Bevereventyret by Speidermuseet

BEVEREVENTYRET

Oversatt 1989 fra original 1972 Med tillatelse fra Boy Scouts of Canada er eventyret oversatt til norsk av Sonja Husby. Forlag til leker og aktiviteter er utarbeidet av Ragnhild HellstrĂ¸m , begge fra 8. Skien, .

2 RAMMEBRUK FOR DE YNGSTE SPEIDERNE Vi har to typer rammer: ideramme Hensikten med en ideramme er å gi barna et virkelig bilde av den verden vi bor i for å utvide deres horisont såkalt temamøter. Så har vi fantsirammer og som vi henter fra litteraturen. Dette er noe som gir barna utløp for sin fantasi og eventyrtrang, noe som vi kan kle rundt det vi vil lære bort.. Men her er det også forskjell på fantasirammer. Noen er til brukt for et møte eller to, eller flere måneder og de kan gi spenning og opplevelse. Dette er korttidsrammer eller spesialmøter. Så har vi det som kalles langtidramme, En langtidsramme er noe man kan bygge tradisjoner på som varer fra år til år, og som skal støtte opp om speiderarbeidets holdninger Forbundet mener at man bør ha en langtidsramme i koloni og flokk. For kolonien er det ”Vennene i skogen” og for flokken er det ”Jungelboka”, Symbolikk og rammer bruker vi for å skape en felles identitet at speidere skal opp leve at de er med i en større sammenheng, at noe er vårt, noe vi kan identifisere oss med. Baden Powell sa Hvis det ikke er moro, er det ikke speiding. Speiding er ikke en høytidelig eller innviklet vitenskap. Tvert om, den er en morsom lek hvis du tar det på den rette måten. Drep ikke interessen til speideren med lange forklaringer. Gi han leker og oppgaver med det samme.

I beverkolonien har vi både ideramme og fantasiramme:

3 Kapittel 1 – Familien Jonsen Store Brune Bever hadde noe veldig viktig å fortelle. Han svømte til midten av dammen og klappet med halen. Klapp, klapp, klapp på vannet, tre ganger. Alle de andre beverne i dammen hørte signalet og skyndte seg over til beverdemningen som Brune Bever hadde bygget, for de visste at møtet skulle holdes der. «Hva tror du skal skje?» spurte den lille beveren med de skarpe fortennene. «Det er sikkert noe om folkene i den nye hytta», sa en av tvillingbeverne. «Jeg vet det er det det gjelder», sa den andre, «for Brune Bever svømte nedover bekken i den retningen i morges». Fra alle kanter av dammen svømte beverne i full fart til møteplassen. Brune Bever satt på en trestamme og så veldig høytidelig ut. Han var slik en klok bever. Han visste så mye om skogen og dammen, og alle dyrene og fuglene var vennene hans. Han klappet med sine to forlabber for å få stillhet. De femten beverne som hadde samlet seg i en ring rundt ham ble veldig stille. «Store og små bevere», sa han. «Jeg har noe viktig å fortelle dere. Nedover bekken, i lysningen ved sjøen, er det fire mennesker som bygger en hytte. Det er to store og to små mennesker og jeg tror dere vil bli glade over å høre at de ser vennlige ut. Gutten så meg og pekte meg ut for de andre. De vinket alle sammen og da jeg slo med halen så de veldig begeistret ut». «Da jeg var på vei oppover bekken igjen for å fortelle nyheten til dere, møtte jeg Tik Tak, ekornet. Han fortalte meg at familien het Jonsen, og ettersom de skal bli våre venner, store og små bevere, har jeg kalt sammen til dette møtet i dag, så vi kan gi dem navn. Alle skogens venner må ha navn, vet dere». «Hvordan skal vi gjøre det?» spurte beveren med de lengste tennene. «Vi har aldri sett dem og vi må jo se dem før vi kan gi dem navn». «Vel, vel», sa Brune Bever, «derfor skal alle sammen dra nedover bekken i ettermiddag og ta en titt på familien Jonsen». Alle beverne var veldig spente da de gjorde seg klar til å svømme nedover til plassen der familien Jonsen var travelt opptatt med å bygge den nye sommerhytta si. Til å begynne med var det ingen som la merke til beverne da de kom svømmende og forsiktig snek seg opp på kanten av bekken. Det var faren som til slutt sa: «Se unger, se mor, jeg tror vi har fått selskap. Ikke snu dere rundt for fort, for da kan dere skremme dem vekk». Hele familien Jonsen snudde seg og så på beverne. De så glade ut over å se dem. «Sa jeg ikke at vi hadde masse venner i skogen?» sa moren. «Jeg tror det må være en beverkoloni i demningen lenger opp i bekken», sa faren. Beverne så seg nøye omkring, og hver enkelt av dem studerte menneskene for å se om de kunne finne navn som kunne beskrive dem riktig. Piken hadde kommet helt ned til vannkanten og tok langsomt av seg skoene sine. Beverne trakk seg forsiktig litt bakover til dypere vann og piken begynte å plaske rundt i det kjølige vannet. Gutten, moren og faren hadde gått rolig ned til bredden og så nå på beverne som svømte omkring. Moren sa at hun var sikker på at beverne studerte dem.

4 «Jeg tror», sa gutten, «at de prøver å finne ut om vi er vennlige». Faren sa at «det vil nok ta en stund, men jeg vet at de vil finne ut at vi er det». Akkurat da hørtes et plask fra Brune Bever, som fortalte de andre at de skulle snu. Oppover bekken dro de for å holde møte og bestemme seg for navn på menneskene. Med stor visdom sa Brune Bever: «Bevere, faren så oss først, han så oss før vi hadde kommet helt rundt svingen. Jeg mener vi bør kalle han Haukøye». «Å, det var et fint navn», sa alle beverne. Tvillingene begynte å skravle. «Så dere de fine fargene moren hadde på klærne sine? De var virkelig fine. Vi må kalle henne Regnbue. Hun hadde så nydelige farger på seg» sa de. «Flott tvillinger», sa de andre beverne. «Det vil vi kalle henne - Regnbue!» «Jeg var den av oss som var nærmest piken da hun kom ut i vannet, vet dere. Hun plasket rundt og laget store bobler med føttene sine», sa beveren med den korteste halen. «Hva sier dere til å kalle henne Boble?» «Det liker vi veldig godt», sa flere bevere. «Det var et fint navn på henne». «Brune Bever sa: «Og gutten, så dere fargen på håret hans? Ham kaller vi Rødtopp». «Vel, dette er navnene vi vil gi dem», sa alle beverne på en gang og klappet med halene av glede. «Det vil vi kalle dem og vi vil bli venner med alle sammen». Og slik var det at beverkolonien ga navn til sine fire nye menneskevenner. Kapittel 2 – Stormen Det var torden som smalt og rullet i skyene som vekket Rødtopp. Et lyn lyste opp rommet og han så at klokken var fire om morgenen. Det hadde regnet da familien Jonsen la seg. Han kunne se at regnet fremdeles pøste ned og høre hvordan det pisket på vindusruten. Han skjønte det ville bli oversvømmelse neste morgen, og var urolig for hva som ville skje med beverdemningen med alt det ekstra vannet som ville renne ut i dammen. Han snudde seg på den andre siden for å prøve å sove litt til, men før han sovnet bestemte han seg til å stikke opp til dammen så fort han våknet for å se hvordan beverne hadde det. Det var ikke noe solskinn neste morgen. Da familien Jonsen satt ved frokostbordet, sa Haukøye det alle tenkte på. «Det ser ut til at vi har hatt en dårlig natt. Bekken er kraftig oversvømmet og jeg er litt bekymret for beverdemningen. La oss ta en tur opp og se hvordan vennene våre har det!» De vasket opp i full fart og så tok Regnbue, Haukøye, Boble og Rødtopp på seg gummistøvler og regnfrakk, og snart var de på vei oppover stien. Regndråpene som dryppet fra greinene, rant nedover nakken på dem og gjorde alle temmelig våte. Da de kom fram til demningen, så de straks at striregnet hadde vært for mye for den. Demningen nærmest bekkeoset hadde gitt etter. Vannet fosset ut og laget en dyp renne i bekken nedenfor. «Se far», sa Rødtopp, «demningen er sprengt. Hva kan vi gjøre for å hjelpe?» «Jeg tror ikke vi behøver å hjelpe til, Rødtopp», sa Haukøye. «La oss sette oss på den

5 steinen der borte og se godt etter. Vannet er fremdeles temmelig høyt i dammen, men jeg tror at når det nærmer seg normal vannstand, vil vi få se vennene våre komme ut og begynne å reparere demningen». En halv time senere, da vannet hadde sunket flere centimeter, oppdaget Boble den første beveren. Det så ut som den undersøkte skaden og prøvde litt her og der, akkurat som en ingeniør. Snart hadde han flere med seg, alle fra samme familie. De begynte å jobbe sammen. Snart begynte vannstrømmen ut av dammen å minske etter hvert som kvister og stokker ble flettet inn i hverandre nesten som et puslespill, for å gjøre demningen hel igjen. Ingenting kunne stoppe beverne. Å arbeide var nødvendig for dem, men de likte seg også godt når de kunne arbeide. «Nå vet jeg hvorfor de kalles ivrige bevere», sa Rødtopp. «Ja», lo Haukøye. «Det var en fin måte å beskrive dem på». «Se på den ungen der borte», sa Regnbue. «Hva er en unge?» spurte Boble. «Det er det en babybever blir kalt, men jeg tror nok den snart blir kalt en ivrig bever. Den lærer hvordan den skal være riktig til nytte». Til slutt var demningen reparert. Trøtte, men tilfredse trakk beverne pusten dypt inn og dykket til bunnen av dammen, hvor inngangen til beverhytta var. Derfra svømte de oppover tunnelen til de kom opp inne i hytta, som var sikker og varm. De visste at dypt inne i beverhytta si var de sikre for alle som ville angripe dem eller prøve å trenge seg inn i den. Og nå som demningen var reparert, var alt som det normalt skulle være. Oppe på kanten av dammen begynte Rødtopp å få en idé. «Boble», sa han, «skal vi prøve å bygge vår egen lille beverhytte? Den kunne være det hemmelige gjemmestedet vårt. Vi kunne bygge den bak hytta, ved siden av det store almetreet». Boble sa at det var en kjempeflott idé. På vei tilbake til hytta begynte de to barna å snakke og planlegge hvordan de skulle lage beverhytta si. Naturligvis måtte den være på land, men de var fast bestemt på at den skulle være sterk, solid og sikker, akkurat som en ekte beverhytte. Kapittel 3 – Keeo Beveren følte seg urolig. Han var den absolutt største beveren i dammen. Når han svømte fram og tilbake, vasket bølgene fra bevegelsene hans opp langs siden av dammen. «Splish – Splash», sa det. Han visste bare ikke hvorfor han følte som han gjorde, men han trodde det hadde med den stormfylte himmelen å gjøre. Han ønsket sannelig ikke mer oversvømmelse, for de hadde jo akkurat reparert demningen. Han hadde ikke lyst til å måtte gjøre det en gang til. Akkurat da begynte rumlingen igjen og et fryktelig lynglimt for over himmelen. «Vel, nå kommer det igjen», tenkte Keeo, «en storm, tydeligvis». Vinden hadde løyet og det var så stille at en nesten kunne føle det. En stillhet som den som

6 kommer før en kraftig storm. Løvet hadde sluttet å rasle og det hadde ikke begynt å regne enda. Stillheten lå over hele dammen og resten av skogen, for dyrene hadde gjemt seg, alle unntatt Keeo. Han satt på den største trestammen overfor beverdemningen. Ingen av de andre beverne visste hvorfor han satt der. «Han burde virkelig komme seg inn», sa de. «Vi liker ikke å se noe dyr ute når det lyner, og dessuten kan det kanskje falle ned grener og trær og ødelegge en eller annen». Etterpå hadde alle beverne forskjellige historier å fortelle, for de hadde alle sett det som hendte på hver sin måte. De var alle enige om at det var det andre lynglimtet som gjorde det. Det var det lynglimtet som så ut som det traff stammen som Keeo satt på. Da lynglimtet forsvant, kom det et merkelig lys rundt den digre beveren. Først trodde de andre beverne at lynet hadde blindet dem alle, fordi da de så Keeo som satt på stammen, var det akkurat som det var et lys rundt ham, nesten som om han var av sølv. De ble litt forskrekket, for de trodde han var blitt kraftig forbrent. Men jo mer de så, jo mer så de hva som virkelig hadde skjedd. Han hadde blitt helt sølvfarget! Keeo selv var helt ør og fortumlet. Han følte seg så rar. Han visste at noe hadde forandret ham. Da han så nedover pelsen sin, så han at den var blitt helt sølvfarget, men det var slett ikke det rareste av alt sammen. Han tenkte annerledes også! Han tenkte tanker han aldri hadde tenkt før! Han kjente at en merkelig følelse kom over ham. Han visste, først med forbauselse og så med glede, at han ikke bare tenkte som en bever, men også som et menneske. Han kunne tenke slik som folkene i hytta ved bekken. Han følte seg meget viktig og kalte alle beverne over til seg for å fortelle nyheten. Han fortalte dem på beverspråket hvordan det så ut at han nå var i stand til å tenke som et menneske. Og der, framfor alle vennene sine sa han til og med noen ord på menneskespråket for å vise dem at han virkelig kunne det. «For et stort ansvar du har fått, Keeo,» sa beverne. «Det blir opp til deg nå å snakke på vegne av alle dyrene i skogen, og spesielt for oss bevere. Nå kan vi lære mye av hverandre», var alle enige om. «Vi kan lære av våre menneskevenner og de kan lære om alle viktige ting i naturen av oss. Du, Keeo, er den som kan snakke for oss alle». Keeo lurte på om han virkelig kunne klare det. Det var slik en viktig jobb, men han skjønte at det måtte være en grunn til at han var blitt i stand til å snakke slik, og at det var meningen at lynglimtet skulle gjøre ham sølvfarget. Han lurte på hvordan menneskene i hytta, vennene deres i Jonsen-familien, ville reagere når han snakket til dem. Det ville bli litt av et sjokk for dem. Kanskje, tenkte han, burde han snakke med barna først. Med disse tankene i hodet skled han ned av trestammen og satte i vei nedover bekken til hytta for i første omgang å se om han kunne møte og snakke med Rødtopp og Boble. Kapittel 4 – Keeo, den snakkende bever Keeo var ikke bare redd, han var vettskremt. For hvordan i all verden kan en bever gå opp til en gutt og ei jente og begynne å snakke med dem? Det var det han lurte på mens han svømte nedover bekken mot hytta for å besøke Boble og Rødtopp. «Jeg mener, hva skal jeg snakke om?» sa han til seg selv. «Kanskje jeg først skal fortelle dem hvem jeg er og så vente og se hva de sier?» Han kom fram til den svingen på bekken der hytta lå, fast bestemt på å gjøre det på den måten. Han visste naturlig hva han skulle kalle dem. Det han ikke husket var at de navnene

7 hadde beverne gitt dem. Gutten og jenta hadde aldri hørt disse navnene. Gutten holdt på å ordne fiskesakene sine, og du kan vel tenke deg hvor forbauset han ble da han kikket bort i bekken og hørte stemmen si: «Hallo, Rødtopp. Jeg heter Keeo. Jeg er den snakkende beveren». Det var det overraskede uttrykket i fjeset hans som fikk Keeo til å tenke fort. «Å, unnskyld meg», sa han. «Rødtopp er det navnet vi har gitt deg, det vil si jeg og vennene mine, de andre beverne. Vi har gitt deg navnet Rødtopp, og søsteren din kaller vi Boble, og jeg er Keeo». Nå ble Rødtopp enda mer forbauset. Tross alt, hva sier en til en sølvfarget bever som dukker opp av bekken og begynner å snakke til deg? «Vel,» sa han. «Jeg er overrasket over å se deg, nei, jeg mener høre deg, nei, se og høre deg. Jammen er jeg overrasket! Men jammen er det hyggelig å møte deg!» Da han hadde sagt det, rakte Rødtopp frem hånden sin og trykket den ene forlabben til Keeo. «Jeg må rope på søsteren min så hun får hilse på deg», sa han, og med opphisset stemme ropte han på Boble. Boble hadde vært på kjøkkenet og hjulpet mor med å bake boller til kvelds. Hun løp over til Rødtopp med to boller i hånden. «Hva er du så opphisset over?» spurte hun. «Å, du blir nok opphisset du også når jeg presenterer deg for vår nye venn. Keeo, hils på søsteren min; forresten søster, de kaller deg for Boble». «Hvem kaller meg Boble?» spurte hun. «Keeo, sølvbeveren vel, og alle de andre vennene våre, beverne oppe i dammen». Da han hadde sagt dette, sa Keeo: «Det var veldig hyggelig å bli kjent med deg, Boble». «Og jeg», sa Boble, «jeg er jammen glad for å bli kjent med deg også». Og da hun ikke visste hva hun skulle finne på å si, ga hun Keeo den ene av de nybakte bollene. Det var den første bollen han hadde sett i hele sitt liv. Han lurte på om de ville få en bolle hver gang de møtte et menneske. Men han så at Rødtopp spiste og koste seg med sin bolle og han tenkte at han fikk gjøre det samme. Det smakte jammen godt. Kanskje ikke så godt som pilroten han hadde spisst samme morgen, men det var så men noe nytt og ganske bra. Boble og Rødtopp satt i gresset rett overfor Keeo. «Keeo», sa Rødtopp, «hva med å fortelle oss hele historien?» Og Keeo gjorde akkurat det. Han fortalte om hvordan han var blitt en snakkende, sølvfarget bever. Han fortalte dem om navnene som skogens venner hadde gitt familien Jonsen, og det var snart lett å se at alle sammen holdt på å bli riktig gode venner. Keeo sa at det hadde vært litt av en opplevelse for ham, og at han trodde at han nå måtte dra tilbake til de andre beverne og fortelle dem alt sammen. «Det er en god idé», sa Boble, «for vi gleder oss til å fortelle hele historien til Regnbue og Haukøye». Med det skiltes de som bestevenner, og de var enige om å møtes neste ettermiddag klokka fire. Denne gangen skulle de møtes ved beverdammen, for Keeo ville presentere de andre

8 beverne for Rødtopp og Boble. Kapittel 5 – Beverne deler og samarbeider Tik-Tak , ekornet, trodde nesten ikke sine egne øyne. Han satt på en gren i det store eiketreet ved kanten av dammen. Under ham var beverne travelt opptatt med å hjelpe hverandre å samle sammen de fineste, yngste trærne, som de skulle ha til vintermat. De var så fornøyde der de delte arbeidet mellom seg, gnagde over trærne, svømte til beverhytta si med dem og lagret dem der. «Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner det ikke», snakket han mens han løp fram og tilbake på grenen.« Jeg skjønner ikke hvorfor de deler arbeidet mellom seg på den måten. Hvorfor samler de ikke bare mat til seg selv og blåser i de andre?» Han synes han måtte snakke med en eller annen om det. Han lurte på om Malak, den store ugla oppe i toppen av treet, var våken. Han for fram og tilbake, hoppet fra gren til gren og noen ganger løp han litt opp etter selve stammen, til han kom til toppen av treet og der satt ugla Malak med halvåpne øyne. «Hei Malak», sa Tik-Tak og vekket ham. «Hvorfor gjør de det? Hvorfor gjør de det der?» «Hvorfor gjør hvem hva?» spurte Malak, litt grettent. Han var ikke vant til å bli vekket midt på dagen. «Å, de deler arbeid og samler mat alle sammen. Jeg skjønner ikke hvorfor de gjør det.» «Hva er det du snakker om, Tik-Tak?» spurte Malak, som nå var blitt helt våken og som lurte på hva det var som gjorde ekornet så opphisset. «Jo, når jeg samler mat for vinteren, altså når jeg drar ut og samler alle nøttene mine, da gjemmer jeg dem rundt i skogen i små hauger som bare jeg vet om. Slik gjør alle de andre ekornene det også. Vi samler bare til oss selv, men det gjør ikke disse beverne. De gjør det slett ikke. De arbeider sammen, deler arbeidet og de kommer vel til å dele all maten også senere tenker jeg.» «Ja det gjør de jammen,» sa Malak. «Disse travle beverne er veldig lure. Hvis du ser nøye etter, så vil du se at noen av dem jobber på demningen, noen av dem lærer de andre, yngre beverne å svømme ordentlig. Og se der borte, legg merke til Brune Bever. Han lærer ungene hvordan de skal gnage over et ungt tre slik at det faller der de vil det skal falle. Og så drar de andre de unge trærne inn i beverhytta deres. De deler arbeid, de deler ansvaret for å lære hverandre opp og naturligvis deler de all maten med hverandre. Det er slik en fin måte å leve på når alle hjelper hverandre.» «Jeg liker det ikke,» sa Tik-Tak. «Jeg bare liker det ikke». «Nei,» sa Malak, «naturligvis gjør du ikke det, men det er fordi du er ekorn og vi vet alle at ekorn er små uavhengige dyr og at dere gjør det på deres måte, så vær ikke bekymret over det. Hvis dere var riktig lure, så gikk alle ekorn sammen om å samle og dele nøttene. Jeg er sikker på at du glemmer hvor du har gjemt halvparten av nøttene dine.» «Ja», sa Tik-Tak og tenkte hardt. «For å være ærlig så gjør jeg det. Jeg klarer bare ikke å huske hvor jeg legger alt sammen». «Der ser du», sa Malak. «Hvis dere alle delte lagrene deres, ville dere ha så mange nøtter at

9 dere hadde et kjempelager hele vinteren igjennom.» Tik-Tak sa: «Det var en flott idé, jeg skal snakke med alle de andre ekornene om det». Med det løp han smattende av sted, mens han så etter de andre ekornene. Malak, som kjente ekornene veldig godt, tenkte at det ville han vel ikke klare å få til. Før han sovnet igjen tok han en siste kikk ned i dammen. Han smilte da han så beverne .«Ja, de er jammen lure de fyrene der. De vet sannelig å arbeide, leke og dele med hverandre. De vil få en fin vinter, de har masser av mat. Ho, ho», tenkte han, «hvis jeg ikke hadde vært ugle, skulle jeg gjerne vært en bever!» Kapittel 6 – Rødtopp besøker beverhytta Alle vi i beverdammen var så spente og urolige at Keeo måtte kalle beverne sammen for å roe dem ned. «Store og små bevere», sa han. «Klokka er bare syv om morgenen og Rødtopp og Boble kommer ikke opp til dammen på to timer enda. La oss sette oss rolig ned og bli sikre på at alt er klart.» «Alt er klart», sa en av tvillingene. «Det er jeg sikker på», sa Keeo, «men la oss gå over alt for sikkerhets skyld. Nå, la meg se. For det første, er flåten til Rødtopp klar på stranda?» «Ja!» sa alle beverne i kor. «For det andre, er beverhytta helt ren og klar for gjesten vår?» «Ja!» sa alle beverne i kor. «Har vi gjort inngangen under vann større slik at han kan komme inn?» «Ja!» svarte alle beverne i kor. «Vel da tror jeg vi skulle være klare. Det er ikke så lenge før de kommmer oppover stien nå.» Det er ikke bare beverne som var spente. Rødtopp hadde stått opp grytidlig, ja så tidlig at han begynte å gjøre i stand frokosten. Da klokka var så mange at Boble, Haukøye og Regnbue kom ut i kjøkkenet, luktet det deilig av nykokt kaffe og nystekt bacon. «Hva er du så spent på da, Rødtopp?» spurte Haukøye. «Å, det er i dag jeg skal til beverhytta. Med det samme jeg har spist må jeg sjekke dykkermaska og svømmeføttene mine. Bare tenk på det, jeg kommer til å bli det første mennesket som noen gang er invitert til å besøke ei beverhytte mens beverne er der inne!» «Nå, Rødtopp, jeg vil at du skal love meg å være forsiktig,» sa Regnbue. «Hvor dyp er dammen?» «Ja da, jeg skal være forsiktig,» sa Rødtopp. «Keeo sa at den var omtrent tre og en halv meter dyp, så det skulle ikke bli så veldig vanskelig å svømme ned til inngangen. Keeo sa også at de gjorde den større så jeg kunne komme inn uten vanskeligheter. Og naturligvis, når jeg først er kommet inn, er det masse luft som jeg kan puste i. Så det er ikke

10 så farlig.» «Det er det samme», sa Regnbue. «Vær forsiktig!» «Jeg skulle ønske jeg kunne svømme så godt som Rødtopp,» sa Boble. «Jeg kan i alle fall sitte oppe på flåten og tvillingbeverne har lovet å leke med meg en stund. Så det vil ikke bli ikke så verst det heller.» Frokosten var fort unnagjort den morgenen. Da sola begynte å stige på en fin og klar himmel, trasket de to oppover stien mot dammen. Spenningen var forferdelig stor da de kom dit opp, og med hjelp av de mange ivrige beverne puffet Rødtopp og Boble flåten løs og padlet mot beverhytta. Rødtopp hadde allerede badebukse på, så alt han hadde å gjøre var å ta på seg dykkermaska og svømmeføttene sine. «Nå», sa Keeo, som svømte rundt flåten. «Nå må vi gå litt tilbake og gi Rødtopp plass til å dykke». «Med maska på kommer jeg ikke til å stupe uti fra flåten», sa Rødtopp. «Jeg glir bare ut i vannet og trekker pusten dypt og så følger jeg etter deg, Keeo. Bruk ikke for lang tid på å få meg ned, for jeg kan ikke holde pusten så lenge som deg». Da han hadde sagt dette, gled Rødtopp ut i dammen, trakk pusten dypt og dukket. Med maska kunne han se Keeo foran seg. Sølvpelsen hans skinte i det halvmørke vannet. Dammen var jammen klar og han skjønte at alt var i orden når han bare fulgte Keeo, selv om han ikke helt kunne se hvor han var. De dykket nedover, og etter noen få sekunder svømte Keeo inn gjennom den store åpningen. Rødtopp så fort at han hadde litt klaring for å komme gjennom. Han svømte på og visste at når han bare var inne i hytta, så ville han kunne puste normalt. Et par tak til, så kunne han ta tak i kanten av åpningen og dra seg gjennom. Så var det en lett svømmetur oppover tunnelen. Splash , der kom hodet hans opp inne i beverhytta. Et kraftig beverhurra kom fra beverne som var der inne for å ønske han velkommen. Keeo sa, på vegne av alle beverne, hvor glade de var for at Rødtopp ville besøke dem. Rødtopp svarte at han var veldig glad for å være bedt og for at han kunne komme. Da dette var gjort, ble beverne opptatt med de forskjellige oppgavene sine. En bever kom med et eple til Rødtopp. «Å, tusen takk!», sa Rødtopp. «Det var flott». «Ja», sa Keeo. «Vi ville gi deg noe å spise på, men vi måtte jo ha det ned gjennom vannet og da fant vi ut at et eple var det greieste. Det gjør ikke noe om det blir vått». «Det er sant», sa Rødtopp. «Det ville jeg aldri ha tenkt på». Han så seg rundt og var overrasket over hvor stor hytta var. Han kunne nesten stå oppreist der inne, og han kunne i iallefall ligge rett ut i den. Den var ren og fin. Da han så på innsiden av veggene, la han merke til at de var veldig solide. Det var naturligvis litt klamt der inne, og for første gang kunne han kjenne lukten av beverne. Det var en slags våt, varm lukt. «Tusen takk for innbydelsen en gang til og for dette fine eplet, det smakte kjempegodt. Kan dere høre lydene fra skogen når dere er her nede?» spurte Rødtopp. «Nei», sa Keeo. Det er sjelden vi hører noe. Vi vet likevel når du og Boble svømmer i dammen, og når Haukøye og Regnbue kommer med kanoen, kan vi høre årene. Vi hører

11 nesten alle lydene i vannet, men lydene fra skogen hører vi ikke». «Det må være fredelig og godt», sa Rødtopp. Da han hadde vært i hytta i ti minutters tid, regnet han med at Boble, som satt der oppe på flåten, ville begynne å bli engstelig for ham hvis han ble borte lenger. Så takket han dem enda en gang, trakk pusten dypt og fulgte etter Keeo. De svømte til inngangen, Rødtopp trakk seg gjennom og så bar det rett opp. Han kom så rett opp at han nesten stanget hodet i flåten, for det var bare noen centimeter fra den. Han hadde virkelig mye å fortelle Boble om når det gjaldt beverhuset og hvordan det så ut. Han beskrev det for henne, og alle beverne svømte rundt flåten mens de puffet den mot stranda. «Det var veldig pent og veldig rent og mye større enn du skulle trodd», sa han. «For å være ærlig er den nesten like stor som den vi bygde til oss selv». Flåten la inntil stranden igjen, og med et siste adjø til Keeo satte de kursen mot hytta. «Jeg kjente på veggene i huset og de kjentes veldig solide ut, og du vil ikke tro hvor fort beverne blir tørre når de kommer inn i huset. De rister vannet av seg og da jeg tok på Keeo, ble jeg overrasket hvor tørr han var. «Du vet», sa Rødtopp stolt, «jeg må være det første mennesket som har besøkt et beverhus på den måten». «Neste gang», sa Boble, «skal jeg være med. Jeg skal være med jeg også, så du må lære meg å bli bedre til å svømme». «Det er en avtale», sa Rødtopp. «Hvis du vil lage noen pepperkaker til meg i ettermiddag». Og mens de lo og moret seg, kappløp de til hytta. Kapittel 7 – De lykkelige beverne Det måtte være den varme vårsola som gjorde at beverne følte seg litt søvnige. De dro tidlig tilbake til hytta si den kvelden. Der de lå rundt om i hytta og tenkte på det som hadde hendt om dagen, håpet de at Keeo kunne fortelle dem en historie. En av de unge tvillingene så opp og spurte Keeo: «Er alle bevere så lykkelige som vi er?» «Å, unge Bever», sa Keeo. «Jeg vet i grunnen ikke om de er det, men jeg vet at de kunne være det hvis de ville. Dere skjønner, i denne kolonien har vi lært hva det vil si å virkelig dele på alt og være sammen om alt. Det har vi funnet ut og lært sammen. Vi har vokst og vi har bygd, vi har utforsket. Vi har lekt og vi har hjulpet hverandre å finne ut hvordan vi skulle bli ivrige bevere. Vi har også lært hvor viktig det er at hver eneste en av oss gjør sitt aller beste, samme hva vi skal gjøre. Dere husker stormnatten og hvordan demningen nesten ble vasket bort av alt vannet og at den yngste av alle beverne plasserte stammen som lukket demningen så den ble trygg for oversvømmelser.» «Vi har lært av hverandre, akkurat som jeg har lært dere skogens skikker og også noen av Jonsen-familiens skikker. Disse menneskene vet hva det vil si å dele med hverandre og å være sammen om noe, og derfor er det en lykkelig familie. Det er så mye de har lyst til å gjøre. Noen ganger er det Haukøye eller Regnbue eller Rødtopp eller Boble som får en idé, men sammen drar de av sted og oppdager en ny del av verden, en ny sensasjon, et nytt syn, en ny lukt, en ny smak. Det som gjør dem lykkelige, er at de er sammen om å bestemme hva de vil lære om livet. Hele verden ligger foran dem der de går sammen framover hver og én med kjærlighet til hverandre i hjertet. Jeg tror det er derfor vi har en lykkelig beverkoloni

12 også!» «En ting til. Dere vet hvor travelt vi har hatt det disse siste månedene. Det er ikke ende på alt vi har gjort sammen! Ja, så men, den eneste grensen for våre aktiviteter er våre egne tanker, og fordi vi deler våre ideer i en positiv og kjærlig atmosfære, har kolonien vår overflod av lykke og glede. Har vi ikke lært mye av Haukøye og Regnbue der de kommer padlende over dammen i kanoen sin? De har foreslått for oss ting vi kunne gjøre, lært oss om naturen, Gud og verden rundt oss. Har vi ikke mye å takke Boble og Rødtopp for, de som lærte oss å leke sammen og hjelpe hverandre i lekene vi lekte? Lærte vi ikke mye av dem bare ved å se hvordan de var sammen om mange ting og hjalp hverandre slik at begge kunne ha moro ved at den andre var tilfreds og glad? Alle disse tingene, bevere, gjør oss til en lykkelig beverkoloni!» «Hvis vi holder løftet vårt til Gud og hjelper til med å ta vare på verden, og hvis vi lever etter loven vår som sier at bevere skal ha moro, arbeide hardt og hjelpe familien sin og vennene sine, da kan vi se fremover til mange flere dager med glede og lykke, og til å dele med hverandre og være sammen om ting!» Kapittel 8 – Nye grenser Tvillingbeverne visste nesten ikke om de skulle være spente eller triste. De var i grunnen litt av begge deler. De visste at de skulle forlate beverkolonien den ettermiddagen. Det hadde vært en deilig tid sammen med alle vennene, så de var litt triste over å måtte si adjø til dem, men de var veldig spente på å gå ut i en mye større og videre verden for å lære nye ting og møte nye venner. Keeo hadde snakket med dem og han hadde sagt at de ville få en flott overraskelse, en overraskelse som bare de beverne fikk som hadde vært de beste av de ivrige beverne. Da de spurte ham hva det var, sa han: «Det vil dere finne ut når tiden er inne!» Keeo visste at det var trolldom i luften denne ettermiddagen og at disse to unge beverne skulle bli en del av en helt annen gruppe av skogens venner. Keeo husket godt den dagen han hadde lært å tenke og tale som et menneske og han visste at den samme trolldommen var i luften. Da kolonien samlet seg for å se tvillingene svømme avgårde, vinket de og var glade for at vennene deres kunne dra ut i verden. Det var en lang svømmertur tvers over dammen. Tvillingene merket at det ikke var ofte de hadde tatt turen over og de ville gjerne gjøre det så fort som mulig, for de la merke til at himmelen over dem var begynt å bli mørkere og at noen tunge tordenskyer begynte å samle seg. Det var akkurat idet de begynte å klatre opp av vannet og opp på bredden at det hendte, og det hendte nesten på samme måte som med Keeo, et lynglimt! De så selv at de forandret seg. Det første de la merke til var at beverhalene deres var borte og så oppdaget de at potene deres var blitt forandret! De var blitt annerledes! De hadde virkelig forandret seg fort, fra en bever til en ung ulvunge. Det var til å begynne med slik en merkelig følelse, og de sto og så på hverandre og visste nesten ikke hva de skulle si. De skulle ikke bli lenge alene, for plutselig kom det en ulvungeflokk ut av skogen og hylte velkomsthyl. Den klokeste ulven gikk fram og sa: «Jeg er Akela , lederen av ulveflokken og dere, er unge bevere. I beverkolonien har dere lært om naturen og hørt om menneskene og Gud av Keeo og Jonsen-familien. Nå ønsker vi dere velkommen til å bli med oss i den samme vennskapsånd og med den samme lyst til å hjelpe deres ulvungekamerater som de

13 vil hjelpe dere. Verden er større for dere nå, og som flokk vil vi streife om i skogen. Dere vil bli dyktige på deres egne, spesielle områder og noen områder vil dere dele som flokk, men noe vil dere lære å gjøre ekstra godt for dere selv som ulvunger.» Tvillingene var ikke redde. De visste at de var blant venner. Det var en spennende følelse å være i stand til å løpe, å vite at skogen var stor og full av så mange venner og at det var en stor verden som skulle utforskes. Flokken samlet seg rundt dem, og med et siste stort gledeshyl dro de avgårde inn i ulvingens vidunderlige verden!