KRISTNE HELTER
GEORGE MÜLLER (1805–1898)
George Muller_cover.indd 1
Janet og Geoff Benge
«Gud har gitt meg en misjonsmark her, og her skal jeg leve og dø.» George Müller stirret på tiggerjenta. Hun kunne ikke være eldre enn fem og bar lillebroren på ryggen. Koleraepidemien som feide over England hadde tatt fra dem moren. Faren kom aldri tilbake fra gruvene. Den lille jenta i den gjørmete gata ga Bristols mange foreldreløse et ansikt. Selv om han bare så vidt hadde nok mat og penger til å forsørge sin egen familie, åpnet George Müller både hjerte og hjem. Ved Guds hjelp ble «Frokostklubben» med tretti foreldreløse barn i stua til familien Müller til fem store bygninger der over ti tusen barn fikk en trygg oppvekst. Få mennesker har vist så stor tillit til Gud som George Müller. Hans tro og gavmildhet satte en standard for alle kristne.
GEORGE MÜLLER
Inspirerende, sanne historier om menn og kvinner som fulgte Guds kall.
08.02.2016 10.40
– Kristne helter – George Müller
George Muller_KH 130x205.indd 1
08.02.2016 11.09
Andre bøker i Kristne helter-serien: Corrie ten Boom Loren Cunningham Gladys Aylward William Booth C.S. Lewis Lillian Trasher David Livingstone
George Muller_KH 130x205.indd 2
08.02.2016 11.09
GEORGE MÜLLER De foreldreløses far
Janet og Geoff Benge
George Muller_KH 130x205.indd 3
08.02.2016 11.09
Kristne helter – George Müller Originalens tittel: Christian Heroes: Then and now George Müller – The Guardian of Bristol’s Orphans Copyright © 1999 YWAM Publishing P.O. Box 55787, Seattle, WA 98155, USA Norsk copyright: © 2016 Proklamedia Oversatt av: Andreas Kristiansen Sats og omslag: Kristian Kapelrud Forsidefoto: Müllers (mullers.org), Johnny Powell, iStockphoto.com Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia Første opplag mars 2016 ISBN 978-82-7199-528-7
Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no
George Muller_KH 130x205.indd 4
08.02.2016 11.09
Innhold 1. En simpel tyv ......................................................................................... 7 2. Festens midtpunkt ............................................................................ 17 3. Noe var merkelig annerledes ...................................................... 27 4. For barnslig for en voksen mann ............................................ 37 5. En fri mann ........................................................................................... 47 6. En ny start .............................................................................................. 55 7. Midt i en misjonsmark ................................................................... 63 8. Frokostklubben ................................................................................... 71 9. Det første barnehjemmet i Bristol .......................................... 81 10. Barnehjemmet i Wilson-gata ..................................................... 89 11. Mat til barna ......................................................................................... 97 12. Gjør mot andre ................................................................................ 107 13. Ashley Down ..................................................................................... 117 14. Gud vil gi oss det vi trenger .................................................... 127 15. Ut på reise ............................................................................................ 137 16. I morgen ... .......................................................................................... 147 17. Arbeidet fortsetter .......................................................................... 153 Bibliografi ...................................................................................................... 157 Om forfatterne ............................................................................................. 158
George Muller_KH 130x205.indd 5
08.02.2016 11.09
6
Kristne helter – George Müller
George Muller_KH 130x205.indd 6
08.02.2016 11.09
–1–
En simpel tyv Krasj! En blomsterpotte smalt i fortauet under George Müller idet han strakte ut foten og kjente fast grunn under føttene. George hadde nettopp klatret ut av bakvinduet på pensjonatet der han hadde oppholdt seg, og stivnet til da han hørte lyden. Da han hadde forsikret seg om at ingen hadde hørt ham, satte han den ene foten lydløst ned på brosteinen, så den andre. Seksten år gamle George rettet opp den høye, slanke kroppen og speidet til alle kanter. «Bra levert», mumlet han for seg selv. «Kysten er klar. Da var det bare å komme seg bort.» Sekundet senere skjønte George at han hadde tatt gleden på forskudd. Plutselig dukket det opp politimenn i begge ender av gata som begynte å løpe mot ham. George virvlet rundt, på desperat jakt etter en fluktmulighet, men fant ingen. Før han visste ordet av det, grep en politimann ham hardt i armen og slepte ham hardhendt bortover brosteinsgata mot politistasjonen. En time senere satt George og ventet på å bli ropt opp. Trebenken uten ryggstø som han satt på var hard og ukomfortabel, og lenkene rundt de tynne håndleddene og anklene hans skar seg inn i huden. En simpel tyv
George Muller_KH 130x205.indd 7
7
08.02.2016 11.09
Mens han ventet tenkte George på hvor sjokkert faren ville bli når han så ham i lenker. På den annen side kunne ikke faren bli noe mer sjokkert enn George var akkurat da. George hadde gjort mange uærlige ting, men dette var første gang han ble tatt. Av politiet, vel å merke. Da han var ti år gammel, ble han tatt av faren, og det hadde vært en smertefull og ydmykende erfaring. Faren, Johann Müller, var skatteoppkrever for den prøyssiske stat og hadde ofte store pengebeløp liggende i huset. Herr Müller klagde støtt og stadig over at små beløp manglet, men både George og den yngre broren bedyrte sin uskyld. En dag ba faren George om å komme inn på kontoret, der han hadde lagt en felle for sønnen. Herr Müller hadde talt opp noen mynter og lagt dem i en stabel på hjørnet av skrivebordet. Da George kom inn på kontoret, lot faren som om han hadde et ærend i et annet rom. George ble sittende alene på kontoret og se på myntstabelen, mens han tenkte på alt det vidunderlige han kunne få for pengene. Det virket så synd at alt skulle havne i den offisielle svarte skinnpungen faren brukte til innkreving av skatt, og leveres rett videre til myndighetene. Derfor listet George seg bort til skrivebordet og tok tre mynter fra stabelen. Hvem ville savne dem? Han stappet dem fort ned i den høyre sokken. Det første Johann Müller gjorde da han kom tilbake på kontoret, var til Georges forskrekkelse å granske pengene. «Så merkelig», sa faren i en lav, anspent tone George hadde lært seg å frykte. «Jeg trodde det var flere mynter i stabelen. La meg telle.» George merket at kinnene ble varme og røde. Hjertet slo over i trav. De kalde myntene presset mot anklene inni sokkene. «Tøm lommene dine», sa herr Müller følelsesløst, med blikket hardt festet på sønnen. 8
Kristne helter – George Müller
George Muller_KH 130x205.indd 8
08.02.2016 11.09
«Men pappa ...» begynte George, før han skjønte at det ikke nyttet. Han tømte lydig lommenes innhold ut på skrivebordet. Det var en pennesplitt, tre glassklinkekuler og en halvmeter lang tråd. George vrengte lommene så faren skulle se at de var tomme. «Ta av deg trøya.» George var forferdet. Hvor langt skulle faren gå før han trodde sin eldste sønn? «Og buksene.» Nå begynte George å svette. Dette så ikke bra ut. Hvis faren oppdaget myntene i sokken, ville det bli juling å få. Av tidligere erfaring visste George at en gutt uten bukser var et ekstra lett offer. «Så var det sokkene», fortsatte faren med bestemt stemme. George tok dem sakte av seg, først den venstre og så den høyre, mens han prøvde å hindre at myntene klirret mot hverandre. «Gi dem til meg», forlangte faren. Nå la hjertet over i full galopp. Ansiktet føltes som om det sto i brann. George senket blikket og ga faren sokkene. Sekundet etter eksploderte faren. «Min sønn er en simpel tyv! Hvordan våger du å vanære familien Müllers navn på denne måten? Kom hit med én gang!» Han strakte seg etter stokken som sto i hjørnet av kontoret. Snapp! Snapp! Snapp! Det føltes som om det aldri skulle ta slutt. Smerten var uutholdelig. Omsider følte George bena gi etter under ham, akkurat idet farens temperament roet seg og slagene stoppet. «Du skal aldri stjele igjen! Hører du?» sa Johann Müller mens han ristet guttens skuldre for å understreke hvert ord. «Ja», stammet George. «Se og kom deg ut herfra», brølte faren og pekte på utgangen. En simpel tyv
George Muller_KH 130x205.indd 9
9
08.02.2016 11.09
George plukket opp klærne sine og halvveis gikk, halvveis krøp mot døra – han tok seg ikke engang tid til å kle på seg. Der og da ga han blaffen i hvem som oppdaget ham, så mye sved det bak. Han kom seg opp til rommet sitt i etasjen over, der han låste døra etter seg. Trygg i sin egen hule sank han sammen på sengen og begynte å hulke. «Jeg skal aldri gjøre det igjen, så lenge jeg lever», lovet han seg selv mellom hikstene, mens han dro fingrene langs de hovne beina og rumpeballene. Men det George lovet seg selv var ikke at han aldri skulle stjele mer. Nei, han var altfor glad i spenningen og eventyret til det, for ikke å snakke om belønningen. Det George Müller lovet seg selv var at han aldri skulle bli tatt igjen. Stjeling var spennende, men å bli tatt var vondt og ydmykende! Nå, seks år senere, hadde han blitt tatt igjen. Hvordan kunne han ha vært så dum? Det spørsmålet stilte han seg selv om og om igjen der han satt på den harde trebenken på politistasjonen. «Du!» sa en politimann og pekte på George. «Kom hit, og det på røde rappen!» «Ja, sir», svarte George og reiste seg så godt han kunne, lenket som han var på hender og føtter. Han gikk med rak rygg og hevet hode, som om han var en lydig, ung mann som var uskyldig anholdt. «Navn?» spurte politimannen. «Müller, sir. George Müller.» Politimannen skrev svaret ned i en diger, skinninnbundet bok. «Fødselsdato og fødested?» fortsatte han da han var ferdig med å skrive. «Den 27. september 1805 i Kroppenstadt, Prøyssen.» Politimannen begynte å skrive i boken igjen, stoppet bare for å dyppe fjærpennen i blekkhuset. George så på politimannen og lurte på hvor mye han egentlig visste. Visste han at 10
Kristne helter – George Müller
George Muller_KH 130x205.indd 10
08.02.2016 11.09
George også hadde tilbrakt en uke i Brunswick og reist derfra uten å betale før han kom til Wolfenbüttel? Hvis ikke, var George fast bestemt på å holde maska og ikke innrømme noe mer enn det som var absolutt nødvendig. Men etter et avhør som varte i tre intense timer, hadde han tilstått alt. Ja, han hadde bodd en uke på et fasjonabelt pensjonat i Brunswick og reist derfra uten å betale. Ja, han var i ferd med å gjøre det samme i Wolfenbüttel da han klatret ut bakvinduet på pensjonatet. Nei, han hadde ikke penger til å betale for seg. Og nei, han kunne ikke komme på én god grunn til at han ikke skulle bli sendt i fengsel i påvente av rettssak. Neste dag satt George på cella si og nynnet på en julesang. Det var 1. juledag, men det fikk ikke George noe særlig glede av. George hadde tilbrakt de fem foregående julene ved Den klassiske katedralskolen i Halberstadt, der han hadde studert latin, fransk, de tyske klassikerne og matematikk. Livet hadde vært enkelt der, lærerne var så lettlurte. Fra han var tolv år gammel hadde han sneket seg ut av skoleområdet om kvelden og oppsøkt fester der alkoholen fløt, han hadde gamblet med kort og spilt piano og gitar på puber. Da han var ferdig på skolen, bestemte George seg for å legge ut på en liten reise i stedet for å dra rett hjem. Det var sånn han havnet i trøbbel. Han hadde skrevet til faren og forklart at han var blitt bedt om å bli to uker lenger på skolen for å synge i en spesiell gudstjeneste. Så hadde han dratt pengelens av gårde på en rundtur i Niedersachsen, og til slutt havnet bak lås og slå. Hvordan kunne han ha vært så dum? Han fikk nok av tid til å grunne på svaret. Dagene gikk, og det eneste han hadde å se frem til var det svarte brødet og den salte grønnsakssuppa han fikk servert to ganger om dagen. Da han hadde vært innesperret i en uke, kjente han cella ut og inn, fra initialene T.W., som var risset inn i steinen over brisken, til sprekken i veggen En simpel tyv
George Muller_KH 130x205.indd 11
11
08.02.2016 11.09
som løp parallelt med vindusgitteret bort til naglen på den midterste hengselen i den tykke tredøra, den naglen som var blankere enn de andre. George lurte også på om faren hadde fått et brev fra politiet med informasjon om sønnens situasjon. George holdt orden på antall dager han tilbrakte i fengsel ved å risse inn en strek i veggen for hver gang morgensolas første stråler falt inn gjennom cellevinduet. Nå var det den 16. januar, og han hadde vært innesperret i tjuefire dager. For alt han visste, måtte han bli der tjuefire dager til, eller kanskje til og med to hundre og tjuefire dager. På formiddagen hørte han en lovende lyd. Nøkler skranglet i låsen, og celledøra knirket opp. To politimenn kom inn og løftet George på beina. «Faren din har kommet for å hente deg, men jeg vil ikke akkurat si du er fri!» George stønnet mens politimannen lo av sin egen vits. Faren måtte være illsint. Og det stemte. Han betalte det sønnen skyldte de to vertshuseierne, pluss det fengselsoppholdet hadde kostet. Deretter ble George sluppet løs og overlatt til faren. Da far og sønn steg inn i den hestetrukne vognen for å ta fatt på hjemreisen, hveste Johann Müller til George: «Hva ville moren din synes om hennes eldste sønn nå? Svar meg på det!» Resten av turen satt han taus som en østers. George kunne ikke svare på det spørsmålet. Moren hadde dødd brått to år tidligere, men han hadde vært så opptatt av å være sammen med vennene sine at han nesten ikke savnet henne. Han skulle ønske han hadde dårlig samvittighet overfor henne – og faren – men det hadde han ikke. Han var bare lei for at han ble tatt. Han var også lei for det som ville skje når de kom hjem! Etter å ha vært på reisefot hele dagen stanset vognen endelig foran familien Müllers hus. George steg ut, mens han 12
Kristne helter – George Müller
George Muller_KH 130x205.indd 12
08.02.2016 11.09
prøvde å få hendene til å la være å skjelve. På vei inn pekte faren på kontoret sitt. George bøyde hodet. Han hadde forventet det verste, og ganske riktig så fikk han den lengste og verste julingen han noen gang hadde smakt. Han kunne ikke gå normalt på flere dager. Omtrent en uke senere kalte Johann Müller sønnen inn på kontoret og ga ham beskjed om at det var på tide at han ble voksen og tok ansvar for livet sitt. Med det i mente hadde faren skrevet inn George på Universitetet i Halle. George gjorde et hopp av glede inni seg. Det var jo akkurat der han hadde drømt om å studere! Men faren var ikke ferdig. Jo, George skulle få gå på Halle, et av de beste universitetene i Europa, og studere klassikerne, men faren hadde ordnet med en personlig hjelpelærer til sønnen. Denne hjelpelæreren, som faren allerede hadde ansatt, skulle følge George overalt. George skulle avlegge rapport til ham før og etter alle forelesninger, og hjelpelæreren skulle undervise George hver kveld og i helgene. Han skulle også sende faren en ukentlig rapport om Georges faglige utvikling. George kunne nesten ikke tro sine egne ører. En hjelpelærer? Hvordan kunne faren gjøre noe sånt mot ham? Det var like ille som å sitte i fengsel. Mens de andre gutta var ute på livet, skulle han sitte inne på rommet og pugge. Det måtte finnes en løsning. Det gjorde det, men det innebar en god del planlegging. George besluttet at det var uholdbart for ham å begynne på Universitetet i Halle med en personlig hjelpelærer, så derfor tok han en tur til den lille byen Nordhausen uten at faren visste om det, og søkte seg inn på en mindre høyskole. Siden han hadde gode karakterer, selv om han ikke var noen flittig elev, ble han tatt imot med åpne armer. Deretter begynte han å pønske på hvordan han skulle En simpel tyv
George Muller_KH 130x205.indd 13
13
08.02.2016 11.09
fortelle faren om planene. Hver kveld før han sovnet lovet George seg selv at han skulle gjøre det neste morgen. Men neste morgen var det alltid noe som kom i veien. Månedene gikk. Til slutt kom den 30. september, dagen før George etter planen skulle reise til Halle. George trakk pusten dypt: Det var nå eller aldri. Johann Müller ble rasende da han hørte nyheten. Løgnene ville ingen ende ta! Hvordan kunne George vende ryggen til en mulighet som Halle, til fordel for en skarve høyskole? Beskyldningene haglet, men når det kom til stykket, skjønte faren at det ikke nyttet. George var nå sytten år gammel og kunne ikke tvinges til å studere et sted han ikke selv ønsket. Derfor ga Johann Müller motvillig sønnen tillatelse til å begynne på Nordhausen, men understreket at George ville angre på avgjørelsen. George Müller elsket livet i Nordhausen, en av de eldste byene i Prøyssen, som lå inneklemt blant foten av Harzfjellene. På fritiden likte George å spasere gjennom byen og ut i den vakre dalen nedenfor. Men han hadde ikke mye fritid. Han hadde lovet seg selv at han skulle være en flittig student. Som oftest sto han opp klokken fire om morgenen og gjorde skolearbeid hele dagen, frem til klokken ti om kvelden, da han la seg, helt utslitt. Det var den vanlige rutinen. Men en gang imellom tok han seg fri, og da havnet han i trøbbel. Han begynte å gamble og feste igjen, to svært ressurskrevende aktiviteter. Han fikk litt lommepenger av faren, men George brukte ti ganger så mye som han fikk inn! Midtveis i det første året var George desperat etter penger. Han sto i gjeld til kroverten, kjøpmannen – som han spilte kort med – og flere av vennene sine. Han var nødt til å klekke ut en plan for å skaffe seg mer penger, og det fort. Da 14
Kristne helter – George Müller
George Muller_KH 130x205.indd 14
08.02.2016 11.09
månedens lommepenger fra faren ankom, fikk han en lur idé, som han umiddelbart satte ut i livet. George gjorde et stort nummer av de nylig ankomne lommepengene, for å sørge for at mange på skolen visste om dem. Så listet han seg inn på internatet og gjemte pengene i det hemmelige rommet i bunnen av kofferten. Deretter tok han en hammer og smadret koffertlåsen, pluss låsen på gitarkassen. Da det var gjort, tok han frakken og gikk seg en tur. Underveis øvde han seg på hva han skulle si, og da han kom tilbake til skolen, var han klar. Han spaserte inn gjennom ytterdøra og sa noe om det pene været til noen av de andre studentene mens han hang av seg frakken. Så gikk han opp på rommet sitt, «oppdaget» den ødelagte koffertlåsen og utstøtte et høyt skrik. Noen studenter kom løpende for å se hva som var skjedd. «Pengene mine!» ropte George, mens han gosset seg innvendig. «Pengene mine er borte. Noen har brutt opp koffertlåsen og stjålet dem.» Han så på vennenes sjokkerte uttrykk. «Hva skal jeg gjøre nå?» sutret han. «Ikke vær redd, George, vi skal finne en løsning», sa en av vennene. «Ja, det kommer til å ordne seg», sa en annen venn, mens han klappet George beroligende på skulderen. «Hvem kan ha gjort noe sånt?» spurte en tredje venn, men ethvert forsøk på å løse gåten forsvant i en bølge av sympati. De neste par dagene organiserte Georges venner en kronerulling for ham, og da de var ferdige, var beløpet større enn det han hadde «mistet». De han skyldte penger var også villige til å utsette betalingsfristen. Da planen var gjennomført, satt George igjen med dobbelt så mye penger som faren hadde sendt ham, og mindre press fra kreditorene. George var godt fornøyd med å ha lurt alle trill rundt. Han kjente ikke det En simpel tyv
George Muller_KH 130x205.indd 15
15
08.02.2016 11.09
minste snev av dårlig samvittighet. Hvorfor skulle han det – det var jo bare et spill. De neste to årene på Nordhausen var det ingen som klarte å avsløre hva George hadde gjort, eller noen av de andre uærlige påfunnene hans. Han skjulte sporene sine godt. Da tiden på Nordhausen nesten var over, sendte Johann Müller bud på sønnen for å diskutere fremtiden hans. Herr Müller kunngjorde at han ønsket at George skulle bli luthersk prest. Den lutherske kirke var offisiell statskirke i Prøyssen. Lutherske prester var godt lønnet og høyt ansett. Da George hørte at faren var villig til å betale for at han skulle bytte til Universitetet i Halle og studere teologi der, var han ikke vond å be. For denne gangen var det ingen personlig hjelpelærer med i bildet. George Müller var storfornøyd. Han skulle til Universitetet i Halle likevel. Han var også på vei til å bli luthersk prest, en person med høy rang i det prøyssiske samfunnet. Og bare gudene visste hvilke «puss» han kunne spille en hel forsamling av vennlige, godtroende kristne!
16
Kristne helter – George Müller
George Muller_KH 130x205.indd 16
08.02.2016 11.09
–2–
Festens midtpunkt George var litt bekymret. Nå hadde han hørt universitetsrektoren ved Halle snakke om hva det innebar å være teologistudent i halvannen time, og det hørtes temmelig kjedelig ut. For å bli kalt som pastor til en god menighet som betalte bra, måtte en student ha både utmerkede karakterer, spesielt i teologi, og plettfri vandel. «En student som ikke opptrer sømmelig og anstendig», hadde rektoren lirt av seg, med en permanent bekymringsrynke i pannen, «vil ende opp i en liten kirke ute på landsbygda med en skral inntekt og ingen egnet sosial omgangskrets.» Det var utsikten til en skral inntekt som skremte George aller mest. Uansett hvor mye George og faren kranglet, hadde Johann Müller alltid gitt sønnen rikelig med lommepenger. Det ville selvfølgelig ta slutt når George var ferdig utdannet og hadde ansvaret for sin egen økonomi. Derfor måtte han sørge for å bli ansatt av en god menighet som betalte bra. George vred seg på setet. Den nye vesten klødde innmari. Mens rektoren bablet videre, tenkte George på de ytre forandringene han måtte gjøre for at folk skulle anse ham som et Festens midtpunkt
George Muller_KH 130x205.indd 17
17
08.02.2016 11.09
Bibliografi Bailey, Faith Coxe. George Müller. Moody Press, 1958. Miller, Basil. George Müller: Man of Faith and Miracles. Bethany House Publishers, 1941. Müller, George. The Autobiography of George Müller. Whitaker House, 1984. Steer, Roger. George Müller. Delighted in God! Harold Shaw Publishers, 1975.
Bibliografi
George Muller_KH 130x205.indd 157
157
08.02.2016 11.09
Om forfatterne Janet og Geoff Benge er et forfatterektepar som har skrevet bøker i over 20 år. Janet er tidligere barneskolelærer, og Geoff har studert historie. De kommer opprinnelig fra New Zealand og var misjonærer i Ungdom i Oppdrag i ti år. De har to døtre, Laura og Shannon, og adoptivsønnen Lito. De bor i nærheten av Orlando, Florida.
158
Kristne helter – George Müller
George Muller_KH 130x205.indd 158
08.02.2016 11.09
KRISTNE HELTER
GEORGE MÜLLER (1805–1898)
George Muller_cover.indd 1
Janet og Geoff Benge
«Gud har gitt meg en misjonsmark her, og her skal jeg leve og dø.» George Müller stirret på tiggerjenta. Hun kunne ikke være eldre enn fem og bar lillebroren på ryggen. Koleraepidemien som feide over England hadde tatt fra dem moren. Faren kom aldri tilbake fra gruvene. Den lille jenta i den gjørmete gata ga Bristols mange foreldreløse et ansikt. Selv om han bare så vidt hadde nok mat og penger til å forsørge sin egen familie, åpnet George Müller både hjerte og hjem. Ved Guds hjelp ble «Frokostklubben» med tretti foreldreløse barn i stua til familien Müller til fem store bygninger der over ti tusen barn fikk en trygg oppvekst. Få mennesker har vist så stor tillit til Gud som George Müller. Hans tro og gavmildhet satte en standard for alle kristne.
GEORGE MÜLLER
Inspirerende, sanne historier om menn og kvinner som fulgte Guds kall.
08.02.2016 10.40