Kvinnehelsehus

Fullt hus på Kvinnehelsehus

Siden dørene åpnet i august har det vært fullt på Kvinnehuset i Bergen, og dette bekrefter et stort behov i samfunnet for denne typen lavterskeltilbud. Nå skal pilotprosjektet rulles ut. Foto: Iben Bergstrøm/Bergen sanitetsforening.

Det er mange årsaker til at det fortsatt er utfordringer innen helsevesenet for å sikre likeverdige helsetjenester for alle kvinner. Disse utfordringene har Sanitetskvinnene tatt fatt i, gjennom å etablere Kvinnehelsehus i Bergen.

Ulike livssituasjoner, ulike erfaringer med helsevesenet, helseinformasjonsforståelse, kulturforståelse og ikke minst språket, er noen faktorer som skaper utfordringer i hverdagen. Både for kvinnene, og deres familie, samt det norske helsevesenet.

Bergen sanitetsforening har sammen med Norske Kvinners Sanitetsforening startet et samarbeid som består av å opprette et Kvinnehelsehus. Dette er et lavterskeltilbud som er drevet av frivillige i Bergen og omegn. Hovedmålet er at alle kvinner skal ha lik tilgang på helsetjenester.

Aktuelle aktiviteter kan være å fremme kunnskap gjennom forskningsformidling, debatter, erfaringsutveksling, kurs og møtevirksomhet om dagsaktuell og tabubelagt tematikk.

Fullt hus

– Her har det vært fullt hus og høy aktivitet siden vi åpnet dørene den 20. august. I november hadde vi Kvinnehelsedager som gikk over tre kvelder og på fire språk, med undervisning om seksuell og reproduktiv helse. Siden vi har et eget behandlingsrom kunne de som ønsket det få satt inn spiral eller en Pstav. Det var også mulighet til å ta celleprøver, opplyser leder av Bergen sanitetsforening, Helèn Botnevik.

Hun legger til at de har mange gode samarbeidspartnere som jobber innen de samme arbeidsområdene som N.K.S. eksempelvis Amathea. Bergen kommune er også samarbeidspartner.

Satsingsområder i år og neste år er: Kvinnehelse og inkludering, psykisk helse og livsmestring for unge, og psykisk helse og livsmestring for eldre.

Sårbare grupper

Kvinner med minoritetsbakgrunn oppsøker i mindre grad helsetjenester og har mindre kunnskap om sine helserettigheter enn etniske nordmenn. Kvinner i en sårbar situasjon opplever ikke alltid tilgang til viktige arenaer, og har ofte en sosialøkonomisk side.

Et fokus knyttet til Kvinnehelsehus er seksuell og reproduktiv helse, samt etnisk norske som er i en sårbar livssituasjon, eller en ny livssituasjon. – Å etablere Kvinnehelsehus er et pilotprosjekt som også skal rulles ut i Trondheim og Kristiansand.

Første delen av prosjektet består også her av en behovsanalyse. Hvilke tjenester bør et lavterskeltilbud i et kvinnehelsehus inneholde? Hvordan skal vi styrke eksisterende helsetilbud. Behovsanalysen danner grunnlaget for hva et kvinnhelsehus skal inneholde basert på lokale behov, opplyser prosjektleder Cathrine Linn Kristiansen, avdelingen for Ideell virksomhet, forskning og utvikling, Norske Kvinners Sanitetsforening.

I Kvinnehelsehusprosjektet i Kristiansand har man startet med dybdeintervju av målgruppen til et potensielt kvinnehelsehus. – Vi håper å snakke med flere kvinner fra forskjellige bakgrunner for å skrive en representativ rapport for alle kvinner i Agder. Videre blir det arrangert workshops og fokusgrupper med kvinnehelse som gjennomgående tema. Nå fortsetter vi å analysere tilbakemeldinger og svar fra spørreundersøkelser som er delt på Facebook, med forskjellige kvinnegrupper i Kristiansand samt helsepersonell og frivillige/ideelle organisasjoner, opplyser Kaia Helgemo Lindtner, prosjektleder Kvinnehelsehus Kristiansand.

– I Trondheim har arbeidet startet med å kartlegge hvilke tilbud som finnes per i dag i det offentlige og hos ideelle organisasjoner til kvinner i målgruppen. Det planlegges fokusgruppeintervju av kvinner i de ulike målgruppene og en workshop med helsepersonell, representanter fra mulige samarbeidspartnere og representanter fra målgruppene. Resultatene skal sammenfattes i en rapport. Parallelt har den lokale prosjektgruppen så vidt startet en sondering av hvor et potensielt Kvinnehelsehus kan lokaliseres, opplyser prosjektleder Signe Stafe.

Livskvalitet

Et kvinnehelsehus i regi av Sanitetskvinnene skal være en overbygning som tilbyr aktiviteter som styrker kvinners helse, livskvalitet og nettverk. Kvinnehelsehusene skal også fungere som en åpen møteplass i trygge former i lokalsamfunnene og ha et regionalt nedslagsfelt.

Det skal være en gratis møteplass for kvinner i alle aldre for å forebygge ensomhet og sikre inkludering.

Vi holder nå på med å analysere tilbakemeldingene vi har fått knyttet opp til etablering av et Kvinnehelsehus i Kristiansand, sier Kaia Helgemo Lindtner, prosjektleder Kvinnehelsehus Kristiansand.

Prosjektleder Signe Stafe opplyser at i Trondheim er sonderingen igang for lokaliseringen av et potensielt Kvinnehelsehus.

Abid Raja

Landsbyen som oppdro meg!

Sanitetskvinnenes arbeid for kvinnehelse er viktig fordi det bidrar til at forskerne dras ut fra sitt glassbur og «oppdras» til å tenke nye problemstillinger. N.K.S. er en organisasjon som inspirerer, og løfter temaer innen kvinners helse der det er et stort behov for forskningsbasert kunnskap.

ABID RAJA (46) AKTUELL: TIDLIGERE KULTUR - OG LIKESTILLINGSMINISTER (V) OG FORFATTER

På min 30årsdag fikk jeg et brev signert Grete Bakken, som inntil da var helt ukjent for meg. Hun gratulerte meg med dagen og skrev at hun pleide å passe på meg da jeg var nyfødt. Nysgjerrig dro jeg hjem til henne på besøk. Der ble jeg overrasket av å se babybilder av meg i vinduskarmen på kjøkkenet. Hvem var denne Grete, og hva er det jeg ikke hadde fått med meg?

I forbindelse med min nye bok, Min Skyld, innhentet jeg pasientjournalen min. Og det var da jeg forstod hvorfor Grete har Det var Grete som tok seg av meg de første fire månedene av livet. Ikke bare på sykehuset. Hun følte at en baby ikke bare kunne være der. Etter at hun gikk av vakt, pleide hun å pakke meg i en trillevogn lånt av avdelingslederen på Ullevål sykehus, for så å trille meg ut i vintermørket, til sin lille hybel. Hun hadde ingen seng til meg, så hun åpnet den nederste skuffen i kommoden, hvor hun la et mykt teppe. Der lå jeg og sov, ved siden av henne. Grete strikket tøy til meg, responderte på mine første barnelyder, holdt øyekontakt med meg da jeg

album hjemme med barnebilder av meg. Jeg ble født med en sjelden misdannelse, kalt analatresi. Jeg hadde ikke endetarm, og hadde flere andre utfordringer. Allerede min første levedag ble jeg operert for første gang, og før jeg var fylt ett år hadde jeg vært i narkose over ti ganger. Jeg visste mye om sykdommen, men var ikke klar over at mine foreldre forlot meg på sykehuset som nyfødt. I pasientjournalen står det at jeg som baby var helt alene på sykehuset, at ingen besøkte meg, og da jeg var klar til å bli utskrevet var det ingen som kom for å hente meg.

Ingenting av dette hadde vært mulig om det ikke var for mennesker som Grete som så meg og tok vare på meg, da jeg trengte det mest.

Landsbyen som oppdro meg!

søkte etter omsorg. Vi lo sammen og dro ofte på besøk til hennes familie. Så dro vi tilbake på sykehuset når arbeidsøkta startet.

Etter flere måneder dukket foreldrene mine opp på sykehuset, og tok meg hjem. Og jeg lærte aldri om disse fire første månedene av livet, eller om Grete, før jeg ble voksen.

I boken skriver jeg om volden som fulgte hjemme hos meg. At min far påførte meg skyld og skamfølelse grunnet min sykdom. Jeg havnet i barnevernet, og falt ut av videregående da jeg ikke klarte å fullføre det første året. Til tross for mange utfordringer i livet har det gått bra med meg til slutt, og jeg har også fått være Norges kultur og likestillingsminister.

Ingenting av dette hadde vært mulig om det ikke var for mennesker som Grete som så meg, og tok vare på meg da jeg trengte det mest. En hel landsby har vært med på å oppdra meg. Bibliotekaren som ga meg leseglede, barnevernsansatte som satte meg på rett spor, lærere som ga meg kunnskap og jentene i klassen min på Foss videregående som korrigerte mine utdaterte holdninger. Heldigvis fantes alle disse som har gjort mitt liv mulig.

Det finnes fortsatt barn som meg. Og vi kan alle bidra til å være den landsbyen.

Foto: Venstre

Fellessamling i juni – kommer du?

Det er bare å glede seg. Neste år når vi skriver lørdag 11. og søndag 12. juni så kan du møte rundt 500 andre Sanitetskvinner på Gardermoen.

Alt du trenger å gjøre er å melde deg på når invitasjonen sendes ut. I mellomtiden sett et stort kryss i kalenderen. Hvis du vil være der det skjer så er Thon Hotel Oslo Airport stedet den helgen.

Når mennesker møtes så skjer det gode ting. På Fellessamlingen samles over 500 Sanitetskvinner til styre, og aktivitetsopplæring. Tenk for en energi og stemning. Over 500 frivillige som hver på sin måte bruker livet sitt til å gjøre noe for andre.

Noen er eller vil bli Lesevenn, andre er opptatt av Omsorgsberedskap, kanskje vil du gå Kløverturer, lære ungdom om sunn mat til en billig penge med Dig In, eller gå på kurs for å lære å styrke unge jenters selvfølelse med Sisterhood. Eller være den som bidrar til at en voldsutsatt kvinne klarer å etablere et nytt liv uten vold.

Mulighetene er mange, og det trenger heller ikke alltid å ta så mye av tiden din.

Hit kommer også Sanitetskvinner som har tatt på seg verv i lokalforeningene for å delta på kurs i leder og styreopplæring. Kursets formål er å gi deg som har verv den kompetansen du trenger for å være trygg i rollen din, og hvordan du kan bidra til å inspirere og begeistre medlemmer og frivillige.

På programmet står inspirerende fagforedrag, erfaringsutveksling, tips om rekruttering, bruk av sosiale medier, verving og ikke minst hvordan skrive søknader og informasjon om søknadsprosesser.

Så skal vi ha det hyggelig med god mat, sosiale fellesaktiviteter og det går rykter om en overraskelse …

Skal lede 41 000 Sanitetskvinner

MARIT BJØRNSTAD FØDT: 16. AUGUST 1956 SIVILSTATUS: SKILT AKTUELL: NY ORGANISASJONSLEDER

41 000 Sanitetskvinner

Egenskapene som et brennende engasjement og at hun er uredd, kommer godt med når Marit Bjørnstad (65) skal lede landets største kvinneorganisasjon de kommende tre årene.

TEKST: BEATE FRAMDAL FOTO: PER-ÅGE ERIKSEN

– Siden jeg ble valgt som ny organisasjonsleder i Norske Kvinners Sanitetsforening på landsmøte siste helgen i september, har vervet startet med en bratt læringskurve, sier Bjørnstad, og hun er forberedt på at den ikke er over. – Sanitetskvinnene har et profesjonelt sekretariat som bidrar til at det skal være lettere å være både ny organisasjonsleder og frivillig, understreker Marit Bjørnstad.

Men hvem er hun egentlig? I oppveksten var det ingen ting som tilsa at hun verken skulle melde seg inn i Saniteten eller blir aktiv Sanitetskvinne. – Jeg er født og oppvokst i Svelvik, som den gangen var en del av Vestfold. Verken min mor, bestemor eller tante var medlemmer, og årsaken var at det var ingen sanitetsforening i Svelvik. Men hele slekten har alltid vært interessert i frivillig arbeid og vært sosialt aktive, sier hun.

Lavinntektsfamilier

Da barneskoene var slitt ut, gikk turen til Drammen Latinskole, nærmere bestemt engelsklinjen. Etter endte studier ble det læreryrket. Og ferden gikk videre. Etter hvert kom det også to barn til verden. En gutt og en jente, som nå begge er godt voksne og etablerte på henholdsvis Sotra og Vågsbygd i Kristiansand. Til sammen kan hun telle seks barnebarn. Av og til kan man spørre seg selv om livet går rett frem, eller i sirkel. På et tidspunkt gikk veien nemlig tilbake til Drammen. – Jeg jobbet da som rektor på Voksenopplæringen i Drammen kommune, og så gikk jeg over i en rådgiverstilling og fikk ansvar for å jobbe med flyktninger. I denne gruppen finner man en stor andel lavinntektsfamilier, opplyser hun.

Nedvurdert og oversett

For et menneske som er vokst opp med å handle, ikke bare se, kunne hun ikke bare være passiv da hun var vitne til hvilke utfordringer disse familiene hadde. – Jeg så mennesker med dårlig selvtillit, de hadde verken nettverk eller jobb. Også har de to år på seg til å lære språket, og det er omtrent umulig. De blir oversett, eller møtt med litt nedlatende holdninger. De blir nedvurdert. Jeg har vært vitne til situasjoner som har gjort at jeg har fått glimt av en virkelighet jeg tidligere ikke hadde sett, fremholder Bjørnstad.

Hun understreker at bildet er komplekst når det komme til å jobbe med flyktninger og minoriteter. – Vi forventer at de skal være blide, og at de skal knekke koden for hvordan vi fungerer, og hvordan det norske samfunnet fungerer. Jeg tenker at det handler like mye om at også vi må knekke koden om hvordan mennesker fra andre kulturer gjør ting, og hvorfor de gjør som de gjør. Vi må ha kunnskapen for å få forståelse av andres tradisjoner, for eksempel innen barneoppdragelse, sier hun.

Ble Sanitetskvinne

Bjørnstad er krystallklar når det gjelder en sak, og det er at det offentlige kan ikke gjøre alt, og spesielt når det kommer til kvinners liv. Når en allerede i oppveksten har lært at man skal bidra for å gjøre en forskjell, var ikke veien så lang, da rådgiveren i Drammen kommune ble Sanitetskvinne. – Jeg husker mitt første møte med Drammen sanitetsforening. Det var satt av 100 000 kroner til et prosjekt som var rettet mot utsatte barn, og i denne forbindelse møtte jeg helsesøsteren som skulle jobbe i prosjektet. Nå er vi rundt 1213 år tilbake i tid, forteller hun.

Det tok ikke så lang tid fra hun gikk fra medlem til hun ble valgt inn i fylkesstyre, N.K.S. Buskerud, som det het den gangen. – Her lærte jeg mye, og hadde noen gode læremestere i fylkesstyret, i det som den gang het N.K.S. Buskerud, minnes Bjørnstad.

Fellesskap og trygghet

Alle mennesker har behov for å bli sett, og behov for felles møteplasser, der man føler seg trygg og ivaretatt. Nøkkelen til et nytt land er språket. Uten språket får man ikke brukt sine ressurser. – Barna starter jo på skolen og lærer språket og kodene, men det er ikke riktig at datter er tolk for mor, eller far i møte med leger eller det offentlige, sier Marit Bjørnstad.

Språkvenn

Noen måtte sørge for at noen løftet kvinnene så de kan leve fullverdige liv, og det var bakteppet for at Drammen sanitetsforening fikk aktiviteten Språkvenn.

Da det ble vedtatt at foreningene kunne gi bort et gavemedlemskap benyttet Bjørnstad denne muligheten for å få kvinner som deltok på Språkvenn til å kunne bli aktive frivillige – ta steget fra å ta imot til å selv være en ressursperson for andre. Det endte jo med at flere tok steget over i en annen rolle. Takket være Språkvenn er det ei som meldte seg som kandidat til styreverv i foreningen. – Det som har vært viktig er at de har fått være med på arrangementer i regi av foreningen, og har fått delta på integreringsseminarer som sekretariatet har holdt. Dette har vært fine arenaer for felleskap og læring, forteller hun.

Motherhood

Arbeidet med å inkludere kvinner stoppet ikke med Språkvenn. For å styrke innvandrende kvinner i å være mor i en ny kultur, har Sanitetskvinnene hatt pilotprosjektet «Motherhood mor i nytt land». Pilotprosjektet ble avsluttet i mars 2020, og er ferdigstilt med støtte fra Stiftelsen Dam, og prosjektet rulles nå ut med kursing av frivillige og skal gå

Bra damer fra Drammen, (fv): Abir Mohammed Saed og Asmaa Krenbeh har begge gått på kurs for å starte Motherhoodgruppe i Drammen sanitetsforening. Her sammen med Marit Bjørnstad, fra da hun var leder av foreningens Språkvenngruppe.

ut 2023. Fortsatt med finansiering fra Stiftelsen Dam. – Når det kommer en mamma bort til deg og sier at nå snakker hun annerledes med barna sine, så viser det at vi er på rett vei, sier hun.

Egmont Fonden utjevner ulikhet

– Å kunne se at et barn som stråler der det sykler avgårde sammen med vennene sine, eller en som kan ta på seg samme fotballdrakten som kameraten, gir en god følelse. Takket være samarbeidet med Egmont Fonden kan Sanitetskvinnene bidra med ressurser som gjør at det er barn som ikke ekskluderes fra felles arenaer, der det er en selvfølge at andre barn deltar. Med midler fra Egmond Fonden kan vi sørge for at barn og unge har utstyr eller penger til kontingenter. Barnas behov er meldt inn av fagfolk slik at de er kvalitetssikret, forsikrer Marit, som pr nå ikke vet hvor mange Ipader hun har kjøpt. – Jeg er blitt godt kjent i en del butikker i Drammen, ler hun.

Etiopia

En time fra Addis Ababa ligger foreningen som N.K.S. Buskerud er fadder for, Chancho. – Jeg har vært heldig og har fått vært på to fadderturer, og har lagt igjen en liten bit av hjertet mitt i Etiopia. Kvinnene i Chancho har hjemmebesøk for syke og sengeliggende, og driver en kafe på det lokale sykehuset. I tillegg koster de og rydder i gatene en gang i måneden. De delte også ut melk, blant annet til en kvinne som hadde Aids. Siden det å være HIVsmittet og Aidssyk er knyttet til mye stigma var barna uvitende om hvorfor moren deres var syk, forteller Bjørnstad.

Beredskap

Hun ble Sanitetskvinne for å bidra til inkludering av innvandrerkvinner, og hun oppdaget raskt at organisasjonen har en stor portefølje av viktige arbeidsområder, der det gjøres en imponerende innsats. Ikke minst har N.K.S. virkelig blitt satt på Norgeskartet for sitt imponerende bidrag under pandemien. Omsorgsberedskapsgruppene rundt om i landet har lagt ned over 150 000 timer med frivillig arbeid, og da september kom var det delt ut over 14 000 poser med varer fra Orkla til sårbare grupper.

Helse er likestilling

– Vi gjør mye, og vi kan gjøre mer. Likestilling handler også om kvinners helse. Likestilte helsetjenester bør være en selvfølge. Kvinner skal være trygge på at de får riktig diagnose og behandling. Også når det gjelder sykdommer som foreløpig ikke har noen diagnose. Jeg hadde store forventinger til Hurdalsplattformen når det gjelder den nye regjeringens satsning på kvinnehelse. Vi skal følge godt med, og jobbe for at kunnskapshull skal tettes, og at kvinnehelse løftes på dagsorden, lover Bjørnstad.

Hun legger til at etter 125 år er N.K.S. fortsatt en aktør som er både modig og nytenkende, og at dette gjør at man står godt rustet til å møte morgendagens utfordringer.

– Er du uredd? – Ja, jeg er rasjonell og har et engasjement som gjør at jeg føler meg trygg. Og så er jeg ikke så redd for å feile, understreker hun.

– Hva er dine beste egenskaper? – Noen av mine beste egenskap er nok at jeg har et godt humør, og så er jeg veldig glad i mennesker og nysgjerrig, sier den den nye lederen av landets største kvinneorganisasjon.

– Jeg har sittet i utallige sofaer og sett fortvilelsen, maktesløsheten hos foreldre, og møtt de matte blikkene til barn som har resignert, sier Marit Bjørnstad, på spørsmål om hva som motiverer til å gjøre en forskjell.