Hemmelighetene av Kristen Heitzmann by Proklamedia

Med evner som kokk, musiker og sjarmør blir Lance Michelli en del av planene til Rese Barrett før hun har lagt dem selv. Han får henne til å avsløre hemmeligheter hun aldri har fortalt til noen. Lance snakker om tro som om det er noe han kan ta og føle på, men hva er det han ikke sier?

KRISTEN

Hemmelighetene_cover_135x210.indd 1

HEITZMANN

Kristen Heitzmann har skrevet en rekke romantiske spenningsromaner og vunnet flere priser for bøkene sine. Sammen med ektemannen Jim og storfamilien, kjæledyr og villdyr bor hun ved foten av Rocky Mountains. Hun har tidligere utgitt Vingeslag, Stille som natten og Mot morgengry på norsk.

Hemmelighetene

Støvete hemmeligheter kommer for dagen i en vakker, gammel villa ...

Hemmelighetene

KRISTEN

HEITZMANN 25.09.15 11.25

Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 1

25.09.15 10.47

HEMMELIGHETENE

roman

Hemmelighetene 135x210.indd 3

25.09.15 10.47

Hemmelighetene Norsk copyright © 2015 Proklamedia Copyright © 2004 Kristen Heitzmann Originalens tittel: Secrets Første gang utgitt på engelsk av Bethany House, en avdeling av Baker Publishing Group, Grand Rapids, Michigan, 49516, U.S.A., All rights reserved. Til norsk ved Andreas Kristiansen Sats: Kristian Kapelrud Omslagsdesign: Jennifer Parker Skrift: Adobe Garamond Pro 10,75/13 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia 1. opplag oktober 2015 ISBN 978-82-7199-515-7 (Bok) ISBN 978-82-7199-518-8 (E-bok) Sitatene fra Shakespeare er gjendiktet av følgende personer: André Bjerke: Stormen, Like for Like, Troll kan temmes, Kjøpmannen i Venedig, Vintereventyret, Macbeth Inger Hagerup: Kong Richard III’s liv og død Klaus Hagerup: Kong Richard II Arthur O. Sandved: Kong Lear Øyvind Berg: Hamlet Kåre Lunden: Venus og Adonis En stor takk til Kelly McMullen for timer med idémyldring, lesing og tilbakemeldinger, for informasjon om rettssystemet og mange andre småting. Til Theresa, for at du sørget sammen med meg. Til Liz, Theresa og Kelly, for at dere lagde mat til familien min. Til Judy, for alle bønnene. Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad, tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no, www.proklamedia.no

Hemmelighetene 135x210.indd 4

25.09.15 10.47

Til Barb Lilland For gleden ved å samarbeide om nye ord. Måtte Herren la dere øke i tall, både dere og deres barn! Dere er velsignet av Herren, han som skapte himmel og jord. Sal 115,14–15

Hemmelighetene 135x210.indd 5

25.09.15 10.47

Hemmelighetene 135x210.indd 6

25.09.15 10.47

Prolog 1931

ntonia tok bestefaren i hånden og dro ham innover i mørket. «Kom igjen, Nonno. Ikke stritt imot.» Han haltet mer enn før, men det hastet. Det hvite håret hans glødet i stearinlyset. Det var ikke noe gass eller elektrisitet i kjelleren, og ikke noe annet lys i gangen enn messinglykten hun hadde i hånden. «Kom –» Hun holdt inne da hun hørte lyder ovenpå. Gjennom treverket, steinene og jorden hørtes det ut som klinkekuler som ble helt utover et flislagt gulv. Men det var det ikke. Hun hadde håpet at pappa hadde tatt feil, at de ikke hadde noe å frykte. Men det hadde han ikke. Signore! Hun ble grepet av en desperat trang til å løpe tilbake, opp alle trappetrinnene. De hadde funnet pappa! Det kunne ikke være noe annet. Nonno festet grepet om hånden hennes. Han sa ingenting, men smerten i øynene hans gjorde henne sterkere. Nonno trengte henne. Hun førte ham forsiktig dypere innover i det tause steingapet. Hjertet ropte Pappa!, men hun gråt stille. De måtte ikke lage noen lyd som kunne høres der oppe. Plutselig kjentes bestefarens hånd som en klo, og han falt på kne. «Nonno?» Hun satte seg ved siden av ham; skriket bygget seg opp i henne da han la hånden hennes på brystkassen. Nonno! Hun måtte finne hjelp! Hun måtte – Han klamret seg til henne og hvisket hest: «Nei, Antonia. De må ikke finne deg.» Ikke finne henne? Hva var vitsen med å være trygg hvis hun mistet Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 7

25.09.15 10.47

dem hun elsket aller mest her i verden? Tårene falt ned på haka. Tankene pilte som musene i tunnelen, og øynene ble til store, sorgfylte brønner. Hun kunne ikke forlate ham. Det eneste hun kunne gjøre var å klamre seg til hånden hans og lytte til hvert hvesende åndedrag, helt til han ikke pustet mer. Hun lukket øynene i stille sorg. Nonno …

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 8

25.09.15 10.47

1 Solskinn. Dugg på druene. En blå hegre på himmelen, føttene henger som bånd. Nonnos hånd i min. Han bøyer seg og plukker en drue, den runde frukten er formet av svart jord og bønn. Den er liten i de lange, knoklete fingrene hans. Tykk, garvet overflate, men inni, søtt fruktkjøtt, etter tåkete morgener og late timer i sola. «Er tiden inne?» Han legger den i håndflaten min og lukker fingrene mine over den. «Snart.» Så smiler han.

ykepleierne ved St. Barnabas sykehus hadde gitt opp å prøve å jage dem bort. Så lenge familien ikke hindret personalet, fikk de lov til å våke ved senga, og bønnene deres fylte luften slik oksygenslangene fylte Nonna Antonias nesebor. Lance pustet inn familiens tro og ut sin egen. Selv om Nonna var krumbøyd og rynket, hadde hun vært hjemmets hjerte hele livet hans, og de nektet å slippe henne uten kamp. Han lente seg innover og klemte den knoklete hånden. Andre kunne ha tatt plassen hans, for eksempel Nonnas egen sønn – faren hans – eller mamma eller søstrene hans, men den var hans. Lance ville aldri sagt det høyt, men det trengte han heller ikke. Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 9

25.09.15 10.47

Nonna visste at han var der. Selv om hun fikk sterke smertestillende medisiner, visste hun det, og grepet hans fortalte henne at han ville være der så lenge hun trengte ham. De siste årene hadde han vandret omkring på jakt etter svar på umulige spørsmål. Men nå var han her, og begge trengte å kjenne nærheten i håndtrykket. Jeg er her, Nonna. Hvis han hadde kunnet overføre sine krefter til henne, ville han gjort det. Trøst og mot, og litt av det han hadde lært på gata. Ta igjen. Ikke la dem legge deg i bakken. Men han trengte ikke å si noe, for det var jo henne han hadde lært det av. Halsen snørte seg sammen da han tenkte på alle plastrene hun hadde lagt på forskjellige sår og skrammer. «Ikke si det til pappa, Nonna.» «Mannen har øyne i hodet, ragazzo picolo. Det er mulig han ser det.» Men hun hadde alltid støttet ham når det kom til stykket. «Ikke vær så streng med ham. Han gjør så godt han kan.» Men «godt» var jo relativt, og det var der han kom til kort, i motsetning til Tony, som var perfekt, som en superhelt. Han kjente et stikk i sjelen. Ikke tenk på Tony også nå, det blir for mye for deg, sa han til minnene sine, men når hadde han noen gang fulgt sitt eget råd? Han så seg rundt i rommet. Mammas lepper beveget seg i stille bønn, mens pappa bare satt med hodet i hendene. Han var sikkert utslitt etter en lang dag på jobb, og kom rett hit da han fikk telefonen. Søsteren Monica prøvde å få Nicky til å roe seg, men det så ut som om det trange rommet og all den beklemmende bekymringen fikk gutten til å gå på veggene. Monica ga sønnen et strengt blikk, før hun snek seg ut forbi Lucy, som holdt sitt sovende spedbarn Nina på skulderen. Hans tredje søster Sofie var opptatt med studier. Hun satt begravet i et doktorgradsarbeid og hadde ikke tid til denne avsporingen. Hun ville nok ha prioritert å være her, men de hadde ikke villet forstyrre henne. Dette kom til å bli en skikkelig påkjenning. Lance var best skikket til å våke over Nonna, siden han som vanlig ikke hadde noen viktige ansvarsoppgaver. Det fine med det var at du var tilgjengelig i en krise. Men Lance hadde ikke lyst til å tenke på dette som en krise. De hadde fortsatt ikke kommet seg helt over forrige, over Tony. Han kikket på lille, mørke Gina der hun sto borte ved døra, og visste hvilke følelser som kvernet rundt inni henne. Svigerinna burde definitivt dra hjem. Han kunne ta seg av dette. Nonna Antonia var en slugger. Hun ville slå tilbake, og hun bommet aldri. Hun hadde slått ham ofte nok i ryggen, når hun ikke var opptatt med å forsvare ham.

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 10

25.09.15 10.47

De burde dra hjem og få seg litt søvn. Pappa hadde ikke spist middag engang. Lance fanget mammas blikk da hun tok en pause i bønnen. Han nikket mot pappa, og hun tok hintet. Familien hadde en bemerkelsesverdig evne til å kommunisere uten ord, selv om det ikke hindret dem i å bable i vei også. De begynte nok å gå sykehuspersonalet på nervene, pluss at han ville ha Nonna for seg selv. Mamma ville fikse det. Hun reiste seg og begynte å gjete dem ut. Han syntes han hørte et lettelsens sukk fra sykepleiernes oppholdsrom da familien passerte. Så tok han Nonna i hånden, smilte, lukket øynene og døste litt. Lance våknet brått; han følte at noe var like presserende som hans trang til å på gå toalettet. Nonna var våken. Hun hadde et dødsgrep om hånden hans og lagde lyder som han aldri hadde hørt før. Han lente seg mot henne, mens han prøvde å skjule hvor forferdet han var. «Hva er det, Nonna?» Han skjønte ikke hva hun mente med lydene, og det gjorde henne frustrert. Han kunne ikke ta sjansen på at hun anstrengte seg så mye at en ny åre sprakk, så han dro i snoren for å tilkalle sykepleieren. «Det går bra, Nonna. Bare vær tålmodig, så skal du få sagt det du vil.» «Baa … baa …» Han så en skrekk i øynene hennes som han bare hadde sett én gang før, og han håpet hun aldri ville lide på den måten igjen. Han løftet hånden hennes til leppene hans. «Det går bra, Nonna.» Hvorfor kom ikke sykepleieren? Plutselig var hun der, en smidig, effektiv engel, og tok over der han kom til kort. Hun måtte ha gjort noe med intravenøsen, for Nonna ble rolig og sovnet. Det hadde vært noe hun ville at han skulle vite eller gjøre. «Hvor lang tid tar det før hun kan snakke normalt igjen?» Sykepleieren hevet de tynne, lyse brynene. «Det er umulig å si. Hvert tilfelle er unikt.» Nonna var ikke noe tilfelle, og hun ville bli gal hvis hun ikke fikk sagt det hun hadde på hjertet. «Hva er det forteste du har sett?» «Det kommer an på hvor stor skaden er og nøyaktig hvilket område av hjernen som ble rammet, og mange andre faktorer. Det kan være alt fra noen dager til flere år.» Hun så på ham med omsorgsfulle øyne. «Eller aldri.» «Hun prøver å fortelle meg noe.» Sykepleieren nikket. «Jeg skjønner at det er frustrerende. Men for at hun skal bli bra, er det viktig at hun bevarer roen.» «Kan du passe på noen minutter, så jeg kan ta en tur på toalettet?» Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 11

25.09.15 10.47

Sykepleieren smilte. «Så klart.» Lance så på sin sovende Nonna og konkluderte med at han kunne unne seg en liten dopause. Men han kjente det i neseborene, i nervene og i hånden: Hun hadde noe viktig å si ham, og han måtte finne ut hva det var. Spørsmålet var bare hvordan. Kanskje det var lettere for henne å snakke i morgen? Han gikk på do, før han fant tilbake til plassen sin ved siden av henne og satte seg til rette med kneet over stollenet. «God natt, Nonna. Drøm søtt.» *

Lance våknet da en hånd landet på skulderen hans og han kjente duften av en macciato i neseborene. Han rørte ved hånden til Chaz og hvisket takk. «Hvordan kom du deg inn?» «Sykepleierne gikk ut fra at jeg tilhørte familien.» Lance gliste opp mot den høye jamaicaneren. De måtte virkelig ha slitt ut personalet. Chaz nikket mot senga. «Hvordan går det med henne?» Lance trakk på skuldrene. «Hun prøver å fortelle meg noe, men det er umulig å skjønne hva hun sier.» Chaz satte seg ned på huk, nesten som en gresshoppe. Han spurte ikke om mer, for han var bedre enn Lance til å godta at legevitenskapen ikke kunne spå om fremtiden. Alt slikt var bare gjetninger. Og kanskje Nonna hadde glemt det som hadde virket så presserende. Men nei, da. Hver gang familien kom og begynte å styre og stelle, forholdt hun seg rolig, men så fort de var alene igjen, prøvde hun å meddele budskapet. Han skjønte frustrasjonen hennes, men klarte ikke å tolke det. «Det kommer til å gå helt fint, Nonna.» Men det var ikke det hun ville høre. Legen hadde forklart alt til henne, til dem. Hun hadde fått hjerneblødning i venstre hjernehalvdel. Det fantes nye behandlingsmåter som kunne forhindre eller reversere skaden når slag ble forårsaket av blodpropp, men hjerneblødning tok fremdeles tid å lege. Hun viste tegn på afasi og dysartri. Det første betydde at skaden hadde svekket hennes evner til å snakke, lytte, lese og skrive, det andre var en svekkelse i musklene i ansiktet, tungen og leppene. Hun var litt lammet på høyre side, og legen advarte om at de ville se følelsesmessig labilitet – plutselige humørsvingninger som kunne ende i tårer. Som om blødningen ikke var nok, uffet Lance seg.

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 12

25.09.15 10.47

Han hadde store humørsvingninger selv, mest fordi han ikke klarte å skjønne hva hun ville. Hun leverte fortsatt budskapet like innstendig, men bare når de var alene. Det var noe for ham, ikke for resten av familien. Trangen til å finne ut hva Nonna mente ble etter hvert helt overveldende, som et hull inni ham, og det vokste seg større og større for hver dag. Han begynte å ta med seg ting fra huset som hun kanskje hadde lyst på. Bønneboka hennes, kortene med oppskrifter – nesten like viktige – smykkeskrinet med gullmedaljongen fra Nonno, gifteringen og andre smykker han hadde gitt henne opp gjennom årene. Ikke noe av det var svært verdifullt, men han traff aldri blink. Det var merkelig for Lance å gå gjennom soverommet til Nonna. Han hadde nesten aldri vært der, siden hun var der inne så sjelden selv. Hun sto opp tidlig og gikk sent i seng, og holdt det gående hele dagen. Men det måtte være noe spesielt hun ville ha, og det var på rommet hun oppbevarte tingene sine – der eller i kjøkkenet på restauranten, men han hadde prøvd å gi henne oppskriftene hennes allerede, og han kunne ikke tenke seg at hun var desperat etter kjeler eller bestikk. Han hadde begynt med tingene på nattbordet ved siden av senga, og fortsatt videre til kommoden. Han følte seg som en kikker da han åpnet den øverste skuffen. Dette var bestemorens klesskuffer, og han hadde ikke noe å gjøre der, bortsett fra at han hadde lett overalt ellers. Hun hadde blitt mer opprørt for hver ting han kom med, men det var et tegn på at han ikke skulle gi opp. Han hadde i hvert fall tolket henne slik. Der sto altså Lance og rotet gjennom undertøyet hennes og følte seg dum, helt til fingrene fant en bunke brev. Dette var lovende. Kjærlighetsbrev fra Nonno? Det kunne gi henne trøst. Han undersøkte resten av skuffen, men fant ikke noe mer. Han fikk prøve brevene, og hvis hun så olmt på ham, måtte han bare fortsette videre. Men det var lett å merke at hun ble oppspilt da han kom med brevene. Han la dem på nattbordet ved siden av senga hennes, men hun begynte å lage lyder med det samme. Han løftet dem opp igjen. «Du vil at jeg skal lese dem?» Hun utstøtte et skrik, en hard, sint lyd han visste at hun ikke mente. Det handlet om frustrasjon og panikk og sikkert litt irritasjon over at han var så treig. Men det visste hun jo fra før. «Jeg vet ikke hva du vil, Nonna.» Han prøvde å legge brevene i hendene hennes, men hun skjøv dem tilbake til ham. Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 13

25.09.15 10.47

Kanskje hun var ute etter ett spesielt brev. Han løsnet tråden og tok ut brevene etter tur så hun kunne se dem. Ikke alle hadde samme skrift. Noen var definitivt skrevet av Nonno, men det var andre der også, og da han kom til et av dem, brummet hun. «Vil du at jeg skal lese dette for deg?» Hun brummet igjen og gjorde en håndbevegelse som tydet på at hun ville holde det, så han rakte det frem. «Vil du at jeg skal åpne det?» En skarp lyd avslørte irritasjon. Hvis det ikke var brevet, var det kanskje konvolutten? Den var adressert til henne, men det var ikke det hun ville vite. Han trykket fingeren hennes mot avsenderens adresse: Suora Anna Conchessa Santuaria di Nostra Signora del Monte Liguria, Italia «Vil du at jeg skal skrive til denne personen?» Han var nødt til å lese svaret i blikket hennes. «Ringe henne? Vil du at hun skal komme hit?» Han var like frustrert som henne. «Jeg er da ingen tankeleser, Nonna!» Det tonefallet ville gitt ham et dask på hånden hvis hun hadde vært i stand til det. «Unnskyld.» Lance prøvde igjen. Han stirret på adressen og prøvde å gjette hva hun ønsket av ham. Neglen presset så hardt mot adressen at den ble blek. «Vil du at jeg skal dra dit?» Nonna sank bakover på puta med et sukk. «Vil du at jeg skal gå i kloster?» En liten krusning kom til syne i den ene munnviken hennes. «Flott. Ok, kanskje når du har fått litt mer krefter …» Hun åpnet øynene og stirret på ham. Han skulle ønske at han ikke kjente henne så godt at hvert eneste blikk kommuniserte noe til ham. «Hvem skal passe på at du oppfører deg hvis jeg drar?» Hun knurret langt nede i halsen et sted. «Ja vel, da, så skal jeg dra dit.» Han ville dra til verdens ender for henne, men hva hadde han i et italiensk nonnekloster å gjøre? Uansett hva som lå bak, visste han i hvert fall endelig hva Nonna ønsket, men han merket også frykten som hadde lagt seg som et tynt lag utenpå brystet hennes. «Du skal hva for noe?» Ricos ansiktsuttrykk viste nøyaktig det samme som Lance følte inni seg. «Jeg vet ikke noe mer enn det, men jeg har endelig klart å finne ut hva hun har prøvd å fortelle meg.» Lance stappet en ny skjorte oppi sekken.

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 14

25.09.15 10.47

Rico mestret det puertoricanske dødsblikket til fulle. «Har du tenkt å bare stikke?» Lance puttet et par olabukser nedi sekken. Han ville ikke diskutere fremtiden til bandet deres ytterligere. De hadde allerede slått fast at de var uenige, selv om de var gode venner. Det spilte ingen rolle om han befant seg i Italia eller Ecuador eller naborommet. «Det er bare nok en unnskyldning for å stikke av, skjønner du ikke det?» Lance svarte ikke, men pakket sokker og boksershorts. «Snakk med henne selv, Rico. Det er noe Nonna ønsker, og jeg er nødt til å finne ut hva det er.» Han så seg rundt i leiligheten han delte med Chaz og Rico. Han ville pakke så lite som mulig, men måtte få med seg det nødvendige. «Hvor lenge blir du borte?» Lance stakk tomlene i bukselinningen. «Jeg aner ikke. Men det er slutt med bandet for min del. Det hadde det vært selv om jeg hadde blitt her. Du får finne noen andre.» Rico så i taket og knurret. «Det funker ikke.» Lance snørte sammen sekken og løftet den opp på ryggen. Han hadde et fly å rekke. Han trykket Rico i hånden. «Hold et øye med Nonna for meg.» «Så klart.» Ricos grep var kraftig, det talte om mange års vennskap, et bånd som var sterkere enn blod. Vennskapet ville overleve. Det var basert på mer enn bandet, og det ville Rico skjønne med tiden. Flyturen var lang og føltes enda lengre på grunn av den slitne kvinnen med et spedbarn han satt ved siden av. Da tre fjerdedeler av turen over Atlanterhavet var unnagjort, sovnet Lance med ungen på brystet, til lyden av kvinnens takknemlige mumling. *

Han savnet Harleyen sin der han putret og harket på den europeiske scooteren oppover den spektakulære veien til klosteret som lå på toppen av et fjell ved Genoagolfen. Lunder med furu og sitron, mandler og urter ble båret med vinden mens veien stupte inn i mørke tunneler og brast ut igjen i det varme solskinnet langs Tyrrenhavet. Det blågrønne vannet glitret langt der nede, mens han klatret høyere og høyere. Mellom havet og de kneisende Appenninene lå byen Genova. Den nymåneformede kysten av Riviera di Ponente og Riviera di Levante var et lite paradis fullt av feriesteder, men Lance var ikke der på ferie. Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 15

25.09.15 10.47

Veien ble enda brattere opp mot det festningsaktige klosteret som liksom brast frem fra steinene og buskene i fjellet. Det var vanskelig å se hvor veggene ved hovedinngangen begynte og hvor fjellet sluttet. Han hadde bestilt en cumbesia på klosteret og fikk omtrent det han forventet: en celle som hadde ett vindu med gitter som vendte innover mot borggården, og en dør. Kaldt, rennende vann og en seng. Hele klosteret føltes som en naturlig forlengelse av fjellet. Bygningens flate, rektangulære steiner så ut som de var blitt stablet oppå hverandre uten mørtel, og de hadde stått der i mange hundre år. Han ble fylt av en gjennomtrengende fred. Det var så langt han kunne komme fra livet i Bronx. Verken telefon eller tv. Det spilte ingen rolle. De kunne ha gitt ham en bås på stallen uten at han klaget. Han trengte bare svar, og det innebar å finne Nonnas kusine, Conchessa DiGratia, også kjent som søster Anna Conchessa. Lances anmodning om å få snakke med søster Anna da han kom var blitt avslått uten forklaring. Det var ikke noen lovende start, men Nonna hadde vært helt klar da han prøvde å få henne til å bekrefte hva hun ønsket før han dro. Hun ville at han skulle snakke med denne kusina han aldri hadde hørt om av grunner bare Nonna visste. Den hyggelige nonnen som tok imot ham og en håndfull andre pilegrimer, inviterte ham til å utforske området, men kunne ikke si når han ville få treffe søster Anna. Derfor gikk Lance rundt i hagen og fikk lagt lokk på det hastverket som hadde fulgt ham på hele reisen. Han skjønte at New York-aggressiviteten hans ikke ville hjelpe det spor, og det var umulig ikke å føle på evighetens tidløshet innenfor disse eldgamle steinveggene. Det var ikke glemsel, bare en forståelse av at selv tiden ble drevet fremover av Guds Ord. Middagen var enkel, men nonnen som serverte var ikke gammel nok til å være Nonnas kusine. Han brakk en bit av focacciaen og nøt urtene som ga brødet sin særegne smak, planter han hadde dratt kjensel på i hagene rundt bygningene. Det enkle måltidet var nok til å gi ham en dyp søvn på den harde, smale senga, og han våknet med nytt pågangsmot i forhold til oppdraget. Etter frokost spurte Lance på ny etter kusina. Han ble stående igjen ved bordet da de andre pilegrimene begynte på sine daglige aktiviteter. Nonnen som kom bort til ham var også for ung. «Jeg beklager. Men søster Anna Conchessa sier at hennes kusine Antonia ikke har noen barnebarn.» Han løftet hendene i været. «Hun har aldri truffet meg. Jeg kommer

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 16

25.09.15 10.47

med fly fra Amerika. Her.» Han rakte henne det gamle brevet fra Conchessa til Nonna. «Vis henne dette.» Lance hvilte albuene på det lange bordet, la hodet i hendene og ventet. Han hadde ikke trodd at Conchessa ville nekte å treffe ham. Hvorfor skulle hun tvile på det han sa? Hvorfor var det så vanskelig å skjønne at Antonia hadde giftet seg og fått barn? Hun kunne da i hvert fall gi ham en sjanse. Det tok ikke lang tid før kvinnen kom tilbake med brevet. «Jeg beklager. Hun baker brød til festivalen i forbindelse med Maria budskapsdag. Brødet gis til de hellige som forserer veien til helligdommen.» Lance grep sjansen. «Kanskje jeg kan hjelpe henne?» Nonnen hevet brynene så hun fikk rynker i pannen, langs kanten av nonnedrakten. Hun var åpenbart ikke vant til at pilegrimer tilbød seg å hjelpe til. «Fortell henne at Nonna Antonia lærte meg å lage mat. Jeg er god til å bake brød.» Han visste ikke om det var en språkbarriere eller ren vantro som forårsaket det vantro uttrykket, da nonnen gikk av sted for å være talerøret hans på ny. Et par minutter senere kom hun tilbake. «Hvis du vil følge meg.» Han var usikker på hvem av dem som var mest overrasket. Han følte seg litt som en karnevalsfigur i nonnens øyne. Hun hadde sikkert begynt i ordenen da hun var atten, og uskylden steg opp fra henne og fordrev mørket der de gikk, som en svak duft av myke stearinlys. Han fulgte henne ut på kjøkkenet, der det sto en kvinne som sikkert var like gammel som Nonna. Årene hadde ikke bøyd henne, men den runde kvinnen med haukenese rakk ham likevel ikke høyere enn til skulderen. Han visste hvor han trengtes med det samme, og da hun pekte på vasken uten et ord, vasket han hendene grundig med vann og såpe, før han ga seg i kast med å blande og elte deigen.

Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 17

25.09.15 10.47

ammerslagene og summingen fra sagen hadde vært en gjennomgangsmelodi de siste par månedene, duften av trebeis og maling som ble ført med vindene i Sonoma-dalen og nådde Evvy der hun sto i vinduet og fulgte med. Hennes nye nabo var sannelig driftig; det velutstyrte verktøybeltet hang alltid rundt livet hennes der hun jobbet, noen ganger til sent på kveld. Hun var sterk og kompetent til å være så ung. Men det virket som om hun prøvde å være ett skritt foran noe eller noen, selv om hun jobbet helt alene. Hver eneste bevegelse hadde et element av fremadrettet angrep, av at hun mante seg selv videre. Evvy kjente følelsen. Hvert lille åndedrett hun trakk med de våte lungene var en utfordring. Hvis noen skjønte hvor ille det sto til med henne, ville de tvangsinnlegge henne på sykehuset – og da ville hun gå glipp av restaureringen av huset til Ralph. Det spilte ingen rolle, så klart. Det tilhørte ikke Ralph lenger. Men hun følte seg ansvarlig likevel. På vakt. Det var så mange minner. Og ikke bare hennes. Ralphs minner var grøtete nå, men han hadde fortalt historier … *

Hylet ble til et jamrende skrik som fikk henne til å grøsse. Det forsvant med et vindpust som duftet av nyutsprunget lønn, og blandet seg med fuktighet og råte. Rese nøt duften som fylte lungene mer enn den reneste luft. Hun slapp avtrekkeren på gjæresaga og gransket det nye kuttet, før hun lot fingrene gli over treverket.

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 18

25.09.15 10.47

Lønn, eik og kirsebærtre hadde vært hennes følgesvenner så lenge hun kunne huske. Høvelen hadde formet håndflaten hennes, meiselen hadde utviklet blikket og fingrene. Hun visste hvordan man brukte alle elektriske verktøy som var til salgs, og hun hadde banket inn spiker, høvlet listverk, pusset og skåret og polert alle mulige treslag. Hun hadde også lagt rør og trukket kabler, selv om det ikke kunne sammenlignes med å jobbe med tre. Ingenting kunne måle seg med det. Rese visste hvordan hun skulle gi et anbud, hvilke jobber hun ikke burde påta seg og når hun kom over en ekte perle, som den hun hadde funnet her i Sonoma. Nabolaget alene var verdt prisen på eiendommen – en landlig, selvbeskyttende landsby som hadde sett et stort vekstpotensial i vinindustrien, men likevel valgt å bevare identiteten sin, i motsetning til Napa. Stedet formelig ropte til henne: «Du kan beholde alt glitter og stas og penger. Vi er av den gamle skolen, og vi liker tingene som de er.» Det eneste tankekorset var villaens nedslitte tilstand – den var for historisk til å rive og for utrygg til å bo i. Hun hadde måttet bruke alle argumenter hun hadde for å få fritak fra forbudet mot utbygging – men det var ikke så annerledes enn de kampene hun hadde stridd mot andre forbud og forskrifter. Hun skulle ikke bygge noen nybygg, bare gjenreise en eksisterende eiendom så den kunne bli inntektsbringende. Håpet hun. Rammeverket var solid bygget, og når hun var ferdig med ansiktsløftningen, ville villaen bli som ny. Den var ikke prangende eller ornamental, men hadde en enkel utsmykning som viste god smak i form og linjer, og disse elementene holdt hun fast ved i oppussingen. En mesterbygger måtte bli ett med husets sjel for å yte det rettferdighet. Det var det hun hadde lært, men hun hadde alltid hatt et øye for det også, og siden dette var siste gang, hadde hun valgt med omhu. Rese kjente at halsen strammet seg da hun svelget. Hun klatret oppover stillaset og plasserte pyntelisten. Vinkelen passet perfekt med forrige bit. En bølge av tilfredsstillelse løftet humøret hennes da hun tok et skritt bakover og hamret inn noen spiker for å holde den på plass. Tenk at en så liten detalj hadde så mye å si! Hun kjærtegnet treverket, beundret teksturen, nøt skjønnheten. Hver planke hadde sitt eget fingeravtrykk i treverkets mønster, som var blitt til gjennom år i sol og regn. Hun tok ikke for gitt alt som måtte til for å danne hver eneste trebit hun brukte, hva som gjorde den sterk, hva som gjorde den bøyelig, alle elementene som gjorde den vakker, nyttig Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 19

25.09.15 10.47

og holdbar. Som California-jente hadde hun hørt alle argumentene mot å hugge ned trærne, men når det kom til stykket kunne ingenting sammenlignes med treverk. Hun beholdt imidlertid alt som ble til overs, og mange av bitene endte opp som hennes varemerke: treutskjæringer. Det var ikke mange som var kjent for å jobbe med hendene lenger, men hun hadde bestemt seg fra første stund for at hun skulle være mer enn en anonym spikermaskin, som de andre arbeiderne. For mange år siden hadde hun tatt med seg rester og brokker og øvd seg med de ulike treskjærerjernene, helt til de runde håndtakene føltes mer naturlige i hånden hennes enn en penn eller en bok eller et hoppetau. Hun var flink nok til å tegne, så hun kunne skissere opp designen på forhånd, men magien oppsto først når hun begynte å skjære i treverket. Rese klatret ned, la den neste listen på plass på sagen og tok frem blyanten. Hun plasserte bladet inntil kanten av treverket, sjekket vinkelen og fant knappen med fingeren. Før hun trykket, fikk hun et bilde: Tykke, harde fingre med korte, hakkete negler, bladets uskarpe sølvslør. Hun lukket øynene og trakk pusten dypt inn gjennom nesa, før hun trykket på knappen og bladet spiste seg inn i treverket. Nok en perfekt list. Hun lirket den ut av maskinen, klatret opp på rekkverket og hamret den på plass. Fokus og handling; ikke tenk, ikke husk, ikke se for deg hva som kan skje. Bare finn treverkets rytme. *

Da Lance kom til den forfalne tomten med Sonoma-villaen, reiste jorden seg opp og omfavnet ham. Druerankene på det lave jerngjerdet påkalte ham med knudrete hender. Eldgammelt blod rørte seg i årene hans. Det måtte være her, ellers ville ikke bakken rope på ham. Vinden rufset ham i håret med fingre som duftet av vår. Nye skudd våknet i hagen, men huset var rolig. Den kremfargede stukkaturen var lytefri; ingen takrenner hang og slang, ingen vinduslemmer dinglet på halv tolv. Verandastolpene var nymalt i hvitt, men det smale inngangspartiet foran døra trakk ikke oppmerksomheten bort fra de lange vinduene i første etasje eller vinduene med buer foran i andre. Det var en behagelig symmetri over hele huset, og likevel … en døsig følelse, som om veggene lå i dyp søvn og bare ventet … spent. På pickupen i oppkjørselen sto det Barrett Renovering, noe som

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 20

25.09.15 10.47

forklarte hvorfor bygningen var i så god forfatning, selv om den var over hundre år gammel. Men det nye arbeidet hadde ikke trengt gjennom stillheten. Mens blikket hans gled over den nyoppussede fasaden, innså Lance hvor dypt behovet hans var … retten – ja, retten. Han gikk skiferstien opp til den slitte, solide trappen under den velvede søylegangen og begynte på trinnene. Før han banket på døra, la Lance hånden på treverket. Hvilke hemmeligheter vil du vise meg, gamle hus? Han lukket øynene og klappet innerlomma med den andre hånden; der lå det et nytt brev han hadde fått av den gamle kvinnen han var blitt så glad i etter tre uker på klosterkjøkkenet hennes, et brev hvis avsenderadressen var akkurat den eiendommen der han nå befant seg. «Bruk det klokt, Lance,» hadde hun instruert ham. Det lover jeg, cogino mio. Men ville han det? Han begynte alltid med de beste hensikter, selv når han havnet i trøbbel – noe som skjedde oftere enn han likte å tenke på. Det startet alltid så bra. Problemet hans var å fullføre. Dette ville bli annerledes, for nå handlet det ikke om ham. Det handlet om Nonna. Brystkassen kjentes som om den var i en skruestikke, som først slapp taket da han trakk pusten dypt og banket på. Han hørte hvinet fra en elektrisk sag innefra, og banket for andre gang. Ingen åpnet. Han hadde tenkt å ringe før han kom, men endte opp med å dra på et innfall. Lance prøvde dørhåndtaket, og døra gikk opp. Følelsen av å være ute på oppdrag krøp inn i hånden og oppover armen da han tittet inn på den brede trappen som steg opp foran ham. Han kunne forestille seg en ung, yndig Antonia på vei ned for å ønske ham velkommen med åpne armer og et kyss på hvert kinn. Han hadde aldri sett henne sånn, bare med myke rynker, som kreppapir, men hun var fortsatt vakker. Blikket gled over det åpne rommet: Veggene skallet av og ventet på maling, men så ellers solide ut og ga løfter om eleganse. Matte grå og beige steinheller dekket bakken i inngangspartiet, mens de andre gulvene var av tre. Høye tak og lange, smale vinduer. Bygningen var gammel, men ikke så eldgammel som dem han hadde sett i Italia. Alder uten skrøpelighet; visdom, ikke demens. Vaktsom, forventningsfull modenhet. Han svelget. Han hadde ikke forventet å reagere så sterkt på huset. Lance rettet seg opp og ropte: «Hallo». Eller kanskje han bare tenkte det. «Jeg er hjemme,» hvisket han, selv om det var første gang han satte foten innenfor veggene. Han ristet på hodet. Du drømmer. Han gikk inn og fulgte lyden. Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 21

25.09.15 10.47

En lyd bak henne fikk Rese til å snu seg rundt og se figuren som sto i døråpningen med en mine som om han hørte hjemme der, som om det var hun som hadde listet seg inn på hans eiendom. Hun kjente det mørke blikket hans og følte seg et øyeblikk som en inntrenger. Ikke tale om. Hun hadde vært den fremmede i så mange år at hun nektet å være det i sin egen spisestue. «Var det noe du ville?» Han stakk hendene i lommene på olabuksa. «Jeg ser etter Rese Barrett.» «Ja?» «Er du Rese?» «Du forventet deg sikkert en røslig mann med et stort arbeidslag?» Han nektet ikke for det, men han virket heller ikke flau over å få den stereotype tanken avslørt. Han var sikkert bare nok en nabo som var bekymret for å få et pensjonat i nabolaget, en som ønsket å fortelle henne om sine personlige forventninger, som om hun ikke visste at hun måtte sørge for nok parkeringsplasser til gjestene og hindre bråk utover natten. På denne gata i utkanten av byen var det bare ett hus som lå nærme nok til å bli påvirket av hva som skjedde på eiendommen hennes, og denne naboen hadde ennå ikke vist seg. Før nå? Men fyren så opp på listen hun holdt og sa: «Du trenger hjelp.» «Nei, det gjør jeg ikke.» Hun sendte en siste spiker nesten tvers gjennom listen og slapp taket. «Hjelp» og «trenger» fantes ikke i ordforrådet hennes. Selv ikke nå. «Du sa jo det.» «Sa jeg det?» Han pekte ut gjennom den brede døråpningen, på skiltet i vinduet. De solstekte, baklengs-bokstavene var riktignok et skilt som averterte etter hjelp, og i tillegg til navn og telefonnummer sto det med store, svarte bokstaver hvilke oppgaver det var behov for: stuepike/kokk. Han gikk bort til henne og strakte hånden oppover. «Jeg er Lance. Lance Michelli.» Rese sukket og klatret ned fra stillaset, hang hammeren i beltet sitt og ga ham et fast håndtrykk. «Er du en stuepike?» Hun hadde ikke tenkt å diskriminere noen på grunn av kjønn. «Kokk,» svarte han, og fortsatte før hun rakk å protestere: «Jeg har gått i lære hos to av de beste kokkene i Italia og New York.» Han så opp på de nye pyntelistene. «Jeg kan også snekre litt.»

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 22

25.09.15 10.47

Hun gransket den spinkle kroppen hans, den velfriserte, mørke manken, spesielt diamanten i øret hans, og prøvde å la være å snøfte hånlig. «Jeg tar meg av snekringen. Og hvis det du sier om kokkekunstene dine er sant, er du overkvalifisert til jobben. Hvorfor søker du ikke på en av de fancy restaurantene nede på torget?» Han så seg rundt på spiserommets lange, innsatte vinduer og senket stemmen. Igjen følte hun at han hørte hjemme der da han sa: «Dette stedet er akkurat det jeg ser etter.» Hun tviholdt på bekymringen sin. «Dette er et pensjonat – vi skal servere muffins og frukt. Jeg trenger ikke kokk.» «Hvorfor ikke espresso og wienerbrød? Frittata og pannekaker, mandelfocaccia og terter?» Hun kunne se det for seg. Hun prøvde å trykke ideen ned, men den hadde sneket seg inn i tankene hennes som om den hørte hjemme der, litt på samme måte som han plutselig var kommet inn i spisestuen hennes. Hun rynket pannen. Hun hadde ikke tenkt seg noe fancy. En god frokost, ja, men … «Eller en forskjellig spesialitet hver kveld,» fortsatt han. «Saltimbocca eller pollo marengo eller lasagne. Hvilke andre pensjonater kan tilby det?» Magen hennes rumlet. Hvor lenge var det siden hun hadde spist? Hun hadde ikke hørt om halvparten av forslagene hans, men lasagne … hun forestilte seg den deilige duften fra kjøkkenet. Hun hadde ikke planlagt å servere måltider, men kjøkkenet var definitivt stort nok til at det lot seg gjøre. Familien som bygget villaen måtte ha brukt kjøkkenet som det sosiale sentrum i livet deres. Personlig prøvde hun å tilbringe så lite tid på kjøkkenet som mulig. Hun gransket ham på ny. Hun hadde ikke ventet svar på skiltet så fort etter å ha satt det opp i vinduet; hun hadde jo nettopp ringt til avisen for å sette inn annonse. Det var galskap å velge den første personen som kom inn gjennom døra bare fordi han var god til å snakke for seg og fristet den tomme magen hennes. Men ideen var spennende. Sonoma hadde mange pensjonater, så konkurransen var stor. De fleste lå i gangavstand fra det historiske torget, mens hennes lå i utkanten av byen. Det var ikke langt å kjøre, men folk trengte en grunn til å velge hennes pensjonat fremfor et som lå nærmere sentrum. Hun hadde ikke åpnet ennå, men hun hadde lagt ned nok arbeidstimer til at hun var blitt glad i stedet. Selv når hun pusset opp andre menneskers hus, følte hun at de var litt hennes når hun var ferdig. Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 23

25.09.15 10.47

Denne gangen var huset bare hennes, og hun ønsket å lykkes – hun var avhengig av å lykkes. Igjen strammet halsen seg, og igjen svelget hun det bort. Hun ønsket seg ikke en fisefin kokk, men hadde hun råd til å si nei til en som kunne trylle frem uimotståelige retter? Var denne mannen i stand til noe sånt? Kanskje, men det var en avsporing fra hovedproblemet. «Hør her. Jeg beklager, men det kommer ikke til å gå.» «Hvorfor ikke?» «Det er to stillinger i en: stuepike og kokk. Jeg har bare råd til en person.» Han vurderte saken et øyeblikk, før han trakk på skuldrene. «Greit.» «Ikke greit.» «Du kan være snekker, men jeg kan ikke være stuepike?» «Det var ikke det jeg mente.» At han kunne tro noe sånt om henne. Hun var mer opptatt av likestilling og rettferdighet enn noen andre på kloden. «Det er minstelønn pluss kost og losji. Du kan sikkert finne noe bedre enn det … og for å være helt ærlig, så er jeg på jakt etter en kvinne.» Han fikk bare saksøke henne. Det var ikke diskriminering, det var praktisk. Hun hadde ikke lyst til å dele huset med en mann. Hun hadde jobbet med menn i så mange år at hun aldri ønsket å gjøre det mer. Han så irritert på henne. «Vil du ikke ha mannlige gjester?» «Mannlige gjester skal bo i gjesteværelsene i annen etasje. Så drar de.» «Hva med bygningen bak huset?» «Hva?» Rese snudde seg og fulgte blikket hans gjennom de høye, buede vinduene, mot det falleferdige vognhuset som var fullstendig omringet av gamle drueranker. «Det er ubeboelig.» «Da gjør vi en avtale: Du skaffer materiale og verktøy, så setter jeg det i stand.» Ville han gjøre en avtale med henne? Hun stirret ut gjennom vinduet mens nok en tanke ålet seg inn i hodet og la seg ved siden av den forrige. Hun skulle gjerne tatt det gamle bygget i bruk, men hadde ikke tid til å restaurere det før åpningen hvis hun ønsket å komme i gang før turistsesongen. Hun kikket på diamanten i øret hans igjen, de elegante olabuksene og skinnjakken – han var definitivt ikke typen hun ville ansatt i et arbeidslag. Dessuten ville ikke bygningen bli godkjent. «Den trenger jo strøm og –» Han satte tomlene i bukselinningen. «Jeg kan legge inn strøm.»

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 24

25.09.15 10.47

Og sikkert sjonglere med brennende fakler og spille munnspill med tærne også. «Du må trekke den fra boksen på kjøkkenet, og det er et problem med strømnettet. Apparatene virker, men den andre sikringsboksen er helt herpa. Jeg har ikke rukket å se på det ennå, og jeg aner ikke når jeg får tid.» «Jeg kan se på det.» Hun la ikke skjul på skepsisen. «Har du gjort sånt før?» «Jeg har gjort litt av det meste.» Rese snøftet. «Amatør i alt, men ikke ekspert i noe?» Han løftet haka i trass og ga henne et mørkt blikk. Snakk om intens. Han ville bli bråk, det var lett å skjønne. Bråk som hun ikke trengte. Hun ville ikke dømme, men han var for uttrykksfull med hendene til å ha gjort særlig mye kroppsarbeid – hun så ikke en eneste træl. Det var åpenbart. Men han sa: «Får jeg jobben hvis jeg gjør i stand vognhuset?» Hun skjønte ikke hvorfor han var så lysten på jobben. Den var da ikke så bra. Han ville tjene bedre i en hvilken som helst restaurant i byen, men ikke nok til å bo der. Kost og losji var et betydelig gode, noe hun hadde håpet ville lokke til seg søkere. Hun hadde riktignok ikke forventet at kvinnen hun ansatte skulle bygge sitt eget rom, og hvis han virkelig ønsket jobben så mye at han ga seg i kast med vognhuset, kunne hun bruke det ledige rommet til kontor. Den tanken føyde seg fint til de andre ideene han hadde plantet der. Han ville helt sikkert ha foreslått det selv hvis hun hadde luftet behovet. Rese sukket. Det var ingen vits i å nøle lenger – hun ville ikke finne ut mer ved å studere ham. Det var handling som talte. «Hvis du gjør det, skal du få en prøvetid, så får vi se om du kan lage mat også. Og gjøre rent.» «Avtale!» Håndtrykket hans var fast og selvsikkert. «Når kan jeg begynne?» «Jeg åpner første mai.» Hun hadde bare drøye tre uker på å fullføre restaureringen, lage nettside og drive markedsføring på andre måter. Hvis han ikke var ferdig med vognhuset innen den tid, måtte han finne seg et annet sted å bo. «Når du får betalt kommer an på hvor mange bestillinger jeg får.» «Ok.» Han så seg rundt. «Får jeg lov til å se meg litt rundt?» «Vær så god.» Hun la en ny pyntelist på arbeidsbenken. «Kanskje du ombestemmer deg. Det er et stort hus å ta hånd om.» Og hun hadde ikke tenkt å la ham slippe unna stuepike-biten. Han gikk, og Rese målte opp vinkelen og tegnet hvor hun skulle sage. Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 25

25.09.15 10.47

Bare tre lister til, så var hun ferdig. Dette rommet og dagligstuen hadde vært de mest arbeidskrevende, for de hadde trengt både overflatereparasjoner og mer strukturelle ting. Men nå var mesteparten unnagjort, bare finpussen sto igjen. De seks soverommene ovenpå var ikke blitt skadet av tidens tann eller vandaler, som førsteetasjen. Gjestene ville stort sett sove omgitt av original arkitektur, med unntak av badet som var blitt installert før hun kom på banen. Rese hadde bestemt at det fikk holde, for det var grenser for hva hun orket på egen hånd. Plutselig gikk det opp for henne at situasjonen var endret. *

Amatør i alt, men ikke ekspert i noe? Ante hun hvor nedlatende det hørtes ut, for ikke å snakke om det misbilligende blikket hennes og det spottende snøftet? Rese Barrett hadde målt ham opp og ned. Hadde hun sett mer enn han ønsket å vise henne på de få minuttene? Lance rynket pannen. Det var kanskje ikke personlig; kanskje hun bare tenkte det verste om alle. Førsteinntrykket ble forsterket der han gikk gjennom rom etter rom i den gamle villaen. Det var ikke noe arkitektonisk mesterverk sammenlignet med husets europeiske forfedre, men et staselig bygg okke som. Han kjente at pulsen økte for hvert rom – de fleste var nytapetserte eller malte, men manglet møbler. Eierne på hotellet der han bodde hadde fortalt ham at stedet var under oppussing og at det skulle bli pensjonat. Da han så varebilen utenfor hadde han forventet et arbeidslag, ikke en enkeltkvinnesforetak – men hun virket driftig. Rese Barrett gjorde kompetent og interessant arbeid, men hun ante nok ikke hvilke hemmeligheter det gamle huset skjulte, hvilke minner hun hadde tapetsert over. Hun kunne ikke vite at huset hadde en historie, og at det var hans historie. Han hadde ikke visst det selv før ganske nylig. Etter tre uker i Liguria var han havnet her, usikker på hva han ville finne, om noe. Han hadde ikke forventet å få jobb på selve eiendommen, selv om han kanskje burde ha gjort det. Helt fra han forlot Nonna på sykehuset, hadde det føltes som om han gikk i ferdiglagte gjerninger. For en gangs skyld gjorde han kanskje akkurat det som var meningen. Lance gikk inn på kjøkkenet. Ingen andre rom tok imot ham som det, selv om han gjettet at det hadde fått minimal oppmerksomhet fra Rese.

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 26

25.09.15 10.47

Gulvflisene var kanskje originale til og med. Gasskomfyren og den digre vaskekummen var gamle, men det passet ham fint. Han lukket øynene og forestilte seg alt livet som hadde foregått der inne, en ung Antonia med moren sin, kanskje bestemoren? Søstre, søskenbarn? Han kunne nesten høre latteren, formaningene. Han hvilte håndflatene mot steinbenken og trakk pusten dypt. Stillingen som kokk var åpenbart en gave fra oven. At stillingsinstruksen også innebar å være stuepike var en guddommelig komedie. Rese Barrett? Botsøvelse. Han så for seg Nonna nikke samtykkende. Men det kunne han leve med; han kunne leve med hva det skulle være for å gjøre det han kom for. Nonna Antonia var avhengig av ham, og hennes behov trumfet hans egne og hindret ham fra å få dårlig samvittighet. Han skulle få mulighet til å finne ut det Nonna ønsket, og deretter kunne Rese ansette en kvinne. Han gikk ut bakdøra og banet vei gjennom de sammenfiltrede vinrankene og det andre buskaset som blokkerte veien til vognhuset, mens han forestilte seg duften av skinn og poleringsmiddel, hestehår og hestemøkk, knirkende seletøy og knakende vognhjul. Da han dukket inn under det lavthengende taket, ble luktesansen bombardert av ugress og muggent treverk; den eneste lyden han hørte var en flue som surret. Veggene ville sannsynligvis holde, selv om mørtelen noen steder hadde falt ut mellom steinene, men restene av taket kunne muligens gi etter. Han måtte starte med det. Selv om han ikke hadde planlagt det, hadde han gjort sånt før, blant uhorvelig mye annet. Han hadde bred erfaring, og det ville komme ham til gode nå, uansett hva hans nye arbeidsgiver mente. Han kunne jobbe på vognhuset så lenge han var der, selv om hun ikke lønnet ham for det. Da ville de begge få noe ut av dette. Tanken lettet den dårlige samvittigheten hans. Hun hadde lagt mye tid og krefter ned i villaen, og han var ikke fremmed for å svette litt, han også. Stedet fortjente det. Hvor mye av husets fortid visste hun om? Det virket som om hun nettopp hadde kjøpt det. Det var ikke noen vits i å irritere seg over at han kom for sent til å kjøpe det, for han hadde ikke hatt råd uansett. Derfor måtte han innfinne seg med at Rese Barrett var hans umiddelbare fremtid – noe som kunne forklare forutanelsen han hadde fått det øyeblikket han så henne, følelsen av at hun var en del av oppdraget hans. Men det var før hun åpnet munnen. Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 27

25.09.15 10.47

Gjennom vinduet fikk Rese et glimt av Lance på vei mot steinbygningen med brekkjernet og stigen han hadde bedt om. Han ville ha hendene fulle med å gjøre vognhuset beboelig. Hun kjente at hun var skeptisk, men det var forsøket verdt. Hans «jeg har puslet litt med snekring» kunne ikke sammenlignes med alle årene hun hadde viet til håndverket – skepsisen var ikke personlig ment. Eksepsjonelt arbeid krevde en langvarig oppmerksomhet og flid ikke mange var villige til å legge ned. Men hvis han hadde erfaring fra byggebransjen og kunne gjøre det trygt å bo i, trengte det kanskje ikke å bli så vakkert. Hun kunne nesten ikke tro at hun virkelig tenkte sånn, når kvalitetshåndverk betydde alt for henne. Hun hang på plass den siste taklisten og tok en runde der hun slo spikrene inn i listverket og dekket dem med kitt så de ble usynlige. Detaljene i hennes eget arbeid var aldri uviktige. Hun demonterte stillaset og begynte på gulvlistene. Måle, sage og hamre. Ikke alle forventet perfekte gulvlister, men en skeiv list ville plage henne voldsomt. Hennes hyperkritiske detaljfokus var kanskje ikke helt sunn, noe andre også hadde ymtet frempå om, men det lå i hennes natur, akkurat som at hun hadde brunt hår og brune øyne – de to siste egenskapene var faktisk lettere å forandre på enn det første. Rese jobbet hele ettermiddagen og pakket sammen verktøyet da mørket falt på. Hun skulle gjerne ha skrudd på lyset, men lysekronen til stuen hadde ikke kommet, så det hang bare noen ledninger i taket. Hun hadde arbeidslys, men kunne ikke få seg til å bruke det. Ikke ennå, sa hun til seg selv. Ikke ennå. Hun så seg rundt i rommet en gang til og hørte aktivitet ute på kjøkkenet. Kokken? Lance var i ferd med å tømme en papirpose full av matvarer, og kikket opp da hun kom inn. «Har du spist?» Hun ristet på hodet, men løftet haka i retning hermetikkboksen han hadde satt på benken. «Jeg liker ikke artisjokk.» «Snart, så.» Han helte litt olivenolje i den gamle kobberpannen hun hadde hengt over stekeovnen til pynt; kanskje den var brukandes likevel? Med nette fingre kuttet han opp et fedd hvitløk og drysset bitene over olivenoljen, før han la to flatklemte kyllingbryst i pannen. Den fristende duften lokket henne nærmere. Kanskje han virkelig kunne lage mat. Rese fortsatte med sitt og lot ham holde på. Jo mer hun tenkte over det, desto gladere var hun for å slippe å ha noe med kjøkkenet å gjøre.

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 28

25.09.15 10.47

Husmorrollen kunne skrelle av henne like lett som det sprø skallet på hvitløken hans. Hvis hun aldri lagde mat igjen, ville hun ikke savne det i det hele tatt. *

Lance dynket kyllingen i Chardonnay, og da mesteparten av væsken hadde fordampet, danderte han det gylne kjøttet med sauterte artisjokkhjerter og strødde basilikumblader og nyrevet parmigiano over. De sprø, grønne bønnene han hadde kokt i olivenolje og sitron var det perfekte tilbehør, og til pynt på hver tallerken la han en sitronskive på tre basilikumblader. Han var virkelig sulten, men måltidet var også ment for å vise Rese hva han kunne. Han bekymret seg ikke for at hun ikke likte artisjokk. Det var mange som trodde de ikke likte ting og tang bare fordi de aldri hadde fått det tilberedt på en god måte. Han ville bli svært overrasket om hun klaget. Han hadde også rukket å rive ned taket på vognhuset og kjørt Harleyen sin til byen for å ta seg en dusj på hotellrommet. Velkomsten han hadde fått der var langt vennligere enn Rese Barrett hadde vist ham. Baxter hadde vært innelåst svært lenge og hadde nesten dyttet ham ut døra med det bustete hodet sitt. Etter å ha gitt hunden sjansen til å løpe fra seg, hadde de gått på matbutikken og dratt sammen tilbake til pensjonatet. Han håpet han kunne ha med seg hunden ut til Rese før vognhuset var beboelig. Han skulle spørre henne etter at de spiste. Ting løste seg ofte når man diskuterte dem på full mage. Han skjenket i to glass vann og gikk på jakt etter henne. Det var ingen i andre etasje, men han fant henne like utenfor det eneste soverommet i første, som måtte være der hun bodde, når han tenkte over saken. Etter håret å dømme, kom hun rett ut av dusjen. Siden det lå som en mørk lue rundt hodet og var enda kortere enn hans, tippet han at hun ikke brukte mye tid på å stelle det. «Middagen er klar.» «Vi trenger noen husregler. Du har ikke adgang innenfor den døra.» Hun pekte på døra inn til den smale gangen som skilte hennes suite fra kjøkkenet. «Ok.» Han rygget ut gjennom den. Hvis hun ville ha kald mat, kunne hun få det. Men hun kom etter ham og satte seg i en av de to vaklevorne trestolene på kjøkkenet. Han ante ikke hvor hun hadde funnet dem, men håpet virkelig hun hadde planer om å skaffe noen bedre til gjestene. Han satte Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 29

25.09.15 10.47

seg og ba en stille bønn for maten, og fulgte spent med når hun tok den første biten. Hun tok en ny bit og puttet den i munnen. Ingen kommentar, ingen forandring i ansiktet. Han skar en bit av den saftige kyllingen på tallerkenen sin og kjente duften av olivenolje og urter, ost og vin før han puttet den i munnen. Perfekt. Hva var greia? Hun tørket seg på munnen med servietten. «Du må fylle ut en I-9 og en W-2 og gi meg to typer legitimasjon og referanser.» «Vil du ha det før du smaker på bønnene?» Hun rynket pannen og så ned på maten. «Nei, vi kan spise først.» Hun spiddet en bønne og bet den i to. Han så at den var perfekt kokt al dente på måten tennene hennes bet den. Hun tygde seg ferdig før hun vendte oppmerksomheten mot kyllingen igjen. Han tok en slurk vann. Hvorfor var hun så likegyldig? Prøvde hun å irritere ham med vilje? Hvor mange kvinner satt i stoisk stillhet når de fikk et deilig måltid spesialkomponert til seg? Det så heller ikke ut som om årsaken til at hun ikke sa noe var en fortryllende nytelse på tungen hennes. Han kunne like gjerne ha servert pølse i brød. Baxter bjeffet utenfor bakdøra og hun løftet hodet. Lance la fra seg gaffelen. «Det er bare Baxter.» «Har du hund?» «Jeg skulle akkurat til å nevne det.» Hvis Baxter ikke hadde gitt lyd fra seg, ville han ha gått litt mer forsiktig frem. Liker du dyr? Hva synes du om å ha en på stedet? «Hva bjeffer den for?» «Han vil bare vite at jeg ikke har glemt ham. Han er vanligvis ikke så utrygg. Men dette er helt nytt for ham. Vi har bare vært i byen et par dager.» Hun reiste seg, gikk bort til døra og kikket ut gjennom glasset, bort på nøtte- eller frukttreet der han hadde bundet hunden, en blanding av cocker og retriever. «Er han sulten?» «Skal vi gi ham kyllingen din?» Hun så seg over skulderen. «Jeg vil helst spise den selv.» Så hun har smaksløker, altså! «Han fikk mat før vi dro ut hit. Han er bare litt ensom.» Hun åpnet døra og gikk ut. Han kvelte en latter. Det kunne virke som om det var hunden som hadde størst sjanse for å vinne hennes gunst. Baxters klagehyl stanset, som det alltid gjorde når han ble rufset bak

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 30

25.09.15 10.47

ørene. Hund vil altså ikke bli noe problem. Lance skar en ny bit av den duftende kyllingen. Kanskje han bare måtte finne den rette retten. Alle hadde en yndlingsrett de ikke kunne motstå. Rese kom tilbake og vasket hendene, før hun satte seg. Han spurte: «Så hva liker du å spise?» Hun trakk på skuldrene. «Hva som helst, bare jeg slipper å lage maten.» «Det må da være noe du foretrekker.» Igjen det harde blikket. «Mat begeistrer meg ikke.» Hadde hun noen anelse om hvor utrivelig hun var? Hun ville ikke holde ut en uke i hotellbransjen med den holdningen og utstrålingen. «Greit, så hva begeistrer deg da?» Hun så opp på veggene og taket i stum beundring. «Dette stedet,» hvisket hun til slutt, så følelsesladet at han ble overrasket. Lance kjente at brystet strammet seg. Han likte ikke å høre den tonen i stemmen hennes, for det var akkurat det samme som han følte for villaen – et hus som kanskje ikke tilhørte henne i det hele tatt. Han spiddet en bønne og bet den i to. Maten smakte ikke noe godt lenger.

Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 31

25.09.15 10.47

ese sto midt i den grå tåken som hadde lagt seg i dalen de siste par dagene og sjekket en leveranse av senger og kommoder. Hun hadde bestilt dem på eBay, og denne første forsendelsen hadde kommet for tre timer siden. Hun hadde brukt morgenen på flyttefolka, undersøkt at hver eneste gjenstand var uskadd, dirigert og holdt på. Så fort madrassene var på plass, la hun sengetøy på alle sengene. Interiørdesign var ikke hennes store lidenskap, men hun var såpass sansemenneske at hun klarte å lage ulike temaer for hvert rom, som kunne averteres på nettsiden. Hun gikk inn i jasminhage-rommet og la seg på en king-size himmelseng med hvitt slør rundt. Den splitter nye madrassen av topp kvalitet var myk og innbydende – dundynene og putene var himmelske. Kanskje hun hadde gjort for mye ut av det? Hun visste ikke hva som var vanlig. Men det lå i hennes natur å bruke det beste materialet for å skape det beste resultatet. Med den innstillingen kunne hun ikke ha valgt billige senger til pensjonatet sitt. Var ikke det poenget? Seng og frokost. Nå var sengene tilfredsstillende, og maten hun hadde smakt her om dagen tydet på at Lance hadde stålkontroll på sitt felt. Men han var et usikkerhetsmoment. Måten han hadde glant på henne hele måltidet – hatet han å lage mat, eller? Hvorfor all den glaningen? Kom hun til å angre på ansettelsen? Førsteinntrykket var blandet, men han hadde klart å snakke seg forbi tvilen hennes – og det var ikke

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 32

25.09.15 10.47

nødvendigvis en god ting. Hun hadde ringt referansene hans, og selv om han aldri hadde vært særlig lenge noe sted, virket det som om han var godt likt. Men popularitet var ikke så viktig – det var kvalitet og effektivitet hun var ute etter. Hun satte seg opp og kikket ut av soveromsvinduet. Baxter kom ut av døra på vognhuset med logrende hale og hodet høyt, som for å vurdere situasjonen, før han gikk inn igjen til Lance som jobbet. Det var en skikkelig bonus. Han skulle sagt at han hadde hund. Hun gikk i gang med å åpne eskene med bilder og lamper, pyntgjenstander og bøker som passet til hvert roms tema. Hun hadde ikke kjøpt tv-er eller tv-bord. Det ville ta en hel dag. Det knurret i magen. Lance hadde ikke lagd noe fra frokostmenyen han hadde nevnt. Begge dagene hittil hadde han gått rett i gang med husprosjektet. Det spilte ingen rolle. Hun hadde klart seg lenge uten å spise noe særlig. Var plutselig mat blitt viktig nå? Rese gikk ned og ristet seg en skive brød – det var ikke en frokost som fikk munnen til å løpe i vann, akkurat. Hun ville ikke ha tenkt over hvor kjedelig den var før Lance kom. Mens hun gomlet på den sprø, men ganske smakløse blingsen, vandret hun ut i spisestuen og inspiserte hva som måtte gjøres. Alt arbeidet med å sette på plass møblene hadde tatt fokus vekk fra oppussingen, men nå tok hun på seg kritiske briller igjen. Tregulvet måtte slipes og poleres med polyuretan, selv om mesteparten av det skulle dekkes av et teppe i dus beige og en grønnfarge som sto godt til de smørfargede veggene. Hun hadde beiset treverket i en naturlig lønnefarge, og utskjæringene over døråpningene ville glinse flott når hun var ferdig med dem. Eleganse uten stivhet. Det var sannelig romslig, i motsetning til moderne spisestuer som nesten ikke hadde plass til en liten familie engang. Vel, familiene var større og tettere sammensveiset den gangen dette huset ble bygget. Hun ville gå på veggene uten gjester. Hun snudde seg langsomt og tenkte på menneskene som hadde delt atskillige måltider i dette rommet, lagd mat i det store kjøkkenet og plantet den overgrodde hagen. Hvem hadde sovet i rommene ovenpå? Dette huset hadde en rik historie – det følte hun på seg. Noen bygg var som gamle parfymeflasker som hadde mistet all duft, men dette hadde en fyldig eim av noe hun ikke klarte å sette ord på. Det var derfor hun hadde valgt det; pluss den elendige forfatningen det hadde vært i. Hun skulle ønske hun visste mer om huset. Kanskje det var noen hint Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 33

25.09.15 10.47

i alt rotet på loftet, der hun hadde funnet kjøkkenstolene? Siden det lå rett over de nyrenoverte soverommene, burde hun rydde opp i rotet og sørge for at det ikke var noen rotter der, og så få edderkopper som mulig. Hun kunne like gjerne gå opp og få en oversikt over hva hun sto overfor, siden hun ikke hadde kommet i gang med oppussingen. På visningen hadde de sagt at det bare var søppel på loftet, men hun hadde ikke fått sjansen til å se det med egne øyne. Hun tvilte på at noen hadde vært der oppe på mange år, kanskje mange tiår. Det som var av verdi var utvilsomt blitt fjernet for mange år siden. Hun stanset ved foten av loftstrappen og kikket gjennom dørene inn til de nymøblerte soverommene. Hun kjente en begeistring boble opp inni seg. Det var i ferd med å ta form … nesten for fort. Snart var hun ferdig. Det var best ikke å tenke på det. Rese klatret den vaklevorne stigen opp til det mørke loftet. To små vinduer slapp inn en svak strime av lys, og en enkel lyspære hang fra tverrbjelken. Det var hauger med aviser, flere ødelagte stoler av samme slag som de to hun hadde satt på kjøkkenet, noen skikkelig stygge gardiner og en elektrisk vifte som var plugget inn i samme støpsel som ledningen fra takpæren. Det føltes innestengt, noe som forklarte viften. Hun bøyde seg ned og skrudde den på. Den summet i gang og begynte å virvle opp støv. Alle tingene der oppe var mange tiår yngre enn villaen, men likevel bare skrot. Hun burde kaste alt sammen, men orket ikke tanken på det. Hva om hun grep tak i gardinene og noe sprellet inni dem? Hun knyttet nevene. Hun var ikke født med en aversjon mot mus, edderkopper og andre småkryp, det var noe hun hadde utviklet over tid. Men … Hun merket noe som beveget seg bak henne, satte i et skrik og svingte seg rundt med knyttede never. Lance tok et skritt bakover med hendene løftet avvergende. Adrenalinet omgjorde frykten hennes til sinne. «Hva er det du driver med? Hvorfor sniker du deg innpå meg bakfra?» Han bøyde seg ned og skrudde av viften. «Det var ikke meningen.» Hun pustet tungt for å få indignasjonen og frykten ut av kroppen. «Hva vil du?» Han pekte på haugene med skrot bak henne. «Vil dette bli inspisert av helsemyndighetene?» Det kunne sikkert unngås. Bare offentlige områder måtte være kundevennlige. Hun kunne holde det låst, men hun foretrakk å rydde opp i det. «Jeg vet ikke. Men jeg bør nok få det bort.» Hun klappet en polstret stolrygg og nøs.

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 34

25.09.15 10.47

Han viftet bort støvet. «Jeg kan gjøre det.» «Du?» Han trakk på skuldrene. «Er ikke jeg stuepiken, da?» Når de åpnet pensjonatet, ja. «Skal du ikke gjøre ferdig vognhuset?» «Jeg har revet hele greia. Nå venter jeg på en leveranse med planker og gipsplater.» Han hadde brukt to dager på å fjerne det farlige taket og rydde bort mesteparten av buskene og druerankene, for å komme ordentlig til. Hun hadde sett at han hadde tettet igjen hull i steinveggene med håndblandet mørtel. Og tiden og kreftene hans hadde ikke kostet henne ett øre så langt. Men hun var nødt til å betale ham for å rydde opp på loftet, for det var like mye hennes jobb. Hun løftet et gardinhjørne med skotuppen. «Det kan bli ekkelt.» «Det plager ikke meg.» Det burde ikke plage henne heller. Men hun ble kvalm av muggent skrot med skadedyr i hver krok. Hun likte gamle ting, men ikke ekle ting. Hun kunne selvsagt bite tennene sammen og gjøre det. Men hvorfor ikke overlate det til Lance, når han meldte seg? Det var akseptabelt å delegere noen arbeidsoppgaver. «Greit. Jeg vil se alt som kan være interessant eller viktig. Alt som kan brukes som dekorasjon i rommene, og spesielt ting som gjelder huset – dokumenter og sånt. Jeg vil gjerne vite mer om denne gamle kåken.» Hun plantet hendene i siden og så seg rundt én siste gang. Noen av detaljene på loftet ville hun helst slippe å vite om. «Hvor skal jeg gjøre av søppelet?» «Send det til Timbuktu.» Det rykket i den ene munnviken hans. «Bare legg det ute på gårdsplassen inntil videre.» Hun hadde trodd han ville kvie seg for å gjøre husarbeid. Dette var kanskje ikke å vaske doer, men han virket faktisk svært medgjørlig. Bra. Det ga henne mulighet til å gjøre det hun var best på. *

Lance jublet innvendig. Dette gikk bedre enn han hadde våget å håpe på. Døra var låst da han hadde prøvd den første gang, og han kunne ikke akkurat spørre om å få undersøke loftet. Men nå fikk han sjansen til å rydde i alt sammen. Hvis det ikke var Gud, så visste ikke han. Grazie, Signore. Oppdraget brant inni ham. Han lette ikke etter Den Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 35

25.09.15 10.47

hellige gral; det var kanskje ikke noen skatt engang. Det han håpet å finne stakk langt dypere. Men Rese hadde rett når det gjaldt en ting: Det var mye skrot å pløye seg gjennom. Han brettet sammen de mugne gardinene, slepte dem ned trappen og slang dem i en haug utenfor. Deretter bar han ut alle de ødelagte stolene og haugene med Index Tribune fra 80-tallet, som var for nye til å ha noen interesse for ham. Flekkede lampeskjermer og sprukne persienner endte opp i samme haug, sammen med et utvalg stive, utgåtte sko. Han fant til og med en gammel gressklipper uten motor – det var ikke godt å si hvorfor noen hadde båret den helt opp på loftet. Han inspiserte en dusjstang, før han la den i haugen med skrot. En vase han fant oppunder takskjegget krevde mer oppmerksomhet. Han tørket den av med en gammel klut og satte den til side for Rese. Han visste egentlig ikke hva han håpet å finne selv. Men jo mer skrot han fjernet, desto lettere ville det bli å finne det verdifulle. Rese kom opp etter et par timer; det luktet trebeis av henne. En altfor stor herreskjorte nådde henne til lårene, og hun hadde brettet opp ermene. Hun så på det området han hadde ryddet, men spurte: «Hadde du tenkt å lage lunsj?» Han så på klokken. Nesten to. Det var senere enn han hadde trodd. Men han hadde ikke lyst til å gi seg nå, og han var ikke i humør til å lage mat til henne igjen. «Nei.» Hun sto med hendene i siden. «Det er jo derfor du er her.» «Akkurat nå er jeg stuepike og rydder på loftet. Jeg kan bare gjøre én jobb av gangen.» Men det var litt rart at hun spurte. Han hadde jo sett at hun hadde en suppepose og ingredienser til å lage seg noen smørbrød. Hun kunne fikse det selv. Hun tørket seg i pannen med håndbaken. «Du er nødt til å veksle mellom arbeidsoppgavene etter hva situasjonen krever.» Hun måtte være skrubbsulten, men han var likevel skeptisk. «Ber du meg om å lage mat til deg?» «Jeg synes du burde vise meg hva mer du kan lage.» Han satte seg på huk. «Så du ber meg om å lage mat?» Hun løftet haka i trass. «Bare glem det. Jeg kan smøre meg en skive.» For ei sta dame. Hun foretrakk åpenbart å gi ordre fremfor å be pent. Men han måtte holde seg inne med henne. Han kunne ikke miste jobben. «Jeg skal lage noe til oss.» «Det er ikke så mye å ta av.»

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 36

25.09.15 10.47

Han skrudde av viften han hadde brukt, selv om den bråkte noe forferdelig. «Jeg kan stikke til byen og handle.» «Du skal få penger.» Han la hodet på skakke. «Hva om du lager en handleliste til meg?» Hun løftet hendene avvergende. «Jeg vet vel ikke hva du trenger.» Han gliste. «Bare si hva du liker å spise.» «Det spiller ingen rolle for meg.» «Hva kjøper du selv, da?» Hun satte hendene i hoftene igjen. «Makaroni og ost, nudler …» Han løftet en hånd. «Jeg skjønner. Men jeg må be deg om én ting.» Hun ga ham et skeptisk blikk. «Hva da?» «Sitt hos Baxter når jeg starter sykkelen.» Han gikk mot trappen. «Ellers blir han desperat etter å være med.» «Hvordan går det an?» Hun fulgte etter ham. «Jeg har en slags sal foran på setet.» «Særlig.» «Det er sant.» «Jeg fatter ikke at du lar hunden din kjøre motorsykkel.» «Han nekter å kjøre noe annet enn en Harley.» Da han var kommet nederst i trappen, snudde han seg. «Det er farlig uansett.» «Ikke noe mer enn for meg.» Nytt hoftehold. «Han har ikke noe valg.» Lance så på henne. «Det har han vel.» Hun svingte seg rundt trappestolpen. «Ikke hvis du har lært ham opp til det. Det er som å trene ham til å hoppe gjennom ild eller noe. Han gjør det for å glede deg, ikke fordi han vil det selv.» Hvorfor var hun så opptatt av dette? «Da blir det vel ikke noe problem for deg å holde ham igjen.» Hun rynket pannen. «Hvor ivrig kommer han til å bli?» «Du bør nok holde ham i halsbåndet. Og minne ham på at han ikke har lyst til å være med.» Hun ga ham et stikkende blikk da han gikk. Etter den maten hun hadde nevnt, bestemte han seg for å prøve pasta. Kanskje fettuccini med reker og brokkoli i sitronsmørsaus med kapers og sjalottløk. Han fyrte opp Harleyen og hørte Baxter bjeffe. Ikke denne gangen, kompis. Du har ikke egentlig lyst. Du bare tror det. Lance svingte sykkelen ned oppkjørselen og oppover veien. Interessant Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 37

25.09.15 10.47

at hun tilskrev hundens nytelse lydighet. Jo da, som valp hadde han stukket den i jakken, det var før han lagde løkke-salen som holdt Baxters bein. Sannheten var at hunden hatet å være alene, og siden transportmiddelet til Lance var en Harley, hadde han funnet seg til rette med det, akkurat som han ville gjort om han var blitt satt bakpå en pickup eller på et bilsete. Baxter var trygg og sikker mellom armene til Lance. Lance parkerte foran butikken; han skulle ønske han hadde tatt med Baxter, men han håpet hunden ville innynde seg med Rese. Han gikk inn og plukket ut noen økologiske grønnsaker og de andre tingene han trengte. Når han var skikkelig i siget, lagde han pastaen selv, men ferdiglagd fikk gjøre nytten i dag. Han betalte, for Rese hadde glemt å gi ham penger, men det var ok. Han kunne legge ut. Han la varene i sideveskene og kjørte tilbake til villaen. Det var stille i huset da han gikk inn på kjøkkenet, og til sin overraskelse så han at Rese fortsatt satt ute i bakgården med Baxter. Hunden hadde hodet i fanget hennes. Hun hadde tydeligvis tatt ham på alvor, og Baxter hadde lurt henne til å synes synd på ham. De måtte ha hørt ham da han kom kjørende, men det så ikke ut som de brydde seg noe særlig. Det var kanskje like greit – han skulle jo lage lunsj. *

Rese satt med den logrende hunden ved siden av seg. Det hadde ikke vært planen å kaste bort hele dagen, men tanken på hva Lance skulle lage hadde gjort henne så sulten at hun hadde tatt en pause i beisingen. Hun burde ha fortsatt når han var borte, men da hun begynte å kose med hunden, var slaget tapt. Hun var blitt mindre produktiv etter at hun ansatte Lance. Bare å ha ham rundt seg forstyrret konsentrasjonen hennes. Det hadde hun aldri opplevd før. Hun kunne være omgitt av et helt arbeidslag og nesten ikke tenke over det, med mindre det dukket opp noe som stjal oppmerksomheten – som for eksempel en hund. Hun så ned med et smil, og Baxter la den våte nesa si i fanget hennes. Hun klappet ørene hans og så utover den viltvoksende hagen. Sollyset prøvde å trenge gjennom bregner og blader. Ujevne steinhellestier snirklet seg inn mellom overvokste hortensia og asalea, blomsterbed fulle av kala og peoner var i ferd med å springe ut i blomst, overdådige syriner var tynget av edderkoppnett og fuglereir. Trærne var ikke blitt beskåret på årevis, og hekkene var ikke blitt klippet. En myriade av kaprifolium ga luften en søt pepperduft, og til

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 38

25.09.15 10.47

høyre for henne surret bier i et felt av søtladne, hvite kroknåler, før de steg ustøtt til værs, nesten beruset av nytelse. Hagen fråtset i naturens gleder i den behagelige temperaturen og morgentåken. Med litt stell kunne den bli ganske så nydelig, men Rese visste nesten ingenting om hagearbeid – blomster, busker og trær – bare om plankeproduktene fra sistnevnte. Treverk var hun ekspert på, men ikke grønne, voksende, blomstrende vekster. Hun sukket. Hver gang hun trodde at hun nærmet seg slutten, oppdaget hun mer å gjøre – det var både frustrerende og en lettelse. Hun reiste seg og gikk bort til vognhuset. Taket var revet, det gamle treverket stablet fint utenfor den ene veggen, og Lance hadde begynte å rydde plass – til en sementhelle, tippet hun. Han virket systematisk og ordentlig – det var to egenskaper hun verdsatte, men ikke ville tilskrevet ham. Den eneste grunnen hun hadde til å betvile hans evner eller grundighet var utseendet hans. Dessuten virket det som han var like god til å lage mat som han hevdet. Hvorfor skulle han lyve om sine andre egenskaper da? At han hadde bred erfaring trengte ikke nødvendigvis bety at han ikke var dyktig. Hun begynte å gå tilbake mot hovedhuset. Var lunsjen klar? Hun husket den mørke minen hans forrige gang han hadde lagd mat. Trøbbel. Det var det hun umiddelbart hadde tenkt. Hun hadde heldigvis gitt ham en prøvetid, og det ga henne en utvei hvis han viste seg å være urimelig. Plutselig sparket hun borti en helle som var skjult av eføy. «Au!» Baxter stakk nesa mot henne i sympati, og hun satte seg ned ved siden av ham igjen. Hagen måtte stelles. Kanskje Lance kunne ordne det også. Hun hadde ingen planer om å bli saksøkt fordi noen skadet seg. Rese klappet hunden. Hun kunne sittet sånn i flere dager. Den var så veldressert og lydig. Jo da, Baxter hadde hylt da Lance kjørte sin vei uten å ta ham med. Men oppmerksomheten hennes hadde roet ham. Mens hun trøstet, kjente hun at han fylte et tomrom hun hadde båret på altfor lenge. «Hvorfor kan ikke vi få hund, pappa?» Fordi det var for mye jobb. De hadde for lange arbeidsdager. Begge var på reisefot i lange perioder samtidig, og da var det umulig med hund. Rese sukket dypt. Hun visste bare så altfor godt hva som skjedde med forstyrrende elementer. *

Lance hadde myknet safrantrådene i vin og knust fenikkelfrøene, stekt hvitløken og rekene i noen dråper konjakk, og kokt pasta og brokkoli. Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 39

25.09.15 10.47

Det var ikke komplisert. Som Conchessa hadde sagt: Kvaliteten lå i god timing, krydder og bønn. «Maten trenger ikke å være fancy for å være minneverdig. Gjør det enkelt. Gjør det bra. Gjør det med kjærlighet og hengivelse. Da blir det en offergave.» Han elsket å høre stemmen hennes i hodet. Selv om hun ikke hadde noen formell utdannelse som kokk, og heller ikke kunne gi ham papirer på det, hadde hun på tre uker klart å dempe de epikureiske utsvevelsene han hadde lært av Nonna Antonia. Conchessa brukte ingen ingredienser hun ikke hadde for hånden, bare dem som vokste i klosterhagen. Han verdsatte denne enkelheten, men han likte også Nonnas New Yorkekstravaganse. Han kunne bruke begge deler. Hvis han ble lenge her, ville han lage en egen urtehage og diske opp med både enkle retter og overdådige mesterverk. Han la maten over på to tallerkener, dekket på med gaffel og serviett, og bar alt utenfor. Rese kikket opp med en åndsfraværende mine. Baxter hadde det samme uttrykket. Milde måne, de hadde falt pladask for hverandre. Lance ga en av tallerkenene til Rese med en serviett under. Hun tok den, overrasket. «Jeg forventet ikke servering også.» Han satte seg ned og dultet til Baxter med kneet, og fikk litt logring til svar. «Jeg forventet ikke at den sleipe hunden skulle få så mye oppmerksomhet.» Rese lo, og det gledet Lance mer enn han hadde trodd. Hvis noen hadde sagt til ham den første dagen at Rese var i stand til å lage den lyden, ville han ikke ha satset penger på det. Kanskje hun bare hadde hatt en tøff dag den dagen, og at det forklarte hennes mangel på kulinarisk entusiasme. Men denne gangen hadde han overgått seg selv. Hun tok en bit, tygget og svelget, før hun spiste videre. Han ventet, men hun sa ingenting, bare slukte i seg bit for bit. Hva var problemet hennes? Hun hadde jo til og med bedt ham om å lage mat! Han skulle i hvert fall ikke spørre hva hun syntes. Han spiste porsjonen sin, og merket fornøyd at maten var deilig og velsmakende. Kanskje hun hadde tatt knekken på smaksløkene sine ved å spise all den ferdigsøppelmaten? Hun spiste opp alt uten en eneste kommentar. Han klarte ikke la være å sende henne et spørrende blikk. «Hva?» «Likte du maten?» Han kunne bite av seg tungen. Hun svarte: «Begge måltidene kan fungere bra på menyen – hvis jeg bestemmer meg for å tilby middagsservering.»

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 40

25.09.15 10.47

Lance undertrykte lysten til å riste henne, tok begge tallerkenene og strente inn på kjøkkenet. Han vasket dem opp og tørket seg på hendene. Da han var på vei opp trappen, ringte mobilen. Han ble så forskrekket at han hadde problemer med å grave den opp av lomma. Det var foreldrenes nummer. Dårlige nyheter? Han var jo bare så vidt kommet i gang. Gud ville vel gi ham mer tid? «Lance her.» «Hei, kompis.» Åpningshilsenen hadde den umiskjennelige jamaicanske melodien til Chaz. «Var du i Roma uten å bli utpekt til pave?» Han hørte latter i bakgrunnen. Frykten rant bort som sand i en sil. «Ikke Roma. Genova.» Chaz hadde ikke vært der da han kom hjem, hentet sykkelen og hunden og satte kursen mot Sonoma. Lance hadde ikke villet si noe særlig til dem der hjemme, så han tippet det var dem som hadde bedt Chaz om å ringe. Han likte ikke å skjule ting for dem, men Nonna hadde vært klar i sitt ønske. Dette var hans oppgave, ingen andres. «Hva gjør du på feil side av landet?» «Jeg jobber.» Lance var kommet opp på loftet og skuet utover utfordringen som ventet. «Var det ikke noe arbeid å oppdrive på noen av New Yorks mange øyer?» Chaz likte å tenke på alle bydelene som øyer. Lance smilte. «Ikke en jobb som dette.» Nesten uten lønn, en jobb han tok uten å forklare hvorfor. «Du er gal, kompis. Du burde komme hjem.» «Du høres ut som mamma. Står hun rett bak deg, eller?» Chaz lo en langsom, rullende latter. «Hun gir meg et morskt blikk. Du vet, det som sier: «Ingen mat før jeg finner ut hva du driver med». Lance hørte noen lyder fra moren i bakgrunnen, deretter Chaz’ latter på ny. Lance fikk et stikk av hjemlengsel. Han hadde vært høyt og lavt de siste par årene, og det ville vært fint å holde seg i ro en stund. Men dette var viktig, viktigere enn moren eller noen av de andre visste. «Hvordan går det med Nonna?» «Ikke bra.» Hjertet gjorde et hopp. «Hun prøvde å fike til en sykepleier.» Han lente seg tilbake og smilte. Nonna var nok både desperat og sint. Men hvis hun var sterk nok til å ha sånt temperament … Tusen takk, Herre. «Hold et øye med henne for meg, Chaz.» Hemmelighetene

Hemmelighetene 135x210.indd 41

25.09.15 10.47

«To øyne. Jeg ser bedre med to, kompis.» Lance lo. «Ok. Jeg også.» Han ville trenge begge øynene og all den tålmodigheten han kunne oppdrive for å takle situasjonen han var i. Men samtalen hadde bare styrket beslutningen hans. Den irriterende dama skulle ikke få ødelegge. Ikke når Nonna var så svekket. Han husket noe hun hadde skrevet i brevet til Conchessa for så mange år siden: Jeg kan ikke gi deg navn eller detaljer, men jeg føler det i hjertet, en storm som er verre enn naturen selv. Jeg frykter at vi kommer til å miste alt.

Kristen Heitzmann

Hemmelighetene 135x210.indd 42

25.09.15 10.47

KRISTEN

Hemmelighetene_cover_135x210.indd 1

HEITZMANN

Hemmelighetene

Støvete hemmeligheter kommer for dagen i en vakker, gammel villa ...

Hemmelighetene

KRISTEN

HEITZMANN 25.09.15 11.25