Ă…ndelig og helt normal
Ă…ndelig og helt normal_130x205.indd 1
21.09.15 15.49
Ă…ndelig og helt normal_130x205.indd 2
21.09.15 15.49
A N N I E SC H AU G
Ă…ndelig og helt normal_130x205.indd 3
21.09.15 15.49
Åndelig og helt normal Copyright: © Proklamedia 2015 Sats og omslag: Kristian Kapelrud Omslagsfoto: C amilla Waage, CFoto (forsidefoto), Chris Norm Myreze (baksidefoto) Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia 1. opplag oktober 2015 ISBN 978-82-7199-516-4 (Innbundet bok) ISBN 978-82-7199-517-1 (E-bok) Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra King James, Bibelen Guds Ord, Bibelforlaget.
Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no
Åndelig og helt normal_130x205.indd 4
21.09.15 15.49
Takk
J
eg vil takke min mann Svein som har latt meg være så åpen i min beskrivelse av livet vårt, og våre to sønner som alltid er så oppmuntrende. Jeg vil takke Solveig Brun, som er lærer av yrke og pastor i Familiekirka på Myre. Hun har pushet meg når jeg ville gi opp skrivingen og når jeg satt fast i tidsklemma. Hun er min hjertevenn og har vært en god medvandrer gjennom boken. Jeg vil også takke Kristine og Leif Jakobsen. Leifs forkynnelse og undervisning har fulgt meg helt siden jeg var nyfrelst. Den har skapt tro i meg og glede over livet. Leif har alltid vært til god hjelp når jeg har trengt teologiske svar på noe jeg har vært i tvil om. Som ektepar har de vært et forbilde for meg. Jeg vil også takke Kathrine Vigdel som har språkvasket, som har reist gjennom livet mitt med lysets hastighet, og som har hjulpet meg gjennom boken. Så takker jeg mine venninner som alltid har støttet meg gjennom boken. En takk går også til Kvinner i Nettverk for deres inderlige gode kjærlighet til meg. Til slutt vil jeg takke Proklamedia og Eivind Sætrang som hadde tro på boken min.
Åndelig og helt normal_130x205.indd 5
21.09.15 15.49
6
Ă…ndelig og helt normal
Ă…ndelig og helt normal_130x205.indd 6
21.09.15 15.49
Innhold Takk .......................................................................................................................... 5 Forord ................................................................................................................... 11 DEL 1 – MITT LIV 1. Barndom og oppvekst ....................................................................... 13 2. Et nytt liv har begynt ....................................................................... 35 3. På den hemmelige møteplassen .................................................. 47 4. Den åndelige krigen .......................................................................... 63 5. Livets prøvelser: Om sorg og tap – og tilgivelse .............. 73 6. Kallet til å være forkynner ............................................................. 89 7. Fra sjamanisme til Jesus – mange omveier til tro ....... 105 8. Alternativ behandling kontra kristen tro .......................... 129 9. Engleverdenen ..................................................................................... 137 10. Kors på de sju fjell ............................................................................ 149 11. Alt mitt er ditt .................................................................................... 161 12. Bevar ditt hjerte ................................................................................. 175 DEL 2 – ÅNDEN I TIDEN 1. Å famle seg frem til lyset – alternativ religiøsitet ........ 195 2. Sjamanisme ........................................................................................... 221 3. Guds sannhet kontra Rudolf Steiners lære ...................... 229 4. Om engler og engledyrkelse ...................................................... 241 5. Jesus er kjærlighet – om agape ................................................. 253 6. Gud vil gi oss salt – Himmelens kraft på jorden ........ 259 7. I hans veldige kraft – om åndelig krigføring ................. 269 Innhold
Åndelig og helt normal_130x205.indd 7
7
21.09.15 15.49
8. Å leve i Guds lys ................................................................................ 273 9. Vær stille for Gud ............................................................................. 275 10. Min Gud er sterk, han .................................................................. 279 11. Herrens lampe .................................................................................... 281 12. Åndens frukt ........................................................................................ 285 13. Om bønn ............................................................................................... 295 14. Tilgivelse ................................................................................................. 303 15. Gud gir oss forstand ....................................................................... 313 16. Guds menighet – Guds øyensten ........................................... 319 17. Vår himmelske arv – vi kan bruke den fordi Jesus døde .................................... 333 18. Vokte oss selv og hverandre i broderkjærlighet ............. 337 19. Menighetens privilegium ............................................................. 343 Epilog ................................................................................................................. 351
8
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 8
21.09.15 15.49
Forord
J
eg har valgt å skrive denne boken som en personlig livsskildring og samtidig en samling tekster fra min undervisning og forkynnelse rundt Ånden i tiden og hvordan vi best kan leve vårt kristne liv i den verden vi lever i. Jeg kommer ikke utenom min erfaring når jeg belyser det som omgir oss på det åndelige plan. Gud har tatt meg gjennom en utrolig reise, og den ønsker jeg å dele her. Mine livserfaringer og min kjærlighet til Guds ord har satt spor i mitt personlige liv og som forkynner. Jeg håper at du blir velsignet av å lese denne boken. Livet kan by på utfordringer og smerte, men midt i alt dette finnes det ingen unnskyldning for ikke å gå videre i livet, med et hjerte renset i Gud, satt i frihet, fornyet og fylt av glede. Åndelig, ja – det handler om å våge å være åndelig, og samtidig helt normal. Normal for meg er å være en etterfølger av Jesus – i verden, men ikke av den. Når du leser denne boken, håper jeg at du kan kjenne kraften av Gud den allmektige, at du kan kjenne Jesu vellukt, Forord
Åndelig og helt normal_130x205.indd 9
9
21.09.15 15.49
og at jeg er satt fri fra janteloven. Her får du meg slik jeg er med alle mine meninger og tanker. Jeg takker Gud for min ektemann Svein, mine to gutter og mine venninner som støtter meg. Jeg vil si det samme som Paulus sier til Galaterne: «Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg. Og det livet som jeg nå lever i kjødet, lever jeg i tro på Guds sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.» Galaterne 2,20 Så min ære går til Jesus alene.
Engler i sneen Vinteren var kald og stjernene lyste opp på himmelen. Finnmarkingene var kjent for å være «hardhause». Vi ungene i nord var stolte over å bo i midnattssolens land, selv om vinteren var lang og iskald med stiv kuling fra sydvest, snøfokk og sjørokk. Når været var rolig og det hadde snødd rett ned og kvelden var god, hadde jeg et ritual før jeg gikk inn om kvelden. Jeg spredte armer og ben og lagde store engler i sneen, og jeg var veldig spent på om Gud kunne se dem. Denne boken handler også om dette – om engler og hva som foregår i den åndelige verden. Etter alt jeg har lært og erfart, kjent på kroppen og opplevd gjennom levd liv, kan jeg med hånden på hjertet si: Nå vet jeg at Gud så engelen jeg lagde i sneen, og smilte.
10
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 10
21.09.15 15.49
– Del 1 – MITT LIV
Forord
Åndelig og helt normal_130x205.indd 11
11
21.09.15 15.49
12
Ă…ndelig og helt normal
Ă…ndelig og helt normal_130x205.indd 12
21.09.15 15.49
–1–
Barndom og oppvekst
I
mitt barndomshjem var Gud til stede gjennom Fadervår og andre kulturkristne tradisjoner. Jesus ble derimot aldri nevnt – bortsett fra ved jul, ja visst, men når julen var, over pakket vi ham ned. Han var borte helt til neste jul. Jeg vokste opp i et hjem med mye lys og mye varme, gode foreldre og en søskenflokk på seks. Vi var fire jenter og to gutter. Ja, det var ei jente til, som min mor fikk etter de to første barna, ei jente som døde i krybbedød. Hun var visst rødkinnet og rund – og dagen etter var hun død. De eneste gangene jeg så far gråte, var når mor hentet frem minnene om barnet. Vi bodde i et stort murhus med mange rom. Det var så mange rom at mor og far leide ut noen til en familie. Det var flere rom å leke i og et stort tørkeloft som alltid var ryddet slik at vi kunne leke mellom takbjelkene og oppbevare dukkevogner og andre leker der. Men lekene var ensomme oppe på det store tørkeloftet i lange perioder av gangen, da Eli og jeg var på sykehus. Vi var de minste i flokken, min søster Eli og jeg, og vi ble nemlig født med hoftefeil. Hoftefeilen gjorde at vi måtte tilbringe Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 13
13
21.09.15 15.49
perioder på sykehus, et par ganger i året hvert år gjennom oppveksten. Operasjonene var nokså hyppige etter hvert som vi vokste og fordi hoftene var så grunne – hofteluxasjon, som det het. Vi ble lagt i gipsskåler og senere operert i hoftene. Oppholdene på sykehus varte noen ganger fra seks måneder til ett år, og da vi kom hjem fra sykehuset, var lekene våre, dukkevognen og dukkene like hele og vakre. Vi fikk nye klær til dukkene hver gang vi kom hjem. Og selv om babyklærne som mamma kjøpte var altfor store til dukkene våre, syntes vi de var helt perfekte. Jeg var et barn med mange spillopper i blodet, men spilloppene satt for det meste fast i hofteskålene, i en tilstand som kaltes for hoftedysplasi. Det hindret meg ikke i å gå på ski og konkurrere. Jo mer jeg strevde med hoftene, jo mer djerv ble jeg. Jeg klatret i fjellet og var fysisk aktiv. Selv om mine foreldre var gode og snille, var oppdragelsen streng med normer og regler. Hvis vi ikke holdt husreglene, vanket det husarrest. Jeg var ekspert på ett område, nemlig å få husarrest! Vi var en såkalt «ikke-kristen» familie. Akkurat det var en stor lettelse da vi vokste opp, fordi vi så hvordan mange av de kristne på Magerøya var strenge læstadianere som ofte gråt og ba om tilgivelse. De ga ikke noe attraktivt bilde av det å være kristen. De var strenge i barneoppdragelsen. Hvis noen av deres unge håpefulle ble med barn utenfor ekteskapet, som jo hendte innimellom, ble de sendt til slektninger sørpå eller til Narvik, til andre i læstadianersekten. (Jeg vet at det finnes forskjeller blant læstadianere, og jeg møtte nok en del strenge avvikere. Derfor velger jeg å bruke ordet «sekt».) Ja, læstadianerne var strenge i oppdragelsen, verre enn det mine foreldre var. Det hendte vi som søsken ba Fadervår sammen før vi sovnet. I mitt stille sinn, etter amen, la jeg ofte til: «Takk, Gud, for at mine foreldre ikke er 14
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 14
21.09.15 15.49
læstadianere.» Dette var de eneste to åndelige opplevelsene jeg hadde den første tiden som barn – disse to bønnene og Jesus på julaften.
Min tidlige åndelige debut Hjemme på Magerøya gikk det rykter om samene, at de var litt mystiske, litt sinte og innadvendte. De kunne gane (påkalle og tilbe onde makter) og forbanne. De hadde et rykte på seg om at de hadde makt over de døde. De kunne helbrede, finne mat og bær og stoppe blod. Vi visste at de av samene som var healere og åndemanere og foretok sine trommereiser, de kunne bli sinte – og da kunne de gane og forbanne oss. Kanskje vi til og med kunne dø. Finnkjerringa, som vi kalte henne på øya der vi bodde, var ei sint samedame som bodde en par hus fra oss. Hun var øyas skrekk. Ei finnkjerring er betegnelsen på ei samedame som har gitt seg til sjamanånden og har makt over åndeverdenen. Hun bruker urkreftene som hun selv vil, til å velsigne eller forbanne. Hun var skummel, og spesielt sint på unger. Når vi gikk hjem om kveldene etter å ha vært ute og lekt, måtte vi springe forbi huset hennes. Vi måtte bare ikke få henne sint, for det betydde ganing og forbannelse. Vi visste at så lenge hun var blid, gikk alt bra. Jeg hadde hørt rykter om at hun hadde ganet noen slik at de døde, og at de gjenlevende i familien ble fattige og syke. Slike historier verserte om finnkjerringa. En dag da jeg var seks år, hadde min mor ordnet en avtale med denne damen. «Ta din søster med deg, Annie. Nå skal Frjoja helbrede deg.» Mor ville at hun skulle helbrede meg for hoftefeil, og for en utvekst jeg hadde fått på hælen etter å ha ligget så lenge i gipsskål som nyfødt. Min søster var to år eldre, åtte år, og hun skulle altså bli Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 15
15
21.09.15 15.49
med. Jeg skalv og grøsset over hele meg. «Skal hun helbrede meg? Nei jeg vil ikke, jeg tør ikke!» ropte jeg. «For noe tull!» sa mor. «Hun skal ikke gane deg, så ikke vær redd.» Hånd i hånd vandret min søster og jeg til den skumle finnkjerringa. Den var vel den første gangen jeg i mitt seksårige liv var helt taus. Haltende og livredde nærmet vi oss finnkjerringas hus. For én gangs skyld var jeg stille og jeg kjente stundens alvor. Ville jeg bli til en annen person? Ville jeg dø eller ville jeg leve? Minnene er fortsatt klare fra den dagen, så mange år etter og selv om jeg var bare seks år. Da vi kom inn i finnkjerringas hus, var det kaldt og det luktet bensin fra en oljelampe. Mannen hennes satt i en krå og røykte pipe. Han så opp og sa med en trøtt stemme: «Hun er i vaskekjelleren.» Vi gikk ned i vaskekjelleren, og idet hun så oss, sa hun med mørk stemme: «Hent en bordkniv.» Jeg tenkte: Nå dør jeg. Vi gikk hånd i hånd til kjøkkenet. Jeg åpnet den slitte skuffen og prøvde febrilsk å finne den minste kniven i skuffen. Til min store forbauselse tok finnkjerringa imot kniven med et smil. Det var en fruktkniv jeg hadde funnet frem til henne. Jeg tenkte at hvis hun ville drepe meg, så ville det ikke gjøre så vondt. Jeg er jo bare seks år, og da trengs ikke så stor kniv, tenkte jeg. Hun sa: «Sett deg ned.» Jeg satte meg ned mellom henne og den kokende gryten som dampet av kokt såpe. Hun rørte litt mellom klesplaggene og satte seg ned foran meg. Så tok hun tak i beina mine og slengte vilt med kniven over beina og hodet mitt. Jeg så at min søster satt stiv av skrekk med den ene foten på skrå i døråpningen klar til å løpe. Finnkjerringa joiket, svettet og skar i luften. Jeg visste at hun kalte på hjelp fra de døde og det var jo bra, for da kunne kanskje de hjelpe henne til å bli litt snillere. For hun hadde jo rykte på seg for å være veldig sint, og nå så hun veldig sint ut. 16
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 16
21.09.15 15.49
Seansen var over og hun satte seg igjen, helt utmattet. «Hut dokker ut!» ropte hun. Vi løp så fort beina kunne bære oss. Haltende kom vi inn døren hjemme og der sto mamma så fornøyd og sa: «Hun er ikke noe å være redd for, ikke sant?» Vi sa ingenting. Jeg husker at vi gikk rett på rommet for å leke. Jeg sa: «Eli, hun ganet ikke deg.» Søsteren min så på meg med de store øynene og sa: «Nei heldigvis, for hun luktet så vondt.» Den kvelden sovnet jeg med mareritt. Drømmen var så levende. Jeg var blitt en maskin for de døde. Jeg drømte at jeg var et popkorn som hele tiden vandret inn i en maskin. Jeg prøvde å stikke av fra de døde, men de fanget meg med sin popkornmaskin. Dagen etter denne seansen hos finnkjerringa var jeg blitt forandret. Folk rundt meg kjente meg liksom ikke helt igjen. I de påfølgende årene ble jeg mer utagerende og trassig. Jeg kranglet ofte med søsknene mine. Jeg bannet og fikk voldsomme raseriutbrudd. Jeg begynte tidlig å skulke skolen, fòr med gutter, var med dem på å henge bak på bussen i fart og gjorde rampestreker og røykte sigaretter allerede i 10-årsalderen. Jeg var mer nede på kaiene og på fiskebruket enn jeg var hjemme. Jeg hadde ofte husarrest. Min nærmeste søster Eli sa så mildt: «Kan ikke du bare bli litt greiere, så slipper du all den straffen?» Jeg hørte ikke på de ørene. Jeg var fanget i et garn det var så vanskelig å komme seg ut av. Huldra var en kjent skapning på mine trakter. Det ble sagt at det var en forhekset kvinne med lang hale. Hun var vakker å se til og hadde langt, svart hår. Hun var barnløs og forhekset barn med sin fine sangstemme. Det ble ofte sagt at dersom vi gikk dit eller dit eller gjorde så og så, kom huldra til å ta oss. Etter min debut med finnkjerringa hadde jeg lyst til å ta kontakt med denne huldra. Derfor dro jeg til Hjelleplassen der det gikk an å få kontakt med henne. Jeg nynnet lavt for Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 17
17
21.09.15 15.49
å gi til kjenne at jeg ville ha kontakt med Huldra. Jeg syntes det var rart at hun ikke dukket opp, jeg var jo knapt fylt 10 år. Jeg lekte ofte alene der og samlet på ting jeg fant i fjæra. Av og til kunne jeg høre at hun hvisket til meg uten at jeg fikk øye på henne. Etter hvert tok jeg i bruk andre medier for å få kontakt med åndeverdenen. Når jeg la meg om kveldene, prøvde jeg å be «Fadervår», men uten å lykkes. Det stoppet liksom opp hver gang jeg kom til «forlat oss vår skyld som vi og …» Noe annet hadde tatt bolig i meg. Jeg var blitt så vant med den åndelige dimensjonen. Jeg hadde fått det inn med morsmelka, og vi barna levde i frykt for ganing og forbannelse. Som liten jente visste jeg at gjenferd var dagligtale blant folk, og spøkelser var djevelen som forkledde seg i døde sjeler. Enten måtte man be Fadervår minst tre ganger, eller banne. Vi vokste opp med en religiøsitet hvor det meste var synd på søndagene, men resten av uken gjorde vi som folk flest. Det gikk rykter på øya om hvem som drev med spiritisme og snakket med de døde. Så den åndelige dimensjonen, det okkulte og det religiøse, var tydelig for mer «normale» mennesker som ikke hadde noen åndelig bevissthet. Søndagene var hellig, i den forstanden at håndarbeid i all slags form var forbudt, også å gane og spå og snakke med de døde.
Landstads reviderte Vi var tre av seks barn i familien som hadde hoftefeil. Spesielt Eli og jeg reiste ofte til Oslo for å bli operert og få hoftene justert. Jeg løy i lange tider om mine hoftesmerter, inntil røntgenbildene avslørte store avvik. «Hun må opereres igjen», sa legen. Og det gav meg enda ett år i Oslo på Sofies Minde, 18
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 18
21.09.15 15.49
der behandlingen foregikk. Jeg og min søster delte heldigvis samme skjebne. Vi ble operert samtidig og lå på samme rom på sykehuset. Vi fikk noen undervisningstimer i sykesengen, men det var minimalt. Jeg lå som regel og tegnet og var i opposisjon mot alt og alle. Jeg var urolig i kroppen, så vel som i mitt sinn. Jeg sa ofte: «Jeg vil oppleve noe annet enn å ligge her på Lit de parade.» (Lit de parade var et uttrykk vi brukte i Finnmark når noen døde. Det var omtrent slik vi følte oss.) Det ble seks måneder denne gangen med tre operasjoner og to måneders rekreasjon på Kysthospitalet i Stavern. Da vi kom hjem, hadde jeg ikke bare innelåste hofter og gikk på krykker, jeg hadde også mye innelåst energi og åndelige forstyrrelser på grunn av de spiritistiske seansene jeg hadde vært med på, og som var så grunnfestet i min ånd. Jeg opplevde et åndelig sug etter å møte mine åndsvenner – det vil si de voksne på øya som var spiritister og som rekrutterte oss unge – og lurte veldig på hva de hadde opplevd i seansene siden sist. Det var knappe to år mellom min søster og meg. Hun var rolig og avbalansert, mens jeg var full av liv – for mye liv. Ofte sa mor: «Eli, ta Annie med deg på rommet så jeg får ørefred.» Jeg var nysgjerrig på livet og ble nok for masete for min mor, så min søster Eli måtte avlaste mammas ører slik at hun fikk «ørefred». Jeg lurte ofte på hva det egentlig var. Var stemmen min så stygg at mamma fikk vondt i ørene? På grunn av det beveget jeg meg ikke så nær min mor som min søster gjorde. De kunne ha varme samtaler og betro seg til hverandre. Jeg kjente at de to hadde noe som jeg og mor ikke hadde. Jeg tok avstand og det var nok det beste, resonnerte jeg, for jeg skapte jo bare vonde ører for min mor. Det var vanlig at unge jenter ble utilsiktet gravide, og det hendte at de ikke visste hvem faren var. Jeg hadde hørt i smug Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 19
19
21.09.15 15.49
når de voksne satt rundt kaffebordet og pratet: «Jo, fødselen gikk fint, hun er jo ung. Men faren vet ingen hvem er.» Jeg var blitt elleve år. Mange av mine eldre venninner snakket om møydommen, og de sa at de hadde mistet møydommen sin. Jeg ante ikke hva det betydde, så jeg spurte mor: «Hva betyr det å miste møydommen sin?» Hun så på meg og sa: «Du som ikke er fylt tolv år, du skulle ikke bry deg om slikt.» Jeg hadde gode venninner, men mistet kontakten hver gang jeg måtte ta nye hofteoperasjoner. Jeg led i stillhet over tapet av mine klassevenninner. Jeg hadde ofte flere måneder i sleng med hofteoperasjoner på Sofies Minde i Oslo sammen med min søster. Jeg var vill og gal på sykehuset, så selv om vi var bundet i strekk med hoftene, praktiserte jeg spåing og åndemaning i sengen. Av og til måtte jeg trøste noen av våre romkamerater etter at jeg hadde diktet nifse eventyr om kveldene. Jeg var faktisk litt redd selv også, etter all fantasien om ånder og djevler som hadde spist små barn, og barnas blod som ropte om hjelp. Jeg elsket å tegne og formet alle legene og sykepleierne i karikatur som troll. Jeg delte ut tegninger av karikerte mennesker med stygge trollansikter. Alle som hørte om trolltegningene, sto i kø på avdelingen for å få tegnet seg selv. Oppvekstårene bar altså i stor grad preg av at jeg gikk inn og ut av sykehus. Jeg mistet mye skolegang, og manglet gode, nære vennskap. Da tiden kom for at jeg skulle konfirmeres, lå jeg på ny innelåst i mine hofteskåler på Sofies Minde i Oslo. Jeg var nå blitt 13 år, og skulle etter tradisjonen konfirmeres året etter. Min mor ville selvsagt at jeg skulle konfirmeres slik skikken var og slik alle gjorde, men da protesterte jeg vilt. Jeg sa at jeg ville heller dø enn å bli konfirmert. Det var vanlig at de som ble konfirmert, fikk salmeboken som en av gavene fra foreldrene. Den var en ny utgave og ble 20
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 20
21.09.15 15.49
kalt Landstads reviderte, og det var vanlig med innskrift på permen med navnet sitt og dato. Landstads reviderte fungerte som et praktisk bevis på at man var blitt voksen, nesten som en legitimasjon. Men hvis jeg ikke ble konfirmert, ville jeg jo ikke få denne salmeboken. Jeg sa: «OK, mamma, da får jeg heller være uten Landstads reviderte.» Da jeg endelig kom hjem fra Sofies Minde i Oslo, lengtet jeg etter mine venninner. I nord ble du voksen når du ble konfirmert, og da kunne en vise tobakkspakken offentlig og gå på fest i turnhallen i helgene. Jeg hadde overhørt noen jenter i skolegården som snakket om møydommen. Det skjedde visstnok etter at man var blitt konfirmert, og jeg hadde to venninner som var veldig opptatt av om jeg hadde mistet møydommen min eller ikke. Siden jeg var helt uvitende om dette med møydommen, samtidig som jeg hadde svært lyst til å være sammen med mine venninner, så var det første jeg sa til dem da jeg kom hjem fra sykehuset i Oslo: «Jeg har mistet møydommen min, jeg også.» De sa: «Da kan vi være bestevenninner.» Jentene var to år eldre enn meg og de tok meg i armen og sa: «Vil du være med oss i dag?» Jeg pustet lettet ut og tenkte at endelig skal de to som jeg har kjent så lenge, bli mine beste venninner igjen. Jeg svevde av lykke. «Du må være med, Annie. Du har sagt at du har mistet møydommen slik som vi.» Jeg hadde løyet om det, for egentlig visste jeg ikke helt hva det betydde. Jeg var 13 år, så jeg tenkte at det å miste møydommen hadde noe med å bli ordentlig voksen å gjøre. Jeg følte meg voksen selv om jeg enda ikke var konfirmert, og det føltes helt riktig å lyve om det og late som om jeg hadde det. Kanskje det hadde noe med denne salmeboken, Landstads reviderte å gjøre. Jeg kunne jo bare stjele mine søsters salmebok som hun fikk da hun ble konfirmert, hvis det ble spurt etter bevis på at jeg var blitt voksen. Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 21
21
21.09.15 15.49
Dagen kom, den store dagen som venninnene mine hadde snakket om, om å bli ordentlig voksen. Fremdeles sto det ikke helt klart for meg hva dette dreide seg om. Jeg konkluderte med at det måtte dreie seg om at jeg skulle lære å røyke. For å kunne kjøpe røyk måtte man være voksen, men om man hadde Landstads reviderte i veska, var det som et bevis på at man var blitt voksen, og da fikk man ofte kjøpe røyk selv om man strengt tatt ikke var gammel nok ifølge loven. Venninnene mine, de sa de skulle vise meg noe, og jeg ble med dem i en taxi. Alle kjente sjåføren, for det var han samme som kjørte skolebussen. Jeg skulle sitte foran i bilen og venninnene mine satt bak. De fniste og hvisket, og jeg forsto ikke helt hva som skulle skje. «Du skal bli voksen, hører jeg», sa mannen da vi hadde satt oss inn. Jeg stammet frem et «ja» uten helt å vite hva han mente. Kanskje forventet jeg at han skulle finne frem sigaretter. Jeg kjente at dette var galt og noe inni meg ville ikke bli voksen likevel. Plutselig stoppet han bilen og kastet seg over meg og kommanderte: «Ta av deg buksa.» Jeg var ør i hodet av skrekk. Jeg hørte fnisingen i baksetet. «Bare gjør det, hun har mistet møydommen!», ropte venninnene mine i kor. Jeg var helt lammet, jeg ble nummen rundt munnen og ville rope: «Nei, jeg er ikke blitt voksen enda!» Men ordene ble helt borte i luften som ville kvele meg. Mannen bannet og kjeftet på at de hadde gitt ham en jomfru. Smertene var som kniver i kroppen og de minnet meg om hver gang jeg våknet opp på intensiven på sykehuset etter en hofteoperasjon. Kvalm og ør i hodet som jeg så ofte hadde opplevd på Sofies Minde. Jeg hadde den samme tanken jeg fikk etter hver hofteoperasjon: Bare jeg ligger stille, så vil smertene gi seg. Han bannet og kjeftet. «Hun er ikke brukbar!» gneldret 22
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 22
21.09.15 15.49
han. Jeg skalv som et aspeløv og kjente frykten og hatet stige opp i meg. Nå blir jeg sendt sørover, tenkte jeg. Gud, jeg har jo ikke Landstads reviderte, og ikke har jeg hodetørkle eller tilgivelse heller. Jeg hadde bare gråten, og det var jo ikke nok til at Gud kunne se meg og gi meg fred. Men så kom jeg til meg selv: Mine foreldre er jo ikke læstadianere, for en lykke! Jeg kjempet med å tenke klart da han kastet meg ut av taxien. Venninnene mine fulgte med ham videre, og jeg sto i snøfokken bak et gammelt ubebodd hus og skalv. «Gud, jeg vil lage en engel når jeg kommer hjem, kanskje du ser ned da?» Det tok lang tid før jeg klarte å gå hjem. Jeg ble ute mye lengre enn jeg hadde lov til. Da jeg kom hjem, sto pappa i døren: «Du er sen!» Jeg knep øynene igjen, for jeg hørte han dro beltet av buksen for å slå meg «på blanke messingen», som var vanlig å gjøre i oppdragelsen på den tiden. Mor ropte: «Ikke gjør det, hun har jo hoftefeil!» Men far var streng. Jeg tok imot slagene og gikk stille opp på rommet mitt. «Vil du ikke ha kveldsmat?» ropte mor opp til meg. Jeg svarte med halsen full av gråt: «Nei mamma, jeg er ikke sulten.» Jeg kjente merkene etter slagene på baken med beltespennen, og smertene i bekkenet. Jeg satte meg på sengekanten og så opp mot stjernene, og lurte på om Gud så ned. Jeg visste at nå vanket det husarrest på meg. Ikke rakk jeg å lage engel i snøen, heller. Morgenen etter ble jeg vekket av mamma som sa: «Stå opp, ellers rekker du ikke skolebussen!» Jeg gruet meg for å ta skolebussen, møydommen min var tatt, den var stjålet, og jeg som ikke var voksen enda. Jeg var jo ikke konfirmert. Men dette måtte være min hemmelighet. Jeg kom inn i skolebussen, og der satt han. Lukten fra kvelden før vellet imot meg. Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 23
23
21.09.15 15.49
Det luktet etterbarberingsvann, og noe annet. Jeg hadde aldri kjent den lukten før. Verken min far eller mine brødre hadde en slik mannelukt. Det var nøyaktig den samme lukten jeg kjente da denne mannen stønnet over meg og bannet at jeg var jomfru. Jeg verket i magen idet jeg gikk bakover i bussen. Han fulgte meg med blikket da jeg gikk av skolebussen. Jeg lærte meg én ting: «Det eneste som kan holde meg borte fra gutter og voksne menn, er å bli sinte på dem.» Jeg hev hodet bakover i arroganse da jeg gikk av bussen. Bussjåføren så på meg med et skjevt smil: «Du er ikke brukbar», var det som han gjentok. Etter dette hevnet jeg meg på guttene i klassen og på skolen. Så fort de var blitt forelsket i meg, forkastet jeg dem. Jeg nøt å se dem såret. Nå hadde jeg kontrollen og ingen menn skulle få komme intimt inn på meg igjen. Jeg elsket å se dem gråte og bli såret. Det skapte en form for beskyttelse for meg, for nå hadde jeg kontrollen. Men det var også det eneste jeg hadde kontroll over. Det ble altså aldri til at jeg ble konfirmert, men voksen ble jeg likevel – om enn ikke slik jeg hadde villet.
Inn i voksenlivet og den åndelige verden Jeg gikk i 8. klasse på ungdomskolen og var vitne til at en nabojente og god venninne ble læstadianer. Det kom først som et rykte. Hun hadde tatt et valg om å følge i sine foreldres fotspor. Hun hadde vært like glad i å leke og å gå på ski som meg. Og gutter, ja, hun hadde en kjæreste og de hadde kysset, men det var en hemmelighet som bare jeg visste om. Nå var hun blitt læstadianer. Hun hadde visst grått i forsamlingen og bedt om tilgivelse. Vi skulle møtes etter skoletid en dag, og jeg var spent. Hadde hun blitt omvendt til Gud og forsamlingen? Jeg satte meg ved siden av henne på bussen. «Er 24
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 24
21.09.15 15.49
du blitt omvendt?» spurte jeg. Hun så unnvikende på meg og bekreftet det. Stemmen skalv og i stemmen lå det et farvel. «Skal du ha barn?» spurte jeg plutselig. «Ja», kom det enda mer nølende, hun hikstet stille med hendene over munnen, «ja, om seks måneder.» Jeg visste at dette var et farvel. Jeg kjente det kom som et sug i magen. «Må du reise sørover nå, da?» Hun nikket med gråtkvalt stemme og snufset. «Enn skolen da?» spurte jeg. «Den får bare være, jeg reiser til Narvik i morgen med hurtigruta.» Jeg gikk av bussen, full av sorg over å ha mistet en venninne. Jeg bare visste at jeg aldri ville få se henne igjen. Unge læstadianere som ble med barn utenfor ekteskap, kom som regel aldri tilbake igjen, mange bosatte seg i sør i en ny tilværelse. I mitt indre ble det et tomrom. Jeg analyserte dette tomrommet og kjente at jeg savnet venninna mi allerede. Hun var lei seg på grunn av at hun var blitt med barn uten å være gift, men hun hadde en fred som jeg ikke hadde kjent over henne før. Det var rart, hun var trist og glad på samme tid. Jo, hun hadde grått i forsamlingen og bedt om tilgivelse. Kunne det være det som var freden? Jeg ville også kjenne denne freden med Gud. Men jeg ville ikke bli med barn av den grunn. Det var noe med den guden som hun nevnte, som vekket noe i meg, men det hodetørkleet ville jeg uansett ikke ha. Nei, tørkleet, gråten, tilgivelsen og graviditeten ville jeg ikke ha. Det eneste jeg var interessert i, var den freden med Gud, men det var jo umulig, for jeg hadde jo ikke fått Landstads reviderte. Jeg var ikke konfirmert og da gikk det jo ikke, det med Gud, tilgivelse og freden. Jeg slo tanken fort fra meg og lot meg ikke rive med i denne gudetenkningen om himmelen, helvete, pietisme og salmebøker. Jeg tok en bestemmelse om at når vinteren kom på ny, ville jeg lage engler i snøen, så kanskje ville Gud se ned. Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 25
25
21.09.15 15.49
I stedet kom jeg i kontakt med voksne kvinner som hadde en hemmelighet. Det var noen enslige mødre og noen kvinner som var gift med menn som jobbet skiftarbeid. «Vil du være med på det?», spurte en av damene. «Med på hva da?» «Spiritisme, det er kjempeartig og vi får vite alt mulig.» «Det er farlig», utbrøt jeg. Men de bare lo og sa: «Annie, du er jo ikke en sånn pyseunge.» Det var riktig, jeg var fylt 13 år og jeg var ingen pyseunge. «Det er greit, jeg blir med.» Dermed tok jeg steget inn i den spiritistiske åndelige verden. Det gikk så fort at jeg ble en foregangskvinne i å lede showet før det hadde gått særlig lang tid. Jeg var alltid spent og nervøs, så en røyk hjalp på de spente nervene. Vi kalte på våre forfedre og jeg kalte på Lotte, min avdøde bestemor som døde da jeg var to år. Det eneste bildet jeg hadde sett av henne var et der hun hadde på seg et merkelig hodetørkle med lange frynser. Vi brukte å få leke med det da vi var barn, vi måtte bare være forsiktige, pleide mor å si. Hun var en meget bestemt dame, min bestemor. Hun var nesten to meter høy og hadde russeraner, og noe mer – men det snakket vi ikke om i slekten. Det var en av flere hemmeligheter jeg ikke fikk kjennskap til. I tre år, fra jeg var tretten til jeg var seksten, drev jeg det hardt åndelig. Jeg spådde i hender og kaffegrut, drev med spiritisme, sjamanisme og åndemaning. Jeg følte meg voksen og rådvill. Mitt medium var min avdøde bestemor. De andre i familien visste ingenting. Som skalkeskjul for det jeg drev på med, passet jeg barna til disse mødrene. Mine foreldre sa at jeg måtte ta en utdannelse og at det nå var slutt på å drive dank. «Du skal på handelskole og få deg jobb på kontor.» Jeg var fylt 16 år og kjente meg voksen, altfor voksen. Jeg ville egentlig bare fortsette å drive dank, bli bedre kjent med den 26
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 26
21.09.15 15.49
åndelige verden gjennom åndelige reiser, spåing og finne det skjulte i den spirituelle verden. Mine foreldre sa: «Du som har hode for å lære, vil du ikke utdanne deg til noe i livet? Dessuten har du hoftefeil, og de drømmene du har om å bli ballettdanserinne eller kunstner blir man bare dum av.» Ja, det var min drøm, jeg elsket å tegne, male og lytte til klassisk musikk på radioen, og ta piruetter på stuegulvet. Jeg hadde en venninne som skulle begynne på folkehøyskole i Karasjok. «Bli med, det er kjempeartig. Og dessuten har de form og farge der. Den linja kan du ta», sa hun. Etter en liten overtalelse ga jeg til slutt etter og sa meg enig. Mine foreldre gikk med på det ved at jeg lovte å begynne å utdanne meg innen økonomi året etter. Dermed bar det av sted til Karasjok, der samene bor og der sjamanismen står enda sterkere. Mens vi satt på den lange bussturen til Karasjok, så jeg plutselig min skjebne: «Ja, det er dette som er mitt liv. Jeg er jo sjaman med uante evner, det er derfor jeg kan se inn i framtiden og kjenne at åndeverdenen kaller på meg.» Her var mitt liv iscenesatt, og jeg skulle bli bedre og bedre i sjamanisme og få en sterkere åndelig teft, ved å innvie meg stadig mer. Hvorfor var akkurat jeg inntatt til dette oppdraget? Mens jeg grunnet på det, så jeg livet mitt passere i revy. Jeg ble ført tilbake til starten av min åndelige karriere som seksåring. Jeg reflekterte virkelig på hvorfor ganing, joik og det spirituelle tiltrakk meg så mye. Alt på grunn av at jeg som seksåring ble gitt til en sjamandame. I Karasjok var atmosfæren ladet med åndelige saker. Jeg kjente liksom en kraft av spenning som sugde tak i meg. Jeg visste hva sjamanisme og ganing var, det hadde jeg jo vært med på før som liten jente. Jeg kjente at jeg hadde kommet til noe velkjent. Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 27
27
21.09.15 15.49
Jeg stadfester meg selv som medium Her var jeg altså, nyankommet til Karasjok og i ferd med å gå inn i sjamanismen for alvor. Jeg var hengitt til det spirituelle jeg fikk allerede som seksåring. Endelig var brikkene falt på plass. Jeg var spirituell, et medium, en sannsiger – det var jo ingen ting å være redd for. Jeg og min venninne kom til Karasjok med ferge og buss, og ble innkvartert på internatet på folkehøyskolen. Det gikk ikke lenge før jeg profilerte meg som synsk og hadde evner til å spå i kaffegrut. De unge menneskene som aldri hadde drukket kaffe før, ble rene kaffekjerringene før det hadde gått noen få måneder. Jeg profeterte fremtiden for dem i hendene deres og jeg ble et medium for de døde. Jeg var stolt over å være så treffsikker, og godskrev treffsikkheten til min avdøde bestemor som var til stor hjelp. Jeg fikk endelig utfolde meg i tegning, kunst, form og farger, og jeg trivdes godt på skolen. Advarsler var det i fleng. «Du må komme til andaktene, ellers er det ut.» Jeg skyldte på hoftene og vondt i magen. Min venninne og hennes søster møtte heller ikke opp til andakter, og vi fikk alle sammen refs for dårlig oppførsel. Til slutt endte det med at de andre jentene ble utvist og måtte reise hjem til Magerøya. Jeg visste at dersom jeg også ble utvist, ville jeg få en langvarig husarrest hos mine foreldre, så det var best jeg ble igjen på skolen og gjøre som jeg fikk beskjed om. Så kom julen, som jeg hadde gledet meg til, og jeg skulle hjem til familien. Mamma hadde begynt å pynte til jul og jeg var like spent som da jeg var barn. Men det var noe vesentlig som manglet, nemlig mine søsken. De var alle flyttet ut, Eli også. Hun var nygift og bodde i Haugesund. Vi satte stjernen høyt oppe i treet og det luktet gran i 28
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 28
21.09.15 15.49
hele stua. Grana hadde kommet med hurtigruta fra Tromsø. «Hvorfor har vi stjerne, mamma?» spurte jeg, som et lite barn. «Jo, det er jo Jesus-stjerna, vet du.» «Å ja, det stemmer.» Vi hadde ikke krybbe med Jesus i, men en stjerne i toppen av treet gjorde samme nytten. Jeg nøt å være hjemme den julen.
Gud kom Over nyttår dro jeg tilbake til folkehøyskolen igjen, og gledet meg stort over å komme tilbake. Det var 40 kuldegrader og vi måtte holde oss i skoleområdet i denne perioden, på grunn av kulden. En dag etter skolen skjedde det noe som skulle komme til å forandre livet mitt radikalt. Jeg var kommet inn på rommet og hadde revet av meg de tykke lagene med ytterklær og ullklær, og satte meg godt til rette på sengen med bena under meg. Plutselig kom jeg inn i en henrykkelse. Jeg ble så overrasket, for jeg hadde ikke påkalt noen i seanse, eller brukt noen medier for å se inn i den åndelige verden. Jeg begynte å gå ned i en dal. Det var varmt og tørt, og en skikkelse dukket opp midt i den tørre dalen. «Hvem er du?» spurte jeg. Mannen var mild i ansiktet og sa: «Jeg er Jesus fra Nasaret.» «Jesus?» gjentok jeg forvirret. «Han som vi pakker ned når julen er over, barnet i krybben, og stjernen i toppen av treet?» Han smilte og sa: «Jeg er den første, den siste og jeg er den korsfestede Messias. Jeg var død, men nå lever jeg i evighetenes evighet.» [Åp 1,17–18] «Hva gjør du her?» utbrøt jeg. Før han rakk å svare, dukket det opp en annen skikkelse Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 29
29
21.09.15 15.49
i dalen. Han dro jeg kjensel på. Han var litt meg og litt seg selv. Jeg merket at det var noe svært kjent ved ham. «Hvem er du?» spurte jeg. «Jeg er ham du tilber.» Jeg tenkte: «Stopp en halv, jeg tilber ingen, og slett ikke en mann!» «Jeg er den du har satt din lit til», gjentok han. Jeg snudde meg mot denne Jesus fra Nasaret og sa: «Beklager, han er i overkant freidig, denne karen.» Jeg hadde såpass med manerer hjemmefra, at dette ville jeg ha meg frabedt. Plutselig så jeg at den mannen som jeg angivelig skulle ha tilbedt, hadde et våpen. Jeg ropte til Jesus: «Se, han har et våpen, han vil drepe deg!» Da sa Jesus: «Nei, det kan han ikke. Jeg døde for to tusen år siden, jeg har vunnet det slaget og jeg har seiret. Dette våpenet er det han binder deg med.» «Meg?» Jeg ropte til denne mannen: «Hvem er du som vil drepe meg?» Da sa han: «Jeg er djevelen og Satan, han som du tilber i seanser, spiritisme, engledyrkelse, i bestemor Lotte. Det er meg, han du tilber.» Jeg så navnet mitt komme ut av hans lepper, tennene var sylskarpe og mitt navn var gravert på dem. Jeg så på Jesus og ropte: «Jeg er fortapt, hjelp meg!» Jesus så på meg med slike milde øyne som jeg aldri hadde sett før. Hjertet hans hamret så hardt i medlidenhet for meg at jeg kunne høre hjerteslagene hans. «Vil du frelse meg, Jesus?» ropte jeg i en gråtkvalt stemme. Det var en atmosfære jeg aldri kan glemme. Der i den tørre dalen ble jeg vitne til at Jesus fra Nasaret tok mitt navn 30
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 30
21.09.15 15.49
ut av munnen på djevelen, la det på sitt hjerte så det sank inn i hjertet hans. Jesus smilte. «Nå er du frelst», sa han. «Du var fortapt, men jeg fant deg.» Da løp jeg til Jesus, falt ned for hans føtter og takket. Han la hånden sin på hodet mitt og sa: «Jeg gir deg denne lykten for at jeg alltid skal lyse opp for deg. Den vil være en lykt ved din fot og et lys på din sti» [Sal 119,105]. Jeg reiste meg og testet lampen. Jo, den lyste på mine ben da jeg kikket ned. Lampen lyste også på stien i dalen. Veien, den var smal, men den var bred nok for meg. Jeg spiste og drakk sammen med Jesus. Jeg var mett og hadde fred i hjertet mitt. «Du, mitt kjære barn, du vil komme til å møte mange fristelser og prøvelser, men vit at jeg også er der. Jeg har bygd en hytte til deg som du skal skjule deg i på den onde dag [Sal 27,5]. Den ligger på veien og den er lett å finne. Den står alltid åpen for deg. Bare pass på at du ikke mister lampen, for da vil mørket bli så mørkt for deg.» Jeg var klar for en ny vandring. Jeg kjente etter, jo lampen var der og den lyste som den klare dag. Jeg var så lykkelig. Tenk at jeg var blitt frelst. Dette var ikke slik jeg hadde forestilt meg det. Nå vandret jeg på den smale veien som var så lys og trygg. Da hørte jeg en kjent stemme. «Annie, kom hit!» Jeg løp til høyre og holdte nesten på å snuble i grøften. «Hvem er du? Det er litt mørkt her så jeg klarer ikke å se deg», svarte jeg. «Ta deg en pause fra stien og kom hit og spis», lokket stemmen. Plutselig så jeg djevelen sitte der i skumringen og smile til meg. Jeg ropte av all min kraft: «Jesus fra Nasaret, hjelp meg!» Jeg kjente hånden til Jesus i min og jeg pustet lettet ut. Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 31
31
21.09.15 15.49
«Midt på stien», gjentok jeg for meg selv. Jeg så at der fremme sto det en hytte midt på veien. «Hvile», tenkte jeg. Ja, det trengte jeg etter alt jeg hadde vært med på. Hytta var vakkert innredet, men det var ikke noen lamper der. Jeg kjente etter lampen min, jo, den balanserte trygt på hodet mitt. Jeg kjente meg varm i hjertet. Jesus var der også. «Er du her?» spurte jeg. Han smilte og sa: «Ja, jeg er alltid med deg, jeg bærer jo navnet ditt i mitt hjerte, så jeg slipper deg aldri.» Jeg spurte: «Er det du som er lyset her i hytta?» Jesus smilte og sa: «Ja, jeg bor i ditt hjerte. Så der hvor du er, der er jeg. Glem det aldri. Du i meg og jeg i deg.» Jeg tenkte: «Ja, det er bestevenner, det.» Jeg kom til meg selv ved at romvenninnen min kom inn i rommet. Hun utbrøt: «Hva har skjedd med deg? Du ser jo helt vill ut!» Så hentet hun noen saker og gikk igjen. Jeg prøvde å si: «Jeg har møtt Jesus», idet hun løp ut døra, men ordene forsvant. Jeg kom inn i henrykkelsen igjen, men denne gangen var det ikke i den tørre dalen. Jeg befant meg i kjente omgivelser. Jeg hørte kirkeklokkene kime. «Hva er det?» tenkte jeg. Jeg så noen svartkledde menn komme opp fra en grotte bærende på en kiste. Den fremste lignet en prest med svart fotsid kappe og en krage jeg ikke kjente. Bak ham gikk det seks mindre menn som bar kisten. De sørget og gråt. Jeg syntes jeg kunne dra kjensel på han som gikk fremst foran kisten. Han hadde en bjelle i hånden, og når han slo på den, gav den en uklar lyd. Jeg kunne høre hvordan de sørget og gråt. Jeg begynte nesten å gråte selv. «Så altfor ung til å dø», tenkte jeg. For jeg så et ungt menneske ligge i kisten. Kisten 32
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 32
21.09.15 15.49
var gjennomsiktig og jeg gikk bort til gravfølget for å se hvem det var som lå i kisten. Med ett så jeg at den som lå i kisten, det var meg. Det var mitt legeme som lå der med lukkede øyne. Jeg spurte en av de som gikk bakerst og bar kisten: «Hva døde hun av?» «Hun tok imot Jesus fra Nasaret, og nå er hun er død. For når han, Jesus fra Nasaret har frelst henne, er hun død. Hun lever ikke lenger. Jesus døde for alle, og alle som blir frelst, dør. Og hun gjorde det, tok imot Han, derfor sørger vi. Hun er død.» Da hørte jeg stemmen til Jesus, han sa: «Når én er død for alle, da er vi alle døde.» [Rom 6,8]. Jeg så djevelen slå på klokka og hyle høyt, og da hylte de andre demonene med. Jeg gikk bort fra gravfølget og falt ned for Jesu føtter. Han strøk meg over håret og sa: «Forbli død, jenta mi. Det er ved at du dør at du står opp til evig liv.» [2 Tim 2,11] Ja, jeg visste det nå. Det var ingen annen vei enn Jesus-veien. «Jeg er døren inn til himmelen. Det er gjennom meg du kan bli i Gud.» «I Gud? Så du mener at jeg kan være i Gud?» «Ja, i Gud Faderen og Sønnen og i Den Hellige Ånd. Vi er ett.» «Ett, ja, jeg tror jeg vet hva det er. Enig om alt.» «Ja,» sa Jesus, «hele tiden uatskillelig.» Jeg kom til meg selv der jeg satt sammenkrøpet på senga. Jeg reiste meg opp og så meg i speilet. Ja, jeg lignet litt på Jesus. Jeg kunne se at ansiktet mitt skinte på en måte det aldri hadde gjort før. Ute var det 40 minusgrader, men jeg løp ut fra rommet mitt, over gårdsplassen til lærerboligen, til en lærerinne jeg visste var kristen. «Jeg har møtt Jesus, vil du be for meg?» Barndom og oppvekst
Åndelig og helt normal_130x205.indd 33
33
21.09.15 15.49
Jeg satt rolig og ventet på at hun skulle legge hånden på hodet mitt slik Jesus hadde gjort. Hun la hånden på skulderen min og klemte det varme kinnet sitt mot mitt, og det var godt. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde fått en slik klem, en klem som varmet meg inni hjertet, akkurat slik som Jesus sitt smil hadde varmet hjertet mitt.
34
Åndelig og helt normal
Åndelig og helt normal_130x205.indd 34
21.09.15 15.49
–2–
Et nytt liv har begynt
J
eg var blitt frelst og død. Dette måtte jeg fortelle til mine foreldre. Jeg ringte hjem og sa: «Jeg er blitt frelst, jeg er blitt lik Jesus.» I den andre enden av telefonlinjen hørte jeg pappa si: «Har det rablet for deg, jente?» «Nei, jeg er kristen …» Da tenkte jeg på denne læstadianerjenta som jeg sa farvel til på bussen. Jeg kjente igjen den samme roen og freden. Hun hadde også denne Gud som var tre, og alltid enig – treenig. Så da var også læstadianerne døde, og født på nytt. For de gråt mye og ba hverandre om tilgivelse slik som jeg hadde gjort til Jesus. Jeg hadde ikke bibel, det vil si, vi hadde ikke bibel i hjemmet vårt. Når barna ble konfirmert fikk de som nevnt bare Landstads reviderte salmebok. Jeg var jo ikke blitt konfirmert. Jeg gikk til læreren på skolen og sa: «Kan jeg låne Landstads reviderte? For jeg må lese i den bibelen. Jeg er blitt kristen.» «Du skal få Det nye testamentet, det er bedre.» Et nytt liv har begynt
Åndelig og helt normal_130x205.indd 35
35
21.09.15 15.49
Åndelig_dustcover.indd 1
A N N I E SC H AU G A
llerede som barn ble Annie Schaug ledet inn i et liv preget av spiritisme, sjamanisme og okkultisme. Snart snakket hun med døde og opplevde skyggesidens åndelige virkelighet. Gjennom en sterk frelsesopplevelse ble hun utfridd til et liv i frihet med Jesus. Hennes unike bakgrunn har ført til at hun innehar en helt spesiell åndelig innsikt og forståelse, og hun brenner for å dele denne med andre. Samtidig advarer hun mot å blande nyreligiøse tanker inn i vår tro på en allmektig Gud. I Guds kjærlighet og renhet er det ikke rom for slikt tankegods. Annie Schaug er utdannet coach på BI, bosatt i Bergen og gift med Svein. Sammen har de to voksne gutter. I tillegg til å forkynne er hun maler med eget atelier i hjemmet sitt.
A N N I E S C H AU G
… da jeg var tretten år tok jeg en bestemmelse om at når vinteren kom på ny, ville jeg lage engler i snøen, så kanskje ville Gud se meg. I stedet kom jeg i kontakt med voksne kvinner som hadde en hemmelighet. Det var noen enslige mødre og noen kvinner som var gift med menn som jobbet skiftarbeid. «Vil du være med på det?», spurte en av damene. «Med på hva da?» «Spiritisme, det er kjempeartig og vi får vite alt mulig.» «Det er farlig», utbrøt jeg. Men de bare lo og sa: «Annie, du er jo ikke en sånn pyseunge.» Det var riktig, jeg var fylt 13 år og jeg var ingen pyseunge. «Det er greit, jeg blir med.» Dermed tok jeg steget inn i den spiritistiske åndelige verden. Det gikk ikke lang tid før jeg ble en foregangskvinne i å lede showet. Jeg var alltid spent og nervøs, så en røyk hjalp på de spente nervene. Vi kalte på våre forfedre og jeg kalte på Lotte, min avdøde bestemor som døde da jeg var to år …
J
eg har valgt å skrive denne boken som en personlig livsskildring og samtidig en samling tekster fra min undervisning og forkynnelse rundt Ånden i tiden og hvordan vi best kan leve vårt kristne liv i den verden vi lever i. Jeg kommer ikke utenom min erfaring når jeg belyser det som omgir oss på det åndelige plan. Gud har tatt meg gjennom en utrolig reise, og den ønsker jeg å dele her. Mine livserfaringer og min kjærlighet til Guds ord har satt spor i mitt personlige liv og som forkynner. Jeg håper at du blir velsignet av å lese denne boken. Livet kan by på utfordringer og smerte, men midt i alt dette finnes det ingen unnskyldning for ikke å gå videre i livet, med et hjerte renset i Gud, satt i frihet, fornyet og fylt av glede. Åndelig, ja – det handler om å våge og være åndelig, og samtidig helt normal. Normal for meg er å være en etterfølger av Jesus – i verden, men ikke av den. Annie Schaug
23.09.15 13.40