Louise Harrison

George Harrisons tur til Benton, Illinois i 1963

Av Peter Gilstrap / Oversatt av Roger Stormo

Hadde det ikke vært for kull, ville du ikke ha lest dette. Hadde det ikke vært for kull ville aldri en britisk kone, hennes skotske mann og deres to små barn ha forlatt sitt hjem i Inverness, Skottland, i 1956 og tatt en reise som førte dem til Canada, Peru og til slutt til Benton, Illinois, hvor de havnet i september 1963.

Mannen var ingeniør i gruvevirksomhet. Kona var George Harrison søster.

I denne tiden har hennes liv ikke vært preget av noe utenom det vanlige. Skilsmisse, ulike jobber, flytter til små tettsteder og store byer, fødsel, død, gode stunder og dårlige øyeblikk. Likevel var det og alltid vil være det én ting som gjør henne alt annet enn vanlig, en blodkopling til en mann som er ansett over hele verden, en bror hvis berømmelse transcenderer berømmelsen selv.

Det er vanskelig å forestille seg å være i hennes sko. Tar du deg av navnet, eller prøver du å ta avstand fra det? Eldste søsken Louise, 83, og familiens baby George, sluttmarkøren for de fire Harrison-avkommene; i mellom var Harry og avdøde Peter Harrison, som døde av kreft i 2007. Brødrene - som begge jobbet for George som gartnere etter at han kjøpte en massiv, Downton Abbey-lignende eiendom i England i 1974 - skydde rampelyset helt. Louise gjorde ikke det.

I ‘63 promoterte hun The Beatles til alle medier i Bentonområdet som ville høre på henne. Husk at gruppen var ukjent i USA på den tiden. Hun kontaktet radio- og TV-stasjoner, sendte brev, ringte, skrev til Beatles’ manager Brian Epstein lange brev med rådgivning om hvordan bandet konne slå gjennom i Amerika. (Epstein nektet å gjøre Louise til en offisiell representant for bandet). I 1964 og 1965 skrev hun og kringkastet «daglige Beatlesrapporter på landsbasis.»

Siden de dagene har hun gitt utallige intervjuer, snakkes til sin «globale familie av Beatlesfolk» på en rekke funksjoner rundt om i verden, og de siste ti årene har hun vært manager for «Liverpool Legends», et Bransonbasert Beatles tribute band.

Nå etter å ha tilbrakt mesteparten av 50 år i Midtvesten, reiste Harrison i desember til California, etterlater to eiendommer hun fortsatt eier i Missouri og nok minner å fylle en 354-siders bok. Louise Harrison selvbiografi, «My Kid Brothers Band aka The Beatles!», kom ut i fjor fra Acclaim Press og forteller historien om hennes tidlige liv i Liverpool, hennes påfølgende flytting til Amerika, og oppturer og nedturer som en mor med to alkoholiserte ektemenn. Alt det handler om hvordan livet hennes har vært knyttet sammen med sin bror George.

«Det var den fyren som spiller broren min i Liverpool Legends som oppfordret meg til å gjøre det,» sier Harrison om memoarene. «Jeg var overhodet ikke interessert, men han sa: ‘alt det der du gjorde i 1963, at du hjalp Brian med å finne ut hva han skulle gjøre for å få Beatles i gang i USA, det er veldig viktig, og ingen vet om det’. Jeg sa at jeg ikke gjorde det for publisitet, jeg gjorde det for å hjelpe min lillebror.»

Fyren som spiller hennes lillebroren surrealistisk ide - er Marty Scott, en mann Harrison sier har «fylt plassen som George igjen i livet mitt på mange, mange måter.»

«Jeg tror hun drev og sørget da jeg møtte henne,» sier Scott om deres første møte i 2001, kort tid etter at George døde. «Det kan ha gitt henne noe annet å tenke på, men vi har gått så langt forbi det. Jeg har sikkert tilbragt mer tid sammen med henne enn hva George gjorde.»

Det er ingen overdrivelse, gitt to fakta: Harrison har jobbet med Scott i femten år, og hun forlot Liverpool da hennes bror var tolv. Neste gang hun så George, var han tjue og hun 32, bodde i en bungalow fra trettiårene på 113 McCann Street i Benton, bak Benton Consolidated High School, like ved hovedgaten.

Så. Det er slutten av september, 1963. The Beatles er i brann over hele Storbritannia og Europa, på toppen av listene med singlene «Love Me Do», «Please Please Me», «From Me to You» og «She Loves You», som hadde nådde førsteplassen på listene tidligere i måneden. (Den hadde blitt utgitt i USA, men listeplasserte seg ikke). Beatles tok en pause, George planla en tur for å besøke sin eldre søster, først med Ringo, som, etter å funnet ut at Louise hadde arrangert en lokal TV-opptreden, hoppet av og sa “Hvis hun kommer til å få oss til å arbeide, reiser jeg ikke .” Og slik var det at George Harrison, sammen med broren Peter, gikk av et fly på Lambert Field i St. Louis og ble den første Beatle som satte foten på amerikansk jord.

«The Four Vests», en populær lokal gruppe i Southern Illinois, som George spilte sammen med på noen konserter.

Courtesy Acclaim Press

Og ingen brydde seg.

Det var ingen horder av skrikende, frenetiske unge jenter, ingen gjeng journalister, ingen horder av politi, ingen limousin. I stedet var det en tjue år gammel britisk reisende med en merkelig hårklipp som sto og holdt sine kofferter, som stod ved det utpekte møtestedet under en replika av Lindberghs Spirit of St. Louis og ventet.

Fem korte måneder senere skulle han gå ut av et annet fly på New Yorks John F. Kennedy International Airport, og entret USAs kulturhistorie, hvor han siden holdt seg.

Louise, hennes daværende ektemann Gordon og deres sønn og datter tok sine utenlandske onkler med hjem til huset i Benton der «vår schæfer Sheba møtte ham», noe som George elsket, sier Harrison. «Vi hadde aldri råd til et kjæledyr når vi vokste opp.

I Benton hadde vi et fem-roms hus, og et soverom ble gjort om til lekerom og de hadde togsett. Da George vokste opp hadde vi aldri hatt noen slike leker, så han og Pete tilbrakte flere timer med å leke med barna.»

I 1963 var Benton - som det er i dag - en liten landsby med noen få tusen mennesker i Southern Illinois. Byens bemerkelsesverdige innbyggere inkluderer TV-gameshow vert Gene Rayburn, den legendariske fullblodstreneren Noble Threewitt og den Oscarnominerte skuespilleren John Malkovich. (I 1963 bodde ni år gamle Malkovich ikke langt unna på South Main Street. Hans mor eide Benton Evening News.) Når du slår opp Bentons historie på byen hjemmeside avslører de 373 ordene på siden to høydepunkter : Den siste offentlig henging i Illinois fant sted der i 1928«lokal gangster Charles Birger» for den som er interessert - og, ja, «George Harrison fra The Beatles besøkte Benton mens han var på ferie.»

Det er en liten amerikansk by, og den da navnløse Beatle gjorde ganske ufortrødent det man gjør på ferie i en liten amerikansk by. Som for en uspolert gutt fra Nord-England som vokste opp uten innendørs toaletter, var enkle, tidligere ukjente gleder. Ifølge Louise, gikk de til A & W der George måpte på servitriser på rulleskøyter. De dro til en drivein (hans første) ute på Route 37.

George og Louise Harrison

Acclaim Press

De dro på shopping på torget hvor George kjøpte plater og mistet lommeboken sin. (En tenåring returnerte den.) De har kjøpt T-bone stek til grilling, en storslagen nyhet for Liverpoolgutten.

Men kveldsspenningen begrenset seg ikke bare til pølser og marshmallows. Louise, den selvutnevnte nettverksdronningen av Beatlespromotering hooket opp broren med det hotteste bandet i Southern Illinois, «The Four Vests», et trekk som resulterte i et historisk øyeblikk: Han ble den første Beatle som spilte på scenen i Amerika.

Når du slår opp Bentons historie på byen hjemmeside avslører de 373 ordene på siden to høydepunkter : Den siste offentlig henging i Illinois fant sted der i 1928 - «lokal gangster Charles Birger» for den som er interessert - og, ja, «George Harrison fra The Beatles besøkte Benton mens han var på ferie.»

“Og vi dro på camping og stekte pølser og marshmallows på bål, noe som var helt nytt for ham, på et sted kalt Garden of the Gods,” legger Harrison til. “Men jeg synes ikke George var en fisk på land. Han var en av Fiskene, vet du.”

Gabe McCarty var vestenes bassist, og spilte på en 1959 Fender Precision som han fortsatt eier. Nå er han 81, den livslange Bentonitten som var metallarbeider i 52 år, minnes hvordan det hele foregikk.

«Hun ringte meg og sa at hennes bror hadde kommer over fra England. Hun hadde hørt at jeg hadde det beste bandet i området, så hun ville vite om jeg ønsket å møte ham», sier McCarty med den flate, avmålt tonen til en mann som beskriver en ombygd forgasser. «Jeg sa ja.» Hvordan Louise fikk nummeret hans er fortsatt et mysterium. «Jeg vet ikke. Jeg tror hun spurte rundt. Den gangen var det lett å få telefonnummeret ditt.»

Louise hadde spilt Beatles’ første britiske album for McCarty, som mente det var «veldig annerledes.» Det betyr at han likte det. Og han likte George også. «Han var en virkelig veloppdragen gutt. Han hadde det lange håret, det var uvanlig. Ingen andre hadde sånt hår.

Men han hadde et skikkelig fint gemytt», sier McCarty. Bassisten inviterte Beatlen til «The Four Vests» sin konsert i helgen på VFW i nærheten Eldorado, der – i hvert fall på en håndfull sanger - Harrison ble den femte Vesten.

«Jeg introduserte ham, og han reiste seg og gjorde et par numre», sier McCarty. «Vi spilte ‘Roll Over Beethoven’, da han ønsket å gjøre en Hank Williams sang. Kan du forestille deg det?»

«Det var virkelig fantastisk,» forteller Louise om kvelden for lenge siden, første gang hun noensinne hadde sett broren opptre. «Da George begynte å synge og spille, var det som et lyn gikk gjennom rommet. Folk ropte og applauderte.»

McCarty backer opp historien.

«De var alle veldig fornøyd med ham. En fyr fortalte meg: ‘Åh, du burde hyre inn den fyren hvis han prøvespiller med deg.’»

Ville han ha hyrt inn den fyren? «Oh, yeah.»

Et par kvelder senere - kledd i mørk dress, hvit skjorte og ingen sips - tok Harrison scenen nok en gang med Vestene, denne gangen for en bursdagsfest på Bocce Ball Club i Benton.

Der spilte han «mesteparten av den konserten fordi Kenny (Welch, gitaristen i The Four Vests)] bare lot ham spille, en time, halvannen. Det var en suksess, vi koste oss den kvelden. Folk ønsket å vite hvem han var, og jeg fortalte dem at han var fra England, fortalte dem historien.»

Interessant, Harrison – som var et tiår yngre enn de andre i bandet - hadde nok materiale til felles med bandet til å fylle 90 minutter på scenen. Og ingen Beatleslåt ble spilt.

Når vi snakker om Beatleslåter, fisker McCarty ut et annet minne som ville ha fått dedikerte fans av Beatles til å sikle: de tapte Harrisonsangene.

«Vi var i huset til søsteren hans, bare drev og spilte litt gitar, og George spør om jeg noensinne skrev noen sanger, og jeg sier nei, det har jeg aldri prøvd. Sier han, ‘vent litt’! Han løp ovenpå og kom ned med en skinnveske hvor han hadde ca seksten håndskrevne sanger, noen akkorder og tekster, som de aldri hadde spilt inn.»

Hvem skrev dette?

«Jeg tror han skrev de alle», slår McCarty kategorisk fast. «Og han sa: ‘Om dette kan hjelpe deg, kan du ta disse og bruke dem.’ Jeg sa OK. Han ga meg et album, LPen The Beatles hadde spilt inn, og jeg stakk alle papirene inn der, i omslaget.»

Forutsatt at McCartys hukommelse er til å stole på, snakker han om originale Beatles-sanger som tilsynelatende ikke engang er en fotnote i Beatleshistorien. Husk at i bandets tidlige år ville John Lennon og Paul McCartney - som selv kastet ut hits i en forbløffende hastighet - i hovedsak ingenting å gjøre med Georges låter. På gruppens første britiske album, «Please Please Me» var gitaristens komposisjoner ikke-eksisterende. Han fikk bare lov til å synge to hovedstemmer: «Chains», en Goffin-Kingkomposisjon, og Lennons «Do You Want to Know a Secret».

Det er en romantisk plausibel historie at George bar rundt på sine avviste melodier og overleverte dem til McCarty som en gest, eller i det minste i håp om at noen kunne bruke dem, spesielt et band i Amerika. Men hva skjedde med dem?

«Jeg hadde en brann i husvogna», sier McCarty, «et år eller så senere. De var der inne. Brant opp hver jævla ting jeg hadde.»

Courtesy of Liverpool Legends / Creative Commons. Louise, med litt støtte fra Beatles tribute bandet Liverpool Legends.

Å komme på scenen med «The Four Vests» var ikke Harrisons eneste offentlige eksponering i løpet av sine to uker i Benton. Marcia Schafer Raubach gikk i siste klasse på high school og var programleder på lørdagenes Session show på WFRX (1300 AM) i West Frank hvor hennes far var stasjonssjef.

Takket være Louises Beatlespromotering fikk Raubach - som spilte dagens hitmusikk fra Elvis til Sinatra til tidlig Motown – en liten rolle i Beatleshistorien.

«Hun kom inn på radiostasjonen en dag,» minnes Raubach om hennes introduksjon til Louise. «Jeg tenkte egentlig ikke så mye på det. Denne dama var søster av noen i England. Hun sa at han var i den største gruppen i England, men vi hadde aldri hørt om dem, så jeg var ikke veldig imponert. Men jeg tok imot platen. Hun ga meg «From Me To You».

Raubach begynte å spille singelen den sommeren, noe som uten tvil gjør henne til den første DJ i landet som spilte Beatles.

George og Louise backstage på Ed Sullivan Show

Acclaim Press

«Hun fortalte meg at George kom til USA i september, og han ønsker å møte meg,» sier Raubach, «så det var da hun tok ham med til stasjonen.» Kledd i hvit skjorte, jeans og sandaler uten sokker, imponerte den fremtidige skjørtejegeren Harrison tenåringsjenta. På en måte.

«Han så ikke ut som gutta her,» minnes hun. «Guttene her hadde sleik og oppbrettede krager og røykte sigaretter, slik var ikke George Han så veldig ren og pen ut og veldig høflig, jeg tror George så bedre ut etterhvert som han ble eldre, når han modnet. Men han var en søt liten fyr.» Hennes live intervju med Beatle ble ikke tatt opp på bånd og varte bare et par minutter. Om det sier Raubach at «han ønsket ikke å snakke om seg selv, han ville bare snakke om bandet.»

Under hans siste uke i Benton, tok Gabe McCarty Harrison med på en kjøretur en halv time ned I-57 til Fenton Music Store i Mt. Vernon, Illinois, hvor Red Fenton solgte ham en rød Rickenbacker gitar, modell 420. George ville at den skulle være svart for å matche Lennons gitar, så Fenton fikk den omlakkert.

«Jeg kunne ikke tro at han ønsket å gjøre det,» sier McCarty, fortsatt ergerlig. «Det var en vakker gitar.»

Og da George Harrison forlot byen, vendte han aldri tilbake. I februar neste år, da Beatles ble The Beatles i USA, reiste Louise til New York for å se gruppen på The Ed Sullivan Show. Hun møtte resten av bandet for første gang - «Jeg bare følte jeg hadde fått tre brødre til» - og fant seg selv som sykepleier for en syk George.

«Han hadde invitert meg til å komme opp og tilbringe tid sammen med ham, og da det viste seg at han hadde en sår hals og feber når jeg kom dit,» minnes hun. Under bandets historiske prestasjoner, da 73 millioner amerikanere fulgte med på TV og 700 heldige publikummere gikk berserk, var det en person som ikke måpte eller skrek, en person som hadde andre bekymringer.

«Jeg tilbrakte mesteparten av min tid på å sitte der og prøvde å stråle min energi inn i min bror for å sørge for at han kunne holde seg oppreist opp gjennom showet», forklarer Harrison. «Det var hele min bevissthet, å prøve å koble hans energi med min. Han hadde fortsatt feber.»

Men hun må da ha følt noe ekstraordinært ved denne livsforvandlende øyeblikk, denne definerende natt i sosial historie, der hun bevitnet sin lillebror stige fra gatene i Liverpool til de strålende høyder på Sullivanscenen?

«Jeg er britisk,» svarer Harrison. «Vi blir ikke begeistret. We just stay calm and carry on.»

Siden den kvelden for 51 år siden på Ed Sullivan Theater har Louise Harrison virkelig «carried on». Det har ikke alltid vært lett, som hun går inn i detalj på i sin nye bok. Nyskilt flyttet hun til Florida i 1970 for å forfølge sin interesse for miljøspørsmål, og starter en nonprofit og ulike relaterte prosjekter som fordampet på grunn av finansieringsproblemer. Hun giftet seg og skilte seg igjen. På begynnelsen av 90-tallet ble hun boende noen få miles fra Benton i landlige Franklin County – hun overlevde i stor grad på et månedlig $ 2000 stipend fra sin bror som han innvilget henne i 1980 - da planene ble annonsert om å rive hennes tidligere hjem på McCann Street, stedet hvor en Beatle en gang hvilte hodet, for å lage en parkeringsplass. Lokale venner av Harrison lyktes med å bevare stedet for det da nesten ukjente Beatle besøket, og til slutt lanserte man Hard Days Nite Bed & Breakfast i huset. «Jeg ble hentet inn for å prøve å få omgjort huset til en Bed & Breakfast», sier Harrison varsomt.

«People magazine lagde en artikkel og skrev at det var Louise Harrisons Bed & Breakfast, men det var aldri min B & B. Det siste jeg ønsker å gjøre er å skifte folks sengetøy.»

Nyheten om prosjektet nådde George, som angivelig ikke var fornøyd med det, og dette skapte en dårlig stemning mellom søsknene som varte til en forsoning på dødsleiet.

Harrison sier hun ikke var klar over problemet, og sier at hun hadde problemer med å nå sin bror.

«Tidligere pleide han å ringe meg når han endret telefonnummer, men i løpet av hans andre ekteskap sluttet han å ringer for å gi meg sitt nye nummer. Jeg husker egentlig ikke ... alt jeg kan si egentlig er jeg aldri prøvde å utnytte The Beatles.»

Og de $ 2000 per måned? Det ble stoppet ett år etter at hennes bror døde av kreft i 2001.

«Etter at jeg hadde vært gift to ganger og begge ektemennene hadde problemer med alkohol, sa broren min til meg: ‘Du må ikke gå og gifte seg igjen. Det er ingen grunn til, gitt mine omstendigheter, at min søster skal ha noen form for motgang.’ Han gikk med på å gi meg en pensjon på $ 2000 i måneden. Etter at han døde, ble den kansellert», sier Harrison.

Om hvorfor, det er et mysterium.

«Louise var gode venner med Georges første kone, og da han giftet seg med sin andre kone ... hun og Louise hatet i utgangspunktet hverandre,» mener Marty “Beatle George” Scott. «Det er omtrent alt jeg vet. Jeg tror det er en kvinne ting.»

«Jeg har nok evner som gjør at jeg kan tjene til livets opphold,» sier Harrison, som ble utelatt i sin mangemillionær brors testamente, «så ikke bekymre deg for det. Tydeligvis trengte noen $ 2000 i måneden mer enn jeg gjorde. Det er bare penger. Slik jeg ser det er jeg rik, fordi jeg har veldig gode venner.»

I disse dager stammer Harrisons evne til å tjene penger fra jobben med å administrere «Liverpool Legends», tributebandet som brakte henne til Branson. Samarbeidet begynte etter et Fab Four-relatert møte med Scott.

«Jeg skulle opptre på et Beatles-arrangement med mitt gamle band i Chicago, og hun var en gjesteforeleser,» forklarer han.

«Jeg er en George fyr, og selvfølgelig ble jeg fra meg da jeg hørte at hun var der. Jeg bare: ‘Åh, mann. Georges søster. Jeg håper jeg ikke suger!’»

Paret fant tonen og bestemte seg for å sette sammen «noe helt spesielt,» fortsetter Scott. «Det er mange Beatlesband der ute, noen gode og noen ikke fullt så gode.»

I Beatles tributekretsene er «Liverpool Legends» et veldig godt band, og sikkert det eneste med velsignelse fra et medlem av Beatlesfamilien.

«Det første året vi startet bandet spilte vi over alt», sier Harrison.

«Da var det noen som ringte og spurte om vi ville gjøre noen få konserter i Branson, og deretter kom en eier av et spillested og spurte om vi ønsket å spille fra januar til desember eller noe, og det er mye enklere enn å være på turné.»

Harrison entrer scenen for å svare på spørsmål og forteller under videosegmentene hun viser.

«Økonomien har blitt verre, så i fjor måtte vi leie konsertlokalet selv.»

«Ærlig talt, hun er ikke egentlig en manager som sådan, hun har aldri egentlig vært en forretningsfører, men Louise hjalp meg fra dag én med stort sett alt. Hun er en medieperson. Hva hun har gjort siden tidlig på 60-tallet er avtaler med pressen. Hos oss har hun har vært veldig hands-on, hun hjalp oss til tider med å laste utstyr på lastebilen. Hun skaffer oss et TV-intervju, og hun syr knappene på jakkene våre.» Et tema i Louise Harrisons liv synes å være å hjelpe andre. For noen år siden innledet hun og bandet «Help Keep Music Alive», «et nonprofit program hvor vi drar til skoler og gir en gratis konsert, og får skolens band og kor til å spille og synge med oss,» forklarer Harrison. «Jeg promoterer showet og forhåpentligvis selger vi en sal full av billetter, og deretter gir dette en pen slump til musikkavdelingene.»

«Vi har prøvd å få mer midler, og det vokser,» sier Scott. «Vi har folk på vestkysten som var interessert i å hjelpe, så Louise er ute der og driver nettverksjobbing.»

Så dette er hvor George Harrison søster har kommet i sin reise som begynte med å følge en mann etter kull - alt mens manøvreringen gjennom livet har foregått med den merkelige, fantastiske og frustrerende bagasjen av å være George Harrisons søster.

«Hun har alltid vært i en helt unik posisjon,» sier Scott, som fortsatt er imponert av Harrisons vigør etter alle disse årene. «Hun henger ute med en haug av rockere. Hun burde sannsynligvis ha vært hjemme og strikket gensere eller noe, men hun vil heller gå på konserter.»

I desember flyttet Harrison til Sør California: «Det er så permanent som noe kan være når du er 83.»

Louises bok er gjennomillustrert med kopier av hennes korrespondanse med Brian Epstein, radiostasjoner, plateselskaper, konsertarrangører osv, samt masse bilder av George og The Beatles.

Den er innbundet og på 256 sider.

ISBN-10: 1938905520

ISBN-13: 978-1938905520

Amazon: $20.80 fra http://amzn. to/1BSfhWg