«Formaningstale til pestlegene» av Albert Camus

Formaningstale til pestlegene

Albert Camus pĂĽ Solum Bokvennen: Retten og vrangen (2013) Bryllup og Sommer (2013) Eksil og kongeriket (2013) Talene i Sverige (2013) Fallet (2018) Pesten (2020)

Albert Camus

Formaningstale til pestlegene Oversatt fra fransk av Tom Lotherington og Toto Hølmebakk

Solum Bokvennen • 2020

Exhortation aux médecins de l a peste © Editions Gallimard, Paris, 1947 All rights reserved © Solum Bokvennen 2020 Omslag: Aina Griffin/Tore Holberg ISBN: 978-82-560-2260-1 [epub] www.solumbokvennen.no

Denne teksten av Albert Camus ble trolig skrevet i 1941, seks år før utgivelsen av Pesten, og kan leses som et for­ beredende arbeid til romanen som i dag leses med fornyet aktualitet over hele verden.

Formanings­tale til pestlegene ble første gang publisert i Les Cahiers de la Pléiade i 1947.

Autoritetene vet ikke om pesten er smittsom. Men de har mistanke om det. Det er derfor de mener dere bør åpne vinduene i rommet der den syke ligger. Man må bare huske på at pesten like gjerne kan være ute på gaten, og at den kan overføres enten vinduene er åpne eller ikke.

De samme kildene råder dere også til å gå med maske og holde en stoffbit dynket i eddik under nesen. Ha også alltid med en pose med de mangehånde urtene som anbefales i bøkene: sitronmelisse, bergmynte, pepper­ mynte, salvie, rosmarin, appelsinblomst, basilikum, timian, lavendel, laurbærblad, skall av sitron og kvede.

Det ville være ønskelig om dere gikk kledd i heldekkende voksduk. Dette kan imidlertid avpasses etter behov.

Deri­mot skal det ikke gjøres tillempninger av tiltak der kildene, uavhengig av kvalitet, er enige. Det første er at dere ikke tar pulsen på pasienten uten først å ha dyppet fingrene i eddik. Dere skjønner sikkert hvorfor. Men det 7

beste ville kanskje være å avstå fra dette. For hvis pasienten har pest, blir han ikke friskere av å få tatt pulsen.

Og hvis han ikke har pest, ville han ikke ha tilkalt dere.

I epidemitider pleier man sitt fordøyelsesbesvær på egen hånd, for å sikre seg mot enhver feilbehandling.

Neste foranstaltning er aldri å se pasienten rett forfra, for ikke å utsettes for hans ånde. På samme måte hvis dere har åpnet vinduet, tross usikkerheten som råder med hensyn til nytteverdien av dette tiltaket, da vil det være klokt å ikke stille seg i trekken, som på samme tid kan bringe med seg den pestsykes ånde.

Gå heller ikke til de syke på fastende hjerte. Da har dere ikke motstandskraft. Men spis likevel ikke for mye.

Da blir dere sløve. Og dersom dere til tross for disse forholdsreglene skulle ha fått noe smitte i munnen, er det ikke annet å gjøre med dét enn ikke å svelge spyttet så lenge besøket varer. Denne anbefalingen er den vanskeligste å rette seg etter.

Om alt dette overholdes, i den grad det er mulig, må dere likevel ikke tro det er nok. For det er flere andre tiltak som er høyst nødvendige til vern for kroppen, selv om det snarere er sjelens disposisjoner det gjelder. «Ikke noe menneske kan unnlate å berøre noe besmittet i et land der pesten herjer», sies det i en gammel kilde. Det er 8

godt sagt. Og det er ikke det sted i oss vi ikke må holde rent, om så bare i hjertets lønnkammer, for å få de små sjansene vi ennå har, over på vår side. Dette gjelder særlig for dere leger, som er aller nærmest på sykdommen, og som fremstår som desto mer mistenkelige. Dere er altså nødt til å bli eksemplariske.

Det første er at dere aldri må være redde. Man har sett folk gjøre en god jobb som soldat selv om de var redde for kanoner. Men det er fordi kanonkulen like gjerne tar livet av den tapre som av den fryktsomme. Det er mye tilfeldighet i krigen, det er det lite av i pesten. Redselen forderver blodet og oppheter kroppsvæskene, det fortelles i alle bøker. Den gjør altså kroppen mer mottagelig for sykdom, men for at kroppen skal seire over infeksjonen, må sjelen være robust. Det finnes ingen annen redsel enn frykten for en siste slutt, for smerten er forbigående. Dere pestleger må altså herde dere mot tanken på døden og forsone dere med den, før dere trer inn i det riket pesten gjør i stand for den. Hvis dere seirer på dette punkt, vil dere gå seirende ut overalt, og folk vil se dere smile i all gru. Konklusjonen kan være at det dere trenger, er en filosofi.

Dere er også nødt til å være nøkterne med alle ting.

Det betyr ikke å være kysk, noe som også ville være å 9

overdrive. Man må holde ved like en rimelig munterhet for at ikke tungsinnet skal forderve blodplasmaet.

Ingenting er bedre egnet for dette formål enn vin i anselige mengder for å lette på forferdelsen over den pest­ rammede byen.

Hold måte i alle ting, for måtehold er pestens fremste fiende og menneskets naturlige leveregel. Nemesis var slett ikke den dere lærte om på skolen, hun var ikke hevnens gudinne, men måteholdets. Og hennes fryktelige slag rammet bare menneskene når de ga seg hen til utsvevelser og overdrivelser. Pesten skyldes eksesser. Den er selv en eksess, den klarer ikke å styre seg. Vær klar over dette hvis dere vil bekjempe den på en klarsynt måte. La ikke Thukykid få rett der han forteller om pesten i Athen og sier at legene ikke var til noen nytte fordi de egentlig behandlet sykdommen uten å kjenne den. Farsotten trives med hemmelighold i mørke kroker. Gå dit inn med forstandens og rettferdighetssansens lys. Det er lettere – det kommer dere til å se etter å ha forsøkt – enn å la være å svelge sitt eget spytt.

Og så må dere få herredømme over dere selv. Og for eksempel være i stand til å få folk til å etterleve bestemmelsene dere har innført, om avsperring og karantene.

En historieskriver i gamle dagers Provence forteller at 10

når noen som var ilagt portforbud, klarte å komme seg ut, slo man vedkommende i hjel. Det er ikke noe dere ønsker. Men dere glemmer heller ikke det felles beste.

Dere gjør ingen unntak fra disse reglene så lenge de er nyttige, selv ikke når det skjærer dere i hjertet. Dere bes glemme en stund hva dere er, uten noen gang å glemme hva dere skylder dere selv. Det er regelen som gjelder for å holde fred med sin ære.

Utrustet med disse hjelpemidler og disse leveregler gjelder det bare å holde trettheten fra livet og fantasien levende. Dere må ikke, dere må aldri, aldri venne dere til å se mennesker dø som fluer, slik de gjør i våre gater i dag, og slik de har gjort helt siden pesten fikk navnet sitt i Athen. Dere må aldri slutte å forferdes over de svarte svelgene som Thukydid forteller om, svarte av blod, som så vidt klarer å kvitte seg med litt safrangult, salt oppspytt. Dere skal aldri venne dere til å omgås lik som selv rovfuglene skyr for å holde seg unna smitten.

Og dere skal fortsette med å være opprørt over det forferdelige virvaret hvor de som nekter å pleie andre, går til grunne i ensomhet, mens de som oppofrer seg, dør i hopetall; hvor nytelsen ikke lenger får sin naturlige straff og ingen får som fortjent; der det danses på gravens rand; der elskeren avviser sin elskerinne for ikke å gi henne 11

sykdommen; der byrden av forbrytelsen ikke bæres av forbryteren, men av syndebukken, som utpekes i villfarelsen som hersker i gruens og forskrekkelsens stund.

En sjel i sjelefred er og blir den sterkeste. Dere skal være sterke og bestemte overfor dette underlige tyranniet. Dere skal ikke tjene denne religionen som er gammel som de eldste former for gudsdyrkelse. Den tok livet av Perikles, ennskjønt han ikke søkte annen ære enn æren av ikke å få en eneste borger til å bære sorg. Og denne religionen har i all tid siden, fra dette berømte drapet til den dag da den gikk til angrep på vår uskyldige by, ikke opphørt med å drepe sine gisler og kreve barneofre. Om så var at denne religionen kom til oss fra himmelen, så måtte vi si at himmelen er urettvis. Om dere kommer dit hen, skal dere likevel ikke briske dere. Dere plikter tvert imot å betenke deres egen uvitenhet, for å være sikre på å vise måtehold, for måteholdet er farsottenes eneste overmann.

Det må sies at dette ikke er lett. Til tross for maskene og urteposene, eddiken og voksduken, tross all deres tapperhet og stillferdige innsats kommer det en dag da dere ikke lenger holder ut i denne byen av døende, i denne folkemengden som virrer omkring i de støvete, overopphetede gatene med alt skrik og skrål, alt hensiktsløst 12

o­ ppstyr. Det kommer en dag da dere får lyst til å utbasunere avsmaken for den frykt og smerte alle føler. Den dagen har jeg ingen rådebot å by dere, utenom medlidelsen, som er uvitenhetens søster.

Albert Camus på Solum Bokvennen

Pesten regnes som et av Albert Camus’ viktigste verker. Handlingen er lagt til forfatterens fødeland, Algerie, og beskriver en moderne by som helt uventet rammes av en pestepidemi. Da romanen kom ut i 1947 ble den straks tolket som en dyster allegori over nazismen, en verkebyll og landeplage som hadde rammet det frie vesten og utløst en rekke ulike reaksjoner, fra tapper motstand til feig skadefryd. I dag kan den lett knyttes til mer dystopiske litterære tendenser og leses som et bilde på hvor uforberedt det moderne mennesket er på «naturens hevn», på katastrofene vi tror vi er beskyttet mot, og hva som skjer når et samfunn møter ulykker av episke dimensjoner. oversat t fra fransk av Christine Amadou

Albert Camus på Solum Bokvennen

Pariseren Jean-Baptiste Clamence, en tidligere respektert advokat og forsvarer av de fattige og utstøtte, har etter sitt spektakulære fall søkt tilflukt i Amsterdam, i det han kaller et slags «borgerlig helvete». På den slitne havnekroen New-Mexico, hvor en velvillig tilhører av og til forviller seg inn, fortsetter han likevel å praktisere sitt yrke, om enn på en noe spesiell måte: Clamence fører her sak mot seg selv, mot sin egen lastefulle fortid, sine utskeielser og sin forfengelighet – for bare ved først å rette anklagen mot seg selv og bekjenne sin egen skyld, vil han ha retten til å felle dom over hele menneskeheten. Fallet kom ut for første gang i 1956, like før Camus mottok Nobelprisen i litteratur.

Oversat t fra fransk av Tom Lotherington

Albert Camus pĂĽ Solum Bokvennen

Eksil og kongerike

Retten og vrangen

Taler i Sverige

Bryllup og Sommer

Oversat t fra fransk av Synneve Sundby