Leseutdrag: «Livet her er vidunderlig» av Marie Darrieussecq

Livet her er vidunderlig

Marie Darrieussecq

Livet her er vidunderlig Paula M. Beckers liv

o v e r s at t f r a f r a n s k av a g n e t e ø y e

SOLUM BOKVENNEN 2020

(mno)

© Solum Bokvennen, 2020 © P.O.L Éditeur, 2016 This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris Originalens tittel: Être ici est une splendeur. Vie de Paula M. Becker Omslagsdesign: Tore Holberg Bilde: Paula Modersohn-Becker: Selbstbildnis am 6. Hochzeitstag (1906) Printed in Latvia by livonia print, riga 2020 Utgitt med støtte av kulturrådet

isbn 978-82-560-2027-0 www.solumbokvennen.no

ÂŤLivet her er vidunderligÂť rainer maria rilke, Duinoelegiene

I

Hun var her. I verden og i huset sitt.

I huset hennes er det mulig å besøke tre rom. Røde fløyels­snorer begrenser adgangen. På et staffeli: en reproduksjon av det siste maleriet hennes, en bukett solsikker og stokkroser.

Hun malte ikke bare blomster.

En gråmalt, låst dør førte til en etasje der jeg så for meg at det var spøkelser. Og når du kom ut av huset, kunne du se dem, Paula og Otto, ekteparet Modersohn-Becker.

Ikke spøkelser, men monstre, i sin tids klesdrakt, svært kitsch der de sto i vinduet i dødningehuset sitt, over gaten, over hodene på oss levende. Et par voksdukker,

7

en tohodet vederstyggelighet i vinduet på det pene, gule trehuset.

Det forferdelige går hånd i hånd med det herlige, det må vi ikke glemme, det forferdelige i denne historien, hvis et liv da er en historie: å dø i en alder av trettiseks år med et livsverk foran seg og med et atten dager gammelt spedbarn.

Og gravsteinen hennes: Den er forferdelig. I Worpswede, en landsby druknet i turisme. Nord-Tysklands svar på Barbizon. Billedhuggervennen Bernhard Hoetger gikk kraftig til verks. Et stort gravmonument av granitt og murstein: en overdimensjonert, halvnaken, liggende kvinne med et nakent spedbarn på magen. Som om spedbarnet også var dødt, men det var ikke dødt: Mathilde Modersohn levde i nittien år. Monumentet er herjet av tiden, av vinden og snøen i Worpswede.

Fem år før hun døde, 24. februar 1902, skrev Paula Modersohn-Becker i dagboken: «Jeg har ofte tenkt på graven min … Den skal ikke ha noen forhøyning. Bare et rektangel med hvite nelliker rundt. Og rundt det igjen en beskjeden grusgang, også den omgitt av nelliker, og et treespalier med en overflod av roser. Og en liten port så folk kan komme og besøke meg, og helt innerst en fredelig, liten benk så folk kan sette seg ned. Den skal være på

8

kirkegården vår i Worpswede, langs hekken mot åkrene, i den eldste delen, ikke i den andre enden. Og i hode­ enden kunne det kanskje også være to små einerbusker, og mellom dem en svart treplate med navnet mitt, ingen datoer, ingen andre ord. Det er sånn det skulle være …

Og jeg kunne kanskje også ønske meg en vase der folk kunne sette friske blomster.»

De som kommer for å besøke henne, legger blomstene mellom knærne til spedbarnet. Det finnes riktignok roser der, og busker. Midt i minneteksten som er gravert i granit­ten, springer ordet GOTT fram i store bokstaver.

En tyskspråklig venn kjenner igjen et bibelsted, Romerbrevet 8.28: «Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» Og det til en kvinne som aldri nevnte Guds navn, bortsett fra når hun leste Nietzsche.

Denne foregripelsen av graven: Er den så merkelig, i en alder av tjueseks år? Otto mistet sin første hustru: Har den unge kone nummer to kjent et lite stikk i hjertet da hun giftet seg med denne enkemannen? «Jeg har båret lyng til graven til kvinnen han en gang kalte sin store kjærlighet.»

Paulas «forutanelser» har bidratt til at hun har stivnet til en romantisk skikkelse: Piken og døden. Da hun som

9

helt ung beskrev bildene hun hadde i hodet, nølte hun med å male dansescener eller begravelser, skinnende hvitt og mørkerødt … «Om bare kjærligheten vil springe ut for meg før jeg må dra herfra, om jeg bare kan male tre gode bilder, da skal jeg dra tilfreds, med blomster i håret.» * Paula er evig ung. Det er bevart et titalls fotografier av henne.

Liten, spedbygd. Runde kinn. Fregner. Håret samlet i en løs knute, midtskill. «Florentinsk gull», skal Rilke si.

Bestevenninnen Clara Westhoff minnes deres første møte i september 1898: «Hun hadde en kobberkjele på fanget som hun nettopp hadde fått reparert før hun skulle flytte. Hun satt på modellkrakken og så på at jeg arbeidet. Kjelen hadde samme farge som det vakre, tykke håret […], i kontrast til det lette, sprudlende ansiktet, med den elegant buede og fint tegnede nesen. Hun løftet hodet med et tilfreds uttrykk, som om hun var i ferd med å stige opp til overflaten, og fra dypet av de mørke, skinnende øynene så hun på deg med et intelligent og lykkelig blikk.»

10

* En søndag i august 1900 er de to venninnene sammen, det er kveld og Paula prøver å lese, men hun ser ofte opp, det er altfor pent vær, livet er altfor deilig, de burde dra ut og danse. Men hvor? De to ungjentene i hvite, kortermede, fotside kjoler, innsvinget i livet, vandrer rundt i den ødslige landsbyen. Himmelen er rød over Worpswede. Åskammen med kirken ruver over det flate landskapet. På et innfall klatrer de opp i klokketårnet … griper tauene og ringer med både den store og den lille klokken.

Skandale. Læreren kommer styrtende til og rømmer da han kjenner dem igjen: de to unge byfrøknene, de to kunstnerne! Presten peser andpustent: «Helligbrøde!» Det samler seg en liten flokk i kirken. Ekteparet Brünjes, Paulas hybelverter, dikter opp et alibi: «Fräulein Westhoff og Fräulein Becker? Det er umulig, de var i Bremen!» Martin Finke, bonden, sverger på at han gjerne skulle ha gitt fem øre for å ha vært til stede. Og den lille pukkelryggede kvinnen som skreller poteter i grovkjøkkenet, fryder seg over å høre om vågestykket.

Dette står i et brev fra Paula til moren, datert 13. august 1900. Så glad man må være i moren sin når man skriver så vakre og muntre brev. Paula legger ved en kull­tegning:

11

henne selv, liten og blond, hengende i den enorme klokken med spente armmuskler og baken stikkende ut; den høye og mørkhårede Clara står og skogger­ler med hendene på hoftene. Kvinnen som skal gifte seg med Otto Modersohn, og kvinnen som skal gifte seg med Rainer Maria Rilke. Malerinnen som døde ung, og billed­huggersken som døde gammel, og enda mer glemt.

Clara og Paula møttes på tegnekurset til den strenge Fritz Mackensen i Worpswede. De skal bli bestevenninner mot en bakgrunn av studier, kjærlighet og misforståelser. Ingenting er mer solid enn misforståelser. Se, her aker de kjelke i full fart, på vei hjem etter kurset. Og se dem senere, i Paris, der de gjør i stand fem flasker punsj og to kaker til en studentfest, en med mandler, en med jordbær. Og se dem i kano på elven Marne, blant nattergaler og popler. Se dem på Montmartre, der de hylende av latter holder stand mot en nonne som vil omvende dem. Se dem vandre av gårde på stiene i Meudon for å besøke Rodin. Se dem nok en gang i Worpswede, i blikket til de to mennene som begjærer dem, maleren Modersohn og dikteren Rilke. * Alle skriver mye i familien Becker. Derfor finnes det flere hundre brev etter Paula, i tillegg til dagboken og

12

ungpikealbumet hennes. Paula er nummer tre i søsken­ flokken Becker. De er seks; en sjuende lillebror døde som liten. Far, mor, onkler, tanter, brødre og søstre: Alle skriver brev så snart de er borte fra hverandre, det er en familiær plikt, det er et ritual, det er et kjærlighetsbevis.

Som sekstenåring reiser Paula til England for å bo hos sin tante Marie og lære husholdning. Hun kommer hjem tidligere enn planlagt. Hun har begynt å tegne, mer intenst enn planlagt. Moren oppmuntrer henne og tar til og med inn en leieboer for å finansiere tegnetimene hennes. Og faren ser heller ikke spesielt negativt på det, men som yrke er undervisning det beste. I september 1895 tar Paula lærerinneeksamen.

Men hun begynner ikke å arbeide som lærerinne med en gang, langt ifra. En onkel har satt av en liten sum til henne, så hun bosetter seg i Worpswede og satser på Mackensen, som har et visst ry for kursene sine. Hun maler kropper, lærer å tegne ansikt og hender. Hun merker seg misdannelsene som skyldes fattigdom. Gjør det ikke til et sentimentalt motiv. Hun maler det hun ser, senere maler hun også parisiske kropper, og sin egen.

Hun liker sterke kontraster og understreker dem noen ganger med svart. Hun kommer til å bli ekspresjonist, og det setter de ikke særlig stor pris på, de fintfølende landskapsmalerne i Worpswede.

13

Og det behaget slett ikke den lokale kritikerstanden, da hun i 1899 holder sin første utstilling i museet i Bremen sammen med Clara Westhoff (som får en bedre mottakelse for skulpturene sine) og Marie Bock, en annen av Mackensens elever. En viss Arthur Fitger blir uvel av maleriene. Han ville ha foretrukket å snakke om dem i et «rent språk», men han klarer bare å tenke på «urene» ord, som han helst ikke vil skrive, «opprørt» som han er over denne «umåtelig beklagelige» utstillingen, særlig sammenlignet med «skattene i det tyske folkets sanne kunst». Carl Vinnen, en anerkjent lokal kunstner, prøver på sin side å forsvare museets valg da det «på ridderlig vis åpnet dørene for disse stakkars damene fra Worpswede».

Den stakkars damen leser dette året Ibsens skuespill og Marija Baskirtsjevas Dagbok. Drømmer om å bo i Paris som henne. Maler med landsbyboerne som modeller.

Blir invitert til kunstnerfester, hos Otto Modersohn eller Heinrich Vogeler. Vogeler synger «negersanger» til gitarakkompagnement, de danser, og Paula vet at den nye kjolen i grønn fløyel gjør henne uimotståelig og at enkelte ikke slipper henne med blikket, hun skriver det i dagboken før hun sovner.

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Jeg vet ikke om forelskelse er det rette ordet.

14

Paula Becker beveger seg langsomt mot Otto Modersohn.

Hun så først bildene hans, på en utstilling i Bremen i 1895. Hun liker «det sannferdige» ved dem, men ikke mer enn det. Den første gangen hun ser ham, er dette inntrykket han gir: «En stor skikkelse i brun dress med rødt skjegg. Mildhet og sympati i blikket. Landskapene hans gjør dypt, dypt inntrykk – solen om høsten, brennende og melankolsk. Jeg skulle gjerne ha blitt litt bedre kjent med denne Modersohn.» Hun har litt problemer med å knytte seg til andre i Worpswede. Det er jo alltids Vogeler, en sjarmerende maler som er så vidt eldre enn henne, men Fritz Overbeck, en annen maler, har hun ingen sans for. «Modersohn, derimot, synes jeg er svært tiltalende. Han er hyggelig og imøtekommende, og han har en musikalitet ved seg som jeg kan akkompagnere på min egen lille fiolin. Maleriene hans er allerede nok til at jeg blir tiltrukket av ham. Han er en forsiktig drømmer.»

Hans oppfatning er viktig for henne. Og det er ofte faren hun forteller om denne mannen som er elleve år eldre enn henne. Dessuten er han «sytten centimeter høyere, med intense følelser, et spisst, rødt skjegg, og alvorlig, nesten melankolsk, med stor evne til glede.» Dette er et portrett av hennes egen far. Også på fotografiene er det likhet: panne, nese og skjegg er som tegnet på kalker­ papir.

15

Det er bare i et brev til moren at Paula nevner ektefellen, Frau Modersohn, «en liten, intuitiv og følsom kvinne».

Og selv om brevene til Otto av sømmelighetshensyn er adressert til herr og fru, så skriver hun, under påskudd av å ville levere tilbake en bok idet hun skal reise til Paris, bare til ham, og ytrer et sterkt ønske om å se ham igjen. * Paula bestemmer seg for å bruke pengene fra onkel Arthur på studier i Paris. Faren er bekymret. Dagboken, 5. juli 1900: «Far skrev i dag for å si at jeg burde prøve å finne arbeid som guvernante. Jeg har ligget rett ut i sanden og lyngen og lest Pan av Knut Hamsun i hele ettermiddag.»

1900. Verden er ung. Knut Hamsun skriver om fugler og sommerforelskelser, om gresstrå og store skoger. Den geniale forfatteren av Sult er ennå ikke blitt nazisten som senere skal tilby Goebbels nobelprismedaljen sin. Og Nietzsche er ennå ikke blitt annektert av de grusomme.

Det er mulig å tro på skogsguden Pan, på naturen og på øyeblikket her og nå.

1900. Alt skjer i 1900. Paula skriver til broren Kurt at hun, etter å ha sovet og drømt i årevis, endelig har sprunget ut. Og at denne utviklingen kanskje har sjok-

16

kert familien. Men at det vil komme noe godt ut av det.

At de nok skal bli fornøyde. At de må stole på henne.

Bremen–Paris, sytten timer med tog. Paula deler damekupeen med en viss frøken Claire, en kabaretartist. Kollegaen hennes, «en ung mann med negroide trekk», står ute i gangen og tør ikke å komme inn på grunn av Paula.

Men de skravler og synger uopphørlig «under hennes strenge tyske blikk».

Klisjeene gjør det lettere å beskrive en innfløkt verden.

Franskmennene er frivole og blaserte, skittenferdige og spirituelle. Tyskerne, derimot, er ærlige og seriøse, rene og rolige. Paula har skrevet seg inn på Colarossi-­ akademiet, der de parisiske medstudinene våger å kalle kunsten til Rodin, denne levende guden, for pent. Enda det er vakkert! «De har simpelthen ikke noe mer dyp­ sindig å komme med.»

Camille Claudel var elev ved Colarossi, og Jeanne Hébuterne, Modiglianis elskerinne, kommer også til å skrive seg inn der senere. Her har de kvinnelige studentene lov til å male nakne modeller.* De kvinnelige modellene poserer helt nakne, de mannlige i underbukse. «Uheldig­ * Julian-akademiet, der Marie Baskirtsjeva gikk, var også blandet, med den ene forskjellen at jenter og gutter ble skilt i aktklassene.

Uten at jeg vet hvorfor, var det dobbelt så dyrt for jenter som for gutter å skrive seg inn på disse kursene.

17

vis er alle disse modellene ‘posører’», skriver Paula til foreldrene. «De har et halv dusin positurer, og de ender alltid med å gjenta dem.» Paula maler en seierssikker mann med bart, klemt inn i en hvit underbukse, med armene i kors og haken hevet: Selv naken ser han ut som en pariser.

Hun tar også timer i anatomi på Kunsthøyskolen, som i 1900 nettopp har åpnet dørene på gløtt for kvinner.* Det er mange utenlandske kvinnelige studenter der, amerikanske, spanske, engelske, tyske og russiske: De har ikke noe tilsvarende tilbud i sine egne land. Trass i at hun får hodepine av likene (brakt til veie av det medisinske fakultet), opplever Paula denne undervisningen som svært verdifull. Endelig forstår hun hva et kne er, skriver hun til foreldrene. De må ha vært svært frisinnede som lot henne reise til Paris. I 1900 skrev den engelske studenten Kathleen Kennet lettere ironisk: «Å si at en ung pike på tjue år har reist til Paris for å studere kunst, er det samme som å si at hun er ugjenkallelig fortapt.»

Paula synes i alle fall at det er «tyngre for kvinner». Det forventes at de skal lage pene, innsmigrende bilder, mens menn har lov til å være uskikkelige. Og tenk at Paris som er så vakker, skal være så fordervet! En avskyelig dunst av absint, spyttklyser overalt, og ansikter som ligner på * Takket være den iherdige innsatsen til billedhuggeren Hélène ­Bertaux og maleren Virginie Demont-Breton.

18

løk. Faren formaner henne om ikke å spasere på de store boulevardene om kvelden, «for det man ser der, er ikke pent.»

Hybelen hennes ligger på boulevard Raspail. Størrelse: Én seng lang, halvannen seng bred. Blomstret tapet på veggen. En kamin, en parafinlampe. Clara Westhoff bor vegg i vegg, hun har kommet for å studere hos Rodin.

Første anskaffelse: en madrass. Andre anskaffelse: en feiekost. Alt skal skures, alt skal vaskes. For tretti centimes kommer en vaskekone hver søndag. Paula snekrer møbler av plankebiter og dekker dem med kretong.

Blomster er ufattelig billig her, hele buketter med påskeliljer og mimosa, åtte roser for femti centimes! Hun finner et crémerie der man kan spise for en franc, men det er ikke så store porsjoner. Hun tar av. En flaske rødvin til seksti centimes, det er godt for jernlageret. Foreldrene sender også jerntabletter.

Le Louvre. Holbein. Tizian. Botticelli, hans store freske, de fem unge kvinnene i flagrende kjoler, som løfter en «enorm tyngsel fra brystet» hennes. Og Fra Angelico. Å være sammen med ham hos helgenene. Og utendørs, å få se Seinen i blå eller gyllen tåkedis. Akrobatene på kaiene, bruktbokhandlerne med bodene åpnet på vidt gap.

Corot og Millet på kunstgalleriene. Hos kunsthandler Vollard på høyre bredd har hun funnet noe å vise Clara:

19

Lerretene står stablet med bildesiden inn mot veggene, og hun snur dem selvsikkert. Dette har en helt ny, særegen enkelhet, sier hun: Cézanne.

Paula spaserer mye og overalt. Omnibussene er kjempe­ store og blir trukket av trespann. Andre forspann er i «tandem», hester i gåsegang, det er så pittoresk at hun lager skisser av det. Men det mest ekstravagante er pariserne. Vanvittige hatter, de utroligste farger, og kunstnere antrukket som karikaturer: fløyelsdresser, enorme, flagrende halstørklær, kapper, ja, til og med togaer, lange, uregjerlige manker, og kvinnene gjør de utroligste ting med håret sitt. Og Bullier-ballet, der studenter blander seg med sydamer og vaskeripiker, store hatter, silkekjoler og oppkneppede bluser, til og med sykkelbukser i ballongfasong!

I februar har hun fødselsdag, og hun feirer den sammen med Clara og de andre studinene på Colarossi. Gave: en kjempestor appelsin, en bukett fioler, en hyasintløk i en pen vase, og en halvflaske champagne! * Verdensutstillingen åpner snart, og romprisene flyr til himmels. Paula flytter til en større og renere hybel i 9, rue Campagne-Première, «til nesten samme pris».

20

Faren, som bekymrer seg for utgiftene, skjønner ikke helt logikken i det, men formaner henne verken å spare på fyring eller smør. Og fremfor alt om ikke å arbeide for mye: «Man blir dum av det. Folk er ikke skapt for å arbeide hele tiden, men også for å nyte livet, så de holder seg opplagte og mottakelige.»

Paula vinner Akademiets priskonkurranse. Alle de fire professorene stemte for henne. Hun sender foreldrene et postkort der hun har tegnet seg selv, rørende og morsom: med medalje om halsen, pensel og palett i hånden, Seinen og Notre-Dame i bakgrunnen. «Livet er alvorlig, og rikt og vakkert.» Men hun støter på et hinder i ­malingen. Er deprimert dager i strekk. Hun har vært der i fire måneder. Hun vandrer formålsløst rundt i byen, i «Paris’ enorme personlighet». Paris har så vidt og med store splittelser overlevd Dreyfus-affæren; Paula nevner den ikke. Hun synes Sacré-Coeur, som er under opp­føring, er svært vakker, men sier ikke et ord om Pariser­kommunen. Hun ser Sarah Bernard, hun synes at Cyrano de Bergerac er altfor fransk, og hun hører Matteus­pasjonen.

Hun skriver et langt brev til Otto Modersohn. Hun forteller om hvor fint det er å bo i Paris om våren, og om hvor flinke franskmennene er til å nyte livet: «Vi tyskere ville ha dødd av moralsk bakrus hvis vi hadde gitt etter

21

for våre egne lyster på den måten.» Ifølge henne har ikke pariserne annet på leppene enn ordet kjærlighet.

Men hun lar seg ikke vippe av pinnen. Hun skjønner det dessuten ikke. Så godt det er å være tysk, å være enkel og liketil, og bedre! Uansett ville hun bli utrolig glad for å få et par ord fra ham.

Liebes Fräulein Becker! Otto ønsker kjære frøken Becker alt godt, «både i kropp og sjel», både som kunstner og kvinne. Han forteller om sin egen oppussingsprosess, om atelieret som er altfor fullt av bilder. Hvis det finnes noen bilder av Turner i Louvre, kunne hun være så snill å beskrive fargene for ham? Han har bare sett dem på fotografier.

«Liker De Monet?» Nei, Otto Modersohn liker over­ hodet ikke Monet. Han synes Puvis de Chavannes er langt å foretrekke. Monet er bare opptatt av lysets vink­ ler og variasjoner: Denne «stoppeklokkekunsten» sier ham absolutt ingenting, han som kan stå i timevis og male i myrlendet. Han liker selvsagt fransk kunst, men han foretrekker å vende tålmodig tilbake til sitt eget arbeid. «For det er en stor glede å være tysk, å føle tysk, å tenke tysk.» *

22

1900. Tyskland er enormt. Fra vest til øst strekker keiser­ dømmet seg i hjertet av Europa, fra Alpene til Baltikum og fra Vogesene til Sudetenland. Alsace og Lorraine er tysk, med dagens Tsjekkia, Slovakia og Polen. I 1893 skriver Jules Ferry i testamentet sitt at han sverger på at han vil begraves «med ansiktet mot Vogesenes blå linje der de beseiredes bevegende klage når inn til mitt trofaste hjerte.»

Men Paula blir svært godt mottatt i Paris. Det er engelskmennene som mislikes. Fotojournalistikken er nettopp blitt oppfunnet, og det sirkulerer bilder fra konsentrasjonsleirer – et nytt ord. Der lar engelskmennene boerne i Sør-Afrika dø av sult. Der skal 22 000 boerbarn dø – 22 000 hvite barn. På gaten i Paris blir Paula forulempet fordi hun tas for å være engelsk. Da tar den unge sakseren fram tysken sin, «men folk tror fortsatt at jeg bare later som».

Paulas altfor tidlige død i 1907 skåner henne for de senere massakrene. Gauguin, Cézanne og Henri «tolleren» Rousseau dør i 1903, 1906 og 1910. Men de hadde levd, de hadde kommet langt i arbeidet sitt.

Paula er som en kule mellom to århundrer. Hun maler i full fart, som en eksplosjon.

23

* Heinrich Vogeler skriver til Paula hvor kjedelig landsbyen er uten henne. Worpswede, en dyster slette: Han synes det virker som om alle kunstnerne i kolonien holder seg i sitt eget lille hjørne. «Horisonten krymper, hver og en sitter i sin egen sofa og beskytter engstelig sin egen lille trangsynte forurettelse.» Ekteparet Overbeck har lukket seg om hemmelighetene sine; Hans am Ende surmuler og hilser motvillig, «og han er tross alt naboen min!». Og Modersohn, vennlig, men fullstendig blind for helsetilstanden til sin egen kone. Helene Modersohn hoster og er svak, og det hjelper ikke at hun nylig har nedkommet.

Heinrich Vogeler er sønn av en velstående jernvarehandler i Bremen. Han bruker arven på å male i prerafaelittisk stil og pusse opp Barkenhoff, et storslått hus i art nouveau-stil i Worpswede. Han skal senere bli kommunist og omgjøre huset til barnehjem, male sosial­ realistiske bilder og gifte seg med en anarkist etter at den første kona ikke orker å bo sammen med ham lenger.

Han skal kjempe mot nazismen, reise til Sovjetunionen, bli forhindret fra å reise hjem da den tysk-sovjetiske pakten brytes, og dø i gulag i Kasakhstan i 1942, av sult og utmattelse, som en av de mange brutalt logiske skjebnene 1900-tallets blodbad er gjennomsyret av.

24

* Det lange, svært lange brevet Paula skriver til ekteparet Modersohn i mai 1900, er ubetalelig. «Jeg er nødt til å snakke, jeg er bare nødt, punktum.» De må simpelthen komme til Paris på flekken. For å se Verdensutstillingen.

Det er «så fint at det ikke er til å tro». Hun var der i går, og en gang til i dag, og hun skal dit i morgen også.

Så mye fantastisk. Så mange land. Det er noe for Dem, Otto, som er så følsom for farger. Kjære fru Modersohn, jeg vet at De ikke er frisk, med all denne influensaen og alle disse forkjølelsene denne fæle vinteren, men hvis De ikke orker en slik reise, så send mannen Deres. Han kommer selvsagt til å si nei, han vil ikke dra uten Dem, men vær bestemt, ikke gi Dem. En uke burde holde. Så kommer han hjem med en masse levende inntrykk.

Hun har dessuten ordnet alt: losji, budsjett, et måltid for én franc. Og de franske kunstnerne! Så synd at Otto ikke blir utstilt her, for Paula er full av håp for framtiden hans, «unnskyld at jeg sier det så rett ut». Og Montmartre! Og blomsterfloret om våren! Og skulpturgalleriet i Louvre! Og Rodin, kjempen! Og de ungarske orkestrene under de kinesiske lyktene! Og Eiffeltårnet, og det store hjulet! Ja, Paris, dét er litt av en by. Herr Modersohn, svar at De kommer!

25

«Ja, De må komme.

Deres Paula Becker.

Men kom fort, før det blir for varmt i været.» * «Brevet Deres, kjære frøken Paula, har utløst en veritabel storm.»

Otto sier nei. På grunn av de moderne. Han vil holde seg i Worpswede for ikke å utsette seg for påvirkning fra dem: «Sjarmen ved livet vårt her på denne rolige landsbygda, er nå engang at den sørger for at ingen av disse moderne strømningene kan få oss til å avvike fra vår egen bane. […] Nei, jeg foretrekker å bli her, og bore stadig dypere inn i meg selv.»

Og så: et telegram. Han kommer.

«Kjære herr Modersohn, Jeg er så utrolig fryktelig glad for at De kommer. For en fest det skal bli.»

Hun må løpe for å få krøllet håret før hun skal på kostymeball, og sender kjære Frau Modersohn sine beste hilsener og lover henne en forsendelse roser omgående.

26

«Men det beste, det beste av alt, er at De kommer. Vive Modersohn! Hurra!» * Mandag 11. juni kommer Otto Modersohn til Paris sammen med ekteparet Overbeck og Marie Bock.

Torsdag 14. juni vender Otto i all hast tilbake til Worpswede. Hans hustru Helene er død.

Paula bestemmer seg for å reise hjem, hun også. «Kjære mor og far, dette ble en trist avslutning på pariser­ oppholdet, og tiden i Worpswede kommer til å bli like trist og tung framover. Samværet med Modersohn de siste dagene har gitt meg så mye.»