KRISTNE HELTER
Loren Cunningham (1935–)
Uten forvarsel, dukket et stort verdenskart opp for Lorens indre øye. Det ble dekket med bølger som slo innover hvert land. Så forvandlet bølgene seg til ungdommer som inntok hver nasjon.
Loren Cunningham_cover.indd 1
Janet og Geoff Benge
Helt siden han var en ung gutt hadde Loren drømt om å skrive «Gud er kjærlighet» på månen, slik at alle i hele verden kunne se det. Loren Cunningham har viet livet sitt til å nå alle verdens folk med de gode nyhetene om Jesus Kristus. I dette arbeidet har han besøkt hver nasjon på hele jorden. Lorens visjon om bølger av unge mennesker ble til virkelighet gjennom misjonsbevegelsen Ungdom i Oppdrag (Youth With a Mission) som nå er etablert i mer enn 190 land. De brenner for å bringe evangeliet til hele jorden.
LOREN CUNNINGHAM
Inspirerende, sanne historier om menn og kvinner som fulgte Guds kall.
10.06.14 10:46
– Kristne helter – Loren Cunningham
LOREN CUNNINGHAM Bølger av ungdom til hele verden
Janet og Geoff Benge
Kristne helter – Loren Cunningham Originalens tittel: Christian Heroes: Then and now – Loren Cunningham, Into All the World Copyright © 2005 YWAM Publishing P.O. Box 55787, Seattle, WA 98155, USA Norsk copyright: © 2014 Proklamedia Oversatt av: Andreas Kristiansen Sats og omslag: Kristian Kapelrud Forsidefoto: Schutzphoto fra Istockphoto.com Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia ISBN 978-82-7199-429-7
Innhold 1. Åpning i skylaget ................................................................................. 7 2. «Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!» ............................... 11 3. «Der har dere jammen fått en skikkelig predikant!» ....... 21 4. Nye sko .................................................................................................... 31 5. Ansiktet til ei lita jente .................................................................. 39 6. Bølge på bølge ..................................................................................... 49 7. «Du er jo Tom opp av dage!» .................................................... 59 8. «Du trenger aldri mer ha økonomiske bekymringer» ...... 69 9. Ungdom i Oppdrag ........................................................................ 77 10. Et svært sjenerøst tilbud ............................................................... 91 11. Den første bølgen .......................................................................... 101 12. Multiplikasjon ................................................................................. 109 13. Hotell Golf ......................................................................................... 117 14. Organisasjonen vokser ............................................................... 127 15. Bare begynnelsen ........................................................................... 141 16. Nye jaktmarker ............................................................................... 153 17. Gå derfor ut ....................................................................................... 165 Bibliografi ...................................................................................................... 173 Om forfatterne ............................................................................................. 175
6
Kristne helter – Loren Cunningham
–1–
Åpning i skylaget Det lille firesetersflyet steg høyere på den afrikanske himmelen. 25 år gamle Loren Cunningham stirret spent ned på det tørre landskapet med noen spredte trær – nå skulle han få oppfylt sitt livs drøm. Han var på vei til byen Kedougou i Mali. I det området fantes det mange landsbyer som aldri hadde fått høre evangeliet, og Loren var kommet for å gi dem det. Ved siden av Loren satt flygeren, Talmadge Butler, på denne to timer lange turen. Han var en tøff texaner med bredskåren hake, en veteran på misjonsmarken i Afrika. I baksetet av flyet satt kona til Talmadge, Betty, og deres lille sønn Stevie. Talmadge var varm og åpenhjertig, og de to mennene fant tonen med det samme. Turen gikk fint helt til noen skumle, sorte skyer dukket opp i horisonten. Snart var det lille flyet omringet av et tett skylag. Da Loren kikket ut av vinduet, så han bare en grå grøt. «Sikten er helt elendig,» sa Talmadge og så på klokken. «Vi har fløyet en time, og det er bare en times drivstoff igjen. Hvis vi skal snu, må vi gjøre det nå. Det er umulig å lande Åpning i skylaget
7
i dette været. Det eneste sikre er å snu og fly tilbake. Vi kan prøve igjen i morgen.» «Du bestemmer,» sa Loren. Han begynte å bli nervøs av regnet som pepret flyskroget. «Det hadde vært fint å komme seg ut av dette uværet.» Men de skjønte fort at det var lettere sagt enn gjort. Selv om de hadde snudd og fløyet 50 minutter tilbake, var de fortsatt inne i stormen. Stormen lekte med flyet lik en katt seigpiner en mus. Loren hørte at Betty satt i baksetet og ba. Han snudde seg og så at Stevie satt helt stiv med store øyne. Skulle livet hans ende her – i en flystyrt i Afrika? Han var klar for å dø for misjonsbefalingens skyld, men han hadde jo nettopp kommet i gang med arbeidet Gud hadde kalt ham til. Skulle det ta slutt før det kom i gang? Stemmen til Talmadge avbrøt tankerekken. «Dette er alvorlig, Loren. Vi er nødt til å be. Jeg klarer ikke å finne ut nøyaktig hvor vi er, men vi er nødt til å lande snart.» Selv om Talmadge var rolig i stemmen, skjønte Loren hvor farlig situasjonen var. De hadde mindre enn ti minutter med drivstoff igjen, og ante ikke hvor de var. Loren kikket på drivstoffmåleren, men dro fort blikket til seg. Nåla sto helt til venstre. Han bøyde hodet og ba: «Gud, vis oss veien ut herfra. Vi er dine tjenere, og vi stoler på at du vil lede dette flyet ned på trygg grunn.» Han åpnet øynene, kikket ut vinduet og kjente at hårene reiste seg i nakken. De var kommet over en åpning i skylaget! Loren kunne se bakken for første gang siden uværet hadde omsluttet dem! «Der er åpningen vi trenger. Fortsett å be. Jeg tar oss ned,» sa Talmadge og dykket ned i hullet. Loren grep armlenene da bakken kom rasende mot dem. 8
Kristne helter – Loren Cunningham
«Takk og pris!» utbrøt Talmadge. «Det er helt utrolig. Jeg ser veien til rullebanen. Jeg tror jeg kan lande her.» Med de ordene trakk Talmadge i en spak og gjorde flyet klart til å lande. Det høljregnet fortsatt da de fire passasjerene klatret skjelvende ut av småflyet og fant ly i en gammel hangar. Der inne sa Talmadge: «Det er det nærmeste jeg noen gang har kommet at det har gått galt. Men Gud viste vei, ikke sant, Loren? Hvor stor var sannsynligheten for at det skulle komme en åpning akkurat der som tok oss ned til nøyaktig det stedet vi skulle lande?» Loren sa seg enig. Det var en opplevelse han aldri ville glemme, og han hadde opplevd mye spennende så langt i livet. Han husket da han var fire år gammel og Gud hadde reddet ham og familien fra den visse død.
Åpning i skylaget
9
10
Kristne helter – Loren Cunningham
–2–
«Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!» Seks år gamle Phyllis Cunningham sang med skingrende stemme: Kaller du det religion? Nei, nei. Jeg traff en bror her om dagen. Jeg ga ham høyre hånd. Med det samme jeg snudde ryggen til, baktalte han meg. Kaller du det religion? Fire år gamle Loren kjente plutselig et dytt i siden. Han kikket på søsteren og sang med: «Nei, nei.» Et par familier og en uteligger hadde samlet seg rundt de to små barna som sang på et varmt, støvete gatehjørne av Main Street i El Centro, California, bare to mil fra grensen til Mexico. Det var den 18. mai, 1940, litt over en måned før Loren fylte «Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!»
11
fem – en helt vanlig lørdagskveld for Loren. Han og Phyllis sang duett, før moren eller faren talte til den lille gruppen som hadde stanset for å høre på. Så kom det beste: Lorens mor, Jewell Cunningham, inviterte alle som ville høre mer om evangeliet til å bli med hjem til det lille huset deres på Adams Street. Der ventet det store fatet med pepperkaker hun alltid satte fram for anledningen sammen med kald melk rett fra kjøleskapet. Loren kom seg gjennom det siste verset uten å motta noen flere stikk i siden fra Phyllis, og gikk et skritt tilbake for å gi plass til faren Tom, som hadde åpnet sin store, svarte bibel. Plutselig hvisket moren: «Tom, vi må gå. Nå med en gang! Gud sier at vi må gå nå!» Loren kjente morens grep om skulderen. «Kom igjen. Når Gud sier at vi må gå, da går vi,» sa hun mens de hastet nedover gata. Loren hørte at faren sa: «Det var alt for i kveld, folkens. Vi håper å se dere på møtet klokken ni i morgen tidlig. Dere er hjertelig velkommen innom hos oss nå etterpå hvis dere vil snakke mer.» Og dermed skyndte Cunningham-familien seg nedover fortauet mot bilen. Selv om mange ville ha syntes at morens oppførsel var merkelig, var Loren ganske vant til det. Foreldrene hans hørte Guds stemme, og når Gud talte til dem, var det deres plikt å adlyde – og adlyde fort! Hvis Jewell Cunningham var sikker på at Gud ba familien om å gå, da gikk de. Og det var kanskje ikke så ille å avslutte nå, tenkte Loren på vei nedover den travle gata, siden foreldrene ofte stanset for å kjøpe en helt nyoppfunnet godsak på hjemveien – softis med sjokolade. Loren og Phyllis satte seg inn i foreldrenes splitter nye, svarte Plymouth sedan, og Tom satte nøkkelen i tenningen. Motoren malte fornøyd da bilen kjørte av sted. 12
Kristne helter – Loren Cunningham
Loren kikket ut av vinduet på flaggstangen ved bensinstasjonen, som plutselig begynte å svaie som et palmetre i kraftig vind. Før han fikk tid til å tenke noe mer over det, kjente han et rykk. «Å, nei! Jeg tror jeg har kjørt på noen!» utbrøt Tom. Det ristet i bilen på ny, og de hørte en dyp, rumlende lyd. «Jesus, hjelp oss. Det er et jordskjelv!» kom det fra Jewell. Loren satt som forstenet og stirret ut av vinduet. Butikkskilt svingte voldsomt fram og tilbake, og fotgjengere løp midt i gata. Det ble fullstendig trafikkork. Rumlingen ble høyere. Noen skrek. Bygninger ristet. Loren satt i bilen og så at søylegangen de hadde sittet under for bare noen minutter siden falt i bakken med et brak. Alle bygningene langs Main Street tumlet over ende som dominobrikker. Strømledninger ble revet ned, og gnistene fylte kveldshimmelen. Ett minutt senere var skjelvet over og luften fylt av støv, skrik og forvirring. Lorens far satte bilen i første gir og trillet sakte nedover den ødelagte gaten. Mennesker gikk langsomt til side for å slippe bilen forbi. De ristet på hodet mens de stirret på det som bare noen minutter tidligere hadde vært en helt vanlig gate, en helt vanlig dag. Mens Tom Cunningham kjørte, ropte Lorens mor til mennesker for å høre om de var skadet. Familien sneglet seg hjemover mot Adams Street, der Tom ba alle om å vente på gårdsplassen mens han gikk inn for å sjekke at alt var i orden inne i huset. Tom forklarte til Loren at det ville komme flere etterskjelv, og at de måtte holde seg unna store bygninger i noen dager. Snart kom Lorens far ut av huset med en diger haug med tepper og puter – og fatet med pepperkaker. «Vi kan jo ikke la disse gå til spille!» sa han. «Er huset i orden?» spurte Jewell. «Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!»
13
«Etter det jeg kunne se. Ingenting er ødelagt, bortsett fra noen kopper og tallerkener,» svarte Tom. «Takk Gud, for din beskyttelse,» sa Lorens mor. «Det var et kraftig skjelv. Jeg håper ingen ble skadet, men det skal godt gjøres, siden størsteparten av Main Street ligger i grus. For ikke å snakke om de andre byene lenger nede i dalen.» Neste dag fikk Loren høre at jordskjelvet hadde fått et offisielt navn: Imperial Valley-jordskjelvet. Folk hadde kjent det så langt unna som Los Angeles og Arizona, og ni mennesker var blitt drept. Blant de døde var en kvinne og datteren hennes – de hadde fått en søyle over seg. Og på veien til Holtville hadde bakken åpnet seg og slukt en bonde, mens de to muldyrene han leide i tau klarte seg. Et helt hønsebur hadde forsvunnet i en sprekk som åpnet seg i bakken. Jernbaneskinner var blitt stygt bøyd, og flere broer var skadet. Skolebarna snakket om en spesiell hendelse i flere uker etterpå. Det handlet om en mann som hadde vært i badekaret på et hotell i El Centro da jordskjelvet kom. Mannen ble så overrasket at han tok hatten sin og løp ut. Først da han hadde roet seg litt, skjønte han at han sto der helt naken! Omtrent alle bygningene i byen ble skadet under jordskjelvet, og alle sov utendørs i to uker etterpå. Det gjorde at Loren følte seg som en av uteliggerne som bodde i parken på den andre siden av gata. De pleide å komme innom huset for å tigge, og Lorens mor ga dem alltid en enkel oppgave å utføre før de fikk servert et deilig måltid og beskjed om at Gud elsket dem. Utrolig nok ble ikke pinsemenigheten der Lorens far var pastor skadet i jordskjelvet. Likevel holdt de møtet neste dag på parkeringsplassen utenfor, av frykt for etterskjelv. Det var ikke det eneste uvanlige Loren la merke til i gudstjenesten. Det var mange flere mennesker til stede enn vanlig – folk Loren aldri hadde sett i kirken før. 14
Kristne helter – Loren Cunningham
«Det virker som om vi trengte et jordskjelv for å vekke dere fra dvalen!» sa Lorens mor da hun ønsket de nye velkommen. Tema for talen den dagen var hvor usikkert og skjørt livet er, og alle fulgte nøye med. På ettermøtet kom mange av de nye fram for å ta imot Jesus og bli kristne. Atten måneder etter jordskjelvet skjedde det nok en hendelse som satte livet og døden i perspektiv, men i en langt større skala. Den 7. desember 1941 bombet japanerne Pearl Harbor på Hawaii. Følgen var at USA ble med i 2. verdenskrig. Seks år gamle Loren satt rolig og hørte på president Roosevelt på radioen: «Alle japanere utgjør en trussel mot landet vårt,» sa Roosevelt. «For deres egen sikkerhet, og vår, skal alle personer av japansk avstamning melde seg og transporteres til interneringsleire.» Loren skjønte ikke helt hva president Roosevelt snakket om, men de triste ansiktene til de japanske guttene og jentene han så påfølgende lørdag talte et tydelig språk. Familiene holdt hagesalg i oppkjørselen foran husene sine for å prøve å bli kvitt eiendelene sine før de ble ført bort. Loren og moren gikk innom ett, og Loren så hvordan en japansk kvinne prøvde å holde igjen tårene da hun solgte familiens porselen og møbler. Moren kjøpte noen vakre, marineblå risboller. Hver gang han så disse bollene senere, tenkte Loren på alle de triste menneskene som hadde måttet forlate hjemmene sine. Han lurte på hva som hadde skjedd med dem etter at de klatret om bord i de store militærbilene og ble kjørt bort. Like etter at alle av japansk avstamning var forsvunnet fra El Centro, ble Tom Cunningham utnevnt som oppsynsmann for kvartalet. Det innebar at når luftsirenen lød, en advarsel om fiendtlige fly, måtte han patruljere kvartalet og sørge for at det ikke kom lys som flyene kunne få øye på fra noen av vinduene. Det var nifst å sitte i mørket og høre på flyduren der «Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!»
15
oppe. Lorens mor la seg ofte under dyna sammen med barna og leste historier til dem i lyset fra en lommelykt. Lorens far forsikret ham om at de japanske flyene de hørte bare var på rekognosering. «De tar bilder,» sa han. «Sånne fly har ikke bomber.» Likevel var det en tøff tid. Loren fryktet at faren skulle bli innkalt til militærtjeneste, i likhet med fedrene til mange av vennene. Men myndighetene ønsket at pastorene skulle holde kirkene åpne og hjelpe amerikanerne gjennom krigens prøvelser. Derfor ble Tom Cunningham værende i El Centro. Han hang et banner over inngangen til kirken med en stjerne for hver mann i menigheten som var gått i krigen, slik at forsamlingen ble minnet om å be for dem. Mange mennesker kom til Gud i denne tiden, både på grunn av krigens traumer og jordskjelvet. En vinterdag i 1942 knelte også Loren foran alteret og ba Jesus komme inn i livet sitt. Men køen av voksne var så stor at ingen la merke til ham. Til slutt reiste han seg og gikk bort til moren. «Mamma,» utbrøt han, «det er ingen som bryr seg om meg!» Jewell ga Loren en stor klem og ba ham fortelle hva som var i veien. Loren forklarte at han også ville ta imot Jesus i hjertet, og moren ba med ham. Det var et viktig øyeblikk i Lorens unge liv, og han ønsket å dele Jesu kjærlighet med alle han møtte. Noen ganger lå han i sengen om natten og prøvde å pønske ut hvordan han skulle klare å fortelle det til hele verden på en gang! Han hadde lyst til å plassere enorme, svarte steiner på månen som dannet bokstavene «Gud er kjærlighet!» Men siden det var umulig, fokuserte han heller på vennene han hadde rundt seg. I stedet for å plassere steiner på månen, samlet Loren en gruppe med førskolebarn og førsteklassinger i søndagsskolebussen 16
Kristne helter – Loren Cunningham
som sto parkert bak kirken. De møttes hver ettermiddag etter skolen. En etter en fulgte barna Lorens eksempel og ba om at Jesus skulle komme inn i hjertet deres og ta bort all synd. Loren følte det var helt naturlig å fortelle om bussmøtene under middagen, akkurat som foreldrene fortalte om menneskene de hadde bedt med og forkynt for den dagen. En uke etter at han knelte ved alteret, ble Loren døpt av faren. Flere av barna fra skolebussmøtene gjorde det samme. Foreldrene til Loren ledet den voksende menigheten i El Centro i tre år etter jordskjelvet. Til slutt kom det over 300 mennesker på søndagsgudstjenestene. Loren fikk en trompet da han fylte sju og skulle få lov til å bli med i det stadig voksende menighetskorpset når han hadde lært seg noen noter. Men så, vinteren 1944, fortalte pastorparet menigheten at Gud hadde kalt dem til å flytte til Tucson, Arizona, for å hjelpe til å drive en ny menighet. Loren var ni år og hadde lite lyst til å forlate vennene på skolen og i menigheten. Han hadde flyttet flere ganger før, men da hadde han vært så ung at det ikke hadde plaget ham. Da han ble født den 30. juni 1935 bodde familien i Maricopa, California. Maricopa var en liten by, så liten at Loren faktisk ble født i Taft, den nærmeste byen med jordmor. Etter det hadde foreldrene flyttet ofte i arbeidet med å bygge opp mange små menigheter i California. Men denne gangen var det annerledes. Loren ville savne å sykle med vennene sine og spise de saftige vannmelonene som falt av de overlessede pickupene med frukt og grønt som humpet gjennom byen om sommeren. Det var ikke god stemning da familien pakket sakene og satte kursen østover mot Arizona. Den våren begynte Loren og Phyllis på skolen Flowing Wells i Tucson, og snart gikk livet sin vante gang. Tom Cunningham talte to ganger hver søndag, pluss tirsdag og torsdag kveld, og barna sang på gatemøter. Rundt samme tid kunne «Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!»
17
Lorens mor fortelle at hun var gravid, med termin en måned før jul. Etter bare et par måneder i Tucson, hadde den nye menigheten til Cunningham-paret samlet inn nok penger til å kjøpe en tomt og begynne å bygge en ny kirke. Derfor ble Loren tatt på sengen da telefonen ringte en lørdags morgen, som den gjorde ti–femten ganger om dagen. Alle var samlet i stua, og da Lorens far reiste seg for å ta telefonen, sa moren: «Tom, hvis det er pastor Elton Hill i Covina som ringer for å si at han skal slutte og spørre om du vil ta over, må du si ja!» For en merkelig ting å si, tenkte Loren der han sto og ventet på at faren skulle ta telefonen. Loren fulgte spent med da faren la røret mot øret og nikket til moren: «God dag, Elton,» sa Tom. «Hva kan jeg gjøre for deg i dag?» Samtalen fortsatte, og da den var ferdig, satt tre stykker Cunningham og ventet på rapport. «Det var akkurat som du sa,» begynte Tom med store, forundrede øyne. «Pastor Hill skal slutte, og han vil at vi skal ta over for ham. Jeg sa at hvis det virkelig er Herrens vilje, så vil menigheten stemme for at vi skal komme uten at jeg må på intervju.» Loren klarte ikke å la være å spørre: «Hvordan visste du at pastor Hill skulle ringe i dag, mamma?» Moren så på ham med brunt, begeistret blikk. «Verken faren din eller jeg har sett pastor Hill på to år, men da jeg ba i går kveld viste Gud meg at neste sted for oss er Covina. Så da det ringte, visste jeg at det var ham.» «Hvordan er det i Covina? Er det som i El Centro?» spurte Phyllis. «Jeg tror kanskje det er enda bedre,» strålte moren. «Og bare vent til du ser alle appelsinlundene.» 18
Kristne helter – Loren Cunningham
Loren utstøtte et gledeshyl. Han hadde bare vært i Tucson i fire måneder, men det hadde vært de fire varmeste månedene i livet hans, og tanken på å dra vestover igjen fylte ham med glede. Og det ble akkurat som faren hadde sagt. En annen pastor sa seg villig til å overta den lille menigheten i Tucson, og familien Cunningham pakket snippesken nok en gang. Loren gledet seg hele veien til Sør-California. Han hadde vært i Los Angeles flere ganger på kristne teltmøter og begivenheter, men nå skulle de flytte dit. De kjørte til slutt over den siste åskammen og ned i Azusa-dalen. Appelsintrær i full blomst sto langs begge sider av den kilometerlange strekningen fra motorveien til Covina. Loren nøt hvert sekund. Etter å ha tilbrakt mesteparten av livet i ørkenen, var det fantastisk å skulle flytte til denne frodige, grønne dalen. Faren stanset foran kirken, og familien Cunningham kikket ut av bilvinduene. «Der ser dere vårt nye hjem, rett ved siden av kirken,» sa pastor Cunningham. Loren studerte trehuset, som var hvitmalt med en liten hage. «Å, Tom!» utbrøt Jewell og dultet ektemannen i skulderen. «Din tullebukk. Du sa jeg ikke ville like huset, men det ser jo ut som et lite slott!» Helt riktig, tenkte Loren. Det var definitivt et steg opp fra de siste stedene de hadde bodd. «Det er vårt hjem så lenge Herren vil ha oss her,» sa Tom da han åpnet bildøra. «Jeg lurer på hva han har for oss her.»
«Når Gud sier at vi skal gå, da går vi!»
19
KRISTNE HELTER
Loren Cunningham (1935–)
Uten forvarsel, dukket et stort verdenskart opp for Lorens indre øye. Det ble dekket med bølger som slo innover hvert land. Så forvandlet bølgene seg til ungdommer som inntok hver nasjon.
Loren Cunningham_cover.indd 1
Janet og Geoff Benge
Helt siden han var en ung gutt hadde Loren drømt om å skrive «Gud er kjærlighet» på månen, slik at alle i hele verden kunne se det. Loren Cunningham har viet livet sitt til å nå alle verdens folk med de gode nyhetene om Jesus Kristus. I dette arbeidet har han besøkt hver nasjon på hele jorden. Lorens visjon om bølger av unge mennesker ble til virkelighet gjennom misjonsbevegelsen Ungdom i Oppdrag (Youth With a Mission) som nå er etablert i mer enn 190 land. De brenner for å bringe evangeliet til hele jorden.
LOREN CUNNINGHAM
Inspirerende, sanne historier om menn og kvinner som fulgte Guds kall.
10.06.14 10:46