8 minute read
FISKE I BERGENSOMRÅDET
SHIT! FISKE, AS
Glem vadebukser, fiskekort og bestefars hemmelige fiskesteder. Her er litt inspirasjon til lavterskel-fiske i Bergen.
Advertisement
«Gi en student et stipend, og han er mett en halv måned. Lær en student å ske, og han er mett en integrert master.»
To utsendte journalister står ved Munkebotsvatnet og ser vekselvis på kartet og på det som skulle være Bergens lettest tilgjengelige skevann. Det er andre påskedag, 15 rause varmegrader og strålende solskinn. Rundt oss svirrer solkåte bergensere i tights.
Vi blir tatt igjen av en eldre herremann som humret litt av skestengene våre da vi på vei opp fra busstoppet spurte om veien til Munkebotsvatnet.
– Spørs om det er så mye som rører seg der nå, fortalte han.
For kommunen har nemlig bestemt seg for å demme opp vannet. Bak inngjerdinger og gravemaskiner ligger to gråbrune vannpytter på hver sin side av en anleggsvei. Neppe et eldorado for våryr ørret. Ekspeditøren ved en av byens fremste sports skebutikker visste tydeligvis ikke om bygningsarbeidet da han anbefalte Munkebotsvatnet som et enkelt og greit skested for to amatører. Heller ikke bibelen til enhver bergens sker, Fiskeguide for Bergensvannene fra 2014, kunne informere oss om vannets litt stusselige tilstand.
Det beskjedne forsøket på en skereportasje kk brått et litt dårligere utgangspunkt.
Men i guideboken står det om ett sted til, et «idyllisk lite vann», som bare skal ligge 200 meter nordover langs turstien. Slentrende ned fra anleggsområdet tindrer det plutselig blått mellom trestammene.
– Er det ikke litt cheeky H2O, utbryter fotografen.
Ferskvannsfiske: Langevatnet
20 meter nedenfor den asfalterte turstien mellom Eidsvåg og Munkebotn, ligger Langevatnet. En bratt fjellvegg avgrenser vannet på østsiden, mens det på vestsiden går en småkupert sti langs vannkanten.
Vi slenger fra oss utstyret og ekker frem turens nyervervelser. Løpende til togstasjonen på vei til påskefjellet, sneiet vi innom en sportsbutikk for å kse noen sluk.
– Hva skal det skes? spurte ekspeditøren.
– Ehh, sk? svarte vi.
Det gikk som det måtte gå, vi kjøpte selvfølgelig alt vi ble anbefalt. Fire hundrelapper fattigere kan vi til gjengjeld nå rade opp ust med naturtro kopier av ørretens favorittmat.
Etter å ha montert stengene og forsøksvis festet sluken, ved hjelp av masse kjerringknuter, er vi klare for å prøve lykken. Vi har vannet for oss selv, en ande okk duner innerst i viken, og ølen ligger til avkjøling i vannkanten.
I skeguiden står det at vannet har en «beskjeden bestand av tildels småfallen ørret». Innbyr ikke til enorme forhåpninger, med andre ord.
Første kast
Likevel, allerede på første kast, omtrent før vi har rukket å gjenoppfriske kunnskapen om hvordan en snelle fungerer, biter det. På turen opp gikk vi gjennom kjøreplanen i tilfelle napp. «La sken slite seg ut før du løfter den på land», for deretter å «knocke den ut Lars Monsen-style, det er mest humant.» I tillegg må vi rekke å få stilt inn kameraet.
Den stakkars ørreten får derfor en langsom tur mot sitt endelikt når den fåfengt prøver å røske med seg middagsfangsten. Omsider ligger den i den usikre hånda til en Stoff-journalist som minst av alt hadde regnet med å få sk på første forsøk. Snodig første møte med overvanns-verden for den lille sken, virker det som. Den gidder ikke engang å sprelle.
Det er klart det er tøft å skulle «Lars Monsen-knocke ut» den lille krabaten her. Kraften går ut av oss. Skulle man kanskje vist litt nåde? Vi slipper den ut i vannet igjen, og mens den fortumla venner seg til sitt rette element, konfronteres vi med naturens brutalitet. – Tror dere den helbreder seg selv? spørres det.
– Ja ja, det er sikkert litt som et munnsår for oss, svares det.
Etter den litt vel begivenhetsrike starten, får vi ro til å gjøre det ikke- skere på sketur egentlig skal. Finne noen ate steiner å sitte på. La seg bedøve av den behagelige vårsolen. Sippe på litt medbrakt og prøve et lite kast her og der.
Vi lar oss samtidig forundre av at vi tilsynelatende er de eneste skerne her. Det er årets hittil beste vær, helligdag, og vi be nner oss bare 15 minutters gange fra Handelshøyskolen. Det trengs heller ikke skekort her, som ved alle Bergen Kommunes vann utenfor drikkevannsområder.
Når vi trasker rundt vannet for å prøve lykken fra fjellvegg-siden, møter vi bare en barnefamilie, i tillegg til en dame med ansiktsmaling og høyttaler som fotograferer seg selv med selvutløser.
Det er liv og mangfold i byfjellene, med andre ord, men ingen skere.
På plass nederst i fjellveggen får vi nok en småørret. Nå, uten engang å diskutere, slipper vi den ned i vannet igjen. Man skal være bra hard for ikke å vise barmhjertighet på en såher dag!
Det ser ut til at fangsten ved Langevatnet ble med de to småørretene, uten at noen av dem ligger i sekken når vi pakker sammen. Kanskje ikke vannet for å brødfø kollektivet, dette, men desto bedre for den ikke- sk-relaterte delen av aktiviteten sking.
– Jeg føler at jeg er i en Stein Torleif Bjella-sang her, sies det når vi pakker sammen utstyret og setter kursen mot sjøen.
Sjøfiske: Biskopshavn
Under researchen til reportasjen kk vi vite av de skekyndige at når det kommer til sjø ske, så er det bare å slenge ut snøret hvor enn det er sjø. Selv langt inne i byfjorden skal det visstnok være mulig å få svære torsk, lyr og makrell.
Vi tok dem på ordet, og går derfor bare strake veien nedover fra Langevatnet mot Stemmemyren og Handelshøyskolen. I NHHs skolegård tar ittige økonomistudenter tæne- og kaffepause, og gir oss et stikk av dårlig samvittighet over egne akademiske forsømmelser. Men vi får også høre fra en fyr, som bruker fridagen til å kjøre radiobil med datteren, at han dro opp mye torsk nede i Biskopshavn da han var liten.
Så da går turen ned til Biskopshavn, hvor vi tar plass på bryggen rett under en nyoppført boligblokk. Lett solbrente pensjonister ser rart på oss fra balkongen mens de nipper til ettermiddagskaffen, men forsikrer oss likevel om at det bare er å ske.
– Men jeg vet ikke om dere kommer til å få noe, sier de. Vi burde selvfølgelig hørt på lokal og erfart kunnskap, men unge og dumme som vi er forsøker vi likevel. Med tyngre sluk på snørene merker vi med en gang at dette er en annen idrett. Kastene går lengre, vinden er sterkere, og havet er villere. Harmoniske ender er byttet ut med skrikende måker. Oppe i byfjellene følte vi oss som herrer over vårt lille, overskuelige rike. Her blir vi ydmyke stilt overfor havets krefter.
Kanskje er det miljøskiftet som gjør at den lovede storfangsten uteblir? Uansett hører vi omsider på den eldre gardes råd. Vi kaster sekken på ryggen, og går slukøret videre mot en utstikker vi har sett oss ut 300 meter nærmere sentrum.
Industri og lyr
Rett ved det nye padeltennis-senteret i Sandviken er det et industriområde med en kai som går langt ut i fjorden. Til tross for et avskrekkende piggtrådgjerde er porten halvåpen. Så da er det vel bare å traske rett inn.
Ytterst på kaia blir vi endelig akklimatisert til sjø sket. Vi setter pris på vinden i fjeset, og med bena dinglende fra bryggekanten ser vi solen bevege seg sakte over mot Askøy mens den bader sentrum i ettermiddagslyset. Også dette er et sted man kan ske uten å bry seg så mye om skingen. Når fotografen må ta dagen for å spise pinnekjøtt med familien, er det ingen bilder av storfangst på kamerarullen. Ei heller noen byfjords-sværinger i plastposen. Men nå er vi i siget, truffet av en slags behagelig daffhet her vi sitter i ettermiddagssola. Ikke har vi noen familie eller venner som kan by oss på pinnekjøtt, heller.
Så vi blir sittende, og to minutter etter avskjeden biter det på begge stenger samtidig. På den ene er det et beist av en lyr som følger med sluket opp fra havets mørke. På den andre sitter det en litt mindre en, men begge røskes opp på land og ender opp sprellende i grusen.
Denne gangen er det ingen nåde, barmhjertigheten ligger igjen på fjellet. De to lyrene ender sine dager der på kaia. Ironisk at fangsten kom etter at fotografen dro, naturligvis, men da trenger vi ikke å tenke på avlivningsteknikk som tar seg godt ut for kameraet. Med mobilen knipser vi et enkelt bilde av dagens største fangst. Vi sitter en time til, drikker opp ølen, og får et par små sk til som vi slipper ut. Skuldrene er lave og barmhjertigheten tilbake nå som plastposene inneholder noe å putte i stekepannen når vi kommer hjem. – Her sitter vi bredbeint med en øl i hånda og bedriver verdens eldste yrke, altså.
– Er ikke det prostitusjon?
Det kan være det samme. Etter en siste lyr, som nå dras opp som om vi ikke har gjort annet, pakker vi sammen stengene.
Fangsten lå kanskje litt for lenge ubeskyttet i sola. Det er derfor en småråtten eim vi bringer med oss på bussen i retning sentrum. Men bak klypingen for nesen, aner vi ikke også noe annerkjennelse i våre medpassasjerers blikk?
Fasit etter dagen er uansett varme i kinnene, frisk luft i lungene, og en kollektivmiddag i plastposen. To blide og fornøyde eksempler på at sking ikke er forbeholdt de skekyndige.
Tekst Yngvar Gotaas Bonde & Jonas Vedeler Gudmundson Foto Terkel Eikemo
