SPEi DERPI KE"1
NORSK SPEIDERPlli't ~FO RBUNN
Ser jeg på alle de mennesker jeg daglig er sammen med - på skolen, hjemme , u te, eiler blandt speiderpiker - så blir jeg igrunnen ofte svært motløs. For jeg synes at de andre er så meget bedre enn jeg. Ja - mange av dem e r akkurat ~lik som jeg gjerne vilde være - men ikke er. De er så gode og snilde f. eks. komme r jeg inn i deres hjem, så er de overfor sin mor ganske anderledes enn jeg er overfor min.
Møter vi sammen på gaten en gammel mann eller kone - er det alltid min venninde som er hjelpsom - men jeg står bare og ser på.
Hvis der er tale om å være høflig, så er det alltid min venninde som gjør det som er rett - mens jeg så efterpå gjør det hun gjorde først. Og da blir det ikke det samme som om jeg selv hadde vært den første. Dette gjør mig motløs. Og nu har jeg tenkt på hvad vel grunnen kan være til dette. Og jeg tror at grunnen må være den - at de andre - de er blitt skapt slik - de. Gud har gitt dem en egen evne til å være snildhjelpsom, høflig. Derfor må de være slik. De kan visst ikke være anderledes. Men med mig er det anderledes Jeg har ikke fått den evnen. Jeg er bare slik - som jeg er - jeg. Jeg kan visst ikke b.li anderledes heller. Det er trist det.
O g jeg b l ir b a r e enda mere mot lø s nå r jeg tenker p å det - J a - det gjør du no k - og d erfor må du ikke te nke slik mere. For du tar helt feil. Hvis du tror at d u skal væ re slik s om du er, da handler du mo t Guds vilje Og hvis du tror at d e and r e er fø d t med en egen evne til å være god som du ikke har fått - da glemme r du at det er Gud s om har skap t d ig. Han gav 'dig den samme sjel - som H a n ga de andre. Han ga dig evner og anlegg som Han en dag vil kreve dig til regnskap for hvordan du har brukt. Og først og sist gav han dig Jesus Kristus som levet for dig, for å vise dig hvordan du skulde være - som led og d ø de for dig forat du skulde seire og vinne over alt i dig og utenom dig som prøver å hindre -dig i å gjøre Guds vilje. Og Guds vilje med dig - nettop med dig - det er ikke mindre enn dette som , han sier: «Vær fullkommen - likesom Eders himmelske far er fullkommen.»
Så må du aldri mere tenke eller handle slik at hans liv og hans død for dig blir forgjeves, men du skal be ham om hjelp til å bli ham lik. Den bønn vil han høre Trondhjem.
N. C. B.Mrs. Juliette Low.
In memoriam.
Vårnummeret av « The Council Fir e», verdensorganet for speiderpikene, - altså alle tilknyttet det internasjonale Girl Guides forbund, bragte efterretningen om mr . Juliettes Low 's d ød
Det blev dengang forsent å skrive no e i Sp eiderpiken derom, men de norske speiderpiker bør også kjenne mrs. Low's navn og betydning for speidersaken.
Mrs Juliette Low var grunnleggeren av speiderpikebevegelsen i Amerika , og The Counc il Fire skriver «at de som kjente henne , v et og føler, at ikke bare hennes egne speiderpiker, m en at speiderbevegelsen i sin helhet verden over har tapt en venn, en kraft , en inspirasj on.»
• Undertegnede hadde selv gleden av perso nlig å kjenne henne. I 1922 på reise mellem London og Cambridge, på vei til den store internasjonale konferanse sistnevnte sted, var vi i samme jernbanekupe, og mrs. Low innledet raskt bekjentskapet. Hun fortalte at hun var meget d øv, men når ramlen og støien av vognhjulene blev riktig sterkt, overdovet dette susen i hennes hode, og da horte hun bedre enn ellers. Det blev en temmelig hoirøstet konversasjon oss imellem, men interessant.
Mrs. Low var veldig interessert for Norge og håpet å komme hit, da hun hvert år var en tur i Europa. Dessverre for oss blev det ikke så. Især lappernes liv og levnet interesserte henne, så jeg har flere ganger sendt henne prospektkort med lappeleire og rener hvorover hun blev meget glad.
For 15 år siden bragte mrs. Low speidersaken med sig fra England for å plante den om i sitt hjemland Amerika. Det var et tappert arbeide, hun utførte. Alene og uten hjelp, uten noen spesiell innflydelse eller større formue, og hindret i sitt arbeide ved sin døvhet, forsøkte hun å erobre en verdensdel, og hun vant den. Men til å begynne med møtte hun bare undskyldninger og avslag. Hun vendte både billedlig og bokstavelig det døve øre til og gav ikke tapt. Tilslutt lyktes det henne å vinne en av Amerikas største pedagoger for sin sak og fra den stund grodde og vokste speidersaken til den store institusjon, den nu er i Amerika.
Det var henne som foreslo «The Postboks»,
henne som ivret for å dann e et « Int e rnasjonalt Council », henne som insisterte på at verdenskonferansen skulde bli holdt i Amerika forrige å r. Hvor godt jeg husker henne i Cambridge, da spørsmålet blev bragt på bane, hvor næste konferan se skulde holdes, og En g l an d gjestfritt hadde innbudt til å komme igjen Mrs Low rei ste sig øieblik~elig og innbød os s ti l Am e rika. Stor munterhet
Hun s purt e forbauset hvad vi lo av. Og da svaret enstemmig lø d, at d e t blev altfor kost bart å reise til Amerika, s a hun p å sin kor te måt esom var det den enkleste sa k av ver den: « Wel l, I will send a ship and take you all over frce » - -
Ved en stor te i henn es smuk ke hjem i L ondon (hun hadde nemlig også et h us i Lond o n , alltid r ede ti l å ta imot henn e ) eft er Ca.nbr idgekonferansens slutt, og hvor t il vi alle v ar innb ud t, gjentok hun sin invitasjon. D ette var ikke tom me fraser.
Hun holdt sitt ord.
Hun gjennemførte nu som alltid, hvad hu n h a dde foresatt sig. Skibet fra Amerik a fo rte a lle deltagere til konferansen helt fr itt over og ti lbake igj en ifjor i mai .
Mrs. Low fikk sitt hjertes store ønske opfylt før hun døde, å se speiderpiker fra verdens forskjellige hjørner samlet i Am e rika og knyttet sammen til ett.
Måtte der finnes mange, som arbeidet like tappert og uegennyttig som Mr. Low i edel speiderånd.
Velsignet være hennes minne . L. M.
2) B e nøvel s e:
P å tå - hev !
Kn æ r he lt n e d -b ø i ! -s tr e kk ! -b ø i ! - st r e kk! - S e nk! P ass på : Knærn e g odt u t und e r bøininge n , hæl e ne sammen , t å hevningen beholdes, rygge n re tt
3 ) B a la n seøve lse:
V e n s t r e kn e op a d -b ø i ! S ti v av d e t ke net d e r e s tå r p å ). Fotop b ø i n i n g - I! Strekning - 2 ! D et s amm e - I ! - 2 ! - r ! - 2 ! (E lle r : op! - n e d !) .
Byt t om -s till ! S a mme fot opb ø ini ng o g s treknin g - 1 l - 2 ! - r! -2 !
S t illing!
<1 ) R yggø v e lse: Me d e t h op p føt t er t il si d e -s t ill !
R yggb ø inin g ne d a d me d et lett sl ag p å tås pisse n - r ! S t r e kning me d et let s lag i s id en - 2 ! D e t s amme - ne d ! - op. (Ell e r: - 1 ! - 2 !).
Stilli n g ! P a s s p å: R e tte k n æ r und e r b ø iningen n e d , st r e kk hel t op for hv e r gang.
S) Bu køve ls e:
Li gg n e d p å ryg g e n ! Arm e n e la n gs s iden g iv - ak t ! B øi op knærne - en! K nestr e kni ng r e t t op - 2 I L a n gso m b e n s enkn in g -3 ! (Re tt e knær ) D et s amm e - r ! - 2 ! - 3 ! R eis - op!
Pass på : Knærne b ø ie s så godt op som mulig, men bake n skal i kke heve s fra gulv e t. Knestrekningen rett i taket, strekk på tåspissene Under senkningen må · man ikke holde pusten
6) Sideø velse:
Med kryssede føtter , fot øverst - sitt I Giv - akt!
Armer opad - bøi l
Til venstre - vrid!
Fremad - vrid!
Til høire - vrid!
Fremad - vrid I
venstre (eller hø ire) (Som skredder).
Pass på: Rett rygg , fingertuppene samlet så godt tilbake som mulig, albuene godt tilbake og ned.
Når vridningen foregår til venstre må h ø ire albu holdes tilbake Tilhøire, omvendt. Om øvelsenes virkning se tabell I i nr. 7 av «Speiderpiken.» G. S.
Et barndomsminne.
Det , å spasere med far , hadde alltid sin spes ie ll e t il t r e kning For det første gikk det så sjelden p å, da far b estandig hadde så meget å gjøre, og for d e t annet blev en sådan tur litt av en oplev e lse , s elv om t ur e n gikk hjemmefra og ned i bye n, e n halv times vei.Alltid hadd e far noe morsomt å fortelle, om hvad vi så, og hvad vi passerte. A, hvo r v i barn s yntes , at far kunde meget og vi sste m eget. Selv den minste lille ting, som kan s k je ikke man g e la merke til , fikk sin spesielle betydning og v e rdi , når far gjorde opmerksom derp å, hvad e nten det gjaldt naturen , dyrene eller menn eske n e. Han gikk med åpne øine gjenne m verden og s å skaperen bak alt det skapte. Far forstod å gi oss livsverdier ut av sitt eget rike indre. - Alt huskes i hver enkelt detalj, ikke minst nu far er borte, og tanken går da alltid i takk til far , når under hverdagslivet så en ting så e n a nnen dukker op i tanken
En t ing, som blev prentet uendelig fast, fastere e nn d e andr e og aldri kan glemmes, var, at når far m ø tt e et likfø lg e , stanset han med front mot li kvognen, og hilste ærbødig. Far var officer og hvis han da var i uniform, stod han i sin vakreste honn ø r s tilling, mens han i civil tok hatten av med uendelig ærbødighet og blev stående med hatten i hånden, mens likvognen og følget passerte
Det var ingen annen i hele byen enn far, som gjorde dette, og ennskjønt jeg syntes, det var litt genert, at forbipasserende så på oss, gjorde dog stundens alvor, at jeg uvilkårlig bøiet mitt hode, selv om jeg litt sky gjemte mig bak far Efterpå var far svært alvorlig, og det var stilt mellem oss en stund, jeg forstod at han gikk og tenkte.
Det samme - I ! - 2 l -3 ! - 4 !
Så spurte jeg ham engang, huem det var, som blev kjørt forbi?
Fars svar lød: «Det vet jeg ikke.» Forbauset sa jeg: «Men hvorfor hilser du da?» Da sa han uendelig mildt, idet han tok min hånd så fast i sin: «D_et er dødens majestet jeg hilser, mitt barn, ham lærer vi alle engang å kjenne.» -
Da mor noen år efter fars død, blev kjørt til sitt siste hvilested, stanset en gammel engelsk herre og to damer op og hilste på samme ærbødige måte, som far alltid hadde gjort. Det var første gang, jeg så noen annen enn far gjøre det, og det grep mig sterkt, den gamle herres hvithårede hode blottet og høitidsfullt bøiet, - som et gjengjeld for fars hilsen. -
Jeg har hørt si, at i utlandet hilses alltid et likfølge. Nu gjør de militære det her og speiderne. Kjære speiderpiker, husk også dere å gjøre det. Hvis dere er i drakt, gi dødens majestet eders høieste speiderhilsen. Hvis dere er civile, bøi, i ærbødighet eders hoder. Dere får selv en livsverdi derved.
Honnor for dødens majestet. L. M. 9<::::,,9<::=:,,.iJl<:::>4!9<::>~~~~ 9<:::>ec,.~~
Fra Trøndelag krets.
Iste Trondhjems speiderpiketropp feiret den 2. oktober sin 12 års-fest i Kvinnelig Handelstands lokaler.
Festen åpnedes med en prolog som blev fremsagt på en fortjenstfull måte av en speiderpike. Troppsføreren, Gunvor Sitter, ønsket gjestene velkommen, spesielt de mange foreldre som var fremmøtt. Det var løftesavleggelse, høitidelig og vakker. Senere var der opvisning i gymnastikk, sykepleie, barnepleie og ellers øvrige speiderferdigheter. Videre var der tombola, hvortil alle gjenstandene var arbeidet av speiderpikene. En kakebod manglet heller ikke, hvor det gode bakverk naturligvis var laget av dyktige speiderpiker.
Under festen blev utdelt diplom for de vakreste håndarbeider og ellers for ferdigheter innen speiderlivet. Som nytt av året blev der utdelt «Møteknapper» til de speiderpiker som i årets løp ikke hadde forsømt et eneste møte. Møteknappen er en liten mørkeblå knapp med det norske våben forgyldt.
Troppsassistenten Thyra Heløe takket Gunvor Sitter for hennes store og dyktige arbeide gj e nnem alle år, og tolket i hjertelige ordelag sp e id e rpik e nes følelser for henne.
Den helt igjennem vellykkede tilstelnin g a vsluttedes med avsyngelsen av speiderb øn n e n, og man fikk et inntrykk av at speiderpikene i fø r ste tropp arbeider målbevisst og godt.
Adress ea vi sen 3. ok t obe r
Litt fra K. F. U. K. speiderne s forerl e ir på Skånes i somme r
Norges K F. U K speid e r e h a dc e førerlei r på Skånes i Trøndelag i sommer. S om eneste blåspeider som deltok , skal jeg få l o v -::il å fortelle litt om denne leiren . Deltagerne, ca 100 sp e iderpiker fr a hele landet møttes i Trondhjem I. og 2. j u l i Vi ble v mottatt av Trondhjemsspeiderne s o m gjorde det riktig hyggelig for oss de pa r dag e n e vi var i byen. Mandag 3. juli om formidda gen reiste v i så med «Namsos» innover Trondhj e m sf j or d e n ti l Skånes, hvor leiren skulde holdes. Skånes er en stor gård litt nord for L eva n ge r. Den ligger meget vakkert til ved Tro nd h je m sfjorden. Vi var fremme ved 4 tiden om eft e rmiddagen , og blev på det vennligste mot tatt a v gårdens eier, herr Amdahl og frue Speiderpikene blev inndelt i patruljer p å 10. Hver patrulje skulde ha sitt eget kj ø kkentelt i leiren og soveplass på den store , rummelige l å ven. - Selve leirplassen, hvor vi opholdt oss om dagen, lå ca. 700 m. fra hovedbygningen i en lun vik med skogen like bak og en utmerket badestrand foran. - Samme aften blev leiren høitidelig åpnet av K. F. U. K.-speidernes landschef, frk. Josefine Barman. Hermed begynte en uke , rik på oplevelser, sammen med gode kamerater, og det gode været gjorde også sitt til at alt blev så storartet.
Først gikk vi igang med å ordne i leiren, reise kjøkkentelt, lage ildsteder, høikasser, kjølerum til opbevaring av maten o. s. v. Det hele blev praktisk og greit.
Hver formiddag var det bibeltime, av Værdalspresten Pharo, pastor Fjeldbu fra Trondhjem eller frk. Barman. Og så hadde vi foredrag og øvelser i parade, i signalisering, sporlek og karttegning. Foredragene var særlig slike som angikk speiderarbeidet, f. eks. «Er min metode (det vil
si s om patruljefører) rett?» av speidersekretær frk. N øs tvik, om senior og juniorarbeidet osv.Me g et morsom var matlagningen ute. Det var til o g m e d konkurranse i hurtigkokning. Men no e a v det gildeste var det kameratslige samvær v e d le irbål e t om kveldene Patruljene underholdt e fter tur, o g da fikk vi gjerne h ø re litt om hvordan man dre v s peiderarbeidet på d e forskjellige steder a v l a n d et. S å pratet vi lit t , diskutert e dagens h en d e ls e r. D e t blev avslut tet med en liten andakt, og så b a r d et opove r til låv e n for å «kø ie » Sø ndag IO juli var alle samme n på tur til V ærdal e n. V i overv ar g udst je neste i Stiklestads kirk e Eft e rp å fikk vi s e oss litt om på s tedet. Om efte r middagen holdt kr e t sc hefen for Trøndelag , frk. Ho v, for e drag ved Olavs-stø tten om «Hellig01 :::.,; og h a n s menn» Aldri har vel Hellig-Olavs historie g jort mere inntrykk e nn nu da vi fikk høre de n p å s elve s ted e t hvor han gav s itt liv for d e n s a k han k j empet for. - Om aftenen bilte vi ti lb a k e til Skå nes.
Mandag var siste dagen i leiren. Om aftenen va~ det fest på låven med elektrisk leirbål. Det var da premieutdeling til de seirende i de forskjellige konkurranser som var avholdt under leiren, bekransning av lederne og avskjedstaler. Det nyttet nok ikke for barakkechefen å få ro og orden så tidlig den kvelden.
Tirsdag morgen blev leiren ryddet og sakene våre pakket, og i 12 tiden «dampet» vi ut fjorden med rutebåten, mens Amdals saluterte og hilste med flagget.
Om aftenen var alle deltagere innbudt til fest av Trondhjems K . F U K Det var en hyggelig avslutning på den i alle deler vellykkede leir. N æste morgen reiste jeg hjem, beriket med gode minner fra samværet med K F. U. K.speiderne.
Med speiderhilsen
Blåveisenes ferietur.
Av fru Ingrid Stig. (Fortsettelse.)
Nu stod de der og ventet , Astrid , El s e , Borgh i ld og Kari Bare Gerd var e nnu ikke kommet; d e var ikke så lite redde for , at hun skulde komm e forsent , den uforbederlige somlepave n. Bilen skulde g å om 5 minutt e r.
stekte ubarmhjertig på de fem speiderpikene, som blev varmere og varmere. «Sannelig skal det bli godt å komme inn i skogen og skyggen,» sa Borghild. «Da kan det kanskje gå an å få litt mat også. Jeg syns det er Nå, e nd e li g , der kom hun. Hun så alt opgitt nokså lenge siden frokost.» ut, s ynt es de andre. «Morn Gerd , » ropt e Else. «A sse n s kal det vel g å med dig , du ser alt utkj ø rt ut, syns jeg. »
«Ja, ser du,» svarte Gerd . «Det kommer av at jeg har Astrids «lyse ide» på benene og alle mors formaninger i ryggsekken ; og begge deler vei er minst 5 kg. hver. Men jeg venner mig vel til det altsamme n efter hvert.» Så tok chaufføren alle sekkene og plaserte på taket og småpikene krabbet inn bake rst i bilen, hvor de alle blev plasert Alt var selvfølgelig jubel og glede; selv det at bilen var stappende full var moro . Og endelig rullet de av gårde ut av byen. Efter en times kjøring omtrent gikk de av ved J onsrud, hvor de tok fatt på marsjen. De fulgte den gamle Ringeriksveien, som drog sig opover, og solen stod høit på himmelen og
«Kom så setter vi oss litt,» sa Astrid, «og bestemmer spisetiden. Skal vi ha tidlig middag med «eftasvæl» eller formiddagsmat og sen middag.» De bestemte sig for det siste. Så trakk de lodd om kokketjenesten og la ivei igjen til stor skuffelse for Bolla. Men alle de andre var enige om, at de måtte gå litt lenger før de spiste.
Jeg skal si maten smakte godt, da de litt efter satt ved en liten bekk inne i skyggen og spiste. Og da klokken manet til opbrudd, var det nokså hårdt å komme sig op igjen. De var lissom ikke kommet ordentlig igang ennu, som Astrid sa, «bare vent til imorgen, så skal dere se at benene formelig går av sig selv.» «Ja gid bare støvlene vilde gjøre det i hvert fall, så er nok vi pukka nødt til å bli med,» svarte Gerd.
På veien hadde de truffet på flere grinder,
og Borghilds anelser blev verre og verre for hver grind. Hun var nemlig livende redd for kuer. Og da de pludselig hørte en kubjelle i nærheten, blev hun ganske blek.
«Mamma! Det er kuer her, hvad skal vi gjøre,» ropte hun.
«Bare ta det med ro du, og gå videre,» svarte Kari. «De er nok ikke farlige når de går løse her på veien.»
sjelden vokser fra, blev jubelen stor, og de b lev straks enige om å sende et takkekort til de edle givere fra nærmeste postkontor. Re ste n av veien gikk ut en videre oplevelser og ved 1 / ~7 tiden kom de i god b eh old til Kievstuen.
IV
Det fantes nær sagt ikke det dyr, som Kari var redd for. Likeså genert og fryktsom hun var overfor mennesker, likeså tillitsfull og fortrolig var hun overfor dyr. Og da en stor vakker hjel-
Hele bygden und er sig så l angt d e b are kunde se «Jeg er ordentlig g la for , at du valgte dette stedet, Bolla , ellers hadde vi kan sk j e: aldri. fått se det.»
N æste morgen gikk de alle f e m ut ti l « Kongens utsikt» som bare ligger et litet sty kk e fra Klevstu e n. Stemninge n v ar hø i og alle skravlet i munnen på hverandre til de kom frem til utsikten. Da tidde de plutseli g h e l t st ill e o g sti rr et be tatt utover . deku kom ut på veien og blev stående og glo Sån hadde de aldri tenkt sig d et . Noe s å på dem, gikk Kari rolig hen til den og klappet vakkert! den og klødde den mellem hornene, mens de andre drog den vettskremte Bolla mellem sig. Da all «fare» var over for denne gang, sa Borghild: «Ja, dere kan godt få lov til å le av mig så mye dere vil, men jeg kan ikkje hjelpe for at jeg er så redd Og hvis jeg skal ligne dig med noe Kari, så må det nærmest være selveste St. Georg .»
Kari, stakkar, blev ganske rød og genert over slik ros.
«Jeg har igrunnen aldri tenkt mig at drager så slik ut,» sa Gerd, og så lo de alle.
Så var da endelig klokken blitt middag og alle var glad til, selv kokkene. Det var jo ikke tale om å gjore op varme her, hvor skogen stod så tett innpå, så de fant sig en flat sten, hvor de kunde plasere kokeapparatet. Så spiste de og koset sig og hvilte sig godt ut. «Det er ikke vært å overanstrenge sig heller,» sa Borghild.
«Efter som jeg har regnet, så skulde det ikke være stort mere enn en time igjen , » mente Astrid.
«Det er sant!» ropte Gerd og for bort til sekken sin. «Guttene gav mig en pakke, som jeg måtte love ikke å åpne før efter midda.gen. Nu skal vi da riktignok se hvad det er.»
Hun kom med en nokså stor pakke og alle satte sig omkring henne.
«Det var sannelig ikke rart at din sekk var tung, når du hadde den også nedi,» sa Else. «] eg begriper bare ikke at du fikk plass.
«A, du vet, hvor det er hjerterum er det også husrum,» svarte Gerd, «og jeg hadde da ikke hjerte til å si nei til dem, da de kom med denne og var ganske generte over sin egen godhet.»
Og da pakken viste sig å inneholde chocolade, karameller og annet godt, som unge damer
«Ja, jeg hørte engang far s i, al denne utsikten var den vakreste en kund e ønske sig,» svarte Borghild. « Det skal kunne gå a n å se 7 kirketårn herfra, tror jeg .»
«Se derborte er visst H ø n e fos s ,» sa Gerd, « det må være den veien vi skal gå.»
«Ja,» sa E lse, «det må være Sten sgaten, den lange rette veien dern e de. »
«Og den store innsj ø en under oss er Tyrifjorden Den øen som dere ser uti der , er d en stenen som trollet kastet efter hellig Olavs kirke, han var så rasende , heter det i sagnet. Far har fortalt mig det altsarnmen, » sa Borghild .
Snart måtte de komme sig tilbake til Kl evstuen, hente sekkene sine og betale for sig. S å spurte de sig for om veien og drog avsted. Krokkleven nedover er ustyrtelig bratt og stenet. Enkelte steder er den som en eneste pukkstenshaug. Midt i en av de verste stedene stoppet Gerd, så på Astrid og sa:
«Jeg gir mig, Astrid; aldri hadde jeg kommet helskapendes nedover disse steinrøisene, hvis jeg ikke hadde hatt tykke støvler til å ta imot alle disse støtene. Jeg skal forsøke å aldri mukke mere, når du sier noe.» Astrid bare smilte og begynte å synge. De andre stemte i med og så sang de av full hals, den ene kjente sang efter den andre, helt til de var nede av bakken, rundet en sving og stod foran en flokk speidergutter. Da stoppet sangen plutselig, og sangerinnene blev litt røde i toppen. «Nei du store,
