© 2012 Back to Jerusalem Av Eugene Back and Brother Zhu Norsk Copyright: © 2014 Prokla-Media forlag Original tittel: Crimson Cross 2012 Til norsk ved Børge og Tone Bentsen Sats: Brødr. Fossum AS, Oslo Trykk og Innbinding: InPrint, Latvia ISBN: 978-82-7199-424-2 Prokla-Media Grimerudvegen 77 2312 Ottestad – Norge tlf. 62 57 43 43 – Fax 62 57 43 01 e-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no
Til alle som vil bli med pü hva Gud gjør gjennom den kinesiske husmenighet.
midtens rike moderniseres
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1. Midtens rike moderniseres. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. Røttene til kinesisk kristendom. . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Oppklaringer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Prøvd gjennom ild . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Fra gåsemøkk til straffeleir: Etableringen av Kinas Evangeliske Fellesskap . . . . . 6. Veksten i Kinas Evangeliske Fellesskap . . . . . . . . . . . 7. En kort introduksjon av nettverkene . . . . . . . . . . . . . 8. Kinas evangeliske fellesskap (Tanghe-nettverket). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Fangcheng husmenighetsnettverk. . . . . . . . . . . . . . . 10. Fem brødre-nettverket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. Hulen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12. «Født på ny»-bevegelsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Husmenighetsnettverket Sannhet . . . . . . . . . . . . . . . 14. Misjonærtrening. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15. Lixin husmenighetsnettverk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Lille Joes nettverk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Andre nettverk og personligheter. . . . . . . . . . . . . . . . 18. Wenzhou. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19. «Tilbake til Jerusalem» og fremtiden for den kinesiske husmenighetsbevegelsen.. . . . . . . . . . . . . . 20. Konklusjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21. Fotnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9 11 27 37 47 58 69 83 93 97 106 113 126 135 148 157 167 177 186 200 211 225 235
7
Forord
Gud vil ta deg på en vei som du aldri kunne forestille deg! Hilsninger fra «Den himmelske mannen»: Som en etterfølger av Jesus er jeg også en medarbeider sammen med deg. Tålmodig og utholdende tåler vi lidelsene som møter oss fordi vi tilhører hans rike. Bibelen forteller oss at «Jesus er den samme i går, i dag og til evig tid» (Hebreerne 13:8). Jesus sier oss alltid sannheten: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten gjennom meg.» (Joh.14:6) Jeg anbefaler denne boken, «Kinas blodrøde kors», på det varmeste. Jeg kan forsikre deg at hvis du virkelig overgir deg til Guds plan, så vil boken ikke bare gi deg bedre forståelse for hva det vil si å være en misjonær, men også føre deg inn på en radikal misjonsvei. Takk til Gud! Mens du leser vil du bli forundret over hvor mange vidunderlige ting Gud gjør i den kinesiske menighet i dag. Visjonen om «Tilbake til Jerusalem» er ikke bare et kall til den kinesiske menighet, vestlige troende skulle også være delaktige i visjonen. Dine fremtidsplaner eller forpliktelser er kanskje annerledes enn mine, men husk at Jesu misjons befaling er for alle som vil følge ham: Forkynn de gode ny hetene om Guds rike i hele verden til et vitnesbyrd for alle nasjoner. Å, Herre! Måtte ditt rike komme til Kina, Midt-Østen og Jerusalem! Tiden for å gå ut med evangeliet er sannelig kommet. Gjennom vår Herre Jesu død på korset, og ved den kraften som reiste ham opp fra døden, så vil Den ånd ta oss skritt for skritt inn i den plan og hensikt som Gud har kalt oss til i disse siste tider: Gå og spre budskapet om Jesu fantastiske kjærlighet til alle nasjoner, enten det gjelder ateister, buddhister, hinduer, eller de som tilhører islam.
10 kinas blodrøde kors Ved Guds pülitelige ord vil vi forkynne med full overbevisning at evangeliet om Jesus Kristus frelser alle som tror. Enten de er etterkommere av Ishmael eller av Isak, kan de bli frelst gjennom troen pü Jesu navn! Vil du akseptere Guds kall i livet ditt, og samarbeide med ham? Broder Yun, 22. februar 2012
Introduksjon
Jeg var endelig i stand til å sitte ned med den mystiske Bror Ren. Han satt ovenfor meg ved et lite trebord, og så ut til å være i dype tanker før han begynte å fortelle om det han hadde sett i Kina i løpet av de siste 30 årene. Det er ikke enkelt å arrangere et møte med Bror Ren. Noen vil si at det er så og si umulig. Bror Ren, også kjent som «den flygende finne», kan møte deg til en middagsavtale en kveld, forkynne et budskap på den andre siden av jorden før du våkner om morgenen, og rekke tilbake igjen før lunsj. Det hadde krevd mye planlegging og et solid bønnesvar, å få oppholdt ham lenge nok til en samtale om hans brede erfaring med undergrunnskirken i Kina. Som folk flest har nok heller ikke du hørt om Bror Ren. Husk da at for hemmelige organisasjoner som for eksempel CIA, KGB eller PSB, så er berømmelse og gjenkjennelse ensbetydende med fiasko. Dette gjelder også for Bror Ren. Enhver publisering av eller oppstuss rundt hans bragder ville være en alvorlig svikt ettersom det sannsynligvis ville føre til avbrytelse av prosjekter, og problemer for misjons arbeid i flere lukkede land omkring i verden. Bror Ren har i mange år vært pastor for Broder Yun, mer kjent som «Den himmelske mannen». Han er også den offisielle oversetteren for Broder Yun siden han er en av de få i Vesten som snakker mandarin, og som samtidig forstår Broder Yun’s særegne dialekt. Vi satt på en avsides øy i det nordlige Europa. Øya, bare én kilometer i diameter, hadde ingen andre tegn til menneskelig aktivitet, og kunne heller ikke tilby innlagt vann eller elektrisitet. Det var et virkelig bemerkelsesverdig sted, den fullstendige kontrasten til de støvete gatene i utkant-Kina som Bror Ren har kalt sitt hjem i over 30 år. Bror Ren har vært ansvarlig for trykking og leveranser av
12 kinas blodrøde kors over 11 millioner bibler i Kina, ledet organiseringen av 200.000 søndagsskolelærere, arrangert trening for tusenvis av pastorer, evangelister og misjonærer, og han har sluset flere titalls millioner dollar direkte ut til misjonsmarken. Han har bidratt betydelig i det som tegner til å bli den største misjonsbevegelsen i menneskets historie. Jeg startet intervjuet med følgende setning: «Jeg vet at du har vært en av de få som har klart å trykke og distribuere bibler i Kina. Hvordan kom dette i gang?» Han lente seg tilbake i stolen, og tenkte seg om et øyeblikk. Så satte han seg opp, og flyttet seg opprømt frem til kanten av setet mens han begynte å fortelle historien med livaktige detaljer. Det du er i ferd med å lese er en sann historie slik den er fortalt av Bror Ren. Faktaene som kommer frem er dobbeltsjekket og bekreftet av andre deltakere i de hendelsene som er beskrevet. Denne sanne historien om kristent mot og innsats har aldri blitt nedskrevet eller publisert tidligere. Bror Ren: Det var ikke enkelt å få bibler inn i Kina etter at Deng Xiao Ping åpnet nasjonen for samhandel med utlandet på 80-tallet. Biblene piplet inn, en etter en, og det ble betraktet som en stor seier hvis bare én av tusen troende kunne få hånd om en Bibel. Dette fortsatte inn i 90-årene. En av de mest populære metodene den gang var å bringe biblene inn i kofferter. Mange misjonærer og studenter begynte å reise til Hong Kong og over grensen til Kina for å bære inn bibler. De la dem igjen på forhåndsbestemte droppsteder. I de dagene kom de fleste biblene inn til Hong Kong via Japan, siden dette var et av de få landene i Asia som kunne tilby trykking med god nok papirkvalitet. Gjennom 80-årene bodde jeg i Taiwan, og forkynte evangeliet der. Herren hadde lagt en tung byrde på hjertet mitt for Kina, og i 90-årene flyttet jeg og familien min til Hong Kong. Jeg hadde ledet turgrupper fra Vesten og inn i Kina, og var godt kjent med både Hong Kong og Sør-Kina. Behovene i menighetene den gang var enda større enn de er i dag. Menighetene var ennå på et begynnerstadium. Med så mange behov var det
introduksjon 13
vanskelig å avgjøre hvor man burde begynne, men mangelen på bibler var så skrikende over hele landet at jeg besluttet å starte med det. Jeg ble dermed et «pakkesel» for Jesus, og begynte å bære bibler inn i Kina. Ofte brakte jeg biblene inn i den sørlige delen, og leverte dem på steder som Guilin. Etter å ha brakt bibler inn til Kina i flere måneder begynte jeg å føle kostnadene som en utfordring. Å være et «pakkesel» for Jesus var slett ikke billig. Jeg satte meg ned regnet over hva det faktisk kostet å drive med denne frakten. Hvis man tok med trykkingen i Japan, frakten til Hong Kong, kostnadene til kurerenes (flybillett, kost og losji), og tap av bibler som ble konfiskert, så var dette en svært kostbar operasjon. Jeg beregnet det hele til å koste mer enn 300 kroner per bibel, og dette var i 90-årene. Gud ga meg ideen om å trykke bibler inne i Kina. Men jeg var jo en kurer, ikke en boktrykker. Hvilke forutsetninger hadde jeg for å starte med trykking? Jeg gikk til folk jeg visste hadde erfaring med slike prosjekter, slike som East Gate Mission, Revival Christian Centre, og andre grupper som hjalp kinesere med å skaffe seg bibler. Jeg spurte dem hva de tenkte om et samarbeid for å få trykket bibler inne i Kina. Hver gang fikk jeg ett av to svar: Enten sa de at de allerede hadde forsøkt, og at det ikke lot seg gjøre, eller de hadde ikke forsøkt, og ønsket heller ikke å gjøre det. The Bible League sa at de akkurat hadde gjort en stor investering i en kostbar bokpresse i Japan, og at trykking i Kina dermed ikke var aktuelt. Flere andre organisasjoner hadde dessuten brent fingrene i Kina, og ville ikke gjøre nye forsøk. Jeg var skuffet over at det skulle vise seg så vanskelig å finne en kompetent partner. Jeg ante ikke lenger hva jeg skulle finne på. Men Herren ville ikke lette på byrden min. I ett tilfelle i 1994 fikk jeg ordnet et møte med en kjent forretningsmann fra Taiwan. Han eide en av de største skyskraperne i det prestisjefylte området Causeway Bay i Hong Kong. Vi møttes og diskuterte ideen om trykking inne i Kina. Forretningsmannen var en kris-
14 kinas blodrøde kors ten, og ville gjerne bidra med sine ressurser for å hjelpe menigheten i Kina. Han skulle senere bli en av dem som hjalp Broder Yun ut av Kina. Forretningsmannen fra Taiwan var enig med meg i at det burde finnes en bedre metode enn å frakte biblene over grensen i kofferter. Han likte idéen om trykking inne i landet. Han sendte sin sekretær for å treffe meg på flyplassen i Hong Kong, og hun ga meg pengene til å starte planleggingsprosessen. Fra Hong Kong reiste jeg til Guilin, og kontaktet en professor ved ett av de lokale universitetene. Han var en god venn av Broder Yun. Dette er den samme professoren som brukte tid sammen med Broder Yun for møysommelig å skrive ned hele Yun’s historie på en notatblokk. Papirblokken ble til slutt boken som i dag er kjent rundt i verden som «Den himmelske mannen». «Jeg har noen jeg vil du skal treffe», sa professoren til meg da jeg møtte ham i Guilin. I Kina finner du ikke partnere på Gule sider; du blir enten introdusert for dem av andre, eller du får ingen partnere i det hele tatt. Som med det meste i Kina handler det om hvem du kjenner. Professoren tenkte at det ville være nyttig for meg å møte denne vennen. Han visste hva jeg jobbet med, og forstod risikoen med et slikt trykkeprosjekt. Han koblet meg derfor til noen som han mente hadde nok erfaring til å lose meg unna de farligste skjærene. Jeg trengte nemlig noen som kunne hjelpe meg å navigere i en undergrunnsverden av illegal virksomhet i Kina. Da jeg møtte professorens venn først gang syntes jeg han så ut som om han kom rett ut fra en agentfilm. Man kunne se på ham at han var vant med å leve på kant med loven. Det var noe skyggeaktig over skikkelsen. Han var kledd i en jaktvest, håret var samlet i en tykk, sort hestehale, og han ga inntrykk av å ha full oversikt over hva som foregikk. Da han gikk inn i rommet trodde jeg alt var avslørt. Professoren har snakket med feil folk, tenkte jeg, og nå har China Public Security Bureau (PSB) sendt denne mannen for å fange meg. «Dette er min venn, Simon», sa professoren da jeg
introduksjon 15
rakte frem hånden for å hilse på ham (navnet er endret). Selv om jeg hadde mine bange anelser falt jeg snart for Simons vittighet og sjarm. Jeg forble likevel på vakt overfor ham denne første gangen, og valgte å ikke dele idéen om trykking av bibler. Jeg vendte snart tilbake til Hong Kong, men besøkte ofte Guilin. Mange utlendinger foretrakk å frakte bibler til Guangzhou, og favorittstedet for overnatting var The Garden Hotel. På grunn av denne trafikken ble hotellet grundig overvåket, og de fleste rommene ble avlyttet. Hotellet var en gullgruve for de kinesiske myndig hetene. Der ville mange utenlandske gjester snakke om sine idéer og prosjekter, og skjødesløst nevne navn på sine medarbeidere. Slik ble opplysningene tilgjengelige for myndighetene som samlet dem inn og utnyttet dem i sitt overvåkingsarbeid. Dette var en av grunnene til at jeg valgte Guilin for mine møter i stedet for de mer vanlige stedene som Guangzhou eller Shenzhen. Guilin hadde mye besøk av turister og reisende i embetes medfør, og ikke så mange mistenkelige misjonærer. På én av mine turer til Guilin ringte telefonen på rommet mitt straks etter at jeg hadde ankommet. Jeg svarte, og i andre enden var Simon. Hvordan kunne han vite at jeg var i byen, undret jeg meg. Jeg hadde ikke fortalt noen at jeg skulle til Guilin. Ingen visste heller hvilket hotell jeg hadde valgt, og slett ikke hvilket rom jeg bodde på! Jeg ble straks mistenksom. «Nihao!» sa jeg, en vanlig hilsen på mandarin. Simon ringte for å invitere meg til middag hjemme hos ham, en stor ære i Kina. Jeg var fortsatt mistenksom. Han syntes å vite altfor mye. Var middagsinvitasjonen en felle? Jeg følte meg veldig i tvil. Jeg valgte å følge min gamle tommelfingerregel fra Ronald Reagan om «å stole på, men samtidig forsikre seg». Jeg takket ja. Jeg tok en taxi til området han hadde nevnt, men dro ikke direkte til den oppgitte adressen. I stedet ba jeg sjåføren om å kjøre videre. Vi fortsatte et par kvartaler til nedover veien, og så spaserte jeg omkring i området for å se etter om noe var mistenkelig. Jeg merket meg samtidig mulige fluktruter om det skulle bli nødvendig.
16 kinas blodrøde kors Simon fortalte meg senere at han hadde kontakter på hotellet som skulle holde utkikk etter meg, og som skulle varsle straks de så meg. Jeg visste det ikke da, men Simon skulle snart spille en betydelig rolle i mitt liv. Vi ble etter hvert svært nære venner. Da jeg kom hjem til Simon, var huset fylt av de mest vidunderlige dufter jeg noen gang hadde opplevd. Simon var en kokk i verdensklasse! Han ønsket meg varmt velkommen, og viste meg rundt. Det er ikke enkelt å forklare, men vi fikk en umiddelbar kontakt. Simon var en ny venn, likevel følte jeg at jeg hadde kjent ham i årevis. Jeg hadde aldri spist så velsmakende mat i hele mitt liv! Simon hadde magiske evner når det gjaldt mat, og satte sammen smaksopplevelser som danset på tungen. Etter middagen viste Simon meg sine fotografi utmerkelser, og delte historier med meg om familiens kongelige og ærerike fortid. Idet kvelden gikk mot slutten inviterte Simon meg på gjenvisitt for å bruke mer tid sammen, og for å treffe familien. Senere besøkte jeg Simon igjen, og brukte tid med både hans foreldre og besteforeldre. Jeg er vanligvis hemmelighetsfull om min visjon og mine prosjekter i Kina, men med Simons familie delte jeg åpent om hva Gud hadde kalt meg til å gjøre. Jeg forklarte dem mine tanker om hva Gud gjorde i verden, og hva jeg følte Gud hadde vist meg angående Kinas fremtid og undergrunnsmenigheten i landet. Da de hørte hva jeg fortalte tok Simons bestemor meg i hånden, så meg dypt inn i øynene og stilte meg det mest overraskende spørsmålet jeg noen gang hadde fått: «Kunne du tenke deg å bli adoptert av vår familie?» Jeg hørte ordene hun sa, men tenkte straks at jeg hadde misforstått. Hun spurte meg igjen: «Kunne du tenke deg å bli adoptert av vår familie?» Idet hun sa det for andre gang gikk det opp for meg at jeg hadde hørt rett, det ga bare ingen mening. Hvorfor skulle jeg ønske å bli adoptert? Jeg var mer enn 40 år gammel, og tiden for adopsjon var over for lenge siden. Dessuten hadde jeg både en mor, en far og besteforeldre.
introduksjon 17
Jeg begynte å spekulere på om familien kanskje trengte penger, og dermed var på jakt etter en «rik slektning» for å løse problemene. Jeg forklarte dem at jeg kun var en misjonær uten store ressurser, og at jeg ikke hadde noen penger å tilby dem. Bestemoren så på meg. Man kunne se på ansiktsuttrykket hennes at min finansielle status ikke engang hadde streifet henne. Bestemoren holdt fast på spørsmålet. Hun følte nemlig at Gud talte til henne om å ta meg inn i sin familie. Jeg følte også Guds nærvær der og da. Ydmykt aksepterte jeg den store æren. Sammen gikk vi igjennom den offisielle prosessen. Jeg fylte ut alle papirene, og da alt var klart hadde vi en offisiell seremoni som markerte øyeblikket da jeg ble et adoptert medlem av Simons familie. Fra den dagen ble Simon og jeg uatskillelige partnere. Hver gang folk så oss og spurte hvem vi var, svarte jeg med et smil at vi var brødre. Dette vakte latter siden det var åpenbart for alle at den kinesiske mannen og vest-europeeren ikke kunne være virkelige brødre. Vi forklarte oss alltid med at vi hadde forskjellige mødre, men samme Far. Simon ble min forbundsfelle i trykkingen av bibler i Kina. Han viste seg å være en forbløffende ressurssterk mann. Kort etter at vi hadde besluttet å trykke bibler i Kina, kom vi fram til samme konklusjon: Det lot seg ikke gjøre. Vi fortsatte likevel i tro på at Gud hadde en løsning. Jeg begynte å ta med Bibelen til Simon i biter. Han hadde vært fotografinstruktør, og hadde mange studenter som nå drev sin egen virksomhet. Mange av disse forretningene var blitt store foretak. Litt etter litt bygde vi opp et arkiv av negativer som skulle brukes i forbindelse med trykkingen. Simons tidligere studenter var over alt. De tok imot oss med åpne armer. Simon spøkte med dem, og introduserte meg som sin bror. Etter at formalitetene var unnagjort begynte vi å dele med dem hva vi var ute etter. Omsider fant vi et sted der filmene kunne klar gjøres for trykking. Etter en tid, mottok jeg en telefon
18 kinas blodrøde kors om at filmene nå var komplette. De var rullet inn i avispapir da jeg hentet dem. Straks vi hadde hånd om filmene, arrangerte vi på nytt møter med hver av de tidligere studentene for å finne ut om bibeltrykking. Studentene ble glade da de så oss komme tilbake, noe jeg antok hadde to årsaker. For det første var de begeistret for Simon. Han kunne virkelig dette med å gjøre en stor entré, og å få oppmerksomhet. Han hadde ikke mye penger, men det visste ingen. Simon kunne presentere seg på en måte som imponerte folk, og skape et inntrykk av at han hadde store ressurser. Han kunne to fraser på engelsk, men til gjengjeld brukte han dem hele tiden. Dette gjorde et sterkt inntrykk på landsens kinesere som mente Simon måtte være svært dannet siden han til og med snakket engelsk. Lite visste de at de eneste to frasene Simon kjente var «no problem», og «sit down, please!». Dette sa han stadig, og han behersket uttalen perfekt. Den andre grunnen til studentenes begeistring tror jeg var fordi de så en utlending, altså en mulighet til å tjene penger. Vi delte vårt ønske om å trykke bibler med den ene etter den andre. Hver gang sank hjertet i brystet på dem, og vi så at de ble lange i masken av skuffelse. Et vanlig svar i møtene ble «kjære, ærede lærer, du er alltid velkommen til oss. Vi vil gjøre alt for å imøtekomme deg og hjelpe deg, men vi er ikke i stand til å hjelpe deg med dette prosjektet». Jeg forstod problemet deres. Hvis de samtykket i å hjelpe oss ville hele livsgrunnlaget deres være i fare. På den tiden hadde en ny lov kommet som fastslo at enhver som gjorde forsøk på å trykke en Bibel ville bli arrestert, deres forretning konfiskert, og de ville måtte sone minst sju år i fengsel. Vi besøkte 12–15 ulike fotografiske bedrifter som alle var eid av Simons tidligere studenter, men ingen var villige til å hjelpe oss. Selv om jeg forstod dem, ble jeg litt perpleks over mangelen på samarbeidsvilje. Vi reiste i det indre av Kina på steder hvor jeg aldri hadde vært. Disse trykkerne sa at de ikke var i stand til å trykke bibler illegalt fordi risikoen var for stor. Men mange av dem trykket illegale ting som jeg
introduksjon 19
regnet som langt mer risikabelt enn å trykke Bibelen. De trykket pornografi, materiell som var kritisk mot myndighetene, og til og med anti-kommunistisk. Man skulle tro at myndighetene ville straffe trykking av slikt materiell langt hardere enn trykking av en religiøs bok. Tiden gikk. Vi besøkte alle tenkelige trykkerier i Simons kontaktnett. Vi reiste til steder langt fra bysenteret, og møtte folk som kjente den illegale trykkeri verdenen godt. Vi hadde lett høyt og lavt, men endt opp med ingenting. Visjonen var vi overbevist om at kom fra Herren, så vi var virkelig forvirret. Hvis Gud ønsket at vi skulle gjøre dette, hvorfor ble alle dører stengt rundt oss? Hvis det var Gud som ga oss visjonen om å trykke biblene i Kina, hvorfor førte det oss bare inn på blindveier? Simon hadde vendt tilbake til byen. Vi stod på by torget, og en følelse av motløshet senket seg over meg. Jeg så på Simon, og sa «Simon, vi har gjort alt vi kan gjøre. Det er ikke mer å gjøre nå.» «Vi har ikke gjort alt vi kan gjøre», svarte han. «Selvsagt har vi det. Er det noen steder du vet om hvor vi ikke har prøvd? Kjenner du noen andre som vi ikke har snakket med ennå? Det virker som om alle har avvist oss. Risikoen med å trykke bibler i Kina er for stor.» «Nei, vi har ikke prøvd det stedet!» Jeg snudde meg for å se hvor han pekte. Jeg så en massiv bygning like ved med et stort, rødt banner strukket tvers over fasaden. Mens jeg forsøkte å tyde de kraftige kinesiske tegnene på banneret demret det for meg at det Simon nå foreslo, var jevngodt med selvmord! «Vi kan ikke gå dit! Ikke tale om!» «Hvorfor ikke?» spurte han. Jeg studerte ansiktet hans for å finne et smil. Kanskje han bare forsøkte å muntre opp stemningen etter alle skuffelsene. Jeg ble klar over at han var helt alvorlig. Han spøkte ikke. Jeg så tilbake på banneret. Tegnene viste at bygningen foran oss var de kinesiske myndighetenes offisielle hovedtrykkeri.