Det siste slaget - Tegnets forsvarere 3 by Proklamedia

Tidligere bøker i trilogien om Tegnets forsvarere Epsilon er arving til tronen i Beta-Nia, men han ønsker absolutt ikke å bli konge! Hvordan skal han kunne redde folket fra fienden i nord som hater Tegnets forsvarere og alt de står for? Epsilon har lenge satt sin lit til Diateken – et eldgammelt symbol. Men kan Diateken hindre krig, og kan den avsløre sannheten om tegn og bokstaver?

1. I begynnelsen var tegnet

2. Pakten

I en annen virkelighet sitter den gamle forfatteren Louis Mackenzie i dype tanker. Han skal avslutte livsverket sitt, men får det ikke til. Konfliktene i Alfabeta-Nia har bygget seg opp over lang tid, og Louis ser ikke hvordan det hele kan ende.

Et sverd. En penn. Det er makt i begge.

Det siste slaget er siste bok i trilogien om Tegnets forsvarere – en spennende og unik historie om kjærlighet, svik, trofasthet og mot. Hver av bøkene om Tegnets forsvarere er selvstendige historier.

FOTO: CHRISTIAN ELGVIN

Kristian Kapelrud (f. 1972) er bosatt utenfor Hamar. Han er forfatter og grafisk designer.

Det siste slaget er hans sjette utgivelse. Tegnets forsvarere er også utgitt på engelsk.

«En fantastisk historie fra en fantastisk forfatter. Fengslende og spennende.» GP Taylor, New York Times bestselgende forfatter.

«Kristian har et sjeldent fortellertalent. Han ruler!» – Ruben Eliassen, fantasy-forfatter

www.tegnet.no KA RT

Serien består av: 1. I begynnelsen var tegnet 2. Pakten 3. Det siste slaget

Det siste slaget – Tegnets forsvarere 3 Norsk copyright: © 2015 Proklamedia Boken har tidligere vært utgitt av Gyldendal Norsk Forlag AS, 2009 Omslag og vignetter: Kristian Kapelrud Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: InPrint, Latvia Boken er satt med: AGaramond 12/15 pt. 2. opplag ISBN 978-82-7199-384-9 www.tegnet.no Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no

ÂŤTusen ord sier mer enn et bilde.Âť Louis Mackenzie

Innhold

Louis Mackenzie, del 1............................................... 9 Oppdraget i Alfa-Nia................................................ 10 Mot målet................................................................. 16 Kong Xirhos skitne hånd........................................... 23 Louis Mackenzie, del 2............................................... 28 Fortvilelse i rådsrommet............................................ 35 Tre venner................................................................. 43 Den alfabetanske grensen.......................................... 50 De alfanske opprørerne............................................. 65 Louis Mackenzie, del 3............................................... 76 Det forbudte fjell....................................................... 82 Et modig budskap..................................................... 91 Én mot én................................................................. 99 Louis Mackenzie, del 4............................................... 109 Beta-Nias konge........................................................ 113 Kjempene ved porten................................................ 129 Møte mellom to konger............................................. 135 Innrømmelser............................................................ 144 Louis Mackenzie, del 5............................................... 149 Generasjonenes håp................................................... 156 Louis Mackenzie, del 6............................................... 166 Rholambdas hevn...................................................... 173 I skyggen av en sterk fiende....................................... 182 Møtet i tronsalen....................................................... 193 Delta-skogen............................................................. 200 7

Slaget ved Delta-sletten............................................. 207 Alfabeta-Nia.............................................................. 214 Louis Mackenzie, del 7............................................... 220 Rholambdas opprĂ¸r................................................... 222 Louis Mackenzie, del 8............................................... 228 En ny pakt................................................................ 234 Epilog....................................................................... 240 Appendiks................................................................. 243

Louis Mackenzie, del 1 gjen var det bare lyden av hamringen p책 et tastatur som fylte rommet. S책 ble det stille nok en gang. Men mannen ved datamaskinen enset ikke stillheten. Han befant seg i en helt annen verden.

Oppdraget i Alfa-Nia kke et streif av lys nådde ham. Mørket fylte det trange rommet dypt inne i fjellpassasjen, og alt var stille. Epsilon pustet rolig. Han sto urørlig for ikke å lage lyder, men beina hadde begynt å verke. Han visste ikke hvor lenge han hadde stått slik, og begrep om tid hadde han for lengst mistet. Et sted ved siden av ham sto Kappa, men de kunne ikke se hverandre og snakket heller ikke sammen. De kunne ikke risikere å bli oppdaget. Av og til hørte Epsilon fottrinn. De var raske og taktfaste, og det var bra, for da var det mindre sannsynlig at vedkommende ville oppdage de ubudne gjestene som skjulte seg bare noen armlengder unna. Men for sikkerhets skyld hadde han høyre hånd på sverdhjaltet. En fotsid reisekappe og svarte klær dekket dolken, kasteknivene og annet metall slik at de ikke kunne reflektere lys. De befant seg dypt under Protoros, det store fjellet som sto med bratte skrenter ned mot hjertet i landet Alfa-Nia. Der lå kong Xirhos slott omgitt av bygningene og bymuren 10

i Alfachi. Forkledd som handelsmenn hadde Epsilon, Kappa og Sigma klart å lure seg forbi vaktene i sørenden av passasjen. De lange timene gjorde Epsilon utålmodig. Rastløsheten rev i musklene, og tanker om oppdraget de var på, kvernet rundt i hodet på ham. Planen var vedtatt i Det høye råd, og det hele var godt forberedt. Likevel klarte han ikke helt å skyve vekk usikkerheten. Sigma, selveste riksforstanderen, hadde fortsatt videre inn i Alfachi – alene. Epsilon og Kappas oppgave var å eskortere ham tilbake i sikkerhet, så fort han dukket opp igjen. Men hvor ble det av ham? Sigma den vise var Beta-Nias leder. Den gråskjeggete mannen med det myndige blikket hadde påtatt seg ansvaret etter at kong Omicron døde. Han skulle styre inntil kongens sønn ble gammel nok til å overta tronen. Og det var han som hadde ønsket å utføre dette oppdraget. Ikke alle i Rådet hadde vært enige, men Sigma nektet å gi seg. Så viktig mente han det var, at han hadde insistert på å gjøre det selv. Han var en av de få som kjente gangene i fjellet og fiendens bygninger i Alfachi nesten like godt som krokene hjemme i Etarhos festning. Epsilon hadde gitt Sigma sin fulle støtte, men da han krevde å få følge ham, fikk han som forventet høre at det var uansvarlig av ham. Som sønn av kong Omicron, var Epsilon arvtaker til tronen i Beta-Nia. Han burde aldeles ikke utsette seg for en slik fare! Men tronarving aldri så mye – Epsilon hadde fått det som han ville. Dette var jo selve Aksjonen – den Tegnets forsvarere hadde snakket om i årevis og drømt om i generasjoner.1 1 Tegnets forsvarere, Louis Mackenzie, år 1402

Da kongen døde, var Epsilon bare tolv år.2 Etter loven måtte han bli seksten for å overta tronen. Det hadde passet ham godt, for han hadde absolutt ikke lyst til å bli konge. Nå var han riktignok blitt sytten, men han hadde bedt Sigma og Rådet pent om å få slippe byrden og ansvaret enda en tid. Epsilon hørte stadig flere lyder av forbipasserende i fjellpassasjen, og det betydde ganske sikkert at morgenen nærmet seg. Men hvor ble det av Sigma? Han lukket øynene og forsøkte å roe seg ned. Han så uansett ingenting – heller ikke lyset fra passasjen. Likevel spratt øynene opp igjen hver gang nye lyder dukket opp. Det gjorde de også nå. Det merkelige denne gangen var at lydene forsvant så raskt. Kanskje det var et dyr som hadde forvillet seg inn i passasjen? Ikke lenge etterpå hørte Epsilon de samme lydene nok en gang, og igjen forsvant de like fort. Plutselig ble stillheten brutt av en lav stemme like til venstre for ham: «Alfa. Ingen komplikasjoner.» Epsilon skvatt til. Det var koden. Bare noen få ord, men for Epsilon var det som om en drøm gikk i oppfyllelse. Han svarte med lav og rusten stemme. «Beta. La oss gå!» «Strålende!» hvisket Kappa et sted bak dem. Epsilon tok et skritt forover, men stanset og nølte. Hadde han hørt noe like foran seg? Med ett lød enda en stemme: «Alfa og beta! Som alltid opphengt i bokstaver og tegn!» Lyden av et sverd på vei opp fra sliren fikk Epsilon til å 2 Fryktens skygge, Louis Mackenzie, år 3605

reagere raskt. Han dyttet Sigma bakover, og lot seg selv falle mot bakken, akkurat tidsnok til å føle en klinge suse over luggen. Epsilon svingte våpenet sitt framfor seg, så den skarpe eggen skar gjennom luften i knehøyde. En dump lyd idet sverdet fant et mål, et smerteskrik og en kropp som falt i bakken bekreftet at veien var fri. Epsilon kom seg på beina, og sammen med Sigma og Kappa løp han ut av den mørke passasjen og styrtet bortover fjellgangen, forbi veggfakler som gjorde dem synlige langt innover i tunnelen. «De kommer etter oss,» ropte Kappa. «Men de skal ikke få stoppe oss nå!» sa Epsilon innbitt. Han kastet et blikk bakover, men måtte raskt innse at flukten for livet bare så vidt hadde begynt, for flere menn kom løpende etter dem med våpen i hendene. Dagslyset slo imot dem så de knapt kunne se. Heldigvis sto vaktene foran inngangen fortsatt med ryggen til, og hadde ennå ikke oppfattet hva som foregikk like bak dem. «Mot skogen!» ropte Epsilon og dyttet to av vaktene over ende i forbifarten. Overraskelsen så ut til å gi de tre vennene et lite forsprang. De fortsatte nedover den steinete skråningen ved inngangen, over en grusvei og ut på sletten som ledet mot skogen. «Stans dem!» ropte stemmer bakfra. «De må ikke komme seg unna! Skyt!» I neste øyeblikk slo flere piler ned i gresset like ved føttene deres. «Ved Forfatterens penn!» utbrøt Kappa, røsket en av dem opp og slengte den over skulderen, som om han håpet at den ville finne veien tilbake. «Fortere! Mot trærne!» ropte Epsilon. «Vi må prøve å riste dem av oss i skogen!» På den andre siden av Alfarho13

skogen ventet baktroppen, og der – ved grensen til hjemlandet – ville de være trygge. Epsilon snudde seg mot Sigma. Kanskje var han rett mann for oppdraget fordi han kjente fiendens områder, men rask var han ikke! Riksforstanderen hev etter pusten, og flukten ble ikke enklere av at han tviholdt på en sekk. Kappa og han selv måtte senke farten for ikke å løpe fra ham, mens nye piler suste forbi. «Kast sekken til meg!» ropte Epsilon, og Sigma gjorde straks som han sa. Epsilon tok imot med begge armer og stirret et øyeblikk ned, for han visste hva han nå holdt i armene: det mest verdifulle de hadde vært i besittelse av i mange generasjoner. I sekken lå gjenstanden Tegnets forsvarere satte sin lit til – den som ville overbevise alle og lede betanerne til frihet! Han strammet grepet. Med hendene fri klarte riksforstanderen å sette opp farten, og de nådde skogkanten før noen klarte å innhente dem. De stupte inn mellom tette grantrær, hoppet over røtter og dukket under greiner. Det bar nedover bakker og gjennom tette kratt. «De kan umulig være langt bak oss,» sa Epsilon og så på Sigma. «Hvordan går det med deg? Har du fortsatt pust igjen?» «Hvis jeg først skal dø, får det heller være av et sprengt hjerte enn en alfansk pil!» svarte han. Etter hvert ble løping likevel til rask marsj, og slik fortsatte de til solen sto høyt på himmelen. Epsilon snudde seg stadig for å se om de ble forfulgt, men oppdaget ikke noe mistenkelig. Snart hørte de det jevne suset av strømmende vann. 14

«Elven!» sa Epsilon, mens han skjøv det mørke håret bakover og rettet på sekken som nå hang over skulderen. «Vi nærmer oss Delta-elven.» Brått tok skogen slutt, og foran dem lå landskapet åpent mot øst og vest. De kunne se ned mot det strie vannet. Epsilon og Sigma satte seg utmattet ned i lyngen, mens Kappa lente seg mot en trestamme og speidet utover. «Der ute blir vi synlige på lang avstand. Det er altfor …» begynte han, men snudde seg og stirret innover i skogen. «Vi har ikke noe valg, har vi vel? Lenger vest er elven altfor stri.» Han trommet med fingrene mot trestammen. «Men det er en bro der. Kanskje vi kan …» «Altfor farlig,» avfeide Epsilon. «Der kryr det helt sikkert av vakter.» Sigma reiste seg bestemt. «Best å få det overstått,» sa han. «Vi må komme oss over før de finner oss.»

Mot målet psilon, Kappa og Sigma skyndte seg ned til elvebredden. Der ble de stående nokså fortvilet og se på vannet som fosset forbi og kastet seg rundt noen store steiner

midt uti. «Hva venter vi på?» sa Kappa. Han løsnet en taukveil fra ryggen og bandt den ene enden rundt livet. Den andre ga han til Epsilon og Sigma. Like etter sto han med det kalde vannet strømmende rundt lårene. «Hvis jeg bare kommer meg bort til de steinene der …» sa han. Han overveide hvert steg, og sakte nærmet han seg midten av elven. Men selv om han plasserte føttene omhyggelig på den glatte elvebunnen, var kreftene sterke. Brått rev strømmen føttene bort under ham, og i neste øyeblikk ble han tatt av vannmassene. «Kappa!» ropte Epsilon. Flere meter av repet fór ukont rollert ut mellom hendene deres, før de omsider klarte å holde igjen. De så hvordan vennen forsvant under vann og ble slynget rundt i strømmen. 16

Epsilon spente hver muskel i kroppen, og sammen kjempet de seg bakover til de fikk repet rundt en stor stein på bredden. Og mens Sigma holdt igjen alene, løp Epsilon ut i vannet. En arm slo opp av vannet og forsvant igjen. Så kom hodet til syne. Kappa kastet seg rundt og kjempet for å vinne balansen tilbake mens Epsilon forsøkte å styre tauet mot land. Snart drev den kavende krigeren mot bredden. Der fant han fotfeste og gjenvant kontrollen. Han krabbet i land og sank andpusten over ende i gresset. Blod rant nedover ansiktet. Epsilon falt på kne ved siden av ham. «Du – du er skadet!» sa han. «Bare en skramme,» svarte Kappa og dro en hånd over de våte krøllene som hadde klistret seg til ansiktet. «Jeg må visst være litt mer forsiktig.» Epsilon kveilet repet raskt sammen. «Jeg kan prøve nå, mens du hviler deg.» Men Kappa ristet på hodet så vannet sprutet og satte seg opp. «Nei, jeg gir meg ikke så lett!» Og like etter var han uti igjen. Han la seg mot strømmen og holdt blikket bestemt mot steinene. Denne gangen nådde han dem, og derfra var det enklere å komme seg til den andre siden. Han gikk i land, løsnet tauet fra livet og bandt det rundt en bjørkestamme. Riksforstanderen lot ikke vente på seg. Han gikk ut i vannet mens Epsilon strammet tauet. Nå hvilte det også mot steinene i midten av elven. Sigma klynget seg til det og kom seg raskt over til den andre siden. Epsilon skyndte seg etter. Han holdt et godt tak om sekken med én hånd, og klamret seg til tauet med den andre. Allerede etter noen skritt snudde han seg og speidet 17

bakover. Fortsatt ingen vakter. Kunne de ha gitt opp jakten? Det virket helt usannsynlig! Under planleggingen hadde de vært klar over at en flukt ut av Alfa-Nia kanskje ble eneste mulighet. Dermed ville Delta-elven bli en vanskelig oppgave – spesielt med krigere i hælene. Epsilon kjempet seg gjennom og kom seg på land uten problemer. De kuttet tauet og tok fatt på skråningen opp mot skogen. Med gjennomvåte klær ble klatringen en kraftanstrengelse, men omsider kunne de dukke inn i skyggene av høye furutrær. «Endelig ute av syne igjen!» stønnet Kappa. Først da føttene til Sigma nektet å bære ham lenger, ble de nødt til å stoppe. De fant skjul under et gammelt grantre med lange greiner som bøyde seg mot bakken. Der ble de sittende tause og lytte og stelle såre føtter. «Nå hadde det smakt med et svinelår og varm drikke,» sa Kappa og strakte beina i lyngen, «og litt massasje!» «Du får ta til takke med dette,» lo Epsilon og kastet et dryppende brødstykke bort til ham. Kappa rynket på nesen. «Det der er vel hva man kan kalle mat og drikke i én bit,» sa han og sukket. Så nikket han mot sekken. «Forresten … kan vi ikke ta en titt på den – en rask titt?» Epsilon grep om skulderstroppen, men nølte. «Jeg tror ikke det er så lurt før vi er i sikkerhet,» sa han og så på Sigma. «Ja, det er nok best å vente,» sa riksforstanderen. «Vi må la Rådet studere den. Vi kjenner ikke kreftene i den. Ifølge eldgamle skrifter helt tilbake til kong Alon og dronning 18

Epsifas tid, har den evnen til å lyse som en stjerne.» Han smilte under skjegget. «Det er vel det siste vi ønsker akkurat nå.» «Det kan du trygt si!» sa Epsilon. Øynene var mørke av bekymring. «De alfanske vaktene er helt sikkert ute og leter etter oss. Jeg synes bare det er så rart at vi ikke har hørt eller sett noe til dem.» «Kanskje vi har klart å løpe fra dem,» sa Kappa. «Vi er sikkert lenger øst enn de tror, og derfor leter de i helt andre deler av skogen.» Epsilon forsøkte å falle til ro med denne tanken da de litt senere fortsatte mot enden av skogen, i retning den store Delta-sletten. Der skulle de møte baktroppen. Likevel fant hånden stadig tilbake til sverdhjaltet, selv om det eneste han kunne høre, var vinden som suste i trekronene. Sigma hadde nok lagt merke til usikkerheten i Epsilons blikk, for han la en hånd på skulderen hans. «Jeg tror Kappa har rett,» hvisket han. «Vi er snart i sikkerhet.» Epsilon smilte takknemlig tilbake. «Jeg håper du har rett,» sa han og tørket bort svette som rant ned i øynene. Sigma hadde vært læremesteren hans gjennom oppveks ten, og nesten som en far for ham etter at kongen døde. Epsilon hadde alltid beundret ham, selv om mange hjemme i Beta-Nia viste liten respekt for riksforstanderen. De mente at han var en altfor hengiven Tegnets forsvarer. Så hvordan kunne vel Epsilon noen gang overta etter ham? Hvis ikke Sigma var god nok for dem – hvordan kunne han være det? I hans øyne var Sigma en virkelig helt – en av de få, en som kunne oppmuntre og trøste selv når alt gikk imot ham. Han lot seg sjelden skremme, og hadde 19

evnen til å se muligheter og løsninger selv når andre for lengst hadde gitt opp. Og ingen kunne fortelle gamle historier som ham! «Vær så snill og les litt til!» hadde Epsilon bedt en gang de satt i biblioteket. Han var ti år gammel, men husket det som om det var i går. Foran dem lå en haug med bøker. «Les mer om kong Alega!» «Vi kan ikke la middagen bli kald,» hadde Sigma svart og sett på ham over lesebrillene. «Men et par sider til rekker vi vel.» Så hadde han satt seg til rette og begynt å lese. Snart var alt annet glemt, og timene forsvant. Det var ikke blitt noen middag den dagen. I utkanten av skogen ble de sittende på huk bak en busk og se utover den store, frodige Delta-sletten. Den buet seg svakt i landskapet med det høyeste punktet omtrent midt på sletten hvor det sto et enslig, gammelt bjørketre. For mange hundre år siden hadde det også stått en festning der. Ifølge gamle tegninger hadde Delta-festningen vært praktfull med sine to høye tårn – et mot sør og et mot nord. Men den ble lagt i ruiner da den tapre ridderen Etarho sørget for at Tegnets forsvarere vant Den store krigen.3 Det eneste som fortsatt sto igjen var det nordre tårnet, som raget mot himmelen med en ringmur med skyteskår på toppen, og som kastet skygge over de solglade greinene til bjørketreet. Bak den lille høyden med tårnet og treet kunne Epsilon så vidt se toppen av furukronene i den betanske skogen som markerte skillet mellom Alfa-Nia og deres eget land, Beta-Nia. 3 Den store krigen, Louis Mackenzie, år 1521

Vennene speidet til alle kanter for å se etter baktroppen, men herfra var det ingen å se. «Var det like tomt i Alfachis gater i natt?» spurte Kappa og så på Sigma. «Gikk det helt smertefritt?» «Man må vel være en smule gal for å snike seg rundt i de forbudte områdene der inne. Det er jo farlig nok bare å være betaner i Alfachi for tiden.» Han lo kort. «Men det gikk overraskende bra i natt. Som ung snek jeg meg ofte rundt der. Vi var ikke særlig velkomne den gangen heller, men fiendskapet var først og fremst noe for voksne. Vi tok noen sjanser da også, og på grunn av det fikk jeg flere gode venner der.» Han smilte tilfreds. «Og antakelsene mine var ganske riktige – lite i byen hadde forandret seg på alle disse årene. Med litt hjelp fra vår venn på det alfanske slottet, en av kong Xirhos utro tjenere, kom jeg meg forbi vaktene og gjennom et par ulåste dører. Jeg hadde ikke store vanskeligheter med å få tak i Diateken.» Det raslet plutselig i løvet like bak dem. Epsilon spratt opp og trakk sverdet da en mørk skikkelse kom ut av skogholtet. «Ta det med ro!» sa personen som ble avslørt av sollyset idet han nærmet seg. «Rhobeta!» utbrøt Epsilon lettet og senket sverdet. «Javisst er det meg,» svarte Rhobeta, lederen for baktroppen, en kraftig, mørkhåret mann med helskjegg. «Er alt bra?» «Du mener – bortsett fra at vi er våte, slitne og sultne?» spurte Kappa og grep hånden hans. «Du aner ikke hvor glade vi er for å se deg!» De fortalte ham om de dramatiske morgentimene. 21

«Men det er godt å ha kommet så langt,» slo Sigma fast, «… for jeg har snart ikke hud igjen under føttene. Tar vi ikke feil, leter alfanerne fortsatt etter oss lenger vest. Men la dem bare holde på!» «Så dere klarte å få tak i den?» «Selvsagt!» sa Epsilon stolt og pekte på sekken. Rhobeta stirret oppglødd på den. «Er det virkelig sant! Dette er en stor dag!» lo han og viftet mot engen. «Resten av troppen venter i skogkanten på den andre siden. Vi måtte holde oss i skjul på grunn av fiendtlig aktivitet i området. Men klarsignalet kom like før dere dukket opp, så nå kan vi bevege oss trygt hjemover.» Det lille følget gikk ut av skogen og satte føttene i det høye gresset. Solen varmet i ansiktene, og engen duftet deilig. «Dette vil vel gi oss bevisene vi trenger, tror du ikke?» spurte Epsilon og vendte seg mot Sigma. «Jo, det tror jeg,» svarte han. «Kanskje vi endelig kan få fred – den freden som forfedrene våre kjempet for – den kong Muchimus vant.» Samtalen tok brått slutt, for etter hvert som de nærmet seg midten av engen, kunne de se mer enn bare tretoppene av skogen på den andre siden. «Ved kongens skjegg! Hva er dette?» utbrøt Epsilon. Baktroppen ved skogkanten ble synlig, men foran dem sto en massiv rad av soldater og hester oppstilt – en mur av alfanske krigere. Dette var så visst ikke en del av planen, og igjen trakk Epsilon sverdet. Han snudde seg. Veien de kom fra var også blitt sperret av ryttere. De var i ferd med å bli omringet.

Kong Xirhos skitne hånd «

kke nå igjen!» sa Kappa, som også hadde trukket våpenet. «Jeg trodde flukten var over!» «Vi rekker aldri å komme oss bort fra engen før de tar oss igjen,» sa Epsilon mørkt. I fotsporene de selv hadde tråkket, kom en svart hest mot dem, og på den satt en rytter de straks dro kjensel på. Klærne og det skulderlange håret var mørkt, og kappefôret glinset blodrødt i solen. To dyptliggende øyne stirret alvorlig mot dem. Det var ham Tegnets forsvarere fryktet aller mest – alfaneren som ble kalt «kong Xirhos skitne hånd». Den ondskapsfulle Rholambda utførte den alfanske kongens ordre, og mye betansk blod hadde rent fra eggen av sverdet hans. Selv om Epsilon aldri hadde møtt ham ansikt til ansikt, kjente han godt til ryktene om denne nådeløse krigeren. «Vi må holde sammen!» hvisket Rhobeta. «Han får ingen enkel jobb mot oss. Og det er sikkert Diateken han er ute etter.» 23