Jim Elliot - Kristne helter - Proklamedia by Proklamedia

JIM ELLIOT Den store oppgaven

Janet og Geoff Benge

Andre bĂ¸ker i Kristne helter-serien: Corrie ten Boom Loren Cunningham Gladys Aylward William Booth C.S. Lewis Lillian Trasher David Livingstone George MĂźller Amy Carmichael

Kristne helter – Jim Elliot Originalens tittel: Christian Heroes: Then and now Jim Elliot – One Great Purpose Copyright © 1999 YWAM Publishing P.O. Box 55787, Seattle, WA 98155, USA Norsk copyright: © 2016 Proklamedia Oversatt av: Andreas Kristiansen Sats og omslag: Morten Ravnbø Forsidefoto: Istockphoto.com – filipefrazao, estivillml, Britta Kasholm-Tengve Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk: DH Printing House, Latvia 1. opplag 2016 ISBN 978-82-7199-533-1

Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no

Innhold En minneverdig dag...................................................................................... 7 Full fart fremover............................................................................................ 9 Brevet.................................................................................................................... 17 Spanskundervisning.................................................................................... 24 Sammen igjen ................................................................................................ 30 Endelig i Shandia.......................................................................................... 38 Glede og sorg................................................................................................... 47 Den sinte elva.................................................................................................. 55 En ny retning.................................................................................................. 64 Utposter.............................................................................................................. 71 Fra luften............................................................................................................ 79 En plan blir lagt............................................................................................. 86 Et sted ĂĽ lande................................................................................................. 96 Operasjon Auca.......................................................................................... 106 Endelig besĂ¸k................................................................................................ 116 Den store oppgaven.................................................................................. 123 Epilog................................................................................................................. 128 Bibliografi ...................................................................................................... 130 Om forfatterne .............................................................................................. 131

Ecuador ----

----

Sentrale Oriente

----

-----

----

-----

N Rio

SHANDIA

fly

Arajuno

min

15 min

Veien fra Quito og Ambato Shell Mera

in.

15 min. med fly

ly df

Palm Beach

Rio Cu rar ay Bosetningen til aucaene (waoraniene) (der gavene ble heist no ned i kurven) Villa Rio Villano

. med

fly

Puyupungu

35 r tte nu

Kristne helter â&#x20AC;&#x201C; Jim Elliot

ly df

Sangay-vulkanen

Macuma

sta

–1–

En minneverdig dag For sjette dag på rad klatret Jim Elliott ned de ti meterne til bakken fra trehytta der han hadde tilbrakt en urolig natt. Tåkedotter lå over elva og buktet seg mellom trærne. Høyt over ham hadde store skyer samlet seg i horisonten i øst, røde og gylne i morgensola som steg bak dem for å kunngjøre starten på nok en dag i Amazonas-jungelen. Det var ferske spor på den hvite sandstranden, tydelige tegn på at en puma hadde lusket rundt i leiren i løpet av natten. Ed McCully og Roger Youderian klatret ned fra trehytta etter Jim. De tre mennene hjalp hverandre med å tenne bål, så de kunne få seg litt morgenkaffe. Etter en frokost som besto av kaffe, papaya og brød, åpnet de tre unge misjonærene biblene sine og leste en salme sammen. De snakket om hvordan den gjaldt dem og deres situasjon dypt inne i jungelen i Øst-Ecuador. Deretter bøyde de hodene og begynte å be. Da mennene var ferdige, hadde sola steget høyt på himmelen og varmet vekk morgentåka. Skyene i horisonten var borte. En uvanlig lys og klar dag – i hvert fall til å være denne tiden på året – hadde lagt seg over jungelen. Resten av morgenen En minneverdig dag

brukte de tre mennene til å skrive brev til konene sine og vandre langs elvebredden mens de ventet på sine to kolleger. Ved lunsjtid hørte de den velkjente flyduren over trærne. Snart sirklet den gule Piper Cruiseren over dem. Mennene så på at flyet tok sikte på den ene siden av den smale sandstripen de kalte Palm Beach. Den lyse duren fra motoren senket seg noen hakk, før flyhjulene landet i sanden. Piperen stanset på den andre enden av stranden, like ved trehytta. Motoren stanset, og piloten Nate Saint og passasjeren Pete Fleming steg ut av cockpiten. Nate bar på en stor piknikkurv, et kjærkomment syn for Jim, Ed og Roger. Hver dag sendte Eds kone Marilou noe ekstra godt med til mennene. I dag var det rykende ferske blåbærmuffins innpakket i et oppvaskhåndkle. I kurven lå det også en liter vaniljeis som Marilou hadde laget. Mens mennene kastet seg over godsakene, hadde Nate og Pete gode nyheter å fortelle. På turen fra misjonsstasjonen i Arajuno hadde Nate og Pete tatt en omvei over aucaenes bosetning, men de hadde bare sett en håndfull kvinner og barn. Omtrent halvveis til Palm Beach hadde de fått øye på flere aucaer – en gruppe på cirka ti menn som gikk målbevisst mot misjonærene. De ville snart få besøk av aucaer på Palm Beach. De jublet av fryd mens de spiste opp desserten. Jim Elliot klarte nesten ikke å vente. I dag skulle han endelig møte en gruppe med aucaer ansikt til ansikt. Drømmen var å få dele evangeliet med dette beryktede folket. Det var et øyeblikk han hadde drømt om i årevis, noe han hadde planlagt omstendelig i mange måneder. Søndag den 8. januar 1956 skulle bli en minneverdig dag, tenkte Jim. Dette skulle bli den viktigste dagen siden han kom til Ecuador som misjonær i 1952. 8

Kristne helter – Jim Elliot

–2–

Full fart forover Klokken var 14.06 lørdag den 2. februar 1952. Dette var øyeblikket 25 år gamle Jim Elliot hadde ventet på. Jim sto på dekket av «Santa Juana» i den ytre havnekaia i San Pedro, California da frakteskipet la fra land. Bak seg hørte han stønnet fra en slepebåt idet skipet gled ut fra fortøyningen. Jim prøvde å undertrykke et stort smil da han lente seg over rekka og vinket til foreldrene. Han så moren løfte lommetørkleet til øynene og faren dra håndbaken over kinnene. Jim kjente et stikk av dårlig samvittighet over å være så lykkelig mens foreldrene var så triste. De tok farvel med sin yngste sønn, som var på vei ut som misjonær til quechuaene (uttales ketsjwa) i jungelen i Øst-Ecuador, et område innhyllet i mystikk og overtro. Helt siden førsteåret på Wheaton College i Illinois, der han fikk topp-karakterer, hadde Jim lengtet etter å bli misjonær. Nå skulle endelig drømmen bli virkelighet. «Santa Juanas» motorer banket om kapp med hjertet hans. Jim vinket farvel til foreldrene. Faren var kledd i en marineblå dress. Moren hadde på seg sin fineste aprikosfargede kjole og blomstrede hatt. Helt siden Jims mor hadde hørt om Jims misjonsdrøm, hadde hun påpekt at det trengtes masse kristent arbeid i USA. Men selv om moren var urolig for livet han hadde valgt, visste han at foreldrene hadde forberedt ham på det som ventet. Fred og Clara Elliot hadde lært alle de fire barna sine verdien av selvstendighet. Fra tidlig alder hadde Jim, storebrødrene Full fart forover

Bert og Bob, samt lillesøsteren Jane nytt større frihet enn de fleste barn på deres alder. Jim og vennene kunne dra på tur og fiske i dagevis, noen ganger flere uker av gangen. De skaffet seg masse utstyr og forsyninger fra lokalbutikken og dro ut i naturen utenfor Portland, Oregon, der Jim ble født og vokste opp. Jims foreldre stolte på at guttene holdt seg unna trøbbel og tenkte at turene var en god måte for barna å lære seg å ta ansvar. Jims foreldre mente også at barna skulle jobbe for det de hadde lyst på. De fikk ingenting gratis i barndomshjemmet. Det var uansett ikke så mye penger i omløp. Jims far var evangelist i kirkesamfunnet Plymouth-brødrene, og moren var kiropraktor med hjemmekontor. For å tjene litt ekstra penger, begynte Jims storebror Bert med gjenvinning lenge før det ble vanlig. Hver lørdag kjørte Bert den gamle pickupen sin til fyllingen, der han, Jim og Jims venn Dick Fisher gikk gjennom søppelet på jakt etter noe som kunne selges eller brukes på nytt. Trioen samlet på flasker og brusbokser og alt mulig som kunne ha verdi. De fant også ting de beholdt selv, som murstein de ville bruke til å bygge en grill i hagen, en gammel, men helt brukbar sofa, til og med en bjørnefell med hode. Jim fant noen merkelige verktøy en venn på skolen fortalte ble brukt til utstopping. Redskapene fascinerte ham så mye at han tok noen timer i å lære seg å stoppe ut dyr. Det første han prøvde seg på var en av de irriterende måkene som plaget ham på fyllingen. Elliot-barnas venner var alltid velkommen hjemme hos dem, så med fire unger var huset fylt av barn som kom og gikk. Mange misjonærer var også innom. Under middagen pepret Jim dem ofte med spørsmål. Det var disse besøkene som ga den unge gutten inntrykk av at misjonslivet var både viktig og fullt av eventyr. 10

Kristne helter – Jim Elliot

Jim beveget seg akter på «Santa Juana». Propellen malte vannet til skum på sin vei ut i Stillehavet. Jims foreldre var nå bare små prikker i horisonten, der de fortsatt sto på kaia. Jim vinket til dem for siste gang. Neste gang han skulle treffe dem var det han som var misjonæren på besøk i Portland. Da skulle han svare på spørsmålene til en nysgjerrig småtass. Da San Pedro forsvant ut av syne, la Jim kameraet forsiktig tilbake i skinnetuiet som hang rundt nakken hans. Han så på vennen og misjonærkollegaen Pete Fleming. «Vel, da er vi på vei», sa han entusiastisk. Pete rettet på brillene og gliste. «Jepp, nå er vi på vei, partner!» Jim likte ordet partner. Det hadde faktisk ikke vært lett å finne en partner som ville bli med til Ecuador. Han hadde trodd han hadde funnet den rette partneren to ganger før, men begge ganger hadde det falt i fisk. Først hadde det vært Bill Cathers, som Jim traff på Wheaton College. Jim og Bill hadde tatt opp igjen vennskapet på en leir for bibeloversettere i regi av Wycliffe i Oklahoma sommeren 1950. Det var på denne leiren Jim hadde bestemt seg for å reise til Ecuador og invitert Bill Cathers. Bill hadde takket ja, og de hadde blitt igjen i Oklahoma i flere uker etter leiren for å se hvordan de fungerte sammen. Jim og Bill ledet bibelgrupper i en liten forsamling i Oklahoma som tilhørte Plymouth-brødrene. De tok diverse strøjobber for å dekke utgiftene, som å male hus og reparere gjerder. Jim og Bill gikk fint sammen, og etter seks uker var de klare til å dra hjem, skaffe støttespillerne de trengte for å klare seg økonomisk på misjonsmarken og ta farvel med familie og venner. Jim hadde hele tiden håpet og bedt om at han ville få to andre menn å dra ut sammen med seg. Da han sto på farten til å dra hjem til Portland, virket det som han hadde fått Full fart forover

bønnesvar. Ed McCully, nok en venn fra Wheaton College, skrev til Jim for å si at han hadde sluttet på juss for å bli misjonær. Jim kunne nesten ikke tro hvor lett alle brikkene falt på plass. På vei tilbake til Portland dro han innom Milwaukee for å besøke Ed. Det var ett år siden sist, og Jim ble slått av vennens talegaver. Det var ikke tilfeldig at Ed hadde vunnet en landsomfattende pris for veltalenhet. Og selv om Ed ville blitt en fremragende advokat, ville disse evnene komme godt til nytte som misjonær også. Noen uker etter at han kom tilbake til Portland begynte planene å smuldre opp. Først skrev Bill Cathers og fortalte at han og kjæresten skulle gifte seg, og selv om han fortsatt ønsket å dra ut til Ecuador som misjonær, var han usikker på om en kone ville finne seg i å leve et primitivt liv blant quechuaene. Derfor kunne han ikke lenger være med. Jim ble enda mer nedslått da Ed McCully fortalte om sine planer om å gifte seg med sin Marilou. Jim skjønte ikke hvorfor han plutselig fikk så mye motgang. Han var sikker på at Gud hadde kalt ham til Ecuador, men de to partnerne han hadde funnet skulle plutselig gifte seg, begge to. Ville han noen gang finne en partner? Til slutt bestemte Jim seg for at hvis han ikke fant noen som ville bli med, fikk han dra alene. Han begynte å besøke brødremenigheter i USA for å skaffe seg den økonomiske støtten han ville trenge som misjonær. Et av de første stoppestedene var Seattle, Washington. Der hadde hans gamle venn Pete Fleming gitt ham innpass i en lokal brødremenighet. Elliott- og Fleming-familiene hadde vært venner lenge før Jim og Pete ble født, og guttene hadde vært lekekamerater så lenge de kunne huske. Jim holdt en gripende tale i Seattle om misjon. Den var 12

Kristne helter – Jim Elliot

faktisk så gripende at det forandret livet til Pete Fleming. Før den kvelden hadde Pete planlagt å studere teologi og gifte seg med kjæresten Olive. Men da han hørte sin gamle venn tale, ble han overbevist om at han skulle bli med Jim til Ecuador. Etter at Jim hadde sluttet å lete, fikk han altså plutselig den misjonspartneren han hadde bedt om. Sammen la han og Pete ut på en rundreise i Statene. De talte i menigheter og på bibelgrupper hele veien til Østkysten og tilbake. Underveis ble de overbevist om at Gud ønsket å sende dem ut som partnere, akkurat som Jesus hadde sendt disiplene to og to. Og nå var de altså om bord på skipet som skulle ta dem til Ecuador. Idet Santa Juana snudde nesa sørover og satte full fart nedover kysten, fant Jim og Pete veien til lugaren de delte. Jim la noen gjenstander på hylla ved siden av køya si – et bilde av familien tatt i bryllupet til broren Bob, et annet av venninna Betty, samt Bibelen og den lille, svarte skinninnbundne notisboka han hadde hatt med seg overalt siden studietiden. Han trengte nesten ikke å åpne den lenger, for han hadde lest i den, talt fra dem og sitert fra den så mange ganger at han kunne innholdet utenat. Han hadde begynt å skrive i den da han var førsteårsstudent ved Wheaton College; sidene var fulle av interessante og utfordrende fakta om misjonsmarken. Det andre året på Wheaton ble han spurt om å tale på noen studentsamlinger i regi av Student Foreign Mission Fellowship (Studentenes Ytremisjonsforening). Først visste han ikke hva han skulle tale om, men så kom han på notisboka og bestemte seg for å utfordre studentene med de faktaene han hadde samlet. Nå, mens skipets motor dunket under ham og saltlukten i luften trakk inn gjennom kuøyet, grunnet Jim på noen av faktaene han hadde samlet i notisboka: Det fantes 1700 språk som ikke hadde fått noen deler av Bibelen oversatt. 90 prosent Full fart forover

av kristne som sa de ønsket å bli misjonærer kom seg aldri ut på misjonsmarken. 64 prosent av verdens befolkning hadde aldri hørt navnet Jesus Kristus. Hver time døde det 5000 mennesker, altså 120 000 om dagen. Det fantes én kristen arbeider per 500 innbyggere i USA, mens tallet for resten av verden var i gjennomsnitt én kristen arbeider per 50 000. For hver mann som søkte seg til misjonsmarken var det 18 kvinner. Jim tenkte på hvor ofte disse faktaene hadde motivert ham. De pekte ut retningen for ham, som et kompass. Hver gang han hadde et ledig øyeblikk hadde han trukket den svarte notisboka opp av lomma og fundert over det som sto der. Han lovet seg selv at han ikke skulle bli blant de 90 prosentene som aldri kom seg ut på misjonsmarken. Han ville ikke la noe distrahere eller stanse ham. Han tenkte også på de 120 000 menneskene som døde hver dag. Hvis 64 prosent av dem aldri hadde hørt om Jesus Kristus, så betydde det at minst 76 800 mennesker døde hver dag uten å vite om veien til himmelen. Når han talte over disse forholdene, understreket Jim alltid at kristne arbeidere måtte reise ut av USA. Han sa at siden det var én kristen arbeider per 500 innbyggere i USA, og bare én per 50 000 i resten av verden, var det hundre ganger så mange kristne arbeidere i USA! Ikke bare det, men i USA fantes også kristne radioprogrammer, bøker og plater. Jim mente det var urettferdig at ett land skulle ha så mange kristne ressurser når så mange andre land hadde så få. Jim hadde alltid gjort sitt beste for å overbevise sine medstudenter og andre om behovet for misjonærer som reiser ut. Resultatet var at han også hadde overbevist seg selv. Idet han ble vugget i søvn av Stillehavet, visste han at han var en av de ti prosentene som fulgte opp sine ord med handling. Han var endelig på vei for å bli misjonær. 14

Kristne helter – Jim Elliot