alle tiders 2022

alle tiders er Riksantikvarens magasin, som kjem ut ein gang i året.

Alle tiders − Riksantikvarens magasin kjem ut ein gong i året.

Ansvarleg redaktør Karen Thommesen

Ansvarleg redaktør Trude Luice Nedregård Isaksen

Redaktør Turid Årsheim

Redaktør Susanne Hedemann Hiorth

Redaksjon Anne Røsvik

Redaksjon

Øyvind Aase Fluge, Gunvor Haustveit, Synne Vik Torsdottir, Kaare Stang og Tove Elise Ihler

Øyvind Aase Fluge Kaare Stang Marte Boro

Atle Omland Ragnhild Hoel Sissel Carlstrøm Gunvor Haustveit

Takk til alle som har bidrege med artiklar og bilete!

Kontakt

Riksantikvaren, Dronningens gate 13, 0152 Oslo Postboks 1483 Vika, 0116 Oslo Tlf.: 22 94 04 00

www.riksantikvaren.no

Takk til alle som har bidrege med artiklar og bilete! Kontakt Riksantikvaren, Dronningensgt. 13, 0152 Oslo Postboks 1483 Vika, 0116 Oslo Tlf.: 22 94 04 00

Vil du ha Alle tiders gratis tilsendt i posten? Send e-post til postmottak@ra.no

www.riksantikvaren.no

Design

Vil du ha Alle tiders tilsendt i posten? Send e-post til postmottak@ra.no for å tinge gratis abonnement.

Fetetyper.no Trykk RKGrafisk

Layout

Fete Typer Trykk RKGrafisk

ISSN 1891 – 9219 (trykt) ISSN 1891 – 9413 (online) Opplag 4800

issn 1891 – 9219 (trykt) issn 1891 – 9413 (online) Opplag 6000

Last ned Alle tiders frå http://www.riksantikvaren.no/alletiders

Last ned Alle tiders frå: http://www.riksantikvaren.no/alletiders

Følg oss på Facebook, Instagram og Twitter.

Følg oss på sosiale medium Facebook | www.facebook.com/ riksantikvaren/ Instagram | riksantikvaren_offisiell Twitter | @Riksantikvaren

Redaksjonen vart avslutta november 2022

Redaksjonen vart avslutta november 2019

FORSIDE: Klokketårnet til St. Sofia-katedralen i Kyiv, Ukraina, oppført i 1699–1707. Tårnet står på verdensarvlisten til Unesco. FN er svært bekymret over hva som vil skje med kulturarven i Ukraina under den pågående krigen.

Foto: Diego Grandi / Shutterstock

Bilete framside: Då Neptun sildoljefabrikk på Melbu i Nordland vart etablert i 1910, var den landets mest moderne sildoljefabrikk. I dag er råstofftankane konsertarena, og Norsk Fiskeindustrimuseum held til i dei gamle produksjonslokala. Foto: Trond A. Isaksen

BAKSIDE: Fredsmonumentet i Hiroshima, kalt Genbaku Dome av japanerne, akkurat slik den ble stående etter at atombomben falt over byen 6. august 1945. Genbaku Dome ble satt på Unescos verdensarvliste i 1996.

Foto: Nipathorn / Shutterstock

Bilete bakside: Detalj frå ein av maskinane hjå Sjølingstad Uldvarefabrik i Mandal. Sjølingstad Uldvarefabrik vart etablert i 1894 og er i dag ein levande museumsfabrikk, der det framleis vert produsert ullvarer på dei gamle maskinane. Foto: Trond A. Isaksen

Riksantikvar Hanna Geiran.

Foto: Øyvind Aase Fluge, Riksantikvaren

Ingen minner å miste

DET HAR VÆRT ET SPESIELT ÅR FOR ALLE, MEN OGSÅ FOR OSS SOM ER OPPTATT AV KULTURMILJØVERN. DET ER KRIG I EUROPA, OG KLIMA- OG ENERGIKRISEN KAN TA MOTET FRA DE FLESTE. DETTE PÅVIRKER OGSÅ KULTURMINNENE, FOR KULTURARVEN KAN VÆRE BÅDE MIDDEL OG MÅL FOR KRIGSHANDLINGER.

Kulturarven blir et mål når den blir direkte angrepet for å ødelegge et folks eller et lands verdier og identitet. Dette har vi sett før, for eksempel da Taliban tilintetgjorde Buddhastatuene i Bamiyan i Afghanistan i 2001. Eksemplene er dessverre mange.

Kulturarv kan også bli brukt som middel, som når IS stjeler og selger arkeologiske gjenstander for å finansiere egen terrorisme. I konflikten i Ukraina har kulturarven blitt brukt som middel i kampen om historisk og juridisk eierskap.

Krigen i Ukraina har gjort det internasjonale aspektet av bevaring tydeligere for oss alle. I det internasjonale arbeidet har vi gode konvensjo ner på plass for å beskytte kulturmiljø verden over mot krig og konflikt, men konvensjoner må også respekteres ute på slagmarken. Dessverre har vi sett skader på kulturminner i Ukraina, men også oppløftende innsats for å beskytte kultur minnene: Kunstskatter som fraktes i trygghet i undergrunnen, merking med Unescos emblem

Blue Shield og forsøk med brannhemmende maling, for å nevne noe.

Men hvordan står det til her hjemme? Vi hos Riksantikvaren har tatt tak i hvordan vi følger opp og etterlever de viktige konven sjonene, og dette kan du lese mer om i dette bladet. Vi besøker også to av våre åtte norske verdensarvsteder som er innskrevet på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv. Krigen i Ukraina har skjerpet viktigheten av beredskap hos oss alle. Vi jobber også i år, som før, med våre egne kulturminner etter andre verdenskrig. Dette året retter vi oppmerksomheten spesielt mot jødiske kulturminner i Norge, og skal frede flere sentrale kulturminner som representerer denne historien i Norge. Denne satsingen pre senterer vi bredt i bladet.

Når det gjelder klima og energi, vil jeg minne om at kulturarven vår er en del av løsningen. Bruk og ombruk av bygg er det mest klima vennlige valget. Energieffektivisering av gamle bygg er effektivt, både for din lommebok i

en tid med høye strømpriser, for byggene og for kulturminneverdiene. Ta en kikk på Riksantikvarens veiledere på hjemmesidene våre, både nye og gamle veiledere. Kanskje det er noen gode tips som nettopp du kan ta med deg.

Vi har jobbet mye med strategier for kultur miljøvernet de siste årene, og vi er ikke ferdige ennå. Dette året har vi markert Frivillighetens år, og vi har laget en ny frivillighetsstrategi. I dette nummeret feirer vi ildsjelene som sørger for at kulturminnene i Norge lever videre. Dere gjør en stor innsats, og vi i forvaltningen kan bare rette en dyptfølt takk til dere.

Bruk og ombruk av bygg er det mest klimavennlige valget. Energieffektivisering av gamle bygg er effektivt, både for din lommebok i en tid med høye strømpriser, for byggene og for kulturminneverdiene.

HANNA GEIRAN, RIKSANTIKVAR

Norsk verdensarv

VERDENSARVEN ER DEN KULTUROG NATURARVEN SOM HAR UNIK, UNIVERSELL VERDI SETT FRA ET HISTORISK, KUNSTNERISK, VITENSKAPELIG ELLER ESTETISK STÅSTED.

Områdene på FN-organisasjonen Unescos verdensarvliste er valgt ut fordi de har en helt unik kulturell eller naturhistorisk betydning for menneskeheten. Dette innebærer et stort ansvar for å sikre verdensarvstedene for ettertiden. Norge har forpliktet seg til å forvalte og ivareta disse områdene etter beste praksis.

I denne utgaven av Alle tiders besøker vi to av dem.

Norges verdensarvsteder

Åtte områder i Norge er skrevet inn på Unescos liste over verdens natur- og kulturarv:

• Bergkunsten i Alta • Bryggen i Bergen

• Rjukan-Notodden industriarv • Røros bergstad og Circumferensen • fire punkter på Struves Meridianbue

• Urnes stavkirke • Vegaøyan • Vestnorsk fjordlandskap (Geirangerfjorden og Nærøyfjorden).

Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

FAKTA

Hverdagen i verdensarven

TEKST Bjarne Røsjø, frilansjournalist

Kjerkgata på Røros med den kjente kirken fra 1784, også kalt Bergstadens Ziir. Sparkstøtting er stadig et vanlig fremkomstmiddel vinterstid.

Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Butikker, kaféer og overnattingssteder ligger på rekke og rad i den velholdte trehusbebyggelsen på Røros.

Foto: Sven-Erik Knoff / Visit Norway

Turistene strømmer til Røros hele året for å oppleve naturen, den unike trehusbebyggelsen, gruveområdene, det utendørs musikkteateret Elden i månedsskiftet juli/august, julemarkedet i desember, eller den årlige Rørosmartnan – som pleier å trekke ca. 75 000 tilreisende i løpet av fem dager i februar. Kammermusikkfestivalen i mars og Bergstadcupen (fotball) i juni må også nevnes, og mer til. Røros har blant annet blitt kåret til Norges beste kulturkommune både i 2012, 2013, 2014, 2015 og i 2016.

– Røros er en forholdsvis liten kommune med ca. 5600 innbyggere, og ca. 3800 av dem bor i tettstedet Røros. Men i forhold til aktiviteten skulle man tro at kommunen var mye større, sier Odd Sletten. Han er Røros kommunes verdensarvkoordinator og har et klart inntrykk av at rørosingene trives godt med å bo midt i verdensarven.

Begrensninger og muligheter

– Jeg tror at folk er stolte av kommunen sin og ser de mange oppsidene ved å bo et sted som har verdensarvstatus. Men det finnes også noen

ulemper, som høyt besøkstrykk og restriksjoner i vernesonene, sier Sletten.

– Verdensarvstatusen gir noen begrensninger, men den skaper også muligheter. Hvis du bor i et trehus i sentrum må du forholde deg til en del restriksjoner. Men det er også slik at kommunen kan bidra både økonomisk og faglig hvis det er behov for istandsetting av bygninger, forteller byantikvar Magnus Borgos.

De kommunale myndighetene legger stor vekt på at det skal være hyggelig å bo i verdensarven, samtidig som det ikke skal bli altfor tett mellom de store aktivitetene.

– Rørosingene skal ikke måtte springe føttene av seg på dugnader og arrangementer hele tiden. Vi må jobbe innenfor et tydelig rammeverk, påpeker Odd Sletten.

– I det store og hele mener jeg vi har hånd tert dette veldig godt i alle fall de siste 20 årene. Vi hører ikke mange som sier noe kritisk om verdensarven, understreker Sletten. Han tilføyer at kombinasjonen av verdensarv og flere dyktige bedrifter, blant annet innen matbransjen, har bidratt til å bygge opp en sterk Røros-profil.

Sleggveien på Røros gir et innblikk i bergverksamfunnets sosiale historie. Øverst bodde håndverkere, løsarbeidere, tjenestejenter og enslige som ikke hadde gårdsbruk og husdyr å leve av.

Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Historien, nåtida og framtida Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644 og ble et av Norges viktigste kobberverk. Det meste av produksjonen gikk til Tyskland og Holland. På det meste var over 2000 mennesker involvert i drifta, og mange av dem var fagfolk fra utlandet: Røros var en del av et internasjonalt samfunn.

Bergstaden Røros er i dag en av Europas eldste trehusbyer, og de gamle husene brukes fortsatt som både boliger og arbeidsplasser. Det særegne gruvemiljøet med trearkitektur var hovedgrunnen til at trehusbebyggelsen og bykjernen i berg staden Røros ble skrevet inn på verdensarvlista i 1980. I 2010 ble verdensarvområdet utvidet til også å omfatte store deler av Circumferensen, som er betegnelsen på det ressursområdet Røros Kobberverk fikk tildelt ved kongelig privilegium i 1646. Innenfor dette området på ca. 5000 km2 fikk kobberverket rettighetene til å utnytte alle mineraler samt skogen og vassdragene. Fra 2010

har derfor også kommunene Engerdal, Os, Tolga og Holtålen områder som hører til verdensarven.

Formidling helt fra barneskolen Kirsti Sæter er avdelingsleder for verdensarv og formidling ved Rørosmuseet og har nettopp kommet tilbake fra en arbeidsdag i Nørdalen når Alle tiders ringer.

– Vi hadde med oss alle klassetrinnene fra skolene i Os og Dalsbygda, og lagde blant annet små kullmiler i hermetikkbokser for å vise fram prosessen. En kullmile er altså et anlegg for frem stilling av trekull, forteller Sæter.

Tidligere år har skolene vært med på å tenne ei kullmile i full skala, og i fjor var det smiedager. I løpet av ti års skolegang skal de unge i verdensarv-kommunene få et godt inntrykk av livet i området i gamle dager.

– Vi gjør dette for å formidle til barn og unge at vi både må kjenne historien vår og ta den

med oss inn i framtida. Når de har vært med på å brenne kull, eller deltatt i noen av de andre skoleoppleggene, får de en større bevissthet om at vi bor her i dag fordi det var noen som gikk foran i gamle dager. Det var mange som jobbet hardt med å bygge opp Røros, og det nyter vi godt av i dag. Nå er det vår tur til å bygge noe for dem som kommer etter oss, mener Kirsti Sæter.

Pippi Langstrømpe bidro til bygningsvernet Også Byantikvaren har inntrykk av at folk flest er stolte av verdensarven og hjemstedet. – Jeg synes at dette går bedre og bedre. Folk har stadig større forståelse for at vi må ta vare på verdensarven, forteller Magnus Borgos.

En av Byantikvarens hovedoppgaver er å gi uttalelser om plan- og byggesaker. Av og til kom mer det hjelp fra uventet hold.

– Vi hadde et prosjekt for noen år siden med å istandsette et uthus nede i Storgata, men vi

var ikke sikre på det opprinnelige utseendet. Heldigvis var uthuset synlig i flere scener i tvserien og filmen om Pippi Langstrømpe, og dermed kunne vi bruke filmen som dokumen tasjon for tilbakeføringen av eksteriøret til et opprinnelig utseende, forteller Borgos. De kjente opptakene til «Pippis jul» ble nemlig gjort så tidlig som i 1969.

Verdensarven i et fredsperspektiv Kirsti Sæter har nettopp vært på en nordisk verdensarvkonferanse på Rjukan-Notodden sammen med Borgos og Sletten.

– Der ble det blant annet fokusert på at verdensarven har et fredsperspektiv. Når vi tar vare på kulturene og viser dem fram, blir vi også bedre kjent med hverandre, og det er jo et sterkt argument for å verne om verdensarven. Dessverre er det slik at kulturminner altfor ofte blir ødelagt i krig, avslutter Sæter.

Jiepmaluokta / Hjemmeluft er det største området med helleristningar i Alta. Her er det godt tilrettelagt for at publikum kan sjå bergkunsten utan tråkk og slitasje. Her ligg òg Alta museum.

Verdsarv fram i lyset

Storsteinen kunne vore sprengt bort, men kom i staden på Unescos verdsarvliste i 1985 saman med fire andre område med bergkunst i Alta.

– Eg har høyrt folk seie at dei leika på Storsteinen då dei var små. I 1973 var det ein stein i ein bratt bakke, som eit stup på fire meter inne i hagen, seier arkeolog Karin Tansem. Ho arbeider til dagleg ved Alta museum og har nett levert inn avhandlinga si om mellom anna bergkunsten på Storsteinen til vurdering for doktorgraden.

Tansem har forska på bileta som dekker flata på 50 kvadratmeter på toppen av Storsteinen, tett i tett. Det var desse figurane som skyte basen Åge Nilsen oppdaga då han skulle sprenge steinen i 1973. Han varsla museet. I staden for å fjerne steinen med det lite barne venlege stupet, vart det fylt opp rundt. No er Storsteinen omkransa av gras. Samanhengen er ein annan enn den opphavelege, då bileta kan ha vore rissa inn for om lag 6000 år sidan. Hausten 2021 kjøpte Alta Museum huset som var til sals og tomta der mykje av Storsteinen ligg, med støtte frå Riksantikvaren og Troms og Finnmark fylkeskommune.

Perspektiv på 7000 år Bergkunsten i Alta er den største kjente sam linga av bergbilete i Nord-Europa som er laga av jeger- og fangstfolk. Ordet bergkunst er ei felles nemning på forhistoriske bilete som er rissa, hogd, slipt inn eller måla på fjell. Bergkunsten i Alta er både helleristningar og hellemåleri. Til saman er det kjent om lag 6000 figurar som vart laga for 7000 til 2000 år sidan. Helleristningane utgjer hovudmengda av bergkunsten i Alta, i felta som vart oppdaga offisielt frå og med 1973.

Verdsarven i Alta har fire område med helle ristningar (Jiepmaluokta / Hjemmeluft, Kåfjord, Amtmannsnes og Storsteinen) og eit område med hellemåleri (Transfarelv). Hjemmeluft er det største området med helleristningar. Der er det godt tilrettelagt for at publikum kan gå og sjå og spare kunstverka for tråkk og slitasje. Her finn ein òg Alta museum, med informasjon i utstillinga, audioguide eller ei personleg omvising, parkering og kafé.

Variert kunst

Helleristningane i Alta er varierte og inneheld mange ulike figurar. Dei er laga av folk som levde av jakt, fangst og fiske, og det ser du ut av motiva.

I 1973 VART DEI FØRSTE FELTA REGISTRERT I ALTA, MED BERGKUNST SOM ER OPP TIL 7000 ÅR GAMMAL. EIT VIKTIG FUNN ER STORSTEINEN SOM LÅG PÅ GRENSA

MELLOM HAGANE TIL TO VANLEGE HUSEIGARAR, FULL AV BILETE OG TEIKN.

TEKST Gunvor Haustveit og Susanne Hedemann Hiorth, Riksantikvaren

FOTO Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Storsteinen mellom to hagar i Alta, sett frå lufta. Overflata på om lag 50 kvadratmeter er dekt med bergkunst som kan vere 6000 år gammal.

Bergkunsten i Alta er synleg i svaberga som ein gong låg i fjæra, siden høgda over havet gradvis har endra seg sidan istida.

Det er mange dyremotiv i berg kunsten, og i Alta er det aller mest rein, med over 1500 reinsdyrfigurar i dei registrerte områda.

Her er bjørnefigurar, menneske som jaktar, elg og kval. Og aller mest rein, med over 1500 reinsdyr figurar i Alta. Du finn òg bilete av mellom anna fiskegarn, jakt- og fangstreiskap, ski og truger.

Ei slik stor samling av helleristningar kan tyde på at det var fleire store rituelle viktige område ved botnen av Altafjorden. Folk kan ha samla seg her for å delta i ritual og seremoniar, for å utveksle kunnskap og erfaringar og for å avgjere saker som var viktige for fellesskapet, for enkeltmenneske og for forholdet mellom dei ulike stammene. Fjæra kan ha vore ein stad som forsterka den åndelege tilknytinga.

Tidslina følgjer strandlina, sidan bergkunsten truleg ligg der vasskanten ein gong gjekk. Høgda over havet har gradvis endra seg etter den siste istida. Forskaren Knut Helskog har laga eit system av fem fasar: Den fyrste for 6000–7000 år

sidan, den andre for 6000–5000 år sidan og den tredje for 4000–5000 år sidan – og to til. Arkeolog Karin Tansem tek utgangspunkt i dette i plasseringa si av Storsteinen.

– Eg foreslår i forskinga mi at ein kan ha flytta aktiviteten til Storsteinen mellom den fyrste og den andre fasen. På denne høgda over havet er det lite aktivitet på dei andre plassane. Men Storsteinen har òg figurar, svære menneske, som liknar på andre figurar frå den tredje fasen, seier Tansem.

Steinen i hagen

Karin Tansem arbeider med fleire perspektiv enn den utbreidde tolkinga av bergkunsten som uttrykk for menneskas handsaming av maktene.

– Eg tenkjer at ein kan sjå på aktiviteten med helleristning som meir enn berre noko rituelt eller

religiøst, som kreative uttrykk for skaparglede. At dei laga bilete av det dei brydde seg om og tenkte mykje på. Det som var viktig og sentralt i livet deira, seier Tansem. Har ho nokon favoritt figur på den kompakte Storsteinen?

– Det er nokre menneskefigurar som er veldig rørande. Ein menneskefigur har eit barn i magen, som ligg med hovudet ned og som snart skal bli fødd. Ein annan har to små menneskefigurar i seg. Den figuren er vanskeleg å sjå, og er laga rundt eit naturleg hol i berget, seier Karen Tansem.

Ein annan favorittfigur blant dei samanfiltra bileta på steinen er eit dyr.

– Det er ein hund med krøllhale der. Ulvar har ikkje denne tydelege krøllen på halen. Vi veit at det er funne hundeskjelett i Aust-Finnmark, i Varanger, kor tilhøva er betre for bevaring, som viser at menneska hadde hundar på denne tida.

– Kva tenkjer du om dei som har laga dette i si tid?

– Det er materialet som ein får eit nært forhold til, fyrst og fremst. Det er noko språklaust ved opplevinga av dette, som vi ikkje snakkar så ofte om. Men her ligg noko vesentleg i møtet vårt med kunsten og arkeologien, etter mi meining, seier Karin Tansem.

KJELDER

Knut Helskog (2012). Samtaler med maktene. En historie om verdensarven i Alta. Tromsø Museums Skrifter XXXIII.

Karin Tansem (2020). «Retracing Storsteinen: A deviant rock art site in Alta, Northern Norway» i Fennoscandia archaeologica XXXVII.

Jeg skjønner at folk i en gitt situasjon kan rive ned statuen av en diktator, men det er noe annet å fjerne historien helt. Hvem skal eie historien hvis vi ikke kan eie den sammen?

Byhistoriens beskytter. Janne Wilberg, avtroppende byantikvar i Oslo, kler seg ofte i sterke farger i offentligheten.

En talskvinne for byminnet

TEKST Susanne Hedemann Hiorth, Riksantikvaren

FOTO Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

– Uten motstemmene tror jeg vi ville hatt en mye mindre mangfoldig by. De vernekampene vi har vunnet er det ingen som synes er trist, sier Janne Wilberg.

Oslo byantikvar siden 2011 snakker om jobben med å tale de kulturhistoriske verdienes sak, i en hovedstad med uendelige utbyggingsønsker. Når Wilbergs stilling i skrivende stund er utlyst fordi åremålet utløper og hun blir pensjonist våren 2023, er ønsket i utlysningene «en tydelig og synlig byantikvar» med «evne til å stå støtt i stormen».

– Ja, det er et poeng å stå i stormen inni mellom. Det er slik du blir synlig og tydelig. Men selv om det er en åpen utlysning, anbefaler jeg en med en faglig profil. I dette miljøet, med ildsjeler og høy kompetanse, vil man få utfordrin ger hvis man mangler kunnskap om feltet, sier Janne Wilberg.

Kvinne i rødt

Selv er Wilberg godt synlig i rosa og rødt der hun står på toppen av Damstredet i Oslo, til ære for fotografen. Brilleinnfatningen er på sin side blåere enn et skilt fra Oslo Byes Vel. Området Bergfjerdingen var opprinnelig en forstad som kunne vært revet uten motstemmer som Byantikvaren. En tidlig septemberdag med sol er den bilfrie brosteinen rene gjennomfartsåren for gående til Grünerløkka. En utenlandsk

dame i kjole tar bilde av seg selv ved stallen til Veslebrunen, hesten til Henrik Wergeland. En ung mann guider en gruppe mot neste bevarte trehusmiljø, som ble malt av Edvard Munch: «Let’s go to Telthusbakken, it’s really famous».

– Vi ser at de historiske bygningene tilfører en attraktivitet til byen. Det er derfor vi er så redde for endringer av viktige historiske miljøer.

Verdien av byen Selv har Byantikvaren kontor i et gammelt bryggeri i krysset rett ved nedstigningen til Akerselva. Her har de for første gang passert 30 ansatte i Wilbergs andre 6-årsperiode. De er en kommunal etat som driver med saksbehand ling (også over disk) og arkeologi, oppdaterer Byantikvarens gule liste (over bygg med vern, ca. 11 % av adressene i Oslo) og samhandler med store kommunale etater, statlige myndigheter (som Riksantikvaren) og utbyggere.

– Det er morsomt å få delta i byutviklingen på en så aktiv måte. Før skrev man brev frem og tilbake, mens nå legger vi opp til mer dialog når det skal gjøres endringer. Jeg opplever at utbyg gerne har satt pris på utviklingen, sier Wilberg.

– Men man løper også en risiko når man er med i samhandlingsprosesser, for dette er det muligens kunst. Det handler om å gi og ta, fort setter hun.

Byantikvaren har for eksempel gått inn og opplyst om vern og begrensninger da kultur historiske bygg som Telegrafbygningen og Deichmanske bibliotek skulle selges.

ETTER 12 ÅR SOM BYANTIKVAR I OSLO SER JANNE WILBERG ET ØKT GJENNOMSLAG FOR VERDIEN AV HISTORISKE BYGG I BYUTVIKLINGEN. – DET HAR SKJEDD UTROLIG MYE I DISSE ÅRENE. DET MÅ JEG BARE SI, FASTSLÅR HUN.

– Kulturmiljøforvaltningen har fått på plass undersøkelser som viser at høye kulturminne verdier faktisk trekker salgsprisen opp. Områder som står på gul liste, regnes som attraktive.

6000 år tidligere

– Hva er det viktigste som er gått tapt i din peri ode som byantikvar i Oslo?

– Y-blokka i regjeringskvartalet var et stort tap. Jeg er også veldig bekymret for måten man behandler hovedverk i norsk arkitekturhistorie på, enten det er Kirkeristen eller Nationaltheatret. Det ene er kommunalt og det andre statlig.

Janne Wilberg i Damstredet i Oslo, foran huset der tekstilkunstneren Sigrun Berg hadde verksted og utsalg (for sine kjente skjerf, blant annet) fra 1970-tallet. Om dette forteller det blå skiltet på veggen, fra Selskabet for Oslo Byes Vel.

Begge forfaller. Det mener jeg er kritikkverdig forvaltning av arvesølvet vårt.

– Hva burde man gjøre? – Rett og slett bevilge pengene som skal til for å sette det i stand. Og ikke utsette det eller tro at disse utfordringene blir borte av seg selv.

Ellers synes Wilberg det var synd at Tøyenbadet ikke lot seg redde.

– Da gjelder det å få på plass et nytt bad som holder mål, og det tror jeg de klarer.

I Wilbergs tid som byantikvar er det også gjort nye funn som viser at det har vært bosetting i Oslo alt for 11.000 år siden. Det er 6000 år tidli gere enn man hadde kjennskap til før. Arkeologer har gravd i traktene Gjersrud-Stensrud på Søndre Nordstrand, der OBOS vurderer bolig bygging og selvkjørende busser.

– Det er det siste store jomfruelige området. Mange lag med matjord var fjernet. Men leire er også gull. De fant spor etter bosetting fra da isen trakk seg tilbake. Da kom folk etter, før man hadde trodd. Jeg tror ikke noen annen byanti kvar vil få oppleve akkurat det.

Byminner

I fremtidens by er Wilberg kritisk til høyhus i de historiske områdene.

– Oslo er en småskala-by, og i vinterlandet Norge må det være en sammenheng mellom gatebredde og bygningshøyde. Det har også med landskapets beskaffenhet å gjøre. Ved Akerselva og nederst ved Alnaelva er elvedalen dyp og ikke stor. Da tåler man mindre høyhus.

Hennes første egne minner om byen er fra barneparken og barnehagen på St. Hanshaugen. Hun bodde i farens murvilla i Fredrikstad til hun var to år. Så flyttet hun til en leilighet i Waldemar Thranes gate midt i Oslo med moren. Videre gikk turen til lavblokk i Lillo terrasse, Block Watne-hus i Asker – og flere historiske bygårder.

– Jeg vil si jeg har en urban kompetanse. Jeg vet faktisk noe om kvaliteten ved ulike boformer.

Nå bor byantikvaren i en rød bygning som har vist seg å matche Oslo kommunes nye design profil (som er rødt og gult fra murbyen, blått og grønt for fjorden og Marka):

– Fargen på huset er pompeiansk rød, nesten rustrød, ler Wilberg.

Den gamle skole

Byantikvaren har lang fartstid fra det nor ske kulturmiljøvernet i offentlig sektor: fra Riksantikvaren, Miljøverndepartementet og eiendomsforvaltning i Forsvarsbygg. Hun er utdannet kunsthistoriker med en magistergrads avhandling om skolebygg. Det rimte med slektshistorien: Janne Wilberg (f. 1955) er oldebarn av Anna Sethne (1872–1961), overlærer på Sagene skole i Oslo og pioner for reform pedagogikken. Det dreide seg om undervisning på barns premisser, med store tavler og en skole som hører til i lokalmiljøet. En hvit byste av Anna Sethne står inne på byantikvarens kontor.

– Ja, der har du oldemor. Hun står også på sokkel i bronse to steder i Oslo, på Sagene og Oslo Met. Hun har et hus og en gate oppkalt etter seg, og blått skilt der hun bodde. Det er ikke så veldig mange som har det, altså. I år ville hun fylt 150 år.

– Hva er det med folkeskolene som interesse rer deg?

Janne Wilberg lyser opp.

– Kan du dine skoler, så kan du din byutvikling! Oslo var førende i skolebyggeriet fra midten av 1800-tallet. Det var sentralt for utviklingen av lovverk og hygieneperspektiv, honorarnormer for arkitekter og profesjonalisering. Jeg fant mye morsom historie om lampetyper og eksperimen tering med farger. Den avhandlingen har jeg hatt bruk for hver uke.

Wilberg har også laget et kunnskapsgrunnlag om andre verdenskrigs kulturminner i Oslo, med hjelp fra Øyvind Reisegg og Erling Vold. Hun er en av landets eksperter på tyskerbrakker.

– Den kunnskapen vil jeg gjøre tilgjengelig før jeg slutter. Hvis det ikke er skrevet ned, finnes det ikke.

Mangfold og krenkelser

Janne Wilberg har flere ganger tatt til orde for at minner fra hele historien om byen skal bevares, på prinsipielt grunnlag: Enten det er Axel Revolds fresko-maleri «Geografien» fra 1927 på Hersleb skole, de gamle portene til Oslo Lysverker på Sommerro hotell (med hakekors-symboler som stod for lys og varme før nazistene) eller bunke ren til Wehrmacht under Oslo handelsgym, som

ligger an til å bli fredet som både funkisperle og krigsminne.

– Hvorfor er det viktig å bevare også den ube hagelige eller vonde historien?

– For ellers forfalsker vi historien. Den farlige historien er den som forties. Dette har også med ytringsfrihet å gjøre. Det som kjennetegner dikta turer, er at en del perspektiver ikke har livets rett. Så skjønner jeg at folk i en gitt situasjon kan rive ned statuen av en diktator, men det er noe annet å fjerne historien helt. Hvem skal eie historien hvis vi ikke kan eie den sammen? spør Wilberg.

Historisk har oppmerksomheten til kulturminnevernet svingt fra de store monumen tene til også vanlige folks kulturminner.

– Ja, og hvis vi sier at dette ikke er viktig, at det bare er herskernes kulturminner som er vesentlige, så er det fare på ferde.

Jannes detaljer

En endring i Oslo by på Janne Wilbergs vakt er det at havneområdene er blitt tilgjengelige. Etter at Den norske opera reiste seg i Bjørvika, tok badevannet seg opp. Benytter Wilberg seg av badstu-flåtene?

– Nei, når du er vant til å bade fra egen brygge i ferien og begynner å bli mer enn halvgammel, så har du ikke lyst til å ta på badedrakt midt på havnepromenaden. Men utviklingen av havne promenaden er noe av det beste som har skjedd Oslo. En strålende idé, og bedre skal det bli når hele 9 kilometer er ferdig.

– Hvis du kunne reist i tid til en valgfri epoke i hovedstadens historie, hvor ville du dratt?

– Ikke annen verdenskrig. Kanskje middel alderen, som er det jeg kan minst om? Eller Kristiania, den nye byen, det synes jeg er spennende! Ikke helt i begynnelsen, men på 1700-tallet da utbyggingen var kommet et stykke? Jeg sier år 1700.

Wilberg holder selv byvandringer i områder som Kvadraturen i Oslo og Akershus festning. Hun viser glimt av bygg og steder under emne knaggen #jannesdetaljer på Instagram.

Da hun begynte som byantikvar, hadde de ikke mobiltelefoner på jobb.

– Egentlig så har det skjedd utrolig mye i disse årene. Det må jeg bare si.

Grotteklosteret i Kyiv, et enormt kompleks som regnes som en av de største hellig dommene i østlig ortodoks kristendom.

Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB

Krig og kulturarv

KULTURARV OG KULTURMINNER BLIR OFTE ØDELAGT I KRIG. DET ER IKKE TILFELDIG. KONVENSJONENE TIL FN-ORGANISASJONEN UNESCO SKAL HINDRE DETTE.

TEKST Synne Vik Torsdottir og Beate Strøm, Riksantikvaren

Kulturarven er tradisjon, verdier og kunnskap. Den utgjør ryggraden i samfunnet og former identiteten vår. Kulturarven skaper tilhørighet og fellesskap, og gir oss en opplevelse av kontinuitet og tilknytning til vår egen fortid og historie. Det er derfor kulturarven ofte er et mål i krig.

Kulturarven har siden oldtiden vært et strategisk mål i krigføring, men det er først nærmere vår tid at krigføringen er blitt flyttet fra slagmarkene og til der folk bor. Store sivile tap er en grusom konsekvens av dette, store tap av folks kulturarv er en annen konsekvens. På 1900-tallet ble det utarbeidet flere konvensjoner (Genèvekonvensjonene) for å gjennom krigens folkerett kunne gi beskyttelse under krigføring. I 1907 kom de første konvensjonsreglene om beskyttelse av kulturminner. Dette forhindret dessverre ikke de omfattende ødeleggelsene som skjedde under de påfølgende verdenskrigene.

Katastrofale verdenskriger

Haag-konvensjonen om beskyttelse av kultur verdier i væpnet konflikt ble ferdigstilt i 1954.

Konvensjonen var verdenssamfunnets reaksjon på erfaringene fra andre verdenskrig, der også ødeleggelse av kulturarv hadde fått et enormt

omfang. Haag-konvensjonen ble den første i verden med vern av kulturarv i krig som sitt ene sentrale mål.

Stater som godtar konvensjonen forplikter seg til å verne både egen og andre lands kulturarv i krig og konflikt, eller til å redde kulturarven fra konfliktområder.

Konvensjonen var sovende til krigene i gamle Jugoslavia rystet Europa på 1990-tallet. Fordi krigen var en så tydelig etnisk konflikt, fikk kulturminnene og kulturbærerne en veldig synlig rolle. I kjølvannet av krigen, og av urolig hetene som fulgte, kom den andre protokollen til Haagkonvensjonen i 1999. Den pekte først og fremst på at det å ødelegge noens kulturarv anses som et brudd på menneskerettighetene, da dette er så grunnleggende viktig for men neskers identitet, tilhørighet og liv. Den andre protokollen åpnet for å gi et kulturobjekt for sterket beskyttelse, og den forpliktet stater til å utforme straffebestemmelser i eget lovverk for brudd på vernet av kulturverdier.

Beskytter også levende tradisjoner Konvensjonens historie og utvikling viser at alle konvensjoner er et produkt av sin samtid. De for

I borgerkrigene som fulgte etter oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet, gikk partene bevisst og systematisk inn for å ødelegge fiendens kulturminner. Den gamle steinbroen i Mostar, Stari Most fra 1556, er kanskje det mest slående eksempelet. Den ble utsatt for et omfattende bombardement i november 1993, da den til slutt ga etter og raste ned i elven.

Foto: Agencja

Fotograficzna Caro / Alamy Stock Photo

Stari Most ble først gjenreist i 2004. På bildet ser man innbyggerne i Mostar som går over Stari Most for første gang etter gjenreisningen.

Foto: U.S. Air Force / Samuel Bendet

mes i lys av faglig kunnskap og erfaringer, verdier og politiske interesser som rår. Da Unescos kon vensjon om vern av den immaterielle kulturarven kom i 2003, var det som en motreaksjon mot at det kun var materiell kulturarv som ble regnet som verdensarv. 2003-konvensjonen løftet fram den immaterielle kulturarven som levende tradisjo ner innebærer. Den er uttrykt i handlinger, som å danse og synge, utføre et håndverk eller overføre kunnskap fra generasjon til generasjon. Det er vi mennesker og vår historie, vår kunnskap og våre handlinger, som er den immaterielle kulturarven. Den er levende og avhengig av å ta inn nye impul ser og tradisjoner som skapes underveis. Gjennom mennesket som kulturbærer, kan kulturarven være fredsbyggende og samlende, ved å bidra til å forebygge eller forhindre en konflikt, eller ved å bidra til gjenoppbyggingen i etterkant.

Sårbar kulturarv

Når man angriper kulturarven til et folk eller et land, angriper man dets sjel, og det er ofte først når kulturarven blir truet eller går tapt at man innser verdien den har i våre egne liv. Se for deg at det falt en bombe over det nye Nasjonalmuseet, eller at maleriet Vinternatt i Rondane ble solgt for

å finansiere en krig mot vårt eget land. Noe tilsva rende skjer i dag flere steder i verden, til tross for konvensjoner og krigsdomstolers makt.

I dag har under halvparten av verdens land forpliktet seg til andre protokoll av Haag-konvensjonen. Unesco har som mål at konvensjonen skal bli godkjent av så mange land som mulig, slik at beskyttelsen til slutt vil gjelde alle land i verden. Det er ikke bare bygninger den beskytter, men alt vi er og det vi har med oss videre fra vår historie.

Konvensjon

Konvensjon betyr overenskomst eller traktat. Konvensjon betyr også vedtatt eller alminnelig anerkjent retningslinje, regel eller norm.

*kilde: snl.no

FAKTA

Jødiske kulturminner i Norge fredes

– NÅR RIKSANTIKVAREN TAR TAK I DE NASJONALE MINORITETENES KULTURMINNER, BIDRAR DET TIL AT VI I STØRRE GRAD OPPLEVER Å VÆRE EN DEL AV DET NORSKE KOLLEKTIVET. DISSE KULTURMINNENE ER IKKE BARE JØDISKE, DE ER NORSKE KULTURMINNER, SIER ERVIN KOHN.

TEKST Bjarne Røsjø, frilansjournalist

Stolene mangler seter og vitner om at ingen kan ta plassen til de som ble tvunget til å reise, for så å aldri komme tilbake. Fra deportasjonsmonumentet på Akershuskaia i Oslo. Antony Gormley: Site of Remembrance / Sted for erindring, 2000.©Antony Gormley/ KORO.

Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Riksantikvaren har i flere år hatt en satsning på de nasjonale minoritetenes kulturminner, og nå ligger fire jødiske kulturminner an til å bli fredet i løpet av høsten 2022 og tidlig i 2023. Ervin Kohn, forstander i det mosaiske trossamfunn i Oslo og en profilert representant for den jødiske minori teten i Norge, er svært glad for dette.

– Vår ambisjon har helt siden dag én vært å bli integrert på den måten at vi blir oppfattet som en del av storsamfunnet. Riksantikvarens satsing er et viktig bidrag i den retningen, sier Kohn.

Mye historie, men ikke lang

– Det finnes ikke mange gamle kulturminner knyttet til den jødiske minoriteten i Norge, blant annet fordi Grunnloven av 1814 erklærte at jøder ikke hadde adgang til riket. Dette innebar en skjerpelse av Christian den femtes Norske Lov av 1687, som innebar at jøder kunne oppholde seg i Norge hvis de hadde et kongelig leidebrev,

forteller direktør Torill Torp-Holte ved Jødisk museum i Oslo.

Før den såkalte «jødeparagrafen» ble opp hevet i 1851, hadde det kommet et mindre antall jøder fra kontinentet. Men ved folketellingen i 1865 var det fortsatt bare 20 jøder bosatt i Norge. På 1880-tallet begynte en større innvandring fra det russiske tsarriket, etter en serie med voldsomme pogromer. Jødenes historie i Norge er altså ikke så lang, men Ervin Kohn påpeker at heller ikke Norges historie som nasjonalstat er så lang.

– Norge ble ikke selvstendig før i 1905. Men selv om historiene våre ikke er så lange, så har vi mye historie, sier Kohn.

Desto viktigere er det å ta vare på de jødisk-tilknyttede kulturminnene som faktisk finnes i Norge. Seniorrådgiver Øystein Hagland i Riksantikvarens seksjon for fredning og verne planer lover at det kommer mer etter hvert.

Herman Sachnowitz’ barndomshjem er bevart, og fredningen ble foreslått av Vestfold og Telemark fylkeskommune.

Herman Sachnowitz’ far, Israel Leib Sachnowitz, plantet ett tre i hagen for hvert av de sju barna etter hvert som de ble født. Da kona Sara døde i 1939 plantet han et tre for henne også. Begge foto: Siv Abrahamsen

– Dette er de fire første fredningene i denne satsningen. Det har vært viktig for oss at de blir gjennomført raskt, men det vil komme flere etter hvert, forteller Hagland.

Fortellinger om jødisk liv Bakgrunnen for den nasjonale satsingen på kulturminner etter nasjonale minoriteter er en kartlegging i 2011, som avdekket at svært få var representert på fredningslisten. Riksantikvaren har fått innspill om fredningen av verneverdige kulturminner fra blant annet fylkeskommunene og den jødiske minoriteten.

– Vi etablerte også en referansegruppe med representanter for den jødiske minoriteten, Holocaust-senteret, Jødisk museum i Trondheim, Jødisk Museum i Oslo og Riksantikvaren. Vi har vært på en rekke befaringer over store deler av landet, og på den måten har vi funnet fram til mange kulturminner som vi mener har høy

kulturhistorisk verdi, forteller Riksantikvarens seniorrådgiver Ingrid Melgård.

For Riksantikvaren har det vært viktig at de kulturminnene som blir utvalgt for fredning skal fortelle en mangfoldig historie om jødisk liv i Norge. Derfor vil det etter hvert bli fredet kulturminner som handler om flere ulike sider av det jødiske dagliglivet, som det religiøse livet og arbeidslivet – i tillegg til at det er viktig å få med relasjonen til storsamfunnet på godt og vondt. Minnesmerkene som fredes i 2022 forteller om de norske jødenes historie, men også om hvor dan samfunnet har forholdt seg til deres skjebne og hvordan dette har vært i endring.

Den første jødiske gravlunden Ved Sofienbergparken i Oslo ligger en jødisk gravlund med 197 graver. Dette var den første jødiske gravlunden i Norge. – Ifølge vår tradi sjon er jødiske graver evige. Det var grunnen til

Fredningen av minnesmerket med Cissi Klein-statuen blir gjennomført 25. november 2022. Tore Bjørn Skjølsvik / Tone Ek: Cissi Klein. Skulptur, 1997 © Tore Bjørn Skjølsvik / Tone Ek / BONO. Foto: Monica Anette Rusten, Trøndelag fylkeskommune

Cissi Klein med sin far og mor og bror, fotografert da de var en lykkelig familie i Trondheim før krigen. Foto: Jødisk museum Trondheim

at den jødiske gravlunden ble bevart da resten av Sofienberg gravlund ble omgjort til park på 1960-tallet, forteller Ervin Kohn.

Gravlunden ligger på en tomt som ble skilt ut fra tidligere Sofienberg gravlund i 1869 og tatt i bruk som jødisk gravlund i 1885. Deretter ble gravlunden overdratt til Det Mosaiske Trossamfund i Oslo da det ble opprettet i 1892, og den var i bruk til 1917. Som kulturminne har gravlunden også betydning som minnested, og Riksantikvaren vil frede gravlunden fordi den er en viktig kilde til jødisk historie og tradisjon.

Eplehage til minne om familien Sachnowitz

En villa med tilhørende eplehage i Sveins gate 15 i Larvik ligger an til å bli fredet tidlig i 2023. Dette er barndomshjemmet til Herman Sachnowitz, en av svært få jøder fra Norge som overlevde Auschwitz og de andre konsentrasjonsleirene. Han skrev senere den viktige og kritikerroste boka Det angår også deg sammen med Arnold Jacoby.

Herman Sachnowitz’ far, Israel Leib Sachnowitz, fikk bygd huset i 1922/23 og plantet ett tre i hagen for hvert av de sju barna etter hvert som de ble født. Da kona Sara døde i 1939 plantet han et tre for henne også.

Cissi Klein-statuen i Trondheim Cissi Klein var en norsk-jødisk jente som ble arrestert og dratt ut av klasserommet på Kalvskinnet skole i Trondheim en høstdag i 1942. Hun ble senere sendt til utryddelsesleiren Auschwitz, hvor hun ble drept sammen med faren og broren. Trøndelag fylkeskommune har foreslått å frede statuen og minnesmerket over henne i Museumsplass-parken. Det skjer 25. november 2022.

Elever fra Kalvskinnet skole besøker minnesmerket hvert år 6. oktober, og den nye videregående skolen på Falkenborg i Trondheim er oppkalt etter henne.

«Sted for erindring» på Akershuskaia

Deportasjonsmonumentet «Sted for erindring» på Akershuskaia i Oslo ble avduket i oktober 2000 til minne om de norske jødene som ble deportert og drept i 1942/1943. Den britiske skulptøren Antony Gormley ville skape et sted for

refleksjon og kontemplativ ro. Stolene represen terer et fravær, og selve oppstillingen, der åtte stoler står spredt utover et område, kan minne om en hastig og uventet avskjed.

Det var Riksantikvaren som foreslo fredning av monumentet. Fredningen fullføres 24. novem ber 2022.

Gravlunden ved Sofienbergparken i Oslo er et av de eldste sporene etter den jødiske befolkningen i Norge. Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Fieldfarehytta ligger godt skjult under en berghammer. Foto: Øyvind Hunnes, DNT

I motstandsheltenes skjulte spor

I AUGUST 2022 ÅPNET EN NY HISTORISK

VANDRERUTE I TAFJORDFJELLA, 1180 METER OVER HAVET PÅ SUNNMØRE. DET VAR HER TRE NORSKE MOTSTANDSMENN TILBRAKTE ET ÅR I DEKNING, I EN HYTTE PÅ SEKS KVADRATMETER, MOT SLUTTEN AV ANDRE VERDENSKRIG.

TEKST Lise Evjen, Riksantikvaren

Historiske vandreruter er et samarbeid mellom Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren. Målet med satsingen er å gjøre gamle ferdselsveier bedre kjent, mer brukt og dess uten å gi friluftsopplevelser i kombinasjon med kulturarv og kulturminner. Det er til nå åpnet 15 historiske vandreruter, med Fieldfare-ruta som den ferskeste i rekken.

Operasjon Fieldfare

Langt inne i Tafjordfjella, 1180 meter over havet, ligger en knøttliten hytte godt gjemt under en berghammer som stuper ned i et vann. Her bodde de unge motstandsmennene Joachim Rønneberg (25 år), Birger Strømsheim (32 år), og Olav Aarsæther (26 år), alle fra kompani Linge, under siste fase av andre verdenskrig. Joachim Rønneberg og Birger Strømsheim hadde vært

med på sabotasjeaksjonen mot tungtvanns fabrikken på Vemork i 1943, og ble så rekruttert til Operasjon Fieldfare, i regi av de britiske spesialstyrkene. Fieldfare (uttale: /ˈfiːldfɛə/ ) er det engelske navnet på gråtrost.

Oppdraget gikk ut på å rekognosere, organisere motstandsgrupper og utføre sabotasjeaksjoner mot telefonsamband, tog trafikk og infrastruktur i områdene Romsdal og Lesja. Dette for å forhindre tyske troppe forflytninger i området.

Ett år i fjellet

Den 10. mars 1944 kom de tre med fly fra Storbritannia og ble sluppet ned i fallskjerm på sørvestsiden av Tordsvatnet i Tafjordfjella. De visste ikke da at de værharde fjellene skulle bli hjemmet deres i nesten ett år.

Tre pakker med ski og 12 containere med utstyr ble spredd over et stort fjellområde. Karene brukte flere dager i tung snø på å samle alt.

I begynnelsen lå de i telt. Tafjordfjella bød på ypperlige forhold for radiosending, og de fikk raskt opprettet radiosamband. Senere på våren 1944 flyttet de over til Veltdalsbu. Da faren

for å møte fotturister økte, fant de et perfekt skjulested under en berghammer, i et vanskelig tilgjengelig område på sørsida av elva. Materialer lå igjen etter bygging av demningen i enden av Veltdalsvatnet. Den 25. juni 1944 sto Fieldfarehytta klar – bygget som en båt med kjølen i været.

Å bo tre karer i den seks kvadratmeter store hytta kunne være en belastning, og det hendte de måtte ta seg en overnattingstur på egen hånd.

Proviantforsyningene skulle holde i tre måneder, og de ble snart nødt til å skaffe mer. Innbrudd på turisthytta Reindalseter resulterte i fin fangst av mel og gryn, saltfisk og kjøtt, småsnacks og dessert. Det ble opprettet dialog med betjeningen på Reindalseter slik at tjuvlån ikke skulle bli anmeldt og gjemmestedet deres avslørt.

100 kilo sprengstoff i 30 minus Den 3. desember 1944 kom det ordre fra England om at Stuguflåten bru på Raumabanen skulle sprenges. 4. januar 1945, i snøvær og med tung oppakning, satte de i gang aksjonen. Nærmere 100 kilo sprengstoff skulle bæres opp under bruhvelvet, 25 meter over bakken. Det var 30 kuldegrader. Steinblokkene i brua var dekket

Fra venstre; Olav Aarsæther, Birger Strømsheim og Joachim Rønneberg.

Foto: utlånt av Joachim Rønneberg til DNT

Huldrekoppen.

Foto: Tone Drabløs, DNT

av tynn is. Arbeidet var livsfarlig. Ved midnatt var det klart, og en time senere, 6. januar, gikk sprengladningen av. Med Rønnebergs egne ord: «Vi tok en kort pause og kjente oss ganske lykkelige der vi kunne lytte til smellet som sendte ekko ned gjennom Romsdalen.» Stuguflåten bru var skadet, og det gikk 20 dager før Raumabanen kunne benyttes igjen.

Fieldfare-ruta for ettertiden

Etter krigen falt Fieldfarehytta sammen. Joachim Rønneberg, som i alle år var et aktivt medlem av DNT – og en ski- og fjellentusiast, tok i 1990 initia tivet til å gjenoppbygge den lille hytta. Rønneberg ga hytta i gave til DNT Sunnmøre, og den er i dag klassifisert som nødbu med tre sengeplasser. Den er også et lite museum over Operasjon Fieldfare. Hytta ligger omtrent en kilometer fra Veltdalshytta og er stadig vanskelig å finne.

Lørdag 6. august 2022 ble Fieldfare-ruta offisielt åpnet med et høytidelig og trivelig arrangement på Reindalseter. Ole M. Ellefsen fortalte om Operasjon Fieldfare, og Elisabeth Dahle fra Riksantikvaren og Dag Terje Klarp Solvang fra DNT fortalte om samarbeidet med rutene. Så klippet de sammen

over en bjørke- og blomsterranke flettet av unge deltakere på fellesturen som skulle gå samme dag. Kvelden i forveien holdt Astor Furseth et foredrag om funn etter gammel fangstkultur i Tafjordfjella. På fellesturen langs ruta deltok noen av oss på dagstur og snudde ved Huldrekoppen, mens flere gikk hele ruta med sine fire dagsetapper.

Fieldfare-ruta baserer seg på de tre motstands mennenes bevegelser i Tafjordfjella i årene 1944–1945. Her får du oppleve både åstedene for historien og den vakre naturen i Tafjordfjella.

Du kan lese mer om etappene på Riksantikvarens nettsider og på DNTs nett side ut.no. Kulturminner underveis finner du informasjon om i Riksantikvarens tjeneste Kulturminnesøk, under «Utforsk kart».

KILDER

• Lokalhistoriewiki

Foredrag ved lokalhistoriker og forfatter Ole M. Ellefsen 06.08.2022

«Det var ei rar tid – Hjemmefronten i Gudbrandsdalen 1940-1945» s. 240, Jon Vegard Lunde www.nb.no

• «Tungtvannssabotøren – Joachim H. Rønneberg, Linge-kar og fjellmann», Gunnar Myklebust.

Samme båt. «Tyr» var hjelpeskip for Norges første ubåt, «Kobben.» Offiserer fra «Tyr» og «Kobben» tok i 1912 initiativet til å samle inn penger og kjøpe forsvarets første fly, «Start», som ble tilknyttet disse fartøyene. Kan hende var messen om bord i «Tyr» luftvåpenets fødestue? Foto: Anders Beer Wilse

Et krigsskip i forkledning

MOT ALLE ODDS BLE EN GAMMEL KANONBÅT FRA 1887 DET DØDELIGSTE NORSKE MARINEFARTØYET I APRILDAGENE

I 1940. ETTER ET LANGT LIV I SIVIL I ETTERKRIGSTIDEN, SEILER BÅTEN MOT EN USIKKER FREMTID.

Alle elsker en underdog: Fortellingen om en som utrolig nok vant, som gjorde en bragd og som ingen egentlig hadde tro på. Historien om kanonbåten «Tyr» er en slik historie.

Ved Bredalsholmen fartøyvernsenter ligger et slitent gammelt fartøy. «Bjørn West» står det på båten i dag, og trofast har den fraktet biler og last siden 1951. Nå har den kommet til Kristiansand for det som kanskje blir siste reis. Men først skal Bjørn West dokumenteres grundig på kulturmiljøforvaltningens regning.

Båten som stod imot Erik Småland, fagdirektør hos Riksantikvaren, har engasjert seg i historien til skipet. Møysommelig har han puslet sammen den fascinerende his torien, brikke for brikke.

– Det skjuler seg mer bak «Bjørn West» enn det du tror ved første øyekast, sier han. – «Bjørn West» er et krigsskip i forkledning.

Skroget til Bjørn West er nemlig kanonbåten «Tyr», sjøsatt ved Horten marineverft i 1887, mobilisert under unionsoppløsningen i 1905 og en del av kystforsvaret frem til 1910. Fra 1910 til 1914 ble kanonbåten brukt som tender, altså et hjelpeskip for Norges første U-båt «Kobben» ved Horten, før den ble bygget om til minelegger i 1914. Som minelegger ble «Tyr» mobilisert i nøytralitetsvakten ved krigsutbruddet i 1914. Etter krigens slutt i 1918 ble «Tyr» lagt i opplag, gammel og umoderne.

Og så kom andre verdenskrig.

I 1939, etter 21 år i opplag, ble «Tyr» mobilisert og satt inn i nøytralitetsvakt i Bergen, utstyrt som minelegger, under kommando av kaptein Ulstrup med en besetning på 41 mann.

Erik Småland forteller: – Tidlig om morgenen 9. april 1940 kom meldingene om kamper i Oslofjorden, og like etter fulgte beskjeder om fremmede krigsskip på vei inn i Korsfjorden. «Tyr» gikk ut i Lerøysundet, og det var hektisk aktivitet om bord for å klargjøre minene. Likevel, til tross for mørke og tidspress, klarte mannskapet å få lagt ut sju miner før de fikk den tyske marinen i sikte.

Holdt ut lengst mot tyskerne Alene hadde ikke gamle «Tyr» noe å stille opp med mot Europas mest moderne marine, og kursen ble satt mot Grimstadfjorden for å legge miner i Vatlestraumen. Her rakk «Tyr» å legge ut 16 miner.

– I dagene som fulgte ble «Tyr» det dødeligste norske marinefartøyet under invasjonen i 1940. Ingen av våre slagskip hadde samme effekt. Til sammen senket Tyrs miner fem skip og skadet flere andre, hvorav to ble så ødelagt at de måtte settes på land for å ikke synke.

Den 20. april var «Tyr» det siste aktive krigs fartøy under norsk flagg sør for Bergen, og det selv om forsvaret av Sør-Norge var oppgitt for lengst. Kanonbåten var i kamp flere ganger,

TEKST Trude Luice Nedregård Isaksen, Riksantikvaren

og klarte seg forbausende bra mot den topp moderne tyske marinen, men til slutt måtte også «Tyr» gi tapt. Matroser fra to tyske MTB-er bordet skipet, men først hadde mannskapet på «Tyr» ødelagt kanonen på båten, og de kom seg unna med våpen.

Kaptein Ulstrup fikk organisert transport av miner over fjellet fra Sogn til Hardanger, og disse ble lagt ut i Lokksundet ved hjelp av en liten motorbåt. Deretter satte han kursen mot England – ikke overraskende hadde han fått en pris på sitt hode etter innsatsen med den gamle kanonbåten.

Kilde til skipsbyggeri

Etter krigen ble «Tyr» levert tilbake til den norske marinen, før båten ble solgt, og begynte som sivilt fartøy. Gjennom årene har skipet vært ombygd en rekke ganger, og blitt utstyrt med både kraner, bildekk og porter. Til og med har det gjort tje neste i laksenæringen med en fôrsilo på dekket.

– Ikke bare er historien spesiell, sier Småland, men vi kan også lære mye av å dokumentere båten. Den ser kanskje helt annerledes ut i dag, men svært mye av den originale konstruksjonen er bevart. En kanonbåt var hovedsakelig et skrog med en kanon og en enkel åpen kommandobro på dekk. Bilfergen ble til ved å bygge nytt ferge dekk og overbygg oppå kanonbåten.

Marinens hovedverft i Horten ble bombet sønder og sammen i januar 1945. Da forsvant store deler av arkivet med tegninger og skriftlige

kilder til skipsbyggingen ved marinens hoved verft. Marinen sendte ikke sine tegninger til det daværende Skipskontrollen, altså forgjengeren til Sjøfartsdirektoratet, og derfor er «Tyr» en viktig kilde til skipsbyggingen ved marinens Hovedverft i Horten.

– Det er skipet selv som er den mest sentrale kilden, sammen med bøker, aviser og historiske foto, sier Småland. – «Tyr» er det eneste fartøyet vi har igjen fra dampmarinen og det eneste gjen værende av de mange marinefartøyene bygget ved Marinens Hovedverft i Horten før 1940.

Mot ukjent sted Fremtiden for skipet er usikker. Oppsangervågen veteranbåtlag overtok skipet i 2010, men vur derte oppgavene som for store for den frivillige virksomheten og solgte fartøyet. Forrige eier ønsket å hugge opp skipet. Nå er eierskapet overdratt til fartøyvernsenteret Bredalsholmen, kun mens dokumentasjonsarbeidet pågår.

– Å sette i stand fartøy er naturligvis kost bart, tidkrevende og arbeidskrevende, fastslår Småland. –Uansett er det er på det rene at «Tyr» vil kreve mye av en eventuell ny eier. Nå dokumenterer vi skipet, slik at mest mulig av kunnskapen blir bevart for fremtiden, uansett hva som skjer.

Det er fortsatt lov å håpe på at den lille kanonbåten kan få en eier og en fremtid som ikke innebærer et nytt liv som spiker og flis.

Ombygd til bilferge.

I 1951 ble «Tyr», nå under navnet «Bjørn West», del av den store omleggingen av samferdselen fra sjø til land. I årene like etter krigen var det fremdeles råvaremangel, og flere eldre fartøyer ble derfor bygget om for å tilfredsstille behovet.

Foto:  Harald Sætre

Lys idé vokste til nasjonalt bevaringsprosjekt

– DETTE PROSJEKTET SKAL FREMME TRADISJONSHÅNDVERKET, TA VARE PÅ SOLIDE GAMLE HUS SOM ELLERS RISIKERER Å BLI ØDELAGT OG FEIRE ALT DET FLOTTE SOM FINNES RUNDT OMKRING I DISTRIKTS-NORGE, FORTELLER BIANCA WESSEL.

TEKST Bjarne Røsjø, frilansjournalist FOTO Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Bianca Wessel, prosjektleder i Fortidsminneforeningen. Foto: Børre Wessel

Spiren til prosjektet «Lys i gamle hus» ble sådd en mørk høstdag i 2014, da Tove Elise Ihler satt på toget fra Oslo til Årnes og fikk øye på en skakk og mørk husmannsstue på toppen av en åsrygg. – Så fint om det hadde vært lys i de vinduene og flere på samme dag hvert år, tenkte hun.

Tove Elise Ihler* jobbet på den tiden med bygningsvern i Akershus Bondelags Ressurssenter for eldre landbruksbygninger og møtte mange som trodde de var alene om å like gamle hus. Hun tenkte at dersom det ble lys i de gamle husene igjen, kunne det skape oppmerksomhet og samle et nett verk. Derfor spredde hun ideen om en lysdugnad via Facebook og Instagram: «Glad i gamle hus? Den 14. desember kan du vise det!» var budskapet.

– Det ble visst tent lys i over 400 ødehus 14. desember det året. Dagen etter Lucia, det passet jo fint, forteller Ihler.

Ideen fenget fort, men Tove Ihler var opptatt av brannvern og hadde gitt streng beskjed: Det skulle ikke brukes lyskilder som måtte tennes med fyrstikk!

Ble til nasjonalt prosjekt

Lysdugnaden vokste etter hvert til en årlig tra disjon, med Ihler som frivillig. Nå er ideen utviklet til et nasjonalt prosjekt med egen nettside, travle kontoer på Facebook og Instagram og en klar målsetning:

– Kortversjonen er at gamle hus som står og forfaller, skal bli satt i stand og tatt i bruk igjen, forteller prosjektlederen Bianca Wessel. Hun leder prosjektet på vegne av Fortidsminneforeningen, som ble stiftet i 1844 og nå har over 50 lokallag med drøyt 8000 aktive ildsjeler som medlemmer.

Bianca Wessel og fem pilot-kommuner – Kvitsøy i Rogaland, Vinje i Vestfold og Telemark, SørAurdal i Innlandet, Heim i Trøndelag og Rollag i Viken – har nettopp fullført et forprosjekt, og nå starter prosjektet for fullt.

– Målet er å se tomme hus og kulturminner som en uutnyttet ressurs og la dem få en sentral rolle i arbeidet med en bærekraftig utvikling, vekst og et levende lokalsamfunn, sier assis terende riksantikvar Audun Skeidsvoll. Derfor har Riksantikvaren bidratt med verdiskapingsmidler. Også kommunene, fylkeskommunene, Bergesenstiftelsen og Fortidsminneforeningen har gitt økonomisk støtte.

Hvorfor blir hus stående ubrukt?

Men hvorfor blir gamle hus stående tomme? Institutt for rural- og regionalforskning, Ruralis,

skal jobbe med følgeforskning og grave i den problemstillingen de neste tre årene. En av de nærliggende årsakene kan være at landbruket har vært i endring, slik at bygninger som tilhørte gamle driftsformer har gått ut av bruk.

Forskerne skal også undersøke hva slags betydning prosjektet kan ha for styrkingen av kompetansen innen bygningsvernet, og hvordan prosjektet kan bidra til å gjøre bosetting mer attraktivt i distriktskommunene.

– Det skal lyse i gamle hus også 14. desem ber i år. Og mange år framover! understreker Bianca Wessel.

* Tove Elise Ihler jobber i dag hos Riksantikvaren.

Frå Bryggen i Bergen i august 2022. Om lag annakvart år sidan 2000 har frivillige kulturvern organisasjonar i Bergen arrangert Fjordsteam, ei storstilt feiring av rørlege kulturminne.

Fjordfest i Bergen

I BYEN MELLOM DEI SJU FJELL VART DEN STØRSTE SAMLINGA OG FEIRINGA AV VETERANKØYRETØY I NOREG, FJORDSTEAM, ARRANGERT I 2022.

TEKST Øyvind Aase Fluge, Riksantikvaren

FOTO Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Om lag annakvart år kjem store delar av den verneverdige flåten i Noreg til Fjordsteam, i til legg til bilar og bussar, fly, trikkar og fleire andre rørlege kulturminne. Kystkulturen står sterkt, både i Bergen og i områda rundt. Her er nærleik til Bryggen, kystlandskapet rundt innseglinga til byen, strilelandet og hundreår med handel frå Nord-Noreg til Sør-Europa. Historia er viktig for folk. Men, dette er ikkje ein festival som berre er til for bergensarar, ei heller for kystfolk og fartøy. Hit kjem folk frå heile landet. Felles er liden skapen for kulturarv. Det er ei storstilt feiring av kulturminne frå samferdslesektoren.

— No er ikkje eg ein utprega mann frå fartøy vernet, seier Carl Harbitz-Rasmussen.

Likevel er Carl ein av dei mange folka som står bak Fjordsteam. Bak dampskipa, bussane, trikkane og flya, står det folk som har inngåande kunnskap om kulturminna som ein kan sjå under Fjordsteam. Mange er pensjonerte eller aktive sjøfolk. Carl er sjølv flygar i SAS, men kjem likevel ikkje heilt unna å ha ei viss tilknyting til det maritime.

— Eg har jo vore til sjøs og er bevisst på his toria mi, men i forhold til mange av dei andre som jobbar med fartøyvern så ser eg på meg sjølv som ein amatør. Men, eg har alltid vore fasinert av historie, kulturarv og samferdsle, seier han.

Flybensin og gjærbakst

Det er ikkje så mange som kan skryte på seg å ha stifta ein veteranbilklubb som sekstenåring, og i tillegg hatt som jobb å fly bakarvarer, i eit Dakota

DC3 frå 1930-talet, for eit bakeri i Puerto Rico.

— Ingenting slår lukta av fersk gjærbakst og flybensin klokka fire om morgonen, seier han.

Harbitz-Rasmussen er engasjert, og han har yrkesbakgrunn frå transportsektoren. Dette har han til felles med mange av dei som engasje rer seg for kulturminne som rører seg. For dei frivillige i fartøyvernet har sjøen gjerne vore både arbeidsplass og næraste nabo.

Erik Småland, som til dagleg arbeider i seksjon for fartøyvern hjå Riksantikvaren, har skrive ein doktorgrad om det frivillige engasjementet i fartøyvernet.

— Dugnadsinnsatsen har både ei materiell og ei sosial side, seier han.

Fjordsteam

• 2022 er frivilligheita sitt år.

• Riksantikvaren lanserte i 2022 ein ny strategi for frivilligheit på kulturmiljøfeltet.

• Tal frå SSB syner at 1 av 6 gjer ein frivillig innsats for kulturmiljø.

• Strategien skal legge til rette for eit breitt frivillig engasjement for kulturmiljøvern.

FAKTA

Han argumenterer for at fartøya, for mange, blir symbol på ei tapt tid, og at denne tida er det mogleg å fasthalde ein flik av gjennom å restau rere fartøyet.

— Den frivillige innsatsen i fartøyvernet er viktig. Det engasjerer folk i lokalsamfunn over heile landet. Fartøya er ålment tilgjengelege og ein viktig del av lokale kulturmiljø. Innsatsen er eit omfattande økonomisk og fagleg bidrag til istand setjing av kulturminna våre. Samstundes er den avgjerande for å sikre og vidareføre maritime tra disjonar og handverkskunnskap, seier Småland.

Møteplass

Fjordsteam er ein møteplass, både for publi kum og for dei frivillige. Og kulturminna som vert synte fram står ikkje berre på utstilling på Bryggen. Dampbåtar tek med seg folk på tur til Bergen sine nabokommunar, gamle rutebussar køyrer dei originale rutene sine, og både unge og gamle får vere med på reisa. I år var det også framsyning av flyakrobatikk. Harbitz-Rasmussen er klar på at arrangementet har utvikla seg sidan starten.

— Fjordsteam byrja som eit treff for likesinna, men enda opp med å bli det største og mest folkekjære arrangementet under kulturbyåret i Bergen i år 2000, seier han.

Dette er kulturvern som kjem nedanfrå. Infrastruktur er kjenneteiknet på det moderne samfunnet, og rørlege kulturminne er truleg ein av dei største og raskast veksande delane av kulturmiljøvernet rekna etter talet på medlemar i organisasjonane.

Uvurderlege frivillige

Vaflar vert steikte, og kaffi vert kokt. Innsatsen dei frivillige legg ned for kulturmiljøvernet er uvurderleg, og bidreg til at viktige verdiar for

fellesskapet blir tekne vare på. Det kjem oss alle til gode, og innsatsen er ei bærebjelke for kultur arven vår. Men, vaffelsteiking er ikkje nok. For å halde store båtar flytande og fly i lufta treng ein spesialkunnskap.

— Når vi får inn nye, så må vi litt eldre vere klar over at det forpliktar overfor oss også. Eg hadde to stykk som ville arbeide med dei gamle båtane. Dei fekk bli med på båten D/S «Stavenes», under premissen at musikken til Reidar Bø og Kurt Foss skulle droppast til fordel for Radio NRJ, seier Harbitz-Rasmussen.

Frå 2013 og fram til årets arrangement har både talet på kulturminne og publikum auka. I år var også planen å få veterantrikken i Bergen i trafikk frå Høyden til Engen. Køyreleidning og driftsløyve vart akkurat ikkje klare til arrangementet. Men arbeidet engasjerer.

— Eg trur at det som skjer under Fjordsteam er at kreativiteten boblar. Om ein engasjerer seg for flytande, rullande eller flygande kulturminne er ikkje så farleg. Vi kjempar for same sak. I grunn er det berre objekta som skil oss, seier han.

Engasjement og livskraft

Det frivillige kulturlivet tek vare på kulturmiljø både nasjonalt og lokalt, og spenner frå organi sasjonar som tek vare på verneverdige fartøy, bygg, samferdsleanlegg, veterantog, veteranbilar og kulturlandskap, og mykje meir. I tillegg til å ta vare på kulturarven vår er det frivillige arbeidet ein arena for felles, sosialt samvær. Den sosiale, helsemessige og trivselsskapande effekten av det frivillige arbeidet er særs viktig.

— Eg har hatt ei enorm glede av å arbeide frivillig, og organisasjonslivet gir meg livskvalitet. Det gir deg livsvarige relasjonar og kunnskap, og det får du ikkje med eit Netflix-abonnement, seier Carl Harbitz-Rasmussen.

Illustrasjon: lookus / Shutterstock

Det er ikkje berre båtar som ein kan sjå under Fjordsteam. Her køyrer gamle brannbilar i kortesje over Bryggen i Bergen.

Både unge og gamle er med på festen. Veteranbussane er ypparlege for rekruttering av unge bussjåførar.

En ildsjel for Kulturminnesøk

Kulturminnesøk er Riksantikvarens offent lig tilgjengelige nettside med både bilder og informasjon om kulturmiljøer, kulturminner og landskap i hele Norge. Databasen inneholder mer enn 220.000 registreringer. Dette kan være fredete bygninger, fredete kulturmiljøer, verdensarvsteder, kirker, arkeologiske kultur minner og kulturminner under vann. Her finner du alt fra kokegroper og gravhauger til kiosker og bensinstasjoner.

Kulturminnesøk henter inn dataene sine på to måter: fra forvaltningen – det vil si fra fylkes kommuner, kommuner, byantikvarer, museer og fra medarbeidere hos Riksantikvaren. I tillegg har vi alle registreringene som publikum gjør. Alle som åpner nettsiden www.kulturminnesok.no kan søke i databasen, utforske kart, lese tekst og se bilder, men med enkel innlogging kan du også være med og registrere dine kulturminner. Kanskje vet du om en gammel husmannsplass, eller en bunker fra andre verdenskrig? Her er terskelen lav og alle kulturminner velkomne.

En av 8200 personer Kulturminnesøk har i dag rundt 8200 registrerte brukere fra hele Norge. Mange bruker også løsningen som uregistrerte brukere, til kun å søke. En liten gruppe er svært aktive og regis trerer kulturminner og bilder nesten daglig. Fem har registrert mellom 500 og 1000 brukerminner hver, og lagt inn mellom 1000 og 5700 bilder hver.

Dette beriker materialet om kulturminner som er registrert av forvaltningen. Brukerne våre gjør en fantastisk, frivillig innsats.

Gunnar Hjorthaug fra Østfold Historielag, som har brukt Kulturminnesøk siden 2018, er en av dem. Vi har tatt en nærmere prat med han.

Hvordan ble du opptatt av Kulturminnesøk? – Østfold Historielag startet i 2010 opp et arbeid med å registrere, fotografere og beskrive «alle» kulturminnene i fylket. De ble lagt i en stor database utviklet av Naturkart. Riksantikvaren hadde et par år før laget en ny kartløsning i Kulturminnesøk, for registrering og formidling av automatisk fredede kulturminner fra databasen Askeladden og kulturminner fra alle interesserte. Østfold Historielag har valgt å overføre hele data basen, bilder og tekster med kulturminnene fra Kulturminnekart Østfold til Riksantikvaren.

Hvorfor synes du dette er gøy? – Kulturminnesøk kan brukes til å planlegge turer og utflukter på jakt etter historiske spor. Når jeg tar bilder og forsker på brukerminner, er Kulturminnesøk en plattform for å dele dette med andre. I en slik database satser jeg på at det blir arkivert for framtida.

Hvorfor bruker du tid på kulturminner og historie? – Lokalsamfunnene er fylt med kulturminner. Lokale historielag har ofte erfart hvor nysgjer

GUNNAR HJORTHAUG FRA ØSTFOLD HISTORIELAG ER BLANT DE FRIVILLIGE SOM BIDRAR ALLER MEST TIL NETTSIDEN KULTURMINNESØK. HAN JOBBER SYSTEMATISK FOR Å DELE KULTURHISTORISKE SPOR OG FUNN MED ALLE SOM VIL VITE MER.

TEKST Lise Evjen, Riksantikvaren

FOTO Gerd Ragnhild Finsdal Hjorthaug

Superbruker. Gunnar Hjorthaug bidrar med kunnskap fra det tallrike publikummet på Riksantikvarens nettsted Kulturminnesøk.no. – Å være med på dugnad for det lokale historielaget er en del av mitt samfunnsengasjement, sier han.

rige mennesker blir når de får vite om sin rike, lokale natur- og kulturarv. Da kan man kjenne stolthet over gamle gravplasser, bygninger, helleristninger, industrimiljøer, fangstgroper og lignende. Denne typen historieformidling retter oppmerksomhet mot kulturminner, som igjen kan sikre disse for kommende generasjoner. Å være med på dugnad for det lokale historielaget er en del av mitt samfunnsengasjement. Jeg håper at dette kan glede andre og bidra til at innbyggere føler en stolthet over kommunen vi bor i.

I hvilke sammenhenger tar du frem Kulturminnesøk?

– Når jeg planlegger turer til fots eller på sykkel. I regi av historielag kan Kulturminnesøk brukes til å planlegge vandringer, eller til å vise kart plasseringer når man holder foredrag.

I arbeidet med nettsiden til Østfold Historielag, og hos flere lokale historielag, er det en økende systematisk bruk av Kulturminnesøk for eksempel til registrering og informasjon om husmannsplasser og de som har holdt til der. Samvirke og henvisning mellom digitale platt former som Facebook-sider, Kulturminnesøk og historiewiki har vært nyttige erfaringer.

Hvordan opplever du samarbeidet med forvaltningen?

– Vi har etablert en fast kontakt med en felt arkeolog i fylket. De siste årene har vi registrert

gravfelt, bronsealderrøyser og fangstgroper. Disse har så blitt verifisert av fylkeskommunen og registrert i Askeladden og i Kulturminnesøk.

Hva tenker du om Kulturminnesøk for bruk blant barn og unge? I skolen?

– Vi er usikre på hvor kjent Kulturminnesøk er. Østfold Historielag har sammen med fem lokale historielag og spillselskapet Wittario startet opp et historisk vandringsspill som kan involvere Kulturminnesøk. På Hvaler er vandrespillet alt lansert, og det skal lanseres hos historielagene i Moss, Askim, Hobøl og Idd og Enningdalen i 2022.

Tips!

Dra på kulturminnejakt i hele Norge, og utforsk kulturminnene rundt hjemstedet ditt. Kulturminnesøk driftes av Riksantikvaren og baserer seg på data fra kulturminnedatabasen Askeladden, samt bidrag fra brukere over hele landet.

FAKTA

Frivillighet i Gravberget

2022 ER FRIVILLIGHETENS ÅR. OG VINTEREN 2022 ÅPNET DET SEG ET LYSENDE EVENTYR EN MØRK KVELD PÅ FINNSKOGEN.

Tove Elise Ihler, Riksantikvaren FOTO Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Det var der jeg møtte Sol Olastuen. En av mange som gjør en frivillig innsats for å ta vare på kultur historien vår.

– Vi kommer fligendes med sengekleer vi, det går så bra så! Pass dø fær skaran den høller itte alle stan!

Vi er to damer og en hund som har planlagt hyttetur, men snøfallet gjør at vi ikke kommer opp til hytta vi skal overnatte i. Sent på kveld står vi uten overnatting. Det er langt å kjøre tilbake.

Men så møter vi på en bilist, som gir oss telefon nummeret til en ildsjel i Gravberget. Det åpner seg

en verden av flere ildsjeler som ordner overnatting, privat omvisning i fabelaktige Gravberget kirke, latter og moro – rett og slett et lite eventyr.

Midt i den svarte skogen er det en liten bygd som er spill levende og lysende.

Det kokes og bakes, arrangeres og spilles tea ter – og jobbes politisk for å få store og små ting til å skje i nærområdet og på Finnskogen.

Sol i Olastuen

Sol Olastuen er en av dem. Hun klarer ikke svare når jeg spør hvor mange verv hun har hatt opp igjennom årene – og hva hun er engasjert i. Det er politikk og husflid, kirkeliv og teaterliv for Sol, som er styremedlem i flere foreninger. Sol er også

TEKST

Sol Olastuen fra Våler i Solør jobber frivillig i flere verv, blant annet som styremedlem i Gravberget Kulturhistoriske forening.

Sol er engasjert i bevaring av kulturarven vår.

Både

den materielle og den immaterielle.

engasjert i bevaring av kulturarven vår. Både den materielle og den immaterielle. I frivillighetens år spraker det i kreftene på Finnskogen. Jeg spør Sol hva som motiverer henne.

– Jeg liker å samle folk på gode arenaer der vi skaper noe sammen. Jeg har alltid hatt god fan tasi. Jeg spilte teater, og drømte om teaterskolen, men mor sa at det ikke var skikkelig arbeide å være skuespiller, så jeg ble helsesekretær! I frivil lighet kan jeg likevel få bruke kreativiteten min.

Da Glåmdal teaterlag og Øyvind Roos nylig satte opp spelet om Hellig Olav, fikk Sol skrive replikkene sine selv. Den historieinteresserte dama fikk tilliten. Spelet ga mersmak.

Hvor kommer historieinteressen fra?

– Arv og påvirkning fra foreldre, svarer Sol. – Vi hadde en gammel seter i Risberget i Fløyen. Det var barndomshjemmet til farmor. Reiste vi på tur som familie, så reiste vi dit. Far Arne Morønning var opptatt av det gamle, han fortalte mye og var en god formidler. Han reiste på auk sjoner og satte pris på gamle ting. Jeg husker det var så spennende med det magiske han kunne fortelle. Om korset i Røjden som det ikke vok ser planter i, der det sies at en finne forbannet marka. Og om spøkelseshuset Välgunaho, finne torpet som ble fraflyttet i 1901 fordi det spøkte så ille der. Vitenskapsmenn og prester valfartet til stedet, for å forsøke å forstå hva som skjedde. I dag står bare rester av grunnmuren igjen.

Frivillige krefter

Et av Sols verv er som styremedlem i Gravberget Kulturhistoriske forening. Hun vil få opp interes sen for ordningen Utvalgte Kulturlandskap. Her gis det via statsforvalterne tilskudd til å sette i stand hus og landskap innenfor utvalgte kultur landskap i Norge.

Hva trengs det mer av og hva trengs det mindre av fra det offentlige for å få legge til rette for frivillighet?

– Samfunnet har endret seg. Det er tida det skorter på. Det offentlige burde samarbeide mer med de frivillige for å møte tidsklemma. Et samar beid med skolen, for eksempel, slik at de frivillige kunne møte barna ved slutten av skoledagen – og avlaste foreldre. Det trengs tilrettelegging og samordning med skoleruter for å gjøre hver dagen enklere. Det er mye å hente i samordning. Hva vi trenger mindre av er jeg usikker på, men midler er i alle fall noe som setter fart på frivillig het. Kommunene hadde ikke klart seg uten de frivillige kreftene, og tilskudd gjør at frivilligheten blomstrer.

Godt miljø

Det tar jo mye tid, sier jeg til Sol. – Hva får du igjen for å være frivillig?

– Det er sosialt, og en kommer inn i gode mil jøer. Jeg tenker på alle jeg har møtt og alt jeg har lært. Bare det å tørre å ta et verv i et styre, er en øvelse. Da lærer du gangen i styre og stell – du får for så vidt gratis kursing. Det er godt å gjøre samfunnsnytte. I arbeidet med Ung Husflid har jeg kunnet gi unger mestringsfølelse. Og lære videre det å kunne sy i en knapp eller legge opp ei bukse – helt enkle ting som er ved å forsvinne i dag.

Gjennom Sols engasjement i Ung Husflid, sam let de mange unger og ble av de beste på Ung husflid i Hedmark. Hva skal til for å lykkes?

– De voksne må håndplukkes. En må finne de som klarer å få unger interessert. Og være fleksi ble, det er så mange ulike unger, og en må se alle for å holde på dem. Så må man jobbe med organi sasjonen hele tiden. Engasjement er ferskvare.

Skogens katedral

I 1952 FIKK ARKITEKT MAGNUS POULSSON (1881–1958) I OPPDRAG FRA BORREGAARD INDUSTRIER Å TEGNE ET EGET KAPELL. KIRKEHUSET SKULLE VÆRE EN GAVE FRA

INDUSTRISELSKAPET TIL BEFOLKNINGEN I GRAVBERGET.

TEKST Kaare Stang, Riksantikvaren

FOTO Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Derfor finner man det originale byggverket Gravberget kapell nord i Finnskogen. Kapellet ligger i Våler kommune, hvor skogsarbeid har vært en viktig inntektskilde for selskapet. Her skulle lokale skogsarbeidere og deres familier få et kapell.

Inspirasjon fra stavkirker

Poulssons arkitektoniske utforming av kirken og takformene har visuelt ekko fra bratte takformer og takryttere øverst på norske stavkirker. Kirken har også visuelle paralleller til den fornnordiske stilen i svensk arkitektur i andre halvdel av 1800-tallet. Det er ingen tilfeldighet at ytre veg ger, hovedtak og tårntak er kledd med spon. Med sponkledningen (cirka 50.000 spon) ga Poulsson en tydelig pekepinn på inspirasjonen fra norsk stavkirkearkitektur, men også muligvis fra kirker på den andre siden av landegrensen, deriblant Östmark kirke i Värmland, som er kledd med spon på ytre vegger.

Arkitektonisk består Gravberget kapell av et grunnplan som i utgangspunktet er kvadratisk. Poulsson har lekfullt endret kvadratet ved å legge til utskutte hjørnepartier slik at veggfasadene får mer liv. I det ene hjørnet har han kuttet fasade hjørnet med et skråstilt inngangsparti som danner en hjørnevegg. Takflaten er strukket noe lenger ned i det skråstilte hjørnet for å tydelig markere dette inngangspartiet som hoveddel av bygnin gen. Over bygningen ruver et kraftig, pyramidalt hovedtak. Over dette taket igjen er det spent opp et tårnoverbygg eller en takrytter som bæres av fire sponkledde pilarer. Denne takrytteren er plas

sert diagonalt over hovedtakets pyramideform, slik at de to takformene danner to pyramider, den ene på tvers over den andre pyramiden.

Himmelstrebende form

Kapellets smale vertikale form bringer delvis også tanken til gotikken og himmelstrebende katedra ler. «I sitt uttrykk skal det være noe opphøyet over et gudshus. For innerst inne bærer det i seg alle tiders- og slekters drøm om en himmel» sa arkitekt Magnus Poulsson selv om kirken. Andre mener kirkens ytre form minner om et grantre eller en kongle gjennom den sponbaserte kledningen. Kunstnerne Thorstein Rittun (1929–2018) og Dag Frogner (1929–2015) var relativt nyutdan nede fra Statens Kunstakademi og fikk i oppdrag å utsmykke kirkens vegger innvendig. Det var arkitekt Poulson som valgte kunstnerne. «Vi dro dit opp og arbeidet en lang sommer før innviel sen i 1955», skrev Rittun i en nekrolog. Arkitekt Poulsson kjørte dem i sin bil fra Oslo til Gravberget, og de to fikk ikke forlate åstedet før de var ferdige. «Ved inngangspartiet til den moderne stavkirken malte jeg korsfestelsen, men fikk streng instruks fra rådhusarkitekt Poulsson om å male det over. Derfor ble det himmelfart i stedet» fortalte Rittun i ettertid. Kunstnerne ble ferdige i tide, og 30. oktober 1955 ble kapellet innviet og vigslet av Hamars biskop Kristian Schjelderup. Gravberget kapell er fortsatt i dag en særegen opplevelse med sin originale utforming og beliggenhet.

Gravberget kapell. Arkitekt Magnus Poulsson

Handverk utan grenser

RUTINEMESSIG VEDLIKEHALD OG KLIMA TILPASSING AV KULTUR MILJØ ER HØGAKTUELT I BÅDE LITAUEN OG NOREG.

Erika Kiele (t.v.) og Vilte Janusauskaite leiar kvar si avdeling i EØS-prosjektet FIXUS Mobilis.

Foto: Gunvor Haustveit, Riksantikvaren

Folkemuseet på Bygdøy i Oslo er som eit laboratorium for bygningsvern. Her fekk kursdeltakarane sjå korleis handverkarane tek vare på museumsbygga.

Foto: Øyvind Aase Fluge, Riksantikvaren

TEKST Øyvind Aase Fluge, Riksantikvaren

I eit felles kulturarvprosjekt lærer landa av kvar andre i kampen mot slitasjen frå klimaendringane. Det er stor semje om at utveksling av erfaringar gjer at vi står betre rusta til å møte klima endringane på kulturmiljøfeltet. Riksantikvaren samarbeider med organisasjonen «Cultural Heritage Center» i Litauen om overvaking av tilstanden til viktige kulturminne og kulturmiljø. I Litauen heiter prosjektet «Fixus Mobilis», som er ei landsdekkande teneste. Medan vi i Noreg har eit pilotprosjekt som heiter «Kirkevakta» i Asker kommune. Føremålet med prosjekta er å ha periodisk kontroll og jamleg vedlikehald av kulturhistoriske bygg.

– Med FIXUS Mobilis ønskjer vi å betre vilkåra for dei som eig eller har ansvar for kultur historiske bygg, seier Erika Kiele.

Erika Kiele og Vilte Janusauskaite arbeider som leiarar av kvar si avdeling i FIXUSprosjektet. Dei deltok i 2022 på ein workshop, på Norsk Folkemuseum, «Climate Change and Heritage», i regi av Riksantikvaren og KA (Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virk somheter). Her presenterte representantar frå FIXUS Mobilis delar av arbeidet dei gjer i Litauen. Seinare denne våren besøkte dei Buskerud bygningsvernsenter.

Det er gratis for eigarar av verneverdige hus å få besøk av FIXUS Mobilis. Dei har mobile team, med ulike ekspertar, som både gjev råd og tilbyr seg å utføre mindre, preventive vedlikehalds oppgåver. I nokre tilfelle held det med ei rask undersøking, men dei kan også hjelpe til med

å skrive rapportar, med konsultasjonar, med å setje opp vedlikehaldsplanar eller utføre mindre oppgåver knytt til prosjektleiing.

– Dette er eit nytt system der vi arbeider preventivt med overvaking og vedlikehald av kulturmiljø og kulturminne. I tillegg freistar vi å hjelpe eigarar ved å gjere dei merksame på pro blematikk knytt til historiske bygg, men vi hjelper dei også med å bli flinkare med vedlikehald i praksis, seier Vilte Janusauskaite.

Utveksling av kunnskap Bygga på Folkemuseet i Oslo er hundrevis av år gamle. Mange av dei kjem originalt frå tørre innlandsklima, og har blitt flytta til eit våtare klima ved Oslofjorden. Klimatilpassing på museumsbygga var tema då dei litauiske og norske deltakarane i prosjektet var på plass i Oslo. Litauen har mange av dei same problem stillingane som vi har i Noreg.

– Eit av dei tydelegaste teikna på klima endringar i Litauen er auka nedbørsmengder, gjerne i kombinasjon med sterk vind. Difor ser vi at til og med små skadar kan skape store problem. Eksempelvis kan råte, sopp og lekkasjar oppstå på mykje kortare tid enn tidlegare. Til og med ei litt dårleg takrenne kan potensielt for årsake store skadar, seier Kiele.

På Norsk Folkemuseum får Kiele og kolleg aene hennar utveksla nyttige erfaringar med Kirkevakta, KA, Riksantikvaren og museums handverkarane. Her følgjer ein nøye med på endringane som påverkar museet sine bygg, og ser resultata av klimaendringa på nært hald. Folkemuseet blir nærast som eit labo

ratorium når ein ser alderen og flyttinga av bygga frå tørre innlandsbygder i samanheng.

Og kunnskapen folkemuseet sine handverkarar opparbeider seg om sine eigne bygg, han er også nyttig for andre.

– Internasjonalt samarbeid vil alltid vere viktig når ein arbeider med kulturarv, spesielt når det gjeld klimaendringar. Vi kan kombinere data frå forsking, eigne observasjonar og overvaking, og på den måten kome fram til løysingar som gjer at kulturarven står seg betre mot klimaendringar i framtida, seier Janusauskaite.

Sjølv om klimaendringane alt no verkar inn på den norske og litauiske kulturarven, er Kiele klar på at det ikkje er noko alternativ å ta tap av kulturmiljø og kulturminne på forskot.

– Nye og innovative tankar kring bevaring av kulturarven er alltid nyttig. Og når vi er flinke

til å dele både sigrar og nederlag, så styrkar vi det internasjonale arbeidet og samhaldet på kulturarvfeltet. Det inspirerer oss til å ikkje gje opp kampen mot klimaendringane, seier Kiele.

EØS-middel til klima og kulturminne EØS-midla er Noreg, Island og Liechtenstein sitt bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjellar i Europa. Dei skal styrke kontakt og samarbeid mellom Noreg og dei 15 landa i Sentral- og Sør-Europa som får økonomiske middel. Midla finansierer prosjekt innanfor fag felt som miljø, klima, helse, forsking og kulturarv.

– EØS-midla er ein strålande moglegheit for norske organisasjonar til å skaffe seg ny eksper tise, erfaringar og nettverk. I dag er det over 70 norske aktørar som deltek i kulturarvprosjekt under EØS-midla, seier Vegard Berggård, senior rådgivar hjå Riksantikvaren.

Riksantikvaren er partnar for EØS-midla og har eit spesielt ansvar både for å informere norsk kulturmiljøsektor om moglegheitene som finst i EØS-midla og for å rettleie norske aktørar som deltek i prosjekt.

Kva for aktivitetar kan få støtte?

Alle aktivitetar som EØS-midla finansierer skal bidra til EØS-midla sine fremste mål: å redusere sosial og økonomisk ulikskap i Europa, samt styrkje samarbeidet mellom landa. Utover det er det få avgrensingar for kva midla kan brukast til. Kulturarvprosjekt kan eksempelvis ha følgjande tema:

• Forvalting, konservering og restaurering av kulturarv

• Immateriell kulturarv

• Ny bruk og revitalisering av kulturarv

• Dokumentasjon og tilgjengeleggjering av kulturarv

• Formidling og utstillingar

• Kapasitetsbygging for kulturarvaktørar

• Publikumsutvikling og undervisningsaktivitetar

FAKTA

Instruktør og førstekonservator Terje Planke fortel om problematikk knytt til husa på folkemuseet i Oslo. Foto: Øyvind Aase Fluge, Riksantikvaren

På biletet ser vi Hanna Henriikka Elo frå Finland og Nicolas Charles frå Frankrike på det internasjonale trekurset. Foto: Takahiro Kurosaka

Europeisk pris til det internasjonale trekurset

Den prestisjetunge Europa Nostra-prisen gjekk i 2022 til det internasjonale kurset i trekonservering som Riksantikvaren held i samarbeid med NTNU (Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet) og ICCROM (International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property). Det er organi sasjonen Europa Nostra og EU-kommisjonen som deler ut prisen. – Saman har vi har utdanna treekspertar til heile verda sidan 1980-talet. Det er ei stor ære å få prisen, seier riksantikvar Hanna Geiran.

Kurset går annakvart år og har 20 plassar. Sidan 1984 har nesten 500 deltakarar frå over 80 land blitt trekonserverings ekspertar i sitt eige heimland. Kurset får prisen innan kategorien «Utdanning, kapasitetsbygging & ferdigheter».

Også Atlungstad brenneri i Stange i Noreg fekk ein av dei høythengjande prisane, i kategorien «Konservering og ombruk». Brenneriet er freda og eit av dei 15 prioriterte anlegga i Noreg innan bevaringsprogrammet for tekniske og industrielle kulturmiljø.

God omtale til ny bok om Urnes stavkyrkje

Den nye, engelskspråklege boka om Urnes stavkyrkje i Luster i Sogn i Noreg får ei god internasjonal mottaking. Boka «Urnes Stave Church and its global Romanesque Connections» er redigert av Kirk Ambrose, Margrete Syrstad Andås og Griffin Murray. Boka spring ut av eit seminar om Urnes med arkeo logar og kunsthistorikarar som vart halde i 2018. Leif Anker hos Riksantikvaren har skrive eit av kapitla. I bokmeldinga «Norways sleeping beauty comes to ravishing light» i The Art Newspaper skriv David Ekserdjian: «(…) i lys av ambisjonen om å sette Urnes inn i ein global kontekst, er det slett ikkje umogleg at spesi alistar på andre felt nå vil sjå hittil uventa samanhengar mel lom Urnes og resten av verda.» (vår omsetjing).

Engeløya

PÅ ENGELØYA I STEIGEN KOMMUNE I NORDLAND FINN VI EIT KYST- OG ØYLANDSKAP MED EIT AKTIVT JORDBRUK PÅ STRANDFLATENE. DETTE ER EIT AV LANDSKAPA SOM INNGÅR I DEN NASJONALE ORDNINGA UTVALDE KULTURLANDSKAP I JORDBRUKET.

På Engeløya i Steigen i Nordland finn vi aktive og vakre jordbrukslandskap med store natur- og kulturmiljøverdiar. Foto: Ulrik Holsen / Shutterstock

Slåtten før i tida. Myrteigen på Korsaksla. Blant slåttefolket i arbeid på myrteigen på Korsaksla i 1930 er Anna Korsaksel, Karl Stegen, Harald Korsaksel og Halfdan Korneliussen. Foto: Ukjent (eier: Ada Edvardsen)

Ei brei strandflate og frodige beitelier pregar land skapet mellom sjø og fjell. Mange spor vitnar om ei tidleg bosetting. Det ringforma tunanlegget frå jernalderen på Vollmoen vest for Steigen kyrkje er den største gravhaugen i Nord-Noreg. Steinkyrkja er frå mellom alderen, og på Vollmoen like ved er det spor etter ein høvdinggard. Krigsminnet Batterie Dietl frå den andre verdskrigen vert forvalta av Nordlandsmuseet. På Engeløya finst ei rekke verneverdige bygningar.

Nordgrensa for edellauvskog i Noreg går over øya, som har den nordlegaste førekomsten av vill hassel i verda. På øya er det naturbeitemark, slåttemark, beita strand eng og sanddyner, og kulturpåvirka edellauvskog og hagemark. Dei driv aktivt jordbruk på 34 foretak, med mjølk- og kjøtproduksjon. Sauedrifta er økande, og her er tre bruk med den bevaringsverdige sauerasen steigarsau.

Våningshus i Bø, omkring 1937 og i 2018. Den lokale fotografen Andreas Kristiansen har etterlate seg ein verdifull fotoarv. Foto: Andreas Kristiansen og Oskar Puschmann, NIBIO / Riksantikvaren.

Et eventyr i blått

Blaafarveværket var i drift i perioden 1778–1898. I en periode stod verket for 80 prosent av den samlede koboltproduksjon på verdensbasis. Foto: UgnePo / Shutterstock

HISTORIEN TIL BLAAFARVEVÆRKET INNEHOLDER MYE DRAMATIKK, OG STÅR I STERK KONTRAST TIL DET LANDLIGE OG IDYLLISKE MUSEET VI KAN BESØKE I DAG. TEKST Ulf Holmene og Trude Luice Nedregård Isaksen, Riksantikvaren

BLAAFARVEVÆRKET

Gruvearbeidere i koboltgruvene i 1860-årene. Dette er forøvrig et av Norges tidligste industrifotografier. Foto Karl Gercke / Blaafarveværkets samling

Blaafarveværket. Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble stiftet ved en kongelig resolusjon i april 1776.

Foto: Digitalt bearbeidet av Tore Raaen / Blaafarveværkets samling

Fra Blaafarveværket i dag.

Foto: Geir Stene-Larsen / Shutterstock

I år er det 250 år siden koboltmalm ble funnet her til lands i 1772, og 200 år siden Blaafarveværkets tidlige glansperiode. Fortellingen om Blaafarve værket starter under 400-årsnatten, da Norge var underlagt Danmark. Drivkraften for den tidlige norske industrien var kongedømmets øko nomi: trevirke og tømmer fra de dype skogene, og metall som ble tvunget ut av malmen i fjellene. Nordmennene jaktet på jern til kanoner og ovner, og edle metaller som kobber og sølv. Men det skulle vise seg at mer enn kobber, sølv og jern skjulte seg i bergets masser.

Midt på 1700-tallet ble sølvverksarbeideren Ole Witloch først degradert, deretter fengslet. Han var anklaget både for skulk, drukkenskap og kortspill – og ikke minst for å forsyne seg av Kongens sølv. Til slutt ble han frikjent, men mistan ken var nok til at han både ble oppsagt og forvist fra Kongsberg. Uten denne skjebnen hadde ikke Witloch endt opp i Skuterudåsene. Her gjorde han sitt avgjørende funn: Nemlig kobolt, og det ble startskuddet på eventyret i Modum.

Glansdager fra 1822

Kobolt ble ved en omfattende prosess til blåfarge. Blåfarger hadde alltid vært vanske

lig å fremstille i motsetning til jordfargene og rødfargen fra jernoksid. Det som er sjelden får ofte status, og blåfargen ble selve motefargen utover på 1700-tallet. Kobolt var det eneste pigmentet som tålte den svært høye tempe raturen som måtte til for å fremstille ferdig porselen.

Men kobolt var ikke bare til bruk i porselens produksjonen: Også i trykkeriene og i tekstilproduksjonen ble det viktig.

Witloch fikk en sentral stilling, og i 1778 var driften i gang og verksmiljøet og industristedet vokste frem. Modum ble en del av den store ver den. I Blaafarveværkets glansperiode fra tidlig i 1820-årene til slutten av 1840-årene sto verket for 80 prosent av den samlede produksjonen på verdensbasis.

Den viktigste perioden i verkets historie er derfor perioden 1822–1848. Det er nå det samfunnet og det verks- og industristedet som vi fremdeles ser mange spor etter blir bygget. Kjemikeren Friedrich Rocher og bergmesteren Karl Friedrich Böbert utviklet Blaafarveværket både teknisk og sosialt. De var opptatt av at opplyste arbeidere med et godt liv var et gode for produksjonen og effektiviteten.

Komplett samfunn Verket ble et produksjonssted og en arbeidsplass som organiserte livet 24 timer i døgnet, med skole, lege og butikk. På det meste var det over tusen ansatte. Boligene var gratis, lys og brensel var gratis, de fikk gratis legehjelp ved sykdom og medi siner, både for arbeideren og dennes familie. I tillegg fikk familien kjøpe korn fra Blaafarveværkets korn magasin til redusert pris og det var gratis skolegang for alle barna. Det var egne ordninger for enker, og i tillegg hadde en pensjonsordninger. En arbeider hadde også full lønn i to måneder ved skade i arbei det, og halv lønn ved sykdom i to måneder.

I 1848 begynte nedgangen for Blaafarve værket, og det hele endte i 1898. Kobolten fikk en konkurrent: nemlig kjemisk fremstilt ultramarin. Ultramarin var mye enklere å produsere, lettere tilgjengelig og dermed mye billigere. Kobolt ble utkonkurrert, med unntak av i porselen produksjonen. Likevel kommer en ulykke sjelden alene: Samtidig kom opiumskrigen i Kina og det kinesiske porselensmarkedet kollapset.

Frem fra glemselen Etter 1898 ble sporene etter verket sakte svekket, og noe forsvant. På 1930-tallet ville kommunen

rive det meste av de gjenværende bygningene. Redningen kom med ildsjelene Arne Altern og Sigurd Winsnes som forhindret rivning i første omgang, og Riksantikvaren fredet bygningene etter bygningsvernloven i 1942. Likevel: På 1960-tallet tydet mye på at alt kunne være forbi. Det var ingen aktivitet, og det dukket opp planer om ny industri i nabolaget.

Da kom Kjell og Tone Steinsvik til Blaafarve værket. De hentet frem fra glemselen fortellingen om et samfunn: Blaafarveværket var et helt kulturmiljø – fra gruvene til smeltehytten, fra arbeiderboligene til skolen, fra prosess til gjen stand. De skapte også nytt bærekraftig vern gjennom bruk, det vi i dag kaller verdiskaping. Blaafarveværket ble ikke bare formidling av den viktige verkshistorien, men også et sted for kunst og kultur.

Og det var på Blaafarveværket, på 1970-tallet, at Riksantikvaren for første gang «oppdaget» de tekniske og industrielle kulturminnene, og siden den gang har den viktige industrihistorien vært en del av den store fortellingen om Norges kulturarv.

Fiskeværet Henningsvær vart freda

DEN 14. OKTOBER 2022 VEDTOK KONGEN I STATSRÅD Å FREDE HENNINGSVÆR I VÅGAN KOMMUNE SOM KULTURMILJØ. DETTE ER DET TRETTANDE KULTURMILJØET SOM VERT FREDA PÅ DENNE MÅTEN I NOREG. TEKST Redaksjonen FOTO Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Føremålet med fredinga er å bevare Henningsvær kulturmiljø som eit godt døme på utviklingshistoria langs kysten. Fiskeværet syner utviklinga frå rorvær til moderne fiskevær med variert næring frå byrjinga av 1800-talet til i dag.

Riksantikvaren varsla oppstart av fredingssak i 2019 og har gjennomført ein fredingsprosess med lokal involvering og medverking. Det har danna grunnlaget for fredingsdokumenta.

Fredinga skal sikre at kulturmiljøet blir tatt vare på som ei kjelde til kunnskap og oppleving for dei som lever i dag og for framtidige generasjonar, og som ein ressurs for samfunnsutviklinga.

Eit kulturmiljø er eit område der kulturminne inngår som ein del av ein større heilskap. Når ein fredar eit kulturmiljø, er det for å ta vare på heilskapen og samanhengen i kulturmiljøet. Ei kulturmiljøfreding omfattar uteareal og eksteriø ret til bygningane og ikkje interiøret.

Nye fredingar

ODALS VÆRK

I august 2022 freda Riksantikvaren bruket Odals Værk i Innlandet. Dette er eit sjeldan godt bevart døme på eit stort og viktig anlegg i Innlandet, med spor frå næring og levd liv dei siste 200 åra. På slutten av 1600-talet fann dei jernmalm i grunnen, og seinare vart Odals Værk etablert. Både bygningar, hageanlegg og området rundt verket vart freda. Fredinga vil gjere Odals Værk synleg som ein viktig samfunnsbyggjar i si tid og ein stor arbeidsplass med lang historie i Sør-Odal.

HELLELOFTET I SETESDAL

Helleloftet i Agder har en helt unik historie. Frem til 1923 stod loftet på sitt opprinnelige sted, men fra 1920-tallet sto det vakre bygget på et annet bruk i grenda. I 1975 forsvant loftet med lastebil til Snarøya og Bærum etter et salg. Flytteprosessen bød på store protester og dramatikk. Nå har endelig loftet kommet hjem til Helle «Der nede», og 30. juni ble det erklært fredet.

FJELDSTAD GÅRD

I juni 2022 ble Fjeldstad gård fredet, og dette er den første fredningen av kvenske kulturmiljøer sør i Troms. Over flere år har Riksantikvaren satset på nasjonale minoriteters kulturmiljøer. På den 180-årige Fjeldstad gård kommer bygningene, hagens og anleggets historiske utvikling til syne, slik at vi bevarer kvensk byggeskikk og kultur for fremtiden.

BAGNSBERGATN

Riksantikvaren fredet Bagnsbergene gard i Sør-Aurdal i Valdres i juni. Garden har stått nærmest urørt siden krigen, og det er få krigsminner i landet hvor vi kan se de fysiske sporene etter krigshandlinger like tydelig. Eieren har vektlagt at garden skal være en formidlingsarena, og den er et godt eksempel på hva frivillig innsats kan bety for å ivareta og formidle kulturarven vår og krigshistorien.

STRANGES STIFTELSE

I mai fredet Riksantikvaren Stranges Stiftelse i Bergen. Fattighuset for kvinner er et monument over mer enn 350 år med norsk sosialhistorie, og viser verdifulle spor etter en samfunnsgruppe som har etterlatt seg få kulturminner. Bygningen fra 1751 ligger i et historisk bymiljø på Nordnes.

Freda kulturmiljø

Tretten kulturmiljø er freda i Noreg. Her vitjar vi eit av dei. Artiklane om dei freda kulturmiljøa blir òg presentert i ein serie på nettsida til Riksantikvaren, www.riksantikvaren.no.

Når eit kulturmiljø er freda, tyder det at det utvendige arbeidet på bygningar og anlegg, bortsett frå vanleg vedlikehald, krev godkjenning frå kulturmiljøforvaltinga.

Det er berre utsida av bygningane som blir freda, ikkje interiøret. Andre delar av miljøet, som gateløpa, allmenningar, parkar og grøntstruktur, kan òg vere ein del av fredinga. Det er Kongen i statsråd som gjer vedtaket i ei kulturmiljøfreding.

EIT KULTURMILJØ ER EIT OMRÅDE DER KULTURMINNE INNGÅR I EIN STØRRE HEILSKAP ELLER SAMANHENG.

Ei trygg hamn

Skudeneshavn er like sjarmerande heile året, og skudenesbuen er like gjestmild på ein gråversdag utanfor turistsesongen som på ein solskinsdag i juli. Då med ein turist rundt kvart eit hushjørne. Dei vil gjerne fortelja historia og vise fram byen sin. Her kan du rusle rundt i dei same gatene som forfedra rusla i, ta ein lunsj på «Verdas minste kafe», gå på festivalar, handle, lese og lære om historia i Mælandsgården (Skudenehavn museum) eller nyte parklivet.

– Etter studietida i Stavanger flytta eg tilbake til Skudenes for å bu her. Som mange andre på Karmøy er eg ein fødd og oppvaksen patriot. Det blir ein del av identiteten din å kome frå Skudenes, seier Egil Sørbø.

Egil bur i sentrum og er leiar for Foreningen Gamle Skudeneshavn. Han er oppteken av dei gamle husa, og det er han som syner oss rundt i byen.

Ut mot havet Byen er tufta på eit råstoff; silda. Fiske, sal og utskiping av sild har hatt ei viktig rolle for at byen

Overgangen frå ein organisk by, der husa dukka opp litt etter kvart, til eit regulert sentrum med rette gateløp er noko av det som verkeleg gjev Skudeneshavn særpreget sitt.

Trehusa i Skudeneshavn står tett i tett, og mellom husa finn ein små bakgårdar og hageflekker.

vart til. Det kom mange endringar i handels systema utover 1800-talet, noko som førte til at det lokale næringslivet fekk meir fridom, og Skudeneshavn utvikla seg til ein liten by. Sildefisket var i framgang og handelen likeså. Innbyggjarane fekk hand om eigne ressursar. Frå å være ei uthamn som var underlagt andre, vart staden ei sjølvstendig, berekraftig økonomisk eining som var viktig både for regionen og den nasjonale økonomien. I Skudeneshavn ser ein tydeleg korleis ein stad har utvikla seg frå å være ein strandstad, basert på sildefiske, til ladestad med variert næringsverksemd og samfunns funksjonar for innbyggjarane i nærområdet.

Byen vaks til Utover på 1800-talet kunne ein kalla Skudeneshavn for ein by. Særleg i perioden 1835 til 1865 vart mange hus, uthus, sjøhus og naust bygd. Byen vaks fram på ei smal stripe land mellom Havnafjellet og sjøen og på holmane kringom i hamna. Gamlebyen, som ligg opp mot ei fjellside, har naturleg nok tilpassa seg topo

grafien med bratte bakkar, krikar og krokar, bakgardar og tronge smau. Som handverkar må ein være ekstra nennsam med arbeidet som skal gjerast her.

– Tyngda av det eg gjer, er ting som har blitt gjort før. Det er ganske fasinerande å gå inn, og sjå korleis dei tenkte i 1850, kva ein handverkar kunne, og kva han stolte på av materialkvalitet og korleis det held i 200 år, seier tradisjons handverkar Mangor Bårdsen som vi møter på eit lite restaureringsprosjekt i sentrum.

Overgangen frå ein organisk by, der husa dukka opp litt etter kvart og om kvarandre, til eit regulert sentrum med rette gateløp er noko av det som verkeleg gjev Skudeneshavn sitt særpreg. I Noreg er det få slike byar att. Dei fleste har endra seg sterkt eller hatt øydeleggjande bybrannar. Her kan ein framleis vandre i gateløp, gå ned på kaien eller ut på allmenninga. Sjøhus og naust blei bygd med gavlen mot sjøen for å gje flest mogleg tilgang til sjøen og den gode hamna.

Og for ein som bur her, «skudenesbuen», er desse stadene framleis viktige delar av bybiletet.

Frå å være ei uthamn som var underlagt andre, vart staden ei sjølvstendig, berekraftig økonomisk eining som var viktig både for regionen og den nasjonale økonomien.

Eit pust av svunne tider Ruslar du gjennom «Søragadå», forbi trehus, gateløp og smau, så kjem du etter kvart til ei bratt brusteinsbakke som tek deg opp til det høgaste punktet i byen. Parken blei i si tid oppretta som eit folkehelsetiltak som skulle kome bebuarane i byen til gode. Parken er noko for seg sjølv! Det er mykje på grunn av det småkuperte terrenget. Små stiar slynger seg mellom knausane og dei planta trea og leiar frem til små sitteplassar med utsikt over byen, hamna og havet.

Du finn ingen store hotell i byen, men små fine gjestgjevarstader som skudenesbuane tek godt vare på.

– Eg kom hit fordi kona mi hadde forelska seg i byen for mange år sidan. Vi driv gjestgjevarstad i hovudhuset som er 300 år gammalt. Alle dei jobbane vi utfører er for å bringe historia tilbake, seier eigar Knut Arne Nygård med eit smil.

Verksemd i freda by Den gamle trehusbusetnaden i Skudeneshavn vart freda som kulturmiljø i 2018. For dei som bur og driv her betyr ikkje det store hindringar. Dei er glade i staden og har eit godt samarbeid med både byantikvaren og kommuneantikvaren. I sjøhusa har Foreningen Gamle Skudenehavn ein eigen antikvarisk verkstad med maskiner, verktøy og ein liten materialbank. Det har alle bebuarane og lokale handverkarar tilgang til.

– Det å bu her er veldig fint. Det er litt meir vedlikehaldsarbeid enn i eit vanleg bustadfelt, og litt vanskelegare parkeringsforhold, men elles er det ikkje så stor forskjell mellom å bu her og ein annan plass. Du får ein stoltheit av å bu på ein freda plass. Eg frykta i forkant av fredinga at det kunne bli eit litt vel rigid system, det har det vist seg å ikkje vere, seier Egil Sørbø.

Skudeneshavn er ingen død by. Folk vil bu her. Prisane på hus går opp, ikkje ned. Roy Olsen er einig. Han er næringsdrivande i Skudeneshavn og har kundar over heile Noreg.

– Det går an å arbeide i utkanten, drive firma og ha det godt. Bygningane må du ta vare på uansett. Og har du næring i bygget, eller er det freda, så føler eg ikkje at det er noko problem. Det som er meir utfordrande er om du skal gjere noko med bygningane. Det kan være meir tids krevjande og ein prosess som du må gå gjennom, seier Roy Olsen.

Frodige hagar Skudeneshavn er typisk vestlandsk. Veret er uforutsigbart, det får ein ikkje endra. Difor er naturleg nok vegetasjonen lav og tilpassa det til tider uuthaldeleg regntunge og forblåste vestlandske klimaet. Landskapet er elles prega av småknausar og flekkar av barskog. Men, inne mellom husa er det derimot frodige hagar. I den gamle delen av byen ligg desse hagane gjerne bak husa og i små søkk i terrenget, i le for vind og ver. Mange er skjult for folk som passerer i gata, men om du kikkar over gjerdet eller gjennom ein liten sprekk, så ser du dei. Nokre av husa har også små forhagar, gjerne omkransa av kvite stakittgjerde.

– Når det gjeld vidare utvikling av kommu nen så trur eg det kan vere veldig flott å bu i Skudenes om 20 år, og om 50 år, men det er litt opp til kva dei vel å legge til byen. For eg tviler ikkje på at skudensbuane gjer det dei kan for å halde liv i plassen, seier Egil Sørbø.

Illustrasjon: art of line / Shutterstock

KJELDER

Forvaltingsplan for Skudeneshavn og Kulturminnesøk

Nye løsninger i gamle bygg

Sjøhus i det nye klimaet

Utenfor Haugesund ligger sjøhusene på Vibrandsøy. Sjøhusene stammer fra en rik kultur arv fra sildeksport, skipsfart, mekanisk industri og hvalfangstekspedisjoner, men står utsatt til for springflo, sterk vind og stormflo som kan bryte ned bygningene.

Et av sjøhusene heter Davehuset, og er fra omkring 1840. Bygningen har vært brukt til silde salteri, og senere som notbøteri og landhandleri. Haugesund kommune har gjennomført omfat tende tiltak for klimatilpasning, samtidig som bygningens fasade og utforming er ivaretatt.

Davehuset har fundamenter både på land og i vann. Gråsteinsmuren sto i fare for

Sjøhusene på Vibrandsøy.

Foto: Tanja Røskar, Multiconsult

å kollapse mot sjøsiden fordi sjøen hadde gravd ut masser rundt muren. Vær og vind hadde ført til store skader på nedre del av bindingsverkskonstruksjonen.

Arbeidet som er gjort på Davehuset har stoppet utglidningen og ødeleggelsene på bygningene fra sjø og vind. Av nye elementer er det etablert en barriere under vann, del vis nytt fundament og montert vindsperre. Restaureringen av det verdifulle sjøhuset er gjort etter antikvariske prinsipper med tradisjonelle materialer og metoder. Tiltakene gjør bygningen mer motstandsdyktig mot ytre påvirkninger fra det tøffe kystklimaet i området i årene fremover.

RIKSANTIKVARENS EKSEMPELSAMLING PÅ NETT ER TIL FOR ALLE SOM SKAL REHABILITERE GAMLE BYGNINGER OG ANLEGG, BRUKE DEM PÅ NYTT ELLER SIKRE KULTURMILJØER MOT ET RØFFERE KLIMA. HER SAMLES EKSEMPLER PÅ GODE LØSNINGER LANDET RUNDT.

KLIMATILPASNING

Fra trafo til kaffebrenneri

Kaffebedriften JACU ville skape et kaffebrenneri sentralt plassert i det historiske Ålesund. Den lille trafo stasjonen i postmoderne stil hadde lenge stått tom før den vekket drivernes interesse. Nå er trafoen en attraksjon og et samlingssted i byen.

Trafostasjonen ble bygd i 1995 for å forsyne Ålesund sentrum med strøm, og arkitekt Peer Volstad ville gi den nye bygningen et formspråk som passet inn i omgivelsene.

Bygningen hadde opprinnelig ikke vinduer eller adkomst fra gaten. Løsningen ble å sette inn dør og et større glassparti, som gjør det mulig å se aktiviteten fra gateplan og bruke arealet innenfor til arrangementer. For å løse plass- og produksjonsbehov ble nabobygget koblet sammen med lokalet. Lokalet har til sammen elleve nivåer, alle spesialtilpasset prosessen med å brenne, pakke og selge kaffe.

Toten Montessoriskole var opprinnelig et landhandleri fra 1890, før huset ble skole fra 1907. Tidligere etterisolering har trolig ført til sopp og råte i konstruksjonen, og derfor måtte bygnin gen stenge i 2019.

Det er viktig at energitiltak ikke fører til senere skader. Tiltak som endrer strømmen av varme gjennom gulv, vegger og tak fra innsiden kan føre til fukt- og råteskader eller dårlig inneklima.

Gjennom prosjektet «Bevar bygg – Bevar klima» i Innlandet fylkeskommune ble det vurdert løsninger for å rette opp skadene og gjøre bygningen mer energieffektiv. Løsningen ble å bruke vindsperreduk i kombinasjon med etterisolering av etasjeskiller, samt tetting rundt vinduer og overganger mellom gulv og vegg, samt tak og vegg. Dette skal gi bedre inneklima, heve effektivite ten til ventilasjonsanlegget og redusere energiforbruket.

Vindsperreduk er et effektivt og økonomisk tiltak som ikke endrer fasaden, og på Toten Montessoriskole ble det dermed også mulig å tilbakeføre fasaden til det opprinnelige utseendet.

Foto: Frida McIntosh, Riksantikvaren

Kulturminneprisen til venner av Aurlandsdalen

– Eg er mållaus over at me fekk ein slik pris, seier leiar i venelaget Sigrid Sønnerheim Tønnessen. Eg veit me gjer ein god jobb, men det at andre òg ser det er ekstra kjekt.

Sigrid har vore leiar i organisasjonen i fire år, og vore med som frivillig i 24 år.

– Det er så viktig med dei frivillige! Utan dei, ingen veg.

– Me begynner arbeidet med dugnad i mai, kvart år. Då er det den årlege stiryddingsturen. Etter det går det slag i slag etter kvart som snøen forsvinn. Me held fram med arbeid på vegen til om lag 1. oktober, seier Sigrid.

Ryddar veg for glade vandrarar Besøkjande kunne ikkje vere glade vandrarar om det ikkje var for dei frivillige. Her blir stiar rydda, det blir slått, steinar blir flytta, skilt blir sett opp og ikkje minst vedlikeheld dei veitene. Det er ein bratt dal og ein levande natur, og dei frivillige tar vare på han og gjer vegen tilgjenge leg for alle oss andre. Venner av Aurlandsdalen har om lag 3–400 dugnadstimar i året knytt til stien. Aurlandsdalen er i dag ei merkevare, ein tradisjonsberar og eit rekreasjonsområde. I dalen har det gått folk i årevis. Kunstnarar har vandra her, det har vore gardsveg, stølsveg og drifteveg, og no er det turveg for om lag 20.000 gjester som vitjar dalen kvart år. Dei er både unge og gamle, norske og utanlandske. Fossane og fjellsidene imponerer. Og ikkje minst det å kunne gå på ein veg som er rydda.

Historie og hengekøyer Aurlandsdalen er òg klassifisert som ei histo

risk vandrerute, eit prosjekt i regi av DNT og Riksantikvaren.

– I år har me prøvd noko nytt, seier Sigrid.

– Utvalde datoar har me hatt tilbod om over natting på garden Sinjarheim. Det er 100 år sidan garden vart fråflytta, og i år har me kjøpt inn hengekøyer som me har plassert i løa og på stallen.

Sogn jord og hagebrukskule har òg vore på Sinjarheim nokre veker i sommar. Då fekk dei kunnskap i stølsdrift på gamlemåten. Dei hadde med seg geiter som beita, og dei laga ost.

Sjølve stien er den tråden som bind perlene langs Aurlandsdalen saman.

– Vi er så takknemlege for alle som har gått vegen før oss. Utan dei hadde det ikkje vore nokon veg å ta vare på, seier Sigrid til slutt.

FAKTA

Kulturminneprisen

Riksantikvarens kulturminnepris blir delt ut til personar, organisasjonar eller miljø som har gjort ein særleg innsats for:

• bevaring og/eller restaurering av kulturminne

• formidling av kulturminne, nasjonalt eller regionalt

• bruk/gjenbruk og vedlikehald av kulturminne

RIKSANTIKVARENS KULTURMINNEPRIS 2022 GJEKK TIL EI SVÆRT DEDIKERT GRUPPE AV FRIVILLIGE, VENNER AV AURLANDSDALEN. I MANGE ÅR HAR DUGNADSGRUPPA VORE PÅDRIVAR FOR Å IVARETA DEN HISTORISKE FERDSELSÅRA GJENNOM AURLANDSDALEN.

TEKST Gunvor Haustveit, Riksantikvaren

Johannes Flintoe. Bjønnestigvarden, Aurland. Datert 1820 Foto. Nasjonalmuseet

Innsatsen til Venner av Aurlandsdalen gjer vandringa gjennom Aurlandsdalen til ei av dei flottaste natur- og kulturopplevingane i Noreg! Foto: Willy Nikkers

Sigrid Sønnerheim Tønnessen er leiar av dugnadsgjengen Venner av Aurlandsdalen. Foto: Willy Nikkers

Nytt lovutvalg – utredning av ny kulturmiljølov

EN NY KULTURMILJØLOV SKAL OM FÅ ÅR ERSTATTE DAGENS KULTURMINNELOV

SOM BLE VEDTATT I 1978.

I statsråd den 22. juni 2022 oppnevnte Regjeringen følgende lovutvalg som skal utrede forslag til ny lov:

GUNNAR O. HÆREID, SOGNDAL

Skal være leder i utvalget. Hæreid er utdannet jurist, er advokat og fungerende statsforvalter i Vestland fylke. Hæreid har tidligere arbeidet som advokat hos Regjeringsadvokaten, hvor han førte saker på vegne av Staten, også for Klimaog miljødepartementet og Riksantikvaren.

CHRISTIAN HINTZE HOLM, NESODDEN

Hintze Holm er utdannet historiker, har vært assisterende fylkesdirektør i Akershus fylkes kommune, konservator ved Follo museum, og har vært ordfører i Nesodden kommune. Han er nå avdelingsdirektør for kulturarv i Viken fylkeskommune.

NILS ANFINSET, BERGEN

Anfinset er arkeolog og professor i kulturhistorie ved Universitetet i Bergen. Han er også virksom ved Universitetsmuseet, og er i tillegg prodekan ved fakultetet.

KJERSTI GRAM ANDERSEN, NOTODDEN

Gram Andersen er utdannet sivilagronom fra NMBU på Ås og er samfunnsutvikler. Hun har vært avdelingsdirektør i Klimaog miljødepartementet, avdelingsingeniør i Miljødirektoratet og miljøvernsjef hos Statsforvalteren i Viken (Østfold).

TORVALD FALCH, TROMSØ

Falch er utdannet statsviter. Han er senior rådgiver for Sametinget, og har arbeidet med en rekke samepolitiske saker og utgitt bøker om emnet.

INGUNN ELISE MYKLEBUST, BERGEN

Myklebust er jurist og professor ved Juridisk fakultet på Universitetet i Bergen. Myklebust har forvaltningsrett som spesialfelt, og har også arbeidet med juridiske spørsmål ved arealplanlegging.

MARIANNE OLSSØN, RINGSAKER

Olssøn er jurist og gårdbruker. Hun har vært advokat hos Regjeringsadvokaten, og advokat på Hamar. Hun driver gården Hovelsrud på Helgøya i Ringsaker, hvor bygninger er restaurert og hage anlegget gjenskapt. Restaureringen er tildelt pris fra Landbruks- og matdepartementet og Norsk Kulturarv, samt EU kulturvernpris, Europa Nostra Award.

OLA H. FJELDHEIM, ULLENSAKER

Fjeldheim er utdannet cand.mag. ved Universitetet i Oslo, og har en mastergrad i arkitekturvern fra Arkitekt- og designhøyskolen i Oslo. Fjeldheim har tidligere vært konsulent for kulturminnevern i Ullensaker kommune og er nå generalsekretær i Fortidsminneforeningen.

GRO HOLST VOLDEN, TRONDHEIM

Holst Volden er utdannet samfunnsøkonom fra Norges Handelshøyskole og har doktorgrad (PhD) i prosjektledelse fra NTNU i Trondheim. Hun er nå prosjektsjef for forskningsprogrammet Concept som driver følgeforskning knyttet til statlige investeringsprosjekter innen transport, bygg, forsvar og IKT.

JARAND FELLAND, TOKKE

Felland er utdannet jurist fra Universitetet i Bergen. Han har vært seksjonssjef i Statkraft, politisk rådgiver i Olje- og energidepartementet, og er nå ordfører i Tokke kommune.

Alle tiders

Gi tilbakemelding og vinn premier!

Hva synes du om bladet du leser nå?

Svar på leserundersøkelsen om Alle tiders på nett, og bli med i trekningen om fem gavekort til en verdi av kr 1000,- og tre bokpakker som består av fire bøker.

Slik gjør du det: Velg ett alternativ.

→ Skann QR-koden nedenfor med mobiltelefonens kamera.

→ Klikk på lenken du får opp, og svar på undersøkelsen via mobiltelefon.

eller

Alle tiders er Riksantikvarens årlige magasin. Les mer om bladet og tidligere utgaver på Riksantikvarens nettsider www.riksantikvaren.no

Svarfrist: 3. januar 2023.

eller

→ Gå inn på nettsiden https://response. questback.com/ riksantikvaren/ fcpcqyte4f

Ønsker du å få undersøkelsen tilsendt på papir i posten?

→ Send e-post merket «Alle tiders leser undersøkelse» med navn og adresse til info@ra.no

Premier: Gavekort på kr 1000,- eller en bokpakke, til åtte heldige vinnere.