SPEi DERPI KEN
NORSK SPEIDERPIKE~FORBUNN
DESEM! )E R 1 92 7
Før
D::. skal H im le ns fu gler v æ re a ligne med ti jomfru er som tok sin.! la mper og g ikk ut for a m øte brudgommen. Men fem av d e m var d a rli ge og fem kloke. Mat h 25 , 1-2.
Når kvelden nu kommer og det blir så hyggelig hjemme, når det er godt og varmt inne og surt og koldt ute - så sitter dere og syr - broderer eller bruker hendene til å lage andre store eller små ting. Og dere smiler av og til for dere selv under arbeidet - men hvis noen spør hvad dere tenker på - så svarer dere at det får de ikke vite. Men jeg vet hvad dere tenker på - og smilte av. Dere smiler av glede - og dere tenker på hvor overrasket og glad mor, far eller søster eller bror skal bli over å få den presang dere nu holder på med. - Men dere har det så travelt, så travelt at dere næsten ikke har tid til å lese dette engang . - For det gjelder å bli ferdig - det gjelder å være beredt - til juleaften kommer. Og nu er det jo ikke så lenge til. Det er riktig det at det gjelder å være beredt - og særlig gjelder det å være beredt til jul. Men nu må bare ingen glemme at vi har ikke juleaften for at vi skal ha en anledning til å gi hverandre gaver - men for at vi skal kunne ta imot en stor gave fra Gud - og gi ham vår lille igjen.
Juleaften skal vi synge om det lille barn i Bethlehem
jul.
Han var en konge stor s om kom fra himlens høie slott ned til vår arme jord
Og når Han kommer må vi være beredt til å ta imot Ham. Og han er en konge stor som så gjerne v il ha mange kjærlige og villige tjenere. Han venter å finne dem ikke minst blandt barn og un ge - fordi Han har dem så kjær og har så meget å gi dem gjennem de rike ungdomsår. Han vil være konge over vårt sinn - vår vilje - vårt hjerte . Han vil at vi skal begynne vår dag med å be Ham om hjelp til å gjøre det som er Hans vilje. Han vil at vi skal sovne med et Fadervår i pakt - og med takk fordi vi har fått lov til å tjene Ham Og det å tjene Ham - det er ikke vanskelig - nei tvertom vi blir så glade ved detog vi bringer så megen glede ved det - den glede som alle mennesker eier juleaften, den glede som skaper smil både hos giver og mottager Men det gjelder å være beredt l De linjer som står over det jeg her skriver er begynnelsen av den kjente lignelse Jesus fortalte om de 10 jomfruer. Av disse 10 unge piker var det bare 5 som var beredt. Når nu Jesus - Himmelrikets konge kommer - er dere da alle beredt til å ta imot Ham?
N. C. B.
Prest ved Trondhjems Domkirke.
Takk.
Det er et lite ord, det skrives kun med 4 bokstaver. Allikevel har mange mennesker vanskelig for å si det lille ord, og ordet det er takk.
Noe av det første små barn lærer å si, efterat de har begynt å stamme på ordene mor og far, det er takk. Og om de i førstningen ikke får k'en med, men sier ta-ta-, så forstår de inderlig vel ordets betydning og benytter sitt ta-ta- også som en appell eller bønn, når det er noe de gjerne vil ha.
De fleste av dere har sikkert hørt mor si: Hvad sa du? når du glemte å takke for noe du fikk. Hvorfor glemmes det siden? For det første hører det med til almindelig velopdragenhet å takke, og for det annet, pleier takken å gi uttrykk for hvad man føler og hvor dyp ens takknemmelighet er over den godhet, som blir vist en. Enkelte mennesker, såvel barn som voksne, kan takke så smukt og hjertelig, at man rent får lyst til å gjore dem en glede, bare for å se det strålende smil og hore det hjertelige uttrykk i stemmen, hvorved de gir sin takk tilkjenne. «Frembærer takksigelse i alle ting» er guds eget ord.
Takken skal være som et ekko!
Takken skal gi oieblikkelig gjenklang Tenk på, om du selv hadde gjort noe for å glede en annen, eller gitt en gave, og du intet hørte, intet svar eller brev fikk, så visste du ikke engang om vedkommende hadde mottatt den.
Droier takken altfor lenge mistes noe av gleden, både for den som mottar den og den som takker har likesom ødelagt litt av gleden for sig selv også ved å utsette forlenge med å takke. Husk Jesu egne ord: Blev ikke alle 10 rensede, hvor er da de andre 9?
Det kan også hende, at de som aldri takker, sjeldnere og sjeldnere mottar nogen opmerksomhet. Man kan tro de ikke bryr sig derom. Bruk takken som motvekt når mismodige tanker kommer, og der vil bli stor overvekt!
Man skal takke både Gud og mennesker!
Hvis man tenker sig rett om, har man daglig uendelig meget å takke Gud for: at man står op frisk og rask om morgenen, at man glad kan gå avsted til skolen eller sitt arbeide, at man har et godt hjem, snilde foreldre, gode kamerater «daglig brød» o. s v., o. s. v. Hele dagen kunde bli en lovsang i ens eget indre, hvis man trakk frem alle
goder, alt man burde takke for l Takken frembringer glede både hos en selv og hos ens omgivelser. Takknemlighetsfølelsen avspeiler sig i an s iktsuttrykk og vesen og sprer glede omkring sig. Glem derfor ikke å takke! Du blir selv lykkeligere derved Og nu snart det gaml e år lakke r til ende, gjør da op et lite regnskap over alt du har å takke for i året som gikk. Det blir så m eget, så meget - - - -
Nettop med tanken på dette vil j eg s i a ll e kjente speiderpiker rundt i lande t e n hj e rt e li g takk for det gamle år, takk for all v e nnli g h et, hygge og glede , takk for hver blomst o g b r e v , h vert strålende smil jeg er blitt møtt m e d p å m in v e i , takk for hvert speiderløft for v å r fe ll e s go d e s a k og takk for alle stille gode tanker , d e r a ll t id fi n ne r vei og når frem.
Et riktig godt nytt år for D e r e all e , hve r isæ r , kjente og ukjente, fjernt og n æ r fr a
Lis /ca Mi ch el el Trondhj e m s S p e id e rmo r
Bananskallet.
En histori e til eg n et en l it e n tan k eløs speiderpike o g m e d bu d t i l m a n g e store og sm å tankel ø s e s p e id e rp iker o g gutter.
«Vil De ha en banan, frk. Winge?»
«Nei takk, Inge, du skal ikke pr ø v e på å bestikke din troppsfører.» Frk Wing e lo munt e rt ut i den frostklare luft.
«Det gjør jeg heller ikke, for jeg vet, at det er håpløst, dessverre. Jeg vilde bare by Dem den , fordi jeg vet, at De næst efter Inspektøren på skolen er den største slikkmunn jeg kjenner. Det er virkelig ikke i minste måte, fordi jeg tror, jeg har noen chanse til å bli patruljefører snart.» Inge Ramstrup så temmelig skinnhellig ut ved disse ord.
«Takk! så spiser jeg den med sinnsro.» Frk. Winge hadde et lunt blink i øinene, mens hun spiste bananen. Da hun var ferdig, puttet hun under troppens munterhet skallet ned i Inges ryggsekk.
«Takk for mat, Inge, ta nu skallet med hjem og brenn det for mig.»
«Hvorfor det? Vi kan jo kaste det her.»
«Nei, Inge, ikke i parken. Du vet jo og dere andre også, at jeg ikke liker at dere kaster avfall
li fl n
SPEIDERPIKEN
fra dere noen steder. Avfall m å enten graves ned e ller tas m e d hjem , det er mitt bes temte prinsipp. D e r e har jo og så alt dere s matpapir i ryggsekken e ll e r lommen , ikke s ant?»
Et par ond e s amvittigheter fikk travelt med å g rave e n s a mmenrullet p a pirklump frem fra noe n tør r e bl a der Fr k. W i n ge l o . « N å , d e t e r d e res be g reper om n e d g ravnin g . D e r e e r vellyk ke t --- men b evars» Tropp s f ø r e r en s å p å si t t u r. «Småpiker , v i s ka l hj e m »
I e n fa r t var t ropp e n o p s t ill et o g på v ei F r k W i n ge hadd e, u te n å t e nk e ove r det , nok s et t , at In ge R a m s trup hadd e t rav e lt med sin r yg gse kk , m e n hun s k j enke t d e t s om sagt ikke e n ta n ke.
P å hj e mv eie n sn udd e hu n s ig plut selig om for å s e e ft e r e n bil , m e n d e r v a r e n ann e n ting som fa n g et h e n n es o pm e rk s omh e t Hun så et bananskall b es k ri ve e n fl ot t b u e gjen n e m lu fte n og hav ne ute p å v e i kanten, og b ana n ska ll e t s ut ga n gs punkt v a r In ge R a m s t rup s energis k e lille h å nd . In ge g ikk s ammen me d t o andr e i s iste rekke .
Nu ha dd e frk Win ge i a l min d e lig het v a nske l ig for å bli s int , i hvertfall n å r d e t g jaldt småting. In g e n av t ropp e n s ny e r e s p e id e rpik e r husket å ha se t t h e nne ophisse t. Men man anet dog og vis s t e g j e nn e m g aml e s peiderpike r s fortellinger, at bl e v frk Win ge f ø r s t s int så ble v hun det til gag n s Nu lot hun rolig tropp e n marsj ere ned o v er bak ke n s o m var lang. In ge g ikk og moret s ig ove r s in l ille s eir , d a plutseli g t roppsførerens s te mm e v e kke t h e nne
« In g e !»
«Ja! »
«Kan du s pringe tilbake og h e nte det du mi s tet oppe i svingen. »
«Jamen -»
«Gj ø r, s om jeg s ier, det er meningen . » Samtlige s peiderpikers ø ine stod formelig på stilker. Frk . Winges øine var skarpe og tonen bes t e m t Hvad var der hendt bak deres rygg. De fikk ingen forklar i ng Inge gikk tilbake, og troppen fortsatte hjemveien i et langsommere t e mpo.
Helt inne ved byen innhentet en liten forpustet speiderpike de andre.
«Nå.» Frk. Winge så igjen blid ut,» fant du det?»
«Ja I» Tonen var trossig.
Troppsføreren så rolig på speiderpiken, så tenkte hun det var best å la henne være i ro, til hun innså, at der kun var handlet rettferdig mot henne.
Troppen trådte av på stasjonsplassen. Alle gav hånden og sa «Takk for idag». Kun Inge gikk sin vei med det samme . Hun var rasende - «Ond i sinnet» og i hennes lomme lå det infame bananskall.
Det var både koldt og klistret nok, men Inge s ynt e s, at det bent ut brente henne , når hun kom n æ r det. Frk Winge var et best, et asen, et--n å ja Inge tenkte flere ting ennu om sin troppsfører
Like utenfor det Ramstrupske hus stanset hun. Hun hadd e efter hånden arbeidet sig op til et sant raseri Hun trakk bananskallet frem og k astet d e t henover gaten. Det havnet over på det annet fortaug. Et stikk av en ond samvittighet g ikk gjennem h e nne Noen kunde falle i det. M e n In ge får inn gjennem porten og smelte den e f t er si g Nu kunde både bananskall og samvittighe t bli utenfor. Hun var like glad Slikt tøis. Nu e r det i m idlertid både visst og sant, at Inge s lett ikke var så overlegen en liten pike, s om hun gjerne vilde gi det utseende av. Flere ganger i l ø pet av den l ø rdagsaften, var hun borte og l øf t e t på rullegardinen for å se om banans kall e t lå der ennu Hun kunde såvidt skimte det i lyktesk innet. En eller annen hadde sparket det t i lside . Nu lå det helt inne ved husveggen. Skulde hun allikevel ikke heller ta det inn? Ingen visste jo noe om det hele. Så ingen kunde erte henne for det.
«Nei!» Rullegardinen falt ned med et smell, «nei s åmen ! »
Den natt sov Inge ikke godt Lenge lå hun lys våken og syntes stadig, at hun hørte rop om hjelp nede fra gaten. Hadde nogen glidd i skallet? Lå der en og hadde brukket benet, eller lå der en bevisstløs med et blødende sår i hodet? Inge satt rett op i sengen og stirret ut i mørket. Fjerne stemmer hørtes. Nei - heldigvis - brølte de en sang, det var fulle sjøfolk nede fra havnen. Men nu - nu var det noe igjen -. Inges vindu vendte ut til gården, så hun kunde altså ikke stå op og berolige sig selv ved å se ·ned på gaten. Til sist krøp hun dypt under teppet og falt i en urolig søvn. Hun drømte ustanselig uhyggelige drømmer til sist om endeløse
sklier av bananskall, som allverdens gamle og svakelige mennesker skulde hen over, og hvor de ustanselig gled og falt og slo sig. De jamret og de biodde
Hun våknet med et skrik. Der var tendt lys i værelset, og hennes mor stod bøiet over henne og klappet hennes kinn.
«Men barn da, drømte du?»
«Ja, vemmelig, » Inge rystet sig «Godmorgen , mor. Hvad er klokken?»
«Kun halv syv, du kan rolig s ove en times tid ennu.»
«Hvorfor er du så tidlig oppe , søndag morgen, mor?»
«Fordi far og jeg måtte hjelp e til v e d et ulykkestilfelle for en stund siden
Det var gamle Sidse Marie oppe fra Møllestien, som kom fra morgenrengjøring borte på Jernbanen , og så faller hun den stakkar like utenfor og brekker benet. Vi hørte henne rope , og kom ned i en far t og fikk båret henne inn i butikken Nu er hun nettop blitt kjørt på hospitalet , og jeg var iferd med å gå op for å ta mere klær på mig , da jeg horte dig ligge å rope og jamre i søvne men barn hvor blek du er. Er du syk. Vi m å nok ta temperatur med det samme . »
Men der blev ikke tatt noen temperatur, for plutselig brøt Inge ut i en forferdelig gråt Fru Ramstrup satte sig ned på sengen bak sin lille datter og holdt henne tett inn til sig, og da gråten stilnet av, så fikk hun i stumper og stykker hør~ hele historien om bananskallet.
Fru Ramstrup så alvorlig ut, mens hun satt der og beroligende strøk over Inges hår.
«Lå det skall like utenfor butikkdøren?»
«Nei over utenfor bakerens dør -omtrent.»
«På den annen side av gaten, Inge?»
«Ja-a,» Inge hakket ennu tenner av undertrykt gråt.
«Så, så, min lille pike vær nu litt rolig. Nu skal jeg si dig en ting, så er det ikke ditt bananskall, som er skyld i denne ulykke, for Sidse Marie falt her like utenfor fars butikk Nu går jeg med engang over og plukker det stygge skall op, for jeg tør ikke la det ligge der til du er påklædd, og så står du op med engang, Inge, og bader øinene dine i koldt vann, så skal mor snakke med dig om saken, når du er ferdig.»
Den samtale som fru Ramstrup hadde med
Inge efter frokosten, resulterte i , at In g e litt efter, slukk ø ret og ennu noe tykk øiet, listet sig bort til frk. Winge for å fortelle henne h e le historien.
Frk. Win ge satt e n stund og så tan k e full ut av vinduet, så snudde hun s ig mot In ge.
«Ja, ja, Ing e, jeg burd e vel vær e f o rf er d e li g sint på dig , dit t lille stivsinn e d e tro ll , m e n jeg er s å glad d e t ikke er vårt banan s kall , s om blev skyld i ulykk e n , så jeg v is s t ikk e k a n bli r ik t ig sint. Forstår du r iktig In ge hvor t a kkn e mli g v1 må være , fordi det gikk s om d e t g ikk ?»
Inge nikket.
«Men vi m å vise vår takkn e mli g h et,» v e d b lev frk. Winge , «og det vil vi gjøre v e d , a t v i ta r os s av Sidse Marie, så lenge hun t r e n ge r d et, o g f ø rst og frem st nu til jul. Det kund e li k eså g odt ha vært en spe,iderpikes s kyld, at hun ko m galt a vsted , altså m å vi s p e iderpiker h j e lp e h e n ne. Hun skal være den , d er kommer å nyt e g o d t av v å r Jule-good -t urn , ikk e s an t?»
«] o » Inges ans i k t kl a rn et for f ø r s te ga n g litt op Og Sids e Mari e fikk vite , h v ad e n riktig Speider-Good-turn vil si. M e n s hun lå p å ho s pitalet, kom der hver dag en s p e id e rpi k e o g l este h ø it for henne og ofte bragte hun blomster o g noe godt med O g da Sidse Mari e ende li g langt om lenge kom hjem til sin lill e stue , s å fant hun d e n ren og nydelig , og hv e rken i denn e jul e ll e r se n e re glemte troppen sitt «pleiebarn», Sid se M a ri e Men hvorfor det nettop var h e nn e, so m var blitt dens «pleiebarn», det fikk spe iderpik ene først vite mange år senere.
Den historie holdt fru Ramstrup , frk Win ge og Inge for sig selv, iike til Inge - so m troppsassistent - en aften selv fortalte d e n ved le irb å let.
Fra Dansk pikespeiderblad.
Kom speiderpike.
Mel.: Mor, er det morKom speiderpike, rekk mig din hånd ! La oss stå sammen i brorskapets ånd ! Kom, la oss kjempe for lysets sak, gå frem i striden med kløvret som flagg. Se, høit der oppe lyser vårt mål, klart gjennem mørket som leirens bål. Klart som en stjerne det viser oss vei over den ville og truende hei.
Husk alle s peiderpiker på jord, både fra ost og fra vest, syd og nord st r ever mot s amme målet som vi. All e vil ærlige s p ei der e bli.
H B N., Rø s lyn g. Hamar 2.
Til oven s tående sang har den t y ske komponist Max R aebel sk rev et en meget pen mel. som vil komme i et av de følge nd e n u mme r.
ed.
