Speiderpiken nr 9 og 10 (november-desember) 1928

SPEi DERPI KEl~

FOR NORSK SPEIDERPIKE~FORBUNN

OV. - Dl:::SBR. 1928

Ro

.ald Amundsen

In memor1am

Han var ingen mand av mange ord. En høvding, en av de rake. Da nøden kalte, han steg ombordhan kjendte leden, den bar mot nord, og - kom ei mer tilbake.

Men husk det, Norge: Den vei han f6r den bar ham hjem til hans rike.En fattig kiste, den sorte jord og marskalkstaven, behængt med flor, var ei for ham og hans like. -

Han hadde ofret sin hele sjæl til Ishavets store øde.Av jordens riker en fattig del, men uten grænser og milepæl, og d e r - der var det, han døde.

Hans daad var øvet, hans gjeming gjort, da - ingen saa hvad der hendte:En høvding stupte, en man d gik bort, · en stjerne løsnet og lyste stort og sluknet paa firmanente. -

Saa sænk da, Norge, i sorg og savn, dit flag for den store døde.Nu har han seilet til ukjendt havn, men pol til pol skal det fly hans navn paa flammende morgenrøde.

Og hvergang nordlyset stænker rav og gnistrende gul paa flaket,da hør I - Da vaakner det store hav og synger over hans dype grav. «Nunc requiescas in pace I»

Theodor Caspari. (• ,!/lmp<>Jlm•.J

J u I.

Så har Gud elsket verden, at h a n gav sin sonn, d e n enbårn e , forat hver den som tror på ham , ikke skal fortapes, men ha ev ig liv. Joh 3 , 16.

Om Jesus tror vi, at han er Kristus, som sitter ved Guds den almektige faders høire hånd, den hele tilværelse er ham underlagt , i historien fullbyrdes hans vilje, mitt lille og dog evige liv er vernet av hans mektige kjærlighet Videre tror vi at Jesus er oss ganske nær. Han følger oss på våre veier, trer inn i vår stue, bor i våre hjerter. Vi gleder oss over hans makt og over hans nærhet , fordi vi kjenner ham Vi kjenner ham fra evangeliene, hans billede står

klart for oss; men klar est s t å r han s kors Fordi vi i den korsfest e de s bleke an s ik t und e r tornekronen ser en uovervinn e lig kj æ rli g he t, s om er istand til å lide alt for oss , e r vi me ge t trygge ved å tenke p å , at d et er h a m s om h a r m akte n og er oss nær Den korsfe sted e mi s bru kte ikke s in makt , en bedre v e nn har v i ikk e i tid o g e vi g het enn Jesus Kristu s.

Vi takker Gud for at vi har J e s u s . M e n hv orledes er det g å tt til, at vi har ham ? Vi h a r fåt t ham. Vi fikk ham , da han ble v f ø dt H a n er Gud s g ave til oss alle - - vår julega ve.

Vær derfor beredt til å ta imot Gu d s ju leg ave til oss alle .

For bundet.

Forbundsstyremote avholdtes Oslo 2.-3. novemb e r Referat f i nne s « F ø rer e n » for nov. d es

Gunvor Sitter, forbundss,kretær . Bergliot

Kari Aas, landschef. Østby, kasserør.

Aagot Brinchmann, redaklor Anna Meyer, depotchef.

Kronerullingen.

· @g

/

Ena Ramm, Oslo utfordrer: Elli F ishel, Oslo, A ag ot Granne, Trondhjem, Inger Moe, Kjeungs kj æ r fyr, Uthaug. Elli Fishel, Oslo, utfordrer: G ret h e Fi s h e l, Oslo , Gerd Wang, Oslo, Ebba AasNil se n, Oslo. Gr ethe Fish e l, Oslo utfordrer Johanne Sophi e Prytz, Os lo, Nanna Collett, Oslo, Vera Hageness, Oslo. Ebba Aas-Nilsen utfordrer: Gerd L ø wlie, O s lo, Minna Jebsen, Oslo, Ellen Strand, Os lo. Anna M e ye r, Ålesund utfordrer: Nancy Roald, Hammersen g, Jenny Nygå rd, Namsos. Aa se Scherffenber g, Kabelvå g. Dagmar Løvås, utfordr e r: El se boe Urdahl, Hop, Aasa Omholt, Steinkjer, Dagmar Johannesen, Bergen. Gunvor Sitt er, utfordr e r Dagfrid Andersen, Trondhjem,

B l 0 a m e 1 s e r .

Nu heter altså alle dere Brownier «Blåmeiser»; det er et vakkert navn og passer så godt på dere små blåklædde småpiker. Men kanskje mange av dere ikke vet hvad en blåmeise er, derfor skal jeg fortelle dere litt om det. Blåmeisen er en fortryl'.ende liten fugl, den kalles også for Askmeise, og har et fint latinsk navn «Parus coeruleus», var ikke det rart? Blåmeisen er så fin og blå og gul at den ser rent søndagsklædd ut. Ivrig flyr den fra tre til tre i løvskog og i blandingsskog, piller innsektegg og larver av knopper og blader, og gjør riktig go<;l nytte for sig.

Marcella Bøe, Bergen, Frk Clemetsen, Egersund. Louise Pettersen, utfordrer Ingeborg Dobloug, Brumunddal, Karin Lundby, Brumunddal, Ester Østby, Brumunddal. Aase Kristoffersen utfordrer: Bodil Eriksen, Lillehammer, Gerd Eriksen, Lillehammer, Almuth Nølke, Hammerseng. Dacky H. Lommerud utfordrer: Fru Hildur Ulleberg, Fredrikstad, fru Aslaug Sandboe, Wang, Hamar, Bjørg Vogt-Svensen Aalesund. Karen Grønlie, Tromsø utfordrer: Signy J ernslet, Tromsø, Signe Hansen; Tromsø, Aslaug Tessem, Tromsø. Ninna Hansen, Tromsø utfordrer: Ingrid Sparre, Tromsø, Ebba Wennevold, Tromsø, Kirsten Saxe, Aalesund. Eli Vendelboe Lillehammer utfordrer: Johanne Henriksen, Lillehammer. Kari Strand, Lillehammer. Gerd Wang utfordrer: Magda Hartvigsen, Oslo, Anlaug Strand, Oslo, Gudrun KraghBrynh ldsen, Oslo. Fru Riise utfordrer: Aud Riise, Jessheim, Ane Håve, Jessheim, Eli Bjerke, Kirkenes. Minna Jebsen utfordrer: Malfrid Nilssen, Trondhjem, Sigrun Sanne, Molde, Anne Marie Aune, Trondhjem. Nanna Collett utfordrer: Ingrid Stig, Asker, Hanna Margrethe Butenschøn, Oslo, Else Sæthre, Asker, Vera Hageness utfordrer: Ingebjørg Selseth, Trondhjem, Ingrid Lynne, Ljan, Birgit Holt, Ljan. Ellen Strand utfordrer: Herdis Ulleberg, Fr.stad, Solveig Uttisrud, Askim, Ingri Torp, Sarpsborg. Anlaug Strand utfordrer: Gudrun Strøm, Oslo, Lucie Wennermark, Sarpsborg, Belle Pettersen, Kr .sund. Gudrun Kragh-Brynhildsen utfordrer: Karen Storvik, Kr.sund, Odlaug Eikrem, Kr. sund. Karen Iversen, Kr.sund.

Så snar som den er i bevegelsene, er det vanskelig nok å få se den tydelig ute i skogen om sommeren, men på fuglebrettet hos den som har huset sitt der den holder til, er den en flittig gjest om vinteren.

Vel ingen av som blåmeisen. meisene er så hissig og stridbar Det vesle nøstet bruser fjærene

sine op, bretter vingene ut og gjør sig så fryktelig å se på, at både spurv og kjøttmeis og granmeis som oftest straks tar til vingene og ikke tør komme tilbake til fuglebrettet sålenge den sitter der. «Tsi - tsi, kerettekekke ! Er det noen som våger, så kom!» sier den og reiser de lyseblå hodefjærene så den ser ut som en liten bajass.

Blåmeisen bygger rede i hule lovtrær , men den går også inn i redekasser når bare ikke flyvehullet er for stort. Den vil ikke ha større åpning enn at den så vidt slipper inn. Redekas sen bør ikke henge for høit bare en meter fra marken eller vel så det, skjont jeg nok har sett at den har tatt tiltakke med en kasse som hang i høid e med annen etasje. Her fikk den en sverm av bittesmå gule og grå unger, som tett på hverandre styrtet sig ut i solskinnet og slo sig ned i frukttrærne like utenfor. Bare en eneste en var ikke så hissig på flukten. Den blev sittende igjen i kassen med hodet i hullet i to hele dager og skrike og skråle efter mat . Foreldrene var rasende fordi den ikke hadde slått folge med de andre, og både skjente og lokket for å få den ut. De vilde ha alle ungene samlet på ett sted når de skulde mate dem. Men - endelig så våget den sig da avsted. Skjenningen horte op, og alt var godt og vel igjen i familien. I mange dager holdt de sig alle sammen i frukttrærne, men så bar det avsted med foreldrene i spissen, ut i den vide

verden for å ta kampen op med livet som er så rikt på farer for en lit en fugl.

Blåmeiseredet e r laget av mose, ull, fjær og hår. Her hos mig «ri bb et» den engang et par gamle finnsko som hang på uthusveggen.

Dette forteller Jacob Sann i sin b ok «Våre venner småfuglene». At bl åmeisen e r b l å s kjønner dere jo av navn et. Men d en er s kinn en d e gul på brystet Dere skal som sym bol få en blåmeise av toi som e r malet som den virkelige blåmeise, b lå over ryggen og lysere bl å på hodet med s kinnende gult bryst, og når dere så får den sittende på en gren , eller på kanten av et lite fu gleb rett så blir det festlig. Av bilJedet ov e r her ser d ere hvordan den ser ut n å r dere i tankene maler den eller tar farveblyant en o g leg ger farve på billedet.

Vet d e re at nu på siste møte hadde, mine blåmeiser Jaget mange juletrekurver ti l fa ttige barn ti l jul, og næste møte s kuld e vi se hvem som var flinkest ti l å gjøre g ode gjerninge r , og så skal den flinkeste få en premi e, og k an dere gjettt: hvad det er? Jo d et er eventyret om R ø dhette laget av chokolade , og så fortset ter v i med gode gjerninger nu før jul og så får aJJe de flinkeste en liten premie, som de får u tde l t p å juleleirbålet vårt. Der skal de være blåmeiser alle sammen, og så lærer vi det som blåmeisen kvitrer, som står oppe i stykket. R ed.

Brownier i speiderpikebevegelsen.

Foredrag holdt på Parad på den internasjonale speiderkonferanse I mai r928. (På e ngelsk).

I Norge heter nu Browniene «Blåmeiser». De er blåklædde - ikke brune som i England. Brownier kalles småpiker som i en alder fra 8-r r år har sluttet sig til speiderpikebevegelsen.

Brownie-navnet er skapt av Sir Baden-Powell, og det betyr en liten pike som tilhører en liten familie hvis øverste symbol er den brune ugle. (Brown Owl). Den lille pike som ønsker å bli Brownie, må begi sig dypt inn i skogene hvor den hyggelige «kloke brune ugle» bor, og hun får så lære av den hvorledes hun skal opføre sig for å bli en dyktig og snild liten pike. Denne myke og varme fugl med all skogens mystikk i sine dype kloke øine kan fortelle den lille pike hvorle-

des hun skal opføre sig for å bli Brownie (en liten speiderpike).

Speiderbevegelsens geniale skaper har gitt oss anvisning på hvorledes vi som vil påta oss dette hellige arbeidet - skal gripe saken an - hvorledes disse småpiker som med all sin tro og tillit slutter sig til oss - skal ledes og hjelpes, støttes og utvikles, så at de - når de når en alder av r r år - kan få bli virkelige speiderpiker.Brownie-løftet og Brownie-louen danner grunnlaget for Brownie-opdragelsen; ved hjelp av disse skal Browniernes karakterdannelse foregå, og deres utdannelse påbegynnes. - Det verdifulle dP.tte løfte og denne lov ligger deri at - Smapi-

kene allerede på dette alderstrin lærer å forstå at der finnes noe i verden som man må se op til og ha ærefrykt tor - de lærer at Gud, Konge og F edreland er autoriteter som man skal ha respekt for, og mot hvem man også har forpliktelser. Med hen s yn til den annen del av løftet, så sier B.-P : «Brownier, det er små mennesker som skal g j ø r e go de g jerninger mot de st ore!» Gjennem d e nn e d e fini sj on av ordet Brownie og deres motto «Lån en hånd» lærer de «tje ne ste ns» prinsipper. D e l ære r at ved å tjene og å g lede andre, blir de sdv g lad e! På denne måte lærer de også å forstå at d e ikke er universets midtpunkt, og de blir snart gjo rt opmerksom p å at der i deres nærhet finnes s kapninger som har krav på, og som virkelig ha r behov for og ønske r Deres lille hjelp. H e ri g j e nnem legges den første verdifulle spire til den soc ialejole lse. Brownien blir en social skapning i d e n minste form for sa mfund vi kjenner: Hj e mm et . Ut av denne følelse av forpliktelse og auhengighet i hj emmet hvor far og mor og søsken t r enge r browni enes h jelp, vil begrepet «fedreland» - våre fedres hjem litt efter litt gro frem i d eres bevissthet, som e n stor og st rålende virkeli ghet. - Fedrelandskjærligheten vil gro og vokse omkapp med d e n lill e Brownie Fordi hun har lær t å e lske sitt hjem og gjøre alt hvad hun kan for å hjelpe og støtte sine omgivelser, fordi hun m e d tid e n til en vi ss grad vil f øle sig glad forpliktet ti l å hjelpe dem hjemme alt hvad hun kan, så vil hun o gså s iden forst å at man har de samme plikter mot s itt e ls kede fedreland. - Denne intime forbindelse mellem hjem og fedreland vil hjelpe d e n lille Brownie til å forstå at hele verden er menneskenes hjem, og brorskapstanken vil med tiden gro frem med streng logisk nødvendighetBrownie-loven danner et ypperlig grunnlag til å klargjøre og til å forstå det faktum at småpikers lille vilje absolutt ikke er - og umulig kan være noen rettesnor for de voksnes handlinger! De lærer fort at de blir nødt til å bøie sig for de e ldres kløkt og insikt, og dyktighet på alle områder. De lærer også på denne måte å opføre sig respektfullt like overfor sine foresatte - hvem nu dette enn kan være - de lærer disiplin og lydighet, og de l ærer litt efter litt selubeherskelsens store kunst. Dette er bærende prinsipper i hele speiderbevegelsen, og det g j elder også i alle livets forhold som samfundsbevarende og samfundsopbyggende gylne regler. -

Det er også andre ting som er verd å peke på Brownienes opdragelse. Bruken av dyktighetsmerker som et synlig tegn på og bevis for deres dyktighet og kunnskaper er en brilliant spore til å utvikle deres medfødte talenter og anlegg, i hvilken retning disse enn går. Man har dyktighetsmerker som tar sikte på å utvikle deres hånd. Merker som kan bidra til å skjerpe deres intelligens, eller merker som tar sikte på å utvikle og trene deres fysikk!

Og sist men ikke minst - finnes merker som viser at de er istand til å hjelpe andre om det kniper l D enne serie merker vekker deres ergjerrighet, og ingen er ivrigere til å «leke» denne utdannelse enn disse småpiker, som har sluttet sig til speiderbevegelsen. De går til sine opgaver og sine opdrag med et hellig alvor som en voksen må beundre. Deres emblemer hvis motiver er hentet fra naturens egen rike verden av mystikk og mystiske fantasivesen, - vekker tidlig tillive sansen for kjærlighet til alt som Gud har skapt - trær, stener, blomster, levende vesener som beveger sig i luft og sjø, på land og strand, i skog og på fjell, blir deres fortrolige, og den barnlige fantasi får anledning til å boltre sig av hjertens lyst. - Men det springende punkt i all speideropdragelse, og først og fremst i Brownie-opdragelsen, er at man lærer småpikene å ta de første vaklende skritt på seluopdragelsens uhyre vanskelige vei. Dette at barna lærer å sette sin egen lille viktige person ut av betraktning for å opnå noe s om kan være virkelig verdifullt for dem selv eller deres omgivelser - at de øuer sig i å ta hensyn, øuer sig i å hjelpe, øuer sig i selvdisiplin, det er av uhyre stor betydning for deres senere utvikling. Ethvert karaktertrekk som vi ønsker å finne hos den store speiderpike, er allerede på denne måte lagt n ed som spire i den lille Browniesjel. Det blir førernes store og hellige opgave og plikt å hjelpe barna til å utvikle disse spirer, så de blomstrer på den skjønneste og mest fullkomne måte, og å lede utviklingen slik at frøene ikke blir sådd på stengrunn. - For Brownieopdragelsen det er efter alt dette det første spadestikk i den myke duftende muldjord som kalles barnesjelen. Det er den første sæd som vi sår, og hvorav vi som resultat kanskje engang skal opleve å se denne kultiverte mennesketype som er speiderbevegelsens store fremtidsmål. Disse småpiker vil engang vokse op til en flokk noble

Rekruttblåmeiser.

Oversatt for «Speiderpiken» efter Sir Robert Baden-Powells « Handbook for Brownie s o r Blue Birds». Av «Mygg» Trondhjem

And og apedans: Alle danner en lang rad og holder hverandre i beltene. Lederen er andens hode, og den siste er dens hale. Gli lett på tå i en cirkel og dann et nøste ved at en blir ståePde og de andre fortsetter til alle er nøstet på Så begynner de å vinne nøstet op igjen idet de utstøter lyder som rasling i gress, og snadrer som ender. Lederen roper: «Aper!» Alle slipper , og blåmeisene løper fra hverandre og opfører sig som aper .

1. De sitter ned og knekker nøtter 2. Ser i et speil og aper efter speilbilledet. 3. Tar op papir og plukker det i stykker. 4. Klatrer op i et tre.

5. Løper efter sin hale o. s. v.

Lederen roper «Kå» ! og alle blir forvandlet til ender, og begynner forfra igjen La oss nu ta en tur ned til fepalasset og havene. I et litet hus til høire for palasset bor det 24 blåmeiser. To og to av dem går efter tur i all hemmelighet til bondegården hvor påfuglen bor, og gjør alle slags arbeider for å overraske bonden og hans kone. De har en egen dans som de sommetider danser i skogen, mens den gamle ugle sitter og blinker til dem.

Blåmeisdansen : Den brune ugl e kommer inn i fe-ringen og sitter ned. To blåmeiser bringer inn et stort speil og plaserer det på gulvet et stykke borte Så kommer to små troll (støiende, skidne, late, o. s v.). De danser bort til den brune ugle og vifter med aviser, og forsø ker å skremme henne med sine skrik. Men den brune ugle står · stille og blinker bare til dem, mens de danser og skriker og river i stykker papir. Så går de. Nu kommer blåmeisene inn to og to og danser op til

og dyktige kvinner, som sikkert engang blir de allerbeste hustruer og mødre og borgere vi kan tenke oss - de vil vokse op til en ny og fullkommen mennesketype som har vært store menns og kvinners drømmer og håp - de vil danne kjernen i et nytt menneskesamfund hvor auhengighetens lov er forstått og gjennemført - og vi håper på en ny slekt hvor broderskapets ide ikke

den brune ugle, stopp e r op p å b egge s i d e r av h e nne med hånden op t il ø re t for å h ø r e h v ad hun har å si til dem. S å dan se r d e v id e r e ti l d e ko mme r til speilet , vender sig rundt tre gang e r o g rop er ut : «Snu mig og v e nd mig o g vi s mi g a lfe n Jeg så i speile t o g så m ig se lv d e r. » S å danser d e bor t fo r å h ent e k ost o g b rett, og feier bort papi ret s om troll ene h ar kas tet u t over. Tilslut t t ar den gaml e u g le s p ei le t o p , og danser ut a v ringe n ful gt av bl å m e i se n e, so m derefter dann e r en fe-ring NB . V i læ r e r h e rav å være renslige m e d o ss s e lv o g v å r e kl æ r. Når nu alle dansene var ov e r e n d te feene d e res lek med stor h il se n, o g fl ø i hj em akkur at idet solen rant, for f ee n e kan man jo ikke se om dagen . Og den gamle u g l e s a tt ennu i t r eet, s om hun vendte tilbake til e ft e r b lå m e i s edansen, o g s ovnet, for alle vet at hun o gså bar e vi s e r s ig o m natte n. Men jeg tror allike v e l at h un bare s o v e r me d et t ø ie lukket og holder det andre opp e me d blikket festet p å fed ø ren, for all t id n å r j e g har sett en ugle om dagen, trykk e t inn i e n m ø r k krok, syntes hun å kikke ut gjenne m d e t e ne ø iet. Hvad tror du?

F ee ne og djev elen

Fem blåmeis er danner en rad, den e ne bak den andre, den stø rste f~rst og den minste s is t. Hold i belt e ne til hv e randre. Den stø r s t e bl å m e is er dronning , og d e n minste blir kalt m e d s i tt patruljenavn, alf , troll , nis se o. s v. En av patrulj e fø r e rn e komme r imot d e m og er djevel. Han ø nsker å fan g e den minst e blålenger er en fjern og blek drø m, men en stor og strålende virkelighet.

Der vil menneskene kanskje opleve en ny jo rd hvor Kain ikke lenger slår sin bror Abel ihjelen ny jord over hvilken eglene med fryd og glede kan synge: «Og i menneskene Guds velbehag.»

Browniene er derfor speiderpikebevegelsens og dermed også fremtidens store h å pKari Aas.

meis ved enden av raden, men dronningen og de andre stopper ham.

Et lommetørklæ er knyttet til den minste blåmeis 's belte, og hvis djevelen kan få tak i det innen 3 min. vinner han leken I motsatt fall vinner feene den.

Kapitel IV. 2nen grads blåmeiser.

Landet rundt.

Troms krets.

Troms krets er ny av året. Den består av Tromsø med 3 tropper, Skjervøy 1. tropp og Hamnes i Lyngen med en «lone giude». For å få

I. Kjenne forholdet i det norske flagg, og når du heiser det.

2. Kunne knyt t e følgende knuter, og vite n å r de skal brukes: Båtmannsknopp, flaggstikk, halvstikk og trompetstikk.

3. Kunne pakke inn en pakke ordentlig .

4. Iaktta og beskrive en ting, som sj øe n, en fugl, et tre. en blomst , et fjell, dyr o. s. v. Hun får selv velge hvilken ting hun vil beskrive.

For å bli en annen grads blåmeis må du kunne: I II

5 Lage noe nyttig som viser at hun kan sy de almindeligste sting som fallesting 0 S. V 6. Stoppe en ting for å vise at hun kan stoppestingene. III 7. Dekke middagsbord til to personer IV

8 . Kunne utf ø re de gymnastikkøvelser som siden vil bli gje nn e mg ått, og kjenne deres nytte.

9 . Vite hvordan o g hvorfor hun skal holde neglene korte og rene, pusse tenner, og hvorfor hun skal ånde gjennem nesen. I o. «Stupe kråke» eller hoppe på ett ben rundt i åttetall. 11. Kaste en ball 10 m. med høire hånd, og derefter 10 meter med venstre.

Forbundeb sangbok

kan nu bestilles fra depotet. Prisen blir 50 øre. Bestill og betal hos troppsføreren så hun kan sende pengene sammen med bestillingene. Så får dere den sendt først i Januar. Bestill itide så dere ikke resikerer å ikke få noen. Vi trykker ikke så stort antall nu. Til landsleiren må alle ha forbundets egen sangbok. Bestillingene og betalingen sendes Depotchefen frk. Anna Meyer, Ålesund.

Olaug Barlindhaug. samarbeide og forståelse istand bestemte vi oss for å ta kretsleir alt iår! Den blev meget vellykket, deltagelsen var over forventning, der var ialt 50 speiderpiker. Under leiren holdt vi vårt første kretsmøte.

Olaug Barlinhaug. Kretschef.

Den største begivenhet for speiderpikene i Troms krets var denne sommer kretsleiren på Storsteinnes i Balsfjorden 5.-12. juli. For en oplevelse ! Tenk å ligge i telt en hel uke.

V 1 var 7 utvalgte som skulde få være med kretschefen for å ordne leiren til de andre kom. Leirplassen var over all forventning. Den lå høit oppe på en bakke, tett bevokset med vakre

løvtrær, og med en fin utsikt over fjorden og fjellene. - Vi hang ordentlig i med å sette op telt, lage gruer , solekummer osv., så tiden gikk så altfor fort. Nu var det været som var det store spørsmål. Hittil hadde det sett nokså trist ut, men vi håpet på bedring, og ganske riktig, d e n dagen da de andre skulde komme , tittet solen frem over fjelltoppene. Men nettop som vi skulde gå for å ta i mot dem, høljet det ned , og d et strålende vær var som blåst bort. Nu kom båten inn gjennem fjorden, og vi hørte sang og hurrarop.

oss i teltene. De forskjelli ge familier inviterte d a hvera ndre til større s e lskap , og lystigheten stod h øi t i taket - L ei rb å l et var noe a v det festligste ved hele leiren med vek s l ende underholdning, både a lvorlig og mors om av de forskjellige familier . - En fred e li g s t und e fter d agens strev. - I kjøkk ~nregionene var det t r a v e lt hele dagen , appetitten var overve ld e nd e, o g flinke, små kokker laget maten akkur at s om om d e s kulde være utlærte husmødre , særl ig d a lill e L e onore i «Gimle ». D et var et ko s elig s yn å se henne der hun stod og stekte pannekake r 1 h vitt kj ø kkenforklæ, kappe og med g ryt e la pp er i b e l tet.

2 dager gikk ti l b i l tur e r. E n ga n g inn over mot Lyn gen, og a ndre gangen o pov e r m o t Målse lven. Vi hadde to laste bile r , 2 5 i hver. Det var moro det. I hvert enest e hu s s p ra n g folk til vinduene for å se hvad s lags Å sgå rd s r e i s o m drog forbi, for vi var alt annet e nn st i llfar e n d e ; den ene sang av løste den andre he l e tur e n.

Utsikt fra leirplassen

Vi ropte tilbake det beste vi vant. Så strømmet speiderpikene på land, de fleste fra Tromsø, men også mange fra Skjervø y, og ikke å forglemme lille Vaiga, den eneste speiderpiken fra Hamnes i Lyngen. Humøret stod høit tross det triste vær; der var rop og velkomsthilsener så man næsten ikke fikk orenslyd. Kretschefen ønsket velkommen, og i samlet tropp marsjerte vi op til leiren. A, de minste speiderpikene, hvor elleville av glede de blev, da de så den vidunderlige leirplassen og teltene inn imellem trærne. Vi gikk straks igang med arbeidet; flere telt blev satt op, og flagget blev plantet midt på plassen hvor vi skulde ha parade hver morgen. Vi blev inndelt i 4 familier med slike velklingende navn som ccBreidablikJo>, «Valhall», «Trudvang» og «Gimle». Det holdt ikke op å regne så vi blev sendt tidlig til køis, men det blev visst ikke stort søvn den første natten. Lenge hørtes der latter og snakk i hvert eneste telt.

Dagene gikk med leirarbeide, konkurranser og sporlek, men regnet tvang oss ofte til å opholde

D a folk var svært interesse rt i l e ir e n , lot vi den en dag være åp e n for be sø k. D e r kom folk syklende langv e is fr a for å se o g h ø re V e d leirbålene e f terpå var det s t a di g t il s ku e r e . - Ved siste leirb å l var det en litt ve modi g s temning , ingen hadde lyst ti l å gå ti l tel te n e, m e n vilde trekke ut det gode samvær så l enge som mulig Vi våknet tidlig næste morgen, og tenk det var strålende solskinn; vi blev næ s ten fornærmet på værgudene som kom med godvær nu når viskulde rei se, men le iren m å tte ryddes, og d e t gikk i en viss fart, så klokken 1/z 11 stod vi helt f e rd ige nede på kaien. Med speiderhilsen.

En i «Valhall».

Østfold

krets. Avskjeds/est.

Frøken Solveig Utti s rud som nu er ansatt ved Landbanens kontor i Aker har tatt avskjed med sin speidertropp i Askim Hun har ståt t som speiderpikenes leder i over S år, og den hengivenhet disse næret for sin avgåtte chef fikk man et tydelig og r ørende bevis for. Speiderpikene hadde nemlig arrangert en vakker fest for henne og hertil laget en liten sang til hennes ære, som mere enn mange ord forteller om hennes utmerkede arbeide for pikene.

M e l. : Vi s kal v æ re v en nli ge o. s v.

Vi s kal v æ r e vennlige og snilde mot hverandre d et læ r te v i a v mor da v i var små s om så. V i spe id er pi ke r v i b ør ogs å m e r enn alle andre v æ r e g o d m o t ga ml e, ung e - store små -, - o g st r ø non ro se r på den vei de vandre så d en ei blir så t un g o g h å rd , o g hu s k e a t v i må aldr i no e n klandre, m e n s p re d e so lskinn hvor vi g å r. E t venn lig ord , et sm il ti l hv er is ær og alltid v illi g, lyd ig mo t e nhv er. J a - da blir d e r også ro se r p å den ve i vi går o g vi ti ls l utt v å r l ø nn no k få r.

H vem minnes ikke a ll e v å r e t urer fra hv e r s ommer m ed « m e ise n» vå r o g god t hum ø r vi drog avsted. L an gs vei og s ti , i s ko g o g l i - bland t alle m a r k ens bl o mmer s lo vi le ir - v å r t te l t kom op p å e n , to , tr e Et flamme nde , kn i t re n te b ål vi derp å t endte alt g ikk m e d liv og lyst og sa n g O g flittig bestandig e r e n s p e id erj en t e og d e rm e d g i kk vi så igang.

V i s to p pet, lapp et o g d e rtil kokt e m at , p u sset , vas k e t kopper k a r og fat. J a - å v ære sp e iderpike det er e i så l ett m e n - a llikev e l g å r vi ikke tre t t

V å r g od e snilde sp e iderf ø r e r, du kjære kjekke e r det så at du ifra oss nu skal g å? Solveig, Hv a d skal vi dog g j ø re uten d i g - vi nu forstår e i maken til di g kan vi sik k e rt ikke få.

Du var v å r gode venn i alle d a g e Du vern e t di n store « barneflo k k».

Vi kom til dig med v å re sukk og klage. Du trø stet og sa: Det går nok.

Du prentet i oss spei9ersaken ånd, opad - fremad, - og så hånd i hånd . Ja - du var vår «Sol» - og så var vi så gla idig og - allikevel går du nu din vei.

Takk da fører - takk for alle lys e dage. Takk i fra oss alle, både store, små.

Fra vårt samvær har v1 alltid minnene tilbake, og ei vi glemmer dig det kan du stole på.

Og så - strør vi noen blomster på den vei du vi ønsker at den blir lys og lett. vandrer, Og hvor du nu hen i verden måtte vandre husk speidermotto: Vær beredt.

Tilslutt så skal vår kjære fører ha et klingende: Hurra - Hurra - Hurra -. Ja - så str ø r vi med takk noen blomster på den vei du går med lykken tilfølge du nok får.

Og derefter fikk hun favnen full av blomster og et nydelig kakefat til avskjed. Frø ken Uttisrud s tår fremdeles som chef for Østfold krets av Nors k e Speiderpiker.

Bergens krets.

Kr ets l eir e n p å Halsnøy fra 30. jun i til 9. juli 1928 Arrangert av Bergens kre t s av N. S. P. F.

End e lig var dagen kommet, den som vi hadde snakket både frem og tilbake om hele året, og gledet oss til som bare det. Klokken 12½ var alle deltagere og flere til fremm ø t t på Holbergkaien Da båten seg ut fra brygge n var der en hurraropen uten like, og da vi v ar kommet s å langt ut at vi ikke lenger kunde hø re fars og mors eller andre foresattes formaninger og gode råd, b l ev der blåst på horn. Været var ikke de t all e rbeste , men humø ret var _ derimot med en gang på h øi depunktet.

På Lervik brttet vi båt, og klokken 9 aften ankom vi til Halsnøy, hvor vi med alle flagg i spisse n og med full oppakning marsjerte til Folkeh ø gskulen hvor vi skulde innlosjeres i «Munkeliv». V i blev mot t att av skolebestyrer Svello, og da h almen som v i skulde ligge på til vår store skrekk ikke var ankommet, var herr Svello så elskverdig at han stillet låven til vår disposisjon.

Midt på natten, da snorkingen var som verst, våknet vi alle med ett - 0, du store skrekk og advarsel. Hvad iallhverden var det vi var kommet op i? En hest med vogn rett over hodet på oss-det var halmen som var kommet, men hesten hadde heldigvis gulv under beina så vi slapp fra det med skrekken.

Søndag 1. juli. Øs, pøs, plisk, plask, det drypper fra tak, det regner i dag, - ja, det vakje fritt. Vi tullet et teppe godt om oss og løp som best vi kunde op til skolen for å gjøre toilette, hvorefter vi hadde gymnastikk og halmsjau, og nåde den arme synder som vilde ligge bløtt, vi var mang~ om halmen . Kl. 9 gikk matsignalet, og vi var neimen ikke sene om å innfinne oss. Spisesalen var i kjelleren, og vi satt ved 3

langbord med en fører for hver ende. Maten blev laget av oss selv med fru Svello som øverstkommanderende, kl. 11 hadde vi parade med høitidelig åpning. Efter at speiderbønnen var sunget og flagget heist, leste kretschefen op programmet for leiren. Vi fikk allesammen utlevert et trykt program hvor der bl. a. stod en festlig leirsang, som var diktet for anledningen av Dagmar Løvås.

Da været var alt annet enn pent måtte vi holde oss inne hele formiddagen, men da middagen var inne var vi tross alt sultne som ulver og sosekjøtt og rabarbragrøt forsvant som dugg for solen. Kl. 16 stillet vi i «pussen» og marsjerte til gudstjeneste Halsnøy kirke

Om aftenen var der underholdning av Paradis I. og Bergen Il I.

Mandag 2. juli. Langt inne i drømmenes rike var vi alle da vi plutselig våknet ved en besynderlig låt, hornsignal? - var det 17. mai eller drømte vi fremdeles? Men da vi litt efter litt blev mere våken og følte vår ikke så lite ømme bakdel, husket vi alt, - ak du store kinamann, - vi var jo på leir, op i en fart, ut og vaske sig - de 8 som skulde være på kjøkkenet var allerede ferdige. Før frokosten hadde vi gymnastikk under Dagmar og Tinemor. Om formiddagen var der forskj. demonstrasjoner, og om eftermiddagen avholdtes konkurranse i trefotløp, potet og sekkeløp. Foruten speiderpikene var der fremmøtt en mengde utenforstående som med stor interesse fulgte de forskj. øvelser. Efter aftens var der underholdning av Bergen Ill. Stor sukces.

Tirsdag den 3. juli. Da været så ut til å bli nokså bra blev det besluttet å ta turen til «Storenuten» om formiddagen. Kl. IO gikk vi avgårde, og da vi nådde toppen hadde vi en vidunderlig utsikt. Vi sang naturligvis alle speidersangene og en del norske sanger, og til slutt gav «Stolpe» en del numrer på horn. Vi kom hjem til middag som idag var lapskaus og plommesuppe, og gjett om der blev spist. Om eftermiddagen var der trening i ballongball, og efter aftens gikk vi aJlesammen til St Hanshaugen hvor leirbålet blev tendt. Efter underholdningen lekte vi «Ut å gå på brandtvakt» og «Kjerringa med staven» hvorefter vi marsjerte hjem.

Onsdag 4. juli. Reveljen gikk som vanlig kl. 7, og efter morgenstellet holdt skolebestyrer Svello et meget interessant foredrag om Halsnøy kloster.

Med ham i spissen marsjerte vi til klos te rruinene for å bese disse. Der var meg et mo r somt å s e : Våningshuset som står d e r den dag i da g e r by g g et av sten fra den gamle klo s terki r k e, r ø k st uen stå r som i gamle dager, men hospit a let v a r der bare muren igjen av D er var også et st or t a s k e tre som er over 300 år gammel, det eld ste på ve s tlandet ; vi måtte være 7 stykker for å fav n e rundt det.

Om eftermiddagen s kulde d e n st o re ba llongballkonkurranse gå av stab e len . V e d l oddt r ek ning ble v det bestemt hvilke tr opp e r som skul d e s p i lle sammen , og e ft e r en ualmind elig spennende k amp blev det Paradis I som g ikk av m e d seiren Torsdag 5. juli. Reve lje , morgen toalett, gy mnastikk , frokost , parade , - a lt g ikk efter programmet. Om formiddagen hadde all e fri for å a rbei de på leirplassen e ller t r e n e sig til te r rengl øpet om eftermiddagen Til middag fik k vi e r ter og fles k , vi måtte ha no e rikt ig kraft i g t il strabasene om efte rmiddagen T erre n g lø p et bl ev meget v e llykket , men mid t und e r d e t h e le b eg yn te d et naturligvis å regne så vi s å all e ut som dru k n e d e rotter før vi kom oss i hu s . -D e n afte n g i kk vi til ro straks efter aftens, alt va r jo gj e nn emvått , så kj ø kkenet og gymnastikks al e n lignet næ rmest et tørkeloft.

Fredag 6. juli. Tenk - strålende godt v æ r , dette måtte feires, og vi drog altså til b ekke n for å vaske oss Hele formiddag e n blev d e r arb e idet flittig på leirplas s e n, og o m e f te rmid dagen var der konkurran s e i morse og se m a for samt ballkast. - Ved leirb å let d e nne aft en var der p å grunn av det deili g e vær ualmindelig h ø i st e mnin g, og at «Halsn øys Divisjonsmusikk» den aften debuterte gjorde vel også sitt til.

Lørdag 7. juli. Denne formiddag var der på kaien hos «Rasmus» stø rre svø mmekonkurranse, om eftermiddagen var der bes ø k på leirplassen med demonstrasjoner, og dette var meget morsomt og lærerikt. Der var mange g ode ideer, f. eks med gruer hvor der blev laget pannekake r, kokt kaffe, ja en tropp laget til og med de deiligste kaker som blev stekt på glørne. Der var forskj~llige bårer, teltreisning, husgeråd, så som visper, tvarer, sopelimer etc. og ellers alt som h ø rer _til en leirplass. Dessverre gikk tiden altfor hurtig , og vi måtte skynde oss til bryggen for å ta imot nogen av de «store» som kom på lørdags- og søndagsbesøk. Underholdningen blev denne gang

henlagt til leirplassen , og som vanlig var der en men g de til s kuere.

S øndag 8 jul i Formiddagen var bestemt til et b esø k i Most e r kirke , og klokken 10 gikk vi omb o rd i l ys tya c hten «Blåveis» som første oss til M ost e r. D e t var et vidunderlig vær, og vi lå på d e kk o g s lik ket s ol og koset oss Moster kirke (som e r de n eld s t e i landet) blev straks full da vi k om, ja noen av oss måtte sogar fortrekke og v e n te ut en fo r. Vi h a dde en deilig tur hjem igjen, og d a jo s j ø luften s om bekjent gir appetitt, blev d er s p ist ikke s å g anske lite den middag. Noen av d e «store» g av den eft e rmiddag et skuespill tilbeste, « Ho s kapt ei nen», o g ellers hadde vi en del und e rho l dni n g i g ymnastikksalen som var fylt til s iste plass. v e d l e irb å let foregikk premieutd e li ngen t il d e m s om hadd e gått av med seiren i d e for s kje lli ge konkuranser, og t ilslutt blev det a vbren t et flott fyrverk e ri

M a n dag 9 juli «Ti bitter er avskjedsstunden, akk ja, så e r omsi der den glade t id forbi » Formidd age n g ikk m e d halm s jau og pakking av ryggse kk e n e, o g ikke å forglemme ombytning og Jeten e ft e r t a pt e s ak e r. - Så blev da flagget senket for s iste ga n g og vi br ø t op. - «Blåveis» førte o ss til H e r ø y s und , da vi skuld e gå ombord i Hardange rb å ten d e r. Det blev e n meget «våt» hjemtur, o g v i var tross alt g lad e da vi s eg innover V ågen. P å kaien var det fremm ø t t en m e ngde for e ldr e , og da vi endelig kom i land var der fryd og glede på begge kanter. Så ble v der da å ta farv e l m e d hverandr e «Det var meget tri s t, ja det er vi s st, men det gikk det og tilsist.» S å g ikk vi da hv e r til vårt, opfylt av minder om en s torartet leir som vi aldri vil glemme om vi så blir 100 år.

L. W.

Vi er samlet til fest, til speiderfest enige om å samle alle om det som tjener de unge best

En sak som ungdommen om sig vil kalle. En speiderpike vil gjerne frem med alt som er rent som er edelt og godt. Hun søker å være en sol i hjemmet som utnytter glad det pund hun har fått. En speider er glad og en speider er sann, gjør gjerne en tjenes te dersom hun kan. En speider er trygg, har Gud ved sin side, e n speider er rede til alltid å stride,

hvor Jesus er fører, hun går. Pike som speiderløftet har gitt, la Jesus også få hjertet ditt. Ta frelseren med dig fra festen, leggalting på ham så vil han ordne resten. For speidersaken er Jesu sak, og han går med oss fra dag til dag.

En spe1derp1ke er ung og har rett til glede og speidersaken skal gi henne det, moro og liv er der alltid tilstede, hun går med godt humør til sin plikt. Venner eier hun verden over for speidersaken finns overalt. Altså mottar v1 speiderløftet i stolthet over vår store sak. Både foten, hånden og hjernen skal tjene saken fra dag til dag Med

speiderhilsen

Dagny Clausen, troppsfører, Bergen 7.

Lettvinte · presanger.

I Syetui til å ha i vesken : Lages av et stykke kartong (gjerne skrivebokperm). Tilklippes som tegningen. Trekkes på begge sider med silke (eller hvad som er penere, med skinn eller fløiel på utsiden.

Inni legges en liten papplate trukket med tøi av foret til å sette knappenåler i kanten, og til sy- og sikkerhetsnåler i selve platen. Tråd vinnes på noen små pappbeter som er pent tilklippet og legges nedi det lille rum.

Til å holde etuiet sammen med påsettes en liten rem av tøiet, som festes på det bakerste stykke. Tøiet syes enten på eller limes med «Durol»

2. Strømperinger: Hertil trenges to broderringer uten lås (ca. 15 cm. i diameter) og 2 m. 1½ cm. brede silkebånd til hver. Ringene virres med båndet og får lange løkker til å henge i. Lages gjerne i 2 farver.

3. Klæshengere : Hengerne trekkes først med vatt, denne fåes i plater og er ganske billig. Vatten bør syes godt på. Derefter trekkes de med tøi. Til hver henger brukes et stykke tøi 70 cm. langt og 14-16 cm. bredt. Legges dobbelt og syes rundt på maskinen så den blir 7 cm. bred.

Klippes over på midten og vrenges og syes rynkehode paa begge langsider. De to deler trekkes inn på hengeren og syes sammen på midten. Ståltråden surres med remser av tøiet eller silkebånd som i tuppen festes med litt lakk

Fra Depotchefen.

Hovedstyret har nu bestemt at der skal oprettes et kartotek, d. v. s. en fortegnelse over alle speiderpiker tilsluttet vårt forbund. I den anledning har vi latt trykke et lite navn e kort , som nu huer eneste troppsfører i landet må skrive til depotet efter. For hver speiderpike i troppen u t fylles et kort, og disse sendes samlet gjennem kretschefen til hovedstyret. Utmeldel se kan skje i alm. brevform. Bestill endel reservekor t, d a der jo stadig kommer nye pike r til i en tropp. Når så hovedinnmeldelsen er send t, er d et ikke n ø dvendig å koste porto på hver enkelt ny innmel delse som kommer til. Saml dem til der e har minst 10 nye, og glem ikke utmeldel sen a v d e gamle Det nye navnekort koster 2 ø r e. Når en ny tropp dannes må d e r e al tså f ø rst og fremst skrive efter: Innmeld e lsesbla nke tt, navnekort , rulleblad og prøvekor t - et ti l hver speiderpike. Dessuten en pa trulj e bok til h ver patrulje La denne bok vare fra september til juni, og regn ut m øteknappen derefter, det er det letteste; følg ikke kallender å r et. Begynn itide å tenke p å l ei rut sty r. Send inn hatte-ordrene så samlet som mulig! Ålesund, novbr. 1928.

Anna M e y er.

Møteknappen.

Man kan også lage hengere trukket med garn, disse behøver ikke vatt. Hele hengeren surres med garn, i enden hekles små hetter forat garnet ikke skal gli av. Ståltråden surres med tråd og festes med lakk. Disse siste passer best til yttertøi.

H.M.H Blommenholm.

Til disse første hengere har jeg brukt gamle silkestrømpelegger som jeg har tigget hos venner og bekjente, og de blir aldeles nydelig, især når man lager en liten rosett eller et par små blomster i forskjellige farver midt på hengeren, da er dette en flott liten gave.

Red.

For de mange tropper som er litt avsides i landet vil jeg gjerne gi endel oplysninger om dette hederstegn. Her i Ålesund har vi nu brukt knappen i 3 år, og for første gang u t delte vi 3-årsknappen i sølv på vår årsfest den 18 novbr. sist!. Og spør om der var spenning i luften! For å få møteknappen må patruljen minst ha avholdt 25 møter foruten de reglementerte troppsmøter; dessuten er de n ø dt til å møte op på årsfesten, St. Georgsdag og I 7. mai. Er der holdt mere enn 25 møter, må de selvsagt ha møtt på alle. Som forfall regner vi kun sykdom og reisefravær. Med reisefravær menes at hele familien er borte, så pikene er utelukket fra å kunne møte. Vi utdelte ialt 15 sølvknapper. Dere synes kanskje at vi er strenge i våre fordringer til fremmøtet, men erfaring i disse 3 år har vist, at jo strengere vi er i våre fordringer, desto

mere glans står der av møteknappen. Hos oss har den g jort underverker! Ålesund , novbr. 1928.

Anna Meyer, troppsf. for Ålesund 1.

Vesle-Kari.

Av Inger Moe.

H øit oppe i fjellbygden ved et lite vann, Bl a nk vatnet - l å Vesle - Karis hjem . Det var en li t e n g rå s tue med et grått uthus, en husmannsplas s un der Stor-Myr , som lå lenger nede i bygden

K ar i va r bare 8 å r, og for henne var dette hjem met d e t gildeste i verden. Hun bodde her sam me n m e d sin far og mor, og hadde ikke andre lekekame r a ter enn «Litago», kua deres, et par s au e r o g e n gjet Om sommeren sprang hun omkrin g i marken sammen med disse. Hun lærte tidlig å bli g lad i alle blomstene hun fant og i fugl e ne som sang så vakkert borti lien. Og så Blankvatnet da! - Det var nå det gildeste av alt. Intet var så vakkert som det i solnedgangen. Og ø in e ne strå lte s om s olen når hun fikk være m e d far ut å fiske ø rr e t.

Tidlig hadde hennes mor lært henne at alt det v a kre hun s å, både dyr og blomster, ja hele naturen hadde Gud skapt. Og Vesle-Ka ri e lsket Gud med hele sitt trofaste barnehjerte

Fj e llbygdens deili g e somme r var g å tt. Ut på h ø sten blev det en forandring i det idylliske liv deroppe i husmannspla s sen. Far død e fra mor og Vesle-Kari. For Kari som hadde levet i en lykkelig uvidenhet om sorg, sykdom og d ø d blev dett e en frykt e lig tid. Og enda verr e ble v det en dag da moren fortalte at også hun og Kari måtte skilles. Det var best at Kari reiste til tante i bye n, og gikk på skole der. Hun selv måtte ut i bygden og bake for å få litt fortjeneste. Faren hadde vært snekker, foruten at han drev plassen.

Kari gråt, men mor trøstet henne med at i byen fikk hun s e så meget pent, og lære så meget . Så slo Vesle-Kari sig til tåls med det, især da moren lovet henne å få komme hjem til jul, et løfte hun ikke hadde håp om å holde.

I4 dager senere satt V e sle - Kari på s kolebenken på en folke s kole i byen. Det var nok ikke så

morsomt å komme til byen som hun hadde trodd. Barna lo av henne fordi hun ikke snakket som dem. I frikvarteret blev hun som oftest stående alene, og hun hørte at de andre hvisket sammen og lo av henne.

Ingrid var en kjekk lyshåret pike som gikk i samme klasse som Vesle-Kari Hun orket ikke lenge å se på den behandling Kari fikk. I et frikvarter gikk hun bort og stakk armen sin i hennes. «Du Kari,» sa hun, «vil du komme til m ig i eftermiddag?» Kari så på henne med sine store vakre øine. «Eg veit ikkje eg,» sa hun stille. «] o, kom Kari,» bad Ingrid så pent hun kunde, og så lovet Kari det.

Om eftermiddagen gikk Kari halvt engstelig op til Ingrid. Men da hun kom utenfor døren, var hun på nippet til å snu da Ingrid kom ut. Kari hadde hørt pikestemmer innenfor, og tenkte på skolekameratene. «Nei velkommen, velkommen !» ropte Ingrid, og hun strålte over hele ansiktet, «bare kom inn.» Kari gikk inn, og en efter en kom pikene der inn og hilste på henne, og ønsket henne velkommen. Så blev hun ført frem for en stor pike som omfavnet henne, og ønsket at hun måtte føle sig hjemme hos dem. Dette var en forening, sa hun, som het speiderpikeforening. Og det de vilde var å gjøre godt mot alle mennesker, være som solen og lyse op, f ø rst i sitt hjem, og så ute blandt menneskene. Men for å være som solen måtte de være glad i Gud, og i alt Gud hadde skapt, naturen med blomster og dyr, og alltid først og fremst verne om den.

Alle kunde de se hvor Kari lyste op. «Tror du at du vil bli speiderpike, Kari?» spurte Ingrid. «A jo, dersom eg får lov så. - » Og straks var Kari som forandret Hun begynte snart å fortelle om mor, om «Litago» og Blankvatnet, snart s~ om hele deres liv deroppe i fjellbygden. Alle speiderpikene blev fengslet av Karis fortelling. Hun tok dem med til et liv så idyllisk og skjønt, at det var umulig å leve det i byen. Men det som Kari fortalte om var jo nettop speiderlivet, livet ute i skog og mark, blandt blomster og dyr. Og mangen herlig tur steg frem i speiderpikenes minne.

Men de synt e s så synd på Kari. Hun hadde gledet sig slik til å komme hjem til jul, men nu hadde moren skrevet at hun ikke hadde penger

til reisen, og til å feire noen jul for i det hele tatt, så det var best hun blev i byen.

Dagen efter var speiderpikene atter forsamlet hos Ingrid, men Kari var der ikke. Diskusjonen gikk hoit under taket. De vilde hjelpe Kari så hun kunde reise hjem til jul. Inntekten av den tombola de hadde tenkt å få istand skulde gå til det.

Det var 8 dager før juleaften. Det hadde falt tett med sne de siste dagene, og julestemningen var allerede begynt å komme til byen. Bare Kari var ikke med. Hun lengtet så hjem. Idag skulde hun på det siste speidermøtet før jul , og kanskje få være med å dele ut julegaver. Hun gledet sig slik. Speiderpikene var hennes beste venner i byen.

Men da hun kom på møtet og fikk høre at nu skulde hun få lov å reise hjem, for det var hun og moren som skulde få pengene, da gråt Kari. «Eg har bedt Gud kvar einaste kveld om å få korne heim til mor», sa hun. «Eg trur at dere er englane hans.»

Det var juledagsmorgen. Sneen skinte hvit utover hele bygden, og luften var så forunderlig frisk og ren. Det var riktig julevær. Klokkene ringte utover den stille fjellbygd. Slede efter slede samlet sig nede på allmannveien, og den dype dirrende klang av dombjellene blandet sig med kirkeklokkene som idag ringte anderledes enn ellers, og fylte hele dalen med sitt brus. N æsten hele bygden var på kirkevei. Kari og hennes mor hadde fått lov å sitte på Stor-Myrsleden . Kari kunde ikke huske hun hadde vært så glad. Det jublet og sang inne i hjertet hennes. A, hvor hun skulde takke Gud idag for at han hadde hjulpet henne hjem, og for at han hadde skapt speiderpiken.

Det var julemorgen i byen også. En kirkeklokke begynte å ringe. De andre falt inn litt efter litt, og til slutt var det som et stort kor som alle måtte høre, ja selv de som ikke vilde Ingrid var på kirkevei sammen med sin mor og far. Også inne i henne jublet og sang det. Hun var så glad at hun syntes hun kunde omfavne hele verden. Hvor hun skulde takke Gud for at han gav sin sønn for oss, og for at hun hadde fått lov til å være haris lille tjener, og hadde bragt julen inn i en liten husmannsstue oppe i fjellbycden.

Da Else hjalp til.

Fru Brun vc1:r aldeles fortvilet, for hel e kjøkkenet var fullt av opvask, og se lv skuld e hun til byen. « Hvad skal j eg gjøre?» jamret hun «] eg kan godt vaske op mor,» sa lille Else og festet sine rund e barne øi ne på moren. « A takk ska l du ha, det var snildt av dig» , sa fru Bru n «Men du må huske å passe godt p å den best e muggen min, la hun til. Da fru Bru n var gått begynte Else å vaske. «Jeg må hu ske å v ære forsiktig med muggen,» tenkte Else ved sig se lv da hun tørket d <?n. Plu tselig før hun vi sste ord av det lå muggen i gulvet. Åndel øs sa ml et hun stykk ene sammen og kastet dem under bordet. S å sky nd t e hun sig å vaske ferdig og lø p u t. D a fru Brun kom hj em, fant hun med en gang muggen, og hun blev bedr øvet fordi ikke E lse tilstod me d det samme. Hr. Brun tok det derim ot rolige r e, o g snart fikk han en ide . Han snakket litt med Maren da hun kom hjem og hun , gikk med på alt . Da Else kom hjem, hørte hun at faren s kjente på piken og han sa: «Jeg vet godt at de t e r D em som har knust muggen , for Else tilstår bestandig, og nu kan D e slutte.» Elses far hadde s ag t til Maren så Else ikke hørte at hun bare kunde gå ned i drengestuen og siden kunde hun komme op igjen. Men da kunde ikke Else holde sig lenger, hun løp gråtende inn og for talte al t Men hr. og fru Brun klappet henne på hodet og sa at de visste nok at hun vilde tilstå, og siden fikk Else en stor chokoladeplate og alt var bra igjen.

Gudrun N egård «Paradis».

Les denne fortelling uten åle - huis du kan!

The til F orthy (firti).

Av Margaret Owen.

«Et telegram til Dem frue,» sa Elisabeth, piken i prestegården, idet hun rakte sin frue den gule konvolutt med sin arbeidsslitte hånd.

Fru Barton tok telegrammet. «Det er fra prosten, Elisabeth, jeg har ventet det,» sa hun idet hun åpnet konvolutten. Hennes mann, provst Septimus Barton var en av disse impulsive mennesker der betraktet telegrafen som et ledd i kommunikasjonen.

SPEIDERPIKEN

Fru Barton satte i et lite hvin. «Enid I» ropte hun. «Din far kommer fra byen til the og har med sig tirti mennesker!»

Enid B art on l a sitt arbeide fra sig i vinduskarmen o g gikk tversover gulvet for å lese budskapet selv

«Hjem til the medbringende forty (firti) .Septimus,» le s te hun.

«Oh, d et e r dårlig av far I» ut brød hun. «Vi blir aldri ferdig. Hvordan i all verden tror han vi kan skaffe nok mat til dem?»

«Vi m å gjøre vårt beste,» sa hennes mor, som var en st or optimist. Klokken er 12 nu Vi har ik ke for meget tid. Gå og finn Parker og bed ham sette op alle langbordene i kommunelokalet , o g sp ring så til fru Brun og bed henne sende all e de kake r og boll er hun kan skaffe oss Å, b ed Nora og John om å komme og hjelpe mig . Vi må ta frem bordduker og de store fatene. Jeg lur er p å om d et er barn eller voksne din far kommer m e d.»

«Barn formo der j eg,» sa Enid. «Sa du ikke han skul d e gå og hilse p å hr. Mor gan i st J udes? De t er en fattig kommune, er det ikke?»

«Jo, p å østkanten. »

« Da er d et d e rifra far har samlet en flokk unger for å gi dem e n e ftermiddag på landet. H eldigvis, skal de kun være h er til the. Han kunde finne på å be d e m hit en h el uke. »

«Ta det m e d ro , Enid,» sa hendes mor strålende. «Skynd dig få fatt i Parker og få orden i sakene .»

Det fikk være det sa mme, sukket fru Barton idet hun puttet telegrammet i lommen. Septimus var kjærlig 9g god, men sommetider var han en prøve lse. Hun husket den aften han hadde med sig en landsstryker hjem, og absolutt vilde han skulde ha gjesteværelset. Mannen var gått da de kom ned om morgenen og likeså 6 sølvskjeer. Men sikkerlig skred ikke Septimus til handling.

I kjøkkenet hjalp Nora og John under stor munterhet sin mor og Elisabeth med å tømme bokser og glasser for kaker og syltetøi til firti formodentlig skrubsultne barn.

«Spring over på gården, kjære John,» sa hans mor, «og si til forpakteren at vi må få all den melk de kan undvære. Hvis de ikke har nok, må du gå over på nabogården og be dem sende oss det de kan »

De kommende timer hadde fru Barton og hele familien en travel tid.

Ved totiden var themaskinen på plass, og bordene dekket og Bartons gikk hjem til en hurtig lunch.

Klokken halv fire var alt ferdig. Bordene bugnet under haugevis med boller og kaker, fater med smør og brød, store mugger med melk, og skåler med hjemmelaget syltetøi

I døren stod fru Barton med sine barn i en liten gruppe for å ønske sin far og hans firti gjester velkommen, mens Parker inne i lokalet kommanderte sine hjelpere med overdreven elskverdighet

«Der kommer toget,» ropte John, idet fløiten fra lokomotivet lød lang vei.

«Gid jeg kunde gå og møte dem ,» sa Nora. «jeg er nysgjerring efter å se barna.»

«Nei, vennen min ,» sa hennes mor. «Far og deres lærer kommer nok hit med dem. Du vilde bare være iveien.»

Forventningsfulle øieblikker gikk, da såes på veien skikkelsene av to prester.

«Der er far!» ropte Nora «Men, hvor er barna?» ut brød Enid. De danner nok en prosesjon efter, sa fru Barton rolig. Men idet hun talte sank nok hjertet litt.

Kanskje - nettop kanskje der var en eller annen misforståelse. Hun sprang nedover veien for å møte sin mann.

«Kjære Septimus,» ropte hun, «hvor deilig å ha dig hjemme igjen. Men hvor er barna?»

Hr. Barton rettet et forvirret ansikt mot sin kone.

«Barn, barn?» ut brød han. «jeg forstår ikke hvad du mener kjære. Jeg har ikke noen barn med mig. Men la mig få presentere min gamle skolekamerat. Hr. Theophilus Forty (firti). Du har ofte hørt mig snakke om ham.»

Vi møttes rent tilfeldig imorges i London og han blir hos oss natten over. Hvis han liker sig her, og det tror jeg han gjør, vil han overta kapellaniet når hr. Sharp forlater det for å gifte sig.»

Men fru Barton hørte neppe denne forklaring. «Åh, Septimus!» ropte hun, «dit telegram sa medbringende forty (firti), og naturligvis skriver postkontoret aldri stor F, og jeg trodde det var barn, og theen er ferdig i kommunelokalet, og

SPEIDERPIKEN

Parker og alle venter. A kjære, hvad skal jeg gjøre?»

Hr. Theophilus tok hennes hånd. Han var en eldre mann, med et morsomt rundt ansikt og et blink i einene.

«Det er min skyld, fru Barton ,» sa han, «som har et slikt uheldig navn. De må la mig gjøre det jeg kan for å rette på dette. Hvad sier De

om å sende bud til skolebarna, og presentere dem for deres fremtidige kapellan ved denne the?»

«Utmerket, min kjære Forty (firti) - utmerket!» - sa prosten hjertelig «Vi vil samle dem med en gang Så , motet op, Mary . Vi vil begge ha vår the efter reisen, og jeg er sikker p å d et vi l bli en morsom en.»

Og det blev det også.

Fr a e ng e lsk ved R ed.

het til naturen gjør henne til en virkelig s p ei d e rpike Hun er i mange retninger et e k sempel til efterfølgelse for mange av oss. M ange av dere vil være strålende over å få boken til jul og å kunne gi den til søster eller veninder.

Bøker.

Ada's lyse ide av Ruth Nissen Drejer er en ungpikebok av de friske og lettskrevne. Ada er en uforferdet ung pike der gir sig ikast med et vanskelig arbeide, men der var godt to i Ada, hun holdt ut og seiret over vanskelighetene og seiren blev god. Ønsk dere den og gi den til veninder og venner, de kan begge lære litt av den. Jeg tror at alle dere i 16--19 års alderen vil fryde dere over den. Altså står «Adas lyse ide» på ønskelisten.

Aldri Voksen av Evi Bøgenes, er en fortryllende bok. «Barnet» som aldri blir voksen er tiltross for at hun ikke bærer speiderpikenes blå drakt, en virkelig speiderpike, der fyller speiderlovens 3dje paragraf - A hjelpe andre-. Hennes store næstekjærlig-

Astrid og Olaf Thalb erg, som 1ar har skrevet «Li tt tid sfor driv» i vårt julenummer, utgir også iår en s amling eventy r «Den forheksede kongekron e» og mange fler e, og der i den boken vil dere også finne en kjenning fra ifjor som jeg vet dere var svært glad i, ø nsk dere boken og fors øk å finne ham. Premier kan ikke utdeles da alle finner h am . De t eneste kan være at første premie blir inge nting og annen dobbelt så stor. Men så har Thalberg og frue oversatt to bøker med eventyr. Den ene heter «Kalif Stork», dette er østerlandske eventyr full av spenning ·og mysterier som dere også kommer til å like. Men så kommer en ove rsettelse som heter «Ada/mines Perle og andre eventyr». Den vil jeg næst efter Thalbergs eventyr især anbefale alle «Blåmeiser». Dere kan tro jeg har lest den ordentlig. Der står om trollenes jul og om mauren som gikk til doktoren, og om en liten pike som gikk til Himlen i røde sko. Disse bøker var morsomme, og når jeg gamle redaktør liker dem, så er jeg sikker på at spesielt alle blåmeiser vil bli glade over å få dem. Altså på øns kelisten med dem og god fornøielse !

Trollungene utenlands

av Eugenie Winter: Ja når man har en onkel som er skibskaptein så kan man komme langt og opleve mangt, og det gjorde Trollungene også, og for å få vite dette og være med på turen må dere 14-15 åringer ønske dere den boken til jul. Red. ~ -

Nikolai Olsens boktrykkeri, Oslo.

MEDDELELSE

Vi har nu overtatt salget av den reglementerte speiderdrakt for Oslo og Akershus kretser av Norsk Speiderpikeforbund

[følge kretschefens bestemmelse kan salg av den reglementerte drakt kun finne sted mot fremvisning av prøvekort eller rekvisisjon fra troppsføreren. Enhver må derfor ha med sig enten prøvekortet eller rekvisisjon

Vi anbefaler forøvrig vårt rikholdige lager av sportsartikler og -utstyr, hvorover vi i begynnelsen av november utgir en ny illustrert spesialprisliste som vi sender gratis på anmodning.

Jnnrog. varemerke.