SP[l DER Pl KEN
FOR NORSK SPEIDERPIKE.,.FORBUNN
MARS 1928 3.
De store småting.
« Hva d s amfund har vel lyset med m ø rket»sie r Paulu s e ng a ng Jeg tenkte på det imorges da s olveldet flommet innover værelset og likesom satte aftenens m ø rke - og aftenens tankert r ette tanker kans kje p å uendelig avstand. De blev til noe s om var s kjedd for lenge, lenge siden. Nei :..._ d e r blir intet s amfund, ingen sammenheng - uten den at de er så r e dde for hverandre . Hvor m ørket ser s olen kommer - skynd e r det sig bort - fort est mulig Det kommer vel også derav at alt det som har kunnet dekke sig bak mørket - mister sitt skjul nu når lyset tar makten. Tenk bare på småtingene - de aller minste småtingene. Små flekker på klærne - små feil her og der - der er jo ingen som har visst om dem de mørke vinterdage, ja, man har kanskje ikke visst om dem selv. Før nu - nu når lyset kommer, det ubarmhjertige lyset. Det er underlig hvor mange slike småflekker der er - små feil her og der som de andre ikke vet om - heldigvis - sier Dere. Men hvis vi også sa at Dere selv ikke visste om dem - så var visst ikke det sant. Dere vet det · nok - men det e r s kjult av det der ~r mørkt. Og av og til kan vi selv bre dette mørke over oss - og stenge m e r e og mere ute av det s om er lyst og sant.
Der er en liten flekk som heter sladder. Det er ikke så vondt ment - sier Dere. Det er ikke så alvorlig ment heller. Og forresten så gjør de det samme - alle de andre I Nei ikke riktig alle. Og hvis Dere legger merke til det, s å vil Dere se at når Dere har funnet en ting som Dere skal si til de andre - så passer Dere på at disse som i~ke vil være med på sladderen - ikke for høre det. Uten å vite om det selv, sanner Dere på denne måten ordet om at der er intet samfund mellem lys og mørke.
Der er ·en annen liten småflekk. Hvis jeg kalte den løgn, så vilde Dere bli sinte. Det er ikke løgn - sier Dere - bare det at vi - av og til altså - ikke sier det som er ganske sant, altså - for det kunde bli nokså leit for Dere selv. Og det gjør alle mennesker - sier Dere - næsten alle i allefall. Derfor er der ingen som merker det. Der -er en tredje. Det er det at når et menneske som Dere ikke liker har bedt Dere om en tjeneste - så gj ø r Dere det nok, men på en måte som viser at dette gjør Dere ikke gjerne.- Er dette noe å skrive om - sier Dere. Det er jo bare småting. - Da er det store viktige, småting må jeg svare. Og hvis Dere vilde se bort fra hvad de andre gjør og hvad Dere selv pleier å
gjore, se bort fra det morket som dekker over alle småflekkene - og bare se hen til Ham som bad for dem der forfulgte Ham -som gav sig selv hen i doden for oss - så vil dere se hvilket lys der stråler fra Ham - og hvor store de «små» feil blir i det lys.
N . C . B.
I Jerusalem var d e r p å d e n tid Kr istu s levet, netop fø r påske d e t å r , Han s ku l d e lid e offerdøden, en ung pike som var gren sel øst for tvi le t over d e n lidelse som v e nt et Fr e lser e n .
Hun gikk fra d e n e ne til den annen , spurte og forhørte sig, om de t ikke var mulig å kunne gi ø re noe for å fr e l se J e su s fra d e n fo rs m e d e lige d ø d, - men akk tor gj e ve s.
Til s lu t t ble v hun vist ti l en «kl ok k o n e», d e r for god e ord o g st or b etal i ng g av he nn e fo lDet lakker atter mot påske og v å r. ·snar t gende r å d : bugner torvene av drivhusblomst er til h o itiden Allerede nu skimtes de gjennem rutene i gartnernes torvvogner, og termometeret behover ikk e å vise mange streker over 0 grader , for blom s t e n e settes fritt ut over bordene på torvet. Farvene gloder, gleder og lyser!
Påskeliljen.
Azaliene er allerede kommet , gyldenlakk likeså, cenerariene i ennu flere farver enn før, hyacinther, blå, rode, hvite, gule , tullipaner både s å danne som «Tommelise» kunne sitte i og andr e, dobbelte og enkelte, glodende rode ~g hele farveskalaen nedigjennem til hvitt , vakre fiolette crocus, kunstig fremdrevet nyutsprunget birkel øv og tidlige gåsunger. Et skjont og farverikt skue, der nok kan friste noen hver til å forkjøpe sig Men over dem alle lyser påskeliljen!
Så enkel, beskjeden og stillferdig er blomsten sig selv. Den nederste flate bladkrans ser u t som en skål, lys gulhvit, hvorfra det h ø it opre ttstående beger, sterkere gult med takket kant hever sig regelmessig, fullkomment.
Hvad er det som gjør at de fleste velger den, påskeliljen?
I storre og mindre buketter drar kjøpere avsted med påskeliljer, ja selv to eller en enkelt påskelilje efter kjøperens evne blir lykkelig og glad båret hjem for å smykke huset til høitiden
I blomsterbutikkene lyser påskeliljer, men beholdningene minker merkbart, eftersom dagene skrider, blomstene bytter plass, om aftenen lys e r de i stuene, på bordene rundt i de tusen hjem, ikke bare her i Trondhjem, men også i landets øvrige byer og enkelte steder, også på alte r e t i kirkene.
Er det foruten påskeliljens prunkløse skjønnhet, dens mystikk, bevisst ikke ubevisst taler til menneskene?
For det er mystikk ved påskeliljen, og dens historie er i korthet følgende :
«Gå ti l d e n o g d e n s k og, d er vil du finn e en gr ø nn ur t, der ser s å d a n og så d a n u t. D e n m å du rykke op m e d roten , pr esse sa ft e n a v d e n å g i Frel se r e n dette å d r ikke, d a vi l han undgå offerdøden. M e n v e ie n til d enne skog går kun gj enn e m d e s pedal s k es le ir. D e r er i n ge n a nne n adkoms t.»
Ikke et ø ie blik b ete n kte d e n unge p ike s ig. Hun ilte st rak s a vste d M e d forferde lse s å folk hvordan hun spra n g g j e n nem l eire n , hv o r se lv de s pedal s ke bl e v o ve r rasket og skrekkslag n e ov e r den fare hu n u tsatte sig for. D e vek uv il kå rl ig t ils ide for henn e m e d u n d ren over hvad hun hadde til hens ikt ?
Den unge pike n å dd e sk o gen, fa n t d e n b eskrevne ur t , g r ave t d e n op og styr t et il s omt tilbake s a mme v e i , kun op tatt av den ene ta n ke ikke å komm e for s en t t il å r edd e K r ist u s Hun pre s set sa ften u t av urten, og me d s in kos t e lig e drikk kom d e n un ge p ik e ak kurat t , dsnok til å m øte Kri stu s o g fol kes k a r e n p å ve i til Golgatha.
Hun frembra g t e s itt ær e nd e o g b ø nnfallt J e sus om å drikke. H a n to k imot skå le n med drik ken, s å u endelig kj æ rlig p å d e n un ge pike , t a kket hende, og sa:
«Jeg vet hvilken fa r e du u egennyttig av dit t varme hjertelag for å fr e ls e mi g har utsatt dig for, m en j eg m å lide d ød en fo r å kunn e fre lse m ennesk en e .»
Mens Han talte, hadd e h a n fo l d et beg g e s ine h e nder om s k å len, så den var g ans k e skjult.
«Dog ,» tilfø i e t han, «til t akk o g ihukommelse for hvad du har gjort, skal hvert å r på denne tid din urt bringe såd a nne blomster.»
Og - idet han tok hånden til s ide var skålen forvandlet til den skjø nne ste påsk e lilje , som han rakte den unge pike.
Trondhjem, mars 192 8 Liska M i ch e let
22 SPEIDERPIKEN
London F ebruary 23rd 19 28
Dear Miss Aas.
I want to thank you and the Guid es in Norway so very much for your cable of good wishes and greetin gs on my birthday. I was s o touch e d at receiving it and I did apprec iate your having thought of se nding it.
Pleas e give my very best w·shes to the Norwegi an Guid es
I hope everyth in g i s g oing spl en didl y in yo ur movement.
Yours ve ry s in ,;e r e ly
........__ ~,
London 23. februar 1928 .
Kjære frk. Aas.
Jeg ønsker å takke dem og speiderpikene i Norge så meget for Deres telegram med gode ønsker og lykkønskninger på min fødselsdag. Jeg blev så beveget ved å få det og jeg setter pris på at De tenkte på å sende det.
Vær snill overbring speiderpikene Norge mine beste hilsener
Jeg håper at alt går utmerket i deres arbeide. Deres meget hengivne
Slalåm,
Til vårt skimerke forlange s blandt ann e t ferdi g h et i s lal å mr e nn. D a åer fra fl e re kanter er blitt anmoået om å få en r edegjøre lse om dette i «Speiderpiken» har je g anmodet hr. tr op psfø r e r Eivind Knu tsen i Os lo I. speide ravdeling om å fortelle o ss d ette Han l egger nemlig de fl este s lal åm l øi p er her. J eg overlater nu ordet til ham som med velvilje har imøte k omm et min anmodning. Red .
Fru Brin c hmann har b e dt mig om å s krive en orienterende artikkel om slalåmrenn.
Jeg får da begynne m e d å b e merke, at «låm» er et gammelt godt norsk ord for spor efter noe som slepes p å s ne e n , f. e ks. efter ski, slede eller tømmer
Slalåmrenn er e n spesiell form for langrenn, idet løipen bare går utoverbakke Utgangspunktet er altså h ø it oppe i en ås eller li, og løipen går da stadig nedover, så der hele tiden er fart og glid på skiene; innkomststedet blir da langt nede, altså langt vekk fra starten.
Løipen b ø r være så lang som mulig, jo lengere jo morsommere er de~ Den b ør legges utenfor de vanlige veier, således at det nettop er terren-
gets naturlige vanskeligheter som gjør sig gjeld e nde: utover kneiker og hufs, svinger både til h ø ire og venstre, dumper, ofte stor fart o. s. v. Motbakker b ø r ikke forekomme, enkelte sletter e r kanskje ikke til å undgå, men man bør da ha tilstrekkelig fart, til å kunne gli helt over.
Slal å mrenn er en utmerket idrettsøvelse spes ie lt for piker og gutter og for damer Saken er at ved et almindelig langrenn, hvor det går både op og ned, og hvor man skal tilbake til utgangspunktet, er løpet en meget stor anstrengelse, og de indre organer s om hjertet, lunger og nyrer, blir utsatt for en sterk påkjenning For piker og gutter som ennu vokser, kan en sådan anstrengelse lett bli for stor, og de nevnte organer kan lett ta skade Derfor har lægene meget strengt forlangt: ingen anstrengende idrettsøvelser for piker og gutter.
Ved slalåmløp er denne fare borttatt. Det er nok så, at man kan bli meget trett av å stå en lang utoverbakke, men det er da musklene som er trette, og anstrengelsen virker ikke på de indre organer.
Dessuten gir slalåm en utmerket øvelse i skiferdighet. Det gjelder å kunne håndtere og bruke skiene i de forskjellige vanskeligheter, som plutselig forekommer; det fremmer åndsnærværelse,
SPEIDERPIKEN 23
utvikler og herder nervene. Samtidig gjelder det noterer klokkeslettet for innkomsten. Efterpå regå vedlikeholde farten, altså klare svinger og dom--· nes da ut den anvendte tid for hver deltager. per på riktig måte. Da kommer teknikken, ski- Der bør være minst I minutts mellemrum i ferdigheten til sin rett. starten, helst egentlig mere , for at d er kan være Ved konkurranse i slalåm kan der stilles op best mulig utsikt til klar løi pe, men da har det en rekke av dommere, således at hver dommer lett for å trekke lenge ut. har sitt avsnitt av løipen å bedømme
Imidlertid tror jeg at den tid som deltagerne anvender, er en vel så god målestokk for prestasjonene, og da behøver man bare to tidtagere; disse har da hver sin klokke som går nøiaktig likt Den ene står på toppen og noterer klokkeslettet for hver deltagers start. Den annen står ved mål og
Hvis noen faller må vedkommend e se til hurtigst mulig å komme videre, ell e r ihvertfall tilside i løipen; det er jo kjedelig om noen må kaste sig fordi der ligger noen iveien; kostbar tid går jo da tapt helt uforskyldt . Hvis man blir tatt igjen, idet næstemann har større fart, så må ma n holde sig godt til den ene side, så d en annen får anled-
ning til å komme forbi. Man må selvfølgelig ikke hindre noen i å komme forbi.
Øvningen må tas systematisk med hver ting for sig. Svinger må oves til begge sider, med tyngden på ytre og indre ski, først med liten fart så med større.
I dom per må knærne være myke · - følge bakken, mens kroppens tyngdepunkt skal gå i jevn linje fremover. Knærne må da avvekslende bøies og strekkes.
Eller det kan uttrykkes man må trykke ned i domper.
Utoverbakke skal man gjøre sig liten, bøie knærne endel og krype sammen. Den ene skien bør holdes litt foran den annen, ½ - I fotlengde; derved holder man bedre balansen i fartretningen. Ved brå overgang fra bakke til slette må den forreste fot skytes godt frem.
Skiene bør holdes tett inntil hverandre; ved altfor bredsporet stilling har skiene lett for å ta sine egne veier.
Stillingen skal for øvrig være myk og ledig; ingen krampaktig stivhet.
All øving må fø rst foreg å uten staver. Stavene kan naturligvis være gode til å bremse med, men de er dog ikke til å ri på. Best var det om konkurransen var uten staver .
Hvis farten blir for stor så man må bremse, så settes skiene i sneplogform. Til svakere bremsing kan brukes halv sneplogform med bare den ene skien i skråstilling. Dette kan også være praktisk like før skarpere svinger, idet man da benytter den ytre skien til å forandre retningen med. Det å legge en morsom slalåm er meget vanskelig; man må næsten være småkjent på åsen, terrenget må helst være åpent og oversiktlig; der må ihvertfall ikke være noen fare for at deltagerne i stor fart kan l ø pe mot trær. Der bør kvistes godt.
Vær omhyggelig med god opmerkning; bruk lange bånd, som syns, så deltagerne aldri er i tvil om hvor løipen går.
Der kan godt være god fart i løipen, i alle fall på enkelte steder, men den må ikke være brutal. Den bør ikke være vanskeligere enn at en god skiløper kan stå den i full fart. Forøvrig kan jo vanskelighetsgraden innrettes overensstemmende med deltagernes dyktighet i den edle skiløping.
Eyvind Knutsen.
SPEIDERPIKEN
Egersund 20. februar 1928. Kjære «Speiderpiken». Nu er det endelig blitt stiftet en Speiderpiketropp av Norsk speiderpikeforbund i vår kjære by Egersund Jeg sier endelig; for det har nok mangen en gang vært «på bane» meJJem noen av bye n s unge piker; men det har dessverre ikke blitt f ø r nu. Grunnen er den at vi ingen troppsfører har hatt; men nu har vi heldigvis fått en kjekk l æ r er inn e, Frk. Clemetsen, som er svært interessert for saken.
alle vil vi savne den iherdige, alltid beredte Gerd, hvis hjertevarme smil og ueg"ennyttige arbeide a)ltid vil stå som et eksempel for oss andre. Vi som kjente Gerd, har mange lyse minner fra samværet med henne, for Gerd var en av dem som aldri vilde gi op.
Selv da hun lå i sine voldsomme smerter, viste hun at hun helt igjen nem var speiderpike: «Vi må nok holde ut, vi som er speiderpiker,» sa Gerd.
Valborg Pedersen.
Troppsfører Lillestrøm I.
Rekruttbrownier.
Oversatt for «Speiderpiken» efter Sir Robert Baden-Powells Troppen blev stiftet 17. september I 927. Vi hadd e ikke ventet så svært mange til det første møte, men j amen møtte der ikke op 28 stykker, :;. og v i fikk nye medlemmer e fterhvert. Vi er 3 patrulj er: Ek, Lyng og Skogstjernepatruljen.
F ø r jul ble v a s pirantene optatt. Jeg skal si d et va r festlig! Vi har det aldeles storartet på våre troppsmøter. Tiden går bare så altfor fort. For hvert m øte e r det en av patruljene som sørger for und e rholdningen, og det er det aldri mangel på.
Men som dere også vet, så er det svært smått med mynt nu for tiden, og ikke minst for oss s peiderpiker Vår tropp trengte penger, og det samme gjorde speiderguttene også. Derfor slo vi oss s ammen og arrangerte en aftenunderholdning Jeg skal si den ble v vellykket Noe som gjorde lykke var et 16 manns orkester, hvor gutter og piker optrådte i alle slags morsomme kostymer, og spilte og s ang en hel del kvikke sanger.
Foruten dette hadde vi annen god underholdning, og nu er vi ikke lenger fullt så fattige som før .
Det får være nok for denne gang, da. Med speiderhilsen til alle «Blåspeidere» fra Egersunds Iste tropp
Oslo, Akershus krets.
0Det er med tungt hjerte jeg forteller dere at vår speidersøster Gerd Grundesen er gått bort. I henne har vi mistet en trofast kamerat, og
«Handbookfor Brownies or Blue Birds». Av «Mygg» Trondhjem. Browniene er små folk, som gjør godt mot store folk. Når endel av dem slutter sig sammen blir de kalt en brownietropp. De blir ledet av· «den vise brune ugle» (deres fører) og lærer ay henne hvordan de skal gjøre sig nyttige.
Der er mange slags brownier , slike som: Ånder, alfer, dverger, feer, nisser og trollunger. Bussemenn er små folk som ikke gjør noe godt. De er stygge støiende, skidne og egoistiske, så vi har ingen bruk for bussemenn blandt browniene.
Har dere noengang sett en fering? Jeg har fått en i min have, og jeg vet om mange i skogene - - en vid ring hvor gresset er mørkere enn skogbunnen rundt om. Dette er et spor som browniene har efterlat sig, når de har vært sammen
S P E I D E R P I K E N 25
J3,-,o wnu:>ne.s <lyh76ol.
og danset i gresset i måneskinn, rundt en paddehatt (en sopp).
Våre brownier har også en paddehatt som sitt symbol, og rundt denne danser de. Likesom virkelige feer kan de også danne deres ring hvorsomhelst, ikke bare i skogen eller ute på markene, men også i byene og inne i et værelse
Når de kommer sammen planter de paddehatten i midten, og «den brune ugle>~ tar pl.13.ss ved siden av den. Browniene danner så en ring rundt henne, alfene sammen (der bor ikke være mere enn seks av dem), nissene sammen , feene sammen o s. v.
Når de har noe å snakke om , står de tett sammen, slik at deres albuer berører hverandre . Det blir kalt «Kråketing» , fordi at alle da kan hore «den brune ugle's» stemme og vise ord.
Når browniene skal danse , tar de hverandre i hennene, og gjor ringen så st or som de greier.
Drakten.
Nu er der tusener av småpiker som er blitt brownier over hele verden, liketil i Afrika, India og Australia, og alle bærer de samme drakt , slik at alle kan være like som browniesostre. Den norske browniedrakt består av:
En blå kjole med speiderpikebelte, fire lommer og krave som på speiderpikenes drakt Brune stromper og sko, eller sorte strømper og sko. Sorte eller blå hårbånd. Trekantet grønt torklæ, altså halvdelen av speiderpikenes. Sort alpelue.
Loftet
Enhver pike som er under 11 år, og som gjør sitt beste for å holde brownieloven kan bli en brownie.
Loftet lyder slik: «Jeg lover efter beste evne:
1. A gjøre min plikt mot Gud og Kongen, og adlyde brownieloven.
2. A hjelpe andre folk hver dag, især dem hjemme.»
Brownieloven lyder:
I. En brownie gir efter for eldre folk
:l. En brownie gir ikke efter for sig selv.
Se!csere
Når dere først begynner som brownie er dere bare rekrutter, og før dere der kan bli regnet som virkelig brownie , må dere kunn e løftet utenad, og forstå det , og e nn videre må dere h a opfylt det, ved å gj ø r e gode «tørn» (gjerning) hjemme.
Dere må også kunne hold e deres kjole iorden, flette håret, skille d et ben t og kunne vaske op tekopper.
Når de kan det te blir browni e ne d e lt op i patruljer, 6 i hver. Disse patrulj e ne kall es «seksere» , de har en f øre r , og patruljene blir kalt alfer, feer, dverge r , ån der, nisser, trollun g er, eller andre overnaturlige v ese n er.
Hv e r sekser har sitt eget merk e , s om blir b året like over bry stl omm en p å v e ns t r e s ide , og de har sitt eget vers, som e nh ver m å kunne korrekt.
To eller flere sekse r e dann er en tropp, og hver tropp har en v oksen fører, «den brune ugle» med en «gulbrun ugle», en assistent, som må være s peiderpike, til å hjelpe s i g.
Hilsenen. Når en browni e hilser p å en annen brownie, speiderpike eller speidergutt, gjør hun det med venstre hånd. D et er det hemmeli ge tegn på brorskapet mellem dem alle.
Som brownier m å d e re altså kunne utføre og forstå hilsenen som gjøres ved å holde op to fingre istedetfor tre, s om speiderpikene gjø r. Hil senen er et annet tegn på at du e r en browni e , fordi om du ikke er i drakt og slik kan du også se om den du hilser på også er brownie. - -
Hvis hun er menig brownie som du selv , h ever du hånden bare til skulderen. D et kalles halv hilsen. Hvis hun er patruljefø rer , assistent eller troppsfører, gjør du hel hilsen ved å føre hånden til luen.
Så er det flere hilsener som hver tropp kan bestemme for sig. Hele troppen tar sammen i ring og danser rundt mot venstre, idet de synger sin troppssang. Når den er slutt, vil hver sekser efter alfabetet synge sin sang. Når alle har sunget roper hele troppen sitt kamprop.
(Forts.)
26 SPEIDERPIKEN
Blåveisenes ferietur.
Av fru Ingrid Stig. (Fortsettelse.)
D e t var ikke s å lett å finne noe tørr ved, nu det så nylig hadde regnet; men endelig lyktes det da å finne noe, som var tørt nok til å brenne, og s na rt st od kass erollen over varmen og kokkene fikk d et t rav e lt med middagsmaten De andre tre g ikk op i skogkanten, for å se om det var jordb æ r d e r ; og de var så heldige å finne hvert sitt kru s fu ll t med d e ilige , store jordbær. De blev s p ist so m d ess ert og smakte herlig efter lapskause n . Så lå d e og drog sig litt, og Astrid fortalte d em om d e n ingeniørfamilien , de skulde til. De h et B e r g o g bodde p å «villamoen», som det kaltes. D e hadd e t o t villinggutt e r, Per og Bjørn , som h a dd e vært A s trids lekekamerater, da hun bodde d e r.
«M e n nu har jeg altså ikke sett dem på 6 år,» s a hun , «så jeg vilde ikke kjenne dem, om jeg s nubl et i d e m. Jeg husk e r bare, at de var på en prikk lik e , o g næ s ten alle mennesker tok feil av dem .»
«Har vi langt igjen?» spurte Borghild; «jeg må si det har vært en ordentlig «slanketurn for mig idag.»
«Jeg tenker vi kjenn e r det i knærne noen hver av oss, jeg, » mente Kari. «Jeg for mitt vedkommende skulde være glad om v1 snart var fremme »
«Ja , vi har gått godt og vel 2 ,'J av veien nu. Det skulde være rart om vi ikke kunde klare resten på to timer; det er nedover hele veien. Så kunde vi være fremme til kl. 6. »
«La oss henge i, dere!« ropte Gerd, reiste sig og begynte å putte i sekken. De andre blev smittet av hennes iver, og snart var de alle parate til å dra videre. Astrid hentet for sikkerhets skyld en kasserolle med vann, som hun slo over asken i gruen for å være sikker på, at alt var slukket; og så gikk de videre.
IX
Kommet næsten rundt vannet stanset de alle forskrekket. Hvor var veien blitt av? Den forsvant i _vannet og kom først tilsyne flere meter borte, på den andre siden av en liten vik.
«Ja, var det ikke det, jeg tenkte,» sa Astrid.
«Da jeg så hvor høit vannet var, blev jeg redd for at her skul de være oversvømmelse.>>
«Tro åssen vi skal komme over her?» spurte Gerd. «Skal vi gjøre et litet flyverforsøk, eller hvad?»
«Vi må bygge en flåte,» mente Kari. «Ja, da kommer vi nok frem til kl. 6,» sa Else, «jeg er sikker på at Astrid har et forslag.» Og ganske riktig. Astrid bad dem ganske rolig ta s tøvler og strømper av og binde dem i skulderstroppene, putte skjørtene ned i buksene og trekke buksebenene så høit op som mulig.
Da alle var ferdige, sa Astrid, at de skulde ta hverandre i hendene og vasse forsiktig over. «Det pleier ofte å være oversvømmelse her, ser dere, men det er sjelden noe videre dypt. Jeg har engang reist med bil her gjennem vann og da gikk det bare til midt på hjulene.»
Astrid gikk først, så Gerd, Borghild, Kari og Else tilslutt. Da Gerd stakk foten nedi, satte hun i et aldri så litet hyl. «Jeg er sikker på at dette vannet har ligget på is, Astrid,» sa hun, «men s elvfølgelig er jeg kjekk og mukker ikke!» Men hun skar de grusomste grimaser, som fikk Borghild til å le slik, at hun holdt på å miste balansen og dra de andre med sig i vannet.
«Gå forsiktig, kjære dere,» bad Astrid, «tenk om noen av oss faller og må gå med kliss våte, kolde klær resten av veien. Jeg tenker ikke dere vilde synes det var noe moro.» Så tok de sig sammen med en kraftanstrengelse, blev alvorlige, og kom sig da velbeholdne over på det tørre. Men huttetu, så kolde de var på benene! Vannet hadde gått næsten til knes på dem, og Bolla som var mindst, hadde såvidt undgått å bli våt på klærne. Det var deilig å få på sig igjen, og nu gikk de raskt på for å få varmen i sig igjen.
Det gikk nu fort nedover bakke og snart kunde de se Notodden under sig. Ved et sted, hvor veien delte sig, satt to speidergutter og så opover. Da småpikene nærmet sig, reiste de sig og hilste og småpikene svarte selvfølgelig. Den ene av guttene sa: «Undskyld, er noen av dere Astrid Bull?»
«Ja, det er mig,» svarte Astrid. «Er dere kanskje Per og Bjørn?»._ Joda, det...var, de og
SPEIDERPIKEN
så forestilte Astrid sine venninner for dem Guttene sa, de hadde ment det var best å gå opover og møte dem, for de tenkte, at Astrid kanskje ikke husket veien lenger.
«Dere er jo så like som to dråper vann enda, dere,» sa Astrid. «Det er sannelig godt, at Per har en lapp bak i buksen , så de andre har noe å se forskjell på.» «Hvad ser du forskjell på da?» spurte Per. «På luggen naturligvis; det har jeg alltid gjort,» svarte Astrid. De andre kunde riktignok ikke opdage noen forskjell der heller; men Astrid sa, at det var det, hun kunde bare ikke riktig forklare det.
nok til å få høre det senere , kan dere t ro , » sa Bjørn.
«Ja, Bjørn har rett,» sa Astrid, «ta Elses og Borghilds sekker, så er dere snilde. »
I begynnelsen var det jo As t rid og g uttene som besørget konversasjonen; men det varte ikke lenge fø r de alle snakket og lo , som d e s kuld e vært venner i lang tid.
Guttene tilbød sig galante å bære sekken for to av dem. «Nei takk da! Det var slett ikke nødvendig! De greide det da så udmerket godt selv!» o s v.
«Jamen dere skj ø nner , det er svinaktig flaut
«Dere skal ligge på loftet,» oplys te P e r. «Mor vilde fø rst hatt dere på gjestevære lset , m e n så s a vi at dere sikkert helst vilde ha d e t på leirman e r , så nu har vi lagt en hel del madra sser u t ove r på loftet.» Småpikene syntes det var g r e i t gj or t av dem. De vilde jo også helst gj ø re så li tet bryderi som mulig . «Ja, så er vi der , da , » s a P e r og lukket op en haveport. Astrid s å på klo kke n , den var 10 minutter over 6. Alt så haåd e hu n regnet temmelig riktig. Der stod Bergs i d ø r en for oss og møte folk , som ser at vi lar dere bære for å ta imot dem. alt sammen og selv går og later oss. Vi kommer (Fo r t s. )
Hvad vi ønsker i avisen.
Ovenstående spørsmål stiller redakt ø ren i forrige nummer av «Speiderpiken».
For mitt eget vedkommende skulde jeg gjerne ønske å se en detaljert fortegnelse over «Norsk Speiderpikeforbunds» kretser, dets kretschefer og troppsførere innen disse. Begynn med Landschefen og still kretsene op gjerne alfabetisk.
Dette vil sikkert interessere mange flere enn mig å se en oversikt over Norsk Speiderpikeforbunds førere, og lære kretsenes navn å kjenne. Så blev vi «presentert» for hverandre!
Senere kan jo dette stadig suppleres ved en eventuell av- og tilgang Kan hende vi opdaget gamle bekjente.
På denne måte vilde vi foreløbig lære hverandre å kjenne på et vis et grunnlag for nærmere bekjentskap senere, både når vi møtes i eventuell leir eller på reiser ellers til de forskjellige byer og landsdeler. Liska Michelet.
I april skal jeg ta dere med på en rundreise til våre tropper landet rundt. Red
100 ¾
tropper.
Når dere leser overskriften her, så undres dere vel over hvad en 100 % tropp er for noe . Jo, det skal jeg si dere. En 100 % tropp er simpelt-
hen en tropp hvor alle sp e iderpiker hold e r vå r t blad «Speiderpiken». I England har de d e t sl i k at de tropper hvor all e holder blad e t f å r s itt billede i avisen. Enn om vi gj ø r det sam m e ?
Fins her noen 100 % tropper, og hvor er den fø rste 100 % tropp i Norge? Jeg er sikk e r på a t redaktøren er så elskverdig å ta inn billedene i avi sen hvis dere sender noen.
Med speid e rhilsen «Mygg» som dessverre ikke har 100 % tropp. Jo, der fins 100 % tropper. Iste Trondhjem, xste Lilleaker og 3dje Oslo er jeg sikre på, men jeg tror der er flere og hvis disse s e nder inn billeder av sine troppe så skal jeg med glede ta dem inn. Men billedene må v æ re skarpe, ellers kan d e ikke brukes. R ed.
28 SPEIDERPIKEN
-<- -
.
H1 ·,,{., .',f ...µ ?fø' ~>:S~~,t,-. A~.
T e l egra m adresse: « M e lkfors yn ing» Step-zfzs ert Bi-11!.fra Telefoner Centralbord:
. Fløte <E rnnhhttms ~tlkfnrswii~ «Fortrinlig som kaffefløte og til turistbruk.»
269-275-2230
Adresser: Landschef: Frk. Kari As, Gudes gt. 4, Trondhjem Telef. 2837 k. Forbundssekretær: Frk. Gunvor Sitter, Museumsplass I. Trondhjem. Telef. 5195. Vicechef: Fru Else Lind, Mogens Thorsensgt. 7 Oslo. Telef. 46 129. Kasserer: Frk. Bergliot Østby,«Solvang» Hamar Depotchef: Frk. Anna Meyer, Ålesund. Tele(. 885 - 1084. «Speiderpikens» redaksjon og ekspedisjon: Fru Aagot Brinchf!lann, Trudvangveien 2 B , Oslo.
