ARRESTERT - INNHENTET AV FORTIDEN? EN UTSTILLING OM IMAGE
POPSENTERET
Velkommen til utstilling! Til alle tider har image og identitet vært knyttet til samtidens politiske og kulturelle arena - og moten som har fulgt disse. Det har alltid vært mange identitetsskapende faktorer i musikken generelt, og i populærmusikken spesielt. Popsenteret vil gjennom fem sterke artister med klare referanser forsøke å vise sammenhengen mellom noen av dagens og fortidens stilarter innen populærkulturen. Vi stilte oss noen spørsmål: Hva er dagens motebilde og imageuttrykk tuftet på? Hvilke elementer benytter en artist eller et band når de bygger image i dag? Hva er bakgrunnen for at folk velger sin visuelle fremtoning som de gjør? Er det et valg tatt i forhold til musikken de liker og kanskje spiller? «Skille seg ut og høre til» – det evige motstridende og naturlige kompleks. Er vi alle en del av en individuelt uniformert flokk? I populærmusikkens natur har det alltid vært en sterk kraft i det å vise at man er tilhenger av en sjanger gjennom hår, klær og effekter. En klan kan gi trygghet – og er med på å skape en felles selvforsterkende identitet, en identitetshavn i en periode av livet der man leter etter noen faste fellesrammer. Likevel vil mange skille seg ut og være spesielle. Det er vanskelig. Også for artister. De vil vise sin tilhørighet i musikkhistorien – tydeliggjøre for publikum hvilken sjanger de hører inn under. Hvilke referanser de vil at publikum skal se i dem. Samtidig vil de skille seg ut og bli husket for noen klare særtrekk. Kompleks virkelighet og spennende fiksjon vevet sammen. 2
Stjeler vi alle fra fortiden? Det at mange stilarter stadig kommer tilbake på nye måter - betyr det at alt er gjort før? Har vi alltid stjålet fra våre forfedre og gjort det til vårt eget? De forskjellige musikkimagene, med sine ikoniske og tidvis ekstreme frontkjempere har stadig inspirert flere mennesker. Er imaget bare et visuelt uttrykk, eller følger det med en holdning og en kulturarv som vi tar hensyn til? Og hva er de kulturelle signalene i dag sett i forhold til hva det betød i tiden da stilarten kom inn i motebildet for første gang? Og er det noe som må være en del av identiteten vår? Og hva kommer nå? Noe nytt? Eller bare nye versjoner og sammenblanding av det som allerede har vært? Den som lever får se. Det har for oss vært en spennende reise inn i fem imagesterke artisters verden - håper dere også får en fargerik ferd gjennom musikkhistorien! God fornøyelse! Vennlig hilsen Paal Ritter Schjerven Kunstnerisk leder/kurator, Popsenteret
Popsenteret vil takke: • • • • • • • • • • • •
Artistene som har stilt opp og latt seg avhøre og blottstille Konsulent og medkurator Mariann Rosa Jens Haftorn for alle tekniske gjenstander fra de forskjellige epokene Jan Egil Kongsrud ved Brocante for hjelp og utlån av møbler og effekter Westerdals for utlån av Julie Raasoch Simonsen Trond Tufte på EM Nordic AS for lån av musikkutstyr NRK for levende bilder og hyggelig service Øvingshotellet for godt samarbeid Kulturmeglerne for gode råd og innspill Knut Schreiner, Kjell Nordström/Baron von Bulldog og Erling Dokk Holm Kulturrådet Alle våre gode hjelpere og støttespillere
Det hadde ikke blitt noen utstilling uten deres positivitet, hjelp og bidrag! 3
Den usynlige stylisten av Kjell Nordström aka Baron von Bulldog, stylist De fleste artister hater ordet «image». Og det skjønner jeg veldig godt fordi det kan virke som «image» er noe spekulativt, et slags lugubert produkt som blir skapt av smarte, beregnende bakmenn på et ultra-kommersielt plateselskap som kun har én hensikt; å lure på artisten et «uekte skall», for at artisten siden skal «forføre» et lettlurt publikum og (selvfølgelig) til syvende og sist, selge masse plater. Selve begrepet «image» er noe mange artister forbinder med overstylede boyband på 90-tallet, glitrende paljettkjoler til Melodi Grand Prix og polyesterkledde danseband med matchende outfits. Meget ukult, med andre ord! De fleste artister vil heller ikke innrømme at image er spesielt viktig for dem. Noen påstår til og med hardnakket at de ikke har noe image. Det er selvfølgelig løgn og selvbedrag. Alle artister som har et publikum, har også et image, enten de innrømmer det eller ikke. Så hvorfor er begrepet «image» så negativt ladet? Det er sannsynligvis fordi de fleste artister vil at vi skal tro at alt handler om musikken. Men der tar de feil! Jeg tør påstå at en artist som ikke bryr seg om sitt image er en artist som heller ikke forstår seg på, og fullt ut respekterer sitt publikum. Brannfakkel?!? Nei da, la meg forklare hva jeg mener; Det handler rett og slett om identitet, kommunikasjon... og sex. Slår man opp ordet «image» i en engelsk ordliste, står det følgende: 1. A physical likeness or representation of a person, or thing, photographed, painted, sculptured, or otherwise made visible. 2. An optical counterpart or appearance of an object, as is produced by reflection from a mirror, or a refraction by a lens. 4
3. A mental representation; idea; conception. 4. Psychology: a mental representation of something previously perceived, in the absence of the original stimulus. 5. A form; appearance; semblance. Vel, det er ikke så lett å forstå kanskje, så jeg skal forklare det på min måte. La meg først få sitere en av mine absolutte favorittdesignere, Thierry Mugler, som jeg mener er den designeren som virkelig har skjønt hva mote og image handler om. Han sa en gang: «Fashion and image is all about sex. The only reason you dress up, is to have a good reason to undress, and get a great fuck.» Smak litt på den, folkens! For en artist er det selvfølgelig utrolig viktig å fremstå med et seriøst, ekte og troverdig image. En artist er på mange måter en rollemodell for sine fans, enten han/hun ønsker det eller ei. Men image handler også om å gjøre seg attraktiv for sitt publikum, om å være en pirrende fantasi, et spennende speilbilde og et nærmest uoppnåelig ideal. Og DET er ikke lett å få til. For å lykkes med dette som artist trenger man nemlig 3 ting; Et stort talent, en sterk personlighet... og profesjonell hjelp. 5
For folk flest er jeg mest kjent som Baron von Bulldog, en høylytt og brautende figur som gjerne kommer med bastante utspill i media, men det veldig få kjenner til er at når jeg jobber med artister så forvandles jeg plutselig til noe helt annet. Da blir jeg en meget diskré designer og går fra å være kjepphøy og storkjeftet til mitt profesjonelle alter ego: «Den Usynlige Stylisten». Jeg har hatt gleden og æren av å få jobbe med helt forskjellige artister som for eksempel Yoko Ono, Röyksopp, Turboneger, Morten Harket, Satyricon, Trine Rein, Shortcut, Animal Alpha, Babelfish, BOY, Mungolian Jetset og Mezzerschmitt, for å nevne noen. Alt fra snill pop til beinhard metal. Jeg har bokstavelig kledd av (og på) disse artistene, og kommet under huden på dem både fysisk og psykisk. Det handler om å gi og få hverandres tillit. Det handler om å komme nært innpå, mange ganger på et personlig plan. Men, hvis dere tror at jeg har tenkt å komme med saftige detaljer og avsløre private hemmeligheter om de artistene jeg jobbet med, så tar dere fullstendig feil. Fordi det handler også om å være profesjonell. Hundre prosent. Det finnes nemlig noen uskrevne, meget viktige regler for alle stylister som jobber med artister. Følger man de reglene blir det ofte suksess. Hvis ikke, ja da oppdager man fort at man er arbeidsledig! Grunnregel nummer 1 er følgende: ALDRI fortell hva du har gjort, eller hva du vet om artisten. Spesielt ikke til media, men heller ikke i private sammenhenger eller til konkurrerende artister. Hold kjeft om ALT! Regel nummer 2: Hold deg ALLTID i bakgrunnen, ja, vær helst så usynlig som overhodet mulig. La kun artisten skinne! Spesielt i forbindelse med media. Og så har vi regel nummer 3 som kanskje er den viktigste av alle: Få artisten til å tro at ALLE ideer kommer fra dem selv. Ikke påminn artisten om at det faktisk er dine ideer dere bruker, og for Guds skyld, aldri nevn at imaget faktisk er noe du og plateselskapet har diskutert og blitt enige om. Og sist men ikke minst: Aldri noensinne påstå at image er viktig, selv om du innerst inne selvfølgelig vet at IMAGE IS EVERYTHING! Kjell Nordström
6
I’m not like everybody else Femti år med opprør og identitetsskapelse gjennom pop og rock av Knut Schreiner, musiker og skribent Når man vokste opp med rockemusikk i slutten av det forrige århundret, var det vanlig å bruke ord som «ærlig», «naken», «nerve», «rå», «ekte» og «sjel» for å forklare hvorfor en artist eller en låt var så bra. Men la si man skal leke pop & rock, som folk av og til gjør sammen med barn – hvor går turen da? Jo, til kassen med utkledningsklær. Fram med parykker, hatter, fjær og frakker, sminke, glitter og fjas. Og spør hvem som helst som hadde et intenst forhold til musikk i oppveksten, og vedkommende vil ganske sikkert begynne å snakke om hvordan man kledde seg og så ut, - heller det, enn hvordan man hadde det «inni seg». I dette motsetningsforholdet ligger den essensielle magien i pop & rock, og ikke minst i ungdomstiden selv: Å bli en annen, for å kunne fortsette å være seg selv. Etter å ha skrevet en bok om Bob Dylan, kunne den norske forfatteren, på spørsmål fra barna rundt kjøkkenbordet om «hva Dylan stod for», svare klart og tydelig «Vær deg selv!». Da fulgte den yngste kjapt opp med spørsmålet «Men Pappa, hvorfor heter boka di da Bob Dylan – Jeg er en annen?» I vår tid legger man knapt merke til at en popstjerne har fiolett hår, simulerer samleie på scenen eller bare lager veldig bråkete musikk. De er en del av vårt kulturelle habitat: de er musikksjangerne, og vi registrerer det i øyekroken som det skulle vært bjørk og furu, uten tenke noe mer over det. Men hvor kommer det fra? Et naturlig sted å starte er etterkrigstiden. I oppbygningen av den vestlige verden på femtitallet fikk man tre nødvendige ting for at rock’n’roll skulle skje: Fritid, en egen klasse kalt ungdom, og forbruksøkonomisk vekst. Fra Amerika kom det kulturelle produkter som fikk ungdom til å gå av hengslene – Elvis, James Dean, fritidssko og olabukser, milkshake, sånne ting – nye kul-
8
turelle helteskikkelser som kombinerte den klassiske westernhelten og en coolness adoptert av afroamerikansk musikk og urbane, intellektuelle beatniks. Men samfunnet var fortsatt svært konformt. Alt fulgte et strengt, fastlagt mønster; alle relasjoner var preget av autoritære hierarkier. Folk skrek etter deg hvis du beveget deg ut på gaten uten en hatt på hodet som fortalte hvem du var. «The man in the grey flannel suit» er et begrep fra denne tiden, for å beskrive den ansiktsløse funksjonæren/forretningsmannen i en kald, kjedelig verden; et symbol på eksistensiell angst og umenneskeliggjøringen i det moderne forbrukersamfunnet. I Norge sier man «industrisamfunnet» om denne tiden – sjekk ut en gammel Olsenbanden-film og se hvordan vanlige folk ser ut (hvem er helten her? Forbryteren Egon Olsen, selvsagt!). Poenget ér, å ha langt hår som gutt på denne tiden, var et opprør med fundamentale betydninger: et brudd med det militære mannsidealet, et brudd med forståelsen av kjønn og skjønnhet, et opprør mot tingenes orden. Bandbildet på baksiden av den første platen til The Stooges ser kanskje ut som en Dressmann-reklame i 2014, men man kan bare tenke seg hvor mye presten, politimannen, læreren og foreldre ville hatet det i Norge i 1969.
9
Selv om det var en uoverstigelig generasjonskløft på sekstitallet, var likevel den rare, lekende og kreative fargeklatten en skikkelse de fleste så behovet for og ble sjarmert av. Da Thorbjørn Egner skrev Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, var hovedpersonen en representant for en ny samfunnsgruppe av kunstnere. Klatremus tenker ikke på morgendagen og synes det er gøy å leve når man kan more seg. Men det var en annen figur som representerte den jevne borger i Egners bok – den langt kjedeligere og fornuftige Ekorn-Jensen (som bor høyt oppe i treet og har nøttesamling i kjelleren). Historien om pop & rock-musikken og image, identitet og sjanger, er to sider av samme sak. Mye springer ut av det såkalte ungdomsopprøret på sekstitallet. Sagt enkelt, dreide det seg om å yte motstand mot den konforme borgerligheten og ikke bli som «The man in the grey flannel suit»/Ekorn-Jensen. Isteden skulle man, med Finn Kalviks ord, «finne seg sjæl». Å skape seg en identitet ble med tiden en del av ethvert menneskes livsprosjekt. Målet var å unnslippe kvernen som skoleungdommene i Pink Floyds The Wall går gjennom for å bli lydige, reproduktive maskinmennesker i forbrukersamfunnet. Pop- og rockestjerner kan forstås som symboler for denne kulturelle verdien, og samfunnets måte å korrigere seg selv på. «I’m not like everybody else» sang The Kinks’ Ray Davies. Denne ideen om å ikke bøye av for autoriteter og følge sin indre intuisjon, kan spores tilbake til den amerikanske western-helten – som symbol for frihet og individualisme. Sånn sett går rockens outsider-ideal ironisk nok hånd i hånd med reklamen og forbruksøkonomien, som selve frontkjemperen for nye moter, trender og livsstiler. Like mye som pop & rock har hatt den romantiske kunstnermytens ideal om et autentisk jeg, har det vært en underholdningsform med mer eller mindre glamorøse stjerner. For hver artist som har latet som han kom fra hardt fysisk arbeid langs jernbaneskinnene, er det en påfugl som bruser med fjærene foran blitzregnet. Felles for de to er at de vil ut, de vil bort, vekk, og bli en annen. «Jeg vil ut, jeg må ut, jeg skal ut og drikke meg full. Jeg vil være slem, jeg vil bort fra mitt hjem, for å gjøre en mengde tull.» Slik lyder det i DeLillos-sangen Ut. La si at «rekkehuset i drabantbyen» er vår tids bilde på «The man in the grey flannel suit»/ Ekorn-Jensen – som stedet der ungdommens råskap går for å dø. Det finnes mange fluktruter fra dette huset – like mange som det finnes musikksjangere.
10
Over huset, i ro og harmoni med stjerner og planeter, det er der den psykedeliske musikken vil. Under huset, langt nedi jorda, blant knokler og bein, sjørøverkart, rotter, slanger og flaggermus – hit vil heavy metal. Et godt stykke bort fra huset og ut på landsbygda – dit vil roots, folk og country. Til søppeldyngen vil pønken, der alt er kaos og endevendt. Inn til sentrum, neonlys, nattklubber og vakre mennesker – hit vil disko og dansemusikken. Og downtown east, på de farlige stedene der halliker teller pengene fra cracksalget, vil hip-hopen. Å uttrykke ønske om å bli igjen i rekkehuset, har ikke vært vanlig i pop & rock. Rockekulturens klær, hår og danser har blitt forklart som motstand; arbeiderungdommens motstand mot en skjebne de føler seg tvunget til å møte. Andre har forstått det som et overgangsritual, en universell tilbøyelighet til å la personer som verken hører hjemme blant barn eller voksne, tre ut av sin normale status noen år, før de reintegreres i samfunnet igjen. Noen har også trukket linjer tilbake til middelalderens karnevaltradisjoner, der småfolk fikk lov til å gjøre narr av de herskende et par dager i året: Å vrenge samfunnsordenen med innsiden ut fungerer som en ventil for å la samfunnet bestå og gradvis justere seg etter forholdene. I dag er enhver pop og rock-sjanger full av fortellinger, koder, symboler og myter. En 15-åring som vil spille rockabilly, vil automatisk gripe brylcreme-tuben og bestille time hos tatovøren før han plukker opp Gretsch-gitaren. Har det blitt litt forutsigbart? Når absolutt hele kulturen omfavner de opprinnelige rockeidealene om individualitet, autentisitet og selvrealisering, hvem er det da som står igjen som en rar, mystisk figur i vår tid? Det er Ekorn-Jensen. I dag snakker man om den ambisiøse og konforme «Generasjon Lydig». Cowboyen, outlawen, bohemen, uteliggeren, den prostituerte – alle disse heroiske avvikerne fra pophistorien er som denne anledningen bokstavelig talt viser - satt på museum. Er det én karakter som representerer «Generasjon Lydig», så er det nerden/eksperten/geeken – tenk Bill Gates. Og det er i indie-musikken han ruler, med briller, gjenknappet skjorte, keitete dansing og gitaren høyt oppe på et radmagert bryst. I 2013 ble kategorien Indie opprettet i Spellemannsprisen, med over 400 påmeldte utgivelser. Denne gjengen vil ikke bort fra rekkehuset i drabantbyen. Tvert imot, de drømmer om det. Kanskje ikke så rart, dagens boligmarked tatt i betraktning. De tenker så absolutt på morgendagen, om ti år har de kjelleren full av nøtter.
Knut Schreiner 12
Identitet er et annet sted av Erling Dokk Holm Det var så enkelt. Jeg kunne se hvem som likte hva. Gutter og jenter med hanekam, hullete olabukser, opprevete sorte skinnjakker, dandert med metallenker og ansiktene malt med flammende sterke farger og aggressive sorte streker. De likte ikke noe som ikke var pønk. De avskydde alt annet. Du trengte ikke spørre. Og så hadde du rockabillyene. Kinnskjegget, brylkremen, med oppbrettet blå Levis, akkompagnert av pilotsolbriller. Uansett vær. Og slik var det med alle musikkretningene. De hadde sine estetiske parallellunivers i klesdrakten, frisyren og sminken. Folk så ut som det de likte. De hadde kodet sitt ytre slik at de – bevisst eller ubevisst – skulle tre frem for seg selv og andre som identifiserbare. Pønkerne, metall-folka, de discofile, rockabilly-diggerne, alle var de slik. De levde alle opp til en av de enkleste og mest brukbare definisjonene på hva kultur er; jo nemlig et kodefellesskap. Og det gjorde verden oversiktlig og rangerbar, og slik ble den også kommersielt lesbar. Hele ideen om å segmentere befolkningen slik at man kan kommunisere til dem man er interessert i å nå – og ikke alle andre – har sitt glansbilde i denne kategoriseringen av ungdomskulturene. Gjennom bruken av distinkte kleskoder fikk også musikksmaken rollen med å avsløre deg, og ditt indre egentlige jeg. Du stod frem som en person med et helt klart smakskart. Fusjonen mellom mote og musikk har vært perfekt symbiotisk, den har drevet begge til et stadig mer omfattende maksimum, og dette møtet mellom de to disiplinene er i de fleste land ganske likt. Musikk er en av de mest klassiske globaliseringsarenaene. Å se forskjell på en pønker fra Kreuzberg i Berlin og en fra Stenersgata i Oslo, var i 1983 en øvelse de fleste ville stryke i. Det er likevel slik at selv om det er en symbiose mellom musikk og det visuelle, så er det musikken som er selve kraften 14
som driver – eller drev – disse prosjektene. Gjennom musikken fikk det andre mening. Det er pønkens ønske om å utslette den sosiale og økonomiske orden som skapte den visuelle identiteten. Ikke omvendt. Musikken var derfor en motmakt, og en motkultur. Store deler av vestlig populærkultur var lenge en eneste stor masse av velartikulert avvisning av den herskende estetikken, og den ideologiske retningen. Ikke bare pønken formulerte dette budskapet, men også de fluffy heavy-rock kostymene, reggae-tilhengernes dreadlocks og løse gevanter, og de raffinerte ’saturday night fever-dressene’ var opposisjonell estetikk. Men akkurat nå, når vi skriver 2014, så er ikke lenger dette kartet i overensstemmelse med terrenget. Du kan ikke lenger skue hundene på hårene. Smaken sitter ikke lenger klistret i klesdrakten. Det kan forklares ved at grønsjen – som i dag er å regne som en trett 20-åring – brøt med regimet. Musikkens karakter smittet ikke over på det estetiske feltet i samme grad, det var mer som om musikken koblet seg fri fra det visuelle. Den var i seg selv nok. Denne musikken ble skapt av barn av intellektuelle og kunstnerisk anlagte foreldre i Seattle, som selv hadde spilt i band og som selv hadde formulert et opprør gjennom både musikken og klærne. 15
Grønsjen, som en størrelse som opptrer inn mellom kunstutdanning og Starbucks, skapt av mennesker som ser på musikkutøvelse som en «naturlig» aktivitet, lette ikke i det ytre. Opprøret – hvis det i det hele tatt var til stede – ble å ikke synes gjennom klærne. Akkurat slik den klassiske europeiske kunstmusikken ikke kan synes hos tilhengerne. Kanskje kom ikke bruddet med grønsjen, kanskje kom det tidligere, med noe annet. Okke som; poenget er at den er kommet og den dominerer. En annen årsak som bare gjør dette bruddet enda tydeligere er digitalisering og strømming av musikk. Det er en ny strukturell betingelse for musikken, fordi den fjerner det komplette og sammenhengende formatet som LP-er og CD-er representerte. Det er alltid noe annet der ute som kan koble deg av eller på en ny sound. Det identifiserbare og grenseskapende i musikken er der, men bare i musikken. Den teknologien vi benytter når vi tilegner oss musikken virker ikke lenger strukturerende. Alt flyter, og for de store generasjonene som kommer ut i ungdomstilværelsene er én av de mest produktive og solide identitetsmarkørene gått tapt. For evig, men kanskje ikke for alltid. De må finne andre ankere de kan slippe ut i strømmen, slik at de kan stanse opp og lete etter sitt egentlige jeg. Disse ankerene må være noe annet enn musikken. Det kan være kroppen, eller bruken av den, eller det kan være utdannelsene og reisene. Men ikke sounden. Erling Dokk Holm
«Folk trudde vi var galne eller at Surferosa var eit ikkje-norsk band, noko eg tok som ein kompliment. Provokasjonen låg nok i at vi skilte oss kraftig ut og vi var jækla stolte av konseptet vi bygde, både musikken og samarbeidet med Josefin Johansson (stylist) og Thomas Mørk (hår/makeup). Imaget gjekk utover musikken i starten, for norsk presse kalla oss ironiske. Men i dagens musikkbransje viser det seg at det er viktigare og viktigare å «selge» eit produkt, vere tydelege. Vår staheit, stil, pågongsmot og samarbeidspartnerar tok oss verda rundt. Det som vi holdt på med for 12-13 år sidan, i likeheit med Turboneger, er meir vanleg i dag. Kanskje mest i utlandet, for i Noreg er det fortsatt litt traust på imagefronten. Alle ser ganske like ut, og det er keisamt.» Mariann Rosa 16
— Vi hadde null grenser og kreativiteten bobla over.
«ARRESTERT» PÅ POPSENTERET - EN OVERSIKT I tillegg til utstillingen i 2. etg. finner du igjen tematikken og artistene i alle Popsenterets etasjer. Nedenfor er en beskrivelse av hva du finner hvor.
1. etg. HISTORIEVANDRING
I historievandringen finner du igjen epoker og stiler i kronologisk rekkefølge. Legg merke til klær og måter å fremføre musikk på!
2. etg. ARTISTSTASJONENE
Musikkvideoer, TV-klipp, fotografier og biografier. Både flaut og deilig gjensyn.
DEN RØDE GANGEN
Her innledes temautstillingen - ulike epoker og stilvalg gjennom populærmusikkens historie.
STUDIO
Syng inn din egen versjon av kjente låter fra ulike epoker i populærmusikken. For anledningen har vi lagt inn rock´n´roll og metall i utvalget.
BLABORDET
Her kan du finne både kjente ikoniske elementer og noen herlige gjensyn med de litt mindre ikoniske – kanskje mer komiske stilartene fra populærmusikkens trender.
TEMAPARKEN
Her finner du hoveddelen av temautstillingen, med både åsted og etterforskning.
18
3. etg. FOTO, DESIGN & MIX
Kle deg ut og ta bilde til ditt platecover som du designer ferdig ved stasjonene utenfor fotorommet. Miks og lagre låten du spilte inn i studio! Last alt ned fra www.popsenteret.no/ MIN SIDE. Husk brukernavn og passord! Du kan laste det opp på mobil eller i EgoEggene med en gang.
TV-KROK
Len deg tilbake og se hele innslag av det du har sett deler av i Temaparken. Her er alle forhørsintervjuene samlet så du i fred og ro kan se enkeltintervjuer av dine favorittartister fra utstillingen.
EGOEGG
Sitt komfortabelt og let i musikkbaser, les artikler, se på bilder og lytt til musikk. Her kan du også laste opp det du selv har laget i studio og foto, design & mix. Husk brukernavn og passordet du lager deg, da dette fungerer som innloggingsinfo på MIN SIDE (www.popsenteret.no).
19
STELLA MWANGI
“Jeg følte jo at mange så på meg litt rart. Det var noen ganger vi overdrev veldig mye.”
PETTER BAARLI
“Jeg merker med én gang et band som er falskt, hvor det er tilgjort. Aldri stol på et band som ikke svetter på scenen.”
MARIANN ROSA
“Mitt forhold til David Bowie er så sterkt at jeg mistenker at han er faren min.”
VIDAR BUSK
“Du skal aldri se ut som publikum når du går på scenen. Du skal skille deg helt ut.”
ERLEND HJELVIK
“Jeg tar tatoveringer med motiver jeg synes er kule, og da har det blitt en del hodeskaller. Det skal være litt evil for at det skal bli fett.”
Popsenteret, Schous kulturbryggeri kontakt@popsenteret.no | 22 46 80 20 www.popsenteret.no