Jubileumsbok Andøy Energi by Promo Norge AS

Odd Solhaug

Det e´glo i strengan! Andøy Energi 1946 - 1996

AND «Tenk om det ikke fantes elektrisitet? Da måtte vi sitte i mørket og se på fjernsyn». (Fra ukjent barnemunn)

Forfatterens forord «Allting er enkelt, hvis en ordner de forskjellige fakta systematisk», skrev kriminaldronningen Agatha Christie et sted. Jeg trøstet meg til det og regnet med at det også ville være tilfelle når det gjalt å skrive om utviklingen av elektrisitetsforsyningen i vår kommune. Nå er det imidlertid et annet «klokt hode» som har sagt at»problemet med fakta er at det finnes så mange av dem», og det fikk naturligvis jeg også erfare da jeg skulle behandle 90 års elektrisitetshistorie i Andøy. Det hører ellers med til de mere enkle fakta at ANDØY ENERGI AS ikke er noe stort elverk, og heller ikke har noen spesielt lang historie, selv om femti år ikke er å kimse av. På den annen side vil det kanskje være noe overraskende for mange at produksjon av elektrisk energi likevel har ei nesten dobbelt så lang fortid her i kommunen. Det måtte et jubileumsskrift som dette også ta hensyn til. Jeg har forsøkt å ordne fakta i denne historia på en rimelig oversiktlig måte i tilnærmet kronologisk orden. Jeg håper det gir et brukbart bilde av det som har skjedd på dette feltet i kommunen opp gjennom årene. Opplysninger fra regionen ellers og landet for øvrig, er tatt med i den grad det har syntes nødvendig for å belyse situasjonen lokalt. Av kilder har jeg særlig nyttet meg av protokollene fra den interkommunale elektrifiseringsnemnd, og fra det jubilerende elverks styre og representantskap. I den forbindelse var det et savn at den første styreprotokoll er kommet bort. Dessuten har jeg hatt god hjelp av årsmeldinger og en fyldig skriftlig redegjørelse fra Birger Balteskard. Tidligere jubileumsbøker fra andre kraftlag i regionen har også gitt nyttige opplysninger, og sist men ikke minst - lokalavisene «Andøposten» og «Andøya Avis.» En del andre kilder er ellers nevnt i teksten. Det har vært en interessant oppgave for en som ikke har noe tilknytning til dette miljøet, å gjøre denne jobben med jubileumsskriftet. Jeg har lært mye av det. For eventuelt å unngå de verste faglige tabbene i den forbindelse, har jeg støttet meg på tidligere elverksjef Åsmund Karlsen. Han har lest gjennom manuskriptet og kommet med viktige og nødvendige kommentarer. For det, skylder jeg han min beste takk! Jeg vil til slutt ønske lykke til med jubileet og arbeidet videre! Åse, 12. juni 1996. Odd Solhaug

Innholdsfortegnelse FORFATTERENS FORORD. I

ELEKTRISK LYS OG ELEKTRISITETSVERK Ute og hjemme Vanndrevne elektrisitetsverk Lysverk på Bleik Tida fra 1904 til 1916

VINDKRAFT TAS I BRUK

III

KOMMUNALT ENGASJEMENT

MANGE SLAGS PLANER

TIDA FRAM TIL 2. VERDENSKRIG

UNDER 2. VERDENSKRIG

VII

NY PLAN OG KONSTITUERING AV ANDØY KRAFTLAG

VIII

ARBEIDENE TAR TIL Entreprenør og driftsbestyrer. Vanskeligheter. Overskridelser og forsinkelser.

DE FØRSTE DRIFTSÅR Andre byggetrinn Videre utbygging og kommunesammenslutning. Kraftverksammenslutning? Positiv kommunal utvikling

DE SISTE 25 ÅR På toppen «Nordkraft» og kraftoverføring Nye forsøk på sammenslutning Byggkjøp og vindkraftverk Energiloven og følgene av den Fortid og fremtid

Det e´glo i strengan! I. ELEKTRISK LYS OG ELEKTRISITETSVERK. Ute og hjemme.

Det første elektrisitetsverk i Norge som leverte strøm til abbonenter, var ett ved Laugstol Brug i Skien. Det kom i drift 1. okt. 1885, og kunne etter å ha skaffet bedriften nok strøm, også levere et beskjedent kvantum til 75 lamper for innbyggere i Skien.

Det var mange foregangsmenn og oppfinnelser som skulle til før elektrisiteten sto fram som en kraft det gikk an å bruke til noe nyttig. Utviklingen skulle imidlertid gå slik at det var elektrisitet til belysning man først tenkte på. De lampene man nyttet til å begynne med var kullbuelamper. Der gikk den elektriske strømmen gjennom to kullstifter i passende avstand fra hverandre. Mellom disse kullstiftene fikk man da en vedvarende gnist eller lysbue. Denne lysbuen ga et intens lys med ganske stor spenning. Lyset var faktisk for sterkt til husbruk. De første praktisk brukbare kullbuelamper ble derfor nyttet til bl.a. fyrbelysning - og lys i gatene. Den første elektriske gatebelysning ble montert i Paris i 1878. Det ble brukt såkalte Jablochkoffske buelamper til formålet.

Vanndrevne elektrisitetsverk. Høsten 1882 skjedde det noe bemerkelsesverdig i Hamn i Senja. Her ble det nemlig da satt i drift en vanndrevet generator ved Senjens Nikkelverk der på stedet. Senjens Nikkelverk var på den tid ett av de største og mest betydelige bergverk i landet. Dette gjør begivenheten noe mer forståelig, men merkelig var det likevel. Det er lite vi vet om dette elektrisitetsverket, og det første lille hint kommer i en korrespondentmeddelelse fra Berg i Senja til «Tromsø Stiftstidende». Den sto i nr. 22. for søndag 18. mars 1883, og handlet i hovedsak om det særdeles stormfulle vær som hadde herjet yttersida av Senja i den seineste tid - og om skade og hindring av fiske i den forbindelse. Som et nærmest uvesentlig tillegg til denne hovedsak, nevnes så til slutt følgende:

Hvordan var det så her til lands? Jo, de nye ideene fant utrolig fort veien til vårt land. Det første elektriske lysanlegg i Norge ble montert i Fredrikstad. Det skjedde på Lisleby bruk, og anlegget ble satt i drift 27. jan. 1877. Dette var som det kan sees, året før det elektriske gatelyset i Paris. Nå var ikke dette noe stort anlegg med gatelys og denslags. Nei, sannheten var at det i all enkelhet var snakk om en liten «Gramme’s dynamo», oppkalt etter sin østerikske konstruktør, som fikk drivkraft fra bedriftens dampmaskineri. Den leverte strøm til to buelamper. Men det var elektrisk lys, og det var begynnelsen her i landet.

«På Senjens Nikkelverk blev ihøst indført electrisk Belysning. Men på Grund af den også hersteds ualmindelige Vandmangel til Drivkraft har Aparaterne blot kunnet benyttes et par gange. Blussene kunde sees i lang Frastand, og enkelte af dem lyste som små Fyre.»

Vannkraftverk i Hamn i Senja, høsten 1882. Det er ganske oppsiktsvekkende. Dette vannkraftverket var blant de aller første vanndrevne elektrisitetsverk i verden, kanskje det første. Det har visstnok bare en konkurrent fra Wisconsin, USA, fra samme år. Verket der startet opp i slutten av september 1882. Når det gjelder anlegget i Hamn i Senja, vet vi bare sikkert at det var samme høsten, men ingen dato. Dette gjorde imidlertid ikke noe inntrykk, og førte ikke til spesiell omtale i «Tromsø Stiftstidende». Det hadde vel sin årsak i at verken korrespon- denten på Berg eller redaktøren i Tromsø var klar over hvilken begivenhet som hadde funnet sted i Hamn høsten før.

En «Grammes maskine«. Det var antakelig en maskin av noe lignende art som ble nyttet ved verket i Hamn i Senja.

Fra en bergmesterrapport et år seinere vet vi at strømkilden var «en større Grammes Maskine», og at det gikk ut to ledninger fra den. Hver av ledningene forsynte fire lamper av Jablochkoffs type. Altså maken til dem som lyste opp i gatene i Paris. Kullstiftene i lampene var stillet ved siden av hver-andre og med lysbuen oppe. De brente derfor nedover omtrent som et stearinlys, og nytt kull måtte skiftes hver tredje time. Men når de virket, så lyste de godt. Og som det hette i avisen: «Blussene kunde sees i lang Frastand».

utgangspunkt. Godt og vel en kilometer fra bebyggelsen fantes et 40 meter høyt vannfall som lå rimelig gunstig til. Vannfallet ble utbygd og maskineri montert. I november 1890 skulle alt være i orden for å sette stasjonen i drift, men så kom det til visse tekniske problemer som forsinket oppstart. Utpå nyåret 1891, nærmere bestemt 5. februar, kunne imidlertid gatelyset tennes. Verdens nordligste by kunne føye en ny utmerkelse til sitt navn, nemlig Norges første elektrisk opplyste by. Først på året 1892 fikk også de første abonnenter innelys, men ikke mange dager etter frøs vannet i turbinrøret - og isen tinte ikke før utpå høsten. Ja, man hadde rimeligvis sine problemer i denne første tida.

Bergmesteren måtte imidlertid i sin rapport konstatere at «Nogen Erfaring om denne Belysnings Kostende haves endnu ikke; da Mangel på Driftsvand i en større Del af Mørketiden hindrede Maskinens Drift (...).» Vi ser Senja godt fra Andøya, men fri sikt til Hamn er det ikke. Lyset fra Hamn fikk ingen innvirkning denne veien, og det var vel heller ikke å vente på den tiden. Her var ikke noe industrianlegg som kunne ta etter, og ikke var det noen som var interessert på annen måte heller.

I 1899 kom Nordland Forenede Uldvarefabriker i gang med en fabrikk i Gausvik. Kraft til fabrikken fikk man fra Gausvikelva, og noe av den gikk til en liten dynamo som skaffet elektrisk lys til bedriften. Nå begynte elektrisk kraft igjen å nærme seg vårt område, og denne gangen skulle det gi seg synlige utslag også her. Stedet i vår kommune som kom til å markere seg, var Bleik.

Den neste milepæl i elektrifiseringen av NordNorge må vel sies å være det som skjedde noen år seinere i Hammerfest. Her var det også snakk om å benytte vannkraft som

andre. Men så valgte vi det kostbaraste, for vi var såpass mange at vi syntes vi måtte ha såpass lys. Så kom der en montør som begynte å innmontere lamper i husan, alle stan. Å då det lei utpå hausten så kom da han montør Andersen tebakers igjen med maskina. Så hadde vi imidlertid bygd opp troa etter hannes beregning, sånn den skulle være. Det va den trerenna. Før det hadde vi bygd en demning, en steindemning over elva, for å få høyere fall. Men så va det en feil utav han Andersen. Han hadde sagt at vi skulle senke trerenna 2 cm på kvær meter, og det var feil.

Lysverk på Bleik. Ved folketellingen i år 1900 bodde det rundt 50 familier med til sammen 239 mennesker i fiskeværet Bleik. Man skulle kanskje ikke tro det var noe som tilsa at man her skulle finne på å gå i gang med å bygge et elektrisitetsverk drevet med vannkraft for å skaffe elektrisk lys til innbyggerne på stedet. Snarere tvert imot, ville vel de fleste si. Men dette skjedde nå likevel. Vi skal se på hva som hendte. Det forekommer flere versjoner av hvordan ideen om et lysverk på Bleik oppsto. Det alle er enig om er at Martin O. Norheim sto sentralt i denne sammenheng. Nå foreligger det imidlertid et radiointervju fra 1934 med Norheim. Her forteller han om hvordan det hele gikk til. Jeg har hatt tilgang til dette intervjuet, og gjengir her hva han sa om opprinnelsen til lysverket på Bleik:

Ja, det gjorde vi naturligvis. Så kom dem med maskinan, dynamoen og turbinen. Akslingen han mangla. Så innstallerte de no turbinen, og etter langt strev så fikk dem endelig akslingen tellsendt. Den måtte de drage på en kjelke over fjellet tell Bleik. Det var ikkje vei den gangen. Så fikk vi no innmontert. Det va i 1904. I 1905 måtte vi bygge om troa. Da fikk vi høyere fall.» (Firmaet som nevnes er Heyerdahl & Co, Kristiania).

«Eg såg jo kvær dag at elva kom forssanes nedover der, og vi kunne ikkje få nøtte utav den. Så fant eg på å skrive tell Heyerdahl i Oslo, at han måtte sende oss en montør så kunne undersøke forholdene, hvorvidt det gjekk an å få elektrisk lys. Vi hadde hørt snakk om elektrisk lys, men vi visste ikkje kossen det ville arte seg.

Slik fortalte Martin Norheim i 1934, og det var vel i hovedtrekk slik begynnelsen var. Men hvordan han fikk denne ideen, hva som var den utløsende kraft, det sa han ikke noe om. Her er det som nevnt, mange versjoner, men ingen kan stadfestes nærmere så det har lite for seg å gå inn på dem. Vi skal i stedet se litt på enkelheter i forbindelse med verket. Det bodde ikke så mange mennesker på Bleik, og det var uten videre klart at hvis det skulle være mulig å realisere et så stort løft som dette ville bli, så måtte man stå sammen – alle sammen. Dette løste bleiksfolket på den måten at de dannet «Bleik Cooperative forening til elektrisk belysning». Det skjedde i 1904, men dato er ikke sikkert kjent. Her kombinerte de to forholdsvis nye «ideer», dette med kooperasjon (organisert økonomisk samvirke), og elektrisk belysning.

Ja, en vakker dag så får eg se en herremann så går ute på gata der å spasere. Så går eg ut og spørr han kem han va. Ja, han va montør, ifra Oslo. Montør Andersen ifra Heyerdahl, som va sendt for å undersøke forholdene på Bleik. Ja vel, nå, er I det? Og så gikk vi i gang då. Han begynte å undersøke vannforholdene. Kor mange sekundliter vann det kunne renne, og kor stor fallhøgde vi kunne få, og det fann han no greit. Så reiste no han hjem, og så fikk vi då overslag ifra Heyerdahl. Vi fikk to, i to alternativer. Ett på 500 samtidigbrennende normallamper, og ett på 350. Det eine var naturligvis belliar så det

Det var 50 husstander som stilte seg bak. Hver

husstand var ansvarlig for 1/50 av utgiftene til bygging og drift av et elektrisitetsverk. Som motytelse skulle den enkelte husstand kunne bruke 1/50 av den elektriske energi som ble produsert.

var turbinen plasert. I tillegg til at dette var et pionerarbeide og på den måten spennende og usikkert i utgangspunktet, så skulle det ikke mangle dramatikk og spesielle episoder i forbindelse med å få til et kraftverk på Bleik.

Det gjaldt å klare seg mest mulig uten kontante utlegg, for penger var det ikke flusst med. Derfor ble så mye som mulig utført som dugnadsarbeide. Noe penger måtte likevel til, og i følge den første forhandlingsbok for lysanlegget så fikk de fra Heyerdahl & Co «maskiner og fjernledning samt fornødne Apparater færdig monteret på opsatte stolper for en pris af Kr. 3.800,00. De forønskede lamper betingedes indstalleret af samme til en pris af Kr. 7,50 pr. lampe.» Samlede utgifter ser ut til å ha vært Kr. 5.450.- Da var også bl.a. tatt med jordskadeerstatninger. I tillegg til dette kom så innstallasjonsomkostninger etter pris som nevnt foran.

Vi har nevnt dynamoen. Den kom med båt selvfølgelig, og det var den gang ingen kaier på Bleik hvor man kunne ta på land et slikt kolli. Båten måtte derfor gå til Andenes, og der ble dynamoen tatt ombord i en åttring som tilhørte Mathias Madsen og buksert til Bleik av et par mindre båter. Under transporten sviktet noe av underlaget for dynamokassen , og den satte hull i båten. Hullet ble tettet provisorisk med et par dongerytrøyer, men noe lekkasje var det likevel. Det heter seg at en av bukserbåtene satte en mann i land for å springe til Bleik og varsle om uhellet, slik at mannskap og hester kunne være på plass når slepet kom dit. Dette for å dra båten flofri så snart som mulig etter at de hadde tatt land. Opplegget lyktes, og dynamoen kom uskadet fram. Mathias Madsen leverte etterpå regning på 15 kr. for skade på båten, men frafalt seinere kravet.

Hva slags dimensjoner var det på dette første lysverket på landsbygda i Norge? I følge nedskrevet beretning av Andor Heimtoft, var det her snakk om en likestrømsdynamo på 230 volt med en kapasitet på 25 kW. Den ble drevet av en turbin med ytelse på rundt 40 hk ved 10 meters fallhøyde. Det var en Francisturbin, levert av en svensk fabrikk.

En annen episode som inntraff i forbindelse med å få maskineriet på plass, gjaldt turbinakslingen. Norheim fortalte at den ble forsinket, og da den kom tilbød noen ungdommer seg å hente akslingen på kjelke fra Andenes til Bleik. På denne tid var det veiløst til Bleik. Skulle du landverts fra Andenes til stedet, måtte du ta fjellveien gjennom Skaret. Her var det så bratt og ulendt at det var boltet fast kjetting for å stø seg til på de verste plassene når det var iset og glatt. Opp her strevde de seg, karene fra Bleik, med turbinakslingen surret til kjelken. De kom opp omsider på Skaret, sikret kjelken og satte seg for å ta en hvil før nedturen på andre siden. Da sviktet bunnen i transportkassen, og akslingen raste nedover. Den havnet imidlertid i ei snøfonn, og kom deretter - noe forsinket - uskadd fram til Bleik.

Mye tungt arbeide skulle til for å få til det som trengtes i forbindelse med et slikt lysverk. Som Martin Norheim nevnte, ble det bygget ei demning av stein og jord mellom to bratte skrenter i Bleikselva. Steinen ble hentet borte fra fjellsida, og transportert på steinsleder til demningen. For at sledene skulle gli lettere, ble det i begynnelsen smurt grønnsåpe under meiene. Seinere brukte de levergrakse som ble gitt gratis av fiskekjøperne. Etterpå ble det lagt en torvmur foran steinmuren for å gjøre det tett. Trerenna eller troa som den kaltes, var også et helt byggverk. Den var ca. 150 m lang, og skulle føre vannet fra demningen og til maskinhuset. Den lå på høye stolper og førte fram til en 9 meter høy plankekum. Her

watt. Dette var gjerne fordelt på 3-4 lyspunkter i hvert hus, og kanskje et par i fjøset. I tillegg skulle det være 12 utendørs gatelykter.

Vannet ble altså ført i ei åpen trerenne, ei tro, fra demningen og fram til maskinhuset. Renna var 1 meter bred i bunnen, og med 1 meter høye sider. Denne renna munnet ut i en kum som var laget av 3 tommer tykke og 7 tommer brede uhøvlede og upløyde planker, reist oppned i kummesidene. Kummen hadde kvadratisk grunnflate på vel 1 kvadratmeter, og det var vanntrykket i denne kummen som skulle skaffe kraften til å drive turbinen. Fallhøyden på vannet var 9-10 meter. Det var reimoverføring til dynamoen som kunne levere 25 kW likestrøm.

Så kom den historiske dagen da strømmen ble slått på for første gang. Det skjedde søndag 9. oktober 1904, og man kan tenke seg at det var litt av en søndag. I følge Heimtoft, hadde det vesentlige av bygdas befolkning samlet seg ved det huset der det elektriske lyset «skulle komme først». De fleste hadde svært uklar forestilling om hva elektrisk strøm egentlig var. Enkelte trodde til og med at det var vann som skulle renne gjennom ledningene som var strukket fra kraftverket til husene omkring. En eldre mann på 80 år var ekstra skeptisk. Heimtoft husket at denne karen var temmelig overbevist om at det var umulig å få lys av bare stein og vann. Vannet måtte i alle fall være blanda med noe parafin hvis det skulle bli lys. I dag kan vi jo synes dette var noe naivt, men ut fra den tids erfaring er det

Det ble gjort nødvendige innstallasjoner for å kunne levere lysstrøm til andelshaverne. I de vedtatte lover for foretaket heter det i paragraf 6. bl.a. i den forbindelse: «Ingen andelsberettiget har ret til at indstallere flere lamper i sine huse end til en samlet Lysstyrke af mest 150 Normallys for hver 1/50 andel.» Normallys var tilnærmet det samme som

Det eldste lysverket på Bleik. Bildet viser en del av trerenna (troa), plankekummen og maskinhuset.

vel fullt forståelig. Han var ikke noe likere det fremtredende bystyremedlemmet i Tromsø få år tidligere da de skulle bestemme tomt for det dampdrevne lysverket i byen. Han ville ikke ha verket nede i Vestregata, men noe høyere oppe på Tromsøya slik at strømmen skulle få anledning til å renne unna bakke.

slike saker, og endte opp med et beløp på kr. 7.400.- Men så er det til slutt føyet til som en slags etterskrift: «Videre bliver Budgettet at forhøie med Kr. 40.- for 5 Elektriske Lamper til Bleik Skole.» Bleik skole skulle få elektrisk lys i 1905, og 40 kr. bevilget av kommunen i den sammenheng, er det eneste jeg har kunnet finne i kommunale papirer som viser til den begivenhet som fant sted på Bleik høsten 1904. Det var sikkert ikke mange skoler i landet som ble opplyst elektrisk på den tid, og de «5 Elektriske Lamper» i skolen på Bleik var nok litt av et under for ungene. I tillegg var ei av utelyslampene plassert på skolen. Det gjorde kanskje større inntrykk enn at vi samme år ble skilt fra Sverige og ble en egen selvstendig nasjon.

Ivana Grøttjord, født og oppvokst på Bleik, husket at hun og en bror og søster satt stive på stolene i stua og stirret opp på lyspæra under taket da lyset skulle komme. Deres hus lå like i nærheten av maskinhuset. Da det endelig tok til å gløde litt, tok de hverandre i hendene og danset rundt bordet og sang: - «Det e’ glo i strengan - det e’ glo i strengan!»! Straks etter var lyset der for fullt, og de fortsatte å juble. Det elektriske lyset var kommet til Andøya. Vurdert i ettertid, ser vi jo på dette som litt av en begivenhet både i lokal - og faktisk i nasjonal sammenheng. Såvidt vi vet, var dette det første vanndrevne kraftverk på landsbygda i Norge som hadde som oppgave å levere lysstrøm til abonnenter.

Det kan synes ganske oppsiktsvekkende at et lite fiskevær som Bleik, ytterst mot havet på nordspissen av Andøya, skulle være først ute med et vanndrevet elektrisitetsverk på landsbygda i Norge. Dette da for levering av lysstrøm til vanlig husbruk. Men selv om stedet lå isolert til rent geografisk, så holdt folket på Bleik og Andøya forøvrig seg godt orientert om hva som hendte rundt om i landet og ellers i verden. Det gjaldt ikke bare i forbindelse med lysverket på Bleik, men også i andre sammenhenger. Folk dro en del omkring, særlig mannfolkene på fiske, og fiskere utenfra kom hit til området bl.a. på de årvisse seifiskeriene om sommeren. Det var ellers ikke lenge siden de gode storsildårene. Da var det mange som kom utenfra og slo seg ned her i kommunen. Dessuten var det nå i gang store moloarbeider på Andenes med sterkt innslag av arbeidskraft utenfra.

Det var nok mange fra Andenes og bygdene i nærheten som tok turen til Bleik i nærmeste tid etterpå for å se på dette elektriske lyset, men det er ingen indikasjoner på at dette f.eks. vakte spesiell oppmerksomhet i kommunal sammenheng. Da jeg så i protokollen for Dverberg herredstyre og de enkelte sognestyrer på denne tid, fant jeg ikke begivenheten nevnt i det hele tatt. Det har vel for så vidt sin naturlige forklaring: Lysverket hadde ikke noe tilskudd fra kommunen, og annen grunn til å nevne noe om det hadde det øyensynlig ikke vært. Jeg hadde faktisk gitt opp håpet om å finne noe «bevis» i kommunale protokollene for det som hadde skjedd, da jeg fant en liten opplysende innførsel. På møte i Andenes sognestyre 28. okt. 1904, hadde man bl.a. behandlet «Hovedpost af Formandskabets Budgetforslag for Året 1905, Forslag til Budget for Andenes Sogns Kommunekasse lydende på Tilsammen kr. 7.850.-» Her plusset man på og trakk fra litt her og litt der - som vanlig i

Veianlegget Risøyhamn-Andenes var også godt i gang. Strekningen Risøyhamn-Dverberg overlevert høsten 1903. I forbindelse med fiske og disse store arbeidene ellers, kom det ikke så få arbeidsfolk fra andre deler av landet. Flere av dem slo seg til her og ble andværinger. Avisholdet var ikke ubetydelig, særlig

gjorde det tjeneste, før man fikk økonomi til å bygge et nytt og mere moderne. Det skal vi komme tilbake til.

blant innflytterne som ønsket orientering fra sine kanter av landet. På den måten kom nye ideer greit nok fram til de vitebegjærlige, de med litt ekstra sans for det som hendte utenfor eget bosted eller kommunegrense.

Hvordan var det med elektrifiseringen i «nabolaget», i området rundt oss? Ja, her kan nevnes at Svolvær fikk sitt første kraftverk i 1907. Harstad fikk sin elektrisitetskomite i 1908. Bystyret besluttet å anlegge et kommunalt elektrisitetsverk i Gausvik, og det første aggregatet på 350 hk ble satt i produksjon 19. sep. 1910. Da hadde allerede Melbu fått sitt verk i 1909 som utviklet 50 kW. Så fulgte f.eks. Kabelvåg i 1911 og Sortland i 1912. Verket på Sortland ga 30 kW. Samme år ble det satt i drift et verk som lå ved Oteråa på Rolla, og som ga kraft til Hamnvik og Ibestad. Man hadde nå for lengst funnet ut at ved å transformere opp spenningen så kunne det skje kraftoverføring over store avstander. Dette hadde selvsagt stor betydning når det f.eks. gjaldt eventuelt attraktive fossefalls beliggenhet i forhold til det distrikt de skulle betjene. Man kunne transportere den produserte energi på en praktisk måte. Som et større strandsted, fikk Andenes like etter århundreskiftet pålegg om å ha et såkalt «bygningsrepresentantskap». Her ble f.eks. dette med gatelys tatt opp ganske tidlig. Det var bl.a. et møte i dette representantskapet i desember 1908. Der behandlet man som sak 13: «Forslag fra Hans Andersen om at henstille til P.M. Johansen med flere at arbeide for, at det beløb der indkom ved en for en del år siden afholdt fest til indtægt for et Krigsskib og som ikke blev brugt, må blive benyttet for stedet til gadebelysning.»

Nå er det jo en sak for seg å få en ide. En annen ting er å holde fast på den, og få folket så totalt med seg at ideen kan realiseres. Dette hadde Martin Nordheim klart i andre sammenhenger, og han klarte det igjen. Det var naturligvis mange andre i tillegg til Martin Nordheim, som gikk foran i begynnelsen. I det første styret satt i følge forhandlingsbok for lysanlegget: Even Enoksen, Martin Olsen, H.P. Hansen, Ole Hansen, Harald Olsen, Selius Jensen. Rekkefølgen etter stemmetall ved valget. Og bleiksværingene fikk det til. «Ånden fra Bleik», evnen til å løfte i flokk og stå alle for en, ga resultater denne gangen også. Det førte til at stedet skrev sitt navn svært langt framme i historia om elektrifiseringen av Norge.

Tida fra 1904 til 1916. Slik verket på Bleik var planlagt og utført, var det nok strøm den første tida. Men når strømmen først var der, så økte forbruket. Spenningen ble satt ned om natta til 140 V for å spare, sies det. Det var ellers en særdeles billig strøm som ble levert, abbonentene betalte i lang tid en fast strømpris på en krone pr. uke. Dessuten ble det levert fri strøm til ungdomslaget «Idun»s hus. Det var det ikke alle som likte. Motstanderne hevdet bl.a. at ikke alt som skjedde på ungdomshuset var like bra. Spørsmålet om de skulle ta strømmen fra ungdomshuset, ble derfor tatt opp på møte i generalforsamlingen for lysverket. Der ble en livlig diskusjon, men det heter seg at Daniel Jonassen kom med den forløsende replikk: «Dersom det e slik at det foregår mykje som ikke e så bra no når dem har lys, korsen bli det då dersom vi tar det?» Resultatet var gitt. De fikk beholde gratisstrømmen.Og bleiksfolket holdt lysverket sitt i gang. I rundt 25 år

Dette ble enstemmig vedtatt. Denne festen som hadde innbragt en del penger, ble sannsynligvis holdt rundt unionsoppløsningen. Det ble da satt i gang mange tiltak for å styrke forsvaret og forsvarsviljen. Pengene var imidlertid ikke blitt sendt videre, og nå ønsket man i stedet å nytte dem til et lokalt tiltak. A/S Siemens Schuckert gjorde ellers undersø-

kelser på Bleik i 1912, og kom med tilbud om videre utbygging for kr. 17.000.-, da inkludert overføringsledning til Andenes. Det kom imidlertid ikke lenger enn til undersøkelser og tilbud. At interessen var til stede på Andenes, kan også sees av et innlegg som Andr. C. Overgaard hadde i «Andøposten» i 1913. Vi fikk jo vår første lokalavis det året, og det hette der bl.a.: «Vort driftige og foretaksomme nabosted Bleik har for flere år siden utnyttet endel av den kraftmængde stedet har, og hele denne tid har vi ønsket at kunne gjøre som Bleik, at skaffe os lys i hjemmene og ellers hvor lys er nødvendig.» Økonomien var imidlertid ikke den beste og det var mange ting pengene skulle gå til også den gang.

brand- og bygningsvæsen, selv om lysværket væsentlig er beregnet på offentlig gatebelysning.» Det så dårlig ut med å kunne få til noe samarbeide med Bleik og den vannkraftreserve som eventuelt måtte ligge der. Representantskapet henvendte seg så til vassdragsdirektøren for å få sakkyndig hjelp til undersøkelse av noen vann ovafor Breivika. Dette førte til at en ingeniør Hol kom på befaring sommeren 1913. Ingeniøren fant at det var to vann som kunne utnyttes, nemlig Sverigedalsvann og Nattmålstuevann. På bakgrunn av de undersøkelser som var blitt gjort, utarbeidet han så en generalplan for utnyttelse av vassdraget. Denne planen gikk ut på å bygge reguleringsdammer i begge vatn, på 2 m i Sverigedalsvann og 1 m i Nattmålstuevann. Dessuten utbygging av fallene i Stiksåa og tilløpet til den - Nattmålstuevannåa. De overslag som var gjort, viste følgende resultat:

Overgaard var medlem av «Andenes bygningsrepresentantskab», og de arbeidet som nevnt for å skaffe Andenes «by» elektrisk belysning. Dette ble forsøkt løst først og fremst ved forhandlinger med Bleiksfolket om videre utbygging på Bleik. Det ble undersøkt om det var mulig å få så mye kraft fra Bleik at begge stedene kunne få det de hadde bruk for. Undersøkelsen slo fast at det var kraft nok for det behov man hadde på det daværende tidspunkt, men ikke så tilstrekkelig for fremtidig bruk. Dette var ikke nok til at Bleik våget å avstå 2/3 av kraftmengden til Andenes, noe som var minimum for at Andenes kunne gå med på et fellesanlegg på Bleik. Bygningsrepresentantskapet undersøkte så om det var mulig å ta opp lån til å bygge lysverk for stedet, og så betjene lånet bl.a. med å utligne en slags «lysskatt» på huseierne. Departementet svarte at det ikke var adgang til å utligne andre utgifter enn det som «henhører under bygningsvæsenet og i tilfælde brandvæsenet.» Utgifter med et lysanlegg ble antatt å ikke kunne komme inn her. Representantskapet søkte om dispensasjon fra loven, slik at de kunne få rett til å oppta lån. Arbeidsdepartementet svarte bl.a. slik: «Utgifterne ved anlæg av elektrisk lysværk antages ikke at kunne henregnes til utgifter vedkommende

Det første lysverket på Andenes holdt til i det lille murhuset i forgrunnen på Kiil-kaia. Det var en tosylindret båtmotor av merket DAN, boblet til en likestrømsdynamo.

større maskineriet. De planer som ble lagt ble ikke realisert. Prosjektet skulle imidlertid bli trukket fram igjen seinere som vi skal se.

A. Stiksåa. Regulering av de to nevnte vann og utbygging av 41 m fallhøyde. Samlede omkostninger beregnet til kr. 25.000.- Oppnåelig kraft: 30 hk døgnet rundt. B. Nattmålstuevannåa. Utbygging av 75 m fallhøyde. Omkostninger beregnet til kr. 26.000.-. Oppnåelig kraft: 20 hk døgnet rundt.

Den første verdenskrig tok til i 1914. Norge holdt seg utenfor selve krigen, og de økonomiske forhold ute i kommunene ble noe bedre etter hvert. I denne tida fikk vi det første «lysverk» på Andenes. Det holdt til i et lite murhus på Kiilkaia, og kom i gang i 1914. Her var det ikke snakk om vannkraft som utgangspunkt. Noen interesserte slo seg sammen og kjøpte en tosylindret «DAN»-motor som hadde stått i båten til Georg Lorentsen, og koblet den til en nyinnkjøpt likestrømsdynamo. Georg Lorentsen passet også motoren første året. Seinere ble det kjøpt inn en nyere motor av merket «GREI». Hvor mange som var knyttet til dette lysverket, kjenner jeg ikke til

På grunn av at drifta kunne variere, ble det foreslått å installere maskineri i de to fallene på henholdsvis 40 og 28 hk. Overføring nordover til Andenes, og sørover til gårdene Ramså, Kvalnes, Saura, Dverberg og Myre, ble for hver beregnet til 3.500 kroner, ikke medregnet omkostninger til transformatorer. Vassdragsdirektøren mente at når kraften vesentlig bare skulle nyttes til lys, så var det sannsynlig at man kunne få ut noe mere enn det ingeniør Hol hadde forutsatt. Han tilrådde derfor noe større maskineri installert (henholdsvis 75 og 50 hk). Mente ellers at overslagssummen var såvidt høy at den ville dekke innkjøp av dette

II. VINDKRAFT TAS I BRUK Først i 1890-åra kom en mann med navn Ulrik Knutsen Dahle til Andøya. Han ble født på Vik i Helgeland i 1867, og i sin første ungdom drev han lofot- og finnmarksfiske som andre nordlandungdommer, og arbeidet heime på farsgården. Da han kom til Andøya, var han vel egentlig på tur ttil Finnmark, men kom visstnok innom her i forbindelse med ønske om å holde et religiøst møte. I 1894 ble han gift med Dorthea Olsen, datter av lensmann i Dverberg, Baltzer Olsen. Han fikk tomt hos sin svigerfar, og slo seg nå ned på Dverberg. Denne Ulrik Dahle var en besynderlig mann på mange vis, og han skulle komme til å sette spor etter seg i kommunen. Det var hans religiøse virksomhet som førte han hit i sin tid, men den skal vi la ligge i denne sammenheng. Han hadde imidlertid andre ideer og kvaliteter som ikke er til

å unngå å komme inn på når det er snakk om elektrifisering. For å forstå det som seinere hendte, er det viktig å nevne at da veianlegget RisøyhamnAndenes etter hvert nærmet seg fullførelse, så var Dahle en av dem som først tok virkelig konsekvensen av det. Han startet egen sykkelfabrikk i begynnelsen av hundreåret, og i 1913 kjøpte han antakelig Nord-Norges første bil. Det kom visstnok en til Bodø samme år, men det er sannsynlig at Dahles kom først. Med denne begynte han rutetrafikk her på øya. Akkurat når Dahle begynte å sysle med ideen om et vindkraftverk på Andøya, kjenner jeg ikke sikkert til, men ut fra de deler av arkivmaterialet som er bevart så synes det som om

de første seriøse undersøkelser kom i stand rundt årskiftet 1911-12. Vind manglet ikke på Andøya, og Dahle var vel kjent med at denne naturkraft ble utnyttet til å produsere elektrisk energi, ikke minst i Danmark. Ulrik Dahle hadde flere danske forbindelser, bl.a. Fr. Dahlgaard, Holbæk Motorfabrik i Holbæk. Herfra hadde han tidligere skaffet seg en petroleumsmotor til sykkelfabrikken. På nyåret 1912 gjorde han så en henvendelse til Dahlgaard om sine planer for å etablere et vindkraftverk bl.a. med det formål å levere lysstrøm til abonnenter på stedet. Dahlgaard svarte bl.a. at «(...) har jeg ved en Elektrikker foretaget en Undersøgelse om det kan betale sig for Dem at levere Lys til andre og har han opstillet følgende for mig for 18 Forbrugere: 18 Forbrugere a 30 Lamper = 25 Lys = 540 Lamper = 13,5 kW, hvoraf højst 25 % forekommer som maxsimal Belastning, og til denne størrelse er Kraften = 3,375 kW = 4,2 hk nødvendig. Skal De bestemme Dem til at udføre Anlægget til disse Forbrugere vil jeg kun råde til at anvende en 32 fods (10 Meter) 5 vinget Motor som vil være stor nok (...)

namo og akkumulatorbatterier m/tilbehør. 17. jan 1916 skrev så Dahle til Melgaard og gjorde forespørsler om leveranse i forbindelse med det planlagte vindkraftverk. Melgaard svarte bl.a. slik: «Af Brevet ser jeg at der nu skulde være Stemning blandt Deres Naboer, for at De kunde levere Dem Elektricitet til Belysning. Jeg kan kun anbefale Dem at bringe den Sag i Orden så snart som muligt (...). Melgaard rådde ellers fra å bygge en «vindmotor» av mindre kapasitet, og så seinere en til. Det ville bli mye dyrere. Dessuten anbefalte han Dahle å ta fast og avgjørende bestemmelse om han ville benytte 220 volt, 110 volt, eller annen spenning - og holde på det. Dette fordi det var vanskelig og kostbart å forandre driftsspenning på et anlegg i drift. Melgaard kom til Dverberg og så på forholdene, ble enig med Dahle, og satte opp hva som trengtes. Følgende ble så satt i bestilling: (Sitert etter bekreftelse fra Melgaard, datert 18.04.1916: 1 stk Dynamo 220/300 Volt 9,9 Kilowatt 1380 Omdr. 15 H.K. med Spændeslæde og Reguleringsmodstand med forniklet Håndhjul til Anbringelse på Tavlen. Med Opstilling på Stedet samt Igangsætning, men uden Fundament, Fragt og Transportudgifter. Kr. 920,00

(...) Denne Motor kan altid forstørres til en 35 fods ved tilsætning af et Sejl på hver Vinge. Denne Motor mener jeg vil være den mest passende for Dem, og vil ved ca. 7 Meter Vind have 7 a 8 hk.»

1 stk Accumulatorbatteri bestående af 120 Elementer Type J 5 med en Kapacitet af 135 Ampt. i 3 Timers Udladning ved en Strømstyrke af 45 Amp. leveret i ferdigloddet Udførelse og Complet monteret og igangsat, med Fragten til nærmeste Havn, men uden Transport fra Havnen til Byggeplads samt Told og Træstativ. Kr. 6.300,00

Dahlgaard sa videre i sitt svarbrev at elektrikeren ellers mente at Dahle ikke kunne gjøre regning med mere forbruk hos den enkelte enn for ca. kr. 30.- pr. år. Altså en maksimal samlet inntekt for strømsalg på 540 kr. årlig. I første omgang ble det ikke noe av Dahles planer. Det synes som om tiden ikke var moden riktig ennå blant folk på Dverberg til å sette et slikt tiltak ut i livet. Dahle arbeidet imidlertid videre med sine planer, og bearbeidet markedet. Han søkte også kontakt med firma Anton Melgaard, Nykøbing, Danmark, for beregning og eventuell leveranse av dy-

1 stk Strømfordelingstavle bestående af en Marmorplade 1,8 m høj 1,2 m bred og monteret med 2 Amperemetre, 1 stk Voltmeter, 1 stk la’Cour Nøgle, 1 stk Spindelrele’skifter, som senere kan indrettes til automatisk Drift, 1 stk Omskifter til Batteriets plus Pol, 1 stk

Dahles vindkraftverk. Ble satt i drift i 1916 og leverte strøm til 16 abonnenter den første tiden. var det meningen å sende alt med båt, men frakten var høy. Dahle fant ut at jernbanefrakt var billigere, og alt ble sendt med jernbanen til Narvik, og derfra kom det så med båt hit til øya. I følge faktura, var det her snakk om «1 stk 45 Fods Motor, 5 Vinger 12 Klapper. 58 Fods Stativ 130x120 < Jern, Vinkel Kryds (...).» Dette til en samlet sum av Kr. 4.280.-

Omskifter til at give Lys ved halv Spænding, 2 stk Hovedafbrydere for Dynamo og Byen, 4 stk Hovedsikringer for Dynamo og Byen, 4 stk Gruppesikringer for Dahles Ejendom til Lys og Kraft, complet monteret, men uden Fragt og Told samt andre Transportudgifter. Kr. 915,00 Ledningerne fra Tavlen til Batteriet, fra Tavlen til Dynamo, fra Tavlen til Ledningsnettet, complet monteret og færdigt til Brug, dog uden fragt og Transportudgifter. Kr. 300,00 Den samlede bestilling hos Melgaard sto da i en sum av Kr. 8.435.- I tillegg kom så reiseutgifter for montøren, og diverse andre utgifter.

Det var dynamo med tilbehør som ble sendt først. Den forlot Østerbro jernbanestasjon i Kjøbenhavn 22. juli, og var på Narvik stasjon 3. aug. Vindmotoren ble ekspedert 29. juli fra Holbæk, og kom til Narvik 11. aug. Detaljer om den videre transport kjenner jeg ikke. Alt var nå klart for montering. De nødvendige hus for maskineri og batterier var på plass. Montører kom opp fra Danmark, og bortsett fra en del mindre problemer synes arbeidene på Dverberg å ha gått bra. 30. september skrev Fr. Dahlgaard og bekreftet å ha mottatt betaling for sine leveranser. Han sluttet sitt brev slik: «Med tak for tilsendte Multebær som Thomsen (hans montør), havde med

Men hva med «vindmotoren»? Ja, her var det visse vanskeligheter med å skaffe det nødvendige materiale. Det var jo midt under 1. verdenskrig, og det jern som skulle til var ikke bare å få tak i umiddelbart. Utpå sommeren, i begynnelsen av juli, var imidlertid alt klart til forsendelse fra Danmark, både dynamo, akkumulator og vindmotor. I utgangspunktet

måler Kr. 350,00 pr. Kilovat pr. År, gjeldende 10 - ti År. Hertil kommer leie af Vippemåler 30 øre pr. Termin eller kr. 3,00 pr. År. Driftstiden hvert År regnes fra 1/8 til 1/5 og deles i følgende 9 Betalingsterminer:»

hjem.» Andøy-multer kunne brukes til så mangt. Dahle hadde også inngått kontrakt med firma Rolf Eriksen, Harstad, om nødvendige installasjoner i våningshus og fjøs på Dverberg hos de naboer som bestilte strømleveranse fra han. I kontrakten hadde Dahle forbeholdt seg rett til «at la en mand motta undervisning under arbeidet dersteds og til en timebetaling av kr. 0,25 pr. time.» Dahle så framover, og ønsket å ha noen på stedet som hadde en viss kjennskap til elektrisk installasjon. Det ville det nok bli bruk for.

Så fulgte en oppstilling av de enkelte terminer, og forklaring på beregningen og hvordan vippemåleren fungerte. Til slutt i paragrafen hette det: «Strømmen kan kun anvendes til Lys. Kogning eller Opvarmning efter nærmere Overenskomst. Mindste Abbonement 0,2 Kilowat.» Verket skulle gå hele døgnet i driftsperioden. Fra kl. 23.00 om kvelden og til 07.00 om morgenen ble imidlertid spenningen satt ned.

Når kraftverket ble satt i drift, vites ikke eksakt. Det skjedde antakelig i september måned 1916, og ut fra regnskapsbok for anlegget, påbegynt 1917, ser det ut som det var tilknyttet 16 abonnenter den førte tiden. Med hensyn til strømpris, så hette det slik i § 9. i «Betingelser for Levering af elektrisk Strøm fra Dverberg Elektricitetsverk», datert Dverberg mars, 1916: «Salgspris for elektrisk Strøm. Efter Maximal-

Verket kom i drift - og lyste opp tilværelsen for folk på Dverberg. Det gikk ikke så bra økonomisk i begynnelsen. I følge regnskapsboka var der et underskudd på drifta første driftsår (1917), på kr. 1.444,08. Året etter var det redusert til kr. 1.201,10. Seinere gikk det stadig bedre.

III. KOMMUNALT ENGASJEMENT På møte i Dverberg herredstyre 17. april 1916, ble så følgende behandlet under sak nr. 29: «Valg av Komite til forberedende Arbeide til Erhvervelse av Vandfald for Herredet.»

I 1916 ble det for første gang forsøkt med sommertid her i landet. Den gjaldt fra 15. april til 30 sep. 1916. Tiltaket kom i gang for å spare energi. Stilte man klokka fram en time om sommeren, kunne de lyse timer bli bedre utnyttet. Behovet for elektrisk lys, eller lys fra andre lyskilder, ble mindre. Det var neppe denne begivenhet som nå påvirket andværingene til å gjøre noe for eventuell kommunal utbygging for elektrisk kraftproduksjon, men heller kanskje det faktum at Sortland høsten 1915 hadde skaffet seg vassdragsrettighetene til Djupfjordvassdraget. Her var et kommunalt utspill i nabokommunen som nok ble notert med interesse.

Disse personene ble valgt inn i komiteen: Ordfører S. Chr. Svendsen, Bjørnskinn, Edv. Olsen, Andenes, lensmann O.K. Olsen Dverberg, Th. Benjaminsen, Risøyhamn. Noe mandat ut over det som går fram av sakens tittel, ble ikke vedtatt. Dverberg herred var ellers som kjent da navnet på det som i dag er Andøy kommune, slik at komiteen hadde hele det nåværende kommunale område som sitt arbeidsfelt.

Av vannfall som hadde muligheter for større utbygging, var det sannsynligvis ikke så mange som kunne tenkes å være aktuelle. Det er ikke kjent noe materiale fra komiteens arbeide, så vi vet ikke hvilke konkrete vassdrag som ble vurdert - bortsett fra ett. Her har vi imidlertid til og med bevart oppsatt kontraktforslag mellom grunneierne og Dverberg herred. Kontrakten gjaldt «Bleiksvandet» i Lovika, i den delen av kommunen som ligger på Hinnøya. I dag skrives det Bleksvatnet. Komiteen må ha arbeidet raskt, for forslaget er datert allerede 12.juli 1916, og lyder slik:

Nils Knudsen (sign)

Kontrakt. Vi underskrevne eiere av gården Lovik erkjender herved at ha solgt Bleiksvandet til Dverberg herred, der tænker at utvinde elektrisk kraft til lysanlæg med videre. Foruten selve vandet har vi også solgt grund til kraftstation, beboelseshus og anden nødvendig bebyggelse vedkommende værket, stolper, transportvei m.v.

Kontrakten var en håndgivelse for tre år. Den ga Dverberg herred rett til å nytte Bleksvatnet i Lovika til kraftutbyggingsformål, under den forutsetning at arbeidet påbegyntes innnen tre år fra kontraktsdato. Den sa også noe om eventuell godtgjørelse til selgerne for denne utnyttelsen. Dette var en noe «primitiv» kontrakt, med mange «huller» og muligheter for prosederinger seinere. Da det ikke kjennes noe materiale fra de forhandlinger som foregikk, er det heller ikke mulig å bedømme hvordan komiteen så på dette, og hvilke forutsetninger som ellers ble lagt til grunn.

Jentoft Johansen (sign)

Ingbert Enoksen (sign., men seinere overstr.) Andreas Nilsen (sign) Hartin Hansen (sign)

Kjøpesummen for alt, består i at samtlige gårdeiere i Lovik av værket får fri kraft til lys m.v. indtil et kvantum av 3.000 normallys, dog skal gårdeierne selv besørge kraften overført fra hovedledningen, ved stikledning, transformator og indtak i husene. Såfremt herredet anlægger telefon langs kraftledningen, skal indbyggerne være berettiget til imot vanligt gebyr som for privattelefons benyttelse, at benytte denne.

Martin Ingebrigtsen (sign) Mathias Mikalsen (sign)

Som det kan sees av kontraktavskriften, er Ingbert Enoksens signatur overstrøket. Det er ikke godt å vite hvordan man skal tolke dette. I alle fall er det et faktum at denne kontrakt aldri kom til behandling i herredstyret for godkjenning. Grunnen til dette har ikke vært mulig å få rede på. Året etter, nærmere bestemt 30. juli 1917, behandlet så Dverberg herredstyre på nytt som sak 113/1917 «Spørgsmålet om Erhvervelse av Vandfald.» Det ble da gjort slikt enstemmig vedtak: «Herredstyret henstiller til den valgte Komite at fortsette Forhandlingene med Opsitterne fra Lovik om Erhvervelse av Bleiksvandet. Til at tiltræ komiteen ved siden av de øvrige, valgtes Hans Andersen, Andenes. Ordføreren anmodes om at telegrafere til Vasdragsdirektøren om sagkyndig Bistand til undersøkelse av Herredets Vandfald.»

Hvis Anlægget ikke er påbegyndt inden 3 - tre år fra dato, ansees denne kontrakt ut av kraft. Fiskeretten i vandet og elven blir fremdeles Lovikens opsidderes eiendom. Lovik den 12 te Juli 1916.

Belysning.» Henvendelsen kom på våren 1918, og ble vedtatt sendt over til vassdragsdirektøren og vist til tidligere henvendelse og gitt garanti.

Det ble ikke noe endelig resultat av disse forhandlingene i denne omgang, men dette er det første framstøt i kommunal regi - og det skjedde altså i 1916.

Sommeren 1918 ble det så foretatt undersøkelser som ønsket av ingeniørene Svanøe og Sorteberg fra Vassdragsvesenet. Disse undersøkelser førte til at Vassdragsvesenets veiledningsavdeling fikk utarbeidet en «Veiledning angående elektrisitetsforsyningen for Dverberg herred, Nordland fylke.» Den kom i 1920. Vi skal om litt se litt nærmere på denne veiledningen. I 1918 ble det også dannet et interkommunalt kraftselskap i nærheten, nemlig i Sør-Troms. Det var Harstad, Kvæfjord og Trondenes som gikk sammen og dannet Vågsfjord Kraftselskap. Ganske snart kom også Ibestad kommune med. Det nydannede selskap henvendte seg til herredene i Vesterålen om levering av kraft, og det ble innbudt til et møte på Sortland 2. okt. 1919 i denne forbindelse. Ordføreren, lensmann O.K. Olsen og Th. Benjaminsen deltok fra Dverberg herred. Det er ikke kjent at det kom noe ut av dette møtet for Dverberg herred.

Når det gjalt vassdragsdirektøren, så svarte han umiddelbart på henvendelsen om sakkyndig bistand. Det gikk der fram at bistand til slik undersøkelse som ønsket, kunne gis neste år. Dette mot at herredet betalte vedkommende ingeniør 8 kr. pr. dag for den tid som gikk med til arbeidet, og dessuten skaffet nødvendig arbeids-/håndlangerhjelp. Dette gikk herredstyret inn for. Ordføreren skrev seinere til vassdragsdirektøren og gjorde rede for hva man ønsket undersøkt. Det gjalt «Bleiksvandet, Kobødalsvandene og Haug(en)-vandene i Bjørnskinn sogn samt Aabergsjordelven i Dverberg sogn». Ordføreren sier ellers: «Bleiksvandet agter herredskommunen at kjøpe; de andre vandfald eies av betydelige grender, som agter at gaa igang med utbygging snarest, saafremt I bygningen med den dominerende murpipa på 20 meter, holdt dampkraftverket på Andenes til. Satt i drift i 1921.

På Andenes hadde man fremdeles «den glade GREI» som surret og gikk, men det var langtfra tilfredsstillende. Det ble nå tatt sikte på å få anlagt et dampdrevet kraftverk med torv som brensel. Dette var like etter at 1. verdenskrig var slutt. Man hadde ennå i frisk erindring hvilke følger det kunne få å ikke være selvforsynt. Torv hadde man nok av, mens olje måtte importeres til svimlende priser. Dette var vel noe av filosofien bak det at man ville satse på et dampkraftverk basert på torv.

det paa grund av forholdene blir anledning dertil, og den sakkyndige veiledning finder utbygning hensigtsmessig.» I mellomtida hadde bygningsrepresentantskapet på Andenes i samarbeide med Dverberg herred, igjen hatt kontakt med firma Siemens - Schuckert, avd. Trondheim, om sakkyndig bistand. En ingeniør Lund kom oppover sommeren 1916 «i Anledning påtenkt lysanlæg på begge steder». Det eneste det kan sees at det førte til, var en viss krangel om hvordan man skulle fordele utgiftene mellom representantskapet og Dverberg herred. I tillegg til dette kom så oppsitterne på Nordmela med en henvendelse «om at besørge undersøgt, om de nærmere Vandfald kan anvendes til

Det ble vedtatt å søke herredet om garanti for et lån i denne forbindelse, og til møte i Dverberg herredstyre 23. aug. 1920 forelå det bl.a. to garantisaker. Den første gikk ut på «Søknad om Herredets Garanti for Lån til Andenes Elektrisitetsverk stort kr. 120.000.- av Riksforsikringsanstalten.» Garanti ble gitt mot

1. prioritet i lysverket med tomt, og mot den i Andenes sognestyre godkjente kontragaranti. Dessuten mot at Andenes sognestyre i tilfelle herredsdeling, skulle overta garantien. Men ikke nok med det, der var en garantisak til. Den gjaldt «Søknad om Herredets Garanti for Lån til Haugnes Lysværk, stort kr. 37.000.-, mot kontragaranti av Haugnes Opsiddere og således at Andenes Sogn i Tilfælde av Herredsdeling overtar den hele Garanti - hvorhos Pant gis i Værket.»

betong og 8,25 m langt, 7,9 m bredt og 2,4 m høyt. Huset var delt i to rom. Dampkjelen sto i det ene, og dampmaskin og dynamo i det andre. Her var også ei murpipe. Den var 16 m. Dette verk ble også drevet med torv som brensel. Det kan se ut som begge verk kom i gang i 1921. Vi har allerede nevnt vassdragsvesenets veiledning som kom i 1920. La oss se litt nærmere på den undersøkelse som ble foretatt og den veiledning som ble gitt. Ingeniør Svanøe som foresto det vesentlige av undersøkelsen, sa om omfanget: «Undersøkelsen omfattet følgende vassdrag: Lovikelv (Storelv) på Hinø, Nupelv, Kobbedalselv, Haugenelv, Åbergsjordelv samt Meleelv, alle på Andø.» Av disse vassdrag var det bare Lovikvassdraget som kunne komme i betraktning når som han sa, «hele herredets tarv skal tilgodesees.» Utbygging der ville kunne gi en kraftytelse på 1.000 el. hk., og kunne leveres til en pris pr. hk som lå langt under det som det ville koste å bygge ut de andre nevnte vassdrag. Etter å ha sammenlignet de aktuelle alternativer konkluderte Svanøe med følgende: «Som det vil fremgå av denne sammenligning stiller utbygningen og overføringen fra Lovik sig i alle tilfeller gunstigere; når dertil kommer at man kun ved utbygning av dette vassdrag kan tilfredsstille hele herredets krav om lys og kraft, skulle fordelene være så innlysende at de andre prosjekter falt bort av sig selv.»

Her var det kommet en ny aktør inn på scenen. Garanti ble gitt på samme vilkår som for det andre verket. De forskjellige formaliteter falt på plass etter hvert, og Andenes byggekommune vedtok å tegne aksjer i A/S Andenes Elektrisitetsværk for 1.500 kr. Tilsvarende beløp ble ført opp på budsjettet for 1920 som post «Gadebelysning». Lysverkene på Andenes og Haugnes ble realisert. Begge var dampdrevne. Når det gjelder verket på Andenes, forteller branntakstprotokollen at kraftstasjonen var 12,2 m lang og 9,7 m bred, og hadde en høyde på 4,8 m. Det hele var i et rom, og der var montert en dampmaskin, en pumpemaskin, dynamo og tavle. Ved nordenden av stasjonen var det ei 20 m høy murpipe som sto i forbindelse med fyrgangen under dampkjelen. Dampmaskinen brukte torv som brensel, og interessentene måtte levere det nødvendige til verket. Det gikk med store mengder, hele 1.700 kubikkmeter for året, blir det sagt. Man var mye plaget med frossen torv, og det hele lønte seg ikke. Verket ble av folkevittigheten døpt for «Store Norske», og dampdrift- en ble mest til spott og spe og måtte innstille. Den gamle GREI’en ble så koblet inn igjen, og den humpet videre på sitt vis. Bygningen hvor dampverket holdt til står der fremdeles med murpipa og det hele.

Vassdragsvesenets veiledning anbefalte altså å satse på Lovik-vassdraget når det gjaldt forsyning til hele herredet. Det var ikke uventet. Når det gjaldt omkostningsoverslaget, så var vel det kanskje mere overraskende, for her kom man opp i beløp som vel ikke var så gode å fordøye for vanlige folk. Omkostningsoverslaget så i hovedsak slik ut: Inntak og reguleringsdam i Bleksvatn kr. 240.000 Rørledninger og planering i den forb. « 390.000

Haugnes Lysverk lå like øst for fjøset til A. J. Osenbrock på Haugnes. Han var også disponent for verket. Maskinhuset var oppført i

Kraftstasjonsbygning « 100.000 2 stk turbiner « 115.000 Veianlegg, barakker, materialboder osv. « 150.000 Maskinistbolig « 45.000 Elektriske innstall. kraftstasjon (generator, transformator, forskjellig apparatur) « 90.000 Fordelingstransformatorer « 150.000 Høyspent ledningsnett « 750.000 Lavspent ledningsnett « 195.000 Administrasjon, forsikring, uforutsette utgift. « 350.000 En del av tallene var oppgitt i 1920-kroner, mens det som gikk på det elektrotekniske hadde førkrigspriser som utgangspunkt. Der ble det sagt at disse måtte tredobles for å få riktig sluttsum. Når slik korrigering ble foretatt, ga det som det kan sees av tallene ovafor, en totalkostnad på ca. kr. 2.500.000.- Et slikt beløp var ikke akkurat egnet til å roe pulsen verken hos medlemmene i elektrisitetskomiteen eller herredstyret. Det er i stedet mye som tyder på at prisen som i tilfelle måtte betales, gjorde dem stum. I alle fall ble det stille med hensyn til utbyggingsplanene, og det ser ut til at man også vegret seg for å betale de kr. 88.- som «veiledningen» hadde kostet. Det ble nemlig som tidligere nevnt, krevd en godtgjørelse på kr. 8.- pr. dag for de dager ingeniørene hadde gjort undersøkelser i marken. Ennå så sent som 19. sep. 1922 var ikke beløpet innbetalt, og vassdragsdirektøren truet da med rettslig inkasso hvis ikke betaling var foretatt innen utgangen av oktober.

kraft. Overing. E. Holst som var sjef for 4. distr., sendte 29. des. 1923 et skriv til havnedirektøren der han la fram de opplysninger som han mente var relevante i saken. Der gikk det fram at det kunne være aktuelt å disponere ca. 75 kW, bl.a. til kabelkran og kompressor, og at kraften etter Holsts mening, kunne skaffes etter 3 alternativer. Disse var: 1. Fra Andenes Elektrisitetsverk. 2. Fra Bleik Elektrisitetsverk. 3. Eget motoranlegg bare for havnevesenet. Holst mente at for havnevesenet ville eget anlegg være å fore-trekke, da det ville kreve minst ny kapital. Han regnet bl.a. med å kunne nytte en 100 hk motor man allerede hadde, og som sto i Ramsund. Så man det derimot fra statens side, så var forholdet et annet. Her måtte det også tas i betraktning det lånet på Kr. 120.000.-som var gitt til Andenes Elektrisitetsverk, og som nå hadde vokset til rundt Kr. 130.000.- Verkets økonomiske tilstand var så dårlig at Holst anså det nærmest som «dødsdømt». For om mulig å kanskje kunne redde det vesentlige av dette lånet (antydet 100.000.-), foreslo derfor Holst følgende: «Bleik settes i stand til å utbygge sit elektrisitetsverk ved samarbeide mellem kommunen, Havnevesenet og Vassdragsvesenet, mot å overta dampanlegget på Andenes (muligens for en noget redusert verdi), og mot å besørge kraftforsyning til Bleik, Andenes , havnearbeidet, og muligens til andre nærliggende steder.» Holst satte opp et økonomisk overslag og konkluderer med følgende: «Der vil være opnådd et vannkraftanlegg med mindre driftsomkostninger enn dampanlegget på Andenes, og således at verket vil være fullt lønnende. Samtidig har staten fått tilbake Kr. 100.000 av sit lån til Andenes.» Holst fikk ikke gjennomslag for sin plan, og noe konkret videre kom det ikke ut av dette heller.

Havnevesenet planla å gå i gang med nye utbedringer av havna på Andenes. Til dette arbeidet kunne det være behov for elektrisk

Det ble tatt til ordet for å forsøke å få statsstøtte, og det ble sett på hvilke andre muligheter man hadde, kanskje spesielt for stedet Andenes. Nå var det selvfølgelig ikke bare her på berget at man hadde problemer med å finne aktuelle kraftkilder og få til regningssvarende utbygging. Det gikk igjen over store deler av landet. Når det ikke var mulig å få tilstrekkelig støtte fra staten, ville det i svært mange tilfeller bli for dyrt. Tidligere statsminister Gunnar Knudsen sa f.eks. i en artikkel i 1925 at det ikke lot seg gjøre med det daværende system med kobbertråd og stolper å forsyne befolkningen i landdistriktene med elektrisk energi. Det ville kreve urimelige omkostninger som befolkningen ikke kunne bære. Men sa han: «Det kan tænkes at overføring uten tråd nu snart kan bli praktisk virkelighet, og da er saken løst. Der er dem som mener at løsningen av dette spørsmålet er meget nær.» Dessverre venter vi fremdeles på en praktisk løsning.

Det fantes altså planer bl.a. for ei utbygging til beste for hele herredet som vi har sett, men det ville bli ytterst problematisk å realisere dem. Ingen hadde noe glupt forslag om hvordan man skulle få det til. Dessuten var det nå allerede langt på vei klart at det ville bli ei oppdeling av herredet, og det er vel sannsynlig at dette også gjorde sitt til at man ville avvente denne prosessen før det eventuelt ble gjort nye utspill som omfattet hele det daværende herred. Når det gjaldt Andenes Elektrisitetsverk, så var det i drift, men det var stadig driftsvansker, og det var meget dyr kraft som ble levert. Nå er det lite og ingenting av arkivmateriale fra verket, men i desember 1925 heter det om strømprisen i et avisinnlegg: « ... hvad skal abbonentene til vort berømmelige lysverk si som betaler 1250 kroner pr. kw, og det for et lys som av tvingende omstændigheter kun lyser den aller svarteste tid av året med kortest mulig brændetid pr. dag.»

IV. MANGE SLAGS PLANER kraftproblemet for Andenes. Nå dukket det opp et prosjekt som skilte seg noe ut fra de som tidligere hadde vært lansert. Det var en ingeniør J. Kofoed på Andenes som sto bak. Her var det Toftenelva/Tverrelva som det var snakk om. Denne elva var undersøkt og analysert flere ganger med hensyn til eventuell kraftutbygging, men de mange små stryk over lang strekning hadde så langt vist seg ubrukbare. Kofoed gikk imidlertid inn for å grave en kanal på ca. en kilometer over myrene, og på den måten samle omtrent hele fallet i et eneste stryk på ca. 40 m lengde og 12 m høyde. På den måten mente han at man uten noen som helst regulering, kunne skaffe energi til å dekke det daværende behov for Andenes og nærmeste omegn. Han presenterte sitt

Fra 1. jan 1924 ble den gamle Dverberg herredskommune delt i 3 nye, nemlig Andenes, Dverberg og Bjørnskinn. Grensene for de nye kommuner fulgte de gamle sognegrensene. Dette førte naturligvis til visse endringer også i arbeidet med å skaffe befolkningen i området tilgang på elektrisk kraft. Den enkelte av de nye kommunene fikk en egeninteresse å ta vare på også. For ordens skyld gjøres oppmerksom på at forfatteren fra nå av i fremstillingen vil nytte kortformen kommune og ikke herred eller herredskommune. I sitater vil det likevel fremdeles kunne forekomme. Planer og utredninger hadde det ikke vært mangel på, ikke minst når det gjaldt å løse

prosjekt i en artikkel i «Andøya Avis» i juni 1925. Der hette det blant annet: «Ved å grave ovennævnte kanal eller grøft, og anvende den utgravede torv til en dæmning langs kanalen, dannes der et basin av over 1/2 mill. kvadratmeter overflate, som opsamler vandet i den tid av døgnet, da der er litet behov for kraft. Regnes 6 timers drift pr. 30te mars, altså den dag vandmængden var målt, vilde et kraftanlæg kunne yte 60 kw. eller mer end dobbelt så stor energimængde som dampverkets belastning i vinter. Det er desforuten en let sak at opmagasinere store vandmængder i de tre ovenforliggende vand. Bare i Storvandet kan opsamles over 2 mill. kubikm. ved at dæmme op elveløpet med en torvdam på circa 2 meters høide. Min plan går for nærværende ut på at utbygge elven for 130 H.K. eller en energimængde av 85 kw. Da kraftstationen kommer til at ligge kun 3 km. fra torvet, vil det hele anlæg kunne utføres meget billig i forhold til hvad dampværket kostet.»

For Ulrik Dahle fikk ikke lynnedslaget avgjørende betydning med hensyn til kraftproduksjon og leveranse, men for Haugnes Lysverk betydde det slutten. Verket ble ikke oppbygd. Økonomien ved A/S Andenes Elektrisitetsverk var som tidligere nevnt, svært tyngende. Man hadde satt seg i betydelig gjeld for å komme i gang, og dette såkalte «nødlånet» hang som en møllestein rundt halsen og hindret det meste. Det var liten tvil om at det ville bli nødvendig med andre løsninger om kort tid, hvis verket skulle overleve. I den forbindelse ble det tatt kontakt med overing. Haaland i Tromsø. Han var leder av fylkets elektrifiseringskontor. Haaland kom på befaring, og gikk inn for å gå i nye forhandlinger med Bleik om videre utnyttelse av vannkraften der. Høsten 1925 hadde han en plan klar med dette for øyet. Den 10. des. 1925 gjorde så styret i Andenes Elektrisitetsverk vedtak om å sette seg i forbindelse med Vassdragsvesenet og Havnevesenet for å få dem til i samarbeid å finne ut «det best tjenlige alternativ for Andenes herreds elektrisitetsforsyning, såvel for det hele herred som for havnevesenets fremtidige behov for elektrisk energi.» Styret mente at det var ingen tvil om at et prosjekt som tok utgangspunkt i videre vannkraftutbygging på Bleik var å foretrekke. Dette under forutsetning av at det i forbindelse med ei eventuell utbygging i statlig regi, ikke ble stilt betingelser fra folket på Bleik som man ikke kunne godta. Bleiksalternativet måtte i alle fall undersøkes først - før det eventuelt kunne bli tale om å forsøke andre løsninger. I vedtaket hette det ellers til slutt: «Den eneste måte elektrisitetsverket kan komme ut av nuværende vanskelighet og derved bli istand til at påbegynde forrentning og amortisasjon av «nødlånet» er således efter styrets syn, at staten utbygger Bleikselven, så Andenes får adgang til leie av rimelig kraft.»

Når det gjalt vannføring pr. 30. mars., så hadde Kofoed foretatt måling som viste 200 l pr. sek., eller ca. 1.800 m3 pr. døgn, i følge han selv. Ingeniør Kofoeds plan fikk ikke tilslutning. Ideen med å utnytte flomvand på Andenesmyrene ble sett på som temmelig urealistisk, og kom ikke lenger enn til et tidlig planleggingsstadium. Året 1925 ble ellers et sørgelig år for et par av kraftprodusentene på Andøya. Det begynte den 17. januar. Da slo lynet ned i vindkraftverket til Ulrik Dahle på Dverberg. Skaden ble taksert til 4.000 kr. på akkumulatoren og 1.200 kr. på apparattavle med tilbehør. Natt til 17. oktober samme år brøt det så ut brann i Haugnes Lysverk, og som det står i skadetakstforretningen: «Haugnes Lysverk kraftstation med Maskiner total nedbrændte.» Lysverket var forsikret for 77.000 kr., og det som var igjen etter brannen ble verdsatt til 3.500 kr.

Det var altså snakk om å få til ei statlig utbyg-

ging på Bleik med rimelig kraftsalg til Andenes, som da antakelig med en viss fortjeneste var tenkt solgt videre til forbrukerne. Det kunne gi verket de nødvendige inntekter for å betjene «nødlånet». Hovedelementene kjenner vi igjen fra den planen overing. Holst la fram i 1923. Det viste seg at havnevesenet kom til at de ikke hadde særlig behov for elektrisk kraft nå heller, og derfor ikke ville stille seg bak noe krav om statlig videre utbygging på Bleik. Bakgrunnen for samarbeide falt derfor bort denne gang også.

«Grei’en» leverte bare 7 måneder i året, og med nattestengning. Da forhåndstegningen var avsluttet, viste det seg at innbyggerne i Andenes kommune hadde tegnet seg for 46 kW. Det fordelte seg slik: Andenes 35 kW, Haugnes 6, Fiskenes 2, Skarstein 3. Dette var ikke nok i følge overing. Haalands beregninger, til rentabel drift. Med den strømpris som foran er referert, ville det bli et underskudd på kr. 4.500.- pr. år for kraft levert til Andenes, og eventuelt et ytterligere underskudd på 150 kr. pr. år hvis man også skulle levere til Haugnes. Hvis man skulle føre ledningsnettet helt fram til Fiskenes og Skarstein, ville det bære enda galere avsted. Da ville underskuddet øke med 1.900 kr. til et samlet årlig driftsunderskudd på 6.500 kr. Der var imidlertid en utvei for utbygging til Andenes og Haugnes. Det var hvis abonnen-

I januar 1926 gjorde så styret vedtak om å søke hovedstyret for Vassdragsvesenet om avslag på «nødlånet» med kr. 60.000.-, og dessuten om lån til «vandfaldutbygning på Bleik.» Disse initiativ førte heller ikke til noe. Statens politikk i mellomkrigstida med sine økonomiske kriser, var i store trekk at enhver fikk hjelpe seg selv med å klare finansiering av eventuell elektrisitetsutbygging.

J. P. Skotnes, Andenes. Drev lysverk på Andenes i mange år, og var aktivt med i den inter-kommunale elektrisitetsnemnda før Andøy Kraftlag ble stiftet.

Gjeldsforpliktelsene til A/S Andenes Elektrisitetsverk økte. Den gamle «GREI’en» humpet og gikk, men var ikke mye å stole på. Det lot seg imidlertid ikke gjøre å få gjort noe med det, og man måtte foreløpig nøye seg med det man hadde, og forsøke å holde liv og drift i verket for å få til i alle fall delvis forrentning og avdrag på en veksel som samtlige aksjonærer hadde endossert. Imidlertid var det fremdeles forhandlinger mellom overing. Haaland fra Tromsø og oppsitterne på Bleik om utbygging av Bleikselva for leveranse til hele Andenes kommune. For å få greie på om innbyggerne virkelig ønsket elektrisk lys, ble det etter forslag fra ing. Haaland, foretatt ei såkalt bindende forhåndstegning av elektrisk energi. Strømprisen var satt til kr. 30.- pr. 100 watt som var lik ca. 100 såkalte normallys. Alt pr. år. Det ble vist til at denne prisen ville bli ca. 6 ganger billigere enn den som da ble betalt for lys fra den gamle «Grei’en». Da tatt i betraktning at man nå ville få strøm hele døgnet og året rundt.

tene på disse to steder var villige til å forhøye sitt tegnede abonnement med 50 %. Da ville strekking av ledning Bleik-Andenes-Haugnes, samt nødvendig utbygging på Bleik bære seg. Dette etter overing. Haalands beregninger. Det ble forsøkt med nytegning som antydet foran. Det førte ikke fram. Andenes Elektrisitetsverk ba så Andenes byggekommune om garanti for det beregnede mulige årlige underskudd på 4.500 kr. som det ville bli ved utbygging av Bleiksvassdraget for å skaffe Andenes elektrisk lys. Representantskapet måtte vise til at de i følge lov, ikke kunne belaste huseierne med mulige utgifter i forbindelse med en slik garanti. Elektrisitetsverket forsøkte da i første halvdel av 1928, å foreta nytegning for om mulig å få kjøpt ny motor til verket. Det lyktes heller

ikke. Da fristen var ute, hadde man tegnet bestillinger på 7 kW mot de 25 som var satt som minimum.

Havnevesen om strømleveranse. De skulle betale 3.250 kr. pr. arbeidssesong i de år havnearbeidene på Bleik sto på. Dessuten ble det tatt opp et banklån på 16.000 kr. for innkjøp av nye maskiner.

Dette førte til at planene om leveranser fra Bleik ble stilt i bero. Andenes Elektrisitetsverk gikk konkurs og opphørte. Firma J.P.Skotnes tok nå over som strømleverandør på Andenes. Høsten 1928 ble det kjøpt inn motor, det gamle ledningsnettet ble sett over og reparert, og i begynnelsen av november ble det hele tatt i bruk.

Det nye aksjeselskapet hadde rundt 90 aksjonærer. I tillegg til innbetaling av aksjekapitalen på 50 kr., forpliktet de seg også til å yte nødvendig arbeide som ville kreves ved den planlagte utbygging. Det fagmessige planleggingsarbeide ble gjort av ing. Fjelldal i Statens Havnevesen, og det nye verk ble plassert et annet sted enn tidligere - vest for Bleik. Her hadde naturen selv lagt forholdene godt til rette, men likevel ble det ganske mye arbeide som måtte utføres. Arbeidsformman under disse arbeider var Georg Jonassen fra Bleik.

«Bleik Cooperative forening til elektrisk belysning» skaffet stedet Bleik elektrisk lys i 1904. Det skjedde helt uten hjelp av kommune, stat eller andre «uvedkommende.» Dette lysverket som da ble bygd, fungerte helt fram til slutten av 20-åra. En respektabel driftsperiode. Visse vansker var det med det gamle verket som vi tidligere har vært inne på, og etter som tiden gikk ble de på en måte mere synlige i forhold til de muligheter som nå ga seg. Tanken om utvidelse, eventuelt nytt verk som var mere moderne og driftssikkert, tok form. Et verk som kunne utnytte mere av den vannkraft som var tilgjengelig, og som kunne skaffe kraft nok også til kokestrøm og varme.

Den nye turbinen ble levert av Kverner Bruk og var på 150 hk. Siemens leverte dynamoen. Det var en likestrømsdynao på 100 kW som eventuelt kunne byttes seinere i en større vekselstrømsgenerator - hvis det skulle vise seg behov. Rørgata var ca.40 m. og fallhøyden rundt 24 m. På vårparten 1931 ble det nye elektrisitetsverk tatt i bruk. Bleiksfolket hadde greid det igjen. Uten hjelp utenfra hadde de skaffet seg et tidsmessig godt elektrisitetsverk som tilfredsstilte de behov stedet hadde for elektrisk kraft. Med den kontrakt med havnevesenet som var kommet i stand, ville banklånet etter alt å dømme være nedbetalt når havnearbeidene på Bleik var avsluttet. Det er grunn til å løfte på hatten!

Vi har tidligere sett hvordan det gikk med overing. Haalands plan om utbygging på Bleik for å skaffe Andenes elektrisk kraft nok. Havnevesenet viste ikke interesse på det tidspunkt. Imidlertid kom havnevesenet seinere i gang med arbeide på Bleik, og lærer P.M. Hovde begynte nå forhandlinger om å få til en avtale om strømleveranse så lenge disse havnearbeidene varte. Nå viste det seg å være mere interesse hos havnevesenet, og man fikk tilsagn om mulig leveranse. En 5-manns komite ble satt ned for å arbeide videre med saken. L. Dragland var formann. Dessuten var P.M. Hovde, Andor Heimtoft, Trygve Myrland, og Martin Norheim med.

På Andenes fortsatte Skotnes med sin lysverkdrift, men samtidig hadde han ikke forlatt sin ide om at stedet Andenes kunne få del i vannkraftbasert elektrisitet fra Bleik. Han gjorde derfor nye henvendelser i 1933 til styret i elektrisitetsverket der og til eierne av de aktuelle vann om å få kjøpt eller leid nødvendig vannkraft til lønnsom utbygging for overføring til Andenes. Bleik Elektrisitetsverk var

Det førte til at A.s. Bleik Elektrisitetsverk ble stiftet. Det ble inngått kontrakt med Statens

imidlertid ikke interessert, i alle fall ikke rent umiddelbart. Det ble hevdet at man manglet sakkyndig beregning over vannmengden totalt, og hva de aktuelle vann kunne yte i tilfelle utbygging. Elektrisitetsverket på Bleik hadde dessuten leid all disponibel vannkraft i forbindelse med disse vannene. Det var derfor ikke mulig å komme inn «ved siden av» heller. I realiteten var det nå satt endelig stopp for eventuelle planer for Andenes - med vannkraft fra Bleik.

ned en komite i Bjørnskinn som skulle arbeide med planer for et lysverk for bygda. Formann var bestyrer Ludv. Markussen, Ny Jord. I mars 1935 var så overing. Haaland og foretok målinger i Nupen og Kobbedalen. I følge han, var det nok vann til lys for det nærmeste distrikt bare med utbygging av ett av vassdragene. Det var da først og fremst tenkt å få lys til Bjørnskinn, Ny Jord og Risøyhamn. Til møte i Bjørnskinn kommunestyre i april 1936 forelå det så skriv fra «Bjørnskinn kraftverk» om kommunen i tilfelle utbygging, var villig til å tegne lysabonnement for kommunelokalet, og i tilfelle hvor mye. Det enstemmige vedtak gikk ut på å tegne seg for 5 hektovatt (1/2 kW). Det var ikke store kraftmengden man regnet å ha bruk for. Igjen var det den strengt nødvendige strøm til lys man tenkte på. Noe annet var lite aktuelt.

Skotnes ble i den forbindelse spurt av «Andøya Avis» i oktober 1933, om han så noen andre alternative nærliggende vannfall som kunne tenkes utbygd. Skotnes svarte da at det måtte i så fall bli «Lovikvannet». Men det ville i tilfelle bli et millionforetakende som han tvilte på ville kunne realiseres i overskuelig framtid. Allerede i 1920 var den utbyggingen vurdert til over 2 mill. som vi har sett.

Folk i Tranesvågen arbeidet også for å skaffe seg lysverk. Våren 1936 ba de om kommunal anbefaling til en søknad om såkalt dagsverksbidrag fra staten på kr. 7.250.- for bygging av lysverk der. Det var sannsynligvis også planer om andre prosjekter. Ingen av disse kom det noe ut av, men de viste at folk ble stadig mere opptatt av saken.

Selv om Skotnes hadde sagt at for Andenes var det ikke andre alternativer til utbygging på Bleik enn eventuelt Lovikvass- draget, så vendte man nå tilbake til prosjektet med utbygging av vannene ovafor Breivika. Det krafttilbudet man hadde fra verket til Skotnes var for lite - og ikke minst for dyrt. Den høye prisen som det her ble snakk om, blokkerte for tiltak som hadde vesentlig behov for elektrisk kraft. Skotnes gikk nå i spissen for å få utredet hvor mye kraft som kunne skaffes med Breivik-alternativet. Det ville bli en dyr kraft, men prosjektet kunne la seg realisere. Det ble bl.a. foretatt prøvetegning av abonnement. Skotnes så det slik at praktisk talt all bebyggelse på Andenes, Haugnes, Fiskenes og Skarstein måtte være med for at planene skulle kunne realiseres. Det viste seg imidlertid å være så liten tilslutning at Breivikprosjektet ble lagt på hylla igjen - og nå for godt. Skotnes fortsatte med sitt motordrevne lysverk på Andenes.

I september 1936 valte så Bjørnskinn kommunestyre ei nemnd til å utarbeide plan for elektrisitetsforsyningen i distriktet. Det var ei omfangsrik nemnd på seks medlemmer, nemlig Ludvik Markussen, Ny Jord, Anton P. Medby, Medby, Halvdan Skjolde, Skjoldehamn, Karl Enoksen, Bø, Trygve Kind, Lovik, og Ove Teigan, Tranesvågen. Det er ikke kjent om denne nemnda fikk gjort noe. Fredag 30. april 1937 hadde så overing. Alf Haaland ved Troms fylkes elektrisitetskontor en redegjørelse i «Andøya Avis» om «Andøyas elektrifisering.» Han nevnte der at det fantes flere mindre vannfall på Andøya som var mulig å bygge ut, men at dette ikke ville være tilfredsstillende i lengden. Han fant at både fra et teknisk og økonomisk synspunkt var det

Nå begynte det også å røre på seg i den sørligste kommunen på øya. I 1934 var det blitt satt

utbygging av Nupelva. Men denne utbygginga som skulle ha gode betingelser for å kunne utføres på forretningssmessig basis, ville ikke bli regningssvarende selv med dagsverksbidrag. Han sa derfor til slutt som sin konklusjon: «Jeg benytter derfor gjerne anledningen til gjennom Deres avis å slå fast at det ikke i dag, og heller ikke i en overskuelig fremtid, vil være mulig å gjennemføre elektrisitetsforsyning av betydning i Nord-Norge uten nedskrivning av anleggskapitalen.»

utbygging i Lovika som var det riktige. Om kapasiteten av det vassdraget sa han: «Etter de oppgaver jeg har kan Lovikelven yde ca. 800 turbin hk. maksimalbelastning når kraften skal leveres til lys, kokning, opvarming og drivkraft. Denne kraftmengde er tilstrekkelig til å dekke ethvert tenkelig behov på Andøya i en meget lang tid fremover.» Slik ble kraftbehovet vurdert fra sakkyndig hold den gang. Og ut fra dette behovet og de kostnader som en slik utbygging ville føre med seg, fant Haaland det ikke regningssvarende med utbygging. Dette var ikke bare tilfelle for planene for Lovikvassdraget, men også praktisk talt i hele Nord-Norge. For spredt bebyggelse og av den grunn for små inntekter, var viktigste grunn. Den eneste støtte staten ga til slik utbygging på den tid, var den hjelp man kunne få gjennom de såkalte «dagsverksbidrag». For Andøyas vedkommende ville det ikke være tilstrekkelig. Haaland viste i den forbindelse til at han hadde planlagt elektrisitetsforsyning av strøket Risøyhamn, Bjørnskinn og Ny Jord med

Han mente ellers at behovet for elektrisk energi nok ville øke med tiden, og at kravet etter hvert ville bli så sterkt at problemet måtte løses. Det måtte komme en prinsipiell avgjørelse med hensyn til statsstøtte til utbygging av kraftverk. Av den grunn mente han at den viktigste oppgave for de valgte kommunale komiteer og interesserte kommunestyrer ville være «å gjøre myndighetene og stortingsmenn i Nord-Norge opmerksom på de vanlige økonomiske forhold på dette område og anmode om deres bistand til sakens løsning.»

V. TIDEN FRAM TIL 2. VERDENSKRIG kommunene), på samme måte som Sortland kommunestyre hadde gjort for distriktet der omkring. Der var det nemlig tatt et initiativ fra Sortland overfor kommunene Øksnes, Langenes og Bø om samarbeide. Aase mente at man måtte samle seg om å bygge ut Lovik-vassdraget, da det var den eneste noenlunde betydelige kraftkilde i Andøyområdet. Han foreslo ellers å velge ei nemnd på 3 medlemmer som skulle arbeide med saken, og ellers foreslå for kommunene Bjørnskinn og Andenes å velge sine tre medlemmer til ei felles arbeidsnemnd. Dette ble vedtatt, og Olaf Pettersen, Nordmela, Petter M. Aase, Åse, og Birger Balteskard , Dverberg ble valgt fra Dverberg kommune. Andenes kommune valgte Walberg

Det var ting på gang som vi har sett, både i Bjørnskinn og Andenes kommuner, men hvordan var det i Dverberg? Her hadde det ikke vært noen spesielle utbyggingsplaner, og det kan vel skyldes at det ikke var funnet noe vassdrag som det syntes rimelig å bygge ut. Vannene ovafor Breivika er nevnt tidligere, men da med utbyggingsplaner som i hovedsak hadde Andenes som mål, og etter initiativ derfra. Høsten 1937 ble det imidlertid gjort et utspill i Dverberg kommunestyre. Det var representanten Petter M. Aase, Åse, som foreslo at man nå burde ta opp arbeide for utbygging av elektrisitetsforsyningen for Andøya (for alle tre

Storstrand, Fiskenes, J. P. Skotnes, Andenes, og Anton P. Johnsen, Bleik. Bjørnskinn hadde jo valgt ei omfangsrik nemnd allerede året før. Selv om det var relativt dystre fremtidsutsikter i Haalands avisartikkel som vi har sett foran, fortsatte arbeidet her i området. Den 7. nov. 1937 ble det holdt et fellesmøte for de tre elektrisitetsnemndene på Andøya. Møtet ble avviklet i kommunelokalet i Risøyhamn, og de tidligere valgte medlemmer fra de tre nemndene møtte, bortsett fra Trygve Kind og Ludv. Markussen fra Bjørnskinn-nemnda. Birger Balteskard ble valgt til møtedirigent, og Anton P. Medby førte pennen som sekretær. På dette møtet ble man enige om å sette ned et arbeidsutvalg for videre arbeide med elektrifiseringsspørsmålet. Til medlemmer ble valgt W. Storstrand for Andenes, B. Balteskard for Dverberg, og A.P. Medby for Bjørnskinn. Balteskard ble valgt til formann i utvalget, med Medby som nestformann.

Birger Balteskard. En av de mest sentrale personer i arbeidet med å få til ei løsning for skikkelig strømforsyning til kommunene på Andøya.

Dagen etter, den 8. nov., valgte Bjørnskinn kommunestyre ny elektrisitetsnemnd. Den fikk nå tre medlemmer, det samme som i de to andre kommunene. Valgt ble Anton P. Medby, Medby, Robert W. Ingebrigtsen, Risøyhamn, og Karl Enoksen, Bøgard.

gratisstrømmen bli den vesentlige godtgjørelse grunneierne ville få, så det var vel ikke rart at den førte til diskusjon. De endelige slutt- forhandlinger ble ført 5. des. 1937, og etter særmøter og fellesmøter for partene, kom man fram til en kontrakt.

Som sin første arbeidsoppgave, fikk arbeidsutvalget myndighet til å gå i forhandlinger med grunneierne i Lovik «om betingelsene for erhvervelse av kraften i Lovikvassdraget til et kraftverk for hele distriktet.»

Hvis man ser på den kontrakten i forhold til den tidligere av 1916, så er den siste langt mere spesifisert for begge parters vedkommende. Når det gjaldt ytelser til grunneierne, så var disse mere omfattende enn i det første tilfelle, men langt fra imponerende. Dette skjedde imidlertid i de meget vanskelige trettiåra da evnen til å yte var liten både i offentlig og privat sektor, og kravene hos den jevne mann tilsvarende små.

Når vilkårene var forhandlet fram skulle hele nemnda samles «og om mulig få retten erhvervet og kontrakt undertegnet.» Det ble en viss møtevirksomhet, og en stund så det ut som det skulle bli vanskelig og kanskje umulig å komme til enighet. Det vanskeligste punktet gjaldt eventuell gratis strøm, og hvor stort dette kvantum i tilfelle skulle være. Slik som kontrakten ellers syntes å bli, ville denne

Overing. Haaland fikk kontrakten til gjennomsyn. På tross av forholdsvis beskjedne ytelser til grunneierne, mente han den var til

ugunst for verket, og sannsynligvis ville føre til vanskeligheter med hensyn til å få statsbidrag. Han anbefalte ellers sterkt håndgivelse mot kontant betaling -og ikke mot fri strøm og andre rettigheter. Haalands anbefaling støtte imidlertid mot prinsippielle betenkeligheter i fellesnemnda. Kontante utlegg i denne forbindelse ville gi kommunene store problemer, så nemnda hadde stor respekt for å gå inn på den vei. Man ble enige om å se tiden an. Skulle Vassdragsvesenet komme med så sterke innvendinger at det ikke var til å komme utenom, så fikk man ta saka opp igjen da. Det hørtes imidlertid ikke noe om dette, og kontrakten ble godkjent av de tre kommunestyrene.

leggingsarbeidet, men kunne ikke gi sikker lovnad om å ha det ferdig til 1. okt. Den lokale elektrisitetsnemnd måtte så komme i gang med forhåndstegning av abonnement, og dessuten nødvendige erklæringer om grunnavståelse når det gjalt bygging av linjer og transformatorer. Her var det aktuelt å ha et møte med overing. Haaland på forhånd for å få nødvendig rettledning og instruksjon. Haaland var imidlertid en travelt opptatt mann, og først på vårparten 1938 (2. påskedag 18. april), ble det mulig med et møte. Det måtte foregå i Harstad, da Haaland ikke så seg tid til å komme til Andøya. Fire nemndmedlemmer reiste til dette møtet. Det var ordfører Storstrand, Fiskenes, Anton Johnsen, Bleik, Robert W. Ingebrigtsen, Risøyhamn, og Birger Balteskard, Dverberg.

Som vi har sett, kunne nå Lovikvassdraget utbygges. Planlegging kunne begynne. Overing. Haaland hadde gitt tilsagn om slik planlegging, men han måtte ha formell godkjenning av Vassdragsvesenet. Den kom i brev, datert 19. jan. 1938. Det så ellers ut som det nå gikk mot bedre tider med hensyn til støtte fra staten også. Fra 1938 fikk vi statsstøtteordninger som skulle bidra til å fremme elektrisitetsforsyningen i «de distrikter som ennu ikke har sådan». Det ble først bevilget 2 millioner som ordinære midler, og seinere 4 millioner av fondet for «styrkelse av nøytralitet og landets forsyninger.»

Haaland gjentok nå tidligere argumenter om at Nordland snart ville få sitt eget kontor, at arbeidspresset var stort, og at arbeid i eget fylke måtte ha prioritet foran andre oppdrag. Han anbefalte at man tok det med ro til fylkeskontoret i Nordland kom i gang. Det ville jo være forpliktet til å utføre arbeidet. Dette var selvsagt meget skuffende for representantene fra den lokale nemnda, og det ble bedt ganske innstendig om å «se i nåde» til Andøy i denne forbindelse.

Så kom det kjelker i veien for Lovik-utbygginga. Haaland ga beskjed om at Nordland fylke i nær framtid ville etablere sitt eget elektrisitetskontor. Han var derfor i tvil om han burde ta på seg mere arbeide i fylket. Elektrisitetsnemnda ba så innstendig den kunne om hjelp videre. Det ville jo ta tid å få fylkeskontor etablert i Nordland, og det skulle jo erfare og befare først. Her gjaldt det nemlig om å forsøke og komme inn med sine planer til Vassdragsvesenet før 1. okt.

Ingen visste jo noe som helst ennå om når kontoret i Nordland virkelig kunne komme i gang. Haaland syntes tydeligvis synd på andværingene som var kommet til Harstad med store forhåpninger, og som nå ble så fryktelig skuffet. Etter en del parlamentering, gikk han med på å gå videre med planene for Lovik-anlegget, og prøve å sette alt inn på å få dem ferdige før fristen gikk ut for å bli med i konkurransen om bevilgningene. Dette med abonnementstegning og grunnavståelse måtte da ordnes så hurtig som mulig. Nødvendige orienteringer ble gitt, aktuelle papirer skulle bli sendt, og humøret var vesentlig bedre i nemnda da møtet var over.

Det var den fristen som var satt for søknad om bidrag fra de første bevilgninger fra staten. Haaland gikk med på å utføre plan-

Den 26. april gikk så Balteskard ut i «Andøya Avis» med ei lengre orientering til befolkningen om møtet i Harstad. Når det gjalt strømprisen, sa han: «Overingeniøren mente vi kunde regne med den billigste sats Vassdragsstyret kan godkjenne. Dette er: 250 kroner pr. kW. for lysstrøm og 80 kroner for varmestrøm og strøm til teknisk bruk. Det vil i praksis si at en kjøkkenlampe på 25 lys vil bruke for vel 6 kroner pr. år, eller for 3 øre dagen i 7 måneder.» Han opplyste ellers at den minste strømmengde som kunne tegnes var 75 watt. Gjeldende priser for installasjon i hus ble oppgitt til kr. 15.- pr. lampepunkt i våningshus og kr. 20.- pr punkt i fjøs og uthus. Det var mulig å utføre anleggsarbeide for installasjonskostnadene, eller beløpet kunne avdras over 2 år. Balteskard oppfordret ellers befolkningen til å tenke nøye gjennom hva de hadde behov for, og evne til å betale. Det var dessverre opplagt at Andøya Kraftverk ikke ville kunne få stor rentabilitet, men man måtte forsøke å sørge for at det bilde som kom fram ved abonnementstegningen ble så realistisk som mulig.

bli snakk om ei times tid morgen og kveld. Så egentlig kunne man vel kanskje klare seg der uten «den derre strømmen». Så man trengte jo i grunnen ikke så mange watt for å greie seg rimelig bra. Slik var det nok mange som tenkte på den tid. Dette var heller ikke så rart, med de erfaringer man hadde. Det var vanskelig om arbeide, og fikk du noe så var timelønna 50 til 80 øre. Kiloprisen for fisk var omkring 10 øre for torsk, og nede i 8 øre for annen fisk. Det var derfor ingen som vurderte arbeidsinnsatsen som måtte til for å skaffe den torv som f.eks. var nødvendig til brensel opp mot hva de ville tape med å skofte annet arbeide. De fleste disponerte tid og mannskap nok til den torving som var nødvendig. Det var verre med kontante penger. Slike forhold og vurderinger ga seg da også utslag i abonnementstegningen. Da resultatet av denne var klart 8. Juni 1938, viste den ei forhåndstegning på godt og vel 1/4 av den beregnede produksjon. Dette var skuffende, og ville ikke bli stort til avdrag og renter på anleggskapitalen, for det måtte jo også regnes med betydelige driftsutgifter. De 269,3 kW som ble tegnet, fordelte seg med 76 kW til lys og 48 til varme/ teknisk for Andenes kommune. For Dverberg henholdsvis 39 og 16,5 kW, og for Bjørnskinn 49,4 og 40,4 kW til lys og varme/teknisk. Overing. Haaland mente imidlertid at dette ikke betydde så mye. All erfaring tilsa at når strømmen først kom i husene så gikk strømforbruket betraktelig opp.

Tegning av abonnementer kom snart i gang. Aktuell ytelse var øket noe, slik at det nå var snakk om 1.000 kW å tinge bort. For at kraftverket skulle få nødvendige inntekter slik at rentabiliteten ble tilfredsstillende, var det viktig å få forhåndsbestilt så mye som mulig. Nå var det jo slik at folk selvfølgelig ville ha strøm til lys, men til varme var det verre med. Her var torvmyr nok, så brensel var det ikke mangel på. Elektrisk varme ble for dyrt. Kanskje ei lita kokeplate i beste fall, hvis det nå var snakk om å få kjelen kokt i ei fart. Også når det gjaldt lyset, var man forsiktig. Litt bedre lys kanskje enn den oljelampa man hadde fra før, men ikke mye. Folk holdt seg mest på kjøkkenet, så lys i stua var bare nødvendig hvis det kom fremmedfolk på besøk, eller man hadde noe å feire. For ikke å snakke om i fjøsen. Der behøvde du jo bare lys når du skulle gi dyra mat, og ellers melke og stelle med det nødvendigste. Det kunne vel toppen

14. okt. 1938 ga Balteskard folket beskjed gjennom «Andøya Avis» at planleggingsarbeidet dessverre ikke ble ferdig tidsnok til at søknad om statstilskudd kunne sendes inn før fristen løp ut. Derfor ble man ikke med å konkurrere om de millioner som var bevilget for 1938. Grunnen til dette var visse uoverensstemmelser mellom Haaland og fylkesutvalget i Nordland. Det var dessverre ikke noe man kunne gjøre lokalt med det. Toget var gått

for den bevilgningen. I stedet forsøkte man å komme i gang med bygging av transportvei inn til kraftstasjonsområdet, og sendte søknad til Vassdragsvesenet om ei lita bevilgning av ekstraordinære midler til veiarbeide for å få nyttet tiden man likevel måtte vente. Dette førte ikke til noe resultat.

Når det gjaldt selve utbygginga gikk Haaland i planen inn for utbygging i to trinn. Dette for at man bedre skulle kunne makte kostnadene. Første byggetrinn skulle omfatte kraftanlegget bygget ut for full ytelse med innstallasjon av to maskinaggregater, hver på 700 turb.hk. Dessuten framføring av høyspentledning til Andenes med forgreining til Bjørnskinn. Alle andre avgreininger ble forutsatt å komme etter hvert. Utbygging for hele forsyningsområdet var nå kostnadsberegnet til Kr. 1.650.000.- Dette var rundt 1 mill. kr. billigere enn i den «veiledning» som ble laget i 1920. Dette skyldtes bl.a. at prisnivået hadde endret seg vesentlig fra det som var vanlig like etter 1. verdenskrig. Det samlede forhåndsabonnement var nå kommet opp i 290 kW, men ble regnet å ville stige.

12. aug. 1939 kom endelig «Plan for Andøyas elektrisitetsforsyning», utarbeidet ved Troms fylkes kraftforsyning i juli 1939. Det var Haaland som var mester for den, og for å spare tid sendte han samtidig kopier til Vassdragsvesenet slik at de der kunne se på planen snarest mulig. Søknad fra den interkommunale nemnda om statsbidrag skulle så sendes inn etterpå så snart som mulig. Planen sier om kraftkilde for utbyggingen: »Som kraftkilde for dette området er forutsatt utbygget Storelva på Hinnøya. Denne elv kan gi 1.000 turb.hk. med brukstid 6.000 timer.» Det er Lovikelva det her snakkes om. Planen nevner ellers det motordrevne elektrisitetsverket til A/S J.P.Skotnes på 90 kW som forutsettes overtatt, og kraftverket på Bleik som ikke forutsettes overtatt. Det sies ellers innledningsvis i planen at «Det har vært undersøkt om det ville være rasjonellt å la dette forsyningsområde gå inn i Vesterålens elektrisitetsforsyning med tilknytning til Sigerfjord kraftanlegg. Tilknyttingen vil i tilfelle medføre en vesentlig fordyrelse av ledningsnettet. Videre måtte en straks gå til utbygging av nytt kraftanlegg i Djupfjord i Sortland fordi Sigerfjord kraftanlegg vil bli for litet til å kunne tilfredsstille behovet for elektrisk energi i det utvidede område, selv om en bare regner med kraftavsettingen som forhåndstegningen viser.» Haaland mente ellers at de kraftkildene som det kunne være snakk om å bygge ut for å skaffe Vesterålen energi ikke var større enn at det ville bli aktuelt å bygge ut Lovikelva på et seinere tidspunkt i alle fall.

Overingeniør Alf Haaland ved Troms fylkes elektrisitetskontor. Han hadde mye med Andøya å gjøre, og utarbeidet bl.a. «Plan for Andøyas eletrisitetsforsyning« av 1939.

Nå lå der igjen en plan på bordet for utbygging av Lovikvassdraget. Ville den føre lenger enn planen av 1920? Var det mulig gjennomføre ei så kostbar utbygging som dette så ut til å bli, selv om man var kommet rundt 1 mill. kr. under overslaget fra 1920? Tvilen var stor hos medlemmene i nemnda etter hvert som det gikk opp for dem hvor mange penger som måtte til.

først kunne bevilges når distriktskapitalen var sikret. Senhøstes 1939 skulle ordfører Storstrand, Andenes, til Oslo i et kommunalt ærende. Arbeidsutvalget ba han da om å forhøre seg i NVE om søknaden og mulighetene. De opplysninger Storstrand nå fikk der hos hr. Sorteberg, ble litt av en kalddusj for nemnda. I en skriftlig redegjørelse fra Storstrand heter det om det videre forløp: «Sorteberg mente at det vel var små utsikter, og at de ikke ønsket å komme opp i samme forhold som med Hadsel elektrisitetsverk. Hertil hadde jeg intet å si, bare det at man ikke gjentagne ganger skulle høre slengord om Nordland. Jeg var oppmerksom på at det var ytterst dårlig stilte kommuner så vel på Sørlandet som på Vestlandet. Ja, sa Sorteberg, vi har jo Hedemark fylke. Ja, sa jeg, det var Hedemark, og så en del andre kommuner utenom også, f.eks. på Vestlandet, så jeg trodde ikke de alltid behøvde å gå til annekset Nord-Norge for å finne dårlig stilte kommuner. Der ble tilkalt en annen sjef også, men navnet husker jeg ikke. Etter en del videre prat, ble vi enige om å gjøre vårt beste fra begge sider.»

15. aug. 1939 ble det holdt møte i den interkommunale nemda. Møtet ble holdt i Risøyhamn, og i tillegg til medlemmene møtte ordfører Isak Andreassen, Bjørnskinn kommune. Overing. Haaland var til stede og gjorde rede for planen, og mente at muligheten for realisering av den så absolutt var til stede. Under møtet spurte ordfører Isak Andreassen om Haaland hadde noen oppfatning av når dette anlegget kunne oppnå statstilskudd. Andreassen hadde sett på de store beløp som skulle til, og han hadde ikke stor tro på at han ville oppleve å se elektrisk lys på Bø, selv om han skulle komme til å nå en alminnelig høy livsalder. Haaland svarte da at hvis ikke Hitler tok til å marsjere så trodde han det ville være mulig å få statstilskudd i 1941. Det var også en svak mulighet for at det kunne skje i 1940, men han hadde liten tro på året 1939. Han trodde nok at Andreassen skulle få oppleve å se det elektriske lyset skinne på Bø.

I slutten av året sendte nemnda brev til Vassdragsvesenet og ba om å få bekreftet om det nå var innført et annet prinsipp med hensyn til statsstøtte. Den viste til eksempler, f.eks. Vesterålens kommunale kraftselskap, som hadde fått statsstøtte før det var ordnet med egenkapital. Svarbrevet var datert 27. jan 1940, og der hette det: «Som nevnt til herr Storstrand ved konferansen her, har det i det siste vist seg å være vanskelig å få i orden finansieringen av elektrifiseringstiltak. Den gang Vesterålens kommunale kraftselskap ble tildelt statsstønad, forelå imidlertid ikke disse vanskeligheter. Etter Hovedstyrets mening er det liten mening i å gi tilsagn om statsstønad til tiltak som først kan finansieres om lang tid, dersom dette skal skje til fortrengsel for tiltak som har ordnet sin finansiering slik at stønaden straks kan komme til nytte. Under ellers like forhold må derfor en søker som kan godtgjøre å ha ordnet finansieringen gå foran.»

Nå gikk det bare 14 dager etter dette møtet, før Hitler begynte å marsjere, men ingen i nemnda trodde vel da at Norge skulle bli innblandet. Søknad om statstilskudd ble forresten skrevet 17. august og sendt. Så var søknad sendt, og det var nå bare å vente på at man skulle avansere i køen trodde man. Tidligere hadde det nemlig fungert slik at planlagte kraftanlegg hadde fått statsstøtte når planene var godkjente av NVE, uten at distriktskapitalen var sikret på forhånd. I løpet av høsten 1939 ble disse krav strammet betraktelig inn. Ganske snart ble det gjennomført som prinsipp at støtte fra staten

Dette var jo rene ord for pengene. Distriktskapitalen måtte være ordnet før det kunne regnes med noe statsstøtte.

med tegningsarbeidet. Da var det tegnet obligasjoner for 31.000 kr. til første byggetrinn, og for 10.000 kr. til byggetrinn 2. Når man vet hvor lite penger det i alminnelighet var blant folk, var resultatet absolutt ikke å klage over. De 15.000 som nå manglet av distriktskapitalen ble det umiddelbart gitt lånetilsagn om fra Vågan Sparebank.

Som en del av distriktskapitalen, ble det nå søkt om lånetilsagn på 25.000 kr. fra hver av sparebankene på Andenes og Dverberg. Det ble bedt om hurtig avgjørelse for om mulig å komme med på fordeling av statsstøtte 39/40. Lånetilsagn ble gitt fra begge bankene, selv om beløpet lå over grensen for det som kunne ytes av lån til en enkel låntaker. Vassdragsvesenet ble straks underrettet om at 50.000 kr av de 95.000 var sikret. Det kom ikke noe svar før krigen kom til Norge 9. april 1940, og folk fikk andre ting å tenke på.

Nå var distriktskapitalen sikret - trodde man, og tilbakeslaget var desto surere. Bankenes lånetilsagn var gitt under forutsetning av bankinspeksjonens godkjenning. På grunn av at disse lånene var så viktig i distriktsutbyggingssammenheng, regnet både nemnda og sannsynligvis også sparebankene med at man ville få dem godkjent, selv om de i størrelse lå litt over grensene for det man normalt aksepterte. De store tilskudd fra staten ble nettopp gitt for at de nye kraftverk skulle kunne greie sine forpliktelser, så noe unormal risiko skulle det ikke være med disse lånene. Bankinspeksjonen holdt seg imidlertid til paragrafene, og samtlige lån ble frarådet gitt. For sparebankene på Dverberg og Andenes, måtte innvendingene betraktes som nekting av godkjenning.

Krigen kom, og virket naturligvis inn på mange måter. Likevel ble det i den første tid gjort forsøk på å komme videre. Blant annet ble Vågan Sparebank spurt om lån, men det endte med at befolkningen i distriktet først skulle kontaktes med hensyn til om de var villige til å gå inn med midler. Dette enten i form av aksjer eller obligasjoner. Hvis mesteparten av de 45.000 kr. av distriktskapitalen som manglet kunne reises på den måten, var Vågan Sparebank ikke uvillig å gå inn med resten. Nå var ikke dette den beste tid for slikt utspill. Det var lite penger blant folk, og selv om nemnda hadde vært inne på tanken tidligere, så var det noe man kviet seg for. Her syntes likevel ikke å være annet råd, og på møte i nemnda 30. aug. 1940, ble man enige om å appellere til folket om å tegne obligasjoner i det planlagte kraftverket.

Det ble forsøkt å forklare pr. brev, og appellert til forståelse og vidsyn. Dette førte ikke fram i første omgang, og i sep. 1941 forandret den nasjonale situasjon seg ved at Terboven avsatte Administrasjonsrådet, og Quislings regjering ble satt til å styre landet. Med det var det ikke noe grunnlag foreløbig å gå videre med hensyn til statsstøtte. Alt arbeide som bare tjente sivile formål, ble da lammet.

Det ble formulert en appell til befolkningen som ble tatt inn i lokalavisa «Andøya Avis». Til slutt i appellen hette det: «Det henstilles inntrengende til befolkningen i distriktet å slutte opp om tegningen, da tegningsresultatet vil ha stor betydning for myndighetenes holdning til en hurtig utbygging av elektrisitetsforsyningen her.» I løpet av høsten betraktet man seg som ferdig

VI. UNDER 2. VERDENSKRIG Dette med distriktskapitalen er allerede berørt, og ført fram til Quisling-regjeringen tok over. Det skjedde imidlertid en del andre ting som bør nevnes. Fra nyttår 1940 ble det opprette eget elektrisitetskontor for Nordland fylke. Sjef ble overing. Dietz. Han hadde tidligere vært driftsbestyrer ved Bodin kraftverk. Det var imidlertid ikke helt klart hvor de tre Andøy-kommunene kom til å høre hjemme til å begynne med, selv om geografien for såvidt ga klar beskjed. Dette hadde naturligvis sammenheng med det vesentlige forarbeide som var gjort under Troms-kontoret, og at kontoret i Nordland nylig var etablert igjen. At vassdragsvesenet var noe i villrede, går fram av følgende to telegram- mer til elektrisitetsnemnda i Andøy. I det første, datert 2. feb. 1940, hette det: «Det er hovedstyrets forutsetning at Andøydistriktene skal behandles av Nordland fylkes elektrisitetskontor etter at overingeniør Haaland er reist.»

Dietz var noe skeptisk til slike ra som det som demmer opp Bleksvatnet. De kunne rett og slett gli ut etter oppdemming. I 1941 fikk nemnda derfor pålegg om å få gravd 10 hull eller brønner, hver på 6 m. Dette etter et vedlagt kart. Kommunene måtte stå for utgiftene. Arbeidet ble utført sommeren 1941. Det ble da gravd 6 hull ned til 4-5 m dybde. Da kom man ikke lenger ned på grunn av fjell eller store steiner, og ble plaget med overvann. Arbeidet ble utført av arbeidere fra Lovik. De arbeidet 100 timer hver, og timebetalingen var kr. 1,25. Nye undersøkelser ble gjort i 1942, og i januar 1943 erkjente elektrisitetskontoret i Nordland at «det ser ut til å være fast grunn over hele damstedet når en kommer gjennom det lag av jord og grus som ligger øverst.» Et moment av et helt annet slag som nå kom inn i bildet, var en henvendelse fra Bleik elektrisitetsverk om å få overta 100 kW når verket i Lovika kom i drift. Dette var noe helt nytt i planleggingssammenheng. Det hadde ikke tidligere vært tanken verken på Bleik eller i distriktet for øvrig, at stedet skulle ha behov for kraft fra verket i Lovikdalen. Riktignok hadde Anton B. Johnsen fra Bleik vært medlem av elektrisitetsnemnda helt fra starten, men man hadde vel oppfattet det nærmest som en honnør til Bleik, og for at han kunne gi nemnda gode råd. I følge forhandlingsbok for elektrisitetsnemda, tok formannen for elektrisitetsverket på Bleik kontakt i slutten av november1942 for å melde ønske om å overta 100 kW. De hadde funnet ut at det lokale kraftverket ikke ville kunne dekke bygdas kraftbehov i framtida. Hvis positivt svar, kunne obligasjonstegning settes i gang også på Bleik for å styrke distriktskapitalen. Positivt svar ble gitt, obligasjonstegning kom i gang, og der ble tegnet obligasjoner for over kr. 10.000.-

I nytt telegram, datert 9. feb. 1940, hette det imidlertid: «Nordland og Troms fylker kan seg i mellom avgjøre hvilket kontor skal behandle elektrifiseringsspørsmålet for Andøydistriktene. Brev herom er 2. februar sendt de to fylkesmenn.» (Brevet til fylkesmennene altså sendt samme dag som det første telegram). Først utpå høsten 1940 kom det brev fra fylkesmannen i Nordland om at «Andøydistriktene» skulle behandles av kontoret i Nordland. 12. og 13. oktober var så Dietz på befaring på Andøya. Det var bl.a. samtaler med J.P. Skotnes på Andenes om overtakelse av fordelingsnettet der, og befaring i Lovikdalen. Det var særlig snakk om å finne ut hvor kraftstasjonen burde reises, og den mest fordelaktige trasè for anleggsveien.

I 1944 overtok Bleik elektrisitetsverk i tillegg obligasjoner for 50.000 kr. Dette styrket distriktskapitalen betydelig.

og transport fra ekspedisjonskaia i Risøyhamn til vorren ville være en enkel sak i forhold til den opprinnelige plan.

Det var nødvendig med transportvei for alt materiell som trengtes til utbygging av kraftanlegget. I den plan som var utarbeidet hette det om transporten bl.a.:»For transporten til kraftanlegget må bygges en landingsvorr ved Litleelvas utløp i Risøysundet. Fra kystbåtene losses materialer m.v. i pram som slepes til landingsvorren.» I tillegg nevner planen at «Ny Jord» har en vei under bygging fra denne landingsvorren til Buksnesfjord. Den kunne da nyttes fram til utløpet av Litlevann. Derfra måtte det så etter planen bygges en 2,5 km lang transportvei fram til kraftanlegget. Landingsvorren var kalkulert til 5.000 kr. og veien til 25.000.

Etter en del fram og tilbake kom det følgende svar fra Ny Jord-selskapet, datert 12. feb. 1941: «Vi har nå tala med Vassdragsstyret og sagt oss viljuge til å halda fram med veibygginga til vi når fram til den vegen Andøy elektrisitetsverk skal byggja. Det kan vel verte framimot eit par km eller so. Kjem ikkje noko uventa på, kan vi setje vegarbeidet i gang frå våren 1941.» Med det var planen om transportvei fra Lovikbukta lagt bort for godt. Det viste seg imidlertid ikke mulig å komme i gang med veien så lenge krigen varte. I begynnelsen av mars 1944 kom det i gang ei kronerulling gjennom Andøya Avis til inntekt for transportveien. Kronerullingen gikk over hele øya. Det ble stor tilslutning, og sluttsummen kom opp i 14.000 kr., noe som seinere skulle komme godt med. Sommeren 1944 ble så veien stukket ut. Stikkingen ble foretatt av ingeniør Kringlebotn fra fylkesveikontorets avdeling på Stokmarknes. Nå gjaldt det bare å skaffe nødvendige midler til å få den bygd.

Elektrisitetsnemnda var noe betenkt over denne løsningen. Det grunnet seg særlig på to forhold. Det ene var de vanskelige landingsforhold i den grunne vika på østsida av Lovik. Her kunne landing bare foregå med flo sjø, og dønningene fra Andfjorden kunne stå temmelig hardt på i nordvestlig til nordlig vær. Det andre var at de kalkulasjoner som gjaldt bygging av veien syntes for knappe. Den ville sannsynligvis koste betydelig mere å bygge enn det som det var kalkulert med.

Det gikk mot slutten av krigen, og i begynnelsen av mai 1945 var den over. I slutten av måneden hørte J.P.Skotnes i radio at den norske regjeringa hadde bevilget 25 mill. kroner til arbeidslivet i landet. Skotnes tok kontakt med formannen i nemnda, Balteskard, om disse millionene, og mente at det kanskje var noe å hente her til transportveien. Dette førte til at det ble sendt telegrafisk søknad til Arbeidsdepartementet om 50.000 kroner av disse pengene til bygging av denne transportveien. Utspillet førte til skriv fra Arbeidsdirektoratet av 5. juli 1945 der vesentlige ting med hensyn til bygging av veien ble klarert. Nå var det fred, og det så ut som man kunne komme i gang med «arbeide i marken.»

Nå viste det seg imidlertid at Bjørnskinn kommune holdt på å bygge vei fra Dragnes til Lovik. Det var Ny Jord sammen med kommunen som finansierte denne veien. At Ny Jord var inne i bildet, skyldtes kjøp av et større område i Lovikdalen for bureising. Her var det en mulighet som måtte søkes utnyttet. Kunne man få et samarbeide med Ny Jord om å bygge veg i fortsettelse av Lovikveien, så kunne man avskrive prosjektet med landing i Lovikbukta. Landingsvorren kunne bygges på Dragnes i stedet. Der var det alltid smul sjø,

VII. NY PLAN OG KONSTITUERING AV ANDØY KRAFTLAG Krigen var nå slutt, og det begynte å røre på seg rundt om i bygdene igjen. I «Andøya Avis» gikk f.eks. E. Evensen, Kvalnesberget ut allerede 23. mai 1945 og mante til handling. Han sluttet sitt innlegg med: «La det hermed bli fart i utbyggingen av Lovikanlegget og sett opp en så flott arbeidsplan at vi har elektrisk lys og kraft om 2 - to år.»

Balteskard gikk så ut i lokalavisa 7 des. 1945 med en redegjørelse for nemndas arbeide, samtidig som han opplyste at det ville bli innbudt til ny obligasjonstegning. Dette for å styrke distriktskapitalen. Balteskard imøtegikk ellers den kritikk som var kommet med hensyn til at nemnda «har vist seg udugelig», som han sa. Han viste f.eks. til at Sortland hadde nesten et års forsprang i begynnelsen, og at dette fikk avgjørende betydning. Han tenkte nok da på dette med mulighet for statstilskudd før den sentrale innstramming med hensyn til distriktskapital kom inn i bildet. Som vi har sett, var dette ganske vesentlig.

Det var ellers mange som ikke var fornøyd med den framdrift som hadde vært med hensyn til dette anlegget. Krigen var en ting, men arbeidet før den tid med å realisere verket, var etter fleres mening ikke helt patent. En «husmor» rykket f.eks. ut i «Andøya Avis» 5. okt. 1945 med et innlegg. Det gikk på at husmødrene nå måtte være våkne i forbindelse med det valg som foresto. Direkte og indirekte måtte de sørge for å være med når listene skulle settes opp. For som det hette i innlegget: «Ingen må komme på listene utan at de med liv og sjel har lovet å gå inn for fortgang i arbeidet med Lovikanlegget. Dessuten hette det: «Hvordan det har vært stelt med realisasjonen av planen for Lovikanlegget skal vi ikke komme inn på her. Det er et trist kapittel. At vi kunne ha kommet lengre vet vi. Vi kan kun tenke på Sortland hvordan de fikk verket bygget i en fart.»

Mye hadde imidlertid forandret seg under krigen, og mange vurderinger som var gjort før den tok til, var nå ikke riktige lenger. Selv ikke Balteskard og nemnda syntes å være klar over det. I sin redegjørelse i avisa kom han bl.a. inn på at «der har i høst versert et rykte rundt om på Andøya, som går ut på at Lovikvassdraget ikke har vann nok, så hele planen er forkastet». Dette ble avvist av Baltskard som viste til Haalands beregninger der det gikk fram at kraften var beregnet til 1400 hk, som igjen svarte til ca. 1.030 kW. Så refererte han resultatet av abbonementstegningen fra like før krigen med sine godt og vel 290 kW, og konkluderte: «Selv om vi må regne at strømforbruket vil bli betydelig større enn abbonementstegningen viser, vil verket likevel ha kraft nok lang tid framover». Her tok nok den gode Balteskard grundig feil som vi skal se om litt, for kraftbehovet hadde forandret seg radikalt.

Ellers kan nevnes at til møte i nemnda 15. nov. 1945 forelå det forespørsel fra gårdene Furfjord, Medby og Fornes i Bjørnskinn kommune om «tillatelse til å foreta en utbygging av et mindre vassdrag der, på den måte at Andøya elektrisitetsforsyning overtar det på denne strekning oppførende linjenett forutsatt at det er forskriftsmessig bygget.»Nemnda hadde ikke noe imot et slikt initiativ, men ville ikke ha noen økonomiske forpliktelser i den forbindelse. Denne utbygging kom ikke i stand.

En annen ting som hadde forandret seg vesentlig, var bl.a. den kostnadsramme som var lagt for kraftanlegget før krigen. Realisering av et slikt anlegg nå ville bli vesentlig dyrere, ja overgå selv sluttsummen fra 1920.

Dette ville kreve større distriktskapital, og det var grunnen til at det ble satt i gang ny obligasjonstegning for å få så stor egenkapital som mulig. Dessuten ble det foretatt ny abonnementstegning, da det nå var mere penger blant folk. Arbeidslønningene var steget så pass at torvingsarbeide ville bli vesentlig dyrere for dem som måtte leie arbeidshjelp. Dette kunne gi behov for mere strøm, og bedre muligheter for å forrente et større lån. I tillegg til disse tiltak, ble det søkt begge sparebankene om 2. prioritetslån på Kr. 35.000.- fra hver. Dette gikk i orden, og i mars 1946 kunne elektrisitetsnemnda konstatere at man nå disponerte over en distriktskapital på Kr. 247.728.Dette var over dobbelt så mye som det som var satt som nødvendig i planen av 1939.

I juli 1946 kom så den nye planen for Lovikanlegget, omarbeidet og omkalkulert av Nordland fylkes elektrisitetskontor. Den nye planen bygget i store trekk på den gamle av 1939. En vesentlig endring var at kraftverket ble forutsatt utbygd med bare en generator, mot to i den gamle. Ellers var omkostningsoverslaget naturligvis øket betraktelig. Fra Kr. 1.650.000.- i den gamle til Kr. 3.800.000.- i den nye. Distriktskapitalen var nå satt til 180.000 kr, et beløp som allerde var sikret. Ellers ble det regnet med overtakelse av «Skotnesverket» på Andenes med ledningsnett. Man regnet å kunne nytte fordelingsnettet når det ble noe ombygd. Antydet pris for overtakelse av hele verket - kr. 50.000.- Fratrukket salg av motor o.a., ble det kalkulert med en utgift i regnskapet på 30.000 kr. Det var dessuten en del mindre oljedrevne anlegg rundt om i kommunene, og av disse var ett på 16 kW i Risøyhamn det største. Ingen av disse ble forutsatt overtatt.

Den største forandring i forhold til 1938/39 kom imidlertid når det gjaldt kraftbehovet. Abonnementstegningen viste nå et kraftbehov på rundt 2.100 kW, mot godt 290 kW ved forrige tegning. Fra et behov som bare var godt og vel en fjerdedel av hva Lovikanlegget kunne levere, hadde det nå økt til et kraftbehov som var dobbelt så stort som verkets kapasitet. Dette store behovet i forhold til kapasiteten til det planlagte anlegg kunne kanskje virke betenkelig, særlig etter den skepsis som tidligere var kommet fram. Etter et møte i nemnda 5. mars 1946, ble imidlertid dette forhold kommentert slik i «Andøya Avis»:

Når det gjaldt Bleik, så hadde man der et vanndrevet kraftverk på 95 kW likestrøm. Som nevnt, var det dessuten ønskelig å kjøpe 100 kW fra Lovikanlegget. Bleik hadde planer om ombygging til vekselstrøm, for eventuell samkjøring. Det var ikke forutsatt i den nye planen at kraftverket på Bleik skulle gå inn i det nye kraftlag. Denne nye planen gikk også inn for å søke suppleringskraft utenfra. Etter å ha konstatert hva det planlagte kraftverk i Lovika kunne levere og hva behovet etter nytegning så ut til å være, ble det trukket slik konklusjon i planen: «Kraftbehovet vil altså ikke kunne dekkes ved utbygging av Lovikvassdraget, og man må ta sikte på å tilføre distriktet suppleringskraft ved større utbygging i Ofoten, evt. som en midlertidig ordning ved kraftoverføring fra Djupfjord når dette vassdrag blir utbygget.»

«Det finnes ikke grunn til uro for at vi skal få forlite elektrisk energi. Nemnda har sine bestemte planer for at så ikke skal skje, men tidspunktet for offentliggjørelse av disse planer er ikke inne enda.» Noe nærmere sies ikke om dette i artikkelen, og heller ikke i forhandlingsboka til nemnda kan det finnes noe fra dette møtet som gir svar på hva slags «bestemte planer» det her var snakk om. Det kan være at nemnda allerede hadde planer om å søke om suppleringskraft fra Vesterålens Kraftlag, noe som også den nye planen kommer inn på som vi skal se.

Endelig var man kommet så langt at det nå måtte regnes som avgjort at Lovikanlegget ville få nødvendig finansiering – og følgelig bli realisert. Høsten 1945 ga dir. Fjalestad i

Vassdragsvesenet muntlig uttrykk for at det ikke kunne regnes med bevilgning i 1946, da måtte Vesterålsanlegget få midler slik at det kunne bygges ferdig, men i 1947 ville man sikkert komme med. Dette ble uttalt til Moy Nordahl fra nemnda under et møte med Fjalestad i Oslo.

sentanter og de to andre kommunene 4 hver. Valgene falt slik ut:

Det neste som nå måtte gjøres var å stifte et interkommunalt kraftlag for de tre aktuelle kommuner Andenes, Dverberg og Bjørnskinn. Dette kraftlaget måtte ha et representantskap og et styre som kunne lede den utbygging som nå sto foran, og ellers stå for den daglige drift. Den elektrisitetsnemnd som hadde sitt første møte 7. nov. 1937 og som skulle forberede en slik dannelse av et kraftlag, hadde nå eksistert i snart 9 år. Det var vel ingen den gang som kunne drømme om at dette skulle ta så lang tid, men en 5 år lang krig kom imellom, og det var naturligvis en vesentlig årsak. Nå var det sannelig på tide at denne nemnda fikk avløsning.

For Dverberg: Egil Sæbøe, Gunleik Anthonsen, Birger Balteskard, Petter M. Aase.

For Andenes: Henry Olaisen, Wilhelm Hopland, Anton M. Johnsen, Leif A. Iversen (sen.), Arvid Mathisen.

For Bjørnskinn: Anton P. Medby, Kåre Holmvik, Karl Enoksen, Antonius Nordeng. Tirsdag 17. september 1946 ble det så holdt konstituerende møte for Andøy Kraftlag. Det fant sted i det såkalte Festivitetslokalet i Risøyhamn. De fleste valgte medlemmer til representantskapet møtte til dette historiske første møte. De som manglet var Leif A. Iversen, Andenes, (her møtte Inge Jørgensen som varamann), Antonius Nordeng, Bjørnskinn, (her møtte Thorleiv Benjaminsen som varamann). Det ble så foretatt de nødvendige valg som følger:

Før et slikt kraftlag kunne stiftes, måtte det imidlertid lages vedtekter som skulle godkjennes av de tre kommunene, fylkesmannen og Vassdragsvesenet. Arbeidsutvalget i nemnda laget et utkast. Som mønster ble brukt vedtektene til Vesterålens Kraftlag og Sør-Helgeland Kraftlag. Dette utkastet ble gjennomdiskutert på møter i nemnda. Det var en del uenighet, bl.a. om hvor kraftlagets forretningskontor skulle være. Fra Andenes kommune ble det foreslått at det skulle ligge på Andenes. Dessuten forskjellig mening om rettigheter og forpliktelser for de enkelte kommuner, og representasjonen i representantskapet. Man kom imidlertid til enighet om et forslag fra elektrisitetsnemnda. Kommunene vedtok forslaget etter noe fram og tilbake, og seinere ble vedtektene også godkjent av de øvrige aktuelle myndigheter.

Representantskapets ordfører: Birger Balteskard varaordfører: Henry Olaisen 3 styremedl.: Inge Jørgensen, Andenes Egil Sæbøe, Dverberg Anton P. Medby, Bjørnskinn 3 varamenn til styret: Leif A. Iversen (sen), Andenes, Gunleik Anthonsen, Dverberg Th. Benjaminsen, Bjørnskinn Styret skulle etter vedtektene bestå av 4 personer. Den fjerde skulle imidlertid velges av obligasjonseierne. Det skjedde seinere, og Alfred Madsen, Bleik, ble den fjerde represen-

De tre kommuner valgte sine medlemmer til representantskap for det planlagte kraftlag. Etter vedtektene skulle Andenes ha 5 repre-

tant i styret, med Sigurd Rydning, Andenes som varamann. Madsen ble forresten gjenvalgt hver gang, og satt så lenge ordningen eksisterte.

og ledet seinere nemnda fram til siste møte. Det hadde nok vært en del kritikk underveis, det ville ha vært rart ellers gjennom så mange og tunge år, men som vi har sett: Balteskard hadde fremdeles nødvendig tillit og ble valgt til ordfører i representantskapet. En lang og kronglete vei var tilbakelagt, men målet var ennå ikke på langt nær nådd. Det manglet nok mye på det.

Andøy Kraftlag var nå konstituert med representantskap og styre. Med dette opphørte den interkommunale elektrisitetsnemnda som altså kom til å bestå i hele 9 år. Birger Balteskard hadde vært formann i nemnda praktisk talt hele tida. Han var imidlertid blitt entlediget som medlem av nemnda av det midlertidige kommunestyre i Dverberg under krigen. Det må ha skjedd etter 21. juni 1944 da han ledet siste møte før freden kom. Nå ble det ikke holdt flere møter i mellomtida, og på første møte etter freden var han igjen til stede,

Foruten valgsaker, behandlet møtet bare en sak til. Den gjaldt leie av strøm fra Vesterålens Kraftlag. Her ble det vedtatt at styret fikk fullmakt til å forhandle om leie av inntil 500 kW. Etterpå kom det nyvalgte styret sammen og valgte Anton P. Medby til formann og Inge Jørgensen til nestformann.

Bilde fra et tidligere styremøte i kraftlagets histoie. Styremedl. Egil Sæbøe er ikke til stede. i stedet møtte varamannen gunleik Anthonsen. Bak fra venstre: Inge Jørgensen, Ingvald Kilmark (Driftsbestyrer), Gunleik Anthonsen, Alfred Madsen og Anton P. Medby.

De sterkt økede kostnader hadde fått myndighetene til å skjerpe kravet om distriktskapital. Høsten 1946 var overingeniør Fjalestad fra Vassdragsvesenet og overingeniør Alfsen fra Nordland fylkes elektrisitetskontor på befaring av området der kraftstasjon og demning skulle anlegges. Terrengforholdene ble funnet gunstige, men når det gjaldt finansieringen så ble det sterkt understreket at befolkningen i distriktet måtte strekke seg lengst mulig når det gjaldt å skaffe kapital.

stillingen i en mannsalder. Krigen var nettopp slutt. Mange industribedrifter gikk ennå for halv maskin, og det var stor etterspørsel. Leveranser av tungt maskinelt utstyr tok lang tid. Allerede i november 1946 reiste derfor styreformann Medby og overing. Alfsen fra elektrisitetskontoret i Nordland til Oslo for å forhandle om leveranser av utstyr til kraftverket. Resultatet av forhandlinger og tilbud ble at man gikk inn på følgende:

Den nyvalgte styreformannen Anton P. Medby gikk derfor ut i lokalavisa 25. okt. 1946 og gjorde rede for dette, og opplyste at det nå var vedtatt å sette i gang ny obligasjonstegning i nær framtid. Han avviste samtidig spekulasjoner om at det skulle bli for lite strøm, for som han sa: «Distriktet vil videre få tilført suppleringsstrøm når de nødvendige kraftkilder til dette bruk blir utbygget og behovet melder seg. Ingen må derfor unnlate å tegne obligasjonskapital ut fra den betraktning at det blir for lite strøm.» Medby oppfordret sterkt befolkningen til å støtte opp ved å tegne seg for obligasjoner. Dette fordi «Obligasjonstegninga og dermed distriktskapitalens størrelse skal være det barometer som viser befolkningens vilje til å ta et krafttak når det gjelder en slik sak.» Det ble nå krevd at distriktskapitalen minst burde være 300.000 kr.

Turbin: Bestilt fra Olaf Sørum’s Mek. Verksted, Sandvika. Pris Kr. 127.000.-med leveringstid 32 måneder. Transformatorer: 31 transformatorer, iberegnet hovedtransformator, fra A/S Per Kure, Oslo for Kr. 95.200.- Her var leveringstiden 30 måneder for hovedtransformatoren og 33 måneder for resten. Generator: Her måtte man ha valutalisens, da generatoren ble bestilt fra Skottland og levert gjennom EGA for Kr. 139.800.På representantskapsmøte 29. okt. 1947 kunne styreformannen fortelle at det vesentlige av maskinelt utstyr og transformatorer var bestilt. Alt skulle leveres i tidsrommet junisept. 1949. Leverandørene forlangte en del forskudd, og det ble så ordnet med et kassakredittlån i Tromsø Sparebank på kr. 300.000.-, slik at man fikk handlefrihet til statsstønad og offentlige lån ble innvilget.

Obligasjonstegningen gikk sin gang med noe vekslende resultat, og det ble ellers konstituert en kasserer for kraftlaget - inntil videre. Det var Ragnar Storhaug, Risøyhamn, som kom til å sitte i stillingen. Her var imidlertid ikke sagt noe om lønn. Storhaug hadde denne jobben i 4 år, og da han sluttet ble han etter søknad om godtgjørelse innvilget kr. 250.- pr. år for sitt arbeide. Han søkte da på nytt og forlangte kr. 1.922.- for den tid han hadde vært kasserer. Det førte til at den samlede godtgjørelse ble forhøyet til Kr. 1.500.- - for 4 år. Det var ikke overbetaling akkurat. I 1951 ble så Anskar Bø ansatt som bokholder/kasserer. Han skulle komme til å sitte i

Nordland fylke hørte til de dårligst utbygde i landet når det gjaldt elektrisk kraft. I 1945 var det f.eks. fremdeles 58 prosent av befolkningen i fylket som var uten elektrisk lys. På landsbasis var prosenten da 21,4. I erkjennelsen av dette, ble det allerede senhøstes 1945 lagt fram en plan fra Nordland fylkes elektrisitetskontor for forsyning av Ofoten, Vesterålen og Lofoten med utgangspunkt i et vassdrag i Skjomen. Der hette det bl.a.: «Da summen av alle forhåndenværende utbyggingsmuligheter ikke kan antas å dekke

behovet, har en foreslått at en større kraftkilde i Skjomen og en del mindre i Lofoten og Vesterålen bør bygges ut.»

slik storutbygging. Men: Forutsetningen var da at hele distriktet måtte være enig om en slik strategi. Dessuten måtte man være villig til å legge bort all virksomhet når det gjaldt planer om utbygging av egne kraftkilder, til denne planen om storutbygging var kommet så langt at NVE kunne foreta en sammenlignende teknisk-økonomisk vurdering av de aktuelle alternativer. Dette ville ta sin tid. Valget ga da seg sjøl. Tid hadde man ikke, og da måtte den mindre tidkrevende Niingenutbyggingen velges.

Imidlertid hadde man også planer i Troms, og det ble da tatt et initiativ til fellesdrøfting. Det ble så holdt et møte på Sortland 23. mai 1946. Her ble man enig om et omfattende samarbeide for å skaffe kraft til kommunene i Nordre-Nordland og Sør- og Midt-Troms. Det gjaldt å få NVE interessert i dette, og ta standpunkt til hvilken av de to store kraftkilder, Innset-fallene og Sørelva i Skjomen, som nå burde bygges ut. Dette samtidig som Bardufossen ble lagt i rør av Troms fylke i samarbeide med Tromsø by. Man regnet ellers med at en del mindre kraftkilder bl.a. i Vesterålen, måtte bygges ut samtidig. NVE hadde lite til overs for slike planer som her ble lagt fram. Der mente man at utbygging av Bardufossen og Niingen i Ofoten måtte klare seg, i tillegg til noen små lokale kraftkilder. I Vesterålen var man i første omgang stort sett skeptisk til dette. Det grunnet seg bl.a. på at man var redd for at når en såvidt nær kraftkilde som Niingen ble bygd ut så kunne den blokkere for utbygging av egne kraftkilder som allerede var forberedt. Man regnet ellers ikke med at denne kraftkilden heller ville være tiltrekkelig hvis det skulle bli noe industri av betydning i området. Det ble derfor fremdeles forsøkt med å få NVE med på utbygging i Skjomen. Man krevde saka lagt fram for handels- og industriministeren, og han var for så vidt ikke helt avvisende til en

Niingen kraftstasjon med rørgata.

Når det gjaldt Andøy Kraftlag, så synes det som at situasjonen der har vært temmelig klar i utgangspunktet. Fra starten av var man oppmerksom på at behovet var vesentlig større enn det eget verk kunne levere. Derfor ble det allerede på det konstituerende møte i kraftlaget vedtatt å forhandle med Vesterålens Kraftlag om «leie av inntil 500 kW strøm.» Det kan ikke finnes at det ble gått videre med dette, noe uvisst av hvilken grunn. Sansynligvis skjønte man snart at også Vesterålens Kraftlag i nær framtid ville trenge suppleringskraft, og at det derfor var lite å regne med den vei. Her måtte andre kraftkilder inn i bildet, og det burde helst skje så snart som mulig.

som andelshaver i det påtenkte andelslag for utbygging av Niingenvassdraget.» Representantskapet godkjente seinere styrets vedtak. Med slikt vedtak var det nå klarert fra Andøy Kraftlags side at det kunne gå inn i ei sammenslutning av kommunale og interkommunale kraftverk. Dette med formål å bygge ut et større anlegg som kunne levere suppleringskraft til det området som var tilsluttet. Niingen Kraftlag ble en realitet. Det skjedde vel egentlig som et kompromiss i forhold til det man helst ønsket i distriktet, og for om mulig å hindre at kraftmangelen skulle bli katastrofal. Man regnet at gjennomføring av denne utbygging ville skje på rimelig kort tid. Samtidig ville ikke det økonomiske engasjement her fra det offentlige bli så stort at det blokkerte for utbygging av egne kraftkilder parallelt med dette.

Til styremøte i Andøy Kraftlag 18. aug. 1947, forelå det skriv fra fylkets elektrisitetskontor der det ble bedt om uttalelse i anledning framtidig kraftutbygging for Ofoten, Lofoten, Vesterålen og Harstadområdet. Her var vedlagt kostnadsoverslag for utbygging av Sørelva i Skjomen og Niingenvassdraget i Bogen, og ellers bl.a. retningslinjer for eventuell dannelse av et andelslag for utbygging av Niingen. Andøy Kraftlag så det vel slik at man måtte ha suppleringskraft innen rimelig tid, og da var det i grunnen bare ett å gjøre. Det ble derfor gjort slikt vedtak: «Da det er på det rene at Andøy Kraftlag ikke kan tilfredsstille kraftbehovet for sitt forsyningsområde i framtida, og da det også er på det rene at den eneste løsning når det gjelder videre kraftforsyning, er kraftleie fra andre anlegg, vil styret foreslå for representantskapet at Andøy Kraftlag går inn

Hver aksje i Niingen Kraftlag A/S var satt i Kr. 41.000.- og ga rett til ett medlem i styret. Andøy Kraftlag gikk inn i sammenslutningen ved kjøp av en aksje. Beløpet det kostet ble lånt i Andenes og Dverberg sparebanker med Kr. 20.000.- i hver. Niingen Kraftlag A/S ble så konstituert på møte i Bodø 15. jan. 1948. Verket var beregnet til å kunne utbygges til 10.000 kW, og ville bli det største kraftverket i hele det tilsluttede område. Av dette skulle Andøy Kraftlag i utgangspunktet få 650 kW som sin del. Kraftlaget valgte Anton P. Medby til sitt medlem av styret.

VIII. ARBEIDENE TAR TIL Entreprenør og driftsbestyrer

ikke erfaring når det gjaldt større anleggsarbeider, og slett ikke noen kjennskap til moderne anleggsmaskiner. Det er vel knapt noen tvil om at ingen av dem hadde sett en bulldozer annet enn eventuelt på tegning/bilde i avis eller blad, ja kanskje ikke engang en moderne gravemaskin. De var barn av spadens, spettets og trillebåras tidsalder. Det var redskaper de var fortrolige med, og det er vel ikke usannsynlig at de regnet som så at det ville klare seg ved Lovikanlegget også. Det er dessverre ting som tyder på at også entreprenør Olav Vinje var av samme oppfatning.

På vårparten 1948 forelå plan for kraftstasjonen m.v. i Lovika, utarbeidet av elektrisitetskontoret i fylket. Den ble godtatt, og nødvendig løyve søkt for kjøp av materialer. Det ble regnet med at man i løpet av 1948 ville få tildelt statsstøtte, så nå var det tid for anbudsinnbydelse når det gjaldt det anleggsarbeidet som skulle omfatte damanlegg, bygging av rørgate, kraftstasjon og maskinistbolig. Det gikk ut innbydelse, og til styremøte 15. nov. 1948 forelå det anbud fra 6 anbydere. Det var meget stor forskjell på disse budene, fra Kr. 561.827.- fra Olav Vinje, Sortland, til Kr. 983.957.- fra Entreprenør A/S, Oslo. Vinjes anbud var i særklasse det billigste, hele Kr. 150.000.- under nest billigste. Etter vurdering, ble man enig om å gå inn på anbudet fra Vinje, og kontrakt ble opprettet.

På den annen side: Det virker unektelig noe rart at ikke den store forskjell mellom anbudene til velrenommerte entreprenørfirmaer som f. eks. F. Selmer, Oslo og Per Guldbrandsen, Bodø, i forhold til den ubeskrevne Olav Vinje, skulle få noen bjeller til å ringe. Her burde det vel vært søkt sakkyndig råd når man ikke var rimelig kompetent selv. Vinjes erfaring skrev seg vesentlig fra husbygging, i alle fall i følge Balteskard, bl.a. for Vesterålen Kraftlag i Vangpollen med forlenging av stasjonsbygningen der. Kanskje denne tilknytning til kraftlagsmiljøet i Sortland også spillte inn? Men igjen i følge Balteskard, så disponerte mannen ikke en eneste anleggsmaskin og hadde aldri tidligere hatt noen tilnærmelsesvis så stor entreprise. Dette skulle det vært mulig å få greie på, og kanskje visste man det også - men regnet det for av liten betydning. At også Vesterålen Kraftlag fikk problemer med samme entreprenør, hjalp lite i denne sammenheng.

I ettertid kan det sies mye om denne kontraktinngåelsen som på mange måter skulle bli så skjebnesvanger, og mye er vel blitt sagt også og kritikk reist. For om mulig å kunne dømme noenlunde rettferdig om dette, er det nødvendig å forsøke å sette seg i styrets sted - og se på hvilke forutsetninger de hadde eller kunne ha skaffet seg, for å kunne ane noe om det som skulle komme. På den ene side: De beløp det her var snakk om, virket allerede i utgangspunktet høye skremmende høye, selv om man i løpet av krigen var blitt vant til et adskillig høyere prisnivå enn tidligere. Den gamle forsiktige oppfatning med hensyn til penger og pengers verdi hang ennå igjen. Kunne man derfor ved antakelse av et gunstig anbud være med på å holde kostnadene mest mulig nede, så var det vel etter styrets mening, deres plikt å gjøre det.

Nå kan det selvsagt sies at det jo var faginnstanser med som også godkjente anbudet, nemlig elektrisitetskontoret i fylket og Vassdragsvesenet. Dette på tross av at de burde skjønne ut fra erfaring med slike anleggsarbeider, at dette kunne bære fryktelig galt avsted. Forholdet ble tatt opp med disse instanser ved

Ser vi på medlemmene i styret, så hadde de

seinere høve, men avvist som meget vanskelig å gjøre noe med. Det hadde vist seg, ble det hevdet, at hvis det var en dyktig entreprenør med virkelige lederevner og vilje til å få arbeidet unna, så kunne han greie det meste. Hvordan det ville gå, visste man jo først etterpå. Dessuten kunne man ikke forkaste et anbud bare fordi at det var for billig. Da ble hele hensikten med anbudssystemet uthulet. Det vil bli nødvendig å komme tilbake til dette seinere, når arbeidene er kommet i gang.

1949 deltok han i sitt første styremøte ved kraftlaget. De økonomiske forutsetninger for utbyggingen hadde endret seg noe, og det ble foretatt et nytt overslag over kostnadene. Beregning av 5. mai 1949 viste nå en samlet utgift på Kr. 4.170.000.Dette skulle dekkes slik: Statsstøtte Kr 1.870.000.Lån i Kommunalbanken Kr 1.930.000.Lån i Andenes og Dverberg sp.banker Kr 70.000.Distriktskapital (obligasjoner) Kr 300.000.Sum: Kr. 4.170.000.-

Det var nå aktuelt å ansette driftsbestyrer ved anlegget. På styremøte 8. april 1948 ble det vedtatt å lyse ut stillingen. Dette ble gjort i samråd med elektrisitetskontoret i fylket. I motsetning til det som skjedde med hensyn til antakelse av entreprenør for anlegget, synes det ikke å ha vært skjelt spesielt til økonomi når man ansatte driftsbestyrer. Her var man øyensynlig enige om at det var viktig å få tak i en dyktig person, da dette ville ha stor betydning for et kraftlag under oppstart. Av den grunn var lønnstilbudet ved utlysing absolutt konkurransedyktig i forhold til lignende stillinger ellers.

På denne tid begynte man også å grave ut tomta til kraftstasjonen i Lovikdalen. Det var meningen at den skulle være ferdig til i august. Arbeidet med damanlegget var beregnet å ta til noe seinere på våren. «Alt skulle ligge vel til rette med utbygging av Lovikanlegget. Det er ikke kommet melding om forsinkelser i inngåtte kontrakter», uttalte styremedlem Inge Jørgensen til Andøya Avis 6. mai 1949. Linjearbeidene kunne man likevel ikke komme i gang med i vesentlig grad ennå da profileringen av linjetraseene ikke var ferdig fra elektrisitetskontoret i fylket.

Sist i november 1948 kom det så beskjed om at det var bevilget Kr. 1.870.000.- i statsstøtte til Lovikanlegget. Fremdeles hadde man ikke fått innvilget lån i Kommunalbanken, men det regnet man med som sikkert ville komme i sin tid. Når statsstøtte var gitt, ble det tatt som endelig klarsignal for utbygging av kraftforsyning for Andøyområdet, slik at resten da ville gå automatisk. I tillegg til statsstøtten hadde man jo distriktskapitalen og det før nevnte kassakredittlån i Tromsø Sparebank på kr. 300.000.- Det var derfor enighet om at anleggs- og linjearbeide kunne ta til på vårparten 1949.

Kraftlaget var nå i ferd med å få en administrasjon. Det var i tillegg bestilt materiell av forskjellig slag. Disse fakta gjorde at man måtte ta stilling til hvordan man skulle løse spørsmålet med bl.a. lagerplass og kontorlokaler. Styret og entreprenør Vinje ble da enige om at Vinje i samråd med styret, skulle utarbeide tegninger og kostnadsoverslag til et administrasjonsbygg. Vedtektene bestemte at administrasjonsstedet skulle være Risøyhamn, og bygget skulle reises der. Tomt var det tidligere ordnet med hos firma Th. Benjaminsen.

På representantskapsmøte 20. april 1949 ble så driftsbestyrer Ingvald Kilmark, Ankenes, ansatt som den første driftbestyrer ved Andøy Kraftlag. Det var rundt 20 søkere til stillingen. Kilmark tok imot ansettelsen, og 9. mai

For å tilfredsstille de krav som nå var aktuelle, kom man til at det skulle være lagerrom med verksted i underetasjen, kontorer i første, og

kraft som nå var til stede blant befolkningen i Andøy-området, bekymret nok styre og representantskap. Vel nok hadde man gått inn i A/S Niingen, men med det var det bare 650 kW suppleringskraft å regne med - i første omgang i alle fall. Det ville heller ikke være nok etter den prognose man hadde. Her ligger vel grunnen til at det ble sett etter egnede lokale kraftkilder som i tilfelle kunne komme i tillegg. Som sak 6. på representantskapsmøte 26. okt. 1949 var det derfor satt opp: «Søknad fra Kraftlagets styre om bemyndigelse til å underhandle med eierne av Finnsetervatnet i Forfjord om mulighetene til ervervelse av retten til å utnytte vatnet som elektrisk kraftkilde.» Nødvendig bemyndigelse ble gitt og det ble opptatt forhandlinger. I Andøya Avis heter det at: «Dette vatnet skulle ligge meget godt an, idet det ligger like ved linja til Lovik-anlegget. Man skulle således slippe ytterligere linjer. Det som vil koste er rørgaten og selve stasjonen.»

Ingvald Kilmark. Driftsbestyrer ved Andøy Kraftlag, senere Andøy kommunale kraftverk, i perioden 1949 - 1974.

Man regnet altså med å eventuelt bygge en egen stasjon i nærheten av vatnet, men kunne gå inn på felles overføringslinje. Det var snakk om at dette anlegget i tilfelle kunne skaffe et tilskudd på 600 kW. Det kom i stand håndgivelse på 5 år, men den ble aldri benyttet. Grunnen til dette kjenner jeg ikke, men det er vel sannsynlig at de stadig økende kostnader og den etter hvert anstrengte økonomi for kraftlaget, satte bom for slike planer. Dessuten ble muligheten for supplering utenfra antakelig sett på som vesentlig bedre etter som tiden gikk.

leilighet for driftsbestyreren i andre etasje. Vinje hadde tegninger og overslag klare i begynnelsen av september 1949. Kostnadsoverslaget var på kr. 75.107.-, og for denne sum tilbød Vinje seg å oppføre bygget etter de framlagte planer. Styret godkjente Vinjes opplegg, og gikk inn på hans tilbud om oppføring. Det hastet på alle måter med denne saken, men kraftlaget disponerte ikke midler til å bygge for. Man måtte ut på lånemarkedet, men det skulle vise seg å ikke være så enkelt. Etter flere avslag på lånesøknader, gikk det endelig i orden med et 1. prioritets pantelån på kr. 80.000.- til administrasjonsbygget. Långiver var forsikrings- selskapet Norske Liv, Oslo. Dette skjedde imidlertid ikke før på våren 1951.

Når det gjaldt kraftverket på Bleik, så overtok tyskerne det under krigen. Det var et slags tvungent leieforhold, og det ble betalt leie. Leietakerne var imidlertid ikke så nøye med drifta. Det ble kjørt hardt med minimalt vedlikehold. Da krigen var over og bleiksfolket igjen kunne overta, var maskineriet nedslitt og delvis defekt. Forgreningslinja var i tillegg

Det faktum at Lovikanlegget ikke kunne tilfredsstille den etterspørsel etter elektrisk

nesten ødelagt. Det ble så bestemt å få verket på fote igjen, og nytt maskineri ble bestilt og montert. Det skjedde høsten 1948 og våren 1949. Man satte opp en helt ny stasjonsbygning av hulstein, og gikk samtidig over fra likestrøm til vekselstrøm for å kunne samkjøre med Lovikanlegget når det ble ferdig. Som nevnt tidligere, var det avtalt at Bleik skulle overta 100 kW fra Lovik. Egen kapasitet ble samtidig øket fra 95 til 120 kW. Linjenettet ble også renovert. Finansiering ordnet man ved hjelp av opptjent leie, og resten fra aksjonærene. Her var f.eks. ikke snakk om noe statstilskudd denne gangen heller.

arbeidstempo var rimelig tilfredsstillende. Vinje redegjorde på styremøte 29. November 1949, og kunne konstatere at denne del av kontrakten var innfridd som den var inngått. Det så med andre ord ut til at alt skulle gå som planlagt. Dette ga seg også uttrykk på representantskapsmøte i midten av februar 1950. Der uttalte driftsbestyrer Kilmark i følge avisreferat: (...) hvis ikke noe uforutsett skulle inntreffe regner en med at Andøya kan slå på Lovikstrømmen kommende jul.» Videre hette det at det ikke skulle bli noen materialmangel da man hadde sikret seg i tide. Slik skulle det ikke komme til å gå. Nå så det ut som det var slutt på «de gode tider». I et avisintervju 5. mai 1950 vedgikk Kilmark at det likevel hadde vært en del forsinkelser i materialleveringen, og at dette sinket arbeidet nokså meget. Man hadde altså ikke sikret seg nok tross alt. Men dette var ikke hovedsaken. Den gikk på at arbeidet med damanlegget

Vanskeligheter Som tidligere nevnt, kom man i gang med kraftstasjonen i Lovikdalen på vårparten 1949. Byggearbeidet gikk ganske greit. Med slikt arbeide hadde Vinje tydeligvis erfaring, og det ble utført etter planen. Utførelse og

Anleggsarbeider ved oppføring av dam. Lovik kraftstasjon, Bleksvatn.

på langt nær var i rute. Likevel heter det bl.a. slik i møteboka fra representantskapsmøte 31. juli 1950: «En kan vel si at utbyggingen til nå har gått etter planen, og etter den oversikt en til nå kan ha, ser det ut til at planens kalkyler stort sett vil holde.»

I tillegg til vansker med damanlegget, gikk det også altfor tregt med oppførelsen av administrasjonsbygget. Og ikke minst: Dette bygget ville bli mye dyrere enn beregnet sannsynligvis minst dobbelt så dyrt. Det var ellers konstant pengemangel, og det kan være illustrerende nok det driftsbestyrer Kilmark bl.a. skrev i brev til styreformann Medby 6. juni 1950: «Ellers går livet sin skjeve gang. Kassen er tom, og det strømmer stadig regninger inn til kontoret. (...) Hvis du kunne påvirke Kommunalbanken til å sende oss noen kroner så ville det være kjærkommet. Kanskje Vassdragsvesenet kunne sende oss f.eks. kr. 100.000.- (...)».

Dette er vanskelig å forstå, for allerede på styremøte ei uke etter, den 7. aug., ble arbeidet ved damanlegget diskutert, og følgende henstilling til entreprenøren vedtatt: Styret vil på det alvorligste henstille til entreprenør O. Vinje å forsere arbeidet med damanlegget og forøvrig det bygningsmessige arbeide som påhviler ham iflg. kontrakten, slik at disse arbeider ikke unødig sinker det samlede anleggs fullførelse. Foruten at det må ansettes mer folk, bør det også overveies å anskaffe mer maskinelt utstyr. Hvis forsinkelser av disse arbeider vil påføre kraftlaget inntektstap, vil en gjøre merksam på bestemmelsene i kontraktens punkt 3. siste avsnitt. En viser forøvrig til gjenpart av skriv i dag samt flere tidligere henstillinger både fra driftsbestyreren og styrets formann angående dette arbeide.»

På styremøte 12. feb. 1951 kom så den økonomiske virkelighet usminket på bordet, og den var nok hardt å fordøye. Da refererte formannen regnskapsoversikt pr. 31. des. 1950, og i den forbindelse en oversikt over det anleggsarbeide som sto igjen - med kalkulerte kostnader. Det var elektrisitetskontoret i fylket som hadde utarbeidet oversikten. Her gikk det fram at det forelå et udekket beløp på Kr 700.000.- for å få anlegget ferdig utbygd. Dette etter meget nøkterne beregninger. Beløpet var vel ganske vanskelig å forstå og kunne godta. Her var det naturligvis grunn til å stanse opp og stille spørsmål. Dette selv om overing. Fjalestad i Vassdragsvesenet ved en tidligere anledning hadde uttalt at anlegget i Lovikdalen var det dyreste i landet når en tok hensyn til befolkningen og kraftmengden.

Her er det en helt annen tone enn på representantskapsmøtet like før. Dette kunne ikke være ukjent på det tidspunkt heller, men det kom ikke fram da. Det hadde vært gjort «flere tidligere henstillinger» som det heter, men de hadde etter alt å dømme vært uten resultat. Nå måtte styret reagere sterkere, og i følge en seinere skriftlig redegjørelse fra Balteskard, var dette første gang det gikk fram noe av styreprotokollen om arbeidets gang - etter styremøtet i november. 1949. (Den første styreprotokollen er dessverre kommet bort, og opplysninger fra styremøter i denne tid kjennes bare via Balteskards nevnte redegjørelse og avisreferater). Styret pekte på at det måtte ansettes flere arbeidere, og som det heter, «bør det også overveies å anskaffe mer maskinelt utstyr.» Ja, det kunne nok saktens trenges, for sannheten var at slikt utstyr fantes ikke i det hele tatt ved anlegget.

Entreprenøren kan imidlertid ikke belastes for hele dette beløpet. Det ville være urettferdig. Det foregikk en betydelig prisstigning i årene etter at anbud var gitt, og det var kommet til utgifter til en rekke arbeider som ikke var tatt med i den opprinnelige plan, men som måtte gjøres. Disse merarbeider representerte nærmere halvparten av beløpet. De viktigste poster her var at turbingrøfta oppe ved Bleiksvatnet måtte graves betydelig djupere enn beregnet, noe som kom på rundt 100.000 kr., og at udekkede byggekostnader ved adminis-

trasjonsbygget på kr. 84.500.- måtte tas over anleggsbudsjettet. Dessuten renter, adm.omk. og innskudd i Kommunalbankens lånefond med til sammen rundt 100.000. Likevel viser oversikten at anbudsbeløpet var urealistisk og ikke kunne holde. Ved seinere beregninger og forhandlinger i NVE, ble det udekkede beløp forhøyet til kr. 830.000.- Det lyktes å vinne forståelse for de vanskeligheter kraftlaget var kommet opp i, og restfinansiering foretatt.

Nå viste det seg imidlertid at det fremdeles var for lite disponible midler til å få arbeidet ferdig slik at anlegget kunne komme i drift. Ny vurdering ble foretatt. Siviling. Berge ved fylkets elektrisitetskontor ledet dette arbeidet. Det viste seg da at det ennå ville gå med Kr. 530.000.- til ut over det som til da var bevilget, før anlegget sto ferdig til innkjøring. En ny forhandlingsrunde med myndighetene måtte til, og det var nok ikke med lett hjerte at styreformann Medby reiste til Oslo for å forsøke å få til en restfinansiering nr. 2. Det gikk likevel bedre enn ventet. Etter konferanser med Vassdragsvesenet og Kommunalbanken, kom man til enighet. At sentrale myndigheter viste såpass velvilje, må vel sees på bakgrunn av at når man tross alt var kommet så langt som man var, så var det ikke annet å gjøre enn å stå løpet ut slik at anlegget kunne bli ferdig og komme i drift.

Disse store overskridelsene i forhold til den oppsatte finansieringsplanen satte kraftlaget i en ganske fortvilt økonomisk situasjon. Man hadde ikke midler til de mest nødvendige utbetalinger - som f.eks. arbeidslønn. Arbeiderne krevde naturlig nok oppgjør til bestemte tider. Dette kunne kraftlaget vanskelig oppfylle, og det ble truet med arbeidsnedleggelse. For å holde arbeidet i gang og ikke risikere arbeidsstans - som igjen ville føre til ytterligere forverrelse av situasjonen - fant man i styret å måtte strekke seg lenger enn man etter kontrakten med Vinje var forpliktet til. NVE forsto situasjonen, og på styremøte 28. apr. 1951 ble det opplyst at det var blitt utbetalt forskudd på kr. 50.000.- til dekning av arbeidslønn. Dette holdt til en begynnelse, men da arbeidernes krav ble utvidet til å dekke lønnskrav fra lengre tilbake enn først forutsatt, ble det igjen for lite. Arbeiderne gikk fra arbeidet, kontrollingeniøren fra fylkets elektrisitetskontor tilrådde sterkt å gå med på kravet, og styret fant seg i en tvangssituasjon og måtte bøye seg.

Når det gjaldt linjebyggingen som kraftlaget selv sto for, så gikk den meget bra. Arbeidet ble gjennomført praktisk talt uten overskridelser når man holder utenfor at det måtte kjøpes inn flere transformatorer enn beregnet, og at vesentlige deler av fordelingsnettet på Andenes ble lagt i jord. Mye av æren for at det gikk så godt med linjebyggingen synes å måtte tilskrives driftsbestyrer Kilmarks ledelse av dette arbeidet. Her var en ganske annen oppmerksomhet og oppfølging enn det som var vanlig under de arbeider som entreprenør Olav Vinje sto for. Forholdet til Vinje ble ikke noe bedre. Allerede forholdsvis tidlig i anleggsperioden kom Vinje i et vesentlig forskudd til kraftlaget med hensyn til utbetalinger i forhold til utførte arbeider. I desember 1950 var dette forskuddet kommet opp i 140.000 kr., og det ble da inngått en avtale med entreprenøren som ga han anledning til å betale tilbake det han hadde fått for mye utbetalt. Utviklingen videre viste at dette ikke skjedde, men at misforholdet økte. På styremøte 23. okt. 1951 ble det så vedtatt å si opp kontrakten med

Det var mange vansker og forsinkelser som var kommet til etterhvert. På høsten 1951 syntes det likevel klart at hvis ikke noe nytt og uforutsett kom i veien så skulle linjebygging og anleggsarbeide være så vidt ferdig i februar-mars 1952 at drift kunne ta til. Man ville ikke kunne bli ferdig med damanlegget, men inntaket for turbinrørledningen lå så djupt at det ville være vann nok til foreløpig drift.

Anleggsgjengen utenfor lukehuset ved dammen, Bleksvatn. med vann. De nødvendige fagfolk fra leverandører av turbin og generator kom til stede, og mandag 25. ble aggregatet satt i gang for første prøvekjøring. Dette fortsatte de nærmeste dager. Og så - i følge driftsprotokollen: «Fredag 29/2 1952 kl. 16.30. Spenning satt på høyspentlinjen og sjøkabel fram til Risøyhamn.» Samme dag fikk de første abonnenter på Øygård og i Risøyhamn strøm. Dagen etter kom turen blant annet til Bø. Der hadde gammelordføreren i Bjørnskinn, Isak Andreassen, ventet lenge på det elektriske lyset med kraft fra Lovikanlegget. Vi husker han hadde liten tro på å få oppleve det. Det fikk han imidlertid, og levde ennå i flere år. Han døde først i 1965, 90 år gammel.

Vinje på grunn av mislighold, entledige han som anleggsleder, og så la kraftlaget selv ved driftsbestyreren utføre resten av arbeidet. Når så anlegget var ferdig, skulle det foretas endelig økonomisk oppgjør med entreprenør Vinje. Dette på grunnlag av den opprinnelige kontrakt fra 1948, og med tilleggsavtalen av des. 1950. Vedtaket ble iverksatt øyeblikkelig, og Vinje var ikke lenger i bildet verken som teknisk eller økonomisk byggeleder. Kraftlaget overtok nå selv resten av anleggsarbeidet. Ansvaret for dette ble lagt på driftsbestyreren, og ansvaret for den material- og varegjeld som entreprenøren etterlot seg ble også overtatt av kraftlaget. Gjelden ble betalt etter hvert som lagets økonomi gjorde det mulig.

Så gikk det slag i slag utover øya, og allerede tirsdag i uka etter fikk de første på Andenes strøm fra Lovikanlegget. Torsdag formiddag stanset A/S Skotnes Lysverk og Andøy Kraftlag overtok helt på Andenes. Dahles lysverk på Dverberg, som hadde vært motordrevet

Det planlagte anleggsarbeide, unntatt dammen, var ferdig i slutten av februar 1952. Tilsatt maskinist tiltrådte i begynnelsen av feb., og den 10 feb. ble turbinrørledningen fylt opp

forhold til den opprinnelige plan. Det må tas hensyn til nye eiendommer som kom til underveis, at tallet på transformatorkretser ble utvidet, anskaffelse av målere som ikke var med på den opprinnelige kalkyle, bygging av telefonlinje m.m. Ting som vel burde ha vært med i kalkulasjonsgrunnlaget i utgangspunktet, men som ikke var det. Ser man slik på det, vil nok de mere reelle overskridelser ligge under 20 % av overslaget.

etter krigen, innstilte også. Dette var selvsagt minneverdige dager for dem som opplevde det - i månedsskiftet febr-mars 1952. Einar Rabben uttrykte det bl.a. slik i en hilsen i Andøya Avis til Andøy Kraftlag, 14. mars. 1952: «Andøya har solet seg i elektrisk lys den siste uka. Begeistringen og takknemligheten over å ha fått lys og kraft, er stor. Jeg har hørt gamle folk uttale, at det er den mest strålende opplevelse de har hatt. Det er en fornøyelse å kjøre innover øya. Hvor det før var en gløtt fra en oljelampe, er det nå en strålende glans fra mange lys. Og befolkningen stråler omkapp med lyset og ønsker hverandre til lykke.»

I løpet av anleggsperioden ble det som vi har sett, to ganger behov for refinansiering. Dette resulterte i at da driften tok til var beregnet kostnad ved utbygging av Lovikanlegget med tilhørende linjenett kommet opp i kr. 5.580.000.- Den store forskjell mellom disse tre beløp gjør det nødvendig å se nærmere på dette forholdet. I denne sammenheng vil det være mest fornuftig å ta utgangspunkt i det reviderte overslag av mai 1949.

Distriktsrevisor Torleiv Aase pekte i en gjennomgang av regnskapene fram til 1. okt. 1951, datert 7. jan. 1952, på entreprenør Vinjes manglende evne og vilje til å lede dette anleggsarbeidet skikkelig, og sa bl.a. følgende: «Det ser ut som entreprenøren den første tiden har satt alt inn på å få ut penger av verket, mens han ikke tok planlegging og utføring av arbeidet fullt så høytidelig. Der er således all grunn til å tru at en del av de penger han fikk utbetalt i den tiden ikke er kommet verket til gode. Dette oppnådde han ved å gi feilaktige målingsoppgaver. Da dette etter hvert begynte å bli klart for kraftlagets ledelse, ble kontrollmålinger iverksatt. Disse ble utført av ingeniør Berge fra elektrisitetskontoret og førte til en skriftlig overenskomst mellom arbeidsherre og entreprenør, som viser at han pr. 11. desember 1950 hadde mottatt kr. 140.000.- formeget av verket. På dette tidspunkt burde entreprenør Vinje vært entlediget for misligholdelse av kontrakt. Det opplyses at driftsbestyreren framholdt dette syn for styret, men styret ville gi entreprenøren mulighet til å opparbeide forskottet i det fortsatte arbeide. Styrets syn deltes også av representanten for Nordland fylkes elektrisitetskontor. Dessverre skulle det seinere vise seg at dette resonnement var feilaktig. Istedenfor å innarbeide forskottet, har det ytterligere økt.»

Hvis man direkte sammenligner overslaget fra 1949 med tallene fra siste refinansiering, viser det en overskridelse på nær 34 %. Her må man imidlertid være oppmerksom på at dette ikke betyr at verket ble så mye dyrere i

Revisor Aase mente at «miseren i Lovikdalen» hadde to hovedårsaker: «1. Entreprenøren har vist seg ikke å være voksen for en så stor oppgave. 2. Manglende kontroll fra verkets side.»

Men det må ikke glemmes at ennå var ikke alle gårdene dekket. Linjene Øygård-Forfjord, Dverberg-Nordmela og Åbru-Åbergsjord f.eks. var ennå ikke bygget. De kom i neste byggetrinn.

Overskridelser og forsinkelser Utgangspunktet for utbygging i Lovikdalen etter krigen, var planen av 1946, utarbeidet av Nordland fylkes elektrisitetskontor. Den kalkulerte med et beløp på Kr. 3.800.000.- for full utbygging. Etter revisjon og nytt overslag av 5. mai 1949 var verket da beregnet å koste til sammen Kr. 4.170.000.-

Det er liten tvil om at det var mye klanderverdig i forbindelse med entreprenørens forhold til de arbeidsoppgaver han hadde tatt på seg. Det må likevel sies, som også revisor gjør, at den manglende kontroll fra begynnelsen av fra verkets side, gjorde at misligheter og dårlig arbeidsmoral fikk utvikle seg altfor lenge. Så lenge at det seinere ble vanskelig og langt på vei umulig å ta dette inn igjen. På grunn av tilfeldige og etter hvert manglende lønnsutbetalinger, kom arbeiderne i sterk mistillit til entreprenøren. Den mangelfulle utlønning førte til at flere av arbeiderne fikk betydelige økonomiske problemer. Dette ga seg igjen utslag i dårlig arbeidstempo og liten innsatsvilje. Det var flere ganger sterk stemning for full arbeidsnedleggelse. Da så kraftlaget overtok selv, klarte man heller ikke da å holde rimelige utbetalinger, og mistilliten fortsatte. Hvis det hadde vært ansatt en kontrollør/ kontrollingeniør fra begynnelsen av som arbeidsgivers representant, så kunne betydelige beløp ha vært spart - selv om man lønnet han nærmest fyrstelig. En så vidt storentreprise uten nærmest daglig kontroll fra byggherren, er ganske bemerkelsesverdig, og dessverre må nok en del av skylden for at det gikk så galt økonomisk og tidsmessig, skrives på denne konto.

til å ta på seg å lede arbeidet under de økonomiske vanskeligheter kraftlaget var oppe i de første månedene av 1951. Alfsen var også i tvil om en eventuell erstatter ville ha godtatt de sosiale forhold som hersket ved anlegget. En slik situasjon kunne ha ført til at arbeidet stoppet helt opp for en tid, og med det ytterligere forsinkelser. Ut fra de forutsetninger som da var til stede, mente Alfsen at kraftlaget valgte riktig da de i des. 1950 lot arbeidet fortsette under Vinje. Når det gjaldt overskridelsene, så var Alfsen enig med revisor Aase i at hvis man tok alle arbeidene under ett så var de virkelige overskridelsene under 20 % av overslaget av 1949. På bakgrunn av den prisstigning som fant sted nettopp i årene 1948-52, så var ikke dette urimelig, mente han. Andre anlegg som ble bygget i samme periode, hadde fått lignende og til dels større overskridelser. Alfsen mente også at det ikke var sikkert at man ville ha kommet billiger ut om man hadde valgt f.eks. det laveste av de tre dyreste anbud (det fra F. Selmer A/S som var på kr. 910.000.-). Med samme tillegg for prisstigning, transportvanskeligheter, økning i arbeidsmengde i forhold til det opprinnelige o.l., ville man etter hans mening, sannsynligvis ha nådd opp i et høyere sluttbeløp. Da ville man på den annen side, sannsynligvis hatt den fordelen at man var kommet i drift tidligere. Det ville bl.a. ha ført til at man ikke var blitt belastet med renter og lønnsutgifter som etter planen var forutsatt å komme i driftsregnskapet.

Overingeniør Alfsen ved fylkets elektrisitetskontor har i en kommentar forsvart at Vinje ble tillatt å drive etter at det store misforhold mellom utbetalinger og utført arbeide ble påvist i desember 1950. Han mente at situasjonen var den at man blant annet hadde noe å vinne med det og ikke noe å tape, og at det faktum at forskuddet ikke ble redusert seinere ikke skyldtes at arbeidet fortsatte i entreprenørens navn. Det som muligens kunne ha ført til en rimeligere og raskere utførelse av arbeidene etter Alfsens mening, var hvis man i tilfelle også kvittet seg med anleggslederen samtidig. Dette var så vidt han visste, ikke på tale den gang. Det ville også etter hans mening, ha vært meget tvilsomt om man kunne få tak i en erfaren anleggsmann som var villig

Som det kan sees, er det ikke så enkelt å «fordele skyld» med hensyn til det som skjedde under anleggsperioden. Den konstante pengemangel kraftlaget var i nærmest til enhver tid, var en ikke uvesentlig årsak til de mange uroligheter og forviklinger på arbeidsstedene. Det kan jo imidlertid sees slik at en viktig årsak til denne pengemangel var at entreprenøren hadde tatt ut 140.000 kr. i for mye forskudd. Hvis kraftlaget hadde hatt disse pengene, ville man kanskje maktet de aktuelle

utbetalinger i vesentlig grad, og styrt klar av de fleste kontroverser med arbeiderne. Her kunne en bedre kontroll fra arbeidsgiver fra begynnelsen av, gitt betydelig gevinst. I Andøya Avis for 18. jan. 1952 hette det bl.a. i en artikkel: «Kraftlaget inne i en økonomisk krise på grunn av at distriktskapitalen ikke går inn.» Det illustrerer et annet «problem» man hadde å stri med, og som det bør redegjøres noe nærmere for. Utbyggingsplanen av 1946 forutsatte en distriktskapital på 180.000 kr. En vesentlig del av dette var tenkt innfridd ved tegning av obligasjoner som tidligere nevnt. Styreformann Medby oppfordret i avisa til tegning, og sa at «obligasjonstegninga og dermed distriktskapitalens størrelse skal være det barometer som viser befolkningens vilje til å ta et krafttak når det gjelder en slik sak.» Nå kom det et nytt overslag i 1949, og distriktskapitalen ble hevet til 300.000 kr. I forbindelse med de to seinere refinansieringer kom det nye økninger, slik at man til slutt endte på et distriktskapitalbehov på 540.000 kr. For å dekke opp dette, gikk man flere runder med obligasjonstegning. Det var i første rekke vansker med å få tegnet obligasjoner i ønsket antall, og seinere nye vansker med å få innbetalt de aktuelle beløp. Det ble også vedtatt en tilknytningsavgift på 100 kr. pr. abonnent som vakte mye forargelse rundt om på gårdene. Både de stadige nye obligasjonsrunder (det var visstnok fem i tallet), og tilknytningsavgiften, var stadig framme i spaltene i lokalavisa.

Anton P. Medby. Nestformann i elektrisitetsnemda, og styreformann i Andøy Kraftlag fra stiftelsen til sin død. krav. Det ble også holdt slike møter, men noe uvisst om det ble gjennomført på alle gårder. Det har heller ikke vært mulig å finne ut hva det endelige resultat ble. Ser man imimidertid på kraftlagets første årsmelding (dessverre bare kjent fra avisreferat), viser den at det da manglet Kr. 38.351.- på at distriktskapitalen var gått inn. I årsmelding for 1953/54 er dette beløpet redusert til Kr. 27.100.- Så pengene kom inn - smått om senn. Det var klart nok ikke enkelt å reise disse pengene like etter krigen. Her var mange behov som skulle dekkes, så det ble vanskelig å prioritere.

Da siste refinansiering var foretatt og distriktskapitalen forhøyet til 540.000 kr., måtte styret på møte 22. mai 1952 konstatere at det manglet 173.700 kr. på at dette beløpet var innfridd. Det ble da vedtatt å holde folkemøter på alle gårdene for å orientere befolkningen om den alvorlige situasjonen, og oppfordre alle til å gjøre sitt beste så kraftlaget kunne bli i stand til å tilfredsstille myndighetenes

Den 29. februar 1952 ble der satt spenning på linja til de første abonnentene, og så i løpet av noen dager ble hele forsyningsområdet for første byggetrinn koblet inn. Første etappe i utbyggingen var unnagjort. Det hadde tatt lang tid, og det hadde vært betydelige vanskeligheter å stri med. Sett i ettertid, kan det

vel greit sees at mange ting kunne vært gjort annerledes, men der og da var det ikke så enkelt. Uvilkårlig må man beundre dem som satt med ansvaret i styre og representantskap, og driftsbestyreren som hadde den daglige ledelse etter at han ble ansatt. Det var tøffe tider mange ganger, med tilbakeslag og skuffelser i rikt monn. Man kan fundere på hvordan de kunne mobilisere energi og lyst til å gå videre, på tross av motbør, mistro, og stadige mer eller mindre kritiske bemerkninger og utfall både i tale og skrift.

Der måtte være en sterk tro på at det endelige resultat var verdt det. I den forbindelse kan det kanskje passe å runde av dette kapitlet med avslutningen av styrets melding om perioden 01.07.1950 til 08.03.1952, datert 08.03.1952. Det hette der: «Selv om både vanskene og skuffelsene har vært mange og store kan det kanskje være riktig å slutte med dikterens ord: «Hvem teller vel de tapte slag på seierens dag.»

IX. DE FØRSTE DRIFTSÅR Andre byggetrinn Lovik Kraftstasjon var nå kommet i drift. Magasinet besto av Bleiksvatnet med flatevidde på 3,1 km2, og et nedslagsfelt på 15,5 km2. Dammen var utført som jorddam, reguleringshøyde 4,25 m, og maksimalt magasinvolum 13,5 mill. m3. Det tilsvarer 2,5 mill kWh. Fallhøyde på 86 m ved fullt magasin. Det sto imidlertid ennå igjen å føre «lovikkraft» fram til de gårder som fremdeles ikke var forsynt. Arbeidet med andre byggetrinn tok derfor til umiddelbart, og kraftlaget sto selv for linjebyggingen. De gode erfaringene fra byggingen av linjenettet til første byggetrinn ga trygghet. Da bygget man 98,6 km høyspentnett og 116 km lavspent med meget små overskridelser.

Når det gjaldt Niingen, var dette anlegget også kommet i økonomiske og praktiske vanskeligheter, ikke minst på grunn av entreprenør Olav Vinje som hadde store entrepriser der også. Imidlertid gikk linjearbeidet sin gang i Andøy Kraftlag, og lillejuleaften 1953 ble det satt spenning på den nye linja fra Øygård til Sortland grense. I løpet av februar 1954 faset man så sammen med Sortland etter at visse koblingsjusteringer måtte gjøres med synkroniseringsutstyret. I august 1954 kom endelig Niingen inn på nettet. Etter vedtatt fordelingsskala skulle Andøy Kraftlag ha 640 kW av effekten. Det var imidlertid snakk om ekstra tildeling til Forsvaret, uten at det kan sies noe om volum.

Det var forhandlinger i gang for leie av overskuddsstrøm fra Vesterålens kraftlag, og man måtte dessuten klargjøre for kraft fra Niingenanlegget når den forhåpentlig om ikke så lenge var tilgjengelig. Av den grunn ble høyspentlinja Risøyhamn-Sortland grense prioritert først. Det var for lite tilgjengelig kraft, og det var nødvendig å skaffe supplering hurtigst mulig, særlig for å kunne tilfredsstille kraftbehovet ved utbygging av flyplassen.

Forsvarets behov gjorde det nødvendig med visse omlegginger av høy- og lavspentnettet i forbindelse med flyplassen, samtidig som resten av andre byggetrinn ble gjennomført. Den 29. sep. 1954 kom turen til Nordmela. Da ble spenning satt på linja Dverberg-Nordmela, og 8. november skjedde det samme med linja fram til Bleik. Innfasing av Bleik kraftstasjon ble foretatt samme dag. Hvis vi ser tilbake, så var det 50 år og en måned etter at det første

Maskinhallen, Lovik kraftstasjon. kan skape betydelige problemer. Dette fikk man snart føle til gagns også i Andøy. Vinteren 1956 utsatte linjenettet for ekstra sterke påkjenninger. Den 2. jan. og 11. feb. var det sterk storm til orkan som resulterte i en hel del bendselbrudd, slyng på linjen, knekte stolper, avslitte stikkledninger o.l. Dette førte til omfattende reparasjoner, og dessuten forbedringer på de mest utsatte steder. I samme åndedrag kan nevnes den store rasulykken i Sigerfjord 7. mars s.å. 14 mennesker omkom. En tragedie. Da blir det tross alt småtterier at ca. 1 km. av 60 kV linja fra Niingen også ble tatt av raset.

gang kom «glo i strengan» på Bleik. Første desember 1954 ble linja Åbru-Åbergsjord satt under spenning, så da jula kom i gården 1954 var strømmen ført fram til en overveiende del av befolkningen. Det var ennå bruk som lå slik til at de ikke hadde fått strøm, men det var et ganske begrenset antall. Dette hadde imidlertid kostet, og årsrapport for 3. driftsår (1954/55), viste at det pr. 01.07.1954 var lagt ned en samlet kapital i anlegget på kr. 6.225.000.- Men driften gikk med overskudd. Driftsoverskuddet 3. driftsår var på kr. 79.256,64, og stigende. Vårt område ligger i vindens rike. Det blåser ofte både hardt og lenge over flatlandet, men vinden kan også falle med ødeleggende kraft ned fra kvasse fjelltinder. Da skal det sterke saker til for å stå imot, og kraftlinjenettet er ikke minst utsatt. Når mye av linjene i tillegg ligger slik til at de utsettes for saltbelegg fra sjøen under ugunstige vindretninger, så skal det ikke stor fantasi til for å skjønne at det

Forsvaret hadde etter hvert etablert seg ganske betydelig på Andøya. Den store flyplassutbyggingen og anlegg i forbindelse med den, krevde betydelige og ikke minst rimelig stabile kraftmengder. Det ble derfor inngått kontrakt mellom Forsvarets Anleggsdirektorat og Andøy Kraftlag om ei 60 kV kraftoverføringslinje fra Sortland grense fram til Dver-

berg. Representantskapet vedtok kontrakten på møte 15. juni 1956. Samtidig ble det vedtatt at kraftlaget skulle bygge linjen selv. Dette ville kreve betydelig kapital, men en vesentlig del ble dekket av NATO-midler. Arbeidet ble satt i gang høsten 1956, og var ferdig høsten 1957, ca. en måned tidligere enn planlagt. Den 8. desember 1957 ble så anlegget satt i drift. Med den nye linja og transformatorstasjonen som samtidig ble bygget på Dverberg, var betingelsene nå til stede for å kunne ta imot Innsetkraft når dette anlegget ble ferdig. I årsmeldingen for 1957-58 hette det derfor bl.a.: «Med den transformatorkapasitet som er i Dverberg transformatorstasjon + egen kraftstasjon, er vi nå i stand til å kunne fordele til abonnentene ca. 9.000 kW, hvilket skulle dekke behovet i en uoverskuelig framtid.»

Kraftbehovet var stort, og til styremøte 21. februar 1958 hadde driftsbestyrer Kilmark beregnet det sannsynlige kraftbehov 1960-1963, ut fra de erfaringer man hadde så langt. Dette for å kunne foreta bestilling fra Innset for levering i 1960 når kraft derfra skulle være tilgjengelig. Kilmark kom til at det ville behøves 2.5 MW, og 12 GWh (iberegnet leveringen fra Niingen), i tillegg til egenproduksjonen. Styret vedtok å bestille levering av slikt kvantum. Samtidig tumlet man fremdeles med planer om utbygging av Finn-setervatnet. Det var tidligere forhandlet fram en håndgivelse, og nå foretok driftsbestyreren et foreløpig kostnadsoverslag for en slik utbygging. På styremøte i november. 1958 ble det lagt fram og lød på kr. 1.550.000.- Det ble vedtatt at styreformann og driftsbestyrer skulle dra til Oslo og konferere med myndighetene om saken. Det kan ikke sees at det kom noe ut av dette denne gangen heller.

Andøy Kraftlag hadde igjen gjennomført en vellykket linjebygging i egen regi. Nå hadde man kapasitet, men man hadde fremdeles ikke kraft nok til å møte den etterspørsel som var. Situasjonen kan illustreres ved et vedtak i kraftlagstyret 10. april 1957. Det gjaldt levering til A/S Lankanholmen v/ J.P. Skotnes som hadde planer om kunstig fisketørkeri. Det var snakk om et antatt behov på ca. 16 kW. I nevnte vedtak hette det bl.a.: «Det strømkvantum kraftlaget selv produserer og har rett til å ta ut fra Niingen A/S, er allerede disponert, hvorfor vi vanskelig kan tilknytte større abonnenter. Styret vil imidlertid se med velvilje på denne sak og strekke seg så langt som mulig for å kunne levere strøm til nevnte anlegg. Strømsituasjonen for Andøy Kraftlag vil - inntil Innset-kraften kommer bli meget vanskelig, særlig vil dette gjøre seg gjeldende i 1959 og1960.» Det ble forsøkt kjøpt kraft fra Vesterålens Kraftlag som supplering til det man kunne ta ut fra Niingen, og ut fra de erfaringer man hadde ble det beregnet hva man måtte bestille for levering når Innset-kraft ble tilgjengelig. Forbruket var i driftsåret 1957/58 kommet opp i 10,4 GWh. Midlere egen energi- produksjon var beregnet til ca. 4,5 GWh.

Vinteren 1959 var igjen en stygg uværsvinter med hard påkjenning på linjene, spesielt i månedene februar og mars. Saltbelegg på transformatorer og nett skapte store vansker. Etter en av de verste uværsdagene, måtte alle isolatorer på sikringsskillebryterne og transformatorgjennomføringene i 55 transformatorkretser vaskes med bensin av den grunn. Saltbelegget førte til at høyspenten kom inn på lavspentnettet på Saura, med flere mindre branntilløp som følge. Heldigvis skjedde det ikke større skader. Behovet for strøm var stadig økende, og i januar 1960 truet Niingen med utkobling av hele Andøya om ikke forbruket ble satt ned straks. Forbruket lå da 400 kW over det tillatte. Toppbelastningen var på ca. 2.5 MW, og dag om annen 2.6 MW og vel så det. Men nå var det like før Innset kom inn, og selv om Niingen måtte gå til periodevis soneutkobling til avtakerverkene, så øynet man slutten på de ekstra trange tider. Maskin nr. 1. ved Innset kom så i drift 20. feb. 1960, og strømmen ble ført via ei 132 kV stamlinje fra Innset til

Fra byggingen av Dvergberg sekundærstasjon. Kvandal ved Bjerkvik. Der delte den seg i ei linje til Narvik og ei til Kanstadbotn. Her ble strømmen transformert ned til 60 kV og ført videre over Niingens 60 kV-linjer til bl.a. Andøy.

tilfelle for de andre kraftlag i Vesterålen. Her ble løsningen at Niingen sto som fellesavtaker for kraftlagene i Vesterålen og Harstadområdet, og fungerte som grossist for bl.a. Andøy Kraftlag.

Det kom nå i gang en utvidet samkjøring. Organisasjonen fikk navnet Samkjøringen Nord-Norge, og holdt konstituerende møte i Harstad 19. mai 1960. Da Innsetanlegget ble satt i drift, kom samkjøringen til å omfatte alle kraftanlegg mellom Lyngen i nord og Ofoten i sør, og videre ut til Vågsfjord-området, Vesterålen og Lofoten. I alt var det 32 kraftanlegg med. Seinere på året, i november, ble samkjøringen også å omfatte det svenske nett. Innset II. kom inn i mars 1961, og da ble tilførselen enda bedre. Nå var det imidlertid slik at det var Statskraftverkene som var utbygger på Innset. De forlangte en viss størrelse på avtaket for at det kunne godkjennes, og for Andøys vedkommende var det beregnet levering av Innset-kraft på 1,6 MW og 8 GWh. Dette var for lite alene, og det samme var

Det kan neppe være tvil om at dette opplegget var en grei ordning for Andøy Kraftlag, og fordelen med en slik fellesordning ble klarere etter hvert som behovet for tilførsel av statskraft økte. Og forbruket steg. Den nye tilførsel ga seg snart utslag. Fra 1961 til 1962 økte forbruket med 16,5 %, og fra 1962 til 1963 med 22,3 %. Samlet forbruk 1963 var i underkant av 20 GWh.

Videre utbygging og kommunesammenslutning Andøy Kraftlag hadde gjennomlevd sitt første tiår. De trange tider med knapp tilgang på kraft, var nå avløst av god tilførsel. Den var imidlertid ennå ustabil, og fra tid til annen

forekom det betydelig svikt i krafttilførselen fra Innset. Det skyldtes bl.a. en del plunder med tilførselslinjen og sekundærstasjonen i Kanstadbotn som Niingen hadde ansvar for. Når så skjedde, og det bare ble de lokale kraftverk igjen til å dekke opp, ble det spørsmål om hvordan man skulle fordele det man hadde til rådighet fra Niingen. Det var sikkert ikke så enkelt bestandig, og ga lett grunnlag for misnøye.

for å dirigere folk utover via hovedkontoret i Risøyhamn når f.eks. en kiosk på Andenes koblet seg ut. Bygget ble overlevert i juni 1962. De muligheter dette ga, førte bl.a. til at det ble ansatt en kontorassistent på Andenes for som det hette, «publikumskontakt og enklere kontorarbeide.» Det hadde ligget i kortene ei stund at det gikk mot sammenslåing av de tre kommunene Andenes, Dverberg og Bjørnskinn. Fra1. januar 1964 var det en realitet, og vi fikk den nye Andøy kommune. En 40-årig «separasjon» ble avløst av et nytt fellesskap. Sammenslutningen fikk bl.a. betydning på den måten at kraftlaget ikke lenger var et interkommunalt foretak, men ble kommunalt. Representantskapet på 13 medlemmer, valgt av de tre deltakerkommuner etter nøkkel som tidligere referert, ble nå avløst av et «råd» med samme antall medlemmer, valgt av Andøy kommunestyre. Rådet valgte så 3 styremedlemmer, og den fjerde ble som før, valgt av obligasjonseierne. Driftsbestyreren hadde fremdeles sete i styret, men uten stemmerett. Navnet på kraftlaget ble ikke endret foreløpig.

Styret i Andøy Kraftlag behandlet dette spørsmålet på møte 28. des. 1962 og gjorde følgende vedtak: 1.»Styret vil alvorlig henstille til Niingen Kraftlag om å gjøre alt hvad gjøres kan for snarest mulig å få krafttilførselen til de ytre distrikter mest mulig stabil. 2. Styret regner med som en selvfølgelig forutsetning at i de tilfeller Innset faller ut - og en bare har de lokale kraftstasjoner og Niingen kraftanlegg å regne med, må fordelingen av Niingenstrømmen bli foretatt mest mulig rettferdig mellom aksjonærene i Niingen Kraftlag A/S.» Det var ellers klart at fordelingsnettet måtte settes bedre i stand til å ta imot øket kraftoverføring. I den forbindelse var det særlig snakk om å føre 60 kV linja fram til Andenes, og få bygget en 60/20 kV sekundærstasjon der. Saken ble første gang tatt opp til behandling i styret på møte i mars 1963 på grunnlag av skriv fra driftsbestyreren. Etter utredning og nødvendig forhåndsarbeide, ble de nødvendige vedtak gjort og finansiering ordnet. Arbeidet med kraftoverføringsanlegget ble påbegynt 1. sep. 1965. Det var da kostnadsberegnet til Kr. 2.530.000.-

En annen sammenslutning som nå ble aktuell, gjaldt Andøy Kraftlag og Bleik Elektrisitetsverk. Til styremøte 17. juni 1963 forelå det skriv fra Bleik Elektrisitetsverk om Andøy Kraftlag var interessert i å overta, og i tilfelle på hvilke vilkår og til hvilken pris. Styret sa seg interessert, og foreslo et utvalg på 3 personer for taksering av anlegget. Det ble utarbeidet takst i 2 alternativer som følger: A. Overtakelse under forutsetning av at stasjonen på Bleik skulle være i drift. Takstbeløp: Kr. 134.565.B. Overtakelse under forutsetning av at kraftstasjonen ble lagt ned. Takstbeløp: Kr. 97.565.-

For å løse et annet problem og dekke opp et lenge følt savn, fikk kraftlaget bygget sitt eget hus på Andenes. Her var bl.a.kontorlokaler, verkstedrom, hybelleiligheter og sanitærrom. En av de ansatte kunne bo fast der, slik at det ikke nødvendigvis skulle være behov

Styret innstilte til representantskapet på overtakelse etter alternativ A., og til pris som oppsatt. Det hette ellers til slutt i vedtaket: «Det

årsberetning for 1964, skjedde formell overtakelse av verket fra 1. april 1964. Etter overtakelsen ble det gjort en del forbedringer og forsterkninger av fordelingsnettet på Bleik.

er da forutsetningen at Kraftstasjonen skal holdes i drift indtil videre. Styret bemyndiges til å treffe nermere avtale om overdragelse av vannrettighetene samt betalingsvilkårene.» Spørsmålet om å selge Bleik Elektrisitetsverk ble behandlet på generalforsamling i verket 28. juli 1963. Der ble det enstemmig vedtatt å selge etter alternativ A. Saken kom så opp på representantskapsmøte i Andøy Kraftlag 4. November samme år. Etter utsettelsesforslag som falt mot 2 stemmer, vedtok representantskapet å overta verket etter alternativ A., og til takstpris. Det tradisjonsrike elektrisitetsverket som ved sin forløper tok til å produsere elektrisitet av vannkraft allerede i 1904, skulle fortsatt eksistere, men ikke lenger som selvstendig enhet.

De siste vedtak med hensyn til nevnte overtakelse ble gjort på siste styremøte i 1963, under styreformann Anton P. Medbys ledelse. Han opplevde imidlertid ikke den formelle overtakelse. Medby døde plutselig 10. januar 1964. Med han forsvant en sentral og markant personlighet i distriktets politiske liv. Medby hadde vært ordfører i Bjørnskinn kommune i 17 år før sammenslutningen i 1964, og han ble valgt til den nye Andøy kommunes første ordfører. Den funksjonen skulle han så vidt få tre inn i før sin død. I et intervju i Harstad Tidende ei uke før han døde, så han optimistisk på framtida for den nye kommunen, og mente det var store muligheter for ei rik utvikling. Særlig på det kommunikasjonsmessige mente han at det sto foran et gjennombrudd.

Styret godkjente på et seinere møte framlagt overenskomst i forbindelse med overtakelsen, og dessuten forslag til leiekontrakt med hensyn til vannrettighetene. I følge kraftlagets

Bleksvannet helt tappet ned. Lukehuset til venstre i bildet.

Det gjaldt spesielt SAS økende interesse for å få Andenes inn på stamrutenettet, og at de tekniske utredninger med hensyn til broplanene i Vesterålen syntes å være nær fullførelse.

Fra verket på Bleik ble overtatt 1. april og ut året, ble det der produsert 246.360 kWh. Kjøpt inn fra Niingen 14,9 GWh. Regnskapet viste et hyggelig driftsoverskudd på kr. 178.830.-, noe som førte til følgende overskrift i Andøya Avis etter at årsmelding og regnskap var behandlet i kommunestyret: «Andøy Kraftlag er en lønnsom butikk for kommunen.»

Når det gjaldt arbeidet med å skaffe området elektrisk kraft, så hadde han som vi har sett, vært sentral i mange år. Han kom inn i elektrisitetsnemnda fra Bjørnskinn kommune allerede fra begynnelsen i 1936. Nemnda valgte et arbeidsutvalg på tre, og her var Medby nestformann hele tida fram til den ble nedlagt da Andøy Kraftlag ble stiftet. Nå kom han med i styret for kraftlaget, og satt som styreformann fra begynnelsen og til sin død. Under de vanskelige utbyggingsårene med stadige økonomiske problemer, gjorde han en enorm innsats. Uten hans store kontaktnett og konstruktive tenkning i enhver situasjon, ville vanskelighetene helt klart vært langt større. Det var derfor et stort tap for kommunen og ikke minst for Andøy Kraftlag, da han døde. Han opplevde likevel å se det vesentlige av oppbygging og utvikling av kraftlaget fullført før sin død.

For å effektivisere driften av stasjonen i Lovika, ble det samme år gjort vedtak og en del nødvendige forarbeider med hensyn til fjernstyring av stasjonen. Arbeidet ble fullført i 1965, og fjernstyringsanlegget satt i drift 8. november 1965. Stasjonen kunne nå overvåkes og reguleres fra driftskontoret i Risøyhamn.

Kraftverksammenslutning? Vesterålen hadde nå flere små kraftverk. Det samme hadde man i Lofoten. Samarbeide mellom disse var etablert bl.a. i forbindelse med samkjøringen og medlemskap i Niingen, men statsmyndighetene så det i tillegg som en fordel hvis det kunne bli sammenslutninger. På et møte i Svolvær i 1963, ble en slik tanke avvist, men NVE kom med et nytt utspill i 1964. Nå var det den omfattende kommuneregulering som ble brukt som utgangspunkt for at man fant det formålstjenlig å ta opp spørsmålet. NVE ønsket å drøfte de organisasjonsog driftsmessige inndelingene innafor elektrisitetssektoren i Vesterålen og Sør-Troms. Det kunne ikke være særlig tvil om hva som var målet. Det gikk ut på å slå sammen de mindre selskapene til enheter som var vesentlig større administrativt og økonomisk. Da ville man etter NVEs mening, komme mye bedre ut både teknisk og økonomisk.

En annen betydelig person i denne forbindelse gikk også bort samme år. Det gjaldt Petter M. Aase som døde noe seinere i 1964. Aase var også med i elektrisitetsnemnda fra begynnelsen, og satt seinere i representantskapet til sin død. Det var han som i 1937 tok initiativet til samarbeidet mellom de tre daværende kommuner for å løse problemet med utbygging av elektrisk kraft til felles beste. «Noen kommer og noen går» heter det jo, og i 1964 kom det en ny mann inn i Andøy Kraftlags brød. Det var Åsmund Karlsen som da ble ansatt som installasjons-/målerkontrollør og driftsassistent. Han skal vi seinere få høre mere til.

I Andøy Kraftlag som i de andre to selskapene i Vesterålen, var situasjonen på det tidspunkt at man hadde bygget ut sitt eget kraftverk, og man var medeier i Niingen Kraftlag. Krafttilskudd ble levert fra Niingen og Innset Kraftverk over Kanstadbotn transformatorstasjon for Andøys vedkommende. I 1963 var f.eks

Året 1964 var ellers et godt år økonomisk for kraftverket. Dette skyldtes i vesentlig grad stor egenproduksjon. Den ble på 5,7 GWh, som var 127 % av et middels produksjonsår.

kraftforbruket i Vesterålen på 103 GWh. Av dette var egenproduksjonen på 62 GWh. Forbruket viste imidlertid sterk økning. I Andøy var økningen i 1963 f.eks. 22,3 % fra året før. NVE var da av den oppfatning at denne fellesoppgaven som verkene nå sto ovenfor med å legge til rette for økt krafttilførsel utenfra, den kunne man løse best ved et teknisk, organisasjonsmessig og økonomisk fellesskap.

som vi har sett, og man fant det mere nærliggende å føre det videre uten noen form for mere organisatorisk sammenslutning. Mange av de opplistede fordeler mente man lett kunne oppnås ved samarbeide om konkrete oppgaver, og det var man villige til. Som en kuriositet, kan nevnes at det i forbindelse med denne debatten også faktisk ble satt fram forslag om bygging av et atomkraftverk i Vesterålen. For oss i dag, kan dette synes merkelig, men man skal være klar over at det ennå ikke var kjent noen uhell fra atomkraftverk i utlandet. Dessuten hadde vel ingen av de impliserte tilstrekkelige forutsetninger til å kunne vurdere og komme med de aktuelle betenkeligheter som ettertiden så ettertrykkelig har dokumentert. Da var det først og fremst økonomi man var opptatt av, og det ga seg bl.a. utslag i ett av innleggene i debatten om kraftsamarbeidet i Vesterålen. Det hette der: «Få steder i landet har så stor avstand fra de store vannkraftkilder og samtidig så sterkt konsentrert befolkning som Vesterålen. Kan man her legge atomkraftverk nær opp til tyngdepunktet av belastningen vil det kunne spares enorme beløp i overføringsanlegg og energitap ved overføringene. En må derfor kunne anta at vårt område vil få en meget høy prioritet den dag det blir aktuelt med utbygging av slike anlegg og i den målestokk som her kommer på tale.»

Det ble holdt et forhandlingsmøte på Stokmarknes i september 1964 om dette spørsmålet. NVE hadde satt opp i 6 punkter de fordeler som etter deres mening kunne oppnås ved at de tre selskapene i Vesterålen sluttet seg sammen. Det gikk på: 1. Bedre og mere rasjonell utnyttelse av kraftverkene, transformatorstasjonene og linjenettet. Dette fordi det ikke ble tilfeldige avgrensninger innafor forsyningsområdet. Det ville kunne gi bedre utnyttelse av tilskuddskraften fra statsanleggene i Troms. 2. Disponible ressurser kunne koordineres og nyttes best mulig til høyest prioriterte formål. 3. De kompliserte avregningsforhold innafor området kunne forenkles betydelig. 4. Verksteder, lager og reserver kunne samordnes. 5. Innkjøp, forsikringer etc. kunne koordineres.

Heldigvis ble det ikke aktuelt å vurdere nærmere slike planer før de aktuelle motforestillinger kom på plass. I dag kan vi naturligvis være glad for det, og gjerne ryste på hodet over at et slikt forslag kunne bli satt fram. Men tanken var der altså - her også!

6. Det kunne nyttes ens tariffer. Det var ikke særlig velvilje i Vesterålen for et slikt forslag som NVE kom med her. Skarpest imot var Andøy Kraftlag. Der var skriv fra NVE om saken, behandlet på styremøte 13. aug. Driftsbestyreren hadde formulert forslag til svar, og dette ble enstemmig vedtatt. Det hette der at man så absolutt ingen fordeler med slik sammenslutning, snarere tvert imot. Det var allerede innledet et visst samarbeide

Positiv kommunal utvikling Utviklingen innafor den nye kommunen Andøy fortsatte i positiv retning. Dette hadde ikke minst sin årsak i de store forsvarsutbygningene på Andenes og i nærmeste omkrets. Det førte med seg bl.a forbedringer av infra-

Anleggsgjeng vinterstid. Fra venstre Rolf Arne Barosen, Kjell Antonsen, Eirik Haug og Geir Kristiansen. til utbygging og tilrettelegging kraftmessig. Kraftlaget fikk nye vedtekter i 1965. Det vesentlige her gjaldt vel tilpasning til den nye kommunale situasjon, og til lovverket (kommuneloven). I paragraf 1. (Formålsparagrafen) hette det bl.a.: «Målet må være: Kraft nok, og etter hvert som kraftlaget makter det: Kraft til rimelige priser.»

strukturen ellers i kommunen som vi har sett, bl.a med forsterkning av kraftledningsnettet. Havneforholdene ble ytterligere forbedret, noe som hadde betydning også med hensyn til fine nye industritomter, og man fikk et havfiskeselskap som begynte oppbygging av en havgående fiskeflåte. Det hadde vært problematisk å få til en skikkelig fiskeindustri på Andenes på grunn av vannspørsmålet. I forbindelse med flyplassutbyggingen bl.a. ble også dette spørsmålet løst på en tilfredsstillende måte. Det førte til etablering av moderne fiskeindustribedrifter for foredling av den økende råstoffmengden som ble ført på land. Alt dette gjorde at folkemengden økte sterkt, og Andenes utviklet seg til en småbylignende tettsted. Stedet var på midten av 1960-tallet på rask vei mot 4.000 innbyggere. Det var positiv utvikling også ellers i kommunen, om ikke så sterkt merkbart som på Andenes.

Arbeidet med 60 kV linja Dverberg-Andenes tok ellers som nevnt til i 1965, og samme år ble det gjort vesentlige arbeider for å bedre krafttilførselen til den nyanlagte sivile rakettbasen Oksebåsen og til Stave stasjon. Den nye 60 kV linja med sekundærstasjon, ble fullført og satt i regulær drift fra 1. feb. 1967. Man mente nå å ha ei tidsmessig overføringslinje helt fram til Andenes. Kjøp av energi foregikk gjennom Niingen Kraftlag A/S hvor Andøy Kraftlag var medeier med 10 % av aksjekapitalen. Fra og med 4. kvartal 1963 ble energiforbruket registrert

Alt dette gjorde selvfølgelig at det ble et visst press på Andøy Kraftlag med hensyn

på en felles måler for de tre kraftlagene i Vesterålen, og avregning foretatt slik:

krigen lansert en plan om partiell utbygging av Lossivassdraget i Skjomen. Etter krigen ble spørsmålet tatt opp igjen av Kilmark og de kommunale autoriteter. Planen lot seg imidlertid ikke gjennomføre da verken Staten eller de omliggende kommuner, da særlig Narvik, viste nødvendig interesse. Narvik satset i stedet på videre utbygging av Håkvikanlegget.

- Hvert kraftlag betalte for effekt etter bestilt effektkvantum. - Energiavgiften ble fordelt prosentvis etter det enkelte kraftlags uttak av energi. Denne ordningen viste seg å ikke være helt tilfredsstillende når det gjaldt å utnytte egne kraftstasjoner på mest mulig rasjonell måte, noe som ble nødvendig da det ble en viss mangel på effekttilgang før Straumsmo kom inn i mars 1966. På et fellesmøte i Risøyhamn 19. aug. 1966, kom driftsstyrerne ved kraftlagene i Vesterålen derfor fram til ei etter deres mening, bedre ordning for fordeling av kraftkjøpet fra Niingen. Den gikk ut på at:

Kilmark forlot så Ankenes og kom til Andøy i 1949. Her skulle han få møte vannkraftutbygging i Skjomen igjen, men nå i regi av Statskraftverkene, og i mye større omfang enn da han i sin tid var inne i bildet. På høstparten 1967 ble Andøy Kraftlag bedt om å gi et kostnadsoverslag for bygging av 22 kV kraftlinje fra Lovik til Kinn i Kvæfjord kommune. Der hadde de 5 oppsitterne tidligere gått sammen om å bygge ut et fall i Mølnelva til et likestrømsanlegg på 18 kW/230 V. Verket kom i drift i 1950. Nå var det ønske om å komme med inn på samkjøringsnettet og få del i «fellesskapet». Kostnadsoverslag som inkluderte transformator og reparasjon av lavspentnett, ble utarbeidet og innsendt til NVE. Overslaget var på Kr. 200.000.- Av de alternativer som forelå, fant NVE at billigste løsning for stabil krafttilførsel til Kinn, ble å bygge kraftlinje fra Lovik. Andøy Kraftlag vedtok å bygge denne linja, men på grunn av forventet lite inntekt av strømsalg, var det en forutsetning at det ble gitt statsstønad på Kr. 200.000.- til anlegget. Det ble ellers regnet med at inntekter og driftsutgifter såvidt ville balansere. Det ble gitt statsstøtte på Kr. 194.000.-, og støtte fra Kvæfjord kommune med Kr. 6.000.Arbeidet ble påbegynt 1968, og fullført i 1969.

- effektavgift for kontraktkraft - energiavgift for kontraktkraft - topp- og avlastningskraft skulle fordeles i samme forhold som de prosentvise uttak i kvartalet. Ordningen skulle gis virkning fra 1. juli 1966. Styret i Andøy Kraftlag sluttet seg til dette forslaget på møte 7. nov. 1966. Nå hadde man for en tid, rikelig effekttilgang igjen. Fra 1.juli 1967 skulle det så foretas ny tildeling av Statskraft. Det ble regnet med at det kunne gå lang tid til neste tildeling, sannsynligvis ikke før 1972/73 når den planlagte Skjomen-utbyggingen sto ferdig. Kraftlagene i Vesterålen samrådde seg, og tilrådde en forhøyelse fra 13 MW til 20 MW. Behovet bare økte, og forbruket viste stadig stigning. Her gjaldt å se rimelig langt framover, og om mulig være i forkant av utviklingen.

Ellers ble nå vedtektene revidert for andre gang, og nye vedtatt i 1970. Av forandringer kan bl.a. nevnes at formannskapet fra nå av ble å fungere som råd, og navnet ble forandret til «Andøy kommunale kraftverk», (AKK). Det gamle rådet hadde sitt siste møte 25. feb. 1969, og Birger Balteskard takket nå av etter lang og fortjenstefull innsats med hensyn til

Utbyggingen i Skjomen, ja. Det hadde lenge vært drøftet å bygge ut de rike kraftkildene som fantes der, og en som hadde førstehånds kjennskap til det var driftsbestyreren ved AKK. Ingvald Kilmark. Før han kom til Andøy, var han som kjent driftsbestyrer ved kraftverket i Ankenes, og hadde allerede før

kraftutbygging i distriktet. Han var med i den gamle elektrisitetsnemnda fra begynnelsen, og sto som ordfører i representantskap og seinere råd til siste slutt. Til sammen over 30 år. Alfred Madsen som hadde vært representant for obligasjonseierne i styret helt fra starten, trakk seg også tilbake nå. De nye vedtekter og det

nye navn forandret ellers ikke noe av betydning på formål og drift av laget. Det fortsatte som før. Folketallet økte, og i 1970 var det nådd 8.000. Behovet for elektrisk kraft økte selvsagt også, og samme år passerte forbruket i lagets forsyningsområde 35 GWh.

X. DE SISTE 25 ÅR På toppen

Region 4. som rakk fra Ofoten, og fra 1974 helt til Sør-Varanger. Ennå var det ikke forbindelse til resten av landet over norsk territorium, det måtte skje over Sverige. Dette på grunn av et område i Nord-Salten.

Når vi i ettertid f.eks. ser på utviklingen av folketallet i kommunen, så viser det seg at det var på denne tid toppen ble nådd. I 1971 var det oppe i 8.102, og etter den tid begynte en noe ujevn fallende tendens som ble mere markert etter hvert. For kraftlagets vedkommende, hadde ikke dette noen spesiell virkning. Behovet for elektrisk kraft var stigende, og den nedgang man tross alt hadde i folketallet hadde ikke foreløpig noen innvirkning på kraftlagets planer. Fremdeles var driften preget av høy aktivitet, som særlig besto i utvidelser og forsterkninger av eksisterende anlegg, men også en viss nybygging. Dessuten ble det ansatt kontorassistent ved hovedkontoret i Risøyhamn i 1971. Man satset på ungdommen, og den 22 år gamle Vivi Larsen fra Nøss fikk jobben. Hun er fremdeles ved bedriften, men nå under navnet Vivi Ernestussen. Et nytt eksempel på at dette er en arbeidsplass man gjerne blir lenge ved.

Når det gjaldt Andøy kommunale kraftverk (AKK), så ble egenproduksjonen stadig mindre i forhold til behovet. I 1972 ble så Bleik kraftstasjon stanset, og egenproduksjonen sank ytterligere. Dette i samband med de konsesjonsbetingelser som kraftverkene fikk seg pålagt etter hvert og at de ble monopolbedrifter, gjorde ikke situasjonen enkel for verk med liten egenproduksjon. Man satte krav om oppdekningsplikt. Det betydde at verket var forpliktet til å dekke opp alt behov for elektrisk energi innafor sitt konsesjonsområde. For eventuelt å kunne rasjonere, måtte det i tilfelle klart kunne dokumenteres overfor NVE at man ikke var i stand til å skaffe nødvendig energi. Av den grunn ble det til at kraftverk strakk seg så langt som mulig for å skaffe den energi som trengtes - selv om det kostet langt mer enn det smakte. Det gikk jo an å kjøpe fra andre verk, men det måtte da være fra verk som lå rimelig nær. Hovednettet disponertes av Statskraftverkene, og pris for overføring der økte proporsjonalt med avstanden mellom kjøper og selger. AKK hadde heller ikke andre vannfall av betydning å bygge ut, så man var uten mulighet til å kunne gjøre noe med dette på egen hånd. Men behovet var stadig stigende som sagt, og i 1973 passerte forbru-

Som nevnt tidligere, hadde vi i 1960 fått Samkjøringen Nord-Norge. I juni 1970 ble det holdt et orienteringsmøte i Tromsø i forbindelse med forslag om stiftelse av en landsomfattende samkjøringsorganisasjon. Det var enighet om å arbeide videre med planlegging av et slikt opplegg, og 5. nov. 1970 ble det holdt konstituerende generalforsamling for Samkjøringen Norge. Fra årsskiftet var virksomheten i gang, og vårt distrikt kom med i

Åsmund Holmvik monterer lavspenttavle.

ligheter, man var avhengig av eventuelt å gå sammen med andre om utbygging. I 1973 ble det så satt ned ei Nemnd for kraftforsyningen i Nordre Nordland og Søndre Troms. Den skulle se på hvilke muligheter som fantes til gjennom felles innsats å skaffe mere kraft. AKK hadde selvsagt interesse av å være med her, og i et vedtak fra styremøte 28. mars 1973 hette det bl.a.: «Hvis den videre kraftutbygging i ovennevnte område (Nordre Nordland og Søndre Troms), skal foretas av elverkene i fellesskap, er vårt elverk interessert og villig å delta i dette fellesskap.» Hva dette resulterte i, skal vi komme tilbake til seinere. På styremøte 19. des. 1973 orienterte Kilmark om prognoser for energi og effektbalanse fram t.o.m. 1985. Han tok utgangspunkt i ei økning av strømforbruket på 10 % pr. år t.o.m. 1980, deretter 8 % pr. år. På bakgrunn av denne prognosen, ville det bli nødvendig å bygge ei ny overføringslinje fram til Andenes på 132 kV. Det ble sett som nødvendig at den ble bygget og satt i drift senest i 1977. Styret ga driftsstyreren nødvendige fullmakter til å kontakte NVE i denne forbindelse.

ket 50 GWh i AKKs forsyningsområde. Man endte opp med 51,8 GWh det året. Det var en økning i forbruket på 13,33 % fra året før. Utbyggingen i Skjomen ble ferdig og kraft derfra kom inn på samkjøringsnettet. Både Statskraftverkene og bl.a. AKK forsterket sitt linjenett etter hvert. Det ga sikrere strøm- tilførsel og mindre overføringstap. Likevel var det slik at selv om de tre statskraftverkene (Innset, Straumsmo og Skjomen), var ferdig utbygd og i full drift, så var man nå klar over at dette heller ikke var tilfredsstillende.

Etter konferanse i Eldirektoratet, ble det vedtatt å søke om forskudd på statsstøtte med 150.000 kr. til planleggingsarbeide i forbindelse med slik linje. Denne 132 kV linja skulle gå fra Osvolldalen til Andenes, og prosjektering ble satt i gang i 1974. Den lille nedgang i folketallet som nå hadde vist seg for første gang, ble nok regnet som forbigående. De fleste, også styret i AKK, tok det sannsynligvis for gitt at den tidligere positive utvikling av folketallet i kommunen ville skyte fart igjen om kort tid. Slik kunne det også se ut, for etter å ha vært nede på 7.869 i 1973, steg det til 7.949

Det ble nå snakk om å finne økonomisk lønnsomme utbyggingsprosjekter. For AKK var det som nevnt ingen lokale utbyggingsmu-

i 1975. Men fra da av gikk det jevnt nedover.

tildelt statsstøtte til den tiltenkte 132 kV-linja fra Osvolldalen. Nå var imidlertid Elektrisitetsdirektoratet kommet til at behovet ikke var tilstrekkelig til å føre den lenger fram enn til Risøyhamnområdet. Det var da forutsetningen at den skulle føres videre til Dverberg eller Andenes engang i 1980/90 åra. Konsesjon var ennå ikke gitt.

Ellers var det nå kommet så langt at AKKs mangeårige driftsbestyrer, Ingvald Kilmark, takket av etter å ha vært driftsbestyrer ved kraftlaget siden 1949. Det skjedde fra 6. oktober 1974. Som ny driftsbestyrer ble ansatt sivil.ing. Noralf Krog-sæter fra 1. feb. 1975. Installasjonskontrollør/driftsassistent Åsmund Karlsen ble konstituert som styrer i mellomtiden. Med Kilmarks avgang var en lang og viktig epoke i kraftlagets historie over. Han var med og satte sitt preg på de første vanskelige år med problematisk økonomi og forskjellige vansker som vi har sett tidligere under oppbyggingsfasen.

Vinteren 1975 var ellers en uværsvinter med mye strømbrudd av den grunn. I driftsprotokollen står f.eks. om årsaker: «4/1 Storm, og en mast veltet. 4/1 Samtlige faser avslitt ved SAS-kjosken av deler av hus. 5/2. Deler av et uthus ble kastet mot linjen. 5/2. Stormen knekket en stolpe.» Januar og februar den vinteren synes å ha vært travle måneder for dem som skulle befare og reparere de skader som syntes å oppstå uten ende. Om det var den stygge uværsvinteren som var grunnen, vet jeg ikke, men utpå våren kom det dessuten søknad fra Dverberg gamle elverk om demontering av restene av vindmølla som var satt opp 60 år tidligere. AKK ordnet dette i løpet av året. Ja, man «sto han av» denne gangen også, og 1976 ble til gjengjeld et «hvileår» med lite feil på lav- og høyspentnettet.

I 1974 begynte man arbeidene med overgang fra luftnett til kabelnett på Andenes. Dette fortsatte i de nærmeste årene. Det var ellers den påtenkte 132 kV linja som var det dominerende prosjekt man sto overfor. Det ville i tilfelle bli et tungt økonomisk løft. For første gang på lenge (1964), var strømprisene blitt hevet fra 1. jan. 1975, men det var ikke nok. I den forbindelse hette det derfor i styrevedtak fra 23.04.75 bl.a.: «På bakgrunn av de store investeringer som AKK står foran i samband med bygging av 132 kV-linje med sekundærstasjon på Andenes, ser styret det slik at strømprisene fra og med 1976 må tilfredsstille de minstekravene NVE stiller til de kraftverk som søker om statsstøttemidler til utbygging av sine anlegg. AKK makter ikke med egne midler eller med ordinære lånopptak å realisere et utbyggingsprosjekt som det en nå står foran, et prosjekt som må gjennomføres om ikke strømforsyningen skal bryte sammen om forholdsvis kort tid (...)”

«Nordkraft» og kraftoverføring Disponibel kraft ved kjøp og egenproduksjon, passerte 60 GWh i 1975. Forbruket samme år var 53,7 GWh. I oktober år behandlet styret bestilling av statskraft for årene 1977-80. Det var det såkalte «Vesterålen felles» det gjaldt. Det omfattet Hadsel kommunale kraftverk, Vesterålens Kraftlag og Andøy kommunale kraftverk. Driftsstyrerne og samkjøringssjefen i region 4. var kommet fram til et forslag som baserte seg på ei stigning i det totale kraftforbruket i distriktet på 7 % pr. år. Med dette som grunnlag, ble det foreslått ei bestilling fra 248 GWh, stigende til 292 GWh for siste år bestillingen gjaldt. Vanligvis utgjorde AKKs andel 25-30 % av totalen.

Dette førte til at strømprisene igjen ble hevet fra 1. jan. 1976. Det resulterte naturligvis i bedrede inntekter og stigende overskudd, men det ble etter hvert spist opp av prisstigningen. Samtidig hadde man nådd den andre hovedhensikt, nemlig at tariffene var kommet opp på et prisnivå som gjorde at man kunne få

Ellers bestemte styret i mars 1976 at ansvar-

lig leder av AKK skulle ha tittel av elverksjef, men det ble ikke lenge aktuelt for den som da satt ved roret. Noralf Krogsæter trakk seg nemlig 1. okt. 1976 etter 1 år og 8 måneders tjeneste. Åsmund Karlsen tiltrådte fra samme dato. Det var ingen nykomling som nå tok sete i sjefstolen. Karlsen hadde allerede da 12 års tjeneste i bedriften som kontrollør/driftsassistent. Som ny driftsassistent ble tilsatt Svein Pettersen. Han begynte i juni 1977. De nye trafoene i Andenes trafostasjon ble montert i 1978. De totale kostnader for anlegget kom på 1,2 mill. kr., men det meste ble dekket med statlige midler. Når det gjalt 132 kV linja, så gikk det tregere. Eldirektoratet var tidligere kommet til at Risøyhamnområdet burde være endepunkt på grunn av mindre behov enn tidligere antatt. Nå fant de i tillegg ut at byggestarten kunne utsettes noen år. AKKs bekymring var naturligvis at denne utsettelse skulle vare så lenge at spenningsfall og effekttap gikk ut over kraftlagets økonomi. Det virket også som om bedrifter som ønsket å etablere seg i kommunen, stilte seg noe tvilende til dekning av kraftbehovet. Nå hadde imidlertid Nemnda for kraftforsyningen i Nordre Nordland og søndre Troms som ble satt ned i 1973, etter hvert kommet så langt at de så slutten på sitt arbeide. Den 21. okt. 1977 ble det holdt et møte i Narvik der medlemmene i nemnda, representanter for kraftverkene og direktør Vatn og kontorsjef Ibenholdt fra Eldirektoratet var til stede. Der ble det da besluttet enstemmig at det skulle dannes et produksjons- og engrosselskap med navnet A/S Nordkraft. På møtet ble forslag til vedtekter, stiftelsesoverenskomst og fordeling av aksjekapitalen, diskutert grundig. De forslag som nemnda la fram ble vedtatt med små endringer.

Arbeide under spenning (AUS) på 66 kV Dvergberg - Andenes. bli å betrakte som avslag på deltakelse i samarbeidet. Dette fordi det ellers ville bli umulig å etablere et selskap innen rimelig tid. Styret i AKK behandlet saken på styremøte 25. nov. 1977, og vedtok stiftelsesdokument og vedtekter slik de var framlagt. Aksjekapitalen i A/S Nordkraft ble satt til 13,5 mill kr. AKK ble medeier med 80 aksjer a kr. 10.000.-. Selskapet ble så formelt stiftet i Harstad 14. feb. 1978. Som representant fra AKK, møtte Inge Joh. Jørgensen, og i tillegg elverksjef Åsmund Karlsen som rådgiver. Det nye selskapet skulle komme til å få vesent-

De vedtekter og det stiftelsesdokument som man ble enige om på møtet i Narvik, måtte godkjennes uten forbehold av de elverk som skulle slutte seg til. Å stille betingelser, ville

lig betydning for kraftforsyningen i hele det tilsluttede område. Store kapitalløft foresto for aksjeeierne. Fram til og med 1982 hadde Nordkraft ved sine aksjonærer, gjort ei samlet investering på omkring en milliard kroner for å tilføre området ytterligere kraftressurser.

Nordkraft så engasjert med planlegging av egne anlegg at de ikke hadde kapasitet, og dessuten heller ikke kapital til slikt formål. AKK måtte derfor ta utbyggingen i egen regi, noe som klart ville bli en stor belastning med den opplåning som det her måtte bli snakk om. På grunn av en del forsinkelser, holdt ikke den planlagte byggtid helt. Det skyldtes vesentlig problemer med grunnavståelse i Osvolldalen, en del protester på trasévalg, og at linjeentreprenøren ikke hadde nok montører i arbeide til å få linjen ferdig som avtalt. Etter inngått kontrakt, skulle den være klar for besiktigelse 15.11.83, og driftsklar 01.12.83. Dette holdt imidlertid ikke helt. Linjen ble erklært driftsklar 20.01.84, og spenningssatt samme dag. I normal drift kom den så 31.01.84. Den nye transformatorstasjonen ved brohodet i Risøyhamn kom naturligvis også i drift nå. Den gamle 66 kV-linja fra Sortlandsund sekundærstasjon til Risøyhamn ble satt i reserve.

AKK måtte ta sin del av disse kapitalkrevende investeringene, som på grunn av ugunstige utenlandske lån førte til at strømprisene måtte økes i rekordtempo. Dessuten hadde man sine egne planer med den «lokale» 132 kV linja å ta hensyn til. I tillegg var det prisstigning på statskraft. Fra 1978 ble det «fast takst» med tariffreguleringer hvert år for å holde følge med prisstigning bl.a. Ellers lå kravet fra Eldirektoratet hele tiden i bakgrunnen om at tariffene måtte ligge på landsgjennomsnittet hvis det skulle gis statsstøtte til den planlagte overføringslinja til Risøyhamn. Her var det snakk om så store stønadsbeløp at det var lite annet å gjøre enn å følge opp. Forbruket steg imidlertid fremdeles, og i 1977 passerte det 60 GWh.

AKKs egenproduksjon i forhold til forbruket i forsyningsområdet var naturligvis stadig synkende. Som medeier i Niingen Kraftlag A/S, kjøpte AKK sin prosentvise andel av dette kraftlags produksjon. Det resterende ble så kjøpt fra Samkjøringen eller statskraftverkene. Det var Niingen som disponerte og fordelte denne kraftkvoten fram til 01.07.81. Etter den dato overtok A/S Nordkraft statskraftkontrakten, og følgelig fordelingen til aksjonærverkene. I forbindelse med egen kraftproduksjon ved anlegget i Lovik, ble det gamle turbinrøret av tre skiftet ut seksjonsvis utover i 1980-årene. I stedet fikk man nå glassfiberarmert polyesterrør.

Folketallet i kommunen fortsatte å synke. Det var ingen dramatisk nedgang, men sett også i forhold til den tidligere beregnede stigning, var det ganske betydelig. Fra et folketall på 8.100 i 1971 var man nede i rundt 7.500 i 1979, mot at man tidligere hadde forventet ei økning opp mot 9.000 på samme tidspunkt. For AKK slo vel dette klarest ut i forhold til den planlagte 132 kV linja. Eldirektoratet holdt igjen, og konsesjon med tidspunkt for planlagt ferdigstillelse ble stadig utsatt. Et annet forhold var en viss uenighet mellom NVE og Kraftforsyningens Sivilforsvar om hvor denne linja skulle krysse Risøysundet. Etter hvert kom man likevel til enighet, og konsesjon for overføringsanlegget ble gitt. Den var datert 23. desember 1981, og beregnet byggetid satt til to år. Det var årets julegave det året. Beregnede utgifter var på 33 mill.kr. AKK var i kontakt med A/S Nordkraft om bygging av denne linja, men på den tiden var

De gamle «pionerene» ble ellers pensjonert og falt fra etter hvert. Andor Heimtoft og Normann Kronlund var f.eks tidligere pensjonert etter henholdsvis 21 og 23 år tjeneste. Heimtoft hadde jo ellers tjeneste for verket på Bleik før den tid. I 1982 gikk så bokholder/kasserer Anskar Bø av med pensjon etter 31 års tjeneste. Samme år sluttet revisor Torleiv Åse. Han

Rørgata til Lovik kraftstasjon. med i den forbindelse og de høye engrosprisene på kraft som kom samtidig, ble ikke fullt ut dekket inn på strømtariffene. Dette grunnet seg vesentlig på kommunestyrevedtak om betydelig nedsettelse av strømpris både på effekt- og energiledd, noe som var i motsetning til AKKs budsjettopplegg og NVEs forutsetninger. At så store økonomiske byrder ble lagt på kraftlaget, førte tidvis til dårlig likvididet, spesielt mot slutten av 1984. Da måtte AKK ta opp et kortsiktig lån på slutten av driftsåret for å klare utbetalingene i tide. Seinere måtte tariffene naturligvis justeres, og kom da til å gjøre et ekstra hopp. Situasjonen bedret seg imidlertid noe etter hvert.

hadde da revidert kraftverkets regnskaper fra begynnelsen av. Revisjonen ble nå overtatt av den kommunale revisjon. Som ny bokholder/ kasserer, ble ansatt Bjørnar Solvoll. Han ble imidlertid ikke lenge i AKK, men gikk til stilling i Andøy kommune juli 1984. Likevel sto man som regel lenge i kraftverkets tjeneste. Det gjaldt f.eks. Rasmus Schaug Pettersen som gikk av i 1983, etter 31 1/2 år. Den økonomiske situasjon for verket forverret seg betydelig i forbindelse med det nye 132 kV overføringsanlegget. AKK kunne ikke i motsetning til de fleste andre kraftverk ved slik utbygging, bare knytte seg til statskraftverkenes linjer som gikk like forbi, eller få linjen fullfinansiert av NVE. Byggestart for overføringslinja tok ellers til på et tidspunkt da det var forholdsvis beskjedne beløp til disposisjon hos NVE til fordeling blant elverkene. Det førte til ei tildeling av statsmidler som ikke sto i forhold til det AKK normalt mente å ha krav på. Den store egenandel man måtte ut

Tysfjord og Nord-Salten Kraftlag fant i 1985 å ville selge sine aksjer i A/S Nordkraft. Dette på grunn av stor egenproduksjon. I samsvar med stiftelsesoverenskomsten, hadde aksjonærene forkjøpsrett til disse aksjene, fordelt etter folketallet i vedkommende forsyningsområde. Det betydde at 7 aksjer i tilfelle ville

falle på AKK, som var i totalt motsatt situasjon med svært liten egenproduksjon. Da saken var til behandling i AKKs styre 4. feb. 1985, ble det vurdert å være et gunstig kjøp, og det hette blant annet slik i saksutredningen: «Utbyggingen av Nordkraftanleggene ansees i dag som relativt billig i henhold til dagens utbyggingspriser. Det ansees som sansynlig at Nordkraftprisen pr. kWh vil være likt med statskraftprisen i år 1992. Aksjene vil dermed være verdifulle.»

førte ikke til noe konkret resultat, selv om det ble forsøkt «lokket» med bl.a. stordriftsfordeler. Tanken var imidlertid ikke lagt bort, og i første halvdel av 1980-åra ble den tatt fram igjen - men nå med et annet utgangspunkt: Den ble koblet til muligheten for statsstøtte. Hva grunnen kunne være til denne stadige iver med hensyn til sammenslutninger, er jeg ikke helt sikker på. Det har vært hevdet at de tildels store prisforskjellene mellom de enkelte elverk, spesielt på husholdningsstrøm, var det mest utslagsgivende. Sansynligvis er det mye riktig i det, og f.eks. St.meld. nr. 54 for 1979-80 om energibruk i Norge i framtida, støttet opp om en slik tankegang. Det hette nemlig der at det var et ønskemål å få jevnet ut strømprisene, og at det å slå sammen enheter til «fylkeskommunale kraftlag» ville føre til geografisk utjevning. Det hette også at disse utjevnede priser skulle være høyere.

Senere prognoser var ennå mere optimistiske, og ga uttrykk for at Kobbelvkraft allerede fra 1991 ville være billigere enn statskraft. Styret vedtok enstemmig å kjøpe de tilbudte aksjer. Kjøpesummen var 4,9 mill kr. som ble finansiert ved låneopptak. Det man så for seg, var at dette kjøpet på lengre sikt likevel ville kunne være med på å subsidiere framtidig statskraftkjøp eller annen nyutbygd kraft. Samme år ble det ellers vedtatt å gå inn i Kobbelvutbyggingen med en pro rata andel som tilsvarte 8 GWh av Nordkrafts andel på 124 GWh. Seinere også øket noe. Denne Kobbelvkraften skulle vise seg å bli meget kostbar, men man hadde ikke så mange alternativer den gang, når det var snakk om så liten egenproduksjon - og denne ikke kunne forhøyes med egen utbygging.

For AKK slo dette med kobling til statsstøtte, f.eks. ut i forbindelse med de planer man hadde for full opprustning av linja DverbergBleik. I 1984 fikk man anbefalt tilsagn fra NVE om statsstøtte til denne linja, men dette under forutsetning av at kraftverket gjorde forberedelser til sammenslutning med de øvrige kraftverk i Vesterålen.

Etter at Solvoll sluttet som bokholder/kasserer, sto stillingen ubesatt en tid framover. De løpende oppgaver m.h.t. regnskap lønn og abonnement ble midlertidig løst av det resterende kontorpersonale, og med velvillig hjelp fra Hadsel kommunale kraftverk. Fra 01.04.85 ble Gunnar Aronsen tilsatt i nyopprettet stilling som kontorsjef. Stillingen som bokholder/kasserer ble inndratt, og det ble iverksatt ny organisasjonsplan fra 01.01.86. Overordnet vakt ble dessuten innført fra 01.09.86.

For AKK’s vedkommende, ble slik sammenslutning behandlet på mere prinsippielt grunnlag i styremøte 11. apr. 1985 under sakstittel «Elforsyningens organisasjon i Norge», og gitt som uttalelse til en rapport som var utarbeidet av NEVF i den forbindelse. I denne uttalelsen ble det pekt på at utgangspunkt for vurdering av slik sammenslutning til større enheter burde være krav om tilfredsstillende service, leveringssikkerhet og kvalitet. Prisen på energi derimot ville ofte være dominert av andre faktorer, og kunne ikke sies å ha entydig relevans i slik sammenheng. På grunn av forsyningsområdets geografi og forsyningsstruktur, mente styret at AKK kunne være tjent med en modell der «distribusjonsverk»

Nye forsøk på sammenslutning Vi har tidligere sett forsøk på å få til sammenslutning av kraftverkene i Vesterålen. Det

sluttet seg til «engros/produksjonsverk», og viste til at Nordland fylke gikk inn for slike modeller(f. eks. Helgeland Kraftlag, Nordkraft). Dette ble betegnet som «vertikal integrering», og betydde at samme selskap hadde hånd om både produksjon, overføring og salg til kunden. Sammenslutning burde ellers baseres på fri- villighet, men hensyn til rasjonell energiforsyning kunne tilsi at det ble gjort unntak for et slikt prinsipp.

seg som at meningen var at verkene skulle slås sammen, selv om det ikke kunne påvises konkret gevinst i den forbindelse. Energidirektoratets representanter hadde faktisk med ferdig protokoll som skulle underskrives av styreformennene for de enkelte verk i Vesterålen. Opplegget gikk ellers ut på at det skulle utnevnes to representanter fra hvert kraftverk og en fra organisasjonene til å utrede tekniske og økonomiske fordeler og ulemper i forbindelse med sammenslåing.

Rapporten anbefalte organisering som aksjeselskap på grunn av mere effektiv beslutnings- og styringsprosess. Styret i AKK mente dette også kunne oppnås ved at kommunene ga kraftverkene større grad av handlefrihet. Når det gjaldt krav til organisasjonsstruktur ut fra teknologisk utvikling, så gikk styret inn for at «personell- og organisasjonsstruktur må bygges opp på en viss basiskompetanse som kan trekke på samfunnets øvrige tilbud. Det kan være seg konulenter, jurister, forskningsinstitutter og leverandører m.m.»

Dette skulle skje uten forbindtlighet, da resultatet på et seinere tidspunkt skulle behandles av kommunale og interkommunale organer. Representantene fra AKK fant ikke å kunne godta dette, uten at det samtidig ble gitt pålegg om utredning også av andre mulige modeller for sammenslåing. Fra direktoratet ble det åpnet for en slik mulighet, men da i en form som gjorde at den etter all sannsynlighet ville bli nedstemt på et seinere tidspunkt av de andre verk i Vesterålen. På denne bakgrunn, fant ikke representantene fra AKK at de kunne underskrive protokollen, da de mente at det måtte utredes flere modeller.

Også når det gjalt ENØK-problematikken ville ovennevnte struktur være aktuell, men hette det: «En del spesialkompetanse bør nok allikevel energiverket ha for å tilrettelegge intern og ekstern økonomisering.»

Etter Sortlandsmøtet, drøftet styret saken. Administrasjonen var av den oppfatning at det var like godt å gå sammen med de andre verk i Vesterålen om å utrede ei eventuell sammenslåing. Vedtaket som ble fattet på styremøtet, fikk derfor denne ordlyd: «Andøy Komm. kraftverks styre vedtar å gå sammen med Hadsel komm. kraftverk og Vesterålens Kraftlag om å utrede tekniske og økonomiske forhold med tanke på sammenslåing av Vesterålsverkene og etter Energidirektoratets retningslinjer.»

På styremøte i juni 1985, ga man uttrykk for at hvis det skulle være sammenslutning så ville AKK trolig være best tjent med at Nordkraft ble en samlende faktor for kraftverkene i nordre Nordland, og ikke fusjon med de andre kraftverkene i Vesterålen. I den forbindelse gikk man også inn for at Nordkrafts forretningskontor måtte flyttes fra Storjord til Lødingen. Det ville være mere fornuftig i forhold til den fordeling av aksjonærer man da hadde.

Det ble samtidig valgt to representanter til et hovedutvalg for å utrede muligheten for fusjon av Vesterålsverkene til et Vesterålen Energiverk. Energidirektoratet vedtok å engasjere og finansiere konsulentbistand for utarbeidelse av en ramme- plan for et fremtidig slikt energiverk.

Energidirektoratet presset videre på, og på deres anmodning ble det så holdt et forberedende møte på Sortland i begynnelsen av sep. 1985 for å se på mulighetene for rasjonalisering av kraftforsyningen i Vesterålen. For representantene fra AKK fortonte det

På et møte i Energidirektoratet 20. aug. 1986 satte formannen i Hadsel Komm. Kraftverk fram forslag om at det burde utarbeides en «intensjonsavtale» mellom Vesterålsverkene. Forslag til avtale kom opp til behandling i AKKs styre på møte 14. okt., men man fant ikke å kunne vedta og anbefale underskrift, og sendte forslaget tilbake til arbeidsgruppen med visse forslag til endringer. Det ble vurdert slik at en eventuell fusjon klart måtte vise til en teknisk/økonomisk fordel. Hvis så ikke var tilfelle, ville den ikke være berettiget, og i stedet virke distriktsnedbyggende.

gjøre noe med dette. AKK kjøpte og tok i bruk nytt kontor og verkstedbygg på Andenes. Bygget ble kjøpt fra «Vesterålen Industrier», som i stedet gikk inn som leietaker i deler av lokalene. AKKs tidligere kontor og lagerbygg ble solgt. Kraftverket manglet ellers betydelig garasjeplass i Risøyhamn, og lager for kabel og linjemateriell. Da det såkalte SVEMEK industribygg var til salgs, ble det etter befaring innledet forhandlinger i 1990 om kjøp av dette bygget. Et ikke uvesentlig moment i denne sammenheng, var et gammelt ønske om å samle alle kraftverkets aktiviteter i Risøyhamn under ett tak. Det viste seg imidlertid å være betydelige motforestillinger blant de ansatte til slik ordning. Hovedsaken gikk på beliggenheten av det såkalte SVEMEK-bygget - utafor det resterende av Risøyhamnsamfunnet. Ved nærmere undersøkelser viste det seg ellers å være en del skader på bygget som en ikke hadde vært oppmerksom på fra begynnelsen av, og at tilfredsstillende ombygging ville bli betydelig dyrere enn først antatt. Etter en del forhandlinger, ble bygget likevel overtatt fra Nordlandsbanken. Det skjedde i 1992. Garasje, lager og oppmøteplass for uteseksjonen ble etter hvert lokalisert her, mens administrasjonen fremdeles ble værende i administrasjonsbygget i Risøyhamn.

Anstrengelsene for å få til en fusjon mellom kraftverkene i Vesterålen førte ikke fram denne gang heller, selv om Energi- direktoratet «truet» med at ingen av Vesterålsverkene ville få statsstøtte før det forelå en bindende intensjonsavtale som var underskrevet av samtlige 3 elverk. Dette var sagt å måtte skje uten forbehold, og innen 01.01.90, seinere noe forlenget. Fusjon ble det likevel ikke. For AKK, var det hensynet til statsstøtte til planlagte prosjekter som var grunnen til at man ble med så langt det rakk. Seinere kom den nye Energiloven og snudde opp/ned på mange gamle forestillinger. Så også når det gjaldt sammenslutninger og aktuelle alternativer i den forbindelse. Det skal vi komme tilbake til. Det ble som nevnt, også arbeidet med planer om fusjonering av kraftverkene i Nordkraftområdet. Det var her flere modeller ute og gikk, men ingen av dem har fått nødvendig gjennomslag.

Den nye 22 kV-linja til Bleik ble ferdig i 1988 som planlagt. Linja var tenkt finansiert med statsstøttemidler. Det ble gitt 1 mill. kr. Resten ble dekket ved lån og bruk av fondsmidler. Når det gjaldt 132 kV-linja, så ble det etter konsulentutredning ikke funnet økonomisk forsvarlig å føre den fram til Andenes. I stedet ble det anbefalt å bygge en 66 kV-linje til, parallelt med den eksisterende. Forberedende arbeider med hensyn til trasevalg og stikning ble foretatt i 1988-89.

Byggkjøp og vindkraftverk AKK fikk etter hvert en del bygningsmessige behov som det måtte gjøres noe med. Det hadde f.eks. vært et ønske i mange år å kunne bygge garasje og lagerplass bl.a. for kabeltromler, på Andenes. Dette var blitt stilt i bero av budsjettmessige årsaker. På grunn av økende behov og ellers bedret økonomisk situasjon, fant man i 1987/88 tiden inne til å

Behovet for krafttilgang økte dessuten fremdeles, og i 1988 passerte disponibel kraft 100 GWh (102,5). Salget var samme år på

90,6 GWh. Resten tap i nettet. De siste tre av 1980-åra var imidlertid de mildeste «i manns minne». Nedbørsmengden var i tillegg stor, og det førte til høy elproduksjon hos aksjonærverkene i Nordkraft. Lovik kraftstasjon produserte f.eks. 6,08 GWh i 1989. Det tilsvarte 152 % av midlere årsproduksjon. Høy produksjon hadde man også ved Nordkrafts egne stasjoner. Nordkrafts kontrakt med statskraftverkene om levering av kraft, var likevel ikke til å komme forbi. Kraften måtte betales, selv om det ikke ble behov for store deler av den, og resultatet ble salg på spotmarkedet til «spot-pris». En ny og noe smertelig erfaring.

som der var foreslått, uttalte: «Vi har av og til inntrykk av at vassdragsingeniørene ser på kvar ein vasskvett som rinn i fjelli våre som ein vederstyggelighet som det snarast mogleg er om å gjera å få inn i ein tunnel.» Maleriske fosser ble borte. Omfattende oppdemninger og overføringer ga stygge sår og store forandringer i landskapet. Naturverntanken i forbindelse med vannkraftutbygging, grep om seg. Vi fikk omfattende protestaksjoner som f.eks. i forbindelse med Mardøla og Altaelva. Verneplaner ble utarbeidet og vedtatt. Dette førte bl.a. til at man måtte se seg om etter alternative kraftkilder, og AKK var ikke uinteressert i en slik utfordring. Første gang dette kan sees å ha vært oppe som egen sak i kraftverkets styre, var på møte i okt. 1987. Da gjaldt det bølgekraft. Det var snakk om å få til et bølgekraftprosjekt i Nordland, og skriv i den forbindelse fra Energiavd./Nordland Fylkeskommune ble behandlet på møtet.

Norge er et «vannkraftland». Riktignok er det beskjeden elproduksjon basert på vannkraft i Norge, hvis vi ser den i sammenheng med den samlede utbygging i verden. I forhold til folketallet, er den derimot langt større enn i noe annet land. I Andøy var man med helt fra begynnelsen av når det gjaldt utbygging av vannkraft, men de naturgitte forhold har ikke vært av en slik art at det har gitt de store utbyggingsprosjekter. De vassdrag som ble bygget ut var viktige nok - i sin tid - men den elektriske energi de kunne gi ble snart for lite i et samfunn hvor forbruket økte fortere enn noen hadde regnet med. Det lokale interkommunale/kommunale kraftverk måtte derfor allerede fra begynnelsen basere seg på tilførsel utenfra. En avhengighet som bare har øket med årene.

Styret i AKK sa seg meget interessert, og mente prosjektet ville kunne gi verdifulle praktiske erfaringer «for utnyttelse av en potensiell framtidig nødvendig energikilde.» Man forutsatte at Nordkraft ville stå sentralt i et slikt prosjekt, «spesielt sett på bakgrunn av at Nordkraft forhåpentligvis om ikke alt for lang tid overtar alle overliggende linjer i Nordkraftområdet.» Prosjektet ble ikke noe av, og det håp man hadde om at Nordkraft skulle overta «alle overliggende linjer i Nordkraftområdet», ble heller ikke realitet.

Når det gjaldt vannkraft og utbygging av den i sin alminnelighet, så var vel oppfatningen lenge at det var en ressurs som vi heldigvis hadde nok av - nærmest til «evige tider». Den ene store fossen etter den andre ble imidlertid temmet, og den tekniske utvikling gjorde det mulig med reguleringer og overføringer mellom vassdrag som man bare kunne drømme om tidligere. Denne utviklinga førte til at mange ble betenkt etter hvert, og symptomatisk i den forbindelse kan f.eks. være stortingsmann Jon Leirfall, som i forbindelse med Sira-Kvina utbygginga og den regulering

Neste gang gjaldt det vindkraft. Her hadde Andøy en viss tradisjon å ta vare på. Vi husker Dahles vindkraftverk på Myre i Dverberg fra 1916. Det hadde en 10 kW generator. Nå var vindkraft igjen aktuell på Andøya, men i en noe annen størrelsesorden. Første gang saken var oppe i AKKs styre, var på møte 26.02.90. Det ble da vurdert realisering av et mulig vindkraftprosjekt lokalisert til Andøy kommune. Styret stillet seg positivt til en slik tanke, som var ment å skulle skje i samarbeide

med Andøy kommune og Andøy videregående skole. Man forutsatte da 50 % av kostnadene finansiert av NVE, og resten dekket av kraftverket som lån/egenfinansiering. Styret forutsatte ellers økonomisk deltakelse fra Andøy kommune. Det var også meningen at prosjektet skulle være med å dekke opp eller innfri nødvendige behov i et undervisningsopplegg ved ei ny planlagt linje i energi/miljø ved AVS. Det ble ellers vedtatt å etablere kontakt med Institutt for energiteknikk på Kjeller for nødvendig befaring/lokalisering av prosjektet. Mulighetene for slikt vindkraftverk ble utredet, og i september samme år vedtok styret i AKK å investere i innkjøp av et vindkraftverk og montere det i Andøy forsyningsområde. Dette skulle nyttes til å skaffe seg kunnskap om ny teknologi, og dessuten i undervisningsøyemed ved Andøy videregående skole. Etter nødvendige anbud og vurderinger, ble det inngått kontrakt om kjøp av et dansk vindkraftverk på 400 kW. Dette skulle monteres på Kvalnes på Andøya. På grunnlag av de målinger som var foretatt, regnet man med en middelvind gjennom året på 7 m/sek. Dette ville i tilfelle gi en produksjon på ca. 1 GWh pr år, og representere ca. 1 % av AKKs kraftbehov. Den totale investering lå på ca. 3,8 mill. kr. Av dette ble det gitt tilskudd fra staten på 50 %. Vindkraftverket ble satt i drift pr. 1. aug. 1991, ganske nøyaktig 75 år etter at Ulrik Dahle startet opp sin «vindmotor».

Kvalnes vindmølle. transformator 500 kVA 690/2200 V. Høyden på tårnet er 30 m, og vingediameter 34 m. Høsten 1991 foregikk det lederskifte i AKK. Åsmund Karlsen sluttet som elverksjef etter oppnådd aldersgrense, og Svein Pettersen ble tilsatt i stillingen fra 01.10. Karlsen hadde da vært ansatt i elverket siden 1964, de siste 15 år som leder av bedriften. Åsmund Karlsen fikk være med på å lede AKK gjennom en betydelig periode med både «gode og onde dager». Mange viktige beslutninger og betydelige arbeidsoppgaver ble gjennomført i hans sjefstid. Det siste av særlig betydning han fikk være med på å få til, var det nye vindkraftverket på Kvalnes.

Dahles vindkraftverk fungerte mer eller mindre sammenhengende til 1944, altså i 28 år. Blir denne «rekorden» slått nå? Noe undervisningsopplegg i forbindelse med dette vindkraftverket er det imidlertid ikke blitt noe av foreløpig. Når det gjelder nærmere spesifikasjoner med hensyn til dette vindkraftverket på Kvalnes, så er det et Vestas WD 34-400 kW anlegg som består av en generator, spenning 690 V, og en

Det var litt av et «hjertebarn» for han, spesielt kanskje fordi Karlsen var meget opptatt av spørsmålet om å finne fram til framtidige fornybare alternative kraftkilder. Slike som kunne utnyttes på en fornuftig og regningssvarende måte. Dette ikke minst av miljøhensyn. Det var derfor sikkert med spesiell tilfredsstillelse at han så vindkraftverket satt i drift før han trakk seg tilbake. Svein Pettersen som nå tok over, hadde også lang «fartstid» i AKK. Han ble som nevnt tidligere, ansatt som driftsassistent i 1977.

mulighet kunden burde ha til å kunne utnytte prisforskjeller i kraftmarkedet. Rapporten førte i sin tur til Odelstingsprop. nr. 43 (1989-90), ENERGILOVEN. Den ble vedtatt, og trådte som nevnt i kraft fra 01.01.91. Innholdet var ganske revolusjonerende, og den endret med ett slag kraftbransjens rammebetingelser ganske formidabelt. Av de nye prinsipper som kom til uttrykk, kan nevnes: - elektrisk energi skulle så langt som mulig, omsettes som en annen markedsvare under vanlige konkurransebetingelser - det skulle skilles mellom energien som vare, og transporten av den. Denne transporten eller overføringen på ledningsnettet ble monopolisert og undergitt pålagte bestemmelser fra NVE når det gjaldt pris.

Energiloven og følgene av den Det mest skjellsettende i kraftverksammenheng som skjedde i 1991 er imidlertid ikke nevnt ennå. Det fikk ikke betydning bare for AKK, men for hele elektrisitetslandet Norge. Naturligvis er det ENERGILOVEN som trådte i kraft fra 01.01.91, det er snakk om.

Disse prinsipper ga nye rammebetingelser bl.a. som følger:

Den hadde sin bakgrunn bl.a. i en undersøkelse som regjeringen fikk satt i gang gjennom Senter for anvendt forskning ved Norges Handelshøyskole på slutten av 1980-tallet. Undersøkelsen skulle bl.a. se på det system vi hadde for ressursutnyttelse i kraftutbyggingssammenheng, og de omsetningsformer som ble benyttet innen elforsyningen. Den resulterte i en rapport som hadde flere konklusjoner som vakte oppsikt. Det gikk bl.a. på at

- oppdekningsplikten ble opphevet. Nå skulle kunden ha anledning til å kjøpe kraft hvor han måtte ønske. - elverket skulle derimot ha plikt til å ha et utbygd forsyningsnett som kunne føre ønsket energi fram til kunden. - transportprissystemet for kraft ble endret. Den gamle bestemmelsen om proporsjonal økning av transportprisen i samsvar med avstand mellom kjøper og selger, ble opphevet. I stedet kom det nå en fast avgift pr. kWh som ble levert inn på landets hovednett, og på samme måte en uttaksavgift pr. kWh for i sin tur å ta den inn på lokalnettet.

- eksisterende system ga grobunn for feilaktig ressursutnyttelse og investeringspolitikk. Investering i kraftutbygging ble foretatt selv om det var overskudd på kraft, landet sett under ett. - det var ikke økonomi som først og fremst ble lagt til grunn når det ble bygget ut, og derfor ble ofte de dyre alternativer valgt først. Dette fordi alle kostnader i sin tur kunne overføres på abonnentene. De muligheter det enkelte energiverk hadde til kraftutbygging i sitt nærområde, ble det primære. - omsetningsformene innafor elforsyningen ble funnet helt uegnet til å tilfredsstille den

Staten fulgte opp for sin del ved at Statskraftverkene ble oppdelt i en konkurransedel, STATKRAFT SF, og en overførings- eller monopoldel, STATNETT SF. Statnett har overtatt de oppgaver som Samkjøringen hadde, og det ansvar for hovednettet som lå til Statskraftverkene. Landets hovednett er ellers i prinsippet åpent for alle som ønsker å bruke det og

Styreformann Tore Malvik og everksjef Svein Pettersen markerer navnebytte (1994) til Andøy Energi AS. planer ved de enkelte elverk.

betaler de fastsatte avgifter, såkalt «third part of access».

Energiloven førte til nødvendige forandringer som ga helt andre muligheter for det enkelte verk, men som også gjorde at aktiviteten i enhver sammenheng måtte være så målrettet som mulig. Den konkurransesituasjon som nå oppsto, førte til behov for god oversikt og raske beslutninger. Et tungrodd beslutningsapparat var en direkte belastning i denne sammenheng.

Den nye energiloven førte naturligvis med seg betydelige utfordringer også for AKK når det gjaldt omstilling i samsvar med den. Det ble et både omfattende og krevende arbeide. I forbindelse med fornyet områdekonsesjon satte loven bl.a. krav om - omlegging av regnskap - rasjonell organisering - utarbeidelse av energiplan m/delplaner

Et annet moment som nå fikk forsterket betydning for AKK, var det forholdsvise sterke engasjement i Kobbelvutbyggingen som verket var gått inn i. På grunn av det lovverk som gjaldt på den tid bl.a. med hensyn til oppdekningsplikt, gikk man inn i en avtale som gjorde at AKK ble sittende med mye og dyr energi fra Kobbelv. Når så den nye energiloven kom, kombinert med flere milde vintre, og det ellers forekom ei viss nedbygging av kraftkrevende industri, så ga dette seg nega-

Omlegging av regnskapet fra kommunal til aksjeselskapsform foregikk i AKK over en 2-års periode (1991-92), og ble i det vesentlige gjennomført av kontorsjefen. Utarbeidelse av energiplan tok også til i 1991 og fortsatte hele 1992. Arbeidet ble utført som et samarbeidsprosjekt mellom de 5 minste elverk i Nordkraftområdet, der Hadsel kommunale kraftverk og AKK var fra Vesterålen. Her bygget man på tidligere utarbeidede midlertidige

tivt utslag i de kraftpriser AKK fikk å forholde seg til. Mens fastkraftprisen i markedet mot slutten av 1992 f.eks. var 12-15 øre pr. kWh, var prisen fordelt på fast og konsesjonskraft tatt ut etter Kobbelvavtalen, ca. 45 øre/kWh. Dette gjorde AKK meget sårbar i konkurransen. Det hadde her vært på sin plass med overgangsordninger.

og det ble foretatt ombygging og oppussing av kontorene ved hovedkontoret i Risøyhamn. Underetasjen ble nå innredet til spise- og møterom. Dette skjedde i 1992. Året etter var det mye uvær med storm og orkan i begynnelsen av februar. Uværet raste i flere dager, og verst gikk det kanskje ut over 22 kV-linja til Skjoldehamn med flere mastebrudd. Det ble også betydelige skader på andre deler av linjenettet i forsyningsområdet. Ellers ble det i 1993 foretatt bygningsmessig utvidelse og utskiftning av gammelt elanlegg i Dverberg trafostasjon, og man startet arbeide med internkontroll sammen med 3 andre energiverk i regionen.

For å motvirke disse uheldige utslag mest mulig, ble det satt i gang forskjellige tiltak. Ny organisasjonsstruktur ble vedtatt i 1993 med bl.a. egen markedssjef, og man startet vurdering av eventuell endret selskapsform (overgang til aksjeselskap). Som markedssjef ble tilsatt Bente Eide. Den vanskelige konkurransesituasjonen gjorde at man tapte en del kunder. Salg av kraft gikk f.eks. ned fra 96,1 GWh i 1992 til 89,3 i 1993, og videre ned til 80,55 i 1994. En vesentlig del av dette skyldtes at man mistet Forsvaret som kunde. De utgjorde rundt 15 GWh på årsbasis for AKK.

Kundeavgangen stabiliserte seg imidlertid etter hvert, og fra 01.07.95 var Andøya Flystasjon tilbake som kunde. Dessuten var det en betydelig forbruksøkning (5 %), fra 1994 til 1995. Dette førte til at totalt kraftsalg i 1995 ble på 107,1 GWh mot som tidligere nevnt, 80,55 i 1994. Men folketallet i kommunen har gått nedover hele tiden. Fra rundt 7.500 i 1979 var man f.eks. nede på 6.760 i 1987, 6.435 i 1991, og jubileumsåret gikk inn med et folketall på 6.095. Dette er ingen hyggelig utvikling, og en av de viktigste årsaker er som før nevnt, den meget betydelige nedbygging av forsvarets aktivitet i Andøy.

Fra 22.06.94 ble så AKK omdannet fra kommunal forretningsdrift til aksjeselskap under navnet Andøy Energi AS. For regnskapsdelen hadde det tilbakevirkende kraft fra 01.01.94. Organisasjonsstrukturen ble tilpasset den nye drift, med et styre som øverste organ, og en administrerende direktør som daglig leder av selskapet. Svein Pettersen ble konstituert i den nye stillingen inntil Johnny Karlsen ble ansatt og tiltrådte pr. 01.04.95. Ny driftsingeniør ble også tilsatt. Det var Arne Lorentsen som kom inn fra 01.02.95, etter at Oddmund Johansen hadde fungert i stillingen fra Eivind Olsen sluttet. Seinere ble det foretatt omorganisering og opprettelse av stilling som driftssjef. Arne Lorentsen gikk da inn der. Nå hadde man det ledelsesteam som har ført bedriften inn i jubileumsåret.

Når det nå likevel ser ut til å ha lykkes å stabilisere kundegrunnlaget på en markedsandel på 95 % i eget konsesjonsområde, så tyder det på at de endringer som er foretatt har ført til en mere smidig og effektiv bedrift. Av vesentlig betydning i denne sammenheng er ikke minst at Andøy Energi AS selv har overtatt ansvaret for kraftdisponeringen. Dette skjedde fra 01.05.95, og var tidligere håndtert av AS Nordkraft. Man kan nå utelukkende ta hensyn til hva som tjener eget selskap best, og gjennomføre beslutninger på en mye hurtigere og mer målrettet måte i forhold til eget selskap. Egenkompetanse i kombinasjon med riktig håndtering fra samarbeidspartner Markedskraft AS har gitt positive resultater for Andøy Energis prisbilde.

Samtidig som disse omveltningene skjedde m.h.t. organisasjonsstruktur og selskapsform, måtte livet gå sin vante gang i kraftverkssammenheng. Man kom omsider i gang med planlagte fjernstyringstiltak etter flere forsinkelser,

Fortid og fremtid

nestformann, og satt der fortløpende i 10 år. Så var han ute til 1971, kom da tilbake og ble valgt til formann fra samme år. Dette vervet hadde han sammenhengende til og med 1983. Så «trappet han ned» med å være nestformann i 2 år, til og med 1985, før han trakk seg tilbake. I sannhet en imponerende innsats.

Vi har nå sett på det vesentlige i forbindelse med utbygging av elektrisk kraft i Andøy. Det har på mange måter vært en beveget og omskiftende periode. På bakgrunn av den utvikling som har foregått, er det likevel med behersket og realistisk optimisme Andøy Energi AS går inn i jubileumsåret.

«Vi lenker oss selv til kreftene vi temmer», sier forfatteren Stein Mehren et sted, og det har vel også hatt betydelig gyldighet når det gjelder vannkraften. Mange vil kanskje i den forbindelse si at flere elverk, bl.a. Andøy Energi AS, har «lenket seg» så hardt til Kobbelvkraften at det har gått på «den økonomiske helse» løs. Det er riktig at dette har vært til alvorlig bekymring - spesielt sett i sammenheng med Energiloven. En endring her til det bedre må forventes å komme, kanskje allerede i jubileumsåret. Utviklingen av skattleggingen er imidlertid et annet usikkerhetsmoment.

Likviditeten som var noe anstrengt i begynnelsen av året 1995, har forbedret seg til å være meget god. Total likviditet ved årets slutt lå på omtrent samme nivå som langsiktige lån på samme tid. Det er en tilfredsstillende utvikling. Et annet positivt trekk er resultatet av den effektivitetsundersøkelse NVE foretok blant nesten samtlige elverk i Norge. Her plasserte Andøy Energi AS seg helt oppe blant de beste. Dette gir naturligvis en betydelig tilfredsstillelse, og viser at man er på rett vei, men samtidig blir det en utfordring til å sette seg nye mål og tilpasse innsats i forhold til resultat slik at man kan beholde effektiviteten også i fremtiden.

Andøy Energi AS er først og fremst et distribusjonsverk, med liten egenproduksjon. Hvis egenproduksjonen i tilfelle skal høynes, må det skje med annet utgangspunkt enn vannkraft. Det er etablert ett vindkraftverk i kommunen. Foreløpig er investeringskostnadene med slik produksjon så høy at den strøm som produseres ikke er konkurransedyktig i forhold til f.eks. vannkraft, hvis det aktuelle elverk skal bære hele kostnaden. Med 50 % tilskudd fra staten som i Andøys tilfelle, vil det være konkurransedyktig. Dessuten kan forholdene endre seg over tid, og da det som kjent ikke er mangel på vind over Andøya, kan slik produksjon lett bli aktuell. I overskuelig fremtid er det likevel realistisk å regne med at det vesentlige av den elkraft vi skal benytte må hentes inn utenfra. Det betyr behov for klarsyn og effektivitet i alle ledd i organisasjonen.

Fremtiden ja, hva med fremtiden? Den er det vanskelig å spå om som kjent. Vi har sett hvordan utviklingen har gått i vår kommune når det gjelder elektrisk kraft, helt siden det første gang kom «glo i strengan» på Bleik for over 90 år siden. Vannkraften ble temmet, og etter hvert kom hele Andøysamfunnet med og fikk del i disse godene. I år feirer vi så jubileum for konstitueringen av det elverk som har hele kommunen som konsesjonsområde, og som har bestått gjennom 50 år, riktignok under tre forskjellige navn. Det har hele tiden vært en viktig faktor i utviklingen av kommunen. De fleste personer som var med på å dra i gang dette tiltaket er nå borte, men en gjenlevende finnes dog. Det gjelder Inge Joh. Jørgensen, Andenes. Han ble innvalgt i styret allerede på det historiske første konstituerende møte i Risøyhamn 17. sep. 1946 som

I den forbindelse er det riktig å trekke fram de ansatte. Andøy Energi AS hadde ved inngangen av jubileumsåret 21 ansatte og 2 lærlinger. Det er grunn til å påpeke betydningen av

deres innsats på alle felt. Vi tenker på montørene som må rykke ut når forsyningen svikter, selv om uværet raser og vi andre er glad vi kan holde oss inne og henge på telefonen og klage over strømmen som ble borte. Det gjelder kontoransatte som holder orden på papirmølla og sørger for at maskineriet i så måte glir som det skal. Og alle de andre, fra administrerende direktør med alle tråder i sin hånd, til lærlingene som i sin tur skal være med å erstatte dem som etter hvert faller fra. De er bedriftens største aktivum, og fortjener befolkningens beste takk i jubileumsåret. Slik har det vært gjennom de 50 år som er gått, og det er ønskelig at det også vil fortsette framover. Da kan Andøy Energi AS se fremtiden lyst i møte.

FORKLARING AV NOEN KRAFT-UTTRYKK. V = volt kV = kilovolt = 1000 V Dette er måleenheter for elektrisk spenning. Hvis den elektriske energi skal sendes over lengre avstander, må spenningen økes. kVA = kilovoltampere MVA = megavoltampere = 1000 kVA Dette er måleenheter for «strømstyrke» eller elektrisk ytelse. kW = kilowatt = 1000 W MW = megawatt = 1000 kW hk = hestekraft = 0,736 kW Dette er måleenheter for effekt. kWh = kilowatt-time = 1000 Wh MWh = megawatt-time = 1000 kWh GWh = gigawatt-time = 1 mill. kWh Dette er måleenheter for energi.

Andenes

Andøy Energi AS forsyningsområde

Bleik

Kvalnes vindmølle

Nordmela

Åse Risøyhamn Lovik kraftstasjon

Myre Medby

Sortland transformatorstasjon

Hinnøy koblingsanlegg