Peikestokken Mai 2015

EIKESTOKKEN MAI 2015

STUDENTAVISA I VOLDA

USTEMTE STUDIEVALG

STUDENTENES IDRETTSIKON GÅR AV Peikestokken_MAI.indd 1

SCIENCE OF LONELINESS

ALDRENDE MAI 2015 MAI 2015 GITARKAMERAT

11

5/8/2015 2:19:57 PM

¦ NYHEITER ¦ KULTUR ¦ INTERNATIONAL ¦ SPORT ¦ LEIAR

NYHEIT

Påtroppende rektor Roppen

Bli med Johann Roppen på fotballtrening.

Drømmene som forsvant

To musikkstudenter forteller fremtiden etter endt studie.

FRIVILLIGBYGDA Volda. Studiebygda med stor A. Staden som er so liten at alle kjenner alle, både på godt og vondt. Høgskulen i Volda, kjernen i det tette studentmiljøet.

KULTUR Aldrende gitarkamerat

Jonas Alaska er ute med ny plate. Han forteller at musikken har blitt bedre med alderen.

Det Volda manglar i storleik, tek det igjen på innsats. I skrivande stund har bygda nettopp vore vert for X2-festivalen og Den norske dokumentarfilmfestivalen, to enormt solide festivalar, som av mange blir sett på som høgdepunktet av våren her i Volda. Alt gjort mogleg på grunn av enorme mengder dugnadsinnsats.

Høgskulen i Volda gir grobotn for at dette kan skje. Dei har forresten valt ny rektor, som trer på 1. august. På side 3 til 5 kan du lese om tversoverpasningar, sveitte skjorter og to nøklar til suksess.

Mjølkesjokoladepapiret Volda

Finn ut kva det er som gjer Volda til Volda.

INTERNATIONAL

Vidare kan du sjå kva to musikkstudentar har å seie om livet etter endt studie. Saman med fleire studium er dette ei retning der det er vanskeleg å få relevant jobb etterpå. Dei rettar peikefingeren mot informasjonen som blir gitt ut i forkant.

What is culture, and why should we care about it?

Science of Loneliness

Men, all kritikk kan ikkje gå ut over andre. Av og til må ein innsjå at ein sjølv kanskje er ein dobbeltmoralsk drittunge.

På side 8 tek vår kommentator eit oppgjer med bortskjemte oljebarn som brenn for klimaet.

Like aktuelt, om ikkje meir aktuelt, når hausten kjem. Og det kan hende du les dette då. I so fall, hjertelig velkomen til Volda. Du har mykje å sjå fram til.

Raising Awareness of Culture

Why do we feel so empty when we are alone?

SPORT

Idretter vi ikke kan

Bli med på strandsafari på golfbanen!

VSI-lederen går av

Studentidrettsikonet Esben Tipple går av etter tre år på tronen.

REDAKSJON Ansvarleg redaktør Stig Øystein Schmidt peikestokken2015@gmail.com Nettredaktør Benedikte Flataker, Thorvald Skaare Aschim Nyhetsredaksjonen Nyhetsredaktør: Einar Fannemel Ingrid Tinmannsvik, Kristine Brandsdal Barane, Natalie Kristiansen, Karoline Ravndal Lorentzen, Oda Ording, Tonette Haaland, Line Lindheim Tøresby, Marit Eide. Simen Gald, Tarjei Engeset Ofstad, Jens Garrat, Pål Solheimsnes, Siri-Ann Roska, Johanne Sandvik, Gunhild Kjeilen Kallevig, Tobias Fossheim Wienskol, Hans Mortensønn Jordheim

2

Peikestokken_MAI.indd 2

Kulturredaksjonen Kulturredaktør: Natalie Kristiansen

International Internasjonal redaktør: Christin Frohne

Kristine Brandsdal Barane, Benedikte Flataker, Oda Ording, Lisa Mathilde Donoghue, Sunniva Agnete Trøen, Tonette Haaland, Line Lindheim Tøresby, Marit Eide, Stefan Kaliski, Tarjei Engeset Ofstad, Charlotte Øverli, Heather Ørbeck Eliassen, Hanna Gjelsvik Berg, Helene Wille Lund, Anna Valderhaug, Elias Bakken Johansen, Emilie Joten, Johanne Kristensen Sandvik

Kristin Bauer, Alima Tru, Adrianna Majtczak, Adriana Corbeanu, Tomas Hajek, Giado De Luca, Giorgia Sullli, Sina Engelhardt, Saida Karimova

Sportsredaksjonen Sportsredaktør: Gunhild Kjeilen Kallevig Simon Zetlitz Nessler, Martine Furulund, Yngve Olaussen, Pål Strande Gamlemoen, Sebastian Langvik-Hansen, Annette Tangnes, Tonje Hareland

Foto Fotoredaktør: Karoline Ravndal Lorentzen Siril Marie Borgersen, Victoria Røren, Marte Sandbakk, Simen Gald, Martine Vassbotn Evebø, Synne Isebakke Ludvigsen, Jørgen Fallet Mosand, Jose E. Garcia Pepe, Valentin Gatlan, Jens Garrat, Hanna Gjelsvik Berg, Adrianna Majtczak, Fabio Gianvito, Nicolay Woldsdal Illustratørar Silje Ekevall Sandbrekkene, Shervin Danai, Jørgen Fallet Mosand, Fabio Gianvito

Layout Layoutansvarlege: Marie Berge, Caroline Ramsdal Martine Vassbotn Evebø, Marte Sandbakk Korrektur Korrekturansvarleg: Sunniva Agnete Trøen Dagleg leiar Ingrid Tinmannsvik Marknadsjef Martine Vassbotn Evebø Forsidefoto Nicolay Woldsdal Baksideillustrasjon Silje Ekevall Sandbrekkene

MAI 2015

5/8/2015 2:19:58 PM

1:48

ROPPEN PÅTROPPANDE PÅTROPPANDE REKTOR REKTOR

Peikestokken_MAI.indd 3 3 Peikestokken_MAI.indd

08.05.2015 10:58:34 5/8/2015 2:19:58 PM

¦ NYHEITER ¦

Den 1. august overtek Johann Roppen nøkkelen til rektorkontoret på Høgskulen. I knippet har han med seg to andre nøklar for å lukkast: kommunikasjon og lagspel.

Tekst: Einar Fannemel Foto: Martine Evebø

Han vinn ein duell framfor eige mål. Fører fotballen mellom beina med tette berøringar, og trippande skritt. Henda heng langs ein snorrett rygg. Han dreg så vidt med seg ballen rundt ein førsteamanuensis i norsk. Aleine framfor mål plasserer han ballen sikkert mellom stengene på bandymålet. To klapp med henda, ein tommel i været medan han luntar tilbake i forsvar.

Nytt angrep. Det tilbakelente kroppsspråket står ikkje til innsatsen på den blå parketten i Idrettsbygget.

– Eg prøvar å yte når eg er på plass. Eg skal være sliten når eg går frå ei økt.

Førebudd Johann Roppen er oppteken av å gjere sitt beste, og er kjend for å vere presis og grundig.

Om det så gjeld førelesningar i medieøkonomi eller bedriftsfotballtreningane til Høgskulen.

– Eg er også gåen etter ei førelesning, seier

4

Peikestokken_MAI.indd 4

Roppen, nydusja etter dagens fotballøkt.

Den 1. august tek han over som rektor etter Per Halse. Men sjølv om han er god på førebuingar var ikkje rektorjobben like godt planlagt.

– Nei, eg vart vel litt overraska sjølv. Men når dei eg ville stemme på ikkje skulle stille til val, bestemde eg meg i siste augneblink å gjere det sjølv.

Det viste seg til slutt at det ikkje blei nokon motkandidat, og mannen som dei siste to åra har vore forskingsansvarleg på Høgskulen, er innstilt som rektor. Tidlegare har han skrive eit titals bøker og forskingsrapportar innan journalistikk og medievitskap.

– Det å grave seg ned og setje seg inn i ting er min greie. Eg blir ikkje skremt av å drive med langvarige prosjekt og av å sjå langt fram.

Fotballrektor Og det ligg ei viss framtidstru til grunn når den påtroppande rektoren lempar ballen frå eigen femmeter. Ballen går rett over tverrliggaren til motstandaren.

– Såg du den?

Roppen ser mot sidelinja. Tre gongar i veka trenar 47-åringen med forskjellige lag i Volda.

Oldboystreningar på laurdag og ein kompisgjeng på måndag. Denne torsdagen med kollegaer frå Høgskulen.

– Ein kan sjå du har trena i motvinden på Flø, seier forsvarsspelar og stipendiat i historie Trudi Eikrem.

Roppen vaks opp i havgapet utanfor Ulstein.

Der snøen blåste vekk i plussgrader hadde ikkje lêrkula konkurranse frå vinteridretten.

Fotballen har sidan vore ein sentral del av livet til Johann Roppen, som har tre born som spelar dagleg, og ei kone som vart beten av Høddbasillen etter cupgullet for to år sidan. Han var leiar i byggjenemnda då Møre-hallen vart reist, og dei siste 10 åra har han styrt nettsidene til Volda fotball.

– Fotball og høgskule er lagspel, kvar på sine måtar. Det er kjedeleg om ein prøver å gjere alt åleine. Jo betre ein kjenner kvarandre, jo betre blir det. Når ein då kjem inn i ein prosess der ein byrjar å spele på kvarandre sine beste sider, då kan det blir bra.

Men om laga blir for store er ikkje samarbeid nødvendigvis det beste, vertfall ikkje i debatten om høgskulesamanslåing.

– Satt på spissen meiner eg ein heller burde

MAI 2015

5/8/2015 2:19:58 PM

¦ KULTUR ¦

bruke pengane på betre forsking og undervisning, enn mange millionar på samanslåing og omstrukturering.

fotballbana.

– Her er det velsignande enkelt. Han som trekk seg, han tapar.

Duell I idrettsbygget er dei fire på kvart lag. Ei dame på kvart av laga. Underrepresentert som i professorsituasjonen på Høgskulen i Volda.

– At vi stort sett har rekruttert frå halvparten av kjønna, gjer at vi går glipp av halvparten av professortalenta, meiner Roppen.

Han skyv brillene opp på ein sveitt nase. Tjue minutt har gått av treningsøkta, og den raude tskjorta byrjar å få ein mørk ring under kragen.

Han spring fram på bana for å møte angrepet til motstandarane tidleg. Ein arkitekt som er med på treningane for å fylle opp laga møter ein angrepslysten Roppen og i taklinga blir begge liggande på golvet. Arkitekten reiser seg. Roppen løfter tommelen i ein forsonande rørsle.

– Han er ein fair player, blunkar arkitekten mot sidelinja.

– Ville ein måtte gå i duell som rektor?

– På Høgskulen passar kanskje ordtaket når krybba er tom, bitast hestane. Altså, krybba i Volda er nok ikkje tom, men økonomien vil nok alltid være eit stridstema. Når ein ikkje har så mykje å dele på kan det oppstå konfliktar.

Men Johann Roppen trur det er enklare på

Kommunikatør Roppen spring tilbake i forsvar. Det vide mandatet på fotballbana har gjort han 15 kilo lettare dei siste åra.

– Det har gjort han like mange prosent raskare på bana, smiler arkitekten.

Roppen har så og seie brukt mesteparten av livet på Høgskulen i Volda. Han oppnådde cand. mag i journalistikk og norsk i Volda i 1991.

Så tok han doktorgrad innan medieøkonomi i Bergen, med base i Volda. Professorkompetansen i kommunikasjon vil han dra med seg inn i rektorjobben.

– Det hadde vore tragisk om eg med min bakgrunn ikkje får til å kommunisere med studentane. Eg vil være lydhøyr overfor studentane, for administrasjonen slit med å nå ut til alle.

Langskot Heilt konkret vil Roppen byrje med å bruke dei private mailadressene til studentane. Som kjent er det ikkje alle som brukar høgskuleeposten dagleg. Roppen vil i større grad halde studentane oppdaterte på kva som skjer på Høgskulen. Det trur Roppen vil gjere det en

“

Fotball og høgskule er lagspel, kvar på sine måtar.

klare å engasjere studentane til debatt om politikken som angår dei.

Men han vedgår at der det før fantes NRK og papiraviser er det no vanskelegare å nå ungdomen på ein felles arena.

– Dermed mister studentane den stemma dei kunne hatt om dei hadde følgt betre med. No må vi nærast dytte i studentane for at dei skal bry seg om sine eigne saker.

For tredje gong skyt Roppen eit skot frå sin banehalvdel. Den klinkar ned mellom stengene. Han klappar to gongar med henda, opp med tommelen, og dyttar brillene opp på nasa.

Den mørke ringen under kragen nærmar seg magen. Éin time intensiv jogging er over. Men før rektorlivet tek til kjem han med eit verbalt langskot han håpar vil treffe mål om fire år.

– At vi har så få kvinnlege professorar er pinleg. Eg blir veldig skuffa om det talet ikkje ser betre ut om fire år.

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 5

5

5/8/2015 2:19:59 PM

¦ NYHEITER ¦

DEN NYE

TSAR Vladimir Putin er ein vanskeleg mann å forstå. Det siste året har leiaren for verdas største land gått frå å være ein global handelspartnar og ven, til å bli ein trugande fiende i auga til mange vestlege land.

Tekst: Pål A. Solheim- Illustrasjon: Silje E. snes

Sandbrekkene

Illustrasjon: Jørgen Mosand

Krig trugar Europa, og Ukraina held på å bli rive i to og kasta ut i borgarkrig. Ein mann ruvar over alt dette og kontrollerer rytmen i spelet.

I denne artikkelen vil eg fortelje tre historier om Vladimir Putin som forhåpentlegvis kan fortelje litt om kor Putin kom frå, korleis han har heldt på makta i 15 år og kvifor det er så vanskelig å gå imot mannen som har blitt kalla Russland sin nye tsar.

KGB i Aust-Tyskland Det er lite i Vladimir Putins tidlige karriere som tilsa at han skulle vokse til å bli ein av verdas mektigaste menn. Sjølv om han vart eit medlem av den sovjetiske etterretningstenesta KGB i 1975, var det ingen spanande jobb med spionering og James Bond-tendensar han kunne vise til. Han var ein lågtståande byråkrat stasjonert i Dresden, Aust-Tyskland som for det meste jobba med den nasjonale

6

Peikestokken_MAI.indd 6

etterretningstenesta Stasi for å leite etter nye rekruttar. Då Berlinmuren falt i November 1989 sto Putin på kontoret sitt i Dresden og prøvde febrilsk å brenne alle KGB-dokumenta han kunne finne då ein gjeng stod på døra og truga med å bryte seg inn. Medan dokumenta brann ringde Putin heim og ba om ordre frå hovedstaden, men ingen svarte. «Moskva var tyst», minnast Putin om situasjonen seinare.

Blodspor Etter Muren sitt fall i 1989 flytta Putin tilbake til heimbyen Leningrad (dagens St. Petersburg).

Han klarte gjennom KGB-erfaringa si å få ein jobb som rådgivar hos borgarmeisteren. Etter ei iherdig klatring i løpet av 90-talet vart han president Boris Jeltsin sin statsminister i 1999. Jeltsin var gamal og skrøpelig på dette tidspunktet og ville ha Putin til å overta. Men opposisjonen stod sterkt og Putin hadde eit popularitetsproblem. Folk visste ikkje heilt kven han var som person og han vart ofte kalla «mannen utan ansikt». Vladimir Putin har alltid visst å utnytte tragediar og katastrofar. Dette kunne ein også allereie sjå i september 1999 då ei serie med bomber vart detonerte i fleire

russiske byar og tok livet av nesten 300 menneske. Putin, statsminister på dette tidspunktet, vart sett til å ta hand om situasjonen og sette i gang opprydningsarbeidet. Han byrja også å bombe Grozny, hovudstaden i Tsjetsjenia, der han meinte bombene hadde kome frå. Putin sin popularitet skaut i været, noko som skulle komme godt med i presidentvalet neste år. Mange skulda på den den russiske regjeringa for å ha stått bak bombene, etter at bevis kom fram om at tre agentar frå den russiske etterretningstenesta vart arrestert medan dei forsøkte å detonere ei bombe i eit leilegheitskompleks i byen Ryazan. I lys av ei rekke liknande bevis var det mange som ville ha ei grundig etterforsking av saka. Alle forslag om ei statlig etterforsking vart nedstemt av den russiske regjeringa. Ingen har nokon gong klart å bevise at russiske myndigheter eller Putin sjølv visste om bombene, men eit overraskande tal personar som har prøvd å etterforske bombene og den påfølgande krigen i Tsjetjenia har enda opp døde. Deriblant journalisten Anna Politkovskaya som vart skoten fire gongar i leilegheitsblokka ho budde i og forlaten død i heisen. Populariteten som Putin

MAI 2015

5/8/2015 2:19:59 PM

¦ NYHEITER ¦

vann gjennom å portrettere seg sjølv som ein handlingens mann som tok kontroll under krise førte til at han enkelt vart valgt inn som president av Russland i 2000, sjølv om hans fiendar for alltid kom til å huske han som «Slaktaren av Grozny».

Den grå kardinal Vladimir Putin si historie er ikkje komplett utan ein mann ved namn Vladislav Surkov som meir enn nokon andre har heldt Putin ved makta dei siste 15 åra. Surkov studerte teaterregi i Moskva i tre år, før han gjekk inn i PR-bransjen. Han var ein kreativ og ambisiøs person og var eit geni innanfor kontroll og bruk av media, noko som gjorde til at han vart ein av dei mektigaste personane i Putin sin innerste sirkel og han fekk kallenavnet «den grå kardinal». Alle dei største media i Russland er statlig kontrollert, og Putin vendte seg mot Vladislav Surkov som mannen som skulle styre og regulere kva som var på den politiske dagsorden i Russland. Surkov såg at han kunne bruke ideane han lærte frå teaterregi-studiene sine og gjere politikken i Russland om til eit stort teaterstykke gjennom bruk av media og statlige

midlar. Surkov byrja å gi ut statlig støtte til ei rekke grupper. Ikkje berre til grupper som var positive ovanfor Putin, men også ny-nazistiske grupperingar, menneskerettighetsforkjemparar og andre folk som gjekk direkte imot Putin sin politikk og ideologi. Målet var å legge eit gedigent røykteppe over alt av russisk politikk, for når Surkov lot folk vite at han hadde støtta dette vide spekteret av grupper ville dei ikkje vite kva som var ekte russisk politikk og kva som var ein illusjon, skapt for å forvirre. Dette gjorde, over fleire år, til at all makt i Russland samla seg mot ein person: Vladimir Putin – som den einaste konstanten i eit system som var i uendelig forandring og omvelting. I tida like før Russland annekterte Krim-halvøya kunne ein høyre kvar dag at russiske myndigheter og Putin sjølv nekta for at det var nokon russiske troppar på Krim. Samtidig kunne alle vestlige nyheitskanalar vise til bilde som viste russiske soldatar og køyretøy på ukrainsk land. Tidligare i år vart det annonsert ei våpenkvile i Minsk og det blei feira som ein triumf for freden, men den neste dagen vart det igjen utlaust skot i Ukraina. I dag kan ein sjå det same i Donetskregionen i Aust-Ukraina. Putin fortel at det

ikkje er russiske soldatar i Ukraina, men alle bevis peiker i motsett retning. Dette er Surkov sitt røykteppe som igjen skal skjule kva den faktiske russiske politikken er, medan den held all opposisjon konstant forvirra.

Kva kan vi vite?

Vladimir Putin er ein heldig mann: Media i Russland viser Putin som ein sann leiar og han har aldri vore meir populær enn han er i dag. For nokre år sidan forandra han lovverket i Russland og forlenga presidentperioden frå fire til seks år, noko som gjer at Putin kan bli sittande med makta til 2024. Kvar gong det dukkar opp ein moderat sterk opposisjonsleiar eller businessrival i Russland har vedkommande ein tendens til å enten bli fengsla eller skoten på open gate. Det gjer det jo kanskje litt enklare å vere den nye tsar, når alle Putin sine rivalar både innanlands og utanlands må gå til kamp med hans enorme og forvirrande maktsystem – bygd på røyk og blod.

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 7

7

5/8/2015 2:19:59 PM

¦ NYHEITER ¦

Arild Hermstad er leiar i Fremtiden i våre hender

Tormod Granheim frå Protect Our Winters

Hallstein Havåg er fagsjef i Bellona.

Gaute Eiterjord er nestleiar i Natur og Ungdom

- VI SKIKØYRARAR ER BORTSKJEMTE DRITUNGAR

Stadig fleire vel å dra på topptur for å oppleve pudder og urørt natur. Vil dette vere mogleg i framtida?

Tekst: Katrine

Nordeide Kuiper

Tekst: Birgitte Flote

Foto: Nicaoly Woldsdal

I haust melde meteorologisk institutt vêret for jula 2050. Orkan, ekstreme mengder regn og ingen snø var den dystre vêrmeldinga. Dette var tema då eit større panel var samla til klimadebatt under X2-festivalen. − Vi brukar snøen som symbol på klimasaka, fortalde Tormod Granheim i organisasjonen Protect Our Winters.

For tiande år på rad vart ekstremsportfestivalen arrangert i Volda. Med usikre vintrar er det ikkje sikkert det blir ti nye år for festivalen. Skal vi få glede av snøen også i framtida, trengst det både politisk vilje og handlekraft frå forbrukarane. Det var bodskapen frå Bellona, Natur og Ungdom, Fremtiden i våre hender og Protect our Winters i debatten.

Egoistiske friluftsfolk Aktivitet i friluft er viktig for nordmenn, og toppturar vert stadig meir trendy. I påska opplevde mellom anna DNT stor etterspurnad etter toppturkurs. Friluftslivsinteressa viser også att i nordmenns forbruk. I 2013 blei det

8

Peikestokken_MAI.indd 8

kjøpt sportsutstyr for over 12 milliardar kroner, ifølgje tal frå Sportsbransjen. Eit publikum iført fargerike Goretex-jakker kasta seg inn i debatten, og fleire var kritiske til eigen livsstil. − Vi latar som vi bryr oss om miljøet, men har det nyaste utstyret og reiser langt for opplevingar. Er vi ikkje eigentleg nokre bortskjemte dritungar, spurde ei kritisk røyst frå salen. − Det er ærlege refleksjonar, som vi alle kan kjenne oss att i. Vi er opptekne av å maksimere våre opplevingar og vår velferd. Eg trur at nettopp slike refleksjonar kan gjere ein meir bevisst, svara Granheim.

Sjølv har eventyraren reist mykje. No held han på med eit prosjekt der han skal nå toppen av alle 82 fjell over 4000 høgdemeter i Alpane.

politikken. Tal frå SSB syner at Noreg har det høgaste forbruket per innbyggar samanlikna med EU-landa. I 2013 låg det personlege forbruket 37 prosent høgare enn gjennomsnittet.

– Truleg er det først når vi er i ferd med å miste det umistelege, at vi vel å handle, sa Arild Hermstad, leiar i Fremtiden i våre hender.

– Vi har allereie løysinga.

Er det mogleg å vinne klimakampen? spurde ordstyrar Jens Groven. − Vi har allereie løysinga på problemet, men det som manglar er politisk vilje. Vi kan vere så flinke å kjeldesortere som vi berre vil, men når det stadig vert opna nye oljefelt skaper det ei kjensle av motlause, sa Gaute Eiterjord, nestleiar i Natur og Ungdom.

Høgast forbruk per innbyggar Slik Granheim ser det må friluftsfolk ta meir enn sin del av ansvaret. Han trur ikkje det er realistisk å få alle i Noreg til å bry seg om klimakampen.

– For oss som er spesielt opptekne av miljøet er det enkelt å endre livsstil, men mannen i gata er kanskje ikkje villige til å betale den same prisen. Han peikar til dømes på at skikøyrarane bør bli mindre rastlause og heller opphalde seg lengre på kvar skistad. Granheim meiner to ting kan gjerast: Vi kan endre personleg forbruk og vi kan bruke stemmesetelen til å påverke

Debattantane var samde om at det er politikarane som må ta det største ansvaret. Fleire av dei viste til at teknologien allereie er god nok til å nå klimamåla. − Politiske avgjersler blir tekne på vesentleg tynnare grunnlag, kom det frå fagsjef i Bellona, Hallstein Havåg.

Han oppmoda veljarane til å utfordre politikarane før lokalvalet, og til å stemme på dei som har dei beste løysingane i si heimkommune.

MAI 2015

5/8/2015 2:20:05 PM

KOMMENTAR

¦ NYHEITER ¦

DOBBELTMORALSKE

FRILUFTSLIVHIPSTERE

Under X2-festivalens klimadebatt ble det reist en påstand fra salen om at vi som er friluftsinteresserte bare later som om vi bryr oss om miljøet. Egentlig er vi bare noen bortskjemte drittunger, ble det påstått.

Tekst: Petter Winther

Foto: Nicolay Woldsdal

Vi er så absolutt dobbeltmoralske, men hvem i faen er ikke det, i oljenasjonen Norge? Hele konseptet Norge er dobbeltmoralsk. En nasjon som er bygd opp på olje og gass, som skal lede vei i kampen mot global oppvarming?

Politikerne våre er dobbeltmoralske, ingen tvil om det. Både Arbeiderpartiet og Høyre har som mål å begrense utslippene av drivhusgasser, men ingen av dem føler at de har råd til å la være å lete etter mer olje under havbunnen. Nye områder av Barentshavet ble åpnet for olje- gassutvinning under Stoltenbergs regjering, mens Solbergs regjering nå vil flytte iskanten. Hva gjør egentlig «miljøpartiene» SV og Venstre? Fint lite.

Våre kjære folkevalgte er dobbeltmoralske, men de oppfører seg ikke som noen bortskjemte drittunger. Nei, det er vi, de unge og miljøbevisste som oppfører oss er drittungene. Vi vil ha i både pose og sekk. Vi vil reise

verden rundt med billige flybilletter, men vi krever høyere CO2-avgift. Vi vil ha mer fornybar energi, men vi deltar på bålbrenninger og skriver under på kampanjer for å hindre utbygging av vindmøller og vannkraftverk. Vi kjemper for å få et bedre kollektivtilbud, men vi drømmer om den dagen vi har nok penger til å kjøpe egen bil, som vi kan stappe full av ski- og klatreutstyr, for så å kjøre mil etter mil på jakt etter den perfekte klatre- eller skilinja. Vi er som noen snørrete skrikerunger i en godtebutikk. Vi vil ha alt.

Politikerne er i det minste realistiske. De skjønner at man må gi og ta. De skjønner at vi må bygge vindmølleparker for å få mer fornybar energi. De skjønner at noen ganger så må man bygge monstermaster for å dekke det økende behovet for elektrisitet. Slike løsninger er upopulære, men ofte nødvendige.

Er det noen som er eksperter på å komme med urealistiske «løsninger», så er det miljøbevegelsen. Det er lett å være «for tog» og «mot bil», og dermed er det fristende å si seg enig meg Natur og Ungdom som kritiserer regjeringen for å satse på «forurensende motorveier». Vi vil jo heller ha tog enn motorvei, selvfølgelig vil vi det. Men det kommer til å ta evigheter før det kommer tog til

vest-landet og Nord-Norge, så da er det distriktene som står igjen som tapere.

Under klimadebatten på X2 sa nestleder i Natur og Ungdom, Gaute Eiterjord, at vi allerede har løsningen på klimautfordringene.

Jeg ser ikke det i det hele tatt. Det eneste jeg ser er en gjeng friluftslivhipstere iført skjegg og ullgensere som ikke klarer å se lenger enn panseret av sin egen fullastede, så vidt EUgodkjente, eksosutspyende vrak av en bil.

Jeg aner rett og slett ikke hva slags løsning Eiterjord sikter til, jeg tror uansett ikke den ligger rett rundt hjørnet. Til høsten er det kommunevalg, og en gladnyhet er at Miljøpartiet De Grønne stiller med lister i over 200 kommuner. Mange steder vil det bety godt nytt, selv om det ikke alltid ar miljøbevegelsen som kommer med de beste (mest realistiske) klimatiltakene. Uansett foreslår jeg at du setter deg inn i hvilke lokale tiltak politikerne i din kommune vil komme med. Og når høsten kommer får du pelle deg ned fra fjellet, vidda eller skogen inn i stemmelokalene.

Om vi er noen bortskjemte drittunger eller ikke, så er det ikke sånn at vi bare later som om vi bryr oss. Eller?

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 9

9

5/8/2015 2:20:07 PM

¦ NYHEITER ¦

DRØMMENE SOM FORSVANT

TOK GREP: Det Det oppstod oppstod ingen ingen søt søt melodi melodi mellom mellom Martin Martin Rosten Rosten og og musikklinja, så han stemte om og byttet studie.

Vegard har en bachelor i musikk, men jobber i dag som rørlegger. Martin startet på samme studie, men hoppet av etter ett år. Begge innså underveis at Høgskulen i Volda er et dårlig valg for de som drømmer om en musikkarriere. sjangre. Men jeg har aldri jobbet med musikk siden, sier Vegard.

Tekst: Hans Mortensønn Foto: Nicolay Woldsdal Jordheim

Hvert år starter 20 nye elever på musikklinja ved Høgskulen i Volda. I 2009 var Vegard Kile (26) én av dem. Tre år senere fullførte han bacheloren, men siden den gang har musikken spilt annenfiolin i livet hans. Voldingen bor fremdeles i hjembygda, jobber nå som rørlegger og betviler at musikkstudiet kommer til å få relevans for hans yrkesliv.

– Det var tre flotte år der jeg ble kjent med mange dyktige mennesker. Jeg lærte mye om musikk generelt og om å åpne meg for nye

10

Peikestokken_MAI.indd 10

Gikk inn med en visjon Bachelorstudiet i musikk er først og fremst rettet mot yrker innen pedagogikk, enten i grunnskolen eller kulturskolen. Men det tiltrekker seg også studenter som har mer hårete mål. Som håper studiet skal fungere som et springbrett på vei mot en musikerkarriere.

En beskrivelse Vegard Kile kjenner seg igjen i.

– Jeg gikk inn her med en personlig visjon slik jeg tror de fleste som starter på musikk gjør.

Den baserte seg på enten å begynne å spille i band eller utvikle meg innen musikkproduksjon. Men det er klart, jeg visste at nåløyet var vanvittig trangt. Både innen produksjon og som utøvende musiker er det svært mange om beinet.

– Hvordan hjalp Høgskulen deg på vei?

– Rent faglig var utbyttet veldig varierende.

Dette er jo ikke et konservatorium, og jeg syntes vi brukte skuffende lite tid på å spille instrument. Det ble med noen timer i uka, og utover det måtte jeg bruke fritiden til å forbedre meg. Så jeg fikk en vekker etter hvert, kan du si. Jeg skjønte mer av hva studiet gikk ut på, og med det forsvant drømmene. Da var jeg imidlertid kommet til bachelorens siste år og tenkte det var best å fullføre.

– Høgskulen bør bli tydeligere Mens Vegard brukte over to år på innse at studiet ikke ville gi ham yrkesmessig utbytte, var Martin Rosten (23) noe raskere på labben.

Han fullførte førsteåret, men startet deretter på sosionomutdanningen. Også han skjønte at drømmen om en musikkarriere vanskelig kan

MAI 2015

5/8/2015 2:20:08 PM

¦ NYHEITER ¦

n og en og

SAVNET MER ØVING: ‒ Skulle vi bli bedre musikere, måtte vi sørge for det på egen fritid, sier Vegard Kile.

realiseres gjennom Høgskulen i Volda. I tillegg var han ikke imponert over hva studiet faktisk gir av kompetanse.

– Man kan bli musikklærer, men da holder det ikke med bachelorlinja. PPU inngår ikke i studiet selv om det er et krav for fast jobb i skolen, og i tillegg bør man helst ha noen flere fag om man faktisk skal bli lærer. Dermed ville det plutselig blitt flere år på skolebenken enn hva jeg først hadde sett for meg. Det synes jeg Høgskulen kunne vært flinkere til å opplyse om når man søker.

Martin ble gradvis mer og mer usikker utover førsteåret, og bestemte seg til slutt for å bytte studieretning. Han forteller at flere av de tidligere klassekameratene delte hans oppfatning av musikkstudiet.

– Vi skjønte at å studere musikk kanskje ikke er det aller smarteste for fremtidige jobber, men likevel var de fleste på linja enige om at de skulle fortsette, sier han og ler.

– Eksemplifiserer det en naivitet blant dagens studenter?

– Det er nok mange som ikke helt vet hva de vil – som velger et fag de synes høres interessant ut, for så å tenke at det ordner seg for alle uansett.

– Er Høgskulen med på å bygge opp oppfatningen om at det ordner seg for alle?

– Tja, de er i alle fall litt dårlige til å forklare hva som skjer når man er ferdigutdannet. Jeg mener de bør bli tydeligere på hva musikkbacheloren fører til.

– Blir ikke rockestjerner Svein Hunnes er bachelorkoordinator for musikkstudiet. Han kjenner til en viss grad igjen beskrivelsen av nye studenter med store ambisjoner.

– Alle har vel en drøm, men først og fremst ønsker studentene våre seg en utdanning. Det er klart det er urealistisk for dem å gå og håpe på å bli rockestjerner. Og vi er tidlig ute med å gi dem en realitetsorientering – å informere om hva studiet faktisk går ut på. Dette er jo ikke en utøvende musikerutdanning, men det er faktisk

ikke alle søkere som har fått med seg det, og som innser det først underveis i utdanningen.

Både Vegard og Martin opplevde at forventningene de hadde til musikklinja ikke helt stemte, og er i ettertid usikre på om de ville valgt det samme studiet om igjen.

– Jeg vil i alle fall råde alle nye studenter til å få god oversikt over hva mulighetene er etter endt utdanning, sier Martin, mens Vegard i større grad støtter drømmerne med de hårete målene.

– Alle som brenner for musikken bør kjøre på. Vi får ikke dyrket frem talenter om alle tenker rasjonelt.

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 11

11

5/8/2015 2:20:08 PM

VOLDAALUMNI

Tekst: Benedikte Flataker Foto: Torbjørn Tandberg

LANDBRUKSMINISTER

LISTHAUG

Som landbruksminister må man kunne forklare kompliserte saker på en enkel måte. Statsråd Sylvi Listhaug får hver dag bruk for de pedagogiske evnene hun fikk på lærerstudiet i Volda. ‒ Hva studerte du, og hvorfor valgte du å studere i Volda? ‒ Jeg er utdannet adjunkt og gikk dermed fire år på allmennlærerstudiet. Jeg valgte Volda fordi det var nært familien hjemme på Ørskog, og det var dermed enkelt å dra hjem ofte. ‒ Hvordan var din studietid, og hva var det viktigste du lærte? ‒ Jeg hadde en fin studietid, men følte at allmennlærerstudiet var en fortsettelse av videregående, og at utdanningen var altfor lite knyttet opp mot yrket i praksis. Det viktigste jeg lærte tok jeg med meg fra tiden med praksis. Det å stå foran klassen og undervise, bygge opp undervisningen i en logisk rekkefølge og prøve å gjøre kompliserte saker enkle. ‒ Hvordan får du brukt utdanningen i din nåværende jobb? ‒ Som lærerstudent lærte jeg mye som jeg bruker nærmest hver dag i jobben jeg har nå. Jeg snakker ofte i store forsamlinger, og dette fikk jeg øvd meg på i løpet av utdanningen min i Volda. Som

12

Peikestokken_MAI.indd 12

statsråd er det også viktig å bygge opp taler på en god måte. For meg ligger det lett å avgjøre hva som skal komme først og sist, et resultat av lærerfortiden min. Å kunne forklare kompliserte saker på en måte som folk flest forstår er også veldig viktig når man er politiker. Det å gjøre et budskap enklere og mer forståelig er noe man får god trening i som lærer. ‒ Hva er det største du har opplevd hittil i din karriere? ‒ Det er å bli utnevnt som statsråd i 2013. Det var et uforglemmelig øyeblikk å komme ut på Slottsplassen med familien på plass. Det var ikke noen annen vei dit enn knallhardt arbeid. Jeg har alltid trivdes veldig godt med å jobbe mye, og til dels ekstremt mye. Det er ingenting som kommer gratis.

ster med folk i klassen som kom fra nabobygder rundt Ørskog. ‒ Hvordan skal man få mest mulig ut av sin utdanning i Volda? ‒ Det er opp til den enkelte å finne ut av.

Det jeg har lært meg i livet er at utdanningen danner en basis. Den viktigste læringen starter når man kommer ut i arbeidslivet. ‒ Har du noen tips til kommende Voldastudenter? ‒ Stå på og nyt livet. Jeg var ferdigutdannet da jeg var 22 år gammel, når jeg tenker på alt jeg har opplevd etter at jeg gikk i Volda så kan jeg si at livet har så vidt begynt.

‒ Ditt beste studieminne? ‒ Jeg fordypet meg i samfunnskunnskap på studiet. Turen klassen hadde til Israel og Palestina var en interessant opplevelse som gav mye kunnskap. Ellers liker jeg å se tilbake på artige sammenkom-

APRIL 2015

5/8/2015 2:20:13 PM

¦ NYHETER ¦ KULTUR ¦ INTERNATIONAL ¦ SPORT ¦

Amie Joof Lund

Christian Christiansen

Elisabeth Øien Eiksund

Juni Emilie Habel

Eirik Sognnes

– Det beste minnet er å tenke tilbake på at man kunne drikke alkohol på dagtid samtidig som man kunne se mange kule filmer.

Jeg så ti ulike, og likte spesielt godt «Maria vs Maria».

– Fikk ikke opplevd så veldig mye av selve Dokfilm, siden jeg jobbet som frivillig i kafeen. Det beste minnet får bli det gode selskapet og stemningen på kjøkkenet.

– Mitt beste minne fra Dokfilm var da vi rigget opp dekoren på området, og senere på kvelden da det var filmquiz.

– Det var å servere nattmat til alle de fulle folka på lørdagsfesten, og å se gleden i øynene deres når de skjønte at de kunne betale med bong.

– Å ønske ALS-syke Pål Eikrem og faren hans velkommen til festivalområdet. Filmen om han var rørende, og møtet med de to ble i det sterkeste laget, men noe jeg kommer til å ta med meg i lang tid.

Karoline Sundfør

Maximilian Specht

Anine Holmeide

Didrik Vestre

Ingrid Hjellbakk Kvamstø

– Det beste med hele Dokfilm var samholdet i dekor-gruppa når vi holdt på med forberedelsene til festivalen.

– Going home after volunteering, because I knew work was over. I also saw one of the movies, and it was great.

– Det kjekkeste å se tilbake på var selve stemninga på festivalen.

Kjekt å se hvor gøy folk hadde det, selv om det regnet og snødde om hverandre.

– Mitt beste Dokfilm-minne er fra komi-kvelden, for den husker jeg mest fra. Ellers var lørdagsfesten også veldig bra.

– Det kjekkeste i løpet av festivalen var å selge nattmat på fredagen.

Mine beste festivalminner er alltid fra de gangene jeg har jobbet som frivillig.

Hva er ditt BESTE MINNE fra DOKFILM?

Magnus Waaler

Yngve Olaussen

– Fikk ikke med meg årets Dokfilm, men det var veldig gøy å være med å rigge opp og ned festivalen i fjor. Det er noe med samholdet mellom de frivillige som er helt spesielt.

– Mitt beste minne er fra en av filmene som ble vist, Simen. En kjempeopplevelse.

– Synes komikvelden med Henrik Farley var ett av festivalens høydepunkter. Jobbet også som frivillig i baren. Det var gøy, men veldig mye å gjøre.

– Da jeg fikk intervjue filmpioneren Sverre Sandberg.

Oppegående 90-åring med enorm livserfaring.

Anne Grethe Vold

Kristin Bauer

Sondre Langenes

Marte Pettersen

Marius Strømmen

– Mitt beste Dokfilm-minne er fra i fjor. Da så jeg filmen Optimistene.

Jeg hadde ingen forventninger til filmen, og den var bare så herlig.

– I was photographer at lørdagsfesten, so the drunk faces and duck faces at 1 o’clock are definitely my highlights.

– Når stemningen tok overhånd og alle tok på seg spanderbuksene. Vi kjøpte fem øl hver før vi innså at det bare var 20 minutter igjen til vi ble kasta ut.

– Det må være fra lørdagsfesten.

Etter å ha jobbet i kafeen hver dag, var det greit med en velfortjent fest.

– Helt klart å vinne filmquizen.

Erik Hellandsvik Domaas Janne Buknotten

Even Andreas Røed – Helt klart popkorn kl 01:30 på lørdagensfesten, etterfulgt av reunion og korøving med Dra’laksen Gutekor på toalettet.

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 13

13

5/8/2015 2:20:14 PM

ANMELDELSE

Tekst: Johanne Kristensen Sandvik og Sunniva Agnete Trøen Foto: Jens Garratt

JAKTEN PÅ

DEN PERFEKTE VIN En mandagskveld samles fire unge studiner i søken etter den perfekte vin. Blant dem finner man både erfarne, nybegynnere og en som egentlig er mer interessert i øl. Som enhver student vet, finnes det tre kriterier når det skal kjøpes inn vin. Pris, prosent og smak. Om den er rød eller hvit pleier vel egentlig ikke å være så viktig.

Og selv om de fleste her i bygda drikker vin for å øke promillen, finnes det sjokkerende nok anledninger der alkohol også kan brukes til å kose seg. Hvem går av som seierherre, og hvem må se seg slått for denne gang?

BRA TIL SANGRIA:

FØRSTE SLURK ER HELT GRUSOM:

SMØRER HALS OG NESE:

Casillero del Diablo Cabernet

Laroche Chardonnay L

Jägermeister

Sauvignon 2013

2012/2013

Prosent: 35% Pris: 387,90 (70 cl)

Prosent: 12,5% Pris: 107,90

Prosent: 12,5% Pris: 112,90

Emilie: Lukter solbærtoddi, men vinen sitter godt i halsen.

Emilie: Lukter surt og bittert. Jeg hadde blitt skuffa hvis jeg drakk denne første gang på fest.

Anya: Kjenner e i øyer og bryst. Smaker medisin. Smører hals og nese. Fyldig ettersmak.

Anya: Litt for bitter, men den funker.

Johanne: Smak med hint av frukt. God, men en del ettersmak.

Sunniva: Bra til sangria. Den hadde fått en femmer hvis den ble brukt i sangria.

Prosent

Fest

Kos

Johanne: Første slurk var grusom, så var den ok etter hvert. Sterk alkoholsmak.

Sunniva: Første glasset går fint, men ikke en hel flaske.

Anya: Litt for bitter og sur.

Prosent

Fest

Sunniva: Sterk ettersmak. Må jeg spy?

Johanne: Lukter deilig, og bærer hint av hostesaft. Bør drikkes i små slurker.

Emilie: Renser bihulene. Jeg får frysninger når jeg drikker den.

Prosent

Fest

Kos

Hot

Kos

KAN DRIKKES I KLASSEROMMET:

PERFEKT FYLLAVIN:

Gazela Vinho Verde

Niersteiner

2011/2012

Weingenossenschaft

Prosent: 8,5% Pris: 90,-

Riesling 2013/2014

Silenzio Barbera 2013

Anya: Det var sånn skikkelig masse små, sterke bobler. Hater små, sterke bobler!

Prosent: 12% Pris: 99,90

Prosent: 13,5% Pris: 99,90

Emilie: Veldig god, lettdrikkelig, med smak av sitrusfrukt.

Anya: Jeg syns den var litt krydret. Den er fyldig og jeg kjenner alkoholen, men ikke for mye.

Emilie: God erstatning for cider, bare ikke like søt. Fin festdrikk.

Sunniva: Lukter helt jævlig, men smaker helt greit. For folk som er litt inni «vingamet» er ikke dette en bra vin. Fin fyllavin for lettvekterne.

Johanne: Bra nybegynnervin. Smaker Bris med hint av vin.

Anya: Putt den i en Brisflaske og drikk den i klasserommet.

Prosent

Fest

Kos

TESTVINNER

EN VELDIG RØD VIN:

Piemonte Pietro di Campo

Johanne: Lukter vingummigodteri. God til riesling å være, ikke for søt.

Anya: Veldig søt, men også syrlig.

Sunniva: Den går rett ned, perfekt fyllavin.

Prosent

Fest

Kos

Emilie: Den skaper litt belegg i halsen og har noe sterk ettersmak.

Begge er enige at det er en veldig rød vin.

Sunniva: Den var veldig god og fruktig, men litt stram ettersmak. Fin farge og bra prosent.

Johanne: Fyldig og klassisk rødvinssmak.

Emilie innrømmer etter et par glass at Piemonte var ganske god likevel.

Prosent

Fest

Kos

Peikes Peikestokken_MAI.indd 14

5/8/2015 2:20:14 PM

¦ KULTUR ¦ Tekst: Sunniva Agnete Trøen

VORSPIELSPALTEN

FESTIVALKALAS TRE DAGER TIL ENDE

Studentene her i bygda er kjent for å arrangere mesterskap i promille store deler av året, men mange av oss er lite komfortable med å gå utenfor vår egen omgangskrets. Jeg har derfor tatt på meg den harde oppgaven med å sjekke ut hvordan forskjellige studier og grupper egentlig har det på vorspiel.

Endelig har tiden kommet. Teltet er satt opp og regnet plasker ned på asfalten utenfor samfunnshuset. Etter et par intense dager med eksamensjobbing kan jeg endelig senke skuldrene og forberede meg på et realt festivalkalas tre dager til ende. Jeg skal gjennom den hardeste manndomsprøven av de alle ‒ nemlig tredagersfylla. Og det er ikke snakk om hvilke som helst tre dager. Det er nemlig Dokfilm som står for tur.

avanserte leken «Sausjan», som rett og slett går ut på å telle til sytten, for så å finne på regler og skåle. Leken var derimot ikke like lett for alle, spesielt de som fremdeles ikke klarte å la være å snakke om Peikestokken. Et par runder senere innser vi at det er på tide å ta turen bort til festivalområdet. På kveldens program står nemlig både komiklubb og disko.

Det er torsdag og optimismen er stor. Følelsen av søvnmangel og fyllesyke er fremdeles ikke til stede, og jeg er mildt sagt supergira.

Etter å ha sett årets første dokumentar for min del, innser jeg at tiden begynner å bli knapp for å rekke festivalens første vorspiel.

Et lite pizzastykke og et nytt strøk mascara er alt jeg rekker før jeg river med meg vinflaska på vei ut døra. Jeg skal til sjefsredaktør, Stig, som er vert for kveldens Peikestokkenstyrevors.

Selv om det ble et par glass mer enn planlagt torsdag kveld, er formen overraskende bra fredag morgen. Turen går derfor tilbake til samfunnshuset for å få med seg dagens program. Tiden forsvinner nok en gang fra meg og turen går direkte til neste vorspiel.

Dagens verter har unnagjort flere timer på Dokfilm-kjøkkenet, men til tross for det er stemningen på topp. De har allerede kommet godt ned i vinflaska idet jeg ankommer, og på stereoanlegget spilles det hits fra russetiden.

I det vi kommer inn døra får vi tildelt hvert vårt glass prosecco og blir kommandert ned i hver vår stol. Vi er de siste som ankommer, og resten av styret sliter allerede med å snakke om noe annet enn Peikestokken.

Det blir snakk om både nye og gamle saker før en viss nyhetsredaktør prøver å endre samtaleemne ved å fortelle om studenter som har falt ned fra klippen rett utenfor vinduet. Dette fører til at verten foreslår at vi skal ta en drikkelek. Vi går for den ekstremt

Vorspielets deltakere kan telles på én hånd, men det stopper ikke denne gjengen. Vi finner fort ut at vi må få fart på alkoholinntaket hvis vi noen gang skal komme oss tilbake til samfunnshuset, noe som bare kan løses med «Ring of Fire». Her i huset blir derimot leken spilt med litt andre regler enn det jeg er vant til. Jeg blir blant annet introdusert for regelen der man etter å ha trukket et forhåndsbestemt kort, må lage en hatt av det man har tilgjengelig, enten det er et

putetrekk eller et plastikkglass. Deretter må man drikke hver gang resten av gjengen føler for det, helt til noen andre trekker samme kort. Dette gikk med andre ord hardt utover undertegnede. Idet siste dråpe er drukket, bestemmer vi oss for å dra videre til teltet.

Vi trenger tross alt påfyll.

Lørdag har fyllesyken fremdeles ikke vist seg.

Kombinasjonen av sjokolademelk og karbonadesmørbrød som jeg fortærte kvelden før, ser ut til å ha fungert. Jeg er med andre ord klar for festivalens siste dag og ukens siste vorspiel. Denne dagen går turen til jentekollektivet Ohana. Når jeg endelig kommer meg frem, nesten en time for sein, er sofaen allerede full. Jeg ser meg nødt til å plassere meg selv på en stol midt i døråpningen, der jeg har full oversikt. Blant gjestene finner jeg både kjente og ukjente, noe som alltid lover bra. Etter et par timer med litt for mye vin og eksepsjonelt god stemning, blir vi motvillig beordret ut døra. Ryktene om at køen har begynt å bygge seg opp utenfor samfunnshuset, har tydeligvis nådd vertene. Som en eneste stor saueflokk setter vi kursen mot Lørdagsfesten der natten skal danses bort. Festlighetene fortsetter ut i morgentimene, og på vei hjem innser jeg at festivalen er over for denne gang.

Ses til neste år, Dokfilm. Eg elskar deg!

MAI 2015

15

Peikestokken_MAI.indd 15

08.05.2015 10:59:36

Peikestokken_MAI.indd 15

5/8/2015 2:20:15 PM

¦ KULTUR ¦

ALDRENDE GITARKAMERAT Jonas Alaska har lagt bort kassegitaren og hatten, men mener selv at han blir mer og mer voksen.

16

Peikestokken_MAI.indd 16

MAI 2015

5/8/2015 2:20:15 PM

¦ KULTUR ¦

Tekst: Elias Bakken Johansen

Foto: Karoline Ravndal Lorentzen

– Da jeg slapp plata, tenkte jeg bare «fy søren, det her er bra». Men så, to dager senere, gikk det opp for meg. Jeg kan jo ikke hvile, nå må jeg begynne å jobbe med noe nytt igjen.

Jonas Alaska snakker om «Younger», hans tredje album. Han sitter fremoverbøyd. De etter hvert så sedvanlige krøllene dekker ørene hans. Adamseplet beveger seg opp og ned mens han snakker. Han nipper til en pappkopp med kaffe. Tre bomullshvite kubbelys står på bordet foran ham, forsiktig blafrende.

Debutaktig debut Det er snart fire år siden han slapp sitt bejublede debutalbum. Foruten å vekke oppmerksomheten til den gjengse radiolytter, vant han årets nykommer under Spellemannprisen. Selv mener han at en debutplate ikke skal være så innmari gjennomført, og forteller at «Jonas Alaska» egentlig bare er en oppsamling med låter fra han begynte å skrive som 19-åring. «En samling med rusk», kaller han det. Beskjeden som han er.

– En debutplate skal ikke være en sånn Joy Division-aktig temaplate. Det skal være litt debutaktig, rett og slett, sier han med et smil om munnen.

Han korslegger bena, buksekanten på høyre fot stiger to centimeter. En mønstrete raggsokk kommer til syne. Det bølgete håret faller stadig foran øynene, han trekker det alltid like kjapt til side.

Younger er altså den tredje i rekken, men hans første temaplate. Tematikken er ungdomstidens gleder og håpløsheter. Histo-

riene han forteller er løst basert på både eget og kameraters liv. En av låtene, She’s Not One Of Them, skrev han allerede i 2010, men den har ikke fått komme til før nå. Låta er inspirert av Alaskas absolutte favorittfilm, Fucking Åmål.

– Den filmen kan jeg baklengs. Jeg har til og med sett den to ganger med kommentatorspor, ler han. Kubbelysene, som til nå har blafret lett, øker frekvensen i det den latterforårsakende utpusten hans treffer de tre vekene.

Alle gode ting er tre Alaska platedebuterte bare måneder etter at han fullførte sin treårige skolegang på Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA).

Han fløy Liverpool-Oslo «hele tiden» det siste skoleåret, så lavprisbillettene til Ryanair kom godt med.

– Det var da jeg skjønte at jeg kunne leve av dette. Jeg fikk gode tilbakemeldinger underveis, og jeg fikk også en del radiooppdrag.

Selv om ikke selve undervisningen på LIPA ga ham noe særlig, ble det en arena for utfoldelse og eksperimentering. Han kunne gjøre akkurat som han ville til enhver tid.

Han selv og gitaren. Og så ble han jo kjent med hans nåværende kjæreste, Merete Pascual (Billie Van) og Mikhael Paskalev, en trio hvis oslobaserte bokollektiv fikk en del omtale etter hvert som de platedebuterte en etter en. De har alle medvirket i hverandres arbeid.

– Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde gått på LIPA og møtt de to, sier han. Han ser tankefull ut, voksen.

Modningsprosess Under arbeidet med en plate, har han ingen fast oppskrift. Av og til kommer melodien først, men stort sett er det teksten. Tekstene blir ofte til mens han er på reise, det være seg på turné eller på en snirklende oslotrikk oppover mot Grünerløkka.

– Jeg har jo blitt 27 år. Ikke bare skjønner jeg mer av hvordan dette funker, men jeg synes tekstene er bedre.

En telefon avbryter ham. «Hei. Ja, du, jeg må nesten ringe deg tilbake om ti minutter». Han beklager seg, lett rødmende, og tar av seg skjerfet som til nå har ligget kveilet rundt halsen hans.

– Men, ja, jeg synes man kan merke det på musikken min. At jeg har blitt mer voksen, rett og slett.

Det er kanskje nettopp derfor han nå har utgitt en plate der ungdomstiden står i fokus.

Tiden var inne for å se litt tilbake, dvele litt ved fortiden. Tekstmessig har Alaska alltid fått ros, så det er på ingen måte tilfeldig hva 27-åringen synger om.

“

Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde gått på LIPA.

Varsom skategutt I barndommen i Åmli, en liten bygd i AustAgder, var det skating og musikk det gikk i. På den måten hadde han noe å drive med hele året, gjennomtenkt som han var. David Bowie og Bob Dylan var de store forbildene.

Og Beatles, som han kaller «det kuleste i hele verden».

– Jeg hadde aldri kjæreste. Jeg bare skatet, jeg. Men jeg var litt forelsket av og til da, ler han.

Akkurat i dag passer det han fint at det regner. Han skulle ha skatet litt mens han var her i Volda, men han har slått foten, så han «må være litt forsiktig». Voksen som han tross alt er.

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 17

17

5/8/2015 2:20:16 PM

SOMMERHOROSKOPET 2015 Tekst: Sunniva Agnete Trøen og Emilie Joten Illustrasjon: Emilie Joten

VÆREN: Nå har du vært helt umulig å ha med å gjøre i flere måneder, og det er på tide å ha fokus på det positive i livet. Utnytt dine guddommelige evner både innenfor og utenfor soverommet. Husk at en greker i senga er bedre enn ti på taket.

TVILLING: Multitaskerens mester! Etter flere måneders hardt arbeid kan du endelig slappe av. Du klarer aldri å fokusere på en ting om du har flere baller i luften. Bruk sommeren på å utforske nye steder og aktiviteter. Diamanter varer evig, men det samme gjelder ikke ungdomstiden.

LØVEN: Denne sommeren er det på tide å være litt selvkritisk. En generøs gest skader ingen og humøret skrus et ekstra hakk opp. Husk at oppmerksomhet ikke er alt, noen ganger er det bedre for selvtilliten å se at andre driter seg ut. Det er umulig å være festens midtpunkt om ingen ser på deg.

VEKTEN: Du ser skjønnhet i de fleste situasjoner og mennesker som står litt utenfor har du stor kjærlighet for. Dine diplomatiske evner kommer godt med i sommer og personer rundt deg legger merke til dette. Om du tar dine egne valg står du sterkere, ingen går frivillig inn i rollen som grå mus.

SKYTTEN: Sett deg inn i en bil, kjør så langt du orker og opplev nye eventyr.

Andre personer finner deg inspirerende, men pass på så du ikke oppfattes som bedreviter. Ingen liker en person som alltid er best.

VANNMANNEN: Det er tid for frihet og du kan endelig puste lettet ut! Sett deg i en park, i en hage eller solstol - og nyt lukten av nyklippet gress og sommer. Du skal kanskje tilbake til gamle trakter og gamle krav, men husk at et åpent sinn åpner mange dører.

TYREN: Du har nok sett for deg å bruke ferien på å leve livets glade dager, men husk at sommeren ikke varer evig. Fest, sex og god mat er både flott og bra, men du må huske å tenke på hvilke konsekvenser dine handlinger kan få. Sett deg et mål for sommeren og start heller feiringen når det er nådd. Man kan ooa hele natten og ooa hela dan, men livet er ikke gratis.

KREPSEN: Selv om du bryr deg om andre og ikke vil såre noen, må du huske å ikke la noen overkjøre deg. Bruk din indre styrke på å stå imot de som ikke vil deg vel. Bruk ferien på å omgi deg med familie og venner, selv om kanskje ønsker å være alene. What doesn t kill you, makes you stronger!

JOMFRUEN: Eksamenstiden kan bli en hektisk og stressende periode for deg, men du må huske å tenke på at det alltid finnes et lys i enden av tunnelen. Du må innse at ingenting er perfekt og at ikke alt kan planlegges ned i hver minste detalj. Livet kommer til å bli vanskelig hvis man aldri blir fornøyd.

SKORPIONEN: Etter et semester med nettverksbygging og sosialisering, er det på tide å ta en pause. Pass på å finne tid til deg selv og kjenne på alle følelsene du har bygd opp inni deg. Selv om du ønsker makt og kontroll, må du huske at det er ensomt å være på toppen.

STEINBUKKEN: Selv om du kanskje har store planer for fremtiden, er dette tiden for å leve i nuet. Som en typisk steinbukk, har du nok allerede planer for ferien, men det kan være smart å være litt impulsiv i blant. Ikke la noen stå i veien for deg, men du må heller ikke stå i veien for andre.

FISKENE: Du liker å drømme deg bort fra hverdagen, og er en uhelbredelig romantiker. Pass på å bruke ferien godt, og ikke la tiden forsvinne.

Selv om du kanskje føler at noe holder deg tilbake, er det ingen som kan ta fra deg drømmene dine. Kjærlighet gjør blind, men det gjør solen også.

Peikestokken_MAI.indd 18

5/8/2015 2:20:36 PM

¦ KULTUR ¦

SLUTT A

Det er noe jeg har tenkt på. Lenge. Ja, sikkert i ti år. Jeg må slutte før jeg blir syk. Før bakteriene tar overhånd. Det går ikke lenger. Jeg er tross alt en voksen kvinne. En og tyve år og seksten dager faktisk.

Tekst: Lisa Mathilde Donoghue

Foto: Siril Marie Borgersen

Om du ennå ikke har forstått det, så har jeg et problem. En lidelse. Alvorlig? Ja, så absolutt.

Jeg biter negler. Til jeg blør. «Like skitten som en doskål», sier de. Ti doskåler og vel så det om dagen. Nei, det er ikke en uvane for pingler.

Men nok om meg, for vi gjør vel alle noe vi ikke burde eller ønsker, og de fleste av oss har prøvd å slutte med et eller annet. Enten det er den forbanna nikotinen eller koffeinen, den unødvendige kjeftinga på gubben, grininga i fylla, eller å hver måned bruke opp studielånet på øl. Litt humoristisk er det jo da at en kombinasjon av alle foreslåtte eksempler ovenfor, gjerne kommer som et pakketilbud på lørdagskvelden, og vi vet alle at 3 for 2-tilbud er krevende å motstå.

Jeg vil påstå at å slutte med noe man er glad i kan sammenlignes med å takke nei til eksepsjonelt rimelige tilbud. Hver. Eneste. Dag. For resten av livet. Så hvorfor slutte? Og langt viktigere - hvordan?!

Vel, det finnes også tilbud en kan takke ja til i djevelens mørkeste grotte. Slutta-appen for

eksempel. Men hva hjelper vel det for en som sliter med onychophagia? Hvor er appen for oss neglbitere, som kan fortelle meg dag for dag, uke etter uke, hvor mange bakterier jeg har unnlatt å slippe til i kroppens helligste eller i hvert fall eneste spiseorgan? Urettferdig.

Men det skal da ikke være umulig. Folk har sluttet med ting i alle år. Det var sikkert ikke lett å slutte med strikk rundt buksene heller, men vi klarte det. Veien til suksess er kanskje kronglete og lang, men med sang og solskinnsvær er en hver tur verdt å gå. Helt til det plutselig blir storm og du sitter der med fingra i kjeften. Eller sprøyta i armen. Alt ettersom.

Smaken er som kjent lik baken som dere igjen vet er delt.

Uavhengig av hva man er avhengig av vil man ved brukens ende oppleve abstinenser.

En heroinmisbruker trenger heroin, og en pepsoman(har dessverre hørt selvutnevnte Pepsi-elskere kalle seg det) trenger Pepsi. Selv er jeg er ikke så himla glad i verken heroin eller Pepsi, men dere skjønner greia.

et hav i full storm. Det var enorme bølger så langt øyet kunne se, og hver bølge ga en følelse av en akutt fare for å dø. Ettersom dagene gikk ble det færre av de store bølgene samtidig som avstanden mellom de økte. Etterhvert gikk de fra enorme til mindre. Nå er bølgene erstattet av sjø og vind, og det er nesten mulig å ha kontroll over skuta. Det blir altså, som klisjeen tilsier, bedre med tiden .

Likevel skjønner jeg ennå ikke helt hvorfor jeg slutter. Med lange negler følger nemlig også utfordringer. Det er for eksempel vanskeligere å kle på seg, tørke seg etter dobesøk og å pelle buser. Og jeg vet ikke med dere, men jeg vil påstå at det er bedre å ha korte, stygge negler enn å gå naken, lukte bæsj og ha nesa full av buser.

Fine har neglene heller ikke blitt. Kanskje jeg bare skal begynne igjen? Viljestyrken klapser meg i fjeset og jeg våkner. I en båt. Midt ute på havet. Igjen i full storm.

Slik fungerer altså trangen. Abstinensenes inntog, eller skal jeg si innbåt, er ikke til å unngå. La meg male et bilde av veien mot det bedre: Det er verst i starten. Til å begynne med befant jeg meg i et vrak av en båt ute på

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 19

19

5/8/2015 2:20:52 PM

VOLDA

¦ KULTUR ¦

MJØLKESJOKOLADEPAPIRET

Dette er bygda med høge fjell og høglytte konsertar, men kva er det som gjer Volda til Volda? hoppedanse til alle moglege musikksjangrar på konsertane.

Tekst: Marit Eide

Foto: Simen Gald

Mitt fyrste møte med Volda hadde eg i bilturen frå Hovden til hybelen. På lang avstand tårnar Rotsethornet seg over bygda som ein beskyttande kjempe. Eg får raskt beskjed av studentane eg møtte på flyplassen og haika med, at toppen av det fjellet må eg gå på minst ein gong i semesteret. Det er ein plikt for alle Volda-studentar. Me køyrer forbi fergjekaien, og når sentrum av bygda. Bygningane langs fjorden ser ut som om dei er frå 70-talet. Så kjem me til Spinneriet, kjøpesenteret som tar igjen dei tapte åra, før me svingar forbi Rokken.

Dei andre i bilen pekar ivrig og fortel at det er her det skjer. Dei lengtar etter å ta ein øl på onsdagsquizen, sjå standup på open mic, og

20

Peikestokken_MAI.indd 20

Frå tigerstaden til Volda Ivar Furnes Ness og Emil Kaasa sit på trappa til lærarskulen. Begge er 21 år, tar årsstudium i musikk og sit med olbogane kvilande på knea.

Det er her fellestrekka sluttar. Ivar er frå Flekke i Sunnfjord, og har vakse opp i ei bygd med eit folketal på 1000 innbyggarar. Emil derimot vaks opp på Abildsø, som ifølgje han sjølv ligg midt i smørauga av Oslo. Så medan Ivar har hengt opp ned i trea, har Emil hengt på kjøpesenteret.

– Dei fyrste dagane hadde eg litt panikk for å bu på denne vetle plassen, fortel Emil ærlig.

Han var lei av tigerstaden, og ville gjere noko nytt.

– Oslo er så skittent, det er dårlig luft og det er fullt av skumle folk, fortel Emil. Han rynker på nasa, før andletet lyser opp igjen og han slår ut med armane.

– Berre sjå her! Kven vil ikkje vere her eit år?

Det er reine mjølkesjokoladebilete over alt ein snur seg! Når været er fint då, legg Emil til.

Då Ivar er vand med å bu i eit knøttlite lokalsamfunn, er Volda som å kome til storbyen.

– Det er fyrste gong i mitt liv at eg bur i ei gate med eit faktisk nummer i adressa. Så no vil eg seie at eg er urban, seier Ivar og rettar nonsjalant på skjortekragen. Gutane ler høgt.

Vil du ha pose?

Noko av det Emil blei mest overraska av når han flytta til Volda var kor vennlige sunnmøringane er.

– Når eg handlar mat på butikken så er dei i kassa så hyggelege og spør om eg vil ha pose, seier han som om det er ein heilt ny oppleving.

Ivar bryt ut i latter og spør om det ikkje er vanleg i Oslo.

– Nei der blir ein kort og godt spurt om ein vil ha kvittering, og kanskje slenger dei på eit «hade», svarar Emil med eit lite smil.

Ivar har merka at det er ofte dei same som sitt i kassa, noko som kan gjere det litt kjekkare

MAI 2015

5/8/2015 2:20:53 PM

¦ KULTUR ¦

ALDRI VORE: Musikkstudentane Ivar og Emil liker naturen på Sunnmøre, men har aldri vore på Rotsethornet, slik alle gode studentar bør.

å handle.

– Eg handlar gjerne på Rimi, og då er det ofte same person som sit i kassa. Kvar gong eg skulle kjøpe tobakk spurte han meg om legitimasjon, noko som ikkje skjer meg så ofte, men eg nikka og fant det fram. Då eg haldt det opp mot han, lo han og sa: «Berre kødda». Dette skjedde mange gongar, og eg glømte at han tulla kvar gong. Slike småting gjer at ein går ut av butikken med eit smil om munnen.

Emil nikkar bekreftande og fortel at i Volda får ein dei kjekke augneblinkane, som påverkar ein kanskje meir enn ein trur.

Frivillig-bygda På spørsmål om kva den eine tingen Volda treng, er ikkje Emil treig med å svare.

– Bygda bør få eit shoppingsenter. Spinneriet er ikkje stort nok etter mine standarar, seier Emil før Ivar legg til at er det noko ein kan kutte ned på, så er det matbutikkar.

Er det noko som er typisk Volda, så er det frivillig arbeid ifølgje Ivar.

“ – Det er ingen som ikkje har drive med noko frivillig i forbindelse med Rokken, festivalar eller studentorganisasjonar, seier han bastant.

Eit av hans beste minner frå studieåret er då han var frivillig på Vekerevyen.

– Det var mange tunge dagar, men resultatet var verdt det. Førestillingane gjekk over all forventning, seier Ivar fornøyd.

Trugande og majestetisk Som tidlegare nemnt er Rotsethornet fjellet alle studentar må gå på kvart semester. Det er i alle fall det dei gamle studentane fortel til ferskingane i fadderveka. Ingen av gutane har vore der, og Ivar stussar litt på dette såkalla kravet.

– Eg har snakka med voldingar som ikkje har vore på Rotsethornet, så eg er ikkje sikker på om den obligatoriske toppturen stemmer så godt som nokon studentar vil ha det til, fortel Ivar og skular opp på fjellet.

Emil meiner at sidan det er veldig nært, så ser det ganske trugande ut, men at han må nesten

Dei fyrste dagane hadde eg litt panikk for å bu på denne vetle plassen.

opp der før han reiser til våren.

– I forhold til heime på Flekke er fjella ganske like, men dei er så mykje tettare på her. Alt ser så mykje meir majestetisk og trugane ut, fortel Ivar.

Eit år seinare Etter å ha budd i Volda nesten eit år, har eg skjønt meg på korleis ting fungerer her. Været er ekstremt skiftande, og Rotsethornet er livsfarlig å gå på 80 prosent av studieåret. På Sparbutikken finn ein dei koseligaste butikkmedarbeidarane, og på Kiwiane finn ein ofte dei litt mindre blide i kassa. Volda studentidrettslag er der ein går for å trene og le, medan biblioteket er der ein går for å lese og grine. Ein har helger der ein må nøye seg med disko på Rokken i selskap med lokale rånarar, og helger der ein får klemme vokalisten i Honningbarna.

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 21

21

5/8/2015 2:20:53 PM

¦ KULTUR ¦ ANMELDELSER CHROMEBOOK

LAPTOP

Av: Heather Eliassen

Chromebook-laptopene er kanskje tidens mest fremragende maskiner. Maskiner som virkelig bør skremme vannet av Microsoft. Raskere datamaskin for den lille pengesummen av 2500 kroner enn denne, det får du ikke.

Chromebooken er en laptop som har et litt annerledes operativsystem enn «vanlige PC-er». Det er laget av Google og kjører på Chrome OS. Datamaskinen er godt egnet for folk som liker å surfe, skrive og se nett-tv på NRK.no. Men ser man på fotball må man holde seg langt unna. På chromebookene kan man nemlig ikke laste ned programmer. Dette byr på flere problemer, og er egentlig det verste med den. Tv2Sumo for eksempel, krever jo Silverlight. Et program man må laste ned... Word må man også laste ned, så det går heller ikke å bruke. Alt av skolearbeid må derfor skrives på google docs.

Kanskje greit at ingen bruker MSN lenger, for det hadde de heller ikke støttet. Så nå har du sikkert fått et inntrykk av at Chromebookene er ræva, men nei. Jeg er faktisk rimelig fornøyd med min, men klarer bare ikke å forklare hvorfor. Fakta kan jeg derimot gi deg. Laptopene kan kjøpes både fra Toshiba, Acer og HP. Ta gjerne et google-søk dersom jeg ikke svarte på det du lurer på, men de er altså til å anbefale.

HOBBY COLA

SJOKOLADE

Av: Sunniva Agnete Trøen

Har du noen gang tenkt at Hobby hadde smakt så mye bedre hvis den bare hadde fått smak av cola?

Nei, ikke jeg heller. Hva gjengen hos Nidar tenkte da de fant på denne kombinasjonen er jeg helt uvitende om, men jeg må innrømme jeg ble veldig nysgjerrig.

Selve utseendet til den nye Hobbyen er ganske likt originalen, med det samme, kjedelige sjokoladelaget over innholdet. Smaksopplevelsen kan jeg heller ikke si at er noe særlig annerledes. Selv om det kanskje er hodet mitt som er innstilt på at den fremdeles skal smake banan, er jeg ganske så sikker på at sjokoladelaget og skummet fremdeles bærer preg av den gule frukten. Geleen smaker derimot cola, men ikke på den måten den burde. For det minner nemlig ikke noe særlig om det brune, leskende innholdet man finner i flasker med rød og hvit emballasje, men heller den triste halvannenliteren fra First Price.

Når alle disse smakene samles i munnen, smaker det ikke direkte godt. De tre delene av sjokoladen hadde nemlig ikke smakt så verst hver for seg, men sammen blir det nesten uutholdelig. Etter en bit blir man rett og slett kvalm, og man sliter med å få svelget den unna.

Jeg slår herved fast at man heller kan bruke de tyve kronene man må betale for forferdeligheten på en ekte flaske med kald cola. Jeg skal til og med være så ærlig å si at jeg ikke ville spist denne sjokoladen igjen om det så var den siste sjokoladebaren igjen på jordens overflate.

FRIKJENT (2015)

TV-SERIE

Av: Kristine Brandsdal Barane

Frikjent er ein norsk krim-dramaserie, som kom ut i mars. Handlinga går føre seg i ei fiktiv bygd, kalla Lifjord. Den suksessrike forretningsmannen Aksel, spelt av Nicolai Cleve Broch, returnerer til heimbygda etter 20 år i Malaysia. Han vil redde eit lokalt og viktig firma. I ungdomsåra vart han dømd for drapet på kjærasten, men blei frikjend før han omtrent vart jaga frå bygda. Det er langt i frå ein varm velkomst som venta han etter 20 år. Mange i bygda misteker framleis at Aksel er skuldig.

Det første som slår meg er alle dei ulike dialektane. I ei lita bygd der alle kjenner alle, har ingen same dialekt. Utanom det lever serien opp til forventningane. Av skodespelarar finn vi blant anna Lena Endre, Ingar Helge Gimle og Anne Marit Jacobsen. Dei spelar svært godt, og ror serien i land. Det er nemleg ikkje handlinga som får meg til å fullføre den ti episodar lange serien. Eg saknar på mange tidspunkt litt meir spenning. Samstundes sit eg og ser kvar ein episode. Ei pirring gjennom serien får meg til fullføre. Drapssaka er jo uoppklara, sjølvsagt vil ein vete kven den skuldige er. Det er fleire som vert mistenkte undervegs, men i den nervepirande siste episode kjem svaret som ei stor overrasking på både meg og dei involverte.

Frikjent inneheld ein passeleg dose med drama; utroskap, kjærleik, vennskap og brorskap. Gode bilete av nydelege fjordar og fjell, norske og utanlandske skodespelarar, tårer og altfor seriøse skodespelarar gjer Frikjent til ein fullverdig dramaserie. Eg gler meg til sesong to!

22

Peikestokken_MAI.indd 22

MAI 2015

5/8/2015 2:20:54 PM

¦ NYHETER ¦ KULTUR ¦ INTERNATIONAL ¦ SPORT ¦

RAISING AWARENESS OF CULTURE Culture [Cult-ure], noun: the arts and other manifestations of human intellectual achievement regarded collectively. The definition of culture. Is that it?

The culture of your backyard Culture is all around us. But most of the time we are so focused on our daily life and its routine, that we are not aware of the culture that surrounds us. Many of us only notice culture while they are travelling, because then they are aware of it. They expect differences and are directly looking for it. It is common to ask about culture and cultural differences, when people have spent some time in a foreign country. But almost nobody talks or discusses the culture of their recent home. Do you? You might think discussing your culture with people from the same place as you is boring. But is it? Did everybody grow up the same way as you did?

Does every family have the same traditions?

Everybody has different roots and they might be worth discovering.

really caring about the different cultures. Why? Depending on where a country is geographically located and how it looks like compared to the place you usually live, it brings some exotic and diverse surroundings. People are attracted to these places, travel there for a lot of money and live like royalty. After two weeks, they return with a skin like a flamingo, some souvenirs from the tourist shop at the airport and a lot of enthusiasm about the ridiculous cheap prices. Many people are different from this harsh and exaggerated example, but some of it might even be true for you? If people go on vacations they mostly want to relax, not really care about anything and see it as a time for themselves. Very understandable. But does it disturb your vacation to show interest in other people? Is it even comforting just to focus on yourself? How relaxing is it actually to have vacations in a poor country, throwing money around while the locals are anxious about not having enough money for the next rent or meal?

Of course, you can’t be a saint and release everyone from their struggles. But does it not make you smile, if a tourist in your country is saying in your language with a weird pronunciation thank you, hello or goodbye? It is a small step, which shows interest in culture and in people.

A small step to make others smile.

Vacations with closed eyes Many people are travelling the world without

Social groups Interest in culture mostly starts with compar-

Are all kinds of culture intellectual achievements? Did we actually learn and develop it?

Certainly, the main part of our Text and illustration: culture is the way we were Christin Frohne brought up, our family, other educators and close friends. But do we only combine all these influences or do we ourselves evolve culture as well? Irrespective of that, how do we even experience culture?

ing your own culture with other ones you are facing. But what exactly is your own culture?

Culture is defined as “the behaviors and beliefs of a particular social, ethnic, or age group”. So how can you yourself as one person be part of culture? Obviously, you belong to these groups, clearly visible or not. Everybody naturally follows those groups because that is how your culture tells you to act. The way you were brought up influences your social behavior mainly. As soon as you realize to which groups you belong, you can search for special characteristics for this group of people. For example, every family has some weird traditions. It might be the way you celebrate Christmas or a certain activity you do together. Be aware of these little details. You might alter those traditions a bit but carry them on and don’t lose track of your own roots. Then you have something to share with other cultures.

So what is culture? Culture is an inimitable, versatile and invaluable asset of our lives. It makes people and places different and therefore interesting. Culture turns us into explorers, adventure seekers of the unforeseen, differences and surprises. Be ready for that adventure.

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 23

23

5/8/2015 2:20:54 PM

AND THEN THEY LIVED

HAPPILY EVER AFTER?

We all know that sooner or later we have to grow up. Some can t wait to become adults, some would like to stay young forever. No matter if you re happy to be grown up or not, we invite you to go back in time and enter the world of fairytales!

Text: Giada De Luca and Giorgia Sulli

Illustration: Silje E. Sandbrekkene

Norwegian Fairytale: “Gjertrudsfuglen” [ from Janne(storyteller) and Ronja(translater)] Once upon a time, in the good old days, the Lord and St. Peter walked across the land. After a while they stopped and visited an old lady. This old lady had covered her head with a red scarf and was baking lefse, a Norwegian cake. Both the Lord and St. Peter were hungry and begged the lady to bake some lefse for them.

The lady said that she will do that, but every time she rolled the dough it became too big to make a proper lefse. She tried and tried but it just wouldn’t get right. The third time she just said, “I can’t give you any lefse, it just won’t get right! I’m sorry to leave you with nothing”. The Lord and St. Peter then became very angry and said “As you didn’t give us anything, you’ll get the punishment that you deserve.” And the Lord turned the old Lady into a bird. Then she became the “Gjertrudsbird”. She flew out of the pipe and today we still can see the redheaded bird with ash-grey body whenever the rain sets in, crying for water because she’s always thirsty.

German fairytale: “Hänsel & Gretel” Once upon a time there were a brother and a sister, their name were Hänsel and Gretel. They lived in a small house with their father, a woodcutter, and their stepmother. One day the father decided to leave the children behind in the woods because he were too poor to feed them anymore. So Hänsel and Gretel were alone and looked for a place to rest. Then they found a little house made of sweets and while they were eating candies from the wall, an old woman opened the door and invited them to go inside to eat and rest. But soon the children understood that the woman was a witch. She wanted to eat Hänsel so she locked the boy in a cage and forced him to eat a lot to become fatter, meanwhile Gretel had to clean the house and obey to the witch. One day the old woman asked her to light up a big oven where she wanted to cook the child. Gretel obeyed and as soon as the witch was distracted, she pushed her into oven and saved her brother’s life. Then they went back home where, meanwhile their parents became rich and they lived together happily ever after

Italian fairytale: The young crayfish Once upon a time there was a young crayfish that lived with his family near a small pond. One day while his brothers and sisters learned to walk backwards he decided to learn to walk forward like frogs. After several days he succeeded and he showed what he had learned to his family. But his parents didn’t like the strange way to walk and told him to walk like the others. The young crayfish was sure that his way was the right way, and he decided to leave his family. While he was walking he met a group of frogs and they thought he was a strange crayfish and laughed at him so he went away. After a while he met a old crayfish who told him that when he was young he tried to walk forward too, but then he understood it wasn’t a good thing and so he advised the young crayfish to act like the others.

He said to the old crayfish that he didn’t want to be like the others and that his aim was to straighten the crooked things in the world.

Peikestokken_MAI.indd 24

5/8/2015 2:21:03 PM

¦ INTERNATIONAL ¦

THE SCIENCE OF LONELINESS

Why is loneliness like venom for us? By looking at the effects being alone has on us through a historical perspective, I will try to explain how our brain reacts.

In our good old ape times, we were mostly dependent on our pack. Our brain is therefore trained to keep us from being Text: Kristin Bauer llustration: lonely. Although loneliness Fabio Gianvito does not mean a life threat for us anymore, we experience the same stress and anxiety in modern life. But how can that be explained?

There is an area in our brain with the chique name «anterior cigulate cortex», or as I like to call it: the brain pain police. It is stimulated by both physical and emotional pain. We have feelings, because they tell us what supports our survival and what is threatening us. As much as it is important for us to remember physical pain, like avoiding a burn, in an evolutionary sense, it is also important to be surrounded with loved ones. Both increase our chances of survival.

Insecurity without our loved ones Back in the day, love represented security for

us. Being attached to others that looked out for you gave you an evolutionary advantage. But today? If nowadays we get separated from our loved ones, we still experience social insecurity, which can be explained by this phenomenon: Our brain tells us that we are in actual danger, and therefore our loneliness triggers the distribution of hormones that cause stress and social anxiety. In an evolutionary sense, it gave you the urge to reconnect, but in our modern society this solution does not work out for us.

Instead of socializing and reconciling, we keep to ourselves until we’ve “figured things out” on our own, because we do not want to put our weight on somebody’s mind. We only feel justified to mingle, if we feel good about ourselves, which is – in a biological sense – the opposite to what we should do to get back on track.

again. We activate chemicals that counter-act pain in the «anterior cigualte cortex», and our emotional and sometimes concomitant physical pain will be eased. The biological explanation for this is that opioids – yes, the hormone in the drug opium – are distributed in our brain and give us pain reliever. As we know from before, this goes for physical and emotional pain. In that sense, we are naturally addicted to attachment and love. Many statistics show that social support, in another sense, safe opioids are the best relief for psychological pain.

In my experience, very sad and depressed people always looked a little like they are on a withdrawal of drugs. The attitude, the indifference, their physical pain out of nowhere.

It seemed odd that all this comes from their emotions.

The brain police Our brain pain police, the «anterior cigulae cortex», tells us to get in contact with others, because it wants us to be secure. In the moment, we are touched and console with others

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 25

25

5/8/2015 2:21:05 PM

¦ ANNONSE ¦ INSTAVOLDA

TAGG BILDET DITT MED #PEIKESTOKKEN OG FÅ DET I AVISA

Mikrosparing

TA

Spar litt kvar gong du kjøper lyssabel

Takk Takk Zetlitz lån Zetli for lå

TA

Start mikrosparing i mobilbanken ›

26

Peikestokken_MAI.indd 26

Takk golf

MAI 2015

5/8/2015 2:21:07 PM

¦ NYHETER ¦ KULTUR ¦ INTERNATIONAL ¦ SPORT ¦ IDRETTSSPALTEN Tekst: Pål Strande Gamlemoen Foto: Victoria Røren

FRUSTRERT LEK I SANDKASSA

Nyklipt gress. Grønne enger så langt øyet kan se. Hole-in-one. Slik så jeg for meg golf før jeg selv skulle prøve. Det som møtte meg var en strandtur uten sjø.

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt et temperament som bikker over i det som ikke er sunt. Flere isposer har gått til lindring av smerter i hendene etter utallige fotballkamper som har gått til helvete, bordtennis, FIFA og så videre ‒ listen er evig lang. Derfor har golfspillere alltid imponert meg på en måte. De står der i stillhet mens et par hundre folk med bestefarskjorter stirrer intenst på dem mens de forsøker å få den lille ballen ned i hullet. Marginene er så små ‒ det skal ikke mer til enn at noen har glemt å sette mobilen sin på lydløs før den 8-meters putten bommer på hullet med en halv millimeter.

Likevel er det sjelden eller aldri noen som knekker køllene sine i vilt raseri. Ikke er TAKK det noen stor kontaktsport heller, så Takk til Simon motstanderne kan de heller ikke ta sin Takk til Simonfor Zetlitz Nessler lån avNessler kølle.

Zetlitz frustrasjon ut på. for lån av kølle.

TAKK

Takk til Volda golfklubb.

Jeg var derfor nokså spent da jeg endelig skulle få teste ut golf på ordentlig ved Volda golfbane.

Jeg hadde jo noe erfaring som fyllesyk minigolfspiller i Magaluf bak meg, men dette var jo noe

helt annet. Her kunne jeg kjenne gresspollenet sive opp gjennom luftveiene mine mens solen stekte speilegg på den klamme nakken min. Med meg hadde jeg min personlige trener, Simon Nessler ‒ eller Stavangers svar på Tiger Woods.

Før jeg testet golf tenkte jeg alltid over hvor vanskelig det måtte være å tilpasse kraft og retning, i tillegg til å finberegne vind og bakkens helling så klart. Det at jeg da slet nok med å treffe ballen i det hele tatt kom som en liten kalddusj. Så på tross av at Simon påstod at selve svingen min var lovende, kunne jeg likevel ikke skilte med noen hole-in-one, for å si det sånn.

Som alle nybegynnere innen golf gikk turen etter hvert innom sandbunkeren, eller «kattedo fra helvete» som jeg heller ville ha kalt den. Simon ga meg en såkalt «wedge», eller bare en kølle man bruker for å komme seg ut av sanden. I sandkassa var min «gode» sving verdt svært lite. Enten tok kølla sin sedvanlige ferd uten å ta med seg noe særlig annet enn luft, eller så tok den med seg så mye sand at jeg nesten gravde opp en forsvunnet skatt.

Ballen forble på stedet hvil.

Dette var min store svenneprøve. Jeg begynte så smått å kjenne frustrasjonen nærme seg kokepunktet. Langt nede i underbevisstheten begynte jeg å kjenne en higen etter å knekke de dyre golfkøllene i så mange biter som mulig. Så begynte jeg å puste dypt inn og ut; bildet av Tigers perfekte pique-skjorte

materialiserte seg oppe i hodet mitt. Rolig nå…I tillegg hadde det tatt seg ekstremt dårlig ut å få et raserianfall en tiåring verdig når student-TV også hadde bestemt seg for å følge etter meg. Etter mye om og men fikk jeg til slutt ballen opp av bunkeren. Bak meg begynte flere golfspillere å danne en liten kø. Prestasjonsangsten økte, noe jeg har forstått er lite gunstig dersom man rolig skal putte ballen ned i hullet. Da den endelig satt etter rundt tyve slag lot jeg brydd de neste spillerne gå først før vi begynte på neste hull.

Ved det ene hullet må man over en svær bekk. For å sikre meg mot en svømmetur slo jeg like godt ballen til skogs. Jeg har ikke noe stort behov for at folk skal debattere hvorvidt jeg er dårligst i svømming eller golf.

Ved det neste slaget traff jeg så perfekt som jeg kunne ha håpet på, ballen gikk nemlig over bekken i en nydelig bue. Simon passet på å knuse mine nyfødte proffdrømmer ved å sende sitt slag 120 meter avgårde før ballen landet drøye ti meter unna hullet.

Golfferdighetene var nok under enhver kritikk. Heldigvis klarte jeg å veie opp for dette med selvjustis i verdensklasse, da jeg ikke gjennomførte noe drive-by-rampage med golfbilen i drittsinne over at den dumme ballen ikke ville avslutte strandturen. Også var det jo kjekt å ikke ødelegge golfkøllene til Simon. Jeg har nok problemer med Lånekassen fra før av.

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 27

27

5/8/2015 2:21:07 PM

Peikestokken_MAI.indd 28

5/8/2015 2:21:08 PM

STUDENTENES IDRETTSIKON GÅR AV

¦ SPORT ¦

Lederen for Volda Studentidrettslag, Esben Gjesteland Tipple, blir av mange sett på som selve symbolet på VSI. Nå, etter tre år bak roret, har han bestemt seg for å gå av.

Tekst: Sebastian Langvik-Hansen

Tekst: Yngve Olaussen

Foto: Nicolay Woldsdal

Tipple ofrer liv og lemmer når han forgjeves kaster seg etter en håpløs ball. Det har ikke møtt opp mer enn seks personer til dagens volleyballtrening, men nivået og innsatsen er det ingenting å si på. Kanskje ikke så rart når sjefen selv leder sine tropper med et oppofrende eksempel.

– Det er alltid artigst når det er masse aktivitet og engasjement, sånn som det var der inne, sier en svett og fornøyd Tipple etter volleyballøkten.

Følte på ansvaret Dette har vært hverdagen til avtroppende VSIleder, Esben Gjesteland Tipple, i tre år. Helt siden høstsemesteret 2012 har 26-åringen vært leder av Volda Studentidrettslag. Hovedpersonen selv sier at det var litt tilfeldig at han endte opp med vervet.

– Vi var to personer som ikke helt klarte å bli enige om hvem som skulle bli leder, og en periode var vi på sett og vis to nestledere som delte på det. Etter hvert skjønte jeg likevel at det var jeg som tok på meg de fleste lederoppgavene. Jeg følte litt på det ansvaret; noen måtte gjøre det, forklarer Tipple.

Krølltoppen fra Sandnes er en ivrig innebandyspiller, og mener at det er mye av grunnen til at han engasjerte seg i VSI. – Innebandytilbudet var så å si ikke-eksisterende når jeg begynte her, mye på grunn av utstyret. Det startet med at jeg tok tak i det som styremedlem, og så innså vi at timeplanen var helt utdatert. Jeg så mange ting som måtte fikses, og i stedet for å klage over det bestemte jeg meg bare for å gjøre det, sier han.

Han sier at om det er en ting han ønsker å bli husket for, så er det den nye drakten han har fått laget til VSI. – Når folk tenker på meg ønsker jeg at de skal

tenke på den drakten. Jeg håper det skal bli VSI sin drakt i studentidrettssammenheng. Vi ville gjerne ha den med i Studentidrettslekene i Trondheim, men den ble litt forsinket. Derfor håper jeg det kan bli noe for fremtiden. Det er min gave til VSI, sier han.

Mange gode minner Vi har beveget oss ut i sofaene på idrettsbygget. Pulsen til Tipple har begynt å roe seg, og han lener seg godt tilbake i sofaen, klar til å fortelle sin historie. I sin periode som leder har Tipple fått oppleve og se mye. De positive opplevelsene har vært i klart overtall, mener han selv.

– Det som kanskje skiller seg mest ut er de gangene vi har dratt på Studentidrettslekene i Trondheim. Nå i februar hadde vi rekord i antall deltakere, og hadde med oss hele 19 personer. Det at vi på toppen av dette gjorde det så bra sportslig sett, sørget for at det ble en fantastisk opplevelse, reflekterer han.

Til tross for alle de positive opplevelsene har ikke hverdagen som VSI-leder alltid vært en dans på roser.

– Man føler innimellom at folk ikke bryr seg om deg, og det kan være litt sårende. Når jeg skal låse utstyrskassen og ser at alt ligger strødd utover, så lurer jeg litt på om vi fortsatt er på barneskolen, sier han.

Tipple mener at Volda Studentidrettslag skal være et tilbud for alle. En av de største utfordringene i hans tid som leder har vært å sørge for at VSI framstår på denne måten.

– Det har vært en utfordring å få folk til å tørre å møte opp, og ikke slutte fordi de ikke føler seg gode nok. Vi i styret er jo litt pedagogiske av oss, så vi prøver på best mulig måte å gi råd og veiledning, forklarer han.

Et under Under Tipples ledelse har tilbudet på VSI blitt bedre, og han mener at han etterlater seg et godt studentidrettslag til sin etterfølger. Hovedpersonen selv mener likevel at det er et under at det har gått så bra som det har gjort.

– Jeg har sagt det hele tiden: jeg er ikke organisert og strukturert nok for en stilling som dette.

Det eneste jeg har er engasjement, ler han.

Han mener også at det er spesielt at han ikke har møtt noen konkurranse om ledervervet.

– Det er egentlig helt sykt. Andre steder er det hard konkurranse om å være leder for studentidrettslag, men her har jeg egentlig bare hatt stillingen. Ingen motkandidater har meldt seg, sier han.

“

Jeg er verken organisert eller strukturert. Det eneste jeg har er engasjement.

Har endelig funnet en arvtaker Det nærmer seg kveld, og historien går mot slutten. Det gjør også Tipples periode som leder for VSI. Til høsten skal han starte på engelsk fordypning, før det blir utveksling i England neste vår. Han avslører at han har tenkt på å gå av i halvannet år, men ingen har meldt sin interesse for lederjobben.

– Jeg har hele tiden gitt uttrykk for det, men ingen har hatt lyst til å ta over roret. Jeg har lenge ønsket at noen andre skulle ta ansvar, men samtidig hadde jeg ikke lyst til å tvinge noen. Nå har det endelig meldt seg en person som har lyst på vervet, sier han fornøyd.

Hvem som skal ta over vervet ønsker ikke Tipple å avsløre.

– Det jeg kan si er at denne personen har vært veldig engasjert i andre verv, og vet hva det vil si å lede en organisasjon i Volda.

I Esbens tid som leder har mye av fritiden hans gått med på å drive VSI. Han vil likevel ikke si at han har båret ansvaret alene.

– Det skal sies at jeg ikke kunne gjort dette på egen hånd. Jeg vil rette en spesiell takk til Tore, som har vært med meg i styret hele veien. Det er også mange andre som har hjulpet meg opp gjennom årene, og som jeg ønsker å takke. Det er viktig for meg at disse personene vet at jeg setter pris på dem, sier Tipple.

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 29

29

5/8/2015 2:21:09 PM

¦ SPORT ¦ TURSPALTEN

Tekst: Annette Tangnes og Tonje Hareland Foto: Marte Sandbakk

INGEN SKAM Å SNU

Det var en vakker dag i solfylte Volda, og tre lystige studenter skulle ut på tur. Med godt fattet mot var vi forberedt på å løpe opp til turmålet, Horndalsvatnet. Dette tenkte vi var overkommelig for en gjeng som ikke hadde kondisen på topp. Der tok vi grundig feil. ‒ Tenk om dette blir en fiasko?

Med disse velvalgte ordene startet ferden vår opp til Horndalsvatnet, snaue 350 meter over havet. For å komme seg dit går man fra golfbanen, langs Rotevatnet til man finner et skilt som peker mot Rotsethornet, lang rute , og følger den veien.

Skogsveien startet ganske bratt, og allerede etter femti meter var vi utslitte. Likevel fortsatte vi å stampe oppover. Til tross for rennende svette og heftig melkesyre i beina holdt vi motet oppe ‒ naturen var jo helt fantastisk! Med grønn mose over steinene og rennende elver var det som om det var tatt ut fra et nasjonalromantisk eventyr. Til slutt kom vi over den verste kneika. Nå var det flatt og rett fram, noe som passet vår form mye bedre. Vi kunne ikke smile for lenge før vi fikk et nytt problem. Til tross for å ha studert kart og lest oss opp på hvor vi skulle gå før turen, ble det veldig vanskelig å forstå hvilken vei vi skulle ta. På veibeskrivelsen stod det at vi skulle følge skogsveien hele tiden, men da vi stod foran et skille hvor begge veier kunne føre til tur-

30

Peikestokken_MAI.indd 30

målet, ble vi litt i tvil. Vi fulgte magefølelsen og valgte den veien vi følte var riktig. ‒ Jeg tror vi har gått feil Vi fulgte veien dit skiltet til Horndalssætra pekte, fordi vi tenkte at vannet lå like ved.

Etter et par minutter burde den første alarmbjella ha ringt, veien var erstattet med gjørme og var mye dårligere enn før. Men vi var fast bestemte på at dette skulle vi klare, og så vi gikk videre. Plutselig skriker det ene turmedlemmet ut. Ulykkesfuglen har selvsagt klart å få en kvist innpå øyet. Det ble en kort pause med litt tårer og hyling, men med et blindt øye ville hun gå videre, og vi alle trodde at målet lå rett rundt svingen. Vi kom til et nytt veiskille. Her tok vi den skogsveien som så mest ut som hovedveien. Den hadde en bratt stigning, og vi var for utslitte til å gå opp. Vi valgte å gå ned igjen og tok den andre veien i stedet. Skogsveien forsvant plutselig, og endte som en stor dam. ‒ Jeg tror hele Horndalsvatnet befinner seg i skoene mine, sier en i turfølget. Et-

ter å ha plasket lenge rundt i denne dammen, hvor vi lette etter veien, ble vi enige om at vi kanskje hadde nådd vår topp på denne turen. Kalde, sultne og bløte fant vi til slutt veien hjem og trasket i rolig tempo.

Vår egen topp Til tross for at dette i utgangspunktet skulle være en familievennlig tur, var det ikke det.

Vi fant ingen skilt som rettet mot Horndalsvatnet, og den skogsveien vi skulle følge delte seg utallige ganger. Det å ikke nå fram til turmålet var en stor nedtur. Skuffelsen av å mislykkes var hard å ta innover seg. Men det er viktig å tenke at selv om vi ikke nådde den planlagte toppen, var det å nå vår egen topp en seier i seg selv. Vårt råd til deg som skal finne veien til dette målet: bruk det tradisjonelle kartet. Og om alt skulle gå galt; husk Fjellvettreglene, for det er ingen skam å snu.

MAI 2015

5/8/2015 2:21:09 PM

¦ SMÅGODT ¦ SEXSPALTEN

Tekst: Oda Ording Foto: Nicolay Woldsdal

JEG SER RØDT

For en stund tilbake hadde jeg min ukentlige handletur på Rema 1000. Jeg fylte kurven med knekkebrød, lettmelk, brunost og tamponger. På vei til å betale, ber jeg kassadamen slenge med en pakke Durex pleasuremax kondomer. ‒ «De litt større med nupper». Jeg sverger på at man kunne lukte skepsisen hennes helt tilbake til kjøledisken. Jeg vet hva hun tenkte. «Kondomer og tamponger på samme kvittering». Som om det ene veldig klart utelukker det andre.

Situasjoner som denne er årsaken til at kvinner flest lever i sølibat syv dager i måneden, mens de har seriemaraton med Gossip Girl og propper i seg mer sjokolade enn de har godt av. Paradoksalt nok sender kroppen gjerne sexlysten opp som et Boeing 747 med gode vindforhold. Det er som å plassere en sulten tenåring foran kjøkkenventilen til McDonalds uten å gi ham tilgang til å kjøpe noe. Er det bare meg som ser urettferdigheten i at man oppi all elendighet som menstruasjon medfører, skal bli fratatt en av sine viktigste rettigheter som menneske?

Dette er blodig alvor. Det blir for dumt at det skal være greit at jenter svelger mannlig kjønnsvæske og helst ikke skal fortrekke en mine, mens det å kjøre brannbil er utelukket for de fleste. Det er like hyklersk som å drikke seg fra sans og samling, mens man hiver innpå grillpølsene til Betel i Guds åsyn. Som barneskolelæreren ville sagt til syvåringen som nettopp har falt på sparkesykkel: det er jo bare litt blod.

Det finnes heller ikke spesielt gode argumenter for å ikke ha sex når kroppen har sin månedlige opprenskning. Ingen skal nekte deg å dusje etterpå, og er man redd for flekker på lakenet er det ikke verre enn å legge et håndkle under. Som 18 år og uerfaren er det kanskje lett å anta at blodet kommer like ukontrollert som en islandsk vulkan på bristepunktet. Det kan jeg avkrefte med en gang.

For en måned siden fjernet Instagram et bilde av en blødende kvinne. Som en reaksjon uttalte kunstneren Rupi Kaur: «samfunnet

vil at jeg skal føle skam over å ha mensen.»

Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er helt og holdent vår egen skyld at sex og menstruasjon blir ansett som en uren ting. Jenter gjør det når de setter hengelås på trusa og gutter gjør det ved å rynke på nesa så fort de hører at det er «den tiden av måneden».

Jeg tror forøvrig mange menn nyter godt av sexforbudet til menstruerende kvinnfolk.

Syv dager i måneden får de ubegrenset med sugejobber, håndjobber og i beste fall litt kolonnekjøring, uten at jentene tør å si noe på det. Det er nemlig så innprentet at syv dager i uken er det OB sine tamponger som har forkjørsrett.

Hvis jeg skulle hatt en fanesak under årets kvinnemarsj, måtte det ha vært rettighetene til blødende kvinner. Min protest begynner på Rema 1000. Så neste gang jeg har rød uke skal jeg uten å nøle plukke tamponger og kondomer i samme handlekurv og gå med hevet hode ut av butikken.

MAI 2015

Peikestokken_MAI.indd 31

31

5/8/2015 2:21:10 PM

VIL DU VÆRE MED I PEIKESTOKKEN? For at Peikestokken skal bli den fantastiske studentavisa den er, er det viktig at vi har flinke journalister, fotografer og illustratører som fyller opp sidene. Etter Fadderveka kaller vi inn til allmøte, der du får mulighet til å melde deg til hva du vil. Det er det samme om du er nybegynner eller har masse av erfaring, vi har rom for alle!

Vi er også på jakt etter dere som vil engasjere dere litt ekstra. Enkelte styremedlemmer trekker seg etter sommeren, noe som betyr at nettopp du har muligheten til å bli en del av verdens kuleste styre.

Nyhetsredaktør Finn frem den hardbarka nyhetsjournalisten i deg, og ta ansvaret for nyhetsredaksjonen. Her får du muligheten til å grave frem de viktigste nyhetene for studenter i Volda, og følge opp mange flinke journalister!

Sportsredaktør Liker du sport, fart og spenning? Det er egentlig ikke så viktig, men en interesse for idrett er en stor fordel. Som sportsredaktør får man ansvar for hele sportsredaksjonen, noe som innebærer at man må holde redaksjonsmøter og gi tilbakemeldinger på tekstene som blir skrevet.

International editor We need you to make the international section of Peikestokken. If you want to gain experience as an editor for a newspaper, this is a unique chance for you!

Daglig leder Er du glad i å arrangere fest og lage merch? Da kan stillingen som Daglig leder være perfekt for deg. Du får også ansvar for å holde kontakt med trykkeriet og holde orden på resten av styret. Du blir rett og slett sjefsredaktørens høyre hånd!

Korrekturansvarlig Er du lei skrivefeil og særskrivingstabber? Nå har du mulighet til å lese hele avisa før alle andre. Du får bryne deg på både bokmål, nynorsk og engelsk, men fortvil ikke. Du kommer til å få masse hjelp!

Markedssjef Har du hjerte for annonsering og økonomi? Da må du melde seg som markedssjef! Som markedssjef er du den som er ansvarlig for at Peikestokken går rundt, i tillegg til at du får bestemme hvor mye penger som skal gå til morsomme ting som penner og fest.

Følg med på våre Facebook-sider for mer informasjon om dette. Heia Peikestokken!

Peikestokken_MAI.indd 32

5/8/2015 2:21:12 PM