KRISTNE HELTER
William Booth (1829–1912)
William Booth_cover.indd 1
Janet og Geoff Benge
William stormet inn i huset. «Jeg har funnet mitt livs kall!» ropte han. «Jeg har funnet et sted med så mye menneskelig nød på et så lite område at det er nok arbeid for et helt liv!» Da han var femten, sverget han: «Gud skal få alt som finnes av William Booth.» Han bestemte seg for å bruke livet sitt til å formidle evangeliet til de utstøtte i samfunnet, som ikke var velkommen i noen kirke. Verken motstand fra den etablerte kirken og myndighetene, manglende økonomisk støtte eller voldsomme angrep fra illsinte gjenger kunne hindre ham i å tenne evangeliets lys i Englands gater. I dag har Frelsesarmeen, som general William Booth grunnla, tusenvis av evangeliesentre og sosialtilbud i hele verden. Utallige liv blir forvandlet takket være Guds kjærlighet og den innsatsen de legger ned.
WILLIAM BOOTH
Inspirerende, sanne historier om menn og kvinner som fulgte Guds kall.
19.09.14 14:19
– Kristne helter – William Booth
William Booth_KH 130x205.indd 1
19.09.14 11:48
WILLIAM BOOTH Suppe, s책pe og frelse
Janet og Geoff Benge
William Booth_KH 130x205.indd 3
19.09.14 11:48
Kristne helter – William Booth Originalens tittel: Christian Heroes: Then and now William Booth – Soup, Soap and Salvation Copyright © 2005 YWAM Publishing P.O. Box 55787, Seattle, WA 98155, USA Norsk copyright: © 2014 Proklamedia Oversatt av: Andreas Kristiansen Sats og omslag: Kristian Kapelrud Forsidefoto: Wikimedia.org Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt. Trykk og innbinding: InPrint, Latvia ISBN 978-82-7199-438-9
Proklamedia Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad Tlf: 62 57 43 43 E-post: post@proklamedia.no www.proklamedia.no
William Booth_KH 130x205.indd 4
19.09.14 11:48
Innhold En torn i foten .................................................................................................. 7 «Utnytt enhver situasjon til din egen fordel» ............................ 11 Williams folk ................................................................................................. 21 Predikant på heltid ..................................................................................... 31 En helt spesiell person .............................................................................. 39 Catherines talegaver .................................................................................. 47 Nok arbeid for et helt liv ........................................................................ 55 Arbeidet vokser ............................................................................................. 65 Frelsesarmeen ................................................................................................. 77 «Upassende og ekstremt» ....................................................................... 85 Skjelettarmeen ............................................................................................... 97 I mørkeste England ................................................................................. 107 Gjenklang over hele jorden ................................................................. 119 Alt Frelsesarmeen sto for ...................................................................... 131 Forfremmet til herlighet ....................................................................... 141 Lys over hele jorden ................................................................................. 153 Bibliografi ....................................................................................................... 157
William Booth_KH 130x205.indd 5
19.09.14 11:48
6
Kristne helter – William Booth
William Booth_KH 130x205.indd 6
19.09.14 11:48
–1–
En torn i foten «Aiiiiiiiii! Aiiiiiiiiiiiiii!!!» Elizabeth Geikie, en pen kvinne med blå øyne og solbrun hud fra Dundee i Skottland, sprang ut av den lille jordhytta i jungelen i nærheten av den indiske landsbyen Alady i Nagercoil for å se hvor den skrekkinngytende lyden kom fra. Den måtte komme fra et sted langs stien som gikk opp til hytta. Snart kom en gruppe menn fra Alady til syne, bærende på mannen som var kilden til bråket. Først tenkte Elizabeth at mannen var gal og at de bare kom for å plage henne. Hun merket at hun skalv da gruppen stanset og la mannen ned på bakken rett foran henne. «Det er noe galt med denne mannen, og vi vet ikke hva vi skal gjøre,» sa en av mennene. Elizabeth skjønte snart at mannen ikke var gal, men hylte fordi han hadde det så ufattelig vondt. Men hva var galt? Hadde han fått i seg gift eller blitt bitt av en kobra? Hun knelte ned og begynte å undersøke ham. Da la hun merke til at den venstre foten hans var hoven. Hun berørte den, og mannen ga fra seg nok et skingrende hyl. Hun inspiserte En torn i foten
William Booth_KH 130x205.indd 7
7
19.09.14 11:48
foten så forsiktig hun kunne, og fant smertekilden: en liten tagg stakk ut av fotsålen. Det var spissen på en diger torn som satt fast i fotbladet. Elizabeth hentet førstehjelpsutstyret sitt, men der var det bare vaselin, salt-tabletter og lakserolje – verken tang eller pinsett, som hun trengte for å trekke ut tornen. Hun ble nødt til å improvisere. Til mennenes forferdelse, knelte Elizabeth ned og la leppene mot den skitne, harde fotsålen hans. Så bet hun de hvite tennene sine rundt den utstikkende tornespissen og bøyde hodet langsomt bakover. Sakte, men sikkert begynte tornen å gli ut av foten hans, helt til hun gjorde et raskt rykk og den kom løs. Mannen ga fra seg et lettelsens sukk da smertetrykket lettet. Deretter vasket Elizabeth såret med kokosnøttolje og la på bandasje. Snart var alle mennene borte, like fort som de var kommet. Men de kom igjen neste dag, denne gangen uten noen som var skadet. De forsto ikke det hun hadde gjort: «Hvordan har det seg at du, en hvit kvinne, er villig til å redde en manns liv ved å legge den helligste delen av kroppen – leppene – mot foten hans, den mest foraktede delen av kroppen?» «Fordi min Gud, som elsker og verdsetter alle mennesker, ba meg om det,» svarte hun. Dette var muligheten Elizabeth Geikie hadde bedt om, og snart ville hele gruppen vite mer om hennes Gud. Først ble mannen med tornen i foten kristen sammen med kona, og snart fulgte andre fra landsbyen etter, helt til de var blitt en liten menighet. William Booth la rapporten fra India fra seg på skrivebordet og gikk bort til kontorvinduet. Han så ut over alle Londons 8
Kristne helter – William Booth
William Booth_KH 130x205.indd 8
19.09.14 11:48
bygninger i mur og stein med et tilfreds smil om munnen. Elizabeth hadde vist evangeliet i praksis; det var en uselvisk demonstrasjon av evangeliets kraft, som berørte mennesker og forandret hjerter. Det hun hadde gjort talte mye sterkere enn noen preken. Selv om Frelsesarmeens medlemmer i India hadde opplevd fryktelig forfølgelse der nede, var Elizabeth en kvinne som frimodig forkynte budskapet om Guds kjærlighet i ord og handling. Elizabeth hadde gjort det William og ethvert annet medlem av Frelsesarmeen ville gjort: vist Guds kjærlighet i praksis. Andre var ute i Londons gater og gjorde det samme akkurat nå – de hjalp de fattige og trengende, trøstet de syke og svake og brakte Guds kjærlighets lys inn i ellers håpløse liv og situasjoner. Det var det William Booth hadde prøvd å gjøre hele livet. Helt fra første gang han møtte mennesker som var utenfor samfunnet i hjembyen Nottingham, var han blitt dratt som en magnet til vanskeligstilte og deres behov. Det var dem Gud hadde kalt ham til å betjene med evangeliet, og nå var en diger armé av mennesker spredt ut over hele jorden med det som mål – for eksempel Elizabeth Geikie. William lente seg bakover i skrivebordsstolen for å lese ferdig rapporten fra India. Men før han kom så langt, hadde tankene begynt å vandre tilbake til Nottingham, der alt startet.
En torn i foten
William Booth_KH 130x205.indd 9
9
19.09.14 11:48
10
Kristne helter – William Booth
William Booth_KH 130x205.indd 10
19.09.14 11:48
–2–
«Utnytt enhver situasjon til din egen fordel» William Booth sprang bortover brosteinene og tok sats over en stor sølepytt. Det ringte akkurat da han kom til det første trinnet foran Biddulphs skole for små gutter. Før han gikk inn, sjekket han at jakken var ordentlig knappet og at han ikke hadde gjørme på skoene. Det var da han fikk øye på en liten skinnpung under hekken. Han gikk bort og plukket den opp. Oppi lå det tre mynter – en shilling og to sixpence. William plystret lavt, for det var mye penger. Han puttet pungen og pengene i bukselomma. Han måtte tenke nøye gjennom hva han skulle bruke dem på. Alle de andre ti år gamle guttene i klassen sto oppstilt i gangen da William omsider kom seg opp trappene. Han stilte seg bakerst, i håp om at læreren ikke hadde sett ham. Det skulle godt gjøres, for William var høy for alderen – et hode høyere enn alle de andre guttene. Snart satt de ved pultene sine. William klarte ikke å konsentrere seg om de latinske glosene, så han kikket ut vinduet. «Utnytt enhver situasjon til din egen fordel»
William Booth_KH 130x205.indd 11
11
19.09.14 11:48
Det var en grå, overskyet dag i 1839, og Nottingham var grå og ugjestmild. På den skitne, fuktige gata utenfor, gikk ei ung jente med et gråtende barn forbi, etterfulgt av en kullselger med en vogn trukket av en skranten, utmagret hest. En linjal smalt i pulten. «Jeg tviler på om du har hørt ett eneste ord av det jeg har sagt, herr Booth!» tordnet læreren. «Elever som ikke følger med i klassen, klarer heller ikke å gjøre leksene. I morgen skal jeg sjekke hjemmearbeidet ditt nøye.» Og med de ordene var det storefri. William puttet bøkene i sekken og satte fart mot utgangsdøra. «Nå er jeg i trøbbel,» sa han og smilte til bestevennen sin, Robert Powell. «Det går fint. Det gjør det alltid,» svarte Robert og fikk et dystert uttrykk i ansiktet. «Dessuten er det ingenting sammenlignet med Harry og meg.» «Hva mener du?» spurte William. «I dag morges fikk jeg penger av mor til å betale for skolen. Jeg vet at jeg la dem i lomma, men de var borte da jeg kom hit. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Far kommer til å gi meg ris når han får vite det.» «Det ville jeg også fått!» sa William. Men så fikk han en tanke. Han stakk hånden i lomma for å kjenne om den fremdeles var der. «Lå pengene i noe?» spurte han. «En liten skinnpung,» svarte Robert. «Men det hjelper ikke å lete. Selv om jeg hadde visst hvor jeg mistet den, har noen helt sikkert funnet den nå.» William klemte neven rundt pengepungen, men han trakk den ikke opp. I hodet hørte han farens stemme: «Utnytt enhver situasjon til din egen fordel, gutten min, enhver situasjon.» Hva skulle han gjøre? Han visste at han ville gi pengene tilbake til Robert. De tilhørte ham, og da kunne han ikke selv 12
Kristne helter – William Booth
William Booth_KH 130x205.indd 12
19.09.14 11:48
beholde dem. Spørsmålet var bare hvordan han skulle gjøre det. Skulle han si: «Vet du hva, jeg fant dem utenfor!» eller pønske ut en annen måte å levere tilbake pengene, så han fikk et lite overtak på Robert og broren Harry? William slapp pengepungen og trakk hånden opp av lomma. Så klappet han Robert medfølende på ryggen, og sa: «Ikke vær redd. Vi finner en løsning. Jeg skal hjelpe deg.» Da storefri gikk mot slutten, hadde William bestemt seg. Han la fra seg suppeskjeen og snudde seg mot vennen: «Robert, jeg har tenkt litt på hvor fælt det kommer til å bli for deg å gå hjem og fortelle moren din at du har mistet pengene. Jeg har tilfeldigvis to shilling på meg. Jeg har spart i over ett år. Jeg hadde tenkt å bruke dem til å kjøpe et modelltog, men jeg kan jo ikke gjøre det nå, når bestevennen min er i knipe.» Han stakk hånden i lomma og tok opp myntene. «Bare ta dem.» «Jeg kan jo ikke det,» sa Robert med store, overraskede øyne. «Det er så mye penger. Jeg visste ikke at du hadde spart så mye.» «Du må ta dem,» sa William og la myntene på bordet mellom dem. «Hvis ikke, får både du og Harry juling av faren deres.» «Jeg skal finne en måte å betale deg tilbake. Jeg lover!» sa Robert og tok pengene. William spiste opp resten av suppa med en tilfreds følelse. Faren ville vært stolt av ham. Han hadde utnyttet situasjonen til sin egen fordel, samtidig som han hadde gjort det riktige og gitt tilbake pengene. Før de gikk hjem fra skolen den dagen, la Robert noe i hånden til William. «Her,» sa han. «Ta dette. Onkelen min hadde det med fra India, men jeg vil at du skal ha det, som en liten takk.» William så ned. I hånden hans lå Robert Powells største «Utnytt enhver situasjon til din egen fordel»
William Booth_KH 130x205.indd 13
13
19.09.14 11:48
skatt – et flunkende pennal i sølv. Han nølte et lite øyeblikk. Skulle han fortelle Robert hvordan alt hang sammen? Nei, det var for sent nå. Dessuten hadde han alltid likt det pennalet. «Tusen takk,» mumlet William, uten å se opp. «Men nå må jeg hjem.» Da William gikk over broen over elva Trent på vei hjem, kastet han den tomme pungen uti. På den andre siden av elva la han merke til at det var blitt satt opp en provisorisk plattform med stillas. En stor menneskemengde sto rundt den. Han stanset for å se hva som foregikk. «Han fortjener det!» sa en gammel kone til en mann i bakerlue og forkle. «Det gjør han,» svarte bakeren. «Tenk at det går an å drepe sin egen kone og barn. Ingen straff er for hard.» William klatret halvveis opp i en gasslyktestolpe for å se bedre. En mann ble ført ut på plattformen. Folkemengden jublet, og mødre løftet småbarna sine så de skulle se bedre. Mannen fikk en pose over hodet og ble ført bort til galgen. Folkemengden kokte av begeistring, men William kjente seg dårlig. Han ville ikke være der. Han ville ikke være vitne til at en mann døde til enorm jubel. William hoppet ned fra gasslyktestolpen og smatt inn ei sidegate. Tårene rant nedover ansiktet hans mens han løp for å komme så langt vekk som mulig. Han var sjeleglad da han endelig var hjemme. «Hva er i veien med deg?» spurte Mary Booth da han kom inn døra. «Du er jo hvit som et laken!» William satte seg ned ved kjøkkenbordet og begynte å fortelle moren det han hadde sett. «Hysj,» sa hun. «Ikke så smårollingene hører.» Deretter snudde hun seg mot Williams to yngre søstre: «Emma, Mary – gå opp og rydd bort dukkene deres.» 14
Kristne helter – William Booth
William Booth_KH 130x205.indd 14
19.09.14 11:48
Da de var gått, fortalte William resten. Han var nesten ferdig da den eldre søsteren, tolv år gamle Ann, kom springende inn. «Mor, mor,» sa hun. «Har du hørt de forferdelige nyhetene? Det var opptøyer ved hengingen i dag. Mengden presset seg nærmere og nærmere plattformen, helt til hele stillaset falt sammen. Tolv mennesker døde. Tolv stykker! De sier at en av dem var herr Jamieson, skomakeren vår.» Mary Booth reiste seg og la armene rundt datteren. «Gud hjelpe oss,» sa hun. «Verden blir mer brutal for hver dag som går. Tenk at tolv mennesker mister livet bare for å få bedre utsikt til noe så fryktelig som en henging.» Etter denne begivenhetsrike dagen, gikk livet sin vante gang. På hverdagene gikk William på skolen, og i helgene hjalp han faren, Samuel, med å bygge hus. Året etter inviterte Williams lærer, herr Biddulph, alle elevene med på et møte i Broad Street Chapel i Nottingham. Det var en tre år gammel metodistkirke, startet i 1837. Alle snakket om hvor stor den var inni. Det var sikkert plass til to tusen mennesker der. Faren til William fortalte at det hadde kostet astronomiske 11 000 pund å kjøpe tomta og bygge kirken. William sto utenfor og stirret opp på de fire søylene ved inngangspartiet. Han lurte på hvordan gudstjenesten ville være. Han hadde aldri vært i noen annen kirke enn St. Stephen’s anglikanske kirke med moren og de tre søstrene. Faren var sjelden med, og det skjønte William godt. Presten sto på en prekestol høyt hevet over forsamlingen og brukte så mange store ord at William ikke forsto mye av det han sa. Dessuten var stemmen så monoton at han måtte kjempe hardt for å holde seg våken. Gudstjenesten på Broad Street Chapel var helt annerledes. Pastoren leste fra Bibelen og forklarte hva det betydde på en forståelig måte, med enkle ord. Underveis i talen ropte folk «Utnytt enhver situasjon til din egen fordel»
William Booth_KH 130x205.indd 15
15
19.09.14 11:48
i forsamlingen «Pris Herren» og «Halleluja». William trodde nesten ikke sine egne ører. Du kunne bli kastet ut fra St. Stephen’s hvis du ropte til presten! Sangene var også fantastiske. Han hadde aldri hørt sånne salmer før – så fulle av liv og lyst. Han begynte nesten å marsjere rundt i rommet! Måten de ba på var også fullstendig fremmed for William. I stedet for å lese fra side 62 i bønneboken, fant de bare på sine egne bønner der og da. Da gudstjenesten var over, var William sikker på én ting: Dette var den beste gudstjenesten han hadde vært på, og han ville komme tilbake så ofte han kunne. William skulle aldri glemme sommeren 1842. Den sommeren mistet faren alle familiens penger. Han som hadde lært William å «utnytte enhver situasjon til sin egen fordel», ble selv utnyttet av andre, og familien ble fullstendig ruinert. William ble til og med nødt til å slutte på skolen, for de kunne ikke betale skolepengene. Dessuten var han blitt 13 år gammel, og var gammel nok til å få seg jobb og spe på familiens økonomi. Noen dager senere pakket han sakene og reiste av gårde for å jobbe for Francis Eames. Herr Eames var pantelåner i Goosegate i Nottingham, og William skulle gå i lære hos ham i fem år. Han skulle bo i annen etasje av butikken og lære seg alt om yrket. Det var en kjempestor overgang, men William skjønte at det var lite han kunne gjøre. Faren var sjefen, og han måtte pent adlyde. William lærte fort hvordan pantelåneryrket fungerte. Prinsippet var enkelt: Kunder kom med gjenstander, og herr Eames betalte 60 prosent av det de var verdt. Hvis kunden ikke kom og kjøpte tilbake gjenstanden innen to uker, solgte Eames dem til en høyere pris. De fleste av kundene var ganske sikre på at de skulle klare å kjøpe tilbake tingene sine, men det skjedde sjelden. 16
Kristne helter – William Booth
William Booth_KH 130x205.indd 16
19.09.14 11:48
Williams første oppgave ble å feie gulvet og brette alle klærne og alt sengetøyet som ble pantsatt. Det var ikke så vanskelig, men han måtte hele tiden være på vakt for lopper og lus. Snart skulle herr Eames lære William å vurdere verdien på en gjenstand og vise ham hvordan han tjente mest mulig på en handel. Dette er midt i blinken for far – å utnytte folk når de er langt nede, tenkte William mens han brettet og feiet. Men William likte det ikke. Han var altfor opptatt av kundene og hvordan det ville gå med dem. Noen var så ille ute at de måtte pantsette arbeidsverktøyene sine – snekkeren kom med vater og sag, mureren med støpeskje og slakteren med kniver. William lurte på hvordan de skulle komme seg på fote igjen når de ikke kunne jobbe. Omtrent alle kundene som kom inn døra under skiltet med de tre messingkulene, pantelånerens symbol, var desperate. Det var ofte de samme som kom tilbake gang etter gang og stampet flere av familiens eiendeler, for å skaffe seg mat på bordet eller betale leia på de ynkelige rønnene de bodde i. Med tiden oppdaget William et mønster i måten folk pantsatte på. Helt nye kunder kom gjerne med ting som paraplyer, klær og møbler. Etter hvert kom de med mer og mer nødvendige gjenstander, som tallerkener, tekanner og verktøy. Til slutt stampet de gifteringen. Selv om William syntes synd på disse menneskene, tenkte han mest på situasjonen i sin egen familie. I september døde faren. Han ble 68. Det var svært gammelt på den tiden, og ekteskapet med Williams mor Mary var hans andre. Hans første kone og barn var døde for lenge siden. William visste ikke hva han skulle føle. Han hadde aldri hatt noe nært forhold til faren, som hadde presset ham til å utnytte folk og komme seg opp i verden, to ting William «Utnytt enhver situasjon til din egen fordel»
William Booth_KH 130x205.indd 17
17
19.09.14 11:48
var ganske ukomfortabel med. Det var moren han følte seg sterkest knyttet til. Hun oppmuntret ham alltid og sa at det snart ville lysne. Da faren døde, åpnet Williams mor en liten butikk i nærheten av pantelåneren i Goosegate, der hun solgte synåler, tråd, hattenåler, lommetørkler og andre småting til kvinner. Hun stakk innom Eames for å se hvordan det gikk med William så ofte hun kunne. William gikk noen ganger til St. Stephen’s på søndager med moren og søstrene, men han tok ganske ofte den lengre turen til Broad Street Chapel. Han var blitt svært glad i menigheten, spesielt de fantastiske talerne, to av dem især: pastor James Caughey fra USA og yorkshiremannen Isaac Marsden. Måten de prekte på tiltrakk ham som en magnet. Hvis han ble skikkelig inspirert, gikk han ut i skogen for å prøve selv. Han ble imidlertid alltid skuffet over det han presterte. De berømte talerne han hørte i Broad Street Chapel hadde ordet i sin makt. Men det var noe mer – de hadde en voldsom overbevisning. Det var helt tydelig at de trodde det de sa av hele sitt hjerte. William, på den annen side, var ikke så sikker i sin sak. Selv om han hadde gått til Broad Street Chapel i to år, var William fortsatt en «benkesliter». Han likte den livlige atmosfæren, den flotte sangen og talene, men han hadde ikke overgitt seg til Gud. Det virket som en enorm beslutning å gi seg hundre prosent til Gud, slik metodisttalerne oppfordret tilhørerne. Men en kveld sent i 1844, var 15 år gamle William Booth på en bibeltime. Mannen som underviste, Henry Carey, åpnet med følgende ord: «Det dør en sjel hvert eneste minutt.» Av en eller annen grunn boret disse ordene seg dypt ned i Williams hjerte. Hva om han plutselig døde? Hvor ville sjelen hans havne da? Tilhørte han virkelig Jesus Kristus, eller hadde han 18
Kristne helter – William Booth
William Booth_KH 130x205.indd 18
19.09.14 11:48
tenkt å tilbringe resten av livet som tilskuer til kristendommen? Plutselig slo en tanke ned i ham: Gud skal få alt som finnes av William Booth. Henry Carey fortsatte å tale, men William fikk ikke med seg ett eneste ord av det han sa, for han hadde bare én tanke i hodet. Da det gikk mot avslutning, sa Henry Carey: «Hvis noen ønsker å omvende seg fra syndene og overgi seg til Gud, kan de møte meg bakerst i rommet.» Uten å nøle spratt William opp fra plassen sin og løp bak i rommet. Han knelte ved et trebord og begynte å be. Det første han tenkte på var Robert Powells pennal av sølv. William hadde hatt dårlig samvittighet helt siden han lurte Robert med pengene han hadde funnet. Nå visste han at han måtte gjøre det godt igjen. Han ba: «Gud, jeg lover at jeg skal levere pennalet tilbake til Robert så fort jeg kan.» Han tenkte seg om et øyeblikk, før han fortsatte: «Og jeg skal til og med fortelle ham hvordan jeg lurte ham til å gi meg det.» Da William sa disse ordene, ble han umiddelbart lettere til sinns. Han trengte ikke lenger å utnytte enhver situasjon til sin egen fordel. Han trengte ikke lenger å mele sin egen kake – nå var det Guds vilje som gjaldt. På vei tilbake til Eames pantelånerforretning den kvelden, følte William seg lettere enn luft. Han var kanskje bare en fattig læregutt, men han var fast bestemt på å gi sitt liv til Gud – hver smitt og smule. Men han ante ikke hva Gud ville bruke ham til.
«Utnytt enhver situasjon til din egen fordel»
William Booth_KH 130x205.indd 19
19
19.09.14 11:48
20
Kristne helter – William Booth
William Booth_KH 130x205.indd 20
19.09.14 11:48
KRISTNE HELTER
William Booth (1829–1912)
William Booth_cover.indd 1
Janet og Geoff Benge
William stormet inn i huset. «Jeg har funnet mitt livs kall!» ropte han. «Jeg har funnet et sted med så mye menneskelig nød på et så lite område at det er nok arbeid for et helt liv!» Da han var femten, sverget han: «Gud skal få alt som finnes av William Booth.» Han bestemte seg for å bruke livet sitt til å formidle evangeliet til de utstøtte i samfunnet, som ikke var velkommen i noen kirke. Verken motstand fra den etablerte kirken og myndighetene, manglende økonomisk støtte eller voldsomme angrep fra illsinte gjenger kunne hindre ham i å tenne evangeliets lys i Englands gater. I dag har Frelsesarmeen, som general William Booth grunnla, tusenvis av evangeliesentre og sosialtilbud i hele verden. Utallige liv blir forvandlet takket være Guds kjærlighet og den innsatsen de legger ned.
WILLIAM BOOTH
Inspirerende, sanne historier om menn og kvinner som fulgte Guds kall.
19.09.14 14:19