Opp og ned før 2. verdenskrig

OL i Paris 1924

I 1924 var det hard oppkjøring mot OL. Skytterne kom til uvante forhold i nærheten av Versailles. Hjortebanen var nærmest en svær bunker. Smellene var øredøvende, og hørselvern var ikke oppfunnet ennå. I dette miljøet tok Otto M. Olsen bronse på enkeltskudd. Etter en svak åpning, men med en utrolig avslutning, forsvarte Ole Lilloe-Olsen gullet på dobbeltskudd fra Antwerpen. Det ble laggull på enkeltskudd og sølv på dobbeltskudd. I VM i Reims samme år tok Halvard Angaard bronse i frigevær stående, Olaf Sletten tok bronse i knestående.

VM i 1928 og 1929

I OL i Amsterdam i 1928 sto ikke skyting på programmet, derimot ble det arrangert VM i Paris på OL-banene fra 1924. Eivind Holmsen tok igjen en sølvmedalje på lerdue, og Martin Stenersen tok bronsen.

I VM i Stockholm 1929 satte Otto M. Olsen verdensrekord og tok gullet i hjort enkeltskudd, og det ble sølv til laget. På dobbeltskudd ble det omvendt, sølv til Olsen og gull til laget. (Alle lag-VM i hjort før krigen var uoffisielle.) Det ble lagbronse i miniatyr stående, dette var første gang miniatyr var VM-øvelse. Sverre Glomnes tok bronse i frigevær knestående og Trygve Larsen i liggende.

De første norgesmestere

De kompliserte organisasjonsforholdene gjør det ikke helt enkelt å sortere ut hvem som ble de første norgesmestere i de forskjellige øvelsene. I NAIS’ regi ble Sverre Glomnes den første mester i armégevær i 1929, Willy Røgeberg i frigevær og Martin Trulsrud i miniatyr samme år. H. O. Pettersen ble norgesmester i miniatyr i miniatyrskytterforbundets regi samme år, mens Reidar Straumann ble første mester i miniatyr 15 m dette året. Går vi til 1930, ser vi at Mauritz Amundsen ble mester i miniatyr i begge organisasjoner, og han ble ikke den siste med en slik «helgardering». I 1929 ble Finn Borchgrevink første mester i fripistol i sportsskytterforbundets regi og i 1931 første mester i samme øvelse i NAIS’ regi. De første norgesmesterne i sportsskytterforbundet ble ellers Otto M. Olsen i hjort i 1931, Harald Winsnes Martens i pistol 30 m og Eivind Holmsen i lerdue samme år. Hans Aasnæs vant silhuett i 1936, og Thorstein Johansen skeet i 1937.

I 1928 ble det skutt om den aller første kongepokalen. Den var satt opp i pistol, 60 skudd duell, og Knut Kvaal tok dette historiske trofeet. I 1929 var den satt opp i hjort, og ikke uventet ble Otto M. Olsen første vinner her. I 1930 var kongepokalen satt opp i lerdue, 200 duer, og her vant Eivind Holmsen etter omskyting med Martin Stenersen. Dermed var det delt ut en kongepokal i hver av de tradisjonelle skyteøvelsene, før det var arrangert NM i noen av øvelsene.

De harde tredveårene

I nordisk mesterskap i Stockholm i 1931 ble det igjen laggull i duell og i hjort dobbeltskudd. 1932 ble det avviklet nordisk mesterskap i hjort, og Einar Liberg vant sammenlagt. Året etter delte Johan Bergersen gullet i enkeltskudd med en svenske.

Den store begivenheten i 1931 var VM i Lwow i Polen (nå Lviv i Ukraina). Den polske jernbanen tilbød gratis reise, men med kummerlige forhold på tredje klasse. Under uvante og tildels vanskelige forhold satte Mauritz Amundsen verdensrekord i stående miniatyr, og tok Norges første VM-gull i miniatyrskyting. Johs. Grønli tok sølv på kne, og det ble lagsølv på kne og i liggende. På hjort enkeltskudd ble det sølv til Otto M. Olsen, mens Johan Bergersen tok sølv i dobbeltskudd og bronse i enkeltskudd. Laget tok gull i enkeltskudd.

Den store medaljehøsten gjorde at laget fikk 2. klasse på toget hjem!

Mauritz Amundsen ble Norges første verdensmester i miniatyr. Bildet er tatt under mesterskapet i Lwow i 1931, der han vant stående på ny verdensrekord.

Nå satt ikke pengene løst i det kriserammede Norge. Vi klarte ikke å skaffe penger til å sende skyttere til OL i Los Angeles i 1932, og heller ikke til VM i Granada året etter. I RomaVM i 1935 tok Willy Røgeberg sølv og bronse på miniatyr, stående og kne. Debutanten Halvor Kongsjorden var ikke snauere enn at han tok bronse i miniatyr liggende, mens Tore Skredegaard tok bronse i armégevær knestående.

OL 1936 – fullt hus på liggende

I Berlin-OL i 1936 kom det som fortsatt er den suverent mest omtalte skytterbragden i norsk idrettshistorie, Willy Røgebergs fulle hus, 30 tiere på liggende. Den gang var dette en svak norsk gren, og det var egentlig stemning for ikke å delta. Men 30-åringen Røgeberg klarte heldigvis å snu dette. Han hadde allerede markert seg som en veldig stødig skytter på høyt nivå, men ennå uten en internasjonal gullmedalje. Han trente veldig systematisk, og bygget

opp den fysiske grunnformen med turn og langrenn. Svært få skyttere var så fremtidsrettet i treningsopplegget. I dagene før liggendeøvelsen hadde Røgeberg treningsresultater på rundt 297-298. Så, tre dager før konkurransen gikk det galt. Det oppsto en liten skade inne i pipen, 2-3 centimeter fra munningen, og presisjonen ble ødelagt. Etter hektisk leting fant han et verksted som fikset skaden ved å kappe pipen bak skaden. Lettelsen var stor da testing i benk viste at geværet igjen gikk hull i hull.

Konkurransen ble altså en norsk oppvisning av det sjeldne slaget. Et par av skuddene var svært tynne tiere, men det sto 300 poeng i protokollen til slutt. Bak fulgte hele seks mann på 296, så seieren var knusende overlegen!

Det eneste skytterbildet av Willy Røgeberg er en gjenganger der idrettshistorien beskrives.

Røgebergs serie i Berlin. Fullt hus, til tross for noen tynne tiere!

De siste norske VM-medaljene før 2. verdenskrig stoppet internasjonal utveksling, kom i VM 1937 og 1939. Hjorteskytterne tok begge laggullene i Helsinki i 1937, mens Rolf Bergersen vant enkeltskudd individuelt. Hans Aasnæs tok sølv på dobbeltskudd og bronse i enkeltskudd. I Luzern i 1939 ble det laggull i frigevær liggende, og Halvor Kongsjorden tok det individuelle gullet. I tillegg ble det bronse på laget i miniatyr knestående.

På vei hjem fra Berlin-OL i 1936 i triumf. Fra venstre: Willys kone Ingrid Theodora Røgeberg, Røgebergs sekundant Sverre Glomnes, Mauritz Amundsen, Willy Røgeberg junior og senior, Haakon Aasnæs og Hans Aasnæs.