Mot morgengry - Kristen Heitzmann by Proklamedia

Quinn Reilly gjorde det rette for fire år siden. Men mannen hun sendte i fengsel da hun stilte som vitne, er ute igjen. For å beskytte seg selv og de rundt henne, holder hun avstand til alle, men Spencer-familien begynner å bety noe for henne – ikke minst uimotståelige Livie og den uforutsigbare faren hennes. Til slutt tar hun sjansen på å be suksess-guruen om noe hun håper kan løse problemene hennes. Men denne gangen fører den alternative løsningen hans dem begge ut i noe de ikke er forberedt på. Kan de overleve møtet med fortiden og bygge seg en framtid?

Kristen Heitzmann

MOT MORGENGRY

et er ikke uten grunn at Morgan Spencer omtales som «suksess-guruen». Men etter tapet av kona står han på kanten av stupet, og Livie, datteren på to år, er alt han lever for – inntil de dumper borti en kvinne med problemer som kanskje kan dra ham ut av hans egne.

Mot morgengry er tredje bok om gleder og sorger rundt Spencer-familien, men historien i denne boken står godt alene.

Kristen Heitzmann har skrevet en rekke romantiske spenningsromaner og vunnet flere priser for bøkene sine. Sammen med ektemannen Jim og storfamilien, kjæledyr og villdyr bor hun ved foten av Rocky Mountains. Hun har tidligere utgitt Vingeslag og Stille som natten på norsk.

Mot morgengry_omslag_135x210.indd 1

10.11.14 16.00

Mot morgengry

Mot morgengry 135x210.indd 1

10.11.14 14.21

MOT MORGENGRY en roman

Mot morgengry 135x210.indd 3

10.11.14 14.21

Mot morgengry Norsk copyright: © 2014 Proklamedia, 2312 Ottestad Copyright © 2012 Kristen Heitzmann, Originalens tittel: The Breath of Dawn Første gang utgitt på engelsk av Bethany, en avdeling av Baker Publishing Group, Grand Rapids, Michigan, 49516, U.S.A., All rights reserved. Til norsk ved Ellen Ofte Jakobsen Omslag og sats: Kristian Kapelrud Forsidefoto: iStockphoto.com – iconogenic, TommL, BenGoode, IakovKalinin. Skrift: Adobe Garamond Pro 10,75/13 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia ISBN 978-82-7199-342-9

Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no

Mot morgengry 135x210.indd 4

10.11.14 14.21

Til Everleigh Grace Min glede og fryd Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Matteus 6,33

Mot morgengry 135x210.indd 5

10.11.14 14.21

Mot morgengry 135x210.indd 6

10.11.14 14.21

Prolog

ynet av Morgan, urørlig som en stein ved siden av jordhaugen, fikk Noelle St.Claire Spencer til å tro at et menneske kunne gå i tusen knas. Om noen tok på ham, kunne han smuldre opp og blåse bort. Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Hun kjente varmen fra det lille barnet som sov i armene hennes, uvitende om at pappaen hennes så ut som om han var like nær graven som henne han begravde. Mammaen hennes. Jill. Noelle klemte det morløse barnet tettere inntil seg, samtidig som henne egen lille gutt presset seg tettere inntil beina hennes, som om han fornemmet tyngden av et tap han ikke skjønte så mye av. Med en lang arm holdt Rick beskyttende rundt sin egen familie og ett medlem av Morgans. Høy, taus som en skiltvakt, speilet øynene hans den samme smerten som hennes. Hvordan kunne dette skje? Nei, ikke hvordan. Hvorfor. Halsen var tykk av tårer, munnen sur av sorgens bitre smak da hun så ned på barnets ansikt. Kom hun til å bære med seg fornemmelser av minner om en mor som hadde båret henne i seg, lagt armene om henne og strøket hendene over henne, full av forventning om stunder fylt av undring og glede? Hvem skulle fortelle henne det? Hun kunne se tausheten vokse i Morgan – han som hadde behersket ordenes kunst med samme dyktighet som en imperiebygger, som hadde levd sterkt og heftig. En gang før hadde hun sett ham falme. Nå virket han fargeløs. Han løftet hodet, trengte mer, ett øyeblikk mer å holde fast i mens presten avsluttet bønnen over kisten. «Vi overlater denne sjel til Gud i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.» De som sto nærmest graven korset seg – bare ikke Morgan. Han sto urørlig. Hun rørte ved armen hans. Mot morgengry

Mot morgengry 135x210.indd 7

10.11.14 14.21

«Ikke.» Munnen åpnet seg knapt rundt ordet. Sammenkrøllet som en silkeorm i en flanellkongkong ga babyen hans fra seg et lite klynk. Morgan snudde seg ikke. Han stirret ned i hullet i bakken og mumlet med ru stemme: «Ta henne med deg, vil du?» «Hjem til deg?» «Til ranchen.» Han kastet et blikk på Rick, lillebroren som var større enn ham. «Jeg er ikke noe bra for henne.» Naturligvis trodde han det. Etter alle ting. «Du blir med,» sa Rick, stødig, stoisk. «Hjem til oss.» Morgan sa ikke noe. Smerten hans rev i henne. Rick fortsatte: «Vi skal hjelpe til, Morgan, men du må komme, du også. Datteren din trenger deg.» Han skjønte kanskje ikke virkningen av de ordene, ord Morgan hadde hørt en gang før. Da gjaldt de en annen datter, en han forsøkte å redde uten å klare det. Han hadde mistet Kelsey, og derfor virket Jills død ekstra ubarmhjertig og meningsløs. Det gikk en skjelving gjennom ham, og solen glitret i nye sølvtråder i det svarte håret. De indigoblå øynene så nesten svarte ut. Ansiktet var grått. Han sto med en fot over grensen til de døde. Livie var det eneste som holdt ham tilbake. Overbeviste han seg selv om at hun og Rick var alt babyjenta hans trengte, kom han kanskje til å flytte den andre etter. Hvem ville ikke ha gjort det? Svigerforeldrene hennes, Hank og Celia, sto klare til å støtte dem, men det var Consuela, husholdersken hans, som gikk bort til ham. Ansiktet viste et hjerte som var knust av tapene hans. «Du dra med dem, Morgan,» sa hun. De nærmest svarte øynene glødet bak tårene, haken var skjøvet fram. «Dra. Og komme tilbake.» Langsomt slapp han pusten. «Greit.» Han tok ett skritt, og da han først var i bevegelse, fortsatte han. Ikke til limousinen han hadde kommet i, men til hans vinrøde Maserati Gran Turismo som oste av en kraft og prestisje som var i største laget for den smale veien fram til kirkegården. Noelle grøsset ved tanken på ham bak rattet. Hvor mange ganger hadde ikke hun og Rick ventet på telefon med beskjed om at han hadde kjørt seg i hjel i fylla? Men da han virkelig kjørte ut, var han klinkende edru. Og han overlevde. Og ble frisk igjen. Denne gangen var det Jill og to venninner i en bil innhyllet i røyk fra en skog- og lyngbrann. Brannbilen så dem ikke. Det måtte finnes en mening et sted, men hun fant den ikke. Hun fant bare sorg og smerte. Lydløse regndråper begynte å falle rundt dem da hun og Rick kom

Kristen Heitzmann

Mot morgengry 135x210.indd 8

10.11.14 14.21

etter ham bort til bilen. Ikke noe babysete der, for han tok aldri med seg Livie i sportsbilen. Hadde han parkert den her som en enkel vei ut? «Morgan …» begynte Rick. Den eldste Spencer-sønnen bøyde seg fram og kysset babyen sin på hodet før han så opp på broren. «Sees der.» Hun ventet at Rick skulle protestere, overtale ham til å fly tilbake med dem, men han sa bare: «Ikke kjør som en gal.» Et mørkt, gledesløst smil nappet i Morgans munnviker idet han satte seg inn. MYGRLS sto det på bilskiltet – en påminnelse om å komme hjem til dem han elsket? Eller for å ha dem med seg hvor han enn dro. Nå hadde han bare Livie. Noelle trykket henne beskyttende inntil seg. Tårene strømmet nedover kinnene hennes da motoren brølte og han forsvant. Bort fra mat og medfølelse fra familie, forretningskontakter og hundrevis av venner og kjente i mottakelsen. Morgan tydde til veien. Morgan tydde alltid til veien. Hun så opp på Rick som hadde festet blikket på lille Olivia. «Han drar ikke fra henne, Noelle. Han er ikke slik.» *

Sorgen var ikke en følelse. Det var en kraft, et vesen som krevde adgang like høflig som en stangende vær. Og når bare muren var knust, portene splintret, ville helvete bryte løs. Morgan trykket gassen lengre inn, som om farten var et forsvar og kunne bære ham langt nok, fort nok av sted til å hindre at den gnagende smerten malte ham til støv. Jill. Han kunne ikke huske en tid da han ikke elsket henne. Selv de årene de var fra hverandre, hadde hun vært der, inni ham, og beslaglagt minnene, hjemsøkt hjertet. Bak sinnet, følelsen av å være sviktet og sveket, lå alltid lengsel. Vissheten om at hun var i verden. Og vevd inn i alt som hadde med Jill å gjøre, var Kelsey, datteren som han i fjorten år trodde at hun hadde abortert. Datteren han forsøkte å redde fra å dø av leukemi. Han sviktet da. Hva fikk dem til å tro at han ikke kom til å svikte nå også, overfor Livie? Han knep øynene igjen, selv om speedometeret passerte 170. Så husket han at han ikke var alene på veien og åpnet øynene. Skulle han fly, skulle det skje på et sted der ingen andre måtte betale prisen sammen med ham. Det var nok av slike steder mellom California og Ricks ranch i fjellene i Colorado. Han hadde flydd med bil før, like etter at Kelsey døde, og da ble han Mot morgengry

Mot morgengry 135x210.indd 9

10.11.14 14.21

lappet sammen med så mange metallnagler, bolter og rør at han kunne konkurrere med en hvilken som helst robot. Men han overlevde. Jill derimot ble drept moment. Så raskt at hun ikke kjente smerte, slapp all lidelse. Var bare borte. Det trikset skulle han gjerne ha kjent. Hvis det ikke var for Livie. Hjertet svulmet midt i den sugende smerten. Ingenting han gjorde, ingenting som skjedde ham, kunne visst sette en stopper for den kjærligheten. Han var kanskje ikke noe bra for henne. Kanskje kom han til å svikte henne som han hadde sviktet Kelsey, og nå Jill også. Men ingenting i verden kunne få ham fra å elske henne så godt han kunne. Ikke denne smerten. Ingenting framtiden måtte ha i vente. Jill smilte til ham fra solskjermen, helt avslappet og naturlig i et ubevoktet øyeblikk. Ved siden av henne var et bilde av den nyfødte Olivia, og det eneste han hadde av Kelsey før englene tok henne med seg. Skallet og tapper og av en annen verden salvet hun ham med nytt mot. Dråper av nåde fra en sjel lutret i lidelse. Han måtte være fullstendig uimottakelig for nåden som trengte enda en omgang av den pisken.

Kristen Heitzmann

Mot morgengry 135x210.indd 10

10.11.14 14.21

uinn likte at fjellene fikk henne til å føle seg liten. Ingen uvant følelse for den som knapt nok er 160 cm høy, men under de tårnende toppene følte hun seg liten som en mus. Praktisk talt usynlig. Nesten usynlig nok. Hun gikk ut på balkongen som var for smal til møbler, men bred nok til at hun kunne stå og se utover som et menneskelig termometer – og det trengtes på et sted med så vekslende temperaturer som Juniper Falls, Colorado. Og klatret hun over rekkverket og hang etter hendene, kunne hun fint slippe seg ned på bakken. Om det skulle bli nødvendig. Det knøttlille soverommet på toppen av det bittelille huset med det spisse taket – huset lignet til forveksling på en A – hadde akkurat plass til sengen hennes, et skap med innebygde skuffer, balkongdøra og henne. Ett og et halvt skritt over gangen lå et kott av et bad med dusj – ikke badekar – og gule fliser. Nå gikk hun ned den bratte hønsetrappa til rommet som var kjøkken, spisestue og stue på én gang. Huset var så lite at hun noen ganger følte seg som Alice som spiste fra feil side av soppen i Eventyrland og ble for stor for omgivelsene. Men huset var hennes. Hva var vel bedre? Hun pakket seg inn i den tykke vadmelkåpen og dyttet det mørke, krøllete håret inn i lua. Så gikk hun ut til sin F-150 pickup, satte seg inn og kjørte ut på jordveien. Grå skyer lå tungt nedover dalsidene og lot bare små biter av fargeløst landskap titte frem: De alltid like mørke armene på noen grantrær her, noen frosne bekker nedover nakne fjellsider der. Selv om humøret var langt lettere enn været, gledet hun seg likevel til det klarnet igjen. Hun var på vei til det som hørtes ut til å være et ganske innholdsrikt dødsbo, og skulle attpåtil få være den første som fikk se på Mot morgengry

Mot morgengry 135x210.indd 11

10.11.14 14.21

det. En slik mulighet kunne hun ikke la gå fra seg, for det var den slags hun levde av. Noen ganger kjørte hun i timevis bare for å se. Som oftest var utbyttet en del gjenstander, om ikke annet – og enkelte ganger bare en stor, fet null. Og en sjelden gang rene gullgruven. Hun hadde alltid elsket å gå på skattejakt. I dag var hun ekstra heldig, for stedet lå like i nærheten, bare noen få kilometer unna. Likevel kjente hun ikke den avdøde, for hun hadde ikke bodd i Juniper Falls i mer enn et halvt år. Ikke kjente hun så mange av de levende innbyggerne heller. Og mulighetene i området hadde hun bare så vidt begynt å snuse på. Det var jo ingenting i veien for at de etterlatte selv kunne rydde og sortere, kaste skrapet og sette godbitene til salgs for så å vente på den rette kjøperen og pakke, sende og forsikre – samtidig som de sørget over den avdøde. Men de fleste syntes det var en lettelse å selge alt sammen til henne, arbeidet inkludert. De som ble grådige eller sentimentale fikk visittkortet hennes, i tilfelle de ombestemte seg. Mange av dem gjorde det, og da fikk de tilbake det de ville ha. Andres død var unektelig hennes brød, men noen åtselfugl var hun ikke. Hun svingte inn mot huset, og så litt forundret at det allerede sto en Chevy-truck på tunet. I garasjen sto to biler til, en blå og beige Subaru hun tippet var den avdødes, og en liten hvit en med merket til et bilutleiefirma på siden. Chevroleten med lasteplan kunne tyde på at det var flere som var interessert i boet. Ny som hun var i området, kjente hun ikke konkurrentene sine ennå. Men hun hadde fått løfte på å være førstemann. Quinn gikk mot huset, og ånden hennes blandet seg med tåka. Ringeklokka ga et kort, lite klemt som ingen svarte på. Med rynker i pannen snudde hun ryggen til døra og gikk rundt huset. Hårtustene som stakk ut under lua, krøllet seg enda mer enn før i den fuktige lufta. Hun gikk etter den svake lyden av stemmer, og da hun rundet hjørnet, fikk hun øye på to kvinner som sto ved et grønt nettinggjerde der kondensen glitret som juveler. De snudde seg da hun nærmet seg. «Hei der,» sa hun som måtte ha limt fast hvert eneste blonde hårstrå – selv i dette fuktige været lå de nøyaktig der de skulle. Regnfrakken rakk så vidt rundt de brede hoftene. «Du må være Riley.» «Quinn. Quinn Riley.» «Å, jeg trodde det var motsatt.»

Kristen Heitzmann

Mot morgengry 135x210.indd 12

10.11.14 14.21

«Du er ikke den første.» «Og jeg er Rae-Anne.» Den litt nasale stemmen fikk navnet til å synge. «Og dette er Noelle fra naboranchen.» Den andre kvinnen var en klassisk skjønnhet av Michelle Pfeiffertypen, med silkeblankt, gyllenbrunt hår og naturlig ynde. Quinn fikk ikke øynene fra henne før noen prustet, og et beinete, svart hestehode kom ut av tåka. Med et engstelig blikk på den gammelgrå mulen med lange hår stikkende ut tok hun et skritt bakover. Rae-Anne klappet hesten. «Noelle og de har tilbudt seg å ta vare på Matilda den tiden hun har igjen. Stakkars gamlemor.» «Vi har beitemark nok.» Noelle dro hånden gjennom den glisne manen. «Og Vera var så glad i henne.» «Det var hun.» Rae-Anne ble tykk i stemmen. «Selv om Matilda fulgte med på kjøpet av huset, og mamma aldri hadde sittet på en hest i hele sitt liv.» «Kondolerer,» sa Quinn. «Jeg er lei for at du mistet henne». «Takk.» Rae-Anne blunket. «Men Vera levde sitt eget liv, uavhengig av alle, og sovnet inn mens hun sov. Kan vi be om noe mer?» I mangel på svar nikket Quinn bare. «Vel, bli med inn.» Rae-Anne svingte hoftene fra side til side for hvert skritt. Noelle berørte knapt bakken, og Quinn bare gikk. Før hun satte seg inn i den lille lastebilen, lovet Noelle å komme tilbake og hente hesten. Hun hadde passet bedre i en sølvgrå Jaguar, tenkte Quinn idet hun kjørte bort. «Nydelig, er hun ikke?» Rae-Anne åpnet bakdøra. «Mener du det?» De lo. Gammelmannslukten slo imot dem. Quinn hadde kjent den mange ganger før – innestengt, sur og litt snerpende. Men Rae-Anne måtte ha fått varslet de rette instansene etter kort tid, for det var knapt nok snev av dødslukt her. «Nå?» Rae-Anne lot blikket gli rundt i rommet. «Det er nesten til å miste pusten av, er det ikke?» Det var nærmest et under at Vera ikke var levende begravd i alle tingene sine, så fullt var det overalt. Quinn så seg rundt. Bord, hyller, skap, buffeter, reoler. Mye av det var uten interesse, kunne hun fastslå uten videre. Likevel var det mer enn nok igjen som kunne være det. «Hva ønsker du å gjøre med alt dette, Rae-Anne?» Mot morgengry

Mot morgengry 135x210.indd 13

10.11.14 14.21

«Vel, noen få, personlige ting vil jeg beholde. Mye er sikkert bare å kaste, og de tingene du vil ha … Hvordan pleier du å gjøre det?» «Det kan gjøres på to måter,» forklarte Quinn. «Jeg kjøper bare de tingene jeg tror jeg får solgt videre, og du tar deg av alt det andre. Eller vi blir enige om en pris for alt, unntatt de tingene du vil beholde, og jeg sorterer, kaster, gir bort og selger etter som.» «Det siste høres flott ut.» Rae-Anne var visst ivrig etter å bli ferdig med alt sammen. «Jeg tror ikke du får stort for møblene. Alle sammen er kjøpt brukt.» Uten å være antikke, bortsett fra på kjøkkenet. Prisen ble rolig og høflig diskutert, takket være Rae-Annes imøtekommende natur og Quinns profesjonelle taktfullhet. Hun var ikke ute etter å flå folk. Visst fantes det gribber der ute som kastet seg over de etterlatte, men Quinn reiste bust når folk tok for gitt at hun opererte på den måten. «Bare behold tingene deres,» hadde hun lyst til å si når folk mente at budet hennes var for lavt. I stedet prøvde hun å forklare hele prosessen og hva hun tapte på tingene hun ikke fikk solgt igjen – for ikke å snakke om alle arbeidstimene. Hun gjorde dem en tjeneste når hun tok på seg hele oppryddingen. Og noen ganger ble hun belønnet med skjulte skatter. Det var derfor hun holdt på med dette. Her i Veras overfylte stue fikk hun høye på en del populære, men sjeldne ting. Samlerkatalogene ville hjelpe henne å sette riktig pris på dem eller bestemme hvor budene skulle begynne. Mye hadde hun lært allerede, selv om hun bare så vidt hadde begynt å skrape i overflaten. Da de var enige, ga hun Rae-Anne kortet sitt og sa: «Jeg begynner med nipset, hvis det er greit for deg. Du kan beholde hva du vil.» «Bare ta det. Unntatt smykker, hvis du finner noen.» «Greit.» Smykker var det de fleste ville beholde, enten det nå var affeksjonsverdien eller salgsverdien som telte. Hun gikk ut i duskregnet igjen og kom tilbake med flere kasser med lokk for å pakke ned og ta med seg biter og stykker av et liv. *

Hun kom hjem igjen med lasteplanet fylt opp med kasser, og nå sto Quinn i den stålgrå lagerhallen som var opplyst av lyspærer som hang fra taket og oppvarmet av terrassevarmere i hvert hjørne. Det var på grunn av den hun bodde i et dukkehus – den og prisen. Lagerbygget var perfekt for å samle, oppbevare og pakke tingene hun tok vare på mens de ventet på et nytt hjem.

Kristen Heitzmann

Mot morgengry 135x210.indd 14

10.11.14 14.21

I oppveksten tenkte hun aldri tanken på å begynne med salg på internett, men i løpet av de siste fire årene hadde hun utviklet en egen evne til å lukte gode kjøp og et øye for kvalitet. Hun var ikke bundet til å bo noe bestemt sted, og kunne leve så godt som anonymt. Det passet henne bra. Nå var hun sliten etter timer med å pakke ned og pakke opp, fotografere og registrere andre folks ting, og hun dro skyvedøra til side. Utenfor falt snø så tørr som støv – slike små kuler som kunne komme når som helst fra september her i fjellet, og stadig oftere nå som oktober var på hell. Hun hadde hørt vinden, men ikke tenkt på at den kunne ha med seg følge. Tåke, duskregn, noen få glimt av sol og nå snø, alt på én dag. Slik var været i Rocky Mountains. Hun gikk ut og skjøv døra igjen etter seg. Vinden rusket henne i håret og snøen prikket i ansiktet på vei over gårdsplassen da telefonen ringte i lomma. «Hallo?» «Hei, Quinn. Rae-Anne Thigley her. Beklager bryderiet, men jeg lurer på om jeg kunne få se igjennom tingene du tok med deg. Det er en medaljong jeg ikke finner, men som betyr mye for meg.» «Åh.» Quinn snudde for å gå tilbake. «Du vil at jeg skal komme –» «Nei, for all del. Jeg kommer heller til deg.» «Æ-hm. Okay.» Hun ga Rae-Anne adressen med et ekkelt, lite sug i magen. «Så enkelt? Ingen diskusjon? Ikke noe ‘nå har jeg kjøpt det og det er mitt’?» «Selvsagt ikke. Du sa ifra at det var noen personlige ting du ville ha.» Rae-Anne kom, og Quinn slapp henne inn og pekte på lagerkassene. «Vær så god, bare se igjennom, selv om jeg er ganske sikker på at jeg ikke pakket ned noen medaljong. Hvis den ikke ligger inni eller oppi ett eller annet, da.» Rae-Annes dyptliggende øyne ble våte, og tårene hang i maskaratunge vipper. «Du gir meg tilbake troen på menneskeheten – du og Rick og Noelle. Dere er mennesker som vet hvordan dere skal være mot andre.» Det måtte være noe mer enn sorg over moren som gjorde Rae-Anne så gråtkvalt; hun var ikke slik sist de snakket sammen. «Men …» Rae-Anne viftet med hånden. «Du skal slippe å høre på sytingen min.» «Jeg har to ører som fortsatt virker.» Quinn tok lokket av en kasse hun ikke hadde gått igjennom ennå. Det første hun pakket opp da hun kom tilbake, var Hummel-figurene fra en av Veras overfylte hyller. De var så Mot morgengry

Mot morgengry 135x210.indd 15

10.11.14 14.21

godt som feilfrie, og hun fotograferte dem alle etter tur før hun pakket dem ned igjen. Ingen av dem gjemte noe smykke. De var like uskyldige som de små ansiktene så ut som. «Jeg tok meg fire dager ulønnet permisjon for å rydde opp i mammas ting, men i ettermiddag fikk jeg beskjed om at jeg risikerer oppsigelse. Hva slags verden er dette?» «Hva jobber du med – nasjonal sikkerhet?» De lo litt. «Jeg jobber i et reklamebyrå.» «Aha. Veldig tidssensitiv bransje, ja.» Quinn løftet ned den neste esken og satte den på det kalde gulvet, for benkene var fulle av porselensfigurer. «Ingen som gjør jobben din mens du er borte?» «Det er nettopp det som er problemet.» Rae-Anne satte seg på huk med et lite stønn. «Den overivrige assistenten min. Jeg har hatt litt trøbbel med helsa det siste året, og han har overtatt mer av jobben min enn jeg liker.» «Men hvis du er tilbake på jobb i morgen, da?» «Det kan jeg ikke. Jeg har ikke funnet medaljongen.» Quinn la hodet på skakke og så på henne. «Er den så viktig for deg?» «Den betyr alt. Det er bilde av faren min i den.» Hun så opp. «Et bilde jeg aldri har sett … jeg har aldri sett ham i det hele tatt.» «Er det sant?» Rae-Anne nikket. «Mamma sa at jeg kunne få se når hun var død, men ikke én dag før. Nå er hun borte, og jeg finner ham ikke noe sted.» Tårene veltet fram igjen. «Hadde jeg vært der, kunne hun ha fortalt meg hvor den var, men …» Hun slo ut med hendene. «Kanskje den ligger i en bankboks? Eller at en advokat tar vare på den?» «Hun gikk aldri i banken, men ringte bare dit når hun trengte det, og hun skrev aldri noe testamente. Bare en kort beskjed: ‘Alt tilhører RaeAnne – selvfølgelig’.» Hun lo stille. «Der har du moren min i et nøtteskall.» «Kanskje det ligger et brev i papirbunkene. Et som forteller hvor medaljongen er.» «Kanskje. Men det kan ta måneder å lete gjennom alle bunkene.» Quinn så ned i esken hun hadde foran seg. «Vel, vi får begynne med det vi har.» De lette gjennom alle kassene før Rae-Anne reiste seg opp med et tyngre stønn. «Jeg blir nødt til å be om mer permisjon. Ender det med at jeg mister jobben, får vi heller klare oss uten.»

Kristen Heitzmann

Mot morgengry 135x210.indd 16

10.11.14 14.21

«Du kan ikke risikere jobben for den medaljongen. Nå som jeg vet hva jeg skal se etter, skal jeg nok finne den for deg. Jeg skal jo uansett gå igjennom alt sammen.» «Den kan være hvor som helst, Quinn. Og da mener jeg bokstavelig talt hvor som helst. Jeg fant en ring som var knyttet inn i en sokk.» «Åh.» Hun hadde ikke sett for seg at hun skulle saumfare hvert eneste klesplagg, bla igjennom hver eneste avis. «Det er for mye å be deg om.» Rae-Anne dro opp et papirlommetørkle og pusset nesen. «Men jeg kan gi deg tilbake en del av kjøpesummen, som betaling for den ekstra jobben.» «Den kan være det første jeg finner i morgen.» «Eller det kan ta deg uker. Hvis jeg kunne slippe å komme tilbake for å vaske og selge huset, skulle jeg gi deg alle pengene tilbake og si at vi var skuls.» Var det tilfelle at Vera hadde gjemt unna ting på alle tenkelige og utenkelige steder, ville det bli en kjempejobb bare å gå igjennom alt sammen. Men hun hadde uansett mer tid enn penger, så Quinn svarte: «Det er greit.» «Er det? Vil du gjøre det? Bare det å slippe å tenke på …» Tårene samlet seg enda en gang. «Huset, alle tingene etter Vera, jobben … jeg blir et vrak av alt sammen.» «Du ser ikke ut som noe vrak.» Hvert eneste hårstrå lå fortsatt på plass. «Jeg har gått ned tre kilo av bare bekymring. Og det har jeg vel egentlig bare hatt godt av. Men det er større fare for at jeg får slag enn hjerteinfarkt av alt dette.» Quinn rørte ved armen hennes. «Vær nå snill mot deg selv. Dette er ikke lett.» Rae-Anne rotet rundt i håndvesken sin, og dukket opp igjen med kvitteringene de hadde byttet tidligere på dagen. «Er du sikker?» «Er du?» De lo. «Holder du meg oppdatert hvis jeg flyr tilbake i morgen?» «Jeg sier ifra i samme sekund som jeg finner den. Og skjer det en av de første dagene, gjør vi en ny avtale igjen.» «Åh!» Rae-Anne dro henne inntil seg og ga henne en klem. «Du er verdens snilleste.» Quinn gjengjeldte klemmen, fanget av varmen og oppriktigheten, rørt og fascinert av både personen og fortellingen. Hun gikk langt utover jobben sin nå, men det føltes bare helt riktig. Mot morgengry

Mot morgengry 135x210.indd 17

10.11.14 14.21

* * Kledd i svarte jeans, ankelhøye boots og en brodert genser i kimonofasong fra et annet dødsbo, stanset hun neste formiddag opp foran Alpin Konditori, et lite og sjarmerende hus med blått spontak og hvite bokstaver etset inn i glasset. Ved vindusbordet satt Noelle i designerjakke og jeans. Quinns øye for kvalitet tok ikke feil. Mannen på den andre siden av bordet passet henne perfekt: Velstelt, urban og altfor kjekk, med nesten svart hår og fine, renskårne trekk. Og de velsittende og velvalgte klærne bar han med samme naturlige eleganse som henne. De to kledde hverandre. Nå bøyde han seg ned og løftet opp det siste Quinn hadde ventet seg: En nydelig jentunge, kanskje to år gammel, med mørkt, dunete hår og et ansikt så søtt at hun snappet etter pusten og presset hånden mot hjertet. De der inne var en familie. Ikke noe rart i det, så hvorfor gjorde det så inntrykk på henne? Da den lille jenta bøyde seg fram og kysset faren sin på munnen, var det nesten som det stakk – «Skal du inn?» En høy, bredskuldret mann med cowboyhatt så ned på henne. Guttungen han var sammen med, lente seg bakover og brukte hele kroppsvekten for å få opp døra. Hun hadde ikke bestemt seg ennå, men den lille fyren strevde så for å holde døra åpen for henne at hun kunne ikke annet enn å smile. «Takk,» nikket hun. Guttungen strålte, rød av anstrengelse, så smatt han innenfor mens mannen holdt døra for ham. På vei mot disken skumleste hun menyskiltet, og i sidesynet så hun nykommerne gå bort til Noelle og mannen hennes. Gutten, som kunne være omtrent fire år gammel, dro metallføttene på en stol over gulvflisene som en fil over et vaskebrett, og satte seg opp ved bordet deres. Mannen tok av seg hatten, bøyde seg ned og kysset Noelle. Måten han strøk hånden over nakken hennes, var ikke til å ta feil av. Hva var dette? Quinn sluttet å late som at hun leste skiltet, og bestilte en kopp grønn te. Med all oppmerksomhet rettet mot de tre voksne og de to barna tok hun med seg kruset til en plass med utsikt. Hun hadde alltid vært flink til å lese mennesker. Uten at det hadde gjort livet noe lettere for henne. Hun løftet teposen opp av kruset, presset vannet ut av den, og la den fra seg på skålen. Den lille piken snakket ivrig og oppriktig med mannen

Kristen Heitzmann

Mot morgengry 135x210.indd 18

10.11.14 14.21

som holdt henne. Quinn kunne ha veddet på at han var faren hennes, for trekkene og fargene var så like. Noelle spurte gutten hva han ville ha. «Sjokolade-crepes!» svarte han høyt og ivrig. Ungen kunne ha en framtid som nyhetsoppleser. «Sjok-lade cjesp», gjentok jentungen med langt mindre volum og tydelig uttale. Noelle gikk til disken og bestilte. Da hun snudde seg med brettet i hendene, fikk hun øye på henne. «Quinn? Hei!» Forsøket på å gjemme seg bak koppen var altså mislykket, og Quinn hilste tilbake med å rette ut fingrene. Noelle kom mot henne, og hun satte kruset ned. «Så søte unger du har.» «Åh.» Noelle så seg over skulderen. «Jenta er niesen min, men den lille røveren Liam er min.» Jentungen hørte altså sammen med den første mannen, og Noelle var virkelig sammen med rancheren. Det var nok forklaringen på hvorfor hun kjørte Chevy-truck og ikke Jaguar også. «Liam ligner på faren sin. I ansiktsuttrykkene særlig.» «Og han er akkurat like viljesterk.» Noelle lo stille. «Vil du ikke sitte med oss?» Quinn så mot det overfylte bordet. «Jeg skal bare drikke opp teen her, og så må jeg stikke. Jeg skal rydde opp i Veras ting.» «Det er sannelig litt av et prosjekt.» For å si det mildt. «Hvordan går det med Matilda?» «Det er nok ikke de store forandringene for henne, tror jeg. Beitemarkene våre ligger inntil hverandre, og gresset smaker sikkert det samme på vår side av gjerdet. Men vil hun heller ha gresset på Veras side, blir ikke det noe problem heller. Rick, mannen min» – hun nikket i retning av ham – «ga Rae-Anne et bud på jorda.» «Hva med huset?» «Det selger hun selv.» «Mamma!» ropte Liam. Noelle kastet et blikk over skulderen. «Best jeg får mat i den utsultede ungen min.» Quinn fulgte henne med blikket, og tillot seg å se litt mer åpenlyst på barna nå. Hvis jenta var niesen hennes, måtte den første mannen være broren hennes. Eller gift med søsteren hennes. Hun kunne ikke se høyrehånden hans. Men da rancheren sa noe, skiftet den første mannen uttrykk. Brødre. De to var brødre. Quinn satte seg tilbake og tok en slurk av teen med en uvant følelse inni seg. Mot morgengry

Mot morgengry 135x210.indd 19

10.11.14 14.21

* * Morgan rynket brynene. Ricks forsøk på å få ham interessert i den spede, mørkhårede kvinnen irriterte ham nesten like mye som Noelles stadige bekymringer for ham. «Bare så du er klar over det, Rick, så fungerer øynene mine akkurat som de skal, de også.» Om det damemennesket var aldri så lite, var hun ikke lett å overse. «Øynene dine ser ikke en halvmeter forbi Livie.» «Er det noe mer å se, da?» Han sa det over hodet på datteren idet hun dyppet en fingertupp i sjokoladesausen. «Meg, onkel Morgan!» erklærte Liam. Han så spørrende på gutten. «Og hvem var nå du igjen?» «Liam!» Noelle hysjet på ham. «Ikke sett ham opp, Morgan. Det er ikke det granne søtt at han roper på denne måten.» Morgan smilte til ham. «Å, ja. Lille Will, ja.» «Wil-li-am. Liam!» Han klemte rundt midten av dessertpannekaken så sjokoladen tøt ut i hver ende. «Ikke lille Will. Liam!» «Ikke lek med maten.» Rick grep hånden hans og fikk ham til å slippe. «Det gjør Livie.» «Livie er to.» Morgan fisket fram en gaffel-skje fra lomma og ga den til datteren. «Evnen til å bruke redskaper er det som skiller oss fra dyrene.» «Det og tverrstilt tommel,» skjøt Rick inn. «Og evnen til å resonnere,» la Noelle til. «Det er lettest med hendene.» Liam tok et godt grep om pannekaken sin igjen. Morgan måtte smile. Tenk at Rick hadde fått en unge som var minst like sta som ham selv. Olivia derimot var helt perfekt – kjærlig og medgjørlig av natur, og akkurat passe rampete og oppfinnsom. Hvorfor skulle han noensinne se etter noe mer enn henne? «Jeg sier bare,» sa Rick med lavere stemme og tok opp tråden igjen, «at før eller senere kommer jenta til å ønske seg en mor.» Han pakket ikke akkurat inn budskapet sitt, broren hans. I nesten to år nå hadde Livie delt Noelle med Liam, slik søsken ville ha gjort. Bare at gutten ikke hadde søs… Eller … Morgan ble smal i øynene. «Er det noe dere ikke har fortalt meg?» «Hvordan klarte du det?» Rick lente seg tilbake i stolen. Morgan strøk Livie over ryggen mens hun flyttet gaffelen fra den ene

Kristen Heitzmann

Mot morgengry 135x210.indd 20

10.11.14 14.21

hånden til den andre for å prøve hvor den passet best. «’Skaff deg et liv,’ sa du. Altså går dere videre.» «Jeg sa ikke ‘skaff deg et liv’.» «Nei, du sa det ikke. Men det var det du mente, var det ikke?» Noelle rørte ved hånden hans. «Det er ikke fordi jeg er gravid –» «Men du er det.» Hadde de latt det gå fire år for hans og Livies skyld? «Hva er gravid?» Liam stappet en dryppende bit av sjokolade-crepe i munnen. De drev tross alt med hesteavl på ranchen, så Morgan gjettet på at gutten hadde en anelse, men ingen av foreldrene svarte ham. Noelle bøyde seg fram. «Vi ønsker at du skal være lykkelig.» Ifølge hennes definisjon av lykkelig. Han protesterte ikke. Den andre boka hans, Ti fine måter å mislykkes på – og hvorfor administrerende direktører velger dem, hadde klatret raskere på bestselgerlistene enn den forrige, Money Magic. Det var ingen grunn til å tro at oppfølgeren som han snart var ferdig med, skulle gjøre det dårligere. Det var kanskje derfor han identifiserte seg så sterkt med Beethoven, slik Trans-Siberian Orchestra framstilte ham, geniet som strålte sterkest når hjertet var knust. Selv var han i alle fall like rik og berømt nå som «den mystiske magikeren» som nektet å være med på lansering og signering av bøkene sine, som da han var «suksess-guruen» som løftet selskaper fra støvet til stjernene på businesshimmelen. Alt han tok i begynte å vokse og blomstre – bortsett fra menneskene han elsket. Han var fortapt, bokstavelig talt, før han mistet Kelsey. «Jesus elsker deg,» sa Kelsey til ham i brevet han fikk etter at hun døde, da han kjørte ut med bilen og var på nippet til å dra etter henne, og i hjertet hans nå også. Men den kjærligheten hadde en egg så skarp at blodet rant før han merket kuttet. De to siste årene hadde han, med Rick og Noelles hjelp, vært alt Livie trengte – alltid til stede og tilgjengelig. Men han hadde forstyrret dem lenge nok nå. Han gled inn igjen i samtalen akkurat idet Rick sa at han skulle ta ned gjerdet mot de nye beitemarkene. Noelle satte fra seg koppen. «Rae-Anne tok imot tilbudet ditt?» «Jepp. Nå må hun bare kvitte seg med huset.» Huset? Ideen fikk Morgan til å vippe litt på stolen. Ute av syne fra Ricks tømmerpalass, men samtidig nær nok hvis Livie skulle trenge Noelle. Det egentlige hjemmet hans sto og ventet på ham i Santa Barbara, men inntil videre … Mot morgengry

Mot morgengry 135x210.indd 21

10.11.14 14.21

Kristen Heitzmann

MOT MORGENGRY

Mot morgengry er tredje bok om gleder og sorger rundt Spencer-familien, men historien i denne boken står godt alene.

Mot morgengry_omslag_135x210.indd 1

10.11.14 16.00