Pakten - Tegnets forsvarere 2 by Proklamedia

Andre bøker i trilogien om Tegnets forsvarere Når den unge Iona vender ryggen til sin egen familie og inngår en pakt med fienden, får det uante konsekvenser for hele iotar-folket. Den Store Krigen har delt Alfabeta-Nia i to. Tegnets forsvarere har fått sitt eget land, Beta-Nia, men innenfor grensene deres lever også iotarene. Så lenge de to folkene fortsatt er fiender, kan det aldri bli fred i landet.

FOTO: CHRISTIAN ELGVIN

1. I begynnelsen var tegnet

3. Det siste slaget

Kristian Kapelrud (f. 1972) er bosatt utenfor Hamar. Han er forfatter og grafisk designer. Pakten er hans femte utgivelse. Tegnets forsvarere er også utgitt på engelsk.

Dette er andre bok om Tegnets forsvarere. Pakten er en storslagen skildring av to familier, deres dyrekjøpte forsakelser for å skape fred, og om kjærlighet på tvers av landegrensene.

«En fantastisk historie fra en fantastisk forfatter. Fengslende og spennende.» GP Taylor, New York Times bestselgende forfatter.

Lojaliteten mellom paktsbrødre kjenner ingen grenser

«Kristian har et sjeldent fortellertalent. Han ruler!» – Ruben Eliassen, fantasy-forfatter

www.tegnet.no KA RT

Serien består av: 1. I begynnelsen var tegnet 2. Pakten 3. Det siste slaget

Pakten – Tegnets forsvarere 2 Norsk copyright: © 2015 Proklamedia Boken har tidligere vært utgitt av Gyldendal Norsk Forlag AS, 2008 Omslag og vignetter: Kristian Kapelrud Omslagsfotografi: Jon Horton, iStockphoto.com (hender) Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: InPrint, Latvia Boken er satt med: AGaramond 12/15 pt. 2. opplag ISBN 978-82-7199-383-2 www.tegnet.no Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no

Innhold

Louis Mackenzie, prolog.............................................. 9 DEL 1 Prins Alega................................................................ 14 Far og sønn............................................................... 16 På kne i et fremmed land........................................... 21 Kongen av Beta-Nia.................................................. 27 Ferden til Piphichi..................................................... 33 En modig handling................................................... 39 Kongekroken............................................................. 43 Prinsens sorg............................................................. 49 Hat avler hat............................................................. 55 Nytt vennskap........................................................... 60 Tegn og bokstaver...................................................... 68 Farer der man minst venter det.................................. 76 Avsløringer og viktige valg......................................... 85 Pakten....................................................................... 92 Hjemreisen................................................................ 97 Louis Mackenzie......................................................... 104 DEL 2 Skriftkammeret......................................................... 110 En vond hemmelighet............................................... 116 Avsløringen............................................................... 121 Trådene nøstes opp.................................................... 126 6

Grensevaktene i nord................................................. 130 Et nytt liv.................................................................. 138 Grenseområdene mot Alfa-Nia.................................. 148 Et uventet tilbud....................................................... 151 Prins Alegas avgjørelse............................................... 158 En advarsel................................................................ 166 Alegas sorg................................................................ 169 Kong Muchimus’ hemmelighet................................. 176 Louis Mackenzie......................................................... 181 DEL 3 Opprøret får nytt ansikt............................................ 186 Mutazets oppdrag...................................................... 201 En mørk kjeller......................................................... 207 Rhozetas sorg............................................................ 219 Et hemmelig møte..................................................... 229 Møte i skogen............................................................ 238 Forhøret i rådsbygningen........................................... 243 Det skrevne ord......................................................... 247 Omelfas hemmelighet............................................... 250 Mot veggen............................................................... 253 Taus kamp................................................................. 258 Et offer...................................................................... 262 Louis Mackenzie......................................................... 270 DEL 4 Tinghaugen............................................................... 276 En kriger vender hjem............................................... 280 Mellom liv og død..................................................... 286 Trusselen fra nord...................................................... 289 Møte mellom naboer................................................. 294 7

Alegas kamp.............................................................. 303 Onde hensikter......................................................... 306 HĂĽp og fortvilelse...................................................... 311 Gjenforening............................................................. 315 Ă&#x2DC;vrehagen................................................................. 317 Skattekisten............................................................... 321 En ny pakt................................................................ 325 Louis Mackenzie, epilog.............................................. 333

Louis Mackenzie, prolog «

å hva handler den nye boken om?» spurte Deryck og satte seg ned foran et bredt skrivebord i det lyse rommet. Louis la hånden på en bunke med papirer ved siden av skrivemaskinen, og så bort på den gode vennen. Et smil foldet seg som små, trivelige rynker ved de brune øynene. «Les selv! Men jeg er langt fra ferdig ennå,» la han til. «Det vil jeg gjerne!» svarte Deryck. Han løftet hånden, men stanset nølende. «Jeg lover å ikke …» «Gi deg!» sa Louis. «Ikke si det hver gang jeg lar deg lese. Selvsagt stoler jeg på deg! Det er barna mine jeg må lære å stole på nå – særlig Brian.» Han sukket og så ut av vinduet, på studentene som var på vei hjem fra universitetet. Deryck lente seg fram og løftet av de øverste sidene. «Og hva kan jeg forvente meg?» «Denne historien er faktisk en slags milepæl i AlfabetaNias historie,» sa Louis, «… en hjørnestein for fremtidige 9

fortellinger. Det er gått 1500 år siden kong Alon og dronning Epsifas storhetstid, og Den store krigen er nettopp over.» «Den store krigen, ja …» sa Deryck og lot blikket vandre rundt i den trivelige skrivestuen. Hyllene i rommet var fulle av bøker. En av dem var tilegnet serien som folk flest bare kalte Tegnet. «Jeg klarte knapt å legge den forrige boken din fra meg! Det var et storslagent eventyr – med helter, skurker, voldsomme kamper – og en god slutt.» Louis blunket takknemlig. «Alfabeta-Nia er blitt delt i to nå, men konflikten er slett ikke over. Tegnets forsvarere blir truet i sitt eget nye land – av folket som kaller seg iotarer og som fortsatt støtter fienden i nord.» Deryck nikket. «Når vi snakker om konflikt …» begynte han og så ned på arkene som om han ikke helt fant det han lette etter. Øynene flakket i det lange, smale ansiktet. «Så det er – derfor du er kommet?» spurte Louis, og med ett hadde pannen fått en alvorlig nyve. «Det burde jeg vel ha tenkt meg …» Deryck sukket. «Du vet – sønn av kjent forfatter …» Han ristet bedrøvet på hodet. «Nokså store ting din sønn Brian er blitt innblandet i. Og The Scotsman er selvsagt på jakt.» «Dere journalister er noen …» begynte Louis, men ble avbrutt. «Jeg meldte meg frivillig!» sa Deryck, og det ble stille i rommet. Latteren fra studenter på gaten utenfor fant veien gjennom et åpent vindu. «Jeg – jeg tok oppdraget. Jeg trodde det ville være best slik. Bedre enn at en eller annen sensasjonsjeger skulle få spytte på deg og Brian. For svingende – han er jo bare seksten år!» 10

«Han påstår at han ikke er skyldig,» sukket Louis. «At det ikke var han og vennene som tente på skolen.» «Og du tror ham?» Stillhet. «Ja …» «Du nøler …» «Jeg vil gjerne tro ham.» «Kan jeg få snakke med ham?» «Vær så god! Han sitter på rommet – med husarrest,» sa Louis. Deryck klødde seg i det korte, røde håret. «Hm … jeg syntes du sa du trodde ham …» Louis sukket enda tyngre. «Det er komplisert … men du kjenner Brian, Deryck. Han er en god gutt.» «Ja, det er han!» Deryck la papirene tilbake på bordet, reiste seg og børstet hendene langsomt mot lommene på tweedjakken, og et øyeblikk så han litt rådvill ut. Han gikk mot døren, men snudde i åpningen. «Trives du på gode, gamle Old King’s?» Louis nikket. «Jeg foreleser på universitetet bare en dag i uka, men ja – svært godt, faktisk. Og hva med deg – er du snart ferdig med boken du har holdt på med i evigheter?» Han smilte. «Din første roman?» Deryck gjengjeldte ikke smilet, bare lente seg tungt mot dørkarmen, som om han med ett var blitt sjøsyk. Louis lo. «Beklager at jeg spurte,» sa han og løftet hendene avvæpnende. «Jeg – er faktisk ferdig,» sa Deryck. «Både jeg og manuset er fullstendig ferdig! Jeg har nettopp sendt det til Remington Publishing, og nå er jeg så spent at jeg ikke klarer å tenke på noe annet. Jeg får knapt sove!» Han så på Louis med store øyne. «Det er ikke sunt – ikke sunt 11

i det hele tatt! Var det slik for deg også – den første gangen?» Louis tenkte seg om mens han så på bestevennen. «Hele prosessen var nokså spennende, ja.» Deryck smilte mens blikket falt ydmykt, før han nikket mot bunken på bordet. «Jeg kommer tilbake ved første anledning. Gleder meg veldig til å lese!»

DEL 1

Prins Alega velden lente seg tungt over Alfabeta-Nia. Vinden jamret i furukronene. Blodet fra hundrevis av krigere rant i skogenes bekkefar. Selv om regnet etter hvert ville skylle skogbunnen ren, hadde krigen i Alfabeta-Nia skapt sår som aldri kunne vaskes bort. Deler av festningen i Pirho, der Tegnets forsvarere holdt til, lå i ruiner. I støvet fra en av de sammenraste veggene satt en liten gutt på kne. Han bøyde seg over en kvinne og ristet forsiktig i henne. Kvinnen lå på det skitne steingulvet, og nedenfor den lilla kjolekanten stakk de bare føttene hennes fram. Prins Alega hikstet. Tårene hans lagde våte flekker på morens kjole. Hendene til den fem år gamle gutten var røde, men blodet var ikke hans eget. «Mamma – svar meg! Vær så snill!» tigget han. Men dronning Cheta var død – og alt var iotarenes skyld. Det visste den lille prinsen. Iotarene hadde tatt mamma fra ham! 14

Så runget fanfarer utover landet. Tegnets forsvarere hadde vunnet kampen mot Alfabeta-Nias konge, og landet var blitt delt i to. På bymuren i det nye Beta-Nia sto den nye herskeren høyreist og stolt: Kong Muchimus hevet sverdet og erklærte seier. Men han ante ennå ikke at den lille sønnen hans lå og hikstet bak de sammenraste veggene i festningen. Han visste ikke hva iotarene hadde gjort.

Far og sønn ørket dekket de mange husene ved østbredden av Nu-vann, i byen som ble kalt Betalon og som lå i Iota-Nia – iotarenes selverklærte rike. Hele området deres befant seg godt innenfor grensene til det nye landet BetaNia. Sju dager hadde gått siden krigen tok slutt – krigen der iotarene hadde tatt parti for Beta-Nias fiende i nord, landet som nå het Alfa-Nia. De fleste iotarer i Betalon sov. Bare fra et av de største husene lød stemmer. Det var høvdingens bolig som lå for seg selv på en liten bakketopp. Brått slo ytterdøren opp og en lang strime med lys falt over gresset foran huset. «Kom deg ut! Jeg vil ikke se deg mer!» Iona, høvdingens sønn, ble kastet gjennom luften og landet hardt på bakken. Den unge mannen reiste seg fortumlet og snudde seg mot silhuetten av den kraftige mannen i døråpningen. «Far, vær så snill å høre på meg!» 16

«Ti stille! Som om jeg ikke har nok med å kjempe mot Tegnets forsvarere og det nye Beta-Nia? Så lenge jeg må slåss mot min egen sønn, er det bedre at jeg ikke har noen!» «Ser du ennå ikke at de er sterkere enn oss?» ropte Iona. Høvding Tau, en robust og voldsom mann i slutten av trettiårene, kom nærmere. Overleppen dirret slik den kunne gjøre når grensen for lengst var nådd. «De fordømte, intolerante udyrene har bosatt seg rundt oss og krever alt sammen som sitt. Men dette området er vårt! Vi har krav på selvstendighet.» «Men far, vi trenger betanernes beskyttelse mot Alfa-Nia i nord,» fortvilte sønnen. «Spør du meg, er det de som er den virkelig farlige fienden. Hvis den alfanske kongen også vender seg mot oss, får vi fiender på flere fronter enn vi kan takle.» «Ti stille!» brølte faren. «Ikke et ord til fra deg! Alfa-Nia er ingen trussel lenger.» Men Iona ga seg ikke. «De er kanskje ikke så sterke akkurat nå, men bare vent. Og du vet godt at de hater oss. De hater iotarer. I Alfa-Nia blir folket vårt torturert og drept, i beste fall drevet som slaver. De behandler oss akkurat slik de behandlet Tegnets forsvarere.» «Ti stille, sa jeg!» Høvdingen raste. Det gnistret i øynene under det korte, krøllete håret, og han løftet hånden til slag. Men nok en gang fortsatte den unge mannen. «Du må ikke føre oss inn i enda større lidelser. Du må be Beta-Nia om beskyttelse mot Alfa-Nia. Du er nødt til å spørre kong Muchimus om hjelp!» Nå var ordene nærmest en bønn. 17

«Jeg er ikke redd for Alfa-Nia,» hveste faren. «Dessuten hater kongen i Beta-Nia oss. Tror du ikke han vet hva vi har gjort?» Sønnen ristet på hodet. Kongen visste selvsagt godt hva folket hans hadde gjort, at de hadde drept dronningen og lagt betanernes borg i grus, men likevel … «Betanerne kunne ha tatt landet vårt for lenge siden, hvis de hadde villet det.» «Nei, de liker å plage oss!» «Eller er det vi som plager dem?» Iona gjorde et siste desperat forsøk. «Din forræder! Dette er vårt land! Jeg gir det ikke bort til en eller annen ny konge!» Faren slo med neven gjennom luften. «Du er som pest. Jeg skulle ønske at jeg aldri hadde fått en sønn som deg. Kom deg bort herfra! Jeg vil aldri se deg igjen!» «En dag vil du forstå!» ropte sønnen etter ham, men ordene prellet av. Aldri hadde farens rygg sett bredere og mer avvisende ut. Døren slo igjen med et brak, lysstrimen forsvant, og Iona ble liggende fortumlet på kne i nattemørket. Plutselig føltes det meningsløst med alle de sterke meningene. Han var sytten år, forlatt og alene. Farens varme, sterke hånd var blitt en kald knyttneve. Iona visste at han kanskje aldri mer skulle kjenne det gode grepet i nakken eller se det oppmuntrende glimtet i øynene hans. Moren, Nueta, hadde ikke sagt et ord, bare stått i bakgrunnen og sett på alt sammen med den nyfødte søsteren hans i armene. Hun hadde fått barn igjen i en alder av trettiåtte år. Kanskje hun ikke torde å si noe – men han hadde sett sorgen i øynene hennes. Iona knep øynene igjen. Han visste godt hva han måtte 18

gjøre, og dersom faren hadde ant hva han planla, hadde han ikke nøyd seg med å kaste sønnen på dør. «Jeg har ikke noe valg,» sa Iona lavt for seg selv. «Jeg må reise.» Iona red gjennom de dype betanske skogene. Morgenduggen fuktet de mørke krøllene hans. Hesten tråkket forsiktig mellom røttene langs bakken, og høye, tette furuer slukte sollyset der de strakte seg mot himmelen. Over salen hang en taske med litt mat og annet nyttig som han hadde rasket med seg fra uthuset før han dro. Stadig vendte tankene tilbake til farens raseriutbrudd, og han blunket fort som for å fortrenge minnet. «Far, hvorfor er du så sta?» hvisket han, som om han ville at skyggene skulle høre. Hele dagen og natten red han, og etter hvert begynte øyelokkene å føles tunge. Likevel stoppet han ikke før solen viste seg i horisonten, og selv da hvilte han bare en kort stund. Etter å ha lagt nordsiden av Nu-vann bak seg og fortsatt sørover langs Tau-fjellet, satte han kursen mot vest. Underveis stanset han ved noen bekker for å drikke. Han holdt seg borte fra skogsveier og åpne områder i frykt for å møte vakter. At det hadde gått bra så langt, ga ingen garantier for resten av ferden. Dersom noen allerede skulle ha lagt merke til ham, brydde de seg tydeligvis ikke om det. Men det var kanskje ikke så rart, tenkte han, for han så verken skummel eller farlig ut. Selv om han var høvdingsønn, bar han ikke våpen. Nei, ikke en gang fuglene på greinene over ham lot seg skremme. Han følte seg gjennomsiktig, betydningsløs og trett – som om det eneste han besto av var et tungt hode 19

og et knust hjerte. Og nå kjempet også disse en innbyrdes kamp: Hjertet ville hjem, mens hodet ville gjennomføre reisen. Etter å ha lagt Tau-fjellet bak seg, latt kroppen fått hvile noen timer i lyngen, og ridd vestover i flere timer, nådde han ut av skogen. Foran ham lå store sletter og dyrkede åkerlapper. «Så, så. Stopp her!» hvisket han inn i hestens øre. I det fjerne kunne han se Pirhos bymur og festningen innenfor, eller i hvert fall det som var igjen av dem. Dette var byen som Tegnets forsvarere hadde bygget opp allerede før krigen. Her holdt Den store krigens seierherrer til. Pirho var selve hjertet i Beta-Nia. Men også her hadde mange av husene brent ned. Dette folket hatet ganske sikkert alle iotarer etter det som hadde hendt. Det var derfor med fare for sitt eget liv at han omsider kommanderte hesten framover og styrte den like mot Pirhos byport. Men om det han nå gjorde, skulle vise seg å være forgjeves – det visste han ikke.

På kne i et fremmed land årdene lå stadig tettere etter hvert som Iona nærmet seg bymuren. Et stykke foran ham var grusveien full av mennesker, og det virket som om de fleste var på vei mot porten. Først ved synet av mengden gikk det virkelig opp for ham hva han var i ferd med å gjøre. Dette var galskap – som å forville seg inn i et bjørnehi! Han saktnet farten, steg av hesten og leide den vaktsomt forbi noen hus, før han skjelvende trakk den med seg bak en stallbygning. Der ble han stående med ryggen mot veggen og med lukkede øyne mens han forsøkte å puste normalt. Etter hvert gjenvant han kontrollen. «Det er nok best at jeg går videre alene,» hvisket han til hesten og strøk den over manen. «Du har vært trofast, men jeg er redd for å vekke oppmerksomhet hvis jeg tar deg med meg.» Han løftet saltasken ned fra hesteryggen. «Gå nå! Fort deg hjem igjen. Jeg vet at du finner veien.» Iona ga hesten et klapp 21