Kriminalitet blant innvandrerungdom by Fred Carlsen

KRIMINALITET BLANT INNVANDRERUNGDOM En rapport fra Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD)

FORORD “Til ethvert komplisert spørsmål ﬁnnes det et enkelt svar. Felles for de enkle svarene er at de er gale.”

George Bernhard Shaw, britisk forfatter (1856 – 1950)

Kva ynskjer vi med rapporten? Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) vil sette fokus på kriminalitet blant innvandrarungdom i Noreg. Det gjer vi med denne rapporten der vi har samla og systematisert informasjon om tilhøve mellom innvandrarungdom med ikkje-vestleg bakgrunn og kriminalitet. Vi peikar på årsaker og kjem med tilrådingar om tiltak som kan førebyggje slik kriminalitet. Kvifor set vi søkjelys på dette? Nokre vil spørje om det er naudsynt å reise dette som eige tema. Dei vil meine at det kan vere meir til skade enn til nytte, fordi det alltid er risiko for at einskilde funn blir tekne ut av samanhengen for så å bli presenterte på ein måte som forsterkar motstanden mot innvandrarar. Ei slik bekymring tek vi på alvor. Men KRÅD sitt arbeid byggjer på den grunntanken at eit kunnskapsbasert bilete av kriminaliteten gir det beste grunnlag for planlagt innsats. Det gjeld sjølvsagt også på dette området. Vi vil forhindre forslag og synspunkt som byggjer på gissing og mistyding. Mangel på informasjon om kriminalitet utført av innvandrarar kan medverke til at mytar og fordomar blir skapte og festar seg. Det vil vi motverke. Kva kan vi gjere? Kriminalitet forsvinn ikkje som problem om det ikkje blir sett på og debattert. Med gode analysar av situasjonen kan det settast inn tiltak som kan betre alle innvandrarar sine føresetnader for å fungere best mogeleg i Noreg, uavhengig av etnisk bakgrunn. Vi spør om kvifor ikkje-vestlege innvandrarar er overrepresenterte i kriminalstatistikken

og søkjer å ﬁnne mogelege årsaksforklaringar, slik at vi kan foreslå korleis kriminalitet blant desse innvandrarane best kan førebyggjast. Vi stiller spørsmål ved om det er behov for særskilte tiltak ovanfor denne gruppa. Korleis har vi arbeidd? Hovudoppgåva med å skrive rapporten har rådgivar Arnt Even Hustad i KRÅD hatt. I slutten av januar arrangerte vi eit internt seminar på bakgrunn av eit grundig gjenomarbeidd utkast. Bakgrunnen for seminaret var ynskje om å få synspunkt på denne rapporten og for å kvalitetssikre innhaldet. Vi hadde meir enn ti innleiarar med svært variert bakgrunn; innvandrarorganisasjonar, dei som arbeider med sjølvhjelp for tidlegare innsette, kommunale saksbehandlarar, frivillige organisasjonar, barnevernet og forskingsmiljø. 1. amanuensis Berit Berg, NTNU, oppsummerte seminaret og utarbeidde i ettertid også ei skriftleg oppsummering. Denne oppsummeringa er eit utrykt vedlegg til denne rapporten og kan lastast ned frå KRÅD si heimeside (www.kråd.no) i PDF-format. Kva vil vi? I denne rapporten vil vi gi eit mest mogeleg korrekt bilete ut frå oppdatert faktagrunnlag om temaet ungdom med innvandrarbakgrunn og kriminalitet. Slik vil KRÅD medverke til ein opplyst debatt om eit emne som er samansett og som inneheld vel så mange spørsmål som klare svar. Bergen/Oslo, april 2007

Kjellbjørg Lunde Leiar av Det kriminalitetsforebyggende råd

Innholdsfortegnelse 3

FORORD 1.

KRIMINALITET BLANT INNVANDRERUNGDOM I NORGE 1.1 Tema, formål og problemstillinger 1.2 Begreper 1.3 Innvandrerbefolkningen som kategori 1.4 Hvilke kilder ﬁnnes?

7 7 8 9 10

HVORDAN SER KRIMINALITETSBILDET UT? 2.1 Andregenerasjons innvandrerungdom oftere bak alvorlig kriminalitet 2.2 Hva sier Kriminalstatistikken? 2.2.1 Innvandrerkriminalitet - et lite utsnitt av hele kriminalitetsbildet 2.2.2 Antall og kjønn 2.2.3 Likt mønster i straffereaksjonene 2.2.4 Flest straffede i Oslo 2.2.5 Flere straffes 2.2.6 Stor forskjell opprinnelseslandene imellom 2.2.7 Flest straffet for vold og vinning 2.2.8 Noen ﬂere straffede med fødeland Norge 2.2.9 Også ﬂere kriminalitetsofre 2.3 Problemopphopning i en liten gruppe 2.4 Hva sier kildene hver for seg?

13 13 15 15 16 17 18 18 19 19 20 20 22 22

HVORFOR SKJER DET? FORKLARINGSMODELLER 3.1 Generelle og spesielle levekårsforklaringer 3.2 Spesielle forklaringer for innvandrerungdom 3.2.1 Hvorfor mer kriminalitet blant andregenerasjon?

25 25 26 27

3.2.2 3.2.3 3.2.4 3.2.5 3.2.6 3.2.7 3.2.8

Hvorfor kriminalitet på senere alderstrinn? Svakere integrering? Diskriminering Sosial utstøting og gjengkriminalitet Globalisering og dobbel økonomi Rusrelatert kriminalitet Synlig minoritet - større oppdagelsesrisiko

27 27 29 30 31 31 31

HVA KAN GJØRES? 4.1 Viktig i kriminalitetsforebyggingen 4.1.1 Ulike former for forebygging 4.1.2 Risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer 4.2 Primærforebyggende tiltak som ser lovende ut 4.2.1 Riverside i Oslo 4.3 Sekundærforebyggende tiltak – hva virker? 4.3.1 Innvandrertiltaket i Stavanger 4.3.2 Kvaliﬁseringsprosjektet i Trondheim 4.3.3 Mentorprosjektet i Kristiansand 4.4 Tertiærforebyggende tiltak – hva virker? 4.4.1 Tett på - prosjektet 4.4.2 Brobyggerprosjektet 4.4.3 Torsdagsklubben/Youth in Charge. Uteseksjonen i Oslo. 4.4.4 Restorative justice

35 35 35 36 38 38 39 39 40 40 41 41 43 44 45

OPPSUMMERING

LITTERATUR

Hvor stor rolle spiller oppvekst og miljĂ¸?

1. KRIMINALITET BLANT INNVANDRERUNGDOM I NORGE 1.1 Tema, formål og problemstillinger

Innvandrerungdom står for en liten andel av all ungdomskriminalitet i Norge. Like fullt blir innvandrere ofte nevnt i mediene i forbindelse med lovbrudd. I de siste årene har gjengkriminalitet og ungdom som utøver vold for å få respekt, fått mye oppmerksomhet og skapt frykt. Ofte framstilles individuelle kriminelle hendelser, begått av innvandrere, som symptomer på en svak integrerings- og innvandringspolitikk. Hendelsene gjøres til utslag av et omfattende problem: Koblingen mellom innvandrere og kriminalitet befester et inntrykk av at vi står ovenfor en omfattende samfunnstrussel som krever spesielle tiltak (Johannesen 2004). Kriminalitet blant innvandrere kan ikke alene forklares ut fra integreringspolitikken. En annen forklaring vektlegger den enkeltes individuelle ansvar for et lovlydig liv. Et tredje perspektiv ser sosial integrering og individuelt ansvar som to sider av samme sak. I denne rapporten vil vi ta utgangspunkt i forskningsbaserte beskrivelser av kriminalitet blant

innvandrerungdom (kap. 2). Ut fra dette vil vi peke på hvilke årsaker vi i dag ser som forklaringer på kriminaliteten (kap. 3). Til sist redegjør vi for noen tiltak som har vist seg lovende for å forebygge kriminalitet blant innvandrerungdom i Norge (kap. 4). Det ﬁnnes heldigvis også mange andre velfungerende tiltak enn de som er nevnt her. Gir etnisk bakgrunn en god innfallsvinkel? Noen ganger overtolkes innvandrerungdommens bakgrunn, slik at kulturforklaringer overskygger alle andre årsaker til å bli lovbryter. Vi glemmer lett at det er mange av de samme forhold som skaper kriminalitet blant innvandrerungdom som hos etnisk norsk ungdom. Andre ganger mangler vi kunnskap om de spesielle utfordringene som ungdom med annen bakgrunn har i Norge. Hva er det ved minoritetskulturell bakgrunn som bidrar til å fremme kriminalitet blant unge? Og hvordan kan bakgrunnen forebygge kriminalitet? Individer og grupper som er atskilt eller utestengt fra det norske samfunnet, står i fare for å etablere egne sosiale fellesskap, noen med statushierarkier basert på penger og ære vunnet

gjennom kriminalitet. I Oslo har vi sett dette blant annet i form av gjengkriminalitet mellom de såkalte A- og B-gjengene.

1.2 Begreper

Ofte blandes grupper og begreper sammen i diskusjonen om innvandrere og kriminalitet. Utgangspunktet for kriminalitetsforebygging er svært forskjellig avhengig av om målgruppen er flyktninger og asylsøkere, mennesker på turistvisum i Norge eller ungdom som er fast bosatt her. Med asylsøkere menes personer som ber myndighetene om beskyttelse og anerkjennelse som flyktning. En person kalles asylsøker inntil søknaden er avgjort. Fra det tidspunktet vedkommende får innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag, går personen over til å være flyktning. Vedkommende inngår da i statistikken for innvandrere og inngår i kriminalstatistikken som vi siden skal vise til. Asylsøkere telles ikke med som ”utlendinger” i kriminalstatistikken til Statistisk sentralbyrå (SSB). Det gjør heller ikke personer med negativt vedtak på sin søknad. Noen av disse vil ha ulovlig opphold i landet etter oversittet utreisefrist. Antall asylsøkere varierer fra år til år. I 2006 søkte om lag 5 500 personer asyl i Norge.

Dette er omtrent samme nivå som året før, men en nedgang på om lag 12 000 fra 2002. I perioden har det også vært endringer i asylsøkernes opphavsland. Slike årlige endringer gjør at SSB ikke utvikler offisiell statistikk på forholdet mellom asylsøkere og kriminalitet. Asylsøkere antas likevel å stå bak mindre enn én prosent av det totale antall lovbrudd som ble oppklart i 2001 (Politidirektoratet 2004). Innenfor denne én-prosenten finnes personer siktet for blant annet menneskehandel og annen kriminalitet i skjul av sin status som asylsøker. Andre asylsøkere er individer med reelle beskyttelsesbehov og som avstår fra kriminalitet etter ankomst til Norge. For noen er nettopp beskyttelsesbehovet motivasjon god nok for å holde seg innenfor norsk lov med god margin. Det er like fullt mørketall knyttet til utenlandske statsborgere, også i kriminelle nettverk, som opererer i og utenfor Norge. Kunnskap om dette finnes i politiets eget etterforskningsmateriale, men ikke i offentlige rapporter. SSBs bruk av begrepet ”siktet” er ikke synonymt med straffeprosessloven § 82. SSB definerer ”siktet” som personer med rettskraftig avgjørelse mot seg, dvs. personer som av politi, påtalemyndighet og domstoler er ansett som gjerningspersoner.

1.3 Innvandrerbefolkningen som kategori

Man skal være varsom med å kategorisere mennesker etter administrative eller etniske kjennetegn, særlig når temaet er så sammensatt som kriminalitet. Vi vet at forutsetningene og mulighetene for tilpasning til det norske samfunnet er svært forskjellige mellom grupper og individer, blant annet fordi den sosiale og kulturelle bakgrunnen er svært ulik. Ikke-vestlig innvandrerungdom er enten født i et annet land eller er født i Norge av to foreldre som er født i utlandet. En slik bakgrunn har betydning for graden av integrering i det norske samfunnet. Når vi skal sammenlikne kriminalitet blant nordmenn og ikke-vestlige innvandrere, er det viktig å understreke at etnisk bakgrunn er en forenkling, men like fullt et viktig sosialt mønster. Samtidig er vi oppmerksomme på at det sosiale og individuelle mangfoldet er stort og at graden av deltakelse og integrering i samfunnslivet er svært ulik, også ikke-vestlige innvandrere imellom. Av slike grunner skiller vi mellom første og andre generasjons innvandrere. Ulikhetene i kriminalitetsnivået mellom disse gruppene vil vi komme tilbake til under kap. 2. Når går man over fra innvandrerstatus til nordmann? I statistikken fra SSB er skillet klart: Når en eller begge foreldrene er født i Norge. Det vil ofte si i andre eller tredje generasjon av en

”Ikke-vestlige innvandrere”

Den nyeste statistikken fra Statistisk sentralbyrå om innvandrere og kriminalitet er fra 2002. Den deﬁnerer innvandrere som personer bosatt i Norge med to utenlandskfødte foreldre. Første generasjon er ”ekte” innvandrere født i et annet land, nå bosatt her. Andre generasjon har foreldre født i utlandet, men er selv født i Norge og bosatt her. Ikke-vestlige innvandrere kommer fra Tyrkia, Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og ØstEuropa. Med Øst-Europa menes alle landene som hørte til på den andre siden av ”jernteppet” i den perioden da Europa hadde et klart politisk hovedskille. Balkan nord for Tyrkia, herunder Albania og tidligere Jugoslavia inngår i statistikken for ikke-vestlige innvandrere.

innvandrerfamilie. Statistiske beskrivelser blir imidlertid ofte feil i forhold til den virkelighet den er satt til å beskrive. Selv om begge foreldrene er født i Norge, vil mange likevel i dagligtalen bli omtalt som innvandrere og stå i det spennet som mye av denne rapporten handler om. De kan ha en språklig, kulturell og sosial bakgrunn like sårbar som mange som per deﬁnisjon er innvandrerungdommer. Men i kriminalstatistikken for ikke-vestlige innvandrere inngår denne gruppen ikke. Dette poenget viser hvordan statistikk som eneste kilde ikke alltid bidrar til korrekt kunnskap. I denne rapporten vil vi derfor gjøre bruk av både statistikk og ulike undersøkelser fra feltet.

1.4 Hvilke kilder ﬁnnes?

Kriminalstatistikken er del av Norges ofﬁsielle statistikk fra Statistisk sentralbyrå. Kriminalstatistikken tar utgangspunkt i registerdata fra politi, påtalemyndighet, domstoler og kriminalomsorg. For å telle med i statistikken må handlingen være i strid med straffeloven eller spesiallovgivningen. Handlingen må oppdages og lovbruddet må politianmeldes. I SSBs statistikk over straffede, ikke-vestlige innvandrere viser de nyeste tallene utviklingen fra 1998 til 2002 (Statistisk sentralbyrå 2004).

Straffede I SSBs statistikk over straffede regnes personer som i løpet av et år er registrert med en eller ﬂere rettskraftige straffereaksjoner. En person som er registrert med ﬂere straffereaksjoner i løpet av ett år, telles én gang for lovbruddet med den høyeste strafferammen. (Som straffereaksjon inngår betinget påtaleunnlatelse, forelegg, idømt bot, samfunnstjeneste/-straff, fengelsstraff, sikring og forvaring.) Grunnlagsmaterialet for statistikken er hentet fra Det sentrale straffe- og politiopplysningsregisteret (STRASAK), og Det sentrale bøteregisteret. Det er stor forskjell i alvorlighetsgrad mellom betinget påtaleunnlatelse og fengselsstraff.

Oppdagelsesrisiko avhenger av type lovbrudd og i hvilken sosial sammenheng det ble begått. Viljen til å anmelde varierer med alvorlighet, om det er et konkret offer og forholdet til gjerningsperson. Risikoen for oppdagelse og anmeldelse er eksempelvis langt høyere for bruk og besittelse av narkotika på Karl Johans gate enn for mange typer økonomisk kriminalitet. Vold mellom fremmede på offentlig sted blir ofte anmeldt. Vold mellom nære bekjente anmeldes langt mer sjeldent og har dermed høyere mørketall. Vi vet også at mye av volden ungdom imellom sjelden blir anmeldt til politiet. Særlig store mørketall ﬁnnes i miljøer som har et dårlig forhold til politiet fra før. Siden Kriminalstatistikken bygger på slike forutsetninger, kommer et ufullstendig og skjevt utsnitt av det faktiske kriminalitetsbildet til syne. En stor mengde lovbrudd og et stort antall lovbrytere forblir ukjent for politiet. I tillegg til Kriminalstatistikken har vi spørreundersøkelser om selvrapportert risikoatferd og kriminalitet. Mest kjent er spørreundersøkelsene ”Ung i Norge” og ”Ung i Oslo” (Øia 2003, 2005 og 2006) hvor et representativt utvalg skoleungdommer i alderen 13 til 19 år har blitt stilt spørsmål rundt egen omgang med rusmidler, kriminalitet og annen antisosial atferd. Fordelen med denne tilnærmingen er at man treffer et representativt utvalg av ungdomsbefolkningen, og ikke bare de som blir registrert av politi og

domstoler for kriminelle handlinger. En annen styrke ved den siste Ungdomsundersøkelsen er en svært høy svarprosent, hele 92 prosent. Den største svakheten er knyttet til at man ikke når frem til alle. Ungdomsundersøkelsen omfatter ikke unge som ikke går på skole eller som ikke har gjennomført grunnskole. Dette er grupper som vi vet står bak mer kriminalitet enn skoleelever ﬂest. Tilsvarende ungdomsundersøkelser er gjennomført i Oslo for 1996 og 2006. Til sammen gir dette et bredere faktagrunnlag enn kildene hver for seg. Med ﬂere innfallsvinkler kommer mer av den faktiske kriminaliteten til syne. Kvantitative forskningsresultater er nyttige for å undersøke omfang, utvikling og sammensetning av kriminalitetsbildet mellom grupper i befolkningen. Kvalitativ forskning bidrar til større forståelse av årsaker og sosiale sammenhenger, noe som muliggjør forslag om kriminalitetsforebyggende tiltak.

Er ikke-vestlige kvinner mer kriminelle enn norske?

2. HVORDAN SER KRIMINALITETSBILDET UT? 2.1 Andregenerasjons innvandrerungdom oftere bak alvorlig kriminalitet

Når det gjelder ”rølpete atferd”, som skadeverk på busseter og nasking fra foreldre, er det ingen forskjell på etnisk norsk ungdom og unge med innvandrerbakgrunn (Øia 2005). De ﬂeste bryter noen lover i løpet av ungdomstida. Men for alvorlige kriminelle forhold, som tyveri for mer enn 1 000 kroner, vold og slåsskamp med våpen, er gutter med innvandrerbakgrunn overrepresentert i forhold til etnisk norsk ungdom. Skillet blir tydeligst hos andre generasjons innvandrergutter, som oftest oppgir å ha begått alvorlig kriminalitet. Forskjellene er spesielt store når det gjelder vold (Op.Cit.).

Ung i Norge-undersøkelsen fra 2002 viser at første og andre generasjons innvandrerungdom begår mindre eller omtrent like mye småkriminalitet som etnisk norsk ungdom. Erfaringen viser at all ungdom utprøver grenser og gjør gale ting. Vanligst er det å snike på buss eller trikk og å skulke skolen. 58,6 prosent av de unge har reist uten gyldig billett det siste året, mens 43,8 prosent har skulket skolen. 24,2 prosent oppgir å ha stjålet varer fra butikk, mens 23,1 prosent har mobbet eller plaget andre. For disse formene for asosial atferd er innvandrerungdom underrepresentert i forhold til norsk ungdom.

Ung i Norge-undersøkelsen viser klare tendenser til polarisering blant ikke-vestlig innvandrerungdom: Storparten avstår fra alvorlig kriminalitet, mens en liten gruppe vokser fram som særlig belastet. Gruppen som begår alvorlig kriminalitet står bak mange lovbrudd, også sammenliknet med tilsvarende kriminell norsk ungdom (Øia 2005), og utgjør et betydelig problem. Men for de aller ﬂeste er lovbrudd en engangsforeteelse. En liten gruppe kriminelt svært aktive innvandrere må ikke skape inntrykk av at alle er like.

Vi vil først gjennom selvrapporteringsundersøkelsene Ung i Norge og Ung i Oslo vise det store bildet av hvordan lovlydighet, småkriminalitet og mer alvorlig kriminalitet begås av ungdom i Norge. Deretter vil vi fokusere på utsnittet av den mer alvorlige kriminaliteten, fanget opp og belyst gjennom kriminalstatistikken for 2002. Her er det straffede nordmenn og ikke-vestlige innvandrere som danner utgangspunktet, med særlig henblikk på unge menn fordi det er blant disse den registrerte kriminaliteten er høyest.

2.1 Antisosiale og kriminelle handlinger blant innvandrergutter og norske gutter. 2006

Kilde: Nova 2006

Ung i Oslo-undersøkelsen (Øia 2006) viser mye av det samme bildet, hvor det for mindre alvorlige lovbrudd, som å snike på buss og trikk eller for nasking, er et flertall av norsk ungdom. For mer alvorlige lovbrudd er innvandrergutter i flertall. Mer enn dobbelt så mange innvandrergutter, sammenliknet med norske, har vært i slåsskamp med våpen. Videre har flere innvandrergutter truet til seg penger eller ting, gjort innbrudd, stjålet noe til en verdi av over 1 000 kroner eller stjålet bil eller motorsykkel. Dette ser man av figuren på side 14.

2.2 Hva sier Kriminalstatistikken? 2.2.1 Innvandrerkriminalitet - et lite utsnitt av hele kriminalitetsbildet

SSB har sammenliknet norsk ungdom med innvandrerungdom. Det er denne statistikken

2.2.1 straffede etter innvandringskategori, i prosent. 2002

Kilde: SSB, Kriminalstatistikk

vi i hovedsak bruker her. I 2002 var 83,2 prosent av alle straffede nordmenn. 9,6 prosent var ikke-vestlige innvandrere og 1,8 prosent vestlige innvandrere. 5,4 prosent var uregistrerte utlendinger, det vil si personer uten registrert bostedsadresse i Norge. Av nordmenn var det 23 straffede personer pr. 1 000 innbygger, når alle aldersgrupper telles med. For ikke-vestlige innvandrere var det 53 personer pr 1 000 innbyggere, eller ca 130 prosent høyere enn for nordmenn. I pkt 2.2.2 redegjør vi nærmere for dette, også for fordelingen mellom de ulike aldersgruppene.

Det er vel kjent at straffedømte langt oftere enn gjennomsnittsbefolkningen er tapere med tanke på skolegang, arbeidsliv, inntekt og boligsituasjon. Straffede har også gjennomgående dårligere helse og har langt oftere rusproblemer (Friestad og Skog Hansen 2004). Vi vet lite om hvilken betydning synlig etnisk bakgrunn har i møte med politi i form av ”stopp og sjekk”, pågripelser eller bruk av varetekt. Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD 2006) har lenge hevdet at politiet forskjellsbehandler hvit og mørkhudet ungdom. Det foreligger imidlertid ingen forskning om temaet, og vi vet derfor ikke hva realiteten er.

Når vi skal forsøke å forklare ikke-vestlige innvandreres overrepresentasjon i kriminalstatistikken, må vi skille mellom faktorer som gjelder hele befolkningen fra faktorer som ikke-vestlige innvandrere er mest eksponert for. Vi kommer nærmere inn på mulige årsaksforklaringer i kap. 3 i rapporten. Her vil vi foreløpig nøye oss med en faktabeskrivelse.

2.2.2 Antall og kjønn

Skal vi forstå innvandrernes del av det norske kriminalitetsbildet, må antall straffede sees i forhold til innvandrerbefolkningens størrelse. Både blant nordmenn og ikke-vestlige innvandrere er det i alderen 18 til 20 år man ﬁnner det høyeste antall straffede. 81,7 straffede

2.2.2 straffede menn; nordmenn og ikke-vestlige innvandrereetter alder. per 1000 innbygger. 2002

Kilde: SSB, Kriminalstatistikk

nordmenn per 1 000 norske innbyggere i 2002. Blant ikke-vestlige innvandrere var antallet 117 straffede per 1 000, noe som utgjør 43 prosent høyere enn for nordmenn. Antall straffede avtar for begge grupper fram mot voksen alder. Dette ser man av ﬁguren på side 16. Men i alle aldersintervall i statistikken er de ikke-vestlige innvandrerne mer kriminelle enn nordmenn. I det følgende vil vi rette oppmerksomheten mot menn. 84 prosent av alle straffede norske var menn. Blant straffede ikke-vestlige innvandrere var mannsandelen 87,7 prosent. Det betyr at innvandrerkvinner er noe mer lovlydige enn norske kvinner. Figuren på side 16 viser at det uavhengig av alder ble straffet i alt 23,2 nordmenn pr. 1 000 innbyggere i 2002. Til sammenlikning ble det straffet 53,2 ikke-vestlige innvandrermenn pr. 1 000 innbyggere. Størst forskjell mellom nordmenn og ikke-vestlige innvandrere er det i aldersgruppen 15 til 17 år, med 39,1 straffede nordmenn pr. 1 000 innbyggere mot 77,3 for ikke-vestlige innvandrere. Det vil si at andelen straffede innvandrere i denne kategorien er nær 98 prosent høyere enn for nordmenn, eller at innvandrerungdom straffes for nesten dobbelt så mange kriminelle handlinger som norsk ungdom.

2.2.3 Likt mønster i straffereaksjonene

Straffereaksjonene for nordmenn og ikke-vestlige innvandrere er svært like, selv om en noe større andel nordmenn ble idømt betinget fengsel kombinert med bot og ubetinget fengsel (SSB 2004).

2.2.4 Flest straffede i Oslo

Det er visse likhetstrekk ved hoveddelen av de straffede. Det store ﬂertallet er unge menn bosatt i byer, særlig i Oslo. Dette ser man av ﬁguren på side 18. For landet under ett utgjør ikke-vestlige innvandrere 6,1 prosent av hele befolkningen. 18,9 % av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen bor i Oslo.

2.2.5 Flere straffes

Figuren på side 19 viser at den registrerte kriminaliteten blant innvandrerungdom har økt i perioden 1998 til 2002. For ikke-vestlige innvandrere har stigningen vært tydeligst for de mellom 15 og 17 år, hvor det var 48,5 straffede pr. 1 000 innbyggere i 1998 og 77,3 i 2002. For de mellom 18 og 20 år steg

antall straffede fra 89,3 pr. 1 000 innbygger i 1998 til 117 i 2002. For de mellom 21 og 24 år steg straffede fra 68,8 til 94 i 2002. Ungdomsundersøkelsen viser i tillegg at det er særlig blant andre generasjons innvandrere at kriminalitet og asosial atferd har steget siden den forrige undersøkelsen i 1996. Kriminalstatistikken viser samtidig nedgang i kriminalitetstallene for 2002, både samlet sett og for de ﬂeste aldersintervallene. SSB har ikke presentert nyere tall, så vi vet enda ikke om dette er begynnelsen på en ny trend eller om nedgangen er tilfeldig. Politiets tall for anmeldte lovbrudd de senere årene kan imidlertid tyde på at nedgangen har fortsatt.

2.2.4 Straffede menn bosatt i og utenfor oslo. per 1000 innbyggere. 2002

Kilde: SSB, Kriminalstatistikk

2.2.6 Stor forskjell opprinnelseslandene imellom

Ikke-vestlige innvandrere er en stor og sammensatt kategori. Enkelte nasjonaliteter gjør seg sterkere gjeldende enn andre i kriminalstatistikken. Å tallfeste for hver enkelt nasjon kan lett bli misvisende. Mange nasjoner har et så lite antall innvandrere i Norge at et ensifret antall straffede kan komme til å gi uforholdsmessig høyt antall straffede per 1 000 innbyggere. Noen land skiller seg imidlertid klart ut på en negativ måte. Serbia, Montenegro og Makedonia hadde om lag 40 straffede per 1 000 innbyggere i 2002. Blant land i den tredje verden hadde følgende land minst 40 straffede per 1 000 innbyggere i 2002: Irak, Somalia, Iran, Marokko, Gambia og Libanon.

På den annen side hadde Filippinene og Kina lavere kriminalitetstall enn nordmenns 13,5 straffede pr. 1 000 innbyggere.

2.2.7 Flest straffet for vold og vinning

Ikke-vestlige innvandrere blir oftere enn nordmenn straffet for tradisjonell vinningskriminalitet og vold. Ikke-vestlige innvandrere er også overrepresentert blant straffede for seksualforbrytelser, men her er tallene så små at endringer kan gi store utslag mellom befolkningsgruppene fra et år til et annet. Tall fra Oslopolitiet i februar 2007 tilsier at 65 prosent av ettersøkte og siktede for voldtekter og voldtektsforsøk antas å ha ikkevestlig bakgrunn. Ikke-vestlige innvandrere er også overrepresentert blant straffede for narkotikaforbrytelser,

2.2.5 Straffede ikke-vestlige innvandrermenn etter alder. per 1000 innbyggere. 1998-2002

Kilde: SSB, Kriminalstatistikk

2.2.7 Andel ikke-vestlige innvandrere av alle straffede under ett. i prosent. 2002

skadeverk og traﬁkkriminalitet. Ikke-vestlige innvandrere blir derimot sjeldnere enn nordmenn straffet for miljø- og arbeidsmiljøkriminalitet. Fra 1998 til 2002 økte særlig ikke-vestlige innvandreres andel av alle straffedømte innenfor lovbruddsgruppene volds- og seksualkriminalitet. Dette er vist i ﬁguren under. Figuren viser utviklingen for begge kjønn. Men vi vet at over 90 prosent av all slik kriminalitet begås av menn.

2.2.8 Noen ﬂere straffede med fødeland Norge

Hittil i rapporten er ikke-vestlige innvandrere blitt omtalt under ett, uavhengig av om de er født i Norge eller i utlandet med utenlandske foreldre. Som vi ser i ﬁguren på side 21, er antall straffede gutter i alderen 15 til 17 år omtrent likt mellom de to gruppene. Men det er ﬂere kriminelle i aldersgruppen 18 til 24 år som er født i Norge med utenlandske foreldre, enn som er født i utlandet. Fra 25 år og oppover er gruppen født i utlandet den mest kriminelle.

2.2.9 Også ﬂere kriminalitetsofre

Nesten all litteratur som ﬁnnes om innvandrere og kriminalitet omhandler innvandrere som lovbrytere. Men noe data ﬁnnes også om innvandrere som ofre. Det viser at befolkningsgrupper med generelt dårlige levekår også er mer utsatt for kriminalitet (Blom og Kilde: SSB, Kriminalstatistikk

Ritland 1997). En undersøkelse blant ungdom i Oslo viser at innvandrerungdom var mer utsatt for grovere vold enn nordmenn (Pedersen og Pape 1999). Disse undersøkelsene er imidlertid spørreundersøkelser i et begrenset utvalg av befolkningen. En viss andel svarte ikke. Vi antar at en stor del av de som utsettes for mye vold er blant ungdom som slike undersøkelser ikke fanger opp. SSB har data om anmeldte lovbrudd som også inneholder opplysninger om fornærmede. Statistikken viser at risikoen for ikke-vestlige menn mellom 15 og 24 år til å bli registrert som voldsoffer er nesten dobbelt så høy som for nordmenn (Gundersen 2000). Mange har bakgrunn både som voldsofre og gjerningsmenn. En stor del av volden foregår internt i familien eller i den

sosiale omgangskretsen. Nesten 7 prosent av de norske voldsofrene som i 1995-1998 ble registrert, var i samme periode også registrert som gjerningsmenn. Blant ikke-vestlige innvandrere var andelen på 10 prosent. Det foreligger ikke nyere tall for denne utviklingen. Materialet tyder på at det ﬁnnes en liten gruppe ikke-vestlig inn-vandrerungdom som gjentatte ganger blir utsatt for vold og som gjentatte ganger også registreres som gjerningsmenn (Gundersen 2000). Vi skulle gjerne hatt mer kunnskap på dette feltet. Som grunnlag for bedre forebygging hadde det vært nyttig å vite mer om i hvilke sammenhenger inn-vandrerungdom er mest utsatt, om relasjonene mellom offer og gjerningsperson og motivene bak volden.

2.2.8 Straffede ikke- vestlige menn født i Norge eller utlandet

Kilde: SSB, Kriminalstatistikk

2.3 Problemopphopning i en liten gruppe

Resultatene fra Ungdomsundersøkelsen viser at andre generasjons unge innvandrere er særlig kriminelt belastet. Sammenliknet med funnene fra Oslo-undersøkelsen fra 1996 (Bakken 1998) er det skjedd en utvikling i retning økt kriminalitet i denne gruppen. Det har vokst fram en spesielt tungt belastet gruppe. Funnene bekreftes langt på vei av Skardhamar (2006) som har fulgt ikke-vestlig innvandrerungdom i alderen 15 til 24 år i kriminalstatistikken fra 1992 til 2001. Her ser vi at ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert både blant få- og flergangslovbryterne. Det er et lite mindretall unge mellom 15 og 24 år som blir siktet1) for mange forbrytelser og som følgelig står bak en stor andel av den oppklarte kriminaliteten. En gruppe på 3 prosent av alle siktede ungdommer sto for 35 prosent av alle forbrytelsene oppklart i perioden 1992 til 2001. Tallene viser derfor problemopphoping i en liten gruppe av ikke-vestlige innvandrere, og ikke at kriminaliteten brer seg blant ikke-vestlige innvandrerungdom flest. I perioden 1998 til 2002 er enkelte straffet gjentatte ganger. Økningen i kriminalstatistikken kan derfor skyldes problemopphoping i en mindre gruppe. Ut fra andre kilder ser det ut til at det er en liten gruppe ikke-vestlige innvandrere som 1) SSBs bruk av begrepet ”siktet” er ikke synonymt med straffeprosessloven § 82. SSB definerer ”siktet” som personer med rettskraftig avgjørelse mot seg, dvs. personer som av politi, påtalemyndighet og domstoler er ansett som gjerningspersoner.

har utviklet seg til å bli en tungt kriminelt belastet gruppe og som dermed blir gjengangere i statistikken fra år til år. Derfor skal man lese kriminalstatistikken med varsomhet og ikke som om kriminaliteten helt ukritisk sprer seg til nye grupper i innvandrerbefolkningen. Når sosialt marginaliserte grupper blir store nok, dannes det lettere kriminelle nettverk. Dette, kombinert med internasjonale kriminelle nettverk og enkel kommunikasjon, åpner opp for en virkelighet hvor en del av kriminaliteten ikke så lett lar seg lokalisere geograﬁsk etter politidistrikt. Dette gir store utfordringer for forebyggingen. Hvis vi også inkluderer ofre for internasjonal menneskehandel i kriminalitetsbildet, ser vi enda ﬂere utfordringer.

2.4 Hva sier kildene hver for seg?

Ungdomsundersøkelsen fanger opp ungdom på de tre siste trinnene på ungdomsskolen og de tre skoletrinnene i videregående skole. Det store utvalget var begrunnet i et ønske om representativitet, både nasjonalt og for hvert alderstrinn. Ungdomsundersøkelsen har sett på atferdsproblemer generelt og ikke kriminalitet spesielt. Det betyr at undersøkelsen fanger opp langt mer av den faktiske problematferden og kriminaliteten enn kriminalstatistikken, som på mange måter viser et politi- og rettsselektivt bilde.

Kriminalstatistikken viser bare toppen av isfjellet, ikke mørketallene og den faktiske kriminaliteten, slik Ungdomsundersøkelsen i større utstrekning gjør. Ungdomsundersøkelsen viser selvrapportert kriminalitet blant ungdom i alderen 13 til 19 år.

forskjellen mellom nordmenn og ikke-vestlige innvandrere øker. Det ser derfor ut til at det er ﬂere ikke-vestlige innvandrere som kommer inn i et uheldig, kriminelt livsløp på et senere tidspunkt enn hva tilfellet er for nordmenn.

Skardhamars undersøkelse tar utgangspunkt i registrert kriminalitet blant siktede født i 1977, fra kriminell lavalder til 24 år. Dette ser man av ﬁguren på side 23. Det viser også eldre årsklasser enn Ungdomsundersøkelsen. Som i Ungdomsundersøkelsen er ikke-vestlig innvandrerungdom overrepresentert for kriminalitet i aldersgruppen opp mot 19 år, det vil si 1996. Så langt følger resultatene hverandre. Skardhamars undersøkelse følger imidlertid unge også fra 20 til 24 år, eller fra 1997 til 2001 i ﬁguren under. Her ser man at

2.4 Siktede for forbrytelser hvert år i perioden 1992-2001. Kohroten født 1977. Prosent av alle bosatte i hvert alderstrinn. Nordmenn og ikke-vestlige innvandrere

Kilde: SSB, Kriminalstatistikk

Hva vet vi om 책rsakene til kriminalitet?

3. HVORFOR SKJER DET? FORKLARINGSMODELLER Når vi skal forklare ikke-vestlige innvandreres overrepresentasjon i kriminalstatistikken, ser vi i det følgende på faktorer som er felles for alle straffede og deretter på forhold som er spesielle for ikke-vestlige innvandrere.

3.1 Generelle og spesielle levekårsforklaringer

Generell teori vektlegger ofte forholdet mellom kriminalitet og sosial integrasjon i samfunnet. Dette gjelder både den sosiale tilhørigheten og deltakelsen i arbeidsliv og utdanning. Slike forhold skaper rammer for de muligheter som den enkelte ser for sin livsførsel. Manglende deltakelse, sosial utestenging og ressursfattigdom er viktige forklaringsfaktorer for kriminalitet (Hirschi 1969). Dette er også forhold som har vist seg å ha en viss forklaringsverdi i empiriske studier av kriminalitet blant innvandrerungdom i Norge (Øia 2005, Skardhamar 2006). Skardhamar viser at ikke-vestlige innvandrere er mer eksponert for faktorer som er kjent for å ha sammenheng med kriminalitet. Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen har en større andel unge

enn hva som gjør seg gjeldende for den norske befolkningen. De bor i større grad i Oslo, har lavere utdanning, høyere arbeidsledighet og er i en vanskeligere økonomisk situasjon enn nordmenn ﬂest. Skardhamar viser at kjønn, foreldres utdanningsnivå, egen økonomisk situasjon og integrasjon i skole og arbeidsliv gir større utslag enn innvandrerbakgrunn i koblingen mot registrert kriminalitet. Skardhamar påviser like fullt at om man kontrollerer for slike forhold, så er ikke-vestlige innvandrere fremdeles overrepresentert i forhold til resten av befolkningen. Forskjellene i kriminalitetsnivå mellom nordmenn og ikke-vestlige innvandrere blir imidlertid ikke så store som det vi før har sett i denne rapporten. Det ﬁnnes ikke informasjon tilgjengelig som viser betydningen av innvandrerbakgrunn, isolert fra levekår, som forklaring på kriminalitet. Men det er trolig noen forhold som gjør at vi kan forvente overrepresentasjon. Betydningen av å være synlig innvandrer gir opplevelser av diskriminering, blant annet på arbeidsmarkedet og på bolig-

markedet. Andre kan slite med psykisk og sosial utrygghet etter opprivende hendelser og flukt fra hjemlandet. Samtidig avstår en stor andel innvandrerungdom fra kriminalitet, selv med svært dårlige levekår. Noen risiko- og beskyttelsesfaktorer er medfødte, andre er sosiale og knyttet til det miljøet man har vokst opp med eller lever i nå. Det er ingen automatikk i at dårlige levekår fører til kriminalitet. Det finnes innvandrerungdom med avbrutt skolegang og uten arbeid som allikevel er lovlydige. Det foreligger imidlertid ingen forskning om hvilke beskyttelsesfaktorer som gjør at innvandrerungdom avstår fra kriminalitet. Det er en tverrfaglig utfordring å finne mønstre i hva som skiller disse ungdommene fra unge som etablerer kriminelle livsmønstre.

3.2 Spesielle forklaringer for innvandrerungdom

Årsakene til kriminalitet er langt på vei like for nordmenn og innvandrere. Forklaringene er de samme uten å sette individ og kriminalitet i sammenheng med etnisk bakgrunn. Noen forklaringer er derimot spesielle for innvandrerdelen, særlig for ikke-vestlig innvandrerungdom. Et hovedfunn i kriminologien er at de ﬂeste bryter loven i løpet av livet, men få blir tatt for det. Ungdom er, som vi har vist over, en særlig

aktiv lovbrytergruppe. De som blir pågrepet av politiet, og i særlig grad de som blir dømt for kriminalitet, skiller seg på bestemte måter ut fra normalungdommen. Unge som kommer med i kriminalstatistikken som straffede, kjennetegnes ved gjennomgående lav score på levekårsvariabler som utdanning, jobb, inntekt og boforhold. Noen lever i tillegg med traumer fra flukt og krig i hjemlandet. Samtidig som ikke-vestlig innvandrerungdom flest er mer lovlydige enn nordmenn, finnes det i andre ende av skalaen en høyaktiv gruppe som er overrepresentert i kriminalstatistikken i forhold til nordmenn. Denne formen for polarisering antas å ha økt de senere årene. Vi mangler forskning som kan gi sikre svar på hvorfor denne økningen har skjedd. Skal kultur gis forklaringsverdi, også blant andre generasjons innvandrere i Norge, må det pekes på kulturformer som kan være kriminalitetsfremmende. Noen av de unge kriminelle vanker i gjenger med spesielle verdier, uttrykksformer og stil. I noen av disse gjengene står penger og vinningskriminalitet sentralt, i noen bruk og salg av narkotika og i andre skjer det en forherligelse av vold. De indirekte sammenhengene mellom kultur og kriminalitet, klassebakgrunn, sosialt stigma og bomiljø er med andre ord svært sammensatte. Dette bør også ses i sammenheng med analfabetisme, manglende språkkunnskaper og kompetanse om og innsikt i det norske sam-

funnet. Vi mangler imidlertid forskning på forholdet mellom psykiske lidelser, rusmisbruk og hjelpeapparat for innvandrerungdom og deres foreldre. Det er selvsagt ikke dårlige sosiale levekår som i seg selv utløser et kriminelt atferdsmønster. Mange som lever i relativ fattigdom avstår fra kriminalitet. Forklaringene er mange og samvarierer i verdi. Vi vil her komme inn på noen mulige årsaker.

3.2.1 Hvorfor mer kriminalitet blant andre generasjon?

Vi kan anta at andre generasjons innvandrere er bedre tilpasset til skole, lokalmiljø og samfunn for øvrig enn hva første generasjons innvandrere er. På den annen side kan det tenkes at andre generasjons innvandrerungdom opplever seg selv som enda mer ”hjemløs” enn første generasjon, særlig i løsrivningsfasen fra hjem og foreldre. Andre generasjons innvandrerungdom har svakere referansepunkter til foreldrenes hjemland og hjemlandets kultur. Samtidig er påvirkningene fra det norske miljøet sterkere. Dermed vil det lettere oppstå spenninger til foreldrene i løsrivningsfasen (Øia 2005).

3.2.2 Hvorfor kriminalitet på senere alderstrinn?

Vi har vist til at ikke-vestlige innvandrere

generelt sett kommer inn i et uheldig kriminelt livsløp på et senere tidspunkt enn hva tilfellet er for nordmenn. Vi tror sviktsone-problematikken står sentralt som forklaring. Som vi har sett gjør kriminalitetsnivået et hopp opp blant ikke-vestlige innvandrere sammenliknet med nordmenn ved 19-årsalderen, akkurat da barnevernet ofte trekker seg ut og ansvaret ﬂyttes til sosialkontor og andre. Man får da også virkningen av manglende lærlingeplasser og utestengning fra arbeidslivet som følge av svake resultater eller ”drop out” fra videregående skole. Vi har ingen sikker dokumentasjon for dette, men det vil være underlig om ikke slike forhold også gir utslag i kriminalstatistikken. Om man ikke har etablert et godt sosialt nettverk ved 18-årsalderen, er det langt færre å gå til enn i tidlig skolealder.

3.2.3 Svakere integrering?

All ungdom har hver dag muligheter til å begå kriminelle handlinger, men de ﬂeste avstår. En forklaring som ofte vektlegges er den enkeltes bindinger til samfunnet. Ofte vurderes dette ut fra tilknytning til foreldre og andre voksne og den enkeltes klare ambisjoner og framtidsplaner. Et tredje moment er deltakelse i alminnelige, konvensjonelle aktiviteter i form av gjensidige planer og avtaler, gjerne strukturert innenfor rammene av en fast arbeidstid.

Det fjerde momentet omhandler felles verdigrunnlag og kultur rundt de formelle og uformelle reglene i samfunnet (Hirschi 1969). Samme perspektiv bruker Øia (2005) i sin analyse av kriminalitet blant første og andre generasjons innvandrerungdom i Norge. Han antar at andre generasjons innvandrere er bedre integrert og tilpasset skole, nærmiljø og samfunn enn første generasjons innvandrerungdom. Slik å forstå vil andre generasjons innvandrere være mer lovlydige og mindre marginalisert enn nyankomne innvandrere. I motsatt retning antar han at andregenerasjons uklare referansepunkter til foreldrenes hjemland og kultur trekker. Mangelen på kulturell forankring kan ikke erstattes av norsk tilhørighet på skolen, blant jevnaldrende eller i vestlig kultur. Øia antar at påvirkningene er sterkere i andre generasjon, slik at det lettere oppstår spenningsforhold til foreldrene i løsrivningsfasen. Disse ungdommene står mellom to kulturer uten godt fotfeste i noen av dem. Det er naturlig å tenke at dette er en sårbar situasjon, men også med muligheter for utvikling av egne ungdomskulturer i tillegg til kulturell arv fra opprinnelsesland og tilpasning til norske forhold. På ett vis gir dette stort rom for kreativitet og utvikling av selvstendig evne til mestring. For andre kan en ﬂytende posisjon føre til marginali-

sering inn i risikosoner med sosial utstøting og personlige problemer som fører til kriminalitet, vold og rusbruk. Mange opplever dype generasjonskløfter. Foreldrenes erfaringer fra egen ungdom er veldig annerledes og oppleves som irrelevante for dagens ungdom. Samtidig er felles erfaringer sentralt der fellesskapsfølelse skapes. Overføring av kompetanse fra foreldre til barn blir mindre viktig og mindre etterspurt, mens dagens ungdom behersker en rekke av dagens utfordringer bedre enn foreldrene. Med det blir foreldrene mindre viktige og de styrer mindre. Ungdommen blir på mange vis fristilt (Høigaard 2002). Mangel på felles erfaringer og felles kultur gir et splittet samfunn med parallelle liv og generasjoner som ikke drar sammen. De unge styrer sine egne liv fordi foreldre og barn har forskjellig kunnskap og oppfatning om det norske samfunnet. Andre samfunnsmessige skillelinjer som sosial klasse, kjønn og etnisitet kan bidra til det samme (Op.cit.). Fra noen innvandrermiljøer blir det rapportert om familier som retter stor del av oppmerksomheten på kontroll av jentenes seksualitet, mens de lar guttene i stor grad går fri fra kontroll (Somcon 2007). Dette kan gi en forklaring på hvorfor andre generasjons innvandrergutter begår mer kriminalitet enn første generasjon (Øia 2005).

Samtidig ser forskerne tydeligere forskjeller og klarere skiller mellom innvandrerungdom enn blant nordmenn. En større andel innvandrerungdom enn norske ungdommer gjør aldri noe galt. Samtidig er andelen sterkt belastede ungdommer større enn tilsvarende gruppe norske gutter. Når det først går galt med innvandrerungdom, så faller ﬂere helt utenfor. Blant norsk ungdom kan det i mange tilfeller se ut som om deler av det sosiale sikkerhetsnettet likevel er intakt med bedre muligheter for å hente seg inn. Generelt, uavhengig av etnisk bakgrunn, er hovedtendensen at jo mer alvorlig lovbruddskarriere, desto dårligere scorer de unge også i sosiale levekår. Spesielt tydelig blir sammenhengen mellom lavt utdanningsnivå, mottak av sosialhjelp og høyt kriminalitetsnivå. De yngste begår ofte kriminalitet sammen med jevnaldrende kamerater. Etter hvert som de blir eldre blir det mer vanlig å begå kriminelle handlinger alene.

3.2.4 Diskriminering

Kriminalitet er ofte nært knyttet til vanskelige sosiale forhold. Vi kan derfor forvente høyere kriminalitet i de deler av befolkningen der slike problemer oppstår hyppigst, altså i de grupper som er svakest integrert i samfunnet. Ikke-vestlig innvandrerungdom er mer eksponert for slike risikofaktorer enn det norsk ungdom er. De bor

i større grad i byer, har lavere utdanning, høyere arbeidsledighet og vanskeligere økonomi enn befolkningen ellers. Mulighetene i det norske samfunnet henger i stor grad sammen med solide språkkunnskaper, kjennskap til sosiale og kulturelle koder, relevant utdanning for arbeidsmarkedet og derved jobbmuligheter. Disse forutsetningene er for mange ikke-vestlige innvandrere begrenset sammenliknet med flertallet av norsk ungdom. Svært tydelig blir dette i studier av rusbelastet ungdom, belyst gjennom en rapport fra Uteseksjonens arbeid med etnisk minoritetsungdom i Oslo sentrum (Kuvoame 2005). Felles for alle er at de bor trangt, har historikk med alvorlige familiekonflikter og manglende kontakt med andre voksne. Vanlig er det også å ha droppet ut av skolen med dertil negative holdninger til utdanningssystemet. Få har arbeidstrening og mange trenger hjelp for å finne jobb. Noen har fortid som barnesoldater. Noen er fanget opp av barnevernet. De negative faktorene forsterker hverandre og skaper oppgitthet og kanskje fiendtlighet. Alle oppgir å være opptatt av rasisme og diskriminering i det norske samfunnet. I rapporten framkommer det samtidig at de fleste drømmer om et vanlig liv (Op.Cit.). Rasisme, diskriminering og fordommer i det norske samfunnet kan gi unge en følelse av

anderledeshet og føre ut av det norske samfunnet og inn i en subkultur. Men en følelse av anderledeshet og fremmedhet i forholdet til det norske samfunnet deles av langt ﬂere unge med innvandrerbakgrunn enn de som blir kriminelle (Prieur 2004). En viktig oppgave blir derfor å kartlegge hvorfor noen av disse blir kriminelle, mens andre ikke blir det. Fargede minoritetsgrupper blir ofte gjenstand for forenklede ideer om hvem de er. Slike stereotypier kan lett føre til at disse unge begynner å leve opp til det forenklede bildet andre har av dem. Opererer media og majoritetskulturen med bilder av innvandrerungdom som farlige, kan det lett oppstå grupper som nettopp iscenesetter seg selv som farlige. Dette kommer til uttrykk i en studie blant 30 gutter med innvandrerbakgrunn i Oslo sentrum (Sandberg 2005). Her kommer det til syne et speilbilde av storsamfunnets bilde av utlendingen som voldelig. Det skaper rom for å posere i forestillinger, myter og stereotypier hentet fra massemedier og populærkultur. Stereotypier om den farlige utlendingen brukes for å få beskyttelse og som noe positivt, selv om det i utgangspunktet er negativt ladet. Storsamfunnets fordommer blir en selvoppfyllende profeti (Op.Cit). På denne måten kan hudfarge bli sosialt men-

ingsbærende og omdannes til noe positivt (Prieur 2004). Gatas kompetanse kan i denne sammenheng sees på som en form for kulturell kapital. Ved å opptre som truende og farlig med kriminelle handlinger, unngår man bråk og holder kontroll over gatekulturen. Men når minoritetsgutter poserer som farlige utlendinger, skapes ikke bare dominans over situasjoner og områder i byen, men det fører også til ytterligere stigmatisering av hele gruppen minoritetsgutter (Sandberg 2005).

3.2.5 Sosial utstøting og gjengkriminalitet

Manglende tilgang på legalt arbeid motiverer til alternativ søken etter verdighet og respekt. Prieur (2004) har gjennomført intervjuer med 16 lovbruddsbelastede menn. De ﬂeste har i ungdomstida hatt kamerater som de begikk vinningseller voldskriminalitet sammen med. Enkelte av informantene oppgir spesielle trekk i miljøene de har vanket i, ofte kjent i form av kriminelle delkulturer. Det som kjennetegner delkulturen er gjengmedlemskap hvor kriminelle normer og verdier står sentralt (Hauge 1989). I tilknytning til dette peker Prieur også på holdninger til kjønn med verdsettelse av store kjønnsforskjeller og et proteksjonistisk forhold til kvinner. Uttrykk for sjalusi er legitime. Slik oppstår et brorskap blant mennene med sterke normer om lojalitet og en æreskodeks med respekt som sen-

tral verdi. Fysisk styrke verdsettes, gjerne i form av vold. Samtidig oppstår et fellesskap symbolisert gjennom musikksmak og klesstil. Opplevelsen av å stå utenfor det norske samfunnet, i kombinasjon med opplevelsen av rasisme og diskriminering, er felles. Som resultat av dette oppstår en form for motstand og gatekultur i macho stil, opprettholdt gjennom illegal økonomi som ikke kan kombineres med en konvensjonell livsførsel (Op.Cit.).

3.2.6 Globalisering og dobbel økonomi

Norge, særlig Oslo, er et multikulturelt samfunn. Marginalisert ungdom er lett synlige i Oslo sentrum, kanskje særlig langs Akerselva (Kuvoame 2005). Noen av disse lever med en form for dobbelt økonomi. Penger de tjener her, legalt eller illegalt, skal både forsørge en selv og familie i opprinnelseslandet. Egen økonomisk overlevelsesevne og forpliktelser i forhold til slektskap i hjemlandet gir press i retning kriminalitet, dersom mulighetene for legalt arbeid ikke er til stede.

3.2.7 Rusrelatert kriminalitet

Ikke-vestlig innvandrerungdom er også blitt en betydelig gruppe i narkotikamisbruker- og overdosestatistikken. Endringer som sees over hele Europa er ifølge Willy Pedersen (2006) at det er en del minoritetsetniske grupper som er i en særskilt risikosituasjon. I store deler av innvan-

drermiljøene forsterkes etter hvert beskyttende faktorer ved at utdanningsnivået øker i denne gruppen. Andre faller igjennom og blir fort gjengangere hos politi og rettsapparat. Det er også viktig å peke på at andelen innvandrerungdom med totalavhold fra rusmidler er langt større enn for nordmenn. Norsk ungdom som henger sammen med innvandrerungdom, bruker mindre rusmidler. Dette forklarer et stykke på vei hvorfor alkoholbruken ﬂater ut blant ungdom sett under ett. Men det er en liten gruppe, også blant ikkevestlige innvandrere, som har særskilte problemer knyttet til rusmidler.

3.2.8 Synlig minoritet - større oppdagelsesrisiko

I tillegg til nær sammenheng mellom sosioøkonomisk status og kriminalitet, er også lav sosial status nært knyttet til høyere oppdagelsesrisiko for lovbrudd. Dette er funn som står sterkt i kriminologien. Liv Finstad (2000) skriver om en mørkhudet, ung mann på kostbar sykkel som var blitt stoppet av politiet 17 ganger i løpet av tre uker og bedt om kjøpsbevis og legitimasjon. Dette sier noe om ikke-vestlige innvandreres kontrollhverdag. Når de rammes av en større oppdagelsesrisiko for

lovbrudd, blir det en delforklaring på innvandrerungdoms overrepresentasjon i kriminalstatistikken. Grupper og enkeltpersoner som kontrolleres mer enn andre, blir også mer ”kriminelle” enn de som sjelden kontrolleres (Finstad 2000). Til grunn for dette ligger at antall handlinger som kunne vært registrert som kriminalitet er nærmest ubegrenset. ”Den som leter den ﬁnner”, og vi vet at forekomsten av lovbrudd langt overstiger den mengden som fanges opp av politiet. Det er derfor slik at politiets kontrollprioriteringer også ﬁnnes igjen i kriminalstatistikken. Statistikken kan leses som en resultattavle for sosial utstøting og oppdagelsesmønstre for kriminalitet. Begge deler går i disfavør for innvandrerungdommen. Slike forklaringer lar seg vanskelig dokumentere, men enkelte studier antyder en slik mulighet (Finstad 2000, Holmberg og Kyvsgaard 2003). Men det er uansett et faktum at en del etnisk minoritetsungdom er involvert i risikoatferd og at dette må tas alvorlig.

Ikke-vestlige menn og norske menn - er de mer like enn vi tror?

4. HVA KAN GJØRES? 4.1 Viktig i kriminalitetsforebyggingen

4.1.1 Ulike former for forebygging

Men uansett hvor langt problemer knyttet til kriminalitet har fått utvikle seg, er de tiltak mest effektive som holder forebyggingen innenfor ungdommens naturlige, lovlydige sosiale miljø. Samtidig, når en straffbar handling første er begått, er det viktig med reaksjon og konsekvens. Sentralt i reaksjonen er best mulig kontakt mellom politi, konﬂiktråd, barnevern og andre offentlige og private samarbeidspartnere.

Sekundærforebyggende tiltak retter seg mot unge som antas å være i en særlig risikosone for kriminalitet. Slike tiltak er ofte reaktive, det vil si at de kommer etter at risikosituasjoner er oppstått. Unge med svake sosiale ferdigheter og mangelfulle vennskapsforhold har betydelig større risiko enn andre for å utvikle antisosiale atferdsmønstre. Barn som viser slik atferd har større sjanse for å falle igjennom på skolen og i arbeidslivet. Dessuten har de større sjanse for å utvikle rusmisbruk, personlige problemer og dårlig helse. Jo større atferdsvanskene er og jo tidligere de viser seg, desto høyere er risikoen for framtidig kriminalitet og straffeforfølgelse.

Mye godt forebyggende arbeid ﬁnner sted når vi klarer å utøve uformell sosial kontroll innenfor lokalmiljøets rammer og en generell forbedring av levekår og økte muligheter for innvandrerungdom. God kriminalitetsforebygging er avhengig av den enkeltes bindinger til unge og voksne og til egne ambisjoner og framtidsplaner. Den som stiller seg tydelige mål, og som har ambisjoner, har mest å tape på kriminell aktivitet. Ungdom som er positivt opptatt i samfunnsliv, og som ikke har vendt fellesskapet ryggen, avstår ofte fra kriminalitet. Det samme gjelder unge med tilslutning til sentrale normer og verdier i samfunnet. Den som har mest å tape er samtidig den som er best integrert i samfunnet.

Ofte skiller man mellom primær-, sekundær- og tertiærforebyggende tiltak. Primærforebyggende tiltak retter seg inn mot ungdom generelt, ofte i form av holdningsskapende virksomhet. Primærforebygging gir signaler til alle, før kriminelle handlinger blir begått. Det er vanskelig å måle effekten av primærforebyggende tiltak. Vi har likevel valgt å vise til noen tiltak av slik art fordi de inneholder viktige elementer i det vi av erfaring vet har kriminalitetsforebyggende effekter.

Tidlig inngripen i problematiske utviklingsforløp i hjem, skole og nabolag, øker sjansene for å lykkes med å forhindre en uheldig utvikling. Når det gjelder mulige årsaker til kriminalitet, har foreldre og annen familie en sentral rolle. Foreldre med dårlig psykisk og fysisk helse, med rusproblemer, arbeidsløshet og samlivsbrudd, er foreldre som kan øke risikoen for antisosial atferd.

Tertiærforebyggende tiltak for å hindre kriminalitet er innrettet mot unge som har begått kriminalitet eller som er sterkt sosialt belastet. Også straff vil kunne betegnes som forebygging ut fra tanken om dens preventive funksjon. Den kriminalitetsforebyggende effekten vil være størst hvis man forhindrer at unge utvikler en fast lovbruddskarriere eller reduserer lovbruddsaktiviteten til de mest aktive lovbryterne.

Samtidig er det helt avgjørende å ikke tenke på alle innvandrere som én gruppe. Innvandrere fra enkelte land begår ikke kriminalitet i det hele tatt. Jenter er nærmest fraværende i statistikken. Samtidig er det store ulikheter også mellom individer med samme landbakgrunn.

En type forebygging tar utgangspunkt i avskrekking, rehabilitering og fengsling. Slik sendes signaler til lokalmiljø og støttespillere om at profesjonell kriminalitetskontroll er effektivt. Dette fungerer mest effektivt om straffeutmåling og innhold er riktig tilpasset den enkelte. Som alternativ til straffereaksjon ﬁnnes sivile virkemidler inspirert av konﬂiktrådsmodellen og ”restorative justice”. Når det gjelder forebyggende tiltak for ikke-vestlige innvandrere, vil tiltakene som oftest være storbybaserte, innrettet mot enkeltindivider eller grupper, noen ganger spesielt mot såkalt gjengkriminalitet.

I tillegg til de generelle eller primærforebyggende tiltakene er det derfor viktig å identiﬁsere og gi oppfølging til særskilte grupper av innvandrerungdom. Som eksempel på dette kan nevnes klankulturen som står sterkt hos somaliere. Man har erfart at noen tiltak kun treffer nordsomaliere eller kun somaliere fra sør, og det kan være vanskelig å vite om den riktige målgruppen nås. Det er derfor viktig å spisse tiltak slik at de treffer målgruppen siden ungdom med store problemer ser ut til å unndra seg de brede tiltakene (Somcon 2007).

4.1.2 Risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer

Psykologen Øyvind Kvello har i et vedlegg til Regjeringens Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet (2005-2008) listet opp ulike risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer, både i tilknytning til barnet, til omsorgspersoner og til nærmiljøet.

Av risikofaktorer tilnyttet barnet, nevner Kvello blant andre:

Av beskyttelsesfaktorer tilknyttet omsorgspersoner, nevner han blant andre:

Av beskyttelsesfaktorer tilknyttet barnet, nevner han blant andre:

Av risikofaktorer tilnyttet nærmiljøet, nevner Kvello blant andre:

• Vanskelig temperament og impulsivitet • Lave intellektuelle evner • Utrygg tilknytning til omsorgspersoner • ADHD • Språkvansker • Rusmiddelmisbruk

• Lett temperament og god impulskontroll • Vanlige og gode intellektuelle evner • God følelsesregulering • Lite spenningssøkende • Positiv til majoritetskulturens verdier og normer • Lovlydige venner og evne til å inngå i fellesskap med andre • Fremtidsoptimisme

• Stabil og harmonisk relasjon mellom barn og omsorgsperson • Høy grad av grensesetting og evne til å vise varme • Integrert i samfunnets sentrale verdier og normer

• Vansker med å etablere langvarige vennskap til andre barn • Mye rusmiddelmisbruk • Seksuelle overgrep • Antisosiale og kriminelle gjenger

Av beskyttelsesfaktorer tilnyttet nærmiljøet, nevner han blant andre:

• Positiv sosial kontroll • Lite kriminalitet i nærmiljøet • Skole som gir utviklingsmuligheter ut fra den enkeltes forutsetninger

Av risikofaktorer tilnyttet omsorgspersoner, nevner Kvello blant andre:

• Streng og inkonsistent oppdragelse • Lite tilsyn med barnet • Svake følelsesmessige bånd • Fysisk mishandling • Psykiske problemer • Lave intellektuelle evner • Rusmiddelmisbruk og kriminalitet • Fattigdom og levekårsproblemer

Øyvind Kvello understreker viktigheten at tiltak overfor risikobarn settes inn langt tidligere enn i dag, dersom man skal oppnå noe særlig effekt. Han mener at barnet må hjelpes i tidlig barnehagealder for å oppnå best resultater. Dersom samfunnets innsats først settes inn når barnet er 15 år, og har nådd den kriminelle lavalder, vil det være svært vanskelig å endre en kriminell livsførsel.

4.2 Primærforebyggende tiltak som ser lovende ut

Fritidsklubbene fremmer integrering og er en av de organisasjonene som har best kontakt med ungdom uten norsk etnisk bakgrunn. Klubbene kan være gode temperaturmålere for hva som rører seg i ungdomsmiljøer og tilbyr en åpen og sosial møteplass der ungdom kan oppleve et fellesskap hvor den enkelte har betydning. Som primærforebyggende tiltak kan fritidsklubbene være avgjørende for å etablere og opprettholde sosiale møteplasser i lokalmiljøene. Dette er i motsatt ende av skalaen i forhold til tradisjonelle straffereaksjoner. Disse kommer ofte sent, for sjeldent og kan utløse alvorlige negative konsekvenser for den enkelte. Lokalmiljøet gis små muligheter for påvirkning. Tradisjonell straff gir ingen effektiv reintegrering uten at også den enkeltes naturlige nettverk tas i bruk for støtte og kontroll, eller at noe annet kommer til erstatning. Primærforebyggende tiltak bør styrke og vedlikeholde forpliktelser til familie og en ytre sosial sirkel. Det bidrar til integrering i norsk samfunnsliv.

4.2.1 Riverside i Oslo

Riverside ble etablert i 1998 som et selvstendig prosjekt i Oslo indre øst, som siden har blitt til et bydelsovergripende tiltak. Det er et trygt og rusfritt fritidstilbud i et nærmiljø preget av fami-

lier med dårlig økonomi, trange boforhold der også organisasjonslivet står svakt. Tiltaket er et samarbeid mellom Riverside-prosjektet, Uteseksjonen, Ung-info og Bypass. Målene for tiltaket er tilgjengelighet, økt brukermedvirkning, økt deltakelse og aktivisering av ungdom. Visjonen er å bidra til selvstendiggjøring av ungdom gjennom å skape en arena av ulike forebyggende tiltak, basert på kompetansegivende virksomhet, nærmiljøsatsing og trendutvikling. Tiltaket bygger på erkjennelsen av at ungdom fra de tre bydelene i Oslo indre øst oppholder seg i Oslo sentrum og at det er viktig å hindre rekruttering av ungdom til utsatte miljøer i sentrum. Riverside inngår i en helhetlig og samordnet satsing med vektlegging på nye forpliktende samarbeidsformer basert på bydelsovergripende tverrfaglig samarbeid. Man tar sikte på å gi ungdom mulighet for deltakelse, medvirkning og innﬂytelse i planlegging, oppstart og gjennomføring av ulike delprosjekter. Samtidig vil man utvikle tett samarbeid med frivillige organisasjoner og andre instanser som allerede har etablert ungdomstiltak. Ved siden av å være base for eksisterende kommunale tiltak i nærliggende bydeler, vil huset fremme kreativitet og livsutfoldelse, selvstendiggjøring og deltakelse i samfunnslivet. Målgruppen er ungdom i alderen 16-20 år, også ungdom

som befinner seg i risikosonen når det gjelder vold og kriminalitet og som mangler skolegang og tilknytning til arbeidslivet. Tiltaket er ment for ungdom som allerede befinner seg i Oslo sentrum, men som man i dag har svært dårlig kontroll med og oversikt over. Ungdomsmiljøer er i stadig forandring. Tiltaket er derfor fleksibelt og åpent organisert, basert på medbestemmelse og brukermedvirkning. Riverside har 25 praksisplasser fordelt på kafé, web-/IKT-verksted og filmkurs. For å kunne gi et helhetlig tilbud og best mulig ressursutnyttelse, satser man på kompetansegivende virksomhet, basert på unge som trenger et mer langvarig tilbud på dagtid og med andre som vil fylle fritiden sin med ulike typer av aktiviteter på kveldstid. Det er etablert et oppsøkende ungdomsteam med ansvar for den sosialfaglige oppfølgingen av husets brukere i tillegg til å gå oppsøkende i nærmiljøet. Riverside har jevnlige møter med politi, barnevern, skole og sosialtjeneste slik at man kan sette inn tiltak tidlig. Området rundt Riverside er et av de mest belastede områdene i byen. Også derfor er det viktig at det foregår positive aktiviteter nettopp der, blant annet med utlån av kanoer, sykler og skateboard. Huset holder åpent syv dager i uka. Mellom 80

og 120 brukere er innom hver dag.

4.3 Sekundærforebyggende tiltak – hva virker?

Det ligger særlige utfordringer i å bygge videre på det gode arbeidet som allerede ﬁnnes. I slike tilfeller er det viktig at det profesjonelle hjelpeapparatet tar helhetlig ansvar. Et eksempel på slike samordnede, lokale tiltak er SLT-modellen (Samordning av Lokale Kriminalitetsforebyggende Tiltak), som nå er innført i mer enn 160 av landets kommuner. SLT-samarbeidet må forankres i kommunens og politiets øverste ledelse. I tillegg må det ansettes en særskilt koordinator, som har det overordnede ansvaret for å samordne alt det gode arbeidet som drives i kommunene. Politirådene, som er under etablering fra 2007, skal fungere etter SLT-modellen og vil kunne ha den samme funksjonen.

4.3.1 Innvandrertiltaket i Stavanger

I 1998 tok Stavanger kommune initiativ til oppstart av et prosjekt som de valgte å kalle ”Innvandrertiltaket”. Bakgrunnen var at folk ﬂest opplevde sentrum av byen som stadig mer utrygg. Formålet har vært å forebygge kriminalitet blant barn og unge med innvandrerbakgrunn. Dette er blitt gjort ved tidlig intervensjon for å hindre videre negativ utvikling hos disse ungdommene. I dette arbeidet har også familie og søsken deltatt. Tiltaket pågår fortsatt.

Tiltaket har hatt til ambisjon å ansvarliggjøre den unge selv, men også resten av familien. Både ungdom, foreldre og søsken har fått råd og veiledning om normer og regler i form av verdier og forventninger som gjør seg gjeldende. Tiltaket kartlegg-er hjelpebehov og medvirker til at de involverte får oppfølgning av riktig etat. Fram til i dag har tiltaket vært i kontakt med 210 familier. Bare ti av ungdommene er siden blitt tatt for nye lovbrudd. Som et resultat av dette oppleves Stavanger sentrum som et tryggere sted å være.

4.3.2 Kvaliﬁseringsprosjektet i Trondheim

Trondheim kommune tok i 2002 initiativ til strakstiltak for ti gutter under 18 år, som over tid hadde utviklet asosial atferd og voldskriminalitet. Alle hadde minoritetsbakgrunn fra ikke-vestlige land. Mange hadde rusproblemer og enkelte slet med senvirkninger etter krig og flukt. Tiltaket ble derfor begrunnet både rent barnefaglig, ut fra kriminalitetsforebyggende formål og ut fra innvandringsrelaterte argumenter. Opprinnelig var prosjektet ment som et rent kvalifiseringstiltak. Man så imidlertid raskt at mange hadde en uavklart bosituasjon, flere hadde rusproblemer og andre personlige og sosiale vansker. Fokus måtte derfor utvides for også å fange opp dette. Prosjektet jobbet ut fra en metode med utgangspunkt i det velfungerende, med mål å forsterke dette. Metoden har klare fellestrekk med det som ellers kalles en løsningsfokusert tilnærming.

Dette bygger på å gjøre mer av det som fungerer. På kriminalitetsutviklingen har bildet vært overbevisende. Tall fra politiet i Trondheim viser at ungdommene har holdt seg borte fra alle typer kriminalitet, både i 2003 og frem til avslutningen i 2004 (Berg 2005). Fra januar 2005 gikk prosjektet over til et permanent tiltak i kommunen.

4.3.3 Mentorprosjektet i Kristiansand

Mentorprosjektet i Kristiansand startet opp høsten 2004. Målgruppen var et titalls gutter med minoritetsbakgrunn i alderen 14 til 18 år. Guttene hadde en periode stått bak mye vold mot andre ungdommer og skapt frykt. Barnevernet hadde forsøkt de ﬂeste tiltak, uten å lykkes. Kjernen i prosjektet var at hver av guttene ﬁkk en voksen mentor som skulle bistå i forhold til problemene og utfordringene i normalsamfunnet. Mentorene har selv minoritetsbakgrunn og i noen tilfeller også samme språklige og etniske bakgrunn som den gutten de følger opp. Blant forutsetningene for å bli engasjert som mentor er at man er integrert i det norske samfunnet, har rent rulleblad og kan fungere som forbilder for de unge. Ideen er hentet fra Danmark, hvor ordningen er innrettet mot ungdom som allerede sitter i fengsel. I Kristiansand er prosjektet innrettet mot unge før dom. Mentorprosjektet er utviklet i samarbeid med kommunens SLT-koordinator, barnevernet, politiet og

organisasjonen Voksne for barn. De fem mentorene er relativt unge og har vanlige sivile jobber ved siden av. Fire av mentorene driver styrke-trening og tre av dem arbeider også som dørvakter på utesteder i byen, i tillegg til jobb på dagtid. Den femte mentoren er lærer på mottaksskolen for flyktninger. Ut over dette deltar også prosjektlederen i oppfølgingen av guttene. Kjernen i arbeidet har vært aktiviteter som trening og annet sosialt samvær. Guttene har opparbeidet stor tillit til mentorene og kunne prate om saker de i liten grad har kunnet snakke med foreldre eller andre i hjelpeapparatet om. Ut over dette har også mentorene utøvd løpende sosial kontroll, blant annet gjennom sitt arbeid som dørvakter i sentrum. Guttene oppgir at de aksepterer mentorenes grensesetting fordi de har vist at de bryr seg om dem. Arbeidsinnsatsen har vært fleksibel og tilpasset guttenes livsførsel, særlig på kveldstid og i helgene. Prosjektlederen har fleksibel arbeidstid, preget av punktinnsats når noe skjer rundt guttene. Hun utøver også mye kontroll med guttene, noe som også muliggjør rask intervensjon når nye hendelser krever det etter prinsipper om situasjonell forebygging av nye, kriminelle handlinger. Et viktig resultat av prosjektet er at mentorene og prosjektlederen har fått grep om guttene og det er utviklet et tillitsforhold mellom dem. I selve

mentorperioden og etter avsluttet oppfølging har guttenes totale registrerte kriminalitet blitt halvert fra året før de ble innlemmet i prosjektet. Det er imidlertid ingen av deltakerne som helt har avstått fra kriminalitet. Og det er fare for at kriminaliteten igjen øker når den tette oppfølgingen opphører. Samtidig er også mulighetene åpne for at kriminaliteten bremser opp og opphører i de kommende årene. Kriminalitet er i høy grad et ungdomsproblem, og den kriminelle aktiviteten avtar for svært mange i voksen alder. Noen blir imidlertid gjengangere i strafferettssystemet, også som voksen. Med god oppfølging fra ung alder kan dette unngås.

4.4 Tertiærforebyggende tiltak – hva virker? 4.4.1 Tett på-prosjektet

Et treårig prosjektarbeid i Furuset bydel i Oslo er nylig evaluert (Carlsson og Haaland 2006). Prosjektet startet høsten 2001. Målet var å få belastet ungdom ut av kriminalitet og engasjert i skolegang og arbeid. Målgruppen var 15 gutter mellom 15 og 20 år, nesten alle med minoritetsbakgrunn. De hadde vært involvert i mye, til dels alvorlig, kriminalitet. I utgangspunktet var de politianmeldt for 802 lovbrudd, eller i gjennomsnitt 53 pr. ungdom. Tre var anmeldt for over 100 forhold hver. De ﬂeste var anmeldt for legemsbeskadigelser, trusler med kniv eller andre

våpen, salg av narkotika og væpnet ran av kiosker, butikker og bensinstasjoner. To var i løpet av 1999 og 2000 anmeldt for over 20 ran hver.

forarbeidet til prosjektet ble det sterkt understreket hvor viktig tverrfaglig og tverretatlig samarbeid ville bli for å kunne lykkes.

Prosjektmedarbeiderne utviklet nære relasjoner gjennom svært tett oppfølging av de unge. Fem av de 15 guttene trakk seg fra prosjektet relativt tidlig, ti ble værende. Underveis trakk tre nye seg fra prosjektet, men sju ble igjen. Disse etablerte i tillegg kontakt med Motivasjonsavdelingen ved Oslo fengsel, A-etat, enkeltbedrifter, en attføringsbedrift og en folkehøgskole. Resultater for de sju som fullførte viste klar nedgang i den registrerte kriminaliteten fra november 2001 til august 2005, sammenlignet med kontrollgruppen, det vil si de åtte som falt ifra.

Evalueringen viser dessverre at ”Tett på” alt fra starten kom skeivt ut når det gjelder forholdet mellom de viktigste samarbeidspartnerne. Barnevernet var i utgangspunktet skeptisk til hele prosjektet. Evalueringen oppsummerer det slik: ”For barnevernet var dette et prosjekt som var initiert av feil etat, bemannet med feil folk og utstyrt med feil metode.”

Resultatene viste også klar nedgang i kriminaliteten i årene etter løslatelse fra fengsel. Tre var høsten 2005 i ordinær jobb, to i praksisplass, én under utdanning, mens sistemann hadde et mer ﬂyktig forhold til utdanning og jobb. Seks av de sju viste fremdeles stor innsats og motivasjon på skole og i jobb, og alle sju har etablert positive erfaringer og bånd til normalsamfunnet. Situasjonen i sammenlikningsgruppa var langt mer bekymringsfull. En forutsetning for at ”Tett på” skulle lykkes var samarbeid mellom alle deler av hjelpeapparatet som hadde mandat, kunnskap og ressurser til å arbeide med så vanskeligstilte ungdommer. I

Også samarbeidet med politiet kom skeivt ut. ”Tett på” ønsket å involvere de enhetene i politiet som hadde ansvaret for sterkt kriminelle ungdommer, herunder påtaleansvarlige. I stedet ble en tildelt den forebyggende avdelingen som samarbeidspartner. Denne avdelingen mente at det var fånyttes å skulle arbeide med ungdom over 15 år, da disse ble sett på som å ha kommet for langt på sin kriminelle ferd til at man kunne lykkes. Friomsorgen var den tredje samarbeidspartneren. Her var man i utgangspunktet enige i valg av målgruppe for prosjektet. Friomsorgen ønsket å arbeide nært med påtaleansvarlige i politiet, slik at aktor i rettssaker kunne legge ned påstand om vilkår i dommene. Siden prosjektet ikke ﬁkk dette samarbeidet med politiet, mistet Friomsorgen mye av interessen for prosjektet.

Etter å ha gjort greie for hvorfor samarbeidsforsøkene ikke fungerte, heter det i evalueringsrapporten: ”En kan her sammenlikne med kommuner som har et velfungerende samarbeid mellom kommune og politi gjennom det såkalt SLT-arbeidet. En slik henvendelse ville trolig innen dette systemet ha blitt tatt opp i styringsgruppen for SLT-arbeidet hvor både rådmann, ordfører og politistasjonssjef sitter hvor rådmann/ordfører trolig ville ha lagt sin tyngde bak et slikt forslag.” (Carlsson og Haaland 2006)

tilsatte klarte å utvikle til guttene. Det går fram av evalueringsrapporten at disse tre gjorde et svært godt arbeid ut ifra sine forutsetninger, i nær kontakt med ungdom som også var potensielt farlige for hjelperne. Rapporten omtaler det slik at prosjektarbeiderne gradvis kom inn i en støtterolle overfor guttene, der de prøvde å lede disse inn i normalsamfunnet. Til tross for alle disse samarbeidsproblemene gir ”Tett på” god grunn til optimisme.

KRÅD har gjennom mer enn 15 år utviklet en samarbeidsmodell som er kjent under forkortelsen SLT, eller samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak. Det er utviklet rutiner for samarbeid mellom skole, barnevern, helse/sosialetat og selvsagt politi. Utgangspunkt for SLT-modellen er at kriminalitet kan forebygges og reduseres. Mer enn 160 kommuner har nå ansatt egen SLT-koordinator. Dette er en person som i kraft av vedtak i det enkelte kommunestyre, og forpliktende løfte om samarbeid fra den lokale politimesteren, skal systematisere og koordinere de ulike tiltakene. Det skal legges til rette for informasjonsutveksling slik at det blir skapt en prosess rundt prioriteringer og nye sektorovergripende tiltak kan etableres. Der er synd at ”Tett på” ikke ble en del av SLT-arbeidet i Oslo.

4.4.2 Brobyggerprosjektet

Det viktigste virkemiddelet i ”Tett på” ble derfor den personlige relasjonen som de tre prosjekt-

Brobyggerprosjektet ved Primærmedisinsk verksted i Oslo var et 3-årig prosjekt rettet mot unge domfelte menn med somalisk eller pakistansk bakgrunn. Formålet var å prøve ut virkemidler for å styrke den straffedømtes evne til mestring av egen livssituasjon, og å bygge og utvikle sosiale bånd mellom livet innenfor og livet utenfor fengselsmurene. Arbeidsgrupper og løsningsorienterte samtaler var blant prosjektets viktigste virkemidler. Brukerne av prosjektet slet med sammensatte problemer med rus, ustabil inntekt og mangel på bolig. En del av deltakerne hadde tilbrakt mer enn halvparten av livet etter fylte 15 år i fengsel eller under kontroll av kriminalomsorgen. Evalueringen viste at en del av problemet var manglende kontinuitet i deltakernes formelle og uformelle nettverk. Prosjektets mål var å bygge

nettverk til egne nasjonale miljøer under og etter soning av fengselsstraffen. Et av de viktigste grepene i brobyggerprosjektet var at man fulgte de domfelte gjennom fengselsdommen. Prosjektet forsøkte å bygge bro mellom fengsel og liv etter løslatelse. Nettverksarbeid og sosial kapital rundt innsatte med ikke-norsk bakgrunn bør knyttes opp mot instanser som har tillit i det aktuelle minoritetsmiljøet. For pårørende er det vesentlig å samarbeide med personer som har språklig og kulturell bakgrunn i samsvar med den aktuelle families bakgrunn og nåværende livssituasjon. En slik innfallsvinkel gir signal om at det norske storsamfunnet og de aktuelle minoritetsmiljøene eier kriminalitetsproblematikken og løsningene sammen. Slik har prosjektet skapt tillit både i minoritetsmiljø og i nettverk rundt domfelte. Samtidig har det generert verdifull kunnskap om samspillet mellom minoritetsmiljøer og storsamfunnet, om kriminalitet og livssituasjon i og utenfor fengsel (Gotaas og Højdal 2006).

4.4.3 Torsdagsklubben/Youth in Charge. Uteseksjonen i Oslo

Torsdagsklubben er ﬁnansiert av Sosial- og helsedirektoratet og SLT-samarbeidet i Oslo sentrum. Prosjektet bygger på individuelt og gruppebasert sosialt arbeid. Det er en metodisk tilnærming til marginalisert minoritetsungdom som oppholder

seg i Akerselva/Eika-miljøet. Torsdagsklubben er et samarbeidsprosjekt mellom Uteseksjonen og etniske minoritetsungdommer som har vært sentrale i dette miljøet. I Akerselva-miljøet skjer det mye salg av narkotiske stoffer, hovedsakelig hasj. Men det skjer også mange andre typer kriminelle handlinger. Mange av de som oppholder seg i miljøet er arbeidsløse, boligløse, har liten voksenkontakt og liten eller ingen tilknytning til skole. Akerselvamiljøet ser ut til å fungere som et magnetfelt som tiltrekker seg etniske minoritetsgutter uten andre til å hjelpe seg enn den de får fra hverandre. Torsdagsklubbens hovedmålsetting er å nå denne ungdomsgruppen, mellom 17 og 23 år, for å bruke ressursene ungdommene har på en positiv måte. Målet er å snu deres risikoatferd og fremme inkludering som ansvarlige deltakere i det norske samfunnet. Torsdagsklubben er organisert rundt ﬁre hovedtiltak: • Temakvelder • Workshops • Aktiviteter/kurs • Tett individuell oppfølging

Gjennom temakveldene får ungdommene informasjon om det norske samfunnet, de kommer i dialog med instanser som politi, sosialtjeneste og andre ressurspersoner. Workshop’ene fokuserer

på identitet, selvdefinering, hjelp til å foreta positive valg og om det å være ung, mørkhudet gutt i Norge. Med andre ord lærer de å ta ansvar for eget liv. Torsdagsklubben tilbyr DJ-/musikkurs, filmkurs, ledertrening og arbeidstrening og ungdommene spiller fotball. Ungdommene får også tett individuell oppfølging i samarbeid med Uteseksjonen og det øvrige hjelpeaparatet. Det utarbeides en fleksibel, personlig plan ”My Own Action Plan” (MOAP) i forhold til bosituasjon, jobb, skole, familien, fritid, konflikthåndtering, sinnemestring, rusbruk osv. MOAP er utarbeidet i samarbeid med ungdommene. Metodikken er ressursfokusert og legger stor vekt på relasjonsbygging, identitetsarbeid, innlæring av rollemodeller, ”empowerment”, brukermedvirkning, ung-til-ung kommunikasjon og et helhetsperspektiv på behov og problemforståelse. Gjennom Torsdagsklubben ønsker prosjektet, i samarbeid med ungdommene, å bidra til å få deltakerne gjennom en prosess av ansvarliggjøring, samarbeid, selvutfoldelse og mestring på en positiv måte. Cirka 50 ungdommer har vært tilknyttet prosjektet siden oppstarten for to år siden. Flere av ungdommene som benyttet seg av tilbudet har brutt med det kriminelle miljøet, og er nå etablert i egen bolig, går på skole, kurs eller har praksisplasser eller jobb. Disse ungdommene er det ønskelig å bruke som rollemodeller for nye ungdommer i prosjektet. Tre av ungdom-

mene som har vært med i prosjektet er i fengsel, men disse følges opp av Torsdagsklubben. Fem av ungdommene er tilbake i det kriminelle miljøet.

4.4.4 Restorative Justice

Det er et økt fokus, både nasjonalt og internasjonalt, på konfliktråd som reaksjonsform ved en del former for mindre alvorlig kriminalitet. En slik reaksjon kan lettere bidra til rehabiliteringen av unge lovbrytere. FN, EU og Europarådet ber om at medlemslandene innfører konfliktråd i kombinasjon med, eller som alternativ til, rettsforfølgning og straffesak (Europarådets rekommandasjon R-99, UN basic principles on restorative justice). De siste ti års erfaringer med konfliktråd i Norge er at saksmengden øker, også i mindre alvorlige voldssaker. Det er en stor grad av avtaleinngåelse og oppfyllelse av de inngåtte avtalene. Omfattende forskning fra andre land viser hvordan konfliktrådsmøter ofte gir gode løsninger for begge parter i en konflikt. De amerikanske sosialøkonomene Lawson og Katz (2004) har undersøkt konfliktråd som en tilnærming til ungdomskriminalitet i et økonomisk perspektiv. Forskerne utviklet en modell ved bruk av sosial kapital, definert som grad av god samfunnsdeltakelse. Dette ble brukt som analytisk redskap for å sammenlikne straffesakskjedens resultater med konfliktrådets resultater. Modellen gir grunnlag

for å undersøke hvordan og hvorfor konfliktråd kan sies å øke den sosiale kapitalen blant deltakerne (ofre, gjerningspersoner og lokalsamfunn) i motetning til dom og fengsling. Tilbakefallshyppigheten til ny kriminalitet for ungdom som gjennomførte konfliktråd, var 25-45 prosent lavere enn for de som fikk tradisjonell straff. Vi har dessverre foreløpig ingen gode undersøkelser på dette i Norge.

Gode holdninger dannes tidlig!

5. OPPSUMMERING Den generelle lærdom som kan trekkes av kriminalitetsforebygging er at den må betraktes som en kontinuerlig, pågående prosess med langsiktige strategier og varige tiltak. • Forebygging med bred tilnærming til problemene er mest effektivt. • Ungdomskriminalitet er ikke noe endimensjonalt alt fenomen og oppstår heller ikke uavhengig av sosiale krefter. • Vi vet at en følelse av utestengelse kan bidra til kriminalitet. Integrering og inkludering er derfor viktig. • Lav utdannelse, mangelfulle språkferdigheter og dårlig forståelse for norsk kultur, manglende voksenkontakt, liten yrkesdeltakelse, dårlig økonomi, vanskelige boforhold og rusmisbruk øker sjansene for kriminalitet. • Forebyggende tiltak er ikke like, men må tilpasses person og situasjon. Både opplegg, bemanning og kvalitet vil variere fra tiltak til tiltak, selv om den grunnleggende forståelsen for kriminalitet og tilnærmingen til forebygging er den samme. • Helhetlig, tverrfaglig tilnærming gjennom samordning av lokale tiltak (SLT) har vist

seg effektivt fordi brobygging mellom offentlig hjelpeapparat og personlig nettverk er viktig. • Vi vet at tett oppfølging over lang tid virker, ved bruk av rollemodeller og ressurstenking hos den enkelte. • Tidlig intervensjon er svært viktig for å lykkes. Allerede i tidlig barnehagealder vil man kunne se hvem som står i fare for å utvikle asosiale holdninger og sannsynlighet for kriminalitet. Forebyggende tiltak satt inn mens barna er svært unge er mest effektivt. • Samtidig er det viktig å rette inn tiltak mot gruppen som har begått kriminalitet og som er straffedømt for dette. • Sosiale problemer kan langt på vei løses med fokus på det som fungerer - ofte omtalt som empowerment - eller som løsningsorientert tilnærming. Samtidig har ”resiliencemetodikk” gitt gode resultater for barn og unge med krigstraumer. Metodikken handler om å ta utgangspunkt i det friske, det som fungerer, for å forsterke dette. • Men i tillegg til det spesielle bør man også fokusere på de generelle forutsetningene som ligger til grunn for all god forebygging av risikoatferd, kriminalitet og rusmisbruk.

6. LITTERATUR Bakken, Anders: Ungdomstid i storbyen. NOVA rapport /1998. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Oslo 1998

Gotaas, Nora og Torunn Højdal: Evaluering av Brobyggerprosjektet. Arbeid overfor unge domfelte med somalisk og pakistansk bakgrunn. NIBR/KRUS. Oslo 2006

Berg, Berit: En stein i elva. Evaluering av et kvaliﬁseringsprosjekt for ungdom med minoritetstbakgrunn. SINTEF. Trondheim 2005

Gundersen, Frants, Haslund, Hustad og Stene: Innvandrere og nordmenn som ofre og gjerningsmenn, Statistisk sentralbyrå, Oslo 2000

Blom, Svein og Agnes Ritland: Levekår blant innvandrere: Trang økonomi men færre enn antatt opplever diskriminering. Samfunnsspeilet 1/1997. Statistisk sentralbyrå. Oslo

Hirschi, Travis: Causes of Delinquency, Univeristy of California Press. Berkeley 1969

Brottsförebyggande rådet: “Brottslighet bland personer födda i Sverige och i utlandet,” BRÅ, Rapport 2005:17, Stockholm 2005 Buntu, Amandi Olunajo og Thomas Ajamu Prestø: Hårsår. African Youth in Norway. Oslo 2006 Carlsson, Yngve og Thomas Haaland: Tett på gjengen. En evaluering av gjengintervensjonsprosjektet ”Tett på” i Oslo. NIBR 2005:14. Oslo 2006

Holmberg, L. og Brita Kyvsgaard: “Are immigrants and their descendants discriminated against the Danish criminal system?” Journal of Scandinavian Studies in Criminology and Crime Prevention 4 (2). (2003) Johannesen, Håkon A: Innvandrerkriminalitet - et medieskapt hysteri? Hovedfagsoppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo, 2004 Kuvoame, Moses: Eikaguttene. Rusmiddeletaten, Oslo 2005

Det Kriminalpræventive Råd: Etniske grupper. Kriminalitet og forebyggelse. Det Kriminalpræventive Råd. 2004

Kvello, Øyvind: Risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer i Regjeringens Handlingsplan: Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet (2005-2008)

Finstad, Liv: Politiblikket, Pax forlag 2000

Lawson, C.L. og J.A.Katz: Restorative Justice: An alternative approach to juvenile crime. The Journal of Socio-Economics: 33 (2004)

Friestad, Christine og Inger Skog Hansen: Levekår blant innsatte. Fafo-rapport 429. Oslo 2004

Lien, Inger Lise: Ugripelig ung. Kriminalitetsforebygging og gjengbekjempelse i innvandringsmiljøene. NIBR - rapport 2004:14

Skardhamar, Torbjørn: Lovbruddskarrierer og levekår. En analyse av fødselskullet 1977. SSB, Rapporter 2005/9

NRK: Begrepsforklaringer. http:nrk.no/nyheter/ distrikt/nrk-ostlandssendingen/802120.html

Skardhamar, Torbjørn: Lovbruddskarrierer, innvandrere og livssituasjon. SSB, Notater 23/2006

Omod: Ung, svart og norsk. Omod – rapport 2006. Oslo 2006

Somcon: Innledning på miniseminar, KRÅD, den 31. januar 2007

Pape, H. og Pedersen, Willy: Dangerous victims of violence? A general population study of violent victimization among young men and women’, Studies on Crime and Crime Prevention 1999: 8:88–105.

Statistisk sentralbyrå: Innvandrere i Norge - Hvem er de, og hvordan går det med dem? SSB, Notater 2004/66

Pedersen, Willy og Sveinung Sandberg: Gatekapital, Universitetsforlaget 2006

Ungdomsalternativet: Innlending på miniseminar, KRÅD, den 31. januar 2007 Øia, Tormod: Innvandrerungdom - kultur, identitet og marginalisering. NOVA, 20/03. Oslo 2003

Politidirektoratet: Registrering og dokumentasjon i forbindelse med politikontroller. Rapport, 2003 Politidirektoratet: Utlendinger, asylsøkere og kriminalitet - hvem er hvem og hva vet vi? Politidirektoratet, Oslo, 2004 Prieur, Annick: Balansekunstnere. Betydningen av innvandrerbakgrunn i Norge. Pax Forlag, Oslo 2004 Sandberg, Sveinung: Stereotypienes dilemma. Tidsskrift for ungdomsforskning nr 2/2005

Øia, Tormod: Innvandrerungdom. Integrasjon og marginalisering. NOVA, 20/05. Oslo 2005 Øia, Tormod: Osloungdom - rus og kriminalitet i et tiårsperspektiv. Tidsskrift for ungdomsforskning nr. 2-2006 Østby, Lars (red.): Innvandrere i Norge - hvem er de, og hvordan går det med dem? Notater 2004/66. Statistisk sentralbyrå 2004

Det kriminalforebyggende råd møllergaten 16 0179 Oslo Telefon: +47 22 24 55 95 Telefax: +47 22 24 27 28 krad@jd.dep.no www.kråd.no isbn 82-91437-57-2 gk-0112