Dag O. Hessen - Sannhet til salgs

Sannhet til salgs Et forsvar for den frie forskningen

Dag O. Hessen

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 1

02/02/2018 08:59

© Res Publica, Oslo, 2018 ISBN 9788282260701 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Overhaus AS Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: 07 Media Utgivelsen har mottatt støtte fra Fritt Ord Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

ED

79

07

M

RKET TRY K ME RI KE

MIL JØ

www.respublica.no

IA – 2041

03

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 2

02/02/2018 08:59

Innhold

I marsj for vitenskapen 5 1. Idealer, idealisme og realisme 21 Hva solskinn er for det sorte muld … 21 Dannelse, utdannelse og de to kulturer 25 Tillit og mistillit til kunnskap 32 Humboldt og pølsefabrikken 39 Fra elite til masse – fornyelse fra innsiden 45

2. Forskning til nytte 51 Intellektuell og kommersiell innovasjon 51 Forskningslotteriene 53 Børs og katedral 56 Grunnleggende nyttig forskning 64

3. Sannhet til salgs 75 Snyltere og pirater 75 Bullshit og keiserens nye klær 87 Juks, nesten-juks og snarveier 92 Falske fakta 99 Universitetet AS 109

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 3

02/02/2018 08:59

4. Tredemøllekappløpet 115 Høyere akademisk turtall 115 Se og bli sett 121 Forskning som toppfotball 125

5. Forskningsråd 135 Noter og referanser 147

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 4

02/02/2018 08:59

I marsj for vitenskapen

22. april 2017 sto jeg i vårsol på Rådhuskaia i Oslo sammen med kjente og ukjente kolleger fra alle deler av akademia.

Vi var ingen enorm forsamling, kanskje 1000 personer, som hørte på appeller og marsjerte til Stortinget i et slags forsvar for sannhet – i alle fall et forsvar for retten til å søke sannhet og erkjennelse. Marsjen var del av en global aksjon som foregikk samtidig i mange byer og mange nasjoner, og må sies å ha vært en ganske unik begivenhet. Det skal mye til å få travle, men sindige forskere ut i gatene, og jeg er slett ikke noe unntak her. For de fleste av oss vil jeg tro det var en følelse av at grunnleggende verdier sto på spill, som hadde drevet oss ut av kontorer og laboratorier denne dagen.

Den samme aprildagen hadde jeg mottatt den sedvanlige strømmen av henvendelser fra mer og mindre useriøse journaler (vitenskapelige tidsskrifter), som mot betaling tilbyr å være publiseringskanal for forskningen jeg holder på med etter en illusorisk «kvalitetsvurdering». Jeg var litt rastløs da jeg myste mot den bleke vårsola og tenkte at dette

5

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 5

02/02/2018 08:59

hadde jeg strengt tatt ikke tid til. Selv om marsjen var viktig, sto jeg allikevel der og følte en viss frustrasjon over at jeg heller ikke denne dagen kom i gang med en artikkel jeg lenge hadde planlagt å skrive. Alltid disse avbruddene. Den tilbakevendende følelsen av at taksameteret går og at det stadig er noe viktigere som burde vært gjort, som å skrive søknader for eksempel, slapp ikke taket. Det gjorde heller ikke opplevelsen av at det har blitt svært vanskelig å finne et forskningsprogram det faktisk er mulig å søke midler fra for å prøve ut helt nye ideer. I mitt tilfelle gjelder det den besynderlige variasjonen i genomstørrelse – altså i mengden DNA per celle – mellom ulike organismer. Et forskningstema som bokstavelig talt handler om livets kjerne. Men slik grunnleggende forskning er det mildt sagt vanskelig å få finansiering til, og det er enda vanskeligere å begrunne nytteverdien og koble på en forretningspartner. Det forekom meg at forventningen om at forskningen skal være nyttig, i instrumentell og kommersiell forstand – og på kort sikt – syntes å ha tatt overhånd.

Der og da, mens rådhusklokkene akkompagnerte appellene, og jeg og mine forskerkolleger marsjerte for de vitenskapelige idealer, ble jeg grepet av en blanding av irritasjon og mismot. Jakten på forståelse, visshet, sannhet, altså arven fra opplysningstiden som har bragt sivilisasjonen så mange nye innsikter, syntes ikke å være en like selvsagt vei videre. Står kunnskap ikke bare i fare for å relativiseres, men også å miste sin egenverdi? Har markedets tentakler nå fått et fast grep om akademia også? Var sannheten selv, og dermed forskningens

6

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 6

02/02/2018 08:59

sjel, kommet for salg? Eller var alt det jeg kjente på bare et utslag av en nostalgisk følelse av at alt var bedre før?

På mange områder kan vi trygt slå fast at alt slett ikke var bedre før – snarere tvert imot i en del tilfeller. Det skyldes i stor grad også fruktene av vår kunnskap. Den vitenskapelige utviklingen har nemlig også en skyggeside. Men likevel: Det moderne samfunnet vi tar for gitt og er totalt avhengige av, er i store trekk et resultat av en sterk menneskelig trang til å forstå hvordan vi selv og verden er skrudd sammen. Vi mennesker søker alltid etter et derfor bak ethvert hvorfor. Gjennom hele vår historie har vi vært en problemløsende art, etter hvert også en tenkende art som har levd opp til navnet Homo sapiens. En gang i tidenes morgen så mennesket seg selv i vannspeilet og spurte: Hvem er jeg? Hva gjør jeg her? Hvorfor er det natt og dag, regn, vind og stjerner? Hvorfor faller eplet til jorden? Gradvis spurte vi også: Hva er rett og galt? Hva er meningen med det hele? Og selv om vi ikke har funnet svaret på det siste spørsmålet, nettopp fordi det ikke alltid finnes et derfor bak ethvert hvorfor, har vi funnet svaret på imponerende mye. Vi forstår mer, og vi forstår mer av hva vi ikke forstår. Etter hvert som det industrielle samfunnet frigjorde folk som kunne konsentrere seg om å finne både konkrete løsninger og svar på de evige spørsmålene om hvordan universet henger sammen, vokste forskningen fram som en ny systematisk disiplin.

Jeg synes det må være lov, på forskningens vegne, å si at den har levert – og det i stadig raskere tempo. Eksempler som bekrefter Moores lov finnes over alt.1 Det er ikke bare transis-

7

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 7

02/02/2018 08:59

torer og prosessorer som øker sin effektivitet eksponentielt.

Stadig flere nyvinninger bereder grunnen for oppfinnelser i et akselererende tempo. Akkumulasjonen av normativ og filosofisk innsikt har av naturlige grunner gått noe saktere.

Noen innsikter er såpass allmenngyldige at de strengt tatt ikke bør endres, men i en verden der teknologien er i ferd med å løpe fra den menneskelige forstand, er det viktigere enn noen gang å inkludere også de etiske spørsmålene. Vi må spørre hvem vi er, hvor vi er på vei og hva slags samfunn vi ønsker. Mot slutten av forrige årtusen spurte den franske sosialantropologen Claude-Levi Strauss om det er plass for filosofien i dagens verden. Han ga selv svaret: «Selvsagt, men bare hvis den bygger på vår tids naturvitenskapelige kunnskap og erobringer [...] Filosofer kan ikke isolere seg fra naturvitenskapen. Ikke bare har den utvidet og omformet vårt syn på livet og universet enormt; den har også revolusjonert reglene som intellektet arbeider etter.» Historikeren Eric Hobsbawm lar dette sitatet åpne kapittelet om naturvitenskapens unike rolle i sin store bok om det 20. århundrets historie, Ekstremismens tidsalder.2 Denne innsikten har ikke blitt mindre viktig i det nye årtusenet. Den henstiller oss om å videreføre og å utvide den sivilisatoriske og erkjennelsesmessige reisen vi har lagt ut på. Vitenskapen har gjort våre liv lettere og helsen bedre. Vi lever lengre. Slit og sykdom er langt på vei avskaffet. I alle fall den form for sykdom og slit som våre forfedre kjente og fryktet inntil for et par generasjoner siden. Naturen, som en gang var uforståelig og truende, har vi i stor grad oppnådd herredømme over.

8

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 8

02/02/2018 08:59

Verden er blitt et mer opplyst sted, også et mer humant sted.

Det har stort sett «gått framover», og selv om utviklingsmedaljen altså har en bakside, er det svært gode grunner til å berømme vitenskapen og påpeke den betydningen et vitenskapelig verdensbilde har hatt for menneskehetens utvikling. Selv de problemene som følger i kjølvannet av teknologien, for eksempel det voksende økologiske fotavtrykket vi etterlater på kloden vår, kan forskningen hjelpe oss å overvinne. Enkelte setter sågar sin lit til at forskning ikke bare skal løse livets utfordringer, men også dødens. I de mest ytterliggående transhumanistiske visjoner smelter mennesket sammen med sin teknologi.3 Forskning og kunnskap kan altså gi oss svar på det meste, kanskje unntatt spørsmålet om mening. I stor grad kan forskning og kunnskap i seg selv imidlertid gi mening. Siden menneskeheten alltid er på vei mot noe, alltid skal videre, alltid søker nye muligheter og vil finne nye løsninger, blir jakten på erkjennelser som utvider horisonten et meningsgivende prosjekt. Det innebærer ikke at forskeren har fylt vakuumet etter Gud, men først og fremst at forskningen gir verden en retning, og i beste fall også et håp.

Forskning har høy kredibilitet, kunnskapssamfunnet er et av de største honnørord en politiker kan ta i sin munn – nest etter tillit, kanskje – og ingenting slår empiri og fakta i en offentlig debatt. Utfordringen i dag er ikke at tiltroen til teknologi er svekket, teknologioptimismen står sterkere enn noen gang. Utfordringen er at det store, vitenskapelige verdensbildet, tilnærmingen til sannhet, til fakta, til helt

9

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 9

02/02/2018 08:59

grunnleggende forskning, har havnet under press. Parallelt med oppmerksomheten omkring «fake news», et begrep som rett nok helst brukes om motpartens argumentasjon, har diskusjonen om «fake science» dukket opp. Falske nyheter, altså halvsannheter som dekker skalaen fra regelrett løgn til sverte- og ryktekampanjer, er naturligvis ikke noe nytt verken i politikken eller andre steder. Det er likevel åpenbart at Donald Trump brakte dette til et høyere nivå da han ble USAs 45. president. Dersom falske nyheter gir journalister og politikere samme troverdighet som bruktbilselgere, er det et demokratisk problem. Falsk vitenskap, på den annen side, rokker ved selve fundamentet under rasjonaliteten og opplysningstekningen: at vitenskap er sannhetssøken. Selv om cherrypicking av forskningsresultater er velkjent, og ingen forsker er absolutt verdinøytral, har idealet for forskningen vært objektivitet og en uhildet jakt etter det som er sant.

Falsk sannhet er rimeligvis et paradoksalt – ja, et umulig – begrep. Likevel er skillet mellom det sanne og det usanne i ferd med å bli mindre tydelig. Regelrett forskningsjuks, eller bevisst forfalskning av forskningsresultater, er heldigvis en sjeldenhet, men kvalitetssikringen av forskningsresultater før publisering er under sterkt press i vår tid. Politisering og kommersialisering av kunnskapsproduksjon er et tiltagende problem, men en uthuling av akademias egne prosedyrer for kvalitetssikring, selve grunnmuren i den akademiske virksomheten, er like urovekkende.

Ulike varianter av kunnskapsignoranse er også en utfordring for vitenskap og sannhetssøken. Det kan være regel-

10

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 10

02/02/2018 08:59

rett faktafornektelse, kunnskapsrelativisering, eller skepsis til og motstand mot «elitene», ekspertene og den kunnskap de forvalter. Der de kan stemples som besserwissere med en politisk (les «venstrevridd») agenda, eller der de truer et sett med dogmatiske verdier, velger mange å klamre seg til det ideologiske kartet framfor det vitenskapelige terrenget.

Donald Trumps fornektelse av menneskeskapte klimaendringer er bare ett eksempel.

Det er også slik at alt har sin pris, selv forskningen. Alt som involverer verdier, tilbud og etterspørsel, hvilket vil si det aller meste her i verden, kan organiseres i et marked. Det er mange, både innenfor og utenfor de vitenskapelige institusjonene, som bokstavelig talt vil kapitalisere på forskningen.

Kunnskap er verdifullt, noe man er villig til å betale for. Dermed er det fristende å melke penger ut av den vitenskapelige virksomheten. Det settes en pris på studiene, og forskningen møter en forventning om at den skal bære frukter som kan selges – så raskt som mulig. Her er det forretningsideologien som kommer til overflaten: Siden forskningen koster, så skal den også, lik enhver annen investering, gi penger i kassa. At akademisk virksomhet skal komme samfunnet til nytte er åpenbart, men det er verdt å minne om at det finnes former for avkastning som ikke er økonomisk, i alle fall ikke direkte eller på kort sikt. En rent instrumentell forventning som anser forskning som en tradisjonell investering der penger inn skal gi (mer) penger ut, er perverterende.

Det finnes også aktører som bruker mer subtile virkemidler for å melke det tillitsbaserte og ideelle systemet for fors-

11

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 11

02/02/2018 08:59

kningspublisering. Det finnes en økende skare av mer eller mindre «fake» journaler, mange med kyniske og utelukkende kommersielle interesser, som forsøker å blande seg inn blant de seriøse formidlingskanalene. Floraen av nye vitenskapelige tidsskrifter er dels en villet og naturlig følge av økt faglig spesialisering, mer åpenhet og elektroniske publiseringsmuligheter. Den voldsomme veksten bidrar imidlertid også til å senke terskelen for hva som publiseres. Dermed øker volumet av «bullshit». En betydelig andel av de nye journalene er useriøse snyltejournaler hvis primære, trolig ofte eneste motiv, er å tjene penger.

Videre blir forskning en stadig mer konkurransedreven virksomhet. Det oppstår et slags kappløp på en tredemølle der alle må produsere stadig mer og stadig raskere for å henge med i kampen om posisjoner, prestisje og forskningsmidler.

Dette er et press som til dels kommer innenfra, fra institusjonene og forskerne selv. Konkurransepreget gjennomsyrer det meste, både på individnivå og på institusjonsnivå. Først og fremst genererer dette systemet kvantitet. Uten at noen kan si akkurat hvorfor og hvordan, synes kvantitet å ha sneket seg inn som alle gjerningers mål og mening i samfunnet – også i akademia. Alle nasjoner og institusjoner uttrykker sine mål som vekst, både relativ og absolutt; produksjonen skal øke.

Det samme skal effektiviteten, aksjonærutbyttet eller bruttonasjonalproduktet. Voks eller dø er det som gjelder. Suksess evalueres, eksternt eller internt, i stor grad etter slike kvantitative kriterier. For samfunnssektorer og offentlige aktiviteter som engang var opprettet for å sikre velferd, har fokus

12

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 12

02/02/2018 08:59

skiftet fra nytte til utbytte. Den samme trenden gjelder ved universitetene der gjennomstrømning, studentproduksjon, studiepoengproduksjon eller produksjon av publikasjoner er de sentrale, kvantitative målene. Det er verdt å merke seg den gjennomgående produksjonsterminologien. I alle fall når det gjelder vitenskapelig produksjon, er den et utslag av et slags våpenkappløp mellom konkurrerende institusjoner. Flere artikler og flere doktorander er en vinneroppskrift fordi flere artikler øker sjansene for tildeling av forskningsmidler som gir mulighet for flere prosjektansatte – og flere artikler igjen.

Dette er i og for seg ikke noe problem så lenge kvantitet og kvalitet holder følge. Det skal være konkurranse om forskningsmidler. Offentlig finansiert forskning bør publiseres så sant det er noe av verdi å berette om. Problemet inntrer når publikasjoner blir viktige i kraft av sitt antall, heller enn i kraft av sin kvalitet eller sin originalitet. Dette kvantitetsfokuset har andre sideeffekter også. Ordningen med fagfellevurdering (peer review) knaker under vekten av et stadig økende antall artikler og et evig jag etter raskere publisering. Økt produksjon av vitenskapelige artikler er en naturlig utvikling som blant annet reflekterer at det rett og slett er blitt flere forskere. Hver forsker har også blitt mer produktiv. Samtidig har en stadig større flora av tidsskrifter og elektroniske publiseringsfora senket terskelen for publisering.

På kjøpet følger en større produksjon av rene trivialiteter.

Dermed blir det vanskelig å skille klinten fra hveten. Som en nobelprisvinner uttrykte det i en av de minneverdige diskusjonene etter pristildelingen i Stockholm: «The greatest pol-

13

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 13

02/02/2018 08:59

lution today is brain pollution». Når denne utviklingen nå tar en ny vending med en raskt økende flora av piratjournaler, er problemet i ferd med å bli akutt.

Signalene som kommer fra politisk hold i form av forskningsmeldinger og utlysninger av forskningsmidler, gir også klarere forventninger til akademia om å levere på det økonomiske planet. Forskningsrådets nye direktør Jon-Arne Røttingen har for eksempel påpekt at en reduksjon på bare 10 prosent i andelen av den nasjonale realinntekten som stammer fra olje- og gass, vil innebære et tap på 130 milliarder kroner. Det er like mye som summen av alle våre sykehusbudsjett.4 Petroleumsinntektene vil gå ned i årene som kommer. Og det er klart at det hullet som da oppstår må fylles av noe. Røttingens poeng er at forskningsdreven innovasjon må utgjøre mye av dette «noe». En slik forventning er helt legitim. Forskning skal levere noe tilbake til samfunnet, også i form av verdiskapning. Idealet om vitenskapelig autonomi innebærer ikke en opphøyet tilværelse i elfenbenstårnet, frikoblet samfunnets behov. Tvert imot. Forskningen skal være både deltaker og veiviser i samfunnsutviklingen. Tross alt finansieres akademia av skattebetalernes penger.

Institusjoner som universiteter og høyskoler er imidlertid av de få som ikke er underlagt markedet i snever forstand. De skal og må også ha noen langsiktige perspektiver og fungere som et kritisk korrektiv til samfunnsutviklingen – når det trengs. Av den grunn er prinsippet om uavhengig finansiering så sentralt. Enhver hund lærer raskt å ikke bite den hånden

14

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 14

02/02/2018 08:59

som mater den. Et universitet som er avhengig av oppdragsmidler kan vanskelig etterleve idealene om akademisk frihet og uavhengighet.

Under tittelen «Creeping corporate culture» viet tidsskriftet Nature, verdens kanskje fremste akademiske tidsskrift, sin lederartikkel rett før jul 2017 til universitetssektoren her hos oss i Skandinavia.5 Ifølge Nature «har mange sett disse landene i Nord-Europa som et paradis». Nå er det imidlertid nye tider, hevder lederskribenten: «Forskere i Skandinavia har sett en bedriftskultur vinne terreng. Forskere i alle land burde bekymre seg over hvor raskt denne trenden har utviklet seg – og akademiske ledere bør mobilisere for å vinne tilbake tapte skanser». I tider da mange tegn peker i retning av et postfaktuelt samfunn, der retorikk og populistisk strategi utfordrer kunnskap og fakta, er det viktigere enn noen gang å hegne om de (relativt) markedsfrie akademiske institusjonene.

Da vi deltok i vår marsj for vitenskapen våren 2017, en global markering av vitenskapens verdier, var det også framprovosert av Trumps uttalte klimaskepsis, hans omfavnelse av kullindustrien, nedbygging av klimadirektoratet og den implisitte skepsisen til kunnskap som dette var et uttrykk for. I løpet av kort tid kuttet Trump miljødirektoratets budsjett med drøyt 30 prosent. Han sparket hver tredje ansatt og erstattet halvparten av medlemmene fra Det vitenskapelige rådet med personer fra kjemi- og fossilindustrien før det hele kulminerte i et nei til Parisavtalen. Dette kunne han gjøre fordi han «valgte» å ikke tro på vitenskapen. Når sannhet på denne måten neglisjeres på ett felt, så står også andre felt i fare.

15

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 15

02/02/2018 08:59

Trenden vil kunne forsterkes av et fragmentert og privatisert utdanningssystem som bidrar til kunnskapsrelativisering og utbredelsen av «alternative sannheter» – som at skapelsesdogmer erstatter evolusjonslære eller at vaksinasjon er helseskadelig og bør unngås.

Det opplyste, rasjonelle demokratiet har gitt oss tidenes beste samfunn. Det trenger imidlertid kontinuerlig vedlikehold og må stadig stimuleres om vi skal unngå at det forvitrer.

Ingen kan ta for gitt at det blir vitenskapelig sannhetssøken og rasjonalitet som vinner fram på sikt. Kanskje lever vi snarere på en rasjonell øy i tid og rom. Som et eksempel, et ekstremt riktignok, kan vi ta utviklingen i Tyrkia, med knebling av kritiske røster og masseoppsigelser av lærere og journalister.

Dette viser om ikke annet hvor raskt det som møysommelig er bygd opp kan rives ned. Det står mer på spill her enn vitenskapens autonomi, identitet og renomme, selv om enkelte av oss vil mene at heller ikke dette er trivielle ting. Innen forskning er det ikke nødvendigvis selveste «løsningen på kreftgåten» eller Sannheten med stor S man finner ved enden av regnbuen, men økt erkjennelse, innsikt og intellektuell innovasjon, altså nettopp det som et opplyst demokrati er tuftet på. Nettopp derfor er det viktig å unngå at søken etter viten og erkjennelse underlegges markedets premisser. Dette lyder muligens pompøst og selvhøytidelig, for ingen kan melde seg ut av samfunnet, ingen er hevet over markedet. Ønsket om å forstå springer imidlertid ut av noe dypere, større og mer fundamentalt. I takt med økende rikdom har paradoksalt nok den frie jakten på innsikt fått trangere kår.

16

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 16

02/02/2018 08:59

Dette er bakgrunnen for denne lille pamfletten. Den målbærer en subjektiv betraktning, og kanskje en subjektiv bekymring, men den kommer innenfra forskningen selv – og den deles av mange. Det som diskuteres på de neste sidene er det vi diskuterer i våre lunsjpauser og når vi møter utenlandske kolleger på kongresser.

Før vi kommer skikkelig i gang, vil jeg kvittere ut to innvendinger som alltid dukker opp når noen lufter en slik bekymring: 1) Nei, dette er ingen elendighetsbeskrivelse over tilstanden i norsk forskning. Nettopp fordi vi, enn så lenge, har så gode forhold her til lands, og en relativt bred aksept for at universitets- og høgskolesektoren skal bidra til noe mer enn innovasjon i sin snevreste forstand, har vi et system som det er verdt å kjempe for. 2) Ja, det er klart forskning skal være til nytte for samfunnet, også nytte i form av praktisk problemløsning, konkurransekraft, arbeidsplasser og økonomi der dette er relevant. Det skulle bare mangle. Spørsmålet er hva man legger i nytte – og over hvilken tidshorisont.

Jeg har nettopp fylt ut et omfattende skjema i en arbeidsmiljøundersøkelse ved min arbeidsplass, det matematisknaturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Her var det, som i alle slike undersøkelser, alternativer som favnet fra «helt uenig» til «helt enig», eventuelt «svært dårlig» til «svært bra». Jeg krysset stort sett av for de mest positive kategoriene. Ja, jeg har gode kolleger. Ja, jeg har stor selvråderett. Ja, jeg synes det jeg driver med er både interessant og meningsfullt. Resultatet av undersøkelsen viste, ikke overraskende, at det er unison enighet om at faglig frihet, ved siden

17

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 17

02/02/2018 08:59

av gode kolleger og studenter, står øverst på listen over det som gir trivsel og mening hos oss. På bunnen ligget tidspress, økt byråkratisering og produksjonspress.

Jeg aksepterer at konkurransen er beinhard, og jeg aksepterer å bruke kvelder og lørdagsmorgener på å skrive søknader og artikler. Jeg ser det som en pris verdt å betale for min faglige frihet. Jeg aksepterer også at mine søknader bare av og til vinner fram. Det er derimot vanskeligere å akseptere at jeg ikke har gode nok arenaer til å prøve ut mine beste ideer, og jeg aksepterer i alle fall ikke at dette skal bli vanskeligere. Jeg misliker å stadig måtte skifte fokus, skreddersy søknaden til utlysningens ordlyd og «selge inn» min forskning som mer kortsiktig nytteorientert enn den strengt tatt er.

Som etablert professor med mange aktiviteter ved et naturvitenskapelig fakultet befinner jeg meg utvilsomt i en privilegert situasjon. Jeg sitter på toppen av næringskjeden. Livet er hardere for de mange flinke unge stipendiater, postdoktorer og forskerne som må kjempe om de ytterst få faste stillingene som blir ledige. Jeg tror likevel de fleste vil mene at det er mye bra med våre kår som forskere. Det er også noe av poenget mitt. Hvorfor forandre noe som er bra, eller i alle fall så bra som man med en viss realisme kan forvente? Det kan naturligvis være at det som er bra for oss på innsiden, ikke fungerer like bra sett utenfra. Kanskje svarer vi ikke på samfunnets behov.

Kanskje må universitetene derfor «moderniseres» og endres i mer markedsmessig retning. Det er lov å mene dette. Men det må også være lov å være grunnleggende uenig. Det finnes noen underliggende og allmenne bekymringer over hvilken retning

18

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 18

02/02/2018 08:59

akademia beveger seg i, og disse er for alvorlige til å avfeies som selvmedlidenhet fra det akademiske ekkokammeret.

Universitetene har gått fra å være eliteorienterte til breddeorienterte. Det er bra at åndssnobberiet, i den grad det har eksistert, er borte. Det er likevel et urovekkende tegn i tiden når studentene nå omtaler universitetet som skolen.

I løpet av denne boka vil jeg se nærmere på fire problematiske tendenser. De er ikke nødvendigvis direkte beslektet, men de er alle sterkt påvirket av produksjonsideologi og markedstankegang – fra både omverdenen og institusjonenes indre.

For det første gjelder det forståelsen av hva høyere utdanning egentlig er til for. Finnes fortsatt et universitetsideal? Og lever vi opp til det? Det lyder kanskje selvhøytidelig for noen når man tar ord som erkjennelse, dannelse og sannhet i sin munn, men jeg tar sjansen. For det andre gjelder det forventningen om at universitetene «skal levere varene», altså konkret kunnskap, som raskt kan omsettes i økonomisk aktivitet. Dernest gjelder det markedets makt over publiseringskanalene, med snyltejournaler, juks og sammenbrudd av den tillitsbaserte formidlingen av forskningsresultater som konsekvens. Til sist kommer vi til tredemøllekappløpet og den evinnelige jakten på posisjoner, prestisje, publiseringspoeng og penger.

På sitt beste skaper nettopp denne konkurransen endringer og nye, ofte bedre, løsninger. At det underveis blir noen vinnere og noen tapere er unngåelig, enten vi snakker om evolusjon i natur eller kultur. Konkurransen kan imidlertid bære galt av sted om den tar overhånd, premierer kvantitet

19

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 19

02/02/2018 08:59

over kvalitet, hindrer konstruktivt samarbeid eller tar en retning som ikke gagner art eller samfunn. Fra evolusjonsbiologien er dette kjent som «runaway» seleksjon, der konkurransen låses fast i et uheldig, og på sikt ødeleggende spor.

Vi skal ha et øye for slike forløp både i samfunnet generelt og akademia spesielt.

Det mangler ikke på bøker, rapporter, NOU-er og synsing om norsk forskning. Noen få har et innsideperspektiv som heller ikke er uten selvkritikk på standens vegne. Knut Kjeldstadlis Akademisk kapitalisme er et godt eksempel.6 Også dette er en slik personlig betraktning innenfra. Det er nå en gang slik at de som har skoen på, best kan kjenne hvor den trykker.

Noen vil kanskje mene dette er tanker farget av en snever akademisk virkelighetsforståelse, et forsvar for en privilegert tilværelse i elfenbenstårnet. Det er det ikke. Det er en ekte bekymring over hvor akademia er på vei, og hva det vil bety for landet. Siden snart «alle» tilbringer noen av sine viktigste år på universiteter og høgskoler, er impulsene herfra av betydning for det samfunnet de siden er med på å forme.

100252 GRMAT Sannhet til salgs 180101.indd 20

02/02/2018 08:59