Borgelønn, av Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal

Page 1

Borgerlønn


Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal

BORGERLØNN Ideen som endrer spillet


© Res Publica, Oslo 2018 ISBN 9788282260688 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Overhaus AS Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: 07 Media Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

ED

79

07

M

RKET TRY K ME RI KE

MIL JØ

www.respublica.no

IA – 2041

03

Til Kristin og Mariann


Innhold Veien til borgerlønn. . ...............................................

9

Robotene kommer................................................... 13 Apokalypse nå, eller falsk alarm?............................... 37 Konkurs på Rådhusplassen....................................... 53 Det nye arbeidslivet................................................. 63 Velferdsstat på defensiven......................................... 75 En realistisk utopi.. .................................................. 93 Ett begrep, mange ideer............................................ 105 Arbeidets velsignelse. . .............................................. 121 Vind i seilene. . ........................................................ 131 Men virker det?....................................................... 141 Stemmen fra London............................................... 153 Politikk i bevegelse.................................................. 159 Jobb nummer én..................................................... 173 Bevegelse i fagbevegelsen. . ........................................ 179 Men har vi råd?....................................................... 191 Borgerlønn på norsk................................................ 215 7


Innhold

En løsning for det 21. århundre?................................ 229 Takk. . .................................................................... 239 Litteratur............................................................... 241 Register................................................................. 243 Noter.. ................................................................... 247

VEIEN TIL BORGERLØNN Borgerlønn er jeg imot , sier studenten som hvert semester mottar en stor sum penger fra Lånekassen. Borgerlønn er helt urealistisk, sier pensjonisten som hver måned sjekker at NAV har overført en anstendig sum til kontoen hennes. Skal folk få penger for ikke å gjøre noe, spør den nybakte faren som gleder seg til fire måneders foreldrepermisjon med full lønn. Vi har allerede borgerlønn. Men bare for noen grupper, ofte bare for et begrenset tidsrom, og ikke alltid nok til å leve ubekymret. Velferdsstaten omfatter kontante utbetalinger til alle som oppfyller temmelig romslige kriterier; student, over 62 år, eller foreldre. Den siste gruppen kan få både foreldrepermisjon, kontantstøtte og barnetrygd. Alle disse ytelsene kan kombineres med arbeidsinntekt. For andre utbetalinger fra det offentlige, som uføretrygd, dagpenger og arbeidsavklaringspenger, er forutsetningen at mottakerne for tiden står utenfor arbeidslivet. Hundretusenvis av nordmenn får økonomisk støtte fra stat og kommune uten å måtte kvittere med arbeidsinnsats. Hva ville skje om alle fikk en tilsvarende ordning, en månedlig utbetaling som ikke er betinget av noe annet enn lovlig opphold i riket? Velferdsstaten vil bryte sammen, sier noen. Folk vil slutte å arbeide, og skattebyrden vil bli utålelig for de som fortsatt gjør det. 8

9


Borgerlønn

Tvert imot, folk vil jobbe som før, men kanskje med oppgaver som i dag ikke blir verdsatt slik de bør, sier andre. Noen tror vi vil få et mer rettferdig samfunn, hvor folk er tryggere og friere. Dessuten vil det snart ikke være arbeid nok til alle, uansett. Diskusjonen mellom tilhengere og motstandere av borgerlønn går på tvers av alle tradisjonelle politiske skillelinjer, og skjærer gjennom fagmiljøene til økonomer, ingeniører, statsvitere, sosiologer og filosofer. Vi har gjort et journalistisk forsøk på å finne ut hvem av dem som har de beste argumentene på sin side. Vi er ikke de mest åpenbare forfatterne av en bok om lønn uten arbeidsplikt. Vi har begge vondt for å forestille oss et liv uten lange arbeidsdager. Våre to døtre er ikke de eneste som har hevdet at vi er ruset på yrket vårt. Dermed var vi lenge bevisst uinteressert i artikler og bøker som forkynte at vi alle ville få det bedre om båndet mellom innsats og belønning ble klippet over. Lønn uten å måtte gjøre noe? Det skulle tatt seg ut. Vi la riktignok merke til at argumenter for borgerlønn dukket opp stadig hyppigere, og gjerne fra litt uventet hold; fra noen av verdens ledende økonomer, fra statsledere og universets nye herrer − teknologene i Silicon Valley. Men også fra politiske og sosiale aktivister, fra fagforeningsledere like gjerne som fra konsernsjefer. Vi oppdaget at de snakker om borgerlønn ikke bare over tekoppene hos Miljøpartiet De Grønne, men også over champagneglassene i World Economic Forum i Davos. Likevel tenkte vi at debatten var lett utopisk og fjern fra de tunge samfunnsendringene vi ellers jevnlig skrev om. De siste sju årene har vi levd et nomadisk liv, først i ­Washington D.C., så i Brussel, og de tre siste årene i Berlin. Vi skrev for norske lesere om hvordan den amerikanske drømmen er knust. Det er ikke lenger slik at barn jevnt over gjør det bedre økonomisk enn sine foreldre. I dagens USA er det langt fra sikkert at utdanning og en fulltidsjobb sikrer deg en plass i middelklassen. Kombinasjonen av globalisering, skattelette for de rikeste og en svakere forde10

Veien til borgerlønn

lingspolitikk har skapt akselererende økonomisk ulikhet. Overalt så vi arbeidende fattige og mennesker som aldri ville få råd til å pensjonere seg. Da vi flyttet til Brussel, trodde vi at vi kom til et bedre system. Men som Europa-korrespondent for Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen i årene etter finanskrisen, oppdaget Ingeborg at mye av det vi hadde sett var galt med amerikansk arbeidsliv, var i ferd med å bli en realitet også i EU. Svært mange av jobbene var blitt mer usikre. Fast ansettelse var ikke lenger noen selvfølge. Mange slet med å holde hodet over vannet, selv om de hadde både to og tre jobber. Fagbevegelsens innflytelse sank i takt med medlemstallet. Ikke så rart, for mange av de nye yrkesgruppene er vanskelige å organisere. Hvem forhandler du med når sjefen er en algoritme? Disse observasjonene samlet hun i boka Harde tider. Det nye arbeidslivet i Europa, som kom i 2014. Der skrev hun også om hvordan de såkalte reformene i arbeidsmarkedspolitikken etter finanskrisen har ført til strengere kontroll og hardere krav for alle som faller ut av arbeidsmarkedet og blir avhengige av offentlig støtte. Og så, med voldsom styrke og i svimlende tempo, forandres nå dette arbeidsmarkedet av roboter, algoritmer og kunstig intelligens. Roboter farer alene rundt i enorme lagre hvor det for kort siden ville arbeidet mennesker. Vi chatter med en maskin i stedet for å snakke med en person. Gamle og viktige yrker erstattes av nok en app på mobilen. Hva skal de gjøre, alle de som blir skjøvet til side av en konkurrent som aldri trenger hvile, som lærer kontinuerlig og som koster en brøkdel av en anstendig lønn? Sven Egil har fulgt de teknologiske endringene av arbeid og privatliv siden han i 1982 la hendene på den første datamaskinen i noen norsk avis, en Teleram Portabubble med et magnetisk bobleminne på 12K, stor som en litt kraftig mikrobølgeovn og like tung. Han sto langt framme i køen da både iPhone og iPad kom, og skrev om hvordan appene på skjermen raskt endret store bransjer radi11


Borgerlønn

kalt. Musikkforretningene forsvant, avisenes opplag stupte, reisebyråene og bankfilialene ble mer eller mindre borte, og postbudene fikk mindre å gjøre. Dette er virkeligheten akkurat nå: Økende økonomiske forskjeller, et mer usikkert arbeidsliv, en mindre romslig og langt mer kontrollerende velferdsstat og en akselererende og stadig mer gjennomgripende digitalisering av yrke etter yrke og bransje etter bransje. Troen på at veksten og framgangen som den vestlige verden opplevde etter andre verdenskrig, ville fortsette inn i evigheten, brast for mange allerede for en generasjon siden. Finanskrisen og de langvarige ettervirkningene har gjort det smertelig klart for nye millioner at det ikke er noen selvfølge at våre barn får det bedre enn vi har hatt det. Skal vi bare godta at vi er over toppen? Eller skal vi se etter politiske løsninger som igjen kan løfte de mange, og skape et mer rettferdig samfunn? Skal ikke fellesskapet få definere hvem som skal få del i velstanden som den nye teknologien skaper? Dette var vårt utgangspunkt, og det er også her boka starter. Vi bruker god plass på å beskrive de tunge teknologiske endringene, det økende gapet mellom de som lever av arbeid og de som lever av kapital, det stadig mer usikre arbeidslivet og sammentrekningen av velferdsstaten. Det gjør vi fordi vi mener det er viktig å vite hvorfor den gamle ideen om borgerlønn er blitt så aktuell, før vi diskuterer hva borgerlønn er, og hvordan den − kanskje − kan bli velferdsstatens redning. Vår interesse for borgerlønn ble vekket av en stadig sterkere erkjennelse av at alt forandrer seg. Endringene er sterkere i de europeiske landene vi har dekket journalistisk de siste sju årene, men de skjer også i Norge. Debatten om borgerlønn er også en norsk debatt. Denne gamle ideen har kraft til å endre spillet også hos oss. Derfor starter vi verken i Washington, Brussel eller Berlin, men på Forus, noen få kilometer fra hjemmet vårt i Stavanger.

12

ROBOTENE KOMMER Han melder seg i samme sekund som vi logger oss på kundeservice i SpareBank 1 SR-Bank. I et felt til høyre på skjermen innleder han en skriftlig samtale: «Hei! Jeg heter Banki og er SR-Bank sin chatrobot. Hva lurer du på?» «Hva kan du svare på?» «Jeg kan svare på spørsmål om bank og forsikring. Jeg lærer fort og blir bedre etterhvert som jeg snakker med folk.» «Kan du engelsk?» «I understand English, but provide answers in Norwegian.» «Hvordan får man boliglån?» «Her kan du enkelt og uforpliktende søke boliglån og få raskt svar på søknaden, som oftest innen samme dag. Se også hvilke bolig­lån vi tilbyr, eller finn svar på andre spørsmål du har om boliglån.» Banki slenger ut lenker til flere kilder. «Hva er renten på boliglån?» «På et huslån er renten fra 2,65 prosent (2,45 prosent om du søker på nett i kampanjeperioden). Priseksempel: Hvis du låner 2 000 000 kr over en periode på 25 år, vil den effektive renten være 2,77 prosent. Dette gir en total kostnad på 2 762 226 kr.» 13


Borgerlønn

«Bra svar, Banki!» «Det er hyggelig å høre!» Smilefjes fra Banki. Han er SR-Banks nye supermedarbeider. Sandefjord kommune har også en. Der heter hun Kari. Lars Ropeid Selsås, chatrobotens far, omtaler den som James. Selv kaller 30 år gamle Selsås seg CEO, den amerikanske forkortelsen for administrerende direktør. Han har høye ambisjoner for det superintelligente barnet han har satt til verden: «Planen er å bli størst i verden på virtuelle assistenter i løpet av de neste tre årene.» De største konkurrentene er Google, Facebook, Amazon og Microsoft. «Vår teknologi er mye bedre, enkelt og greit. James er best til å forstå språk», hevder Selsås. Rolig forklarer han hvordan James håndterer tusenvis av ulike spørsmål uten å gå i spinn om de blir stilt på dialekt, med slang eller med skrivefeil. Den unge gründeren leder teknologieventyret Boost AI fra et heller dystert murbygg på Forus, den store sletta som en gang skilte Stavanger og nabobyen Sandnes. Sommeren 2016 besto firmaet av ham selv, lillebroren Hadle og kompisen Henry Vaage Iversen. Halvannet år seinere jobbet 12 personer i tech-teamet, mens hele staben var kommet opp i 50 ansatte. SR-Bank investerte i selskapet og ble Boost AIs første kunde. I løpet av ett år kom et trettitalls andre kunder til, blant dem NSB, Gjensidige, Klepp kommune, Lånekassen, Direktoratet for økonomistyring, Nordea − og altså Sandefjord kommune. Alle vil gjerne få på plass en medarbeider som kan arbeide døgnet rundt, sju dager i uken, uten pauser og ferie, uten fravær fordi ungene er syke og uten lønnsforhandlinger. At Kari, Banki eller James også lærer raskere enn de menneskelige kollegene, skader selvsagt ikke. Robotene kommer. Det har de gjort flere ganger før. Hver gang har noen spådd at de vil skape massearbeidsløshet. I september 2016 hadde det tyske magasinet Der Spiegel hovedoppslag om 14

R o b o t e n e ko m m e r

hvordan maskinene overtar arbeidsplasser. Førstesiden viste en robotarm som løftet bort en kontorarbeider. Overskriften lød: «Du er oppsagt!». Men bladet hadde nesten nøyaktig samme forside i april 1978, 38 år tidligere. Den gang løftet roboten bort en industriarbeider, under overskriften: «Computer-revolusjonen – framskrittet skaper arbeidsløshet.» Enda lenger tilbake, i mars 1964, viste forsiden en robot som satte sammen folkevogner, samtidig som den sparket bort den menneskelige arbeideren. I mer enn 50 år har Tysklands og Europas viktigste nyhetsmagasin skremt folk ved å rope: «Roboter!» Hittil har alt vært falsk alarm. Men før lettelsen tar tak, kan det være nyttig å ha i mente hvordan Æsops berømte fabel om gutten som ropte ulv, ulv, ender. Til slutt kom ulven. I 1978 innledet Der Spiegel hovedartikkelen med en beskrivelse av det japanske Kawasaki-konsernets planer om den lykkelige og menneskefrie fabrikk. Tyske industriarbeidere var dypt bekymret. Angsten arbeidsfolk hadde for å bli gjort overflødige, ble fanget opp i overskriften: «Vi står foran en katastrofe». 1300 medlemmer av fagforbundet IG Metall i Reutlingen demonstrerte under parolen «Vi lar oss ikke ofre på framskrittets alter». Metallarbeiderne gikk til kamp mot de nye maskinene, slik bekymrete ludditter har gjort i snart 250 år. Til å være så berømt som han er, og til å bli påkalt så ofte som han blir, vet vi overraskende lite om alle maskinstormeres store helt. Han dukker første gang opp i 1811, i en lokalhistorisk bok om Nottingham. Der skriver forfatteren om en Ned Ludd som 30 år tidligere skulle ha blitt så rasende over de nye strikkemaskinene som tok arbeidet fra ærlige og arbeidsomme folk, at han smadret to av dem. Allerede året etter var ludditt blitt en vanlig betegnelse på sinte arbeidere som forsøker å hindre maskiner i å overta jobbene deres. Slik har det vært siden, hver gang teknologien er blitt for truende. De som føler seg rammet av forandringene, forsøker å stanse eller i det minste senke farten på dem. Heller enn å glede seg 15


Borgerlønn

over at verden går framover, bekymrer de seg over at framskrittet skjer på bekostning av deres egen økonomiske og sosiale trygghet. Ludditter! roper teknologientusiastene etter dem, og mener åpenbart at det meste dermed er sagt. Men hvorfor skulle ikke folk være bekymret? Bankfolk, for eksempel.

En bank for roboter flest Ansatte i bank- og finansnæringen har minst like stor grunn som industriarbeidere til å se seg over skulderen for å sjekke om det muligens skulle stå en nyansatt robot der. Eller vurdere hvor lett det er å bli erstattet av noen algoritmer.1 Mange bankdirektører har for lengst oppdaget at en teknologisk tsunami er på vei, og velger å kaste folk over bord før bølgen treffer. Rune Bjerke er sjef for DNB, Norges største bank. For få år siden hadde banken 14 000 medarbeidere. I januar 2017, da antallet var nede i 10 000, sa Bjerke at det vil være et under hvis banken har flere enn 5000 ansatte ti år seinere.2 Han hadde nylig vært i Davos og hilst på roboten Sara, som også kan svare når noen ringer. «Hvorfor skulle ikke Sara kunne ta seg av alle servicetelefonene som kommer inn, når hun kan programmeres til å svare mer nøyaktig på alt det spørres om?» spurte Bjerke.3 I 2017 arbeidet 1000 av de ansatte i DNB med kundekontakt. Nordens største Bank, Nordea, meldte mot slutten av 2017 at de i løpet av de neste tre–fire årene skal kvitte seg med 6000 stillinger, blant dem 2000 innleide.4 Den sveitsiske storbanken UBS varslet på samme tid at de har planer om å kutte 30 000 stillinger i løpet av de nærmeste årene. Det er hver tredje ansatt. Tre av fire banker som deltok i en undersøkelse gjennomført av konsulentselskapet Accenture våren 2017, sa at kunstig intelligens i løpet av tre år vil dominere bankenes kommunikasjon med kundene.5 Slikt er ingen spøk, bortsett fra for Banki, som er blitt oppgradert med en dose humoristisk sans. Etter at banken ba om innspill fra kundene til forbedringer, er han til enhver tid irriterende opplagt. Vitsene er bløte, som denne, da han ble bedt om å si noe 16

R o b o t e n e ko m m e r

morsomt: «Vet du hva den ene tørrfisken sa til den andre? Long time, no sea.» Men han blir ikke irritert eller forlegen om vi ikke ler. Han vet kanskje at sjansen for å få jobb i bank om kort tid vil være aller størst hvis du er en robot, morsom eller ikke. Så da er vel Bankis menneskelige kolleger, kunderådgiverne i SpareBank 1 SR-Bank i Stavanger, på vei ut? «Langt ifra, det er en stor misforståelse», kommer det bestemt fra kommunikasjonsdirektør Thor-Christian Haugland. Bankens kundesenter har like mange medarbeidere som før. Men den samlete kompetansen har endret seg de siste årene. Rundt 15 prosent av medarbeiderne er innleid, men også dette tallet har vært relativt stabilt de siste årene, ifølge Haugland. «Det er ikke nødvendigvis de samme folkene som jobber her. Men antall årsverk er på samme nivå som før vi fikk Banki», sier direktøren. Stabiliteten i bemanningen skyldes at ny teknologi skaper nye oppgaver som må løses. I SR-Banks kundesenter fordeler mennesker og maskiner arbeidet mellom seg. Mens Banki hjelper folk som har fått stjålet eller har mistet kortet sitt, sitter Renate, Cecilie og Ole Martin og forklarer kunder hvordan de setter opp mobilbanken på sin nye iPhone. Thor-Christian Haugland er ikke bekymret. Teknologiutvikling har han sett før. Minibanken førte ikke til at bankansatte mistet jobben. Det har heller ikke annen automatisering gjort, sier han. Forklaringen er at bankene har snudd seg rundt og driver med mye mer enn tidligere, som regnskap og markedsanalyse. Dagens bankansatte har andre kvalifikasjoner enn før. «På 1980-tallet var bankfolk kasserere med eksamen fra handelsgym. På 1990-tallet ble mye automatisert, nye medarbeidere måtte minimum ha bachelorgrad. Nå krever vi mastergrad når vi ansetter kunderådgivere. Det sitter til og med noen med doktorgrad som jobber med algoritmer nede i gangen her», sier Haugland. De bankansattes arbeidshverdag har endret seg drastisk de siste årene, og aldri før har kompetanse blitt så fort utdatert som nå. Derfor har SR-Bank gjort avtale med NTNU, Norges teknisk-naturvi17


Borgerlønn

tenskapelige universitet, og sender 20 medarbeidere på skole i ett år for å ta bachelorgrad. «Vi må omskolere oss fra økonomer til teknologer. Vi trenger medarbeidere som kombinerer innsikt i økonomi, teknologi og menneskelige relasjoner.» Haugland ser ikke for seg at de 1250 ansatte blir færre framover; banken er i ferd med å bygge nytt, stort hovedkvarter for menneskelige medarbeidere. SR-Bank har fortsatt filial på Forus, området som en gang var flyplass og som i dag er Norges største sammenhengende næringsområde, med rundt 2500 bedrifter og over 40 000 ansatte. Forus har vært både innovasjonssentrum og kommandosentral i det norske oljeeventyret.6 Her ligger hovedkvarteret til Equinor, et selskap som vi nok ennå en god stund kommer til å omtale som Statoil. Her holder også Exxonmobil, GDF Suez og ENI til, samt en myriade av små og mellomstore ingeniørbedrifter som bygger virksomheten på smarte oppfinnelser til bruk i Nordsjøens avanserte petroleumsindustri. Før oljeprisfallet i 2014 sto trafikken stille til og fra Forus i rushtiden. Høsten 2017, etter omgang på omgang med nedbemanning og kostnadskutt i næringen, sto mange bygg tomme. Lars Ropeid Selsås kaller de nærmeste omgivelsen for en ghost town. En tirsdag i november er Forus ikke akkurat Silicon Valley. Men det er nettopp Silicon Valley Selsås sammenlikner med. Det var dit han dro etter at han droppet ut av mastergradsstudiet i datateknologi ved Universitetet i Stavanger. Til Mountain View i California, en by som tok skrittet fra produksjon av databrikker til å huse høyteknologi-giganter som Google, LinkedIn, Microsoft og Samsung. Med seg hjemmefra hadde Selsås en kode han ikke var interessert i å dele med hele verden via en masteroppgave. Han ble headhuntet til stordataselskapet Think Big Analytics og bidro til å utvikle algoritmer som økte omsetningen deres dramatisk − før selskapet ble kjøpt av andre. Selsås ble rekruttert til enda et firma som drev med stordata og maskinlæring. I 2016 vendte han hjem med kofferten stappfull av ideer. Resten er hardt arbeid, ofte 14-timersdager. Han har ikke hatt ferie siden 18

R o b o t e n e ko m m e r

han kom hjem, og ser heller ikke behov for slikt. Ambisjonen er å gjøre Boost AI til en unicorn-bedrift. Det er Silicon Valleys betegnelse på selskaper med markedsverdi på én milliard dollar.7 Har han dårlig samvittighet for arbeidsplassene James vil erstatte? «Vi legger oss ikke opp i hva bedriftene gjør med staben. Vi selger et produkt. Hvis vi ikke gjør det, vil noen andre gjøre det. Bedrifter som ikke tar i bruk ny teknologi, vil gå konkurs. Kunder har gjerne mye større behov enn bedriftene klarer å svare på. Ofte blir James bare brukt til å gi bedre kundesupport, slik at menneskene som er igjen, kan ta de spørsmålene som datamaskinen ikke er så flink på. Nei, jeg har ikke dårlig samvittighet.»

Robotene rykker nærmere Tiden er kort mellom hver nyhetsmelding om at maskinene har erobret nok et område som hittil har vært behersket av mennesker. På stadig flere sykehus kjører portør-roboter rundt i korridorene med mat, medisiner og rent sengetøy. De samme korridorene vil etter hvert bli vasket av andre maskiner, som uten sykefravær, ferie eller turnusfri sørger for høyere standard på hygienen enn dagens rengjøringspersonale makter. I Japan har ingeniøren Toshiharu Mukai utviklet en hjelpepleier-robot, en stor og vennlig hvit bamse som varsomt løfter pasientene og plasserer dem mykt i en rullestol, eller flytter dem fra én seng til en annen.8 Robear, som den mekaniske bjørnen heter, kan bli en fin avlastning for hjelpepleiernes og sykepleiernes rygger, men også en konkurrent til jobbene deres. Ikke hele jobben, men deler av den. Norge har 145 000 autoriserte sykepleiere og 115 000 hjelpepleiere. Vinteren 2018 ble 20 svært erfarne amerikanske forretningsadvokater utfordret til duell mot LawGeex, den ledende juridiske roboten på kontraktsområdet. Oppgaven var å vurdere konfidensialitetskontrakter, som er blant de aller vanligste juridiske avtaleformene, i hvert fall i USA. Både advokatene og maskinen fikk forelagt fem ukjente kontrakter på 153 avsnitt, skrevet i det språket 19


Borgerlønn

som jurister elsker og som driver oss andre til å trykke «godtar» så raskt som overhodet mulig. De rutinerte advokatene brukte i gjennomsnitt 92 minutter på arbeidet, og hadde en gjennomsnittlig presisjonsgrad på 85 prosent. Maskinen brukte 26 sekunder og nådde en presisjonsgrad på 94 prosent.9 San Francisco-selskapet Momentum Machines har utviklet en robot som kan lage og servere 400 burgere i timen, én hver 10. sekund, med tomat, salatblad, sylteagurk, ketchup og det hele.10 «De trenger vel ennå folk på McDonald's» har unge amerikanere fått høre når de har klaget over mangel på jobb. Replikken er i ferd med å miste sin kraft. Hjemme i Stavanger kjøper vi mesteparten av familiens dagligvarer på Madla Handelslag, en av de største matbutikkene i landet. Hittil har vi trillet handlevognen mot den korteste køen i den lange rekken av kasser, og innimellom vekslet et par vennlige ord med hun som raskt og effektivt har dratt varene forbi skannerplaten. Mange av kvinnene (og de få mennene) som har disse jobbene i dag, er nye i landet. For noen få år siden dukket det opp en liten innhegning med fire skannere i enden av den lange rekken av betjente kasser. Madla Handelslag hadde fått selvbetjent fast track for de som bare hadde kjøpt 15 varer eller færre. Høsten 2017 tok utviklingen nok et lite skritt: I søsterbutikken Obs! på Mariero, lenger øst i Stavanger, kan alle Coop-medlemmer nå ta med seg en håndskanner rundt i butikken og skanne varene samtidig som de legger dem i vognen. Etter endt handletur er det bare å rette skanneren mot den ubetjente kassen, betale summen som blir forlangt og dytte dagens fangst mot bilen. «Vi kommer ikke til å kutte et eneste årsverk på grunn av dette, men vil flytte ansatte til betjente punkter ute i butikken i stedet», sa Dag Ove Aksland, regiondirektør for kjededrift i Coop på Øst- og Vestlandet, til NRK da håndskannerne ble plassert ut. Kristin Skogen Lund er administrerende direktør i NHO. Hun har lenge lurt på hvorfor vi fortsatt stort sett må ta alle varene 20

R o b o t e n e ko m m e r

opp av handlevogna, legge dem på båndet og så ned i poser. Det er jo ikke produktivt, har hun tenkt. NHO-direktøren tror ikke at bedriftene i lengden vil beholde medarbeidere som blir frigjort når kundene skanner varene sine selv. «Nei. Ikke denne typen arbeid. Dette er oppgaver som faktisk blir borte», sier hun. Riktignok har Coop sine røtter i samvirkebevegelsen, men de er et moderne konsern i en bransje med beinhard kamp om marginene. Kan de drive like godt med færre folk, vil de i lengden neppe fylle butikken med ansatte som ikke har annet å gjøre enn å peke ut hvor kyllingfiletene ligger eller hvor tacopulveret står. Med tiden vil raden av betjente kasser bli kortere og antall ansatte bli redusert. Varehandel er Norges vanligste yrke, med nesten 400 000 ansatte.11 Flyplassene har lenge vært laboratorier for overføring av arbeid fra ansatte til kunder. Når vi reiser fra Stavanger Lufthavn på Sola, sjekker vi inn via telefonen, henter ut bagasjelappene fra en automat og fester dem selv på koffertene, som vi så setter på et ubetjent transportbånd, før vi skanner QR-koden på telefonen, både for å komme inn til sikkerhetskontrollen og til slutt om bord i flyet. I begynnelsen skapte den nye teknologien mye forvirring blant reisende som var vant med å stå i kø foran betjente innsjekkingsskranker. Men forvirringen ble raskt dempet av en av de mange hjelpsomme menneskene i uniform fra SAS eller Norwegian, som kretset rundt automatene. Nå er de aller fleste av disse hjelperne borte. Passasjerene har opparbeidet seg tilstrekkelig automatkompetanse til at arbeidsstokken kan reduseres. Og er du først kommet inn i avgangshallen, er det ikke lett å finne en representant for flyselskapet noe sted. Blir flighten kansellert, kommer det informasjon på telefonen om at du er booket om til en seinere avgang via Stockholm eller Haparanda. Er du skikkelig misfornøyd med denne løsningen, svarer du med et surt innlegg på selskapets Facebook-side i stedet for å ta frustrasjonen ut på en sakesløs ansatt bak den skranken som ikke lenger er der. 21


Borgerlønn

Danmark er allerede kommet til neste trinn i denne utviklingen. Coops kunder i Sengeløse på Sjælland klarer seg helt alene etter at Brugsen stenger for kvelden klokken 22.30. Med kundekortet og en app på telefonen kan de åpne den stengte døren, og med en håndskanner registrere alt de tar med seg. Den lille dagligvarebutikken er Danmarks første ubemannete supermarked, foreløpig bare om natten. Også der forsikrer direktøren med diplomatisk skånsomhet at hensikten ikke er å redusere antallet ansatte.12 Men hva gjør både han og den norske Coop-direktøren når, eller hvis, den globale kjempen Amazon byr opp til lokal konkurranse? I januar 2018 åpnet Amazon en helt betjeningsfri dagligvarebutikk i konsernets hovedkvarter i Seattle. Skannere registrerer hva kundene tar med seg ut døren og belaster automatisk Amazonkontoen deres. Butikken, som har fått navnet Amazon Go, har noenlunde samme interiør som de 470 butikkene i den økologiske dagligvarekjeden Whole Foods, som Amazon kjøpte i 2017. Det er mildt sagt ingen bombe om også disse butikkene ganske snart blir automatiserte. Denne trusselen kommer i tillegg til en tung utvikling som lenge har påvirket selv den minste butikk. I Berlin bodde vi i tre år vegg i vegg med et av byens mange små utsalg for økologiske varer. Sist vi spurte innehaveren hvordan det går, var han bekymret for konkurransen. Ikke fra det store økologiske supermarkedet fire kvartaler unna, men fra den økende netthandelen også av usprøytete gulrøtter og egg fra frittgående høns. Han er ikke alene om bekymringen. I detaljhandelen skaper kundenes begeistring for å kjøpe på nett et jordskjelv som ryster grunnmuren selv til tunge og dominerende kjeder. Amerikanske netthandelsselskaper har i gjennomsnitt én ansatt for hver million dollar de omsetter for, mens fysiske butikker har 3,5. Dette er den viktigste årsaken til at antallet ansatte i varehandelen i USA faller med omtrent 100 000 i året, ifølge investeringsbanken Goldman Sachs.13 Amazon har tilsammen 90 000 ansatte på de enorme lagrene selskapet har spredt rundt om i USA. Men Amazon 22

R o b o t e n e ko m m e r

har også brukt sju milliarder kroner på å kjøpe Kiva, et selskap som produserer lagerroboter.14 Amazon sprer velvilje blant lokale ordførere når de lover å ansette titusener hvis de får de riktige økonomiske rammebetingelsene. Men de snakker lavt om den stadig heftigere rekrutteringen av maskiner som ikke kommer til å betale skatt. Verdens største dagligvarekjeder: Walmart og Target, investerer i helautomatiske lagre, som ikke trenger andre ansatte enn de som driver service på maskinene. Fordi roboter ikke trenger arbeidslys, sparer selskapene også store summer på strømregningen; lagrene ligger i mørke døgnet rundt. Selskapene liker godt å snakke om hvor mange de ansetter, men tier om hvor mange jobber de samtidig rasjonaliserer bort. Analyser av utviklingen i amerikansk varehandel antyder at for hver jobb Amazon skaper, ødelegger selskapet minimum tre til fire andre.15 Robotene rykker stadig nærmere. Ikke bare nærbutikken vår, burgersjappen vi av og til stikker innom, flyplassen vi bruker altfor ofte og den lokale banken står i forandringens tegn. Det gjør også yrket vårt.

Vår kollega Bob Mandag 16. mai 2016 var NTB usedvanlig raskt ute med referatet fra kampen mellom Aalesund og Start. Bare noen sekunder etter at dommeren blåste sluttsignalet, kunne telegrambyrået fortelle at det ble poengdeling på Color Line stadion, og at det var Edvard Skagestad som sikret ett poeng for Aalesund etter at Chidiebere Nwakali hadde gitt Start ledelsen. Den korte artikkelen var verken bedre eller dårligere enn slike fotballreferat pleier å være. Det spesielle var at den var skrevet av Norges første journalistrobot, en lynrask liten medarbeider som kollegene i NTB kaller Bob. Halvannet år seinere, på valgkvelden 11. september 2017, tok Bob steget over i politisk avdeling. Etter hvert som opptellingen av stemmene skred fram, laget Bob små nyhetssaker fra hvert fylke. Det gjorde han i rasende fart 23


Borgerlønn

– hurtigere enn selv den mest touch-kompetente menneskelige journalist kunne makte. Bob har mange andre fortrinn enn farten. Han lærer for eksempel kontinuerlig. Det forsøker også vi andre å gjøre, men Bob lærer mye raskere. Han gjør heller ikke samme feil to ganger – få av hans menneskelige kolleger kan si det samme. NTB ligger langt framme i utviklingen av roboter som kan løse oppgaver journalistene ikke har kapasitet til, eller interesse for. Men de er ikke alene. Storebror Associated Press (AP), som døgnet rundt leverer nyheter til 1700 aviser og 5000 radio- og tv-stasjoner bare i USA, har nylig publisert en egen guide for bruk av roboter i redaksjonene. Sammendraget i guiden er skrevet av en maskin som kan analysere naturlig språk og trekke ut det viktigste. AP kaller det augmented journalism, utvidet journalistikk, og det er slik de tror robotene vil virke: som verktøy for å gjøre journalistikken bredere, dypere og tøffere. Byrået har brukt algoritmer til å gjøre noe av redaksjonens arbeid siden 2014, og mener selv at de har frigjort 20 prosent av journalistenes arbeidstid. Den kan brukes til mer kompliserte oppgaver som robotene foreløpig ikke kan utføre. I en ideell verden vil det være slik; innsparingene blir brukt til å gjøre ting bedre. Men i økonomisk trange tider er fristelsen stor til heller å kutte kostnader. Antallet medlemmer i Norsk Journalistlag synker år for år, og er nå tilbake på nivået fra 2001. Radiojournalister skal heller ikke føle seg for trygge. Helt mot slutten av 2017 meldte Google at de har utviklet en syntetisk stemme som ikke lar seg skille fra den menneskelige. Tacotron 2, som roboten foreløpig heter, omsetter tekst til distinkt tale med rett betoning og setningsrytme. Den forstår når ordet desert betyr ørken og skal ha trykket på første stavelse og når det er snakk om å forlate noe, med trykk på siste. For å gni budskapet inn la Google ut to lydprøver av samme tekst, den ene lest av et menneske, den andre av Tacotron 2, uten å si hvilken som var hva. Det er ikke mulig, selv for en trent lytter, å skille mellom de to. Dermed er 24

R o b o t e n e ko m m e r

plutselig alle nyhetsoppleseres jobb betydelig mer utsatt enn bare noen måneder tidligere. Endringene kommer også til langt større yrker enn journalistikken. Bare en drøy kilometer unna lokalene der Lars Ropeid Selsås og hans tech-team sitter og utvikler James til å bli Norges raskeste og mest kunnskapsrike kunderådgiver, glir en klumpete liten buss lydløst rundt på næringsområdet. Helt alene.16

Skal ingen styre bussen? Da Stortinget i november 2017 endret loven, hadde allerede 6000 personer, blant dem en entusiastisk samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen, kjent på følelsen av å være passasjer i buss uten sjåfør. På lukket bane, riktig nok, i maks 12 kilometer i timen og med en «operatør» som var klar til å gripe inn. Likevel, dette er kraftige saker. Etter utprøving under meget kontrollerte forhold – og ingen farlige uhell − var Norges første førerløse buss klar til å bli satt ut i ekte trafikk, der den må takle ekte distré fotgjengere, ekte treningsnarkomane syklister og bilister med ekte stress. Denne muligheten åpnet seg da et enstemmig storting vedtok «Lov om utprøving av selvkjørende biler».17 Loven gir grønt lys for å ta førerløse kjøretøy ut på veiene i Norge – vel å merke etter å ha innhentet tillatelse. På Forus var de ikke seine om å søke. Da april ble til mai ventet prosjektleder Linn Terese Lohne Marken på snarlig klarsignal til å rulle Norges første førerløse buss ut i trafikken på en offentlig vei.18 Traséen hadde ligget klar lenge: langs Røynebergsletta og Kanalveien, forbi Subsea 7, parkeringshuset og Unox til varehuset Tvedtsenteret. Strekning: 1,3 kilometer. Maksfart: 20 kilometer i timen. «Veien er bred, veldig oversiktlig og har relativt lite trafikk. Det er lov å kjøre forbi», sier Lohne Marken i Forus PRT, som har testet bussen. De første årene vil selvkjørende busser ikke true arbeidsmarkedet for de som i dag lever av å buksere de tunge kjøretøyene trygt gjennom trafikken. Tvert imot, forsikrer Marken. «Den selvkjørende bussen blir bare en matebuss som henter deg der du er og 25


Borgerlønn

tar deg til holdeplassen for de store bussene. Hvis den får folk til å bruke buss til og fra jobb, som planen er, vil behovet for sjåfører øke i mange år», mener hun. Norge har rundt 14 000 bussjåfører og trikkeførere, og trenger for tiden omlag 1000 nye i året.19 Vi utdanner bare 300 selv. Resten kommer fra utlandet, ikke minst fra Polen og andre øst-europeiske land. Men Piotr, Roman og de andre sjåførene som tidlig om morgenen manøvrerer Stavangers grønne leddbusser ut fra nattparkeringen, har ikke kunnet unngå å få et glimt av framtiden. Testbanen som den selvkjørende lille bussen brukte før den ble satt i trafikk, ligger rett over veien for hovedkvarteret til Norgesbuss, som kjører bussrutene på Nord-Jæren. Linn Terese Lohne Marken har tenkt på dette. Da Norgesbuss hadde familiedag, inviterte hun sjåførene med koner og barn til prøvetur. «Vi forklarte at den selvkjørende bussen er til for at de skal få det travelt», sier hun. Kanskje får hun rett, men ingen bør bli overrasket om hun tar feil. På samme måte som undergrunnsbaner i Paris og København allerede går uten førere, vil busser i faste og oversiktlige ruter være blant de første kjøretøyene som blir automatisert. Ikke minst der hvor de går i en skjermet bussvei, som i Stavanger-distriktet, hvor Europas lengste system av dette alternativet til trikk er under utbygging. Det samme vil lastebilene som stort sett kjører på motorveier. Automatiseringen skjer raskest der variasjonene i dagens virksomhet er minst og gevinsten størst. De selvkjørende vogntogene vil være et dagligdags syn på den brede motorveien fra de mange bedriftene rundt Dortmund og til fergehavnen i Cuxhaven lenge før de dukker opp på den kronglete og smale riksvei 57 gjennom Sogn og Fjordane. Og der hvor forholdene ligger til rette for å pensjonere sjåførene, kan det gå fort.

Trailersjåfør må du aldri bli «Trailersjåfør må du aldri bli. Ti døgn ute og to døgn fri», sang Øystein Sunde i 1971. Han hadde oversatt Billy Clarks «Ten Days 26

R o b o t e n e ko m m e r

Out, Two Days In», en countrylåt om de nye driftekarene, highwayenes ensomme ryttere. «Å, som jeg lengter til kjerringa mi», lød det i Sundes norske versjon. Den lengselen kan bli lett å stille etterhvert. Verre er det når trangen melder seg til igjen å forlate kjerringa for å sette seg bak rattet og styre doningen mot nye og fjerne mål. I mai 2015 skrudde en mekaniker registreringsnummeret AU 10 på en av Daimlers 18-hjuls Freightliner Inspiration, en trekkvogn som gjør sin tunge jobb på mange veier rundt om i verden. Denne spesielle bilen skulle imidlertid holde seg utelukkende til de lange og oversiktlige motorveiene i Nevada. Til gjengjeld kjørte den av seg selv. AU 10 var det første førerløse vogntoget i verden. Den gang mente representanter for Daimler, som eier Mercedes Benz, at det ville ta minst ti år før de førerløse vogntogene ble et vanlig innslag i trafikken, altså tidligst i 2025. To år seinere sa imidlertid Max Fuller, sjef for U.S. Xpress, USAs fjerde største lastebilselskap, at de regner med at bilene deres vil ha nivå 4 autonomi allerede rundt 2020.20 Nivå 4 innebærer at bilen kan styre seg selv i de aller fleste situasjoner, men trenger menneskelig assistanse for eksempel i dårlig vær, eller når trafikkbildet er komplisert på grunn av vei­arbeid eller ulykker. Bilene må altså ha fører, men det går an å la det ene vogntoget med fører bli fulgt av en rekke andre ubemannete vogntog som henger seg tett på den første i en konvoi. Fordi bilene reagerer likt og samtidig på alle instrukser, kan de kjøre så tett at ingen andre trafikanter kommer mellom dem. Det er slik Tesla tenker at selskapets semitrailere skal oppføre seg.21 I november 2017 viste selskapet for første gang fram sitt elektriske vogntog, med en rekkevidde på 800 kilometer mellom hver hurtiglading. Vogntogene er forberedt for full automatisering, som de andre Tesla-modellene. Andre ser for seg at sjåførene kan sitte på kontor og styre en flåte av 20−30 vogntog samtidig. I løpet av 2017 ble det i USA alene investert over én milliard dollar i utvikling av selvkjørende vogntog. Det er ti ganger så mye 27


Borgerlønn

som i 2014.22 Alle konkurrerer om å dominere en helt ny tid for langtransport. Samtidig er de deltakere i et kappløp om å gjøre landets vanligste jobb overflødig. 3,5 millioner amerikanere lever av å kjøre lastebil, to millioner av dem kjører langdistanse. I 29 av de 50 amerikanske statene er lastebilsjåførene den største yrkesgruppen. På grunn av tradisjonelt høy organisasjonsgrad og gode avtaler, har de fleste av dem hittil levd et trygt middelklasseliv på sjåførlønnen, i motsetning til i Europa, hvor stadig flere vogntog kjøres av underbetalte sjåfører fra Filippinene og Usbekistan.23 Ytterligere noen millioner arbeidsplasser er knyttet til spisesteder, servicestasjoner, motell og andre stoppesteder.24 Den mulige rasjonaliseringsgevinsten er enorm, det samme er faren for arbeidsløshet langs veiene. I Pennsylvania, Arizona og i Toronto, Canada, ruller en flåte selvkjørende Volvo XC90 SUV med Ubers logo på siden. Målet til det kontroversielle selskapet er å bli en sentral, verdensomspennende leverandør av transport den dagen folk ikke eier sine egne biler, men bare tilkaller et førerløst kjøretøy når de skal forflytte seg. Hvor raskt dette skjer, vet ingen. Men det er en utbredt oppfatning at skiftet kommer mye raskere enn noen trodde for fem eller ti år siden, selv om flere dødsulykker med selvkjørende biler våren 2018 førte til en liten tenkepause for bransjen. Uber har ikke endret planen om å kjøpe 24 000 selvkjørende Volvoer, et innkjøp som i så fall markerer slutten på Ubers bidrag til den såkalte deleøkonomien.25 Når bilene kjører selv, er det ikke bruk for de to millioner sjåførene selskapet hevder at de har.26 Kappløpet er for lengst i gang. På de tørre og fine veiene i Phoenix kjører også en flåte førerløse Fiat Chrysler Pacifica med antenner på taket og den turkise og blå logoen til Waymo på siden. Waymo er det nye navnet på Googles selskap for førerløs transport. Ikke før hadde Waymo og Uber offentliggjort sine planer, så meldte General Motors, verdens største bilprodusent, at de er i gang med masseproduksjon av biler uten ratt og pedaler. De første robo-taxiene med GMs merke vil rulle ut på amerikanske veier i 28

R o b o t e n e ko m m e r

løpet av 2019. Selskapet røpet også at de kommer til å eie bilene selv. Fra å være bilprodusent, vil også de bli transportør. Når de slipper alt bryet med sjåførene, har de store aktørene som mål å overta ikke bare taxibransjen, men det meste av all veitransport.

Ingen trenger en BMW Som tredje generasjon administrerende direktør i Brødrene Kverneland, en av Vestlandets største bilforhandlere, har Ådne Kverneland brukt mye av karrieren på å tenke på hvordan framtidens bilmarked vil se ut. «Den beste plass i verden er bak rattet på en Ford», var bestefarens firmamotto. I salgshallene på det enorme Bilhuset på Forus, der Brødrene Kverneland har slått seg sammen med forhandleren av Toyota, er det fortsatt plenty av glattpolerte tradisjonelle modeller å velge blant. Men grunnleggerens barnebarn er ikke i tvil: Når rattet forsvinner, blir også markedet for ulike bilmerker borte. De førerløse bilene vil bli standardisert. Når det ikke lenger er mulig å kjøre forbi andre på motorveien fordi algoritmene passer på at alle holder sin plass i køen, er det ikke lenger noen vits å betale mer for en rask Audi, BMW, Mercedes eller Ford. Utviklingen kan komme til å rasere bilproduksjonen i Europa og etterlate et fåtall produsenter. Flåtene av førerløse biler i ulik størrelse, tilpasset det antall passasjerer og volumet på gods de skal frakte, vil være eid av transportører som Uber, Lyft, UPS og Amazon, eller andre, helt nye aktører, og være utstyrt med deres logo. «Ingen trenger å eie bil. Den blir en tjeneste vi kjøper. Skal du til hytta på fjellet, bestiller du en med firehjulstrekk. Skal du bare til byen, er det nok med en liten kasse», tenker Kverneland. «Dermed forsvinner jo også bilens verdi som statussymbol?» «Å, vi finner nok på noe nytt. Klokker, kanskje. Selvkjørende biler vil nok også komme i ulike utstyrs- og komfortklasser. Det blir mulig å bestille dyrere biler for de som vil. Eller kanskje vi kan slappe litt mer av», sier han. Selv er Kverneland 68 år, kunstsamler og styreleder i Nærings­ foreningen i Stavanger. Han har overdratt mye av den daglige driften 29


Borgerlønn

av konsernet til sønnen. Ådne Kverneland ser framtiden i øynene med en blanding av bekymring og nysgjerrighet mens han prøver å tilpasse virksomheten til det han ser komme: elbiler med noen-ogtjue bevegelige deler som erstatter biler med over 2000 slike deler, og dermed reduserer reparasjonsbehovet dramatisk. Bilprodusentene sier at de fra 2025 bare skal produsere biler med el-motor og hybrider. For forhandlerleddet er det alvorlig. «Jeg regner med at behovet for mekanikere med tiden vil bli halvert og at delelagerbehovet mer eller mindre vil forsvinne. Nesten halve verdiskapningen og flertallet av bransjens ansatte er i disse kategoriene», sier han. Dessuten blir biler stadig oftere solgt på nett framfor butikk. Det er dårlig nytt for butikkselgere. Denne forskyvningen fra fysiske til digitale salgsprosesser endrer også balansen mellom de som produserer bilene og dagens forhandlere. Begge kjemper om hvem som skal «eie» kunden og selge henne finansiering og forsikring. Der ligger inntektsmarginene, ifølge Kverneland. Disse to teknologiske endringene, elbiler og nettsalg, er allerede i ferd med å endre bransjen. Men det store oppgjøret kommer med de selvkjørende bilene, som Ford sier de vil lansere i 2025. «Jeg ser ikke hvordan bilforhandlere kan overleve i sin nåværende form når det skjer», vedgår direktøren. Derfor starter han nye selskaper – i bil- eller biltilgrenset område, som han sier. 11 selskaper de siste få årene. Det enorme Bilhuset, med nye og brukte biler, verksteder og servicefunksjoner under samme tak, er et konsept som kan forlenge bilforretningen og arbeidsplassene der. «Vi jobber som besatt for å beholde arbeidsplassene. Vi har redusert med 15 ansatte i de etablerte virksomhetene, men vi har økt med 167 i de nye.» Brødrene Kverneland har reklamert med «Ren bilglede. Siden 1921.» Tredje generasjon tviler på at det blir hundre år til. «Vi er på vei inn i en fase der jeg ikke har evne til å forestille meg hvordan mine barnebarn kommer til å bruke tiden og kjøpekraften sin», sier han. 30

R o b o t e n e ko m m e r

Selvkjørende biler, busser uten sjåfør, butikker uten betjening; selvsagt er det fristende å si at slike skrøner må man lenger ut på landet med. Men ute på landet skjer akkurat det samme. Thorvald er Norges desidert mest effektive landbruksmedarbeider. Han er utviklet ved Norges miljø- og biovitenskapelige uni­ versitet, NMBU, på Ås, og kan både pløye, gjødsle, så, luke og høste helt alene, 24 timer i døgnet. Dermed forsvinner ikke bare behovet for at bonden sitter lange timer på traktoren, selv traktoren blir overflødig. Mens Thorvald strever på jordene, sørger stadig mer effektive melkeroboter og fôringsautomater for at produksjonen av melk øker, mens den menneskelige arbeidsinnsatsen går ned. En slektning av Thorvald, roboten Asterix, rusler helt av seg selv rundt i åkeren, skanner plantene og sprøyter ugress med en liten dusj eddik, uten å søle så mye som en dråpe på matplantene. Andre landbruksroboter plukker epler og jordbær, etter først å ha skannet plantene for å sjekke at frukten og bærene er modne. De følsomme gripefingrene gir mindre støtskader enn menneskelige plukkere. Selv i det allerede sterkt automatiserte og lite arbeidsintensive norske landbruket vil robotene øke effektiviteten og avkastningen. I land hvor det meste av maten ennå produseres av mennesker, vil landbruksrobotene kunne fortrenge millioner av landarbeidere, de fleste av dem lavlønte og lavt utdannete. Svært mange av dem er også arbeidsinnvandrere, som fra før står bakerst i køen for å komme inn på arbeidsmarkedet. Der kan de snart få selskap av en annen gruppe som hittil har vært skjermet for konkurranse fra automater: bygningsarbeiderne.

Nytt hus? Hvorfor ikke printe det? Besøkende til næringsparken Suzhou i Jiangsu-provinsen på Kinas østkyst stusser kanskje over at det står noen svære villaer der, i en arkitektonisk stil som best kan karakteriseres som fransk-amerikansk noveau riche. De lett overdådige husene og en seksetasjes kontorblokk like ved, er ikke et tegn på at næringsparken skal bli 31


Borgerlønn

boligområde. De står der som eksempler på at kineserne er i forkant også i en teknologi som kan endre hele bygningsbransjen. De store villaene er ikke bygd på tradisjonelt vis, verken etter kinesisk eller vestlig tradisjon. De er reist bokstavelig talt over natten, ved hjelp av digre 3D-printere som bruker et materiale delvis framstilt av søppel. Det kinesiske selskapet Winsun er blant de fremste i verden på 3D-printing av bygninger. Den røde kontorblokken ble printet på seks dager, én etasje om dagen.27 I mars 2017 meldte Winsun at selskapet har inngått kontrakt om å lease 100 3D-printere til det saudi-arabiske entreprenørselskapet Al Mobty, som skal bruke dem til å produsere 30 millioner kvadratmeter grunnflate i ørkenstaten.28 Kineserne er ikke alene om denne teknologien. Apis Cor, et selskap basert i San Francisco, har utviklet en mobil 3D-printer som lag for lag former en rund og ganske stilig enebolig i løpet av et døgn. Det første huset, en munter liten gulmalt sak på bare 38 kvadratmeter, står i Stupino, en by utenfor Moskva. Den store printeren laget skille- og yttervegger i én operasjon, og ble løftet bort av en kran så snart jobben var gjort. Hele byggingen tok 24 timers effektiv maskintid.29 I mars 2018 kunne de mange hundre tusen besøkende til South by Southwest-festivalen i Austin i Texas, se et lekkert lite hus med et framspringende tak som ga både skygge for sol og vern mot regn. Huset var 3D-printet på mindre enn et døgn av Icon, et annet California-selskap. Icon har gått i kompaniskap med den humanitære organisasjonen New Story. Planen er at de i løpet av 2019 sammen skal printe 100 slike hus i et fattigstrøk i El Salvador.30 Fra Australia kommer en konkurrent til 3D-printerne. Hadrian X er en laserstyrt lynmurer. Montert på en 30 meter lang kran i enden av et transportbelte kan Hadrian X legge 1000 murstein i timen, og bygge veggene, ytre som indre, til et helt hus i løpet av to døgn. Den tradisjonelle mørtelen er byttet ut med et industri-lim som er fem ganger så sterkt som mørtel, isolerer 70 prosent bedre 32

R o b o t e n e ko m m e r

og tørker raskere. Tidsskriftet Construction Manager spurte kommunikasjonssjef Oliver Gray i Fastbrick Robotics, som produserer Hadrian X, hva denne maskinen vil gjøre med behovet for murere. De fikk et ærlig svar: Den vil «ganske sikkert erstatte massevis av menneskelige arbeidere i bransjen, på samme måte som andre oppfinnelser vil erstatte mange mennesker i andre bransjer. Det er ganske enkelt slik framtiden vil arte seg.»31 Joda, sier Jonas Bals. «Roboter kan bolte betongelementer og mure og gjøre mange andre oppgaver som er utrolig slitsomme for mennesker, men lette for en maskin. Men du får ikke en robot til å ta badet ditt. Veldig mange arbeidsoperasjoner innebærer finmotorikk og kan ikke standardiseres. Jeg tror mennesker og roboter kommer til å jobbe side om side i lang tid framover.» Bals var arbeidspolitisk rådgiver for Ap-leder Jonas Gahr Støre før han gikk tilbake til fagbevegelsen. Han er blant dem som vil ha et mer kompromissløst Arbeiderparti i arbeidslivspolitikken, og er enig med de i LO som tror teknologiutviklingen «kan bli utfordrende, for å si det mildt.» Bals har bakgrunn som maler, og er særlig opptatt av å bekjempe forråelsen av arbeidsbetingelsene i byggebransjen, som har ført til at mange ungdommer holder seg unna yrkesfagene. I LO får han mulighet til å drive kampen mot sosial dumping på heltid. Menneske og maskin jobber ved siden av hverandre på mange arbeidsplasser, som Bals påpeker. Men parallelt fortsetter teknologi-utviklerne å gjøre sin jobb. Noen av dem prøver å lage roboter som kan håndtere komplekse oppgaver, som å skifte bleier eller å lage en salat. Kanskje vil de før eller siden også kunne pusse opp et bad.

Lærdommen fra Krishna Noen av dagens teknologiske framskritt har nesten bibelske dimensjoner: Døve får hørsel ved hjelp av et implantat i ørets sneglehus, det første bioniske øyeimplantatet som gir blinde syn, er godkjent 33


Borgerlønn

av amerikanske helsemyndigheter. Lamme kan styre rullestolen ved hjelp av tanken. Hvem kan klage over slike framskritt? Ikke alle de som får et bedre liv, bedre helse, tak over hodet, billigere mat eller sikrere transport. Men det er nøyaktig de samme menneskene som også trenger en trygg jobb og forutsigbar økonomi. Verdensbankens øverste sjef, Jim Yong Kim, advarer om at verden er på kollisjonskurs. Menneskenes håp om en trygg framtid vil støte mot en situasjon der automatiseringen har fjernet millioner av jobber.32 For å forstå hvorfor alt plutselig går så fort, hvordan mobilene kan konkurrere med legene i å si hva som feiler oss, og bilene kjøre av seg selv, må vi snakke litt om Krishna, den mest populære av de mange gudene i hinduismen. Ifølge en gammel legende besøkte Krishna en gang en lokal konge som likte å utfordre kloke gjester til et slag sjakk. Kongen følte at han hadde sjakk-formen inne og sa til Krishna at han kunne bestemme sin egen premie hvis han vant. Kongen måtte smile da han hørte det beskjedne ønsket: Ett riskorn på den første av rutene på brettet, to på den andre, fire på den tredje, åtte på den fjerde og så videre til den 64. og siste ruten. Siden kongen åpenbart ikke var matematiker, og ikke kjente til fenomenet eksponentiell vekst, klarte han ikke å regne ut hvor mye 2 i 63. potens utgjør, nemlig 18 trilliarder − 18 000 000 000 000 000 – riskorn, til en samlet vekt av 210 milliarder tonn. Krishnas premie ville dekket hele India med et metertykt lag av ris. I 1965 jobbet Gordon Moore i et selskap som het Fairchild Semiconductor. Han hadde lagt merke til at selskapet omtrent hvert andre år klarte å doble ytelse i forhold til areal på databrikkene. Basert på disse erfaringene skrev han en artikkel i tidsskriftet Electronics der han formulerte dette som en regel. 52 år seinere er loven som bærer hans navn fortsatt virksom, bare i enda sterkere grad; fordoblingen skjer nå om lag hver 18. måned. I 1965 inneholdt en typisk databrikke 60 enheter, den siste prosessoren til Intel har 1,7 milliarder transistorer. Mye av forklaringen på de voldsomme teknologiske sprangene vi nå opplever, bunner i at 34

R o b o t e n e ko m m e r

Moores lov ennå er gyldig. Som med riskornene gikk det en god stund før antallet transistorer ble virkelig imponerende. Fordi en eksponentiell kurve ser ut som en hockeykølle, er den ganske flat en stund, før den går brått til værs så snart bøygen er passert. Plutselig blir mye mulig som var umulig for kort tid siden. Det er dette matematiske fenomenet som får mange til å påstå at denne gang får Der Spiegel rett; Ulven er kommet.

35


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.