Fjellsprengeren nr.1 / 2013

Kundemagasin fra Orica Norway AS

Fjellsprenger’n Nr. 1 - mai 2013 - 24. årgang

Sprengning under vann på Træna ... side 23

uni tronic™ 600 på Embretsfoss ... side 36

Profilen ... side 46

Rekordleveranse ...side 62

Unikt skiferbrudd i Valdres ... side 8

Fjellsprenger’n 1/2013

1

Verdens ledende sprengstoffleverandør Orica har et unikt logistikksystem og en distribusjonskjede som sikrer at kundene får det de skal ha til avtalt tid. Vi har bulkstasjoner og tyngdepunktslagre fordelt over hele Norge.

Det gjør at vi alltid er tilgjengelige, vi er aldri langt unna, og kan forsyne kundene i løpet av kort tid.

Hver eneste dag er vår flåte av lade-, produksjonsog servicebiler ute på veiene. Vi distribuerer raskt og effektivt til alle hjørner av Norge.

Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01 nordics@orica.com

www.oricaminingservices.com

Innhold Arvesølvet skal fram

s. 4

Unikt skiferbrudd i Valdres

s. 8

Nye ADR-regler trer snart i kraft s. 18 Felles Europeisk Skytebassertifikat?

s. 22

Gode på bunnen Undervannssprengning på Træna

s. 24

uni tronic™ 600 Ilddåp på Embretsfoss

s. 36

Nye Embretsfoss kraftverk

s. 42

Profilen: Jarle Bøckmann

s. 46

Erverv av eksplosiver

s. 56

Sprengning av gassbeholder, DK s. 49

Nord-Norge Regionsjef Knut Ivar Hesjedal , mobil: 995 38 514, knut.ivar.hesjedal@orica.com Vest Norge Regionsjef Arve Marigård, mobil: 911 90 228, arve.marigard@orica.com

Kurs i betongsprengning, DK

s. 60

Rekordleveranse fra Engene

s. 61

Track & Trace-direktivet

s. 68

Syd-Norge Regionsjef Ståle F. Nilsen, mobil 484 07 008, stale.nilsen@orica.com Øst-Norge Regionsjef Kjetil Morstad, mobil: 936 68 833, kjetil.morstad@orica.com Under jord / tunneler Olaf Rømcke, mobil: 918 70 456, olaf.roemcke@orica.com Forhandlere Hans Peter Moe, mobil: 905 41 289, hans.peter.moe@orica.com Teknisk Service Vegard Olsen, mobil: 988 56 373, vegard.olsen@orica.com Nitro Consult / Teknisk service Espen Hugaas, Mobil: 905 89 3 21, espen.hugaas@orica.com

Fjellsprenger’n 1/2013

2

Har du kommentarer eller forslag til innhold for Fjellsprenger’n, vennligst ta kontakt med: Thor Andersen.

Telefon 32 22 91 47 Mobil 900 48 215 email: thor.andersen@orica.com

Kjære lesere.

I skrivende stund ser jeg ut gjennom vinduet at bjørka begynner å få et grønnskjær. Etter en lang og kald vinter er dette et etterlengtet syn. Det gjør noe med oss. Man føler at energien som er tappet i løpet av de siste månedene plutselig er tilbake. Nå er det bare å hente fram sykkelen og komme seg ut i naturen, se på farger, kjenne på lukter og lyder som er tilbake etter vinterdvalen. En ren vitamininnsprøytning.

Man merker det på pallen eller andre sprengningssteder også.

Alt går så mye lettere. Til og med praten går lettere når man får av seg den tunge termodressen. Det er bare å trå til fra morgenen av uten å tenke på brøyting, snømåking, fremkommelighet og stresset med korte dager.

Til tross for harde og mørke vintre er jo dette landet i en særstilling i Europa. Vi ser hvordan bygge- og anleggsvirksomheten nærmest har stoppet totalt opp i enkelte land. Dette har resultert i at utenlandske entreprenørselskaper finner Norge mer og mer interessant. Ved enkelte anleggs- og byggeplasser kan man høre en mengde forskjellige språk. Det skal bli interessant å følge denne utviklingen fremover.

Selv med mange store og mindre prosjekter på gang, ser det ut som om utbygging og oppgradering av veier og jernbane er et nærmest endeløst prosjekt. Det er bare å håpe at de bevilgende Svein Hegna Markedsansvarlig, Norge myndigheter ser det på samme måte og åpner opp for et høyere tempo i utbyggingen.

Mineralleting er ett område hvor det etter all sannsynlighet blir en betydelig virksomhet i årene fremover. Mange mener at det vil bli de de rike mineralforekomstene som skal sikre nasjonaløkonomien når oljevirksomheten en gang tar slutt. I dette nummeret av Fjellsprenger’n kan du lese en omtale av mineralmeldingen. Vi vil følge opp med innlegg om leteaktivitet i senere nummer av bladet.

Eksplosiver kan benyttes til så mangt. Ikke var jeg klar over at våre produkter er med på å sette farge på tak over hele Europa.

I artikkelen om Icopals skifergruve på Rogne i Øystre Slidre kan du lese om den helt spesielle skiferforekomsten i området. Ser du ut gjennom vinduet er jeg ganske sikker på at du ser minst ett tak som er tekket med shingel eller takpapp der de små skiferbitene kommer nettopp fra Øystre Slidre.

Man leser daglig om utvikling av elektroniske hjelpemidler i hverdagen. Også i vår bransje foregår det en kontinuerlig utvikling på dette området. Vi er stolte over å lede utviklingen innen elektroniske tennsystemer. Vi introduserer nå ”Next Generation” tennsystemer i markedet. Vårt overjordssystem uni tronic™ 600 ble benyttet under tøffe sprengningsforhold ved Embretsfoss. Dette er skildret lenger inne i bladet.

For øvrig håper jeg du finner innholdet i dette nummeret interessant. Det er artikler fra sprenging under jord, under vann og i dagen. Det er også en del stoff om direktiver og transport- og ervervsbetemmelser som er verdt å få med seg.

Vi tar mer enn gjerne imot forslag til innhold, ris eller ros. Har du noe på hjertet kan du kan du gjerne kontakte redaktøren: Thor Andersen, Telefon 32 22 91 47, Mobil 900 48 215, epost: thor.andersen@orica.com God lesning og god sommer!

Svein Hegna, Markedsansvarlig, Norge

Fjellsprenger’n 1/2013

3

”ARVESØLVET” SKAL FRAM

Regjeringen lover økt satsing på mineralnæringen Kobberkis Foto: Faculté de pharmacie de Paris N°3998/Wikipedia

Interessen for metaller og mineraler har ikke vært større på mange år. Enkelte spår at mineraler kan bli ”den nye oljen” i Norge. Nylig presenterte regjeringen sin framtidige strategi for norsk mineralbransje.

Mineralnæringen ute i verden seiler i medvind. Befolkningsveksten og den teknologiske og økonomiske utviklingen fører til at etterspørselen etter mineraler og metaller stadig øker, og dermed også prisene. Bare i Norge ble det i 2011 brukt mineralske råstoffer tilsvarende 13 tonn per person!

Særlig har utbredelsen av forbrukerelektronikk fått metallbehovet til

Fjellsprenger’n 1/2013

4

å fyke i været. Elektroniske kretskort i datamaskiner, mobiltelefoner og annet elektronisk utstyr kan inneholde flere titalls ulike metaller.

En stabil tilgang på metaller og mineraler er en forutsetning for fortsatt økonomisk vekst. Men tilgangen på dem er usikker. Mange metaller blir produsert av få land og få selskaper, og en stor del av verdens mineralutvinning foregår i politisk

ustabile områder. Å skape en sikker forsyning er derfor en av de største utfordringene vesten har å håndtere i våre dager.

Europa tar tak Den ustabile råvaretilgangen førte til at EU satte forsyningssikkerheten på dagsorden i 2008. Det ga igjen støtet til at en rekke land begynte å legge strategier for hvordan de

kunne styrke sin hjemlige mineralindustri for framtida. I Norden lanserte Finland sin mineralstrategi allerede i 2010, mens svenskene fulgte etter i februar 2013. 13. mars i år var det Norges tur, da nærings- og handelsminister Trond Giske presenterte regjeringens mineralmelding, Strategi for mineralnæringen.

Ikke på mange tiår har mineralnæringen stått høyere på den politiske dagsorden enn i dag. Meldingen fra Nærings- og handelsdepartementet er klar i sin ambisjon: Heretter skal det bli fart på mineralproduksjonen i Norge!

– Nå skal ”arvesølvet” kartlegges, lover statsråd Giske i en pressemelding fra departementet. Han varsler ”tidenes skattejakt” i Norge, og tror at nye mineralprosjekter vil gi utkant-Norge et kraftig løft og staten store skatteinntekter i årene som kommer.

Mineraler må til for å vokse For Norge er rikt på mineralressurser. Ifølge Norges geologiske undersøkelse (NGU) finnes det drivverdige metallressurser til en verdi av om lag

i Norsk mineralnæring i størrelse.

Omsetning i norsk mineralnæring for i 2011: • Byggeråstoffer (pukk og grus): 4,7 milliarder kroner.

• Industrimineraler: 2,9 milliarder kroner.

• Metaller (primært jern): 2,5 milliarder kroner.

• Kull: 1,4 milliarder kroner.

• Naturstein: 900 millioner kroner.

Kilde: Strategi for mineralnæringen, 2013.

1400 milliarder kroner i den norske fjellheimen. I tillegg kommer verdien av pukk- og grusressurser, naturstein, kull og industrimineraler. Til sammen vil dette være et vesentlig bidrag til Europas ressurstilgang.

Allerede i dag eksporterer Norge store mengder mineraler til Europa og andre markeder, i første rekke titanmineraler, jernmalm, kull, kalk, kvarts, nefelinsyenitt, olivin, pukk og naturstein. Dessuten er Norge Europas største produsent av aluminium, ferrolegeringer, kunstgjødsel, manganlegeringer, nikkelmetall og silisiummetall – produkter som er basert på import av mineralråstoff for videre bearbeiding I 2011 hadde norsk mineralnæring 6000 ansatte fordelt på 833 bedrifter og 1104 uttakssteder. Samme år omsatte næringen for 12,4 milliarder kroner. 60 prosent av all produksjon gikk til eksport. Faktisk har næringen hatt en positiv utvikling siden 2005, med unntak av en kortvarig nedgang under finanskrisen i 2008. De fleste mineralbedriftene er små, men de bidrar vesentlig til sysselsetting for en rekke underleverandører, transporttjenester og andre virksomheter i distriktene.

Mangelfull kartlegging Sannsynligvis finnes det i Norge metaller og industrimineraler som bare et fåtall land driver produksjon av i dag. Om disse forekomstene har noe kommersielt potensial, er ennå usikkert. En intensivert leting etter ressursene, og en god forvaltning av dem, forutsetter i alle fall at man har god kunnskap om den norske berggrunnen. Men mens Sverige og Finland for lengst har gjennomført en geofysisk kartlegging av nesten hele landarealet sitt, har Norge bare kartlagt rundt 30 prosent. Mye av det eksisterende kartverket er dessuten

av så dårlig kvalitet at bransjen har skrøpelig grunnlag for å vurdere drivverdigheten i de ulike forekomstene.

I 2011 fikk NGU penger av staten til et fireårig program for en mineralkartlegging av Nord-Norge. Arbeidet vil gi myndighetene oversikt over ressursene i omtrent tre fjerde-

i Mineraler over alt Mineraler er en viktig bestanddel i de fleste gjenstander som mennesker omgir seg med. Kaffekoppen du drikker av er framstilt av feltspat og leire.

Datamaskinen, pc-skjermen, mobiltelefonen og flisene på badet er framstilt av mineraler. Utvikling av nye miljøvennlige produkter, mer energieffektive produkter og bedre klima kan ikke realiseres uten tilgang på et mangfold av mineraler og metaller.

Elektronikkindustrien, og ikke minst utviklingen av ”grønn” teknologi, er avhengig av mineraler. Edelmetall slik som platina, blir brukt i bilkatalysatorer, og sjeldne jordarter som f.eks. neodym blir brukt i supermagneter i vindmøller og hybridbiler.

Norsk mineralindustri bidrar med en rekke mineraler som er nødvendige for samfunnet. Kalsiumkarbonat og kalkstein brukes i blant annet sement og papir. Ren kvarts benyttes i glass, keramikk og komponenter til optiske og elektroniske instrumenter og grafitt i litium-ion-batterier. Jernmalm går til stålindustrien og titan benyttes til hvitmaling (titandioksid), medisinske implantater og romfart.

Kilde: Strategi for mineralnæringen, 2013.

Fjellsprenger’n 1/2013

5

deler av landsdelen. I 2013 starter en tilsvarende kartlegging av Sør-Norge.

I tillegg skal mineralforekomstene på havbunnen langs kysten undersøkes.

– Målet er at 75 prosent av landet skal kartlegges med avansert utstyr, erklærer Trond Giske i pressemeldingen til mineralmeldingen. Det målet vil kunne nås i 2018. Kartleggingen blir et godt verktøy for bedriftene til å finne nye drivverdige forekomster.

Kapitalkrevende Mineralmeldingen bruker mesteparten av de 74 sidene på å oppsummere status for norsk mineralnæring. Den konkluderer med at landet har alle de forutsetninger som skal til for å bli en viktig leverandør av metaller og mineraler på verdensbasis. Og ikke bare kan vi regne med å finne nye, spennende forekomster. Takket være prisutviklingen og ny teknologi vil mineralindustrien i framtida kunne få til lønnsom drift av forekomster som tidligere ville blitt ansett for å ha et for fattig innhold av mineraler. Samtidig vil gamle forekomster få ny verdi, fordi de kan utnyttes mer effektivt med nye metoder.

i Norsk mineraleksport De fire store eksportmineralene i 2011 var jern, kull, kalkstein og pukk.

Andre viktige eksportmineraler er blokkstein (hovedsakelig larvikitt, ilmenitt (titan), olivin, nefelinsyenitt og kvarts/kvartsitt.

Kilde: Strategi for mineralnæringen, 2013.

Fjellsprenger’n 1/2013

6

– Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i, fastslår statsråd Giske. Mineralnæringen her hjemme skal også bli verdens mest miljøvennlige. Å etablere ny mineralvirksomhet krever langvarig planlegging og store investeringer. Ifølge meldingen kan det ta 7–10 år fra en leteprosess blir startet til mineraldriften begynner å høste inntekter. Manglende egenkapital er ofte en utfordring for aktørene for å kunne etablere seg på markedet.

Mineralmeldingen gjennomgår hvilke kapitalvirkemidler staten kan tilby via Innovasjon Norge og andre ordninger. Innovasjon Norge vil i 2013 få en ”Invest in Norway”funksjon, der formålet er å gjøre det lettere for utenlandske firma å etablere seg i Norge. I tillegg anbefales det statlige investeringsselskapet Investinor AS og forvaltningsselskapet Argentum Fondsinvesteringer AS som aktuelle finansieringskilder, mens SIVA (Selskapet for industrivekst) i årene framover skal satse mer på større industriprosjekter av lokal, regional og nasjonal betydning.

For å gjøre det lettere å etablere ny virksomhet og kunne tiltrekke seg utenlandsk kapital og mineralkompetanse, ønsker regjeringen å forenkle og effektivisere regelverk og rammebetingelser for næringen.

Et første skritt i retning en raskere saksbehandling, har bransjen allerede fått gjennom innføringen av den nye Mineralloven i 2010. Hvilke andre tiltak det er som kan forenkle etableringen, er meldingen mer uklar på. Den understreker imidlertid at det er mineralbedriftene selv som må utnytte mulighetene. Én av mulighetene består av de ca. 25 millioner kronene som staten hvert år bevilger til forskning og ut-

i Mineralbransjene Det er vanlig å dele mineralnæringen inn i fem hovedgrupper av råstoffer: • Byggeråstoffer (pukk, sand og grus) • Industrimineraler (kalkstein, dolomitt, olivin, kvarts og grafitt m.fl.)

• Metallmalmer (jern, nikkel og ilmenitt m.fl.)

• Naturstein (larvikitt, granitt, skifer m.fl.)

• Energimineraler (steinkull og torv) Kilde: Strategi for mineralnæringen, 2013.

vikling innen mineralnæringen. Midlene forvaltes av Forskningsrådet.

Ifølge mineralmeldingen har mange aktører ikke utnyttet mulighetene som ligger i ordningene som Forskningsrådet tilbyr.

Trenger mineralkompetanse De siste årene har mineralnæringen meldt om stadig større rekrutteringsproblemer. Ikke minst er det stor mangel på bergingeniører. Meldingen setter sin lit til regjeringens realfagstrategi for perioden 2010– 2014, som ble lagt fram for tre år siden. Strategien har som hovedmål å øke rekrutteringen til matematiske, naturvitenskapelige og tekniske fag.

Dessuten varsler regjeringen at den vil vurdere å opprette flere studieplasser innen realfag og teknologi i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.

Ut over dette ønsker regjeringen

at næringslivet og utdanningsinstitusjonene skal samarbeide tettere i framtida. Fra 2011 er alle universiteter og høyskoler pålagt å etablere egne råd for samarbeid med arbeidslivet. Rådene skal fungere som en arena der mineralnæringen kan ta opp kompetansebehovene sine med lærestedene og samtidig utveksle kunnskap med andre ”geologtunge” næringer, som oljeindustrien.

På et lavere plan peker meldingen på at fagskolene er viktige for mineralnæringen. Fagskolene drives av fylkeskommunene, som prioriterer fagtilbudet etter de behovene næringslivet har til kompetanse og arbeidskraft i regionen. En dialog mellom fylke, fagskoler og mineralnæringen er avgjørende for at det utdannes nok arbeidskraft til næringen.

Mineralmeldingen poengterer at det finnes relevante realfagmiljøer ved NTNU i Trondheim, Universitetet i Tromsø, og Høgskolen i Narvik. I 2013 har regjeringen bidratt med pengestøtte til et professorat i mineralteknikk ved NTNU, og også bevilget støtte til et nytt professorat i malm- og ressursgeologi ved Universitetet i Tromsø.

Byråkratiske tiltak Regjeringens mineralmelding signaliserer mye vilje til å satse på norsk mineralbransje. Det er imidlertid langt mellom de konkrete og forpliktende tiltakene.

Meldingen slår fast at den vil ”styrke dialogen med næringen om de langsiktige behovene for ut-

i

danning og rekruttering, og den vil vurdere en styrking av kompetanseutviklingen i mineralnæringen for å møte kompetansekravene i den nye mineralloven”. Hvordan dette skal skje, blir ikke utdypet.

Regjeringen lover ellers å ”legge til rette for sameksistens mellom mineralvirksomhet, andre næringer og samiske interesser”, men unnlater å konkretisere. Derimot understrekes det at næringen må finne de beste miljøløsningene slik at belastningen på miljøet blir så liten som mulig.

Kjemiske utslipp skal unngås, og restmasser minimaliseres.

Meldingen forventer at den kommunale og regionale arealplanleggingen tar hensyn til mineralressursene, at planprosesser som omhandler mineraluttak gjøres forutsigbare, effektive og kunnskapsbaserte, og at fylkeskommunene bør vurdere å tilknytte seg geologisk ekspertise.

For å få til en fornuftig og effektiv forvaltning av mineralressursene skal NGU innen 2014 utvikle et klassifikasjonssystem for mineralressurser

basert på verdiskapingspotensial og regionale ressursbehov, samtidig som Direktoratet for mineralforvaltning skal få midler til å styrke sin bemanning. Direktoratet skal også utarbeide en kompetanseplan ”som gjør etaten godt rustet til å utføre sine oppgaver”, og det skal satse på digitale løsninger for å få til en mer effektiv saksbehandling, veiledning og kommunikasjon med brukerne.

Mineralnæringen har ventet lenge på denne meldingen. Optimistene tror at den kan være starten på et nytt industrieventyr, andre syns tiltakene er for lite ambisiøse og avventer regjeringens videre arbeid med strategien.

Kilder Fjellsprenger’n har snakket med, sier at det er positivt at meldingen åpner for mer samhandling på tvers av næringene, men at meldingen er svak på tiltak. Til sammenlikning er Sveriges mineralmelding langt mer konkret på hva de skal jobbe med.

Om meldingen får noen forløsende effekt på mineralbransjen, gjenstår å se.

Lading av salve for utvinning av hvit anortositt ved Gudvangen Stein

Har du meninger om den nye mineralmeldingen?

Fjellsprenger’n ønsker å følge opp meldingen og mineralletingen i norske fjell utover året, og vil gjerne høre fra deg.

Fjellsprenger’n 1/2013

7

UNIKT SKIFERBR Icopal Rogne setter farge på Europa

Fjellsprenger’n 1/2013

8

RUDD I VALDRES

Ny salve lades og kobles på en av stuffene i fjerde etasje i skiferbruddet på Rogne. Kutten i midten består av fire grovhull på 95 mm. Til venstre i bildet sees prillsdunken som mater borhullene med Exan™.

F.v: Gunnar Skogen, Oddbjørn Nereng og Odd Ingar Rognstad.

Fjellsprenger’n 1/2013

9

Vi har ikke mange gruver igjen her i landet. Norges eneste skifergruve ligger på Rogne og er et av våre mest spesielle bergverk. Selv internasjonalt er det noe for seg selv.

Utsikt over Kolstadbygda en grå vinterdag. Nederst i dalen renner elva Begna.

Det er vakkert i Kolstadbygda i Øystre Slidre. Et vintereventyr av et skoglandskap kranser den krokete riksvei 51 oppover bakkene fra Fagernes til Rogne-grendene, og øverst i lia har vi flott utsikt over dalføret. Hvis du svinger til høyre her oppe og følger den bratte Bergavegen enda to-tre kilometer til værs, kommer du til Icopal Rogne. Herfra, 805 meter over havet, er utsikten om mulig enda flottere. Fra steintippen kan du se hele Jotunheimen.

Dessverre ha værguden stått opp med feil fot først i dag. Skydekket

Fjellsprenger’n 1/2013

10

er lavt og snøfillene fyker, så vi ser ingenting av de ruvende toppene.

Gamle skifertradisjoner Icopal Rogne er Norges største skiferbrudd. I motsetning av hva man kanskje skulle tro, er det ikke et dag-

brudd, men ei underjordisk gruve – den eneste skifergruva i landet.

Anlegget ligger i et område som er pepret med gamle skiferbrudd.

– Her i distriktet har det vært drevet skiferuttak helt siden 1600-tallet og kanskje enda tidligere, forteller produksjonssjef Bjørn Ketil Mork (40).

50–60 gamle brudd ligger tett i tett bortetter åsen Skarvemellin.

Hver gård i lia eier en teig som strekker seg fra dalbunnen til åskammen.

I gamle dager slo gjerne tre–fire grunneiere seg sammen om et ski-

ferbrudd for å spe på inntektene fra gården. Skiferen står nemlig helt ut i dagen, så det var lett å komme til.

I 1899 ble AS Valdres Skiferbrud stiftet. Selskapet samlet flere av de små gruvelagene og systematiserte driften. Den gang var det steinplater som gjaldt, og den blå og grønne fargen gjorde Valdresskiferen attraktiv. Skiferen ble kløyvd og polert, og brukt til benkeplater og bordplater, og etter hvert til bakbunner i sikringsskap. Mesteparten ble likevel klippet til takstein, og store mengder ble eksportert.

– Den rike skiferforekomsten skal ha vært en viktig grunn til at Valdresbanen ble lagt hit, sier den historieinteresserte gruvesjefen.

hver dag bringer lass på lass opp fra gruva, og den skrå bunnen er sleip av steinstøv. Sjakta skrår nedover i fjellet med 17 graders vinkel, og vaggen gjør unna lengden på 320 meter i løpet av fire minutter. Når vi stanser, befinner vi oss på kote 725 m.o.h. Dermed skulle vi være om lag 80 meter under bakken.

– Nå om vinteren er det relativt tørre forhold her inne, kommenterer gruvebasen, Oddbjørn Nereng (40).

Det er han som styrer ”skuta” og sørger for at vi stanser på trygg avstand fra lasteluka under steinsiloen.

– Men i sesongen kan det være vått.

Leirskiferen inneholder en del slepper med vann, og de gamle gruvehullene over oss bidrar til innsiget.

Produksjonssjef/Skifer Bjørn Ketil Mork er stolt av mannskapet sitt hos Icopal Rogne.

Hektisk høysesong Vaggen starter nesten umerkelig. Så glir vi overraskende mykt ned i sjakta og lar mørket sluke oss. Snart er den lysegrå vinterhimmelen bare en prikk langt der oppe.

Det er den samme stålvogna som

Nereng er leder for et fast team på fire mann. Nå venter han til kollegene Gunnar Skogen og Odd Ingar Rognstad har klatret ut av vaggen, så følger han etter selv. Fjerdemann på laget har allerede begynt på ettermiddagsøkta og er i full gang

med å bore på en ny stuff.

De fire er de eneste som jobber nede i selve gruva. Her gjør de det meste selv: Borer, lader, laster og skrur. De eneste fagfolkene de trenger hjelp av utenfra, er elektrikere og de som utfører servicer og årskontroller på utstyret.

Med ”sesongen” mener Nereng høysesongen i barmarkshalvåret.

Virksomheten på Icopal Rogne svinger med etterspørselen, og den er størst fra april til oktober. Da er det full drift hele døgnet, og det gås tre skift i fabrikken. Om vinteren går mye tid med til å gjøre vedlikeholdsoppgaver, samtidig som det blir produsert skifer til lager. Når Fjellsprenger’n besøker Rogne midt i februar, er produksjonen så smått i ferd med å ta seg opp igjen etter vinteren.

Sveitserost Gruvegangene skyter av gårde i alle retninger inne i åsen. Vi får følelsen av å skulle finne fram i en sveitserost. Skifergruva består av seks etasjer med ganger som løper på kryss og tvers. Mellom hver etasje er det ti meter fjell.

I dag er Icopal på Rogne et av Norges aller største skiferbrudd, og det eneste der driften foregår under jord. Skiferåren strekker seg fra Dale i Østre Slidre til Etnedal i SørAurdal, en strekning på bortimot tre mil. Den enorme forekomsten er om lag 100 meter bred i bunnen, men smalner av til rundt 75 meter i toppen – omtrent som en langstrakt underjordisk terrasseblokk.

Kvaliteten er nesten uendret hele veien, men lagdelingen endrer seg dramatisk fra bunn til topp; fra en åpen vifteform øverst til en lukket vifteform nederst.

– Forekomsten begynner rimelig bratt ute i dagen, forklarer pro-

Fjellsprenger’n 1/2013

11

Gruveskiftet går om bord. Vaggen og sjakta er eneste atkomst til gruva.

Alt som skal inn i eller ut av den, blir transportert med den lille vogna.

Fra venstre: Gunnar Skogen, Odd Ingar Rognstad og Oddbjørn Nereng.

duksjonssjef Mork. – Der står den nesten ”oppreist” i 45–60 graders vinkel. Så flater den mer og mer ut jo nærmere den kommer bånn.

Skiferåren gjennom Valdres består av to separate skiferlag. I det øvre laget er skiferen blå, i det nederste er den grønn.

– Hva har den grønne og blå skiferen å si for produksjonen?

– I gamle dager var man nøye på å skille mellom den blå og grønne kvaliteten under selve uttaket. Nå har fargene i mange år blitt blandet i siloen, og så blander vi dem igjen i fabrikken. Det er viktig at de blandes mest mulig likt, spesielt av hensyn til naturfargene vi leverer, men også for det vi skal farge inn.

Skifer i mange farger For det er nettopp innfarget skifer Icopal produserer. Valdresskiferen er den eneste skifertypen i Norge som er fargbar, takket være en unik mineralogisk sammensetning. Kvaliteten er også svært sjelden i utlandet.

– Vi har 25–30 ulike fargevarianter i sortimentet, sier Mork. – Akkurat nå er det kullsvart som er mest populært.

Steinmassene som blir sprengt ut inne i fjellet, blir kjørt med dumper

Fjellsprenger’n 1/2013

12

til ei tippsjakt ovenfor knuseriet. Etter hvert som fabrikken trenger ny forsyning, sendes skiferen gjennom knuseriet, som også befinner seg i gruva, og lagres i to 17 meter dype siloer. Derfra frakter vaggen den grovknuste steinen opp til tipptårnet og videre på transportbånd til mølla, som maler materialet til ”korn” i ulike størrelser. Til slutt ender skiferen i fargeriet der den tilføres et fargestoff og brennes.

Icopal Rogne selger skifer i fem ulike fraksjoner: A (2 mm), miniA (1,7 mm), D (1 mm), U og F. De siste har konsistens som ”filler” eller ”mel”, med en korngradering på ca 250 µm (mikrometer).

Fraksjoner på mellom 1 og 2 millimeter brukes til shingel og takpapp.

Finstoffet, fraksjonene U og F, blir nyttet til underlagspapp og til stamme i papp og shingel.

– Før brukte man ofte kalk til stamme, og det gjøres fortsatt mange steder. Men kalk kan føre til at det oppstår groing, eller algevekst, i produktet. Det skjer ofte i MellomEuropa, der klimaet er varmere og fuktigere. Brukes skifer i stedet, kan groingen minskes betydelig.

Produksjonsvolumet hos Icopal

Rogne ligger på rundt 23 000 tonn i året. Alt blir brukt til overflate på takpapp og shingel, og alt blir solgt innen Icopal-systemet, der Isola er den største kunden: I fjor kjøpte de godt og vel 55 prosent av produksjonen.

I tillegg leverer Icopal Rogne skifer til Icopal-avdelingene i Norge, Finland, Sverige, Danmark, Tyskland og Frankrike. Icopal Norges fabrikk på Fjellhamar utenfor Oslo nyttiggjør seg bare en liten del av massen; først og fremst D-strø, som de lager underlagspapp av.

Alt blir transportert ut fra Rogne i tankbiler eller i storsekk på lastebiler og vogntog. Bortimot 30 vogntog i uka kommer hit når det nærmer seg fellesferien.

Gruvebas Oddbjørn Nereng lader med Exan™ fra liften. Vernebriller og ansiktsmaske er et must. Støv er en del av atmosfæren i gruva.

Den er ikke giftig, men kan være sjenerende.

Nye tennere fordoblet inndriften Inne på stuffen er det trangt. Gruvegangen er ti meter bred og seks meter høy. Hver salve består av 100 ladehull, hver med en diameter på 41 mm og en lengde på fire meter.

– Skiferen er vâr for slepper og kan lett gi nedfall, forklarer Oddbjørn Nereng. – Derfor skyter vi med redusert ladning i de ca. 15 hullene nærmest henget for ikke å rive det i stykker. Til det har vi valgt 17 mm rørladninger av typen Eurodyn™ Magnasplit 1. Den skåner taket, men er samtidig kraftig nok til at det går lett å renske.

– I de andre borhullene bruker vi 25 mm Eurodyn™ til bunnladning, fortsetter gruvebasen. – Deretter fyller vi på med Exan™ til en halvmeter innenfor åpningen, og bruker Exel™ LP-tennere.

Salven tennes opp med énmeters kruttlunte. Den brenner i 100 sekunder, mer enn nok tid til å komme seg unna, forsikrer gruvebasen. Resultatet av salven er 240 faste kubikk, eller 420 kubikk, hvis en regner med løsmasser.

Gunnar Skogen starter opp kompressoren på gravemaskina og tømmer sekker med Exan™ opp i ladeapparatet. Kompressoren skaffer trykkluft til dunken og ladeslangen, som Nereng tar med seg opp i liftkurven og blåser sprengstoffet inn i borhullene med.

Det går radig unna.

Men skiferen er tungsprengt. For å oppnå et godt sprengningsresultat, stilles det bestemte krav til de ikke-elektriske tennerne.

– Vi slet med inndriften vår en stund, vedgår Bjørn Ketil Mork. – Vi fikk lite ut av ladningene og var nede i en inndrift på bare 2 - 2,5 meter pr salve. Grunnen var nok at vi hadde for lite kjennskap til hva som finnes av tennmidler på markedet. Vi brukte

Skifersluskene på Rogne, her representert ved fire av dem. F.v. Gunnar Skogen, Odd Ingar Rognstad, produksjonssjef Bjørn Ketil Mork og gruvebas Oddbjørn Nereng. tennere som vi ”alltid” hadde brukt, og de hadde altfor korte intervalltider.

Da skiferfolket på Rogne sjekket nærmere, oppdaget de at det finnes tennere med mye lengre sprang mellom intervallene.

– For ett år siden testet vi de tennerne vi bruker i dag, og spreng-

ningsjobben ble straksmye mer effektiv. Nå bruker vi lengre intervaller og har en inndrift på 3,5 - 4 meter hver gang! Der vi før skjøt to salver, klar vi oss nå med én. Det betyr at vi reduserer kostnadene våre med 50 prosent.

Nå gjelder det å opprettholde den gode framdriften. Fortsatt ”vandrer”

Enhørningen i dypet er en énboms Atlas Boomer, ført av Harald Geir Hovi.

Boreriggen og alle andre maskiner må demonteres og gjenoppbygges totalt for å tas inn i eller ut av gruva. Beltesporet øverst i stuffveggen er en kvartsittåre som blander seg med skiferforekomsten. Kvartsen blir brukt til veigrus i gruvegangene.

Fjellsprenger’n 1/2013

13

konsesjonsbetingelsene og bidrar til planleggingen slik at gruva klarer å hente ut det maksimale av skiferforekomsten. En god samarbeidspartner, skryter Mork.

Oddbjørn Nereng bedriver makramé-arbeid på høyt plan. Skiferberget i Rogne er seigt og stiller spesielle krav til tennernes intervalltider. den litt, men produksjonssjefen mener det kan skyldes ørsmå avvik under boringen - især av kutten.

– Vi tror at vi har funnet fram til en optimal kutt-type, men den tungsprengte skiferen krever stor nøyaktighet i kutten. Riggoperatøren vår er ekstremt presis, men vi kan visst aldri bli nøyaktige nok. Blir avstanden mellom borhullene for stor, vil ikke sprengladningen klare å ”frakte ut” den omliggende fjellmassen godt nok, og det reduserer inndriften.

Andre utfordringer – I sesongen skyter vi to salver i uka, sier Nereng. – Om vinteren kanskje det halve.

Det er ikke til å unngå at det blir en del støv og skyterøyk etter salvene når en sprenger med Exan™ dypt under bakken.

– Vi har ei kraftig vifte som hjelper til med å dra ut skyterøyken, men vi sprenger alltid på slutten av dagen, slik at røyken kan trekke seg ut i løpet av natta, fortsetter han.

Tverrsnittet på gruvegangene er 60 kvadratmeter. Det betyr at gangene er ti meter brede og seks meter høye.

Overalt står det igjen grove fjellstabber som holder taket oppe. De forster-

Fjellsprenger’n 1/2013

14

ker inntrykket av en labyrint.

– Det er Direktoratet for mineralforvaltning som har beregnet hvor store stabbene i bæresystemet bør være, skyter Bjørn Ketil Mork inn.

– Dimensjonene bestemmes av hvor mye strekk og trykk det er i fjellet.

Da gir bredden og høyden på gangene seg selv. Direktoratet er for øvrig et statlig kontrollorgan som kontrollerer at gruva overholder

Alle kan alt Selv om arbeidsstokken er liten, er Icopal Rogne en hjørnesteinsbedrift i Øystre Slidre, og den eneste industrien kommunen har. Alle bor på stedet eller like ved. Flere har arbeidet hele livet her, noen har endatil fulgt i fedrenes fotspor. Slik oppstår solid erfaring og spisskompetanse.

Bedriften består av selve gruva, mølla, verkstedet, tørkeriet og fargeriet. Mange har vært innom alle avdelingene en eller annen gang i løpet av karrieren.

Gruvebasen sjøl er en av dem.

– Jeg begynte her i 1990. Da var jeg 18 år og jobbet i mølla i ”sesongen” og på verkstedet om vinteren.

Etterpå var jeg i fargeriet en stund, før jeg begynte i gruva, sier han.

– Det at folk har erfaring fra alle ledd i produksjonen, gjør oss til en

Arve Myrvang er operatør i fargeriet. Slik ser skiferen ut før den blir farget og brent.

Icopal Rogne leverer skiferpulver i opptil 30 fargevarianter. Her er et lite utvalg.

veldig fleksibel gjeng, sier Mork. – Vi har veldig lite sykefravær, men når noen først er syke, er det lett å få andre til å steppe inn og overta deres funksjoner og holde driften oppe.

Det er typisk for arbeidsstokken at Nereng og Mork kjenner hverandre fra barnsbein av. Men mens Nereng gikk rett ut i jobb etter videregående, tok Mork teknikerutdannelse på Gjøvik og arbeidet for entreprenører i Oslo og på Fagernes før han tok over som produksjonssjef i skiferbruddet i 2008.

– Jeg må få skryte litt av gjengen her oppe, fortsetter han. – Disse gutta er ikke bare fleksible. De er utrolig positive og har løsninger på det meste. For meg er det viktig å ta dem med på råd og bruke kunnskapene og idéene deres i den videre utviklingen av fabrikken.

– Hvordan gjør du det?

– Jeg inviterer operatørene til mø-

ter og oppfordrer dem til å komme med innspill. For her er det ingen fasit på hvordan du skal løse ting.

– Det er kort vei fra ledelsen til dem som jobber på gulvet?

– Ja, det er det. Og slik er det her at i stille perioder er også jeg og driftsingeniøren med ute og deltar i bygningsarbeid og ryddearbeid og hva det måtte være. Det mener jeg er positivt for hele miljøet.

Konkurranseevnen skjerpes De siste tre årene har Icopal Rogne iverksatt flere løft for å modernisere og effektivisere driften. Mye av filterutstyret i fargeriet er skiftet ut, og nylig bygde de om hele produksjonslinja i mølla og fikk blant annet inn ny steintørke. I begge tilfeller klarte man å senke forbruket av drivstoff med bortimot dete halve.

Nå er neste skritt å få til en solid forsterkning av ventilasjonsanlegget

i gruva. I løpet av neste år skal de dieseldrevne brennerne i fargeriet og mølla drives av gass. Bare tanker og røropplegg mangler. Legg så til en rekke HMS-tiltak i gruva, så har du et godt bilde av mange forbedringer på kort tid.

Før finanskrisen i 2008 produserte Icopal Rogne så mye som 24 000 tonn ferdigvare årlig. Toppåret var 2007, med over 27 000 tonn. Senere har produksjonen vaket rundt 19 000 tonn. Det er bra, men gruva har potensiale til mer, og Bjørn Ketil Mork skulle gjerne kunnet levere til Sør-Europa.

– Transportkostnadene bremser oss. Icopal har 35 fabrikker i Europa, og vi leverer 10 prosent av det de forbruker. Resten blir levert av én enkelt fransk produsent. Hvis vi klarer å effektivisere fabrikken, redusere produksjonsutgiftene og få bedre transportavtaler, vil vi kunne

Fjellsprenger’n 1/2013

15

Icopal Rogne er en moderne bedrift med rike tradisjoner. De digre skifersiloene forsyner opptil 30 tankbiler eller vogntog ukentlig i høysesongen. konkurrere med franskmennene.

Det skal veldig lite til.

Noen vyer om å sende nye produkter ut på markedet, har produksjonssjefen ikke.

– Vi skal fortsette med det vi driver med. Kanskje kan vi få levert mer av D-produktet vårt (1 mm), fordi det har meldt seg et ønske om lettere pappruller. Ut over det skal vi fortsette med å tune ned kostnadene så vi kan levere lenger ut i Europa.

Ny plateproduksjon?

– Forfedrene deres produserte skiferplater. Kan det bli aktuelt å ta opp igjen?

– For tjue år siden prøvde et firma å ta ut skifer i plateform litt lenger ned i lia her. De solgte en del til Tyskland, men det var ikke særlig lønnsomt. Imidlertid er det veldig mye bra blå og grønn skiferstein her, og hvis jeg får muligheten en gang i

Fjellsprenger’n 1/2013

16

framtida vil jeg gjerne starte en prøvedrift. Det hadde vært veldig morsomt å få til.

Foreløpig har Icopal Rogne driftsrettigheter på 1,5 kilometer av den store skiferåren, som bedriften leier av Øystre Slidre kommune.

Det skulle holde til mange mange år framover.

– Ja, jeg blir helt sikkert pensjonist før det blir snakk om å gi seg her.

Så sant vi greier å drive økonomisk! avslutter Bjørn Ketil Mork.

Vurderer nye løsninger med Orica Produksjonssjefen og gruvebasen ved Icopal Rogne ønsker å lære mer om teknikker de kan bruke for å forbedre resultatene ytterligere. Det er et ønske som Oricas regionsjef for Østlandet, Kjetil Morstad, straks har tatt tak i.

– Nå skal vi ha et møte like over påske der vi håper å kunne bidra til å optimalisere prosessene, sier han.

– Det kan være snakk om å forbedre teknikker som allerede er i bruk, anvende nye typer ikke-elektriske tennere, en annen type sprengstoff, eller generelt gi brukeren en oppdatering på hvilke produkter som er tilgjengelige i dag og hva som kommer. Vi skal i alle fall bistå så godt vi kan med å gi Icopal et maksimalt godt resultat!

i

Hva er skifer?

Skifer er en finkornet, laminert bergart som er dannet av sand, leire og grus som har blitt avsatt (sedimentert) på bunnen av en innsjø eller et hav gjennom millioner av år. Etter hvert som tjukkelsen på sedimentlaget økte, økte også trykk og temperatur nede i massene. Det løse materialet smeltet smeltet sammen i forskjellige lag og ble etter hvert forsteinet. Graden av sementeringen og innholdet av fyllitter og glimmerskifere avgjør hvor god lagdelingen er. Er sementeringen svak, kan skiferen lett deles der en måtte ønske det.

Kilde: Wikipedia

i

Skiferbrudd i Norge

Det finnes 24 skiferbrudd i Norge. Det største drives av Oppdal Sten. På nesten hvert sted har skiferen sitt eget særpreg.

Oppdalsskifer – kvartsittskifer i mange varianter, Ottaskifer – glimmerskifer i mange varianter, Selskifer – glimmerskifer, Fåvangskifer – fylittskifer, Kvænangenskifer – glimmerskifer og kvartsittskifer, Altaskifer – kvartsittskifer, Snåsaskifer – kvartsittskifer, Valdresskifer – fylittskifer, Vosskifer – kvartsittskifer Kilde: Direktoratet for mineralforvaltning. Wikipedia

Icopal Rogne AS Etablert: Sted: Eierskap: Bergart: Produksjon: Kunder: Ansatte: Omsetning:

1961 (som Fjellhamar Bruk) Rogne, Øystre Slidre Icopal Norge / InvestCorp.

Leirskifer (Valdresskifer) 19 000 tonn pr. år Isola, Icopal 16 personer 22 millioner kroner (2012 )

Icopal Rogne leier gruveforekomsten av Valdres Skiferbrudd, som igjen eies av Øystre Slidre kommune. Bedriften startet virksomheten i Rogne i 1961. De kjøpte opp steintippene etter de gamle gruveanleggene på stedet, bygde møllebygg og fargeri, og produserte skiferpulver av det gamle avfallet. I 1971 begynte gruvedriften vi kjenner i dag.

Den danske byggevareprodusenten Icopal ble grunnlagt i 1876. Firmaet er i dag et internasjonalt konsern med hovedkontor i København og selskaper i en lang rekke land. Selskapet produserer og omsetter produkter til taktekking og andre byggevarer som takrenner, elementpiper, vindsperrer, undertak, grunnplater og radionsperrer.

Icopal Norge ble etablert som Fjeldhammer Brug i 1895 og omsetter for ca. 1,3 milliarder kroner i året.

Fjellsprenger’n 1/2013

17

NYE ADR-REGLER TR Overgangsordningen går mot slutten

En klassisk ekvipasje for frakt av mindre mengder sprengstoff og tennere; Toyota HiAce med tilhenger.

Bilen har en lastevekt på 950 kilo, hengeren 1500 kilo.

– Nå må du begrense lasten til 1000 kilo totalt på hver tur, sier transportsjef i Orica, Kyrre Vesterheim.

Fjellsprenger’n 1/2013

18

RER SNART I KRAFT

Fjellsprenger’n 1/2013

19

Er du klar for de nye ADR-reglene?

Fra og med 1. januar 2014 har ikke kjøretøy i klasse EX/II lenger lov til å transportere mer enn 1000 kilo sprengstoff og tennere.

– Ikke glem de nye reglene for transport av eksplosiver! Hittil har alle med kjøretøy som er sertifisert for klasse EX/II kunnet transportere opptil 16 000 kilo med farlig gods.

Fra nyttår 2014 er det satt en grense på 1000 kilo for denne klassen. Alle som ønsker å frakte mer, må ha utstyr som er godkjent for klasse EX/III. Kyrre Vesterheim er transportansvarlig og sikkerhetsrådgiver i Orica Norway. Han tror at folk flest er godt forberedt, men vil likevel minne om at

ADR/RID-forskriften fra 2009 snart trer i kraft.

– Forskriften gjelder bare den som har behov for å transportere større mengder enn 1000 kilo, presiserer han. – Hvis du aldri frakter større kvanta, kan du fortsette som før.

Tilpasning til EUs regelverk Forskriften om landbasert transport av farlig gods, den såkalte ”Landtransportforskriften”, ble innført av DSB (Direktoratet for samfunnssik-

kerhet og beredskap) i 2009 og var en revisjon av det eksisterende regelverket for landtransport av farlig gods. På grunn av uhell, ulykker og andre hendelser ønsket myndighetene en strengere regulering av visse typer transporter, særlig eksplosivtransporter.

Forskriften er en tilpasning til EUs regelverk på området, og medførte at det ble forbudt å laste sprengstoff i fareklasse D sammen med tennere i fareklasse B på et og samme kjøre-

Bring er den største transportøren i Orica Norway-systemet. På dette vogntoget er skapet foran godkjent for EX/III, men ikke tilhengeren, som bare har kapell (presenning).

Fjellsprenger’n 1/2013

20

tøy. Imidlertid ble det tillatt å laste sprengstoff og tennere på samme transportenhet (motorvogn med eller uten tilhenger), hvis en av produktgruppene (vanligvis tennerne) ble plassert på egen tilhenger.

I tillegg nedla forskriften et forbud mot å transportere like store mengder eksplosiver på en transportenhet i EX/II-klassen som en i EX/ III-klassen. Men siden det både ville ta tid å gjennomføre endringen og fordi det ville medføre kostnader for bransjen, fikk alle transportører en frist på fire år til å oppgradere transportenhetene sine til klasse EX/III. Nå er overgangsperioden i ferd med å løpe ut.

Gjelder alle land – Regelen om mengdebegrensning for EX/II er en del av det internasjonale regelverket ADR/RID, fortsetter Kyrre Vesterheim. – Alle land som er tilknyttet ADR har hatt dette kravet hele tida. Nå kommer Norge etter.

Transportsjefen henviser til ADRhåndboka, som alle sjåfører med ADR-bevis har. Der finnes begrensningene definert i tabell 7.5.5.2.1.

Boka inneholder også detaljerte tekniske spesifikasjoner for hvordan ombygging av biler og tilhengere må skje.

Den som vil ha muligheten til å transportere mer enn 1000 kilo eksplosiver pål asset, må altså bygge om lastebilene eller tilhengerne sine, eller gå til anskaffelse av nye kjøretøy. Vesterheim tror at endringene i forskriften vil ramme relativt få.

– De fleste entreprenørene som frakter sprengstoff og tennere med pickup og varehenger i dag, transporterer bare mindre kvanta. Men de som skal kjøre tyngre kvanta enn 1000 kg, må ha godkjent EX/ III-kjøretøy. Alternativt må de fordele transporten på flere kjøretøyer, eller

kjøre flere turer med lavere vekt. Økonomiske konsekvenser Det er ikke til å unngå at restriksjonene får økonomiske konsekvenser for enkelte brukere.

– Man får en noe dyrere transport, enten man velger å oppgradere kjøretøy og tilhengere, eller man fortsetter med det utstyret man har og heller kjøre flere turer.

Også for Orica og transportørene som kjører for selskapet, betyr forskriften en stor investering i nytt utstyr.

– Bring står for en stor del av transporten vår, sier Kyrre Vesterheim.

– Flesteparten av deres biler har chassis som allerede er klassifisert som EX/III, men de vil måtte skaffe seg godkjente containere eller skap innen 1. januar. Også tyngdepunktlagrene våre har biler som må oppgraderes til EX/III. Dette arbeides det med nå, både hos Bring og hos oss.

I Orica har vi valgt å bestille inn helt nye transportenheter som oppfyller kravene.

Si fra om transportbehov!

Noen kunder vil trolig velge å ikke investere i nytt utstyr, og heller leie transporttjenester når det trengs.

Det kan være gode penger å spare på en slik løsning. Og Orica stiller gjerne opp.

– Vi vil selvsagt kunne tilby transport for den som ønsker det. Men da er det viktig at kundene tar kontakt med oss allerede nå, slik at vi får kartlagt behovet og kan forberede oss. Det tar tid å få på plass mannskap og en kjøretøyflåte med tilstrekkelig kapasitet. Men vi skal i alle fall gjøre vårt for å være klare i god tid før årsskiftet! lover transportsjefen.

i ADR: Accord européen relatif au transport international des marchandises dangereuses par route (Den europeiske avtale om internasjonal vegtransport av farlig gods) RID: Règlement concernant le transport ferroviaire des marchandises dangereuses (Det internasjonale reglement for transport av farlig gods på jernbane)

i Nye ADR-kompetansebevis Statens vegvesen har innført et nytt system for registrering og produksjon av ADR-bevis for sjåfører som skal transportere farlig gods. Kompetansebevisene har også fått et nytt design, og likner nå på vanlige førerkort; inkludert foto av innehaver og diverse sikkerhetselementer. Kravene til beviset er fortsatt de samme, og man må fornye det hvert femte år. Alle som skal transportere mer enn 50 kilo sprengstoff, må ha ADR-kompetansebevis.

Fjellsprenger’n 1/2013

21

Felles Europeisk Skytebassertifikat?

Foto: Einar Gjærevold

Flyt av arbeidskraft og internasjonale entreprenører som opererer i flere land innen Europa, er en utfordring med tanke på kvalifikasjoner og utdanningsnivå for alle typer arbeidere.

Vegard Olsen, Orica Norway AS For skytebaser i Europa er forskjellen i kultur, ansvarsforhold og utdanningsnivå stor. For å kunne ha et fritt arbeidsmarked over landegrensene for skytebaser, har det i lang tid vært interesse for å utarbeide et opplæringsprogram som er forent mellom alle de europeiske landene.

EFEE (European Federation of Explosives Engineers) har i snart 15 år jobbet med denne kongstanken. Denne foreningen er i hovedsak en sammenslutning av de ulike europeiske lande-

Fjellsprenger’n 1/2013

22

nes nationale sprengningsforeninger, og Norge er representert gjennom NFF (Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk). Arbeidet har vært en lang og omfattende prosess hvor et viktig mål har vært å involvere flere land og områder i Europa i arbeidsprosessen, for å skape et eierskap til arbeidet som er geografisk spredt fra nord til sør, og øst til vest.

I 2010 ble det ferdigstilt et prosjekt kalt ESSEEM (European Shotfirer Standard Education for Enhanced Mo-

bility – Felles Europeisk Skytebasutdanning for Fremmet Mobilitet). Prosjektet endte med et forent pensum, samt et presentasjonsmateriale, som var basert på felles erfaringer og velkjent sprengningsteknikk. Pensum består av 6 arbeidspakker: • Geologi • Boreutstyr og boreteknikk • Sprengstoffer • Tennsystem • Sprengningsteori og brytningsteknikk • Sprengning med restriksjoner

Spriket innen lover og regler var for eksempel for stort til å inkluderes i et slikt materiale. Dette må tilpasses vært enkelt land etter hvert.

Presentasjonsmaterialet var svært omfattende, og i stor grad for teoretisk og på et for høyt nivå for en vanlig skytebas. En arbeidsgruppe bestående av personer fra Norge og Sverige har det siste halvannet året jobbet med å forenkle materialet.

Arbeidsgruppen har bestått av et knippe velrenomerte personer fra sprengningsmiljøet: Karl Kure (prosjektleder), Bjørn Petterson , Aslak Ravlo, John Eriksen, Jan Kristiansen, Thor Andersen, Vegard Olsen, Olav Fjeldheim, Jan Johansson og Hans Christen Evensen (sekretær).

I april 2013 kummulerte dette arbeidet i en Workshop, hvor alle tidligere bidragsytere og øvrige medlemsland i EFEE ble invitert for å komme med tilbakemeldinger på det arbeidet

som var gjort. Workshopen ble gjennomført i Zandvoort, en halv times kjøring fra Amsterdam. Det var totalt 31 personer til stede, fra i alt 14 forskjellige land (Belgia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Sverige, Storbrittania, Tsjekkia, Tyskland, Østerrike).

Arbeidsgruppen fikk mange gode tilbakemeldinger, både innholds-og presentasjonsmessige. De viktigste tilbakemeldingene var: • Tydeligere fokus på sikkerhet • Noe mer praktisk relatert • Inkludere en arbeidspakke om tunneldrift Arbeidsgruppen vil ferdigstille et endelig presentasjonsmateriale ila August 2013. Selv om presentasjonsmaterialet er ferdig, gjenstår en god del arbeid med å sy sammen dette til et fullt kursopplegg. Oppgaver og eksamener må lages. Foredragshol-

dere må finnes og opplæres, Organisering av kurs, samt oversetting av materialet til nasjonenes lokale språk, gjenstår også. Det fremtidige arbeidet vil støttes av EFEE. Viive Tuuna fra Estland er ansatt for å gjøre dette i første omgang, i tett samarbeid med Karl Kure som har vært den fremste pådriveren for dette i 15 år. Jobben vil først bestå i å skaffe sammarbeidspartnere fra de ulike landene, og videre søke om Leonardo da Vinci midler.

Målet er å ha opprettet et EFEE – kurs for skytebaser innen 2016-17.

Gjennom et slikt kurs vil skytebaser kunne dokumentere et visst kunnskapsnivå, og forhåpentligvis vil dette forenkle prosessen med søknad om skytepapirer i de forskjellige europeiske landene. I fremtiden kan man kansskje se for seg et felles EUsertifikat, men det vil være nok et langt lerret å bleke...

Representanter fra Arbeidsgruppen, f.v. Karl Kure, Vegard Olsen, Aslak Ravlo, Bjørn Petterson, Viive Tuuna (ny prosjektleder) og Jan Johanson (BEF Sverige).

Fjellsprenger’n 1/2013

23

GODE PÅ Ístak med spennende sprengning under vann på Træna

Det er tivolistemning på Træna havn når borelekteren Ymir jobber overtid.

Fjellsprenger’n 1/2013

24

BUNNEN

Trange havneforhold og dårlig vær fører til økonomiske tap for Norges eldste fiskevær. Hvem fikser det bedre enn fjellsprengere med fiskeblod i årene?

Midt på Polarsirkelen og ytterst i havgapet ”der ingen skulle tru at nokon kunne bu”, ligger Træna.

Seiler du videre rett vest, får du ikke landkjenning før Grønlands østkyst.

En hurtigbåt fra Sandnessjøen betjener øygruppa to ganger daglig, det samme gjør en bilferge fra Stokkvågen. Det er øyenes eneste forbindelse med fastlandet, med mindre du har båt selv.

Det er med andre ord langt til land, og det skaper utfordringer for den som skal drive anleggsvirksomhet på øyene.

Fjellsprenger’n 1/2013

25

To spesialbygde lektere utfører undervannsboringen på Husøya. Bak sees gravelekteren som henter løsmassene opp.

Pælene i hvert hjørne er lekterens bein. De ulike høydene angir hvordan terrenget er på bunnen.

Havneutbygging Et steinkast fra kaiene på Husøya er det islandske entreprenørselskapet Ístak i full gang med å gjøre havna dypere. To spesialbygde lektere med hver sin borerigg har i hele vinter vært opptatt med arbeidet. En øy midt i havnebassenget, Bursholmen, skal sprenges vekk for å gi bedre plass til de store trålerne og lasteskipene som går i tett trafikk til og fra Modolv Sjøset Pelagics fiskefabrikk, samt til en ny, stor bilferge som skal settes i drift neste år.

Manglende dybde og dårlige manøvreringsforhold har i mange år vært et problem for frakten til og fra næringsaktørene i Træna kommune.

I dag lodder havna -9,3 meter på det dypeste. Problemet er Bursholmen, som foruten holmen som stikker opp av sjøen, brer seg ut over et

Fjellsprenger’n 1/2013

26

stort areal under vann.

– Jobben vår er å utdype hele havna slik at den får en dybde på 9,3 meter over alt, forteller arbeidsformann Jón Gils Ólason (54) i Ístak.

Til sammen må 160 000 kubikkmeter fast fjell fjernes fra sjøbunnen for å gi gode seilingsforhold. I tillegg skal Ístak mudre et tilstøtende og like stort areal med sand ned til -9,3 meter. Alt i alt skal 61 000 kvadratmeter av havneområdet utdypes Overskuddsmassen blir flyttet med splittlekter til en fylling på Galtneset, like til side for havna.

– Steinen fra Bursholmen bruker vi til å bygge opp et stort rammeverk av stein som vi etter hvert skal fylle med sand. Til slutt dekker vi med ny stein på toppen, sier Ólason.

Fyllingen på neset vil få en høyde på tre meter over vannflaten. Bort-

sett fra en del store blokksteiner, blir alt transportert på sjøen.

Vekst i havgapet For selv om Træna kommune bare har 500 innbyggere og ligger langt til havs, blomstrer fiskerinæringen på stedet – i første rekke hos Modolv Sjøset. Den viktigste fiskeforedlingsbedriften i kommunen produserer om lag 500 tonn ferdigvarer pr. døgn i høysesongen oktober–april, og har en årsomsetning på cirka 400 millioner kroner.

– Havneforholdene har vært en flaskehals i mange år, sier økonomisjef Helge Mortensen ved Modolv Sjøset. – Vi mottar opptil 90 000 tonn fisk i året og har hvert år måttet utvide produksjonen for å møte etterspørselen fra utlandet. Men havna er i dag for trang til at de stør-

Polarsirkelen går tvers gjennom Træna kommune. Øygruppa er Norges eldste fiskevær. Her er vi på Husøya.

ste fryseskipene kan gå inn hit.

Været har også ofte ført til tap for fiskeprodusenten. Mye og grov sjø på indre havn gjør at lasteskipene ikke kommer seg til kai. Det fører til stopp i produksjonen og tap på opptil åtte millioner kroner dagen. Derfor skal Ístak også bygge en skjermingsmolo i forlengelsen av Galtnes-fyllingen.

Spesialbygde lektere Bergarten i havnebassenget består stort sett av granitt, som er et godt fjell å sprenge i. Sjøbunnen ble grundig kartlagt før anleggsstart, og hele den undersjøiske fjellryggen er delt inn i et nummerert rutenett der hver rute tilsvarer en pall på størrelse med en borelekter. Lekteren blir seilt inn i ”rutenettet” og plassert dønn nøyaktig ved hjelp av GPS. Selve lekteren er grovt fortalt ei

flytende ramme med åpning i midten. I hvert hjørne er den utstyrt med lange pæler, som lekteren står på under boringen. Fra denne plattformen kan boreriggen operere både utenfor og innenfor ramma. En svært fleksibel og robust løsning.

– Vi bygde disse lekterne for oppdrag i Norge, røper Ólason. – Vi hadde hørt at Kystverket skulle utlyse mange utdypingsjobber i tida framover, så vi tok en sjanse. Den første jobben de ble brukt på, var utdypingen av Stamsund havn i Lofoten i 2009–2011. Siden har de vært i full drift hvert år. Det fungerer veldig, veldig bra. Ístak har stasjonert to slike lektere på Træna, men vanligvis er bare den ene i bruk.

– Den andre er ikke bemannet til daglig. Vi bruker den som reserve når vi får et teknisk avbrudd på den

andre, eller hvis vi blir stående fast på lavvann etter å ha boret en pall.

For ikke å kaste bort tid, starter vi da opp den andre og fortsetter et annet sted til høyvannet kommer.

– Dere kan også kjøre parallelt med begge?

– Det kan vi, men hittil har det ikke vært nødvendig. Det er mer lønnsomt å ha den ene som reserve, slik at vi slipper ventetid.

Boreriggene på lekterne er ellers ”hyllevare”; en eldre Atlas Copco og en nyere og kraftigere Furukawa. Et fôringsrør blir satt mot sjøbunnen, og det bores gjennom dette. Selve boret kommer aldri i kontakt med vannet.

Kunsten å sprenge under vann Det valgte bormønsteret måler 2,5 x 2,6 meter. Innenfor dette bores det 22–24 ladehull, hver med en diame-

Fjellsprenger’n 1/2013

27

Trykkluft fra boret pisker vann og skitt opp fra sjøbunnen. Borhullenes lengde varierer etter hvor høy fjellryggen er. På det meste borer riggen ned til 15 meter fra overflaten.

ter på 89 mm. Antallet varierer noe etter hvor dypt lekteren står. I noen tilfeller er det dypt nok til at ett eller flere av ladehullene kan sløyfes.

– Lengden på ladehullene varierer etter hvor vi står, forteller Jón Gils Ólason. – Øya skråner jo ned mot bunnen. Der vi står i dag er det for eksempel ikke mer enn fire-fem meter dypt. Men så er det ”pluss” der borte på holmen. Der må vi bore ned til til 14-15 meter. Det blir de

dypeste hullene her.

– Men dere skal bare ned til -9,3 meter?

– Ja, men sprengning under vann er mindre effektiv enn sprengning på land. På land kan vi fordemme de øverste 2,5 - 3 metrene av ladehullet, og da får vi en mer effektiv sprengning. Hvis vi for eksempel skal sprenge i et steinbrudd, trenger vi ikke bruke mer enn ca. 0,6 kg Eurodyn™ pr kubikkmeter. I pukkverket

En ny Eurodyn™-slange gjøres klar på arbeidsbenken om bord på lekteren. Om lag ni Eurodyn™-pølser skal stappes inn i plastslangen som ligger klar på kanten.

Fjellsprenger’n 1/2013

28

borer vi også gjerne en meter dypere enn nivået salven egentlig skal ha, da knuser den akkurat der hvor bunnen skal være.

Under vann må vi bruke vannet selv som fordemming, og må overdimensjonere ladningen. I stedet for 0,6 kg sprengstoff, bruker vi ca.1,2 kg for å oppnå samme effekt. Da borer vi også tre meter dypere enn hullet egentlig skal være, og så fyller vi ladesøylen helt opp.

– Kunne dere ikke ha fordemmet på toppen også under vann?

– Når vi sprenger på land, kan fordemmingen hindre at salven knuser helt til topps. Derfor får vi av og til et ”skall” øverst. Det gjør ikke noe, for gravemaskina som skal fjerne steinen senere, kan angripe den fra flere vinkler. Under vann ønsker vi at berggrunnen skal knuse helt opp, fordi graveren bare kan komme til ovenfra.

Når salven er ladet og koblet, løfter lekteren opp støttebeina og seiler et stykke unna før salven går. Deretter fortsetter den å bore på neste ”lekter”, eller gravelekteren seiler inn etter de samme GPS-koordinatene og henter opp sprengsteinen.

En ”full” salve på Træna river løs 360 - 400 kubikk fast fjell. Til det går det med drøyt et halvt tonn sprengstoff.

– Vi sprenger alltid den samme ”rammen”, men resultatet i kubikk varierer med nivået på fjellet akkurat der vi står, forklarer arbeidsformannen.

Spesialbestilte lengder Som sprengstoff til undervannsjobben har Ístak-teamet valgt 75 mm Eurodyn™ fra Orica. Eurodyn™patronene blir puttet ned i lange plastslanger, og kollektivt sluppet ned i ladehullene gjennom riggens borerør etter hvert som hullene

Riggen er snart ferdig med å bore det siste ladehullet i bormønsteret, og mannskapet bærer ut plastslangen med Eurodyn™-pølser. Og nei, det er ikke fiskesnører, men Exel™ U-det-slanger som henger ned i sjøen fra borelekteren.

Slangene er 21 - 24 meter lange.

er klare. Tennmidlene er standard Exel™ U-det, og hele registeret brukes; U-400, U-425, U-450, U-475 og U-500. Ledningene er opptil 27 meter lange og spesialbestilt fra Oricas tennfabrikk i Gyttorp i Sverige.

Dagens salve skal skytes ytterst på den undersjøiske fjellryggen, der den er lavest og vanndypet desto stort. Borehullene er derfor bare om lag fire meter dype, og det er ikke behov for å lade med mer enn ett dekk. Er borhullet dypere, splittes sprengstoffet opp i to eller tre dekk, og det brukes to eller tre tennere i hullet. Disse avfyres i rekkefølge fra toppen for å gi lavest mulige rystelser for omgivelsene.

For selv om det sprenges under vann og salvene er relativt små, er det mange hensyn å ta. Det er satt

Skytebas Gunnar Benediktsson (t.h.) samler slangene mens arbeidsformann Jón Gils Ólason kvalitetssikrer arbeidet.

Fjellsprenger’n 1/2013

29

En ny Eurodyn™-slange fires ned i ladehullet på sjøbunnen

en nedre grense for rystelser på 22 mm/sek. Ístak har plassert seks målere rundt om i det lille tettstedet ved havna.

– Vi bestemte bormønsteret tidlig, og det har vist seg å gå rimelig bra.

Vi har hatt litt problemer med én måler her, som slår ut over det tillatte en gang i mellom, men nå holder vi på å eksperimentere oss fram til en løsning der, sier Jón Gils Olason.

Vær, vind og logistikk Å sprenge under vann er en utfordring i seg selv, men vel så krevende er det å sørge for at man har alt man trenger til enhver tid.

– Nei, her kan du ikke bare kjøre til butikken og kjøpe det du trenger.

En av våre største utfordringer er å få bestilt deler i tide slik at vi ikke blir stående og vente. For alt må sendes med fergene. Her har vi alltid hatt

Fjellsprenger’n 1/2013

30

gode erfaringer med Orica. De strekker seg langt selv når vi bestiller sent.

På et prosjekt utenfor Brønnøysund nylig slapp vi opp for tennere. I løpet av fire timer var de på plass. Det var fantastisk.

Sikkerheten har vært en annen stor utfordring for prosjektet.

– Å stå ute på dekk om vinteren når det blåser og er kaldt og mørkt og glatt er ingen spøk, sier Ólason og smiler i skjeggstubbene. – I tillegg har vi en del båttrafikk å ta hensyn til. Det er mye som kan gå galt i dette prosjektet som normalt ikke ville ha vært noe problem på land.

Så vi har mye fokus på sikkerheten.

Foruten det vanlige sikkerhetsutstyret passer vi på at folk bruker redningsvester eller flytedrakter når de jobber. På lekterne har vi blandet sand i malingen på dekk, slik at vi får en ru flate å gå på, og vi terper

på at det alltid skal finnes sikringstau rundt om.

Været har ikke forsinket prosjektet, bortsett fra en liten storm i desember. Ellers har vinteren vært snill på Helgelandskysten i år.

– Hva syns du om å jobbe her?

– Det har sin sjarm. Vi som kommer fra Island har vokst opp med havet. Vi har smakt salt i kjeften nesten hele livet! Og det er godt å være her, få masse frisk luft og være i nær kontakt med naturen.

Om sommeren blir det trivelig, spesielt når det kommer varme i lufta og sjøen skinner i sola. Dessuten er det spennende å skulle takle mange flere utfordringer i det daglige. Men å gå i gang med en slik sjøjobb sent på høsten er ikke optimalt.

Big in Norway Ístak ble grunnlagt i 1970 som et

datterselskap av det danske entreprenørselskapet E. Pihl & Søn. Firmaet kan vise til en lang rekke imponerende ingeniørmeritter i hjemlandet, men etter kollapsen i islandsk økonomi i 2008, har Norge blitt et stadig viktigere marked. Faktisk står bedriftens norske prosjekter i dag for 60–70 prosent av omsetningen.

Jón Gils Ólason er glad for mottakelsen islendingene har fått i Norge.

– Den har vært helt eksepsjonell.

Vi har blitt tatt i mot med åpne armer. Vi møter aldri problemer og blir aldri snakket ”ned” til. Ístak satser i hovedsak på anleggsprosjekter i Nord-Norge. Blant annet er de hovedentreprenør for noen av de største veiprosjektene nord i landet for tida.

På Træna har Ístak i alt 22 mann i arbeid. Ti av dem har til enhver tid fri. De som er på jobb, arbeider 14 dager i strekk fra klokka 07 til 19.

Deretter har de 14 dager fri.

Havna er ikke det første havnebassenget islendingene har utdypet i Norge. Mellom 2009 og 2011 utdypet de Stamsund havn i Lofoten (200 000 kubikk fast fjell), og havna i Andenes (24 200 kubikk). Det er en spesiell jobb, men undervannssprengning er ikke noe Jón Gils Ólason og mannskapet har spesialisert seg på.

– Nei, dette er en jobb som alle andre. Mange av oss kommer rett fra en to-års tunneljobb i Brønnøysund. Det neste kan bli noe helt annet.

Avansert skuldermolo Når selve havna er ferdig utdypet, står byggingen av en skjermingsmolo og en skuldermolo for tur. Moloene skal verne havna mot grov sjø fra nord og øst. Skjermingsmoloen kommer i forlengelsen av Galtneset, mens skuldermoloen skal bygges ut fra Stong-

Ístaks gravemaskin på Galtneset bygger opp en fylling ut i sjøen med løsmassene fra havnebassenget. Herfra skal det bygges en skjermingsmolo for havna.

holmen og stenge av et sund øst for havna. Sistnevnte blir 280 meter lang, 8,5 meter høy og 40 meter bred på sjøbunnen. Noen vei finnes ikke, så alt arbeid må skje på sjøen her også. Ístak har lang erfaring fra bygging av skuldermoloer. I 2000–2001 bygde de en av Nord-Europas lengste skuldermoloer på havna i Sirevåg på Jæren, og i 2011 fullførte de en gigantmolo i

Gryllefjord. Prinsippet med slike moloer er at de har en ”skulder” bygd opp av store, kantete steiner på yttersida. Mellom steinene er det hulrom, slik at bølgene trenger inn i moloen og blir knust i stedet for å slå over en jevn flate, som tradisjonelle moloer har.

Noen hevder at molotypen er et islandsk patent, men det er usikkert, mener Ólason.

Med fem mil til fastlandet, gjelder det å ha nok tennmidler og sprengstoff på lager til enhver tid. Oricas regionsjef Nord, Knut-Ivar Hesjedal (t.v.), sjekker at arbeidsformann Jón Gils Ólason har det han trenger.

Fjellsprenger’n 1/2013

31

Lav vintersol over Træna. De særpregede Trænfjellan i bakgrunnen står på øya Sanna. Fra høyre Trænstaven, Breidtinden og Mjåtinden.

– Det er i alle fall en smart konstruksjon. Yttersteinene kan være på opptil åtte tonn. Innover i moloen blir de mindre, og innerst legger vi en kjernemasse av grus og småstein.

Utbyggingsprosjektet på Træna har

pågått siden oktober i fjor. Etter planen skal det være ferdig sommeren 2014, men Jón Gils Ólason har ambisjoner om å forsere arbeidet.

– Vi prøver å bli ferdige til jul. Det er alltid litt dyrere å jobbe om vinteren,

og vi vil helst ikke ha en vinter til i prosjektet. Men det er bare en plan. Vi får se om vi klarer å holde den.

Prislappen på jobben lyder på 100 millioner kroner.

Det er ingen stor dramatikk på overflaten når salva går av på fem meters dyp.

Fjellsprenger’n 1/2013

32

i

Utdypingen et samarbeidsprosjekt

Kystverket er oppdragsgiver og byggherre for utdypingen av Træna havn. Samtidig er prosjektet et samarbeid med Træna kommune og Statens vegvesen. Kostnadene knyttet til grunnerverv blir delt mellom Kystverket og kommunen, mens Vegvesenet betaler for den delen av utdypingen som blir gjort for at ny ferge kan settes i drift fra 1. januar 2014.

Kilde: Prosjektleder Eivind Edvardsen, Kystverket.

i

Ístak Etablert: Hovedkontor: Eid av: Omsetning:

1970 Reykjavik, Island E. Pihl & Søn AS, Danmark 120 millioner Euro (2011)

På Island er Ístak spesialist på vannkraftverk og hatt hovedansvar for mange store veiprosjekter, bl.a. Hringvegur – ringveien som går rundt hele øya. Andre prosjekter omfatter havneutbygging i Thorlákshöfn, byggingen av Islands største kjøpesenter Smáralind i Kópavogur, ny flyplassterminal på Keflavik, veitunnel i Faskrudsfjördur, samt grunnskole, barnehage og flere vannkraftverk på Grønland.

I Norge er Ístak utførende entreprenør for danske E. Pihl & Søn. Deres første oppdrag var byggingen av en av Nord-Europas lengste moloer i Sirevåg i Rogaland i 2000–2001. Senere har de bygd et moloanlegg for gassterminalen på Melkøya i Finnmark, og et i Gryllefjord i Troms. Firmaet har deltatt i flere vei-, tunnel- og brubyggingsprosjekter i Nordland og Finnmark de siste årene. Vei- og tunnelprosjektet Langstrømsnes – Aslakheimen i Alta er det største prosjektet Ístak noen gang har påtatt seg. Nylig vant morselskapet anbudet for vei- og tunnelarbeider på E6 mellom Ornes og Stormyra ved Narvik.

Vokste opp i Ístak Arbeidsformann Jón Gils Ólason kommer selv fra Reykjavik, og tråkket nærmest sine barnesko i Ístak.

– Jeg fikk min første lønnsslipp i 1973. Da var jeg bare 13 år og hadde en måneds sommerjobb der. Faren min var formann hos Ístak. Året etter begynte jeg i firmaet på heltid, som hjelpemann for en av stikkerne. Det er sånn man skal starte!

Nå er det snart 40 år siden Ólason begynte i firmaet. I løpet av denne tida har han rukket å gjøre mye. Var i Arabia, Afrika, India, Grønland, Danmark og Færøyene. Reiste ut i 1979 og kom hjem igjen til sagaøya i 1997. Planen var å roe ned der sammen med kone og datter, og hvile litt på laurbærene. Så kom den store krisen i 2008. Pengene forsvant. Det var bare å starte på nytt.

Jón Gils Ólason

Fjellsprenger’n 1/2013

33

Regionsjef Knut-Ivar Hesjedal:

mandag morgen. Så avtalen med Ístak er at de bestiller det de trenger senest fredag. Da står varene på kaia på Træna i 06-tida onsdag morgen.

De internasjonale ADR-reglene for transport av eksplosiver tillater imidlertid ikke at sprengstoff og tennmidler sendes med samme båt.

– Derfor bruker vi fraktebåten til sprengstoffet, og så sender vi tennmidlene med bilferga.

– Hva om de glemmer å bestille sprengstoff i tide?

– Alternativet er å sende sprengstoffet med bilferga og tennerne med neste avgang. Men da kan det maksimalt være 12 passasjerer om bord. For så snart vi overstiger en mengde på 50 kilo, slår ADR-reglene inn for fullt og antall passasjerer avgjør om sendingen kommer med.

Samtidig må skipperen godkjenne at ferga tar sprengstoffet om bord.

Så langt har imidlertid leveranseVi kan ta feil, men vi tror at sprengstoff- og tennerlageret til Ístak på Husøya har ne til Træna gått smertefritt.

Norges mest pittoreske beliggenhet.

– Ístak har forstått at det ikke finnes noen quick fix-løsninger når du Orica har ikke vært med på å planog kan ta kjøretøyer og større last mangler noe der ute. Så lenge de legge sprengningsoperasjonen, men om bord. Dermed får entreprenøren bestiller før de går tomme, greier allerede før E. Pihl & Søn/Ístak vant en logistisk nøtt å knekke. vi å levere. Ellers har vi et tyngdeanbudet, hadde sprengstoffleveran– Det er viktig å tenke på levepunktlager i Storforshei ved Mo i døren lokalisert et lagringssted for ringstida og bestille forsyninger i Rana, og er vi heldige, kan vi suplere eksplosiver og tennmidler. god tid, fortsetter Hesjedal. – Ístak med varer derfra.

– Vi kontaktet Træna kommune bruker for eksempel lengre lednintidlig for å finne et egnet sted til lager på tennerne sine enn det vi har i gercontainerne, hvis vi ble valgt som hovedsortimentet. Slike lengder må leverandør, sier Oricas regionsjef spesialbestilles, og det har vi normalt Nord, Knut-Ivar Hesjedal. – Træna tre-fire ukers leveringstid på. svarte positivt og kom med et forLangsiktighet gjelder også når slag med en gang. Faktisk har vi ikke man trenger påfyll av sprengstoff. opplevd at en kommune har reagert Dette blir vanligvis fraktet med bil så kjapt før, så det er tydelig at profra Oricas hovedbase i Bjønndalen sjektet betyr mye for dem. Da Pihl/ ved Drammen til Stokkvågen i NordÍstak fikk oppdraget, var det for dem land, og derfra med en fraktebåt bare å søke om godkjenning for som går i rute sørover fra Bodø én oppbevaring, og få containerne på gang i uka. plass.

– Fraktebåten laster natt til onsTræna ligger avsides, drøyt fem dag i Stokkvågen. Men for å være Oricas regionsjef Nord, mil fra fastlandet. Bare én ferge går der i tide, må vi kjøre fra Bjønndalen Knut-Ivar Hesjedal

Logistikken viktig

Fjellsprenger’n 1/2013

34

Norges ledende sprengstoffleverandør Orica har et unikt logistikksystem og en distribusjonskjede som sikrer at kundene får det de skal ha til avtalt tid. Vi har bulkstasjoner, tyngdepunktslagre og forhandlere fordelt over hele Norge. Det gjør at vi kan forsyne kundene i løpet av kort tid. Hver eneste dag er vår flåte av lade-, produksjons- og servicebiler ute på veiene. Vi distribuerer raskt og effektivt til alle hjørner av Norge.

Orica Norway AS Røykenveien 18 Postboks 614 3412 Lierstranda

Tel. 32 22 91 00 Fax. 32 22 91 01 nordics@orica.com

www.orica.com Fjellsprenger’n 1/2013

35

på plass i Norge Ilddåp for de nye elektroniske tennerne på Embretsfoss

Den gamle demningen på Embretsfoss er klar til sprengning. Hundre liggende hull er ladet med Eurodyn™ og forsynt med Uni tronic™ 600-tennere. F.v.: Anders Fossum (skjult), Jarle Bøckman, Espen Hugaas og Jan Egil Blix dobbeltsjekker at alt er OK.

Fjell, vann og betong skapte utfordringer for AF Anlegg og AF Decom i Modum. Oricas nye tennsystem fikk en flying start ved Buskeruds nye vannkraftverk.

Den nye generasjonen av Oricas elektroniske tennsystem Uni tronic™ ble innført i Norge i januar. Pionérsalven føyk av i et fjellparti og en nedstrøms

Fjellsprenger’n 1/2013

36

terskel ved nye Embretsfoss kraftverk i Åmot i Buskerud.

Salven besto av 350 ladehull som befant seg delvis under vann, og av-

stedkom fem tonn fjellmasse med ypperlig fragmentering. Massen var nærmest som ”snus” å grave ut etterpå, blir det sagt.

– Det kunne vel ikke gått bedre, sier prosjektleder Kjetil Skogheim i AF Anlegg, som står for utbyggingen av det enorme kraftverket.

Mange forbedringer Uni tronic™ 600 etterfølger Uni tronic™ 500, som bare i liten grad har vært brukt i Norge. Atskillig flere vil nok fatte interesse for arvtakeren, for Uni tronic™ 600 erstatter også i-kon™ VS. Den ”enklere” utgaven av i-kon™ har vunnet stadig flere tilhengere blant skytebaser her til lands, og har blitt et kjent og kjært tennsystem for mange.

Uni tronic™ 600 kombinerer fordelene med 500- og VS-serien, og byr i tillegg på flere forbedringer sammenliknet med forgjengerne.

– For det første er Uni tronic™ 600 betydelig billigere enn standard I-kon™, sier Espen Hugaas, sjef for Oricas Nitro Consult AS. – Men i tillegg kan vi med det nye systemet

Sprengningsingeniørene Espen Hugaas (t.v.) og Jan Egil Blix fra Orica drøfter terskelsprengningen med AF Decoms Jarle Bøckman.

Et flatt bergparti på østsida av Drammenselva skal sprenges sammen med de siste betongstrukturene. Tre karer fra AF Anlegg lader med Eurodyn™ gjennom fôringsrør på grunn av løsmasse over fjellet Fjellsprenger’n 1/2013

37

Det har vært en kald vinter i Åmot. Natttemperaturen har flere ganger sunket under -20 grader. De elektroniske tennerne tåler godt å stå ute noen vinternetter, selv innkapslet i is. operere et mye større antall tennere enn før. i-kon VS hadde for eksempel en begrensing på 400 tennere, mens Uni tronic™ 600 har kapasitet til 800. Denne kapasiteten kan lett utvides til det dobbelte ved å koble to tennapparater sammen. Dessuten kan vi nå avfyre salvene med trådløs fjernkontroll, en mulighet vi ikke hadde med VS. Sprengningsteknikeren er begeistret over fordelene med de nye Uni tronic™-tennerne. Foruten økt kapasitet, går også oppkobling på pallen og tildeling av intervalltider mye raskere med Uni tronic™ 600 enn med både i-kon™ og e-Dev™.

Og som vanlig med elektroniske tennere, finnes det knapt noen grense for hvor mye en skytebas kan finstille de ulike intervalltidene. Samlet gir disse fordelene Uni tronic™ 600 en enorm fleksibilitet.

Fjellsprenger’n 1/2013

38

– Ikke minst er det viktig å kunne måle lekkasjer i tennerkretsen, fortsetter Hugaas. – Med dette systemet er det lett å sjekke om alle tennerne i kretsen er på plass og om vi har kontakt med hver enkelt. Hvis det oppstår feil et sted, kan vi enkelt identifisere ”synderen” og reparere enheten, eventuelt bytte den ut.

Komplisert i Modum Sammen med kollega Jan Egil Blix i Orica Teknisk service, har Espen Hugaas vært aktivt med på sprengningene ved Embretsfoss i vinter. Dette var første gang de nye tennerne ble anvendt i Norge, og Teknisk service var opptatt av å forsikre seg om at systemet fungerte som det skulle.

Derfor har de tilbrakt flere dager på anlegget for å gi opplæring og hjelpe til med tennplaner og oppkobling.

Det er AF Anlegg som har entreprisen på det enorme prosjektet, som ikke bare går ut på å bygge ny kraftstasjon og ny demning, men også å rive de gamle betongkonstruksjonene. (Se Profilen og egen omtale av kraftverket annet sted i bladet.)

I hovedsak har sprengningsarbeidene ved Embretsfoss foregått med hjelp av Eurodyn™ som sprengstoff og standard Exel™ som tennsystem.

Etter nyttår i 2013 har Exel™ blitt helt byttet ut med Uni tronic™ 600.

Deler av sprengningsoperasjonen har vært spesielt krevende. Det dreier seg først og fremst om de kolossale byggverkene av armert betong som delvis har foregått under vann.

Det ble altså en ilddåp for de nye elektroniske tennerne fra Orica.

– Her kom denne type tennere helt til sin rett, sier Jan Egil Blix.

Koblingsblokkene klipses på Uni tronic™-tennerkretsen. Hver blokk inneholder silikon som beskytter mot vann.

Skanneren leser av ”taggen” med strekkoden som identifiserer hver enkelt tenner.

Fjellsprenger’n 1/2013

39

Skytebas Anders Fossum i AF Decom har lang erfaring med spesialsprengninger, og er svært fornøyd med det han har sett Uni tronic™ 600 utrette så langt. Her river han kjeft med Oricas Jan Egil Blix (t.v.) og Espen Hugaas.

– Mange ble liggende under vann, og det var helt avgjørende at vi kunne måle at vi faktisk hadde kontakt med alle enhetene i tennkretsen før vi sprengte. Det hadde ikke vært mulig med for eksempel Exel™.

AF godt fornøyd Siden oppstarten i 2010 og fram til midten av mars i år har AF Anlegg sprengt ut omkring 200 000 faste kubikk i Embretsfoss-anlegget. Til den krevende rivingsfasen har de fått støtte av søsterselskapet AF Decom, som har spesialkompetanse på konstruksjonssprengning.

Skytebas Anders Fossum i AF Decom har lang erfaring med å bruke ikon™ til slike spesialoppdrag. Nå har han forsøkt Uni Tronic™ 600. Hva syns han så langt?

– Det er litt nytt ennå, men jeg syns

Fjellsprenger’n 1/2013

40

det virker veldig bra. Systemet likner på i-kon™, men er veldig enkelt å bruke.

– Hvorfor valgte dere Uni tronic™ her?

– I starten brukte vi Exel™, men det oppsto mange ledningsbrudd når vi skulle dekke med matter. Det hindret oss en del i arbeidet. For å unngå at det ble stående igjen sprengstoff og tennere i røysa, valgte vi å bruke elektroniske tennere i stedet. Jeg syns det virker veldig oversiktlig og fint. Vi driver med konstruksjonssprengning, og da er vi nødt til å vite på forhånd nøyaktig hvordan en salve vil gå.

Fossum regner med at AF Decom vil benytte Uni tronic™ 600 mye i framtida.

– Det kommer selvsagt an på hva slags jobber vi får, men om vi skal skyte ned ei pipe eller en silo eller

noe slikt, er det nok Uni tronic™ vi vil velge, ja.

Betongsprengning Å sprenge betongkonstruksjoner er noe av en kunstform. Hvilke hensyn må man ta?

– Du må lade litt ”hardt” og dekke godt, svarer Fossum. Han presiserer at utførelsen beror på hvor godt armert betongen er. ”Hard lading” betyr at man må benytte en høyere spesifikk ladning pr kubikkmeter. – I fjell regner vi i utgangspunktet med 0,5 kilo sprengstoff pr kubikk. I betong må du lade med 1–2 kilo, eller 1,5–2,0 kilo hvis den er godt armert.

Jan Egil Blix tilføyer: – Sammenliknet med fjell, er betong et ”dødt” materiale. I tillegg har du jernet som binder det sammen. Betong krever at man set-

Sprengningsteknikerne Tim Hunt (t.v.) og Espen Hugaas fra Orica sjekker blast-boksen og konstaterer at elva har kappet forbindelsen med en del av tennerne i demningen.

ter ladehullene tett for at det skal bli nok ”fart” i sprengladningen.

Også prosjektleder Kjetil Skogheim i AF Anlegg er godt fornøyd med resultatene.

– Vi valgte Uni tronic™ på grunn av den måletryggheten som systemet gir.

Det koster noen kroner ekstra, men hensynet til sikkerheten veier opp for merkostnadene.

Jan Egil Blix mener at entreprenøren bør se hele ”pakka” under ett når han velger tennsystem.

– Hvordan blir fragmenteringen?

Går antall piggetimer ned? Øker utlastingskapasiteten? Bruker jeg mindre energi og får mindre slitasje på utstyret, hvis jeg velger elektroniske tennere?

Alle disse faktorene spiller inn. Noen ganger ville jeg trolig vært kjempefornøyd med Exel™-salvene, andre steder ville jeg ha gått for elektronikk.

Kjetil Skogheim sier seg enig og tilføyer: – Jeg tror det vil gå med de elektroniske tennerne som med Nonel (senere Exel™) i sin tid. Systemet var rådyrt i starten, men bare tennerne ble produsert i et stort nok antall, ble de billigere. Det vil nok skje med de elektroniske også. Akkurat som flatskjermer og borstål.

– Hvorfor valgte dere Orica som leverandør?

– Jeg liker det jeg kjenner, og ikke det jeg ikke kjenner. Vi har brukt Orica på alt opp gjennom årene. Vi fikk inn tilbud fra andre også, men prisforskjellene var små. Den tekniske bistanden har vært veldig bra her, og det er klart at det teller i en helhetsvurdering når man velger leverandør. Orica har ekspertisen som skal til, og de er flinke til å komme når vi ringer og spør dem.

Det setter vi pris på!

i Uni tronic™ 600 • Økt effektivitet • Økt effektivitet • Kortere programmeringstid • Kortere programmeringstid • Enklere betjening • Enklere betjening • Større kapasitet • Større kapasitet (inntil 800 tennere pr (inntil 800 tennere pr tennapparat) tennapparat) • Trådløs fjernkontroll • Trådløs fjernkontroll • Tenntråd på spole • Tenntråd på spole • Forsterket emballasje • Forsterket emballasje • 16 millioner unike tennernumre • 16 millioner unike tennernumre • Tre ganger høyere presisjon • Tre ganger høyere presisjon enn enn Uni Uni Tronic™ Tronic™ 500 500

Fjellsprenger’n 1/2013

41

NYE EMBRETSFOSS KRAFTVERK

SNART KLART TIL OPPSTART

Det fjerde byggetrinnet på Embretsfoss innbefatter en splitter ny dam og en ny kraftstasjon. Til høyre i av bildet ses den gamle demningen, som her blir klargjort for sprengning. En spuntvegg leder elvevannet forbi på vestsida av den nye demningen.

Spesialsprengning i store betongkonstruksjoner måtte til da AF Anlegg skulle rive det gamle vannkraftverket i Embretsfoss i Modum. Byggingen av Norges nyeste vannkraftverk ble en kamp om vannet, mot vannet og med vannet.

Det største utbyggingsprosjektet for vannkraft i Norge for tida, nærmer seg fullførelse. Etter en anleggsperiode på tre år og fire måneder, blir det nye vannkraftverket Embretsfoss 4 satt i drift i mai 2013. Det nye kraftverket sikrer en årsproduksjon på 330 GWh, som er strøm nok til 16000 husstander.

Prosjektet er et samarbeid mellom Energiselskapet Buskerud (EB) og E-Co Vannkraft i Oslo. Sammen har de investert 730 millioner kroner i anlegget.

Fjellsprenger’n 1/2013

42

Det nye kraftverket, med ny dam, terskeldemning og kraftstasjon, er fjerde byggetrinn i Embretsfossen kraftverk i Modum kommune. Anlegget ligger ved det høyeste fallet i Drammenselva, der også det gamle anlegget, et kraftverk fra 1921 og et fra 1954, befinner seg. Det aller første kraftverket ble bygd på stedet i 1916, men er revet for lenge siden.

De andre to, kalt E2 og E3, har produsert elektriktrisk strøm helt fram til i dag.

E2 er nå i dårlig stand og utnytter kraftpotensialet i elva lite effektivt.

Da EB vedtok å bygge et nytt kraftverk i 2009, besluttet de seg også for å rive dette, men samtidig å opprettholde og oppgradere kraftverket fra 1954.

Lavtrykkskraftverk Elvekraftverket i Modum er et lavtrykkskraftverk. Det vil si at det utnytter en stor vannmengde med relativt liten fallhøyde. Det er vanskelig

å regulere vanntilførselen ved hjelp av et magasin, derfor blir vannet vanligvis utnyttet når det kommer.

Det betyr igjen at kraftproduksjonen svinger mye i løpet av året, og at den øker kraftig i flomperioder og ved store nedbørsmengder.

Fordi Embretsfoss kraftverk ikke har noe reguleringsmagasin, ville det ha medført et stort driftstap, hvis anlegget skulle ha stanset anleggstida.

Det ble derfor tidlig bestemt at den nye kraftstasjonen skulle bygges på motsatt side av elva i forhold til den gamle, slik at produksjonen i eksisterende stasjon kunne holdes i gang i hele perioden. På byggeplassen lå det tidligere en gammel papirfabrikk og et gammelt tresliperi. Bygningene ble revet og grunnen miljøsanert allerede i planleggingsfasen.

Med et anbud på cirka 230 millioner kroner gikk AF-Gruppen seirende ut av konkurransen om den byggtekniske entreprisen på Embretsfoss. Entreprenørselskapet har stått for sprengning, masseflytting, betongarbeid og riving av gamle betongkonstruksjoner i elva.

Langvarig vårflom forsinket Anleggsarbeidene på Embretsfoss 4 begynte i januar 2010 med fjellsprengningsarbeid og bygging av ny dam nedstrøms den gamle. Det nye kraftverket skulle bygges delvis nedsprengt i fjellet, med inntak i form av et støpt ”sugerør”, som fører elva inn i en 50 meter lang tunnel inn til turbinen. Også avløpet er delvis sprengt ned i fjell. For å ta unna vårflommene, ble det bygd to ledevegger som har ført elvevannet forbi selve byggeplassen. I alt har det blitt sprengt ut om lag 220 000 kubikkmeter med stein i området, det samme som 15 000 lastebillass.

– De største utfordringene for sprengningsarbeidene har vært

knyttet til vannføringen, sier prosjektleder Kjetil Skogheim i AF Anlegg. – Til tider har den gjort det vanskelig å sprenge.

Sommeren 2010 ble sprengningsarbeidene kraftig forsinket på grunn av en vårflom som ikke ville gi seg.

I hele perioden fra juni til oktober var vannføringen i elva 700–1000 kubikkmeter i sekundet. Sprengnin-

Betongarbeidene tok til høsten 2011. Hele 2000 tonn med armeringsjern og 40 000 kubikk betong, det siste svarer til 5000 lastebillass, har gått med til støpearbeidene. Og byggeleder Tore K. Jordet i EB Kraftproduksjon er godt fornøyd med innsatsen til de involverte.

– Prosjektet har gått meget bra.

Det har vært mange utfordringer

Området mellom den nye og gamle terskeldemningen ryddes. Det er bare noen få dager til den gamle terskelen blir sprengt og alt havner under vann. Den nye dammen blir 30 meter dyp. gen av den gamle dammen måtte utsettes til høsten, og mye arbeid måtte flyttes til vinteren. Det førte igjen til at arbeidsstyrken måtte utvides for å ta inn igjen tapt tid. På det meste har AF Anlegg hatt 100 mann i aksjon på Embretsfoss.

Foruten en uforutsigbar elv, har sprengningsarbeidene måttet ta hensyn til Bergensbanen, som passerer kloss inntil anlegget, og utnytte ”vinduene” i togtrafikken.

Komplisert, men i rute – For øvrig har støpearbeidet vært omfattende, fortsetter Skogheim. – Ikke minst har vi store høydeforskjeller som vi har måttet takle.

underveis, men vi har hatt et tett og godt samarbeid og klart å løse dem på en meget tilfredsstillende måte. De geologiske forholdene var for eksempel vesentlig vanskeligere enn beskrevet, og betongkonstruksjonene har store dimensjoner og en svært komplisert geometri – med store krav til presisjon.

Energien i elvevannet blir omdannet til elektrisk energi av en såkalt Kaplanturbin. En slik turbin ser ut som en liggende skipspropell, der bladene har en diameter på cirka 7 meter. Kaplanturbiner er vanlige i elvekraftverk, og har størst virkningsgrad ved lave fallhøyder og stor vannmengde. Turbin og generator

Fjellsprenger’n 1/2013

43

svarlige har høstet mye ny kunnskap underveis: – Jeg har 15 års erfaring fra kraftutbygging, men det er første gang jeg er med på å bygge et lavtrykkskraftverk. Prinsippene er omtrent de samme som for et kraftverk bygd for høyt trykk. Forskjellen er bare at dimensjonene på turbiner, sugeløp og inntak er så mye større på et lavtrykkskraftverk.

Embretsfoss 2 og 3 produserte tidligere 210 GWh i året til sammen.

Når den nye stasjonen trer i kraft, ventes årsproduksjonen å stige til 330 GWh. Netto økning blir altså 120 millioner GWh pr år. Det er omtrent like mye som 20 småkraftverk kan utvikle i løpet av ett år.

Etter planen skal nye Embretsfoss kraftverk settes i drift 15. mai 2013.

i Embretsfoss 4 Eiere: De gamle betongkonstruksjonene har gjort jobben sin. I om lag 90 år har de skaffet energi til Buskerud og Østlandet. kom på plass sommeren 2012, og en vellykket prøvebelastning på om lag 50 prosent ble gjennomført før påske i år.

Lavt trykk, store dimensjoner Når Embretsfoss står ferdig, vil det ha kapasitet til å sluke 340 kubikkmeter vann pr sekund. For å sette de

Fjellsprenger’n 1/2013

44

tørre tallene i perspektiv, sier Jordet: – Det er det samme som å kjøre 11 fullastede tankbiler inn i kraftstasjonen hvert eneste sekund. Skal det bli plass til alle, må stasjonen ha solide dimensjoner. Inntaket er 33 x 13 meter høyt og har en helling på 30 grader.

Kjetil Skogheim tilføyer at de an-

EB Kraftproduksjon, E-Con Vannkraft Sted: Modum kommune Elv: Drammenselva Fallhøyde: 16,3 meter Kapasitet: 340 m³ vann pr. sek.

Effekt: 52,5 MW kaplanturbin Produksjon: 270 GWh pr. år Totalpris: 730 millioner kroner

Knust betong og sprikende armeringsjern gir inntrykk av en ”krigssone”.

Anleggsleder Bjørn Grøterud (t.v.) (AF Anlegg), byggeleder Tore K. Jordet (EB Kraftproduksjon) og prosjektleder Kjetil Skogheim (AF Anlegg) kan se tilbake på en tøff, men vellykket anleggsperiode på Embretsfoss. Trioen har hatt ansvaret for et av Norges største vannkraftprosjekter de siste tiårene.

Fjellsprenger’n 1/2013

45

Mot i brystet,

Fjellsprenger’n 1/2013

46

vett i pannen Han river ned det andre har bygd opp. Sprenger hus, master og fabrikker, og hjelper kona med tang og skalpell. Blir lett fascinert av folk som kan annet enn ham selv. Horisonten er vid på Jæren, og den har soldaten og rivningseksperten tatt med seg ut i livet.

Profilen: Jarle Bøckman Født: Bosted: Jobb: Utdanning: Sivilstatus: Barn: Interesser: Verv: Hører på: Leser: Ser på: Spiser: Drikker: Kjører: Ferierer: Motto:

1974.

Sem. Prosjektleder for spesialoppdrag, AF Decom.

Forsvarets befalsskole, Hærens ingeniørhøgskole.

Gift med Hildegunn (39).

Marie (10), Jakob (12).

Kajakkpadling, fjellklatring, jakt, alpint, friluftsliv.

Leder i Tønsberg svømmeklubb.

U2, Kaizers Orchestra.

Selvutviklingsbøker. Wilbur Smith, Jo Nesbø.

Actionfilmer, alpint, store idrettsstevner.

Alt utenom sild, fiken og dadler.

Rødvin (italiensk).

Volvo XC70 2010-modell.

Karibia, europeiske storbyer, Innvik, Flekkefjord.

Guts, drive og godt humør.

Fjellsprenger’n 1/2013

47

– En fantastisk arbeidsplass med veldig mange dyktige folk! Jarle Bøckman er full av godord om AF Decom. Veggene i hovedkvarteret i Oslo minner om noen av verdiene selskapet står for.

– VI HAR MISTET KONTAKTEN med noen av tennerne. Det har skjedd noe under vannet. Vi kan ikke sprenge.

Jarle Bøckman (39) titter opp på sprengningsteknikeren fra Orica som slår beklagende ut med hendene. Et kaldt drev fra elva har lagt seg over ansiktet, den eneste kroppsdelen som ikke er dekt av den oransje tørrdrakta. Bøckman ber ikke om å få beskjeden gjentatt. Den er mottatt.

To dagers slit er bortkastet, men han fortrekker ikke en mine.

– Ja, ja. Da begynner vi på ny.

DET LIKNER MEST av alt en krigssone. Et grinende ruinlandskap av knust betong og strittende armeringsjern. Nær elva, som fosser

Fjellsprenger’n 1/2013

48

forbi, gror isklossene vilt og kapsler inn både betongen og sprengladningene i muren.

Februarkulda ligger som et jernlokk over Åmot.

Siden november i fjor har mannskapene fra AF Decom jobbet med å rive de store betongkonstruksjonene i gamle Embretsfoss kraftverk. Målet er å gi Drammenselva fri bane til den flotte, nye kraftstasjonen litt lenger nede. Det er dette de er spesialister på: Å dekommisjonere byggverk som har gjort nytten sin og må gi plass til det nye.

De siste to dagene har de balt med en gjenstridig siste rest av den gamle terskeldemningen. Terskelen er perforert med hundre ladehull fylt med patronert sprengstoff, det

samme er mye av arealet rundt.

Snart skal damlukene åpnes slik at det som nå er tørt land mellom den gamle og den nye demningen blir satt under vann og trykket utliknet på begge sider av gammelterskelen.

Så skal de sprenge alt i én stor smell.

Det kunne vært enkelt. Men byggherren ønsker å redde det gamle nålestengselet og tverrliggeren av stål på toppen. Metallet har stor verdi.

Men å få dem løs viser seg å være mye vanskeligere enn beregnet. Og samtidig stiger vannet raskt.

AF-GRUPPEN ER ET av Norges største entreprenørselskaper, med en årlig omsetning på 9,8 milliarder kroner. Konsernet er delt opp i fem store forretningsenheter; Anlegg,

Det er vått og kaldt og Drammenselva er ikke til å spøke med der den fosser forbi kloss inntil den lille nisjen i demningen.

Stålbjelken øverst på terskelen er bare millimetre fra å rive seg løs. I slike situasjoner stoler Bøckman mest på seg selv.

Bygg, Eiendom, Miljø og Energi.

Innen Miljø ligger de såkalte Decommissioning-selskapene: Divisjonene for land og offshore, samt Decom AB i Sverige og Miljøbase Vats ved Haugesund, et av Europas mest avanserte opphoggingsanlegg for utrangerte oljeinstallasjoner.

Jarle Bøckman tilhører Decom Land, som har spesialisert seg på å sprenge, rive og gjenvinne bygninger, fabrikkpiper, kaier, bruer, skipsvrak, oljeplattformer og andre store, menneskeskapte konstruksjoner. I blant tar han også undervannsoppdrag offshore for offshore-divisjonen. Men det er i Land han er leder for avdelingen for spesialoppdrag.

– Prosjektene bemanner vi fra gang til gang. Noen er små, an-

dre store. Jeg har en kjerne på fem mann som er hos meg fast. Ut over det henter jeg inn folk fra andre deler av organisasjonen når det trengs.

Bøckmann og mannskapet hans jobber mest for eksterne oppdragsgivere, men også for andre divisjoner av AF. Til Embretsfoss er de innleid av hovedentreprenøren, AF Anlegg.

TORSDAG 28. FEBRUAR 2013. Til tross for flere iherdige forsøk, har ikke Decom-karene klart å få løs den tunge stålbjelken på terskelen. Nå står vannet høyt på begge sider av den gamle demningen. Isflak driver rundt med strømmen. Vannstanden er hevet for å få bjelken til å flyte opp og gli ut av sporet i betongen som den har kilt seg fast i.

Jarle Bøckman har iført seg tørrdrakt og står alene i en nisje i demningen og prøver å sparke løs bjelken. Rundt ham raser det svarte elvevannet forbi. En vaier løper fra bjelken bort til ei gravemaskin, som lirker og lirker for å få den fri. Og endelig lykkes det.

Men gleden blir kortvarig. Den gamle demningen er stappet med sprengstoff, hundre liggere fulle av Eurodyn™ og Uni tronic™-tennere.

Fordi sprengningen skal skje under vann, er alle ledninger buntet sammen og koblingsboksene stappet ned i fire tjueliters dunker med fett som isolasjon mot vannet. I tillegg er samtlige dunker sikret med spennbånd og dekket med skytematter. Men de har undervurdert

Fjellsprenger’n 1/2013

49

Ei teglsteinspipe i Trollhättan venter på at AF Decom skal gjøre en brå slutt på dens eksistens

Pipa var oppført med dobbel teglvegg.

Fjellsprenger’n 1/2013

50

reaksjonen i vannet.

– Da vi dro ut bjelken, oppsto det en virvel som presset vannet ned og rensket terskelen til bunns, sier Bøckman etterpå. – To sprengningsmatter ble vippet over, og den ene dunken revet over ende. Dermed skadet vi noen av ledningene og fikk en kortslutning i 24 av ladehullene.

Det er i slike tilfeller at det er bra å ha sjefen med på arbeidslaget. En mann som bokstavelig talt har vært ute i striden før.

– Vi skulle hatt en vannføring på 40 kubikkmeter i sekundet den dagen vi skulle sprenge. I stedet fikk vi 325 kubikk. Da oppstår en fase der marginene blir små og tida begynner å løpe fra deg.

Og da må lederen være med selv, ellers blir folk usikre.

Dykkere blir tilkalt. De konstaterer at korslutningen har skjedd i den ytterste bøtta med koblingsbokser.

– Løsningen ble at vi koblet fra de ytterste 24 hullene, omprogrammerte salven og flyttet kutten. Ladningen gikk av som den skulle, og i løpet av helga sank vannføringen til bare 20 kubikkmeter i sekundet. Da var det jo nesten pip stille. Vi dykket igjen, fjernet mattene, byttet alle ledninger og tennere og koblingsbokser, satte inn sperrefjærer og skjøt den resten av salven med sprengstoffet som sto igjen i hullene.

HAN LIKER SEG GODT i slike situasjoner, jærbuen. Når pulsen slår fort, adrenalinet

trykker på og problemer og farer står i kø. En bedre jobb kunne han ikke tenkt seg.

– Du gikk alene ut på den bjelken.

Var ikke det farlig?

– Jeg følte at jeg måtte det. Fordi situasjonen var risikabel, helt på grensa av hva vi skal utsette oss for.

– Tok du risikoen selv for å spare andre?

– Nei, det var for å ha kontroll på situasjonen. Jeg har et fantastisk mannskap som i høyeste grad er både oppegående og selvgående.

Men jeg har vært med på mye før og vet at når det røyner på, så handler jeg best sjøl.

– Hvordan klarer du å bevare fatningen?

– Når du legger en plan er det selvsagt for å følge den, men marginene kan være små. Og én ting er viktig å vite: Spesialsprengninger går sjelden helt etter planen. Det vil alltid dukke opp ting du ikke er forberedt på. Målet mitt er alltid tidspunktet som er satt for når det skal smelle.

Da må du bare stå på til du er ferdig.

Om det skjer noe med omgivelsene, er det viktig at du bevarer roen og er fokusert. Derfor må du som leder være til stede. Jeg kaller det ”stridsledelse og samband”. Men som regel lader vi med gode tidsmarginer.

– Gode kommunikasjonsevner er viktig for en leder?

– Ja, for i denne bransjen skjer det noe hele tida. Ofte endringer. Her er det byggeledere, anleggsledere, formenn, folk som kommer og går, og mange fag som sklir inn i hverandre.

Hvis du ikke er flink til å kommunisere, oppstår det fort ”greier”.

– Og det kan du?

– Det skal andre få vurdere, men jeg syns bygg- og anleggsbransjen generelt har blitt flinke på dialog.

Vi fikk i alle fall tilbakemeldinger fra byggherre og oppdragsgiver på at

de var veldig fornøyd med hvordan vi håndterte jobben.

DET HAR GÅTT NOEN dager og vi sitter på AF Decoms Sør-Norgekontor i Sandefjord. Jarle Bøckman fletter fingrene bak nakken. Han er en mann som gir inntrykk av ro og stor selvtillit. Han vet hva han kan og at han gjør jobben sin godt. Slikt skaper tillit innad på laget og, ikke minst, hos sjefene. Det har vært snakk om å gi ham en plass i ledelsen.

– Men jeg er ikke interessert i å gå den veien. Vil heller ha denne kombinasjonen. Dette er jo et håndverk.

Skal du være flink til dette, må du være mye ute og ha ”hands on” og følge med på utviklingen i faget.

Telefonen ringer. Det er politiets operasjonssentral som ber om hjelp til å destruere noe gammelt, krystallisert sprengstoff de har kommet over. Standard prosedyre er å ringe Jarle Bøckman.

– Ja, vi gjør en del destruering av sivile eksplosiver for politiet. Jobber for bombegruppa i Oslo og politidistriktene på Østlandet.

– Skjer det ofte?

– I fjor hadde vi 150 oppdrag og tok inn om lag 600 kilo. Det er ganske mye. Mest gammel dynamitt og pikrinsyre. Slikt som ligger og slenger på gårdene rundt om. Politiet har en ressursdatabase, og derfra trekker de ut personell etter behov.

Firmaet vårt er med i den basen.

RIVINGSMARKEDET I NORGE utgjør oppimot 1,3 milliarder kroner i året. Konkurransen har blitt tøff om jobbene. AF Decom er den største entreprenøren, og tar rundt 40 prosent av markedet. I Sverige er det tilsvarende markedet på cirka 2,3 milliarder kroner, og den største rivingsentreprenøren kontrollerer un-

Restene av ”Trollhättanpipa” landet akkurat som beregnet. der 30 prosent.

I prinsippet tar AF Decom på seg oppdrag hvor som helst, men konsentrerer seg om Norge, Sverige og Danmark. I 2009–2010 arbeidet Bøckman nesten et helt år i Sverige, der han sprengte ned svære teglpiper og cellulosegryter på nedlagte treforedlingsfabrikker.

– Cellulosegrytene er 40 meter høye og henger i stag fra taket. Det er fordi slike ovner utvider seg så mye når de koker tremasse, at de ikke kan stå fast. Konstruksjonen er enkel, en firkantet boks med fire grove betongsøyler som går opp i 60–80 meters høyde, og øverst henger altså ovnen. Når vi skal rive så grove konstruksjoner bruker vi kran og fjernstyrt rigg, og henger i en spesialkasse ”i løse lufta” mens vi borer og lader. Så sprenger vi opphenget i høyden.

På slike jobber gjelder det å ikke ha høydeskrekk.

– Ett av kriteriene for å få jobb hos oss, er at du ikke har fobier, verken for høyde eller vann eller andre ting.

For vi kommer ut for alt mulig.

– Det er ikke ufarlig?

Jarle Bøckman tier litt og blir fjern i blikket.

– Det er en kalkulert risiko. Noen ganger gjør vi nok ting som folk vil oppfatte som farlig. Men vi tenker sikkerhet hele tida. Vi er like godt sikret enten vi henger fire meter over bakken eller går på et stillas 150 meter oppe.

DE EKSPLOSIVKREVENDE rivningsjobbene kan deles inn i tre bolker.

Grove betongkonstruksjoner (kraftverk og bunkere), som krever en kombinasjonsdrift av sprengning, pigging og annen maskinbruk. Master og andre høye konstruksjoner som må felles. Og miniblasting, som går ut på å frilegge armering i betongbygg.

Miniblasting, der sprengladningene river i stykker betong slik at armeringsjernene står igjen, blir særlig brukt i forbindelse med bruarbeider.

Det blottlagte ”jernet” kan så skjøtes sammen med ny armering og støpes inn i en ny konstruksjon.

Jarle Bøckman viser entusiastisk et eksempel på miniblasting på laptopen. En lang serie med bittemå sprengladninger detonerer i rask rekkefølge langs den gamle kantbjelken på Sandesundbrua over Glomma. Tilbake står armeringen

Fjellsprenger’n 1/2013

51

som tinner i ei stålbørste.

– Dette har vi gjort på flere motorveibruer, som Drammensbrua, Minnesundbrua og Julsrudbrua. På Sandesund gjorde vi det på 3042 meter med veiskulder. Det var fryktelig langt. Den samme metodem bruker vi på feilstøpte fundamenter.

– Frilegger dere da all armeringen?

– Det kommer an på kunden. 20–40 cm er vanlig.

det ligge igjen betongstykker, men der brukte vi så høy ladningsvekt at vi fikk en total destruksjon. Det er ikke vanligvis noe vi ønsker, for med stor ladningsvekt får du problemer med sprut, og på våre jobber klarer vi ikke alltid å dekke med tunge matter. Hvis vi skal frilegge armering, ønsker vi selvsagt heller ikke å ødelegge armeringen. Men i vann er det ikke noe problem, så vi kunne dra på litt på Embretsfoss.

Å SPRENGE STÅL ER en helt annen skål.

– Stål oppfører seg helt annerledes. Du kan velge mellom to hovedmetoder: Påleggsladning, der du fester sprengstoffet direkte på en stålflate og påfører den et trykk som får stålet til å slå sprekker. Eller du kan bygge en rettet ladning som legges utenpå flaten, men med en kobberkon i mellom.

Når detonasjonen starter, blir trykket så høyt at kobberet går over til væskeform og danner en plasmajet.

Jeten er rett og slett Jarle Bøckman på IMT-jobb for politiet. (Innsamling, en dråpe flytende kobmottak, tilintetgjøring av gamle eksplosiver). ber som beveger seg Tennere og sprengstoff skilles, og eksplosivet deles opp før det blandes ut med sprit og brennes. Sprit framover med en hasgjør sprengstoffet mindre reaktivt. Foto: AF Decom. tighet av 10 000 meter i sekundet. Trykket – Hvordan skiller betongsprengfra denne bølgen er så vanvittig stort ning seg fra vanlig fjellsprengning? at du får erosjon i stålet.

– I utgangspunktet sprenger du – Når bruker du den ene metoden ikke selve betongen. Du krakkelerer i stedet for den andre? betonglimet. Det gjør du ved å sette – Det finnes en beregningsmodell et sjokk i betongen, da går den i for det. Av erfaring vet vi at grensa oppløsning av seg selv. I siste instans for en plasmajet ligger ved en stålblir den til sand. Det var det som tjukkelse på cirka 90 mm. Tjukkere skjedde på Embretsfoss. Normalt vil stål må vi ta med sprengstoff. Men

Fjellsprenger’n 1/2013

52

det er ikke alltid vi trenger å sprenge oss gjennom stålet, det kan holde at vi svekker det.

Sin hittil største stålsprengning utførte han på Aker Kværner Stord for ti år siden. Det dreide seg om understellet til oljeplattformen Maureen A som var 67 meter høy og veide 2300 tonn. Rørbeina målte 2,5 meter i diameter. 99,5 prosent av den plattformen ble gjenbrukt.

MASTERIVING ER EN STADIG aktuell oppgave. De enorme tv- og radiomastenes tid er over, mange står og forfaller og er en fare for omgivelsene. Kostnadene ved å holde kjempene ved like ryker fort opp i 100 000 kroner pr år. Derfor har det blitt mange rivninger de siste årene, og de stiller ofte helt spesielle krav.

I 2009 skulle Jarle Bøckman rive tre 150 meter høye kommunikasjonsmaster for NATO i Verdal og måtte klatre nesten helt til topps i dem.

– Hvorfor det, når målet var å rive?

– Det ble ganske komplisert, skjønner du. Vi skulle rive tre master, og mellom dem var det spent et nett. Det enkleste ville ha vært å sprenge alle, så hadde nettet sørget for at de falt innover mot hverandre.

Men under nettet lå et våtmarksområde, og der levde det en liten larve, som var fredet. Dermed fikk vi ikke lov til å velte mastene slik. I stedet måtte vi legge dem langs veien som går forbi, og da måtte vi først frigjøre dem fra hverandre slik at vi kunne felle dem fritt og styre fallet. Vi turte ikke å skyte vaieren som holdt nettet sammen, for hvis vaieren hadde hektet seg fast i noe, kunne den ha knekt masta og vi ville fått en ukontrollert kollaps. Dermed måtte vi feste en sprengladning i toppene og sprengt dem først, deretter kunne vi

felle mastene fritt. Vi måtte skyte på frihånd, for det var ikke mulig å kalkulere hvor fort de ville falle i forhold til luftmotstanden. Metoden virket perfekt og vi skånet terrenget, men det var en kostbar larve.

I mai 2012 sprengte han ned tre radiomaster på Kvitsøy, for Telenor.

Landemerkene sto på rekke, men den midterste kunne ikke felles ut av anlegget, igjen av hensyn til et vernet område. Fellingsområdet var begrenset til 90 meter den ene veien og 60 meter den andre, mens den midterste masta var 125 meter høy.

– Da måtte vi ”ledde” den, det vil si at vi sprengte ut et ledd 60–70 meter over bakken før vi sprengte underdelen. Toppen knakk den ene veien og underdelen den andre.

NESTEN HVER JOBB stiller unike krav til metodene.

– Ladningsvekten er forholdsvis lik fra jobb til jobb. Men til miniblasting

trenger vi tilrettelagte eksplosiver, tennere og systemer for å få de resultatene vi ønsker. Løsningene varierer, men det er alltid snakk om små mengder eksplosiver med høy detonasjonshastighet og lav gassutvikling. Miniblasting defineres jo som å skyte ”smådimensjons-hull i et tett mønster med lav ladningsmengde”.

Der betyr intervaller mye. Jeg gjorde en egen studie på intervaller i betongsprengning da jeg utdannet meg til ingeniør.

– Dere samarbeider litt med Orica?

– Vi har et veldig godt samarbeid.

Akkurat nå er det den nye sjefen i Nitroconsult, Espen Hugaas, som får kjørt seg. Orica er flinke på det tekniske, og har en stor organisasjon som de kan hente spisskompetanse fra. Denne våren er jeg invitert av dem til å være med og teste ut et nytt, fleksibelt eksplosiv, og det skal bli spennende. Men jeg velger

alltid det produktet som passer best til prosjektet mitt. Jeg går ikke på akkord med kvalitet eller sikkerhet bare for å handle hos én bestemt leverandør.

DET VAR INGENTING som tilsa at det skulle bli spesialsprenger av gutten som vokste opp blant vipene på Jæren på 1970- og 80-tallet. Etter gymnaset søkte han seg til Forsvaret. Skulle være der ett år, men så ble det befalsskole på Hvalsmoen og en tur til Bosnia som ingeniørbefal.

Han ble på Balkan i nesten halvannet år. Etterpå fortsatte han på befalsskolen som instruktør. Senere lokket Hærens ingeniørhøgskole på Lillehammer.

– Interessen for sprengning ble vakt mens jeg var sersjant og deltok i et prosjekt for Forsvarsbygg, der vi prøvesprengte flyttbare bunkere. Det dundret og smalt på alle kanter og var grævla interessant, så

Datteren Marie er på besøk på kontoret og følger interessert med når pappa forklarer hvordan en rivningssprengning utføres.

Fjellsprenger’n 1/2013

53

Fordemming av ladehull i en av pælene til et gammelt kaianlegg i Larvik. Pælene gikk ned til 16 meters dyp og ble sprengt med det formbare, militære sprengstoffet C4.

Foto: AF Decom. jeg bestemte meg for at det var konstruksjonssprengning jeg skulle drive med.

Likevel skulle det gå noen år før han satset på ordentlig. Først ble han fagoffiser for sprengning på Forsvarets kompetansesenter på Hvalsmoen.

– Der utvikler vi nye sprengstofftyper, lager utdanningsplaner og mye annet. Og så ble jeg spurt om å dra til Irak som maskintroppsjef.

Det var i 2004, året etter de alliertes invasjon. Jarle Bøckman beskriver oppdraget som ”en stor opplevelse”.

– På en slik tur får du brukt alt du kan og litt til. Det første du må legge til rette for i kriseområder er å dekke folks primære behov. Har du ikke strøm og vann, blir det krig. Derfor jobbet min avdeling mye sivilt. Det var vi som åpnet mye av vannflowen som i dag går fra elvene og ut i ørkenen i sør, slik at folk kan dyrke jorda.

Vi bygde kanaler, bruer, sluser og alt mulig.

Fjellsprenger’n 1/2013

54

Å reparere høyspentnettet var også blant oppgavene. Bøckman & co rattet rundt med digre generatorer og opprettet lokale strømforråd i byene. Andre ganger måtte de ta militære oppdrag, som sikring av egne og allierte styrker, og opprydding etter attentater. Det var et enormt kjør.

Likevel var de den eneste avdelingen som ikke led noen tap i perioden.

– Når du kommer så nær lokalbefolkningen, får du advarsler. Vi ble fortalt hvor landminene lå. Dessuten opererte vi utradisjonelt i de mest utsatte områdene. Jobbet om natta og lå i ro om dagen. For mens vi hadde lysforsterkingsutstyr, så ikke fienden noen ting.

– Hvordan ble dere tatt imot av folket?

– Vi fikk vi mye goodwill. Men reaksjonen fra dem kommer mye an på hvordan du kommuniserer selv, hvordan du opptrer i landsbyen, hvordan du kjører, hvor jordnær du er ... Kort sagt, at du viser folkeskikk.

Er du ei bølle, får du folk imot deg.

DU SKAL IKKE HA pratet lenge med Jarle Bøckman før du forstår at han er formet av militærlivet. Mannen får et eget lys i øynene når han snakker om Forsvaret, og omtaler fortsatt hæren med ”vi” og ”oss”. Ute på jobb for AF Decom er han fokusert og tydelig. I en samtale over et kontorbord er han like tydelig.

– Hvar betyr forsvarserfaringen for deg?

– Veldig mye. Det er klart at jeg er preget av den. Det er i forsvaret jeg har ”vokst opp”. Jeg har dratt med meg noe av det militære inn i måten jeg tenker og planlegger på, hvordan jeg agerer når ting ikke går som planlagt.

Det er det jeg kaller ”stridsledelse”.

Eller ”endringskompetanse”. Vi jobber mye med det i forsvaret: Selv om vi har en plan, vet vi at når vi går inn i en konflikt, må vi før eller siden endre den planen. Og da må vi signalisere at vi ønsker innspill og få folk med.

– Har du alltid vært like løsningsorientert?

– Ja. Litt for mye. Hø-hø. Er du

løsningsorientert uten å være forretningsorientert samtidig, tjener du ikke penger. I forsvaret spiller det ikke noen rolle, for der betyr målet alt. I næringslivet må du ha et annet fokus.

DET STORE FORBILDET var Winston Churchill. Krigens Churchill.

– Jeg kaller ham for ”Klippen”. Han hadde en klar forståelse av at demokratiet var truet og fokuserte all sin energi mot ett eneste mål. Som leder fungerte han ikke så godt i fredstid, det var i krisen han hørte til.

Mens han var i Irak, flyttet Hæren kompetansesenteret til Rena i Østerdalen. Jarle Bøckman og familien flyttet etter. Men nå var tida kommet for å gjøre noe nytt. En kamerat hadde stiftet Demex, et selskap som drev med strukturell sprengning offshore. I 2005 tok Bøckman permisjon fra forsvaret og begynte å jobbe fulltid i Demex. Da selskapet ble nedlagt i 2007, gikk han og flere andre over til AF-Gruppen. Og der har han blitt.

Jobben tar mye av tida hans. Han lever og ånder for faget sitt.

– Jeg har brent veldig for dette i mange år. Det er litt farlig, så klart, for du blander ofte ”pleasure” med ”business”.

Ikke desto mindre har han og kona Hildegunn klart å produsere to barn sammen, og tilbringer så mye fritid de kan ute i friluft eller på hytta i Flekkefjord. Nå som ungene begynner å bli store, vurderer han å gå aktivt inn i politikken. Politikk er viktig.

Det er mye annet også. Kultur, for eksempel.

– Jeg liker kultur generelt. Jeg kan gjerne reise til Operaen for å se på ballett. Og jeg liker arkitektur, som vi klager for mye på her i landet. Måten vi behandler Edvard Munch på er en tragedie. Han er kjent over hele verden, men i Norge vet ikke folk engang hva han har malt! Jeg syns at vi bør ha

litt perspektiv også når det gjelder det kulturelle, og bli mer bevisst på hvor vi kommer fra og hvem vi er.

DATTEREN MARIE er på besøk på kontoret. Nå avbryter hun for å si at mor ikke trenger hjelp på jobben likevel. Kona Hildegunn er tannlege.

– Jeg skulle ha vært assistent for henne i dag, kniser Jarle Bøckman og røper at han har bistått kona under kirurgiske operasjoner flere ganger.

– Mange reagerer på lukta av blod og betennelse. Men den gjør ikke meg noe. Så der står jeg med munnbind og forkle, holder sug og rekker henne tang og skalpell og sånt. Høhø.

– Kan du sånt?

– Ja, vi har vært sammen siden hun begynte på tannlegestudiet, og jeg har lest sammen med henne og hørt henne i alle prøver. Hø-hø. Da hun var ferdig, hadde jeg halve pensum i skallen.

– Kunne du ha blitt tannlege?

– Nei! Jeg syns det hun gjør er veldig spennende, men det ligger langt utenfor meg. Jeg er altfor grov i nevene. De som holder på med dette har en finmotorikk som er helt rå.

SELV OM ØSTLANDET har vært ”hjemme” de siste tjue årene, har ikke Jarle Bøckman riktig blitt noe innlandsmenneske. Men jærdialekten har han beholdt.

– Tja, noen påstår at jeg flytter én by nærmere Østlandet for hvert år, smiler han. – I den første tida på Østlandet måtte jeg til Jæren rett som det var bare for å få puste. Og i 2007 var jeg veldig lei av innlandet.

Nå går det bedre, for i Sem har vi hus ved sjøen.

Om ti år er han fortsatt i AF Decom. Det er han helt sikker på.

– Jeg trives utrolig godt. AF er en fantastisk arbeidsplass, et stort

og motiverende arbeidsmiljø. Og vi nyter stor trygghet i arbeidet. Hos oss ligger ikke det formelle ansvaret for en sprengningsoperasjon hos den enkelte skytebas, men hos den øverste ansvarlige i selskapet. Det er godt å ha en stor organisasjon med pondus i ryggen når vi skal utføre en jobb som kan utrette mye skade.

– Du er en action-mann. Kunne du like gjerne ha blitt brannmann eller politi?

– Ja. Jeg søkte jo på Politihøgskolen, men kom inn på Krigsskolen først. Og vi sier gjerne at de som går på politiskolen, er de som ikke kom inn på KS. Hø-hø. Jo, jeg må ha litt spenning. Det må være litt tut og kjør.

i

Etablert: Sted:

1985 Oslo (hovedkontor) Virksomheter: Eiendom, Bygg, Anlegg, Miljø, Energi Ansatte: 2600 (Norge, Sverige, Kina) Omsetning: 9,8 milliarder kroner (2012) Ansatte i Decom Land: 130 (Norge)

Fjellsprenger’n 1/2013

55

Hva man bør vite om erverv av eksplosiver – hvem kan bestille og motta slike varer?

Alle i bergsprengningsbransjen har i løpet av de siste par årene fått fornyet sine sertifikater og mange har også vært igjennom en kunnskapsoppdatering både innen sprengningsteknikk og om regelverk for å få sertifikat som bergsprengningsleder. Alt dette som følge av endringer ”Forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff”.

I den nye forskriften kom det også en presisering av kravene som regulerer kjøp av eksplosiver. Tidligere var det formelle kravet knyttet til den som rekvirerte eksplosiver. Vedkommende måtte være godkjent av politiet og være oppført på ervervstillatelsen. I den nye forskriftens kapittel 8, § 8.2 er det presisert at både de som bestiller og de som mottar eksplosiver på vegne av firmaet, skal navngis og føres opp på ervervstillatelsen.

Hva innebærer dette?

Det betyr at når sprengstoffet skal leveres på anleggsplassen eller det skal hentes hos en sprengstoffleverandør, må den som mottar eller henter sprengstoffet være oppført på tillatelsen som leverandøren har en kopi av. Dersom personen ikke er ført på tillatelsen, har leverandøren ikke lov til å utlevere sprengstoffet. Det har blitt mer fokus på dette spesielt etter 22.7.2011, og som leverandør er vi pålagt å følge opp dette og sikre at

Fjellsprenger’n 1/2013

56

Søknad om erverv av eksplosiv vare gjøres via Altinn/DSB

vi ikke leverer eksplosiver til personer som ikke er godkjente av DSB til å motta sprengstoff.

Hvordan unngå at sprengstoffet ikke blir levert?

Det er viktig at alle sprengningsfirmaer går igjennom sine rutiner og vurdere hvem i firmaet som må være godkjente for å bestille og motta eksplosiver. Det er kanskje ikke tilstrekkelig at det bare er bergsprenger og bergsprengningsleder som er godkjent. Borvognførere eller gravemaskinkjørere som ofte er til stede på sprengningsstedet vel så mye som bergsprengerne, kan være aktuelle personer.

For at disse personene skal bli godkjent, må det søkes DSB om godkjenning av personene. Dette gjøres via nettportalen Altinn. I tillegg må det fremlegges politiattest som ikke er eldre enn tre måneder for de aktuelle personene.

Vi oppfordrer derfor alle til å

tenke igjennom hvordan bestilling og mottak av eksplosiver fungere.

Har firmaet tilstrekkelig antall personer ført opp på ervervstillatelsen til å sikre at det alltid vil være en godkjent person tilstede for å motta sprengstoffet, eller kan det være behov for å få flere personer som er godkjent til å bestille og motta sprengstoff?

Så håper vi at vi som leverandør slipper å komme i en situasjon der vi enten blir stående og vente på en godkjent person, eller enda verre, må reise tilbake til lagret med det sprengstoffet som bergsprengeren skulle brukt for å få jobben sin gjort den dagen!

Spør gjerne våre lokale representanter om råd i vurdering av hvem som bør være godkjente til å motta eksplosiver.

Fra vår kollega Jørgen Schneider, Orica Denmark AS, har vi mottatt en interessant artikkel om sprengning av en 105 meter høy gassbeholder i København. På de etterfølgende sidene finnes også kursprogram for ” Kursus i betonsprængning 2013”.

Kurset avholdes 18.- 19. november.

Sprængning af 105 m høj gasbeholder i Valby i København

Jørgen Schneider, Orica Denmark AS Valby Gasbeholder, ejet af Københavns Energi, lå i udkanten af Valby Parken og blev opført i årene 1965 – 1967 og var i drift frem til 2007.

Efter flere forgæves forsøg på at finde alternativ anvendelse for beholderen, blev det til slut besluttet at nedrive beholderen.

Gasbeholderen bestod af en 24-kantet cylinder med tværmål på ca. 54 m og en cylinderhøjde på 98 m. Den totale højde af beholderen var 105 m. I hvert af de 24 hjørner

fandtes en søjle af INP 240-profiler, hvis nederste partier var forstærket med lameller på profilkroppen. Taget er udført som en gitterkonstruktion med dæk af stålplader. Beholderen var dimensioneret til 200.000 m3 tørgas og var dermed en af de få og meget store gasbeholdere i verden. Den samlede vægt af beholderen var beregnet til i alt ca. 1350 t.

Efter grundige overvejelser og analyse af metoder til nedrivning af denne store beholder, blev det be-

stemt at den sikreste nedrivningsmetode ville være væltning ved sprængning.

Opgaven med nedrivning af beholderen blev vundet af nedrivningsfirmaet G. Tscherning A/S. Firmaet entrerede med Precision Demolition Company Ltd. ved John M. Faulkner som dermed fik sin 16 opgave med væltning af gasbeholdere. Arbejdet med kvalitetssikring af beregninger, simulering af kollapsmekanisme og væltning, risikovurdering, udarbej-

Fjellsprenger’n 1/2013

57

vende. Selve udførelsen af arbejdet med tildannelse af ladninger, prøvesprængning af et af stålprofilerne for verificering af korrekt dosering af sprængstof, svækkelse af konstruktionen ved at bortskære dele af stålet nederst i beholderen, anbringelse af ladninger, etablering af tændsystem, afdækning, etablering af afspærring m.v. tog ca. 1 uge.

Effektiv afdækning af sprængsnit for opfangning af fragmenter fra sprængladningen og fra det sprængte profil, samt dæmpning af trykket fra sprængstoffet.

delse af beredskabsplaner, undersøgelse af mulig jordforurening samt måling af støj, lufttryk og vibrationer m.v. blev overdraget til NIRAS A/S. G. Tscherning A/S havde endvidere allieret sig med Dansk Sprængnings Service som forestod alt vedr. håndtering af eksplosivstoffer og var assisterende ved opladningsar-

bejdet, afdækning m.v.

Orica Denmark A/S blev leverandør af sprængstoffer, retningsbestemte lineære skæreladning samt tændmidler til projektet.

Forberedelserne til væltning af beholderen var omfattende og specielt alt vedr. dokumentation var tidskræ-

Søjler er frilagt og klar til at blive sprængt. Søjlerne nedest ved gulvet sprænges væk og profilerne sprænges over oppe ved snittet som er skåret.

Fjellsprenger’n 1/2013

58

Tændsystemet fik en meget stor opmærksomhed af flere årsager.

John M. Faulkner’s erfaring var, at procedure for antændelse var ekstremt vigtig. Der var adskillige eksempler på forsøg på væltning af tilsvarende beholdere rundt om i verden, som kun var lykkes delvist på grund af forkerte antændelsestider. Et andet problem var at placering af ladningerne ville tage 3-4 arbejdsdage. Grundet beholderens størrelse og afdækning af ladningerne var det nødvendigt at etablere tændsystemet samtidig med ladningsanbringelsen. Med andre ord - der skulle vælges et tændsystem som gav ekstrem nøjagtighed i antændelse og som ikke indebar risiko for utidig antændelse på grund af elektromagnetiske påvirkninger, lyn og tordenvejr m.v. Anbefalingen fra Orica var anvendelse af i-kon™ elektroniske tændsystem. Tekniker fra Orica Norway blev sendt til Danmark og bistod med programmering af detonatorerne. John M. Faulkner placerede alle detonatorer og samlede tændsystemet og teknikeren fra Orica vendte tilbage til gasbeholderen på dagen for sprængningen og kontrollerede at tændsystemet var korrekt samlet, at alle programmeringerne var som de skulle være og sikrede at i-kon™ Surface Remote Blasting System (SURBS) fungerede.

Omfattende afspærring var etableret og søndag d. 4. november 2012 kl.

12.00 kunne John M. Faulkner trykke på knappen og 36 m lineære skæreladninger, ca. 42 kg sprængstof og 38 stk. i-kon™ detonatorer blev antændt og få sekunder efter faldt kæmpen til jorden og beholderen kollapsede perfekt sammen.

Vibrationerne som blev målt var inden for de forventede værdier og støjniveauet var lavt som følge af en effektiv afdækning af alle sprængladningerne.

Det var i øvrigt første gang at i-kon™ detonatorer blev anvendt i Danmark, og ingen tvivl om at dette var en meget stor succes. Opladning og samling

af tændsystemet i flere dage forud for sprængningen kunne udføres så sikkerheden var optimal og den nøjagtige antændelse var absolut påkrævet for at tilsikre den korrekte væltning og kollaps af gasbeholderen var mulig.

På Youtube kan man søge på ”Valby Gasbeholder” og man får et meget stort antal klip fra begivenheden.

Fjellsprenger’n 1/2013

59

Kursus i betonsprængning 2013

Sprængning i beton anvendes, fordi det er en absolut arbejdsmiljømæssig god teknisk løsning, og fordi det ofte er en økonomisk særdeles attraktiv løsning ved renoveringsarbejder, nybygninger, partielle demontering og andre demoleringsopgaver.

Mulighederne med sprængninger i beton er mange, og specielt teknikken ”MINIBLASTING” giver muligheder for anvendelse af sprængladninger i gramstørrelse, således at der kan sprænges beton, hvor udkast stoppes

Fjellsprenger’n 1/2013

60

få centimeter fra det sprængte objekt uden gener for trafik, beboere og omgivelser i øvrigt.

Kurset henvender sig til arbejdsledere, ingeniører, arkitekter bygherrer m.v. og sigter på at give deltagerne et grundigt kendskab til betonsprængningernes muligheder indenfor bygge- og anlægsbranchen, herunder væltning af konstruktioner, således at man sættes i stand til at planlægge, føre tilsyn med og gennemføre sprængninger

i beton på egen hånd.

Varighed og forelæsere Kurset i Danmark har en varighed på 16 timer og der udstedes kursusbevis til deltagerne.

Forelæsere og instruktører er personer med lang praktisk erfaring og specialuddannelse indenfor de respektive fagområder. Der undervises på dansk, og der udleveres dansk kursusmateriale.

Tilmelding Tilmelding kan ske enten på telefon (+45) 43451538 eller skriftligt til Orica Denmark A/S, Smedeland 7, 2600 Glostrup, Danmark eller via e-mail odk@orica.com. Efter modtaget tilmelding fremsendes skriftlig bekræftelse samt kursusprogram.

Pris for KURSUS I BETONSPRÆNGNING er kr. 7.000,00 excl. moms og kr. 8.750,00 incl. moms I prisen indgår kursusmateriale, frokost/lunch samt kaffe.

Eksempler på sprængning af/i betonkonstruktioner Frilægning af armeringsjern på piloteringspæle, konsoller, bjælker, fundamenter etc.

Bortsprængning af fundamenter, bjælker, søjler, broer, sænkekasser (i vand), beton med ekstrem høj styrke, bankbokse i beton, betonbunkers, tynde og tykke bassinvægge, fejlstøbninger, interimskonstruktioner i form af kranfundamenter, pressevederlag og andre midlertidige konstruktioner etc.

Udsprængning af dør- og vinduesåbninger, skakt, varmmasse i ovne, snit i vægge og gulve etc.

Væltning af skorstene, siloer, tårne, huse og andre høje konstruktioner inkl. sprængning af stålkonstruktioner

KURSUSINDHOLD

INTRODUKTION SPRÆNGSTOFFER / TÆNDMIDLER BETONSPRÆNGNINGER, MINIBLASTING, PLADER, VÆGGE, FUNDAMENTER, PÆLE, VÆLTNING AF KONSTRUKTIONER M.V. VIBRATIONER OG MÅLETEKNIK

TIMEFORDELING

0,5 2

12

1

KURSUSAFSLUTNING

0,5

TIMER I ALT

16

Kursustidspunkt Uge 47/2013 Dato 18–19 NOV Kursustidspunkt mandag d. 18/11 kl. 10.00-18.00 Kursustidspunkt tirsdag d. 19/11 kl. 08.00-15.00

Kursussted Kurset afholdes i Glostrup eller Ballerup og stedet oplyses senest 3 uger før start.

Kursusafgiften er eksklusiv evt. overnatning på Hotel, transport m.v.

Booking af overnatning kan f.eks. ske på: Hotel Lautruppark Hjemmeside: www.lautruppark.dk.

Zleep Hotel, Ballerup – Hjemmeside: www.zleep.dk.

Herløv Kro, Herlev – Hjemmeside: www.herlev-kro.dk Hotel Scandic, Glostrup – Hjemmeside: www.scandichotels.dk/Glostrup

Videreuddannelse Orica Denmark A/S gennemfører også • GRUNDKURSUS I SPRÆNGTEKNIK • KURSUS I VEDLIGEHOLDELSE AF SPRÆNGTEKNISKE KUND SKABER, ligesom der kan tilbydes kurser tilpasset den enkelte virksomheds behov.

Yderligere informationer kan rekvireres.

Bemærkning Der udstedes ikke ADR kursusbevis for førere af køretøjer med FARLIGT GODS. Vi forbeholder os ret til at aflyse kurserne, såfremt der ikke er et tilstrækkeligt antal deltagere.

Kontaktinformationer Orica Denmark A/S Smedeland 7 DK-2600 Glostrup Telefon: + 45 43 45 15 38 Telefax: + 45 43 43 22 70 E-mail: odk@orica.com Homepage: www.orica.com

Fjellsprenger’n 1/2013

61

REKORDLEVERANSE TIL LILLEHAMMER PUKKVERK

Slik ser det ut når 53 tonn emulsjonssprengstoff sender 180 000 tonn skifer og gneis til himmels. Pallen har en bredde på 187 meter og strekker seg opptil 50 meter bakover fra kanten.

Fjellsprenger’n 1/2013

62

Med nytt bormønster og 53 tonn emulsjon i ladehullene gjorde Erling Rolstad AS vei i vellingen i pukkverket på Dalhøgda.

Kjempebestillingen fra Litra Grus AS satte også en ny rekord for Orica.

I slutten av april leverte Orica Norway den største enkeltleveransen av emulsjonssprengstoff som én kunde noen gang har bestilt av Oricas bulkstasjon på Engene i Hurum. Ikke mindre enn fire ladebiler og ett bulk-vogntog var i aksjon da Litra Grus AS skulle sprenge en kjempepall i Lillehammer pukkverk.

Sammen pumpet de 53 tonn emulsjon ned i fjellet i løpet av fem timer.

Det er maskinentreprenøren Erling Rolstad AS som utfører bore- og sprengningsoperasjonene i pukkverket på Dalhøgda i Ringsaker kommune, 15 kilometer ned fra Sjusjøen. Her har to mann med hver sin borerigg jobbet i to måneder med å forberede kjempesmellet.

Pallen hadde en bredde på 187 meter, strakte seg 16–50 meter bakover og besto av 536 ladehull. Hvert hull hadde en gjennomsnitlig dybde på 13,5 meter, hvilket skulle tilsi at pallen besto av 7210 bormeter totalt.

Salven produserte 77 000 faste kubikkmeter, eller 180 000 tonn med steinmasse.

Nytt bormønster Det har alltid blitt skutt store salver på Dalhøgda. Ringsaker kommune har nemlig lagt restriksjoner på sprengningsaktivitetene i pukkverket. Mellom 1. mai og 1. august er boring og sprengning forbudt av nabohensyn.

Derfor konsentrerer Litra Grus vanligvis produksjonen av nytt ”råstoff” i to kraftige salver hvert halvår. Av ulike

praktiske grunner valgte man denne gang å dekke årets sprengningsbehov med én eneste smell.

Lillehammer pukkverk produserer årlig om lag 150 000 tonn masse.

Storsmellen i vår har således skaffet mer enn nok stein til knuseverket fram til neste vår.

I forbindelse med rekordsalven gjennomførte Litra Grus og Orica et viktig eksperiment for steinbruddet.

Tidligere salver har gitt mer finstoff i knuseprosessen enn det som har vært ønskelig, og bedriften ga Orica i oppdrag å utarbeide et nytt bormønster for om mulig å øke fragmenteringen og skaffe større stein til knuseren.

– På bakgrunn av salveplanen fra Orica endret vi et bormønster vi har brukt i mange år, forklarer skytebas Marius Rolstad. – Tidligere anvendte vi en hullavstand på 3,5 meter og en forsetning på 2,5 meter. Denne gangen økte vi avstanden mellom borhullene til 4 meter og avstanden mellom hullrekkene til 2,7 meter.

Skytebasen er overrasket over resultatet.

– Det var imponerende bra. Vi fryktet at vi ville få storsteiner på størrelse med campingvogner, men så fikk vi ”motorsykler” i stedet. Jeg har aldri før sett ei røys med en så fin topp og samtidig med så stor stein innvendig.

Aktiv familiebedrift Erling Rolstad AS er en familiedrevet bedrift på Vinstra som har drevet med boring, sprengning og masse-

Fjellsprenger’n 1/2013

63

Avdelingsleder Hans Petter Haugsrud fra Litra Grus (t.v.) følger spent med på at skytebasene Marius Rolstad (i midten) og Ingar Ringen regner ut salvens volum.

Som bildet viser var det tett snødrev mens ladingen pågikk.

Fjellsprenger’n 1/2013

64

Foto: Kjetil Morstad, Orica.

transport over hele Østlandet siden 1947. I tillegg er de eiere og medeiere i ti steinbrudd og grustak i regionen.

Firmaet er et av de største i sitt slag på Østlandet, med 60 fast ansatte og 10 mann på midlertidige kontrakter. På ladedagen hadde Rolstad 12 mann i sving, i tillegg stilte Orica med åtte mann.

Eieren av Lillehammer pukkverk, Litra Grus AS, er en av landets største produsenter av grus og pukk. De er et datterselskap av Veidekke, og leverer over hele Mjøsregionen og langt oppover Gudbrandsdalen.

Bergarten i pukkverket på Dalhøgda består av en litt uryddig blanding av skifer og gneis, og er rikt på slepper.

– Selv om det er mye slepper, har vi lite avvik, sier Marius Rolstad. – Det skyldes at vi er påpasselige med å plassere boret rett på slepperetningen.

Flere fluer i smekken – Vi har nok hatt større bulkleveranser andre steder, forteller bulkkoordinator i Orica, Steffen Ruud. – Men da har jobben strukket seg over flere dager. I dette tilfellet tok vi alt på én dag, og det har vi ikke gjort før.

Ruud er godt fornøyd med gjennomføringen av jobben. Foruten fire ladetrucker fra Oricas bulkstasjon på Engene i Hurum, deltok også et vogntog med emulsjonstanker direkte fra fabrikken i Sverige i ladeoperasjonen.

Med fullastede biler fikk man endatil et så stort overskudd på emulsjon at man kunne levere ytterligere 50 tonn til en jobb i nærheten neste dag. Å ekspedere om lag hundre tonn emulsjon på to dager, er verdt å skrive hjem om.

Nyttig erfaring Kjempesmellen i april ga Marius Rol-

stad en aha-opplevelse.

– Vi ser at det går an å gjøre ting på andre måter enn den vi er vant til, sier den unge skytebasen, som er tredje generasjon skytebas i Rolstad-familien.

– Lærdommen fra Dalhøgda tar vi med oss når vi skal planlegge liknende jobber i framtida. Selv om vi mener at vi bruker en god teknikk i de steinbruddene vi drifter selv, er det ikke dumt å rådføre seg med andre og få innspill til arbeidet en gjør!

Bare to dager etter rekordsalven i Lillehammer pukkverk, skjøt Marius Rolstad og mannskapet hans en ny, stor salve på Fåvang. Den var på 20 tonn Centra™ Gold og produserte 30 000 kubikk. På mindre enn ei uke har fjellsprengerne fra Vinstra altså tatt ut 107 000 faste kubikk og forbrukt i alt 73 tonn emulsjon.

Det er ikke hverdagskost.

Truckene måtte refylles med emulsjon. Vogntoget til høyre kom direkte fra emulsjonsfabrikken i Sverige.

Foto: Kjetil Morstad, Orica.

Fjellsprenger’n 1/2013

65

”Post smellum”. Nærmest perfekt framkast og tilsynelatende meget god fragmentering preger røysa etter rekordsalven.

Et fornøyd mannskap fra Erling Rolstad AS poserer i minne-T-skjorter etter suksessen på Dalhøgda. F.h.: Odd Arne Frydenlund, Ingar Ringen, Ola Skurdal, Marius Rolstad og Bjørn Rognli. Lengst t.v. Orica Nitroconsults sjef, Espen Hugaas, som også hadde en finger med i spillet.

Fjellsprenger’n 1/2013

66

Vår yngste leser?

Fra Arnfinn Olsen på Hitra har vi mottatt dette koselige bildet av Solveig (7 mnd.) som blar ivrig i Fjellsprenger’n.

Fjellsprenger’n 1/2013

67

Marking Solution Implementeringen av produktmerking i henhold til ”Track & Trace- direktivet”, og hva dette betyr for deg som kunde. sert etter 5. april 2013 er merket ifølge gjeldende direktiv, se eksempel på side 70.

Andre trinn i Track & Trace implementering skal være gjeldende fra og med 5. april 2015 Det andre trinnet i gjennomføringen krever sporbarhet av alle eksplosive varer gjennom hele livsløpet frem til sluttbruker. Sporbarheten innebærer blant annet muligheten til å identifisere hvert enkelt produkts forflytning og dets aktuelle eier til enhver tid. Orica er nå i en fase med utvikling av brukervennlige verktøy og løsninger for denne prosessen.

Første trinn av Track & Trace innføringen med tidsfrist 5. april 2013 Med målsetting om standardisering av lovgivningen vedrørende håndtering av eksplosive varer innen EU(EØS), har det kommet et antall direktiv som påvirker vår virksomhet. Blant annet har EU utferdiget direktivene 2008/43/EC og 2012/04/EU for identifisering og sporbarhet av eksplosive varer, vanligvis referert til som ”Track & Trace-direktivet”.

Første trinn i ”Track & Trace-direktivet” har allerede trått i kraft. Ifølge disse direktivene må alle produkter inneholdende eksplosive stoffer, som anvendes innen EU (EØS), (se neste side) merkes med en unik identifikasjonsskode fra og med 5.april 2013.

Oricas produksjonsenheter har gjennomført tiltak for å merke alle produkter ifølge ”Track &Tracedirektivet” Alle Oricas fabrikker som leverer produkter innen EU har etablert utstyr for merking av eksplosive varer. Alle våre produkter om inneholder eksplosive stoffer og er produ-

Fjellsprenger’n 1/2013

68

Overgangsfasen frem til april 2015 For at kunder og leverandører skal ha mulighet til å tømme sine lager for produkter som er produsert før før 5.april 2013, har EU satt en 2-årig tidsfrist frem til april 2015. I denne perioden vil brukerne fortsatt ha mulighet til å ta imot og benytte eksplosive varer som ikke er merket i henhold til ”Track & Trace-direktivet”.

Legale krav for merking av eksplosive varer ifølge EU-direktiv 2008/43/EC og 2012/04/EU

Legale krav for den unike ID-koden ifølge EU-direktiv 2008/43/EC og 2012/04/EU

Direktivet krever at produkter som inneholder eksplosive stoffer som markedsføres for sivilt bruk innen EU skal merkes med en unik identifikasjonskode, fra og med den 5.arpil 2013 og fremover, såfremt den ikke er unntatt fra direktivets oversikt over produkter.

Den unike identifikasjon av hvert enkelt produkt skal inneholde: 1. manuelt lesbar del av identifikasjonen, hvilken skal inneholde følgende: a) Produsentens navn b) En alfanumerisk kode inneholdende: i) kombinasjon av to bokstaver som identifiserer medlemsstat (plass for produksjon eller import til medlemsstaten, f. eks. AT=Austria) ii) Kombinasjon av tre siffer som angir produksjonssted (tildelt av lokale myndigheter) iii) Den unike produkt- og individkoden som utformes av produsenten.

2. En elektronisk lesbar identifikasjon som strekkode og/eller QR-kode som direkte relaterer til den alfanumeriske koden; Eksempel:

ID-merking ifølge direktivets kreves for følgende produkter: Patronerte eksplosiver Eksplosiver i sekk

To-komponents eksplosiver (f.eks Buntupptennere) Fenghetter

Elektriske, ikke elektriske og elektroniske tennere (ferdigmontert)

Primere/boostere (ladningsforsterkere) Detonerende lunter Kruttlunter

Beholdere som inneholder eksplosiver Krutt

3. For varer som er for små for å merking av den unike koden, anses informasjonen under punkt 1(b) (i), 1 (b) (ii) og 2 for å være tilstrekkelig.

For varer som er for små til å merke informasjonen ifølge punkt 1 (b)(i) og (ii) og punkt 2, eller at det er teknisk umulig på grunn av form eller design å merke med unik identifikasjon, skal den plasseres på den minste mulige forpakningsenhet.

Den minste forpakningsenheten skal forsegles.

Hver tenner og primer/booster som faller inn under unntaket i den andre setningen ovenfor skal merkes på en varig måte slik at informasjonen under punkt 1 (b) (i) og (ii) er tydelig lesbar. Antall tennere og primere/boostere skal angis på den minste forpakningen.

Detonerende lunter som faller inn under unntaket i den andre setningen ovenfor skal merkes med en unik IDkode på spolen eller rullen, og der det er mulig, på den minste forpakningen.

Fjellsprenger’n 1/2013

69

track.trace@orica.com Fjellsprenger’n 1/2013

70

Ansvarlig utgiver: Svein Hegna Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda Redaktør: Thor Andersen Layout, Grafisk Design & Produksjon: Orica Mining Services - EMET Marketing Communications Reportasjer og foto: Einar Gjærevold, Ord og fokus Opplag: 4.500 Trykk: UAB ”PROPRINT BALTIC” Har du kommentarer eller forslag til innhold for Fjellsprenger’n, vennligst ta kontakt med: Thor Andersen.

Telefon 32 22 91 47 Mobil 900 48 215 email: thor.andersen@orica.com

Fjellsprenger’n 1/2013

71

Retur:

Fjellsprenger’n 1/2013

72

Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda