Chilensk poet

CHILENSK POET

ALEJANDRO ZAMBRA

CHILENSK POET

Oversatt fra spansk av Christian Rugstad (MNO) solum

Poeta Chileno

© Alejandro Zambra, 2020

All rights reserved

© 2023 Solum Bokvennen

1.utgave, 1. opplag, 2023

Omslagsdesign: Tore Holberg

Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2023

ISBN 978-82-560-2474-2

ISBN 978-82-560-2475-9 (e-pub)

instagram.com/solumbokvennen

facebook.com/solumbokvennen

www.solumbokvennen.no

Det finnes ikke hjem, ikke foreldre, ikke kjærlighet: Det finnes bare lekekamerater.

Alain-Fournier

/ Jorge Teillier

En metode som kan brukes til å skrive, bør også kunne brukes til å leve.

Fabián Casas

I. Tidlige arbeider

Det var tiden for de engstelige mødrene, de fåmælte fedrene og de bamsete storebrødrene, men det var også tiden for pledd, tepper og ponchoer, og derfor syntes ingen det var rart at Carla og Gonzalo hver ettermiddag satt to eller tre timer i sofaen innhyllet i en praktfull rød poncho av ull fra Chiloé, åpenbart et selvskrevet plagg den bikkjekalde vinteren 1991.

Poncho-strategien ga Carla og Gonzalo, tross visse hindringer, mulighet til å bedrive det meste uten innsyn, bortsett fra den navngjetne, hellige, skumle og etterlengtede penetrasjonen. Strategien som Carlas mor på sin side benyttet seg av, var å late som om hun ikke hadde noen strategi. Den besto i å spørre dem en gang imellom, med en nærmest umerkelig ironi, så de ikke skulle føle seg altfor trygge, om det ikke ble vel varmt der inne, hvorpå de svarte i kor, i en nølende tone som elendige teaterskoleelever, at nei da, tvert imot.

Carlas mor forsvant bortover gangen for å se tv-serien hun fulgte med på, men uten lyd – hun klarte seg med lyden fra tv-en i stuen, for også Carla og Gonzalo så på serien. Den interesserte dem sant egentlig ikke noe videre, men lekens uskrevne regler krevde at de fulgte med, om så bare for å kunne gi tilforlatelige svar på kommentarene til moren, som med ujevne mellomrom, ikke nødvendigvis hyppig, dukket opp i stuen for å ordne med

blomstene i vasen eller brette servietter eller utføre et eller annet lite påkrevd gjøremål. Iblant kastet hun et blikk mot sofaen, ikke så mye for å se på dem som for å la dem forstå at hun kunne se dem, og sa noe sånt som hun ba om det selv eller den typen er jo litt trang i nøtta. Ja eller det skal være sikkert eller det er lett å se at hun er forelsket, svarte Carla og Gonzalo, alltid i kor og skrekkslagne, nesten kliss nakne under ponchoen.

Carlas skremmende storebror – som ikke spilte rugby, men var stor og krigslysten nok til å gå rett inn på landslaget – kom vanligvis hjem etter midnatt, og de få gangene han kom tidligere hjem, stengte han seg inne på rommet sitt for å spille Double Dragon. Men det var likevel alltid en fare for at han kunne ta turen ned for å smøre seg et stykke brød med servelat eller hente en Cola. Når det skjedde, kunne Carla og Gonzalo heldigvis sette sin lit til trappens mirakuløse assistanse, i særdeleshet det andre – eller nest siste – trinnet. Fra de hørte den skrekkinnjagende knirkingen til det øyeblikket da storebroren viste seg i stuen, gikk det nøyaktig seks sekunder, hvilket ga dem tid nok til å omorganisere seg under ponchoen slik at de fremsto som to uskyldige fremmede som i fellesskap verget seg mot kulden.

Den futuristiske lydvignetten som innledet kveldsnyhetene, markerte dagens slutt, og paret tok en lidenskapelig avskjed med hverandre i forhagen. Dette sammenfalt iblant med at Carlas far kom hjem fra jobben, og da blinket han med billysene og ruset Toyotaen som hilsen eller trussel.

«Burde ikke dere turtelduer være hjemme og i seng?» sa han og hevet øyebrynene når han var i godt humør.

Bussturen fra La Reina til Maipú-plassen tok over en time. Gonzalo benyttet tiden til å lese, skjønt den dårlige belysningen gjorde det vanskelig, slik at han iblant måtte nøye seg med å skumme

et dikt når bussen stanset ved et opplyst gatehjørne. Hver kveld fikk han kjeft fordi han kom sent hjem, og hver kveld lovet han, uten de fjerneste planer om å holde ord, at han heretter skulle innfinne seg tidligere. Han sovnet med Carla i tankene, og når han ikke fikk sove, noe som skjedde ofte, onanerte han mens han tenkte på henne.

Å onanere mens man tenker på den man elsker, er som alle vet det inderligste beviset på troskap, i særdeleshet når runkingen bygger, som det heter i filmreklamene, på virkelige hendelser. Gonzalo fortapte seg ikke i usannsynlige fantasier, men forestilte seg at de satt i den samme gamle sofaen under den samme gamle ponchoen. Den eneste forskjellen, det eneste oppdiktede elementet, var at de var alene. Da trengte han inn i henne, og hun omfavnet ham og lukket øynene i salighet.

Overvåkningssystemet virket ufeilbarlig, men Carla og Gonzalo levde i håpet om at det snart ville by seg en mulighet. Det skjedde et godt stykke ut på vårparten, akkurat da den fordømte heten truet med å spolere det hele. I åttetiden en kveld ble stillheten brutt av hvinende bremser etterfulgt av skrik og skrål, hvorpå husets frue stormet ut av huset for å se hva som foregikk. Da, endelig, forsto Carla og Gonzalo at det etterlengtede øyeblikket var kommet. Hele prosessen, medregnet de tredve sekundene penetrasjonen varte og de drøye tre minuttene de brukte på å tørke bort den vesle blodflekken og ta inn den bedrøvelige opplevelsen, tok bare fire minutter. Etterpå gikk Carla og Gonzalo ut som om ingenting hadde hendt, og sluttet seg til de skuelystne som flokket seg rundt den unge blonde mannen, en mormoner viste det seg, som lå ved siden av den ødelagte sykkelen sin på fortauet.

Hvis den unge, blonde mormoneren hadde omkommet og Carla var blitt gravid, ville vi ha snakket om en liten ulikevekt i

favør av de mørkhårede i verden, for et barn frembrakt av Carla, som var temmelig mørk, og Gonzalo, som var enda mørkere, ville etter all sannsynlighet ikke ha vært blondt. Men ingenting av dette skjedde. Mormoneren ble halt og Carla innesluttet og så forpint og trist at hun, med den ene latterlige unnskyldningen etter den andre, nektet å treffe Gonzalo. Og da hun etter to uker endelig gikk med på å møte ham, var det bare for å slå opp, «ansikt til ansikt».

Til Gonzalos forsvar må det sies at det i disse bedrøvelige årene var fint lite informasjon å hente – ingen hjelp å få fra foreldre, ingen råd fra lærere eller skoleveiledere, ingen statlige opplysningskampanjer eller noe i den dur, for landet var altfor opptatt med å holde det skjøre, nylig gjenvunne demokratiet flytende til å tenke på et så sofistikert tema – et kjennemerke for et moderne og utviklet land – som seksualopplysning. Chiles femtenåringer, brått befridd fra barndommens lenker, foretok egenhendig spranget til voksenlivet gjennom å røyke gress og høre på Silvio Rodríguez eller Los Tres eller Nirvana mens de håndterte eller forsøkte å håndtere sin frykt, sin frustrasjon, sine traumer og sin rådvillhet ved hjelp av den farlige metoden kalt prøving og feiling.

Den gang fantes det selvfølgelig ikke hundre tusenvis av videoer på nettet som på uttømmelig vis kunne forklare hva sex er. Selv om Gonzalo sant nok kjente til blader som Bravo og Quirquincho, og hadde la oss si «lest» Playboy og Penthouse ved enkelte anledninger, hadde han aldri sett en pornofilm, og hadde følgelig ikke tilgang på audiovisuelle remedier som kunne ha hjulpet ham til å forstå hvorfor prestasjonen hans var en katastrofe fra ende til annen. Hele hans forestilling om hva som burde foregå i sengen, bygget utelukkende på poncho-treningen og enkelte skolekameraters vage og fantasifulle skrytehistorier.

Forvirret og fortvilet tok Gonzalo alle midler i bruk for å vinne Carla tilbake, skjønt de eneste midlene han hadde til rådighet, var å ringe og mase hver halvtime, og å søke hjelp til liten nytte hos et par av Carlas venninner, for selv om de syntes at han var kvikk og morsom og passe kjekk og sånn, var han lite å samle på sammenlignet med Carlas utallige beilere – en snåling fra Maipú, en inntrenger.

Gonzalo fant ingen annen utvei enn å satse alt på poesien. Han stengte seg inne på rommet sitt, og bare fem dager senere hadde han produsert førtito sonetter, ansporet av et nerudiansk håp om å skrive noe så enestående, så opprivende forførerisk at Carla ikke lenger maktet å avvise ham. Iblant – i et minutt eller så – glemte han smerten, oppslukt som han var av det intellektuelle strevet med å rette opp en haltende verselinje eller å pønske ut et rimord, men gleden over et bilde som etter hans mening var vellykket, ble likevel straks formørket av situasjonenes bitre realitet.

Ingen av disse førtito komposisjonene rommet dessverre ekte poesi. Ett eksempel er følgende sonett, som på ingen måte er minneverdig, men likevel fortjener å nevnes som en av de fem beste – de fem minst dårlige – av hele kobbelet:

Telefonen, akk den er som solen rød telefonen, den er gul og bittergrønn hverken natt eller dag hører du min bønn jeg vandrer omkring som en zombie i nød.

Jeg er som en drink uten sprit eller piff som en krøllete røyk glemt i lommens dyp et forlatt og forkomment og usselt kryp jeg er en låt uten rytme, uten riff.

Telefonen kimer hver dag uten stans

min elsk gir hos henne ingen resonans

hjertet blør og i ørene det synger

En fortann verker og livet det tynger

årstidene skifter, det regner, det snør og det er ganske sannsynlig at jeg dør.

Skulle man tilkjenne dette diktet en kvalitet, måtte det være den hardt tilkjempede beherskelsen av den klassiske verseformen, noe som kan sees som prisverdig hos en ung mann på seksten år. Den siste tersetten var med god margin den dårligste av alle versene, men også den mest autentiske, for jo, på sitt svevende og vage vis ønsket Gonzalo faktisk å dø. Det er dårlig gjort å flire av følelsene hans. La oss heller more oss over diktet, over de opplagte eller middelmådige rimene, over føleriet, over den ufrivillige komikken, men la oss ikke underkjenne smerten hans, som var ekte nok.

Mens Gonzalo kjempet med tårene og ellevestavelsesversene, hørte Carla igjen og igjen på REM’s «Losing My Religion», en hit som ifølge henne til fullkommenhet oppsummerte sinnsstemningen hennes, selv om hun ikke forsto mer enn enkelte ord («life», «you», «me», «much», «this») og tittelen, som hun flettet sammen med følelsen av å ha syndet, som om sangen i virkeligheten het «Losing My Virginity». Til tross for at hun gikk på en katolsk skole, var smerten hennes ikke religiøs eller metafysisk, men fullt og helt fysisk, for penetrasjonen hadde når sant skal sies gjort vondt som faen. Den samme kuken hun frydefullt og i smug hadde tatt i munnen og runket med atskillig kreativitet, sto nå for henne som en ubarmhjertig og forrædersk slagdrill.

«Ingen skal få dytte en sånn en i meg igjen. Ikke Gonza eller noen annen», sa hun til venninnene som kom på døren hennes hver ettermiddag, mot Carlas vilje, for hun ville helst være alene, noe hun forkynte for alle og enhver. De dukket opp likevel.

Carlas venninner delte seg spontant i den engleaktige, kjedelige og tallrike gruppen som fortsatt var jomfruer, og den uensartede, men lille gruppen som ikke lenger var det. Jomfrugruppen delte seg i sin tur i den mindre undergruppen som ønsket å være jomfruer til den dagen de giftet seg, og den større og ubestandige gruppen av ikke ennå-jenter, som Carla hadde tilhørt en kort

periode. I gruppen av ikke-jomfruer skinte to venninner med en særskilt glans. Disse kalte Carla – med sarkasme eller beundring – for «raddisene», hovedsakelig fordi de i så godt som alle henseender var mer radikale eller kanskje simpelthen mindre hemmet enn noen Carla kjente (den ene insisterte på at hun burde skifte yndlingslåt, for etter hennes mening var «I Touch Myself» av Divinyls, en annen låt som var populær på den tiden, mer i overensstemmelse med den faktiske situasjonen enn «Losing My Religion». «Man velger ikke yndlingslåter», svarte Carla med rette).

Etter å ha vurdert de mange rådene hun fikk fra begge gruppene, og fra raddisene især, kom Carla til at det mest fornuftige var å slette minnet om sin første seksuelle erfaring jo før jo heller. For å gjøre det, trengte hun, og det kjapt, en ny seksuell erfaring. En fredag etter skolen ringte hun derfor Gonzalo og ba ham om å møte henne i sentrum. Han eksploderte av lykke og løp av sted til bussholdeplassen, noe han ellers aldri gjorde, for han mente at folk som løp i gaten så latterlige ut, fremfor alt når de var voksne nok til å gå i langbukser. Det var ikke et eneste ledig sete på bussen, men selv om han måtte stå, klarte han å lese gjennom en god del av de førtito diktene han hadde i sekken.

Carla tok imot ham med et saftig kyss på munnen og sa at nå var de kjærester igjen. I neste sekund foreslo hun at de skulle leie et rom på et pensjonat, noe hun selv hadde nektet å gjøre i nesten et helt år, enten fordi det var usømmelig, fordi det var for dyrt, fordi det var ulovlig, fordi det krydde av uhumskheter der, eller alt sammen på en gang, men nå kunne hun forsikre ham, i en lidderlig tone som klang en tanke overdreven, at hun ville, og ville som bare f.

«Jeg har hørt at det ligger et borte ved kunsthåndverksmarkedet,

og jeg har kondomer og penger.» Ordene kom som perler på en snor. «Kom an!»

Det var et snuskete høl som stinket røkelse og harsk matolje, for det var nemlig mulig å bestille friterte empanadaer med ost eller kjøttdeig opp til rommet, i tillegg til øl og pisco med vermut eller cola, noe de avsto fra. En kvinne med rødfarget hår og blåmalte lepper tok imot pengene og ba ikke om aldersbevis. Så snart de hadde lukket døren til det bitte lille rommet, rev Carla og Gonzalo av seg klærne og ble stående og se forundret på hverandre, som om de nettopp hadde oppdaget hverandres nakenhet, noe som stemte på et vis. I fem minutter nøyde de seg med å kysse og slikke og småbite, til Carla dro kondomet på Gonzalo (hun hadde øvd på en maiskolbe samme morgen) og han trengte langsomt inn i henne, følsomt og forsiktig, slik den gjør som ønsker å få det meste ut av øyeblikket. Alt lot til å gå som smurt, men nei, for Carlas del var det sant å si vondere enn første gang, og hele opplevelsen tok ikke lenger tid enn det en hundremeterløper bruker på de første femti.

Gonzalo kikket ut mellom ribbene i persiennen og så folk på vei hjem fra jobben med en langsomhet som fortonet seg uvirkelig på avstand. Så la han seg på kne foran sengen og ga seg til å granske Carlas føtter. Aldri før hadde han lagt merke til linjene i fotsålene, og et helt minutt fulgte han disse kaotiske linjene som forgrenet seg til ingenting, som om han forsøkte å finne veien ut av en labyrint, og tenkte at han ville skrive et langt dikt om en som vandrer barbent langs en endeløs sti til fotsålenes linjer er visket ut. Etterpå la han seg ved siden av Carla i sengen og spurte om han kunne lese sonettene sine for henne.

«Ja, selvfølgelig», svarte Carla svevende.

«Men det er førtito, altså.»

«Les den du liker best.»

«Det er vanskelig å velge. Jeg leser tjue.»

«Tre», sa Carla kjapt.

«Fem.»

«Ja vel.»

Gonzalo begynte å lese sonettene med høytidelig røst, og selv om Carla så gjerne skulle mene at de var gode, sa de henne sant å si ingen verdens ting. Mens hun lyttet, tenkte hun på Gonzalos hals, på brystet som var glatt som is, men likevel varmt, på det så vidt synlige grasiøse skjelettet, på øynene som noen ganger var brune, andre ganger grønne, men alltid halvt forundret. Hun syntes han var vakker, og det hadde vært så fint om hun hadde likt diktene han skrev, som hun uansett lyttet til med respekt og et smil som forega å være stillferdig og avslappet, men som snarere lignet en melankolsk grimase.

Idet Gonzalo skulle gå løs på den femte sonetten, oppfanget de noen stønn fra naborommet, på den andre siden av den tynne lettveggen. Den ubedte nærheten til disse fremmede fikk en blandet mottakelse: Gonzalo følte seg tilnærmet privilegert som fikk tilgang på ekte porno, på direkten så å si – autentisk, rå sex, med sengeskramling og halvt synkroniserte stønn og klynk. Carla, derimot, reagerte negativt på denne nærheten, og hun var til og med på nippet til å dunke i veggen og be dem dempe seg, men så begynte hun å lytte til disse stønnene mens hun spekulerte på om den ukjente nytersken befant seg underst eller øverst eller i en av disse merkelige stillingene som skolevenninnene i all hast tegnet på tavlen i friminuttet. Tanken på å stønne på denne måten, som et tennissess i Roland-Garros-turneringen, slo henne som noe fantastisk, men for henne foreløpig uoppnåelig, for stønnene hun hørte, var nytelsesstønn, og selv om smerten og nytelsen iblant kan gli over i hverandre, var ikke det

tilfellet for Carla. For henne var det smerte fra ende til annen.

Grepet av en plutselig trang til å rope høyere enn naboen, satte Carla seg over skrevs på Gonzalo og begynte å slikke ham på halsen. Han la hendene på rumpeballene hennes og kjente at ereksjonen med ett vendte tilbake. Ettermiddagens andre knull, deres tredje totalt, syntes umiddelbart forestående. Gonzalo forsøkte egenhendig å iføre seg et nytt kondom, men selv om han gjorde det med en tilnærmet verdig klossethet, var disse ekstra sekundene nok til at Carla ombestemte seg, og de endte med rutinemessig og effektiv gjensidig masturbasjon.

Gonzalo hvilte hodet mellom Carlas bryster, og han kunne ha falt i søvn der hvis det ikke hadde vært for levenet fra naborommet, for der fortsatte de å ha seg som kaniner eller galninger eller gale kaniner. Han grep fjernkontrollen, for det var like før tv-serien begynte, den de begge fulgte med på. Dette var ikke det minste rart, for serien var ikke dårlig og slutten nærmet seg. Men Carla, som hadde stirret i taket i ti minutter, tok fra ham fjernkontrollen og slo ikke bare av tv-en, men tok ut batteriene og slengte dem i veggen. Brått fulgte en stillhet som hadde smått med stillhet i seg, for naboene fortsatte, som en lærer i litteraturteori ville ha sagt, in medias res.

«Dette kan ikke stemme», sa Gonzalo, oppriktig vantro. «Dette er for drøyt.»

«For drøyt, hva da?»

«Hører du ikke? De holder på for lenge. Jeg kan ikke tro at det er normalt.»

«Så vidt jeg skjønner, er det normalt», sa Carla, og forsøkte straks å ro det hele penere i land. «Så vidt jeg skjønner, er dette det normale.»

«Skulle tro du visste mye om sex», mumlet Gonzalo og forsøkte å skjule skammen. Hun svarte ikke.

Da stønningen fra naborommet omsider stilnet, hadde Carla og Gonzalo fortsatt en time igjen av det betalte oppholdet på pensjonatet, men de hadde ikke lyst til å gjøre noe som helst, ikke engang gå derfra. Gonzalo betraktet Carlas vakre rygg og strøk en finger over de bleke linjene som tegnet et mønster på den solbrune huden, som en omvendt tatovering, etter de forskjellige badedraktene hun hadde brukt.

«Unnskyld», sa han.

«Det gjør ingenting», sa Carla.

«Unnskyld», sa Gonzalo igjen.

De satte i batteriene i fjernkontrollen og rakk å se de siste minuttene av tv-serien. Så gikk de bortover mot Alameda mens de pratet om episoden. Det var en av ettermiddagens tristeste scener, av ukens tristeste scener, kanskje den tristeste i hele forholdet deres: Carla og Gonzalo hånd i hånd på vei til Alameda mens de pratet om tv-serien. De var som to fremmede som fortvilet forsøkte å finne noe å snakke om. Det var som om de snakket om noe og var sammen, mens de i virkeligheten visste at de ikke snakket om noe og var alene.

Gonzalo diktet opp en magepine for å oppsøke doktor Valdemar Puppo, som hverken var psykiater eller psykolog eller urolog eller noe i den duren, men barnelegen han hadde hatt siden han var liten. Selv om pasienten hadde en hang til omskrivninger og forskjønnelser, forsøkte han å være klar og tydelig: Problemet var selve samleiet. Under forspillet klarte han å beherske seg, men når han først trengte inn i Carla, og her presiserte han ikke at det bare hadde skjedd to ganger, var det umulig for ham å holde igjen. Legen sprutet ut i latter og ble sittende pinlig lenge og knegge i maskulint kameraderi.

«Det skjer med alle, kompis, skjønt jeg må innrømme at jeg aldri har opplevd det selv», sa mannen mens han gned seg på vommen med begge hender, som om han nettopp hadde satt til livs et villsvin. «Samleiet er oppskrytt. Du er bare nervøs, gutten min.»

I denne påtatte og avskyelig ungdommelige tonen foreslo doktor Valdemar Puppo at Gonzalo skulle slappe av, og innviet ham i en distraksjonsteknikk, som han oppsummerte på følgende vulgære vis:

«Når pikken blir stiv, skal du tenke på bestemoren din.»

Gonzalo var ikke dummere enn at han forsto hva han mente, men der og da klarte han ikke å la være å tenke nettopp på sin

egen bestemor, og ble trist, for den gamle hadde nettopp gått bort.

Det var når alt kom til alt et godt råd. Kjæresteparet fortsatte

å knulle på det samme pensjonatet og på et par fester og til og med oppe på loftet hjemme hos Gonzalo, omgitt av glitrende spindelvev og antagelig noen mus og annet kryp. Og distraksjonsteknikken, som Gonzalo kalte «Puppo-teknikken», pleide å fungere. Han tenkte selvfølgelig ikke på sin egen bestemor nå, men på kvinner han syntes var stygge, selv om hans forestilling om heslighet omfattet, for å si det sånn, moralske kategorier. Avskyen som utdanningsminister Monica Madariaga og sangerinnen Patricia Maldonado og Pinochets kone Lucía Hiriart vekket i ham, var langt mer ideologisk enn fysisk, ettersom det – med et mulig unntak for señora Maldonado – ikke dreide seg om objektivt sett stygge kvinner.

Men altså, samme hvor heslige han syntes disse kvinnene var, beseiret virkeligheten på et eller annet tidspunkt fantasien, og deres ru, skrukkete og slappe hud vek plass for Carlas vakre rygg og glatte lår, og vips så gikk det for Gonzalo – om enn senere, så likevel for tidlig. Løsningen, oppdaget han etter hvert, var å konsentrere seg om mer abstrakte eller nøytrale temaer som ga ham en mer varig distraksjon, som malerier av Kandinsky eller Rothko eller Matta, eller visse sjakkoppgaver på begynnernivå, eller erobringen av det ytre rom, eller noen av de svært alvorstunge og dramatiske diktene til Miguel Arteche, som han ikke likte, men som han hadde måttet analysere på skolen («Golf», «Det dumme barnet»). Han oppnådde sågar gode resultater ved grusomt nok å forestille seg en Parkinson-rammet mann som forsøkte å spise en artisjokk.

Selv om de hadde sex stadig oftere og samleiet ble gradvis mindre smertefullt for Carla, følte hun seg ikke helt sikker på om hun ville fortsette å være kjæreste med Gonzalo. Hun gjorde sitt beste for å overbevise seg selv om at hun var mer forelsket i ham enn noensinne, men sannheten var at forestillingene fra den første tiden var en saga blott. Tanken på å tilbringe mange år eller hele livet sammen med Gonzalo, sto nå for henne som stadig mer traurig.

Denne sommeren inviterte en av raddisene henne til Maitencillo, og selv om hun enkelt kunne ha diktet opp et påskudd for heller å være sammen med Gonzalo, tenkte hun som så at hun ville bruke tiden til å tenke over forholdet deres. Og det gjorde hun da også de ni dagene hun var i Maitencillo. Hun tenkte på forholdet deres når hun spiste frokost, lunsj og middag, hun tenkte på forholdet deres når hun døste på stranden under siestaen, hun tenkte på forholdet deres når hun spilte volleyball eller strandtennis eller hoppet bukk, hun tenkte på forholdet når hun drakk øl med Fanta og danset vilt til Technotronics låter, hun tenkte til og med på forholdet den kvelden hun lot en muskuløs argentiner kysse henne og ta henne på rumpa og puppene, og selv om det lyder merkelig, tenkte hun på forholdet mens hun sugde den samme argentineren.

Eventyret med argentineren ble gjenfortalt, kommentert og analysert av mange nesten-øyevitner og kunne nå Gonzalos ører når som helst. Syk av anger bestemte Carla seg for å bekjenne sin utroskap, uten å trekke fra sugingen, som gjorde tjeneste som formildende omstendighet, for det viste at hun hadde nektet å ligge med argentineren av lojalitet til Gonzalo, skjønt når sant skal sies hadde hun ikke nektet av troskap, men fordi tanken på å bli penetrert av et lem som riktignok var noen centimeter kor-

tere enn Gonzalos, men betydelig tykkere, var for skremmende.

De neste seks månedene var skyldfølelsen selve drivkraften i forholdet deres. Det var dager da Carla fryktet at Gonzalo ville ta hevn, og andre da hun ønsket at han skulle gjøre det, for en utligning ville i det minste gi henne verdigheten tilbake. Nå vel, mistet den hadde hun selvfølgelig ikke, selv om Gonzalo nå og da pinte henne med giftige eller selvmedlidende kommentarer.

Stikk i strid med sin trofaste natur besluttet Gonzalo å svare på tilnærmelsene fra Bernardita Rojas, en jente fra nabolaget som han vagt følte seg forbundet med ettersom også han het Rojas til etternavn. De var ikke i slekt, for et vanligere etternavn kan knapt tenkes, men hun henvendte seg til ham som om de var det, og der lå egentlig flørten («Åssen går det, fetter Rojas?»

sa hun og spilte ut neseborene slik dårlige skuespillerinner gjør når de ønsker å uttrykke følelser). Han syntes Bernardita Rojas

var noe for seg selv, for hun fjonget seg ikke med denne panneluggen fastfrosset med gelé i form av en truende bølge, som nesten alle hennes medsøstre, også Carla, som om de chilenske jentene var blitt enige om å hylle Hokusais «Den store bølgen ved Kanagawa». En annen ting han likte ved Bernardita Rojas, var at hun alltid dro rundt på en bok av Edgar Allan Poe, som hun leste om og om igjen med samme iver som andre leste Fragmenter av kjærlighetens språk, Latin-Amerikas åpne årer og Wayne Dyers selvhjelpsbøker.

De falske Rojas-søskenbarna dro sammen for å se En natt på jorden, men selv om poenget med å gå på kino egentlig var å kline i ly av mørket, syntes de at Jim Jarmuschs film var så morsom at de i stedet ble sittende og stirre som forhekset på lerretet.

«Det var fint», sa Bernardita da de ventet på bussen.

«Det synes jeg også», svarte han svevende.

På hjemveien ga Gonzalo seg til å tenke på Winona Ryder

han så henne for seg der hun satt bak rattet i en Lada-taxi og ventet på grønt lys på et hjørne i Santiago mens hun tygget tyggegummi og røykte og hørte på Tom Waits. Bernardita, som ble lei av at gutten på setet ved siden henne svarte med enstavelsesord, ga opp å føre en samtale og begynte å lese «Ligeia», den Poe-novellen hun likte aller best. Gonzalo ble sittende i noen minutter og se på henne mens hun leste, med byens kveldslandskap som bakteppe. Så ble han plutselig grepet av en trang til å kysse henne. Han gjorde et forsøk, men hun avviste ham med sitt sedvanlige smil med sammenknepne lepper.

«Jeg leser», sa hun.

«Les litt for meg», svarte Gonzalo.

«Jeg har ikke lyst», sa Bernardita, og plasserte boken mellom dem slik at også Gonzalo kunne lese. Resten av veien satt de hode mot hode, som i en omfavnelse, og leste Poes novelle.

De kom til hjørnet hvor de skulle ta farvel, og denne gangen gikk Bernardita med på et kort kyss, men uten tunge. Gonzalo gikk hjemover mens han overveide muligheten for å drive hevnen dithen at regnskapet var mer eller mindre i balanse. Fordi han ikke klarte å bestemme seg, besluttet han å ta en prat med Marquitos, en litt eldre rødhåret gutt som jobbet i den lokale dagligvareforretningen og hadde pådratt seg diminutiven -itos fordi han var så liten, nesten en dverg. Det var blitt kveld, og Gonzalo hjalp Marquitos å stenge butikken. Etterpå satte de seg på disken med hver sin iskalde halvannenliters flaske Escudo-øl.

«Kjæresten din er mye finere enn Bernardita», sa Marquitos etter å ha tygget på dilemmaet noen sekunder. «Jeg bare sier det som det er. Kjæresten din er mye, mye finere.»

Dette var Marquitos refreng: «Jeg bare sier det som det er, señora, dette er årstidens beste vannmeloner», sa han for eksem-

pel. Eller: «Ja, jeg duppet av, sjef, jeg bare sier det som det er.» Og iblant brukte han lirumlarumet i intetsigende setninger: «Det er varmt, jeg bare sier det som det er.»

«Det vet jeg godt, men hun bedro meg», svarte Gonzalo.

«Men du er stygg, Gonza, stygg som juling.»

«Og hva har det med saken å gjøre? Hva gjør vel det om jeg er stygg», svarte Gonzalo, som uansett ikke anså seg selv for å være stygg (og heller ikke var det).

«Hør her, saken er at kjæresten din er sexy som bare helvete. Kjæresten din er den heiteste av alle.» Det lød som om Marquitos hadde verket etter å si det i evigheter.

«Hva faen er det med deg?» svarte Gonzalo, overrasket og irritert.

«Sorry, men det er sant. Venner skal si hverandre sannheten, ikke sant?» Gonzalo nølte i to sekunder før han nikket, tilsynelatende mildere stemt. «Jeg bare sier det som det er, kjæresten din er en jævla snobb, men sexy. Hun stiller i en annen liga enn deg. Hun er for mye for deg, Gonza. Jeg aner ikke hva du har gjort for å få henne på kroken, men hvis dere slår opp, vil du aldri få deg en jente som er halvparten så sexy.»

«Jeg vil ikke slå opp», sa Gonzalo som om han tenkte høyt.

«Men hun kommer til å finne det ut. Jenter snuser seg frem til alt», sa Marquitos med kjennermine.

Marquitos hentet mer øl og en oppskåret loff og tilbød Gonzalo noen skiver.

«Hva liker du best ved kjæresten min?» spurte Gonzalo med påtatt ro.

«Vil du virkelig vite det?»

«Ja.»

«Og du blir ikke sint?»

«Nei, for helvete, slapp av. Hvorfor skulle jeg bli sint?»

«Du kommer til å bli sint.»

«Nei, nei. Jeg er bare nysgjerrig.»

«Jeg vet ikke, for faen. Eh, de fine, deilige puppene. Og rumpa, selvfølgelig. Kjæresten din har litt av ei rumpe. Dritfin, men det har du vel oppdaget allerede. Og blikket.»

«Hva er det med blikket? Kom igjen. Hva mener du?»

«Jeg mener ikke noe galt med det, altså, men det blikket … Vel, jeg bare sier det som det er. Det er lett å se at kjæresten din er kåt som faen, om du skjønner …»

Gonzalo hadde ikke noe valg: Et rapp over øyet, to slag i magen og et spark i bjellene avsluttet vennskapet med Marquitos for alltid. Han forlot butikken i alt annet enn godt humør, og for første gang i livet bekymret for sin egen mangel på skjønnhet og ynde, noe han tilskrev de gjenstridige kvisene som han anså som en integrert del av fjeset ettersom han hadde hatt dem siden han var elleve.

«Hva er det med deg, fetter Rojas?» sa Bernardita på fredag.

«Hva mener du?»

«Du er så lang i maska.»

«Ikke lang, men stygg», sa Gonzalo i et forsøk på å fleipe. De dro til torget, hvor de ble sittende og prate en god stund. Gonzalo fortalte henne alt, eller nesten alt. Før de tok farvel, så Bernardita på ham som om Gonzalo virkelig var fetteren eller broren hennes, men sinna var hun like fullt. Hun visste at han hadde en kjæreste, hun hadde sett dem sammen mer enn én gang, men hun hadde trodd at det var slutt mellom dem, eller at de var i ferd med å slå opp, og selvfølgelig følte hun seg såret over at han hadde brukt henne som et redskap til å ta hevn. Morgenen etter ringte hun imidlertid på hjemme hos Gonzalo, ga ham en eske og løp sin vei. Det var en skoeske, og i den lå det et aloe

vera-blad, en kniv, en håndskrevet lapp med behandlingsinstrukser og et kart hvor Bernardita hadde merket av aloe-vera-planter på ti forskjellige steder i Maipú.

Gonzalo la raskt til seg vanen med å kappe et aloe-vera-blad hver ettermiddag. Før han la seg til å sove, gned han de mange problematiske stedene i ansiktet inn med plantesaften. Hvis noen hadde spurt ham hvorfor han gikk med en kniv i sekken, ville han ha svart at det var for å forsvare seg, noe som i bunn og grunn var riktig, for han trengte den til å forsvare seg mot sitt eget stygge åsyn.