Cidade das Artes by Silje Sandvin

CIDADE DAS ARTES

AAR4460: Arkitekturens Teori og Historie C Faglærer: Gro Lauvland

Oppgave: “Hvilke forutsetninger bør et bygg ha for å gi noe tilbake til de lokale brukerne?”

Skrevet av: Tord Bukve Jan Fredrik Holmestrand Fredrik Asplin Silje Sandvin

Innhold DEL 1 - Introduksjon Forord Valg av oppgave

4 6

DEL 2 - Situasjon Barra da Tijuca 8 Portzamparc og brasiliansk arkitektur 10 DEL 3 - Bygget Design Byggeprosess Organisering Arkitektoniske uttrykk Adkomst Uterom Innerom Arkitekturkritikk

12 14 16 19 30 32 40 56

DEL 4 - Diskusjon Ă&#x2DC;konomi Program Tilgjengelighet Stedskvaliteter Konklusjon

58 59 62 64 65

Etterord 66 Kilder 68

DEL 1 - Introduksjon Forord I denne oppgaven har vi tatt for oss Cidade das Artes (City of Art) som ligger i Barra da Tijuca, en region i Rio de Janerio. Bygget huser det brasilianske symfoniorkesteret, men har flere andre funksjoner knyttet til musikk og kunst. Vi reiste rundt i Sør Amerika, blant annet Sao Paulo, og dette ga oss innsikt i ulik arkitektur og kultur. Besøket til SESC Pompeia i Sao Paulo startet en diskusjon i gruppen om hvilke funksjoner et offentlig bygg bør oppfylle for å gi noe tilbake til lokalbefolkningen. Dette reflekteres over i oppgaven, og noe av det som gjorde mest inntrykk i var hvor ulikt inn-

byggerne benyttet de to offentlige byggene. Cidade das Artes er et enormt kompleks med store muligheter for å bli et viktig offentlig knutepunkt i regionen. Ord blir fattige når en skal forklare omfanget og størrelsen til bygget, men vi vil prøve å beskrive de delene av bygget som gjorde mest inntrykk på oss de gangene vi besøkte det. Ved å sammenligne bygget med det vi opplevde ellers på turen og de referansene vi har fra før av, kommer en diskusjon om arkitektonisk kvalitet opp mot økonomi og bruk.

Til høyre: Byene vi besøkte

Cuzco La Paz

Sao Paulo

Rio de Janeiro

Til høyre: Rampe opp til bygget på nordsiden. Foto: Fredrik Asplin Under: Bygget fra østsiden. Foto: Fredrik Aspln

Valg av oppgave I starten på diskusjonen om ATH-C lå et ønske om å oppleve en ukjent virkelighet og nye arkitektoniske impulser. I søken etter et område med interessante sosiale og kulturelle aspekter, falt valget på Rio de Janeiro i Brasil. I byen finnes alt fra favelaer til turisme og store økonomiske aktører. Videre har man særegen natur og bygde miljø. Mye av utviklingen er drevet av store internasjonale arrangement, som fotball VM i 2014

og de olympiske leker i 2016. Ut fra dette ønsket vi først og fremst å undersøke et representativt prosjekt for den brasilianske kulturen. Når man tenker på arkitektur i Rio de Janeiro går kanskje tankene først og fremst til Oscar Niemeyers signalbygg. Våre ønsker handlet mer om å forstå sosiale aspekter i området. Derfor søkte vi et bygg som på større vis involverer lokalbefolkningen enn det for eksempel

Niemeyer´s MAC Niterói gjør. I prosessen fant vi interesse for et nyere område i Rio de Janeiro, som heter Barra da Tijuca. De sosiale lagene i regionen er påfallende annerledes enn i sentrum av Rio de Janeiro. Vi ble nyskjerrige på den ulike situasjonen vi kunne oppleve her i forhold til i sentrum.

lige samlingspunkt, skal dette prosjektet være nettopp det. Som et identitetsskapende signalbygg ble det interessant å se om forutsetningene var tilstede for å representere brasiliansk arkitektur og kultur, og engasjere ulike sosiale lag. Vi valgte å se bygget i lys av en problemstilling basert på disse tankene.

Midt i Barra da Tijuca, i veikrysset mellom de største gjennomfartsårene, fant vi Cidade das Artes. I et område uten tyde-

“Hvilke forutsetninger bør et bygg ha for å gi noe tilbake til de lokale brukerne?”

DEL 2 - Rammebetingelser Barra da Tijuca Barra da Tijuca er et kulturelt, økonomisk og administrativt sentrum av byen og antas å være det sikreste av Rio de Janeiros overklasse-nabolag. Grunnen til dette er fraværet av favelaer og rikelig med privat og offentlig sikkerhet. Regionen ligger vest for sentrum i en fin setting med en 18 km lang strandlinje, innsjøer, elver og fjell mot nord. Den voldsomme utbyggingen i området startet for rundt 40 år siden, og det har vært en ekstrem økning i antall innbyggere og bebygd flate. De modernistiske idealene er tydelige, og boulevarden som deler området i to ble bygd allerede i 1969. Høyhusene står i klynger, og hele området er delt opp i soner. Reguleringsplanen for området ble utarbeidet av Lucio Costa på 60- og 70-tallet. Den består av villaer, med en obligatorisk hageflekk, kjøpesentere,

Avenida das Américas

leilighetskomplekser og høyblokker. Planen skulle forberede området på fremtidens utvikling, og visjonen var at Barra da Tijuca skulle bli et nytt globalt senter for finans. Bebyggelsen i området preges av den ekstreme forvandlingen og tempoet området har utviklet seg i. Som bildet av veinettet viser, er det et mangfold av ulike design, og påvirkningen av eiendomsutviklere er tydelig, profittmaksimering er i høysetet. Det var flere faktorer som førte til denne utviklingen. For det første var det vakker og uberørt natur i området. For det andre var store deler av området eid av bare fire grunneiere, noe som forenklet utviklingsprosessen. På 70-tallet ga styresmaktene fordeler til eiendomsutviklere for å bygge høye boligblokker, for det øvre sjiktet av middelklassen, gjennom Finan-

cial System Housing. Til slutt muliggjorde investeringen i infrastruktur god tilgang til området fra de andre delene av Rio de Janeiro. I tillegg må utviklingen sees i sammenheng med antallet favelaer i Rio sentrum, som gjorde at behovet og kjøpeviljen for sikre områder og leiligheter var til stede. Områdene med boligfelt er preget av høye murer med piggtråd og egne vaktposter ved portene. De opptrer som lukkede lokalsamfunn med egne tilbud innenfor murene. Dette bekrefter antagelsen at det ikke er fattigfolk som bor der. Hele 30% av skatteinntektene til kommunen kommer fra Barra da Tijuca, selv om området bare representerer 4,7% av befolkningen og 13% av landarealet.

Barra da Tijuca har opplevd den største veksten av alle regionene i Rio de Janeiro, fra 2500 innbyggere i 1960 til over 300 000 i dag. Hele 85% av tomtene er bebygd med boliger, hvor 68,5% av disse er leiligheter. I nyere tid har området opplevd en økning av innbyggere i favelaene, men disse virker å opptre som et belte i ytterkant av regionsgrensen. De siste årene har det vært flere studier som viser at vannkvaliteten i området har forverret seg med utbyggingen. Det spekuleres i at slurvete utbygging og dårlig sanitæravhandling er en konsekvens av den ekstreme utbyggingen. Til venstre: Barra de Tijuca

M = 1:25 000

Under: Situasjon. Foto: ukjent

Portzamparc og brasiliansk arkitektur Gjennom det tyvende århundre har det vært flere likhetstrekk og meningsutvekslinger mellom det brasilianske og franske folk innen arkitekturen. Dette gjør at man kan trekke paralleller mellom uttrykk og funksjoner presentert i flere prosjekter. Fra 90-tallet ble i hovedsak europeisk mellomkrigsarkitektur og brasiliansk femtitallsarkitektur trukket frem som idealer, hvor man så på sistnevnte som et uferdig prosjekt. Eksempler på slik arkitektur av Niemeyer finnes øst for Rio de Janeiro, i byen Niteroí. Tankene i tiden kommer som et slags motsvar på

80-tallets postmodernisme. Gjennom dette ble også Brasília akseptert som et interessant prosjekt, ikke som feilen den tidligere generasjonen hadde erklært det til. I dette ligger kanskje også en respekt for områdeplanen for Barra da Tijuca, av franskfødte Lucio Costa, som sammen med Oscar Niemeyer utviklet Brasília på 50-tallet. Man finner tydelige likhetstrekk i organiseringen av Barra da Tijuca og Brasília. Det store trafikkrysset som inneholder byggets tomt ble også tegnet av Costa.

På kontoret til Portzamparc har brasilianske arkitekter og prosjekt vært nevnt stadig, og arkitekten selv har ofte reist på ferie til Brasil sammen med sin brasilianskfødte kone Elizabeth. Portzamparc har alltid vært over gjennomsnittet opptatt av arkitekturen i Brasil, og kanskje særlig Oscar Niemeyers arbeider, som Portzamparc selv har uttalt som grunnen til sitt eget yrkesvalg. Dette har vært med på å sette spor i flere av Christian de Portzamparc´s prosjekter. Det mest påfallende er kanskje bruken av rampen som arkitektonisk element. Man har uklima-

tiserte og åpne rom, med omsluttende buede former, gjerne i betong. Naturlig ventilering skapes av åpninger mellom bakkeplan og hovedplan, som man også finner i Teatro Popular i Niteroí. Det første prosjektet til Portzamparc en finner disse likhetstrekkene i, er Cité de la Musique i Paris, fra 1990.

Til venstre: Teatro Popular. Foto Fredrik Asplin Under: Cité de la Musique. Foto: Nicolas Borel

DEL 3 - Bygget Design Christian de Portzamparc ble i 1998 invitert av styresmaktene til å prosjektere et stort offentlig signalbygg i Barra da Tijuca. Den aktuelle tomten var i midten av det største og viktigste veikrysset i bydelen. Hans første ideer gikk ut på å lage en offentlig hage for lokalbefolkningen, med bygget som senter. Først ønsket kommunen et konserthus, men prosjektet ble senere utviklet til å romme flere kulturelle program, alt fra kino og dans til symfoniorkester og teater. Arkitektens første opplevelse av tomten var preget av støy, med lite utsikt til havet og fjellene. Han valgte derfor å heve hovedplanet ti meter, dette ga tilbake opplevelsen av Rio de Janeiros karakteristiske omgivelser. For å begrense støyen fra veiene og den nærliggende flyplassen, valgte han å utforme bygget i betong. Det ble tidlig bestemt å lage de

store flatene, som utgjør hovedplanet og taket, i etterspent betong. Dette er noe brasilianere er spesielt gode på. Portzamparc har gjennom en lang karriere utviklet mange prosjekter med designteknikken “open block”. Her er tanken at man skal unngå monotone fasader ved å introdusere ulike elementer og rom uten å lukke disse inne i en omsluttende masse. Teknikken er tydelig på Cidade das Artes, med fem hovedvolumer plassert mellom det hevede gulvet og takflaten. Disse volumene nærmest danser mellom de to flatene som definerer “the open block”. Til høyre: Snittskisser av bygget. Skisse: Christian de Portzampar Under: planskisse av bygget, åpenhet, lukkethet. Skisse: Christian de Portzamparc

â&#x20AC;&#x153;It took me time to come up with this dance of flaring individual screens rising from the ground.â&#x20AC;? - Christian de Portzamparc

Til høyre: Bygget under oppføring. Foto: Atelier Christian de Portzamparc Under: Bygget under oppføring. Foto: Atelier Christian de Portzamparc

Byggeprosess Prosjektet ble påbegynt i 2003 og offisielt åpnet i 2013, selv om det enda ikke er ferdigstilt. Det som gjenstår er noe av interiøret i byggets nordvestre hjørne. Her skal det etter hvert bygges flere kinosaler og en restaurant plassert med utsikt mot fjellene i nord. Det var i alt omtrent 60 ingeniører og arkitekter med i planleggingen, og over 3000 lokale arbeidere med på å bygge Cidade das Artes. Prosjektet er i hovedsak utført i armert betong. I de to store flatene er det brukt etterspent betong som gir mulighet for lange spenn og stor utkraging. Videre er de bølgende volumene plasstøpt ved store oppbygninger av gradvis forska-

ling. Det er altså støpt i mindre etapper, som er gunstig når man har krummede flater. Foruten om bæringen fra betongskivene, finner man også et flertall betongsøyler som er med på å bære hovedplanet og taket. Disse er også støpt gradvis for at vinkler og former skal være håndterlig. Noen steder er slike søyler satt oppå store bjelker for å åpne opp rommene under, hvor søylen ellers hadde truffet. Ved å se på overflaten på skivene og søylene kan de gi inntrykk av å være elementer fordi det er så like, men det er altså forskalingen og støpeetappene som har vært nærmest identiske. Hullene etter forskalingen avslører byggeprosessen.

“I believe that the design of Rio´s Cidade da Música wants to be didactical - it exemplifies a way of reprocessing a certain modern tradition. The extended, laborious and exuberant use of concrete (expressing what Portzamparc sees as a true Brazilian “culture” of reinforced concrete); the exaltation of the “Brazilian” pilotis; the valuation of a certain culture of the shadows and, generally, of climate as determinant factor of form; the adequacy to Lucio Costa´s Master Plan of Barra da Tijuca..” - Otavio Leonídio

Organisering Det var kulturmyndighetene og bystyret i Rio de Janeiro, med Cesar Maia i spissen, som mente at Barra de Tijuca trengte et kulturelt signalbygg. Bygget skulle gi befolkningen et samlingssted, og bedre byens image opp mot de kommende idrettsarrangementene i 2014 og 2016. Byggets viktigste program er å være hovedkvarteret til Brasils symfoniorkester. Det skal også kunne huse opera, teater, kino og andre forestillinger. Hovedplanet er organisert etter tre linjer, sammen med volumene dannes fire soner. Linjene møtes i åpningen ned mot bakkeplanet og danner et naturlig senter i bygget. Volumet med kinosalene ligger i det nordvestre hjørnet. Kammermusikksalen og kontoret for Brasils Symfoniorkester er plassert mot nordvest. Administrasjonen,

billettkontoret og øvingslokalene ligger mot sør, og hovedscenen er plassert i det største volumet i øst. Det er fire trapper, en rulletrapp og en heis som går fra bakkeplanet opp til hovedplanet. Med unntak av en trapp, fører disse deg til midten av bygget og forsterker dette som et senter. Det er også tre ramper som også går fra bakken og opp til hovedplanet. Den vestre og den nordre rampen er beregnet for vanlig bruk, mens den østre er beregnet for servicefunksjoner. Medvirkende:

Arkitekt: Christian de Portzamparc Rådgivere: - Xu Acoustique, Acùstica & Sônica (Akustikk) - Changement à Vue, Solé e Associados ( Scenografi) - LD-Studio, Monica Lobo (Lys) - CAP, Fernando Chancel (Park/uteområde)

1. Etasje

2. Etasje

1:Publikumsrampe

12:Kinosaler

2:Servicerampe

13:Resturant

3:Elektroaukustisk rom

14:Kontorer for symfonyorkesteret

4:Toalett

15:Administrasjon

5:Senter av bygget

16:Konservatorie

6:Hovedsal

17:Øvingslokale for sang

7:Kammermusikksalen

18:Øvingslokale for orkester

8:Graderober/øvingslokale

19:Øvingslokale for trommer

9:Café

20:Øvingslokale for dans

10:Billettkontor 11:Øvingslokale

1 12 3

5 6

1 8 14

7 9

17 11

Målestav 25m

100m

25m

50m

Til venstre: Bygget fra vest. Foto: Fredrik Asplin Under: Byggets bæresystem. Illustrasjon: Portzamparcs nettsider

Arkitektonisk uttrykk Bygget består av to massive betongflater hvor hovedplanet er hevet over bakken. Noen av byggets betongskiver er gjennomgående og går fra bakken og helt opp til taket, sammen med betongsøylene opplever man bæresystemet til bygget. De buede formene til betongskivene skaper bevegelseslinjer og romsekvenser i hovedplanet. Disse

betongskivene er det viktigste elementet i byggets arkitektoniske uttrykk. Portzamparc har hentet sin inspirasjon til bygget fra den omkransende fjellinjen til Siera Atlantica og fra vannlinjen, da han formet bygget. Han beskriver bygget som en enorm veranda som omslutter dansende volumer.

Bakkeplanet. Foto: Silje Sandvin

Til høyre: Adkomst fra bussterminalen. Foto: Fredrik Asplin Under: Bakkeplanet. Skisse: Silje Sandvin

Bakkeplan På bakken oppleves planet over som en sluttet flate, og rommet preges av skyggen det danner. Det er åpningene mellom betongskivene som slipper inn lyset fra utsiden. Kunstig belysning, noen få åpninger i taket og et vannspeil er med å lyse opp rommet. Kontrasten mellom mørket under bygget og det lyse landskaper rundt er likevel stor. Betongskivene og søylene skaper bevegelseslinjene sammen med vannet som er dratt inn. Det eneste volumet som oppfattes fra undersiden av bygget er hovedsalen, som endrer takfomen og gjør rommet enda lavere.

Vannspeilene strekker seg fra parken og inn under bygget. Rundt vannspeilene er det utkragede tredekker som gjør det attraktivt å sette seg ned. På bakken er det lagt grå og rødbrun belegningsstein i runde mønster som svarer på den generelle bruken av runde former i parken. Det er også områder med naturstein rundt noen av trappene som leder ned til et parkeringshus under bygget. Man merker seg at på bakkeplanet er er det mindre støy fra bilene. Dette muliggjør for mindre konserter i uterommet under bygget.

“The ground floor of the building is a cool hall, a huge shady garden. Wind passes through it and rises, cooling the vast volume of the veranda.” -Cristian de Portzamparc

Til høyre: Lysinnslipp fra taket. Foto: Fredrik Asplin Under: Lysets lek på betongen. Foto: Silje Sandvin

Hovedplan I hovedplanet gir samspillet mellom elementene en åpen og lys opplevelse. Takhøyden er stor, og måten de ulike volumene er organisert gjør at lyset kommer inn og letter det tunge inntrykket fra bakkeplanet. Naturlig lys er viktig her oppe, noen av skivene bare nærmer seg taket og volumene har fått luft mel-

lom seg. De finnes karakteristisk trekantformede åpninger i taket som er fritt plassert. Disse er med på å bryte opp den kontinuerlige takflaten og slippe inn lys. Langs de kurvede veggene er det også lysinslipp, hvor lyset leker med betongens overflate som et lerret.

Til høyre: Lysinnslipp fra taket. Foto: Fredrik Asplin Under: Lysets lek på betongen. Foto: Silje Sandvin

Det er en gradvis overgang mellom byggets utside og innside, fra den eksponerte betongen, til den malte. I Inngangspartiene er det brukt reflekterende vinduer. Overgangen blir tydeliggjort ved å ha polert betong i entrèene. Både hovedsalen og kammersalen går helt opp til taket, og bærer bygget sammen med de skråstilte søylene. Disse gir både en ekstra estetisk kvalitet, samtidig som de tar opp bevegelser fra taket. Det oppleves som det er færre søyler på hovedplanet enn i planet under. Dette er fordi flere av søylene går gjennom volumene i hoved-

planet og er dermed skjult fra det åpne uterommet. I tillegg til hovedbæringen kommer et sekundært system av slanke stålsøyler på kortsidene av bygget. Disse er til for å ta strekk- og trykkpåkjenning som følge av vindkrefter på bygget. De gir også en ekstra beskyttelse mot solen for rommene i tilknytning til fasaden, og skyggene som dannes kan minne om en tett skog. For å holde oppe trappene i bygget er det brukt rette strekkstag i stål.

Til høyre: Volumet som rommer kammermusikkhallen. Foto: Silje Sandvin Under: Opptrapping mot restaurant, utendørs tribune. Foto: Silje Sandvin

Betongskivene som danner hovedsalen samles i taket og skaper en dragning mot hovedinngangen. Den fremstår som det viktigste volumet både i størrelse og på måten alle bevegelseslinjene møtes utenfor inngangspartiet. Kammermusikksalen omfavnes nesten helt av betongskivene og er betydelig mindre enn hovedsalen, som tydliggjør at den er en sekundærsal. Inne i kammermusikksalen er det tydelig at de dansende skivene dikterer formgivningen. De skaper en naturlig bevegelse inn mot salen og hovedgrepet er tydelig. Det er brukt en mørkere tresort på håndløpere, listverk, gulv og vegger inne i de ulike salene. Kinovolumet beveger seg opp fra hovedplanet og

møter taket helt ytterst. Dette gjør trappen opp til restauranten på toppen til den naturlige sitteplassen ved senteret i bygget. Fra trappen er det en bedre oversikt over hovedplanet og åpningen gjennom bygget, der den lukker seg mot veien i sør og åpner seg helt mot nord. Volumene i sør oppfattes som én masse, da betongskivene og bygningsvolumet er sammenhengende langs hele fasaden. For å skimte havet igjen, må en bevege seg opp på et eget plan der utsikten kommer til syne. Her trapper betongskivene seg ned mot midten av sørfasaden. Samtidig rammer betongskivene til kinovolumet og kammersalen tydelig inn utsikten mot vest, i motsetning til i de andre himmelretningene.

Adkomst Når man kommer til Barra da Tijuca fra Rio sentrum, merker en seg at antallet favelaer reduseres, og området ser mer eksklusivt ut. Øyene som ligger i innsjøen er fylt med overdådige bygg og gir assosiasjoner til Miami Sunset Island. I direkte tilknytning til hovedveien gjennom området, Avenida das Américas, ligger store parkeringsplasser, kjøpesentre og flere titalls bilforhandlere. Det gis assosiasjoner til USA og skiltene langs vegen er som en mild versjon av Las Vegas. Området preges av hamburgerutsalg på hvert gatehjørne og enkeltstående høyblokker

med varierende hell av fasadeutforming. En merker seg at bilene er dyrere og folkene penere kledd enn i gatene i sentrum av Rio de Janeiro. Finansinstitusjonene er gjerdet inn, med vakter rundt. Her finnes pene uteområder uten brukere. Bilens råde er tydelig. Cidade das Artes ligger fanget av motorveier på alle sider, som en uinntakelig festning som man bare kan betrakte utenfra. Et vakkert skue for trafikantene som kjører forbi. Bygget blir som et symbol på noe storslått, men ikke et sted

Til venstre: Bygget fra sør, fra busstasjonen. Foto: Silje Sandvin Under: Adkomsten for fotgjengere til bygget. Foto: Fredrik Asplin

man oppholder seg utenom åpningstiden. Ut fra bilder har man en viss anelse om størrelsen til bygget i forkant. Det er likevel først når man står framfor det, at det går opp for en hvor stort det er. Så kommer spørsmålet om hvordan man når frem til bygget. Det blir fort tydelig at veien som går rundt er altomsluttende. Som fotgjenger finnes det ikke en åpenbar vei som leder til bygget. Man står der og beundrer byggets størrelse, men den tydelige veien dit mangler, og bygget kjennes uoppnåelig. Man kommer til en

overfylt busstasjon, hvor menneskene ikke har interesse av bygget, men heller stranden. Foruten skiltene, er det lite som viser man skal til et av Sør-Amerikas største kulturbygg. Fra stasjonen går man ned under bakken, og fortsetter gjennom en halvtrang, skitten undergang, før man igjen kan skue det enorme bygget.

Uterom Under bygget I tydelig kontrast til busstasjonen demper lyden seg betraktelig når en kommer til bygget. Man går inn i skyggen skapt av hovedplanet, hvor temperaturen er sval, og en behagelig bris kjennes på kroppen. Mellom søylene og skivene slynger det seg flere vannspeil og stier. Dette oppleves som et fint sted for mindre konserter. Stiene er laget av den karakteristiske belegningssteinen man kan finne over hele Rio de Janeiro, her i et helt spesielt rødbrunt fargespill.

Man føler tyngden av den store betongmassen over seg. Takhøyden er ikke uendelig, og liten åpenhet gjør at rommet føles noe trykket. Selv om vannspeilene reflekterer sollys inn i rommet, er det ganske mørkt. Den litt introverte følelsen oppleves som en trygg og behagelig sone distansert fra de nærliggende og omsluttende veiene. Til høyre: Bakkeplanets fargespill. Foto: Silje Sandvin Under: Vannspeil under bygget. Foto: Fredrik Asplin

Til høyre: Overgang til administrasjonsområde. Skisse: Tord Bukve Under: Byggets senter. Foto: Silje Sandvin

Senter av bygget Idet man først står under bygget, er man ikke lenger i tvil om veien videre, man ledes opp. Det kjennes nærmest overveldende med alle trappene og heisene, byggets senter skal ikke være vanskelig å nå. Når en kommer opp i dette rommet forstår man valget om å løfte bygget opp fra bakken. Den påfallende lyden av trafikken bortimot forsterkes sammenlignet med undersiden, men synet av den er borte. Her kan man skue utover den nye bydelen med fjellene og himmelen

som bakteppe. Selv den tunge betongkonstruksjonen får noe luftig ved seg. I midten finnes et halvmåneformet hull i gulvet, som både ventilerer og skaper et markert senter i bygget. Et naturlig samlingssted før forestillinger, eller kanskje bare et møtested. Fra dette stedet har man oversikt, samtidig som man føler at volumene fra ulike retninger ender her. Man får lyst til å sette seg ned og beskue omgivelsene.

Fra utsiden kan bygget virket ganske lukket, men fra senter virker det åpent utover. Unntaket er mot den nærmeste bilveien, hvor det er skjermet. Man legger også merke til at kun de største og viktigste volumene følger helt til taket, både konsertsalene og administrasjonsdelen. Klimaet og lyset i dette uterommet står i behagelig kontrast til den stekende varmen og det skarpe sollyset utenfor.

Hevingen av bygget, og skyggen fra det store betongtaket, gjør rommet svalt og behagelig selv i den sterkeste sommervarmen i Rio de Janeiro. Lysglimtene man får gjennom taket er med på å gi betongen liv, og framhever den røffe overflaten. Samtidig gis rommet en ekstra dimensjon, ved at lysspillet forandrer seg hele dagen.

Samspill i hovedplanet. Foto: Fredrik Asplin

Till høyre: Landskapet mot nordvest. Foto: Fredrik Asplin Under: Komposisjon mot vest. Skisse: Tord Bukve

Utsikt Det er flere oppholdssteder langs vest- og nordsiden av bygget. Fra ulike sitteplasser opplever man hele komposisjonen med parken rundt bygget, motorveien, skogen og siluetten av fjellene i bakgrunnen. Disse oppholdsrommene er noen av de eneste stedene som er designet for å sette seg ned og nyte området. Kontrastene mellom høyhusene og skogen blir tydelig, og man får en følelse

av Barra da Tijuca før og etter utbyggingen. En skimter også murer rundt boligene, som definerer et tydelig lukket område. Veiene sammenføyes og aksen som fortsetter videre skaper lange siktlinjer mot vest og nord. Parken rundt bygget virker tilgjort når man ser den mer naturlige parken som ligger utilgjengelig over veien.

I bygget forandres støyens karakter til en deilig lyd fra brusende vann. De konkave og konvekse volumene oppleves som seil fulle av vind. Stålsøylene er vaierene som holder de fast. Rampene ned til bakkeplanet forankrer bygget. Skyggene til de fuglelignende åpningene i taket flyr i takt med solen. Man er ved havet igjen. - Tord Bukve

Till høyre: Trapperommet i foajéen. Foto: Tord Bukve Under: Foajéen 3.etasje. Foto: Fredrik Asplin

Innerom Foajé Selv om man ved senter av bygget føler man har nådd en viss kjerne, vil man likevel inn i volumene som presenteres derfra. Det største og mest nærliggende er hovedsalen, som med sin store glassåpning virker inviterende. Idet man trer inn i foajéen oppdager man et polert betongdekke, som en overgang mellom ute og inne. Idet man begynner å bev-

ege seg oppover trappen skifter gulvbelegget til et varmt og mørkt trevirke, og støyen fra utsiden dempes. Overgangen fra ute til inne er gradvis og man merker at en er på vei til byggets kjerne. Etter flere trapper som slynger seg oppover i de hengende strekkstagene går man etter hvert inn i salen, enten gjennom hoveddøra eller inn i en losje.

Hovedsalen. Foto: Tord Bukve

Til høyre: Bak scenen i hovedsalen. Foto: Fredrik Asplin Under: Plan og snitt av hovedsalen. Illustrasjon: Portzamparcs nettsider

Hovedsalen Her kjennes det som at man har kommet frem. Det rektangulære rommet er i kontrast til uterommets betong, med varmere og mykere materialer. Disse er i hovedsak av samme trevirke som på gulvet i foajéen. Ubehandlet gir dette trevirket en helt spesiell lukt, som preger rommet. I tillegg kommer kanskje den sterkeste karakteristikken: at rommet er mye mørkere enn byggets utside. Dette oppleves som det varme hjertet i bygget, og det har en tydelig retning mot scenen. Salen har én parkett og to sidebalkonger, i tillegg til moduler med losjer som har sitteplasser i to etasjer. Den er først og

fremst designet for konserter ved det brasilianske symfoniorkesteret. Videre kan den også brukes til teateroppsetninger, som var tilfellet da vi besøkte bygget. Med teateroppsett brukes seks losjemoduler, men salen har mulighet til å bygge om scenen slik at fire ekstra settes opp og skaper et slags amfiteater. Det er imidlertid en ganske krevende fysisk operasjon å flytte modulene. Dette gjør at antall publikumsplasser kan variere mellom 1 300 og 1 800. Det er på grunn av denne flerbruken at konserthuset har scenetak.

Akustikken forandrer seg når man kommer inn i salen, man opplever en helt annen etterklangstid. Her finnes trespiler som mykner opp rommet, både følelsesmessig og lydmessig, det blir en kontrast til ekkoet skapt av betongen ellers i bygget. Grunnet flerbruken av salen er det ulike krav til akustikken, og dermed etterklangstiden. Dette løses ved hjelp av store akustikkplater som kan åpnes eller lukkes, alt etter bruken av rommet. Disse platene er som store dører hvor én side har god

reflekterende evne, mens den andre absorberer lydbølgene bedre, og skaper kortere etterklangstid. Losjemodulene har en utstrakt bruk av trespiler i veggene, for akustisk effekt. De bryter opp lydbølgene og forkorter etterklangstiden. Ved hjelp av belysning skaper spilene en interessant overflate i veggene. Lignende spiler er også brukt mellom parketten og sidebalkongene, men er her noe større i tverrsnitt, og brukes mer dekorativt. Til høyre: Sorte akustikkplater. Foto: Fredrik Asplin Under: Akustikkvegg i losjemodul. Foto: Fredrik Asplin

Under: Foto: Fredrik Asplin

Hovedsalen fra scenen. Foto: Tord Bukve

Til venstre: Kammermusikksalen. Foto: Tord Bukve Under: Roterbar del av kammermusikksalen. Foto: Tord Bukve

Kammermusikksalen Denne salen er en del mindre enn hovedsalen, og i hovedsak egnet for kammermusikk. Her er det plass til 500 mennesker, på et forhøyet nivå overfor scenen. Scenen er en sirkel hvor halvparten inneholder publikumsplasser. Denne sirkelen kan roteres, slik at man kan velge å ha publikum på begge sider av oppsetningen. Også i denne salen finner man flere akustiske grep. Her er det to kurvede sidevegger av eksponert betong, og en platekledd bakvegg. Bakveggen senker noe av etterklangstiden, mens betongflatene reflekterer og øker den. I tillegg er veggen bak scenen oppdelt med stående akustikkelementer. Det har

nok vært en utfordring å skape den gode akustikken, med rommets buede former og forskjellige materialer. Taket har også en viktig akustisk funksjon, det er bølget for å fordele lyden best mulig utover i rommet. I dette rommet oppleves også kontrasten til utsiden, med bruken av varme materialer og farger. Likevel dempes noe av fargekontrasten med de to betongskivene. De formale forskjellene fra utsiden er mindre i denne salen. Her tas runde former igjen fra utsiden, rommet henger derfor mer sammen med eksteriøret.

Til venstre: Elektroakustisk rom. Foto: Fredrik Asplin Under: Taket i rommet. Skisse: Silje Sandvin

Elektroakustisk rom Ved første øyekast ser det rektangulere og enkle rommet ut som en ordinær black-box, bortsett fra at den åpenbart er rød. Dette rommet brukes altså ikke til mindre teaterforestillinger som har behov for spesifikke lyssettinger. Som navnet tilsier er den viktigste funksjonen her meget god akustikk, som sikkert også er grunnen til den enkle fysiske utformingen. I tillegg til vegger

ensbestående av akustikkplater er taket fullt med sylindere av skum som demper lydbølger i alle frekvenser. Rommet er i utgangspunktet laget for mindre musikkoppsetninger med plass til 180 stoler, men er også godt egnet til lydinnspilling. Lydanlegget har fast opplegg, med separat redigeringsrom, men ellers er rommet fleksibelt nettopp på grunn av den enkle utformingen.

“This room was originally intended for performances with special requirements, but we really only use it for recording” - Rodrigo Corrêa

Til venstre: Øvingsrom for symfoniorkesteret. Foto: Fredrik Asplin Under: Flerbruksrom. Foto: Fredrik Asplin

“This room is very flexible, we use it a lot, mostly for rehearsals and screenplays” - Rodrigo Corrêa

Arkitekturkritikk Etter å ha reist til Cidade das Artes uten noen særlige forventninger ble vi overrasket over opplevelsene bygget ga oss. Den brasilianske arkitekturen og kulturen er i aller høyeste grad representert i prosjektet. I bygget er det mange arkitektoniske elementer som kan oppleves både positivt og negativt, basert på kulturell bakgrunn. Likevel mener vi at det finnes noen universelle erfaringer om arkitektonisk kvalitet, som man kan fatte enighet om. Først og fremst er utfordringen med tomteplasseringen løst på en god måte. Ved å løfte hovedplanet opp, opplever man virkelig kontakten med omgivelsene. Man får en avstand til trafikken, samtidig som parken, sjøen og de omkransende fjellene trekkes nærmere. De ulike volu-

mene i bygget rammer inn utsikten, og man opplever den derfor sterkere. Åpningene i det hevede hovedplanet gir rommet luft og behagelig temperatur, og man opplever senteret av bygget som det beste oppholdsstedet. Det er derfor merkverdig at det ikke finnes noen naturlige plasser å sitte her. Dette er prøvd endret i etterkant med utplasserte benker i plast. Med en bedre integrering av sitteplasser i arkitekturen, ville senteret blitt et mer naturlig sted å oppholde seg. Dette gjøres både rundt store deler av bygget, og i en utendørs tribune, men altså ikke i det viktigste området. Vektingen mellom de ulike konstruksjonselementene er løst på en balansert måte. Man tenker at den ærlige kon-

struksjonen ikke virker så voldsom, da ulike elementer veksler på bæringen. Lysspillet på byggets romdannende elementer er med på å definere de vakre formene. Materialiteten til den rå betongen bør sees i en kulturell og klimatisk kontekst. Det som ville virket kaldt og overveldende i nordiske omgivelser oppleves her som behagelig og innbydende. Av byggets tekniske installasjoner er det noen som er designet med mindre hell. De ulike organiseringene av hovedsalen virker som en smart løsning, likevel blir ikke fleksibiliteten utnyttet da ombyggingen fra klassisk teatersal til amfiteater krever for mye logistikk. I tillegg virker scenetaket som et lite integrert arkitektonisk element, da det stikker seg ut fra

byggets helhet. Dette er påfallende når man ser bygget fra avstand. Innendørs kunne vi ønsket større refleksjon av bygningens buede hovedformer. Kammermusikksalen fremstår som er et godt eksempel på hvordan det kan gjøres, der de buede formene er tatt igjen, og gir rommet liv. Hovedsalen blir en motsetning, og forteller oss ikke at vi er i Cidade das Artes. Rommet kunne like godt vært plassert i et hvilket som helst konsertbygg, i en hvilken som helst by. Dette er trolig av akustiske årsaker, men ved å la arkitektoniske grep fra hovedvolumene styre mer av interiøret, ville nok bygget fått en ekstra dimensjon. Under: Materialer på byggets bakkeplan. Foto: Silje Sandvin

DEL 4 - Diskusjon Økonomi Det den brasilianske pressen har publisert om Cidade das Artes handler utelukkende om penger, og ikke om arkitekturen og kvalitetene ved bygget. Det blir fort diskusjoner rundt så dyre bygg, og det er lett å forstå at det har blitt et omstridt prosjekt i Rio de Janeiro. Byggets budsjett lå på 86 millioner Reais, som tilsvarer ca 270 millioner norske kroner. Prosjektet endte på 515 millioner Reais, en seksdobling av den opprinnelige prisen, og over halvannen milliard norske kroner. Et spørsmål man kan stille seg i ettertid er om prosjektet er verdt den vanvittige summen?

Bygget skal være et statussymbol for Rio de Janeiro, og man kan derfor ikke tenke på det som et vanlig bygg. Når man skal snakke om et slik prosjekt er verdt en pengesum, må man altså se det i lys av dette. Med tanke på byggets program, med innhold for kultureliten, er det gjerne naturlig at kostnaden blir høy. Hva bygget faktisk kostet er én ting, men diskusjon ligger i hva man får tilbake for pengene, og hvilket brukspotensiale bygget har.

“The taxes in this area are way higher than elswere in Rio” -Innbygger i Barra de Tijuca

Program Cidade das Artes har kapasitet til å ta imot et enormt publikum med forskjellige interesser innen musikk og kultur. Bare hovedsalen i bygget har plass til 1 800 personer. Regner man også med de andre salene, øvingslokalene, galleriene, aulaene og utearealet, skjønner man at bygget har stort potensiale. Det at bygget var så godt som folketomt ved våre besøk gjorde derfor inntrykk på oss. Hva er det de gjør, eller ikke gjør som resulterer i publikumsfraværet? Et av problemene vi merker oss, er at nytteverdien Cidade das Artes gir nabolaget og beboerne rundt virker liten. På våre tre besøk til bygget traff vi kun én lokal. Han fortalte at det var første gang han var på bygget, og at han egentlig bare var der for å sjekke om han kunne få WIFI. Dette fant han ikke, og dermed gikk han igjen. Med et navn som betyr kunstens by, burde friheten være ganske stor når det gjelder mulige aktiviteter. Det er trist at bygget står tomt flere dager i uken. Det kan virke som at det kreves et så høyt

nivå på arrangementene, at de ikke klarer å fylle alle salene og øvingsrommene. Mulighetene er der for et unikt kunstnerisk fellesskap, men det har ikke utviklet seg til det helt enda. Det kan virke som de sikter mot eliten, men et bredere program kunne kanskje gitt flere glede av bygget, enn det et kulturbygg for overklassen vil kunne gjøre. Det er store deler av Cidade das artes som kunne vært i bruk, selv om det ikke er konsert, opera, skuespill eller kunstutstilling. Parkanlegget, som slynger seg rundt og under bygget har muligheter til å være noe mer enn underholdning for øyet. Her kunne barn og voksne drevet lek, slappet av eller tatt en kaffe. Det holdes av og til arrangement i denne delen av Cidade das Artes også, men en kunne ønske at stedet hadde en slik tiltrekningskraft i seg selv, at man ikke var nødt til å arrangere noe for at folk skulle komme dit. Det kunne vært tilrettelagt for enklere aktiviteter, som trekker lokale brukere, og slik oppdager bygget og etter hvert gir det rotfeste.

Til høyre: SESC Pompeia, Sao Paulo. Foto: Silje Sandvin Under: Biblioteket i SESC Pompeia. Foto: Fredrik Asplin

Det er mulig å lage god arkitektur som vekker oppsikt internasjonalt, men som også gir noe tilbake til nabolaget. Den kjente brasilianske arkitekten Lina Bo Bardi, har tegnet SESC Pompeia i Sao Paulo. Dette er et bygg for kultur og rekreasjon, som kan måle seg både i størrelse og kompleksitet med Cidade das Artes. På flere områder har de to byggene mye til felles, men på andre områder fungerer de helt ulikt. SESC Pompeia gir nabolaget noe tilbake på et

helt annet nivå, ved å ligge tilgjengelig og åpent. Den viktigste forskjellen er likevel programmet, som her er med på å gjøre det attraktivt for alle som bor i området, med bibliotek, svømmehall og mye mer. Man kan håpe at bygget etterhvert når ut til flere typer folk. Ved å åpne restauranten og de nye kinosalene, vil kanskje menneskene i Barra de Tijuca besøke bygget, selv når de ikke trenger WIFI.

Tilgjengelighet Cidade das Artes´ publikumspotensial blir svekket av byggets tilgjengelighet, som er spesielt dårlig for fotgjengere. Man må gå gjennom bussterminalen. En større tilgjengelighet, og en mer selvforklarende inngang kunne gitt bygget mye. Med et tyvetall vakter med lange blikk føles området enda mer utilgjengelig om man vil oppholde seg der uten noe spesielt formål.

Etter å ha besøkt parken Ibirapuera i Sao Paulo av Oscar Niemeyer, kan man ønske at franskmannen hadde sett på tilgjengeligheten til dette prosjektet. I parken finner man blant annet kunstgallerier og et auditorium, gjerne stengt, og mer eller mindre tomt. På tross av et relativt likt program som Cidade das Artes, har denne parken et ekstra lag på grunn av alle menneskene som bruker den som rekreasjonssted. Her finner man

selgere, skatere, syklister, kjærestepar, single, eldre og unge. Med en slik ekstra dimensjon kunne Cidade das Artes blitt et helt annet bygg. Det er lov å tro at det etter hvert kan bli slik her også, men byggets tilgjengelighet gjør det nok mindre folkelig enn det kunne vært om det ikke hadde ligget midt i et stort veikryss. Et bygg av slike dimensjoner burde få strekke seg over tomtegrensen for å in-

vitere folk inn. Byggets største problem er mangel på en tydelig adkomst. Når man velger å bygge et slik bygg, bør det ikke være tvil om hvordan en kommer seg til det. Til venstre: Bruken av Ibirapuera Park, Sao Paulo. Foto: Fredrik Asplin Under: Galleriet i Ibirapuera Park. Foto: Silje Sandvin

Stedskvaliteter Med en god utforming av tomten og prosjektet i forhold til omgivelsene, kan man tiltrekke brukere uten at programmet spiller en like viktig rolle. En kan besøke bygget for rent arkitektoniske kvaliteter, og omgivelsene som forsterkes av arkitekturen. Et eksempel på dette er Norges nye kulturyndling, operahuset i Bjørvika. På operaen er de fleste besøkende kun der for å traske litt rundt på taket. Cidade das Artes blir sagt å være hjertet i den nye bydelen Barra da Tijuca, men har det fått den plasseringen det faktisk fortjener?

Bygget virker ikke låst til tomta. Man kan se for seg at det for eksempel hadde vært plassert i parken som ligger nordvest for veikrysset, eller at det hadde fått en plassering i kontakt med havet, slik som det norske operahuset. Da kunne man virkelig fått den kontakten med naturen som arkitekten snakker om. En kunne kjent sjøen på kroppen, hørt bølgeskvulpet, og luktet havet. Til høyre: Cidade das Artes. Foto: Fredrik Asplin Under: Operahuset i Bjørvika. Foto: Fredrik Asplin

Konklusjon ”Hvilke forutsetninger bør et bygg ha for å gi noe tilbake til de lokale brukerne?” Vi har diskutert stedets kvaliteter, byggets tilgjengelighet og program. Dette har gjort oss oppmerksomme på hvor viktige disse tingene er for hvordan et bygg brukes. Dersom man vil at et bygg skal gi noe tilbake til området, og øke bruken til innbyggerne i nærområdet, må bygget være attraktivt for nettopp disse. Her inngår både en innbydende adkomst, og en opplevelseskvalitet ved å være på bygget, i form av arkitektur eller

program. En viktig forutsetning for lokale brukere er at programmet samsvarer med nabolagets behov, eller ønsker. Rio de Janeiro, og Barra da Tijuca har fått et identitetsbygg. Etter hvert vil både restauranten og kinosalene åpne, og med dette kommer kanskje et bredere publikum. Om noen år kan det tenkes at budsjettsmellen er glemt, og at avisene i Brasil skriver rosende omtaler om Sør-Amerikas største festival for klassisk musikk, som selvfølgelig arrangeres i Cidade das Artes i Barra da Tijuca.

Etterord Det er flere av byggets kvaliteter man bare må oppleve på stedet. Den overveldende størrelsen til bygget, og den klimatiske effekten ved å heve bygget, kan ikke erfares på andre måter enn ved å besøke det. Den påfallende støyen fra bilene, opplever man heller ikke ved å se på bilder.

Reisen til Sør Amerika, og studiet av bygget har gitt oss nye referanser, og åpnet blikket vårt for nye diskusjoner om arkitektur. Vi har fått et innblikk i Brasiliansk arkitektur og kultur. Vi oppdaget at flere av byggene vi besøkte, med omtrent samme program, opplevdes helt ulike som en følge av innbyggernes bruk.

Mitt førsteinntrykk. Skisse: Silje Sandvin

“Interior spaces, mountain views, a shady garden, a sheltered space below like an exposed-concrete Park Güell. All this is an achievement for me. It was wonderful to work on it.” -Cristian de Portzamparc

Kilder Nettsider

Ukjent forfatter og år(byggets nettside), Institucional -Cidade das Artes Tilgjengelig fra: http://cidadedasartes.org/institucional/index/cidade-das-artes (Hentet: 8. januar 2015) Arcspace 2008, sist oppdatert 2013, Cidade da Musica Tilgjengelig fra: http://www.arcspace.com/features/atelier-christian-de-portzamparc/cidade-da-musica/ (Hentet: 3. februar 2015) Atelier Christian de Portzamparc, 2013, Cidade das Artes Tilgjengelig fra: http://www.portzamparc.com/fr/projects/cidade-das-artes/ (Hentet: 29. januar 2015) Nobre, Ana Lucia 2009 Cidade da Música: um lugar à sombra Tilgjengelig fra: http://www.vitruvius.com.br/revistas/read/minhacidade/09.104/1860 (Hentet: 3. februar 2015)

Artikler

Leonídio, Otavio, 2009, “Rio de Janeiro, Cidade da Música: the invader”, Arquitexto s. 176-190 Silva Júnior, F. A. 2009 Computational Shape Grammars and Non-Standardization: a Case Study on the City of Music of Rio de Janeiro, Universidade da Brasília

Muntlige kilder

Rodrigo Corrêa - tidligere produsent ved Cidade das artes Student fra Barra de Tijuca - innbygger på jakt etter WIFI

All bruk av tekst og bilder fra oppgaven krever godkjenning fra innehaver av opphavsretten.

Trykk: NTNU Grafisk senter. Font: Helvetica

Bilder

Bilde av omrĂĽdet, side 9, tilgjengelig fra: http://www.cidadeolimpica.com.br/galeria/os-caminhos-da-transcarioca/ (Hentet: 3. februar 2015) Bilde fra byggeprosess, side 14, tilgjengelig fra: http://www.e-architect.co.uk/images/jpgs/brazil/cidade_da_musica_riodejaneiro_cdp0208_1.jpg (Hentet: 3. februar 2015) Bilde fra byggeprosess, side 15, tilgjengelig fra: http://www.e-architect.co.uk/images/jpgs/brazil/cidade_da_musica_riodejaneiro_cdp0208_6.jpg (Hentet: 3. februar 2015) Bilde av CitĂŠ de la Musique, side 11, tilgjengelig fra: http://www.portzamparc.com/en/projects/cite-de-la-musique-west-wing/ (Hentet: 1. februar 2015) Plantegning av bygget, side 17, tilgjengelig fra: http://images.cdn.baunetz.de/img/1/6/1/9/0/5/7/34_200207-RIO_Plan_N1__c_AECDP.jpg3c6d2eaf4f677409.jpeg (Hentet: 27. januar 2015) Skisser av Portzamparc, side 12-13, tilgjengelig fra: http://housevariety.blogspot.no/2011/09/cidade-da-musica-roberto-marinho-by.html#.VNFLH1WG8Vp (Hentet: 3. februar 2015) Aksonometri av bygget, side 19, tilgjengelig fra: http://www.archdaily.com/455063/cidade-das-artes-christian-de-portzamparc/ (Hentet: 27. januar 2015) Snitt- og plantegninger av hovedsalen, side 44, tilgjengelig fra: http://www.portzamparc.com/fr/projects/cidade-das-artes/ (Hentet: 3. februar 2015)