Tyngre år etter hjemme-VM Etter det fantastisk vellykkede VM på Løvenskioldbanen i 1952, skulle man tro at norsk skyttersport ville få et skikkelig løft. Istedet kom 1953 som litt av et sportslig antiklimaks. Svein Hellings seier i nordisk mesterskap i skeet i Stockholm var eneste internasjonale seier. 1954 innledet et tidsskille, for nå kom de østeuropeiske statene med Sovjet i spissen for alvor med i internasjonal skytesport. Den statsdrevne satsingen gjorde raskt østeuropeerne til en dominerende kraft i sporten. I VM i Caracas tok Sovjet 20 av 30 skyttergull, og 33 av 90 medaljer totalt. Det ble ingen norske gull, men Rolf Bergersen tok sølv på hjort enkeltskudd, Iver Aas bronse i miniatyr liggende, og Hans Aasnæs bronse i lerdue. Det ble også lagsølv i miniatyr liggende og stående samt hjort enkeltskudd, og bronse på lag i miniatyr helmatch og knestående samt hjort dobbeltskudd. Så Norge var fremdeles å regne med, med ni medaljer ble vi sjette beste nasjon.
Fullt hus og gull på Englandsmatchen! Så var det tid for det første offisielle EM, i Romanias hovedstad Bucuresti i 1955. Her tok de norske skyttere de to siste internasjonale titlene på mange år. Og hvilke titler! Erling Kongshaug ble europamester i Englandsmatch (en øvelse som ikke skytes lenger, den besto av 30 skudd liggende på 50 meter og 30 skudd liggende på 100 meter miniatyr) med 600 poeng, fullt hus og en verdensrekord som tålte sammenligning med Willy Røgebergs legendariske tredve blinker i BerlinOL i 1936. Det ble også gull til det norske laget i samme øvelse, de knuste verdensrekorden med hele 14 poeng. Laget besto av Kongshaug 600, Willy Knudsen 599 (nr 4 individuelt), Mauritz Amundsen 595 og Ivar Aas 593. Dette var den eneste lagseiren Sovjet ble snytt for i dette mesterskapet. Erling Kongshaugs skytekort fra EM 1955.
46
