Hemmelig liga av døde menn by Proklamedia

Bjørn Are Davidsen, forfatter, skribent og ingeniør

Kåre Skuland, krimforfatter og pastor

ndrew Reid har fått erfare på kroppen at medisinsk forskning kan ha en bakside. Alle lidelsene skyldes at han har vært offer for kyniske eksperimenter. Fortvilelsen driver ham på jakt etter sannheten om sin egen fortid og sin egen familie, men avsløringene han i stedet snubler over, er overveldende. De tvinger ham til å foreta noen umulige valg. Samtidig rystes Storbritannia av flere uforklarlige dødsfall. Finnes det en sammenheng? Lykkes i å rive leseren med allerede fra første side. – Bjørn Are Davidsen, forfatter

En spenningsroman som underholder og utfordrer på samme tid. – Kåre Skuland, krimforfatter

Kristian Kapelrud

«Kristian Kapelrud klarer å kombinere det å være en god skribent, en spennende historieformidler og brennaktuell når det gjelder tematikk. Dette er en spenningsroman som underholder og utfordrer på samme tid.»

Vil menneskeheten være i stand til å forvalte den største oppdagelsen innen legevitenskapen noensinne?

HEMMELIG LIGA AV DØDE MENN

«Det er ingen grunn til å skjule at Hemmelig liga av døde menn bobler av liv. Kristian Kapelrud lykkes i å rive leseren med allerede fra første side. Ikke minst fordi det er en thriller som er mer enn tidtrøyte. Enten man er enig eller ei i forfatterens tanker om verdier og vitenskap, er det ikke tvil om at boken er intelligent designet.»

Kristian Kapelrud (f. 1972) er bosatt utenfor Hamar. Han er forfatter og grafisk designer. Hemmelig liga av døde menn er hans sjuende utgivelse. SPENNINGSROMAN

HLDM_dustcover.indd 1

04.08.15 18.25

Hemmelig liga_130x205.indd 2

28.06.15 15.00

Hemmelig liga_130x205.indd 3

28.06.15 15.00

Hemmelig liga av døde menn Norsk copyright: © Proklamedia, 2015 Omslag: Kristian Kapelrud Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia Første opplag september 2015 ISBN 978-82-7199-389-4 Alle hovedaktørene i boken er fiktive. Det samme gjelder Lifeline Research Institute. Enhver likhet med virkelige personer er rent tilfeldig. I fortellingen nevnes enkelte virkelige personer og institusjoner, men koblingene til hendelser i boken er fiktive. Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no

Takk En stor takk til min kjære May Iren og barna mine Helene, Daniel og Mathias for inspirasjon og støtte. (Daniel endte opp på omslaget.) Takk til Gunnleik Hofstad som ble med meg på research-tur til Edinburgh og Oxford. Takk til foreldrene mine, Helge og Lilleba, for hjelp og nyttig informasjon om legevitenskap. Takk til Eivind Sætrang og Andreas Kristiansen for godt samarbeid og god forlagsjobb.

Hemmelig liga_130x205.indd 4

28.06.15 15.00

Informasjonen om genetikk i denne boken har sin bakgrunn i vitenskapelige fakta. Den tar utgangspunkt i oppdagelser og resultater gjort innen genetisk forskning, selv om anvendelsen av forskningen i historien er diktning.

Hemmelig liga_130x205.indd 5

28.06.15 15.00

Hemmelig liga_130x205.indd 6

28.06.15 15.00

Prolog «

u kom hit for å få høre sannheten, og jeg gjør deg ingen tjeneste ved å pynte på den,» sa professor Gary Brightman. Han visste at ordene var ufølsomme, og han angret dem nesten, men synet av mannen foran ham provoserte ham. Andrew Reid – bare navnet provoserte ham! «Du lyver!» utbrøt mannen og lente seg framover i stolen. Blikket vandret, og det var tydelig at han lette etter noe fornuftig å svare. Brightman hadde forventet en reaksjon, kanskje til og med et par opphetede ukvemsord, men ikke en taus sårhet. «Dersom det er sympati du er ute etter, har du kommet til feil sted,» sa professoren. Såpass fikk han tåle å høre! Mannen hadde tross alt dukket opp uanmeldt og nærmest trengt seg inn på kontoret. Brightman studerte inntrengeren over brille glassene. Han satt lutrygget på kanten av stolen. Kroppen var spinkel, ansiktet smalt og blekt. Han kunne ikke være mer enn noen-og-tjue, men virket allerede preget av livet. Han var skjør og gjennomsiktig, som en av disse studentene han kunne ha forelest for et helt semester uten å legge merke til. 7

Hemmelig liga_130x205.indd 7

28.06.15 15.00

Mannen var ikke akkurat evolusjonens stolteste eksemplar. Men da han løftet blikket, sto det likevel en intens vilje å lese i de gråblå øynene, de brant, og farge bredte seg over de magre kinnbeina. Han virket nesten desperat. «Er du klar over hva du påstår?» spurte han og stirret vantro på Brightman. «At far ikke er far … at han ikke er min biologiske far! Du kan ikke påstå noe slikt uten å være sikker!» Det kom en kort latter, men den lød mer som et hikst – som om tanken likevel ikke var så fremmed for ham. «Hør her!» sa professoren og merket hvordan hånden hadde fastnet rundt kaffekoppen. Han løsnet grepet og sukket. «Jeg beklager, Andrew. Jeg kan forstå at du ønsker å forsvare ham, men John Reid har motarbeidet meg i en årrekke. Faren din eier ingen skrupler. Genetisk forskning er et minefelt, og hvis vi ikke trår varsomt, sprenger vi alle etiske grenser – grenser som er ment å beskytte oss. Men faren din elsker en god eksplosjon, og han dytter gjerne andre foran seg i mine feltet.» Brightman skjøv brillene på plass med en bestemt langfinger. «Hvert ord du nettopp har fortalt meg bekrefter det jeg lenge har fryktet: At John ikke lenger ser noen grenser. At han har forsket på deg … og på andre.» «Du får ham til å høres ut som et monster.» Inntrengerens hode falt som om det veide tungt på den spinkle nakken, og han førte en hånd gjennom det lyse håret. «Kan du … bevise noe av det?» «Bevise det? Faren din og jeg har hatt mange feider opp gjennom årene. Kall oss gjerne konkurrenter.» Brightman børstet bort et grått hår fra skjorteermet. «Men hadde jeg hatt bevis mot ham, ville han for lengst vært satt ut av spill. Ferdig! Sannheten ville vært kjent, og du hadde ikke trengt å ta turen hit i dag!» Professoren løftet blikket til rekken av forsider fra anerkjente tidsskrifter som hang innrammet på veggen. Han 8

Hemmelig liga_130x205.indd 8

28.06.15 15.00

var stolt av alt forskerteamet hans hadde oppnådd her ved The Department of Physiology, Anatomy and Genetics i Oxford. Men det ville vært mange flere overskrifter dersom ikke John Reid stadig hadde ligget et hestehode foran. «Du krevde å få vite … og jeg svarte,» sa Brightman endelig, et hakk roligere. «Vil du vite mer, så spør John selv! Og hva moren din angår, var hun sikkert en av disse kvinnene som mente hun var for ung til å bli mor.» «For ung til å ha en sønn?» Mannen foran ham vred seg. «Hva med meg? Var ikke jeg for ung til ikke å ha en mor?» Professoren smilte skjevt. «Si hva du vil, men slikt er blitt ganske vanlig i våre dager!» Inntrengeren rettet seg opp i stolen. Det såre blikket var blandet med avsky. Og Brightman ble påminnet om hvorfor han aldri hadde prioritert å få barn. Det var et valg som i sin tid hadde kostet ham ekteskapet. Han var den første til å innrømme sine mangler, men én ting var han god på – fakta. Forskeren i ham så ingen grunn til å pakke det inn. Fakta måtte John Alistair Reids sønn tåle!

Hemmelig liga_130x205.indd 9

28.06.15 15.00

ondon Sewer var en gigantisk labyrint av brede, mursteinsbelagte kanaler under byen. Siden 1800-tallet hadde systemet av underjordiske veier og kryss tjent sin hensikt, å skjule de mindre verdsatte produktene av det naturlige liv. Ute av syne, ute av sinn. Bare enkelte ganger hadde byens innbyggere blitt minnet om kloakksystemets eksistens, som under The Great Stink i 1858 da for mye regnvann skyldte ekskrementer opp i gatene. Eller som i 2004, da 600 000 tonn kloakk rant ut i Themsen, drepte tusenvis av fisk og gjorde mange mennesker syke. Fra hullet i et rustent kumlokk rant en tynn stråle ned i denne avgrunnen. Den falt inn i mørket og blandet seg med kloakken som strømmet gjennom den fire meter brede kanalen. Hadde en av London Sewers arbeidere, en såkalt flusher, sett strålen, ville han kanskje trodd at noen der oppe hadde et akutt behov for å slå lens. Hadde han derimot sett nøyere etter gjennom lyset fra hodelykten, ville han sett at strålen glinset rødt. Strømmen av blod lignet mest på en gyllenrød tråd der den hang i luften. 10

Hemmelig liga_130x205.indd 10

28.06.15 15.00

På gateplan var et liv i ferd med å gå tapt. En hånd lå slapt mot kumlokket. Mannen den tilhørte lå innhyllet i mørke skygger, overbevist om at blodet rant dit det hørte hjemme, ned i glemselen, ned i katakombene. Han var glad for hver dråpe av liv som forsvant fra jordens overflate, forsvant i den dype graven. Ute av syne, ute av sinn. Skyene lå tungt over den folketomme bakgården ikke langt fra Paddington Station. En av Londons travle gater, et knutepunkt for reisende, befant seg like rundt hjørnet, men ingen der ute hadde noen anelse om hva som foregikk i smuget. Mannen i tjueårene lå på ryggen blant søppelrester bak to containere. De vidåpne øynene i det magre ansiktet stirret tomt mot himmelen. Den lyse luggen lå svett og tårevåt i ansiktet. To grove kutt i det venstre håndleddet hadde åpnet puls åren, og høyre hånd knuget fortsatt om et knust flaskeskår. Tjuetre år med bedrag var nok; han orket ikke én dag til. Det var ingen som ville savne ham – ikke engang en mor som ville gråte over ham. Han kunne ha trengt henne nå, men oppveksten hadde vært blottet for nattaklemmer og kaker med bursdagslys. Den naive barndomsdrømmen om en gang å møte henne, oppleve den trygge hånden, det omsorgsfulle blikket, den fortrolige samtalen, hadde vært ren utopi. Lengselen etter tilhørighet kunne fortære selv en voksen mann innenfra, skape et tomrom som aldri lot seg fylle. Likevel hadde han bestandig visst hvordan hun så ut, for i drømmene hadde han møtt henne mange ganger. Det var farens skyld, alt sammen! Han hadde aldri villet snakke om henne, aldri fortalt noe som helst. Og hva hadde det ført til? Det undertrykte håpet var blitt holdt i live, og over tid hadde det vokst til et sterkt behov – han måtte vite mer om henne! 11

Hemmelig liga_130x205.indd 11

28.06.15 15.00

Det var dette som hadde drevet ham til å søke etter sannheten. Etter henne. Lete. Men sporene hadde ikke ført ham dit han ville. Tvert imot, nå visste han at heller ikke mannen han bestandig hadde kalt ‘far’, var hans virkelige far. Og alle årene han hadde tilbragt i en sykeseng på farens institutt skyldtes at kroppen hans hadde vært et levende eksperiment. Armen hans lignet mest en sprøytenarkomans. Den var full av arr etter alle blodprøvene og sprøytene faren hadde gitt ham opp gjennom årene. Han var velkjent med feberfantasier og smerter. Derfor var det en tilfredsstillelse å vite at hver dråpe nå gikk til spille. Aldri mer! Han var blitt bedratt. Han hadde ikke en gang vært ønsket til denne verden. Kreftene rant ut av ham. Det prikket i både armer og ben, og kroppen føltes nummen. Men smerten i håndleddet var borte. Selv om synet var tilslørt, så han skyene blåse vekk og avsløre stjerner på kveldshimmelen. Han blunket matt og stirret opp i det evige universet. I døsigheten var det som om fortvilelsen omsider ebbet ut og forsvant, men bare for å avsløre angsten – ikke for å forsvinne fra denne verden, men for hva som måtte vente ham. Leppene skalv. Frykten grep ham og ristet ham i krampetrekninger, men det varte ikke lenge, for kroppen hadde ikke krefter igjen verken til hjerteslag eller pust. Så døde lyden fra Londons gater bort, og alt ble mørkt.

Hemmelig liga_130x205.indd 12

28.06.15 15.00

ndrew ble blendet av et voldsomt lys, av det hviteste hvitt. Han knep øynene igjen, men lyset boret seg gjennom øyelokkene som om det ville smelte netthinnene. Han ville løfte hånden for å beskytte seg, men armen var ikke der. Han fant den ikke! Brått ble øynene tvunget opp som om øyelokkene var blitt etset bort, og lyset brant som sola. Han stønnet åndeløst, men så forsvant det sterke lyset, og i stedet så han et gulaktig skinn et sted der framme. En port? Var det …? Fantes himmelen likevel? Det varme lyset hadde en tiltrekkende kraft. Han ville dit. Men kroppen lystret ikke, verken armer eller bein. Likevel tvang han hodet framover, men i det samme sluknet alt, og han falt tilbake, ned i det mørke dypet. Andrew våknet med et gisp. Lyset var der igjen, men denne gangen i form av en rund lampe over ham, hengende ned fra kvadratiske takplater. Små støvpartikler danset i strålene. Han ble liggende og summe seg og kom snart til at det neppe 13

Hemmelig liga_130x205.indd 13

28.06.15 15.00

var himmelsk interiør han betraktet. Så sant de ikke hadde Ikea-lamper i himmelen. Hvor i all verden var han? Forsiktig lot han hodet gli til siden. Det hamret og verket, og han kaldsvettet. Blikket festet seg ved det eneste som hang på veggen på den andre siden av rommet, en filmplakat av James Bond. Sean Connery som agent 007 i Goldfinger. Agenten med rett til å drepe stirret tilbake mot ham med en overlegen mine, og Andrew følte seg bare mislykket – han hadde tydeligvis ikke klart å ta sitt eget liv engang. Han sukket og lukket øynene. Det hadde så visst ikke vært en del av planen å våkne opp igjen. Og hva var det forferdelige bråket han hørte? Fra et av naborommene ropte en mann av sine lungers fulle kraft, og etter lyden å dømme hadde han også gått løs på veggene med armer og bein. Hvert dunk sendte sjokkbølger gjennom hodet til Andrew. Han tvang seg opp i sittende stilling på det som lignet en sykeseng, og så seg rundt. Hadde han kommet på sykehus? Han var omgitt av hvite vegger uten et eneste vindu. På et like hvitt bord midt i rommet lå noen bøker og aviser. Til høyre en lukket dør, også den hvit – med et gittervindu … Gittervindu på en sykehusdør …? «Slipp meg ut herfra!» hørte han mannen skrike. … og sannsynligvis var døra låst, konkluderte Andrew. Nei, dette kunne ikke være noe sykehus. Så hvem var det som først hadde reddet ham, for deretter å sperre ham inne her? Andrew så ned på venstre hånd. Håndleddet var bandasjert, og det dunket svakt i såret innenfor. Bandasjen var brunflekket av størknet blod. Han bet tennene sammen, kjente hvordan raseriet gnistret på innsiden, og hadde det ikke vært for smertene og den fortsatt kraftløse kroppen, ville han kanskje hengt seg på hylekoret. 14

Hemmelig liga_130x205.indd 14

28.06.15 15.00

I stedet sank han sammen og stønnet. Han var tom. Fullstendig tom. Og mens øynene stirret tomt framover, fór tankene bakover. Minner fra de siste dagene vellet fram. Han hadde bare ønsket å vite mer om sitt eget opphav. Om moren. Var det å forlange for mye? I stedet hadde han snublet over et ormebol av løgner. Om seg selv, om faren … og om henne. Det startet med at han hadde avbrutt studiene i Oxford og reist hjem til Edinburgh for å besøke faren, for psykologi hadde vært et fullstendig feilslått valg av studieretning. En tabbe, rett og slett! Kanskje skyldtes valget et underbevisst behov for terapi, et forsøk på egenterapi – i hvert fall hadde studiene tvunget fram en inderlig trang til å finne svarene bak alle de sorte hullene i hans eget liv. Hjemme hadde han konfrontert faren og bombardert ham med alle spørsmålene han brant inne med, men som ventet var det nytteløst. Alltid de samme tåkete svarene. Andrew hadde vært rasende. Frustrasjonen hadde revet ham med seg nærmere de sorte hullene, nærmere meningsløsheten. Og det var derfor han hadde gjort det! Han hadde brutt seg inn på farens hjemmekontor. Det var forbudt sone så lenge faren selv ikke var til stede, men Andrew visste hvor nøkkelen var, og han ville lete etter … noe … hva som helst. Han hadde listet seg inn om natten, forsiktig og barbent over det dyprøde vegg-til-vegg-teppet. Det mørke kontoret luktet av støv og papir. Gardinene var trukket for, bare en tynn strime av månelys traff skrivebordet. Bordplaten var som alltid ryddet, bortsett fra en penneholder, et par brev og en rund papirvekt på høyre side. Han husket at han lekte med den tunge, magnetiske vekten som barn. Laget tårn av binders på den. Og faren hadde klappet begeistret over kunstverket. «Magnetisme er hverdagsmagi,» hadde han sagt og blunket. Så 15

Hemmelig liga_130x205.indd 15

28.06.15 15.00

viste han Andrew hvordan han brukte magneten til å åpne en av metallskuffene i arkivskapet som hadde mistet håndtaket. I hjørnet av rommet sto arkivskapet, fortsatt uten håndtak. Og det var der han hadde funnet informasjon – nok til at han allerede neste morgen bestemte seg for å pakke sekken og returnere til Oxford. Alt han hadde lagt igjen var en lapp på kjøkkenbenken hvor det sto: «Jeg har reist tilbake. Andrew.» Men det var ikke for å gjenoppta studiene. Sporene sendte ham med tog og buss til DPAG, Department of Physiology, Anatomy and Genetics, i Oxford. Men de kunne like gjerne ha ledet ham utfor et stup, for det var slik det føltes. Han hadde endt opp på kontoret til en professor som ikke hadde et eneste vennlig ord å si, verken om faren eller forskningsarbeidet hans ved instituttet Lifeline tilknyttet Human Genetics Unit hjemme i Edinburgh. Ifølge professor Gary Brightman hadde Andrew sannsynligvis ikke bare kommet uønsket til verden, men han var blitt levert til John Reid gjennom et adopsjonskontor. Levert til farens laboratorium som et forskningsobjekt, en prøvekanin. Det var kanskje ikke en helt nøyaktig gjengivelse av professorens egne ord, men nær nok. Var det misunnelse som fikk professoren til å komme med disse fryktelige påstandene? Etter besøket hadde de nye opplysningene blitt til et torne kratt i hodet til Andrew. Han hadde vandret hvileløst gjennom studentbyen, og han ønsket seg bare bort – bort fra Oxford, bort fra alt. Bort! Derfor hadde han endt opp på det første toget som dukket opp på stasjonen, toget til London. Tankene ble avbrutt da han hørte skritt utenfor døra. Han reiste seg, gikk bort og kikket ut gjennom gitteret idet to snauklipte menn i sorte uniformer passerte ham. «Unnskyld!» kremtet Andrew. «Kan noen slippe meg ut?» 16

Hemmelig liga_130x205.indd 16

28.06.15 15.00

De overhørte ham, så ikke engang mot ham, bare fortsatte mot lyden av skrik og hamring som fremdeles gjorde seg gjeldende lenger nede i gangen. Andrew presset ansiktet mot gitteret, men kunne ikke se hva som foregikk. Han hørte en dør bli åpnet, det lød noen angstfylte hyl, og sekunder senere kom vaktene tilbake med sinnataggen mellom seg. Mannen – ustelt, skjeggete og med et villnis av krøller – kjempet imot, men holdt i det minste munn. «Hallo!» ropte Andrew nok en gang idet de passerte, men heller ikke nå ofret de ham et blikk. Det smalt i en dør i den andre enden av korridoren, før det ble stille. Helt stille. Hva i all verden hadde han vært vitne til? Angsten grep ham, denne frykten han hadde kjempet mot hele livet – frykten for å lide, frykten for å dø. Hvorfor i all verden snek den seg inn nå? Var han ikke ferdig med den – han ønsket jo å dø! Det var hinsides all logikk! Nevene knyttet seg rundt gitter stengene, han røsket i dem og stønnet av frustrasjon. Brått gikk døra til gangen opp igjen, og de to mørkkledde kom tilbake. Denne gangen stanset de rett foran døra hans. «Vær vennlig og ta et skritt bakover,» sa en av dem strengt. Skjelvende gjorde Andrew som han sa. Det klikket i låsen, og døra gikk opp. Andrew forberedte seg på harde tak rundt armene, men ingen grep ham. «Vil du komme denne veien,» sa den samme vakten. Det var kanskje et spørsmål, men lød som en kommando.

Hemmelig liga_130x205.indd 17

28.06.15 15.00

teve Cole smilte for seg selv der han sto innenfor alterringen. Han hadde forberedt en kraftsalve av en tale. Det var alltid morsommere å gå på prekestolen med noe slikt enn med en av de ukentlige prekenene du nærmest lirte av deg. Det skulle ikke handle så mye om Gud denne gangen, men mer om den guddommelige intensjonen for alle mennesker, nemlig retten til liv – et verdifullt sådan. Det var det siste verset av salmen. Han fant notatene fram fra Bibelen, glattet over prestekjolen med hånden og kastet et siste blikk utover salen. Kirken var fullsatt i dag. Foruten de eldre kvinnene som trofast møtte opp hver eneste søndag, visste han at denne dagen talte han også til politikere, forskere og professorer, innflytelsesrike personer her i Oxford. De lyttet til ham, han hadde deres fulle oppmerksomhet, ordene hans spilte en rolle. I tillegg satt Melody og de to sønnene deres på første rad. Melody hadde lest gjennom notatene og hjulpet ham å konstruere noen spreke formuleringer, noen slike som enkelte kunne finne på å plukke opp og sitere ham på. 18

Hemmelig liga_130x205.indd 18

28.06.15 15.00

Kirkeorgelet slapp endelig taket i den siste tonen. Han gled ut av alterringen og skrittet lett opp de syv stegene til prekestolen. Han la notatene omhyggelig fra seg og så utover kirkeskipet. Stillhet. Han nøt den. Sola sendte sitt fargede lys inn i rommet gjennom de vakkert dekorerte glassmaleriene. Et hark fra salen. Var det ikke nesten morsomt at det alltid var en person som måtte gi lyd fra seg? «Kjære forsamling,» begynte han og åpnet munnen for å fortsette. Men det kom ikke mer, verken ord eller pust. Øynene rullet opp og han falt som en tøydukke ned bak rekkverket på talerstolen.

Hemmelig liga_130x205.indd 19

28.06.15 15.00

e to vaktene ledet Andrew gjennom en korridor, stanset foran en dør, banket på og ventet. Et svar innenfra kom omgående, og Andrew ble vist inn i et stort rom, et slags kontor. Bak et bredt skrivebord satt en mann og bladde gjennom en dokumentmappe. Foran bordet sto en enslig trestol, og dit førte de Andrew. Noe uvillig satte han seg ned. Mannen var fortsatt opptatt av dokumentene, så Andrew våget et blikk rundt i rommet. Langs høyre vegg sto bokhyller med permer, alle svarte og systematisk plassert. Hyllene virket nesten små under det høye taket. Øverst på veggen bak skrivebordet var en lang rekke vinduer tildekket av mørke gardiner, som for å bekrefte at forretningene her inne var av det lyssky slaget. Den gråhårede mannen la omsider papirene fra seg og betraktet Andrew. Til tross for hårfargen kunne han umulig ha rundet femti. Det granskende blikket fikk Andrew til å krympe seg. Enkelte mennesker utstrålte en autoritet ved sitt blotte nærvær, og denne mannen var en av dem. Sekundene med stillhet var fortærende, og Andrew vred seg rundt for å 20

Hemmelig liga_130x205.indd 20

28.06.15 15.00

se etter fluktmuligheter, men bak ham sto de to svartkledde, begge med hendene på ryggen. «Hvem … hvem er dere?» brast det ut av ham. «Hvorfor er jeg her?» «Ta det med ro,» sa mannen foran ham rolig. «Vi vil deg ikke noe vondt.» «Så la meg gå!» Andrew reiste seg fra stolen, men ble straks presset ned igjen av kraftige never som ikke ville slippe taket i skuldrene. Mannen bak bordet løftet en advarende hånd, ikke mot Andrew, men mot vaktene. «Det holder,» sa han, og de slapp. «Ikke rør meg!» Andrew svelget. «Ellers …!» Det var åpenbart en latterlig trussel, men raseriet bar av med ham. Blodet raste gjennom kroppen, og det bandasjerte håndleddet banket intenst. Han hatet å bli holdt fast – enten det var i en stol eller i en sykeseng, enten det var av hender eller av usynlige sykdomslenker. «Vil meg ikke noe vondt …?» freste han og masserte skulderen med den friske hånden. Mannen bak bordet hevet brynene. Blikket var fortsatt fast og ubehagelig, men Andrew klarte ikke å avgjøre om det var nedlatende eller bare proppfullt av integritet. «La meg få en sjanse til å forklare,» sa han rolig. «Vi har tross alt reddet livet ditt.» Han lente seg framover og lot den siste setningen bli hengende. «Reddet? Jeg ba da ikke om å bli reddet!» korrigerte Andrew sint. «Jeg ville ikke bli reddet!» Mannen senket blikket en smule oppgitt, og da han så opp igjen hvilte det et lite smil på leppene. «Jeg tror vi bør starte på nytt,» sa han. «La meg begynne med å introdusere meg. Jeg er Andante.» Han nikket kort. «Det er det jeg kalles blant venner, og du må gjerne gjøre det samme.» «An … Hvem er dere egentlig?» 21

Hemmelig liga_130x205.indd 21

28.06.15 15.00

«Jeg forstår godt at det er mye du lurer på,» svarte han. «Jeg lover å besvare alle spørsmålene dine, men først må jeg be deg om å roe deg. Vi kommer til å holde deg her noen dager …» «Dere kan ikke …» avbrøt Andrew. «Og hvis jeg ikke vil?» Munnen i den glattbarberte ansiktet strammet seg tanke fullt, som om han veide ordene med omhu. «Foreløpig har du ikke noe valg,» sa han kort, men fortsatt like rolig. «Andrew, kan du fortelle meg hva du gjorde i Oxford og London?» «Om jeg kan …?» Han fnøs. «Hvorfor skulle jeg fortelle deg noe som helst?» «Vi har hatt både deg og faren din, John Reid, under oppsyn nokså lenge. Vær snill og svar meg.» Andrew ble sittende og måpe. Han trodde ikke sine egne ører. Oppsyn? Hva skulle det bety? «Den siste tiden har en del uforklarlige dødsfall rystet Storbritannia,» fortsatte Andante. «Du kan ikke ha unngått å høre om dem. Vi fikk nettopp beskjed om at det har skjedd igjen, denne gangen med en prest i Oxford. Vet du noe om dette – noe som helst?» Stillhet. Andrew satt fortsatt lamslått. Han så ingen forbindelser mellom hans egen tragedie, dette fengselet og de mystiske dødsfallene … Andante ventet mens takviften suste svakt et sted over dem. Men Andrew hadde ikke noe svar, og han skyldte heller ingen noe svar. Munnen forble lukket. Omsider trakk Andante på skuldrene. «Vi blir visst nødt til å gjenoppta samtalen senere. I mellomtiden vil du få både oppfølging og tilbud om terapi. Du har vært gjennom …» «Terapi?» brast det ut av Andrew. «Kan dere ikke bare la meg gå?» Han slo ut med armene. «Dere har ødelagt alt for meg! Og dere har ikke en gang fortalt meg hvem dere er!» 22

Hemmelig liga_130x205.indd 22

28.06.15 15.00

Andante overså ham. «Dette fører ingen vei,» sa han til vaktene. «Ta ham med dere tilbake.» Døra gikk i lås bak Andrew, og nok en gang var han overlatt til seg selv. Han ble stående rådvill midt i det lyse rommet mens det korte møtet fór gjennom tankene på nytt. Alle spørsmålene … og blikket til denne Andante … det var som om han visste så mye mer enn han sa. Både om ham og faren. Så hvorfor sa han ingenting? Andrew gikk bort til sengen og satte seg. Først da la han merke til at det ikke var en lyd å høre fra naborommet, ingen skriking eller banking i veggen. Hva hadde skjedd? Hadde de «tatt seg av» bråkmakeren? Andrew la seg bakover, utmattet og svimmel. Selv om han var oppvokst i et hjem med yngre fostersøsken, hadde han bestandig trodd at han var Johns ekte sønn. Av en eller annen grunn var dette viktig for ham. Og faren – hvis han kunne kalle ham det – hadde latt ham tro det, latt ham tro at det samme blodet fløt i årene deres. Men skulle han være ærlig, fantes det ikke så mange familielikheter. Men jo, det hadde alltid vært viktig for ham, ikke minst på grunn av sykdommene han hadde kjempet med gjennom hele oppveksten. Var det ikke slik at behovet for tilhørighet var størst i de mest sårbare periodene av livet? Oppveksten hadde stort sett vært en lang rekonvalesens – han hadde ofte vært syk og stadig inne til behandling på farens institutt. Selv om faren ikke akkurat var noen allmennpraktiserende lege, men derimot en genetiker, hadde han vært overbevist om at han selv kunne gi barna den beste behandlingen. Særbehandling. Ingen var bedre egnet til å kurere dem fra alvorlige sykdommer enn han. Men dersom professoren i Oxford hadde rett, skyldtes 23

Hemmelig liga_130x205.indd 23

28.06.15 15.00

disse sykdommene farens egne eksperimenter. De var påført ham med vitende og vilje! Det hadde Andrew vanskelig for å svelge! Faren hadde bestandig vært omsorgsfull mot både ham og søsknene. Det vil si – når han var til stede. De hadde fått hjemmeundervisning av private lærere og vært omgitt av omsorgsarbeidere. Var det kanskje ikke av ren barmhjertighet at faren hadde tatt fostersøsknene til seg, gitt dem mat, klær og en … slags familie? Professoren fikk den gode gjerningen til å høres ut som kynisk misbruk! Samtidig var det noe ved professorens anklager som stemte for godt. Det som gjorde så vondt, var å innse at opplysning ene fikk brikker til å falle på plass. For også søsknene hadde vært gjennom mye sykdom, akkurat som ham. De var alle foreldreløse, hadde levd nokså isolert og tilbrakt store deler av livet på instituttet. Kanskje var ikke faren noen ‘Moder Teresa’ likevel? Én avgjørelse var blitt krystallklar for ham, der han hadde sittet på toget til London: Han ville ikke reise hjem! Orket ikke tanken på å konfrontere faren med disse beskyldningene? Andrew hadde kastet opp på toget. Han husket ikke mer fra turen enn at øynene rant over og munnen smakte av bitre oppstøt. Det var tanken på en konfrontasjon som hadde utløst kvalmen. Omsider kom han til London, men han hadde ikke lenger tanke for hvor han var eller hvor han gikk. Han så alle forbipasserende gjennom et slør av tårer, men ingen av dem ofret ham et blikk. Der og da hadde han overbevist seg selv om hva som var sannheten, og med ett ble valget forbausende enkelt: Han ville ikke mer! Andrew så ned på bandasjen igjen der han lå i det fremmede rommet. Det var et paradoks at han hadde mistet livsgnisten, 24

Hemmelig liga_130x205.indd 24

28.06.15 15.00

nå som årene lenket til en sykeseng endelig var over. De siste tre årene, etter at han fylte tjue, hadde formen begynt å stige. Og nå var han helt frisk! Men likevel – han følte ingen glede, han hadde ingen verdifulle minner som holdt ham gående, heller ikke noe framtidshåp. Og ingen familie! Andrew satte seg opp og så ned på det hvitlakkerte bordet foran seg. På den ene siden lå det en liten stabel med bøker, på den andre noen gulnede avisutklipp. Et bilde av en eksentrisk, gestikulerende mann på et av utklippene fanget oppmerksomheten hans, og han strakte seg etter det. «Biologen Walter Franklin har oppnådd imponerende resultater,» leste han og løftet det opp. Papiret var gammelt og stivt, så han skumleste siden etter en dato. Artikkelen var datert helt tilbake til 20. april 1996. Hvorfor i all verden lå den her? Det var neppe tilfeldig. Han leste videre – helt til kan kom til ordet «genforskning». Der ble det bråbrems. Det var som om øynene hadde fått nok. Var det kanskje ikke dette han hadde rømt fra – fra farens forskning? Han ble kvalm av tanken, slapp arket og lot det seile ned på bordet. I stedet plukket han opp en av bøkene, lente seg bakover, gjespet høyt og begynte å lese. Andrew våknet av lyder i rommet. Han skvatt til og løftet hodet, for ved sengekanten sto det to vakter. «Endelig våken,» sa den ene. Andrew satte seg brått opp, og boka ramlet ned fra brystet. Han husket verken at han hadde sluttet å lese eller lagt seg for å sove. Fomlende plukket han den opp igjen og la den på bordet ved siden av et brett med mat som vaktene måtte ha plassert der. Han gned seg i øynene, myste mot dem og ble overrasket over å se inn i et kvinneansikt med smilende, brune øyne. Han slo blikket raskt ned igjen. 25

Hemmelig liga_130x205.indd 25

28.06.15 15.00

«Et godt sovehjerte, skjønner jeg,» sa hun med klar skotsk aksent. Andrew svarte ikke. «Du har ikke spist noen ting, verken kveldsmat eller fro kost.» På brettet lå en tallerken med to smørbrød, egg og bacon. «Ikke en gang lukten klarte visst å vekke deg,» lo hun. «Jeg håper du føler deg litt mer opplagt nå,» gryntet mannen, denne med en aksent som avslørte en fransk avstamning. Andrew så fort på ham. Det var ingenting velkomment i det harde blikket under den mørke manken. Munnen var stram mellom et haukenebb av en nese og en like spiss hake, og den levnet liten tvil: Hvis Andrew et øyeblikk hadde følt et snev av varme i rommet, var det utilsiktet, og den var nå drevet ut. «Andante vil se deg igjen med det samme.» «Kan jeg slenge litt vann i ansiktet først?» sa Andrew, men hadde en følelse av å sette tålmodigheten hans på prøve. Han så rundt seg, og det gikk opp for ham at det ikke var noe innlagt vann der. «Vask, speil, barberhøvel og annet får du ønske deg senere. Ikke særlig smart å plassere slike saker i et rom med en person som er suicidal, eller hva?» sa mannen. «Jeg må på do!» «Det kan vi ordne,» svarte kvinnen. De tok ham med seg ut av rommet og lot Andrew gjøre sitt fornødne alene på et toalett lenger ned i gangen. Han fikk til og med lov til å sprute litt vann i ansiktet, før de førte ham videre til Andantes kontor. Denne gangen sto lederen foran skrivebordet, og han smilte, om enn noe betenkt. «Vær så god og sitt,» sa han og slo ut med armen mens de to vaktene stilte seg bak stolen. «Jeg håper du har sovet godt.» Denne mannen visste helt sikkert hvor lenge han hadde 26

Hemmelig liga_130x205.indd 26

28.06.15 15.00

sovet. Andrew hadde ingen planer om å åpne munnen for å svare på noe som helst. «Velkommen til dødsrikets forkammer,» sa Andante. «Døds … hva-sa-du …?» kvapp Andrew, så opp, og innså samtidig at han allerede hadde brutt sitt eget løfte om å holde tett. Hva slags spøk var dette? «Du hørte riktig,» sa Andante og la armene i kors. «Du har allerede valgt døden, men vi vil gi deg en ny sjanse. Vi gir deg livet tilbake!» Andrew kjente irritasjonen boble innvendig, og det brant i ansiktet. «Jeg har aldri ønsket noen ny sjanse!» Lederens øyebryn løftet seg høyt i pannen, og de fremkalte noen tette nyver i en fortrolig mine. «I de fleste tilfeller er selvmordsforsøk et rop om hjelp. Og det ligger i vår natur å gjøre alt i vår makt for å redde mennesker i nød.» «Så hvorfor holder dere meg innesperret? Ligger det også i din natur?» Andrew slang ordene ut uten å tenke seg om, og igjen banket det i den bandasjerte venstrearmen. Han lettet på trykket med et nervøst stønn. «Bare slipp meg ut herfra!» «Du tok livet ditt,» sa Andante rolig. «Vi reddet deg. Du skylder oss livet – eller i det minste litt takknemlighet.» «Jeg skylder dere ikke noe som helst!» Andante sukket. «Vi kommer inn i denne verden med visse rettigheter. Men du oppga dine, gjorde du ikke? Du ville ikke mer, meldte deg ut, sa opp plassen din. Du avbrøt livskontrakten. Jeg er ikke sikker på om du lenger har noen rettigheter. Eller hva?» Andrew stirret på ham. «Rettigheter? Hva mener du?» Andante slo ut med hendene der han sto foran Andrew. «Kanskje jeg tar feil. Kanskje det ikke fungerer slik. Jeg ønsker bare at du skal innse at du har vært heldig. Dødsattesten din er allerede signert, men foreløpig er ingen blitt varslet, ikke 27

Hemmelig liga_130x205.indd 27

28.06.15 15.00

en gang faren din. Og her i dødsrikes forkammer vil vi tilby deg en vei tilbake. Vi krever ikke noe til gjengjeld, annet enn å få et par dager av ditt nye liv. Du har nettopp våknet etter en svært traumatisk opplevelse og tenker ikke rasjonelt.» Han satte seg på enden av bordet. «Vet du for eksempel hvor du er på vei – jeg mener hvis du nå likevel skulle velge å gjøre det slutt? Opp eller ned? Har du alt i orden med ham der oppe?» Andante pekte mot takviften. «Hva har dere med …?» begynte Andrew, men ble avbrutt. «Vi kan ikke hindre deg i å ta livet ditt igjen, Andrew. Men vi ønsker å gi deg en grunn til å leve. Eller i det minste noe det er verdt å dø for.» Det ble stille, og Andante hadde lukket munnen som for å la ordene synke inn. «Hvordan kan dere …?» stotret Andrew omsider. «Verdt å dø for …? Du snakker som en … en ekstremist, en selvmordsbomber. Er det det dere er, en gjeng terrorister?»

Hemmelig liga_130x205.indd 28

28.06.15 15.00

5 «

gi livet sitt til en god sak er en edel handling, Andrew – ja, til og med å dø for en god sak,» sa Andante rolig. «Men vi er slett ikke terrorister.» Andrew himlet med øynene. «Hva tror du drev krigsheltene våre ut i skuddlinjen under Den andre verdenskrig,» fortsatte lederen, «… om ikke overbevisningen om at fred og frihet var verdt å dø for? De kjempet ved fronten, var villige til å gi sine liv, og det er takket være dem at vi har frihet i dag.» «Hvem er dere?» gjentok Andrew skeptisk. Andante gikk rundt bordet, satte seg på kontorstolen og foldet hendene andektig, som om han ville avsløre en stor hemmelighet. «Du befinner deg fortsatt i London, og organisasjonen vår er underlagt Storbritannias sikkerhetstjeneste MI5,» sa han. «Vi er en spesialgruppe som også har et bein innen MI6 – Secret Intelligence Service – som driver global etterretning. Vi kaller oss bare Hemmelig liga av døde menn.» «Hemmelig … hva-for-noe?» 29

Hemmelig liga_130x205.indd 29

28.06.15 15.00

Andante smilte svakt og pekte mot veggen på motsatt side av rommet. Andrew vred seg rundt. På veggen bak ham hang et emblem som han ikke hadde lagt merke til ved forrige visitt. Det viste en drage omgitt av noen merkelige symboler. Andrew hadde sett det før, det var symbolet til MI5, Storbritannias sikkerhetstjeneste. Under hadde noen tuklet med ordene, men han forsto at det en gang hadde stått: The Secret Department of … et-eller-annet som var tatt bort. I stedet for Department sto det nå Dead men, for noen hadde snudd p-en på hodet og ommøblert ordet. I tillegg hadde league of blitt tilført mellom linjene, slik at det sto: The Secret league of Dead men «Du hørte riktig,» sa Andante. «Her er du omgitt av døde mennesker som har fått livet tilbake, akkurat som deg selv.» Andrew snudde seg tilbake og klarte ikke å skjule et lite flir. «Tuller du? Det der er da ikke noe ordentlig skilt!» Men Andante var alvorlig. «‘Hemmelig liga av døde menn’ er et kallenavn. Men navnet passer bedre enn du aner, det vil du snart forstå. Og jeg ber deg om å tenke gjennom dette: Hvis du først vil dø, hvorfor ikke dø for en god sak?» Andrew bet tennene sammen. Døde menn? Dø for en god sak? Var det en dårlig spøk? Hva visste vel denne mannen om å lide, om å dø av sorg? «Dere kan ikke tvinge meg …!» 30

Hemmelig liga_130x205.indd 30

28.06.15 15.00

Andre bøker av Kristian Kapelrud

Tegnets forsvarere 1. I begynnelsen var tegnet 2. Pakten 3. Det siste slaget «En fantastisk historie fra en fantastisk forfatter. Fengslende og spennende.» GP Taylor, New York Times bestselgende forfatter I landet Alfabeta-Nia blir en dyp sannhet avslørt for folket. De får innsikt i noe det aldri var meningen at de skulle få vite. Hvordan kan de forholde seg til en slik sannhet? I en annen virkelighet sitter den unge forfatteren Louis Mackenzie og følger konflikten i Alfabeta-Nia med falkeblikk. Trilogien utgjør begynnelsen, midten og slutten av hans lange forfatterskap. Bøkene er utgitt av Proklamedia. (Tidligere utgitt av Gyldendal.) Tegnets forsvarere finnes også på engelsk (Defenders of the Sign). www.tegnet.no 348

Hemmelig liga_130x205.indd 348

28.06.15 15.00

Bjørn Are Davidsen, forfatter, skribent og ingeniør

Kåre Skuland, krimforfatter og pastor

En spenningsroman som underholder og utfordrer på samme tid. – Kåre Skuland, krimforfatter

Kristian Kapelrud

Vil menneskeheten være i stand til å forvalte den største oppdagelsen innen legevitenskapen noensinne?

HEMMELIG LIGA AV DØDE MENN

Kristian Kapelrud (f. 1972) er bosatt utenfor Hamar. Han er forfatter og grafisk designer. Hemmelig liga av døde menn er hans sjuende utgivelse. SPENNINGSROMAN

HLDM_dustcover.indd 1

04.08.15 18.25