Veien mot eget forbund

Veien mot et eget forbund

Norsk sportsskyting hadde langt fra enkle organisasjonsforhold de første par tiårene av 1900tallet, ja faktisk helt til 2. verdenskrig, da det meste stoppet opp. Prosessen frem mot etableringen av Norges Skytterforbund i 1946 er preget av mange forskjellige, mindre organisasjoner. Det Frivillige Skyttervesen organiserte mye, men i tillegg var det de enkelte sportsskytterklubbene som i en del sammenhenger sto bak internasjonal deltagelse. DFS kom etterhvert til at internasjonal representasjon ikke skulle ligge under dem. På denne tiden, i 1923, kom det også en bestemmelse om at internasjonal deltagelse krevde tilslutning til L’Union International des Federations et Associations de TIR, dvs. UIT. Dette førte til at Norsk Avdeling av den Internasjonale Skytterunion, NAIS, ble stiftet i mai 1923. Oppgaven var rett og slett å være ansvarlig for den formelle internasjonale representasjonsretten. NAIS ble aldri noen stor organisasjon, men som kjent skytes det i rifle, pistol, lerdue og viltmål om forskjellige NAIS-medaljer den dag i dag. Og NAIS-symbolet, bueskytteren, lever videre på dagens NAIS-merker og medaljer, etter at han var Norges Skytterforbunds første logo.

Flere organisasjoner før 2. verdenskrig

I 1925 organiserte landets 7-8 sportsskytterklubber seg i Norges Sportsskytter Forbund (NSSF). Med Oluf Wesmann-Kjær som første president organiserte NSSF det meste av sport- og jaktskyting i Norge. I 1939 gikk dette forbundet inn i Norges Landsforbund for idrett. Norges Miniatyrskytterforbund (NMSF) ble den neste nyskapningen. I 1928 samlet NMSF 17 kretser fra hele landet, og fikk også med ytterligere 10 lag uten kretstillslutning. De to nye forbundene samarbeidet med NAIS ved utenlandsdeltagelse, og inngikk en overenskomst for samarbeide om uttak og representasjon i 1931. Selv om dette i og for seg var samlende for sporten, førte et hardere politisk klima på 20- og 30-tallet til at Arbeidernes Idrettsforbund brøt ut av samarbeidet. De utviklet en ganske stor organisasjon med 90 medlemslag rett før 2. verdenskrig, og 28 av disse var miniatyrskytterlag, samlet i det man kalte Centralutvalg for skyting. Sportsskyting fikk kongelig anerkjennelse da Kong Haakon i 1927 bestemte at det fra påfølgende år skulle deles ut Kongepokal, alternerende mellom lerdue, hjort og pistol. Pistolskytteren Knut Kvaal vant den første i 1928. Rifleskytterne fikk ikke Kongepokal før i 1947, den første gikk til Willy Røgeberg.

Skyttersporten var veldig mannsdominert, men enkelte kvinner fantes i flere av grenene. Rundt årsskiftet 1938/1939 organiserte kvinnene seg for første gang. Pistolklubben av 1938 hadde 16 kvinnelige medlemmer, og styret på fem ble ledet av Liv Wiig. Klubben ble tatt opp både i sportsskytterforbundet og landsforbundet for idrett, men ble oppløst i løpet av krigsårene.