To brev

19. november 1957

Kjære Monsieur Germain,

Etter at all denne viraken som har omgitt meg den siste tiden har lagt seg noe, sender jeg Dem disse ordene som er skrevet i den dypeste oppriktighet. Jeg er nylig blitt vist en altfor stor ære, en ære jeg hverken har etterstrebet eller bedt om. Men da jeg fikk vite om dette, gikk mine tanker først til min mor, og så til Dem. Uten Dem, uten denne kjærlige hånden som De rakte ut til det fattige barn jeg dengang var, uten Deres undervisning, og Deres forbilde, ville ikke noe av dette ha skjedd. Jeg gjør ikke all verden ut av en slik æresbevisning. Men den gir meg i det minste anledning til å få sagt Dem hva De har betydd, og fremdeles betyr, for meg, og til å forsikre Dem om at Deres innsats, Deres arbeid og den generøsiteten De fylte det med, fremdeles står levende for en av Deres små skolegutter som, til tross for alderen, ikke har opphørt å være Deres takknemlige elev. Jeg sender Dem mine kjærligste hilsener.

Albert Camus

346

Kjære lille venn,

Jeg har nettopp mottatt boken Camus fra deg, velvilligst dedisert av forfatteren Monsieur J.-Cl. Brisville.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få uttrykt den gleden jeg føler over denne vakre gesten, eller hvordan jeg skal få takket deg. Hadde det vært mulig, hadde jeg gitt den store gutten du nå er blitt en stor klem, du som for meg alltid vil være «min lille Camus». Jeg har ennå ikke fått lest annet enn de første sidene i denne boken. Hvem er Camus? Jeg har en følelse av at de som forsøker å komme inn på din personlighet, ikke helt lykkes. Du har bestandig vist en instinktiv bluferdighet når det gjelder å avsløre ditt indre og dine følelser. Det klarer du desto bedre siden du er enkel og naturlig. Og godhjertet attpåtil! Det var dette inntrykket jeg fikk av deg på skolen. En samvittighetsfull pedagog lar ingen anledning gå fra seg til å forstå sine barn, elevene, og anledningene byr seg uavlatelig. Et svar, en bevegelse, en holdning er mer enn avslørende. Derfor tror jeg nok jeg kjenner den snille lille pjokken du dengang var, ganske godt, og ikke så rent sjelden inneholder gutten spiren til den mannen han senere skal bli. Du strålte av glede over å være på skolen. Ansiktet ditt viste optimisme.

Alger, 30. april 1959

347

Når jeg så på deg, hadde jeg aldri noen mistanke om hvordan familiebakgrunnen din egentlig var. Den fikk jeg bare et glimt av den dagen din mor kom til meg i anledning påmeldingen som stipendkandidat. Det skjedde jo for øvrig da du skulle forlate meg. Men inntil da hadde det virket som om du levde under de samme forhold som vennene dine. Du manglet aldri noe. I likhet med din bror var du pent kledd. Jeg tror ikke jeg kan finne vakrere ord for å hedre din mor.

For å vende tilbake til Monsieur Brisvilles bok, så inneholder den et overveldende billedmateriale. Jeg ble dypt rørt ved å se et bilde av din stakkars far som jeg bestandig har betraktet som «min kampfelle». Monsieur Brisville har vist meg den ære å sitere meg: det vil jeg takke ham for.

Jeg har sett den stadig voksende listen over bøker som er viet deg eller som omhandler deg. Og det er med stor tilfredshet jeg kan fastslå at din berømmelse (og dette er helt sant) ikke har gått deg til hodet. Du er fremdeles Camus: Bravo.

Jeg har med interesse fulgt med i omtalene av det teaterstykket du har bearbeidet og satt i scene: De besatte. Jeg er altfor glad i deg til ikke å ønske at du lykkes, slik du fortjener. Malraux vil også gi deg et teater. Jeg vet at det er en lidenskap for deg. Men … klarer du å ha så mange baller i luften på en gang? Jeg er redd du sliter deg ut. Og la din gamle venn få påpeke, at du har en god hustru og to barn som trenger en ektemann og far. I den forbindelse vil jeg få gjengi hva vår rektor på lærerskolen iblant sa til oss. Han var meget, meget streng mot oss, noe som forhindret oss i å se og føle at han

348

virkelig elsket oss. «Naturen holder et stort regnskap der den fører opp alle de overdrivelser dere begår.» Jeg må innrømme at dette kloke rådet ofte har holdt meg igjen i øyeblikk da jeg har vært nær ved å glemme det. Så altså, forsøk å holde ditt ark i naturens store regnskapsbok blankt.

Andrée minner meg på at vi så og hørte deg i et litteraturprogram på fjernsyn, et program som tok opp De besatte. Det var gripende å se deg svare på de spørsmålene du ble stilt. Og uten å ville det, kunne jeg med en viss fryd konstatere at du ikke hadde noen anelse om at vi satt og så og hørte deg. Dette kompenserte litt for at du ikke er i Alger. Det er så lenge siden vi har sett deg …

Før jeg avslutter, vil jeg bare fortelle hvilken skepsis jeg, som lærer i den konfesjonsfri skole, nærer for de nye planene som truer denne skolens integritet. Jeg tror at jeg gjennom hele min karriere har respektert det som er aller mest hellig hos barnet: retten til å finne sin egen sannhet. Jeg elsket dere alle sammen og tror jeg har gjort alt jeg har kunnet for ikke å røpe noen av mine egne overbevisninger og dermed påvirke deres unge sinn. Når det var snakk om Gud (det står i læreplanene) sa jeg at enkelte trodde, andre ikke. Og at enhver hadde en uinnskrenket rett til å treffe sine egne valg. Likeledes, når det var snakk om religioner, nøyet jeg meg med å si at de fantes, og at de som ønsket det kunne slutte seg til dem. i sannhetens navn tilføyet jeg også at det fantes dem som ikke hadde noen religion. Jeg vet godt at dette ikke er vel ansett blant dem som vil gjøre lærerne til handelsreisende i religion, rettere sagt i katolisisme. På lærer-

349

skolen i Alger (som dengang lå i Galland-parken) var min far og hans medelever tvunget til å gå til messe og motta kommunionen hver søndag. En dag hadde han fått nok av denne tvangen, han puttet den «hellige» nattverd inn i en messebok og lukket den igjen! Skolens rektor ble underrettet og nølte ikke med å utvise min far. Slik er det tilhengerne av «friskolene» vil ha det («frihet» … til å tenke som dem). Etter sammensetningen av dagens Deputérkammer, er jeg redd konfesjonsfriheten kan få et hardt slag. I Le Canard enchaîné sto det at i et departement var det blitt hengt krusifikser på veggene i ett hundre klasserom i den offentlige skolen. Deri ser jeg et formastelig angrep på barnas bevissthet. Hva kan ikke dette ende med, om en tid? Disse tankene gjør meg tung til sinns.

Kjære lille venn, jeg har allerede skrevet fire sider: det er misbruk av din tid og jeg ber om unnskyldning. Her står alt bra til. Min svigersønn Christian begynner sin syvogtyvende måned med militærtjeneste i morgen!

Vit at selv når jeg ikke skriver, tenker jeg ofte på dere alle.

Sammen med min hustru sender jeg dere alle fire våre kjærligste hilsener.

Germain Louis

Jeg husker ennå at du og vennene dine kom innom klassen etter at dere hadde vært til førstekommunion. Du var tydelig lykkelig og stolt av antrekket ditt og festen. Jeg frydet meg oppriktig over deres glede, idet jeg tenkte at dersom dere gikk til kommunion, så var det fordi dere ville det? Så …