Du kan ikke lage en potet

© Solum Bokvennen, 2023

1. utgave, 1. opplag

Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2023

Papir: Holmen Book Cream, 80 g Boken er satt med Adobe Garamond Pro 10,75/15

Sats og omslagsdesign: Tore Holberg

ISBN 978-82-560-2885-6

instagram.com/solumbokvennen facebook.com/solumbokvennen www.solumbokvennen.no

Innhold

Forord | 7

I. Hvis livet var et annet og andre kortere essay og artikler om litteratur

Nådeløs omsorg. Om kjærlighet, ondskap, Olav Duun og

Karl Ove Knausgård | 13

Sult og liv. Om Agnar Mykle, Torborg Nedreaas og kanonbygging | 18

Vanndråper, speil. Om Jean Rhys | 24

Misvisende om rasisme. Om Olav Duun og Steffen Storsko | 30

Et bål i mørket, et rom i tiden. Om et ord i Cormac McCarthys

Alle de vakre hestene | 36

Hvis livet var et annet. Om Olav Duun, basert på teaterbesøk

i Trondheim, Verdal og Oslo | 41

Ei bok vi likar sjølv. Etterord i Roald Dahl: Vemmelege vers | 46 Visse uforutsette detaljer. Anmeldelse av Tormod Hauglands

Om livet på jorda | 52

II. Hvem er det som snakker i min bok og andre lengre essay og artikler om litteratur

Om Torborg Nedreaas

Livsviktig dødtid. Etterord i Torborg Nedreaas: Herdis-trilogien | 61

Den brysomme arven etter Nedreaas. Om Toril Mois lesing av Av måneskinn gror det ingenting | 69

Reflektert realisme. Om Torborg Nedreaas’ Av måneskinn gror det ingenting og Tomas Espedals selvfiksjon | 80

Om Olav Duun

Hevn over teksten. Tekst, tolking, resepsjon, med nedslag i

Olav Duuns forfatterskap | 117

«Dødendødendøden». Olav Duun og Georges Bataille, litteraturforskingen, nederlaget og fellesskapet | 148

«Det at vi er til». Olav Duun og religionen | 162

Om Jean Rhys

Hvem er det som snakker i min bok? Etterord i Jean Rhys: God morgon, midnatt | 183

Fire appelsiner og verdien av ruiner. Om opposisjon og underkastelse

hos Jean Rhys’ romanpersoner | 192

Om andre forfattere

Hvorfor kan vi ikke lese det som står. Om fremskritt og legitimitet i litteraturvitenskapen, med Ernest Hemingways «Cat in the Rain» som prøvestein | 203

Tiden er moden. En nylesing av Hanne Ørstaviks Uke 43 | 224

Kan vi si «vi»? Eller: Hva jeg liker med Georges Bataille, hvorfor jeg har sørget altfor mye over Stig Sæterbakken og på hvilken måte jeg tror dette henger sammen og kan gi mening for andre | 262

Undergrumset i kulturen. Om misogynien i og rundt Dag Solstads

Genanse og verdighet | 278

III. Essay og artikler om kunst, kultur og samfunn

Med tidens løp. Walter Benjamin, Käthe Kollwitz og en sommer i Berlin | 303

Mors beste barn. Om utstillingen Melgaard + Munch | 313

Krigen mellom kjønnene. Om Agnar Mykle og metoo | 319

De nødvendige tiggerne | 325

Hva slags samfunn vil vi ha? Om abort | 329

Strikkepinner i en likestilt tid | 334

«Jeg har veldig lett for å slå meg til ro så lenge jeg vet det er midlertidig».

Intervju med Hans Petter Gundersen | 340

Hvor tekstene har vært publisert | 351

Forord

I denne boken er det samlet et utvalg tekster jeg har skrevet mellom 2008 og i dag. Noen har vært offentliggjort nær sentrum av kulturen, andre nokså perifert. Utvalget er gjort med tanke på hva som kan være verdt å lese opp igjen. Hva som rett og slett fortjener et lengre liv.

Tekstene grupperer seg rundt noen magnetpunkt, særlig forfatterskapene til Olav Duun, Torborg Nedreaas og Jean Rhys, som i den rekkefølgen er de jeg har vært mest opptatt av de siste årene.

Når det gjelder Nedreaas, er det den interessen som har hatt flest hyggelige følger: opprettelsen av Torborg Nedreaas-selskapet, mange arrangement, bokbad, foredrag og fester, flere seminar og bokutgivelser, møter med hyggelige mennesker både i selskapets styre og blant dem som kjente og satte pris på henne. Jeg har likevel langt fra tatt med alt jeg har skrevet om henne, og slett ikke alt jeg har skrevet om Duun, som også har ført til mange gode diskusjoner og møter flere steder i landet, og som er en forfatter det er interessant å se i sammenheng med Nedreaas. De har noen innlysende likheter (trassen, for eksempel) og noen like innlysende forskjeller, ikke minst som offentlige personer, noe Nedreaas elsket å være («Jeg mener likeså naturlig som jeg puster», sa hun, «Falsk beskjedenhet er det verste jeg vet»), mens Duun så ut til å sky som spanskesyken. Så er da også Duun, i hundreårs-jubileumsåret for hovedverket Juvikfolket, fortsatt en godt bevart hemmelighet knyttet til lokalmiljøene der han vokste opp (Jøa) og der han levde størstedelen av livet (Holmestrand), mens Nedreaas-selskapet har snart 700 medlemmer som står og tripper utålmodig etter nytt om vår dame (for eksempel om statuen Bergen kommune har vedtatt å få opp) og som møter opp i flokk og følge når det er arrangementer på gang. Og selv om jeg fortsatt mener at teksten er det viktigste når det kommer til litteratur, og at vi altfor lett glemmer å se etter en gang ekstra hva som virkelig gjemmer seg

i den, før vi gir oss til å snakke om det vi tror vi har lest, så er det utrolig kjekt å prate også!

Tekstene er satt sammen etter tema og omfang, ikke kronologi. I den siste bolken er det samlet artikler i kategorien kunst, kultur og samfunn. Noen av disse har jeg skrevet på oppfordring eller bestilling, andre fordi det klødde for mye, fordi jeg ble så provosert over ett eller annet at jeg måtte ta bladet fra munnen. Jeg mener selv at også de som ikke handler om litteratur er litterære, fordi jeg leser verden som en tekst, der ikke minst underteksten er spennende å pønske på. Så vet jeg jo, som Inger Christensen sier i et essay, at «ligesom bokstaverne inde i en bok aldrig vil kunne læse bogen, kan vi heller aldrig læse verden». Men hvis noe ikke var vanskelig, hva var da grunnen til å være opptatt av det?

Tekstene som handler om musikk og billedkunst står meg ekstra nær. Dette er områder der jeg langt fra er ekspert. Jeg har ikke avlagt en eneste del-eksamen verken i kunsthistorie eller musikkvitenskap‚ men disse kunstartene betyr mye for meg: musikken som et sted for høytid og innvendig rens, billedkunsten kanskje av motsatt grunn, fordi det visuelle omgir oss hele tiden og vi kontinuerlig leser, analyserer og tolker alt fra klærne folk har på seg og reklameplakater på bussen, til tv, film og telefon og vår indre flimrende medievirkelighet. Men begge nytes best borte fra det hverdagslige rommet – inn i steder med stillhetsdimensjon.

Jeg har ikke tatt med de nokså mange debattinnleggene jeg har skrevet oppigjennom. Med ett unntak: Dobbelsiden om Steffen Storsko i Duuns Juvikingar var noe av det første jeg publiserte og et nydelig eksempel, synes jeg, på hvordan en tekst utgitt i 1918 utvikler seg merkbart fra 2008 til 2023. Denne lille historien i historien har fortsatt noe uutforsket i seg.

Når det gjelder tekstene som har vært offentliggjort i såkalt vitenskapelige publikasjoner, det vil si har vært gjennom fagfelle- og tellekantsystemet, så bærer de innimellom preg av å være skrevet i under-

danighet for det store patriarkalsk-akademiske hierarkiet. Men selv om det selvsagt er en mengde argument og formuleringer jeg kunne tenke meg å forbedre både i disse tekstene og andre, har jeg så å si utelukkende rettet åpenbare feil.

Å lese gjennom tekster man selv har skrevet, kan være litt – dobbelt, for å si det mildt. Noen steder er det tydelig at der det har brent, brenner det ikke lenger. Andre steder er det overraskende mye liv i leiren og fristende å ta opp igjen tråder som bare er løselig festet. Jeg ser blant annet at jeg har hatt en fase der jeg var sterkt opptatt av Friedrich Nietzsche, og har notert i en av tekstene som ikke ble med hvordan han, i den siste aforismen i Hinsides godt og ondt, beklager seg over hvor puslete tankene hans tar seg ut nå som han ser dem festet til papiret. «For ikke lenge siden var dere fremdeles så fargerike, unge og ondskapsfulle», skriver han, «fulle av pigger og hemmelig krydder, slik at dere fikk meg til å nyse og le». Men nå? spør han videre. Nei, nå er det bare tafattheter igjen, et sorgens kapittel over hele linjen, det er liksom ikke grenser; «jeg frykter at noen av dere er rede til å bli sannheter.»

Sannheter? Så ille kan det vel ikke stå til? Igjen kommer det godt med å kunne sin Duun, det er i grunnen et triks jeg vil anbefale alle å ha i ermet. For som den uforglemmelige Lea i Medmenneske sier: «Nei sannheita det er no digraste løgna lel!»

God lesing, og ja, ikke minst: Atsjo!

Grethe Fatima Syéd, april, 2023

I. Hvis livet var et annet og andre kortere essay og artikler om litteratur

Nådeløs omsorg

Om kjærlighet, ondskap, Olav Duun og Karl Ove Knausgård (2015)

Det er sagt om klassikere at de er som disse gamle maleriene som gir inntrykk av å se på deg uansett hvor i rommet du befinner deg. De gir en følelse av henvendelse, de vil ha kontakt, eller de vil snarere at du skal opprette kontakten, i og med at de selv henger på veggen i glass og ramme, og er helt og holdent avhengig av at du tar på deg jobben med å få dem i tale.

Det kan du jo gjøre. Eller du kan la være.

Olav Duun (1876–1939)? Var det ikke han som skrev om et norskehav vi ikke lenger besøker annet enn for å debattere om vi skal hente mer olje opp av det? Og om fiskerbønder som pinte det lille som var av dyrkbar jord så de kunne få sine forterskede poteter til silden de hadde hentet opp av det? Satt ikke han som en vismann og profet på toppen av et fjell i Holmestrand og delte ut karakterer til menneskesinnet etter parameterne bra og dårlig, edelmodig og stakkarslig? Er ikke han plassert i litteraturhistorikernes arkivskap for godt?

Duun har vært kalt både den store psykologen og ondskapens dikter i norsk litteratur. Han undersøker skyggesiden av mennesket; tema som mindreverdighetsfølelse, sjalusi, hat, og sosiale mekanismer som ligner det Aksel Sandemose beskriver i Jante-samfunnet, med misbruk av autoritet og makt. Blant hans foretrukne motiv er mordere, selvmordere og sinnsyke. Men selv de mest kaldblodige mordere får sympati – som når drapsmannen Tor i novellen «Ei lita gjente og tjyven hennes» (Vegar og villstig, 1930), blir tatt hånd om av en liten jente, og ser en verden av raushet og aksept i blikket hennes. Når Duun skriver om ondskap, gjør han det ikke som et teoretisk tema – som i teodicéen: Hvordan kan det være så mye ondskap i verden hvis Gud både er allmektig og god? – men som et evig aktuelt problem: Hva er ondskap?

Hvorfor er det så mye ondskap i verden? Hvordan skal vi forholde oss til den? Og han gjør det på en måte som virker levende og relevant, som gjør det nødvendig å tenke seg om under lesingen: Hva gjør ondskapen med meg? Hvordan skal jeg unngå å la kunnskapen om Anders Behring Breivik, IS og andre ødelegge livet mitt?

«Vi er mange som har gått med eit mord i hjarte», heter det i Duuns nest siste roman, Samtid (1936). Dette oppfatter jeg slik: Vi er alle mordere i den forstand at vi har ønsket noe udelt og inderlig vondt for andre – om enn bare i korte øyeblikk, og vi så godt vi kan prøver å glemme det. «Det er som å slåss med feiaren det, du kan vinne, men du blir svart», står det i I eventyre, fjerde bind av hovedverket Juvikfolke (1918–23). Det fins ingen skott mellom oss og ondskapen. Det er ikke hermetisk lukket inne et sted der jeg vet hvor jeg har den. I møte med ondskapen mister jeg noe av min uskyld. Jeg blir smittet og må kjenne på mitt eget hat. Anders Behring Breivik gjør også meg ondere. Og hva er konsekvensene av å anerkjenne at ondskap ikke bare er noe vi finner hos de onde?

I sin behandling av ondskapen minner Duun om Karl Ove Knausgård, en forfatter som nok har lest sin Duun, og lært av det. Men der Knausgård skriver seg inn i en mørk tradisjon, har Duun blitt lest humanistisk. Han er – paradoksalt nok, kanskje – også kjent som den store etikeren i norsk litteratur. Likevel er det sammenfall mellom de to. Begge ser ondskapen som allmenn og konsensus som livsfarlig; en mye større trussel enn de som mener noe ekstremt annet enn en selv. Ingen av dem prøver å forklare ondskapen bort. De demoniserer den ikke ved å entydiggjøre, for å demonisere er å ekskludere den, ta fra den sitt desverre altfor menneskelige ansikt.

Som når essayisten Knausgård skriver at Anders Behring Breivik var og er en av oss (The New Yorker 25/5-2015) eller at det var noe vakkert i nazismen (Klassekampen 23/3-2015), er det heller ikke noen enkel fordømmelse å møte hos Duun. Tvert imot; en nådeløs omsorg preger fiksjonsuniverset. Og det er de som fortjener omsorgen minst, som trenger den mest. De store, sterke, friske og kloke klarer seg selv,

mens de ulykkelige og gale – outsiderne – blir tilgodesett med en særlig varme. Dette viser for eksempel Gudrun i Gud smiler (1935), når hun reflekterer rundt søstrenes irritasjon over at moren alltid tar den stakkarslige farens parti, og kommer til at «ein lyt halde handa over den som ikkje er stort til».

Ikke bare ser Duun med ømhet på det grusomme, han snur også oppned på mye i kjærligheten. Og han tar maktmisbruk og vold inn i fenomen vi ellers oppfatter som beundringsverdige: «eg måtte tie henne i hel med berre tilgiving», står det for eksempel i Ettermæle (1932). Og i Gud smiler: «Ei kvinne kan tilgi mannen tusen gonger, men ein gong kjem der da ho gjer det av hemn.»

På samme måte som jeg synes han snakker til meg om Anders Behring Breivik, synes jeg han forteller meg ett og annet om vår tids parforhold. Som hvor fornuftsbasert det er, med troen på at man skal passe sammen med den man passer sammen med. Nei, takke meg til, sier Duun, for eksempel i Straumen og evja (1926), der Ingeborg tenker om forloveden: «Det var mangt ho ikkje likte hoss Trygve; det gjorde ingen ting. Ja ho trudde mest det var derfor ho var så glad i han.» Og han har en ramsalt kommentar eller to til vår tids kjærlighetsdyrkelse, som har blitt så total at de fleste andre hensyn må vike. For eksempel til ungene – resultatet av selvsamme kjærlighet – når vi stadig må ut og gå nye runder på kjønnsmarkedet, og finne en ny og en ny og en ny som kan tilfredsstille kravene våre.

Livet krever offer, forteller Duun meg, og kommenterer indirekte seriemonogamiets kostnader, som vi har en lei tendens til å feie under teppet. For eksempel lar han en gammel kjerring i Ettermæle, som synes tosomheten kan bli vel intens og avstengt for verden utenfor, si at: «Eg undres eg, i store dumheita mi, om det ikkje kan bli for mykje av denne kjærleiken òg.» Kjærligheten kan spise en opp. Den fanatiske jakten på lykke, med sin absurde tro på at kvalitet kan måles, får oss til å gå over lik (selv om den heldigvis også blir kritisert, f.eks. i Anne K. M. Christiansens «En kultur besatt av lykke» i Klassekampen

29/9-2015, en artikkel som merkelig nok ikke tar opp at selv om vi skårer skyhøyt på internasjonale lykkemålinger, så skårer vi like høyt på selvmordsstatistikkene – også et tema Duun skriver inngående om). Selve konseptet skilsmisse innebærer i bunn og grunn å sette andres lykke til side til fordel for sin egen. Hvis man tenker seg en smule fordomsfritt om, ser de fleste logikken i at en uke hos mor og en uke hos far er en veldig hyggelig ordning for mor og far, som kan leve i en konstant tilstand av å glede seg til poden kommer og glede seg til hen drar igjen, men at det ikke nødvendigvis er til barnets beste å leve niognitti prosent av tiden pakkende opp og ned bagasje, resten av den lure på hvor det er blitt av det de glemte hos den av foreldrene som da har såkalt barnefri – et vasskaldt og uhyggelig ord i all sin ærlighet – og ikke ha et sted som bærer det like utvetydige men noe varmere navnet hjem. Selvmord er den vanligste dødsårsaken for unge blant 15–24 år. Dette burde holde oss alle søvnløse.

Med sitt løfte om instant gratification tror jeg vår tids samlivspraksis ville fremstått som naiv for en skeptiker som Duun. Eller som den franske filosofen Pascal Bruckner formulerer det: «Vi har ofret ekteskapet på kjærlighetens alter.» Likevel tror vi lykken er målet. Det er en kollektiv hybris, vi tror vi kan få alt. Men sannsynligvis hadde vi ikke vært fornøyde hvis vi var lykkelige heller. Som det står i Gud smiler: «Kva skal vi med all denne lykka dei vil velte utover oss?» Og i Det gode samvite (1916): «Lukka ho fell så skryp; ho er som natta for barne; ho er borte først ein tek etter henne. Det likaste, det er at ho skal vera til.»

Men hos Duun er plikten viktigere enn søken etter lykke. Å yte viktigere enn å nyte. Det er deg selv du skal stille krav til. Har du gjort ditt beste, kan du se deg selv i speilet om morgenen uten å skjemmes for mye. Og det er i grunnen det meste du kan håpe på. Det er med andre ord en krevende moral vi støter på i forfatterskapet.

Duun kan altså skrive morderisk om kjærlighet, og kjærlig om det morderiske. Alt i alt er hans beskrivelse av menneskelivet preget av

en kompleksitet som gjør at bøkene bør leses igjen og igjen. Selv om det ikke er noen egentlig Gud i dem, er det god grunn for mennesket å være ydmyk. For det er noe som er større enn individet, og som vi kan nærme oss i det gåtefulle, i undringen og i skjønnheten. Torleiv i Straumen og evja gjør seg noen tanker når han ligger og skal sove. Disse får frem mye av det fascinerende ved Duuns menneskesyn: «Han undrast, der han låg, om menneskja aldri nokon gong i verda vart ferdige med det dei kallar kjærleik. Kanskje det skulde gå dem alle som det hadde gått Petra, at den makta som skulde bera dem oppe, ho slo dem ned. […] Og kjærleiken millom kvinna og mannen […] var større enn menneske og større enn tida og alle skifte. Han såg det, og han vart kald attmed det syne.»

Sult og liv

Om Agnar Mykle, Torborg Nedreaas og kanonbygging (2017)

En eller annen gang for vel ti år siden begynte jeg å interessere meg for Torborg Nedreaas. Først fordi hun var et navn som var glemt, en av de betydelige realistiske forfatterne fra 1900-tallet som stille og rolig hadde sklidd ut av kulturens oppmerksomhetsradius, siden fordi jeg oppdaget at jeg likte det jeg så. Etter hvert kom det for en dag at det var vi flere som gjorde; vi stiftet Torborg Nedreaas-selskapet på hennes 111-årsdag, 13/11-2017, og noen dager seinere var Klassekampens Bokmagasin prydet med en styggpen, fargesprakende forside der hun kikker skrått ned og til side. I denne teksten setter jeg henne opp mot Agnar Mykle hva litteraturhistorisk oppmerksomhet angår.

Alle som er interessert i norsk litteratur har hørt om feiden mellom Wergeland og Welhaven. Men få har hørt om feiden mellom Torborg

Nedreaas (1906–87) og Agnar Mykle (1915–94). Det er ikke så rart.

Den har nemlig aldri funnet sted. Det vil si: Den finner sted fremdeles. Den finner sted nå, og utkjempes på skoler, bibliotek og litteraturhus, i oppslagsverk, forlag og på bokhandlernes utstillingsbord – ikke av forfatterne selv, men av forskere, kritikere, journalister, forlagsfolk, de fleste av dem sannsynligvis uten å reflektere over at de er med i noen strid.

Det er noen påfallende likheter mellom Mykle og Nedreaas. Begge debuterte med noveller rett etter krigen (Nedreaas i 1945, Mykle i 1948). De har nesten nøyaktig like store forfatterskap, og temmelig likt fordelt på sjanger: Nedreaas har fire romaner, fire eller fem novellesamlinger (den ene, med ukebladnoveller, pleier ikke å bli regnet med), en samling kåserier og en essaysamling, noen dramatiske tekster; Mykle fire romaner, fire novellesamlinger, en lærebok i dukketeater, noen dramatiske tekster. Begge valgte titler som har å gjøre med musikk, farger og månen: Musikk fra en blå brønn (1960),

Ved neste nymåne (1971), Av måneskinn gror det ingenting (1947) vs. Lasso rundt fru Luna (1954), Sangen om den røde rubin (1956), Largo (1967). Både Nedreaas og Mykle var omdiskuterte i samtiden. Nedreaas for sin kommunisme, Mykle for sine seksuelle beskrivelser og sin bruk av det som da ble kalt «levende modeller», som i dag kalles alt fra virkelighetslitteratur til autofiksjon.

Sult etter liv

Likevel har oppmerksomheten rundt de to forfatterne vært ujevn. Mykle gir omtrent dobbelt så mange treff i Google, og i nettleksikon og oppslagsverk oftest mellom to og tre ganger så lange oppslag.1 Søk i de viktigste avisene gir opp mot syv ganger så mange treff (unntaket er Bergens Tidende). Morgenbladet har for eksempel ingen treff på Nedreaas etter 2012, men fem på Mykle bare så langt i år. Og selv om både Nedreaas og Mykle pleier å bli omtalt som ujevne, er Mykle inkludert i kanon, i hvert fall i den ene av de to kanon-bøkene som kom ut for ti års tid siden, Norsk litterær kanon. Mens Nedreaas er det ikke.

Erik Bjerck Hagens kapittel om Mykle i denne boken er imidlertid overraskende lesing, og fremstår mer som et forsvar for utelatelse fra kanon. Kapitlet innledes med at to av forfatterens fire romaner «har sine svakheter» (de to resterende nevner han aldri). Det er dessuten et forfatterskap som «selvfølgelig» bare gir full uttelling for unge mennesker. Mykle er videre ikke noe særlig til å gi sine bipersoner dikterisk liv, og «Generelt er det lite å hente i hans noveller», altså halvparten av kanoniseringsmaterialet. Av det som da er igjen hefter det dels alvorlige mangler ved Sangen om den røde rubin, mens Lasso rundt fru Luna i høyden er halvveis vellykket.

Bjerck Hagen viser til Dag Solstads påstand i en hilsen til 70-årsdagen «om at Mykles bøker inneholder en makeløs ‘sult etter liv’». Hvis det er et kriterium, stiller ikke Nedreaas langt bak. For mens

Mykles Ask Burlefot nedlegger kvinne etter kvinne, blir hovedperso-

1 Her kan jeg glede leseren med oppdaterte tall: Onsdag 22. mars 2023 opplyser Google om 44 500 treff for Mykle, 32 800 for Nedreaas.

nen i Nedreaas’ Av måneskinn gror det ingenting gravid med samme mann igjen og igjen, og selv om hun går til grunne på det, er romanen tydelig på at driften er sunn, vakker og riktig: «[J]eg var stolt og ble het av stolthet, for dette er kvinner satt til å fullbyrde i verden.» Livshungeren får henne til å kjærtegne søsterens gravide mage, og romanen gir stor plass til hvordan de andre dyrene har det: Både den drektige katten og sauene med lam ser ned på henne fra sine mer privilegerte plasser i naturens rangorden, der samfunnet ikke fordømmer hvordan kropper blir dradd mot hverandre. Suget etter liv fører hovedpersonen til flere illegale og skrekkelige aborter. Likevel går hun denne veien, med åpne øyne og åpent hjerte, rett inn i den fatale slutten. På ett punkt er livskravet i henne så stort at hun, lutfattig, gravid og ulykkelig, stjeler melk fra katten på pensjonatet der hun bor. Hvis ikke dette er sult etter liv, vet ikke jeg hva sult etter liv er.

Ifølge Solstad er en av Mykles forser hatet til fattigdommen, protesten mot hvor liten den gjør menneskene. Hovedproblemet med Burlefot er ikke hans erotiske appetitt, «men hans livsappetitt i det hele tatt», som krenker både kristen-puritanismen og grunnholdninger i arbeiderklassen. Burlefot har ifølge Solstad fordringer til livet der krav om verdighet og skjønnhet står sentralt. Dette passer også på en prikk – på Nedreaas. «[H]ele mitt liv har jeg elsket alt som var skjønnhet», sier kvinnen i Av måneskinn.

Spirituelt om sex

Bjerck Hagen skriver at det til syvende og sist bare er «noen få emner Mykle er i stand til å skildre med full autoritet». Et av disse er seksualiteten. Her roser han imidlertid rundhåndet. Han trekker frem Mykles selvfølgelighet, ømhet og takknemlighet i de erotiske skildringene, og skriver: «Ingen annen nordmann har skrevet så uanstrengt og spirituelt om sex.» Noe av dette er nok sant. Ikke minst er forholdet mellom sex og transcenderende erfaringer interessant, de dype sjelelige erfaringene møtet mellom kropper kan føre til. Dessuten står Mykle for en av de mest aparte sexskildringer i norsk litteratur, nemlig når den unge

hovedpersonen i langnovellen «Skoene» (fra Largo, 1967) tar seg til rette og gjennomfører et samleie med en ku.

Bjerck Hagen skriver at «Mykles erotiske skildringer har holdt seg forbløffende godt de siste femti årene». Metaforen «vindryppende skjød», fra Sangen om den røde rubin, er ikke helt der for meg. Er det rød- eller hvitvin jeg skal se for meg? Det er uansett overforskjønnende. Det samme gjelder den kjente sammenstillingen av sæd og hvite roser. Platt og potensløst. Orgasmeøyeblikket i «Skoene» beskrives med en klisjé som er så forslitt at den truer med å ødelegge hele lesingen: «[S]tjerner brast i hans øyne.» Bjerck Hagens foretrukne klimaks, fra Lasso rundt fru Luna, er heller ikke særlig forlystelig: «[D]et var som om det ble slått kokhet olje nedover hans rygg.» Hvis dette skal være toppen av nytelse, så vel bekomme. Og ikke kan det være et arbeidsuhell, i likhet med det vindryppende skjødet resirkulerer Mykle formuleringen, her i «Skoene»: «Han kjente det som om glødende olje ble heldt nedover ryggen på ham.» Ikke bare tyder denne typen gjenbruk på manglende kreativitet, sammenligningen har også tapt seg i årene som har gått: Vel kan olje være kokhet, men den kan så langt jeg vet ikke gløde.

I motsetning til utbrettingen av kvinners underliv tok Nedreaas til orde for bluferdighet når det kom til seksuelle beskrivelser. I intervju understreket hun også at det ikke skulle finnes materiale igjen etter henne. Som familiemedlem og samfunnsborger er dette kanskje en beundringsverdig posisjon å innta. Men det er ikke smart i kanoniseringssammenheng. Det er innlysende at Mykle har levd litteraturhistorisk fett på både rettssaken mot Sangen om den røde rubin og sin tragiske megalomani. Vi snakker her om en mann som før vinen –eventuelt blodet – er tørt på hennes ikoniske rosa drakt etter attentatet 22/11-1963 frir til Jaqueline Kennedy med et brev der han skriver at hun ikke kan avslå å gifte seg med ham fordi – hvem andre kan hun gifte seg med? Og som ikke unnslår seg for å planlegge økonomien ut fra de tre nobelprisene han mener han kommer til å få.

Detaljene om Mykles liv har jeg fra Anders Hegers strålende biografi Mykle. Et diktet liv (1999). Det virker altså som Mykle har hatt

et mer spennende liv enn Nedreaas, og at dette kan være en forklaring på hans inkludering i kanon. Men så er det det irriterende faktum at Nedreaas ikke har noen biografi! Og det er ikke fordi hun hadde et mindre spennende liv. Nedreaas var skilsmisse- og barnehagebarn før noen omtrent hadde hørt ordene, faren ble rik i jobbetiden og gikk fallitt, hun hadde jødisk familiebakgrunn og levde delvis i skjul under krigen, ble gift og skilt og gift igjen, var medlem av kommunistpartiet og ble ekskludert, hadde to sønner som begge var utsatt for trafikkulykker med langvarige sykeleier til følge (den ene døde), elsket sjampanje og østers, hadde siameserkatter og kjederøykte sigaretter med munnstykker, festet med alle de store i tiden og var enten nær venn eller intim fiende med Inger Hagerup. Her er det lassevis å ta av, og det er håp om at vi får vite mer når Irene Iversen etter planen snart kommer med sin etterlengtede Nedreaas-biografi.

Homososial fremelsking

Jeg tror altså ikke Mykles kanoniserte status betyr at tekstene hans er bedre enn Nedreaas’. Men vel å merke uten at det betyr jeg mener Nedreaas er bedre enn Mykle heller. Hennes tekster er langt fra feilfrie; Av måneskinn balanserer tidvis faretruende nær det banale, sin medog opprivende historie til tross. Å konkurrere i litteratur er i det hele tatt ikke så gunstig, og personlig liker jeg Mykle; hans litterære bruk og forbruk av kvinner kan ikke lenger provosere andre enn dem som ønsker trigger warnings på bokens omslag.

Det jeg vil gjøre, er å påpeke at det sannsynligvis er andre faktorer enn kvalitet som gjør at Mykle er med i kanon, Nedreaas ikke. For mens Bjerck Hagen paradoksalt nok i sin inkludering leverer argument for ekskludering av Mykle fra kanon, er Solstads tanker om Mykles kvaliteter like gode argument for inkludering. Av Nedreaas. I forordet til Norsk litterær kanon snakkes det om «kulturens mest uerstattelige verk», i Mykle-kapitlet om «obligatorisk litteratur». I intervju med Klassekampen 30/5-2007 koker dette for Bjerck Hagen ned til Mykles

kulturelle karisma, og at det ville være kjedelig å utelate ham. Så lite

jeg enn ønsker det, ser det ut som jeg blir nødt til å konkludere med at denne karismaen skyldes mytologien rundt Mykle, og at misforholdet mellom ham og Nedreaas i vår litterære hukommelse skyldes homososial fremelsking og manspreading på forbildenes vegne, eventuelt ispedd en dose lengsel tilbake til en tid der forholdet mellom kjønnene var annerledes.

Mannlige kritikere har ofte fremhevet hvor viktig det har vært for dem å identifisere seg med Burlefot og Mykle. Nedreaas tilbyr kanskje ikke slike umiddelbare identifiseringsfigurer. Tyskertøsene er for fremmede, Herdis for ung. Den navnløse hovedpersonen i Av måneskinn kan imidlertid være det, for alle som har elsket hardt og ulykkelig. I anledning 70-årsjubileet er boken igjen tilgjengelig i butikkhyllene. Ta og les!