Den gang de beste var allroundere

Den gang de beste var skikkelige allroundere

Moderne toppskyttere er høyst spesialiserte utøvere, og holder seg nesten uten unntak til én gren. Pistolskyttere er pistolskyttere, rifleskyttere konkurrerer bare med rifle, akkurat som lerdueskytterne holder seg til haglen.

Slik var det ikke i tidligere tider. Mange deltok i en stor bredde av grener og øvelser. Riktig nok var det de færreste som hevdet seg på toppnivå på denne måten, men vi har et par strålende unntak fra de første tiårene av den moderne skytterhistorien. De aller mest imponerende prestasjonene sto Hans Aasnæs for. Han deltok i fem OL fra 1936 til 1960, på silhuettpistol i 1936 og 1948, i 1952, 1956 og 1960 i olympisk trap. Da lekene i Roma gikk av stabelen i 1960 var han 57 år gammel, og oppnådde 5. plass, hans beste OL-plassering. I VM i 1937 fikk han sølv i hjort dobbeltskudd og bronse i hjort enkeltskudd. Han var også med og vant den uoffisielle lagkonkurransen i både hjort enkeltskudd og hjort dobbeltskudd. I 1947 tok Aasnæs gull i VM i hjort dobbeltskudd. For denne prestasjonen ble han tildelt Morgenbladets gullmedalje for årets idrettsprestasjon, sammen med motorsyklisten Leif «Basse» Hveem. Aasnæs vant ialt 29 NM og tok seks kongepokaler. Den nest mest allsidige skytteren var nok Mauritz Amundsen. Han vant flere NM enn Aasnæs, nemlig hele 20 titler i rifleøvelsene og 11 i pistoløvelser. Seirene kom i perioden 1930 til 1962. Han konkurrerte ikke på høyt nivå i hagle- og viltmåløvelsene, men var også DFS-skytter, og vant bl.a. Normapokalen til beste skytter over 55 år i 1965.

Amundsen ble Norges første verdensmester i miniatyrgevær da han vant stående i 1931, og han tok VM-sølv individuelt og laggull i samme øvelse i 1947. Han var OL-deltaker i Berlin i 1936, i London i 1948 og i Helsingfors i 1952, med en 11. plass som beste prestasjon.

Hans Aasnæs hevdet seg internasjonalt i pistol, trap og viltmål.