De gamle stier - Gjenoppdag gleden i Guds ord by Proklamedia

Hva kan vi lære av å gå en velbrukt sti? Mye! Hva kan vi finne ved å utforske en 2000 år gammel sak? Masse! De gamle stier – gjenoppdag gleden i Guds ord er et profe tisk kall tilbake til den gamle, velbrukte veien inn i Guds nærhet: Å ta seg tid til å grunne på hans ord i kjærlighet. I disse avgjørende tider kaller Gud sitt folk bort fra travel heten som preger samfunnet, så vi igjen kan lære oss å høre hva Gud sier til oss gjennom sitt ord.

I disse avgjørende tider drar Gud sitt folk tilbake til kil den, til sitt Ord. Det eneste som kan gjenreise vår sjel, vårt liv og vårt vitnesbyrd i denne verden, er at ørene våre lærer å høre hva Ordet sier.

corey russell

Noen av emnene som tas opp: ◆ Hvor kritisk er det for Ordets stilling i kirker og menigheter? ◆ Hvordan kan vi lære oss å høre hva Ordet virkelig sier? ◆ Meditasjon og Ordet ◆ Rive ned festningsverker ◆ Budbærere som «spiser bokrullen»

gamle stier

«De gamle stier er en veldig konkret, hjelpsom og inspirerande bok for å leve eit liv i Ordet og gjennom det bli forvandla frå innsida og ut. I vår tid er det så mykje som har teke den plassen Ordet skulle hatt i våre liv. Dette er eit kall tilbake. Og den som velgjer å ta imot denne bodskapen, vil få igjen for det – både for sin eigen del og dei han kjem i kontakt med.» Lars Kristian Kvåle

Det finnes alltid mer …

Lars Kristian Kvåle (1991–2013) anbefalte Proklamedia å utgi De gamle stier like før han døde. Han lengtet etter å leve nær til Gud, og i sine siste uker fikk denne boken stor betydning for ham. Lars Kristian var en person som betydde mye for mange.

Corey Russell

er med i lederskapet for International House of Prayer (IHOP) in Kansas City. Han er også daglig leder for Forerunner-program met som disippelgjør og trener unge forkynnere og ledere, og forkynner selv på konferanser verden over. Russell er bosatt i Kansas City sammen med kona Dana, døtrene Trinity, Mya og Hadassah og sønnen Josiah Nash. Besøk ham gjerne på www.coreyrussell.org

De gamle stier Copyright © 2012 Corey Russell Originalens tittel: Ancient Paths – Rediscovering Delight in the Word of God Første gang utgitt på engelsk av Destiny Image Publishers, Inc. P.O. Box 310, Shippersburg, PA 17257-0310, USA Norsk copyright: © 2015 Proklamedia Oversatt av: Ellen Ofte Jakobsen Sats og omslag: Kristian Kapelrud Forsidefoto: Istockphoto.com, Nikada Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia ISBN 978-82-7199-501-0 Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra Bibelen 2011, Det norske bibelselskap.

Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no

Takk Daniel Paravisini: Jeg vil takke deg for at du har gått veien sammen med meg og skrevet ned det Herren gir. Jeg kunne ikke ha gjort dette uten deg. Du har vært en sann «Baruk» for meg. Jane Harris: Du er utrolig. Din trofasthet og flid, ditt tjenersinn, din lyse ånd og din evne til å stå sammen med meg om å bære fram dette stoffet, er virkelig utrolig. Takk for alt.

De gamle stier

Anbefalinger

eg tror, uten tvil, at det største behovet i vår tid er det kjennskap til Gud som vi får når vi tar oss god tid til å grunne på Ordet i kjærlighet. I sin bok vekker Corey Russell oss opp for den tiden vi lever i, og med stor klarhet og autoritet gir han oss syn for og redskaper til å gå dypt inn i Guds ord. Corey er en trofast bønnens og Ordets mann, og denne boka er født gjennom talløse timer i Guds nærvær. Den som ønsker å gå dypere i Gud, bør absolutt lese den. Mike Bickle Pastor ved International House of Prayer, Kansas City Forfatter av Etter Guds hjerte og Gled deg i Guds kjærlighet (Proklamedia)

Anbefalinger

De gamle stier

Innhold Takk........................................................................................................................ 5 Anbefalinger...................................................................................................... 7 Forord...................................................................................................................11 1. 2. 3. 4. 5. 6. 7. 8. 9.

De gamle stier....................................................................................... 13 Jesus er ordet.......................................................................................... 25 Kallet til å høre ................................................................................... 35 Glede seg i Ordet................................................................................ 53 Trenge seg inn ..................................................................................... 73 Nøkler til meditasjon ..................................................................... 87 Ett er nødvendig ............................................................................. 105 Legge festninger i grus.................................................................. 119 Spise bokrullen...................................................................................135

Kildehenvisninger.....................................................................................149

Innhold

De gamle stier

Forord

et første bibelverset Corey Russell setter søkelyset på i denne boka, er Jeremia 6,10, som forteller om Guds sorg over ikke å ha noen å tale til fordi ørene deres ikke er omskåret. Jeg kan lett identifisere meg med Jeremia og hans generasjon, for jeg føler at nasjonene i vår tid står overfor en enda større krise, og jeg har heller ikke den evne til å ha kontakt med ham og høre ham slik jeg skulle ønske. Jeg tar meg selv i å rope til Gud som aldri før om å kunne høre, oppfatte og bli knyttet til hans hjerte. Denne lengselen har vokst gjennom årtiene, og har kommet til uttrykk på mange måter («sprukne brønner»; se Jer 2,13), men jo lenger jeg går på denne veien, jo mer forstår jeg hvor enkelt og samtidig dyptgående svaret er. Det høres ut som en klisjé, men løsningen på vår døvhet og min egen gnagende lengsel etter å høre ham og bedømme tidene rett, har kokt ned til én ting: Å elske Guds ord og ta seg god tid til å grunne på det. Ingenting har forandret livet mitt så mye som å ta Bibelen min, lukke øynene og synge og si ordene som står der tilbake til Gud. De ordene har forandret meg, dømt meg, konfrontert Forord

meg, stått imot meg, vasket meg, renset meg, utfridd meg, styrket meg, reddet meg og gitt meg kursen for resten av livet mitt. Når jeg tar Guds ord i munnen min og taler dem over hjertet mitt, blir jeg forandret. Det har skjedd bit for bit, dag for dag, men 15 år senere våkner jeg opp og begynner å forstå at jeg er en annen person. Dette er ingen ny oppdagelse, men noe alle Guds venner har erfart gjennom alle tider. Vi hører mye om den «nye bølgen» som skal ryste nasjonene og komme med vekkelsen (og jeg vil ha den!), men jeg kommer stadig tilbake til den konklusjonen at eneste vei framover for vår generasjon, er å gå tilbake – langt tilbake: Vi må gjenoppdage hvordan våre fedre i troen fant ham, og leve deretter i vår tid. Tittelen på denne boka, De gamle stier, fanger og uttrykker denne sannheten bedre enn noe annet uttrykk eller bibelvers jeg kan tenke meg. Jeg har kjent og fulgt Corey Russell og familien hans ved IHOP-KC i 12 år, og jeg har sett enn mann som gir kjøtt og blod til det som står i denne boka. Han er grepet av alvoret ved vår tid, og enda mer grepet av kjærligheten til Guds ord. Han har funnet sann glede, fryd og fascinasjon i Ordet, og når du leser denne boka, er jeg sikker på at du vil bli grepet av den sammen lidenskapen som han har. Ikke bare vekker han din begeistring for Ordet, men han gir deg viktige, praktiske råd for hvordan du kan grunne på det og få kontakt med Gud gjennom det. Corey har det som skal til for å utruste denne generasjonen til et dypere liv, og er det noe du vil ha, må du bare lese denne boka. Misty Edwards

De gamle stier

Kapittel 1

De gamle stier

Profetisk krise

elt i begynnelsen av menneskets historie, i Edens hage, gjorde Gud det klart: Spis av dette treet, og du skal leve; spis av det treet, og du skal dø (se 1 Mos 2,15–17). Det han sa til Adam og Eva, var ikke et godt forslag – det var forskjellen på liv og død. Da Gud kalte Abram til å forlate sin fars hus, var gjensvaret forskjellen på evig atskillelse fra Gud eller ikke. Livet hans sto og falt med responsen på Guds kall (se 1 Mos 12,1–3). I ødemarken gjorde Gud det klart for Israels barn at eneste mulighet for å arve løftene som var gitt til stamfar Abraham, var å lære seg å leve etter hvert ord fra Guds munn (se 5 Mos 8,3). Det er ikke tilfeldig hva Gud sier, og det han sier, er ikke valgfritt for oss. Det betyr alt. Hvem skal jeg tale til og advare slik at de hører? Se, de har uomskårne ører og kan ikke høre etter. Se, Herrens ord er spott for dem, og de bryr seg ikke om det (Jer 6,10). De gamle stier

(New King James Version, den bibeloversettelsen forfatteren bruker, gjengir de siste ordene i verset slik: «De finner ingen glede i det». O.a.) Gud har alltid lett etter dem han kan tale til, de som vil høre ham og leve. Da Jeremia skrev disse ordene, var Jerusalem på randen av ødeleggelse. Babylonernes invasjon var like om hjørnet, men folket var blinde for faren. Hundre år tidligere var Israel, stammene i nord, beseiret og fordrevet på grunn av Guds dom, men Juda ble spart på mirakuløst vis.1 Fordi Gud hadde grepet inn før, følte folket seg sikre på at Gud vil spare dem denne gangen også. I sin nasjonale stolthet følte de seg trygge, og de religiøse lederne bygget opp under denne tryggheten med sine forsikringer om at Gud ville forsvare sitt tempel. Slik var situasjonen da Gud lette i hele nasjonen etter noen han kunne tale til og som kunne tale for ham. Gud kom til Jeremia og ba ham om å gå med et budskap som var stikk motsatt av det de andre sa. Denne unge mannen fra ingensteds forkynte uten omsvøp at det var på høy tid at folket skalv i hjertet og sønderrev sine klær. Han advarte dem mot å feiltolke tiden de levde i, og å betrakte Guds nåde med likegyldighet. Gud så ikke gjennom fingrene med synden deres; han ba dem en siste gang om å gå ærlig i rette med sin synd. Gjorde de ikke det, ville en hær fra nord komme som et redskap for Guds straff. Profeten Jeremia satte søkelys på krisen i sin tid (se Jer 6,10). Han forklarte folket at de var ute av stand til å høre Gud og tolke tidene rett, fordi de ikke brydde seg om hans Ord. Selv om de fulgte de åndelige lovene og forordningene som lederne deres påla dem, ønsket de egentlig ikke av hjertet å høre hva Gud hadde å si. Det var mangel på Herrens 14

De gamle stier

ord i landet. Det er interessant å legge merke til at av alt det Jeremia kunne ha satt fingeren på i slike krisetider, var det folkets mangel på interesse for og glede over Herrens profetiske ord han trakk fram. De elsket ikke Guds ord, de hadde ikke lært seg å gjenkjenne hans tale, og de var ikke følsomme og ydmyke i sitt gjensvar til ham. Sannheten var at Herrens ord var fullstendig glemt og tapt. Det var den største krisen på Jeremias tid, og jeg er overbevist om at det er krisen i vår tid også.

Krisen i dag Boka du holder i hånden nå, er ikke først og fremst ment som en hjelp til å komme seg gjennom de stille stundene. Den handler om å gjenoppdage det å høre, glede seg i, være bevende overfor og lydig mot Guds ord. Det handler om liv eller død. Jeg tror vi lever i tider som ligner på de som er beskrevet i 1. Samuelsbok 3,1 der det står at «i de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få». Slik var situasjonen da Gud reiste opp en ung gutt til å høre hans stemme. Bibelen sier at Gud «lot ikke noen av hans [Samuels] ord falle maktesløse til jorden» (1 Sam 3,19b). For flere år siden talte Herren til meg i et profetisk møte med ham, og sa at han ville dra slangen med intravenøs næring ut av munnen på menigheten, og lære oss å spise hans Ord. Jeg tror at den politiske uroen og de økonomiske vanskelighetene vi i USA opplever nå, er en del av denne prosessen. Selv om det er tydelig at dette bare er begynnelsen på en mye større krise, forsikrer myndigheter og menigheter oss stadig om at vi bare skal fortsette som før, og at fred og framgang er rett rundt hjørnet. Det mange ikke innser, er at de siste tiårene av 1900-tallet – en periode preget av blomstrende økonomi og et relativt De gamle stier

fredelig politisk landskap – fostret en ny generasjon troende som står dårlig rustet for dagens krise. Dagens kristenhet er full av mennesker som er åndelig utsultet, men «stappmett» på all tenkelig fysisk komfort. Vi har fete kropper og magre sjeler. Hjertene våre er tørre, knuste, beseiret og i ferd med å forfalle. Mange ekteskap ligger i ruiner. Barna våre er oppslukt av videospill, filmer og underholdning, og har ingen lengsel etter Gud. Livene våre slukes av kravene på jobben og strevet med å betale for alle tingene vi har skaffet oss. Vi har neglisjert kallet vårt og unnlatt å ta innover oss den enkle sannheten i Guds ord: Gjør dette og lev. Gjør det og dø. Dagens krise er et resultat av mange faktorer, men den jeg vil sette søkelyset på i denne boka, er mangelen på fortrolig fellesskap med Guds ord. Denne grunnleggende svikten innen kristenheten gjennomsyrer nå hele samfunnet, og resultatet er at Ordet ikke lenger holdes for å være den absolutte sannheten. Vi, som folk, har ikke underlagt oss Ordet, og vi har satt våre egne oppfatninger, meninger og ønsker over Guds. Spørsmålet som Pilatus stilte Jesus for 2000 år siden, er det store spørsmålet i vår tid: «Hva er sannhet?» (Joh 18,38). Troen på at Guds ord er sant og setter den absolutte standard for rettferdighet og moral, er det ikke lenger mange som har. Sannhet er redusert til et spørsmål om individuell ideologi og smak, og eneste rettesnor er hva som er politisk korrekt. Og de av oss i kristenheten som fortsatt holder fram Ordet som sannheten, mislykkes ofte i å demonstrere denne sannheten i våre egne liv. Vi snakker om sannheten uten å la oss forme av den; våre verdier, tanker og handlinger er ikke endret og forvandlet av det vi forkynner. Skriftens sannhet blir undergravd av våre egne liv fordi vi er så flinke til å snakke om sannheten uten å leve etter den. Art Katz beskriver fenomenet i sin bok The Spirit of Truth: 16

De gamle stier

Det er en stor misforståelse å tro at det å sitere skriftsteder korrekt eller underskrive på de rette doktrinene, er å vandre i sannheten. En mann kan si alle de riktige ordene, men motsi dem ved den lite troverdige måten han sier dem på. Du hører hva han sier, og samtidig som intellektet ditt sier ‘sant’, sier ånden din ‘ikke sant’. Det er fullt mulig å kjenne sannheten uten å vandre i den, og i realiteten er sannheten i oss og vi i den, bare i den grad vi faktisk lever etter den.2 Krisen er ikke bare sekulær eller personlig; hele kristenheten og pastorkollegiet er også rammet av den. I mange kirkesamfunn settes det nå spørsmålstegn ved sannheter som trofaste troende har holdt i hevd gjennom generasjoner, og Guds ord blir snudd og vridd på for å tilpasses menneskelige ønsker. Denne trenden er tydelig ved mange institusjoner som utdanner prester og pastorer, og her er den største og viktigste slagmarken i krigen mot Skriftens autoritet og sannhet. Læresteder som skal fostre neste generasjons ledere, er med på å ribbe dem for tro, og sender dem ut med overfylte sinn og ateistiske hjerter. En god venn av meg sier det slik: «Vi lever i en tid da mennesker er usikre på Kristi guddommelighet, men overbevist om at homofile kan ordineres.»3 I sin utdannelse lærte han at Bibelen kun forteller om menneskets forsøk på å forstå Gud, og at den er et dokument som inneholder kjerner av sannhet, men ikke er noen absolutt sannhet. I akademiske og geistlige kretser blir Bibelen stadig oftere tvunget til å rette seg etter menneskenes ønsker og individuelle livsførsel. Sekulariseringen av kulturen kryper i stadig sterkere grad inn i menigheten. Fordi vi ikke bryr oss om Guds ord og har vår glede i det, har vi som menighet funnet nye metoder for å fange folks De gamle stier

oppmerksomhet. Vi har byttet ut kraften i Ordet med en bekvemmelighetsfokusert, søkervennlig menighetskultur. Ikke misforstå meg – jeg liker at gudstjenesten søndag formiddag blir tidlig ferdig så jeg kan få mer tid sammen med familien. Men sannheten er at det finnes mange troende som har lite hjertekontakt med Herren. Hele deres åndelige liv er begrenset til en 45 minutters gudstjeneste én gang i uka, mens de 6 dager, 23 timer og 15 minutter hver uke er tragisk avkoblet fra Den hellige ånds liv og kraften i Guds ord. Å uttrykke troen kun gjennom disse 45 minutter hver uke, er i realiteten et knefall for bekvemmelighetens gud. Jeg liker også det bekvemme – jeg liker trådløst Internett, jeg liker god kaffe, jeg liker ferdigmat – men når bekvemmelighetskulturen og – mentaliteten siver inn i menigheten, blir resultatet selvopptatte, late troende. Forsamlingen baserer sitt åndelige liv på mannen eller kvinnen på talerstolen, og den enkelte føler ikke lenger noe personlig ansvar for å fordype sitt eget gudsforhold og å vokse i kjennskap til hans Ord. Dessverre gjelder det hyrdene også. Mange av oss som er i lederroller, har brukt mer tid og krefter på å utvide innflytelsessfæren vår enn hjertet vårt. Krisen i forhold til Guds ord gjør noe med det innerste i hjertet vårt. Bekvemmelighetskulturen har produsert en generasjon som er slaver av komfort og umiddelbar tilfredsstillelse. Vi nekter å investere i noe som helst som koster oss tid og krefter. Sjelen vår er avhengig av det verden har å tilby oss, og derfor har kulturens kaos og tempo gjennomsyret vårt indre liv. Materialismen har druknet og fordrevet den lille, stille stemmen. Hjertene våre er omgitt på alle kanter av andre stemmer og bilder, og travelheten har kvalt Ordet i hjertet vårt. Jesus sa: «Det som ble sådd blant tornebusker, det er den som hører Ordet, men dette livets bekymring og rikdommens 18

De gamle stier

bedrag kveler Ordet, så det ikke bærer frukt» (Matt 13,22). Resultatet er at vi har mistet evnen til å høre, og den enkle gleden over Guds ord. Troen hviler på vår evne til å høre Guds ord (se Rom 10,17). Når vi mister evnen til å høre, begynner vi å åpne opp for vantro. Stephen Charnock bruker uttrykket «praktisk ateisme» for å beskrive troende som sier at de ikke tviler på Guds eksistens, men som i hjertet har sluttet å elske, tro og følge ham.4 I Salme 14,1 står det: «Dåren sier i sitt hjerte: ‘Det finnes ingen Gud’.» Legg merke til at han ikke sier det i andres påhør. Han sier det i hjertet sitt – ved måten han lever på, måten han bruker tiden og pengene sine på. Utad bekjenner han kanskje tro på Gud, men innvendig er han en ateist. Slik jeg ser det, er dette hovedårsaken til mangelen på levende tro i livene våre, familiene våre, og i vårt uttrykk som Kristi kropp på denne jord. Vi kan ha riktige fakta og statistikker, men kraften i kristentroen finner vi først når informasjonen tar turen fra hodet til hjertet. Det handler nemlig om hva som påvirker hjertet vårt, for det vil i neste omgang endre måten vi bruker tiden, pengene og kreftene våre på. Meningen er at Ordet skal bo i oss og forvandle oss innenfra og ut.

Løsningen Hans Urs Balthasar5 sier i sin flotte bok om bønn: Plaget av livet, utmattet, ser vi oss om etter et sted å være stille, være oss selv, et sted å hente nye krefter. Vi lengter etter at ånden skal fornyes i Gud, etter ganske enkelt å overlate oss til ham og hente ny kraft til å leve videre. Men vi leter ikke etter ham der han De gamle stier

venter på oss, der han er å finne: I hans sønn, som er Ordet. Eller så søker vi etter Gud fordi vi har tusen ting vi vil spørre ham om, og vi innbiller oss at vi ikke kan leve videre hvis vi ikke får svar. Vi overøser ham med problemer, med krav om å få vite, om tegn, om en enklere vei å gå, og glemmer at han i sitt ord har gitt oss løsningen på alle problemer og alle detaljene vi er i stand til å gripe i dette livet. Vi forsømmer å lytte der Gud taler: Der Guds ord lød ut i verden én gang for alle, nok for alle tider, uuttømmelig. Eller vi tror at Guds ord har lydt ut over verden så lenge at det er så godt som brukt opp nå, at det er på tide med noen nye ord, som om vi har rett til å kreve det. Vi ser ikke at det er vi selv som er brukt opp og fremmedgjort, mens Ordet lyder med samme livskraft og friskhet som alltid; det er akkurat like nær oss som det alltid har vært. «Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte» (Rom 10,8).6 Mitt ønske med denne boka er å tale til dere som – hvis dere er ærlige mot dere selv – må innrømme at Guds ord er noe av det mest frustrerende og kjedelige dere kan tenke dere på denne jord. Jeg ønsker å ta dere med på en reise fra den vonde, åndelige fattigdommen og inn i seiersgleden, og det vil jeg gjøre ved å gi dere nøkler som låser opp Guds ord for dere, så det blir et sted med glede, tilfredshet, fascinasjon, korreksjon og forvandling. Boka du holder, handler om å ta tilbake kjærligheten til Guds ord, og å gjenoppdage Ordets kraft og dets innflytelse på menneskesjelen. Profeten Jeremia anklager folket og sier at de ikke bryr seg om Herrens ord (se Jer 6,10). Noen vers senere kaller han dem så tilbake til de gamle stiene: 20

De gamle stier

Så sier Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så skal dere finne hvile for deres liv (Jer 6,16). Det går klart fram av sammenhengen at «de gamle stiene» refererer til det å bry seg om Guds ord, glede seg over Guds ord. I alle krisetider kaller Gud sitt folk tilbake til kjærligheten til Ordet; han kaller dem til å la andre stemmer tie, og lære hjertet å høre. Og selv om det er 2500 år siden Jeremia ropte dette til sin generasjon, er de gamle stiene fortsatt den klareste løsningen på krisen i vår tid. Eneste vei framover er å gå tilbake. Slik våre fedre i troen søkte Gud gjennom sine liv, må vi også søke ham. Vi har mistet vårt indre lønnkammer, stedet der vi kan ha fortrolig fellesskap med Gud og høre ham. Derfor må vi ta tilbake evnen til indre tilbaketrekning, og som A.W. Tozer sier: «Møte Gud i tilbedende stillhet».7 Først da vil vi få erfare at hjertene våre, livene våre og tjenestene våre gjenopprettes, og vi kan ta tilbake evnen til sann bedømmelse av tiden vi lever i. Spørsmålet vi nå står overfor er dette: Hvordan finner vi de gamle stiene og kommer tilbake til det fortrolige fellesskapet, det stedet der vi kan høre? Svaret finner vi i Jeremia 6,16. Dette verset gir oss to klare befalinger: Still dere (opp) og spør. Når vi stiller oss opp, viser vi aktiv besluttsomhet. Det skal styrke til for å motstå kulturens strømninger og vår egen natur. Når vi står innfor Gud, slutter vi å lete etter svarene i oss selv. I stedet begynner vi å vende oss til ham for å få dem. Vi må ta oss tid til å stanse midt i våre overfylte liv, og spørre Gud hvordan de gamle stiene ser ut i vår vestlige sammenheng nå på 2000-tallet. Når vi spør, stiller vi oss ydmyke innfor Herren. Det fører oss ned på kne i bønn i erkjennelse av at vi ikke lykkes i egen kraft. De gamle stier

Hvis vi stiller oss opp og spør etter de gamle stiene, blir vi lovet hvile. Den hvilen Jeremia snakker om, er ikke en siesta eller en pause fra det virkelige livet, men fred midt i stormen. Sann fred er en sjeldenhet. Rundt oss på alle kanter har vi hundrevis av ting som kan gjøre oss bekymret. Vi møter krav på krav i jobben, økonomien, relasjonene – det ene mer stressende enn det andre. Og når vi en sjelden gang har noen øyeblikks fred, kjenner vi på rastløsheten i vår egen sjel. Overnaturlig fred er det vi trenger mer enn noe annet i vår tid. Når sjelen finner hvilen, kan vi sove bak i båten, selv om den kastes hit av vind og bølger (se Mark 4,35-40). Da er vi i stand til å høre Gud klart, tross prøvelsene og presset vi møter. Midt i personlige og nasjonale kriser er evnen til å hvile vårt beste tilfluktsted, vårt sterkeste anker. Derfor er det så avgjørende å oppsøke de gamle stier. Mange ganger har Herren brukt Jeremia 6,16 til å kalle meg tilbake til det stedet der jeg kan høre ham. Jeg husker første gangen jeg kjente trangen etter å trekke meg tilbake fra et overfylt liv, en overfylt sjel og en kultur som kvalte Ordet som lå i hjertet mitt. Da snublet jeg over Ørkenfedrene, – menn (og kvinner) som trakk seg tilbake til ødemarken i Egypt på 200- og 300-tallet, for å slippe unna den stadig sterkere tilpasningen mellom menigheten og kulturen. I sin bok The Wisdom of the Desert beskriver Thomas Merton hva de trodde på: Samfunnet … ble betraktet som et skipsvrak som den enkelte måtte svømme bort fra for sitt bare liv … Dette var mennesker som mente at det var ren og skjær katastrofe å la seg drive med og passivt akseptere grunntankene og verdiene i det samfunnet de kjente.8 22

De gamle stier

Jeg ble slått av parallellene mellom deres tid og min. I godt over 200 år hadde de kristne blitt forfulgt, men nå ble kristendommen politisk godkjent og beskyttet av den romerske keiseren Konstantin. Det lød kanskje som en god nyhet, men for Ørkenfedrene ga det grunn til bekymring. De forsto farene ved å forene tro og kultur. De visste at kristendommen i sin kjerne lå i krig med verdens tankegang, og forsvant det ytre presset fra denne krigen, ville de troende bli lullet inn i en falsk følelse av fred, og til slutt inngå kompromiss. Som Henri Nouwen slår fast i innledning til sin bok om Ørkenfedrene: «Hvis verden ikke lenger var fiende av den kristne, måtte den kristne bli fiende av den mørke verden. Flukten ut i ørkenen var en måte å unnslippe fristelsen til å tilpasse seg verden.»9 Og derfor valgte de å oppsøke ensomheten og stillheten for å kunne fordype seg i troen. De visste at ved å trekke seg tilbake til ødemarken, ville hjertene deres bli istandsatt til nok en gang å høre Guds ord. Første gang jeg leste om dem, skapte det en lengsel i meg etter å skille meg fra alt som distraherte i mitt eget liv. Jeg innså at jeg var i desperat behov av indre forandring; på ett eller annet vis var jeg nødt til å trekke meg unna kulturens fangarmer om hjertet mitt – fra media, musikk, bilder og stemmer som omga meg på alle kanter hver eneste dag. Etter hvert som jeg lærte mer om det kontemplative livet Ørkenfedrene levde, så jeg at selv om de ytre rammene mine var helt annerledes, kunne jeg også få del i det som skjedde i hjertene deres fordi de elsket Guds ord og tok seg god tid til å grunne på det. Og det var ikke bare mulig – det var absolutt nødvendig. Vi står i fare for å drukne på åpent hav, og Guds ord er taustigen som er kastet ned til oss så vi kan klatre opp

De gamle stier

i redningsskøyta. Det er løperen som er rullet ut for oss så vi kan gå fram til Fars trone.10 Guds ord er hans invitasjon til å være sammen med ham der han er. Fra før verdens grunnvoll ble lagt, har det vært hans lengsel for oss at vi skal være sammen med ham, kjenne hans hjerte, oppleve hans følelser, fylles med hans tanker, bli forvandlet til hans bilde, og leve i enhet med ham. Mine kjære, oppfyllelsen av disse lengslene er å finne i hans ord. Vi har lett alle andre steder. Vi er tørre, trøtte sjeler, og vi vet ikke hvor vi skal finne sann forvandling. Men Gud har invitert oss og løperen er rullet ut. Om og om igjen ser vi i Skriften at han oppsøker tørste sjeler og byr dem på vann som vil stille deres dypeste lengsler.11 Jeg tror Herren gjester vår generasjon i dag. Han lokker og kaller oss til å høre igjen, komme tilbake igjen, tro igjen. Herren kaller trøtte, tørre sjeler tilbake til hvilestedet. Jeremias ord er like levende i dag som de var for tusenvis av år siden. Vi ønsker å gi gjensvar på ropet hans om stille oss opp og spørre Gud etter de gamle stier: bønnens stier, Ordets stier, stillhetens stier, stier med meditasjon og kontemplasjon. Vår lengsel er å gjenoppdage det stedet av indre stillhet der Guds ord kan tale. Vi vil legge ut på ferden for å gjenoppvekke evnen til å høre.

De gamle stier

corey russell

gamle stier

Det finnes alltid mer …

Corey Russell