Naturstudiets nødvendighet

NATURSTUDIETS NØDVENDIGHET

Roman i fire kapitler

solum bokvennen 2023

© Solum Bokvennen AS, 2023

Printed in Latvia by Livonia Print, Riga 2023

Boken er satt med Minion Pro 11,25/16

Omslag: Grim Erland Lyng Svingen

isbn 978-82-560-2775-0

isbn 978-82-560-2776-7 ( epub )

www.solumbokvennen.no

Ikke uten grund har portrætet til alle tider været anseet som en av kunstens sværeste opgaver. Det er en kunst, som ikke frister til hovmod, men dens utøvere maa kunne vente forstaaelsen av, at uttrykksmidlerne maa være forskjellige for hver enkelt kunstner, og at døgnets sidste mode allermindst her bør være det bestemmende for den vei man føler at maatte gaa.

Asta Nørregaard, Portræter i oliefarve, pastel og kul, Christiania, 1911

(…) det er jo egentlig kunstnerne som hjelper andre kunstnere frem, i hvert fall har det vært sånn for min del, ethvert galleri, enhver utstilling, ethvert steg jeg fikk, skyldtes en annen kunstner.

Sverre Bjertnæs, Kunzt #257

Hun våknet tidlig. Rommet lå fortsatt i mørke. I det fjerne lød rammelet fra en sporvogn. Ellers var det stille. Snart ville hun høre frøken Jensens skritt ute i gangen. Alt var slik det pleide å være, og likevel var denne dagen spesiell. Datoen var blitt notert i almanakken hennes for flere måneder siden. Harriet 80 år. Hun trakk pusten og dro dynen tettere rundt seg. Det var kaldt i rommet. Hun ville ikke stå opp før hun var sikker på at frøken Jensen hadde rukket å få fyr i ovnen ute i atelieret. Hun ble liggende å lytte. Frøken Jensen hadde en helt egen måte å gå på. Trippende på ungpikevis selv om hun var en godt voksen dame. Asta lukket øynene igjen. Prøvde å erindre hva hun hadde drømt, men alt var visket bort. Det var lenge siden hun hadde husket drømmene sine. Kunne det være at hun hadde sluttet å drømme? Hun sukket og vendte seg om. Var det kommet mer snø i løpet av natten? Det ble verre og verre å komme seg gjennom vintermånedene. Dagene var så altfor korte. Mørket tok all plass. Det var tungt. Og enda var det flere måneder før våren kom.

Der endelig! Lyden av frøken Jensens raske skritt. Hun hørte kneppet i dørvrideren idet døren inn til atelieret ble åpnet, og smellet idet døren ble slått igjen bak henne. Frøken

Jensen hadde sin helt egne måte å gå gjennom dører på, også. Det skjedde ikke akkurat lydløst.

Hun ble liggende enda en stund i ro før hun til slutt satte seg opp i sengen, slo dynen til side og stod opp. Hun kledde på seg med raske bevegelser og satte opp håret med hårnåler.

Da hun kom ut i atelieret hadde frøken Jensen rukket å sette frem frokosten og fått fyr i ovnen.

– God morgen! Frøken Jensen strøk hendene hastig over forkleet. – Telegrammene har allerede begynt å komme! Og flere blomsterleveringer!

Stuepikens stemme lød hektisk.

Virkelig?

– I Aftenposten er det trykket en hyllest! På førstesiden! Frøken Jensen nikket mot avisen som lå sammenfoldet ved frokostbrettet.

– Du verden!

Frøken Jensen betraktet henne oppmerksomt.

– Takk! svarte hun raskt. – Ja, det blir en litt annerledes dag dette, men nå gleder jeg meg først og fremst til frokost.

Frøken Jensen var allerede på vei ut igjen. Stuepiken visste at Asta ikke likte å ha andre i rommet mens hun spiste.

På bordet ved vinduet stod frokostbrettet slik det pleide. Hvitt brød i en kurv. Appelsinmarmelade i en blank skål. Tre kuler med smør på et lite fat. Kaffe i sølvkannen. Og ved siden av brettet, Aftenpostens morgenutgave pent brettet sammen.

Asta skjenket seg kaffe og foldet hendene rundt kaffekoppen. Ble sittende slik en stund før hun drakk. Ute hadde det så vidt begynt å lysne. Disse morgenstundene med frokosten, det var ingen tid på dagen hun var mer glad i enn dem. Men denne morgenen var alt annerledes.

Hun følte seg uvel. Bak pannen, allerede en murrende hodepine. Hun var vel ikke i ferd med å bli dårlig? Hun lukket øynene et øyeblikk. Trakk pusten dypt. Ble sittende slik en stund før hun åpnet øynene igjen.

På staffeliet stod maleriet hun var i ferd med å sluttføre. Denne gangen var det ikke noe portrett, men et interiør hentet fra hennes egen stue og atelier hun malte. Biedermeiersofaen med grønt silketrekk. Bordet med glassvasen. Maleriet på veggen. Et selvportrett.

Var det latter hun hørte på den andre siden av veggen? Atelierleilighetene var dårlig isolert. Det hendte hun kunne høre Harriet hoste. Eller at hun lo.

Hun la servietten i fanget, strakte hånden ut etter en brødskive. Smøret var romtemperert. Et tilfreds sukk unnslapp henne idet hun smurte smøret over skiven. Hun var da sannelig ikke kravstor når det gjaldt dagens første måltid. Romtemperert smør og bitter appelsinmarmelade og hun var såre fornøyd. Og selvfølgelig, god, sterk kaffe. Ja, hun syntes nesten ikke kaffen her hjemme kunne bli sterk nok. Det var først etter å ha drukket et par kopper sort kaffe og spist en brødskive at hun følte hun hadde våknet og var klar til å møte dagen.

Hun grep ut etter avisen, foldet den raskt ut. Ja, se der på første siden, akkurat som frøken Jensen hadde sagt. Et stort fotografi hvor Harriet var iført det forferdelige hodeplagget hun hadde fått det med å bruke. Harriet Backer. 80 aar. Alt lægger for din fot jeg ned, skjønt fattig som du ser. Asta ristet på hodet. Slik lød altså overskriften? Hvem hadde skrevet dette?

Kristian Haug? Jo, det var en mann som ikke vegret seg for å ta i bruk de mest pompøse fraser. Her var det visst bare å stålsette seg. Ingen faar saa ofte høre de samme ord, de samme

vendinger op igjen og op igjen som ens egen elskede; og naar en, som fødselsdagsbarnet idag, Harriet Backer, et langt liv igjennem har været beundret og tilbedt av smaa og store, av alle, var det ikke noget rart i, at hun tilslut trak sin hollandske kappe nedover ørene.

Dette var likevel for ille. … ens egen elskede? Hva mente den stakkars Kristian Haug? Hvordan kunne avisens redaktør la slikt svada komme på trykk?

Hun reiste seg, gikk bort til vinduet. En hestekjerre kjørte forbi der nede. En mann stavret seg av gårde med stokk. Han gikk krokbøyd, sikkert redd for å falle. Det var kommet mye snø, så hun. Og under snøen lå det is. Hun grøsset. Men hun måtte ut. Måtte ned på utstillingen. Noe annet var umulig.

Hun vendte tilbake til bordet, drakk litt mer kaffe før hun løftet opp avisen igjen. Forstatte lesningen: Der findes ikke mere smigrende ord, bløtere stemme, skjønnere uttrykk, vanvittigere sprogblomst end de hun har hørt, smilt til og vendt sig bort fra. Kun én, den i hendes eget indre, har hun lyttet til og fulgt. Alle vore fakter har været forgjæves og nu er vi læns; fattige, ribbet, ikke et nyutsprunget blad har vi skriblere at lægge for hendes fot idag.

Hun senket avisen.

Ikke et nyutsprunget blad har vi skriblere at lægge for hennes fot idag? gjentok hun halvhøyt for seg selv. At Aftenposten ikke hadde bedre kunstskribenter? Og dette smøreriet prydet attpåtil førstesiden?

Frøken Jensen kom inn i rommet igjen og lukket døren bak seg med et smell.

– Er det ikke fantastisk? smilte hun.

Asta svarte ikke. Frøken Jensen trippet utålmodig.

– Og alle blomstene som kommer på døren … det tar ingen ende, fortsatte hun. – Frøken Jensen trenger ikke å bry seg med meg i dag, hørte Asta seg selv si. – Hun har mer enn nok å gjøre der inne, nikket hun i retning av Harriets leilighet. – Middag spiser jeg som vanlig i Gabelsgate.

– Ja? Frøken Jensen så på henne. – Men hun skal på utstillingen? Frøken Backer ville bli så fryktelig skuffet om frøken Nørregaard ikke kom. En flyktig rødme bredte seg over stuepikens ansikt i det samme.

Asta strammet munnen. Frøken Jensen blunket ulykkelig.

Kan jeg ikke få ordne frøken Nørregaards frisyre, spurte hun spakt.

Asta ristet på hodet. – Takk, men i dag ordner jeg det selv, men prøv om det er mulig å få av henne det heslige hodeplagget. Be om å få ordne håret hennes, sa hun mot Harriets leilighet.

– Jeg skal prøve, men De vet, frøken Backer er svært glad i den luen.

Ja, hun tror visst at den gjør henne til kunstner. Asta hørte selv hvor krass stemmen hennes lød. – Den er bare svært ukledelig, fortsatt hun i en mykere tone. – Og på en dag som dette, man skulle tro hun hadde lyst til å ta seg godt ut.

Frøken Jensen svelget. En stund ble hun stående urørlig, med begge hender hengende ned langs kroppen.

– Takk, frøken Jensen. Vi ses igjen i morgen.

Asta tok opp avisen igjen: Da den store franske maler Bonnat sa, at hun var født maler og vilde komme til at gjøre ære paa sit fædreland, slog han en uigjennemtrængelig og gylden ring

om hendes kunstnerperson. Den har hun selv aldrig forsøkt at bryte ut av, og intet utenfra har maktet at trænge forstyrrende ind. Hun var født maler; sin bestemmelse skal en følge og fylde til det yderste. Deri ligger kunsten; deri ligger det hekseri, som nu fortryller hendes kunst. Omtrent hele hendes produktion er nu i Kunstforeningen; den vil tale bedre om hende end alle de store folianter, den kan foraarsake. Jeg har skrevet før – alt er desværre skrevet før – at i hele malerkunsten kjender jeg ikke en malerinde av hendes rang. Andre har været skjønne og merkværdige begavelser og hat den lykke at leve i store, lyse forhold; men ingen har i den specielle kunst at male naad et saa harmonisk og modent og mesterlig resultat. Hendes kunst er saa klar, saa farvemættet, saa bevisst og storlinjet, at den med al sin kvindelige nænsomhet og ynde staar jevnbyrdig med hendes samtids allerstørste mandlige kunstnere. Og ingen overgaar hende som kolorist. Der har hun et fortrin, en arv fra sin hollandske æt. Holland er som Venedig de store koloristers land. I farvens klang og styrke hører hun til dem. Med forbausende sikkerhet har hun – trods alle strømninger – maktet at holde tonen fra kunstens vidunderlige kor ren og frisk og gjør det fremdeles. Hun er født slik. Idag er det hendes dag. Paa kunstens trone skal hun sitte; vi – hendes elever og beundrere – kravler frem til hendes varme, vemodige smil‚ og hun skal røres over vor fattige, men velmente taknemlighet og hyldest.

Hun brettet sammen avisen igjen og la den fra seg på bordet. Nei, nå fikk hun se og komme i gang med arbeidet. Hun hadde et maleri som skulle gjøres ferdig, men før hun iførte seg malerforkleet tok hun en runde med blomsterkannen og vannet plantene som stod rundt omkring i leiligheten. Hun hadde vært i mange fornemme hjem. Hjem med kost-

bare møbler og dyrebare antikviteter, men om de ikke hadde grønne planter ville hun mene at det var noe som manglet. Selv kunne hun ikke tenke seg å leve i et hjem uten planter. Hvor uendelig vakker var ikke korallkaktusen da den blomstret! Sommerfuglpalmen hadde vært liten og unnselig da hun fikk den, men nå strakte bladene seg helt opp til taket. For ikke å snakke om den vakre kameliaen. Ja, det var visst enkelte som mente hun hadde grønne fingre, at hun var av dem som fikk alt til å spire og gro. Det var en vakker tanke, men hun var ikke sikker på om det stemte.

Hun tok på seg malerforkleet og gikk bort til maleriet som stod i staffeliet. Det var stuedelen i atelieret hun malte. Et interiør i lys og skygge. Lyset som traff sofaen som stod plassert inntil veggen, som glødet i det mørke treverket og som fikk møbelstoffet til å skinne. De lange skyggene på gulvet. Glansen i den grønne glassvasen som stod på bordet. Lyset som strøk over de røde veggene. Som glitret i den sorte billedrammen til selvportrettet som hang på veggen.

Og ingen overgaar hende som kolorist. At hun ikke hadde hatt vett til å vente med å lese Aftenposten. Nå var hun redd arbeidsdagen var ødelagt. I hele malerkunsten kjender jeg ikke en malerinde av hendes rang. Nei, at landets ledende avis ikke hadde bedre kunstanmeldere, det var forstemmende. Hun ville vurdere å si opp sitt abonnementet. Kanskje burde hun skrive et brev til redaktøren hvor hun forklarte hvorfor? Men det ville selvfølgelig være til ingen nytte. Redaktøren ville ikke forstå henne. Kanskje ville han kun mene hun bare var misunnelig?

Gjennom veggen kunne hun høre den stadige kimingen i Harriets dørklokke. Det var vel alle blomsterbudene som

kom. Selv hadde hun også bestilt en blomsterbukett. Ja, det hadde hun selvfølgelig, selv om hun begynte å lure på om det hadde noen hensikt å levere den. Stakkars Harriet hadde vel slett ikke vaser til alle blomstene hun fikk.

Nå hørte hun stemmer også. Et surr av stemmer som skrålte og snakket i munnen på hverandre. Hvem var det som hadde kommet på besøk? De la ikke bånd på seg, det var sikkert. Kanskje var det noen hun også kjente. Eilif og Erik? De skulle vel sikkert på utstillingsåpningen i Kunstforeningen. Men før de la i vei dit smakte de nok på sjampagnen.

Brått stod et minne klart for henne.

Eilif, Harriet og hun i München. De var alle utkledd.

Skulle på kostymeball. Hvor lenge var det siden? Det måtte være nesten femti år siden nå? Tanken på hvor unge og glade og arbeidsomme de hadde vært. Harriet var forelsket i Eilif, trodde hun. Og selv var hun visst også litt betatt av ham på den tiden. Alle de norske malerinnene svermet for Eilif Peterssen, for han var så snill og hjelpsom og startet jo også sin egen malerskole for damer, hvor han underviste og veiledet dem. Dette med kostymeballet var hans idé. Draktene skulle være kopier etter renessansemalerier i Pinakotheket. Hvor mye flid hadde hun ikke nedlagt i sitt kostyme? Hvor mange timer hadde hun ikke sittet bøyd over det brune silketøyet og sydd det hele sammen. Og håret, som hun ellers alltid pleide å sette opp med spenner og hårnåler, hadde hun denne gangen latt henge løst i korketrekkere rundt ansiktet. Ja, hun hadde til og med vært så freidig at hun hadde stukket en gul rose i håret. Og Eilif var blitt forskrekket da han så henne. Han hadde gått rett bort til henne og strøket den ene hånden gjennom håret hennes. Ja, for nettopp slike ting kunne den unge Eilif Peters-

sen finne på å gjøre. Uten å tenke seg om kunne han stryke hånden gjennom håret hennes og si at hun var vakker.

Så moro de hadde hatt da de danset sammen. Og hun drakk sjampagne for aller første gang og ble så lattermild og tøvete. Og Eilif mente hun ville ha godt av å drikke den drikken hver eneste dag.

Hodepinen var blitt verre. Det var umulig å tenke på å male. Det beste var nok om hun la seg litt ned på divanen. Hun fikk lukke øynene og prøve å hvile litt. Så ergerlig om hun skulle komme til å miste en arbeidsdag.

Nå var det disse minnene fra München som plutselig dukket opp i bevisstheten hennes. Den dagen hun hadde gått ombord i båten i Pipervika! Så spent hun hadde vært! Så forventningsfull! München! Alle snakket om hvor vakker byen var, og om det rike kulturlivet som utfoldet seg der. Tanken på endelig å få se samlingen i Pinakotheket, studere maleriene til Rubens, Rafael, Leonardo da Vinci og Rembrandt!

Asta hadde følt det svimle for seg ved tanken. Hun hadde vært glad for at Harriet var på båten sammen med henne. Hun visste ikke om hun ville ha våget å legge ut på reisen helt alene. Hun var bare toogtyve år gammel. Mon tro hva hennes egen far hadde ment om dette? Hva han hadde sagt om at yngstedatteren skulle gå på malerskole i München? For et sjokk dødsfallet hans hadde vært. Faren var frisk og i full vigør, før han plutselig ble syk og døde. Uforklarlig. Som et tre som brått gikk over ende. Slik var farens død. Som et lynnedslag på en stille sommerdag. Og Asta, som tidligere aldri hadde vært redd for noe, ble med ett engstelig for alt. På alle kanter så hun sorg og fortvilelse. Først nå la hun merke til alle likvognene som trakk gjennom Kristianias gater. Først

nå så hun alle menneskene med forgråtte ansikter kledd i sørgeklær. Først nå hørte hun den stadige klangen av kirkeklokker. Likevel ville hun ikke gjøre som søsteren og flytte til onkel Breder i Drammen. Nei, alt i henne gjorde motstand mot det. Søsteren fikk seg jobb som telegrafistinne. Hun mente at hun sikkert kunne ordne med arbeid til Asta også? Men hun ville ikke. Hun ville være i Kristiania. Ville fortsette på Knud Bergsliens malerskole. De gjorde gjentatte forsøk på å overtale henne, mente hun umulig kunne bo alene. Men hun hadde vært sta. Urokkelig, hadde hun vært. Hun skulle bo i Kristiania. Skulle fortsette å male. Og når søsteren og onkelen spurte henne om hvorfor, klarte hun ikke å finne de riktige ordene. Hun visste bare at hun likte å stå ved staffeliet. Likte å male. Likte det bedre enn noe annet. Og selv om hun ofte ikke fikk det til, selv om hun slet med farger og komposisjon, så ville hun ikke annet enn å fortsette å prøve. Ja, og til slutt hadde de latt henne være. Søsteren ga opp forsøkene på å overtale henne. Onkelen også. Hun flyttet inn i den lille leiligheten i Tordenskioldsgate. Det var nok mange som mente det ikke passet seg. En enslig, ung kvinne, bare atten år gammel, som bodde for seg selv! Det var langt fra vanlig. Men hun trivdes utmerket. Lærer Bergslien mente hun gjorde stor fremgang med maleriene. Hun syntes det selv også. At hun stadig ble bedre. I klassen var det bare Harriet Backer som var dyktigere enn henne. Den åtte år eldre frøken Harriet Backer som allerede hadde sett så mye av verden. Som var i Berlin og i Leipzig og i Firenze hvor hun fikk undervisning av en sveitsisk malerinne. Alle snakket om hvor begavet Harriet Backer var, men hvorfor skulle ikke hun bli like dyktig, bare hun fikk noen flere år

med undervisning og litt mer tid på å kopiere de gamle mesterne i de store museene?

Nok en gang lød gjallende latter fra naboleiligheten. Hun lyttet. Jo, det kunne godt være Eilifs stemme hun hørte der inne fra. Han hadde visst alltid beundret Harriet. Var det sant at Eilif hadde fridd til Harriet i München? Gode venner hadde de i hvert fall alltid vært. Det var snakk om gjensidig respekt.

Uff, å ligge slik rett ut på divanen når hun egentlig skulle arbeide? Og denne uroen hun følte? Noen ganger kunne det nesten kjennes som om hjertet hoppet over et slag. Hun la den ene hånden mot brystet, dro pusten dypt inn gjennom nesen et par ganger. Ute i gangen kunne hun høre skritt. Dørklinken gikk ned og døren sprang opp.

Frøken Nørregaard er da vel ikke blitt dårlig?

Asta ristet på hodet.

– Jeg sov litt dårlig i natt, sa hun fort. – Men frøken Jensen har da vel nok å styre med der inne. Jeg sa vel …

– Jeg har strøket den gule blusen, avbrøt frøken Jensen henne og vendte blikket mot garderobeskapet.

Den gule blusen? Et øyeblikk var hun i villrede.

– Den hun skulle ha på seg på utstillingen i dag.

Asta satte seg opp. – Og skjørtet. Jeg slettet litt forsiktig på det også.

– Det var omtenksomt av Dem.

– Det er et nydelig stoff.

– Takk, det er gammelt, sa Asta og reiste seg opp fra divanen. – Ja, skjørtet er sikkert over tretti år.

Tenk, frøkenen har beholdt sin smale figur og kan bruke de samme klærne som den gangen.

Asta tvang frem et lite smil.

– Stoffet er uslitelig. Det er bombasin, vevd av ull og silke.

– Jeg kjenner ikke noen som har bedre kjennskap til tøy og alle slags kledninger enn frøken Nørregaard. Og så flink med nålen! Om hun ikke hadde blitt malerinne, kunne hun sikkert ha blitt draktsyerske!

Asta svarte ikke.

I stedet gikk hun bort til vinduet hvor hun ble stående og se ut. Gjennom veggen kunne hun nok en gang høre det kime iltert i Harriets dørklokke.

Frøken Jensen forsvant ut igjen.

– Den gule silkeblusen?

Hun sa det høyt, selv om hun nå stod i rommet alene.

– Nei, jeg skal da ikke bruke den gule silkeblusen, gjentok hun for seg selv.

Hvor var ideen om den gule blusen kommet fra? Hvem iførte seg en gul silkebluse i januar? Hadde hun vært ung, kanskje? Men gul var en vanskelig farge. Og nesten umulig å bruke midt på vinteren. Hun husket den gangen hun lagde portrettet av Marthine Cappelen Hjort kledd i gul kjole. Kjolen hadde vært usedvanlig vakker, med draperte puffermer og et kjoleliv pyntet med utsøkte blonder. Marthine Cappelen Hjort var en kvinne med nydelig teint, brune øyne og mørkt hår, men gulfargen i kjolestoffet voldte henne problemer. Til slutt så hun ikke annen råd enn å feste en rød krage i halsen til fru Cappelen Hjort for å skape en bedre kontrast mellom ansiktet og kjolestoffet. Nei, hun kunne ikke forstå at frøken Jensen mente hun hadde sagt at hun skulle bruke den gule silkeblusen på Harriets utstillingsåpning. Den mørkegrønne silkeblusen, derimot. Den kunne hun bruke. Og om hun festet en brosje i halsen ville den bli enda litt mer pyntet. Ikke for meget, men akkurat passe.

Hun gikk bort til garderobeskapet og åpnet døren. Den mørkeblå blusen kunne kanskje også passe til en anledning som dette? Hun strøk hånden forsiktig over det tykke brokadestoffet. Hva med kjolen i hvit ullmusselin? Det var en kjole som virkelig kledde henne, men ville kanskje virke for pyntet? Den burgunder blusen i gros de Tours kunne også passe. Hun husket da hun kjøpte stoffet. Trengselen på det store markedet. Bodene hvor det ble solgt alt fra kjøkkenredskaper, glass og porselen til sko, blonder og stoff i mange ulike kvaliteter. Hun hadde ikke bodd så lenge i München. Var ikke vant til å ferdes på markeder som dette. Mylderet av mennesker, surret av stemmer, selgerne som ropte ut varene sine, den skarpe vårsolen som fikk simpelt glass til å glitre som fineste krystall, plett til å skinne som sølv. Brått hadde hun stått ved boden med silkestoffene. Hun hadde brukt tid. Vurderte stoffene nøye, men det var bare det burgunder silkestoffet hun hadde forhørt seg om prisen på. Selgeren hadde først sagt en sum som var skammelig høy og hun var begynt å prute, slik hun visste var vanlig. Selgeren kom henne i møte og gikk noe ned i pris, men ikke så mye som hun hadde håpet. En stund var hun blitt stående ubesluttsom med stoffrullen i armene. Hun husket hvordan lyset hadde falt på det tunge silkestoffet og fått det til å gløde. En farge som hadde minnet om solmodne plommer. Og hun hadde skjønt at hun måtte ha det, at hun umulig kunne legge stoffrullen fra seg, gå videre, lete etter noe som var billigere. Selgeren hadde begynte å snakke om stedet stoffet kom fra. Om byen Tours som var den første byen i Frankrike hvor det ble laget silke. Hadde hun hørt om den byen før? Noen kalte Tours for lille Paris. Og han sa at fargen i stoffet kledde henne. Han hadde sett mot håret hen-

nes da han sa det og blunket. Og hun hadde følt seg ubekvem. Hun likte ikke hvordan denne fremmede selgeren stod og vurderte henne med blikket, likte ikke de mørke øynene som saumfarte henne uten blygsel. Og så var han kommet med sitt siste pristilbud, som han betegnet som skammelig lavt og hun hadde åpnet pungen, telt opp myntene og gitt ham, uten å verdige ham et blikk. Og etter at hun hadde betalt, etter at tøystykket var blitt klippet opp og pakket inn i gråpapir, hadde hun gått hastig tilbake til den triste, lille leiligheten hun delte sammen med Ida Wedel. Og hun hadde vært så skamfull. Ja, hun hadde følt seg så ulykkelig. Hvordan kunne hun finne på å kjøpe et slikt kostbart stoff når hun knapt hadde penger til husleien? Hvordan forsvare en slik ødselhet? Og hun hadde straffet seg selv. I ukene som fulgte hadde hun knapt tatt seg råd til å kjøpe mat. Hun hadde lagt pakken med silkestoffet i den store reisevesken og skjøvet den inn under sengen.

Først mange år senere hadde hun hentet frem stoffet som lå rullet sammen i gråpapiret, satt saksen i det tykke silkestoffet og sydd seg blusen med høy hals, vide ermer og knepping i ryggen. Og hun visste at plagget, blusen i det burgunder silkestoffet, virkelig kledde henne.

Den burgunder blusen, altså. Og det brune ullskjørtet. Det var ikke noe å vente med. Hun fikk se å kle seg om, gjøre seg klar. Blikket hennes streifet speilet som hang på innerdøren i garderobeskapet. Så trist hun så ut, så bister og misfornøyd. Gamle, enslige kvinner fulle av sukk og jammer. Hvem var det som hadde sagt det? Var det Eilif? Det var vel Camilla Collett kommentaren hadde vært myntet på. Forfatterinnen hadde vært på besøk i München og de hadde etter beste evne prøvd å muntre henne opp. Alle anstrengelser til tross hadde

enkefru Collett vært nervøs og nebbete. Pensjonatet hvor hun bodde var usselt, mente hun. Men da de tok henne med seg til andre hoteller, for å finne noe som var bedre, fant hun mangler overalt. Rommet var for lite, og lå enten for langt nede i bygget, eller for høyt oppe. Møbleringen var tarvelige. Gulvteppet skittent. Utsikten fra rommet trist. Gaten utenfor larmete. Nei, for den stakkars Camilla Collett var nok oppholdet i München en stor skuffelse. Da de fulgte henne til Frauenkirch, som hun hadde ytret ønske om å se, ble hun sittende og gråte. Ingen av dem hadde riktig kunnet forstå hvorfor. Det var i etterkant av det at Eilif hadde ytret de bevingede ordene: Gamle, enslige kvinner, fulle av sukk og jammer.

Så underlig at tiden i München med ett skulle komme så nær. Det skyldtes selvfølgelig Harriets jubileum, utstillingen i Kunstforeningen og alle dem hun sikkert ville treffe der. Mennesker hun første gang hadde møtt i München. Harriet hadde en gang sagt at årene i München hadde vært de beste årene i livet hennes. Var det slik for henne også? Kanskje? Hun hadde lært mye, tatt store skritt når det gjaldt malingen. Eilif hadde vært en inspirerende lærer, med usvikelig tro på talentet hennes. Ja, de var Eilif stor takk skyldig både hun og Harriet. Heller ikke han kunne forstå hvorfor kvinner ikke skulle ha adgang til Akademiet. De kvinnelige studentene var alle henvist til å finne seg privatlærere. Asta trodde ikke hun og Harriet kunne fått en bedre lærer enn Eilif. Han var så flink til å gi korreksjon. Til å rådgi og veilede på en måte som oppmuntret dem, og ikke gjorde dem motløse. Sammen gikk de stadig til den kongelige malerisamlingen for å studere de gamle mestrene. Hun husket følelsen av å gå inn i den store bygningen den aller første gangen! Endelig å få se malerier

av Rubens, Rembrandt, Leonardo da Vinci og Tizian. Det hadde gjort et veldig inntrykk. Mange av maleriene var mye større enn hun hadde trodd. Enkelte av Rubens malerier gikk nesten fra gulv til tak. De var voldsomme. Flere hentet motiv fra det gamle testamentet. Det var et salig mylder av mennesker og kjeruber. Ett av maleriene viste dommens dag og hvordan Herren selv skilte mellom de frelste og de som ble sendt til evig fortapelse. Eilif hadde sagt at Rubens malerier var av det slaget som tok nattesøvnen fra folk. Selv hadde hun likt portrettene hans bedre, spesielt det av Helena Fourment, malerens unge kone. – Se hvordan han har malt hendene, kunne Eilif sukke. – Se den fine rødmen i kinnene! Ja, det var slike detaljer de hadde studert. Hud og hender. Hvordan lyset strøk over hår og ansikt og hvordan skyggene la seg i mørke, ujevne flater. Hun hadde følt på en svimlende lykkefølelse over å befinne seg i denne byen. Følt på en yr glede over å kunne besøke dette museet så ofte hun ville. Virkelig studere mestrenes malerier inngående. Samtidig hadde en følelse av motløshet og tvil dukket opp. Hun hadde satset alt på dette. Hadde satset alt på maleriet. Ville hun noen gang bli god nok? På Bergsliens malerskole hadde hun fått ros, det var sant. Men sammenlignet med maleriene hun så på veggene i det store museet i München var ikke hennes arbeider annet enn en nybegynners famlende forsøk.

Hun husket at hun lette etter et maleri hun kunne kopiere. Hun hadde trålet gjennom salene i Pinakotheket mange ganger på leting etter et maleri som kunne egne seg. Til slutt hadde valget falt på et av maleriene til den spanske barkokkmaleren Bartolomé Estéban Murillo. Maleriet viste to fattiggutter i fillete klær som satt og spiste frukt. De var alene. Det

var kveld. I fanget til den ene gutten lå en honningmelon delvis oppskåret. Det saftige fruktkjøttet lyste. Han hadde nettopp puttet en melonbit i munnen, og kinnet hans bulet. Den andre gutten holdt en drueklase i hånden og skulle til å spise. Hvem var disse to? Var de brødre? Kanskje foreldreløse? Overlatt til seg selv og sin egen triste skjebne. Klærne deres var hullete, føttene skitne. De så ut som tiggere. Hvordan hadde de fått tak i frukten de nå så glupsk satt og spiste? Var den stjålet, eller var det noen som hadde gitt guttene frukten av ren barmhjertighet? Hvor lenge hadde det gått siden de to sist hadde spist? Hvor mett var det mulig å bli av en melon og noen druer? Det var slike tanker hun hadde gjort seg da hun stod foran maleriet og prøvde å kopiere det. Hun hadde strevd med å få det til. Guttene virket stive. Fargene var feil. Melonen langt fra like saftig som hos Murillo. Druene i hånden til fattiggutten virket tørre og harde. Hun var nesten i ferd med å gi opp. Det var Eilif som hadde oppmuntret henne og som hadde fått henne til å prøve litt til. Hun hadde følt seg utilpass der hun stod ved staffeliet i den store salen og malte. Hun hadde pleid å gå tidlig på dagen, da det var få beøkende. De færreste tok noen notis av henne. Man var vant til at studenter stod i salene og malte. Men enkelte kunne finne på å rusle bort til henne. Raskt vurdere maleriet på staffeliet i forhold til det som hang på veggen, si noe i forbifarten, eller bare smile. Nei, hun hadde syntes det var vanskelig, å stå slik ute i det offentlige rom å male. Eilif hadde ingen slike problemer. Eilif var av dem som tok ethvert rom i besittelse, også salene i Pinakotheket. Han dempet ikke stemmen, men snakket på samme her vis som han gjorde alle andre steder. Han mente guttene var fint malt. Ja, han hadde brukt ord som «sanselig»

og «ømt», men kom samtidig med forsalg om noen nye penselføringer, og noen andre farger. Og til slutt hadde hun endelig fått det til på et vis. Guttene så varme og slitne ut der de satt. Frukten i hendene deres var saftig og fristende. Og rundt dem var natten mørk og varm og stille.

Så uendelig lenge siden nå.

Så uendelig lenge siden de alle hadde ruslet rundt i Münchens museer med malersakene sine. Så uendelig lenge siden de lot seg begeistre av maleriene fra barokken og renessansen. De hadde arbeidet hardt. De hadde støttet hverandre. Båret hverandre frem med entusiasme. Hva var det Ibsen hadde kalt dem? Talentassuranseforsikringsselskapet? Fordi de alltid pleide å rose hverandre.

Hun trakk pusten idet hun vendte seg mot speilet igjen. Jo, den burgunder blusen kledde henne. Og skjørtet falt fint. Det var sant som frøken Jensen hadde sagt. Hun hadde beholdt sin slanke figur. Hun hadde alltid vært opptatt av klær. Harriet hadde sagt det flere ganger. At Asta var så flink til å kle seg. Lå det en antydning av sarkasme i Harriets kommentar? Det kunne godt være. Selv var hun overhode ikke opptatt av hva hun iførte seg. Hun kunne godt finne på å begi seg ut i klær som var både skitne og hullete. Kitty hadde hatt det på samme vis. Også hun hadde vært sjuskete i klesveien. Tenk at det var blitt slik at hun skulle komme til å bo i en leilighet midt mellom de to malervenninnene. Det var da virkelig en skjebnens ironi. Det var hun som flyttet inn i atelierleiligheten i Hansteens gate først. Et par år senere flyttet Harriet inn i leiligheten som lå vegg i vegg. Og da leiligheten på den andre siden av hennes egen ble ledig, flyttet Kitty inn der. De to venninnene ønsket nok å få bo rett ved siden av hverandre, slik

at de kunne slå hull i veggen og sette inn en dør mellom de to leilighetene sine, for de var jo vant til å bo sammen. Ingen av dem tenkte på å slå hull i veggen inn til hennes leilighet. Harriet og Kitty. Det var visst flere som gikk i surr når det gjaldt hvem som var hvem av de to. Med tiden var de blitt underlig like og hadde fått det med å bruke de samme ord og vendinger. Men nå var Kitty borte. De siste årene var vonde for henne, fulle av angst og forvirring. Til slutt ble hun lagt inn på Dr. Dedichens privatasyl hvor hun ble til hun døde.

Hun sukket, strøk hånden over skjørtet og stakk noen ekstra hårnåler i håret.

Klokken var halv tolv. Hun fikk se å komme seg av gårde.

Det hvite lyset. Snø i høye skavler langs fortauet. Hun gikk sakte. Kulden bet i ansiktet. Hun var kledd i lang persianer. Støvlettene var varme, med solide såler. Pelshatten satt godt på hodet hennes. Likevel. Hun følte seg elendig. Øynene var begynt å renne. Det var noe som hadde kommet med alderen. Øynene ble røde og rennende i kaldt vintervær. Mennene hun møtte lettet på hatten idet de passerte. En sporvogn skramlet forbi i Drammensveien.

Hun skuttet seg.

Det naturlige hadde selvsagt vært at hun hadde banket på døren til Harriet tidlig denne formiddagen. Ønsket henne til lykke med dagen. Gitt henne flasken med sjampagne og

blomstene hun hadde kjøpt. Harriet ville sikkert ha invitert henne inn. Selvfølgelig ville hun det. Og Asta ville ha gått inn i leiligheten. Hilst på de andre som var der. Hilst på Eilif og Erik og Sofie og Hulda og alle de andre. Og ingen ville ha ment noe annet enn at det var helt naturlig at også hun var

der. Deltok i det lystige laget. Nippet til sjampagnen. Smakte på vannbakkelsene til frøken Jensen. Selvfølgelig skulle også hun være der. De var jo gamle venner alle. Kjenninger fra München eller Paris eller Kristiania. At hun, Asta Nørregaard, Harriets gamle venninne, malerkollega og nabo var tilstede ved en slik anledning var jo akkurat slik det skulle være.

Likevel var det ikke slik. Hadde aldri vært slik. Og nå stavret hun seg ned mot Kunstforeningen alene. For det var riktig som frøken Jensen hadde sagt. Hun måtte dit. Måtte vise seg på Harriets utstillingsåpning. Noe annet var utenkelig.

Det var flere drosjer som kjørte forbi. Kanskje satt Harriet og selskapet hennes i en av dem? Hva om noen av dem fikk øye på henne, gjenkjente den høye, smale skikkelsen hennes i den mørke persianeren, så hvordan hun stolpret seg frem på fortauet alene. Hun vendte raskt på hodet idet neste bil passerte. Hun var ved Arbins gate, Ibsens adresse. Her hadde den gamle sfinks bodd de siste årene av sitt liv. Hun hadde aldri forstått hvorfor han flyttet tilbake til Norge. En dramatiker med internasjonal suksess kunne vel like godt være bosatt i Italia eller Tyskland hvor klimaet var så mye bedre? Det hadde hendt at hun hadde passert ham på gaten. Han hadde ikke gjort tegn til å gjenkjenne henne. Selvfølgelig ikke. Og hun hadde heller ikke følt det naturlig å tiltale ham på noe vis. Ibsen og hans hustru hadde ført et gjestfritt hjem den tiden de bodde i München. En dag i uken holdt de åpent hus for den norske kunstnerkolonien. Eilif spilte gjerne piano. Nicoline sang. Ja, det hadde hendt at hun selv satte seg ved pianoet også. Første gang hun gjorde det hadde hun høstet høylytt jubel. Etterpå hadde Eilif betrodd henne at han var blitt overrasket. Han hadde ikke trodd hun kunne spille Schubert med

en slik lidenskapelig innlevelse. Så typisk Eilif å si noe sånt.

Og han skjønte slett ikke at han såret henne. Ibsen selv satte seg aldri ved pianoet. Ibsen tronet i sofaen. Eilif tok gjerne plass ved siden av den store dikteren. Eilif snakket med høy stemme, slik han hadde for vane, gestikulerte og lo og innimellom hendte det at Ibsen også bikket på hodet og smilte med lukket munn. Eilif malte Ibsens portrett og kjente ham bedre enn noen av de andre. Han er i grunnen ganske munter, kunne Eilif si, flink til å tegne er han også. Munter var på ingen måte betegnelsen man ville finne på å bruke om den gamle mannen som på sine eldre dager spaserte ned til Grand café hver formiddag. Harriet hadde stoppet ham ved flere anledninger, snakket om tiden i München. Og Ibsen hadde slett ikke vært uvennlig, bare svært kort. Flere ganger hadde han sjekket lommeuret sitt. Som om det var noe han skulle rekke. Ja, Harriet hadde selvsagt ikke vegret seg for å gjøre en henvendelse. Selv ville hun aldri finne på å gjøre noe slikt. Denne redselen for å være til bry. Denne evige sjenansen. Man skulle tro man kom over den med årene, men i stedet var den bare blitt verre.

En hestevogn larmet forbi på vei mot sentrum. Menneskene som passerte på fortauet virket frosne. På et gatehjørne stod en jente i fillete klær og solgte skolisser. Ansiktet hennes var blekt av kulde. Det virket som om denne byen stadig fikk flere tiggere, mange av dem var barn. Det var trist å se. Barn skulle gå på skole, ikke stå forfrosne på gatehjørner og selge skolisser eller såpe.

Et vindkast fikk henne til å gripe etter hatten.

Så hvem var det hun ville møte på Harriets utstillingsåpning? Journalisten fra Aftenposten, den latterlig høystemte

Kristian Haug, ville naturligvis være der, og kanskje også

Jappe Nilssen? Jo, Jappe Nilssen ville selvfølgelig være tilstede.

Hun stoppet opp. Vendte ansiktet mot butikkvinduet hvor tobakkshandler Smith Petersen hadde stilt ut varene sine.

Jappe Nilssen. Umulig å glemme anmeldelsen hans i Dagbladet den gangen. Noen stor utstilling hadde det vitterlig ikke vært snakk om fra hennes side. Det var Pola Gauguin og Arnold Thornam som hadde fått det meste av veggplassen, men i et siderom var et lite utvalg av hennes portretter blitt vist.

Nørregaards portræter befinder sig i den yderste perifer av kunst. Fargene er ufine og uskjønne. Menneskene som portræteres har masker og ikke ansikter. Portrætene minner om kolorerte fotografier. Daarlig kolorerte fotografier.

En drepende kritikk. Et hån. En offentlig krenkelse.

Hun var selvfølgelig blitt rasende. Fortvilet. Og, skulle vise det seg, ingen som tok henne i forsvar. Stillhet fra alle hold. Også fra malervenninnen vegg i vegg.

Hun hadde vært så dum at hun skrev et motsvar. Min stilling i norsk portrætkunst vil først fremtiden kunne fastslå, dens dom vil neppe være påvirket av hr J. N.s meninger. Ja, hun burde selvsagt latt være. Å innlate seg på en disputt med en kritiker brakte sjelden noe godt med seg. Jappe Nilssens tilsvar var også drepende.

Jo, Jappe Nilssen ville selvsagt være på Kunstforeningen denne dagen. Hun fikk bare stålsette seg. I gjenskinnet i vindusruten falt blikket på hennes egen skikkelse. Hatten litt på skakke. Den store muffen som hun hadde stukket hendene inn i. Ansiktet liksom utvisket. Så glad hun skulle være når denne dagen var kommet til ende. Harriets store dag. Harriets feiring. Og selv gikk hun bare rundt med gråt i halsen?