Forord

Tobias, Livia, Selma, Susanna, Emerich og Elisabeth. Livet deres begynte akkurat som ditt og mitt, kanskje var de til og med heldigere enn du som leser dette. De ble alle født inn i en trygg tilværelse med familie og venner rundt seg. De hadde et hjem, de hadde mat, klær og samme tanker og bekymringer som alle barn. De fikk frihet og kunne vokse, leke med venner, og noen kunne etter hvert begynne på skolen, til og med på universitetet. Ikke gladere enn andre, men ikke tristere heller. De levde, akkurat som du og jeg.

Så, plutselig, ble livet deres forandret. For noen av dem langsomt, nesten ikke merkbart. De fikk ikke gå på visse gater, ikke leke med andre barn i parken, kanskje måtte de slutte på skolen umiddelbart eller etter en liten stund. For noen av dem endret alt seg i løpet av en natt. De måtte flytte til en annen bydel og bo trangt sammen med andre folk. Folk de ikke kjente. De fikk ikke jobbe eller gå på skole, de hadde ingen penger og nesten ikke noe mat. Raskt forsvant all glede, trygghet og normalitet. Snart ble alt byttet ut med frykt og kamp for å overleve. De har alle mistet foreldre, søsken, bestevenner, hjemmene sine, klær, yndlingsleker, ja hele livet. Hvordan kunne det bli slik? Og kan det skje oss, deg og meg?

Mens alt dette pågikk, gikk livet sin vante gang for mange. De kunne fortsette livet sitt som før. Noen av dem protesterte. De sa fra og fortalte at de syntes at det var rart, til og med feil, at vennene deres, kolleger eller klassekamerater ikke lenger fikk bli, bare fordi de var jøder, romer eller på annen måte avvek fra det makthaverne hadde bestemt var det normale. Men de som sa fra, var for få. Det var for mange som ikke brydde seg, som ikke følte med og tenkte på de som ble rammet. Det var for mange som så i en annen retning og var glade og fornøyde så lenge ingenting skjedde med dem eller familien deres.

Jeg tror at det kan skje oss, deg og meg og familiene våre. På andre steder, men også her, i landet vårt. Jeg tror dessverre at det lett kan skje. Hvis vi slutter å bry oss om hva som er riktig å gjøre mot hverandre, hva som er greit og hva som ikke er det.

Tobias, Livia, Selma, Susanna, Emerich og Elisabeth har fortalt om

livet sitt for at du som leser skal få mulighet til å forstå og leve deg inn i det som kan skje hvis vi ikke verner om den friheten vi har i dag. Uansett hvor gjerne vi vil ta retten til å leve fritt for gitt, så kan vi ikke det. Å få mene og tenke det du vil, det forutsetter at andre får mene og tenke det de vil. Noen ganger er det vanskelig å akseptere at vi har forskjellige meninger, men likevel forventes å leve side om side. Noen ganger kan det virke som en dårlig idé. Men det er likevel mye bedre enn at noen sier at du ikke får være den du er, eller setter deg i fangenskap for at du er den du er. Du og jeg og vennene våre, vi har alle et ansvar for verdenen vår og hvordan vi ønsker at den skal være. Det ansvaret må vi ta. Sammen.

Jessica Bab Bonde Stockholm, oktober 2017

10