Forhistorien

VESTVÅGØY I FØRHISTORISK TID De eldste spor etter bosetting og gamle boplasser i Nord-Norge går cirka 11 500 år tilbake i tid. Det eldste enkeltfunnet i Lofoten er nesten like gammelt – de slipte helleristningene i Storvågan kan være mellom 10 000 og 11000 år (Bertelsen og Nielssen, 2002). På Vestvågøy har arkeologene gjort funn av bosetting som er cirka 5000 til 6000 år. (Mikkelsen, 1992) Det har med andre ord levd mennesker i Lofoten i minst 10 000 år, men bare fra de siste 1000 årene finnes det skriftlige kilder, og da fra de siste 400–500 årene av noe omfang.

Det meste av Lofotens og Vestvågøys historie må derfor baseres på arkeologiske funn og tolkninger. Synlige spor i terrenget, gjenstandsmateriale og avleiringer fra boplasser, og arkeologenes tolkninger av dette kildematerialet, gir verdifull kunnskap om de første lofotingenes liv og levnet.

Det er vanlig å skille mellom eldre og yngre steinalder. I Sør-Skandinavia settes dette skillet til cirka 4000 år f.Kr. I yngre steinalder startet folk med åkerbruk og fedrift, og slepne steinredskaper og keramikk ble mer vanlig. I Sør-Skandinavia regner historikerne med at steinalderen slutter cirka 1700–1800 år f.Kr. Deretter følger bronsealderen fra cirka 1700–1800 f.Kr. og frem til eldre jernalder som regnes fra 1000-tallet f.Kr. til 500-tallet e.Kr.

Her nord har stein- og beinredskaper dominert blant praktiske redskaper og hjelpemidler helt fram til omkring Kr.f. Jakt, fangst, fiske og sanking av bær, røtter og skjell har vært hovednæringsveier. Fra dateringer av funn fra Storbåthallaren, en boplass på Flakstadøya ved Nappstrømmen, viser det seg at redskapene har endret seg lite i hele tidsperioden fra 4000 år f.Kr. til tiden omkring Kr.f.. Funnene derfra består blant annet av fiskeredskaper, spyd- og pilspisser, kniver, økser, beinnåler, potteskår og keramikk.