Tyngre år etter hjemme-VM

Etter det fantastisk vellykkede VM på Løvenskioldbanen i 1952, skulle man tro at norsk skyttersport ville få et skikkelig løft. Istedet kom 1953 som litt av et sportslig antiklimaks. Svein Hellings seier i nordisk mesterskap i skeet i Stockholm var eneste internasjonale seier.

1954 innledet et tidsskille, for nå kom de østeuropeiske statene med Sovjet i spissen for alvor med i internasjonal skytesport. Den statsdrevne satsingen gjorde raskt østeuropeerne til en dominerende kraft i sporten. I VM i Caracas tok Sovjet 20 av 30 skyttergull, og 33 av 90 medaljer totalt. Det ble ingen norske gull, men Rolf Bergersen tok sølv på hjort enkeltskudd, Iver Aas bronse i miniatyr liggende, og Hans Aasnæs bronse i lerdue. Det ble også lagsølv i miniatyr liggende og stående samt hjort enkeltskudd, og bronse på lag i miniatyr helmatch og knestående samt hjort dobbeltskudd. Så Norge var fremdeles å regne med, med ni medaljer ble vi sjette beste nasjon.

Fullt hus og gull på Englandsmatchen!

Så var det tid for det første offisielle EM, i Romanias hovedstad Bucuresti i 1955. Her tok de norske skyttere de to siste internasjonale titlene på mange år. Og hvilke titler! Erling Kongshaug ble europamester i Englandsmatch (en øvelse som ikke skytes lenger, den besto av 30 skudd liggende på 50 meter og 30 skudd liggende på 100 meter miniatyr) med 600 poeng, fullt hus og en verdensrekord som tålte sammenligning med Willy Røgebergs legendariske tredve blinker i BerlinOL i 1936. Det ble også gull til det norske laget i samme øvelse, de knuste verdensrekorden med hele 14 poeng. Laget besto av Kongshaug 600, Willy Knudsen 599 (nr 4 individuelt), Mauritz Amundsen 595 og Ivar Aas 593. Dette var den eneste lagseiren Sovjet ble snytt for i dette mesterskapet.

Oslodominans

Men til tross for EM-gull opplevde man stadig tilbakegang i antall medlemmer. I januar 1956 var det 249 klubber, men medlemstallet hadde sunket til 6139, mot 9438 da toppen ble rundet fire år tidligere. Årsakene til nedgangen var flerdelt. Mange mente at Oslo-dominansen på ledelsesnivå var viktigste grunn, sammen med den sterke posisjonen Løvenskioldbanen ga Osloområdet. Men det var nok like betydningsfullt at Norge var et fattig land etter annen verdenskrig. Sportsskyting var en relativt kostbar aktivitet, og DFS var helt dominerende i skytesporten utenfor Oslo. Mangel på våpen og ammunisjon var et betydelig problem til et godt stykke ut på 50-tallet. Konklusjonen er nok egentlig at Løvenskioldbanen ikke reduserte virksomheten i landet forøvrig, men førte til økt interesse i Oslo-området.

Pistolskyttere på 50-tallet, trolig på Løvenskioldbanen. Stilige karer i hatt og slips, men ingen hadde hørselvern, og standplassen var ikke overbygd. De tre nærmeste karene er kjente toppskyttere, fra høyre: William Winge, Birger Bühring-Andersen og Hans Aasnæs.

Lite utbredelse av baner

På 50-tallet ble anlegget på Løvenskioldbanen sentrum for hjorteskytingen. Oslo Østre Sportsskyttere hadde i tillegg en bane ved Østreheim nordøst i byen, og Kongsberg Sportsskyttere hadde egen bane fra 1953. Det var planer om flere baner rundt om i landet, men det ble med planene. Lerdueskytingen hadde lignende mønster. Det var baner hos Oslo Østre Sportsskyttere, på Gressholmen i Oslofjorden, Nitedal Krudtverk hadde egen bane, og så kom Løvenskioldbanen. Det ble skutt lerdue andre steder også, men det var dårlig med anlegg.

Skytebanene på Gressholmen i Oslofjorden hadde stor betydning fra de ble anlagt på 1860-tallet. Her foregikk alle typer skytesport. Skytterne bruker Krag Jørgensen med Schous diopter av 1928-modell, så dette bildet fra riflebanen er fra den tiden. Gressholmenbanene ble faset ut og lagt ned i 1992.

For pistol ble situasjonen etterhvert noe annerledes og bedre. Det var flere anlegg i Osloområdet, bl.a. på Gressholmen, i Husebyleiren i regi av Norske Officerers Pistolklubb, samt på Skådalsbanen ved Holmenkollen. Løvenskioldbanen fikk hele tre pistolbaner, og dette ble viktig. Her fikk Oslo Sportsskyttere, Oslo Pistolklubb og Oslo Politis Idrettslag tilhold. Så ble det arrangert landsdelsmesterskap i Nord-Norge, Trøndelag og på Vestlandet. Og kanskje viktigst av alt, Norske Officerers Pistolklub begynte å etablere datterklubber ved store militære forlegninger rundt om i landet. Disse ble etterhvert selvstendige enheter. Og da feltskyting med pistol begynte å bre om seg rundt midten av 50-tallet, startet pistolgrenen for alvor å utvikle seg til stor breddeidrett.

Når det gjelder rifle, var utbredelsen i landet ganske god, ikke minst fordi skytterne ofte skjøt miniatyr, frigevær, armégevær og baneskyting med DFSs standardvåpen, Krag Jørgensen. Tilknytningen mange skyttere hadde både til NSF og DFS, gjorde at rifleskytingen hadde en sterk posisjon og gode banetilbud i det meste av landet.

1956-1965, et svakt tiår

Denne perioden begynte med et medaljeløst OL i Melbourne. Forbundet hadde temmelig svak økonomi, og medlemstallet hadde sunket ytterligere. Forfallet hadde begynt på Løvenskioldbanen, og Forsvarsdepartementes bidrag forsvant nesten. Også sportslig var det magre tider, og man revurderte den internasjonale målestokken: OL, VM og EM så man som vanskelige, nesten uoppnåelige mål, Nordisk var det man skulle satse på, om man fikk råd til reisen! Ett sportslig lyspunkt på høyere nivå fikk man, Agnete Lexow vant den uoffsielle kvinneklassen i lerdue-VM i Spania i 1956.

Og tilbake til nordisk mesterskap, som i 1957 gikk i Åbo i Finland: Takket være et bidrag på 5000 kroner fra Norges Idrettsforbund og fri flytransport ved Luftforsvaret, kom laget seg til Finland. Det endte med ett individuelt gull og en lagseier, til Rolf Bergersen i hjort enkeltskudd og laget på silhuettpistol. 1957 var et merkeår for sporten her hjemme. Da ble det første NM i finpistol arrangert, med Håkon Flomark som vinner. Også NM i feltpistol fikk sin debut. Riktignok var det et uoffisielt mesterskap, men vinneren var en kar som etterhvert ble toppskytter, nemlig Torgeir Bidtnes. Samme år ble det første NM i miniatyrrifle for kvinner arrangert. Ingeborg Røed vant helmatch, Mary Gundersby 60 skudd liggende. Året etter fikk juniorene eget NM, Jørgen Jensen var første vinner på 15 m, mens Tor Richter vant både helmatch og 60 skudd liggende på 50 meter.

Skiskyttere på kort besøk

En kort periode i NSFs historie var skiskyting på programmet. Fra januar 1958 til noe før OL i 1960 kom den unge idretten til forbundet etter avtale med idrettsforbundet og skiforbundet. Det frivillige Skyttervesen og skiforbundet ble først forespurt, men ingen av dem ville ha nykommeren! Daværende NSF-president Fernando Ringvold var imidlertid positiv, og han fikk også overtalt Norges Olympiske Komité til å ta skiskyting inn på programmet. Som nevnt varte samlivet med skiskytterne kun et par år, men det er notert bronse i VM i skiskyting for lag (ikke stafett, den kom senere) i NSF både i 1958 og 1959!

Medlemsnedgang og trist økonomi

Da vi kom til 1958 hadde NSF mistet nesten 900 medlemmer på ett år, og totaltallet var nede i 5137, hvorav 2410 miniatyrskyttere og 2200 pistolskyttere. Antallet lag var redusert til 257. Og kassen var nærmest tom. Det fantes ikke engang midler til å sende skyttere til VM i Moskva 1958.

I 1959 takket daværende kronprins Harald ja til å bli Norges Skytterforbunds høye beskytter. Da han ble konge i 1991 fratrådte han, en konge kan ikke være beskytter for et særforbund. 1959 bød på nok en skikkelig nedtur for medlemsoppslutningen. NSF hadde kun 4832 medlemmer fordelt på 274 klubber. Heldigvis snudde det, og etter gradvis oppgang endte vi på 6734 medlemmer i 295 klubber i 1965.

Pistol blir største gren

Ved overgangen til 60-tallet hadde pistol passert rifle og blitt største gren i NSF, og slik er det som kjent fortsatt i 2021. Årsaken til at det ble så kraftig oppsving for pistol er nok sammensatt, men utfasingen av gamle militærvåpen og militær ammunisjon til fordel for moderne konkurranseutstyr var veldig viktig. Stor oppmerksomhet i pressen bidro, og det faktum at pistol var utbredt i alle deler av landet betydde svært mye. Når man analyserer NM-resultatene fra grovpistol i 1959, ser man en voldsom nivåhevning, som stort sett skyldes det nye utstyret. Torgeir Bidtnes vant med 583 poeng, seks over gammel rekord. Vinneren fra de to foregående årene, Rolf Røtterud, tok sølv med 578, 11 poeng mer enn vinnersummen foregående år.

Forsvaret av stor betydning

Den stadig økende interessen for pistolskyting ville neppe skjedd i samme grad uten Forsvaret. Særlig viktig var det at det ble opprettet pistolklubber ved de fleste av Luftforsvarets baser. I Nord-Norge fikk Den Nordnorske Sportsskytterkomité stor betydning. De bidro til bedre kontinuitet i klubber der sentrale personer var befal som ble beordret og måtte erstattes raskt. Her bidro også en nemnd som Norges Idrettsforbund etablerte, samordningsnemnda for idretten i Nord-Norge. Sportsskytterkomiteen etablerte også et samarbeide med svenske og finske skytterorganisasjoner, slik at man bl.a. fikk regionale mesterskap over landegrensene i nord.

Svenskene bidro veldig positivt til utviklingen i Norge ved å la nordmenn delta på leder- og trenerkurs i Sverige. Motivasjonen for svenskene var at de måtte bidra til at naboene ble bedre, for å ha noen å konkurrere mot! I tiden fra 50-tallet til et godt stykke ut i 70-årene var de svenske bidragene viktige, ikke bare for skyting, men for flere idretter i nord. På 70-tallet gjorde mulighetene for tilskudd fra Norsk Tipping den svenske støtten mindre viktig.

Magert OL i Roma 1960: Norge sendte et sterkt lag til OL i Roma 1960, men den store suksessen uteble. Her er de kjekke karene klare for avgang. Fra venstre Magne Landrø, 50 m rifle helmatch, 1103 p, nr 39, Tor Richter, 50 m rifle liggende, 577 p, nr. 34, Kurt Johannesesen, 50 m fripistol, 531 p, nr. 26, Erling Kongshaug, 50 m rifle liggende, 580 p, nr. 22, Thorleif Nilsen, leder og Nic. Zwetnow, 25 m silhuettpistol, 531 p, nr 52. Hans Aasnæs er ikke på bildet, han skjøt 185 duer i trap og ble nummer 5.

15 årsjubileum og VM-arrangement

I 1961 rundet NSF 15 år, og den begivenheten ble først og fremst markert ved at man i juni arrangerte det såkalte lille VM, dvs. begrenset til lerdue, skeet og hjort. Arenaen var naturligvis Løvenskioldbanen, og arrangementsmessig var det en stor suksess. Sportslig var det dessverre lite å rapportere om for de norske deltagerne. Også nordisk mesterskap ble avviklet på Løvenskioldbanen i 1961, og her ble det gull på armégevær ved Axel Thv. Martinsen. Han fikk med seg Magne Landrø, Olav Medås og Stanley Kvamme til laggull. Laget skjøt imponerende 684 poeng på stående, godt over gjeldende verdensrekord. Beste prestasjon på Englandsmatch sto AnneLise Søhol for. Hun ble nr fire med 585 poeng, bak tre finske herrer som alle hadde 586.

I jubileumsåret ble også den nye råbukkbanen på Løvenskioldbanen tatt i bruk. Banen er idag gjort om til 50 m villsvinbane. Det er en liten kuriositet at banen ved en feil faktisk ble anlagt utenfor NFS’ område, slik at man til den dag i dag betaler leie for arealet.

Armégeværlaget i Nordisk i 1961. Fra v. Stanley Kvamme, Magne Landrø, forsvarssjefen Ragnar Frisvold, Axel Thv. Martinsen og Olav Medås.

Et lyspunkt i EM

VM i Kairo i 1962 ble nok en nedtur for de norske skytterne. Eneste lyspunkt var lagsølv til armégeværskytterne. Da den svake innsatsen ble analysert, trakk man den slutningen at utviklingen ute i verden hadde vært betydelig, mens vi i Norge bare hadde holdt på som før. I EM i 1963 gikk det veldig mye bedre, men det var kanskje først og fremst hjemmebanefordelen og kald krig som førte til boikott og fravær av de fleste østeuropeiske land som gjorde utslaget. Det ble i alle fall gull på frigevær knestående til Magne Landrø, og de norske skytterne sørget for ytterligere en sølv og to bronsemedaljer. Så kom OL i Tokyo i 1964, og vi fikk nok en bekreftelse på at norske skyttere slett ikke hang med internasjonalt.