«En tvers igjennom sann og sterk livshistorie.» – Don Richardson, forfatter av Fredsbarnet
«Kan Gud bruke Greg, kan han bruke hvem som helst.» – Ruth Ringle, fostermor
Gregs byrde for de mange millioner muslimer som aldri hadde fått muligheten til å høre evangeliet, var grunnen til at han startet Frontiers, en misjonsorganisasjon med fokus kun på menighetsplanting blant muslimer. I dag er Frontiers en bevegelse med 1300 feltarbeidere i omtrent 50 land i Afrika og Asia. «Greg er utfordrende, innsiktsfull, energisk, humoristisk, ustoppelig. Slik har jeg kjent ham gjennom over 20 år, og slik er boken om hans liv.» – Jon Petter Feidal, Frontiers Norge
«Skaff deg mer enn ett eksemplar så du har noen å gi bort.» – George Verwer, Operasjon Mobilisering
Du får Libya 130x205.indd 1
Greg Livingstone
«En vanskelig bok å legge fra seg!» – Phil Parshall, SIM
DU FÅR LIBYA
F
ødt utenfor ekteskap. Et uønsket barn. Hvordan var det mulig for Greg Livingstone å bli en pioner i misjonsarbeidet blant unådde muslimske folkegrupper? Denne herlige fortellingen, full av lun humor, pussige opplevelser og nådeløs selverkjennelse, burde nytes i små porsjoner – hvis du har viljestyrke nok til å legge den bort!
12.10.2015 16.23
Du f책r Libya
Libya_130x205.indd 1
12.10.2015 09.29
Libya_130x205.indd 3
12.10.2015 09.29
Du får Libya Copyright © 2014 Greg Livingstone Originalens tittel: You’ve Got Libya – A life serving the Muslim world Originalen utgitt av: Monarch Books, et imprint i Lion Hudson, Wilkonson House, Jordan Hill Road, Oxford OX2 8DR, England Norsk copyright © 2015 Proklamedia Oversatt av: Ellen Ofte Jakobsen Sats og omslag: Kristian Kapelrud Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia 1. opplag november 2015 ISBN 978-82-7199-519-5 Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra Bibelen 2011, Det norske bibelselskap.
Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no
Libya_130x205.indd 4
12.10.2015 09.29
Innhold Innledning ............................................................................................................ 7 1. Lite lovende begynnelse .................................................................. 11 2. Fosterbarn ................................................................................................ 17 3. Skadet ......................................................................................................... 21 4. Pü flyttefot igjen .................................................................................. 31 5. Endelig, en Far ..................................................................................... 37 6. Valg .............................................................................................................. 51 7. Kallet .......................................................................................................... 65 8. Den første store reisen ..................................................................... 73 9. Menn med innflytelse ..................................................................... 81 10. Innkalt ....................................................................................................... 85 11. Det gür seg til ........................................................................................ 95 12. Kontinentale utfordringer ........................................................... 115 13. Gjeterhund ........................................................................................... 123 14. Menighetsplantere ........................................................................... 131 15. Av all din forstand .......................................................................... 137 16. Ni koner ................................................................................................. 143 17. Arabisk landing .................................................................................. 151
Libya_130x205.indd 5
12.10.2015 09.29
18. Inn og ut ................................................................................................ 165 19. Hyrde ....................................................................................................... 173 20. Endringsekspert ................................................................................ 183 21. Nye tider ................................................................................................ 193 22. Opp med farten ................................................................................ 201 23. Nye skinnsekker ............................................................................... 213 24. Panikk ..................................................................................................... 231 25. Tjue dollar ............................................................................................ 241 26. Dit andre ikke g책r ........................................................................... 249 27. Stafettveksling ................................................................................... 255 28. Ny start .................................................................................................. 267 29. Hjem ........................................................................................................ 275 30. Du f책r Libya ........................................................................................ 279 Et etterord av Sally Livingstone ......................................................... 285 Epilog ................................................................................................................ 289 Litteraturliste ................................................................................................ 293
6
Du f책r Libya
Libya_130x205.indd 6
12.10.2015 09.29
Innledning
«S
ommerfugler i magen» er ikke en dekkende beskrivelse av hvordan jeg hadde det på vei opp på scenen foran 17 000 universitetsstudenter på misjonskonferansen Urbana i 1985. Jeg var bare en av fire talere i et panel, men med mine 45 år var jeg den yngste – og den mest nervøse. De tre andre – Ralph Winter, Sam Wilson og Warren Webster – var alle blant misjonens ikoner å regne. Hva kunne jeg si som ikke fikk studentene til å gjespe? Jeg satset på at litt av Billy Grahams salvelse smittet over på meg da jeg håndhilste på ham noen minutter før, for det eneste jeg kunne si, var det samme som jeg har sagt til utallige forsamlinger siden: «Jeg var en gang et helt vanlig menneske.» Vanlig i den forstand at tilværelsen min besto av det jeg til enhver tid måtte ha av egne planer. Jeg gjorde det som trengtes for å ha det greit. I likhet med mange andre var jeg mest opptatt av å skaffe meg venner og påvirke folk i en retning jeg kunne ha nytte av selv. Ikke noen dårlig fyr, egentlig. Bare … tja … vanlig. Jeg gikk ut fra at det beste var å skaffe seg den rette Innledning
Libya_130x205.indd 7
7
12.10.2015 09.29
utdannelsen, møte de rette menneskene, få den rette jobben, ha kone og barn og bo i en rolig forstad med hyggelige naboer et sted i USA. Noen mennesker har lyst til å reise og se verden. Den tanken hadde ikke streifet meg. Kanskje fordi ganen min ikke er så god venn med sterk, krydret mat. Egentlig var jeg ikke spesielt glad i mennesker. «Ta dem før de tar deg,» lærte jeg av moren min. «Overlegen» var nok en bra beskrivelse av meg. Jeg hadde ingen erfaring med den slags venner som Bibelen forteller om: hengivne, slike som legger ned livet for folk, står last og brast med andre. For meg fantes den slags typer bare i bøkene. Siden jeg aldri har bodd sammen med verken far, onkler eller brødre, var jeg ikke særlig praktisk av meg, og jeg visste at jeg måtte finne meg et yrke der jeg brukte munnen, ikke hendene. Drømmen min var å være som Perry Mason, min barndoms TV-advokat. Planen var å sno meg inn på Princeton University og få meg jobb i et like prestisjefylt advokatfirma. Drivkraften min var å bli Noen, å få respekt fra noen som betydde noe – kanskje til og med få ansiktet mitt på forsiden av magasinet Time. I mange år etter at jeg først sverget troskap og lydighet mot Guds vilje (så langt jeg så) i stedet for mine egne planer, var jeg fortsatt på evig jakt etter heder og anerkjennelse. Jeg hadde bare byttet ut Time med Christianity Today. Men det kommer senere i historien … Det er pinlig å fortelle om de mer idiotiske sidene av pilgrimsferden min. I årenes løp har heldigvis vår nådige Far vist meg noen av feiltrinnene jeg ikke visste om, og litt av hovmodet som hadde meg i sin makt (som beskrevet i Salme 19,8–15). Jeg har etter beste evne forsøkt å være åpen om dem i det jeg har skrevet. Jeg håper at fortellingen min gir håp om 8
Du får Libya
Libya_130x205.indd 8
12.10.2015 09.29
at Gud bruker svake, selvopptatte mennesker som tross sin massive umodenhet gjør sitt beste for å glede ham. Ingen kjente mine usympatiske, vankelmodige sider bedre enn min femte fostermor, Ruth Ringle. Etter at hun hadde hørt meg tale til 2500 mennesker, datt det ut av henne: «Du store tid! Kan Gud bruke Greg, kan han bruke hvem som helst.» Sannere kan det ikke sies. I dag føler jeg meg så privilegert. Min himmelske Far er så stor og storsinnet at han kunne bruke meg også, en fyr fra en familie som ikke fungerte i det hele tatt, med alle de sære, såre, sure trekk i personligheten som det uunngåelig fører med seg. I tilfelle jeg skulle bli fristet til å tro at jeg er noe mer enn andre, sendte Herren meg en ydmykende drøm en gang. Jeg sto på en scene i himmelen, skulder til skulder med mange andre, og så utover en skare ingen kunne telle. Da hørte jeg at Herren selv snakket om meg, og fortalte noe av det jeg skriver om i denne boka! Gjett om jeg var fornøyd! Jeg snudde meg mot mannen ved siden av meg; han var et hode kortere enn meg og tydeligvis i et annet århundre. «Hva skjedde med deg, da, bror?» spurte jeg. «Åh,» svarte han passe henslengt. «Jeg ble brent på bålet.»
Jeg er overbevist om disse tre sannhetene: • 90 % av Guds folk tar til takke med mindre enn det han ønsker å gjøre gjennom livene deres. • Det Gud ser etter, er om vi er tilgjengelige og holder ut i det Elisabeth Elliot kalte «langvarig lydighet i samme retning.» • Gud smiler når vi tar løftene hans på ramme alvor og handler på dem. Før eller senere går det opp for Innledning
Libya_130x205.indd 9
9
12.10.2015 09.29
oss at han bruker svake mennesker som hungrer og tørster etter å bli brukt av ham – vanligvis når vi stiller oss selv til ansvar overfor kloke, gudfryktige tilsynsmenn. Uansett hvor du kommer fra, uansett hvor skadet du er og hvor mange arr du har, vil han bruke deg – hvis du ønsker å bli brukt, og hvis du ikke tar hånden bort fra plogen.
Heder og beklagelse Dårlig hukommelse og forlagte dagbøker gjør at jeg har mistet en del biter av fortellingen min. Kronologien er ikke nødvendigvis helt nøyaktig. Og hvor lenge orker en egentlig å bable i vei om seg selv? Jeg skulle gjerne ha skrevet mer om de personene Gud har gjort til en del av livet vårt, likevel har jeg utelatt navnene på mange som har vært av stor betydning for meg. Det skyldes delvis at jeg ikke husker så godt lenger, og delvis at en del av dem ikke ønsker å bli gjenkjent. Mange av våre nærmeste kolleger forkynner fortsatt budskapet på steder der de risikerer å bli utvist, og da vil de heller bli det på grunn av sine egne (eller ingens) feiltrinn, og ikke fordi de blir nevnt i en annen manns bok. Jeg beklager at jeg ikke kan gi dem den takk og ros de fortjener med navn. Er du en av dem jeg har stått sammen med i tjenesten, eller en av dem som Far har brukt til å lege meg, vet jeg at du vil få den heder du fortjener i himmelen. Greg Livingstone Filipperbrevet 3,10–12
10
Du får Libya
Libya_130x205.indd 10
12.10.2015 09.29
Mine første fosterforeldre. Fred Blauvelt ga meg min livslange kjærlighet til baseball, og jeg har Helen å takke for et stabilt følelsesliv.
En gang imellom hentet moren min meg hos fosterforeldrene mine, og tok meg med til nattklubben der hun jobbet. På dette bildet fra San Diego midt på 1940-tallet morer jeg meg med å spille trommer. Militærlua har jeg fått av en av mammas kjærester.
Foto1 130x205.indd 1
12.10.2015 12.07
Mor og far Ringle var b책de mine 책ndelig foreldre og de siste fosterforeldrene mine. Tidlig p책 1960-tallet ble jeg ordinert til baptistpastor i kirken deres i Tulsa, Oklahoma.
Foto1 130x205.indd 2
12.10.2015 12.07
I OMs første dager fikk vi ikke lov å ha kamera, for vi skulle ikke oppføre oss som turister. På dette sjeldne bildet fra denne tiden sier jeg til sveitseren Daniel Moser: «Dra og plant en menighet i Italia!» Og han gjorde det!
I 1963 vervet jeg 103 personer til OMs første charterfly fra Nord-Amerika til Europa.
Foto1 130x205.indd 3
12.10.2015 12.07
Over: En del av teamet som dro landeveien til India i 1964. Sally sitter i midten foran, jeg er nummer to fra venstre bak henne. Under: Et av de første indiske OM-teamene. Samuel Tyagi pü kne foran.
Foto1 130x205.indd 4
12.10.2015 12.07
Da vi møttes i Beirut i 1969, visste vi ikke at Mazhar Mallouhi skulle bli en venn for livet. I mine øyne finnes det ingen mer effektive forkynner av Kristi budskap blant arabisktalende muslimer enn han.
Foto1 130x205.indd 5
12.10.2015 12.07
Dette er et av favorittbildene mine av Sally. Her hun sju måneder på vei med Evan, det første barnet vårt.
Evan ble født i november 1964. De indiske sykepleierskene syntes det var rart at han ikke hadde hår.
Foto1 130x205.indd 6
12.10.2015 12.07
Evan ble født i Pune, India; David ble født i Frankfurt, Tyskland; Paul ble født i Beirut, Libanon, der dette bildet ble tatt i 1971.
I 1972 fikk jeg i oppdrag av George Verwer: Etabler OM Canada og rekrutter 100 canadiere. Ni måneder senere var jobben gjort, og vi flyttet videre enda en gang.
Foto1 130x205.indd 7
12.10.2015 12.07
På familiens julebilde fra Aspen i 1975 er hunden Muzzie med – den var oppkalt etter vår gode venn Mazhar Mallouhi.
Dette bildet er tatt utenfor kontoret til North Africa Mission i Upper Darby, Pennsylvania. Jeg var overlykkelig over at disse fire nyutdannede universitetsstudentene hadde tatt imot utfordringen om å komme seg inn i Libya for å fortelle om Jesus. Alle fire fortsatte i kristen heltidstjeneste i tiårene som fulgte. (Fra venstre: Greg Fritz, Bob Sjogren, meg, Al Stahl og Harry Gray.)
Foto1 130x205.indd 8
12.10.2015 12.07
–1–
Lite lovende begynnelse
K
anskje Forrest Theodore Foss hadde lyst til å gjøre opprør mot sin kontrollerende, jødiske mor i Boston, den gangen i september 1939. Det var ett år siden han gikk ut av Harvard, og kanskje han hadde kommet til at jobben som samfunnsforsker i byens administrasjon ikke var særlig spennende. Det var gøy å organisere Harvard-studentene i diverse klubber, men hva nå? Jeg antar at bestefar Foss ankom Amerika sammen med tusenvis av andre «spellemenn på taket», jødiske småbønder som flyktet fra tsarens rike. Den gangen var kanskje familienavnet vårt Fostojevski. Det er ikke usannsynlig at det ble kappet av til passende, amerikansk lengde på Ellis Island. I 1939 hørte Forrest urovekkende rykter fra Hitlers Tyskland om at jødene nok en gang var forfulgt. Skulle han gå inn i hæren? President Roosevelt insisterte på at dette ikke var amerikanernes krig. Og Forrest Foss var ikke redde-verden-typen heller. Men hadde man en utdannelse fra Harvard, var det Lite lovende begynnelse
Libya_130x205.indd 11
11
12.10.2015 09.29
meningen at en skulle bli noe, ikke bare stille opp på kontoret hver dag og tusle hjem til mor igjen når arbeidsdagen var over. Hun likte sikkert ikke at han gikk på nattklubber, og ikke hadde han søsken som kunne holde et øye med ham på slike syndige steder. Men herr Foss må likevel ha vært mann nok til å finne akseptable unnskyldninger for å møte sexy damer. Laura fascinerte ham. Hvordan kunne denne spede, lille kroppen på knappe 130 cm være så vittig og rask i replikken? Hun var selvsikker, morsom og forførende, for ikke å nevne det faktum at klærne hennes avduket en god del lår og velformede bryster. At hun knapt nok hadde kommet seg gjennom high school, røpet hun aldri i de muntre, ertende samtalene de hadde. Hennes form for studier begrenset seg til å lese horoskop og annonser i Boston Herald. Moren hans, Natalie, var selvsagt oppsatt på å velge en tekkelig, jødisk pike til sin Forrester. Naomi Stevenson kunne passe – broren hennes var jo professor ved universitetet i Boston, må vite. Så da Forrester spakt fortalte moren sin at Laura, den hedenske synge- og dansedamen, var gravid, var samtalen over! Det hjalp ikke det minste at hun var datter av en svensk ingeniør som jobbet for oppfinneren Thomas Edison og sønnen Charles. For Natalie Foss var Laura Berge et ludder og intet annet. Ingen ønsket seg den ungen. Ikke moren. Ikke faren. Ingen av besteforeldrene. Bare én. Han som erklærte: Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg (Jer 1,5). Abort var ingen enkel sak å ordne i 1939, særlig ikke i katolskdominerte Boston. Laura ville i alle fall ikke ta sjansen på å 12
Du får Libya
Libya_130x205.indd 12
12.10.2015 09.29
legge seg på benken i et halvskittent rom i en mørk bakgate. Det var ikke annet å gjøre enn å få den ungen. Laura var ikke den som lot byttet slippe lett av kroken, og Forrester fikk klar beskjed om at hvis han ikke ordnet det slik at hun fikk føde på Richardson House i Brookline (der Roosevelt-barna ble født), ville hun med glede fortelle verden hvem som var faren til barnet hennes. Taktikken virket. Ikke bare fikk hun plass på det beste sykehuset uten å betale et øre selv, men også en god slump penger for å forsvinne fra byen. Gutten – Gregory Martindale Foss – ble født 3. mai 1940, noen få dager før Hitler slapp løs sin blitz over Europa. (Det finnes for øvrig ingen tegn til direkte sammenheng mellom de to begivenhetene, så vidt vi kan se.) Hvorfor moren min kalte meg Gregory, vet jeg ikke. Jeg er neppe oppkalt etter Gregory Peck, for han hadde ikke slått igjennom ennå, og hun ville i alle fall aldri ha hedret en eneste av de 16 pavene med det samme navnet, hadde hun visst om dem. Men jeg vet hva Gregory betyr: Kriger eller vaktmann. Jeg liker å tro at Jeremia 1,5 – «før du ble født, helliget jeg deg» – til og med har med navnet vårt å gjøre. Martindale var mors mellomnavn og mormors pikenavn, og det ble altså gitt videre til meg. Laura likte å si at moren hennes var «en datter av den amerikanske revolusjonen». Selv trodde hun fullt og fast på det, men det var like lite hold i den påstanden som i at mormoren hennes var gift med en velstående plantasjeeier i Sørstatene, og nærmest var en Scarlett O’Hara fra Tatt av vinden. Moren min hevdet også at jeg var etterkommer av «Lighthorse» Harry Lee, offiser på den rette siden (dvs. den amerikanske) under Revolusjonen, og av sønnen hans igjen, Robert E. Lee, som var general i sørstatshæren under Borgerkrigen. Dessverre var nok vår Harry Lee bare en grovsmed. Lite lovende begynnelse
Libya_130x205.indd 13
13
12.10.2015 09.29
Lettvint som moren min var i sin omgang med sannheten, klarte hun å overbevise sykehuset om at hun var gift, og at jeg dermed var ektefødt sønn av Forrester Foss fra Harvard. Hun signerte til og med for ham på søknaden om fødselsattest, og sikret meg etternavnet hans! Forrest giftet seg med Naomi Stevenson, trolig etter påtrykk fra moren. Var det derfor han hadde sånn hast med å verve seg? Som et «nitti-dagers-under» fra Officer Candidate School – målet var å få dem ut i krigen så fort som råd – ble han utnevnt til fenrik i 349. Regiment i 88. infanteridivisjon. Fire år senere, i juni 1944, ble han drept i Italia; Purple Heartmedaljen fikk han tildelt post mortem. I 1969 sto jeg på den amerikanske kirkegården i Firenze og så på gravsteinen til en far jeg aldri kjente og som aldri så meg. Over navnet hans, under davidsstjernen, var det inngravert «fenrik», den samme rangen som han dro i krigen med fire år før. De fleste offiserer stiger raskt i rang når det er krig. Hvorfor gjorde ikke han det? Ble han degradert, nektet forfremmelse fordi han var jøde, eller passet han rett og slett ikke inn i en hierarkisk organisasjon (i likhet med meg)? Har ikke alle et ønske om å vite hvordan faren deres var? Hvorfor var en mann med gode karakterer fra Harvard i infanteriet i det hele tatt? Var han nerden som nøyde seg med å organisere festligheter for andre, eller var han en av festløvene selv? Det kan se ut som om Gud var så framsynt at han lot noe av Foss-familiens akademiske evner gå i arv til meg. Jeg liker å forestille meg at min himmelske Far og Skaper så ned på jorda i 1939 og mumlet for seg selv: «Misjonærene begynner å bli kjedelig like. Jeg tror jeg blander et jødisk skolelys med en festlig syngedame.» Mange år senere ble jeg utsatt for Myers-Briggs typeindikator, en personlighetstest. Den hjalp meg å forstå at mye 14
Du får Libya
Libya_130x205.indd 14
12.10.2015 09.29
av måten vi er på og gjør ting på, er verken bedre eller verre enn måten andre er på og gjør ting på. Hver og en av oss er originaler som Gud vår Far, den største kunstneren av alle, har satt sammen. Jeg lo forlegent da jeg leste at personlighetstypen min (ENTP) var den som passet dårligst i kirken – med mindre den fikk være på plattformen! Ettersom jeg aldri har lært å bruke hendene til noe nyttig, takker jeg Gud for at jeg har evne til å fange et publikum, slik som moren min. Men jeg takker også for at jeg kan formidle noe med et visst innhold i, takket være noen intellektuelle evner jeg har arvet fra den biologiske faren min.
Lite lovende begynnelse
Libya_130x205.indd 15
15
12.10.2015 09.29
16
Du f책r Libya
Libya_130x205.indd 16
12.10.2015 09.29
–2–
Fosterbarn
A
t Gregory kunne adopteres bort, streifet visst ikke Laura. Kanskje det skyldtes hennes livsvarige hat mot papirarbeid. Kanskje det rett og slett var for komplisert. Uansett gikk Laura Berge på toget i Boston, med babyen sin på armen, og satte kursen mot San Diego og en mulig jobb med å underholde soldatene. For karrierens skyld tok hun morens navn og kalte seg Laura LaVanche. Da vi stanset for å bytte tog i Chicago, troppet tre av tantene hennes opp på stasjonen og tilbød seg å ta vare på lille Gregory. De skjønte sikkert at Laura var mer oppsatt på å være nattklubbsangerinne enn på å være mor. Kanskje hun ikke ville være ved at hun hadde gjort en feil, for merkelig nok insisterte Laura på at hun ville beholde gutten. Men da hun fikk jobb på en nattklubb i San Diego, var ikke babyen så viktig lenger. Da var det praktisk likevel å finne et fosterhjem til Gregory. Særlig moderlig var hun ikke av seg, men det hendte at hun kom på besøk. En gang fant hun meg i øsende regn i lekegrinden utenfor huset til fosterforeldrene mine, uten noen Fosterbarn
Libya_130x205.indd 17
17
12.10.2015 09.29
i nærheten til å passe på meg. Da tok hun meg med hjem til seg, og bladde opp i Gule Sider igjen for å finne fosterhjem nummer to. Jeg vet ikke hva som var galt der, men fosterhjem nummer tre var innertier. Fred Blauvelt var veteran fra første verdenskrig med granatsplinter i beinet og kronisk bronkitt etter gassangrep mot en fransk skyttergrav. I 1941 var han vaktmester og en del av inventaret på San Diego High School. Yndlingshistoriene hans handlet om Ted Williams, en gutt fra San Diego som gjorde det stort i baseball sammen med Boston Red Sox. Fred husket da unge Ted gikk rundt på skolen og veivet med et avsaget balltre for å bli sterk i håndleddene! (Født som jeg er i Boston og oppvokst i skyggen av Ted Williams i San Diego, er det vel ikke rart at jeg har vært ihuga Red Sox-supporter siden jeg var sju år gammel?) Har jeg et noenlunde stabilt følelsesliv, er det takket være at Gud plasserte meg i Blauvelts enkle hjem i San Diego. Når storvokste mamma Helen la armene om en liten gutt og trykket ham inntil seg, følte han seg tryggere enn banken. Jeg var deres stolthet. De var min glede. Jeg har fortsatt et par albumer som beviser at jeg ikke har diktet opp bursdagsselskapene der alle barna i nabolaget var invitert, og jeg må smile når jeg ser bildene av pappa Fred som prøver å lære en femåring å snekre og vanne hagen med slange. Ikke at det alltid var like morsomt. En dag jeg ikke ville gjøre som han sa, kappet pappa Fred en tynn kvist av et tre foran huset, og ga meg ris! Det hadde jeg aldri fått før, og jeg var sjokkert. Blauvelts må ha tatt meg med i kirken fra tid til annen, for i albumet har jeg et søndagsskolediplom fra Christian Church. Jeg har noen vage minner av møter i en kinosal og filmmusikk som preludium! Det jeg husker mye klarere, er at 18
Du får Libya
Libya_130x205.indd 18
12.10.2015 09.29
10 år senere, da jeg var 16 år gammel og gikk inn dørene til en annen menighet som møttes i en kinosal i Aspen, Colorado, var det noe merkelig kjent med flanellograf-figurene. Kan jeg ha hørt fortellinger om Jesus da jeg var 5–6 år gammel? Var det de frøene som gjorde at jeg var mottakelig for budskapet om korset som tenåring? En og annen gang kom moren min hjem til Blauvelts og tok meg med på nattklubb-showet der hun opptrådte. Da ble jeg plassert sammen med den marinesoldaten hun var kjæreste med akkurat da. Mens andre verdenskrig fortsatt raste i Stillehavet, befant jeg meg i en sal fullpakket av gaster og sjømenn. Plutselig kom et damebein, innpakket i fransk fiskenettstrømpe, ut gjennom sceneteppet og gjorde noen yppige bevegelser. Mennene ble helt ville, hojet og kastet luene i været. Jeg husker fortsatt de blandede følelsene jeg satt med: stolthet – «Det der er moren min!» – og bekymring – «hvordan skal de finne igjen luene sine? De er jo like alle sammen!» De første sju årene av mitt liv hadde jeg bare noen ganske korte møter med moren min. Jeg husker bare noen få av dem, og bare ett skiller seg ut. Da var jeg omtrent fire år gammel og hun tok meg med til sentrum av San Diego. Hun lovet at vi skulle kjøpe milkshake, og jeg tviholdt på mynten jeg hadde fått som om den var en skatt. Mamma plasserte meg på en høy krakk foran disken, og ga meg beskjed om «bli sittende akkurat her» mens hun gikk til en annen butikk for å kjøpe sigaretter. Fyren bak disken så ned på meg. «Hva skal du ha, da, småtten?» Jeg klarte ikke å svare, men jeg visste hva milkshake var, og gledet meg stort. Han så pengen i hånden min, tok den, og ga med en iskrem i bytte. Det var ikke det jeg ville ha! Med gråten i halsen og iskremen i neven kom jeg meg ned av krakken og tuslet ut døra, på jakt etter mamma for at hun Fosterbarn
Libya_130x205.indd 19
19
12.10.2015 09.29
skulle rette opp uretten som var begått. Jeg fikk øye på henne på den andre siden av gata og løp mot henne, uten å bry meg om trafikken. Mamma grep meg i armen, isen falt i bakken, og før jeg rakk å forklare noe som helst, fikk jeg ris på baken! Det var mitt første møte med verdens urettferdighet. Hendelsen kan stå som et bilde på hele forholdet mellom moren min og meg. Vi fant liksom aldri hverandre. Jeg visste aldri hva hun tenkte, og hun tok seg ikke bryet med å spørre om hva jeg tenkte. Lykken hos mamma og pappa Blauvelt i San Diego skulle ikke vare. Jeg hadde ennå ikke fylt sju år da Pappa Fred la armene om meg og gråt uhemmet. Mamma Helen hadde gått fra oss. At hun hadde vært dødssyk av kreft, skjønte jeg ikke noe av. For meg ble hun bare «borte». Kanskje jeg trodde at mamma Helens familie skulle stille opp for oss; faren hennes hadde jo en Chevrolet-butikk i byen. Men det var bare Helen de brydde seg om. De ville ikke stille opp for meg og ikke engang for Fred, for de hadde alltid ment at Helen hadde giftet seg under sin rang. Pappa Fred visste ikke hva han skulle si til sin nok en gang forlatte, sju år gamle sønn. Ikke kunne han se for seg at han skulle klare å ta vare på meg alene heller. Han måtte jo passe jobben sin. Og derfor ringte han til moren min.
20
Du får Libya
Libya_130x205.indd 20
12.10.2015 09.29
–3–
Skadet
D
et var ingen lykkelig gjenforening, verken for moren min eller meg. Hun var alkoholiker nå og hadde mistet sangstemmen. Men hun avskydde sin egen svakhet, akkurat som jeg, så hun fortsatte å jobbe hele livet igjennom. I 1947 arbeidet hun som servitør på Morrie’s i La Jolla, California. La Jolla ligger et par mil nord for San Diego, og er en vakker, liten by for de velstående, med palmer og kaktus omkranset av klipper og strender på tre sider. Ikke at jeg la merke til det på den tiden. Det ble aldri noen bølgerytter eller strandløve av meg. Nå i ettertid lurer jeg på hvorfor jeg var så lite på stranden. Senere i livet har ensomme rusleturer i sjøkanten vært den måten jeg helst slapper av på sammen med Skaperen. (Jeg kaster fortsatt lengselsfulle blikk etter yachtene, men har godtatt at jeg må vente til Herren har kommet tilbake!) Laura var verken i form eller humør til å ta på seg morsrollen, så hun ringte sin fraskilte, barnløse storesøster Charlotte, og ba henne si opp jobben i resepsjonen på et hotell på Manhattan, og komme til California. Tante Charlotte var så forskjellig fra moren min som to Skadet
Libya_130x205.indd 21
21
12.10.2015 09.29
søstre med 18 måneders aldersforskjell kan bli. Charlotte var medfølelse i to sko. Til og med for Hitler og Stalin var hun villig til å la tvilen komme tiltalte til gode: «De mente det sikkert godt.» Det må ha vært hjertelaget hennes som fikk henne til å flytte til California, hun som aldri hadde vært vest for Chicago før. Jeg takker Gud for at han nok en gang viste sin omsorg for meg og sendte meg tante Charlotte. Det var hun som var hos meg mens mamma jobbet på Morrie’s Bar and Grill til det lysnet av dag. Noen ganger måtte tante Charlotte jobbe overtid på San Diego Times, og da tok mamma meg med til Morrie’s etter skolen. Kundene, stort sett menn, kjøpte cola og peanøtter til meg. Jeg var sulten på oppmerksomhet fra menn, og dette var det nærmeste jeg kom å ha onkler. At røyken lå så tykk at en knapt kunne se tvers over rommet, ofret jeg ikke en tanke. Den dag i dag føler jeg meg mer vel på en bar enn i mange kirker! Mamma fortalte mange ganger i senere år om den gangen jeg prøvde å overtale henne til ikke å gå på det ene foreldremøtet hun hadde bestemt seg for å være med på. Da hun forlangte å få vite hvorfor, innrømte jeg fårete at jeg var flau over at hun var så liten! I 1949 dro tante Charlotte tilbake til New York, og mamma satte meg på et propellfly til New Jersey – uten følge av voksne. (Jeg var bare ni år gammel. Og forut for min tid, kan en vel si.) Bestefar og bestemor Berge smilte ikke ofte. Jeg følte meg aldri velkommen eller ønsket. Kanskje de følte at deres uansvarlige datter hadde dumpet meg hos dem? De så det tydeligvis som sin plikt å sørge for at jeg fikk den oppdragelsen som moren min hadde forsømt å gi meg. En gang ved middagsbordet var jeg ikke rask nok til å ta imot potetfatet som bestefar rakte meg. Da slapp han det i gulvet! Jeg antar at den knuste bollen skulle være en slags lærepenge. 22
Du får Libya
Libya_130x205.indd 22
12.10.2015 09.29
Men det var ikke bare elendighet hos dem heller. Jeg slapp i det minste å være alene! Bestefar pendlet fortsatt til Edisons fabrikk på Long Island, og et par ganger tok han meg med for å lære meg litt historie. Så lenge han levde, fikk bestefar Berge årlig godtgjøring for en tennplugg han hadde utviklet. Jeg ville så gjerne at han skulle like meg og være glad i meg! Jeg prøvde å kalle ham bestevenn i stedet for bestefar, men det falt ikke helt i smak. I tillegg til tante Charlotte hadde moren min tre søsken til: Martindale (Mart), Bob og Jim. Så ofte de kunne prakket bestemor og bestefar meg på onkel Jim når han skulle ut med Beth, som han snart skulle gifte seg med. Mange år senere husket både han og jeg hvordan han betalte meg iskrem for at jeg skulle holde meg hundre meter unna benken deres i parken! Da sommeren 1949 var over, dro jeg tilbake til La Jolla. Der ventet en overraskelse: Mamma hadde giftet seg med Bob Livingston! Bobs beskjedne jobb som kokk på en tunfiskebåt sto ikke i stil med hans nokså berømte opphav. Faren Jack hadde spilt mot Tom Mix i mange stumfilmer som skurken med svart hatt på svart hest. Moren hans, kjent som Madame Delorié, hadde utviklet Lov-é-brystholderen for May Company. Hadde ni-åringen et stille håp om å få en ordentlig far i Bob Livingston, brast det snart. Igjen. Bob og mamma kranglet ofte og høylytt. Jeg husker fortsatt at jeg stakk ut bakdøra og klatret opp i et stort eukalyptustre når det var storm under oppseiling. Der kunne jeg sitte i over en time og vente til uværet var over. Laura og Bob opplevde meg tydeligvis som et uønsket bryderi, så rett som det var skysset de meg av sted til bestemor Livingston på ranchen hennes i Valley Center, i nærheten av Skadet
Libya_130x205.indd 23
23
12.10.2015 09.29
Escondido, California. Langt ute på landet underholdt jeg meg selv med spennende, men ensomme, oppdagelsesferder mellom buskene i den enorme «hønsegården» full av fasaner og påfugler. Av og til tok hun meg med rundt til May Company-butikker der hun til min store forlegenhet hjalp fine damer å finne den rette utgaven av hennes eksklusive bh’er! En gang vi besøkte ranchen, skulle Bob «gjøre mann av meg» og satte meg opp på ryggen av en lite samarbeidsvillig hest. Det føltes som om jeg var fem meter fra bakken! Det var begynnelsen på min livsvarige aversjon mot hester. Enda vi ikke var i slekt, var bestemor Livingston veldig snill mot meg, kanskje fordi jeg var det nærmeste hun kom et barnebarn. Mange år senere, da jeg var 20 år gammel, hadde jeg fortsatt god nok kontakt med henne til spørre om hun ville låne meg 500 dollar til å kjøpe en stasjonsvogn, så jeg kunne kjøre til Honduras på misjonstur. Jeg lovet å betale tilbake før året var over. Hun ville og jeg kunne. Og jeg klarte å holde det jeg lovet. En av de triste gåtene i livet mitt er hvorfor jeg ikke har vært flinkere til å holde kontakten med personer som har betydd mye for meg. Jeg har ikke pleiet kontakten med bestemor Livingston, bestemor Foss, mammas tanter eller noen jeg kjente i La Jolla. Og knapt nok med Fred Blauvelt. Jeg hadde vel rett og slett ikke peiling på hvordan familier fungerer. Jeg har aldri hatt søsken og bare sporadisk kontakt med mine ni søskenbarn; sju av dem møtte jeg først etter at jeg var 30 år gammel. I to begredelige år bodde mamma, Bob Livingston og jeg sammen i et hus med ett soverom. Jeg antar det var med blandende følelser jeg hørte Bob hviske til meg sent en kveld der jeg lå i senga mi ved bakdøra: «Jeg blir borte en stund.» Da jeg spurte hvor han skulle, sa han at han skulle 24
Du får Libya
Libya_130x205.indd 24
12.10.2015 09.29
lete etter smaragder. Når han kom tilbake, skulle vi bli rike, lovet han. Jeg verken hørte eller så noe mer til ham før en dag mange år senere da han pekte på meg med en hagle på morens ranch. Livet ble fredeligere etter at Bob dro fra oss. Og mer ensomt. Mamma og jeg var sjelden hjemme på samme tid, så jeg var stort sett overlatt til meg selv. Om det var på grunn av dårlig samvittighet eller dårlig råd, vet jeg ikke, men hun leide ut det eneste soverommet vårt til et ungt, nygift par. Det gikk ikke særlig bra, så hun kastet dem snart ut igjen. «Søren også,» sa hun og trakk på skuldrene. «Du er da gammel nok til å passe på deg selv.» Da gikk jeg i femte klasse. Det var mangt hun tok for lett på, men hun sørget alltid for å gi meg nok av tipsene sine til at jeg kunne kjøpe meg lunsj på skolen. Den ære skal hun ha. Hver morgen når jeg sto opp for å sykle de fem kilometerne til skolen, lå det mynter nok på bordet. Jeg er også takknemlig for at hun alltid sørget for at jeg var like pent kledd som de andre ungene; jeg tror det var viktig for hennes egen stolthet også. Det året tok mammas marine-kjæreste oss med på en førjulstilstelning på Camp Pendleton. Julenissen kom med heli kopter, og delte ut gaver med navn på hver mottaker. Alle barna, meg inkludert, trippet av spenning. Jeg ventet og ventet med ørene på stilk, men navnet mitt ble aldri ropt opp. Alle ungene fikk hver sin presang, bare ikke jeg. Jeg er over 70 år nå, men jeg blir fortsatt trist når jeg tenker på det. Mamma skjente på meg da hun så tårene som rant nedover kinnene mine. «Du er da for gammel til å få gaver av julenissen.» Kanskje det likevel skulle være et slags plaster på såret da hun spanderte en tur på hesteryggen for meg. Dessverre var ikke salen festet godt nok, så den gled ned – med meg i. Skadet
Libya_130x205.indd 25
25
12.10.2015 09.29
Idet jeg landet under hesten, sparket den meg bevisstløs. Det neste jeg husker, er at jeg våknet opp på sykehus! At moren min var så mye borte, hadde ikke vært like ille om jeg hadde hatt søsken eller venner som kom hjem til meg. Kanskje det var da jeg lærte at hvis du vil ha vennskap og selskap, må du gå ut og skaffe det selv. Ofte syklet jeg hjem til Ralph Dam. Mottakelsen var vel ikke direkte overstrømmende der heller, men det var det eneste stedet hvor jeg følte at jeg i det minste ble tolerert. Jeg visste at moren hans ikke sendte meg hjem igjen så lenge jeg var høflig og oppførte meg ordentlig. I sjette klasse på La Jolla Elementary School gjorde jeg to nye og spennende oppdagelser: Jenter og lederskap! Jeg klarte ikke å bestemme meg for hvem jeg likte best av de to blonde tvillingene Marilyn og Marsha. Eller kanskje Dorothy, den lille brunetten? Jeg sparte av mammas tipspenger, og kunne be dem med meg ut på en cola i tur og orden. Enda bedre enn å drømme om jenter var det å gå på danseskole. Der kunne jeg til og med ta på jenter! Jeg var 12 år gammel, og å få lov å holde en jente i hånden og legge armen om livet hennes, var det største jeg hadde opplevd i livet. Mamma, som hadde vært sanger og danser selv, betalte villig for dansetimene. Endelig hadde jeg funnet noe jeg var flink til! Med sport var det motsatt. Det var ganske ydmykende å oppleve at jenter ble valgt før meg når vi skulle spille kickball i frimuttene! Noe av problemet var vel at jeg var ganske overvektig på denne tiden. I stedet for å løpe, vagget jeg som en and. Jeg sto ved en skillevei, den gangen i sjette klasse. Skulle jeg droppe ut av samfunnet, bli sur og sint og bitter? Eller skulle jeg finne på noe konstruktivt for å oppnå det jeg ville? En dag det ringte ut til friminutt, var jeg førstemann ut døra, og jeg stilte meg opp og erklærte uten å blunke: «Bobby og jeg 26
Du får Libya
Libya_130x205.indd 26
12.10.2015 09.29
er kapteiner på hvert vårt lag. Jeg velger Joey.» Til min store overraskelse var det ingen som protesterte. Jeg konstaterte tilfreds at hvis du oppfører deg som en leder og tar styringen, kan du få de andre med deg. Neste utfordring på lederskapsfronten var kampen om vervet som elevrådspresident ved La Jolla Elementary School. Jeg meldte mitt kandidatur, og motkandidaten min var Barbara fra en velstående familie. Hun gikk på stemmefiske med gratis tyggegummi som agn, mens jeg samlet guttene og la ut om hvor ydmykende det ville være for oss om en jente ble valgt. Og så utstyrte jeg dem med ekstra stemmesedler med mitt navn på. Jeg vant. Den forsømte, feite gutten bestemte seg for å ta over verden. Men jeg hørte fortsatt ikke til noe sted. I nærheten av huset vårt lå baseballbanen der de aldersbestemte lagene spilte. Jeg gikk dit for å bli med på et lag, men jeg var jo ikke akkurat veltrenet og sprek, så jeg ble sendt hjem igjen. Jeg var knust. Jeg husker at jeg følte meg fullstendig alene og forferdelig trist, og jeg gråt sinte tårer i flere timer mens jeg kastet en tennisball mot trappen opp til huset vårt om og om igjen. Mørkets fyrste sådde en spire av sinne og hat i meg den dagen mot det som syntes å være en veldig urettferdig verden. Noen år senere forskanset en universitetsstudent fra Texas seg i et tårn og skjøt så mange medstudenter han klarte. Jeg kunne kjenne meg igjen i ham. Jeg husker at jeg også hadde lyst til å skyte folk! Men han var tydeligvis rede til å dø, og det var ikke jeg. Valgfusk var mitt første skritt på en kriminell løpebane. Andre skritt var da Bobby Morrison lærte meg å stjele godteri i kiosken. En av oss holdt betjeningen opptatt mens den andre fylte lommene med sjokolade, drops og karameller. Hadde jeg Skadet
Libya_130x205.indd 27
27
12.10.2015 09.29
blitt boende i La Jolla og fortsatt å være sammen med Bobby, kan det godt hende at jeg hadde endt opp i fengsel, slik jeg har hørt at han gjorde. Kanskje nasking var en slags hevn mot en fiendtlig verden. Heldigvis hadde han som kjente meg før jeg ble skapt, andre planer for meg. Året etter begynte jeg på La Jolla High School, og igjen var jeg på bunnen av rangstigen. I mangel av noe bedre meldte jeg meg inn i skolens musikkorps. Jeg må ha kommet for sent til første øvelse, for jeg fikk ikke med meg verken presentasjoner eller orientering. Trommene så tryggest ut, så jeg valgte dem. Som medlem i korpset måtte jeg være på skolen før klokka sju om morgenen for å øve. Jeg hadde nesten fem kilometer å sykle, men det var uansett bedre enn å være alene hjemme. Merkelig nok kan jeg ikke huske å ha hatt en eneste venn det første året på high school. Når jeg ser meg tilbake, er jeg glad for at dette var før unger begynte å bruke partydop. Jeg er ganske sikker på at jeg ville ha prøvd meg på det for å få innpass hos de kule. Palmesøndag 1952, da jeg var 12 år gammel, skjedde det noe uforklarlig. Moren min bestemte at vi skulle gå i kirken! I våre beste klær stilte vi opp i den episkopale kirken. På vei ut forkynte mamma triumferende: «Fra nå av skal vi gå i kirken!» Jeg aner ikke hva som foregikk i hodet hennes. Neste søndag var naturlig nok 1. påskedag, og da var den episkopale kirken så full at vi ikke slapp inn. «Samme det,» sa mamma og trakk på skuldrene. «Den ene kirken er like god som den andre.» Så trasket vi videre til den presbyterianske kirken. «Beklager, her er det helt fullt,» sa de. Og vi gikk videre til den romersk-katolske. Ikke plass der heller! Da kokte det over for moren min. «Hyklere er dere, alle 28
Du får Libya
Libya_130x205.indd 28
12.10.2015 09.29
sammen, som bare går i kirken på påskedag!» brølte hun til verden. Hun satte aldri sin fot i noen kirke igjen, bortsett fra på bryllupsdagen min ti år senere (til min store overraskelse). Da jeg var ferdig med sjuende klasse, ble jeg nok en gang sendt tilbake til bestefar Berge i Sea Girt, New Jersey, og jeg tilbrakte sommeren med å gjøre småjobber for bestefar og spille baseball på flyplassen der Hindenburgs luftskip gikk i lufta en gang i tiden. Det mest spennende var nok likevel at jeg fikk min første kjæreste; hun likte å kysse, husker jeg. Denne gangen var det onkel Bob som fikk i oppdrag å passe på meg. Han var midt oppe i skilsmissen fra tante Lynn og bodde i New York City på den tiden. Han og tante Charlotte lærte meg å kjøpe både sjokolade, kake, brus og smørbrød fra Manhattans nyeste og mest trendy maskin, Automaten. Onkel Bob hjalp meg å bygge et modellfly, men før jeg rakk å beundre resultatet, smurte han det inn med gummilim, satte fyr på det og kastet det ut av vinduet i tredje etasje for å simulere andre verdenskrig. Jeg lot som om det var spennende å se, men innerst inne var jeg opprørt over at han ikke hadde spurt meg først om hva jeg ville gjøre med det nye flyet mitt. Selv om onkel Bob var alkoholiker og håpløst uansvarlig, var han den mest morsomme og kjærlige av onklene mine. Noen år senere kom han hjem til oss for å låne penger av moren min. Det var siste gang jeg så ham. Han døde på kjøret i Los Angeles, har jeg hørt. Jeg håper at det ikke er sant. Jeg blir lei meg når jeg tenker på moren min og de fire søsknene hennes; jeg tror ikke noen av dem fant det de håpet på her i livet.
Skadet
Libya_130x205.indd 29
29
12.10.2015 09.29
30
Du f책r Libya
Libya_130x205.indd 30
12.10.2015 09.29
–4–
På flyttefot igjen
S
ommerferien i New Jersey og New York nærmet seg slutten, og jeg regnet med å dra tilbake til California. I stedet fikk jeg beskjed om å ta toget til Colorado. På Morrie’s Bar & Grill den sommeren hadde moren min møtt Colonel Dutton. Han tilbød henne jobb som servitrise på et hotell i Aspen, der han selv nettopp var ansatt som direktør. Jeg har alltid lurt på hva slags forhold de to egentlig hadde, men jeg er ikke sikker på om jeg egentlig har lyst til å vite det heller. Mamma reiste bare fra huset i La Jolla, enda det var hun som eide det etter skilsmissen fra Bob Livingston. Hun hatet banker og papirarbeid. Og derfor hadde vi ikke penger til å skaffe oss et skikkelig sted å bo i Aspen. Aspen, Colorado. I dag er stedet kjent som et fasjonabelt ski-eldorado for de rike og berømte, men høsten 1953 fantes det bare én skranglete stolheis der. På 1880-tallet var byen selve Byen for sølvgraverne, men på begynnelsen av 1950-tallet var den en spøkelsesby med bare 1250 innbyggere. Men naturen var like imponerende den gangen som nå. Dalbunnen ligger 2700 meter over havet, mens fjelltoppene På flyttefot igjen
Libya_130x205.indd 31
31
12.10.2015 09.29
rundt strekker seg enda 1500 meter til mot himmelen. Stiller du deg opp i Independence Pass ikke så langt unna Aspen en regnværsdag, vil dråpene som faller på den ene siden av deg, finne veien til Stillehavet, mens vannet på den andre siden med tid og stunder renner ut i Atlanterhavet via Mexicogolfen. Gjennom selve Aspen renner Roaring Fork River som munner ut i Colorado River, og strømmer videre gjennom Grand Canyon før den forsyner Los Angeles med vann. Betjeningsboligene ved Hotel Jerome var minimalistiske lenge før det ble moderne. «Soverommet mitt» var den ene enden av rommet på 6 x 2,5 m som også var kjøkken og stue. Mamma sov på sofaen ved motsatt vegg. Stadig mer irritert skar jeg tenner og stønnet idet jeg gikk forbi sengen hennes på vei til skolen om morgenen. Bevisst prøvde jeg å ikke feste meg ved for mange trekk ved stadig nye menn som lå under teppet hennes. Mamma syntes det var på tide at jeg også begynte å tjene penger nå, så hun skaffet meg kvelds- og helgejobb i hotellets spisesal. Det beste med den jobben var tallerkener der maten lå nærmest urørt igjen etter bortskjemte rikmannsunger. Når jeg bar ut slike, snek jeg meg bort i et hjørne av kjøkkenet og nøt herremåltidet! Men jeg kommer aldri til å glemme hvor flau jeg ble den gangen jeg prøvde å imponere Colonel Dutton med å løfte et digert brett med tallerkener. Jeg var for brå og tok for hardt i, så brett og tallerkener fløy over skulderen min, og knust porselen lå strødd utover de tykke teppene i den elegante spisesalen. Kanskje episoden gjorde meg enda mer bestemt på en hvitsnipp-karriere. Å bli flyttet til et lite sted langt oppe i fjellet 13 år gammel, uten forvarsel eller forklaring, gjorde meg anspent, bitter, sint, sjokkert. Der jeg subbet av sted i mine svarte mokasiner med sleiken limt godt fast med brylkrem, følte jeg meg like stilig som John Travolta før noen hadde hørt om ham. Og så var 32
Du får Libya
Libya_130x205.indd 32
12.10.2015 09.29
jeg altså forvist til en liten ku-by der det ikke fantes fortauer engang! For meg var de andre ungene, barn av ranchere og kjøpmenn, ikke annet enn … vel, bondeknøler. Keith Patterson, sønn av en rancher, mislikte meg fra første stund. «Å sier ‘u til en real nevakamp da, by-fis? Eller er ‘u for bleik?» utfordret han. Det ante meg at jeg ikke lå an til å vinne, så jeg satset på mine verbale ferdigheter i stedet. «Okay, la oss si at du knuser meg. Føler du deg som en helt da? Og har du virkelig tenkt å bruke livet på å slåss med alle som ikke ser ut som deg? Har du ikke større mål enn som så?» Den satt! Han tuslet bort med halen mellom beina. Noen måneder senere hjalp jeg ham med noen lekser, og vi ble faktisk venner. Men jeg likte aldri å besøke ham hjemme på gården hans. Det er ikke bare hester jeg misliker; jeg liker ikke kuer heller. Når jeg ikke ryddet border, brukte jeg mye tid i Gene Masons sportsbutikk. Han hadde ikke unger, og jeg hadde ikke far eller brødre. Han ga meg originalutgaven av Sports Illustrated. Jeg tror Gene virkelig brydde seg om meg, selv om han aldri ymtet noe som helst i den retningen. Moren min var en mester i å manipulere, en ferdighet jeg er redd jeg har lært av henne. Hun lot seg ikke skremme av noen, og klarte alltid å få snodd ting den veien hun ville. En gang i baren på Hotel Jerome serverte hun FBI-sjefen J. Edgar Hoover. «Hvorfor har de ansatt deg, så lita som du er, vesla?» snerret han. Rask som hun var i replikken, svarte hun uten å blunke: «For å servere slike som deg når dere ligger under bordet.» Men hun ble aldri lenge på samme sted, så neste vår fortalte hun at hun og den norske bartenderen Carl Fagerstrøm skulle reise fra Aspen. «Du har vel ikke så lyst til å bli med, har du vel?» spurte hun meg. På flyttefot igjen
Libya_130x205.indd 33
33
12.10.2015 09.29
«En tvers igjennom sann og sterk livshistorie.» – Don Richardson, forfatter av Fredsbarnet
«Kan Gud bruke Greg, kan han bruke hvem som helst.» – Ruth Ringle, fostermor
Gregs byrde for de mange millioner muslimer som aldri hadde fått muligheten til å høre evangeliet, var grunnen til at han startet Frontiers, en misjonsorganisasjon med fokus kun på menighetsplanting blant muslimer. I dag er Frontiers en bevegelse med 1300 feltarbeidere i omtrent 50 land i Afrika og Asia. «Greg er utfordrende, innsiktsfull, energisk, humoristisk, ustoppelig. Slik har jeg kjent ham gjennom over 20 år, og slik er boken om hans liv.» – Jon Petter Feidal, Frontiers Norge
«Skaff deg mer enn ett eksemplar så du har noen å gi bort.» – George Verwer, Operasjon Mobilisering
Du får Libya 130x205.indd 1
Greg Livingstone
«En vanskelig bok å legge fra seg!» – Phil Parshall, SIM
DU FÅR LIBYA
F
ødt utenfor ekteskap. Et uønsket barn. Hvordan var det mulig for Greg Livingstone å bli en pioner i misjonsarbeidet blant unådde muslimske folkegrupper? Denne herlige fortellingen, full av lun humor, pussige opplevelser og nådeløs selverkjennelse, burde nytes i små porsjoner – hvis du har viljestyrke nok til å legge den bort!
12.10.2015 16.23