MAKTENS FORLOKKENDE UNDERGANG

Det sies at for mye makt korrumperer. Stemmer det? Vi har undersøkt temaet.

Tekst Mats Vederhus

Vladimir Putin ble beskyldt for å utnytte sin stilling allerede før han ble president i Russland. I 1992, etter et år som leder av komiteen for utenlandske relasjoner for borgermester Anatolij Sobtsjak i St. Petersburg, ble han beskyldt for korrupsjon. Om det var et resultat av hans personlighet, eller et politisk system som siden Sovjetunionen hadde operert med smøring for å holde hjulene i gang, er vanskelig å vite sikkert. Enkelte trekk, som hans likegyldighet når det gjelder å nøytralisere politiske motstandere, kan spores helt tilbake til hans dager som spion for KGB i Øst-Tyskland. Men kan det tenkes at makt i seg selv korrumperer, uavhengig av hvem som blir gitt makt?

For å nne ut av dette, har vi snakket med en professor i statsvitenskap, en psykolog og en losof.

Professor Øyvind Østerud ved Institutt for Statsvitenskap ved UiO, påpeker at den liberale tesen om makt er at «all makt korrumperer, og total makt korrumperer totalt.» – Dette var et argument for konstitusjonell maktfordeling, men i realiteten sterk sentralisering, sier Østerud.

Og vi trenger ikke å reise langt for å nne eksempler på at makt korrumperer, om så i en betraktelig mildere form. Her hjemme har både Odd Roger Enoksen og Hadia Tajik måttet forlate statsrådpostene sine det siste året etter å ha misbrukt sine maktposisjoner.

Stor avstand

På tross av dette er Østerud klar på forskjellene.

– Avstanden mellom Putin og norske politikere er stor.

Psykologspesialist Pål Grøndahl peker på enkelte generelle mekanismer ved makt. Han mener mange ser seg blind av makt og føler seg usårbare.

– Derav tas utrolig mange dumme avgjørelser. Og krenkbarhet og paranoiditet ved kritikk. Maktrelasjoner gjennomsyrer enhver sosial situasjon, og hvor enn makten opptrer vil den ha potensiale til å korrumpere. Alt fra politikere som lar seg kjøpe av mektige forretningsinteresser (for eksempel i USA), til korrupte politimenn som tar imot bestikkelser fra organiserte kriminelle. En fellesnevner kan være problemer med å ta kritikk – et problem som kan øke parallelt med maktnivået.

Ikke ukontroversielt

Filosofen Lars Svendsen, som blant annet har skrevet boken Ondskapens loso , mener at det ikke er helt enkelt å svare på spørsmål om makt.

– Det er nemlig ikke helt ukontroversielt hvordan man i det hele tatt skal de nere makt. Men vi kan kanskje si at makt er evne til å sette ens vilje gjennom.

Hvis man har makt, sier Svendsen, kan man få en person, en gruppe eller et land til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort.

Lars Svendsen Foto: CF Wesenberg Øyvind Østerud Foto: UiO

«MAKT ER I SEG SELV HVERKEN BRA ELLER DÅRLIG, GODT ELLER ONDT – DET AVHENGER HELT OG FULLT AV HVORDAN DEN BRUKES. IMIDLERTID KAN MAN SI AT MAKT ER FARLIG!»

– Aller størst makt vil du ha dersom du kan få din vilje gjennom uten bruk av eksplisitte trusler eller vold, men simpelthen fordi andre ser seg tjent med å gjøre slik du ønsker.

Slik sett, påpeker Svendsen, er bruk av vold noe som ikke så mye demonstrerer betydelig makt, men heller at denne makten ikke er så stor likevel.

Makt er farlig

– Makt er i seg selv hverken bra eller dårlig, godt eller ondt – det avhenger helt og fullt av hvordan den brukes. Imidlertid kan man si at makt er farlig!

Derfor er maktspredning så viktig fra et liberalt perspektiv, mener Svendsen.

– Spredningen skal være dels mellom ulike deler av statsapparatet, men også fordelt mest mulig til borgerne selv. Det vil si at statens makt over borgerne skal være begrenset og borgerne skal ha makt over staten.

Ondskap

Når man diskuterer maktmisbruk, handler det ofte om de grunnleggende, menneskelige egenskapene hos den som misbruker makt. Spesielt med Putin.

– Er Putin ond? Hvis det å påføre andre mennesker store lidelser uten hensyntagen til deres menneskeverd er tilstrekkelig for å kalles ond, så er Putin nettopp det, sier Svendsen.

Svendsen viser til at «ondskap» er et uttrykk vi bruker til å beskrive det verste vi mennesker gjør mot hverandre, og det som er dokumentert av ugjerninger fra russiske styrker i Ukraina kvali serer utvilsomt til en slik betegnelse. Putin må, som følge av å være øverstkommanderende for den russiske krigføringen, også beskrives som ond, ifølge Svendsen.

– Og det selv om vi ikke kjenner hans intensjoner i detalj.

Om denne ondskapen kommer fra hans personlighet eller simpelthen fordi han har hatt for mye makt over for lang tid er vanskelig å slå fast. Men kanskje er Putin et eksempel på hvordan makt – om den ikke begrenses og kontrolleres – i ytterste konsekvens kan misbrukes, med katastrofale følger.