De så Ham Mennesker rundt Jesus Forfatter: © Tor Bertel Løvgren Utgitt av: Serubabel Forlag, 3731 Skien Hjemmeside: Løvgren/Serubabel Forlag tor.bertel.lovgren@gmail.com 4. opplag august 2015 Bokomslag og illustrasjoner: Tor Bertel Løvgren Trykkeri og trykkested: Scandinavian Book, Lasertrykk, Oslo ISBN: 978-82-998111-2-5 Boka kan bestilles hos proklamedia.no og vivo.no Den foreligger også som lydbok hos kabb.no
Andre utgivelser av forfatteren: Småsten blant klipper, dikt, Luther Forlag 1978 Sommerens land, sanger og viser, kassett 1983 Det skjelver en tone, CD, Serubabel Forlag 2008 Tiden er en fugl i min hage, dikt, Serubabel Forlag 2009 Turer på Åfoss, tekst- og billedbok, Serubabel Forlag 2010
3
Til Kari-Margrete
4
Innhold: Ei reise til år null Maria, Jesu mor Josef Søsken Simeon Døperen Johannes Maria, Martas søster Marta Lasarus Andreas Disiplene De syke De som ba seg unnskyldt Sakkeus En rik, ung mann Idealisten En av ti Den besatte Nikodemus Barn Fariseere og yppersteprester Folket Herodes Antipas Pilatus Peter Judas Iskariot Forbrytere To på vei til Emmaus Tomas Disippelen Johannes Paulus Endt reise Ordet som ble menneske
5
9 11 13 15 17 20 24 27 29 32 35 38 41 43 47 50 53 55 57 60 64 67 70 73 75 79 83 86 89 92 94 97 99
6
Forord Småstykker,
som jeg først kalte disse beretningene, har blitt til over mange år. Boka innbyr leseren til ei meditativ reise, der hendelser rundt historiens mest omtalte person blir sett gjennom deres øyne som møtte ham. Det er vanskelig å forbli uberørt av fortellingen om den unge jøden som vokste opp i Nasaret. Slik var det fra dagen han ble født i Betlehem, og slik vil det forbli. Som vanlig i vår kulturkrets, brukes navnet Jesus i boka. På arameisk, morsmålet hans, ble han kalt Yeshua, som betyr: «Gud er frelse». På gresk ble Yeshua til Iesous, derfra til latin Iesu, som til sist ble Jesus i de engelsktalende land. Jesus ble tildelt mange titler. Messias, Herre, Menneskesønnen, Profeten, Verdens lys, Frelser, Mester, Rabbi med flere. Noen navn ble gitt gjennom profetier, andre ble han kalt i sin samtid, og noen betegnelser bruker han om seg selv. Direkte sitater fra tekstene i Det nye testamentet er satt i kursiv, og oversettelsen av 2011 fra Det Norske Bibelselskap er lagt til grunn. Tor Bertel Løvgren
Skien, mai 2014
7
8
Ei reise til år null Mens mørket senkes og himmelens stjerner tindrer en sein vinterkveld i Norden, forvandles ord og vers, og blir en farbar sti. Forundret lukkes jeg inn i gåtefulle tidsaldre og føres til Kanaan, landet hvor øst møter vest. Der ble et folk født i smerte og fostret under Den allmektiges hånd. Med ett står jeg der, rett utenfor Jerusalems murer. Jeg går ned Kedrondalen, og følger veien som snor seg forbi Absaloms grav. Så føres jeg ut på enger omspunnet av frisk morgendugg, og møter ei nyfødt sol over åsene ved Betlehem. Stille setter jeg meg ned ved den travle veien, og lar inntrykkene strømme på. Persiske hoffastrologer med stort følge drar forbi. De er kommet for å tilbe den nye kongen den stigende stjerna i øst har varslet. Sammen med vismennene vil jeg lete etter dette barnet, og lære Verdens lys å kjenne gjennom de som siden møtte ham.
9
Jeg går fra sted til sted mellom husklynger og beitemarker. Lukker fremmede lyder og bilder inn i sinnet. Hører brekende geiter og sauer, hylende esler, og barn som leker og ler. Ser kvinner småprate rundt brønnene. Støv fra veien og lukt av krydder og møkk kiler neseborene, mens sur røyk fra ildstedene svir i øynene. Så blir jeg oppmerksom på strømmen av mennesker på vei opp bakkene til Beit Lehem, kong Davids fødeby. Landshøvding Kvirinius har befalt alle Israels stammer å være med på folketellingen som keiser Augustus har beordret. Jeg blir ett med den lange, buktende menneskemassen som sammen med kameler, muldyr og vogner på hvinende hjul, lager et forferdelig spetakkel. Mødre roper på barna sine, fedre diskuterer høylydt forhatte romerske forordninger, og handelsmenn på vei opp mot Jerusalem skjenner på alt og alle fordi karavanene deres ikke kommer fort nok fram. Vel inne i byen, utslitt og bortkommen i trengselen, finner jeg et bord i et vertshus og blir servert enkel kveldsmat med ubestemmelig smak. På tross av larm og ståk glir øyelokkene snart igjen. Jeg bråvåkner av en dult i sida. Andre vil også ha plass. Ute er det mørkt. Jeg tar meg videre over duggvåte sletter i måneskinnet, går meg vill, og setter meg til slutt på en stor stein i påvente av morgenlyset. Da hører jeg med ett opprømte stemmer fra en flokk gjetere som skynder av sted oppover skråningen rett bak meg. Noe må ha skjedd! Så fort jeg greier, løper jeg etter dem. Der oppe på høyden oppdager jeg det store, skinnende himmellyset. Ikke lenge etter står jeg andpusten utenfor en stall. Et nyfødt barn setter i å skrike innenfor. — År null har tikket sine første sekunder. 10
Maria, Jesu mor Maria, sønnen din gråter den første julekveld. Selv er du utmattet etter en lang dags ferd mot Betlehems høyder. Men natten blir kronet med engler og kranset med hyrder. I skinnet fra lykten former stallens bjelker et kors. Vær uten redsel under dette tegn, i alle fall i disse timer. Nå ligger rommet badet i lys, fylt av himmelens sanger under en åpen himmel. Guds armer er rakt ned til det fattigslige leiet i et okkupert land. Israels og verdens håp er født. Gud ble menneske i din kropp. Inkarnasjonen er ufattbar. Jomfru Maria, ungjenta man ikke aktet på, likevel utvalgt og løftet høyt opp. Du trodde overengelens ord — og fikk se. Han som alle ting er skapt ved, tar snart sine første, ustøe skritt over gulvet og kaller på din ømhet. Adam og Evas håp, Abrahams, profetenes og Davids håp skal kaste seg tillitsfullt inn i dine armer. Slektskapet ditt med ham ble totalt. Mor og troende. Han var ikke 11
bare ditt barn, Maria, men Menneskesønnen. Vi eide ham alle. Vår frelser, gitt oss av Gud. Kanskje var det vanskelig å akseptere at så mange ble mor, søster og bror? Så fullt din, og likevel frigjort fra deg. Bundet til sin oppgave og lærlinger. Men du var hans gledestid. Godhetens vugge og fostringsårenes trygge feste. Jesus, den himmelske skatt du fikk låne, ble ditt evige eie. I templet fant du tolvåringen etter å ha lett etter ham i dagevis. Du forstod det var i sin Fars hus han hørte hjemme. Han var bestemt til å forlate deg for sitt gudgitte kalls skyld. Skje din vilje, Far, var hans bønn. Din vilje var ikke Hans, men Hans vilje skulle bli din. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn ...» De var uløselig knyttet sammen, også i det forbund av barmhjertighet som bandt ham til oss. Du hadde aldri gitt ham over til fornedring og tortur. Heller ikke latt din førstefødte bli syndebukk, jaget ut i vår fortapthets ørken. Din morskjærlighet kunne aldri latt ham korsfeste for syndere, bli essensen av våre forfeilede liv. Du var Jesu mor. Uten deg var han sann Gud, men ikke sant menneske. Hjertet ditt ble revet opp av din førstefødtes smerter. Spydet som ble stukket i sida hans, boret seg like dypt inn i sjelen din. Men også din synd ble vasket bort av forsoningens blod. Han ga deg en ny sønn. Hans kjæreste venn, Johannes. Selv i sin tyngste stund viste han omsorg for deg, Maria. Så rent og gledesfylt kallet ditt var. Jord og himmel smeltet sammen i deg, skaperakten ord ikke kan fange. Hvor uforklarlig og strålende, og likevel så fylt av smerte, før gleden påskedag. Jeg stiller meg i skyggen bak flokken av gjetere og tar del i din og Josefs glede julenatt. Vi priser deg salig, du vår Frelsers mor, for store ting har Herren gjort mot deg. — Og oss, Maria. 12
Josef — Saktmodige mann Sinnet ditt ble ikke fylt av bitterhet og hevntanker da du fikk vite at forloveden din var med barn. Et liv du ikke hadde lagt spiren til. Du gjorde alt for å skåne henne, og hentet ikke ved til uforsonlighetens bål, men bar smerten uten å spre nyheten. — Troende mann Du lot tvilen falle i søvn ved å feste lit til Marias beretning om engelens bud og Åndens skaperkraft. Sjelen fikk ro da du godtok hva lærde ennå i dag ikke aksepterer. Hvem var bedre skikket til å bedømme Marias troverdighet enn du? — Lydige mann Du fulgte hvert drømmesyn og brakte moren og barnet i sikkerhet. Ble flyktning med uviss framtid. Brøt opp som Abraham en gang, i tro på at Herren var ditt vern. Egypt ble arbeid og ventetid. Du skulle beskytte og oppdra verdens frelser. Det var din store oppgave. Da Herodes' sønn, Arkelaus døde, kunne du reise tilbake 13
til løfteslandet lik dine landsmenn et millennium tidligere. Gud gjorde seg avhengig av deg, Josef. Av din hørsomhet og lydighet. Maria bar ham i ni måneder. Du tok ansvar og sørget for ham i årene som fulgte. — Utvalgte mann Kanskje ingen var sammen med Jesus så mye som du. I tida før han stod fram i full offentlighet, delte dere livet sammen. Du var læremesteren hans. Hvilken svimlende tanke! Øve Guds sønn i å snekre med de materialer han selv hadde skapt. Dag etter dag, med høvel og sag mellom hendene, underviste du i tømmermannens tunge og utfordrende yrke. Likevel var han din Mester, Josef. Du var bygningsmann med planker og tømmer. Han bygget med ånd, et tempel til ære for Gud i hjertet ditt. Hva pratet dere om mellom øktene? Fattet du noen gang rekkevidden av kallet hans — og ditt eget? Forstod du ham slik Maria gjorde, og gjemte gudsordene i hjertet? — Gudfryktige mann Da han som 12-åring i tempelet sa ifra hvem som var hans egentlige far, bebreidet du ham ikke. Var det sårt når du selv behandlet ham som din egen sønn? Men selv var du hedret og elsket inntil døden. Du sørget for hans jordiske liv. Han ga deg det evige, Josef. Du glir tidlig ut av historien og forblir i kulissene. Jeg savner deg. Hvor er du når han utfører undre og holder mektige prekener på Galileas vide marker, eller da han henger på korset? Kanskje måtte du arbeide tidlig og sent for å forsørge dine. Eller var oppgaven din fullført dagen han tok farvel og startet arbeidet blant de som hadde gått seg vill? Kanskje gikk du en tidlig død i møte? Jeg lukker døra til verkstedet der høvelsponene danser i lufta. — Da kommer den tanke til meg, at livet ditt ble et av de vakreste jorden kjenner. 14
Søsken Hva mente dere egentlig om eldstebroren deres? Søstrene hans og Jakob, Judas, Joses og Simon. Den milde, med øyne som gjennomskuet dere. Han som lo hjertelig når det var lek og leven, som sa ifra når noe var galt, og ikke løy for å komme seg ut av en kinkig situasjon. Visste dere at Josef ikke var faren hans? Fortalte Maria, eller var det et «ikke-tema» i familien, slik det kan bli når noe er for vanskelig og gåtefullt. For hvordan kunne dere leve med kunnskapen om at han virkelig var Guds sønn? Broren som sover i senga ved siden av — evig Gud ... En tanke så overveldende at den vel måtte fortrenges for å kunne leve normalt sammen. Nei, dere forstod det ikke, og da tiden godt og vel var inne for å ta ansvar og stifte familie, går han i stedet rundt og forteller om sin himmelske far. Eldstemann burde vite bedre. Jeg hører en høylytt diskusjon. Folk har samlet seg utenfor huset. 15
Jesus forkynner at Guds rike er kommet nær. Dere slår ut med armene og jamrer. Jeg må le! Opptrinnet har et skjær av komikk over seg. Søskenflokken skjemmes over denne broren, han som i ettertid skulle bli det mest omtalte menneske på jorden. Men så minnes jeg egen forlegenhet — og latteren stilner. Jeg må av sted. Finne ham blant dem han omtaler som nye brødre, søstre og mødre. De som ville høre, tro og følge ham. Mange ser allerede på Jesus som en profet. Dem har det forresten ikke vært for mange av de siste årene. Skaren av tilhengere og skuelystne følger etter den nye rabbien og forårsaker ståhei. Og brodden i det han sier og gjør, gir ham mektige fiender. Så nær, og likevel så langt borte. Dere hadde kjent ham lengst, men forstod ham kanskje minst. Det var som døperen Johannes sa: «Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner ...» Likevel holdt han av — og elsket dere. Om han forsvant ut av familiekretsen, var dere ikke glemt. Siden, etter justismordet under Pilatus, korsfestelsen og oppstandelsen, trodde i alle fall noen av dere. Da møtte dere ham på nytt, som Guds sønn, på åndelig vis. Du, Jakob, den omtalte «Herrens bror», ble leder av den første menigheten i Jerusalem. Ingen søsken kunne i lengden forbli upåvirket av hans liv, død og tomme grav. Og hva betydde ikke Maria? Hun som gjemte Gudsordet i hjertet og grunnet på det, slik at det formet henne livet ut, og slik minnet dere på Herrens nærvær og trofasthet i en hard hverdag. Privilegerte søsken, omgitt av engler og himmelsk atmosfære. Også når dere ikke kunne gripe det ufattelige, at Jesus, broren deres, var Guds store gave til oss. Dere var egentlig bare hans første søsken. For vi er også hans brødre og søstre. Han gjør ikke forskjell på folk, men inkluderer alle som vil ta imot ham. Inn i det mest intime fellesskap som finnes. Familien. — Guds egen. 16
Simeon Du
levde i skjæringspunktet mellom gammel og ny tid. Opp gjennom århundrene hadde Israels folk sett fram til Messias' komme. Men slekt etter slekt gikk bort med uforløst lengsel. Simeon, du ble den siste i denne lange rekka. Hvorfor skulle nettopp du få oppleve å møte ham? Et løfte var gitt deg. Du skulle ikke dø før du hadde sett Herrens salvede. Det var ditt ord. Bokstavelig regnet du med at det Gud hadde sagt, ville skje. Men beina kunne knapt bære deg til templet lenger. Kom han da ikke? Levde du på en illusjon? All tilsynelatende berettiget tvil stod opp imot deg. Løp du bare etter en hildring, Simeon? Men så kom det til deg igjen — ikke dø før dine øyne har sett ... 17
Du tenkte det, sa det, gjentok det, levde i det. Det var blitt din identitet. Du skulle se Messias før de la dine utmattede lemmer i graven. Dag for dag i forventning, med blikket rettet inn i en usynlig virkelighet. Løftet om å møte Den utvalgte syntes å strekke årene dine utover målet av tid som var gitt deg. Det var en av disse dagene med rennende øyne, verkende føtter og ordløs frokost. Jeg ser deg idet du stavrer ut av huset. Like visst som sola klatrer opp på himmeltaket, kommer den velkjente skikkelsen gående langsetter cardoen, markedsgata, støttet til vandringsstaven. Det er noe spesielt med deg. Et lys skinner i øynene dine. Du bærer på en hemmelighet. Tappert tar du deg fram og nærmer deg tempeltrappa. Noe drar ... Her er et yrende liv, men du bryr deg visst lite om alle som haster fram og tilbake. Det er som du hører til i en annen verden. Ut av mengden kommer et par oss i møte. Enkle landsbyfolk. Ungjenta bærer en liten bylt i armene sine. De skal gi to turtelduer for barnet, de fattiges offergave til Herren. Scenen er den samme du så ofte har sett her under buegangene. Så hører jeg et utrop. Som fra et lynnedslag flammer ånden opp inne i deg. Den slepende gangen forvandles til kraftfulle skritt. «Simeon, dette er barnet! Frelseren du har ventet på», synger det inne i ham. Den gamle kjenner ingen tvil. Stanser de to. Faller på kne og griper om barnet i ærefrykt. Kysser panna varsomt, og lar tårenes sildrende regn velsigne den lille. «Dette er Messias», hvisker han til dem. Maria og Josef, først brydd av det plutselige opptrinnet og alle som stirrer på dem, merker et stille, hellig nærvær. «Dette er Herrens salvede. Barnet Israel venter på. Hedningenes håp. Men også et tegn som vil bli motsagt.» Simeon vet at gutten ikke kommer til å bli gammel. «... — ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd ...» Han hvisker det stille til Maria. Det er som han vil si: Forbered deg allerede nå. 18
Så tar han hendene deres i sine og velsigner dem. Den herlighet som skinte over Guds inntreden i verden ble synlig for deg, Simeon. Du så verdens frelser! For andre var han bare et hvilket som helst gråtende barn. Du visste; du møtte ham. Bare i noen minutter. I din alderdom. Men da var du også rede for oppbrudd. Til et annet tempel. Et som ikke er reist av menneskehender. Nå kunne du dø i fred. I oppstandelsens morgen skal du se ham igjen — for evig. Barnet du en gang velsignet i Jerusalem.
19
Ordet som ble menneske
«Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» Evangeliet etter Johannes, kapittel 1, vers 15
99
100