7 Livskvalitet framfor veksttvang Vårt forbrukssamfunn (…) er basert på at vi stadig skal være misfornøyd med vår egen situasjon og alltid ønske oss ting vi ikke har. Erik Dammann111
F
remtiden i våre hender, Erik Dammanns kraftfulle ytring av ei bok, ble utgitt i 1972 og dannet basisen for miljøorganisasjonen med (nesten) samme navn.112 Jeg har ikke tatt meg tid til å lese boka før nå, og blir både glad og betenkt av å se hvor mye som overlapper med de tankene som er formulert i dette kapitlet. Denne lille innledningen tilføyes nemlig etter at manuset er ferdigskrevet. Det er gjerne i den fasen vi forfattere kommer på alt vi helst burde ha lest. Akkurat her beroliges jeg heldigvis av Dammanns ord, når han 46 år før meg beskriver hvordan det moderne samfunnet er fylt med stress, en evig følelse av at vi må rekke mer, kjøpe mer, gjøre mer. En diagnose som utvilsomt er heftig forverret fra da til nå. Det er så mange viktige bøker her i verden, ingen klarer å ta inn alle. Det fine er at viktige tanker likevel lever videre gjennom diskurser som skaper møtepunkter på tvers av tid og rom. Slik kan noe overleve og bringes videre, selv om verden ikke lenger er den samme. I forrige kapittel vektla jeg at mye er endret siden [ 117 ]
FRAMTIDENS NORGE – PÅ SPORET AV ET GRØNNERE SAMFUNN
de grønne strømningene tok form på 1970-tallet. Derfor er det viktig å finne fram til et utkikkspunkt som fungerer i vår aktuelle virkelighet. Steg for steg har jeg forsøkt å utmeisle et ståsted som gir grunnlag for kritisk utfordring av tilvante forestillinger. I dette kapitlet beveger vi oss inn i et tema som mange har tenkt rundt også før, og som jeg vil forsøke å vinkle på et vis som er både personlig og politisk.
Livets veivalg Vi lever i overflodens samfunn, men underkaster oss likevel kravet om mer vekst, økt forbruk, bedre levestandard. En må nesten spørre seg om det er del av vår natur å alltid strebe etter mer, eller om det snarere handler om at vi er forført av overforbrukets kultur? Svaret er vel sannsynligvis litt både/og, og spørsmålet kan uansett vris i en annen retning: Hvor lenge skal dette forbli vår viktigste ledesnor? Uavhengig av hvor mye av vår vekstvilje som måtte ligge i menneskenaturen, så finnes det alltid en mulighet til å forme oss selv i nye retninger. Spørsmålet er derfor om ikke tiden for lengst er inne til å endre vår livsform, til å justere oss i retning av andre måter å tenke om velferd og livskvalitet? Jeg tror det helt sentrale stikkordet i en grønn visjon for et bedre samfunn må være at vi alle blir flinkere til å tenke «dette er godt nok». Ja, ikke bare tenke det, men si det, og stå for det. I ny og ne får jeg spørsmål om hva jeg jobber med. Svaret er at jeg for sju år siden sa opp ei karrierestilling med høy lønn, og endte i en tilværelse av vikariater, engasjement og arbeidssøking. Etter hvert tok jeg et aktivt valg om å bli frilanser, hvilket så langt har medført mye jobbing, lite inntekt og god livskvalitet. Det går med andre ord fint, men så har jeg alltid hatt et lavt forbruksnivå etter norske standarder i hvert fall. I global målestokk er de fleste nordmenn del av verdens overklasse, som gjennom høyt forbruk setter et altfor store økolo[ 118 ]
LIVSKVALITET FRAMFOR VEKSTTVANG
giske fotavtrykk på kloden vår. Verden kan ikke leve som oss, det finnes ikke tilstrekkelig med ressurser til dét. Hvorfor tar vi denne innsikten så lite på alvor? Trenger det vært slik? Spørsmålene ble brått mer levende for meg, da jeg tidlig i 2012 kom over en liten tekst i Klassekampen. Den var skrevet av den katolske munken Arnfinn Haram, og ordene traff meg sterkt nok til at jeg skrev dem ned: Det gjeld å ikkje oppta større plass i verda enn du treng (…) Du må lære deg den livsforenklinga som må til for å utvikle større solidaritet og eit samfunn som har andre målestavar enn konstant økonomisk vekst og materielt forbruk.113
Jeg har gjengitt disse setningene en del ganger, og mange sier at de gir gjenklang. Ordene danner en sterk kontrast til en verden preget av evig jag om å nå stadig lenger. Mange, kanskje de fleste, kaster seg på den snurrende karusellen. Noen, kanskje stadig flere, fristes til å yte motstand. Kan endringer vokse fram nedenfra, gjennom at folk lever annerledes og tilegner seg andre verdier – eller betinges en grønnere livsform av at både politikken (kapittel 8) og økonomien (kapittel 9) justeres i nye retninger? Spørsmålet stilles ikke fordi jeg vil lete etter noe entydig svar. Jeg vil bare minne på at selv om kulturen, økonomien og politikken behandles i hver sine kapitler, og fungerer på ulike måter, vil de nok innvirke på og preges av hverandre.
Har ekspansjonen en grense? I byen jeg bor i, Trondheim, har det vært en årelang prosess rundt etablering av ny havn og ny terminal for overføringer av gods mellom båt, tog og varebil. Det underliggende premisset i slike diskusjoner er at framtiden vil preges av mer godstrafikk enn i dag. På et debattmøte der de øvrige deltagerne var skjønt enig om [ 119 ]
FRAMTIDENS NORGE – PÅ SPORET AV ET GRØNNERE SAMFUNN
det meste, tillot jeg meg å spørre om dette virkelig er udiskutabelt? Må vi underkaste oss premisset om at store skip går på kryss og tvers av kloden med stadig mer gods? Må vi bygge stadig bedre veier for å gjøre godstrafikken mer effektiv? Finnes det ikke noe rom for å spørre oss selv om redusert godstransport er et mulig alternativ? Slike spørsmål stilles sjelden i den offentlige debatten. Merkelig nok, for vitenskapen forteller oss at det er et misforhold mellom vår levemåte og jordklodens grenser – eller, mer presist: at de operasjonene som har sikret vårt framskritt, samtidig er kommet farlig nær å undergrave våre livsbetingelser. Om vi virkelig ønsker å leve på et vis som ikke forringer naturmiljøet, bør vi ikke da erkjenne at jakten på kortsiktig nytte og evig vekst ikke kan definere alle våre livsvalg? Burde vi ikke heller forme livet slik at vi i større grad tilpasser oss naturens rytme (kapittel 3) eller de hybride økosystemenes kompleksitet (kapittel 4)? Disse spørsmålene er viktige. En grønn visjon for samfunnsutviklingen bør handle om noe mer enn å motvirke klimakrisen og sikre naturmangfoldet. På et mer grunnleggende plan vil den grønne tanken utfordre hvordan vi tenker, med sikte på å åpne oss for en mer nedtonet kultur – der vi framfor å rope ut «vi krever mer», øver oss i kunsten å si «dette er bra nok». Framfor å presse sitronen stadig mer bør vi orientere oss mindre mot det å ha og mer mot det å være. Nå har selvsagt en viss levestandard og et visst velferdsnivå betydning for hvor bra vi har det, men ut over dette bør vi bli bedre i stand til å frigjøre vår tenkning om livskvalitet fra den økonomisk-politiske sfæren, slik at den kan etableres som en selvstendig kategori. I rommet mellom politikk og økonomi bør det kort sagt være mulighet for å kile inn en økologisk ansvarlig kultur som derfra kan sildre inn i livets kriker og kroker. Et ord vi kan gripe til her er det engelske degrowth,114 som jeg ikke har funnet noen fullgod norsk oversettelse på. Innenfor rammen av dette begrepet ser forskere og andre på spørsmålet [ 120 ]
LIVSKVALITET FRAMFOR VEKSTTVANG
om hvordan vi kan sikre velferd, verdige livsvilkår og et helsebringende miljø, uten å gjøre oss avhengige av økt ressursbruk og økonomisk ekspansjon. Tanken er at velferden vår er grunnet i mye mer enn økonomisk nyttemaksimering, og at dette mer i framtiden bør kunne dyrkes ytterligere fram. Målet vil da være å utvikle en kultur som kobler livskvaliteten til enkelhet, nøysomhet, omsorg, samvær og autonomi. Det er vanskelig å se hvordan vi skal kunne utvikle et slikt neddempet samfunn uten at vi samtidig motarbeider tendensen til økt sosial og økonomisk ulikhet, en tendens som har fått vokse fra 1980-tallet og framover. Sosial rettferdighet er en pilar i den grønne politikken. Hold fast på den tanken, vi vender tilbake til temaet i kapittel 10.
Livskvalitet gjennom livsforenkling? Hva legger vi i ordet livskvalitet? Handler det om noe vi erfarer, individuelt eller sammen med våre nærmeste? Kan begrepet også favne noe større, samfunnet som helhet, det kollektive livet? I hvor stor grad kan vi selv skape livskvalitet? Må vi strekke oss mot den, eller handler det snarere om å tone ned livskravene våre? Jeg formulerer disse spørsmålene mens jeg sitter i lyngen under et stort tre, på skitur den 2. mai 2018. Sola skinner, fuglekvitteret er intenst, bekkene sildrer med vårens unike kraft. Det er midt på dagen, midt i uka. Jeg tjener ingen penger på å sitte her. Men jeg skribler ned ord som kanskje kan bli betydningsfulle om noen leser dem og omdanner dem til egne tanker. Vi lever vårt liv én gang. Vi fødes, vokser opp, tar en utdannelse, får oss jobb, tjener penger, kjøper ting, kaster dem og kjøper nytt, flytter inn i egen bolig, pusser den opp, pusser opp på nytt, og på nytt, mens både banklånet og inntekten vokser, vi må tross alt til syden og enda litt lenger, helst flere turer hvert år, been there done that, dokumentert med bilder tatt på vår alltid like [ 121 ]
FRAMTIDENS NORGE – PÅ SPORET AV ET GRØNNERE SAMFUNN
nykjøpte mobil, hamstre på reisene, det er jo så billig, tjene mer penger, må tross alt ha ny TV og PC og andre elektriske duppeditter som er blitt mer avanserte enn det vi kjøpte i fjor. Forresten, burde vi ikke pusse opp også i år? Er dette livskvalitet? I så fall er vel jeg en kulturell avviker når jeg foretrekker en stille skitur, på ski som jeg bruker til de er nedslitte. De fleste turene starter fra dørstokken, går gjennom boligområder, under og over en håndfull veier og videre inn i marka. I skrivende øyeblikk er det ett år siden jeg var på en skitur som krevde en lengre reise. De tre døgnene helt alene i Trollheimen ble vidunderlige. Jeg lever på minnene fram til neste tur. En trenger ikke dynge på med nye spektakulære opplevelser hele tiden. Livskvalitet kan vel så gjerne handle om å finne sinnsro nok til at vi klarer å dvele ved det vi alt har erfart. Når jeg tar opp slike tema i små samtaler, er det mange som er enige. Hva skal en med den ekstra tusenlappen, sa en bekjent, vi kaster den jo bare straks bort på ingenting. Mange innser med letthet at de kunne klart seg med mindre, men de tør ikke gi slipp. I min bolig er badet, kjøkkenet og sofaen gammelt og slitt, men de fungerer utmerket. Eneste bekymring er hva folk vil tenke når de kommer på besøk. «Har han fortsatt ikke pusset opp? Hvordan kan han beholde en sofa som har en revne i ene armlenet?» I tankene formulerer jeg motspørsmålet: Hvorfor i alle dager skulle det være et problem at sofaen ikke er ny og perfekt, så lenge livet ellers er bra? Hvor er fornuften i det å kjøpe nytt hvis det bare handler om å spare den besøkende for negative tanker? I boka Verdirevolusjonen setter Erik Dammann på elegant vis slike tanker på spissen, idet han lar blikket sitt sveve over konsumsamfunnets meningsløshet: Varehuset tilbød nesten tusen varianter av duft i form av utallige merker og typer av parfymer og deodoranter for alle kroppsdeler, luksuriøst og uhyre ressurskrevende emballert. Videre: utallige vari-
[ 122 ]
LIVSKVALITET FRAMFOR VEKSTTVANG
anter og nyanser av kroppsfarger for hud, ansikt, øyne, bryn, vipper, kinn, lepper, negler, hår; mer enn tusen varianter av nytelsesmidler med lite eller ingen næringsverdi, mange av dem fraktet fra motsatt side av kloden; moteklær, sko og sportsutstyr designet for utskiftning hvert halvår; et ukjent antall meningsløse og forunderlige pyntegjenstander; høyteknologiske barneleker i et antall som neppe kunne gjøre barn annet enn matleie; en ufattelig mengde elektroniske spill- og kommunikasjonsmidler hovedsakelig til underholdning … Et varehus, blant titusener, med et produktutvalg som i alt vesentlig var uten betydning for kundens livskvalitet.115
Det store flertallet av nordmenn har det mer enn bra nok. Vi ville vært nøyaktig like lykkelige om vi kuttet det materielle forbruket ned noen hakk. Alle tingene vi kjøper og kaster, alle utvidelsene og forbedringene vi streber etter, alle de lange reisene vi bare må på – er vi virkelig avhengig av dette? Den som med et skuldertrekk svarer «nei» på slike spørsmål, har åpnet døra til et liv med mindre stress, redusert banklån – og minst like stor livskvalitet. En av de som med kraft har løftet en slik refleksjon er, er pave Frans. Det er kanskje litt merkelig at jeg enda en gang siterer en religionens mann, gitt at jeg selv er ikke-troende? Kanskje det handler om at ydmyk religiøsitet og for eksempel Erik Dammanns livsrefleksjoner eller Arne Næss’ dypøkologi har visse berøringspunkt? En betrakter verden som større enn seg selv, større enn mennesket, og erfarer at dette forløser en vilje til etisk refleksjon. I Laudato Si’ formidler pave Frans tanker om hvor vi er, hvordan vi har kommet dit, samt hvordan veien mot framtiden bør bli.116 Han sier at vi mennesker har beveget oss fra å ta imot det naturen ga oss, til å bli erobrere som tar det vi vil ha. Dette har skapt framskritt, men også miljøkriser – som vi møter med å forsøke å gjøre noe med symptomene framfor å endre på hvordan vi lever. Paven forankrer seg i vitenskapen og stoler på at teknologien [ 123 ]
FRAMTIDENS NORGE – PÅ SPORET AV ET GRØNNERE SAMFUNN
kan løse mye, men samtidig tar han (noe jeg også nevnte i kapittel 2) til orde for at vi må erkjenne de kulturelle, etiske og åndelige kildene til vår tids miljøproblemer. Vi trenger en kulturell refleksjon som gjør oss til mer enn erobrere, herskere og forbrukere. Vi trenger å utvikle en vilje til å begrense oss, til å redusere vår grådighet og sløsing. For å komme dit bør vi dyrke fram en livsform som favner bredere enn det teknologiske framskrittet og materielle forbruket kan gi oss, en økologisk kultur der selve vår måte å se, tenke, leve, vurdere, beslutte og handle på er mer varsom enn i dag. I denne grønne kulturen vil vi i større grad klare å balansere tings nytteverdi med evnen til å verdsette «væren», samtidig som vi kanskje blir flinkere til å se sannheten i at less is more. Slik kan vi utvikle vår evne til å bli lykkelig med mindre, til å søke dybde og kvalitet framfor overflate og kvantitativt forbruk. Ved å endre vår tenkemåte vil vi åpne en vei mot bedre likevekt – både i naturen, i det sosiale livet, og mellom menneskene og naturen. Ut av dette kan vi forme en diskurs der sosial utjevning, liberalt menneskesyn, verdikonservativ livsforståelse og økologisk ansvarlighet samvirker med hverandre. «Hvorfor siterer du ikke heller Arne Næss?» spurte et par tilhørere da jeg reiste rundt på turné med min forrige bok. Jeg følte meg litt truffet av det spørsmålet, men svarte at det handlet om at paven skriver ut fra realitetene i vår aktuelle samtid – på et vis som bringer oss sømløst mellom dypøkologiske tanker og en tidsaktuell innstilling, der det menneskesentrerte og det natursentrerte, antropologien og økologien, betraktes som en kompleks helhet. Med jevne mellomrom trenger vi slike tekster. Dagsaktuelle i det de sier om vitenskap og teknologi, men samtidig solid forankret i en tradisjon preget av vilje til etisk refleksjon.
[ 124 ]
LIVSKVALITET FRAMFOR VEKSTTVANG
Mobilisering nedenfra Dette kapitlet handler grunnleggende sett om vår mulighet til å utvikle en kultur som verdsetter livskvalitet framfor veksttvang. Et interessant spørsmål her er om dette må formes gjennom at noen leder oss dit, eller om også impulser nedenfra-og-opp kan få innvirkning på storsamfunnets utvikling? Kan vi alle, gjennom dialog eller eksempelets makt, bidra til å løfte andre verdier enn de materielle og økonomiske? Vi kan vel anta at de som bestemmer seg for å redusere sitt forbruk, som bygger energieffektive småhus eller økolandsbyer, som reduserer sitt kjøttforbruk, eller på annet vis velger levemåter som ikke betinger evig økende levestandard, direkte og indirekte vil medvirke til at også andre mennesker tenker seg om? På den ene siden vil svaret være at kultur ikke er enkelt å endre. Levemåten i et samfunn vokser fram langsomt, langs spor som vanskelig kan defineres i forkant. En sjelden gang får nye impulser tilstrekkelig gjennomslag til å utfordre det bestående, à la det som skjedde på 1960- og 1970-tallet. Utviklingen de siste førti årene viser imidlertid at de alternative strømningene ikke vant kampen om samfunnsutviklingen. Isteden ble vi kastet inn i en nyliberal spiral, som brakte verden et helt annet sted enn de radikale sosiale bevegelsene drømte om. Likevel lever nok drømmen om at det grønne samfunnet skal vokse fram gjennom en indre kulturendring videre. Da jeg i årene 2012–14 i en kort men hektisk fase var aktiv i Miljøpartiet De Grønne, innså jeg raskt at myten om at den grønne bevegelsen er så full av styringslyst, ikke er helt treffende. Snarere ble jeg kjent med et politisk miljø med preg av impulser fra både anarkisme (det gode samfunnet skal ikke reguleres fram), populisme (folk flest skal kunne prege samfunnsutviklingen) og liberal pluralisme (individene bør ha frihet til å forme livet ut fra sin situasjon). Det jeg møtte var med andre ord visjoner om at det grønne [ 125 ]
FRAMTIDENS NORGE – PÅ SPORET AV ET GRØNNERE SAMFUNN
samfunnet kunne vokse fram nedenfra, med aktiv involvering og deltagelse fra flest mulig. Menneskers entusiasme, initiativ og krefter framsto som en avgjørende ressurs, med tro på grasrot-initiativ og grønt entreprenørskap, og med åpenhet for variasjon og nyskapende aktivitet. Et ideal her vil være at nye løsninger skapes gjennom at folk samarbeider og deler med hverandre framfor å vente på ekspertvurderinger og formelle vedtak. Mange formidler også en sterk tro på økt bruk av folkeavstemninger, ut fra en idé om at dette ville sikre en grønnere samfunnsutvikling.117 Jeg kjenner nok en viss skepsis i møtet med disse tankene, men helt urealistiske er de ikke. I Kristin Asdals historie om den norske miljøpolitikkens framvekst (se kapittel 5) så vi hvordan motstand og kritikk dannet et avgjørende bakteppe for at visse saksforhold ble endret – fra å være selvfølgelige bidrag til vekstbasert framskritt, til å bli ansett som en alvorlig trussel mot naturens tålegrenser. For eksempel fikk vi et innblikk i hvordan engasjerte forskere ble aktivistisk involvert i arbeidet for å frambringe nye fakta, løfte dem inn i den offentlige debatten, og dermed bidra til at nye objekter, saksfelt og institusjoner kunne etableres.118 Slike eksempler viser hvor viktig impulser, motstand og alternative løsninger på bakkenivå kan være for samfunnsutviklingen. Vi kan ikke avvise muligheten for at noe lignende kan løfte fram en bredere forståelse av livskvalitet og gjøre den til en virkelighetsformende impuls, på veien mot et grønnere framtidssamfunn.
Politiske muligheter Ovenfor nevnte jeg at den grønne bevegelsen er forankret i en sterk visjon om å mobilisere til samfunnsendring gjennom folkelig engasjement. Et slikt perspektiv er imidlertid ikke enerådende. Det erkjennes at også politisk styring er nødvendig for å skape kulturendring. Slik røykeloven endret nordmenns holdning til røyking, er en villig til å gjøre grep som bidrar til en grønnere livsform. [ 126 ]
LIVSKVALITET FRAMFOR VEKSTTVANG
I boka Gull eller grønne skoger? Politikk for det gode liv av Eivind Hoff-Elimari finner vi en belysning av impulser som beveger seg både nedenfra og ovenfra.119 Denne boka kom ut samme året som min debutbok, og selv om vi ikke kjente hverandre og hadde skrevet to ganske så ulike bøker, var vi fascinerende ofte innom de samme temaene. For eksempel var vi på linje i tanken om at vekst i brutto nasjonalprodukt ikke nødvendigvis leder til bedre livskvalitet. Hoff-Elimari viste til den store konferansen «Beyond GDP» i 2007, som ledet videre til en kommisjon som skulle fokusere på hva det offentlige styringsapparatet måler og bør måle. I kommisjonens sluttrapport slås det blant annet fast at tiden er moden for «å skifte fokus fra måling av økonomisk produksjon til å måle folks velvære», der de nye målingene må ses i sammenheng med bærekraft.120 Slik har rapporten bidratt til å legitimere behovet for å utvikle indikatorer for livskvalitet. En rekke land har jobbet i denne retningen, forankret i tanken om at hva vi måler innvirker på hva vi opplever som viktig. Derfor argumenteres det med kraft for omfattende endringer i de offentlige statistikksystemene, med sikte på å bygge et rammeverk for velvære og livsglede inn i politikkutformingen.121 Tall fra Skatteetaten, Tolldirektoratet og så videre tikker automatisk inn i SSBs datamaskiner, som så omvandler tallene til bruttonasjonalprodukt etter presise internasjonale definisjoner. Politikerne vet at de kan stole på tallene og at de er sammenliknbare. Vi må gå i samme retning for å måle det gode liv.122
Å støtte opp om dette poenget er ikke uten videre enkelt for min del. Jeg har i årevis vært sterkt kritisk til den økende bruken av styring gjennom standardiserte indikatorer. Ta for eksempel skole porten.no, etablert i kjølvannet av den første Pisa-undersøkelsen (der norsk skole kom dårligere ut enn forventet), og fylt opp med målinger og tall som ideelt sett skal danne basis for skolepolitiske strategier, kommunale veivalg, tilpasninger i hver enkelt skole, ja, til [ 127 ]
FRAMTIDENS NORGE – PÅ SPORET AV ET GRØNNERE SAMFUNN
syvende og sist inngå som instrument i samspillet mellom lærer og elev. Det er ikke til å komme forbi at slike ordninger har koblinger til drømmen om et evig økende bruttonasjonalprodukte (BNP), fordi indikatorenes viktigste effekt er å tvinge stadig mer ut av oss. Finnes det likevel en åpning for å bruke lignende instrumenter til å oppnå en endring av samfunnsutviklingen? Jeg erkjenner at svaret kan bli «ja» dersom de konkrete styringsteknikkene samordnes i en grønnere helhet. Dette kommer vi tilbake til i neste kapittel, koblet til tanken om å omdanne Finansdepartementet til Bærekraftdepartementet. En slik endring handler selvsagt om mye mer enn å skifte navn. Både ansvarsfelt, kompetanse og tenke måte vil måtte endres, med sikte på at de ansatte skifter fokus og systematisk jobber for å utvikle et godt, men mer nedtonet liv. Framfor å forankre innsatsen til et evig jag etter økt produksjon og materielt forbruk, vil det overordnede politiske målet handle om livskvalitet innenfor naturens tålegrenser. I forlengelsen av en slik tanke erkjenner også jeg, kritikeren av den indikatorbaserte styringen, at målingene og tallproduksjonen gir oss et instrument som kan utnyttes til å oppnå fokusskifte. Nettopp fordi brutto nasjonalprodukt har en så sterk posisjon i vår vurdering av om politikken fungerer bra, kan det ha sine pluss å supplere med andre mål som i større grad er koblet til befolkningens og ulike samfunnsgruppers faktiske livskvalitet. Tilbake i 2016 fremmet Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti et slikt forslag på Stortinget.123 Her henvises det til en tale holdt av Robert Kennedy i 1968: Brutto nasjonalprodukt inkluderer luftforurensning, sigarettreklame og ødeleggelsen av Redwoodskogen. Det tar ikke med våre barns helse, kvaliteten på deres utdanning eller deres glede over lek (…), måler ikke vår kunnskap, vår læring eller vår omtanke for andre (…) Det måler med andre ord alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve.124
[ 128 ]
LIVSKVALITET FRAMFOR VEKSTTVANG
Gitt dette, sier forslagsstillerne, er det betenkelig at BNP likevel fortsatt står fast som det viktigste målet for samfunnsutviklingen. Det pekes på at etter at de rike landene i verden nådde et visst nivå på 1950–60-tallet, har ikke folks lykke økt i noen særlig grad. Kan dette tyde på at politikken formes etter altfor endimensjonale mål? Har vi glemt at den økonomiske veksten er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv? Har vi gjort oss selv blinde for det Kennedy pekte på, at økonomisk vekst kan skapes via prosesser som truer livskvaliteten vår? Og hva med framtidens gode liv når klimaendringer, tap av naturmangfold, ødeleggelse av økosystemer og utarming av ressurser svekker samfunnets bærekraft? Kort sagt: Er det ikke på tide å utvikle et mål fylt med målbare indikatorer som sier noe om brutto nasjonal livskvalitet (BNL)? En nasjonal livskvalitetsindeks som kan gi myndighetene kunnskap om hvordan politiske tiltak påvirker innbyggernes livskvalitet, og være en navigator i planleggingen av framtidens samfunn. Forslagsstillerne avrunder sin begrunnelse slik: Livskvalitet er både et personlig og et offentlig ansvar. Stortinget kan ikke vedta at folk skal være lykkelige. Politikerne kan ikke gi mennesker det gode liv alene. Men politikerne kan gjøre mer for innbyggerne hvis hovedmålet er livskvalitet, enn hvis det er økonomisk vekst alene. I fremtiden skal livskvalitet være hovedmålet, og livskvalitet handler i stor grad om å skape et trygt, fritt og inkluderende samfunn der man har tid til hverandre, og er på vei mot en bærekraftig fremtid som gir fremtidige generasjoner de samme mulighetene som dagens situasjon. Et slikt hovedmål vil gi politikken nye perspektiver.125
I komitébehandlingen og Stortingets debatt om saken, fikk tanken om økt fokus på livskvalitet støtte, men selve forslaget ble likevel nedstemt.126 Enhver med kritisk holdning til å omgjøre stadig mer til indikatorer, målinger og tall, vil kjenne seg igjen i argumentasjonen framført av SVs Snorre Valen. I debatten slo [ 129 ]
FRAMTIDENS NORGE – PÅ SPORET AV ET GRØNNERE SAMFUNN
han fast at vi trenger god informasjon om hvordan innbyggerne i Norge har det, hvordan deres livskvalitet er, samt ikke minst at politikken som vedtas bidrar til økt livskvalitet. Men ettersom livskvalitet rommer så veldig mye variert, og vil være så individuelt forskjellig, er det ikke uten videre noen god løsning å redusere det til noe som skal måles, veies, telles og gjøres til gjenstand for beregninger. Dette kunne nesten vært sitater fra ting jeg har skrevet aviskronikker så vel som vitenskapelige artikler om. Samtidig innser jeg at motargumentet vil være at dersom vi genuint ønsker en transformasjon av samfunnet, der økonomiens posisjon tones ned til fordel for andre aspekter ved livet, er vi kanskje nødt til å spille med på de metodene og instrumentene som har høy status i den politisk-administrative samfunnsstyringen. Kan det være at det er riktig å forholde seg pragmatisk til hva som er mulig, fordi dette er den beste måten å oppnå det vi ønsker innenfor det etablerte samfunnets horisont?127 Uansett hva vi svarer på dette spørsmålet, bør refleksjonen tas med i bagasjen når vi straks beveger oss videre til neste kapittel.
Avrunding via litt basislønn Den grønne tenkningen søker å redusere produksjons- og forbrukspresset i økonomien. I dette finnes det også en aksept for å bevege seg bort fra arbeidslinja, det vil si ideen om at alle og enhver burde delta fullt ut i arbeidslivet. Tvert imot, sier den grønne tanken: Vi bør gjøre det enklere å velge redusert arbeidstid framfor høyere lønn. Slik vil vi bidra både til ta ned trykket i økonomien, og til å gi folk sjansen til å velge andre former for livskvalitet enn den som er knyttet til arbeidslinjen. Et radikalt forslag her er innføring av basislønn. Det vil si at alle tildeles en garantert minsteinntekt uten noen form for byråkratisk veiing og vekting, hvorpå en selv kan avgjøre hvor mye en ønsker å jobbe [ 130 ]
LIVSKVALITET FRAMFOR VEKSTTVANG
i tillegg. At slike ordninger skal kunne fungere, har fått støtte fra nobelprisvinnende økonomer, og er derfor ikke nødvendigvis så urealistiske som vi lett antar. Jeg skal ikke gå videre inn i disse diskusjoner om hva som er mulig og hvordan ordningene eventuelt burde utformes. Det er tross alt ikke de konkrete løsningene som er i fokus i denne boka. Som understreket i første kapittel er min ambisjon å åpne mulighetsrommet for å tenke langs andre spor, forut for de konkrete debattene om hva vi skal og ikke skal gjøre. I dette kapitlet har hovedfokuset vært rettet mot kulturen og livsformen vi inngår i. Neste kapittel skal gå mer grundig inn i tema koblet til styringens rasjonaliteter og teknologier. Derfra forflytter vi oss videre til økonomiens domene, før vi avrunder en vandring gjennom sammenvevde tema med et kapittel om solidaritet, mangfold og samfunnets samholdskraft.