Studvest 2001 08 by Studvest

Tips Studvest tlf. 55 54 51 48

Onsdag 7. mars 2001 • Nr. 8 • Veke 10 • Årgang 56 • www.studvest.uib.no Returadresse: Parkvegen 1 • N-5007 BERGEN

Husokkupasjon på Høyden Søndag kveld braut fire studentar seg inn i ein av Universitetet sine bygningar på Nygårdshøyden. Dei meiner at fleire av dei tome husa i sentrum bør nyttast som bustader, og ønskjer å setja fokus på dette gjennom å okkupera bygningen.

I går fekk dei besøk av rektor Kirsti Koch Christensen og universitetsdirektør Sverre Spildo. Dei vil førebels ikkje gå med på kravet om å gjera bygningane om til studentbustader.

– Vi kan kanskje gå med på å gje «Boligaksjonen» rimelege lokaler til kontor dersom okkupantane flyttar ut, seier Sverre Spildo. Universitetet har førebels ikkje meldt okkupasjonen. SIDE 5

Foto: LARS M HOLAND

Pengar til pappa

Nye reglar i Lånekassa gjer at også fedrane får rett til fødselsstipend. SIDE 4

Ein bydel full av kuriositetar

Sjokkerande pornodokumentar

Skiten industri og flotte trehus. Gamle fiskemottak og ein nedgravd Cadillac. Vi drog på oppdagingsferd til Laksevåg.

– Korleis i helvete kan vi påstå at vi lever i eit demokrati når hard porno visast om og om igjen, spør Alexa Wolf (biletet). Ho er på turné med pornodokumentaren «Shocking Truth». SIDE 15

MIDTEN

TIPS STUDVEST PÅ TELEFON 55 54 51 48 / 55 54 52 06

STUDVEST 7. mars 2001

S I D E TO

Kulturreise uten billett

– Two minutes till pubquiz, annonserer seremonileder Tony Hill. Stadig flere pubgjester trekker mot baren for å hente spørsmålsark og kjøpe en ny øl. Det er torsdag og pubquiz på English Pub. Arrogant. –Vi vet ikke noe som helst. Hverken Kristian Høst, Jon Tjugen eller Thomas Thorbjørnsen vil dele svarene med andre.

Rolf Eldevik postrolfen@yahoo.com

Pubquiz er en engelsk pubtradisjon, og en selvsagt ingrediens på

English Pub. Det er en slags Trivial Pursuit der deltakerne spiller på lag. Premiene er stort sett t-skjorter og gavekort. Det er ingen som blir millionær, men

ENTUSIASTER. –Vi har vært her hver gang i over et halvt år, men har aldri vunnet, sier Katrine Hansen, Pernille Sørdal, Camilla Nystuen og Kirsti Rom.

Studvest ANSVARLEG REDAKTØR: Erik Martiniussen NYHENDEREDAKTØR: Kristin Jansen KULTURREDAKTØR: Sindre Holme FOTOANSVARLEG: Siv Johanne Seglem NYHENDEJOURNALISTAR: Ingrid Åbergsjord Rolf Eldevik Ketil Raknes Håkon Opsund Halvor Dannevig Yngvil Berg

spørsmålene er likevel vanskeligere enn på TV2. Mens Oasis toner ned i bakgrunnen, åpner Tony spørsmålsrunden med noen dårlige vitser. Responsen er laber. – Aah, let´s go on with the quiz, utbryter han så på umiskjennelig australsk. Stemningen tar seg fort opp. Det er trangt om plassen, men få sosiale skillelinjer. Her er både studenter, ikke-studenter, norske og engelske deltakere. – In which county is Leeds, spør Tony, og legger til – If anybody writes Leedsshire they will be shot. Etter rundt førti spørsmål på to timer er konkurransen over. Noen går hjem, mens andre rydder bordet for spørsmålsark og legger frem mobiltelefonen. Det er en uke til neste gang.

ADRESSE: Parkveien 1, 5007 Bergen, Opp trappa ved Kilroy på Studentsenteret TELEFON: 55 54 51 48, 55 54 52 06 FAX: 55 32 84 05

Elisabeth Hægeland Gry-Irene Skorstad Frode Martin Nordvik Kristin Støle Grunde Grimstad Julie Berge Larsen Silje Dyregrov KULTURJOURNALISTAR: Helge Heradstveit Vigleik R. Mathisen Trond Anders Fossum Kjerstin Gjengedal Steinar Øie Camilla Ruhs Bjarte Brandal Kent Amundsen

Sigrid Sandvand Karoline Haugsvær Lene Borgen Bjørhei Torunn Todal Laberg Jon Stefansen Beate Magerholm Raymond Tungesvik Audun Hole FOTOGRAFAR: Ole Christian Aamot Annikken C. Mohr Åsta Ytre Anders Valde Lars M. Holand Rikke Firing Christiansen Hilde Lillejord

Alle foto: JUNE SKODJE SKAAR

FRITHJOF: På English Pub er det Tony som er Frithjof Wilborn.

E-POST: studvest@uib.no PÅ NETT: www.studvest.uib.no

Petter Franer Ola Kristoffer Øye June Skodje Skaar GRAFISK UTFORMING: Marina Bauer Cecilia Helenius Øystein Vidnes Geir Arne Årdal TEIKNAR: Christian S. Bergheim ANNONSER: Gaute Tjemsland Tlf. 55 56 38 30

VEVS-ANSVARLEG: Arne Schjøren Beek FOTOSATS: Grafisk Forum TRYKK: Mediatrykk

STUDVEST: Studvest kjem ut kvar onsdag i eit opplag på 7 000. Studvest vert gitt ut av Velferdstinget i Bergen, som står utan redaksjonelt ansvar.

STUDVEST 7. mars 2001

MEININGAR

Spillet om Kvarteret Spørsmålet om hvem som bør styre Kvarteret har blitt en hemmelig maktkamp hvor ingen spiller med åpne kort. INNSPEL Sindre Holme sindre.holme@student.uib.no

På lørdag er det ekstraordinær generalforsamling på Kvarteret. Grunnen er at tre av driftsorganisasjonene har fremmet mistillit mot fem medlemmer av det sittende Kvarterstyret. Aktive Studenters Forening, Realistforeningen og Studentersamfunnet har ikke tillit til disse fem fordi de skal ha brutt flere av Kvarterets statutter, og fordi disse fem ikke skal ha drevet Kvarteret på en forsvarlig måte. Men uenighetene dreier seg også om en ølavtale, som ingen får innsyn i. I et brev til Representantskapet, Kvarterstyrets kontrollorgan, ramser driftsorganisasjonene opp en rekke regler som styret skal ha brutt. De mener styret har forfordelt enkelte organisasjoner ved booking av rom og arrangert egne konserter på lørdagene selv om styret ikke har lov til å drive kulturell virksomhet. Styret på sin side nekter for bruddene, noe som har fått driftsorganisasjonene til å sette foten ned. Uenighetene har hopet seg opp, de har ikke lenger tillit til styret. Hvis Kvarteretledelsen virkelig har brutt statuttene, så burde det allikevel ikke få så negative konsekvenser for studentenes kulturtilbud. De to partene burde ha ryddet opp lenge før de havnet i den situasjonen de er idag. Kommunikasjonssvikten, eller mangelen på dialog på huset, ser ut til å være en viktig grunn til at ting har blitt som de har blitt. Dessuten har det sittende styret bare sittet i tre måneder. Mye tyder på at mistilliten har ligget og ulmet lenger. De to partene burde ha ryddet opp lenge før de havnet i den situasjonen de er idag. En viktig årsak til mistilliten ser ut til å være uenighet om fordeling av inntekter ved ølsalg. 24. januar gikk Studentersamfunnets leder Ingrid Stranger-Thorsen ut i Studvest og sa at Kvarteretledelsen var mer opptatt av å tjene penger enn å gi studentene et godt kulturtilbud. Hun pekte på at provisjonsav-

talen med styret for salg av øl, gir altfor lite penger i kassen til driftsorganisasjonene, og at det fører til at kulturtilbudet svekkes. Kvarteretledelsen svarte med at avtalen tvert i mot er svært god, og at den gir mer penger til driftsorganisasjonene enn tidligere avtaler har gjort. Men hvilke konkrete krav driftsorganisasjonene har kommet med, og

hva som er Kvarteretstyrets tilbud, får vi ikke vite noe som helst om. Det holdes hemmelig. Og hemmelighetskremmeriet gjør at studentene ikke har noe grunnlag for å stemme når det nå skal avgjøres om det skal komme et nytt styre eller om det gamle får fortsette. For hva har egentlig partene krevd? Det skjulte spillet gjør at vi

ikke vet hvem som er den egentlige skurken. Hvordan skal studentene forholde seg til dette? Skal vi velge et nytt styre fordi det nåværende styret har hatt dårlig kommunikasjon med driftsorganisasjonene og brutt interne regler, eller skal de få sitte og få muligheten til å rette opp mislighetene?

De interne stridighetene på Kvarteret har allerede ruinert studentenes kulturtilbud i vår. Skal vi fortsatt ha tillit til Kvarteret, både styret og brukerorganisasjonene, må begge parter spille med åpne kort. Hvis ikke, blir valget nå på lørdag umulig for andre enn de som er en del av spillet.

En studie i kjedsomhet KO M M E N TA R H å ko n O p s u n d s989990@stud.nhh.no

For litt over en uke siden ble første episode av Big Brother (BB) vist på TV-Norge. Med brask og bram, som seg hør og bør. Halve Norges befolkning satt benket mens en overdrevent entusiastisk Arve Juritzen løp rundt på Fornebu og herset med familien til deltagerne. Litt senere herset han med deltagerne også, men det er greit, for nå er de jo kjendiser. Det er rart med det egentlig. Steng tolv mennesker inne i et hus, og film alt de gjør. Send det direkte på internett, og la de beste klippene gå på TV hver dag. Det er

underholdning. La oss se kranglene, la oss se vennskapet, og for Guds skyld la oss se sex. Merkelig hvordan det minner om en såpeopera. Forskjellen er vel først og fremst at på BB kan du få litt mer; 24 timers dekning i tre kanaler på CanalDigital, nyheter på SMS og ikke minst virkelige personer. I løpet av de to første programmene var det allerede nachspielroting i sofaen, en mann som synger i toalettskåla og minst to ublygt nakne kropper. Ingen kan vel nekte for at det faktisk er underholdning. Det er mulig at det er billig å sette opp kameraer i dusjen og på do, men i ærlighetens navn, det setter en liten vulgær

spiss på programmet. Nå har en uke gått, og glorien er borte fra BB. Mye hyping i både reklame og media til tross; det er ikke mye som skjer. En typisk program: De sitter og snakker. Noen går ut og tar en røyk. Noen snakker videre. Noen snakker på badet, gjerne avkledd. Høydepunktet kommer når deltagerne må bli enige om handlelappen. Etter all omtalen av programmet skulle man tro det gikk an å forvente mer. Kongen av virkelighets-TV er i sannhet blitt kongen, men av andre grunner enn man skulle tro. BB ligner virkeligheten fordi det skjer lite og det som skjer ikke er spennende. For det er ikke spennende at deltagere er nakne på

badet lenger, det er ikke engang underholdende, men mest teit. Hvis det var hovedattraksjonen med BB, så kunne vi like gjerne sett pornofilm. I tillegg til det, så har ikke engang BB noe tema å skilte med. Deltagerne skal bare holde ut og la være å kjede seg i hjel. Denne gangen kan man ikke gjemme seg bak overlevelse i sydhavsmiljø, harde fysiske anstrengelser eller driften av en bar. Sakens kjerne er kanskje akkurat der. Vi skal fordrive tiden med å se på andre mennesker kjede seg. Skal man snakke om fordummende TV så er dette et nytt høydepunkt. For hva er poenget? Hva skal BB tilføre? Ingenting såvidt jeg kan se.

Paradokset er at så mange seere er klar over dette. De synes det er dumt, men de ser på likevel. En slik innsikt er skuffende. Men når et TV-program så åpenbart legger opp til å fylle vår fritid med det som bare er tanketom kjedsomhet, og såpass mange ser på, da skammer jeg meg over å være TV-titter. Men det er jo fullt mulig å la være å se på. Ingen blir tvunget. Likevel ser vi på, mange i full klarhet om at dette er dårlig. Enda bra at jeg snart kan gå hjem, se Big Brother og vite med meg selv at jeg er en av de som hater programmet. • Håkon Opsund er journalist i Studvest sin nyhenderedaksjon

NYHENDE

Studvest beklager I saka om stryksjokk på forprøva i språkvitskap som stod i Studvest nummer 6, sneik det seg inn eit feilsitat. Vi skreiv at instituttstyrar Øivin Andersen sa at det vart brukt mange vikarar i undervisinga. Dette er ikkje riktig. Andersen meinte at det var vikarar i den fagadministrative leiinga, men altså ikkje blant dei som underviste. Studvest beklager feilen.

Hugs generalforsamlinga Vi minner om Kvarteret sin ekstraordinære generalforsamling førstkomande laurdag. Møtet skal haldast i store auditorium på Studentsenteret klokka tolv. På generalforsamlinga skal det avgjerast om det sitjande kvarterstyret skal få halda fram i verva sine, eller om dei skal erstattast av eit nytt styre. Alle registrerte studentar har røysterett.

Innbrot på SV-fakultetet Mandag morgon vart det oppdaga at stort auditorium på SV-fakultetet hadde hatt ubedne gjestar i helga. Eit skåp i auditoriet var brutt opp, men etter det Studvest kjenner til var ingenting stole. Bygget hadde ikkje ytre teikn på innbrot. På mandag vart forelesingane avlyste fram til klokka 14.15. Driftsleiar på Fakultetet, Jostein Holberg, opplyser at innbrotet er meldt til politiet på vanleg måte. Dei har imidlertid ikkje kapasitet til å følgja opp saka.

Veterinærhøgskolen under administrasjon Norges veterinærhøgskole trues med statlig administrasjon om ikke 13 millioner kroner spares inn på to år. Høyskolen må hver måned rapportere til departementet om den økonomiske utviklingen. For å spare inn er all forskning lagt på is, og ledelsen har innført ansettelsesstopp. I tillegg må høyskolen gi månedlige rapporter om økonomien til departementet.

Carl Bildt til NHH Næringslivssymposiet på NHH har igjen greid å få flere internasjonale næringslivstopper som foredragsholdere. Sveriges tidligere statsminister Carl Bildt skal holde åpningsinnlegget. Symposiet er en næringslivskonferanse som arrangeres på NHH 13. og 14. mars. I alt 300 studentar er med på arrangementet.

STUDVEST 7. mars 2001

Studentfedre får ny rettighet Til høsten får også studentfedre en selvstendig rett til fødselsstipend fra lånekassen. Per i dag er det moren som er «inngangsbilletten» til stipendet. – Dette er en positiv anerkjennelse av farens omsorgsarbeid, mener nybakt pappa, Ole-Petter Øvrebø. Ingrid Åbergsjord Ingrid.Abergsjord@student.uib.no

– I dag kan far bare få stipend hvis mor har vært heltidsstudent. Dette på tross av at det er far som faktisk har omsorgen. Den gamle ordningen vil gjelde for dem som føder barn frem til 15. august. Etter den tid kan studentpappaen få fødselsstipend selv om moren jobber eller gjør andre ting enn å studere, opplyser Ina Therese Toften, som er informasjonsrådgiver i Statens lånekasse. I dag kan par hvor kvinnen har studert på heltid i seks måneder før fødselen få lånet omgjort til stipend i 42 uker. Av disse er det tre uker før og seks uker etter nedkomsten som er forbeholdt moren. De øvrige 33 ukene kan deles mellom mor og far.

– Betyr ingenting økonomisk Ole-Petter Øvrebø og samboeren

– FAR BURDE AMME, så mor kunne bli normal igjen etterpå, mener Benedikte Løseth. Hun og Ole-Petter Øvrebø er foreldre til Elise. Foto: LARS MYHREN HOLAND

Benedikte Løseth var begge heltidsstudenter før datteren Elise kom til verden for seks uker siden. – Vi er inneforstått med at også jeg kan ta permisjon, men har enda ikke tatt stilling til om samboeren min skal ta hele fødselspermisjonen eller om skal vi dele på den, sier Ole-Petter Øvrebø. – Økonomisk sett betyr det ikke så mye hvem av oss som tar permisjon. Lånene må vi betale ned i fellesskap uansett, mener Ole-Petter. Som hovedfagsstudent i sam-

menliknende politikk har ikke OlePetter obligatorisk undervisning og kan selv bestemme når han vil være hjemme hos datteren.

– Uerstattelig mor – Selv om jeg har forpliktelser i forhold til studiene, kommer Elise alltid først. Det er ingen tvil om at de fire første ukene etter fødselen enset vi ikke stort annet enn barnet. Alle par må bli enige om hvem som skal være hjemme, men det er ingen

tvil om at moren er uerstattelig i disse første ukene, sier Ole-Petter. I «skoleåret» 1999/2000 var det åtte menn og 3221 kvinner som benyttet seg av den nåværende fødselsstipend ordningen. 135, 1 millioner kroner ble utbetalt i fødselstipend.

Færre vil ta eksamen Alle fakultet, bortsett frå odontologi og psykologi, opplever nedgang i talet på studentar. Størst nedgang er det i språkfaga og i enkelte emne på Mat.Nat. Elisabeth Hægeland elihae@hotmail.com

Talet på eksamensmelde ved Universitetet har i vår gått ned med seks prosent i forhold til vårsemesteret i fjor. Det viser nye tal frå studentkontoret.

Mindre interesse for språkfag Dei institutta som har størst prosentvis nedgang ved det Historiskfilosofiske fakultet er germansk, engelsk, nordisk, og emne i filologi, russisk og religion. Mest nedgang har germanisk institutt med heile 39 prosent. Dei tre sistnemde institutta har ein nedgang i talet på studentar på rundt 20 prosent. Ingen av emna ved HF har nokon vesentleg oppgang. – Det har vore ein tendens til at språkfaga har gått litt ned i interesse dei siste åra. Dette er eigentlig overaskande på grunn av den aukande

internasjonaliseringa, seier fakultetsdirektør ved HF, Asbjørn Bjørnseth.

Nedgang i geofysikk og geologi Nesten alle institutta ved Mat.Nat. fakultet har fått færre oppmeldinger til eksamen. Særleg hardt råka er emne innan geofysikk, den faste jords fysikk, geologi og fiskeri. Av desse er det institutt for den faste jords fysikk som har den største nedgangen, på 38 prosent. – At geofysikk og geologi, spesielt innan petroleum, går ned, har vore ein klar tendens dei siste åra.

Dette er konturavhengige fag der studentane er profesjonsorienterte, seier seksjonsleiar ved Mat.Nat., Harald Åge Sæthre. Ifølgje seksjonsleiaren har tendensen lenge vore at oljeselskapa ansetter færre folk enn tidlegare. – Dette har truleg skremt studentane. Men oljeindustrien har i det siste hatt eigne rekrutteringsdagar, så no kan det sjå ut som om dei vil tilsetja fleire, seier Sæthre. Det kjem framleis inn oppmeldingsskjema til Universitetet, så statistikken Studvest har fått gir eit generelt bilete av kva som skjer.

Pampemiddag for stipendpengar? Medan vi i spaning ventar på menyen til Kongebryllupet til sommaren, gir Studvest deg menyen til UiB sin store sosiale happening, Meltzermiddagen. Grunde Grimstad grunde@grimstad.as

Kvart år, når det nærmar seg 8. mars, byrjar det å krible i mange professormagar rundt om i korridorane på Universitetet. Ikkje fordi dei skal ut og gå i tog, men fordi dei same dag skal ete festmiddag på Hotell Norge, betalt av stipendpengar. Meltzers høyskolefond deler ut midlar til studentar og forskarar. Fondet forvalta ein kapital på 274

millionar kroner ved utgangen av 2000. Dei delte i fjor ut 12 millionar kroner, 25 prosent av desse gjekk til studentar.

Styrkar samhaldet Ved sida av doktorpromosjonane er denne middagen den store sosiale happeningen ved Universitetet. Det er det einaste offisielle høvet dei tilsette har til å treffast på tvers av fagområda. – Slike høve som Meltzermiddagen er svært viktige for å knyte saman organisasjonen UiB, meiner Bente Milch, som er konsulent ved rektors kontor. Ho meiner det på denne middagen vert sådd mange spirar til viktig grunnforskning og tverrfagleg samarbeid.

Gildet kostar opp mot 150.000 kroner, og rundt 250 personar tek del, men invitasjonar vert sendt ut til det dobbelte. På gjestelista står dei som er tildelt stipend, folk frå næringslivet, politikarar, universitetsadministrasjonen og alle professorane ved UiB.

Kven skal betale? 150.000 kroner kunne gitt 15 studentar stipend frå Meltzerfondet. – Det som vert brukt til denne middagen er forsvinnande små summar sett i forhold til kva vi får igjen for det. Det har enormt mykje å seie for det tverrfaglege samarbeidet, og i form av kontaktar i næringslivet og det politiske systemet, seier Frank Claussen ved Fondsforvaltinga

– Men skal middagen styrke samarbeidet rundt Meltzerfondet, eller finansiere det fagligsosiale livet til UiB? Burde ikkje UiB også betale litt av gildet her? – Universitetet har ingen mandat til å bruke penger på slike aktivitetar. Ellers så har denne middagen vore ein tradisjon som Meltzer sine etterkomarar heile tida har teke del i, og gitt si velsigning til, seier han.

Meny: Meny for Melzermiddagen 8. mars 2001 Vestkystspyd Hjortemedaljong Jasmin Passé Kaffi

STUDVEST 7. mars 2001

NYHENDE Søndag kveld tok fire studenter seg inn i et av Universitetets bygninger på Sydneshaugen. De vil starte en selvhjelpsaksjon for boligløse.

SPENNENDE. Magnus Helgesen og Helene Skoge Johnsen er på oppdagelsesferd i 2. etasje i sitt nye hjem.

Alle foto: LARS MYHREN HOLAND

En søndagsokkupasjon Erik Martiniussen erik.martiniussen@student.uib.no

Mandag kl. 01.00: Magnus Helgesen (20) og Helene Skoge Johnsen (20) romsterer rundt i et av Universitetets bygninger på Høyden. De har brutt seg inn. Bygget har stått tomt i et års tid. Nå ryddes det plass til klær, sko og møbler. Fire studenter skal gjøre huset om til sin egen bolig.

noe sted å bo for øyeblikket, og er på akutt jakt etter bolig, sier AnneKathrine. Selv skal hun flytte ut fra der hun bor. Husleien ble høy i lengden. Hun sitter på kjøkkenet sammen med Ståle og røyker tett. Ståle røyker ikke, men putter nevene dypt ned i flisgenseren. Anne-Kathrine ringer for å skaffe bil.

Tomme hus

STRATEGI. På kjøkkenet hjemme hos Anne-Kathrine Vabø forberedes kveldens aksjon. Anne-Kathrine ønsker ikke bråk med politiet. Ståle Holgersen vil ha ny bolig.

I fjor var det over 600 midlertidig boligløse i Bergen. Samtidig står mange beboelige hus helt tomme. Universitetet eier fire slike hus på Sydneshaugen. Til sammen kunne de huset flere titalls studenter. Det syns ikke Helene og Magnus noe om. – Alt har ikke gått helt som det skal skjønner dere, sier Magnus. Det er tidligere samme kvelden. Magnus sitter betuttet og med våte sko i trappen hjemme hos AnneKathrine Vabø (20). Sammen med Helene og Ståle Holgersen (20) går han gjennom detaljene før husokkupasjonen. De mangler bil til å transportere møbler. – Magnus og Helene har ikke

Snodig byvandring – Ååå, skoene mine er søkk våte, stønner Magnus. Det ble ingen bil, og fire slitne aktivister tar seg fram gjennom en folketom Nygårdsgate. Våt snø laver ned mellom lyktestolpene. Helene tar plakatene. AnneKathrine bærer en stor sekk med klær og varme sokker. Ståle og Magnus bærer sofastolen. Magnus har allerede vært to ganger ute i været. Først for å hente pasta til de andre. Siden for å åpne opp huset de nå skal ta seg inn i. Sammen med Helene hadde han kommet seg inn gjennom en bakdør, og åpnet hoveddøren fra innsiden. Nå er det bare å flytte rett inn.

SOVEROM? Ståle Holgersen (t.h) funderer på om dette kan bli hans nye soverom. Magnus Helgesen sjekker vindusspantene.

Varm velkomst Et stort hvitt hus, med utskjæringer over døren, ønsker okkupantene velkommen. Det virker nesten som om det har ventet på dem. – Vi har funnet 30 andre hus i sentrum som også er beboelige, sier Anne-Kathrine. Ingen legger merke til at de fire flytter inn, og vel installerte i sin

nye bolig vandrer Ståle ut på verandaen for å nyte utsikten. – Det er jo kjempekoselig her, sier han når han kommer inn igjen og skrur på varmeovnen. Strømmen fungerer som den skal. – Endelig kan jeg få på meg tørre sokker, sier Magnus og ler.

Avventer politianmeldelse Etter å ha inntatt huset på Sydneshaugen skrev de fire okkupantene brev til universitetsledelsen. Tirsdag formiddag fikk de besøk av universitetsdirektør Sverre Spildo og rektor Kirsti Koch Christensen. Erik Martiniussen erik.martiniussen@student.uib.no

– Det er jo hyggelig at vi får slippe inn på vår egen eiendom, sa universitetsdirektør Sverre Spildo, med klar adresse til okkupantene. Han fortalte at Universitet muligens vil lånefinansiere en rehabilitering av bygningene til høsten. Men bygningene på Sydneshaugen vil likevel ikke komme studentene til gode. – Planen er å gjøre husene om til hybler for gjesteforelesere som besøker Universitetet, sa Spildo. – Kan dere ikke selge husene til Studentsamskipnaden, slik at det

kan bli studentboliger isteden, spurte Ståle Holgersen. – Med et stadig større utvekslingsprogram på gjesteforelesere, er kapasiteten snart sprengt, parerte universitetsrektor Kirsten Koch Christensen. – Men vi kan kanskje tilby «Boligaksjonen» billige kontorlokaler i et annet bygg, mot at dere flytter ut, sa Spildo. Universitetsledelsen vil foreløpig ikke gå til politianmeldelse. – Vi avventer situasjonen, sa Spildo i etterkant av møtet. Han var

mest bekymret for bygningenes boligstandard.

– Absolutt beboelig – Vi har full forståelse for denne aksjonen, sier Stig Høisæther, leder i Leieboerforeningen i Bergen. – Vi kan ikke akseptere at hus blir stående tomme på denne måten, sier han. Høisæther mener husene på Sydneshaugen er fullt beboelige. – Jeg har sett mye verre leiligheter som blir leid ut for 10.000 kro-

ner i måneden, sier Høisæther. Han har besøkt okkupantene, og vil bringe saken videre til byråden. Under møtet med universitetsledelsen på tirsdag ytret de fire studentene ønske om å få til et møte med Bergen kommune sammen med Universitetet. Universitetsrektor Kirsten Koch Christensen var ikke avvisende, men ville ikke love noe.

TEMA NYHENDE

STUDVEST 7. mars 2001

Kvinnedag med internasjonalt tema Tror du kvinnesaken er foreldet? Da bør du lese Amnesty Internationals rapport «Broken bodies, shattered minds». Gry-Irene Skorstad gry-irene.skorstad@student.uib.no

Kvinnedagen forbindes tradisjonelt med at slitne rødstrømper går i tog og demonstrerer for en forlengst vunnet sak. Men dersom man løfter blikket litt utenfor landets grenser, ser man at det er mye igjen å kjempe for. 8. mars lanserer Amnesty International Kvinneaksjonen 2001, for å fokusere på at myndigheter over hele verden aksepterer og ignorerer tortur og mishandling av kvinner. – Vårt mål er å rette søkelyset på at overgrep mot kvinner er statens ansvar, og at norske myndigheter kan være med på å påvirke andre lands holdninger. Et overgrep mot en kvinne blir statens ansvar når rettsvesenet ikke åpner for å straffe overgriperen, enten det dreier seg om politi, soldater eller voldelige ektemenn, sier Ingerid Skjei Knutsen i Amnesty International.

Grove overgrep mot kvinner Amnestyrapporten «Broken bodies, shattered minds», som ble offentliggjort i går, peker på saker over hele verden hvor kvinner er blitt utsatt for tortur uten at overgriperne straffes. I irakisk Kurdistan ble en 24 år gammel kvinne mishandlet av medlemmer av hennes manns familie, beskyldt for ekteskapsbrudd. To av mennene ble arrestert, men de ble likevel aldri tiltalt «fordi de hadde handlet for å beskytte familiens ære». Dette er en av to appellsaker Amnesty International trekker fram som eksempel på at myndighetene beskytter overgriperne.

Kan vi godta at kvinner i noen land blir sett på som en gjenstand?

Den andre appellsaken gjelder behandlingen av kvinner i Guineanske fengsler. Der er tortur og voldtekt av fanger vanlig, men ifølge rapporten til Amnesty International blir overgriperne sjelden straffet; «En guineansk soldat kan

føle seg sikker på at han ikke blir dømt for overgrepene, siden myndighetene aldri dømmer noen i slike saker». Tradisjonen tro blir det demonstrasjonstog i Bergen sentrum på kvinnedagen. Det går fra Torgall-

maining 33 weeks can be shared with the father. During the 1999/2000 schoolyear eight men and 3,221 women used this arrangement.

rity at the moment. If the university is to recruit students in an increasingly more competitive setting, then fundamental changes need to be made in the mentality of leadership within the various institutes, adds Edvardsen. For many professors, being the departmental head comes in addition to being researchers, instructors and advisors, and among the scientific faculties, leadership positions are passed along through the ranks. – Positions such as institute director should be elevated above the colleague level. If no mandates

Illustrasjonsfoto: ANDERS VALDE

menningen kl 17.00, og avsluttes på Folkets hus med appeller.

Møt opp! – Vi tror det er sunt at 8. marsarrangementet får et internasjonalt

tema, sier Skjei Knutsen. Så selv om markeringen av Kvinnedagen ikke lenger appellerer like sterkt til alle, kan det internasjonale aspektet i år kanskje få flere til å møte opp.

news Paternal Leave As it is now, a father who is a full time student is entitled to a stipend from the student loan office in connection with a birth, only if the mother is a full-time student as well. However, starting next fall, fathers will be entitled to this benefit even if the mother is not a student. At present women who have been engaged in full-time studies at least six months prior to giving birth can have 42 weeks of their loan converted to a stipend. The first and last three weeks are reserved for the mother, while the re-

UiB leadership needs improving – UiB will lose out on the battle for recruiting new students if changes aren’t made in leadership style, claims researcher and founder of the LOS Center, Terje Steen Edvardsen. – Institute directors and department leaders have too little autho-

are given to leaders, then the university will risk stagnation. They are the ones responsible for developing programs which will appeal to students. A day-to-day mentality, where long-term plans are all but forgotten, should be avoided, says Edvardsen. He feels that resistance to change is deeply embedded in the university system, and that a viable solution would be the external recruitment of directors.

Fewer Students All UiB departments, except for

dentistry and psychology, have experiences a reduction in the number of students. The student office has noted a six per cent reduction in exam registrations compared to the last fall. The School of Arts (HF) has registered the most dramatic changes. Worst hit was the Department of Germanic Languages, which has experiences a 39 per cent reduction. The School of Sciences has also noted a reduction in registration, especially at the Geology and Geo-physics Departments. RUSSELL SHULER

NYHENDE

STUDVEST 7. mars 2001

– Ledelsen ved UIB må bli bedre – Universitetet kan tape kampen om studentene hvis ikke det skjer en endring i lederkulturen. Dette hevder forsker og etablerer av LOS-senteret, Terje Steen Edvardsen Frode Martin Nordvik s001549@stud.nhh.no

Han etterlyser en ansvarliggjøring av ledere ved Universitetet, og er sterkt kritisk til dagens ansettelsesprosesser. – Instituttsstyrere og andre ledere ved fakultetene har for lite myndighet slik det er i dag. Hvis Universitetet skal klare å henge med i den stadig tøffere konkurransen om studentene, må det skje en endring i tenkemåte, og i den hverdagslige styring av instituttene, sier Steen Edvardsen Han har tidligere vært fakultetsdirektør ved Det juridiske fakultet, men er nå direktør for Haraldsplass

sykehus, i tillegg til sin forskningsstilling ved LOS-senteret.

I tur og orden Forskning, undervisnings- og veiledningsplikt kommer for mange professorer i tillegg til å være instituttstyrer, og mange av lederstillingene går nærmest på rundgang blant de vitenskapelig ansatte. Flere universitetsprofessorer Studvest har vært i kontakt med opplever vervene som «kjedelige pliktløp». – Stillingen som instituttstyrer må heves over det kollegiale nivået hvis en skal få noen reell myndighet. Det er vanskelig å begrunne at ledelse knyttet til undervisning skal være av en slik art at man blir en blant likemenn, det vil si sine kolleger, sier Steen Edvardsen.

Studenten sist Det som ifølge Steen Edvardsen kan bli det største problemet er mangelen på nytenkning ved Universitetet. – En risikerer at Universitetet

stagnerer i utvikling hvis det ikke gis mandat til lederne ved instituttene. Det er jo faktisk de som skal stå for utvikling av studietilbud til studentene og gjøre studiene mer attraktive. En må unngå at lederskap blir preget av en dag-til-dag tenkning hvor det langsiktige perspektiv havner i bakgrunnen. Det vil til slutt gå utover studentene, påpeker han.

Vil ha ledere utenfra Steen Edvardsen mener at motforestillinger mot endringer ligger dypt nedfelt i systemet, men at en mulig løsning kan være å hente inn ledere utenfra. – Når ingen har mandat til å gjøre endringer er det selvfølgelig en mulighet å lyse ut lederverv med helt klart definerte myndigheter,

slik Mjøs-utvalget har foreslått. På den måten vil det bli mulig få ansatt ledere som ikke ser på vervet som et pliktløp. Det kan frigjøre handlekraft og skape et mer tilpasningsdyktig universitet, sier han.

–Vi er fagfolk, ikke ledere På Romansk institutt sitter professor Birger Angvik med ansvar for 40 hovedfagsstudenter, og sukker over UIB sin personalpolitikk og et radmagert budsjett.

– Vi er høyt kvalifiserte filologer, men ingen av oss har hverken ledererfaring eller lederutdanning. Vi er spesialister på et smalt felt, og er slett ikke her for å drive administrasjon, sier Angvik. Han har vært ved Romansk institutt i 27 år, og har selv sittet som instituttstyrer. Angvik mener Universitetet i Bergen har et grunnleggende problem når det gjelder personalpolitikk. Ifølge professoren er faglig-akademisk ledelse å fore-

trekke, men han har stor forståelse for at mange vegrer seg for å ta på seg administrative stillinger. – Hvis ledervervet hadde hatt et faglig innhold ville vi vært henrykte, men slik det er i dag går tiden med til administrativ møtevirksomhet, og det akademiske kommer i bakgrunnen. De som må ta støyten er studentene som må lide under et stadig sterkere fokus på administrasjon og byråkrati fremfor det faglige og akademiske, sier Angvik.

Vanskelig å bytte universitet Kristin Støle kristinstole@hotmail.com

Det er i hovedsak studenter på medisin, jus og psykologi som får problemer hvis de vil bytte universitet. Opplegget for studiene varierer i så stor grad at det å «hoppe» inn på et allerede begynt studium kan være både tidkrevende og basert på litt flaks.

Kjent problem for flere

– Jus-studenter som kommer fra studiet i Oslo har hatt et annet studieopplegg enn det vi har her i Bergen. De må søke opptak til vår annen avdeling og får dermed studietiden forlenget med ett semester. Studenter som har tatt 1. og 2. avdeling jus i Bergen, kan derimot søke om opptak på profesjonsstudiet i Oslo, og mister ikke studietid, sier konsu-

lent Karin Nordenstam ved juridisk fakultet i Bergen. Eli Mjøs Persen er førstekonsulent ved det medisinske fakultetet i Bergen, og bekrefter at problemet også gjelder for medisinstudenter. – En eventuell overflytting må skje etter at første år er bestått. Da har de fleste universitetene i landet en noenlunde lik ordning slik at det ikke fører til problemer å bytte læ-

rested. På Det psykologiske fakultet i Bergen er det i gjennomsnitt to til tre studenter som søker overflytting hvert semester.

Ikke nok å få ny kjæreste Også på psykologi er det stor variasjon i fagplanene, noe som kan føre til at studenter som flytter, risikerer å måtte ta et år om igjen.

– At man har funnet seg ny kjæreste er som regel ikke en holdbar grunn for å få bytte studiested, sier Brita Bjørkelo i studentutvalget for psykologi. For at du i det hele tatt skal ha mulighet til å bytte, må det være en plass ledig på det universitetet man vil til, og aller helst en student som vil til det universitetet du kommer fra.

Studenter i Bergen får problemer hvis de vil bytte universitet etter påbegynt utdannelse. Årsaken er som regel at fagplanene varierer fra lærested til lærested.

Illustrasjon: CHRISTIAN S. BERGHEIM

Ekstraordinær Generalforsamling på Det Akademiske Kvarter lørdag 10. mars, kl. 1200, Lille Auditorium , Studentsenteret

ostScriptbild sontal_tecop Det innkalles med dette til ekstraordinær generalforsamling på Det Akademiske Kvarter lørdag 10. Mars kl. 1200 i Lille Auditorium, Studentsenteret

Dagsorden: 1.Valg av referent . 2.Valg av ordstyrer, bisitter og tellekorps. 3. Godkjennelse av innkalling og dagsorden. 4.Valg av underskrivere av protokoll. 5. Mistillit mot deler av Kvarterstyret. 6. Mistillit mot Representantskapet. 7.Valg av leder. 8.Valg av styremedlemmer.

Om sak 3 ikke blir vedtatt realitetsbehandles ikke sakene 5 og 6.

NB: Husk studentbevis med gyldig semesterkort!!!

Representantskapet ved Det Akademiske Kvarter

K U LT U R

■ Dandy.Vi var med superstjernene Dandy Warhols en hel dag. Se side 17

■ Kommunikasjonsproblemer.Teaterstykket Oleanna satte fokus på viktige problemer Se side 16 på Universitetet.

På tide å våkne Hvem kan rekke en hånd i været og si: «I dag tar jeg globalt ansvar»?

– Studenter har kunnskap og kunnskap er makt. Vi har ansvar for å bruke denne makten på en positiv måte, sier temasjef for Den Internasjonale Studentfestivalen i Trondheim (ISFiT), Inger Oldervik. Målet er at festivalen skal gjøre både deltakerne, som kommer fra mer enn 120 land, og resten av studentmassen oppmerksom på de problemer og utfordringer verdenssamfunnet står ovenfor. Den store visjonen er at festivalen skal inspirere deltakerne til handling som igjen blir til konkrete resultater. – Vår generasjon må snart våkne. Vi må jobbe mot holdninger som at jo rikere man blir, jo mer vil man ha. Og at man ikke trenger å engasjere seg fordi det har ingen innvirkning likevel, fortsetter lederen for ISFiT, Marte Lerberg Kopstad.

Diffust og uhåndgripelig Temasjefen og lederen er samlet for å forsvare valg av et tema som for noen kan virke både diffust og skremmende stort. Lerberg Kopstad er ikke redd for at temaet skremmer deltakerne. Hun tror heller de tar utfordringen. Ikke at man skal redde verden alene, men kjempe sammen mot miljøødeleggelser, ujevn fordeling og helseproblematikk. – Kapitalen bestemmer, men som forbruker har du makt fordi du er en kunde. Selskapene bruker millioner av kroner på å opprettholde eller skape et godt omdømme. Hvis mange nok boikotter et produkt eller et selskap oppnår man noe. Da må selskapene legge om produksjonen og ta hensyn til for eksempel miljø og menneskerettigheter, sier Lerberg Kopstad. Hun forsvarer valget av tema «globalt ansvar» med at alt henger sammen og at man ikke kan snakke om miljøproblemer uten å trekke inn helsespørsmål og fattigdom. – Se på AIDS-epidemien i Afrika. Når man snakker om den trekker man automatisk inn fattigdom og mangel på kunnskap. Det er meningsløst bare å ta for seg én side av en sak, sier Lerberg Kopstad.

Studentenes stemme Under festivalen skal deltakerne samles i mindre arbeidsgrupper, kalt workshops, der de skal ta opp forskjellige politiske, økonomiske og kulturelle sider ved globaliseringen. Workshopene vil blant annet handle om global etikk, global økonomi, media, bærekraftig utvikling og global helse. Meningen er at deltakerne skal utveksle ideer, erfaringer og få nye impulser slik at ISFiT også blir en personlig opplevelse. – Hvis du snakker med en som daglig lever i et område med konstant vannmangel belyser sikkert han eller hun dette på en helt ny måte, forklarer Oldervik. Med utgangspunkt i workshopene skal det etter festivalen utarbeides en rapport som består av hva 450 studenter fra hele verden mener fokus må ligge på i forhold til bærekraftig utvikling. Rapporten blir trolig presentert på FNs årlige miljøkonferanse der miljøvernministere fra hele verden er representert. – Målet er at den til slutt blir studentenes stemme på Earth Summitkonferansen i 2002. Det er oppfølgeren til den store Rio-konferansen i 1992, der bærekraftig utvikling først ble satt i fokus, forteller Lerberg Kopstad.

Slett U-landsgjelda Det andre store satsingsområdet under ISFiT er den 14. workshopen som har sletting av u-landsgjeld som tema. Den skal ha mer fokus på handling enn diskusjon. Målet er å danne et globalt nettverk med studenter og organisasjoner som kjemper for å få slettet u-landsgjelda. Dessuten skal ISFiT planlegge strategien for videre samarbeid og jobbing etter festivalen. – Igjen er det viktig med fokus på enkeltindividets ansvar, men vi kan ikke dra hjem hver til vårt. Det er sammen vi skaper en opinion, slår Oldervik fast. GØRIL FORBORD/UNDER DUSKEN FOTO:KRISTIN ELLEFSEN

ENGASJERT. – Hvis vi ikke prøver fordi alt virker så håpløst oppnår vi i alle fall aldri noe, sier lederen for ISFiT, Marte Lerberg Kopstad (t.h) og temasjef Inger Oldervik. (Foto: Kristin Ellefsen/Under Dusken)

Fredspris til Burma - igjen Studentenes fredspris 2001 går til Min Ko Naing og hans organisasjon All Burma Federation of Student Unions (ABFSU). 10 år etter at Aung San Suu Kyi fikk Nobels Fredspris blir Burma igjen satt på dagsorden i form av en fredspris. ABFSU og Min Ko Naing får Studentenes fredspris for deres modige, utholdende og ikke-voldelige kamp for fred og demokrati i Burma. Etter å ha sit-

tet fengslet i isolat i 12 år har Min Ko Naings heltemot gjort at han blant burmesere nyter samme status som Aung San Suu Kyi. – Burmesere verden over vil ty til tårene når de får vite at Min Ko Naing får Studentene fredspris, sier Ronny Hansen i Worldview Rights. Han er norsk Burmaekspert, og gleder seg enormt over tildelingen. – Sammen med Aung San Suu Kyi er Min Ko Naing selve symbolet på burmesernes frihetskamp. Å få en slik pris viser at de ikke er glemt, fastslår Hansen.

Camilla Buzzi i «Støttegruppa for Burma» er opptatt av at Studentenes fredspris kan gi et mer nyansert bilde av den kompliserte situasjonen i det asiatiske landet. – Folk har gjerne trodd at det dreier seg om en kamp mellom en vakker kvinne og det slemme militæret. Men det er mer komplekst enn som så, fastslår Buzzi. For få uker siden opplyste FNs Burma-observatør at samtalene mellom opposisjonen og militæret i Burma var gjenopptatt. Camilla Buzzi håper at Studentenes fredspris kan gi ny giv til burmesernes

frigjøringskamp, men avventer reaksjonene. – Det er vanskelig å si hvilket utslag fredsprisen vil få, men nå håper vi i hvert fall at verden igjen retter øynene mot Burma, sier Buzzi. REIDAR MIDE SOLBERG OG ANNE KRISTINE STOKKENES JOHANSEN/UNDER DUSKEN Artikkelen har tidligere stått på trykk i Under dusken 02/2001.

ISFiT: Den Internasjonale Studentfestivalen i Trondheim:

• Starter i Studentersamfundet Trondheim 8. mars. • Arrangeres annenhvert år, første gang i 1989. • Deltakere fra mer enn 120 land. • Studentenes fredspris er et samarbeidsprosjekt mellom de fire universitetene i Norge, og støttes av i alt 200. 000 norske studenter, og ble første gang delt ut i forbindelse med ISFiT i 1999. Da gikk prisen til øst-timoreseren Antero Benedito da Silva.

DAMSGÅRDSTUEN. Tore (t.h.) er på fornavn med stamgjestene sine.

Jakten på Laksevågs sjel En vegg av industri. Pizza- og kebabsjapper på en snor. Og en fiskehandler på et hjørne. På feil side av brua ligger en liten bydel helt for seg selv. LAKSEVÅG BEGYNNER med Puddefjordsbrua, har jeg latt meg fortelle. Her går grensa mellom Laksevåg og Bergen, fysisk og mentalt. Jeg går ned en undergang, og snart befinner jeg meg under brua, i Damsgårdsveien. Her blir jeg stående, lenge, og stirre på veien som ligger foran meg. Dette er altså Laksevåg. Jeg begynner å traske i slapset, i retning det ukjente. Av og til tøffer en bil forbi i bedagelig tempo. Ikke et menneske er å se, så langt. På høyre hånd ligger gammel industri tett i tett. Noen gamle fiskemottak, ombygd til kontorer, kan det se ut som. Og noen helt forlatte. En enorm silo troner mot himmelen. En lang vindeltrapp snor seg

opp til toppen av siloen. Opp dit vil jeg. Fra toppen av siloen får jeg se hele Laksevåg, i fugleperspektiv, tenker jeg. Det må være et godt utgangspunkt. Jeg blir møtt av et stort skilt. – Adgang forbudt. Innkjøring og adgang kun ved avtale. Jeg nøler, men tar mot til meg og går ned mot en brakke som ligger for seg selv innenfor portene. Vinduene er tapetsert med metallplater som skal fungere som enveisspeil. Bak en dør med alarmskilt, finner jeg et tomt kontor. Jeg banker på en annen dør, med røyking forbudt-skilt på. – Kom inn, sier en mannsstemme. Bak døra sitter en mann foran en datamaskin. Idet jeg kommer inn,

synes jeg å se konturene av Minesveiper på skjermen, før det forsvinner med et museklikk. Jeg forklarer ærendet mitt for mannen. Han sier det ikke er noen på vakt oppe på siloen nå. Selv er han for opptatt til å bli med. Og han kan ikke risikere at jeg går opp alene og hopper ned, slik mange åpenbart har gjort før meg. – Huff, sier jeg, med en bekymra mine. – Nei vel, jeg får vel gå da. Jeg kaster et siste lengselsfullt blikk på siloen, før jeg tar Laksevåg fatt. Laksevåg sett fra bakken. Det er vel uansett det mest naturlige. SETT UTENFRA, er Damsgårds-

veien som et lite stykke Groruddal. Et belte skitten gammel industri som snor seg langs Laksevågs kyststripe. Nå ser jeg at den skitne industrien bare er en vegg som skjuler den egentlige bebyggelsen. Den består av gamle trehus. Til dels enormt store trehus. Mange lider under mangel på vedlikehold, iallfall utvendig. Jeg stanser opp foran et av husene. Det er fem etasjer høyt, og har knapt et malingsflak igjen på fasaden. To store verandaer i andre og tredje etasje holdes oppe av plankebiter på kryss og tvers. To parabolantenner sitter på den ene veggen, og det er lys i ett vindu. Døra har ringeklokke. Jeg prøver

LUFT. Det er god plass mellom trehusene på Laksevåg.

SILOEN. Herfra har du sannsynligvis utsikt over hele Laksevåg.

den. Venter. Ingenting skjer. Snart kommer en jente gående fra baksida av huset. Hun er i studentalder, og jeg stanser henne. – Hei! Bor du her? – Ja, sier hun etter litt nøling. – Hva slags folk bor her, egentlig? – Litt av hvert, sier hun etter mer nøling. – Som for eksempel? – Jeg vil ikke svare på noen spørsmål. – Nei, okei, skynder jeg meg å si. Hun forsvinner bak huset. Jeg småjogger bortover veien, vekk fra huset. Laksevågs sjel finner jeg vel ikke der inne. Jeg går heller i retning en kirke som jeg skimter framfor meg.

– FOR SEINT. Nå er det bare Dag og fiskebutikken hans igjen her i gata.

LAKSEVÅG BEGYNNER med Puddefjordsbrua, har jeg latt meg fortelle. Her går grensa mellom Laksevåg og Bergen, fysisk og mentalt. Jeg går ned en undergang, og snart befinner jeg meg under brua, i Damsgårdsveien. Her blir jeg stående, lenge, og stirre på veien som ligger foran meg. Dette er altså Laksevåg. Jeg begynner å traske i slapset, i retning det ukjente. Av og til tøffer en bil forbi i bedagelig tempo. Ikke et menneske er å se, så langt. På høyre hånd ligger gammel industri tett i tett. Noen gamle fiskemottak, ombygd til kontorer, kan det se ut som. Og noen helt forlatte. En enorm silo troner mot himmelen. En lang vindeltrapp snor seg opp til toppen av siloen. Opp dit vil jeg. Fra toppen av siloen får jeg se hele Laksevåg, i fugleperspektiv, tenker jeg. Det må være et godt utgangspunkt. Jeg blir møtt av et stort skilt. – Adgang forbudt. Innkjøring og adgang kun ved avtale. Jeg nøler, men

tar mot til meg og går ned mot en brakke som ligger for seg selv innenfor portene. Vinduene er tapetsert med metallplater som skal fungere som enveisspeil. Bak en dør med alarmskilt, finner jeg et tomt kontor. Jeg banker på en annen dør, med røyking forbudt-skilt på. – Kom inn, sier en mannsstemme. Bak døra sitter en mann foran en datamaskin. Idet jeg kommer inn, synes jeg å se konturene av Minesveiper på skjermen, før det forsvinner med et museklikk. Jeg forklarer ærendet mitt for mannen. Han sier det ikke er noen på vakt oppe på siloen nå. Selv er han for opptatt til å bli med. Og han kan ikke risikere at jeg går opp alene og hopper ned, slik mange åpenbart har gjort før meg. – Huff, sier jeg, med en bekymra mine. – Nei vel, jeg får vel gå da. Jeg kaster et siste lengselsfullt blikk på siloen, før jeg tar Laksevåg

fatt. Laksevåg sett fra bakken. Det er vel uansett det mest naturlige. SETT UTENFRA, er Damsgårdsveien som et lite stykke Groruddal. Et belte skitten gammel industri som snor seg langs Laksevågs kyststripe. Nå ser jeg at den skitne industrien bare er en vegg som skjuler den egentlige bebyggelsen. Den består av gamle trehus. Til dels enormt store trehus. Mange lider under mangel på vedlikehold, iallfall utvendig. Jeg stanser opp foran et av husene. Det er fem etasjer høyt, og har knapt et malingsflak igjen på fasaden. To store verandaer i andre og tredje etasje holdes oppe av plankebiter på kryss og tvers. To parabolantenner sitter på den ene veggen, og det er lys i ett vindu. Døra har ringeklokke. Jeg prøver den. Venter. Ingenting skjer. Snart kommer en jente gående fra baksida av huset. Hun er i studentalder, og jeg stanser henne.

PUDDEFJORDSBRUA. De færreste kommer Laksevåg nærmere inn på livet enn dette.

– Hei! Bor du her? – Ja, sier hun etter litt nøling. – Hva slags folk bor her, egentlig? – Litt av hvert, sier hun etter mer nøling. – Som for eksempel? – Jeg vil ikke svare på noen spørsmål. – Nei, okei, skynder jeg meg å si. Hun forsvinner bak huset. Jeg småjogger bortover veien, vekk fra huset. Laksevågs sjel finner jeg vel ikke der inne. Jeg går heller i retning en kirke som jeg skimter framfor meg. DET ER MYE ROM på Laksevåg. Mer luft mellom husene enn i sentrum. I Karensfryd, en veistump som går opp fra Damsgårdsveien, ligger noen av de fineste gamle trehusene i strøket, omkransa av til dels romslige hager. Og folk har tatt seg bryet med å bevare dem. Jeg stanser en jente som kommer gående ut fra en gårdsplass. Jenta er student. Hun bor her, i Karensfryd. På motsatt side av brua enn oss an-

dre. – Vi er to stykker som bor sammen, på syttifem kvadrat, og vi betaler 2100 hver. – Jøss. – Ja visst, og bare et kvarter å gå til Universitetet. Eller fem minutter med sykkel. Så det er verdt det. – Blir ikke til at du tar bussen i stedet? – Joda, av og til. Men ikke så ofte at det ikke lønner seg. Det er billigere og bedre å bo her, uansett. Jeg fortsetter. Forsøker å fortrenge vissheten om min egen Nygårdshøye husleie. Tenker at en sykkel hadde vært fin å ha, men lar tankerekka ligge. Ikke faen om denne karen gidder bo i Laksevåg. Nei, det hadde tatt seg ut. FRAMME VED KIRKA, begynner noe som ser ut til å være et bysentrum. Laksevåg sentrum, tenker jeg. I en unnselig bygård ligger posthus, bibliotek og sosialkontor vegg i vegg. Her er bebyggelse som i en hvil-

Skal du ha siviltjeneste ???? Nå ? Til sommeren ? Til neste år ?

BUTIKKHJELP SØKES

V13 – Kirken Bymisjon driver forebyggende arbeid for ungdom i alderen 13-18 år i Bergen kommune. Gjennom ulike tiltak og aktiviteter har vi jevnlig kontakt med en stor gruppe ungdommer fra ulike deler av Bergen.

Til Steen-Hansen Maling as, fabrikkutsalg i Liamyren 6, Åsane og Conrad Mohrsv. 7 på Minde, søker vi etter ekstrahjelp til kundeekspedering og annet forefallende arbeid.

V13 har 5 ansatte medarbeidere og har til enhver tid tilknyttet 4-5 sivilarbeidere/ VOKTarbeidere. Dette betyr at vi har jevnlig behov for nye sivilarbeidere. Sivilarbeiderne får ulike arbeidsoppgaver knyttet til våre tiltak og individuelt ansvar for ulike oppgaver. Sivilarbeiderne har mye kontakt med ungdom i løpet av en arbeidsuke. Du må helst være over 22 år og ha sertifikat. Har du lyst på en aktiv og variert tjeneste med fleksibel arbeidstid så ring 55 21 50 92/90 og spør etter Nils Ivar Honningdal

Butikken selger maling og relaterte produkter til privatpersoner. Butikken har følgende åpningstider: Mandag - onsdag : 10 - 17 Torsdag - fredag : 10 - 19 Lørdag : 10 - 15 Det vi søker er en person / student over 20 år - som kan jobbe hver lørdag, og som har mulighet til å avløse ved sykdom og annet fravær i ukedagene, samt ved ferieavvikling. Opplæring vil bli gitt. Skriftlig søknad sendes : Steen-Hansen Maling as V/ Dag Mjelstad Ulsmågsveien 24 5224 Nesttun For nærmere informasjon kontakt : Steen-Hansen Maling AS Alice Hellevang,Tlf 55188450 Dag Mjelstad, Tlf 93232710

STUDVEST 7. mars 2001

K U LT U R by:Larm tilbake til Bergen

Visuell jazz

Bergen Rock Aktører (BRAK) vil videreføre musikkbransjetreffet som fant sted i Tromsø forrige helg. Nachspielet, som vil foregå på Hulen, Kulturhuset USF, Kvarteret og Agora, vil by på en samling artister som opptrådte på by:Larm, og en del artister som arrangørene mener burde opptrådt der. Blant artistene finner vi Jazzkammer, Skatebård, El Caco og Datarock blant mange andre.

Bergen Jazzforum fortsetter å importere kritikerrost norsk jazz til byen. Krøyt vant Spellemannprisen i 1999 for platen «Low», og skiller seg ut fra de fleste andre band ved at de har med seg kameramann på scenen. Livefilmen blir projisert på veggen bak musikerne og tilfører bandet en interessant visuell dimensjon. Krøyt går på scenen i Røkeriet på USF klokka 22.00 på fredag.

Historiefortelleren Han lever av å fotografere, og har akkurat kommet ut med en ny fotobok, men Rune Eraker nekter å kalle seg fotograf. – Jeg er ikke fotograf, jeg er historieforteller, sier Rune Eraker. Forrige onsdag var han i Grillen på Studentsenteret for å promotere sin nye bok – «Øyeblikk av lys». Boka inneholder reportasjebilder fra hele verden. Aidsrammede i Zambia, det krigsherjede Sudan og nomader i Mauretania er noe han har tatt for seg. Eraker er uavhengig fotojournalist, tilknyttet det nederlandske billedbyrået Hollandse Hoogte. Før han viste sitt slides-show på onsdag, gjorde han det altså klart at han ikke vil forveksles med en fotograf.

Forteller historier – Problemet med fotografer er at de er alt for opptatt av å være fotograf. De er mer opptatt av seg selv og vifte med sine fallossymboler enn de er opptatt av menneskene de skal skildre. Derfor er kvinner ofte bedre fotografer enn menn fordi de er mer opptatt av det menneskelige. Enda verre enn å kalle seg fotograf, synes Eraker det er å kalle seg pressefotograf. I dagspressen vil han ikke jobbe. – I avisene hersker det et syn på fotografiet som sier illustrasjon til artikkel. Det legges altfor lite vekt på bildet som selvstendig journalistisk formidler. I dagspressen er det dessuten vanskelig å jobbe med prosjekter over tid. Og dokumentarsjangeren, som Eraker jobber i, er tidkrevende. Han bruker lang tid sammen med menneskene han skal skildre. For ham handler det ikke først og fremst om å «ta bilder», men om å fortelle en historie. Eraker sier han ønsker å være mest mulig usynlig når han fotograferer, og benytter derfor sparsomt med utstyr. Et enkelt, lite kamera. Aldri blitz. – Jeg er ute etter en nerve i fotografiet som en kun kan fange når folk ikke er oppmerksom på deg. Det hol-

BAHIA, Brasil 1998.

der lenge at du er en fremmed hvit mann, om du ikke også skal vifte med masse teknisk utstyr oppe i ansiktene på folk.

Ikke viktig å være nyskapende De nevnte prinsippene Eraker jobber etter, stammer fra den klassiske europeiske dokumentarsjangeren, etter blant andre Robert Capa og Henri Cartier-Bresson. En tradisjon som

fikk fotfeste rundt den andre verdenskrig. Eraker er ikke flau over å være konservativ. Han fnyser når jeg spør om e-mail adressen. Mannen har ikke datamaskin. Ikke noe digitalkamera, her i gården. – Det har ikke skjedd noe nytt innen fototeknologi som gjør dagens bilder bedre enn de var før, da dokumentarsjangeren var på topp. Folk tar dårligere og dårligere bilder. Men hva er så et godt bilde? – Et godt bilde er et genuint øye-

blikk som forsterkes av lys og komposisjon. Det må fange noe genuint i menneskets liv. Det må ha nerve og atmosfære. Og fortelle noe. Jeg vil at folk som betrakter bildene mine skal føle at de er tilstede i situasjonen som skildres. Det er ikke til å unngå å se at selv de av Erakers bilder som skildrer de verste grusomheter, er vakre. Sykdom, våpen og død fremstilles i vakre komposisjoner. Er ikke det du gjør å estetisere

elendigheten? – Nei. Det er ikke det. jeg bruker lys og komposisjon for å forsterke et øyeblikk, og synes ikke nødvendigvis det er det samme som å gjøre det estetisk. Men det er jo kjekt om folk synes bildene mine er fine. SIV J. SEGLEM divasiva@hotmail.com FOTO: RUNE ERAKER

Skal skje:

Likestilling for alle

SAIH

«Markering av kvinnedagen»

Likestilling er ikke et problem reservert for kvinner, det handler om å ønske en rettferdig verden. – 8. mars tar vi opp debatten om kvinnens situasjon i et globalt perspektiv, sier Kristian Baartvedt, og Trine Lise Gressløs, representanter fra Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH). De to siste årene har SAIH tatt initiativet til å arrangere et kveldsarrangement i forbindelse med kvinnedagen, i år finner dette sted i Speilsalen på Kvarteret.

Fattigdommens ansikt er en kvinne Mange tar det i dag for gitt at kampen er vunnet, og at vi nå kan regne kvinner som likestilte med menn. Ser man på statistikken, viser den likevel, at kvinner fortsatt tjener mindre enn menn, og sett i et

globalt perspektiv, er 70 prosent av dagens fattige kvinner. Trine Lise skriver hovedfagsoppgave om feminisering av fattigdom, og ser dette som et stadig voksende problem. – Det er ikke bare snakk om økonomisk fattigdom, men også makt og avmakt. Det at kvinnen i mange tilfeller er økonomisk avhengig av mannen, fører til at hun får lavere sosial status. Politisk kan vi også se at kvinner er avmektig. Når menn dominerer det politiske liv, vil dette få konsekvenser for hele samfunnet fordi kvinnene fratas makten til å foreta bestemmelser som angår samfunnsutviklingen På grunn av den internasjonale tendensen at kvinnen mangler tilgang på utdanning, blir hun sit-

tende fast i fattigdommen. – For mange er ikke utdannelse et spørsmål i det hele tatt fordi familiens behov kommer først. De arbeidsoppgavene hun utfører i hjemmet gjør henne til en stor økonomisk ressurs, men det faktum at menn tar seg av de økonomiske forhandlingene tilslører kvinnens betydning. Som et eksempel på dette viser Trine Lise til at det i Afrika er kvinnen som står bak 80 prosent av matvareproduksjonen, samtidig som 99 prosent av alle multinasjonale lån går til menn. – Mannen betraktes som matvareprodusenten. Han sitter på de økonomiske ressursene, og slik frarøves kvinnen muligheten til å etablere en selvstendig økonomi.

Utdanning som kampmiddel Man har de siste årene kunnet se en stadig voksende bevissthet angående likestillingsproblemet. Kvinnen betraktes nå i høyere grad som en god investering, og fokus rettes mot å øke kvinnens utdanningsnivå. – Det er helt utrolig at man først på 80- tallet begynte å skjønne at kvinnen har en positiv rolle i utviklingen, at hun er en stor ressurs. Dette har vært en tåkeleggelse av virkeligheten. SAIH retter fokus mot utdanning som nøkkelen til å hjelpe mennesker ut av fattigdommen. Penger bevilges til allerede eksisterende prosjekter, som tar sikte på å

8. mars, kl.20.00 Speilsalen, Kvarteret,

øke det allmenne utdanningsnivået. CDIMA, er et slikt prosjekt, som tar sikte på bevisstgjøring av indianske kvinner i Bolivia. Det arrangeres workshops hvor kvinnene kan møtes og utveksle erfaringer. Dermed vender de tilbake som resurspersoner i sitt lokalmiljø. For SAIH er det viktig å understreke at solidaritet ikke er veldedighet, men at det er et spørsmål om rettferdighet. Gjennomskuer man de urettferdige strukturene som finnes i verden i dag, blir det en selvfølge å hjelpe der man kan for å rette opp skjevhetene. BEATE MAGERHOLM melody81@hotmail.com

STUDVEST 7. mars 2001

K U LT U R Karry og sitar på Hulen

På selve kvinnedagen vil Hulen vie lokalene sin til den indiske filmindustrien. Bollywood er verdens mest produktive filmprodusent, og vil altså på torsdag også infiltrere Hulen. Regn derfor med en kveld med søt indisk sitarmusikk og menn med brylkrem i svulstige kjærlighetsdramaer. Dørene åpner klokka 22.00.

Mat og filosofi I fjor ga Bjørn Heradstveit og Gyda Lucia Østbakk ut Filsofisk kokebok. Boken ga paret mye medieomtale, og nå har Studentersamfunnet bedt dem komme til Kvarteret for å utøve sine gastronomiske kunster. Møtet med de to matfilosofene finner sted i Teglverket i dag klokka 19.15

Gjør det private politisk Alexa Wolf vil avlive myten om den lykkelige hore. Hun turnerer landet rundt med den omstridte dokumentaren «Shocking truth». – Etter 59 intervju med pornostjerner laget jeg noe jeg kalte for timinutts-regelen. Det viste seg nemlig at etter ca ti minutter med skryt om høy lønn og gode knull, begynte fasaden å rakne. Da kom det for eksempel fram; «jeg var 13 år når jeg ble gjengvoldtatt», eller «jeg var madrass på skolen, i dag vet jeg at de gamle klassekameratene mine runker til meg», forteller den svenske regissøren av «Shocking truth», Alexa Wolf. Wolf bestemte seg for å lage filmen etter et gratis tre måneders prøvetilbud på betal-kanalene Canal+ og TV1000. Hver kveld fra 24.00 blir det i Sverige sendt såkalt mykpornografi med politiske myndigheters velsignelse. Klipp fra pornofilmer som Wolf bruker i dokumentaren er alt annet enn myke. Filmen viser blant annet scener der en neddopet kvinne voldtas av flere menn. – Hvordan i helvete kan vi påstå at vi lever i et demokrati når disse bildene vises om og om igjen uten at noe skjer, spør Wolf.

Mottagelsen Forrige onsdag arrangerte NSU kvinnegruppe visning og foredrag om «Shocking truth». Wolf trakk seg fra debatten på Studentersamfunnet, etter at den pornovennlige Petra Meyer takket ja til å være motdebattant. – Jeg er trøtt av å gi henne arbeid. Hun er sadomasochist og synes det jeg viser i «Shocking

REGISSØR: Svenske Alexa Wolf har regissert dokumentarfilmen «Shocking truth» som handler om pornoindustrien

truth» er kjedelig porno. Vi fokuserer helt ulikt, forklarer Wolf. Debatten om filmen har spredd seg i hele Skandinavia. Fire måneder etter at «Shocking truth» ble vist for første gang, var det blitt skrevet nærmere 2000 artikler om den. Filmen har også blitt vist i EU-parlamentet i Brussel og på filmfestivalen i Cannes. Dokumentarfilmen har ført til lovendring i tre land, men Wolf har også møtt stor motstand. Blant annet ble lyd og bilder stjålet tre

ganger under bearbeidelsen av filmen. Hun har også blitt anklaget for å skape moralsk panikk (det har blitt sagt om henne at hun er psykisk syk, hater sex og har fått for lite pikk).

Porno i det offentlige rom – Det er ingen andre enn pornoen som er moralisten. Den fremsetter en uoppnåelig myte om hva kvinner og menn liker. Pornografien er

ikke forankret i en virkelighet, den separer kropp og sjel, sier Wolf. Hun mener at pornoen overlever fordi den konsumeres i enerom, i det private. – Det private må gjøres politisk. Jeg tror man tvinges til å ta stilling på en annen måte når man viser porno i det offentlige rom, sier hun. Folk fra både små og store steder har hatt mulighet for å se og høre om «Shocking truth», og Wolf er godt fornøyd med oppslutningen

på Norgesturnéen. Hun skal også snakke om filmen på to steder i Sverige på kvinnedagen 8.mars. – Jeg skulle ønske at kvinnedagen 8.mars hadde større forankring, -at den ble tatt mer alvorlig enn den gjør i dag. Den skulle hatt like mye oppbacking som en felles mot-rasisme-dag, mener Wolf. SIGRID SANDVAND sigsand@hotmail.com FOTO: HILDE LILLEJORD

AKKS utover landegrensene I et nedlagt sykehus i Dubrovnik er et nytt kultursenter i ferd med å reise seg. Noen bergensere har en sentral rolle i etableringen av prosjektet. Forholdene i Kroatia skulle ikke gi de aller beste forutsetningene for et etablert kulturliv. Med korrupsjon og ringvirkningene etter krigen mangler området både midler og kompetanse til å organisere et varig kulturtilbud for innbyggerne. Det er her organisasjoner som norske Aktive Kvinners Kultursenter (AKKS) og danske Fajabefa kommer inn.

Kulturutveksling Lederen i Bergen AKKS, Mona Størseth, og en representant for Stavanger AKKS ble i oktober i fjor invitert til Danmark for å observere et prosjekt for kulturutveksling mellom Danmark og Balkan. Etterhvert ble de direkte involvert som prosjektkoordinatorer. – Organisasjonsstrukturen manglet, og siden målet er å legge et grunnlag slik at prosjektet skal kunne fortsette uten oss, er det viktig å være bevisst på akkurat dette, sier Størseth. – Vi har aldri jobbet med et så stort prosjekt før. Derfor vil vi gå forsiktig fram. Vi vil ta den kompetansen som allerede finnes både

i Danmark og Norge, og skal i august gjennomføre en 12 dagers opplæringsperiode i samarbeid med kompetente folk på Balkan. Deretter er det opp til dem å videreføre prosjektet.

Dugnadsånd Lokalitetene til prosjektet, et nedlagt sykehus, ble skaffet ved å gjøre spørsmålet om kulturtilbudet i Dubrovnik til en prestisjesak for politikerne. Alt arbeid som har blitt gjennomført for å klargjøre stedet, har blitt gjort i ren frivillighet. – 2000 tonn sykehusutstyr har blitt flyttet og parkeringsplasser har blitt leid ut for å tjene litt penger til driften. Det er et stort behov for et slikt tilbud der, og

innsatsviljen er enormt stor. I tillegg er en av initiativtakerne der nede, Marijan Kosckvic, veldig gjennomtenkt og kunnskapssøkende. Vi har hatt møter med han både i Danmark og med lærerkreftene i Stavanger. Han var òg med på årets by:Larm i Tromsø slik at han skulle få innsikt i musikkbransjen i Norge, sier Størseth.

Ikke prestisje Selv om sentrale medlemmer av AKKS er involvert i prosjektet , vil ikke økonomien til AKKS bli berørt. Prosjektet er nemlig basert på sponsorers velvillighet. – Dette er et eksternt prosjekt fra AKKS sin side og vi vil ikke bare bidra med den kompe-

tansen vi mener vi har opparbeidet, men også med økonomisk støtte fra sponsorer. Hittil har vi fått god respons, sier Størseth. Hun avslutter med å fortelle at dette ikke berører det kvinnepolitiske aspektet ved AKKS sin tradisjon. – Vi ser ikke på dette som et prestisjeprosjekt. Vi kommer til å oppfordre jenter til å være med på det, men det er et generelt tilbud, ikke et jente-prosjekt. Dessuten er selve prosessen med prosjekteringen veldig lærerik. Det kommer til å bli mer et samarbeid enn en opplæring. KENT AMUNDSEN kenta@hotmail.com

K U LT U R

STUDVEST 7. mars 2001

Sterkt maktspill

MAKTBALANSE I UBALANSE. Professoren (Dan Robert Thorsen) og studinen (Kate Elin Samuelsen) i en drømmesekvens der han tilegner henne en slags morsrolle.

Et troverdig språklig maktspill: Den kvinnelige studenten mot den mannlige professoren. Torsdag i forrige uke hadde Turboteatret premiere på teaterstykket «Oleanna» av David Mamet. Forestillingen handler om makt, kjønnskamp og trakassering ved våre utdanningsinstitusjoner. Hva skjer bak lukkede kontorer når veiledere og studenter møtes for å diskutere fag?

Trakasserende timer Universitetsbiblioteket er et glim-

rende spillested og egner seg godt til å illustrere det akademiske miljøet i stykket. Blant tidsskrifter og bokhyller, på kontoret til den mannlige professoren John (Dan Robert Thorsen), ankommer studinen Carol (Kate Elin Samuelsen) for å få veiledning. Hun er en liten fortvilet jente som bekymrer seg for semesteroppgaven sin, som hun tror hun vil stryke på. Professoren foreslår privattimer (som vil gi henne to-blank) og forteller henne om sitt privatliv; om sin barndom, kona, husforhandlinger og at han snart skal få fast ansettelse på Universitetet. Carols problemer er han lite opptatt av. Hun er usynlig for ham. Han bruker denne relasjonen til å tilfredsstille sine egne be-

hov. Han ber henne om å ta vare på ham, og dermed føler hun situasjonen ubehagelig. Carol føler seg psykisk trakassert. Hun reagerer på krenkelsen ved å anklage læreren sin for sextrakassering, selv om det er helt overdrevet. Hun vrir og vender på det han har sagt: «jeg liker deg», får en helt ny klang i hennes munn.

Usexy samspill Dette er ikke et teaterstykke som viser nærkontakt og fysisk berøring på intime kroppsdeler. Tvert i mot er regien til Peter Cripps blottet for slike virkemidler. De få gangene professoren skal til å røre studinen, skvetter hun unna.

I dette enkle drama hviler mye på de to skuespillerne på scenen. I halvannen time er det bare de to på scenen og det krever full oppmerksomhet hele tiden. De leverer en god innsats og et forholdsvis godt samspill.

Akademisk makt Dan Robert Thorsen er troverdig i sin rolletolkning, mens Kate Elin Samuelsen har en tendens til å overdrive sitt noe hysteriske spill. Hun tar det litt for langt ut i første akt med alt for mye gråting og fortvilelse, slik at det blir vanskelig å tro på henne. Derimot spiller hun overbevisende når hun har makt over læreren.

Teater:

Kunnskap er makt Veileder og student, makt og avmakt? Teaterstykket ble etterfulgt av en svært aktuell og interessant paneldebatt om student- og veilederforhold på Universitetet. En dialog mellom ansatte og studenter.

Hierarisk forhold Universitetene har retningslinjer for hvordan veiledersituasjonen skal foregå, men det er ikke alltid disse normene og reglene følges, og da blir det et problem. Enten det dreier

seg om psykisk- eller seksuell trakassering. Temaet er i høyeste grad aktuelt siden en ansatt ved Universitetet i Bergen er anklaget for seksuell trakassering og permittert fra sin stilling. – Det er veilederen som bestemmer om det skal være et vennskapseller et profesjonelt forhold. For en student vil veilederen alltid være en overordnet, og det vil alltid være hierarkiske strukturer på universitetet, mente Frøydis Olaussen, som er student og medlem av Radikal og sosialistisk studentorganisasjon (ROSSO).

– I en undervisningsrelasjon kommer en nokså nært hverandre, men det skal ikke ha konsekvenser ut over det faglige og det skal ikke forplikte, sa dekanus Odd Havik.

Offentlig veiledning Det ble foreslått å gjøre veiledningen mindre privat, og i stedet ha veildning i kollokvie; en slags gruppeutdanning. – Det er ikke kun veileder som har svar på alt, men studenter kan gå sammen for å hjelpe hverandre og danne kollokvier. Universitetets

Professoren og studenten veksler mellom å ha overtaket i et språklig maktspill. Det er særlig den akademiske diskursen som får gjennomgå. De bruker og tolker ordene og begrepene de kan, og skaffer seg et overtak gjennom språkbeherskelse. Først hans overlegne viten, arroganse og maktposisjon, mot hennes usikkerhet og manglende tro på seg selv. Så hennes anklager og krav, mot hans undergang i det han mister sin stilling ved Universitetet. De er begge to ofre i den akademiske maktkampen, der de kommuniserer forbi hverandre. Turboteatrets «Oleanna» er en vellykket, og svært aktuell forestilling som det er verdt å få med seg.

Turboteateret

«Oleanna» Spilles hver dag frem til 10. mars

maktsystem må bekjempes. Først må hierarkiet brytes ned og så kan vi bekjempe uønsket seksuell oppmerksomhet, sa Olaussen. Havik mente da at hvis lærerne trekkes ut, vil maktspørsmålet flyttes til studentgruppa og det blir konflikter mellom studentene, noe som ikke er særlig bra. Rektor Kirsti Koch Christensen tok i sin tid med seg sine studenter på Baker Brun. – Jeg synes det var et godt og uformelt sted for veiledning. En student og veileder skal ha forskjellig arbeidsdeling og roller, men

ingen skal misbruke den situasjonen man er i. Debattantene fokuserte på ulike sider av temaet, og kommuniserte som i stykket forbi hverandre. Olaussen var opptatt av at det er noe grunnleggende feil ved hele universitetetssystemet; at det er for hierarkisk, mens Koch Christensen trodde løsningen lå i å finne en mer uformell setting for veiledningen. CAMILLA RUHS camillaruhs@hotmail.com FOTO: OLA ØYE

STUDVEST 7. mars 2001

Sympatiske bohemer Dandy Warhols besøkte Bergen og viste at det er noe sant i de fleste myter om rockestjerner.

BOHEMER. Courtney Taylor-Taylor snerret ut Dandy Warhols populære musikk.

En sliten, dog svært sympatisk mann hilser på oss. Han har brune, spisse boots, rufsete hår og trange, slitte jeans. Han heter Courtney TaylorTaylor, sitter i sofaen på bandrommet på Kvarteret, og er vokalist i Dandy Warhols som i fjor ga ut det kritikerroste albumet «Thirteen tales from urban bohemia». Sammen med gitarist Pete Holmström, trommis Brent DeBoer og Zia McCabe på bass og keyboard, skal han ha Studvest i hælene en hel dag.

Breaking the Law med Dandy Tidligere på dagen. Apollon er stappfull av folk som er kommet for å se Dandy Warhols gjøre en akustisk minikonsert. Courtney flørter med publikum, mens Brent, som har et hår som ville gjort Jimi Hendrix misunnelig, myser utover publikum og ser ut som om han ikke er helt til stede. – Hei, jeg heter Courtney. Vi har kjøpt masse øl som vi hadde tenkt å dele med dere, men det er visst ikke lov å drikke øl her inne. Hva sier dere, skal vi gå et annet sted hvor vi kan drikke øl og bli fulle sammen, spøker vokalisten, og gjør unna tre kjappe coverlåter før vi drar til Kvarteret. – Dere har så mange rare regler her i Norge. Let’s break some, hyler manageren til Dandy og løper mot rødt lys, med oss andre halsende etter.

Soundcheck og sushi På Kvarteret hilser vi på Zia. Hun er liten og vever, og hun har en piercing i nesen. Hun smiler stort

da hun hilser på oss, og viser stolt frem en follekniv hun har kjøpt til faren sin. – Vi skal spise sushi etter soundchecken, dere må gjerne bli med. Så kan dere møte resten av bandet, sier manageren. Men først. Soundcheck. Dandy Warhols er ikke fornøyd. Ikke alle sangene smeller som de skal. Mutte går de opp igjen på bandrommet. Med oss i hælene. – Noen som er klare for mat, spør manageren, for øvrig den eneste som ser ut som en dandy. Ingen sier noe. Pete viser tegn til at han har lyst på sushi. Courtney, Brent og Zia vil heller bli igjen på bandrommet og slappe av med øl og bamsemums. – Ta med noe mat tilbake til oss, ber Courtney fra sofaen, og spør om vi heller vil bli igjen med han og de andre. Vi blir.

DANDYER MED INNFLYTELSE. – Vi er det tredje viktigste bandet i verden etter Radiohead og Pearl Jam, hevder vokalist Courtney.

Vorspiel og vakre jenter Brent vil gjerne prate litt seriøst med oss. Om musikk og turnéliv. – Oh yeah, vi er bohemer. Se på oss, da, sier Brent og rister på afroen sin mens han vifter med de slitte, svarte 60-talls skoene sine. Han forteller at han nettopp har oppdaget et fantastisk norsk band, Refused (legendarisk svensk hardcoreband som tok avstand fra rusmilder, journ.anm.). – I can’t, I want, and I don’t accept it, jeg har aldri hørt om et band som lager så fet og nyskapende musikk uten å bruke narkotika, sier en ikke helt upåvirket Courtney. Brent forteller litt om det å turnere. Han mener at det er utrolig vik-

tig, det er det som gir en følelsen av å være i et band. Dessuten er det godt for ens ego, selv om det både er oppturer og nedturer under en turné. Courtney har sovet litt, men nå våkner han og er misfornøyd med at det ikke er toalett i toppetasjen på Kvarteret. Han lurer på om han skal pisse ut vinduet. Men Brent overtaler han til å ta turen ned en etasje.

Konsert og spilleliste Det er en helt annen mann som kommer tilbake. Courtney har møtt og blitt fascinert av en høy og blond jente. Akkurat i en rockers rette ånd.

Courtney og Zia halvsover og viser liten interesse da manageren kommer for å be dem skrive spillelisten. Brent og Pete skriver ned en sang hver. – Hey, dere kan gjøre det, sier Brent og peker på oss. Fotografen tar imot tusj og ark, vi skriver ned de sangene vi husker. Brent og Pete smiler fornøyd og gir oss bamsemums. Så må de gå, det er tid for konsert. Dandy Warhols spiller i nesten to timer før de gir seg. En svett og fornøyd Zia kommer bort etter konserten og ber oss bli med på nachspiel. – Jeg kan ikke forstå hvorfor ikke flere band tar turen innom Bergen, det er utrolig vakkert her, og publi-

kum er strålende. For oss var det aldri snakk om å ikke stoppe i Bergen på turneen vår. Albumene våre selger godt her, og dere har flyplass, sier Brent og Courtney som nettopp har avsluttet Dandy Warhols’ første konsert på Europaturneen. I Bergen. TROND ANDERS FOSSUM tronkis@online.no FOTO: RUNE TOKLE

har skjedd: RF

«Dandy Warhols» Teglverket, Kvarteret

Y TRINGAR

K U LT U R

STUDVEST 7. mars 2001

Vil du vere med og setje dagsorden for studentane? Har du ord for meiningane dine? Skriv eit lesarinnlegg til Studvest! Vi tek i mot diskettar, e-post, brev og faksar. Innleveringsfrist er fredag kl. 16.00. Mottatte manuskript blir ikke returnert. Innlegg kan bli forkortet.

Frielehøyden? Ka r r i e r e s e n t e r – Man må være villig til å yte, og ikke bare kreve. Fortalte den søkkrike kaffekolonisten Herman Friele Jr. Men koloniherren snakket ikke denne gangen til dårlig betalte plantasjearbeidere i Sør-Amerika. Nei, han snakket til studenter ved Universitetet i Bergen. Talerstolen hadde han fått av Studentsamskipnaden i Bergen, med god hjelp av Universitetet. At det omdiskuterte Karriere-

senteret valgte å åpne seg selv med å invitere kolonisten Herman Friele Jr. til å reklamere for kaffen sin og vri av seg generell, ganske dårlig og svært høyrevridd synsing om arbeidsmarkedet i Bergen, er ingenting mindre enn en skandale. Senteret har til nå prøvd å presentere seg selv som et nøytralt arbeidsformidlingstiltak og møtepunkt mellom studenter og arbeidslivet (noe som jo kunne vært et allright tiltak), men ved å gi hedersplassen på åpningsdagen til en lokalt basert, søkkrik kaffekolo-

nist har de fullstendig avslørt hva senteret skal være: Et propagandaog hjernevaskingsapparat for høyrekreftene og deres markedsliberalistiske evangelium. Daglig leder for Karrieresenteret Rønnaug Tveit burde for øvrig heller vært lønnet av Bergen Næringsråd enn av studentenes egne penger. De er nemlig ikke studentene og deres behov for arbeid som står i sentrum. Nei, det overordnede målet er å skaffe flest mulig jobb i Bergensområdet. Og dersom flere vil jobbe i Bergen, så får vel

Friele & Co. det presset de så sårt savner i arbeidsmarkedet. Daglig leder Tveit tok for øvrig kaken totalt da hun avslørte at det var en målsetning å få studentene på Det historisk-filosofiske fakultet til å opprette et eget LexWell (uavhengig studentorganisasjon med klar høyrevri). Er det ansatte i den «politisk nøytrale» Studentsamskipnaden sin oppgave å stimulere til at det opprettes organisasjoner med bestemte politiske målsettinger? Om så er bør det obligatoriske medlemskapet i Studentsam-

skipnaden umiddelbart opphøre. Studentene har jo blitt innpodet at man skal flire av 70-åra og det politiske engasjementet på Nygårdshøyden, av de mest lattermilde kalt «Lenin-høyden». Jeg tror og håper at man en gang kan le av den tiden hvor man skulle støtte søkkrike kaffekolonister og legge seg flat for deres behov for høyest mulig avkastning. Kanskje navnet «Friele-høyden» en gang kan høres mellom lattersalvene? ESPEN EDVARDSEN

Drep meg, men ikke med papir Studentpolitikk «Med papir skal landet bygges», er overskriften på Erik Martiniussen sitt inspill i Studvest 21. februar. Spørsmålet han stiller seg, er om sene møtekvelder og stor papirproduksjon er egnet til å engasjere studentene. Studvest føyer seg dermed inn i rekken av medier og andre som mener at politikk skal drives på samme måten som en amerikansk valgkamp, der møtene bør være en mellomting mellom Holmgang og et vekkelsesmøte. Nå vil ikke jeg påstå at alle sakene som tas opp i Velferdstinget eller Unionsmøtet har ekstrem nyhetsverdi, men Studentdemokratiets

misjon er å ta vare på alle forhold for studentene, ikke bare de som er åpenbare nyhetssaker. Martiniussen har allikevel rett på et punkt. Studenttillitsvalgte har en tendens til å falle i den samme faren som det en del politiske partier sliter med, nemlig at vi gjerne blir litt for abstrakte, for lite saksfokusert og derved ikke kommuniserer like godt som vi burde. Samtidig må jeg si at diskusjoner om helheten i norsk utdanningspolitikk på et abstrakt plan er både viktige og interessante. Slike diskusjoner forekommer også i stor grad blant studenter, men da gjerne etter en øl eller to på Kvarteret. Å diskutere hvor punktum skal stå eller om det skal stå bør eller skal i et arbeidsprogram, er

Når Erik Martiniussen bare teller sidene, og ikke leser dem, kan jeg godt forstå at det ikke er så spennende. Det er ikke noe mål i seg selv å produsere mest mulig papir. Men det er viktig å belyse viktige saker grundig, og det er også viktig å dokumentere hva vi gjør. Dersom redaktøren hadde tatt seg bryderiet med å lese vår halvårsrapport, ville han kanskje vært i stand til å komme med kvalifiserte utspill ved neste korsvei. Jeg har i hvert fall aldri stått på eksamen ved kun å telle antall sider på pensum. Vi må bli flinkere til å sette konkrete saker på dagsorden. Men vi er også avhengige av at saker vi tar opp blir tatt på alvor også i mediene. Jeg vil benytte anledningen til

å rose Studentradioen og Bergens Tidende for å sette universitets- og høgskolepolitiske temaer på dagsorden. Studvest har ennå noe å lære i sin iver etter å bli en balansert og kritisk nyhetsavis. ROSSO sine faste «ordkunstnere», setter også fingeren på viktige ting ved å kalle oss studentbyråkrater, NSU – pamper og andre flatterende ting. Det er behov for mer enn en stemme i Studentdemokratiet og det finnes ikke en korrekt studentpolitikk, verken i innhold eller metode. Så vær velkommen. Sett deres preg på Studentdemokratiet. Vi trenger alle gode krefter og gode ideer.

samiske minoritetar i nord. Dessutan driv regjeringa med narkotika produksjon i det indre av Hedmark. Då vegkontoret skulle byggje den nye Puddefjordsbrua, vart du og familia di tvungen til å slave på den utan løn. Det du gjorde til vanleg, laut du berre kaste frå deg. Valet som regjeringa så kjekt tillysete for ti år sidan og som dei tapte (fekk berre 2 prosent av stemmene), er kjent ugyldig. «Fælt» tenkjer du kanskje no. Ok, du vil demonstrere mot dette og deler ut løpesetlar på Torgallmenningen

med krav om utdanning. Då set regjeringa deg til hardt straffearbeid på livstid, «dumt», ikkje sant? Der er du ikkje åleine, 2.5 prosent av studentane (eller 5000 norske studentar) er politiske fangar og sit spreidd omkring i Noreg, langt unna familiene sine. Viss du har greidd å kome gjennom dei enorme køene for å få lov til å studere ved desse strengt begrensa universiteta, har du måtte bevise at du eller familia di aldri har vore politisk engasjert. Dessutan underskriv du på at du eller dei aldri skal vere det hel-

ler. «Vanskeleg», ikkje sant! Studentane sin fredspris, utdelt ved ISFiT i Trondheim i morgon 8.mars, går i år til den burmesiske studentleiaren Min Ko Naing for hans ikkje-voldlege kamp for demokratisk rett til utdanning i Burma. Underskriftskampanje er å finne på deira heimesider: www.isfit.org

15 prosent av norske forskingsmidler går til grunnforsking. Det er meget lite i internasjonal sammenheng, og en opplagt forklaring på hvorfor driften ved norske universiteter balanserer på grensen av det forsvarlige. Friske midler er også nødvendig dersom enkelte av våre høyskoler skal oppnå universitetsstatus, gitt at de oppfyller faglige, objektive kvalitetskrav. Universitetsstatusen må ikke utvannes, men være et kvalitetsstempel det står respekt av. Det bør ikke være fritt fram for å bruke universitetsbegrepet. Reformer i gradssystemet har vært sentralt i debatten etter at Mjøs-utvalget la fram sin innstilling. Jeg tror nye grader er bra som et supplement til dagens system, men kortere studieløp må ikke bli en tvangstrøye. Det må fortsatt finnes gode muligheter til faglig for-

dypning som grunnlag for forskerrekruttering, lektorkompetanse og profesjonsutdanning. Norske studenter blir verken dyktigere eller lykkeligere av at Trond Giske slanker innholdet i høyere utdanning for å få studiene fortere unna. Det som betyr noe, er kvaliteten på den utdanningen som tilbys, tid for modning og refleksjon, og en studiefinansiering som holder mål på en helt annen måte enn i dag. Ensidig fokus på raskere, og mer konsentrerte studier kan også lett skape uheldige barrierer mellom forsking og utdanning. Det må ikke bli slik at universitetstilsatte må spesialisere seg som rene forskere eller rene undervisere på grunn av tvangspålagte politiske ordninger. Å forene forsking og undervisning må fortsatt være selve kjennetegnet ved universitetene.

Tida er nå inne for «å tenke stort» om det nye forskings-Norge, ikke bare gjennomføre en sparereform hvor vi later som om mer kunnskap og kvalitet kan kjøpes for en billig penge. Venstres hovedutfordring til Regjeringen er å sette høyere utdanning og forsking fremst – å løfte fanen både for fri grunnforsking, refleksjon og dannelse, og for verdiskaping for framtidas velferd. I høst måtte vi kjempe med nebb og klør med Arbeiderpartiet som motstander. De nærmeste ukene vil vise om Arbeiderpartiet har benyttet vinteren til å fornye sin tenking.

ikke abstrakte diskusjoner, men flisespikkeri. Men å gå fra å si at det forslaget var flisespikkeri til at den type debatter er toneangivende for møtene er for drøyt. Det viser også til fulle at Studvest sin oppmøte frekvens i de besluttende studentorganer er rimelig sporadisk. Det er også verdt å merke seg at BT og BA har hatt flere oppslag om studentpolitiske temaer enn det Studvest har. Så til papirmengden. Det kan være at noen synes det er litt drøyt å få 80 sider papir til et møte, men når vi både skulle behandle sammenslåing mellom NSU og StL på dette møtet (altså Unionsmøtet og ikke Velferdstinget. Viktig å holde tunga i rett munn), samt levere halvårsrapport, så blir det fort noen sider.

BRYNJAR THORGERSEN SJEFSBYRÅKRAT NSU - BERGEN

Usannsynleg vanskeleg Fr e d s p r i s Tenk deg at regjeringa di stengde alle universitet. Dei vart stykka opp og lagt ved sidan av militærkaserner. Du må kvar dag reise til Os for å gå på skule. Månadskortet på bussen dit kostar 10 000 kr. Du får tildelt eit fag å studere, viss du ikkje taklar matte, så er det synd for deg. «Mjuke fag» finns ikkje. Internett er forbode. Om du møter til eksamen eller ikkje, spelar ofte inga rolle, vitnemål

kan du få uannsett. «Fett» tenker du kanskje, men vitnemålet er ingenting verd. Det er 12 år sidan sist ein fullverdig jurist vart utdanna. Dei oppstykka lærestadane har 3 mnd. skuleår, men sjeldan eller aldri ser du ein lærar. Stolar og tavler finns ikkje. NSU-leiaren sit på 12. året i isolat med jamnleg tortur som t.d. å stå to veker i vatn til at ein misse kjensla i beina og kollapasar. Regjeringa brukar alle pengane som dei får frå Nordsjøen på seg sjølve og på militæret som har gåande ein undertrykkingskrig mot

IDAR BARSTAD FOR SAIH-BERGEN

Kunnskap koster M j ø s u t va l g e t Én ting er sikkert før stortingsmeldingen om reformer i høyere utdanning om kort tid legges fram: Vi kan ikke organisere eller effektivisere oss bort fra en kraftig opptrapping av samfunnets ressursbruk på høyere utdanning, forsking og studiefinansiering. Reformer er viktige og nødvendige, men jeg håper inderlig at undervisningsminister Trond Giske ikke ser på kortere studietid, slankere grader, mer formynderi og mindre interndemokrati som de viktigste byggesteinene i det nye forskings-Norge. Det vil være å kaste blår i øynene på folk som skjønner bedre. Kvalitet og kunnskap koster, men uvitenhet koster mer. Trond Giske og Arbeiderpartiets sviktet stygt innenfor høyere utdan-

ning og forsking i forslaget til årets statsbudsjett. Derfor er det vanskelig å ta på alvor honnørord om bedre kvalitet på utdanningen, mer frihet for institusjonene og gjenreising av heltidsstudenten. Først får vi se om det denne gang også følger ressurser med. Etterslepet i midler til forskingsutstyr vokser år for år. Innenfor forskerutdanning sliter universitetene med betydelig underfinansiering som vil ytterligere forsterkes om vi øker forskerekrutteringen uten samtidig å være villige til å betale for det. Dersom man betaler det som må til, kan man også stille høyere krav, til forskere så vel som studenter. Venstre vil øke den årlige norske forskingsinnsatsen med minst fem milliarder kroner i løpet av fire år. En hovedutfordring er å gjenreise den frie grunnforskingen, fordi bare

ODD EINAR DØRUM, STORTINGSREPRESENTANT FOR VENSTRE

STUDVEST 7. mars 2001

KRONIKK

Vil du skrive ein kronikk i Studvest? Ta kontakt med kulturredaktør Sindre Holme på telefon 55 54 51 48. Kronikkar blir honorert med kr. 500.

STUDENTRADIOEN 107,8

104,1

KULTUR

«Målet var å gjøre oss selv overflødige» - om kvinneog kjønnsforskning på Universitetet Et par tiår tilbake startet entusiastiske forskere opp et samfunnsvitenskapelig forum for kvinneog kjønnsforskning ved Universitetet. Gruppens mål var å gjøre seg selv overflødig i løpet av ti år. Det har ikke skjedd- i stedet må kvinneog kjønnsforskere stadig legitimere sin eksistens. Hva skjedde? spør Benedicte Solheim ved Senter for kjønns- og kvinneforskning (SKOK). Bakgrunnen for forskernes tro på at et eget senter for denne type forskning raskt ville bli unødvendig, var en økende bevissthet i det akademiske miljø omkring kjønnsrelatert forskning. Manglende empirisk og teoretisk litteratur om kvinner på pensumlistene, og fraværet av veilednings- og undervisningstilbud på tematikker knyttet til kjønn, ble satt i fokus på mange fag. På tross av at pensumlister er blitt revidert og viktige bidrag til kunnskap om kvinners liv er blitt skrevet, viser temaet for Fagkritisk dag ved SVfakultetet forrige uke - «Kjønn ved Universitetet» - at det fremdeles er en lang vei å gå. Kjønnsrelaterte problemstillinger er fortsatt langt fra en integrert og viktig del av forskning og undervisning. Hvordan kan vi forstå den manglende oppfølgingen av de gode intensjonene? En del fag har valgt å bruke midler på revidering av pensumlister for å sikre at litteratur om kjønn er en del av pensum. Revideringer har til dels vært utført av marginale personer i fagmiljøene med få muligheter til å sikre at endringene blir fulgt opp i praksis. Dermed blir litteratur om kvinner og kjønn for ofte satt opp som en separat bolk som i liten grad blir vektlagt i undervisning og eksamenssituasjon. Studenter og vitenskapelige ansatte- i de fleste tilfeller menn- inngår en slags stille

enighet om at det finnes viktigere temaer å konsentrere seg om. Det samme gjelder feministisk teori. Samtidig som den høster anerkjennelse for å ha brakt inn nye perspektiver, kanskje særlig i samfunnsvitenskapene, blir den i liten grad anvendt i praktisk forskning. Også den får stempel som ubehagelig fyll på pensum som bare de ivrigste av grunnfagsstudentene sukker seg gjennom. Utviklingen innen kjønnsforskning har imidlertid ikke vært utelukkende negativ. For dem som har valgt å gripe tak i utfordringene temaet gir, har det kommet mange viktige bidrag. Kunnskap om kjønn som en faktor i utforming av samfunnsroller og det moderne menneskets bruk av kroppen, er blant temaer som har vært aktuelle de siste årene. Denne type forskning viser at kjønnsforskning og feministisk teori kan brukes til mye mer enn å frembringe viten om relasjoner mellom menn og kvinner. Den bidrar med perspektiver på maktforhold og politikk, gir oss innsikt i forskjeller mellom generasjoner og mellom mennesker med ulike seksuelle preferanser. Hvorfor sliter da fortsatt kjønnsforskning med å få anerkjennelse når «alle» for 20 år siden var enig om at kunnskap om kvinner og kjønn er nødvendige og viktige bidrag til vitenskapelig forskning?

Mye skyldes trolig «lilla skjerf og fotformsko» stempelet kvinneforskningen har fått. Både innen og utenfor universitetet blir den oppfattet som en forlengelse og legitimering av kampen for større grad av likestilling og ikke som verdifull forskning i kraft av seg selv. Fremdeles er studier som påpeker ulikheter mellom menn og kvinner en viktig del av kjønnsforskningen og disse er i mange tilfeller verdistyrt og politisk motivert. Det er imidlertid viktig å huske at alle typer forskning er nettopp dette- det er like politisk og i like stor grad et verdivalg å la være å ha med studier av kjønn på pensumlisten som å ha det. Et beslektet problem til den manglende anerkjennelsen av kjønnsforskning, gjelder kvinners stilling ved universitetene. En undersøkelse viser at antall kvinnelige studenter på universiteter i Norge er stigende- i år er 59 prosent av dem jenter. Samtidig er andelen kvinnelige vitenskapelige ansatte stabilt liten og tiltak for å rekruttere kvinner inn i denne type stillinger blir møtt med skepsis- også fra kvinnene selv. De fleste fag på Universitetet tynges fortsatt av den tradisjonelle akademiske «pyramide»; kvinner i klart flertall på grunnfag og tilsvarende i klart mindretall i vitenskapelige stillinger. Årsakene til dette er sammensatte; det er å håpe at det er et delvis ge-

106,1 Mhz

MUSIKK

SAMFUNN

MANDAG 17.00 Skumma Kultur 18.00 Jazzonen 19.00 Boutique Electronique TIRSDAG 17.00 apropoStudent 18.00 Punk Rush 19.00 Metal Daze

nerasjonsproblem hvor det stadig større antall kvinnelige stipendiater på mange fag lover godt for muligheter til nyrekruttering til denne type stillinger. Flere kvinner i vitenskapelige stillinger er selvsagt ingen helstøpt garanti for at kjønnsforskning får større oppmerksomhet i fremtiden. Likevel er det grunn til å merke seg at det fortsatt er flertall av kvinnelige forskere som er interessert i nettopp disse temaene. Sett i lys av fagkritisk dag som nettopp er overstått, og med den internasjonale kvinnedagen like om hjørnet, er det all grunn til å tro at Senter for kvinneog kjønnsforskning vil være en nødvendig del av Universitetslivet i mange år fremover. Senteret tilbyr i dag et unikt flerfaglig miljø og bidrar med den nyopprettede graden «M Phil. in Gender And Development» til et utvidet fagtilbud ved Universitetet. Om historien har vist at Senter for kvinneog kjønnsforskning neppe noensinne vil nå målet om å gjøre seg selv overflødig, må arbeidet med å profilere denne type forskning som viktige og nødvendige perspektiver for alle fag på Universitetet fortsette- det vil både studenter og vitenskapelig ansatte vinne på.

ONSDAG 17.00 Limbo 18.00 Plutopop 19.30 Bokcaféen TORSDAG 17.00 Ergo 18.00 Kitch 22 19.00 Kinosyndromet FREDAG 17.00 Floora 18.00 Speedway LØRDAG 13.00 14.00 15.00 16.00

Livstidsmagasinet Alternatip! Goth og sånt… The Realness

SØNDAG 13.00 Fri Import 14.00 Brunsj 15.30 Plutopop (R)

UKAS ALBUM

LYSTEGNING Diefenbach «DIEFENBACH» (Display/MusicNetwork) Dansk postrock som ikke står tilbake for noen innenfor nevnte sjanger. Noe Tortoise’sk over seg, men står allikevel enkelt på egne ben. Geniale melodilinjer plassert i tromme-og gitarland kan jo ikke slå feil!?

UKAS LÅT

Mode:01 «MORTAL DISTORTION» (Beverly Brothers recs.)

FROKOSTFISK.

Foto: ANNIKEN C. MOHR

Sotra is the new loud. Mode:01 leverer en skikkelig killer-beat tune med tonnevis av energi. Dette er hardt, men har samtidig noe mykt over seg. PS.Låta finner du på 7»-samleren «Mapping The Underground».

Tips Studvest

55 54 51 48 / 55 54 52 06 studvest@uib.no

KULTUR VEKE ONSDAG 77 ONSDAG GENERALFORSAMLING I STUDENTENES LEIEBOERFORENING Tid:17.00 Sted:Storelosjen, Kvarteret Valg av nytt styre, alle studenter er velkommen.

VERONIKA VOSS Tid: 19.00 Sted: Cinemateket USF Regi: Rainer W. Fassbinder, VestTyskland 1982

Tid:22.00 Sted:Røkeriet USF

Arr:ROSSO Tid:20.00 Sted:Speilsalen, Kvarteret

OLEANNA Tid:19.00 Sted:Universitetsbiblioteket

TROMSØNACHSPIEL

QUERELLE

VERONIKA VOSS

Tid: 22.00 Sted:Hulen

Tid:21.00 Sted:Cinemateket USF Regi:Rainer W. Fassbinder 1982

TORSDAG 8

Tid: 19.00 Sted: Cinemateket USF Regi:Rainer W. Fassbinder, VestTyskland 1982

TROMSØ NACHSPIEL Arr:RF/ASF Sted:Kvarteret

GENDER BENDER OLEANNA Tid:19.00 Sted: Universitetsbiblioteket

Arr:Ugle-Z Tid:19.00 Sted:Storelosjen, Kvarteret

THE WAR ZONE

QUERELLE

Tid:19.00 Sted: Universitetsbiblioteket

SMAK OG BEHAG

TYPISK NORSK Å SAVNE GRO

Arr:Samfunnet Tid:19.15 Sted:Teglverket, Kvarteret Med matfilosofene Bjørn Heradstveit og Gyda Lucia Østbakk

FREDAG 9

FRIGJØRING

Tid:19.30 Sted:Filmklubben, Studentsenteret Regi:Tim Roth, Storbritannia/ Italia 1998

OLEANNA

Har du eit arrangement du meiner burde stå i Studvests Kulturveke? Ta kontakt med kulturredaktør Sindre Holme på telefon 55 54 51 48. Innleveringsfrist er mandag kl. 1200

Tid:21.00 Sted:Cinemateket USF Regi:Rainer W. Fassbinder 1982

KURS I SKUESPILLERTEKNIKK Arr:Immaturus Sted:Speilsalen, Kvarteret

LØRDAG 10 BERLIN ALEXANDERPLATZ, DEL 1-7 Tid:13.00 Sted:Cinemateket USF Regi:Rainer W. Fassbinder, VestTyskland/ Italia 1980

«NO LOGO» AV NAOMI KLEIN

KVINNEMESSE

Arr:Internasjonale sosialister Tid:14.00 Sted:Maos, Kvarteret

BOLLYWOODFEST

Arr:Forbundet Tid:19.30 Sted:Allégaten 40

KURS I SKUESPILLERTEKNIKK

Tid:22.00 Sted:Hulen

KRØYT

Arr:Immaturus Sted:Speilsalen, Kvarteret

Arr:Samfunnet Tid:19.15 Sted: Storelosjen, Kvarteret

LIKESTILLING VS.

Arr:BJF

OLEANNA Tid:19.00 Sted:Universitetsiblio teket

TROMSØNACHSPIEL

Tid:19.30 Sted:Filmklubben, Studentsenteret Regi:David Ondricek,

TIRSDAG 13 DAMPVEIVALSEN OG FIOLINEN + IVANS BARNDOM

Tid: 22.00 Sted:Hulen

TROMSØ NACHSPIEL Arr:RF/ASF Sted:Kvarteret

SØNDAG 11 BERLIN ALEXANDERPLATZ, DEL 8-13 Tid:13.00 Sted:Cinemateket USF Regi:Rainer W. Fassbinder, VestTyskland/ Italia 1980

KURS I SKUESPILLERTEKNIKK Arr:Immaturus Sted:Speilsalen, Kvarteret,

Tid:18.00 Sted:Cinemateket USF Regi:Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1960

ANDREJ RUBLJOV Tid:21.00 Sted:Cinemateket USF Regi:Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1969

EN HELT NY JESUS Arr:Samfunnet Tid:19.15 Sted:Speilsalen, Kvarteret Innleder Einar Thomassen

MANDAG 12 LONERS

Astrologen forteller merkur

Helge Heradstveit arbeider med astrologi i nær relasjon til kunst, psykologi og filosofi. Astrologien har han studert i tre semester ved en privatskole.

Kjære leser. Jeg tenkte jeg skulle prate litt om den stemningen som planeten merkur gir fra seg. Altså om hvordan mennesker begynner å agere når de møter merkurs lysstråler. Og så skal jeg fortelle om hvordan psykiateren Carl Gustav Jung brukte astrologi i sitt forskningsprosjekt. Merkur er en del av deg, og av meg. Den har med vår evne til å analysere ting, enten diskusjonen dreier seg om Bibelens troverdighet, eller om hvorfor folk kjøper et vaskepulver i stedet for et annet. Hver enkelt av oss har en egen måte

å analysere ting på. Det er et slags mønster som går igjen i tenkningen til den enkelte. Merk deg ordet tenkning, det er ikke følelser merkur representerer. Personer som er spesielt influert av merkur arbeider ofte med organisering av hverdagslivet, arbeid som for eksempel å organisere et busselskap eller et kjøpesenter med mange små butikker. De er gode med alt som har med kommunikasjon å gjøre, et menneske av denne typen kan bli en dyktig informasjonssjef i en bedrift. Talentet for å organisere at folk får snakke med

hverandre, er der. Ting som religion og filosofi blir mer nedprioritert av disse personlighetene, de har ikke et så veldig stort behov for å fokusere på dette. Prinsippielle spørsmål, for eksempel viktigheten av at det folk sier til hverandre skal være skikkelig sannferdig, er noe personer som er influert av merkur bør være bevisst. Det holder ikke å prate og kose seg, når praten ikke har rot i virkeligheten. Psykiateren Carl Gustav Jung (1875-1961) forsket på psyken til menneskeheten. Han brukte astrologi som et av flere hjelpemidler til

å slå fast at alle individer er gjensidig sammenbundet med hverandre på en helt spesiell måte. Jung mente at menneskene har en kollektiv ubevissthet som alle er del i, at folk har medfødte måter å oppleve verden på. Hvis du studerer eller har studert psykologi, eller medisin, da skal du vite at Jung som var med å bygge opp disse fagene, leste mye astrologi. Kjære leser, dette var alt for denne gang. Takk for meg. HELGE HERADSTVEIT saggitar@hotmail.com

Jeg har ikke barn – Jeg har ingen tepper, lyver jeg. – Du har ingen stoffmøbler da?, kvitrer kvinnen i andre enden av telefonrøret. Hun vil så gjerne komme hjem til meg og gi meg gratis tepperens til en verdi av 800 kroner. Jeg kommer på at sofaen i grunnen har luktet litt rart helt siden vi kjøpte den på Fretex for ett år siden, (hvem vet hvor de brune flekkene stammer fra?). Lørdag 09:00; Jeg ligger og drømmer at jeg er en liten engstelig ulv da telefonen ringer og rykker meg opp. Tepperensfirmaet er forsinket med 25 minutter. Jeg rekker å gjøre meg selv og leiligheten anstendig før telefonen kimer for andre gang. Nå er det trønderen Marius som ringer. Det er han som skal demonstrere maskinen. Han finner ikke gaten min, han finner ikke parkeringsplass, han finner ikke inngangsdøren min. Jeg forklarer. Hver gang Marius lurer på noe nytt, slår han på tråden. Endelig, en time for sent, er tepperenseren fremme. – Har du hørt om Kirby før?, åpner han på trøndersk. – Nei, men jeg er sikker på at den har fortreffelige egenskaper, svarer jeg, og merker hvordan forventningene stiger til hva støvsugeren kan utrette i hjemmet mitt. Marius gransker meg: – Hva driver du med? – Hovedfagsstudier. – Student altså, oppsummerer Marius, og løfter av lokket på esken han har med seg. Akkurat da ringer Marius mobiltelefon. – Hei. Nå er jeg i leiligheten. Det er hos en student. Skal jeg komme tilbake? (Aha, Marius tror ikke jeg har penger). Han henvender seg til meg: – Jeg fikk nettopp vite at det ikke er lov å demonstrere støvsugere til studenter. – Er det en lov mot slikt? – Ja! – Virkelig? Ingen demonstrasjon for noen studenter? – Nei, det gjelder ikke dem som har barn. – Er du sikker på at jeg ikke har barn da? – Jeg ser jo ingen. (Marius må være mer oppvakt enn jeg trodde). Støvsugeselgeren får det travelt. 70 minutter har gått av en lørdagsmorgen. I mitt stille, ondskapsfulle sinn ønsker jeg at Marius jobber for glansbilder og skamlav provisjon. – Nå har jeg i allefall hørt om Kirby, sier jeg tørt til Marius i det han forsvinner ut på jakt etter kontantstøttede husmødre og blåøyde pensjonister med vilje og lisens til å se Kirby gjøre en simpel blowjob. Etterlatt tilbake står jeg. Nesten som en liten ulv det ikke er fellingsløyve på.