ON! Magasin for Oslo Nye Teater by Oslo Nye Teater

HøSTEN 2016

Edward Albees HVEM ER REDD FOR VIRGINIA WOOLF?

Linn Skåber, Sven Nordin, Ingvild Holthe Bygdnes og Eldar Skar møtes på nachspielet fra helvetet.

VREDE

MIN KAMP

Ibsensk kammerspill med fanatisk undertone.

Knausgårds boksuksess tas til norske scener.

EN MANN VED NAVN OVE

Sven Nordin som populær grinebiter.

Premiere 1. september Oslo Nye Hovedscenen

Sven Nordin, Linn SkĂĽber, Ingvild Holthe Bygdnes og Eldar Skar Foto: L-P Lorentz

Takk til Deichmanske bibliotek for lĂĽn av fotolokaler.

Kjære publikum

2015 var et godt år for Oslo Nye Teater med 150.000 besøkende, hvilket var en stigning på 10% fra 2014. I 2015 fokuserte vi på musikkteater, mens vi i det siste halvåret har spilt barne- og familieteater på hele tre scener. Høsten 2016 presenterer vi nå fem nye voksenproduksjoner. Noen forestillinger tar utgangspunkt i vår intimsfære og går ned og roter rundt i vårt eksistensielle nervesystem, mens andre skraper i politisk betente temaer.

På Hovedscenen har vi i september premiere på Hvem er redd for Virginia Woolf?. Edward Albees nyklassiker fra 1962 er det moderne ekteskapsdramaets stamfar. Så lenge de ﬂeste av oss ikke foretrekker å leve som single, men søker mot en partner for å leve sammen i et parforhold, så vil Hvem er redd for Virginia Woolf? være et aktuelt og begavet stykke om det Mysterium, den Glede og det Helvete, det er å leve sammen med et annet menneske. I de ikonisk berømte rollene som Martha og George møter vi Linn Skåber og Sven Nordin.

I samarbeid med Riksteatret og Agder Teater presenterer vi i oktober en teaterversjon av tiårets litterære sensasjon Min kamp. Karl Ove Knausgård viser en verdensanskuelse og en respekt for det konkrete - som jeg mener - man kan lære mye av. Denne originale og fenomenale romanserien er dramatisert av den norske stjerneregissøren Ole Anders Tandberg og er tidligere oppført på Stockholm Stadsteater.

ON! Oslo Nye Teater AS

Adresse: Rosenkrantzgt. 10, 0159 Oslo www.oslonye.no Ansvarlig utgiver: teatersjef Kim Bjarke

Redaksjon: Margareta Magnus Myhre Hanne Lise Rørstad Linn Cecilie Blekkerud

Graﬁsk design: Solveig Jevanord

Forside: Sven Nordin og Linn Skåber i Hvem er redd for Virginia Woolf? Foto: L-P Lorentz

Graﬁsk produksjon: Interface Media as

1. opplag juni 2016: 6000

Vi har med stor suksess introdusert voksenteater på Trikkestallen, vår flotte bydelsscene på Torshov. 7. oktober åpner vi dørene for Og nå: Verden! - en monolog med vår egen ensembleskuespiller Ine Marie Wilmann. En desperat kvinne har fått nok av de kravene om det perfekte liv som mediene og omgivelsene stiller til henne. Og ikke minst som hun stiller til seg selv. Hun barrikaderer dermed seg selv fra omverdenen. Stykket er et oppgjør med tidens livsstilsdiktatur og ble i 2014 kåret til årets stykke i det tyske magasinet Teater Heute. Godt en måned tidligere ser vi frem til norgespremiere på det australske stykket Vrede. Hjerneforskeren Alice og hennes mann, forfatteren Patrick tilhører den politisk korrekte, kreative klassen. Da deres tenåringssønn blir tatt i å tagge rasistiske slagord på en moské, rystes fundamentet under den tolerante familiens selvforståelse. Langsomt skrelles lag for lag av den flotte fasaden og avdekker en rystende sannhet. Hovedrollene i denne politiske thrilleren spilles av Birgitte Victoria Svendsen og Johannes Joner. Til slutt er det en stor glede å presentere Sven Nordin i En mann ved navn Ove, en dramatisering av Fredrik Backmans suksessroman. En mann ved navn Ove er en hjertevarm, humoristisk og menneskeklok historie som avdekker en rekke skjevheter og urettferdighet i vårt effektive samfunn. Velkommen til høstens forestillinger på Oslo Nye Teater!

Kim Bjarke teatersjef

aLLSIDIgHETENS mESTEr Intervju med dobbel hovedrolleinnehaver Sven Nordin.

ET HjEm FOr OSS SOm IKKE vIL HjEm Linn Skåbers hyllest til nachspielet.

raDIKaLISmE, FOrNEKTELSE Og raSErI Birgitte victoria Svendsen som vellykket hjerneforsker med skjult fortid.

HjErTET På vraNgEN regissør Ole anders Tandberg tar Knausgårds seks-bindsverk Min kamp til norske scener.

Og Nå: vErDEN! Ine marie Wilmann i kritikerrost stykke om nåtidens livsstilsdiktatur.

FILOSOFI Og TøygrISEr Sammen med grisen Timoto ﬁlosoferer Kari-ann grønsund over livets små og store spørsmål.

DET ENKLESTE Er PISTOL 2016 Fjerdeklasses Produksjoner hedrer Tramteatret.

PrOFESjONELT SamLIv Ingvild Holthe Bygdnes og Eldar Skar gleder seg til drittslenging på scenen i Edward albees mesterverk.

vrEDE regissør anders T. andersen tar publikum med på en reise i fanatismens mørke irrganger.

SuKSESSFuLLT SamarBEID regissør Bjarni Thorsson gleder seg til nytt samarbeide med Sven Nordin – som grinebiteren Ove.

BarNaS juLEKLaSSIKErE Lange juletradisjoner på ﬂere scener.

TEaTrETS uSyNLIgE KaOSmESTEr Inspisient Bjarne Stensrud får det meste til å gå på skinner, og har sluttet å lyve om tekniske feil.

800 år På 10 TImEr Bli med Statsteatret på maraton gjennom 800 år av norgeshistorien.

Jeg er superprivilegert som har et lekent yrke, i år etter år kan jeg tulle og tøyse.

Linn Skåber og Sven Nordin ON! 6

Oslo Nye Teater, høst 2016

ALLSIDIGHETENS MESTER tekst: Lasse Lønnebotn • foto: L-P Lorentz / Tomas Kvitvik

40 år som skuespiller har lært Sven Nordin (59) én ting: Husk å spre møkka di ﬂere steder. – Jeg trenger ikke løpe i skauen eller gå på helsestudio, å jobbe er det beste for helsa. Og en forestilling som dette er som en treningsøkt.

Et bløtt, melkehvitt lys faller inn gjennom kjøkkenvinduet, og med rufsete hår og tilbakelent holdning sitter Sven Nordin med en kaﬀe i hendene. Han blir snart 60 og har gjort det meste i dette yrket: Teater, ﬁlm og TV. Komedie, drama, klassikere og monologer. Men trappe ned? Roe ned tempoet? Ikke tale om. Nå sitter han hjemme i leiligheten på Kampen og snakker om forestillingen Hvem er redd for Virginia Woolf?.

– Det blir et hardcore år, med fullt fokus på teater i et helt år. Det blir intenst.

Han legger to digre never på bordet. – Men så lenge det er lystbetont, er det lett å holde det gående. Jeg er superprivilegert som har et lekent yrke, i år etter år kan jeg tulle og tøyse. Det er foryngende. Hat. Elsk. Svik og ødeleggelse. Med en underholdning i bunn. Edward Albees moderne klassiker Hvem er redd for Virginia Woolf? er et stykke som skuespillere elsker å spille i.

– Stykket har en evig problematikk, og vil spilles like lenge som Shakespeare, Ibsen, Tsjekhov og Strindberg. Albees første forslag til tittel var Eksorsisme, for det er en slags djevelutdrivelse. Ekteskapet mellom George og Martha er som en krigssone.

Han fortsetter tankerekken med et djevelsk smil.

– De er to mennesker som ødelegger hverandre helt, og oppi alt det destruktive oppleves det som underholdende. De er så elegante i sin ødeleggelse, så gode språklig, og vet akkurat hvor de skal trykke for å gjøre mest vondt. Sven skal spille George, og motspilleren han skal prøve å rive i stykker, Martha, spilles av Linn Skåber. – Jeg har alltid syntes at hun er strålende, og vår bakgrunn er mye av det samme. Vi har begge gjort komedier og lette ting, men også mørkere og mer seriøse stykker. I «Virginia Woolf» er det en fordel at du har bakgrunn fra komedier, for da går det så kjapt, rytmisk og kvikt …

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

¨7

Det modigste jeg har gjort de siste årene, er å dra til Sverige. Han knipser raskt med ﬁngrene. – … og det blir en glede å såre den andre. Hvis du bare legger deg på det tunge, blir stykket for seigt.

– Og da er Skåber en ideell motspiller? – Ja, og vi har lenge snakket om å gjøre noe sammen, og nå ﬁkk vi muligheten. Hun har den lettheten som dette stykket trenger.

Det er mange som spør: Hvordan får han det til? Dette skiftet fra det ene til det andre? Fra enkel lavpannehumor den ene dagen til tung dramatikk den neste? I bransjen sies det at Sven er den eneste i Norge som kan selge pølser den ene uka og spille Ibsen den neste, uten å få tyn. – Det er et bevisst valg fra min side. Du lærer mye av å ha ulike innfallsvinkler, og gjøre det som kanskje ikke er mest nærliggende. Alle jobber krever sitt uansett. Han lener seg over bordet.

– En av mine gode lærere på Teaterhøgskolen, Per Theodor Haugen, kunne spille raske og lette komedier en uke og grusomt alvorlige roller som Jago i Othello uka etter. Han sa: «Sven, som skuespiller er det viktig å spre møkka litt rundt overalt. Da har du alltid jobb». Å bytte teater, veksle på type jobber, overraske deg selv – og publikum – er bra. Det handler om å utfordre seg selv. – Hvordan har du utfordret deg selv de siste årene? – Det modigste jeg har gjort de siste årene, er å dra til Sverige. Der var jeg «mister nobody», fordi svensker ikke ser norske ﬁlmer eller TV-serier. Der kunne jeg ikke ﬂyte på navn eller meritter.

Siden er det blitt roller i ﬁlmene Gentlemen, Call Girl og Den alvarsamma leken, samt TV-serien Blå ögon. Og i tillegg en av hovedrollene i teaterforestillingen La Cage aux Folles. Og ﬂere tilbud renner inn. – Du kan lykkes selv uten sikker-

Teatersjef og regissør Kim Bjarke, Linn Skåber og Sven Nordin ON! 8

Oslo Nye Teater, høst 2016

hetsnett. Skuespillerlivet handler om 90 prosent mot og 10 prosent talent. Du kan fort gå på trynet også, men da bygger du opp ydmykhet og lærer mye av det også.

Når «Virginia Woolf», er ferdigspilt i november, er det ingen tid til pause. Da skal evighetsmaskinen Sven rett videre til En mann ved navn Ove på Centralteatret, et stykke om en gretten og sur gammel mann som litt etter litt gjennomgår en forvandling.

– Jeg så boka helt tilfeldig da den kom i posten som en bokklubbok, og da jeg begynte å lese om denne fyren, tenkte jeg: «Orker jeg dette?». Men så fanget den interessen min.

Teaterversjonen av den svenske suksessboka er en monolog med Sven i alle rollene. Akkurat som i suksessene Hulemannen og Pappa. – Oves reise er veldig ﬁn. Etter at kona døde, har han stengt kjærligheten ute og har lukket muligheten for å ta inn

andre mennesker i sitt univers. Men så begynner han å se ting fra en annen vinkel og dras ut av det deprimerende. Ikke minst er møtet med den nyinnﬂyttede iranske naboen avgjørende.

Forestillingen har gått en stund i Sverige, men da manusforfatter Bjarni Haukur Thorsson ringte og sa at Oslo Nye ville ha ham i rollen som Ove, visste Sven at han allerede var booket opp med «Virginia Woolf». Løsningen ble å gjøre «Virginia Woolf» først, deretter «Ove». – I motsetning til «Virginia Woolf», der komikken ligger under, handler det i «Ove» om å få fram alvoret, poesien og kjærligheten han føler til sin avdøde kone. Så får det komiske komme av seg selv. Som de gangene han prøver å ta livet av seg. Han ler. – Det går jo galt hver eneste gang.

Det nærmer seg 40 år siden debuten, nettopp her på Oslo Nye. Her treﬀer han gamle venner overalt, som hans forlover, Johannes Joner og en rekke andre som har vært på teatret i en mannsalder. Her delte en purung Sven Nordin garderobe med ringrever som Per Lillo-Stenberg og Sverre Holm, her sto folk i kø til langt utpå gata for å se ham i Elling og Kjell Bjarne.

– Oslo Nye har lært meg mye, jeg har et kjærlighetsforhold til teatret. Jeg er først og fremst utdannet sceneskuespiller, derfor ligger hjertet mitt i teatret.

Bak oss på veggen henger Heddaprisen, i trappa ser vi Kritikerprisen, og på toalettet er diplomet som viser at Kongen har utnevnt ham til ridder av St. Olavs Orden. Solide bekreftelser på en karriere utenom det vanlige.

– Dette yrket handler om hardt arbeid, være godt forberedt og oppføre deg ordentlig. Du må ikke få det som Hege Schøyen så fint kaller «fotsveis», der du blir så cocky at sveisen når helt ned til gulvet. Du skal være takknemlig for alle sjansene du har fått.

– Har du noen gang kjent at du har fått fotsveis? – Sikkert. Men jeg håper jeg har klart å holde fotsveisen for meg selv. Men det er lov å være stolt! Det er klart jeg er stolt, men jeg tar ikke av. Du er aldri bedre enn din siste kamp. Det er en klisje, men sånn er det.

– Har du begynt å tenke på slutten av karrieren?

– Å ﬁnne ut når det er slutt, er viktig. Hvis jeg står i veien for noen eller merker at mestringskurven er dalende, da håper jeg å ha mot nok til å gi meg. – Men du er ikke der ennå?

– Nei! Å nei-nei-nei! Absolutt ikke. Han hiver i seg de siste kaﬀedråpene.

•

– Nå er det morsommere enn noen gang.

Edward albees HvEm Er rEDD FOr vIrgINIa WOOLF?

Oversatt av Svein Sturla Hungnes

Med: Linn Skåber Sven Nordin Ingvild Holthe Bygdnes Eldar Skar

Regi: Kim Bjarke Scenograﬁ og kostymer: Milja Salovaara Lys: Øyvind Wangensteen Masker: Julie A. Clark Dramaturger: Tone Johnsen/ Siri Løkholm Ramberg

Nachspielet fra helvetet Etter en fest inviterer det middelaldrende universitetsparet Martha og George det unge paret Nick og Honey på nachspiel og nattlige «selskapsleker». Lekene utvikler seg til en ekteskapelig kamp på liv og død i en orgie av fyll, kåtskap, løgn og fornedrelse.

Hvem er redd for Virginia Woolf? (1962) regnes som den amerikanske dramatikeren Edward Albees mesterverk.

Premiere 1. september 2016 Oslo Nye Hovedscenen

Jeg er først og fremst utdannet sceneskuespiller, derfor ligger hjertet mitt i teatret. ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

Profesjonelt

SAMLIV tekst: Johanne Svendsen Rognlien • foto: L-P Lorentz

Ingvild Holthe Bygdnes og Eldar Skar har lang fartstid sammen både fra Teaterhøgskolen og Fjerdeklasses Produksjoner. Denne høsten spiller de ekteparet Nick og Honey i Edward albees berømte klassiker.

Ingvild Holthe Bygdnes, Eldar Skar ON! 10

Oslo Nye Teater, høst 2016

– En grunnregel er å ikke ha terapitime på nachspiel – det er feil tid og sted. Da Edward Albee ble spurt om hva Hvem er redd for Virginia Woolf? handlet om svarte han «to-tre timer - og alt det som skjer innenfor dem.» Ingvild og Eldar utdyper forfatterens beskrivelse når ON! møter dem over en kaﬀe før prøvene starter.

Eldar: - At det er et utrolig ﬂott kammerspill der alle rollene er interessante.

Eldar: - Å være i et forhold er å inngå en pakt, og denne pakten kan ha enormt destruktive sider. Dette er mennesker som er fryktelig avhengige av hverandre og maktbalansen som vippes frem og tilbake igjennom hele stykket er svært interessant.

- Hvordan blir det å spille med Sven og Linn? Eldar: - Jeg synes det er en veldig spennende cast og Linn er en av de morsomste menneskene jeg vet om.

Ingvild: - Det handler om det å være sammen med noen og om hvor vanskelig et samliv kan være.

rELEvaNT KLaSSIKEr Teaterstykket gir oss innblikk i en velstående middelklasse og den amerikanske drømmen. Eldar og Ingvild er enige om at det å spille en klassiker handler om å ha respekt for det som er skrevet, men samtidig gjøre det relevant så publikum tror dette er mennesker som kunne bodd rett nede i gata. Det handler om å ﬁnne et språk som passer i 2016 – over 50 år etter at det ble skrevet.

Eldar: - Kritikken av det amerikanske samfunnet er noe jeg føler lett kan overføres til Norge i dag. Vårt samfunn er et vel så rikt samfunn der mange til ehver pris forsøker å opprettholde fasaden for omverdenen.

Ingvild: - Jeg tenker at det er et stykke som viser et fasinerende bilde av hvordan vi alle har våre demoner og hvordan disse demonene lett kan overføres på en partner man lever sammen med over lang tid.

gøy å KraNgLE Ingvild har tidligere spilt i Lenge leve livet på Oslo Nye der replikkene utelukkende var hentet fra Grand Prix-sanger, en opplevelse hun beskriver som noe av det morsomste hun har gjort. Eldar spiller for første gang på Oslo Nye. – Hva tenkte dere da dere ble tilbudt rollene?

Ingvild: - Dette stykket er mat for skuespillerne og jeg setter pris på å kunne leke meg i denne typen univers. Det å få krangle skikkelig er noe jeg ser frem til. Jeg krangler ikke så mye i virkeligheten så det skal bli gøy å få ut litt drittslenging på scenen.

Ingvild: - Ja, hun er morsom. Redd jeg kommer til å fnise mye i denne prøvetiden. En av de virkelig store teateropplevelsene jeg har hatt de siste årene er Markens grøde på Nationaltheatret med bl.a. Sven Nordin, så det blir gøy å spille med ham.

NacHSPIEL Stykket portretterer et av historiens verste nachspiel. Honey og Nick er ekteparet som altfor sent forstår de har trådd inn i et vepsebol.

- Hva er oppskriften på det perfekte nachspielet? Eldar: - Det er når man er samlet om en felles eufori og slipper seg løs.

Ingvild: - Jeg liker nachspiel der vi virkelig snakker om ting på en måte som gjør at det føles som om vi blir bedre og smartere mennesker.

Eldar: - Det er paradoksalt at man føler seg smartere når man drikker ting som gjør en dummere.

Ingvild: - Du drikker deg rett og slett litt dummere for å oppnå en følelse av å være smartere. – Og hva er dødssynden? Ingvild: - Det er hvis man

snakker om de samme tingene i en slags loop. Jeg har opplevd emosjonell gisseltaking. Hvis jeg vil danse mener jeg det er en dødssynd å holde igjen mitt potensiale som danseløve.

Eldar: - En grunnregel er å ikke ha terapitime på nachspiel – det er feil tid og sted.

DrømmErOLLENE Ingvild og Eldar gikk sammen på Teaterhøgskolen og er medlemmer av teaterkompaniet Fjerdeklasses Produksjoner. Ingvild har tidligere arbeidet blant annet på Den Nationale Scene og Det Norske Teatret. Hun spiller den kvinnelige hovedrollen i NRKs nye thrillerdrama Monster med premiere i januar 2017.

For mange er Eldar mest kjent fra TV2serien Okkupert der han spiller politimannen Hans Martin. I tillegg har han gjort ﬂere oppsetninger på Teatret Vårt og Vardeteatret.

- Så hva er drømmerollen? Ingvild: - For meg handler det mye om hvem som er regissør og hvilken visjon den personen har og ønsker å skape. Det er viktigere enn rene tittelroller.

Eldar: - Jeg er helt enig, men det er jo alltid gøy å spille en inkarnasjon av ondskap.

Ingvild: - I så fall må drømmerollen være Darth Vader. Ellers må det være Satin i Moulin Rouge eller Peer Gynt selvsagt!

•

Du drikker deg rett og slett litt dummere for å oppnå en følelse av å være smartere. ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

NACHSPIEL, et hjem for oss som ikke vil hjem tekst: Linn Skåber • foto: L-P Lorentz

jeg liker ikke så godt mennesker som aldri vil være på nachspiel. På samme måte som jeg ikke er så begeistret for folk som bestiger fjell.

Hva er det med det? Fjell? Velkommen til toppen. Du peker mot et mål, visste hvor du skulle, og gikk dit. Hva med det? Nå står du på toppen og det blåser kanskje? Aner ikke, men jeg vet at på bunnen står luften stille som i grava, som graut…. og det er mye skumlere. Det er der nachspielet er. Og det er ikke for pingler og fjellklatrere.

De er så trange og viktige og vemmelige disse timene mellom natt og dag, lys og mørke, at det nesten er litt vanskelig å snakke om. Ingen kan skrive hjem om nachspiel, og hadde man kunnet det ville det uansett ikke skjedd. Sladrehankene er ikke på nachspiel. Sladrehankene sover. Her råder røvernes lover, og du kan si hva du vil om røvere, med de vet å holde kjeft når det gjelder.

Derfor er det ikke med lett hjerte jeg forteller om dette hemmelige rommet. Jeg bryter en uskreven regel egentlig, er en dårlige røver. Faen heller, ingen kjenner det igjen uansett. Ingen husker detaljer fra et nachspiel, få husker hvor det var, og ingen husker hvor det endte. Selv om opplevelsen er så felles som noe kan bli den natten, er avstanden til den som ble dine nærmeste venner disse timene, eviglang. Vi er små ﬂytedyktige joller som binder oss fast i hverandre, med råttent tauverk, noen timer for å ikke ﬂyte vekk i tåken, og desperate holder samme kurs og stoler på hverandre selv om vi vet at vi aldri skal inn til samme havn.

Jeg har lest, drømt eller hørt på nachpiel at

de ﬂeste selvmord begås mellom klokken ﬁre og fem på morgenen. Dødstimen. Da mennesker egentlig skal sove og Gud har en time fri. Kanskje. Timen da tanker smyger seg under dørterskelen, det er vanskelig å puste, og ingen har slått på lysene i de andre vinduene ennå. I den timen skal vi sove egentlig, vi skjønner det! At vi egentlig burde ligge under myke dundyner og murre som kattunger, IKKE være på nachspiel og hyle som hyener, men det er det vi gjør. Noen av oss.

VI er de virkelige natteravnene. Redde, breiale og livsbejaende mennesker som nekter at noe skal ta slutt, at livet skal ta slutt!! Det er det det er. Det er sånn vi er. Det er vi som bestemmer når festen er over. Vi gidder ikke godta at det ikke er mer kake igjen, at det ikke er ﬂere sigaretter igjen, at det ikke er et sted vi kan varme oss en time eller fem. Fra nå. Vi får tak i det vi vil. Nachspielet, røyken, blandevannet. VI driter i at Gud tar seg en time på øyet, bare 7/11 er åpen.

Kanskje jeg skulle fortalt noen detaljer fra nachpielene? Om fulle skuespillere, ekteskapsbrudd, latter, blod, ostesmørbrød, utroskap, gråting, allsang, oppkast og trekantsex? Hm?.... Niks. Jeg er ingen sladrehank. Jeg er en av dem. Men du? Hvis du kommer ned en dag fra det høye, forblåste fjellet ditt, kan du godt være med oss noen timer og se selv. Hvis du tør.

•

Teksten er hentet fra teaterprogrammet til Hvem er redd for Virginia Woolf?, Riksteatret 2010. ON! 12

Oslo Nye Teater, høst 2016

Linn Skåber ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

VREDE

tekst: Marianne Lie Berg • foto: L-P Lorentz

multikunstner anders T. andersen tar publikum med på en reise inn i fanatismens mørke irrganger på centralteatret denne høsten.

Det går en kule varmt for skuespiller, regissør og forfatter Anders T. Andersen om dagen. 2016 er året han slipper spilleﬁlmen Fuglane basert på Tarjei Vesaas’ roman, regisserer stykket Martyrer på Nationaltheatret på vårparten og hengir seg til regien av Vrede på Oslo Nye på høsten. For å få tid til et intervju blir løsningen å gjøre det på veien fra prøver på Nationaltheatret opp til regissørens ventende kiropraktortime på Majorstua.

Mens vi beveger oss oppover Slottsbakken begynner han å forklare hvorfor han sa ja til å sette opp nettopp Vrede på Oslo Nye.

– Det er dessverre sånn at vår samtid er preget av en tid hvor en rekke mennesker går seg helt bort i politisk og religiøs tankegang. Stykket dreier seg rundt en sånn type tematikk. Det gjør at det er aktuelt både for nå og for den

venstreradikale volden som var på 70tallet.

Vrede ble skrevet av den australske dramatikeren Joanna Murray-Smith i 2013 og setter søkelyset på hvilke krefter det er i vårt samfunn i dag som kan få en vestlig gutt, oppdratt i et besteborgerlig hjem, til å begå hatkriminalitet.

Fra venstre: Petter Vermeli, Helle Haugen, Morten Røhrt, Johannes Joner, Birgitte Victoria Svendsen, Jonas Strand Gravli, Marte Germaine Christensen. ON! 14

Oslo Nye Teater, høst 2016

– Yoshihiro Francis Fukuyama, som er

Etter 11. september 2001, vår egen 22. juli 2011 og stadig nye terrorhandlinger utført i Europa de siste årene er terror blitt et trusselbilde de færreste i den vestlige verden klarer å overse.

en amerikansk statsviter og økonom, proklamerte «The End of History» etter de store ideologienes død på 1990-tallet. Men man forutså da overhodet ikke at religionen kom til å tre inn i politikkens sted som den nye måten å gå seg vill i fanatisk ideologi.

Etter 11. september 2001, vår egen 22. juli 2011 og stadig nye terrorhandlinger utført i Europa de siste årene er terror blitt et

trusselbilde de færreste i den vestlige verden klarer å overse.

– Og så får man den generaliserende tankegangen om muslimer, at man skjærer alle over en kam som islamister. Og det er jo kanskje noe av det som er faren ved vår tid, at våre demokratier uthules innenfra ved at terroren virker. I den forstand at vi biter på agnet og går over i en sort–hvit tankegang der vi generaliserer og deler inn

i «oss» og «dem».

Andersen snakker seg gjennom Slottsparken, videre oppover Uranienborgveien. Stemmen er rolig, men inderlig. Han understreker at det som er så bra med Vrede er at det tar dette overordnede temaet ned på et personlig plan, portrettert gjennom handlingene til en enkelt familie. Hva skjer når du oppdager at sønnen din har begått en handling som

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

Kunsten er jo en slags måte å forsøke å orientere seg på i denne uendelige uoversiktlige kaotiske, totalt gjennomgripende, meningsløse greia vi kaller livet. strider imot hele ditt verdigrunnlag?

Regissør Anders T. Andersen Foto: Mimsy Møller/ NTB scanpix

aNDErS T. aNDErSEN

Regissør, skuespiller, forfatter. Utdannet ved The Arts Educational Drama Schools, London 1991-94. Debuterte som regissør i 2008 med Verdiløse menn (Nationaltheatret). Fra 2007-09 del av kunstnerisk ledelse for Torshovteatret. Kunstnerisk leder for Teater Ibsen 2010-15. Har hatt regioppdrag for Nationaltheatret (bl.a. årets Martyrer), Det Norske Teatret, Hålogaland Teater (Hvem er redd for Virginia Woolf?) og Teater Ibsen. Filmog TV-regi: bl.a. NRK-serien Berlinerpoplene, Fuglane, Varmt. Skuespilller ved Nationaltheatret fra 2000-10. Debuterte som romanforfatter i 2010 med Thomas Olsens Første Verdenskrig. Tidligere gjestet Oslo Nye som skuespiller i Ville engler.

– Ja, men hvorfor i all verden. Du har jo fått en oppdragelse som har handlet om alt vi har gitt deg, som har handlet om frihet og empati og generøsitet og et liberalt syn på verden. Hvordan kan du da gå ut og begå hatkriminalitet, etteraper han reaksjonene til foreldrene i stykket.

Handlingen får imidlertid en brå vending når det viser seg at også en av foreldrene har «svin på skogen» når det gjelder radikal vold. Representert i stykket gjennom en ﬁktiv venstreekstremistisk terrororganisasjon fra 1970-tallet som kan sammenlignes med den tyske gruppen BaaderMeinhof, kjent for å ha utført en rekke dødelige angrep mot politikere og myndighetspersoner.

– Det handler også om kjærlighet. Hva skjer med ditt blikk på den du elsker, når den du elsker ikke er den du trodde han eller hun var, fordi det er noe du ikke vet om den du elsker, som er veldig, veldig alvorlig. Stykket stiller dermed spørsmålstegn ved om noen er mer utsatt for å henfalle til ekstreme voldelige handlinger enn andre. – Det vet man ingenting om. Man vet det først i en ekstremt pressa situasjon, da vil du få svaret på det.

Andersen understreker at vi mennesker er irrasjonelle vesener selv om vi liker å tenke på oss selv som rasjonelle. ON! 16

Oslo Nye Teater, høst 2016

– Vi har en helt uovertruﬀen evne til å gå oss helt vill, både emosjonelt og intellektuelt, og gjerne da i en herlig forening, og det er da du får sånne ting som fanatisme.

Han er ikke i tvil om at teatret fortsatt har en rolle å spille i dagens kjappe medievirkelighet. Slik han ser det kan teatret ta rollen som en slags megler som åpner opp reﬂeksjonsrom og slipper inn nyansene.

– Hvis en eller annen form for populisme, eller religiøs fanatisme, sier at verden er sånn som dette, så sier vel kanskje teatret, i hvert fall det jeg jobber med, at ja, men det er kanskje også litt sånn som dette og litt sånn. Her vil teatrets unike virkemidler være med på å forsterke denne typen argumentasjon ytterligere.

– Teatrets forse er kanskje spesielt to ting, det ene er at det er mennesker av kjøtt og blod som står der i samme rom som deg. Da oppstår det, når teatret fungerer, en helt unik kontakt med publikum. Det andre handler om formen. Hvordan man i en og samme forestilling kan gjøre alt fra å snakke direkte til publikum til å ta dem med på en reise med lyd og lyseﬀekter.

– Det er nesten ikke grenser for hva du kan gjøre, bare det er bra, he, he. Han ler før han blir alvorlig og understreker at prosessen i teatret er det avgjørende for å få et bra resultat.

– Det er en kollektiv kunstart der du møter andre teaterkunstnere som du skal forme en forestilling sammen med. Det er sånn som demokratiet skal være. Du tar innover deg impulser og gjør endringer.

vrEDE

av Joanna Murray-Smith Oversatt av Anders T. Andersen

Med: Birgitte Victoria Svendsen, Johannes Joner, Jonas Strand Gravli, Morten Røhrt, Helle Haugen, Petter Vermeli, Marte Germaine Christensen.

Regi: Anders T. Andersen Scenograﬁ og kostymer: Erlend Birkeland Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

En forestilling om radikalisme, fornektelse og raseri

I Vrede møter vi en vellykket og velfungerende familie, bestående av hjerneforskeren Alice, hennes mann Patrick som er en suksessfull forfatter og deres tenåringssønn Joe. Da sønnen blir tatt for å tagge ned en moské, slår familiens vellykkede fasade sprekker, og hemmeligheter man trodde var godt begravd kommer fram i lyset. Tåler gamle ugjerninger å se dagens lys?

Fra venstre: Birgitte Victoria Svendsen, Jonas Strand Gravli, Johannes Joner.

Vi har etter hvert kommet oss opp til Majorstukrysset, mennesker skubber borti og presser seg forbi mens vi venter på rødt lys. På spørsmål om hva han som enkeltindivid tror han kan bidra med når det gjelder disse veldig store spørsmålene blir han stille, lenge, så lenge at det føles som om hele trafikkbildet rundt oss har stilnet.

– Det går på essensen av det jeg driver på med, alltid har drevet på med i hele mitt yrkesaktive liv, som er å sette lys på det jeg føler er galt eller underfortalt eller ikke har fått en stemme. Så får jo andre bedømme hva jeg har å

bidra med. Han ler litt beskjemmet.

– Kunsten er jo en slags måte å forsøke å orientere seg på i denne uendelige uoversiktlige kaotiske, totalt gjennomgripende, meningsløse greia vi kaller livet.

Han slår ut med armene og proklamerer:

– Hva er meningen med dette her da. Det er jo ingenting. Men jeg tenker at det eneste som gir meg mening er å forsøke å gå i meg selv. Hvordan kan jeg forsøke å se på meg selv og hvem jeg er i verden med mine nærmeste og på min

Norgespremiere 8. september 2016 Oslo Nye centralteatret

arbeidsplass og prøve å bli så anstendig som mulig. Gjennom reﬂeksjon, vende blikket mot meg selv, istedenfor denne her projiseringen som vi er så uendelig gode på.

Andersen føler seg ekstremt privilegert som får lov til å leve i et demokrati med det velstandsnivået vi har her, noe han for øvrig mener at vi aldri må ta for gitt, og oppfordrer derfor alle til å stemme og være aktive. Han føler seg også privilegert som får jobbe med det han synes er aller mest interessant.

•

– Jeg er så privilegert at jeg burde vært skutt. ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

RADIKALISME, FORNEKTELSE OG RASERI tekst: Marte Kristiansen

Det vellykkede familielivet rystes, og den perfekte fasaden slår sprekker når sønnen blir tatt for hatkriminalitet.

– De hater slike som deg mamma, roper sønnen til sin mor. Hun er en sterk, vakker og vellykket kvinne. Alice er en kjent hjerneforsker som har gjort seg fortjent til en stor internasjonal humanitær pris.

– Vi lever i en verden der folk forﬂytter seg. Det har vi gjort i økende grad siden 70-tallet. Dette beriker samfunnet, men

I Vrede treffer vi skuespiller Birgitte Victoria Svendsen i rollen som Alice. Mannen hennes Patrick, som spilles av Johannes Joner, er en suksessfull forfatter og lærer som har utgitt flere romaner. Sammen har de sønnen Joe på 16 år. Det fredfulle familielivet rystes da Joe blir filmet mens han tagger ned en moské, en hendelse som setter i gang en spiral av raseri og fornektelse. Skuespiller Birgitte Victoria Svendsen gleder seg til å spille hovedpersonen i Vrede.

– Det er en kjempeutfordring, og en veldig spennende rolle å sette seg inn i, sier hun. Skuespilleren mener stykket er svært aktuelt.

– Vrede er et politisk familiedrama om blant annet Birgitte Victoria Svendsen. Foto: L-P Lorentz raseri og ungdomsopprør, både før og nå. Tidspunktet for å spille et slikt stykke kunne ikke vært det gir selvfølgelig også utfordringer, sier bedre, sier Svendsen. Svendsen. Hatkriminalitet og innvandringsﬁendtlighet skjer i økende grad ﬂere steder i FrEmmEDFryKT Den erfarne skuespilleren mener stykket, verden. I stykket hater sønnen Joe «de som er skrevet av Joanna Murray-Smith, andre» som ikke «liker» oss, eller som oppfører seg som «oss». har en kompleks tematikk. ON! 18

Oslo Nye Teater, høst 2016

– Det å føles invadert, tanken om at «vi var her først», og behovet for å «skylde» på noen, er noe vi kan kjenne igjen i dagens debatter rundt innvandring og immigranter.

Svendsen blir engasjert, og er tydelig opptatt av samfunnets utfordringer knyttet til disse spørsmålene. – Jeg har ingen bastante svar på dette. Det er ingen enkel løsning, men et viktig tema å ta opp, sier skuespilleren.

DET «PErFEKTE» LIvET

I Vrede beveger handlingen seg fra et familieliv med en vellykket fasade til frustrerte foreldre, raseri, radikalisme og bortgjemte hemmeligheter.

– Det hele handler mye om å prøve å forstå vårt samfunn, sier Svendsen. – I dag har det blitt slik at alle skal bygge et perfekt image. Det gjelder å brøyte deg frem, bygge nettverk, mingle, være til stede, og å gjøre de «riktige» tingene. Hvem du egentlig er blir mindre viktig, sier hun. Dette preger både unge og voksne.

– Se for eksempel på TV-serier som Sykt perfekt hvor unge blir fysisk og psykisk syke av å føle at de ikke strekker til, ikke er gode nok. Eller de gjør som Joe i stykket, og retter sin frustrasjon ut mot noe eller noen, sier Svendsen.

Kan du tenke deg hvordan det er å bære på en hemmelighet, en klump som vokser seg større og større. – Man skal være vellykket på så mange fronter. Det ligger et enormt press der.

Skuespilleren sier man kan stille spørsmål om hvordan sønnen Joe egentlig har det. – Hvor dypt stikker hans politiske engasjement mot det å være deprimert? – Er det dypere sett et rop om å bli sett, spør hun uten å vente på svar.

– Begge foreldrene har vært opptatt av sine egne karrierer, men tror de har gitt sønnen både kjærlighet og reﬂekterte holdninger. Nå sitter de der som måpende spørsmålstegn konfrontert med sønnens handlinger.

Bak den vellykkede fasaden kommer det frem at det ligger en skjult fortid.

– Kan du tenke deg hvordan det er å bære på en hemmelighet, en klump som vokser seg større og større. Tenk på angsten for å bli avvist om sannheten kommer frem, angsten for å bli oppdaget. Man kan spørre seg hvor mye skade gamle hemmeligheter kan påføre en familie på mange plan, sier Svendsen.

Hun mener fortiden alltid innhenter deg, og at det alltid vil være konsekvenser av å holde ting tilbake. – Har du selv holdt på en hemmelighet så lenge at det har fått konsekvenser? – Har vi ikke alle, sier hun.

•

Utsnitt fra teaterplakaten for Vrede på Odense Teater Foto: Gudmund Thai ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

GULLGUTTENE

tekst: Margareta Magnus Myhre • foto: Tomas Kvitvik

Samarbeidet mellom regissør og produsent Bjarni Thorsson og skuespiller Sven Nordin er en suksesshistorie. Herrene har jobbet sammen ﬂere ganger, og alt de har gjort, har blitt til gull. Nå står En mann ved navn Ove for døren.

– Da jeg ﬁkk rettighetene til å sette opp En mann ved navn Ove, var det bare en mann jeg tenkte på som Ove og det var Sven Nordin, forteller Bjarni Thorsson. – Jeg prøvde å se for meg andre skuespillere i rollen, men det gikk ikke. Det sto Sven på den!

Bjarni og Sven traﬀ hverandre første gang i år 2000. Da hadde Bjarni fått rettighetene til å sette opp Hulemannen av Rob Becker og var på leting etter en skuespiller til å fylle rollen. Han ble tipset om Sven Nordin av en god venn.

Bjarni Thorsson og Sven Nordin ON! 20

Oslo Nye Teater, høst 2016

– På dette tidspunktet spilte Sven inn den første Elling og Kjell Bjarne-ﬁlmen, forteller Bjarni. – Han var en populær og opptatt skuespiller så jeg var usikker på om det ville gå, jeg kjente ham jo ikke. Men han sa ja og samarbeidet var et faktum.

Hulemannen ble starten på et langt og godt samarbeid. Forestillingen ble godt mottatt av publikum og presse etter premieren i 2001, og den ble satt opp igjen over ﬂere år med fulle hus. Da Bjarni senere hadde skrevet manus til enmanns-

forestillingen Pappa!, var det Sven han ringte igjen. Og Sven ville være med. Forestillingen ble godt mottatt, og reiste nok en gang land og strand rundt til glede for det norske folk.

Så da Bjarni i fjor fikk rettighetene til forestillingen En mann ved navn Ove, var det igjen Sven han tenkte på. – Men denne gangen tenkte jeg også: Nei, nei, nei! Jeg orker ikke jobbe med ham en gang til. Det må da finnes andre skuespillere? Men jeg klarte ikke å finne

BjarNI THOrSSON

– Historien om Ove er allmenn, mener Bjarni. – Den handler om ensomhet og søken etter meningen med livet.

Islandsk regissør, forfatter og produsent. Er en vel etablert produsent og regissør i Skandinavia og har satt opp over 40 teaterog fjernsynsproduksjoner i åtte land siden 1995. I Norge er han mest kjent for teaterforestillingene Hulemannen med Sven Nordin fra 2000 og senere forestillingen Pappa! (også med Sven Nordin). Han produserte også situasjonskomedien Hos Martin på TV2 i 2004. Kilde: Wikipedia

EN maNN vED NavN OvE av Fredrik Backman Oversatt av Nina M. Due

Med: Sven Nordin Dramatisert av: Marie Persson Hedenius, Johan Rheborg og Emma Bucht Regi: Bjarni Thorsson Scenograﬁ og kostymer: Finnur Arnar Arnarson Lysdesign: Bjarni Thorsson

En teaterforestilling om kjærlighet, ordentlige verktøy og viktigheten av å kjøre SaaB.

Svenske Fredrik Backmans suksessroman En mann ved navn Ove ble i fjor både ﬁlm og teater. Urpremieren av teateroppsetningen på teater Rivalen i Stockholm ﬁkk strålende anmeldelser og omtales som bl.a. «Magisk og gripende monolog» og «sterkt enmannsteater». Publikumssuksessen har utsolgte hus og 57.000 publikummere p.t. Nå kommer den endelig til Norge.

Romanen om den 59-årige grinebiteren Ove har solgt i over 100.000 eksemplarer her i landet og går sin seiersgang verden over. Enkemannen Ove er den hissige regelrytteren som «styrer» borettslaget med jernhånd og er nabolagets skrekk. Vi kjenner alle en mann som han. Men under overﬂaten på denne innbitte, steile mannen ﬁnnes en annen Ove. En ensom mann som sørger over tapet av sin kone. Norgespremiere 10. november 2016 Oslo Nye centralteatret

noen andre som kunne fylle de skoene. Det sto jo navnet hans på den rollen. Bjarni ringte Sven for å forklarte hva han hadde i tankene.

– Og Svens reaksjon var: «–NEI! Må jeg jobbe med deg igjen!». Bjarni ler. Slik startet vi denne gangen også. Dette var et år siden.

Men det har seg nå en gang slik at Sven Nordin er og blir Bjarnis favorittskuespiller.

– Han kommer alltid presis, er godt forberedt og som oftest ganske hyggelig, smiler Bjarni. – Han er så god og så ettertraktet fordi han er proﬀ, han er åpen og ikke minst en ydmyk teaterperson. Han er enkel å regissere og er derfor mange regissørers drøm. Han er en av de få som kan gjøre stor klassisk dramatikk og samtidig spille buskis.

«Ove» tar mye plass i regissørens hverdag dette året. Før forestillingen har premiere på Centralteatret, setter han den opp på nasjonalteatret i Reykjavik.

– Historien om Ove er allmenn, mener Bjarni. – Den handler om ensomhet og søken etter meningen med livet. Det ﬁnnes en Ove i oss alle, for alle har på et eller annet tidspunkt vært ensomme og følt at verden utenfor blir uhåndterlig. Og da er det lett å bli sint og bitter. I denne

historien kommer det en ny familie ﬂyttende inn i nabohuset til den sinte Ove, hvor nabokona til og med har en annen hudfarge. Det liker han ikke. Men fordi han må hjelpe dem, endrer han oppfatning. Han kan liksom ikke la være å hjelpe folk, selv om han ikke liker dem. Og på den måten kommer han i kontakt med mennesker han ellers ikke ville ha kommet i kontakt med.

Alle har en drøm om livet og hvordan det skal bli. Ofte blir det ikke slik vi hadde tenkt. Han og kona Sonia har store og glade planer om å stifte familie, men slik går det ikke. Det vakre i denne historien er nettopp at han får oppleve en familie likevel, selv om det ikke er hans egen. En av de store utfordringene med Ove, er at publikum kjenner historien fra før. De har enten lest boken eller sett ﬁlmen, og har allerede dannet seg en oppfatning av hvordan fortellingen skal være. – Derfor er det veldig lett å ødelegge det bildet folk allerede har. Sven og jeg må finne den følelsen som publikum kjenner igjen. Og det er ofte en fordel at publikum har lest boken eller sett filmen først, da har de høye forventninger og det er spennende og utfordrende for oss som skal jobbe med stoffet. Men det er slik med arbeidet rundt en forestilling, at selv om historien er kjent, er det for oss som dykker ned i stoffet som vi forteller den for første gang.

•

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

Regissør Ole Anders Tandberg ON! 22

Oslo Nye Teater, høst 2016

HJERTET PÅ VRANGEN tekst: Anita Bergsveen • foto: Mimsy Møller/Samfoto/NTB scanpix

I regissøren Ole anders Tandbergs hender har Karl Ove Knausgårds seksbindsverk blitt en to og en halv times forestilling. For Tandberg var det den brutale ærligheten i Knausgårds bøker som fengslet han.

– Jeg bruker å takke nei til alt som jeg ikke fornemmer at min historie bor i, sier Ole Anders Tandberg. Vi sitter i leiligheten hans på Södermalm i Stockholm og snakker om det nærmest umulige oppdraget han følte han ikke kunne si nei til for snart ett år siden – å lage et teaterstykke av de seks bindene og 3622 sidene som utgjør Karl Ove Knausgårds Min kamp. Et steinkast herfra ligger restauranten Pelikan som Knausgård skriver om i bøkene. Tandberg sier at han trodde at Knausgårds tanker lå lengre fra han, men at det viste det seg at det var tvert om. Regissøren tror Min kamp treﬀer noe i alle som har lest den. – Jeg tror leserne ser noe av seg selv i tankene, følelsene og livsepisodene Knausgård beskriver, sier Tandberg.

Min Kamp er som kjent Karl Ove Knausgårds store litterære verk som er lest og hyllet i Norge, Sverige og over hele verden. Bøkene handler om forfatterens eget liv, fra barndom til småbarnsforeldrelivet, alt beskrevet med en brutal ærlighet. Knausgård sier i Min kamp at han skriver bøkene fordi han ikke har noe å tape, at han «bestemte seg for å skrive en roman hvor han ga helt og fullstendig faen, og bare fortalte det som det var».

KamIKazE

Kamikaze, kaller Tandberg det å skulle gjøre teater av Min kamp på bare to måneder. Det var tiden han ﬁkk på seg av Benny Fredriksson, sjef på Stadsteatern i Stockholm. To måneder og frie hender. Da de begynte med prøvene tok det ti timer å lese igjennom manuset, men i løpet av de tre første prøveukene fortsatte Tandberg dramatiseringsarbeidet sammen med de ﬁre svenske skuespillerne. På det tidspunktet da skuespillerne ba han om å ikke stryke visse replikker fordi dette var noe de gjerne ville si, forsto han at skuespillerne også hadde begynt å se sine egne liv i tekstene.

– Det oppstod et behov hos skuespillerne om å få formidle deler av teksten, sier han. – Og de delene av teksten som ikke festet seg emosjonelt, ble strøket.

Slik ble stykket til. Ti timers manus skjært ned til en to og en halv times forestilling.

SmErTEPuNKTEr

På bordet vi sitter ved ligger Min kampbøkene stablet oppå hverandre. Det er tydelig at de har blitt lest og jobbet med, da gule, oransje og rosa post-it-lapper stikker ut av dem.

– Smertepunktene, sier Tandberg, når jeg spør hvilke deler av bøkene han valgte ut da han skulle skrive manuset. Eller skrive og skrive som han sier, klippe og klistre var det heller. Det er mye smerte i bøkene, ifølge Tandberg, noe som også synes på antallet fargede lapper. Forholdet til faren er det han peker på som den viktigste delen. I forestillingen dundrer farens stemme ut av høyttalerne og befaler, irettesetter og latterliggjør Karl Ove.

– Vi har valgt å teatralisere de situasjonene veldig, for å vise at man aldri kommer unna den der stemmen. Den der følelsen.

– Jeg kan selv fremdeles høre min far rope etter meg, rope navnet mitt med sint stemme. Det er jo noe som sitter fast, som ikke går an å vaske bort fra livet. Det er der. Det har satt spor.

OLE aNDErS TaNDBErg

En av vår tids mest ettertraktede regissører og dramatikere. Bosatt i Stockholm med oppdrag fra de største teatre og operaer i Skandinavia. I Norge er han blant annet kjent for Fuglane av Tarjei Vesaas på Det Norske Teatret og De Lillos-musikalen på Nationaltheatret. Min kamp ble uroppført i Tandbergs regi på Stockholm Stadsteater i 2015. ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

– Jeg tror leserne ser noe av seg selv i tankene, følelsene og livsepisodene Knausgård beskriver. HumOr

På den mørke scenen, som er tom, bortsett fra en gigantisk stein, hadde Tandberg bestemt seg for at det skulle være ﬁre skuespillere; to kvinner og to menn. Alle skulle spille Knausgård.

– På den måten stod ikke Karl Ove Knausgård i veien for sin egen tekst, som han ville gjort om vi lot én person spille han, sier Tandberg. Han mener at dersom en kvinne spiller Karl Ove, vil publikum tenke mer på teksten enn på skuespillerens kjønn, nettopp fordi hun som kvinne ikke kan være han, sier den erfarne regissøren.

Tandberg forteller videre at det er mange smertefulle episoder i Min kamp, men også mye humor, og han lo høyt av mye av det Knausgård beskriver i bøkene. – Jeg oppfatter at forfatteren bruker humor for å blottlegge seg selv, for å vise hvor latterlig livet er. I teaterforestillingen er humoren kanskje ytterligere vasket/trukket fram.

Eksempler som bidrar til det komiske er blant annet at en av de kvinnelige hovedrolleinnehaverne som spiller Karl Ove er redd for at penisen hans er krokete, eller at en av de mannlige skuespillerne føder barn. – Det er klart at det blir en distansering i og med at det er et menneske av motsatt kjønn enn rolleﬁguren som formidler det. Men da er det jo teatret med sin distansering som også tilfører humoren, og det mener jeg er en del av teatrets kvalitet, eller det unike med teater.

ON! 24

Oslo Nye Teater, høst 2016

TEaTErSTyKKET STår På EgNE BEN

Tandberg ville at teaterstykket skulle representere hele boken og at «den største sorgen med dette prosjektet er selvfølgelig alt som ikke er med». Den fanger smerten – følelsene og de store hendelsene, men forestillingen kommer for eksempel ikke ned i hverdagens tristesse på samme måte som bøkene gjør det.

Men slik er teatrets premisser, mener Tandberg, og fortsetter med at «om Knausgård beskriver seg selv som en underholdningsforfatter, da bør jeg vel være en underholdningsregissør». For Ole Anders Tandberg står teaterstykket på egne ben og han mener at publikum ikke trenger å ha lest bøkene før de ser stykket. Noen anser at det til og med er en fordel. Både personer som har lest bøkene og ikke, har ifølge Tandberg formidlet at de har likt stykket.

HELErE mENNESKE

Den største grunnen til at Tandberg liker Min kamp er fordi «Knausgård skriver med hjertet på vrangen». Og for regissøren betyr det at han som leser føler seg sett.

– Den opplevelsen av å bli sett, som man får når man leser Knausgård, tror jeg gjør at man blir helere.

– Det handler jo teater også om, å bli sett av skuespillerne fra scenen. At man deler en felles opplevelse. Kanskje er man ikke så ensom som man tror. Det er noe av poenget med teatret, når det er som best.

•

mIN KamP

av Karl Ove Knausgård

«Eksellent teater som til tider overgår romanen» - NRK Med: Agnes Kittelsen Christian Rubeck Ingjerd Egeberg Øystein Røger

Dramatisering og regi: Ole Anders Tandberg Kostymedesign og scenograﬁ: Erlend Birkeland Lysdesign: Ellen Ruge Musikk: Joel Sahlin

Min kamp er tiårets litterære sensasjon. Med den tok Karl Ove Knausgård et stort, boklesende publikum med storm, også langt utenfor Norges grenser. Nå er historien gjenskapt for scenen, i en svært vellykket bearbeidelse av den norske regissøren Ole Anders Tandberg. Min kamp ble uroppført på Stockholm Stadsteater i 2015 til jublende kritikker, ekstraforestillinger og overføring på svensk TV. Seksbindsromanen på 3622 sider har blitt til to og en halv times kritikerrost teater. Norgespremiere Kilden Teaterog Konserthus 2. september 2016. Etterfulgt av turné med Riksteatret.

Et samarbeid mellom Oslo Nye Teater, Riksteatret og Agder Teater

Oslopremiere 11. oktober 2016 Oslo Nye centralteatret

Både personer som har lest bøkene og ikke, har ifølge Tandberg formidlet at de har likt stykket.

Karl Ove Knausgård. Foto: Cato Lein

BøKENE

Min kamp av forfatteren Karl Ove Knausgård (f. 1968 - ) er et litterært selvbiograﬁsk verk bestående av seks bind utgitt i perioden 2009-11. I romanform utforsker Knausgård nådeløst sitt eget liv og sine relasjoner til familie og bekjente, med utleverende skildringer av seg selv og andre. Han tar for seg både livets store øyeblikk og de små detaljene. Romanprosjektet mottok kritikk bl.a. på grunn av utleverende skildringer av nær familie. Mens debatten gikk i media ble verket samtidig hyllet av lesere og anmeldere og vant og ble nominert til en rekke prestisjefylte priser både nasjonalt og internasjonalt. Første bok mottok Brageprisen, P2lytternes romanpris og Sørlandets litteraturpris. I 2009 ble den kåret til en av tiårets ti beste norske romaner i VG. Morgenbladets lesere kåret samme år Min kamp 1-3 til årets bok. I 2011 ﬁkk Knausgård Gyldendal-

prisen 2011 for sitt forfatterskap og i 2015 tyske Die Welts litteraturpris for hele sitt forfatterskap. Samme år mottok han også den italienske Malaparte-prisen og Wall Street Journal’s Innovator Award for Literature. Forfatteren Knausgård var for mange et relativt ubeskrevet blad før all mediaomtalen omkring Min kamp. For debutromanen Ute av verden i 1998 ble han som den første debutant noensinne tildelt Kritikerprisen. I 2004 kom romanen En tid for alt, som skaﬀet han P2lytternes romanpris og Sørlandets litteraturpris. Den ble i 2006 kåret til en av de 25 beste norske bøkene de siste 25 år av Dagbladet. Internasjonalt har Knausgårds Min kamp-prosjekt vakt oppsikt. Første bok er oversatt til 24 språk. I Danmark har det blitt trillet en rekke «6’ere» fra anmeldere. Berlingske Tidende kaller Min kamp «…et av de viktigste litterære prosjekter i

Norden på denne siden av år 2000». Bøkene har ﬂere ganger ligget på New York Times’ bestselgerliste. Knausgård har gjestet amerikanske talkshows og skal av Time Magazine ha blitt sammenlignet med Leo Tolstoj. I Storbritannia har han blitt omtalt som «The international literary phenomenon». Min kamp. Første bok (2009, Forlaget Oktober) Min kamp. Andre bok (2009, Forlaget Oktober) Min kamp. Tredje bok (2009, Forlaget Oktober) Min kamp. Fjerde bok (2010, Forlaget Oktober) Min kamp. Femte bok (2010, Forlaget Oktober) Min kamp. Sjette bok (2011, Forlaget Oktober)

Kilder: Wikipedia • Forlaget Oktober • NRK • Altaposten.

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

MUMMIMAMMA – en favoritt! tekst: Linn C. Blekkerud • foto: Tomas Kvitvik

under forestillingen Mummitrollet og det usynlige barnet er det oftest musestille blant barna i salen. - Denne poetiske og varme forestillingen inneholder øyeblikk som gjør det svært meningsfylt å spille dukketeater, mener dukkespiller marianne Edvardsen.

Til glede for store og små setter Oslo Nye Teater denne høsten opp igjen den kritikerroste forestillingen Mummitrollet og det usynlige barnet. Også denne gang trer dukkespiller Marianne Edvardsen inn i rollen som Mummimamma. – Hun er en karakter jeg elsker å spille, og kommer høyt opp på lista over mine favoritter, sier Marianne Edvardsen som har vært dukkespiller i 40 år, og har gitt liv og personlighet til utallige dukkefigurer.

ON! 26

Oslo Nye Teater, høst 2016

Marianne har spilt rollen som Mummimamma i to forskjellige oppsetninger på Oslo Nye Teater, senest i fjor høst da teatret hadde nypremiere på forestillingen basert på historien fra Tove Janssons verdenskjente mummiunivers. Under Anne-Karen Hyttens regi mottok stykket strålende kritikker, og trakk fulle hus til Trikkestallen. Dagsavisens anmelder omtalte forestillingen som en av de beste barneforestillinger noen-

sinne. Aftenpostens Mona Levin var også svært begeistret.

FamILIENS TryggE FavN

Mummimamma er en sentral ﬁgur i alle Janssons ni bøker om Mummitrollene, utgitt fra 1945 til 1970. Hun representerer selve tryggheten i den lille familien der hun steller i hus og hage, alltid med sin sorte håndveske på armen. Hun blir en viktig person også for usynlige og neglisjerte lille Ninni som blir tatt inn i Mummifamilien for å

bli synlig igjen. Dette skal gjøres ved hjelp av Mormors huskur, og ved en hel del omsorg og kjærlighet.

– Mummimamma er bygget på inntrykk fra forfatterens egen mor, Signe Hammersten-Jansson, forteller Marianne.

Hvorfor tror du barna er så fascinerte av denne forestillingen? – Jeg tror mye av grunnen er fordi alle karakterene er særegne. My er sint,

– Hun er en klok og hjertegod karakter de ﬂeste mødre vil kjenne seg igjen i. Det gjør også jeg, selv om jeg nok er litt mindre tålmodig.

Selv om Mummimamma for mange fremstår som den fullkomne husmor, er det viktig for henne å dyrke sine egne interesser, også utenfor familien i Mummihuset, kan Marianne fortelle. – Bl.a. samler hun skjell, plukker blomster og steller ﬂittig med bedene sine. Hun er opptatt av friheten sin, og til de rundt seg.

Videre leser Marianne entusiastisk et sitat fra sin medbragte bok Sitater fra Mummidalen for å illustrere dette.

«De hadde bestemt at de aldri skulle være urolige for hverandre; på den måten gav de hverandre god samvittighet og mest mulig frihet». – Friheten er jo også veldig viktig for det usynlige barnet da hun kommer inn i Mummifamilien, Her kan hun bli seg selv, i trygge rammer, før hun seiler alene ut på det store havet mot nye eventyr, forteller den erfarne dukkespilleren som har vært ansatt på Oslo Nye Teater siden 1996.

FaScINErT av TOvE jaNSSON

Marianne Edvardsens første møte med mummiuniverset var da hun som barn leste tegneseriestripene om mummitrollene i Aftenposten.

– Jeg gledet meg til hvert nummer, sier Marianne, som siden den gang har vært fascinert av multikunstneren Tove Jansson. Hun har besøkt utstillingen om Jansson i Helsinki og har lest utallige bøker skrevet av forfatteren, som av mange kalles «melankoliens mester». – Det er mye alvor i Jansson bøker, men under ligger alltid humoren.

Marianne Edvardsen. Foto: Ingrid Liavåg

Mummitrollet er nysgjerrig, og Mummipappa er ﬁlosoﬁsk og litt klønete, sier Marianne. Hun tror alle barna kan kjenne seg igjen, og at de ofte velger seg ut en karakter de ønsker å være når de leker. – Barna sitter oftest musestille og fremoverlent, og med vidåpne øyne under denne forestillingen, og da er det spesielt gøy. Du skjønner at de er fullt og helt med.

Hun håper teater kan være med på å utvide barns horisont, og at de kan leke videre med stoﬀet når de kommer hjem.

STOLT av TrIKKESTaLLEN

I sin anmeldelse av Mummitrollet og det usynlige barnet trekker Aftenpostens anmelder Mona Levin også frem viktigheten av dukketeatret på Trikkestallen, og roser arbeidet som legges ned her. «Trikkestallen er en av Europas beste scener for ﬁgurteater», skriver Levin. Marianne kunne ikke vært mer enig.

- Jeg er veldig stolt over å få jobbe på et slikt sted hvor så mange barn får sitt første møte med teatret. Dette blir man aldri lei, avslutter Marianne.

•

MuMMitRollet oG det uSynliGe BaRnet

av Tove Jansson Dramatisert for dukketeater av AnneKaren Hytten

Med: Knut Wiulsrød, Marianne Edvardsen, Per Skjølsvik, Hanne Dahle, Kari-Ann Grønsund, Suzanne Paalgard.

Regi: Anne-Karen Hytten Scenograﬁ: Milja Salovaara Dukkemaker: Kari Noreger Komponist: Julian Skar Lysdesign: Rolf Christian Egseth Lyddesign: Steﬀen Hofseth Dramaturg: Siri L. Ramberg

I Mummitrollenes forunderlige verden er ikke alt som andre steder og Mummifamilien er ikke helt som vanlige familier. Men Mummidalen er en dal der man er glad for å våkne, og der det er godt å sovne om kvelden. For Ninni, som ikke har blitt pent behandlet av tanten hun bodde hos, er Mummifamilien nettopp hva hun trenger for å bli synlig igjen. «Hun syns når hun syns» sier Mummimamma. Og med litt ekstra hjelp av en gammel oppskrift om ufeilbarlige huskurer, blir Ninni, en helt vanlig jente, til slutt synlig igjen.

Sesongpremiere 31. august 2016 oslo nye trikkestallen ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

BARNAS JULEKLASSIKERE tekst: Linda Thorud Wick

I løpet av 2016 forventer Oslo Nye besøk av 50.000 barn og unge. mange vil legge turen innom i førjulstiden, når vi tradisjonen tro, gir sceneplass til barneforestillinger som Jul i Blåfjell og Prøysen-klassikeren Jul med Prøysen og snekker Andersen. – De klassiske juleforestillingene er en del av vår kulturarv, sier kulturbyråd i Oslo, Rina Mariann Hansen.

TraDISjONSrIKE juLEmINNEr

Julen er en høytid fylt med tradisjoner. Kjente og kjære juleforestillinger er for mange en sentral del av

ON! 28

julefeiringen. For andre kan det være et første møte med norsk kulturhistorie.

– Gjenkjennelse og tradisjon er en viktig del av teateropplevelsen. Å være tradisjonsbærer er også en viktig del av kulturen. Barn fra Oslo har kanskje sitt første

Kulturbyråd Rina Mariann Hansen og teatersjef Kim Bjarke. Foto: Arne Ove Bergo Oslo Nye Teater, høst 2016

I julen er Oslo Nye barnas teater.

teaterminne fra Oslo Nye med blånisser og magiske scenebilder, sier kulturbyråd Hansen.

– I julen er Oslo Nye barnas teater, sier teatersjef ved Oslo Nye, Kim Bjarke. Han tror de klassiske teaterstykkene bidrar med kontinuitet i en verden hvor alt er i stadig endring.

juL På OSLO NyE

Det er lang tradisjon for juleforestillinger ved Oslo Nye.

På hovedscenen spilles Jul i Blåfjell, sceneversjonen av NRKs julekalendersuksess som har spilt for fulle hus i en årrekke. Helt fra midten av november fylles teatret opp med forventningsfulle store og små.

Historien om Blånissene er en varm og tidløs julefortelling, hvor barna møter modige Turte, som tør å tenke selv og gjøre seg opp egne meninger. Med stemningsskapende scenograﬁ og fortryllende kostymer formidler stykket viktigheten av sentrale verdier som kjærlighet og solidaritet.

På Trikkestallen på Torshov har Oslo Nyes dukketeater fast tilholdssted. Her får barn helt ned i treårsalderen sitt første møte med teater.

Siden 1991 har Jul med Prøysen og snekker Andersen vært et fast innslag i adventstiden. Forestillingen om snekker Andersen som møter julenissen på selveste julaften er

Foto Jul i Blåfjell: John Andresen/ L-P Lorentz

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

Jul i BlÅFJell

av Gudny Ingebjørg Hagen Musikk: Geir Bøhren/ Bent Åserud Dramatisert for scenen av Svein Sturla Hungnes Regi: Svein Sturla Hungnes Scenograﬁ: Ola Bråten Kostymer: Gerd Johnsrud.

en kjær juletradisjon Med sin magiske scenograﬁ og kostymer, velkjente melodier og sitt viktige budskap har Jul i Blåfjell blitt en varig juletradisjon på hovedscenen. Blånissejenta Turte er den eneste som tør å utfordre blånissenes mange «sannheter» og regler, som for en stor del er tuftet på fordommer og overtro. Modige Turte tør å tenke selv og gjør seg opp sin egen mening om hvordan ting bør være.

Sesongpremiere 18. november 2016 oslo nye Hovedscenen

ON! 30

Oslo Nye Teater, høst 2016

bygget over Alf Prøysens tekster og proppfull av sjarm. Mange vil si det ikke blir jul uten!

Kulturbyråd Rina Mariann Hansen tror et teaterbesøk kan ha stor verdi.

– Jeg har stor tro på fellesskapets kraft. Slik kraft ligger blant annet i minner som man deler, for eksempel gjennom en magisk juleopplevelse for hele familien. Det er også et rørende felleskap at mine barn traller i vei på de samme sangene som jeg gjorde da jeg var liten, sier Rina Mariann Hansen.

Etterspørselen etter juleklassikerne er stor, og selv med mange forestillinger på plakaten blir billettene ofte utsolgt lenge før jul.

TEaTEr På BarNaS PrEmISSEr

Å lage scenekunst for barn er ingen enkel oppgave. Barn opplever teater annerledes enn voksne. De må møtes på egne premisser, og de skal ha et kulturtilbud av minst like høy kvalitet som voksne.

– Vi har et stort ansvar som vi tar på største alvor. Barn skal ha et godt første møte med teatret, sier teatersjef Kim Bjarke.

– Barn ønsker å bli berørt, og de fortjener å bli berørt på en skikkelig måte. I hverdagen blir barn eksponert for impulser og inntrykk som de må bearbeide på egen hånd. I teatret kan inntrykk forstås sammen med andre, og følelser kan komme til utløp i fellesskap med andre, uttaler kulturbyråd Rina Mariann Hansen. Byråden legger til at teater er en genuint

Barn ønsker å bli berørt, og de fortjener å bli berørt på en skikkelig måte.

Foto Jul i Blåfjell: L-P Lorentz

Hele syv barneproduksjoner er en del av programmet på Oslo Nyes teaterscener i løpet av 2016. menneskelig aktivitet, en fellesskapsopplevelse mellom publikum og aktørene.

– Å gå i teater utvider horisonten, virker forløsende, oppløftende og utviklende. Det ﬁnnes ikke teater bare for barn. Det ﬁnnes bare teater som ikke passer for barn. Godt teater for barn er også godt teater for voksne, avslutter Hansen.

maNgFOLDIg BarNETEaTEr

Det er ikke bare i førjulstiden Oslo Nye spiller teater for barn. På Trikkestallen settes det opp en rekke teaterforestillinger for de minste, både på dagtid og kveldstid, hele året igjennom. Daglig tar ﬂere barnehager turen til Torshov, for å se stykker som Bukkene Bruse på Badeland og Tove Janssons Mummitrollet og det usynlige barnet.

Våren 2016 spilles Doktor Proktors tidsbadekar på Centralteatret, en nyskapende forestilling basert på Jo Nesbøs barneboksuksess. Karius og Baktus gleder barn både på Hovedscenen og i Trikkestallen, mens barna blir med inn i det ﬁlosoﬁske hjørnet når tøygrisen Timoto og skuespiller Kari-Ann Grønsund inntar publikumsfoajeen ved Hovedscenen. Utover høsten vil Mummitrollet og det usynlige barnet forundre store og små på Trikkestallen.

Hele syv barneproduksjoner er en del av programmet på Oslo Nyes teaterscener i løpet av 2016.

– Hjertelig velkommen til en bevegende teateropplevelse her på Oslo Nye. Vi gleder oss til å underholde og forundre barn i alle aldre, sier teatersjef Kim Bjarke.

Foto Jul med Prøysen og snekker Andersen: Evy Andersen

•

Jul Med PRøySen oG SnekkeR andeRSen

- en juleforestilling bygget over Alf Prøysens tekster Dramatisert for dukketeater av Stein Kiran

Med: Marianne Edvardsen, Per Skjølsvik, Knut Wiulsrød mﬂ.

Musikere: Leif Osen og Erland Helbø. Innstudering: Siri Løkholm Ramberg. Scenograﬁ: utarbeidet av Per Horn med utgangspunkt i Christian Egemars originalscenograﬁ. Dukkedesign, dukker og rekvisitter: Kari Noreger. Lys: Christer Berg.

de minstes favoritt Jul med Prøysen og snekker Andersen har en evig økende tilhengerskare blant familier og barnehager. Denne varme og stemningsskapende fortellingen er så breddfull av dukker og sjarm at enkelte går så langt som til å hevde at det ikke blir jul uten. Forestillingen har gledet barn og voksne hver eneste jul siden urpremieren i 1991, med over 1300 (!)forestillinger totalt.

Sesongpremiere 12. november 2016 oslo nye trikkestallen

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

OG NÅ: VERDEN! tekst: Linn C. Blekkerud • foto: Steﬀen Hutton

Ine marie Wilmann med sterkt budskap i hyperaktuell monolog på Oslo Nye Trikkestallen. En ung og desperat kvinne barrikaderer seg i sin leilighet, utstyrt med pc og smarttelefon. Her inne føler hun seg tryggere enn i verden utenfor, hvis krav om det perfekte ytre og det suksessfylte liv er mer enn hun kan takle. Og nå: verden! er et oppgjør mot tidens livsstilsdiktatur og er skrevet av den tysksveitsiske avantgarde dramatikeren Sibylle Berg. Stykket ble i 2014 kåret til årets forestilling av det tyske bladet Theater Heute.

– Tematikken i Og nå: verden! er noe de fleste av oss kan kjenne oss igjen i, sier dramaturg Siri Løkholm Ramberg ved Oslo Nye Teater. Hun mener monologen vil få oss til å reflektere over våre egne liv, og det å bli «fanget» i dagens digitaliserte samfunn, som både kan være overfladisk og isolerende.

Skuespiller Ine Marie Wilmann, som er håndplukket til rollen, kunne ikke vært

ON! 32

Oslo Nye Teater, høst 2016

mer enig.

– Det er en utrolig god tekst. Den er både morsom, skikkelig mørk og dypt menneskelig. Den er som et rop, forteller Wilmann som sier at hun sjelden har lest noe som oppleves så moderne og viljesterkt som Og nå: verden!. Hun tror, på lik linje med Løkholm Ramberg, at den har mulighet til å virkelig hive litt rundt på oppfatningen av oss selv og vår tid. Wilmann, som vi bl.a. har sett i Fravær og En midtsommernattsdrøm på Oslo Nye Teater, er dessuten begeistret for Trikkestallen som scene for voksenteater.

– Jeg elsker Trikkestallen, og synes det er et veldig godt rom både å spille og se teater i. Det er intimt nok og rommelig nok. Jeg tror det er perfekt for denne forestillingen, og med den dyktige og ærlige Angelina Stojčevska som regissør tenker jeg at vi skal klare å lage et spennende rom på mange måter, sier Wilmann.

•

oG nÅ: VeRden!

av Sibylle Berg Med: Ine Marie Wilmann Regi: Angelina Stojčevska Oversatt av: Elisabeth Beanca Halvorsen Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg Lysdesign: Rolf Christian Egseth ine Marie Wilmann med sterkt budskap i hyperaktuell monolog

En ung, ensom og deprimert kvinne beﬁnner seg i en leilighet, foran en PCskjerm med smarttelefonen i hånden. Her inne føler hun seg trygg og beskyttet mot det skremmende samfunnet utenfor, fylt av karrierejag, motepress og ﬁtnessentre. «I morgen er dagen jeg skal ut i verden», tenker hun.

Forestillingen har blitt spilt på Husets teater i København og er skrevet av den tysk-sveitsiske avantgarde-dramatikeren Sibylle Berg. Det mottok ﬂotte anmeldelser og ble i 2014 kåret til årets stykke av det tyske bladet Theater Heute.

Ine Marie Wilmann

norgespremiere 7. oktober 2016 oslo nye trikkestallen

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

TEATRETS USYNLIGE KAOSMESTER tekst: Marte Kristiansen • foto: L-P Lorentz

Bak scenen kontrollerer han alt fra strømstans og teknisk krøll til manglende skuespillere og sinte teknikere. Inspisient Bjarne Stensrud (66) får det meste til å gå på skinner.

Fra venstre: Tina Elisabeth Johansen Aas, Bjarne Stensrud, Vilde Ø. Gustavsen, Tina Espejord.

Det er under en time til salen på Oslo Nye Centralteatret fylles opp av forventningsfullt publikum. Snart skal det brake løs med Doktor Proktors tidsbadekar. Men mannen som vanligvis «trekker i trådene» under forestilling sitter fast på T-banen. Strømstans.

På teatret er skuespillerne på plass. Det er en halvtime til forestillingen skal starte. – Har noen sett en lydperson, spør en skuespiller, som leter etter en mikrofon. – Hvor er Bjarne, spør en annen.

Det er et kvarter til alt skal være klart. Bjarne er ingen sted å se. – Bjarne er en mann som alltid er her tidlig og som har full kontroll. Han er en av

ON! 34

Oslo Nye Teater, høst 2016

de beste inspisientene jeg har vært borti. Nå tror jeg han er dypt beskjemmet, sier Ivar Nergaard, en av skuespillerne som har ﬂere roller i stykket. Selv er han ferdig sminket og klar til å gå på scenen.

«TEKNISK FEIL»

Med en bemerkning om oﬀentlig kommunikasjon, kommer Bjarne Stensrud inn døren. Inspisienten er på plass. Han er overraskende rolig.

Stensrud har gjort dette mange ganger før. Han begynte som inspisient ved Oslo Nye Teater som 20-åring, og har jobbet der siden 1969. Siden den gang har han inspisert over 100 forestillinger, bygget Bryggeteatret på Aker Brygge, vært med

på den olympiske kultursatsingen under OL i 1994 og jobbet med åtte forskjellige teatersjefer. I dag er han den eldste av ﬁre inspisienter ved teatret. Innen nå sitter alt i hodet. 66-åringen har full kontroll. – Har alle sjekket mikrofonene sine, spør Stensrud. – Nei, vi har jo ikke det når du ikke har vært her, skøyer en av skuespillerne.

Stensrud går inn i et lite rom ved siden av scenen. «Den lille bua», som han kaller den. Der kan han følge med på forestillingen via to forskjellige skjermer. Han trykker på et par knapper og fester en radio i øret for å kunne høre hva som skjer og kommunisere med de andre.

– Gerry, jeg er kommet, sier han, før han tar en runde på scenen for å sjekke at alt er på plass. – Jeg er alltid her en time før. Jeg vil være her i tilfelle noe skulle skje, sier Stensrud. Men i dag gikk ikke alt på skinner. – Det er løgn å si at jeg ikke ble stresset da jeg satt fast på banen og ikke ﬁkk noen beskjed om hva som skjedde, sier den erfarne inspisienten. – Akkurat da tenkte jeg at uansett om jeg måtte gå skulle jeg rekke det til klokken seks. Jeg er såpass trygg på forestillingen, på skuespillerne, teknikerne og alle som er med. Folk er på plass og vet hva de skal gjøre. Derfor beholder jeg roen, sier han. – Jeg hadde nok vært litt mer stresset om dette hadde vært andre gang vi skulle kjøre forestillingen, eller om det hadde vært en mer avansert forestilling, som Den glade enke.

Han husker godt sin første forestilling, hvor alt absolutt ikke var under kontroll. – I forestillingen Robin Hood kommer ikke hovedpersonen inn før i andre scene. Jeg startet forestillingen uten å sjekke at alt var klart. Da måtte jeg ringe Per Asplin, som spilte Robin Hood, for å si at forestillingen ble startet for ti minutter siden. Han hadde glemt forestillingen, men kom seg raskt i en taxi, forteller Stensrud. – Da måtte jeg gå ut på scenen og forklare. «Beklager, det har oppstått en teknisk feil. Vi tar en pause nå, så kalles dere inn igjen», sa jeg. Da sto teknikerne på baksiden lite fornøyde; «Aha ja, teknisk feil? Det skulle de ikke ha på seg». Det kostet meg en kasse øl. – Etter det har jeg alltid sjekket at skuespillerne er her før jeg setter i gang en forestilling.

Tilbake i bua trykker Stensrud på noen knapper. Arbeidslyset slukkes og lyset i salen skrus på. Publikum ringes inn. – Hei folkens, det er ti minutter til kick-oﬀ, sier han i mikrofonen.

Stensrud noterer ned dagens dato i en bok. Han tenner et elektrisk telys, og

Han husker godt sin første forestilling, hvor alt absolutt ikke var under kontroll.

setter det ved siden av skjermen. – Vi fører en logg fra forestillingene, med antall publikum, start- og sluttid, samt en kort rapport, forklarer han.

Fra NyBarBErT TIL SKjEggETE

– Nå går vi i forestillingsmodus, sier Stensrud. Han går ut for å sjekke at alt er på plass, og ønsker velkommen til publikum. Stensrud starter en stoppeklokke og blar opp på første side i scriptet. – Totaltid på forestillingen er viktig. Noen få minutters avvik kan bety at forestillingen er litt i «ulage», forklarer han. Det meste av inspisientenes arbeid ligger i prøvetiden for å finne ut av hvordan ting skal komme sammen ifølge Stensrud. – Men det varierer hvor mye man er involvert i prosessen. Mye handler om å passe på at folk snakker sammen, sier han. Inspisientene har ingen direkte kunstnerisk innflytelse, men sitter og ser forestillingen utenfra hver kveld. – Vi ser om forestillingen endrer retning, eller vrir seg på en eller annen måte, og gir beskjed til teatersjef eller dramaturg for å høre om de kan komme innom for å guide i riktig retning, sier Stensrud. – Yes, sier han plutselig i radioen. – Det var lydmannen som spurte om vi kunne få mikrofonen til Johannes (red.anm. Johannes Joner) litt nærmere munnen, så det må vi fikse når han kommer bak scenen.

Stensrud zoomer inn på en av TVskjermene for å se på mikrofonen. – Ja, se der, den sitter nok litt langt bak. Stensrud går ut for å ﬁkse denne under et skift. Han går videre inn på scenen for å dra i en skyvevegg. Samtidig tar han i mot et ratt som har blitt brukt som en rekvisitt. Han vet akkurat hvor han skal være når. Alt går som smurt.

Stensrud titter stadig ut på scenen for å sjekke at alt går etter planen. Plutselig er han ute på scenen igjen. Det skjer et lynskift. Stensrud henter inn en hatt med en bart og noen briller. – Ok, da er vi klar. Gerry, kjør scenen,

sier han.

– Det sitter i hodet og ﬁngrene, men det er greit å passe på og bla i skriptet. Det er litt farlig om det plutselig skulle skje noe, og du ikke har fulgt med. Du skal være skjerpet under forestilling, for skjer det noe galt, så skal du kunne handle raskt, sier Stensrud. – Det er likevel ikke alt i en forestilling man klarer å skrive ned, påpeker den erfarne inspisienten. Det klappes i salen. Forestillingen er over. Stoppeklokken stoppes. – Se det! Et halvt minutt lenger enn i går. Det er bra, sier Stensrud. – Det var litt tausere publikum i går, og skuespillerne var kanskje litt ivrige, så det gikk litt fort. Den erfarne inspisienten er så glad i jobben sin at han har målsetning om å stå i jobben til han blir 70 år om hodet og helsen holder. Da har han vært på Oslo Nye Teater i 50 år. – Jeg kom inn som 20-åring, i min blå blazer og slips-periode, rett fra Romerike Folkehøgskole og etterfølgende kurs på Teaterskolen. Glatt og nybarbert, og så tilsynelatende veldig ordentlig ut. Nå er jeg skjeggete og kanskje litt røﬀere i kantene, sier inspisienten som får alt til å gå på skinner.

•

inSPiSient:

fra latin, in og spicere, som betyr å etterse, undersøke noe (for å se om det er i orden). Inspisienten kan sammenlignes med en prosjektkoordinator for den enkelte teaterproduksjon, og er et koordinerende ledd mellom de kunstneriske-, tekniske-, og administrative funksjonene ved teatret. En inspisient følger en forestilling fra planleggingsstadiet, gjennom prøvetiden, og frem til premiere - og deretter hver eneste kveld frem til siste forestilling. (Kilde: Norsk Teaterinspisientforening, 2009)

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

FILOSOFI OG TØYGRISER tekst: Margareta Magnus Myhre • foto: L-P Lorentz

Skuespiller Kari-ann grønsund har fått en ny partner. Det er den lille tøygrisen Timoto. Sammen med barn og voksne ﬁlosoferer de over livets små og store spørsmål.

– Det hele startet med at teatret spurte meg om å lage en lesestund for barn, forteller Grønsund. – Jeg leste masse eventyr og fortellinger for å ﬁnne det riktige materialet og forhørte meg med venner om det var noen som hadde gode fortellinger å dele. Min venninne Marianne Ihlen kom med boken om ﬁlosofen Arne Næss og grisen Timotei av Petter Mejlænder. – Du må lese denne, sa hun, og se hva du synes.

DEN LILLE FILOSOFEN

Kari-Ann leste¸- om en gammel manns forhold til en liten tøygris, og hun ble like betatt av grisen som Arne Næss da han fant grisen i et butikkvindu i den lille fjellandsbyen Verbier i Sveits – og ble stormforelsket!

– Arne Næss elsket å klatre i fjellet og kalte det for Pappa fjell, forteller Kari-Ann. – Filosofen hadde mistet faren sin tidlig, og fjellet var en slags pappaﬁgur for ham. En dag da han vandret i gatene i fjellandsbyen, passerte han et butikkvindu hvor det satt en ensom liten rosa tøygris. Det var kjærlighet ved første blikk! Arne så den, gikk inn, kjøpte grisen og tok den med hjem til kona KitFai. Hun skjønte fort at det var noe spesielt mellom denne grisen og hennes mann. Familien var nå blitt tre!

Grisen fikk navnet Timotei, og var en del av familien Næss i 20 år. Timotei deltok i alt. Den var med i selskaper, den gikk på skole, hadde sin egen stol, tannbørste og skolesekk. Og når Arne Næss var på tur satt Timotei i sekken og kikket undrende ut. – Grisen var Arnes store kjærlighet, forteller Kari-Ann. – Det sier noe om hvor fri og uredd Arne Næss var. Han hadde store filosofiske dialoger med grisen.

ON! 36

Oslo Nye Teater, høst 2016

TImOTEI Og TImOTO

Kari-Ann tok kontakt med venninnen Ellen Horn for å diskutere ideen om å lage en filosofisk forestilling av historien om Arne Næss og Timotei. – Ellen synes det var en god ide. Hun sa «Jeg har en rosa vaskeklut som ser ut som en gris. Den har jeg vasket alle barnebarna mine med. Du kan leke litt med den». Så jeg hentet vaskekluten, ringte min datter som stuffet den og ga den substans. Det hele var i Arne Næss’ sparsommelige ånd, – en gris av vaskeklutstoff laget av min datter. Etter å ha fått tillatelse fra forfatteren til å bruke boken hans i forestillingen, ringte Kari-Ann Arne Næss’ enke Kit-Fai.

–Jeg var veldig spent, jeg måtte jo få henne med på laget før jeg jobbet videre. Så kluten og jeg ble invitert på middag til Kit-Fai og Timotei. Jeg var veldig nervøs før møtet, hva om hun sa nei til hele prosjektet?

Men middagen ble riktig hyggelig, og Kit-Fai likte ideen. Det var også hun som ga Kari-Anns gris navnet Timoto. For som hun sa: «Det er bare en Timotei!»

Kari-Ann og Timoto har forestilling i publikumsområdet ved Hovedscenen for inntil 50 barn og voksne. Publikum sitter på tepper og puter rundt Kari-Ann, gjerne med hvert sitt kosedyr på fanget. - Jeg og Timoto forteller historien om Arne og sammen med barna ﬁlosoferer vi rundt forskjellige tema fra boken Den lille ﬁlosofen. Et tilbakevendende spørsmål er om en voksen mann kan ha et kosedyr? Mange synes det er rart, men er det egentlig det?

•

Kari-Ann Grønsund og Timoto

DEN LILLE FILOSOFEN

basert på Petter Mejlænders bok Passer for barn fra 4 år.

Idé og konsept: Kari-Ann Grønsund Dukkemaker: Erika Brathole Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Spilles høsten 2016

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

EN FESTDAG med svette skuespillere

tekst: Linn C. Blekkerud • foto: Tomas Kvitvik

Bli med Statsteatret på 10 timers maraton gjennom 800 år av norgeshistorien.

I oktober kan du være med på noe så unikt som en Statsteatretfestival. Teatertruppen Statsteatrets dedikerte og uttalte oppgave er å lage forestillinger om vesentlige historiske knutepunkter i Norge i årene 1066-2066, og nå kan du være med på de fem første av de – på samme dag!

– Publikum kan forvente seg en gjeng med etterhvert meget svette skuespillere som gir alt for at dette skal bli en festdag i teaterkunstens navn, sier skuespiller og en av initiativtakerne bak Statsteatret, Per Kjerstad.

Han forteller at de fremmøtte på Trikkestallen får bli med de ﬁre faste skuespillerne i teatergruppa, samt gjes-

teskuespillerne Egil Keskitalo og Marit Adeleide Andreassen, og musiker John Lilja, på en reise gjennom ﬂere hundre år av norsk historie. På godt og vondt, og med en god dose både humor og alvor. 1066 - Slaget ved Stamford Bridge, 1349 Pesten, 1537 - Dansketid, 1814 - En western fra Vidda og 1880 - Amerika vil komme som perler på en snor på Trikkestallen, bare avbrutt av tissepauser, omrigg og servering. Hele gjengen i teatergruppa gleder seg naturligvis til dette litt vanvittige prosjektet.

– Vi har snakket om dette i ﬂere år, nå blir det endelig en realitet. Vi har ikke gjort

noe liknende før, og det blir en aldri så liten utfordring både fysisk og mentalt. Men vi gleder oss vilt til å skape et stykke teaterhistorie sammen med publikummet på vår faste Oslo-scene, Trikkestallen, sier Kjerstad.

Han er ikke i tvil om at dette blir en teaterhappening utenom det vanlige, og har en direkte oppfordring til publikum;

– Vi lover å ta godt imot deg når du kommer og passe godt på deg når du er der. Så du kan egentlig bare senke skuldrene, ta deg noe å drikke, lene deg tilbake og nyte denne urgamle formen for entertainment, – nemlig teater!

•

STaTSTEaTrET

Fri teatergruppe, etablert i 2010. Består av skuespillerne Gard B. Eidsvold, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Per Kjerstad, samt regissør og manusutvikler Yngve Sundvor.

Til nå har teatergruppa satt opp 1066 - Slaget ved Stamford bridge (2011) 1349 - Pesten (2012) 1537 - Dansketid (2013) 1814 - En western fra vidda (2014) 1880 - Amerika (2015) 1930 - Diktatoren (2016) Fra venstre: Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen, Gard B. Eidsvold.

ON! 38

Oslo Nye Teater, høst 2016

StatSteatRetFeStiVal

Med: Gard Bjørnstjerne Eidsvold Kim Sørensen Cato Skimten Storengen Per Kjerstad Marit Adeleide Andreassen John Lilja Egil Keskitalo Silje Salomonsen Regi: Yngve Sundvor

22. oktober 2016 oslo nye trikkestallen

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

DET ENKLESTE ER PISTOL - en undersøkende hommage til Norges største politisk-satiriske musikalteatersuksess noensinne.

Tramteatret er en av norsk teaters fremste suksesshistorier. I 2016 er det 40 år siden teatergruppen ble stiftet. Dette vil Fjerdeklasses Produksjoner hedre med en musikalsk lesning av stykket Det enkleste er pistol (1981). Stykket var en eklektisk samfunnssatire skrevet som en westernmusikal og gikk sin seiersgang over landet. Velkommen til en festkveld i Tramteatrets tegn!

ON! 40

Oslo Nye Teater, høst 2016

DET ENKLESTE Er PISTOL 2016

Fjerdeklasses Produksjoner består av Teaterhøgskolens avgangsklasse 2011. Med: Helle Haugsgjerd Ingvild Holthe Bygdnes Eldar Skar Ine Marie Wilmann Henriette Faye-Schjøll Ole Christoﬀer Ertvaag Hanne Skille Reitan Nader Khademi Ester Marie Grenersen Espen Klouman Høiner Jo Adrian Haavind

Premiere 24. september 2016 Oslo Nye Trikkestallen

TramTEaTrET

Politisk radikal teatergruppe som var aktiv i Norge fra 1976-86. Stiftet av folk som gikk ut av Studentersamfunnets Teater i Oslo. I gruppens formålsparagraf sto det bl.a. at den skulle stå på de svake og undertryktes side og nå ut til hele landets befolkning. Tramteatret ble en stor suksess, var svært produktive og produserte diverse helaftens revyer, fire TV-serier og diverse radioprogrammer, utga ti LP’er og hadde flere hundre konserter og turneer. De både toppet Norsktoppen og ble Spellemannpris-nominert. Gjennom NRKs ungdomsprogram Halvsju nådde TV-seriene om Pelle Parafins Bøljeband barn og ungdom. Blant Tramteatrets mange kjente sanger finner vi bl.a. Pelle Parafins Bøljeband, Back to the Eighties og Det enkleste er pistol. Deltok i norsk MGP med Det er vår tur nå. Etter nedleggelsen oppsto gruppen flere ganger i turnesammenheng. Flere av medlemmene gjorde suksess på egen hånd etter gruppens nedleggelse. Tramteatrets medlemmer: bl.a. Anders Rogg, Anne Nyutstumo, Arne Garvang, Billy Johansson, Helge Winther-Larsen, Henning Westeng, John Nyutstumo, Kine Hellebust, Liv Aakvik, Magne Bruteig, Marianne Krogness, Per Kjeve, Terje Nordby. Kilder: Wikipedia, Youtube, Rockipedia

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

Kari-Ann Grønsund

Helle Haugen

Johannes Joner

Suzanne Paalgard

Morten Røhrt

Per Skjølsvik

Birgitte Victoria Svendsen

Trine Wenberg Svensen

Petter Vermeli

Ine Marie Wilmann

Knut Wiulsrød

Marte Germaine Christensen

Oslo Nye Teater, høst 2016

Hanne Dahle

Ingjerd Egeberg

Foto: Marius Hauge

Henriette Faye-Schjøll

Foto: Lena K. Torp

Marianne Edvardsen

Foto: Siren Høyland Sæter

ENSEMBLE GJESTER ON! 42

Ingvild Holthe Bygdnes

Gard B. Eidsvold Statsteatret

Mari L. Fossum

Helle Haugsgjerd

Espen Klouman Høiner

Foto: Dan Uneken

Fjerdeklasses Produksjoner

Per Kjerstad

Sven Nordin

Øystein Røger

Foto: Gisle Bjørneby

Statsteatret

Eldar Skar

Fjerdeklasses Produksjoner

Brit Elisabeth Haagensli

Fjerdeklasses Produksjoner

Linn Skåber

Trond André Hansen

Guro Karijord

Agnes Kittelsen

Rune Reksten

Christian Rubeck

Cato Skimten Storengen

Kim Sørensen

Fjerdeklasses Produksjoner

Trond Høvik

Hanne Skille Reitan

Jo Adrian Haavind

Statsteatret

Foto: Siren Høyland Sæter

Ester Marie Grenersen

Foto: Gisle Bjørneby

Jonas Strand Gravli

Statsteatret

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

Edward albees HvEm Er rEDD FOr vIrgINIa WOOLF? Premiere 1. september Hovedscenen

Spilles høsten 2016 Hovedscenen

juL I BLåFjELL

DEN LILLE FILOSOFEN Spilles høsten 2016 Oslo Nye Teater

Norgespremiere 8. september centralteatret

mIN KamP

EN maNN vED NavN OvE

DET ENKLESTE Er PISTOL 2016

Sesongpremiere 18. november Hovedscenen

ON! 44

KarIuS Og BaKTuS

Premiere 11. oktober centralteatret

Oslo Nye Teater, høst 2016

Norgespremiere 10. november centralteatret

vrEDE

Fjerdeklasses Produksjoner

Premiere 24. september centralteatret

mummITrOLLET og det usynlige barnet Sesongpremiere 31. august Trikkestallen

STaTSTEaTrETFESTIvaL 22. oktober Trikkestallen

EvENTyrET EvErT - Benny Borg - en reise gjennom Taubes liv

urpremiere 14. september Teaterkjeller’n

Og Nå: vErDEN!

Norgespremiere 7. oktober Trikkestallen

juL mED PrøySEN og snekker andersen

Sesongpremiere 12. november Trikkestallen

FarLIg mINNE

- Detekteamet

urpremiere 21. oktober Teaterkjeller’n

1930 - DIKTaTOrEN - Statsteatret Spilles 18. - 20. oktober Trikkestallen

åPENT LaNDSKaP - Stilett

Ekstraforestillinger fra 31. august Teaterkjeller’n

FEBEr

- Teaterkompaniet

Spilles fra 16. - 24. november Teaterkjeller’n ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

nyhetsbrev og Meld deg på vårt n om motta informasjo rangementer. forestillinger og ar www.oslonye.no

ET BARN SOM OPPLEVER SULT KAN IKKE LÆRE Sabona bidrar til å gi de mest utsatte barna i Zimbabwe skolegang. Men før de kan lære, må vi dekke primære behov som trygghet, tilgang til mat, rent vann og helsehjelp. Gjennom Sabonas matstasjoner på skolene får barna et daglig varmt måltid - for mange det eneste de spiser den dagen. Zimbabwe står midt i en matkrise og hjelpen er viktigere enn noensinne. Hjelp oss å gjøre en forskjell! Les mer på www.sabona.no.

Gi et barn et daglig varmt måMtid i en måned! Send SMS ‘Sabona’ til 2434 (150kr) eller Vipps valgfritt beløp til 977 93 903. ON! 46

Oslo Nye Teater, høst 2016

Bli medlem! vENNEr av

OSLO NyE TEaTEr

Som venn av Oslo Nye Teater får du to billetter til hver oppsetning til rabattert pris, eksklusive møter med regissører og skuespillere, omvisninger på våre scener, teaterturer mm. Pris kr 400,-

Kontakt Elisabeth vatne-Lund e.vatnelund@gmail.com • mobil: 46923158

Nå gir vi alle mulighet til å gå på teater via vårt inkluderingsprosjekt. Les mer: www.oslonye.no

THON SHOW & SCENE Våre hotellpakker inneholder showbilletter og overnatting med deilig frokost.

9L KDU ELOOHWWHU WLO GH ÁHVWH scener i Oslo.Velg hvilket Thon-hotell du ønsker å bo på. thonhotels.no/show

ON!

Oslo Nye Teater, høst 2016

BILLETTEr

22 34 86 80 815 33 133 www.oslonye.no 7-Eleven Narvesen Oslo Nye Hovedscenen rosenkrantzgt. 10

Oslo Nye centralteatret akersgt. 38 Oslo Nye Trikkestallen Torshovgt. 33

Oslo Nye Teaterkjeller’n akersgt. 38 www.oslonye.no

FøLg OSS På SOSIaLE mEDIEr