I begynnelsen var tegnet - Tegnets forsvarere 1 by Proklamedia

De andre bøkene i trilogien om Tegnets forsvarere Idyllen i Alfabeta-Nia slår sprekker. Hemmelige brev og grufulle beskyldninger gjør at uroen sprer seg. Alfabetanerne vender seg mot hverandre, og snart flyter blod for første gang i en helt uskyldig verden. Vil de tåle sannheten om kraften som skjuler seg i tegnene?

2. Pakten

3. Det siste slaget

I en annen virkelighet sitter den unge forfatteren Louis Mackenzie i dype tanker. Mens verden rundt ham raser, følger han kampen i Alfabeta-Nia med falkeblikk – for deres strid er også hans. I hånden holder han en penn. Dette er første bok om Tegnets forsvarere – en spennende og unik serie om kjærlighet, svik, trofasthet og mot.

FOTO: CHRISTIAN ELGVIN

Kristian Kapelrud (f. 1972) er bosatt utenfor Hamar. Han er forfatter og grafisk designer.

I begynnelsen var tegnet er hans fjerde utgivelse. Tegnets forsvarere er også utgitt på engelsk.

«En fantastisk historie fra en fantastisk forfatter. Fengslende og spennende.» GP Taylor, New York Times bestselgende forfatter.

Livets mysterium ligger gjemt i tegnene

«Kristian har et sjeldent fortellertalent. Han ruler!» – Ruben Eliassen, fantasy-forfatter Sagt om første bok I begynnelsen var tegnet:

«Ny spennende serie. Kristian Kapelrud har hatt en fabelaktig god idé.» – Pernille Bineau, Vårt Land «Effektivt utført, med meget fengslende resultat. Vi ser frem til fortsettelsen!» – Knut Holt, Fædrelandsvennen

www.tegnet.no KA RT

Serien består av: 1. I begynnelsen var tegnet 2. Pakten 3. Det siste slaget

I begynnelsen var tegnet – Tegnets forsvarere 1 Norsk copyright: © 2015 Proklamedia Boken har tidligere vært utgitt av Gyldendal Norsk Forlag AS, 2007 Omslag og vignetter: Kristian Kapelrud Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: InPrint, Latvia Boken er satt med: AGaramond 12/15 pt. 3. opplag ISBN 978-82-7199-382-5 www.tegnet.no Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no

Innhold Louis Mackenzie, del 1 ....................................................................... 9 En spire av frykt .................................................................................... 11 Louis Mackenzie, del 2 ....................................................................... 23 Nye anklager ............................................................................................ 27 Louis Mackenzie, del 3 ....................................................................... 33 Besøket på Protoros ............................................................................. 45 Louis Mackenzie, del 4 ....................................................................... 65 Et alvorlig valg ........................................................................................ 75 Det forbudte rom ................................................................................. 83 En ny tid ..................................................................................................... 97 Louis Mackenzie, del 5 ....................................................................... 113 Tragedien på Delta-sletten .............................................................. 127 Oppdraget i Eta ..................................................................................... 141 Louis Mackenzie, del 6 ....................................................................... 155 Fiender og venner ................................................................................. 159 Vismannen Murholon ....................................................................... 173 Louis Mackenzie, del 7 ....................................................................... 187 Spor og mistanker ................................................................................ 193 Steinstatuene i Alfarho-skogen .................................................... 205 Oppgjøret på Protoros ...................................................................... 209 Louis Mackenzie, del 8 ....................................................................... 223 Valg og avsløringer ............................................................................... 241 Louis Mackenzie, del 9 ....................................................................... 257 Slaget på Delta-sletten ....................................................................... 269

Louis Mackenzie, del 1 n hĂĽnd fĂ¸rte pennen elegant bortover arket og fylte det med bokstaver og ord. Ikke en lyd var ĂĽ hĂ¸re. I rommet satt en ung mann som ikke enset denne stillheten, for han befant seg i en helt annen verden.

En spire av frykt andskapet lå som nyskapt foran dem. Regnet hadde vasket trær og planter i den frodige Rhomega-dalen, og nå glitret bladene i solen. Skyene som hadde utført sitt ærend, var forsvunnet, og blomstene lyste med farger som bare naturen i Alfabeta-Nia kunne frambringe. Det var et syn verd å nyte, men høvdingsønnen Alon sto med ryggen til. Den unge mannen hadde blikket vendt mot Alfarho-skogen som strakte seg med tette nålekroner østover under de bratte skrentene av fjellet Protoros. Vanligvis strålte Alons brune øyne, men nå var ansiktet alvorlig. «Dette må være riktig vei,» slo han fast, men uten begeistring i stemmen. Følgesvennene hans, Kabeta og Delrho, to unge menn fra høvdingens nærmeste krets, nikket kort, men virket ikke overmåte glade, de heller. Tanken på å skulle trenge inn i de dype skogene, fristet ikke. Sjelden beveget noen seg inn 11

i disse traktene, for bakken var ulendt, og trærne sto tett som et forvokst kratt. «Vi binder hestene her og går videre til fots,» sa Alon. «Og la oss komme i gang, for dette kan bli – en utfordring!» Han smilte matt og hevet øyebrynene i et forsøk på å oppmuntre de andre. «Vi får håpe at det kan komme noe godt ut av alt sammen.» Men så snart de var kommet et stykke inn mellom virvaret av greiner som flettet seg i hverandre, ga han opp de spede forsøkene på å virke munter. Her inne ble dagslyset stengt ute, og det samme ble alle lyse tanker. Alon tørket bort svetten under den mørke luggen og skjøv det skulderlange håret bakover. Oppdraget de var blitt sendt ut på, var verken enkelt eller spesielt oppløftende. Han var ikke vant med saker som denne, og bare tanken på truslene i brevet faren hadde fått, gjorde ham tung i kroppen. «Au!» Det var Delrho som ropte. Han lå og kavet på bakken, slått over ende av en grein. Han gned den ømme haken sin, mens han sendte Kabeta et fornærmet blikk. «En dyktig stifinner – var det ikke det du kalte deg? Vel, kamerat, jeg kunne gjort det bedre i blinde!» Kabeta som gikk foran og utilsiktet hadde sluppet greinen på ham, snudde seg mot Alon og ristet oppgitt på hodet: «Hør på ham! Skal jeg få skylden for at han ikke klarer å holde seg på beina?» Han så ned på Delrho og lo. «Eller vil du at jeg skal bære deg gjennom skogen?» Alon syntes det var befriende å høre de to kameratene småkjekle, et kjærkomment avbrekk i det tunge alvoret som naget ham. «Bærer du meg også?» spøkte han idet han ga bestevennen Delrho en håndsrekning. 12

«Nå har vi i hvert fall god grunn til å ta et langt bad når vi kommer hjem.» Delrho stønnet og så oppgitt ned på de gjørmete leggene. «Hvis vi noen gang finner veien ut herfra igjen, da.» Han plukket opp en stein og kylte den inn mellom trærne, så den spratt mellom stammene og skremte opp et par fugler som hadde slumret oppunder trekronene. «Og hvem i all verden er det som vil møte oss her inne?» sa han irritert. «Det må da finnes bedre steder?» «Det samme har jeg spurt meg selv om,» sa Alon. «Jeg hadde gitt mye for noen gode råd, men ikke engang Den rettmessige har sagt noe som kan være til hjelp for oss her.» Han snudde seg og gikk videre. «Men det er kanskje ikke så rart – hvis anklagene i brevet stemmer,» mumlet han for seg selv. Alon ristet tanken fort av seg, for han kjente Den rettmessige, og ville ikke tro noe vondt om ham. Den rettmessiges kunnskap om Alfabeta-Nia overgikk alle andres, og han var deres store beskytter; han hadde alltid tatt godt vare på dem. Som hersker var han også Alfabeta-Nias største tjener, og var verken fjern eller overlegen. Tvert imot. Hvem som helst kunne besøke ham i boligen hans på fjellet Protoros, hvor det også var mulig å skue utover hele Alfabeta-Nia. Alle var velkomne, og det fantes store lesestuer der, med mengder av bøker hvor man kunne sette seg ned og ’spise kunnskap og vokse seg vis’ – slik Den rettmessige pleide å si det. Han var gåtefull, Den rettmessige. Til tross for sitt unge utseende – han så ut som han kunne være på Alons alder – ble det sagt at han var minst like gammel som riket Alfabeta-Nia. Han utstrålte også en indre glede, som gjorde at bare tanken på ham fikk Alon til å smile svakt for seg selv. Men nå måtte han slutte å gruble. Brevet inneholdt 13

ingen nøyaktig beskrivelse av møtestedet, men de burde være framme snart. De hadde gått langt, og himmelen hadde rukket å bli ganske mørk. «Se der!» Kabeta hadde stanset og pekte innover i skogen. «Det er noe som lyser inne mellom trærne.» «Det var på tide!» Delrho strakte hals for å se bedre. Ganske riktig. De kunne se et flakkende lys mellom trestammene. Alon pustet lettet ut og skyndte seg mot stedet, forbi et kratt og noen høye furutrær. Og der, et steinkast fra foten av den bratte fjellsiden, åpnet skogen seg. Fra et bål midt på lysningen slikket gule flammer mot himmelen og kastet et blålig skjær over lyng og strå. Brått skvatt Alon til. Hva var det han skimtet der borte bak bålet? Han slo ut med armene for å stanse Delrho og Kabeta, og slik ble de stående mens de forsøkte å finne ut hva de så. Ingen av dem torde røre seg. Fire flakkende silhuetter tegnet seg stadig mer tydelig mot skogbrynet på den andre siden. Den ene så ut som ... en enorm bjørn. Den beveget seg ikke, men Alon hadde likevel en vemmelig følelse av å bli iakttatt. Hjertet hans hamret som om det ville ut av brystet, og blikket fór videre og stanset ved en bisonokse som sto med buede horn og senket hode. Og på motsatt side av bjørnen sto – en løve. Alon syntes den stirret sultent inn i flammene. Alle dyrehodene var vendt mot bålet, og de sto mistenkelig stille. Det fjerde dyret klarte han ikke å skjelne hva var. «Hva i all ...?» hvisket Kabeta. De sto anspente og avventende en lang stund, før Alon til slutt våget seg ett skritt nærmere. Dyrene enset ham tydeligvis ikke, så han prøvde seg med enda ett. Snart sto han helt borte ved oksen og rørte forsiktig ved den. 14

«Det er statuer!» utbrøt han. De var hugget i stein – så dyktig utført at de lignet levende dyr. De dansende flammene fra bålet gjorde dem skremmende livaktige. «Er de bare av stein?» utbrøt Delrho vantro. Han nærmet seg løven forsiktig og strøk hånden over ryggen på den. Alon gikk bort til den fjerde statuen, og nå så han hva slags dyr det var. Men steinhuggeren – hvem det nå kunne være – hadde forlatt skulpturen uferdig. Halve kroppen til en stor enhjørning strakte seg mot ham. Det stolte dyret reiste forbeina som om det forsøkte å rive seg ut av den digre steinblokken. «Hva er egentlig dette for et sted?» hvisket Kabeta. «Det ligner ikke noe jeg har sett før.» «Hvem er det som har laget dette?» sa Delrho. «Det ser ut som noe bare Den rettmessige kunne være i stand til.» Kabeta nikket. «Ja, den som har gjort dette, er uvanlig dyktig.» Alon studerte dyrene en stund uten å si noe. Så gikk han bort og satte seg på en av stokkene som lå i sirkel rundt bålet. Han gned seg over nakken og skulderen og gjorde en grimase i det samme. Det sved under en flenge i den blå skjorten. Han løsnet snøringen ved brystet for å sjekke såret. Den standhaftige skogen hadde sannelig gjort en god jobb i forsøket på å stanse dem – den hadde til og med pisket dem til blods. Men såret var heldigvis ikke dypt. Høvdingsønnen fisket opp et papir fra bukselommen og brettet det ut. Det var brevet som faren hans hadde fått – selve årsaken til at de hadde strevet seg gjennom skogen for å komme hit. Her skulle de møte den mystiske ukjente, 15

anklageren som mente å ha bevis for sine uhyrlige påstander. Nå var det bare å vente. Alon hadde lest ordene mange ganger allerede, men gjorde det igjen: «Innbyggere av Taunu, dere er ført bak lyset. Den rettmessiges makt er begrenset. Han kjenner deres svakhet og deres gode tro, og han holder dere for narr. Men sannheten vil komme for en dag. Det er han smertelig klar over. Når avsløringen finner sted, vil han flykte fra Alfabeta-Nia. Hør, innbyggere av Taunu: Farer truer! Han som kaller seg Den rettmessige vil velge seg en stedfortreder blant dere. Men denne hemmeligheten har allerede nådd øret til høvding Sigmarho av Eta. Der finnes det planer om å ta makten når Den rettmessige er borte. Sann mine ord, for den som skriver dette, kan føre bevis.» Nederst på brevet sto tid og sted for møtet. Alon sukket og stirret tankefull inn i flammene. Gylne gnister svevde i luften over tungene av ild. Delrho satte seg ned ved siden av ham og klappet ham vennlig på ryggen. Så kastet han en blikk på brevet. «Tror du virkelig at det finnes bevis?» undret han. Alon smilte skjevt. «Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Jeg håper vel fortsatt at dette bare er et råttent påfunn.» Han sank sammen i skuldrene. Hver gang han tillot seg å tvile på Den rettmessige, kjente han en svak kvalme bre seg i kroppen. Det virket rett og slett helt galt! «Tror du på det med høvding Sigmarho – at han vil ta makten?» spurte Delrho. «Jeg har aldri møtt ham,» svarte Alon betenkt. «Men far 16

har aldri sagt et ondt ord om ham. Nei, jeg kan ikke forstå at noe av dette er sant. Og hvem vil vel søke makt bare for maktens skyld – med alt ansvaret det fører med seg!» Alon sukket. Men var folket i Eta til å stole på? tenkte han for seg selv. Rhomega-dalen vest for Protoros hadde en gang vært sentrum for livet i Alfabeta-Nia. Og Taunu, Alons hjemby, hadde bestandig vært hovedsete for AlfabetaNias høvding. Slik var det ikke lenger. Etter hvert var folket blitt så stort at flere flyttet til andre deler av landet. Mange slo seg ned rundt Eta-vann, og snart oppsto det et nytt sentrum der. For lettere å kunne tjene folket på dette stedet, pekte Den rettmessige ut en leder. Han ble deres nye høvding, og så vidt Alon visste, hadde han tjent folket godt. Men allerede under innsettingen for ti år siden, den gang Alon var sju år, var det noen som kommenterte at folket i Eta hadde valgt å bosette seg ganske langt unna Den rettmessige. Men var dette egentlig grunn nok til ikke å stole på dem? «Nei,» sa Alon høyt. «Den rettmessige har ikke sagt noe som kan tyde på at anklagene er sanne. Og jeg har aldri hatt grunn til å tvile på ham.» Alon rettet seg opp og så på Delrho. «Dersom – jeg sier dersom – han ønsker en stedfortreder, blir det sikkert en person som vil styre godt, antakeligvis en av hans trofaste tjenere.» Flammene ebbet litt ut. Det knitret i glørne, og Delhro plasserte en ny kubbe på bålet. «Skulle ikke vi treffe noen her?» spurte Kabeta og kom bort til dem. «Denne noen må være i nærheten. Hvorfor kommer han ikke fram?» Han snudde seg og kikket mot skogbrynet. «Ja, det hele er ganske merkelig,» sa Alon. 17

I det samme hørtes lyder fra skogen, og både Alon og Delrho spratt opp. De myste mot mørket, men så ingenting. «Er det noen der?» hvisket Delrho skremt. «Er det noen der?» gjentok Alon høyt nok til at den eller de som kanskje skjulte seg der inne, skulle høre. Han prøvde å gjøre stemmen trygg og myndig, mest for å berolige bestevennen – men også seg selv. Ingen svarte. I stedet hørtes lyden av kvister som brakk, og like etter banet fire personer seg vei ut av skogen fra den andre siden av lysningen, og ble fanget inn av lyset fra flammene. En ung kvinne ledet an. Hun stanset og så seg forvirret omkring. Blikket stoppet ved steindyrene, og hun gikk forsiktig mot det nærmeste og rørte ved det. Følgesvennene hennes så også rådville ut. De holdt seg på avstand, hvisket til hverandre og pekte mot statuene. «De er av stein,» sa Alon for å bryte stillheten. «Hvem er dere?» spurte kvinnen, som om hun ikke hadde hørt ham, og tråkket til side for den store bjørnen. Hun var kledd i en grønn bluse, et knelangt skjørt av skinn, og fra skuldrene hang en dypgrønn kappe. Alon la merke til at huden over lærstøvlene var opprispet, og det rant blod fra noen flenger. Han løftet blikket og så inn i et skittent ansikt med store øyne som skinte i lyset fra bålet, og med ett gikk det opp for ham at han sikkert var like møkkete. Selv om kvinnen virket skeptisk – nesten redd, var det ikke vanskelig å se at hun hadde pene trekk, halvveis skjult bak det lange, brune håret. Var det hun som hadde sendt brevet? 18

«Jeg er Alon,» begynte han, men stanset. Han bestemte seg for ikke å avsløre for mye, for han hadde en følelse av at hun likevel ikke kunne være personen bak advarselen. «Vi er her for å – treffe noen. Og hvem er du? Hva gjør dere her?» «Vi – jeg er Epsifa.» Hun nølte. «Og vi er også kommet for å møte noen.» Hun åpnet munnen for å si noe mer, men ombestemte seg. Det ble stille igjen, og Epsifa virket brydd. «Hvem – er det dere skal treffe?» spurte hun. «Det lurer vi også på,» svarte Alon ærlig. «Vi har vært her en stund, men foreløpig er det bare dere som har dukket opp.» Epsifa så på bålet. «Er det dere som har tent ild?» spurte hun. «Nei,» sa han og slo ut med armene. «Bålet brant da vi kom.» Epsifas øyne smalnet, og hun så betenkt ned i bakken. Da hun løftet hodet igjen, var blikket kaldt. «Vi vet heller ikke hvem som står bak denne invitasjonen, men noe tyder på at en eller annen i landsbyen vår sprer – løgner.» Alon lyttet, men svarte ikke, han håpet hun ville si mer. «Vi vet ikke hva grunnen kan være,» fortsatte hun langsomt. Det virket som om hun lette etter ord – som om hun visste mer enn hun ville si. Hun fikk en sørgmodig nyve i pannen, snudde brått og tok noen skritt mot følgesvennene sine. Men på vei inn i skyggene vendte hun seg igjen. «Vi kan ikke bli her og vente – vi er nødt til å reise tilbake.» Med de ordene forsvant alle fire i mørket. Alon skyndte seg bort til bjørnen og så etter henne. 19

«Vent! Hvem er du? Hvor er du fra?» ropte han. Men det kom ikke noe svar. Han snudde seg mot Kabeta og Delrho, som ikke hadde sagt et ord. Kabeta så ut som om han hadde krympet i den flekkete skjorten. Og Delrho fingret usikkert med skinnselene som holdt de mørkebrune buksene oppe. Munnen bak det dunete skjegget var liten og sammensnurpet. «Hva feiler det dere?» ertet Alon. «Har dere aldri sett en dame før?» Det var sjelden noen av vennene lot en kjapp svarreplikk gå fra seg, men denne gangen kom det ingen. Delrho sukket bare og satte seg betenkt ned ved bålet. «Jeg må innrømme at jeg ikke har veldig lyst til å bli her så mye lenger, jeg heller,» sa han. «Enig med deg,» sa Kabeta og grøsset. «Nei, det frister ikke akkurat,» innrømmet Alon, «men mener dere at vi skal kave oss gjennom skogen i dette mørket?» «Heller det enn å bli her i natt,» sa Kabeta. Alon nikket og så resignert mot skogen. I det samme var det noe som rørte seg inne mellom stammene. Plutselig så han rett inn i to glinsende øyne som stirret tilbake mot ham, det blafret i en mørk kappe, og i neste øyeblikk var øynene borte. «Der! Jeg så ... Det var noen der!» gispet han. Delrho spratt opp, og sammen med Kabeta forsvant han i skjul bak bjørnen. Alon fulgte etter, huket seg ned og krøp på alle fire inn mellom potene på dyret. På veien merket han at den høyre hånden kom borti noe vått. Han løftet den opp foran seg, og i skinnet fra bålet glinset fingrene i sort og rødt. 20