Liberty by Tanum.no

Liberty

Jakob Ejersbo

Liberty Oversatt av Linn Øverås

Jakob Ejersbo Nordkraft, 2003 Eksil, 2011

Dette er fiksjon. Navn, personer, steder og hendelser er produkter av forfatterens fantasi eller brukes fiktivt og skal ikke oppfattes som virkelige. Eventuelle likheter med faktiske begivenheter, lokaliteter, organisasjoner eller personer, levende eller døde, er fullstendig tilfeldig. Takk til førsteleser Christian Kirk Muff for å helle bensin i bålet og sparke ræva mi i filler. Til Ole Christian Madsen for å stramme skruene. Og til Morten Alsinger for 1000 kaffepauser.

Oversettelsen er støttet av Statens Kunstråds Litteraturutvalg, Danmark. Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening

Originalens tittel: Liberty © Jakob Ejersbo og Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A/S, Copenhagen 2009 Published by agreement with the Gyldendal Group Agency Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,3/11,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2012 ISBN 978-82-03-21342-7

Til Garvey Dread & de fremmede

I’ll let you be in my dream if I can be in yours. BOB DYLAN: «Talkin’ World War III Blues»

1980

Christian Tropevarmen svøper seg om meg idet jeg går ut av flyet – gjennom skumringen kan jeg se den hvite snøkappen på Kilimanjaro i det fjerne. Foran den lave flyterminalen henger en gjeng svarte menn og røyker ved et par bulkete bagasjetraller. «Velkommen til Afrika,» sier far og legger hånden på skulderen min så jeg går ned trinnene. Flymotorene har stanset. Alt jeg hører, er sikader. Flyplassen har bare én rullebane, og det er ikke andre fly enn vårt. Jeg ser på de svarte mennene. En tjukk, svart dame snakker sint til dem på swahili. De ler og trekker de skranglete bagasjetrallene langsomt bortover mot flybuken. Nå er ansiktene deres uttrykksløse. Tidlig i morges var det tredje juledag, og jeg var en dansk gutt som bodde med moren min utenfor Køge. Nå skal jeg bo i Tanzania og gå på internasjonal skole. Familien skal snart være samlet igjen. Fars tid som utstasjonert Mærsk-mann i Det fjerne østen er over. Lillesøsteren min ble født i oktober, og mor kommer ned med henne om et par måneder. Alt er snudd på hodet. «Det tar litt tid før bagasjen kommer inn,» sier far. Vi går forbi skulderhøye planter med taggete, læraktige blader og inn i betongbygget. Det er mørklagt. «Hvorfor er det ikke noe lys?» spør jeg. «Strømmen har sikkert gått,» sier far. «De må bare få i gang generatoren.» Jeg holder meg ved siden av ham mens andre hvite, enkelte svarte og en del indere kommer inn i den mørke ankomsthallen. Vi byttet fly i Amsterdam og mellomlandet i Roma og Oman. En motor rumler i gang et sted i terminalen, og like etter begynner en og annen pære i taket å lyse svakt. 9

«Niels, Niels,» roper en kvinnestemme på svensk. Far snur seg. «Hei,» roper han og vinker. «Det er Katriina,» sier han til meg og begynner å gå mot glassveggen. Han har fortalt meg at en svensk familie kjørte ham til flyplassen og at vi blir hentet av dem i fars bil. Jeg ser på politimennene som står ubevegelige med maskingevær hengende på skrå i en rem foran kroppen. Jeg følger etter far. «Så dette er Christian, altså,» sier kvinnen og nikker smilende. «Hei, jeg heter Katriina.» Hun er kledd i tynn sommerkjole og sandaler. «Hei,» sier jeg og prøver å smile. Far forteller litt om turen ned, og det føles rart at han står her og snakker med en fremmed dame mens mor er i Danmark. «Var det fint å se den nye datteren din?» spør Katriina. «Ja, det var deilig,» sier far. «Og kona mi gleder seg til å komme nedover.» En lyd får meg til å snu meg. Bagasjebåndet står stille, og kofferter kommer flyende inn gjennom hullet i veggen. En tynn, svart mann i lurvete uniform krabber inn gjennom hullet og over koffertene og gir seg til å kaste dem videre ut på gulvet. Vi får hentet bagasjen vår og går til passkontrollen. Mannen stirrer lenge på bildet og lenge på meg. Jeg prøver å smile til ham. Med ett griper han et stempel og smeller det ned i en stempelpute og i passet – tre forskjellige stempler før han tar en kulepenn og føyer til en masse skrift. Han rekker meg passet. «Welcome to Tanzania,» sier han på merkelig engelsk og smiler bredt. I tollen står en tjukk mann som svetter intenst. Han gjør tegn til at jeg skal åpne bagen min. Han roter i den med kjøttfulle hender, tar opp fotballen min, sier en masse jeg ikke forstår, og smiler mens han slår ballen i gulvet og griper den igjen. «Han synes det er en god ball,» sier far. «Ja, men det er det,» sier jeg og smiler til mannen. Nervøs. Jeg vet ikke hva smilet hans betyr. Er det noe galt? Han legger ballen tilbake, tegner et kryss over bagen med et kritt og skyver den mot meg mens han nikker. «Football very good,» sier han. Far har gått foran. Den svenske damen omfavner ham. Meg rekker hun heldigvis bare hånden. Hun har store bryster. 10

«Hvor gammel er du?» spør hun på svensk. «Tretten,» sier jeg. «Jeg har en datter på åtte. Og så bor nevøen min på femten hos oss. Solja og Mika,» sier hun og tar en av bagene mine. «Vi skal hjem til oss og spise – vi holder en liten velkomstfest for dere. Og vi har fått nytt hus.» «Uten rotter?» spør far. «Ja,» sier Katriina. «Og så har vi fått en barnepike som heter Marcus.» «En mann?» spør far. «En gutt,» sier Katriina. «Han er foreldreløs og har vært hos noen tyskere som dro hjem. Det var Solja og Mika som fant ham. Han bodde hos den lokale presten i Moshi, som utnyttet ham og brukte ham som landarbeider.» Vi går ut i bilen, en hvit Peugeot 504 med rattet på feil side. Mørket er totalt, fløyelsmykt. Passerer en vaktpost ved en bom – forlater flyplassområdet og kjører gjennom nattemørket. Veien er rett, landskapet flatt. Ingen veibelysning, ingen hus. Frontlysene feier over grågrønt buskas i veikanten. For tre måneder siden begynte far som regnskapssjef på en sukkerplantasje som heter TPC – Tanzania Planting Corporation. Den har vært eid av Mærsk, men er nå blitt nasjonalisert av den tanzanianske staten, og nå har Mærsk et par års kontrakt på å lære de innfødte å drive den. Den ligger et stykke sør for Moshi, byen der skolen ligger. Far snur seg i forsetet. «Går det bra med deg, Christian?» spør han. «Når skal vi ut til huset?» «Vi kjører bare ut dit etterpå,» sier far. «Klokka er ikke mer enn syv.» Han har fortalt meg at mørket faller tidlig og brått her, så nær Ekvator. Jeg føler meg lett i hodet. Er så røyksugen at jeg holder på å dø. «Ok,» sier jeg og ser ut av vinduet og opp på en stjernespekket himmel som strekker seg helt ned i horisonten. Vi kommer til et T-kryss der noen treskur og små murhus kaster et svakt lys ut i mørket. Det er butikker rett på bakken, jordgulv. Mørke skikkelser beveger seg mellom dem. Vi tar av til høyre mot Moshi. «Det er en av landets beste veier,» sier far til meg. «Nesten ingen hull.» Mørket omslutter oss fullstendig. Det er nes11

ten ingen annen trafikk, og Katriina kjører fort. Veien begynner å svinge og skråner ned i en kløft – frontlyktene lyser opp de bratte klippeveggene på begge sider. «Hva?» roper Katriina og bråbremser samtidig som hun dreier rattet for å unngå en stor gren med masse løv som ligger på vår side av veien. Bremsene låser seg, og bilen skrenser inn i grenen, skyver den foran oss til vi stopper helt. «Det står en bil der borte,» sier far. Jeg skimter en mørk kasse litt lenger frem, men frontlyktene gir bare et svakt lys gjennom bladverket. «Er det landeveisrøvere?» spør Katriina. «Det tror jeg ikke,» sier far og åpner døra. «Tanzanianere bruker gjerne en gren som varseltrekant.» Jeg går ut sammen med far og hjelper ham å løfte den av panseret mens Katriina rygger. Nå ser jeg at kassen er en lastebil som har kræsjet mot en av klippeveggene og står på tvers i kjørebanen – en stor, frisk gren stikker opp av den bakerste støtfangeren. Vi sleper grenen tilbake på plass i kjørebanen. Det er ingen mennesker ved lastebilvraket. «Hva tror du har skjedd?» spør jeg. «Bremsesvikt,» sier far. «Sjåføren har nok kjørt inn i klippeveggen for å stanse.» Vi setter oss i bilen. «Fy faen!» sier Katriina og slår i rattet før hun setter bilen i gir og kjører langsomt fremover. Vi kommer akkurat forbi. Far snur seg mot meg idet veien flater ut i bunnen av kløfta: «Når man kommer her på dagtid, ser man at det ligger masse vrak her nede,» sier han. Etter tjue minutter kommer vi til utkanten av byen og kjører inn på noen mindre veier. «Hvorfor lukter det kumøkk?» spør jeg. «Masaiene driver kveget sitt gjennom her når de skal til slakteriet i den andre enden av byen,» sier far. «Nå er vi nesten fremme,» sier Katriina og svinger inn på en humpet grusvei med hvite villaer bak høye gjerder og porter.

Marcus MARABUSTORK «Hei – du der!» roper bwana Jonas fra verandaen. «Ja, bwana?» svarer jeg fra husets baktrapp ved kjøkkenet, der jeg sitter og venter på at Katriina skal komme tilbake fra flyplassen. «Kom med noen øl,» roper bwana Jonas. «Kommer straks,» svarer jeg og løper til kjøleskapet. Datteren, Solja, kommer ut på kjøkkenet. «Jeg er sulten,» sier hun – allerede god i det engelske språket, enda denne svenske familien bare har vært her i fire måneder. «Jeg steker litt kjøtt til deg snart,» sier jeg og løper ut med øl i hendene til verandaen, der bwana Jonas er med sin nye kollega Asko og hans kone fra Finland. Jeg stiller ølet på bordet. Asko er veldig stor og tykk, og konen, Tita, kvitrer som en liten fugl: «Takk skal du ha.» «Skal jeg lage noe mat til Solja?» spør jeg. «Hvis hun er sulten,» mumler bwana Jonas med den svenske tobakksjorden i munnen og trekker på skuldrene uten å se på meg. Jeg skynder meg bak kjøkkenet igjen og legger kylling på grillen, som står utenfor. Pass av den åtte år gamle jenta er min billett til et godt liv. Jeg har vært hos denne familien bare to uker, og det er vanskelig å forstå – hva er min rolle? Er jeg en barnepasser, eller som en adopsjon? Å leve er en tung oppgave når du har forlatt dine egne foreldre. Jeg snur kyllingstykket over det glødende kullet. «Liker du kylling?» spør Solja. «Ja, veldig godt.» Jeg elsker kjøtt. Ved min fødsel i 1965 var jeg en slags marabustork på kjøttjakt i Serengeti nasjonalpark. Min far jobbet der, enda vi er av stammen chagga fra Kilimanjaros skråninger, men vi har ingen jord. I barndommen er jeg nesten et vilt dyr, løper bare i støvet mens turistene kommer i små fly for å kjøres rundt i Serengeti én dag. De har matkasser med fra hotellet i Nairobi – en stor, hvit kartong. De vil sette seg og spise, og vi svarte vil holde øye med dem. Vi lever av maisgrøt og spinat – og disse eskene har hvitt kjøtt fra kyllingen, mørkt kjøtt fra kua, deilig, kraftfullt brød, et gyllent eple 13

– mye smak. Men kjøtt er det viktigste – vi er sultne på kjøtt på stedet i verden der kjøtt går fritt rundt på fire ben. Vi får ikke drepe kjøttet, for turistene vil se dyr i live. Vi passer på når wazungu er ferdige med å spise, og når de går bort fra bordet, styrter vi til eskene. Hvis en eske er veldig dårlig, blir vi nødt til å dele eller slåss. Og turistene ler av oss, roper på oss. Iblant kaster de kyllingen på bakken så den blir støvete og vi må slåss om bitene. Vi kan skylle kyllingen, men også spise med støv. Andre ganger kaster turistene fin mat i et spann til avfall hvor marabustorkene med vinger kommer for å spise. Vi kaster stein på fuglene. Vi slåss om maten. De hvite tar bilder av oss, som om vi er merkelige aper. Vi er ikke merkelige. Vi er sultne. Duften av stekt kylling stiger til nesen min. Jeg styrter til den svenske saunaen på siden av huset og kontrollerer at ilden brenner godt i ovnen, så de hvite kan svette ekstra i det varme landet. Så arrangerer jeg tallerkenen for Solja med kylling og brød og smør og salat, som hun aldri spiser. «Og cola,» sier hun. Jeg tar cola fra kjøleskapet og åpner for henne. Hun går på verandaen med maten sin for å høre det voksne snakket. Men hva skal jeg nå? Skal jeg begynne å steke resten av maten, så den er klar når Katriina kommer med bwana Knudsen og hans sønn fra flyplassen? DANSK GUTT «Takk for maten, Marcus,» sier Solja. Som en snill pike kommer hun på kjøkkenet med tallerkenen sin. Jeg griper kyllingbiten og gnager av det siste kjøttet – deilig fett. Til for to uker siden bodde jeg hos Moshis lutheranske prest, som misbrukte meg til arbeid på jorden sin. Jeg har fortalt disse svenskene at jeg ikke har foreldre – de er døde av sykdom og trafikkuhell. Det er sikrere å lyve; kanskje kan ikke de hvite forstå at foreldrene er så dårlige at det er bedre hvis de var døde. En bil tuter ved porten, vaktmannen løper. Katriina kommer med bwana Knudsen og hans sønn, som er på størrelse med meg og veldig stille, ikke vill i blikket som Mika, som har løpt til byen med påstand om kino. Denne danske gutten ligner på min tyske barndomsvenn fra Serengeti, Gerhard. Jeg roper på hushjelpen fra tjenerboligen, som er vår getto på deling. Hun skal hjelpe meg på kjøkkenet så de hvite kan 14

spise. Jeg legger mer kjøtt på grillen og bærer drikkevarer til verandaen. «Cola?» spør jeg bwana Knudsens sønn og rekker flasken frem.

Christian Mannen til Katriina heter Jonas. Han sitter på verandaen sammen med en tjukk, finsk mann, Asko, og mannens lille kone, som heter Tita. De snakker et merkelig språk som jeg ikke begriper et ord av. «Forstår du hva vi sier?» spør Tita langsomt på svensk. Jeg rister på hodet. «Svensk med finsk aksent,» sier far og ler. En ung, svart fyr dukker opp på verandaen og rekker meg en cola, går igjen. «Er det den nye barnepiken?» spør far. «Veit da faen hva han er,» sier Jonas. «Ikke si sånn,» sier Katriina. «Marcus er veldig hjelpsom, og han får bare kost og losji.» «Og skolepenger,» mumler Jonas. «Det er småpenger,» sier Katriina. «Marcus er min venn,» sier en liten jente som har dukket opp i verandadøra – Solja. Like etter kommer Marcus og en svart jente med mat. Den svarte jenta er ung og taus, svøpt i et tynt, fargesprakende tøystykke. Vi spiser på verandaen med tallerkenen i fanget. De voksne drikker øl, røyker. Sikadene synger, flaggermusene flyr rundt i lufta. «Saunaen er klar,» sier Katriina. De snakker og smiler, alle sammen, mens de reiser seg – far også. Folk går inn i stuen. «Sauna?» sier jeg til far. «Svensker og finner skal alltid ta sauna. Bli med,» sier han. «Jeg skal ikke ta noe sauna,» sier jeg og blir sittende. Han ser på meg et øyeblikk. Jeg kan ikke lese blikket hans på den mørke verandaen. «Ok,» sier han og følger de andre. Solja er borte – kanskje hun har lagt seg. Jeg kikker inn i stuen. De står og kler av seg. Jeg ser pikken til Asko under den store magen og snur meg 15

bort. Sykt. Jeg ser en gang til. Far surrer et håndkle rundt livet og går ut en dør til saunaen, som er bygget langs baksiden av huset. Mon tro hva far har bedrevet de fem årene han var utstasjonert i Det fjerne østen uten mor. Lest på senga? Asko har lagt igjen røyken sin på bordet. Jeg begynte å røyke i fjor sammen med de andre som var utafor i klassen. Jeg kan si til meg selv at jeg skal våkne klokka tre om natta. Så lister jeg meg ut og bort til butikken, legger på mynter i automaten på veggen utenfor og trekker ut en tipakning Prince. Når skuffen er åpen, er hendene mine akkurat små nok til at jeg kan presse fingrene inn og få tak i neste pakke, trekke den ut; jeg betaler for én pakke og tømmer en hel søyle. Eller jeg kunne det. Her vet jeg ikke hvordan man får tak i røyk. Røyken til Asko heter Sportsman. Det er stille – alle er i saunaen. Skal jeg ta en? Men jeg tør ikke. Jeg skulle ønske mor var her. Foreldrene mine holdt nesten på å skille seg for et år siden. Sent en kveld kom mor inn på rommet mitt, jeg hadde allerede lagt meg. Det hadde vært masse krangling på telefonen til far i Singapore når hun trodde jeg sov. Mor satte seg på sengekanten. «Christian, jeg må snakke med deg om noe alvorlig,» sa hun. «Skal dere skilles?» spurte jeg. «Nei, da,» sa mor og så på meg før hun så bort og tok seg til munnen, svelget. «Nei,» sa hun igjen. Jeg visste de skulle skilles. «Hvor skal jeg bo, da?» spurte jeg. «Vi skal ikke skilles – jeg er gravid,» sa mor og smilte rart. En gang i fylla sa far til meg at det er noe galt med rørsystemet inni mor. Hun kunne ikke få flere barn. «Gravid?» spurte jeg. «Ja – du skal få en lillebror eller lillesøster,» sa mor. «Kommer far hjem, da? For godt?» spurte jeg. «Gjett om han gjør,» sa mor. «Ok,» sa jeg. «Er du ikke glad?» sa mor. «Jo,» sa jeg. Planen var at far skulle komme hjem til Køge og jobbe for Mærsk på Esplanaden i København. Det skulle de få meg til å tro. Mor inviterte til fest den dagen han skulle komme. Dagen før hører jeg henne skrike inn i telefonen: 16

«Vi er skilt. Vi har vært det lenge. Hvis ikke du vil være sammen med oss, så selger jeg huset og sender deg din halvpart av pengene. Jeg gidder ikke mer.» Det er stille en stund – far sier noe fra Singapore, og jeg skynder meg å åpne døra mi på gløtt. Nå snakker mor helt rolig igjen: «Enten kommer du, eller så er jeg ferdig med deg.» Hun legger på røret og kommer inn og sier god natt. Jeg spør først når hun er på vei ut døra igjen: «Kommer ikke far på festen i morgen?» Hun stanser uten å snu seg. «Jeg vet ikke,» sier hun og går ut. Litt etter hører jeg bilen starte. Da jeg fylte tolv år, begynte hun å ta kveldsvakter – jeg kan godt være alene hjemme. Jeg står opp og går ut, tar meg en røyk. Jeg går inn og blar i telefonboka. Slår det lange nummeret. «Knudsen speaking,» lyder det knitrende fra Singapore. «Far?» sier jeg. «Christian! Vet du hva klokka er her?» «Kommer du hjem?» spør jeg. «Hvor er mor?» spør han. «På jobb,» sier jeg. Han sukker. «Det er kommet noe i veien. Jeg får ikke reist før om et par dager. Jeg er lei for det, Christian,» sier han. «Nei,» sier jeg. «Christian,» sier han. «Mor er …» Han tier. «Du sa du kom,» sier jeg. «Det lar seg ikke gjøre,» sier han. «Ja men …» sier jeg. «Jeg kommer så fort jeg kan,» sier han. «Ha det,» sier jeg og legger på røret. Jeg skjelver på hånden. Dagen etter var det fest. Mor danset tett med en høy lege – jeg hatet henne for det. Far kom inn døra. Jeg så på ham, han så på henne. Han hadde rukket det. Han løftet hånden og smilte. Hun så på ham og danset videre. Hun var gravid, enda man kunne ikke se det ennå. Hvorfor danset hun fortsatt med legen når far var kommet? Legen fikk øye på far og stanset – slapp henne. Hun smilte til legen og så tomt på far uten å flytte seg. Han sto stille innenfor stuedøra, fortsatt med frakken på. Jeg skyndte meg bort til ham. 17

«Far,» sa jeg. «Christian,» sa han og løftet meg opp i lufta, enda jeg er for stor til å bli løftet. Mor kom bort til oss. Nå skal jeg bo sammen med ham i noen måneder til mor kommer ned. Det er rart. Jeg kjenner egentlig ikke fyren. Og når mor kommer med lillesøsteren min, skal vi bo sammen som en ordentlig familie. Jeg hører et hvin fra den andre siden av huset. Reiser meg og går et par skritt inn i stua, ser ut gjennom ruten i bakdøra. Katriina løper ut på gressplenen. De fyldige brystene hennes gynger – vortene er helt mørke. Far kommer ut fra saunaen med en hageslange i hånden. Vannstrålen treffer Katriina, som stanser, puster tungt ut, rister litt på seg. Hun står stille og lar vannstrålen treffe henne – jeg kan se den store, mørke dusken mellom beina hennes. Jeg ser på far, som smiler og holder hageslangen over sitt eget hode så vannet spruter nedover den nakne kroppen hans. Jeg skynder meg ut på verandaen igjen før de oppdager meg. Sitter litt. «Kom ut hit, Christian,» roper far fra den andre siden av huset. «Hvorfor det?» roper jeg. «Ta det med ro, det er ingen som er nakne mer,» roper han. Jeg går ut dit. De sitter på benker rundt et bord som står på et lite, inngjerdet område utenfor saunaen. Mennene med håndklær rundt livet, kvinnene svøpt i fargesprakende tøystykker som det den svarte hushjelpen hadde på seg. Katriina sitter ved siden av far. Hun tar hendene hans i sine. «Jeg gleder meg til kona di og den lille datteren din kommer ned,» sier hun. «Hvorfor det?» spør far. «Fordi jeg er gravid, jeg også,» sier Katriina. Tita sukker og ser trist ut. Hun ser ned. Jeg ser på mannen hennes, Asko. Han ser sur ut. Kanskje hun også har lyst til å bli gravid. «Gratulerer,» sier far. «Når drar du hjem til Sverige?» «Jeg føder på KCMC,» sier Katriina. «Det er mange hvite leger der.» Asko og Jonas sitter og snakker sammen på svensk. Tita sier ingenting. Jeg ser på Jonas. Han stapper snus inn bak overleppa, 18

flytter den rundt med tunga og fokuserer på noe ute i mørket. Jeg snur hodet og følger blikket hans. Det er hushjelpen. Hun står foroverbøyd borte ved hushjørnet og skurer en rist fra grillen – rumpa hennes står rett ut og vugger i takt med bevegelsene. «Hva ser du på?» spør far og ler. «Synes du hun er fin?» «Jeg vet ikke,» sier jeg. Jeg sier ikke at jeg ser på det Jonas ser på, bare reiser meg og går ut av hagen. «Hvor skal du?» spør far. «Bare se meg litt rundt,» sier jeg. «Ikke gå deg bort,» sier far.

Marcus MIN MZUNGU Alle wazunguene har gått nakne sammen i saunaen – et stort teater av lyserødt kjøtt. Katriina kommer inn i huset: «Marcus, kan du pusse Soljas tenner?» «Jeg vil gjøre det,» sier jeg og Katriina går ut igjen til saunafesten. «Men det er mamma som skal gjøre det,» sier Solja, som er åtte – stor nok til å pusse tennene selv. Etterpå går hun på rommet. Men straks roper hun: «Jeg finner ikke nattøyet mitt.» Jeg går inn. Nattøyet er i skapet, rett for nesen, men barnet vil ha oppmerksomheten, så negeren må til. Solja begynner å trekke på nattøyet. «God natt,» sier jeg og vil gå. «Jeg får ikke sove, Marcus,» sier hun. «De bråker.» Det er sant, for nå har de kommet ut av saunaen og sitter på den lille treterrassen og snakker, drikker, roper. «Kan jeg sove nede hos deg?» «Nei, det går ikke,» sier jeg. Hvordan vil denne bwana Jonas reagere hvis Solja sover i min getto? Jeg tror han ønsker det hvite og svarte adskilt. Jeg går til sengen og løfter dynen så hun legger seg, og jeg stryker håret hennes. «Du må fortelle en godnatthistorie,» sier Solja. «Ok.» Jeg legger meg ved siden av henne i sengen, og hun legger hodet på skulderen min. Hva kan jeg fortelle? Om marabustorken i Serengeti? Om slaveriet for pastoren? Om læ19

rerens kjepp på skolen? Nei. Jeg må finne en annen historie. «Fortell, da,» sier Solja ved siden av meg i sengen. Så jeg forteller om Bob Marley; hvordan faren var en hvit mann som fort forsvant, og moren var svart, og Bob vokste opp i fattigdom og kom til Kingston på Jamaica og sang om frihet. Stille synger jeg: «Won’t you help to sing, these songs of freedom, ‘cause all I ever had, redemption songs.» «Det var en fin sang,» mumler Solja. Jeg forteller henne om de afrikanske slavenes etterkommere på Jamaica, som skapte religionen rastafari. Gud kaller de Jah, som er en forkortelse for Jehova fra Bibelen. Religionen er oppkalt etter Etiopias keiser, Haile Selassie I, som var døpt Ras Tafari. De ser keiseren som Guds inkarnasjon på jorden, fordi Haile Selassie var sjef for det eneste afrikanske landet som var totalt uavhengig av de hvite. Rastafari aksepterer ikke at Haile Selassie er død. Solja puster rolig, men det er for tidlig at jeg flytter meg – da kan hun våkne. Dette barnet er veldig viktig – jeg må passe på henne. Min første mzungu var Gerhard fra Tyskland – foreldrene hans var forskere av villdyr. Vi bodde i Seronera, og alle barn lekte sammen, svarte og hvite. Gerhard er som meg, bare ikke huden. Hans hud er nesten skjult bak sneakers, jeansbukse og jeansjakke. Min hud er fremme. Jeg har bare gammel skoleshorts og slitt T-skjorte, arvet fra Gerhard, som det står Bayer på. Vi barna kjeder oss, for Seronera er bare en liten husklynge med Serengeti nasjonalpark rundt. «Hva skal vi gjøre?» spør Gerhard. «Vi kan spille fotball,» sier jeg. «Ja, men vi er ikke nok til to lag,» sier han. En engelsk gutt kommer med forslaget: «Vi bare går til landsbyen – der er det mange barn,» sier han. Det er landsbyen der parkvakter bor med familiene sine. Først må man over en slette. «Det får vi ikke, det er farlig!» sier Gerhard. «Jeg er ikke redd de dyrene,» sier den engelske gutten. «Det er dyrene som blir redde når de ser så mange på to ben.» «Hva sier du, Marcus?» spør Gerhard. 20

«Jeg er vant til dyrene,» sier jeg. Syv barn går vi: waafrika, tysk mzungu, engelsk mzungu – vi spør ikke de voksne, vi går fort. Så rister jorden – det er den tunge tordenen fra hovene. Gerhard går ved siden av meg. «Neshorn,» roper han. Dyret er i full fart. Vi løper til alle sider – Gerhard én vei, jeg en annen. Med et neshorn skal man stå stille – det vet vi. Dyret har dårlige øyne – det kan bare se bevegelse. Hvis vi står stille, er vi kanskje et tre. Hvis det styrer mot meg, må jeg løpe i siste sekund, like før det brennende spydet. Neshornet vil løpe videre, og forstår ikke hvorfor veien ble tom. Hvis jeg løper for tidlig, kan det få tid til å skifte retning. Men kan du stå stille når jorden rister og du stirrer i dødens ansikt? Vi spres, neshornet svinger med senket hode; der er Gerhard – nå oppe på hornet. Dyret kaster ham i luften – han flyr, fullstendig, lander som en sekk med ris på bakken. Neshornet lunter bort. Vi løper til Gerhard – et stort hull i magen, blodig med hvite ting som stikker ut – kanskje fra kyllingen han fikk i esken i dag da han lekte sulten. «Begynn å bære ham tilbake, så løper jeg etter hjelp,» roper den engelske gutten og piler gjennom gresset. Jeg og de andre waafrikaene begynner å bære Gerhard tilbake – han er enda hvitere nå. «Marcus,» sier han. «Du må ikke la meg dø her.» «Det er ikke farlig – hullet er bare lite,» sier jeg. Men hullet er stort. De voksne kommer med Land Rover, men bilen gjør det verre på den hullete veien – Gerhard har besvimt nå. Heldigvis er det et turistfly – et lite. De løfter ham inn, letter. I luften over Arusha er han død. Hvem skal nå ha Gerhards spesielle sko med knotter til å spille fotball? Det blir meg. Gerhards far og mor vil ha besøk; de har to små jenter, men jeg kan spille guttens rolle, enda han er død i jorden. Snart går jeg i Gerhards klær, og min far blir sint. Han synes jeg svikter min egen familie for alltid å være hos de hvite. Far slår meg så hardt at jeg løper til sikkerheten hos Gerhards mor og blir adoptert til et hvitt liv med min døde venns familie. Jeg synes Gerhards foreldre er merkelige. Alle frukter skal skrubbes med sulfo og alle grønnsaker skylles i klorvann som lukter vondt, ellers er de farlige for den hvite magen. Kvinnen sitter hele dagen og drikker kaffe og leser bøker. Hun har wa21

afrika til alt: vaske klær, gjøre rent, koke mat. Men hun betaler altfor høy lønn og ser ikke at de stjeler sukker og mel. Om kvelden sitter den hvite kvinnen i sofaen og drikker alkohol og røyker sigaretter akkurat som mannen, og noen ganger snakker hun stygt til mannen, men han slår henne aldri mens jeg ser – han kanskje bare glefser som en gretten ape. Noen ganger kysser mannen henne, rett foran meg – hva blir det neste? Så reiser tyskerne til en annen nasjonalpark for å studere hyenen. De liker å telle dyrene. Jeg følger med, bare som et stykke bagasje i bilen. De passer fint på meg. Å få god mat, ha det morsomt, kjøre på sykler – det overvelder hjernen min; jeg blir ført fremover i livet. De er glade bare jeg leker med barna deres. Jeg lærer til og med å kjøre bil, så jeg sitter bak rattet i nasjonalparken mens den tyske mannen bruker kikkert. Men etter et år er forskningen ferdig, og de skal reise hjem til det hvite landet. Jeg er sjokkert. Hva nå? Jeg trodde de ville ha meg med til Europa. Men mannen sender meg med en bil til Seronera som en turist; jeg har fått penger, jeg har sneakers, og jeansbukse og -jakke, matpakken min har det hvite kjøttet. I Seronera er foreldrene mine borte, jobben er ferdig, de er reist hjem til Moshi. De kunne ikke ta meg med – hvor skulle de finne meg? Jeg er fjorten år. Jeg tar bussen til Moshi, flere hundre kilometer helt alene i verden. Jeg finner huset mine foreldre har leid i Soweto. Veggene er pinner og gjørme, gulvet er jord, og taket er store blikkbokser fra matolje, skåret og banket ut, hullete av rust. Foran løper småsøsknene halvnakne og skitne, vokst som ugress på et år. Inne er det mørkt og lukter vondt. Mor er nesten som å se på en fremmed kvinne. «Tyskerne reiste til Europa,» forklarer jeg. «Du kan ikke være her,» sier hun. «Du må gå før din far kommer – han slår deg i hjel.» «Hvorfor det? Han er faren min,» sier jeg. «Du adlyder aldri, Marcus. Du er den eldste, så det er viktig i hele familien at du er snill. Ellers blir de andre barna også slemme.» «Jeg kan være ordentlig.» «Nei,» sier hun. «Du er som wazungu-barn; ingen respekt for foreldrene. Du kan ikke bo her.» «Ja, men hvor skal jeg være da?» spør jeg. 22

«Gå til søsteren min i Majengo,» sier mor. «Der kan du bo – det er ingen mann i huset.» Fra den dagen går jeg alene i livet og søker lykken – helst hos de hvite menneskene. «Hv-hv-hv-hv-hva heter d-d-d-du?» sier Mika utenfor – han er tilbake fra kino og snakker til bwana Knudsens sønn. «Christian,» sier gutten. Jeg reiser meg forsiktig fra Soljas seng og går ut til dem.

Christian «T-t-t-tør du ikke?» spør en ung fyr som må være nevøen til Katriina, Mika, og rekker meg en rullings. Han har dukket opp av mørket i hagen og lukter øl enda han bare er et par år eldre enn meg. Jeg vil ikke være pyse. Jeg kaster et blikk inn i stua for å se om det er noen voksne der. Nei. Tar røyken – Mika holder frem en fyrstikk og smiler. Tobakken smaker rart. Den svarte gutten, Marcus, kommer ut fra stua. «Tsk, Mika,» sier han og tar rullingsen fra hånden min, lukter på den og rekker den til Mika mens han rister på hodet. «Det er bhangi,» sier han til meg. «Du blir gal i hodet av det.» Han graver opp en pakke filterrøyk av lomma. Sportsman. Rekker pakken mot meg. Jeg tar en. Jeg har nettopp tatt mitt første hasjtrekk – vilt. «Takk,» sier jeg. «Kom, vi går bak min getto så din far ikke ser deg,» sier Marcus. Det er vanskelig å skjønne ham, for han snakker engelsk med kraftig afrikansk aksent. Jeg rakk å få med meg to og et halvt år engelsk på skolen. Og jeg har øvd med mor ved å gjenta etter kassetter fra biblioteket, og hun har spilt plater med Rolling Stones og Beatles og prøvd å lære meg ordene. Mika har forsvunnet inn i huset. «Ok,» sier jeg til Marcus og følger etter ham til et lite murhus helt nederst i hagen. «Bor du her?» spør jeg. Det svimler litt for meg, og føttene mine svever over bakken. «Ja,» sier han. «Det er tjenerboligen for meg og hushjelpen. Den svarte gettoen.» Han smiler til meg i mørket, åpner døra 23

si og går inn. Rommet er helt mørkt. Jeg venter utenfor. Han tenner en flaggermuslykt – de har tydeligvis ikke strøm. «Liker du musikk?» spør han. «Ja,» sier jeg. «Bob.» «Kjenner du Bob Marley?» spør han overrasket. Det gjør jeg egentlig ikke. «Bob Dylan,» sier jeg. «Jeg kjenner ham ikke. Du må høre Bob Marley,» sier Marcus og slår på en liten batteridrevet kassettspiller. Musikken har en pumpende, langsom puls som setter seg i kroppen. Jeg tenner røyken og må støtte meg til skrivebordet. «Wow,» sier jeg. «Kjenner du bhangien du fikk?» spør Marcus. «Jeg kjenner ikke bakken,» sier jeg. Marcus ler. Jeg hører en lyd og snur meg nervøst mens jeg prøver å skjule røyken. «Det er Mika,» sier Marcus. Den finske fyren kommer inn på rommet med en boks Carlsberg-øl i hånden. «Skå-skå-skå-skål,» sier han og ler. «Du får ikke ta av de ølene,» sier Marcus. Mika rekker meg boksen mens han studerer meg kjølig. Hva skal jeg gjøre? Jeg tar en slurk. Røyker. Mika tar boksen fra meg og går ut. Jeg reiser meg usikkert. Stumper røyken i et askebeger. «Jeg går ut,» sier jeg. «Er du dårlig?» spør Marcus. «Jeg går ut,» sier jeg igjen og vakler gjennom døra, ned på bakken, bortover. Beina mine er som gummi, og hodet svømmer. Jeg støtter meg til hagegjerdet og fletter fingrene i nettingen. Trekker pusten dypt, lar den rulle gjennom innvollene og brekker meg på gresset. Marcus kommer ut. «Går det bra med deg?» spør han. «Ja,» sier jeg. «Vent her,» sier han. «Du må ikke hente noen,» sier jeg. «Jeg henter en cola til deg,» sier han. Jeg har det ok, er bare veldig trøtt. Hva skal jeg gjøre? Han kommer med colaen. Jeg nikker og drikker. Jeg har ikke lyst til å skulle forklare noe til noen. Løfter hånden til avskjed med Marcus og sikter meg inn på fars Peugeot, som lyser hvitt i mørket. De voksne holder fortsatt på ved saunaen bak huset. Heldigvis er bilen åpen. Jeg krabber inn i baksetet, lukker døra. 24

Det forandret ikke stort at far kom hjem fra Singapore. Han jobbet fortsatt for Mærsk, bare på Esplanaden inne i København. Han sto opp før jeg våknet, og kom hjem når jeg skulle legge meg. Jeg kunne høre mor om kvelden: «Ja, men han trenger deg her. Jeg kan ikke være faren hans. Jeg aner ikke hva han flyr rundt og driver med.» «Er det noe galt?» «Jeg vet ikke. Jeg tror det. Jeg er sikker på at han har begynt å røyke, og noen ganger lukter det bensin av klærne hans. Og jeg vet ikke hvordan han har det, for han sier aldri et ord om hvordan det går på skolen. Jeg er redd han er utenfor,» sier mor. «Han greier seg nok,» sier far. Jeg vet ikke. Vi er et par stykker som er utafor. Vi har ikke pologenser, vi går i vernestøvler med stålbeslag. Vi mekker på en gammel Puch Maxi. Og selv om John Travolta går ganske kult i Saturday Night Fever, så liker vi ikke kastratsangen til Bee Gees – vi foretrekker Pink Floyd. «Hva hjelper det at du kom hjem hvis du er på jobben hele tiden?» roper mor på kjøkkenet. Jeg reiser meg fra senga og går inn. De tier – later som ingenting. «Sover du ikke?» spør mor. «Dere bråker,» sier jeg og går ut på toalettet. «Unnskyld,» sier far. «Du snakker så høyt,» sier mor. «Jeg trives heller ikke på Esplanaden,» sier far. «Man må være så på hogget hele tiden for ikke å falle ut.» «Men så finn deg noe i et mindre firma,» sier mor. «Vi skal ha barn, Niels. Endelig. Sånt har de ingen forståelse for der inne. En kone er bare en som gjør som hun blir bedt om, ser pen ut og stryker mannens skjorter plettfritt.» «Jeg skal se hva jeg kan gjøre,» sier far. Jeg går tilbake på rommet mitt. «God natt,» sier mor. Sånn holdt det på. En kveld var mor på nattevakt og far på jobbreise i Los Angeles. Jeg sto på Texaco-stasjonen klokka ett om natta med en kamerat. Han holdt tuten på bensinpumpen nedi en tom brusflaske, og jeg hoppet på slangen – det lille undertrykket som vekten min laget, trakk bensin ut av slangen så vi kunne fylle flasken. I krysset helte vi bensinen ut i veibanen og ventet et øyeblikk. Billykter nærmet seg, vi tente på bensi25

nen; skrikende bremser, skrensende dekk, sidelengs sammenstøt med lyktestolpe. Vi løper. Dagen etter snakker TV-avisen om grove pøbelstreker i Køge. Mor ser rart på meg. «Det lukter bensin av skoene dine,» sier hun. «Knallertbensin,» sier jeg. «Du får ikke kjøre knallert,» sier hun. «Jeg satt bakpå,» sier jeg. «Det får du heller ikke,» sier hun og holder tilbake lommepengene mine. Far kommer tilbake. De krangler om kvelden. Mor gråter. «Sett dere ned,» sier far en dag han kommer hjem fra jobben. Vi setter oss. Han står og lener seg frem med begge håndflatene på spisebordplaten. «Afrika,» sier han. «Hva?» sier mor. «Mærsk driver en sukkerplantasje i Tanzania,» sier han. «Og regnskapssjefen er blitt alvorlig syk – malaria. De trenger en til å steppe inn straks. To år.» Han ser på mor. Mor ser på meg. Jeg trekker på skuldrene. «Er det skole der?» spør mor. «Ja,» sier far. «En stor internasjonal skole. Mange skandinaver. Utmerket sted.» «Hvor skulle vi bo?» «Nei, altså, sukkerplantasjen har sine egne boliger – små eneboliger med hage,» sier far. «Jeg vil føde her,» sier mor. «Christian kan reise når du har kommet i orden der nede.» «Hva sier du til det, Christian? – så kan vi være sammen, alle sammen,» sa far til meg på et kjøkken i Køge. Hva skulle jeg si? Jeg visste ikke. «Ok,» sa jeg. Jeg ligger på ryggen i en Peugeot, og over meg har jeg Afrikas stjernehimmel. Colaen gjør godt i magen. Jeg lukker øynene.

Marcus SVART DEIG «Hallo?» sier bwana Knudsen og banker på gettodøren. «Har du sett gutten min, Christian?» spør han i døråpningen. «Han er på baksetet av bilen din på grunn av trettheten,» sier jeg. «Å, men det var jo praktisk,» sier bwana Knudsen og legger til: «God natt.» «God natt,» sier jeg. Bwana Knudsen kjører. Fra huset kan jeg høre den svenske ABBA-musikken. Jeg går opp i hagen så jeg kan spionere gjennom vinduene. Jeg har sett det allerede en gang før. Bwana Jonas er aldri hyggelig, men når han har drukket, skyver han møblene til siden og tar Katriina i armene sine, og de flyr over gulvet i en veldig europeisk stil, og øynene til Katriina flyter med honning når hun danser med denne merkelige mannen. Snart stopper musikken. Festen er slutt. Jeg må legge meg, for slaven er sist til å sove og først oppe når herskerne har tømmermenn. Ja, situasjonen er usikker – jeg må løpe, så jeg er sentral for den hvite livsgledens blomstring, som også er min transport frem i livet. Jeg våkner med tanken på Guds hvite fot som sparker min svarte rumpe. Løper på kjøkkenet og rister brød til Solja, koker et egg, presser appelsinjuice til min hvite datter. «Mamma og pappa har tømmermenn,» sier hun. Ja, det er fint. De trenger en hjelper, og Solja liker meg. Hun spiser frokosten sin, og bwana Jonas står opp med en sag i hodet. Skal jeg gå eller stå? «Gå ned til deg selv,» sier han uten å se på meg, så jeg skynder meg bort, til Katriina kommer til gettoen min: «Vi kjører Solja til noen venninner, så kommer jeg og henter deg. Vi skal ut og handle sammen med Tita,» sier hun. «Ja,» sier jeg. Bilen kjører. Hushjelpen har gått opp for å gjøre rent etter nattens festlighet. Nå har marabustorken Marcus endelig en stund til å passe på sin egen ernæring. Jeg skynder meg til kjøkkendøren i hovedhuset og hører et hvin fra hushjelpen. Hva skjer på kjøkkenet? Jeg ser gjennom sprossene i døren. Bwana Jonas står ved siden av henne – med hånden knar han 27

hushjelpens bak som en deig. Svært forskrekket snur jeg meg for å gå uten lyd, men nervøst, så foten treffer en kurv med klesklyper som står på baktrappen. Eeeehhh, den skramler. «Marcus!» sier bwana Jonas bak meg. Jeg stanser, snur meg, komplett uvitende i ansiktet. «Ja?» sier jeg. Bwana Jonas åpner døren og holder opp en finger. «Du tier stille,» sier han. «Ja, jeg er helt stille,» sier jeg og nikker veldig energisk. «Ellers er det ut,» sier bwana Jonas. «Jeg sier aldri noe til noen om noe.» Jeg fortsetter å nikke med stor energi. Hva kan jeg by på? Jeg er ikke spennende som hushjelpen. På vei ned til gettoen ser jeg Jonas’ store Yamaha 350cc i garasjen. Eeehhh, det er jeg som er dum. Før jeg går inn i huset, er det viktig at jeg totalt undersøker hvem som kan være til stede? Jeg setter meg utenfor gettoen min så jeg ikke forstyrrer knaingen av den svarte deigen. Når hushjelpen kommer ned til gettoen, har hun et veldig stolt og avvisende ansikt. Hun vil gå rett på rommet sitt uten å snakke med meg. «Han er allerede en gift mann. Hvorfor lar du ham kna baken din?» spør jeg. «Tsk,» sier hun. «Mannen liker meg – snart vil han gi meg en gave.»

Christian Jeg slår opp øynene og ser inn i et hvitt moskitonett. Ligger i en seng. Det er dag. Et lyst rom med terrazzogulv. Et skrivebord og en stol. Foran skapet står Diadora-bagen og – kofferten min. Rommet er rent, nymalt. Far må ha båret meg inn i natt. Dette må være huset på sukkerplantasjen. Jeg reiser meg. Gulvet er svalt under føttene mine. Ser ut i hagen – velstelt plen, veldig grønn, blomsterbed langs kantene. Hodet mitt kjennes rart ut. Jeg tar på meg jeansen. Far må ha trukket den av meg. Åpner døra forsiktig, hører kjøkkenlyder, går bortover gangen til en stue. Midt på salongbordet ligger en lapp. «Hei, Christian. Jeg er på kontoret. Kommer hjem klokka to. Kokken lager frokost 28

til deg. Kjærlig hilsen far.» Kokken? Jeg hører skritt. Snur meg. En svart mann med forkle og bare tær. Han smiler og sier noe. Jeg løfter hånden til hilsen. Han vinker meg nærmere – jeg skal følge etter ham. Ut på kjøkkenet. Han trekker ut en stol ved spisebordet – holder den for meg. Jeg setter meg. Han åpner kjøleskapet og holder opp et egg, ser spørrende på meg mens han sier noe som må være swahili. Jeg nikker. Han holder opp en finger, så to, så én igjen – ser spørrende ut. Jeg holder opp to fingre. To egg. Han holder opp en gryte og en panne. Jeg velger pannen. Han smiler og nikker. Han serverer toast, juice, kaffe i en kopp. Mor sier jeg er for ung til å drikke kaffe. Jeg drikker den mens kokken ser på meg og nikker. Den er sterk. Jeg tar en slurk juice. Eggene er gode. Jeg nikker og smiler til ham. Han smiler.

Marcus LITEN SVART HJELPER Katriina kommer i den røde Peugeot stasjonsvognen, og vi kjører til YMCA, der Asko og Tita bor mens de venter på et hus. Vi kjører til markedet i utkanten av Swahilitown. Hvis det er ting i bilen, sitter jeg i den så den ikke blir tømt, for skredderne som syr under halvtaket ved hovedinngangen, har aldri sett noe, selv hvis man kommer tilbake og bilen står uten hjul. Først vil de hvite damene se på klær i mange farger hos skredderne, så jeg løper til Rasta-Phantom, som har en liten kiosk – nesten bare en kasse – ved inngangen til markedet, der han selger sigaretter, kremer, såpe, kulepenner, dopapir, batterier, hårspenner, tyggegummi, barberblader, småting. Her en dag forsvant en liten slump med penger fra svenskenes hus – det kan jo hende det var Mika eller hushjelpen som stjal dem. Jeg kjøper en kassett med Bob Marley-musikk og fem Big G-tyggegummier til Solja, og sigaretter jeg kan gi til Mika. Jeg sier ha det til Phantom og går til skredderne for å finne de hvite damene mine. Men hvem er det? På bakken sitter min mor med de to minste barna, nesene renner, og klærne er fulle av hull. Mor selger rett fra gaten utenfor markedet, der det ikke koster å være og politiet kan sparke deg bort og konfis29

kere alt. Hun har bare et striestoff på bakken med litt tomater og løk og bananer fra den jorden mine foreldre har i North Pare Mountains, for selv om vi er av chaggastammen fra Kilimanjaros skråninger, har slekten vår mistet all sin jord. «Marcus, du må hjelpe oss,» sier hun. «Din far har mistet den gode sjåførjobben sin. Nå har vi ikke penger til mat.» «Bare fordi mannen din drikker opp alle pengene,» sier jeg. «Det er bekymringene hans med så mange barn å forsørge,» sier hun. «Nå har du det godt i livet – da må du hjelpe oss, slik vi hjalp deg.» «Det er ingen hjelp hvis jeg slår dere med kjeppen til dere blør overalt, slik dere slo meg,» sier jeg. BANK Under min barndom i Serengeti var min far bestyrer på huset for studenter i Seronera. Der bodde både wazungu og waafrika. Far var også guide for dem; han visste hvor elefanten var, løven, en hyene. Etterpå viste han film laget av mennesker som Michael Ģrzimek og de andre wazungu som laget parken – europeiske forskere av villdyr. Jeg gikk på skolen for de ansattes barn – svarte og hvite sammen. Og de hvite konene underviste oss på engelsk. «Nå bestemmer vi alt selv,» sa far til meg. «For presidenten vår, lærer Nyerere, tok landet vårt tilbake fra engelskmennene før du ble født, og ga oss uhuru.» Frihet. Men det er ikke riktig. Bossen for Seronera var mwafrika, men hvem bestemmer livets kvalitet? På skolen snakket jeg med de hvite barna, og jeg ble tiltrukket av det utenlandske leveviset. Foreldrene deres sa: «Det er fint dere kan leke sammen.» Jeg tenkte på at jeg var lykkelig, og jeg visste ikke noe om hva som kom senere. Jeg lærte nye ting. Sykle. Spise spesiell mat fra bokser. Drikke kakao, spise kjeks. De hvite barna hadde penger til brus fra kjøpmannen, en sur mhindi – hvis jeg kom i butikken alene, hadde han en kjepp som snakket direkte til huden min. Far byttet jobb til parkvakt og reiste på tokt for å fange krypskyttere. Vi barn var alene med mor. Jeg var den førstefødte, men hadde det travelt på skolen og med de hvite, tyske vennene mine, og jeg syntes det var galt at mor hele tiden sendte meg til kjøpmannen og etter ved og vann, og ville jeg 30

skulle passe småbarna som bæsjet og skrek – jeg er ikke en jente. Når far kom hjem, hadde han med deilige kjøttstykker konfiskert fra krypskytterne, men jeg fikk ikke en eneste porsjon. Straks fortalte mor hvordan jeg hadde vært motstander av å gjøre pliktene mine, og han inviterte meg på soverommet, der jeg skulle snakke med kjeppen. Mor gikk hjemme med småsøsknene. Om kvelden stinket fars pipe i hele huset, og han ble underlig i blikket. «Hva er det du røyker?» spurte jeg. «Tørket elefantmøkk,» sa han høyt mens han langet ut etter meg, PAH – et slag i nakken. Hos de hvite menneskene var det annerledes. Ingen stinkende elefantmøkk, men fine, hvite sigaretter. Ingen slag, men brus og kjeks. «Du må rydde på rommet ditt,» sa den hvite damen til sønnen sin, Gerhard. «NEI – jeg vil ikke,» ropte Gerhard. Så gjorde hushjelpen det, mens jeg og Gerhard drakk brus. Nå begynner jeg å overse foreldrene mine fullstendig, for jeg synes de gjør tingene feil; de har ikke brus. «Marcus – du må feie utenfor og passe storesøsteren din mens jeg går i butikken,» sier mor. «NEI,» sier jeg. «Du er håpløs som en wazungu-unge,» sier mor. Men jeg står på mitt. Til far kommer hjem og har spist, så han får nye krefter. Han inviterer meg inn på rommet der vi alle sover – de andre barna blir i stuen. Bank så huden løsner fra kjøttet, som på et slaktet dyr. Jeg løper min vei. Sover i et lagerhus i nærheten. Jeg er sulten og skjelver av feber, så jeg går hjem til foreldrene mine. «Hvor har du vært?» spør mor. «Hos vennene mine,» svarer jeg. «Ut.» Far sparker meg. «Du kan bli hos dine wazungu-venner.» Jeg går til den tyske familien. T-skjorten er tørket fast i blodig kjøtt på ryggen. Jeg blir vasket. Kvinnen smører den hvite salven på ryggen min og gir meg piller mot feberen i mange dager. Jeg forteller hva som har skjedd med meg. De sier: «Å, det er galt. Bli hos oss, du.» Så jeg sover bare rundt i huset deres, som et slags husdyr. 31

Grunnskolen var ferdig etter syvende klasse – jeg var tretten år gammel. Det var ingen secondary school i Seronera, og familien min var uten penger og likeglade. Mine hvite venner kom på internasjonal kostskole i Nairobi. Min fremtid var annerledes. Jeg reiste med Gerhards tyske foreldre til en ny nasjonalpark for å tøyse med de små barna deres. Men denne tyske familien forsvant og etterlot meg på en steinete vei i livet. Til nå, hvor jeg kjemper for å bli en deltager i Larsson-familien fra Sverige. PROTEIN Etter innkjøpene kjører vi til Kibo Coffee House ved Clock Tower-rundkjøringen – byens møtested. Det er vidunderlig å være sammen med hvite mennesker. Jeg drikker deilig kaffe, spiser deilige snacks; doughnuts – det er livet. Fang en bølge, ri på den. Vi får god fløteis, vi får varm kaffe og kaffeis og iskaffe med melk og rørsukker fra TPC med en skje fløteis på toppen. Og bilen står rett utenfor så jeg kan holde øye med den, og handlekurvene er fulle av protein, som jeg har lært er den beste næringen. Den gangen da Gerhards foreldre forsvant, fant jeg skuret til foreldrene mine i Moshis slumkvarter, Soweto, men mor sendte meg bort, til tante, for at far ikke skulle ødelegge meg med kjeppen. Tante hadde ingen penger, men hun er kristelig og kjenner mennesker. Hun sendte meg opp til KCMC – Kilimanjaro Christian Medical Center – for å søke jobb. Jeg går hele veien på mine tynne ben. Den store, hvite bygningen som er Tanzanias beste sykehus, bygget av israelerne for penger fra Gud. Jeg får jobb på NURU, Nutrition Rehabilitation Unit. NURU betyr lyset på swahili. Bossene er fra England og utdanner mødrene til å gi barna ordentlig mat. I flere uker bor de i brakkene og får opplæring: Lort fra dyr og mennesker må ikke falle nær gryten med grøt. Vi har sykepleieren som viser hvordan man blir klar til å føde et barn, og forklarer om sykdommer som orm og bilharziose. Og fedrene må komme for å lære å bygge sikre bål til matlaging, så det ikke er barna som blir stekt. Jeg jobber for George i kjøkkenhagen, som dyrker mat til barna. Sykepleieren viser mødrene hvordan tingene skal settes sammen så magen ikke buler og håret blir rødt og armer og ben 32

er tynne som fyrstikker. Jeg forteller henne om tiden da jeg var sulten på kjøtt. «Du manglet proteiner – det behøver ikke å være fra kjøtt,» sier hun. «Du må ha egg eller bønner eller kjøtt for å bygge opp muskelen din. Og du må ha kaninfôr, som gjør hjernen god, melk til skjelettet og maisgrøt til energi så du kan løpe som en gasell.» Hver dag går jeg. Det er også en skole i livets fordeling. I Majengo har vi grusveier og dårlige hus uten vann og strøm, og mange barer der mennene drikker mbege og kvinnene kan kjøpes. Men etter rundkjøringen ved YMCA har du Shanty Town med store hus, god asfalt, fine biler. Tante sier at Shanty Town var bare skur da hennes far var ung, men så kom tyskerne med jernbanen, og Moshi vokste. De viktige menneskene fikk fjernet skurene så de kunne bo der selv. Nå har bydelen mange hvite som er her for å hjelpe negeren, men også rike svarte med fine klær og mette mager. Jeg liker å leke med barna på NURU. Og jeg hjelper George – den lokale mannen som passer farmen på sykehuset. Han lærer meg opp. Jeg passer kaninene, hønsene, grønnsakene. Pengene gir jeg til min tante, som nesten ikke har plass til meg i huset sitt, for det er bare ett rom, og hun har allerede to døtre uten å ha noen mann. Min oppgave blir å lete etter et nytt sted å bo der jeg kan gjøre meg nyttig til gjengjeld for et løft i livet. Nå sitter jeg med to hvite damer på Kibo Coffee House. Hele tiden ser Tita på meg. Mannen hennes, Asko, er tykk og lyserød som en solbrent gris. Kanskje foretar Tita en studie av den svarte huden min?

Christian Jeg går ut i hagen. Sola steker. Det lukter svakt av brent sukker. I enden av innkjørselen stanser jeg. En grusvei med villaer bak mannshøye, velpleide hekker. Jeg vet ikke hvor jeg er. I det fjerne kan jeg se en høy, sølvfarget skorstein med bokstavene TPC loddrett nedover. Det må være sukkerfabrikken. Jeg går inn igjen. Kofferten min er tom. Jeg åpner skapet – alle klærne er nystrøkne og ligger pent stablet i hyllene; kok33

ken har ordnet det. Hva skal jeg ta meg til nå? Det går i en dør. «Velkommen til TPC,» sier far. «Hei,» sier jeg og smiler. «Har du fått frokost?» «Ja,» sier jeg. «Kom, bli med meg.» Vi går gjennom villaområdet i retning av skorsteinen. «Her bor funksjonærene,» sier far. «Ja, jeg har jo overtatt huset til regnskapssjefen, og han hadde ikke med seg familien, så vi har fått huset uten svømmebasseng. Men to hus nedenfor,» sier far og peker, «ser du, der bor en familie som heter Rasmussen, og datteren deres, Nanna, er på din alder. De er fortsatt på ferie, men du kan bare gå dit og svømme.» Vi kommer ut av villaområdet. «Det er arbeiderboliger,» sier far og peker på rader med små gule hus med bølgeblikktak. «Det bor én familie i hver ende av et sånt lite hus.» De små husene har numre, som celler. Over døråpningene er murverket blitt sotete av kullrøyken som siver ut. Skitne unger løper rundt blant frittgående geiter og høns. «For ufaglærte er dette et godt sted å bo og jobbe,» sier far. Vi går bort til fabrikkområdet, og far hilser på portvakten, sier på engelsk: «Dette er sønnen min.» «Åååå,» sier vakten og smiler. «Velkommen til TPC.» «Takk,» sier jeg. Det lukter sterkt av brent sukker her. Fabrikken virker veldig nedslitt. Når vi kommer inn, møter vi fabrikksjefen, Mr Makundi, som har vært her siden TPC ble startet i 1954. «Du må kalle ham mzee Makundi, fordi han er en gammel mann,» forklarer far. «Ja, den gamle Mr Møller var smart,» sier Makundi. «Han kom hit for å jakte, og så kom han på ideen å kunstvanne den tørre jorda med vann fra elvene og dyrke sukkerrør. TPC var bare en liten hage der Mr Møller ferierte.» Makundi forteller også at han har en sønn på min alder som heter Rogarth. Han går også på skolen i Moshi. «Jeg blir nødt til å jobbe litt lenger. Finner du veien tilbake selv?» spør far. «Ja,» sier jeg. «Det gjør jeg.» Han rekker meg litt penger. «Hva skal jeg med dem?» spør jeg. «Det ligger et par kiosker borte mellom arbeiderboligene der 34

man kan kjøpe brus. Og i arbeiderkantina, rett overfor fabrikken her. Jeg kommer om to timer.» «Ok,» sier jeg og går ut, passerer arbeiderkantina uten å gå inn. Tilbake til huset. Hva skal jeg gjøre? Er røyksugen. I stua finner jeg en åpnet pakke og fyrstikker. Kokken er på kjøkkenet. Jeg går ut bak huset, men er synlig fra naboen. Jeg går bort til gjerdet i bakhagen – der er det et hull som jeg åler meg gjennom. Golfbanen. Far nevnte den. Mor vil gjerne spille. Ikke et menneske å se. Gresset rekker meg til over anklene – mon tro om det er slanger her? Setter meg på huk og røyker. Etterpå går jeg på oppdagelsesferd. Jeg er kritthvit. En og annen svart mann beveger seg rundt til fots. De fleste ser knapt på meg. De som gjør det, nikker og smiler. Jeg smiler. Tennene deres er kritthvite. Jeg går bort til arbeiderkantina. Ser en disk. «Hei,» sier jeg på engelsk til den store svarte damen som står der. Hun smiler. «Kunne jeg få en Fanta?» spør jeg og rekker frem penger. Hun tar litt av dem og nikker, gir meg flasken og vekslepenger. Jeg ser et jorde der noen gutter spiller noe slags ball. Jeg drikker opp og går bort dit. Ballen er av plast og tøyrester surret sammen til en kule med snorer og strikker. Guttene er på min egen alder og litt yngre. De er barføtt. Når de ser meg, sparker en av dem ballen bort til meg. Jeg vipper den opp med foten og trikser: fot, lår, fot, hode, lår, fot, før jeg sparker den tilbake. De ler, sier noe på swahili, peker på meg. Jeg ler. En av dem deler oss inn i to lag ved å dytte oss sammen i to klynger. Laget mitt har bar overkropp. Målene markeres med T-skjortene våre. Vi spiller – de lar seg ikke merke med at de ikke har sko; jeg kan se at fotsålene deres har tjukk, hard hud. En gutt på min størrelse peker på seg selv: «Emmanuel,» sier han og peker deretter på meg. «Christian,» sier jeg. «Huyo jina lake ni Christian,» sier han til de andre, så sier alle hva de heter. «Jeg snakker engelsk nesten,» sier Emmanuel. «Jeg også,» sier jeg, og vi ler og spiller videre. En gutt i skjorte og gabardinbukse og nypussede lærsko nærmer seg banen. «Hei,» sier han. «Jeg heter Rogarth. Du har truffet faren min, Mr Makundi.» «Hei,» sier jeg og rekker frem hånden, sier navnet mitt. De andre guttene holder avstand og snakker ikke til ham. 35

«Kanskje du kommer i klassen min på den internasjonale skolen,» sier Rogarth. «Ok,» sier jeg og nikker. «Du skal passe deg for de guttene der,» sier han med en håndbevegelse mot fotballspillerne. «Hvorfor det?» «De er tyver,» sier han. Jeg sier ingenting. «Jeg kan lære deg å spille golf,» sier han. «Gjerne,» sier jeg. «Christian,» hører jeg fars stemme si – han står borte på veien. «Ja,» sier jeg og går bort. «Du har truffet noen gutter, ser jeg,» sier far. «Be back tomorrow,» roper Emmanuel. «Yes,» roper jeg. Vi går tilbake til huset for å spise lunsj. «Far, han som heter Rogarth sa jeg skulle passe meg for guttene jeg spilte fotball med – at de var tyver.» Far ler: «Ja, kanskje de er det,» sier han. «Men faren til Rogarth er en enda større tyv. Ellers kunne ikke Rogarth gått på den internasjonale skolen.» Vi spiser en slags karrirett med ris – det smaker godt. «Jeg tenkte vi kunne kjøre inn til byen og se på skolen,» sier far. «Og i kveld er vi bedt til middag hos noen engelskmenn her på TPC.» «Ok,» sier jeg. Vi kjører forbi fabrikken. Far peker ut de forskjellige tingene for meg. Administrasjonsbyggene, der kontoret hans ligger. Arbeidernes sykestue og kantine. Maskinverkstedene. Fordi det var Mærsk som startet plantasjen, kalles funksjonærkantina for messa. Vi kjører langs en asfaltvei mellom sukkerrøråkre. Trærne i veikanten er fulle av lilla blomster. Langsmed går det dype betongkanaler til vanningsanleggene, og flere ganger passerer vi jernbanespor. Vi kjører parallelt med sporet – en lang rad med åpne godsvogner lastet med sukkerrør. «Togene kjører i døgndrift inn til fabrikken,» sier far. Noen steder spruter det vann ut i kjørebanen fra sprinklerne ute i åkeren. Vi passerer et strekk der svette, slanke menn går rundt og hakker av sukkerrør nede ved bakken med en lang, bredbladet kniv. «Kniven heter panga,» sier far. 36

«Har de ikke høstemaskiner?» spør jeg. «De brøt sammen for lenge siden, og landet har ikke utenlandsk valuta til å kjøpe reservedeler. Panga og håndkraft er billigere.» Mennene er kledd i skitne filler. «Kommer de hver morgen for å få jobb, da?» spør jeg. «Nei, de bor i landsbyer på plantasjen – 4000 menn med familier, skoler, butikker, alt.» Vi nærmer oss veisperringen og blir vinket gjennom. Sukkerrørene avløses av tørt buskland. «Det var slutten på TPC,» sier far. Nå dukker det opp små mursteinshus langs veien. Vi kommer til en rundkjøring. «TPCrundkjøringen,» sier far. Bebyggelsen blir tettere. Svarte mennesker overalt. De fleste mennene i hvite skjorter og gabardinbukser, kvinnene i blomstrete kjoler – noen med barn på ryggen. En del indere. «Det bor cirka åtti tusen mennesker i Moshi,» sier far. Vi passerer et stort marked, rundkjøringer med blomsterbed, kjører ut av sentrum gjennom et gammelt villastrøk og videre til skolen langs en bred grusvei. ISM heter den – International School Moshi. Skoleområdet er pent og grønt. Rekker med klasserom, gymsal, spisesal til kostskoleelevene og husene der de bor. Lekeplass til småbarn, svømmebasseng, idrettsbaner. Det er fortsatt noen dager igjen av juleferien – ikke en sjel å se. Jeg får vondt i magen. «Alt på engelsk,» sier jeg. «Ja. Men ingen uniformer eller ørefiker. I starten får du spesialundervisning så du lærer deg språket. Det går nok bra,» sier far og legger armen rundt skulderen min. Om kvelden går vi for å spise hos det engelske paret, John og Miriam. «De er født i Kenya, begge to. Han er driftssjef på plantasjen,» sier far. De voksne drikker gin tonic, jeg får cola. Maten blir servert. Istykkerkokte poteter, ihjelkokt blomkål og et veldig dødt lam. Far snakker til meg på dansk: «Dyret har vært utsatt for likskjending i pakt med finere britisk mattradisjon,» sier han. «Smaker det?» spør Miriam. «Deilig,» sier far. Etter middag sitter John og virvler konjakken rundt i glasset sitt. Han finner frem sigarer og byr far. Far tar en og fisker lighteren sin opp av lomma. «Vent,» sier John og løfter hånden. 37

«Nei, hold opp,» sier Miriam og ler fjollete – hun virker beruset. John tar en bjelle fra salongbordet og ringer med den. Kokken kommer inn i stua, tar et par raske skritt mot John for så å falle på kne så han sklir de siste tre meterne over det bonede gulvet samtidig som han løfter en hånd med en lighter i, og idet han stanser opp foran armlenet til John, tenner kokken lighteren – gir John fyr på sigaren. Far stikker sigaren i skjortelomma. «Jeg tar min litt senere,» sier han. «Vi må hjem og ringe Christians mor.» Vi reiser oss og sier ha det. Mens vi går, legger far armen rundt skulderen min. Vi kommer ikke gjennom til mor. Far setter seg ned og tar frem sigaren. «Disse engelskmennene er jo ikke riktig kloke,» sier han. «Vent,» sier jeg og røsker til meg lighteren hans, tar løpefart, sklir bort og tenner. Vi ler.

Marcus GUDS STRENGHET Kolonialistisk. Den hvite mann har strøm i huset og kan sitte avslappet når han tømmer seg; bruke mykt papir til å tørke bort skitten. Den svarte mann må sitte på huk i gettomørket mens kakerlakkene løper på føttene hans, og han må vaske seg bak med en hånd og litt vann og få skitt under neglene. Og kassettspilleren min blir hele tiden trett – det er dyrt å kjøpe batteriene. Jeg tar en ledning fra kjøkkenet i huset, trekker den ned til rommet fra hovedhusets tak via et tre og inn under taket mitt. Lyset på rommet mitt skaper en ny sak: «Hvorfor har ikke jeg strøm?» spør hushjelpen. Hun har aldri snakket til meg før nå som hun ser meg som sin elektriker. «Jeg vil ha tak her inne,» sier hun. «Jeg kan ikke bo så du ser over skilleveggen når jeg skifter.» «Jeg ser ikke på deg,» sier jeg. Hun gjør en grimase. «Så si til dem at du vil ha tak inne,» sier jeg. «Det er du som kjenner de wazunguene,» sier hun. Men jeg kjenner dem ikke. Jeg bare håper de er bedre enn waafrika. Fra oppholdet mitt hos tante i Majengo havnet jeg direkte i det 38

svarte helvete igjen. Jeg var på NURU-farmen ved sykehuset, og i mange måneder ble jeg observert av den tanzanianske presten. Han kom og snakket med de syke lutheranerne på KCMC og så meg jobbe. Han snakket med farmens leder, George. George sier jeg er flink. Så pastoren bestemmer seg for å ta meg. Han bor i en misjonærbydel ved Uhuru Hostel i Shanty Town. Han reiser fra skole til skole og preker, besøker de syke og ber for dem. Pastoren tar meg til sin private farm i Kahe like ved sukkerplantasjen TPC. Det er hardt, han vil ha arbeidskraften, en slave. Han gir meg brød og de trekantede melkekartongene. Jeg skal stå der og holde oppsyn med menneskene som dyrker mais og bønner, så de gjør det ordentlig. «Dere må vanne. Dere må luke,» sier jeg til en mann som kunne ha vært min far – bare Guds strenghet via pastoren holder ham fra å slå meg ned. Femten år. Du kan tro hvor populær jeg er hvis jeg sladrer om dovenskapen. Til mat har jeg hvitt brød og sur melk. Jeg sover i et skur. I Tanzania kan du ikke stille spørsmål ved store menns handlinger, men jeg har erfaringen fra de hvites metode. Jeg sier rett til pastoren: «Hvor lenge? Jeg vil tilbake på skolen.» Og jeg arbeider godt, så pastoren skriver meg inn på Kibo Secondary School i Moshi og betaler det første året. Pastoren viser meg tjenerboligen bak huset sitt – et lite hus med to rom der hushjelpen allerede bor i det ene. I enden av huset er inngangen til en dusj og til hullet i bakken, men med nedspyling. Jeg har mitt eget rom som er bedre enn huset vårt i Seronera. Jeg ser det som et skritt opp i livet, for jeg er borte fra overbefolkningen på rommet til tante. «Ok,» sier pastoren. «Du kan bo her mens du går på skolen og lærer. Men når du har ferie, skal du hjelpe meg på farmen.» «Fint, jeg vil gjøre det.» Men skolen er en overraskelse for meg. I Seronera skulle vi snakke med læreren som mennesker. På Kibo Secondary School er jeg en ku – hvis jeg går feil, justerer læreren retningen med kjeppen sin, eeehhh. På denne tiden er det også en spenning i situasjonen min, for pastoren er en stor mann. «Jeg er jordekspert, så han har tatt meg til seg og betaler skolen for meg, så jeg kan lære de ansatte hos ham å dyrke ting.» Jeg skrøt på skolen. Men skrytet var ikke like deilig når de andre gikk hjem til en mor, som hadde 39

te med melk og sukker og snacks å spise, og de hadde tid til å leke og familie rundt seg. Jeg gikk hjem til arbeidet. Jeg ville bort. Fra tiden hos tyskerne i nasjonalparken var jeg vant til et liv uten støv og fattigdom. Pastoren var svart, men han ba til de hvites Gud, og naboene hans var hvite misjonærer – noen av dem fra det tyske landet.

Christian Rogarth kommer om morgenen og henter meg med en golfbag over skulderen. Jeg har en golfbag som sto igjen i huset da far flyttet inn. Vi går ut – geiter og kveg går rundt og gresser på fairwayen med en liten gjetergutt i hælene. «Det er ikke noe særlig god bane,» sier Rogarth. «Det er fullt av dyremøkk,» sier jeg. «Ja,» sier Rogarth. «Vi har spesielle afrikanske regler. Man må ikke treffe dyrene, og man må finne ballen sin fort, ellers kan det hende den blir tråkket ned i en kuruke.» Noen lurvete gutter kommer løpende bort til oss. «Caddier,» sier Rogarth. «Kan vi ikke bære bagene selv?» spør jeg. «Nei, det kan vi ikke,» sier Rogarth. Jeg kjenner igjen Emmanuel og leier ham. Caddiene sleper på bagene, holder øye med ballen og står parat med kølla du skal bruke. Jeg havner midt i en døsig flokk med zebukveg som står og gresser rundt ballen. Jeg må trille den forsiktig ut. «Vanskelige forhold,» sier jeg. «Hvis ballen blir slukt av en slange som tror det er fugleegg, får du fridropp,» sier Rogarth. «Spiller du?» spør jeg Emmanuel. «Ja,» sier han og ler. «Men jeg har bare én kølle.» Rogarth snakker ikke til caddien sin. Når han skal slå, rekker han bare armen bakover med fremstrakt hånd, og caddien plasserer riktig golfkølle med håndtaket i håndflaten. Plutselig løper Emmanuel av sted med fektende armer – han roper og skriker. «Aper,» sier Rogarth, og jeg får øye på dem. «De stjeler ballene.» Rogarth hjelper meg med håndstillingen. Han spiller bra. Jeg spiller elendig. 40

Etter frokost kjeder jeg meg. Far har det travelt på jobben, så han har ikke tid til noen ting. Jeg stikker røyk og fyrstikker i lomma, tar lærfotballen med meg og går bort og spiller med guttene. Jeg begynner å plukke opp litt swahili. Neste morgen går jeg bort til Rogarth, men moren sier at han ikke er hjemme. Jeg går ut på banen, og Emmanuel kommer løpende. Jeg gir ham golfbagen. Vi går bort til første hull. «Vil du spille?» spør jeg. «Ja, veldig gjerne,» sier han. Så vi bytter på. Han rekker meg kølla først – jeg rekker den tilbake til ham, så han kan slå. Det føles rart at han skal bære bagen hele tiden, slepe av sted under vekten av den på de nakne føttene sine. Det blir en ujevn kamp. Mens han slår slaget sitt, slenger jeg bagen opp på skulderen. «Nei, la meg ta den,» sier Emmanuel. «Jeg kan da ta den litt,» sier jeg. «Det er bedre at jeg bærer den,» sier han med et bekymret blikk. Ok. Vi spiller videre. Et stykke bak oss dukker det opp to hvite damer – den ene er Miriam fra huset med sigaren og den rutsjende kokken. Det blir Emmanuels tur, men han vil ikke slå. «Hun må ikke se at jeg spiller,» sier han. «Hvorfor ikke?» spør jeg. «Det er bare sånn. Hun liker det ikke.» «Det spiller vel ingen rolle,» sier jeg. Han rister på hodet. «Hun har et jaktgevær i bagen sin,» sier han lavt, for damene nærmer seg. «Se, mellom køllene.» Jeg ser: et blålig metallrør. «Tror du hun skyter deg hvis du spiller?» «Nei, nei,» sier Emmanuel og ler. «Det er i tilfelle det kommer en sint bøffel eller løve.» Jeg spiller golf hele formiddagen, og etter lunsj spiller jeg fotball. Om kvelden er jeg rød i ansiktet, og jeg har store, væskefylte blemmer på skuldrene og ryggen – jeg kan trekke av huden i store flak. Vi ringer hjem til mor. «Ikke fortell at du er solbrent,» sier far. «Da får jeg kjeft.» «Jeg skal ikke si noe.» Etterpå går vi i messa for å spise. «Vi skal treffe familien Rasmussen,» sier far. «De er kommet tilbake fra Danmark.» Nanna minner meg om jentene som ikke vil snakke med meg på skolen i Køge – pen og overlegen. 41

«Hei,» sier jeg. «Hei,» sier hun. Moren hennes sier: «Du kan bare komme bort og bruke svømmebassenget vårt når du har lyst.» «Takk,» sier jeg. Nanna ser sur ut. Moren fortsetter: «Nanna, du kan jo fortelle Christian litt om skolen.» Nanna ser surt på henne. «Hva skal jeg fortelle?» spør hun. «Det er bare en skole.» «Rogarth har fortalt meg om skolen,» sier jeg. John og Miriam kommer opp på messeterrassen. Setter seg ved nabobordet. Miriam snur seg mot far: «Sønnen din bør ikke la caddiene bli med og spille på golfbanen,» sier hun. «Det passer seg ikke i det hele tatt.» «Hvorfor ikke?» spør far. «Fordi de skal kjenne sin plass. Hvis ikke vi lærer dem å kjenne plassen sin, blir de forvirret. Så tar de plutselig feil av sin egen plass og vår. Tror vi er like. Og det er vi faktisk ikke,» sier Miriam. «Akkurat,» sier far og ser på meg. «Skjønner du hva hun sier?» spør han på dansk. «Eh, både ja og nei,» sier jeg. Far ler. «Hva er det som er så morsomt?» spør Miriam på engelsk. «Christian bestemmer selv hvem han vil spille golf med,» sier far. «En dag vil du skjønne at jeg har rett,» sier Miriam til ham og ser bort. Neste morgen kommer Rogarth igjen. «Du må ikke la caddien spille,» sier han idet vi er på vei gjennom hullet i gjerdet. «Hvorfor ikke?» spør jeg og stanser. «Han kan misforstå,» sier Rogarth. «Nå tror caddien at han er som deg. Så kjenner han ikke plassen sin lenger.» «Han er som meg,» sier jeg. «Nei,» sier Rogarth. «Caddien får betalt for å jobbe for deg – det er alt; han er ikke vennen din. Han er bare en neger fra bushen.» Rogarth er også neger. Skal jeg minne ham på det? «Og hva så om han er fra bushen?» spør jeg. «Han er uvitende. Han begynner å stjele så snart du snur ryggen til.» 42

«Jeg er ikke enig,» sier jeg. «Du skjønner det etter hvert,» sier Rogarth. Jeg lar det ligge. Er røyksugen. Kanskje kommer Rogarth til å sladre hvis han ser meg røyke. Jeg tar sjansen og fisker opp røyken, rekker pakken mot ham. Han ser seg rundt og tar en. Vi tenner, røyker i taushet og går ut på banen. Caddiene kommer løpende bort til oss. Emmanuel bærer bagen. Rogarth og jeg spiller uten å si stort. Kilimanjaro ligger krystallklar. På sekstende hull slår man rett mot fjellet – det ser forskjellig ut hver dag avhengig av lyset og skyene. Om ettermiddagen går jeg bort til Rasmussen-familien. Jeg har litt hjerteklapp. Jenter er umulige å skjønne seg på. Moren åpner. «Der er du jo. Nanna er ute ved bassenget,» sier hun. Jeg går gjennom huset. Nanna ligger og soler seg i bikini og solbriller. Hun har begynt å få bryster, og jeg konsentrerer meg om ikke å stirre på dem. «Hei,» sier jeg. «Hei,» sier hun uten å lee en muskel. «Jeg tenkte jeg skulle ta meg en dukkert.» sier jeg. «Ok,» sier hun, og det er det. Jeg slipper håndklet mitt på en stol og hopper uti. Svømmer lengder. Hun blir liggende. Moren hennes kommer ut med cola. Jeg drikker en. Er røyksugen. Moren er ikke å se. «Røyker du?» spør jeg. «Nei, æsj,» sier Nanna. «Takk for lånet av … vannet,» sier jeg med en håndbevegelse mot bassenget. Jeg går hjem og ut bak hekken. Afrikanske kvinner går forbi over golfbanen med ting på hodet – fylte vannkar, flere meter lange stabler med brensel. Stille og rolig langs stiene som går på tvers av fairwayen.

Marcus FEIL MENNESKE Til meg sier Solja og Mika: «Går det bra med deg? Har du spist? Du må gjerne prøve sykkelen min.» Og det er bwana Jonas, som sitter på verandaen og sier: 43

«Ikke la den ungen låne sykkelen din – han bare ødelegger den.» Og Jonas har kjøpt en 80cc Yamaha til Mika. Jeg får ikke kjøre den, for den er kjøpt for Jonas’ penger. Mika lar meg kjøre på den, men ikke hvis Jonas er der. Hvis Jonas kommer, må jeg hoppe av. Mika er ikke i Afrika for å sitte på 80cc hvis det finnes 350cc – Yamaha, rød som blod. Ingen andre er hjemme, og Mika vil kjøre på den. Man må spise først for å kunne sparke den i gang. Og hvis den starter, så kjører den ikke – den flyr som en fjær, den steiler, og Mika er på ryggen i innkjørselen, og Yamaha har skrammer. «Hva tenker du på?» skriker Jonas; jorden i munnen hans spruter på huden min – jeg blir et askebeger. «Du må jo for faen stanse ham!» Først er jeg en negergutt som ikke får låne en sykkel, og så er jeg en konge som skal fortelle den hvite gutten hvor han får gå og stå. Jeg forstår meg aldri på Jonas. «Hvis ikke jeg hadde vært her, ville dere vært døde,» roper han ut i natten, full på verandaen. Ellers hører jeg ikke et ord. Hvilke oppgaver skal jeg utføre? Jeg må gjette. Det er det farligste av alt du kan oppleve: å ha en person som kontrollerer ditt liv, men som ikke dirigerer. Det banker på døren min i gettoen. Jeg åpner. Hushjelpen står med tøyet mitt i armene. Jeg la det i skittentøykurven oppe i huset. Hun slipper det så det faller på gulvet. «Jeg er ikke din hushjelp – du kan vaske tøyet ditt selv,» sier hun. «Du skal vaske det,» sier jeg. «De hvite har sagt at du skal.» «Det tror jeg ikke på,» sier hun. «Så spør dem.» «Det vil jeg vel ikke,» sier hun. «Vil du at jeg skal gå opp og hente dem så de kan komme ned hit og fortelle deg at jo, det er riktig, du skal vaske klærne mine?» Hun geiper til meg, men samler tøyet mitt. Vasker det. VODKALUFT Om kvelden skal Katriina og Jonas til middag hos noen, og de tar med Solja. «Jeg har v-v-v-v-vondt i-i-i mmmmm-magen,» sier Mika, for 44

han har lyst til å bli hjemme. Så snart de har kjørt, tenner han i saunaen. «Du må bli med,» sier han til meg. «Jeg fryser ikke,» sier jeg. Men jeg blir med inn i skuret, for å prøve de fremmedes skikk. Det er to trebenker – en nede og en under taket. I hjørnet står en ovn med steiner på. Helvetes varme. Svetten spruter ut. Mika heller vann på steinene så dampen svir i lungene. «Vent,» sier han og går ut. Like etter kommer han tilbake med et glass vann. «Når jeg kaster det på steinene, skal du trekke pusten dypt.» Jeg gjør det. En brann i lungene, og straks er jeg full. Han har kastet vodka på de steinene. «Det går rett i systemet gjennom blodkarene i lungene,» sier Mika. Han vet alle slike ting. Etterpå skal vi stå under den kalde dusjen – kroppen blir veldig frisk og trett på én gang. Og når vi har satt oss på benken utenfor saunaen under himmelen, løper Mika inn i huset og kommer ut igjen med Carlsberg-øl i de spesielle boksene. «Her,» sier Mika. «Vi får ikke drikke Jonas sine øl,» sier jeg. «De er veldig dyre.» «Han oppdager det aldri,» sier Mika og åpner. Han spør om jeg har vært sammen med en jente. «Nei,» sier jeg. «Det har jeg,» sier Mika. «Hun fikk vondt og blødde over hele senga. Foreldrene hennes ble sinnssykt forbanna på meg.» Han rister på hodet. «Men fy faen, så godt det var,» sier han og gjør pumpebevegelsen. Selv tenker jeg på at snart er skoleferien ferdig og jeg får se Rosie igjen. Hun er den peneste jenta i klassen, og nå drømmer jeg om å kna baken hennes. FYLL Mika har lommepenger fra Sverige. Han får dem i dollar. Jeg har presentert Mika for Phantom på markedet, som veksler svart og gjør Mika til millionær i Tanzania. Og Mika er femten år, som meg, men han er veldig høy og stor. Første nyttårsdag sier han til Katriina at vi skal på kino. Ideen om å få Mika inn i et normalt liv, virker ikke, for han trekker meg med på baren i Moshi Hotel. Første etasje er veldig privat, og vi kan gjemme oss i den store nyttårsfesten. Vi drikker til 45

klokken to om natten. Drosjen har ikke bensin, så vi går hele veien hjem under gatelyktene. Regionalkommissæren har fått reparert alle lyktene på Kilimanjaro Road. Det er den eneste veien utenfor sentrum med gatelys, for det er ruten regionalkommissæren jogger om kvelden, og folk må jo se ham. Han er den største tyven – mye respekt – han har bygget en squashbane til seg selv hjemme i landsbyen. Hvis en hvit mann sier at regionalkommissæren er en idiot, så sitter den hvite mannen i flyet til Europa innen fireogtyve timer. Hvis mannen er svart, så sitter han i Karanga Prison under falsk anklage, for dommeren er partner med kommissæren i øldrikking og korrupsjon. Mika og jeg, vi kjemper oss fra lyktestolpe til lyktestolpe og trykker oss mot alle til vi er litt friske og kan sjangle igjen til det neste skinnende lyset. Så må vi ta pause og kaste litt opp. Jeg venter bare på at kommissæren skal jogge forbi. «G-g-g-år det b-b-b-ra, Ma-Ma-Ma-Marcus,?» stammer Mika. Du kan spørre: Hvorfor er jeg med? Han er europeer, og jeg er afrikaner – hvordan kan jeg si nei? Han må jo vite hvordan det skal gjøres for å være riktig. Vi bråker ved huset, kan nesten ikke se. De sleper oss ut på badet og fyller badekaret med kaldt vann, og vi blir slengt oppi. Vi er som døde. Kaster opp uten bevissthet, ned på oss selv. De ga Mika lommepenger og lot oss løpe rundt i natten, og nå er de sinte. HVIT GALSKAP Svenskenes private sykkel får jeg aldri låne, men prosjektmotorsyklene, dem kan jeg gjerne kjøre på – Yamaha 125cc – hente røyk i byen til Katriina, hente Solja på skolen, hente kjøtt hos Karims. Jeg går på skolen og får ikke lønn fra verken Larsson eller prosjektet eller den svenske bistandsorganisasjonen SIDA eller staten. Men jeg får lov til å passe Solja og blandes inn i bwana Jonas’ prosjekt som heter FITI – Forest Industries Training Institute. Jonas lærer negeren å felle et tre i skogen. Skolen ligger sørøst for byen, på den andre siden av jernbanen, i kanten av Elefantskogen. En gang var regnskogen full av elefanter – nå er det banditter der. Politiet tør ikke kjøre inn før de er minst ti styk46

ker. Bandittene bor i hytter og produserer gongo. På veien til skogen ligger hinduenes vanvittige sted der de legger sine døde på en plattform med brensel under og brensel over, og så står de samlet i en flokk og stirrer mens de tenner på en venn eller en far – de kaller det Garden of Heaven. FITI har en hel gruppe svensker og finner som underviser: felle tre, skjære tømmer og planker, lage kryssfiner. Når Jonas og Asko snakker engelsk, hører man bare en bygning som velter. Min oppgave blir oppsyn med lokale håndverkere som skal bygge lageret til de svenske sagbrukstingene på FITI. Rett fra skolen må jeg skynde meg ned til det arbeidet. Bare fem minutter for sent, og Jonas roper: «Vi arbeider ikke på afrikansk tid her.» Hvit tid, hvert sekund teller. Hvis du møter tanten din på veien i solen og hun sleper varer som et esel, skal du bare tute på henne og kjøre videre. Du skal ikke stanse og hilse. Du skal ikke hjelpe. Tsk, sinnssykt. Jeg må skulke skolen for å passe på de svenske oppgavene, og etterpå slår læreren meg mens jeg er helt uten lyd. Jeg kjenner reaksjonens system fra min egen far; hvis jeg bråker, blir opphisselsen større, og slagene regner. Når jeg er taus, er slåingen kjedelig. Men prosjektmotorsykkelen løfter meg til en ny kategori på skolen. Før var jeg et fattig rusk, nesten en tigger. Jeg kunne aldri snakke med klassens prinsesse, Rosie. Nå vil hun sitte bakpå. Rosie så tett mot ryggen min – de myke titiene får hjertet til å slå veldig fort. Eeehhhh. Jeg stanser ved en kiosk og kjøper cola til henne. Vi sitter på en benk. «Hvordan er det å bo hos wazungu?» spør Rosie. «Det er veldig flott,» sier jeg. «Et fint hus med high fidelitymusikkanlegg, spesiell mat fra Europa, importert øl – en avslappet livsstil.» «Det høres deilig ut,» sier Rosie og setter seg tettere inntil meg. Eeehhh – drømmen om Europa gjør henne kjælen. «Har de den deilige musikken med ABBA?» spør hun. «Ja, selvfølgelig. De er svenske – ABBA er fra deres eget land,» sier jeg. «Er det sant?» sier Rosie. «Jeg elsker den musikken – tror du jeg kan komme og høre den?» «Jeg skal gi deg en kassett med den,» sier jeg. «Er det sant?» sier Rosie. «Da blir jeg veldig glad.» Jeg er allerede veldig glad bare jeg tenker på hvor glad hun blir når 47

hun får den kassetten. Men jeg må avbryte lykksaligheten, kjøre Rosie hjem og rase til FITI og styre håndverkerne. POTETMOS Endelig er det for mørkt, jeg kan kjøre hjem, trett, trett. Jeg slår av motorsykkelen før jeg kommer til porten så ankomsten min er hemmelig; jeg triller i fri. Yamahaen til Jonas står foran huset. Bilen er borte. Hushjelpen må heller ikke høre meg, for da vil hun skjenne om hvorfor jeg har lys, mens hun lever i mørket som en neger. Jeg parkerer motorsykkelen i garasjen og sniker meg inn i gettoen min som en stille mus. Låser døren og trekker for gardinen og legger meg i sengen. Alle sikader og insekter bråker som helvete, så hushjelpen kan ikke høre meg romstere og begynne maset sitt om tak og strøm. Jeg hører ingenting fra hennes side, og snart sover jeg. Når jeg våkner, ser jeg flakkende lys; hushjelpens parafinlampe kaster stråler opp i takskråningen, og jeg tenker at hvis Jonas ikke vil betale det innertaket, må jeg skaffe penger selv. Jeg kan ikke leve både hushjelpens liv og mitt eget. De må være hver for seg. Hundene i nabolaget bjeffer som gale – det er allerede bekmørkt ute, men jeg kan også høre en annen lyd. Hva gjør hun? Er det Jonas? Stemmen er tykk, noe om sawadi – en gave. Veldig stille kryper jeg – fra sengen til gulvet og opp på skrivebordet. Jeg reiser meg; når jeg er helt på tåspissene, kan jeg se over skilleveggen inn til henne. Eeehhhh, det er Jonas som sitter på sengen hennes, men hva? Er øynene mine bedragere? En pumpe. Han har tatt den frem fra buksene, og hun jobber med hånden som en visp som pisker potetmos. «Nzuri sana,» sier han – veldig godt. Han har løftet T-skjorten hennes og tar på titiene – de strutter. Nå prøver han å presse hodet hennes ned til pumpen. «Ah-ah,» sier hun og rister på hodet, slipper pumpen, reiser seg, går til døren, står med hånden på håndtaket. Hvor skal hun gå? Han kan nesten ikke swahili, så han løfter hendene opp som om han overgir seg, klapper på sengen der hun satt. Hun kommer bort, griper pumpen igjen, lager potetmos. Nå vil han kysse titiene. «Ah-ah.» Han prøver å stikke hånden opp langs bena hennes under kangaen, men bena er stengt som til gudstjeneste. Hun rykker hardt i pumpen, fort, mekanisk, til den skyter de hvite frøene. Det er fryktelig, men også min pumpe 48

reiser seg, den står som en soldat, giv akt for hushjelpens titi. Nå er pumpen hans slapp. Hun trekker frem et lommetørkle og tørker frøene av pumpen, av hånden sin. Han reiser seg straks – sur i ansiktet mens han lukker smekken med ryggen til henne. Jeg er redd for at han skal se opp, redd for å flytte meg og lage lyd. «Asante,» sier han – takk – og går. Hun kaster lommetørkleet på gulvet. Skrittene hans forsvinner rundt hjørnet. Hun lager den sure lyden «tsk», og nå rister skuldrene. Hun skjuler ikke ansiktet i hendene, for den svarte hånden har pisket potetmos og er skitten med hvite frø. Hun skjuler ansiktet bak armen, og hun hulker. Og nå tenker jeg på at jeg skal være så stille til hun går ut, ellers vet hun at jeg har vært her hele tiden, og da får hun meg kastet ut på fem sekunder. «Ah,» geiper hun, griper håndklet sitt, såpeboksen, slukker parafinlampen og går, rundt til gavlveggen på tjenerboligen, motsatt av garasjesiden, og inn der vi har dusj og hull i bakken. Jeg hopper ned fra skrivebordet. Hun vet ikke at jeg har vært her. Jeg hører Jonas starte motorsykkelen og kjøre bort. Denne mannen er en hushjelpjeger. Han skal til Moshi Club der de rike drikker. På Moshi Club kan den hvite mann spille golf, tennis og squash, men fremfor alt kan han hvile øynene fra fattigdom og dumhet; waafrika og wahindi som kommer til klubben, er alle sammen rike og korrupte. Jeg åpner døren min stille og lister meg rundt til garasjen. Trekker motorsykkelen helt opp og litt bortover veien. Starter og kjører tilbake med stor støy, parkerer foran hakket i huset der dørene våre er, river opp døren min, skrur på det elektriske lyset mitt og kassettspilleren med Bob Marley, som synger: «Do you remember the days of slavery?» SJIRAFFSPION Jeg setter meg utenfor døren og røyker en sigarett. Hushjelpen har jobbet hos wahindi før. Inderne er harde med en hushjelp. Arbeid fra tidlig morgen til sen kveld, og hver gang mannen er alene med jenta, griper han baken hennes, prøve å stikke inn pumpen, og barna tyranniserer. Men verst av alt er waafrika – de behandler hushjelpen som en slem hund. Nå er hun hos wazungu – alt er lett, bare hun pisker litt potetmos. Og alle sier at wazungu er bløte. Du kan låne penger av dem hvis du sier 49

at moren din er veldig syk, og hvis du ikke kan betale tilbake, så gjør det ingenting. Hushjelpen kommer tilbake fra badet med håndklet rundt seg. Jeg sier: «Du skal få strømmen din i morgen – jeg ordner det for deg.» Hun mumler utydelig og går inn. Litt senere spør hun innefra: «Tror du vår mzungu er veldig rik?» «Ja,» sier jeg. Det er alle wazungu. Dagen etter går jeg til Katriina og forklarer: «Hushjelpen vil ha innertak i den lille gettoen.» «Hvorfor det – er hun redd for slanger?» «Nei, hun er redd for at jeg skal spionere på henne når hun kler av seg.» «Gjør du det, Marcus?» spør Katriina med et smil. «Jeg?» Jeg peker på meg selv. «Nei, hun er halvt masai – jeg kan like gjerne se på en sjiraff.» Men jeg har sett henne. Det er derfor hun alltid er sur; masaiene sier hun er lav med bred rumpe og flat nese som en bantu, og vi chaggaer ser henne som en sjiraff i nasjonalparken. «Jeg skal spørre Jonas,» sier Katriina. Allerede dagen etter kommer hun til meg og sier: «Vi skal betale for det taket deres, Marcus, bare du ordner det selv.» «Takk,» sier jeg. «Det er ikke noe problem.»

1981

Christian «Det trenger du ikke,» sier jeg kvelden før første skoledag. «Men jeg vil gjerne kjøre deg,» sier far. «Det er ikke nødvendig. Jeg vet hvor kontoret er – jeg går bare dit og melder meg. Og Rogarth er med. Og Nanna.» «Ok,» sier far og legger til: «Det går nok bra.» Han klapper meg keitet på skulderen. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg, enda jeg har vondt i magen. Hva hjelper det om han kjører meg til skolen? Slagmarken er i klasserommet, i gangen. Dit kommer han ikke. Det er kjølig om morgenen her. Jeg skynder meg å slenge i meg frokost. T-skjorte, jeans, tennissko – av sted til utkanten av TPC-villaene. Nanna og Rogarth og et par mindre barn dukker opp. TPC-bilen kommer, vi krabber inn og kjører til skolen. Jeg sier ingenting. Jeg melder meg på kontoret. Det ringer inn mens en stor, svart dame viser meg veien til klassen min. Det myldrer av svarte, brune og hvite barn – fra småunger i første klasse opp til det som tilsvarer gymnaset. Jeg gjør ansiktet mitt uttrykksløst og ser meg rundt i klassen mens jeg blir presentert. Rogarth og Nanna er ikke her – da går de i parallellklassen. I friminuttet tar læreren meg med så jeg kan få utlevert bøker. Neste friminutt går jeg ut på gangen, som bare er en bred betongplatting under takskjegget. Det er gress og blomsterbed mellom radene, og barn og ungdommer i alle farger og størrelser. Rogarth kommer bort. «Hvordan går det?» spør han. «Fint,» sier jeg. Nanna kaster et blikk på meg og nikker idet hun går forbi med en venninne; hun vil sikkert ikke bli sett 53

sammen med meg før hun vet om jeg er godtatt eller ikke. Mika får øye på meg og smiler ekkelt: «Den lille dansken,» sier han og liksom-brekker seg – han må ha sett meg den kvelden. Rasshøl. En hvit, langhåret fyr fra klassen kommer bort til meg. «Jeg heter Jarno,» sier han. «Finsk. Spiller du fotball?» «Keeper,» sier jeg. «Er du god?» spør han. «Du får teste meg,» sier jeg. «Vi har et All Stars-lag som spiller mot de andre skolene,» sier Jarno og forteller når de trener. Det blir stille et øyeblikk mens verden summer rundt oss. «Røyker du?» spør Jarno. «Alt jeg kan,» sier jeg. «Jeg kan vise deg de gode røykestedene etter treningen,» sier han. Timen etter er det engelsk, og jeg blir sendt til spesialundervisning sammen med et par tyske og en norsk elev som også er nye. Lærerinnen er en innskrumpet dame, veldig søt. Etterpå har vi gym med klassen over. Først skal vi løpe. Jeg går opp mot fotballbanen sammen med Jarno. Foran meg går en svart jente barføtt. Hun har allerede bryster og rumpe. Pene øyne. «Hun har vel ikke tenkt å løpe sånn?» sier jeg. «Shakila. Bare vent og se. Hun er skolens kjappeste,» sier Jarno. Og det er sant. Løpebanen er full av ugress med frø som små, stikkende borrer. Men Shakila løper fortere barføtt enn alle andre. Etter løpetreningen spiller vi fotball. Læreren er engelsk. Han kommer bort til meg. «Hva pleier du å spille?» spør han. «Keeper,» sier jeg. «Vi har fotballtrening tirsdag og torsdag ettermiddag. Velkommen på laget,» sier han. Etter skoletid blir vi hentet av TPC-bilen. På vei gjennom sukkerrøråkrene vinker småungene til førerne på togene som kjører forbi. De vinker tilbake, og så gjelder det tydeligvis å telle hvor mange fingre de har. Rogarth forklarer: «Sporskiftene er slitte, så de hopper av toget og løper foran for å banke sporskiftet på plass, og så legger de sukkerrørsten54

ger i spenn for at sporene ikke skal flytte seg. Er de for treige, ryker det fort en finger.» Om ettermiddagen viser Rogarth meg veien ned til elva. Vi sitter og røyker mens kvinner i tynnslitte kjoler går ut i vannet med et stort nett mellom seg og fisker. Langs bredden står barn og holder utkikk etter krokodiller. Jeg er lettet over skolen. Det gikk fint. Etterpå går jeg hjem. Far er der. «Det var kjempefint,» sier jeg. «Flott,» sier han. «Skal vi se på leksene dine?» «Ok,» sier jeg og henter bøkene. Far har aldri lest lekser med meg. Vi sitter ved spisebordet. Det føles rart. Jeg gjør så godt jeg kan. Det blir mørkt. Vi spiser i messa og kjører en tur ut mellom åkrene. «Se etter lys som skinner opp i himmelen,» sier far. «Der,» sier jeg og peker. Vi finner en grusvei mellom sukkerrørene og kommer frem til plassen der plantasjetogene blir lastet med innhøstede sukkerrør som fraktes til fabrikken hele døgnet. Det stanser bare når maskinene skal renses. Vi står og ser, mens stjernene lyser over hodet på oss og flaggermus flerrer gjennom lufta.

Marcus ORGANISATOR Dette hjemmet er vanvittig. Hushjelpen lever som en dronning – hun har alltid fått fri av Jonas når jeg jobber til sent på natten med pass av Solja og de andre er i Moshi Club. Alle er sultne. Jeg er sulten. Og Mika og Solja er sultne. Har noen tenkt på mat? Hvem skal gjøre det? Så jeg tilbereder, for jeg har sett det hos tyskerne. Og Jonas kommer tilbake på sin store Yamaha 350cc. Vi spiser ved bordet. Han sier: «Jeg stikker. Jeg liker ikke denne maten.» Men ingen forklaring hvorfor. Og hva vil han ha i stedet? Fremdeles må jeg gjøre meg hjelpsom hver dag. De hvite skal forstå det: Uten Marcus er vi fortapt i det svarte landet. Hagen er kjedelig for øyet, så jeg organiserer med hjelp fra 55

gartneren, forklarer hvordan han skal plante blomster og busker i bedene. Og noen ganger er jeg en deltager i det praktiske, for en chagga liker å rote i jorden. Nede ved gettoen min har jeg solsikker, og når de er kommet litt opp, sår jeg litt bhangi-frø mellom dem, skjult. Bhangi-planter hjelper til å holde myggen borte. Jeg avtaler med vaktmannen at han skal huske å vanne dem sent på kvelden, når det er vann. Det er ikke et problem at han vet det, for vaktmannen røyker hver natt. De vokser fint. Snart kan jeg høste. Merkverdighetene er her hver dag. Katriina vil føde på KCMC. Hun er ikke redd for det lokale sykehuset, for det er også hvite leger der. Doktor Freeman fra Australia skal få babyen ut. Han kommer til huset. Inn i stuen. Straks, mens Jonas sitter i stolen, får legen Katriina til å ligge på sofaen, løfter T-skjorten hennes, tar alle steder på magen hennes, lytter med en spesiell hodetelefon som har en snabel helt ned til navlen hans. DREADLOCK På ISM har Mika møtt Alwyn – faren hans er chaggabonde med en veldig stor farm på West Kilimanjaro. Han holder kveg som gir melk til en håpløs osteproduksjon, og han dyrker hvete til bryggeriene. Sønnen Alwyn dyrker dreadlocks fra hodet sitt og tror han er rastafari og røyker masse bhangi. For meg er Alwyns løvemanke kjetteri – Bob Marley er frihetskjemper, Alwyn er bare fars bortskjemte gutt. Ute på farens farm kaster Alwyn frø på jorden langt fra huset, og i regntiden spruter plantene opp. Alwyn selger bhangi til wazungu-barn på skolen, og Mika er den største kunden. Nå kan Mika både drikke og røyke – Afrika er blitt en katastrofe for ham. Hjem kommer han nesten bare for å sove. Om ettermiddagen blir Mika på skolen. «Jeg skal på trening,» sier han til Katriina. Om kvelden drønner han til sentrum. «Jeg skal på kino,» sier han, eller: «Jeg skal gjøre lekser med Alwyn.» For Alwyn bor hos en tante i sentrum for å spare kostskoleavgiften. De gjør ikke lekser. Mika kommer sent hjem med flakkende øyne fra bhangien, men de voksne oppdager ingenting. En kveld sitter jeg og blar i europeiske blader med mennesker i fine klær i fine hus med fine møbler. Solja sover søtt, foreld56

rene er i klubben. Det tuter ved porten – Asko i prosjekt-Land Cruiser. Jeg går ut. Vaktmannen har åpnet. Asko stanser foran verandaen, og ut av bilen vakler Mika – full, stein. Bak i bilen ligger Mikas 80cc motorsykkel. «Hvor er Jonas og Katriina?» spør Asko. «De er i klubben. Hva har skjedd?» spør jeg. Mika ler fjollete. «Han satt dritings på en bar i Majengo,» sier Asko. «Og hva så?» sier Mika – så full at han ikke stammer. «Han skal ikke være i Majengo,» sier Asko. «Få ham i seng. Jeg kjører ut og snakker med Jonas.» «De bestemmer faen ikke over meg, Marcus,» fniser Mika og vakler inn i huset. Asko har allerede startet bilen. Spørsmålet står ubesvart. Hvorfor var Asko i Majengo? Når han har den fine konen, Tita? BIBELEN I dette huset heter bibelen Ostermann Tax & DutyFree, en stor bok med alle ting: klær, møbler, alkohol, godteri, boksemat, hi-fi-utstyr … alt. Det er et dansk selskap som selger varer til ambassader i hele verden. Når wazungu får jobb i Tanzania, får de ta en konteiner inn i landet med alle sine ting: kjøleskap, fryser, bil, stereoanlegg … alt, fordi man får ikke kjøpt noe her. De kan gjøre det én gang – uten å betale avgift. Jonas blir borte i Dar es Salaam i fire dager og kommer hjem med konteineren. Det er ikke deres egne ting, men alt de har bestilt gjennom bibelen: merkelige bokser med mat, pakker med sjokolade, mye Carlsberg-øl, veldig kraftig støvsuger. For øynene er det en fest, og lyden fra stereoanlegget er sprø og klar. Det er et stort rør med papir i, et veldig, veldig stort bilde av en skog. Gress nede og en sjø, høye, grønne trær, solskinn, men mykt – ikke som Afrikas sol. Vi skal lime bildet på veggen i stuen så skogen er inne i huset – en merkelig, hvit skikk. Jeg hjelper Katriina, for magen hennes holder på å bli tykk. Hun smiler mye. «Sånn ser skogen ut hjemme i Sverige.» Asko og Tita har også fått en konteiner med en bil og alt. De kommer kjørende for å se skogen på veggen – eeehhh, veldig fin Mercedes-Benz, som en diktators. Men vi må fortsatt hente Tita til markedet mens Asko kjører motorsykkel. Hvis han skal 57

et sted med Tita, låner han prosjekt-Land Cruiseren, enda det er ulovlig for de ansatte å kjøre den privat. Hvor er Mercedesen? Den står i garasjen på FITI-skogskolen, oppå treblokker med hjulene fjernet og et stort teppe over, så den aldri fryser. «Hvorfor må Askos bil alltid sove i garasjen?» spør jeg Katriina. Hun sukker og smiler: «Fordi Asko får ta den med hjem til Finland helt uten å betale skatt og avgifter hvis han har hatt den i minst ett år mens han bodde i utlandet,» sier hun. Så Askos hjelp til negeren er også en stor hjelp til Asko – i Finland blir han bwana mkubwa som kjører i stor Mercedes – helt ny og aldri ristet på Tanzanias støvete jord. Om kvelden står jeg på kjøkkenet med Solja og lager popcorn til snacks. ABBA-musikken begynner å spille i stuen. «Nå vil mor og far danse,» sier Solja på engelsk og smiler til meg. Jeg kan høre dem snakke på det svenske språket i stuen. Ansiktet til Solja ser ikke riktig ut mens hun lytter. «Hva sier de?» spør jeg, for Katriina har begynt å hyle inne i stuen. «Far er dum,» sier Solja. «Han sier at mor er for tykk til å danse. Men mor sier at det er jo hans baby som har gjort henne tykk.» ABBA-POWER Søndag. Solja sitter foran meg på motorsykkelens bensintank og holder fast i styret mens jeg kjører henne til en venninne. «Haraka, haraka,» roper hun – fort, fort. Denne jenta liker fart. Nå har jeg motorsykkelen hele dagen til hun skal hentes. Jeg har den pene skjorten og solbriller lånt av Mika – veldig stilig. Jeg suser av sted til Nechi-familien ved politiskolen. Jeg håper Rosie er der. Først ser jeg akrobaten Edson gå på hendene i innkjørselen. Hvorfor gjør han det? På trappen foran huset sitter Rosie mellom knærne til Claire, som fletter Rosies hår i fine, smale kornaks over det perfekte hodet. «Gjør noe mer,» sier Rosie til Edson, som straks begynner å slå hjul, avslutter med en saltomortale og armbøyninger på én arm. Ja, han er veldig akrobatisk og vil imponere Rosie med styrken, tsk. Jentene fniser, og Claire hvisker i øret til Rosie så hun ler og klapper. Jeg setter meg på trappen ved siden av Nechi, byr ham en sigarett. 58

«Håret ditt blir fint,» sier jeg til Rosie. Hun ser på meg. Jeg stikker hånden i lommen. «Å ja, jeg har den kassetten til deg,» sier jeg veldig likeglad og rekker henne ABBA. «Åååå,» sier Rosie og hopper opp og kysser meg på kinnet. «Takk, Marcus.» «Det var da ingenting,» sier jeg. Edson har sluttet med hjulene og ser på Rosie – han ser trett ut nå. «Kjører du meg hjem, Marcus?» spør Rosie. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg og starter sykkelen. Eeehhh, det er fantastisk når hun holder armene rundt magen min. JORDLØS «Marcus,» roper gartneren. «Moren din er kommet for å besøke deg.» Hva? Jeg går ut fra gettoen min, og der står mor i søndagsklær med den minste lillesøsteren min på ryggen. «Hva gjør du her?» sier jeg. «Jeg vil bare se om den store sønnen min har det bra,» sier mor. «Jeg har det bra. Nå kan du gå igjen,» sier jeg. Ikke en stol vil jeg by henne. Hun ser i bakken. Nå kommer det: «Du må hjelpe meg litt – jeg trenger penger til mat til barna.» «Det er ikke mine barn. Du må snakke med mannen din – det er hans jobb å skaffe pengene,» sier jeg. «Men han har mistet den gode jobben, og det er ikke arbeid å få,» sier mor. «Ingen vil ha sjåføren som er full,» sier jeg. «Men de hvite menneskene. Du hjelper dem. De har mange penger,» sier mor. «Det er deres penger – ikke mine.» «Men du kan få litt. De må forstå at du må hjelpe familien din.» «De betaler maten min og skolen og gir meg et hus. Jeg vil ikke tigge dem om penger til at faren min kan drikke,» sier jeg. «Hva har de gjort for deg? De lurer deg. De reiser som tyskerne. Vi er foreldrene dine,» sier mor. «Ja, jeg vet det. Hver natt må jeg sove på magen, ellers kjenner jeg den rotete huden som faren min laget på ryggen min.» «Hva skal jeg gjøre?» spør mor og begynner å gråte som en begravelse. «Dere har shambaen,» sier jeg, for de har en god åker i North 59

Pare Mountains der jorden er billig – mat til familien og litt å selge. «Han har solgt jorden for å drikke,» sier hun. Jeg spør om slekten hennes i landsbyen på fjellet. «De har ikke plass til oss,» sier hun. Det er sant. Fjellet er oversvømt med chaggaer, for etter at de hvite misjonærene har vært her i over hundre år, så dør ikke babyene lenger – nesten alle barn lever til de blir store og selv kan lage flere små chaggaer. Hvit medisin holder døden borte, og de hvite misjonærene har alltid klumpet seg sammen i høylandet. Lavlandet er varmt, men fjellet er svalt som det hvite landet. Men når en chagga får ti barn og alle overlever, må jorden hans deles i ti. Til slutt har hver familie bare et frimerke, ikke stort nok til en halv ku, og de kloke kjøper fra de dumme, og plutselig har du en mann som min far: en chagga uten jord på fjellet. Han er ingenting – må forlate fjellet, reise ut i landet. Nå kan han ikke lenger få hjelp av slekten, for alle er spredt, og hvem vil hjelpe en fordrukken chagga som ikke kan stå på sin egen jord, men kryper i lavlandets svidde støv som en slange? Jeg gir mor de pengene jeg har – sender henne bort.

Christian Fotballtrening. Jarno peker rundt: «Mulatten heter Panos – halvt greker, back. Stefano er italiener, midtbanegeneral. Baltazar, han blåsvarte, er ving, faren er angolsk ambassadør. Og så er det araberen, Sharif, libero.» «Og du?» spør jeg. «Midtforsvar,» sier Jarno. Etter treningen blir jeg med ham og Panos ned til elva og røyker, snakker om jenter og musikk. Far henter meg sent på ettermiddagen. «Gratulerer,» sier han. «Med hva?» spør jeg. «Lillesøsteren din er blitt døpt,» sier far. «Ok,» sier jeg og smiler. «Hva heter hun?» «Vi bestemte oss for Annemette,» sier far. «Har de det bra?» spør jeg. 60

«Jada,» sier far. «Mor gleder seg til å komme ned hit.» Vi kjører fra skolen og bort til Larsson-familien. Far skal snakke med Jonas om en tur til Arusha National Park. «Vi må komme oss på en safari nå, før mor kommer ned. Man kan ikke kjøre på de elendige veiene med en baby,» sier far. Og Jonas får snart besøk av en venn fra Sverige – Andreas – som også gjerne vil se litt ville dyr. John og Miriam fra TPC skal være med, men Katriina er høygravid og blir hjemme. Vi kommer frem til Larsson-huset, men Jonas er ikke der. «Han ringte og sa han blir forsinket. Han kommer først om et par timer,» sier Katriina. «Da får vi vel heller kjøre hjem,» sier far. «Nei, dere kan da bli og spise med oss,» sier Katriina. «Kan jeg gå på kino?» spør jeg. «Selvfølgelig,» sier far. Mika vil gjerne også på kino. Solja maser seg til å få bli med, enda hun bare er ni år. «Ok,» sier Katriina og roper på Marcus – jeg tror ikke hun stoler på Mika. Far kjører oss ned til ABC Theatre på Rengua Road; han gir meg penger og kjører igjen. Vi går inn i foajeen. Mika tenner seg en røyk, ser på oss. «Jeg gidder ikke å se den filmen,» sier han og går ut igjen. «Tsk,» sier Marcus. «Nå går han på bar.» Vi kjøper de dyre plassene på balkongen, der setene er polstret. Filmen er dødsbra. Vanishing Point. «Den var teit,» sier Solja når vi kommer ut igjen. «Han kjørte jo bare rundt og rundt i den bilen.» Det var stilig: Fyren i bilen som lekte katt og mus med politiet. Marcus likte den blinde, svarte radio-DJ-en. Det er sent, og vi har lovet å komme rett hjem med Solja. Vi kommer til Arusha-rundkjøringen og går videre langs de små boliggatene i Shanty Town, der vi svinger inn bakveien så vi kan komme oss bort til hullet i gjerdet bak huset. Litt foran oss på veien står en rød Toyota Land Cruiser. «Det er bilen vår,» sier Solja. «Nei, det er ikke deres,» sier Marcus. «Det er en annen.» Det er ikke noe gatelys her, men det ligner på bilen deres, og det ser ut som om den gynger, enda motoren ikke står på. «Jo, det er da vår,» sier Solja. «Nei, deres er annerledes,» sier Marcus litt bestemt. Jeg vet ikke, men det ligner på deres. Vi er bare hundre meter fra. Marcus legger armen rundt skulderen til Solja, sier: «Kom, så går 61

vi hjem og finner noe godt å spise.» Han prøver å styre henne over på motsatt side av veien, der vi skal inn på den ubebodde tomten bak huset deres, hvor noen har plantet mais. «Det er vår,» sier Solja og rister skulderen sin løs fra armen hans, småløper mot bilen. «Tsk,» sier Marcus lavt. «Men er det ikke deres?» spør jeg. «Ssshhh,» hvisker Marcus. Solja er nesten borte ved bilen. Føttene hennes treffer noen tørre kvister i veikanten – bråker; bilen slutter å gynge, hun slutter å løpe, lister seg i stedet de siste ti meterne ut på asfalten. «Det er Jonas,» sier Marcus. «Solja må ikke se ham.» «I bilen?» spør jeg. «Ja,» sier Marcus. Jeg skal akkurat til å spørre hva han driver med i bilen, men jeg tror jeg vet det. Solja har satt seg på huk ved den bakerste støtfangeren. Hva kan vi gjøre? Hvis vi roper etter henne eller går og trekker henne bort, kommer Jonas til å høre oss og vite at vi vet. Og da får hun også vite. Det er helt stille. Bilen begynner å gynge igjen. Marcus står stille. Solja har stilt seg i veikanten, ved siden av bilen. Jeg er nesten helt borte ved henne. Det kommer en drosje fra motsatt kant. Jeg hører mer enn ser at Marcus trekker seg inn i maisåkeren som går opp til bakhagen. Inne fra bilen høres stønn – en kvinne. Drosjen nærmer seg, Solja reiser seg og trykker nesa mot sidevinduet. Et kort øyeblikk lyser drosjen opp Land Cruiseren, som jeg står like bak. I baksetet, men med ansiktet feil vei: en svart kvinne med oppkneppet bluse. De store brystene gynger – hun lener seg bakover mot ryggen på forsetene, beveger seg opp og ned. Hun sitter oppå Jonas. Solja setter seg brått ned på huk, lener seg forover inn mot bakhjulet. Fuck. Faen. Jeg bøyer meg frem for å ta hånden hennes, få henne bort herfra. Når jeg får tak i den, rykker hun den til seg. Jeg sitter på huk og ser på den mørke silhuetten hennes. Innefra bilen hører vi kvinnen hvine høyere. «Jävla hora,» lyder stemmen til Jonas. Solja reiser seg brått, går forbi meg – endelig kommer vi oss bort derfra – jeg følger etter henne; hun går stivt, langsomt. Allerede i kanten av maisåkeren har jeg gått forbi henne og snur meg for å forsikre meg om at hun er med. Hun står foroverbøyd. «Kom,» hvisker jeg. Hun reiser seg, snur ryggen til meg, løf62

ter hånden. Helvete. En stein. «Nei,» rekker jeg å si før hun har svingt armen, kastet. Lyden av singlende glass. Hun snur seg, løper forbi meg inn mellom maisstenglene – jeg etter. Vi hører bildøra bli åpnet. «Hvem der?» roper Jonas på engelsk. Vi er allerede langt inne i maisåkeren. Naboens hund begynner å gjø idet vi presser oss gjennom gjerdet, og Katriina oppdager oss fra verandaen. «Hei,» roper hun. «Var det en god film?» Solja sier ingenting. Vi står nede i hjørnet av hagen. Jeg vet ikke hva Solja kommer til å gjøre. Hva hun kan finne på. Kanskje hun forteller alt. «Ja, den var kjempefin,» sier jeg. «Vi skal snart dra,» sier far. Vi skal hjem til TPC, for det er skoledag i morgen, og klokka er allerede halv ti. «Er ikke Jonas kommet hjem ennå?» spør Marcus – jeg vet ikke hvorfor han spør om det. «Nei, kanskje han har fått trøbbel med bilen,» sier Katriina. Marcus går ned mot tjenerboligen. «Hva driver dere med?» spør Katriina, siden vi blir stående ved gjerdet og ikke kommer opp til huset. «Vi kommer nå,» sier jeg, legger armen rundt skulderen til Solja og går opp mot verandaen. «Hva er det, vennen?» spør Katriina straks hun ser Solja. «Ingenting. Jeg går og legger meg,» mumler Solja og går inn i huset. Katriina ser på meg. Hva skal jeg gjøre? Jeg trekker på skuldrene. Hun reiser seg og følger etter Solja inn i huset. «Hva er det med henne?» spør far. «Jeg vet ikke,» sier jeg og setter meg på kanten av en stol. «Skal vi dra?» spør jeg. «Var det en voldelig film?» spør far. «Nei, den var helt harmløs,» sier jeg. Så hører jeg Solja som gråter inne i huset, og Katriinas bekymrede stemme. «Men hva er det som har skjedd?» spør far. «Det har ikke skjedd noe. Jeg kan da faen ikke vite hva det er med henne,» sier jeg. «Snakk ordentlig,» sier far. «Jeg går ned til Marcus.» «Du blir her,» sier far. Katriina kommer ut på verandaen. «Christian,» sier far. «Hva er det som har skjedd?» Jeg ser ned i gulvflisene. 63

«Jeg vet ikke hva det er med henne,» sier jeg og ser opp. Kinnene mine brenner, men jeg tror ikke det synes i mørket. «Hva sier hun?» spør far Katriina. «Nei, hun vil ikke si noe i det hele tatt. Hun bare gråter.» Katriina står og vrir hendene. «Marcus!» roper hun. I det samme ser vi billykter borte på grusveien. Det er Land Cruiseren til Jonas. Vaktmannen løper bort og åpner porten for ham. Jeg ser Marcus komme gående langsomt over plenen fra tjenerboligen. Jonas stanser bilen foran verandaen, kommer ut av førersetet – bakerste siderute er knust. Det ser ikke de andre i mørket. «Hei,» sier han tonløst. Han ser bort på oss, lar blikket dvele ved meg et øyeblikk, prøver å lodde stemningen. Marcus er på vei mot oss. Katriina bryter stillheten: «Solja er helt sønderknust. Hun ligger inne på senga si og bare gråter, og hun vil ikke si hva det er.» «Har det skjedd noe?» spør Jonas. «Hun var på kino med Christian og Marcus, og da de kom hjem, nå nettopp, gikk hun rett i seng og … begynte å gråte.» Jonas ser på Marcus. «Hva skjedde?» spør han. Marcus er taus et øyeblikk. «Kanskje de har vært slemme mot henne på skolen,» sier han. «Det skjedde ingenting på kinoen.» «Gikk dere rett hjem etterpå?» spør Jonas. «Ja, altså …» sier Marcus. «Hva?» sier Jonas. «Da vi kom til gjerdet her nede,» sier Marcus og peker mot hjørnet av hagen. «Jeg har sagt at dere ikke får bruke det hullet i gjerdet. Det skal stenges.» Marcus sier ingenting. «Og så?» sier Jonas. «Nei, hun ville ta mais fra åkeren, og jeg sa hun ikke får ta, fordi det er fattige menneskers mais som de skal ha å spise hver dag, men hun sa at det brydde hun seg ikke om og løp inn på åkeren så jeg ikke kunne se henne. Og så ventet vi litt på henne, og jeg ropte på henne og ville gå inn på åkeren og lete etter henne, men så kom hun, og så gikk vi gjennom gjerdet.» Marcus snakker for mye og for fort. Det virker mistenkelig, for han pleier ikke å snakke sånn. «Og så?» sier Jonas. 64

«Kanskje hun ble trist fordi jeg snakket hardt til henne om ikke å stjele,» sier Marcus. Jonas ser på meg. «Stemmer det?» «Ja,» sier jeg. «Hvorfor sa du ikke det med en gang?» spør far. Tosk. «Jeg trodde ikke det hadde noe med det å gjøre,» sier jeg. «Du får gå inn og snakke med henne,» sier Katriina. Jonas går inn. Vi er tause. «Var det mer?» spør Marcus. «Nei, bare gå,» sier Katriina sint. «Ha det,» sier Marcus. «Ha det,» sier jeg. Jonas kommer ut igjen. «Hun har sovnet allerede.» Jeg tror ikke på at hun sover – jeg tror hun later som. Far ser på klokka. «Vi får komme oss av sted,» sier han. «Ja, ha det,» sier Katriina flatt og går inn. «Ok,» sier Jonas. «Vi ses vel i klubben.» Jeg går bort til bilen, krabber inn i passasjersetet. Far krabber inn bak rattet. Starter, kjører, sier ikke et ord før vi kommer ut til TPC. Vaktene ved veisperringen kjenner igjen bilen og heiser bommen. Rett over på den andre siden stanser far, slår av motoren. En vakt kommer straks bort. «Shikamoo mzee,» sier han. «Marahaba,» sier far. «Hamna shida.» Ikke noe problem – for å få ham bort. Vakten går. «Hva var det som skjedde?» spør far. «Hva mener du?» sier jeg. «Ikke spill dum,» sier han. «Ja men …» begynner jeg, det føles som om jeg skal brekke meg. «Det skjedde ingenting.» Halsen min snører seg sammen. «Gå ut av bilen,» sier han. Jeg gjør som han sier, lukker bildøra bak meg, står og ser inn gjennom den åpne sideruta, far i det svake lyset fra dashbordet. «Det er femogtyve kilometer hjem,» sier han. «Du kan gå, eller du kan fortelle meg hva som skjedde.» Jeg går til siden, begynner å gå – skyggen min beveger seg i rykk foran meg, lang og tynn i lyset fra frontlyktene. Tårene presser på, og jeg svelger et hulk, for jeg vil ikke at vaktene skal høre det. Far starter motoren, kjører opp på siden av meg. «Er du sikker på at du ikke heller vil snakke?» spør han. Jeg rister på hodet. Han kjører ved siden av meg. Jævla idiot, 65

hva mener han? Jeg stanser, han bremser litt foran meg. Marcus ga meg et par røyk. Jeg finner frem en og fyrstikkesken med bomullsdotten i så fyrstikkene ikke skal rasle i lomma. Fisker ut en av esken, river av, tenner røyken, tar et trekk, tørker øynene med håndbaken, begynner å gå igjen, forbi bilen. Blåser ut en røyksky. Far åpner bildøra. «Nå er det faen meg nok,» roper han. Jeg stanser med ryggen til ham. Hører at han går ut i veien. Jeg går tilbake mot bilen, frontlysene blender meg så jeg bare ser silhuetten hans. Han står ved siden av døra – jeg går over på passasjersiden. Han snur seg. Vi ser på hverandre over biltaket. Jeg ser bort. Tar røyken ut av munnen, snakker: «Jonas knullet et av ludderne sine i Land Cruiseren nede på bakveien da vi kom forbi på vei hjem fra kinoen.» «Nei,» sier far. «Jo.» Jeg åpner passasjerdøra, går inn, lukker. «Så Solja det?» spør far idet han kommer inn. «Hva tror du?» «Så Jonas dere?» spør far. «Nei, men han hørte noe,» sier jeg, suger på røyken, som smaker dritt, snøfter. «Hun kastet en stein og knuste en av siderutene på bilen.» «Du burde ikke røyke,» sier far. «Akkurat.» «Det er usunt,» sier han. «Du er omgitt av idioter,» sier jeg og røyker videre til jeg kan slenge sneipen ut i sukkerrørene. Far sier ikke mer. Vi kjører hjem i taushet.

Marcus KLOKT BARN Solja snakker ikke på fire dager. Katriina kjører barnet til wazungu-leger, men de finner ikke noe galt med henne. Jeg sitter ved siden av Solja ute på verandaen og leser en engelsk barnebok for henne. Så ser Solja opp på moren sin og snakker på swahili: «Ninataka umbwa,» sier jenta – helt perfekt i språket. Kat66

riina hopper opp og sier noe på svensk og klapper hendene sammen. Solja bare ser på moren sin, som ser på meg: «Hva sier hun, Marcus?» spør Katriina nervøst. «Hun sier hun vil ha en hund,» sier jeg. «Hvorfor det?» spør Katriina. «Kwa sababu ya wezi,» sier Solja. «Hun sier det er på grunn av tyvene,» sier jeg. «Må man ha hund for det?» spør Katriina veldig forvirret. «Hund er bra,» sier jeg. «Du skjønner, vi svarte er redde for hunder.» «Men vi har jo nattevakt,» sier Katriina og går bort og stryker Solja på kinnet, mumler til henne på svensk. Jeg forklarer: «Hunden er ikke for å stoppe tyven. Den er vekkeklokke for nattevakten så han kan våkne når tyven er på vei.» «Tror du nattevakten sover?» spør Katriina. «Hva tror du han gjør?» spør jeg. «Si noe mer,» sier Katriina til Solja. «Ninataka umbwa,» sier barnet. «Kan du skaffe en hund?» spør Katriina. «Ja,» sier jeg. Solja snakker på svensk, ord jeg kan forstå: «Takk, mor,» sier hun. Veldig klokt barn. AVSKÅRNE HODER Foreldrene tror at alt er vilt og farlig i Afrika; barna får ikke gå rundt. «Idi Amin var en barbar,» sier de voksne til hverandre. Tanzania kastet ut Big Daddy fra Uganda i 1979 fordi han angrep landet vårt. Og nå kommer historiene om Amins galskap: Han drepte og torturerte 300 000 mennesker, han hadde avskårne hoder i fryseren så han kunne ta dem frem og snakke med dem. Han spiste sin kone. Han begravde fiendene sine levende eller kastet dem ut til krokodillene. Levende mennesker ble bundet fast og en blikkboks stilt opp ned på magen deres med en rotte i, så ble et bål tent over boksen slik at rotten flyktet fra varmen ved å spise seg ned gjennom den levende magen. Amin var svart, og nå tror wazungu at alle svarte har det samme barbariet i blodet. Mens jeg bor hos pastoren, blir jeg en liten vakt for de tyske barna, for jeg kjenner veien i det svarte villniset. Misjonærbarna går på ISM – International School of Moshi; der går alle wazungu-barn og diplomatbarn og wahindi-barn og barn av de 67

mest korrupte politikerne, som har råd til å betale mange skolepenger. Når jeg kom hjem fra skolen, kunne jeg leke med de tyske barna. Jeg var litt eldre enn dem – tre år. Det var rart å sitte ved det samme tyske bordet og spise med en ny tysk familie. De visste ikke engang om jeg kunne holde en skje. Hvordan ville jeg oppføre meg? Det gjør dem redde, for de er rasister i blodet. Et barn spør det andre barnet: «Har den svarte apekatten spist?» Barnet peker på meg – glemmer at jeg forstår mange ord. Selv moren, hun sier: «Har den svarte badet? Jeg synes jeg lukter litt negersvette.» Men jeg begynner med barna, de spiser hjemme hos meg når pastoren ikke er der. For når pastoren kommer og jeg leker med tyskerne, er det farlig. Pastoren kommer hjem om kvelden og oppdager at lyset er tent på rommet mitt, og han kommer inn og tar ned pæren fordi jeg stjeler strømmen hans til lekselesning når skjebnen min er det dumme jordarbeidet. Men først lar han lyset stå på så han kan treffe ansiktet mitt med ørefiken. Gud bruker biskopen som slave, og biskopen bruker pastoren. Pastoren må også ha en slave å slå, så han kan føle seg som den store mannen. KORRUPSJON Planen min var å bli adoptert av de tyske misjonærene, men de kom i en kollisjon mellom Guds vilje og menneskets saft. Tyskerne jobbet på de samme kontorene som pastoren. Den tyske kvinnen er biskopens sekretær, og mannen arbeider med hus som ingeniør og arkitekt. Mannen sier til pastoren: «Hvorfor roter du med pengene fra de europeiske giverne?» «Hva?» sier pastoren. «Jeg roter ikke. Pengene går til å bygge Guds rike på jorden.» «Nei,» sier tyskeren. «Bøkene sier at det er blitt bygget en skole, men skolen er ikke der. Pengene har falt i en annen lomme.» «Tsk,» sier pastoren. «Du skal ikke komme med falsk anklage.» Og pastoren går fra kontoret med fylte lommer – behandler tyskeren som en tosk, overser ham. Så blir det verre, fordi tyskeren lager bråk til biskopen. Tyskeren forstår ikke at når pastoren tar pengene, er det samtidig også biskopen som blir tykkere. Og den hvite mann 68

er bare en gjest i det svarte landet. Vi har vår egen apartheid. «Vi kan ikke bevise noe,» sier biskopen til tyskeren. «Men vi tror at du har tatt de pengene til deg selv.» Tyskeren får en time til å rydde skrivebordet sitt, forlate kontoret. Samtidig bygger biskopen et nytt hus i Old Moshi. Men når dette skjer, har jeg allerede sett Larsson-familien, som har flyttet inn ved siden av pastoren i et hus av tre. Jeg kjører på tyskerbarnas sykler, og vi møter Mika og Solja. De nye barna ser på meg som en del av det tyske folket. Jeg er med på skolen om ettermiddagen for å ri på hester, enda tyskerne allerede holder på å pakke. Den svenske familien er en dør, men den er låst, og jeg leter etter nøkkelen. Jeg er den lille, svarte hjelperen som skal være vennlig med et åpent hjerte. Hvis jeg drar til ISM alene, kommer jeg ikke engang gjennom porten. Hvem skal jeg utfordre? Inspektøren? «Har du betalt skolepengene?» «Nei.» Og likevel sitter jeg på hesten hans. JORD I MUNNEN Mika forklarte hjemme hvordan jeg lider hos pastoren. Så Katriina snakker med mannen sin. Jeg husker det. Jonas satt med jord i munnen. Djevelsk svensk juju. Han stakk pekefingeren inn og flyttet rundt på jorden mellom leppene og tennene; når han åpnet munnen, var tennene svarte. Jeg forsto ikke et ord, bare at han var fiendtlig. Mika stammer til Katriina: «Hvi-hvi-hvi-hvis du ikke hjelper ham, er det d-d-d-dårlig gjort.» Så Katriina snakker med meg. «Hva heter du?» spør hun. «Marcus Kamoti.» «Hvor gammel er du?» «Femten år,» sier jeg. «Men du er så … liten,» sier hun. «Da jeg var barn, var det veldig lite mat i familien.» «Hvor er foreldrene dine?» «Døde,» sier jeg og gråter en hyklersk tåre. «Hva vil du?» «Jeg vil gå på skole, men pastoren nekter å betale skolepengene for han vil ha meg som en slave på jorden sin,» lyver jeg. Skolepengene er betalt, men livet hos pastoren er dårlig. 69

«Jeg skal se hva jeg kan gjøre,» sier Katriina. Bwana Jonas er fortsatt et problem. Først vil han vite hvor jeg hører til, hvor jeg kommer fra, hvilken landsby? Og hvis jeg stjeler, hvor kan han fange meg? Han spør meg aldri direkte – han ber Katriina om å finne det ut mens han selv suser rundt på den store Yamaha-motorsykkelen. Og jeg smører Katriinas sinn med hjelpsomheten. Larsson-familien var nesten nettopp kommet til Tanzania, og det er harde tider. Man får ikke tak i noe som helst, iblant ikke engang toalettpapir. Men jeg kan finne tingene for dem, jeg kjenner alle priser og forstår den tanzanianske metoden. Trehuset var fullt av rotter, og Larsson-familien hadde klaget til regjeringskontoret – de ville bo i et hus av mur. Jeg stjal rottegift hos pastoren og krøp under trehuset, spredte giften – begynte å løse de hvites problem. Solja var min nøkkel til åpningen av Katriinas hjerte. Solja likte meg. Hun gikk rett på kjøkkenet og spiste alt hun ville. «Toka!» sa Larsson-kokken – forsvinn. Han var gammel og ville ikke ha barn på sitt område. Solja var frekk. Straks stakk hun hånden i deigen til kaken han bakte, og begynte å spise. «Så!» sa kokken og dyttet henne bort. Hun hoppet frem og dyttet hele leirbollen i gulvet så den knuste, og så sto hun og stirret på kokken. WHAP! – Solja fikk en ørefik og skrek til Katriina, som ble veldig hissig med tårer og ga kokken avskjed på sekundet. Her var min sjanse. Hvem skulle nå lage maten? Jeg hadde lært litt fra kokken i det tyske hjemmet. Straks gjorde jeg meg til en nyttig negergutt: Jeg hjalp med maten. Og mens Katriina lette etter ny kokk, var jeg alltid i huset når bwana Jonas var borte. Skoene var støvete – jeg pusset dem. Og vasket motorsykkelen, ordnet mat og kaffe til nattevakten om kvelden. Ingen trengte å forklare meg noen ting – hjelpsom og oppmerksom, etter bare kort tid kunne de ikke unnvære meg hvis livet skulle gli lett. Pastoren slo meg hver gang jeg forsømte pliktene mine, men investeringen i Larsson-familien var mitt håp om en bedre fremtid. Etter en stund ble den svenske døren helt åpen: «Du kan bo i tjenerboligen ved det nye huset,» sier Katriina. «Så skal jeg nok hjelpe deg med skolepengene.» Straks flyttet jeg inn hos dem, og pastoren var skuffet. Slaven forsvunnet – bønnene visnet i hagen. Første sjanse og jeg stappet bwana 70

Jonas’ jord i munnen; det var som å tygge et gammelt askebeger, magen ble svimmel til all mat kom gal vei gjennom munnen. Jeg innledet tjenerens kunstige livsstil: For bwana Jonas prøver jeg å være så usynlig som mulig. Og jeg snakker aldri til andre om Larsson-familien; når noen spør, er alt fint. Den hyklerske masken er komplett. Ja, det blir en hypnose for slaveeierne. Når de svarte ikke snakker og sladrer og beklager seg over den hvite merkverdigheten, så er det fordi svarte mennesker er dumme som kveg. Men vi vet alt. Vil du vite når egget er friskt innvendig, Katriina? Jeg vet det, hushjelpen vet det. Vil du vite om bwana Jonas har passet arbeidet sitt eller vært doven som hunden? Vi vet det. Hvis bwana Jonas ser meg, er jeg et lam: «Shikamoo,» sier jeg, swahili for jeg holder dine føtter – den respektfulle måten å hilse de eldre på. «Skal jeg vaske motorsykkelen, bwana Jonas?» «Vil du ha kaffe, bwana Jonas?» Hver gang han ser meg, tigger jeg om en ny, liten oppgave som kan gjøre tilværelsen hans behagelig. I begynnelsen lo Katriina av meg. «Du må ikke kalle ham bwana. Vi er alle likeverdige mennesker. Han heter Jonas.» «Ja vel,» sa jeg, for jeg syntes denne kvinnen var god, men samtidig gal. Skulle jeg si til bwana Jonas at han skal pusse skoene mine, så vi kan se likheten blomstre? RÅTTEN MUNN Katriina har gitt meg litt lommepenger, som jeg bærer til tante i Majengo, som en gave og takk for all hjelpen da jeg kom til Moshi. Jeg må bli og spise maisgrøt og fisk med henne og døtrene hennes, for ellers er det uhøflig. Maisgrøten kleber til tennene og faller som betong i magen, mens fisken gir en sur og råtten smak; nå er jeg helt vant til den hvite maten – lett og fin. På veien tilbake kommer jeg forbi alle barene med fulle menn og jenter som selger kroppen sin. En mann vekker min gjenkjennelse … eeehhh, det er min egen far, skitten, sliten, til og med vaklende. Og han har sett meg, så jeg skifter retning og går bort og hilser. Lukten fra munnen hans er råtten av mbege. «Hvor er gaven min?» sier han straks og rekker frem hånden. 71

«Jeg har ingenting,» sier jeg. «Du lever med wazungu og kan ikke engang gi din egen far en liten gave etter at han har slept deg frem gjennom livet?» roper han og vakler. Kundene ved baren slutter å snakke, de vil se om det blir en underholdning. «De betaler skolen min og mat, jeg får ikke penger av dem,» sier jeg. «Du lyver,» roper faren min og spytter på meg. «Du er ikke min sønn.» Han rekker hånden frem for å dytte meg, men kommunikasjonen er forstyrret mellom øyet og armen av mbege – den armen treffer bare luft, for jeg har gått til siden. Far faller på sitt eget ansikt i støvet. Menneskene ler, for det gir alltid godt humør å se andre falle til bunnen. Far mumler og rekker armen opp for å bli løftet fra bakken. Jeg snur meg og går bort mens jeg tenner en sigarett og røyker. Jeg setter kursen mot min hvite familie, som er mine velgjørere. FLØTELÅR Tita og tykke Asko har endelig fått sitt eget hus og flyttet ut fra YMCA, men huset har ingen sauna. «Jeg har ikke tid til å bygge den,» sier Asko. Han er sagdoktor på FITI; han lærer de svarte å slipe, så de kan skjære. Tita kvitrer som fuglen – hun vil ha sin sauna fort, ellers er det umulig å leve i det varme landet. På skogskolen får Asko elevene til å prøve sagen ved å skjære planker i saunalengde. Plankene blir kjørt til Asko og Titas hus, og jeg blir sendt som oppsynsmann for lokale håndverkere, enda det betyr at jeg må skulke skolen. Og i dag er min bursdag – seksten år. Ingen vet det, så feiringen finnes bare i drømmen. Tita forklarer på merkelig engelsk hvordan hun vil ha vegger og tak, og jeg sier videre på swahili. «Marcus,» roper hun fra verandaen på forsiden av huset. Jeg går dit. Hun ligger på magen på en drømmeseng, nesten naken i solen. Den lille gule trusen, deilige runde fløtelår, bena som en V, og jeg kan se små, lyse hår stikke ut fra blomsten. Ryggen er naken. Jeg står et stykke fra. Den rumpa er ikke flat og kjedelig som andre hvite kvinner – Titas rumpe: klar til å danse. «Hva er det?» sier jeg. Hun løfter overkroppen og ser på meg. Fra øyekroken ser jeg brystet, lite og glatt. «Kom hit,» sier hun litt utålmodig. Jeg gjør det. Hun peker 72

på en oransje plastflaske. «Ta litt av det og smør på ryggen min.» Jeg tar litt på hånden, smører på skulderbladene og nedover ryggen, men bare midt på, så den svarte hånden min er langt borte fra titi og baken. «Gjør det ordentlig nå, da,» sier hun. «Og på siden.» Den hvite huden sier hva den svarte hånden skal gjøre på den. Saunaen er ikke bygget ferdig, men inni meg er den tent – stor varme. Er det min bursdaggave? «Det var vel ikke så ille?» sier Tita. «Nei,» sier jeg. «Du er en god gutt,» sier hun. «Ja,» sier jeg.

Christian Arusha National Park. Far har lånt en Land Rover, og vi kjører rundt og ser på dyr. Jonas kjører i Land Cruiseren sin sammen med en svensk gjest som heter Andreas. John og Miriam fra TPC er også med på turen sammen med lillesøsteren til Miriam, Vera, som er på besøk fra Kenya. Vi er tilbake på lodgen før det mørkner. Dusjer i vann som sola har varmet i vanntanken hele dagen. Alle skal møtes på terrassen ved restauranten. Sundowner. Jeg går bort sammen med far. Jonas og Andreas sitter sammen med John og Miriam og Vera. Både Mika og Solja ble igjen hjemme i Moshi. «Ja, hva slags suppe er det i dag, da?» spør far. «De kaller det potetsuppe,» sier John med et flir. «Jeg savner kyllingsuppen,» sier Andreas. Det er suppe til forrett hver kveld. Navnet forandres fra dag til dag, men suppen er den samme. Lys buljong. Først het det kyllingsuppe – der var det litt kjøttslinser. Så gikk de tom for kyllingkjøtt og slengte i en håndfull gulrøtter: gulrotsuppe. I dag: potetsuppe. Hovedretten er den samme: Seigt oksekjøtt med ketsjup og pommes frites og hvitkålsalat. Andreas er journalist fra Sverige. Han er her for å skrive om Jonas, som utdanner sagbruksarbeidere for svenske bistandspenger. Andreas lener seg mot Vera, snakker dempet til henne. Hun fniser så brystene hopper under kjolestoffet. Jeg skuler på 73

dem. Etter maten sitter de voksne og drikker. Jeg går på rommet for å lese Ian Fleming. Jeg hører av måten de ler på at de blir fullere. Andreas blir høyrøstet, Vera ler. Jeg sovner før fatter’n kommer. Det er utpå morgenen når jeg våkner. I dag skal vi kjøre tilbake til Moshi og TPC. Jeg går bortover mot restauranten. «Ditt svin,» hører jeg Veras stemme si idet jeg kommer opp på verandaen, og hun stormer forbi meg med tårer i øynene. Jeg ser etter henne, går inn og ser på Jonas og Andreas og far som sitter der. Jonas ser tomt ut i lufta. «Du kunne jo snakke ordentlig til henne,» sier far til Andreas. «Vi har jo bare ligget sammen,» sier Andreas. Når vi skal kjøre, kommer Vera bort til vår bil. «Får jeg kjøre med dere?» spør hun. «Ja, selvfølgelig,» sier far. Land Roveren har ikke baksete, men tre seter foran – jeg må sitte med girstanga mellom knærne. Grusveiene er elendige, og bilen krenger, det er upraktisk å sitte sånn når det stadig skal gires opp og ned, og det er ikke ordentlig sikkerhetsbelte – jeg velter hele tiden, først mot far, så Vera. «Sett deg her i stedet,» sier Vera og trekker meg over i fanget sitt så det blir lettere for far å kjøre. Hun snufser, sier: «Hvorfor var han så ekkel mot meg?» «Jeg vet ikke,» sier far. «Det var dumt.» «Ja, jeg skjønner ikke at …» begynner Vera, men går i stå, snufser, tar seg sammen. Hun sier: «Christian skal slippe å høre sånt – han er for ung til å skjønne det.» «Tja, jeg tror vel han skjønner mer enn jeg liker å tenke på,» sier far. Jeg sier ingenting. «Kanskje,» sier Vera og trekker meg tettere inntil seg. De kraftige, myke lårene under mine egne, bare ben – bare det tynne kjolestoffet mellom. Vera bøyer seg skrått forover – prøver å se meg opp i ansiktet. Jeg er tretten år. Hva forestiller hun seg at jeg føler? «Det er ikke det at jeg vil gifte meg med ham,» sier hun. «Vi hadde det gøy sammen, og så, plutselig …» Hun rister på hodet, tørker øynene med er fort, litt sint håndbevegelse. «Plutselig behandler han meg som om jeg skulle vært en hore eller noe. Hvorfor gjør han det?» spør hun. 74

«Nei, du vet – skandinaviske menn, redde for å vise følelser,» sier far. Vera stryker meg over håret. Varmen fra lårene hennes smitter over i meg. Jeg er redd for at hun skal oppdage reisningen min. «Det er ikke bare de skandinaviske,» sier Vera. «Hva?» sier far. «Menn. Som har problemer med å vise følelser.» «Nei, det er vel ikke det,» sier far. «Hvorfor er det sånn?» spør hun. «Jeg vet ikke,» sier far. «Jeg vil behandles som et menneske,» sier Vera. Far nikker. Jeg kjenner varmen mellom lårene våre. «Jeg er et menneske,» sier hun. Ja, det er du. Det er jeg også.

Marcus HJERNE Jeg er veldig forvirret over mitt liv hos disse wazunguene, men det viktigste fungerer – Katriina betaler skolepengene så jeg kan lære. Men også skolen er vanskelig: kakishorts og hvit skjorte, snakk pent, sitt stille. Hvis du bråker i timen, møter du kjeppen. Lytt veldig grundig, for læreren er nesten likeglad med om du skjønner noe, for lønnen er lav. Kibo Secondary School er helt ødelagt, og likevel koster det penger å gå der. I Tanzania er bare folkeskolen gratis. Tavlen i klasserommet er så slitt at ingen kan se krittstrekene læreren skriver. Hvordan skal vi lære noe? På skolen kan du kjøpe en god hjerne. Hvis foreldrene gir læreren en gave, skyter karakteren din til himmelen selv om hodet ditt er en stein. Men uten penger er karakteren liten selv om hjernen er god. Du er en ku, og læreren er en kjepp. Edson er den eneste fattige som ikke får slag. Han har scholarship fra regjeringen fordi han er mester i akrobatikk – veldig sterk – og læreren forstår at Edson er så dum at han kan finne på å slå tilbake. Big Man Ibrahim får nesten heller aldri slag, for han bare smiler når kjeppen lander. Jeg selv, jeg får slag hver gang jeg skryter av rikdommen min ved å 75

kjøre på motorsykkel forbi læreren, som går på to ben i støvet. Jeg er også venner med Nechi, som bor like ved meg ved hovedinngangen til Politiskolen, der Nechis storebror er viseboss. Nechis karakterer er gode, for familien har makt, så enda Nechi er frekk, får han aldri en ørefik. Rosie får også gode karakterer, for hun er veldig pen. Sammen med Edson og Big Man Ibrahim roter jeg i bunnen av klassen enda jeg arbeider hardt. SURVIVAL Har jeg beveget meg frem i livet ved å koble meg på den hvite forvirringen? For meg handler det om overlevelsen. Bob Marley synger veldig presist om det. Første gang jeg hørte ham, bodde jeg hos pastoren. Hver dag løp jeg til mine tyske venner i misjonærbydelen for å leke. De ga meg en kassettspiller, og når pastoren ikke var i nærheten, åpnet jeg den og begynte å høre på kassettene mine og gjøre lekser. Jeg hadde tyskernes musikk, ABBA, som er hvite, og Boney M, som er svarte mennesker med en hvit lyd. Den tyske misjonæren hørte meg snakke tysk med barna sine, så han avtalte med pastoren å bruke meg som oversetter: «Du skal på en tur med tyske turister, Marcus,» sa misjonæren til meg. Det var kommet en merkelig lastebil på veldig store hjul fylt med tyskere, som reiste med telt som krypskyttere hele veien gjennom Afrika. De skulle til Marangu en dag og gå til første hytte på Kilimanjaro – ikke til toppen, for de hadde gravide kvinner. Jeg skulle hjelpe med språket. «Vil du ha et stykke sjokolade?» spør en dame i lastebilen på tysk. «Ja, danke schön,» sier jeg på tysk, og alle ler og gir meg noe fantastisk som heter Mars, som jeg spiser veldig fort: Hvis de angrer, tar de den kanskje tilbake. Vi kjører på hovedveien mot Himo. «Liker du reggae-musikken?» spør den tyske reiselederen. «Ja, jeg liker den veldig godt,» sier jeg, for jeg har hørt den fra kiosken til Phantom på markedet; den spilles av en svart mann med tykt hår som en løvemanke. Men jeg har ikke penger til å kjøpe kassetter eller spille av. «Det er den nye kassetten med Bob Marley og The Wailers,» sier han og setter en kassett i bilstereoen. Eeehhh, en fin lyd 76

– ikke den stive, hvite musikken, men rytmisk, levende. «So much trouble in the world now,» synger Bob med den varme stemmen – ikke som isbiter fra Boney M. Tyskeren viser meg kassetten. SURVIVAL heter den, forsiden fylt med flagg, til og med Tanzanias flagg er der. Alle flagg fra Afrika. Tyskeren forklarer at under ordet SURVIVAL er det bilde av slavene, hvordan de lå veldig tett i lasterommet på skipene som seilte dem til Amerika. «Men de reiste til Amerika,» sier jeg, for det er bedre enn her, hvor den svarte gutten er slave for pastoren. Bob synger: «Babylon system is the vampire. Sucking the blood of the sufferers.» Når vi kommer tilbake til Moshi, gir tyskeren meg kassetten med Bob Marley. Jeg er lykkelig og lytter til sent på natten. Men pastoren finner kassettspilleren min og tar den. Jeg får noen soveposer av tyskeren, og pastoren tar dem. Han har sin egen familie – en gutt, to jenter og konen. Og han tar tingene mine til dem. En dag fortalte jeg pastoren at jeg ville reise med de tyske misjonærene til Pangani, rett inn i bilen og på ferie. «Nei,» sa han. «Du skal på farmen i Kahe og arbeide.» Da jeg kom tilbake fra Pangani, sparket pastoren meg med Guds fot, men jeg nektet å leve under hans regime. Nå lever jeg under et nytt hvitt regime, med en svensk mann som tuller med hushjelpen og går til malaya. Kanskje jeg har valgt den gale veien? SLAVEMUSIKK Jeg trenger rådgivning i de hvite metodene. Hvem skal jeg spørre? Fra tiden hos pastoren kjenner jeg en amerikansk misjonærfamilie som bor ved Uhuru Hostel. De har ingen barn, men en liten, svart hund fra Amerika – langhåret. Den har det vanskelig i varmen, så mannen barberer den en gang i uken – hunden ser ut som en plukket kylling i ovnen. Jeg har viktige spørsmål, så jeg går for å besøke amerikaneren. Men i stuen fanges blikket mitt bare av hi-fi-elektronikk, jeg hypnotiseres. «Kjenner du den svarte amerikanske musikken?» spør mannen. «Jeg kjenner Boney M og Bob Marley.» 77

«Bob Marley er fra Jamaica, og Boney M er elendige,» sier han. Den svarte amerikanske musikken er helt annerledes.» Og han finner kassetter – en hel kasse, og han skrur på. Lyden, eeehhh – den er vill. Det er honning og varm svette og stramme muskler. Det er lyden av Afrika satt sammen med en veldig myk lenestol og et sverd av stål. Det er Bill Withers som kan få damen til å gråte, Marvin Gaye til damens hjerte, Isaac Hayes går direkte til papayaen, Stevie Wonder som gir en stor spiritualitet, Jimi Hendrix er den gale heksedoktoren i en blodig seremoni, Otis Redding vil få alle til å danse tett. Men de har også damer som synger: Dionne Warwik gjør mannen snill og myk, mens Donna Summer gjør buksene livlige. Og Nina Simone – henne tør du aldri møte om natten; hun biter deg i hjel og spiser kjøttet ditt rått. «Liker du dem enda … du er hvit?» spør jeg. Han ler høyt. «Ja,» sier han. «De svarte menneskene i Amerika – snakker de et afrikansk språk?» spør jeg. Han ser overrasket på meg. «Nei, nei, nei. De snakker engelsk, som meg. De kommer ikke fra Tanzania. De ble tatt som slaver for over to hundre år siden i Vest-Afrika, langt herfra.» «Kom det ikke slaver fra Tanzania?» spør jeg. «Jo, men de fleste ble tatt av araberne og seilt til Zanzibar for å jobbe på nellikplantasjene. Og noen ble seilt til Den arabiske halvøy og var slaver for muslimene. Swahili ligner på det arabiske språket. Det var ikke så mange fra Tanzania som kom til Amerika.» Denne hvite fyren vet alt. Uansett hva jeg spør, har han et svar. Nå kommer konen hans: «Hvordan går det med Katriinas mage?» spør hun. «Det går bra,» sier jeg og smiler veldig, for jeg kan ikke stille de vanskelige spørsmålene i dette huset. Jeg flyter imellom: ikke hvit, ikke svart, ikke barn, ikke voksen – uten hjem, men ikke på gaten. Hvis jeg prøver å bli forstått, vil det koste meg. Hvordan skal jeg få alle disse menneskene til å sette seg ned og høre på meg? Umulig. Jeg lar meg bruke for å bruke. Skal jeg gå til Katriina? «Hallo, din mann er gal – han pumper i alle svarte hull.» Kaste stein i glasshuset. Hvis jeg forteller til amerikanerne, kan det reise rett videre til Jonas’ øre. Som å skylle meg selv ut gjennom toalettet for aldri å bli sett igjen. Kan jeg spørre denne amerikanske mannen om en 78

jobb? Eneste jobb er å barbere hunden, og mannen gjør det selv. Hunden jeg skaffer til Solja, er en tysker: schæfer – en dame, fryktelig beist. «Den skal hete Lille Gubben,» sier Solja – det er navnet på hesten i en svensk barnebok. Betingelsen har vært at hunden ikke kommer inn i huset – den kan bo på verandaen i en stor kurv med et teppe.

Christian Mor kommer med Annemette i morgen. Om kvelden peker far på sofaen. «Sett deg,» sier han. Hva nå? Har han oppdaget at jeg røyker? Men det vet han vel fra før. Jeg setter meg. «Hva er det?» sier jeg. «Christian,» sier han. «Hvis du har tenkt å røyke, drikke eller … rote med jenter, kan du gjøre det akkurat der hvor du sitter nå.» Jeg ser ned på sofaputene og opp på far. «Hva prater du om?» «Jeg er blitt lokket med i skolestyret for å hjelpe dem med regnskapet, hvilket betyr at jeg også er med på avstemninger om hvorvidt uskikkelige elever skal utvises for en uke, fjorten dager eller for godt. Du skal vite at hvis vi stemmer over deg, så stemmer jeg for strengeste straff så det ikke blir noen misforståelse.» «Akkurat,» sier jeg. «Ja. Og jeg har jo hørt fra mor at det gikk temmelig hardt for seg den siste tiden i Danmark.» «Du stemmer for strengeste straff,» sier jeg. «Ingen skal kunne tvile på min upartiskhet,» sier han. Er han riktig klok? Det er bra mor kommer nå. «Ok, så vet jeg det,» sier jeg og reiser meg. «Vent,» sier far. «Hva mer?» spør jeg. «Christian – alt det her med Jonas Larsson – ikke fortell mor om det.» 79

«Hvorfor ikke?» spør jeg. «Hun har nettopp født, og nå kommer hun ned hit til et helt nytt liv – det kan gjøre en kvinne litt overfølsom,» sier han. «Ok, god natt,» sier jeg. Hvorfor er han så rar? Vi står på utsiktsplattformen og ser flyet lande. Mor bærer Annemette ut. Hun er fin og bråker. «Sånn er det med babyer – det meste av tiden går med til å skrike, bæsje og sove,» sier far til meg. Miriam hjelper mor å få ansatt en ung kvinne som selv har født nylig. Kvinnen skal tiltales mama Brian – oppkalt etter sin førstefødte – en liten gutt som heter Brian og henger surret i et tøystykke på ryggen hennes. Mama Brian skal både hjelpe til med Annemette og gjøre rent og vaske tøy. Mor skal ta selve matlagingen. All skrikingen skjærer i ørene. Jeg går ut i hagen. En arbeider er i gang med å slå plenene våre. Normalt kutter han sukkerrør med en panga, men han har skåret seg i beinet og er sykmeldt fra jobben på plantasjen. Når syke arbeidere er friske nok til å skrives ut fra sykestuen på TPC, blir de satt til å slå gresset på golfbanen og i funksjonærenes hager. Mor begynner å jobbe et par timer hver formiddag på TPCsykehuset. Landarbeiderne behandles for kutt og av og til slangebitt. Og så er det alt det vanlige som malaria, orm, diaré, bilharziose, feilernæring og tyfus. «Moren din er blitt opptent av den hellige ild,» sier far til meg og smiler. «Jeg kan jo ikke bare gå her og være fin frue,» sier mor. Hun holder på å starte et program der hun og en lokal sykepleier drar ut til arbeidernes landsbyer og undersøker barna deres. Hun gir råd til de nybakte mødrene om barnepleie, ernæring og hygiene. Hun skaffer gamle bil- og motorsykkeldekk som hun tar med som gaver, så de kan lage bildekksandaler. Det er et stort problem at både barn og voksne får orm og torner opp gjennom fotsålen. Jeg stikker ut for å røyke og spille golf. En ung masai står lent på ett ben mot den lange hyrdestaven sin og ser på meg mens jeg slår. Ballen havner i det lange gresset, og jeg finner 80

den ikke. Etter at jeg har lett en stund, går han rett bort til den, plukker den opp og kommer og gir meg den. Jeg takker. Han fortrekker ikke en mine. Mon tro hva han tenker?

Marcus KALDE PENGER Katriina får besøk av den engelske damen fra TPC, Miriam. Jeg har oppgaven med å passe Solja og lage te og sandwich på kjøkkenet. Tita er her også, og jeg tenker på fløtelårene. «Har dere barn?» spør Tita den engelske damen. «Ja, to jenter på åtte og ti. De går på kostskole i Kenya,» sier Miriam. «Hvorfor i Kenya?» spør Tita. «Både John og jeg er født i Kenya – foreldrene våre er farmere,» sier Miriam. «Hva med deg selv – har dere barn?» «Nei,» sier Tita og sukker dypt. «Skal dere ikke ha?» spør Miriam. «Mannen min, han har ikke …» «Asko skyter med løskrutt,» sier Katriina. «Nei, er det sant?» sier Miriam. «Ja, dessverre,» sier Tita og sukker. PORTUGISISK INDER Jonas kommer med en skallet, tykk goa fra Moshi Club, bwana D’Souza; barten vokser ned forbi munnen og ut, der den blir til et veldig stort kinnskjegg – på hodet har han bare en liten krans med hår. Ølvommen spenner mot den hvite skjorten, som er åpen i halsen så man kan se krøllete hår på brystet. Beltet er under vommen. Kragen er utenfor jakken. Nålestripet gabardinbukse med sleng. Blanke, lysebrune lærsko. «Jeg er portugiser og katolikk,» sier han hvis du spør. Han er en kolonisert inder fra Goa, som har reist til Øst-Afrika for å snyte negeren. D’Souza og Jonas handler om tingene. D’Souza vil kjøpe noen av dem og finner en lokal bwana mkubwa som skal kjøpe resten, men ikke ta tingene hjem. Betaling over 24 måneder – kjøleskap og vaskemaskin overtas først når wazungu-familien reiser. 81

D’Souza ser meg i huset. Jeg går på kjøkkenet for å smøre mat til Solja. Jeg kan høre ham snakke: «Denne husboyen deres: Stol ikke for mye på ham. De stjeler alle sammen,» sier D’Souza. «Ingen fare, jeg lar ikke ting ligge og flyte,» sier Jonas. La ikke en håndfull småpenger ligge fremme – husboyen stjeler dem, men la ham alle netter passe barnet ditt, som er uten verdi. Australske doktor Freeman kommer til huset for å undersøke Katriina. Hun er fisken på land som snapper etter luft – den nye mtotoen i magen har skapt en ballong. Og doktoren står rett i stuen og kjenner på Katriina med hendene mens Jonas ser på. I min egen getto har håndverkerne bygget tak over hushjelpens rom. Noen ganger hører jeg henne gå inn, og senere hører jeg igjen at døren hennes åpnes. Jeg tenker: Nå går hun ut – mon tro hvor hun skal? Men nei. Hun går ikke ut. Det er Jonas som kommer inn. ROSIES FEST «Ber du oss snart på fest i huset ditt?» spør Rosie i frikvarteret. Tror hun det er vanskelig for meg? «Ja,» sier jeg. «Vi kan gjøre det lørdag.» «Er det sant?» sier Rosie. «Jeg skaffer litt mat og importert øl. Så kan vi ha et lite disko,» sier jeg. Senere går jeg av sted fra skolen med Big Man Ibrahim. «Den jenta vil gi deg store problemer med wazungu,» sier han og ler. «De skal på Tanzanite Hotel i Arusha fra lørdag til søndag,» sier jeg. Og jeg organiserer. Fra spiskammeret smugler jeg Carlsberg og en pakke trekantet sjokolade. Toblerone. Og jeg har nesten en hel pakke av Askos Marlboro, som han glemte en dag han var full. Lørdag kjører Larsson-familien til Tanzanite, og jeg kjøper kyllinger og grønnsaker på markedet til en god middag. «Kom og hjelp meg med maten,» sier jeg til hushjelpen. «Du får ikke bruke huset til vennene dine,» sier hun. «Når du er slem mot meg igjen, forteller jeg det til mama Katriina,» sier hun. 82

«Jeg er alltid ordentlig mot deg – allerede har jeg fått bygget tak til deg så du kan ha aktiviteten din helt privat,» sier jeg. «Tsk,» sier hun. «Du er imot meg bare fordi bwana Jonas liker meg bedre enn deg. Jeg sladrer til mama.» «Jeg kan også fortelle historier til mama Katriina,» sier jeg. Hushjelpen ser forvirret ut. Men heldigvis kommer Big Man Ibrahim, som er veldig glatt i tungen: «Eeehhh,» sier han og ser på henne opp og ned. «Kjolen din er veldig fin. Jeg håper du vil danse med meg i kveld.» Nechi kommer sammen med Vicky – hun går to klasser under oss på skolen, og faren hennes er lærer på Politiskolen sammen med Nechis storebror. Nechi hjelper med å passe grillen mens jentene dekker bordet, og Edson går på hendene til underholdning. «Hva er det i skuret?» spør Rosies venninne, Claire, og peker på saunaen. Jeg forklarer om den svenske aktiviteten. «Nakne? Menn og kvinner sammen?» spør Claire veldig sjokkert. Jeg nikker. Big Man Ibrahim slår seg på lårene av latter. «De blir tørre som kvister,» sier han. «Og så fyller de på med øl,» sier jeg. «Men hvorfor vil de svette?» spør Claire. «De sier at det renser kroppen,» sier jeg. «Men svette er skittent,» sier Claire. «Kanskje det er noe spesielt for den hvite huden,» sier Rosie. Vi spiser den gode maten, og jeg har en Carlsberg til hver gjest, og etterpå serverer jeg den spesielle trekantede Tobleronesjokoladen og byr rundt fra pakken av amerikansk vidunderlig Marlboro, mens musikken spiller high fidelity-kvalitet til ørene. Senere havner Ibrahim under hushjelpens private tak – kanskje viser hun ham produksjonsmetodene for potetmos. Edson er på verandaen med Claire, men hun er for kristelig til å gå med ham ut i mørket. Nechi følger lille Vicky hjem til huset hennes på Politiskolen. Jeg selv, jeg har Rosie helt myk og varm i armene mine, mens vi danser på stuegulvet til ABBA-musikken. Dagen etter er jeg en stor rengjøringsmaskin som fjerner alle spor. Hushjelpen hjelper ikke – hun har løpt til kirken for å bekjenne syndigheten. Sofatrekket må av og i bløt, for det ble rot 83

med hender og tunger og titi, så Rosie sølte drinken min med tomatjuice og vodka – stor, rød flekk. Når svenskene kommer inn, henger alle sofatrekkene på tørkesnoren, og jeg serverer straks forklaringen: «Jeg utfører en hovedrengjøring mens dere er borte.» Jonas snuser inn som en skeptisk hyene – kan han lukte negerens livsglede? Dagen etter roper Katriina meg opp til huset: «Du har hatt fest for vennene dine i huset mens vi var borte,» sier hun. «Hva? Hvordan kan du vite det?» spør jeg. «Naboene snakker,» sier Katriina. Tsk, de andre wazunguene i veien vet at Larsson-familien var i Arusha, men likevel kommer det en stor diskolyd fra huset. «Unnskyld,» sier jeg. «Med jenter,» sier Katriina. «Det var bare et par klassekamerater fra skolen,» sier jeg. Katriina sukker: «Marcus. Vet du at man skal være forsiktig med jenter?» spør hun. «Jeg er alltid ordentlig mot jenter,» sier jeg. «Forsiktig,» sier Katriina. «Vet du hvordan man passer seg så jenta ikke kommer i uføre?» Jeg ser ned – Katriina tror vi holder på med slike ting. Kanskje har hun selv kommet i uføre med bwana Jonas da hun var ung. «Jeg vet det. Men vi gjør ikke sånt,» sier jeg. «Plutselig gjør dere det – det er best å være forberedt.» «Ja vel,» sier jeg. Helt som om hun er en slags far for meg og jeg er den uskikkelige sønnen. STOR TYV «Det er en enorm skog. Trærne står klare til felling. Det er kjempemuligheter her, og ingen har tatt tak i det,» sier Jonas – veldig opphisset. Han har vært med Asko på West Kilimanjaro og sett på skogen, plantet av de norske menneskene på 1960-tallet. Siden har trærne vokst seg store og tykke. Fjellet har også edle afrikanske tresorter – eldgamle. Pengene henger på de trærne. Og Jonas er lei av å undervise på FITI. «Elevene forstår meg ikke,» sier han. For Jonas snakker engelsk med veldig svensk 84

aksent og swahili som en døv. Men elevene forstår ham fint. Problemet er Jonas – han forstår ikke engelsk med afrikansk aksent, for han lytter ikke konsentrert når han har tømmermenn i hodet fra Moshi Club, og i tillegg kommer den paranoide stemningen fra bhangi-røykingen. Og undervisningen fra tidlig om morgenen – Jonas klarer ikke å komme ut av sengen. «Det kan fint la seg gjøre,» sier bwana D’Souza, som har et lite privat sagbruk på den andre siden av fjellet ved Rongai. Jonas kjenner ham fra Moshi Club og spør om arbeidskraft, markedet for tre, transportmuligheter, kontrakter med regjeringen som eier all jord i Tanzania – hvem må smøres? D’Souza vet alt, han har til og med barn på International School Moshi, så korrupt og stor tyv er han. ISM er veldig dyrt. Skolens lokale barn har foreldre som er flinke wahindiforretningsfolk, masaier med uendelig mye kveg, eller korrupte politikere og embetsmenn. Den eneste tanken er at barnet må få en hvit utdannelse så det kan flykte fra det afrikanske rotet. Og hvis flukten ikke lykkes, har man likevel lært nok til å snyte den fattige negeren. Straks er Jonas igang med en stor plan om mobile sagbruk til West Kilimanjaro, som kan forsyne markedet i Tanzania og kanskje til og med eksporteres. Og hvem skal være sjefen? Ja Jonas. BARNEVAKT Katriina skal snart føde, men hun løper fortsatt rundt i byen som ektemannens nattevakt. Så om kvelden må jeg ta meg av Solja, hvis foreldrene skal til Moshi Club eller noe annet. Det er derfor jeg er der. Jeg kommer hjem klokken fem om ettermiddagen etter en lang dag på skolen og ekstrajobb på FITI. Så drar familien i klubben for å slappe av, spille squash, tennis, golf, drikke. De kommer tilbake klokken syv, hele familien. Siden drar foreldrene igjen, for å besøke sine egne venner privat, eller i klubben. Noen ganger kommer de bare og leverer Solja til meg. «Si til hushjelpen at hun skal lage noe mat til Solja,» sier Katriina. «Men hushjelpen har fri,» sier jeg. «Hvem har gitt henne fri?» spør Katriina. «Jeg vet ikke noe om det.» «Ja, men så får du lage noe mat til henne, Marcus.» Så kjører Katriina av sted igjen. Jeg lager maten til Solja, jeg pusser 85

tennene i munnen hennes. Hvis hun er for skitten, putter jeg henne i badekaret. Så sitter jeg hos henne hele den lange natten. Kanskje kommer foreldrene hjem klokken to eller klokken tre. Jeg må passe på at Solja har det trygt og godt i sengen sin – jeg må halvveis sove på sofaen i stuen mens det ene øret venter på lyden fra bilen. Jeg kjeder meg og får ikke sove ordentlig. Dagen etter er jeg nesten ikke våken på skolen. Det er hardt å jobbe for wazungu. Hva skal jeg bruke tiden til? Jeg leser alle bøkene som står i hyllene, jeg leser amerikanske Newsweek og løgner i Tanzanias avis Daily News. «Hva er det du leser?» spør hushjelpen mistroisk. «En historie om livet i verden – hva som skjer andre steder,» sier jeg. «Hvorfor det?» spør hun. Hvorfor vil jeg ha en viten som hun ikke har? Hva er det for en viten? Tror jeg at jeg er bedre enn henne? Men for det meste sier hun ikke så mye til meg, for Jonas har alltid gitt henne fri, som takk for at hun pisker potetmosen. Hver kveld kjeder jeg meg så mye at jeg går ut i spiskammeret og stjeler litt øl, noen bokser med Carlsberg – omorganiserer boksene så det ikke er synlig. Og det er masse importert mat: knekkebrød, kjeks, makaroni, spagetti, all boksemat man ikke får i byen: tunfisk, makrell, leverpostei, skinke, torskerogn – importert fra Ostermann. Jeg er veldig god til å spise det. På skolen kommer Rosie og griper meg i armen i frikvarteret. «Kommer svenskene snart til å sende deg til landet sitt i Europa?» spør hun. «Nei, jeg er bare barnevakt for barna deres,» sier jeg. «Ikke tull,» sier Rosie og dasker meg på brystkassen. «Jeg ser deg jo på prosjektmotorsykkelen hele tiden.» «Ja,» sier jeg. «Kanskje jeg får en stilling på prosjektet når skolen er ferdig. Så skal jeg sikkert på mange praksisturer til Europa.» Og Rosie leier meg rundt hjørnet bak skolehuset og stikker tungen med mye liv i munnen min. Har jeg løyet? Nei. Hun drømmer om Europa, akkurat som jeg. Vi håper det blir virkeligheten. «Jeg kommer snart og besøker deg,» hvisker Rosie før hun går tilbake til klasserommet. 86

Christian «Hva er det for en vogn?» spør Emmanuel midt i fotballkampen lørdag ettermiddag. Jeg følger blikket hans og ser far komme gående med barnevognen. Den har en blomstret miniparasoll med frynser så det ikke skal komme sol på Annemettes bleke ben. «Tsk,» sier jeg mens Emmanuel løper for å se hva som er nedi kassen med hjul på. Han ser barnet og ler høyt. «Hva gjør du med barnet?» spør han far. «Jeg går tur,» sier far. Emmanuel ser bekymret ut: «Men hva har skjedd med kona di? Er hun veldig syk?» spør han. «Nei. Hun er ute og spiller golf,» sier far. Emmanuel ser på ham, ser forvirret ut. Far triller videre. Emmanuel står og ser etter ham. «Faren din må nok slå den kvinnen hardere,» sier han. Så ler han og går et par skritt, som om han skyver på en barnevogn. «Kasse på hjul,» sier han og slår seg på lårene. Det er helt absurd. Utrolig pinlig. Vi fortsetter kampen, men det er rar stemning. Etterpå blir jeg med Emmanuel ned til elva for å røyke og se på damene og de store jentene som fisker med det lange nettet sitt. Når de går i land, klistrer de tynne kjolene deres seg til kroppen – jeg ser alt. Når jeg kommer hjem, har far nettopp kommet ut av badet. «Gå og bad og gjør deg klar – vi skal bort i messa og spise,» sier han. Jeg går inn på mutter’n og fatter’ns soverom for å ta et tørt håndkle i skapet. Rygger brått et skritt tilbake. Et dyr? – noe fuktig under foten min. Skorpion? «Æææsjsjsjsj!» roper jeg. En kondom. Bløt. Full. Mor kommer inn. «Det er da vel ikke så farlig,» sier hun og ler. «Dere kan jo ikke bare la den ligge der. Vil dere at mama Brian skal tråkke i den?» «Nei, nei,» sier mor. Jeg går ut på badet. Så de ligger der og knuller om ettermiddagen. Faen så ekkelt. Far og faren til Nanna er på møte på ambassaden i Dar es Salaam. Jeg blir med mor for å spise middag hos moren til Nanna. 87

«Kirsten,» sier moren til Nanna mens vi spiser. «Kunne ikke du tenke deg å overta morsmålsundervisningen i dansk på skolen?» ISM har pleid å ha dansk morsmålsundervisning to ettermiddager i uka, men nå får de ikke tak i noen lærer. Jeg holder pusten. «Nei,» sier mor. «Ikke mens Annemette er så liten.» «Takk, skjebne,» sier jeg. «Hvorfor sier du det?» spør mor. «Jeg vil jo ikke ha deg som lærer,» sier jeg. «Det ville vært for corny.» «Ja, det blir jo ikke så lett å skulke eller glemme å gjøre lekser,» sier moren til Nanna. Jeg svarer ikke. Skuler bort på Nanna, som synes det er morsomt. Etter at vi har spist, blir jeg med Nanna inn på rommet for å høre musikk. Hun spiller en kassett med ABBA. Jeg sitter et stykke fra henne på senga, vil nærmere. «Men hvorfor vil dere hjem allerede om et år?» spør mor ute på verandaen. «Ja, men da har jo Nanna fullført åttende, så det er siste sjanse hvis hun skal rekke å få noen føling med Danmark før hun er ferdig med ungdomsskolen,» sier moren til Nanna. «Ja, så hun kan finne ut hva hun vil med livet sitt. Så hun skjønner hvilke valgmuligheter som finnes.» «Skal hun ikke bare begynne på gymnaset?» spør mor. «Jo, men det finnes ingen yrkesveiledning her,» sier moren til Nanna. «De er jo bare store barn. Her nede får de jo ikke engang sett hva man kan velge å bli når man blir voksen.» Ved siden av meg på senga trekker Nanna på skuldrene og sukker. «De peser sånn med hva jeg skal bli,» sier hun. «Blås i dem,» sier jeg. Vi setter oss tettere sammen – ben mot ben. Vi snakker litt om hva vi kan bli. Det dufter rent av henne, opp i neseboret mitt – så nær henne er jeg. «Skal dere ha flere barn?» spør moren til Nanna der ute. «Nei,» sier mor. «Nå rekker det, så nå må vi passe oss.» «Ja, da håper jeg du har med forsyninger, for her får man ikke tak i noe,» sier moren til Nanna. «Jeg tror jeg har rikelig,» sier mor og ler. «Hva mener du?» spør moren til Nanna. Nanna har trukket seg bort fra meg på senga. Ikke mer hud mot hud. Hun reiser seg og går litt rundt. 88

«Jo, jeg gikk inn på apoteket,» forteller mor der ute. «Så gikk jeg med vilje bort til den yngste mannlige ekspeditøren og sa høyt: «Jeg skal ha fire hundre kondomer.» Mor ler. «Du skulle sett ham – sprut rød.» De ler der ute. Nanna står borte ved døra med ryggen til. «Jeg vil ha en cola,» sier hun og går bortover gangen. Shit.

Marcus SPIRITUELL Babylonsk katastrofe. Bob Marley er død: 6. februar 1945 – 11. mai 1981. Exodus fra dette støv og blod. Det var kreft, skriver Daily News – bare seksogtredve år. Vi er spirituelt amputert. Europeiske mennesker søker også spiritualiteten. Svenskene tror at pulveret er utenfor rekkevidde i Afrika, men Mika kan snakke som helvete til alle gjør som han vil. Brunt sukker får man – i alle større byer, som Arusha. Det kommer fra India, Pakistan, og Mika oppsøker store elever på ISM – wahindi – de kan skaffe til ham, for faren deres er alltid en forretningsmann med import/eksport. Mika har en antenne for bråk. Det skjønner jeg, for han har alltid lyst til å slåss. «Det er bare for moro skyld,» sier han, og jeg forstår det ikke. Når ingen ser, suger han et pulver inn i nesen og blir gal. Han har åpne øyne dagen lang, men alt han ser, er drømmer. Men Mika er ikke den eneste som vil ta den spirituelle snarveien. Jeg vil høste bhangien min, men hva ser jeg? Plantene er forsvunnet – borte vekk. «Du har stjålet bhangien min,» sier jeg til nattevakten. «Hvis du ikke gir meg den nå, skal jeg få deg sparket.» «Jeg har ikke tatt den,» sier han. «Hvem har tatt den da? Spøkelser?» «Jeg har ikke tatt den.» «Du røyker hver natt – du har rappet den,» sier jeg. «Jeg har ikke rørt den – bare vannet hver kveld, som du sa.» Dagen etter kommer Katriina ned i gettoen min. «Marcus, kan du gjøre litt rent i huset mens vi er i klubben?» 89

«Ja,» sier jeg. Det betyr at det kommer gjester, og huset er et kjemperot. Jeg gjør rent, rent, rent – ehhh; når jeg trekker kosten under sengen, kommer den tilbake med skitt som er tungt, store kvister med blader – alle bhangi-plantene er under sengen, så jeg blir nødt til å skyve dem tilbake. Hvordan kan jeg stille spørsmålet om plantens reise fra min hage til under den hvite mannens seng? Det er umulig. HAGETISSING Rosie besøker meg i gettoen min mens wazungu går i svettehuset. Jeg serverer Rosie cola og europeisk sjokolade og erotisk lyd fra Bob Marley, som synger i Rosies øre: «Turn your lights down low. Never ever try to resist, oh no.» Snart er tungene våre viklet sammen, og hendene mine på vidunderlige bryster. Jeg hører lyden av en dør, stemmer. «Hva er det?» spør Rosie. «Vent,» sier jeg og går til gardinet og løfter en flik så jeg kan se opp mot kjøkkeninngangen til huset. Rosie kommer og står bak meg. Jonas kommer frem fra hjørnet til gettoen min og går mot hovedhuset. Jeg oppdager Solja på baktrappen i nattkjolen sammen med hunden, Lille Gubben. «Hvor har du vært?» spør hun. Jonas stanser midt på gressplenen, ser opp. «Jeg skulle bare ut litt,» sier han. «Du må sove.» «Dere bråker så fælt. Hvor har du vært?» spør Solja. «Det var opptatt på do, så jeg tisset i hagen,» sier Jonas. «Skal de ikke kjøre snart, så jeg får sove?» spør Solja. «Det blir nok ikke lenge til, skatt. Men Marcus er hjemme. Du kan sove nede hos ham.» «Jeg bor ikke hos ham,» sier Solja og snur seg for å gå inn i huset sammen med Lille Gubben. «Du får ikke ta med hunden inn i huset,» sier Jonas. Men Solja svarer ikke. Hun elsker den hunden, og den elsker henne. Hvordan kan hun ellers oppleve så mye kjærlighet i dette huset? Jonas gir opp barneoppdragelsen og går mot svettehuset. «Er ikke han litt merkelig?» spør Rosie. «Jo,» sier jeg og kysser henne igjen.

PARANOIA Morgenen etter festen er jeg oppe før alle andre. Først er jeg i huset for å se om Jonas har glemt å sette hengelås på spiskammeret. Det er åpent. Jeg tar syv bokser Carlsberg-øl fort til gettoen min, gjemmer dem bak skrivebordet og tar samlingen min av tomme ølbokser og kaster dem utover gressplenen, der det ligger mange fra natten. Så går jeg i huset og rydder. Når Jonas står opp, vil han ikke se meg. Han sier: «Gå ut. Saml alle ølboksene i en haug.» Jeg går ut og samler dem. Han stikker hodet ut døren. «Du skal ikke kaste dem i søpla.» Det vet jeg. Han vil først studere dem som en avfallsforsker. Senere skal familien i klubben. Jonas sier at han ikke er klar – han skal ta en dusj først. Katriina kjører i bilen med Solja, og litt senere følger Jonas etter på motorsykkelen. Etter en time i klubben kommer han hjem igjen og går inn på soverommet – nå er han alene. Han røyker og røyker og røyker, så kommer han ut på verandaen med en sigarett i hånden og sitter der alene, tar små trekk og blunker med øynene. Jeg kan ikke engang hilse på ham når jeg går forbi – han registrerer det bare som en forstyrrelse.

Christian På skolen går det bra. Jeg er blitt god i engelsk, jeg er keeper på skolelaget, jeg har venner. Jeg går opp i maisåkeren bak spisesalen eller ned til Karanga River og røyker sammen med Jarno. Panos fra fotballaget blir med iblant – ok fyr. Han er mulatt – halvt gresk, kvart engelsk og kvart svart tanzanianer. I friminuttene stirrer jeg på Shakila – skolens raskeste jente. Og om ettermiddagen har jeg fotballtrening et par ganger i uka. Ellers spiller jeg fotball med Emmanuel og de andre guttene på TPC, selv om Rogarth sier de er tyver. Jeg spiller ikke så mye golf lenger, for da vil mor være med, og det blir rett og slett for corny å gå dit sammen med henne og Rogarth. «Hvor er mor?» spør jeg når jeg kommer hjem fra skolen. «Oppe på sykestuen,» sier far. 91

«Hun er alltid der borte,» sier jeg. «Jeg tror hun savner jobben sin,» sier far. «Men hun trenger jo ikke å jobbe,» sier jeg. «Din mor er en moderne kvinne,» sier far. «Det er ikke så mye husmor i henne.» Litt senere kommer mor hjem. Far forteller at han har bedt Miriam og John på en drink. «Har du hørt hvordan John behandler landarbeiderne?» spør mor.«Hva mener du?» spør far. «De har jo helt urimelige arbeidsforhold. De har ikke engang skikkelige sko. Vi får dem inn på sykestuen hele tiden med sår på føttene og bena,» sier mor og tar lille Annemette fra mama Brian. Vi setter oss og spiser. «Det er jo ikke han som har ansvaret for arbeidsforholdene,» sier far. «Han kan vel prøve å få til forbedringer,» sier mor. «Vi snakker om fire tusen landarbeidere. De forsørger familiene sine. Plantasjen tilbyr dem tak over hodet, skole og legetilsyn. Det er ikke dårlig i Afrika,» sier far. «Det er John jeg snakker om. John er en drittsekk,» sier mor. Far sukker. «Jeg går bort og gjør lekser med Nanna,» sier jeg og skynder meg ut døra. Endelig får jeg hånden oppunder Nannas trøye og kjenner på de små brystene hennes. De er myke – føles deilige. Men jeg får ikke løfte på T-skjorta og se på dem. Hun lukter nydelig. Hun dytter meg bort. Når jeg kommer hjem, sitter Miriam og John inne i stua. Mor er i gang med landarbeidernes rettigheter. John snakker til henne som om hun er et naivt barn: «Jeg behandler arbeiderne som det de er,» sier han. «De er ikke dyr,» sier mor. «De er negre,» sier John, «i Afrika.» Mor reiser seg og går bortover gangen. «Hun skal bare se til lillejenta,» sier far. Miriam og John drikker ut, går. Mor kommer inn i stua igjen. «Jeg vet det er tøft,» sier far. «Men etter tanzaniansk målestokk tror jeg faktisk det er en utmerket jobb for en ufaglært arbeider.» 92

«Uff,» sier mor. «Jeg vet det. Det er bare … Jeg skal se om jeg kan få meg noe jobb på KCMC – gjøre litt nytte for meg,» sier hun. «Eller undervise dansk på skolen om ettermiddagen.» «Det er en god idé,» sier far. «Jeg kan i hvert fall ikke bare gå her ute på TPC hele tiden,» sier mor. «Så får du lære deg å kjøre bil på tanzaniansk,» sier far. «Ja,» sier mor og sukker. Hun er fortsatt nervøs på grunn av venstrekjøringen. Annemette har problemer med magen. Det er mama Brian som tar seg av henne på formiddagen når mor er borte og hjelper til på TPC-sykestuen. Både far og mor har det travelt. Jeg får stort sett gjøre som jeg vil. Men iblant får mor plutselig for seg å skulle oppdra meg likevel: «Christian, du kan da i det minste rydde bort din egen tallerken,» sier hun. Eller når jeg kommer hjem fra fotball med gutta: «Det lukter røyk av klærne dine.» «Ja, men det er noen av de eldre gutta som røyker,» sier jeg. «Er du sikker på at det ikke er deg?» sier hun. «Ja,» sier jeg. «Du må ikke røyke,» sier hun. «Det er usunt.» «Du røyker jo,» sier jeg. «Du må ikke gjøre som vi gjør,» sier far og smiler til meg. «Du må gjøre som vi sier.» «Herre min hatt,» sier jeg. Ellers skjer det ikke stort på TPC. «Sett deg og hør, du også,» sier mor. Hun og far leser Karen Blixens Den afrikanske farm høyt for hverandre på kveldene, mens de drikker gin tonic og røyker – det finnes ikke TV i Tanzania. «Nei, det der gidder jeg virkelig ikke å høre på,» sier jeg. «Du kan da vel sitte litt her med oss,» sier mor. «Jeg skal bort til Nanna,» sier jeg. Å høre dem lese fra den boka minner meg om når vi går i kirken første juledag. Borte på rommet til Nanna sitter vi på sengekanten og kysser. Hun skiller leppene fra hverandre, men tunga mi støter mot 93

tennene hennes. Og jeg har sneket hånden innunder kanten av T-skjorta hennes, tar på magen hennes, fører hånden opp mot brystet mens jeg holder pusten. «Ikke gjør det, det kiler,» sier Nanna og dytter bort hånden min, reiser seg. Kiler? Det var ikke rare greiene. Siste skoledag før sommerferien. En jente skriker ute på jentedoen i storefri. En lærer løper ut dit – jeg løper etter med Jarno. Mika ligger på gulvet med fråde rundt munnen. «Det må være en slange,» roper læreren. En elev har hentet skolesøster, mama Hussein. Hun setter seg på gulvet og gir Mika hjertemassasje. Han begynner å puste igjen, men virker sløv. Flere lærere har kommet til og sleper ham ut i en bil, kjører ham til KCMC. Ryktene går, til lærerne kommer og sier at han overlever. Dagen etter er far på møte i skolestyret. Han virker rystet når han kommer hjem. «Det var jo faen meg heroin,» sier han. «Hva?» sier mor. «Mika har tatt heroin,» sier han. «Men …» sier mor. «Man får tydeligvis tak i det i Arusha. Har du hørt om det, Christian?» spør far. «Nei,» sier jeg. «Men … hva skjer nå?» spør mor. «Nei, altså, vi utviste ham. Det var ikke annet å gjøre.» Vi er på Moshi Club og sitter sammen med Larsson-familien og Asko. «Hvordan går det med deg?» spør Asko. «Jeg har ferie,» sier jeg. «Jeg kjeder meg.» Og det gjør jeg. Far jobber hele tiden, og mor er opptatt med Annemette og TPC-sykestuen. Jeg kjeder ræva av meg. «Du kan jo bli med oss, hvis du vil,» sier Asko. Han og Jonas skal opp på West Kilimanjaro og se på skogen. Og så skal de besøke en hollender som heter Léon Wauters, på Simba Farm. Farmen ligger nedenfor den store skogen der Jonas vil starte sagbruk. «Ja, ok,» sier jeg. 94

Jeg sover på sofaen hos Tita og Asko. Hun går rundt i en tynn, kort badekåpe i gul silke, så jeg kan se det glatte, gylne håret. Det er vanskelig å sovne. Neste morgen kjører vi tidlig. Hele veien opp til skogen der Jonas og Asko går rundt og ser på trærne og snakker om sagbruk. Etterpå kjører vi til Simba Farm, som har noe av landets mest fruktbare jord. Léon Wauters dyrker blomster for et hollandsk firma som selger blomsterfrø i Europa. I tillegg til blomstene dyrker han hvete og humle til bryggeriene. Staten trenger flaskeøl – det drikkes bare av overklassen: korrupte politikere og forretningsfolk. På Simba Farm er stua full av gevirer og dyreskinn. De serverer varm frokost – strutsebiff i peanøttsaus med nypotet og salat fra kjøkkenhagen. «Jeg har skutt strutsen selv,» sier Léon. «Er ikke de fredet?» spør Asko. «Jo, men jeg har avtale med parkvakten om at det er ok hvis de går inn i blomstene mine.» Til dessert får vi bakt banan med varm karamellsaus. Etterpå går vi ut på den neongrønne gressplenen, der man kan se helt ned til lavlandet. «Er du gift?» spør Asko. «Skilt,» sier Léon. «Ekskona bor i Nederland med sønnen vår.» «Det må være ensomt helt alene her oppe,» sier Asko. «Du tar deg kanskje en tur inn til Moshi iblant?» «Nei – det er for langt å kjøre hjem om natta. Det hender jeg kjører inn til Arusha et par dager og spiller golf,» sier Léon. «Golf?» sier Asko og hever øyenbrynene. «Ja, golf,» sier Léon og ler. Han ser på meg: «Spiller du golf?» «Litt,» sier jeg. «Nede på TPC.» «Skal vi slå et par baller?» spør han og peker: «Jeg har et hull i plenen der borte, så jeg kan øve meg på putten min, eller også skyter jeg bare ballene ut på sletta.» «Hva med ballene?» spør jeg. «Ungene til arbeiderne henter dem. Jeg betaler dem.» «Ødelegger du ikke blomstene?» spør jeg. «Så lenge det er vekstsesong, øver jeg bare putten. Spiller foreldrene dine på TPC?» spør han. 95

«Mest mor – hun kom ned for ikke så lenge siden med lillesøsteren min,» sier jeg. «Ja, jeg har møtt henne hos Katriina og Jonas. Tror du jeg kunne komme ned og spille en dag?» «Det kan du sikkert,» sier jeg. På hjemveien sitter jeg i baksetet og stirrer ut av vinduet. Men jeg hører også på Asko og Jonas, som snakker svensk sammen: «Hvordan går det med deg og Tita?» spør Jonas. «Hun snakker bare om å bli gravid – konstant,» sier Asko. «Barn, altså, det der er faen så vanskelig,» sier Jonas. «Men han gutten – Marcus – han passer jo Solja på kveldene, gjør han ikke det?» «Jo, men han er også faen så vanskelig. Altså, han er jo bare en dum, liten gutt, men han innbiller seg at han er en del av familien, og jeg skal liksom gjøre alt mulig for ham. Jeg tror faen ikke han blir fornøyd før jeg skaffer ham svensk pass og jobb på Volvo.» Helgen etter kommer Léon ned på lørdagen. Far har det travelt, så Léon går en hel runde med mor. Når far kommer hjem, sitter de alle tre og prater og tar seg en drink på verandaen. Det står en kudu-stek i ovnen – Léon har hatt den med. Jeg stikker ut for å røyke.

Marcus DE INNERSTE PROSESSER Jeg vinker farvel til flyet. Mika sitter i det, på vei hjem til Finland. Larsson var feil familie til å løse problemet hans. Barnet kommer ut på KCMC 8. juli 1981. Det er en liten jente. «Rebekka,» sier Katriina. «Hun skal hete Rebekka.» Jonas mumler bare, tydelig skuffet, for mannen ville ha en sønn – nå er han alene i familien med tre damer. Mange mennesker kommer til huset for å se på babyen, og jeg løper konstant med cola og kaffe og øl og sandwich til gjestene. Også Tita og Asko er innom: 96

«Kan du spørre ham?» sier Tita når jeg kommer forbi verandaen. «Ja, Marcus,» sier Katriina. «Tita trenger litt hjelp hjemme i huset – et par småting som må repareres. Kan ikke du kjøre innom henne en dag?» «Jo, jeg gjør det,» sier jeg og nikker til Tita, som smiler. Asko står med en øl i hånden ved siden av Jonas – de ser ned i den europeiske vognen der det nye barnet er. «Jeg vil også ha barn,» sier Asko – stemmen lyder allerede beruset. «Ja, da får dere jobbe med saken,» sier Jonas og ler. «Jeg tror ikke man kan få noe til å vokse i Tita,» sier Asko. «Hvem har sagt at det er meg?» sier Tita. Jeg skynder meg bort fra denne måten å snakke om alle ting åpent på. GARVEY DREAD En lokal fyr kommer til gettoen min. Han heter Gaspar – gategutt, en av Mikas gamle venner gjennom bhangi-pusheren Alwyn. «Du må sende disse til Mika i Europa,» sier Gaspar og rekker meg en pappeske med åtte bokser Africafé ute fra fabrikken ved Karanga River. «Hvorfor må jeg det?» spør jeg. «Du kan sende dem selv.» «De er ikke fra meg,» sier Gaspar. «De er ikke fra meg heller,» sier jeg. «Nei, men de er fra Alwyn,» sier Gaspar. «Han sa det var en avtale at du skal sende dem til Mika.» Enda Alwyn går på ISM og faren hans er bwana mkubwa, så vanker han med bermen nede på markedet og vil bruke meg som kuli. Hvem skal betale frimerkene? «Det vet jeg ingenting om,» sier jeg. «Hva skal Mika med Africafé – man får kjøpt kaffe i Europa.» «Jeg vet ikke – jeg tror han liker denne kaffen,» sier Gaspar. Jeg tar boksene og sender Gaspar bort. Det er de store Africaféboksene med 450 gram i hver. Jeg vipper opp lokkene med en skrutrekker for å se – ja, under lokket er de forseglet fra fabrikken med et ekstra tykt lag tinnfolie – ikke noe problem. Jeg skriver til Mika: «Disse tingene koster så mye å sende, så jeg vil ha pengene eller noen ting, ellers sender jeg ikke.» Boksene står noen uker i gettoen min til det kommer ting fra 97

Mika: en radio, underbukser, tennissko. Hvis det er gode ting, beholder jeg dem, hvis det er skitt fra Korea, selger jeg. Og jeg går ned og sender kaffen, men Mika og Alwyn gir meg den paranoide følelsen, så jeg skriver galt postnummer som avsender og navnet Garvey Dread. Gaspar kommer flere ganger med Africafé – jeg sender det. En dag sier Jonas: «Har du sendt bhangi til Mika?» «Bhangi?» sier jeg. «Nei.» «Moren til Mika skriver til meg at han går rundt hele tiden og er gal av bhangi – hun tror det kommer herfra.» «Det vet jeg ikke noe om. Jeg har sendt ham noen bokser Africafé – han har bedt meg om det.» «Africafé?» sier Jonas. «Hva skulle han med det? Man får da kaffe i Finland?» «Kanskje han liker den tanzanianske kaffen,» sier jeg uten å forklare at boksene ikke er fra butikken, men overtatt fra en gategutt. Jeg går ned til gettoen min – fortsatt står fire bokser. Jeg åpner en og bryter opp folien under lokket. Bhangi, helt i orden uten kvister eller noen ting, så når du rister boksen, høres den riktig ut, og vekten er god. Forseglet i hemmelighet på den autoriserte kaffefabrikken. Den natten røyker jeg så mye Africafé mens jeg hører Bob Marley – sammen er vi høye i himmelen. Nå spør jeg i byen og hører at Gaspar har venner ute i pakkeavdelingen hos Afrikcafé. Men jeg er Garvey Dread – jeg kan sende boksene uten problem når Mika fortsetter å sende hva jeg ber om.

Christian Sommerferien er nesten over. Jeg går rundt og slenger på TPC. Går bort til verkstedet der de reparerer landbruksmaskinene. Borti et hjørne står en motorsykkel. «Vil du låne den?» spør en stemme. Jeg snur meg. Det er John. «Det er nok ikke så lurt,» sier jeg. 98

«Det er kjempelurt,» sier John. «Mor kommer til å tørne.» «Men du kan kjøre den?» «Selvfølgelig kan jeg det.» «Moren din er ikke her,» sier John. «Ta deg en prøvetur.» Han ser på meg – vil se om jeg er redd for moren min. Jeg setter meg opp og kickstarter. Faen heller. Durer av sted bortover veien. Far ser meg fra kontorvinduet. Når han kommer hjem, ser han seg fort rundt for å forsikre seg om at vi er alene. Løfter pekefingeren og stirrer på meg: «Vet du hva som skjer hvis mor ser deg på den motorsykkelen?» spør han. «Nei,» sier jeg bare. «Hun gjør det noe inn i helvete hett for oss begge to.» Åttende klasse, første skoledag. Jeg står og henger sammen med Jarno. Vi studerer de nye elevene som skal begynne i syvende. De kommer fra den greske skolen i Arusha, der man kan være kostskoleelev fra første klasse. En hvit jente som ser sinna ut, kommer vrikkende bortover gangen. En annen ny jente sier: «Ja, vi få se da, Samantha – hvordan du greier deg nå som du ikke er eldst lenger.» «Lille Truddi,» sier sinte Samantha og går mot den lyse jenta, som må være norsk. Samantha stanser rett foran Truddi, som blir stående, men ser litt nervøs ut. Samantha smiler: «Jeg er eldst her også,» sier hun. «Av den grunn at jeg er den eneste som har noen erfaring.» «Hva mener du?» «Hørt om gamle jomfruer?» sier Samantha. «Du er bare så ufin,» sier Truddi. Samantha smiler. Hun snur seg og går videre, men stanser og ser på meg. «Hva glor du på?» spør hun. «Deg,» sier jeg uten å tenke meg om. Samantha smiler: «Det skjønner jeg godt.» Hun vrikker bort mens hun vinker til meg over skulderen med fingrene. Jeg er forelsket. «Trives du her?» spør mor ved frokostbordet. «Ja,» sier jeg og tygger på toasten min. «Og på skolen?» spør hun. Jeg trekker på skuldrene. «Det er ok,» sier jeg. 99

«Er de hyggelige? Er det noen søte jenter?» spør hun. Jeg slutter å tygge, tar en slurk kaffe. «Et par stykker – en sinna en og en veldig solbrent en.» «Jeg vil bare være sikker på at du har det bra.» «Ja, men alt er fint.» «Så du har ingen hast med å dra hjem til Danmark?» spør hun. «Danmark?» spør jeg. «Jeg spør bare for å være helt sikker,» sier mor. Far har over et år igjen av kontrakten sin og snakker om å forlenge den. Hvorfor snakker hun om Danmark? «Skulle ikke du begynne å jobbe på KCMC?» spør jeg. «Jeg venter til Annemette blir litt større,» sier mor. «Men du vil vel ikke hjem?» spør jeg – mor har ikke vært her et halvt år engang. «Nei, nei,» sier mor. «Jeg ville bare vite om du har det bra.» «Jeg kunne trenge en motorsykkel,» sier jeg. «En motorsykkel?» sier mor. «Det er så langt å dra inn til byen. Så kunne jeg komme meg hjem selv etter fotballtrening og sånt.» «Du er ikke gammel nok til å kjøre motorsykkel,» sier mor. «John har en jeg kan låne,» sier jeg. «Du er ikke gammel nok,» sier mor. «Jeg har kjørt knallert i Danmark,» sier jeg. «Det kan jeg tenke meg,» sier mor. «Når du var på kveldsvakt,» sier jeg. «Ja, men det er jeg ikke nå,» sier mor.

Marcus FORSIKRINGSSVINDEL Fredag. Først er det skolen, og så er det FITI, der jeg skal oversette Jonas’ budskap for negrene på kontoret. Endelig er jeg hjemme. «Du må gjøre klar saunaen, Marcus,» sier Katriina.«Ok,» sier jeg. «Men jeg må dra klokken halv åtte, for jeg har en avtale.» Edsons akrobattrupp skal opptre på ISM klokken åtte, 100

og jeg skal være med og introdusere oppvisningene på engelsk, så publikum kan forstå. «Vi er tilbake til da,» sier Katriina og kjører til klubben med barna. Jonas kommer hjem i kveld fra forretningssafari. Senere kommer Katriina tilbake med gjester fra klubben. På gresset ligger en stabel med ved, kjørt til huset fra skolen for sagbruksarbeidere. Jeg bærer veden til ovnen og begynner å tenne. Det er en lokal, primitiv type ovn, så jeg må være i nærheten, ellers kan saunaen ta fyr. Man må lukke luken veldig ordentlig og grundig etter å ha fylt på brensel. Når ovnen brenner godt, er rundstykkene den neste skrittet: brød med smør, svin, tomat, grønn pepper og osten øverst. Når de er klare, legger jeg dem i kjøleskapet, så de kan settes direkte i ovnen, og osten øverst vil smelte til et slags lim så det nesten blir en pizza. Og jeg må legge en masse øl inn i kjøleskapet; kanskje blir jeg nødt til å smake én. Når jeg har gjort alt klart, er klokken nesten halv åtte, men Katriina er ikke tilbake ennå. Truppen kommer for å hente meg på veien til ISM. I dag arbeider vi på den hvite tiden – hvert sekund teller. Jeg tar nattevakten bort til ovnen og viser ham: «Legg brenselet inn her og lukk luken.» Av sted – vi kjører til ISM, og truppen gjør seg klar. Publikum er på vei inn. «Det er et hus som brenner nede ved Politiskolen,» roper en dame oppe fra parkeringsplassen. Jeg vet det er vårt hus. Med én gang finner jeg Christians mor, mama Knudsen, som kan kjøre meg. Når vi kommer frem, er det en stor brann i hele saunaskuret, men også i taket på baksiden av huset, som saunaen er bygget langs. Flammer mot himmelen. Mirakel: Brannbilen er der allerede, men ingen Katriina. Mama Knudsen kjører straks mot klubben for å hente henne. Vaktmannen er borte – løpt sin vei. Brannmennene jobber for å slokke ilden. Samtidig prøver vi å slepe mange ting ut: møblene, kjøleskapet, fryseren, stereoanlegget – ja, vi klarer nesten å få alt ut, og skaden er ikke så ille. Saunaen er selvfølgelig ferdig. Og stuen er litt ødelagt, taket både inne og ute er svidd på den ene siden, og hele rommet svart av røyk. Det er som vanlig: «Hvordan i helvete kan du gå fra huset når det er tent i saunaen? Er du fullstendig hjernedød?» roper Jonas når han kommer hjem litt senere. 101

«Det var jeg som kom for sent hjem,» sier Katriina. «Marcus hadde sagt han skulle bort. Det er ikke hans skyld at vaktmannen er udugelig.» Neste morgen holder slavene på å rydde opp, mens Jonas er i telefonen med bwana D’Souza for å få noen triks til å bruke på forsikringsselskapet i afrikansk stil. Jeg er med på politistasjonen som oversetter. Jonas har skrevet en liste over de ødelagte tingene og melder fra om brannen ved skranken. Han trenger en offisiell rapport fra politiet som kan sendes til forsikringsselskapet i Sverige. Jonas spør: «Hvor lang tid vil det gå før dere kommer og ser på skadene?» Det vet de ikke. For å få det svaret, må man snakke med sjefen. Nå kommer Jonas inn på sjefens kontor, med meg som en tilhenger bak. Døren blir lukket. «Hvorfor ringte dere ikke?» spør sjefen. «Det gjorde vi, men telefonen virket ikke – ledningen var brent, og naboenes telefon manglet forbindelse,» forklarer jeg. «Hvorfor kom dere ikke ned hit og hentet oss?» spør sjefen. «Vi holdt på å slokke brannen i det brennende huset og redde tingene våre.» sier jeg. «Ja, men det kan ta lang tid før rapporten er ferdig,» forklarer politisjefen. «Først må vi undersøke brannstedet for å se om alle de tingene faktisk er skadet. Det er mye papirarbeid som må utføres, og vi har jo ikke så mange ressurser, for budsjettet er veldig lite, så tre måneder vil det nok ta – minst.» «Det forstår jeg godt,» sier Jonas. «Men nå har jeg bare det problemet at kjøleskapet mitt er ødelagt, og jeg har ikke penger til å kjøpe nytt før forsikringspengene kommer. Og alle klærne våre er ødelagt.» «Det er ikke vond vilje,» sier politisjefen. «Men vi har virkelig ikke budsjett og folk til å undersøke akkurat nå. Jeg kan ikke bare trekke medarbeidere bort fra den alvorlige kriminaliteten for å undersøke en brann som er slukket. Og vi har ikke penger til overtidsbetaling.» Jeg går i gang: «Hva om denne mannen hjelper til med å betale overtiden? Kan det la seg gjøre?» spør jeg. «Ja, det kan det kanskje,» sier politisjefen. «Hva ville det koste?» spør jeg. 102

Politisjefen sier et høyt tall. «Det har jeg ikke råd til akkurat nå,» sier Jonas. «For jeg må kjøpe nye madrasser og sengetøy til hele familien. Og noen av pengene mine brant i flammene. Men jeg har halvparten.» «Ok. Gi meg listen over de ødelagte tingene. Jeg sender en mann opp med papirene.» Politisjefen får listen og pengene. Ingenting blir undersøkt, men rapporten fra politiet kommer fort, levert direkte på døren til Jonas. Jonas sender den til SIDA og får erstattet alt, på tross av at tingene fortsatt fungerer. Vil SIDA sende en mann med fly helt fra Sverige for å se om stereoanlegget har smeltet av flammene? Nei. De sender masse penger. Vi begynner å bygge en ny sauna langt borte fra huset. Den står alene i et hjørne av hagen med vannslange trukket til dusjen, og festen begynner igjen. Slik lever vi. KONTORDAMENS BLOMST Katriina vil være hjemme med lille Rebekka, så jeg må kjøre på markedet i bilen for å kjøpe mat. Hvordan kan jeg passe skolen når jeg samtidig skal passe en hel familie? På veien skal jeg hente Tita, som ikke har fått sertifikat ennå. Ved Clocktowerrundkjøringen ser vi Asko på motorsykkel – bakpå sitter den svarte skjønnheten. Tita blir veldig stille. Jeg slipper av henne og varene ved huset hennes. Hun ville ikke være med opp til Larsson. Senere kommer Jonas hjem sammen med Asko. De begynner å drikke øl. Jeg har allerede lenge forstått en del ord av det svenske språket etter trening via Solja: «Vil dere spise med oss i kveld?» spør Katriina. Asko bare mumler til svar. «Kjører du og henter Tita?» spør hun. «Kan du ikke bare ringe henne?» spør Asko. «Telefonen virker ikke, og hun kan ikke kjøre bilen deres,» sier Katriina. «Jeg har drukket for mye øl,» sier Asko. «Det pleier du da ikke å tenke på,» sier Katriina. «Jeg kan ikke kjøre nå,» sier Asko. «Marcus,» roper Katriina. «Kjør ned og hent Tita. Si at Asko er her, og at jeg lager mat til oss til i kveld.» Katriina går ut på kjøkkenet. Jeg går opp til motorsykkelen, som står parkert foran verandaen. Jeg kjører. Tita sier ikke mye, men hun tar rundt meg og 103

trykker seg veldig tett til ryggen min på motorsykkelen. Det er deilig, men hva betyr det? Straks kjører vi til Larsson-familien. Normalt snakker Tita finsk til Asko, men nå vil hun at alle kan forstå. «Hvem var det du kjørte rundt med nede i byen?» spør hun på svensk. «Ehhhh …» sier Asko. «Det var …» Han går i stå. «Det var kontordamen,» sier han endelig. «Hvorfor kjører du rundt med kontordamen?» «Hun skulle …» Han har ikke forberedt sannheten sin. «Hun skulle … jeg skulle ha henne med så hun kunne oversette – på Tanesco – det var noe galt med strømregningen.» «De snakker engelsk på Tanesco,» sier Tita. Det er sant. «Ja, litt. Men hun kjenner prosedyren,» sier Asko som sitt forsvar. «Jeg tror også jeg kjenner den prosedyren,» sier Tita. Nå blir han sint: «Det er jobben min,» sier han. «Du er paranoid.» Nå gråter hun. Fordi hun har rett. Det var ikke kontordamen. Jeg har sett den skjønnheten – hun henger i baren på Moshi Hotel, selger papayaen for penger. Men den hvite mann får pumpe gratis, for allerede når den svarte jenta snakker med ham, vet hun at regnet vil falle på henne – få jorden til å blomstre. Senere spør Asko meg hvordan man får et sertifikat til Tita når hun allerede kan styre bilen, men ikke forstår et skilt til prøven.«Du forteller politiet at hun ikke kan det engelske språket – du må oversette til prøven. Så politimannen stiller spørsmål, du oversetter. Tita sier noe på finsk. Du sier det riktige svaret til politimannen. Det er måten.» I byen orienterer jeg meg hos Phantom ved markedet. Hvem er Askos svarte skjønnhet? «Det er Chantelle,» sier han. «Kjenner du henne? Stor bak, store titi, veldig sensuell. Den finske mannen pumper henne mange ganger. Hun får penger til kjoler, til drosje, til et stort levevis. Alltid kan hun spise kjøtt på restaurant og drikke flaskeøl i baren.» Og samtidig fortsetter potetmosproduksjonen. Taket sperrer for hushjelpens lys i gettoen min, men det er tynne plater som ikke isolerer for vispens lyd. Og det er normalt når kvinnen er 104

veldig tykk eller nettopp har født, som Katriina, at mannen har galskap etter andre kvinner. Men Jonas er ikke normal. Han er i tjenerboligen ti meter borte fra sin kone og suger på hushjelpens titi så de blir lange og flate som på en masai. Den mest lykkelige er den store datteren, Solja, for nå er Katriina mye hjemme og som en ordentlig mor med tid til døtrene sine. LYSENDE HUD Larsson-familien skal på fest hos Knudsen på TPC, tidlig og med barn. «Marcus, kan du kjøre bil?» spør Katriina. «Ja, veldig bra,» sier jeg, enda jeg ikke har noe som helst sertifikat. Men da Gerhard var død på grunn av neshornet og jeg levde med tyskerne i nasjonalparken, da lærte den tyske mannen meg å kjøre Land Roveren så han kunne konsentrere seg om tellingen av dyr. «Vi vil gjerne at du blir med ut til TPC i kveld, hvis du kan?» sier Katriina. «Ja. Det kan jeg godt.» Jeg vil gjerne se de fine husene der danskene bor. «Det er bare i tilfelle … hvis Jonas får litt å drikke, og jeg vil helst ikke kjøre, for jeg må passe på den lille babyen min,» sier hun. «Det er helt i orden,» sier jeg. Wazungu er merkelige på den måten. De bestemmer over deg, og de kan bare si hva du skal gjøre og du gjør det, men de spør deg likevel, som om du kan si nei. Jonas kjører ut dit. Jeg blir ved bilen, røyker en sigarett med vaktmannen deres. Festen tiltrekker meg, men jeg er bare med som sjåfør. Så kommer den danske gutten ut – Christian. «Marcus, du må se stereoanlegget mitt,» sier han. «Tror du det er en god idé at jeg går inn?» «Ja, selvfølgelig. Kom.» Han går i forveien. Jeg følger etter. Tita er også der. Hun smiler når hun ser meg. Vi går ned gangen i det fine huset. På rommet hans sitter en hvit jente og en svart gutt. Jenta er dansk. Gutten er sønnen til en lokal TPCboss. Han heter Rogarth og er svart som kull, men oppførselen er dårlig: Når han ser tilstedeværelsen av sin svarte bror Marcus midt i det hvite paradiset, vil han overhodet ikke hilse eller på noen måte godta min eksistens. 105

Christian har sin egen gettoblaster og en platespiller koblet til. «Ja, jeg har dessverre ikke så mye reggae, men jeg skal kjøpe neste gang jeg er i Danmark,» sier han og spiller en merkelig musikk som heter Pink Floyd. «Jeg kan spille av noen kassetter til deg – Bob Marley, Stevie Wonder, Eddy Grant,» sier jeg. «Gidder du det?» «Ja, selvfølgelig,» sier jeg. Christian vil presentere meg for sin far. Jeg følger etter ham. Rekker frem hånden til bwana Knudsen – han står og røyker sigar som den store sosialistiske helten Fidel Castro – jeg har lest om ham på skolen – en god venn av Angola og afrikansk sosialisme. Jonas går bort til askebegeret og tar jordklumpen ut av munnen. Han dypper den i den tykke sigarasken og legger den tilbake under leppen, ser fornøyd ut. Den mannen kan spise død. Bwana Knudsen ler til ham: «Så den må sprites litt opp?» Jonas nikker og går. Bwana Knudsen snur seg tilbake til meg: «Så det er du som vet så mye om musikk,» sier han. «Ja,» sier jeg og ser meg rundt i stuen. Disse danskene har ikke stereoanlegg, enda de har mange LP-er i hyllene og stedet er så fint. Jeg spør: «Hører dere ikke på musikk?» Bwana Knudsen peker på en skulptur i stuen: «Der er musikken,» sier han. Jeg kan ikke se den. Christian ler. På hyllen står et stykke tre med metall og farget glass – veldig glatt, jevn. Europeisk makonde. Jeg går bort og ser. Det er røde lys inni skulpturen. Christian tar en liten boks i hånden og trykker på den – det er et stereosystem som heter B&O, stram lyd, fjernkontroll, en musikk-makonde – du ser på den i en halv time, og du vet fortsatt ikke hvor du skal trykke på knappen for å starte den, for knappen er ikke der. Jeg ser det på Jonas: Det er irriterende at sjåføren blander seg med de ordentlige menneskene, så jeg vil gå ut. «Bare forsyn deg med mat,» sier bwana Knudsen og slår ut med armen. «Jeg tar med noen tomme kassetter neste gang vi kommer på besøk,» sier Christian. «Nå vil jeg gå ut,» sier jeg. 106

«Du må gjerne bli,» sier Christian. «Nei, jeg må passe bilen,» sier jeg. «Men vaktmannen vår passer bilen.» «Ja, men jeg har lovet Jonas å gjøre det.» «Å. Det er jo helt idiotisk,» sier Christian. «Vi ses i Moshi – husk kassettene,» sier jeg og sniker meg fort ut og tar maten fra kjøkkendøren sammen med vaktmannen, som små aper. De hvite menneskene og lokale mabwana makubwa fra TPC snakker og danser og drikker i stuen og på verandaen, mens den fineste lyd strømmer fra makonde-anlegget. Jeg er ikke en del av det, og da er det ikke hyggelig å se på. Jeg går rundt på siden av huset og setter meg på støtfangeren til Land Roveren, tenner en Sportsman – tenker: Hvordan kan jeg få til å leve med slike fester, fin mat, flaskeøl, makondestereo, kvinner som dufter av blomster? I dag kan jeg se, men ikke røre. «Hei, Marcus. Sitter du der?» Eeehhh, det er Tita som kommer mot meg i mørket i en tynn kjole – så lite stoff har skredderen brukt at titiene nesten spretter ut. Jeg reiser meg. Hun kommer bort foran meg. Huden hennes er en lampe i natten. «Vil du ikke komme inn og danse med meg, Marcus?» «Jeg er bare med som en sjåfør,» sier jeg. Tita beveger hoftene fra side til side foran meg og løfter armene over hodet. Huden lyser mens hun danser. «Å, kom da.» Duften fra munnen hennes – gin og tonic med lime. «Jonas liker ikke at jeg blir med inn.» «Jonas er en gammel idiot,» sier hun. «Men vi kan jo bare danse her ute.» Hun danser tettere inntil meg. Jeg ser fort fra side til side, står helt stille. Hun legger hodet på skrå og smiler: «Du må ikke være nervøs, Marcus,» sier hun. «Hvis Asko ser meg stå tett mot konen hans, så sparker han meg.» «Hvorfor kommer du aldri og besøker meg mer?» spør Tita. «Saunaen er ferdig bygget for lenge siden.» «Du kan godt komme og hilse på,» sier Tita og blunker til meg med det ene øyet. Jeg svelger spyttet mitt. Jeg er redd for at hun skal legge armene rundt meg og kjenne pumpen hard som stein. «Katriina har lovet at du skal komme og hjelpe meg med et par ting.» 107

«Vil du ha en sigarett?» spør jeg og stikker hånden ned i skjortelommen for å ta pakken så hun kan få det travelt med røykingen og ikke komme nærmere. Jeg ser mot huset. Jeg nesten hopper litt – Christian står ved hushjørnet og ser på oss. «Nå kan jeg få problemer.» Tita snur seg for å se, men han er borte igjen. «Hva?» sier hun. Jeg rister frem en røyk. «Gutten i huset – Christian – han sto og så på oss.» Tita ler. «Og hva så han?» spør hun og tar sigaretten. «At du bød meg en sigarett.» Hun putter den i munnen. Jeg tenner for henne. Hun snur seg og går – ser over skulderen. «Vi ses,» sier hun. DEFEKT STIKKONTAKT Telefonen ringer, Katriina snakker på svensk. «Marcus,» roper hun etterpå. «Kan du stikke bort til Tita?» «Ja,» sier jeg. Kanskje jeg skal oversette for nattevakten at han ikke må være full på jobben og snorke så hundene blir redde. «Jeg tror hun har et teknisk problem med elektrisiteten,» sier Katriina. «Ta med litt verktøy.» «Kan ikke Asko reparere det?» spør jeg. «Asko er på safari,» sier Katriina. Eeehhh – skal den seksten år gamle negergutten være i hjemmet mens ektemannen er borte? Jeg finner skrutrekker og tang og pipenøkkelsett, hammer, kjører ut dit på motorsykkelen. Tita ber meg komme inn. Om jeg ikke vil sette meg? Jeg er høflig for den hvite damen, setter meg. Om jeg vil ha noe å drikke? Jo, jeg kan godt drikke. Hun serverer gin tonic. Tita har en stikkontakt – den virker ikke. «Kan du se på den? Kanskje du kan reparere den,» sier hun. «Jeg kan gjøre det,» sier jeg. Hun reiser seg og går bortover gangen. Jeg følger etter. Inn på soverommet. «Stikkontakten er bak der inne,» sier Tita og peker på nattbordet ved siden av dobbeltsengen. Jeg trekker frem nattbordet så jeg kan se. Jeg er nede på kneet mitt for å studere stikkontakten nærmere, og Tita setter seg på sengekanten. Skjørtet hennes er over knærne – hvis negeren snur hodet, kan han se den hvite blomsten. Gardinene er trukket for. Det er mørkt i rommet. 108

«Virker den ikke i det hele tatt?» sier jeg og snur hodet, for jeg kan ikke la være. Tita glir frem på sengekanten så skjørtet kommer enda lenger opp, lårene frem. «Kanskje vi kan få den til å virke,» sier Tita og sprer bena sine. Jeg vil se bort, men hjernen har ikke kontroll over øynene. Straks ser jeg inn på blomsten – Tita er helt uten truser. Hun lener seg frem og tar negerens hånd. Hun legger den på låret sitt – den svarte hånden er nesten ikke min lenger – hun trekker den opp mot hagen. Eeehhh, hva er det som skjer? Jeg tenker på at når den svarte pumpen planter frø i en hvit hage, så er høsten en kakaofrukt – alle kan se det. Og allerede kjenner fingrene mine en våt følelse mellom Titas ben, veldig varm. Og Tita trekker skjørtet oppover baken og sprer lårene sine helt ut. Jeg ser rett inn på blomstens våte blader – lyserød midt i de blonde krøllene, den hvite huden. «Du må kysse den,» sier hun. Og jeg gjør alt som den hvite kvinnen sier – hun må vite hvordan det er riktig. «Bruk tungen,» sier hun. Ja. Overalt er jeg med tungen min som en propell på blomsten, som har varm smak av den villeste honning. Tita peker på blomsterknoppen, like over de lyserøde bladene. «Der,» sier hun. Så jeg setter propellen min på knoppen, og Tita vrir seg med kramper – hun griper hodet mitt mellom hendene og presser ansiktet mitt hardt inn. Tita stønner og tar ansiktet mitt i hendene sine, løfter det opp fra slikkingen. «Nå skal vi elske,» sier hun. «Det er veldig farlig,» sier jeg. «Det er ikke farlig,» sier Tita og strekker seg mot nattbordet, åpner skuffen og tar en sokk. «Reis deg,» sier hun. Jeg gjør det, med buksen som et telt av opphisselsen. Og Tita legger hånden på den stive pumpen, utenpå buksene. «Nei,» sier jeg. «Det er for farlig.» Men mzungu er døv når Afrika snakker. For Tita åpner teltet så den svarte pumpen strutter fritt i luften. «Så fin den er,» sier hun. Ja, den er fin, men hva vil Tita gjøre med den? Eeehhh, den hvite kvinnen tar pumpen rett i munnen sin mens hånden kjenner på sukkerposen. Hun slipper pumpen ut igjen og smiler til meg, mens hun åpner pakken med kondomer og trær en på pumpen. Jeg skjelver av opphisselsen. «Legg deg ned,» sier hun og trekker av seg T-skjorten så de fine titiene vugger. «Kyss brystene mine,» sier hun. Og alt hun sier – jeg gjør det. «Kom inn i meg,» sier 109

hun. Og selv om den svarte mannen ikke liker å være sperret inne i en sokk, kan han gjøre et unntak i dag, for det hvite er et eventyr. Ikke mer håndkraft og evig fortapelse. Første gang pumpen fester innendørs, er det i den hvite kvinnen – hvit som snøen på Kibo. LEOPARDENS KYSS Planene om mobile sagbruk på West Kilimanjaro vokser og får et godt stempel fra SIDA. Asko flyr til Sverige for å kjøpe de store skogsmaskinene som skal seiles til Tanzania: traktor, bulldoser, lastebil med kran som kan samle stammer opp fra bakken. Når sagbrukene starter, skal det komme flere wazungu som er eksperter på alt med tre. Allerede nå holder prosjektet på å renovere Plywood Factory i Boma la Mbuzi, som gikk i stå etter at det ble nasjonalisert i 1979. Når det kommer i gang igjen, skal det samtidig ha salgskontor og lager for treet fra de mobile sagbrukene på West Kilimanjaro. Hele prosjektet med tre skal hete TanScan, døpt etter samarbeidet mellom Tanzania og Skandinavia, for wazungu-medarbeiderne kommer både fra Sverige, Norge og Finland. Askos avreise skaper en ny situasjon. Samme dag trenger Tita bakepulver, neste dag en boks tunfisk. Og alltid en svart pose med sukker. «Det er farlig hvis Asko kommer,» sier jeg. «Ssshhyy,» sier hun og stikker tungen i munnen min så jeg ikke kan si et ord. Ja, jeg kjenner den situasjonen. Mzungu lytter bare til sitt eget behov. Da jeg var gutt, fremdeles hos foreldrene mine i Serengeti, hadde faren min jobb med å kjøre turister i folkevognbussen. Turistens hode er rødt som apens rumpe under solhatten med bånd av falskt leopardskinn. Og han har samme slags jakke og shorts som de hvite jegerne, men han skyter bare med kamera. Bilen er sebrastripet, og i taket er det et ekstra tak på en pinne som man kan vippe opp så turisten kan stå og se ut på dyrene. Far snakker til dem mens vi kjører: «Dere må ikke stå med hele kroppen opp av hullet, bare hodet. Dere må ikke stille dere opp på setene – det er farlig.» Turistene går ned. Litt etter står de på setene igjen – hele 110

overkroppen ute av bilen. Far stanser bilen. «Dere må bare ha hodet oppe – ellers er det farlig når det kommer dyr.» De går ned igjen. Far kjører videre. De stiller seg opp igjen. Han stanser bilen uten at det er et dyr å se. «Det er en regel,» sier han. «Jeg får ikke kjøre hvis dere gjør det.» «Ok,» sier de og går ned igjen. Far kjører ikke. Han sier: «Hvis dere gjør det igjen, kjører jeg tilbake til lodgen.» To wazungu-menn snakker sammen. De rekker far noe og sier: «La oss bare komme videre. Ikke mer snakk om hvor vi står.» Far ser ikke på mzunguen og ikke på det han har fått i hånden, stikker bare tingen i lommen, starter bilen, kjører. Turistene krabber opp. Far finner leoparden, som hviler seg i treet. Og en japansk kvinne begynner å krype ut på taket. Far sier ingenting – han kjenner også sulten etter kjøtt. Wazungu har gjort ham stum med pengene. Den japanske kvinnen har et stort filmkamera, det sier duku-duku-duku-duku, nesten som en pickup. Hun er modig, stiller seg oppe på taket og filmer. Jeg er nede i bilen og ser ut. Leoparden reiser seg på grenen, hopper, klørne er fremme. Jeg kan se opp gjennom takluken – potene lander rett på de japanske titiene. Hun velter ut over kanten av biltaket, leoparden gir henne det røde kysset på halsen – ikke mer japaner. Like etter blir faren min sparket fra jobben sin som sjåfør. Turistene hadde klaget over den grådige sjåføren som hele tiden skjelte og fikk japaneren drept. I stedet ble han parkvakt og sendt på tokt for å fange krypskyttere. Nå er det jeg som er leoparden med klørne mine på Titas titi. Men jeg gir ikke noe rødt kyss på halsen, men utfører bare Titas ordrer, som en svart maskin i den fine hvite papayaen. SUMP I Larsson-huset tar merkverdighetene en ny retning. Siden fødselen har doktor Freeman kommet én, to, tre ganger. «Går det bra?» spør han og studerer lille Rebekka, som en unnskyldning for å få Katriinas selskap. De snakker og snakker en hel masse. «Det er ikke nødvendig med alle disse besøkene,» sier Katriina. «Jeg ringer hvis det er noe.» Doktor Freeman er en våt hund – sparket bort. Denne hvite doktoren har adgang til alle 111

svarte sykepleiere på KCMC, men han vil ikke inn i mørket – heller prøve å stjele en annen hvit manns kone til sin elskov, fordi han også vil oppleve det menneskelige fellesskapet med kvinnen, at de forstår hverandre – ikke bare Jonas Larssons svarte pumpefabrikk. Katriina kan ikke gå ut om kvelden når Jonas drar av sted, for Rebekka våkner og skriker og vil sutte på titi. Om kvelden sniker jeg meg inn på kjøkkenet som marabustorken. «Er det deg, Marcus?» roper Katriina fra stuen. «Ja,» sier jeg. «Jeg skal bare ha et stykke brød.» «Ta tallerkenen med kjøtt og poteter som står i kjøleskapet, og kom inn hit,» roper hun. Jeg åpner, og der står en tallerken med mat arrangert som på en restaurant. Jeg vet med det samme at den venter på Jonas, men det er sent – Jonas er ikke her. I stuen ser jeg straks ginflasken som Katriina gjør slutt på i raskt tempo; også øynene hennes er klare som glass. «Sett deg ned og spis,» sier Katriina og peker på spisebordet. «Ja,» sier jeg. «Vet du at jeg er fra Finland?» sier hun. «Hele familien min er flyktninger fra Finland. Vi er finlandssvensker. Det betyr at svenskene synes vi er dårligere mennesker enn dem. Men Jonas, han er ekte svensk. Jonas er vokst opp i en rik familie. Faren hans er en kjempestor skogeier i Sverige – en ordentlig bwana mkubwa. Og Jonas er den dårlige sønnen, forstår du?» «Hva med din far?» spør jeg. «Min far jobbet i den skogen,» sier Katriina. Eeehhh, Katriina har fanget den store fisken – bossens sønn. Men nå er fisken blitt usmakelig å spise. «Ja,» sier jeg og spiser mens jeg nikker, selv om det viktige spørsmålet står ubesvart, for hva er Katriinas rolle i denne familien? Katriina sørger ikke for noen ting – hun drikker gin og har hushjelp, barnepasser Marcus, gartner, nattevakt, alt. I den tanzanianske familien er det kvinnen som sørger for barna og hjemmet og jorden – også hvis mannen forsvinner. Svarte kvinner kan klare seg selv, og det blir en tung tid for mannen hvis kvinnen oppdager det. Men Katriina, jeg tror ikke hun kan klare seg selv. «Jonas Larssons fars storesøster kommer snart på besøk for å se den lille babyen,» sier Katriina. Jeg vil ikke spørre om faren 112

til Jonas kommer – det er ikke jeg som skal spørre direkte, for Katriina er full og vil selv fortelle om sin manns forvirring enda jeg ikke engang har spurt: «Men faren til Jonas vil ikke se barnebarna sine,» sier Katriina og bøyer seg frem etter glasset og tar en stor slurk. «Forstår du?» sier hun. Ja, jeg forstår godt disse mekanismene. Jonas vil være stor skogkonge på West Kilimanjaro for å vise sin far. «Takk for maten,» sier jeg og skynder meg til gettoen min. Hvordan skal jeg ha disse problemene fra en hel svensk slekt i hodet når jeg har hele problemet med mitt eget liv å slåss med? Jeg prøver å skjule meg, men disse wazunguene trekker meg ned i sumpen sin.

1982

Marcus PUMPEFABRIKK Asko kommer tilbake til Tanzania, og det setter en brems på mitt harde arbeid som gratis malaya for Tita. Endelig kan jeg slappe litt av. Sammen med Asko er det kommet en ny svenske til prosjektet, Gösta, med en kone som heter Stina. Den første oppgaven blir å arrangere velkomstfest i Larsson-huset. Jeg kjører på prosjektmotorsykkelen og kjøper kyllinger til barbecue. Så kjører jeg hjem til huset, og hushjelpen står utenfor porten og gråter. «Marcus, Marcus,» roper hun. Jeg stanser motorsykkelen. Hun står med poser og vesker og snakker nervøst: «Mama sier at jeg har fått sparken, men …» «Hvorfor har hun sparket deg?» spør jeg. Hushjelpen blir veldig flau og ser på bakken uten å svare. Vi vet begge to svaret: Katriina har åpnet øynene. «Har du fått lønnen din?» spør jeg. «Ja, men mamaen kan ikke sparke meg. Det er mannen i huset som bestemmer,» sier hushjelpen og ser opp. «Når du piller på mannen, kan mamaen til og med få deg drept. Du bør nok heller skynde deg bort,» sier jeg. «Men han lovet meg at han skulle …» Jeg avbryter, for de falske løftene vil jeg ikke høre: «Når du er en visp for mannens pumpe, så vil han alltid lyve for deg,» sier jeg og kjører fra henne – inn på tomten. Katriina kommer straks ut på verandaen med røde øyne. Hun vil gi meg en oppgave, og jeg vet allerede hva den er: Løs alle problemer. «Jeg har sparket hushjelpen,» sier Katriina. «Eeehhh,» sier jeg, som en fullstendig mswahili. Hva skal jeg ellers si? 117

«Hun kunne ikke lage mat,» forklarer Katriina uten å se på meg. «Vi må finne en eldre dame, Marcus. En som har lært noe.» Så snur hun seg og går inn igjen uten å si noe om festen – er den avlyst, eller er jeg kokk?

Christian Lørdag. Mutter’n og fatter’n skal på fest hjemme hos Larsson. Det begynner tidlig og er med mat. «Jeg gidder ikke bli med,» sier jeg. «Det er klart du blir med,» sier mor. «Du kan prate litt med Solja.» Mor går inn på badet. «Solja er bare et barn,» sier jeg. «Det er du også,» sier far. «Jeg blir snart femten,» sier jeg. «Nettopp,» sier han. Ingen selvbestemmelse. Mama Brian står klar med Annemette. Når mor er ferdig, går alle ut i bilen. Jeg setter meg inn bak ved siden av mama Brian, som har Annemette på fanget under bilturen. Far setter seg inn i passasjersetet og rekker bilnøkkelen ut av vinduet. «Nei, ikke akkurat nå, vel,» sier mor. «Du må lære deg det,» sier far. Mor tar nøkkelen, setter seg inn bak rattet og starter. Hun kjører feil retning i den lille rundkjøringen inn til TPC-villaene. «Det var feil,» sier far. «Ååå,» sier mor. «Det føles helt omvendt.» Far ler. Vi kjører forbi fabrikken og bortover TPC-veien. Det er mye tungtrafikk for tiden. Nesten samtlige av den tanzanianske statsbanens lokomotiver har brutt sammen, så nå blir det raffinerte sukkeret fraktet fra fabrikken i lastebiler. Sjåførene er ofte fulle; man får kjøpt gongo på TPC. Døgnet rundt kjører lastebilene på TPCveien, mange av dem nesten uten lys, for lyktene er enten stjålet eller knust av steinsprut, og det er umulig å skaffe nye. En del av lastebilene krabber liksom sidelengs bortover veien – de er blitt skjeve etter trafikkulykker og aldri rettet ordentlig ut. Far forklarer: «Det er nesten ingen blinklys som fungerer, så man må være forberedt på at folk bremser eller svinger brått. Systemet her er at man blinker til høyre hvis det ikke er tilrådelig for bilen 118

bak å kjøre forbi. Og med venstre hvis det er fri bane,» sier far. Vi kommer opp bak en lastebil som snegler seg frem, men veien er rett, den har lys, og sjåføren blinker til venstre. «Kom igjen,» sier far. «Det er så vanskelig når det er på feil side,» sier mor. «Når de blinker, kan det selvsagt også bety at de har tenkt å svinge. Det gjelder i det hele tatt å være oppmerksom,» sier far. «Ja, jeg hører det,» sier mor. Vi er ikke de første som kommer på festen – det står allerede en del folk på verandaen med drinker i hånden. «Jeg går bare ned til Marcus,» sier jeg og setter kursen for tjenerboligen. Kanskje han har en øl. Men Marcus er ikke der – døren er låst. Jeg går opp mot kjøkkendøra. Jeg hører Jonas snakke der inne: «Men hvordan i helvete har du tenkt deg at vi skal lage mat? Du gjør jo ingenting.» «Jeg vil ikke ha horene dine i huset så ungene ser det,» sier Katriina. «Det har tørna for deg,» sier Jonas. «Dette er hushjelpen du snakker om.» Jeg hører fars stemme: «Rolig nå.» Marcus åpner døra og lister seg ut på baktrappa. «Nei, jeg vil ikke,» skriker Katriina inne på kjøkkenet. «Det eneste han tenker på, er å knulle så mange svarte jenter som mulig.» Marcus får øye på meg i tussmørket. «Hun har sparket hushjelpen,» sier han lavt. «Vi kan da ordne den maten, vi,» sier far på kjøkkenet. Jeg hører mors stemme: «Hva er det som foregår?» «Horebukk,» hulker Katriina. «Faen!» roper Jonas. Det er ingen musikk på – alle på verandaen må ha hørt dem rope. Så går strømmen. De tenner stearinlys, en flaggermuslykt. Jonas strener ut verandadøra og bort til motorsykkelen sin, setter seg på den, sier: «Jeg har ikke bruk for denne dritten.» Han kjører – sikkert til klubben. Gjestene står tause på verandaen. Katriina står og gråter på kjøkkenet. Mor trøster henne. Jeg har ikke sett Solja – hun må være hos noen venner. Far kommer ut på verandaen. 119

«Det blir visst ingen fest,» sier han til de andre gjestene. «Vi drar i klubben,» sier en av dem. En annen sier: «Er det ingen mat? Vi har jo akkurat kommet. Er hun syk?» «Det er ingen mat,» sier far. «Strømmen er nede. Og det er litt problemer her. Jeg tror det er best vi bare kjører.» Folk drikker ut, slentrer ut til bilene sine. Mumler seg imellom. Kjører. Jeg står fortsatt utenfor med Marcus – vi er tause. «Jeg vil til klubben,» sier Katriina sammenbitt fra verandaen. «Er det noen god idé, tror du?» spør far. «Han skal ikke få bestemme over livet mitt,» sier Katriina. Mor legger en arm rundt skulderen hennes. «Kom, så kjører vi ut dit,» sier far. De går mot bilen. Og jeg? Ingen ber meg komme eller tenker engang på at jeg er her. Katriina roper til Marcus: «Hold øye med Rebekka.» «Jeg skal gjøre det,» roper han tilbake. Hvordan kan Katriina gå fra et sovende spedbarn? Men mor lar jo også Annemette være igjen med mama Brian. Hvor er Solja? «Vi ses,» sier jeg til Marcus og går og setter meg i baksetet ved siden av Katriina, som roper ut til Marcus: «Husk at Solja kommer hjem klokka ni.» «Ja,» roper han. Ok – så er hun hos noen venner. Vi kjører ut til klubben. Alle fra den avlyste festen er der. Sitter i baren og roper etter grillet kjøtt og pommes frites fra kjøkkenet. Jonas sitter sammenbitt ved bardisken og snakker med Asko, drikker øl. Tita er ikke der. Jonas kaster bare et kort blikk på oss når vi kommer inn døra – Katriina overser han. Jeg er ikke gammel nok til å være i baren, så jeg går inn på biljardrommet bak. Jeg åpner luken til baren på gløtt, ser ut. Jonas sitter fortsatt ved bardisken sammen med Asko – de er tause. Jonas gjør tegn til bartenderen, som skjenker øl i glassene. Jonas gjør et tegn til; bartenderen griper en flaske Konyagi han har bak seg, og et drinkmål, heller i to centiliter Konyagi i hvert ølglass. Katriina står et stykke unna sammen med mor. Ved siden av dem står Gösta og Stina – de er nettopp kommet ned fra Sverige, og i kveld skulle være velkomstfest for dem. Katriina griper armen til Stina: «Sørg for å ansette en gammel kone til hushjelp,» sier hun. Stina ser perpleks ut. «Eller en stygg jente. Så mannen din ikke blir fristet. De unge, svarte jentene … de …» Katriina begynner 120

å gråte igjen – midt i baren. Mor går bort og omfavner henne, stryker henne over håret. De indiske mennene stirrer surt; det er ille nok at de hvite kvinnene viser seg i baren – men må de skape seg sånn? Jonas reiser seg fra barkrakken – går ut. Jeg går bort i den andre enden av biljardrommet, ser ham kjøre bort på motorsykkelen. Går tilbake til luken. Katriina gråter fortsatt. Asko reiser seg, går ut. Han går bort til bilen sin. Jeg lurer på om jeg skal løpe ut og be om å få sitte på ned til Marcus, men jeg har ikke lyst til å kjøre med Asko. Jeg går ut av biljardrommet, bort til mor. «Skal vi ikke ha noe spise?» spør jeg. «Ikke akkurat nå, Christian,» sier hun og snur seg tilbake til Katriina. Far sitter ved et bord sammen med Miriam og John fra TPC. Jeg går ut. Jeg har ikke noe røyk. En norsk familie roper på datteren sin. Hun er på min alder og går i parallellklassen min. Jeg vurderer å be om å få sitte på, men den norske dama kommer helt opplagt til å spørre mor om det er greit, og mor kommer til å si nei. Jeg vil bare bort fra dette rotet og ned til Marcus. Jeg begynner å gå utover golfspillernes driving range, som ligger like foran klubben. Snart er jeg innhyllet i mørke. Finner veien mellom noen trær og krysser banen på den andre siden til jeg kommer bort til krattet ut mot Kilimanjaro Road. Går langt inni rabatten så lyset fra gatelyktene ikke når meg – det lukter kumøkk etter masaiene som har drevet kveget sitt til slakteplassen på den andre siden av byen. Jeg kommer ned til Rombo Avenue – bort til porten. «Vakt?» roper jeg. Han kommer bort. Jeg spør om Jonas er der? Nei. Marcus? «Ja. Han er hos barna,» sier vaktmannen. Og lukker meg inn. Huset ligger i mørke – fortsatt ingen strøm. Jeg går bort til hovedinngangen ved verandaen. Solja sitter og leser i lyset fra to stearinlys inne ved spisebordet. Mama Brian sitter i stuen med Annemette i bæremeisen. «Marcus er ute bak kjøkkenet,» sier Solja. Jeg går gjennom det mørklagte huset. Det lukter stekt kylling. På gresset utenfor kjøkkendøra står Marcus i lysskjæret fra glødende trekull i et overskåret oljefat; risten er dekket av kyllinglår og mais – det spruter og ryker når grillsausen treffer glørne. «Hei, Marcus,» sier jeg. 121

«Hei,» sier han og ser over skulderen min. «Er dere kommet tilbake?» «Bare jeg. Jeg gikk,» sier jeg. «Hva holder du på med?» «Kjøleskapet er dødt, og jeg må steke kjøttet – ellers blir det råttent. Hvor er de voksne wazunguene?» «I klubben. Bortsett fra Jonas og Asko, som kjørte fordi Katriina sa noe om hushjelper.» Marcus rister på hodet. «Hva sa hun?» sier han. «Hun sa til kona til Gösta at hun måtte ansette en gammel og stygg hushjelp så Gösta ikke fikk lyst til å knulle henne.» «Det er sant,» sier Marcus. «Hva snakker dere om?» Solja er kommet ut i kjøkkendøra og står i mørket bak moskitonettet. «Ingenting,» sier Marcus. «Er du sulten?» «Om de gærne foreldrene mine, altså,» sier Solja og kommer ut på trappa. «Ja,» sier jeg til henne. Og til Marcus: «Jeg er i hvert fall sulten.» «Hent noen tallerkener,» sier Marcus. Søndag. Mutter’n og fatter’n er i stua. Jeg sitter på verandaen og ser ut i lufta. Annemette krabber rundt på gressplenen, og mama Brian sitter på huk et par meter fra henne. Gartneren, Benjamin har fri – jeg tror han er nede i tjenerboligen. Mor er opprørt. «Tror du virkelig at Jonas har tafset på hushjelpen? Det kan ikke bare være at hun …?» Mor går i stå. «Jeg tror det stemmer,» sier far. «Men … hvorfor tror du det?» spør mor. Far sukker. «Det var noe Christian så, før du kom ned,» sier han. Jeg får frysninger. «Christian?» sier mor. «Ja,» sier far og forteller om den ristende Land Cruiseren på stikkveien. «Solja kikket inn i bilen. Solja så faren sin sammen med … med en hore. Christian så det.» «Hvorfor har du ikke fortalt meg det?» spør mor med skingrende stemme. «Jeg ville ikke gjøre deg urolig.» «Urolig? Hva tenker du på? Han er jo bare en stor gutt – han må jo ikke se sånt,» sier mor. 122

«Det som er skjedd, er skjedd,» sier far. «Men hva gjorde du med det?» spør mor. «Ingenting. Hva vil du jeg skulle gjort?» spør far. «Holder du også på sånn?» spør mor. «Nå slapper du av,» sier far. «Ok,» sier mor. «Ååå!» glefser hun. «Den fyren tenker jo med pikken, det synes jo lang vei.» «Ja,» sier far. «Det finnes folk som mister hele sitt moralske fundament hvis man fjerner den sosiale kontrollen.» «Hva mener du?» spør mor. «I Sverige ville kolleger og naboer og familie holdt øye med ham og sagt ifra hvis han skled ut. Her slipper han unna med hva det skal være.» «Han kan da ikke bare …» Mor går i stå. Mama Brian har reist seg – hun står og tar ned tøy fra klessnoren. «Nei,» sier far. «Han skulle faen meg hatt seg en på trynet.» Ok. Men far var utstasjonert i Østen diverse ganger. Uten sosial kontroll. Det gikk måneder i strekk da han ikke så mor. Og mor var på sykehuset i Køge. Og Jonas er vel ikke den eneste? «Katriina vil gjerne at vi kommer bort og snakker med dem,» sier mor. «Ja,» sier far. «Men hva søren skal vi snakke med dem om? Han nekter jo blankt for at det har skjedd noe som helst.» «Jeg vet ikke,» sier mor. «Nyoka, nyoka, nyoka!» roper mama Brian. Slange. Jeg ser opp. Annemette er borte ved bougainvilleahekken. Kvinnen står og roper og hopper med ville øyne to meter bortenfor – tøyet hun nettopp har tatt ned av snoren, ligger strødd rundt på plenen. Jeg er oppe av stolen og ser Benjamin komme styrtende fra tjenerboligen med en panga i hånden. Mor er på vei ut på verandaen. «Hva er det som foregår?» spør far. Annemette setter i et hyl idet Benjamin nærmer seg, og jeg er like i hælene på ham, og mama Brian skriker. Benjamin løper helt bort til hekken, og jeg tar opp Annemette – holder henne og snur og vender på henne foran meg mens hun skriker hysterisk, og jeg prøver å se om det er noe å se, samtidig som jeg ser noe grønt som bukter seg i hekken, og Benjamin hakker pangaen voldsomt i bakken. 123

«Kufa,» roper han – dø. Mor trekker Annemette ut av hendene mine, setter seg på huk og snur og vender på det skrikende barnet – ser på bena og armene. «Aaaaaiiiiiiii!» roper Benjamin og rykker baklengs ut på gressplenen, slipper pangaen, setter seg på gresset og holder rundt det ene benet sitt mens han stirrer på det og svetten pipler frem i pannen hans. «Er hun bitt?» spør far. «Jeg kan ikke se noe,» sier mor. «Den bet meg,» sier Benjamin og peker på to små blodperler som vokser frem på leggmuskelen hans.» «Det var en farlig slange,» sier mama Brian, som nå står helt apatisk med armene hengende slapt langs siden. «Jeg tror ikke den bet barnet,» sier Benjamin, legger leppene til skinnbenet og suger, spytter, suger igjen. «Er du sikker på at hun ikke ble bitt?» spør far med bristende stemme. «Hvis den var giftig, ville hun i så fall ha besvimt allerede,» sier mor. «Når hun er så liten.» Det kan ha vært en gresslange, men det er umulig å si. Mor ser på meg. «Hent en kniv, Christian.» Jeg løper inn i huset, kjøkkenet, griper en kjøkkenkniv og løper ut igjen. Nå sitter mor i undertrøye og knyter blusen sin stramt helt øverst rundt låret til Benjamin for å bremse blodgjennomstrømningen. Jeg rekker henne kniven. Mor tar den, fører den ned til benet til Benjamin og snitter et kryss så blodet pipler frem. Mor slipper kniven og trykker på huden rundt såret så krysset åpner seg som en blodig blomst. Hun legger munnen inntil, suger og spytter. Hun gjør det flere ganger; munnen hennes er rød. «Vi må bort på sykestuen,» sier hun. «Niels, du må bære ham. Han må ikke gå på benet.» Mama Brian går bort for å ta Annemette fra far. Mor peker på henne. «Toka!» sier mor – kom deg vekk. Såpass med swahili har hun da lært seg. Jeg tar Annemette, som fortsatt klynker. Mama Brian begynner å gråte og snakke. Far bærer Benjamin ut i bilen mens mor småløper ved siden av. «Hva slags slange var det?» spør hun. Leggen til Benjamin ser hoven ut. «Jeg fikk ikke sett,» sier han. «Den var grønn.» Gresslange eller grønn mamba. Mama Brian står fortsatt i hagen og ser fortvilet ut. Jeg går inn i huset. Det er viktig å drepe slan124

gen man blir bitt av, så man kan være sikker på hvilken type det er. Så man kan få det riktige serumet. Så lenge man ikke vet det, må man ta multiserum, som kan være dødelig i seg selv. «Du holder deg inne,» roper mor til meg før bilen kjører. Jeg går inn og gir Annemette sjokoladekjeks og juice så hun får noe annet å tenke på og roer seg. Mama Brian banker på den åpne verandadøra. «Hva er det?» sier jeg. «Det var ikke min skyld,» sier hun. «Du tok ikke opp barnet da du så slangen. Du sto bare og skrek og skremte slangen,» sier jeg. «Gå din vei.» «Det var ikke min skyld,» sier hun. «Forsvinn,» sier jeg. «Jeg skal ha lønnen min,» sier hun. «Forsvinn,» sier jeg og går bort og stenger døra. Far kommer hjem litt senere. «Går det bra med henne?» spør han og ser på Annemette, rører ved armene hennes, hodet hennes, bena hennes, føttene. Hun smiler. «Ja,» sier jeg. «Hva med Benjamin?» «Ikke bra,» sier far. «De har gitt ham multiserum,» sier far. «Det er ikke sikkert han klarer seg. Hvor er mama Brian?» «Hun gikk,» sier jeg. «Det er jo faen meg utrolig. At hun ikke bare gikk bort og tok opp ungen,» sier far. «Afrikanere er veldig redde for slanger,» sier jeg. «Det var jo hun som gjorde at slangen fikk panikk. Folk sier at slanger normalt ikke angriper barn – bare hvis de føler seg truet.» «Den følte seg nok truet da Benjamin kom,» sier jeg. «Ja, men han var jo ikke klar over at Annemette var uskadd. Jeg tror heller det var at han visste at man skal drepe slangen, så man kan vise den til legen og få det rette serumet.» «Det tror jeg også,» sier jeg. «Så du hvordan han hakket med den pangaen under hekken der? Han gikk helt amok,» sier far. «For ikke å snakke om mor.» «Ja, det var sterkt,» sier jeg. «Hun så ut som en vampyr.» Far smiler. 125

En Land Rover stanser i innkjørselen. To politifolk kommer bort til døra sammen med to vakter fra TPCs vaktmannskap for å hente mama Brian. «Har du ringt politiet?» spør mor og ser på far. «Nei,» sier han. «Hvorfor skal dere ha tak i mama Brian?» spør far. «Vi har fått beskjed om å hente henne,» sier den ene politimannen. «Hvorfor skal dere hente henne?» spør mor. «Det var ordren vi fikk,» sier politimannen. «Men hvorfor?» spør mor. «Det er en ordre,» sier han, så går de. «Det var da merkelig,» sier far. «Jeg går bort på sykestuen og hører om de vet noe,» sier mor. Jeg blir med henne. Benjamin er i koma. Vi finner den indiske legen. «Før han falt i koma, sa Benjamin at jeg skulle ringe til politiet,» sier legen. «Men hvorfor det?» spør mor. «Fordi barnepiken ikke passer arbeidet sitt,» sier han. «Men vi vil ikke anmelde henne for noe,» sier mor. «Vi har gitt henne sparken.» «Folk må passe arbeidet sitt,» sier legen. «De finner henne nok.» «Men hva kommer de til å gjøre med henne?» spør mor. Legen rister alvorlig på hodet. «Hun blir på cella mens de venter på en anmeldelse fra dere om at hun var skjødesløs med barnet.» «Det var et uhell,» sier mor. Legen trekker på skuldrene. «Da er det best du snakker med politiet så hun kommer ut før hun blir utsatt for et alvorlig uhell på politistasjonen.» Mor sukker og spør meg: «Vet du hvor mama Brian bor?» «Ja, sånn cirka.» Vi går hjem og tar Peugeoten ut til landsbyen som er en del av TPC, men ligger noen kilometer fra fabrikken. Politiet har allerede hentet henne. Vi kjører hjem. Far kjører inn til politistasjonen i Moshi for å rette opp skaden. Han er blek når han kommer hjem. «De har banket henne opp. Hun hadde kløyvd leppe, og du kunne tydelig se blåmerkene under huden,» sier far. Mor sier 126

ingenting. Hun sitter med Annemette på fanget. Det har hun gjort siden hun kom tilbake. Annemette vil gjerne ned til legoklossene sine, men mor vil ikke slippe henne.

Marcus FRIKADELLER I mange dager styrter jeg rundt og spør alle mennesker etter en hushjelp eller kokk som har jobbet for wazungu. Endelig finner jeg Josephina – tørr og gammel. Hun er god til å lage maten, god mot barna. Katriina forklarer köttbullar for Josephina. «Du tar det malte kjøttet, kokte poteter, et egg, finhakket løk …» Josephina avbryter: «Eeehhhh, frikadeller,» sier hun, for Josephina var hos dansker før, som spiser nesten samme slags skandinaviske mat. Asko kommer: «Det fungerte fint, Marcus,» sier han og smiler, slår meg på ryggen og gir meg en pakke Marlboro i hånden. Hva fungerte fint? Asko er på motorsykkelen, og så ser jeg hva som fungerte. Inn porten kommer den fine Mercedesen, Tita bak rattet med et stort smil. Jonas og Katriina kommer ut på verandaen med spørsmål i ansiktet. «Gratulerer,» sier jeg. «Tita har bestått teori- og kjøreprøven,» forklarer Asko. «Politimannen pekte på skiltene, og jeg snakket litt med Tita på finsk og så forklarte jeg mannen på engelsk hva skiltet betydde, som om jeg oversatte.» «Hva med Mercedesen?» spør Jonas. «Jeg trodde den skulle spares til Finland.» «Jo da, men den har godt av å trille litt,» sier Asko og ser bort med et skuldertrekk. «Jeg kan jo ikke bare sitte i et hus i flere år i Afrika – jeg må kunne bevege meg rundt,» sier Tita og svinger med nøkkelen. De setter seg til bordet og spiser lunsj: stinkende skandinavisk fisk på hardt, svart brød, som de skyller ned med en klar europeisk gongo som heter snaps. Jeg er på kjøkkenet og rydder opp. Ved bordet snakker Asko om suksessen med Titas teoriprøve. Asko blir avbrutt av Jonas. 127

«Det er jo ikke nødvendig å ta den prøven,» sier han. «Du skulle bare ha spurt meg, så kunne jeg kjøpt sertifikat til henne.» «Hvordan det?» spør Asko. «Du betaler,» sier Jonas. «Penger i en konvolutt til mannen bak skrivebordet. Du må selvfølgelig være inne på kontoret så ingen andre ser at han får dem, men … det er enkelt.» Jonas har lært disse metodene via D’Souza den gangen saunaen brant og forsikringen skulle svindles. Men metoden er korrupsjon, også i personen som benytter den – forstår ikke Jonas konsekvensen? Hvis du selv blir neger, så kan du ikke lære negeren å bli hvit. DEN VELSIGNEDE STANKEN Babyen Rebekka skal døpes i den protestantiske kirken, og hun tiltrekker et besøk fra Sverige. Storesøsteren til Jonas’ far, tante Elna. Sjokket er stort for meg – når hun kommer inn i familien, fungerer hjemmet perfekt. Solja har rene klær, foreldrene er hjemme om kvelden – ikke noe bråk eller tull. De jobber til og med på kjøkkenet og serverer varm mat for tanten. «Tante Elna har mange penger,» hvisker Solja til meg og trekker meg til kjøleskapet, der jeg skal smake på en veldig svensk spesialitet på tube, som tanten har tatt med: Kalles Kaviar. «Det er veldig godt,» sier Solja og klemmer ut en stripe på fingeren min og på sin egen. Solja stikker fingeren sin i munnen og suger og smiler. «Mmmm,» sier hun. Jeg snuser på det merkelige på fingeren min, det lukter surt. Jeg vil ikke skuffe Solja, så jeg stikker hele fingeren i munnen: som å slikke på en jente som har tisset hele uken uten å vaske seg. Disse svenskene – barbarer. Den svenske mamaen, tante Elna, vil ha meg med i kirken. «Men jeg er katolikk,» sier jeg. «Det gjør ingenting – det er samme Gud, alt sammen,» sier hun. Så nå sitter jeg i protestantenes kirke med tante Elna og Josephina. Tante Elna vil gi Josephina penger, fordi Josephina er en gudfryktig, enslig mor som kjemper for å sende penger hjem til landsbyen, der Josephinas to store døtre bor hos søsteren og helst skal fortsette å gå på skolen. Josephina inviterer tante Elna med til landsbyen og hytta så Elna kan møte Josephinas døtre og se hvordan landsbyen er. 128

Josephina opererer ikke med negerens plan om å åpne mzunguens lommebok. Josephinas innbydelse er en gammeldags gjestfrihet fra hjertet. Jeg kjører dem i Land Cruiseren, og Solja er med. Tante Elna er ikke redd for noe. Hun går rett inn i den gammeldagse chaggahytta, med kveg i den ene enden og mennesker i den andre. Stanken fra kveget er en velsignelse som skaper glede hvert minutt av døgnet, for kveget er rikdom og en del av familien. Jeg er også fra den chaggastammen, hos Josephina er alt på den gamle måten, og jeg føler at det varmer hjertet, men samtidig på min andre side er jeg glad for å være borte fra denne livsstilen med jord og dyr. Tante Elna forvirrer meg. Hun går rett til siden på kua, setter seg på huk og trekker i et jur så melken spruter inn i munnen hennes. Hun klapper kua og sier: «Det er noen fine kyr du har, Josephina.» Og alle vi negrene ler, for den gamle svenske mamaen forstår alt om kyr. «Da jeg var barn, var jeg med og melket kyrne om morgenen,» sier hun. Tante Elna ser meg med barna. Hun hører meg snakke det svenske språket med dem. Den gamle mamaen er klok. Selv om hjemmet nå er som paradis, kan hun gjennomskue hykleriet fordi Solja bare kontakter meg og Josephina når hun vil ha mat, bade, hjelp til leksene – foreldrene er nesten fremmede mennesker på besøk. «Hva vil du gjøre med livet ditt, Marcus?» spør hun meg en dag. «Nå går jeg på skole,» sier jeg. «Men hva kunne du tenke deg å bli? Eller gjøre? Når hele denne familien har reist hjem igjen?» «Jeg vil være flink på skolen, så lenge Katriina kan hjelpe med å betale. Og så håper jeg Jonas kan sende meg til Sverige med prosjektet, så jeg kan få trening i å styre skogen.» «Du må ikke vente på andres hjelp, Marcus. Det kan man ikke stole på. Du må gjøre det selv,» sier tante Elna. «Men jeg har ingen til å hjelpe meg. Foreldrene mine er døde. Jeg har ikke et hus å bo i, jeg har ingen profesjonell utdannelse med papirer, så jeg kan oppsøke virksomheter og få en jobb. Jeg blir nødt til å gå på skolen, så jeg vet hva jeg holder på med.» «Ok, jeg skal se hva jeg kan gjøre,» sier hun. 129

Så snart tante Elna er reist, kommer galskapen fra før tilbake. Solja sier hun er sulten, og Jonas roper i stuen: «Marcus! Du må lage mat til Solja. Må jeg si det hver eneste gang?» «Tsk,» sier Josephina på kjøkkenet. «Hvordan skal de barna bli mennesker med en slik far?» «Vi gjør dem til mennesker, Josephina,» sier jeg. «Vi kan ikke gjøre dem til hvite mennesker – vi vet ikke hvordan,» sier hun. «Vi gjør dem til waafrika,» sier jeg. «Tsk. Det blir en forvirring,» sier Josephina og rister på hodet. NARKOBONDEMOR Min lillebror kommer til døren min. Han har vokst mye. «Du må hjelpe familien,» sier han. «Jeg har ikke penger,» sier jeg. «Far er i fengsel fordi han sloss og var full, og mor lever veldig farlig.» Han forteller at mor har begynt å dyrke mirungi, som somalierne og araberne dyrker for å få rus – de kaller det khat. Hun selger det utenfor markedet. Det er ulovlig, som bhangi, men ikke like mye forfulgt av politiet. Når du kjører til Same med buss, ser du folk som går av midt i ingenting, og du forstår ikke hvorfor. Hva vil de der? Men de har sekker og en kniv – de dyrker der inne i bushen. Og kanskje leier de noen til å hjelpe med å bære det til veikanten, hopper på en buss til Moshi eller Arusha eller Dar – hvor som helst – for å selge mens det er friskt og virker. Mest er det en arabisk tygging på søndagen når alt er stengt. Mennene har en stor klump stilker i kinnet og arbeider med munnen som en ku. Det er fornuftige, rolige mennesker som bruker det, for det krever kuens innsats. Og det ligner grønnsaker – som noe til en salat, men eeehhh, bittert – jeg vet det av egen undersøkelse. «Hvis de arresterer mor, må de små søstrene dine leve som rotter på barnehjemmet,» sier lillebroren min. «Hvordan skal jeg hjelpe når jeg ikke har penger?» sier jeg. «Tsk,» Du er den eldste, men du er en dårlig sønn som svikter moren din for å passe wazungu-barna. Tror du de kan gjøre 130

deg hvit?» Jeg gir ham de pengene jeg har, og sender ham bort. DET ONDE ØYE Før tante Elna reiste, sa hun at hun ville sende meg en pakke med bukser og T-skjorte til å gå med i kirken. Og litt penger. Hver dag venter jeg og gleder meg. En dag roper Solja på meg fra verandaen – hun står med en brun papirpose i hånden. «Det er fra tante Elna til deg,» sier Solja. «Takk,» sier jeg og tar posen – den er krøllete som søppel. Åpner og tar opp klærne. Slitte jeans og brukte rumpeholdere. De klærne kjenner jeg igjen. Solja er forundret: «Men det er jo pappas,» sier hun. Katriina snakker inne fra stuen på svensk, som jeg snart forstår perfekt: «Du må gi ham den fine pakken også,» sier hun. Og Solja henter en pakke med glatt, farget papir. Den inneholder to moderne T-skjorter – ikke søppel, ordentlige saker. Men hvor er buksene og pengene? Senere kommer D’Souza med sønnen sin, som får en pakke klær av Jonas: to fine rumpeholdere, kraftige, nye bukser. Jeg tror tante Elna hadde tenkt de buksene til meg, men Jonas har sett på meg: Jeg passer til de brukte klærne hans. De nye er bedre til bestikkelse – D’Souza kan skaffe fordeler i Afrika. «Marcus, det er tante Elna på telefonen,» roper Katriina fra huset. «Hun vil si hallo til deg.» Jeg skynder meg opp. «Du ga meg de beste T-skjortene. Veldig fine. Tusen takk,» sier jeg i røret. Snart spør hun: «Hva med buksene – passer de?» «Det vet jeg ikke,» sier jeg – veldig oppmerksom på Jonas som lytter fra sofaen. «Har du ikke fått dem?» spør tante Elna. «Ja, det går bra på skolen,» sier jeg inn i røret. Hun blir taus i telefonen – bare susende lyd. Hun kan også gjette at jeg ikke er alene i stuen. Nå blir hun på en veldig diplomatisk måte, så jeg ikke får problemer: «Akkurat. Det var rart. Kanskje …» Hun tenker helt i Sverige. «Da får du dem sikkert litt senere.» Jonas sitter i so131

faen og ser på meg – i øynene har han et spørsmål om jeg skal slås ned som en syk hund. «Ja, det er jeg sikker på,» sier jeg til tante Elna, mens Jonas gir meg det onde øyet sitt, som sier at jeg ikke engang er en liten øks: Hmmm, jeg gir deg alt – mat og husly – og likevel vil du ha mer, ehhh. Jeg er sulten og går til kjøkkenet. Jonas tilbereder mat – første gang jeg har sett ham som kokk. «Trenger du hjelp?» spør jeg, for jeg vil gjerne lære å samle plantene og kjøttet til et nytt slags velsmakende måltid i den svenske stilen. Han ser ikke på meg. «Dette er til familien,» sier han, «ikke noe for alle mennesker å komme og være med på.» Jeg går ned og venter. Når han har spist, setter han seg på verandaen for å få maten til å synke. Så sniker jeg meg inn som en tyv i mørket og tar restene til min personlige næring. Marabustork.

Cristian Mor har ansatt en stor voksen dame, mama Nasira, som selv har fire barn i skolealder. Annemette får ikke stabbe rundt i hagen lenger. Mor er i hælene på henne hele tiden. Jeg føler at jeg må si noe. «Jeg gleder meg til hun blir litt større,» sier jeg. «Hvem?» sier mor og ser opp. «Annemette,» sier jeg. «Å ja,» sier mor og ser på Annemette. «Hva skjer da, når hun blir litt større?» «Jo, så kan jeg lære henne å banne og spille fotball,» sier jeg. Siste skoledag. Det dirrer i lufta. Kostskoleelevene gleder seg til å komme hjem. Panos kommer bort til meg i storefri. «Blir du med ned til elva?» spør han lavt. «Ok,» sier jeg. Vi går over idrettsbanene og ned mellom trærne så ingen skal se oss forlate skoleområdet. Skynder oss bort til skrenten. «Gutter,» roper en stemme. 132

«Samantha» sier Panos. «Her borte,» roper hun og reiser seg bak en busk med en røyk i hånden. Vi går bort og setter oss på huk. «Kommer foreldrene dine og henter deg?» spør Panos henne. «Far er på forretningsreise, men moren min kommer,» sier Samantha. «Hva med dere?» «Bussen til Iringa,» sier Panos. «Kjede vettet av meg på TPC,» sier jeg. «Hva skal du i ferien?» spør jeg henne. «Drikke gin tonic og røyke og dykke,» sier hun. «Høres bra ut,» sier jeg. Samantha ser på meg og kniper øynene sammen og smiler. «Du kan jo komme til Tanga og dykke med meg,» sier hun. «Dykke dypt.» «Ro deg ned,» sier Panos. Samantha ler og dasker til ham. Jeg skulle ønske det var meg hun dasket til. Sommerferie. Jeg går bort til Nanna og svømmer, men jeg prøver meg ikke på noe enda faren hennes er på jobb og moren er i byen. «Takk for lånet av vannet,» sier jeg etterpå. Nanna reiser seg fra liggestolen, kommer bort og kysser meg brått på munnen, presser tunga si inn mellom tennene mine før hun snur seg og går inn i huset, inn på rommet. Jeg følger etter henne. Vi kysser på senga. Jeg får hånden opp under blusen hennes.«Nei,» sier hun når jeg prøver å trekke den av henne, men hun fortsetter å tungekysse. Jeg tar hånden hennes og flytter den ned til skrittet mitt utenpå shortsen. Jeg vil at hun skal kjenne hvor hard den er. «Æsj,» sier hun og reiser seg.«Unnskyld,» sier jeg og rødmer. «Jeg synes du skal gå hjem nå,» sier hun. Ikke lett å skjønne seg på. Dagen etter flyr Nanna til Danmark på ferie med foreldrene sine. Jeg sitter sammen med Rogarth nede ved elva på TPC og røyker – han skal snart reise på besøk til noen slektninger. «Han John er ekkel,» sier Rogarth. «Hvorfor det?» spør jeg. «Han oppfører seg som en kolonialist – han snakker til 133

alle svarte tanzanianere som om de er hunder,» sier Rogarth. «Ja, mor sier også at landarbeiderne blir dårlig behandlet,» sier jeg. «Ikke bare landarbeiderne. Ledelsen også. Han må forstå at Tanzania har nasjonalisert TPC fordi det er vårt land. Han jobber for oss, ikke omvendt,» sier Rogarth og begynner å le. «Hva ler du av?» spør jeg. «Johns kone, Miriam, er alltid full – vet du det?» «Ja, det er ikke mulig å unngå å få det med seg,» sier jeg. «Og John drar til horene i Moshi sammen med en annen hvit mann,» sier Rogarth. «Gjør han?» spør jeg. Kanskje den andre er Jonas. «Ja,» sier Rogarth og ler og rister på hodet. «Hva er det som er morsomt med det?» spør jeg. «Han løper etter tanzanianske damer som en kåt hannhund, og behandler tanzanianske menn som hunder. Han er gal,» sier Rogarth. Hele familien har kjørt til Dar es Salaam. Det er varmt og fuktig her. Først bor vi et par dager på Hotel Africana et stykke nord for byen – et nedslitt sted med kritthvit sandstrand. Så drar vi lenger inn i byen. Vi har fått låne et hus gjennom noen folk på ambassaden, i Valhalla, et inngjerdet villaområde med bare skandinaver. Det ligger nord for byen på en halvøy som heter Msasani og er Dar es Salaams rikmannsstrøk. Naboene er norske og ber oss med i Yachtklubben, som er fylt med hvite. «Det kunne like gjerne vært kolonitiden,» sier far. «Afrikanere er ikke interessert i seiling,» sier nordmannen. Jeg går ned og svømmer, drikker cola, spiser pommes frites. Jeg får øye på et par stykker fra skolen, men ingen jeg egentlig kjenner. Om kvelden ringer jeg et nummer jeg fikk av Jarno – prosjektet til faren hans har et hus i Dar der familien iblant bor i feriene når de vil bort fra Morogoro. Men de er ikke der. Vi går rundt inne i sentrum, spiser på restaurant, går ned og ser på havna der det ligger gamle fraktskip med trekantede seil. «Det heter en dhow,» sier far. «De går i frakt mellom ØstAfrika og Zanzibar og Den arabiske halvøy – de er fortsatt i drift.» 134

Annemette sitter i sportsvognen sin og pludrer – hun blir to år om noen måneder og tiltrekker seg masse oppmerksomhet. Tilbake til TPC. Far kan ikke være borte så lenge. Jeg går rundt og kjeder meg. Rogarth har reist på ferie. Jeg spiller golf, fotball med guttene, røyker nede ved elva. Jeg sitter fanget i en diger sukkerrørplantasje. Far jobber, og mor er opptatt med Annemette som går rundt og plukker på alt og må være under konstant oppsyn etter det med slangen. Mor stoler ikke på den nye barnepiken, mama Nasira, enda hun virker veldig flink. Heldigvis er det bare en uke til skolen begynner igjen.

Marcus HEMMELIG PUSHER Bhangien under senga er røykt opp, og Jonas trenger urten sin. Han har heller ikke mer tobakksjord fra Sverige å stappe i munnen, så hvert øyeblikk er han gretten og farlig som et gammelt neshorn. Jeg må hjelpe ham, så jeg også gir meg selv en beskyttelse mot galskapen hans. Jeg går til Phantoms kiosk ved markedet. «Jonas trenger bhangi,» sier jeg. «Jeg kan komme med noe i kveld,» sier han. «Nei, han må ikke vite at det er deg og meg. Bare bruk en av småguttene. Når Jonas kommer til Kibo Coffee House, skal gutten gå til ham og gi tilbudet. Med en hard pris,» sier jeg. Phantom ler. «Ok,» sier han. Jeg klør hans rygg, han klør min. Neste gang jeg møter Phantom, sier han: «Det virker. Jonas er den største kunden.» En dag er jeg på Coffee House, men ute og vanner toalettet. Jeg går tilbake langs gangen til det store lokalet og ser Jonas. Jeg stanser, trekker meg inn bak hjørnet. Gutten til Phantom står sammen med ham. Jonas ser nervøst omkring – den harde Arusha-bhangien gjør ham paranoid som en drektig gasell. Jeg ser guttens tegn med hånden til fyren utenfor. Jonas reiser seg, forlater gutten og går ut og starter motorsykkelen mens en annen fyr kommer bort og tar ham i hånden, og Jonas putter 135

den samme hånden under skjorten med den lille, hardpakkede, brune papirposen og raser av sted, hjem til røykingens lindring, som er blitt hans fengsel og min sikkerhet. Jonas ser meg hver dag i huset sitt, en svart mann som passer barna hans, spiser, beveger seg fritt – det vekker mishaget i ham. Hvis han blir klar i hodet for alvor, en eneste dag – da er det ut med meg på rumpa mi.

Christian «Skal du ikke inn til byen?» spør jeg mor. «Nei, ikke før om et par dager,» sier mor. «Ja, men jeg kjeder meg.» «Så får du dra inn alene,» sier hun. «Ja, men hvordan skal jeg komme meg inn dit?» spør jeg. «Det vet jeg ikke,» sier hun. «Kanskje jeg kan låne motorsykkelen til John.» «Over mitt lik.» «Nei, men faen altså,» sier jeg. «Snakk ordentlig,» sier hun. Jeg går bort i arbeiderkantina og drikker en cola. Når jeg kommer hjem, er far i godt humør. «Konteineren vår kommer til Tanga om et par dager,» sier han. «Jeg kjører bort i morgen etter lunsj. Har du lyst til å bli med?» «Ja, gjerne.» Endelig skjer det noe. Konteineren kommer fra Ostermann. Vanligvis blir tollerne bestukket via en speditør i Dar es Salaam, men far har satset på å klare å få varene gjennom havna i Tanga selv – han kjenner systemet fra tiden han jobbet for Mærsk i Singapore. Konteineren er full av hermetikk, billefritt mel, Carlsberg-øl, Prince-sigaretter, godteri, olabukser, tennissko, barnemat. Far forteller at han får låne en Land Rover av en nordmann som heter Thorleif og bor i Moshi – han har også ting i konteineren. «Jeg skal på et møte i Arusha, og så skal jeg bytte bil med Thorleif klokka tolv ved KNCU-bygget – så kan jeg hente deg på Kibo House. Klarer du å komme deg inn til Moshi selv?» 136

«Ja, selvfølgelig,» «Men hvordan skal du komme deg dit?» spør mor. «Jeg bare haiker med en av lastebilene som kjører sukker,» sier jeg. «Du må ikke sitte på med noen som er full,» sier mor. «Ta det med ro, jeg skal være forsiktig,» sier jeg. Morgenen etter står jeg utenfor fabrikken og venter. Jeg vinker til lastebilsjåføren som kommer kjørende ut gjennom porten, roper på swahili: «Kan jeg få sitte på til Moshi?» «Hopp inn,» roper han uten å bremse, så jeg løper og hopper opp på passasjersiden og åpner døra, krabber inn. Han må være kichagga – tennene er brune på grunn av all fluoren i vannet oppe i fjellet. Han er edru. Vi kan ikke snakke over duren fra den overbelastede dieselmotoren, men han byr meg en røyk. Lastebilsjåførene som kjører sukkeret, har alltid penger, for det blir gjerne litt svinn under transporten, og gevinsten går i deres lomme. I Moshi går jeg opp til Marcus, men han er på jobb for Jonas på skogskolen FITI. Jeg går ned på markedet og kjøper røyk av en rastafyr i en liten kiosk utenfor markedet. Går opp til Zahra’s Restaurant og spiser samosa og bort på Kibo Coffee House og drikker kaffe mens jeg venter på far. Han kommer ikke. Klokka blir ett. Jeg går bort til KNCU-bygget der Thorleif jobber for Nordic Project, som er rådgivere for bøndenes kooperativ. «Kom, så kjører vi,» sier far, og vi går sammen ned til Land Roveren. Vi kjører langs North Pare Mountains ned til Same. For hver møtende bil blir vi sugd inn i en kjempestøvsky som trenger inn i kupeen. Far har fått vite at skipet losser tidlig om morgenen. Vi kjører gjennom Mombo. Enda far kjører fort, er det snart slutt på dagslyset, og veien er ikke særlig farbar i mørke. Når vi kjører gjennom Korogwe, er det blitt helt mørkt. Far prøver å holde litt fart, men må stadig bråbremse eller vrenge bilen rundt svære hull, og gang på gang havner vi nedi dem så støtfangerne klemmes mot bunnen. «Vi blir nødt til å overnatte,» sier far når vi kjører inn i Segera. Vi finner et overnattingssted som ikke virker altfor lur137

vete, og går på en restaurant og spiser stekt kjøtt og grillede kokebananer. Far vekker meg mens det fortsatt er mørkt, og vi kjører av sted i grått lys. Sola står opp av havet idet vi kommer ned på havna. Vi finner havnekontoret. Lasteskipet ligger ved bolverket. «Nedi den lasten ligger alt det gode ølet mitt,» sier far. En stor del av konteineren består av Carlsberg. Bryggeriet i Arusha har gått tom for korker, og Tanzania har ikke utenlandsk valuta til å importere en ny ladning – landet er i krise. I prinsippet skal det betales femogseksti prosent importskatt for innholdet i konteineren. Jeg venter utenfor mens far er inne på kontoret og snakker med tollsjefen og gir ham en konvolutt. Normalt ordnes import av dette slaget gjennom inderen Bimji, som er speditør i Dar es Salaam. Men dette er en hastesak – det finnes ikke øl i landet, og Bimji har trøbbel med myndighetene; han har tydeligvis ikke smurt maskineriet som han skulle. «Da er det i orden,» sier far når han kommer ut. Skipet har våknet til liv. Vi går om bord og går bort og snakker med kapteinen; en konvolutt skifter hender. Lukene til lasterommet blir åpnet. Jeg blir på dekk mens far blir ført ned og finner trekassen med sakene våre, så han kan kjenne den igjen når den blir heist opp. På utsiden av skipet ligger det syv små båter, uthulte trestammer – de tradisjonelle utriggerne som fiskerne bruker, men de gjør ingenting, bare ligger der. Filippineren som styrer skipskranen, setter seg til rette i det lille førerhuset. Far står ved siden av på dekk. Kranføreren heiser en kasse fra lasterommet og skal svinge den utover relingen og senke den ned på moloen. Han sikter for lavt, så kassa smeller inn i relingen og knuses. Mennene i småbåtene har fått trosser kastet ned fra skipet, og de klatrer opp langs skipssiden som aper, løper rundt på dekk og samler ting fra den knuste kassa, heiser dem i tau ned til makkerne i de små fiskebåtene. Seiler bort med lasten. Jeg har stilt meg ved siden av far ved kanten av lasterommet. To filippinske matroser står og legger kjetting rundt en kasse og fester dem til krokene på kranwirene. «Det er vår,» sier far og går bort til kranførerhuset, lener seg inn, snakker med mannen; en konvolutt skifter hender. Kassa vår styres pent over relingen, senkes ned på moloen. Den er for stor til bagasjerommet i Land Roveren, så vi må bende den opp med hammer og kubein og 138

åpne pallen med bokseøl så vi kan stable kassene i bilen. Det er også røyk, whisky, hermetikk, klær og godteri. Vi kjører bort til et pakkhus og kjøper noe gammel sekkestrie som vi draperer over lasten så det ikke skal synes hva vi kjører med. «Jeg er sulten,» sier far. «Skal vi kjøre ut til Baobab Hotel og spise lunsj?» spør jeg. «Er det bra?» spør far. «Jeg kjenner datteren til eieren fra skolen,» sier jeg. «Samantha – de er engelske.» «Er hun søt?» spør far. «Hun er ok,» sier jeg og rødmer. «Ja, men da kjører vi,» sier far. Vi spør oss for og kjører langs en sandete vei til hotellet, som ligger pent til ved havet. Jeg håper Samantha er der. Jeg stakk en kartong Marlboro i bagen min da vi pakket bilen. Kanskje jeg kan få sneket meg ut og tatt en røyk med henne eller bare gitt henne en pakke. Hun er kul. «Jeg vet ikke hvor hun er,» sier fyren i resepsjonen. Jeg spør en av tjenerne. «Jeg tror hun er her,» svarer han. «Hvor da?» «Det vet jeg ikke,» svarer han. «Kanskje inne i huset?» Jeg går bort og spør, men hushjelpen vet ikke hvor Samantha er. «Hun er visst ikke her,» sier jeg og lar meg falle ned i en stol på hotellterrassen. «Jeg har bestilt lobster thermidor til oss,» sier far. Det finnes verken øl eller brus på hotellet. Korkproblemet er landsdekkende. Vi må drikke vann. Det står en mugge på bordet – ingen glass. Først kommer en tjener med saltbøsse og servietter. Det ligger allerede kniver på bordet. «Kunne vi få et par glass også, og kanskje gafler?» spør far. «Jeg skal sjekke,» mumler tjeneren. Det går en stund. Ingenting skjer. Etter en stund kommer en dame med mat på tallerkener. «Takk,» sier far og legger til: «Jeg ba om et par gafler og glass for en stund siden.» «Gafler er vanskelig,» sier hun. «Jeg vasker dem mer enn gjerne selv,» sier far. «Vent,» sier hun og går langsomt tilbake mot restauranten og kjøkkenet med vuggende rumpe. Litt senere kommer en annen dame ut med to gafler. 139

«Hva med glassene?» spør far. Ingen reaksjon. Hun snur seg og går. «Vi må spise med hendene,» sier jeg. «Sa du ikke at det var en engelskmann som eide stedet?» spør far og stikker prøvende i den høyst besynderlige massen han har på tallerkenen. Ihjelkokt hummer skåret i terninger. Bitene er blitt lagt i den kløyvde hummerhalen med en ostesaus over. Følelsen i munnen: en blanding av myk gummi og porøs plast – smaken likedan. Garnityren består av overkokte bønner og råstekte poteter som merkelig nok smaker godt. Vi burde ha bestilt kylling og pommes frites, da er man alltid på den sikre siden. Den første tjeneren kommer ut fra restauranten igjen – tomhendt. «Jeg går og finner de glassene,» sier jeg og vil reise meg. «Vent,» sier far og løfter hånden. «Jeg vil gjerne se hva som skjer.» Mannen setter seg to bord bortenfor og tenner en røyk. «Unnskyld,» sier far. «Vi har fremdeles ikke fått glass å drikke av.» «Vent litt,» sier mannen, blir sittende. «Jeg vil ikke vente. Kan vi ta et par av de tekoppene?» spør far. Fra der vi sitter, kan vi se en skjenk med te- og kaffekopper inne i restauranten. «Glassene kommer snart,» sier mannen uten å lee en muskel. Han ser bort, røyker. Samantha dukker opp i døråpningen. «Nå gir du dem to kopper øyeblikkelig, ditt dovne svin – ellers skal jeg sørge for at du aldri får jobbe igjen,» roper hun på swahili. «Og stump den røyken. Kuma mamayo,» sier hun. Din mors fitte. Den verste fornærmelsen av dem alle. Jeg husker jeg sa det til gartneren vår, Benjamin, akkurat da jeg hadde lært det, og Benjamin sa til far at han ikke måtte straffe meg for hardt, for jeg visste jo ikke hva det betydde. Tjeneren reiser seg langsomt mens han tar enda et trekk av røyken. Lar den falle ned på flisene enda det står et askebeger på bordet, subber langsomt inn mot skjenken. «Du er håpløs,» glefser Samantha etter ham. Ser ut på oss uten å møte blikket mitt. «Personalet er visst ikke helt våkne,» sier far til henne. Hvorfor i helvete sier han det? Det er da ikke hennes skyld. Hun hilser ikke, trekker bare på skuldrene og går inn i restauranten. Mannen kommer ut med tekoppene. 140

«Var det hun fra skolen?» spør far. «Du må jo ikke la det gå ut over henne,» sier jeg. «Det er ikke hennes drittrestaurant.» Jeg reiser meg, går inn mot restauranten. «Nei, nei,» sier far. Inne i restauranten hører jeg Samantha ute på kjøkkenet. Jeg går mot døra. «Dere kan jo ikke behandle gjestene på den måten,» roper hun. Jeg åpner døra på klem. Det er den langsomme damen fra tidligere som svarer Samantha. «Det skal ikke du blande deg i – det er ikke din restaurant,» sier damen. «Det er faen ikke din heller, drittkjerring,» sier Samantha, snur på hælen og får øye på meg. Hun er blank i øynene. Jeg holder opp døra, hun går forbi meg, fortsetter ut av restauranten. Hun tørker øynene sine med håndbaken, og når hun kommer ut, går hun ned mot stranda. Jeg følger etter henne. Hun går gjennom hagen og ut til skrenten, setter seg der. Jeg setter meg ved siden av henne. «Jeg beklager det der,» sier jeg. Hun snur ansiktet bort. «Faren min …» legger jeg til. Hun vifter avvergende med hånden, sier ingenting. Jeg fisker opp røykpakka av brystlomma, der den ligger skjult under T-skjorta som henger utover, tenner to og rekker henne den ene. Hun tar den. «Beklager,» sier jeg igjen. Huden hennes lyser. «Du trenger ikke beklage noen ting,» sier Samantha og ser på meg. «Det er ikke din skyld.» Hun spytter utover klippekanten, røyker, ser perpleks på sigaretten. «Marlboro,» sier hun og smiler. Tar et trekk til. «Hvor er foreldrene dine?» spør jeg. «Far er på forretningsreise, og mor er i byen og handler.» «Ferien er snart slutt,» sier jeg. «Ja, og gudskjelov for det,» sier hun. «For en ferie.» Hun sender meg et skjevt smil. Spør hva jeg gjør i Tanga. Jeg forteller om havna. «Carlsberg,» sier hun. «Jeg skulle gitt hva som helst for en kasse Carlsberg – jeg lover deg, hva som helst.» «Og nå skal vi kjøre til Moshi,» sier jeg. Jeg hadde egentlig lurt på om jeg kanskje kunne bli her og ta bussen tilbake sammen med henne, for den dagen med Panos sa Samantha at det alltid var masse ledige rom, men jeg kan ikke spørre om det – stemningen er feil. 141

«Kan jeg bli med til TPC og bo hos dere til skolen starter?» spør Samantha. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg. «Faen, så bra.» Samantha på TPC. Svømmebasseng – henne i bikini. Johns motorsykkel – knabbe et par Carlsberg og kjøre ned til elva i Kahe og sitte og glo med krokodillene, eller ut til Nyumba ya Mungu, eller dra inn og besøke Marcus i Moshi. Jeg reiser meg og trekker henne opp. Vi går bort til far. Desserten står på bordet og ser underlig ut – han har ikke rørt den. «Hvis det er ok for foreldrene dine,» sier far. «De er ikke her,» sier Samantha. «Men hvem passer på deg, da?» spør far. «Jeg bare bor oppe i huset og kjeder meg,» sier Samantha. «Men er det ingen her?» «Jo, mor er i byen og handler – hun kommer nok snart.» sier Samantha. «Vi blir nødt til å kjøre om ikke så lenge,» sier far. «Vi kan vel vente litt,» sier jeg. «Vi kan ikke kjøre i mørket,» sier far og ser på klokka. «En halv time.» «Ok,» sier Samantha. Jeg blir med henne bort til huset, men moren er ikke kommet hjem. Samantha pakker en bag, sint. Hva skal jeg si? Jeg vet godt at fatter’n ikke går med på å ta henne med uten skriftlig tillatelse i tre eksemplarer. Vi går tilbake. «Hun er fortsatt i byen, men det er ok – jeg har skrevet en lapp til henne.» «Jeg kan ikke ta deg med uten å ha snakket med henne,» sier far. «Å, kom igjen, da! Hun blir bare glad for å bli kvitt meg. Hun hater meg,» sier Samantha. «Jeg kan ikke,» sier far. «Kom igjen, da, far. Faen, heller,» sier jeg. «Det går ikke. «Idiot,» sier jeg og går bort. «Du skal ikke …» begynner far. Samantha kommer etter meg. Nå er det jeg som får tårer i øynene. Hun legger armen rundt skulderen min. Å. Alt vi kunne gjort sammen – alt vi ville gjort hadde vi bare hatt litt å si. Men vi får ikke lov til en dritt. «Voksne,» sier hun. «Til å spy av. Faen ta dem.» 142

Vi kjører. Ingen sier noe før far utbryter: «Helvete, heller!» Jeg ser opp – veisperring. En bom over veien og tre væpnede politifolk, to menn og en kvinne; på hver side av bommen er rabatten sperret med oljefat fylt med stein. Vi skulle hatt en FN-bil med flagg, så slipper man rett gjennom: diplomatisk immunitet. Vi stanser. En av politifolkene kommer slentrende bort til oss; kalasjnikoven henger over magen hans. Afrikansk sosialisme: Staten står for oppkjøp og distribusjon av nesten alle varer, sånn at det i den ene delen av landet ikke er mulig å oppdrive matolje, mens man i den andre delen har matolje, men ingenting å steke i den. Politiet sørger for at situasjonen ikke blir forpurret av privat initiativ. Far hilser meget høflig. Politimannen står og ser på sekkestrien over lasten vår. «Hva er det?» spør mannen. Far rekker ham papirene fra tollen – signert og stemplet, kjøpt og betalt. Politimannen verdiger dem ikke et blikk; kanskje han er analfabet. «Det er lovlige varer,» sier far. «Vær vennlig å komme ut av bilen,» sier mannen. Far åpner bildøra. «Er du øverstkommanderende?» spør han. «Øverstkommanderende står der borte,» sier mannen og gjør et ubestemmelig kast med hodet. «Vi har ikke så god tid – jeg vil gjerne snakke med ham,» sier far. Jeg går ut av bilen på den andre siden og går frem. «Åpne opp bak,» sier politimannen. «Kan du be øverstkommanderende komme?» spør far. Politimannen roper mot et lite skur under noen trær. «Unnskyld,» sier jeg til politimannen. «Røyker du?» «Hva?» sier han. «Har du fyr?» Jeg stikker en røyk i munnen. Han stirrer på Marlboropakken jeg har fisket opp av lomma. Selvfølgelig. Marlboro – bedre enn penger. «Kan jeg få smake en sånn sigarett?» spør han. Jeg holder den åpne pakken frem mot ham. Kvinnen blir sittende utenfor skuret ved bommen. Den andre politimannen kommer bort. «Hva er det for slags sigaretter?» spør han. «Amerikanske,» sier den første. «Eeeehhh – Marlboro. Jeg har hørt at de er veldig gode,» 143

sier den andre. Jeg rekker pakken frem mot ham. Han tar en røyk, den første soldaten gir ham fyr. «Papirene er i orden,» sier far, som fortsatt ikke har åpnet bak. De enser ham ikke. De røyker amerikanske sigaretter. Jeg røyker sammen med dem. «Er sjefen kommet tilbake?» spør den første dempet. «Nei, ikke ennå,» sier nummer to. «Behold pakken,» sier jeg og rekker den frem. Den første politimannen tar den. «Mange takk,» sier nummer to. «Du må åpne inn til lasten,» sier nummer en. «Kan vi ikke kjøre før sjefen deres kommer tilbake?» spør jeg. «Når dere har ting i bilen, må sjefen se dem,» sier den første politimannen. «Selv om papirene er i orden?» spør jeg. «Papirer er ikke alt. Kanskje de er falske,» sier nummer to. «Men amerikanske sigaretter er veldig gode,» sier nummer en. «Røyken har et godt krydder i smaken,» sier nummer to. «Far, jeg tror bare du må gi dem litt penger,» sier jeg på dansk og fortsetter på swahili: «Vi har det veldig travelt – kan vi ikke finne en løsning så vi kan få kjørt?» «Dere må vente til sjefen kommer tilbake,» sier politimann nummer to. Jeg tror ikke de har lyst til å vente på sjefen hvis vi gir dem noe, for da beholder sjefen kanskje alt. Far trekker på skuldrene: «Det er vanskelig å gi noe uten å ha fått en klar oppfordring. Man kan bli anklaget for bestikkelsesforsøk,» sier han. «Hvis dere hjelper oss så vi får kjørt, kan vi hjelpe dere – så hjelper vi hverandre,» sier jeg. «Hvordan kan dere hjelpe oss?» spør den første politimannen. «Vi står her i sola og har ikke engang en sigarett å røyke.» «Vent,» sier jeg og går rundt på passasjersiden av bilen, roter i bagen min under setet. Far kommer bort til meg. «Hva gjør du?» spør han. «Gi meg litt penger,» sier jeg. Han rekker meg en håndfull sedler, cirka to månedslønner for en dagarbeider. Jeg slenger opp kartongen med Marlboro som jeg stjal da vi pakket bilen i går – det mangler bare to pakker. Politimann nummer to kommer bort for å se hva jeg driver med bak den åpne døra. Han 144

ser kartongen der jeg står og stikker pengesedler ned i hullet etter de to manglende pakkene. Han rekker frem hånden for å ta imot. Jeg holder den inn mot magen. «Er det i orden?» spør jeg og ser spørrende på ham. Han ser bort på nummer en. «Jeg tror det går, far,» sier jeg på dansk. Politimann nummer to går over til den første, snakker med ham, kommer tilbake til meg. Jeg ser bort på nummer en. Ansiktet er uutgrunnelig. Han nikker helt svakt, snur ryggen til og begynner å gå mot bommen og skuret og politikvinnen. «Det er i orden,» sier nummer to. Jeg rekker ham gaven. Far krabber inn bak rattet. Jeg setter meg i passasjersetet. Far lukker døra på sin side og starter motoren. Politimann nummer to løper bort til makkeren sin, som hever bommen med steinansikt, og når vi kjører forbi ham, bryter han ut i et stort smil – begge vinker; det er en god dag å røyke sigaretter. «Fy faen,» sier far. «Jeg hater den dritten der.» «Det gikk da greit,» sier jeg. «Hvor kom den røyken fra?» spør han. «Thorleif.» «Der kan man se,» sier han. «Finnes ingenting som røyk til å bryte isen,» sier jeg. «Du holder på å bli for mye neger,» sier han. Men han ler. Jeg ler også. På TPC er mor opprørt. «Vet du hva John driver med?» spør hun far så snart vi er kommet inn døra. «Nei, hva er det som har skjedd?» «John drar inn til byen og finner seg damer på kveldene, sammen med denne Jonas, mens Katriina sitter hjemme med døtrene.» «Hvor har du det fra?» spør far. Rogarth har fortalt meg det samme, men hvem snakker mor med som forteller sånt? «Det har Miriam fortalt meg da hun var dritings, som hun jo er det meste av tiden,» sier mor. «Ok,» sier far. «Og dagen etter, da jeg prøvde å snakke med henne om det, nektet hun plent og sa at John er en flott mann.» «Ok,» sier far. «Det går jo ikke an,» sier mor. 145

«Nei,» sier far. «Men …» sier mor, men går i stå. «Hva vil du jeg skal gjøre med det?» spør far. Mor står midt i stua, med knyttede hender og kroppen spent som en bue. «Bare … gjør noe!» roper hun og går bortover gangen, smeller igjen soveromsdøra. Far ser på meg. «Kunne du stikke ut et par timer, tror du?» spør han. Jeg holder hendene opp foran meg: «Jeg har allerede gått,» sier jeg og forsvinner.

Marcus AALBORG Nå har jeg to hvite barn å passe. Solja og Rebekka – min nye datter. Hun er blitt båret på armen min fra hun er født. Og nå er Rebekka et år, så moren synes det er godt å løpe i klubben mens negeren gjør skittjobben. Når Rebekka bæsjer i bleien, stabber hun rundt etter foreldrene, men de forsvinner, flykter, gjemmer seg. Det er en europeisk bleie – pupuen faller ikke ut når hun løper, for det er strikker til å holde den inne på baken, men det er ekkelt for henne, og når hun kommer nær, kan du lukte det. Hun kommer til meg. Jeg forbereder det lunkne vannet, tar bæsjebleien av henne, bretter den rundt bæsjen, kaster den ut, vasker stumpen hennes og gir henne ny bleie, og jeg smiler og lager ikke et stygt ansikt midt i bæsjelukten, for barn kan merke slikt, og hun kan ikke for at det blir pupu. Jeg henter den europeiske melken, som ikke kommer fra Katriinas titi, men står i flasker i kjøleskapet, og jeg varmer den så den glir fint ned i Rebekka. Og arbeidet med Rebekka er blitt ekstra vanskelig. En giftig slange holdt på å bite Knudsenbabyen på TPC, så nå må jeg følge som en skygge når Rebekka trener sine små ben på gressplenen, for de voksne hvite kan ikke stå slik i solen – den svarte Marcus er skapt til det. Og de lar meg være igjen med barna om kvelden. Kanskje vil Katriina gjerne bli hjemme med barna, men hvis Jonas er alene borte fra hjemmet om kvelden, hvem vet hva han da finner på? Jeg setter på musikken, hver kveld: Zaïre-rock, soul, reggae. 146

Jeg danser med Rebekka i armene og underviser samtidig Solja: «Du må rulle hoftene som et kulelager,» sier jeg og viser henne den afrikanske metoden. Solja blir flink, og Rebekka er alt fra fødselen av afrikaner i alle bevegelser – de vokser opp, og hvite menn vil synes at de er veldig spennende og farlige. Midt på natten holder jeg på å kjede meg i hjel: Jeg kan ikke spille musikk for barna sover, og jeg må kunne høre den hvite datteren min hvis hun er tørst om natten. Men jeg er også tørst, så jeg går i spiskammeret med nøklene til Katriina. Alle Carlsbergene er drukket, og bryggeriet i Arusha har pause fordi korkene er brukt opp. Jeg oppdager at brennevinsflaskene er merket med en nål, eller skrapt på etiketten, kanskje med en negl, akkurat til dit hvor det er drukket. Så jeg tar et vannglass, fyller det og skraper etiketten dit jeg har kommet: et nytt merke. Og de har en spesiell slags sterk alkohol – snaps – den heter Aalborg. En gjennomsiktig klar gongo, den lukter veldig godt. Jeg drikker, jeg får rusen, og jeg sover som en stein i to–tre timer. Og når alkoholeffekten er ferdig, hører jeg beep-beepbeep-beep. De er tilbake, nattevakten åpner porten, klokken er kanskje tre om morgenen. Jonas kommer ut på kjøkkenet. Han stirrer på meg. Går videre ut i spiskammeret. Løfter flaskene. «Det mangler noe,» sier han og stirrer på meg. «Jeg vet ikke. Hva er det i de flaskene? Nei, jeg tør ikke drikke slike farlige ting.» Jeg plaprer som en papegøye, spiller dum, for den hvite mann elsker å tenke på negerens dumhet.Jeg har skrapt nye merker på etikettene så det passer til spritnivået, men det synker for fort. Så jeg begynner å helle vann i når jeg har drukket. Jeg varmer melk, jeg skifter bæsjebleier, jeg går med Rebekka på armen, jeg pusser barnetenner. Også på hverdagene drar foreldrene av sted. Ja, hva skal de ellers foreta seg? De har et sagbruk som går i skogen, folk arbeider, tingene i byen fungerer, du har folk som arbeider godt for deg. Du gjør ingenting selv – det er som en ferie, ren fyll. Så jeg synes ikke det er noe galt i at jeg bare drikker en liten dråpe for å sove. Det er godt. OST Situasjonen min gir meg mulighet for en ny livsglede. Når du hele tiden skal handle ting for folk, flytter pengene deres seg 147

gjennom din egen lomme, og noen ganger ligger litt igjen i lommerusket. Jeg inviterer Rosie på Liberty i sentrum lørdag kveld. Eeehhh, lyden er god, de har blinkende lys i farger, stort dansegulv. I baren står Alwyn og skryter. Han er ferdig på ISM. Jeg har allerede hørt fra Phantom at Alwyn har en veldig dårlig eksamen. Men det betyr ingenting når man har en rik chaggafar. «Jeg og min lillebror skal på opplæring på et meieri i Danmark, som en del av et hjelpeprogram som gir utdannelse til tanzanianere,» sier Alwyn. «Så du kommer hjem og produserer spennende oster fra pappas kuer på West Kilimanjaro?» spør jeg. «Ost?» sier Alwyn. «Jeg er ikke bonde. Når jeg er i Danmark, vil jeg skaffe meg bedre forretningsmuligheter – bare vent.» «Og hva med Arfikafé til Mika?» spør jeg. «Skal den eksporten fortsette mens du er borte?» «Ja, Gaspar kommer kanskje med et par bokser til, da må du sende dem,» sier Alwyn. Og jeg skynder meg bort fra ham, for når Rosie hører alt dette snakket om Europa, er Alwyn allerede mer interessant enn meg, enda jeg har betalt entreen for henne.

Christian «John er voldelig,» sier mor. Hun er akkurat kommet hjem fra sykestuen på TPC og har tatt Annemette på fanget. «Hva?» sier far. «Har han slått Miriam?» «Nei,» sier mor. «Jeg har nettopp sydd åtte sting i hodebunnen på en verkstedsarbeider som var blitt slått med et jernrør,» sier mor. «Av John?» spør far. «Ja,» sier mor. «Sa han det – arbeideren?» spør far. «Nei, men kona hans sa det, mens hun sto og skrek,» sier mor. «På swahili?» spør far, for mor kan bare noen få ord på swahili. Hun sender ham et blikk: «Ja, men legen oversatte for meg, og han hørtes ikke overrasket ut,» sier mor. Far ser på henne et øyeblikk. 148

«Jeg skal snakke med ham om det,» sier han. «Ja, det skal du,» sier mor. Men det rekker han ikke. Om kvelden går vi bort for å spise i messa. John og Miriam sitter ved et bord med Léon Wauters fra Simba Farm. Det er mange ledige bord, men mor går rett bort til nabobordet og hilser høflig. Vi bestiller mat. Alt er stille og rolig, men jeg ser at mor holder på å eksplodere. Hun henvender seg til Léon: «Ja, hvordan behandler du arbeiderne dine oppe på farmen, da?» spør hun liksom henslengt. «Godt, tror jeg,» sier Léon. «Slår du dem?» spør mor med uskyldig stemme. «Nei!» sier Léon. «Negre jobber jo så mye bedre når man slår dem,» sier mor. «Hva mener du med det?» spør Léon. «Landarbeiderne her hos oss blir slått hele tiden. I dag var det en som ble slått med et jernrør,» sier mor. «Be kona di roe seg litt ned,» sier John til far. «Jeg sitter her,» sier mor til John. «Rett ved siden av deg. og jeg har overhodet ikke tenkt å roe meg ned.» Far snakker til henne på dansk. «Ikke gjør det, Kirsten,» sier han. «Jo,» sier hun på dansk og fortsetter på engelsk til John: «Du er en syk, pervers sadist.» Miriam og John reiser seg. «Jeg råder deg til å få satt bånd på den tispa,» sier John til far og forlater messa. Far sukker. «John er et svin,» sier mor på engelsk til Léon. «Har han slått en arbeider med et jernrør?» spør Léon. «Åtte sting i hodebunnen,» sier mor. «Jeg sydde ham personlig.» «Ja, men det er jo fryktelig,» sier Léon. «Ja,» sier far. «Men jeg vet ikke hva vi skal gjøre med det.» «Men dere må jo klage til ledelsen,» sier Léon og ser på mor, som sier: «Ja, det synes jeg også.» Jeg ser på Léon. Sitter han der og snakker henne etter munnen, eller hva er det som foregår? Endelig begynner skolen. Jeg ser henne på gangen: «Samantha – hei,» sier jeg og smiler. Hun ser bra ut.«Jeg er 149

sur,» sier hun og går videre. Jeg står og stirrer etter den vrikkende rumpa hennes. Hva skal jeg gjøre? Jeg går inn på biblioteket. Shakila sitter ved et bord og leser. Hun skriver noe på en blokk og stikker blyanten i det store afrohåret mens hun leser videre, og trekker den ut igjen for å understreke noe. Hun er ufattelig pen. Jeg vil gjerne si noe til henne, men vet ikke hva. Jeg finner Jarno, og vi går opp i maisåkeren bak spisesalen og røyker. Neste morgen skal jeg kjøre med far opp til Simba Farm på West Kilimanjaro for å hente rugmel hos Léon Wauters. Jeg går bort og ser på Annemette, som ligger i sofaen og sykler i lufta med de små, tykke bena sine. «Hils ham og si han må komme ned og spille golf med oss snart,» sier mor. Jeg går bort på fabrikkområdet for å hente far. Han har kjørt dit i bil for å smugle en sekk sukker opp til Léon i bagasjerommet. Alle funksjonærene gjør det – vaktene sjekker aldri bilene deres, og sukker er mangelvare. Man trenger å ha noe å bytte med når man skal ha tak i andre mangelvarer: bildekk, smør, iskrem – da holder det ikke med tanzanianske tullepenger. Emmanuel fortalte meg at arbeiderne på fabrikken får tjue kilo sukker i måneden på toppen av lønna. De selger det eller bytter det i andre varer. Landarbeiderne får ikke noe sukker. De får bare tygge på sukkerrørene og kjenne smaken av den røde saften så de ikke merker hvor sultne de er. Om morgenen spiser de maisgrøt, om kvelden spiser de maisgrøt; lunsj eksisterer ikke. Jeg finner far i pakkeavdelingen. «Fikk du sukkeret?» spør jeg. «Ja, det er i orden,» sier far. «Du stjeler fra den tanzanianske staten,» sier jeg for å høre hva han har å si til det. Far peker: «Ser du den mekaniske armen tvers over transportbåndet?» spør han.«Ja,» sier jeg. «Den registrerer hvor mange sekker som passerer på transportbåndet på vei til lageret. Så løfter de armen og lar et visst antall sekker passere uten at det blir registrert. Det går også med en del under transporten. Alle er med på det. Pakkeavdelingen, portvakten, lastebilsjåføren – absolutt alle,» sier far. «Og du,» sier jeg. «Ja, jeg vet det. Det er ikke bra,» sier far. 150

Vi kjører inn til Moshi, ut til Sanya Juu og bortover mot West Kilimanjaro. Det er bare 110 kilometer fra Moshi, men grusveien er såpeglatt fordi det har regnet natten før. Vi leverer sukkeret og får et par sekker rugmel som vi kjører til Moshi med – like nord for skolen bor det en chagga som har en mølle der vi får malt det. Etterpå kjører vi til Larssonhuset for å gi dem litt av det. Marcus er hjemme.

Marcus FYRSTIKKER «Kan jeg ikke bli her til i kveld?» spør Christian faren sin. «Nei,» sier bwana Knudsen. «Jeg har ikke tid til å komme og hente deg. «Han kan bare bli til i morgen,» sier Katriina. «Jeg snakket med Kirsten på telefonen – hun tenkte å komme på besøk.» «Ja, men det høres bra ut,» sier bwana Knudsen. Så Christian blir. Jeg lager mat til hele familien utenom Jonas, som ikke er hjemme. «Vi går på kino,» sier jeg forsiktig til Katriina så ingen kan høre. Men Solja kommer ut på verandaen når hun ser oss gå opp innkjørselen. «Hvis dere skal på kino, vil jeg være med,» sier hun. «Vi skal bare gå en tur,» sier jeg. «Dere skal på kino – jeg vet det,» sier Solja. «La guttene være i fred nå,» sier Katriina på svensk. «Det er juks,» sier Solja. Vi ser filmen – mye aktivitet med slåsskamp og biljakt. Når vi går tilbake, står ingen ristende bil på bakveien. Land Cruiseren og en Land Rover fra Nordic Project står utenfor huset, og i stuen sitter Katriina og Jonas med en norsk mann som heter Thorleif – de drikker Carlsberg. Vi går inn i huset gjennom kjøkkendøren og stanser ved døren til stuen. «Katriina,» sier jeg, og hun reiser seg og kommer bort. «De er tyver, alle sammen,» sier Jonas til Thorleif. «Selvfølgelig,» sier Thorleif. «Vi har alt: stort hus, to biler, fem ansatte, barn på luksusskole, drikker øl, har stereoanlegg, 151

går på restaurant, reiser på ferie. Jeg ser meg selv for meg i Norge, hvis det bodde hundre arabere i byen min, i prangende slott med forgylte limousiner, og jeg måtte vaske det skitne undertøyet deres, og det ligger hundredollarsedler strødd overalt i huset – jeg ville også stukket et par av dem i lomma.» Thorleif nikker og drikker av ølen sin – full. «Hvis de var like gode til å jobbe som de er til å stjele, ville det gå fremover med Afrika,» sier Jonas. «Negrene er som fyrstikker fra Kibo Match,» sier Thorleif. «Du river dem av, og de blusser opp og spruter mens svovelet brenner og slokner før flammen får tak. Det er ingen forbindelse mellom hodet og kroppen.» Katriina ser fra mennene til meg. «De er bare fulle,» sier hun. «Vi tar bare et bar puter fra stolen min. Så kan Christian sove på rommet mitt,» sier jeg. «Ok,» sier Katriina. Solja kommer inn i stuen i nattkjole. «Dere bråker,» sier hun. Katriina snur seg forbauset. «Sover du ikke, lille venn?» spør hun. «Nei. Fordi dere bråker,» sier Solja. Katriina sukker. «God natt,» sier jeg.

Christian Dagen etter kommer mor og er sammen med Katriina og Tita. Mor har tatt med mama Nasira så det hele tiden er noen til å passe Annemette. Etter det med slangen nekter hun å slippe ungen av syne. Vi kjører klokka halv seks for å rekke hjem før det blir mørkt. Jeg sitter i passasjersetet, og mama Nasira sitter bak med Annemette på fanget. På TPC-veien snegler lastebilene seg av gårde mens skyer av svart dieselrøyk velter ut av eksosrørene. Det blir mørkt. De siste lokomotivene må ha brutt sammen, så nå skal alt sukker fraktes ut i landet med lastebil. Mor skal ta en forbikjøring. I det fjerne kommer en sykkel eller motorsykkel til syne fra en slak sving. «Å nei,» sier mor og akselererer enda mer for å rekke forbi 152

– det møtende kjøretøyet nærmer seg fort. Jeg kniper øynene igjen. «Det er en bil,» sier jeg. «Den mangler et lys.» Mor er kommet bare halvveis forbi – det er ikke bare en lastebil vi skal forbi; den har tilhenger, men det kunne man ikke se bakfra i mørket. Nå er det møtende kjøretøyet tydelig – en Land Rover. «Jeg rekker det ikke,» sier mor og tråkker ned bremsen. Land Roveren blinker med det ene frontlyset sitt, men den ser ikke ut til å senke farten. Mor svinger til høyre ut i rabatten samtidig som hun bråbremser, men hun kommer for langt ut. Det smeller. Metall mot betong. Sikkerhetsbeltet strammer over brystet mitt. Vi står stille. Helt skjevt. Det ene forhjulet ligger nede i vanningskanalen, som akkurat her følger veien. Land Roveren suser forbi. Vogntoget forsvinner i det fjerne. Mor snur hodet, hun har blod i pannen. «Annemette,» sier hun. Jeg snur meg. Mama Nasira ser ned på barnet hun har i armene, og begynner og skrike og riste i Annemette – hodet vipper unaturlig på halsen. «Ngoja ngoja,» sier mor med skingrende, bristende stemme – vent vent. «Hold barnet stille. Du må ikke gjøre noe,» sier jeg på swahili, mens mor krabber mellom setene over i baksetet samtidig som hun tørker blod av sin egen panne så det ikke skal renne ned i øynene. Hun løfter Annemette forsiktig med en hånd under halsen og hodet. Mor er likblek i ansiktet, som hun holder tett ned mot Annemette. «Nei nei nei,» sier hun. «Nei.» Mama Nasira begynner å hyle høyt og gjennomtrengende samtidig som hun slår seg selv i pannen med flat hånd. Mor begynner å skrike. Høyt, vilt. Hun holder Annemette foran seg, ser på henne med fordreid ansikt. Og hun skriker. Mama Nasira rekker hånden frem mot mor. Mor slår den hardt bort. «Toka!» sier hun – forsvinn herfra. Mama Nasira går ut av bilen, forstetter å slå seg selv i ansiktet med flat hånd mens hun snakker med skingrende stemme, uforståelig. Jeg har røyk og fyrstikker i lomma. Jeg er røyksugen. Jeg vet godt at jeg ikke kan ta meg en nå. Men jeg er virkelig røyksugen. Shauri ya Mungu – Guds vilje. Sier de innfødte. Her er det ikke noe med politi og problemer for ayaen. Det var den hvite kvinnen selv som prøvde på en forbikjøring enda det ikke var 153

plass. Som kjørte bilen ned i grøfta. Mor har fått noe beroligende av legen på TPC-sykehuset. Mama Nasira er innlagt med brukket skulder. Far går stivt rundt – blek, tom i blikket, mumlende. Han snakker i telefonen med Danmark, kjører inn til byen for å ordne med transport og billetter til oss. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Mor går rundt ute på golfbanen. Hun spiller ikke, har ikke med køller. Når andre får øye på henne, spiller heller ikke de. Jeg setter meg ut bak i hagen og røyker. Rogarth kommer ikke innom. Ikke Nanna heller. Ingen sier noe om jeg skal eller ikke skal på skolen. Jeg blir hjemme. Jeg skjønner ikke hvorfor Annemette skal begraves i Danmark. Det var her hun levde og her hun døde. Det ville vært mer passende, synes jeg. Men jeg sier ingenting. Jeg har ikke lyst til å gå alene bort i messa for å spise. Det finnes ikke noe mat. Jeg går bort i arbeiderkantina og bestiller kylling og pommes frites. Et par stykker kommer bort til bordet og tar meg i hånden. «Pole sana,» sier de – det er synd på meg. «Asante,» sier jeg. De nikker og går. Golfcaddien min, Emmanuel, kommer bort til meg. «Pole sana,» sier han. «Asante,» sier jeg – takk. En ung jente kommer og stiller maten på bordet. «Sett deg her,» sier jeg til Emmanuel. «Spis.» Han setter seg. Vi deler maten. Jeg gir ham en røyk. Vi røyker. «Det er forferdelig med de lastebilsjåførene,» sier Emmanuel. «Fulle på gongo hele tiden.» «Tsk,» sier jeg. Far kommer hjem i Land Roveren til Thorleif. Baki står en liten kiste i malt tre. «Jonas har fått laget den,» sier far. Mor sier ingenting. Far ser på meg mens han snakker. «I morgen tidlig kjører jeg inn på KCMC og henter Annemette og kjører til flyplassen. Jeg må ha med noen myndighetspersoner så det hele blir gjort som det skal. Katriina kommer hit klokken syv og henter deg og mor og kjører dere ut.» «Ok,» sier jeg og nikker. Vi skal fly til Danmark og begrave henne.

154

Marcus MAKU Den lille Knudsen-babyen Annemette er død i trafikkulykke, så hele familien er tilbake i Danmark og legger henne i jorden. Og jeg er blitt et kjempestort politikorps. Rebekka har begynt å ta skritt med de små bena, og hun vil gå ut, men den lille Annemette fikk nesten slangens kyss i TPC-hagen, så nå må Rebekka følges hele tiden. Katriina holder henne inne i huset. «Mmmm …» sier Rebekka inne i stuen. «Åååå, kom, Jonas,» roper Katriina. På kjøkkenet holder jeg opp med å snitte grønnsaker. Jeg kan høre at stolen til Jonas skraper på verandaen, og han går inn i stuen. «Mmmm …» sier Rebekka. «Hun prøver å si mamma,» sier Katriina lykkelig. «Mmmm …,» sier Rebekka. «Maku.» Det er helt stille. «Nei,» sier Katriina, stemmen hennes er tykk som maisgrøt. «Nei, men faen,» sier Jonas. Rebekka hviner: «Maku, maku, maku.» Marcus. Det er meg. Jeg legger kniven stille fra meg og lister meg ut bakdøren, ned til meg selv. Maku. Min hvite datter sier navnet mitt. Tårene er i øynene mine. Den neste uken drar de ikke på Moshi Club, de vil ikke ha meg i huset, de skifter bæsjebleier selv. Når de ikke vet at jeg er på kjøkkenet for å hente mat, hører jeg dem øve: «Kan du si mama, skatt? Mama, mama, mama,» sier Katriina. «Maku,» sier Rebekka.

Christian «Hun må få en annen kiste,» sier mor idet flyet går inn for landing på Kastrup. «Hvorfor det?» spør far. «Hun får ikke begraves i en kiste som Jonas har laget,» sier mor. Far er stille en stund. «Ok,» sier han. Jeg står ved bagasjebåndet og ser på mor. Hun kjederøyker og virker helt tom. 155

«Hent tingene våre,» sier hun til meg og går stivt mot toalettet. Far er sammen med en fra Utenriksdepartementet – kisten til Annemette skal overføres til en likbil som skal kjøre den til Køge. Koffertene kommer. Sammen med mor går jeg ut gjennom tollen. «Kirsten,» roper en høy mann i dress. Onkel Jørgen, fars storebror, som jobber i Innenriksdepartementet. Han omfavner mor keitete, tar koffertene våre, bærer dem fort av sted foran oss til Mercedesen sin på parkeringsplassen. Det er sommer. Han kjører oss til den store leiligheten sin på Østerbro. «Jeg må tilbake til departementet. Dere greier dere?» sier han. Mor sier ingenting. «Ja,» sier jeg. Han går. «Jeg har aldri likt ham,» sier mor. Jeg tenner meg en røyk. Mor stirrer ut av vinduet. Jeg går på kjøkkenet og spiser litt, drikker kaffe. Etter en time kommer far i drosje. «Vi kan dra ned til begravelsesbyrået i morgen formiddag,» sier far. Mor sier ingenting. Han går bort og omfavner henne. «Ikke gjør det,» sier hun. «Jeg går ut.» Hun forsvinner ut av leiligheten. Far sukker. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sier han. «Jeg må ha ny bukse,» sier jeg. «Til begravelsen.» «Ja,» sier far og graver i lomma etter penger, rekker meg noen store sedler. «Vil du ikke være med?» spør jeg. «Nei, jeg må være her i tilfelle mor kommer tilbake.» Han finner et kart i telefonkatalogen, river ut siden, tegner inn hvor vi er og hvor jeg skal gå. Endelig er jeg ute – trekker pusten. Følger kartet. Det er rart å være i Danmark, men jeg er likeglad. Jeg orker bare ikke å være i samme rom som dem. Er det noe galt med meg? Jeg kjenner ikke at Annemette er død i det hele tatt. Hva venter de at jeg skal gjøre? Hvordan skal jeg se ut? Jeg får bare tie stille – vente til det er overstått. Sola skinner. Jeg kjøper meg jeans, solbriller, svart skjorte og mørke skinnsko. Røyker og drikker cola i en park til jeg må gå tilbake. Vi har et stort gjesterom hos onkel Jørgen. Mor hulker om natta. Far trøster henne. «Gå inn og legg deg på sofaen,» sier han 156

til meg. Jeg går inn i stua, ser ut på lysene fra byen. Sjøene. Åpner et vindu og røyker. Sovner. Neste morgen kjører vi til Køge. Det er fullt opp med familie ved kirken. Jeg husker ikke hva de heter. Rekker frem hånden, holder ansiktet i en helt taus maske. Mor gråter når hun ser kisten, det er ikke den samme som før. Hun gråter gjennom hele seremonien. Jeg er med og bærer Annemette ut i likbilen. Hun skal kremeres. Vi går ut av kirken. Mor hyler høyt bak meg. Jeg snur hodet. «Tilgi meg, tilgi meg,» skriker hun og faller på kne på brosteinen. Jeg rødmer. Mors lillesøster Lene griper mor i armen, og onkel Jørgen kommer bort og hjelper med å løfte henne opp. «Ta deg sammen, Kirsten,» sier han lavt. «Slipp meg,» glefser hun og river armen ut av grepet hans. Kisten kommer på plass bak i likbilen, og far går bort og tar mor i hånden. Tårene renner stille nedover ansiktet hennes, drypper fra haken. Jeg er røyksugen. Alle begynner å gå mot menighetshuset, der det er dekket med kaffe og kake. Tante Lene kommer bort og går ved siden av meg. «Det er så forferdelig,» sier hun og rister på hodet. Jeg nikker bare – håper det holder. «Jeg skal bare …» sier jeg når vi kommer til døra, og peker vagt utover kirkegården og går fra henne. Lener meg mot et steingjerde. Tar på meg solbrillene. Tenner en røyk. Hva vil de jeg skal si? Hun var veldig liten. Hun er død. Det er trist, men … jeg kjenner det rett og slett ikke særlig sterkt. Er det noe galt med meg? Det går bare et par minutter, så kommer far bort. «Går det bra med deg?» spør han. Jeg trekker på skuldrene – ser ned i bakken. Jeg vet ikke om det går bra. «Vi kjører nå, Christian,» sier far. «Mor …» begynner han, men lar det henge i lufta, snur seg og går mot parkeringsplassen. Mor sitter i passasjersetet i bilen til onkel Jørgen med ansiktet i hendene. Onkel Jørgen er ikke der. Far setter seg inn bak rattet, jeg setter meg i baksetet. Vi kjører inn til København. Ingen sier et ord på hele veien. Far og mor lar meg bli igjen i leiligheten og går en tur sammen. Vi blir to uutholdelige dager i København mens far fyker rundt for å endre flybillettene våre så vi kan få kommet oss 157

hjem i en fei, og mor sitter og stirrer tomt ut i lufta, og jeg går rundt Sjøene og røyker til tunga mi er grønn av slim. Tilbake på TPC. Vi kom i går. Mor sitter helt stiv i sofaen. Veldig rank med bena i kors. Hun stirrer tomt ut i lufta. Hun er helt stille. Jeg vil si noe, men ordene blir sittende fast i munnen på meg. På rommet mitt tar jeg frem skolebøkene, finner et mattestykke jeg ikke skjønner. Tar boka inn i stua og setter meg ved siden av henne i sofaen. «Mor, kan du hjelpe meg med denne?» spør jeg, og viser henne boka. Hun ser på boka, på meg – som om hun ikke vet hvem jeg er. Vender blikket frem igjen ut i ingenting. «Jeg vet ikke,» sier hun. Jeg sitter rett ved siden av henne. Det føles helt galt å bare skulle reise meg og gå igjen. Men hva skal jeg si til henne? At Annemette er død, det er trist, men … jeg lever. Jeg løfter armen min og legger den klossete rundt skulderen hennes. Hun er stiv som en stokk. Reagerer ikke overhodet. Jeg tar armen bort igjen. Reiser meg. Går inn på rommet, tenner meg en røyk, gjør mattestykkene. Ingen har sagt noe om at jeg skal på skolen i morgen, men jeg klarer nesten ikke å vente. Jeg prøver å være helt rolig idet jeg går bortover gangen langs klasserommene. Det er veldig rart. Nanna sa ikke et ord i bilen på vei inn, bare «hei», og det var det. Rogarth sa heller ingenting. Jarno står og henger opp mot veggen. «Hei, mann,» sier han. «Går det bra?» spør jeg. «Du har ikke gått glipp av noe,» sier han. Ikke et ord om lillesøsteren min. Som er død. Det ringer inn. Timen går sin gang. Noe om oljekrisen i 1973, OPEC-landene, bilfri søndager i Europa. Hva har vi med det å gjøre? I friminuttet står jeg og henger utenfor. Prøver å se avvisende ut. Shakila står et stykke unna og ser på meg. Jeg skulle ønske hun kom bort, men jeg vet ikke hva jeg skulle sagt til henne. Det ringer inn. Noen griper meg i armen. «Kom her,» sier en stemme. Jeg snur hodet. Samantha står ved siden av meg. «Kommer du ikke?» sier Gretchen, en stille tysk jente som Samantha deler rom med. «Jeg skal bare noe med Christian,», sier Samantha, og Gret158

chen himler med øynene mens Samantha trekker i meg, rundt hjørnet, ned bak klasserommene og bortover mot trærne. Vi forsvinner inn mellom dem – her kan ingen lærer se oss. Samantha stanser. «Går det bra med deg?» spør hun. Jeg trekker på skuldrene, ser bort. «Tsk,» sier hun. «Det med lillesøsteren din – det var utrolig trist.» Jeg nikker, svelger en klump. Samantha tenner en røyk, legger armen rundt skulderen min, rekker meg den. «Røyk,» sier hun. Jeg tar imot røyken og tar et trekk. Hun klemmer skulderen min. «Men vi er her fortsatt, ikke sant? Det er vi. Vi er ikke ferdige ennå,» sier hun. Jeg nikker og puster ut røyk, prøver å smile til henne. «Så, sånn,» sier hun og legger armene rundt meg. Jeg begynner å gråte. «Ja, det er for jævlig,» sier Samantha. «Men det blir bedre. Jeg lover.» Hjemme i huset er tausheten trykkende. John kommer innom med Miriam for å spørre om vi vil være med ut til noen varme kilder sørøst for TPC i helgen. «Vil dere ikke sitte?» sier far. «Så fikser jeg en drink.» De setter seg. Mor sitter der. «Det er godt å ha dere tilbake,» sier Miriam. «Hvordan har dere hatt det?» spør mor. «Nei, du vet jo hvordan det er,» sier John. «Miriam spiller golf, og jeg tømmer flaskene.» Far smiler anstrengt. «En ikke ukjent arbeidsfordeling,» sier han. Mor reiser seg, går tvers gjennom stua og bortover gangen. Far rister på hodet. «Hun har det fryktelig tungt,» sier han. «Det er best vi går,» sier John og tømmer glasset sitt. Miriam setter sitt fra seg. «Du må endelig si ifra hvis det er noe vi kan gjøre,» sier hun. De går ut i bilen sin. Far skjenker seg enda en gin tonic, synker ned i lenestolen sin. «Hvorfor kan hun ikke bare …» sier han og vifter hånden slapt i lufta. Tar en slurk av drinken sin. Ser på meg. «Vi må jo leve videre,» sier han og nikker langsomt. Ser ned i glasset sitt. Tar en slurk til. Sukker. Tenner seg en røyk. Jeg går ut på baksiden av huset. Tenner meg en røyk. Neste morgen kommer mama Nasira tilbake. Hun banker på inngangsdøra. Forbindingen er tatt av skulderen hun brakk. Mor ser forskremt gjennom ruten i døra, snur seg mot meg: 159

«Du må be henne gå, Christian. Jeg klarer ikke å se henne.» Mor går fort gjennom stua, bortover gangen. Jeg åpner døra. «Pole,» sier mama Nasira når jeg åpner. Jeg takker, sier: «Det er ikke noe jobb her mer.» «Jeg ville bare hilse på mama,» sier hun. «Mama har det ikke bra,» sier jeg. «Pole,» sier hun. «Takk.» Hjemme lar mor alt flyte. Går lange turer på dagen. Far spør gartneren om han kjenner en kokk eller hushjelp. «Niesen min,» sier Benjamin. «Hun er veldig flittig. Jeg kan ta henne med hit i morgen.» «Ok,» sier far. Dagen etter kommer Benjamin med en jente på sytten år ute fra landsbyen hans ved Nyjumba ya Mungu – Guds hus – den oppdemmede sjøen sør for TPC. Irene heter hun. Hun skal bo på det andre rommet i tjenerboligen. «Du må vise henne hvor alt er,» sier far og går bort på kontoret. Mor er ikke å se noe sted – kanskje ute på golfbanen. Jeg viser Irene rundt i huset. Skittentøykurv, såpe. «Det er nok best at mama lærer deg vaskemaskinen,» sier jeg, for den er halvautomatisk, og jeg vet ikke hvordan den virker. Jeg viser henne strykebrettet, strykejern, bøtter, såpe. «Det er fint,» sier hun – litt nervøst, tror jeg – og går i gang med oppvasken. «Har du vært hushjelp før?» spør jeg. «Jeg har hjulpet til hjemme,» sier hun. Første jobben – klart hun er nervøs. Hun har hjulpet til hjemme i en hytte av pinner og leire uten vann eller strøm. Og nå har hun kommet til en hvit familie som nettopp har mistet datteren sin. Irene har selvsagt hørt om trafikkulykken av Benjamin. Jeg går inn i stua der mor står og stirrer ut av vinduet. «Hvem er det?» spør hun flatt uten å se på meg. «Den nye hushjelpen, Irene. Hun er niesen til Benjamin. Hun trenger å få vite litt hva hun skal gjøre.» «Så fortell henne det,» sier mor. «Hva med innkjøp?» sier jeg. Det finnes lokale markeder på TPC, men de er ikke så bra som inne i Moshi. «Jeg kjøper inn i Moshi,» sier mor. «Fra nå av.» Så snur hun seg, går bortover gangen, inn på soverommet. 160

Om kvelden spiser vi borte i messa. Etterpå går jeg på rommet og lukker døra. Jeg hører ikke moderen og fatter’n. Kjøleskapet blir åpnet, tror jeg. Ellers ingenting. Jeg gjør lekser, men det er vanskelig å konsentrere seg. Så hører jeg verandadøra gå opp. «Hvorfor sitter du her?» sier mor, som er kommet ut nå. «Hva vil du jeg skal gjøre?» spør far. «Men du sitter bare og … drikker hele tiden,» sier mor gråtkvalt. «Jeg drikker ikke hele tiden,» sier far. «Jeg tar meg en drink.» «Det hjelper ikke at du drikker deg full,» sier hun. «Jeg er ikke full,» sier han. «Du kan ikke late som om det ikke har skjedd,» sier hun. «Det gjør jeg ikke heller.» «Du klarer ikke engang å snakke om det, at …» Mor går i stå. Gråter. «Annemette,» sier far. «Er død.» «Du er bare full,» sier mor. «Prøv å si navnet hennes,» sier far. «Jeg kan ikke snakke med deg når du er sånn,» sier mor. «Det var en ulykke, Kirsten. Det var ikke din skyld,» sier far. «Du er slem,» sier mor. «Annemette,» sier far. «Annemette er død.» Mor går inn igjen. Like etter går hun ut. «Hvor skal du?» spør far. Det smeller i en bildør. Bilen starter, kjører. Det er første gang hun kjører siden Annemette døde. Jeg har spilt fotball med gutta og må skynde meg hjem for å bade. Jeg håper far har husket at han skal kjøre meg inn til festen på skolen i kveld. Utenfor huset sitter Léon på verandaen sammen med mor. De har vært ute og spilt golf. «Léon kjører deg inn til skolen,» sier mor og smiler. For første gang på lenge. «Irene?» roper jeg. «Hun er ikke her,» sier mor. «Men har hun strøket skjorta mi?» spør jeg. «Nei,» sier mor. «Men hvorfor ikke? Faen heller.» «Jeg sa hun bare kunne gå,» sier mor. «Og hva med skjorta mi?» 161

«Du kan da ta en T-skjorte,» sier mor og ler. Hun hisser seg ikke opp. Blir ikke hysterisk. Ler rart. Jeg går og bader, kler på meg, går ut på verandaen. «Ok,» sier jeg. Léon reiser seg. Mor reiser seg. Han gir henne et kyss på kinnet. «Kom snart tilbake,» sier hun til Léon, plutselig helt rolig og fin igjen – jeg skjønner ingenting. «Det skal jeg gjøre,» sier Léon. Vi kjører av sted i den gamle, slitne Land Roveren hans. «Hvordan går det?» spør Léon. «Fint,» sier jeg. «Jeg mener … med familien din? Etter …» sier han uten å si det. At Annemette døde. «Det går,» sier jeg. «Moren og faren din … ja …» sier han. «Hva?» «Takler de det?» spør han. «Ja,» sier jeg og tier. Det vet da vel ikke jeg? Takler det? Ja, det må de jo. Hva faen mener han? På festen er Nanna sur fordi jeg prøvde å trekke av henne T-skjorta inne på rommet hennes for en stund siden. Hun vil gjerne danse med meg, men ikke tett, som er det eneste jeg i det hele tatt fikser. Jeg hater å danse, vet ikke hvor jeg skal gjøre av bein og armer. Jeg er ikke tøff nok til å be opp Samantha. Hun danser med de eldre guttene, for hun kjenner alle sammen fra skolen i Arusha. Først en hvit fyr som heter Mick, og etterpå en stor, indisk fyr som heter Savio. Jeg stirrer på Shakila – den blanke, svarte huden, flettet hår, bryster, lår. Hun smiler til meg. DJ-en spiller en klinedans, og plutselig går jeg bort og byr henne opp. Vi danser, og hjertet hamrer i brystet mitt. Det er Annemette, at hun døde, som er det nye – jeg vet det. Det gjør meg interessant. Og likeglad, så jeg blir modig. Shakila tar meg i hånden, og vi går ut i mørket. Hun tar ansiktet mitt mellom hendene sine og kysser meg. Himmelrike. Leppene skilles, og Shakilas varme tunge kommer inn i munnen min, og jeg kjenner de myke brystene. Tennene våre støter mot hverandre, og vi trekker ansiktene fra hverandre, smiler i mørket. Jeg tenner en Prince som vi deler. Men jeg aner ikke hva jeg skal si til henne. Har ikke peiling. 162

Mandag greier jeg ikke å gå bort til henne, for det er så inn i helvete lyst i verden, og tirsdag kommer hun bort til meg i storefri. «Det fungerer ikke, Christian,» sier hun. «Ok,» sier jeg. Føler meg som et utskudd. Er det min skyld at Annemette døde? Jeg snakker ikke med noen på skolen. Jeg klarer ikke å si noe. Hva skal jeg si? Det virker som om folk unngår meg. Bortsett fra Samantha, som kommer bort og stikker armen sin i min. Jeg blir varm innvendig. «Nå går vi ned til elva,» sier hun. «Hvorfor det?» «For å røyke, vel,» hvisker Samantha. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg. Vi går ned til elva. Snakker om helt vanlige skoleting, dumme lærere, for mye lekser. Vi setter oss i skråningen ned mot elva så vi ikke kan ses av andre enn gjeterne. Vi røyker uten å si noe. Samantha ser rett fremfor seg. Jeg skuler bort på henne – de glatte, brune armene, brystene under den trange T-skjorta. «Det funka ikke … med Shakila?» sier hun. «Nei,» sier jeg. Hva skal jeg si? «Det var synd,» sier Samantha. «Ja,» sier jeg. «Hva var det som ble feil?» spør hun. «Jeg vet ikke,» sier jeg. «Du er for sjenert,» sier Samantha. Jeg reiser meg og går litt nedover skråningen. Sjenert. Som om jeg ikke er klar over det. Jeg burde legge hånden min på låret til Samantha. Nå. Men jeg tør ikke. Jeg trekker på skuldrene og slår ut med armene mot elva. «Helvete, heller,» sier jeg høyt og snakker til elva, for jeg greier ikke å se på Samantha når jeg sier det. «Jeg greier bare ikke … fuck … å snakke med henne. Fordi hun er så jævla … pen, og smart.» Samantha ler bak meg. «Og har store pupper,» sier hun. «Ja, nemlig,» sier jeg og ler. «Faen,» legger jeg til, for jeg turte knapt å røre henne. Først da Shakila tok hånden min og la den på brystet sitt. Og det var fantastisk. Jeg går tilbake og setter meg. Faen, for noe dritt. Jeg fiksa det ikke i det hele tatt. «Det ordner seg nok,» sier Samantha. 163

«Tror du virkelig det?» spør jeg. «Sannelig om jeg vet,» sier Samantha. Jeg kommer hjem fra Moshi og går ut på kjøkkenet for å ta litt kaldt vann i kjøleskapet. «Hei,» sier Irene. «Hei. Går det bra?» spør jeg på swahili – Irene kan ikke engelsk. Jeg har vært her i over et år – swahilien min er ganske god. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sier Irene. «Har ikke mama sagt noe?» spør jeg. «Nei. Hun kjøpte inn i Moshi, og så gikk hun ut. Kanskje på golfbanen.» «Ok,» sier jeg. «Jeg skal høre med henne.» Like etter kommer mor tilbake, og jeg går inn i stua. Irene følger etter meg og stiller seg avventende i døråpningen. «Irene vil gjerne vite hva fruen ønsker at hun skal gjøre,» sier jeg på dansk. «Hun har aldri jobbet som hushjelp før.» Irene står like bak meg, tjenestevillig. Mor snur seg og ser på oss. «Så fortell henne det. Du må hjelpe litt til her i …» Mor tier, tar seg til ansiktet med begge hendene, skuldrene rister, hun snur seg og går inn på soverommet. Gråt. Jeg snur meg og ser på Irene, som ser redd ut. «Njoo,» sier jeg – kom. Vi går ut på kjøkkenet. «Sett deg,» sier jeg. Vi setter oss ved det lille spisebordet. Jeg forklarer: Om morgenen skal hun lage kaffe, riste brød, skjære opp mango og papaya, dekke bordet. Irene ser ulykkelig ut. «Hva er det?» spør jeg. «Men …» sier hun og sukker. «Hva skal det stå på bordet?» Jeg begynner: «Smør, ost, marmelade, juice.» Jeg går i stå. Jeg har sett hjemme hos Emmanuel – i slaveboligene på plantasjen; faren hans er landarbeider. De har strøm, men ikke noe kjøleskap. De har rennende vann, men det kommer fra en kran på siden av huset, og toalettet er et hull i bakken. Irene kommer fra en fiskerlandsby – hytter av stokker og leire med stampet jordgulv. De har ikke engang strøm, for selv om de bor like ved vannkraftverket, blir strømmen fra demningen sendt inn til Moshi. Jeg reiser meg. Det er utpå ettermiddagen. «Nå lager jeg frokost, så kan du se hvordan jeg gjør,» sier jeg og tar tingene 164

ut av kjøleskapet. Dekker bordet, lager kaffe. Forklarer at når mama kommer hjem med frukt, så må den skylles i en klorinoppløsning som fjerner bakterier og DDT-rester, så man ikke blir dårlig i magen. Jeg skal til å vise henne hvordan man skjærer opp en mango så den blir lett å spise med skje. «Det kan jeg,» sier hun. Jeg forteller henne hvordan hun skal lage juice av pasjonsfrukt og appelsin, hvor mye frukt til hvor mye vann. Og at hun må huske å fylle badekaret og bøttene med vann så vi har i bakhånd i tilfelle vannet blir stengt av. Hun må fylle vann i vannfilteret, og det filtrerte vannet skal helles på flasker og settes i kjøleskapet. Så går jeg videre til rengjøringen. Koste, tørke støv. Den halvautomatiske vaskemaskinen vet jeg ikke hvordan man bruker. «Klesvasken tar foreldrene mine seg av,» sier jeg. «Jeg bare vasker det for hånd,» sier Irene. «Ikke noe problem. Men hva med lunsj?» spør hun. «Mor ordner lunsj,» sier jeg. «Det behøver du ikke å tenke på. Du skal bare hjelpe til.» Men mor ordner ikke lunsj. Hun vasker ikke klær. Hun drar på markedet og kjøper inn, og det tar stort sett hele dagen. Og så spiller hun golf. «Tsk,» sier Irene. Jeg går bort og ser. Fullt av snutebiller. Det hjelper ikke å sikte melet – de er så små at de går gjennom sikten. Valget er enkelt: Kjøp mel uten snutebiller, og du vet at sekkene er oversprøytet med DDT. Det vil ikke mor. «Det lagrer seg i kroppen. Man blir steril,» sier hun. Jeg stemmer for mel med snutebiller. Nå er de her, og vi kommer til å spise dem. Snutebillene har levd av mel. De består av mel. Men de gir også brødet en muggen bismak. Og hvis man ikke tar livet av dem, formerer de seg så det til slutt ikke er noe mel igjen – kun snutebiller. Jo lenger man venter med å bake, jo mer animalsk blir brødet – uspiselig for vegetarianere. «Du må fryse det,» sier jeg. «Da dør duduene.» Om natta får jeg englefitte. Kanskje jeg har drømt om Irene. Jeg vil ikke legge underbuksa i skittentøyet i tilfelle hun ser den størknede flekken. Skyller den på badet og tørker den på rommet. En dag gir mor meg en haug med klær. 165

«Gi dette til Irene,» sier hun. «Jeg bruker det ikke mer.» Jeg går ned og banker på døra til Irene. «Det er til deg,» sier jeg. Hun blir veldig glad. Søndagen etter har hun noen av dem på seg når hun går i TPC-kirken. «La det stå,» sier Irene hvis jeg prøver å dekke av bordet. Når foreldrene mine er der, spretter hun omkring. En ettermiddag går jeg barføtt inn i stua. Det er ingen andre hjemme. Irene ligger henslengt på sofaen og blar i Alt for damene. Jeg lener meg mot dørstolpen. Hun får øye på meg. Spretter opp. «Hamna shida,» sier jeg. «Wazee hawapo,» de gamle er ikke hjemme. Hun setter seg skeptisk tilbake i sofaen igjen. Jeg går mot kjøkkenet. «Vil du ha noe?» spør hun. «Nei,» sier jeg og tar en cola i kjøleskapet. Åpner den og stiller den på et brett med et glass der jeg legger i isbiter og en sitronskive. Bærer det inn. «Karibu mama,» sier jeg – vær så god, frue. Irene ler, sier takk. Når jeg står inntil henne, kjenner jeg duften av kokosnøtter fra oljen hun smører i håret sitt. «Kan vi få litt musikk?» spør hun, som en gjest på et vertshus. «Et øyeblikk, frue,» sier jeg og går og skrur på. Jeg tar røykpakken min opp av lomma, holder den opp. «Skal det være en sigarett,» spør jeg. Irene trekker på skuldrene. Jeg går ut på kjøkkenet. Hun kommer etter. «Ikke ute,» sier hun idet jeg skal til å gå ut bakdøra. «Hvorfor ikke?» «Kanskje onkelen min ser det,» sier hun. Gartneren Benjamin. Vi deler en røyk på kjøkkenet. «Du er en god jente,» sier jeg. Hun smiler. «Og du,» sier hun, «du er en slem gutt.» Jeg tror vi tenker på det samme. Lørdag ettermiddag kommer jeg hjem, og Irene holder på å vaske en kjempehaug med klær i en balje. Mor har ikke lært Irene å bruke vaskemaskinen. Og Irene får aldri spurt far, for når han er hjemme, er han enten full eller sover. Og når mor endelig kommer hjem, stenger hun seg inne på gjesterommet. De sover ikke på samme rom lenger. «Jeg skal si ifra til mor,» sier jeg. Irene står med ryggen til 166

meg – baken hennes rister mens hun jobber energisk med tøyet i baljen. «Eeehhh,» sier Irene bare, ingenting mer. «At hun må vaske tøyet selv eller lære deg å bruke vaskemaskinen,» legger jeg til. «Eeehhh,» sier Irene og snufser. Jeg ser på henne. Hun retter seg opp. Holder den ene underarmen foran øynene så jeg ikke kan se dem. Det drypper såpeskum ned fra hånden hennes. Hun snufser igjen, tørker øynene med underarmen, ser ned i gulvet, puster støtvis. «Hva er det?» spør jeg. «Nei, jeg …» begynner hun og sukker. «Jeg skulle vært hjemme i dag. Med en matatu tidligere, hjem til landsbyen. Men det er ingen jeg kan spørre her. Tsk.» Nå ser hun sint ut. «Jeg skal ordne det,» sier jeg. «Det er for sent nå – det kommer ikke flere matatu i dag.» Irene bøyer seg frem og vasker videre. Jeg sjekker rommene. Ingen hjemme. Går bort i messa og finner far – temmelig beruset. «Irene vil gjerne hjem og besøke foreldrene sine i dag. Hun spør om det er greit?» sier jeg. «Ja, selvfølgelig,» sier far. «Det går ikke flere matatu i dag, så jeg spør John om jeg kan låne motorsykkelen hans og kjøre henne ut – det er cirka ti kilometer,» sier jeg, for Irene har fortalt meg at det er en av landsbyene på vestsiden av Nyumba ya Mungu. «Ja, men det er bra,» sier far. John er heldigvis hjemme. «Ja,» sier han. «Tanken er nesten full.» Jeg hopper opp, kickstarter, kjører hjem, stanser foran huset, går inn. «Irene,» sier jeg. «Vi kjører når du er klar.» «Er det sant?» sier hun. «Ja,» sier jeg. Hun gir meg en fort klem før hun slipper og småløper mot kjøkkendøra for å gå ned på rommet sitt, hente tingene sine. Så kjører vi like etter. Irene har et tørkle rundt håret og en kanga surret rundt mors jeansskjørt. Jeg kjører ikke fort, for i Tanzania sitter jenter i damesal. De kan ikke ha motorsykkelen mellom beina. Men grusveien er humpete, og det er dype hjulspor, og når hun sitter som hun gjør, kommer vi ut av balanse så hun må ta tak i meg med den ene armen for å holde seg fast. Vi kommer til veisperringen som markerer slut167

ten på TPC og dyrket mark. På den andre siden er jorda for salt for sukkerrør. «Hvor skal dere?» spør vakten. «Jeg er drosjesjåfør for henne – hun skal til landsbyen sin,» sier jeg. Han smiler. «Kommer du tilbake denne veien?» spør han. «Ja,» sier jeg. «Før det blir mørkt.» Vi fortsetter, veien blir dårligere. «Stopp et øyeblikk,» sier Irene. Jeg stanser. Hun hopper av. «Veien er dårlig,» sier hun. «Man kan ikke sitte sånn.» Langs veien har fiskerne maisåkrene sine, men plantene blir misformet av den saltholdige jorda. Irene slenger opp kangaen og skjørtet, setter seg overskrevs bak meg. «Nå kan vi kjøre,» sier hun. Jeg øker farten, og vi nærmer oss sjøen. Irene har hendene sine på hoftene mine, jeg kan kjenne henne mot ryggen min. «Nå er vi der snart,» sier hun. «Du må stanse.» Irene går av. Kanskje hun vil gå det siste stykket, for ikke å komme kjørende bakpå med en mzungu? Eller kanskje hun skammer seg over hjemmet sitt. Men hun tørker bare av den støvete kangaen og leggene sine, anklene, før hun stapper kangaen i vesken. «Ok,» sier hun og setter seg i damesal. «La oss kjøre.» Et par hundre meter lenger bort treffer vi på de første småbarna, som kommer løpende ved siden av motorsykkelen og roper «Irene, Irene». Rundt mellom hyttene går det gjess, ender, høns og tanzanianske får med fetthaler. Hun peker mot hytta til familien. Stokker og leire og stråtak. Utenfor står en stor, eldre kvinne og maler mel ved å støte en lang stokk ned på maiskorn i bunnen av en uthult trestamme. I en kanga på ryggen hennes henger et lite, nakent barn. Hun retter seg opp. Det må være moren til Irene. Jeg stanser motorsykkelen. «Shikamoo mama,» sier jeg. «Marahaba,» sier hun og smiler. «Den siste matatuen hadde gått, så gutten i familien kjørte meg hjem,» sier Irene fort. «Det var bra,» sier mama. Det er sent på ettermiddagen, og lyset er blitt dusere. I det fjerne har snøkronen på Kibo kommet til syne mellom skyene. Når sola ikke steker lenger, opphører fordampningen fra regnskogen, og fjellet henger i løse lufta. Alle konturer blir slørete, for i tørketiden blir lufta disig av det fine støvet. En cirka tolv år gammel gutt med bare ett bein kommer humpende på krykker bort til Irene. 168

«Dette er lillebroren min,» sier hun. «Hva er det som har skjedd?» spør jeg. «Krokodillen tok det,» sier han. «Jeg skal lage te,» sier mama. Jeg vil gjerne ha te, men Irene skynder seg å si: «Du må kjøre nå. Ellers rekker du ikke tilbake før det blir mørkt.» Og hun har rett. «God tur,» sier moren hennes. Jeg kjører av sted, lett i kroppen. Det er nesten mørkt når jeg kommer frem til TPC. Jeg leverer sykkelen hos John og går hjem. «Du får ikke lov til å kjøre rundt på den motorsykkelen, Christian,» sier mor. «Far sa det var greit,» sier jeg. Hun snur seg mot far. «Det kommer ikke på tale,» sier mor og ser på meg igjen. «Og det er vi begge enige om,» legger hun til. Jeg trekker på skuldrene, går forbi henne inn i stua, ut mot kjøkkenet. «Men vi kan jo ikke stanse ham bare fordi …» begynner far. «Bare fordi,» roper mor. «Du vet hva jeg mener. Han skal jo leve.» «Ja,» roper hun. «Han skal leve. Ikke kjøre rundt her i … bushen.» Og så begynner hun å hulke. Jeg trenger ikke se etter for å vite at far sitter passiv i stolen. «Vi kan jo ikke sperre ham inne,» sier han. Men ikke for passiv til å ta seg en slurk av drinken sin. Mor fnyser. «Så flaks at vi fikk den ladningen med brennevin ned hit så du kan drukne deg sakte, men sikkert,» sier hun. «Ja,» sier far. Jeg setter meg ut på baktrappa med en cola. Tenner en røyk. De får jo faen ikke orden på noe som helst.

Marcus SYKDOMSÅND Rebekkas skrik skjærer gjennom luften når jeg slår av motoren for å trille det siste stykket ned innkjørselen. Også kvinnehvin strømmer fra huset – det er ikke Katriina, for bilen er borte. Jeg kaster motorsykkelen fra meg ved verandaen og styrter inn i huset. Josephina står ved sengen med nabokonen – jeg dytter dem til side og ser Rebekka: blek, oppsvulmet og merkelig grå i ansiktet. 169

«Det er en ond ånd,» roper Josephina – tårene renner ned kinnene hennes, øynene er store. Hun er redd. Hun står med et flettet brett av kokosblader, som brukes til å rense ris. Rundt kanten bak har hun stukket fire hønsefjær – to svarte, to hvite. Jeg bøyer meg ned over Rebekka, som blir taus og hikster. Det er allergien – kanskje hun har spist cashewnøtter, som hun ikke tåler. Josephina begynner å vifte brettet frem og tilbake over Rebekkas hode mens hun mumler trolldomsord mot onde ånder på det gamle chaggaspråket som jeg nesten ikke forstår. Hver gang hun vifter brettet frem og tilbake med den ene hånden, bruker hun den andre til å slå på innsiden av brettet med en liten feiekost av palmeblader, snittet fint på langs og samlet i en bunt. «Hold opp,» sier jeg og griper armen med kosten. «Men jeg hjelper henne – ellers dør hun,» roper Josephina på swahili. Jeg gir henne en ørefik, for Rebekka forstår hva hun sier. «Hun dør ikke – hun har bare spist noe hun ikke tålte.» Jeg ser på Rebekka – hun har aske over hele hodet. «Fikk du noe å spise i barnehagen i dag?» «Vi fikk kake,» mumler hun. Jeg snur meg mot Josephina. «Hvorfor har hun aske på hodet?» «Det er medisin mot de onde åndene.» «Den er veldig god,» sier nabokonen. Det er hun som har hentet det lokale pulveret sitt da hun så Rebekka – kjøpt av de tradisjonelle apotekerne nede ved busstasjonen. «Det trekker den onde sykdomsånden ut av barnet.» I en fart får jeg kastet ut nabokonen mens jeg takker henne – hun er en gal heks, men vil jo bare hjelpe – og hun presser posen med resten av pulveret i hånden min. Jeg gir Josephina beskjed om å vaske pulveret av Rebekka og fjerne hønsefjørene, ellers vet jeg at Larsson-foreldrene gir henne sparken på sekundet. Og så finner jeg pillene og gir Rebekka én. Josephina står og sier at Rebekka må ha injection. Folk tror på ånder eller Vårherre, og hvis vitenskapelig medisin skal virke, må den komme som sprøyte – piller er juks. En lege på KCMC sprøyter saltvann i de dumme pasientene, og straks får de det bedre. Og Josephina er en kristen kvinne, men hvis du spør Gud om hjelp og han ikke hjelper, må du gå til de gamle skikkene med heksekunst fra bushen. 170

Christian I spisefri går jeg opp til Kijana. Utenfor er det en plass med benker hvor de som har røyketillatelse, får sitte. Folk uten røyketillatelse får ikke være der. Savio, Mick og et par andre av de eldre elevene sitter der. Jeg setter meg. «Du har da vel ikke røyketillatelse,» sier Mick. «Nei,» sier jeg og tenner en Dunhill – mor lot en pakke ligge fremme. «Dunhill,» sier Savio. Jeg rekker ham pakken. «Røyk,» sier jeg og røyker. «Ok,» sier Savio, tar en og rekker pakken videre til Mick. Thompson, viseinspektøren, kommer gående. «Christian,» sier han. «Du har da ikke røyketillatelse?» «Er du sikker?» spør jeg. «Bli med meg,» sier Thompson og snur seg – går mot kontoret. Jeg kaster røyken min på bakken, tråkker på den, reiser meg. «Behold pakken,» sier jeg ut i lufta og begynner å gå etter Thompson. «Takk,» sier Savio. Utvist en uke for å røyke. Moderen og fatter’n snakker ikke til meg – det gjorde de omtrent ikke likevel. Jeg ligger og damper på senga. Hører bilen starte og kjøre. Jeg hører dunk fra strykebrettet som slås ut, og like etter kommer det på musikk inne i stua. Stevie Wonder: Hotter than July. Kler på meg og går bortover gangen. Kommer bort til hjørnet; Irene danser midt på gulvet. Hoftene roterer, rumpa vibrerer, brystene hopper. Hun får øye på meg og slutter brått. «Christian,» sier hun og ser ned i gulvet med hodet på skakke – smiler svakt. Så begynner hun å gå for å skru av musikken. «La det stå på,» sier jeg og går ut på stuegulvet. «Du er flink til å danse – kanskje du kan lære meg det?» Jeg løfter armene, flytter litt på føttene, knipser. «Jeg må stryke,» sier hun. «Vi skal leke litt,» sier jeg. På swahili har man det samme ordet for å leke som for å danse – cheza. Hun ser ut av vinduet for å se hvor gartneren er. 171

«Nei. Han kan se oss,» sier hun. «Hvorfor er ikke du på skolen?» «Fordi jeg har vært slem,» sier jeg. «Og hva så om han kan se oss?» «Da sier han stygge ting om meg. Hvordan slem?» spør hun, og jeg husker plutselig på datteren til fars lokale partner på TPC; han fortalte at datteren var blitt utvist fra skolen fordi hun hadde vært slem – det betydde at hun var gravid. «Jeg ble bare tatt i å røyke sigaretter,» sier jeg. «Tsk, tsk.» Irene rister på hodet. «Nå skal jeg riste litt toast til deg. Hun går ut på kjøkkenet. Når jeg har spist, tenner jeg meg en røyk. Hun rister på hodet av meg – klarer ikke å la være å smile. Jeg rekker den til henne. «Så!» sier hun. Men tar den imot, tar et trekk. Jeg rister på hodet: «Tsk, tsk,» sier jeg og reiser meg. Jeg kommer hjem til en lapp på bordet. Far og mor har dratt til Moshi Club for å spille golf. Jeg skulle tydeligvis ikke være med. Kanskje er det en del av straffen for å røyke. Irene kommer opp for å koke maisgrøt til hundene og lage kaffe til nattevakten. «Jeg lager kaffe,» sier jeg. «Så kan vi leke litt etterpå.» «Nei, jeg vil ikke.» «Du må lære meg det – bare litt?» «Nei – jeg får problemer.» «Vil du jeg skal leve hele livet og danse som en hvit mann med en stor kjepp opp i rumpa?» Hun ler. «Ok – bare litt, da. Og ikke noe tull.» «Vi skal bare leke,» sier jeg. Og vi danser. Hun viser meg: Rumpa skal rotere. Jeg danser ikke noe særlig på skolefester – jeg kan ikke, vet ikke hvor jeg skal gjøre av armene, beina, kroppen, noe som helst. Hun ler av meg. Vi danser flere kvelder. Vi ler sammen. Moderen og fatter’n har begynt å gå på Moshi Club, kjører inn til Jonas og Katriina på kvelden. De drikker mer, begge to. Nå skjønner de ikke at jeg ikke vil være med. «Jeg leser,» sier jeg. Jeg blir flinkere – alt roterer nå når jeg inntar gulvet. Så en kveld vil hun ikke danse. «Nei,» sier hun. «Ikke mer.» «Hvorfor ikke?» Hun ser sint ut. «Nattevakten har sett det.» 172

«Og hva så?» «Det er ikke bra.» «Hvorfor ikke?» Hun sukker. «Han går på barene og sier jeg er slem jente med den hvite gutten.» «Nei, men faen,» sier jeg. «Jeg skal sørge for at han får sparken.» «Nei, nei. Du må ikke gjøre noe – da blir det bare verre.» «Men … vi danser jo bare,» sier jeg. «Han er en gammel idiot,» sier hun. «Jeg har sagt ja til å undervise dansk på skolen,» sier mor. Jeg ser på henne. «Nei, du trenger ikke, hvis du synes det er så ille å ha meg som lærer.» «Bra.» sier jeg. Dagen etter ser jeg henne i gangene. Hun har ikke sett meg, så jeg skynder meg bort. Det er rart å ha mor på skolen. Hun er lærer – en del av fienden på en måte. «Hun er veldig ok,» sier Nanna, som har begynt med danskundervisning hos mor. Og Mrs Harrison kommer opp på siden av meg i gangen: «Din mor er en sterk kvinne, Christian,» sier hun. «Du må være stolt av henne.» Må jeg det? Hjemme flyter alt, men når hun er på skolen, ser hun ut som om hun har full kontroll. «Det er ikke mye du er hjemme,» sier far til henne på kvelden. «Å, men det er jo hyggelig å treffe litt nye mennesker og ikke bare TPC-folk,» sier mor. Hun treffer lærere – hvor hyggelig kan det være? Dagen etter har far vært i Moshi. Han kommer inn på rommet mitt og snakker dempet til meg. «Nå har du røyketillatelse,» sier han. «Ok,» sier jeg. «Men du sier ikke noe om dette til mor.» «Avtale,» sier jeg. «Takk.» Huset lukter av nybakt rugbrød. Vi sitter ved middagsbordet. Mor har vært hos Léon på Simba Farm og hentet rugmel. «Det er et fantastisk liv han lever der oppe,» sier hun. «Deilig klima, kjempestor kjøkkenhage, skogen – kolonialistene har 173

jo skjønt litt likevel, da. Og han er snill med dem som jobber for ham – lærer dem opp.» Far sitter og skjærer i kjøttet sitt, stirrer på det. «Kan ikke skjønne hva som er så fantastisk med det,» sier han. «Men det er jo et nydelig sted,» sier mor og ser ut av vinduet mens hun tygger maten sin. Så smiler hun for seg selv, snur hodet mot meg – sier: «Og så har han motorsykler.» «Javel?» sier jeg. «Ja, du er jo så glad i motorsykler.» «Ja,» sier jeg. «Men jeg får jo ikke engang kjøre på Jonas sin, sier du.» «Nei, men der oppe kunne du kjøre. Det er nesten ikke trafikk.» «Hva hjelper det når vi bor her?» sier jeg. «Nei, altså … hvis vi dro opp dit på besøk en dag,» sier mor. Far reiser seg fra bordet og går bort til røyken sin. Mor sier ikke mer. «Takk for maten,» sier jeg og skynder meg ut.

Marcus FROSTSPRENGNING Det er som et trafikkuhell i en flaske. De skal ha familien Knudsen til julelunsj. Katriina slår på døren min. I hånden holder hun den fine snapsen, Aalborg, men flasken er knust – full med is. Hun ser på meg. «Hva har skjedd med den?» spør jeg. «Jeg la den i fryseren.» «Man må ikke legge den i fryseren – det våte blir utvidet i frosten,» sier jeg, for jeg har prøvd med bokseøl fra Carlsberg hvis de var varme. Man glemmer dem, og de blir isbiter med skinn av metall. «Ja, hvis det er mye vann i – men når det er alkohol, så kan det ikke fryse.» «Eeehhhh,» sier jeg og ser ned. «Så noen må ha drukket av flasken og fylt opp med vann,» sier hun. 174

«Det er veldig galt,» sier jeg og rister på hodet. «Du må ikke drikke, Marcus,» sier hun. «Nei,» sier jeg. «Vi har allerede mange nok som drikker for mye.» «Ja,» sier jeg. «Hva med … Jonas?» spør jeg. «Jeg sier at jeg mistet den i gulvet.» «Takk,» sier jeg.

Christian Familien Larsson feirer Soljas bursdag, og vi er bedt dit i ettermiddag, både mor og far og jeg. Om formiddagen kommer Léon ut til oss i en gammel amerikansk militærjeep som han bruker til jakt. Den er helt åpen, men med en kraftig sikkerhetsbøyle like bak forsetene så man ikke brekker nakken hvis den går rundt. Far er på jobb, men Léon har tydeligvis avtalt med mor at de skal spille en runde på formiddagen. Kanskje hun holder på å bli i bedre humør igjen. De spør ikke om jeg vil bli med, og det er ingen å spille fotball med om formiddagen. Jeg går bort til Nanna. Det er ingen hjemme, så jeg svømmer lengder til jeg begynner å kjede meg. Jeg går hjem igjen. «Christian,» roper Irene fra kjøkkenet. «Njoo kunisaidie,» – kom og hjelp meg. «Kufanya kitu gani?» spør jeg – hva skal jeg gjøre? «Mama sa jeg skulle ha lunsjen klar, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sier Irene. «Vil hun at jeg skal steke kjøtt, eller hva?» «Sa hun ingenting?» spør jeg. «Nei, bare lunsj til fire, så gikk de.» «Tsk,» sier jeg. Jeg viser henne hvordan hun skal lage en grønn salat. «Hva med en omelett?» spør Irene. «Ja, det høres bra ut,» sier jeg og dekker bordet. «Jeg går ut og røyker før de kommer,» sier jeg. Irene ler. «Takk for hjelpen, Christian. Du er min venn,» sier hun. «Selv takk,» sier jeg og gir henne et dask på rumpa på vei mot bakdøra. 175

«Så,» sier hun og slår etter meg med spatelen, men jeg har allerede kommet meg unna. «Tsk,» sier hun. «Wewe ni mshenzi kabisa,» du er gæren. «Jeg er gæren etter deg,» sier jeg inn gjennom døra. «Toka!» sier Irene – forsvinn. Jeg røyker. Léon og mor kommer, og like etter kommer far. Vi spiser lunsj. De drikker øl og siden kaffe. Snart er det på tide å kjøre til Moshi. «Får jeg kjøre med deg?» spør jeg Léon, for jeg har aldri sittet i en sånn jeep. «Ja, selvsagt,» sier han og legger armen rundt skulderen min. Vi setter oss opp, og han durer av sted bortover veien, men snart senker han farten igjen. «Christian,» sier han over vindsuset. «Det er noe jeg vil spørre deg om.» «Hva da?» sier jeg. «Dette er en helt hypotetisk situasjon,» sier han. «Vet du hva det betyr?» «Ja,» sier jeg. «Ok,» sier han og stirrer fremfor seg. «Hva synes du man bør gjøre hvis man har forelsket seg i en kvinne som er gift og har barn, og man selv er skilt og altså lever alene. Hva er det riktige å gjøre?» «Ehm,» sier jeg. «Det kommer vel an på henne, eller … altså, hvem snakker du om?» Jeg roper nesten, så han skal høre meg over vinden i den åpne jeepen. «Nei, altså,» sier han og svelger, ser bort på meg, på veien igjen, kremter, trekker pusten dypt. «Altså, det er … du må ikke si det til noen,» sier han. «Nei, nei – selvfølgelig ikke,» sier jeg. «Katriina,» sier han. Katriina? Altså, Jonas er en kødd, men … Katriina og Léon? Jeg har vanskelig for å se det for meg. Den store farmeren og jegeren sammen med Katriina, en hjelpeløs dame som har lagt litt for mye på seg og har hengepupper. Enda Katriina er jo søt – ingen tvil om det, men … Hva vet jeg. «Men,» sier jeg. «Vet hun om det?» «Katriina?» sier han. «Ja?» spør jeg. Hvem ellers? «Ja, hun vet det. Og hun vil det samme,» sier Léon og nikker dystert. 176

«Men synes du det er … galt. Altså, å … begjære en gift kvinne?» sier han. «Jeg har ikke peiling. Jeg er ikke gammel nok til å vite sånt,» sier jeg. Vi kjører et stykke til i taushet. Nærmer oss Moshi. «Du lover å ikke si noe om dette til noen, hva?» sier Léon. «Ja, jeg lover,» sier jeg. Og vi kommer frem til Larsson-familien. Solja er glad, det er boller og kake og kakao og kaffe og ballonger og et par av klassekameratene hennes og flere voksne, og Katriina har organisert skattejakt i hagen og insisterer på at jeg skal være med, enda jeg er for stor til sånt. Men ok. Og jeg ser på Katriina. Forestiller meg henne med Léon. Jeg får det ikke til å stemme. Kanskje hun hadde villet det, men jeg klarer ikke å se for meg ham forelsket i henne. Senere kommer det pizza og lasagne opp fra mama Androli. Vi sitter rundt omkring i stua og på verandaen og spiser. Jeg ser på Léon og Katriina. Jeg kan ikke se at det er noe mellom dem. Léon sitter ved siden av mor og snakker golf og ler. Han skjuler det sannelig godt. Og jeg kan heller ikke merke noe på Katriina, som kommer inn i stua og spør far om han kan hjelpe henne ute på kjøkkenet. Hun prøver ikke engang å få Léon på tomannshånd. Léon og Katriina – det er ikke mulig.

1983

Marcus MAMA FRIENDS GUESTHOUSE Mellomfolkeligheten vokser. I byen forteller Phantom meg at Asko har leid et hus ved Uru Road, der han har installert Chantelle så han kan besøke henne når han har lyst. Galskapen har også spredt seg en annen vei. Jeg treffer Christian inne i byen. Han er veldig stille. Jeg tar ham med hjem. «Jeg vil gjerne ha kaffe,» sier han, så vi går på kjøkkenet. Katriina kommer inn, for hun har hørt oss. «Å hei, Christian,» sier hun. «Hei,» sier han, men uten å se. Og nå er Katriina stille. Jeg gir Christian koppen med kaffe, og straks graver han i lommen, tenner en sigarett. Katriina sier ingenting om røykingen. Hun spør ikke om foreldrene. Det er taushet overfor Christian, men når ingen fra Knudsen-familien er i nærheten, er samtalen hos de andre wazunguene en bisverm om hvordan Léon Wauters pumper mama Knudsen på Mama Friends Guesthouse i Soweto, mens bwana Knudsen bor i en flaske gin på TPC. SVENSKLÆREREN Rebekka lærer meg perfekt svensk – jeg lærer det helt fra bunnen sammen med henne. Hun bæres rundt på armen min fra hun er født. Hvis de er hjemme om kvelden, går jeg ned til meg selv, for da har jeg fri. Jonas vil ikke se på meg. «Sove hos Marcus,» lyder det oppe fra huset, og jeg ser ut av vinduet. Hun kjemper seg ned kjøkkentrappen og stabber over gresset med bleierumpe, mens Katriina står i kjøkkendøren og roper at Rebekka er på vei. Hun ligger på sengen min og pludrer til hun sovner til Burning Spear på kassettspilleren. Sent på kvelden kommer Jonas ned og henter henne, når hun 181

sover. Han sier i høyden «hei» før han løfter henne opp og mumler til henne på svensk at hun skal opp i sengen sin. «Hvorfor du ikke skole?» spør hun på baby-swahili når jeg blir hjemme. «Pengene til skolen ble ikke betalt,» sier jeg, enda jeg vet at tante Elna har sendt penger til hele skoleåret mitt. Så går Rebekka opp til huset og sier at jeg ikke kan gå på skolen fordi pengene ikke er betalt, at det er synd på meg fordi jeg gjerne vil gå på skolen. Etterpå stabber hun ned for å sove og gir meg en konvolutt, sier: «Det penger til skole.» Så krøller hun seg sammen ved hodeputen min, og jeg spør om jeg skal skru ned? «Litt,» sier hun. Og jeg forteller henne at Stevie Wonder er blind, men likevel kan han spille – for jeg holder på å spille av en kassett med Hotter than July, og Stevie synger: «Though the world’s full of problems, they couldn’t touch us even if they tried», men hun sover allerede. Og jeg sitter og tar opp lenge og skriver sangtitlene på pappen til kassettene – så tjener jeg litt per bånd. Og endelig – sent – kommer Jonas ned og spør om hun sover, og jeg sier: «Ja, hun har sovet lenge.»

Christian «Hva er det?» spør jeg Nanna, for hun er helt rar for tiden. Men i dag vil hun i det minste slå følge med meg fra TPC-bilen og hjem. Kanskje det er fordi de snart skal flytte til Danmark. Hun spør hele tiden om det «går bra» med meg. «Ja,» sier jeg. «Hvorfor skulle det ikke det?» «Nei, jeg tenkte bare …» «Hva tenkte du?» «Med foreldrene dine …» «Hva med foreldrene mine?» «Nei, altså …» «Nei, men hva?» spør jeg. «Det er bare … De sier at … Altså, at moren din aldri er hjemme. At hun … drar inn til byen hele tiden.» «Får hun ikke lov å dra til byen?» «Jeg vet ikke. Jeg bare hørte foreldrene mine snakket om det. 182

Men så sa de ikke mer da de så jeg var der. Jeg må gå nå,» sier hun og går inn, lukker døra etter seg. Det er sant. Mor drar inn til byen hele tiden. Også de dagene hun ikke har danskundervisning på skolen. «Jeg skal inn og se etter et par ting,» sier hun og kommer ikke hjem før det er nesten mørkt. «Jeg var rundt i hele byen,» sier mor litt febrilsk. «Men det var altså helt umulig å få tak i dopapir.» Far bare grynter, stirrer ned i tallerkenen sin uten egentlig å spise noe og går bort i messa hver kveld og drikker øl. Så drar han på forretningsreise til Dar. På skolen kommer Nanna bort til meg. «Er moren din syk?» spør hun. «Nei, hvordan det?» «Jo, for dansktimene har vært avlyst de siste to gangene,» sier Nanna. «Nei, jeg vet ikke hvorfor,» sier jeg. Etter skoletid blir vi hentet av TPC-bilen – Nanna skal også være med, for dansktimen hennes er avlyst. «Kan du ikke spørre når moren din kommer neste gang?» sier Nanna utenfor innkjørselen vår. «Ok,» sier jeg. Det står en fremmed Land Rover i innkjørselen, og Léon Wauters fra Simba Farm sitter på verandaen sammen med mor. De drikker øl. «Ja, Léon kom bare innom med litt rugmel til oss. Og blomster,» sier mor og smiler. Det står en kjempebukett med blomster i en vase midt på spisebordet. «Ja, du får ordne deg med mat selv hvis du er sulten,» sier hun fort. «Jeg har gitt hushjelpen fri.» «Hvorfor gjorde du det?» spør jeg. «Hun skal vel også ha litt fri innimellom,» sier mor. Jeg går inn og finner meg litt brød og pålegg. Ved en innskytelse går jeg bort og ser inn på mors og fars soverom. Det ser helt normalt ut – oppredd seng. Jeg går bort og spiller fotball. Land Roveren til Léon er borte når jeg kommer tilbake, men far er kommet hjem, og jeg hører at de krangler. Jeg vil gå nærmere for å lytte, men far får øye på meg. «Christian,» sier han inne i stua. Jeg går inn, og begge trekker ut i gangen mot rommene sine – soverommet og gjesterommet. «Hvorfor går dere?» spør jeg. 183

«Vi har litt … problemer,» sier far. «Har det noe med meg å gjøre?» spør jeg etter ham. «Nei,» sier han, og jeg hører dørene lukker seg bak dem. Jeg setter meg i stua. Far drar på tre dagers møte med departementet i Dar. De skal evaluere en foreløpig overføring av nøkkelfunksjoner på TPC til lokale folk. Produksjonen faller, og svinnet øker. «TPC holder på å gå i svart,» som far uttrykker det. Jeg kommer hjem fra skolen, og Léon sitter på verandaen sammen med mor. «Vi skal ut og spille golf etterpå,» sier hun. «Men det er fortsatt for varmt.» Har ikke den fyren noe jobb å passe? Blomster å plukke? Hvis han kommer hit like etter lunsj, er det jo innlysende at det er flere timer til man kan spille golf uten å bli stekt. Jeg går inn. Hun har gitt Irene fri igjen. Jeg fikser meg noe å spise. Jeg har en tom røykpakke i lomma, så jeg løfter lokket av søppelbøtta og løfter litt på det øverste laget for å stappe den godt nedi. En kondom. Det ligger en kondom der. Men det kan jo for så vidt være en far har brukt, tenker jeg. Han har ikke vært hjemme på to dager – som om søpla ikke blir tømt daglig så det ikke skal stinke av den i varmen. For en … Å. Hun er i det minste ikke så syk i hodet at hun prøver å lage et barn med ham. Jeg hører dem gå bort til golfbanen. Jeg går inn og ser på dobbeltsenga. Den er perfekt oppredd. Men hun sover på gjesterommet. Jeg åpner døra. Ja, den er også redd, men ikke perfekt, som Irene gjør det. Sengeteppet virker krøllete oppe ved hodegjerdet, ikke strukket ut på militært vis og presset ned bak rammen som det pleier. Fy faen. Jeg går ut. Vurderer å gå bort til Nanna, men hva skal jeg der? Det går opp for meg at hun har visst det lenge, men bare ikke turt å si det til meg. Og da har … Alle har visst det. På skolen også. Jeg går forbi fabrikken og inn mot Moshi. Får haik med en dieseltankbil. Går opp til Marcus. «Moren min knuller han blomsterfarmeren fra West Kilimanjaro,» sier jeg. «Tsk,» sier Marcus – men ser ikke ut til å være overrasket. Alle vet det. Vi snakker ikke om det. Katriina så meg komme. Like før det blir mørkt, kommer hun ned i gettoen: 184

«Moren din leter etter deg,» sier hun. «Å,» sier jeg. «Marcus, du blir nødt til å kjøre Christian hjem,» sier hun. «Ok,» sier Marcus. Jeg trekker på skuldrene. Vi kjører. Mor er sint. «Du kan ikke bare forsvinne på den måten,» sier hun. «Jeg vil ikke snakke med deg,» sier jeg. «Du skal snakke med meg. Jeg er moren din,» sier hun. «Var det noe mer?» sier jeg. «Og du skal høre etter hva jeg sier,» sier hun. «Akkurat,» sier jeg. «Pluss at jeg skal høre hva du til enhver tid foretar deg.» «Høre hva?» «At du … flyr rundt,» sier jeg. Stemmen min holder på å briste. «Hvordan flyr rundt?» spør mor. Hun virker oppskjørtet. «Med kjæresten din,» sier jeg. «Med …?» «Kjæresten din,» sier jeg. Mor snur ryggen til meg. «Hva er det for noe tull?» sier hun. «De snakker om det i hele byen,» roper jeg. «At du knuller Léon Wauters.» Hun snur seg, tar to skritt mot meg, gir meg en ørefik, griper seg til munnen, stirrer. «Nei!» sier hun. «Tsk,» sier jeg og snur meg fort, går ut.

Marcus BANANSLIKKER I kveld er jeg restaurantkelner i Larsson-huset. «Marcus?» roper Katriina. «Nå kan du godt komme med desserten.» Jeg bærer kaken og kaffen inn til bordet. Bwana D’Souza er her med sin lille, tause kone, og John og Miriam. Og så bwana og mama Knudsen – men uten Christian. «Nei, så flott den er,» sier mama Knudsen om kaken, som er kjøpt hos mama Androli. Bwana Knudsen rører ved armen min. «Marcus,» sier han lavt. «Kan du finne en banan til meg?» 185

«Ja,» sier jeg. «Skal du ikke ha kake?» spør Katriina. «Nei, takk,» sier bwana Knudsen – stemmen hans er fuktig, han har drukket mye øl. På kjøkkenet legger jeg en liten klase søte bananer på en tallerken sammen med en kniv, i tilfelle mannen trenger den for å skrelle. Bærer tallerkenen inn. Katriina holder på å skjenke kaffe, og mama Knudsen snakker til John: «Vi kjøper rugmel av Léon. Du vet han som dyrker blomster på West Kilimanjaro og selger frøene til et hollandsk firma? Vi dansker overlever jo ikke uten det mørke brødet vårt.» «Bor han fortsatt der oppe helt alene?» spør John mens han kniper øynene litt sammen, og konen hans, Miriam, sender ham et advarende blikk. «Eh, ja, han gjør da det,» sier mama Knudsen. Jeg går ut mot kjøkkenet, men stanser i gangen rundt hjørnet og lener ryggen min mot veggen – lytter til samtalen og vil røyke. Det er ikke mitt liv jeg lytter til – det er deres. Men deres liv bestemmer kvaliteten på mitt. Mama Knudsen snakker videre til John: «Så fikk jeg en stor porsjon strutsekjøtt med hjem. Ja, strutsene går jo inn i blomstene hans for å spise dem, og da skyter han dem.» «Du vet det er forbudt å skyte struts?» spør John. «Ja ja, men han skal jo leve, han også, og han har en avtale med det lokale politiet om at det er i orden,» sier mama Knudsen. «Korrupsjon,» sier John. «Det er da ikke korrupsjon,» sier mama Knudsen. Jeg tar nummer to termokanne med varmt vann til te og kaffe på kjøkkenbordet og bærer den inn. Bwana Knudsen holder en banan i hendene, som han stirrer på mens han skreller med langsomme, rolige bevegelser. Han begynner å slikke på den. Lange, seige tak, lar tungen spille og gli rundt tuppen av bananen før han åpner munnen og stikker hele bananen inn og trekker den langsomt ut igjen med leppene rundt. Mama Knudsen har sluttet å snakke. Alle er stille. Hun glefser: «Spis ordentlig, Niels.» Han fjerner munnen fra bananen. «Minner det deg om noe?» spør han mens han stirrer på henne. Hun sier ingenting. Han holder bananen opp i luften foran seg. «Hva synes dere den ligner på?» spør han. 186

«En våt banan,» sier John. «Jaha,» sier bwana Knudsen og tar en stor bit. «Du har noe i skjegget,» sier mama Knudsen. «Ja, det blir alltid litt gris å vaske bort når man har spist ferdig frukten,» sier han. «Ditt svin,» sier hun. Reiser seg og går ut. Jeg kan høre bildøren åpne og smelle igjen. Ingen andre rører seg. Det er sikkert bwana Knudsen som har bilnøkkelen. Han tar den siste biten av bananen, tørker seg rundt munnen med servietten og reiser seg, bukker lett. «Takk for i kveld,» sier han før han forlater bordet, går ut. Bilen starter, kjører bort.

Christian Mutter’n og fatter’n har dratt på middag hos Larsson-familien. Jeg ville ikke være med; sitte der ved bordet og kjede ræva av meg i den syke stemningen mens de drikker, krangler og oppfører seg helt merkelig. Nei. Jeg hører Eddy Grant, tar meg en brødskive og røyker. Venter. Jeg vil gjerne gå ned i tjenerboligen, til Irene. Men det går ikke – gartneren er hjemme. Har hun ikke noe hun skulle ha gjort i huset? Skitt. Jeg tar en røyk til. Får stå bare jeg tenker på henne. Prøver å lese i en bok, men det kjeder meg. Eddy Grant-kassetten spiller ferdig, og sikadene er helt øredøvende. Bakdøra går opp. Jeg snur kassetten. Hun kommer inn i stua med en kurv tørket klesvask. «Hei, Irene,» sier jeg. «Hvordan går det?» «Ok,» sier hun. «Hva er det for musikk?» «Eddy Grant – Electric Avenue.» «Det er fint,» sier hun og begynner å sette opp strykebrettet. Hun har på seg et jeansskjørt hun har arvet av mor, og en T-skjorte som strammer over brystene. Nakne føtter. Hun stryker. Jeg tenner en røyk. Det vislende svovelet får henne til å snu seg. «Christian!» sier hun. «Du får ikke røyke.» «Å, det er lenge til de kommer hjem.» Jeg reiser meg og går bort til henne, rekker røyken frem. Hun fniser og ser ut mot 187

hagen – gardinene er ikke trukket for verandadøra, så vaktmannen kan se oss hvis han kommer forbi. Selvfølgelig får hun røyke – det kan ingen bestemme for henne – men det gir henne dårlig rykte. Jeg har stilt meg tett inntil henne, legger hånden på hofta hennes. Hun slår den bort. «Ah-ah,» sier hun og lager en skarp, misbilligende tsk-lyd med munnen mens hun prøver å se ut gjennom verandadøra. Gir tilbake røyken, griper strykejernet. «Jeg liker deg veldig godt,» sier jeg og legger hånden min på rumpa hennes. Hun står stille. Jeg knar den. Hun snur seg og slår ut etter meg, men jeg rekker å hoppe bort, ler. «Så! Slutt med det der.» Hun stryker, jeg sitter og ser på henne. Faen. «Hvorfor sitter du og ser på meg hele tiden?» spør Irene. «Jeg synes du er veldig pen,» sier jeg. «Tsk,» sier hun og fnyser, rister på hodet. «Jeg har lyst til å kysse deg,» sier jeg. «Så!» sier hun. Når hun har strøket ferdig, tar hun tøyet i armene og går ned gangen mot soverommet til foreldrene mine. Jeg følger etter henne – shortsen er som et telt. Jeg stikker hånden i lomma og prøver å manøvrere pikken så beltet og bukselinningen presser den inn mot magen. Inne på rommet er gardinene trukket for. Hun har åpnet skapdørene og skal til å legge inn tøyet. Jeg stiller meg bak henne og legger armene rundt livet hennes – hun kjenner lemmet mitt mot rumpa. Elektrisk. «Jeg vil ha deg.» Hun prøver å vri seg ut av grepet mitt, ler. «Jeg jobber,» sier hun. Jeg kysser henne i nakken. Hun snur seg og dytter meg bort, ser ned på shortsen min. «Åh-åh,» sier hun. «Hva er det?» «Det er fordi jeg liker deg.» Med den ene hånden rører jeg ved magen hennes gjennom T-skjorta – hun har ikke bh. Hun fortsetter å se ned på shortsteltet. Jeg tar hånden hennes og fører den mot skrittet mitt. «Ah-ah. Slutt med det tullet,» sier hun og trekker hånden til seg. «Det er ikke farlig,» sier jeg og tar hånden hennes igjen. «Du er gal,» hvisker hun, men lar meg føre hånden hennes mot pikken min. Hun lar meg trykke hånden mot den, og når jeg slipper grepet, lar hun hånden bli. Langsomt folder hun fing188

rene rundt pikken gjennom shortsen mens hun hele tiden ser undrende ned på hånden sin, på skrittet mitt. Men så ser hun bort mot de lukkede gardinene, slipper pikken min og krysser armene foran seg. «Vakten kan se inn,» sier hun, enda hun vet godt at han sitter borte i skuret sitt. Jeg går bort til døra og trekker ut stikkkontakten til taklyset så det bare er det svake lysskjæret fra gangen. Hun har fulgt etter meg, prøver å smyge seg forbi meg, men jeg tar to skritt frem og stiller meg foran henne; det er bare et lite stykke mellom oss. Hun står helt stille, og jeg ser at hun ser ned mot skrittet mitt, enda det er nesten helt mørkt. Dobbeltsenga står rett ved siden av oss. Jeg rører forsiktig ved det ene brystet hennes gjennom T-skjorta, fører den andre hånden inn på magen hennes. Huden er varm og myk. Opp mot brystet hennes. Hun dytter hånden ut, fniser. Jeg åpner beltet mitt, knappen, glidelåsen, så shortsen faller ned rundt de nakne føttene mine. Tar langsomt hånden hennes og legger den på pikken min utenpå underbuksa. Hun lar meg gjøre det. Vi står helt stille. Til hun forsiktig trekker ut strikken så pikken spretter opp og hun slipper, kommer med et lite utbrudd, tar et halvt skritt bakover. Pikken min står givakt for henne, og jeg trekker underbuksa ned over hoftene. «Hvorfor er den sånn?» sier hun. «Hvordan da?» «Som en kjepp,» sier hun. «Fordi jeg liker deg.» Hun legger hånden rundt lemmet mitt, og beina mine kjennes så svake ut at jeg setter meg på sengekanten med en arm bak meg som støtte. Hun setter seg til venstre for meg, litt sidelengs, så hun kan se pikken min i det svake lyset. «Du er veldig deilig, Irene,» sier jeg. «Jeg elsker deg.» Jeg strekker armen frem og løfter T-skjorta hennes forsiktig, kan skimte, kjenne, det nederste av brystet hennes. «Liker du titiene mine,» sier hun – litt ertende, tror jeg. «Ja.» Stemmen min er hes. Hun løfter opp T-skjorta så brystene hennes kommer fri – de ser myke og faste ut samtidig. I det svake lyset fra gangen ser jeg den blåfiolette vorten – kjærtegner den med hånden. Hånden hennes ligger helt stille rundt pikken min; trykker på den. Jeg bøyer ansiktet frem mot brystene hennes for å kysse dem. 189

«Hold opp. Det får du ikke.» Hun dytter hodet mitt bort, men lar meg røre ved brystene hennes igjen. Hun slipper penisen min og tar ballene lett i hånden, gir dem et lett trykk, løfter dem litt, som om hun veier dem. Slipper dem og griper om penisen igjen. Beveger ikke hånden, men klemmer rundt pikken. Jeg stirrer på hånden min som rører ved brystene hennes – skulle ønske jeg kunne skru på lyset. Stirrer på ansiktet hennes som er konsentrert om penisen min. Kjærtegner brystvorten, klemmer den lett. «Yyhh,» sier hun stille. Jeg flytter hånden min til kneet hennes, lar den gli opp under skjørtet. «Slutt å tulle,» sier hun klart og tydelig uten å flytte seg, men jeg fjerner likevel hånden fra låret hennes og legger den over hånden hennes, som holder rundt penisen min. «Gjør sånn,» sier jeg og begynner å føre hånden hennes opp og ned. «Hvorfor det?» «Det er godt.» Hun gjør det. Jeg stønner svakt. Hun ser opp på ansiktet mitt og ned på pikken min igjen. «Gjør det fort.» Hun øker tempoet. Det er fantastisk. Jeg prøver å holde igjen. Lener meg bakover med armene spent mot senga. Hånden på pikken min. Brystene hennes som hopper. Jeg kommer. «Aahh!?» sier hun og river hånden til seg mens sæden spruter fra pikken min og ut på gulvet, og hun rykker bortover sengekanten så brystene dirrer brått. «Ååhh,» sier jeg. «Safi kabisa,» superdeilig. Hun fniser. «Du er gal,» hvisker hun og reiser seg, trekker T-skjorta ned over brystene. «Du er veldig deilig,» sier jeg. Hun går bortover gangen, og jeg hører bakdøra åpnes og lukkes. Jeg går ut på toalettet og henter dopapir, tørker av pikken, tørker sæden opp fra gulvet, tar på shortsen, lukker skapdørene, glatter på sengeteppet, går inn i stua og legger sammen strykebrettet – setter det på plass sammen med strykejernet. Pikken min er stiv igjen. Jeg skulle ønske hun var her. Går ut på do og runker. Nå holder jeg mye lenger, tenker på brystene hennes, den runde rumpa, lårene. Jeg har lyst til at hun skal ta på meg igjen. Jeg kommer. Så går jeg ut og tar en øl i kjøleskapet og bytter den ut med en lunken en fra spiskammeret. Jeg setter meg ut på kjøkkentrappa 190

og tar meg en røyk, drikker ølen, ser ned mot vinduene hennes der det lyser svakt bak gardinen. Jeg kjenner meg lett i kroppen – ikke bare av ølen og røyken, men helt … svevende. Og trøtt. Jeg lukker og låser. Går inn og legger meg. Tenker på Irene. Gjør det en gang til. Våkner. Døra? Det var verandadøra som smalt igjen. Da er det muttern’n og fatter’n som har kommet hjem. Jeg har det godt innvendig – litt tung i hodet av ølen jeg drakk. Lurer et øyeblikk febrilsk på om jeg fikk fjernet alle sporene, bevisene. Jeg gjorde det. Ligger stille og lytter, for det er ingen stemmer, men på en eller annen måte kan jeg høre at det er mor som går rundt. Men ingenting annet. Jeg står opp av senga og gløtter på døra. Hun har gått inn på soverommet deres, og skapdørene skramler. «Å, fader,» sier hun lavt, lett hysterisk i stemmen. Jeg går bort og lener meg til dørstolpen. Hun står med ryggen til og roter i skrivebordsskuffen. På senga ligger en åpen koffert med klær slengt i hulter til bulter. «Hva gjør du?» spør jeg. Hun spinner rundt. «Å!» sier hun. «Du skremte meg.» Jeg ser at hun har grått. «Hva er det som har skjedd?» spør jeg. «Hvor er far?» «Jeg …» begynner hun mens hun ser på meg. Hun tier. Snur ryggen til meg og begynner å lete mer systematisk gjennom skrivebordsskuffene. «Jeg kan ikke leve sammen med faren din lenger. Jeg må bort herfra.» «Hva prater du om?» Ryggen hennes begynner å riste. Burde jeg gå bort og legge hånden min på den? Det har jeg ikke lyst til. «Skal dere skilles?» spør jeg. Hun får liksom samlet seg. Ristingen stanser. Hun står med begge håndflatene på skrivebordsplaten, så snur hun seg, ser meg i øynene. «Han driver meg fra forstanden. Jeg må bort herfra.» Jeg slår ut med begge armene. Stirrer hardt på henne, sier: «Men hvor er han?» Hun går bort til kofferten på senga, skal til å lukke den. Ser på meg. «Han kommer snart,» sier hun. Og det er det. Jeg burde spørre: Hva med meg? Men jeg gjør det ikke, for jeg vet svaret: Hun er likeglad – hun vet ikke. Jeg går inn i stua og setter meg i sofaen med føttene på salongbordet. Etter en stund kommer hun inn med en bag over skulderen og en koffert i 191

hånden. Hun stiller sakene fra seg og legger et sammenbrettet papir på spisebordet og setter vasen med blomster oppå. Ser kort, febrilsk bort på meg. Står stille midt på gulvet og stirrer ut verdandadøra. Jeg sier ingenting, leer ikke en muskel. «Jeg er lei for det, Christian,» sier hun. Jeg svarer ikke. Hun er på vei mot meg. Jeg rikker meg ikke. Hun står foran meg – skal til å bøye seg frem for å omfavne meg. «Ikke gjør det,» sier jeg. Hun retter seg opp. «Det er ikke min skyld,» sier hun – det renner tårer nedover kinnene hennes. «Jo, det er det,» sier jeg. Hun snur seg og går bort for å ta sakene sine. «Du forstår det ikke.» Hun ser seg rundt i stua – ansiktet er tomt. Går brått bort til skjenken og tar bildet av Annemette, stapper det i veska. Hun ser bort på meg. «Jeg ringer i morgen,» sier hun. Jeg ser på henne, fyller kinnene med luft og slipper den ut av munnen og rister på hodet. «Ha det, Christian,» sier hun og åpner døra. «Du er dum,» sier jeg. Og så er hun gått, og det kommer et hulk opp av halsen min. Jeg svelger det ned idet jeg reiser meg fort – går ut på badet og skvetter vann i ansiktet. Hun tar med seg bildet av den som er død, og lar meg sitte igjen som en dritt på sofaen. Jeg hører bilen starte, kjøre. Går ut på verandaen og tenner en røyk. Vakten kommer bort. Hvorfor kan han ikke bare holde seg unna? «Hvor skulle mama?» spør han. «Jeg vet ikke,» sier jeg. Går inn igjen. Sitter i sofaen. Husker på lappen. Hvordan kunne jeg glemme den? Sitter og ser på lappen på spisebordet. Den er ikke til meg. Jeg har ikke lyst til å lese den. Men … reiser meg og går stivt bort til bordet. Bretter ut lappen: «Kjæreste Niels. Jeg holder ikke dette ut lenger. Du vil ikke snakke med meg om Annemette. Det knuser hjertet mitt – også å se deg sånn. Du ødelegger deg selv. Du vil ikke hjelpe oss videre. Jeg føler at du hater meg. Jeg klarer ikke mer. Jeg reiser hjem. Pass godt på Christian. Kjærlig hilsen Kirsten.» Så utrolig banalt. Knuser hjertet hennes. Fy faen. Jeg legger lappen tilbake der den lå. Setter meg igjen. 192

Våkner. Sitter i sofaen. «Vakt – kom,» hører jeg fars stemme utenfra. Porten går opp. Jeg gnir meg i ansiktet. Han kommer inn. «Hvor er mor?» Ansiktet og klærne og hendene hans er svarte av sot. «Hva er det som har skjedd?» spør jeg. Han gjør en avvergende bevegelse med hånden. «Mor?» gjentar han. «Hun har kjørt,» sier jeg og peker mot skrivebordet. «Det ligger en lapp der. Hva er det som har skjedd?» Han går og leser lappen. «Nei, men faen,» mumler han og holder den opp, ser spørrende på meg. «Ja,» sier jeg. «Jeg har lest den.» Han er tydelig beruset, men så opprevet at det kommer i skyggen. «Hva var det som skjedde?» spør jeg igjen. «Vi var på vei hjem. Hun kjørte sin vei da jeg stanset for å slå lens.» Jeg sier ingenting. Han ser ned på de flekkete klærne sine. «Ja, så jeg ble nødt til å hoppe på et av sukkerrørstogene for å komme meg inn hit.» Plantasjetogene kjører inn til fabrikken hele natten, og sukkerrørene er fulle av sot – man svir av åkrene før innhøstingen for å jage bort slanger og kryp og fjerne de skarpe ytterbladene, som kan skjære dype rifter i huden til landarbeiderne. Far svarer ikke på spørsmålet mitt. «Men hva var det som skjedde?» Han sukker. «Vi kranglet. Jeg trodde bare hun skulle straffe meg og la meg gå hjem.» Han går bort til telefonen, begynner å ringe. «Jeg må få lånt en bil så vi kan kjøre etter henne. Det var ikke mye bensin igjen på tanken.» Han får tak i faren til Nanna. Klokka er halv tre på natta. «Kom, så drar vi,» sier han når han har lagt på røret. «Jag blir ikke med.» «Ehhh …,» sier han og går i stå. «Christian,» sier han: «Du blir nødt til å hjelpe meg å … overtale henne til å komme hjem.» Men det kan da ikke jeg hjelpe ham med. Hun synes tydeligvis ikke at vi har noe hjem. «Nei,» sier jeg. «Hun tok meg ikke med.» Han stirrer på meg en stund. Jeg har lyst til å fortelle ham hvordan jeg satt her og så på henne – hvordan hun tok bildet av Annemette og lot meg sitte igjen. Men jeg sier det ikke. 193

«Jeg kjører nå,» sier han uten å flytte seg. «Hvor da?» spør jeg. «Mot Dar, selvsagt,» sier han. «Kanskje du heller skal kjøre den andre veien – mot West Kilimanjaro?» sier jeg. «Hvorfor …?» begynner han, men stanser, går ut døra. Jeg går inn og legger meg. Sovner idet det lysner. Når jeg våkner utpå formiddagen, ser jeg at bilen vår står utenfor. Det er stille i huset. Jeg lister meg ut på gangen. Døra inn til soverommet er stengt. Synes jeg hører dempede stemmer. Ute på kjøkkenet koker jeg vann til kaffe og rister brød. Spiser. Irene kommer inn. Jeg smiler til henne, strekker meg etter henne. Hun smyger seg bort, dasker meg i nakken. «Så!» sier hun. «Jeg elsker deg,» hvisker jeg. «Kan du ikke skaffe meg et par tennissko – sånne fine som du har?» «Hvorfor det?» spør jeg. «Som en gave,» sier hun og ser meg overrasket inn i øynene. «Passer mine til deg?» spør jeg. «Ja,» sier hun. Jeg reiser meg og henter dem til henne. «Takk,» sier hun, sparker av seg flippfloppene og tar på seg skoene. «Selv takk,» sier jeg. Så går soveromsdøra til foreldrene mine opp i den andre enden av huset. «Vi ses,» sier jeg til Irene, som skynder seg å ta flippfloppene sine og forsvinner ut døra. Hun har helt sikkert hørt av vakten at de hvite har oppført seg rart i natt. Far kommer ut på kjøkkenet. «Christian. Kan du finne på et eller annet i dag? Altså … Mor og jeg trenger å få snakket sammen.» «Ok.» «Er det en avtale?» «Jeg stikker om et øyeblikk,» sier jeg. «Trenger du penger?» spør han. Jeg gjør egentlig ikke det, men sier ja og får litt mer. «Jeg trenger tennissko,» sier jeg. «Hva skjedde med dem du hadde?» spør han. «De passer ikke lenger – jeg ga dem til Irene.» 194

«Akkurat,» sier han. «Ehhh, ja, vi får bare bestille et par.» «Ok,» sier jeg. Han går igjen. Jeg drikker en kopp kaffe til. Tar meg en røyk der på kjøkkenet. Finner et annet par tennissko – utgåtte – og går bort og låner motorsykkelen til John. Henter Rogarth. Vi kjører mot Kahe og ned til elva. Svømmer en tur selv om det kan være krokodiller der, men det er sjelden, og vi har leid oss en masaigutt til å holde utkikk. Vi kjører bort til en av arbeiderlandsbyene og kjøper brus hos kjøpmannen. Det er søndag – det sitter masse arbeidere og drikker mbege. Jeg byr de jeg kjenner, på røyk; for to år siden hadde de tid til å spille fotball på ettermiddagene – nå er det å slave på åkeren. Når jeg kjører hjemover sent på ettermiddagen, ser jeg at Nanna ligger ved svømmebassenget. Jeg skrur av motoren og triller helt bort til bougainvilleahekken. Hun kommer bort til meg. «Hei, Christian,» sier hun. «Hei,» sier jeg. «Går det bra med deg?» spør hun. Jeg trekker på skuldrene, ser ned. Nå kommer faren hennes ut på terrassen, går over plenen. Nanna sukker. Jeg vrir om nøkkelen og vipper ut kickstarteren. «Å, men Christian, det var da ikke …» Stemmen hans drukner i motordrønnet. Nanna ser sint på ham og ser deretter på meg. «Kommer du på skolen i morgen?» roper hun. Jeg rister på hodet og slipper koblingen så støvet står og jorda virvler opp fra bakhjulet. Jeg leverer motorsykkelen hos John. Går hjem. Jeg går ned til tjenerboligen. Irene er ikke der. Jeg går tilbake til huset. Mutter’n og fatter’n sier ingenting til meg når de ser meg. «Hva gjør dere?» spør jeg. «Ingenting,» sier far. «Vi sitter og snakker om … oss,» sier mor. «Kanskje du skulle sette deg her sammen med oss.» «Nei,» sier jeg. «Jeg går bort i messa og spiser.» Jeg snur ryggen til dem og går ut. Når jeg nærmer meg messa, kommer jeg på faren til Nanna, Bent. Kanskje han er der. Far ringte ham i natt og fikk låne bilen av ham så han kunne kjøre etter mor. Og Bent liker å slenge med leppa. Jeg ombestemmer 195

meg. Går bort til det lokale spisestedet. Kjøper cola, stekt kylling og pommes frites. Når jeg kommer hjem, er mor ikke å se. Far sitter i stua og hører klassisk musikk. Han ser meg ikke. «God natt,» sier jeg. «Ehhh, god natt, Christian,» sier han. Han hører musikk til langt på natt. Han drikker. Neste morgen har han ikke stått opp. Jeg går bort og tar skolebilen. «Jeg trodde ikke du kom,» sier Nanna. Jeg trekker på skuldrene. Hva skal jeg si? «Faren min er en dust,» sier hun. «Ja,» sier jeg. Han er ikke den eneste. Når jeg kommer fra skolen, er det ingen hjemme. Det ligger en lapp fra far om at han kommer sent hjem fra kontoret. Ettermiddagen går, og mor dukker ikke opp. Gartneren har fått fri for å besøke kona si i landsbyen fordi hun er syk. Fra kjøkkenet får jeg øye på Irene med en kanga rundt livet og et håndkle i hånden, på vei inn døra på gavlsiden av tjenerboligen. Der inne er toalettet og dusjen deres. Jeg går gjennom hagen. Jeg kan ikke se noen i nærheten. Jeg hører dusjen der inne. Jeg går opp trinnet. Døra har gått i stykker og kan ikke låses. Pikken min står rett til værs. Uten en lyd kler jeg av meg og går frem foran Irene. Hun står foroverbøyd med ryggen til meg inne i dusjrommet, og jeg ser … alt. Den runde, mørke rumpa, sterke lår, midjen, de lubne armene, brystene som vibrerer mens hun vasker seg på leggene med energiske bevegelser. «Ååhh,» sier hun og holder hendene inn foran seg idet hun snur seg og får øye på meg. Men jeg rekker å se den krusete dusken mellom bena hennes. «Irene,» sier jeg og tar et skritt frem så dusjstrålen treffer meg. Hun går et skritt tilbake og flytter armene. Hun slår meg. Hardt. Flere ganger. «Så!» sier hun. «Forsvinn. Du er gal.» Hun sier det dempet, sikkert fordi hun ikke vet om det er noen i nærheten som kan høre oss. Jeg verger meg mot slagene, prøver å ta rundt henne. Hun fortsetter å slå. Jeg får presset armene hennes ned langs siden og rundt på ryggen så jeg kan trekke henne inntil meg. Pikken min står mot den våte magen hennes, brystene hennes mot brystet mitt. Hun står stille, slapper av i armene, senker 196

hodet. Vannet fosser nedover oss. Jeg ser plutselig at hun gråter. Jeg slipper armene hennes – har det for jævlig. «Unnskyld,» sier jeg og stryker henne over håret. Nå gråter hun høyere. Ereksjonen min er forsvunnet. «Du får ikke komme inn her,» sier hun. «Det er galt.» «Unnskyld,» sier jeg. «Jeg liker deg veldig godt.» Jeg trekker meg bort fra henne, går bort til klærne mine. «Her,» sier hun. Jeg snur meg, og hun kaster håndklet sitt til meg. Jeg tørker meg fort. Trekker på meg klærne. «Unnskyld,» sier jeg igjen. «Jeg vil det ikke mer – ok?» sier hun. Stemmen til Irene er hard. «Ok,» sier jeg. «Jeg mener det,» sier hun. «Jeg skal ikke gjøre det mer,» sier jeg og går. Jeg har vennet meg til å spise kveldsmat i arbeiderkantina. Sitte og sludre litt med fotballkompisene mine, som nå jobber ute på åkrene – byr dem av mors Dunhill eller fars Prince. Bilen er ikke der når jeg kommer hjem. Det ligger ingen lapp om hvor de er hen. Jeg går ned i tjenerboligen for å høre. Jeg banker på. Irene svarer ikke. «Hun er ute på besøk,» sier Benjamin inne fra rommet sitt. «Hva er det som har skjedd oppe i huset?» spør jeg. «Hva mener du?» spør han – vil ikke blandes inn. «Jeg mener, har det vært gjester i dag?» «Det kom en mann i Land Rover tidligere i dag. Han som spiller golf,» sier han. Og knuller moren min, tenker jeg. «Kjørte mor med ham?» spør jeg. «Det vet jeg ikke,» sier han. «Jeg gikk ut på besøk.» Det kan ikke stemme. Han ville ikke gått fra huset hvis det ikke var andre hjemme. Jeg setter meg på verandaen og tar en røyk i skumringen. Irene kommer gående opp innkjørselen i tennisskoene mine – hun har fått dem bleket; de ser helt nye ut. «Fine sko,» sier jeg til henne når hun går forbi verandaen. «Ja,» sier hun og smiler litt. «Fine sko til en fin jente.» «Tsk,» sier hun. Jeg går inn. Gjør lekser. Tar meg noen skiver. Det er fortsatt ikke kommet noen når jeg går og legger meg. 197

Morgenen etter er huset tomt – senga deres står urørt. Er det meningen at jeg skal være bekymret? Irene lager kaffe til meg. «Takk,» sier jeg. Vi deler en røyk. Hun spør ikke – hun har skjønt det; hjemmet vårt er i oppløsning. Vi sitter overfor hverandre ved det lille kjøkkenbordet, drikker kaffe og røyker – husets nye herre og frue. Irene ser på det billige armbåndsuret hun har fått av mor. «Du må gå nå,» sier hun. «Ja,» sier jeg og går opp til rundkjøringen ved inngangen til funksjonærboligene, hopper inn i bilen, blir kjørt til skolen. Bilen deres står foran huset når jeg kommer hjem på ettermiddagen. Inne i stua sitter far i sofaen og drikker whisky. «Mor har reist,» sier han – snøvler. «Å,» sier jeg. Spør ingenting. «Simba Farm,» sier han. «Dere er ikke riktig kloke,» sier jeg. Han svarer ikke. Jeg går ut igjen. Bort i arbeiderkantina. Rogarth dukker opp – han pleier ikke å komme hit. «Christian,» sier han. «Ja?» sier jeg. «Det som skjedde – det var sprøtt,» sier han og rister på hodet. «Hva som skjedde?» spør jeg. «I går,» sier Rogarth. «I går hva?» sier jeg. «Hjemme hos deg,» sier han. «Hva skjedde hjemme hos meg?» «Vet du det ikke?» sier Rogarth. «Det skjedde ikke noe etter at jeg kom hjem fra skolen. Jeg var den eneste som var der.» «Han mannen …» begynner Rogarth og går i stå. «Mannen?» sier jeg. «Han fra Simba Farm,» sier Rogarth. «Léon Wauters,» sier jeg. «Ja. Han kom og hentet moren din hjemme hos dere.» «Ok,» sier jeg. «Ja, jeg har jo merket at hun ikke er der lenger.» Far har sykmeldt seg. Han drikker konstant, men prøver å skjule det for meg. Jeg er aldri alene i huset med Irene, og jeg 198

kan ikke gå ned til henne i tjenerboligen, for den gamle gartneren bor på rommet ved siden av. Når jeg prøver å ta rundt henne på kjøkkenet, dasker hun til meg. «Bwana er her!» hvisker hun sint. Jeg onanerer hele tiden og tenker på henne. Og på Nanna. Og Shakila. Og Samantha. Det ringer i telefonen. Jeg går inn og tar den. «Ja?» sier jeg. «Christian, det er meg,» sier mor i den andre enden. «Tsk,» sier jeg. Legger på. «Hvem var det?» sier far. «Feil nummer.» Blikkene på skolen. Konstant. De var der før også, før jeg fant ut at … Folk har visst det lenge, men ingen har sagt noe til meg. Kanskje de har trodd at jeg visste det og bare overså det. Men nå vet jeg det og må late som ingenting, og jeg blir kvalm. Hun kan ikke være så kørka at hun ikke visste at det ville bli oppdaget. At folk snakker. Hvit mann og hvit kvinne på billig, lokalt vertshus midt på dagen uten bagasje – Samantha kommer bort til meg på gangen der jeg står og henger oppetter veggen. Hun kniper øynene igjen og ser på meg. «Fikser du det?» spør hun. «Hva da?» spør jeg. «Alt presset,» sier hun. Jeg gjør en grimase og rister på hodet, borer hendene dypere i lommene. Hun lener seg oppetter veggen ved siden av meg. «Foreldre,» sier hun. «Til å spy av.» «Ja,» sier jeg. Jeg sitter ute på jentedoen og røyker midt i samfunnsfagtimen. De leter aldri her ute – eneste risken er at en jente skal kjenne røyklukta og sladre. Jeg tråkker ned sneipen og reiser meg. Når jeg kommer rundt hjørnet, ser jeg mor stå utenfor klasserommet i dempet samtale med læreren min. Jeg snur meg, skynder meg tilbake rundt hjørnet, står der. Lytter. «Ok, takk,» sier mor. Hun har fått vite at jeg er på toalettet, og kommer denne veien. Hva tenker hun på? Har det rabla fullstendig for henne? Jeg skynder meg bort bak bygningen, ut av skoleområdet, ned til elva. Setter meg og tar en røyk til. Blir svimmel. Hun har kommet og spurt etter meg. Alle i klassen har sett henne. Alle vet hva hun har gjort. Hva skal jeg gjøre 199

nå? Veska mi er inne i klassen. Jeg holder meg borte helt til siste time og står klar når det ringer ut – når læreren har gått fra klasserommet, går jeg inn. «Ja, men der er du jo, mann,» sier Jarno. «Ja, her er jeg,» sier jeg. «Hun gikk igjen – moren din,» sier han. «Tsk,» sier jeg og går inn etter veska mi og ut til TPC-bilen. «Moren din var på skolen,» sier Nanna. «Traff du henne?» Jeg sender Nanna et blikk. «Unnskyld,» sier hun og ser ned. Selvfølgelig er det ikke meningen at jeg skal høre det. Han er dørgende full. Jeg våkner av at det smekker i verandadøra. Han kræsjer i møblene, banner. Et glass går i knas i gulvet. Det høres ut som om han mumler for seg selv. Jeg står forsiktig opp av senga og går bort og gløtter på døra. Jeg kan se en lysstrime under døra inn til stua. Og så sier han høyt på engelsk: «Jeg skal snakke med min kone. Hent henne.» Hva er det som foregår? Er han blitt gal? «Hun er min kone,» sier far på engelsk. «Jeg skal snakke med henne nå, ditt dumme svin. Vi har en sønn sammen. Vi må snakke sammen.» Han snøvler litt. Det oppstår en liten pause. «Kirsten, er det deg?» spør far. Nå har tydeligvis mor kommet til telefonen på Simba Farm. Far mumler noe jeg ikke kan høre. Og så hører jeg ham tydelig. Jeg får grøsninger – stemmen hans oser av forakt: «Annemette?» sier han. «Jeg tror ikke hun var datteren min. Du har ligget med gud og hvermann mens jeg var borte. Du er en elendig kvinne. Fy,» sier han. «Faen heller.» Jeg hører at han legger på, mumler for seg selv. Og så begynner han å hulke. Det er helt forferdelig å høre på. Han snufser og mumler og hulker. Jeg holder det ikke ut. Lukker døra mi forsiktig. Tenner en røyk. Står ved vinduet. Etter et par minutter hører jeg ham snorke. Jeg går inn i stua. Han sitter rett opp og ned i sofaen med hodet bakover og åpen munn. Det er glasskår på gulvet. Jeg fryser. Snur meg. Går inn og legger meg.

Marcus HVITT REGN Jeg ser nøye etter. Når Tita har ligget på drømmesengen i solen, blir den hvite huden som kylling på en barbecue; hvis jeg trekker de gule trusene av henne, ser det ut som hun har fløtetruser på. Skikkene er veldig forskjellige. Du vil aldri se en tanzaniansk kvinne gå frivillig i solen – hun blir kullsvart, nesten blå, og alle vil se på henne som en landarbeider som ikke har løftet seg opp av bondelivet. Jeg fungerer godt som Askos erstatning, men Asko gir henne et problem av mental karakter: «Hvorfor vil de damene være sammen med ham?» sier Tita. Vi sitter på den lille plassen med dusj og tregulv og trevegg rundt, som er bygget sammen med saunaen. Det er sent på ettermiddagen – hushjelpen har fått fri, og gartneren er sendt til byen etter hundemat. Asko er med Jonas i Mwanza, og Tita har hentet boksene med Carlsberg. «De vet jo godt at han er gift med meg,» sier hun. «Ja, de vet det, men regnet faller på dem når han snakker med dem – de har allerede klatret et trinn. Noe godt vil skje,» sier jeg. «Hva slags regn?» spør Tita. «Gavene. De kjører med ham i den store bilen, er på restaurant, spiser fin mat, drikker flaskeøl. Regnet faller hele tiden fra mzungu – høsten blir fantastisk. Han gir dem penger til en kjole eller hjelp til husleien, og …» Tita avbryter. «Tror du han gjør det?» «Ja, selvfølgelig.» «Men er de … horer?» «Nei, de er jenter som håper at mzungu skal ta dem med til Europa. En slags handel – de gir skjønnheten for å få billetten.» «Jeg forstår bare ikke hvordan de kan tro det,» sier Tita. «Jentene.» «Hovedårsaken er fattigdom. Og uvitenhet. En dårlig blanding. Når de ser en farget mann – den hvite mann – så er den første konklusjonen at nå blir de rike, nå får de et fint hus. Nå skal de reise til Europa. Nå skal de leve veldig godt som i himmelen. Nå skal hele familien bli rik. Sånn er det. Hun kommer til Europa, og hun kan hjelpe familien i Tanzania.» 201

«Det er jo fullstendig naivt,» sier Tita. «Hun er yngre og kan tilfredsstille ham, og hun vet at han kommer til å slippe konen sin som en stein. I sex vil den svarte jenta være mirakler. Hun vil utføre en masse mirakler for den hvite mannen, så han helt forlater sin kone og tenker at konen er udugelig. Når de gjør det som fattige for å oppnå noe, vil de utføre en seksuell hypnose hele tiden. Og den hvite mann vil være helt forhekset. Han vil glemme hjemmet sitt.» Allerede før hun svarer, vet jeg at det var en for stor avsløring. «Du sier … Er ikke jeg sexy?» spør Tita. «Ååhh jo – veldig. For meg er du den mest vidunderlige noensinne.» «Kan ikke jeg lage mirakler? Som de svarte jentene?» «Du må forstå …» begynner jeg og tenker litt, for alt snakket om svarte bær kan få mitt hvite bær til å tørke. Er den hvite kjærligheten så annerledes? Var det noe helt annet da Katriina fanget Jonas, den hvite skogkongesønnen? Jeg sier sannheten: «Jentene i de fleste tanzanianske stammer, når de begynner å blø fra blomsten, så blir de sendt til sin fars søster for å lære hvordan man er kvinne.» «Ja vel? Hva mener du?» spør Tita. «Jenta lærer hvordan hun skal leve som en kvinne med en mann. Hvordan hun skal behandle ham. Hvordan hun skal ha sex med mannen, hvor hun skal ta på ham og hvordan, når mannen vil foretrekke det, hvordan hun skal behandle ham i livet, hvordan hun skal lage god mat til ham og slike ting. Hvis mannen behandler henne dårlig, skal hun være god mot ham. Mannen er konge.» «Og hva hvis han ikke tar henne med til Europa?» «Så må hun lide – investeringen slo feil. Hun må prøve igjen, hvis ikke hun er blitt for gammel og slitt.» «Det er så … kynisk,» sier Tita. Den afrikanske kvinnen ser papayaen sin som en vare, et stykke jord; den er hennes eiendom som hun kan selge – hvis en rik mann vil kjøpe, får han jordstykket til å pløye og så frøet sitt i. «Jeg skjønner bare ikke …» sier Tita og snufser. «Hvorfor elsker han meg ikke mer – er jeg stygg?» Jeg trodde vi skulle gå i saunaen og leke i den hvite blomsten, men Tita er trist. 202

Jeg ønsker meg en kjærlighet – min egen farge, min egen alder, så det ikke blir følelsen av en stor arbeidsoppgave, men en lek som barn.

Christian Nanna kommer bort på ettermiddagen. Jeg sier ikke stort. Hun har noe hun vil si, tror jeg, men jeg tenker at det neppe er noe hyggelig. Så jeg konsentrerer meg om å prøve å få av henne T-skjorta. Jeg har klart det en eneste gang før. «Kutt ut,» sier hun og dytter meg bort. «Å, jeg trodde det var derfor du kom,» sier jeg. Hun rister det lange håret bort fra øynene. «Har du snakket med …,» begynner hun. Jeg sier ingenting. «Med … moren din?» sier hun. «Nei,» sier jeg. Det er strengt tatt sant. Hun ringte – jeg la på. «Men …,» sier Nanna. «Jeg vil ikke snakke med henne – hun har reist.» «Blir dere her, da?» «Jeg og far?» «Ja?» «Ja, det regner jeg da med,» sier jeg, «Nei, det var bare …» «Bare hva?» «Det er bare at … Far snakker om at de ikke … liker det på Mærsk når sånt skjer.» «Sånt?» sier jeg. Kjenner meg trøtt. «Folk skiller seg jo hele tiden.» «Jeg vet ikke,» sier Nanna. Litt etter går hun. Far kommer hjem. Han ringer til Simba Farm. Har nervøse rykninger i hele hodet allerede før han får forbindelse. Jeg går inn på rommet mitt så jeg slipper å høre samtalen. «Christian,» roper han. «Mor vil gjerne snakke med deg.» «Jeg vil ikke snakke med henne,» roper jeg tilbake. «Kom nå, da,» roper han. «Nei.» Jeg hører at de snakker litt til før det blir helt stille. 203

Våkner. Jeg drar til West Kilimanjaro i dag. Jeg må treffe mor. Si noe til henne. Si hva da? Ute er det grått – det lysner snart. Jeg står opp, kler på meg, går ut og røyker i den kjølige morgenlufta. Like forbi Rombo Avenue sier jeg til sjåføren at han skal stanse. Han spør hvorfor, men gjør det. Jeg går opp mellom maisstubbene på den ubebodde tomta bak tjenerboligen til Marcus og kryper gjennom gjerdet. Banker på døra til Marcus. Han åpner. «Vi drar nå,» sier han. Katriina skal kjøre ungene på skolen, og Jonas sover. Marcus rekker meg svømmebrillene til Solja. «Så du ikke får støv i øynene. Det er veldig tørt på grusveien når du kommer nord for Sanya Juu.» Vi kjører. Kjølig morgenvind. I Sanya Juu stopper vi og går inn på en kafé, får te med varm melk og rørsukker. Sitter og skreller hvert vårt hardkokte egg. Jeg har fortalt Marcus at mor er der oppe. Han visste det fra før – har sikkert visst det mye lenger enn meg. Jeg konsentrerer meg om eggeskallet som drysser fra fingertuppene mine ned på respateksbordet der overflaten er mattet ned av en million mikroskopiske riper. «Marcus,» sier jeg. «Hvorfor er det ingen som sier noe om mor og han farmeren?» «Hvem skal de si noe til?» spør Marcus. «Til meg,» sier jeg. «Man kan ikke si det til deg,» sier Marcus. «Hvorfor ikke?» spør jeg. «Det ville være som å slå deg,» sier Marcus. Jeg svarer ikke. Vi kjører igjen. Marcus stanser ved avkjørselen mot Tilotanga – et par hundre meter innenfor er porten til Simba Farm. «Jeg venter her,» sier han. «Ok,» sier jeg – han har sine egne interesser å ivareta. Jeg går av og skyver svømmebrillene opp i pannen, børster støv av ansiktet, spytter rødbrunt – munnen smaker jord. Spaserer de få hundre meterne bortover veien og til høyre, inn gjennom porten. Nikker til vakten og skrår over gårdsplassen, der det står en masse europeiske landbruksmaskiner omgitt av diverse låver, verksteder, garasjer. Jeg går gjennom åpningen i gjerdet rundt selve våningshuset og bort til bakdøra inn mot den store kjøkkenhagen. 204

«Mama yoko wapi?» spør jeg kokken gjennom det åpne kjøkkenvinduet. Han sier at hun er ute i hagen. Jeg går rundt huset og inn i hagen, men kan ikke se henne sånn i farta. På terrassen står et bord med to glass og en keramikkanne. Jeg går opp trappa. Over kannen ligger et rundt stykke finmasket tyll med perlebrodert kant så det legger seg ned rundt kannen og insektene ikke kommer til. Og der ligger mors Dunhill-pakke, gullighteren hennes, solbrillene. Jeg ser utover hagen. Hun ligger på kne med ryggen til ved et blomsterbed i den borteste enden; kakishorts, lyseblå herreskjorte knyttet rundt magen, en stor stråhatt på hodet med et hvitt bånd rundt. Jeg går bort. Skrittene mine er lydløse på den velpleide plenen. Jeg stanser, tar røyken mi opp av lomma – husker ikke lenger hva det var jeg ville si. Pakken knitrer svakt idet jeg rister ut en røyk. Jeg kjenner på meg at hun snur seg etter lyden, men jeg løfter ikke blikket fra pakken. «Christian?» sier hun og stirrer på hodet mitt. Jeg kommer på svømmebrillene jeg har i pannen – lar dem sitte der og fisker frem en fyrstikk – tenner, tar et trekk. «Hva er det du gjør?» spør hun – nå liksom litt forvirret, undrende – til og med en anelse irettesettende. Jeg ser opp og blåser ut røyk.«Røyker,» sier jeg. «Men …» sier hun og tier, begynner å reise seg. «Du er jo full av støv,» sier hun og tar et skritt mot meg mens hun løfter den ene armen mot ansiktet mitt. Jeg tar et skritt bakover: «Du går aldri opp på skolen igjen,» sier jeg. Mor stanser. «Hvorfor ikke?» spør hun. «Alle vet det,» sier jeg. «Men jeg …» sier hun. «Vennene mine, lærerne mine – alle. De har visst det lenge.» «Det … jeg er lei for det,» sier mor. «Hvem er du?» spør jeg. «Hva mener du?» spør hun. «Er du Karen Blixen?» Hun trekker pusten dypt og sukker. Så trekker hun pusten kort og holder den et brøkdels sekund mens hun sorterer ordene hun vil si til meg. Jeg ser hva som foregår; nå skal hun plutselig være mor – for sent. Jeg benytter sjansen til å snu meg. «Christian?» sier hun. Jeg går ut av hagen, ut på gårdsplassen, ned til porten og ut på veien, bort langs blomsterplanta205

sjen, røyker mens jeg går. Røyskyene bølger etter meg, jeg snur ikke på hodet. Ingen roper, ingen kommer etter meg. Jeg går bort til Marcus. Jeg ser på meg selv i sidespeilet på motorsykkelen. Rødbrun av støv i ansiktet, hvit rundt øynene, og svømmebrillene sitter som to nedslipte horn i panna. «Vi stikker,» sier jeg. Han starter motoren, jeg setter meg bakpå, vi kjører. Bort. Jeg rekker å ta meg et bad og skifte før far kommer hjem fra jobben. Jeg sier ikke at jeg har vært og truffet mor. Han er klin edru og har noe å fortelle meg. «Jeg har søkt jobb i Moshi,» sier han. «Hvorfor det?» spør jeg. «Jeg er lei av dette Mærsk-kjøret,» sier han. «Hva med Esplanaden?» spør jeg. Jeg trodde planen var å dra tilbake og sitte på hovedkontoret. «Har du lyst til å flytte til Danmark?» spør han. «Nei, ikke i det hele tatt,» sier jeg. Ekteskapsrotet hans trekker ned hos Mærsk, og hva skal han gjøre med meg hvis han tar seg jobb ute igjen? «Det er for DANIDA, på Nordic Project,» sier far. «Rådgiver for kooperativene i fjellområdet. «Er det de Thorleif jobber for?» spør jeg. «Det er faktisk hans jobb jeg har søkt – kona hans har reist hjem til Norge, så nå vil han også hjem, så snart han får overlappet med nestemann,» sier far. «Skal vi bo i Moshi, da?» «Ja, hvis jeg får jobben,» sier far. «Det er ok for meg. Men jeg kunne tenke meg en motorsykkel så jeg kan komme meg rundt og ikke hele tiden må gå eller vente på at du gidder å kjøre meg.» «Det får vi se på,» sier far og snur seg bort. «Hva med mor?» spør jeg. «Jeg vet ikke – du må spørre henne,» sier han og ser ned på hendene sine, som han holder i gang med røyk og lighter. Jeg setter meg ved skrivebordet mitt og prøver å gjøre lekser. Prøver å la være å tenke på Irenes bryster. Brystene hennes. Far er borte i messa – sikkert for å drikke. Skal jeg gå bort til Nanna og svømme? Men hun ligger bare der på solsenga i den 206

lyseblå, syntetiske bikinien sin og stikker sprettrumpa si i været. Den rumpa er så fornem at den må behandles som et stykke kongelig porselen – vaskes og tørkes og settes på utstilling i en glassmonter – bare se, ikke røre. Nesten aldri. Og faren hennes er en dust. Det begynner å skumre, og jeg er sulten. Så jeg blir nødt til å gå ned til Irene for å si at jeg går, så hun kan holde øye med huset. Døra hennes står på klem. «Irene?» roper jeg. «Eh-ehhh?,» sier hun. «Jeg går bort i messa,» sier jeg. «Vakta er ikke kommet ennå.» «Ok,» sier hun. Ikke mer. Jeg går bort dit. Ser ikke far noe sted – ikke bilen heller. Miriam er der. «Hvor er foreldrene dine?» spør hun. «Jeg vet ikke,» sier jeg. Miriam må ha slått seg ganske godt på ginflaska hvis hun ikke har fått med seg hva som har skjedd med foreldrene mine. Jeg spiser grillet kylling og drikker en cola. Jeg går hjem. Setter meg på verandaen og røyker. Nattevakten har kommet. Setter meg i stua – skrur på stereoen. Jeg hører Irene komme inn kjøkkendøra for å lage kaffe til vakten – servere maten hans. Hun kommer bortover gangen, stiller seg i døråpningen inn til stua. «Hva er det der for musikk?» spør hun. «Bob Marley,» sier jeg. «Det er fint,» sier hun. «Hvor er bwana?» «Jeg vet ikke.» Hun går gjennom stua og stopper der gangen ut til soverommene begynner. Jeg følger henne med blikket – klarer ikke å la være. «Kom,» sier hun. Jeg reiser meg. Hun sitter på senga mi. Jeg setter meg ved siden av henne. Tar henne på brystene under T-skjorta. Hun legger hånden på penisen min. Løfter T-skjorta over brystene med den andre hånden. Jeg begynner å åpne buksa mi – hun hjelper meg. Når pikken er fremme, tar hun tak i forhuden med tommelen og pekefingeren. «Hvorfor er den sånn?» spør hun. «Hva mener du?» sier jeg. Hun fører kanten av hånden ned mot den. 207

«Kata hapa,» sier hun – skjær her – og gjør skjærebevegelser mot forhuden der hun har trukket den frem foran pikkhodet. Hun er muslim. Kanskje hun tror at alle gutter er omskåret. Jeg trekker forhuden tilbake. Pikkhodet er sprengt av blod. Hun onanerer meg til jeg kommer. «Takk,» sier jeg. Kjelen begynner å plystre ute på kjøkkenet. Hun trekker ned T-skjorta og går ut dit. Jeg tørker opp etter meg, vasker hendene. Legger meg på senga og stirrer i taket. Nanna ser rart på meg i bilen på vei til ISM. «Hva er det?» spør jeg. «Ingenting,» sier hun og ser ut av vinduet. Hun har ikke sagt to sammenhengende ord til meg på flere dager. Kanskje hun er glad for at jeg har sluttet å legge meg etter henne. Jeg orker ikke å slåss med den T-skjorta mer. Når ferien begynner om et par uker, flytter hun hjem til Danmark. Men da har jeg allerede flyttet til Moshi med far. Skoledagen går sin gang, og når vi kjører hjem, ser hun rart på meg igjen. Jeg ser på henne og smiler, for det er så merkelig. Hun ser bort. «Vil du komme bort i kveld?» spør hun. «Det kan jeg godt,» sier jeg. Foreldrene hennes er ikke hjemme når jeg kommer dit. Jeg spør hvor de er. «I Moshi på fest,» sier Nanna. «Ok,» sier jeg og rekker henne en kassett med Kim Wilde som jeg har fått Jarno på skolen til å kopiere til meg fordi jeg tenkte det kunne hjelpe meg i kampen mot Nannas overdel. «Takk,» sier Nanna og setter den på. «Vil du ha en øl?» «Ja, takk,» sier jeg. «Hvis du skal ha.» «Jeg tar en gin tonic,» sier hun. «Da tar jeg det, jeg også,» sier jeg. Hun går ut på kjøkkenet og blander drinkene mens Kim Wilde synger. Jeg er nervøs. Går ut på verandaen og tenner meg en røyk. Hun kommer tilbake. «Du må bare røyke her inne,» sier hun. Vi sitter i sofaen. «Skål,» sier jeg. «Og lykke til i Danmark.» «Lykke til i Moshi,» sier hun. Hun drikker fort. Snart er glasset tømt. Så reiser hun seg og går bortover den mørke gangen mot rommet sitt – uten å si noe. Jeg tømmer glasset mitt. Skal jeg ta en røyk til? «Christian?» hører jeg stemmen til Nanna i enden av gangen. 208

«Ja?» sier jeg. «Kommer du ikke?» «Ok,» sier jeg. Reiser meg. Går bortover gangen. I lyset fra stua ser jeg at døra hennes står åpen. Men det er mørkt der inne. Hun har satt på musikk. Hun kan ikke se annet enn silhuetten min når jeg kommer bort i døråpningen. «Du må ikke skru på lyset,» sier hun fra senga. «Kom hit.» Jeg går langsomt over gulvet. Hun ligger i senga under dyna. Jeg setter meg på sengekanten. Legger en hånd på kinnet hennes. Kysser henne. Tar på den nakne skulderen. «Kom ned hit til meg,» sier hun. Jeg reiser meg og vrenger av meg klærne i mørket. Alt. Nå skal det skje. Legger meg forsiktig ved siden av henne. Kysser brystene hennes, magen. Beveger meg videre. «Det får du ikke,» sier Nanna. «Jeg har så lyst til det,» sier jeg og kysser henne på innerlåret. Jeg har lest hvordan man gjør, i en Harold Robbins-roman. Jeg trekker av henne trusa og plasserer ansiktet mitt mellom bena hennes. Nå ber hun meg ikke slutte. Etterpå legger jeg meg ved siden av henne. Kysser brystene hennes, halsen, munnen. «Du er pen,» sier jeg. Hun tar veldig forsiktig i ballene mine. Pikken min. Så tar hun hardt i den og begynner å dra i den. «Nei, ikke sånn,» sier jeg. «Jeg har kondom her,» sier hun og strekker seg ned under senga. Det er vanskelig å få den på i mørket. Nanna fniser. «Vent litt,» sier jeg – får den på. «Ok,» sier jeg. Nå er hun taus. Jeg tar på magen hennes, beveger hånden ned til musa, og en av fingrene mine glir opp. Hun er våt. «Hva skal jeg gjøre?» hvisker hun. «Er det første gangen?» hvisker jeg. «Ja,» sier hun. Jeg forteller ikke at det er første gangen for meg også – jeg har lest om det. «Sett deg oppå meg,» sier jeg. Hun gjør det. Men jeg er ikke inni henne. «Du må hjelpe meg inn,» sier jeg. Hun løfter seg litt, fører hånden sin ned, tar pikken min og fører den inn. Det er fantastisk der inne. Jeg rører ved brystene over meg. Det er fantastisk. Mye bedre enn jeg trodde.

209

Marcus SAGBRUK I disse tider er jeg sytten år og skal ta avsluttende eksamenen på secondary school samtidig med at utstyr begynner å komme fra Sverige og fraktes til West Kilimanjaro. D’Souza er en hemmelig rådgiver for Jonas i alle prosesser med de tanzanianske kontorene. «Du skal begynne på treskolen hos FITI på mandag,» sier Jonas når jeg har fått eksamensbeviset mitt. Jeg har lest leksene mine og fått god karakter, enda jeg har løpt som en kanin for Larsson-familien og FITI og alt samtidig med skolen og uten å se en eneste shilling som lønn. Og nå vil den hvite mannen sende meg på en skole som fører meg til en skog der jeg skal skjære i tre som en idiot. Etter et par uker sier jeg det rett til Jonas: «Jeg har ikke lyst til å ha noe å gjøre med de tingene du jobber med, for jeg forstår ikke skogsmaskiner og treproduksjon. Jeg vil gå mer på skole.» Det sier jeg mens jeg tenker: Den svarte rumpa mi skal ikke fryse i skogen på West Kilimanjaro – den skal til Sverige og være en attraksjon i det hvite landet. KJÆRESTER Jeg lyver at jeg skal på fjellet til familien min og går på en dyr fest hos klassekameraten min, Nechi. Storebrorens jobb som boss på Politiskolen åpner mange kasser for familiens lange snabler å suge i. Alle vennene mine kommer. Pene Rosie og Claire, den stille venninnen, akrobaten Edson og Big Man Ibrahim fra Swahilitown. Vi har en stor ngoma, og plutselig har jeg igjen to tunger i munnen min – Rosies og min. Med hånden får jeg også lov til å kjenne på det aller helligste. «Nå er vi kjærester,» hvisker Rosie i øret mitt. «Ja,» sier jeg. «Jeg elsker deg veldig.»

210

Christian «Gå ut og spill golf,» sier far når jeg spør om jeg skal hjelpe ham med å pakke tingene våre på TPC. På soverommet står to pappesker der han har lagt alle tingene til mor. Mon tro om hun kommer og henter dem. Jeg har ikke sett henne siden jeg sto skitten og jævlig med svømmebriller i panna på Simba Farm. Klærne passer til Irene. Jeg går en runde på golfbanen med Rogarth. Taper. Gir Emmanuel alt jeg har i drikkepenger. Går opp i huset igjen. Nå står det en Nordic Project Land Rover utenfor, og far sleper esker og poser ut i den sammen med Thorleif. «Ja, er du klar for storbyen, da, Christian?» spør han. «Ja, helt klart,» sier jeg. For jeg gleder meg. Moshi. Det blir fett. Jeg går inn. «Hva skal skje med de to kassene der?» spør jeg. Far slår vagt ut med armen: «Det er … Jeg vet ikke,» sier han og går ut. «Irene,» roper jeg. «Ja?» sier hun. «Kom.» Irene skal dessverre ikke være med til Moshi. Mærsk-representanten som overtar etter far, kommer ned med kone og to barn. De skal overta henne. Hun kommer til å være velkledd. Far står og veksler et par ord med nattevakten som bor i tjenerboligen, gir ham litt penger, så kjører vi. Huset i Moshi er en gammel villa i kolonistil. Den ligger der Kilimanjaro Road deler seg, midt mellom sentrum og skolen – ikke langt fra Uhuru Hostel. Jeg får et stort rom, og vi arver en hyggelig, eldre kokk som heter Juliaz, etter de som bodde der før. Jeg gleder meg til å bo i Moshi. På skolefotballaget blir jeg kjent med Sharif. Han er spiss, foreldrene har emigrert fra Yemen og bor i Mwanza. Sharif bor hos onkelen sin. Kraftig halvlangt, svart, blankt hår. Spinkel. Jentene forguder ham. Særlig finske Katja, som har skolens fineste bryster. Han blir hentet av en yngre onkel etter treningen, og jeg får sitte på ned Lema Road til hjørnet av Kilimanjaro Road, der de bor. 211

«Stikk innom en dag. Jeg bor like ved krysset,» sier jeg og peker. «Du kan jo komme og spise middag.» «Du vet jeg er muslim? Jeg spiser ikke gris,» sier han. «Nei, men altså, vi spiser ikke gris hele tiden,» sier jeg. «Nei, nei,» sier han. Det går en stund, så, en lørdag ettermiddag, kommer han. Jeg hører ham rope fra veien: «Christian? Er du der?» «Ja,» roper jeg. Juliaz har fått fri. Han kommer om morgenen og lager varm mat til lunsj. Kveldsmaten ordner vi selv. «Er det ok at Sharif blir og spiser?» spør jeg fatter’n. «Ja, selvfølgelig,» sier han og reiser seg fra stolen, legger Economist fra seg. Jeg vet ikke om han hadde tenkt å lage mat, men nå går han i gang. «Skal faren din lage maten?» spør Sharif skeptisk. «Han er flink til å lage mat,» sier jeg. «Kokken har fri.» «I Danmark – er det mannen som lager mat der?» spør Sharif. «Kokken deres er da også mann,» sier jeg. «Ja, men han er kokk,» sier Sharif. «Kom,» sier jeg og går foran ham ut på kjøkkenet. Fatter’n holder på å elte en deig. «Sharif er muslim,» sier jeg på engelsk. «Det går bra,» sier far og ser på Sharif. «Vi skal ikke ha gris.» Far begynner å fortelle Sharif hvordan man i gamle dager laget syltede griselabber i Danmark. «Det fikk jeg hos bestemoren min. Barbarisk, hva?» Far smiler. Sharif ler. Lørdag ettermiddag tar Marcus meg med ned på YMCA. Det er alkoholfritt diskotek. Kjæresten hans, Rosie, er der med venninnen sin, Claire. De spiller musikk i den store gymsalen der det iblant er boksetrening. «Nå skal vi danse,» sier Marcus og beveger kroppen til rytmen uten å flytte bena. «Ja,» sier Rosie og ser på meg. «Du kan danse med Claire.» «Jeg er hvit – jeg kan ikke danse,» sier jeg, enda jeg har danset med Irene på TPC – men jeg har aldri danset foran andre mennesker. «Alle kan danse,» sier Marcus. «Det er som å gå, bare at du 212

samtidig må se for deg en naken kvinne, og så går du plutselig på den erotiske måten – det er dans. «Du!» sier Rosie og dasker til ham. Claire gjør ingenting. Sola skinner utenfor. Det er veldig lyst her. Rosie begynner å danse ute i kanten av lokalet. Marcus beveger seg. Claire ser på meg med et blikk jeg ikke greier å tolke. Så tar Marcus Rosie i hånden, sier noe til henne, de kommer bort og tar meg og Claire i hånden og trekker oss ut på gulvet. Ok, jeg prøver. Jeg føler meg stiv, kantete, klossete. Føler meg dum. Jeg er som faren min. Jeg kommer til å stå borti kroken i hvert eneste danselokale i hele verden. Jeg kommer til å prøve å innlede en samtale med hvem det skal være, bare de er hankjønn eller stygge eller begge deler – bare for å se ut som om jeg er opptatt, som om jeg vet hva jeg holder på med. Marcus kan gi seg hen til musikken, som om han drømmer seg inn i den – det er ikke kunstig. Jeg har sett det der arbeiderne bor på TPC – barna danser fra de er helt små. Når jeg beveger meg, tenker jeg hele tiden på hva de andre ser. Marcus kommer og stiller seg foran meg: «Hoftene,» sier han. «De skal kjennes som et kulelager – opp, ned, rundt, overalt.» Han beveger seg. Jeg greier det ikke. «Jeg er for hvit,» sier jeg på swahili. Rosie danser bort til meg. Legger hendene sine på hoftene mine, prøver å dirigere dem rundt. Jeg tenker på hvordan det ser ut – ser meg rundt. Eneste hvite mann i lokalet. Et par jenter ler. Ser de på meg? «Jeg greier ikke dette,» sier jeg, men Rosie holder meg fast. Hun dirigerer meg rundt med hendene samtidig som hun flytter meg rundt med sitt eget underliv. Og jeg ser henne for meg naken. Beveger meg med henne. Etterpå sitter vi og drikker cola og røyker i kafeen. Irene har lært meg noe. Kanskje jeg kan danse som en hvit neger. Ferien er rett rundt hjørnet. Vi spiser kvelds. Jeg gjør de siste leksene mine og stikker hodet inn i stua: «Jeg går ned til Marcus,» sier jeg. «Ok,» sier far. «Ikke kom for sent hjem. Siste skoledag i morgen.» «Ok,» sier jeg og stikker ut. Kort spasertur, og jeg er på rommet til Marcus bak Larsson-huset. Vi hører Black Uhuru og røyker til jeg skal hjem. 213

«Jeg følger deg,» sier Marcus. «Du trenger ikke det,» sier jeg. «Jo, ellers er det farlig,» sier han. «Slapp av. Det er gatelys hele veien.» «Ja – stort problem. Alle ser fargen din under de lysene,» sier Marcus. Vi går opp den lille stien på Kilimanjaro Road og sier ha det på toppen, der Marcus blir stående til jeg kommer til innkjørselen. Hundene bjeffer ikke. Nå kjenner de skrittene mine og løper meg taust i møte. Jeg ser bort mot innhakket i tjenerboligen, men kan ikke se nattevakten Zaidi. Kanskje han holder på å gå en runde. Jeg går inn inngangsdøra. Lyset står på, men alt er helt stille. Bortover gangen og åpner døra til stua. Far ligger utstrakt på sofaen med lukkede øyne, åpen munn. Det står et glass med litt gyllen væske i på salongbordet: whisky. Men noe er galt. Jeg ser bort mot verandadøra. Den står åpen for å slippe inn litt luft, men nettingen … nettingen er skåret opp, og en stor trekantet bit henger ned. Jeg ser meg rundt. «Far,» sier jeg. Den store Sony-kortbølgeradioen er borte, men B&O-anlegget er der fortsatt. «Far,» sier jeg igjen og rister i skulderen hans. Han slår opp øynene. «Hva er det?» sier han. «Radioen er borte,» sier jeg. Han setter seg opp. «Hva?» sier han. Ser seg rundt. «Nettingen,» sier jeg. «Hva i helvete,» sier han. «Hvor er Zaidi?» «Jeg så ham ikke noe sted da jeg kom.» Far reiser seg, går bort til nettingdøra, stikker hånden gjennom hullet. «Zaidi?» roper han. Hundene kommer løpende med logrende haler. Far snur seg, ser på salongbordet. «Whiskyflasken og tobakkspungen min er borte,» sier han. «Vi går ut og ser,» sier jeg. «Ja,» sier han. Vi går ut og rundt huset. Vekker gartneren, Philippo. «Zaidi var her da jeg la meg,» sier han. «Men i helvete,» sier far. «Hva er det?» sier jeg. «Ja, hvis ikke hundene har reagert, så er det Zaidi,» sier han. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg. «Han så at du sov, skar opp nettingen, åpnet og snek seg inn. Hvis du våknet, kunne han all214

tids si at han kom for å vekke deg fordi det var tyver utenfor.» Far ser på meg. «Hvis jeg hadde våknet, ville jeg nok fått smake pangaen.» Kanskje han har rett. Det sies at afrikanere blir overdrevent brutale når de blir redde. Det går historier om folk som har bremset ned om natta fordi det lå et tre over veien, og så er de blitt hakket i hjel med pangaer og bilen stjålet. Det går historier om folk som får besøk av røvere med lastebil – de tømmer hele huset. Far har sagt til meg at hvis noe sånt skulle skje, så skal vi bare sette oss rett ned på gulvet i et hjørne og lukke øynene med ansiktet mot veggen så vi ikke ser på dem. Vi skal si at de bare må ta alt. Så vi ikke blir hakket i hjel. Men det går alltid en masse historier. Hvis fatter’n var som andre paranoide hvite, ville jeg aldri fått lov til å være ute etter at det er blitt mørkt. Vi har en avtale om at hvis jeg møter tyver om natta, skal jeg gi fra meg jeansen og jakka og tennisskoene og gå naken hjem. Vi går inn i stua igjen. «Så rart at de ikke tok stereoanlegget,» sier far og ser på B&O-anlegget sitt. «Han har ikke skjønt hva det var,» sier jeg. «Da Marcus så det, trodde han det var en europeisk makonde.» Siste skoledag. Samantha kommer ut av klasserommet. Hun holder i remmen på skulderveska si og sleper den etter seg over betongdekket. «Samantha,» sier Mr Harrison bak henne. Hun stanser. Står stille uten å snu seg. Svarer ikke. «Gå ordentlig med vesken.» Hun snur seg langsomt. «Hvordan går man ordentlig?» «Ta den opp,» sier Mr Harrison. «Det bestemmer jeg selv. Det er min veske,» sier hun. «Men det er skolens bøker,» sier Mr Harrison. «Er du sikker?» spør Samantha. «Du vil kanskje opp på kontoret?» spør Mr Harrison. Samantha trekker på skuldrene. Hva gjør hun nå, da? Hva gjør han? Hun står stille og venter. Mr Harrison ser utålmodig ut. Han vil på lærerværelset og få seg en kopp kaffe og en røyk. Friminuttet holder på å renne bort. Han gjør ikke noe inntrykk på Samantha. Hun har all verdens tid. Hun går på do og røyker i timene. Det er ikke verdens mest interessante konfronta215

sjon, men den får duge. Cirka femten elever følger med på utviklingen samtidig som de holder seg på avstand. Så brer et smil seg over Mr Harrisons lepper. Han går bort til Samantha, tar veskeremmen og fra hånden hennes og løfter den over hodet hennes, tar Samanthas arm og flytter den så den hviler utenpå vesken som nå henger med remmen på skrå mellom brystene hennes. Pent. «Sånn,» sier Mr Harrison og klapper Samantha på skulderen før han skynder seg mot lærerværelset uten å se seg tilbake. Samantha står stille et øyeblikk. Tar remmen, løfter den over hodet og senker vesken ned på betongdekket. «Samantha, da,» sier Gretchen og rister på hodet. «Ville du båret på den dritten?» sier Samantha og begynner å gå igjen med veska på slep. En norsk fyr fra klassen hennes går opp bak henne og sparker hardt i veska så den letter og flyr inn i veggen. Samantha har fortsatt remmen i hånden. «Idiot,» sier hun og svinger hardt i veska. Nordmannen hopper til siden så Samantha bommer, men hun fortsetter fremover og lar veska svinge en hel runde over hodet til den smeller inn i nakken på nordmannen. «Samantha!» lyder stemmen til Mr Thompson. Alle står bom stille. Samantha snur hodet og ser. «Kontoret,» sier Thompson med en hodebevegelse. «Du også,» sier han til den norske gutten, som straks går i gang og protesterer. Jeg har lyst til å legge armene rundt henne. Samantha trekker på skuldrene, går bortover mot kontoret. Veska sleper etter henne over betongen. Jeg vil gjerne si noe – slenge noe dritt. Men jeg klarer ikke. At Annemette døde, alt rotet med foreldrene mine – alt sammen har gjort at jeg er ganske utafor på skolen. Det eneste jeg egentlig har, er fotballen. Og nå er det sommerferie, men far skal jobbe, så jeg er overlatt til meg selv. Heldigvis kjenner jeg Marcus.

Marcus P-PILLER Christian og bwana Knudsen har flyttet til Moshi, ikke langt fra Larsson-huset. Det er ferie på ISM, så alle skolebarn har fri. Bwana Knudsen bor nesten på Moshi Club, inne i baren, og Christian besøker meg om kvelden. Vi hører musikk og røyker 216

sigaretter. Jeg har dansekurs med de hvite døtrene mine, Christian spiller ludo med Solja – nå er det ikke så kjedelig å være barnevakt. Men selv om det er ferie, har jeg mye jobb, for Asko er i Finland og forhandler med FINIDA, som er det finske SIDA. Igjen er det problemer med Titas stikkontakt. Hun henter meg hos Larsson i den store Mercedes-Benzen. «Har du alt verktøyet ditt?» spør hun før vi setter oss i bilen. Selv uten verktøykasse kan jeg reparere problemet, for løsningen bor i buksene mine. Tita har gitt hushjelpen fri, og gartneren er sendt inn til byen. Hun fører meg inn på soverommet og kler av meg. Jeg åpner skuffen for å ta på en sokk. «Det er ikke nødvendig,» sier Tita. «Jeg tar p-piller.» Normalt vil Tita være rytteren, men i dag er hun på ryggen, veldig stille og konsentrert – nesten en galskap i øynene. Jeg skyter, og hun holder meg fast med bena. «Du må bli inni meg litt,» sier hun. Øynene hennes lekker. Tsk, dette arbeidet forvirrer meg. Etter noen minutter skal den slappe pumpen trekkes ut av blomsten, og Tita kommer med en stor gin tonic til meg – premien min. «Jeg kjører deg hjem nå,» sier hun. Men bilen svinger gal vei. Hun kjører ut langs Uru Road til hun stanser og peker på huset. «Der bor Askos hore,» sier hun. «Han betaler husleien hennes så han kan komme på besøk når han vil.» Jeg sier ingenting – for meg er det ingen nyhet. Tita snur bilen og kjører meg hjem. TROMMEDANS Alwyn startet eksporten sin av åndelig Africafé til Mika i Finland før han selv ble sendt på meieriskole i Danmark for å lære å lage ost til den svarte mann. Nå er han tilbake. Men lillebroren ble igjen i Danmark og giftet seg med datteren til en mann som har oppfunnet en ost i plast som heter Lillebror og smaker som dårlig luft – jeg har smakt den hos Larsson-familien. Jeg hører at Alwyn skal drive disko på Liberty. Han har leid en getto inne bak Air Tanzania-kontoret ved Clock Tower. Jeg går ned dit. Alwyn er i stilig tøy, jentene som fluer rundt ham – alt har han: stereoanlegg med kraftige høyttalere og ufattelig musikk på LP: Peter Tosh, Bob Marley, Burning Spear, Pablo Gad. Black Uhuru, Linton Kwesi Johnson, Pablo Moses, Gregory Isaac. Til og med et stort kjøleskap med fryser og et TV217

apparat og en videospiller. Phantom er også der – for å beundre overfloden. Alwyn har fått lange dreadlocks. «Velkommen hjem,» sier jeg. «Marcus,» sier Alwyn. Misunnelsen min skinner fra øynene. «Vil du ha en cola?» spør Alwyn og går bort til det store kjøleskapet. Jeg er hypnotisert av stereoanlegget. «Hvordan tjente du penger til det?» spør jeg. Han kommer bort og står ved siden av meg i den fine lyden som oversvømmer meg. Alwyn snakker så alle kan høre: «Jeg underviste i afrikansk trommedans.» «Ikke tull,» sier jeg. «Det er sant. På kveldsskole. Bare jeg rister litt på den svarte rumpa mi, blir de hvite jentene helt ville. Masse penger og blek papaya.» «Men du kan jo ikke spille tromme,» sier jeg. «Jeg bare slo primitivt på trommen, som en barbarisk neger, og ropte høyt på swahili – de syntes det var fantastisk,» sier Alwyn med et stort glis. Det er fantastisk. Og jeg kan også komme til Europa – Sverige – hvis Jonas Larsson åpner hjertet sitt og gir meg sjansen. «Skal du produsere ost for faren din nå?» spør jeg. «Ost? Nei, det der gidder jeg ikke,» sier Alwyn. Eeehhh, den faren kommer til å bli sint. «Hvorfor giftet du deg ikke med en hvit jente?» «Det er for kaldt der oppe. Du kan krype inn i et kjøleskap og lukke døren, bo der. Kjøleskapet er varmere enn Europa. Det er som en fryser. Du blir en isbit.» Vi får servert pilaff fra et gatekjøkken rundt hjørnet. «Gå bort til Coffee House og hent en drosje,» sier Alwyn til Phantom, som løper av sted. Alwyn går inn og tar stereoanlegget fra hverandre. Drosjen kommer. Phantom hjelper med å bære anlegget ut i bilen. Jeg hjelper også. Så kjører Alwyn ned til Liberty. Ingen plass til meg og Phantom – vi må gå på våre ben. «Jævla rikmanssønn,» sier Phantom. «Ja,» sier jeg. Vi hjelper Alwyn med å bære utstyret inn, stille opp – bare å ta på de fine maskinene er en begeistring. Og vi kommer gratis inn på diskoteket. Alwyn står oppe i glassburet og spiller den klare musikken. Jentene er fluer rundt en frisk kumøkk. Vi får øl av Alwyn – den store mannen. Utpå natten 218

pakker vi ned, bærer ut i drosjen. Utstyret kan ikke stå på Liberty, da blir det borte før natten er over. Alwyn betaler også for en ekstra drosje med plass til jenta han har valgt, og til oss, så vi kan hjelpe å bære utstyret inn i gettoen. Når vi er ferdige, tenner Phantom en pinne bhangi som vi deler, mens jenta venter på Alwyn inne i sengen. Alwyn griper pumpen sin gjennom buksestoffet: «Hvite kvinner kan ikke lage kjærlighet som en chaggajente,» sier han og ler til oss, rekker spliffen tilbake til Phantom og sier: «God natt», reiser seg og jager oss ut. Vi står på gaten mens han går inn til jenta i sengen.

Christian Marcus tar meg med bakpå motorsykkelen ned i byen og presenterer meg for Phantom – rastafyren som har en bitte liten kiosk ved inngangen til markedet. «Har du dollar?» spør Phantom. «Nei,» sier jeg. «Jeg gir deg en god pris,» sier han. «Ja, men jeg har ikke,» sier jeg. «Phantom kjenner alle på svartebørsen,» sier Marcus. «Hva med bhangi?» spør jeg, for far har snakket en del om at han røykte bhangi sammen med John en kveld, og at han kunne tenke seg å prøve igjen, bare at han ikke vet hvor han skal få tak i det. Phantom løfter øyenbrynene. «Bhangi?» spør han. «Ja,» sier jeg. «Du har ingen dollar. Jeg har ingen bhangi,» sier Phantom. Jeg går sammen med Marcus. «Hva skal du med bhangi?» spør han. «Det er til faren min. Han hadde lyst til å prøve det, og så tenkte jeg at jeg kunne gi det til ham som gave.» «Ok,» sier Marcus. «Jeg skal ordne det.» Neste gang jeg ser ham, gir han meg en røykpakke med fire spliffer. Jeg går hjem og pakker den inn i litt gavepapir og gir til far. Han pakker opp. «Hva skal jeg med disse?» spør han. 219

«Du sa du kunne tenke deg å prøve,» sier jeg. «Og så fikk jeg tak i litt.» «Hvordan?» spør han. Jeg trekker på skuldrene. «Nede ved markedet,» sier jeg. Når fatter’n ikke er hjemme, går jeg inn og leter gjennom skuffene hans. Jeg finner en konvolutt med en del engelske pund. Jeg tar noen av de små sedlene. Går ned til Phantom. «Kan du bruke disse?» spør jeg. «Ja, de går bra,» sier han og forklarer svartebørskursene – gir meg en hel masse shilling. Jeg vet ikke om han lurer meg. Jeg må sette meg inn i det. Men nå har jeg penger i lomma – masse. Sharif er fortsatt i byen. Han banker meg i squash på Moshi Club i den verste heten klokka to på ettermiddagen, for vi regnes som barn – får ikke timer på squashbanen når det blir svalere utpå ettermiddagen. Vi svetter. Etterpå sitter vi på tilskuerplassene, drikker pasjonsfruktjuice og røyker. Vi har stedet for oss selv til sånn ved sekstiden. «Du kan bli med hjem og spise i kveld, hvis du vil,» sier Sharif. «Gjerne,» sier jeg. Jeg skriver en lapp til fatter’n og går bort til Sharif utpå ettermiddagen. Tar onkler og tanter i hånden. «Salaam aleikum,» sier jeg. «Aleikum salaam,» sier de. Vi går inn på rommet til Sharif, som ligger i en egen fløy bak. Han har et skap, en seng, et lite arbeidsbord, en spisebordstol og en lenestol. På nattbordet ligger Koranen. «Leser du i den?» spør jeg. «Ja, litt hver dag.» «Kan vi røyke?» spør jeg. «Vent til det blir mørkt. Så kan vi gå ned bak i hagen.» «Ok,» sier jeg. Vi blir ropt inn til middag. Den yngste jenta i familien øser opp kyllingsuppe til mennene – først de eldste. Suppen spises med skje – annet bestikk finnes ikke. På bordet står boller med basmatiris, en kraftig oksegryte, en krydret grønnsaksrett, en tallerken med chapati. «Du må lære deg å spise med hånden,» sier den yngste onke220

len til meg. Sharif ler. Onkelen viser meg hvordan. «Det kommer nok,» sier han. «Ok,» sier jeg forlegent, for håndflaten min er full av saus. «Ut og vaske hender,» sier han og klapper meg på skulderen. Sharif ler av meg. «Mwarabu,» sier han. Vi går ut og røyker. Kokken roper, og vi får kanelte med melk og sukker før jeg går hjem. Jeg går og henger rundt svømmebassenget på skolen. Det er nesten bare småunger og mødrene deres. Skulle ønske ferien var over. Sharif har kjørt med en av onkelens lastebiler opp til foreldrene sine i Mwanza. «Jeg kjeder meg,» sier jeg til far om kvelden. «Jeg kan dessverre ikke ta ferie akkurat nå, for Thorleif reiser snart, og han overfører alle oppgavene sine til meg,» sier far. Jeg trekker på skuldrene. Han ser liksom rart på meg: «Du kunne jo besøke mor,» sier han. «Har du tenkt å tvinge meg?» spør jeg. «Nei,» sier han. «Men hun har ringt.» «Hun skal be om unnskyldning først,» sier jeg. Far rister oppgitt på hodet. «Vil du at jeg skal si det til henne?» spør han og trekker litt oppgitt på skuldrene, men klarer ikke å la være å smile. «Jeg kan si det selv,» sier jeg. «Vil du ringe henne, da?» spør han. «Nei,» sier jeg. «Hva har du tenkt å gjøre, da?» spør han. «Hun skal si unnskyld – jeg har ikke tenkt å gjøre noe som helst.» Tidlig neste formiddag sitter jeg og drikker kaffe på kjøkkenet når det plutselig tuter utenfor. Jeg reiser meg og går ut. Mor er på vei ut av en Land Rover – bak rattet sitter Léon. «Hei, Christian,» sier hun og vrir seg i hendene mens hun tar et par skritt mot meg. «Hva vil du?» spør jeg. Hun kaster et fort blikk bak på Léon i bilen. «Vi ville høre om du har lyst til å bli med opp til førstehytta.» «Med dere?» spør jeg. «Ja,» sier mor. 221

«Med han der?» spør jeg med et nikk mot Léon. «Altså, Christian …» sier mor. «Aldri i livet,» sier jeg og går inn. Hvis hun følger etter, kommer jeg til å be henne gå – det er ikke hennes hjem. Men Land Roveren kjører. Far rekker meg et lite sammenbrettet stykke skotskrutet kartong. «Vær så god,» sier han. Jeg åpner det. «Sertifikat,» sier jeg. «Du er klar over at du bare er seksten år, ikke sant?» sier far. «Ja,» sier jeg og smiler til ham. Det er motorsykkelsertifikat. Han har bestukket en politimann. Ifølge sertifikatet er jeg atten. «Så du har å kjøre forsiktig,» sier far. «Men … hva skal jeg kjøre på?» spør jeg. «John fra TPC kjenner noen tyskere i Arusha som har en motorsykkel til salgs. Vi kjører dit i morgen,» sier far. Neste ettermiddag kjører vi til Mountain Lodge i sørskråningen av Mount Meru – et lite luksushotell. Selgeren viser seg å være Mick fra skolen. Han er på vei til Tyskland og har bruk for penger. Det er en spansk doning – Bultaco 350cc. Rød. «Pass på når du vrir om håndtaket,» sier Mick. «Den er veldig kraftig.» «Ja, jeg skal gjøre det,» sier jeg og setter meg på den. Far betaler, og vi kjører hjem igjen – han i bilen, jeg på motorsykkelen. Man får ikke tak i hjelmer i Tanzania. Vind i håret. Det er fantastisk. Jeg sørger for ikke å friste skjebnen ved å kjøre forbi far i bilen. Jeg får bare kjøre når det er lyst. Og bare parkere på trygge steder, som på skolen, på Moshi Club og hos folk som har vakt. Dagen etter presenterer Marcus meg for en motorsykkelmekaniker på skrå overfor Liberty, diskoteket på Station Road. «Du må ikke kjøre den om kvelden. Alle røvere kommer til å stå klare i mørket,» sier mekanikeren. «Jeg også.» Han ler. «Hva tror du faren din synes om det?» spør Marcus. «Hvis ikke du blir med, går jeg alene,» sier jeg til ham. Jeg 222

vil på Liberty – byens beste diskotek – se hvordan det er. «Jeg har penger til å betale for oss,» legger jeg til, for jeg har fortsatt alt det jeg fikk da jeg vekslet hos Rasta-Phantom. «Ok,» sier Marcus. Rosie kommer, og vi går ned dit sammen. Jeg er den eneste hvite – selvfølgelig. Jeg går i baren, kjøper øl til oss. Jeg går ut og danser med Rosie. Discjockeyen er gammel ISM-elev. Han har vært i Danmark og fått opplæring på meieri. Han heter Alwyn. Marcus tar meg med opp i DJ-buret under taket. «Med et sånt anlegg skulle jeg klare meg godt bare med å spille på disko i byen og med en opptaksbutikk som lager kassetter til folk,» sier Marcus. «Mener du det?» sier jeg, for anlegget er ok, men ikke noe spesielt. «Ja,» sier Marcus. Vi går ned igjen. Jeg kjøper øl til oss. Rosie trekker meg ut på gulvet. Jentene sitter to og to ved bord langs veggene, de smiler og ler fordi den hvite gutten danser med den svarte. Jeg ler også. Ølet får hodet mitt til å snurre, løsner på beina. En ung jente ser på meg, tror jeg. Jeg ser på henne. Jeg skulle ønske jeg turte å gå bort og by henne opp. Jeg tør ikke. Jeg drikker mer øl. «Vi må komme oss hjem,» sier Marcus. Jeg har penger nok til drosje hjem, så Marcus og Rosie går av på veien, og hjemme lister jeg meg inn. Jeg ser en lysstrime under stuedøra. Det er ikke for sent. Jeg har ferie. Rart at han ikke er på klubben og drikker seg full. Jeg åpner døra på gløtt og stikker hodet inn. Det lukter brent hageavfall – bhangi. Far er stein. Han myser mot meg. «God kveld,» sier han. «Hei,» sier jeg. «Jeg skulle bare si god natt.» Røyken henger tungt i stua, og spliffen knitrer i hånden hans. «Kom inn, da,» sier han. «Jeg er trøtt,» sier jeg. «Men kom inn her og la meg få se på deg,» sier han. Jeg åpner døra litt mer. «Nei, men jeg skal inn og legge meg,» sier jeg. Vil ikke komme for nær ham, for da lukter han kanskje ølet. «Du ligner på moren din,» sier han. «Jeg ligner ikke på mor,» sier jeg. «Du har mors øyne,» sier han. 223

«De ser andre ting,» sier jeg. «Er ikke så sikker på det,» sier far. «Du tar feil,» sier jeg og lukker døra. Går inn på rommet. Legger meg. Jeg er så trøtt at jeg er helt ør. Senga begynner å snurre. Magen. Alt snurrer rundt. Jeg prøver å stanse bevegelsen. Nei, må … spyet kommer opp gjennom halsen. Jeg rekker akkurat å slenge beina over sengekanten, og i det de treffer gulvet, lener jeg meg frem og spyr – noe voldsomt. Så er det slutt. Går mot døra. Ny omgang. Åpner døra, spyr igjen i gangen foran dodøra. Kommer inn på do og løfter lokket. Nå er det bare spytt og brekninger. Vakler ut på gangen. Ser på spysporet. Godt det er betonggulv. Stuedøra går opp, lyset flommer ut. Far står i døråpningen og ser på meg. «Jeg henter bøtte og klut,» sier han og går mot kjøkkenet. Jeg blir stående. Hører det renner i springen på kjøkkenet. Han kommer tilbake. Stiller bøtta med dampende vann foran meg – med en svømmende gulvklut nedi. «Tørk det opp,» sier han med en håndbevegelse før han snur seg og går inn i stua, lukker døra. Jeg synker ned på kne, vrir opp kluten, tørker spy, lar det løse seg opp i vannet i bøtta, vrir opp kluten. Spyet velter opp i halsen min igjen – voldsomt; det var mer. Også det må tørkes opp – hele veien tilbake til senga. Spysporet. Tømmer bøtta i do, spytter. Slenger kluten i skittentøykurven på badet. Tar en klatt tannpasta i munnen og fordeler den med tunga. Skyller med vann. Spytter tannpastaslim ut i håndvasken, kjenner gallesmaken bakerst i munnen, like ved svelget – det svir. Lar hånden gli langs veggen mens jeg går mot rommet mitt. Stuedøra går opp. Far ser ut, nikker. «Sov godt,» sier han. Jeg fortsetter inn til senga mi. Segner om.

MARCUS MUHAMMAD ALI «Men kan jeg ikke dra på opplæring i Sverige?» sier jeg til Jonas på verandaen. «Så kan jeg gjøre en god jobb for deg etterpå med å styre prosjektet i Moshi.» «Sverige?» sier han. «Du sa du ville gå på skole, og min tante 224

Elna skal hjelpe deg med utgiftene. Men du er tanzanianer, så da går du på skole i Tanzania.» «Men skolene her er veldig dårlige,» sier jeg. «Hvis du gjør det bra på skolen, kan jeg kanskje skaffe deg en jobb på prosjektet etterpå,» sier Jonas. Katriina kommer ut til oss: «Du har fortsatt rommet ditt her – vi jager deg ikke bort,» sier hun. «Men nå må du gå,» sier Jonas. «Vi trenger deg ikke i kveld.» Jeg går ned i gettoen min. Tsk – jeg er atten år og ferdig med gode papirer fra Kibo Secondary School – jeg trenger å komme videre i livet, og jeg bor hos svenskene. Men nå vil de parkere meg på det udugelige tanzanianske gymnaset. Christian kommer til døren min mens den glatte svenske ABBA-musikken spiller fra huset. «Kom, vi går bort herfra,» sier jeg. Vi går til sentrum i mørket. Jeg er sulten. Utenfor ABC-teateret kjøper vi Tanzaniahotdog: yams grillet på trekull. «Jeg skal snakke med DJ-en fra Liberty,» sier jeg, og vi går til Alwyns getto. Eeehhh – TVapparatet spiller video. «Sett dere ned,» sier Alwyn – han vil gjerne ha gjester, for hvordan kan materialismen gi en stor selvtilfredshet hvis ingen fattige ser på den med misunnelsen i blikket? Jeg svelger klumpen av stolthet: «Trenger du en ekstra mann til jobben din med Liberty og butikken med å ta opp kassetter?» spør jeg. «Nei,» sier han og smiler slemt. Christian sitter allerede foran TV’en. Videomaskinen kjører en gammel boksekamp. Han som heter Muhammad Ali, slår på George Foreman i Zaïre, 1974. Kongoleserne holder med Ali – Foreman får bank. Vi går tilbake i mørket.

Christian Far holder avskjedsmiddag for Thorleif, som snart reiser hjem til kona si i Norge. Samtidig kommer et islandsk ektepar og datteren deres fra Iringa – mannen jobber også for Nordic Project. Datteren heter Sif. Hun er halvannet år yngre enn meg og med 225

for å leveres på skolen, der hun skal begynne som kostskoleelev en klasse under meg. Sif er liten, har kullsvart hår, veldig hvitt ansikt og små, fine trekk. Bortsett fra to store, mørke øyne. «Hvordan er skolen?» spør den islandske moren. «Den er bra,» sier jeg og ser på Sif, som sitter og ser litt beklemt ut. «Du kan bare ta det med ro. Folk er hyggelige.» «Ok,» sier hun. «Nå kjenner du jo Christian,» sier faren hennes. «Så kan han vise deg hvis det er noe du trenger hjelp til. Ikke sant, Christian?» Vil han at jeg skal være barnepike for datteren hans på ISM? «Ja, selvsagt,» sier jeg. Så begynner de voksne å snakke politikk. Og jeg anstrenger meg virkelig for å fortelle henne litt om skolen. Hun spør ikke om noe, bare nikker. Så jeg bare sier alt jeg kommer på. «Jeg går ut en tur,» sier jeg etter maten, for jeg har på følelsen av at islendingene kommer til å la det gå hardt utover far hvis de ser meg røyke. De har allerede latt ham gjennomgå for at han er så konservativ. «Hva skal du?» spør moren til Sif. «Gi hunden vann,» sier jeg. «Jeg blir med,» sier Sif. Ute går jeg rundt på baksiden av huset, tenner en røyk. Rekker den til henne. «Røyk?» spør jeg. «Nei, takk,» sier hun. Og det var den samtalen. Litt senere skal islendingene kjøre for å overnatte på Marangu Hotel og gå til førstehytta på fjellet i morgen. «Vi ses på skolen,» sier Sif. «Ja, vi ses,» sier jeg. «Der fikk du det glatte lag,» sier Thorleif til far. «Ja, de er sannelig helfrelste,» sier far. Jeg tenner en røyk, tar en stor slurk av fars ølglass. Han hever øyenbrynene, men sier ingenting. «De kom opprinnelig ned hit for Mellomfolkelig Samvirke før han fikk den nye jobben,» sier Thorleif. «Ja, det forklarer jo en del,» sier far. «Først skulle de leve som de innfødte, ikke noe kokk eller 226

noe. Men nå drikker de whisky fra Ostermann som alle andre,» sier Thorleif. «Hva fikk dem til å skifte mening?» spør jeg. «Det ble for dumt,» sier Thorleif. «Nå skal Sif være kostskoleelev på ISM – prisen for det alene ville rekke til å brødfø en hel landsby. Og de pengene regnes med i bistandsbudsjettet. Når man likevel må akseptere at man er en del av bistandsindustrien, kan man vel også skylle ned den vonde smaken med litt whisky.» Thorleif løfter glasset sitt. «Skål,» sier han. Tiende klasse begynner. Lærerne gir oss masse lekser fra dag én. Jeg ser Sif i gangene, men går ikke bort og snakker med henne. På fredagen er det fest på skolen for å markere det nye skoleåret. «Ja, er du fortsatt gæren etter Shakila?» spør Samantha. «Nei, kutt ut,» sier jeg. Jeg er enda mer gæren etter Samantha, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an. Stefano danser med henne. Etterpå danser Samantha med Savio, mens Stefano står og skuler. Hun gjør ham visst sjalu med vilje. Panos vil gjerne danse med Truddi, som stiller seg ved siden av meg og sier: «Men så by meg opp, da, Christian. Eller tør du ikke?» Og så danser jeg med henne, enda jeg synes hun er en møkkakjerring. Og Panos blir sur. Men han tar seg sammen og ber opp Diana til dans, for Diana er venninnen til Truddi, og Panos gjør hva som helst for å være i nærheten av Truddi. Bare ikke å be henne opp til dans. I øyekroken ser jeg på de andre. Etter Irene og mer øvelse med Marcus og Claire og Rosie på YMCA er jeg blitt god til å danse. Jeg får øye på Sif som står og trykker seg opp mot veggen sammen med en venninne. Hun ser på meg. Jeg ser bort. Like etterpå er festen slutt. Kostskoleelevene skal være inne på husene sine. Dagelevene skal ut på parkeringsplassen for å bli hentet. Jeg tar en røyk med Panos og Jarno oppe mellom bananpalmene bak spisesalen. Panos er taus. «Faen heller,» er det eneste han sier. «Godt sagt,» er det eneste jeg sier. Jarno er finsk; halve ryet hans går ut på ikke å si et kløyva ord. De lokale sigarettene er dårlige, tobakken er sprøytet med DDT og så løst pakket at si227

garetten røyker seg selv hvis man glemmer å dampe et øyeblikk. Jarno slår filteret ned mot urskiven på klokka si for å pakke tobakken – elegant.

Marcus LUTHERSK FENGSEL Jeg begynner på high school, Makumira – jeg får støtte fra tante Elna, og på skolen er en gammel engelsk dame som jeg møtte da jeg bodde hos presten. Hun underviser på Makumira, som er en lutheransk kostskole i nærheten av Arusha. Fra dåpen er jeg katolikk, men hvem kan se forskjellen? De vil ta vare på meg. Jeg tror Jonas håper at jeg har forlatt familien, enda jeg fortsatt har gettorommet mitt bak huset. Jeg er den unge eleven som blir en slave for den eldre eleven. Rommet hans: Jeg må vaske det. Tøyet hans: Jeg må vaske det. Skoene hans: Jeg må pusse dem, mens han sitter i baren på hjørnet og drikker gongo, røyker bhangi. Jeg gjør alt, så han ikke slår meg hardt. Jeg er redd. En dag er jeg i spisesalen, og der kommer naboen min fra sovesalen med blod overalt fordi han ikke vil lystre. Jeg er ikke vant til å leve på denne måten, som en pisket hund. Straks løper jeg til den engelske damen og forteller alt jeg har sett: Jeg vil ikke tilbake til skolen. I Moshi forklarer jeg for Larsson-familien. «Ok,» sier Jonas. «Hvis du ikke klarer skolen, får du jobbe på prosjektet, og senere kommer du kanskje til og med på sagbruksskole i Sverige.» «Ja,» sier jeg. Men Jonas er ikke på skogskolen FITI lenger. De mobile sagbrukene har begynt på West Kilimanjaro. Jeg må være på kontoret i Moshi, som skal ta seg av markedsføring, regnskap og administrasjon. Jonas har leid en tømmerplass ved kryssfinerfabrikken i Boma la Mbuzi like ved Pasua – der skal kontoret bygges. Men det er ikke klart ennå. Igjen er jeg strandet i huset. De vil at jeg skal ta meg av Solja og Rebekka og organisere hjemmet med vaktmenn og gartner. Katriina liker ikke å kommandere dem, og Jonas snakker fremdeles swahili som en døv mann. Han er også mye borte, for han reiser til Dar og Mbeya med Asko – de må se på andre 228

sagbruksprosjekter. Katriina er med Rebekka, så hun skal lære å snakke godt svensk og ikke bare swahili. Det er jeg som vekker Solja om morgenen, smører matpakken, kjører til skolen, setter gartneren i sving, kjører på markedet og finner mat til alle munner, pumper Titas papaya i alle pauser, tilbereder kveldsmat og mat til hunden og kaffe til nattevakten – alt. LØPEGUTT Etter en stund begynner jeg å jobbe for prosjektet. Jeg begynner med ansvar for lageret – passe på reservedeler og arbeidstøy. Alt kommer fra Sverige, så jeg sørger for at vi får bygget noen tyverisikre lokaler som får hyller og store hengelåser. Asko er sjef for FITI – skogopplæringsskolen. En dag er alle fra administrasjonen på møte hos FITI i byen. Asko snakker om at senere skal noen av oss til Sverige og lære ting. Alle vil gjerne reise. «Men det blir først senere, når prosjektet er i gang – da må vi lære opp en masse folk til å overta stillingene våre når vi reiser hjem. Det blir snakk om opplæring i Tanzania, men også i Sverige.» Løsarbeiderne bor der oppe. Den første tiden blir brukt til å bygge en landsby til dem. Hele tiden må det skaffes byggematerialer: vindusglass, spiker, skruer og beslag til bjelkene. Alt dette finner jeg i Moshi og Arusha. Bølgeblikk til takene er vanskelig å skaffe; prosjektet prøver å bestille fra Sverige, men det er for dyrt, så vi får det fra Kenya i stedet. Grensen er egentlig stengt, så det er masse byråkrati. Jeg jobber mellom Moshi og West Kilimanjaro. Jobben min er å sikre at alt går greit i West Kili – jeg kjører opp dit på motorsykkelen tre–fire ganger i uken. Finne ut hva de mangler, finne varene i Moshi, frakte småting opp dit – kjeder til motorsag eller nye drivremmer til sagbrukene, der rundsagen blir trukket via remtrekk fra en SCANIA-dieselmotor som en gang har sittet på en lastebil i Sverige og nå står i et provisorisk treskur i Tanzania. Løsarbeiderne på de mobile sagbrukene på fjellet får lønn hver fjortende dag. På kontoret i Moshi sitter en regnskapsmann, men for å spare utgiftene kan jeg like godt ta med pengene opp dit. Det er en hemmelighet mellom meg og kontoret – alle banditter tror pengene kommer med prosjekt229

bil. Så plutselig er jeg der, på motorsykkelen med masse penger – jeg betaler arbeiderne. Etterpå står en håndfull arbeidere og ønsker hjelp fra byen via meg. Én skal ha hodepinetabletter, én trenger krem til sin kones utslett, én har et armbåndsur der viserne er døde. Jeg må ordne det i Moshi. Eller det kan være spørsmål om virksomheten. Min rolle er den sentrale. Hvordan skal skogsarbeideren snakke med sin svenske sjef når sjefen sitter på Moshi Club med øl? Løsarbeidernes formann, bwana Omary, kommer til meg: «Du må snakke med bwana Larsson. Vi får beskjed om å gå i bildekksandaler, mens gaven med Tretorn-gummistøvler fra det svenske folket er til salgs i Arusha.» «Jeg skal være advokaten deres overfor bwana Larsson,» sier jeg. Omary har flere problemer: «Skogsjefen sier at vi skal kviste trærne med økser og sag, som om vi lever i kolonitiden uten rett til motorsag, fordi sjefen solgte bensinen for å stjele gevinsten,» sier han. «Det er galt,» sier jeg. «Jeg forteller det rett i det svenske øret når jeg kommer hjem.» Omary er fornøyd, for svensken kan dømme de levende til døde, og Marcus er en liten kjepp som kan banke på skjebnen. Jeg blir boende i gettoen hele tiden. På West Kili har de en kortbølgeradio så de kan kalle opp Jonas hvis problemet er alvorlig. Noen ganger må jeg stå opp klokken fire eller fem om morgenen og av sted til West Kili – nesten 110 kilometer. Veien er fryktelig – man må nesten lage sin egen vei. Når regnet kommer, er det helvete. Én god ting: Jeg har vært nesten en del av familien – brukt som barnepike, gartner, håndverker, gigolo for venninnen, alt – men ikke en mynt til lommen. Nå får jeg lønn. KARRIEREPRESS Endelig en kveld har jeg fri, så jeg kjører med Rosie bakpå motorsykkelen for å besøke mine gamle klassekamerater ved huset til Nechi-familien. Akrobaten Edson sitter med hodet i hendene og kan nesten ikke hilse. «Hva har skjedd?» spør jeg Nechi. «Edson har vært uskikkelig med en jente, så nå er hun tykk, og han er tvunget til ekteskapet,» sier Nechi. 230

Edson rister på hodet og ser på Rosie som han har jaktet på: «Nå har Rosie fanget min gamle venn Marcus, som er på vei til Europa på den svenske billetten, kanskje med Rosie bare som en håndbagasje. Og jeg er strandet med GMens frekke sekretær fra TanScan, tsk. Og jeg har ikke engang penger til husleien.» «Hvis du sår frø når du roter med jentene, må du også pleie planten,» sier Rosie. Jeg tier stille, for jeg liker ikke dette snakket om Sverige til Rosies øre – hun blir veldig krevende. Jeg skifter emnet: «Har Big Man Ibrahim fått jobb etter skolen?» spør jeg. Den lille kullsvarte Vicky kommer med svaret: «Han jobber for onkelen sin. Hvis noen skylder onkelen penger, går Ibrahim og rister i dem,» sier Vicky. «Hva med dere? Har dere det bra?» spør Vicky. «Vi skal kanskje snart på ferie til Dar es Salaam,» sier Rosie. «Men akkurat nå har Marcus det veldig travelt med sagbrukprosjektet sitt.» Ah, denne Rosie drømmer så fort. Bare venninnen Claire sier ingenting – familien hennes er fattig, så hun er hushjelp hos en australsk familie. MØBELFABRIKK Sagbrukene på West Kilimanjaro tjener gode penger, og prosjektet utvider ved å kjøpe en hall ved Kibo Match – Imara Furniture Factory, like ved Karanga River. En gammel møbelfabrikk; maskinene er bare skrot. Den ble nasjonalisert på begynnelsen av syttitallet og så kjørt helt til bunnen. Vegger og tak og betonggulv er det eneste som virker. Svenskene bestiller maskinene til å fremstille møbler, og etter flere måneder kommer de frem; møbelproduksjonen kommer langsomt i gang med personale utdannet på FITI. Det går bra. Vi eksporterer til og med hyller til et stort firma i Sverige som heter IKEA. Andre møbler blir solgt til ambassader i Dar. Masse bestillinger. BAOBAB-LÅR «I dag kommer mama Mtawali, GMens kone,» sier Jonas på kontoret. Jeg er straks oppmerksom. GM er General Manager – bossenes boss – og hans kone er en innflytelsesrik per231

son. «Hun eier en møbelfabrikk ved Mwanza – du skal hjelpe henne,» sier Jonas. «Hva skal jeg gjøre?» spør jeg straks. «Hun trenger ideer til nye møbler – design.» «Men GMens kone er en konkurrent for oss. Hvorfor skal vi hjelpe henne?» spør jeg. «Vi er et bistandsprosjekt – så det er riktig av oss å hjelpe hennes private initiativ,» sier Jonas, og jeg tenker at han har en mørk handel med GM om å ha taushet om alle penger der papirene sier de blir brukt til å utdanne medarbeidere, mens pengene bor i Jonas’ private lomme. Det er en stor, gammel mama som kommer inn på kontoret. «Jeg skal ha brosjyrer om møblene dere produserer, og bilder av andre vestlige møbler for å få nye ideer. Du skal lage en mappe til meg.» «Ikke noe problem,» sier jeg. «Vet du hvor jeg bor?» spør hun. «Ja – jeg kjenner huset,» sier jeg. «Du kan bare komme og levere den når du er ferdig.» Jeg begynner å samle bilder og tegninger fra kontoret vårt, og hjemme hos Larsson klipper jeg bilder fra den gamle Ostermann-katalogen og skandinaviske blader og forskjellige møbelkataloger, klistrer dem på kartong. Jeg lager en fin mappe fordi den gamle mamaen er konen til GM – det er makten hennes. Når den er ferdig, kjører jeg til kontoret hennes i byen. «Nei,» sier hun. «Du skal komme hjem til meg med den der jeg bor.» Hun ser ikke engang på mappen. «Men hvorfor det?» spør jeg. «Hvis mappen ligger her på kontoret, forsvinner den bare. Så du må komme hjem til meg med den i kveld.» «Javel,» sier jeg og tenker at noe er galt. Hun er her, hun har bil, og jeg er her med mappen. Hun kan ta den med hjem selv. Jeg har ikke tid i kveld. «Jeg kan kjøre den hjem til deg nå,» sier jeg. «Nei,» sier hun. «Du skal komme klokken ni i kveld og forklare meg alt, for jeg har ikke tid nå. Så kan jeg fortelle mannen min at du har gjort en god jobb.» Mannen hennes er GM for hele SIDAs sagbruksprosjekt i Tanzania. Alltid er han i Dar es Salaam eller Mwanza, aldri hjemme hos sin kone; hun er gammel, hun er tykk. GM er bwana mkubwa med sekretærer 232

på kontoret, som må reise med ham til byer der ingen kjenner ham. Sekretærene må hjelpe ham med papirarbeidet på restauranten, i baren, på hotellrommet. Klokken ni kjører jeg hjem til huset hennes, nervøs. «Sett deg ned,» sier hun og peker på sofaen og roper på hushjelpen. For meg er det en lettelse, hushjelpen er her. Hushjelpen kommer med øl til oss. «Du kan bare gå ned til deg selv nå,» sier den gamle mamaen. «Jeg trenger deg ikke mer.» Den gamle mamaen setter seg ved siden av meg på sofaen – tett – og blar i mappen. Lårene hennes er baobabtrær i den trange kjolen. Titi som kjempestore vannmeloner. Stor mage. Nå er jeg mer nervøs. «Det er veldig fint, det du har gjort. Du er veldig flink. Hvis du er enda flinkere, kan jeg si til mannen min at du har vært en stor hjelp.» Nå er jeg fluen i edderkoppnettet. «Du må få en øl til,» sier hun og reiser seg selv for å hente den. Jeg drikker mens jeg prøver å forklare om møblene. «Du må få en øl til,» sier hun og henter. En stor rumpe vugger når hun går til kjøkkenet. «Du er en god gutt,» sier hun når hun sitter på sin store rumpe igjen ved siden av meg. Hun tar hånden min og legger den på låret sitt. «Liker du meg?» spør hun. «Ja,» sier jeg. «Du er en vidunderlig kvinne.» For jeg liker å ikke miste jobben min. Så jeg lar hånden min gli på baobablåret. «Jeg liker at en kvinne ikke er en pinne i luften. En kvinne som deg, hvor man kan fortsette å ta på det deilige låret, de store brystene, den flotte baken.» «Åhhh,» stønner hun og gnir på pumpen min utenpå buksene. Og pumpen er levende, full av øl, selv om jeg vil at den skal være død. «Men du må gå nå,» sier hun. «Vi kan ikke være her.» Jeg reiser meg fort: Takk til hushjelpen – hun kan få mistanken med det samme, og Moshi er en liten by. «Men hver gang du har problemer, bare ring til meg – telefonnummeret er dette.» Hun gir meg nummeret, og jeg skynder meg hjem. Jeg har allerede problemer. Jeg vil ikke ringe. Jeg har hørt om problemet før. Bwana mkubwa er gift, har barn. Og hans kone: Nå er hun gammel, nå er hun tykk, og han føler at hun ikke gir ham tilfredsstillelsen. Han er mektig og har penger, men han kan ikke skille seg, for det gir et dårlig bilde i hans miljø. Han løper rundt med sekretæren sin. Eller han kjøper malaya når han er på forretningsreise. Konen er i hjembyen, hun kan 233

ikke gå på baren der de bor, og lete etter menn. De mannlige malayaene er også i baren, men hun mister sin identitet hvis folk ser at hun er en løpende tispe. Og hun savner også tilfredsstillelsen. Hun må finne en annen måte – skjult. RAPPORTERING Jeg stanser motorsykkelen utenfor verandaen, klar til forhøret. Jonas har våknet av motorsykkellyden. Svenskene har hatt stor travelhet med livet i Moshi Club. Nå grynter han og gnir det gamle ølet ut av øyet. Det er tid for meg å angi alle negre i prosjektet som har handlet mot den svenske verdensorden på West Kili og møbelfabrikken. Spørsmålene regner: Ankom leveransen med tømmer? Ble møblene hentet og betalt? Har du skaffet trelim? Var regnskapssjefen på jobb? Hele dagen? «Ja,» sier jeg. Hvordan kan jeg vite det? Jeg var der bare tre timer. Lønnen er ikke så du kan leve, den er bare krydder til potetene som du selv må skaffe, så jeg løp rundt overalt i byen for å ordne mine egne forretninger med opptak på kassetter, salg av spennende Carlsberg-øl til rike indere, og pumpemaskin for Tita. Veldig skremmende; jeg tror hun har en kul på magen.

Christian Samantha og Tazim kommer gående fra byen en lørdag – de kom for sent til skolepickupen. Tazim er nervøs. Jeg tror hun har grått. «Kan du kjøre oss opp til skolen?» spør Samantha. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg. «Men en av gangen. Hvem først?» «Tazim,» sier Samantha. Jeg starter motorsykkelen. Tazim setter seg bakpå. «Jeg kommer snart tilbake,» sier jeg til Samantha og kjører. «Kjør forsiktig,» sier Tazim. «Nei,» sier jeg og kjører så fort at hun hyler. Men også så fort at hun må holde seg fast i meg. Jeg kan kjenne brystene hennes mot ryggen min. Tazim er goa, katolikk – ikke som de andre inderne. Hun har kjærester, bryr seg ikke om rase. Når jeg stanser på skoleparkeringsplassen, hopper hun av og slår meg på skulderen. 234

«Jeg sa du skulle kjøre ordentlig,» sier hun. «Selv takk for turen,» sier jeg og smiler. «Tsk,» sier hun og smiler. Går. Hun har veldig fin rumpe. Jeg drønner hjem, snur motorsykkelen på gårdsplassen. Samantha sitter i en av stolene like utenfor inngangsdøra. «Skal jeg kjøre deg bort?» spør jeg. «Jeg har det ikke travelt,» sier Samantha og blir sittende. «Ok,» sier jeg. Fett. Jeg slår ned støttefoten, går av. «Kan jeg by deg på noe?» spør jeg. «Røyk og en whisky,» sier Samantha. Jeg ler. «Fatter’n låser barskapet, men røyk skal jeg klare. Cola?» «Ja,» sier Samantha. Jeg går inn. Hun kommer etter, står bak meg når jeg åpner kjøleskapet. Egentlig har jeg som så ofte før lovet Sif å komme bort på skolen, men hun sier aldri noe. Vil bare være sammen med meg nede på Mboya ved Kishari og kjøpe cola. Jeg får lov til å kysse henne – med tunga. Men hvert eneste ord må dras ut av henne. «Jeg vil se rommet ditt,» sier Samantha. «Ok,» sier jeg, rekker henne en cola, går foran henne bortover gangen. Juliaz står i stua og stryker. Samantha stikker hodet inn, hilser. Han spør om vi skal ha noe å spise. «Er du sulten?» spør jeg Samantha. «Helt klart,» sier hun. «Ja, vi vil gjerne spise, takk,» sier jeg på swahili – også for å vise Samantha at jeg er god i swahili. Jeg er ikke så jævla hvit som jeg ser ut. Hun har bodd her siden hun var tre. Vi går inn på rommet mitt. Jeg setter på musikk. Eddy Grant, som alltid minner meg om Irene. «Vær så god.» Det er Marlboro. Samantha setter seg på senga og tenner en. «Mmmmmm,» sier hun og lener seg bakover så hun ligger flatt på ryggen, tar et dypt drag så brystene løfter seg. Hun ser opp i taket – jeg ser på brystene mens hun blåser røykringer. «De er gode – Marlboro,» sier Samantha. Jeg sier ingenting. Hva skal jeg si? At hun er pen når hun røyker? «Hvor er foreldrene dine?» spør hun. Jeg sier ingenting. Hun må da faen meg vite at mor har stukket hjemmefra og knuller Léon på West Kilimanjaro. Hun ser bort på meg mens jeg damper på røyken. Kanskje er det bra å få sagt det? «Moren min leker kolonialist med en hollandsk farmer på West Kilimanjaro, og faren min drikker.» 235

«Har moren din … flyttet?» spør Samantha. Kanskje hun ikke har hørt om det. Jeg tar det siste trekket og går bort til bordet. «Ja. Hun stakk,» sier jeg og stumper røyken i askebegeret. «Hun tror hun … Jeg veit da faen. Hun tror vel at han farmeren er mer et eller annet enn far. Mer … menneske. Eller mann.» «Er han det?» spør Samantha. «Hvordan i helvete skal jeg vite det?» sier jeg. «Jeg er sytten år.» «Kjører faren din svart nå, da?» spør Samantha. «Kjører svart?» spør jeg. «Flyr etter svarte damer?» sier Samantha. Jeg trekker på skuldrene: «Det vet jeg ikke,» sier jeg. Spiller det noen rolle, egentlig? Jeg hører fatter’ns Land Rover i innkjørselen. Han bråbremser, slår av motoren, smeller døra igjen. Jeg begynner å telle høyt: «En, to, tre, fire, fem …» Inngangsdøra går opp, og han roper: «Hvor mange ganger må jeg fortelle deg at du ikke får parkere den helvetes motorsykkelen midt på gårdsplassen. Jeg kjører den ned snart, for pokker.» «Oversett,» sier Samantha. Jeg oversetter mens han kommer bortover gangen og åpner døra. Så får han øye på Samantha som ligger på senga. Far er plutselig i beit for hva han skal gjøre. «God dag,» sier han og tar to skritt inn i rommet for å ta henne i hånden. «Niels,» sier han. Samantha heiser overkroppen fra senga, håndhilser. «Du trenger ikke rope,» sier jeg på dansk. Han sender meg et blikk. Samantha slokker røyken sin. Hun har ikke røyketillatelse, og fatter’n sitter i skolestyret, men han vet ikke om hun har tillatelse eller ikke. Han er for konstant fyllesjuk til å vite den slags. «Karibuni chakula,» sier Juliaz ute på gangen – vær så god spis.» «Vil du spise med oss?» spør far Samantha. «Selvfølgelig skal hun det,» sier jeg. Samtalen rundt bordet går tregt. Noe med skolen. Far spør om hotellet i Tanga, og jeg blir nesten redd han skal drite seg ut – fornærme Samantha med å spørre om det er blitt noe mer orden på servitrisene. Det kan selvfølgelig hende at hun fortel236

ler fatter’n at faren hennes knuller dem, og spør om han også har begynt å kjøre svart. Vi spiser fort og stikker. Samantha holder meg lett på hoftene. Vi nærmer oss Lema Road. Hvis vi drar opp på skolen, blir jeg hengende med Sif resten av ettermiddagen. Og hvis hun ser Samantha bakpå sykkelen min, så blir det en skikkelig sur Sif. «Skal vi kjøre til Moshi Club?» roper Samantha. Jeg bremser ned, stanser i T-krysset der Lema Road svinger til høyre. «Nei, det gidder jeg ikke,» sier jeg. «Far kjører snart ut dit og drikker seg skitings.» «Men kan vi ikke bare kjøre en tur, da?» spør Samantha. «Ok,» sier jeg og kjører forbi avkjørselen til Moshi Club og nedover den gamle jernbroen over Karanga River. På den andre siden gasser jeg på så Samantha fletter fingrene sine foran magen min for å holde seg fast. Lufta river i oss – heftig. Jeg kjører forbi Karanga Prison på baksiden og videre. Asfaltveien er smal, men god. Vi kjører forbi en flokk fanger i utvaskede, hvite drakter sammen med et par vakter. Fangene er på veiarbeid. Fortsetter vi lenge nok, treffer vi på veien nordover til West Kilimanjaro, der mor har flyttet inn hos kolonialisten. Etter et par kilometer kommer vi inn i en landsby. Jeg stanser ved en kiosk. «Har du penger?» spør Samantha. «Ja,» sier jeg. «Du har alltid penger,» sier hun. «Jeg stjeler fra fatter’n,» sier jeg. «Er du ikke redd han skal oppdage det?» spør Samantha. «Nei, han er for fyllesjuk. Jeg stjeler litt utenlandsk valuta han har liggende,» sier jeg og kjøper brus. Byr Samantha en røyk. Vi røyker i taushet. «De er her liksom ikke,» sier jeg. «Hvem da?» «Foreldrene mine. De … hvite. De har ikke noe med Afrika å gjøre. De tasser frem og tilbake mellom jobben og klubben og andre hvite. Det villeste de gjør, er å gå på markedet med kokken eller gartneren på slep så han kan bære varene tilbake til bilen.» «Hva er det som er feil med det?» spør Samantha. «Det … de er i Afrika – de har ikke en dritt med afrikanerne å gjøre.» 237

«Tror du de går glipp av noe?» spør Samantha. «Ja, altså …» «Altså hva?» «Da kunne de jo like gjerne blitt hjemme,» sier jeg. «Nei, for her lever de som konger,» sier Samantha. «Ja, men så har det i hvert fall ingenting med å hjelpe Afrika å gjøre,» sier jeg. Det svarer ikke Samantha på. «Har du … truffet moren din?» spør Samantha. «Jeg kjørte opp dit – Marcus kjørte meg opp,» sier jeg. «Ja, hvordan …?» «Nå er hun plutselig hvit farmerkone. Skikkelig kolonialist. Hun tar det faen meg helt ut,» sier jeg og tenner en røyk til for å slippe å si mer – bare røyke. Samantha sier ingenting om sine foreldre. Jeg sitter med albuene støttet mot lårene så jeg kan se henne. Jeg sier som det er: «Helt plutselig går det opp for deg at foreldrene dine er idioter.» «Ja,» sier Samantha. «Jeg vil ikke bli sånn når jeg blir voksen – da vil jeg heller la være å bli voksen.» «Ja,» sier jeg. «Sleper meg først ned her som baby, og så – ørten år etter – snakker de om at jeg skal til England. Har du lyst til å flytte til Danmark?» «Jeg vet ikke helt.» «Vanskelig å forestille seg hvordan det er, ikke sant?» «Kaldt,» sier jeg. «Ja.» Jeg snur hodet og smiler til henne: «Vil du kjøre?» «Helt klart,» sier hun. Jeg fletter fingrene foran magen hennes, som er myk og varm, samtidig som jeg kjenner musklene like under. Samantha gasser på opp Lema Road så vi flyr over hullene i veien – bare suser over.

Marcus SNYLTEORGANISMER Tante Elna kommer ned igjen. Jeg ser henne nesten ikke. Straks putter de henne i bilen med barna og kjører på lang safari til Ngorongoro og Serengeti. Men før hun reiser tilbake til Sverige, stiller hun spørsmålet: «Hva er dine fremtidsplaner, Marcus?» Hva skal jeg svare? Hun spør Jonas og Katriina mens jeg står der: «Hva har dere planlagt å gjøre for Marcus?» «Kanskje han skal på videreutdannelse i Sverige,» sier Jonas. «Prosjektet har mange fasiliteter.» «Når sender du ham dit?» spør tante Elna. «Det er opp til Marcus. Først må han bevise gjennom jobben sin at han er klar.» Bevise? Jeg har oppdratt barna hans i to og et halvt år. Du kan ikke gjøre noe så lenge uten å vise hva du er verdt. Hvis du lever som bonde i to og et halvt år og ikke høster noe, er det bedre at du graver deg selv ned i jorden. Men Jonas vil ikke sende meg til Sverige. Hvem skal da passe barna mens han pumper i Majengo og drikker i Moshi Club? Stemningen mot meg fra Jonas er ikke god. Han vet at jeg forstår alt om aktiviteten hans utenfor ektesengen. Men han trenger meg som en hemmelig spion i prosjektets hjørner mens han selv er en playboy i Majengo. Og jeg trenger ham så jeg kan bo i gettoen min og nærme meg flyet til Sverige. Fellen er perfekt. Vi går rundt i en ring – snylteorganismer. Jeg er også fanget i et annet nett. En lørdag blir jeg beordret av mama GM å være på Hotel Tanzanite utenfor Arusha klokken ni om kvelden, rom nummer 18. Til Larssons må jeg levere den klassiske løgnen: «Onkel er syk og nesten død i Arusha.» Jeg kjører til min verste oppgave i livet, som jeg ikke klarer å fortelle om. Skrekk. KJÆRLIGHETENS PRIS «La oss ta prosjektbilen og kjøre til Dar es Salaam på en liten ferie,» sier Rosie. Jeg vet det er umulig, men jeg sier straks en løgn enda det er galt. Men jeg drømmer så mye om den fine papayaen hennes at jeg ikke klarer å la være. 239

«Ja, jeg skal undersøke når det lar seg gjøre.» Svaret mitt er riktig. Etter fem minutter er vi nakne som barn i sengen. Etterpå ligger vi og klapper hverandre. «Du må også få ditt eget hus snart,» sier Rosie. «Når du jobber så hardt for prosjektet, kan det ikke være meningen at du skal bo i en getto som en houseboy.» «Ja,» sier jeg. Tsk, mer og mer problemer. DEN HELLIGE ÅND Tita kommer i bilen. Jeg sier: «Hei, Tita.» «Hei, Marcus,» sier hun, men går rett i huset til Katriina. Jeg lister meg rundt til den andre siden, bort til vinduet. Tita gråter. «Det er da fantastisk. Jeg trodde ikke dere gjorde det lenger,» sier Katriina. «Ja, men jeg vet faktisk ikke …» sier Tita. «Er det Den hellige ånd, kanskje?» spør Katriina. Tita ler gjennom tårene. Den hellige ånd? Kulden kommer over meg, fordi jeg husker. Hvordan jeg trekker pumpen ut og sokken henger i folder rundt roten. Men jeg fjerner den fort, sier ingenting til Tita, for vi snakker ikke – vi pumper bare. Og jeg husker Tita som snakket om p-piller da jeg skulle pumpe og sprute uten sokk. Den hellige ånd er Marcus Garvey Dread. Black Star Line. «Hva skal du gjøre?» spør Katriina. «Ja, men jeg vet faktisk ikke om jeg har lyst på et barn med ham nå, for han … flyr rundt med andre damer.» Katriina er stille et øyeblikk. «Ja, menn er fæle, men så lenge det ikke går fullstendig over styr, kan man kanskje lære seg å leve med det,» sier hun. «Jeg synes det er vanskelig,» sier Tita. «Vi har det da bra her,» sier Katriina. Hun er selv i fellen – to barn og dronningliv i Afrika. Hva er mulighetene hvis hun gjør opprør? «Men …» sier Katriina og går litt i stå. «Kan det være noen annen enn Asko?» «Kanskje,» sier Tita lavt. «Nei! Hvem?» spør Katriina og ler som en ung jente. Tita sukker. «Jeg vil ikke blande deg inn i det,» sier hun. Løper Tita rundt som en tispe? Kanskje det ikke er meg. 240

GANGSTERE GM er i Moshi for å besøke prosjektet og familien. Telefonene virker som vanlig ikke. «Marcus,» sier han. «Du må kjøre og si til familien min at jeg er kommet, så de kan hente meg.» Jeg gjør det. På veien tenker jeg: Fy satan. Hvis GM oppdager at jeg er gigolo for konen, så dør jeg. I stillhet skiller han seg bare fra henne; ingen vil vite hvorfor, og konen vil ikke klage, for hun ønsker ingen avsløring av sin egen forstyrrede kåthet. Men jeg vet alt – jeg må fjernes. Ved huset kjører jeg opp foran verandaen, der to av de dovne barna hennes bare sitter og henger. Tsk, den ene sønnen er eldre enn meg – som baby har han spist fra mama GMens titi, og nå tvinger hun meg til å gynge i dem som en ape. Mama kommer ut av huset på baobab-bena sine. «Hva?» sier hun oppe fra toppen av trappen. Jeg forteller beskjeden. For henne er jeg som luft, kanskje en flue. Hun sier ikke takk eller en beskjed tilbake. Hun sier bare til sønnen at han skal kjøre og hente sin far. Vanvittig. Nå har jeg fri, så jeg kjører til YMCA for å hente Rosie. Hun er der på Catering School og lærer å drive hotell. Jeg hilser på min gamle klassekamerat Big Man Ibrahim, som har lånt en bil av onkelen sin – med cola og kake skal bilen imponere en jente som går sammen med Rosie. «Så tar vi bilen min ned til Liberty,» sier han til jenta. «Jeg kan også kjøre deg hjem til foreldrene dine i bilen min.» Hele tiden sitter han og leker med bilnøkkelen så man kan tenke på at han har en stor pumpe mellom bena. Vi går ut, og Rosie setter seg bakpå – klokken er nesten åtte, og vi skal hjem til Larsson-huset og finne spennende mat som kan imponere henne. Etter YMCA-porten tar vi til høyre, opp Kilimanjaro Road. Midt i svingen etter Uru Road ligger veltede trær over veien. Gangstere, tenker jeg og står på bremsen: Jeg må stoppe, jeg må snu, jeg må bort. Gatelyktene er døde – de har drept dem med steinkast som en forberedelse til røveriet. Du kan ikke se hva som befinner seg i veikanten. Mens jeg bremser, strømmer gangsterne ut fra buskene med pangaer og lange kjepper. En stor stein treffer meg i brystet. De knuser oss. Eeehhhh, vi flyr til én side, og motorsykkelen til den andre. Det er smerten fra å falle inn i trærne, og lyden når motorsykkelen skraper langs asfalten. 241

«Tyver, tyver, tyver,» roper Rosie. «Vi stikker,» roper en mann. Vi hører motorsykkelen starte igjen – allerede før vi har reist oss – den drønner bort med to menn. Andre forsvinner inn i buskene. Jeg og Rosie er skadet, slått ned, hardt. Vi kan stå. Ikke noe brukket. Hinke rett tilbake til YMCA etter hjelp. Ibrahim er der. Vi hopper inn i onkelens pickup, begynner å forfølge i motorsykkelens retning. Ibrahim kjører vanvittig fort. Men har motorsykkelen kjørt rett frem eller opp Sokoine Road eller ut i bushen? Ingen kan vite det. På politistasjonen anmelder vi overfallet, røveriet. Ibrahim kjører meg hjem til gettoen min. Å, skrekk – døren er brutt opp. Boombox borte. Og de fine svenske T-skjortene mine. Hvem kan gjøre det? Er det akrobaten Edson som trenger penger til husleien nå som han har gjort GMens sekretær tykk? Det er nesten så jeg ikke kan gå, men dagen etter drar jeg på kontoret, forteller det ulykkelige. «Hvordan kan du bevise at du ikke har tatt den til deg selv?» spør GM. «Det er vitner,» sier jeg. «Jeg anmeldte overfallet til politiet med det samme.» «De vitnene – er det noen du kjenner?» «Ja. Kjæresten min og en kamerat.» «Kanskje er de i ledtog med deg, så dere selger prosjektets motorsykkel sammen og deler pengene.» Jeg løfter skjorten min og viser såret fra steinen, merket fra kjeppen. «Kanskje vennene dine har slått deg for at det skal se ekte ut. Jeg vil ha et bevis fra politiet.» Nå kan jeg miste jobben min og må også betale motorsykkelen og sitte i fengsel. Så jeg går til politiet, veldig redd, for politiet kan til og med slå deg når du ikke er tyven. Du har mistet motorsykkelen din, og så må du også betale politiet for å fortelle alle at det er sant: Det var tyver. Politiet kjører hjem og undersøker gettoen min: ingen motorsykkel. Men heldigvis, på den samme tiden har det skjedd med tre–fire motorsykler, noe lignende, også en hvit expat fra KCMC, så politiet vet at det foregår. De kjører meg og forklarer på prosjektet at de stjålne motorsyklene blir solgt i Merelani, ute bak flyplassen, der de graver etter tanzanitt. De fiolette smykkesteinene finnes bare på dette ene stedet i verden. Mennene som 242

handler med stein, har mye kontanter. Jonas er på kontoret. Han sier: «Da må dere sette i gang en ettersøkning.» «Vi har ingen biler som kan kjøre på veien til Merelani – den er veldig dårlig,» sier politiet. Jonas låner dem en prosjektbil med sjåfør. «Vi har ikke bensin,» sier politiet. «Jeg fyller opp,» sier Jonas. Politiet spør meg: «Kan du kjenne igjen den motorsykkelen?» «Ja,» sier jeg. «Vi tar deg med på en ettersøkning i morgen.» Neste morgen kjører vi tidlig. I bilen sitter to politimenn i sivil og med geværer, for i Merelani er det ingen myndigheter, ikke noe politi, ingenting – det er kaos. Fra flyplassen tar vi grusveien mot landsbyen Merelani et par kilometer fra gruveområdet ved foten av De blå fjellene. På veien stanser vi hos distriktspolitiet som bor midt i ingenting. Vi ber om hjelp. De gir oss en politimann i uniform, men i Merelani vil han ikke gå ut av bilen, for de ville menneskene har også våpen; hva som helst kan skje. Motorsykler kjører overalt. Så politifolkene våre blir nødt til å skjule geværene i bunnen av bilen så de ikke tiltrekker oppmerksomhet. De to politifolkene i sivil går ubevæpnet sammen med meg mellom skurene og husene i gangsternes rede – det berømte området hvor det står mange motorsykler. Vi går til verkstedene der de reparerer motorsykler så jorden blør olje. De er så like å se på; du mister sykkelen din den ene dagen – neste dag er den rotet sammen. De tar deler fra den ene maskinen til den andre. Bytter bensintanken, setet, blinklyset – alt det du er vant til å se på, er blandet sammen. Så det lykkes ikke. Jeg var heldig som ikke fikk flere problemer, for politiet fortalte GM alle historiene om motorsykkelkapringer. Jeg må bare ligge i sengen en uke med smertefulle ankler og knær som ballonger. Rosie slo seg ikke hardt. Hun kommer til rommet mitt: «Jeg har fått en praksisplass på Mount Meru Hotel i Arusha,» sier hun. «Gratulerer,» sier jeg. Mount Meru er et veldig fint, høyt hus bygget av dansker i en stram europeisk stil. Rosie er perfekt i resepsjonen, så wazungu-turistenes øyne kan nyte den svarte skjønnheten. «Jeg skal komme og besøke deg i Arusha alltid,» sier jeg. «Nei,» sier Rosie. «Du må ikke besøke meg.» 243

«Hvorfor ikke?» «Jeg skal videre nå – det er slutt mellom oss.» «Hvorfor det?» spør jeg. «Du er ikke boss eller på vei til Europa. Du er bare en barnevakt,» sier Rosie og går. Tsk, den jenta er kald. Denne ulykken og tullet med GM og politi har avslørt nivået mitt for henne: Marcus – bare en liten lus. Jeg ligger i sengen med løftet kne et par dager, og så halter jeg, for selv om kroppen er i ødeleggelse, må livsarbeidet fortsette. Nå kjører jeg på en annen prosjektmotorsykkel. Er Jonas sur for at motorsykkelen ble stjålet? Nei, det var SIDAs – den koster ham ingenting. Nechi forteller meg at Rosie tuller med en fyr som heter Dickson – faren hans har tanzanittminer i Merelani, og Dickson har mange penger.

Christian Religion – vi skulker. Samantha tar meg med til skolens gamle svømmebasseng nede bak Karibu Hall. Betongveggene i bassenget har sprukket, og bunnen er full av jord, blader, ugress. Jeg vil gjerne si noe om hvordan det er hjemme, men hvor skal jeg begynne? Vi setter oss med beina dinglende over kanten. «Hvordan er foreldrene dine?» spør jeg. «Hvordan det?» sier Samantha. «Nei, jeg bare … altså faren din har jo hotellet, men … Hva med moren din? Er hun ok?» «Foreldre,» sier Samantha. «De er kost og losji, cash og transport, punktum. Og ellers en pest og en plage.» «Men hva driver moren din med?» «Det interesserer meg midt i ryggen hva hun driver med. Hun bor i Tanga, en halv dagsreise herfra. Det passer meg bra. Hvor er den røyken?» Jeg fisker opp den ene røyken jeg har. Det er mangel for tiden. Det er uverdig å snakke om foreldre på skolen. Altså, vi er jo store selv, vi er bare tvunget til å henge på disse foreldrene en liten stund til. Og Samantha er heldig. Hun er på kostskole. Hun behøver ikke å se dem hver dag. Jeg tenner røyken og rekker den til henne. Vi lytter begge etter skritt; det går en sti nede fra noen av lærerboligene og opp forbi det 244

gamle skolebassenget, men bakken er strødd med eukalyptusblader, så man kan høre folk på lang avstand. «Skal du ha et gjenbrukstrekk?» spør hun. «Et hva?» «Kom her,» sier hun og legger hånden i nakkegropen min «Åpne munnen.» Jeg åpner den. «Røyktunnel,» sier hun og blåser røyk inn i munnen min – nesten som et kyss. Jeg trekker inn røyken. Hun legger de adskilte leppene sine mot mine. Tungene våre er varme i munnen min. Så trekker hun seg bort. «Det der er du ganske god til,» sier hun. Hun tar et trekk til. «Kom igjen,» sier hun. Hun blåser røyken inni meg. Jeg prøver å kysse henne. «Nei, hold opp – jeg røyker,» sier hun. Men så kysser hun meg igjen, hardt, med tunga inne i munnen min. «Kjenn,» sier hun og legger hånden min på brystet sitt. Jeg kjærtegner det. «Mmmm,» sier jeg, bøyer meg frem og slikker halsen hennes. Hun ler. Jeg er steinhard. Hun flytter hånden min til det nakne låret sitt. Jeg begynner å bevege den oppover mot innerlåret, nærmere skrittet. Hun skyver den vekk. «Vi er jo venner,» sier hun og rekker meg resten av røyken, reiser seg. «Jeg går tilbake.» Hun ser ned på meg. Jeg suger hardt på røyken, sier ingenting. Kan ikke reise meg akkurat nå. Det kommer en mellomting mellom et fnys og et fnis fra henne. Hun trekker på skuldrene, så er hun borte. Jeg røyker sigaretten helt ned til filteret, grønt slim på tunga, svimmel. «Du må møte mor,» sier far. «Nei,» sier jeg. «Hun ringer meg to ganger i uken og sier jeg må snakke med deg, så dere kan få møttes,» sier han. «Jeg merket meg at hun ikke tok meg med da hun kjørte fra TPC,» sier jeg. «Ville du gjerne blitt med?» spør far. «Hun spurte meg ikke engang – det merket jeg meg,» sier jeg. «Men ville du bli med?» spør han. «Nei, men jeg synes hun kunne spurt.» «Hun skjønte jo at du ikke ville blitt med,» sier far. «Tsk,» sier jeg, for jeg savner en forklaring – fra ham, fra 245

henne, fra en eller annen. Men jeg får ingenting. Hun tok med seg bildet av Annemette. Det vet jeg at far merket seg. Det gjorde jeg også. Samantha og jeg står og røyker nede bak skifterommene ved svømmebassenget – det er helt mørkt, for strømmen er nede. Hvis den kommer tilbake, må vi stå klar til å slokke røyken. Hun står helt tett inntil meg – det er nok bare for å finne hånden min når vi skal sende røyken til hverandre. Hun liker å leke med følelsene mine, som da hun laget røyktunnel på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tar et trekk. «Røyktunnel?» sier Samantha. «Samantha. Jeg tror ikke …» begynner jeg, men stanser. Tar et trekk til. Rekker akkurat å ta røyken ut av munnen, så står Samantha foran meg, hun har tatt tak i meg, trykker leppene sine mot mine. Vi kysser. Jeg vil ikke blåse røyk inn i henne. Jeg snur hodet og puster ut røyken, fører leppene mine tilbake til henne. Tunga. Blodet suser i ørene på meg. «Kom,» sier Samantha. Hun trekker meg inn døra til guttedusjen. Jeg tar på magen hennes, kjenner hendene hennes på hoftene mine. Hun er ikke som Nanna, tror jeg. Trekker opp T-skjorta hennes. Ja. Bøyer meg frem, kysser brystvortene hennes. «Her,» sier Samantha og griper hånden min, fører den opp mellom bena sine under skjørtet. Det er helt vilt. Trusa hennes er våt. Jeg trekker opp skjørtet hennes, setter meg på kne foran henne, trekker trusa hennes ned, stikker ut tunga og fører ansiktet inn mellom bena hennes – finner det våte stedet, glatt som en musling. Fingrene til Samantha kommer ned til ansiktet mitt, like over tunga mi. «Her er det. Akkurat her,» sier hun. «Tunga.» Og jeg flytter tunga opp, lar den støte inn mot stedet. Hun roter i håret mitt. «Kom hit,» sier hun. Jeg reiser meg. Hendene hennes er nedpå buksa mi, pikken min spretter frem. «Inn i meg,» sier hun. Jeg går litt ned på kne, Samantha sprer bena sine og griper pikken min, fører meg inn i seg. Glatt, trang, varm. «Uhhhhnnn.» Lyden kommer fra meg idet jeg glir inn. Skritt? Vi stivner til, Jeg faller ut av henne, det føles kaldt på den våte pikken min, som plutselig er helt slapp. Kommer det noen? Samantha senker bena sine. 246

«Hvem der?» blir det sagt borte fra døråpningen. En voksen stemme – lærer. Vi sier ingenting. Jeg trekker fort opp buksa mi, mens Samantha røsker skjørtet på plass og retter på T-skjorta. «Du, vaktmann,» roper læreren. «Kom hit med lommelykta di.» Stemmen har forsvunnet fra inngangsdøra – han må ha gått bort til vaktmannen. Samantha hvisker i øret på meg: «Gå ut på toalettet.» Toalettene ligger like overfor inngangsdøra, og dusjen er inn til høyre. Hvis jeg smetter ut døra, kommer læreren til å se meg. Og selv om jeg løper og han ikke rekker å se at det var meg, kommer han til å finne Samantha alene inne i guttedusjen. Beina holder på å svikte under meg, men jeg skynder meg inn på den nærmeste av de to doene. Heldigvis er døra åpen, og hengslene knirker ikke. «Lys inn der,» sier læreren utenfra. Det kommer ikke noe lys. «Den virker ikke.» Det må være vaktmannen som snakker. «Gi meg den,» sier læreren. «Nå virker den,» sier vaktmannen, og jeg ser lyskjeglen danse inn gjennom glipen under dodøra. Jeg trekker pusten dypt, puster forsiktig ut så de ikke skal høre meg. Går opp på dosetet. Står der. Sier til meg selv at jeg må være helt rolig, men ansiktet mitt føles stivt og armene og beina helt kraftløse. Hører skritt. «Er det ikke mulig å få tisse i fred engang?» Stemmen til Samantha kommer fra like utenfor doen. Hun har stilt seg i døråpningen. «Ikke gjør det,» sier hun. Har han tatt tak i henne? «Hvorfor svarte du ikke da jeg ropte?» spør læreren. «Jeg holdt på å tisse,» sier Samantha. «Det er privat.» Jeg ser lyskjeglen fortsetter å lyse innunder døra. Læreren kommer helt sikkert til å sjekke dusjen. Og doene. «Hvorfor er du inne på guttedoen?» spør læreren. «Det står noen inne på jentedoen,» sier Samantha. Hun er faen så kvikk.«Nei,» sier han. «Jeg har nettopp vært der inne.» «Ja, da har de vært kjappe,» sier Samantha. «Skulle du inn og tisse?» Hun haler ut tiden – håper at det skal skje et eller annet så han ikke oppdager meg. Jeg løfter armene og får tak i kanten av murveggen. Det er ikke noe innertak i dusjen, og veggene rekker opp bare cirka to meter. Jeg rekker helt greit opp dit fra dosetet. Spørsmålet er om jeg greier å heise meg 247

opp. Armene skjelver svakt. Slapp av. Jeg må greie det – så har vi i hvert fall en sjanse. «Ikke vær frekk,» sier læreren utenfor. «Jeg er ikke frekk,» sier Samantha. «Du kom inne fra dusjen – jeg så det nok,» sier han. «Jeg tisset ned i risten,» sier Samantha. «Ja, men nå må jeg opp og legge meg.» «Du blir her,» sier han og skrittene hans nærmer seg mens lyskjegledansen blir mer intens i glipen under døra. Det føles uvirkelig. Nå snakker Samantha swahili til vaktmannen: «Den syke hvite fyren her har lyst på meg,» sier hun. Vaktmannen svarer ikke. Lyskjeglen forsvinner. «Hva sier du?» spør læreren – jeg kan høre at han har snudd seg. Jeg spenner musklene, skjelvingen i armene blir borte. Jeg heiser meg opp, får en fot opp på veggen over døra og den andre helt opp på kanten av veggen. «Jeg snakker swahili med vaktmannen. Vi befinner oss i Tanzania. Behersker du ikke landets språk?» spør Samantha. «Pass deg,» sier læreren og skyver opp døra til nabodoen. Jeg får dyttet foten over kanten inn til dusjen og bruker beinet til å trekke meg selv opp og over mot kanten, slipper overkanten av veggen med en hånd og får takk i bjelken som jeg akkurat kan skimte i lyset fra lommelykta, trekker meg over så jeg sitter overskrevs på veggen og rekker akkurat å løfte det beinet som dingler ned i dobåsen idet døra går opp og lyskjeglen skinner inn rett under meg, der jeg sto for et sekund siden. Jeg holder pusten. Han dreier lommelykta fort opp så lyskjeglen nærmer seg … men forbi meg. Han så ikke opp. Jeg løfter opp den andre foten. Han må ha snudd hodet allerede. Lyset skinner inn i dusjrommet. Den ene foten min skraper mot toppen av skilleveggen. «Hva var det?» sier læreren og snur seg – lyskjeglen danser rundt. «Jeg vet ikke,» sier Samantha – nå kommer stemmen fra døra inn til dusjen. Hun har skjønt det – hun sperrer døra. Jeg griper tak i bjelken med begge hender, løfter så kroppen slipper toppen av skilleveggen uten en lyd, slipper meg ned etter armene så jeg lander på dogulvet i samme øyeblikk som jeg ser læreren rette lyskjeglen opp mellom bjelkene i dusjen. Jeg smyger meg ut gjennom den halvåpne dodøra og ut av bygget, forbi vakt248

mannen, inn i mørket. Stanser for å få igjen pusten. Beina mine skjelver. Jeg svetter over hele kroppen. Hva skal jeg gjøre? Nå får Samantha problemer. Men … hva kan han bevise, læreren? At hun var der inne? Hva så? Så slår det meg: «Samantha?» roper jeg. «Hva er det som foregår?» Jeg begynner å gå tilbake rundt bygget. «Får jeg gå nå?» spør Samantha. «Kjæresten min roper på meg.» «Du blir her,» sier læreren og kommer ut døra samtidig som jeg runder hjørnet. Det er han franske fyren, Voeckler. «Hvor blir det av deg?» spør jeg. «Ja men jeg får ikke lov til å gå,» sier hun. «Hvorfor ikke det? Hva er det som har skjedd?» «Ikke vær frekk,» sier Voeckler til meg. «Frekk?» sier jeg. «Jeg skal hjem – jeg bare prøver å få sagt ha det til Samantha.» «Dere har vært … rampete,» sier Voeckler. «Ja, det kan du banne på,» sier Samantha. Hvorfor kan hun ikke holde kjeft? Jeg ler anstrengt. Voeckler kommer helt bort til meg. «Det lukter røyk av deg,» sier han. «Jeg røyker,» sier jeg. «Du har ikke røyketillatelse,» sier han. «Jo, jeg har det,» sier jeg. «Du forlater skolens område øyeblikkelig,» sier han. «Hvorfor det?» spør jeg. «Fordi jeg sier det – ellers kan du stille på kontoret i morgen tidlig.» Voeckler snur seg tilbake til Samantha. «Og du skal inn,» sier han og griper henne i overarmen. «Ikke rør meg,» hveser Samantha og prøver å trekke armen sin ut av grepet hans. Han holder fast. Jeg burde gjøre noe. «Av sted,» sier han og trekker i henne. Nå dukker andre elever opp av mørket – de stiller seg opp og ser. Voeckler lyser på dem med lommelykta si. «Hva er det som foregår?» spør Panos, som har dukket opp ved siden av meg. «Slipp meg. Du er syk,» roper Samantha og gråter. «Du vil bare klå på meg. Alle jentene sier at du glor på dem hele tiden i timene.» «Hva for noe?» sier Voeckler og slipper armen hennes. 249

«Mmm,» sier jeg og nikker. «Det er sant,» sier Panos. Voeckler trekker seg to skritt bort fra Samantha. Jeg oppdager plutselig Gretchen – hun står og ser på meg og er helt rar i ansiktet. Voeckler lyser på Samantha og meg og Panos. Skuldrene til Samantha rister – det virker veldig ekte, men jeg vet ikke om det er skuespill. «Inn, alle sammen, nå. Ellers blir det kontoret i morgen,» sier Voeckler og lyser rett på meg. «Og du forsvinner øyeblikkelig.» Jeg trekker på skuldrene. «Vi ses,» sier jeg og går, og i det samme kommer Tazim bort til Samantha og legger armen sin rundt skulderen hennes. Jeg skulle gjort noe. Men hva skulle jeg gjøre? Det ville ikke hjulpet likevel. Jeg skulle likevel ha gjort noe. Dagen etter er Samantha tilbake på skolen. Jeg går og finner henne i storefri. Hun virker sur. «Skal vi gå ned til det gamle svømmebassenget og røyke? spør jeg. Hun trekker på skuldrene, men blir med. Hun sier ingenting om i går. Om hva som skjedde etterpå. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Så snart vi er ute av syne, tenner jeg en røyk, rekker den til henne, legger armen rundt hoften hennes, prøver å trekke henne inntil meg. «Nei, altså … jeg vil ikke,» sier Samantha. «Men … jeg trodde …» sier jeg. «Nei, det var bare …» sier Samantha, men jeg har allerede snudd meg – går bort. Jeg holder på å begynne å gråte. Jeg skulle gjort noe. I går. Sagt noe. Ikke bare latt meg sende bort. Og nå er det bare … Nå synes hun jeg er veik. Og det er jeg. Jeg var det. Feil. For lite. For dårlig. Faen, hvorfor kan jeg ikke …? Samantha. Og Sif! Jeg ser henne i gangen. Hun kommer i min retning. Jeg står stille, helt stiv. Hun gir meg alltid skyldfølelse, fordi jeg ikke klarer å leve opp til forventningene hennes. Hun oppdager meg. Snur seg, småløper bort. Jeg snakker med Panos. Men jeg forteller ikke at jeg slikket henne mellom beina – var inni henne. «Hvorfor kysset hun meg når hun ikke vil ha noe med meg å gjøre?» spør jeg. «Nei, jeg veit da faen,» sier han. «Men du vet jo hun liker å provosere.» «Kanskje,» sier jeg. 250

«Jeg skal prøve å snakke med henne,» sier han. «Nei, det skal du ikke,» sier jeg. «Synes hun jeg er en tosk, så synes hun det.» «Hun synes jo ikke det,» sier Panos. Det går et par dager. Jeg har ikke lyst til å oppsøke Samantha. Jo, jeg har lyst, men jeg tvinger meg til å la være. Og jeg har enormt dårlig samvittighet overfor Sif. Det er min skyld at hun er lei seg. Et par ganger ser jeg Samantha et stykke foran meg i gangen eller gå tvers over lekeplassen. Jeg ser også Sif og roper på henne, men hun går sin vei med veska knuget inntil brystet. En fransk gutt som jeg ikke vet hva heter, kommer bort til meg. Jeg tror han går i klassen til Sif. «Hvis du snakker til henne igjen, så banker jeg deg,» sier han. «Akkurat,» sier jeg. Jeg spiller badminton med Masuma i Karibu Hall. Samantha kommer inn i hallen under kampen. Jeg ser ikke på henne og vinner overlegent fordi jeg er så forbanna på meg selv. Etterpå går jeg utenfor og setter meg på en benk. Samantha kommer bort og setter seg ved siden av meg. «Du liker meg,» sier hun. «Ja,» sier jeg og stirrer rett fremfor meg. Tør ikke si mer. «Men vi er venner, Christian. Vi kan ikke være sammen,» sier hun. «Men hvorfor tok du …» begynner jeg og går i stå. Hvorfor tok hun da pikken min i hånden og stakk den opp i fitta si? Hvorfor stakk hun tunga inn i munnen min? Jeg ba henne ikke om det, og nå bare driter hun i meg. «Altså,» sier Samantha og sukker. «Jeg trenger en mann.» Jeg sier ingenting. Stirrer rett frem. «Ikke en gutt,» sier hun. Jeg reiser meg og går. Kunne drept henne.

Marcus SVENSK HJERTELIGHET Nå kommer en gjest fra Sverige. Mannen har besøkt dem før – Andreas – en gammel venn av Jonas, som er blitt journalist. Andreas drikker mye og løper etter alle damer. Men hele familien reiser også på safari sammen i Arusha National Park, og Katriina er glad. Og Andreas drar med Jonas til FITI og til kryssfinerfabrikken og opp til de mobile sagbrukene på West Kilimanjaro. Andreas tar bilder og skriver på maskin. «Det er historier til de svenske avisene,» sier Jonas, men jeg tror ikke på det. Men to uker etter at Andreas har reist hjem, kommer avisene i posten. Katriina drikker gin og oversetter avisen for meg: «Jonas, den fantastiske svensken som lærer negeren å felle trær i skogen, sage en planke.» Andreas skriver om den svenske skogkongen i Tanzania, som er en kolossal mann: pedagogisk, oppofrende, idealistisk. En sann menneskevenn – negrenes venn. Med sine egne to hender bygger Jonas et fantastisk prosjekt. Man forstår i den svenske avisen at det svenske folket er et stort hjerte, som hjelper alle andre farger i menneskeheten som ikke kan klare seg selv. RETURKOMMISJON En mann må være selvstendig, ellers er han en gutt. På lang tid har jeg ikke tjent penger. Nå får jeg lønn, og jeg sparer. Ingen utgifter til hus og mat, ingen kjæreste og tøys i fritiden. Nei, jeg skal spare lønnen til investering. Enda klærne mine er gamle filler arvet fra Jonas eller Mika eller hvem som helst. Og saft til motorsykkelen betales av prosjektkassen. Jeg vil bygge en kiosk, så jeg har jobben min og samtidig blir en selvstendig mann med makt over livet. Men regnestykket er klart. To år før pengene er nok til både bygning, kjøleskap, varelager, alt. Det går ikke. Jeg starter min egen finansiering. Når jeg skal kjøpe varer til prosjektet, kjører jeg til de forskjellige wahindi-kjøpmennene og prutter hardt på prisen. Jeg spiller dem mot hverandre: «Hvordan kan du forlange så mye? Jeg har vært hos Patel på Aga Khan Road, og han gir meg samme mengde, samme kvalitet, men tyve prosent billigere.» 252

Til slutt, når jeg har fått forhandlet varen til laveste pris for prosjektet, kommer forslaget mitt til kjøpmannen: «Du må gjøre regningen ti prosent dyrere når du skriver kvitteringen.» Jeg ser direkte inn i mannens øyne. Han blunker ikke. «Hva får jeg ut av det?» sier han. «Vi deler de ti prosentene – fem til deg, fem til meg.» Kjøpmannen skriver kvitteringen som jeg sa det. Jeg får pengene fra prosjektet; 90 % dekker prisen vi ble enige om. De siste ti prosentene er en returkommisjon – vi deler den diskret. Hva er galt? Vi må hjelpe hverandre. Pruttingen min har allerede senket prisen som prosjektet må betale – skal jeg ikke få en bonus for innsatsen? Og prosjektet drives av den svenske regjeringen for å hjelpe negeren. Svenskene er rike. Skal ikke jeg også ha hjelp? Jeg gjør et godt arbeid, konstant i bevegelse og holdes i støvet som en hund. Og tror du ikke øynene mine kan se? En venn fra Sverige kommer på gratis ferie og skriver til de svenske avisene om alt det fantastiske Jonas har gjort. Tror du det er en sannhet? Nei – det er hjelpsomhet. Vi må hjelpe hverandre. Hvis min hjelp er bare et offer og ingen hjelp kommer tilbake til meg, må jeg hjelpe meg selv. Pengene bygger opp investeringen min, og snart har jeg nok. Nå kan jeg kjøpe planker fra West Kilimanjaro til en vennlig pris organisert direkte via en avtale med formannen for løsarbeiderne og en sjåfør som forklarer at lastebilen brøt sammen hele den tiden han bruker til å kjøre planker for meg til Moshi. På FITI finner jeg en tømrer som kan bygge. Før var det en drøm i hodet mitt, men nå reiser kiosken seg fra bakken på Nechi-familiens tomt. De bor like ved Larsson-familien i en kolonivilla på Kilimanjaro Road, på skrå fra hovedinngangen til Politiskolen. Når vaktene får en gratis cola iblant, vil de også holde øye med kiosken min, og jeg får mange kunder når elevene går til og fra. Jeg blir den eneste kiosken i området, og det blir en god butikk. Jeg kunne også spille inn kassetter i kiosken, men min store Boombox er stjålet, og den lille kassettspilleren er snart død i tonehodene, så jeg er nesten helt uten musikk. Det er ikke bra for kiosken når man ikke kan spille noe. Pengene mine er brukt opp, så varelageret er lite. Og jeg må gå til moren min mot min vilje: 253

«Gi meg den minste lillebroren til å passe kiosken,» sier jeg. «Hva vil du betale meg?» sier hun. Vi forhandler, og det blir bare litt. Men hun må si ja, for hun har en mann som bruker alle shillinger til fyll. Og jeg vil gi lillebroren min mat så han i det minste er mett. Kiosken gir meg litt ekstra penger, så hvis de andre arbeiderne eller regnskapsmannen ser meg drikke en øl, er det ikke rart; de vet jeg har inntekter ved siden av. Men mannen lever ikke av øl alene, han trenger en kvinne – ikke bare til kjærlighet, men også for et godt partnerskap til å bygge livet. Jeg savner Tita – aktiviteten i hagen hennes er plutselig forbudt fordi det vokser et frø der inne. Hvem har plantet det? Er det en kakaofrukt? HENGENDE FETTRULLER Fjerde øl i baren på Hotel Saba Saba i Arusha. Det er lørdag. Mama kom inn på kontoret i går og sa: «Dra dit i morgen ettermiddag klokken to. Her er pengene til transport og mat og regningen for rommet.» Hun ga meg en konvolutt. Jeg er fullstendig basha – den unge mannen som pumper en gammel kjerring; bare jeg rekker å bli full først. Hun kommer inn. Setter seg. Vi hilser. Hun tar en mappe med papirer fra vesken sin. Åpner den på bordet, blar og peker, som om vi er på et viktig forretningsmøte. «Hvilket romnummer har du?» spør hun. «337,» svarer jeg. «Når du har drukket opp, sier du god kveld og går dit.» «Ja,» sier jeg. Vi blar i mappen. Jeg drikker opp. Går til rommet, ganske full. Jeg vet ikke, hva nå? Jeg trekker for gardinene og sitter på sengen. Det er nesten mørkt, så kan jeg også lukke øynene. Nå kommer hun – et overfall. Snart er klærne mine borte. Jeg drukner i gammelt kjøtt, bulende og merkelig som en syk elefant. Et menneske kan nesten ikke finne papayaen, for den gjemmer seg bak hengende fettruller som har lange, hakkete brannsår overalt – de skinner blankt, og jeg tenker: Hva er det? Eeehhh – arrene fra strekkmerker, fordi fettet vokser så mye i henne at det strekker huden ut så den nesten revner. Mye skriking fra den gamle mamaen. Ølet er i pumpen så 254

den er rett, men det er vanskelig, for jeg er uten glede. Det er nøyaktig som å ligge med sin egen mor. Grusomt. SYK NEGER Straks kommer jeg hjem til en ny skriking: «Nei, dere skal være hjemme,» roper Solja. «Vi kommer snart hjem, og nå er jo Marcus her,» sier Katriina. «Det er urettferdig. Dere er dumme,» skriker Solja, og skriket får Rebekka til å hyle. «Nei, men faen heller,» mumler Jonas og snur seg til meg. «Hvor har du vært hele dagen?» sier han. «Hos en mekaniker i Arusha som trakk nye kabler til en motorsag der musene hadde tygget,» sier jeg. Jonas vet ingenting om sitt eget prosjekt, for han er bare i Moshi Club. Det var ingen motorsag, bare en syk, gammel elefant-mama, og jeg føler meg råtten overalt på kroppen og vil dusje. Jonas ser sint på Solja og sint på Katriina og på Rebekka og på meg. Han vil helst slå. «Nå må vi kjøre,» sier Jonas og går ut. Rebekka skriker som en ambulanse, og Solja hyler med armene rundt morens hofter. «Kanskje vi bare skal bli hjemme?» sier Katriina. «Nei, de får ikke tyrannisere oss,» sier Jonas og fortsetter ut i bilen, setter seg inn, starter. Katriina ser ulykkelig ut. Jeg løfter Rebekka fra gulvet. «Du må bade dem, Marcus,» sier hun. Solja skal i barnebursdag i morgen, så hun kan ikke komme med hele ukens skitt og lort som en gris. Jeg går bort og legger hånden på skulderen til Solja, men hun hikster og holder rundt moren. «Slipp nå,» sier Katriina. Og Solja slipper, ser på den dårlige moren, sier: «Du er dum.» «Vi kommer snart hjem,» sier Katriina. «Dere er aldri hjemme,» sier Solja. De hvite slår ikke barna sine, som er en oppdragelse gjennom frykt. De gir barna trygghet så barna ikke blir redde for verden. De snakker med barna om alle ting. Men ikke i denne familien. Foreldrene kjører til klubben og kommer fulle hjem mens de roper galskap til hverandre. Og far røyker bhangi og er merkelig. Bilen kjører. Jeg går på badet, men det er ikke vann i springen, og bøttene er ikke fylt med vann, for slaven har vært i 255

Arusha og pumpet for jobbens bevaring. Jeg må gå til gettoen, der Josephina har fylt bøttene våre. Bære to bøtter til kjøkkenet og varme vannet. Ta barna på badet og gi dem en kattevask. Solja kan vaske seg selv, men Rebekka må ha hjelp. Hun stirrer på meg: «Marcus,» sier hun. «Du lukter rart.» Så er lyden der fra bilen allerede. Solja smiler i badekaret: «Nå kommer mor og far hjem,» sier hun. Men er det mor og far? Døren går opp, men ingen stemme, bare fottrinn. Jonas åpner døren til badet, med øyne som allerede er røde av bhangi og munnens lukt av øl. «HVA GJØR DU MED MINE BARN? DIN SYKE NEGER.» Og han dytter meg så jeg treffer vasken med ryggen, og barna skriker, og han slår på meg med knyttnevene – jeg har armene foran ansiktet mitt. Og han treffer dårlig fordi det er så mye bhangi i ham. Akkurat nå kan jeg ødelegge hele sjansen for det gode liv. Ta hodet hans i hendene og knuse ham. «Far – hold opp,» roper Rebekka. «Ti stille,» sier han. «FORSVINN,» roper han til meg. Og jeg må gå. Overlate jentene mine til djevelen.

Christian Fatter’n er på møte. Eller så har han kjørt til Moshi Club for å drikke seg full. Han snakker aldri om mor. Hun ringer ikke, og han sier ingenting om at jeg skal treffe henne. Det er rart. Hun har ikke dukket opp siden hun ville ha meg med opp til førstehytta sammen med Léon. Og fatter’n drikker seg god og brisen. Ikke drita, bare nok til å bli teit å høre på. Jeg ligger og leser på senga når han kommer hjem fra klubben. Han ser lysstrimen under døra og kommer inn. «Har du lest leksene dine?» spør han. «Ja ja,» sier jeg.» «Du må forstå det, Christian, at hvis ikke du tar deg sammen på skolen, kommer du aldri til å bli ordentlig god til noe,» sier han og prøver å inngi respekt, men den drukner i øldunsten fra munnen hans. Hva er han selv ordentlig god til? Å drite på draget? Ja, der klarer han seg veldig bra. 256

«Jeg har lest lekser, for søren,» sier jeg. «Det er ikke nok å lese dem. Du må skjønne det du leser,» sier han. «God natt,» sier jeg. Han trekker pusten for å si noe mer, men gir opp, sukker. «God natt,» sier han og lukker døra. På jobben prøver han å vinne respekt ved å anlegge helskjegg. Tanzanianske menn får helskjegg først når de blir skikkelig gamle. Fatter’n er 45 og har mye grått hår. Folk tror han er gammel, klok. Nå mangler han bare vommen, så er han blitt bwana mkubwa. Heldigvis er jeg mye alene hjemme, for en del av jobben hans går ut på å kjøre rundt til bøndenes små kooperativer på fjellet og lære dem regnskap og økonomi. Noen ganger overnatter han på gjestehus så han slipper å kjøre frem og tilbake på de elendige veiene. Jeg er fanget hjemme i huset etter skoletid, for motorsykkelen streiker, og jeg trenger noen med Land Rover for å få fraktet den ned til mekanikeren. Juliaz kommer og sier ha det. Hver dag tar han seg en ettermiddagslur på senga til gartneren vår, Philippo, før han sykler hjemover – ut langs østskråningen og et langt stykke opp på fjellet på en gammel, tung Kina-sykkel. Han sykler frem og tilbake hver dag, enda det står et ledig rom i tjenerboligen. Men han er en gammel mann, så han vil ikke sykle for tidlig, for da blir han satt til å jobbe av kona si, Flora, som tar seg av det lille jordstykket og husdyrene. Det begynner å mørkne. Det er uro i lufta, og så skjer det: den plastiske lyden av de første tunge dråpene som treffer vegetasjonen. Jeg løper ut i hagen. Dråpene gir meg gåsehud når de plasker tungt mot huden. Regnet slår støvet i bakken, og den våte jorda avgir en krydret duft. Lufttemperaturen faller merkbart, all vegetasjon skylles ren og bladene blir skinnende blanke. Rødbrunt vann fosser ut av et defekt avløpsrør, og det høres ut som maskingeværild fra naboens bølgeblikktak. Jeg går inn i le på verandaen, våt til skinnet, tenner en røyk; tobakken smaker merkbart bedre når røyken suges varmt ned i lungene sammen med den klare, kjølige lufta. Glovarm, svart kaffe, tenker jeg og løper ut på kjøkkenet, setter over vann på den elektriske kjelen, lager meg en kopp. Så slår det meg; jeg løper inn i stua og blar fort gjennom LP-ene, finner Gabriel 257

Faurés Requiem. Tonene ut i lufta mens bilene passerer utenfor med pulserende vindusviskere og ikke et støvkorn letter fra veibanen. Den korte regntiden har begynt. «Christian,» lyder det fra inngangsdøra. Det er Marcus. Jeg går bort og åpner. Han er gjennomvåt. En strøm av rødbrunt sølevann renner nedover innkjørselen, og froskekvekk blander seg med strykere og sang og sikader. «Kom inn,» sier jeg. «Jeg skal finne noe tørre klær til deg.» «For en musikk du hører,» sier Marcus og ler. «Hva gjør du her?» «Jeg har ikke sett deg på noen dager – jeg trodde kanskje du var syk,» sier han. Marcus får på seg tørre klær, vi setter oss i stua. Regnet gir seg ikke. «Det er faen så kaldt her,» sier jeg. «Jeg skal tenne opp,» sier Marcus. Alle de gamle kolonihusene har peis. Marcus krøller sammen aviser og legger over noen kvister. Snart har vi et knitrende bål. «Hva vil du høre?» spør jeg og går bort til B&O-anlegget. «Kan jeg få prøve?» spør Marcus. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg. «Hvor skal jeg trykke?» spør han. Jeg viser ham. «Bra teknikk,» sier han. «Hvordan går det med Rosie?» spør jeg. «Rosie har reist til Arusha,» sier Marcus. «Vi er ikke sammen lenger.» «Så synd,» sier jeg. «Hun var en grådig jente,» sier Marcus. «Har du fått deg kjæreste på skolen?» «Nei, ikke egentlig,» sier jeg. «Kom, så lager vi popkorn.» Vi går ut på kjøkkenet, lager popkorn, koker te, setter oss i stua, hører Eddy Grant – høyt. Røyker. «Når skal Larsson sende deg til Sverige så du kan få deg opplæring?» spør jeg. «Tsk, jeg vet ikke,» sier Marcus. «Han snakker om Sverige til alle i prosjektet, men ingen blir sendt.» Marcus går bort og snur kassetten. «Skjønner du, hvis jeg kom til Sverige, kunne jeg skaffe et anlegg som Alwyn har på Liberty. Så kunne jeg bygge en god butikk og klare meg selv,» sier Marcus. «Det høres bra ut,» sier jeg. «Kommer ikke faren din hjem?» spør han. «Jeg tror ikke det. Kanskje han er i klubben,» sier jeg. 258

«Tror du jeg kan ta de gamle Economist-bladene?» spør Marcus og peker på en stabel som ligger i kurven med opptenningsved. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg. «Hva vil du med dem?» spør jeg. «Hele mitt liv har jeg vært i Tanzania. Jeg liker å lese om verden, så jeg er forberedt til Europa.»

Marcus KOLONIALISTEN PÅ FJELLET Jonas roper på meg fra huset om morgenen. «Du må kjøre til Simba Farm og levere et brev,» sier han og gir det til meg. «Du må ha svar på brevet med tilbake – bare ja eller nei. Og så må du kutte noen friske eukalyptuskvister og ta med hjem til saunaen i kveld.» Wazungu liker å kjenne duften av eukalyptus mens de svetter. Først til kontoret på kryssfinerfabrikken i Boma la Mbuzi og hente lønninger og små reservedeler. Så vestover fra Moshi, ta til høyre ved Bomamombo og fortsette mot Sanya Juu langs den smale, hullete asfaltveien. Temperaturen synker, og det blir grusvei som banker mot nyrene. Etter en lang stund slutter hvetemarkene, og det blir skog. Jeg kjører forbi Simba Farm – først skal jeg til prosjektet. Endelig det høye plankegjerdet. Jeg stanser på plassen med verksted og lager i to konteinere. Her står to av de mobile sagbrukene midt mellom hauger med sagmugg og planker. Bak plassen står arbeidernes hus av tre i svensk byggestil. Jeg er trett i hele kroppen, ben og armer sover nesten. Vi har en liten dieselgenerator til å lage strøm, men den går bare når mzungu Gösta er her. Kontorskuret er bygget på grunnmuren av en gammel kolonistfarm. Jeg leverer reservedeler på lageret og går det siste stykket til den lille landsbyen ved Londorossiporten til Kilimanjaro National Park. Høyden er 2250 meter. Jeg finner et plankeskur der jeg kan få cola og ris med kjøttsaus. De fleste menneskene har flyttet hit fra Mbeya for å jobbe i skogen og dyrke poteter. Om morgenen er det fuktig her, disig, kaldt, tåkete. Vi er oppe midt i skyene. Folk vasker seg ikke – det er for kaldt. Alle 259

lukter røyk fra ildstedene. Barna er i filler, med snørr fra nesen og dytter lass med brensel på tunge trillebårer av tre. Maten er ikke god. Jeg skynder meg tilbake til kontorskuret og betaler lønn til 200 løsarbeidere. Så røyker jeg en pinne bhangi for å vekke energien. Kjører ned, ut av skogen og til Simba Farm, der jeg skal levere brevet. «Jeg har et brev til bwana Wauters,» sier jeg til vakten. «Jeg leverer det for deg,» sier han. «Nei, jeg må levere det selv, for svaret skal med tilbake til Moshi.» Nå kan jeg få sett kolonialistens hus. «Han er i huset,» sier vakten. Jeg går fra gårdsplassen inn til huset gjennom en port av bougainvillea. Bak huset ligger en veldig stor kjøkkenhage, perfekt – ikke noe ugress, men løk, purre, et avokadotre, hasselnøtt, blomster, all slags kål, gulrøtter, erter, poteter, jordbær, grønn paprika, salater, aubergine. I et treskur sitter gartneren og passer et bål under en vanntank. Gartneren pumper vannet opp i en annen tank som står på et høyt jernstativ, så det kan renne inn i huset og dusje varmt vann over kolonialisten. Jeg banker på bakdøren. Kokken vil ta brevet. Nei. Så må jeg gå rundt huset, for bwana sitter på verandaen. Jeg ville gjerne ha gått gjennom – allerede fra bakdøren kan jeg se leopardskinn, Zanzibar-kiste, bøffelhorn, en stor kurv fylt med strutseegg. Foran er hagen som en park. Det er også et lite svømmebasseng. Bwana Wauters sitter i kakiklær bak et bord med mange papirer. Alvorlig. «Shikamoo mzee,» sier jeg. Gir ham brevet. Han åpner og leser. Hvordan har han levd her helt alene uten en kvinne som varmepute om natten? Kanskje jeg ikke kan se kvinnen fordi han bruker Jonas-triks – forkler henne som hushjelp. Og nå har han stjålet mama Knudsen. Farmeren har kolonisert henne, nå dyrker han også hennes hage. Men jeg ser heller ikke mama Knudsen noe sted. «Ja, du kan si til Jonas at vi kommer i morgen kveld,» sier han. Så det var en saunainvitasjon. «Får jeg kutte noen eukalyptuskvister fra trærne dine til saunaen?» spør jeg, for jeg vil ikke uten hans tillatelse – han kan til og med skyte meg og si jeg stjeler blomstene hans. Han sier ja. «Får jeg også ta en av de røde blomstene fra åkeren til å ha i hagen vår i Moshi?» 260

«En opiumsvalmue? Den tåler ikke varmen i Moshi,» sier han. «Men du må gjerne prøve. Du må plante den i skyggen og vanne den to ganger om dagen.» På gårdsplassen røyker jeg en sigarett ved siden av motorsykkelen. Her oppe er det en stor hekk rundt gårdsplassen, som har mange bygninger til de europeiske landbruksmaskinene, mens negeren må arbeide i jorden bare med en hakke for å få mat. Og hva ble jeg budt hos kolonialisten? Ikke en dråpe. Jeg ser utover jorden hans. Alle blomstermarkene sør for farmen, som lager frø til europeiske hager. Lenger sør og vest er det humle og hvete, som bwana Wauters dyrker til bryggeriet i Arusha. Og helt nede kan jeg se lavlandet, der masaiene går i støvet med kveg og geiter. En bevegelse fanger øyet mitt – en hest med rytter og to store hunder etter. Eeehhh – mama Knudsen; hun dyrker den kolonialistiske livsstilen. Hvis hun ser meg her, da blir det spørsmål om Christian, Marcus blir en ledning mellom to telefoner som ikke snakker sammen. Fort starter jeg sykkelen og suser av sted. Jeg stanser på den lange innkjørselen som er med eukalyptustrær, kutter grener og binder fast på bagasjebrettet. På markene er planten han kaller opiumsvalmue. En fin, rød blomst med tynne blader, veldig erotisk. Og oppover, midt i blomsten: en frøkapsel så stor som en knyttet barnehånd eller elektrisk pære. Han dyrker dem for firmaer i Europa, som bruker frøkapselen i blomsterdekorasjoner. Hos kokken har jeg ordnet med våte aviser til rundt røttene og en plastpose rundt og hele planten innenfor jakken. Jeg kjører veldig forsiktig for at den ikke skal dø, men det begynner å mørkne, så jeg setter opp farten. Nå med to bhangi-pinner i systemet. Jeg kan dø, med kameleonøyne av vinden som blåser frem tårer. Straks jeg er tilbake, planter jeg den. Jonas og Katriina kommer og ser, veldig interessert. «Huff, det er en opiumsvalmue,» sier Katriina og ler. De er sjokkert over den. Hvorfor det? DEKK Neste dag skal jeg slepe brensel til saunaskuret, tømme ovnen for gammel aske, feie bakken. I kveld kommer Léon og mama Knudsen i saunaen. Også Christian kommer kanskje. Gutten kommer ofte til gettoen min om kvelden for å slappe litt av mens faren drukner bekymringen i whisky. Skal jeg nå passe 261

på disse hvites forvirrede familiefeide? Nei, jeg nekter totalt, i denne anledning kan jeg spille negerens triks: dum, døv, blind, stum. Jeg vil være en gave med min bekreftelse av fordommen. Og Christian kommer – han tar bakveien over den tomme tomten, gjennom gjerdet. Vi røyker sigaretter og hører den gamle Marley-LP-en Chances Are – veldig rockete i lyden. Og Christian blir blek i gettoen min når han hører moren le som perler fra saunaskuret. Blikket er så jeg blir redd, men ikke en lyd fra munnen, bare handling; han reiser seg. «Hva gjør du?» spør jeg. Ikke noe svar. Han går ut. Jeg kan ikke gå, for jeg er bundet av lille Rebekka, som sover på sengen min. Jeg kan bare se mens Christian går inn i hovedhuset via kjøkkendøren og kommer ut med en stekegaffel som flyr direkte i dekkene på Léon Wauters bil – alle fire: flate. Christian går inn igjen med stekegaffelen, kommer ut og forsvinner gjennom hullet i gjerdet. Guttens oppførsel, helt som en dum neger fra slummen; du tråkker på følelsen hans, reaksjonen er ikke diplomatisk, men direkte, i formen av vold og ødeleggelse. Og Marcus kan bare vente på det store bråket. Jeg går ut når Léon og Jonas roper på vaktmannen. «Det var Christian,» sier jeg. «Han kom på besøk hos meg og hørte moren sin, og så gikk han rett på kjøkkenet etter stekegaffelen.» «Hvorfor stanset du ham ikke?» spør Jonas. «Jeg trodde han skulle hilse på moren sin,» sier jeg. «Hvorfor ropte du ikke?» spør Léon. «Jeg så ham ikke, jeg var i rommet mitt med lille Rebekka. Da jeg så ut fra vinduet, var gaffelen allerede i dekkene.» «Hvorfor i helvete hentet du meg ikke, da?» spør Léon og kommer tett opp til meg. «Hvorfor?» spør jeg. Léon Wauters slår meg i ansiktet med flat hånd – PAH – totalt kolonialist. «Léon,» sier mama Knudsen. Léon svarer ikke kjæresten, som han har stjålet fra bwana Knudsen – Léon går helt opp i ansiktet mitt. «Jeg kunne ha snakket med gutten,» sier han. Kanskje vil kolonialisten også bruke hånden til å snakke med kjærestens sønn. «Hva er det du gjør?» sier mama Knudsen, men han reagerer ikke på ordene. Jeg sier min mening: 262

«Dekkene var allerede flate – når du snakker med Christian, så hjelper det ikke på bilens tilstand,» sier jeg. Léon Wauters løfter hånden. «Stopp!» sier Katriina og legger en hånd på armen hans. «Du får ikke slå her.» «Å, han har jo fortjent det,» sier Jonas. Jeg ser meg rundt. Mama Knudsen er på vei mot porten med armene rundt seg selv. «Nei, men for helvete,» sier Léon og ser etter henne, men han rører seg ikke. «Hvorfor går du ikke etter henne?» spør Katriina. «Hun må visst roe seg ned litt,» sier Léon. «Kom, så tar vi en øl,» sier Jonas og går tilbake mot saunaskuret. Léon følger ham. Katriina rister på hodet mens hun ser kolonialistene gå tilbake til flaskens fornøyelse. «Marcus,» sier Katriina. «Jeg er lei for det. Tror du at du kan … kan du prøve å finne mama Knudsen – hun kan ikke gå alene på gaten om natten.» «Vil du at jeg skal ta henne med tilbake hit?» spør jeg. «Nei, hvis du bare kan kjøre henne dit hun selv vil,» sier Katriina. Men hvordan kjører du noen som ikke vet hvor de vil? «Ok,» sier jeg. «Rebekka.» «Rebekka?» spør Katriina. «Hun sover på rommet mitt,» sier jeg. «Å ja, jeg skal hente henne. Unnskyld, det hadde jeg glemt,» sier hun. Jeg går ned dit, Katriina følger etter. Jeg tar jakken min, sigaretter, penger, nøkler. Katriina løfter Rebekka fra sengen og går ut. Jeg låser døren min. «Når jeg har kjørt mama Knudsen, kommer jeg ikke tilbake,» sier jeg. «Hvorfor ikke? Hva mener du?» hvisker Katriina med Rebekka i armene. «Jeg er lei av at kolonialisten slår negeren i ansiktet. Jeg vil sove et annet sted,» sier jeg. «Marcus – jeg beklager det,» sier Katriina. «Jeg kjører nå,» sier jeg og går til motorsykkelen, starter og kjører langsomt ut til Kilimanjaro Road og mot huset til Christian. Hvor går mama Knudsen? Til bwana Knudsen og sønnens hus, som hun har forlatt? Nei, hun er fortapt i nat263

ten. Eller forbi huset og til Uhuru Hostel? Men det er kristent – kan du komme der full midt på natten? Jeg kan ikke se henne i veikanten hele veien til Uhuru Hostel, enda alt er opplyst av regionalkommissærens joggebelysning. Jeg snur. Mama Knudsen kan også være smart. Hun tenker at Léon kommer til å lete på Uhuru Hostel. Jeg raser motsatt vei nesten frem til Sokoine Drive og ser den hvite damen gå i mørket langt inne i rabatten. Jeg stopper. Hun snur seg sammenkrøket – redd for den stansede negermannen. «Det er meg. Marcus,» sier jeg. «Marcus – ååå, jeg beklager at …» begynner mama Knudsen. «Kom, så kjører jeg deg,» sier jeg. «Jeg vil ikke tilbake,» sier hun. «Jeg kjører deg dit du vil,» sier jeg. «Du kan bo på YMCA,» sier jeg. «Der kommer han til å lete,» sier hun. «Jeg trenger å tenke.» Jeg tenker: Hvor kan man plassere den hvite kvinnen? Kan hun bo på bwana mkubwas sexhotell, KNCU, i sentrum? Nei. Moshi Hotel? Nei, der vil han også lete. «Kjenner du noen som kan gi deg en seng?» spør jeg. «Nei,» sier hun. «Har du penger?» spør jeg. «Jeg fikk ikke med meg pengene,» sier hun, og tårene kommer. Å, denne udugeligheten. «Sett deg bakpå,» sier jeg. Mest har jeg lyst til å kjøre henne direkte til Mama Friends Guesthouse, der hun begynte utroskapen med bwana Wauters, men jeg vil ikke være så slem. «Du kan dra til det dårlige stedet i Swahilitown,» sier jeg. «Shukran Hotel, der leter han ikke.» Hun setter seg opp som en mann, motoren mellom bena. Jeg kjører, rett gjennom sentrum til den hullete asfalten på den andre siden av markedet. Den fattige bydelen. Shukran Hotel. Jeg stanser, graver i lommen. Rekker frem pengene mine. Hun tar dem ikke. «Kan du ikke bli med inn?» spør hun. «Med inn?» sier jeg. Har hun også Titas galskap? «Bare til jeg får skrevet meg inn,» sier mama Knudsen. Hun er redd. «Ok,» sier jeg og går med henne i resepsjonen. Resepsjonisten gjør motstand for å skaffe seg fordelen: 264

«Jeg må se den tanzanianske oppholdstillatelsen for at kvinnen kan bo her,» sier han. «Slutt med det tullet,» sier jeg. «Kvinnen er en flyktning fra problemer, og hun skal ha rommet for én natt. Si prisen din.» Han sier den hvite prisen. Jeg sier den svarte. Vi kutter og presser til vi møtes på midten. Jeg betaler og rekker mama Knudsen resten av pengene mine. «Du skal få dem tilbake. Fra Katriina,» sier hun. «Tsk,» sier jeg. «Pengene spiller ingen rolle. De har god frokost her, og så kan du finne ut etterpå hvor du skal.» «Du sier ingenting til Christian, hva?» spør hun. Jeg ser på henne. Eeehhh, løgnens logikk: Du kan grave deg så langt ned i den at du alltid bare ser din egen forvirring. «Jeg sier ingenting. Jeg selv, jeg er ikke engang interessert i problemene deres,» sier jeg og går ut. Og hvor skal jeg selv sove i natt etter at nesten alle pengene mine er tatt av den hvite damen? Tsk, jeg ender på et gjestehus i Majengo der jeg kan kjøre motorsykkelen inn på rommet, og ligger påkledd på lakenet og har fryktelige drømmer – madrassens ondskap samlet opp gjennom skitten pumpeaktivitet trenger rett inn i kroppen. DE LIDENDES GRÅT En kveld jeg er barnevakt, kommer Tita i Mercedes til Larssonhuset. Jentene sover allerede. Vi går ut på verandaen. «Hei, Tita,» sier jeg. «De er ikke hjemme. Kanskje de er i Moshi Club.» Tita har slått av motoren, vinduet er rullet ned, men hun er helt stille. Eneste aktivitet er gløden på sigaretten hennes. «Hva er det?» sier jeg og går helt bort til bilen. Nær henne kan jeg se at kinnene er våte. Jeg bøyer meg ned og legger hånden på nakken hennes – jeg kan se kulen på magen i månelyset. «Hva er problemet ditt?» spør jeg stille. Tita svelger. «Jeg er så redd,» sier hun. «Hva er du redd for?» spør jeg og masserer nakken hennes, den er som stål. «Babyen gjør meg redd,» sier Tita. «Hvorfor det?» spør jeg. Tita trekker på skuldrene. «Er det Askos baby?» spør jeg. «Ja,» sier Tita og klapper meg på armen. «Bare slapp av, det er ikke din.» Jeg er trist og lettet helt om hverandre. 265

OPIUMSEKSPLOSJON Alle gjesters interesse for opiumsvalmuen gir meg tanker. Jeg gjennomfører en research om planter. Kjører i god tid for å hente Solja på skolen, parkerer motorsykkelen og går mot skolebygningene. «Stopp, stopp. Hvor skal du?» roper mamaen bak persiennen til kontoret. «Jeg skal hente Solja Larsson. Men jeg er litt tidlig ute.» «Du skal vente på parkeringsplassen. Du hører ikke til inne på skolens område,» sier hun veldig sur og peker opp mot parkeringsplassen. «Jeg skal bare se på et leksikon på biblioteket,» sier jeg. «Nei,» sier hun. «Tsk,» sier jeg og går videre mens hun roper fra kontoret sitt. Men allerede er jeg i biblioteket og ser i et leksikon for O: opiumsvalmue – et tungt narkotikum. Bildet av den knyttede barnehånden og den erotiske blomsten. Man kan skjære et riss i frøkapselen, og den vil blø. Blodet kan skrapes av og spises som en medisin og en religiøsitet med syner. Man kan også skjære frøkapsler i stykker og koke te på dem – bli høy. En hånd lander på skulderen min. «Du får ikke være her,» sier håndens mann. Jeg ser på hånden. Den er svart. «Det er galt for den ene afrikaneren å holde den andre i uvitenhet. Vi trenger å vite at vi kan slåss for en forbedring,» sier jeg. «Først skal du gå ut på parkeringsplassen,» sier mannen. «Tsk,» sier jeg og går til motorsykkelen, venter. Så snart jeg er hjemme med Solja, sier Katriina at Tita har nye problemer med en stikkontakt. Marcus må komme og reparere den. Eeehhh, straks kjører jeg til festlighetene som er blitt nesten et slaveri jeg ønsker meg. Først om kvelden ser jeg at valmuen min er død – lavlandets varme har drept den. Neste gang blir jeg på West Kili til skumringen og kjører til enden av Léons blomstermarker så han ikke kan se og skyte tyven. Og jeg høster de frøkapslene fort – snitt, snitt, ned i vesken og av sted til Moshi. Første sjanse, når Jonas og Katriina er i klubben og barna sover, skjærer jeg frøkapslene i stykker og koker dem i vann – smaken er vond i munnen, men med 266

sukker kan det gå. Og så går det med en romrakett. Jeg finner kassetten med den amerikanske heksedoktoren Jimi Hendrix: «Crosstown Traffic». Et velbehag i kroppen og en eksplosjon i hodet, som reiser alle steder og tider med vanvittig farge. SVART BLOD BOM BOM BOM BOM. «Marcus, Marcus.» BOM BOM BOM. Drømmen min knuses, gettodøren rister. Helt mørk natt, men støyende – regnet siler. «Hva er det?» roper jeg. «Bwana vil ha deg opp i huset, øyeblikkelig – det har skjedd et uhell på West Kili,» sier nattevakten. «Jeg kommer,» svarer jeg, ser på klokken min. Den er fem. De kjører tømmeret til Moshi om natten – den svenske Valmettraktoren som trekker to store tilhengere. Natten er best, for da er det mindre trafikk, men også fordi kjølig luft er bra for motoren. Jeg trekker på bukse, føttene i støvlene, griper regnfrakken. Det er alltid en følgebil med – hvis det skjer noe, som en motorstopp, kjører bilen til nærmeste telefon eller opp igjen til kortbølgeradioen. Eller hvis de er like ved Moshi, kjører de inn og banker på så jeg må ut og finne mekanikere i sengene sine; følgebilen kjører dem ut dit – meg etter på motorsykkel for å organisere og i tilfelle reservedeler må hentes i en fart, kanskje i Moshi, kanskje Arusha. Jeg går opp til huset. Sjåføren fra følgebilen står i regnet og ser redd ut. Jonas står på verandaen. «Du må kjøre til West Kili,» sier han. «Er det traktoren?» spør jeg mannen fra følgebilen. Han rister på hodet, sier ingenting. «Det sitter en kvinne fast mellom plankene,» sier Jonas. «Politiet er på vei opp dit, så du må kjøre nå, fort.» Sjåføren av tømmerbilen bruker den også som drosje for å skaffe ekstra penger til seg selv, enda han ikke får, det er ikke et drosjeselskap. Men hva skal han gjøre? Han må leve. Det er farlig. Kvinnene fra West Kili sitter oppå plankene i nattemørket med grønnsakene sine til markedet i Moshi. Hvis hele plankelasset forskyver seg, kan folk falle nedi og bli klemt. «Men hva skal jeg gjøre der oppe?» spør jeg. «Du må ta deg av det. Jeg har ikke tid. Så ringer du og for267

teller meg hva som er skjedd,» sier Jonas og snur seg for å gå inn. «Hva med penger?» spør jeg. Han stanser, snur seg og ser på meg. «Til hva?» «Smøringen, til bestikkelse?» «Det er ikke prosjektets problem at sjåføren har gjort noe ulovlig.» Han går inn. Jeg går mot følgebilen. «Du må ta motorsykkelen,» sier sjåføren nervøst. «Hvorfor det?» Han nikker mot følgebilen. Jeg ser inn i den – det sitter en kvinne der. «Jeg skal på KCMC,» sier han. «Hun har knust foten mellom plankene.» Jeg bøyer meg ned mot bilen. Hun er ung. «Jeg er lei for det, søster,» sier jeg. «Takk,» sier hun. Og hva slags behandling kan hun få på KCMC uten penger? Hvorfor har Jonas ikke en menneskelighet og gir henne penger til legen? De kommer til å skjære den foten av med en rundsag – hun kan halte på en krykke til hun dør, bli gift med den dårligste mannen i landsbyen, ende i det evige Babylon for en eneste tilfeldighet. «Vent her,» sier jeg og løper til gettoen. Tar trøye på under regnjakken, sigaretter og fyrstikker i lommen, griper i beholdningen min; jeg har ikke råd, men det må være litt. «Til legen,» sier jeg. «Takk,» sier hun. Jonas roper fra stuen: «Kjør nå, for helvete.» Jeg sender følgebilen av gårde, sier ingenting, låser opp motorsykkelen, sjekker tanken, starter. Satan i helvete. Regnet pisker meg. Ut til Sanja, opp mot Londoroki. Langt. Asfalten slutter. Motorsykkelen glir og skrenser i søle. Endelig ser jeg billykter – eeehhh, politiet er der. Jeg stanser i veikanten. Et barn skriker ved siden av politibilen, der en gruppe kvinner står og beklager seg; det må være de andre passasjerene fra tømmerbilen. Lederen for løsarbeiderne, bwana Omary, står sammen med en politimann i lyset fra traktorlyktene. Jeg ser at plankelasset har rast ut foran i den bakerste hengeren. Omary må ha vært med i følgebilen. «Det er best vi venter på kranen. Så kan vi løfte plankene forsiktig bort,» sier Omary til politimannen. I skogen har de en traktor med kranarm, som løfter trestammer opp på tømmerbiler så de kan fraktes til sagbruket. 268

«Nei,» sier politimannen. «Hun kan dø. Vi kan ikke vente.» Regnet siler ned, og støvlene mine skvulper i gjørmen av seigt vulkansk støv idet jeg går mot dem. «Shikamo mzee,» sier jeg til dem etter tur. «Bwana Jonas ikwa wapi?» spør Omary. Jeg forklarer at Jonas ikke kunne komme. «Og hvem er du?» spør politimannen sint. «Han jobber på prosjektkontoret,» forklarer Omary. «Hva kan du gjøre her?» sier politimannen. «Hvis det er noe jeg kan hjelpe med …» begynner jeg, men går i stå. «Galskap,» sier politimannen. Jeg får øye på traktorsjåføren, han sitter i veikanten med hodet i hendene. Jeg begynner å gå mot ham. «Hold deg vekk fra ham,» sier politimannen, og sjåføren løfter ansiktet – han blør fra leppen; i dag vil han bli slått mange ganger. «Marcus,» sier Omary. «Vi må løsne kjettingene,» Jeg følger med ham bort til tømmerbilen. Komme ned denne fjellveien i regntiden med minst tyve tonn planker i rumpa. Galskap. Hengeren har aksler med tykke, små hjul som bærer en jernramme med tverrliggere av jern og hull til å stikke jernstenger loddrett ned langs sidene, så plankene ikke faller over kanten; til slutt spennes tre jernkjettinger rundt lasset for å holde alt sammen når tømmerbilen rister over hullene i veien. De kjører alltid med for tung last. I natt har en av kjettingene røket, og plankene har bøyd den fremre av de loddrette jernstengene som en liten ståltråd. Det er tykke, lange trestykker – to menn klarer knapt å flytte én planke, og politimannen er for viktig til å ta i ting som tre. Og dette lasset er helt spent sammen av de to kjettingene som fortsatt sitter igjen – vi kan ikke trekke plankene ut én for én for å lage plass rundt den fangede kvinnen. Vi klatrer opp bakpå traktoren så jeg kan se … eeeehhh – mellom plankene er to store øyne, hvitt hele veien rundt midt i et ansikt som er blankt av regn og svette – jeg ser bare at det er en kvinne fordi jeg vet det – ellers ser jeg bare frykt. Et helt lass har veltet over henne. Det dekker henne helt opp til magen. «Vi skal få deg ut,» sier Omary. «Det kommer snart hjelp.» Kvinnen hører ham, men svarer ikke – lammet. Omary viser med hånden at vi skal komme ned. Barnet skriker fremdeles 269

borte hos politimannen. Han trekker meg litt bort, hvisker: «Det er barnet hennes som skriker – hun rakk å løfte det bort fra ryggen.» «Hva skal vi gjøre?» spør jeg. «Vi må løsne kjettingene. Politiet vil ikke vente på kranen. Har du med penger?» Han tenker på smøringen. «Ingen penger.» Nå kommer de andre kvinnene nærmere, én bærer det skrikende barnet. «Barnet mitt. Barnet mitt. Jeg vil se barnet mitt,» roper kvinnen oppe fra. «Dere må bort, det er farlig,» sier Omary. Politimannen kommer. «Gjør det nå,» sier han til oss før han jager bort kvinnene. «Du klatrer opp bak traktoren og står klar til å hjelpe når jeg løsner den neste kjettingen,» sier Omary og tørker vannet av ansiktet med håndflaten. «Tror du det er mulig?» spør jeg. «Det er i Guds hender,» sier Omary. Jeg klatrer opp bak på traktoren, tvinger meg selv til å se på det skremte dyret som er en kvinne. «Barnet mitt,» hvisker hun. Jeg har ikke et svar. Står på kanten av tømmerbilen, foran lasset, bøyer meg frem, griper kvinnens hender. «Det skal nok gå,» sier jeg, men hvor? Til helvete? «Klar,» sier stemmen til Omary nede fra siden av lasset. Vanndråpene plasker mot regnfrakken min. Blikket festet til kvinnens. Metall som skraper mot tre når Omary begynner å dreie den midterste strekkfisken på siden av hengeren – også han kan bli begravd under planker fordi lasset ligger skjevt over kanten. Han snur, en knakende lyd, kanskje en bevegelse? Den knakende lyden stiger. Kvinnens øyne. Hendene hennes presser mot knokene mine, plankene rykker, bøyer den neste loddrette jernstangen som ingenting, velter brakende ut over kanten til høyre for kvinnen, der Omary hopper bort. Plankene til venstre for kvinnen følger etter – nå har de plass; de krenger svakt mot henne – flytter seg bare et stykke som bredden av en hånd, og hun åpner munnen, klemmer hendene mine hardt og slipper grepet, stirrer overrasket, blodet bobler opp i munnen hennes, hodet faller slapt til siden og treffer en planke med en dump lyd i det silende regnet. Jeg går ned, ser på Omary, rister 270

på hodet. Politimannen nærmer seg – jeg går mot ham – kan se kvinnene, som betrakter taust. «Hva?» sier politimannen. Kvinnene ser det, setter i et samlet hyl; noen slår på sin egen brystkasse, andre i ansiktet sitt. Jeg går mot Omary, politimannen følger etter. Han er gretten; det eneste jeg kan gjøre uten penger er å sende sigarettpakken min rundt. Jeg tenker på jenta i følgebilen, foten hennes. Kanskje er den allerede saget av på KCMC, men hun er i det minste levende. Jonas forstår ingenting. Motviljen hans mot å betale politiet for bryet med å stå ute i regnet om natten: en dag kan de betale ham tilbake, de skylder ham et problem. Nå må Omary kjøre kvinnens lik til KCMC når følgebilen kommer tilbake. Jeg må kjøre til West Kili og fortelle nyheten til traktorsjåførens kone: Mannen hennes må i fengsel. Og til den døde kvinnens mann: Slektninger må ned og hente barnet. Og jeg må oppspore familien til jenta med den knuste foten. Det begynner å bli lyst. På lang avstand hører vi kranvognen som skramler nedover fjellet. Kanskje den kan ta de andre kvinnene med tilbake – jeg tror ikke de går på markedet i dag. Mzunguens dagsverk: Sjåføren er på vei til Karanga Prison, og konen hans og barna hans skal sulte. En løsarbeider ble enkemann, barna hans morløse. Ingen beklager seg over mzunguen. «Eeehhh,» sier de på West Kili: «Jonas er Gud. Han er en stor skogmann i Sverige, og nå er han kommet for å lære oss alt. Han skal gjøre oss rike.» Hvem er rik? Den unge jenta – nå uten fot? Sent på dagen kommer jeg hjem. Munnen min kan ikke ta inn mat enda magen er tom, skrumpet sammen. Jeg ser på brødet, og på hånden som skal føre det til munnen. Kvinnens munn er i sinnet. Blodet – først bobler det opp, oversvømmer de hvite tennene, kommer ut på leppen, ned over haken – tykt, varmt, døende. Bare kaffe kan jeg drikke. Svart utenpå, svart inni. Kaffen løsner knuten i meg til jeg kan brekke meg på bakken.

Christian Jeg sitter inne på rommet. Hører en bil. Går inn på badet og ser ut av vinduet. Det er en drosje. Mor. Hvorfor kommer hun hit? Og i drosje? Far går ut. Jeg blir inne. «Er Christian her?» spør hun. «Nei,» sier han, enda han vet at jeg er her. Hvorfor sier han det, tro? Jeg tror i hvert fall han vet at jeg er her. Men motorsykkelen er jo til reparasjon, det er sant. Kanskje han har glemt det og tror jeg har kjørt? «Jeg vil gjerne treffe ham,» sier hun. «Jeg tror ikke han har lyst til å besøke Simba Farm,» sier far. «Jeg bor ikke der,» sier mor. «Ikke lenger.» «Å, har det skjedd noe? Hvor bor du da?» sier far. «Jeg bor på Uhuru Hostel.» «Men …» begynner far og går i stå. Han stikker hendene i lomma; de begynner å gå mot stolene som står ved siden av inngangsdøra. Jeg kan ikke se dem fra vinduet lenger. «Har du … truffet noen?» spør hun. «Nei,» sier far. «Han er min sønn også,» sier mor. «Christian,» legger hun til, som om det kunne være noen tvil. «Hvor er han?» «Han merket seg at du ikke tok ham med da du kjørte fra TPC. Det er det han sier. Gjentatte ganger: ’Jeg merket meg det.’» Far smiler oppgitt. Jeg hører på stemmen hans at han har satt seg – han har ikke tilbudt henne noe. «Hvordan skulle jeg kunne ta ham med opp dit?» sier mor. Det svarer han ikke på. «Skal vi skilles?» sier han. «Hva sier Christian?» spør mor. «Spiller det noen rolle for deg?» spør han. «Takk,» sier hun. «Jeg vil gjerne vite det.» «Han har ingen respekt for verken deg eller meg.» «Hva med seg selv – har han respekt for seg selv?» «På sin egen måte, tror jeg,» sier far. «Ja, det kan du si. Men er det nok?» «Det … Er ikke det noe vi har lært ham?» «Jo, det er kanskje det,» sier hun. «Jeg flyr hjem i overmorgen.» 272

«Det fungerte ikke?» spør far. Det går en stund før hun svarer. «Du skulle bare ha snakket med meg om det,» sier hun med grøtete stemme. Hun hulker. «Annemette,» sier hun. «Jeg klarte ikke,» sier far. Hun gråter. Jeg tror han holder rundt henne. Trøster henne. «Skal vi prøve?» spør far. Jeg tror i hvert fall det er det han sier. Hvordan kan han spørre om det? «Nei,» sier hun. «Jeg kan ikke leve her. Jeg vil hjem.» Så er det stille lenge igjen. Han sier ikke at han vil bli med hjem. Jeg vil ikke hjem. Jeg er hjemme. «Si til Christian at jeg bor på Uhuru Hostel. Jeg vil gjerne treffe ham før jeg reiser.» «Skal jeg kjøre deg til flyplassen?» spør far. Verdens største tøffelhelt. Hun svarer ikke. Jeg håper hun rister på hodet. Ferdig med Léon Wauters – kanskje han også liker solbær. Marcus sier at svarte bær har den søteste saften. «Du må,» sier far. «Det føles galt,» sier jeg. «Det var hun som dro.» Far ser bort og sier: «Annemette.» «Ja, men likevel,» sier jeg. «Vi ville ha skilt oss hvis ikke Annemette var blitt født,» sier han. «Hun spurte ikke om jeg ville være med da hun kjørte fra TPC. Merket jeg meg,» sier jeg. «Ville du blitt med?» spør far. «Det er ikke det som er poenget. Poenget er at hun ikke ga meg valget,» sier jeg. «Hun vil gjerne ta deg med til Danmark, hvis du vil,» sier far. «Danmark?» «Du får velge selv,» sier far. «Jeg skal ikke prøve å hindre deg.» «Velge hva?» «Om du vil bo her eller dra til Danmark og bo hos mor,» sier han. «Det er mitt valg?» «Ja,» sier far. «Aha,» sier jeg. Far sukker. 273

«Du går dit og tar farvel med henne. Du vet godt at du må det. Jeg vil ikke diskutere det. Og ikke prøv deg på å lure deg unna. Jeg går og spør om du har vært der.» «Det føles feil,» sier jeg. Han senker hodet og ser på meg fra under øyenbrynene. «Ja da, ja da,» sier jeg. Jeg reiser meg og slår meg på lommene for å være sikker på at jeg har røyk og fyr, går mot døra. «Går du opp dit nå?» spør far. «Jepp,» sier jeg. Jeg går – kjederøyker hele veien til Uhuru Hostel, får romnummeret i resepsjonen, finner døra, står foran den og tenner en røyk til. Armen føles som bly når jeg banker på. Hun åpner. «Christian,» sier hun og ser seg fort over skulderen. Det ligger ting spredt utover senga, suvenirer og klær. Bildet av Annemette står på skrivebordet. «Kom inn,» sier mor og åpner døra helt. «Eller skal vi gå bort og ta en cola?» Jeg blir stående. Det gjør henne nervøs. «Har far fortalt deg at du kan komme og bo hos meg i Danmark, hvis du vil?» sier hun fort. Jeg peker på nattbordet, bildet: «Du tok med et bilde av Annemette og lot meg og far bli igjen på TPC. Du kan ta med det bildet til Danmark,» sier jeg og snur meg. Et par tårer presser seg på, men jeg holder dem tilbake. Juleferien er trist. Julaften lager far middag til Jonas og Katriina og jentene deres. Det blir ikke sagt stort ved bordet. Jeg og Solja går inn på rommet mitt og spiller ludo til Rebekka blir hysterisk: «Jeg vil hjem til Marcus,» skriker hun. Solja smiler syrlig over ludobrettet til de roper på henne og kjører hjem. Far står og rister på hodet. «Hva er det?» spør jeg. «Er ikke det litt rart?» Ungen vil hjem til reserverfaren sin,» sier far. «Det er vel ikke så rart,» sier jeg. «Han snakker med henne.» «Nei, det er kanskje ikke det,» sier far. Nyttårsaften går vi på karneval hos Miriam og Tony på TPC. Jeg drikker tre glass punch, røyker ti sigaretter, brekker meg og legger meg til å sove i baksetet på bilen, som den første kvelden min i Tanzania for tre år siden.

1984

Ferien er over, og far har droppet forbudet mot å kjøre motorsykkel om kvelden – jeg fyller sytten om noen måneder, så jeg forventes å være ansvarlig. Kostskoleselevenes leksetid er over. Jeg står og følger kampen ved bordtennisbordet på verandaen på Kiongozi. Sif kommer bort og stiller seg ved siden av meg. Det er lenge siden jeg har vært sammen med henne, for hun sier aldri noe, og jeg vet ikke hva jeg skal finne på. Hun har et litt jaget uttrykk i øynene. «Hei, Christian,» sier hun. «Hei,» sier jeg. «Går det bra?» spør jeg. Hun trekker på skuldrene. Jeg har hørt av far at foreldrene hennes er bekymret for at Sif ikke trives på skolen. Og far har sagt at jeg skal ta meg litt av henne. Hvordan gjør man det når hun er stum? «Har du en røyk?» spør hun. «Jeg trodde ikke du røykte,» sier jeg. «Ja, men det gjør jeg faktisk,» sier hun. Jeg ser meg rundt, fisker opp en i en løst knyttet hånd og rekker den til henne. «Jeg har ikke fyr,» sier hun. «Kan vi ikke bare gå et sted og røyke?» sier hun. «Hvor?» sier jeg. «Vet ikke du om stedene?» sier hun. «Jo,» sier jeg og begynner å gå. Sif følger etter. Jeg velger veien ned bak den borteste raden med klasserom. Ikke det tryggeste stedet, men i mørket er de beste stedene opptatt av kjærestepar, og jeg vil helst ikke snuble over Samantha eller Shakila eller … ikke noen i det hele tatt, egentlig. Jeg stiller meg med ryggen mot veggen, tenner røyken, røyker. Rekker den til Sif, som er helt stille. Hun tar et trekk, hoster voldsomt. «Unnskyld,» sier hun. 277

«Du er visst ikke så vant til å røyke,» sier jeg. «Jeg røyker,» sier hun og rekker meg røyken og stiller seg opp foran meg. «Det må være leit for deg med familien din,» sier hun. Hva for noe? «Familie er noe dritt,» sier Sif. «Hva prater du om?» sier jeg. Nå står hun rett foran meg – vi rører nesten borti hverandre. Hun hever seg opp på tåspissene og kysser meg forsiktig på munnen. Jeg slenger fra meg røyken og trykker tunga mi inn i munnen hennes, klyper i de små brystene hennes, griper tak i rumpa hennes, presser underlivet mitt mot hennes. «Jeg elsker deg, Christian,» sier hun – stemmen holder på å briste. Jeg sier ingenting. «Jeg elsker deg,» sier hun igjen. «Du er deilig,» sier jeg; noe må jeg jo si når vi ikke er opptatt med å kysse, og samtidig fører jeg hånden oppover låret hennes. Hun skyver den bort. «Jeg vil ha deg,» sier jeg. «Det går for fort – ikke sånn,» sier hun. Jeg griper hånden hennes og legger den på pikken min. «Gjør det, Sif,» sier jeg. «Hva skal jeg gjøre?» hvisker hun. Jeg åpner buksa, viser henne hvordan. Hun gjør det. Jeg får straffarbeid av fru Harrison fordi jeg ikke har svart på spørsmålene hennes i timene. Jarno får også, for å ha bråkt. Etter skoletid står vi og graver jord opp av de dype betonggrøftene ved innkjørselen til skolen så de blir klare til den lange regntiden. Samantha kommer kjørende i en drosje. Hun stiller seg opp og ser på oss. «Hvordan går det, gutter?» Jeg vil ikke svare henne. «Hvordan ser det ut til at det går?» spør Jarno. Jeg ser på henne – jeg forakter meg selv for at hun ikke vil være sammen med meg. «Tsk,» sier jeg og spytter. Graver videre. «Hva har dere gjort?» spør Samantha. Jarno ser på meg, men jeg svarer ikke. «Christian svarer ’Vet ikke, samme for meg,’ hver gang Mrs Harrison spør noe. Det liker hun ikke,» sier Jarno. «Og du?» spør Samantha. «Henger etter med leksene,» sier Jarno. 278

«Hva er greia med klærne?» spør Samantha. Vi har på oss hvit T-skjorte og jeans. «Det er bare stilen,» sier Jarno. «The Carlsberg Twins.» Det er de norske gutta som kaller oss det fordi jeg stjeler Carlsberg hjemme til meg og Jarno. Det er bedre at vi drikker dem enn at far gjør det. «Jarno, Christian,» sier Samantha. «Vi ses.» «Ok,» sier Jarno og begynner å lesse opp i trillebåren. Jeg sier ingenting. «Vi ses, Christian,» sier hun igjen. Jeg er taus. Ser på henne. «Ok?» sier hun. «Ok,» sier jeg og klarer ikke å la være å smile til henne. Helvete. Støter grevet ned i den størknede gjørma i bunnen av grøfta. Fredag kveld er det fest på skolen. Jeg står og henger langs veggen. Stirrer på Shakila og jobber hardt med ikke å stirre på Samantha. Hun har vært sammen med Stefano, jeg tror ikke de er det lenger nå, men jeg har likevel ikke kjangs. Jeg begynner å gå, og Sif dukker opp ved siden av meg. «Beklager,» sier jeg. «Men jeg er nødt til å dra hjem. Jeg har vondt i magen.» «Jeg følger deg et stykke på veien,» sier Sif. Så jeg kysser henne litt, klyper henne og sier ha det. Hun går tilbake, og jeg setter meg på huk i mørket, tenner en røyk. Et par nærmer seg, og jeg skjuler gloen i håndgropen. Det er Samantha og Baltazar. De røyker og snakker sammen, men jeg kan ikke høre hva de sier. Jeg er ganske sikker på at hun onanerer ham. Han stønner. Ja, hun gjorde det. Jeg holder det ikke ut. Endelig går de inn på festen igjen så jeg kan reise meg og gå uten å bli hørt. Jeg kjører hjem på motorsykkelen. Legger meg. Får ikke sove.

Marcus MERKELIG KJEPP Ved kiosken møter jeg lille Vicky, som gikk en klasse under meg i skoletiden. Faren hennes er viseinspektør på Politiskolen. Vicky er nesten blå i huden, og øynene er livlige og forteller en 279

historie om hva som kan skje. Motorsykkelen jeg kjører på, er en attraksjon. Kiosken også. Og når jeg gir Vicky gratis cola, er hun som en kjærlig katt for meg. «Hva er din funksjon i firmaet?» spør Vicky. «Hvilket firma?» spør jeg. «Wazungu-firmaet,» sier Vicky. «De som har startet sagbrukene på West Kilimanjaro.» Eeehhh, hun ser på meg som en boss i TanScan og en del av den hvite familien, slik Rosie gjorde til hun skjønte at jeg bare er en liten lus. Vicky er veldig interesssert i et forhold, og jeg lyver fort som en racerbil fordi tiltrekningen hennes er sterk. «Jeg er sjef for innkjøpsavdelingen,» sier jeg, og allerede er vi av sted på veien som fører til nakenhet. Kan man leve slik? På jobben må jeg lyve om viktige forhandlinger ute i byen så jeg kan snike meg til Tita. Asko vil ikke at hun gir kokken og gartneren fri om ettermiddagen, så nå er vi på Mama Friends Guesthouse i Soweto, samme sted som mama Knudsen brukte til å rote rundt med Léon Wauters. Men vårt rot er annerledes, for magen til Tita buler. Hvem bor der inne? «Er det ikke farlig?» spør jeg. «Nei,» sier Tita. «Ikke hvis du tar meg bakfra.» Staili ya mbwa – hundestilen. Jeg er hannhund og Tita er Lille Gubben på kne, med stor mage og fine bryster som henger ned. Den lille babyen ligger i mørket uten engang å kjenne sin egen farge, og så plutselig får den bank med en merkelig kjepp rett inn i nabolaget – stor hodepine. Tita gråter. Jeg stanser. «Unnskyld. Gjør det vondt?» «Nei, nei – fortsett – ååhh,» gråter hun. Merkelige skikker. Den jobben er fort gjort. Og tilbake til kontoret. Hjem og passe barn. Og når de voksne er i klubben og barna sover – endelig kan jeg slappe av. Men nei. «Marcus,» roper vaktmannen. «Du har besøk.» Jeg reiser meg fra avslapningen. Vicky! Hun har noe. Hun vil gi det bort. Snart er vi på svenskenes soverom, øyet mitt foran bushen. Eeehhh – Vicky er en mørk jungel med en blodrød blomst. Nå er jeg gartner for blomsten, og jungelen blir en regnskog. 280

Dagen etter må jeg røyke en pinne bhangi og drikke to øl fort før jeg blir en uthulet trestamme i storm på havet – mama GM; alt gynger så jeg blir kvalm og nesten drukner i det fete gamle havet.

Christian «Ja, er hun villig, da, den lille jenta di?» spør Samantha. «Hva snakker du om?» sier jeg. «Sif. Er hun noe tess?» «Det skulle du likt å vite,» sier jeg. «Ja, meg snakker hun jo faen ikke til,» sier Samantha. «Kanskje hun tror jeg er ute etter deg.» Sif tror helt klart at jeg er ute etter Samantha. Og det er ikke noe hun tror. «Sif er ok,» sier jeg. «Hun gjør vel det du ber henne om,» sier Samantha. «Jeg tvinger henne da for faen ikke til noe,» sier jeg. «Kjødets lyst, vet du,» sier Samantha og vrikker bortover gangen. Det er ikke noe musikk på Liberty i kveld – stereoanlegget har kræsja. «Kom, vi går på Kilimanjaro Hotel,» sier Marcus og peker over gata. Zaïre-rock strømmer knitrende ut fra den gamle énetasjesbygningen overfor Liberty. Den har et litt eldre klientell – de som ikke har råd til prisene på Moshi Hotel. Vi går bort dit, opp trappa og inn i det store, mørke lokalet. Jeg ser en bar og en discjockey bak en skranke. En haug med overvektige, gamle menn i slaskete dresser, og svulmende feite, ikke lenger helt unge damer. De sleper føttene rytmisk over det slitte betonggulvet mens de vrikker på rumpa – danser med de tykke mennene. «Det var faen meg noe annet,» sier jeg til Marcus. «Pumpestasjon,» sier han og setter kursen for baren. «Hva mener du?» spør jeg. Han peker – en åpen dør. Foran sitter to menn med et lite pengeskrin. Gjennom døra ser jeg en svalgang langs en avlang bakbygning med mange stengte dører som trolig fører inn til små rom. 281

«Det er knullerommene,» sier Marcus. «Du betaler for leien. Hvor lang tid vil du bruke? Fem minutter? Ti? Kanskje du er langsom og må bruke et kvarter?» Han bestiller øl til oss hos den digre bar-mamaen. Jeg tar en lang slurk. «Er alle sammen malaya?» spør jeg. «Noen er amatører. De kan pumpe bare for øl, men de kan også ta penger.» «Men de er så gamle,» sier jeg. «De er billige fordi de er så gamle,» sier Marcus. «Men noen menn liker også gammelt kjøtt.» «Hvorfor det?» «Mye erfaring. Og ikke så mye hån hvis mannen ikke duger. Og mange buler med fett som mannen kan utforske som en oppdagelsesreisende i fjellene.» Liberty er bedre. Selv om de ikke har musikk, er det i det minste unge mennesker. Fingre trykker hardt mot overarmen min. Jeg ser etter. Hånden til Marcus. «Christian,» sier han. Jeg ser på ansiktet hans, men han ser bort i hjørnet av lokalet. Jeg følger blikket hans. Far. Han sitter ved et rundt bord sammen med Jonas, Asko og John fra TPC. Og tre svarte horer. Jeg stiller ølen min på bardisken. Kanskje han bare har ventet til mor reiste. Eller så er det bare rasisme. Da jeg var liten, var han utstasjonert forskjellige steder i Østen. Kanskje det var mer ok med en liten gul knullemaskin som går på ris? Mon tro hvor alene mor har vært som anestesisykepleier i Køge? Skal vi leke doktor? Jeg vet faktisk ikke hvem de er, disse menneskene – foreldrene mine. «Nå går vi,» sier jeg og begynner å bevege meg i en bue over gulvet så jeg har en mengde fete, dansende mennesker mellom meg selv og bordet i hjørnet. Jeg kjenner at Marcus er like bak meg. Vi kommer ut på trappa. Jeg stanser, tenner febrilsk en røyk. Ser til siden og ser Marcus stå der. Gjør en hodebevegelse mot Liberty og begynner å gå ned trinnene, setter foten på den harde bakken og går. «Christian?» Fars stemme. Bak meg. Jeg stanser, snur meg. Han står øverst på den lille trappa og ser på meg. Ansiktet hans virker diffust. Han sier ingenting. «Det ser svart ut,» sier jeg. Han smiler lydløst. For første gang på to måneder. Det er ekkelt å se. Stopper brått. 282

«Ja,» sier han. Jeg snur meg, går videre til Liberty. Marcus kommer opp på siden av meg. «Faren din står der fortsatt,» sier han. «Ja vel,» sier jeg og går videre. «Faren din gikk inn igjen,» sier Marcus. Jeg sier ingenting. Vi setter oss i baren. Jeg drikker meg drita, og Marcus sleper meg ut i en drosje. Morgenen etter våkner jeg i senga hans. Far er ikke der når jeg kommer hjem. Når han kommer utpå ettermiddagen, har han med Thorleif og later som ingenting. Hvor latterlig er det menneskelig mulig å være?

Marcus PORNOSAFARI Hun vil ha lyset tent og se den unge pumpe i råttenskapen. Skrekk. Nesten hver lørdag må jeg kjøre til Arusha og bli skitten. Tre pinner bhangi må røykes for å klare Babylon, og fire Safari-øl for å fylle pumpen så den står i hykleri. Gamle mama dytter hodet mitt: «Du skal slikke bønnen.» Hun er så gammel at hun har grå dreadlocks mellom baobabtrærne, fylt med støv og midd – det er nesten så jeg brekker meg mens jeg kryper mot den råtne papayaen. Eeehhh, hva er det? En veldig kraftig Kalles Kaviar er min bursdagsmiddag, sur som råtten fisk. Ja, virkelig – 27. februar 1984. Jeg blir nitten år i dag, og jeg feirer i helvete. Hva kan jeg gjøre? Pumper for å leve. Det ligger penger på nattbordet når hun er gått. Hva skal jeg gjøre? Jeg forstår godt at GM heller vil pumpe Edsons kone – ja, faktisk, han har gjort det lenge, for hun er sekretær i TanScan og veldig chiki-chiki. Edson ser det ikke ennå, og det er pinlig å fortelle ham det – det vil være en ærekrenkelse. Mama ringer til kontoret: «Neste helg skal jeg på møte i Arusha. Jeg bor på Mount Meru Hotel. Møtet er ferdig om kvelden – kom klokken elleve.» Så planen min går i gang. Lørdag: Møtet har sluttet med en stor middag. Klokken elleve har hun allerede drukket mange øl. Bare én gang pumper jeg 283

henne før hun sover tungt; støyende som elefanten. Jeg slår på alt lys. Tar av henne teppene, sprer baobabtrærne så papayaen er åpen. Og jeg jobber som en visp som lager potetmos; endelig skyter pumpen de hvite frøene sine, som faller på den døde jorden. Jeg griper straks kameraet i strikken rundt halsen min. Jeg har leid det av inderen i fotobutikken ved markedet. Jeg stikker pumpen min frem inn i bilderammen – en klatt hvite frø på tuppen av pumpehodet, andre hvite frø i papayaens grå dreadlocks, titiene er ballonger med strekkmerker og velter til hver side ned på madrassen, og mama – GMens kone – ansiktet tilfreds og avslappet som den søteste bestemor. Jeg er på fotosafari – en hel film skyter jeg: min slappe pumpe, som ligger på hennes halvåpne munn, min finger i papayaen, min hånd på ballongen. Bob Marley som fotograf – det er meg: Emancipate Yourself. Jobben overstått. Jeg dusjer og går. Heldigvis er det ikke Rosie som står i resepsjonen og ser malaya-Marcus forlate arbeidsplassen. Finner en bar oppe ved hovedveien der jeg kan drikke. Sover på et gjestehus med vegglus. Jeg kan ikke fremkalle filmen i Moshi – inderen ser på bildene for å kontrollere kvaliteten. Politiet blir tilkalt. De setter meg i fengsel for pornografi og starter selv utpressingen av mama GM. Nei. Filmen går til Finland med ekspresspost. «Hvorfor var du borte om morgenen?» sier mama på telefonen. «Jeg var ikke ferdig med deg. Hvis du ikke er ordentlig, sier jeg til mannen min at du var full og prøvde å pumpe meg da du kom til hjemmet vårt med mappen om møbler.» «Unnskyld,» hvisker jeg inn i røret. «Neste gang skal jeg gi deg min beste kjærlighet.» «Det håper jeg også, for din skyld, lille mann. Ellers kan jeg ødelegge deg.» Turen til posthuset er en spenning; har denne boksen min frihetserklæring? Eeehhh, endelig. Mikas brev er svært forundret: «Hele fotobutikken tror jeg er psykopat,» skriver han. Hun er som en løve når jeg gir henne gaven. Først må jeg løpe fra hotellrommet mens jeg roper: «Det finnes mange kopier. Jeg har gjemt dem hos vennene mine. Hvis jeg dør, får mannen din brev sendt med bud.» Det er ikke sant. Jeg har gjemt kopiene i Larsson-huset, og negativene er i kiosken, men far284

lige menn kan likevel leies til å drepe for småpenger. Mandag kommer hun til kontoret. «Dette er et viktig møte,» sier hun til assistenten min. «Du kan ikke være her.» «Hvor mye?» spør hun når assistenten er gått. «De er ikke til salgs,» svarer jeg. «Du vet at mannen min får deg drept hvis han ser dem og jeg sier at det er deg.» «Ja, men du blir også drept eller skilt hvis han ser dem; mzee GM vil sørge for at du mister alt.» «Hva vil du ha?» spør hun. «Du skal la meg være i fred.» «Du var selv helt vill etter å komme og pumpe meg.» «Nei, jeg var vill etter jobben min så jeg ikke skal sulte, og du truet meg med at jeg kan miste jobben hvis jeg ikke gjør det du vil.» «Du er en syk mann,» sier mamaen. «Bare husk at bildene blir levert hvis jeg dør – uansett hvordan.» Hun reiser seg og går. Alt dette strevet bare for å leve et normalt liv. SJALUSI Enda jeg er ferdig med arbeidet som basha for mama GM, så er det fortsatt Tita. Det er en merkelig felle, for jeg har også Vicky, som sier: «Hvorfor kjører vi ikke til Arusha i bilen og går på det fine diskoteket?» «Vi kan kjøre på motorsykkelen,» sier jeg, for hvis jeg forteller at jeg ikke får kjøre bilen, blir det tydelig at jeg ikke er sjef i TanScan, men bare en liten lus. «Du kan kjøpe en bil,» sier hun. Tsk, faren hennes må ikke se oss sammen, for da blir det problemer – jeg er en altfor liten mann for hans guddommelige datter. Men hun er også selv slave av materialistiske tanker. Hvis jeg ikke kan kjøre henne i en bil, får jeg ikke kjøre henne i en seng. Og Tita ser meg kjøre med Vicky bakpå motorsykkelen. Tita sier: «Hvem er det?» «Bare en venninne fra skoletiden,» sier jeg. Tita blir stille. Nå vil hun straffe meg ved ikke å åpne blomsten til en fest. Men 285

er det en straff? Jeg er som en løsarbeider med pumpen, men får aldri en lønningspose. Elskoven burde være en saft, men for meg er den blitt en tørke, for jeg har sinnssyke kvinner på alle sider, som suger meg tørr. Larsson-familien skal til Hotel Tanzanite for å hygge seg i helgen, men Tita blir ikke med, enda det var planen. Hun sier at hun er syk og kommer direkte til meg for å motta behandling. Josephina og gartneren har fri, så behandlingen foregår inne i huset – det er min flaks. Vicky går forbi huset mens jeg pumper den hvite blomsten, og jeg hører henne rope navnet mitt nede ved gettoen, så jeg når å trekke klærne på og gå ut på verandaen. «Hvem sin bil er det?» sier Vicky og ser på bilen til Tita, som står i innkjørselen. «Å, det er bare den finske damen, Tita. Hun er her for å hente noen ting,» sier jeg. Men Vicky er mistenksom, for Tita ser rotete ut når hun kommer fra stuen uten ting i hendene og setter seg i bilen. Situasjonen kan bare reddes med dumheter: «Jeg har bestemt meg for å kjøpe en bil, jeg har begynt å lete,» sier jeg. Og straks er Vicky kjærlig som en katt, men jeg vil ikke ha nakenheten hennes, for jeg har lukten av den hvite kvinnens elskov over hele kroppen.

Christian Samantha får seg selv til å besvime. Hun sitter på huk og hyperventilerer. To norske gutter fra klassen hennes står klare til å ta henne imot – Svein og Rune. Hun reiser seg, øynene hennes mister fokus og hun faller idet hun besvimer. De tar henne imot og legger henne flatt på bakken samtidig med at Rune klemmer det ene brystet hennes. «Kutt ut det der, for faen,» sier jeg. «Hun er besvimt,» sier han. Sam slår opp øynene. «Hold opp,» sier hun. «Hvem i helvete er det som klår meg på puppene?» Hun ser opp på meg. «Ja, det er ikke meg,» sier jeg. Svein og Rune ser sint på meg. «Jeg vet godt at det ikke er deg, Christian. Du synes 286

sånt er galt. Det er en av de jævla limsnifferne,» sier Samantha. «Vi har ikke gjort noe,» sier Svein. «Vi bare tok imot deg.» Rune fniser. «Rune,» sier Samantha. «Du er et barn. Det blir nok aldri noe fitte på deg.» Hun reiser seg. «Jo da,» sier Rune. «Neste helg i Arusha. Svart fitte.» «Lite trolig,» sier Samantha. «Du får nok nøye deg med den gangen moren din presset deg ut.» Svein ler. «Hold kjeft,» sier Rune. Hun begynner å hyperventilere igjen. Jeg snur meg bort og går. Hun er klin gæren. Jeg skulle ønske det var jeg som tok henne på puppene. Men ikke mens hun er besvimt. Jeg går gjennom alle skuffene og lommene til fatter’n. Finner penger. Kjører ned til Marcus. «Blir du med ut og drikker?» «Ja,» sier han. Av sted. «Liberty?» spør han. «Nei, en bar,» sier jeg. «Uten hvite.» «Majengo,» sier han og viser vei. Grusveier, små skitne hus, mange barer. Vi setter oss. Jeg bestiller. Øl og Konyagi. Jeg har lyst til å bli full. «Hvordan går det hjemme?» spør Marcus. «Nei, sånn passe,» «Tsk,» sier han. «Livet er sykt.» «Vi er dyr,» sier jeg. «Aper.» «Syke aper,» sier Marcus. Vi tømmer glassene våre. Jeg roper på bar-mama. Bestiller mer. «Du kan komme og låne stereoen min, hvis du vil,» sier jeg, for han har snakket om det flere ganger. «Takk,» sier han. «Det vil jeg gjerne.» Vi drikker litt i taushet mens jeg ser meg rundt. Unge kvinner i utfordrende klær og lurvete mabwana makubwa. Jeg spør på svensk så ingen skal skjønne: «Hvem er de jentene?» «De er horer,» sier han. «Alle sammen?» spør jeg. «De tre ved bordet er det,» sier han. «Men … hvordan gjør man?» spør jeg. 287

«Hvem av dem vil du ha?» spør Marcus. «Den lille med de store brystene,» sier jeg. «Har du penger?» spør han. «Ja,» svarer jeg og sier hvor mye jeg har. Marcus gjør tegn til serveringsdamen. «Tre øl til det bordet,» sier han på swahili og peker på bordet til jentene. Hun henter ølet. Marcus går bort til dem, snakker. Den lille med de store brystene og det harde, pene ansiktet tar ølen sin og glasset, kommer bort til bordet vårt. De to andre jentene ser på. «Hei,» sier hun til meg. «Hvor mye er det i såpepenger?» spør Marcus på swahili. Jeg aner ikke hva han snakker om. Jeg er beruset – vil ta på henne, naken. Inn. Hun sier et beløp. «Det er mye,» sier Marcus. «Det er fordi han er farget,» sier jenta. Farget? Fordi jeg er hvit – for henne er det farget. På svensk forklarer Marcus meg hvor mye jeg må gi for rommet, og hvor mye jeg må gi jenta etterpå. «Nå kan du bli med henne,» sier han. «Hvor er det?» spør jeg ham på engelsk. Jenta reiser seg. «Det er rett rundt hjørnet,» sier hun. Vi reiser oss. De to jentene ved bordet fniser. «Hold øye med motorsykkelen,» sier jeg. «Selvfølgelig,» sier Marcus. Jenta tar meg i hånden, vi følger en mørk grusvei, inn gjennom en dør der det sitter en mann ved et bord under en svak lyspære. Jeg gir ham det Marcus sa. «Gi meg mer,» sier han. «Nei,» sier jeg. «Det holder.» Han trekker på skuldrene og ser bort. Jeg er farget – hvit. Gir ham en seddel til. «Ok,» sier han og rekker meg en nøkkel. Jeg følger etter jenta bortover gangen, inn på rommet. Det er mørkt. «Hva heter du?» spør jeg. «Det kan være det samme,» sier hun. «Nei, si hva du heter.» «Scola,» sier hun og tenner et stearinlys. Hun er fortsatt mørk. Hun spør ikke hva jeg heter. «Scola,» sier jeg og kryper inn i mørket hennes. Jeg liker meg der. 288

«Takk,» sier jeg etterpå og gir henne pengene og litt til. «Ikke noe problem – vi ses igjen,» sier hun. Går tilbake til Marcus. De andre jentene er forsvunnet nå. Marcus ber om mer øl. Vi drikker. Jeg får ikke startet motorsykkelen når vi skal dra. Marcus overtar styret, kickstarter. Vi kjører, men han finner ikke lyset. Jeg bøyer meg frem og prøver å skru det på, motorsykkelen slingrer, han bremser. Vi velter nesten, men rekker å få føttene nedi. Får skrudd på lyset. Kjører hjem til gettoen hans. Jeg legger lenken rundt motorsykkelen mens jeg prøver å røyke en sigarett. Jeg er utrolig trøtt. Jeg er full. Jeg har det fint for første gang på flere uker.

Marcus BILDRØMMER Friheten kan ikke reise seg fra støvet. I disse harde tider la oss be til Hans Royale Majestet Haile Selassie. Jeg har arbeidet mitt og kiosken min og sparer penger, og vil prøve å kjøpe en brukt bil som jeg kan leie ut til en av byens legendariske drosjesjåfører – noen av dem har et ry for å passe bilen din godt og hver dag levere det avtalte beløpet. Men byråkratiet består; jeg kan søke tillatelse fra myndighetene for å få lov til å kjøpe en bil hos det statlige TMC – Tanzania Motor Cooperation. Prisen er riktig, men smøringen for å hoppe frem i køen er voldsom. Jeg må skaffe flere penger og selv dra til Dar es Salaam og undersøke markedet. «Skal vi ikke dra på en ferie til Dar?» spør Vicky for tredje gang. «Jeg har ikke råd til det,» sier jeg for tredje gang. «Men kiosken tjener mye penger,» sier Vicky. Jeg sier: «Ja, men pengene må brukes til å bygge opp varelageret, så den kan gi nok til å leve og jeg ikke må være avhengig av wazungu.» «Men du snakket også om å dra til Dar for å se på en bil,» sier Vicky – hun ønsker meg som en boss med en bil og en slave i kiosken til å utføre all fysisk bevegelse. Vicky kunne stå i kiosken selv, og vi ville tjene mer, for gutten stjeler alltid litt, og Nechis familie stjeler litt. Nechis svigerinner går ut til gutten, som sier: «Dere får ikke ta tingene uten å betale – det sier 289

Marcus», og svigerinnene sier: «Kiosken står på vår tomt – hvis ikke vi får ta litt mel og en brus, kan han bare flytte den.» Vicky vil ha det gode livet servert som en gave. Men faktisk vil jeg gjerne lete etter en bil og oppleve hovedstaden. På prosjektet organiserer jeg; plutselig er det påkrevet at jeg reiser til Dar es Salaam og leter etter noen veldig spesielle hengsler til en viktig produksjon av skaplåser. Vicky er bare sytten år, men hun lyver for familien om å besøke en eldre kusine i Dar es Salaam, og kusinen er med på bedrageriet. Vi tar bussen til Dar og blir der en uke. Jeg har leid en hytte ved Upanga. Det er fantastisk – alene med en frekk jente dag og natt, uten kontroll. Vi har det deilig sammen. Om dagen ser jeg på biler, og om kvelden groover og danser vi på diskotekene, og midt på natten bruker vi to–tre timer på seksualitet. Gud vet at vi ikke er barn. Nå er min Vicky en snill jente, og vi går langs stranden sammen, og hele tiden holder hun meg glad ved brystet sitt. Helt til vi skal hjem. «Jeg hadde gledet meg til å kjøre hjem i en bil,» sier hun når vi står og svetter i solen på busstasjonen. Bilsnakket har allerede utmattet meg lenge. Vi kommer hjem, og i kiosken kan jeg ikke finne Stevie Wonder-kassettene mine som jeg ga til gutten for å spille for kundene. Varene på hyllene er borte, men det er nesten ingen penger i kassen. Walkmanen min er forsvunnet fra gettoen, enda jeg alltid låser. Vicky kommer til kiosken for å få cola, men hun kommer ikke til gettoen min mer, og jeg vil ikke tigge om elskoven – en mann må kjøre bil opp i papayaen hennes, først da blir hun glad. Etter noen dager møter jeg Phantom i byen. «Har du problemer?» spør han. «Hva mener du?» «Med penger?» «Alltid, ja. Hvorfor spør du?» «Vicky kom til meg for å selge walkmanen din,» sier Phantom. «Å, det,» sier jeg. «Jeg var bare lei av den walkmanen.» Neste dag kommer Vicky til kiosken i nye klær. «Har du en cola til meg, Marcus?» spør hun, mens hun 290

bøyer seg inn over disken så jeg får utsikt til titiene. Jeg sier: PAH. Rett til ansiktet. «Forsvinn.» En skitten historie. Ikke en dame. Men det renser opp. Jeg ser det i øynene: Den materialistiske damen er også en blodsuger; kjærligheten er falsk, papayaen blir bare åpnet for mannen som gir gaver. Arbeidssituasjonen blir bedre. Jeg har det travelt med West Kili og kiosken. Ingen jenter til å henge på meg – jeg utnytter pengene fritt på min egen måte. Bygger tilværelsen, mens Vicky blir en dame på barene – øl og penger, og du er i buksene på henne. Helt fullstendig malaya. REIS DEG OPP Jeg kan tiltrekke en hvilken som helst jente jeg vil ha, til hun gjennomskuer falskheten. Først Rosie, så Vicky. De tror jeg er en del av wazungu-familien, med fint hus, motorsykkel, viktig jobb. Men når jeg ikke gir gaver, blekner tiltrekningen. De oppdager lenken rundt halsen min; Marcus er kolonialisert – bare en dørmatte for de hvite å tørke skitten av skoene sine på. Ja, Rosie var veldig pen, og Vicky var vill og fra en god familie. Men den slags jenter løper fra meg. Jeg trenger en jente av en annen kvalitet. I nærheten av Larsson bor en australsk familie: doktor Strangler med kone og barn. Strangler er en ordentlig mann for familien, ikke kjøteren som løper rundt i natten. Hushjelpen til Strangler er Claire, som var Rosies stille venninne i skoletiden. Den gangen var øynene mine blinde for Claire, men nå har hun vokst til en panter – vakker og grasiøs. Hver dag ser jeg henne gå på veien. Jeg hilser på henne og spør om hun vil ha skyss. Mandeløyne, leppene fyldige, titi små som jeg liker dem, baken strutter, og bena … de er en reise som tar en hel dag. Hun setter seg bak på motorsykkelen som en dame; maskinen er ikke mellom bena – de er samlet på én side. «Har du lyst på en cola?» spør jeg. «Ja,» sier hun. Vi kjører til kiosken min og setter oss på en benk i skyggen. «Reis deg opp,» sier jeg. Hun reiser seg fra benken. «Sett deg ned,» sier jeg, og hun setter seg og ser forvirret ut. «Hvorfor reiser du deg opp?» spør jeg. «Du sa jeg skulle reise meg …» 291

«Ja, men hvis jeg sa du skulle ta av deg kjolen, ville du da gjøre det også?» «Nei! Selvfølgelig ikke. Hva er det du sier!» «Men hvorfor spurte du meg ikke hvorfor jeg ville at du skulle reise deg?» «Jeg vet ikke.» «Når du spør meg hvorfor jeg vil noe, så snakker vi sammen. Men hvis du bare gjør som jeg sier, kan det være det samme – da er du en papegøye ,» sier jeg. «Men hvorfor sa du at jeg skulle reise meg hvis du ikke ville at jeg skulle det?» spør hun med hodet høyt med stil som en dronning. «Jeg vil bare at du skal gjøre det du selv vil, og ikke det andre vil.» «Nå vil jeg i hvert fall sitte her og drikke colaen min, og så vil jeg hjem.» «Ok,» sier jeg. «Fint,» sier hun. Vi drikker cola litt i taushet. Så løfter hun hodet og ser meg inn i øynene. «Alltid har du det travelt med å vise deg frem som en bwana mkubwa med kiosk og motorsykkel. Men du er bare en liten person ansatt hos wazungu, akkurat som meg.» «Ja,» sier jeg. BASTARDBARN Jeg går på bar med Edson, som er sjåfør for en bwana mkubwa i KNCU. Edsons kone jobber som sekretær i TanScan. Hun har ofte vært med GM på forretningsreisen. Nå er barn nummer to kommet, og Edson er veldig full. «Det barnet ligner ikke på meg,» sier Edson. «Jeg sier til henne: ’Hvem sitt barn er det?’ Men hun sier det ligner på oldefaren, eller en onkel. Jeg sier: ’Vis meg bilder av dem.’ Hun sier: ’De hadde ikke fotografiapparat.’ Men barnet – den lille stygge gutten – han ligner GMen deres på en prikk.» Edson roper og gråter ned i ølen sin. For mange tanker om sex i dette landet. Og Edson kjenner selv det spillet når han skal hente og bringe malaya til den store mannen på KNCU. Når den fattige gifte kvinnen ser problemer i familien, blir hun aktiv for å skaffe en fordel. Hun kan til og med pumpe fremmede menn for å forsørge sin egen mann og barna. Edson skjelver av 292

fortvilelse. Dette landet har ingen strøm til lys i mørket, ingen radio og TV, ingen bøker. Bare uvitenhet. Og pumpingen. Resten av verden er veldig annerledes. Jeg vet det. Fra bwana Knudsen låner jeg alltid flere Economist når han er ferdig med dem – veldig seriøst blad. For å forstå budskapet må du være helt edru. Jeg leser ting vi ikke vet i Tanzania. Det er vanvittig rikdom over all fornuft. Og de skriver direkte at Nyereres afrikanske sosialisme har slått feil. Hvis jeg sier det høyt på gaten, bor jeg snart i Karanga Prison. TYVEPAKK Ting forsvinner fra kiosken min, og jeg kan ikke være der hele tiden og passe på – jeg må jobbe. Til slutt kan jeg nesten ikke kjøpe nye varer for pengene som kommer inn. Jeg beklager meg – de stjeler for mye og dreper fremtiden. «Det er ikke din kiosk,» sier Nechis storebror. «Den er min,» sier jeg. «Jeg har betalt for byggingen, jeg har kjøpt varelageret.» «Ja, men kiosken står på min tomt, så det er min kiosk. Jeg vet ikke hvorfor du har stilt den her.» «Dere sa det var i orden fordi jeg er Nechis venn. Og dere har tatt mange varer i kiosken min uten å betale en shilling.» «Selvfølgelig, det er jo vår kiosk også. Nå skal vi se regnskapet, for vi skal ha halvparten av inntjeningen,» sier han. Nechi sier ingenting, han er bare lillebror. Jeg går straks og pakker alle de dyreste tingene i kiosken, henter en drosje, laster inn tingene mens Nechis familie ser på bak gardinene. Kiosken er tung som helvete, hvordan kan jeg få flyttet den? Og jeg er redd for at de bryter den opp og tar resten av varene. Og broren til Nechi er i politiet. Hvis jeg venter, kan han gjøre hva som helst. Straks går jeg til Musa Engineer og selger kjøleskapet mitt. Leier tømreren fra FITI og skaffer Valmet-traktoren med tilhenger fra West Kili. Jeg sover ikke. Neste formiddag er vi ved kiosken. Den er brutt opp, tom; varelageret er borte. Jeg går til huset. Nechis svigerinne står i døren: «Du får ikke komme inn her – det er ikke ditt hus,» sier hun. «Dere har tatt varene mine,» sier jeg. 293

«Hvis du prøver noe, roper jeg på politiet,» sier hun. Ved bommen inn til Politiskolen står to politielever i vaktskuret med gevær – de kommer gjerne løpende for å vinne fordelen hos sin lærer på Politiskolen – Nechis storebror. Jeg later som om jeg går bort, men sniker meg rundt hjørnet av huset, ser inn gjennom vinduet, eeehhhh – der er varene mine, stablet på stuegulvet. Straks går jeg og tømreren i gang med å ta kiosken fra hverandre, kjører den til Larsson, stabler den som planker og plater på bakken bak gettoen min. Drømmen er tatt fra hverandre, sønderrevet; jeg har ikke kjøleskap, ikke varelager, helt på bar bakke igjen. Nechi kommer til gettoen min veldig tynget av skam. «Jeg er fryktelig lei for at de er sånn mot deg,» sier han. «Du må si hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med.» «Har du penger?» spør jeg. «Nei,» sier Nechi. Og mine aller siste penger går til Edson. Når han skal forsørge barnet med GMens ansikt, blir han sint. Han ser på sin kone, han ser på barnet, og alt han ser, er bedrageri. En sen kveld kommer han til døren min med ville øyne. «Du må hjelpe meg,» sier han. «Jeg må bort.» «Hva har skjedd?» spør jeg, men så ser jeg på de sterke akrobathendene, der knokene er som kjøttdeig. Edson skjelver. «Hun sa … Hun sa at jeg ikke er en mann. Og hun kommer hjem med dyre ting som hun aldri kan kjøpe for lønnen sin. Hvor kommer de tingene fra? De er gaver fra GM fordi han bruker henne som en åker han kan pløye.» «Lever hun?» spør jeg og ser fra kjøttdeig på hendene til Edsons ville ansikt. «Ja,» sier han og ser på hendene sine. «Bare ansiktet er ødelagt.» Så jeg gir ham penger til flukten. «Når jeg har begynt mitt nye liv i Dar es Salaam, skriver jeg et brev til deg. Du får pengene dine tilbake.» Og jeg vinker farvel til de pengene mens han går ut i natten. FREMTID Jeg snakker med Claire om problemene mine. Hun ser veldig kjølig på meg. «Du forventer at andre mennesker skal få deg frem i livet. 294

Nechi-familien skal hjelpe deg, wazungu skal hjelpe deg. Hvis du vil frem i livet, må du hjelpe deg selv,» sier hun. Jeg er nesten stum, for du hører aldri en jente i Tanzania snakke direkte på den måten til en gutt. Claire ser ned: «Unnskyld at jeg sier slikt.» «Det er sant,» sier jeg. «Men hvis vi to er sammen, kan vi hjelpe hverandre også.» «Du vil bare reise til Europa og bo i det hvite landet. Jeg har hørt om alle de planene fra Rosie,» sier Claire. «Nei, jeg vil ikke bo i Europa. Europa er som et kjøleskap. Planen er å reise til Sverige på et kurs, så jeg kan lære noe og kjøpe utstyr til å drive det profesjonelle diskoteket i Moshi. Så kan jeg bygge en god fremtid i Tanzania. Sammen med deg,» sier jeg til henne. «Du vil bare være uskikkelig og tulle med alle jenter,» sier Claire. Hun har hørt alt om den uskikkelige pumpingen – jeg med Rosie, jeg med Vicky. «Men jeg er en kristen, ordentlig jente,» sier Claire. «Jeg vet det – det er derfor jeg liker deg. Jeg har ikke lyst til å være uskikkelig med deg,» sier jeg. For jeg synes Claire er klok – ikke grådig. Og Gud er stor hos henne – Han sperrer for nakenheten. Jeg kan vente med nakenhet, for nå har jeg lært – all denne nakenheten, den er bare hardt arbeid. «Du kan godt være min venn, men hvis du vil være mannen min, må du ta meg med til kirken,» sier Claire. DOLLAR Tita besøker Katriina. Jonas er i klubben med barna. Titas mage er en stor kul, klar til å sprekke. Hvem bor der inne? Jeg går på kjøkkenet for å lage mat. Tita kommer etter. «Jeg reiser til Finland i morgen,» sier hun. «Hvorfor det?» spør jeg. «Jeg vil være der mens … og føde barnet.» «Det er en god idé,» sier jeg. «Lykke til.» «Takk,» sier hun og rekker meg en konvolutt. «Den er til deg. Det er ikke så mye, men jeg har ikke mer.» «Takk,» sier jeg og vil åpne den, men hun legger hånden på armen min. «Nei,» sier hun. «Du kan åpne den senere. Og ikke fortell det til noen.» 295

«Ok.» «Farvel,» sier hun. «Farvel,» sier jeg. Og går til gettoen min, åpner konvolutten. Dollar. Mange dollar. 300 – en fantastisk formue. hele natten sover jeg ikke – jeg tenker. 100 dollar kan gå til å sette kiosken opp igjen, kjøpe et lite varelager, få forretningen i gang. Kiosken kan stå på den ledige tomten bak Larsson-huset. Vaktmannen kan holde øye med kiosken om natten. Claires lillesøster kan passe den om dagen. 200 dollar rekker akkurat til å kjøpe den minste Pioneer Boombox fra Ostermann så jeg igjen kan høre en lyd og ta opp en kassett, hvis jeg også bruker Soljas lille Philips-kassettspiller om natten når hun likevel sover. Neste morgen er jeg straks ved kiosken til Phantom på markedet med mine 100 dollar. «Jeg kjenner ingen som kan veksle så mye svart,» sier han. «Du må bare gå til Musa Engineer. Du krever svartebørskursen – åtte ganger bankens offisielle kurs – han vil gjerne kjøpe.» Jeg gir ham en lapp med tallene på. «Hvorfor går du ikke til Musa Engineer selv?» «Fordi han kjenner wazunguene som jeg jobber for. Så forteller han dem at jeg har dollar, og de tror jeg har stjålet dem fra lommene deres enda det er noe jeg har skaffet i Arusha,» sier jeg. «Ok,» sier Phantom, og vi avtaler hans andel. Ingen problemer. Jeg får shilling i store bunker. Og en privat samtale med Katriina uten Jonas i nærheten: Hun sier ja – hun vil ta mine 200 dollar og bestille kassettspilleren i mitt navn hos Ostermann, og be D’Souza om å få den fint gjennom tollen på flyplassen. LYS I NATTEN De hvite har fest og blir vanvittig fulle. Jeg går ut i hagen langs gjerdet og ser på dem. De er badet i lyset fra parafinlamper på verandaen, mens jeg selv er i mørke. Tsk. Menn tafser på koner – strekker hånden frem og klemmer i titi. Gösta vakler opp innkjørselen, faller nesten. Jeg går bort til ham. «Skal jeg hjelpe deg hjem?» spør jeg. «Dra åt helvete,» sier han og dytter meg mens han ser bort 296

– stemmen er tykk, det er tårer på kinnene hans. Han setter seg i bilen sin og kjører så skjevt at han treffer den ene betongstolpen som holder porten. Det ene frontlyset er knust og metallet krøllete. Men Gösta er vill, vil ikke stanse, han rygger litt og prøver igjen, treffer åpningen og kjører sikksakk bortover veien. Jeg går videre rundt og ser på de fremmede skikkene, ser bevegelse nederst i hagen, like ved hullet i gjerdet ut til kiosken. Lister meg nærmere. Eeehhh – en manns hvite rumpe som pumper opp og ned, og under ham ligger Stina – Göstas kone. Og mannen er tykk, rumpa hans har fargen som skitten melk. Det er Askos rumpe som pumper så lys i natten. Og Stina er fin å se på, men hvorfor gjør hun dette mot mannen sin, Gösta? Og hvorfor er det ikke min rumpe som går opp og ned på Tita? Min rumpe passer til natten. Men min rumpe har gjort det, og nå er Tita i Finland med tykk mage, og jeg kan bare vente i uro og spenning på resultatet. LØFTET OM AUSTRALIA Claire begynner å besøke meg sent på ettermiddagen. Når hun går forbi hovedhuset, legger Jonas bort det han har i hendene og går til vinduet og følger henne med øynene. Katriina kommer inn i stuen og ser på ham. «Hvem er det?» spør hun. «Claire – kjæresten til Marcus,» sier Jonas. «Hvorfor stirrer du sånn på henne?» «Nei, jeg var ikke sikker på om det var henne.» «Hmmm,» sier Katriina. Mine tanker om Claire er også ukristelige, men moren til Claire er veldig from, så Claire vil ikke være uskikkelig og tulle, ikke engang hvis jeg tar på sokken. En dag kommer Claire og forteller at Jonas har spurt om hun vil være med på Stereo Bar en kveld, bare for å drikke en cola og spise litt. «Han ville komme og hente meg på hjørnet av veien min, eller jeg kunne få penger til en drosje. Han spurte også om det var noe annet han kunne hjelpe meg med – hvis jeg trengte penger til noe, bare så jeg klarte meg. Hvorfor spør han om det?» Jeg peker på papayaen hennes. Hun står og tripper på bena. «Han vil ha den der,» sier jeg. 297

«Men … hva tenker han på? Katriina ville drepe meg. Og han er så gammel – og spiser jord. Det er ekkelt.» «Ja,» sier jeg. Strangler-familien får mange gjester. Det kommer en lege fra Australia som bwana Strangler har gått på skole med. Claire kommer til meg om kvelden når pliktene som hushjelp er ferdige. «Han sier han vil ta meg med til Australia, han gjesten,» sier hun. «Tror du på det?» spør jeg. «Han sa det.» «Sa han det til de andre?» «Nei, til meg.» «Var det noen andre som hørte at han sa det?» «Nei, bwana var på jobb, og mama var og hentet barna på skolen, men gjesten var blitt hjemme for å slappe av.» «Hvorfor tror du han vil ta deg med til Australia?» «Han liker meg, han sa det. At jeg er en fin jente.» «Men hvorfor skulle han ta deg med til Australia – det er dyrt.» «Jeg vet ikke.» «Spurte han deg ikke om du ville være med?» «Han sa at når de kom tilbake fra safari, kunne vi gjøre noe sammen.» «Var det ikke i går han kom?» «I forgårs kveld.» «Han har kjent deg halvannen dag, og nå vil han ta deg med til Australia.» «Ja … jeg synes også det er litt rart,» sier Claire. Jeg peker: «Det er den der,» sier jeg. «Tror du?» «Ja, om et par dager, kanskje allerede i morgen, så tar han på deg.» «Men … det vil jeg ikke.» «Da må du nok si det til ham.» «Men … tror du ikke han sier det til bwana Strangler?» «Nei, for da blir bwana Strangler sint. Han vil ikke at gjestene hans skal behandle hushjelpen som en malaya.» «Malaya?» 298

«Han er hvit, og du er svart og veldig pen. Han vil gjerne prøve den.» Jeg peker igjen. «Han vil til og med betale.» «Men jeg gjør da ikke noe så skittent,» sier Claire. «Jeg forstår godt at han gjerne vil. Jeg er sikker på at den er veldig fin.» «Hold opp!» sier Claire. «Jeg tror ikke jeg klarer å holde opp hvis jeg først har prøvd den.» Hun slår etter meg, jeg griper henne rundt livet og trekker henne ned på fanget mitt. Hun holder armene inn foran kroppen og smiler forlegent. «Ikke vær redd,» sier jeg. «Jeg vil også gjerne prøve den, men jeg vil ikke ta deg med til Australia.» «Det gjør ingenting,» sier Claire. «Hva skal jeg i Australia?» Jeg er glad i Claire. Og nå vil hun gjerne kysse. Men Gud står som en stor stein på veien min mot paradis. Jeg trodde jeg var lei av nakenheten. Men det harde arbeidet med Tita og mama GM er over. Jeg får ingen saft fra Rosie eller Vicky. Det er bare Claire som besøker meg i gettoen min og sitter på stolen med bena i kors. Hun er pinsekirke; må jeg si ja ved alteret før jeg engang får tafse litt? SJOKOLADE Jeg kommer hjem fra jobb og går opp i huset for å se om det er mat, hvis ikke, må jeg handle. Jonas kommer straks på kjøkkenet og peker på meg: «Kom deg ut,» sier han. Hva? «Men vi vet jo ikke engang om det er ham,» sier Katriina på svensk med bønnfallende stemme fra stuen. «Nå!» sier Jonas og peker på døren. Jeg går. Hva er det som skjer? Om det er meg? Jeg har ikke gjort noe galt på lenge. Kanskje jeg har tatt en slurk øl, en slurk gin, ikke annet. Jeg venter nede i gettoen min, hører dem kjøre av sted. Katriina i bilen med barna, Jonas på motorsykkelen. Men de svinger hver sin vei i porten – bilen til klubben, motorsykkelen til byen. Senere kommer Katriina hjem med barna. «De må få noe å spise,» sier hun og kjører igjen. Stemningen fra henne er merkelig. Solja går inn på soverommet deres, der hun ikke får være. Jeg går bort til døråpningen. 299

«Hva gjør du der inne?» spør jeg. «Det er noe du må se,» sier hun mens hun graver i skuffene i skrivebordet. Jeg går på kjøkkenet og arbeider med maten, mens Rebekka sitter på gulvet og spiller tromme med en skje på en gryte. Solja kommer ut og rekker meg noen fotografier. «De kom i posten i dag,» sier hun. Og jeg ser. Der ligger Tita i en sykehusseng, babyen er et stykke sjokolade i armene hennes. Jeg stirrer på det og fryser. Han kan til og med drepe meg – Asko. Vet han det? Ingen sier noe til meg. Neste morgen er Jonas fremdeles ikke tilbake. Først når jeg har gjort Solja klar til skolen, får jeg en opplysning fra Katriina: «Marcus, du må holde deg unna Asko. Han er veldig sint på deg.» «Hvorfor det?» spør jeg, for hun vet ikke at jeg har sett bildene med sjokoladebabyen. «Bare gjør som jeg sier,» sier hun. Og jeg er redd som helvete når jeg går fra gettoen min. Jeg kan ikke være i Moshi. Jeg kan dra til West Kilimanjaro – sove i et skur som en hund. Kanskje har motorsykkelen min brutt sammen der oppe, og jeg kaller hjem på radioen og sier at jeg er strandet. Jeg tar bakveien opp dit. Forsvinner et par dager. FALSKE SIGARETTER «Bare kom hjem,» sier Katriina på radioen. «Det skjer ingenting. Asko har reist til Dar es Salaam for prosjektet.» «Er du sikker?» spør jeg. «Jada,» sier hun. «Og musikkanlegget ditt er kommet fra Ostermann.» Min Pioneer Boombox, kjøpt for dollar fra Tita – betalingen min for å sprute i den hvite hagen. Klokken fem om ettermiddagen kjører jeg inn i Moshi og tenker: Skal jeg nå skifte bleier, lage mat, gjøre alt praktisk for den hvite familien? Jeg er utålmodig etter å høre musikken på den nye maskinen. BRENNENDE SPYD Det begynner allerede å bli mørkt. Jeg kjører opp og sniker motorsykkelen min tilbake langs veikanten mot den enveiskjørte trafikken på Kawawa Street, så kan jeg rase i full fart opp Arusha Road til rundkjøringen og fort hjem og hvile med min 300

skjønne Boombox. Like før jeg kommer frem til krysset, prøver en idiot å presse meg ut i rabatten så jeg nesten faller inn i to sykler på hjørnet, men jeg unnviker og svinger opp Arusha Road i min egen veibane. Men hva ser jeg? En møtende Land Rover – veldig rask – som skifter retning, styrer mot meg – jeg ser den hvite mannen bak rattet; han liker ikke sjokolade. Asko. Jeg hører BANG, som om noen avfyrer en revolver mot meg. Jeg tenker: Hvem har skutt meg med en revolver? Det er brennende spyd i benet mitt, som en veldig rask ild. Det er det eneste jeg kjenner. Og så er jeg en lynrask flymaskin i luften. Og jeg … ved siden av veien står et loddrett rør som skal holde skiltet med veiens navn, men skiltet er borte, så det er bare et stående rør. Jeg flyr, duffffff, treffer toppen av røret med magen min i så stor fart at jeg vipper over toppen av røret, men det stanser flyturen, så jeg faller ned mot verdens gulv, og på veien ser jeg motorsykkelen gli med gnister på asfalten, og den er en bue, bøyd på midten og med blødende bensin fra tanken, fullstendig ferdig. Jeg faller fra røret og ned i grøften, den store dype av betong som går langs veien for å fjerne vannet i regntiden, og den skal være dekket med plater av armert betong så du ikke kjører bilen din ned i den om natten, men det er aldri i orden. Jeg ligger klemt nede i bunnen av grøften og kan ikke bevege meg riktig. Jeg ser ned på meg selv; benet er knust, som splittet opp med en øks. Ikke brukket. Kvistet og smadret og splittet og kløyvd, som med en hammer og øks. Blod og knokkelstumper regner ut i grøften, pulverisert, like over ankelen. Foten har bare forbindelse til skinnebenet med akillessenen – det eneste som holder den fast som en del av kroppen – ellers ville foten ha fløyet fullstendig bort fra meg på veien. Jeg tar … jeg har lave støvler på meg – en svensk modell med glidelås i siden, så jeg trekker i sokken min, samler benet mitt så det ikke er splittet. Jeg ligger og snakker til mange mennesker rundt meg, som en papegøye: «Hjelp. Ring etter en ambulanse.» Og de løper i grøften, undersøker meg. Ikke for å se hva som er skjedd eller for å finne ut hvem jeg er. De undersøker lommene mine. Den ene tar sigarettene, den andre pengene, den tredje klokken min. De vil til og med ta støvlene, hvis den ene ikke hadde vært full av blod og kjøtt og knokler. «Dere er gale – hva gjør dere?» To gutter prøver å ta motorsykkelen for å selge den som reservedeler, men den er … man kan ikke engang trekke den bortover veien, 301

og den er for tung å bære. Heldigvis kommer Ibrahim forbi i onkelens pickup, og stopper for å se teateret i grøften. Tyvene har løpt sin vei. Nå er det bare meg i grøften og tilskuerne langs kanten. Asko står der, tilfreds i ansiktet: «Du har laget en bulk i støtfangeren min – det skal du få betale,» sier han og smiler stygt. Jeg ser rundt på tilskuerne. «Dere så at mzungu svingte for å treffe meg, drepe meg med bilen. Dere må fortelle alt til politiet,» roper jeg. De sier ingenting; alle ser på Asko. Har jeg penger til å betale for at de så det? Nei, pengene er tatt fra lommen min. Men mzungu – kanskje han vil betale for at de så meg kjøre på en gal måte? Ibrahim hopper ned i grøften; han løfter meg opp og inn i pickupen, motorsykkelen opp på lasteplanet – han er veldig sterk. Ibrahim kjører meg til Mawenzi Hospital like rundt hjørnet. Blodet er en stor vannkran fra benet mitt. Legen åpner såret, og de blir redde. De stanser vannkranen med en knute. Alle kommer og ser og går i sjokk. Hva skal de gjøre – benet er nesten knust. Jeg kan se mine egne knokler med øynene – levende – det er ikke meningen; jeg ser knoklene mine og ser det andre benet i orden. Det er grusomt. De finner en ambulanse og kjører meg til KCMC, for der har personalet en større konsentrasjon av vitenskapen; helt fra starten putter de vanndråper i meg fra en plastpose og gjennom en nål inn i armen mens legene forbereder seg til operasjonen. Jeg er der, ved full bevissthet. Hele tiden. Katriina kommer med Solja, som gråter som en vannkran. Ibrahim har hentet dem, så de kan sikre min overlevelse. «Hvordan skjedde det, Marcus?» spør Katriina – hun vet at det var Asko, men var det med viljen? Hun ønsker nei, men øynene mine, de sier ja – det er betalingen og takk for sist på grunn av Titas sjokoladebaby. «Jeg skal snakke med legene så du får de beste,» sier Katriina. DØENDE FOT Hvor er jeg hen? Jeg er spent fast, og det ene benet mitt er en blodig naturkatastrofe i en spesiell ramme på sengen, en kasse så benet ikke skjelver hvis jeg beveger låret. Ingen smerter. Katriina kommer med mzungu-legen Freeman, som var lille Rebekkas jordmor. «Vi har stanset blødningen og fått plukket ut de knuste ben302

stykkene, ellers blir det betennelse,» sier han og forklarer at de ikke kan legge gips på det åpne såret. Det må gro sammen først. De knoklene som er igjen, ligger i kassen, ikke sammenhengende, men i riktig rekkefølge. «Men … hvor er smerten?» spør jeg. «Du fikk kjemikalier så du ikke kunne kjenne det mens vi utførte arbeidet på benet ditt,» sier doktor Freeman. Så jeg ligger til neste dag – jeg får flere kjemikalier for å presse smerten ned – jeg kan fremdeles ikke kjenne noe. Ingenting. Kroppen er fin, ingen hull i huden, ingen skader – bare benet; foten, som nesten er på vei til graven. Men foten er bare en fot nå, nesten uten et ben å samarbeide med – en likegyldig fot. Livet er et liv. Asko er en rik mann – farlig. Han kan til og med betale andre menn for å drepe meg på sykehuset; han kan gå til inderne – de kan hjelpe ham. RYSTELSEN Tårene spretter fra Rebekkas øyne når hun ser meg. Solja er veldig stille. Katriina sier: «Jeg har snakket med overlegen, mzee Kinabo. Vi får penger fra prosjektet til å betale medisinen din – du må ikke bekymre deg.» Katriina må ha presset Jonas på den hardeste måten for at han skal hjelpe meg. Kanskje er det trusler om å fjerne døtrene hans helt til Sverige, der hele familien kan si at ja, også som familiemann er Jonas en katastrofe. «Hva sier Jonas?» spør jeg. «Jonas har også snakket med legen, for han bygger sitt eget hus og trenger tømmer.» Jonas kan love bort litt tømmer eller møbler, gratis eller kanskje bare til nedsatt pris. Så gir legen meg spesiell behandling. Selvfølgelig er det meningen at legen skal behandle gratis, men lønnen er for lav, og en lege er en stor mann – mange forpliktelser overfor hele familien, kone, barn, nieser, nevøer, fettere, kusiner, brødre, foreldre – nesten hele landsbyen vil bruke lommeboken hans. Katriina går ut for å finne doktor Freeman, som hjalp Rebekka ut av henne og inn i livet – han skal holde et skarpt øye på meg. «Har dere det bra?» spør jeg barna. «Du er nesten død,» sier Rebekka og gråter. «De krangler hele tiden hjemme,» sier Solja. 303

«Hvordan det?» spør jeg. «Asko er veldig sint på deg,» sier Solja. «Hvorfor det?» «Fordi barnet til Tita ser ut som sjokolade. Da er det en svart mann som har laget det.» Solja ser på meg. «Er det deg?» spør hun. «Jeg vet ikke.» Hun tenker litt: «Når du ikke vet det, så er det fordi …,» sier hun og stanser, ser bort, tenker litt før hun snakker videre: «Asko er sint på mor, og Jonas er sint på mor.» «Hvorfor er de sinte på moren deres?» «Fordi mor hele tiden sendte deg til Tita for å hjelpe med ting,» sier Solja. Rebekka har sluttet å gråte. Solja sier: «Men så sier mor: ’Hvordan skulle jeg vite at hun knullet ham? Vi vet jo ikke engang om det er ham.’» Denne Solja, bare tolv år gammel, hun forstår alle uhyrligheter rundt seg. Og lille Rebekka er vitne til ødeleggelsen – ikke engang tre år ennå. Katriina kommer inn på sykestuen igjen. Hun sier til Solja at hun skal ta med Rebekka ut – de skal gå ut i bakgården og trekke litt frisk luft, vente på henne der. Katriina setter seg ned på stolen og sukker, rister på hodet. «Har politiet vært her?» spør Katriina. «Nei,» sier jeg. «Men de må jo undersøke ulykken,» sier hun. «Nei,» sier jeg. Hun ser på meg. «Hvorfor ikke?» «Hvis man kan betale, så har man ikke problemer med politiet,» sier jeg. Asko har betalt dem – han kan til og med få dem til å si at jeg skal erstatte støtfangeren hans fordi kroppen min har gitt den en bulk. Jeg kan også selv betale menn for å banke Asko, men jeg har ikke råd til å få ham drept – det er dyrt når mannen er hvit. Og jeg må bruke pengene mine til å overleve på KCMC. Hva kan jeg gjøre? Straks Katriina har gått, kommer Claire. «Hei, Marcus,» sier hun og smiler. Jeg er fullstendig med tårer fra øynene. «Du skal nok bli frisk igjen,» sier Claire og fjerner tåren fra kinnet mitt. «Du skal ikke bekymre deg for noe.» 304

«Du er en god jente,» sier jeg. «Jeg er veldig glad for at du er her.» Vi snakker veldig kjærlig med hverandre, og jeg tenker på at Claires Gud er vanskelig for seksualiteten, men han skaper en god jente med ekte følelse mot det neste mennesket. Claire må snart gå. «Du må ta med noen penger fra kiosken min så jeg har litt til å smøre sykepleierne,» sier jeg. Claire ser bort. «Hva er det?» sier jeg. «Kiosken er røvet av Larssons vaktmann, som er forsvunnet,» sier Claire. Katstrofene skyter hardt. BARBAR 40 timer etter operasjonen. Om kvelden blåser magen opp. Fortere, fortere. Stor. Det er ingen hull på huden. Stor stor stor. Og jeg er medisinert, voldsomt sterke typer. Jeg er infisert med betennelse. De vet ikke hvorfor. De tar målinger. Kanskje er blindtarmen gjennomhullet. Den må bort. Inn på operasjonssalen. Hodet mitt gjør vondt som helvete, og jeg klarer ikke å trekke pusten. Så jeg får oksygen fra en maske og flere kjemikalier så jeg sover, og de skjærer blindtarmen ut. Nå våkner jeg uten blindtarm, og samtidig kommer smertene fra benet – det er i kokende olje. «Er det mulig å få det skåret av?» Men jeg vil ikke ha det av. Jeg vil ha benet mitt med foten på. Og jeg er hele tiden på operasjonsstuen, der de plukker ut stumper fra benet. Og det stinker mer enn lort. Råtnende. Såret – det er død kropp. Har du noen gang vært på et likhus? Hvis du går inn i likhuset og det ikke har vært strøm der på en uke: Sånn som dét stinker, hele tiden stinker benet mitt på den måten. Katriina kommer. «Politiet sier at det var din skyld,» sier hun. «Hva med … Asko?» spør jeg. «Han sier …» Katriina går i stå. Jeg venter. «Han sier han håper du dør. Jeg holder ikke ut at det skal være på denne måten. Han burde være i fengsel.» «Jeg er redd for at han skal få noen til å drepe meg,» sier jeg. «Ja,» sier Katriina. Og jeg bestemmer meg for å realisere tanken min, for de hvite ser seg selv som gjester i det svarte landet og som hjelpere for de svarte menneskene. Som lærere og instruktører i hvordan men lever på den rette måten. De hvi305

tes ambassader liker ikke hvis den hvite læreren lever som en barbar foran negerens øyne. «Asko har den svarte kvinnen sin i et hus på Uru Road. Han har kjøpt huset til henne og betaler alt så han kan komme og pumpe henne når han har lyst.» «En kvinne? Som han … betaler?» «Ja, som en dyr malaya, med bare Asko som kunde. Chantelle. Hun bor på Uru Road, like ved siden av Gadaffi Bar.» «Hvorfor forteller du meg dette?» spør Katriina. «Ambassaden liker ikke når de finske gjestene i Tanzania har en skandaløs livsførsel med flere koner, som en masai – ambassaden kan til og med sende dem hjem.» «Ja,» sier Katriina og ser tankefull ut. KJØDELIG HJELP Jeg er syk, nesten døende, men Claire kommer opp til sykehuset igjen for å besøke meg. Det er en stor glede, for hun har vært årsak til mer frykt hos meg. Vil hun forsvinne fordi jeg er knust? Men hennes kjærlighet er fra hjertet – hun svikter ikke. Nechi bor hos meg på sykehuset. Når du ikke kan gå selv, må du ha noen som kan hente hjelp når du holder på å dø. Og noen må også hente mat til deg utenfra. Du kan ikke spise maten de gir deg på KCMC – hvis du allerede er syk, vil den drepe deg. Nechi henter maten hver dag hos Larsson. Katriina har beordret Josephina til å lage den, og hun gjør en god jobb. Nechis hjelpsomhet er hans svar til meg, for Nechi har en dårlig samvittighet for at familien hans stjal fra kiosken min; tyvaktigheten hjelper nå til å redde livet mitt. «Du må gå til legen min og til oversykepleieren,» sier jeg til Nechi. Han kjenner systemet: Nechi avtaler å møte legen på en bar til et bestemt tidspunkt. «Hvordan går det?» spør Nechi. «Veldig dårlig. Det finnes ingen penger på KCMC,» sier legen. Nechi gir ham øl og kjøtt og en konvolutt med penger. Nechi sier: «Dette er en gave til deg.» Oversykepleieren: Nechi besøker henne med en gave – det kan være hva som helst: en kylling, en geit. Det finnes ingen etikk når det er sult. «Men hvordan skal vi få penger til en geit?» spør Claire. «Nechi må ta Boomboxen min og selge den i byen,» sier jeg. Hvis jeg er død, kan jeg bare høre ormen i øret mitt. Sykehuset er fullt av korrupsjonens åtseletere. Overlegen be306

stemmer hvilke sykepleiere som får de gode og lette oppgavene på sykehuset. Og hvordan kan det ha seg at alle de pene sykepleierne får de fineste jobbene selv om de er dumme som en murstein uten mur. Legen pumper i dem, til og med på sykehuset. Heldigvis er mzee Kinabo min lege, en frelst afrikaner fra samme pinsekirke som Claire, og den andre er mzunguen doktor Freeman, og de to er ikke fra pumpestammen. Og jeg oppdager at sykehuset gir andre gleder i livet, for her er jeg fri for den svenske despoten. Jeg er hans viktigste spion i hele tre-imperiet, men ser vi denne Jonas besøke sin hengivne slave på KCMC? Ikke i det hele tatt. Ja, jeg vet alt om denne mannens utroskap – alt om hans misbruk av svenskenes gaver til den svarte mann, av bhangi og alkohol, av mennesker. Han er doven. «Din lille lort.» Hva? Øynene er lukket. Jeg sov. Nå slår jeg dem opp til mannen som spiser jord. Jonas har sitt slemme ansikt helt ved mitt. Han snakker lavt så ingen hører: «Jeg kan få deg drept så lett som ingenting. Får jeg mer problemer med deg, så sparker jeg den stinkende svarte ræva di ut i rennesteinen.» «Ja,» sier jeg, veldig redd. «Gjør det vondt?» sier han og stikker straks en stiv finger i magen min. Jeg skriker. «Bra,» sier han og går, mens sykepleieren kommer løpende for å undersøke hvilken smerte som gir så dyriske hyl. Det er smerten fra livskrisen. DØD KROPP Endelig får benet den spesielle gipsbandasjen: hvit pynt de legger på. Den er som kassava, som sement. Når den er rundt benet, tørker den og blir hard som en murstein. Men de har laget en åpning så sykepleierne kan fjerne sårets betennelse hver dag. Og hver uke må jeg på operasjonsstuen, fjerne gipsen; mzunguen ommøblerer knoklene mine for å få benet rett igjen som det skal være. Solja kommer rett fra skolen på sine egne ben for å besøke meg. «Asko er blitt sendt hjem til Finland,» sier hun. Det er en lettelse i katastrofen min. Jeg har fått en sjokoladebaby med konen hans, han har mistet jobben sin, tapt pengene sine, fått knust sin mulighet for den svarte kvinnens mirakuløse seksualitet. 307

«Hvorfor ble han sendt hjem?» spør jeg. «Fordi han hadde en svart kone samtidig som han hadde Tita – det er ulovlig,» sier Solja. «Göstas kone har også reist – de skal skilles.» «Hvordan går det hjemme?» spør jeg. Hun ser trist ut. «De krangler hele tiden. Far sier at Tita var slem som fikk barn med en svart mann. Men mor sier at Asko får ikke drepe deg for det. Og Rebekka får ikke sove om natten fordi hun er redd hele tiden. Og mor er sur, og far er nesten aldri hjemme, ikke om natten heller. Og så er han full hele tiden, og helt rar.» Jeg sier ingenting. Hva skal jeg si? At det går nok bra? Det tror jeg ikke i det hele tatt selv. Solja venter på svaret fra meg, men det kommer ikke. «Tror du også at foreldrene mine skal skilles?» spør hun. «Jeg vet ikke,» sier jeg. «Det tror jeg,» sier hun. BRANN I RUMPA Bakteriene produserer seg selv så fort at benet vil drepe meg. Så jeg må få den sterkeste antibiotikaen som nesten finnes. Den må kjøpes i byen, og jeg må ta mye, og jeg må betale den selv. Ellers må de skjære av hele foten. Jeg får antibiotikaen som sprøyte, en sånn som er slik at når legen stikker deg, så kan du stå enda du mangler et ben. De blir nødt til å binde meg til sengen. Det brenner. Brennende spyd i rumpa. Som å ta et rødglødende trekull eller en blåselampe mot huden. Jo mer legen trykker på sprøyten, ja, så kjenner jeg det. Fullstendig giftig ting. Jeg bråker i nesten hele sykehuset, så de endrer metoden til ha antibiotika i det dryppende vannet som går inn i armen min. Hver dråpe som faller, de er som en ild. Det kommer i armen min. Det drypper: TA, TA, TA. Rett i rumpa er mer smertefullt. Men i armen – det tar timevis! Tre timer, og jeg tar det daglig i to uker. Jeg kjenner den antibiotikaen fremdeles når den beveger seg i blodet mitt med strømmen. Over det hele. Brennende stoff som virker innenfra. Håret mitt faller av fra hele kroppen, nå er jeg skallet. MOSKITOMORDER Jeg har ligget i sengen på KCMC i tre uker. Kanskje jeg kan komme ut om seks uker; Jah sørger for at jeg blir bedre. Claire 308

kommer med en pakke: «Tante Elna har sendt deg sko.» Jeg åpner kartongen – det er Ecco. Hun skriver: «Så du kan gå godt når du kommer ut på begge dine ben.» Jeg prøver en sko på høyre side i sykehussengen – den er fantastisk og laget for å vare lenge. «Det blir bra,» sier Claire, for det kommer tårer i øynene mine. To sko er for mye til ett ben. I kartongen fra tante Elna er det også T-skjorter og tre fantastiske underbukser. Claire tar tingene med hjem til sin egen getto, for her blir alt stjålet av sykepleiere når de har medisinert meg i søvn. Når det ikke er noen i nærheten, ser jeg bare på benet mitt og begynner å gråte. Jeg later som om jeg sover, men jeg gråter konstant. Vanvittig hodepine. Mon tro hva som vil skje? Skal jeg vandre på jorden som en halt mann? «Jeg kan ikke gi deg mer enn seks piller,» sier mzee Kinabo. «Men jeg har penger til det,» sier jeg, for jeg må også betale de seks pillene, ellers får jeg ingenting mot smerten. «Hvis du får flere, ødelegger kjemikaliene kroppen din,» sier Kinabo. «Men det gjør så i helvete vondt,» sier jeg og gråter, for den kroppen er allerede ødelagt av smerte. Big Man Ibrahim kommer på besøk. «Kom med de sterkeste smertestillende – hodet mitt vil eksplodere,» sier jeg til ham. Ibrahim synes veldig synd på meg. Neste ettermiddag kommer han og gir meg pillene uten å snakke med legen min. Å røre noe uten legens tillatelse, det er ulovlig. Jeg er desperat og spiser pillene som drops. Det hjelper meg. Smerten går bort, og jeg kan spise maten min, for nå er jeg ikke på intensiv lenger, men på en vanlig sal. Såret fra blindtarmen er bedre, og jeg har begynt å spise. Hele tiden tenker jeg: Vil jeg gå igjen? Hver gang smerten skriker i kroppen, slår jeg den ned med piller fra byen. En moskito kommer og suger fra magen min. Jeg trenger ikke moskitonett – medikamentene dreper den på flekken så den dør mens snabelen er i meg. Ved midnatt begynner jeg å kaste opp blod. Blod kontinuerlig. Jeg kjenner at jeg skal på toalettet, det kommer blod. Så det er blod fra munnen min, blod ut bak. Alt er blod, blod. Og jeg ser på det – blodet mitt fosser ut av meg, tar livet mitt med som passasjer. Og jeg har ingen smerte i magen. Smerten er i hodet. Vanvittig hodepine. Jeg tenker: Nå dør jeg. 309

Jeg kommer straks på intensiv. En sykepleier kommer med en stor skål isbiter og stiller på sengen. «Spis,» sier mzee Kinabo. «Hvorfor det?» «Det er noe galt med innvollene dine, enten tykktarmen eller tynntarmen. Isen kan stoppe blødningen fra såret innenfra.» Jeg begynner å tygge. «Ikke tygg,» sier han. «Svelg.» Jeg svelger kontinuerlig. De måler temperaturen min og begynner å varme utsiden av magen min med en varmeblåser, ellers fryser jeg i hjel. De blir nødt til å hjelpe meg med oksygen fra en maske. Samtidig må jeg spise isbiter. Jeg kan fortsatt kjenne, jeg kan fortsatt snakke – ikke noe problem. «Tell baklengs fra ti,» sier mzee Kinabo, og jeg begynner: «Ti, ni, åtte, syv …» De holder øye med klokker og mange maskiner rundt meg. Og så kan jeg ikke telle, og etterpå vet jeg ikke hvor jeg er – ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke åpne øynene, bare høre. Ikke snakke på lenge. Det skyldes kjemikalier, babylonske. Men etter en stund kommer jeg frem igjen. «Det var ren flaks at du overlevde,» sier mzee Kinabo. «Da vi var ferdige med deg og hadde lukket magen, klarte vi ikke å få deg til å komme opp, vekke deg.» Alle steder der de kunne sette drypp i meg, var ødelagt, huden og musklene harde av nålenes ødeleggelse. «Vi ble nødt til å ta i bruk den siste muligheten, fra halsen, i stedet for hender og underarmer.» Operasjonen tok nesten tre timer. Tre timer, bare for å ordne dette innvendig. Det er ikke vanskelig å skjære tingen og sette den sammen – problemet er at jeg samtidig holder på å dø av andre ting som slutter å virke. «Det hjelper ikke å få satt det sammen hvis du er død,» sier legen min og ler høyt. «Men hva skar dere?» «Vi har skåret bort en del av magesekken og sydd den sammen igjen, og fjernet en stor del av tarmene fordi de var helt ødelagt,» sier han. «Hvorfor gjorde dere det? Dere skulle ha spurt meg – jeg vil ikke miste tarmen min – jeg trenger den.» «Hvis vi ikke hadde gjort det, ville du vært død. Du har selv skapt sykdommen,» sier han sint. Jeg hadde skapt kjemisaft i magen av for mange tanker. Magesyre. Saften er ment å hjelpe 310

med fordøyelsen, men ikke for mye. Det stoffet gir deg magesår. Stressprodukt. Jeg har skapt et veldig stort sår i magen min, i tarmen. Jeg hadde ødelagt meg selv fullstendig. Hodet mitt holdt på å eksplodere, men hodet var bare et signal om at noe var galt et annet sted. Og jeg tok overdose av pillene mot hodepine. Fullstendig. Jo mer overdose, jo mer lager jeg denne saften; det er dobbel gift. Såret eksploderer. «Tarmen og magen din er ødelagt for lang, lang tid. Det vil gi deg store problemer,» sier mzee Kinabo. Jeg må si farvel til Nechi. Familien har skaffet ham et scholarship til universitetet i Canada. Storebroren er blitt underboss på Politihøyskolen, så nå møter han justisministeren og klør ham på ryggen som den beste spyttslikker. Og ministeren liker det, kaster straks et ben til Nechi-familien – et scholarship til lillebror. Hvem skal komme med mat til meg nå? Nechi har vært redningen min hittil; nå kan KCMC drepe meg. BLODGAVER Løsarbeiderne på West Kilimanjaro har hørt om min nye katastrofe i magen. Vi er venner. Nesten 30 av dem kommer inn til KCMC for å donere blod til meg. Jeg gråter: Folkets hjelpsomhet er straks en saft til årene mine. Det kan Jonas aldri forstå: Du hjelper ikke bare for en betaling, men fordi det gir deg den menneskelige gleden som er spirituell og skiller deg fra dyret. Banken med blod gir en rapport til legene: Så mange har donert så mange liter blod som skal i Marcus. Det er bra, for i Tanzania gir blodet mange problemer – noen ganger er det galt, fullt av sykdommer, så overføringen er risikabel. Dør du fordi du er tørr, eller dør du fordi det nye blodet kommer med en frisk sykdom? Og de har ikke ordentlige maskiner til å kontrollere og behandle blodet. Jeg selv, jeg har kanskje fått 20 liter blod. Og i starten så jeg på pakken med blodet og kunne lese navnet på en mann og kjente ham ikke. Var han full av alle dårlige ting fra bushen? Nå får jeg blod fra menn som jeg tror lever på den riktige måten. Men hva kan jeg vite om natten deres? På søndag får jeg besøk på intensiv av bossen for løsarbeiderne, bwana Omary; han forklarer meg reaksjonen fra Jonas: «Straks sa han: ’Alle som kjørte til Moshi, skal trekkes en 311

dag i lønn’. Og jeg svarte: ’Men vi reiste for å redde din medarbeider, Marcus. Han holdt på å tørke ut.’ Og Jonas sa: ’Arbeidernes jobb er å felle trær, ikke å gi blod. Marcus er selv skyld i problemene sine.’» Omary rister på hodet av denne Jonas, som alltid er blind for den store sammenhengen hvis den krever en liten innsats fra ham. Svenskene sendte ham til Tanzania for å hjelpe, men Jonas feller ikke bare trær – han feller mennesker.

Christian Fatter’n er dritsur på meg fordi jeg ble tatt i å røyke på skolen utenom stedene der det er tillatt. Det evige refrenget: «Bare idioter blir tatt.» Og han sitter jo i skolestyret. Han har sørget for at jeg ikke får krite lenger på Moshi Club, så når jeg har spilt squash, kan jeg enten bli dehydrert eller drikke vann fra springen; et par timer senere, og rumpa er et kraftverk. Eller stjele noe cash fra lommene hans. Selv kriter han der i vilden sky. Øl og whisky. Jeg velger lommene. Motorsykkelen kan jeg også glemme, for det er ikke bensin å få. Nordic Project har ansatte til å stå parkert i køene utenfor bensinstasjonen hele natta i tilfelle det skulle dukke opp en tankbil. Jeg går opp på KCMC for å besøke Marcus. Veien snor seg mellom legeboligene – identiske villaer med store hager, bygget samtidig med sykehuset. Man ser tydelig hvor det bor vestlige leger – der har de gartnere til å stelle i hagen. Afrikanerne bryr seg ikke med sånt. Svetten bryter gjennom ryggstykket på T-skjorta mi. Sola banker i hodet – den varmeste tiden på dagen. Jeg kommer frem til sykehuset og går inn. Lufta er sval, men det stinker sykdom og desinfeksjonsmidler. Sist jeg så Marcus, lå han nesten i koma og snakket i ørska. Katriina sier at han kan snakke nå; han ligger på intensiven, de har fjernet noe av innvollene hans, og hvis det blir infeksjon, kan han dø. En sykepleier peker hvor jeg skal gå. Jeg går inn i lokalet – som en sovesal; metallsenger ut fra sideveggene. Et par pasienter ser likeglade på meg. Jeg får ikke øye på ham og skal til å gå igjen. «Velkommen til dødens venterom,» sier en stemme. Jeg ser 312

etter den. Marcus? En gråsvart, hårløs konsentrasjonsleirfange stirrer sløvt på meg. Øynene skinner svakt, som et flatt mørke i det innsunkne ansiktet. Jeg ser meg rundt. Det er ham. Har de glemt å fjerne de døde? Går frem. Konsentrerer meg om Marcus. Han prøver å smile, men alt jeg ser, er kraniet som holder på å sprenge seg ut av kroppen; en enslig blodåre står spent over den nakne hodeskallen. Han prøver å rette seg opp i senga og ynker seg. «Hvor er håret ditt?» spør jeg. «Det falt av,» sier han. «Nei, ikke kødd,» sier jeg. Marcus sier ingenting. Hva skal han si? «Er det sant?» spør jeg. Han ser på meg. Hva er det jeg spør om? «At du har laget barn med Tita?» legger jeg til. «Ja,» sier han. «Jeg har pumpet det hvite kjøttet med en svart farge.» «Hun er gammel,» sier jeg. Selv om jeg også har tenkt på henne. Mange ganger. «Veldig chiki-chiki,» sier Marcus med et lite smil. «Er det sant at Asko hadde en dame boende et sted der han kunne besøke henne når han ville?» spør jeg. «Ja,» sier Marcus. «Nede på Uru Road. Chantelle. Veldig flink malaya.» «Har Jonas det også?» spør jeg. «Jonas vil ikke bruke så mye penger på det svarte. Han pumper bare bak i Land Cruiseren – du så det.» «Men …» sier jeg og går i stå. «Alle hvite menn. Bortsett fra faren din, kanskje. Han har ikke gått inn i mørket. Ennå.» Marcus ler lavt. Stirrer opp i taket. Om ettermiddagen går jeg i fars skuffer og finner en del shilling. Om kvelden sier jeg at jeg skal på kino med Sharif. Sedlene stapper jeg i sokken min, og så går jeg hele veien ned til Majengo – det meste av veien kan ingen se meg, for det er ingen stjerner eller måne. Jeg kommer ned til veien med barene. Hjertet mitt hamrer så jeg tror jeg skal kaste opp. Hun sitter ved et bord med en høy, tynn jente. Det er fortsatt tidlig så det er ikke mye liv. Jeg krysser grusveien. Den tynne jenta gjør tegn til Scola, som snur seg så jeg kan se de store brystene på den spinkle kroppen. Hun smiler som en katt. 313

«Hei, mzungu – har du savnet meg?» spør hun. «Kom,» sier jeg – det høres ut som et kvekk. Hun reiser seg sløvt og kommer mot meg. «Kom,» sier jeg igjen og begynner å gå mot gjestehuset. «Vent,» sier hun med en hånd på armen min. «Hvor mye penger har du?» spør hun. Jeg forteller henne. «Vi kan gå til et bedre sted,» sier hun. «Ja,» sier jeg. Hun tar hånden min og viser meg til et annet gjestehus – mer velholdt. Jeg gir henne penger til rommet. Hun får en nøkkel, og vi går inn. Scola trekker fort av seg alle klærne og står foran meg. «Gi meg pengene,» sier hun og rekker frem hånden. Jeg rekker henne dem – hun gjemmer dem i klærne og legger seg på senga. «Kom og smak på meg, mzungu-gutt,» sier hun og sprer bena sine.

Marcus MOTORSAG Benet er fortsatt en skandale – ikke samlet på riktig måte. De åpner alltid for å se. Og det jeg føler mest, er at det ville være bedre å løpe bort når de skal åpne gipsen. De åpner den med en maskin; liksom en sirkelsag som kjører, og legen sager gjennom gipsen langs huden. Og jeg vet at hvis han … bare en centimeter for dypt, og den går rett i meg. Jeg har smerte inni benet mitt, og nå har jeg smerte på toppen med en lege utenfor benet, som står med en maskin, og det verste er at maskinen er en gammel modell – den bråker. Det er som å felle et tre med en motorsag. Den rister. Ååhh, det er fryktelig. RESERVEDELSRUMPE De begynner å gi meg hudtransplantasjoner. Det vil si at de tar hud ut fra rumpa mi og flytter den ned til benet. Stykket er kanskje ti centimeter langt og fem centimeter bredt. Igjen og igjen tar de fra rumpa mi. De tar den store størrelsen, fordi den delen som slår rot på benet, er kanskje bare halvparten av stykket og den andre halvparten kan råtne fordi rumpehuden ikke liker å 314

bo nede ved foten. Jeg kan se rumpeskinnet mitt plassert der nede, halvparten holder på å råtne, og så blir det fjernet; nå trenger de mer, og jeg har nesten ingen rumpe til igjen. «Du kan aldri smile til den rumpa mer – den er helt ødelagt,» sier jeg til Claire. «Rumpa di spiller ingen rolle – bare du kan gå.» BREV FRA EUROPA Solja kommer inn til sykesengen min mens Katriina snakker med doktor Freeman – stille og tett. Solja har brev fra Sverige og Finland – tante Elna og Mika. Først åpner jeg fra den gamle mamaen. Oohh, hun er blitt syk av kreft. For to år siden fjernet de det ene brystet hennes. Nå sier legen til henne: «Du er døende, så du må ordne sakene dine.» Hun skriver det til meg: «Jeg skal snart dø, Marcus. Jeg vil sørge for at du selv kan klare deg i fremtiden.» Med i brevet er opplysninger om en svensk bankkonto i mitt navn, og papirer jeg skal underskrive og sende tilbake, så de kjenner meg igjen. Det er nesten ikke penger på kontoen, men det er fordi vi er på veien med kompliserte europeiske prosedyrer, som skal sikre at jeg er Marcus. «Pengene kommer senere,» skriver tante Elna. Den gamle mamaen har tatt meg til seg som en del av familien sin. Hun har betalt for skolegangen min og alt da jeg gikk på skolen. Og Jonas trodde at jeg ikke visste det. Mika skriver at han vil komme på besøk mens familien Larsson er i Sverige på sommerferie. Han skriver: «Hvis du kjøper tanzanitt, skal jeg betale for dem i dollar når jeg kommer.» Ideen er god, men jeg kan overhodet ikke bevege meg. CHARLIE CHAPLIN Endelig begynner såret å leges, og jeg ser ikke lenger knokler, bare rumpehud. De gir meg full gips fra hoften til tærne. Benet er tungt. Og nå er lukten nærmere, for åpningen er ved hoften. Og varmen bygger seg opp til det tredobbelte under gipsen. Lukten er tredobbel. Og kløen – etter to uker begynner kløen under gipsen. Jeg prøver å snakke med den, ber den holde opp: «Slutt – vær så snill?» Gips i fire uker, og så fjernes den, og en ny i fire uker til. De blir nødt til å rense benet og kontrollere med røntgenbilder konstant. «Benet vender feil vei, så du vil få en fot som stikker ut som 315

Charlie Chaplin,» sier mzee Kinabo. «Nerver og knokler skal være arrangert av Gud slik Han ville ha dem i ankelen – ikke av mennesket. Så når knoklene vokser feil sammen, vil du få smerter resten av livet.» «Og hva nå?» spør jeg. «Vi blir nødt til å ta deg inn på operasjonsstuen og brekke det opp igjen. For å plassere det riktig.» Jeg må bli på sykehuset enda en måned. Kroppen min forsvinner. Jeg er mett, men legen sier at jeg sulter. Jeg kan kjenne alt som skjer med maten, fra jeg har svelget den fra munnen til den forlater rumpehullet, hver eneste prosess, passasjen gjennom en bestemt bit tarm, forbi en stump med arrvev – det er alt like tydelig for meg som når andre blir rørt av en menneskehånd på huden. To uker senere står jeg opp og prøver å gå på krykker. Magen har migrene når jeg flytter meg. Kanskje kan gipsen tas av om to måneder – de sier at jeg kommer til å gå igjen. PINSEKIRKEPUMPEN Det går fremover. Jeg utfører øvelser med overkroppen fordi jeg er blitt svak av å ligge. De tar meg til fysioterapi – leksjoner mellom jernstengene; jeg går frem og tilbake fem ganger og svetter som en gal. Er det sant? Er det meg igjen? Senere beveger jeg meg med et gåstativ. Om natten får jeg ikke sove. Jeg står opp for å øve stativgangen min bortover de tomme korridorene. Jeg kan gå overalt på sykehuset. Israelerne bygget det fint – mange svalganger, gallerier, indre gårder, vegger av hulltegl, luftig struktur; likevel er luften full av desinfeksjonsmidler, sykdom, medisin og råtnende kjøtt. ZION «Du hadde flaks som overlevde,» sier mzee Kinabo. Jeg har vært forsøkskaninen hans; knus meg og prøv å få meg til å overleve. Katriina er kommet for å hente meg. Gipsen er bare rundt ankelen og foten, og jeg har krykkene mine. Det er en lykke å komme ut i luften og solen og bare stå og trekke pusten uten desinfeksjonsmidler og råttenskap. Jeg kryper inn i bilen. Den Toyotaen er mitt Zion Train, og hun starter den – det buldrer og rister; nå er det liv. Luften flommer inn gjennom vinduene, 316

og solen lyser opp verden, som har bensinlukt og vaskemiddel fra Katriinas tøy, ren duft av kvinne, støv, menneskets glede i livet, en helt stor lykke. «Vi må ha cola,» sier Katriina, så vi kjører til en kiosk ved colleget for sykepleierne. Jeg sitter med bildøren åpen, og hun henter cola. Og så ser jeg skorsteinen på KCMCs likhus; meningen er at den skal være hvit som resten av sykehuset, men det renner sot ned fra toppen – svart. Den døde mannen er der på skorsteinen, og det skulle ha vært meg, eller i hvert fall benet mitt som skulle brenne der inne, men jeg har det med herfra som en hel mann, jeg mangler bare litt mage, litt tarm – ikke så mye. Men verden blir aldri trett av å slå på det lille mennesket. Hjem med sammenheng i benets knokler, men hvordan er gettoen min? Ranet av tyver: klærne mine, mange av kassettene, jakken jeg hadde, og til og med de fantastiske, nye underbuksene fra tante Elna, alle tre. Hvem har gjort det? Skal jeg gå og trekke buksene av folk for å finne tyven? Jeg kan ikke engang gå. Og går jeg til politiet, det hjelper ikke. Jeg har mistet tingene. De er borte. Politiet skriver bare en rapport, og de gidder ikke engang komme og se hvordan det ble gjort. Og jeg er fattig, jeg har ingen forsikring. «Jeg ville ikke fortelle deg det,» sier Claire. «Da ville du bare fått flere bekymringer.» «Det betyr ingenting,» sier jeg. Claire har vært snill. På døren henger en diger hengelås som et fengsel – jeg låser den bare jeg skal på toalettet. Jeg må snike meg inn i det store huset hvis jeg skal høre en eneste tone, for min nye Boombox ble solgt for å kjøpe medisin. Rommet mitt er nesten tomt, og jeg må tilbake i tredemøllen for selv å løse problemet. Jeg savner musikken min og mine vidunderlige underbukser. Men la meg nå bare kjempe, for overlevelsen er fantastisk, takk og hyllest til allmektige Jah. Gettoen min er tom for musikk, men fylt med lykke. Solja kommer ned til meg. «Når vi kommer til Sverige, skal vi kjøpe seilbåt,» sier hun stolt og viser meg svenske blader med bilder av store, flotte båter. «Er de ikke veldig dyre?» spør jeg. «Jeg vet ikke. Far sier vi har råd.» Hun nesten hopper opp 317

og ned. «Så skal vi ut og seile når vi er hjemme på ferie.» Hvor kommer alle pengene fra? Når de går på klubben, halter jeg til huset og roter i papirene til Jonas. Jeg finner kontoutskrifter fra banken i Sverige, fylt med penger. Det er umulig at lønnen blir så mye. Er det alle opplæringspengene fra SIDA, enda negeren aldri kommer på kurs i Sverige? Det er penger fra prosjektkassen som flyter inn på kontoen til Jonas – nå skal SIDApengene bli en fantastisk hjelp til negeren ved å flyte og seile i form av en båt på det svenske havet. Om kvelden kommer Claire til rommet mitt i en veldig fin kjole. Hun står ved skrivebordet og leser i papirer fra legene, og baken strutter fantastisk så jeg nesten kan eksplodere etter den lange tiden i sykesengen. Jeg forbanner denne pinsekirken helt til helvete. Men så skjer et mirakel – Claire snur seg med tårer i øynene og hopper opp til meg i sengen og kysser og snakker og mumler: «Jeg er så glad for at du er tilbake hos meg.» Og Guds velsignelse går rett gjennom hånden hennes – hun fikler med knappen og glidelåsen – eeehhh. Hun kjører som et tog – Zion Train. BOOMBOX Jeg får post. Et brev fra Tita. Ikke et ord om sjokoladebabyen. Hun bare forklarer at hun har hørt om katastrofen min, og at hun vil gi meg en liten hjelp. Pakket i sølvpapir ligger to 100-dollarsedler. Hvit er fargen på mennesket som vil betale seg fra sin svarte samvittighet. Jeg bestiller straks en ny Pioneer Boombox med assistanse fra Katriina og teleks til Ostermann i Danmark. Den skal komme lynraskt til Kilimanjaro International Airport og hjelpes inn i landet av D’Souza. Phantom kommer for å se kadaveret mitt. «Liberty har stengt diskoteket. Høyttalerne til Alwyn brant opp,» sier han og ler. «Han får bare hjelp av faren sin igjen,» sier jeg. «Nei, nei,» ler Phantom. «Faren hans vil ikke hjelpe ham mer. Først sendte han Alwyn gjennom ISM, veldig dyrt og dårlig eksamen. Så sendte han Alwyn til Europa for å lære ostebransjen, men Alwyn kom tilbake og sa han var rasta og discjockey. Nå sier faren: ’Stopp. Jeg betaler lønnen din hvis du 318

lager ost, ellers får du klare deg selv.’» Phantom slår seg på lårene av latter. Jeg ler også. «Har han begynt å lage ost, da?» spør jeg. «Nei, nå lever han av opptaksbutikken. Han kan fortsatt lage kassetter selv om høyttalerne er døde, arbeidet foregår med hodetelefoner. Men han er fattig. Ikke mer taxi, jentene er borte. Tilbake til maisgrøten.» Det er sant. Om natten var han DJ på Liberty, om dagen tok han opp kassetter, for Alwyn har mye god musikk. Jeg kunne gjort den jobben, men jeg har ikke utstyr. Nå bruker jeg den lille Philips-kassettspilleren til Solja som hun har lånt meg, for hun vet jeg elsker tonene enda jeg nesten ikke har mer god musikk. Jeg trenger musikk. La Jah lede og hjelpe oss. «Bare å forestille seg det: så lett som livet til Alwyn har vært,» sier jeg. «Nei,» sier Phantom. «Den gutten vet ikke hvem eller hva han er – er han hvit eller svart, chagga eller rasta? Internasjonal skole har ødelagt ham ved å plante en stor forvirring i Alwyns sjel.» Jeg kjenner den forvirringen. TIL HELVETE Snart ringer jeg til D’Souza for å høre: Hvor er Boomboxen jeg bestilte, som skulle sendes straks med KLM til flyplassen? Han sier at kassettspilleren ikke kommer. Noen har stjålet den på veien. Jeg må sende et forsikringskrav til Ostermann i Danmark. Jeg gjør det, men med teleks – et brev kan til og med vente et halvt år før det forlater Tanzania. Så jeg bruker penger på taxi til posthuset og på teleks og alt, mye kommunikasjon frem og tilbake. «Stereoanlegget er levert,» lyder deres påstand. «Og hvor ser vi min kvittering for mottagelsen?» lyder spørsmålet fra meg. Til slutt lykkes det: De innrømmer at jeg har et tilgodehavende hos dem på 200 dollar. Men jeg merker tydelig holdningen: De tror jeg har stjålet. Jeg bestiller ikke kassettspilleren igjen. Akkurat nå må jeg vente på at hele livssituasjonen stabiliserer seg, og når Larsson-familien er i Sverige, kan jeg bruke deres stereo til å tjene litt penger på å spille over kassetter. «Du må spise,» sier Claire og peker på tallerkenen min, nesten urørt – den fineste mat som hun har laget spesielt til meg. Hun skjuler ansiktet med gråt i hendene. 319

«Jeg er stappmett,» sier jeg, for jeg må nesten brekke meg. «Jeg må ha en øl.» «Du må spise mat også,» sier Claire. «Ellers dør du.» Ibrahim ser hardt på meg. «Nå halter du litt rundt, få maten til å synke. Og så spiser du mer,» sier han. Jeg går et par runder, tar et par munnfuller til, men mest flytter jeg bare maten rundt og rundt på tallerkenen. I magen er maten trykket sammen, men det kan være tomme hull mellom – det er best jeg heller en øl over som kan risle ned i hullene – ølet gir også ekstra næring. Pengene er et stort problem. Kiosken er tom. Jeg snakker med Jonas om erstatningen for lønn jeg har mistet. Han må bare si til kontoret at ulykken skjedde i arbeidstiden fordi jeg skulle gjøre noe for ham. Som arbeider er jeg forsikret gjennom firmaet hos et lokalt selskap. Det vil ikke koste Jonas noen ting. Jeg kan kjøpe nytt varelager til kiosken, reise meg igjen fra støvet. «Du var ikke på jobb,» sier Jonas. «Du misbruker alltid prosjektmotorsykkelen til ditt eget private formål.» «Jo, det var jobb. For firmaets forsikring har allerede betalt for den døde motorsykkelen. Hvis jeg ikke var på jobb, så hadde jeg stjålet motorsykkelen, og da må jeg også betale for den og i fengsel.» «Det var etter arbeidstid,» sier Jonas. «Vi har sett gjennom fingrene med motorsykkelen.» «Jeg var nede og hentet sigaretter til konen din,» sier jeg. «Det er ikke en del av prosjektet å hente sigaretter til henne,» sier Jonas. «Når GM sier at jeg må vaske hans private bil, så vasker jeg bilen som en del av jobben, ellers har jeg ingen jobb,» sier jeg, stående oppreist foran denne dårlige mannen, og sier for første gang hva jeg mener rett i ansiktet og øret hans. Jonas ler og rister på hodet. «Kom deg vekk,» sier han. Katriina er redningen min. Hun kommer til gettoen min og gir meg litt shilling. «Du må ikke si det til Jonas,» sier hun. «Selvfølgelig.»

320

ZAÏRE Jeg begynner også å forberede på vegne av Mika. Jeg spør rundt omkring for å lære om priser og kontroll av ekthet på tanzanitt. En mzee med mange eiendommer i Shanty Town lever av gruvedriften i Merelani. En smart, gammel chagga, veldig hard. Jeg finner frem til sønnen hans, Dickson, mannen som Rosie rotet rundt med. Dickson blir enig med meg. I pickupen hans kjører vi helt til Merelani, gjennom landsbyen med barer og motorsykkelverksteder, og videre langs den humpete veien til gruveområdet de kaller Zaïre, fordi alle håper de skal finne rikdom under bakken, som i barbariets nasjon i vest. Vi kjøper stein rett fra gruvearbeiderne for kontanter – det er billigere enn hvis det først har vært grådige mellomhandlere. Jeg skriver til Mika at han kan bo her, men han må først hjelpe. Mika må ta mange LP-er med på flyet til meg. Jeg trenger god musikk, så jeg kan sitte med det merkelige benet mitt på den ødelagte rumpa mi og ta opp kassetter. BABYLON Larsson-familien har allerede reist til Sverige, og jeg er i det tomme huset – ingen barn, ingen mat. Katriina har bare gitt meg litt penger så jeg kan kjøpe hundemat – maisgrøt og råttent kjøtt; skal jeg dele med hunden, eller skal jeg spise gress som en sebra i nasjonalparken? Jeg tar en drosje til TanScan-kontoret for å få penger. «God dag, Marcus. Du er fortsatt hel,» sier regnskapsmannen. Jeg kan bare se på kontordamen. Pumpen er så sulten, enda Claire allerede har jobbet hardt med den. «Hva skjedde med motorsykkelen?» spør jeg. «Vi har fått en ny gjennom SIDA – den var forsikret. Ingen problemer,» sier regnskapsmannen. «Hva med forsikringen for skaden min?» spør jeg. «Ja, men all medisinen din er betalt av SIDA-kassen, ikke noe problem.» «Men hva med katastrofen min? Det er en arbeidsskade. Jeg må få erstatning for den. Fire måneder uten lønn. Ødelagt mage, ødelagt ben, ødelagt rumpe – for alltid.» «Jonas sier at du ikke var på jobb.» «Jeg kjørte etter sigaretter for prosjektsjefens kone på en 321

prosjektmotorsykkel. Hvis jeg ikke var på jobb, skulle jeg ha blitt anmeldt for å stjele motorsykkelen, og så ville politiet ha kommet og kastet meg i fengsel, selv uten ben, og jeg ville fått sparken og blitt avkrevet erstatning.» «Det vet ikke jeg noe om.» «Og prosjektet betalte medisinen min. Da må jeg ha vært på jobb, så da er det en arbeidsskade. Jeg må få erstatning.» «Det vet jeg ikke noe om,» sier regnskapsmannen. «Du må snakke med Jonas.» «Hva med lønnen min for fire måneder?» «Du har ikke vært på jobb – hvordan skulle du få lønn?» «Jeg var nesten død, og nå sulter jeg.» «Du må snakke med Jonas.» Men Jonas har reist til Sverige i tre måneder for å seile i korrupsjonens båt på vannet og være langt borte fra negeren. Babylonernes lykke skapes av de lidendes gråt. Heldigvis kommer to gjester fra Sverige og låner huset. Jeg gir dem råd om Afrika og spiser maten deres. En av dem er ung og veldig hyggelig. Han tar meg med ut om kvelden, eller han kjøper drikkevarer, og vi sitter på verandaen. Vi snakker, drikker, spiser. Jeg blir veldig fort full, fordi magen ikke har plass til mat og kroppens vekt er nede – det er nesten bare knokler med hud på; musklene gikk sin vei mens jeg lå på KCMC. «Du må kjøre motorsykkel nå,» sier den unge fyren. «Men jeg har gips og krykker.» «Det spiller ingen rolle. Du kan sitte bakpå med benet rett frem. Ellers kommer du aldri til å kjøre igjen.» Og vi gjør det. Jeg er veldig redd. Hjemme øver jeg på krykker. Gud er i nærheten, for jeg har overlevd operasjonene mine. Men det vil vise seg om foten vil fungere i det hele tatt sammen med benet. «Du må tro på det,» sier Claire. Det er vanskelig. Jeg halter bort til garasjen – på gulvet ligger ulykkessykkelen bøyd som en bue – ferdig, slutt. I hjørnet står en annen av de gamle utslitte Yamahaene. Jeg må tro på det. Jeg begynner arbeidet. Sitter på en krakk med benet strakt ut. Tar fra hverandre – alt. Skrur og renser, strammer, lapper. To lik satt sammen til en levende maskin. Den kjører ok. 322

Jeg halter rundt og leter gjennom hele huset. På rare steder finner jeg små bhangi-pinner, jeg finner pengesedler i dollar presset ned bak hyller, jeg finner papirer og kontoutskrifter med store tall, som tilhører Jonas, mye mer enn han kan ha tjent i SIDA. Og jeg finner bildet av min sjokoladebaby. Er det en gutt eller jente? Jeg vet ikke. Men det er min baby. Jeg tar bildet til gettoen min sammen med et fint bilde av Tita. Jeg har nesten vært død, men nå er jeg levende. Pumpen min strutter. Alltid. Den har sovet for lenge og savner aktiviteten i den hvite hagen. Men Claire kommer til meg; svarte roser vil også blomstre. KORRUPSJONENS ETIKK Treningen min virker. Jeg beveger meg frem med bare én krykke nå. Etter fire uker drar jeg på sykehuset for å skifte gipsen. Men legen fra Pinsekirken vil ikke røre meg. «Din mzungu lovet meg et lass med tømmer til huset mitt,» sier mzee Kinabo. «Det er derfor du har to ben. Men tømmeret har ikke kommet.» Jeg unnskylder. «Men jeg må få av gipsen,» sier jeg. «Da må du gi meg tømmeret mitt,» sier han. Men jeg kan ikke skaffe tømmer når jeg ikke er på jobb. Bestikkelsesetikken er ødelagt av Jonas, men han er likeglad. Den hvite mannen er bare turist; blir han syk, flyr han til Sverige. Hvis det blir uroligheter i Tanzania, vil militærflyet fra Europa lande på TPCs golfbane og ta opp alle skandinaver, fly dem hjem uten skrammer. Jeg går med krykker rundt på KCMC, knust overalt, og sure miner fra mzee Kinabo. Men jeg finner doktor Jackson, den amerikanske praktikanten. Han skifter gipsen. «Om et par uker, når du beveger deg litt bedre, skal du gå på jobb med gipsen – det er den beste måten å komme videre på,» sier han.

Christian Fatter’n har tics i hele hodet mens han snakker i telefonen. Han blunker vekselvis med det ene og det andre øyet, det rykker i munnvikene, han biter seg i underleppa, og en nerve driver og 323

hopper nede på siden av halsen hans. Det foregår et eller annet. Samtidig sitter han og vipper med foten, klør seg på skinnebenet, drar seg i barten, tenner en røyk som han legger fra seg i askebegeret mens underkjeven jobber fra side til side og han griper etter pakken, rister ut en ny røyk som han tenner og damper på mens den andre ligger og ryker i askebegeret. «Ja, så er vi enige,» sier han. «Da er det i orden. Nei, det går fint, fint. Ikke noe problem,» sier han. Jeg går bort og tar den ensomme røyken fra askebegeret. Fatter’n ser perpleks opp på meg og så ned på røyken han har i hånden. Rister fort og brått på hodet som om han kan få ristet av seg kaoset. «Ja, men jeg har full oversikt over hva han foretar seg,» sier han mens han blunker gjentatte ganger med begge øyne – kniper dem hardt igjen og sperrer dem opp, suger hardt. «Ja, jeg skal gjøre det,» sier han. «Ha det.» Han legger på. «Jeg skal hilse fra mor,» sier han. «Jo takk,» sier jeg. Siste skoledag før sommerferien. Samantha kommer plutselig bort og gir meg en klem: «Pass på deg selv der oppe, ikke sant?» «Yes, ma’m,» sier jeg. «Og du også, her nede.» Hun gir meg et vått kyss på kinnet, slipper meg og gir meg et klaps på rumpa før hun vrikker bort. Jeg spør Sharif om han vil bli med ut og spille squash i ettermiddag, for flyet går ikke før i morgen, og jeg har det ikke travelt med å dra hjem. «Nei, jeg må rekke å si ha det til Katja,» sier han. «Men når foreldrene hennes har hentet henne,» sier jeg. «Foreldrene mine kommer også. Vi skal i moskeen,» sier han. Fuck. Hva skal jeg gjøre da? Kjøre hjem med den karakterboka? Ikke før fatter’n har fått et par glass innabords. Han har bedt noen folk i kveld, så det går nok greit. Jeg kjører hjem idet det mørkner. Det står noen biler der. De første gjestene er kommet. Jeg går inn. Maten står klar på det store spisebordet på kjøkkenet – buffé. Noe som holdes varmt i ovnen. Jeg hører dem i stua. Jeg går inn dit og rett bort til far, rekker ham karakterboka. Gjestene er kolleger fra Nordic Project og noen folk fra skolen, blant annet engelsklæreren min. «Standpunkt,» sier far og tar karakterboka. Alle blir stille. Han åpner den, blar og sjekker tallene, skummer læreruttalel324

sen i hvert fag. Alles øyne er rettet mot ham. Det er ikke elendig, bortsett fra et par fag der jeg er på bånn, får så øra flagrer. Jeg står ved siden av ham, taus, prøver å tyde ansiktet hans. Han kommer til slutten av det lille heftet og blar seg bakover igjen, stanser, kremter, ser opp, leser uttalelsen til religionslæreren med fast stemme: «Oppmøte: sporadisk. Karakter: null. Da han ikke har gjort noe arbeid, er det ikke mulig å gi ham noen karakter. Det er litt trist å tenke på at noen etter eget utsagn kan mene at å lytte til reggaemusikk bør være menneskets høyeste mål i livet. Hadde han ikke vært så sikker på at han selv har svaret på alt, ville han kunne ha lært noe av undervisningen.» Far ser opp. Litt anstrengt latter rundt i stua. Han klapper meg på skulderen. «Ja, ja,» sier han. «Vi har aldri vært særlig overtroiske i vår familie.» På flyet har jeg plass ved midtgangen – snur jeg meg, kan jeg se Katja på skrå bak meg på en vindusplass. Vi letter, og ansiktet hennes ligger tett mot vinduet – siste glimt av Afrika – hun skal hjem til Finland. Jeg tror hun gråter. Jeg lener meg over sidemannen – en rynkete inder på vei til familien i England. Gjennom vinduet kan jeg se West Kilimanjaro nærme seg. Det hender de flyr en runde rundt Kibo så turistene kan se ned i krateret. Men vi er forsinket, så piloten flyr rett nordover. Vi har allerede steget mye, men jeg kan følge veien opp, se skogen bak, og der, like vest for skogen: Simba Farm. Skur og verksteder rundt gårdsplassen. Hovedhuset og gjestehuset, det neongrønne gresset og blomsterbedene. På den ene siden av plenen kan jeg til og med seg den lille lyseblå firkanten – svømmebassenget – og en lys prikk som svømmer over den. Er det kolonialisten som knullet moren min? Og nå skal jeg hjem og besøke henne. For hun har ikke flere barn. Vi kommer opp i marsjhøyde. Jeg går bak på toalettet. Truddi sitter og kaster opp i en pose. Det går opp for meg at det er fri bar. Jeg trykker på knappen, bestiller øl og salte mandler, igjen og igjen. Til slutt sovner jeg. Flyr gjennom knust glass og blod – styrter mot bakken og … våkner. Ser ut på et lappeteppe av klart adskilte åkre, gårder, skog – ikke en vill flekk i hele Nord-Europa. Innflyvning. Schiphol flyplass, Amsterdam. Vi skal overnatte på Sheraton – jeg skal videre til København i morgen tidlig. Det er fullt av forretningsfolk her, flyvertinner, lekre kofferter, skin325

nende linoleum, blanke skilt, vellukt. Alle overflater er jevne, rene, identiske. Ikke fulle av sprekker, ugress, stein, støv. Asfalten er som et biljardbord, avsluttet i en jevn kant mot fortauet – helt vannrett og uten hakk, hull, forvitret betong. Og det er gatebelysning – pærer i alle lykter, bilene er rene, lydløse, uten røyk. Science fiction. En buss kjører oss til hotellet. Resepsjonistene glaner. Forretningsmenn i dress og så en haug med ISM-elever i fillete jeans, falmede T-skjorter, bildekksandaler eller utgåtte sneakers. Nøkler blir utlevert. Et par av oss står stille. Katja også. Desorienterte av jetlag enda det nesten er samme tidssone. Europa er for underlig. «Denne vei, mine damer og herrer,» sier en handlekraftig resepsjonist og går foran for å få fjernet lasaronene fra resepsjonen. Vi subber etter. Jeg snubler nesten i det tykke teppestoffet. Jeg har sovet av meg ølrusen fra flyet. Jeg er i første etasje – resepsjonisten peker på en dør og fortsetter bortover gangen med Katja på slep. «Vi ses,» sier hun med en vag håndbevegelse. «Ja,» sier jeg. Rommet jeg kommer inn på, er nesten et slags ordenshelvete. Badet! Små såper og flasker med sjampo. Jeg kler av meg. Det varme vannet fosser ut så jeg holder på å drukne. Håndklærne er helt umulig bløte. Jeg slår et rundt meg. Pusser tennene – tannpastaen skummer noe helt vilt. Åpner skyvedøra ut. Så sprøtt at jeg blir helt svimmel. Hva er det? Gresset utenfor – jeg går ut på det, glatt som et maskinvevd teppe. Helt jevnt – ingen tørre, bare flekker, ikke noe ugress. Pussig. Det er … fugler. Fuglene synger. Ingen sikader. Det er fortsatt lyst, enda det er kveld – klokka må være åtte. Ser flyene som lander og letter i det fjerne. Ting virker. Gresset kiler meg under føttene. Ser tilbake mot rommet, ser den åpne døra, ser en gardin bevege seg i naborommet. Var det Katja? Jeg ser nedover meg selv. Solbrun med et håndkle rundt livet ute på gressplenen – en villmann. Det støkker i meg: Jeg må låse døra, ellers kommer det folk inn fra gata og rundstjeler meg. Men nei, det finnes ikke mennesker her, bare i de perverst nye og rene bilene som passerer ute på veien i en liten strøm, stillegående og finjusterte – ingen dieselos som velter ut. Ingen har åndsnærværelse nok til å stjele her. Går inn igjen, finner en cola i minibaren, tar pakka med Sportsman. Nei. Jeg kler på meg, går til resepsjonen etter røyk. Fatter’n ga meg et par utenlandske sedler han hadde liggende. Jeg veksler 326

til hollandske mynter i resepsjonen. En pakke Lucky Strike i en automat med utallige merker og lys i. «It’s toasted,» står det på pakken. Tenner. Røyken er mye hardere pakket – mer velsmakende, har jevnere trekk. Sikkert mindre DDT enn det grekerne i Iringa bruker. Det kommer nye gjester i resepsjonen – en hel flokk med dresskledde herrer. De snakker tysk. Jeg føler meg fremmed. To menn stirrer på meg. Jeg ser nedover meg selv. Sneakersene mine er fulle av hull. Jeg går inn i baren. «Du er for ung,» sier mannen. «Jeg er ikke for ung,» sier jeg. «Du får hente passet ditt,» sier mannen. «Tsk,» sier jeg. I resepsjonen tenker jeg på å spørre hvilket rom Katja er på. Men jeg får meg ikke til det. Jeg kunne jo banke på naborommet – jeg tror det var henne. Jeg stanser foran den, men klarer ikke å banke på. Går inn til meg selv, sparker av meg sneakersene og tar colaen med ut på gresset. Det holder på å mørkne. Tenner en røyk til. En svak vislelyd. Skyvedør? Jeg snur meg. Katja. «Hei,» sier jeg. «Kjenn det gresset.» Hun geiper, men kommer ut. «Ta av deg skoene,» sier jeg – rystet over meg selv. Hun slenger skoene inn på rommet og fniser idet hun går ut på gresset. «Får jeg bomme en røyk?» spør hun. «Ja, selvfølgelig. Amerikanske Lucky Strike,» sier jeg. Hun kommer bort. Det er for mørkt til at jeg kan se ansiktsuttrykket hennes. Hun tar en. Jeg tenner en fyrstikk for henne – den lyser henne opp. Det ser ut som om hun har grått. Dama til Sharif – men ikke nå lenger, vel? «Mmmm,» sier hun. «Kjøpte du dem på flyplassen?» «Resepsjonen,» sier jeg. «Det er en automat der. Og bar.» «Var du inne i baren?» spør hun. «Nei,» lyver jeg. «Vil du bli med ned en tur?» spør hun. «Ja, gjerne.» Vi går gjennom rommene. Tar på sko på veien. «Europa,» sier jeg. «Vil du bestille?» spør jeg og rekker Katja penger. «Jeg har penger,» sier hun og går bort i baren. Jeg har satt meg ved et bord bak noen store planter som ser ut som om de er av plast. Katja kommer med to øl. Vi skåler. Bartenderen kommer bort. 327

«Du er ikke gammel nok,» sier han til meg. «Jo,» sier jeg. Katja smiler. «Jeg har allerede sagt det til deg én gang,» sier bartenderen. «Hvorfor blander du deg i det?» spør jeg og lurer faktisk oppriktig på det. «Jeg er nødt til å be dere gå,» sier han. «Kom, vi bare går,» sier Katja og reiser seg. Jeg tar med begge ølene. «De blir her,» sier mannen. «Nei,» sier jeg og går motsatt vei rundt bordet og bortover mot resepsjonen. Mannen tenker et kort øyeblikk – kanskje på om han skal prøve å vri flaskene ut av hendene på meg, men det er flere mennesker i baren – det ville forstyrre inntrykket av ro og orden. Vi går gjennom resepsjonen, bortover gangen. «Det er jo minibar også,» sier jeg til Katja som går foran meg – korte bein, fast rumpe, lyst hår. «Vi går inn til meg,» sier hun. Der inne åpner vi døra ut til gresset. Det er blitt mørkt nå. Vi skrur på TV’en, åpner minibaren. Drikker øl. «Når drar du?» spør jeg. Hun skal med samme fly som meg, først til København og derfra til Helsinki. Katja ringer resepsjonen og bestiller telefonvekking. Vi skrur av TV’en igjen. Vi sitter på senga og røyker. Katja henter to miniflasker med gin i det lille kjøleskapet. Vi skåler. Hun skrur på walkmanen sin. Lar hodetelefonene ligge på senga og skrur opp. «Vi skulle hatt en spliff – litt bhangi,» sier Katja. «Ja, faen heller,» sier jeg. «Har du noe?» spør hun. «Faren min fant det da han gikk gjennom bagasjen min i går kveld,» sier jeg. Bob Marley synger. «Å, jeg kommer til å savne festene,» sier Katja. Hun tar opp hodetelefonene, ser på meg. «Vi kan dele,» sier hun og trekker dem helt ut, bøyer seg mot meg så kinnene våre hviler mot hverandre, plasserer en høretelefon mot øret mitt og en mot sitt eget. Bob synger. Når sangen er ferdig, sukker hun og legger hodetelefonene ned på sengeteppet igjen. Det er nesten helt mørkt i rommet nå. «Jeg har alltid likt deg,» sier jeg – skikkelig nervøs, men full nok. Katja er et år eldre enn meg, tror jeg. «Har du?» 328

«Ja.» Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Det blir stille. «Jeg ville ikke reise,» sier Katja. «Hvorfor ikke?» Hun sier ingenting. «Skal du bli i Finland?» spør jeg. «Ja,» sier hun og snufser én gang. Jeg legger armen rundt skulderen hennes. «Det blir nok bra,» sier jeg, enda … jeg ikke er sikker på det. «Jeg kjenner … ingen der.» «Du kommer til å treffe folk. Du kan komme på besøk til Tanzania.» Det jeg sier – kanskje det høres dumt ut, så jeg tier. «Jeg vil …» Jeg tier igjen. Jeg vil si at jeg skal skrive til henne. Men jeg tror ikke jeg mener det. Vi er tause. Katja tenner en sigarett, røyker, rekker meg den, jeg røyker og rekker den tilbake. Hun sukker. Slokker den. «Kyss meg,» sier hun i mørket. Jeg finner ansiktet hennes. Vi kysser. Det er fantastisk. Hun begynner å gråte. Vi holder rundt hverandre. Det er veldig trist. Vi kysser igjen, med tårene hennes, og hun smiler gjennom tårene mens vi kysser. «Jeg visste ikke at du likte meg,» hvisker hun. «Du er veldig pen,» hvisker jeg og tar henne på magen. Hun trekker av seg T-skjorta. Jeg rører ved brystene hennes, kysser dem, og … vi gjør det – hele veien. Det er … fantastisk. Himmelsk. Vi blir vekket av telefonen. «Katja,» sier jeg. «Ja,» sier hun og smiler svakt. «Takk,» sier jeg. «Selv takk. Vi møtes nede i spisesalen. Til frokost,» sier hun og går i dusjen. Jeg skulle gjerne vært med under den dusjen. Går inn til meg selv. Et raskt bad, samler sakene mine. Senga står urørt. Går ned i resepsjonen, leverer nøkkelen, inn i spisesalen. Katja sitter ved et bord sammen med Truddi og norske Øystein. Jeg tar meg litt mat. «God morgen,» sier jeg og setter meg. Katja virker helt uberørt. Litt senere sitter vi på bussen til flyplassen. På flyet sitter vi et stykke fra hverandre. I København går vi alle til bagasjebåndet. Jeg går bort og stiller meg ved siden av Katja. 329

«Går det bra med deg?» spør hun. «Ja,» sier jeg. «Og med deg?» «Det går … ikke så veldig bra,» sier Katja. «Jeg savner deg allerede,» sier jeg. «Jeg vet det,» sier Katja. Vi er tause mens bagasjen ruller forbi oss, rundt og rundt. Bagen min kommer. Jeg lar den passere. Neste gang tar jeg den, stiller den fra meg. Båndet kjører videre. «Har du mer?» spør Katja. «Nei,» sier jeg. «Hvorfor går du ikke?» «Jeg venter på deg,» sier jeg. «Gå nå,» sier hun. «Jeg skal rekke et fly til Helsinki.» Jeg sier ingenting, rikker meg ikke av flekken. Truddi og Øystein står litt fra oss. Katja stiller seg foran meg, tar ansiktet mitt i hendene sine, ser meg inn i øynene, spør: «Kjenner du tomheten?» Jeg ser ned på føttene mine. «Nå kysser jeg deg, og så går du,» sier hun. Jeg ser på føttene, svelger. «Ok?» Jeg nikker. Hun kysser meg. Jeg holder rundt henne. Dypt. Til hun slipper. Snur seg bort. Jeg bøyer meg ned etter bagen. Går. Puster tungt.

Marcus RUMPESYK Da jeg var femten år, viste Mika meg den hvite ungdommens metode med fyll på Moshi Hotel, og veien tilbake med stolper som holdepunkter for kroppen mens oppkastet veltet frem. Det er fire år siden. Nå har Mika fått hår på haken og jord i munnen som Jonas Larsson. Mikas tale er uten hakking og stamming, men ordene er fortsatt bare rot. Jeg henter ham på flyplassen ved hjelp av Ibrahim i onkelens pickup. Og allerede på veien til Moshi heter nesten alle ord fra Mikas munn bhangi, Konyagi, Alwyn, tanzanitt, malaya, Africafé, sebrakjøtt. Mika bor i Larsson-huset, sover i Larssonsengen. Vi er bare oss to – Josephina er på ferie hjemme i landsbyen. Mika åpner kjøleskapet. 330

«Men i helvete – er det ikke noe mat?» «Det finnes ikke penger,» sier jeg. Han ser at tre av prosjektmotorsyklene står i garasjen låst sammen med en tykk lenke og hengelås. «Det er lettere hvis jeg har min egen motorsykkel å kjøre på. Hvor er nøklene?» spør han. «Jonas har tatt dem med til Sverige,» lyver jeg, for jeg vil ikke ha problemet med at den fyren kjører galt eller får stjålet en motorsykkel – jeg foretrekker å bli skjelt ut av Jonas fordi jeg ikke ga Mika en nøkkel. Om kvelden skal Mika og Alwyn møtes på Stereo Bar. «Du må være med,» sier Mika. «Du blir aldri frisk hvis du bare sitter her.» Så vi tar en taxi inn til byen. Jeg halter inn på Stereo Bar. Én øl og jeg føler meg allerede beruset. Mika ser på servitrisen: «Når jeg ser en svart kvinne med flat rumpe, synes jeg synd på henne; det er en evolusjonær urettferdighet,» sier han på svensk. Men Stereo Bar har også malaya han kan se på. De går i skjørt eller stramme bukser, med rumpe som svulmer og gynger. «De rumpene hopper opp i ansiktet på meg,» sier Mika. «Det er nesten så jeg blir redd.» «Hva er du redd for?» spør jeg. «For hvor lyst jeg har til å krype inn i den rumpa.» Jeg forteller ham ikke at den rumpa sitter på en malaya – han vet det selv. «Jeg liker det ikke,» sier jeg. «De stapper en kilo maisgrøt ned i den rumpa hver dag for å gjøre den så stor – det blir for mye. Jeg liker bedre chiki-chiki.» «Jeg liker godt å pumpe en stor rumpe,» sier Mika. Jeg sier ikke mer. «Se hun der,» sier han med et kast på hodet. En malaya like stor som mama GM. «Jeg får lyst til å stikke en hel bananklase opp i musa hennes og kjøre den frem og tilbake så den skvetter ut forbi skamleppene og klasker mot mellomkjøttet når jeg dytter dem opp igjen. Jeg vil vri hele bananklasen rundt inni henne, som jeg strammer skruene på et hjul.» Jeg sier ingenting. Mika er galskap. Alwyn kommer. De begynner å hviske sammen om tanzanitt og Africafé. «Jeg går hjem,» sier jeg. 331

«Ok,» sier Mika. «Du må gi meg penger til en taxi,» sier jeg. Han ser på meg litt før han finner pengene, rekker meg dem, og straks er han i gang med å snakke med Alwyn igjen så jeg ikke kan høre. Alwyn sender meg et kort smil, geiper. Nå er mzunguen hans. Jeg halter ut. Kjører hjem. UTSPENT KJØTT Jeg har satt over vann til kaffen når jeg hører den stønnende lyden. Det er fra foreldresoverommet. Jeg går bort, døren står på gløtt. Eeehhh. Den tykke malayaen sitter og hopper på Mikas ansikt. Er ansiktet en hest å ri på? Fra rumpa hennes stikker en banan, og tititene … det er så merkelig; den ene er en kjempestor hengepupp, men rundt den andre er et lyst sisaltau strammet hele veien så puppen er som et rør og brystvorten stikker ut i et rundt stykke utspent kjøtt. Og hun ser meg. Jeg tror hun skal bli forlegen, men nei. Hun ler til meg og kverner papayaen sin ned på Mikas ansikt som om hun maler mel med en stein – han kan til og med drukne. Jeg lister meg stille tilbake til kjøkkenet. Jeg hører Mika sende kvinnen bort og ta en dusj. På kjøkkenet skjenker han en kopp kaffe, og så kaster han seg på sofaen. Han har mange tømmermenn. Siden kommer Alwyn for å hente ham. Stemningen er tydelig: Alwyn har fortalt den hvite fyren all mulig skitt om meg for å få egne fordeler. Jeg kan ikke bli med dem, for jeg har bare ett ben. Alwyn har tatt markedet mitt. Mika flytter ned i Alwyns lille hus i sentrum. Dagen etter kommer Mika gående tilbake på to ben. «Han skulle faen meg ha meg til å betale for å bo i det jævla dritthuset.» «Hvis du skal bo her, er det slutt med malaya i huset,» sier jeg. «Det raker da faen ikke deg,» sier han. «Jo – de har sykdommer i blodet.» Noen dager etter kommer Gösta forbi med en svart dame i bilen. Ikke en malaya – en dame. «Det var fryktelig, det Asko gjorde mot deg,» sier han. 332

«Ja,» sier jeg, men ikke et ord om det fryktelige med Göstas opplevelse med å se Asko pumpe i Göstas kone på Larssons gressplen – kanskje han ikke vet at jeg har sett det. Etterpå reiste konen hjem, og de ble skilt. Nå går Gösta på den innfødte veien. Han presenterer den svarte damen. Hun er fra en god chaggafamilie som har mange små forretninger rundt i landet. «Vi skal gifte oss,» sier Gösta. «Gratulerer,» sier jeg. «Det er den riktige måten.» «Ja,» sier han. «Man kan bare være gift med én om gangen.» «Kan jeg by på noe?» spør jeg. «Eller skulle du hente noe til prosjektet?» «Jeg skal bare hente en motorsykkel,» sier Gösta. Jeg viser ham hvor nøklene ligger. Damen inviterer meg til å besøke dem i Old Moshi. Hun kjører bilen – en effektiv dame, en god slags chagga, ikke som degenerert doven skitt i kloakken. Gösta kjører motorsykkelen. En hvit mann med en god svart dame i Tanzania – det perfekte partnerskap; han skaffer den utenlandske valutaen, og hun har forbindelser, kjenner alle triks til å bygge en solid virksomhet – det gode liv. HIGH FIDELITY Mika drømmer om ting som tanzanitt, elfenben – alt eksotisk, dyrt, ulovlig; han vil ha det med til Finland og tjene en profitt, og lynraskt har han etablert kontakten til den gamle bhangileverandøren på ISM, Alwyn. Og Alwyn er velvillig, men han kan ikke gjøre det Mika ønsker, så nå kryper Mika for meg. Jeg skaffer tanzanitt via Dickson. Vi handler og avtaler hvor mye Mika skal sette inn på min bankkonto i Finland til gjengjeld for steinene. Jeg ser ikke muligheten for at Mika kan svikte meg, for det gir sjansen for at alle sannheter om ham går direkte i Katriinas ører og derfra videre til slekten i det kalde landet. Mika gjør seg klar til avreisen. Han skal fly først til Sverige og videre med skip til Finland. «Steinene kan du bære selv gjennom tollen – de er så små,» sier jeg. «Skal du ha med bhangi hjem?» «Ja, selvfølgelig,» sier Mika. «Da må du sende den med posten herfra, for det er farlig å bære gjennom tollen her i Tanzania. Du kan havne rett i Karanga Prison. Og i Sverige har de spesielle metoder for å oppdage det.» 333

«Ok. Jeg kan få Gaspar til å pakke det i bokser hos Africafé og poste dem.» «Du må ta disse til Finland,» sier jeg til Mika og gir ham konvolutten med dollarene jeg har skrapt sammen, og et brev med navn og adresse på min svenske bank og tallet på kontoen min som tante Elna har opprettet til meg. «Du kan overføre pengene fra din egen bank i Finland,» sier jeg. «Ja. Jeg gjør det så snart jeg er hjemme,» sier Mika. Jeg stoler ikke på ham, men det er for få penger i konvolutten til at han vil stjele dem og miste muldyret Marcus som løper til posthuset med Africafé-boksene alltid. Med penger på den svenske kontoen min kan jeg kjøpe utstyr selv direkte fra Ostermann uten hjelp av wazungu. Dollar i konvolutten sammen med tilgodehavende hos Ostermann for Boomboxen som aldri kom; snart kan jeg bestille et ordentlig high fidelity-anlegg og overta markedet for avspilling av kassetter. Ingen bruker Alwyn mer – opptakene hans høres ut som vindens sus i en maisåker. Ostermann vil sende dato og flyopplysning til meg med teleks, og jeg vil selv kjøre til flyplassen og bestikke tolleren direkte i hånden – ikke mer tull med D’Souza. Mika reiser tilbake til Europa. Jeg hører ingenting. Jeg venter i fjorten dager før jeg sender teleks til min svenske bank for å få saldoen min på konto – den er null. Hva er det som skjer? KAFFEBOKSER Mika er borte, og frykten for at han har stjålet fra meg får syre til å boble i magen min. Slutt, sier jeg konstant til meg selv: Her er jeg – de samme problemene som alltid, men jeg står overfor dem nesten på to ben. Familien Larsson er fortsatt i Sverige, så det finnes ikke mat å spise, men det finnes heller ikke all den hvite galskapen. De kommer tilbake om en uke. Jeg fikk et kamera av Mika før han reiste. Når jeg får det gode musikkanlegget, kan jeg spille til bryllup og samtidig være bryllupsfotografen. Igjen kjører jeg til posthuset og sender teleks til min svenske bank. De svarer at saldoen er null. Svetten bryter kaldt frem overalt på kroppen – det er helt så jeg skjelver. Er det bedrageri? Bare Mika kunne skrive til meg hva som skjer, om så bare på et stykke toalettpapir. 334

Hjemme sitter Gösta og venter på verandaen. Han viser meg avisen han sitter med i hånden. «Denne Mika er jo faen meg idiot,» sier han. Det er et bilde av Mika – overskriften sier noe med kaffebokser. «Hva står det?» spør jeg. Gösta rister på hodet og begynner å oversette: Mika er tatt i tollen i Stockholm – Africafé-bokser med bhangi og tanzanitt sydd inn i jeansjakken. Idioten har ikke gjort som vi avtalte. Men avisen skriver også at boksene ville ha sluppet gjennom, fordi de var forseglet fra fabrikken. Avsløringen kom fra en tollhund – den kunne lukte noe i bagasjen. Hva var det? Sebrakjøtt og leopardskinn. Forbannede dumme alkoholiker. Han har sikkert vært helt full etter flyturen. Paolo har skaffet kjøttet. Og det eselet med striper smaker ikke engang godt, når man kan spise en stek av impala. «Hva kommer til å skje med ham?» spør jeg. «Han må betale en bot og i fengsel,» sier Gösta. «Hvor stor er boten?» spør jeg. «Det svarer til 3000 dollar.» Jeg kan vinke nå: Farvel til mine bitte små 83 dollar i konvolutten som Mika har stjålet fra meg. Min del av oppdraget virker, men han ødelegger alt. Med nok erfaring fra Jonas burde jeg ha vært klokere. Jah Rastafari sier: Ikke ha kontakt med den slags mennesker. Mika er i fengsel. Han skal være i fengsel i to år. Og Larssons lille SHARP-dobbeltkassettspiller har allerede problemer med tonehodet til avspilling – det er slitt i stykker av gamle, skitne bånd med fukt og støv. Jeg er konkurs og kan ikke tjene penger. Bare de 200 dollarene i tilgodehavende hos Ostermann har jeg – min siste kopp vann i ørkenen.

Christian Jeg har billett hele veien til Aalborg. Mor står på flyplassen med lillesøsteren sin, Lene – sikkert for å unngå konfrontasjon. Jeg har lovet far å oppføre meg ordentlig. Går mot dem. «Neeei, så brun du er,» sier Lene. «Hei, Christian,» sier mor og omfavner meg klosset. «Hei,» sier jeg. Vi kjører opp til et sommerhus de har leid i Grønhøj. Jeg går ned på den brede sandstranda og røyker. Sola 335

skinner, bølgene er store. Vi spiser store danske måltider med spekepølse, sild, leverpostei. De har danske aviser, sigarettene er himmelske. «Jeg går og venter på beskjed fra Leger uten grenser,» sier mor. Hun har leid en leilighet i København og jobber på Rikshospitalet, men det er hungersnød i Etiopia, og dit ned vil hun. «Jeg fatter ikke at du tør,» sier Lene, som også er sykepleier. Lenes mann er advokat og heter Torben – de har ingen barn. Han kommer ut til sommerhuset, og vi spiser enda en stor dansk lunsj. Vi kjører inn til Aalborg og går rundt. Hvite mennesker, nyvaskede hus, feide gater, orden og ensformighet. Jeg holder på å kveles. «Hvorfor vil du reise ut for Leger uten grenser?» spør jeg. «Jeg vil ut og oppleve ting her i verden,» sier mor. Hun har da opplevd ting her i verden, tenker jeg. Men hun brydde seg ikke om det og stakk av. Hun er moren min, og jeg forstår ikke hvordan hun bare plutselig kan slutte å være det. Nå vil hun rett og slett noe annet, og denne ferien føles som ren plikt. Det blir ikke sagt et ord om … det. Heldigvis får mor beskjed om å reise. Jeg tar ferja til Oslo og treffer en gjeng fra ISM. Vi kan i det minste snakke sammen på engelsk om ordentlige ting. Afrika. Katja skulle komme, men er ikke der. Faen. Fire dager på fylla med Jarno og en gjeng nordmenn. Tilbake til Danmark. Bor på et rom i kjelleren til Lene og Torben i Hasseris en ukes tid. Kjøper klær og sko og musikk. Gleder meg til å komme hjem. Tog til København og buss ut til Kastrup. På vei bort til avgangshallen går jeg på rødt lys i et fotgjengerfelt. En politibil stanser ved siden av meg – betjenten på passasjersiden ruller ned vinduet. «Du synes ikke rødt lys gjelder for deg?» spør han. «Excuse me,» sier jeg. «I don’t speak Danish.» «Å, faen,» sier han og snur seg mot makkeren. «Dette gidder jeg ikke. Bare kjør.» De kjører videre. Idiot. Først flyr jeg til Schiphol, der jeg skal bytte. Spør ved skranken: «Den tiden som står på billetten, er det tiden som står på klokka, eller er det GMT?» «Det er tiden som står på klokka,» sier damen. Ok. Jeg har tre og en halv time. Setter meg med en kopp kaffe og røyk. 336

Røyker – først én, så en til. En jente kommer løpende bortover korridoren. Solja? «Solja!» roper jeg. Hun snur hodet, men løper videre: «Skynd deg,» roper hun. «De lukker gaten hvert øyeblikk.» Hun forsvinner. Jeg reiser meg, griper bagen min, slenger røyken, løper etter henne. Kommer bort til skranken. «Du er veldig sent ute,» sier flyverten. «Ja,» sier jeg. «Veldig, veldig sent.» Inne i flyet sitter Solja. «Hei,» sier jeg. «Hvor har du vært?» Hun har fått bryster i løpet av sommeren. «Hos tante Elna,» sier hun. «Alene?» «Nei, men foreldrene mine fløy tilbake for en uke siden.» «Hvordan går det med dem?» spør jeg. Og kommer på at hun sikkert ikke vet halvparten av hva jeg selv vet om hvordan det går med foreldrene hennes. «Jeg vet ikke,» sier hun.

Marcus PSYKOLOGISK KRYKKE «Det er din skyld,» sier Jonas til meg. Jeg vil ikke si noe, for det ville være som å beskylde en venn, selv om det er en dårlig venn. «Jeg vet ikke noe om Mikas smugling.» Personlig sier jeg til meg selv: Selv du, Jonas, ville tatt de kaffeboksene med på et fly til Mika hvis han spurte deg, for de var forseglet. «Mika har ikke visst hvor han skulle skaffe bhangi og sebrakjøtt – du har hjulpet ham.» «Nei,» sier jeg. «Jeg kunne nesten ikke gå da han var her. Han var i byen med de gamle vennene fra ISM.» Jonas ordner straks at jeg jobber igjen. Jeg blir hentet av en bil fra kontoret hver morgen. Han trenger meg der til å være spion for ham når han selv er i Moshi Club. Arbeidet hjelper. Jeg går opp i vekt og mister problemet med for mange bekymringer i hjernen, som gir syre til magen. Jeg ar337

beider på krykker: registrering av lagerbeholdning, arkivering. Skrivebordsarbeid. Jeg har benet strakt ut på en krakk, prøver å late som om det går bra. To uker før det siste og endelige besøket på KCMC – noe skjer: Jeg skal hjem fra jobben. Jeg går ut i bilen, setter meg inn. «Hvor er krykken din?» spør sjåføren. Jeg har glemt den. Det gir meg en forståelse: Nå er det bare psykologisk at jeg bruker krykken. Det er på tide å gå selv. SVELG SKUFFELSEN «Vi har fått fremkalt bilder i Sverige,» sier Solja oppe i huset en kveld når foreldrene har kjørt for å drikke seg fulle på klubben. «Kom og se.» Vi setter oss i sofaen. Jeg har Rebekka på fanget. Det er mange fine bilder tatt i Moshi og på West Kili og på skogskolen. Til og med et bilde der jeg ligger som en død mann på KCMC. Jeg smiler, for jeg lever fortsatt. Og … eeehhh, et fødselsdagsselskap for barn hos D’Souza-familien – der, i hans stue: min kassettspiller, Pioneer Boombox. Den er ikke blitt borte under transporten, men er stjålet og i fengsel hos den grådige goaen, der den fine maskinen spiller dårlig musikk for ørene til tyver og banditter. D’Souza har penger til å smøre politiet, så det er bare bortkastet tid med et forsøk på rettferdighet. Jeg er den lille mannen, og slik må jeg svelge skuffelsen, vreden, sorgen, å bli lurt og misbrukt igjen og igjen. Og jeg må gjøre det fort og så glemme, for ellers bobler syren i magen og lager et sår som kan føre til min grav. DØD HUD De fjerner gipsen for siste gang. Sjokk. Er jeg en inder? Benet har samme farge som skilpaddeskall – lysebrunt. Og det er skitt, masse skitt. Huden ser ut som om benet er dødt. Det tilhører ikke meg. Den ene siden er et ben, og den andre siden er en pinne. Ingen muskler. En pinne der noen har tatt en panga og sett benet som et tre som skal felles. Eeehhh, jeg gråter. «Hva er det for noe skitt? Er det et ben, eller hva?» spør jeg. «Det er et ben,» sier Claire. «Foten beveger seg.» Og det er sant – en liten sitring. Musklene er nesten døde etter fire måneder uten aktivitet. Vi drar hjem. Jeg vasker benet mitt ordentlig, og det blir som når du er i sauna – rumpehuden min sitter ikke godt fast på det benet; den faller av som en bok med tynne 338

sider, én etter én – og stinker. Ehhh. Jeg går med en kjepp, fordi benet er tynt som en pinne. Jeg er vant til gipsen som beskyttelse. Hjernen min sier: Det må være to pinner på venstre side. Opp trapper går jeg veldig langsomt. Hele min hjerne er benet mitt. Jeg er bare benet. Hvis noen flytter noe i nærheten av foten min, blir den som elektrisitet – forsvinner langt bort så ingenting rører den. Redd som helvete. Mika skriver til meg: «Det vil ta litt tid før jeg kommer på fote igjen og kan betale tilbake de 83 dollarene dine. Men jeg skal nok klare det, jeg lover.» Drømmer. Hvorfor skal jeg kontakte tyven når han allerede har flådd meg helt? Det blir bare en forlengelse av ubehaget. ØLDRYPP Hvis jeg ikke spiser, vil jeg dø – når jeg spiser, blir det problemer. Tarmen min er for kort og liten i omkrets, og magen er skrumpet inn. På lang tid har jeg ikke spist ordentlig, mest drypp. Og jeg fortsetter å spise lite – alt innvendig må først utvides, men det er vanskelig. Jeg føler meg dårlig, som om jeg skal eksplodere, enda maten er god for kroppen min. Jeg bør spise en liten smule hele tiden hele dagen. Jeg bør spise, gå litt, spise litt mer, la det synke til jeg kan fylle på mer. Men jeg har ikke råd til å gjøre det slik – jeg jobber. Så blir jeg nødt til å bruke mye tid og penger på mat. Jeg kan ikke gå rundt med en pose mat hjemmefra hele tiden – maten blir gammel og kald og uten god smak så jeg nekter å svelge den bare for å få smerter. Så jeg drikker en øl. Det blir verre, for ølet fjerner all appetitt, men det har også energi fra hveten som har skapt det. En øl kan nesten være som å spise en skive brød, bare inn i kroppen via halsrøret, som et eget, praktisk slags ernæringsdrypp. SYKDOMMEN Katriina roper på meg. «Hva gjorde Mika mens han var her?» «Jeg vet ikke så mye om det for jeg kunne ikke gå på benet mitt da.» «Men … var han mye ute?» «Ja, han drakk mye og røykte mye bhangi.» «Med hvem?» «Han gikk på barer med de gamle ISM-vennene.» «Men var han … sammen med jenter?» Jeg vil ikke fortelle 339

Katriina hvordan Mika pumpet den fete malayaen i sengen hennes. «Jeg vet ikke – benet mitt kunne ikke gå på baren, og jeg fikk ingen lønn, så jeg hadde ikke penger til øl og tøys.» «Marcus! Var han sammen med jenter?» «Ja. Ja, han var sammen med alle jenter man kan få for penger. De billige jentene fra baren. Prisen for to øl kjøper ham retten til å pumpe i tyve minutter.» Katriina rister på hodet. «Han er syk,» sier hun. «Alkoholens djevel bor i ham,» sier jeg og rister på hodet som en bedrøvet. «Nei, han er syk nå – i fengselet. Han har … den nye sykdommen,» sier hun. «Eeehhh,» sier jeg. Hiv-aids; i Tanzania kan vi ikke snakke åpent om den slags, men jeg har lest om det katastrofale viruset i Economist lånt hos bwana Knudsen. Mika var full, dum, pumpet uten sokk. Hentet det dårlige blodet fra de dårlige jentene inn i seg selv. «Pole sana,» sier jeg. EKTESKAPSMEGLEREN Christian kommer gående til gettoen min. Bwana Knudsen er ikke redd for negrene om natten, sønnen kan gå på veien som en geit. Han har mange gode kassetter fra Europa med som gaver til meg. «Du må høre en som heter Biko med Peter Gabriel,» sier han. Men Christian har også Stevie Wonder, Rufus and Chaka, Gregory Isaacs, Steve Kekana, Cool & the Gang, LKJ, Third World, Herbie Hancock, Eddie Grant, Earth Wind & Fire. Enda vi hører båndene på Soljas latterlige babyspiller, er vellyden et mirakel i gettoen min. Jeg følger Christian hjem. Når du kommer til huset, er det helt omvendt av livsstilen hos Jonas. Det er ingen skriking og skremmende stemning; bwana Knudsen leser en bok eller en avis eller hører BBC på radioen, og han er alvorlig og vet alt og pumper ikke med hushjelper og sekretærer, og selv om han drikker for mye, så passer han jobben sin godt. I Larsson-huset er det fremdeles den babylonske stilen. Dagen etter virker ikke telefonen, så Katriina kjører til klubben for å 340

finne bwana Knudsen. Hun vil at han skal komme og snakke med Jonas. Når bwana Knudsen kommer, har Jonas kjørt til klubben, så det er bare Knudsen og Katriina. Ved spisebordet hjelper jeg Solja med matematikken mens de voksne snakker på verandaen: «Det blir aldri bedre – jeg kan like godt skille meg,» sier Katriina. «Vent nå litt. Gi det en sjanse,» sier bwana Knudsen. «Dere må jo først prøve.» Han tar feil, for en ting som ikke virker, kan repareres, men hvis den overhodet ikke virker, er det best å kaste den ut og få en ny. Og jeg ser stadig den røde Land Cruiseren på de mørke veiene om kvelden, og motoren går ikke, men bilen rister som et tre i storm. TESTAMENTET Rebekka sitter utenfor gettoen min og gråter når jeg kommer hjem fra jobben. «Tante Elna er død,» sier hun. Ohhh – trist. Jeg trøster. Det er kommet telegram. Solja kommer ned til meg. «Far er sur,» sier hun. «Er det fordi tante Elna er død?» spør jeg – hvordan kan man være sur når man skulle være lei seg? «Ja, noe med testamentet hennes,» sier Solja. Eeehhhh, testamentet – hva sier det om min fremtid? To dager etter: Jonas roper meg opp til huset. Ingen andre er hjemme. «Du er med i tante Elnas testamente. Du og Josephina. Jeg har fått opplysninger fra advokaten i Sverige. Du må skrive et brev til ham så han vet at det er deg, og at jeg har kontaktet den riktige Marcus. Og du må skrive et for Josephina. Så sender jeg brevene til Sverige, og så kan du få arven din.» «Hvor mye er det?» spør jeg. «Det vet jeg ikke,» sier han. Jeg tør å spørre mer: «Hvordan kan du ikke vite det?» Han gir meg det onde øyet sitt. «Fordi jeg først får se testamentet når advokaten har funnet alle personene. Så du må skrive de brevene, ellers skjer ingenting.» «Hva skal jeg skrive?» spør jeg. Han forteller meg ordene 341

som virker for advokaten, og jeg skriver dem helt nøyaktig som jeg får beskjed om. EN SEKK MED POTETER Igjen blir jeg kalt opp i huset, som en skolelærer til Soljas regnelekser. Kanskje er foreldrene ute av stand til to pluss to? Livet deres er slik: to voksne og to barn, men resultatet er aldri en tilfredsstillelse. På verandaen snakkes det svenske språket av de voksne, så datteren også kan høre alt: «Vil du ikke bli hjemme?» spør Katriina. «Hjemme?» sier Jonas. «Hvorfor skal jeg bli hjemme? Jeg får ikke annet enn kjeft.» «Men vi er aldri … sammen. Kan vi ikke bare … hygge oss litt? Legge oss tidlig?» «Legge oss tidlig? Vil du ligge med meg?» spør han. «Kanskje det.» «Da synes jeg du skulle slanke deg litt. Du ser ut som en sekk med poteter.» «Hva?» sier Katriina. «Du ser ut som jeg vet ikke hva. Rebekka er tre år, og du er fortsatt … feit. Tror du jeg gidder å ligge med deg?» Katriina hulker. «Sånt kan du ikke si. Det er dine barn jeg har født.» «Du trenger jo ikke se sånn ut for det. Du har fri hele dagen. Hvorfor gjør du ingenting?» «Jeg gjør masse, men det er vanskelig.» «Det kryr av unge jenter her, med figur. Og de kjefter ikke hele tiden,» sier Jonas. Katriina skriker så fort på svensk at jeg ikke forstår hva hun sier, annet enn skitt. Jonas går ut og setter seg på motorsykkelen. NEDKJØLING Lenge har jeg ventet. Nå spør jeg Jonas mens Katriina er der, så har jeg også en advokat på min side: «Har du hørt fra tante Elnas advokat?» «Å, du må slappe litt av, Marcus,» sier Jonas. «Alt dette kommer først på plass om et år, så får vi lov til å fordele arven.» «Et år? Eeehhh, det er ille.» «Hva er problemet, Marcus?» spør Katriina. Jeg forteller om 342

kioskbygningen som står tom – jeg mangler ting å ha i den. «Hvor mye trenger du?» spør Katriina. «Nok til å kjøpe et kjøleskap og et varelager. Så kan jeg begynne å selge, sette pengene sammen til å finne et hus så jeg kan gifte meg – jeg er snart tyve år.» Men Jonas skjeller allerede på svensk: «Vi skal ikke gi ham penger, han må vente.» To dager etter: Katriina sier at de har laget en avtale. Jeg kan gå til Musa Engineer og be om pengene, for Musa skylder for noen ting han har kjøpt av Jonas og Katriina. Jeg gjør det med det samme; landet har ingen kjøleskap til salgs, så jeg må kjøpe en fryser hvis noe skal være kaldt. Og jeg kjøper en start på varelageret. Jeg tenker: Når kiosken fungerer og jeg finner en pålitelig gutt fra landsbyen til å passe den, kan jeg bruke resten av arven til å betale en boss på Cooperative College, kjøpe ekte eksamenspapirer som sier at jeg kan ting, noe som vil føre meg til en god jobb i administrasjonen. Jeg kan bygge en fremtid med den arven. Straks gir fryseren meg problemer. Claire legger brus i den og glemmer å ta dem ut, så flaskene sprekker, som snapsen da merkverdighetene begynte og jeg alltid trengte den flytende sovepillen og erstattet tyveriet mitt fra flasken med vann. «Beklager,» sier Claire. Problemet er at flasker er dyre og nesten umulige å skaffe. Hvis du ikke kan levere en tom flaske på brussentralen, så kan du ikke kjøpe en full. REVOLVER Jeg feier i huset, treffer noe under sengen. Eeehhh -- det er en revolver, en liten en. Damestil, men ladd og klar til å drepe. Ikke engang i en eske. Galskap hos den hvite mannen. Hvem skal han skyte? Jeg oppdager at den er borte når han kjører etter mørkets frembrudd, når negeren er svart som natten og den hvite mann skinner som en diamant i mørket som røveren kan ta.

343

Christian Hjemme igjen. Skolen begynner i morgen. Jeg kickstarter Bultacoen – det er deilig. Drønner ned til Phantom ved markedet og kjøper et par pinner bhangi, og videre til Marcus. Fars prosjekt-Land Rover står i innkjørselen. Han sitter på verandaen sammen med Katriina. Jeg stanser. «Hei, Katriina,» sier jeg. Solja og Rebekka er ikke å se. Heller ikke Jonas eller Marcus. «Bare forsyn deg med cola i kjøleskapet,» sier hun. Jeg henter en, går tilbake. «Hva holder dere på med?» spør jeg. «Vi snakker om Miriam på TPC,» sier Katriina. «Hun har reist hjem til farmen til foreldrene i Kenya. Hun er syk, men ingen vet hva som feiler henne.» «Kanskje han har smittet henne med noe han har fått fra alle damene sine,» sier far. Har han helt glemt at jeg så ham sitte med John og Jonas nede på Kilimanjaro Hotel, omgitt av damer? «Det ville ligne ham å ha fått syfilis og gitt det videre til Miriam,» sier Katriina og rister på hodet. «Har du hørt om Rogarth?» spør far og ser på meg. «Hva med ham?» spør jeg, for det er lenge siden jeg har pratet ordentlig med Rogarth. Vi mistet kontakten da jeg flyttet fra TPC for litt over et år siden. «Faren hans har havnet i Karanga Prison, så du ser nok ikke Rogarth på skolen mer,» sier far. «Synd,» sier jeg. «Hadde han stjålet for mye sukker?» «Kan man stjele for mye i Tanzania?» sier Katriina. «Nei,» sier far. «Men han var ikke så flink til å dele med de andre tyvene.» «Hvor er familien til Rogarth, da?» spør jeg. «Ikke på TPC – det var ingen som visste hvor de hadde flyttet,» sier far. «Ok, jeg stikker nå. Kommer du hjem senere?» spør jeg. «Jeg venter på Jonas,» sier far. «Jeg skal snakke med ham om noe.» Jeg trekker på skuldrene. Setter meg opp og kickstarter motorsykkelen, vinker og kjører. Litt rart at han skal sitte der med Katriina og vente på Jonas.

344

Skolen er i gang igjen. Samantha kommer innom en ettermiddag. «Jeg ble tatt for å drikke,» sier hun. «Når da?» spør jeg. «I går,» sier hun. «Er du utvist?» «De skal ha møte senere i dag. Jeg får beskjed i morgen.» «Hva tror du?» spør jeg. Samantha smiler. «Jeg kalte Minna diktator og jævla hore og ga Truddi en skikkelig ørefik. Jeg tror jeg er utvist.» Minna er husboss på Kiongozi. «For godt?» spør jeg. Samantha trekker på skuldrene. «Hva med en reparasjonsøl?» sier hun. «Da må det bli med cola i så fall. Det kan hende faren min kommer hjem,» sier jeg. «Fint,» sier Samantha. Og jeg legger til: «Men han skal nok på møtet på skolen.» «Sitter han fortsatt i skolestyret?» spør Samantha. «Jepp.» «Du må ha tæret litt på ryktet hans,» sier hun. Vi drikker av colaen og røyker. Bilen til fatter’n stanser utenfor. Han kommer inn. «Hei, Samantha,» sier han og nikker til henne. «Hei, mzee,» sier hun, og han smiler. Til meg sier han på dansk: «Jeg er blitt innkalt til ekstraordinært møte i skolestyret. Noe med noen elever som har vært rampete?» Han hever øyenbrynene og ser på meg. «Du får ordne deg noe mat selv,» sier han og tilføyer på engelsk til Samantha: «Vi ses.» «Ja, hei,» sier hun og ser på meg. «Han visste ikke hvem han skulle på møte om,» sier jeg. «Så lenge jeg får drikke av ølet hans, er det ett fett for meg,» sier hun og bommer en røyk til mens lårene hennes ligger kjøttfulle og innbydende på stolsetet. «Men altså faen, Christian,» sier fatter’n når han kommer hjem. «Hva er det?» «Ja men …,» sier han og går i stå. Begynner på nytt: «Det kunne du da for faen ha sagt. Hun satt jo rett her.» Han peker på stolen der Samanthas deilige lår befant seg for tre timer siden. 345

«Ville det spilt noen rolle?» spør jeg. «Nei,» sier han. «Utvist i to uker.» «Alle gjør det,» sier jeg. «Alle gjør hva?» «Røyker uten tillatelse. Drikker, røyker bhangi og knuller – og det er det ikke engang mulig å få tillatelse til.» «Men ikke alle slenger dritt til husbossen og gir romkameraten en ørefik i fylla.» «Samantha har personlighet,» sier jeg og trekker på skuldrene. Juliaz stiller en tallerken mat til vaktmannen i kjøleskapet før han sykler hjem sent på ettermiddagen så han ikke når frem tidsnok til at mama Flora kan sette ham til å jobbe. Fatter’n er på tur til Mwanza. Han har begynt å jobbe mer som omreisende konsulent for Nordic Project. Så jeg må gi vaktmannen mat og lage kaffe til ham. Han vil alltid ha mer sukker. Jeg må koke maisgrøt til hundene og blande det med lunger eller annet avfallskjøtt. Jeg har ikke noe penger og har vært gjennom alle lommene til far – ingenting. Det er bensin i byen, men jeg kan ikke betale, så jeg har heller ikke noe kjøretøy – jeg må sitte på med Larsson-familien til skolen om morgenen. Fredag. Det er ingen fest på skolen. Jeg drikker gin og røyker sigaretter. Lørdag åpner jeg skoleveska og tar ut bøkene, men kommer ikke lenger og sitter på verandaen og røyker igjen. Jeg burde gjøre noe, men har ikke lyst. Jeg kjeder meg. Utpå ettermiddagen kommer Marcus i drosje. Han virker oppspilt. «Ledelsen på Politiskolen skal ha en liten fest i kveld, men han som skulle spille musikk, har avlyst. Jeg kan få jobben hvis jeg skaffer et anlegg,» sier han. «Kan du?» spør jeg. Han peker på fars B&O. «Hvis jeg får låne makonde-anlegget,» sier han. «Hva med Larssons?» «Jonas sier bare nei,» sier Marcus. «Jeg vet ikke helt,» sier jeg. «Vi kjører det i politibil begge veier,» sier han. «Da må jeg bli med,» sier jeg. «Ja, selvfølgelig,» sier Marcus og ler. 346

Klokka åtte på kvelden kommer han kjørende med en politimann. Jeg har allerede pakket anlegget. Vi kjører bort til Politiskolens kantine og rigger opp. Det er litt stivt – for mange uniformer, kniv og gaffel. Vi spiller rolig soul. Men så snart middagen er over og lysene dempes, blir det varmt og dampende. Folk svetter på gulvet. Vi spiller høyt: Donna Summer, Stevie Wonder, Beatles, ABBA. «Det er bra, gutter,» sier politisjefen og kjøper øl til oss. Vi spiller Zaïre-rock, og lokalet koker. «Forstår du – diskobransjen i Tanzania er veldig tilgjengelig. Det finnes nesten ikke stereoanlegg som kan spille høyt, så når man har et: Pengene flyr rett til lommen.» «Ja,» sier jeg. Langt utpå natta blir vi kjørt hjem av en full politimann. Sleper utstyret inn. «Kom, så tar vi en øl,» sier jeg. «Ja,» sier Marcus og sender politimannen av gårde. Vi tar øl i kjøleskapet. «Sånn skulle man leve,» sier jeg. «Vi kan leve sånn. Vi trenger bare et et anlegg,» sier Marcus. «Det kunne vært fett,» sier jeg. «Det er mulig,» sier Marcus.

Marcus BEDRAGERI Maskinene på møbelfabrikken bryter sammen, enda de nettopp er kommet fra Europa. Mekanikeren er forsvunnet; først var han i Sverige på opplæring i seks måneder, og nå, etter to måneder hjemme, er han borte. Familien hans har flyttet, ingen vet hvor. Men jeg vet at han jobber på den møbelfabrikken i Mbeya som konen til GM eier. Også en annen er på reise for tiden – sagbruksmekaniker – men ellers har ingen vært i Sverige. Prosjektet har en konsulent i Sverige, som kjøper ting man ikke kan få her. Da de to mekanikerne skulle reise, ble alle papirene deres gjort klare på TanScans hovedkontor her, visa og billett. Vi satte dem på flyet, og i Sverige var det hele ordnet. Konsulenten skulle ta dem imot på flyplassen. Han hadde skaffet bolig, utdannelsesstedet – alt. Men bare to mekanikere. Ikke meg. 347

«Dere må presse på for å komme til Sverige og motta opplæring,» sier GM. «Ellers kan dere ingenting når svenskene reiser og hele prosjektet kan gå i stykker. Vi må lære å klare oss selv.» Kanskje tenker GM mest på å skaffe folk med opplæring til sitt eget sagbruk og møbelfabrikken, som står i konens navn, så han ikke får politiske problemer fra den afrikanske sosialismen fordi han samtidig er fullstendig privatkapitalist. Vi ber om opplæringen, men ingenting skjer. Mannen i Sverige og svenskene her: De er én, de har en avtale. De sier til SIDA at negeren har fått opplæring, enda han aldri noensinne har lært å bruke en skrutrekker, men bare kan hamre. Og for å skape utgifter, ordner de å frakte oss rundt i Tanzania i en dobbelkabin Toyota Hilux – de trekker oss rundt til Mbeya, Iringa, Mufindi – og de skriver en stor, stor rapport: «Vi dro på opplæringsreise med femten mennesker, vi brukte 200 000 svenske kroner.» Men man kan ikke lure meg på den måten – jeg vil ikke til Mbeya, jeg vil ikke til Iringa; det er det samme som i Moshi. Dere kan sende de fjolsene dit, jeg blir her. Hvis det er ordentlig opplæring, så send meg til Sverige. Jeg kan til og med vrikke den ødelagte rumpa mi som en neger om natten og være en gave til den svenske kvinnen. Når det kommer en vurderingskommisjon fra SIDA, sørger svenskene i prosjektet for at GM er på en reise i utlandet så han ikke kan legge frem protestene sine. Reisen betyr en stor bonus for GM personlig; han får daglige dietter i form av utenlandsk valuta som han kan veksle til svartebørskurs i Tanzania. Så han velger å reise. La de små lusene i prosjektet slepe seg i støvet på gulvet. GM tenker først på nummer én: seg selv. Jeg spør Gösta – han er i det minste redd for hvordan en revisjon vil se på hans ansvar, så han sender lagersjefen og assistenten og seks mekanikere til Sverige i en måned. Men det var penger til å sende mange mennesker i to år. For oss – sagbrukerne – er det Jonas Larssons beslutning: Ikke en eneste person blir sendt av sted. Den ødelagte rumpa mi får bare vrikke i Tanzania, uten et oppmerksomt publikum av svenske jenter som vil være slangetemmere for den svarte mambaen. Pengene blir brukt – jeg ser det i regnskapet. Men hvor blir det av dem?

348

UGUDELIGE Øynene til Josephina lyner. Hun står på rommet sitt i gettoen vår og kaster tingene sine i vesker og poser. «Shenzi,» sier hun – galskap. «Hva har skjedd?» spør jeg. «De hvite er gale,» sier hun. «Men hva har skjedd?» spør jeg. «Jeg vil ikke si ord om slike ting,» sier Josephina. Eeehhhh – hun har sett noe stygt i familien. Jeg må straks kjøre henne i Land Cruiser med eiendelene hennes hele veien til datterens hus. «Josephina reiser hjem,» sier jeg til Katriina. «Jeg må låne bilen for å kjøre henne.» «Ja,» sier Katriina. «Hva har skjedd,» spør jeg. «Ingenting,» sier Katriina, men uten å møte blikket mitt. I bilen sier Josephina: «De wazunguene er ugudelige. Mannen er ugudelig, og kvinnen er ugudelig. Barna … det er veldig synd på barna.» Mer vil hun ikke si, så jeg må bruke husslavens metoder. Når jeg kommer hjem fra landsbyen til Josephina, er jeg inne og ser på laken – de er skiftet, så hvor er svaret? I skittentøykurven. Det har vært tull og tøys i denne sengen, og det har ikke vært Jonas, for han pumper aldri hvitt kjøtt lenger. Josephina er kvinne; hun kan godta mannens usedelighet, for alle kvinner vet at menn er udugelige på den måten. Men når kvinnen i huset også er djevelsk, da blir det for mye. Hvem har gjort det med Katriina? Jeg bør vite alt om min hersker, ellers manøvrerer slaven som en bil uten ratt. Men vi er i den tredje verden; tror du Josephina har telefon i jordhytten så jeg kan ringe og spørre? Det nye problemet er mitt: Vi har ingen hushjelp. «Hva med hushjelpen til doktor Strangler?» sier Jonas. «Vi kan da ikke stjele hushjelpen til doktor Strangler,» sier Katriina. «Du får prøve å finne en, Marcus.» JUNGELSTIEN Huset er fylt med dårlig stemning. Jeg vurderer et besøk hos heksedoktoren, for å få en saft eller et pulver å helle i kaffen til Jonas, som kan forandre ham fra en vill hund til et lam. Tsk, 349

så mye problemer fra disse menneskene, og jeg har mine egne problemer. Jeg går til Jonas. «Kan jeg også få den siste delen av arven fra tante Elna så jeg kan få et ordentlig varelager? Så kan du trekke det fra når arven kommer.» «Arven er borte,» sier han. «Du har allerede fått pengene dine. Det er slutt. Det er ikke mer.» Jeg forstår at brevet jeg skrev til den svenske advokaten, var en kvittering, et dokument som gjorde at Jonas kunne få pengene til seg selv. Jeg vet ikke hvor mange. Jeg skrev bare som en dåre, og nå kan jeg ikke vite hvor stor dåren er. Jo, jeg kan få vite det. Fordi jeg har tante Elnas adresse. Hvis jeg skriver noe som helst, et hvilket som helst brev, går det direkte til advokaten hennes, for hun får ikke posten ned i graven. Det vet jeg. Men jeg vet også at hvis jeg gjør det, så blir det igjen mer rot. Jonas vil prøve å skape alle slags problemer for meg. Kanskje, hvis jeg er heldig, får jeg pengene en gang. Men i mellomtiden står jeg uten tak og gulv, uten transport, uten arbeid, ja til og med uten maisgrøt og spinat. Jonas kjenner mange mennesker her – jeg kan bli drept. Josephina kommer til huset en dag svenskene ikke er hjemme. «Hva skjer med arven?» spør hun. Hva skal jeg svare? Josephina har fått noe, men finnes det mer? «Jeg vet ikke,» sier jeg og spør Josephina direkte: «Hvorfor reiste du fra oss? Hva var problemet?» «Jeg vil ikke snakke om det,» sier Josephina og går igjen. Når Katriina kommer hjem, spør jeg om arven igjen. «Jeg vet ikke,» sier hun. «Hva med Josephina – har hun fått alle pengene sine?» spør jeg. «Jeg tror ikke hun får mer heller,» sier Katriina. «Men har vi fått det som testamentet sier at vi skal ha?» spør jeg. «Marcus!» sier Katriina. «Nå må du la meg være i fred!» Jeg kjører opp til Josephina, som bor hos datteren i landsbyen. «Jeg tror ikke vi får flere penger. Jeg tror han lurer oss,» sier jeg. Josephina har åpne øyne. «Mzungu er djevelsk,» sier hun. Jeg kjører tilbake. 350

Ingen flere arvepenger, ser det ut til. Nei. Men Jonas kan ikke stanse livskraftens fremvekst. Troen min var på det store anlegget til å spille disko på Moshi Hotel, møte fine mennesker, det verdige livet. Men en liten øks kan også felle et stort tre. Jeg bestiller straks verdens minste Boombox fra Ostermann. Betalingen er pengene jeg har stående som tilgodehavende på Ostermann-kontoen siden D’Souza stjal Boomboxen min til seg selv og Ostermann måtte akseptere at varen ikke var kommet. Verdens minste Boombox skal sendes direkte med fly. Men jeg kan ikke bruke D’Souza til å få maskinen gjennom tollen på Kilimanjaro National Airport – kanskje han stjeler den nye Boomboxen, til sønnen sin. Jeg kjører til flyplassen selv og finner frem til sjefen for tollerne og hører: Ja, man kan smøre en liten sti gjennom jungelen av regler og avgifter så Boomboxen kan gli fint til døren min. GUDS RENGJØRING Ingen kokk eller hjelp i huset til oppvask, klesvask, gulvvask – jeg små slite som helvete. Normalt arver de hvite hushjelper fra hverandre, men ingen hvite reiser akkurat nå. Eller så kommer gartneren med kusinen sin som vil ha jobb. Men gartneren liker sin vakre kusine – hun skal ikke ha en sånn jobb. «Kjenner du noen, Marcus?» spør Katriina. «Nei, ikke til en sånn jobb,» sier jeg. Tror hun jeg vil utsette noen jeg kjenner, for Jonas’ galskap? Iblant kommer jenter rett til verandaen og spør om jobb. Katriina ansetter den første – ung, men ikke for pen. Jeg viser henne rundt. Skittentøyet er en kjempehaug. Hun vasker det i badekaret, for vaskemaskinen er død. Hun henger ut tøyet og vasker alle gulv, tørker bort støvet. Hun tar inn tøyet, legger det sammen. Dagen etter roper Katriina på meg. Jeg går opp i huset. Hun og hushjelpen står på badet ved den store skittentøykurven. «Jeg forstår ikke hvorfor hun ikke har vasket alt. Hun vil ikke,» sier Katriina. Jeg spør hushjelpen. «Jeg kan ikke vaske mannens private ting,» sier hun. «Hva?» sier jeg. «Jeg får ikke vaske dem.» «Hvorfor ikke? spør jeg, men svaret er klart: nyreligiøs – mannens undertøy er farlig. Jeg forklarer Katriina, som rister på hodet. 351

«Jeg blir nødt til å beholde henne til vi finner en annen,» sier Katriina og vasker underbuksene selv, henger dem ut til det andre tøyet på klessnoren. Når jeg kommer hjem, har hushjelpen tatt inn alt det andre tøyet, strøket, lagt på plass. Underbuksene til Jonas henger fortsatt. Hun får ikke røre dem selv om de er renset for drypp fra mannens pumpe. Jonas og Katriina er i klubben. Jeg tar inn underbuksene, legger dem sammen og på plass uten å stryke – kanskje en larve fra flueeggene kan bore seg inn i Jonas’ rumpe og gjøre kjøttet hans til smerte og skitt. Om kvelden er det gjester. Hushjelpen kommer tidlig neste morgen. Jeg ligger avslappet i sengen min, så glad for å slippe det rotete hjemmet. «Marcus,» roper Jonas fra huset. Jeg må løpe. «Hva faen er det med henne?» sier han med en håndbevegelse. Hushjelpen står rank og stolt på det nyvaskede stuegulvet. Salongbordet ser underlig ut. Askebegrene er borte, tonicflaskene, avfall fra peanøtter og røykpakker. Bare ølflasker og glass står igjen. Jeg spør. «Jeg får ikke røre ved ugudeligheten,» sier hun. Jeg forklarer Jonas. «Toka!» sier han til hushjelpen, forsvinn. Han snur seg, går rett inn på soverommet. Jeg må finne mine egne penger, betale henne for tre dager med Guds rengjøring og selv fjerne flasker og glass, vaske opp. SANNHETSPROBLEM Nå er Solja stor – tolv år – og det betyr et nytt problem. Hun kan spørre som et voksent menneske: «Hvorfor drar de alltid i klubben om kvelden? Hvorfor er mor trist? Hvorfor er far rar?» Jeg kan svare med løgnen, som er kjærlig og beskyttende. Eller jeg kan si en sannhet, og den river bort stigen jeg står på – fort. Sannheten har alt skapt nye problemer. På KCMC var jeg full av medisin og kvekket som en frosk om Asko og malaya. Katriinas tanker har byttet ut navnet: ikke Asko. Jonas. Nå tar hun sin egen frihet. «Du må være hjemme med Rebekka i formiddag. Jeg har ærender etter at jeg har kjørt Solja på skolen.» Fra ingen aktivitet begynner kvinnen å løpe rundt på ærender to formiddager i uken, for å komme tomhendt hjem, men med røde kinn og fantastisk smil. Josephina og Guds hushjelp er bare minner 352

nå, så huset er et rot, og jeg henger langt etter med jobben min – alle klager i øret mitt. En ny formiddag med Katriinas ærender og meg fanget i hjemmet. Telefonen ringer. Fra ISM. Det er tull med Solja, som slår en annen elev så eleven blør, men hvor er foreldrene? Jeg må hente henne på motorsykkelen. Jeg går på kontoret, der Solja sitter veldig trist. «Jeg vil ikke hentes av andre enn foreldrene mine,» sier hun til inspektøren når hun ser meg. Vi arbeider med en enkel matematikk – jeg kan regne den selv. Hun lager tull for å få foreldrenes oppmerksomhet. Og når jeg husker tiden rundt Rebekkas fødsel, kan jeg også regne ut hvor Katriina løper ærender: «Så kjører vi og finner foreldrene dine,» sier jeg til Solja. Hun følger taust etter meg. Setter seg bak på motorsykkelen. Jeg kjører rett til KCMC-boligene og bort til huset. Der står Larssonbilen. Jeg stanser i innkjørselen og tuter før jeg slår av motoren. «Det er bilen vår,» sier Solja. «Huset til doktor Freeman,» sier jeg. «Rebekkas jordmor.» «Hva gjør hun her?» «Det må du spørre henne om,» sier jeg idet inngangsdøren går opp og Katriina kommer ut med håret i et rot. DØDSERKLÆRING: STEREO Boomboxen lander på flyplassen. Fabelaktig vellyd. Når veien din i livet er sperret, må du finne en bakvei. Ostermann har seks måneders garanti når stereoanlegget er blitt ødelagt i transporten. Jeg tar kvitteringen og garantibeviset hele veien 200 kilometer til et autorisert Pioneer-verksted i Nairobi – han er den nærmeste. Grensen er offisielt stengt, men ved alle grenseoverganger finnes et marked i ingenmannsland. Jeg tar bussen til Rongai, går inn i ingenmannsland og ut på den andre siden. En neger på den ene siden av grensen ser ut som negeren på den andre, og de snakker samme språk. Tollerne tar bare stikkprøver. Og hvordan bærer jeg stereoanlegget som ble ødelagt i flyet? Jeg tar det ikke med – hvordan ville du transportert et stereoanlegg med buss hele veien fra Moshi til Nairobi uten å bli plyndret? Og det er jo allerede gått helt i stykker fordi det må ha falt fra flyet og ned på bakken. Jeg forklarer på Pioneerverkstedet i Nairobi hvordan stereoanlegget ble pulverisert. 353

«Men hvor er det hen?» sier mannen. «Her er papirene,» sier jeg og rekker dem frem. De er brettet sammen. «Du kan prøve å studere de som ligger mellom sidene.» «Et øyeblikk,» sier mannen og går på bakrommet. Mellom papirene finner han gaven sin. Han gir meg tilbake papirene sammen med sin autoriserte beskjed til Ostermann: «Dette stereoanlegget er dødt.» Og jeg får pengene refundert som et tilgodehavende hos Ostermann, som må være veldig lei av denne Marcus, som likevel ikke er helt konkurs. Og stereoanlegget er der i Moshi – det fungerer fint. Jeg har lyden min igjen. TRUSLER «Men hvis de sender en evalueringskommisjon – hva gjør vi da?» spør Gösta på verandaen, nesten hysterisk. «Det gjør de ikke,» sier Jonas. «Og hvis de gjør det, så forstår ambassadefolkene godt at man må bestikke litt her og der for å få ting til å fungere i Tanzania.» Jeg står litt bortenfor og vasker bilen mens jeg holder øye med Gösta. Han rister på hodet. «Jeg snakker ikke om ambassaden. Jeg snakker om en evalueringskommisjon fra Sverige. Jeg tror ikke de blir særlig begeistret for korrupsjonen. Og særlig ikke når det er våre maskiner som stadig bryter sammen, enda de liksom skal være bare to år gamle. Det var vi som kjøpte dem.» «Slapp av,» sier Jonas, men ikke så sikker i stemmen som før. «Det ordner seg.» Men det ordner seg ikke, for Andreas skrev en falsk sannhet i avisen, som skapte lykke hos hele det svenske folket, fordi landsmannen deres hjelper negeren for svenskenes penger gitt med et varmt hjerte. Nå kan de svenske hjertene oppdage at den sannheten var et bedrageri. De får lyst på blod – hvem er skyldig? FLYKTNINGLEIR Naborommet står tomt etter at Guds hushjelp ble sendt bort, men bare et øyeblikk, så blir det en flyktningleir. En av bossene fra ISM kommer for å snakke med Katriina. «Vi får ikke tak i faren til Christian, så …» sier mannen. «Nei, han er visst på prosjektmøte i Dodoma,» sier Katriina. «Hva er problemet?» 354

«Nei, altså … Christian var full på skolen, så vi har suspendert ham i fjorten dager. Men vi føler oss ikke trygge på å la ham være hjemme alene i huset, så vi vet ikke hva vi skal gjøre med ham,» sier mannen. «Nei vel,» sier Katriina. «Vi kommer til å vente med å iverksette suspensjonen til faren hans er tilbake, så han må gå på skolen. Men vi føler det ikke trygt å la ham bo alene i huset. Så jeg ville bare høre om du vet hvem som står Christians far nærmest og som kanskje kunne ta seg av ham noen dager til vi får kontakt med faren?» «Ja, altså, han kan jo bo her,» sier Katriina. «Du må ikke føle deg presset til å ta ham – vi kan godt finne en annen løsning,» sier mannen. «Nei. Jeg gjør det gjerne. Hvor er han nå?» sier Katriina. «Han her hjemme i huset,» sier mannen. «Ok, jeg skal se til at han blir hentet,» sier Katriina. «Dette er jeg veldig takknemlig for,» sier mannen. «Jeg kjører innom og gir ham beskjed på veien.» Katriina sier at vi må re opp en seng til Christian på det ledige rommet i gettoen, for det er ikke plass til ham oppe i huset. Jeg tror ikke hun vil at Christian skal se hva som foregår der inne. Hun sender meg etter Christian. Han kommer fra en familie der krigen mellom mannen og kvinnen ble en oppløsning. Nå skal han til et hus der krigen raser. Jeg finner ham utenfor med sigarett og cola. «Hei, nabo,» sier han og ler. «Var du full om morgenen?» spør jeg. «Nei. Jeg var høy på gata utenfor skolen om kvelden mens det var fest der inne,» sier Christian. «Etter min mening var det min egen sak,» sier Christian. Provokasjonen fra det sure barnet – tsk. «Hva nå, da?» spør jeg. Han trekker på skuldrene. Vi kjører ned til meg. Hele familien Larsson er i klubben. Vi går ned på en lokal restaurant i sentrum. Drikker øl og spiser. Senere røyker vi en pinne før vi skal sove. Dagen etter kjører jeg den slemme gutten på skolen.

355

Christian Far er ute og reiser. Det er fest på Kilele i kveld – huset til de eldste kostskolejentene på ISM, noen hundre meter fra selve skolen. Jeg vil ikke dit. Samantha behandler meg som luft, enda hun ikke har noen kjæreste. Jeg fikser det ikke. Setter meg i stua og drikker en stor gin tonic. Og en til. Går ut og kickstarter motorsykkelen, durer opp Lema Road i mørket – vinden rykker i meg. Svinger inn på Shanty Town Road og stanser ved gjerdet rundt Kilele og slår ned støttefoten. Går av. Finner spliffen i lomma og tenner. Samantha kommer bort til gjerdet, hun har hørt motorsykkelen. «Hei, Samantha,» sier jeg. «Skal du ha litt bhangi?» Jeg går bort til gjerdet og stikker enden av spliffen inn gjennom nettingen. En finsk lærer kommer ut porten med kurs for meg: «Christian. Du fjerner deg fra skolens område øyeblikkelig. Mandag klokka åtte stiller du på Owens kontor.» «Hei, du bestemmer faen ikke hva jeg gjør. Jeg er bare en helt vanlig fyr som står her på gata og røyker gresset mitt. Jeg er en privatperson. Du har ikke noe du skulle ha sagt overfor meg.» Jeg tar et trekk til, suger det dypt ned i lungene mens jeg ser rett opp på læreren, blåser røyken i hans retning. Læreren kommer mot meg. Jeg løfter hånden og knytter den, så spliffen gløder ut mellom peke- og langfinger. «Våger du å røre meg, så tar jeg igjen,» sier jeg. Læreren stanser. Jeg ler av ham, stikker spliffen i munnen, setter meg på motorsykkelen og raser ned veien. Dumt. Mandag. Jeg blir suspendert, men dommen blir ikke håndhevet, for de har funnet ut at jeg bor alene i huset mens far reiser rundt og evaluerer de forskjellige avdelingene til Nordic Project. På Kilimanjaro skal prosjektet fases ut – det fungerer ikke likevel; i kooperativbevegelsen går korrupsjonen berserk, og bøndene får aldri betalt for varene sine, så de har sluttet å dyrke til annet enn eget forbruk, eller de smugler varene sine til Kenya. Planen er at far skal være en slags omvandrende busemann: Han skal reise rundt til de forskjellige store fagforeningene og innføre nye regnskapsmetoder som gjør det vanskeligere å snyte og lettere å følge pengestrømmen. De lokale bossene forklarer ham at det må være et visst slingringsmonn, 356

for hvis ikke snytingen er innebygget i systemet, blir systemet sabotert fra dag én. Skolen har overtalt Katriina til å la meg bo hos dem til de får tak i far. Jeg bor i gettoen til Marcus – det ledige rommet, fordi hushjelpen forsvant. Og hvorfor gjorde hun det? Jeg regner med at det var Jonas som klådde mer på henne enn Katriina greide å holde ut. Det er for mye piss. Jeg får ikke lenger kjøre motorsykkel til skolen, for de kan ikke ha en haug med uansvarlige unger som durer rundt på svære doninger når det er små barn i området. Katriina og Jonas går og glefser til hverandre når han er der, men han er der nesten aldri.

Marcus SOLJA KASTER OPP Skrikingen vokser i det huset hver dag. Jeg kan nesten sitte i gettoen min og høre alt. De spiser. Stemmene stiger. Katriina: «Jeg vil skilles. Nå reiser jeg hjem med barna. Jeg forteller ambassaden at du bare er her for de svarte horene, at du stjeler SIDAs penger – du kommer til å få sparken. Og du får aldri noen jobb i Sverige igjen, for du er for lat. Du gjør ikke annet enn å drikke og røyke pot og snyte folk og knulle.» Solja kommer ut på verandaen. Hun går til bilen og setter seg. «Hva faen holder du på med?» roper Jonas fra huset. Solja smeller bildøren. Hun har nøkkelen, starter. Jonas styrter ut på verandaen, bort til bilen. Hun har allerede begynt å kjøre, gasser; han må hoppe til siden for ikke å bli truffet. Prøver å ta i et dørhåndtak, men dørene er låst, og Solja er på vei ut den åpne porten, tuter og gasser mens bilhjulene spinner og bilen skrangler i full fart bort grusveien. Borte i skumringen. «Jävla skit,» roper Jonas. Jeg er borte ved bakdøren til huset, sulten. «Jag åker för att hitta Solja,» sier Jonas før han går ut og setter seg på motorsykkelen. Men det er ikke Solja han kjører etter, men bedøvelsen fra øl og bhangi og malaya. Jeg går ned i byen for å finne Solja. Peugeoten står ved Stereo Bar; ja – Solja sitter dere inne med vennene sine. Sikh-gutt fra skolen. Mwarabu-coco fra Swahilitown. Hun er full. Tolv 357

år. Men bartenderen ser ikke mzunguens alder, og hun har allerede titi – hun kunne godt vært voksen. «Nå drar vi hjem,» sier jeg. «Kom med fire Safari,» roper Solja og ser på meg. «Du må ta en øl, Marcus.» Vennene hennes er tause. Jeg oppdager at Chantelle sitter ved bardisken og ser på meg. Askos kjøpte og betalte kvinnen. «Det vil regne på meg,» tenkte hun da hun fanget Asko i nettet. Hva har skjedd med henne? Hun sitter i et hus der hun ikke har råd til å betale husleien. Hun har et lite stereoanlegg, smarte klær, fine møbler, alt betalt av Asko fordi mirakler oversvømte hjernen hans. Så ble Asko sendt hjem. Servitrisen kommer med ølet vårt. «Du vet om alt som foregår,» sier Solja til meg på svensk. «Jag vet inte,» sier jeg. «Er ikke det ludderet til Asko som sitter der borte?» spør Solja. «Jo, det er henne,» sier jeg. «Hva gjør hun nå?» spør Solja. «Hun er på jakt.» «Etter hva?» «En mann med penger.» «Kanskje hun kan fange faren min,» sier Solja og begynner å le; det er en stygg latter, og hun reiser seg for å gå på toalettet ute i bakgården, mørkt og skittent. «Bli med henne,» sier jeg til mwarabu-coco. «Vent på henne, og kom tilbake med henne.» «Ok,» sier han og åler seg ut fra båsen, følger etter Solja. «Hun har det ikke bra,» sier sikhen. «Det trenger ikke du tenke på,» sier jeg. «Hun skal nok klare seg.» Og nå holder Chantelle på å reise seg, med blikket festet på meg. Hun kommer duvende over gulvet, stiller seg med spredte ben ved bordenden, legger begge håndflatene i bordplaten og lener seg frem så de store titiene vugger ved glassene og flaskene våre. «Marcus,» sier hun. «Hva kan jeg gjøre for deg?» spør jeg. «Jeg må snakke med deg,» sier hun. «Om hva?» spør jeg. Chantelle sender sikh-gutten et fort sideblikk – han får ikke høre det hun har å si. «Det er forretninger. Du kan komme til huset mitt i morgen.» 358

«Jeg skal prøve å rekke det,» sier jeg idet Solja kommer tilbake med våte øyne og ser på Chantelle. «Har du pumpet faren min?» spør Solja på fullstendig gateswhahili. «Tsk – det barnet er dårlig,» sier Chantelle og går verdig tilbake til baren. Kanskje hun har det. Kanskje faren til sikh-gutten har vært med Chantelle. Jeg vet ikke. Det er det samme for meg. Jeg får tak i servitrisen og betaler regningen, enda Solja protesterer og ikke vil hjem. Men jeg tar henne hardt i armen, fisker nøkkelen opp av lommen hennes og trekker henne ut i bilen. Nå gråter hun, faller helt sammen, og like etter rundkjøringen slår jentas mage en saltomortale, og hun kaster opp så det renner ned langs utsiden av bilen. Tolv år – tsk. CHANTELLES NØD «Vi skal flytte, og det andre huset er allerede fullt av ting, så jeg vil selge noe,» sier Chantelle med en armbevegelse inn i stuen. Møbler og stereo og vifte og alt Asko har betalt. Chantelle skal ikke flytte, men hun vil ikke være ærlig. Det har gått i blodet hennes å vise seg som en materialist. Og det er vanskelig å finne en annen sponsor, så nå må hun selge eiendeler. «Jeg har ikke penger til den slags ting,» sier jeg. «Men kanskje du kjenner noen? Hvis du gjør arbeidet med å selge tingene, skal jeg betale deg en del av inntekten. Jeg har ikke tid til det arbeidet selv,» sier Chantelle. Eeehhh, spørsmålet er ikke tid, men disse gjenstandene har bare et marked hos wahindi, og hvordan kan Chantelle komme til døren deres som en handelskvinne? De indiske mennene har kanskje pumpet henne, og de indiske kvinnene kommer til å slå henne bort med en kost, for alle kan se hva hun selger. «Ok,» sier jeg. «La meg ta stereoanlegget – jeg skal se hva jeg kan selge det for.» «Nei – ikke sånn. Du må finne en kjøper og ta ham med hit. Når dere har forhandlet prisen, gir jeg deg ti prosent.» Chantelle vil ikke bli lurt. Og jeg skal til og med ta med wahindi til døren hennes så de kan se: I dette huset kan man pumpe i diskresjon. «Jeg har min egen jobb allerede. Hvis jeg skal være salgsmann for det, skal jeg ha 30 prosent.» «30 prosent!? Tsk, du er gal,» sier Chantelle. Ja. Men hun er 359

også gal. Hun skulle ha spurt om Asko: «Hvor kommer denne mannen fra, hvilken bakgrunn har han, hva vil han?» Hun har ikke erfaringsgrunnlaget så hun kan se virkeligheten. Håpet er bare å holde systemet gående. Hun ender ødelagt. Allerede er det vanskelig å fange den store fisken; familien rykker snart tilbake til null, sandslottet raser sammen på kort tid, flatt. Fattigere enn noen gang. På kjøkkenet står hushjelpen, og datteren til Chantelle går på kostskolen i Arusha; Chantelle pumper for barnets oppstigning i livet. Jeg ser på henne. Allerede har hun drukket, enda det er lyst. Og i lyset kan jeg se: Hun blir eldre. «30 prosent,» sier jeg. Hun reiser seg og kommer bort til meg. Setter seg på armlenet av stolen min med formfullendt lår og rumpe mot skulderen og armen og kroppen min. «Hvis vi sier 20 prosent, kan jeg også hjelpe deg med behovene dine,» sier hun. Jeg reiser meg og tar to skritt bort. «30,» sier jeg. Chantelle sukker. «Ok,» sier hun. SHERIFF REBEKKA Jeg kommer rundt hjørnet av gettoen min og ser: Vaktmannen løper opp innkjørselen som en gasell, ut porten, bort veien. Hva? På verandaen står Rebekka og ler. I hånden: revolveren. Vaktmannen vet det, for jeg har fortalt at det finnes en ekte revolver i huset. Rebekka vet ikke hva hun gjør. Jeg skynder meg bort, griper den med hånden og peker den oppover mens jeg roper: «Slipp!» Hun blir veldig forskrekket. Også fordi jeg tar hardt i henne så hun skriker, strammer hendene, trykker: PANG – et stort brak. Knust murstein drysser hardt ned på hodene våre. Rebekka gråter – tre år gammel revolvermann. «Du må aldri røre den,» sier jeg. Men hvordan kan hun la være å røre den når faren lar den ligge fremme som et sukkertøy? Jeg sier det til Katriina. Hun blir blek som mel, men sier ingenting. Dagen etter er revolveren ingen steder, men hanskerommet på Peugeoten er låst. Alt er anspent. Også fordi Jonas ikke har mer jord å putte i munnen. Og han liker ikke sigaretter. De får ham til å hoste som helvete. Og bhangi har ikke nikotin. Prosjektet skranter. Normalt må jeg spionere på alt og avlegge rapport for Jonas. Men i disse tider spør han ikke engang. 360

Jeg orienterer retningen min mot Gösta, som vil at prosjektet skal bestå, for han har giftet seg med en chaggakvinne. Hver dag spør jeg ham: «Er det noe jeg kan gjøre for deg?» Gösta snur spionasjen så den går en annen vei: «Hva gjør Jonas?» spør han, og jeg forteller alt.

Christian «Faren din er her,» sier Panos til meg i friminuttet. «Hvor?» spør jeg. «Jeg så ham gå inn på kontoret,» sier Panos. «Skal du inn til moralpreken?» «Gjett om,» sier jeg. I neste time kommer sekretæren og sier jeg skal bli med på kontoret. «Tsk tsk tsk, Christian,» sier Diana. Jarno gir meg tommelen opp. Jeg følger etter sekretærens digre rumpe, inn på kontoret, inn til Owen. Far sitter der. «Du er faen meg for dum, Christian,» sier han på dansk. «Arvelig,» sier jeg. Owen sier: «Sett deg.» Jeg gjør det. Han sier: «Vi er blitt enige om at du skal bo på skolen fordi faren din reiser så mye. Så fra søndag av er du kostskoleelev. Du flytter opp på Kijana på rom med Böhmer. Vi er klar over at du har hatt … en vanskelig tid, så derfor slår vi en strek over denne siste hendelsen, men én ting til nå fra deg i løpet av ellevte klasse, og du ryker ut. For godt.» Owen stirrer på meg. «Ja vel,» sier jeg. «Bra,» sier han og ser ned i noen papirer på skrivebordet sitt. Det er ren korrupsjon. Jeg burde minst ha vært utvist i fjorten dager – kanskje for godt. Far sitter i skolestyret og gjør en god jobb for dem, og han går trolig ut av styret hvis han ikke har barn på skolen lenger. Fikenbladet er at jeg har hatt en vanskelig tid fordi lillesøsteren min døde og moren min er utro og har stukket sin vei og alle vet det. Owen ser opp igjen. «Det var det,» sier han. «Du melder deg hos Sally på Kijana søndag klokka 16.00.» Vi reiser oss. Jeg går ut. Far veksler et par ord med Owen. Så kommer han ut. 361

«Ja, så det var dealen,» sier jeg til ham. Han går rett forbi meg opp på parkeringsplassen. «Vi er ikke på talefot,» sier han. Jeg går tilbake til timen. «Er du ute?» spør Jarno. «Inne,» sier jeg. «På Kijana fra søndag.» «Ok,» sier Jarno. «Stille,» sier læreren. Böhmer er tysker, tvangsnevrotiker med trange, lyse bomullsbukser, tettsittende, langermede skjorter kneppet helt opp i halsen, blankpussede halvstøvler og dokumentmappe. Han rer senga så han ville gjort suksess i enhver germansk militærforlegning, og man får ikke røre en ting på hans side av rommet. Men han røyker bhangi hver kveld, rullet i sigarettpapir som han kjøper av en nordmann. «Legg et håndkle under dørsprekken,» sier han. «Gjør det selv,» sier jeg. «Vil du ha?» spør han med løftede øyenbryn. Jeg har ikke noe selv. «Ok,» sier jeg og klemmer håndklet mitt innunder dørsprekken så man ikke ser lys eller lukter røyk. Etterpå dusjer vi rommet i myggspray og legger oss til å sove. Fredag kveld blir vi kjørt på kino. Jeg har begynt å være sammen med Sif igjen, enda vi nesten ikke snakker sammen. Jeg sitter og røyker i kinomørket, så jeg ikke behøver å kysse henne. Lørdag blir vi kjørt ned i byen i skolens pickup og sluppet av i Clocktower-rundkjøringen så vi kan gjøre småinnkjøp, gå på posten og slikt. Jeg vil ned på terrassebaren på Liberty sammen med Jarno. «Men hvorfor det?» spør Sif. «Jeg har lyst på en øl,» sier jeg. «Så teit,» sier Sif. «Ja, så er jeg teit,» sier jeg og følger etter Jarno. Liberty. Bra sted. Litt utenfor hovedgatene og skjult bak balustradene som støtter opp taket, og en stor bougainvillea. Vi sitter innunder takskjegget og kan se på lang avstand hvem som nærmer seg. Samantha dukker opp, bommer en røyk. «Ja, er hun noe tess, da, Christian?» 362

«Hvem da?» «Sif?» «Hun er ok,» sier jeg. Vi drikker en øl eller to og skjuler lukta med røyk og Big G-tyggis. Ikke noe fyll, bare det gode liv. Lørdag kveld er det fest i spisesalen. «Hva hvis Sally kommer?» sier Sif når jeg trekker henne mot rommet mitt på Kijana – jeg har avtalt med Böhmer at han skal holde seg borte. «Slapp av,» sier jeg. «Hvis vi ikke slår på lyset, tror hun at vi er på festen.» På rommet får jeg T-skjorta av Sif, kysser brystene hennes, får hånden ned til musa og en finger opp. Hun dytter bort hånden min. Jeg kan ikke se ansiktet henne. «Hva er det?» sier jeg. «Du vil heller være sammen med Samantha,» sier Sif. «Vi er venner,» sier jeg. «Jeg og Samantha. Er det ikke lov for en gutt og en jente å være venner?» «Du er gæren etter henne,» sier Sif. «Nei,» sier jeg. «Jeg er gæren etter deg. Bare kjenn,» sier jeg og tar hånden hennes, legger den på pikken min. «Kutt ut,» sier hun. «Jeg er gæren etter deg,» sier jeg. Det banker på døra. Vi blir tause. «Festen er over om et kvarter,» sier stemmen. Det er Sally. «Da skal Kijana være ryddet for alle som ikke hører hjemme her.» Ok – hun er smartere enn hun ser ut. «Nei, jeg vil ikke treffe deg mer,» sier Sif dagen etter. Jeg går bort i musikkrommet og dæljer løs på trommene.

Marcus PERFEKT HUSHJELP Guds hushjelp er borte, og jeg vil ikke vaske flere Jonas-underbukser – hvem vet hvordan de smitter? Phantom har en kusine, Sia – hun er perfekt. Jeg henter henne på motorsykkelen og kjører hjem når jeg vet at Jonas er ute. Jeg viser Katriina den perfekte hushjelpen. Sia er kort, kulerundt hode, dårlige 363

tenner, titi som henger, diger rumpe – Sia ser rar ut, så man blir glad og vil smile og le bare man ser på henne. Katriina er straks forelsket. «Hvem er det?» spør Jonas når han kommer hjem. «Er hun ikke søt?» sier Katriina. «Det er Sia – vår nye hushjelp.» Jonas bare grynter. Telefonen ringer. Han tar den, snakker lenge og lavt – jeg hører ikke ordene fra kjøkkenet. Så slenger Jonas på røret. «Helvetes Erland Lundgren,» sier han, og ørene mine er som elefantens. Lundgren er den nye mannen på ambassaden i Dar es Salaam. Lundgren er SIDAs prosjektkoordinator og reiser rundt for å se på alle SIDA-prosjekter i Tanzania. Han synes ikke Jonas er fantastisk. Lundgren synes sagbrukene ser gamle ut; har de kjøpt skrot i Sverige til de nye tingenes pris? Hvor er alle de faglærte arbeiderne som har vært på opplæringsopphold i Sverige? Mange spørsmål med ulovlige svar. «Jeg skal ha den jobben i Nicaragua,» sier Jonas. «Men jeg vil ikke til Nicaragua,» sier Katriina. «Ungene blir gale hvis vi drasser dem rundt på den måten. Og nå går det endelig sånn noenlunde med Solja på skolen.» «Hvem sier at dere skal bli med?» sier Jonas. «Hva mener du?» «Kanskje det er bedre at dere drar til Sverige,» sier Jonas. «Så du kan få deg litt spansk-indiansk fitte,» sier Katriina med helt vanlig stemme. AIR TOTAL CONFUSION Skruene er brukt opp i Moshi, Arusha, hele nord-Tanzania. Alle deler til senger, stoler og bord står klare på Imara møbelfabrikk, men de kan ikke henge sammen med bare lim. «Du får bli med til Dar og lete etter skruer,» sier GM, som skal på møte med Erland Lundgren for å svare på spørsmål om dårlige maskiner, underskudd, mangel på trening. En eneste kontoutskrift fra Jonas vil forklare alt, og jeg vet hvor den ligger i huset. Men vil jeg skyte meg selv i foten eller bare finne skruer til møbler? «Ok,» sier jeg. «Når skal vi kjøre?» «Vi flyr i ettermiddag,» svarer han. Flyr? Jeg er ikke i kategorien som flyr – det blir første gang. Jeg er med på flyplassen nesten som GMens bagasje. Vi skal med Air Tanzania Corpo364

ration, også kjent som Air Total Confusion. Vi er på flyplassen i god tid, for noen ganger er flyet forsinket, men andre ganger letter det før tiden, eller presidenten har tatt flyet helt alene for å drikke te med en diktator i nabolandet, så må man kjøre hjem igjen og vente i en uke. Togene kan bruke fire dager på å komme til Dar, og med buss er man heldig hvis man kommer frem uten å dø først; sjåføren sover, bremsene mangler. Jeg går utenfor flyplassbygningen og røyker en pinne bhangi – hvis jeg skal fly gjennom luften, vil jeg ha hjelp til å lette. Det blir sen kveld. Endelig skal flyet av sted, men vi blir avvist. «Jeg bekreftet billettene i morges hos Minji i Moshi,» sier GM ved skranken. «Dere står ikke på passasjerlisten,» sier mannen helt til han får penger. Vi lander i Dar klokken tre om natten og blir hentet på flyplassen i en pickup med dobbelkabin, og jeg, den lille lusen, sitter bak. Vi kjører til et gjestehus, men de har ikke plass. Vi drar fra sted til sted, men alle gjestehusene er fulle. De store turiststedene er de eneste som har plass. Vi kjører til Embassy Hotel – flott, flott. «Han er med meg,» sier GM og peker på meg. «Han skal sove her. Send regningen til prosjektet.» I stedet for kakerlakkreiret er jeg på det største turisthotellet. Jeg sitter på rommet og tror ikke på det. Sånn kan livet være. Det er kjøleskap på rommet med øl og alle ting. Ingen kakerlakker, ingen mygg. Det er ikke TV, så jeg ser bare på kjøleskapet helt til det er tomt om morgenen. Jeg står opp, tar på mørke solbriller for å skjule øynene. «Du ser trett ut, Marcus,» sier GM. «Vet du hva, i går reiste vi så mye at jeg klarer nesten ikke å se.» Men jeg finner skruene, ikke noe problem. Black Star Line – nå flyr den. KULLSVART Begge er hjemme, sitter på terrassen. Jeg sitter på trappen ved kjøkkendøren og røyker en sigarett. Barna er hos vennene sine. Bwana Knudsen kommer kjørende i Land Roveren og kommer ut. Håret er blitt veldig grått etter at den lille datteren døde, nå er han mzee. 365

«Ja, hva blir det til?» sier bwana Knudsen. «Hva mener du?» sier Jonas. «Har du ikke …?» begynner bwana Knudsen. «Vi må snakke sammen,» sier Katriina til Jonas. «Hva for noe? Om hva?» «Jeg har fått Niels til å komme så han kan hjelpe oss med å snakke sammen. Om det som skjer.» «Du har hva?» «Jeg trodde du visste det,» sier bwana Knudsen til Jonas. «Vi må. Ellers reiser jeg hjem,» sier Katriina. Jonas sukker. «Kom, så går vi inn,» sier bwana Knudsen. «Det er ikke sant,» sier Jonas. «Det er jo helt …» Katriina avbryter ham: «Du tror jeg er blind,» sier Katriina. «Jeg vet at du ligger med sekretæren fra Imara …» Jonas avbryter henne: «Du vet ikke en dritt.» «Folk ser deg overalt,» sier Katriina. «Ser meg overalt, hva prater du om?» glefser Jonas. Katriina fortsetter: «Moshi Hotel, Stereo Bar, Kilimanjaro Hotel, Mama Friends Guest House, og alltid med det svarte ludderet ditt.» «Hør her,» sier bwana Knudsen. «Dere må snakke én om gangen. Ingen avbrytelser.» «Men …» begynner Jonas. «Vent,» sier Knudsen. Jonas tier. Jeg forestiller meg hvordan han tenner en røyk mens Knudsen fyrer pipen og store røykskyer stiger til taket. «Ok,» sier Knudsen. «Hva sier du, Jonas?» «Synes du at du er den rette til å gi andre mennesker råd om ekteskapet?» spør Jonas. «Jonas!» sier Katriina. «Hva?» «De mistet barnet sitt,» hveser Katriina. «Nå er det ikke mitt ekteskap vi snakker om akkurat nå,» sier Knudsen. «Mannen fra glasshuset kaster stein,» sier Jonas. «Vi bor visst begge i glasshus,» sier Knudsen. «Hold opp,» sier Katriina. «Nå henter jeg litt kaffe, og så skal vi snakke om oss, Jonas. Deg og meg. Hva vi skal gjøre. Og om barna.» 366

Jeg sitter med ryggen til bakdøren og hører henne på kjøkkenet til hun går tilbake til stuen. Så sniker jeg meg straks inn og bort gangen på nakne tær. Ja, det er min livsstil å lytte, for det er også mitt liv de snakker om. Jeg ser rundt hjørnet. Katriina tar melkemuggen og skjenker i kaffekoppen sin. Så spør hun Jonas: «Skal du ha melk i kaffen, kjære?» «Nei,» sier Jonas. «Å nei, du drikker den jo svart om dagen. Kullsvart,» sier Katriina. Jonas sier ingenting. Katriina ser på Knudsen og sier: «I gamle dager i Sverige var Jonas veldig glad i helt melkehvit kaffe, men her i Tanzania vil han ha den svart. Melk?» spør Katriina og holder muggen over Knudsens kopp. «Ja, takk,» sier Knudsen litt forvirret. De snakker frem og tilbake. Jonas lyver konstant. Katriina lyver også. Til slutt stanser Knudsen dem: «Dette hjelper ikke. Dere må tenke dere litt om. Dere må begge bestemme dere for hva dere vil. En av dere må ta bilen og ungene og reise bort et par dager. Så kan vi møtes igjen om en uke.» «Hva skal det være godt for?» spør Katriina. «Dere har to barn,» sier Knudsen. «Hvis du reiser hjem til Sverige, så … Det er viktig å tenke dette gjennom.» «Ok, da kjører jeg i morgen,» sier Katriina. Når bwana Knudsen har kjørt, går Sia opp i huset for å jobbe. Litt senere kjører Katriina for å hente barna. Etter en time kommer Sia tilbake til gettoen. «Den mzunguen er gal,» sier hun. «Hva har skjedd?» «Tsk. Jeg står og stryker, og han sitter i stolen hele tiden og ser veldig sulten på meg.» Sia rister på hodet. Til og med Sias titi som henger, Jonas vil gynge i dem. Dagen etter kjører Katriina med barna. Bwana Knudsen kommer om ettermiddagen, men Jonas er for høy til å snakke med ham. Sia går i huset og lager pilaff. Jeg går opp og hjelper. «Jeg går ikke inn og dekker bordet når mama ikke er her,» sier Sia, så jeg tar en tallerken, bestikk og glass, går inn til bordet. «Det er snart mat,» sier jeg. «Pilaff.» 367

«Jeg vil ikke ha den maten,» sier Jonas. Jeg bærer tingene ut igjen. Vi lager en tallerken til nattevakten og går ned til gettoen, og Claire kommer, og vi spiser pilaff. Etterpå tar Sia tallerkenene og går mot kjøkkenet for å vaske opp, og jeg prøver å komme nærmere Claire, men Pinsekirken står mellom oss så Claire går hjem. Etter bare noen minutter kommer Sia tilbake. «Han er shenzi,» sier hun, gal. «Hva gjør han?» spør jeg. «Tsk. Jeg står ved vasken, og så kommer han bak meg som en hard kjepp mot rumpa mi og tar etter titi.» Sia er ikke trist eller redd. Bare sint. «Hva gjorde du?» spør jeg. Sia smiler. «Jeg slo ham der hvor det gjør mest vondt på mannen.» «Eeehhh,» sier jeg. Sia går gjennom hullet i gjerdet og bort for å sove hos en venninne, til Katriina er tilbake. Senere kommer bwana D’Souza og John fra TPC. De drikker sundownere på verandaen, og jeg ser Jonas gomle som en ku – på bordet ligger en stor papirpose med mirungi, de friske, grønne bladene somaliere og arabere tygger for å bli høye og være våkne. Når man tar det, kan man drikke som en fisk i vannet; kanskje er det en erstatning for jord i munnen? Jonas stiller gamle flasker på gressplenen ned mot den tomme tomten. PAW – revolveren. De leker med det dødbringende våpenet. PAW, PAW. En forvillet kule kan fly ned på veien eller over på nabotomten og drepe en mann eller en kylling. Kanskje en geit. Ingen kan gå mot den hvite mann. Hvis han treffer noen, kan han betale. Selv hvis han dreper. Politiet og dommerne vil også gjerne leve godt. En ulykke kan kjøpes. Kanskje var den geita i virkeligheten en tyv som trengte inn på tomten for å stjele den hvite mannens stereoanlegg. Jeg kryper gjennom gjerdet like bak gettoen min, så huset skjermer meg mot skytingen. Jeg forsvinner langt bort og sover på et gjestehus til dagen etter. Neste kveld begynner med samme galskap. Nå kreves det ild til saunaen, og mat skal hentes fra mama Androli, og øl skal stå i kjøleskapet. Når jeg har gjort disse pliktene, får jeg svaret mitt: «Forsvinn.» Fra gettoen hører jeg latteren fra den lille plassen utenfor saunaen der man dusjer og etterpå sitter med øl før man går i ovnen igjen. Galskap. Så blir det et digert brøl, 368

som jeg før bare har hørt fra en stor løve i Serengeti. Men det er bwana D’Souza som brøler. Jeg løper til saunaen. D’Souza står naken og merkelig under dusjen, med en diger vom som nesten henger over pumpen, og nå har han nesten ikke kinnskjegg eller hår – rød på bryst og armer og hals og hode, brølende. Jonas sitter på benken utenfor helt borte av bhangi og mirungi og Konyagi. «Er han gal?» spør Jonas. «Han helte et helt glass vodka over steinene. Overtenning,» sier John og får øye på meg ved inngangen. «Marcus, hent alle isbitene i fryseren,» sier han. Nå forstår jeg – trikset viste Mika meg: Du heller vodka på saunasteinen så du kan puste inn spritdampen og bli full fort på den høye måten. Men du må passe på, ellers blir vodkaen til et hav av flammer. VARM KJØLER Jeg er Marcus, en liten dum tilhenger som bare kjører der den hvite sjåføren svinger rattet. For meg er livet et fengsel, en undertrykkelse. Folk bør ønske at mennesket skal bli uavhengig, men disse svenskene går inn for slaveri. Jeg må bare være rolig og kald og bære den hyklerske masken, følge tåpenes reglement, adlyde ordren til jeg er klar til å bære meg selv bort. Morgenen etter ringer vekkerklokken min tidlig så jeg kan hjelpe til med å sparke jentene mine i gang. Jeg går inn i huset og ser at Jonas sover på sofaen i stuen. Jeg vekker jentene og går på kjøkkenet og finner juice, rister brød. Det går i verandadøren; jeg ser ut av vinduet. Det er Katriina i morgenkåpe. Hun går ut i Land Cruiseren, legger hånden på panseret. På ansiktet er budskapet klart: Det er fortsatt varmt, han har kommet veldig sent hjem fra pumpingen. Men Sia er flink – hun jobber godt så jeg ikke må gjøre alt både i huset og på West Kili. Hun kommer til døren min. «Marcus, jeg har kommet inn på Politiskolen,» sier hun og ler. «Ohhh, gratulerer,» sier jeg, veldig trist, men også glad for Sias vidunderlige fremtid. Politibetjent, kanskje i trafikken: masse med smøring som bygger velstand i livet. Er hun ikke heldig? Å komme bort fra skittjobben som hushjelp, bort fra 369

wazungu-vanvidd. Sia tok jobben som hushjelp bare som sikkerhet hvis søknaden til Politiskolen ble avvist. Nå får jeg oppgaven med å finne en ny hushjelp. Sia får lønnen sin av Katriina og går. Straks går Katriina rundt i huset, finner alle penger og pakker Rebekka inn i den bulkete bilen. «Jeg henter Solja på skolen og drar til Tanzanite Hotel,» sier hun og kjører. EXODUS; SVERIGE Gösta er fornøyd med jobben min for prosjektet og ser meg verdig som bindeleddet mellom det svarte og det hvite – jeg forstår begge verdener og kan manøvrere i hver retning. «Marcus, jeg skal sørge for at du kommer på kurs i Sverige neste gang,» sier han. «Er det sant!?» Jeg roper nesten og griper hånden hans. «Det vil gjøre meg veldig glad. Jeg skal alltid arbeide godt for deg,» sier jeg. «Det vet jeg, Marcus. Du har fortjent å komme til Sverige,» sier Gösta. «Men hva med Jonas?» spør jeg. «Jonas har latt deg vente altfor lenge. Dette er min beslutning, og jeg har sagt det til ham.» «Takk. Takk,» sier jeg. «Når flyr jeg?» «Først må det hele organiseres og godkjennes, men om et par måneder skulle det være på plass,» sier Gösta. Ohhh, vidunderlige mirakel. Jeg drømmer med øynene åpne. Sverige. Jeg skal se den vestlige verden, helt fantastisk. Tror du jeg vil sitte på en skolebenk i Sverige? Ja, kanskje lite grann. Men jeg vil bevege meg rundt, og jeg vil snakke til alle svensker som en fargestrålende papegøye. Selv om rumpehuden min nesten er høstet bort, så skal jeg svinge den rumpa så de svenske jentene kan se – kanskje kan jeg til og med gifte meg med en, så jeg aldri mer trenger å vende tilbake til dette babylonske Tanzania. De vil oppleve den svarte mannens mirakuløse elskov, helt vanvittig. SAMMENSTØT Katriina kommer hjem fra Hotel Tanzanite med ungene når det er blitt mørkt. De kommer ut av bilen, bare ikke Katriina, som roper fra førersetet: 370

«Marcus, gidder du lage noe mat til dem?» «Men hvor skal du, da, mor?» spør Rebekka. «Jeg kommer snart,» sier hun og kjører. Jeg går på kjøkkenet og setter på ris, begynner å steke kyllingen i peanøttolje. Et stort brak av metall og glass lyder utenfra. Jeg løper til hullet i gjerdet, gjennom maisåkeren til bakveien. Katriina har krabbet ut av den røde Peugeoten, som står krøllet inn bak i Land Cruiseren. Jonas roper fra fordøren: «Din syke kjerring …» og mer av samme slag. Ludderet ligger bak i Land Cruiseren. Hun har slått seg i kollisjonen og er redd for å krype ut. Katriina ser ikke på Jonas, heller ikke på meg. Hun går bare forbi meg, inn i maisen, opp mot hullet i gjerdet. Jeg følger etter. «Marcus,» roper Jonas. Jeg stanser. «Ja?» sier jeg med ryggen til. «Kjør bilen hjem,» sier han. Jeg trekker på skuldrene. Går bort og setter meg inn i Peugeoten – ehh, skrikende lyd av metall når jeg rygger den bort fra Land Cruiserens bakdel. Frontlysene er døde. Jeg kjører den hjem. Katriina hulker på badet. Rebekka er veldig redd. Jeg går ut på kjøkkenet. Solja står ved komfyren, vender kyllingstykkene i den varme oljen. «Det går bra,» sier hun. «De er ikke blitt svidd.» ILDEBRANN Nå har jeg funnet en ordentlig gutt til å passe kiosken min, og jeg har snakket med Claire. Hun sier: «Hvis du finner et hus til oss, vil jeg flytte sammen med deg.» Jeg sier at det er fint, vi kan reise oss i livet og varme oss i sengen sammen. Men tsk, hun vil gifte seg først. Også Gud skal ligge i den sengen, mellom oss. Alle har sine bekymringer. To dager før evalueringskommisjonen fra Sverige skal inspisere hele prosjektet: Arbeiderne har nettopp fått fri fra Imara. Jonas jobber på møbelfabrikkens kontor. Vaktmannen sitter utenfor på en stol i skyggen. Jonas kommer ut og snakker med ham, byr ham en røyk, gir ham fyr; det har aldri skjedd noensinne før i verdenshistorien. De har en hyggelig samtale om vaktmannens familie og jord. Men hva er det? Røyk? Er det brann? Ooohhhh, det er brann i fabrikkhallen like ovenfor kontoret – maskiner blir skadet og alt papir brenner; mapper med regnskap og oppgjør over fel371

ling, transport, produksjon, salg, alt – en brennende flamme opp i luften og bort. Hvordan kan du si til meg at maskinene var dårlige allerede den dagen de ble kjøpt? De er dårlige på grunn av brannen, som var en skjebne. Og regnskapene viser det; vi hadde store utgifter til veibygging på West Kilimanjaro for i det hele tatt å komme i nærheten av de trærne. Det står i regnskapsbøkene som brant. «Hvordan kunne det skje?» spør politimannen. «Det hender at fabrikkarbeiderne ikke overholder reglene om røykeforbud i hallen,» sier Jonas. «Fabrikkarbeiderne var allerede gått hjem,» sier politimannen. «Ja, men en glo kan ligge i sagmugg og ulme lenge uten at man ser det, og så er det plutselig flammer,» sier Jonas. «Men hele gulvet er nettopp blitt feid for all sagmugg,» sier politimannen og peker rundt i hallen. «Jeg tror det lå en haug der, utenfor kontoret,» sier Jonas og peker på den våte, utbrente delen av fabrikkhallen der man ikke kan se hva som har vært før overhodet. «Kanskje jeg skal ta med arbeiderne ned på stasjonen – de kan fortelle meg om det lå sagmugg der,» sier politimannen. Og den lille dansen fortsetter til Jonas har betalt. Fabrikkhallen står ennå, så det kan danses med en barbarisk seksualitet helt til den svenske evalueringskommisjonen. «Det var flaks at jeg var her da det skjedde,» sier Jonas til dem. «Ellers ville alt vært borte.» Men hvordan lyder evalueringen av de brente regnskapsbøkene? Jonas sier ingenting – heller ikke min reise til Sverige er nevnt noensinne med et ord. Er den i fare? Kanskje han ikke kjenner planen. Jeg kjører til Göstas nye hus. «SIDA har ikke gitt oss dommen ennå,» sier Gösta. «Men du sa jeg skulle til Sverige,» sier jeg. «Det ser ikke bra ut, Marcus,» sier Gösta og rister på hodet. BOOMERANG Tsk, for et kaos. SIDA nekter å gi flere penger til prosjektet – nå var det meningen at det skulle gå rundt av seg selv. Wazungu har muligheter: Hvis de vil, kan de kjøpe seg inn i virksomheten med sine egne penger, bli en joint venture. Etter 25 års in372

kompetent helvete forstår den tanzanianske regjeringen at den ikke duger til å drive forretning av noe slag. Nå vil den privatisere noen selskaper, og TanScan skal være et pilotforsøk. Det er opp til Jonas og Gösta: Kan de produsere så mye tømmer og møbler at de kan gi seg selv en god lønn? «Vi kjøper oss inn. Vi kan ikke reise hjem til Sverige,» sier Katriina. Men Jonas har brukt pengene fra SIDA til å kjøpe skittmaskiner og sin private seilbåt, og nå går det opp for ham at kniven som skar kaken til hans fordel, også er en boomerang til ham selv. Han har svindlet hele tiden. De bokførte utgiftene til maskiner var ikke reelle utgifter; han kjøpte gamle sagbruk i Sverige. Så nå, hvis de vil kjøpe seg inn, blir de nødt til å følge verdiene i den falske dokumentasjonen de selv har levert til SIDA. Og det ønsker ikke Jonas å akseptere. Papirene sier at det er nytt utstyr, men han vet at det er veldig brukt. Først ble det brukt i Sverige til det var nedslitt, og siden er det blitt brukt i Tanzania. Utstyret er på gravens rand – det dør snart. En masse bedrageri og løgn. Gösta kommer innom og er opphisset til Jonas i stemmen: «Hvordan skal vi kunne betale så mye for den dritten?» spør han. «Vi kan ikke,» sier Jonas. «Jeg har søkt den jobben i Nicaragua.» Gösta er redd; kan han få en ny jobb når alt jukset blir oppdaget? Han har giftet seg med en chaggakvinne som er fra en familie av forretningsmenn. Her i Tanzania har den kvinnen en funksjon – hvis Gösta må reise hjem til Sverige, blir hun bare en tung passasjer. Også han selv vil være fortapt, for han har vennet seg til grevens levevis i Tanzania. «Jeg gir dem et tilbud,» sier Gösta. «Vil du være med?» «Nei,» sier Jonas. To uker senere kommer svaret. Regjeringen forstår ikke Göstas tilbud: Papirene forteller at selv med nedskrivning på grunn av slitasje er utstyret ti ganger mer verdt. Men utstyret er skitt. Nå sitter svenskene som passasjerer på baksetet av sin egen grådighet og idioti. Og jeg sitter sammen med dem, klar til å kjøre i helt gal retning mens jeg vinker farvel til Sverige. Men jeg smiler; det er også en lykke å se den fryktelige forvirringen i dem. Samtidig kommer bwana Knudsen ofte til huset om etter373

middagen, når Jonas har søkt seg til klubbens bar. Solja er hos venner, og Rebekka blir overlatt til min varetekt. «Jeg vil ikke forstyrres i ettermiddag,» sier Katriina til meg. Tror hun at jeg ikke kjenner den matematikken? Jeg trenger også et overskudd på bunnlinjen, og Katriina er slurvete med sikkerheten. Hun tror at lyden av en bil eller en motorsykkel alltid skal advare henne før avsløringen. Men jeg lister meg på mine nakne negerføtter med Rebekka i armene, for min lille jente sover alltid en time i ettermiddagsvarmen. Ved huset er jeg forsiktig og lager ingen støy fra dørens åpning. Jeg beveger meg gjennom kjøkkenet og bort mot stuen med Rebekkas tunge pust mot halsen. Og i stuen har jeg synet mitt. I sofaen sitter Katriina med baken stukket ut, og under henne sitter bwana Knudsen med hendene på titi, og de utveksler en masse spytt. Knudsen har mistet sin kone – nå prøver han å fange en ny, og han liker visst best hvite blomster. «Ehhh,» sier Knudsen. Katriina snur seg. «Du får ikke komme hit,» sier hun mens hun fort trekker skjorten sammen og blir rød i hele ansiktet. «Det er så mye mygg på rommet mitt. De spiser opp Rebekka mens hun hviler,» hvisker jeg mens Katriina flytter seg bort fra Knudsen og står oppreist. Rommet mitt har selvsagt ingen mygg. «Marcus, du må …» begynner Knudsen, men går i stå. «Du sier ingenting, vel?» hvisker Katriina. Jeg går gjennom stuen bort mot barneværelset mens jeg svarer henne: «Mennesker har like rettigheter. Hvis den ene kan, så kan den andre også,» sier jeg. «Lov meg det,» sier Katriina lavt, fordi Rebekka begynner å mumle i søvne. Jeg hvisker svaret mitt. «Tror du jeg vil si noe til din gale mann som kan bety at jeg mister kontakten med de små jentene mine?» Katriina smiler. DØVE ISSA Sia kommer til kiosken med en gammel mann, Issa. «Han er en god kokk,» sier Sia. «Hva slags mat kan du lage, mzee Issa?» spør jeg, to ganger, for Issas ører er slitt ned av det lange livet; nesten ingenting går inn. Han svarer: 374

«Arabisk, indisk, engelsk.» «Du er ansatt,» sier jeg og gir brus til Sia og Issa. Jeg avtaler med Issa når han skal komme til kiosken og vi kan kjøre etter tingene hans så han blir min døve nabo. «Hvor har han arbeidet før?» spør jeg Sia. «Hos wahindi. Men nå synes de han er for gammel, fordi han ikke klarer både matlaging og klesvask og stryking og rengjøring for en hel stor familie,» sier hun. Det er samme oppgaver som hos Larsson-familien, men inderne krever perfeksjonen fra tidlig morgen til sen kveld. Hvis Issa kan lage god mat, vil han fungere godt hos familien Larsson med de døve ørene sine, så han ikke må høre skitt konstant. «Kan du huske den legen som du fortalte meg var forelsket i mzungu-damen?» spør Sia. «Doktor Freeman?» «Ja,» sier Sia og smiler. «Nå roter han med din gamle kjæreste Vicky.» «Hva?» sier jeg. «Jeg trodde den mannen var redd for mørket.» Sia ler: «Ja, men nå har han hatt en merkelig jobb for Politiskolen og sett de mørke hagene.» Sia forteller at doktor Freeman ble leid for å gjøre helsesjekk på alle Politiskolens elever. Problemet er at pumpene drypper, fordi nabolagets billige barjenter bærer bestialske sykdommer i papayaen. Og guttene på Politiskolen henter sykdommene og transporterer dem videre til jentene på skolen. «Skulle han undersøke jentene også?» spør jeg. «Ja, alle elevene,» sier Sia. Jeg peker: «Har han studert blomsten i den hagen der?» Sia holder hånden opp foran munnen og fniser – hun nikker. «Eeehhhh,» sier jeg. «Men Vicky er ingen elev.» «Nei, men inspektøren inviterer doktoren på middag etter den store hagesafarien. Og nå har han sett så mange svarte slanger og røde blomster i den krusete bushen at han er sulten på Vicky, og hun utfører mirakler for ham.» «Ja,» sier jeg. «Jeg kjenner miraklene hennes.» Jeg kommer tilbake til Larsson-huset, og straks truer livskrisen. Jonas sitter på verandaen og vinker meg bort: 375

«Du skal ikke være her lenger,» sier han. «Du kan begynne å lete etter et nytt sted å bo.» Hva er dette? Jeg var på vei til Sverige på Gösta-billetten. Jeg har nettopp funnet den vidunderlige døve kokken. Og nå truer despoten meg med et liv på gaten?

Christian Flamberte pannekaker til dessert og Irish coffee. Larssons nye kokk er en genial gammel mann. De feirer fars 50-årsdag. Jeg tror Katriina har vondt av ham for at han er alene. Jeg sniker meg til en Irish coffee før de blir båret inn fra kjøkkenet. Går ut og drikker den – tar meg en røyk. Jeg er utrolig trøtt, frihelg fra livet som kostskoleelev. Sykt – far bor i et stort hus halvannen kilometer fra skolen, men jeg må leve under fengselsregimet på ISM. Jeg spiser elendig mat, andre bestemmer når jeg skal komme og gå, det finnes ingen frihet. «Christian,» roper Katriina fra verandaen. «Skal du ikke bli med og ta sauna?» Jeg går rundt hushjørnet. «Nei,» roper jeg tilbake. Ser at far står der med Katriina. «Han liker ikke å se nakne, gamle mennesker,» sier far. «Du er da ikke gammel,» sier Katriina og omfavner ham. Han legger armene rundt henne. Litt for lenge, kanskje. Og han har ikke helt rett. Jeg liker godt å se Katriina naken – brystene hennes henger kanskje litt, men de er veldig fine. Jeg tror fatter’n er litt svak for henne – sikkert etter alle gangene han har vært inne og meglet for å få Jonas til å kutte ut de svarte damene sine. Jeg går inn på kjøkkenet og spør Marcus om jeg kan gå ned litt og ligge på senga hans. «Ble du trøtt av whiskyen?» Han ler. «Ja, faen, jeg ble litt gåen,» sier jeg. Han gir meg nøkkelen. Jeg går ned. Gamle bwana Issa sitter utenfor og røyker. Jeg sier god natt og hører støyende latter fra saunaen. Går inn og legger meg på senga til Marcus. Sovner.

376

Marcus BLODIG HÅND Det er sent. Doktor Freeman og bwana D’Souza og andre gjester har allerede forlatt festligheten. Jeg vasker opp mens de hvite drikker ved saunaskuret, for bwana Issa har allerede lagt seg. Han klarer ikke å jobbe så mye. Katriina kommer inn bakdøren, vill i blikket: «Marcus, du må hjelpe meg.» «Hva er det?» spør jeg. «Jonas har falt i saunaen,» sier Katriina. «Har han slått seg?» spør jeg. «Nei nei nei,» sier Katriina veldig fort og tørker noe fra øyet. «Han sover. Han er full.» Hun går tvers over gressplenen til saunaskuret. Jeg kan ikke se bwana Knudsen noe sted, men Land Roveren hans står her fremdeles. Katriina åpner døren til saunaen. Det kommer bare et svakt lys fra sprekkene i ovnen der flammen knitrer, veldig varmt. På gulvet ser jeg skikkelsen, Jonas. «Er det lys her? Jeg kan hente en lykt,» sier jeg. «Nei,» sier Katriina skarpt. «Ingen lykter.» «Skal han inn i huset?» spør jeg. «Nei, opp på benken,» sier Katriina, veldig merkelig i stemmen. «Vi kan bære ham til huset,» sier jeg. «Nei, jentene må ikke se ham … sånn,» sier hun. «Ok,» sier jeg og tar tak i ham fra hodeenden, og ved berøringen kjenner jeg at, ja – han puster. Despoten er i live. Han grynter. Katriina griper bena. Jonas er våt av svette, så han nesten glir fra hendene mine. Vi løfter ham inn på benken, som en sekk ris. Katriina hulker. «Er det noe galt?» spør jeg. Hun hvisker med en fuktig stemme: «Jeg er lei av å leve som dette,» sier hun. «Ja,» sier jeg og går ut, holder døren åpen for Katriina, lar den stå slik. «Lukk døren,» sier hun. «Men det er veldig varmt,» sier jeg. «Han har godt av å svette,» sier hun. Og jeg tenker: Når du svetter mye etter alkohol, blir kroppen tørr og hodepinen dobbelt. Jeg lukker døren helt. 377

«Jeg låser kjøkkendøren,» sier jeg og går over gresset mot kjøkkeninngangen. «Takk, Marcus,» sier Katriina. Jeg går inn for å forsikre meg om at komfyren er slått av, at kjøleskapdøren er lukket, døren låst, så vaktmannen ikke sniker seg inn i huset om natten og stjeler. Jeg kan høre Katriina snakke i stuen: «Niels, du må kjøre nå,» sier hun, bwana Knudsens navn. «Hvor er Christian?» spør han. «Jeg tror han har sovnet i tjenerboligen, men dere kan ikke være her,» sier Katriina. «Ok,» sier bwana Knudsen, og jeg hører verandadøren bli åpnet. Jeg selv, jeg strekker hånden frem for å åpne kjøleskapdøren og drikke en Carlsberg som sovepille. Eeehhh, hånden min er rød. Blod? Jeg snuser, tar på det – ja, det er blod. Hvor kommer det fra? Kanskje Jonas ikke har falt om av drukkenskap, men noen har slått ham med et stykke tre så han besvimte? Eller en stein? Skal jeg gå og se til ham? Nei, jeg lar despoten lide. Jeg ser ut gjennom kjøkkendøren – bwana Knudsen går på fulle ben mot gettoen min for å hente sin sønn. Jeg skrubber hendene mine for å fjerne skitten.

Christian Noen rister i meg. Hva? Far. «Christian, Christian,» sier han. «Mmmm.» «Vi må dra nå,» sier han. «Hvorfor det?» «Festen er over – vi skal hjem.» Jeg begynner å våkne; kjenner sigardunsten av klærne hans og ølet fra munnen. «Hvorfor låner du ikke bare sofaen?» spør jeg søvndrukkent. «Nei, vi må hjem. Jeg vil ikke være her i morgen.» «Hva mener du?» «Jeg vil ikke våkne her.» «Du er altfor full til å kjøre,» sier jeg og myser på armbåndsuret mitt. Klokka er litt over fem – det blir snart lyst. «Jeg kan fint kjøre,» sier han. Jeg svinger beina ut over senge378

kanten, reiser meg. Ser på ham. Huden hans er gusten –helt gåen. «Ok,» sier jeg og lurer på hvor Marcus er? Jeg tar nøklene hans, og vi går ut av tjenerboligen der jeg setter på hengelåsen på døra til Marcus før jeg følger fatter’n rundt hjørnet. Han går litt usikkert, men virker veldig klar. «Har alle lagt seg?» spør jeg. «Jeg tror det,» sier han og fortsetter opp mot Land Roveren. «Har du sett Marcus?» spør jeg. «Jeg må gi ham nøkkelen.» «Jeg vet ikke,» sier fatter’n. Jeg løper opp på verandaen – døra står åpen. Går inn i stua der lyset står på, men det er ingen der. Går bortover gangen og ser inn på soverommet der Solja og Rebekka sover i dobbeltsenga. Katriina og Jonas er ikke å se. Ser inn på barneværelset. Ingen. Hører Land Roveren starte idet jeg går motsatt vei, ut på kjøkkenet. Marcus står der inne og drikker en Carlsberg. Ansikt skåret ut i ibenholt, kalde øyne. «Hei,» sier jeg. «Hva er det?» Han sier ingenting. Tar en slurk til. Betrakter meg. Jeg rekker ham nøkkelen. «Bra du var her – nøkkelen din.» Han tar den. «Hva-ehhh … Har det skjedd noe?» Han trekker på skuldrene. «Jeg er trøtt,» sier han. «Men hvor er Jonas og Katriina,» spør jeg. «Jeg tror …» begynner han, men stanser, ser lenge på meg. «Jeg tror han sover ute i saunaen,» sier Marcus. Utenfra hører jeg Land Roverens gir gnisser tenner – far er for full. «Jeg blir nødt til å stikke,» sier jeg. Marcus nikker. «Vi ses,» sier jeg. «God natt.» «God natt,» sier han. Jeg løper ut. Fatter’n har tydeligvis fått bilen i gir og rygger brått, så den feller to små trær helt inntil huset før han får bremset. «Far!» sier jeg og løper bort til Land Roveren. «Huff,» sier han. «La meg kjøre. Jeg kan hente motorsykkelen i morgen,» sier jeg. «Ok,» sier han og flytter seg. Jeg setter meg inn bak rattet. Vaktmannen har åpnet porten og står ved siden av og venter. Vi kjører i det falske daggryet. Fatter’n er helt taus. «Jaha. 50 år,» sier jeg. «Hvordan var festen?» 379

«Flott,» sier han. Ikke noe mer. «Flott,» sier jeg. Han snur hodet og ser på meg. «Jeg har drukket for mye,» sier han. «Jeg sovnet på sofaen.» «Det er sånt som skjer,» sier jeg.

Marcus KALD HUD Det banker på døren min, tidlig morgen. Jeg hører Rebekkas gråt like utenfor og Soljas stemme: «Marcus, Marcus, det er noe galt med mor,» roper hun. Jeg hopper opp av sengen, river opp døren. «Hva er det?» spør jeg. «Far har besvimt i saunaen,» sier Solja, helt blek og redd mens Rebekka hyler som en ambulanse, og jeg løfter henne opp, løper til huset gjennom kjøkkendøren. Issa står ved vasken og vrir seg i hendene. Allerede klar med pannekaker og nypresset juice. I stuen sitter Katriina i sofaen og vugger som en gal mens hun slår på sine egne lår med knyttede hender. «Hva er det?» sier jeg hardt. «Jonas,» sier hun uten å se i øynene mine. «Hvor er han?» spør jeg. Hun svarer ikke. «Er han i saunaen?» spør jeg. Hun svarer ikke. Solja står som en hvit pinne i rommet, og Rebekka er hysterisk i armene mine. Jeg snakker veldig skarpt: «Solja – kom hit,» sier jeg og går mot kjøkkenet med Rebekka. Der ute stanser jeg, setter Rebekka på bakken. «Du holder søsteren din her,» sier jeg til Solja. Hun svelger og nikker med rystelser fra haken. Jeg styrter inn i stuen, ut bakdøren og til saunaskuret. Mannen ligger der på benken, som en død gris hos slakteren. Jeg kjenner etter – ingen puls, og kald hud. Jeg løper inn i huset, griper Katriina i skuldrene, ser inn i ansiktet: «Du må ringe Gösta, og så må du ringe politiet – si at du er her med en død mann.» «Kan ikke du gjøre det?» mumler hun. «Nei,» sier jeg og tar telefonen for å ringe nummeret og trykke den til øret hennes. Det er ingen kontakt. «Linjen er død,» sier jeg. «Nå kjører jeg og henter Gösta og sender ham 380

hit og fortsetter direkte til politiet og gir beskjeden. Hører du meg?» Katriina nikker. Jeg går bort foran henne. «Nå skal du reise deg og være sterk for de små jentene dine,» sier jeg. Hun ser på meg: «Det var ikke min skyld, Marcus,» sier hun. «Reis deg opp og gå og spis frokost med jentene dine,» sier jeg, og Katriina reiser seg, og jeg løper til motorsykkelen og drønner ned til Gösta, forklarer situasjonen, og han hopper i bilen og kjører til Katriina mens jeg drønner til politiet. «Den hvite mamaen fant mannen sin død da hun våknet i morges,» sier jeg. «Du må vise veien,» sier de, og to menn følger etter meg i politibil til huset. Solja og Rebekka er borte, for Gösta har kjørt dem til huset sitt. «Jeg fant ham død da jeg sto opp,» sier Katriina og peker på saunaskuret. Gamle Issa har vært klok nok til å forsvinne langt bort. De to politimennene blir veldig forvirret. Straks kjører den ene for å hente overordnet politi. «Skal jeg gjøre noe?» spør jeg den andre politimannen. «Du må ikke si et ord,» sier han. Vi venter. Jeg svetter forferdelig av redselen for politiet – når det har skjedd et drap, trenger man en morder. Hvem vil de velge? Katriina røyker og ser tomt i luften. Så kommer en ny politimann med mer pynt på uniformen. «Arrester ham,» sier han og peker på meg. «Det er ikke meg,» kvekker jeg mens de smeller håndjern på meg og sleper meg direkte på politistasjonen. Logikken er svart/hvit. Den døde er hvit; den svarte mannen har gjort det. De kaster meg i en celle. Jeg får slag med hageslanger – eeeehhh. «Hva har du gjort? Hva har du sett?» «Jeg har ikke sett noe.» PAH. «Hvordan kan du ikke ha sett noe? Du bor der, du vet alt om dem. Du ville stjele tingene deres.» «Jeg har ikke stjålet noe.» PAH. «Vi fant en stor stereokassettspiller på rommet ditt – du har stjålet den.» Frykt som satan i helvete, for jeg har hørt om metodene: det kalde badet, drukning, bank på fotsåler så du aldri kan gå normalt igjen. 381

«Jeg har fått den – dere kan spørre mamaen i huset.» PAH. Nå tar de meg inn til vannbadet. Et rom med et slags badekar i betong. Fylt med kaldt vann. Jeg har hørt om metoden: Du blir kastet nedi og ligger der. De lar deg ligge. Du får ikke stå opp. Hele resten av dagen må du ligge, og hele natten. Du blir syk som en hund, skjelver, kan ikke gå eller stå eller tenke. Du vil innrømme alt du ikke har gjort. De dytter meg ned – jeg drukner nesten. «Du vil ha den hvite mamaen. Hun har betalt deg. Elskeren hennes har betalt deg for å utføre drapet.» Jeg kvekker som en frosk om doktor Freeman – det er han som vil ha den hvite mamaen. «Du skal ikke peke på den uskyldige,» sier politimannen og drukner meg igjen. Han trekker meg opp i ørene, som nesten slipper hodet. «Du har gjort det,» sier han. Allerede er hele huden min som en rosin. De lar meg ligge to timer, til huden min begynner å dø – nå er den blek, nesten grå. Så kommer de inn og slår.

Christian Fatter’n sover fortsatt når jeg våkner. Jeg går ut på kjøkkenet. Søndag – Juliaz har fri. Rister brød, steker bacon, speiler egg, koker vann til kaffen. Jeg skal ha full pakke. Spiser mens jeg leser Ian Flemings Thunderball. Biblioteket på ISM er fullt av sånt. Når folk reiser hjem, tar de med alle de seriøse bøkene sine. Men overvekt er dyrt, så kioskromaner går til biblioteket. Jeg lager meg en kopp kaffe til. Setter meg utenfor i skyggen, litt tung i huet – det må være Irish coffeeen jeg drakk hos Jonas og Katriina. Jeg hører en bil og går ut. Det er Gösta. Han var også på festen i går og virker anspent idet han kommer ut. «Er faren din oppe?» spør han. «Ikke ennå,» sier jeg. «Vil du snakke med ham?» «Jeg bør nok vekke ham,» sier Gösta og går mot huset. «Har det skjedd noe?» spør jeg. Han stanser med hånden på dørklinken. «Jonas er død,» sier han og går inn. 382

«Død?» sier jeg og følger etter ham. «Hva skjedde?» Gösta fortsetter bortover gangen mot soverommet. «Katriina fant ham i saunaen i morges. Død.» «Av hva?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier Gösta og åpner døra inn til soverommet. Jeg følger etter ham, men han holder en hånd mot brystkassen min. «Gå ut, Christian. Jeg skal fortelle ham det.» Så lukker han døra. Jeg står i to sekunder og vurderer å lytte, men føler ikke at det er helt meg. Går bortover gangen, ut, tenner en røyk. Det går en stund, så hører jeg fatter’n på badet, og Gösta går ut på kjøkkenet og roter med vannkokeren. Jeg røyker ferdig og slokker, hører fatter’n bevege seg mot kjøkkenet – jeg går inn til dem. Far sitter med en kopp kaffe, grå i ansiktet. «Du må spise noe,» sier Gösta. Fatter’n tygger litt på en bit toast. Spiser en banan. Ser på meg. «Vi kjører ned til Katriina og ser om det er noe vi kan hjelpe med,» sier han. «Jeg blir med,» sier jeg. «Nei,» sier han. «Men motorsykkelen min står der nede.» «Du kan hente den senere.» «Jeg trenger den,» sier jeg. «Senere,» sier han og ser på meg med et blikk så jeg ikke sier mer. Skal jeg gi ham nøkkelen og be ham få Marcus til å kjøre den opp hit, så jeg kan få vite hva som foregår? Men fatter’n setter kaffekoppen fra seg, reiser seg stivt og går ut på do, der vi kan høre at han brekker seg. Gösta drikker kaffen sin. Ser på meg og løfter øyenbrynene én gang. Når fatter’n kommer tilbake, lukter det tannpasta av ham. Han peker på meg. «Du blir her til jeg kommer tilbake,» sier han. Jeg nikker. «Jeg mener det,» sier han. «Ok, ok,» sier jeg.

Marcus DEN GODE ONDSKAPEN PAH, PAH, PAH … Slagene regner over den bulkete huden på ryggen min der far slaktet meg med beltet sitt i barndommen. Det regner over det gjenforente benet mitt og rumpa som ble flådd. Politiet har løftet meg opp av badekaret med vann så de ikke skal bli våte når de slår meg. Frykten for døden åpner rumpehullet helt så skitten renner ut. «Ditt lille svin,» sier en politimann og slår meg i ryggen. Jeg prøver å rulle bort fra bødlene – betonggulvet er vått av tiss og blod og skitt fra meg selv. Politimennene bare ler. Når én blir trett, tar han pause og røyker en sigarett til de bytter, så kreftene er friske. De griper meg og kaster meg igjen i badekaret med det kalde vannet. «Snart henter vi verktøyet vårt, og du vil synge som en papegøye,» sier en av dem. Til og med et liv i Karanga Prison er bedre enn denne dødscellen. Jeg hyler som en baby: «Slutter dere hvis jeg sier det var meg?» Redningen min blir politimannen som nå kommer inn. Han har mange streker på uniformen – viktig. «Hvorfor slår dere på denne mannen?» spør han. «Kanskje han har drept mzunguen i det varme skuret, eller han vet noe. Men han vil ikke si det.» «Gå ut. Jeg vil snakke med ham.» «Ja vel,» sier de og går. «Jaha, så er morder-mzunguen død – hmmmm.» Eeehhh, det er politimannen fra ulykken på West Kilimanjaro, den knuste mamaen mellom trestokkene. «Shikamoo mzee,» kvekker jeg. Han byr meg en sigarett. Jeg løfter armen opp av vannet for å ta imot, men hånden rister fullstendig. «Vent,» sier han og tenner sigaretten, plasserer den mellom leppene mine: den beste sigaretten i mitt liv. «Var det deg?» spør han. «Nei nei, mzee. Han døde i det spesielle svenske svettehuset. Sauna, heter det. Han lå der hele natten i veldig høy varme. Om morgenen var han død.» «Hvorfor lå han der inne?» spør politimannen. «Han drakk mye pombe – han sovnet nok,» sier jeg. 384

«Ja, den mzunguen var glad i pombe, glad i malaya, glad i kolonialistens livsstil i Tanzania,» sier politimannen. «Ja, mzee,» sier jeg. «Og mama?» spør han. «Mama er ok. Nå er hun alene med to barn.» «Hun må reise hjem til sitt eget land. Og du? Jobber du fortsatt for sagbruksprosjektet?» «Ja, nå er jeg mest på møbelfabrikken Imara.» «Eeeehhh,» sier han. «Jeg skal få en bil til å kjøre deg hjem.» «Takk, mzee,» sier jeg. Han går ut. Jeg blir løftet opp av vannet, for kroppen min kan ikke selv. De pakker meg i et teppe, kjører meg hjem. Det er de samme mennene som slo. Ved porten til huset klarer jeg ikke å gå ut av bilen, så de trekker meg, kaster meg som et åtsel i veikanten. DØDSFLY Vaktmannen hjelper meg til verandaen og sier at Katriina og jentene er i Göstas hus. Liket er hentet til kjølelageret på KCMC. I gettoen min skifter jeg til tørre klær og tar teppene med så jeg sitter som en gammel, frossen chagga i en lenestol på verandaen. Gamle Issa er tilbake – han kommer til meg med en stor tallerken god biryani. Jeg spiser og får tilbake litt kraft. Smilet bryter frem i ansiktet mitt. Hvorfor det? Jeg har vært anklaget for drap, og alle wazunguene er borte fra huset. Likevel kom jeg levende hjem, og Boomboxen min står fortsatt på plass i gettoen min, ikke engang stjålet. Er det miraklenes tid? Snart kommer redningsmannen min fra politiet, og etter ham kjører bwana Knudsen og Gösta i en Land Rover. «Shikamoo mzee,» sier jeg til politimannen. Han vil ikke snakke med meg. Med papirer i hånden går han til saunahuset. Bwana Knudsen og Gösta følger etter, og jeg reiser meg på skjelvende ben så jeg kan vite hvordan skjebnen blir. «Det var her inne hun fant ham,» sier Gösta og peker inn i svettehuset. Politimannen ser i papirene sine. «Det står her at bwana Larsson lå på benken der?» sier han som et spørsmål. «Altså, jeg var ikke her. Det var hans kone som fant ham,» sier Gösta. 385

«Men du hadde vært på festen, tidligere?» «Ja, men jeg hadde kjørt hjem.» Politimannen snur seg fra Gösta til bwana Knudsen. «Men du var her.» Bwana Knudsen kremter: «Ja, jeg var på festen, men jeg så ham ikke på slutten av kvelden. Jeg trodde han hadde lagt seg.» «Var han full?» spør politimannen. «Ja,» sier bwana Knudsen. «Han er blitt slått,» sier politimannen. «Hva?» sier bwana Knudsen. «Han falt,» sier Gösta. «Han var full, og så falt han, og hodet traff ovnen.» «Du sa du hadde kjørt hjem. Jeg sa ikke noe om hodet,» sier politimannen med hevede øyenbryn. «Nei,» sier Gösta. «Men hans kone sa at han hadde et sår i hodet og blod i håret, så han må ha falt.» «Jeg er ikke sikker på at han har falt,» sier politimannen. «Hvorfor ikke?» spør Gösta. «Hvordan kan han falle så han lander oppe på en hylle i et skur?» «Hva mener du?» spør bwana Knudsen. Politimannen ser på politirapporten han har i hånden: «Det står her at han lå på benken. Man faller bare nedover. Selv en hvit mann er ikke et fly når han er død.» «Kanskje han vaklet og la seg på benken da han hadde slått hodet,» sier Gösta. «Eller konen hans løftet ham opp da hun fant ham.» «Hun har forklart at hun ikke rørte liket,» sier politimannen. Gösta ser forvirret på bwana Knudsen. «Tok de bilder?» spør Knudsen fort på et underlig svensk. «Nei,» svarer Gösta på svensk. «Så de kan ikke bevise at han lå på benken,» sier Knudsen til Gösta. «En svart politimann sier det i rettssalen,» sier Gösta til Knudsen. «Da sier vi bare at politiet løftet liket for å presse oss etterpå,» sier Knudsen. «Da kommer dommeren til å kreve smøring av oss,» sier 386

Gösta. «Jeg tror det blir billigere å betale ham her nå med en gang.» Politimannen ler. «Den døde mannen blir ikke et fly selv om dere snakker på et annet språk,» sier han. «Hvem ville ha glede av å drepe ham?» spør Gösta, på engelsk igjen. Politimannen trekker på skuldrene: «Kanskje en annen mann liker kvinnen og vil ha mannen hennes bort, det er vanlig.» Gösta rister på hodet: «Nå har kvinnen to barn og ingen mann. Hun må reise hjem til Europa der hun ikke engang har et hus,» sier Gösta. «Men jeg må skrive i rapporten at jeg ikke er sikker på at mannen falt. Kanskje han er blitt slått,» sier politimannen. Knudsen svetter så skjorten hans blir dryppende våt. Ja, kjenn livets fryktsomhet. «Og hva skjer så?» «Så skal dommeren ta stilling til bevisene,» sier politimannen. Dansen er i gang. «Nå er konen hans enke, med to små barn. Hvis noen tror at mannen hennes ble drept, vil hun få mange problemer i Europa,» sier Gösta. Politimannen trekker på skuldrene. «Hvordan kan vi hjelpe deg med å oppklare saken?» spør Gösta. «Det er et hardt liv i Tanzania,» sier politimannen. «La oss gå inn i skyggen.» De går alle sammen rundt huset og bort mot verandadøren. «Nå skal du ikke forstyrre oss,» sier politimannen til meg. Jeg halter ned til gettoen på rosinbena mine og holder øye med verandaen. De kommer ut igjen. Politimannen går til bilen sin. Jeg går opp til verandaen. Bwana Knudsen ser meg komme, så han snakker på sitt merkelige svensk: «Hva måtte du gi ham?» spør han Gösta. Gösta sier et tall som en stor god årslønn. «Hadde du så mye på deg?» spør bwana Knudsen. «Ja, kona mi forklarte meg det.» «Du skal få det igjen, jeg skal betale deg tilbake,» sier bwana Knudsen. «Det behøver du ikke,» sier Gösta. «Jo, du skal jo ikke …» begynner bwana Knudsen. Gösta avbryter ham: «Du kan gi meg halvparten.» 387

«Men Katriina må ikke vite om det,» sier Knudsen. «Nei,» sier Gösta. «Det er ille nok som det er.» Jeg selv, jeg tenker bare på Sverige. Er denne døden et pluss eller et minus for min svenske pilegrimsferd?

Christian Sent på ettermiddagen kommer fatter’n hjem. «Hva er det som skjer der nede?» spør jeg. «Du kan gå ned og hente den nå, men ikke forstyrr noen der.» «Hente hva?» «Motorsykkelen.» «Men hva med Katriina, ungene?» «De …» Fatter’n går i stå, trekker oppgitt på skuldrene. «Hva med Jonas?» «Jo, politiet har vært der i hele ettermiddag. Liket ligger oppe på KCMC til politiet lar Katriina ta det med hjem.» «Kommer hun til å reise hjem?» «Ja. Hun skal hjem og begrave ham,» sier far. «Kommer hun tilbake?» «Jeg vet ikke.» «Hva sier politiet?» spør jeg. «Du vet at …» sier fatter’n med et sukk, «at Marcus ble arrestert?» Han ser på meg. «Marcus?» sier jeg. «Ja. Han er løslatt igjen. Men det er bare … De vil gjerne se ut som de gjør noe.» «Men … det var da en ulykke, var det ikke det?» sier jeg. «De skal ’investigate’, sier de.» «Men det er jo helt sykt.» «Bare … dra ned og hent den, hvis du vil. Eller gjør det senere. Jeg drar ut til Gösta for å hjelpe til med å … ordne.» Når jeg kommer ned dit, sitter Marcus utenfor gettoen på en stol. Han er grå i huden og har blåmerker i ansiktet. «Men hva var det som skjedde med Jonas?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier Marcus. «Men du var her jo,» sier jeg. 388

«Jeg var inne i huset,» sier Marcus. «Jeg vet ikke hva som skjedde i saunaen.» «Hva kommer til å skje nå, da?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier Marcus. Jeg setter meg. Vi røyker. Marcus lener hodet tilbake og lukker øynene. «Jeg blir nødt til å stikke nå,» sier jeg. «Kostskoleelevene må være inne nå.» «Ok,» sier han uten å åpne øynene. «Ok,» sier jeg. «Vi ses.» Jeg kjører hjem og parkerer motorsykkelen. Far sitter i sofaen og stirrer tomt ut i lufta. «Du blir nødt til å kjøre meg opp på skolen,» sier jeg. «Jeg får ikke kjøre motorsykkelen.» «Ok,» sier han. «Du kjører.» «De liker nok ikke det heller,» sier jeg. Far sukker. «De overlever nok,» sier han. I bilen sitter han taus og stirrer ut av vinduet. «Det er jo helt latterlig at du bor der i huset mens jeg skal gå på kostskole rett rundt hjørnet.» «Den situasjonen har du deg selv å takke for,» sier han.

Marcus LIKRØVER Jeg kjører på motorsykkelen med den knuste kroppen min og finner snekkere, betaler dem med penger fra Gösta, så de står natten lang og bygger en fin kiste av tre fra West Kilimanjaro til den døde bossen. Og jeg står også natten lang og instruerer konstruksjonen av Jonas’ siste bolig. Og jeg tenker: Hva skjedde på festen? Jeg var opptatt med å rydde bort og vaske i hele kjøkkenet etter at alle wazunguene var gått til saunahuset i hagen. Katriina hentet meg for å løfte Jonas, som var våt av blod i hodeenden, og bwana Knudsen var også til stede – han var i stuen. Vi løftet Jonas opp. Han pustet. Jeg fikk blod på hånden min. Men hva hadde skjedd før det? Spørsmålet står igjen. Er det et mord? Jeg spør Katriina direkte: «Hva skjedde med Jonas?» «Afrika gjorde ham gal,» sier hun. 389

«Men hva skjedde med ham i natt?» «Jeg vet ikke,» sier Katriina. «Han hadde slått hodet,» sier jeg. Katriina ser sjokkert ut, men gjenvinner fatningen sin. «Han må ha falt og slått seg mot ovnen,» sier hun og ser bort fra meg og snufser. «Vi så det ikke i mørket da vi løftet ham.» De neste dagene kommer bwana Knudsen for å hjelpe Katriina. Og doktor Freeman kommer. Jeg ser sirkuset som løver i Serengeti: Jonas er død, og de andre slåss om retten til løvinnen, som tenker på ungene sine. Hvordan skal hun sikre deres fremtid? Og D’Souza kommer for å spre mistanke: «Kanskje det var du som drepte ham,» sier han straks. «Hvor er motivet mitt?» spør jeg. «Han ville kaste deg ut,» sier D’Souza. Katriina er overrasket: «Ville han det?» spør hun. «Ja,» sier D’Souza. «Jonas mistenkte Marcus for å stjele fra prosjektets midler.» «Tror du jeg dreper en mann for å få lov til å bo i denne gettoen?» spør jeg og peker ned på gettoen min. «Jeg skal snakke med politiet om deg,» sier D’Souza. «Hold opp med det tullpratet,» sier Katriina. «Marcus har ikke gjort noe galt.» Jeg henter kisten sammen med bwana Knudsen og kjører til KCMC. Men vi kan ikke få liket, for først må det gjøres mye arbeid med papirer og telefon til ambassaden og flyselskap og alt. Dagen etter finnes ikke noe fly, så først neste dag etter det igjen blir liket lagt i kassen – en helvetes opplevelse. Jeg kjører den selv ut til flyplassen bak i Land Cruiseren, der liket pumpet malaya da det var levende. Gösta og Knudsen kjører Katriina og jentene ut. «Vi kommer tilbake om et par uker,» sier Katriina til meg. «Hva skjer etter det?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier Katriina. Solja står og ser sur ut, mens Rebekka holder hardt i bena mine og skriker når hun blir trukket bort av moren. Jeg vinker til flyet som skal bære den døde mzunguen til jorden i Sverige. Så kjører jeg rett til Rombo Avenue, stormer inn 390

i huset, gjør den store ransakingen. Først finner jeg revolveren. Skal jeg selge den? Nei, den er en djevelskap. Men det må ligge et sted … den paranoide mannen gjemmer på alt. Jeg finner bhangi tre steder. Bildet av båten henger på veggen, bak glass og i en ramme. Jeg tar det ned, tar alt fra hverandre. Bak bildet ligger to stykker stiv papp, og mellom – eeehhh, penger nok til en ny start, dollar. Jeg tar hver eneste bit og lukker og setter bildet fint sammen igjen, henger det på veggen. Likrøver, ja. Issa kommer sjokkende inn i stuen. «Eeehhh, hva skal jeg gjøre nå. Bwana er død, og mama har reist til Europa?» «Hun kommer tilbake, så du må bare fortsette å jobbe,» sier jeg. «Du får nok lønnen din.» «Vil du ha noe å spise?» spør Issa. Jeg sier ja takk, og han går på kjøkkenet. Maten fra hans hånd er alltid en perfeksjon. «Marcus?» Stemmen kommer utenfra – det er Christian. Jeg går ut på verandaen. «Kom de seg av gårde?» spør Christian. «Ja. Ehhm, denne Jonas stinket,» sier jeg. «Stinket?» «Ja. På KCMC – fryseanlegget har brutt sammen. Normalt i Tanzania begraver vi liket veldig fort. Men Jonas ligger i tre dager på likhuset og koker. Han stinket som et åtsel i veikanten – råttent.» «Hva med Katriina og jentene?» spør Christian. «De kommer tilbake om en uke eller to, for å ordne ting her. Så vet jeg ikke mer. De må nok reise hjem til Sverige. Katriina har ingen jobb eller penger til å bo her.» Jeg smiler. «Hvorfor smiler du?» spør Christian. Jeg vil ikke fortelle at det er fordi jeg har dollar i lommen. «Jeg er glad for at den gale mzunguen er død,» sier jeg. «Men hva med deg, da?» spør Christian. «Jeg lever. Jeg har jobben min.» «Tror du at du kan bli boende her?» «Det vet jeg ikke. Kanskje jeg blir kastet ut,» sier jeg. Jonas har gjort én ting riktig: dødens tidspunkt. Året er snart slutt, og de hvite jentene kan reise med liket hans til Sverige og feire jul med snø, sånn som de ønsker seg.

391

ÅTSELETERNE Wazungu-kvinner kommer for å spørre etter Katriina. Doktor Freeman kommer – han reiser hjem nå og vil si adjø. Med på flyet til Australia tar han Vicky. Bwana Knudsen kommer ikke. Kanskje han er redd for meg. Hva skjer nå? Katriina sa hun skulle komme tilbake for å pakke og ordne ting. Og Solja skal gå ferdig skoleåret. Men hva skjer etter det? En flott kvinne kommer til huset. Jeg sitter på verandaen. «Hvor er bwana Larsson?» spør hun. «Han er død,» sier jeg. «Død?» Hun ser sjokkert ut. «Han lovet meg …» begynner hun, men tier, går sin vei. Han lovet henne penger til husleien, billett til Sverige – alle løgnene jeg kjenner. Mannen som har kjøpt noen av Larsson-tingene, har fortsatt seks avdrag igjen å betale. Det går dårlig med forretningen, så han har fått utsatt betalingen et par måneder. Og nå er han i avisen og i fengsel for å ha utført ondskap, direkte anbefalt av heksedoktoren hjemme i landsbyen: «Du trenger en ny kraft til å skape fremgang i virksomheten din – du må straks gå hjem og pumpe din datter; hvis hun er jomfru, vil kraften fra din datters jomfrudom gi deg en stor suksess.» Men mannens kone liker ikke denne overtroen, hun går direkte til politiet, og han kommer i fengsel. Konen kommer til Larsson-huset med brødrene sine og krever tingene like etter at Jonas er død, råtten og på vei til den svenske jorden. «Det er ikke deres ting før alle avdragene er betalt,» sier jeg. «Vi har betalt nok,» sier en av brødrene. «Vi tar tingene våre nå.» «Det lar seg ikke gjøre. Tingene skal gis til mannen som har betalt avdragene. Hvor er han?» spør jeg. «Han finnes ikke mer,» sier en av brødrene. «Hvis jeg ikke får tingene, vil jeg ha innbetalingene tilbake,» sier mama. «Hvor er papiret? Kontrakten som viser hvor mye mannen din har betalt før han kom i fengsel?» spør jeg. «Tsk,» sier en av brødrene. «Hvor er den døde mzunguens kone, så vi kan snakke med henne?» 392

«Hun kommer om to uker. Dere må komme tilbake,» sier jeg. «Jeg er bare en vaktmann for huset.» «Du er en liten mann,» sier den andre broren. «Vi kan til og med ta de tingene selv og se om du stanser oss.» Straks roper jeg til gartneren. «Løp til Politiskolen og si vi har problemer med noen tyver her.» Den eldste broren peker på meg. «Når vi møter deg i mørket, er du ferdig.» De går sin vei. Jeg stormer ned til min frelsende engel, politimannen som løftet meg opp av det kalde badet. Med stjålne dollar smører jeg veien hans til å snakke med kvinnen og brødrene så de kan holde seg rolige. Politimannen min smiler: «Selv i døden er denne mzunguen et godt bekjentskap for meg.»

1985

Marcus BESLAGLAGT En dag kommer jeg hjem fra jobben, og Katriina sitter på verandaen og drikker gin tonic. Jeg hilser. «Ta en drink,» sier hun – jeg kan høre at hun har fått mange. «Hvor er jentene?» spør jeg med kald svette – har hun etterlatt dem i Sverige? «Hos venner til i morgen.» «Når skal dere reise hjem til Sverige?» «Jeg vet ikke,» sier Katriina. «Jeg har fått Jonas’ lønn i et halvt år fra SIDA – jeg må finne ut hva vi skal.» «Det blir deilig for dere å komme hjem til Sverige igjen,» sier jeg. Hun rister på hodet. «Selv om jeg skaffer meg jobb, hva skal jeg gjøre med Rebekka, som er så liten og snakker dårlig svensk? Hun trives ikke i Sverige. To barn, ingen penger, ikke noe sted å bo.» «Kan du ikke selge det store skipet og kjøpe et lite hus?» spør jeg. «Båten er beslaglagt av politiet fordi Jonas har stjålet SIDApenger,» sier hun og ser spørrende på meg. «Ja?» sier jeg. «Har du noe bhangi?» Jeg rister på hodet. «Da får du hente mer tonic,» sier hun og griper ginflasken på bordet.

Christian Det nærmer seg eksamen. Neste år er klassen min eldst. Jeg tar det med ro – er lei av å være fange på skolen. Det er ikke så mye eksamener på slutten av ellevte, og karakterene – hvem bryr seg om dem? Jeg må bare passe på så jeg ikke blir kastet ut. Kanskje det ville være godt å komme bort herfra – hjem til Danmark. Få meg et liv. Jeg er blitt flyttet ned til huset for de eldste kostskoleelevene, Kishari. Panos kommer innom, og vi går bort til vinduet til Jarno og Salomon for å spørre om de vil være med og spille fotball. «Hva holder dere på med?» spør jeg. «Vi skal bare røyke litt først,» sier Salomon, som er etiopier, sønn av ambassadøren, rasta, konstant stein. Han går i tolvte og skal snart til Dar es Salaam på lesefri. Salomon har en stor vannpipe på rommet, og en brun papirpose full av Arusha-bhangi. «Kan dere ikke gjøre det etterpå?» spør Panos inn gjennom sprinkler og moskitonett – det er for lett å slå dem når de er skeive. «Nei, rastafari må røyke Jahs urt for å spille som Natty Dread,» sier Salomon innefra og tenner pipen. Han kan ikke åpne kjeften uten å lire av seg de greiene. Røyken begynner å bølge frem. Det knitrer, rumler og smeller i vannpipen; frøene er ikke blitt fjernet fra bhangien. Det banker på døra. Jeg og Panos trekker oss bort idet døra går opp. Vi står med ryggen til veggen på hver vår side av vinduet. «Hvorfor bruker dere gutter vannpipe?» spør Atkinson – en av lærerne, som ikke klarer å vente til han blir bedt om å komme inn når han banker på en dør; han drømmer vel om få tatt noen på fersken i rekreasjonsonani. Men han er ikke den skarpeste kniven i skuffen. Salomon svarer: «Det kjøler ned røyken for lungene, og vannet filtrerer noe av giften – så vi kan røyke den billige tobakken fra markedet.» Salomon prater for mye. Hvis ikke Atkinson klarer å lukte at det er bhangi, er det ingen grunn til å begynne å forklare. «Hva er det?» spør Atkinson. Jeg hører det rasle i den brune bhangi-posen. «Det er bare mer tobakk,» sier Salomon. Atkinson står og roter med posen. 398

«Jeg tar denne posen med meg,» sier Atkinson inne fra rommet. «Du kan ikke ta tobakken min,» sier Salomon. «Det er tyveri.» «Jeg er slett ikke sikker på at dette er tobakk,» sier Atkinson. «Jeg konfiskerer den til analyse.» Jarno tar ordet for første gang: «Men prøv å røyke det, da.» «Jeg røyker ikke,» sier Atkinson. «Du tuller,» sier Jarno. «Hvordan skal du få analysert det?» spør Salomon. «KCMC – jeg kjører opp og får det analysert.» «Det er ingen god idé,» sier Salomon. «Du forteller meg kanskje nå at det ikke er tobakk?» spør Atkinson. «Det sykehuset er skapt for å redde svarte negre, og du har vel ikke tenkt å kaste bort legenes tid på å analysere min billige tobakk. Tsk,» sier Salomon. «Du får snakke med Thompson først. Det er han som er sjef for kostskoleelevene – ikke du.» «Dere hører fra meg,» sier Atkinson og går ut døra. «Faen heller,» sier Jarno. «Nå har dere driti skikkelig på draget,» sier Panos. I det samme runder Atkinson hjørnet. «Jeg har sett dere,» sier han. «Vi står bare her og nyter den friske lufta,» sier jeg. «Dere er vitner,» sier Atkinson. «Vi har ikke sett noen ting,» sier Panos. «Jo, det har dere,» sier Atkinson og går. Salomon og Jarno kommer ut, så går vi alle opp og spiller fotball. Formiddagen etter blir Salomon, Jarno, Panos og jeg kalt inn på kontoret til Thompson. Sakte, men sikkert blir vi gjort kjent med problemets karakter. Atkinson gikk ikke til Thompson eller Owen. Han dro rett på KCMC til en lokal lege. Det betyr at det nå er blitt en politisak, for bhangien er blitt offentlig, bokført og registrert utenfor skolens område. Tanzanianske aviser har stadig store oppslag der ungdommen oppfordres til ikke å røyke bhangi. Og det er forbudt ifølge landets lov. Hvis det kommer ut – utvisning for Salomon og Jarno, noe i den duren. Men hva med Sa399

lomon – ambassadørsønnen – kan man kaste ut ham? Hva blir reaksjonen? Det finnes andre foreldre å ta hensyn til. I klassen til etiopieren går også datteren til innenriksministeren og flere andre barn av mabwana makubwa. «Ja, nå tar vi det bare helt rolig her,» sier Thompson. «Rolig?» sier Salomon. «Du snakker om at vi kan bli kastet ut av landet. Skal vi ta det rolig? Hvor er vitnene? Hva slags tobakk er det du prater om? Jeg kjenner ikke til noen tobakk.» «Ta det rolig,» sier Thompson. «Hva sier Atkinson?» spør Jarno. «Jeg har overtatt saken,» sier Thompson og ser på oss. «Vi sto bare utafor og nøt insektsurret,» sier Panos. «Jeg og Christian. Jeg skjønner ikke hva vi gjør her.» «Jeg vil bare be dere alle holde munn om dette foreløpig,» sier Thompson. Som om ikke hele skolen allerede vet. «Hva skjer nå, da?» spør jeg. «Skolestyret skal møtes nå i ettermiddag, så får dere beskjed i morgen.» Ok. Vi går ut og bortover gangen. Ser på hverandre. I morgen. Folk kommer bort: «Hva sa han? Er dere utvist?» spør de. «Vi får vite det i morgen,» sier vi. Alle de hvite er opphisset: «Hvis de kaster dere ut, så streiker vi. Vi boikotter eksamen,» sier folk. Men ikke inderne. De ser gjerne at vi blir kastet ut. For inderne er eksamen et spørsmål om liv og død. Enten skal de stå bak en liten disk i Dar es Salaam eller Mbeya eller noe annet gudsforlatt høl resten av livet. Eller så skal de bort. Med en god eksamen kan de få seg scholarship til England, USA, Canada eller Australia. I deres øyne er vi en gjeng bortskjemte drittunger. Neste morgen blir vi innkalt på kontoret. Thompson sier: «Det blir som følger: Salomon får gå opp til eksamen, men han får ikke komme på avslutningsseremonien. Jarno, du er utvist for fjorten dager, og neste gang det skjer noe, ryker du ut for godt. Og dere to bavianene,» sier han og peker på meg og Panos. «Panos, du blir utvist neste gang det er det minste tull, og Christian, du ryker ut for godt hvis det skjer mer.» Ok. Vi greide oss. Alt i orden. Men klassekameratene til Sa400

lomon – bortsett fra inderne – flipper helt ut. Hykleriet blir for påfallende. Ingen nåde. Revolusjon. «Helvete, heller,» sier de. «Salomon er vennen vår. Hvis ikke han får være med på avslutningsfesten, så går vi ikke opp til eksamen.» Problemet er enormt, for Salomons støttespillere er sønner og døtre av store tanzanianske kanoner som vil se barna sine i pentøyet med en god eksamen på avslutningsseremonien. Hvis barna nekter å gå opp til eksamen … historien kan komme til å spre seg, og så blir myndighetene tvunget til å gjøre det de faktisk skal. For meg er det hele enkelt. Jeg slapp unna og henger i en syltynn tråd. Men Etiopias ambassadør er sint på sønnen sin, sint på Atkinson, sint på skolen. Faren til Jarno er likeglad, men moren tar bussen fra Morogoro. Klassen til Salomon har innkalt til møte for de to øverste klassetrinnene. De indiske elevene kommer ikke; de går til timen, de vil ha sin eksamen, sin avslutning og så av gårde til et nytt liv i vesten. Til helvete med Afrika, til helvete med etiopieren, til helvete med Bob Marley. Jarno er fortsatt i faresonen – hvis politiet blir dratt inn, ryker han ut. Av landet. Moren reiser seg: «Jeg er moren til Jarno,» sier hun. «God dag.» «God dag,» mumler folk. «Jeg trodde ikke Jarno hadde noen mor,» sier Salomon. Hun sier: «Hva er en avslutningsseremoni? Dere møtes på festen etterpå. Det viktige er at dere får tatt eksamen. Dere må skjønne at det er fint å vise kameratskap. Men dette strider mot loven, og hvis dere gjør et stort nummer av å boikotte eksamen, kommer alle foreldrene til å begynne å spørre. Vennene deres her får problemer,» sier hun med en håndbevegelse mot Salomon og Jarno. «Dere går alle glipp av seremonien, men de havner kanskje i fengsel eller blir kastet ut av landet.» Ok, folk mumler og nikker. Jeg ser på moren til Jarno. Hun gjør inntrykk. Shakila reiser seg. «Hva sier dere? Skal vi stemme over det? Armen opp, alle som vil vi skal ta eksamen og delta på seremonien så lenge Salomon får eksamensbeviset sitt.» Ingen løfter armen. Det er 401

mer underholdende å lage bråk, men nå er det også blitt litt utrygt. «Kom igjen,» sier Shakila. «Vi har fått vist hva vi mente, og moren til Jarno vil gjerne beholde sønnen sin i landet, og hvis han forsvinner, har ikke skolen noen ordentlig DJ lenger.» Folk ler fåret og løfter armene i været. Overveldende flertall. Jarno reddet av reggae og diskomusikk. Shakila kommer bort til Jarno, sier: «Moren din er skikkelig tøff.» Så går hun. Hun er også tøff. Lørdag ettermiddag ser jeg Juliaz på sykkel ved Clocktowerrundkjøringen. «Juliaz,» roper jeg. Han stanser. «Ahhh, Christian. Habari sa siku nyingi?» – hvordan jeg har hatt det siden sist? «Bra,» sier jeg. «Mzee har det også bra,» sier han. «Passer du godt på ham når han er hjemme?» spør jeg. «Ja,» sier Juliaz. «Ikke noe problem. De siste to ukene har han jobbet med kooperativene i Moshi, så jeg har alltid lunsjen hans klar når han kommer hjem.» Juliaz smiler. «Kommer han hjem og spiser hver dag?» spør jeg. «Ja, hver dag varm mat.» «Og pombe?» spør jeg. «Nei nei,» sier Juliaz. «Mzee har sluttet å drikke så mye pombe etter at han ble venner med den snille svenske mamaen som er alene med døtrene sine.» «Det er bra,» sier jeg, og vi sier ha det. Katriina og far. Han har vært hjemme i to uker. Den drittsekken. Jeg har ikke hørt et ord. Jeg kunne vært hjemme på helgebesøk. Stukket inn til byen helt lovlig sammen med Marcus uten problemer. Men nei da – han skal ikke forstyrres av den irriterende sønnen sin. Annemette er død, og han og mor er skilt. Jonas er død under mystiske omstendigheter. Og nå har far noe på gang med den døde mannens kone. Kanskje far har tenkt å overta henne. Det er faen så fucked.

Marcus VENTEROM «Politiet har ringt,» sier Katriina nervøst. «De vil ha meg til et møte på stasjonen i morgen. Du må være med.» «Kan du spørre D’Souza? Jeg har ikke forstand på den manipulasjonen,» sier jeg med kald svette, for kroppen min har fremdeles smerter fra torturen. «Vær så snill?» spør Katriina. Kvinnen er hjelpeløs. «Jeg vil gjøre det,» sier jeg. Neste dag sitter vi på kontoret hos den snille politimannen: «Er alt ok med den døde mannen? Ligger han i den svenske jorden?» spør han på engelsk. «Ja, takk,» sier Katriina. «Alt gikk greit.» Mannen ser undersøkende på Katriina. «Snakker du swahili?» spør han på swahili. «Bare litt,» svarer Katriina på swahili. Politimannen begynner å snakke på stammespråket til mine forfedre fra fjellet, kichagga – jeg snakker det ikke godt, men jeg forstår nesten alt. Han smiler: «Når jeg ser hvilken mann som overtar enken, er det samtidig morderen jeg ser på.» Jeg svarer ham på mitt dårlige kichagga, forsiktig, for ikke å provosere: «Hvis det fantes bevis, ville morderen allerede sitte i rettssalen,» sier jeg. Han løfter pekefingeren: «Pass dere,» sier han. «I Tanzania kan saken gå uten bevis.» «Hva sier han?» spør Katriina på svensk. «Holk kjeft,» sier jeg til henne på svensk, og politimannen smiler og snakker til meg på kichagga: «Du forstår mer enn man ser, kanskje vet du alt sammen.» «Jeg vet ingenting,» sier jeg. «Jeg har selv en livskrise på grunn av mzunguens død.» «Jeg liker ikke et mord uten en morder. Jeg holder øye med dere alle sammen,» sier han på kichagga og reiser seg, rekker hånden til Katriina. «Adjø,» sier han på engelsk. Hun tar hånden hans og sier adjø. Vi går ut i den brennende solen foran politistasjonen. «Hva sa han?» spør Katriina. «At vi skal passe oss,» sier jeg. 403

«Hvorfor det?» spør hun. «Han liker ikke et mord uten en morder.» «Men det var ikke noe mord,» sier Katriina skingrende. «Han holder øye med oss,» sier jeg og går mot bilen. «Skal jeg betale ham noe?» spør hun. «Han har allerede fått betalt,» sier jeg. «Av hvem?» «Gösta og bwana Knudsen,» sier jeg og åpner døren. Hun står på passasjersiden. «Men …» sier hun. Jeg snakker skarpt til henne: «Hvorfor tror du vi går fritt på gaten?» Katriina svarer ikke på spørsmålet. Jeg setter meg inn, starter. «Hva betyr det at han holder øye med oss?» spør hun. «Jeg vet ikke,» sier jeg. «Kanskje jeg må betale ham litt mer,» sier Katriina. «Tsk,» sier jeg. Jeg selv, jeg har ikke fått betalt. Liket fløy til Europa, men hvor er min billett? Er jeg strandet på venterommet Tanzania for evig til min død? ENKENS SENG Nesten hver kveld kommer bwana Knudsen og snakker med Katriina. Han henter henne og jentene til en tur på Hotel Tanzanite. Han tar dem på en tur til Ngorongoro. Han spiser i huset og leser en bok for min hvite datter Rebekka, og kaster en frisbee på gresset for Solja – alle ting som Jonas aldri har gjort, bwana Knudsen gjør dem. Og plutselig en morgen når jeg står opp, står Land Roveren i innkjørselen, og nå er det jeg som kjenner på panseret, slik Katriina gjorde på bilen til Jonas om morgenen under problemene. Hun fikk en varm hånd, for motoren hadde kjørt Jonas til pumpingen natten lang. Jeg får en kald hånd; motoren har stått stille, men hva med Knudsen? Har han kjørt rundt i enkens seng? Det vekker et håp for meg. Hvis Katriina kan fange fisken bwana Knudsen, så kan de hvite jentene leve like ved meg, og jeg kan fortsette å se dem. Det håper jeg. Christian kommer til gettoen min fredag kveld – i helgen bor han i farens hus. «Jeg skal på Liberty. Vil du være med? Jeg har penger,» sier han. 404

Så går vi på Liberty, der Faizal spiller. Christian drikker øl og ser på de unge jentene. «Liker du dem?» spør jeg. «Ja, det er mange pene jenter her,» sier han. Jeg tar ham med opp i DJ-buret, som er bygget i glass under taket over baren. Man går inn døren ved siden av baren og trappen opp. «Det er Christian,» sier jeg. «Han som har den gode musikken du fikk tatt opp.» «Ahhhh, Christian,» sier Faizal. «Eksperten på god musikk. Jeg er veldig glad for den.» «Du spiller bra,» sier Christian. «Alle sier du er Moshis beste DJ.» «Ja, jeg kan ta et tomt dansegulv og bygge det opp til en stor ngoma,» sier Faizal. Og det er sant, gulvet er fullt. Men jeg vet at utstyret til Faizal tilhører en arabisk mann som får god betaling fra Libertys eier – Faizal får bare en liten lønn fra araberen, men alle tror han er den store kongen, så jentene vrikker på gulvet for å tiltrekke oppmerksomheten fra DJ-buret. «Jentene danser for deg,» sier jeg. «Ja, alle vil ha min svarte mamba,» sier Faizal og ser på Christian. «Jeg har hørt om faren din. En hard mann. Du er fullstendig morderslekt.» «Hva mener du?» spør Christian. «Det er ingenting,» sier jeg til Christian. «Han kan til og med drepe en annen mann hvis han vil ha mannens kvinne,» sier Faizal og ler. «Hva faen snakker du om?» sier Christian. «Du vet ingenting, Faizal,» sier jeg. Faizal trekker på skuldrene: «Det er hva jeg har hørt,» sier han. «Hva faen snakker han om?» sier Christian. «Bli med meg,» sier jeg og skyver Christian mot trappen. Han går ned. Jeg følger etter. Nede går han ut til terrassebaren. «Fortell,» sier han. «Jeg vet ingenting,» sier jeg. «Jo, det gjør du. Du vet hva han snakket om,» sier Christian. «Ja,» sier jeg. «Men det er bare ondskapsfulle rykter.» «Og hva sier de ryktene?» sier Christian. «De sier at faren din drepte Jonas for å få plassen i Katriinas seng.» 405

«Og hva sier du til det?» spør Christian. «Jeg sier ingenting,» sier jeg. «Jeg kjenner ikke sannheten.» Christian er hvit som et laken.

Christian Ligger på senga mi i Kishari og stirrer i taket. Det er for fjernt. Morderslekt. Vi var hos Katriina og Jonas. Jeg drakk en Irish coffee og sovnet på senga til Marcus. Far vekket meg – vi skulle ikke være der morgenen etter. Han kjørte over to trær med Land Roveren fordi han var full, så jeg måtte overta rattet og kjøre oss hjem. Og dagen etter virket han helt underlig. Men da hadde jo Gösta nettopp fortalt ham at Jonas var død – hva skal man tro? Og Juliaz sa han var blitt gode venner med den svenske damen – Katriina. Hvor gode venner snakker vi? Det er for fjernt. Jeg liker det ikke. Kanskje jeg skal dra til Danmark – få meg et liv.

Marcus JORDSPISER Igjen onsdag kveld kommer Christian til gettoen min. «Men hva med skolen?» spør jeg. «Jeg har fått lov til å bo hos far noen dager,» sier Christian. «Jeg trodde han var på safari,» sier jeg. «Han kom tidlig hjem,» sier Christian. Vi er sammen en stund. Så går Christian hjem til faren. Dagen etter viser det seg at ISM har en stor ettersøkning. Hvem leter de etter? Christian. Bwana Knudsen er ikke hjemme – Christian har bare gått fra skolen uten å si et ord. Nå blir han kastet ut. Han er aldri velkommen igjen. Jeg selv, jeg har min egen dagsorden. Jeg kjører til Göstas hus. «Hvordan går det med reiseplanen min til Sverige?» spør jeg Gösta. Gösta sukker. 406

«Alt er satt på vent, Marcus. Evalueringskommisjonen fra den svenske ambassaden i Dar es Salaam har funnet en masse uregelmessigheter i prosjektet. De har mistanke om at Jonas har overført penger fra prosjektkontoen til seg selv og laget falske bilag. Nå skal alt undersøkes før det kan skje noe som helst,» sier Gösta og rister trist på hodet. Men hvorfor er han trist? Han var selv partner i tyveriet, og nå kan han peke på Jonas som den skyldige. Tsk, kunne ikke denne svenske jordspiseren ha ventet bare en måned med å dø, til jeg satt høyt oppe i flyet til Europa?

Christian «Du har sørget for å bli kastet ut,» sier far. «For godt. Du er klar over det?» «Ja,» sier jeg. «Gjorde du det med vilje?» spør far. «Godt spørsmål,» sier jeg. «I så fall er du dummere enn jeg trodde.» «Du er for dum til å kunne vurdere hvor dum jeg er.» «Hva forestiller du deg skal skje nå?» spør han. «Det vet jeg ikke.» «Dumt.» «Kanskje også dumt av deg å sette meg i fengsel,» sier jeg. «Fengsel?» spør han. «Kostskole,» sier jeg. «Det er faen meg et fengsel. Og du bor her, men det får ikke jeg. Du vil kjøre greia di med enkefru Larsson i fred. Hva er det for noe, hva?» «Det skal ikke du blande deg i – vi er voksne mennesker,» sier far. Jeg ser bort. «Du kan jo ikke bo her,» sier far neste morgen. «Jeg skal jobbe fast i Shinyanga.» «Nei. Jeg drar til Danmark,» sier jeg. «Jeg skal snakke med mor om hva vi gjør.» «Snakk i vei,» sier jeg og kjører ned til byen. Røyker bhangi, drikker øl – samme kjøret som fikk meg kastet ut av skolen. 407

Etter to uker sier far: «Du kan bo hos Lene og Torben i Aalborg.» «Aalborg? Ok,» sier jeg. «De bor like ved Hasseris Gymnas.» «Skal jeg på gymnas?» spør jeg. «Har du noen annet forslag?» «Nei, gymnas er bra,» sier jeg. «Bra,» sier han og rekker meg noen papirer, peker et sted jeg skal signere. Jeg klorer ned underskriften min. Jeg gleder meg til å komme til Danmark. Far finner ut at jeg kan ta et lokalfly fra Mwanza. Den siste kvelden sitter vi ute på verandaen og røyker tørre sigarer. Fatter’n er litt på en snurr. Jeg ser på ham i tussmørket. Er han i stand til å drepe? Jeg tenker tanken høyt: «I Moshi sier folk at det var du som slo hodet til Jonas i saunaovnen så han døde.» «Hva …?» sier far og setter seg brått opp i stolen. «Nei,» sier han høyt. «Du har jo motiv,» sier jeg. «Hva slags motiv?» spør han. «Katriina,» sier jeg. Han ser taust på meg – granskende, tror jeg, men det er mørkt her. «Men det er jo … vanvittig,» sier han. «Er det?» spør jeg. «Ja,» sier han og reiser seg og rister på hodet, kaster sigaren ned på den støvete gårdsplassen foran verandaen og går inn i huset. Far kjører meg til Mwanza – veien er så elendig at man bør ha nyrebelte til å holde innvollene på plass. «Christian,» sier far ute på flyplassen. «Ikke finn på noe dumt nå.» «Dumt?» sier jeg. Han sukker: «Du vet du kan komme ned hit på ferie. Om et år, etter førsteåret – jeg skal betale. Du vet at jeg …» begynner han, men går i stå. Jeg klapper ham på skulderen. «I like måte,» sier jeg. «Vi ses.» Jeg går mot det gamle propellflyet – en DC3. Jeg skulle ikke 408

gjort det jeg nå gjør: ser ut i enden av rullebanen. Det ligger noe krøllete metall utenfor asfalten – en DC3 i tre deler. «Hva er det som har skjedd?» spør jeg mannen som går ved siden av meg. Jeg peker. «Ahhhh, det landet som en stein,» sier han og ler. Kabinen er full av folk og en håndfull geiter helt bakerst. Flyet rister og skramler idet vi raser bortover rullebanen, men vi letter før vi kræsjer inn i flyvraket. Alt er utett – det trekker kald luft inn når vi kommer opp i marsjhøyde. Nede på jorda ser jeg bush helt ut i horisonten. En og annen grusvei snor seg mellom spredte trær og busker. Jeg kan se en gjeter med flokken sin av kveg og geiter. Og en manyatta – den karakteristiske sirkelen med tornekratt rundt jordhyttene for å holde rovdyrene ute om natta. Plutselig henger vi over Dar med havet i horisonten. Vi lander smertefritt, og fire timer senere sitter jeg på en KLM-flight på vei til Schiphol med forbindelse til København og videre til Aalborg. Tante Lene henter meg på flyplassen. «Neeeeei, så brun du er, Christian,» sier hun. «Takk,» sier jeg og smiler. Vi kjører til Hasseris. Etter Tanzania ser det ut som Legoland. «Du skal bo her nede,» sier tante Lene og viser meg ned i kjelleren. Rommet har et par små vinduer like under taket. Det er et vaskerom med dusj, to kokeplater og en liten ovn. Doen er borte ved trappa og brukes som gjestedo. Perfekt – min egne getto. «Vi må respektere hverandre, ikke sant?» sier Torben. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg. «Dere får ingen problemer med meg.» Det føles fantastisk å ha mitt eget rom, min egen kjellerinngang innunder taket på dobbeltgarasjen. Det er fjorten dager til skolen begynner. De første par dagene spiser jeg sammen med Lene og Torben. «Men det er jo meningen at du skal klare deg selv når du har funnet deg til rette,» sier Lene. Naboen kommer bort – en liten, rund dame med et litt forskremt uttrykk. Hun har med en rabarbraterte. 409

«Så lager jeg litt ny kaffe,» sier tante. «Ja, dette er min nevø Christian, som skal gå på Hasseris gymnas.» «Er det du som har vært i Afrika?» spør dama forundret og stirrer inngående på meg. «Tanzania,» sier jeg. «Ja.» «Var de veldig mørke der du var?» spør hun. «Mørke?» sier jeg. «Like mørke som negre?» spør hun med store øyne. «De var negre – ja,» sier jeg. «Det var det de var.» «Var de … hyggelige?» «Ja.» «Hadde dere tjenere?» «Ja.» «Måtte dere ikke gjøre noe selv i det hele tatt?» «Nei,» sier jeg og reiser meg. «Takk for kaffen.» Jeg går rundt og ser på Aalborg – alt er pent og rent. Jeg må passe meg når jeg skal over gata – bilene kommer fra gal side. Butikkene har alt. Jeg kjøper inn, prøver meg på å lage mat – ingen tjenere. Men det føles godt å ha kontrollen over mitt eget liv. Jeg har bestemt meg for at jeg vil bort fra dette rotet. Jeg har det. Jeg vet ikke om far bidro til at Jonas døde – det har ikke noe med meg å gjøre. Danske sigaretter er fantastiske. Tobakken tettpakket og aromatisk – røyken glir glatt ned i lungene. Men jeg må passe på økonomien. Mor betaler litt til tante Lene for at jeg får bo her. Og far overfører penger til meg hver måned så jeg har noe å leve av – det rekker akkurat til mat og røyk og en og annen LP, men det går. Jeg går bort og ser på Hasseris gymnas. Huset ser ut som et hvitt, kubistisk neshorn.

Marcus TO ANSIKTER En svensk mann kommer som erstatning for Jonas. Han heter Harri og er den nye sjefen for sagbrukene på fjellet til alt går i orden med kapitalistisk joint venture. Jeg må kjøre hjem til 410

ham stadig og gi beskjeder når telefonene er døde og han ikke er på jobb fordi natten gjør vondt i hodet hans. På veien går en flott jente, jeg har sett henne flere ganger. «Hei,» sier jeg. «Kan jeg kjøre deg noe sted?» «Ja, takk.» Hun heter Rhema og er datteren til Harris nabo. «Du må gjerne bli med inn,» sier hun når vi stanser ved porten hennes. Noen jenter er som sukkerbiter til meg fordi jeg bor sammen med hvite. De tror jeg kan lage forbindelsen. «Jeg skal bort til bwana Harri,» sier jeg. «Å, ja – du er jo en av sjefene på sagbruket.» «Nei, jeg er bare en ansatt i innkjøpsavdelingen,» «Men du bor jo hos mzunguen som er prosjektleder?» «Ja, men han er død, og jeg var bare barnevakt hjemme hos den hvite familien.» Rhema ler og klapper meg på armen. «Nei, du tøyser med meg. Du er ingen barnevakt. Jeg har sett deg i den store prosjektbilen.» Hun ser på meg som en del av de rike, hvite mennene med pengene. Hun tror at tilværelsen min vil havne i Europa. Så hvis hun fanger meg, tar jeg henne med – europeiske drømmer. «Jeg er bare en slave for mzunguen,» sier jeg. Hun tror meg ikke. «Bwana Harri, er han prosjektleder?» spør hun. «Han er den nye sjefen for sagbrukene på West Kilimanjaro.» «Tror du jeg kan få jobb der?» «Vil du jobbe med sagbruk?» «Faren min døde for en måned siden. Vi trenger penger,» sier hun. «Jeg skal prøve å spørre bwana Harri,» sier jeg. Hun omfavner meg og kysser kinnet mitt. «Takk skal du ha,» sier hun,» og jeg tenker at jeg skal passe på så jeg ikke blir mannen med to ansikter – ett for hver kjæreste, for Claire er fremdeles hos meg, selv om Gud nesten alltid sperrer veien til hagen hennes. Jeg forklarer Harri at nabofamilien bor sammen som en storfamilie med bestemor og alt, men nå er faren død og de trenger arbeid. «Den gamle mannen der inne? Jeg har ingen jobb til ham,» sier Harri. «Nei, den gamle mannen er død. Det er til datteren, Rhema, den unge jenta.» 411

«Datteren? Hun kan ikke jobbe i skogen, men jeg skal høre om det er noe på møbelfabrikken.» Rhema blir min lagerassistent i Moshi, og hun har alltid et problem. «Kan du låne meg litt shilling til familien?» spør hun. «Min lillebror kan ikke gå på skolen fordi uniformen hans er slitt ut.» I Tanzania er folkeskolen gratis. Systemet med uniformen er britisk kolonialistisk. Det er for å sikre at alle er like. På skolen kan barnet fra den rike familien ikke være bedre kledd enn de fattige. Alle har hvit skjorte, kakishorts og svarte sko. Men når sulten gnager, kan ikke de fattige komme inn gjennom skoleporten, for de har ikke penger til uniformen og går bare i filler. Jeg gir Rhema penger til lillebrorens skoleuniform, og hun lover å betale meg tilbake. «Nei,» sier jeg. Det er ok, for hun har ingen penger, så hun kan uansett ikke betale. Familien hennes står allerede i fare for å miste huset, så må de bo i et skur i Soweto. «Du kan komme og besøke meg,» sier hun. Oh-ohhh. Hun vet at jeg er sammen med Claire. Men jeg og Claire, vi krangler hele tiden, for Claire kjenner fullstendig sannheten: «Hele tiden oppfører du deg som en stor mann med solbriller og stereoanlegg og motorsykkel og øl på baren, men du har ikke ditt eget hus, du er bare barnevakt for mzungu. Jeg vil ha en ordentlig mann.» Aldri før har hun vært sånn. Nå vil hun ikke snakke med meg. OPPBRUDD Christians reise til Danmark har skapt en forandring. Fra mørket frem i lyset kommer følelsen fra bwana Knudsen for Katriina. Ja, Knudsen har flyttet til arbeidet sitt i Shinyanga, men hver måned finner han en unnskyldning for å kjøre den lange veien til pumping med enken. Og tiden er gått. SIDA ga Katriina lønnen fra Jonas i seks måneder etter at han døde. Nå er det ingen lønn, og hun må forlate regjeringshuset, for det er bare for mennesker som jobber for Tanzania. Katriina må nå gå på sine egne ben. «Vi flytter opp på gjestehuset til mama Androli,» sier Katriina. 412

«Men hvordan skal du klare deg når du ikke får pengene fra SIDA?» spør jeg. «Niels Knudsen har leid det til oss,» sier hun. Eeehhh – denne kvinnen er en flink passasjer som har skaffet en ny skyss i livet. «Men hva med skolepenger for Solja?» spør jeg, for jeg vet at de hvite betaler til ISM i utenlandsk valuta, så skolen kan betale de hvite lærerne. «Jeg har fått lov til å betale i shilling foreløpig,» sier Katriina. «Fint,» sier jeg – jentene vil fortsette i Tanzania. Det er bra for min lille Rebekka. Snart blir hun fire år – hele sitt liv har hun bare kjent Tanzania. Og meg som sin kjærlige far. Ja, jeg selv, fire og et halvt år har jeg brukt på disse svenskene. Nå er jeg tyve år, og hele min investering vil renne ut i sanden. «Kan du hjelpe meg å pakke?» spør Katriina. «Men hva med Marcus?» spør Solja, tretten år og veldig selvstendig i tankene. Katriina sukker: «Jeg vet ikke. Jeg håper du klarer deg,» sier hun. «Det er en katastrofe for meg,» sier jeg. «Det er ingenting jeg kan gjøre,» sier Katriina. «Det er urettferdig,» sier Solja sint. «Jeg kan ikke gjøre noe,» sier Katriina. Og hva er gaven min for lang og tro tjeneste? Et kjøleskap og en fryser og et slitt stereoanlegg som faktisk ikke virker. Nå er det mitt, og jeg kan selge fryseren. Kjøleskapet skal kiosken få til å ha den kalde brusen som en attraksjon. Stereoanlegget skal til en reparatør når jeg har penger til reparasjon. Bwana Knudsen kjører hele veien til Moshi for å delta i exodus. Land Roveren fylles med de personlige eiendelene, som klær og kjøkkenutstyr, for møblene tilhører regjeringshuset. Solja vil ikke sette seg i bilen. Hun legger armene i kors. «Jeg vil ha med Marcus,» sier hun. «Selvfølgelig,» sier Rebekka på swahili. «Marcus skal bo i det nye huset.» Jeg må nesten gråte. Katriina rister på hodet. «Nei, Marcus er voksen nå, han skal ha sitt eget hus.» «Hva?» sier Rebekka og begynner å hyle. Først dør den hvite faren, og nå skal den svarte forsvinne. Ahr, det er tungt å si farvel til mine to hvite døtre. Jeg løfter henne og trøster, men Rebekka hyler og er snørr og tårer. 413

«Jeg skal komme og besøke deg hele tiden,» sier jeg og stryker over det fine lyse håret. «Nei nei nei,» sier hun. Det er grusomt. Jeg må vinke farvel til bilen. Katriina tar med mzee Issa, hun har aldri før hatt en så flink kokk. Jeg, den lille svarte tilhengeren – nå har jeg ingen bil til å trekke meg. TAXIDRØMMER Bildrømmer får meg til Dar es Salaam igjen. Jeg må kjøpe en – det lønner seg ikke å ta taxi hver gang jeg skal hente noe til kiosken: brus, maismel, parafin, matolje, ris. Og jeg kan ikke sykle frem og tilbake i solen som en neger – ulykkens puslespill i foten min duger ikke til det arbeidet. Bilen kan også leies ut til taxikjøring, så jeg får en ekstra inntekt. Jeg må tenke på den måten, for nå må jeg klare meg selv totalt. For mer enn tre år siden sa tante Elna til meg: «Du må ikke vente på andres hjelp, Marcus. Det kan man ikke stole på. Du må gjøre det selv.» Den gamle svenske mamaen hadde rett. På møbelfabrikken ordner jeg at de mangler lim, og tar bussen til Dar es Salaam på den svenske regningen, for prosjektet fortsetter mens de svenske myndighetene er forvirret: Hva er alle midlene forsvunnet til? I Dar leier jeg et rom på YMCA og treffer min gamle klassekamerat Edson, som flyktet fra Moshi etter at han slo konen sin fordi hun fødte en sønn med et ansikt som var som ansiktet til sjefen hennes. Jeg lånte ham penger til flukten – i halvannet år har jeg savnet de pengene, så Edson må hjelpe meg. Han har sluttet med akrobatikk. Nå er han like bred som høy – kvadratisk; det er bodybuilding. Han jobber som inkassomann for en mhindi-lånehai. Vi går på byen. TIGGERGANG Rebekka er i tankene mine når jeg våkner. Jeg savner min lille hvite datter, så jeg går opp til mama Androlis hus for å besøke Katriina og jentene. Porten er låst. «Hallo?» roper jeg. En gartner kommer. «Hva vil du?» spør han. «Jeg skal besøke den svenske familien, de er vennene mine,» sier jeg. 414

«Jeg kan ikke slippe deg inn,» sier han. Tsk, jeg kommer på mine egne ben, og han ser på meg som en tiggende neger. «Den svenske mamaen inviterte meg til å komme i dag. Gå og spør henne,» sier jeg. Gartneren roper på Katriina: «En mann sier at han er gjesten din.» Jeg hører ingen lyd av at jentene er hjemme. Katriina roper ikke at gartneren skal åpne porten. Hun går ned innkjørselen og snakker til meg gjennom gitter. «Det passer ikke at du kommer nå,» sier hun. «Solja og Rebekka er så forvirret.» «Ja, men jeg vil bare si hei,» sier jeg. «Det er vanskelig for dem å forstå hva som har skjedd. Jeg tror det er best at de ikke ser deg på en stund,» sier Katriina. «Ok, da kommer jeg bare en annen dag,» sier jeg. «Du må vente en stund,» sier Katriina. «Jeg skal gi deg beskjed når det er ok.» «Ha det bra,» sier jeg. Tsk, tror hun at det er hennes døtre? De jentene er mine i hjertet. Fire og et halvt år av min tid og kjærlighet. Selvfølgelig er de forvirret: Fedrene deres blir skiftet fortere enn underbukser. Først har de to, en hvit og en svart. Nå er den hvite død, og den svarte skal holde seg borte. I stedet får de en helt tredje far som ikke engang kan snakke svensk. Tsk. KVEGBOLIG Larsson-huset blir overtatt av den lokale mannen som nå leder FITI, betalt av svenske SIDA. «Det er mitt hus nå. Du må flytte ut av tjenerboligen,» sier han. «Jeg kan ikke flytte før jeg har funnet et nytt hus,» sier jeg. Og jeg har allerede lett i fire måneder, for uten et fint hus vil Claire nesten ikke være naken med meg. Navnet mitt står på listen hos National Housing, men langt nede. Så gir den nye kongen meg en faretruende behandling. Porten er låst når jeg kommer hjem, så jeg må gå rundt og gjennom hullet i gjerdet. Han kommer ut på verandaen: «Jeg kan få deg skutt som en tyv,» sier han. «Du skal ut så fort som mulig, jeg vil ha kyr i det rommet.» «Nei, jeg flytter ikke,» sier jeg, «for dette huset tilhører den tanzanianske staten. Det er to rom i tjenerboligen, det andre er tomt. Hvis du setter kyrne dine inn der, så ok, jeg kan bo ved 415

siden av dem, enda jeg vet at kyr i byen er blitt helt forbudt. Dette huset er til mennesker.» Jeg står i kiosken og snakker med gutten, teller varer, sjekker regnskap. Musikken stanser, kjøleskapet slutter å summe. Enda et strømbrudd. Etterpå går jeg til gettoen min gjennom hullet i gjerdet. I huset er det kommet lys, så strømmen er tilbake, og jeg slår på kassettspilleren min. Ingenting. Hva er galt? Jeg sjekker alt, til jeg ser på ledningen som jeg selv førte som en elektriker fra hovedhuset gjennom luften og via et tre inn til gettoen min: skåret over. Eeehhhh, jeg er tilbake i mørket. En annen dag sier han: «Kanskje tingene dine brenner når du ikke er her.» Og hvis Claire står i porten og vil inn til meg: «Marcus? Nei, han bor ikke her lenger, forsvinn fra min eiendom.» Så jeg tar politiske fordeler. Jeg går til regjeringspartiets kontor og forklarer problemene mine for mannen. Han gir meg et brev jeg skal overrekke til FITI-lederen i det gamle Larsson-huset. Der står det at jeg bor der inntil jeg finner et sted å flytte, og han får ikke låse porten for meg. Porten, huset, alt tilhører staten. Og selskapene vi arbeider for, tilhører staten. Naborommet: der fikk Jonas laget potetmos i gamle dager. Nå kommer jeg hjem, og naboene mine er kyr og geiter. Jeg bor som en gammeldags chagga på fjellet: en side av huset med menneskedyret, den andre siden med husdyr. Om kvelden går jeg til National Housings rekkehus i to etasjer på Uru Road, ikke langt fra YMCA. Jeg går på baren for å snakke med formannen i boligforeningen, som driver stedet. Mange øl i baren kan skylle navnet ditt langt opp på ventelisten. «Mannen nede i nr. 17 – han har snakket om å flytte tilbake på fjellet,» sier formannen. Jeg finner mzee, spanderer øl. «Når flytter du hjem til slekten i landsbyen?» spør jeg. «Jeg kan flytte i morgen, men jeg har ingen møbler til huset i landsbyen,» sier han. Så heldig jeg er. «Jeg kan hjelpe deg med veldig billige møbler,» sier jeg. Jeg kjøper møbler på Imara utenom kontoret til nedsatt pris, får dem kjørt til mannens landsby. Samtidig er det opp til meg å arrangere med National Housing at jeg kan overta, så jeg går til sjefen på kontoret. Jeg viser ham brevet fra regjeringspartiet – jeg er truet av kveg og geiter. «Men navnet ditt står ikke øverst på ventelisten,» sier han. 416

«Kanskje de øverste sier nei takk, for de har ikke lyst til å flytte akkurat nå, så kan jeg hjelpe deg også.» «Hvordan kan du hjelpe meg?» «Jeg hører at broren din mangler tømmer til å bygge ferdig det nye huset sitt i Old Moshi. Jeg kan skaffe tømmer veldig billig.» «Broren min har ikke penger til tømmer,» sier han. «Kanskje jeg kan skaffe det gratis til ham, fordi du har vist deg som en god venn for meg,» sier jeg. «Kanskje jeg kan snakke med de øverste på listen,» sier han. Ja. Jeg kjører til West Kilimanjaro. De kan jo godt ha lagt et lass med planker på feil sted, og så glemt hvor det ligger. Og kanskje har en lastebil brutt sammen fra firmaets aktivitet en hel dag, mens den kjører planker til en byggeplass i Old Moshi. Til sammen en årslønn bruker jeg på å løse disse problemene, men jeg klarer det med dollarene jeg fant i seilskipets bilde. National Housing-mannen skriver på et papir til meg at jeg kan overta nr. 17. Jeg sier adjø til geiter og kyr og flytter inn. Straks får jeg kiosken tatt fra hverandre og kjørt ned til boligområdet og leier en håndverker til å sette den sammen midt mellom husene overfor min egen inngang. Den er bare litt skjev etter flyttingen. Her kan jeg få mange kunder, men jeg har ikke en eneste vare – alle pengene er brukt til smøringen med møbler, tømmer og øl. Allerede nå må jeg selge Larsson-kjøleskapet bare for å leve. Og hvem skal stå i den kiosken og stjele fra meg mens jeg selv er på jobb på møbelfabrikken og West Kilimanjaro?

Christian Dag én. Presentasjonsrunde. Det er mange pene jenter. Vi skal fortelle om oss selv: Jeg kommer fra Sjælland. Foreldrene mine jobber i utlandet. Jeg bor hos tanten min. Jeg sier ikke noe om Tanzania. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal si til folk. Første engelsktime. Læreren peker ned på meg: «Vet du hva det betyr?» spør han. 417

«Hva da?» spør jeg. «Det som står på T-skjorta di?» Jeg ser ned på meg selv. BLACK UHURU – i fargene til det etiopiske flagget: rødt, gult og grønt på svart bakgrunn, med hvit piggtråd som slynger seg rundt de svarte bokstavene. «Det er et reggae-band fra Jamaica,» svarer jeg. «Ja, men vet du hva uhuru betyr på swahili?» «Nei,» lyver jeg. Jeg er fortsatt brun etter Afrika, og jeg kan lukte på 50 meters avstand at han har vært utsendt for Mellomfolkeligt Samvirke for å frelse negeren fra den hvite mann. «Frihet,» sier han. «Svart frihet.» «Akkurat,» sier jeg, og han begynner å preke om reggae og rasta og kolonialisme. Jeg hører på reggae døgnet rundt. Jeg bruker matpengene mine på LP-er. Spiser spagetti med ketchup. Mor er i Genève, der hun gjør noe organisasjonsjobb for Leger uten grenser. Hun ringer for å høre hvordan det går. Jeg sier at jeg trenger penger. «Hva bruker du dem til?» spør hun. «Jeg må jo kunne kjøpe en LP iblant også,» sier jeg. «Christian,» sier hun. «Det er ikke min skyld at dere tjener så mye at jeg ikke får utdanningsstøtte.» «Da må du få deg en ekstrajobb,» sier hun. Det finnes mange rare gjøremål i livet. Første gang jeg vasker klærne mine, blir alt det hvite blågrått, og mye av det kulørte krymper. Heldigvis får jeg en pakke fra Marcus. Garvey Dread, står det som avsender. Tanzaniansk te. Inni ligger Arusha-bhangi pakket i cellofan. Pluss et tiggerbrev. Han trenger en kassettspiller, eller nye tonehoder til den han har. Han skriver at han holder på å dø av sult. Det kan jeg ikke hjelpe ham med akkurat nå. Jeg får ikke noe brev fra Samantha. Heller ikke fra Panos eller Jarno. Et postkort fra Shakila. Hun skriver at hun savner meg. Nå er hun på universitetet i Dar og «studerer og jobber døgnet rundt». På skolen går jeg rundt og røyker og holder kjeft. Det er imaget mitt. Jeg har musikk som valgfag. 418

«Jeg spiller trommer,» sier jeg. Uten å blunke. Og jeg kan spille reggae-rytme – det er det ingen andre som kan. Etterpå kommer det en fyr bort til meg. Anders. Han spiller bass. «Fy faen, det der kan du,» sier han. «Takk,» sier jeg. Jeg byr ham en røyk. Han spør om jeg vil være med ut og drikke i helgen. Ja, selvsagt – det vil jeg gjerne. «Men det er smått med penger,» sier jeg. «Det behøver du ikke bekymre deg for,» sier Anders. «Hvorfor ikke?» «Man har sine metoder,» sier han. Torsdag kommer han opp til meg i spisefri. Jeg har ingen matpakke. «Kom, så stikker vi,» sier han. «Ok.» Jeg blir med ham ut. «Jeg har bodd i Afrika til i sommer,» sier jeg. «Fire og et halvt år.» «Hva?» sier han. Jeg forklarer. «Det var som faen,» sier han. «Snakk om å holde korta tett inntil brystet. Skal vi stikke bort til meg og røyke en bønne?» «Hasj,» sier han. Komprimert bhangi – jeg har hørt om det. «Ok,» sier jeg. Han bor i Skelagergaarden – noe sosialboliger et par hundre meter fra skolen. Vi går bort dit. Han forteller at han bor sammen med faren sin, som er uføretrygdet. «Han fikk helsa si ødelagt på Eternitten,» sier Anders. «Han sitter hjemme på kjøkkenet og legger puslespill med 3000 til 4500 brikker. Når han er ferdig med et, limer han det opp på et stykke papp og henger det på veggen i stua. Fullstendig ødelagt av stesolid.» Vi kommer opp i fjerde etasje. Faren hans sitter ganske riktig på kjøkkenet med et puslespill. Radmager. Vi går inn på rommet til Anders, og han finner frem utstyret. «Hva med moren din?» spør jeg. Han fnyser. «Vi bor her ute, alle sammen. Moren min bor i en leilighet sammen med lillesøsteren min og den nye mannen sin og hans datter fra annet ekteskap, mens datteren fra første ekteskap bor i en annen leilighet med sine to barn, og hennes fraskilte mann bor i en tredje leilighet, og fars lillesøster – som digger barnerov og forresten tok dyden min for et par år siden – bor i en fjerde leilighet tre oppganger bortenfor, og hun er – mirakel – fortsatt gift – med min halvfetter, men det er for kom419

plisert å forklare. Halvbroren til halvfetteren min, som heter Gert, halvbroren, altså, er sinnssyk og bodde her ute, men nå er han i fengsel, det kommer jeg tilbake til. Skal vi se. Jeg bor altså i denne leiligheten sammen med faren min.» Talestrømmen stanser mens Anders jobber med spliffen. «Og den sinnssyke fetteren din?» «Min halvfetters sinnssyke halvbror,» retter Anders. «Han brøt seg inn i et hus i Hasseris for å stjele, men så lå det en kvinne der og sov, og hun våknet selvsagt. Så voldtar idioten henne, og etterpå kveler han henne, og så blir han redd; han går på alt mulig, selvsagt. Så finner han noen jaktpatroner, og dem kjører han opp i fitta hennes sammen med et par gasslightere, og så setter han fyr på huset for å slette alle spor av sæden sin. Kvinnen blir … ja, stekt. Og de små fettete labbene hans har etterlatt fingeravtrykk over hele bakdøra som han brøt opp. Men jeg fikk jo faen meg sørga for at han ble bura inne,» slutter Anders og nikker for seg selv mens han ser ned på tobakken han holder på å blande opp med hasj. «Hvordan det?» spør jeg. «Han ble etterlyst på radioen – politiet hadde allerede vært her da han dukket opp og ville gjemme seg hos meg – sin halvfetter, som han hadde banka med en katt full av lopper for et halvt år siden,» sier Anders og tenner spliffen. «En katt full av lopper …?» sier jeg. «Han bandt meg til et tre her nede,» sier Anders og peker mot vinduet. «Og så dælja han løs på meg med en død katt som var full av lopper. Fullstendig psykopat.» «Hvordan kom du deg unna?» «Han ble lei – lot meg stå igjen.» «Og så kom du deg løs?» «Det kom noe folk forbi som løsnet tauet.» «Hva skjedde med ham – halvfetteren?» «Skjedde?» «Ja … Var det ingen som ringte etter noen?» «Hvor ringer man til når man er blitt banka med en død katt?» «Jeg vet ikke,» sier jeg. «Noen helte sand i bensintanken på knallerten hans,» sier Anders. «Hvem da?» 420

«Gjett.» «Men hva med da han var på rømmen – slapp du ham inn?» «Ja, selvfølgelig. Og han sendte meg ut etter noen elefantbayere å skylle ned stesoene med. Penger i lomma og ned i telefonkiosken og ringe etter purken – for hans penger,» sier Anders og ler høyt. «Så nå har han fått en behandlingsdom og er blitt sperra inne nøyaktig der han hører hjemme.» «Ok,» sier jeg. Anders suger på spliffen. Rekker den videre. Vi røyker. «Men søsteren til moren din tok dyden din?» spør jeg. «Fars søster,» sier han. «Dritpen dame, fy faen. Stor på alle de rette stedene.» «Hvordan … skjedde det?» «Nei, altså, hun var full. Og kåt,» sier han og ler. Vi hører Metallica, og lillesøsteren til Anders dukker opp. «Pell deg ut,» sier Anders. «Nei, vær grei, da,» geiper hun. Tyggisen smeller mellom kjevene hennes, og leppene er blanke av lipgloss. Han kaster henne ut, og hun vrikker overdrevent idet hun går bortover gangen. «Den spliffen slo meg helt ut. Jeg kunne trenge en kopp kaffe,» sier jeg. «Du må bare gå ut og lage deg en kanne. Bare … forsyn deg. Ikke tenk på faren min – han sier aldri et ord.» Jeg går ut på kjøkkenet. «Heeei,» sier lillesøsteren. Jeg forklarer om kaffen. «Kom, skal jeg hjelpe deg,» sier hun og strekker seg på tærne etter kaffefilteret, lener seg tett inntil meg og fniser ved kjøkkenbordet. Hun heter Linda, er tretten år, spør meg om alt mulig. Jeg forteller henne litt; Afrika. «Wow,» sier hun. «Du er nesten neger.» «Profesjonell afrikaner,» sier jeg. «Vi ses,» sier hun når jeg går med kaffen. Det blir ikke mer skole i dag. Hjemme i kjelleren ligger jeg på senga og stirrer i taket. Lene roper oppe fra første etasje. «Det er faren din i telefonen.» Jeg løper opp. «Hei, far,» sier jeg. «Christian,» sier han. «Det er … jeg har noe å fortelle deg.» 421

«Hva da?» sier jeg. «Jeg … Katriina og jeg har giftet oss.» Stemmen hans kommer gjennom med satellittekko, setningene klippes i stykker, endelser forsvinner. «Å. Ok,» sier jeg. «Christian – du må prøve å … det er ikke …» Eller så er det at han bare ikke greier å få sagt det han vil. «Det er ikke hva?» spør jeg. «Det er ikke … Altså, hun sitter strandet her med jentene. Solja og Rebekka,» sier han. «Ja?» Jeg vet godt hva de heter. «Hun har ingenting å dra hjem til, og hun har ikke råd til å betale skolen,» sier han. Hadde jeg noe å dra hjem til? Jeg begynner å tvile. «Så nå har jeg to halvsøstre, altså,» sier jeg. «Ja, men du trenger ikke …» Forbindelsen knitrer voldsomt. Det suser i stratosfæren. «Det er helt greit, far. Du gjør som du vil,» sier jeg. «Men kan du ikke …» begynner jeg. Og så er telefonen død i hånden på meg. Faen. Jeg ville be om litt penger – far ville gitt etter på grunn av situasjonen: at han nettopp har gitt meg en stemor, enken etter en mann som døde under mystiske omstendigheter. Jeg hører ingenting fra mor. Hun ringer én gang, men sier ingenting. Kanskje hun ikke engang vet at far har giftet seg med Katriina – jeg sier ingenting, for det raker henne ikke. Jeg savner å snakke med noen om Tanzania – føler meg merkelig fremmed. Tenker på Nanna, som tok dyden min på TPC før familien hennes reiste hjem til Danmark – to og et halvt år siden. Jeg ringer foreldrene hennes og får høre at Nanna går i 2. gym. Så, en dag, er det Nanna som svarer. «Jeg er i Århus på fredag,» sier jeg. «Jeg tenkte vi kanskje kunne treffes?» «Jeg kan ikke. Jeg har en avtale, dessuten har jeg faktisk ikke tid,» sier Nanna. «Ja, kanskje en annen gang,» sier jeg. «Kanskje – jeg vet ikke,» sier Nanna. Hun spør ikke om nummeret mitt, eller hva jeg driver med. «Ok. Ha det,» sier jeg. Ok, henne skal jeg altså ikke treffe. 422

Igjen kommer det tiggerbrev fra Marcus. Jeg spiser dårlig mat og går med hull i buksa, men jeg er hvit. Pengene vokser på trær i Europa, det vet enhver afrikaner. Ikke et ord fra Samantha. Shakila skriver til meg at Samantha har vært syk og borte fra skolen, men nå er hun tilbake igjen. Men de snakker ikke sammen, fordi Shakila er blitt sammen med Stefano. Jeg har lyst til å treffe dem. Neste sommer – det går nok fort. Om kvelden går jeg på Rock Nielsen med Anders. Vi ser på damene. Jeg vet ikke hva jeg skal si til dem når de er så hvite og glade. Anders har litt penger. Han kjøper øl til oss. Vi drikker, ser på folk. Anders rekker meg et nesten fullt glass med fatøl. Han er ekspert på å knabbe andre folks øl fra bardisken og bordene. Vi blir fort fulle. «Nå må jeg slutte,» sier han. «Når jeg er full, begynner jeg å rote, og så oppdager de det.» Vi har nesten gått tom for penger, så vi går, slentrer bortover gågata i nattemørket. «Skal vi ikke bare dure ut igjen,» spør jeg med tanke på knallerten vi kjørte inn med. «Jo, jeg skal bare stikke innom McDonald’s.» «Er du sulten?» spør jeg. «Nei,» svarer han. «Men …?» «Jeg skal se om søsteren min er der.» Vi kommer til Nytorv og runder hjørnet. Linda står utenfor McDonald’s med en venninne – de ser fine ut, men litt for mye sminke. Linda virker skremt når hun ser Anders og meg komme gående. Han tar tak i henne. «Faens hore,» sier han og gir henne en skikkelig ørefik. «Kutt ut, jævla svin,» skriker venninnen og slår på ham med små knyttnever. Jeg står der – målløs. «Hei, du,» lyder det bak meg, og en gjeng med tre menn dukker opp og griper tak i Anders. Han får et slag i magen. «Du skal faen ikke slå jentene,» sier en av mennene. «Det fortjente du,» roper Linda og løper rundt hjørnet med venninnen. «Det er lillesøsteren min, for faen,» sier Anders. De slår ham igjen, og jeg går bak han som holder armene til Anders. Idet jeg trekker armen bakover, vet jeg at jeg burde være redd, og det er alkoholen som gjør at jeg kjører knyttneven inn i nyren 423

hans – albuen hans smeller bakover, opp i ansiktet mitt, og jeg raver baklengs. Anders vrir seg løs og skaller til en av de andre mennene. Mølje. Slag og spark. Ulende sirener, politifolk. Vi blir slengt inn bak i en patruljebil. Politimannen i passasjersetet snur seg og gir Anders en ørefik idet han prøver å si noe til meg. Ned på stasjonen. Avhør hver for oss. «Jeg vet virkelig ikke,» sier jeg, for jeg vet ikke. Neste morgen får vi lunken kaffe, og de slipper oss ut. Vondt i kroppen – skrammer i ansiktet. «Faen, beklager altså,» sier Anders. Jeg spør. «Ja, men altså faen, hun er burgerhore.» «Hva?» «Burgerhore. De står og henger foran McDonald’s seint på kvelden, og så kommer det menn og plukker dem opp, tar dem med i bilen eller til en bakgård, og så suger hun pikk for å få penger til burgere og klær, sminke, smykker – sånt noe dritt. Folk kaller dem burgerhorer – kun fellatio. Så vidt jeg vet.» «Men de er da faen meg ikke mer enn … fjorten år.» «Tretten,» sier han. «Men kjeften er stor nok til en pikk.»

Marcus BARNEVISDOM Katriina sa hun skulle fortelle meg når jeg kan komme på besøk. Men hun har ikke sagt noe, og jeg vil ikke vente. For fire måneder siden flyttet de, og jeg har ikke sett jentene én gang. Jeg spaserer, for jeg har ikke penger til bensin, som er veldig dyr når forsyningssituasjonen er dårlig. Jeg er heldig, for porten står åpen. Katriina sitter på terrassen med et litt skremt blikk. «Er bwana Knudsen også hjemme?» spør jeg. «Han er på jobb i Shinyanga,» sier hun. «Kommer Christian ned til jul?» spør jeg. «Nei. Tidligst neste år, når skolen hans har sommerferie,» sier Katriina. Tsk. Jeg kan høre jentene i huset. Men er jeg invitert inn? Nei. Katriina roper på gamle Issa, og det blir servert øl for meg på terrassen, og jentene holder seg borte. «Hvordan har jentene det?» spør jeg. 424

«De har det bra,» sier Katriina. «Kom ut og hils på Marcus, jenter.» «MARCUS!» roper Rebekka og kommer flyende innefra og gir meg straks en klem og viser meg tegninger og snakker lynfort på swahili og spør om alt om det nye huset mitt og kiosken og Claire. Litt etter kommer Solja – allerede nesten en fremmed, som nesten ikke enser sin afrikanske far og rekker hånden frem som en forretningsmann så jeg kan hilse. Tsk. Det er hyggelig, men også trist. Jeg drikker ferdig og tar farvel, går bort fra min gamle familie. Skritt kommer løpende bak meg. Det er Solja. Hun går ved siden av meg. «Hei,» sier jeg. «Har du en sigarett?» spør hun. Jeg rekker henne pakken min og en eske fyrstikker. Hun tenner og rekker tingene tilbake. «Bare behold det, men gi meg én,» sier jeg. Hun rister frem en sigarett fra pakken og tenner er fyrstikk for meg. Nå har vi hver vår røykepinne. Solja begynner å gå. Vi går. Det er bare å vente. «De er latterlige,» sier hun. «De voksne.» «På hvilken måte er de latterlige?» «De har hvert sitt rom i huset, men om natten lister de seg inn til hverandre, men vi må ikke vite det,» sier Solja. «Du må prøve å forstå,» sier jeg og går i stå. «Men de er gift nå. Visste du det?» «Hvem er gift?» spør jeg. «Mor og Niels Knudsen.» «Er det sant?» «Eeehhh,» sier hun. «Da kan de sove sammen også,» sier jeg. «De sier de bare er gift fordi jobben til Niels betaler for at jeg kan gå på ISM,» sier Solja. «Galskap,» sier jeg. «Tsk,» sier Solja, fullstendig mswahili, og så kaster hun sigaretten på veien og slokker den med skosnuten. «Takk for sigarettene,» sier hun og snur seg, løper tilbake til huset. Barn vet alt som skjer i hjemmet, alltid. TIGGERBREV Igjen skriver jeg til Christian at jeg gjerne vil sende ting som smykker og kuriositeter til Danmark. Han kan selge dem, og 425

pengene tjent kan deles og overføres til min konto, som han kan opprette i en dansk bank og ikke svikte meg som Mika. I fremtiden vil jeg være helt uavhengig og handle og gjøre forretning på alle måter for å overleve. Fordi jeg vet at uten Larsson-familien kommer alle til å le av meg og nyte hvordan jeg lider. Claire ser meg mer og mer som en skuffelse. «Du må spørre familien om hjelp.» «Din familie?» sier jeg for å lukke munnen hennes, for hun har bare den kristne moren som er fattig, og lillesøsteren som søker veien til det gode liv ved å åpne papayaen for alle mabwana makubwaer. «Nei, broren din,» sier Claire. «Han kjører matatu fra Moshi til Holili. Sjåførene på de små bussene får mange penger i smøring, for de er mellomledd til politiet når passasjerene skal ha smuglergodset fra Kenya gjennom politiets sperringer på veien til Moshi.» Og det er sant. Min lillebror stiger i verden. Kan jeg spørre ham? Nei, for jeg har avvist og avskåret systemet med afrikansk sikkerhetsnett, der du den ene dagen låner et kilo maismel av broren din, og neste dag flytter han inn i huset ditt med fire barn og en dum kone, og du kan ikke si noe fordi han er i familien din og du skylder ham maismel. Det kan jeg ikke gjøre om. Nei, for hele familien min kan trekke meg ned hver gang jeg tar et lite skritt opp stigen. De vil opp uten selv å flytte et ben. «Men nå, nå kunne du trenge hjelpen deres, ikke sant?» sier Claire med et hardt blikk. «Nei,» sier jeg. «Vi skal bære hverandre og skape vår egen familie, som fungerer ordentlig. Du og jeg.» Claire snur ryggen til meg. «Tsk,» sier hun og går. Jeg møter Ibrahim i byen. «Er du ikke sammen med Claire lenger?» spør han. «Hvorfor spør du om det?» «Jeg ser mange menn som forfølger henne og prøver å fange henne.» «Hvor da?» spør jeg. «Hun kommer på Jacksons i veldig stram kjole så alt vugger 426

rett i øynene.» sier Ibrahim. Jacksons, der de farlige mennene kommer. De er sammen med mange forskjellige jenter, så jeg er redd – de kan ha død i blodet. Ved Strangler-familiens hus kommer vaktmannen til porten og sier at Claire ikke er der. Kanskje hun kommer i morgen. Jeg kjører til Claires mor i den fryktelige enden av Pasua. Men Claire vil ikke se meg, moren sier jeg skal gå. «Men hvorfor er hun ikke på jobben sin hos Strangler-familien?» spør jeg. «Strangler-familien reiser hjem til Australia om to dager,» sier moren til Claire. «Om to dager?» sier jeg. «Men hvor skal hun da bo og jobbe?» «Hun vil ikke se deg mer,» sier moren og lukker døren i ansiktet mitt. Hva skal Claire gjøre uten Strangler-familien? Hvorfor har hun ikke sagt noe? Claire har holdt det hemmelig for meg mens hun arbeidet med planen om vårt kirkebryllup. Claire vil ikke se meg. Hva kan jeg gjøre? Jeg besøker Rhema, og hun behandler meg godt fordi jeg skaffet henne jobb på prosjektet via Harri. Men familien hennes er full av problemer. Først døde faren, og nå er moren syk. «Er det malaria?» spør jeg. «Jeg tror det,» sier Rhema. Men malaria kan nesten aldri ødelegge så fort. Kanskje er moren som en gammeldags neger fra bushen; mannen hennes er død, og nå har hun selv valgt å dø med bare viljens kraft. Rhema vil ikke snakke om det. Hun vil elske meg godt. Hun kommer til den nye gettoen min og åpner papayaen for meg. Likevel er ikke følelsen riktig. Jeg spør henne: «Hvorfor vil du være sammen med meg?» «Du har vært snill mot meg – jeg vil gi deg min kjærlighet.» Når jeg ligger med Rhema, tenker jeg på Claire. Etterpå er jeg trett og vil at Rhema skal gå.

Christian «Vil du tjene litt penger?» spør Anders. «Hvordan det?» «Svart arbeid. Etterisolere et par hus, legge fliser i et par innkjørsler, litt forskjellig.» «Jeg vet ikke hvordan man gjør det,» sier jeg. «Det spiller ingen rolle,» sier Anders. «Jeg gjør det.» Anders gjør faktisk ikke det, men onkelen hans setter oss i gang, viser oss hvordan før han overlater jobben til oss. Jeg står og lurer på om onkelen er eksmannen til farens lillesøster? – hun som var på barnerov og tok dyden til Anders i fylla. Men jeg spør ikke. Vi er i en stor, besteborgerlig villa og skal bære baller med steinull inn i gangen og løfte dem opp gjennom loftsluka. Oppunder taket skal steinullen legges ut over laget som allerede ligger der – etterisolering for å spare inn på oppvarmingsutgiftene. Veldig hvit syssel – ikke særlig afrikansk. Det er mørkt og kaldt der oppe. Vi kan bare gå på bjelkene, ellers risikerer vi å falle rett gjennom loftsplatene, som ikke er beregnet til å tåle annet enn isolasjon. Og isolasjonen som allerede ligger der, er dekket med et fint lag støv som virvler opp og klør i halsen, stikker i huden. Steinull – granitt varmet opp til flytende form og blåst til ull, som sukkerspinn. Men det er stein. Fine granitthår som borer seg inn overalt i huden. Det klør. Vi svetter, krabber mellom bjelkene, ler, åpner pakkene med steinull, legger dem ned – det må ikke være mellomrom, da renner varmen ut. «Det klør noe inn i helvete,» sier Anders når onkelen kommer. «Dere venner dere til det,» svarer han. «Går det bort når man dusjer?» spør jeg. «Hvis dere veksler mellom iskaldt og glohett vann et par ganger, åpner porene seg så det skylles av,» sier han. «Deilig,» sier Anders. Dagen etter sleper vi fliser til en innkjørsel og gårdsplass ved en annen villa. Vi skulker skolen for å jobbe. Det er hardt, men vi får cash. Jeg bruker alt på LP-er, drømmer om å være DJ på Liberty i Moshi – det gode liv. Jeg skriver til Samantha om planene mine, og hva jeg føler 428

for henne. Jeg er fullt klar over at jeg aldri vil greie å si det til henne ansikt til ansikt, men … jeg elsker henne, savner henne. Jeg har lyst til å kysse henne over hele kroppen. Et kort øyeblikk nøler jeg ved postkassa. Så lar jeg brevet dumpe ned. Jeg kan ikke dra bort til Anders hele tiden, og jeg kjenner liksom ikke andre. Jeg går rundt i Aalborg med hendene i lomma. Føler meg på siden av alt. Hvor skal jeg dra? Det er overskyet, jeg går forbi kunstmuseet, ned gjennom Kildeparken og bort til busstasjonen for å spille på en kul flippermaskin de har i grillbaren. Ser på bussene, røyker. Jeg kjenner ingen jeg kan kjøre til. Pengene har jeg brukt på musikk. Det er ingen her som vil kjøpe de slitte jeansene mine, utgåtte sneakers. Jeg går tom for mynter, slår opp kragen og går ut i vinden. Svarte damer. Det står to svarte damer og snakker swahili sammen utenfor. «Habari gani?» spør jeg – hvordan har dere det? «Nini?» sier de – hva? De er forbløffet. Jeg ler, de ler, vi ler. «Hvor har du lært det?» spør den ene. Jeg forteller. De er opprinnelig fra Mwanza-området. «Du har jo ikke aksent i det hele tatt,» sier den andre. «Hva gjør dere her?» spør jeg og legger til: «I Danmark?» «Nei, vi bor her – i Vestbyen,» sier den ene. Jeg presenterer meg. De heter Olivia og Sheila. Sheila er den peneste – yppig. «Skal dere med bussen?» spør jeg. «Nei, vi skal hjem,» sier Sheila. «Vil du bli med og få en kopp kaffe?» Vi går til Vestbyen. Vi kjøper kaker på veien. De bor i en leilighet over en sykkelreparatør i Borgergade. Vi går opp baktrappa og inn på kjøkkenet. Døra til resten av leiligheten er stengt. «Vi sitter bare her,» sier Olivia – Sheila smiler litt rart til henne. Det står et lite bord der med tre stoler. De skrur på en liten radio med kassettspiller som spiller Zaïre-rock. «Africafé,» sier jeg når Olivia stiller boksen med tanzaniansk pulverkaffe på bordet. «Ja, familien min sender det til meg.» Og så sitter vi der på kjøkkenet, snakker swahili, drikker kaffe, spiser gåsebryst, røyker, ler. Jeg spør igjen hva de gjør her. «Nei, vi har danske kjærester,» sier Sheila. «Skal dere gifte dere?» spør jeg. «Nei,» sier hun. «Vi skal bare tjene litt penger, så skal vi 429

hjem.» Ok. Jeg spør ikke hvordan de skal tjene penger. Vi hører trinn i trappa. «Å, det er nok vennen min,» sier Olivia. Inn døra kommer en fyr i blå kjeledress med olje på hendene. Sykkelreparatøren. «Hei,» sier han. «Hvordan går det?» På engelsk. «Fint,» sier de. «Dette er Christian fra Tanzania,» opplyser Sheila. «Hei,» sier jeg. Han tar en kopp kaffe og spør hva jeg gjorde i Tanzania. Jeg forteller. Vi snakker litt mens det sakte, men sikkert demrer for meg. Bingo, ja, selvfølgelig, tenker jeg, hvordan kunne du unngå å se det? Sykkelsmeden er halliken deres – kanskje han kom opp for å se om de jobber? Jeg har hørt at det ligger en kro ute mot Østbyen som heter Gøglerbåden, der det alltid er svarte prostituerte. Kanskje de er der om kvelden. Nå er det fritid eller ekstrajobb. Fyren er skikkelig hyggelig, drikker en kopp kaffe, tar seg en røyk, spør hva jeg driver med, går igjen. «Nei, jeg får komme meg hjem. Jeg må gjøre lekser,» sier jeg. «Ja, skole er viktig,» sier Olivia mens Sheila skriver noe på en lapp og rekker den til meg. «Kom og drikk kaffe igjen en dag,» sier hun. «Du må bare ringe i forveien så du vet om vi har tid.» «Takk,» sier jeg til henne. Og hun smiler frekt, og jeg har lyst til å bli – følge etter henne gjennom den stengte døra. Vi kan ligge på den senga. Jeg kommer ut av oppgangen, står på gata. Smaken av Africafé i ganen og minnet om Zaïre-rock som kræsjer brutalt med det kalde regnet vinden pisker mot ansiktet mitt, som føles stivt. Jeg graver hendene i lomma og begynner å gå mot havna. Lyden av Zaïre-rock eller reggae – jeg holder det nesten ikke ut, for … alt her er så grått. Enda det fortsatt mørkner senere enn i Tanzania, har sola ingen kraft lenger – henger bare helt blek på himmelen. Ingen snakker, ingen smiler, alle styrter grått av sted. Ute ved fôrfabrikkene svinger jeg til venstre bort fra havna, går opp i byen og inn på hovedbiblioteket, der det er varmt. Går bort til kassene med tegneserier og finner fem Blueberry – setter meg og leser til jeg blir sulten. Styrer bort fra gågata for å slippe menneskemengden – inn i mindre gater. Gøglerbåden står det på et skilt, en hjørnebygning – baren med 430

svarte prostituerte. Faen heller, komme til Danmark og knulle feite, leverposteifargede griser. Jeg skynder meg videre. Jeg ringer dem aldri, selv om jeg tenker på Sheila når jeg ligger med hendene under dyna. Og på Samantha, Shakila, Irene.

Marcus STEINJUNGELEN Christian svarer ikke på mine brev – ikke et eneste ord. Hva faen i helvete på jorden har skjedd? Jeg må vite hvordan det går med ham og livet hans i Danmark. Har han fått en jente allerede? Finnes det penger til kassettspiller, så jeg kan leve? Jeg kan sende hva som helst som en byttehandel: tanzanianske shilling er toalettpapir. Jeg kan kjøpe smykker og makonde og kaffe og cashewnøtter og batikk – alt sammen lovlig, som kan selges i Danmark. Og jeg sender pakker fra Garvey Dread med bhangi skjult i pakker med te: Tanzania Tea Blend, Brook Bond Tea. Sakene er midt i pakkene, pakket inn i den veldig tynne kjøkkenplasten; over er det fylt med te, og under, ved siden av, så ingen tollere kan lukte urten. Røyken kan løfte ham opp, bevege ham til Afrika; han kan glede seg i takk og hyllest. Men hvis tollvesenet finner det, så vet han ingenting: Det er kommet ved en feil, han kjenner ingen Garvey Dread, mannen som har sendt det, er gal! Jeg kan ikke forstå hvorfor han ikke skriver, for jeg sitter med en smerte i rumpa når det ikke kommer svar. Jeg håper det er ok med ham, og hvis noe er galt, må han opplyse meg om det, så vi kan være bevisste og lære om hverandre. Jeg er lei for at jeg er et offer, men familien er rik – Christian må hjelpe. FORVIRRING Jeg drikker øl og whisky på Stereo Bar fordi Claire har vært skarp i øret mitt om å bygge en stabil fremtid. En mann lener seg mot bardisken ved siden av meg: «Nå ser vi morderen tydelig,» sier han. Jeg kniper øynene igjen. Hvem er denne mannen? «Hvilken morder?» spør jeg. 431

«Han som drepte mzunguen i svettehuset. Nå har mzunguen overtatt den døde mannens enke,» sier mannen. Det er politibossen som står her i sivile klær. «Nei nei,» sier jeg. «Døden var et uhell.» Politimannen ler, og jeg skynder meg ut. De hvite jentene mine er fortsatt i Tanzania. Hvis noen stiller for mange spørsmål om Jonas og døden, er det farlig. Jeg går på besøk igjen. Solja er i hagen med hunden sin, Lille Gubben. «Solja,» roper jeg. Hun kommer smilende til porten. «Marcus,» sier hun mens hun åpner. «Hvordan går det?» «Alt er fint og bra,» sier jeg for ikke å belaste henne med voksne problemer. «Er Rebekka hjemme?» spør jeg. «Dessverre. Hun er i barnebursdag, men mor kommer snart,» sier Solja og henter cola til meg. Vi sitter på verandaen og snakker veldig hyggelig. Hun er en god datter. Så kommer Katriina hjem, og Solja går inn i huset. «Jeg tror ikke du skal komme hit så ofte,» sier Katriina. «Det er bare andre gang jeg er her,» sier jeg. «Solja er veldig forvirret,» sier Katriina. «Jeg synes hun virker veldig fin,» sier jeg. «Det er sånt jeg merker. Jeg er moren hennes,» sier Katriina, som aldri har vært moderlig for barnet på den måten jeg har. «Den forvirringen skyldes ikke meg,» sier jeg. «Nå skal du gå,» sier Katriina. Tsk. OPPHISSELSEN Rhema har vært forsvunnet fra jobben noen dager, og huset hennes er tomt. Jeg hører at nå er også moren død, og Rhema har flyttet til et skur i den elendige bydelen Soweto sammen med sin gamle bestemor og lillebror. På jobben kommer Gösta og Harri inn på lageret. «Vi trenger en lagerassistent på West Kili,» sier Gösta. «Rhema må flytte opp dit,» sier Harri og ser sint på meg. Eeehhhh, han har gitt Rhema en jobb, men det er jeg som spiser papaya mens Harri er i skogen. Nå vil han spise papaya i skogen. «Vi har allerede et rom klart til Rhema oppe ved sagbruket,» sier han. Har Rhema fått vite at Harri er gift og har to barn i Sverige? Han vil aldri gi henne billetten. Men kanskje han tror det selv. 432

Livet mitt går over i den tanzanianske rytmen. Hver gang jeg kjøper noe til prosjektet, skal jeg ha en god kommisjon. Hver gang noe forsvinner fra prosjektet, vet jeg aldri hvem som har stjålet det når jeg står og selger det nede i byen. Jeg kjører på fjellet med lønninger til løsarbeidere og olje til motorsager. Rhema er der. Hun forteller meg hva de mangler på lageret. «Hvor er Harri?» spør jeg. «Han måtte reise til et møte i Mbeya,» sier Rhema. Neste gang jeg møter Harri på West Kilimanjaro, blir han fort helt rød: «Hvorfor i helvete har du ikke skaffet den riktige oljen?» sier han, enda oljen er riktig. «Du gjør en veldig dårlig jobb. Du skal være i byen og skaffe riktige ting, ikke komme hit opp hele tiden for å slappe av.» Han har allerede stjålet den nye kjæresten min under falske betingelser, og nå begynner han å hate meg fordi jeg har vært der før ham. Kanskje fylte jeg papayaen bedre? Wazungu tror at waafrika har veldig store våpen mellom bena slik kvinnene våre har store rumper – det første stjeler nattesøvnen deres til bekymring. Rhema sier ingenting. Harri er det store hvite håpet. TRUSLER Bwana Knudsen kommer kjørende i Land Rover og stanser rett foran mitt hus. «Du må ikke komme og besøke Katriina og jentene så ofte,» sier han. «Katriina vil det ikke.» Jeg stirrer på ham, totalt sjokkert. «Jeg prøver å hjelpe dere,» sier jeg. «Når jeg møter politibossen på baren i Moshi, forteller han meg direkte at når man ser hvem som ligger i enkens seng, ser man samtidig på Jonas’ morder.» «Men det er jo ikke sant,» sier bwana Knudsen, og ansiktet hans blir rødt. «Er du sikker?» spør jeg. «Hvis du tror det er sant, så gå til politiet – jeg vil ikke høre mer av dette snakket,» sier han. «Jeg vil ikke ha noe av deg,» sier jeg. «Men hvorfor kan jeg ikke besøke familien? Det er min familie også.» 433

«Det er ikke din familie. Og hvor har du bevisene for disse påstandene dine om Jonas? De finnes ikke,» sier bwana Knudsen sint. «Bevisene er inni oss, umulige å se,» sier jeg. «Hold deg vekk,» sier han og setter seg inn og kjører. HEKSERI I Moshi kommer Claire til huset mitt. «Jeg er gravid,» sier hun. «Du har vært sammen med andre menn,» sier jeg. «Det er ditt,» sier hun. «Jeg har ikke vært åpen for noen andre.» Claire kan ikke lyve, for hennes Gud lytter alltid. «Men du sier at du hater meg.» «Nei,» sier Claire. «Jeg vet ikke. Jeg har bare hatt det så … underlig – forvirret innvendig. Det er som om alt eksploderer.» «Vil du flytte inn i huset mitt?» spør jeg. «Nei, først må du gifte deg med meg.» «Jeg vil ikke gifte meg,» sier jeg. «Vi er ikke fra samme kirke.» «Da må du bytte kirke. Kirken min har den riktige gudstroen,» sier Claire. Det er moren som snakker fra munnen hennes. «Kirken min er like riktig som din,» sier jeg. «Jeg hater deg,» sier Claire, og fra et øyeblikk til et annet er det ikke mer snakk. Claire sitter oppå meg i sofaen, nesten naken, og hun river i klærne mine for å få kroppen frem. «Du må gjøre det nå,» sier hun, som besatt av ånder. Snakket er kristelig, men metodene rett fra bushen – hekseri i Jesu navn. Aldri har hun vært sånn før. Etterpå spør jeg igjen: «Vil du flytte inn?» «Jeg blir hos moren min til jeg har født,» sier hun mens hun retter på kjolen og ordner håret. «Jeg vet ikke hva jeg gjør.» KUKU Alle pengene jeg har skrapt sammen, går til kioskens varelager. Men hvem skal stå der? Jeg oppsøker moren min. «Gi meg den største søsteren min, så skal jeg forsørge henne,» sier jeg. Min mor er sint på meg, men sier ja, for hun har selv livets problemer. Den største lillesøsteren heter Ida og kan 434

regne. Jeg stiller henne i kiosken. Livet blir merkelig. Jeg har et rekkehus, men jeg sover i kiosken så den ikke skal bli røvet om natten. Ida sover i rekkehuset. Men hun er snill. For bare mat og taket over hodet jobber hun fra tidlig morgen til sen kveld. Sent på ettermiddagen har hun pause fra kiosken for å lage maten vår. Claire er en stor bekymring i hodet mitt. Skal hun føde barnet mitt og la den frelste moren sin passe barnet mens hun selv går på jobben som hushjelp? Så blir barnet tvunget inn i religiøsitetens tåkete forvirring helt fra starten i livet. Jeg må ordne alt og lokke Claire til å flytte inn. Så snart jeg har kiosken i orden, skaffer jeg et lass avfallstømmer fra West Kilimanjaro og bruker de siste slantene til å leie håndverkere; de skal bygge et hønsehus i bakhagen. Jeg må ha flere inntekter for å kjøpe valuta, så jeg kan skaffe utstyr og drive opptaksbutikken og et stort diskotek. Skoletiden trente meg i alfabetet, og lesing gir meg fordelen. Kooperativet driver et utsalg av fôr og medisin til husdyr, og der får du en liten bok som forklarer alt om kyllingproduksjon. Det tar to måneder å produsere spisekyllinger. Jeg får dem som små kyllinger fra en oppdretter, to til fire dager gamle. Først har jeg dem inne i huset, i rommet under trappen. Selv om du ikke tror på Gud, står du hver kveld på dine knær i den kritiske perioden for småkyllinger: «Åååå Gud, kan du være så snill å la elektrisitetsverket gå hele natten i Moshi uten brudd, ellers rammer katastrofen.» Kyllingene står under varme: en uke under 600 watts pære, en uke under 300 watt. Lukten av hønselort henger fryktelig i alle rom, i klærne. Hvis jeg slokker lyset, sover de. Tent. Spise. I stedet for å vente i tre måneder kan jeg selge dem etter åtte ukers vekst. Jeg gir dem fôrblandinger med forskjellige kornsorter, kjemikalier, vitaminer, kalk, salt – alt blandet med knust fiskeben og småfisk most sammen. Først en finmalt blanding, siden grovere. Etter to uker vaksinerer jeg kyllingene mot sykdommer ved å putte antibiotisk kjemikalie i vannet. To uker senere gjør jeg det igjen med en annen medisin. Oppdretteren av de små kyllingene har gitt meg instruksen: Hvis immunforsvaret deres er lavt, får de dawa ya kuku, den lokale kyllingmedisinen som består av knuste aloe vera-blader blandet med vann. Det sma435

ker ikke godt, så først gir jeg dem fôr blandet med finmalt pilipili kichaa, som betyr vanviddspepper, bitte små chilifrukter på omtrent en centimeter. Når kyllingene blir sultne nok, spiser de det brennende fôret, og da er vannet allerede fjernet og erstattet med aloe vera-saften, så den vanvittige tørsten får dem til å drikke den ubehagelige væsken. Lynfort er immunforsvaret på topp. Noen sier at wazungu-kvinner smører dawa ya kuku i ansiktet for å få deilig barnehud, men jeg har aldri sett det. Kyllingene vokser og blir klare til grillen. Jeg får kanskje en bestilling fra et hotell: Jeg må levere i morgen tidlig, 50 stykker. Jeg går til dagarbeidere og sier: «I morgen klokken fem, kom, jeg har 50.» Jeg betaler et lite forskudd. De kommer og begynner arbeidet, lager et bål i hagen med en stor gryte over, kokende vann. De dreper, slipper kyllingen i vannet, opp igjen, trekker fjørene ut – du kan brekke deg av den stanken – renser kyllingen. De pakker i en plastpose og slår en knute på. Når de har 50, klokken åtte med en taxi, rett til hotellet eller supermarkedet eller lignende. SKYLDIG Rekkehuset er fint, kiosken går bra, hver shilling er brukt til å bygge hønsehus og kjøpe kyllinger. Alt er investert – jeg spiser maisgrøt mens jeg venter på at tingen vokser. Men allerede har innsatsen min plassert en stor splint i øyet på mennesker i nabolaget. Når en afrikaner begynner å ha suksess, vil alle ha en bit av rumpa hans. Hvis han lister seg av sted i bilen sin, begynner politiet å stanse ham for å kjøre for fort. Hvordan skal du motsi dem? Nå er jeg i gang, og alt jeg gjør, er lovlig. National Housing-bossen begynner straks å true med å kaste meg ut, fordi klessnoren min henger skjevt. «Du får ikke stille din kapitalistiske kiosk på vårt område,» sier han. Men spørsmålet er ikke kiosken. Kravet under er penger til hans egen hånd. Men jeg har ikke penger. Kyllingkroppene har størrelse bare som en knyttneve, men allerede er de første lovet bort som en gave til denne mannen, bare som et tegn på respekt og takknemlighet for at han har vært så hjelpsom mot meg i alle livets forhold, jeg kan nesten ikke takke ham nok. For å få boligen har jeg gått en bakvei, for å beholde den må jeg smøre. Du må være skyldig for å overleve i Tanzania. 436

Claire kommer til døren min en ettermiddag. «Jeg må ha penger til legen,» sier hun. «Jeg har ikke penger,» sier jeg. «Du har gjort meg tykk. Nå må du hjelpe.» Jeg finner de pengene jeg har. Samtidig ser jeg min gamle skittfar komme gående til kiosken. «Pakk tingene dine,» sier han til lillesøster Ida. «Vi skal dra.» «Jeg må hjelpe Marcus,» sier han. «Nei. Vi kjenner ingen Marcus,» sier faren min. «Men … han er broren min,» sier Ida. «Jeg har ingen sønn som heter Marcus, så han kan ikke være din bror,» sier far. «Men mor sa …» begynner Ida, men hånden stanser henne: PAH – rett i ansiktet hennes. Jeg er på sprang fra verandaen til kiosken. «Du får ikke slå henne, din gamle idiot,» sier jeg. Han prøver å slå meg. Jeg griper hånden i luften, bøyer så han får smerte, trekker seg bort. «Du har kidnappet datteren min,» sier han. «Når jeg har hentet politiet, kommer du til Karanga Prison.» Ja, han har retten på sin side. «Hent tingene dine,» sier jeg til Ida. Hun gjør det og går med min skittfar, mens tårene renner fra øynene hennes. «Tsk,» sier Claire. «Dere er som der dere kommer fra.» «Hva mener du?» spør jeg. «Familien din, dere er fra Serengeti. Ikke mennesker, ville dyr.» Hun går med pengene mine. Ingen penger og ingen til å passe kiosken. Phantom kommer om kvelden og kjøper øl til meg. «Alwyn har stengt opptaksbutikken sin. Utstyret hans var utslitt,» sier Phantom. Da er det bare én igjen i byen, nede ved busstasjonen, og all musikken hans er på kassetter, så lyden er støvete. Når regnet fosser, trenger fukten inn overalt, og båndspolene i kassetten vokser som en deig med mye gjær. Hvis du har en C90-kassett i tropeklima, kan spolene vokse inn mot hverandre så de ikke kan snurre rundt. Lyden hans er skitt. Jeg ser bort på Larssons sammenbrutte stereoanlegg som jeg arvet for lang og tro tjeneste, men jeg har ikke engang penger til reparasjonen. Jeg burde være klar nå – markedet er åpent for 437

meg, men jeg har ikke utstyret, og ingen forsendelser kommer fra Danmark. FOOD AND AGRICULTURE ORGANIZATION Rhema gråter neste gang jeg kommer til West Kilimanjaro. «Jeg er gravid,» sier hun. «Da må du snakke med mzunguen din,» sier jeg. «Han vil ikke snakke med meg. Han har reist til Dar es Salaam.» «Da må politiet snakke med ham, når sjokoladebarnet kommer.» «Men … det er ikke hans. Han har brukt sokken hele tiden.» Eeehhhh, det er sant. Man blir bare gravid med mzungu-mannen når han velger det – han er gjerrig med frøene sine. Jeg har sådd, nå må jeg høste problemer; skitt og skrik og sult. «Du gikk til mzungu,» sier jeg. «Nå er jeg sammen med Clasire igjen.» «Men du har gjort meg gravid.» «Claire er også gravid,» sier jeg. «Nei! Hva skal jeg gjøre?» spør Rhema. Hva skal jeg gjøre?» Det kommer brev fra Mika i Finland etter et års stillhet. Nå ute av fengselet og fortsatt levende. Kanskje var aids bare en løgn fra Mika til Katriina? «Jeg er ute og fri,» skriver han. «Ikke ta kontakt med meg, for de holder øye med hver eneste bevegelse, hver eneste kontakt. Hold deg unna meg.» Og denne fyren skylder meg over 2000 dollar, som han brukte til å betale boten for bhangi og sebrakjøtt, og jeg kommer aldri til å se ham igjen. Drømmer. Jeg skal slutte med den slags mennesker. Aldri igjen skal jeg kontakte Mika, som først misbrukte narkotiske stoffer i Moshi og ble sendt hjem som en skitt til Finland, og så kom tilbake til meg for å ødelegge mitt liv. CATCH-22 Afrikansk sosialisme har vært død lenge. Nå stinker åtselet som en hyene, og vi skal prøve markedsøkonomi. Imara Møbelfabrikk blir en joint venture mellom indere og svensker som private andelshavere med 51 prosent og den tanzanianske stat med 49. Gösta er blitt medeier, for etter at Jonas døde, ble all korrupsjon avslørt og tilskrevet den dødes onde gjerning. Han 438

reiser hjem, og firmaet får en annen stemning. Rhema er allerede sparket tilbake til bestemoren i Soweto, fordi mitt frø vokser i magen hennes. I neste sekund får jeg anklage fra sjefregnskapsføreren: «Du går med pengene – du tar dem til deg selv,» sier han. «Nei, det stemmer ikke,» sier jeg. Regnskapsføreren er selv interessert i jobben min som innkjøper; han vil kjøpe ting billig hos wahindi i byen, som skriver beløpet på kvitteringen veldig stort, så kan de dele og beholde differansen som kommisjon. Regnskapsføreren snakker til Gösta: «Marcus har alltid penger. Jeg ser ham i byen hver kveld, der han drikker øl. Hvor kommer pengene fra? Fra Imaras kasse.» Jeg rister på hodet: «Jeg tjener også penger på kiosken min og kyllingfarmen,» sier jeg. «Alle vet at jeg jobber hardt med forretning ved siden av.» Regnskapsføreren hever stemmen: «Den kyllingfarmen er bygget fra bunnen fullstendig med planker stjålet på West Kilimanjaro. Hvor er kvitteringen din for kjøpet av de plankene?» spør han. «Nei,» sier jeg. «Plankene er kjøpt på sagbruket ved Rongai.» Det er den store konkurrenten til West Kilimanjaro. «Du lyver alltid,» sier regnskapsføreren. «Du sier du har kjøpt diesel, men vi finner ingen diesel.» Men Gösta argumenterer for min side: «Marcus har gjort en veldig god jobb for meg, og han vet hvor man får tak i alt. Hvis jeg bestiller skruer, skaffer Marcus riktige skruer. Jeg vil beholde ham.» «Jeg kan ikke drive regnskapet vårt når du har ansatt en mann til å stjele fra kassen min. Alle tyverier herfra må kanskje meldes direkte til departementet?» sier han med et ondskapsfullt blikk – han vet noe om svenskens skitne klesvask. Gösta blir redd, jeg ser det. Kanskje har Gösta selv snabelen sin i kassen, for nå lærer han alle de tanzanianske metodene av sin flinke chaggakone. «Marcus,» sier Gösta. «Da må du dra opp og jobbe på West Kilimanjaro med å telle trestammer og planker og styre lageret der.» «Jeg kan ikke bo så langt borte,» sier jeg. «Jeg kan bare kjøre opp og tilbake samme dag, for hvis noe galt skjer inni meg, er meningen at jeg skal være nær KCMC og legene.» 439

«Det er bare løgn,» sier regnskapsføreren. «Da må du komme med et brev fra legen din,» sier Gösta – han vil ikke si regnskapsføreren imot direkte, for det blåser nye vinder, og de kan blåse sannheten om Göstas tyvaktighet rett fra regnskapsførerens munn inn i departementets ører. Om kvelden går jeg til kirurgen min på baren og kjøper øl til ham for å få bevis – han gir meg et brev. Jeg går tilbake og leverer brevet på kontoret. «Du har sparken,» sier regnskapsføreren. «Hva?» «Brevet beviser at du ikke kan utføre arbeidet ditt, kroppen din tåler det ikke.» Og det er det samme stedet hvor svenskene nesten har drept meg for to pakker sigaretter. «Hvor er min oppsigelseslønn?» spør jeg. «Vi sender den til deg,» sier regnskapsføreren. Jeg går ut og skal sette meg på motorsykkelen. Regnskapsføreren har kommet etter meg. «Motorsykkelen må bli her,» sier han. «Den tilhører prosjektet.» «Nei, den er min,» sier jeg. Denne motorsykkelen har jeg selv satt sammen av to lik som var helt avskrevet av prosjektet, men jeg fikk skapt en levende maskin fra dem. «Jeg ringer til politiet,» sier han. «Bare ring,» sier jeg og kjører rett til Gösta i Shanty Town – huset der han bor med sin kloke chaggakone. DØDSLEGER «Jeg kan ikke gjøre noe akkurat nå,» sier Gösta. «Etter at det ble joint venture, bestemmer jeg ikke så mye. Du blir nødt til å levere motorsykkelen til prosjektkontoret. Men jeg skal prøve å få til at du får tilbake jobben din.» Jeg ser på denne mannen som lovet meg en reise til Sverige. Mens jeg ikke er i Sverige, er denne svensken i Tanzania og har tatt en deilig chaggakone til seg selv, tsk. Men jeg har lest i Economist om spesielle leger som undersøkte bunkersene med død etter Idi Amins regime i Uganda. Jeg borer som en maskin i Göstas samvittighet: «I Europa har de leger som kan lese liket som en åpen bok om dødskampen: Ble hodet slått mens liket var levende? Hvor lang tid gikk fra slaget til liket var dødt? Og når du korresponderer 440

om disse etterforskningene til den tanzanianske politibossen, som sier at liket ikke kan fly opp på benken selv – hva blir da resultatet ditt? Liket slo hodet før det døde. Var det et fall eller et slag? Vi vet ikke. Men negeren hjalp konen til liket med å få det til å fly opp på benken i svettehuset. Negeren var til stede.» «Den etterforskningen er avsluttet,» sier Gösta. «Jeg kan lage mye bråk,» sier jeg. «Du kan ikke gjøre noe,» sier han. «Den tanzanianske politibossen er kjøpt og betalt, ja. Og dommeren vil kreve både Mercedes og marmorpalass for å åpne den etterforskningen igjen. Men hvis europeerne hører disse opplysningene, kommer de til å spørre: Burde konen ha ringt etter en lege? Svaret deres vil være ja.» «Vent her,» sier Gösta og går inn i huset. Etter noen minutter kommer han ut med et manipulerende papir som beviser at motorsykkelen er min, kjøpt fra prosjektet av ham selv for to år siden. Jeg bretter papiret i lommen min, senere skal jeg vise det til politiet for å motbevise regnskapsførerens påstand. «Når har du billetten min til Sverige?» spør jeg Gösta og smiler. «Pass deg,» sier han og smiler også. Vi ler begge to, og jeg kjører videre i dette livet. Når jeg er i byen, spør jeg Ibrahim om han har sett Claire. «Hun er tykk nå,» sier han. «Men det er problemer.» «Hva slags problemer?» spør jeg. «Rhema går til heksedoktor for å drepe dere.» «Jeg tror ikke på sånne spøkelser og voodoo,» sier jeg. «Nei, men Claire blir veldig nervøs,» sier Ibrahim. Nå må jeg forholde meg til Claires familie. Moren som er frelst, og den udugelige søsteren, Patricia, som bare tenker på å fange en bwana mkubwa i garnet så hun kan leve godt i dovenskap. «Jeg var med Claire i kirken i morges,» sier moren. Forventer hun et svar? Jeg sier ingenting. «Det er vanskelig for Claire å gå i kirken nå,» sier hun. Vanskelig? Eeehhhh, på grunn av magen. Ingen i kirken har noen gang sett henne bli gift – likevel sitter hun med et stort frø der inne. Hun har vært slem. Jeg ser direkte på denne svigermoren, snakker langsomt og klart: 441

«Så mange menn kan ha plantet det frøet i datteren din. Frøet blir bare mitt hvis jeg sier at det er mitt. Ellers kan du beholde datteren din og få en ekstra munn å mette.» Hun sier ingenting. Claire kommer inn. «Vil du ha en kopp te, Marcus?» spør hun. Jeg nikker. «Hvor mye sukker vil du ha, Marcus?» «Tre,» sier jeg. Hun tar i med skjeen og rører rundt, som en ordentlig kvinne for mannen sin. Oppholdet hos moren har gitt Claire et klarsyn: Moren vil drive henne til vanvidd. Her kan hun ikke bo – forholdet til meg må gjenoppbygges med sødme. Første skritt: sukker i teen. «Jeg blir boende her hos moren min, i hvert fall til barnet er født,» sier Claire. Vi har kontakt igjen, men vakler fremdeles på en usikker grunn, enda hun ønsker kjærtegnet mitt hvert sekund vi er alene sammen – kvinnens merkverdigheter. TÅRER På Kibo Coffee House ser jeg Katriina sitte alene ved et bord med et glass iskaffe. Jeg går til Katriinas bord, setter meg overfor henne og setter tårene i gang fra øynene. «Jeg savner så å treffe Solja og Rebekka. De har vært hos meg i fire og et halvt år, og nå er de borte. Og en datter i Finland som jeg aldri har sett. Og det er snart jul. Jeg trenger å gi dem en gave.» Katriina sukker: «Så får du komme på besøk, da,» sier hun. «Jeg skal aldri si noe om det mer,» sier jeg. «Jonas?» «Hvem?» sier jeg. «Den mannen har jeg aldri hørt om.» MTOTO MSWAHILI I byen kjøper jeg to morsomme T-skjorter før jeg kjører til Katriina og jentene. Solja er på skolen hele ettermiddagen, men den hvite datteren min er hjemme. Rebekka: fullstendig mswahili for øyet. Måten hun går på, veldig dovent og rytmisk vuggende. Måten hun beveger blikket på og smiler, men hvis man presser henne til å svare eller krever noe, da kan hun stenge helt med persienner bak øynene så blikket blir flatt og tomt som en neger som er lei av en irriterende farget hvit person. Katriina serverer meg cola på terrassen og ser på Rebekka som leker med Lego. 442

«Jeg er glad for at hun ikke kommer til å huske så mye,» sier Katriina. «Og Solja?» spør jeg. «Solja er veldig sint,» sier Katriina. «Men hun er sterk også,» sier jeg. «Hun kommer til å klare seg.» «Men hva med deg, Marcus?» spør Katriina og ser direkte på meg. «Du behøver vel ikke å gjøre alle kvinner gravide?» sier hun og ler. Jeg rister på hodet: «Disse kvinnene er veldig erotiske – jeg glemmer helt å tenke,» sier jeg. Katriina går inn i huset. Hvor mye kan hun hjelpe? Før var hun med på Jonas’ billett, nå på bwana Knudsens, men hun har ingen økonomisk uavhengighet. Katriina kommer tilbake: «Det er alt jeg har,» sier hun og rekker meg en konvolutt. «Takk,» sier jeg og kjører. Dollar. Sammen med mine egne få er det slett ikke nok til et nytt stereoanlegg, men likevel en hjelp til å reparere det gamle. Straks går jeg til inderne og veksler svart, tar buss til den beste hi-fi-mekanikeren i Arusha og leverer de døde maskinene. Snart blir det opptaksvirksomhet igjen, og den livgivende musikken kan spille i min getto. LOKKENDE SYKDOM Jeg sitter utenfor med kaffen min, og solbrillene dekker det røde bhangi-blikket. En ung kvinne kommer gjennom forhagen. Når jeg ser i øynene hennes, tenker jeg seksuelt – eeehhh, alt jeg vil gjøre med henne som kan fjerne tømmermennene. «Jeg er din brors kone,» sier hun. «Broren din trenger din hjelp.» Hun forteller at han er blitt tatt ved Holili-grensen med smuglervarer som ble konfiskert, og nå må han betale en stor bot for å komme bort fra fengselet. «Mannen din er dum,» sier jeg. «Politiet konfiskerer bare hvis man ikke har smurt dem som man skal.» «Ja, men vi må hjelpe hverandre i familien,» sier hun og ser rett gjennom solbrillene mine: «Hvis du hjelper meg, kan jeg hjelpe deg – vi kan hjelpe hverandre. Kanskje huset ditt trenger rengjøring? Kanskje jeg kan re sengen din så den blir fin? Jeg kan gjøre det med det samme.» Jeg kan ikke engang reise meg og by henne en kopp te – buk443

sene mine vil være som et telt. Hun er frekk på den veldig skitne måten: farlig for mannen. Som om hun bærer mange sykdommer i seg og man straks ønsker å få disse sykdommene fra papayaen hennes. Men hele nabolaget følger med: Marcus er en mann som bor alene i huset sitt og har to gravide kjærester i byen, og nå kommer en enslig kvinne – han ber henne rett inn og lukker døren. Alle vet det. Nei. Det er umulig. «Jeg har ikke engang penger til å hjelpe,» sier jeg. «Tsk,» sier hun. «Du har et hus, en kiosk, ingen utgifter til kone og barn. Du er rik. Hvis du ikke vil hjelpe, er det bare ondskap.» Hun snur seg og går. Det er deilig å se på, men trist at hun forsvinner. Ja, det er sant at jeg kan hjelpe, men er jeg min brors vokter?

1986

Christian Jeg får brev fra Samantha – jeg kan se av poststempelet at det har brukt lang tid på å komme frem. River det opp. Hun skriver at hun vil dø – det skriver hun til meg. Hun hater livet sitt. Hun savner meg. Hun hater skolen. Hun vil ikke til Europa – England, der moren hennes er. Hun vil ikke fortsette på skolen i Moshi. Faren hennes er et rasshøl. Alt er dritt. Og jeg sitter i en kjeller i Hasseris. Fuck. Vi skulle vært sammen. Vi skulle hatt makt – bestemt over vårt eget liv. Tenk hva vi kunne gjort … Jeg skriver øyeblikkelig tilbake: at jeg kommer ned til sommeren, at jeg driver og finner ut av mulighetene for å starte noe forretning i Tanzania, at hun er nydelig, at hun må holde ut, ikke finne på noe tull, ikke være trist – for hun er bedre enn alle andre mennesker jeg kjenner. Vi lager et band på skolen, jeg og Anders og en jente som heter Marianne. Hun synger og spiller keyboard. Ellers er hun ganske stille, klok, tror jeg. Hun har flott rumpe. Vi finner ingen gitarist som kan spille reggaerytme. «Du er for hvit,» sier Anders til dem som prøver, og legger til et «tsk», som han har plukket opp fra meg. Marianne synger bra. Skolen går greit. Jeg gjør nesten det jeg skal av lekser, men det føles som en ørkenvandring. Fortsatt ikke et ord fra Samantha. Jeg skriver til Panos og spør, men han svarer ikke. Jeg skriver til Jarno, men han sender bare et postkort der det står: «Jeg er i eksamenshelvete. Etterpå skal jeg til Norad-huset i Dar. Bare kom hvis du har lyst.» Det er fest på gymnaset. Jeg er stein når jeg kommer dit med Anders. Vi står og henger i baren ved siden av dansegulvet. De 447

spiller noe rock, og Anders kaster seg utpå. Jeg ser på jentene. Intetsigende – alt blir ordnet for dem; det verste de opplever er å ikke ha penger til en ny topp. Så kommer Bob ut av høyttalerne. Jeg forlater baren, står i utkanten av dansegulvet og lar ham flyte inn i meg. Lukker øynene halvt så jeg ikke ser de hvite menneskene. Danser. Det kommer noen mot meg. «Hvordan er det du danser?» sier Anders, tar tak rundt skuldrene mine og ler. Jeg ser på de hvite – flere av dem ser på meg. Marianne kommer bort til oss. «Hei,» sier hun. «Har du sett at Christian danser som en jævla neger?» spør Anders. «Ikke i nærheten,» sier jeg. «Jeg synes du danser bra,» sier hun. Jeg sier ingenting. «Skal vi danse?» spør hun. «Ok,» sier jeg. Mandag midt på dagen går vi hjem til henne. Foreldrene er på jobb. Hun spør om Afrika. Jeg snakker om steinaldersamfunn uten kontakt med omverdenen på grunn av det utilgjengelige landskapet. All energien som går med til kampen for å overleve i det tøffe klimaet. Sykdommene. Den skrinne jorda. Ingen skriftkultur. Slavehandel og kolonialisering. Forsøket på å få Afrika 2000 år frem i tid, som har ført til et samfunn som ikke henger sammen, med korrupsjon og stammenepotisme. For få som har utdannelse – ingen stabile statlige organer. Kontinentet trenger en opplysningstid, en høyskolebevegelse, en politisk reformasjon. I Tanzania hadde de en kooperativbevegelse, men den ble knust av en toppstyrt afrikansk sosialisme, sentralisme, planøkonomi. EFs landbruksstøtte til europeiske bønder kombinert med høye tollbarrierer mot afrikanske varer. «Så det eneste Afrika er i stand til å produsere billigere enn oss, er ting vi ikke vil kjøpe av dem,» sier jeg. «Ris, mais, bomull, sukker.» Lyden av fars stemme ruller gjennom hodet mitt, lyden av whisky – men det er jo bare prat. «Jeg vil se rommet ditt,» sier jeg. «Hvorfor det?» spør hun. «Jeg bare vil det,» sier jeg og går opp trappa. Senga står nyredd. Jeg legger meg på den. Hun står i døråpningen. Jeg rekker ut hånden. Hun står stille. «Kom,» sier jeg. Hun kommer 448

bort. Hun er … blek. Underlig hvit. Vi kliner. Etter hvert er vi nakne. Jeg lukker øynene og tenker på Samantha mens jeg kommer inni henne. Vi går på badet nede igjen, for jeg har lyst på kaffe. Hun begynner å spørre meg ut om Afrika. Hun vil gjerne ned og jobbe for FN etter gymnaset. «Det er bare så urettferdig. Jeg mener … vi har alt, og vi bare vil ikke hjelpe enda folk dør av sult,» sier Marianne. Jeg ler. «Hvorfor ler du?» spør hun. «Hva vil du jeg skal gjøre? Gråte?» spør jeg. «Det virker bare litt … unaturlig. At du ler.» Jeg ler enda mer. «Litt sykt, liksom?» spør jeg. Marianne ser på meg. «Ja,» sier hun. Jeg tenker på den buldrende latteren hos horene over sykkelreparatøren. «Det er det folk gjør i Afrika. Ler av skjebnen for ikke å bli knust av den,» sier jeg. «Du er ikke afrikaner,» sier Marianne. «Jeg er ikke så hvit som jeg ser ut.» Jeg er sammen med Marianne hele vinteren. Jeg lærer å snakke henne etter munnen så jeg kan komme ned i trusa på henne. Det blir vår. Hun har det travelt med eksamen. Jeg snakker med far i telefonen. Han vil overføre penger så jeg kan kjøpe billett til Dar se Salaam. Marianne holder på å undersøke om hun kan komme til England – bli bedre i språket og spare til Afrika. «Vil du også reise ned når du er ferdig med andreåret?» spør hun. Underforstått: Skal vi dra ned sammen, etter at hun har vært i England? Men jeg vil ikke ha med henne på slep – jeg vil ned og treffe Samantha. «Jeg vet ikke om det er noen god idé,» sier jeg. «Jeg skal bare ned og besøke venner. Du vil jo helt andre ting.» «Skal du bestemme om jeg får dra til Afrika?» spør Marianne. «Nei, nei. Det er ditt liv,» sier jeg. «Men jeg har ingen planer om å redde Afrika, for det lar seg bare ikke gjøre.» «Men vi kan jo bidra til forandring,» sier Marianne. «Nei, det kan du ikke,» sier jeg. «Du kan bidra til å forsone deg litt med din egen skyldfølelse over å være hvit.» 449

«Hvis alle var som deg, ville verden vært et enda verre sted,» sier Marianne til meg. «Har afrikanerne bedt deg om hjelp?» spør jeg. «De trenger hjelp,» sier Marianne. «Du gjør det for din egen skyld,» sier jeg. «Det mener du jo ikke,» sier hun. «Det kan du banne på.»

Marcus ANSIKT TIL ANSIKT Med kjærlighet og hyllest gjennom Jahs kjærlighet. Ødeleggelsen nærmer seg – redsel i våre hjerter. Men bwana Knudsen sier at Christian kommer ned til sommeren. Ohhh, bare han kan hjelpe. Endelig kommer et brev med gode kassetter. Men det er forvirring om når han kommer til Tanzania. Han forklarer problemer med penger, familien, skolen, jenter – det hvite landet virker ikke for ham. Men jeg stoler på at stereoanlegget skal lykkes. Brevet er levende og viser hvor høyt han setter sin innfødte venn. Ideen min om eksport fra Tanzania til Danmark blir ikke nevnt. Men han kommer snart, vi kan diskutere den ansikt til ansikt Jeg skriver straks tilbake, ber ham kjøpe tre underbukser til meg, hvis han kan. Jeg løper nesten naken rundt. Medium. Ja, ja, men jeg er så fattig at jeg ber om hva som helst, som gamle skjorter og bukser han ikke bruker. Skredderne i byen kan sy dem så de passer meg. Om han kan sende det med overflatepost – båt? – det er billig. Eller en venn som har noe? Jeg er i livskrise, jeg håper han kan huske, og forstår. PROBLEMENES PARADE Nå blir jeg nødt til å få kiosken til å fungere best mulig, for fra Imara Møbelfabrikk har jeg ikke engang fått oppsigelseslønnen. Jeg savner Claire. Også til å hjelpe meg i huset. Ikke fordi 450

Claire skal lage mat til meg – jeg vil ikke spise maisgrøt. Men når Claire ikke bor her, kan jeg ikke ha en hushjelp inne mens jeg er hjemme selv, for da tror folk vi er ugudelige, og så får jeg ingen kunder i kiosken. Så jeg må betale altfor mye for at en kristen nabokone gjør rent og vasker klærne mine, og denne ordningen gir meg ekstra problemer med å gjemme boksen min med bhangi i hagen hver gang hun kommer for å jobbe. Og sønnen hennes skal holde øye med huset mitt når jeg går ærender, så tyver ikke tømmer det. Til gjengjeld må jeg hele tiden levere kyllinger gratis. Jeg tar bussen til Holili for å kjøpe litt luksusvarer til kiosken direkte fra smuglerne ved grensen. Da er det billigere enn å kjøpe i Moshi. Når jeg har vesken full og pengene er brukt, får jeg øye på Sia. Nå er hun ikke morsom lenger, for hun har politiuniform. Alt hun sier, er loven, så jeg smiler til henne som et forsiktig barn. «Marcus,» sier hun glad. «Jeg hører at den gale svenske mannen er død. Så er han ferdig med å gynge i alle hushjelp-titi som en ape.» «Ja, nå ligger han i jorden,» sier jeg. Vi snakker om den gale svenske tiden, og hvordan livet beveger seg. Sia smiler – hun har et hus, hun har en mann, hun har et lite barn. Hvis man er politi ved grensen, gir smuglingen en strøm av penger rett i lommen. Jeg spør etter broren min. «Broren din er en dårlig smugler,» sier Sia. «Kjenner du ham?» «Ja, det var jeg som fanget ham.» «Hva var galt?» «Broren din vil ikke følge reglene for smøringen.» «Men smøringen er ulovlig,» sier jeg. «Det er smuglingen også,» sier Sia. «Smuglingen er for at han skal overleve,» sier jeg. «Og smøringen for at jeg skal overleve,» sier Sia. «Men hvordan skal familien hans klare seg nå?» spør jeg. Sia ser forbauset ut: «Men han er ute igjen allerede,» sier hun og forteller at familien har solgt alt de eide, og betalte i retten. Nå kjører han som bussjåfør i Dar es Salaam. Jeg sier farvel til Sia. På bussen tenker jeg: Politiet har gjort Sias lykke stor – jeg skulle også ha valgt en slik vei i livet. Når man lever i det korrupte landet, er 451

den siden best som blir smurt, ikke den som blir tappet og tørker ut. RELIGION FRA BUSHEN En dag kommer en gutt til kiosken min, sendt av moren til Claire. «Du må komme med det samme. Datteren din er født i Pasua.» Jeg stenger kiosken, og vi kjører taxi til huset. «Det er et problem med moren,» sier han. «Hun snakker om en heks som har forbannet barnet.» Vi kommer til rommene. Claire ligger i sengen, moren sitter i stolen med datteren min på armen. Moren hilser ikke engang, men snakker veldig fort: «Rhema var den første som kom på besøk i går, dagen etter at Claire fødte. Rhema hentet flasken med melk på kjøkkenet, mens Claire ikke kunne se henne,» sier moren. Hun er pinsekirke, men nå tror også hun på den primitive religionen. Claire klynker fra sengen: «Hvorfor kom hun til huset mitt? Det var tidlig i går morges, den første dagen jeg er hjemme fra klinikken med babyen jeg fikk med deg. Og jeg kjenner ikke denne Rhema, enda hun er … tykk. Det er hekseri,» sier Claire. Hun vet selvfølgelig at Rhema er gravid med meg og hvem hun er, men de har bare snakket hyklersk sammen. Og nå er det mystikk og ånder og onde øyne. Jeg går bort og ser på babyen, som ser fantastisk fin ut. Jeg sier til Claire: «Det er overtro, religion fra bushen. Babyen er fin. Det tjener ikke til noe at du er her som en lenke rundt moren din. Når du klarer å stå opp av sengen, må du komme til Uru Road og overta driften av kiosken så du kan kontrollere pengene. Samtidig kan vi skaffe penger til barnet.» Allerede neste dag kommer Claire for å drive kiosken med barnet på ryggen som en chagga på åkeren, og jeg løper rundt i byen og skaffer matolje, ris, maismel, brus, tyggegummi, fyrstikker, såpe, stearinlys, parafin og alt man kan selge. Slik går en uke: Claire jobber i kiosken min ved rekkehuset mitt og reiser hjem til moren i Pasua om kvelden, og jeg sover uten lyden og kjærtegnet. Det er idiotisk. Vi har ikke kommet over problemene våre ennå. «Ta barnet og deg selv og tingene deres med hit. Dette er 452

et mye bedre område. Mye tryggere, og du kan bo her med meg.» Slik begynner det. Først sover Claire på sofaen, og hun liker ikke den sofaen. Hun vil ha skinnmøbler, det er moten: store, runde og svulmende møbler som man synker ned i. Masse skumgummi kledd i brunt skinn. Jeg har de lyse tremøblene mine fra Imara i svensk stil – de fungerer fint og er helt betalt. «Det treet er stygt,» sier hun. «Nei, for jeg har deg, myke jente, her i huset, sammen med det harde treet.» Hun er sjokkert. Men en dag flytter hun til den svenske sengen. Claire kan ikke jobbe så mye i kiosken fordi babyen ser på henne som sin egen ku, og i kiosken kan hun ikke stå med titiene ute i friluft bak disken. Vi er i Moshi, ikke en landsby i jungelen. Så jeg taper inntekter. Derfor er det veldig viktig at opptaksbutikken går bra. Jeg har ok utstyr, men jeg trenger markedsføring av virksomheten, og jeg trenger all den nye musikken – de gamle kassettene mine er slitte og ødelagt av støv fra tørketiden og regnets fukt. KOLONIALISMENS KJEDE Jeg drar tilbake til Imara Møbelfabrikk for å kreve min rett til oppsigelseslønn. «Du er en syk mann,» sier regnskapssjefen. «Vi skylder deg ingenting.» Jeg skriver et brev til State House om at disse menneskene ikke vil betale meg ifølge rettighetene, de bare sparker meg. Jeg får et brev om å komme til State House og treffe riktig embetsmann. «Du må komme tilbake om to–tre måneder. I mellomtiden skal jeg regne ut hvordan problemet ditt skal løses,» sier han. To–tre måneder? Jeg kan dø av sult. Og ingen penger til å gjøre ventetiden kortere. Og staten er medeier i Imara, og nå skal en annen del av staten straffe staten. Ser du en manns hånd slå mannens eget hode som straff for skyld i en dumhet? I ventetiden får Gösta jobb som administrerende direktør for det nye TanScan som styrer møbelfabrikken og sagbrukene. Hvis jeg fortsetter med klagen, er det også å peke fingeren mot Gösta. Så jeg gir opp. Jeg tenker at det er for Göstas skyld, 453

han kan se at jeg trenger en jobb. Og han kjenner meg. Vi har vært sammen hele denne tiden. Og han vet at jeg ikke har fått betalingen min. Og han er boss på Moshi-avdelingen og for dem i Mwanza og Mbeya. Med alle disse mulighetene kan han tilby meg noe å gjøre, en eller annen jobb. Den regnskapsføreren som tok jobben min som innkjøper, er allerede kastet i Karanga Prison fordi fingrene hans var altfor lange. Men selv om liket til Jonas er i jorden, så råtner det også i luften rundt meg, og ingen liker når den stanken kommer til nesen.

Christian En dag jeg kommer hjem fra skolen, er det brev til meg. Fra Samantha. Endelig. Jeg river det opp: «Jeg har droppa ut av skolen. Men jeg tror ikke det gjør noe for fremtiden min, for jeg vil bli kosmetolog, det er bare skjønnhetspleier, men det høres finere ut, ikke sant? Jeg kan fortelle deg at jeg er skikkelig stein for øyeblikket, og i kveld skal jeg på en fisefin skandinavisk fest i Yachtklubben og håper det blir gøy. Bruk aldri en jente bare for kroppen hennes, ok? Det må du huske. Kjærlighetslivet mitt blomstrer som aldri før, men du vil sikkert rynke på nesa, for han er gammel nok til å være faren min, men han er skikkelig søt, og kanskje han også representerer en slags farsfigur. Du må ikke bli sint for det – jeg vet ikke hvorfor, men jeg har faktisk ingen skyldfølelse for det. Skjønner du hva jeg mener? Det er jo et veldig rart forhold, da, ikke sant, for fyren er 38 år og låner huset til faren min. Han har vært der en måned nå, og det er bare blitt et utrolig sterkt bånd mellom oss – det er mer som et vennskap enn et seksuelt forhold, men det er også risikabelt fordi han er venn av far, og søsteren min bor også her i Dar, så alt sammen er veldig hemmelighetsfullt, det skjønner du sikkert, og det gjør det bare enda mer spennende. Skjønner du hva jeg prøver å si?» Nei, men faen. Og hun var så stein at hun glemte å skrive avsender. Jeg kan skrive til Baobab Hotel i Tanga, men hvem vet om det blir sendt videre? Jeg må ned dit. Jeg skal ned dit. 454

Snart. Det er vår. Vi har eksamen. Marianne går opp til artium og har mer eller mindre lagt meg på is. Det er det samme for meg. Snart flyr jeg til Dar es Salaam.

Marcus 100 ÅR GAMMEL KULLGRUVEARBEIDER Babyen skriker og bæsjer, kyllingene under trappen piper og bæsjer, kundene roper på betjening nede i kiosken, så Claire må trekke brystet sitt fra barnets munn og løpe ut og selge en brus og inn i huset igjen og stikke brystet i barnemunnen, så det ikke lyder som en ambulansesirene i huset konstant. Jeg leter etter en ny jobb, men jeg har ingen dommere som kan tale min sak, så jeg må hjelpe meg selv. Det finnes ikke penger til bensin i motorsykkelen, så jeg kjører på en leid sykkel som en neger i solen for å hente varer: mel, ris, brus, såpe, matolje, småting som godteri, kulepenner, lyspærer, rumpepapir, batterier og alt. Og jeg må skaffe kyllingfôr, passe fuglene så de vokser seg store til slakting. Og når det blir kveld og ordentlige mennesker kan sove, da har jeg bestillingene mine på kassetter som skal spilles over. Jeg sitter og dupper i stolen, og den sultne babyen min er også en vekkeklokke når hun våkner og vil ha bryst, for da husker jeg å snu båndet så jeg kan tjene slantene mine – prøve alt. Det største problemet, selvfølgelig, er at jeg bare har gammel musikk, ingen adgang til de nyeste låtene. Ansiktet mitt er fryktelig, utslitt som en 100 år gammel kullgruvearbeider. Og det gir ikke nok penger. Hvordan kan folk vite at jeg har en opptaksbutikk når den ligger gjemt i et vanlig hus utenfor sentrum, uten skilt til og med? De jeg kjenner, har allerede vært kundene mine, og for alle andre er jeg en total hemmelighet. Jeg blir nødt til å ta sjansen med det gamle Larsson-stereoanlegget. Til alle sier jeg: «Jeg kan spille på festen din, jeg kan til og med fotografere festen på fine fargebilder så dere har et vakkert minne fra dagen.» Jeg kjører med stereoanlegget i taxien til små bursdager rundt i byen, og endelig en dag: en bryllupsmiddag på Moshi Hotel. Nå kan jeg bli berømt. Festen begynner. «Skru opp musikken,» sier de. Og jeg skrur 455

opp og opp, og magen gjør vondt, for forsterkeren er for liten. Så kommer toastmasteren bort: «Gi meg mikrofonen,» sier han. Og jeg må bare si: «Vær snill å snakke høyt.» Mikrofonen finnes ikke. For å trekke publikum må man ha mikrofon så taleren kan føle seg viktig. Man har ikke bruk for vanlige lys, man trenger en lysmaskin, så det blinker. Jeg har ikke disse tingene. Hva skal jeg gjøre? ONDSKAPENS HUS En gammel kone kommer til huset mitt. Jeg ber henne inn. «Rhema har født sønnen din,» sier hun – det er Rhemas bestemor. I landsbyen ville faren eller brødrene til Rhema kommet – de kunne tvinge meg, til og med drepe meg. Men Rhema bor i Soweto og har bare en lillebror og en bestemor. Hun sier: «Du må ta deg av dem.» Claire har satt hushjelpen til å passe på kiosken. Claire kommer inn. Jeg sier: «Rhema har vært sammen med mange menn, hun har til og med sovet med en mzungu på West Kilimanjaro.» «Den babyen er like svart som deg, med chagganese og chaggamunn. Og du vet at hun bare var sammen med deg den gangen.» «Hun kan ikke være her. Det bor allerede en kvinne i huset mitt, og vi har fått barnet vårt.» «Rhema er ditt ansvar,» sier bestemoren. Jeg sier: «Det er umulig å bo med to kvinner i ett hus – du kan bare elske én, ellers kommer en av dem til å drepe deg.» «Du kommer til helvete hvis du ikke tar deg av barnet ditt,» sier bestemoren. «Ondskapen kommer og bor i huset ditt.» Kanskje det er mitt barn Rhema har født, men bare dommeren kan fastslå det og bestemme at jeg skal betale. Rhema har ikke penger til en dommer, og jeg vil ikke løpe i den retningen jeg får utpekt av en heks.

Christian Drosje til Norad-huset der Jarno venter. Vi kjører videre til en bar med det samme. Kilimanjaro Hotel. Det er ettermiddag. Varmt. Jeg svetter. Mentalt jetlag, enda jeg er i samme tidssone. Aeroflot durer og stinker av gammel møkk og billig industrielt desinfeksjonsmiddel – doseter av tre smurt inn med klumpete svart oljemaling. Vi drikker. Jeg går ut for å strø i pissoaret. Ingen naftalinkuler, for de er ikke å oppdrive. Tropestil – pisset mitt plasker ned over friske sitronskiver. Og – utrolig – de har flytende såpe. Jeg pumper den ut i håndflaten, skrur opp vannet og … ikke noe vann. Prøver den andre krana. Ingenting. Skitt. Hånden min er full av såpe. Går ut på wc. Ikke noe dopapir å tørke av såpen med. Ser ned; brune kalkspor på innsiden av klosettskålen, men rent vann i bånn. Jeg stikker hånden nedi. Rister den i vannet, som skummer av såpen til huden i håndflaten føles stram og fast når jeg gnir fingertuppene over den. Skyller ned mens jeg holder hånden under vannet som spruter fra foran i klosettet. Nå er cisternen tom. Ren hånd. Velkommen til Afrika. Etter noen øl tar vi en drosje til Msasani og svømmer i Oysterbay. «Har du sett Samantha i det siste?» spør jeg. «Ikke så lenge siden,» sier Jarno. «Hva gjør hun?» «Jeg vet ikke, Christian,» sier han. «Jeg har ikke egentlig snakket med henne.» «Men er dere … uvenner?» «Nei, nei, jeg bare vet ikke hvem hun vanker med for tida. Det er i hvert fall ikke meg,» sier han. Jeg lar det ligge. Om kvelden drar vi på drive in-kinoen med Diana som gikk i klassen til Samantha på ISM. Jeg får en følelse av bitte små insekter som kribler rundt under huden min, som er glovarm: solbrent. Vi drikker oss fulle på Konyagi og cola. Klokka fire om morgenen våkner jeg nysende med rennende nese. Dagen etter har jeg væskefylte blemmer i nakken og hodebunnen. Huden revner når jeg rører ved den. Væsken renner ut. Hudflakene tørker og flasser av. 457

Moren til Jarno ringer fra Morogoro og forteller at den finske ambassaden leter etter ham – noe med at han er kommet for sent til militærtjenesten, og nå er det arrestordre på ham i Finland. Så nå må han kjøre inn og snakke med ambassadøren, for ellers blir han satt inn så snart han setter foten på finsk jord. Jarno ler: «De vil bruke meg som kanonføde når russerne kommer.» Han kjører inn dit. I ettermiddag skal vi i Yachtklubben. Masse tid å slå i hjel. Jeg finner en telefonkatalog og nummeret til sykehuset der faren til Shakila jobber – jeg vet at hun pleier å jobbe for ham på fritiden. Ringer. «Jeg skal hjelpe til på sykehuset klokka to,» sier Shakila og gir meg adressen. Det er ikke langt. Jeg kan komme og hente henne. Jeg drikker mer Africafé. Røyker. Tar en dusj som skyller huden og de væskefylte blemmene av kroppen min. Spaserer til sykehuset. Et par velholdte enetasjes bygninger med plass til rundt tyve pasienter. Shakila kommer løpende ut, stanser. «Christian,» sier hun. «Hei,» sier jeg og går mot henne. Kyss på kinnet med luft mellom kroppene. Jeg spør om hun gleder seg til å studere. «Jeg ble kastet ut av universitetet,» sier Shakila. «Å?» sier jeg. «Jeg trodde ikke du hadde begynt ennå?» «Jo, jeg begynte i fjor, men nå har de kastet meg ut.» «Hvorfor det?» «På grunn av faren min,» sier Shakila og forklarer at faren – den berømte overlegen – jobbet på universitetet før han sa opp og startet privatklinikken. Så det er masse misunnelse blant ekskollegene. Som nå skulle undervise Shakila. «Så de hevnet seg ved å kaste meg ut.» «Kommer du inn noe annet sted?» spør jeg. «Far holder på å ordne så jeg kanskje kan få dratt til utlandet,» sier hun. «Har du sett noe til Samantha?» spør jeg og ser på henne. Blikket er skjult, men ansiktet hennes forandrer seg, hun snur hodet og ser utover havet. «Det går ikke så bra med Samantha,» sier Shakila. «Hva mener du … ikke så bra?» «Hun har fått seg dårlige venner,» sier hun. 458

«Men hva driver hun med?» «Jeg vet ikke. Jeg tror hun reiser til England snart,» sier Shakila. «Har du hørt noe om hva hun gjør?» spør jeg, for selvfølgelig har hun det; hun er bare så ordentlig at hun ikke vil si noe stygt om folk. Da velger hun heller å tie. Og hun vet at jeg liker Samantha. «Hun … har vært syk en stund. Og nå driver hun bare og fester hele tiden og blåser i hva folk sier om henne. Kan jeg bomme en røyk?» Jeg rekker Shakila pakken og gir henne fyr. Hvis Samantha blåser i hva folk sier om henne, betyr det at hun med vilje gjør mest mulig for at folk skal snakke stygt om henne. Det er jeg overbevist om. Og jeg fikk de brevene fra henne, et der hun ville dø, og et der hun lå med en gammel mann. «Vet du hvor Samantha bor?» spør jeg. «Nei. Kanskje hos søsteren sin, Alison. Hun har giftet seg med KLM-bossen i Dar – de bor her i nærheten et sted. Men du finner dem sikkert på Yachtklubben.» «Ok,» sier jeg. «Eller snakk med Mick,» sier Shakila. «Mick fra Arusha? Som droppa ut før eksamen?» «Ja. Han er daglig leder for et stort bilverksted i Kariakoo. Sjefen er brite fra Zambia.» «Men …» begynner jeg og går i stå. «Men hva?» spør Shakila. «Samantha. Hva er det som er skjedd med henne? Jeg har knapt hørt fra henne på et år,» lyver jeg. «Jeg forstår meg ikke på Samantha,» sier Shakila. «Hun har alle muligheter i livet, men ødelegger for seg selv med oppførselen sin bare for å få oppmerksomhet. Jeg synes det er dumt. Veldig dumt.» Shakila rister på hodet. «Tsk,» sier hun. Dagen etter soser jeg rundt i sentrum. Etterpå drar jeg ut til Yachtklubben. Jeg er blitt oppført som Jarnos lillebror, så jeg kan komme inn på foreldrenes up-country membership. Jeg bestiller kylling og pommes frites og cola. Spiser. Ser meg rundt. Får øye på en dame med et spedbarn. Dama ligner på Samantha, bare eldre. Hun er pen. Det kan være storesøsteren, Alison. Jeg går bort til henne. «Unnskyld, er du søsteren til Samantha?» 459

«Hvordan det?» spør hun. «Jeg heter Christian og er på ferie fra Danmark. Jeg gikk på skolen med henne til for et år siden,» forklarer jeg. Hun smiler. «Christian,» sier hun. «Ja, deg har jeg hørt om. Jeg heter Alison.» Hun rekker meg hånden. «Og jeg har hørt om deg,» sier jeg og smiler til henne. Hun ber meg sette meg. «Hvordan har hun det?» spør jeg. «Hun har vært syk,» sier Alison. «Så det har vært masse tull med skolen, men hun er ok nå. Det blir ikke så lenge før hun drar hjem til moren vår i England.» Spedbarnet begynner å klynke, og Alison ammer det, så jeg kan se det melkesprengte brystet – det har samme genetiske struktur som Samanthas. Etterpå sovner barnet, og en barnepike dukker opp av det blå og triller av sted med den sovende ungen. Alison begynner å spørre hva jeg driver med i Danmark, men så kommer plutselig Samantha og Jarno bort til bordet. Ansiktet til Samantha virker stivt bak solbriller og røyk. Jeg omfavner henne, spør hvordan hun har det. Forteller hva jeg har gjort i Danmark. Samantha sier ikke stort. Hun drikker cola, røyker og ler – avslappet eller avmålt; jeg blir ikke helt klok på det. «Vil du være med ned og svømme?» spør jeg med en håndbevegelse mot stranda. «Nei, jeg er litt trøtt,» sier Samantha. «Ok,» sier jeg. «Vet dere hva?» sier Alison. «Vi skal ha grillparty om to dager for å feire det nye barnet vårt, og dere er hermed invitert, alle sammen. Samantha kommer, og dere skal også få treffe en som heter Victor. Kona hans kommer ikke, hun er i England for tiden, hun er høygravid og skal føde hvert øyeblikk.» «Takk,» sier jeg. Jarno nikker. Samantha spør hva klokka er og jeg sier det. «Jeg blir nødt til å kjøre,» sier hun. «Jeg har en avtale.» «Hvordan kan vi treffes?» «Hvor bor du?» «Kan vi ikke bare treffes på den hagefesten?» «Hva med i morgen?» spør jeg. «Jeg kan ikke. Jeg har en avtale,» sier Samantha. Alison ser på henne, men uten å si noe. 460

«Kanskje jeg stikker innom Norad-huset i morgen,» sier Samantha. «Ok,» sier jeg. «Vi kan jo ikke bare sitte der hele dagen og vente på at du kanskje skal stikke innom,» sier Jarno. «Jeg stikker innom før lunsj, ok?» sier Samantha til ham. «Ja, ok,» sier han. «Hvordan i helvete skal jeg komme meg tilbake?» sier Jarno, for han kjørte til klubben bakpå motorsykkelen til Samantha. Hvorfor ber hun meg ikke bli med henne nå? «Jeg kan kjøre dere,» sier Alison. «Så kan jeg jo vise dere hvor vi bor med det samme. Det er uansett på veien.» «Da ses vi der,» sier Samantha. Hun snur ryggen til oss og løfter armen til avskjed, så er hun borte. Når Alison kjører oss tilbake, gir hun oss telefonnummeret deres. Neste formiddag sitter vi og venter på Samantha, men hun dukker ikke opp. «Nei, dette gidder jeg ikke,» sier Jarno og stikker ned til stranda. Jeg spurte ikke Alison hvor Samantha bor, for nå skulle hun jo komme hit i dag. Og jeg ba heller ikke om Samanthas telefonnummer. Jeg ringer til Alison, får tak i Samanthas nummer og ringer henne. «Nei, jeg beklager altså, men jeg hadde glemt at jeg skulle til legen,» sier hun. «Men vi ses på hagefesten i morgen. Jeg må nesten stikke. Ha det.» Summetone. Jeg drar til Kariakoo og finner bilverkstedet der Shakila sa Mick jobber. Det er et sted med biler i diverse stadier av forfall, et stort halvtak som skygger over de fem kjøretøyene de jobber på, pluss en liten kontor- og lagerbygning. Mekanikerne er lokale folk, og foran to lastebiler står Mick og snakker med en høy, senete mann med grånende hår og arrete underarmer. Han er kledd i mørk kaki. «Hei, Mick,» sier jeg. «Vent litt,» sier Mick. «Jeg skal bare gjøre ferdig dette.» Jeg går bort og stiller meg under halvtaket. Mick diskuterer med mannen, de ler, tar hverandre i hånden, og mannen setter seg 461

inn i en lastebil sammen med en taus afrikaner i kamuflasjeuniform. «Det er du som heter Christian, ikke sant?» sier Mick og kommer bort til meg. «Ja, det er meg.» «Jeg husker deg,» sier Mick og tar meg i hånden. «En av vennene til Samantha.» «Ja,» sier jeg. «Der har du fyren – faren til Samantha,» sier Mick og peker på lastebilen som holder på å kjøre ut porten. «Ok,» sier jeg. «Hvor har han fått alle de arrene fra?» «Vet du ikke det?» spør Mick. «Nei.» «Nei, jeg tenkte det kanskje var noe Samantha ville fortalt deg. Han er leiesoldat, tidligere SAS – Special Air Services – de britiske spesialstyrkene. Kjempet med dem i Østen og på Den arabiske halvøya.» «Er det sant?» «Ja.» «Er han fortsatt …?» «Definitivt. Leiesoldat,» sier Mick. «Hvor …?» «Samtlige afrikanske kriger de siste tyve årene – i hvert fall alle det har vært noe penger i.» «Men faen, hvorfor har hun ikke fortalt det?» sier jeg. «Det vet jeg ikke,» sier Mick. «Hva skulle hun sagt? At faren hennes dreper negre for andre negre? Ikke så fett.» «Utrolig at han ikke er blitt drept.» «Nei,» sier Mick. «Nei?» sier jeg. «Nei. Han sørger for å holde de afrikanske soldatene sine i front så det er dem som blir drept – han blir bare såret. Hvordan skal han ellers få hentet lønna si?» «Har han afrikanske soldater til å jobbe for seg?» «De lokale soldatene han er leid inn for å krige sammen med. Han trener dem opp og … altså, det er visst ikke sånn at han rent fysisk fører an i kampen – han dirigerer dem. De får ikke skikkelig betalt, så de kan like gjerne bli drept,» sier Mick. «Så det er det han holder på med, altså – leiesoldat.» 462

«Ja, altså han er også forretningsmann. Han har noen virksomheter rundt omkring.» «Hotellet,» sier jeg. «Ja, hotellet i Tanga, men det tar de visst fra ham nå.» «Hvorfor det?» «Regjeringen – den tanzanianske – mener at han har vært innblandet i en plan om å velte regimet på Seychellene.» «Har han det?» «Veit da faen.» «Hva gjør han nå? Er han i Dar – altså sammen med Samantha?» «Nei, han skal på jobb. Noe i Kongo. Opplæring av vaktmannskaper ved noen miner.» Mick ler, legger til: «Det er ikke mye du vet – det er sikkert fordi Samantha liker deg.» Noe fælt i ansiktet hans mens han snakker. «Ja, men jeg får ikke tak i henne, får ikke truffet henne,» sier jeg. «Det er sikkert også fordi hun liker deg.» «Hva mener du med det?» spør jeg. Mick sukker. «Hun har rota seg borti noe skikkelig dritt.» «Alle sier det,» sier jeg. «Hva for noe dritt?» «For mye festing, for mye nesepudder,» sier Mick og slår seg lett på neseboret med pekefingeren. «Men …» begynner jeg og skal akkurat til å spørre hvorfor han ikke hjelper henne, for han kjenner henne jo. Men i det samme går det opp for meg at han kanskje liker henne. At hun kanskje har støtt ham fra seg. At han kanskje har den samme følelsen innvendig som jeg går rundt med og gjør alt jeg kan for å skjule. «Men hvorfor er det ingen som hjelper henne? Søsteren eller faren?» «Eller du,» sier Mick. «Men jeg får ikke tak i henne,» sier jeg. Mick tenner en røyk, rekker pakken mot meg, holder fyrstikken borttil røyken min. «Man kan ikke hjelpe en som ikke vil ha hjelp,» sier han. «Men hva er det som har skjedd med henne?» spør jeg. «Masse rot med noe gutter på skolen som drev og sloss om henne. Så var hun syk en stund, og så var det en indisk fyr i klassen hennes som fornærmet henne, så hun banket ham med en stol og ble kasta ut,» sier Mick. «Har jeg hørt, da, for jeg har ikke sett henne på lenge.» 463

Samantha er ikke hos søsteren når jeg kommer til hagefesten sammen med Jarno. Vi har på Carlsberg Twins-uniformen: hvit T-skjorte, jeans, men med hver vår Heineken i hånden, for mannen til Alison er nederlender. Jeg skynder meg å tømme en øl, tar en ny. «Hun kommer nok snart,» sier Alison til meg. Faren deres er der. Står ved grillen, jovial og øldrikkende. Og en jente jeg husker fra skolen – Angela. Jeg blir presentert for mannen til Alison, Frans, som virker hyggelig. Litt senere hører jeg en motorsykkel ute i innkjørselen, så kommer Samantha rundt hushjørnet fulgt av en sterk, lys fyr med kalde, blå øyne. Han må være i slutten av tredveårene. Samantha hilser kort. «Jeg skal bare se,» sier hun og går bort og ser på babyen som ligger i vuggen, veksler et par ord med faren. Hun presenterer oss ikke for mannen hun kom med. Jeg regner med at hun knuller ham. Alison tar den lyse mannen med bort til oss. «Dette er Victor,» sier hun. «Han jobber sammen med far. Og dette,» sier hun til Victor. «Det er Jarno og Christian, som Samantha har gått på skolen sammen meg på ISM.» Han rekker oss hånden, trykker litt for hardt – patetisk klovn. Jeg drikker ut ølen, tar en ny og går bort til Samantha. «Han minner om faren din, hva?» sier jeg med et nikk mot Victor. «Nei,» sier Samantha. «De er helt forskjellige.» «Han kunne vært faren din,» sier jeg. «Men han er ikke det,» sier Samantha. «Og han kunne ikke vært det heller. Da måtte han i så fall vært utrolig tidlig ute.» Victor står og ler sammen med Angela borte i baren. Samantha går bort dit. Angela legger armen rundt skuldrene hennes og styrer henne mot den borteste enden av hagen. Angela snakker lavmælt mens de går. Jeg følger dem med blikket og ser Samantha riste armen til Angela av skulderen sin og trekke seg bort fra henne, glefse et eller annet. Jeg stiller meg borte ved Victor, sier: «Ja, hva gjør du i Tanzania, da?» Han svarer et eller annet mens jeg i øyekroken ser Samantha nærme seg. «Når kommer kona di ned, da?» spør jeg. «Det vet jeg ikke,» sier han. «Hun har termin i overmorgen, men det kan hende hun går over tiden. Og så går det vel et par uker før hun vil fly med babyen.» Samantha styrer bort 464

fra oss, går rett inn i huset og forsvinner. Jeg ser meg rundt. Alison er også der inne, med ungen. Jeg vurderer om jeg skal gå inn, men jeg kan ikke gjøre det. Det begynner å bli mørkt. Vi sitter og spiser med tallerkenen i fanget. Det er godt kjøtt. Samantha kommer ut igjen sammen med Alison. Frans, mannen hennes, går bort til henne med en tallerken mat, kysser henne. Samantha setter seg sammen med meg og Jarno og begynner å si noe bullshit om en gang vi holdt på å bli tatt på fersken ved skoleporten etter en bytur. Øynene hennes ser rare ut. Så ringer telefonen inne i huset. Frans går inn og tar den. Roper på Victor, som går inn. Frans kommer ut. «Det var svigerinnen til Victor fra sykehuset. Han holder på å bli far,» sier Frans. «Det er fantastisk,» roper Victor inn i telefonen i stuen. «Ring så snart det skjer noe.» Han kommer ut, griper en øl. «Skål!» roper han utover hagen. «Jeg holder på å bli far.» Alle løfter glassene og flaskene sine. Bare ikke Samantha. Hun tenner en røyk. Jeg ser på henne. Hun ser på faren sin, som stirrer hardt på henne. Hun reiser seg. Går ned i enden av hagen. Stiller seg med ryggen til selskapet. Jeg går etter henne. «Er det ok med deg?» spør jeg. «Nei,» sier hun. «Hva vil du gjøre?» «Jeg vet ikke. Det spiller ingen rolle. Vi får se. Hva vil du jeg skal si?» «Bare et eller annet som ikke er fullstendig kørka,» sier jeg. Sånn har jeg aldri snakket til henne før – ikke til noen. Utenom foreldrene mine. «Alle driver og skal preke for meg. Alle,» sier Samantha. «Nå gjør du det også. Dette gidder jeg ikke å høre på.» Jeg sier ingenting. «Tsk,» sier hun. Det er så utrolig trist. Jeg slår ut med armene. «Det er så faens jævla galehus,» sier jeg og går lenger ut i den mørke hagen. Samantha følger etter meg. Jeg får tårer i øynene. Hun legger armene rundt meg. «Nei, ikke gjør det,» sier jeg og dytter henne bort. Hun mener det ikke uansett. Bare leker med meg. Hun omfavner meg igjen. «Hold opp,» sier jeg og vrir meg ut av armene hennes, enda armene hennes er fantastiske. «Du har …» begynner jeg. Svelger. Fortsetter: «Du bare bruker …» Jeg slår armen ut mot 465

henne – kroppen. De glatte armene, de struttende brystene, midjen, den fine rumpa. «Du gjør ikke annet,» sier jeg. «Bare dropp det, Christian,» sier Jarno søndag morgen. «Hva da?» sier jeg. «Samantha,» sier han. «Hun er fucka i huet.» «Men faen, hvordan kan du si noe sånt? Vi er venner. Samantha er min venn. Du er hennes venn. Hun er vår venn,» sier jeg. «Det er vel ikke helt vennskap du har i tankene,» sier Jarno. «Fuck off,» sier jeg og røyker videre. Litt senere kommer Shakila. «Vil dere bli med ned og bade?» spør hun. «Jeg vet ikke helt,» sier jeg. «Jeg er for trøtt,» sier Jarno. «Jo, kom da,» sier Shakila. «Nå har jeg drasset meg helt ut hit for å hente dere.» «Ok,» sier jeg og samler røyk og lighter, tar på solbrillene, går inn og tar på badebukse under shortsen. Vi går ned gjennom villastrøket til Oysterbay. Jeg er taus, enda jeg virkelig liker Shakila. Men det er bare så trist at jeg ikke greier å … si noe. «Hva er det, Christian?» spør hun. Jeg tenner en ny røyk. «Vi var på fest hos søsteren til Samantha i forgårs,» sier jeg og forteller om festen, om Victor. «Hun har det vanskelig for tiden,» sier Shakila. «Ja, men hvorfor?» spør jeg. «Hun …» begynner Shakila, men stanser, legger en hånd på armen min så jeg også stanser. Hun ser meg i øynene. «Du må ikke si dette til noen, Christian,» sier hun. «Jeg har ikke lov til å fortelle deg det.» «Ok,» sier jeg, nikker. «Hun tok en abort i fjor.» «Hvem?» sier jeg. «Samantha.» «Nei.» «Jo. Jeg vet det gjennom faren min,» sier hun. Faren til Shakila – legen. «Men hvem …?» «Det vet jeg ikke, men det er vanskelig for henne. Hun har hatt det vanskelig.» 466

«Ja, men det hjelper da faen ikke å ha et forhold til en mann som kunne vært faren hennes, og som er gift,» sier jeg og begynner å gå, blunker fort bak solbrillene for å holde igjen tårene. Og hvem var faren? Var det Stefano? Var det Baltazar, Mick, Victor? Det er helt uutholdelig å tenke på. Vi går videre i taushet til vi kommer ned til stranda. «Førstemann uti,» sier Shakila og begynner å trekke av seg T-skjorta. Jeg skynder meg å sparke av meg skoene. Vi stormer ut i bølgene. Svømmer, leker sisten. Shakila er pen. Jeg må slutte å tenke på Samantha. «Kom, så går vi opp og røyker,» sier jeg, og vi vasser inn gjennom brenningen, rekker akkurat å slenge oss ned på sanden før Samantha kommer på motorsykkel med Jarno bakpå. Shakila sender meg et alvorlig blikk. De kaster seg ned i sanden ved siden av oss. Samantha ser på meg: «Skal du være hele ferien i Dar?» spør hun. «Nei, jeg skal til Shinyanga og besøke far, eller så skal jeg møte ham i Moshi,» sier jeg. «Hva med deg, Shakila?» spør Samantha. Shakila smiler. «Universitetet på Cuba,» svarer hun. «Har du fått stipend?» spør jeg. «Ja. Faren min opererte den cubanske ambassadøren for brokk og skaffet ham et meget billig sommerhus i Pangani. De spiller golf sammen,» sier Shakila og smiler. «Det er jo faen meg fantastisk,» sier Jarno. «Det er helt vanlig,» sier Shakila. «Hvis Canada finansierer tyve studieplasser som del av bistanden, står plutselig alle vennene til undervisningsministeren på flyplassen og vinker barna sine av sted til Canada for å studere.» Shakila trekker på skuldrene. «Faen altså. Hvorfor vil alle bort herfra?» «Vi vil bort,» sier Shakila, «fordi Gud har glemt Afrika.» «Hva skal du gjøre, Christian?» spør hun. «Hva mener du?» «Drar du til Danmark og studerer, eller blir du her, og hva i huleste har du tenkt å leve av?» «Et år til på skolen. Og så kanskje ta dykkerutdannelse i Danmark og starte dykkersenter for turister her i Dar, eller et annet sted langs kysten,» sier jeg. 467

«Det kommer ikke folk,» sier Samantha. «Vi hadde det i Tanga, men både Tanga og Dar er så langt fra den nordlige turistruten at det ikke går. De som vil dykke, drar til Mombasa eller Seychellene.» «Jeg har også tenkt på å åpne diskotek i Moshi,» sier jeg. «Du har jo ikke noe anlegg,» sier Samantha. «Jeg kan skaffe i Danmark. Jeg må bare få undersøkt mulighetene først, så kan jeg få det sendt ned og starte om et år,» sier jeg. Samantha sier ingenting. Hvis hun er i England, kan vi møtes der eller i Danmark. Men jeg kan ikke foreslå det, for hun behandler meg som om hun bare har lyst til at jeg skal forsvinne. «Når drar du til England?» spør jeg. «Jeg vet ikke om jeg drar til England,» sier Samantha. «Hva skal du nå – de neste dagene?» spør hun, enda hun helt åpenbart er likeglad. «Jeg vil svømme,» sier jeg og reiser meg og går ut i vannet. Shakila og Jarno følger etter. Samantha blir igjen på stranda og tenner seg en røyk. Vi plasker på hverandre. Shakila stiger våt og glinsende svart opp av vannet, ruller seg i sanden så de fine kornene gjør store flak av huden hennes hvit. «Hadde du likt dette bedre?» spør hun. «Hva?» sier jeg. «At jeg var hvit?» «Nei, for faen – få det bort.» Jeg går bort og tar tak i henne, begynner å slepe henne ned mot vannkanten. Hun slipper ut av grepet mitt. «Er det fordi jeg er svart at du liker meg?» spør hun. «Jeg liker deg som du er,» sier jeg. «Svart er pent.» Jeg kaster et blikk på Samantha. Ansiktet hennes er en stiv maske – blikket skjult bak solbriller. Jeg har lyst til å gå bort og holde rundt henne. Samtidig har jeg lyst til å spytte på henne. Jarno tar flyet til Finland – militærtjenesten venter. Vi har avtalt å møtes i Skandinavia et sted til vinteren. Jeg har snakket med far. Han har ordnet det så jeg kan bo hos noen nordmenn i Valhalla et par dager. Så må jeg ta bussen til Moshi og være hos Katriina og jentene til han kommer dit om en ukes tid. Siden skal vi på safari. Shakila har det travelt med å forberede reisen sin til Cuba. Samantha … jeg vet ikke hvor jeg skal få 468

tak i henne, og hvis hun ikke vil treffe meg, kan det være det samme. Jeg skjønner det ikke. Jeg ringer Alison og legger igjen adressen min og telefonnummeret til huset i Valhalla, sier at Alison må gi nummeret til Samantha. Jeg dasser rundt. Henger nede på stranda. Svømmer og løper, ligger i sola, røyker og drikker cola. Jarno er borte. Samantha … Jeg gleder meg til Moshi – treffe Marcus. Kanskje jeg bare skal skynde meg opp dit. Jeg har heller ikke noe særlig penger igjen. Jeg går tilbake til Valhalla, svetter som en ku i sola. Området er inngjerdet – det er vakter ved porten. Jeg går bort til villaen, som er bygget i tvers igjennom skandinavisk stil. Setter meg inn i den svale stua. De norske som bor der, er på jobb. De har ikke barn. Hushjelpen romsterer på kjøkkenet. Jeg drikker en cola til, går inn på gjesterommet, ligger på senga og røyker. Det ringer på. Jeg kan høre at hushjelpen går ut og åpner. Jeg reiser meg fra senga og går bortover gangen. Samantha! «Hei,» sier hun. «Jeg skal bare på toalettet.» Hun stryker forbi meg. Jeg hører at hun trekker ned, vasker hendene. Jeg går bort til kjøleskapet og tar to bokser Carlsberg. «Vil du ha noe å drikke?» spør jeg når hun kommer ut. «Jeg skal straks kjøre igjen – drosjen venter,» sier Samantha med en håndbevegelse ut mot veien. «Å, jeg trodde …» begynner jeg, men går i stå. «Jeg må pakke og alt sånt. Jeg har bare ikke tid, Christian,» sier hun. Jeg står stille og ser på henne. «Jeg er lei for det,» sier hun. Jaha. Ok. Dø. «Men jeg skal spise middag med far i kveld, og så kjører han meg til flyplassen. Du kunne komme og spise med oss …?» sier hun. «Tror du han synes det er noen god idé?» spør jeg. «Nei, men han har allerede skjelt meg ut. Kom igjen, da – så slipper han å bare gjenta seg selv.» «Ok,» sier jeg. «Oysterbay Hotel klokka åtte.» Hun kommer bort og omfavner meg, kysser meg på kinnet. Jeg løfter ikke armene. Står stille. Er kald innvendig. «Vi ses – klokka åtte,» sier hun og går ut i drosjen. Faren til Samantha, Douglas, sitter ved et bord. Jeg går bort til ham. 469

«Hei,» sier jeg. «Hei. Hva gjør du her?» spør han. «Samantha inviterte meg,» sier jeg. «Jaha, ok. Hun er ikke kommet ennå,» sier han. «Var det Christian du het?» «Ja,» sier jeg. Han begynner å spørre meg ut om hva jeg gjør i Danmark. Hva foreldrene mine gjør. Jeg forklarer situasjonen – at jeg skal opp og besøke faren min og den nye kona hans i Moshi. «Ja, så foreldrene dine er også skilt, altså,» sier han. «Ja, jeg blir nødt til å sende Samantha hjem til moren hennes i England. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med henne her.» Jeg har ikke noe svar. Tror han Samantha vet hva hun skal gjøre med seg selv i England?» «Hva skal hun i England?» spør jeg, for hun har ikke sagt noe. Faren ler: «Ja, det er det hun spør meg om også.» Vi drikker en øl, røyker, faren til Samantha ser på klokka. «Nei, helvete altså,» sier han og reiser seg. «Dette er så typisk henne,» sier han. «Vi blir nødt til å kjøre ut etter henne.» Vi går ut i Land Roveren hans. «Hun er hos Alison,» sier han. Men når vi kommer til Alison og Frans, er det ingen hjemme. Vakten sier de er i Yachtklubben, men Samantha var ikke med i bilen da de kjørte. «Nehei,» sier Douglas. «Shit. Da er hun kanskje borte hos meg og henter ting. Hun bodde der ute inntil nylig – nå er det en kompanjong av meg som bor der.» Han kjører fort og sier ikke mer. Vi røyker begge to. Når vi kommer til huset, blir porten åpnet av en gammel vaktmann. «Shikamoo mzee,» sier Douglas og spør om han har sett Samantha. «Nei, ikke i dag.» «Kan hun være inne i huset?» spør Douglas. «Det tror jeg ikke. Det var en dame som skyndte seg gråtende bort for en stund siden. Og så kom bwana Victor ut med en bag og kjørte på motorsykkelen. Jeg tror han kjørte etter damen. Det er for sent for en dame å gå alene i mørket som en hund.» «En hvit dame?» spør Douglas. «Ja.» 470

«Men du har ikke sett Samantha?» «Nei, men det kan godt hende hun har vært her. Jeg kom nettopp. Før det var datteren min her.» «Så spør henne om Samantha har vært her,» sier Douglas utålmodig. «Men hun har gått ut for å drikke mbege,» sier den gamle mannen og ser ned i bakken. «Ok,» sier Douglas og stanser motoren. Vi går ut, går mot inngangen. Douglas tar i døra. Den er låst. Han river opp et nøkkelknippe av jakkelomma og låser opp, går inn. Jeg følger etter ham gjennom kjøkkenet, holder på å kollidere inn i ryggen hans idet han stanser opp i stua. «Samantha,» sier han – ru stemme. Jeg ser forbi ham – rykker til. Samantha. I sofaen. Blod fra øynene, nesa, ørene. Hun sitter helt stille. Blikket frosset, rødt. Blodet er mørkt – størknet over kinnene hennes, halsen, på undertrøya, trusa. Hendene hennes ligger uvirksomme, brunrøde. Det er blodflekker på sofaen, som om hun har ligget før hun satte seg opp. Det ligger hvitt pulver strødd utover salongbordet foran henne. En sammenrullet pengeseddel. Douglas går bort til datteren og kjenner etter puls. Det er selvfølgelig ingenting. Livet er størknet i årene, rent ut med blodet. Jeg brekker meg. «Lukk døra,» sier Douglas. Jeg lukker den. Douglas sitter på huk og stryker Samantha over kinnene, ser inn i de røde øynene. «Samantha,» sier han og rister svakt på hodet. Sigarettrøyk – jeg har en tent røyk i hånden. Tar den opp til munnen. Douglas har reist seg. Han flytter salongbordet, ser på sisalteppet under. Han går inn på soverommet, kommer tilbake med et laken. Douglas griper sisalteppet, trekker det til side, sprer lakenet utover gulvet. legger sisalteppet over – Samanthas dødsleie. Han løfter henne, legger henne ned. Ruller henne inn i teppet, som en puppe. Røyken brenner fingrene mine. Jeg slipper den. Står stivnet mot dørkarmen. Douglas står foran meg – munnen beveger seg, men det kommer ingen lyd. Han gir meg en ørefik. «Hjelp meg å løfte henne.» Jeg går bort. Løfter. Samantha er tung. Vakten åpner bakdøra på Land Roveren. «Sett deg inn,» sier Douglas. Jeg setter meg inn. Han står og snakker med vaktmannen. Setter seg inn bak rattet. «Hvor bor du?» spør han. «Valhalla,» sier jeg. Han kjører. Samantha ligger bak oss, pakket i et teppe og et laken, død. 471

Vi kommer frem. De slipper oss gjennom porten – vi er hvite. «Hvilket nummer?» spør han. Stemmen hans er langt borte. «38,» sier jeg. Douglas stanser utenfor. «Hent sakene dine,» sier han. Jeg går inn. Sier til nordmennene at jeg har fått skyss til Moshi. Slenger klærne mine i en bag, går ut, setter meg i bilen. Vi kjører. Ut av byen. «Når vi har begravd henne, kjører jeg deg til Morogoro. Derfra kan du ta buss til Moshi. Får du spørsmål fra noen myndighetsperson, så sier du … Bare fortell sannheten,» sier han. Hva er sannheten? Bilen kjører av veien og ut i bushen, stanser. Hundene gjør i det fjerne. Vi graver et hull med spader fra bak i Land Roveren. «Det må være dypere, ellers tar hundene henne,» sier faren til Samantha. Vet han ikke at de har henne allerede? Vi legger henne ned. Jeg ber til Gud mens vi spar jorden over henne. Gud hører ikke etter. Etterpå står vi stille ved den fylte graven. Douglas mumler: «Jeg lover deg: Jeg skal drepe ham, Samantha.» Vi kjører. Hele veien sitter jeg og stirrer ut av vinduet på mørket. Tidlig på morgenen kommer vi frem til Morogoro. Douglas styrer bilen over hullete grusveier og inn foran en skitten murbygning, Paradise Guesthouse, bremser opp, lar motoren gå på tomgang. Jeg nikker kort, tar Winston-pakken fra dashbordet og går ut. Han kjører. Døra inn til resepsjonen er stengt, så jeg setter meg i en lenestol på verandaen. Røyker. Snart dukker den portugisiske eieren opp. Hun virker utslitt. Flyktning fra uavhengigheten i Angola. Gir meg en nøkkel. Jeg finner rommet mitt i bakfløyen. Det er betonggulv, hvitmalte papplater i taket og nakne, skittengule vegger. Moskitonettet foran vinduene er hullete og fullt av støv. Vinduskarmene er skitne, det er også gitteret og de mørke gardinene. Skumgummimadrassen har seget sammen i midten. Jeg kan kjenne hver eneste planke i sengebunnen mot ryggen. En tom fatning henger i en ledningstump fra taket. En annen tom fatning stikker ut fra veggen over senga. Jeg ligger på senga og stirrer opp i taket. Reiser meg og går på do, der det drypper fra sammenføyningene i røret under vasken. Håndklet er fillete og har en ubestemmelig farge, men lukter litt vaskemiddel. Endelig begynner skyggene 472

å bli lange. Jeg finner en indisk restaurant. Spiser litt. Drikker øl og Konyagi. Går tilbake til Paradise Guest House. Jeg har ikke drukket nok til å segne om. Setter meg på stolen og røyker en Sportsman – dagens førtiende. Stumper den i et stort porselensaskebeger med skår og reklame for Black&White skotsk whisky. Åpner en pakke til i mørket. Tvinger meg til å røyke en til og en til. Legger meg igjen. Jeg svetter med lakenet over meg og fryser når jeg tar det av. Neste morgen går jeg opp på fjellet. Veien blir verre jo høyere jeg kommer. Et sted deler den seg i to – til høyre går en vei opp til telegrafbygningen oppunder toppen. Jeg går til venstre mot Morningside. Veien går i oppløsning, og til slutt er det bare en sti. Jarno har fortalt meg at for bare ti år siden kunne man kjøre helt opp med firehjulstrekker. Skrenten langs stien skjuler utsikten. Jeg jobber meg oppover mot toppen av kløfta der Morningside ligger i enden. Og idet jeg runder et hjørne, har jeg bygningen foran meg. Et murhus på et lite platå midt i alt det grønne. På haugen over ser jeg klyngen med gigantsypresser som står der underlig løsrevet og majestetiske mot himmelen. Jeg kommer frem til bygningen fra 1911. Den står fortsatt, men virker litt mer forfallen enn sist jeg var her. Jeg setter meg litt, føler meg syk innvendig. Så tar jeg den bratte klatreturen opp til de store sypressene. Derfra kan jeg se over til regnskogen, som har trukket litt lenger bort siden sist. Jorda er dyrket opp helt inntil. Jeg vil gjerne gå bort i kanten av den, stå litt i det svale mørket, inne blant de tunge vekstene. Jeg begynner å gå. En sti snor seg frem og tilbake over den lille bekken som renner fra regnskogen og ned forbi Morningside. Det er maisåkre her og mye savoykål. Jeg ser ingen mennesker inntil jeg får øye på en ung mann som vinker ned til meg oppe fra skogkanten. «Njoo,» roper han. «Karibu sana.» Jeg skal komme. Jeg er hjertelig velkommen. Han står ovenfor åkrene og bekken, ved siden av en lav kvisthytte med tak av palmeblader. Litt bortenfor står en mindre hytte – doen hans. Jeg begynner å krabbe opp på hender og føtter mellom åkrene og regnskogen. «Mambo. Vipi.» spør jeg på gate-swahili – hei, står til? «Poa,» sier han smilende og rekker meg hånden så jeg kan klaske hånden min mot hans – bra. Vi ler til hverandre. 473

«Er det din shamba?» spør jeg. «Ja,» sier han med en armbevegelse som favner jorda hans – en tre–fire mål. «Jeg har ryddet jorda selv så jeg kan dyrke. Kål, mais, bønner, tomater, gulrøtter. Snart skal jeg dyrke pasjonsfrukt,» sier han. Jeg skryter av åkeren hans. Den ser fin ut, om den er aldri så ulovlig. Han har ryddet land i fredet regnskog. Hva skal han gjøre? All annen jord er tatt. Han prøver å leve. «Kom og sitt i skyggen,» sier han. «Hvil deg litt.» I forlengelsen av hyttegavlen har han bygget ut taket så det gir skygge til en liten plass med to smale, korte trebenker og en liten bordplate av grove planker. Jeg må huke meg ned for å komme inn og sitte. Han smiler og setter seg. Like innenfor hytteåpningen er det et lite ildsted med en aluminiumskjele så han kan lage maisgrøt eller bønner. Selve hytta har en brisk med et lag tørt gress og et par tepper. Veggene er isolert på innsiden med fôrsekker for å holde kulda og vinden og duggen ute. Det er kaldt her oppe om natta. Jeg forteller hva jeg heter, hvor jeg kommer fra, og spør hva han heter. «Johnny Costa Winston,» sier han. Jeg smiler, gjentar navnet hans. Stilig. Jeg fisker opp en kulepenn av lomma, og Sportsman-pakka – skriver navnet hans på den og holder den frem så han kan lese. «Sånn?» spør jeg. «Ja,» sier han. Jeg ville ikke be ham skrive det; hvis han ikke kan, blir han forlegen. «Vil du ha en røyk?» spør jeg. Han nikker. Jeg roter i lommene. Har jeg flere? Ja. Den krøllete Winston-pakka jeg tok fra bilen før jeg gikk ut. «Winston,» sier jeg. Vi ler, klasker håndflatene sammen. Jeg byr ham en – han blir andektig. «United States,» sier han og røyker henført. «Safi kabisa.» Utrolig godt. Jeg finner den siste posen min med peanøtter, byr ham – det er alt jeg har. Jeg forteller ham at jeg er på ferie fra skolen i Europa og skal besøke faren min som jobber for ushirika – kooperativbevegelsen. «Bor du her?» spør jeg. «Når jeg jobber med jorda, sover jeg her. Ellers bor jeg i landsbyen litt nedenfor fjellet.» Johnny Costa Winstons kone heter Jane og er 24 år. Han selv er 25. Akkurat nå er hun nede i byen og selger litt grønnsaker. 474

Sønnen deres heter France og er fem år. Iblant besøker Winston dem i landsbyen, iblant kommer hun opp i den lille hytta. Vannet i bekken midt i åkeren hans er godt å drikke, vaske seg i, vanne med. Han brenner litt trekull til sin egen familie. «Er ikke det ulovlig?» spør jeg. «Jo,» sier han og ler høyt. Jeg ser meg litt rundt og får øye på de små bhangi-plantene langs hytteveggen. «Hva er det der?» spør jeg og peker. Vi ler. «Vil du ha?» spør han. «Nei, takk. Ikke nå,» sier jeg. «Plantene er veldig små,» sier jeg om bhangien. «Ja,» sier Winston. «Har du flere?» «Jeg har overalt,» sier Winston med en stor armbevegelse, og vi klasker håndflatene sammen igjen. «Røyker du pipe?» spør jeg. «Nei, jeg ruller,» sier Winston og gjør en rullebevegelse med fingrene. Jeg ser spørrende på ham. «I en avis?» spør jeg. «Nei,» sier Winston og ser litt rart på meg. «Kitabu,» sier han. Bok. Han graver opp en liten plastpose av sidelomma på de slitte militærbuksene. Han vil vise meg det fineste han har. Sammen med plastposen kommer en liten bok med svart bind. Rullepapiret hans – det mangler sider. «Du bwana,» sier jeg og ler. «Du røyker Guds bok – har jeg rett?» Det nye testamente. Han slår seg på lårene. «Det er helt riktig,» sier han og rekker meg boken. Matheusevangeliet er allerede gått opp i røyk. For øyeblikket holder han på å jobbe seg gjennom Markus. «Det er en god bok å røyke,» sier jeg. «Ja,» sier han. «Papiret er bedre enn aviser.» Om kvelden setter jeg meg utenfor Paradise Guesthouse og røyker Winstons joint – rullet i evangeliet. Etterpå ligger jeg på senga og lytter til natta. Jeg kan høre Samantha under jorda – kroppen hennes som styrter sammen. «Du er blek,» sier Katriina. «Er du syk?» «Kanskje jeg har fått malaria?» lyver jeg. Det må være forklaringen på tilstanden min – jeg ser ut som en kreftpasient. 475

«Har du truffet Marcus?» spør hun – litt nervøst, tror jeg. «Nei, jeg orker ikke akkurat nå. Venter litt,» sier jeg. «Ja vel, ok. Jeg tror han klarer seg veldig bra,» sier hun. «Jeg vet ikke hvor du skal sove,» sier Katriina. «Altså, stua er jo ikke så lurt siden du sover lenger enn jentene.» Jeg sitter i sofaen med en cola. Solja er på skolen og svømmer, for bassenget holder åpent selv om ferien har begynt. Rebekka er hos en venninne. Det er et typisk kolonihus med dårlig planløsning – to soverom; jentene har det ene, Katriina det andre. «Hva med tjenerboligen?» spør jeg. Det ville passe meg fint – jeg har ikke lyst til å snakke med noen. «Jo, det kan du jo for så vidt. Issa bor på det ene rommet, men det andre er bare lager. Det som står der, kan sikkert stables i garasjen.» Det er Issa som er kokk nå. Juliaz måtte gå da far flyttet inn til Katriina. «Finnes det noen seng?» spør jeg. For jeg er helt utkjørt. «Nei,» sier Katriina. «Men vi har en ekstra madrass.» Hun høres tvilende ut – det er jeg også. Madrass på gulvet; kakerlakker, kanskje rotter, edderkopper. «Jeg ser om jeg finner noe,» sier jeg. Går bort til tjenerboligen i hagen og kikker. Inne på rommet står to store transportkasser i aluminium fra Ostermann. De rekker meg til midt på låret. Lokket er bredt nok til å legge madrassen på, men ikke langt nok. I garasjen finner jeg noen lange planker jeg kan spenne mellom de to kassene – jeg teiper dem fast så de ikke skal forskyve seg på den glatte aluminiumen. Det føles godt. Altså ikke … Samantha er overalt. Jeg kommuniserer med den døde. Hun er ikke glad. Jeg er heller ikke glad. Den ene Ostermann-kassa er tung og låst. Jeg finner et kubein og slår av hengelåsen. Nedi ligger en haug med papirer om FITI og Imara Møbelfabrikk, TanScan, West Kilimanjaro, sagbruk, saker etter Jonas. Jeg tar opp en bunke papirer – under ligger en plasteske som jeg åpner. En revolver. Marcus fortalte meg en gang at Jonas hadde en revolver. Det ligger også en eske med patroner der. Forsiktig tar jeg opp våpenet. Det har svake rustflekker. Jeg åpner trommelen. Revolveren er ikke ladd. Jeg pakker den ned igjen og legger papirene over. Så gjør jeg ferdig senga mi. Legger meg og stirrer i taket. Hva nå? Far kommer fra Shinyanga om noen dager. Han jobber med bomullsfore476

ningen SHIRECU der oppe, men håper å få jobb i Moshi, for det er mye deiligere å bo her, og Katriina vil helst ikke flytte og la Solja begynne som kostskoleelev, enda hun er fjorten år. Jeg regner med at DANIDA betaler skolepenger for henne etter at far giftet seg med Katriina. Hva skal jeg ta meg til nå? Kanskje vi drar på safari når fatter’n kommer – jeg vet ikke. Jeg makter det ikke. Om kvelden legger jeg meg tidlig. Jeg onanerer – tenker på Marianne – det sier meg ingenting. Sif. Irene. Shakila. Ingenting skjer. Jeg prøver å la være, men det ender med at jeg tenker på henne – hun som er død. Det er fryktelig. Det funker. Victor. Jeg skal drepe ham.

Marcus AFRIKA SEIRER Kommer Christian, eller kommer han ikke? Jeg kjører flere ganger til Katriina og Knudsens hus for å høre. «Nei, han er i Dar, vi vet ikke når han kommer.» Så en dag kommer Katriina i Nissan Patrol rett til gettoen min og sier: «Christian er kommet.» Jeg strekker hals for å se om han sitter i bilen. Katriina rister på hodet. «Jeg vet ikke hvor han er,» sier hun. «Kanskje … jeg tror han er syk.» «Syk?» sier jeg. «Er det malaria?» «Nei – han er sliten og … jeg vet ikke. Kan du stikke innom, tror du?» «Jo,» sier jeg. «Er han der nå?» «Nei,» sier Katriina. «Jeg vet ikke hvor han er.» «Jeg kommer i kveld,» sier jeg. Katriina kjører igjen. Syk? Men han er ikke der når jeg kommer. Ingen vet hvor han er. «Kanskje han er i klubben og spiller golf,» sier Solja. «Det er mørkt,» sier jeg. «Kanskje han sitter i baren.» Jeg kjører motorsykkelen i retningen av Moshi Club i mørket, langsomt, og ser langs veikanten der gjeterne driver dyrene sine 477

på vei til slakteriet i Pasua. Og der går han, som en geit i natten. «Christian,» roper jeg og kjører opp foran ham og stanser motoren. «Velkommen til Tanzania. Jeg har lett etter deg.» «Hei, Marcus,» sier han og smiler underlig trett. «Hvordan har du det?» spør jeg. Han ser skrått på meg, trekker på skuldrene, ser bort. «Kom, så kjører vi på Uhuru Hostel og tar en brus,» sier han. Jeg kickstarter sykkelen. Han setter seg bakpå, og jeg kan lukte bhangi av klærne hans. Vi har en merkelig dans. Han har et ulmende sinne dekket av en helt tom tristhet. Følelsen er veldig hvit, tror jeg, og jeg vet ikke hvordan man snakker med den. Så jeg forteller bare, alt som er skjedd. Det er sent, og Uhuru Hostel stenger. «Hva skal vi gjøre?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier Christian. «Vi kan kjøre ned til den nye gettoen min, det er en bar i nærheten. Og Claire er hos moren sin med datteren vår.» «Ok,» sier Christian. «Jeg skal bare hente en genser oppe i huset.» Vi kjører dit. Jeg slår av motoren, for jeg vil gjerne inn. Har Christian fine ting med fra Danmark? Han går mot tjenerboligen, snur seg og ler til meg: «Ja, nå bor jeg i en getto, akkurat som du,» sier han. «Bor du der inne?» «Ja,» sier han. Jeg går etter ham. Han bor i det ene rommet, som en gartner, med madrass på kasser. «Har du ingen musikk?» spør jeg. «Det står oppe i huset.» Ja, selvfølgelig, ellers blir det stjålet. Christian tar en genser, setter hengelåsen på igjen. «Kom, så kjører vi,» sier han. «Skal du ikke si til Katriina hvor du er?» «Jeg vet da faen,» sier Christian og sier til vaktmannen: «Mimi nitakaa nyumbani ya Marcus mpaka kesho» -- at han blir hos meg til i morgen. Vi kjører til huset mitt. Jeg trekker motorsykkelen inn i stuen og låser den. Vi går til den lille baren ved siden av. Ved et bord sitter fire tykke mabwana makubwa, ellers er det tomt. «Har du Zaïre-rock?» spør Christian i baren. Jenta svarer nei. Christian bestiller drikke og setter seg. «Jeg er blitt god til 478

å spille trommer,» sier han. «Jeg kunne tenke meg å spille i et band her nede.» «I Moshi?» spør jeg. «Vi har bare levende musikk i kirken, men det er sjelden.» «På hotellene i Arusha,» sier Christian. Jenta serverer øl og Konyagi. «Har du vært syk?» spør jeg, for Christian ser dårlig ut. «Nei, jeg er bare ikke så … jeg er sliten,» sier han. Jeg spør hvorfor og han forteller om Danmark – han liker det ikke. «Fikk du noen jenter?» «Ja, jeg hadde én. Hun snakket mye om å komme til Afrika, men … jeg vet ikke.» «Men har du ett år til på skolen?» «Jeg er lei av skolen,» sier han. «Drit nå i det. La oss få noe mer å drikke …» og Christian slår over til svensk: «Och så åka hem til dig og röka en liten sak.» Han roper til servitrisen at hun skal komme med mer øl, mer Konyagi. «Natty Dread Rides Again,» sier jeg, for det er godt at han er kommet og vi møtes igjen etter over et år, tross alle livets omveltninger. KRIGENS MINNE Lørdag går vi til den store kiosken midt i National Housing – om kvelden fungerer den også som bar, og de spiller god Zaïre-rock. «Er Liberty fortsatt byens beste diskotek?» spør Christian. «Nei, nå er det Moshi Hotel,» sier jeg. «Skal vi gå ned og høre?» sier Christian. «Ok,» sier jeg, selv om sentrum ikke er bra. «Det er fint å være tilbake,» sier han. Men jeg liker det ikke lenger. Jentene i dag er halvnakne. Malaya er blitt mangfoldige som gresstrå på sletten. Alle menneskene som er i byen, det er noe galt med dem. Vi skulle dratt ut på landet, vært med folket på en gammeldags ngoma. Festen skulle være en saft. Å kjenne menneskene. I dag er saften råtten. Jentene er kjøtere, de er ikke menneskelige. Er du en mann og søker kjærtegnene hennes: Når du prøver å ta på regnfrakken så du holder frøene dine under kontroll, kan hun til og med rive den av, for når du er naken av lyst, er hun fangeren og du er fluen. Rhema … 479

fluefanger. Eeehhh, jeg må drikke en sterk gongo i kveld for å skylle mine dobbelte babyproblemer ut av hodet. Kvelden blir også konfrontasjonen med min fiasko. Hvem er på Moshi Hotel? Nechi. Min gamle klassekamerat med familien som stjal fra kiosken min da den sto på tomten deres ved Politiskolen. Nechi, som kom med Josephinas spesialmat til meg daglig da jeg lå døende på KCMC. Nechi, som med familiekorrupsjonen fikk et scholarship til journalistutdannelsen i Canada. Nå er han tilbake på en stor måte. «Jeg er korrespondent for Daily News i Kilimanjaro Region,» sier han. Klærne flotte, magen på vei, jentene rundt ham – han er veldig rask og glatt i det språklige bedrageriet. Nå skal partibossene smøre ham så han skriver som en blind mann og livet hans blir deilige og lekre ting. «Vi ses, Marcus,» sier han fort og forlater meg i sumpen min. Jeg kunne ha vært i Europa og bygget et solid fundament. Men de svenske sponsorene mine ga tomme løfter med splittet tunge. Nå er jeg prisgitt å ta sjansen min på en hvit gutt.

Christian «Jeg hater det,» sier jeg til far. «Jeg vil ikke tilbake.» «Christian,» sukker han. «Gjør deg nå ferdig med gymnaset, så kan du alltids komme ned igjen – ta deg et sabbatsår; jeg skal betale billetten. Men det er viktig å få kommet i gang med en utdannelse.» «Men jeg vet ikke hva jeg vil,» sier jeg. «Det er ikke så viktig hva slags utdannelse man tar, bare man tar en. Man får alltids brukt den til noe annet siden,» sier far. «Hører du ikke hva jeg sier?» sier jeg. «Jeg hater å være der. Jeg hater å bo hose tante Lene. Skolen er helt åndsforlatt. Aalborg er et høl. Jeg hater det.» «Hva vil du jeg skal gjøre med det?» sier han. «Kanskje du skal prøve å få deg en lærlingplass?» «Som hva da?» spør jeg. «Hva kunne du tenke deg?» «Nei, det vet jeg jo ikke.» 480

«Det var du selv som sørget for å bli kastet ut av ISM,» sier han. «Ja, fordi du satte meg i fengsel der som kostskoleelev enda du bodde her,» sier jeg. «Jeg kan godt minne deg på et par historiske fakta,» sier far. «Når jeg var ute og reiste med jobben, skeiet du sånn ut på skolen at de tvang meg til å plassere deg der som kostskoleelev – enten det, eller du ville blitt utvist.» «Ja, og så ble jeg kostskoleelev og utvist i stedet,» sier jeg. «Det var din egen skyld,» sier han. «Ikke sånn jeg ser det,» sier jeg. «Du er nitten år, Christian. Hvis du vil oppføre deg som en snørrunge, så vær så god. Men jeg gidder ikke å høre på dette.» Han reiser seg og går inn i huset. Ved kveldsmaten prøver vi å oppføre oss sivilisert. «Hva med Jarno?» spør far. «Hva gjør han i Finland?» «Militæret,» sier jeg. «De har verneplikt.» «Hva sier han til det?» spør far. «Han er ikke begeistret.» «Men du trakk frinummer, hva?» spør far. «Men det har jeg jo fortalt deg. Husker du ikke det, engang?» «Jo, jo,» sier han og tygger maten sin, forsyner seg med mer. Vi spiser litt i taushet før han tar ordet igjen: «Så du Samantha i Dar?» Jeg svelger – skynder meg å lyve. «Nei,» sier jeg. «Hun har reist til England.» Victor. Jeg dreper ham.

Marcus STOR ATTRAKSJON Christian har vært på safari med sin far og Katriina og jentene. Når de kommer tilbake, forteller de meg at Christian er i Arusha. Men etter en stund sier Phantom en dag at han har sett den hvite gutten i byen, så jeg kjører opp til bwana Knudsens hus. Christian sitter utenfor. «Hvor er musikken din?» spør jeg. «Inne i stuen,» sier Christian. Det er ingen andre i huset. Jeg 481

går straks inn i stuen – eeehhh: LP-er og kassetter som du aldri har drømt om – mange, spennende, nye, livlige. «Med denne musikken og bare en platespiller og en god kassettspiller – man kan starte byens beste opptaksbutikk. Alle vil flokke til, for disse tonene … aldri før har de vært i Moshi.» «Er det sant?» sier Christian. Og jeg forklarer, jeg maler et lysende bilde, penger som triller ned i lommene våre. «Man kan leie et lokale i byen og stille en enkelt høyttaler ute på gaten, det vil være en stor attraksjon.» Jeg spør ikke: Hvor skal pengene komme fra til lokalet? Frøet stikkes i jorden, nå må jeg se om planten vokser så Christian kan tro at ideen er fantastisk. «Hmmm,» sier Christian. «Hvis du kommer når du er ferdig med skolen, kan vi lage en god forretning som vi begge kan få levebrødet fra. Hvis du lar musikken bli igjen her, kan jeg til og med tjene penger til oss mens du gjør skolen ferdig. Så har jeg spart penger til en god start på den ordentlige diskobutikken når du kommer tilbake. Da mangler vi bare et stort anlegg.» «Hmmm,» sier Christian. «Hvilket anlegg må til for å spille på de lokale diskotekene?» Jeg forklarer til ham. «Og Claires søster Patricia har fortalt meg at kirken deres har en god gitarist som kan Zaïre-stilen,» sier jeg. Dagen før han reiser, havner musikken hans i gettoen min. «Du får ikke låne ut platene. De må bli her, i huset,» sier han. «Ingen andre enn deg får komme nær dem.» «Ja,» sier jeg. HOLOCAUST Tidlig om morgenen er jeg oppe og heller vann i bøtter som jeg bærer til kyllingenes skur i hagen. Hushjelpen kan gjøre det, men forstår hun kyllingenes tilstand? Nei. Det har vært problemer med dårlig mage og liten vekst, så kyllingfarmeren Marcus må være oppmerksom. Og hva møter farmerens blikk når han åpner døren? Holocaust. Kyllinger ligger lag på lag, stille, slappe – død og ødeleggelse – bare en liten nerverykning her og der. Nei nei nei nei nei. Straks fra øynene: en stor elv – tsk, jeg kan ikke klare flere problemer nå. Må vi altså sulte? Jeg går mot husets bakdør og hører hushjelpen romstere på kjøkkenet. 482

«Toka! Nenda kulala,» sier jeg med stygg stemme før jeg åpner døren. Hun får ikke se meg som en klynkende kvinne. Hushjelpen skynder seg bort, men Claire har hørt ropingen og kommer på kjøkkenet med babyen vår på armen. «Hva er det?» hvisker hun og holder hodet mitt mellom hendene sine. «Det går ikke. Jeg klarer ikke mer.» «Hva har skjedd?» spør hun. «Kyllingene – de er døde.» «Alle sammen?» Jeg nikker. «Pole,» sier hun og stryker over det gamle hodet mitt. Hun spør ikke hva vi skal gjøre. Det er mitt problem, jeg er mannen. Det er tid til å tenke. Harde tanker. Slik er det afrikanske livet: Før en stein kan bli en skulptur, må den få mange slag. «Hent sigaretter,» sier jeg. Hushjelpen henter. «Kom med kaffe.» Hun kommer med kaffe. «Jeg skal ha omelett.» Hun kommer med omelett som jeg spiser litt av, og kaffe med mye sukker, og den ene sigaretten følger den andre og en til. Det finnes ikke svar. Opptaksbutikken har gått bra med den nye musikken til Christian. Alle som kjenner meg, har kjøpt kassetter, til og med DJ Faizal, enda det kan være uheldig at han har alle de gode låtene neste år når Christian kommer og jeg håper det blir Marcus og Christian Ltd. som skal være byens nye diskokonger. Nå har kundestrømmen til opptaksbutikken tørket ut, for i Uru Road sitter jeg usynlig i huset mitt. Claire setter hushjelpen til å passe kiosken enda hun ikke kan to pluss to. Claire kommer og skjenker mer kaffe til meg, har i sukker, rører rundt. «Jeg har tenkt på noe,» sier hun og setter seg. «Eeehhhh,» sier jeg. Ingen kan høre oss. Det er mannen som skal tenke. Hvis kvinnen begynner å tenke, hvor ser vi da nødvendigheten av en mann? «Vil du høre det?» spør Claire. Jeg ser på henne. Hun ser ulykkelig ut – det er frykten for fremtiden. «Ja,» sier jeg. Og Claire vil selge klær: «Hvis du leier et lite butikklokale i byen, kan du drive opptaksbutikken der, og jeg kan selge klær utenfor.» «Hvem skal passe babyen?» «Moren min og søsteren min, de kan hjelpe meg. Det kan 483

være brukte klær fra markedet i Kiborloni. Mor kan vaske og reparere det, for de rike kvinnene fra sentrum vil ikke bli sett i Kiborloni. Og når vi har laget et overskudd, kan vi hente fine klær fra systuene i Zanzibar,» forklarer Claire. «Det er dyrt å reise til Zanzibar,» sier jeg. «Jeg kan ta bussen til Dar es Salaam og reise billig med båt og kjøpe eksklusive kjoler. Og vesker og litt smykker og tørklær, alt til innkjøpspris. Hvis vi kan skaffe et lite lokale, kan jeg selge i byen.» «Hvordan skal vi få et sånt lokale?» spør jeg og sukker. Men Claire har allerede funnet lokalet, på Rengua Road, mellom Stereo Bar og ABC Theatre. Det er til og med litt plass foran. Man kan ha stoler og bord og et kjøleskap med brus så folk kan kjøpe, og hvis man har en høyttaler ute på gaten som spiller de lokkende sangene, så bestiller folk kassetter med musikk: mye forretning. Jeg spør ikke hvordan vi skal finansiere starten med husleie til lokalet. Det er ikke hennes problem. Og det er sant at Claire kan gjøre det: Hun er god til å handle og har alltid vært veldig chiki-chiki i klærne. Jeg må gjøre det jeg ikke vil. Jeg reiser meg, går inn på rommet, åpner motorsykkelens bensintank og rister den. Ja, det er litt. Jeg trekker den fra soverommet ut, setter på solbriller og kjører til Zahras Restaurant som er veldig nedslitt, men har god indisk mat. Ved siden av ligger en papirhandel med et lite trykkeri, der eieren er den tykke sønnen til Musa Engineer. Jeg sitter bare utenfor med en kopp kaffe og en sigarett, for Musas sønn spør meg alltid når han ser meg. Og nå kommer han ut: «Hvor mye skal du ha for den motorsykkelen, Marcus?» spør han. Jeg sier tallet mitt. «Er det sant?» sier han. «Det er altfor mye.» «Nei, det er den riktige prisen. Du kan få den hvis du har pengene klar til meg om en time.» Han går rett inn i butikken sin og kommer ut med pengene. Vi skriver papirene. Jeg går derfra. Ferdig med hjul. En geit på gaten. Jeg går til NHC for sentrum, National Housing Commission. Ved siden av Stereo Bar ligger det lille lokalet som er tomt. Straks leier jeg det og går opp og studerer forholdene. Veldig skittent, men en god sikkerhet med en tykk dør og trekkspillgitter som kan låses om natten. Litt maling, og det blir fint. Langsomt går jeg hjem på 484

mine ben for å gi Claire nyheten. Straks hun ser meg gående på mine ben, blir hun nervøs. «Hva har skjedd med motorsykkelen?» spør hun. «Jeg solgte den og leide butikklokalet,» sier jeg. Claire behandler meg veldig forsiktig.

Christian Det er ikke mulig. Det er ikke mulig for meg å komme meg opp av senga og gå bort til Hasseris Gymnasium. Jeg har ikke penger. Finner ut at jeg kan stjele konjakk hos kjøpmannen. Hasseris – de er så uvante med simpelt tyveri at de ikke følger med. Den store jakka på og så en flaske i hver innerlomme. Så kan jeg bruke pengene på røyk. Jeg gir beskjed om at jeg er syk. Det kommer brev. Skolen vil ha legeerklæring. Anders kommer innom. «Hva er det som foregår, Christian?» spør han. «Jeg gidder ikke mer,» sier jeg. «Da kaster de deg ut,» sier han. «Ja,» sier jeg. Ganske riktig: En uke senere kommer det brev om at jeg er innkalt til møte på skolens kontor. Jeg går ned på sosialkontoret. Trekker kølapp. Setter meg på en stol. Ser på de andre taperne, ser ned i linoleumsgulvet. Venter. En dame kommer ut en dør, roper: «Christian Knudsen?» Jeg går inn. «God dag,» sier jeg. Vi setter oss. Jeg forteller. Slutt på gymnaset, ingen jobb, ingen penger. «Jeg blir nødt til å få noe sosialhjelp.» «Men skal du ikke begynne på noen utdannelse?» spør hun. «Nei,» svarer jeg. «Jeg greier ikke å bestemme meg for noe.» «Hva med foreldrene dine – kan ikke de hjelpe?» «Foreldrene mine?» spør jeg. «Ja?» «Ehhh, jeg har ikke kontakt med moren min. Hun jobber for Leger uten grenser i Genève. Vil du ringe henne, så vær så god.» Jeg slår ut med armen mot telefonen på skrivebordet hennes. «Hva er nummeret hennes?» spør sosialrådgiveren. «Jeg har det ikke,» sier jeg. «Du får prøve opplysningen.» Hun stirrer på meg. 485

«Hva med faren din?» spør hun. «Han bor i Shinyanga,» sier jeg. «Hvor?» «Shinyanga i Tanzania.» «Hva gjør han der?» «Jobber for DANIDA – Utenriksdepartementet. Uhjelp.» «Hva sier han til at du dropper ut av skolen?» spør hun. «Det vet jeg ikke,» sier jeg. «Men …» sier hun og ser rådvill ut. «Jeg har ikke råd til å ringe ham,» sier jeg. «Jeg har ikke telefon. Og det er nesten umulig å komme gjennom – beste sjanse er midt på natta, men da blir han sur. Men hvis du vil ha nummeret hans, må du gjerne prøve,» sier jeg. «Kan du ikke skrive til ham?» «Jo, men det kan ta mange uker før brevet kommer frem, hvis det kommer frem i det hele tatt.» «Men har dere ikke … kontakt overhodet?» spør damen. «Hør her … hvorfor tror du jeg er her, mens han er i Afrika og moren min er i Genève? Trolig fordi de ikke er så jævla interessert.» «Har du ingen inntekt i det hele tatt?» spør hun. «Nei,» sier jeg. Sosialrådgiveren legger noen papirer foran meg – rekker meg en kulepenn. Jeg skriver under på tro og ære. Jeg får litt penger. Jeg går på arbeidskontoret og registrerer meg: arbeidsløs. De gir meg et kort jeg kan komme og få stemplet hver fjortende dag. Ok. En uke senere kommer brevet fra skolen om at jeg blir kastet ut hvis ikke jeg møter opp. Anders har skaffet noe nytt svart arbeid – igjen er det isolering med glassull – splinter i hendene. «Det er fest på skolen fredag,» sier han. «Blir du med?» «Jeg kunne tenke meg å stjele de to store høyttalerne og miksepulten med forsterker som står på musikkrommet,» sier jeg. «Ja vel?» sier Anders. «Det er bare å stikke dem ut av vinduet.» «Ja,» sier jeg. «Men jeg trenger en person til å stå på den andre siden og ta imot. Og til å hjelpe meg med å bære dem bort. Og jeg vet ikke hvordan det er med alarmen,» sier jeg. «Hvordan har du tenkt å komme deg inn på musikkrom486

met?» spør Anders med et glis. Han skal sjekke om jeg har kontroll. Det har jeg ikke. «Tror du ikke at det er åpent når det er fest? De bruker vel anlegget der oppe fra,» sier jeg. «Nei,» sier Anders. «Men jeg har universalnøkkel.» «Har du?» «Jeg tok en fra vaktmesterkontoret.» «Ok.» Jeg nikker. Han er smart. «Men hva med alarmen – de der metalltrådene på vinduene?» «Den er slått av når det er fest,» sier Anders. «Ellers går bare alarmen hele tida. Det er så mange elever som vaser rundt og åpner dører ut som egentlig skal være stengt, så det er ikke noe problem.» «Men vil du hjelpe meg?» spør jeg. «Med å ta imot greiene nedenfor vinduet?» «Ja, ja. Selvsagt. Og det blir du som tar imot. Du er for mistenkelig. De har ikke sett deg på flere uker, og så rusler du plutselig rundt i gangen når det er fest. Jeg rekker deg tingene og hjelper deg med å få dem bort.» «Fett, Anders,» sier jeg. «Det er jeg virkelig glad for.» «Men,» sier han. «Men hva?» «Hva skal du bruke det til? Vil du lage deg øvingslokale, eller hva?» «Jeg tar det med til Tanzania,» sier jeg. «Mener du det?» «Ja.» Jeg forteller ham planen min. Opptaksbutikk og diskotek med Marcus i Moshi. «Kan du leve av det?» spør Anders. «Ja. Leie meg et lite hus, greie meg selv – det gode liv.» «Jeg kommer gjerne og besøker deg,» sier Anders og klekker ut en plan. Jeg skal ikke melde fra på sosialkontoret om at jeg drar. Man blir bare innkalt til møte hver tredje måned. Arbeidskontoret må man gå til med kortet sitt hver fjortende dag, men det kan Anders gjøre i mitt navn. Hvis jeg reiser like etter et møte på sosialkontoret, kan jeg få sosialstøtte i tre måneder mens jeg er borte. Anders kan heve den på kontoen min, beholde en tredjedel selv og veksle resten i reisesjekker og sende til meg i Moshi. «Hva skal du bruke pengene til?» spør jeg. 487

«Spare til flybilletten,» sier Anders. «Hvis du gjør det,» sier jeg, «skal jeg betale alle utgifter du har mens du er der nede – det er ikke noe problem.» «Avtale,» sier Anders. Det går strøkent. Anders løfter tingene opp i vinduskarmen, jeg tar imot utenfor. Bærer mikseren, en kassettspiller, en platespiller og de to høyttalerne bort i noen busker bakerst på skoleområdet. Venter til klokka halv fem om morgenen og går i gang – sykler bort, løfter miksepulten opp på bagasjebrettet, spenner fast og trekker den hjem. Sykkelen vakler under vekta. Skyver mikseren innunder senga mi. Fire turer til for å frakte resten hjem. Nå har jeg utstyret. Så er det bare å få det til Tanzania. Rock Café i Jomfru Ane Gade. Anders er blitt borte for meg. Jeg er halvfull og har ikke lyst til å være her. Går ut. Kald natt. Harde, hvite ansikter. Sminkede med tomme øyne, brå bevegelser. På jakt etter noe. Hva? Jeg åler meg frem mellom dem, opp til gågata. Har ikke lyst til å sove. Går over Nytorv og bortover Algade som er helt folketom. Jeg har aldri vært der – Gøglerbåden. Jeg kan drikke en øl, bare kikke på stedet, gå hjem. Det er mørkt der inne, tett, varmt. Tykke, bleke menn. En stor, svart barmama. Et par svarte jenter sitter ved bordene, et tomt podium. I enden av baren står en jente med ryggen til og nærmest gnir seg opp mot en hvit mann med ølvom. Shortsen hennes er så liten at rumpa holder på å sprette ut av sømmene. Jeg setter meg på en barkrakk og bestiller øl på swahili. Barmamaen ler. Hun spør hvor jeg har lært språket. Jeg forklarer. Hun er fra Entebbe i Uganda, gift med bareieren. «Njoo,» roper barmamaen til jenta i enden av baren – kom. «Christian,» sier jenta. «Mr Africafé.» Jeg snur meg på barkrakken. Sheila fra bussholdeplassen. Øynene hennes svømmer litt, hun løfter armene over hodet, kommer vuggende mot meg, begynner å danse for meg, helt inne mellom beina på meg så lårene hennes gnir mot mine og brystene hennes gnir mot genseren min. «Hva vil du i kveld, baby?» spør hun på swahili. «Jeg vil drikke ølen min,» sier jeg. «Vil du ikke ingenting mer?» spør hun og snur seg så den struttende rumpa gnir mot skrittet mitt. Hun ser på meg over skulderen sin mens kulelagrene roterer. Så skjer det som må 488

skje. En annen svart jente har gått opp på den lille, lave scenen og står og vrir seg – trekker små tøystumper av seg. Sheila snur seg mot meg igjen. Jeg ser ned på de fiolette leppene hennes, den mørke kløften mellom brystene, ser henne i øynene – store, svarte mandler. «Vil du ha en øl?» spør jeg. Nå har hun hendene på knærne mine, lårene. «Jeg drikker bare sjampanje,» sier hun og smiler frekt – spottende, tror jeg. «Skal vi drikke sjampanje i kveld, Mr Africafé,» spør hun. Jeg vil knulle henne. Jeg har ikke råd til sjampanje. Hun lar hånden sin gli oppover låret mitt, inn mot skrittet mitt. «Mmmm,» sier hun når hånden treffer det harde. Hun smiler sløvt til meg, masserer meg med hånden gjennom buksene, lener seg helt frem mot meg. Snakker til meg på engelsk: «Vil du knulle meg.» Er det et spørsmål? «Jeg beklager, men jeg kan ikke,» sier jeg. «Har du ikke penger?» spør hun. «Nei,» sier jeg. «Penger er viktig,» sier hun.

Marcus UHURUS FENGSEL I stuen sitter min brors skitne kone som en gråtende engel med det lille barnet sitt. Claire har servert henne te. «Hva foregår her?» spør jeg. «Broren din er i fengsel,» sier Claire og trekker meg ut på kjøkkenet. «Broren din kom hjem fra Dar es Salaam og fant henne i sengen med en annen mann,» hvisker Claire. «Og broren din slo mannen hardt. Hodet ned i gulvet, mange ganger. Så nå er mannen død, og broren din sitter i distriktsfengselet i Rombo.» «Hva vil du?» sier jeg til svigerinnen min, og samtidig tenker jeg at jeg gjerne vil pumpe henne når broren min er borte. Det er godt at Claire er her til å redde meg fra sykdommene denne frekke kvinnen lokker med. «Jeg trenger penger til smøringen så han kan komme ut av det fæle fengselet i Rombo og inn i Karanga.» 489

«Det spiller ingen rolle,» sier jeg. «Mannen din kan like gjerne dø i Rombo som i Karanga.» «Marcus!» sier Claire. «Du er uten hjerte,» sier svigerinnen. «Ja, som du. Men jeg er ikke en drapsmann eller en hore.» «Marcus!» sier Claire. «Hvorfor skal vi betale? Det var ikke vi som pumpet henne,» sier jeg. «Hun er moren til din brors lille datter,» sier Claire. Jeg peker på barnet: «Tror du virkelig det er min brors datter? Når alle hundene i Holili har ligget med tispen han har til kone?» «Jeg vet ikke,» sier Claire og ser ned. Jeg går ikke til konteinerbaren like ved huset, for regningen min er for lang. Jeg går opp til den store baren på Co-operative College-området. Og jeg vet at Claire gir horen penger så hun kan reise hjem til landsbyen, der hun må leve livet sitt i skam. Mange timer senere kommer jeg hjem til Claire. Jeg ser på babyen, som vifter med armer og ben i luften. «Hun skal hete Rebekka,» sier jeg, navnet på min hvite datter. «Ok,» sier Claire. «Det er et godt og kristent navn.» I Soweto har jeg et annet barn, en liten gutt. To barn med to kvinner. Og nummer tre i Finland med Tita. Min uhuru etter ulykken ble bare et annet fengsel.

Christian «Kan Katriina hente tingene mine på flyplassen? – få dem gjennom tollen?» spør jeg far for andre gang gjennom den sprakende satellittforbindelsen fra tantes stue i Hasseris til fars hus i Shinyanga. Det er ettermiddag, og tant Lene er ute og handler, så jeg misbruker telefonen deres. «Christian,» sier han. «Vent til i sommer. Så skal jeg betale billetten.» «Jeg har kjøpt billett allerede,» sier jeg. For sosialstøtte. Det sier jeg ikke. «Men du drar tilbake og gjør ferdig gymnaset,» sier han. «Det vet jeg ikke,» mumler jeg. Satellitten begynner å klippe 490

i setningene hans – endelsene forsvinner, ting faller ut, ekko, forsinkelse, tåke. «… tyngre å ta fatt på en utdannelse jo lenger man … til å angre … en ordentlig utdannelse … at det er den helt riktige … bruke den til noe siden.» «Vet du om noen jeg kan overnatte et par netter hos i Dar?» spør jeg, for Aeroflot lander ikke i Moshi, og jeg har ikke råd til KLM. «Ingemar,» sier far. Tre ganger må han gi meg telefonnummeret før jeg får med meg alle sifrene. Ingemar, en gammel svenske som bor der alene etter at familien dro hjem. Han bor ute på Msasani. «Kommer du innom?» spør jeg. «… med mor … være helt … oppfører deg på den måten når …» «Jeg kan ikke høre hva du sier,» sier jeg. «Satellitten er kjørt.» Stemmen hans kommer langveisfra gjennom spraking og knitring, klippet opp i små stumper: «… ikke til Tanzania … Mick fortalte … at Samantha er død … meningsløst.» «Kan Katriina hente sakene mine på flyplassen og få dem gjennom tollen?» spør jeg igjen. «Nei,» svarer han. «Far, jeg hører ikke hva du sier lenger,» sier jeg inn i røret. «Jeg blir en ukes tid i Dar, og hvis du ikke kommer dit, så ses vi i Moshi.» Jeg avbryter forbindelsen, puster langsomt ut, går ned i kjelleren og tar to røyk på rappen. Om kvelden roper tanten min på meg: «Det er Marianne på telefonen fra Cambridge.» Tante har selvsagt røpet at jeg er hjemme, så jeg kan ikke snike meg unna, enda jeg egentlig ikke savner Marianne. Vi var kjærester i fjor, men det virker så lenge siden. Jeg går opp og tar røret ute på det store spisekjøkkenet; tante Lene står og lager mat – jeg kan ikke akkurat be henne forsvinne. «Hei,» sier jeg. «Hei, det er meg,» sier Marianne. «Hvordan går det?» «Ok,» sier jeg og snur ryggen til tanten min. «Drar du til Tanzania på juleferie?» «Ja,» sier jeg. «Det er planen.» 491

«Jeg som gledet meg til å være sammen med deg,» sier hun. «Nei, jeg reiser jo.» «Når kommer du tilbake?» spør hun. «Jeg vet ikke.» «Hva mener du?» «At jeg ikke vet det.» «Men … hva med skolen?» «Hva med den?» sier jeg. «Jeg har sluttet.» Hun er taus et øyeblikk før hun sier: «Jeg har også tenkt å slutte her og reise i stedet. Jeg holder på å undersøke om noen FN-leire i Øst-Afrika.» «Jeg har ikke noe greie på det,» sier jeg. «Nei, nei, men da kunne vi jo treffes. Vi kunne besøke hverandre der nede,» sier hun. «Ja, vi kunne vel det,» sier jeg. Jeg kjenner at tanten min ser på meg. «Er det noe galt, Christian?» spør Marianne. Jeg begynner å le. «Nei, da. Ikke i det hele tatt,» sier jeg. Hun har allerede adressen og telefonnummeret til Moshi etter i fjor sommer. Jeg må bare satse alt på at hun ikke kommer seg av sted. «Jeg vet ikke om det er noen god idé at du kommer ned,» sier jeg. «Hva er det? Har det skjedd noe?» spør hun. «Er du blitt sammen med noen?» «Nei, jeg bare vet ikke om det er noen god idé.» «Jeg vil ned og jobbe for FN – flyktningleir eller barnehjem,» sier Marianne. «Du tåler vel litt besøk hvis jeg stikker innom.» Hun føyer til et «ha det» før hun legger på. Etterpå gråter hun; jeg vet det – hun er så hvit. Det er ikke mye Samantha i henne. Men det kan også være at jeg får et band opp og stå til hun kommer. Marianne synger bra, det gjør hun. Siden følger en enda mer anstrengt telefonsamtale med mor som ringer fra Genève og er «så skuffet». Det viser seg at jeg likevel ikke har råd til å sende anlegget med fly – det er for tungt. Jeg låner bilen til onkelen min og kjører det stjålne utstyret bort til Anders. Det kan stå der til jeg får skaffet penger til frakten. Jeg drar av gårde med en stabel LP-er og et lite anlegg som består av en brukt, men god Luxman-forsterker pluss deler til å bygge et helt ok høyttalersett. 492

Marcus har kassettspiller og platespiller. Så kan vi i det minste få spilt. Msasani-halvøya i Dar es Salaam, der de rike bor. Jeg går fra huset til Ingemar og bort forbi Alison og Frans. Gjennom gjerdet kan jeg se at de har dratt. Hagen ser ut som en ørken. Nå bor det afrikanere der. Så går jeg bort til Diana, som delte rom med Samantha på skolen. De er så vestlige at de har gartner. Hun er hjemme fra studiene i Canada, og faren bor selvsagt i en stor villa i Msasani. Diana er den eneste som jeg vet er i Dar. Shakila er på Cuba, Jarno i Finland. Alle er borte. Det er rart å sitte på verandaen med Diana mens hushjelpen serverer kaffe og juice. Vi har aldri vært nære venner, men det er godt å se henne. «Hva med Sharif?» spør jeg. «Er han i Tanzania?» «Tsk,» sier Diana. «Han er blitt fullstendig fanatiker.» «Fanatiker?» «Muslim. Da han kom tilbake fra Dubai, hadde han fått mullahskjegg og begynt å gå i muslimsk kjortel. Han ville ikke håndhilse da jeg traff ham.» «Hva mener du?» spør jeg. «Han vil ikke ta i en kvinnehånd – min.» Borte på sykehuset treffer jeg lillebroren til Shakila, Valentine: «Kommer Shakila hjem på ferie?» «Nei, hun kommer ikke hjem. Hun reiser opp til moren vår i USA i ferien.» «Og du?» spør jeg. «Jeg skal også til USA,» sier Valentine. «Kommer du inn?» «Jeg stiller meg til rådighet for Onkel Sam – militæret – etter fem år får jeg automatisk statsborgerskap,» sier Valentine. «Men da er du kanskje død,» sier jeg. «Alltids en risk,» sier Valentine. «Tror du Shakila kommer tilbake til Tanzania etter studiene?» spør jeg. «Nei. Cuba er bare grunnutdannelse. Jeg tror hun har tenkt seg til Chicago og bo hos mor mens hun spesialiserer seg.» «Hjerneflukt,» sier jeg. «Nei,» sier Valentine. «Evolusjon.» 493

Skal jeg gidde å oppsøke Sharif når han ikke vil ta en kvinne i hånden? Nei. Jeg tar en nattbuss til Moshi – veiene er elendige, og det er fortsatt nesten umulig å få tak i nye dekk, så de foretrekker å kjøre om natten, for varm asfalt tærer så hardt på slitebanen når bussene er overlastet, og det er de alltid. Bussen skrangler inn i Moshi tidlig om morgenen. Jeg tar en drosje fra busstasjonen. Kjører opp til huset, går inn i tjenerboligen. Alt står som det gjorde da jeg reise for noen måneder siden. Solja og Rebekka er allerede på skolen og i barnehagen. Katriina sier ikke stort til meg. «Shikamoo mzee,» sier jeg til gamle Issa, han har allerede satt frem frokost til meg. Jeg spiser, sover et par timer. Våkner, i villrede. Hva er neste skritt? Jeg må finne roen litt først, før jeg snakker med Marcus. Jeg går inn i huset etter fatter’ns golfkøller og tasser over golfbanen til Moshi Club. Hva skal jeg satse på? Prøve å få til et band? Hvis Marianne kommer ned, kan hun synge; hun ville finne seg en jobb med barn eller flyktninger – det blir hun fort lei av. Eller jeg kan arrangere små diskokvelder med utstyret mitt, mens Marcus spiller over LPene mine på kassetter. Men Marcus har også Claire og ungen og kiosken – kanskje jeg må finne en annen til å hjelpe meg. «Har du med godteri fra Sverige,» spør Rebekka når hun ser meg. «Nei,» sier jeg. Solja kommer hjem fra skolen og kommer ned i tjenerboligen. «Det er brev til deg,» sier hun og rekker meg det. «Når kom det?» spør jeg. Det er fra Anders – sosialstøtten min vekslet inn i reisesjekker, etter at han har tatt sin andel – svindelen funker. «Har du noe Prince?» spør Solja. «Du kan få en pakke,» sier jeg og rekker henne røyken. Hun er blitt veldig pen. Solja stikker pakken ned i bukselomma og trekker T-skjorta opp av linningen så man ikke skal se at det buler. «Takk,» sier hun, snur seg og går. Jeg er min egen herre. Jeg har en bag full av LP-er og kassetter pluss Luxman-forsterkeren og deler til å bygge høyttaler. Jeg har det store anlegget mitt klart til å sendes ned fra Danmark. Tid for å sondere terrenget.

494

Marcus GÅ SOM GEITER Det ødelagte kjøttet klør fra arrenes vev som en maurtue i foten min og ankelen. Men jeg går med foten hele veien til Katriinas hus, for Christian er kommet. «Å, jeg hørte ikke motorsykkelen,» sier Christian. «Motorsykkelen er borte,» sier jeg. «Er den blitt stjålet?» spør Christian. «Nei, jeg har solgt den.» «Å, faen. Hvorfor det?» spør Christian. «For penger til mat,» sier jeg. «Du kunne vel bare ha lånt litt,» sier han. «Av hvem?» «Meg.» «Du var borte,» sier jeg. «Må vi gå nå, da, når vi skal komme oss rundt?» sier Christian. «Som geiter,» sier jeg. «Solja sier at du har åpnet opptaksbutikk,» sier han. «Ja, like ved Stereo Bar.» «Står musikken min der nede om natten?» spør han. «Nei, jeg sleper alt med hjem hver dag,» lyver jeg, for det har aldri skjedd før i dag, da jeg hørte av Solja at Christian er kommet. «Har du med et anlegg?» «En god forsterker og kraftige høyttalere, men kassene må bygges først.» Han viser meg tingene og gir meg en tegning. Jeg må skaffe en snekker fra Imara Møbelfabrikk til å bygge høyttalernes kasser og en elektronisk mann til å legge kablene, og bak pappen i høyttalerne må kassen fylles med kapok som en sofapute. «Ja,» sier Christian. Og det er godt at han er kommet, for opptaksbutikken har gått litt i stå. Alle elever med penger har kjøpt all musikken jeg har. «Når reiser du igjen?» spør jeg. «Reiser?» sier Christian.» «Hjem til Danmark,» sier jeg. «Jeg blir her.» «Men må du ikke gå et halvt år til for å bli ferdig på den danske skolen?» 495

«Jeg har sluttet på skolen.» «Hva skal du gjøre da?» spør jeg. «Bo her. Jeg har en dansk kjæreste som kanskje kommer. Hun kan synge – jeg har lyst til å starte et ordentlig band,» sier Christian. «Men skole er viktig,» sier jeg. «Den jævla skolen kan vente,» sier Christian. Tanken min var at jeg bruker musikken og utstyret. Tjener penger frem til neste sommer, og samtidig kan kanskje Christian skaffe et annet anlegg som er stort nok til å tiltrekke Liberty eller Moshi Hotel. «Men hvis du venter med skolen, får du kanskje aldri gjort den ferdig,» sier jeg. «Du høres jo ut som faren min, for faen,» sier Christian. Jeg tier stille. De hvite kan få alt, når de vil ha det – resultatet er ingen påskjønnelse. Nå følger jeg Christians tanke: Han vil lage et band som kan spille i Arusha, med en hvit jente som attraksjon. Han vil ikke til Danmark, men bli i Tanzania og tjene penger. Skal jeg bremse tanken hans når den også kan løfte meg? «Du sa du kjente en gitarist,» sier Christian. «Ja.» «Kan du få til et møte med ham?» «I morgen,» sier jeg. «I morgen …» sier Christian. «Kanskje jeg skal til Dar og treffe faren min. Men kom, vi går ut og tar en øl,» sier han. «Kan vi ikke vente til Katriina kommer tilbake med jentene?» sier jeg, for jeg vil gjerne hilse på dem. «Nei, vi stikker nå.» TANZANITT Vi går til konteinerbaren der jeg bor. Den er laget i en stor metallkonteiner som seiler med skip fra Europa. På den ene siden er det en stor metallem. Lemmen kan åpnes, og man kan se inn der konteineren er blitt til en kiosk med alle varer og kjøleskap. Utenfor er det støpt en betongplatting med tak over – selv i regntiden kan man sitte tørt i natten og vanne sitt indre. Pengene for alkohol kunne jeg også tjene i min egen kiosk, men Claire sier det hardt: «Hvis du selger bare én øl – jeg er ferdig med deg.» Guds fromhet. Kiosken min er nesten en sukkertøybutikk for barn, men jeg tiltrekker også de frelste kvinnene, som ikke vil kjøpe mel og olje hos Dickson fordi han lever stort av 496

den ugudelige drikken og kundene lager støy til øret hele natten. Dickson sitter utenfor. Jeg presenterer Christian, enda jeg ikke har lyst til å blande ham med Dickson, som straks spør: «Er du interessert i stein? Tanzanitt? Eller diamanter fra Shinyanga? Jeg kan skaffe.» Ølet blir servert av jenta som passer kiosken. Hun stiller det på bordet med en overlegen holdning, som om hun er hevet over det arbeidet. Ansiktstrekkene er små og fine, men blikket er hardt. Og jeg ser at den hvite gutten blir angrepet allerede fra to sider: I øret kommer snakk om edelsten, og til øyet er jenta med små, faste bryster, midje, kraftige lår, fabelaktig rund rumpe. Afrikas hekseri. «Dickson har vært i gruvene i Merelani,» sier jeg. «Fem år,» sier Dickson og nikker. «Nede i det skitthullet i fem år og grave, grave, til jeg traff åren min. Og fem år er fort.» «Var du nede i selve gruven?» spør Christian. «Ja,» sier Dickson og nikker. «I mørket, langt under bakken. Støv overalt, nesten ingen luft. Spiste maisgrøt og bønner – levde som en hund til jeg traff tanzanitt, et stort funn.» «Og så sluttet du?» «Ja.» Dickson nikker, viser med armen: konteineren med kiosk og bar, den store amerikanske pickupen. «Nå er jeg forretningsmann.» «Har du andre forretninger?» spør Christian. «Jeg har to matatuer som kjører Marangu–Moshi og Holili–Moshi-rutene.» «Så du skal ikke ut dit igjen, til gruvene?» spør Christian. «Nei nei. Fem år! Det er nok. Man kan dø der ute. Det er varmt der nede – du svetter til klærne er så våte at de drypper. Du jobber om natten, om dagen. I hullet er dagen natt, ingen grunn til å stoppe, ikke annet å gjøre, bare sove et par timer og fortsette. Du er ikke der for din fornøyelse, men for å treffe stort. Så du kan pumpe, drikke og glemme.» Allerede nå har Dickson kroken dypt i min hvite gutt. «Men så traff dere en stor åre, eller hva?» spør Christian, helt fanget i løgnens spindelvev. «Eeehhh, ja. Masse penger. Det første halve året etter var det bare fest. Hver kveld – en fest.» Dickson reiser seg, griper pumpen sin i hånden, løfter den opp gjennom buksestoffet. «Hver dag, eeehhh, en ny jente. Jeg pumpet 100, kanskje flere.» 497

«Ikke jenter – malaya,» sier jeg. «Tsk. Ikke malaya,» sier Dickson og rister på hodet. «Unge jenter; stor rumpe, store lår, små titi – veldig chiki-chiki.» Dickson danser litt på stedet, setter seg igjen. «Nå har jeg konteinerbaren min, matatuer, amerikansk bil med godt stereoanlegg – 2000 watt,» sier han. «Tsk, 2000,» sier jeg. «Det står på høyttalerne,» sier Dickson. Jeg vil ikke rette ham hardt. Nå kan Christian selv høre overdrivelsen: 2000 watt – Dicksons innvoller ville bli en grøt. «Vi skal røyke litt,» sier Christian på svensk, så Dickson ikke forstår. Vi drikker opp og reiser oss. Dickson sier: «Men si ifra hvis du vil kjøpe stein, jeg kan skaffe dem billig.» Mens vi går, forklarer jeg Christian de riktige sammenhengene: «Dickson lyver. Faren hans eier fem gruver, og Dickson har aldri gravd et spadetak. Han har bare slått de fattige mennene som gjør jobben uten lønn, bare for mat og håp om den store gevinsten.» «Uten lønn?» «Nei, de får ikke lønn. De får mat, og hvis de treffer en åre, får de en prosent.» «Det var ikke mye,» sier Christian. «Jo, hvis de treffer. Det kan være nok til resten av livet. Du kan kjøpe flere hus, nye biler, alt.» «Og pumpe.» «Ja, Dickson pumper alt. Til og med jenta som passer kiosken.» «Men … hun er jo så ung.» «Ja. Bare en jente fra landsbyen. Hun bor i Dicksons hus. Han pumper henne. Hvis hun ikke vil, kan hun bare forsvinne – han finner en annen til jobben.» Heldigvis er Claire hos moren sin med babyen, for de skulle reparere noen klær i kveld. Vi kan røyke bhangien vår uten klage fra min kvinne.

498

Christian Jeg sover lenge. Marcus sitter og drikker kaffe. «Hei, er du frisk?» spør jeg. «Ja. Vil du ha speilegg?» spør Marcus. Han kan bare rope på hushjelpen, så går hun på kjøkkenet. «Nei takk.» Jeg blander en kopp Africafé og spiser en dobbel toast med peanøttsmør. Litt tung i hodet, men føler meg bra. «Skal vi gå ned og se på butikken?» spør Marcus. «Ja. Jeg skal bare på toalettet.» Africafé gjør det hver gang – magen min har ikke riktig fått oppgradert bakteriekulturen sin ennå. Jeg spør om de har tannbørster i kiosken. Marcus roper ut gjennom vinduet, gutten kommer løpende. Marcus sender ham tilbake etter tannbørste. Gutten kommer med den, rekker meg den, mens den andre hånden holder rundt den fremstrakte med tannbørsten – fra gammelt av en måte å vise at man ikke bærer våpen. Claire kommer innom med datteren Rebekka hengende i en kanga på ryggen. Vi hilser. Jeg spør hvordan det går med Rebekka. «Hun har vært syk, men nå er hun snart ti måneder og vokser fint,» sier Claire og smiler. Så snakker hun med Marcus. Jeg lytter. Swahilien min er rusten, men våkner gradvis. Claire trenger penger så hun kan kjøpe inn til kiosken til Marcus, som står skrått overfor leiligheten i første etasje av rekkehuset. Hun vil kjøpe matolje, ris, maismel og brus – tunge ting, så de må fraktes hjem i drosje. Marcus og jeg spaserer ned mot byen. Klokka er halv ett, og sola steker. Vi går ned til Clocktower-rundkjøringen, passerer Coffee House og går opp Rengua Road i den kristne delen av sentrum. ROOTS ROCK heter butikken til Marcus, og navnet står malt loddrett i store røde og svarte bokstaver på fasaden. Butikken ligger klemt mellom Stereo Bar og den ene av Moshis to kinoer – ABC Theatre – som er nedlagt. Skrått overfor ligger hovedkontoret til det statlige strømselskapet Tanesco. Under takskjegget foran butikken står et kjøleskap med brus, sikret med en liten hengelås, og så er det en inngjerdet liten uteplass med grønne planter i rustne 20-liters matoljebokser. Terrassen er faktisk selve fortauet, 499

som Marcus har annektert; naboen, Stereo Bar, har gjort det samme. Marcus åpner hengelåsen på skyvegitteret og deretter den doble døra. Han løfter ut to bord og to fillete parasoller så vi kan gå inn. Selve lokalet er en smal tarm på fire ganger to og en halv meter, med en liten nisje på to kvadratmeter rett til venstre for inngangsdøra der det står en stabel med plaststoler til uteplassen. I butikken står et gammelt Pioneer-stereoanlegg sammen med en DUX-platespiller, et par AIWA-høyttalere, en pen samling LP-er pluss en mengde kassetter. På veggene drar jeg kjensel på et par Bob Marley-plakater jeg har sendt ham. «Tør du la tingene stå her nede?» spør jeg. Det ville være enkelt som bare det å klippe over hengelåsen med en hagesaks, for ikke å snakke om kjøleskapet utenfor. «Tanesco har vaktfolk som går her om natten – vi passer på å være gode venner med dem. Da skjer det ingenting.» Jeg slår på stereoanlegget og legger på en LP – det låter greit nok, men anlegget kan ikke spille særlig høyt, så det kan ikke brukes til diskotekspilling. Marcus har et sett små høyttalere som han trekker ut på fortauet når han har åpent. Med de nye LP-ene mine kunne vi godt få opptaksbutikken på beina igjen, bare vi greier å skaffe en ordentlig kassettspiller, men kanskje jeg kan låne fars. Det står også et par trestativer og noen kasser med klær i butikken. «Hva er det?» spør jeg. «Søsteren til Claire, Patricia, selger litt klær, og brus fra kjøleskapet,» sier Marcus. «Hvor er hun?» spør jeg. «Hun går etter afrikansk tid,» sier Marcus. Men akkurat da kommer hun. Patricia er pen, smiler til meg, ler. Marcus ignorerer henne, før han sier noe fort som jeg ikke får med. Hun begynner å slepe trestativene ut under et stort tre som står foran fortauet. Så henger hun opp klærne: langbukser, pologensere, langermede skjorter, sokker, boksershorts. «Er det brukte klær?» spør jeg Marcus. «Det er fra de europeiske nødhjelpsorganisasjonene. Moren til Claire kjøper på markedet i Kiborloni og reparerer og vasker det. Så selger vi det til snobbene i sentrum.» «Er det ikke meningen at det skal deles ut gratis?» spør jeg. 500

«Ingenting er gratis,» sier Marcus. Vi går for å spise hos en dame med servering i et nedlagt bilverksted bak Tanesco. En uasfaltert gårdsplass og et høyt halvtak over det oljeflekkede betongdekket. Vi setter oss ved et ledig bord. Jenta som serverer maten, er liten, med et litt firskårent ansikt, kraftig kjeve og en veldig fin nese, mandelformede øyne og fyldige lepper som samtidig ikke er for store – de er fantastisk fint tegnet, og hun gjør noe med meg, måten de høye brystene strutter under T-skjorta, de sterke rumpeballene som vugger under et stramt nylonskjørt med leopardmønster – jeg synes hun er fantastisk; hun ser på meg. Vi bestiller fisken vår. Jenta kommer bort til bordet vårt. «Smaker maten godt?» spør hun. «Ja, den smaker veldig godt,» sier jeg. Hun ler. «Du snakker swahili,» sier hun. «Denne mzunguen har vært her før,» sier Marcus. «Jeg kan litt,» sier jeg. «Det er bra,» sier jenta. Marcus ser på henne: «Hvilken del av fisken er best?» spør han. «Det er like godt, alt sammen,» svarer hun. «Nei,» sier Marcus. «Det må være en del av fisken som smaker bedre enn de andre delene.» «Nei,» sier hun, «for alt er den samme fisken.» «Men hva med deg,» sier Marcus. «Er det ikke én del av deg som smaker enda bedre enn de andre?» Hun nøler litt. «Jo,» sier hun. «Hvilken del da?» spør Marcus. Han ser på et punkt i det fjerne. Så gjør hun en vag håndbevegelse over underlivet sitt og smiler: «Denne delen,» sier hun, og så fniser vi alle tre, og jeg ser på henne, og så begynner vi å le, og hun snur seg, går bort – det er helt fantastisk så langsomt hun går, og rumpa vugger. Hun setter seg ned, og litt etter ser hun på meg. Hun senker ikke blikket når jeg ser på henne – til slutt er det jeg som ser bort, men snart ser jeg på henne igjen. Vi spiser ferdig. «Kom,» sier Marcus til jenta. Hun kommer bort. «Hva heter du?» spør han. «Rachel,» sier hun. Jeg gir henne pengene for maten og godt med driks. 501

«Det er greit,» sier jeg. «Takk,» sier hun. «Hva synes du om mzunguen min?» spør Marcus. «Jeg vet ikke,» sier Rachel. «Jo, bare si det,» sier Marcus. Hun slår øynene ned og smiler. Hun løfter ansiktet: «Jeg liker ham, sier hun og ser meg inn i øynene idet hun snur seg. Så går hun bort fra bordet. Jeg ler. «Du er ikke sann,» sier jeg til Marcus. «Den jenta ser deilig ut,» sier Marcus. Hun minner meg om Irene, bare heftigere. Og penere enn Shakila. Måten hun går på, står … strutter. Jeg går ned til Marcus og drikker en kopp Africafé mens han gjør seg klar. Det er en fin, lubben baby Claire har født. Det blir kveld og vi går ut, skal ned i byen for å sjekke ut diskotekene. «Vi kan få en drosje nede ved YMCA,» sier Marcus. «Skal vi ikke bare gå ned?» sier jeg, for vi har god tid, og jeg liker å gå i Moshi om kvelden, for det er så mørkt enda man er midt i byen – nesten ikke gatelykter. «Det er ikke så trygt,» sier Marcus. «Blir folk overfalt?» «Iblant.» «Det gjør de overalt i verden. Er det verre enn det var før?» «Ja,» sier Marcus. «Hvis du går i Majengo – om kvelden blir du voldtatt selv om du er mann. Men rumpa er skapt for ting som skal ut, ikke inn.» Majengo er forstaden litt øst for Moshi, som nesten har vokst sammen med byen – drøssevis med barer, horer, åpen kloakk og elendige énetasjes hus av ubrent murstein. «Ja, men vi skal jo ikke til Majengo,» sier jeg. Og vi går. Det er også et spørsmål om Marcus’ holdning. Vi skal ta drosje – jeg skal betale. Og inngangspenger. Vi skal drikke øl i baren – betale. Jeg er hvit, ergo har jeg penger. Men jeg har jo faen ikke så mye – det er bare helt midlertidig. Og alle ser på meg som en omvandrende lommebok som skal åpnes eller slepes til alteret. Da jeg bodde her, var jeg en litt stor gutt, et vedheng til faren min; alle visste at jeg ikke hadde penger. Vi møttes som 502

jevnbyrdige. Vanket sammen fordi vi hadde lyst. Nå vil alle ha en flik av den hvite mannen. Det myke pudderstøvet over solbakt jord. Lukten av tørre planter. Fløyelsvarmt mørke mot huden. Jeg liker det. «Vet du at Rogarth fra TPC er på Moshi Hotel?» spør Marcus. «Rogarth? Nei. Jeg har mistet kontakten med ham. Jeg trodde han var i utlandet og studerte,» sier jeg. «Når de rike foreldrene blir ødelagt, må barnet lide.» «Har det skjedd noe med foreldrene hans?» «Ja,» sier Marcus og forteller at faren til Rogarth ble arrestert for korrupsjon en stund etter at TPC fikk tanzaniansk ledelse i 1985, like etter at jeg ble kastet ut av skolen. Allerede på avstand ser jeg Rogarths magre skikkelse stå lent opp mot muren ved trappa til terrassen på Moshi Hotel. Han har svarte, nypussede sko, mørke gabardinbukser og trang, lilla nylonskjorte. Hendene i lomma, det ene benet bøyd ved kneet så skosålen hviler mot veggen bak ham – gir et avslappet inntrykk. Men når jeg kommer nærmere, ser jeg at holdningen skjemmes av ansiktet; huden er spent over kraniet i harde, blanke flater. «Rogarth,» sier jeg. Han snur hodet. Ser på meg med et kjølig blikk som går over i undring før han lyser opp. «Christian!» Han støter seg ut fra muren, strekker ut armene, smiler bredt, omfavner meg hardt, klapper meg på ryggen. Men jeg rekker å få med det jagede ansiktsuttrykket. «Hvordan går det?» spør jeg mens han griper et par av fingrene mine. Holder dem mens vi snakker – på afrikansk vis. «Alt i orden,» sier han. «Hva gjør du her?» «Jeg er nede og besøker faren min. Og Marcus. Og nå deg.» «Fint, veldig fint. Hvor lenge?» «Det vet jeg ikke.» «Vi må treffes en dag,» sier Rogarth. «Kanskje i morgen.» Blikket hans flakker oppover veien; det kommer en bil som svinger inn på en av parkeringsplassene foran hotellet. «Selvfølgelig,» sier jeg. «Men hva med deg? Hva gjør du for tiden?» «Skal dere inn her?» spør Rogarth og peker bak seg på Moshi Hotel. Jeg nikker. «Fint,» sier han. «Da ses vi der inne senere. Akkurat nå er det noe jeg må ta meg av.» Han slipper hån503

den min og går mot mannen fra bilen – begynnelsen av førtiårene, dress, liten og tjukk. Forretningsmann eller offentlig ansatt – korrupt. «Kom, så går vi inn,» sier Marcus idet jeg hører Rogarth si: «Shikamoo mzee. Hva kan jeg gjøre for deg i aften?» Jeg betaler for oss begge øverst i trappa. Vi spaserer inn på terrassen. Det er ganske godt med folk. Dørene på høyre side inn til bar og dansegulv står åpne, musikken pulserer ut, utmerket lyd – ikke de skrapende høyttalerne man hører på mindre barer. Vi finner et bord utenfor, og en servitrise kommer og tar bestillingen før hun like etter kommer med ølet. Rogarth kommer opp trappa med den tykke mannen. De går sammen inn. «Rogarth er blitt løpegutt,» svarer Marcus. «Han er leid inn av den store mannen for en liten stund. Mannen kan ikke bli sett når han kontakter malaya; han er en respektabel mann, godt gift, seriøs. Bwana mkubwa betaler guttens inngangspenger – kjøper et par øl til ham i løpet av kvelden. Gutten har også til oppgave å gå litt ut og inn og holde øye med den store mannens bil – han stoler ikke på diskotekets vakter. Og gutten må sørge for at tjenerne kommer løpende hver gang den store mannen er tørst. Han sender gutten bort til noen jenter. ’Bwana mkubwa her borte vil gjerne spandere en øl på dere.’ Er svaret ja, går vi i gang. Kanskje forteller gutten hvem av dem det er som har vekket bwana mkubwas appetitt, eller så er jentene rivaler – kanskje vil bwana mkubwa ha to malayaer, hvem vet? Når bwana mkubwa har vurdert, går gutten til den utvalgte malayaen og forteller at bwana mkubwa skal av sted klokka da og da. Hvordan passer det for jenta? Det går fint, sier hun, hvis hun er villig. Så er det bare spørsmålet om såpepenger.» «Såpepenger?» sier jeg idet jeg ser Rogarth få en servitrise til å gå med friske øl til de to venninnene. «Når man snakker, kalles det såpepenger. Jenta skal ha det som en påskjønnelse, bare så hun kan vaske seg etterpå.» «Og så går de ut og pumper,» sier jeg mens jeg ser Rogarth snakke med jenta som ristet på rumpa. Jeg vinker på barpiken, bestiller tre øl så det står en klar til Rogarth. Marcus går på toalettet. Han drikker sikkert en Konyagi 504

i baren før han kommer tilbake, for sine egne penger. Her ved bordet venter han at jeg betaler alt. Nå legger jeg merke til at jentene holder øye med meg. Jeg unngår øyekontakt – det er ubehagelig å bli betraktet på den måten. «Christian,» sier Rogarth. Han står ved siden av meg. «Hei,» sier jeg, slår ut med armen. «Sett deg. Jeg har kjøpt en øl til deg.» Jeg tar den danske røykpakka mi opp av lomma, slenger den på bordet foran ham. «Ta en Prince.» «Ååå, Prince,» sier Rogarth. «Jeg husker dem.» Han fisker opp en røyk, snuser på den, tenner, tar et magadrag. «Ikke som Tanzanias DDT-tobakk,» sier han. Marcus reiser seg og går. Etter mer Konyagi, tenker jeg. Rogarth ser etter ham: «Tsk» sier han. «Marcus er blitt veldig drikkfeldig siden du dro.» Det er godt å sitte sammen med Rogarth. Vi snakker om fotball, golf, gamle dager på TPC – alt mulig. Vi snakker om tanzanitt, jeg forteller om Dickson og sier jeg gjerne vil ta en tur til Zaïre. Rogarth advarer: Det er farlig. Han driver ikke og skal bomme øl hele tida, finne raskeste veien til lommeboka mi. Katriina stikker hodet inn i tjenerboligen. Det er formiddag. Jeg har ikke stått opp ennå. «Kjæresten din ringte i går kveld,» sier hun. «Hvem?» spør jeg. «Marianne,» sier hun. «Hvor mange har du?» «Jeg tror ikke hun er kjæresten min,» sier jeg. «Nehei. Det var nå i hvert fall det inntrykket hun ga,» sier Katriina. «Og hun kommer om fjorten dager.» «Nei, men faen,» sier jeg. «Hvorfor sier du det?» spør Katriina. «Jeg har ikke sett henne på et halvt år, og nå bare dukker hun opp, liksom?» Jeg setter meg opp i senga. «Hun holder visst på å lete etter en jobb av noe slag, for FN,» sier Katriina. «Jeg bør nok ringe henne,» sier jeg. «Ja, du bør nok det,» sier Katriina og går. Litt senere hører jeg bilen kjøre bort, og jeg går inn i huset. Det er tomt, bortsett fra Issa, som lager frokost til meg. Etterpå ringer jeg numme505

ret til Marianne i England, men hun har dratt til Danmark. Jeg ringer foreldrene hennes i Hasseris, men det er ikke mulig å få forbindelse. Fuck. Hvorfor i helvete sa jeg ikke bare til henne at jeg ikke har lyst til å treffe henne her? At hun skulle holde seg vekk? Jeg spiser for lite, for det er varmt, og jeg fyker rundt for å danne meg et overblikk over situasjonen: Hva finnes av barer, hvor kan man ha disko med dansegulv, og er eierne interessert? Vil de dele på inntekten? Er de pålitelige? Jeg spiste to toast med peanøttsmør til frokost, og selvfølgelig kaffe og røyk, og så fikk jeg friskpresset pasjons- og gulrotjuice i Swahilitown, på Shukran Hotel som drives av noen somaliere – god mat, billig, ok sted å vanke. Men nå er klokka halv to, og matdamen stenger to. Jeg foretrekker å spise hos mamaen bak kjøpmannen, for hun har gode chapati, velsmakende basmatiris kokt med revet kokosnøtt, god saus med oksekjøttbiter. Men øynene mine vil heller spise hos jenta ved Tanesco, enda maten er vond. Jeg kommer inn. Får øye på Rogarth ved et av bordene, men stanser, ser meg rundt. Ja, Rachel er her. I dag har hun svart, nålestripet gabardinbukse og svart T-skjorte, flippflopper. Hun ser stilig ut. Sexy. «Hvordan har du det, søster?» spør jeg straks hun får øye på meg, og hun smiler, glad og sjenert på én gang. Jeg bestiller – hun har det travelt med serveringen. Setter meg hos Rogarth, som nesten har spist ferdig. Rachel kommer med maten min – pilaff er det eneste som er igjen, bortsett fra maisgrøt med bønner, som jeg ikke liker. «Vær så god,» sier hun. «Takk,» sier jeg. Hun blir stående og se på meg. «Liker du ham?» spør Rogarth. «Kanskje,» sier Rachel og går. Rogarth ler. Han har et par ting å gjøre og går, men vi avtaler å møtes senere. Jeg vil gjerne snakke med ham om discobransjen, hvor han mener de beste mulighetene finnes. Jeg spiser. Det er stengetid etter lunsj, og Rachel får tallerkenen sin med det som måtte være igjen. Hun går bort til det borteste bordet, som står i skyggen under et tre i gården. Hun setter seg for å spise. Marcus har fortalt meg at Rachel kommer fra Tanga-regionen ved kysten – han hører det på aksenten hennes. Det er de høfligste og mest arbeidsomme 506

jentene som kommer derfra, sier han. De får servitrisejobbene i Moshi, enda det finnes masser av fattige Moshi-jenter som ikke har jobb. Jeg tenner en røyk, betaler til mama og går bort til Rachel. Hun sitter skrått ved bordet med føttene oppå en annen stol. Hun spiser – mest ris og bønner – og jeg legger den ene hånden min på stolryggen, bøyer meg frem. «Hvorfor sitter du her når jeg sitter der borte?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier hun. «Jeg tror jeg bare ville sitte alene.» «Har du noe imot at jeg setter meg her?» «Nei.» «Fint,» sier jeg og setter meg. «Hvor bor du?» spør jeg. «Nede i Majengo,» sier hun. Den fattige forstaden der Rogarth også bor. «Men familien din?» sør jeg. «Hos tanten min og datteren hennes.» «Liker du å danse?» «Ja,» sier Rachel. «Liberty har åpnet igjen – har du tenkt deg dit i helgen?» «Er det stedet på den andre siden av rundkjøringen?» spør hun. «Ja,» sier jeg. «Jeg vet ikke,» sier hun. Og jeg tar meg i det. «Jeg vet ikke riktig,» sier jeg. «Det er mulig jeg skal noe i Arusha, så kanskje jeg ikke går dit før lørdag.» Det er sant, men det er også … hun bare venter på at jeg skal spørre hvor hun bor, om jeg skal komme og hente henne. Så kommer hun til å si ok. Så drar vi dit sammen. Så danser vi. Så … konsekvensene er så svære, og Marianne … Marianne kommer snart. Om morgenen er jeg svett i håndflatene når jeg ringer Mountain Lodge utenfor Arusha – det er moren til Mick som eier og driver den. En kvinne tar telefonen og snakker engelsk med svak dansk aksent. Hun heter Sofie. «Are you Danish?» spør jeg. «Nei, jeg er fra Grønland,» sier hun på dansk. «Ok. Hei. Jeg heter Christian og leter etter Mick – vi gikk på ISM sammen,» sier jeg. Hun forteller at Mick kommer tilbake i ettermiddag. Jeg går ned til Arusha Road og venter på en buss. De er allerede fulle når de kjører fra stasjonen, og så stapper man inn enda flere underveis. Jeg står hele veien, men 507

det er bedre enn å sitte med en gammel masaikone på fanget og lukte kumøkk, snustobakk og størknet blod resten av dagen. Ved avkjørselen til Mountain Lodge går jeg av og begynner å gå opp grusveien mellom de høye trærne. Det er en gammel tysk kaffefarm fra 1911, omgjort til luksushotell. Går et par kilometer opp mellom kaffeplantasjene til jeg kommer forbi lodgens ørretdammer og frem til hovedbygningen i to etasjer. «Christian?» Jeg ser opp. På verandaen står en mørkhåret ung kvinne med grønlandske trekk. «Sofie?» sier jeg. «Ja. Hei. Kom inn og sett deg. Mick er ikke kommet ennå.» Vi setter oss på terrassen. Tjeneren serverer juice og kaffe. «Oj, Prince,» sier hun når jeg byr henne en røyk. «Er det en spekepølse du har i lomma?» spør hun og smiler frekt. Jeg rødmer. «Nei, ikke helt,» sier jeg. «Ja ja, jeg er jo gift med Pierre – storebroren til Mick.» Hun forteller at hun er halvt grønlandsk. Hun reiste ned gjennom Afrika med en tidligere fransk fremmedlegionær midt på 70-tallet, og så ble hun smelt på tjukka av Pierre i Nairobi. «Og nå er jeg kolonialist – det er mye bedre enn å være kolonisert,» sier hun. «Kolonisert?» spør jeg. «Grønland,» sier hun. «Å, sånn,» sier jeg. Sofie viser meg rundt. Hovedhuset med stor spise- og peisestue til gjestene. Familiens egen bolig oppe i annen etasje. En rekke hvitkalkede bungalower i den store, frodige hagen. Ørretdammen. Stallen med hestene. Garasjen med safariselskapets biler; den står nesten tom, for de fleste er i bruk. De har fått det hele opp og stå, og det funker. Litt senere kommer Mick. Han ser tenksom ut når han får øye på meg. «Lenge siden,» sier han. «Ja,» sier jeg – litt nervøs. «Du begravde Samantha,» sier han. «Ja,» kvekker jeg – med en stor klump i halsen, en brennende varm, kvalm, tørr følelse. Er det flere som vet det? 508

«Hvor vet du det fra?» spør jeg. «Faren hennes fortalte meg om det, men ikke særlig sammenhengende. Han var full. Hva var det som skjedde?» spør han. Det er vanskelig. Jeg stotrer meg gjennom det. Jeg gråter. «Hun tok letteste utvei,» sier han. «Jeg tror ikke det var lett,» sier jeg. «Nei, men hun gjorde faen meg ikke livet lettere ved å stikke av,» sier Mick. Jeg sier ingenting. Han rister på hodet. «Vi var mange som var glad i henne,» sier han. «Hadde hun vært her nå, skulle jeg gitt henne et skikkelig tupp i ræva.» Jeg svelger klumpen. «Jeg skulle ønske hun hadde fortalt meg om … alt det med faren,» sier jeg. «Ville du ha hjulpet henne da, så hun ikke døde?» spør Mick og ser på meg med løftede bryn. Jeg sier ingenting. «Det er ikke mulig å hjelpe folk som ikke vil ha hjelp,» sier Mick. Jeg tenner en ny røyk. «Hva har skjedd med Alison og Frans?» spør jeg, enda det ikke er det jeg vil ha svar på. «Flyttet til Thailand,» sier Mick. «Bort fra … alt dette.» «Og Douglas?» spør jeg. «Savnet i Kongo,» sier Mick. «Victor?» «Kongo,» sier Mick. «Savnet?» spør jeg. «Nei, i live.» «Tsk,» sier jeg. Spørsmålet er stilt, men svaret ble ikke det jeg ønsket. Jeg dreper ham. «Ja ja. Nå tar vi oss en øl,» sier Mick og roper på tjeneren. Han spør hva jeg driver med. Jeg forteller om opptaksbutikken, diskoteker, Marcus. «Ja,» sier Mick. «Ham husker jeg godt fra Moshi. Mye bra musikk.» Mick har droppet jobben han hadde i Dar – nå jobber han for moren med å arrangere luksussafarier for rike amerikanere og japanere. «Men jeg har trøbbel med Pierre,» sier han. Sofie ler mot ham. «Så jeg kommer til å starte mitt eget bilverksted i Arusha – ordne biler for safariselskapene.» 509

Jeg forteller ham at jeg leter etter en motorsykkel jeg kan kjøpe. «Har du dollar?» spør Mick. «Reisesjekker,» sier jeg. Mick reiser seg. «Kom,» sier han. Det viser seg at han har fem spanske Bultaco-sykler. Et par av dem har han hakket opp til reservedeler for de andre. «Hvor har du fått dem fra?» spør jeg. «Jeg kjøpte dem av Oxfam. De hadde et prosjekt der de kjørte rundt overalt på Kilimanjaro og Mount Meru og drev rådgivning for småbøndene om kaffedyrking. Men så gikk bunnen ut av verdensmarkedet, og de la ned.» Han selger meg en 250cc som kjører bra. «Husker du Savio?» spør Mick. «Inderen fra Goa?» «Ja, nettopp. Han driver en tanzanittgruve i Merelani Hills. Den burde du faen meg ta en titt på,» sier Mick. «Selger han stein?» spør jeg. «Det går an å snakke med ham,» sier Mick og gir meg Savios telefonnummer. «Ok,» sier jeg. «Jeg får komme meg av gårde så jeg rekker tilbake før det blir mørkt.» «Ja,» sier Mick. «Jeg skulle gjerne bedt deg bli over, men jeg har en del jobb jeg må gjøre. Stikk innom en annen gang.» Sykkelen er fantastisk å kjøre på – rå motor, ligger godt på veien. Jeg kommer frem idet det mørkner. Jeg lar motorsykkelen stå inne i tjenerboligen – jeg må få skaffet en ordentlig kjetting som også kan trekkes gjennom forhjulet, før jeg bruker den i byen.

Marcus UHURU NI KAZI Jeg går til Katriinas hus for å hente Christian. Rebekka er hjemme, men nå har det gått tid siden vi bodde sammen i vanviddets hus – halvannet år – etter hvert glemmer hun den svarte 510

faren sin. For hjertet hennes er Marcus nå en fjern bekjent, nesten en fremmed. Eeehhhh, det er trist. Christian har kjøpt en Bultaco-motorsykkel hos Mick i Arusha. Jeg husker den fyren fra da han gikk på ISM og kjøpte kassetter hos meg. Huden er hvit, men mennesket er total sammensmeltning og kjenner alle veier – både hvite systemer og det svarte villniset. Mick er annengenerasjons-mzungu i Tanzania. Og Christian har penger til motorsykkel – ja. Men hvor mange andre penger har han? Min livskrise fortsetter. Rhema fra Soweto kommer rett til Roots Rock med min lille sønn på armen – hun er sulten: «Nå har du en hvit kompanjong som gjør deg rik. Gi meg litt,» sier hun. «Han gjør meg ikke rik. Vi jobber sammen bare med en liten forretning,» sier jeg. «Ahhh – du lyver alltid, som en bortforklaring av gjerrigheten. Men jeg var aldri gjerrig med å gi deg varm dessert når du kom til West Kilimanjaro,» sier Rhema og holder frem den lille gutten. «Og nå vil du ikke engang anerkjenne din egen sønn, tsk.» Hun går ut av butikken, veldig sint og stolt og skuffet. Om kvelden går jeg med Christian til diskoteket på Liberty. «Alwyn er discjockey der nede. Husker du ham fra skolen?» spør jeg. «Var det han som solgte masse bhangi til din venn Mika i gamle dager?» spør Christian. «Ja, det er ham,» sier jeg. Vi går mellom blomsterbedene i Arusha-rundkjøringen med det lille tårnet i midten. På toppen av tårnet står skulpturen av armen som bærer frihetens fakkel – Uhuru Torch. På sidene av tårnet står slagord fra vårt eneste parti: «Frihet og arbeid» og «Vår politikk er landbruk». Men landbrukspolitikken er vanvittig. Det er mennesker med hakker, som aldri har sett en traktor. Skal det kalles frihet?

Christian «Du kan allerede hører hvor elendig det låter,» sier Marcus idet vi går inn gjennom den brede gangen med sidedører til kontorlokaler ingen vil leie. Høyttalerne på Liberty spraker av overbelastning; det låter som om pappmembranene har slått seg løs eller er hullete. Vi kommer til døra til toalettene og kjøkkenet til venstre. Går man lenger frem, er det enda en dør, og bak den ligger en lang rad med knullerom. Men vi går ut i bakgården gjennom døra til venstre og står under en liten strime åpen himmel like ved trebygningen – et gammelt lager – som fyller hele bakgården; det er Liberty. Man går inn nederst på den ene langsiden. Et avlangt lokale, høyt under taket, betonggulv; hele veien på begge langsider er det gitrede åpne felt innunder taket så det kommer luft inn. Langs veggene står bord og jernstoler. Til venstre for inngangsdøra går en innvendig trapp opp til DJburet, som er plassert over baren langs den ene gavlveggen, med en to ganger én meter glasskasse bygget ut i lokalet over baren, som en kommandobro, så DJ-en kan se hvordan låtene virker på folket. Det er en del folk, men jeg ser ikke Rachel. «Kom,» sier Marcus og åpner døra ut til trappa. «Men ikke si til ham at du har planer om å gå inn i diskobransjen.» Vi går opp trappa til Alwyn. «Jaha,» sier Alwyn. «Du kom tilbake til Tanzania.» «Ja,» sier jeg. «Danmark er for kaldt for meg.» «Ja, jeg husker det. Som et kjøleskap,» sier Alwyn. «Så det er du som har hatt med all den gode musikken til Marcus.» «Ja, det er meg.» «Hva skal du gjøre i Tanzania, da?» spør han. «Jeg vet ikke. Akkurat nå besøker jeg familien.» «Er du interessert i stein? Tanzanitt? Diamanter fra Shinyanga?» spør Alwyn. «Nei takk,» sier jeg. Vi går ned igjen. «En kraftig forsterker, et par ordentlige platespillere, gode høyttalere – så kan vi overta eller lage et bedre disko et annet sted i byen,» sier Marcus. Han har rett. Utstyret på Liberty er døden nær. Klientellet er fattig, inngangsbilletten en slikk og ingenting. Moshi Hotel var bedre, dyrere. Men med vår musikk og mitt utstyr, som står i Danmark, kan vi banke dem. Jeg kjøper øl til oss, og vi setter oss ved et bord like ved baren. 512

Jeg går ut for å strø. Stanken i pissoaret gir meg nesten tårer i øynene. Jeg skyller hendene under vannkranen, men det er ingen såpe. Idet jeg går ut, kommer Rachel ut fra dametoalettet. «Du kom,» sier hun og kaster seg rundt halsen min. Jeg legger armene rundt henne. «Ja,» sier jeg. «Hei.» Hun holder hånden min og spør om Marcus er med. «Ja,» sier jeg. «Vi sitter rett her inne.» Hun ser seg rundt litt nervøst. «Jeg sitter sammen med noen,» sier hun. «Vi ses senere.» «Ok,» sier jeg. Hun slipper hånden min og går inn i lokalet igjen. Jeg følger etter henne til et bord med en velbygd fyr på min alder. Han har flott armbåndsur, fine klær, strøkne sko – men det sier ingenting om ham. Han kan like gjerne dele et lurvete rom med flere andre og ha bare to klesskift: festantrekket, som han har på seg nå og bruker på søndag i kirken, og så hverdagsklærne som han har på seg når han går på jobb. Kanskje det er kjæresten hennes. Hun setter seg på stolen sin. Jeg bøyer meg frem så de kan høre meg. «Hei,» sier jeg til ham og rekker frem hånden. Han ser på hånden og opp på meg. «Jeg vet hva du vil,» sier han. «Du vil bare knulle dama mi. Sånn er alle hvite.» Jeg smiler. «Hva?» sier jeg smilende. «Nei, det vil jeg ikke. Ta det med ro.» «Ikke vær sånn,» sier Rachel til ham. Han fortsetter. Han har rett. «Du tar helt feil,» sier jeg. Rachel ser brydd ut. Jeg peker over til bordet vårt. «Jeg sitter her borte sammen med Marcus, hvis du har lyst til å komme og hilse på.» Så går jeg. Hva faen gjør Rachel med det fjolset? Jeg skulle sagt at jeg hentet henne i dag, tatt henne med; det er min egen skyld, men … jeg kan jo ikke bare … faen heller. Og så kommer en av disse helvetes horene. Rachel er søt, hun jobber som servitrise. Hun kunne også vært hore, men hun sitter ikke rundt om i barene for å fange store menn. Hun skaffer seg et ærlig levebrød. Men Marianne kommer snart. Faen.

513

Marcus JUJU Ibrahim kommer en kveld og vrir seg i hendene mens han sitter i sofaen. «Stort problem,» sier han. «Hva er det?» spør jeg. Ibrahim sender Claire et kort blikk før han svarer meg: «Det er Rhema. Hun har økonomiske problemer, så hun går en dårlig vei,» sier Ibrahim. «Hva gjør hun?» spør Claire. «Hun går på barene i Soweto,» sier Ibrahim. «Hva med gutten?» spør jeg. «Gutten blir hos bestemoren mens Rhema prøver å fange fisk,» sier Ibrahim. «Tsk. Hva om hun blir syk, da må sønnen min bo hos den gale bestemoren,» sier jeg. «Ikke hvis du får papirer fra retten, som sier at du er faren,» sier Ibrahim. Jeg sier ikke hva de papirene koster – hver måned år etter år er det en betaling til Rhema for å ha navnet mitt på det papiret. «Vil du gjøre det?» spør Claire. «Vi har ikke råd til at jeg gjør det,» sier jeg. Claire sier: «Det er en dårlig situasjon. Vi må alle hjelpe hverandre. Jeg går og snakker med Rhema i morgen.» Neste dag er Claire helt opphisset når hun kommer hjem: «Rhemas bestemor er en heks. Hun kastet juju på barna våre. Se.» Claire holder vår lille Rebekka frem. Hun ser fin ut. «Det er ikke noe galt,» sier jeg. «Ikke tenk disse gammeldagse tankene.» «Rhemas bestemor tok henne ut på kjøkkenet for å gi henne melk. Nå har hun vondt i magen.» Det er sant. Barnet er sykt. Nå skriker hun som et stereoanlegg og sover ikke på to dager, og det gjør ikke vi heller. Babyen bæsjer, brekker seg, tørker ut. Claire fôrer henne med sukkervann på en teskje – det eneste barnet klarer å beholde. Jeg er hele tiden hos en lege som sjekker og prøver alt. På KCMC vil legene ikke løfte en finger før hånden er blitt smurt. Pengene flyr fra lommen min. 514

Christian kommer på motorsykkel om kvelden. Han kan kjøre i Katriinas Nissan Patrol, men han må også ha en motorsykkel for moro skyld. Jeg forteller om problemet med babyen. «Stakkars barn,» sier han og ser på Rebekka, som er en pinnehaug med hud og lukter fryktelig fra munnen, og Claire er helt ulykkelig. «Det er Rhemas juju,» sier Claire. Og det er sant. Ibrahim forteller at Rhema er vanvittig aggressiv i munnen fordi Claire bor hos meg. Da kan aldri Rhema bo her. Spillet med å bli tykk fra sæden min skulle gi transporten bort fra det fattige livet med den gale bestemoren i Soweto, men sjansen slo tilbake. Og nå har Rhema og Claire skapt heksetanker mot hverandre. Claire går i kirken, men jeg finner også pulveret fra heksedoktoren strødd rundt i husets hjørner. I Soweto sier de at Rhemas bestemor er en heks og påvirker Rhema til å gjøre slike ting. Barnet er uttørret og tynt, og vi er tynne av tretthet. Død og ødeleggelse. Det lukter sykdom overalt. EUROPEISKE DRØMMER Jeg har fortalt Christian at han må passe seg for de lokale jentene uten skolegang og ordentlig slekt og som alle ser Christian som den feteste fisk. Men han flørter med alle jenter i butikkene – ikke den riktige typen. «Tror du at du kan gå i sentrum og finne en kvinne med følelser? Aldri. Disse jentene med følelser for deg? Følelser etter en dag, en halv dag, et minutt? Nei. Det er den europeiske drømmen. Som et eksempel for forståelsen din kan du se at Rachel borte hos mama bak Tanesco er akkurat en sånn jente. Helt.» Sannheten er fremme, og den hvite gutten blir totalt sur. «Nå holder du opp, Marcus. Det er ingen europeisk drøm. Jeg bor her. Det vet hun godt. Du tror faen meg alle jenter er malayaer, bare ikke Claire, som er så gudfryktig at du selv snart spyr av det. Du sier at søsteren til Claire blir malaya på gaten hvis ikke dere hjelper henne. Og samtidig prøver Claire å gjøre meg interessert i henne. Dere er faen ikke til å tro.»

515

Christian Jeg har fått en avtale med Shukran Hotel, og nå kjører jeg mitt første lille disko i Swahilitown nede på den andre siden av markedet. Til å begynne med er det ikke så mange, for man må betale litt inngangspenger – folk samles ute på fortauet, lytter. Er musikken noe tess? Jeg svetter på ryggen. Kom nå inn her da, for pokker. Og så skjer det. Alle kommer til døra, betaler, kommer inn, kjøper drikkevarer, snakker med DJ-en, det vil si meg. Hva slags musikk jeg har? Alt. Har jeg Gregory Isaac? Selvfølgelig! Det funker. Eieren er glad. Jeg møter en fyr som heter Big Man Ibrahim og er drithyggelig – det viser at han har gått på skole med Marcus for mange år siden. Han underviser i karate på CCM-huset. Ibrahim tar hånden min og holder den opp foran meg. «Denne kan jeg gjøre til et dødbringende våpen,» sier han og ler. Kilimanjaro International Airport, søndag morgen, bakfull. Det kjennes merkelig ut at Marianne skal komme. Vi var kjærester andre halvåret i Hasseris – det føles veldig lenge siden. Jeg vet ikke riktig hva hun skal her. Hva hun forestiller seg. Jeg står oppe på takterrassen på flyterminalen sammen med Solja og Katriina, og vi ser KLM bremse ned og stanse. Marianne kommer ut. På en måte har jeg lyst på henne, men tanken på å skulle føre en samtale gjør meg utslitt.

1987

Marcus MARIANNE «Marianne.» Det er navnet til Christians danske jente. Søt. «Så nå skal du se din kjærestes andre hjemland,» sier jeg. «Ja,» sier hun. «Og så trengte jeg å komme bort.» Hun forteller at hun var sammen med Christian i Danmark, og så forsvant han fra skolen og til Afrika. Hun er selv ferdig med skolen og vil oppleve verden. Derfor er hun kommet på sin egen regning. «Hun er sanger,» sier Christian. «Hun er flink.» Han ser bort på Marianne. «Syng litt for ham.» «Nei,» sier hun og smiler. «Jo, kom igjen, da.» Hun synger: «’She likes to party – feeling fine.’» På en veldig profesjonell, musikalsk måte. «Men jeg skal prøve å finne en jobb,» sier hun. «Kanskje i en FN-flyktningleir.» Christian ser tom ut i blikket, nå tenker han. På en hemmelig plan for henne som han har. Han vil starte et band. Han er trommeslager, og jeg presenterte ham for den gode gitaristen som spiller i kirken og kan Zaïre-stilen, og også bassisten, en politisk flyktning fra Burundi. Publikumsmagneten skal være den hvite jenta foran, som synger og vrikker på baken så den svarte mannen kan drømme om en hvit natt. De har allerede spilt sammen noen ettermiddager før Marianne kom, men Christian sier det ikke til henne – hun vet ingenting om denne planen. Kanskje tror han ikke på den selv, for gitaristen vil ikke gjøre noe som går mot Gud. Det viktigste er søndag morgen i kirken, og da kan han ikke stå lørdag kveld på Hotel Saba Saba i Arusha. Christian har også steinplaner. Han snakker mye om gruvestedet Merelani – den blå steinen, tanzanitt. Tankene er som 519

Mikas om ulovligheter for å lage en rask formue. Igjen nevner jeg ideen om eksport til Danmark, lovlige ting – suvenirer, kunsthåndverk. «Det er vanskelig,» sier Christian. «Hvorfor det?» spør jeg. Christian sukker: «I Europa er det masse systemer. Tollvesen, skatt, papirer og tillatelser som må være i orden. Jeg har ikke peiling på sånt.» «Du kan lære det,» sier jeg. «Kanskje jeg bestemmer meg for å bli her,» sier Christian. «Vi kan få en samarbeidspartner i Danmark. En av vennene dine,» sier jeg. «Vennene mine duger ikke til sånt,» sier han. «Men kanskje vi skal prøve å kjøpe litt tanzanittstein og selge i Europa.» «Du kan kjøpe i Arusha,» sier jeg. «Nei, ute i gruveområdet, ute i Zaïre, så får vi dem billig, Savio kan hjelpe oss,» sier Christian. «Du må ikke dra dit – de dreper deg,» sier jeg. «Så ille kan det ikke være,» sier Christian. «Det er veldig farlig,» sier jeg. «Tsk,» sier Christian – han tror han kjenner Afrika, enda han aldri har opplevd sann sult. STYGG REKLAME Christian er et stort arbeid, for i Tanzania er han en baby som ikke kan gå selv. Han tror han forstår alt, men han kjenner ingen veier. Ja, han har skaffet avtalen med Shukran Hotel, små diskokvelder. Men hva som kreves for å skaffe en suksess: Han er blind. «Man må ha diskotillatelse,» sier jeg. «Ellers kan det bli tull med politiet.» Jeg går med ham til Town Council. Prisen for tillatelsen er som tre øl i baren. «Hva med skatt?» spør Christian. «Ingen skatt,» sier jeg. «Det er en liten forretning, én kveld om gangen. Skattemannen ser bare på deg hvis du er en stor størrelse.» «Og når jeg betaler lønn til de andre?» spør han. «Lønn direkte – ingen papirer, ingenting.» Ja, den hvite gutten trenger meg til å finne en sti gjennom det svarte villniset. Christian kommer med Bob Marleys LP Uprising, som er et bilde av den svarte mannen med dreadlocks, som reiser seg fra 520

sin undertrykkelse med fjellene og solen i bakgrunnen – veldig kraftfullt. «Vi føyer bare til navnet vårt,» sier han. «Så står det Rebel Rock Sound System – Uprising, pluss tid og sted.» «Nei nei nei,» sier jeg. «Hvis du henger opp det bildet – tre sekunder etter: Det er borte – på vei som noe fint som vil henge på veggen i hjemmet og gi en lokkende opplevelse. Bildet må være litt kjedelig og bare ord med opplysninger om disko.» Vi trykker plakatene og kjører rundt på motorsykkel og setter opp i byen med tape på butikkrutene, hefteklemmer på trærne. SLUMMENS STIL Nå er jeg låst fast i kalde jernlenker i bunnen av skipet, som på omslaget til Bob Marleys Survival-LP. Men mitt skip seiler ikke til det store livet i USA, mitt skip er butikken Roots Rock, der jeg skal ta opp kassetter og være en daglig reklame for vår diskoforretning. Mitt skip står stille, mens Christian er overalt rundt omkring og møter folk, legger planer, lager avtaler. Jeg selv, jeg vet ingenting om de avtalene, enda jeg er partneren hans i bransjen. Eeehhh, det er problemer. Han holder diskokveld på Shukran Hotel, men jeg kan ikke være der, for lille Rebekka er dødssyk. Og på Shukran Hotel møter han alle de tyvaktige mswahili-menneskene – fattige muslimer som har innvandret fra kysten – og de vil ta ham bort fra meg. Christian begynner med karate på CCM-huset og møter læreren Ibrahim og flere gutter fra Swahilitown, som søker kunnskapen om å slåss. De er veldig interessert i diskobransjen og den hvite gutten så de kommer til butikken min i dagtimene for å møte ham. De vil ikke ta opp kassetter – bare henge i stolene og drikke cola til den hvite gutten kommer, og de har mange forslag til ham og vil hjelpe ham med alt. Det er Khalid, farlige Abdullah, Rogarth, som tror han er veldig smart, og Firestone, som er et lite, skittent rusk fra markedet og stammer som Mika i gamle dager. Gulzar kjenner Christian fra ISM og snakker rett til ansiktet hans inne i butikken: «Du skal være forsiktig med de guttene, Christian. Når du ser bort, stjeler de skjorten fra ryggen din – de er tyver, alle sammen,» sier Gulzar. «Det tror jeg ikke de er,» sier Christian. «Jo, de er boms, tyver.» «Alle har sine gode og dårlige sider,» sier Christian. 521

«Noen har bare dårlige,» sier Gulzar. «De vil stjele alt du har.» Ute på verandaen kan jeg høre Khalid: «Tsk,» sier han, for han forstår ok engelsk og hører Gulzar snakke. Christian sier: «De er bare unggutter som trenger noe å gjøre så de kan få tjent seg en shilling. Det er jo ikke alle som har en far til å betale regningen.» Utenfor ler Khalid og oversetter stille for Firestone. Gulzar blir sur: «Når du er sammen med dem, blir du regnet som en i slummen,» sier han. «Det ødelegger stilen din.» «Det er stilen min å være sammen med dem,» sier Christian.

Christian Endelig får jeg tak i Savio på telefonen. «Ja, for faen. Ta en tur ut dit,» sier han. Jeg spør hvordan. Jeg kan kjøre med ham, men han kan ikke love når jeg kommer tilbake igjen. «Jeg har motorsykkel,» sier jeg. «Jeg vet ikke,» sier han. «Det er best du kjører med meg. Det er et farlig sted hvis man ikke er kjent der.» Jeg kan hoppe på en buss til Arusha tidlig neste morgen, foreslår han. «Hva hvis det skjer noe og du ikke kommer deg av sted?» spør jeg, for jeg kjenner det afrikanske avtalesystemet. I morgen er når som helst, men sjelden i morgen. «Jeg er ikke afrikaner,» sier Savio litt kaldt. «Ok, ok,» sier jeg, og vi avtaler hvor jeg skal stille. Neste morgen sitter jeg på bussen som kjører gjennom slettelandet med masaienes zebukveg og geiter. Mount Meru er synlig i det fjerne, og mot sør De blå fjellene. Ved fjellutløpene ligger det tanzanittavleiringer under den brede, flatbunnede dalen i Merelani Hills. Jeg går av ved avkjørselen til flyplassen. Drikker te ved et plankeskur mens jeg holder utkikk etter Savio. Like etter kommer han i en bulkete Land Rover uten baksete. «Er du klar for ville vesten?» spør han. Jeg hopper inn, og vi kjører mot flyplassen, på den brede veien rammet inn av trær 522

på begge sider. Savio har et bilde av Jomfru Maria klippet ut fra et blad og klistret på en liten treplate som er skrudd fast midt på dashbordet. Bak forsetene står trekasser og dieseldunker, det ligger også en lang, svart plastslange der, som en tjukk hageslange. «Hva er det du har med?» spør jeg. «Sprengstoff og tennsatser. Diesel til generatoren som driver kompressoren som pumper luft ned i gruva. Og et nytt stykke luftslange, for gruvegangene er blitt noe så inn i helvete lange.» Like før bommen inn til flyplassområdet tar vi til høyre inn på en dårlig grusvei. «Så er det sytten kilometer til landsbyen,» sier Savio. «Alle sier at det er så farlig der ute,» sier jeg. «Jaaaa, landsbyen er ikke så ille. Den ligger omtrent fem kilometer fra Zaïre. Alle håper på å bli rike, som i Zaïre. De er klare for å gjøre hva som helst. I gruveområdet er det farlig. Hvis du går inn i en annen manns gruve, skyter han deg og begraver deg der nede, og ingen får noen gang vite om det,» sier Savio og ler. Ok, tenker jeg: Tanzania – folk får en viss underholdningsverdi av å skremme en hvit mann. Grusveien snor seg i sørvestlig retning inn mellom steinete jord, tornebusker, akasietrær. Det er ingen vei, bare sporet der flest biler har valgt å kjøre. Flyplassens store, hvite hangarbygning forsvinner bak oss, og lenger frem kan jeg se at det er en anelse frodigere, flere trær, der De blå fjellene bryter opp skylaget og tømmer det for vann. Vi kommer forbi en politistasjon som ligger midt ute i ingenting. «Dette er så langt politiet kommer,» sier Savio. «Kommer de ikke inn i landsbyen?» Savio rister på hodet: «Nei. Hvis du går inn der i politiuniform, er du så godt som død. Og du har ingenting du skulle sagt. En mann kan skyte en annen rett for øynene på en politimann og si: ’Hva faen har du tenkt å gjøre? Jeg skyter deg også. Hvis du har livet kjært, holder du kjeft. Du så ingenting. Tilbake på kontoret med deg.’ Oppstår det større problemer der ute, kommer The Field Force Unit – militærets spesialister. Men det skal være virkelig alvorlig før de kommer.» Mick har fortalt 523

meg hva Savio gjør der ute, men jeg vil høre hans egen versjon. «Hva går jobben din ut på?» «Jeg er oppsynsmann for en gruveeier. Jeg passer på at arbeiderne ikke stikker av med steinen hans.» «Hvordan da?» Han løfter på kakijakka så jeg kan se skulderhylsteret, revolveren som henger der. «Når det er sprengning, må jeg ned og se om vi treffer noe. Jeg må være klar. Krype ned i hullet med frøken .44 i hånden, samle steinene, gå baklengs ut så jeg ikke får en hakke i ryggen, opp stigen, inn i bilen og kjøre bort med dem. Leveranser.» «Kunne de virkelig finne på å …» «Du,» sier han. «Jeg er grei med gutta mine. De vet at hvis de finner på noe drit, så skyter jeg dem. Begraver dem der nede. Men ellers behandler jeg dem som folk. Det hender jeg gir dem kjøtt.» Jeg sitter taus en stund. «Eier du en andel av gruven, da?» spør jeg. «Nei – den tilhører en araber i Arusha.» «Men kunne du ikke bare forsvinne hvis dere gjør et stort funn?» spør jeg. Hvis eieren sitter i Arusha, ville det ta lang tid før han får greie på det. «Da sørger han for å få meg drept,» sier Savio. «Det er billig her i landet.» «Men til utlandet?» sier jeg. «Hvis jeg stjal nok, ville han kanskje finne meg da også. Arabere er veldig glad i hevn. Men … hva faen skal jeg i utlandet? Det er ikke noe for meg.» «Du kunne dra til Europa,» sier jeg. «Jeg har vært der. Dritkjedelig.» «Hvorfor synes du det?» «Menneskene – ute av stand til å slappe av. Det er som om de har det travelt med å rekke frem til døden.» «Hvordan er det å jobbe der ute – som gruvearbeider, mener jeg?» spør jeg. «Tsk,» sier Savio. «Gruvesjaktene er dype og ikke skikkelig sikret. De raser sammen hele tida. Sprenger noen i nabogruven, er man ferdig. Gutta som kryper ned dit, er sultne. Masse unger som jobber der; vi kaller dem njokas – slanger – ti–tolv år gamle. I de trangeste og farligste sprekkene kan de åle seg 524

inn med lommelykt og se om det er tegn til en åre. Grave med hendene. Hardt arbeid.» Vi kommer frem til landsbyen: hytter av pinner og søle, små hus klint inn med leire, avskallet murpuss, plankeskur med bølgeblikktak. Alt sammen hulter til bulter. Kiosker, barer, motorsykkelverksteder. Masser av motorsykkelverksteder. Jeg har hørt om dem. Stjålne motorsykler fra Moshi og Arusha kjøres ut hit til kontant betaling. Mekanikerne stripper syklene; alt byttes om: ny tank, nytt sete, skjermer, sidespeil. På under en time er den helt ugjenkjennelig for sin gamle eier. «Det er her gruvearbeiderne bruker pengene sine hvis de tjener noe. Så du kan få alt du vil, døgnet rundt.» «Alt?» «Jeg sa ikke noe om kvaliteten,» sier Savio. Et lite barn sitter på huk foran et hus og bæsjer på bakken, avfall overalt. Ingen kloakk. Ikke noe rennende vann. Sammenfiltrede strømledninger henger mellom skjeve telefonstolper. Barer gjerdet inn med piggtråd og provisoriske plankevegger. Folk med dårlige tenner. Alt på skakke, skittent. Esler og geiter roter i avfallsdynger; andre dynger brenner i veikanten. Vi stanser foran en bar. Jeg går ut og kan høre den sprakende musikken – nedslitt anlegg. Vi går inn og kjøper brus. Savio presenterer meg for eieren, som straks er med når Savio sier at jeg driver diskotek i Moshi. «Det skal vi nok ordne,» sier han. «Bare kom.» «Hvilke dager er best?» «Alle dager er like,» sier han. «Ok,» sier jeg. «Når jeg er klar, kommer jeg og lager en fast avtale og henger opp litt plakater i området. Gjør reklame.» «Fint,» sier mannen. Vi setter oss ut i bilen, kjører til gruveområdet. Unge menn i smarte klær og solbriller passerer oss i begge retninger på store terrengmotorsykler. Også masaier i tradisjonelt antrekk – kroppen surret i et klede farget av støv og blod, håret flettet med glassperler og innsatt med søle. «De er mellomledd,» sier Savio. «Kjøper småstein fra gruvearbeiderne og selger dem til oppkjøpere i landsbyen, som frakter dem videre ut i verden.» Land Roveren kjemper seg oppover det humpete hjulsporet. 525

Høye, tynne virvelvinder beveger seg rastløst over flatlandet i varmen. Vi kommer opp på en bakketopp, og dalen brer seg ut foran oss – nesten ingenting som vokser, slaggdynger overalt, små skur. I hele området er bakken dekket av funklende, gnistrende kvarts. «Det er ikke noe system,» sier Savio: «Du setter opp gjerdet ditt og graver et hull. Du trenger mellom 60 og 100 arbeidere. Du trenger trevirke.» «Til avstivning?» «Ti å bygge stigene med. Vi bruker ikke avstivning; fjellmassen er for det meste hard.» Vi kommer frem til gruven. Det er ikke stort å se. Et gjerde rundt, et plankeskur, et hull i jorda under et halvtak. Folkene er nede og graver. Savio roper på håndlangeren sin, Conte, som gir meg en hjelm med pannelykt. Jeg er nervøs. «Bare ta det rolig,» sier Savio. «Han viser deg bare de sikre gangene der taket er fast.» Ja, men jeg husker hva han fortalte; hvis en av nabogruvene sprenger i en sjakt like ved, kan hele dritten rase sammen. Alle går til side idet jeg kryper engstelig ned stigen. Trinnene er nedslitte og glatte, brede og vanskelige å gripe om – det er langt mellom dem. Jeg blir ganske snart sliten i armene, melkesyren hoper seg opp. Jeg holder meg hardt fast mens foten leter etter neste trinn på stigen. Alle gruvearbeiderne er slanke som dansere, ikke noe overflødig fettvev til å hindre bevegeligheten. Jeg svetter. Det blir fort stummende mørkt, lufta er død og varm, det lukter svette og piss og røyk og møkk. Vi passerer folk som sleper på sekker fylt med slagg bort til stigen. Lyden av hamring og banking driver opp mot oss fra bunnen av gruvegangen. Jeg kryper fremover like bak Conte. Noen steder går gruvegangen bratt nedover – vi kryper hele tiden på alle fire i de lave gangene der den ru klippen flår håndflaten og den stinkende lufta er tung og varm og full av støv. Lyskjeglen fra pannelykta stryker over svette, svarte rygger, matte av støv. Det er helt dagligdags og samtidig drømmeaktig. Noen står med hammer og meisel og banker hull i klippen. «Til sprengladninger,» sier Conte. Andre fyller slagg i fôrsekker. De hilser, smiler, jobber. Jeg er glad når vi kommer opp. Conte viser meg noen små, 526

rå steiner som ser ut som matt, farget glass – ikke den dypfiolette fargen jeg har sett i smykkebutikker i Arusha. «De må varmebehandles før den riktige fargenyansen kommer frem,» sier han. Savio roper på meg. Det er sent. Vi kjører tilbake til landsbyen, der vi skal overnatte på et gjestehus. Vi setter oss i baren, og før vi legger oss, er vi blitt enige om prisen på håndfullen med uslepet tanzanittstein som Savio vil selge meg. Jeg tviler på at papirene er ekte. Dagen etter har jeg avtalt med Savio å dra ut til minen i Zaïre der han er bestyrer. Savio har med kjøtt og grønnsaker i bilen, ris, matolje, mel til chapati, indiske kaker fra Arusha, tre kasser øl, flere flasker Konyagi. Jeg har med gettoblasteren og kassetter. «Jeg skal lage veldig god mat,» sier kokken ved gruven og går straks i gang. Ryktet om festen brer seg som ild i tørt gress fra gutta oppe på bakken som tømmer slaggsekkene, ned stigen, bortover gangene. Det jobbes så det spruter. «Andre gruveeiere synes jeg er en idiot,» sier Savio. «Men hvis du hakker hendene av gutta mine, kommer de til å bruke tennene til å grave frem stein for meg.» «Rebel Rock,» sier en av arbeiderne. Ryktet om musikken i baren kvelden før har allerede spredt seg. De snakker i munnen på hverandre. Gleder seg. Flere av gruvesjaktene er omgitt av skrøpelige gjerder. Jeg spør Savio om gruveeierne hjelper hverandre. Han ler. «Naboen min der borte,» sier han og peker. «150 kilo søppel. Eneste kvinne i Zaïre. Jeg tror ikke det er mulig å voldta henne – hun er rett og slett for feit. Men ja, vi har en stilltiende avtale om å hjelpe hverandre hvis vi får problemer med arbeiderne.» Idet det mørkner, blir arbeiderne kalt opp. De vasker hendene og ansiktet i en stor bøtte vann, snakker og ler dempet. Jeg spiller en tung dub. Maten blir servert på aluminiumstallerkener. Alle spiser med hendene. Ølet går rundt, også til de helt unge guttene – slangene – det gjøres ikke forskjell. Etterpå er det te og kaker. Alle smiler. Savio får en slange til å by fra en pakke røyk. Savio går rundt og skjenker en skvett Konyagi i hvert kaffe527

krus. Vi har bygget et lite bål av småkvister. Noen sitter og røyker, men ikke sigaretter – duften av bhangi bølger mot meg. «Når dere tar gongo sammen med bhangi, går den blå steinens ånd inn i dere så dere kan kjenne årens bane når dere står i bunnen av sjakten,» sier Savio. Gutta ler. «Det stemmer,» sier en av dem. «Hvis du gir oss gongo hver dag, skal vi nok gjøre deg rik.» «Du er sprø,» sier Savio. «Det har du helt rett i,» sier fyren og ler vått langt nedi halsen – det går over i en stygg hoste, og han harker og spytter. Generatoren er slått av så vi kan nyte stillheten, stjernevrimmelen over oss. Gettoblasteren saktner ned – batteriene er snart kjørt. Jeg skrur av. «Mama har falt ned i sjakten.» Stemmen lyder fra den andre siden av gjerdet. Alle rundt bålet stivner – ser på Savio, som setter en hånd på bakken ved siden av seg, klar til å hoppe opp. Han sitter bom stille og lytter ut i nattemørket. «Er hun død?» roper en annen. «Jeg vet ikke,» roper den første. Savio reiser seg mens han sender et blikk til sin høyre hånd, Conte. «Alle blir her,» sier han dempet til mennene rundt bålet. Han ser på meg – snakker på engelsk. «Du blir med ned. Hold deg tett inntil meg. Det er farlig her nå.» Han beveger seg fort mot porten. Jeg skynder meg opp, følger ham. Conte er allerede borte og låser opp den lille døra som er innfelt i en av portene. Revolveren i hånden til Savio lyser matt idet han smyger den store kroppen sin gjennom døra. Vi småjogger gjennom mørket til plankeveggen rundt nabogruven. Vi runder hjørnet til porten deres. Det er stjerneklart, så jeg kan tydelig se Savio løfte hånden; vi skal tie. Vi lytter: «… mye stein …» «… den store åren …» «… puster fremdeles …» «… hun dør snart …» Lyden av føtter som beveger seg fort over slagghaugene på bakken. Savio gjør tegn igjen. Vi beveger oss bort til porten. Savio prøver den – låst. Vi beveger oss litt bortover gjerdet. Han stikker revolveren ned i skulderhylsteret. Uten et ord lager Conte en hestesko med armene for Savio, som gjør tegn til at jeg skal følge etter. Vi smetter begge over gjerdet. Savio er allerede borte ved noen tomme oljetønner som han løfter til gjerdet. Jeg er straks borte hos ham. 528

Han klatrer opp på den ene, peker på den andre. Jeg skal rekke ham den. Han dytter den over; det buldrer noe infernalsk når den lander. Jeg ser meg febrilsk rundt. Conte stiller seg opp på tønna – glir over gjerdet. Nå sitter vi alle på huk i mørket halvt skjult bak et plankelass – sikkert til å bygge stiger med. Den overdekkede minesjakten synes tydelig i stjerneskinnet. Fra plankeskuret: den regelmessige lyden fra generatoren som driver kompressoren. Savio trekker opp buksebenet og tar en liten pistol fra et ankelhylster. Han rekker pistolen til Conte og snakker fort og dempet med ham. Det er ingen arbeidere å se – alle er forsvunnet ned i gruven for å plukke stein. «Hvem er du?» hveser Savio ut i mørket. Først da ser jeg skikkelsen, som sitter på bakken ikke langt fra oss – gjerdet kaster skygge over ham i stjernelyset. «Det er meg – kokken,» sier mannen og reiser seg så stjerneskinnet treffer ham. «Hva var det som skjedde?» sprø Savio. «Mama ville ned og se funnet,» sier kokken. «Hun kommer seg da for faen ikke ned der,» sier Savio. «Nei,» sier kokken. «Hun falt.» «Er hun død?» spør Savio. «Det tror jeg ikke,» sier kokken. «Og Makamba?» spør Savio. «Han er der nede,» sier kokken. «Og hjelper henne?» «Det vet kokken ingenting om,» sier kokken. «Bli her,» sier Savio og jogger bort til sjakten, forsvinner. Vi venter. En stund senere dukker han opp igjen, kommer bort til oss. «Hva er det som skjer?» hvisker jeg. «De knuller henne.» «Knuller henne?» spør jeg. Savio ler kort og hardt: «Afrika,» sier han. «Det er en straff.» Noen gutter kommer opp av sjakten. Savio gjør tegn til at vi skal skjule oss, være stille. Guttene løper til porten, som er låst. De henter hakker og knuser hengslene. «Vi har sendt mama til helvete,» sier den ene. «Ja, hun fikk lov til å smake vår kjærlighet.» «Nå vil slangene vokse i henne og pine henne gjennom evigheten.» Endelig kan de dytte døra litt opp og smyge seg ut. 529

«Hva gjør vi?» hvisker jeg. «Vi venter på mamas høyre hånd,» sier Savio. Stemmen hans høres ut som en blanding av intenst sinne, likegyldighet og rett og slett hat. Jeg er stum. Vi venter. Et par gutter til stryker forbi oss, ut. Noen flere dukker opp – beveger seg mot plankeskuret som må være huset til mamaen. «Forsvinn,» roper Savio til dem. De stanser opp og løper fort mot porten, ut. Vi venter en stund. Jeg kjenner at Savio spenner seg ved siden av meg. Ser bort mot sjakta. En voksen mann kommer opp, kraftigere enn guttene som løp bort. «Makamba,» sier Savio høyt og reiser seg med revolveren i hånden. Mannen stanser. «Hvor er mama?» spør Savio. «Hun falt ned stigen. Hun er død.» «Og hvem passer gruven hennes?» «De ville drepe meg – arbeiderne, slangene,» sier mannen klynkende. «Du må hjelpe meg å beskytte den.» «Du ser ikke død ut,» sier Savio. Mannen er taus. «Hvor er våpenet ditt?» spør Savio. «Moses har det,» sier mannen. Savio sikter på ham med strak arm. Mannen løper. Savio skyter. Mannen faller. Savio går bort til ham. Jeg blir sittende. Jeg skjelver. Jeg kan se at Savio leter gjennom mannens lommer, og deretter støvlene, der Savio tar noe. Conte legger hånden på skulderen min. «Kom,» sier han og vi beveger oss frem. Savio reiser seg. Den voksne mannen ligger på bakken og stønner i mørket. En våt lyd. «Du stiller deg der borte,» sier Savio til Conte og peker på plankeskuret. «Hvis noen nærmer seg huset, sender du dem bort. Hvis de ikke vil gå, skyter du dem.» «Hvorfor det?» spør Conte. Jeg tror han heller vil ned i gruva. «Kanskje kommer noen av guttene tilbake når de får tenkt seg om; når de er blitt redde på en ny måte. De vil prøve å sprenge sjakta for å skjule liket av mama. Sprengstoffet er i huset. Ta disse steinene,» sier Savio og rekker Conte noen uformelige klumper. Conte nikker. Det må være stein tatt fra den skutte mannens støvleskaft. «Jeg skyter dem som kommer,» sier Conte. Savio peker, og 530

Conte beveger seg mot plankeskuret. Den våte lyden fortsetter rytmisk fra den sårede mannens åndedrett. «Hvorfor skal Conte vente der?» spør jeg. «Hvis gruven blir sprengt mens vi er der nede, dør vi. Så kan ingen av oss høste,» sier Savio. «Høste?» sier jeg. «La oss komme av sted,» sier Savio. «Hva skal vi?» spør jeg. «Ned i gruva. Jeg skal se,» sier han. «Jeg vil ikke ned dit.» «Du må.» «Kan jeg ikke bli her?» spør jeg. «Det er farlig her nå.» «Kan jeg ikke bli her sammen med Conte? Jeg vil ikke ned dit.» «Conte er farlig nå. Du er mitt ansvar, og jeg må ned,» sier Savio. «Du blir med.» Han trekker revolveren sin frem fra skulderhylsteret bak den løsthengende skjorta. Vi lister oss bort til sjakta. Jeg ser ned i det mørke hullet. Skimter svake lysglimt langt nede. Vi har ikke noe lys, og halvtaket over hullet skygger for stjernene. Savio begynner å klatre ned. Skjorta mi klistrer seg til ryggen. «Hvorfor skal vi ned dit?» spør jeg desperat. «Vi du ikke bli rik?» spør Savio og fortsetter radig. Jeg begynner å klatre etter ham. Jeg tør ikke, men jeg tør heller ikke være igjen oppe alene, med Conte. Vi klatrer en evighet ned i mørket. «Rolig nå,» sier Savio. «Vi er nesten nede.» Han trekker en liten, kraftig lommelykt opp av en bukselomme. Han har hatt den hele tida. Han lyser ned: store, feite bein, nakne, spredt på klippegrunnen. Mellom lårvalkene: en obskøn fitte – vrengt, knust. Han lar lyskjeglen gli opp mot ansiktet; hun er klam – støv og skitt i store klatter på huden hennes. Noe av støvet har størknet i en tynn hinne – krakelert. Den blomstrete kjolen og undertøyet flerret av kroppen så brystene henger tungt ned på sidene – enorme strekkmerker lyser blekt i den mørkere huden. Halsen – et åpent, rødt sår. Skjendet. Død. Halsen min snører seg sammen. Savio skritter ned forbi henne. Holder revolveren og den lille lommelykta i samme hånd. Foroverbøyd, nesten på alle fire beveger jeg meg tett bak ham – det er varmt her, stinker av svette og røyk. Jeg hører et stønn. Savio stanser. 531

Lyset hans treffer en mann som ligger på magen; ryggstykket på den slitte skjorta er mørkt og vått. Savio trekker stoffet til side. Et hull i ryggen. Hakket ned. Savio lener seg ned over mannen: «Shirazi?» spør han. «Savio,» sier mannen svakt og løfter den ene armen litt opp. Savio stirrer lenger frem i mørket. «Jeg kan ikke kjenne bena mine,» sier mannen. «Hva skjedde?» spør Savio. «Moses,» hvisker mannen. Moses? «Hjelp meg, Savio,» sier han – høyere nå. Hvis det er flere her, kan de høre ham. Savio slår ham i kraniet med revolveren, mannens hode faller bakover – smeller i underlaget med en dump lyd. Han ligger stille. «For et rot,» sier Savio. Han lyser på noe i hånden sin – et kompass. Vi beveger oss videre fremover, forbi andre tunneler. Hvordan kan han vite hvilken retning vi skal? «Vet du veien?» hvisker jeg. Stemmen min er ru. «Den nyeste gruvegangen,» sier han kort. Han kan tydeligvis se hvilken gang som er ferskest. «Er alle oppe?» spør jeg. «Nei, de er her – i sidegangene,» sier han. I de andre gangene – venter på at vi kommer forbi, så klatrer de opp til Conte … eller? Vi nærmer oss en forgrening i gruvegangen. Jeg hører noe som knaser foran oss. Savio stanser, slår av lommelykta og holder tak i meg med den andre hånden. Alt jeg hører, er vislelyden fra den svarte plastslangen som åler seg langs sjakta – pumper luft ned i gruvebunnen. «Savio,» roper noen. «Toka!» Stikk. Savio ler, løfter hånden, avfyrer et skudd – lyden er øredøvende i den trange gangen. «Prøv å få meg til det, Moses,» roper han og trekker meg med seg gjennom mørket til vi har passert sidetunnelen, og Savio skrur på lykta si igjen, ser på kompasset, sier: «Kom fort nå. Vi skal bort og se funnet.» «Hvorfor det?» Klærne mine er dyvåte av svette – det dunster av kroppen min; åtsel, hendene mine skjelver ukontrollert. Jeg hører på stemmen til Savio at han smiler. «Åren er rett ved min gruve,» sier han. «Jeg vet nøyaktig hvor vi er.» Det er ikke hans gruve, tenker jeg – verken denne eller den andre. Men jeg har en klar følelse av at det er fullstendig likegyldig – revolveren i hånden hans: loven. Han vil grave seg 532

frem til funnet fra sin egen sjakt. Men det betyr å … sprenge denne. Han kryper fort fremover. Tunnelen snevrer seg inn og slutter brått i en slagghaug – jeg hadde ventet en åpning, et større rom. Savio lyser rundt på de uformelige veggene, gulvet, taket. Jeg ser det matte, glassaktige krystallet som glimter blekt rundt oss. Det blir helt stille. Hva? Den konstante vislingen fra plastslangen har holdt opp. Noen må ha slått av kompressoren. «Slutt på diesel til generatoren,» sier Savio og bøyer seg ned, roter i slagget med hånden, stikker et par stykker i lomma. Han kremter dypt nedi i halsen, spytter. «Snart slutt på luft,» sier han. «Vi må opp.» «Hva med de andre mennene?» spør jeg. Savio smiler. «Moses, som ropte – han er en tøffing. Av sted.» Savio styrter foroverbøyd tilbake langs gruvegangen. Han har sett det han vil. Taust kravler jeg etter ham og kjenner klumpen av gråt i halsen. Det virker mye lenger nå. Jeg er andpusten. Det er nesten stummende mørkt, for Savio dekker en del av lyskjeglen fra lykta med hånden. Hvorfor gjør han det? Jeg har ikke luft nok til å spørre. Jeg har vondt i hendene, i knærne, i albuene, hodebunnen min treffer taket – jeg kjenner noe vått i håret – blod. Savio stanser så jeg nesten kolliderer inn i ham. «Shhh,» hvisker han og slår lykta helt av, finner halsen min med hånden sin og trekker meg inntil seg, snakker lavt inn i øret mitt: «Du skynder deg frem forbi sidetunnelen – jeg kommer like bak deg.» Han gir meg et dytt. Jeg gjør det. POW – et skudd, lyden lammende nær i den lave gruvegangen. Jeg kaster meg flatt ned – er forbi sidetunnelen. Er jeg truffet? Nei. Svakt hører jeg bevegelse bak meg. Jeg snur hodet. PAW-PAW … PAW. Lysglimtet fra munningen lyser opp Savio som har hånden med revolveren stukket rundt hjørnet og skyter inn i sidetunnelen. Straks revolveren stilner, er det bekmørkt igjen. En skrapelyd. PAW-PAW-PAW-PAW – skuddene kommer inne fra sidetunnelen. «AHHHRRRRGG,» roper Savio idet han faller sammen like ved siden av meg. «Fuck,» sier han. Jeg ser ingenting. Han krabber videre, jeg følger etter. Han tenner lommelykta. Buksebenet hans er vått av blod. «Her,» sier han og rekker meg revolveren. «Hvis du hører noe, så skyt.» Savio flerrer av seg skjorta, stikker lommelykta i munnen, river skjorta i stykker og knytter et stykke stramt rundt låret sitt. Den hårete magen buler ut533

over bukselinningen, men ingenting ved ham virker tungt. «Revolveren,» sier han. Jeg rekker den til ham. «Du kryper først – fort.» Han slår av lommelykta, sender et skudd bakover. Lommelykta skrudd av nå, så man ikke skal kunne se oss bakfra. Jeg hører Savio stønne av smerte. Kryper videre. Håndflatene føles ru, gruvegangen bukter seg; det kommer lys bak meg – Savio har skrudd på lykta igjen fordi svingene i gruvegangen sperrer for skudd. «Stopp,» sier han. Jeg stanser, og han kryper bort til meg. «Du lyser,» sier han og gir meg lommelykta. Jeg ser at revolveren er på plass i skulderhylsteret igjen. Straks beveger han seg videre frem. Hodet mitt føles lett. Kanskje jeg holder på å besvime fordi lufta er så tynn. Vi kommer til mannen som ikke hadde følelse i beina – Shirazi – han er kommet til bevissthet igjen. Savio stanser hos ham, trekker frem revolveren fra skulderhylsteret, setter munningen mot mannens bakhode. Savio snakker til ham: «Jeg skyter deg fordi du er lam, Shirazi. God tur,» sier han og trekker av. «AAHHHHRRRIIIII.» Skriket fra halsen min. Ufrivillig. Jeg brekker meg. Savio beveger seg videre, lommelykta er i hånden min, og jeg kan ikke la være å lyse mens jeg kravler langs motsatte vegg for å komme forbi det sprengte kraniet. Endelig kommer vi til mamaens groteske lik, lufta blir bedre. Stigen. Savio beveger seg oppover i et jevnt tempo; det sårede benet svever fritt mens han flytter hendene opp et trinn og trekker kroppen opp etter armene med et tungt stønn, til han klarer å støtte det friske benet et trinn høyere opp og flytte hendene igjen etter tur. Rytmisk stønnende, oppover. Ryggen til Savio glinser av svette i det flakkende skjæret fra lommelykta. Dråpene treffer meg, gråten stikker i halsen min, melkesyra hoper seg opp i musklene. Under oss … jeg stivner … Savio har tenkt på det; mannen som skjøt, kan komme bort til sjakta, klatre etter oss, skyte opp – det blir jeg som får kula. Savio har stanset på en liten avsats. «Gi meg lommelykta og klatre videre,» sier han. Jeg gir ham den, og han stikker den i munnen. Jeg klatrer fort forbi ham – oppover. Savio skyter ned – ett skudd. Har han flere? Jeg klatrer – tenker bare på neste trinn. Og neste. Neste. Når jeg ser opp, ser jeg bare stigen og mørket, glimt av sjaktens uformelige sider i lyset fra Savios lommelykt bak meg. Trinn for trinn. 534

Opp til verden. Min verden. Endelig ser jeg en lysere flekk over meg. Svetten renner ned i øynene mine, over halsen, ned over ribbena. Den ene foten min glir, henger uten feste, håndflatene beveger seg vått på det blankslitte trinnet – for mye svette. Jeg presser den frie foten inn mot sjaktveggen, slipper trinnet med den ene hånden så armen min kan gripe tak og holde rundt trinnet under. Henger der litt, kjenner at jeg snart får krampe i armene – prøver å kontrollere pusten. Holder fast med armen, fortsatt en fot på et trinn. Fører den andre hånden ned så begge er på samme trinn. Fjerner langsomt foten fra veggen, lar den finne tilbake til trinnet og den andre foten. Summer meg litt. Tørker håndflatene grundig av, én etter én, på de fuktige buksene. Lys fra lykta flakker rundt meg. «Kom igjen,» sier Savio under meg. Jeg begynner å klatre automatisk, en arm, et ben, oppover. Endelig er jeg ute og kan krype på alle fire langs bakken de siste par meterne der sjakten begynner med store uformelige trinn. Savio ler lavt mens han hinker forbi meg, bort til skuret. Jeg ruller over på ryggen. Puster tungt. Lufta er fantastisk. Stirrer ut forbi halvtaket på stjernene. Stjernene. Himmelen. Verden. Baklengs kryper jeg et par meter lenger bort fra hullet før jeg setter meg opp – er helt irrasjonelt redd for at hullet skal suge meg til seg, ned i mørket. Jeg ser meg febrilsk rundt for å få øye på Savio. En lyd fra sjakta får meg til å kaste meg flatt ned på bakken. Ser bort dit – aner en bevegelse, et mørkere felt i nattemørket – så er det borte. Savio kommer tilbake – står og roter med noen gjenstander i hendene. Sprengstoff. Hvis han er oppe, kan han drepe oss – mannen som heter Moses. Hva kan jeg gjøre? Kanskje det var et synsbedrag. Kanskje han ikke har mer ammunisjon. Jeg reiser meg forsiktig. «Han du skjøt – skal vi kaste ham ned før du sprenger?» spør jeg. Underlig nøktern nå. Mamaens høyre hånd ligger fortsatt og puster med en boblende lyd på bakken. «Folk skal se ham død,» sier Savio. «Gå bort til bilen.» Jeg beveger meg langsomt, stiv av melkesyre. Beina som seigt, vått tre. Conte har åpnet panseret på mamaens Land Rover for å starte den. Lyder fra utenfor gjerdet. «Forsvinn herfra,» blir det ropt på swahili. Conte ser på meg mens jeg stavrer bort mot bilen. 535

«De er ikke så redde lenger,» sier han. «Nå vil de drepe oss for å komme til.» Det lyder et skudd utenfra. «Forsvinn – det er ikke deres gruve.» Flere som roper nå. Kaldsvetten renner nedover ryggen min. Savio kommer løpende mot oss. «Inn bak rattet,» sier han til Conte, som adlyder. «Mannen lever fortsatt. Er du ikke redd for å la ham ligge? Han kan fortelle dem at det var deg,» sier jeg. «Vi kommer inn nå,» blir det ropt utenfra. «Han dør snart,» sier Savio, som har overkroppen inn over motoren, jobber med kablene i hendene. «Det vet du ikke,» sier jeg. «Gå inn i bilen,» sier han mens han står avventende med en ledning i hver hånd – holder dem ganske nær hverandre, som om han venter på noe. «Kanskje han overlever,» sier jeg. «Jeg har skutt dyr gjennom brystet før,» sier Savio. «Du kan høre på pusten at lungene snart blir oversvømt av blod.» Det lyder et kjempebrak fra sjakta. Eksplosjon fulgt av sildrende steinmasse. I samme øyeblikk fører Savio hendene sammen, kablene; motoren starter. Jeg hopper inn i baksetet. Savio står ved døra, tenner en lighter – en stang i hendene, lunte som tenner. Dynamitt. Han kaster stanga over mot porten, der stemmene kommer fra, og hopper inn i passasjersetet. Han sitter klar med revolveren i hånden, vinduet rullet ned. Conte setter bilen i gir. Eksplosjon fra porten – stor, kort, fulgt av slaggregn mot bakken. Conte rygger, bremser, skifter gir og tråkker ned gassen så vi ruller frem mot plankeveggen. Treverk som splintres, vi braker gjennom, ut mellom slagghaugene som blinker i skjæret fra frontlyktene. Vi drønner rett forbi Savios gruve, bort til hjulsporet – holder kursen mot landsbyen. Savio spenner på seg sikkerhetsbeltet. Fra buksene trekker han beltet og strammer det rundt låret sitt mens han banner lavt på portugisisk. Vi kjører i taushet til vi nærmer oss Merelani Township. «Den mamaen var et svin,» sier Conte plutselig. «Ja,» sier Savio. «Guttene hadde fortjent alt de kunne fått med derfra.» «Hvorfor skjøt du mamaens høyre hånd?» spør jeg. Savio snur seg og ser på meg: 536

«Han stjal steinen hennes.» Og Savio stjal hans, men det nevner jeg ikke. «Men hun var død,» sier jeg. Savio snur seg tilbake i kjøreretningen igjen og sier over motorduren: «Alle regner med at gruvearbeidere stjeler – selvfølgelig, de får ikke lønn. Mine stjeler også. Men sin høyre hånd må man kunne stole på, ellers er man død. Han blir lønnet for sin lojalitet.» «Man kan ikke kjøpe lojalitet,» sier jeg. «Nei. Det var derfor jeg skjøt ham,» sier Savio. Jeg sier ingenting, forstår ingenting. «Jeg er også høyre hånd,» sier han. «Jeg måtte drepe ham for å beholde jobben min. Tilliten til meg. Nå må jeg frem til funnet hennes. Så kan jeg slutte.» Jeg skjelver fortsatt – klarer ikke å holde opp. Conte snur seg og ser på meg. Han ler: «Mzungu takler ikke Zaïre,» sier han til Savio. Vi kjører litt i taushet. Savio graver i lomma si. Han snur seg på setet, rekker meg en liten, uformelig stein: «Vær så god,» sier han. «Lyst til å begynne i bransjen?» Jeg rister på hodet. «Ta den – den er din,» sier han. Jeg tar steinen. Kjenner på flaten – som ripet, kornet glass. Savio sitter avslappet og snakker: «Da Gud skapte verden, ga han Afrika en så fantastisk rikdom av naturressurser at englene protesterte: ’Hvorfor skal de ha så mye?’ Gud lo av englene: ’Slapp av,’ sa han. ’Bare vent til dere ser folka jeg plasserer der’». Conte ler. «Kweli,» sier han – sant. Vi kjører rett gjennom landsbyen, videre til flyplassen og opp til hovedveien, der jeg blir satt av og kan hoppe på en buss når det lysner. Savio skal videre til en lege han kjenner i Arusha. «Går det bra med deg?» spør han. «Ja,» sier jeg. «Afrika,» sier han med et skuldertrekk – et smil. «Si ifra hvis du vil kjøpe noe stein.» «Ha det,» sier jeg idet Conte setter Land Roveren i gir – de kjører. Planen med å starte et band med Marianne som vokalist kommer aldri i gang. Gitaristen er for gudfryktig til å spille for folk 537

som drikker, og jeg finner ingen andre. Jeg er glad jeg ikke rakk å fortelle Marianne om det. Vi knullet som kaniner de første dagene. Vi dro med Katriina og jentene til Tarangire National Park og til Tanzanite Hotel ved Arusha. Vi gikk opp til førstehytta på fjellet. Og dro hjem og knullet som kaniner. Men nå har vi sluttet med det, og vi har ikke noe annet felles. Hun kommer tilbake og vil snakke: «Hva om jeg finner meg en jobb i en FN-flyktingleir vestpå – har du lyst til å bli med?» spør hun. Jeg visste ikke engang at det fantes FN-flyktningleire i Tanzania. Men det er alltid bråk av noe slag mellom stammer og regjeringer i Burundi, Rwanda, Uganda, Kongo. «Altså, jeg er ikke kommet hit for å jobbe i en flyktningleir,» sier jeg. «På meg virker det som en slags kamuflert fattigdomsturisme.» «Det kan du ikke mene,» sier Marianne. «Jeg mener det,» sier jeg. «Men vi har jo muligheten, Christian. Da er det riktig av oss å hjelpe,» sier hun. Jeg forstår godt hva hun mener med muligheten. Jeg tror jeg skjønner det bedre enn hun gjør selv. Vi har organisasjonstalent – vi får ting til å fungere. «Hva er det du vil redde de stakkars negrene fra?» spør jeg. «Fra å dø av sult. Hjelpe dem med å komme tilbake til hjemmene sine,» sier hun. De blir slaktet hvis de vender tilbake – de har flyktet for å overleve. Hvem tror hun at hun er? «Dette er hjemmet deres,» sier jeg. «Afrika. Det er sånn de lever. Du kan gjøre verken fra eller til.» «Selvfølgelig kan jeg det … Man kan gjøre noe. FN kan gå inn og beskytte flyktningene som vender tilbake. Og det vil jeg gjerne være med på.» «Moder Teresa,» sier jeg. «Stå i dritt til oppetter anklene. Tyfus, malaria, bilharzia, orm, underernæring, feilernæring, etnisk rensning, juju-piss – det svinger, hva?» «Og hva gjør du?» Marianne glefser: «Spiller reggae – hva hjelper det?» «Mer enn FN,» sier jeg og går ut, starter motorsykkelen, kjører ned til Majengo, stikker på en bar, drikker øl. Fy faen, så hvit den dama er. 538

Dagen etter er jeg og spiser bak Tanesco til lunsj. Rachel er ikke der. Jeg spør jenta som serverer: «Mimi sijui,» sier hun – jeg vet ikke. Jeg spør mama. «Huyo Rachel, sio mzuri – mimi sijui yoko wapi,» sier hun: Hun Rachel er ikke bra – jeg vet ikke hvor hun er. «Tsk,» sier jeg.

Marcus SKATTEGEIT IRS-mannen kommer til Roots Rock. International Revenue Service – skattedjevelen. «En cola,» sier han, og Patricia hopper som en loppe. Min verden er for liten til skatt, men med kiosken på Uru Road og opptaksbutikken og Patricia med brukte klær foran – det begynner å stikke i skattemannens øye. Jeg skynder meg å invitere ham inn i gården bak kjøpmannen, gir ham en øl og nyama choma. «Vi må finne ut av hvor mye du skal betale i skatt,» sier han. «Omsetningen er veldig liten,» sier jeg. «Vis meg bøkene,» sier han. «Omsetningen er for liten til bøker,» sier jeg. «Du kan komme i fengsel hvis det ikke er bøker,» sier han. «Jeg har bøker, men de ligger hjemme,» sier jeg, «Da må du hente dem,» sier han. «Det er vanskelig for meg å forlate butikken akkurat nå,» sier jeg. «Men jeg kan komme til ditt hjem med dem i kveld.» «Hva skal jeg med bøkene dine i hjemmet mitt?» sier han. «Jeg vil gi deg en liten gave til gjengjeld for bryet med å forstyrre deg i hjemmet ditt,» sier jeg. «Hvor liten er den gaven?» sier han. «På størrelse med tre kyllinger – klare for gryten,» sier jeg. «Nei, størrelsen er en geit,» sier han og ser direkte i øynene mine mens han gir meg adressen. Resten av dagen er jeg en mann som løper rundt for å kjøpe en geit, og om kvelden er jeg en mann som betaler en ekstra dyr pris for å ha en geit i taxien 539

hele veien til Kiborloni, der skattemannen har bygget huset sitt med god plass til gaver på gårdsplassen, som er fylt med kyllinger og geiter og stinkende griser.

Christian Først går jeg på Kibo Coffee House. Sitter og kjederøyker, drikker iskaffe. Jeg må få litt mer fart på butikken. Vi tjener for lite, og jeg har ikke kommet noen vei med Savio og tanzanittsteinene. Jeg trenger penger til å betale frakten for utstyret fra Hasseris Gymnasium. Ellers kommer ikke dette til å fungere. Og jeg trenger et sted å bo. Det begynner å tære på gjestfriheten til Katriina. Som man sier på swahili: Etter tre dager begynner gjestene å lukte. Hun har ikke sagt noe, men … Hun er selvfølgelig enig med far i at jeg bør komme meg til Danmark, få meg en utdannelse. Og nå har jeg Marianne på nakken halve tida. Vi skal redde negrene fra seg selv. For noe piss. Akkurat nå føles alt litt vel tungt. Jeg drikker ut, betaler. Går opp mot Roots Rock. Rachel! Rachel sitter på en stol ved siden av kjøleskapet utenfor kjøpmannen. Hun reiser seg når hun ser meg. Hun smiler. «Hei, hva gjør du her?» spør hun. «Jeg trodde du var borte.» Hun tar hånden min. Holder den løst med et par fingre – tanzaniansk vis når man står og snakker sammen mann til mann. Men det er sjelden jenter gjør det. «Jeg kom for å se på deg,» sier jeg og mønstrer henne fra topp til tå. Hun ler. «Jeg håper du ikke fikk for mye problemer med kjæresten din,» sier jeg. «Kjæresten min?» sier hun. «Hva mener du?» «Den kvelden jeg traff deg på Liberty,» sier jeg. «Å.» Hun ser ned på fortauet, litt forlegent, tror jeg. «Nei, han er ikke kjæresten min. Jeg har ingen kjæreste.» Hun smiler til meg. «Bra,» sier jeg og ser på hånden hennes. Neglene er farget gyllenbrune. Jeg lar fingrene mine gli over dem. «Hva er det?» spør jeg. «Henna-tatovering,» sier hun. 540

«Hvordan gjør man det?» «Det er bark som man maler til pulver og blander med te så det blir fuktig, og så lar man det sitte på neglene en stund.» «Det er mwafrika neglelakk,» sier jeg. Hun fniser og løfter hånden min, tegner mønstre i håndflaten med en finger. «Man kan også bruke det til å lage mønstre i håndflaten og på fingrene, sånn som inderne gjør,» sier hun. Og så ser jeg Katriinas Nissan Patrol komme kjørende – Marianne i passasjersetet. Rachel vet ikke om Marianne, tror jeg. Hvis ikke hun da har hørt at jeg har vært på byen med en hvit jente. Men det kan jo ha vært søsteren min eller en helt annen. «Vi ses,» sier jeg til Rachel, slipper hånden hennes, går bort til bilen som stanser i veikanten. Katriina ser ikke på meg, sier ingenting. Bilen står stille, men Marianne åpner ikke døra. Også hun ser rett fremfor seg. Jeg åpner den. Marianne kommer langsomt ut, lukker døra mens hun bøyer seg ned og sier: «Vi ses,» inn gjennom den åpne ruten før Katriina kjører. Så går Marianne ned mot Clocktower-rundkjøringen uten å verdige meg et blikk. «Hva er det?» sier jeg og går etter henne. «Jeg så dere,» sier hun. «Så hvem da?» «Deg og … hun jenta.» «Hun heter Rachel,» sier jeg. «Det er en jeg kjenner.» «Ja, det tviler jeg ikke på.» «Hva skal det bety?» «Jeg så at du holdt henne i hånden.» «Hør her,» sier jeg, «selv mennene her nede holder hverandre i hånden når de går rundt sammen eller står og snakker. Det er ikke et forspill til sex.» «Ja,» sier hun. «Og kvinnene leier hverandre, men ikke menn og kvinner.» «Iblant gjør de det – det forekommer,» sier jeg. «Ja, jeg ser det,» sier hun.

541

Marcus FALSK TURIST Immigrasjonsfolkene kommer inn i butikken. «Hvor er mzunguen?» spør mannen. «Mzunguen? Jeg tror han er hos sin far og familien,» sier jeg. «Men han jobber med deg – når kommer han?» spør mannen. «Nei, nei, nei, han jobber ikke. Han er bare gjest hos sin far. Og han er også min gjest. Og faren er her – han jobber for Nordic Project. De har bodd her i mange år.» «Men den unge mzunguen er ikke turist,» sier mannen. Damen forklarer: «Vi ser ham her hver morgen, hver middag, hver kveld. Han kommer i bilen, leverer kasser, henter kasser. Det er en forretning: Immigrasjonskontoret ligger like borte i Boma Road – personalet spiser hos den samme mamaen som Christian. Selvfølgelig ser de ham som en omvandrende pengeboks. Hvor mye kan han betale for at de glemmer ulovligheten hans? «Nei, han er bare vennen min,» sier jeg. «Han låner meg LPene sine så jeg kan jobbe bedre og betale veien min.» «Du lyver,» sier mannen. «Og du får ingen glede av den hvite fyren. Du er en taper selv. Og han må betale skatter.» «Nei nei nei nei. Han er på besøk. Han er her på et turistvisum.» «Vi holder øye med deg,» sier damen, og de går. EUROPEISK KJÆRLIGHET Christian skal på fjellet og spille disko på et bryllup. Men jeg kan ikke gå noe sted, for datteren min er en sekk knokler med hud. Jeg kan bare sitte på Roots Rock, spille over kassetter til wazungu-barn på ISM og tvile på Christians hederlighet. Den hvite kjæresten hans, Marianne, kommer inn døren. «Hvordan går det?» spør jeg. «Det går,» svarer hun og kjøper cola til seg selv og til meg. Hun setter seg, røyker mange sigaretter, er urolig. «Liker du å være her?» spør jeg. Hun røyker, sukker, ser på meg, sier: «Hva er det Christian holder på med? Hva vil han? Med livet sitt … fortell meg det som det er – du kjenner ham.» Og jeg er 542

i posisjonen, men sier at hun skal vente, han skal nok få det til å fungere, gjøre det riktig. «Gi det en sjanse,» sier jeg. Men hun kommer direkte tilbake mot svaret mitt: «Det er en jente han er forelsket i. Jeg kan se det i øynene hans – han har lyst på henne. Jeg merker det når vi elsker.» Den jenta er Rachel – servitrisen hos mama. Og jeg vet at Marianne sier sannheten. Hva kan jeg si? Christian er den sultne fisken, og den svarte jenta bruker et godt agn. Og Christian tror han er en afrikaner, som kan forstå. Mswahili-jenta er malaya – bare den andre typen: hun som du ikke tror er malaya, men som er den største malayaen av dem alle. Nå kommer denne mzunguen som kjører i en stor, ny bil, og ingen kan se at det er farens bil, og han har 100 dollar i lommen sin – nå vifter han dem rundt i Tanzania, og det er en formue i shilling. Den svarte jenta leter etter billetten sin. Rachel kan gjøre hva som helst for ham. Marianne er trist så hun nesten kan gråte. Å se øynene hennes er nesten som å se på Katriina i de gamle gale dagene med Jonas Larssons pumpefabrikk.

Christian Hun har nesten skulderlangt hår; krusen står til værs, men er ikke rettet – det har hun sikkert ikke råd til. Hun går med det oppsatt som svarte amerikanere hun har sett på film. Noen ganger har hun vaselin i så det skinner. Men jeg har også sett henne med håret flettet som kornaks. Hvis hun ikke har fått ordnet håret, går hun med en rød baseballcaps bak frem, eller et pirattørkle. T-skjortene hennes har alltid veldig korte ermer, noen av dem har et par knapper foran, krage. Jeg har også sett henne med en kanga surret rundt livet, men for det meste går hun i bukse – alle slags bukser: jeans, bomullsbukse, mørk, nålestripet gabardinbukse. På føttene: flippflopper eller fine skinnsandaler med perlebroderi, som hun har fått av storebroren før han døde. Hun har sikkert også et par høyhælte sko å gå i kirken med på søndagen. Øreringer, et halskjede av mørke glassperler, to enkle armbånd på høyre, ikke noe armbåndsur. Rachel går med neglelakk som skaller litt av – mørk 543

rosa, også på tåneglene. Neglene hennes er lange, sterkt buede og tykke. Hun er kraftig bygget, har et sterkt ansikt – kraftfullt kjeveparti, bred munn med lepper som er fyldige uten at de svulmer, sterke, hvite tenner, en liten, fin nese, skrå katteøyne som er levende og kjappe og plutselig blir sløve på en erotisk måte. Hun har sterke armer, sterke hender som ikke er for store enda fingrene er muskuløse. Brystene hennes er både store og struttende; de danser litt under T-skjorta. Midjen er der, men hun er ikke som en colaflaske – det er hun for sterk til. Rumpa strutter også som den skal, uten å være bred, og rumpeballene vugger når hun går. Lårene er sterke og myke på én gang, skinnebena kraftige, føttene korte og brede. Hun er ikke tjukk, det finnes nesten ikke fett på henne – alt er muskler. Rachel er ekte mswahili. Hun snakker med mange menn. Sånn er det bare når man selger brus til folk fra kjøleskapet utenfor kjøpmannen. De må drikke den der, for de får ikke ta med flaska – så står de der og henger og prater. Jeg står og henger og prater. «Hvor kommer du fra?» spør jeg. «Galambo, ute ved kysten, like ved Tanga,» sier hun. «Jeg er mswahili.» «Er du muslim, da?» spør jeg. «Mkristo,» sier hun. «Som deg.» Jeg drikker en hel del brus hos den kjøpmannen. Datteren til Marcus, Rebekka, er dødssyk. Tynn, dehydrert, avkreftet. Han har fortalt meg før om at han var sammen med mange damer etter at han overlevde ulykken og oppholdet på KCMC. Han sier legene ikke finner noe galt med datteren. Jeg tror ikke det er sant. Jeg er sikker på at det er aids, men han vil aldri si det, for sykdommen er fullstendig tabu. «Har du fått tatt hiv-test?» spør jeg. «Tsk,» sier Marcus. «Alle tester er blitt tatt på den lille babyen – de finner ikke noe galt.» Kanskje det ikke er sant. Hvis noen blir syke, gjemmer familien dem bort i huset og sier at det er malaria, for det kan man også dø av hvis man er uheldig. Men Marcus kan i hvert fall ikke hjelpe til de kveldene jeg spiller på Shukran Hotel. Jeg kan ikke gjøre det alene. Eieren forlanger at jeg stiller med en mann til å sile ut folk og ta inngangspenger i døra. Rogarth stepper inn. Han vil heller jobbe 544

med meg enn å være løpegutt for mabwana makubwa på Moshi Hotel. Utpå formiddagen går jeg inn i tjenerboligen hos Katriina. Rommet mitt. Marianne er her fortsatt, sitter ved det lille skrivebordet og leser i noen papirer, skriver på en blokk, håret trukket stramt tilbake i hestehale – skolelærer. «Hei,» sier jeg. Hun snur seg ikke, sier bare: «Hvor har du vært?» «Du kom ikke,» sier jeg. «Du var på jobb. Jeg har ikke tid til å sitte og stirre beundrende på deg mens du snur plater.» «Det var lørdag kveld – jeg trodde vi skulle på byen,» sier jeg. «Det er ikke meg du vil på byen med,» sier Marianne uten å snu seg mot meg. «Hva snakker du om?» spør jeg. «Du er akkurat som … som han Jonas.» Jeg har selvfølgelig fortalt henne om Jonas, Katriina, faren min og moren min – alt sammen, da vi ble kjent på Hasseris Gymnasium. «Hva mener du, som Jonas?» spør jeg. Nå snur hun seg rundt på stolen, men opphovnede øyne. Hun har grått. Hun er stygg. «Tror du jeg er idiot? Jeg snakker også med folk mens du driver rundt og … passer jobben din. Jonas lå med alle andre enn Katriina, for de skulle være unge og svarte.» «Ja,» sier jeg. «Det gjorde han. Jeg begynner å synes at fyren kanskje hadde et poeng.» «Traff du den lille venninnen din?» sier Marianne. «Nei,» sier jeg. «Hun heter Rachel. Jeg gjorde ikke det.» «Nei. Hun var forresten innom her i går ettermiddag,» sier Marianne. «Jaha,» sier jeg. «Issa sendte henne bort. Vet du hva han sier om henne?» spør Marianne. «Nei, men det vil du sikkert fortelle meg,» sier jeg. «Han sier at hun er en dårlig jente som bare er ute etter penger,» sier Marianne. «Ja,» sier jeg. «Selv om Issa er svart og halvt døv, er han fortsatt kolonisert fra halsen og opp, og han tror det hvite er bedre enn det svarte.» 545

Resten av dagen er det dårlig stemning helt til kvelden, så går vi en tur på golfbanen og røyker en joint. Når vi kommer hjem, vil hun knulle. Og jeg slikker fitta hennes, stikker en finger opp i rumpehullet på henne, suger på brystvortene, slikker henne i ørene, på halsen, sier til henne at hun er deilig, at jeg er helt vill etter henne – en hel masse piss. Jeg trenger ikke å telle: Ikke én gang tar hun på meg. Jeg kunne like gjerne hatt sex med en pappkartong som har stått ute i regnet. Mandag kveld kjører jeg ned til CCM-huset ved Clocktowerrundkjøringen. Big Man Ibrahim har karateundervisning alle hverdager fra sju til ni. «Er du klar for trening?» sier han. «Jeg kom bare for å treffe de folka du snakket om,» sier jeg. «Bli med og tren,» sier han og stiller seg opp foran tolv– fjorten unge gutter og begynner å slenge ut instrukser. «Jeg heter Khalid,» sier en fyr. «Hvis ikke du blir med og trener, snakker han aldri til deg igjen.» Jeg blir med. Svetten siler av oss. Hard fysisk trening. Ibrahim ler til meg etterpå og roper på en fyr som heter Abdullah. Jeg blir presentert. Abdullah er nesten like stor som Ibrahim. Jeg spør om han vil ha jobb som utkaster fredag og lørdag på Shukran Hotel. Det vil han gjerne. Så går jeg ned til motorsykkelen. Han som heter Khalid, kommer løpende etter meg. «Skal vi ta en cola?» spør han. «Det kan vi godt,» sier jeg. «Jeg har vært på diskoteket ditt på Shukran Hotel. Du spiller fantastisk musikk,» sier Khalid. «Takk,» sier jeg. «Du skal vite at han Abdullah – han er en veldig farlig mann. Han har nettopp kommet ut av fengselet. Karanga Prison,» sier Khalid fortrolig. «Hva satt han inne for?» spør jeg. «Drap – alle vet det.» Khalid nikker alvorlig. Et godt rykte for en utkaster. Og mannen har neppe drept noen hvis han bare satt to år. «Kutt ut,» sier jeg. Vi kjører til Shukran Hotel og tar en cola utenfor. «Jeg kan også gjøre en god jobb for deg på diskoteket,» sier Khalid. 546

«Har du også sittet i fengsel?» spør jeg. Han smiler, og vi klasker hendene mot hverandre. Han holder opp en hånd. «Nei, men jeg har dødbringende våpen fra Big Man Ibrahim.» Neste kveld drar jeg også ned dit. To timer tortur under Ibrahims regime. Etterpå spør jeg ham om Abdullah. «Nei, nei – ikke drap,» sier Ibrahim. «Anklagen er en løgn. Men Abdullah har ikke penger til betaling for å komme ut, så han sitter i to år og venter på rettssaken sin. Første dag foran dommeren og hele saken blir kastet ut av rettssalen fordi det ikke er bevis.» Ibrahim ler høyt. «To år for en løgn,» sier jeg. «Ja,» sier Ibrahim. «Tanzanianske metoder – veldig vanskelig.» Endelig ser det ut til at Marianne gir opp forsøket på å gjøre meg til et godt menneske. Hun vil dra av gårde på egen hånd: «Jeg drar opp og snakker med dem,» sier hun. «Så får vi se hva vi gjør.» «Ok,» sier jeg. Hun vil til Arusha og snakke med et FNkontor og derfra ta en buss til Kampala og snakke med et annet FN-kontor – alt sammen noe med flyktninger og internt fordrevne i leire. Hun vil redde disse menneskene. Hun er hvit; det er hennes skyld at de lider. Jeg kjører henne ned på busstasjonen om morgenen. Er glad for å se bussen forsvinne.

Marcus GUDS STRAFF Det banker på en kveld med en mann og en kvinne fra Claires kirke. Mannen snakker som en satan: «Det er Guds straff fordi dere ikke er gift. Hvis dere gifter dere, kan dere kanskje rekke å redde barnet. Hvis barnet dør nå, kan det ikke komme inn i himmelen, og dere kan ikke selv komme inn i himmelen fordi dere lever i synd.» Claire gråter. Mannen åpner bibelen sin og leser: 547

«’Dette sier Herren: Jeg lar ulykken komme over deg fra din egen ætt’ – Andre Samuelsbok 12,11.» «Kom til kirken vår,» sier kvinnen til meg. «Jeg er katolikk,» sier jeg. «Jeg kan ikke forlate kirken min, og Claire kan ikke forlate deres.» «Dere setter barnets sjel i fare,» sier mannen. «Men hva om vi blir gift hos byfogden?» spør Claire. «Byfogden kan ikke gjøre noe mot djevelens kraft,» sier mannen. Og Claire vil i virkeligheten ikke til byfogden – hun vil i kirken. Og hun stoler ikke på min kirke, og jeg synes ikke at hennes kirke er bedre enn min – jeg synes at de er kirker alle sammen. Ideen er den samme knokkelhaugen. «Marcus blander seg ikke i min tro. Jeg vil heller ikke blande meg i hans,» sier Claire for å forsvare vår posisjon – vi kan ikke gifte oss i to kirker samtidig. Selv vet jeg at disse kirkene ble startet av mennesker som meg. De er feil alle sammen. «Dere må døpe barnet – kanskje dere kan fjerne ondskapen fra det og redde det fra evig fortapelse,» sier kirkekvinnen. «Vi har hørt på dere,» sier jeg. «Nå skal vi legge oss. Vi har et sykt barn. Vi har arbeid å passe i morgen tidlig.» «Men kanskje …» sier Claire når de er gått. «Det er bare løgner,» sier jeg. «Et barn kan ikke være ondt. Vi er ikke onde. Gud elsker barna sine.» «Heksens onde tanker har gått inn i barnet. Bare Gud kan ta dem ut,» sier Claire. Jeg kan fortelle henne at hekser ikke har en plass i troen hennes, men jeg er trett. Neste morgen fortsetter Claire: «Vi skal døpe barnet.» Jeg sier ja. To dager etter er vi i kirken hennes og døper datteren vår Rebekka, enda hun nesten ikke er noen datter, men bare knokler med hud. Vi putter sukkervann inn med en teskje, men hun brekker det opp – fra munnen en råtten lukt, mens øynene har tom fortvilelse. Jeg er på KCMC hele tiden; legene kan ikke finne noe galt. Helt til siste dag; det er dagen da Rebekka skal ta røntgenbilder, ultralydscanning, alt – for å gi oss det en548

delige svaret fra legene. Claire går av sted med henne. Jeg går for å glemme meg selv i baren. En skriking vekker meg. «Marcus, Marcus – Rebekka puster ikke.» Det er Claires venninne. Jeg løper til huset. Claire står bøyd over sofaen og skriker; hun presser ned på sofaen – på Rebekkas bryst. «Det er djevelen,» sier Claire. «Rhema har sendt djevelen inn i barnet mitt.» Jeg holder rundt Claire. Hun hulker. Der ligger datteren min. Stille. «Vi var på vei opp til bussen, men plutselig pustet hun ikke,» sier venninnen. Vi drar på sykehuset for å få dødsattesten, til kirken for å arrangere begravelse. Så mye bevegelse fra en stiv kropp. Om kvelden kommer kirkens folk tilbake. «Du må være i kirken vår,» sier de til meg. «Det onde som har skjedd, er fordi dere ikke er ordentlig gift og i den riktige kirken sammen.» Jeg sier ingenting. Jeg vil ha begravelsen overstått; etterpå skal de få svaret mitt. «Marcus, du må frelses. Se på alt som har skjedd,» sier kirkens mann. «Men det var de onde åndene,» sier Claire til dem. «Det var en heks som ga Rebekka djevelsk medisin og satte det onde øyet på henne.» «Dere kan bare bekjempe de onde åndene hvis dere blir frelst,» sier kirkens mann. «Det er forfedrenes onde ånder som er misfornøyde og derfor straffer dere.» Jeg vil ha dem ut av huset. Hvordan kan Guds mann snakke samtidig om forfedrenes ånder? Det er kjetteri. Jeg sier til dem at jeg skal tenke over det. De går, og tror jeg allerede bor i baklommen deres. «Du må i hvert fall bli med i kirken på søndag,» sier Claire. «Jeg går ut litt,» sier jeg og tar sigarettene mine. Claire begynner straks å gråte: «Du bruker hele tiden baren som kirken din, men Gud, Han bor ikke i flasker.» «Jo, min Gud bor der, og når jeg tømmer flasken, kommer Gud i kroppen min.» Jeg går. Det er dumt at jeg snakker slik 549

til Claire, bare av irritasjonen på de kirkelige tåpene som jeg burde slå hardt med en kjepp. HVITT ALVOR I byen løper jeg og arrangerer alt: smøring til presten for at han skal gjøre jobben sin, kisten fra snekkerne på Imara Møbelfabrikk, snacks til gjestene etter seremonien. Etter anstrengelsen min tar jeg en pause på Stereo Bar med øl og Konyagi. En stor fyr kommer bort til meg og setter seg ved bordet mitt, lener seg frem. «Du må si til mzunguen din at han skal holde seg unna Rachel,» sier fyren. «Hvem er du?» sier jeg. «Tito,» sier han. «Du kan si det til ham selv,» sier jeg. «Hvis ikke han holder seg unna, så skader jeg ham,» sier Tito. «Skader?» «Ja, skader,» sier Tito. «Han er ikke min mzungu,» sier jeg. «Jeg bestemmer ikke om han løper etter den jenta.» «Hør etter hva jeg sier,» sier Tito. «Hvis ikke du …» Jeg avbryter ham: «Nei. Datteren min døde i går og skal begraves i morgen. Jeg blåser i deg. Jeg blåser i trusler, i mzungu, i jenta. Gå din vei,» sier jeg. «Jeg har advart deg,» sier Tito og reiser seg. «Tsk,» sier jeg. Hele familien kommer i begravelsen: Solja, min døde datters navnesøster Rebekka, Katriina, bwana Knudsen. I livet er de ingenting for meg lenger, men i døden står de ved min side. Christian kommer også. Så mye forstår han likevel av det afrikanske systemet. Hvis han svikter begravelsen, planter han ondt blod mellom oss. Med solbriller skjuler han blikkets vemmelse for de afrikanske kvinnenes skrikende hysteri ved gravens rand; for den hvite er vår sorg noe primitivt og barbarisk. Katriina kommer bort og legger armen rundt skulderen min: «Nå har lille Rebekka fått fred, Marcus,» sier hun. 550

«Fred?» sier jeg. «Når hvite barn dør, får de vinger og blir engler i himmelen. Svarte barn blir fluer.» «Det må du ikke si, Marcus.» «Derfor har man fluesmekkeren,» sier jeg. «Nei,» sier Katriina og rister på hodet. Jeg ser på henne: «Oppfunnet av en hvit mann.» GUDS DISKOTEK «Vi kan akkurat skrape sammen til å få utstyret sendt ned,» sier Christian. «Men det er ikke mulig for oss å betale 65 prosent i importavgift.» «Er det ingen wazungu som skal ha Carlsberg ned med Ostermann, så kan utstyret reise i samme porsjon fra Danmark?» spør jeg. «Nei, det er masser av øl i Arusha, og det kommer ingen nye wazungu for tiden. Vi blir nødt til å finne en annen måte å gjøre det på.» «Jeg har en idé,» sier jeg og tar Christian med til biskopen – Claires biskop i Pinsekirken i Majengo. For kirken betaler ikke avgifter, skatt, toll. Gud er fritatt for den slags. En gammel norsk mann er med i kirken – han har giftet seg lokalt og får mange ting fraktet ned fra Norge. «Han kan organisere så vi ikke må betale importavgift. Og du kan betale ham for de lokale omkostningene.» Den norske mannen har et lite kontor i biskopens bygning. «Er det nødvendig at jeg blir med?» spør Christian utenfor kirken. Noen ganger tenker den hvite gutten som en analfabet fra landsbyen. «Ja – kirken må se lyset vårt i horisonten for å hjelpe oss. Du må love biskopen at når som helst er du klar til å gjøre noe for ham til gjengjeld. Kanskje de vil leie utstyret til et prekearrangement – så kan de få det gratis eller alltid billig. Bare vis dem at du er her for dem, så kan vi slippe tollen.» Og Christian sier nøyaktig som jeg har sagt. Det virker – de vil hjelpe. UPRISING Claire ligger på sengen og stirrer inn i veggen. Hun er blitt veldig tynn av alle bekymringene. Kanskje hun har valgt å dø, som en sta innfødt. «Fy faen,» sier jeg. Men skritt for skritt begynner vi å be551

vege oss igjen. Vi prøver hardt å finne energien vår igjen til å arbeide. Om kvelden, når Claire sover, finner jeg skoesken min med private papirer. Den står i det låste skapet. Bare jeg har nøkkelen. Og jeg graver ned i bunnen, åpner konvolutten og trekker frem bildet. Min sjokoladebaby. «Det er fint,» sier jeg til babyen, som er tre år nå. «Du er i Finland – du kan vokse deg stor og sterk og fin. Være frisk og gå på skolen. Du er min utsending, min advokat i det hvite landet.» Og jeg ser på Tita og babyen, og jeg holder bildet litt bort så det ikke blir vått fra dråpene. Venninnene til Claire fra kirken begynner å komme på besøk igjen. «Åååå – djevelsk,» hvisker de når de ser de fem bildene mine av Bob Marley bak glass og ramme i stuen sammen med et av Haile Selassie og et av Claire og lille Rebekka fra da hun fortsatt var fin og rund. Jesus blør på korset, men ikke i mitt hjem. «Hvordan kan du leve med de bildene?» spør de Claire forsiktig. «Hver har sin Gud,» sier hun. Og hun synes Bob er fin å se på – man vet hvor man har ham, og han låter alltid godt. Bare når jeg gjør baren til kirke og ølet til Gud, synes Claire at det ikke er fint. Claire viser seg sterk. «Vi trenger en spektakulær vare i kiosken og i Roots Rock for å lokke kunder.» «Hvor skal jeg få den varen?» «I Kenya,» sier Claire. «Men vi har ikke Kenya-shilling og ingen mulighet til å skaffe dem,» sier jeg. «Vi skal lage batikk,» sier hun og kjøper stoff, voks, farger og alle ingrediensene – hun har satt seg inn i metodene via en kvinne som moren kjenner. Kjemikaliene stinker i hele huset, men resultatet er en fargeeksplosjon. INGENMANNSLAND Grensen til Kenya er stengt av politiske grunner, fordi den tanzanianske økonomien er så ødelagt av mwalimu Nyereres drømmer om sosialisme at alt kommer til å rase hvis vi får konkurranse fra solide, kenyanske varer. Men det finnes et marked 552

i ingenmannsland ved Holili-Taveta-grensen der vi kan selge batikken vår til kenyanere. Og når vi går tilbake, skal vi betale 65 % toll på alle kenyanske varer vi har kjøpt. Men vi kan også smugle. Claire pakker vår store stabel med batikk, og vi tar bussen østover gjennom Himo og videre til Holili. Veien går i slake lange svinger gjennom det bakkete landskapet, dekket av kratt og tornetrær. Gjetere med kveg, får og geiter, maisåkre, bønner. Bussen kjører opp på en liten bakketopp, og man kan se langt ut i horisonten. Vi går inn i ingenmannsland. På markedet kommer kenyanerne for å kjøpe mais, bønner, batikkstoff og brukte klær, som kommer til Tanzania fra veldedighetsorganisasjoner i Vesten. Kenyanerne betaler i Kenya-shilling. På markedet selger kenyanerne også alle de tingene vi har bruk for, men ikke til engrospris – det er ekstra avanse på toppen. Og på veien tilbake må man betale 65 % i toll ved den tanzanianske grenseposten. Vi selger batikken til en god pris, og i Taveta kjøper vi såper som Imperial Leather og Lux, vi kjøper Nivea-kremer, Omovaskemiddel, såpestykker til klesvask. I Kenya har de forskjellige merker av alt, man kan kjøpe ordentlig kosmetikk, salt er mye billigere, matolje, Kiwi-skokrem, tannpasta, medisin som hodepinetabletter og hostesaft. De alminnelige tingene fra Kenya er luksusvarer i Tanzania. I Holili går vi på en buss til Moshi med varene våre. Vi kjører og venter på kontrollpostene i Tanzania; litt politi sammen med tollere. Sammenbrettet i hånden min er pengesedlene klare. Bussen stanser, tolleren går gjennom. Jeg rekker ham pengene diskret – det er derfor han er her: penger til hans egen lomme – ikke statskassen, som bare fôrer korrupte mabwana makubwa. Tolleren vil ikke gjennomsøke hele bussen, for den bussen blir veldig varm når den står stille på veien i solen. Politi og tollere vil heller stå i skyggen under treet og vente på neste buss som kommer med gaver til lommene deres. Kiosken min blir paradisets hage. Jeg har kjøpt bussbilletter, leid sykkeltaxi, betalt bestikkelser – likevel får jeg en god profitt: 50 prosent. Straks er vi i gang igjen med mer batikkproduksjon. Kiosken er i gang, kyllingene vokser. Også magen til Claire vokser, for vi har vært myke i den harde tresengen. Pen553

gene er få, men vi er ikke passasjerer, som bare henger i skjørtene på en dum hvit gutt. FORBLINDET «Dere tror den mzunguen er guddommelig og kan forandre livet deres,» sier jeg. «Men han er bare en gutt. Bilen han kjører, den tilhører faren hans. Stereoanlegget her i butikken, halvparten er mitt. Han er ikke fantastisk.» De ser på Christian som folk på West Kilimanjaro så på Jonas – skogkongen. «Han kan skaffe det store anlegget til Liberty eller Moshi Hotel fra Europa,» sier Khalid. Firestone, vår nye skrøpelige hangaround som stammer fryktelig, nikker. «Du jobber for ham selv,» sier Abdullah. «Du prøver bare å holde oss borte fra det gode arbeidet han kan gi oss.» «Jeg jobber ikke for ham,» sier jeg. «Vi er partnere.» «Christian kjører rundt i Nissan Patrol med sin chiki-chikijente og hygger seg, mens du sitter og spiller av kassetter på Roots Rock dagen lang. Du jobber for ham,» sier Abdullah. Jeg kan forklare dem om immigrasjonsfolkene, arbeidstillatelsen som mangler, men jeg lar det ligge. «Vi vil gjerne jobbe for ham,» sier Khalid. «Når han får det store diskoutstyret, vil han trenge flere hender. Du må ikke prøve å holde oss ute.» De går sin vei. Og jeg er fanget i butikken. Når de møter Christian, vet jeg at de snakker om meg. Jeg må gripe inn. Christian kommer og henter meg og utstyret i bilen om kvelden. Jeg ler: «Alle swahiliguttene kommer hele tiden til butikken, fordi de vil jobbe for deg. De tror du vil gjøre dem veldig rike og berømte og ta dem med til Europa,» sier jeg. «Jeg får bruk for litt flere folk når det store diskoanlegget kommer ned,» sier Christian. «Vi får bruk for,» sier jeg. «Det er like mye jeg som betaler for det utstyret.» «Ahhh, det er nå jeg som betaler det meste,» sier Christian. «Ja, men det er jeg som kan få det inn i landet, og det er jeg som sitter i butikken hver dag,» sier jeg. «Ja ja, selvfølgelig,» sier Christian. «Pass deg for de swahiliguttene,» sier jeg. «Akkurat nå er de hyggelige, men hvis de lukter blodet ditt, så spiser de deg.» 554

«Slapp av,» sier Christian. Men jeg kan ikke slappe av. Abdullah og Khalid har allerede plantet dårlige ideer i guttens hode – jeg kan høre at de vokser.

Christian Marcus har leid en drosje uten sjåfør for kvelden. Han kjører meg til Shukran Hotel, og vi bærer inn utstyret. «Du må hente Rachel hos kjøpmannen klokka ni og kjøre hit,» sier jeg. «Hvorfor det?» spør Marcus. «Hun vil gjerne se det,» sier jeg. «Er det en god idé, Christian?» spør han. «Hvorfor ikke?» spør jeg. «Jeg bare spør for å vite om du er sikker,» sier Marcus. «Om jeg er sikker på at du skal hente henne?» spør jeg. «Ja,» sier Marcus. «Ja, det er jeg sikker på,» sier jeg og snur ryggen til ham, går inn. Fy faen, som han skal blande seg inn for tida – hva i helvete har han imot henne? Hun er deilig. Jeg kunne hentet henne selv, men det er best jeg blir her så folk ser meg gjøre klart til diskoteket, for kundene er mer interessert hvis det drives av en hvit mann – det har ingen sett før. Musikken har begynt, lyset er dempet, Abdullah står i døra, og kundene er på vei inn. Rogarth er her også, enda jeg egentlig ikke har bedt ham om det, men jeg lar ham komme inn gratis. Marcus kommer inn med Rachel. Håret hennes – hun har fått stelt det: små knallsvarte dårelokker som skinner mot kraniet hennes. Hun er veldig fin: lyse sandaler med perlebroderi på overlæret, langt bomullsskjørt som hun har sydd inn så den smyger seg mot lårene og baken. Og en vinrød polyesterbluse som fremhever midjen; ermene er korte og viser de lubne armene. Hun kommer opp og omfavner meg, som hun gjorde på Liberty; kaster seg rundt halsen min og trykker seg inntil meg, heftig, men fort. Så har hun sluppet igjen. Hva betyr det? «Vil du ha en cola?» spør jeg. «Jeg er ferdig om et øyeblikk.» «Ok,» sier hun og setter seg ved et bord. Jeg henter en cola 555

til henne. Jeg bøyer meg frem og snakker inn i øret hennes så hun kan høre meg over musikken. «Jeg tror du smaker godt,» sier jeg. «Men jeg klarer ikke å huske; hvor var det du smakte best?» Hun ler, og brystene vugger, og jeg tror ikke hun har bh på – de trosser tyngdeloven. De to øverste knappene i blusen hennes er åpne så man akkurat kan ane den mørke kløften, og stoffet spenner ut mellom kurvene i horisontale folder. Selv i det mørke lokalet kan jeg ane konturen av brystvortene. Hun gjør en håndbevegelse over skrittet. «Her er jeg best,» sier hun og ler enda mer. Tredje knapp i blusen spretter opp, så hun tar hendene opp for å kneppe den igjen mens jeg ser ned i mørket mellom brystene. For å føre knappen inn i knapphullet må hun trekke stoffet sammen rundt den struttende tyngden. «Så nå går du på diskotek om kvelden,» sier jeg til Rachel. «Hva tror du tanten din sier til det?» «Tanten min tror jeg er på engelsktime i KNCU-huset,» sier Rachel. «Jeg kan godt lære deg å være uskikkelig på engelsk,» sier jeg og klasker henne på låret, for jeg vil kjenne det mot håndflaten. «Så,» sier hun. «Tsk, du er slem.» Men samtidig griper hun hånden min og holder den mot låret, som er varmt med faste muskler like under det myke. Jeg får øye på Claire, som kommer inn døra, bort til bordet. «Hei, Claire,» sier jeg. Marcus snur seg på stolen og ser på henne. «Claire?» sier han. «Hei,» sier hun. «Jeg kom for å se.» «Sett deg. Jeg henter noe å drikke,» sier Marcus. «Nei, jeg vil se,» sier Claire og snur ryggen til oss, ser seg rundt i lokalet. «Tsk,» sier Rachel, veldig lavt, sikkert fordi Claire ikke hilste på henne. Marcus ser forvirret på meg. Reiser seg, tar Claire med bort til baren. «Jeg må gå nå,» sier Rachel. «Å, kan du ikke bli litt til?» sier jeg. «Ja, men da rekker jeg ikke den siste matatuen til Majengo.» «Vi kan kjøre deg hjem,» sier jeg. 556

«Men ikke for sent,» sier hun. «Nei, snart,» sier jeg. «Det er bare en jeg må snakke med først.» Jeg reiser meg og går bort i baren. Claire står og snakker med Rogarth ved platespillerne. «Hva gjør hun her?» spør jeg Marcus. «Hun ville gjerne se,» sier han. «Nei,» sier jeg. «Hun vil heller være hjemme. Hun vet det er galt for henne å bli sett på byen når hun nettopp har begravd datteren sin. Hun kan ikke engang hilse på Rachel som sitter ved bordet vårt. Fortell meg hvorfor hun er her.» Marcus sukker. «Hun tror at jeg går på byen med deg for å være sammen med andre jenter,» sier han. «Tsk,» sier jeg. «Er det noen som tenker på annet enn sex her i landet?» «Nei,» sier Marcus hoderystende. Og samtidig prøver Claire å pushe søsteren sin på meg. Marcus trekker på skuldrene, ler oppgitt. «Men faen, heller. Hvorfor kan hun ikke hilse på Rachel?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier Marcus. «Det vet du, det,» sier jeg. «Hun tror Rachel er slem,» sier Marcus. «Hvordan slem?» «Claire sier at Rachel har vært sammen med mange menn,» sier Marcus. «Jeg har også vært sammen med mange kvinner,» sier jeg sint, selv om det ikke er mange nok. «Vi kan ikke alle være like prektige som Claire.» «Nei,» sier Marcus. «Hun burde ikke komme hit hvis hun skal ha den innstillingen; det er faen meg for dumt.» Sier jeg og går tilbake til bordet. Rachel ser ikke glad ut lenger. «Jeg vil gjerne gå hjem nå,» sier hun. «Ikke bry deg om Claire,» sier jeg. «Hun er frelst.» «Ja, men jeg må hjem nå. Jeg skal tidlig på jobb i morgen,» sier Rachel. «Ok,» sier jeg og henter Marcus, som skal kjøre leiedrosjen. Jeg har fått et par øl, og bilen har rattgir, som jeg ikke har peiling på. Vi kommer ut i mørket, den svale lufta. Mar557

cus går bort og låser opp. Vi kjører Rachel hjem til Majengo. Rachel. Hun er i hodet mitt når jeg våkner. I begge hoder. Pikken er steinhard. Jeg har drømt om henne. Herre Jesus, så lekker hun er. Toast, kaffe og røyk. «Marianne har ringt,» sier Katriina. «Hun kommer i ettermiddag.» «Ok,» sier jeg. «Vil du ikke engang høre hvordan det har gått?» «Jo,» sier jeg. «Hvordan har det gått?» «Nei, det ser ut til at hun kan få noe hos koordinatoren for FNs flyktninginnsats rundt de store sjøene,» sier Katriina. «Bra,» sier jeg. «Det er jo det hun vil.» «Hva gjør dere, da?» spør Katriina. «Gjør?» sier jeg. «Ja. Hun er jo kjæresten din,» sier Katriina. «Hun var kjæresten min i fjor,» sier jeg. «Nå er hun på besøk, og nå skal hun reise. Hun gjør det hun gjør.» «Jeg er ikke sikker på om det er sånn hun ser på det,» sier Katriina. «Nei, det er jeg fullstendig klar over, men jeg har faktisk ikke bedt henne komme hit,» sier jeg. «Jeg har heller ikke bedt deg,» sier Katriina. «Jeg kan godt fjerne meg hvis du ikke fikser å ha meg boende i tjenerboligen,» sier jeg. «Nei, nei, jeg mener bare … jeg tror du skal ta en prat med Marianne. Dere må snakke om hva dere har tenkt å gjøre,» sier Katriina. «Ja,» sier jeg. «Hun hadde nok ikke regnet med at du skulle ha flere kjærester,» sier Katriina. Jeg løfter armene. «Ærlig talt,» sier jeg og lar armene falle. Jeg synes ikke hun skal drive og blande seg, men for husfredens skyld snur jeg meg og går ned i tjenerboligen. Jeg hører at Katriina kjører av gårde med jentene. To timer senere kjører en drosje opp innkjørselen. Marianne, som snakker i ett sett om søte små flyktningbarn, om å skaffe tepper og telt, om det urimelige i … ja, stort alt den vestlige 558

verden gjør. Jeg nikker uten å lytte. Til hun går midlertidig tom. «Jeg blir ikke med,» sier jeg. «Ja, men da kan vi ses når jeg har fri,» sier Marianne. «Hvis du skal redde verden, får du aldri fri,» sier jeg. «Du trenger ikke være så rasshøl, Christian,» sier Marianne. Og jeg burde forklare henne at skyldfølelsen over å være hvit virker litt malplassert. Men jeg vil ikke. Jeg vil bare at hun skal dra. I det samme kommer Rachel gående opp innkjørselen. «Hei,» sier Rachel. «Hei,» sier jeg. «Vil du ha en cola?» «Ja takk,» sier hun. «Hvorfor kommer hun hit? Send henne bort,» sier Marianne. «Det kan man ikke gjøre,» sier jeg. «Det ville være en fornærmelse. Og galt.» Jeg går inn på kjøkkenet etter en cola – gir den til Rachel på verandaen. Marianne har tent en røyk og traver i små sirkler på gressplenen med armene i kors foran seg mens hun stirrer ned på bakken. Jeg tenner en røyk. «Bare vent litt her,» sier jeg til Rachel, som sender meg et tomt blikk. Hun er afrikaner. Ja, hun kommer til å vente. Hun går ikke. Livets fortredeligheter er noe man fortrinnsvis skal møte med stoisk ro og all den likegyldighet man kan oppdrive. Jeg går ned på plenen. «Hva er det?» sier jeg til Marianne, som snur seg og roper til meg: «Hun kommer hit fordi hun vil ha deg. Bort fra meg. Og så byr du henne gud hjelpe meg på cola!» «Ja, jeg er klar over at hun vil det. Og du vil reise til en flyktningleir.» «Vil du at jeg skal det?» spør Marianne, på gråten, tror jeg. «Akkurat nå virker det ikke så dumt, for du gjør ikke annet enn å kjefte.» Hun hulker. «Men du er sammen med meg,» hyler hun. «Er jeg det? Du stikker til England for å være au pair, og jeg drar ned hit, og plutselig kommer du, og vi skal ut og redde verden hånd i hånd. Det er ikke min plan. Jeg har ikke bedt deg komme.» Jeg stirrer på henne. Hun stirrer på meg, peker opp mot Rachel på verandaen. «Hun skal bort. Hun får ikke være her nå mens … Si det til henne. At hun skal gå,» sier Marianne. 559

«Du vil at hun skal gå hjem, ikke sant?» sier jeg. «Jeg får ikke tilby henne skyss, regner jeg med?» «Nei, det får du ikke,» sier Marianne. «Vi må være snille, Christian. Vi må prøve å bidra,» glefser jeg. «Men du er faen ikke særlig hyggelig mot negrene. Du er bare ute etter å … realisere deg selv eller hva faen det heter.» «Du vil bare knulle henne,» sier Marianne. Jeg snur meg, roper til Rachel på swahili: «Kom, jeg kjører deg hjem.» Går bort og starter motorsykkelen. Rachel kommer og setter seg bakpå. Jeg kjører gjennom sentrum, tar bakveien til Majengo og setter henne av. «Vi ses,» sier jeg og snur, kjører tilbake til det surret. Og finner ingen Marianne. Katriina sitter på verandaen. «Hva har du sagt til henne?» spør hun bebreidende. «Hvor er hun?» spør jeg. «Hun ville ikke være her. Jeg har kjørt henne ned på YMCA,» sier Katriina. «Du må dra ned og snakke med henne.» «Ok,» sier jeg og hiver meg på motorsykkelen igjen. Da er hun i det minste ute av senga mi. På YMCA snakker jeg med jenta i resepsjonen. Spør hvilket rom den hvite jenta bor på. Det kan hun ikke fortelle meg. Jeg betaler, får romnummeret, går opp, banker på. «What?» sier Marianne. «Det er meg,» sier jeg. «Gå din vei,» sier hun. «Jeg vil ikke snakke med deg.» «Nei, men faen,» sier jeg. «Hva hadde du regnet med? Vi har ikke sett hverandre på et halvt år, og så kommer du her og sier at jeg skal jobbe i en jævla flyktningleir. Nei, selvfølgelig vil jeg ikke det.» Jeg står lent mot døra og snakker. «Du vil bare knulle det lille ludderet ditt,» sier Marianne – det høres ut som hun står et stykke fra døra. «Jeg har faen ikke knullet henne,» sier jeg. «Og hun er ikke et ludder – hun er en jente.» «Er hun god i senga, den lille svarte Samboen din?» spør Marianne. Det er for teit. «Ja,» sier jeg. «Mye bedre enn deg. Ikke så selvopptatt.» «Forteller hun deg at du har en stor hvit pikk?» «Nei,» sier jeg. «Men jeg trenger ikke å rose hennes menneskelige kvaliteter i fjorten dager for at hun skal ta den i mun560

nen.» Jeg håper i hvert fall at det er tilfellet, for det har ikke lykkes meg å få Marianne til å gi noe som helst – hun bare ligger der som en død rødspette i senga, og så må jeg ordne resten. «Det er delig for deg å ha en liten negerjente som er avhengig av deg,» sier Marianne. «Hun har jobb selv, for faen,» sier jeg og skal til å si mer, men det er ingen vits i. Jeg fjerner meg stille fra døra. Jeg tror Marianne sier noe. Jeg går tilbake. «Marianne,» sier jeg. «Du minner meg om moren min, måten du … du er så målrettet, så jævla selvtilfreds når du skjeller meg ut. Du ligner på henne.» Jeg har fortalt henne om foreldrene mine, og jeg håper det treffer. «Jeg er ferdig med deg,» sier hun inne på rommet. «I like måte,» sier jeg. «Funker det ikke, så legg det bak deg og finn noe bedre.» Jeg går. Finner en bar. Drikker meg full. Dagen etter kjører jeg ned til Roots Rock, og så slentrer jeg bort til kjøpmannen for å hilse på Rachel. Jenta som sitter ved kjøleskapet, roper inn i butikken: «Rachel, Rachel – mzunguen din er her.» Hun kommer ut – hun stråler. Jeg tar hånden hennes og trekker henne et par meter bort fra butikkinngangen. «Hun er borte,» sier jeg. «Den andre jenta.» «Har hun reist?» «Ja,» sier jeg. «Du må bli med og se det nye rommet mitt,» sier hun. Bare synet av henne gjør med opphisset. «Gjerne,» sier jeg. «Når har du fri?» «Klokka ni.» Rogarth er ikke på kaffebaren når jeg kommer dit halv ni. «Er du sulten,» spør jeg. Rachel trekker på skuldrene. «Har du spist allerede?» spør jeg. «Litt,» sier hun. «Vil du ha noe å spise?» «Bare hvis du skal spise,» sier Rachel. «Ja, jeg skal det,» sier jeg og kjører opp til YMCA-rundkjøringen og ut langs Uru Road til Gadaffi Bar. Jeg bestiller kjøtt og grillede, grønne bananer. En øl til meg selv. Rachel 561

vil ha cola. Vi er litt tause mens vi venter på drikkevarene. «Rachel, jeg er ingen rik mann,» sier jeg. «Det er ikke viktig for meg at du er rik,» sier hun. «Jeg liker deg. Det er ikke for pengene.» «Men …» begynner jeg. «Du må skjønne en ting, og det er at jeg vil leve her. I Moshi – Tanzania. Jeg har ikke tenkt meg tilbake til Europa,» sier jeg. Så er det sagt. Og hvorfor sier jeg alt dette pisset? Det er bare noe dritt som Marcus har plantet i hjernen min. Rachel ser beklemt ut. Hun lener overkroppen frem, heiser skuldrene og samler underarmene mellom knærne – den mørke kløften. Hun vet at hun viser den – tror jeg. Stemmen hennes er stille, og hun ser ned i bakken. «Europa er bra, for man har gode sykehus og skoler til alle,» sier hun. «Det er bra. Men hvis du er i Tanzania, er det også bra. Jeg er ikke interessert i mange biler og slike ting.» «Hva er du interessert i?» spør jeg. «Jeg vil gjerne gå på skole og lære mer engelsk. Så kan jeg få en bedre jobb i en butikk eller en bar med mennesker med ordentlig klasse, og klare meg her i verden,» sier Rachel, og nå ser hun rett på meg, stemmen er fast, det store smilet lyser i ansiktet hennes. Jeg tror hun er usikker på hva jeg vil. Men seg selv er hun sikker på. «Jeg vil bare ikke at du skal tro jeg er veldig rik bare fordi jeg er hvit,» sier jeg, for liksom å få saken ut av verden. Rachel tygger og ser på meg med et blikk jeg ikke klarer å tyde. Hun svelger maten hun har i munnen, og sier: «Rik er ikke viktig. Bare det er nok til at mennesket kan leve som et menneske og ikke en hund.» «Venninnen du deler rom med – er hun hyggelig?» spør jeg. «Salama,» sier Rachel. «Ja, hun er ok.» Jeg har lyst til å spørre om Salama er hjemme, men jeg tier. Vi kjører. Jeg kjenner brystene hennes tydelig mot ryggen min. Hun omfavner meg bakfra. Jeg kjenner tyngden, mykheten i overarmene. Opphisselsen får meg til å kjøre fort. «Kjør sakte,» roper hun og ler. Hun roper hvilken vei jeg skal kjøre, og snart stanser vi foran dørene på noe som ligner et bolighus. Rachel hilser smilende på et par kvinner som sitter på huk og snakker sammen foran et av nabohusene. Jeg trekker en kjetting gjennom mo562

torsykkelhjulet og låser hengelåsen sammen i de to ytterste leddene. Hun står i døråpningen. «Kom,» sier hun. «Velkommen.» Og går til side. Jeg går inn. Hun skyver døra igjen. Venninnen er ikke der – mon tro om det er avtalt? Over døra er vinduet – moskitonett, gitter, og et mer finmasket et så man ikke skal kunne stikke inn armen. Skoddene ytterst er låst med skyvelås. Under vinduet: to vaklevorne trestoler ved et lite spisebord pyntet med en bukett plastblomster med kronblader av stivet nylon, en parafinlampe i tilfelle strømmen går, pluss en transistorradio der antennen er erstattet med en hvit ledning som snor seg opp mellom vindussprossene. Et plastlaminert salongbord med heklede dekkeservietter. Et klesskap mot veggen i enden av den ene senga, og hyller av tre på stabler med murstein på den andre siden av inngangsdøra – kjøkkenutstyr. En gryte, en panne og et kullbekken står skjøvet innunder fotenden av senga ved hyllene. En pære henger fra en ledning i taket med en papirkurv vendt opp ned til lampeskjerm – flettet med store mellomrom så lyset siver ut i geometriske mønstre på veggene. Heldigvis har hun innertak så man ikke hører hver eneste lyd fra naborommet. Bilder fra vestlige dameblader er limt rett på veggen. Jeg legger armen rundt livet til Rachel. «Veldig fint,» sier jeg. «Vil du ha en brus?» spør hun og lirker seg løs, finner en cola fra bunnen av skapet, åpner den for meg, skjenker i et glass som hun stiller på salongbordet sammen med den halvtomme flasken og et bulkete aluminiumsaskebeger. «Takk,» sier jeg og setter meg på den ene senga. Den colaen må hun ha hentet i kiosken i går, kanskje hun har lånt flasken – det er ikke sikkert hun har flasker å bytte med. «Jeg skal ta en dusj,» sier hun og finner en kanga i klesskapet. Jeg sitter og ser på henne. Hun ler. «Du må gå ut,» sier hun og peker på døra – hun vil kle av seg og ta kangaen rundt seg før hun går ut på badet, det er i den andre enden av huset. «Ok, jeg venter utenfor,» sier jeg og smiler til henne idet jeg går ut. Jeg tenner en røyk. De to damene i gården ser på meg én gang for så å ignorere meg. Rachel åpner døra på gløtt. «Nå er det i orden,» sier hun innefra, og jeg går inn døra. Hun står like innenfor med en hånd på dørhåndtaket, et hånd563

kle trykket mot brystet med den andre – klar til badet. Hun har kledd av seg og svøpt kangaen rundt seg. Jeg har også hånden på døra, står foran henne så hun må gå rundt meg hvis hun skal ut. Man kan ikke se henne utenfra. Hun ser opp på meg. Jeg legger den ledige armen min rundt livet hennes, nederst i ryggen – kjenner den kraftige rumpemuskelen mot håndkanten gjennom det tynne stoffet. Lener meg forover mens jeg trekker henne inntil meg. Hun lener seg lett bakover, bort fra meg, uten å flytte føttene. Jeg kysser munnen hennes, suger den fyldige underleppen inn mellom mine egne mens jeg i én jevn bevegelse frigjør døra fra grepet hennes – skyver den igjen så vi begge er usynlige utenfra. Møtet mellom tungene våre, ru, varme, myke, fuktige. Mellom overkroppene våre ligger hånden hennes med håndklet. Hun løsriver munnen sin. «Ah-ahhhh,» sier hun og rister på hodet. «Jeg må dusje.» Hånden min på den kraftige rumpeballen. «Jeg vil ha deg.» «Ja, men du må vente,» sier hun. Jeg griper håndklet, løfter det ut av hånden hennes og kaster det på senga. Ser nedover henne. Brystene som svulmer under stoffet. Knuten der hun har festet kangaen, midt mellom de mørke kuplene. «Du er veldig pen.» Kysser henne igjen. Den andre hånden min omslutter det ene faste brystet. Gjennom stoffet trykker jeg på brystvorten – stor mellom fingrene mine – trekker henne inn mot meg så hun kan kjenne hvor hard jeg er, gjennom buksene. Hånden hennes rekker ut og slukker lyset. «Ok,» sier hun, nå med travle hender foran på buksa mi, trekker opp beltespennen, løsner knappen, trekker glidelåsen ned. Jeg trekker i kangaen så knuten løsner, stoffet smyger seg om huden hennes til jeg får den fri av kroppen hennes – det svever og faller. Mørket er ikke fullstendig – lys filtreres inn fra verandaen gjennom rektangelet med moskitonett og gitter over døra. Kjenner lukten av tørket svette under armene hennes; det hisser meg opp idet jeg fører munnen ned og omslutter den ene brystvorten, suger på den, salt smak, aner det krusete svarte over rundingen mellom bena hennes. Hånden hennes er i buksa mi, ned bak boksershortsen, griper om lemmet. Hun setter seg på huk mens hun trekker ned buksa mi med den andre hånden og ser meg i øynene mens hun smiler og slikker pikken min i lange seige tak, trekker forhuden helt tilbake og 564

omslutter pikkhodet med munnen. Hele tiden med blikket låst i mitt. Lyserød, knudrete tunge rundt det dyprøde pikkhodet – tykke, fiolette lepper rundt det hvite pikkskaftet. Hun suger meg til utløsning, svelger sæden min, slikker pikken ren mens hun klemmer testiklene, reiser seg sløvt, smilende. «Takk,» sier jeg. Den lille tretthetsfølelsen; alt synker noen centimeter inni meg. Jeg skritter ut av buksa, som ligger i en ball rundt anklene mine, sparker av meg sneakersene. «Vent,» sier jeg. Presser henne over mot senga mens jeg lar den ene hånden min gli opp mellom de kraftige lårene hennes, kjenner det væskende myke, den skrapende hårveksten, setter meg på huk foran henne, den kraftige og modne duften av kjønnet hennes. Jeg holder fast i det ene låret hennes, så fingrene synker inn i kjøttet, løfter det andre benet opp på senga så jeg kan komme til. Lar tunga gli langs innerlåret hennes til jeg når fitta. «Hhnnngg,» sier hun. Spiser den. Sutter, slikker, suger, hendene hennes trykker hodet mitt inn mot kjønnet hennes. Hun støter underlivet fort, rytmisk inn mot ansiktet mitt. Vill smak. Krusete hår skraper mot de våte leppene mine. Inni er hun helt lyserød. Jeg svelger. Hår mot tunga mi. Griper rumpeballene hennes for å stabilisere. Finner tilbake til klitoris, lar den svuppe inn og ut mellom tennene mine mens tunga mi klasker inn mot den. Pikken er blitt så hard igjen at det gjør vondt. Fører den ene hånden langs skamleppene og gnir væsken opp mot anus – suger på fitta mens jeg masserer ringmuskelen, lar fingeren gli inn. Hun stønner nå. Benet hun støtter seg på, begynner å sitre. «Gjør det nå. Kom,» sier hun og setter seg brått ned på senga – jeg rekker bare å trekke fingeren til meg – og hun åler seg baklengs, muskulaturen spiller i lårene hennes, brystene dirrer, til hun kan legge seg ned på ryggen mens hun trekker i meg, kroppen min frem mellom de spredte bena sine. Fitta skinner blank og mørk i det svake lysskjæret, og så er jeg inni henne. Hva betyr det at vi ligger sammen – først når jeg er inni henne? Hva venter på den andre siden? Forventer hun at … hva er rollen min? «Du må være stille,» hvisker hun. Pikken min treffer lavt og støter langs revnen mellom rumpeballene hennes ned mot sengeteppet, men straks er hånden hennes rundt meg, fører den inn i det myke våte – så varmt. Det myke er … nesten for mye. Det rekker jeg å tenke. Og så spenner hun. Låser meg med 565

fitteveggene. Nå er hånden hennes rundt pikkroten, så rundt ballene, den andre rundt nakken min, undertrykte stønn, gutturale, neglene mot ryggen min, trykker meg på ballene, borer fingrene sine inn i dem – hardt. Brystene som rykker – plastiske. Vi finner rytmen. En hinne av svette bryter frem – magene våre glir mot hverandre mens jeg støter inn i henne. Vi holder på. Det gjør vondt. Jeg har melkesyre i beina. Støt. Til det kommer. I bølger. Og jeg banker meg vei gjennom smerten, sammentrekninger i innvollene, eksplosjon. Jeg skyter rygg så jeg kan suge på brystvortene hennes, lukten av knullingen vår i lufta, hud mot hud – glatte av svette, hun trekker hodet mitt til seg, suger på munnen min, vi er våte overalt. Tennene støter sammen. Stønner. Jeg kjenner den siste resten, tydelig, bevege seg opp gjennom sædstrengen, skyve seg frem, ut av meg, inn i henne. «Veldig godt,» sier jeg. «Rachel, du er så deilig,» sier jeg. «Jeg vil ha deg, hver dag,» sier jeg. Hun smiler bredt. «Min mzungu,» sier hun. «Han er uskikkelig.» Og der ligger vi, tett sammenslynget, hinnen av svette tørker gradvis på kroppen vår, hun nipper til øreflippen min. Og ingen kan se oss, men vi er sammen nå. Jeg vet ikke hva det betyr. En moskito suger blod av benet mitt; jeg lar den sitte – den har nettopp spist av henne. Som jeg. Jeg gleder meg. Til at hun skal sitte over meg så jeg kan se brystene hennes danse. Til å føre hånden min opp under skjørtet hennes, inn mellom bena, skyve trusen til side og fingerpule henne mot en bil på parkeringsplassen i mørket utenfor et diskotek en mørk kveld. Jeg burde brukt kondom. Hun blir ikke gravid. Håper jeg. Jeg lar hånden gli over Rachels rumpeballer; selv når hun ligger halvveis over meg, punkteres ikke den svulmende kurven, som hos hvite jenter. Rund, myk og fast på én gang. Noen tar i døra. Rachel farer sammen. «Rachel?» sier en jentestemme. «Vent litt,» sier Rachel ut i rommet, og til meg: «Det er Salama som har rommet.» Hun reiser seg fort fra senga, slynger kangaen rundt seg og griper håndklet sitt. Så ser hun på meg. «Kle på deg,» sier hun og åpner døra på gløtt. Jeg rekker å se et par jenteøyne titte inn på meg over hodet til Rachel som smyger seg ut døra. «Akkurat,» sier Salama. «Ee-eeehhhhh.» Hun ler utenfor den 566

stengte døra. Rachel ler. Jeg hører dem snakke fort og dempet sammen og le igjen. Jeg reiser meg og ser meg rundt i det halvmørke rommet etter klærne mine. Jeg har mest lyst til å følge etter henne ut på badet, men det går ikke. Nå kommer kvinnene utenfor til å se meg når jeg går. Vi var her inne lenge før Rachel kom ut for å gå på badet. Jeg begynner å kle på meg. Har skyldfølelse. Den hvite fyren som har vært sammen med Rachel. Men hvorfor ha skyldfølelse? For hva? Det er … rasisme. Hun er jente, jeg er gutt. Legoklosser – fargen spiller ingen rolle. Jeg har kledd på meg. Retter litt på sengetøyet. Tar en røyk. Den smaker fantastisk. Rachel kommer tilbake. Hun virker litt febrilsk. «Du blir nødt til å gå nå,» sier hun. «Salama skal sove.» «Når kan vi treffes igjen?» spør jeg. «Kom innom kjøpmannen,» sier hun. «Så ses vi der.» Og jeg kjører gjennom den svale lufta, roper alt jeg kan mens jeg gir full gass ut av Majengo og opp mot YMCA-rundkjøringen, videre. Jeg kjører hjem. Stanser bak tjenerboligen. Vil bare sitte i fred og røyke, tenke over kveldens begivenheter – gjennomgå dem i hodet. «Christian?» roper Katriina fra verandaen. «Ja?» «Kom?» «Hvorfor det?» «Bare kom,» sier hun. Jeg reiser meg. Går over gresset. Marianne sitter på verandaen. Katriina går inn i huset. Jeg går opp trappa, står foran henne og ser på henne uten å si noe. Hva vil hun nå? «Vi må snakke sammen, Christian,» sier Marianne. «Hvorfor det?» spør jeg. «Vi kan ikke ta avskjed på denne måten,» sier Marianne. «Da får vi dra ned på YMCA og snakke,» sier jeg. «Hvorfor det?» spør Marianne med tynn stemme. Jeg gjør en hodebevegelse inn mot stua. «Ok,» sier Marianne og går taus etter meg ned til motorsykkelen. Jeg starter den, kjører ned til YMCA, låser, følger henne opp på rommet, hun låser opp døra med nøkkelen sin, går inn. Jeg blir stående i døråpningen. 567

«Vi vil forskjellige ting,» sier jeg. «Det er ikke mer å snakke om. Ha det bra.» Hun ser på meg. «I like måte,» sier hun. Jeg går. «Hva med i kveld, når er du ferdig på jobben?» spør jeg Rachel nede foran kjøpmannen. «Jeg kan komme og hente deg?» Hun ser seg nervøst rundt. Kanskje sjefen blir sur hvis hun står og snakker med meg i arbeidstiden. «Så kan vi dra opp til deg,» sier Rachel. «Det er nok ikke så lurt. Damen i huset er sur på meg,» sier jeg. Katriina. Hun har ikke sagt ett ord til meg siden Marianne dro. «Vi kan ikke være hos meg,» sier Rachel. «Salama bor der også, og naboene har sagt stygge ting om meg etter at du var der – kanskje huseieren kaster oss ut.» «Ok,» sier jeg. «Jeg finner et eller annet til i morgen kveld.» «I morgen kan jeg ikke. Jeg skal jobbe,» sier hun. «Men kjøpmannen stenger jo klokka ni,» sier jeg. «Jeg har fått ny jobb på en restaurant der jeg skal servere. Jeg er ikke ferdig før elleve,» sier hun. «Hva med etterpå, når du kommer hjem?» spør jeg. «Jeg skal på jobb neste morgen klokka syv,» sier Rachel. «Jeg leter etter et eget sted å bo,» sier jeg. «Ja,» sier Rachel og smiler. «Jeg håper du snart finner det.» «Hvorfor må du ha ny jobb?» spør jeg. «Ellers får jeg ikke betalt engelsktimene,» sier Rachel. Kjøpmannen har gitt henne lov til å ta fri mellom to og fire hver ettermiddag, og hun vil skrive seg inn på et engelskkurs som holdes i KNCU-huset. Men først må hun skaffe penger. Hvis hun skal jobbe både om dagen og kvelden, kommer jeg aldri til å få sett henne. Om kvelden kjører vi ned til New Castle Hotel på Mawenzi Road og setter oss oppe på takterrassen. Vi kjøper kylling og pommes frites og brus. Sitter og ser utover byen. Jeg kommer liksom ikke i gang. Kjederøyker. «Rachel,» sier jeg. «Jeg vil treffe deg mer … mer av tiden, ok? Jeg prøver å finne et sted for meg selv – et lite hus – det er vanskelig. Men jeg tenkte … at hvis jeg betaler for en568

gelsktimene dine, så trenger du ikke jobbe om kvelden i tillegg.» «Men man må betale for et halvt år før man får begynne,» sier Rachel. «Det er ikke noe problem,» sier jeg. «Jeg har dem her.» Jeg rekker henne en konvolutt med pengene. Hun smiler. «Takk, Christian,» sier hun og bretter konvolutten sammen uten å se i den. Putter den i lomma. «Kjører du meg hjem nå?» spør hun. Vi har ikke noe sted å være sammen. Det er ingen grunn til å snakke mer om det. Jeg må løse problemet. Jeg kjører henne hjem. Hun går av ute på veien. Jeg griper henne om livet – skal til å kysse henne. «Du må ikke være uskikkelig her, Christian. Naboene snakker veldig stygt om meg når de ser det.» «Ok,» sier jeg. «Vi ses.» Jeg tråkker ned gassen, kjører. Helvete. Æsj. Dobbeltæsj. På fortauet foran kjøpmannen hvisker hun til meg: «Jeg har fri i morgen, Christian – hele dagen. Vi kan gjøre noe i kveld.» «Vil du på Liberty? Eller Moshi Hotel?» spør jeg. «Nei, ikke til byen,» sier hun. «Bare vi to. Sammen. Vi kan være uskikkelige.» «Ja,» sier jeg. «Men hvor? Er Salama hjemme?» «Vi kan ikke være hos meg,» sier Rachel. «Jeg vet det,» sier jeg. «Vi drar opp til meg.» «Ok,» sier Rachel. «Kom og hent meg klokka ni.» Det gjør jeg. Vi kjører innom Uhuru Hostel og spiser litt før vi kjører hjem til tjenerboligen. Strømmen er gått. Rachel tenner stearinlys og en myggspiral. «Kle av deg og legg deg på senga,» sier Rachel. Jeg adlyder. Hun kommer bort til sengekanten. Står og kler av seg i det flakkende lyset. «Du må ligge helt stille,» hvisker hun og kysser meg overalt. Fantastisk. Sitrende, kildrende opphisselse, langsomt, lenge, smertefullt – hun holder meg tilbake hele tiden, inntil det endelig skjer. Neste morgen går jeg bort i hovedhuset for å hente et brett med frokost. Issa står og stryker. Han hilser, men snakker ikke til 569

meg, tilbyr seg ikke å hjelpe. Han er så døv at han ikke kan ha hørt oss, men vaktmannen har sikkert vært våken hele natta. Mens jeg står og koker vann og skjærer opp mango, kommer Solja ut på kjøkkenet. På brettet står allerede to glass med juice, to kaffekopper. «Har du gjester?» spør Solja. «Ikke bland deg,» ler jeg. «Ja ja,» sier hun og går igjen. Jeg går ned med brettet. Vi sitter i skyggen på verandaen til tjenerboligen. Katriina kommer rundt hjørnet. Hun er blek. «Jeg vil ikke ha henne her,» sier Katriina på svensk. «Det er ikke noe du bestemmer,» sier jeg. «Jo, det er det,» sier hun. «Det er mitt hus.» «Så vidt jeg vet, er det faren min som betaler husleien,» sier jeg. «Tror du faren din synes om at du flyr rundt med de … Du kan ikke bare bruke jenter på den måten,» sier Katriina. Stemmen hennes dirrer. Jeg ser på Rachel. Ansiktsuttrykket hennes er tomt. «Bruke?» sier jeg. «Hun er kjæresten min.» «Ja, nå er hun det. Men hva når du drar herfra og lar henne bli igjen?» «Jeg drar ikke herfra,» sier jeg. «Du tjener jo så å si ingenting på dette diskotullet. Du kommer til å dra,» sier Katriina. «Hva er det som er problemet?» sier jeg. «Du må passe deg, Christian. Man kan få skitt på fingrene når man roter rundt på den måten,» sier Katriina mørkt. «Og hva med dine hender, Katriina? Er de så rene?» spør jeg. Og det treffer. Blikket hennes flakker. Hendene hennes er ikke rene. «Tsk,» sier Katriina og går. Jeg ligger på senga og røyker – venter på neste ledd i utviklingen. Det kommer med Solja som banker på døra. «Du må komme opp i huset,» sier hun. «Hvorfor det?» «Du må det bare,» sier hun. Jeg går opp. Katriina sitter i stua. «Du skal ringe faren din,» sier hun. 570

«Og hva kommer han til å si?» spør jeg, for det er tydeligvis på hennes bestilling. «At du ikke kan bo her mer,» sier Katriina. «Skal jeg være ute i kveld?» spør jeg. «I løpet av et par uker,» sier hun. «Jeg stikker så fort som mulig,» sier jeg. «Bra,» sier Katriina. Solja har gått på rommet sitt. Jeg snakker lavt så hun ikke skal høre meg: «Jeg er ikke Jonas, Katriina,» sier jeg. Et rykk i hodet hennes, hun stirrer på meg med sammenknepne øyne. «Forsvinn,» sier hun. «Jeg vil ikke se deg oppe i huset her igjen – ikke én gang.» Jeg går ut. Litt senere kommer Solja ned til meg for å få en røyk. Hun ser rart på meg, som om hun skal til å si noe. Men hun sier ingenting. Mon tro om hun husker Land Cruiseren på bakveien i mørket, som ristet enda motoren var skrudd av? Rachel sitter ute foran Roots Rock når jeg kommer ned dit på formiddagen. Noe er galt. «Hva er det?» spør jeg. «Det et er stort problem,» sier hun og holder hånden opp foran ansiktet, rister på hodet, trekker pusten i korte rykk. Jeg legger armen rundt henne. «Hva er det som er skjedd?» spør jeg. Hun gråter. Jeg trekker henne inn i butikken så folk på gata ikke kan stirre på henne. «Marcus, kan ikke du bare stikke ut en tur?» sier jeg. Han reiser seg og går ut. Gradvis får jeg lirket historien ut av henne. Hun skylder penger. Da storebroren hennes i Arusha døde og hun kom til Moshi, var det noen folk som hjalp henne – lånte henne litt penger så hun hadde noe å leve av til hun fikk jobb. Nå vil de ha dem tilbake. Det svarer til et par månedslønner. Hun har allerede gitt dem de pengene jeg ga henne til engelsktimene. Jeg stusser litt over dette. Blir jeg lurt? Men jeg gir henne rett og slett pengene – jeg vil ikke være mistroisk. «Jeg er nødt til å gå på jobb,» sier hun. «Skal vi ses i kveld?» spør jeg. «Jeg skal jobbe på restauranten,» sier hun. Hun går igjen. Marcus reiser seg fra stolen han sitter på utenfor og kommer inn. Kanskje han hørte oss. «Den jenta lurer deg fullstendig,» sier han. 571

«Ikke bland deg,» sier jeg. «Tsk,» sier han. Jeg får lyst til å dra til ham. Jeg kjører. Hele veien til den gamle Karanga Bridge. Kjører motorsykkelen inn i krattet på toppen av skrenten og setter meg i skyggen under et tre. Tenner en røyk. Jeg trodde tanken var at Rachel skulle droppe den jobben når jeg nå hadde gitt henne penger til engelsktimene, så vi kunne være sammen om kveldene. Men … jeg vet det. Dette er Tanzania; hvis jeg skaffer bolig og lar henne flytte inn, er jeg mannen og bestemmer, men akkurat nå er jeg egentlig bare en fyr hun roter med. Jeg har ikke levert ennå; jeg har ingen makt. Sent på ettermiddagen kjører jeg ned til Roots Rock for å snakke med Marcus. Vi må finne på noe for å få fart på butikken. Men han har stengt allerede. Jeg kjøper en brus på Stereo Bar, sitter utenfor. Så ser jeg Rachel. Hun står utenfor hos kjøpmannen i et kakiskjørt som klynger seg til de runde lårene hennes, og en fiolett, syntetisk tanktop som sitter så stramt at brystvortene er synlige selv på avstand. Jeg går bort til henne. «Du må ikke være her nå,» sier hun og ser seg nervøst rundt. «Hvorfor ikke?» «Sjefen min kommer for å hente meg. Hvis han ser deg, blir han sur,» sier Rachel. «Hvorfor skulle han bli sur?» spør jeg. Rachel sukker og ser på meg. «Hvis han ser at jeg er sammen med mzungu, tror han snart at jeg kommer til å forsvinne fra jobben, og da bruker han ikke kreftene på å lære meg til å bli vertinne på restauranten,» sier hun. «Men er han ok mot deg?» spør jeg. «Han er en fetter i familien. Han prøver bare å hjelpe,» sier Rachel. «Du må gå nå.» «Vi ses i morgen,» sier jeg og går tilbake til fortausrestauranten på Stereo Bar. Jeg sitter og venter. Etter hvert kommer en ganske ny Toyota Corolla kjørende og stopper utenfor kjøpmannen. Rachel hopper inn, kjører bort. Hvis han er fetter i familien og har råd til bil, burde Rachel bo hos familien hans – det ville vært den tanzanianske måten når unge jenter kommer til storbyen fra landet. Men den afrikanske måten holder 572

på å bryte sammen – det kommer altfor mange fattige slektninger til byen; nå må du klare deg selv. Jeg kjører opp for å snakke forretninger med Marcus. Vi må ha mer jobb. Claire kommer ut og hilser som man skal. Hun er blitt veldig tynn siden babyen døde. «Marcus er ute et ærend, men han kommer straks,» sier hun. Men hun spør ikke om jeg vil ha kaffe, eller hvordan det går med Katriina og ungene. Veldig uhøflig. Men ok, hun har nettopp mistet barnet sitt. Sola skjærer i øynene så jeg går inn i stua og setter meg i sofaen. Hun sitter ved spisebordet og skriver i en stilbok – forteller meg at hun holder regnskap over kiosken. Jeg har på følelsen at en stor del av inntekten går til Marcus’ alkoholforbruk. «Hvordan går det?» spør jeg. «Det er ikke bra – vi kan ikke leve av bare kiosken.» Jeg vet det er et hint om at vi legger opp penger til å få sendt ned det store utstyret. Men det vil jeg ikke diskutere med henne. Kanskje det er derfor hun virker så fiendtlig. «Det er synd på deg hvis du er kjæreste med henne,» sier Claire. «Hvem?» spør jeg. «Hun som sier hun heter Rachel.» «Hvorfor er det synd på meg.» «Det er synd på deg. Hun er veldig slem.» «På hvilken måte er hun slem?» «Hun er en slem jente – jeg har hørt det.» «Jeg skjønner det – men på hvilken måte?» «Hun bruker forskjellige navn.» «Ja vel?» «Når hun er sammen med kristne, bruker hun det kristne navnet Christine. Og hvis hun er sammen med en muslim, heter hun plutselig Zaina.» «Hva er det du prøver å si?» «Hun er veldig slem,» sier Claire. «Du tror vondt om alle som ikke er like prektige som deg,» sier jeg. Hun rister på hodet og reiser seg. «Det er synd på deg – du kan til og med dø,» sier hun og går ut i kiosken. Blir der ute. Endelig kommer Marcus, og samtidig kommer Claire inn. «Hva er det for noe piss kona di forteller meg?» sier jeg. 573

«Vi setter oss ut på verandaen,» sier han og roper på hushjelpen for å få henne til å sette ut et par stoler. «Jeg prøvde å si det til deg i går,» sier han på engelsk så Claire ikke skal forstå oss. «Claire snakker med folk her oppe og nede ved butikken og rundt omkring i byen. Folk sier at den jenta heter Rachel noen dager og andre dager Zaina, hvis hun er sammen med en muslimsk mann, og hvis mannen er kristen, heter hun Christine.» «Sier du at hun er hore?» «Hun er en slem jente.» «Du tror jo faen meg at alle andre jenter enn prektige Claire er horer.» «Claire har hørt veldig dårlige historier om henne,» sier Marcus. Ryktet sier at Rachel kom til Moshi da storebroren i Arusha døde. Hun bodde hos tanten og jobbet som servitrise hos en mama der hun falt i smak hos sjefen for Tanesco i Moshi District. Han installerte henne på KNCU Hotel over Kibo Arcade på et rom med kjøleskap og stereoanlegg – hans egne ting. Hun fikk alt betalt: opphold, mat, drikke, nye klær, bra med lommepenger. Mannens kone var syk, så han hadde Rachel i stedet. Men han betalte aldri kontantene han hadde lovet, så etter to måneder prøvde hun å snike seg ut med stereoanlegget, men ble stoppet i resepsjonen, for det var ikke hun som betalte for rommet, så det kunne ikke være hennes ting. Siden har hun møtt mange andre menn gjennom jobben sin som servitrise hos mama og hos kjøpmannen. Og Claire sier at hun er sammen med dem. For penger. «Det henger jo ikke sammen i det hele tatt, Marcus. Hvorfor skulle hun i så fall måtte servere og bo på et rom i Majengo? Du tror jo at alle er horer. Du sier at søsteren til Claire er hore. Og Claire tror at du knuller horer når vi er på jobb om kvelden. Og samtidig vil hun at jeg skal forelske meg i søsteren hennes, som du hele tiden sier er hore. Jeg mener … hva faen er det som foregår i hodet på dere?» «Men den jenta prøver samtidig å møte en god mann som kan løfte henne bort. Derfor må hun være hos kjøpmannen så den gode mannen kan se henne, for det ser stygt ut i mannens øyne hvis hun går på pumpebarene i Majengo.» «Jeg finner meg ikke i dette, Marcus,» sier jeg. «Du kan ikke vite om det er sant. Hvem hun er. Hva vet du?» 574

«Hun drømmer om det gode livet med en mann,» sier Marcus. «Helst i Europa.» Jeg setter meg opp på motorsykkelen, vipper ut kickstarteren. «Alle kvinner drømmer om det gode livet med en mann. Det er du som drømmer om Europa,» sier jeg og starter sykkelen. Kjører.

Marcus KUA OG KALVEN Nå er jeg privatdetektiv. Jeg begynner en etterforskning av den lille malayaen som har forhekset min hvite gutt. Først snakker jeg med Phantom, men han følger ikke bylivet lenger. «Nå er jeg Family Man Phantom,» sier han, for han har leid et lite hus i Soweto. Profitten fra valutahandel og smuglervarer må være god. En jente fra slektens landsby ved Ol Molog på nordsiden av Kilimanjaro er blitt hentet og befruktet. Phantom har fremdeles dreadlocks og sitter i sin lille kiosk på markedet dagen lang. «Men snart er jeg borte,» sier han. «Hvor skal du?» spør jeg. «Tsk,» sier Phantom. «Byen er blitt skitt. Du kan til og med dø her fordi en annen mann vil eie skoene dine. Jeg skal hjem på fjellet. Det huset jeg bygger i Ol Molog, er ferdig neste år,» sier han. Ja, vi blir snart gamle – jeg er 22, og Phantom må være nesten ti år eldre – vi kan ikke løpe for evig i den farten som byen krever. «Hvem kan jeg snakke med?» spør jeg. «Du kjenner Big Man Ibrahim – han er veldig interessert i alle damer,» sier Phantom. Ja, Ibrahim, som løftet meg i sin pickup da blodet rant som en vannkran fra foten min. I dag er han karatelærer i CCM-huset og en veldig dyr bodyguard for mabwana makubwa. Jeg finner ham. «Marcus,» sier han. «Mannen med de to ben.» Ibrahim ler. Etter at han har lært å drepe med bare hendene sine, er livet en stor glede for ham. Hvert sekund ønsker han at noen vil prøve å slå ham så han kan bruke verktøyet sitt. Jeg spør om Rachel. «Ja, chiki-chiki – veldig fine titi,» sier Ibrahim. «Har du snakket med de titiene?» spør jeg. 575

«Nei nei, jeg betaler ikke for frukten jeg spiser,» sier Ibrahim. «Er hun for penger?» spør jeg. «Jeg tror Alwyn har en forretning med henne,» sier Ibrahim. «Selger han henne til pumpingen?» spør jeg. «Jeg vet ikke. Men hvis du ser henne i byen om kvelden, så er Alwyns venn Tito alltid like ved, så du ikke prøver å rappe henne,» sier Ibrahim. «Christian – den hvite gutten – han er helt forhekset av den jenta,» sier jeg. «Er det sant?» sier Ibrahim. «Vet han at hvis man vil eie kua, må man også overta kalven?» «Har hun et barn?» spør jeg. «Ja ja, det kom en datter ut etter at Faizal pumpet henne, men nå er barnet borte,» sier Ibrahim. Eeehhh, jeg visste at Faizal hadde pumpet en liten jente tykk og sparket henne så hardt at hun løp sin vei. Men at det er Rachel, tsk. Barnet bor sikkert hos familien hennes i landsbyen, mens hun prøver å lage en tilværelse i byen. Ibrahim ler: «Den hvite gutten er en stor underholdning,» sier han.

Christian Jeg fikser ikke Marcus lenger – alt dette pisset hans. Jeg sover på YMCA en natt, men er rastløs. Tankene kverner i hodet. Jeg savner Rachel, men hun er også … merkelig. Eller ikke merkelig, men … Jeg klarer bare ikke å skjønne om hun forventer at jeg skal bære henne på gullstol fordi jeg er hvit. Og jeg tenker på hvor sexy hun er, måten hun går på – litt dovent, men pirrende. Og det pisset som Claire begynte å mase om – fullstendig usannsynlig. Og jeg får ikke vært sammen med Rachel, for hun jobber hele tiden. Helvete. Hvorfor skulle hun jobbe livet av seg hvis hun var hore? Da ville hun hatt penger. Hun er fattig. Hun drikker ikke, hun røyker ikke, hun spiser for det meste på jobben. Neste morgen kjører jeg opp til Katriina for å se om jeg har fått noe post, for jeg bruker postboksnummeret hennes. Det er ikke kommet noe. 576

Katriina sier at jeg skal snakke med kona til Gösta. Akkurat nå jobber han for et SIDA-prosjekt i Uganda, men han har bygget seg et stort hus i Shanty Town der kona hans bor med de to små barna deres. Jeg ringer non-stop til Uganda til jeg får forbindelse. Gösta er heldigvis imøtekommende. «Jeg skal snakke med kona mi,» sier han og forklarer at hun har et lite gjestehus på et hjørne av tomten et stykke fra hovedhuset. Kanskje jeg kan leie det. «Men det er hun som bestemmer disse tingene. Kjør bort og ta en prat med henne.» Katriina forklarer meg hvor det er. Jeg kjører bort dit dagen etter. Kona har snakket med Gösta og hun sier prisen, som er litt høy, men ikke urimelig. Anders sender fortsatt halve sosialstøtten i reisesjekker til meg hver måned – direkte dansk uhjelp. Det er ikke noe problem. Jeg kan flytte inn om et par uker. Shukran Hotel går bra fredag og lørdag, men det blir ikke mye penger ut av det. Folk er fattige i Swahilitown, så vi kan ikke ta stort i inngangspenger – da kommer det rett og slett ingen. Vi må få kloa i mabwana makubwa, men det krever et større sted, som Moshi Hotel eller Liberty, som igjen krever større utstyr. Rogarth og Khalid er blitt til stor hjelp. De snakker med masse folk og skaffer jobber. Vi spiller i bursdager, bryllup, på skolefester oppe på fjellet. Det går akkurat rundt, samtidig som Marcus tjener penger på overspillinger på Roots Rock. Men jeg tjener ikke nok til å leve godt – bare sosialstøtten fra Danmark via Anders gjør at det går rundt. Jeg ringer til Anders. Han forteller at alt har gått greit. Han har sendt utstyret med et transportfirma til Oslo, der det blir sendt videre med kirkens forsendelse til Moshi. Han har ringt opp dit og fått vite at det er kommet frem. «Og jeg skal faen meg snart ned og besøke deg,» sier han. «Ja, selvfølgelig. Bare vent et par måneder til jeg får litt mer orden her. Akkurat nå har jeg ikke noe skikkelig sted å bo. Men når det utstyret kommer, blir det fart på sakene,» sier jeg. «Ok,» sier Anders. «Men senest til jul.» «Avtale,» sier jeg. Det er over seks måneder til – det passer fint. 577

Jeg kjører ut til Pinsekirkens kontor og spør nordmannen om han har hørt noe om forsendelsen. Nei, ikke ennå. Han lover å gi beskjed. Så kjører jeg opp til Marcus på Roots Rock, for Khalid har snakket om en lagerhall litt utpå Uru Road, som står tom. Kanskje man kunne leie den til å kjøre diskotek? «Jeg skal finne eieren og snakke med ham i morgen,» sier Marcus. «Ok, i morgen,» sier jeg. «Da kommer jeg innom i morgen kveld og hører hvordan det har gått.» «Fint,» sier Marcus. «Hvordan går det med venninnen din?» «Det går visst veldig bra,» sier jeg. «Er dere blitt kjent med hverandre?» «Hva mener du?» sier jeg. «Er du enig med meg i at man skal være ærlig? Hvis man er venner og har noe sammen, så må man fortelle sannheten, selv om sannheten er hard?» «Ja, det høres vel riktig ut,» sier jeg. «Har den jenta fortalt deg at hun har en liten datter hjemme i landsbyen?» spør Marcus. Blodet tappes fra ansiktet mitt. «En datter?» sier jeg. «Ja, for over et år siden fødte hun datteren til Faizal her i Moshi.» «DJ-en på Moshi Hotel?» spør jeg. «Ja, og de ble gift og alt. Men Faizal sparket henne ut, så nå bor datteren hjemme hos familien hennes i landsbyen,» sier Marcus. «Hvorfor sparket han henne ut?» spør jeg. «Jeg vet ikke noe om det, men plutselig hører jeg fra en venn på gaten at min hvite venn er sammen med en jente som er gift og har en datter,» sier Marcus. «Men hun er da for faen ikke sammen med Faizal mer,» sier jeg. «Nei. Hun går ut med deg, men forteller ikke engang at hun har en datter. Det er galt. Kanskje forteller hun heller ikke at hun har en annen kjæreste,» sier Marcus. «Sier du at hun har det?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier Marcus. «Men du må forstå at den jenta ikke forteller deg noen ting.» 578

Jeg snur meg og går ut av butikken – kaldsvetten renner nedover ribbena mine. Men for faen, hva er det hun driver med? Jeg … jeg er helt gal etter henne, men hun forteller meg jo ikke hva faen som foregår. Ja, det er vanlig her at hvis en veldig ung jente får barn, så lar hun foreldrene oppdra det, men altså – nå sier Marcus at Rachel er gift. Med Faizal. Og hun har ikke fortalt meg noen ting. Da går det faen meg for langt. «Christian?» Rachel roper nede fra kjøpmannen så snart jeg kommer ut. Jeg holder ikke ut å se på henne. Jeg får tårer i øynene. Sier ingenting. Setter meg opp, skynder meg å kickstarte motorsykkelen, kjører bort.

Marcus GAL DAME Eeeehhhh, tid for hyl og skrik. Skjøgen står i butikken min fem sekunder etter at motorsykkelen har kjørt. «Hva har du sagt til ham?» «Tsk,» sier jeg. «Du prøver å lokke partneren min med den mirakuløse pumpingen din, men alt du forteller ham, er løgn. Du er til og med gift og har et barn i landsbyen. Jeg hører alle historiene om deg og pumpingen for penger på KNCU Hotel. Du er en skitten jente. Fullstendig malaya.» «Det stemmer ikke. Det er bare slemt snakk,» sier Rachel. «Stemmer det ikke at du er gift med Faizal og har en datter?» spør jeg og løfter øyenbrynene som en dommer. «Tsk,» sier hun. «Faizal er en dårlig mann, og datteren min er hos faren min mens jeg jobber i Moshi. Hvorfor ødelegger du sjansen min hos Christian? Han liker meg,» sier hun. «Han er forhekset av deg,» sier jeg. «Men jeg er vennen hans, så det er min jobb å fortelle sannheten til ham når du lyver. Folk forteller meg at du har mange skitne forretninger med Alwyn og den gale Tito. Du skal holde deg unna Christian,» sier jeg. Denne Rachel er så sint at hun rister i kroppen. Hun står i døren og stirrer på meg, og så spytter hun – langt. Klatten lander rett på skjorten min. Og så er hun gått. Gal dame.

579

Christian Jeg må snakke med Rogarth. Jeg kjører ned til industriområdet ved Majengo og tuter foran den falleferdige bygningen der Rogarth deler rom med tre andre typer. «Christian,» sier han og smiler nå han kommer ut døra – vi tar hverandre i hånden. «Vi må snakke sammen,» sier jeg uten å stanse motoren. «Kom.» «Ok,» sier han. Dukker inn i rommet etter jakka si og setter seg bakpå. «Er det noe sted i nærheten vi kan få oss en øl?» spør jeg. «Majengo,» sier han og peker fremover. Vi sitter tause litt. Jeg ser på Rogarth, ser meg rundt, tenner en røyk, tar et dypt trekk. «Marcus sier at Rachel lever som dem,» sier jeg og ser på malayaene som sitter ved bordene rundt oss. «Rachel? Nei, hun er ikke sånn,» sier Rogarth. «Hvordan kan du vite det?» «Hvorfor skulle hun stå og selge brus hos en kjøpmann hele dagen hvis hun bare kan pumpe en helg og tjene hele månedslønnen?» sier Rogarth. «Ja, det tenkte jeg også,» sier jeg. «Han Marcus, tsk. Han snakker stygt om alle og sitter selv på baren hver kveld og roper om at han snart blir sjef for det største diskoteket i Moshi.» «For noe piss. Uten meg ville han ikke kunne gjøre en dritt,» sier jeg. «Det viktige er å finne det riktige stedet å spille når du får det store utstyret. Et sted der kundene flokkes,» sier Rogarth. «Utstyret til Alwyn på Liberty er nesten brutt sammen,» sier jeg. «Ja, men eieren på Liberty er idiot. Han vil aldri gi en ordentlig avtale,» sier Rogarth. «Jeg vet at Rachel har en liten datter. Men det har hun ikke fortalt meg,» sier jeg. «Ja, hun har en datter,» sier Rogarth uten å bli sjokkert over at hun har et barn, eller at jeg vet det. «Med Faizal,» legger han til. «Men den datteren er hjemme i landsbyen hos familien, så 580

Rachel kan leve sitt eget liv. Det er vanlig her. Det er ikke hennes skyld at Faizal er udugelig.» «Hvor gammel er datteren?» spør jeg. «Halima,» sier Rogarth. «Hun er halvannet år, tror jeg.» «Kan du gjøre den jobben for meg?» spør jeg. «Finne et bra sted til et stort diskotek – et sted der vi kan få en ordentlig avtale?» «Jeg finner det,» sier Rogarth. Jeg skal flytte inn i Göstas gjestehus. Jeg låner Katriinas Nissan og kjører sakene mine opp dit i et par omganger. Også den ene transportkassa som madrassen min ligger på. Jeg er klar over at det er en revolver i den, men jeg trenger kassa til sakene mine og har ikke lyst til å stå der og overrekke Katriina Jonas’ revolver. Jeg kjøper en ny hengelås til kassa og har nøkkelen i en lærsnor rundt halsen. Heldigvis er huset delvis møblert. Det er sofa der, lenestol, spisebord med stoler, en seng og litt kjøkkenting. Etter et par turer er greiene mine på plass. Skal jeg skaffe meg en hushjelp? Jeg spiser jo likevel mest nede i byen. Kanskje jeg kan finne en jente til å komme og gjøre rent to ganger i uka. Jeg tar en dusj før jeg kjører bilen tilbake til Katriina, knabber et par øl og cola i kjøleskapet og en flaske Tanqueray Gin i spiskammerset. Går bort til mama Androli og kjøper en stor porsjon lasagne som jeg tar med på motorsykkelen til det nye hjemmet mitt. Jeg har ikke noe musikk, for alt utstyret står hos Marcus eller på Roots Rock. Jeg spiser, drikker Africafé, røyker, lytter til sikadene og takvifta som virvler rundt. Det burde vært et fint øyeblikk. Mitt eget hjem. Men jeg har vondt i hodet og ingen piller. Rachel – jeg vil ikke tenke på henne. Hva skal jeg gjøre? – jeg vet ikke. Det er trist å sitte her alene, og jeg er forbanna på Marcus. Han er doven og forfylla og slenger dritt om alle. Det er han som sørget for kontakten med nordmannen i Pinsekirken. Og jeg trenger det utstyret, ellers må jeg aktivere den åpne returbilletten til Danmark innen en måned. Og hva faen skal jeg der? Ta andre året på gymnaset om igjen? Nei, faen heller. En bil tuter ved porten, hundene bjeffer. Jeg åpner døra og ser ut. Rachel kommer ut av drosjen. En ung fyr kommer gående ut fra hovedhuset. «Det er til meg,» roper jeg og går mot porten mens hundene springer i beina på meg. Rachel står utenfor gitteret, drosjen 581

venter. Hun vet tydeligvis ikke om hun skal bli med den tilbake. Rachel ser redd ut. Jeg åpner porten. «Kom inn,» sier jeg. Hun snur seg mot drosjen og snakker gjennom det åpne vinduet. «Takk, det er i orden,» sier hun, og drosjen kjører. Hun går inn gjennom porten. Går foran meg bort mot det lille huset mitt, inn i den opplyste stua. Jeg går forbi henne og tar røyken min på trommebordet, lar meg falle ned på sofaen. Rachel blir stående. «Hvordan fant du meg?» spør jeg. «Jeg spurte datteren hjemme hos mzungu-mamaen,» sier hun. Solja. «Når hadde du tenkt å fortelle at du har en datter?» spør jeg. «Jeg …» begynner Rachel. Hun ser til siden, løfter hånden for å fjerne en tåre fra øyekroken. «Jeg var redd for at du ikke skulle like meg lenger,» sier hun og snufser. «Og du er gift,» sier jeg og ser på henne. Hun står rett opp og ned og gråter. Det er fryktelig å se på. Og hun er så pen, men … og selvfølgelig har hun hatt et liv før hun traff meg, men hun må jo for faen fortelle meg sånne ting. «Med Faizal,» sier jeg. Rachel ser på meg. «Han vil ikke skrive under på papirene og gi meg skilsmisse. Han er en dårlig mann.» Rachel puster ut, skjuler ansiktet bak hånden, snufser. «Jeg ville bare … jeg ville si det, men jeg turte ikke, fordi jeg liker deg,» sier hun. «Sett deg ned,» sier jeg. Hun tar et par skritt og setter seg i stolen. Jeg reiser meg og henter en brus til henne. Tenner en røyk til, enda jeg vet jeg kommer til å bli svimmel. «Hva var det som skjedde?» spør jeg. «Hva mener du?» sier Rachel. «Med Faizal?» «Han drakk og slo meg,» sier hun. «Så jeg tok datteren min Halima med hjem til far i landsbyen.» «Halima,» sier jeg. «Så hun skal bo der, altså?» «Jeg tjener ikke nok penger til å ha henne hos meg,» sier Rachel. Jeg sier ingenting. Reiser meg og finner ginflaska og et glass. Heller opp en stor en til meg selv ved kjøkkenbordet. Tømmer glasset i én slurk og skjenker i et nytt. Kanskje det tar hodepinen. Setter meg i sofaen og tenner en røyk, ser på Rachel. 582

«Jeg liker deg,» sier jeg. «Men …» sier jeg og slår ut med armene. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Rachel reiser seg og tar den skitne tallerkenen min og bestikket fra spisebordet – går ut på kjøkkenet. Kanskje hun er nysgjerrig på hvordan det ser ut. Jeg hører at hun skyller tingene. «Christian?» roper hun. «Ja?» «Kan jeg få ta en dusj?» spør hun. Om hun får ta en dusj? Ikke vet jeg. «Det var ikke vann i Majengo i dag,» legger hun til. «Gjør som du vil,» sier jeg og drikker av ginen min. Hører det går i baderomsdøra, dusjen blir skrudd på. Hun står der inne under den. Jeg blir urolig av å tenke på det. Tar en slurk gin. Faen. Jeg går rastløs rundt i stua og røyker. Døra inn til badet går opp, føttene hennes som tasser rolig bortover gangen. Går hun inn på soverommet? Hun kler vel på seg. Det er helt mørkt ute. Hva skal jeg foreta meg? «Kom hit,» roper hun. «Hva er det?» sier jeg og går bortover gangen. Baderomsdøra står på gløtt, men det kommer en svak lysstrime fra soverommet. Jeg skyver opp døra. Hun ligger på senga, med en knekk i hoften og hodet støttet på hånden. Den lille sengelampen er skrudd på og lyser opp den mørke huden. «Kom hit,» sier hun. «Og hva?» «Bare kom,» sier hun. Jeg setter meg på sengekanten, svinger beina opp, legger meg på ryggen ved siden av henne oppå sengetøyet. Hun legger en hånd på magen min, begynner å bevege den, fører ansiktet sitt mot mitt, rører ved pikken min gjennom shortsen, åpner beltet mens hun biter meg lett i øreflippen, slikker meg i øret. Pikken min blir hard. Jeg strekker meg mot nattbordet etter kondom. Hun sier ingenting til det, men jeg tror der forundrer henne; afrikanske menn vil ikke knulle med kondom. At kvinnen kan bli gravid, er hennes problem. Hun tenker vel sitt. Vi har ikke snakket om det. Hun tar kondomet fra meg og sier: «På gjensyn,» før hun vrenger det ned over pikken. Like etter har hun tatt meg inn i seg og rir meg, jevnt og fast. Hodepinen fordufter. Hodet føles lett. «Kommer du?» spør hun. «Fortsett,» sier jeg. «Nå,» sier jeg, og hun masserer pikken 583

min inni seg, melker meg. Jeg griper rundt hoftene hennes med begge hendene og trekker underlivet hennes opp mot ansiktet mitt samtidig som jeg åler meg nedover så jeg får den våte fitta hennes i ansiktet og kan holde henne fast med hendene på hoftene hennes og spise henne til hun blir urolig, gnir fitta si hardt frem og tilbake på ansiktet mitt så kjønnshårene skraper mot nesa og kinnene og tunga mi. Når jeg ser opp, kan jeg se undersiden av de mørke, vuggende brystene med de harde, fiolette brystvortene ytterst, og midt mellom dem og haken hennes, den åpne, stønnende munnen, de skrå øynene som ser ned mens hun gnir fitta si ned på ansiktet mitt. Jeg får nesten ikke luft. Det våte kommer. Til slutt puler hun ansiktet mitt så jeg må presse bakhodet ned i puta så skambenet hennes ikke skal brekke nesa mi. Hun løfter seg av meg, puster tungt, legger seg over meg, stryker ansiktet mitt, kysser meg. «Takk,» sier hun og tar kondomet av den slappe pikken min og slår en knute på det. «Vent her,» sier hun og reiser seg fra senga, går naken gjennom det nå helt mørke huset mens jeg ligger og tørker saften hennes av ansiktet mitt, slapper av. Jeg hører kjøleskapdøra gå opp og igjen. En skapdør. Skrittene hennes nærmer seg. Hun setter seg på kne i senga, skjenker øl i et glass, rett foran de mørke glatte brystene sine. Rekker meg glasset. Jeg løfter meg opp på albuen, drikker. «Takk,» sier jeg og rekker henne glasset, som hun trykker inn mot brystvortene sine én av gangen mens hun smiler mot meg i det nesten helt mørke rommet. Hun setter glasset fra seg, reiser seg, går bort og tenner taklyset og vifta, kommer sløvt tilbake mot senga, legger seg ned med hodet tett inntil skrittet mitt. «Jeg tror det er mer saft,» sier Rachel og begynner å kjærtegne ballene mine så pikken langsomt blir stiv igjen. Rachel strekker seg etter glasset og tar en slurk kaldt øl, trekker forhuden tilbake, så glans står fritt og jeg rekker å tenke over fargene – svart, hvitt og rødt – før hun fører leppene sine nedover. Sjokk. Kaldt øl omslutter lemmet mitt, kullsyrebobler kiler meg. Så blir det varmt. Hun har svelget ølet og lar tunga massere meg mens øynene hennes ler opp mot meg. Hun trekker pikken ut av munnen og rekker tunga helt ut av den brede kjeften sin, legger hodet på skrå og gnir tunga i seige tak opp og ned langs skaftet, presser det hardt inn mot tunga med hånden, 584

trekker leppene tilbake og lar tennene gni med et lett trykk inn mot pikken min. Hun ser meg skrått inn i øynene. Så begynner hun å suge pikken min, langsomt, mykt, vått. Hun øker takten – støter munnen sin ned over pikken min. Bearbeider den med tunga, slikker den, trekker de spisse tennene sine opp over skaftet med et tydelig trykk. Hun slipper, ser på meg: «Nitakukula,» sier hun – jeg vil spise deg. Pikken min, ballene – hårene er smurt inn med saft, og lufta føles sval. Rachel presser de bøyde beina mine langt fra hverandre og skyver på baklårene mine så rumpa mi løfter seg litt. Hun fører ansiktet sitt ned så jeg kan se det krusete håret hennes. Sikadesangen er nesten øredøvende. Hun slikker mellomkjøttet, pikkfestet i kroppen. Hun lar tunga spille rundt rumpehullet. Sikadesangen brytes av en skarp lyd fra skrittet mitt. Spytt. Væske. Hun spytter meg opp i rumpa og masserer rumpehullet med fingertuppen mens hun suger lett på ballene mine. Fingeren fører hun langsomt inn i meg og vipper med den opp i endetarmen min – angriper pikkroten fra innsiden – og så begynner hun langsomt å fingerpule meg mens hun slikker meg en lang stund i rumpehullet, over mellomkjøttet, opp langs pikken, som hun tar dypt ned i halsen mens fingeren kjører en jevn, sitrende rytme i rumpehullet mitt. Flere ganger gjør hun reisen med tunga hele veien over underlivet mitt til hun beholder pikken i munnen og faller inn i samme rytmen som fingeren hennes har i rumpehullet – kjører dem synkront. Jeg begynner å stønne. Jeg klarer ikke å la være. Jeg håper jeg aldri kommer. Hun øker tempoet. Rumpehullet mitt trekker seg sammen igjen og igjen rundt fingeren hennes, og varmen fra myke eksplosjoner pulserer oppe i mellomgulvet. Rachels frie hånd finner brystvorten min, nesten rykker i den så smerten skjærer, lyser. Alle musklene mine er spent. Jeg har aldri vært her før. Et brøl. Jeg brøler. Rumpehullet strammer seg helt. Fingeren er ute, og Rachel trekker pusten stakkåndet, fort. Hun stønner ut i lufta mens hun febrilsk griper pikken min hardt med en hånd – den andre griper om den ene rumpeballen min, hun borer neglene inn i kjøttet mitt. Den svarte hånden har et hardt grep rundt det hvite skaftet, og hun fører munnen ned over pikkhodet i harde rykk, trekker hodet bort fra pikken med leppene presset tett sammen så pikkhodet svupper fra den glohete munnen hennes ut i den svale nattelufta. 585

«Ongeza» roper jeg – kjør på. «Tena, tena» -- igjen, igjen. Hun fortsetter på samme måten. Lårene mine dirrer, og magemusklene føles som en sekk med brennende stein mens rumpehullet fortsetter å trekke seg sammen til rytmen fra pikksugingen. Jeg er svimmel – holder på å besvime. De halvt lukkede katteøynene, den fint tegnede nesen – og de fyldige leppene rundt pikken min. Opp igjen. Lufta sval, og igjen den varme munnhulen samtidig med leppetrykket og pikken som klasker ut av munnen hennes. Det begynner helt oppe i ryggsøylen og reiser ned gjennom virvlene til rumpehullet og ballene som føles som om de brenner, sammenklemte og klare til å briste; blodet stiger i dem, sæden min begynner å røre på seg, og smerten er helt øredøvende. Sæden svulmer opp mens jeg stønnende stirrer på Rachels røde, våte munn som hun fortsetter å støte hardt ned over pikken min. Trykket øker i bunnen av ballene, blodet presser på, og sæden stiger, fosser opp, eksploderer. Munnen til Rachel beveger seg oppover. Jeg ser skrikende på henne mens leppene hennes slipper pikkhodet, og der spruter sæden, treffer kinnet hennes, magen min, i samme øyeblikk som den åpne munnen hennes går ned over den hvite flommen som kommer ut av meg. Rachel stanser rytmen, hun har pikken min dypt i munnen sin, beveger munnen opp og ned, men uten å slippe pikken. Hun suger, svelger, suger igjen, sutter på pikken, slipper den ut, lar tunga gli i sirkler rundt pikkhodet. Så stirrer hun på den. Med en finger tørker hun sædklatten av kinnet og ser på fingeren sin før hun stikker den i munnen og slikker den ren. Hun holder rundt pikken ved roten med tommefingeren nederst på sædstrengen og peke- og langfinger på den andre siden, og så trekker hun fingrene opp langs pikken – skyver den siste sæden opp til pikkhodet så den vokser frem som en liten hvit kule på pikkmunnen, og hun slikker den av med tunga, tar tunga tilbake i munnen og svelger. Så flytter blikket hennes seg til sædklatten på magen min. «Noe kom ved siden av,» sier hun og fører ansiktet frem, slikker sæden min opp fra magehuden. «Ahhh,» sier jeg. Hun ser på meg. Smiler skrått. «Nimeshiba,» sier hun – jeg er mett. Og så ler hun høyt, kaster den yppige kroppen sin over min så brystene gynger, og jeg trekker henne oppover så jeg får munnen min til brystet hennes. Jeg suger på de harde brystvortene hennes, og hun støn586

ner kort. «Nei,» sier hun. «Den er øm.» Så jeg slipper den og fører hånden opp til fitta hennes. «Forsiktig,» sier hun. «Ikke mer tull.» Så jeg legger hånden min på fitta hennes så jeg kan kjenne håret og de fuktige skamleppene mot håndflaten mens fingrene mine ligger i kløften mellom rumpeballene. «Bli her,» sier jeg. «Ja,» sier hun. Og jeg sovner. Rachel vekker meg veldig tidlig. Hun er fullt påkledd. «Jeg går på jobben,» sier hun. «Skal jeg kjøre deg?» spør jeg. «Nei, jeg tar bare en matatu på Lema Road,» sier hun. «Kommer du tilbake i kveld?» «Hvis du vil,» sier hun. «Det vil jeg,» sier jeg. Om kvelden sier jeg at hun skal flytte inn. «Du skal ta tingene dine fra Majengo og opp hit, og så skal du bo sammen med meg.» «Hva er husleien?» spør hun. «Du må ikke betale husleie,» sier jeg. «Hvis du flytter inn her, så er vi sammen. Da er vi kjærester. Jeg betaler husleien.» «Men jeg vil også jobbe,» sier Rachel. «Jeg vil beholde jobben min hos kjøpmannen og gå på engelsk om ettermiddagen,» sier hun. Lønna hennes vil akkurat kunne dekke engelsktimene – det er jo bra. «Ja, selvfølgelig. Men slutt å jobbe på restauranten om kvelden,» sier jeg. «Ja,» sier Rachel og smiler. «Da skal vi være sammen.» «Og så må vi se om en stund om vi kan få datteren din hit – Halima,» sier jeg. «Mener du det?» sier Rachel. «Ja,» sier jeg. «Hun må jo være sammen med deg. Med oss.» Og Rachel hopper opp og kaster seg rundt halsen min, kysser meg, knuger meg inntil seg. «Jeg elsker deg,» sier hun. «Du er en god mann.» Jeg svarer ikke. Men jeg elsker henne. Vi elsker. Det er deilig. Rachel sovner fort. Hun har hatt en lang dag. Hun ser ut som et barn når hun sover. Ja, hun er fattig. Hun har nesten ikke gått på skole. Hva betyr det? Jeg er gal etter henne. Det er ikke bare krop587

pen hennes og måten hun gir seg hen på. Enda det er en del av det. Selvfølgelig er hennes kjærlighet til meg også kjærligheten til alt jeg representerer, inkludert pengene, mulighetene. Men min kjærlighet til henne er på en måte det samme – at hun er fysisk, ukomplisert, fornøyd med det jeg har å by på. Ikke som Marianne, som ville at jeg skulle redde Afrika. Det er alltid en handel, et regnskap. Men Rachel er gavmild. Hun snur seg i søvne. Kan ikke vår kjærlighet være minst like god som enhver annen? Finnes det noen kjærlighet som kan seg fri for forbindelsen til penger, til noe som kan gjøres opp i – kjøpes for penger? Du er mer populær i verden hvis du har fint hus, dyr bil, de rette klærne. Er det annerledes i Danmark? Har hvit kjærlighet mer dybde? Nei, den har mer kulde.

Marcus SISTE ADVARSEL Tito kommer til Roots Rock og kjøper en cola av Patricia, som passer kjøleskapet. Tito kommer inn i butikken. «Jeg sa til deg at du skulle holde mzunguen din borte fra Rachel,» sier Tito. «Når mzunguen løper etter jenter, kan ikke jeg løpe etter ham og dirigere retningen,» sier jeg. «Rachel jobber for meg og Alwyn,» sier Tito. «Hvis mzunguen tar henne, må han betale oss.» «Du må si det til ham, ikke til meg,» sier jeg. «Jeg gir deg en siste advarsel, for jeg hører at de sover sammen. Hvis han ikke stopper det, vil jeg ødelegge ham,» sier Tito. Bang! Titos hånd har skutt ut og gitt meg en stor ørefik. Han står helt rolig og smiler til meg. «Pass deg,» sier han og går. Eeeehhhh, Christian lever i en jungel, men tror at det er paradisets hage. Han vil ikke høre på meg, så nå kommer han til å lære Tanzanias harde vei. Hele denne historien om mabwana makubwa på KNCU Hotel, den er sannheten. Hun er totalt malaya. Hele dagen er jeg i butikken, mens jeg tenker over disse komplikasjonene. Christian har leid et lite hus oppe i Shanty Town, like ved ISM. Det er flott. Men hva skjer nå med malayaen 588

hans? Hvis Rachel er flink til å forhekse, så bor hun snart i det huset. Jeg må jobbe hardt med opplysningen av Christian, så han ikke styrer seg selv inn i katastrofen. Sent på ettermiddagen kommer han for å frakte utstyret til kveldens disko på Shukran Hotel. Jeg forklarer om Titos besøk: «De guttene som passer på Rachel, de har spurt hva jeg gjør sammen med henne siden hun kommer til Roots Rock hver dag. Hun leter etter deg. De guttene tror jeg prøver å overta henne så jeg kan tjene penger på å selge henne til den hvite mannen. De guttene er farlige – de kan til og med drepe.» Christian ser på meg veldig sur i ansiktet og rister hodet fra side til side. «Tsk,» sier han. «Jeg gidder ikke høre flere av disse historiene dine, Marcus. Hun er kjæresten min. Hun bor hos meg. Ikke mer piss. Hvis du ikke liker henne, er det ditt problem. Hvis jeg må høre mer av dette, er du og jeg ferdige med hverandre.» Han smeller døren helt for forklaringen min, så han selv skal gå som en blind mann gjennom minefeltet. Ja vel, vær så god.

Christian Rogarth passer platespillerne. Det er sent på kvelden, og alt går som det skal. Vi skal stenge om en halv time, og jeg trekker Rachel med ut i den mørke gata. Vi står mot en bil litt fra inngangen, der Abdullah troner. Musikken strømmer ut i natta. Jeg kysser henne, klemmer brystene hennes gjennom blusen, presser underlivet mitt mot hennes, legger hånden på låret hennes og trekker skjørtet hennes litt opp – jeg vil ha hånden inn og fingerpule henne. Jeg har helt ufattelig lyst til det. «Nei, ikke her,» sier hun og ser seg nervøst rundt. «Hva er det?» spør jeg. «Det er galt ute på gaten,» sier hun. Jeg hører en lyd og rekker akkurat å vri på hodet før noen dytter til meg og jeg faller om på bakken mellom to biler. «Du skal holde deg unna den jenta,» er det noen som sier – Tito. «Slipp!» roper Rachel til en annen fyr som står bak Tito og har grepet Rachel i armen, prøver å trekke henne med seg mens 589

hun slår løs på ham med den frie hånden. Jeg krabber baklengs og kommer meg opp idet Tito nærmer seg. «ABDULLAH!» roper jeg. Tito treffer meg i ansiktet – hardt, så jeg vakler bakover mot bilpanseret. «Den jenta tilhører meg,» sier Tito. «Alle som pumper henne, må gi meg penger – også mzunguen.» Og jeg prøver å slå etter ham med høyre hånd mens jeg dekker ansiktet med venstre, og knyttneven hans suser inn et dypt slag i magen min så jeg bøyer meg frem og ikke får luft mens jeg hører Rachel rope: «HJELP! HJELP MEG!» Tito ler mens jeg prøver å rette meg opp. Han kommer frem og gir meg en ørefik så jeg lener meg bakover mot panseret. Det raser gjennom hodet mitt at han kan drepe meg. Nei. Det er for mange mennesker i nærheten, og det synes for godt å drepe en hvit mann. «Toka!» sier Abdullah, som har dukket opp på fortauet og planter et spark i Titos mageregion. Abdullah går frem, slår Tito med noe som ligner et karateslag. Tito snur seg – løper. Abdullah løper etter ham. Rachel skriker et stykke unna. Jeg halter ut i gata. Ser Rachel stå alene på den andre siden mens jeg hører Tito og den andre fyren løpe bort. Abdullah kommer spaserende tilbake. Rachel hulker. Jeg går bort til henne. Spytter, puster tungt, det gjør vondt i magen. «Hvem var de? Fortell meg,» sier jeg. «Hva er det som foregår?» «Unnskyld,» sier Rachel. «Det er et stort problem.» Abdullah står rett ved siden av oss. «Takk, Abdullah,» sier jeg. «Vi kommer inn snart – bare vent i døra.» Han snur seg og går. Jeg står foran en hore. Min hore. Og hun gråter, ser bedende opp på meg. Jeg er kvalm. Hun har … hodet mitt pulserer etter slaget, det dunker i tinningen. Og hun har pumpet for penger. For Tito. Hun har sikkert pumpet Tito også. Og en hel drøss med mabwana makubwa – for penger. Marcus har visst det. Kanskje Rogarth også har visst det. Han må ha visst det. Og Abdullah, Khalid, Ibrahim. «Du skal ikke bekymre deg for de gutta,» sier Abdullah. «Jeg skal snakke med Big Man Ibrahim. Vi sier til dem at de skal holde seg unna deg så vi kan drive butikken vår.» Jeg liker dårlig at han sier butikken vår, men det er ikke øyeblikket til å ta det opp. «Jeg kjenner mange gutter som vil gjøre hva som helst 590

for litt penger,» sier Abdullah og ler. Rogarth sleper tingene ut i en drosje. «Du kjører med opp,» sier jeg til ham. «Ok,» sier han. «Skal vi slippe deg av på veien?» spør jeg Abdullah. «Nei, jeg går. Natten er redd for meg,» sier han og ler. Jeg smiler anstrengt til ham. «Rachel,» sier jeg. «Inn i bilen.» Hun hopper opp og inn i baksetet ved siden av Rogarth. Jeg sitter i passasjersetet. Vi kjører hele veien uten å si noe. Fremme ved huset går hun ut av bilen, men blir stående på gårdsplassen med armene knuget rundt seg mens jeg og Rogarth bærer inn tingene. Drosjen kjører. «Gå inn,» sier jeg til Rachel. Hun går inn. «Vent her ute, Rogarth,» sier jeg og går inn etter henne. Jeg blåser i om han hører oss. Så vet han hva det dreier seg om når jeg snakker med ham etterpå. Rachel står i stua rett ved inngangsdøra, tett inntil veggen, fortsatt med armene knuget rundt seg. «Unnskyld, Christian,» hvisker hun og snufser. «Sett deg,» sier jeg og peker på sofaen. Hun setter seg ytterst på setet med samlede ben og hendene foldet i fanget. Det ser absurd ut – litt sent å være dydig. «Nå vet jeg alt om hvem du er,» sier jeg og setter meg på stolen overfor henne. «Men du må fortelle meg det så jeg kan oppleve at du – for første gang – ikke lyver for meg.» «Nei, Christian,» hvisker hun. «Ellers kaster jeg deg på gata. Nå,» sier jeg. «Aaaiiiiihhh.» Rachel hviner, reiser seg, går bort i hjørnet av stua, står og ser halvveis inn i veggen, ned i gulvet. Puster tungt. Hun hvisker ikke lenger – nå snakker hun: «Hva skulle jeg gjøre? Dø av sult? Jeg må leve. Jeg har et barn. Barnet må leve.» «Hvor lenge har du pumpet mabwana makubwa for penger?» spør jeg. «Datteren min, Halima, var syk i landsbyen, så jeg måtte sende penger til medisinen – ellers kunne hun dø,» sier Rachel. Jeg ville ha henne til å svare på spørsmålet, for å ydmyke henne, men jeg er glad for at hun ikke svarte. Jeg vil ikke høre det. Det gir meg vond smak i munnen å bruke de tanzanianske slanguttrykkene, for jeg har selv … så sent som i morges har 591

jeg spist av fitta hennes. Jeg er en idiot. Jeg har heller ikke villet vite det, fordi … jeg ville ha henne. «Kanskje du bærer sykdommen i kumaen din etter at du er blitt pumpet så mye uten sokk,» sier jeg og føler at det er Marcus som snakker gjennom munnen min. «Jeg har ikke sykdommen. Jeg har passet på.» «Kanskje du fikk den av Faizal da han pumpet deg tykk.» «Nei, for Halima er frisk,» sier Rachel. «Har du pumpet skitne menn?» spør jeg. «Nei,» sier hun og lar seg gli ned langs veggen til hun sitter på gulvet med bena trukket oppunder seg. Jeg sitter på kanten av lenestolen. Hun ser på meg med helt døde øyne – trøtt. Rogarth sitter ute på verandaen. «Hva nå?» spør jeg. Hun spør ikke om hun skal gå. Hvis jeg sier hun skal gå, så går hun øyeblikkelig, uten et ord. Sånn er det. Hun er afrikaner. Hvis jeg ikke sier noe, så venter hun der på gulvet til i morgen om det skal være. Jeg sier ikke at hun skal gå. Jeg reiser meg. Søndag har Rachel fri. Hun serverer meg frokost mens jeg sitter ved det lille bordet. Vi sier ingenting, men jeg griper henne rundt livet når hun har skjenket kaffe til meg. Løfter opp T-skjorta hennes og kysser henne på magen. Ser opp i øynene hennes. Hun smiler og stryker håret mitt. «Min Christian,» sier hun. Om kvelden kjører jeg ned til Marcus. Finner ham på baren. Setter meg, sier: «Jeg spør deg, og du forteller meg ikke opp i ansiktet mitt at du vet med sikkerhet at Rachel har vært … Hva hun har gjort. Du kommer med hint, rykter – ting du tror. Kanskje. Enda du vet det. Hva faen er det for en venn?» «Jeg forteller deg alt, men du lytter som en døv mann,» sier Marcus. Drit og dra. Jeg snur meg for å gå. «Du må sjekke blodet ditt,» sier han bak meg. Jeg går tilbake til ham. «Ja vel. Da finner vi en lege som kan gjøre det i morgen,» sier jeg. Han må da kjenne noen etter all den tiden han lå for døden på KCMC. «Ok,» sier Marcus. 592

Mandag morgen. Jeg kjører – tar av til venstre på Lema Road. Ikke veien inn til sentrum. «Hva skal du?» sier Rachel. «Jeg skal på jobb.» Jeg stanser motorsykkelen i veikanten. «Senere,» sier jeg. «Vi skal på KCMC.» «Hvorfor det?» spør hun. «Vi skal teste blodet ditt. Og mitt,» sier jeg. Jeg venter. Hun sier ingenting. «Vi skal se om vi har sykdommen hiv/aids, som gjør deg tynn fort så du dør. Skjønner du at den sprer seg via pumpingen, som malaria sprer seg via myggsnabelen når den er inni deg?» Hun sier fortsatt ingenting. Jeg kjører dit. Vi går av. Hun er våt på kinnene. Jeg låser motorsykkelen. Vi går mot inngangen. Jeg tar hånden hennes, og hun knuger fingrene mine. Jeg har en avtale og har betalt legen i forveien i går kveld på terrassen på Moshi Hotel – ellers risikerer vi å måtte sitte på de harde trebenkene på venterommet i flere timer. Jeg sier til sykepleieren at vi er kommet. Legen – han er svart – ber oss ta plass og finner frem utstyret. «Er nålene rene?» spør jeg. Han løfter blikket og ser på meg – helt taus et øyeblikk. «Nålene er helt nye,» sier han og holder frem en håndfull nåler, som fortsatt er i den lukkede plastpakningen fra fabrikken. «Unnskyld,» sier jeg. Han sukker. «Det er riktig å være forsiktig,» sier han og tar prøvene våre. Gir oss time igjen om tre uker. Da skal vi komme tilbake og få resultatet. Rachel begynner å gråte igjen. Jeg tar hånden hennes, leier henne ut, kjører henne på jobben. Tre uker i helvete.

Marcus LUFTSLOTTET Bwana Knudsen spaserer direkte inn på Roots Rock. «Marcus,» sier han. «Jeg må snakke med deg.» Vi kjører i bilen til New Castle Hotel. Opp på takterrassen. Han bestiller mat og øl. «Hva er det med Christian og den jenta? Er det alvor?» spør han. 593

«Du må spørre Christian,» sier jeg. «Ja ja, men han tenker jo bare med underlivet,» sier bwana Knudsen. «Han minner meg mer og mer om Jonas.» Sjokkerende – hardt og direkte, ingen falskhet eller taushetens løgn. Skal jeg stille spørsmålet, hva bwana Knudsen selv tenker? Hvordan døde Jonas Larsson? Var det et resultat av underlivets tanker hos bwana Knudsen? Jeg sier ingenting. «Fortell meg – hvem er hun? Er hun en ordentlig jente?» spør han. «Hun er en fattig jente fra landsbyen, som nesten ikke kan stave navnet sitt,» sier jeg, for det er ikke min oppgave å fortelle om pumpingen hennes overalt. «Hmmm,» sier bwana Knudsen. «Det var det jeg tenkte.» Ja, Rachel er som nesten alle tanzanianere, lidende og uvitende. Og de fleste vet ikke at de kan kjempe for en forandring. Men hun vet det. Hun kjemper nesten uten våpen. Bare ett perfekt våpen har hun, og det bruker hun. Er det ikke hennes rett å kjempe? Kanskje vil hun lykkes bedre enn meg. Jeg forklarer. «For Christian i privatlivet kan hun være jenta som gir varme og kjærlighet,» sier jeg. «Men hun er ikke en god chaggakvinne som har slekt med instinkt for forretning, som kan hjelpe med den gode overlevelsen for den hvite mannen i det svarte landet. Rachel er bare en jente. Overlevelsen blir Christians problem.» Bwana Knudsen tar en lang drikk av glasset sitt. «Ja, hun blir ikke mye verdt når han drar hjem til Danmark,» sier han, nesten som en mumling. «Han vil ikke hjem til Danmark,» sier jeg. Bwana Knudsen ser på meg: «Diskotek?» sier han. «Det er jo bare et luftslott – guttedrømmer. Skal man klare seg, må man ha en utdannelse.» «Jeg vet det,» sier jeg. «Jeg har sagt det til ham.» «Jeg er i hvert fall glad for at han er sammen med deg, så han ikke roter seg borti noe. Du vet i det minste hvordan ting fungerer.» Bwana Knudsen ser direkte på meg for å sikre at jeg forstår: Jeg skal være en beskytter og hjelp for sønnen hans. Men hvor er betalingen? Jeg trekker på skuldrene: «Jeg hjelper ham hvis han hjelper meg,» sier jeg. «Hmmm,» sier bwana Knudsen. 594

Mangfoldiggjørelsen på jorden; jeg og Claire har ikke gitt opp det arbeidet. Igjen og igjen planter jeg frøet mitt, men det faller ut – rett på jorden. Vi går til vår lege, men han kan ikke finne noe problem. «Vi må gifte oss,» sier Claire hele tiden. «Ellers vil ikke Gud velsigne oss med mangfoldiggjørelsen.» Det er like før jeg sier ja, bare for å få henne til å holde munn. BATIKKMORD Og hvem sitter på verandaen foran inngangsdøren ved siden av Claire? Doktor Strangler, Claires gamle boss fra den gangen hun var hushjelp like ved Larsson-huset. «Hei, Marcus,» sier han. «Mzee Strangler,» sier jeg. «Shikamoo,» Doktor Strangler reiser seg og rekker meg hånden. «Jeg er på evalueringsoppdrag i Dar, men ville innom Moshi og se de gamle stedene,» sier han. «Det er fint at du kommer,» sier jeg og spør etter familien hans. «De er hjemme i Australia. De har det bra. Det var veldig trist med datteren deres – jeg skulle ønske jeg hadde vært her,» sier han. Claire ser på meg. «Bli med og hent friskt vann til kaffe,» sier hun og går inn. Jeg sier til legen at jeg kommer straks. Claire hvisker veldig fort til meg på kjøkkenet: «Du må spørre ham hvorfor vi mistet barnet vårt. Kanskje han kan forklare det.» «Ja,» sier jeg. Claire kan ikke spørre en mann om den slags, selv om mannen er lege. Jeg setter meg ut til doktor Strangler. «Jeg så butikken din i byen, og Claire forteller meg at du er i diskobransjen sammen med sønnen til Knudsen, Christian?» «Ja,» sier jeg. «Går det an å leve av det?» spør doktor Strangler. Han er bekymret for Claire. «Hva skjedde med sagbruksprosjektet?» «Jeg ble sparket fordi regnskapssjefen ville ha muligheten for korrupsjon uten meg som en forstyrrende kontroll,» sier jeg. Doktor Strangler rister på hodet. «Og hva med denne Christian? Skal han være diskjockey i 595

Moshi resten av livet? Er det en måte å leve på, Marcus? Det kommer jo ikke til å vare,» sier doktor Strangler. Direkte som et sverd skjærer han gjennom påstandene jeg ikke engang har sagt. «Det er faren,» sier jeg. «Bwana Knudsen har latt Christian løpe fritt i Afrika og latt guttens mor forsvinne. I Afrika faller øynene bare på svarte ting. Hva kan han bli? – en discjockey som snur LP-plater – som en ape. Det er alt han har lært.» «Men du har da lært andre ting,» sier legen. «Se på deg selv med dine egne barn,» sier jeg. «Du har dyttet dem ut i utdannelsen og vist dem hvordan man utfører arbeidet. Min far var en alkoholiker, som kunne slå. Så jeg flyktet og kom til bwana Larsson, Jonas, den døde svensken. Men Jonas har aldri veiledet meg, så jeg er blitt en forvirring slik han var selv, fordi det er ham jeg har sett på for å se hva jeg skulle gjøre.» Doktor Strangler ler: «Fordi Jonas var dum, behøver ikke du å være det. Du må også tenke på Claire.» «Ja,» sier jeg og kaster meg ut i ubehageligheten: alt om Rebekka som døde, om frøet mitt som faller ut. Doktor Strangler begynner et forhør, nesten som en politimann: «Hva har dere gjort? Hva har dere i huset? Hva spiser dere?» Alt skal han vite. Når jeg har svart, går han inn i huset og studerer i alle hjørner, til han sier: «Dere må ikke lage batikk. Dampen fra kjemikaliene er farlig.» Batikken har to sider: Den sørger for overlevelsen, men samtidig dreper den produksjonen av slekten vår. Nå vet vi det. Så kommer min nysgjerrighet, for jeg nådde aldri frem til det hvite landet: «Hvordan går det med doktor Freeman og Vicky?» spør jeg, for jeg har aldri sett min grådige kjæreste fra Politiskolen tilbake i Tanzania. «Vicky forlot Freeman for en annen mann,» sier Strangler. «Hva gjør den andre mannen?» spør jeg. «Han er direktør på Freemans sykehus.» «Rikere enn Freeman?» spør jeg. «Ja, mye.» «Selvfølgelig,» sier jeg. 596

«Hvorfor sier du det?» spør Strangler. «Freeman var rik her, og han ga Vicky billetten til det hvite landet. Men da hun kom dit, oppdaget hun at Freeman bare var en liten fisk – andre fisker var større, så hun gikk på fisketur.» «Ahr, så enkelt er det vel ikke,» sier Strangler. «Nei, jeg spøker bare,» sier jeg og tier om systemet – doktor Strangler kan både leve og dø i naivitet.

Christian Og så kom faren min innom og begynte å spørre meg ut om forholdet mitt til Rachel, og jeg sa han ikke skulle blande seg. «Jeg blander meg heller ikke i hvem du er sammen med – hvorfor og hvordan,» sa jeg. Det stoppet kjeften på ham. Og nå er Rachel og dusjer. Og det store øyeblikket er kommet, enda hun ikke vet det. Jeg hører badedøra gå opp og føttene hennes tasse bortover gangen til soverommet. Jeg går inn dit. Hun står med en kanga surret rundt seg og styrer med håret sitt. Jeg skrur på taklyset. Hun snur seg. «Hva er det?» spør hun. «Ta den av deg,» sier jeg alvorlig og peker på kangaen. «Hvorfor det?» sier hun og prøver å smile, men det er ikke helt overbevisende. «Jeg vil suge på knoppen,» sier jeg på swahili. «Men …» sier Rachel. Smilet mitt bryter frem. Jeg klarer ikke å holde det tilbake lenger. «Jeg har snakket med legen i dag,» sier jeg. «Det var ingenting.» Rachel gaper. «Er det sant?» sier hun. «Vi er friske – blodet vårt er perfekt,» sier jeg. Og så er vi overalt på hverandre. De har åpnet grensen til Kenya igjen. Det er ikke godt å vite hvor lenge det holder, så jeg sier til Rachel at vi skal på ferie. «Vi kjører til landsbyen din så kan jeg treffe familien din. Etterpå drar vi til Mombasa, og på tilbakeveien setter jeg deg 597

av i landsbyen så kan du ta bussen til Moshi sammen med Halima,» sier jeg. Rachel smiler. «Du må skjønne at de er fattige,» sier Rachel når vi er på vei. «Huset er veldig dårlig. De lever på den tradisjonelle måten med kyrne inne.» Rachel er bekymret for hvordan det skal gå. «Det blir ikke noe problem,» sier jeg. Selvfølgelig kan vi kjøre ut og besøke dem i landsbyen på dagen og finne et gjestehus i nærmeste større by, men det ville være en fornærmelse, og det vet hun godt. Rachel har to yngre søstre, som er stemorens fra et tidligere ekteskap. Motorsykkelen er lastet opp med bagene våre, soveposer og gaver til familien – mest klær. Vi sitter ved et bord og spiser. «Tror du faren din serverer mbege?» spør jeg, for jeg vil gjerne være mentalt forberedt hvis jeg skal sitte og drikke lunkent hirse-øl. «Nei, han drikker ikke – det er imot Allah,» sier Rachel. «Jeg trodde du var mkristo,» sier jeg. «Hjemme hos dem er jeg mwislamu i respekt for min far. Han kaller meg Zaina. Men i Moshi er jeg mkristo, fordi tanten min er i kirken,» sier Rachel. Vi ler. «Én Gud og hans profet – Allah og Muhammed, Gud og Jesus,» sier jeg. «Det er nesten det samme,» sier Rachel. «Ja,» sier jeg. Når vi kommer frem, stimler en masse folk sammen for å se den hvite mannen som kommer på motorsykkel med Rachel. Men de fleste går når vi kommer inn bak innhegningen rundt huset til Rachels far. Faren tar meg i hånden. Jeg hilser og konverserer det høfligste jeg har lært, på swahili. Spør om jorda hans, husdyrene. Rachel har fortalt meg at han måtte selge en ku for å få råd til Halimas medisin. Rachel overrekker gavene hun har kjøpt til dem i Moshi, og så går hun inn i kjøkkenhytta for å hjelpe stemoren med maten. Halima stirrer uavbrutt på meg med store øyne. Når jeg ser på henne, ler hun og stabber inn til Rachel og stemoren på de tykke små bena sine. «Hun har aldri sett en ekte mzungu før,» sier faren. «Bare på bilder.» 598

«Ja, det er veldig rart – huden er som skitten melk,» sier jeg, og han ler. Et godt tegn, tror jeg. Rachel forteller meg at stesøsteren hennes er blitt sendt til noen slektninger, så det er plass til oss i huset. Vi spiser et overdådig måltid. Og så er det straks sengetid. Rachel har fortalt meg at de står tidlig opp og melker kyrne. Det er tydelig at de har vært ute og lånt madrasser så vi skal ligge godt. I husets hovedrom er det brettet ut matter av palmeblad på det stampede jordgulvet, og mellom dem og de lånte madrassene er det lagt plast. Jeg har tatt med soveposen min. Det er vanskelig å sovne med lydene fra naturen så tett innpå, men til slutt flyter jeg bort. Neste morgen våkner jeg til bankingen fra Rachels stemor som står og maler mais i morteren. Rachel melker kyrne. All tid her går med til å male mel, hente vann langt av gårde, samle brensel, stelle dyrene og jorda. Jeg har moskitobitt bak ørene. Vi får tynn maisgrøt til frokost og papaya og appelsiner. Jeg kan ikke fordra maisgrøt, men spiser litt av det så lenge stemoren ser på. Det står en liten boks med Africafé Instant Coffee på bordet, helt ny. Det er også tradisjonell afrikansk te med melk og rørsukker, som jeg egentlig heller vil ha til å skylle den vonde maisgrøtsmaken ut av munnen med. Men jeg tror de har kjøpt kaffen til ære for meg. Det får jeg bekreftet når jeg åpner lokket – folieforseglingen er ubrutt. Jeg åpner, drikker kaffe med sukker og melk. Jeg tviler på at det er noe de normalt får om morgenen. Kanskje spiser de ikke frokost i det hele tatt. Nå er lille Halima ikke redd lenger. Hun kommer vaggende bort til meg og vil løftes opp. Etter frokosten trekker jeg Rachel litt til side utenfor. Jeg har Halima på armen. «Er det ok at jeg gir dem litt penger?» spør jeg lavt. «Nei, det må du ikke. Faren min er en stolt mann,» sier hun. «Kan du gi ham penger som bidrag til at de har passet Halima?» spør jeg. «Ja, det kan jeg godt. Men ikke mens du ser det,» sier Rachel. Så jeg gir henne noen sedler og bærer Halima rundt på gårdsplassen mens Rachel overrekker pengene. Jeg forklarer faren at jeg kommer tilbake med Rachel om et par dager, og så skal 599

hun ta Halima med på bussen til Moshi så hun kan bo hos oss. «Det er veldig fint,» sier faren og smiler. Og så kjører vi. Rachel er glad. Jeg har tydeligvis ikke gjort meg helt bort.

Marcus HARD SOMMER Det er sommer, og Christian er reist på ferie sammen med Rachel til Kenya. Vi venter fremdeles på at det store diskotekanlegget skal komme til Pinsekirken. Vi har vekslet til dollar på det svarte markedet, så Christian kan kjøpe ny musikk i Kenya og butikken kan fortsette å være en attraksjon. Jeg må passe butikken alene i tre uker mens Abdullah har ansvaret for det lille diskoteket. Hver morgen går jeg hele veien til byen med LP-ene og Christians kassettspiller. Hvor tungt er det? Som en bærer på fjellet. Og tilbake igjen like før mørket. Konrad er en belgisk fyr som bor i huset til bwana Knudsen og Katriina på Kilimanjaro Road, mens de voksne og jentene er på sommerferie i Danmark og Sverige. Konrad låner også bilen og kokken Issa. Iblant går jeg opp og snakker med Konrad om kvelden – vi drikker øl og spiller kalaha. Han spiller godt til å være hvit, men han vinner bare når jeg lar ham. Konrad begynner tidlig hver morgen og kjører til en farm i Kahe ved TPC, der han er ansatt for å dyrke bønner som blir fløyet til Europa. En dag stanser han utenfor hos meg mens jeg skal til å slepe ting hjem til Uru Road. «Hopp inn,» sier han. «Takk.» Vi kjører. «Kan ikke musikken bare bli igjen nede i butikken?» spør Konrad. «Den danske gutten tror at den blir stjålet,» sier jeg. «Den gutten tenker mye på seg selv,» sier Konrad. «Ja, andres lidelse er behagelig for ham.» «Sånn som han behandlet kjæresten sin, det var ille,» sier Konrad. «Kjæresten sin? Han gir henne gaver hele tiden,» sier jeg. «Nei, den hvite kjæresten,» sier Konrad. 600

«Å ja,» sier jeg. «Han er blitt forhekset av det svarte mirakelet.» «Betaler han deg ordentlig?» spør Konrad. «For det meste har vi spart inntekten for å betale frakten av det store diskotekutstyret hans fra Danmark, så vi kan tjene ordentlige penger.» «Får du ikke lønn?» «Nei, vi er partnere,» sier jeg, men nå høres det fjollete ut. Partnere. Jeg er hjulene, men hvem kjører bilen? «Christian sier at du jobber for ham.» «Tsk,» sier jeg. «Han har alltid mye penger på seg. Penger til øl, penger til den svarte jenta si,» sier Konrad. Slik snakker hvite mennesker; når problemet er sett i øynene, griper man til våpenet sitt – klar til krig. I Tanzania er det vanskelig å si noe så direkte om en annen mann når man også er avhengig av ham. «Ja,» sier jeg. «Jeg forstår at han snyter meg, men jeg har ingen muligheter: ingen papirer fra skolen, ingen mabwana makubwa i familien. Jeg må vise det hyklerske smilet til den hvite gutten for å skaffe meg fordelen.» «Mens han rævkjører deg. Hvorfor kommer du ikke ut til farmen?» «Jeg er ikke bonde. Jeg kan ikke dyrke,» lyver jeg, for jeg vil ikke leve jordens slaveliv. Noen dager gjør jeg opprør. Jeg tar bare halvparten av LPene og bærer til butikken. Men ellers tar jeg både LP-er, kassettspiller og Soljas walkman, alt sammen kan jeg forbinde til platespiller og forsterker så jeg kan overspille to kassetter samtidig. Ja. På denne tiden går ikke butikken like godt som før, for ISM er stengt, og de fleste hvite har reist på ferie. Det går tregt. Likevel, i løpet av ferien tjener jeg godt, og jeg disiplinerer meg. Jeg har pengene. BREMS Dagen da Christian er tilbake i Moshi. Han kommer straks på motorsykkelen. «Hvor mye har du tjent?» spør han. Jeg opplyser om beløpet – ærlig, nesten. «Bra. Da begynner det å bli mening i å få det store anlegget inn i landet. Utstyret har stoppet opp hos tollmyndighetene i 601

Dar es Salaam. Med de pengene der kan jeg kjøre til Dar og smøre tollfolkene og få sakene ut.» Jeg svinger utenom den tyvaktige ideen hans: «De pengene er ikke her. Jeg har dem i banken,» sier jeg. «Da henter vi dem,» sier Christian. «Nei, ikke akkurat nå. Vi gjør det heller som dette: Nå er du tilbake fra ferien, og jeg har jobbet konstant. Gi meg to uker ferie. Og etterpå setter vi oss og snakker om ting.» «Men det er viktig å få utstyret ut så fort som mulig. Og jeg har masse nye LP-er fra Kenya, og nå er folk kommet tilbake på ISM – det er et bra tidspunkt for å tjene penger.» «Nei. Det er nok nå. Jeg må ha en pause.» «Ok. Så la meg ta med pengene, så jeg kan jobbe med å få det store utstyret ut av tollen mens du tar ferie,» sier Christian. «Stopp. Du hører ikke etter. Vi skal ta pause og snakke etterpå. Og de pengene jeg har produsert mens du var borte, dem skal vi også snakke om. Vi skal legge dem sammen. Pluss pengene vi har tjent på å spille disko. Alle pengene bør legges sammen.» «Det er greit,» sier han. «Jeg har skrevet opp alle inntekter og utgifter, og du har bøkene med regnskapet.» «Ja, det er på tide også. Jeg har aldri fått betaling. Lønn. Vi må diskutere: Hva er husleien for butikken? Hva er fremtidsplanene? Hva er arbeidslønnen til meg og hvor mye til deg? Så vi respekterer forretningspengene,» sier jeg. «Det er greit, Marcus. Men jeg må bruke de pengene du har tjent inn, så jeg kan få tak i det store utstyret.» «Nei. Først når vi har snakket om alle tingene. Om to uker,» sier jeg. Ansiktet hans blir langt. Oh oh oh ohhhh. Har jeg gjort en stor feil? «Da tar jeg utstyret med opp til huset,» sier han. «Det kan ikke stå her.» Han begynner å trekke ut kabler. Jeg hjelper ikke. Han vil ta Soljas walkman. «Nei,» sier jeg. «Det er Soljas. Jeg har lånt den av henne.» «Hun vil gjerne ha den tilbake,» sier Christian. «Jeg leverer den selv,» sier jeg. Han begynner å ta alle platene. «Nei,» sier jeg. «Platene mine kan stå. Og anlegget mitt skal stå.» Han sier ingenting. Til slutt kan han bare gå med LPene og kassettspilleren sin. 602

«Jeg skjønner ikke hvorfor du plutselig er sånn,» sier han og roper på en taxi som kan frakte LP-ene og kassettspilleren hans, mens han kjører etter på motorsykkelen. «To uker,» sier jeg. FALSK Om kvelden kommer Claires søster, Patricia. Hun er også i Pinsekirken i Majengo. «Christian var der og hentet tingene fra Europa. Det var mange store kasser – de kunne nesten ikke være i bilen.» «Er de kommet?» spør jeg. «Ja,» sier Patricia. «Når hentet han dem?» spør jeg. «I forgårs om morgenen,» sier hun. Eeehhhh, tingene er allerede i huset hans, men han prøver å få fingre i pengene jeg har tjent i sommer, så han kan betale de falske tollmyndighetene i Dar. Nå er jeg sur. Jeg tar selv en bunke av pengene i lommen. Satsingen må være hard. Straks reiser jeg i buss til Arusha. Jeg oppsøker mzunguen Mick, som er nesten afrikaner, for han har bodd her hele sitt liv og kjøpte kassetter av meg den gangen han gikk på ISM. Nå har han bilverksted i Arusha. Veldig flink. «Hvordan går det med Christian?» spør Mick. Jeg forteller om situasjonen. «Den gutten virker veldig forvirret,» sier jeg. «Ja,» sier Mick. «Han forstår ikke at når man er i live, må man bevege seg videre.» Jeg forstår ikke hva han mener, men det er sant: Man må bevege seg videre. «Ja. Til slutt kommer han til å bevege seg til Europa og etterlate rotet sitt i Tanzania, med arbeidsløse medarbeidere og sin innfødte jente uten verken gulv eller tak,» sier jeg. «Tsk,» sier Mick og selger meg en billig, slitt Yamaha-sykkel, og jeg drønner hjem til Moshi. Jeg skal bruke den sykkelen til å redde meg selv. Neste kveld kommer Christian med Big Man Ibrahim som en vaktmann ved sin side. Han har straks gått til Ibrahim, som en liten gutt som har fått en ørefik. Ibrahim, som har reddet livet mitt, vil nå hjelpe med min ødeleggelse. «Det er viktig å få utstyret ut av Dar i en fart,» sier Chris603

tian. «Tenk på alle pengene vi kan tjene.» Christian prøver å se vennlig ut, som om jeg er et barn, der alt skal forklares langsomt. «Du får ikke de pengene jeg tjente i sommer, til å dekke betalingen av de falske tollmyndighetene i Dar. Du har allerede tatt alle de andre pengene vi har tjent sammen. Nesten en formue. Og LP-ene er ikke dine, alle sammen. Noen av dem var mine, noen kjøpte vi sammen – vi må dele dem. Og anlegget vi har brukt til å overspille og spille små diskoteker, 50 % av det var mitt. Det er mer eller mindre jeg som skal ha flere penger enn deg. Og i praksis – hvem jobbet? Jeg. Eeehhhh.» Ibrahim tar et skritt frem: «Hvis ikke du leverer pengene nå, vil jeg knekke deg,» sier han. Jeg ser ikke på Ibrahim – bare på Christian: «Vi setter oss og snakker når ferien min er ferdig,» sier jeg. «Jeg tror ikke vi har mer å snakke om,» sier Christian. «Christians far vil gjerne snakke med deg,» sier Konrad en morgen. «Du må komme bort på Uhuru Hostel klokken syv i kveld.» Eeehhh, den lille gutten har gått til faren for hjelp til å styre den slemme negeren. «Hva er det som foregår mellom deg og Christian?» spør Konrad. «Hvordan det?» «Han Knudsen – han var veldig bekymret da han spurte etter deg.» Jeg møter bwana Knudsen på Uhuru Hostel. Jeg kommer bort til bordet. Knudsen er … han har det veldig travelt, som om han er på en TV-stasjon og alle seerne holder øye med ham, eller hva? Han oppfører seg merkelig overfor meg: «Sett deg, Marcus. Jeg skal bare …» Han tenner en røyk og går på toalettet, kommer tilbake, roper på servitrisen for å få mer kaffe. Det er ikke fordi det er andre mennesker som ser på oss. Han setter seg tungt og sukker, trekker pusten dypt: «Hva er det som har skjedd, Marcus? Med butikken deres? Mellom deg og Christian? Hvorfor slåss dere?» Jeg rister på hodet: «Jeg har ikke slåss. Jeg har overhodet ikke slåss med noen. Jeg har sagt til Christian at vi må sette oss ned sammen og dis604

kutere hvordan vi skal drive butikken. Sammen. Fortsette den. Så vi vet hvordan vi skal gjøre det. Er det å slåss?» «Ok. Christian sier at du ber om penger,» sier bwana Knudsen. Jeg er sjokkert. «Det er ikke sant,» sier jeg – direkte, som en mzungu. Hvis vi skal snakke sammen på den hvite måten, må han også høre mine harde ord. Alt forteller jeg om, at Christian har tatt hele inntjeningen vår og jeg har nesten ikke fått lønn, at jeg har sørget for at det nye utstyret kunne komme ned via biskopens kontor, men Christian sier han skal ha penger til oppdiktede tollere i Dar. «Det er nok nå,» sier jeg. «Nesten hver dag har jeg problemer med immigrasjonsmyndigheter, som vil ha bestikkelse for ikke å kaste sønnen din ut av landet. Og jeg har sagt hva han skal gjøre for å reparere problemet, men han gjør det ikke.» «Ok, det der skal jeg nok få ordnet,» sier bwana Knudsen. «Men det hjelper ikke på et partnerskap når den ene jobber konstant mens den andre samler pengene til seg selv,» sier jeg. «Vi er ikke i kolonitiden.» «Ja men … Dere har mistet tilliten til hverandre. Da må dere avslutte forretningssamarbeidet på en sivilisert måte,» sier bwana Knudsen. Hvordan kan denne morderiske mannen snakke om sivilisasjon til meg? «Sivilisert,» sier jeg. «Jeg blåser i sivilisert. Han har brukt meg til å starte den diskoforretningen, og nå dytter han meg bort.» «Det er ikke sånn Christian beskriver det,» sier bwana Knudsen. «Noen ganger beskriver man en løgn for å hjelpe dem man elsker,» sier jeg. «Hvis man finner en død mann i et varmt skur, så sier man til politiet at alt var et uhell, enda mannen er blitt hjulpet inn i døden.» «Hva er det du sier?» sier bwana Knudsen – hvit som det nyvaskede lakenet. «Også jeg selv – Marcus Kamoti – var med på å fortelle løgnen, fordi de to hvite jentene mine, de skal ikke leve et liv der faren deres er myrdet. De skal tro på en ulykke som forklaring,» sier jeg. «Hvite jenter?» sier bwana Knudsen. «Mine jenter. Mine døtre,» sier jeg. 605

«Du har ingen døtre,» sier bwana Knudsen. «Solja og Rebekka,» sier jeg. «De er ikke dine døtre,» sier bwana Knudsen. «Er de dine døtre da?» spør jeg. «Har du matet dem? Kledd på dem? Pusset tennene deres? De er mine jenter. Jeg vil se dem, men du har stjålet dem fra meg,» sier jeg. For jeg forstår ikke at de er borte fra meg. «Hold deg unna jentene våre,» sier han. «Du har selv stjålet de jentene,» sier jeg. Han svetter nå. «Du har stjålet to jenter og moren deres om natten på en fest. Tror du jeg sover?» spør jeg og reiser meg opp. «Jeg hadde ingenting med det å gjøre,» sier bwana Knudsen. «Jeg sov.» «Hvis du går i søvne og myrder en mann, er det fortsatt du som utfører bevegelsen,» Han stirrer på meg – ser veldig trett ut, er stille. Det stenger dører for meg, det er en feil, men jeg kan ikke stanse. Jeg fortsetter: «Du vil ikke ha meg nær dem, for hos deg vekker jeg minnet om Jonas og galskapen. Og hvordan han døde, som du vet.» Jeg går ut døren. Lar ham svette.

Christian Fucking fantastisk. Det store utstyret står i stua. Det kom til kirken, nordmannen ringte, jeg hentet det. Trygt i havn. «Nå kan du spille på Moshi Hotel eller Liberty,» sier Rachel. «Jepp,» sier jeg. Shukran Hotel er for lite for det nye anlegget. Vi har sagt opp avtalen og vil finne et annet sted. Men Moshi Hotel har Faizal som spiller på et helt flott anlegg han låner av en araber. Alwyn spiller på det elendige anlegget sitt på Liberty, og de har nesten ingen gjester. «Men det stedet er fullt av psykopater, og eieren er grådig,» sier Rogarth. «Ta motorsykkelen og kjør rundt i byen og området rundt – se om du kan finne et sted som kunne være bra,» sier jeg. Rogarth kjører. Han må finne en annen mulighet, og det må skje i en fart. Livet har forandret seg siden Halima kom til oss. Rachel har sluttet å jobbe – man kan ikke passe et barn og jobbe 606

fjorten timer i døgnet. Lønna hennes ville uansett bare gått til å leie en ung jente til å passe Halima. Så Rachel har funnet et engelskkurs som går på formiddagen, når jeg kan være hjemme med Halima. Etter timene kjøper Rachel inn på markedet og tar en matatu eller en drosje hjem, og så har jeg ettermiddagen til å ordne mine egne ting. Vi har en ung jente som kommer to ganger i uka og gjør hele huset rent pluss at hun vasker klær og stryker. Tanken er at hun også kan passe Halima om kvelden iblant, når Rachel vil være med på jobben. Halima er en nydelig unge, men utgiftene stiger. Abdullah har passet butikken med det lille anlegget mens vi var på ferie i Kenya. Det har gått ok, men nå slår Marcus seg vrang. Jeg stiller med utstyr for tusenvis av kroner og har betalt det meste av frakten med pengene Anders har sendt meg. Men Marcus føler seg snytt; i det ene øyeblikket påstår han at vi er likeverdige partnere, men så snart han skal bidra, så er jeg den slemme arbeidsgiveren som stjeler fra ham. Jeg er ferdig med den fylliken. Rogarth kommer tilbake i skumringen. Han ler når jeg kommer ut. «Hva er det?» sier jeg. «Jeg skal vise deg det,» sier han og går av motorsykkelen. «Har du funnet noe?» spør jeg. «Kanskje – du må se det så du kan ta stilling,» sier Rogarth. «Hvor ligger det?» spør jeg. «Litt øst for byen,» sier Rogarth. «Majengo?» spør jeg. «Jeg skal vise deg det,» sier Rogarth. Rachel kommer ut med Halima på armen. «Du må ikke bli for lenge,» sier hun. «Jeg kan ikke være alene med dette anlegget om natten.» «Nei,» sier jeg. «Maks to timer.» For Rachel har rett. Det er to hunder på eiendommen, og de kan bjeffe, med de er ikke ordentlig sinte, og vi har ingen nattevakt. Hvis noen hører at det står anlegg i huset, kan de komme med pangaer og en lastebil midt på natta. «Det er sant som Rachel sier,» sier Rogarth. «Hvis utstyret skal være her om natta, må det være en våken person her.» «Ja, jeg vet det,» sier jeg og tenker. «Vent her.» Jeg kjører ned til CCM-huset og Ibrahims karatekurs, som jeg har drop607

pet ut av etter at Halima kom. Firestone er der, som løpegutt for Ibrahim. «Kan jeg få låne ham?» spør jeg. «Til hva?» spør Ibrahim. «Nattevakt, for huset er fullt av utstyr – det må bare være en som er våken.» «Ja, selvfølgelig,» sier Ibrahim. «J-j-j-j-j …,» sier Firestone og hopper litt på stedet, slår karateslag ut i lufta. «Jeg skal dr-dr-dr-dr-dr …» «Han skal drepe alle mwezi som prøver å stjele fra deg,» sier Ibrahim. «Ja, jeg dreper dem,» sier Firestone og ser lettet ut. «Du kjører,» sier jeg til Rogarth og setter meg opp bakpå. Han kjører til YMCA-rundkjøringen og tar Dar-veien østover. Forbi avkjørselen til Majengo og litt lenger. Ved en Agip-bensinstasjon svinger han ned til høyre. Golden Shower Restaurant står det på et skilt i veikanten. Jeg har hørt at man kan spise her ute, og at maten er utmerket. Men jeg har aldri vært her. Vi kjører på en helt flott grusvei, og like bak bensinstasjonen svinger Rogarth inn på en parkeringsplass foran restauranten. Vi går av. Det står bare tre biler her. «Fyren som driver det, er halvt engelsk; moren hans er chagga og faren engelsk – det er faren som eier stedet. Folk sier at han er gal,» sier Rogarth. «Hvordan gal?» «Det er noe feil med ham. Veldig hissig, aggressiv. Han kan sitte stille og rolig, og så hopper han opp av stolen og slår deg i bakken når det passer ham.» «Men det er sønnen som driver stedet?» spør jeg. «Ja,» sier Rogarth. Vi går inn i den flotte hagen med blomster, busker, velstelte plener og hellelagte gangstier. Her skjønner man hvorfor stedet heter Golden Shower. Små gyllenoransje trompetblomster henger i kaskader ned fra verandaen. Jeg napper av et par stykker og suger inn den søte saften fra bunnen av trompeten. Vi spør etter sjefen i baren. Bestiller mat. Han kommer. Rogarth presenterer meg for ham. David. Mulatt. Jeg forteller om planene våre. Han nikker: «Jeg tror absolutt vi kan prøve det, men dere blir nødt til å snakke med eieren – faren min,» sier han. 608

Maten kommer – den er ganske god. «Jeg ser for meg at vi får 80 prosent av inngangspengene og at dere har hele baren, restauranten,» sier jeg. David smiler og rister på hodet. «Du må snakke med eieren – han er her stort sett hver kveld. Prøv i morgen.» «Ok, vi kommer i morgen.» sier jeg og tar ham i hånden. Stedet er perfekt. Plass til dansegulv, bord i hagen der folk kan sitte. Toalettet er ok. «Spørsmålet er bare om det kommer folk helt ut hit,» sier jeg. «Ja,» sier Rogarth. Faren er der kvelden etter. Bwana Benson. Veldig tynn og senete, ustelt, gråsprengt hår. Ser litt herja ut. Dyprød nylonskjorte som er åpen i halsen, mørke gabardinbukser, nypussede brune skinnsko. Nikotinfingre. Vi hilser. «Jaså, gutter, så det er dere som vil gjøre restauranten min om til bordell?» sier han, enda det er tydelig at det er manko på gjester her – han trenger oss. Han sitter med en øl – ser ut som om han har fått et par stykker – men han har et uutgrunnelig, våkent glimt i øyet; kanskje det bare er noe jeg innbiller meg fordi jeg har hørt at han er gal. «Vi vil bare spille litt bra musikk på fredager og lørdager så folk kan komme og danse.» «Danse?» sier han, kaster hodet bakover og ler høyt så han begynner å hoste med en en våt surkling i halsen. «Ja. Litt god soul, reggae, en dæsj disko, litt Zaïre-rock,» sier jeg. Rogarth står ved siden av – vi er ikke blitt bedt om å sette oss, og han synes tydeligvis også han må si noe. «Christian har et bra diskotekanlegg – god lyd, mye bedre enn Moshi Hotel.» «Hmmm,» sier engelskmannen. «Og hva har dere sett for dere at dere skal ha for dette?» Vi snakker frem og tilbake. «Og hvordan kan jeg stole på tallene dere gir meg?» «Du kan telle gjestene eller ha en mann sittende sammen med vår ved inngangen.» Forhandlingene er i gang. Vi ender med å få 70 prosent av inngangspengene, men da må vi også stille med utkastere og vakter til parkeringsplassen. Han strammer til, men ikke for mye – vel å merke hvis vi klarer å trekke folk. Vi kjører tilbake. 609

Marcus SISTE DANS Christian står i butikken, trekker ut en kabel mellom forsterkeren og kassettspilleren, holder den opp i luften uten å se på meg. «Min,» sier han og legger den i bagen sin. Jeg står utenfor døren og ser inn på ham. Jeg tar et fast grep i skyvegitteret, stenger det i én bevegelse. «Hva?» roper han. Jeg stikker hengelåsen ned gjennom hullene og trykker den i. Han kommer bort. «Hva faen er det du holder på med, Marcus?» «Kjenner du det?» spør jeg. «Hva da?» «Innesperret,» sier jeg og fisker frem sigarettpakken min. Han ruller øynene opp i kraniet, sukker, sier: «Få opp det faens gitteret.» Jeg tenner sigaretten min, puster røyk inn på ham. Han rister i gitteret. «Gi meg en sigarett,» sier han. Gitteret sitter på utsiden av tredøren, så den kan jeg ikke få stengt. Jeg kaster den brennende sigaretten inn på kroppen hans, så han hopper baklengs. «Nei, men for faen, Marcus,» sier han. «Jeg skal faen meg få Ibrahim til å banke deg flat hvis du ikke åpner øyeblikkelig.» «Jeg skal hjem og drikke kaffe,» sier jeg. «Jeg knuser tingene dine hvis ikke du åpner øyeblikkelig,» sier han og peker på forsterkeren min, de gamle høyttalerne, kassettspilleren. Jeg trekker på skuldrene, snur meg bort, går. «Marcus?» sier han lavt. Jeg kan gå tilbake og låse ham ut når jeg har lyst. Han er så hvit at han synes det er pinlig å rope på en svart mann for å få hjelp. Han vil stenge tredøren innenfra, gjemme seg for blikkene fra kundene på Stereo Bar, som allerede reiser seg fra stolene på fortauet for å se hva som har skjedd med den hvite mannen. På Coffee Bar sitter jeg og har den triste følelsen. Jeg har sett ham vokse fra gutt til mann, jeg tok ham med på den første diskoen utenfor skolen. Vi begynte med alkoholfri disko på YMCA, og etterpå kom nettene på Liberty i de gode tidene. Jeg lærte ham å danse, han stjal øl og dollar og Marlboro til meg hjemme hos sin far. Og han prøvde å hjelpe den gangen, men han var bare en gutt. Ja, og nå ser jeg på ham som min lille slemme bror. Grådige slemme bror. Min lille, grådige, slemme bror. Og jeg kunne ha brukt makt. Vold og makt. Da han var på 610

ferie, kunne jeg tatt alle platene og alt, og hatt det i huset mitt – låst inne. Og fortelle immigrasjonsmyndighetene om ham, og skattemannen. Få ham sendt ut av landet straks. Ja, selv juridisk ville jeg kunne si at vi har gjort forretninger sammen; han tok alle pengene. Jeg har papirer, jeg bokførte: datoen, beløpet, totalbeløpet – og noe av det er skrevet med hans egen håndskrift. Regnskapsbøkene ligger i huset mitt. Skrittene jeg kan ta, de kan til og med sette ham i Karanga Prison – men det ville være som å gå imot meg selv til en viss grad. Og det ville, ahr … Det er som å se på en ape: Du kan ikke skyte den – du har vondt av den, ja. For dens øyne er som dine øyne. Så jeg stopper bare: forlater kaffekoppen og går bort – låser ham ut av butikken. «Jeg håper du forstår at det som kommer opp, må falle ned. Livets retning skifter alltid. Du står foran en tung tid,» sier jeg. Han sier ingenting.

Christian Jeg har avtalt en dato med bwana Benson. Jeg har kjøpt en nødgenerator til å drive utstyret hvis strømmen går, og sikret meg at den er sterk nok. Jeg er nesten blakk. For de siste pengene får jeg laget flere hundre små plakater, nærmest løpesedler, A6format. Reggaefargene rødt, gult, grønt og svart – platecoveret på Bob Marley & The Wailers: Uprising, kopiert og med vårt navn på: Rebel Rock Soundsystem. Pluss et lite kart så man kan finne Golden Shower. Jeg har kjøpt en gammel symaskin til Rachel. Hun sitter hjemme og syr gule skjorter til hele teamet – det er meg, Rogarth, Khalid, Abdullah og Firestone. Rogarth og jeg skal bytte på å være DJ, Khalid sitter i døra og tar imot inngangspenger. Abdullah er utkaster, og Firestone skal holde vakt på parkeringsplassen; står det fine biler der uten oppsyn, forsvinner vindusviskere, ruter, sidespeil, hjulkapsler. Eller det kommer noen som vet hvordan man tyvkobler strømmen så de kan stikke av med hele bilen. Ikke bra for kundestrømmen. På Golden Shower trekker vi kabler til høyttalerne over bjelkene i restauranten så vi kan rigge opp fort. Jeg vil ikke risikere å 611

la utstyret bli der hele uka – ikke engang høyttalerne fra tidlig lørdag morgen til lørdag kveld; hvem vil ha ansvaret? Ingen. Vi kjører, går og sykler rundt for å sette opp plakater med teip og tegnestifter. Vi setter opp mange. Det er meningen at folk skal rive dem ned og ta dem med hjem. Smartingene inne i sentrum er skeptiske: «Tsk, nei,» sier de. «Dere må skjønne at det ikke går an å få en stor menneskemengde ut dit, for det store diskoteket må være i sentrum. Moshi Hotel sitter på markedet.» Vi åpner en fredagskveld. Det blir mørkt. Vi har nesten ikke lys – ingenting som blinker. Bare en diskokule til å kaste glans, samt et par fluorescerende lamper. Jeg er urolig, men klokka ni skjer det. Folk fosser inn. De kommer fra skråningen av Kilimanjaro – Old Moshi. De kommer fra Majengo, til og med Kiborloni. Chaggaene kommer for å feste – de rette folkene. Og jeg tenker over det: Hvem er det som bor i Moshi sentrum? – rike chaggaer og asiater i leilighetene sine. Det er dyrt å bo der – de folka der går ikke på diskotek, bare mennene for å se på damer – og disse mennene kjører dit damene er: bil med sjåfør eller drosje. Golden Shower er rette stedet. Eller Swahilitown der muslimene bor, halvaraberne, kystfolket – men de er fattige og ikke så danseglade – og er de det, må det foregå utenfor nabolaget, familiens overvåkning! Vi har den perfekte beliggenheten. Ibrahim kommer for å se åpningen. «Det er et flott diskotek,» sier han og smiler. Ja, kvelden blir en skikkelig suksess. Folk danser og drikker og spiser og danser enda mer. Ikke noe tull. David er glad, selv gale bwana Benson smiler. Vi har PA-systemet med en tolvkanalsmikser. Vi kan spille vanvittig høyt, og for det meste spiller vi LP-er, så folk får klar lyd. Og Rogarth er god som DJ. Ikke noe med å skulle prate mellom numrene for å vise seg – ren musikk. Når folk har gått, langt utpå natta, kommer David bort og tar oss i hånden. Vi sleper utstyret ut i en drosje. «Vi må ha frokost,» sier Ibrahim, så vi dirigerer drosjen til Shukran Hotel i Swahilitown og spiser frokost på kafeen til drosjen kjører meg og Firestone hjem. Han hjelper til med å slepe utstyret inn. Rachel kysser meg godmorgen. Firestone segner om på sofaen, og jeg besvimer på senga. 612

Senere spør jeg Rachel om hun kan skaffe barnevakt så hun kan bli med ned og se på Golden Shower om kvelden. «Nei,» sier hun. «Jeg liker diskotek på fjellet, men ikke i byen – det er for mye tull.» Kanskje hun møter fortiden sin der. Det liker jeg ikke å tenke på. Jeg smiler til henne. «Men er du ikke redd for at jentene skal prøve å fange meg?» spør jeg. «Nei,» sier Rachel uanfektet. «For nå har du meg og Halima, og du liker oss veldig godt.» Hun har rett. Samme kveld kjører musikken i gang igjen. Ryktet har spredt seg. Golden Shower er fullpakket, pengene strømmer inn, alle er glade. Jeg går opp og står sammen med Rogarth bak de to platespillerne og ser utover det bølgende dansegulvet, legger armen rundt ham. «Diskotek i Tanzania er mye bedre enn i Europa,» sier jeg. Han ser spørrende på meg. «Fordi alle kommer på festen: unge, gamle, rike, fattige, afrikanere, indere – fullstendig blandet.» Jeg peker ned på et bord. «Se på han gamle inderen der – en sånn mann ville du aldri sett på et diskotek i Danmark. Men her kommer han på festen.» «Han er ikke her for festen,» sier Rogarth. «Han kommer for å studere dyrene – de svarte kvinnene. Er det et dyr her han vil nedlegge? Han må gå her selv om han ikke kan danse og hater musikken. Han vil bare ha gammel musikk fra 50-tallet. Men hvordan får han ellers tak i den unge malayaen? De unge er der hvor musikken deres er, så dit drar også de gamle inderne. De later som om de danser, men de faller nesten. Jeg kjenner hele dette spillet fra Moshi Hotel.» «Men her er det da ingen halliker?» sier jeg til Rogarth. «Nei,» sier han. «For vi har nettopp begynt. Men neste helg er de her.» Søndag kveld. Rachel tenner en røyk til meg og setter seg opp i sofaen, trekker bena oppunder seg. Hun kjærtegner øreflippen min og rører ved håret mitt mens jeg røyker. «Da jeg traff deg på Liberty, sa Tito til meg at du bare kom for å pumpe jentene her. Jeg sa nei. Den mzunguen er ikke sånn. Men Tito sa at mzunguen bare vil pumpe meg og så reise hjem, han kommer ikke til å gifte seg med meg og ta meg med til Europa. En dag ville han forsvinne og la meg være igjen her. 613

Men jeg likte deg. Og du kom hele tiden til kjøpmannen enda du hadde den hvite jenta. Men den hvite jenta forsvant, og vi ble kjærester. Du kunne ikke holde deg borte fra meg.» Hun har aldri før snakket om Europa, men nå føler hun seg sikker nok. Hun vet at jeg elsker henne, enda jeg prøver å holde kjeft om det. Så nå lufter hun drømmen sin: Europa. Det forpult kalde stedet. Hun sitter helt stille. Jeg tror jeg skjønner det. Kjenner det i meg selv: mennesket – et tilpasningsdyktig dyr. Hjernen min forholder seg til situasjonen, driftene jeg har, mulighetene jeg har for hånden, jeg griper dem – jeg er en del av det. Rachel er likedan. Jeg har forsont meg med det hun har … vært. Jeg tar det siste dype draget av sigaretten, inhalerer og blåser en røyksøyle opp i lufta. Hun er helt motsatt av Marianne – vi trenger ikke tvære rundt og analysere alt før vi kommer til saken. Det er ofte vanskelig å vite helt hva hun tenker. Og jeg skjønner godt hvorfor Marcus sa jeg ville vært bedre tjent med en chaggajente av solid familie. Men det var Rachel jeg likte. «Da jeg kom til Moshi, var alle jentene på kontorene på Rengua Road veldig interessert i meg. Men du prøvde ikke å fange meg i det hele tatt,» sier jeg. «Hvordan skal jeg fange deg når det allerede er fire chaggajenter med kontorarbeid, som har gode familier og vil hjelpe deg med alt? Og jeg er bare en fattig jente fra kysten, som serverer hos en mama og ikke engang har familien sin i nærheten.» «Men da du traff meg første gang, da visste du jo at jeg var interessert i deg.» Rachel sier ingenting. «Gjorde du ikke det?» spør jeg. «Jo, men kanskje er du bare interessert i alle svarte jenter.» «Trodde du jeg var sånn?» «Nei. Men jeg visste ikke. Jeg visste bare at hvis du var virkelig interessert, ville du komme tilbake.» Jeg sier ingenting. «Og når alle de jentene allerede har åpnet døren for deg, før de er blitt kjent med deg, så vil du kanskje heller selv åpne døren som fortsatt er lukket,» sier Rachel. «Ja,» sier jeg og snur meg mot henne. «Tror du ikke jeg kan holde meg unna deg?» spør jeg. «Nei,» sier hun og smiler. «Hmmm,» sier jeg. Og så elsker vi. Måten hun tar meg imot 614

på, holder meg inni seg. Det behøver ikke å være voldsomt eller lenge eller vanskelig å komme i gang med. Det er bare … at hun holder meg, jeg holder henne. Ja, vi knuller som kaniner, men noen ganger må vi bare være nær hverandre – som om hun vil gi meg ro, som en gave. Det er en gave. Og hun er glad for å gi den.

Marcus BÆSJEPOSER Da jeg hadde opptaksbutikken, var jeg alles venn. Firestone, Abdullah, Khalid, Ibrahim, Rogarth. Nå vil de heller gå den andre veien hvis jeg treffer dem på gaten. De jobber for Christian, og med det store anlegget spiller han på Golden Shower, så bra at Moshi Hotel mister halvparten av diskokundene lynfort. «Hvorfor kan du ikke bare lage disko selv?» spør Claire. «Men anlegget mitt,» sier jeg. «Det er for lite.» «Det finnes da også disko på noen av de små barene med bare et lite rom. Det kunne du da,» sier Claire. Hun forstår ikke at attraksjonen ikke bare er god musikk, deilig lyd, men at også den hvite mannen er en tiltrekning. Selv om vi lever i en selvstendig negernasjon, så er negeren kolonialisert i hodet sitt, så det hvite er alltid bedre. Bare Phantom er fortsatt min gode venn. «Faren til Bob Marley var en hvit mann,» sier Phantom. «Men da den hvite mannen så barnet sitt med mørke i huden, ble han redd og flyktet, og Jah valgte det blandede barnet til sin stemme på jorden, som hjelper de undertrykte til å reise seg. Stol aldri på en hvit mann.» Og Claire har rett. Jeg må gjøre noe. Vi har bare kyllinger og kiosken. Ingen i Moshi vil kjøpe. Samfunnsutviklingen går bare ned – det er nesten ingen penger i omløp. Samtidig er markedet i Kiborloni oversvømt av gamle klær fra Europa, for europeeren vil hjelpe negeren med brukt bekledning, som knuser min økonomi til støv. Hele ideen med Roots Rock-opptaksbutikk bygger vi om til en klesbutikk for snobber. De snobbete familiene vil ikke ses 615

med sine føtter i støvet mellom små boder av skittent tre i Kiborloni, som hunder på en søppelplass – hushjelpen deres kan til og med være der og se de fine damene rote i stabler med tøy som europeiske mennesker allerede har brukt. Derfor sender jeg Claires mor og søster som detektiver til Kiborloni – de skal finne det smarte tøyet som kan falle i smak hos snobbene i sentrum. Alt tøyet blir justert og reparert og vasket og strøket, og så selger Claire det i butikken, som vi døper om til Princess. Og vi supplerer vareutvalget med sminke, vesker og hårspenner til damene. Det virker. Men det er ikke nok til å leve, for plutselig har jeg en hel familie å forsørge. Jeg, Claire, moren og søsteren hennes, en gutt til å passe kiosken, en hushjelp, tsk. Claire finner unge, ugifte jenter i Soweto, og hun arrangerer et kurs for dem der jeg er læreren i batikkens håndverk. De skal produsere for oss for en liten leie, og så vil Claire selge batikken i Kenya for en stor pris. Alle gode sanger fra Christians LP har jeg overspilt til kassetter mens han var på ferie. Jeg har all den gode musikken, selv om jeg bare kan spille høyt nok til et lite rom. Jeg finner en bar i Majengo som vil betale litt for en lokal disko. Phantom hjelper meg i døren – vi tar en liten pris. Raggamuffin Sound System – Rabagasten lydsystem – det er vårt navn. «Hvorfor skal vi betale?» sier den unge fyren til Phantom når de møter kravet om inngangspenger. «Denne Marcus har ikke den gode musikken som mzunguen med Rebel Rock Sound System på Golden Shower.» «Marcus har den samme musikken som mzunguen,» sier Phantom. «Han har ikke det gode musikksystemet,» sier guttene. «Det er derfor det er billigere her enn på Golden Shower,» forklarer Phantom. «Men det må være mye billigere. Han er ingen mzungu-discjockey. Han er bare Marcus fra butikken på Rengua Road. Vi kjenner ham allerede. Dere må senke prisen. Det må være gratis.» «Prisen er allerede senket,» sier Phantom. «Vi må jo også leve.» «Dere er idioter,» sier de unge guttene. «Vi skiter på diskoen deres.» De unge guttene går sin vei. Men det finnes også voksne 616

mennesker som vil drikke og høre den gode gammeldagse musikken uten å se på malaya i Golden Shower. Jeg spiller for dem, og natten blir fin. De voksne menneskene danser på gulvet. Pszzziiii … KLASK. Noe treffer en mann på dansegulvet og faller på bakken. «Kuma mamayo,» roper mannen mens han stirrer ned på seg selv. Jeg kan ikke se hva det er. Noe nytt kommer flyende gjennom de åpne vinduene, treffer en vegg, spruter på gjestene. De skriker. Det faller på gulvet. Jeg ser: noe plast og brunt imellom. «Det er bæsj,» roper mannen, og alle løper bort fra vindusåpningene, inn bak bardisken, kryper sammen. En ny pose flyr fra natten inn i lokalet – jeg dukker ned bak bordet med forsterkeren min, platespilleren, kassettspilleren. KLASK. Posen treffer veggen bak meg, og det regner bæsj ned over meg. Phantom løper ut i mørket, men det er ingen gatelykter – han kan ikke se noe. Jeg slår straks av musikken – platespilleren snurrer fremdeles med bæsj over Bob Marley, Natty Dread. En stemme lyder utenfra: «Vi skiter på diskoen deres.» Guttene har bæsjet i de posene som småinnkjøp fra kioskene blir lagt i og folk kaster fra seg overalt på bakken – plasten er veldig tynn og går lett i stykker. Beskytningen fortsetter. Alle gjestene løper ut fra baren, bort bort bort fra bæsjen – forsvinner i natten «Politi, politi, politi,» roper Phantom – politistasjonen i Majengo ligger rett rundt hjørnet. Beskytningen har stanset. Vi kan høre folk løpe bort. «Dere må betale for å vaske bort det svineriet,» sier barmamaen. «Nå er også mine kunder borte.» «Skal jeg hente politiet?» spør Phantom. «Nei,» sier jeg. «Det er for sent. De rasshølene er forsvunnet.» «Jeg vet hvem noen av dem er,» sier Phantom. «Jeg vet hvor de bor. Politiet kan finne dem.» «Ja, men nå må vi betale for å vaske hele baren, så de pengene vi har tjent, er borte. Vi har ikke engang penger til å betale politiet for arbeidet deres med å arrestere.»

617

Christian Fra høyttalerne buldrer Isaac Hayes, med en stemme som får dansegulvet til å drive av erotikk. «Nå merker de det på Moshi Hotel,» sier Rogarth til meg. «Jeg snakket med Faizal – han sier omsetningen stuper.» «Ja, men det er jo klart. Vi er nærmere Majengo, Old Moshi, Kiborloni – så må man ikke bruke så mye penger på transport.» David er godt fornøyd. Faren hans, bwana Benson, kommer bort til meg. Benson har ennå ikke sagt noe om jobben vår, men han kommer og sitter i baren et par timer hver kveld. Nå tar han meg rundt skulderen og smiler bredt. «Nå går det bra,» sier han. «Ja, vi fikk en perfekt start, ikke sant?» «Nei,» sier han. «Det gikk ikke bra. Men nå går det bra.» «Hvorfor sier du det?» spør jeg. Han slår ut med armen opp mot baren der det sitter noen dyre jenter, som dem man ser på Moshi Hotel. «Damene er kommet,» sier han. «Det er her pengene kan tjenes – det betyr at vi også har fanget opp det velstående klientellet. De spiser, de drikker, de spanderer øl for å vise sin rikdom. Nå går det bra.» Han snur seg og roper på barmamaen på swahili: «Kom med en øl til mzunguen vår.» Jeg begynner å kjenne alle barjentene og alle de profesjonelle malayaene i byen. Og jeg lærer ting. Folk drikker, mennene blir fulle, en høy mann slår armen rundt en jente ved baren, sier: «Ja, hun er min nå. Hun drakk ølet mitt. Jeg betalte det for henne …» «Fjern armen din,» sier hun og skyver ham bort. Vi er ikke i den dårlige enden av Majengo – papayaen åpnes ikke med en øl og litt slanter. Jenta er her for å fiske en god mann. Men den høye mannen griper tak i henne, trekker henne inntil seg. «Tror du at du bare kan drikke ølet mitt og gå?» Bwana Benson går bort til mannen, kjøper en øl til ham, stiller seg foran ham og stirrer ham opp i ansiktet – den høye mannens øyne flyter. Benson er en hvit mann – sliten, men beryktet, og jeg kan se tvilen vokse frem i den høye mannens ansikt. «Nå drikker du min øl,» sier Benson. «Betyr det at du nå er min, så jeg kan ta deg bakfra?» 618

«Det var ikke sånn ment,» sier den høye mannen og ser brydd ned i gulvet. «Du kan ikke kjøpe en jente her for en øl,» sier Benson og går – rett bort til meg. «Nå har du gjort restauranten min til en boksering med fyll og horer – hvem skal løse problemene hvis ikke jeg er her?» Det ender med at vi må betale en utkaster til, i tillegg til Abdullah – det blir Big Man Ibrahim. Alt roer seg ned. Horene er en annen historie – de profesjonelle malayaene. Det handler om penger – de selger papayaen. Og har et snakketøy uten like. Skamløst. De snakker masse internt. Først prøver de å gjøre meg til kunde, men så finner de ut at jeg har Rachel, og så venner de seg til meg – begynner å stole på meg. De forteller meg ting. Chantelle, Tunu og Scola. Sier de at de heter. Chantelle: verdens deiligste kvinne. Store pupper, stor rumpe, store lår, babyansikt – tidligere Askos holdte kvinne. Tunu; høy, tynn, atletisk – modellpen, rene trekk. Og Scola; en liten kullsvart satan med et konstant frekt, nedlatende, kynisk uttrykk i ansiktet. Hun tar deg heller på ballene enn i hånden. Og jeg blir kjent med dem. Jeg liker Chantelle; den blå øyenskyggen, de store purpurfargede leppene, den lille, fine nesa. Hun er lys i huden, fordi hun aldri er i sola. De prøver å sjokkere meg mens vi venter på at kvelden kommer i gang. De forteller om forskjellige preferanser, utveksler erfaringer, skryter av gaver de får, legger ut om perversiteter, baktaler og sladrer. Om hvor fete, rapende, snorkende, fisende, klynkende, skitne, stinkende og impotente kundene deres er. Atletiske Tunu: «Sikhen min, han vil jeg skal sitte på huk over ansiktet hans og riste på rumpa mens jeg tar på pumpen og ballene og han slår meg på rumpa.» «Tsk. Det er normalt,» sier Scola. «Min araber vil at jeg stikker fingrene mine opp i rumpa hans mens jeg spiser pumpen. Så klynker han som en hund.» Chantelle smiler søtt. «Min goa pumper meg bak med tungen sin, og så må jeg tisse i munnen hans.» «Uhhh,» sier Tunu. «Baken er for ting som skal ut, ikke inn.» «Hva liker vår mzungu?» spør Scola og lar en finger gli opp mellom ballene mine utenpå buksa. Jeg smiler til henne. 619

«Jeg liker papaya; til frokost, middag og kvelds.» Damene ler og klasker hendene mot hverandre. Det er annerledes og samtidig ensformig. «Den tykke goaen – han med kinnskjegget,» sier Chantelle. «Jeg må gi ham ris på rumpa – veldig hardt – og si at han er slem gutt. En gang hver uke – fast.» «Han veldig tykke – skallet på toppen av hodet?» spør Tunu. Chantelle nikker. «Ja, det er ham,» sier Scola. «Jeg har også gitt ham ris, men nå vil han bare ha Chantelle. Han liker at kvinnen er som en stor mor når han skal daskes på stumpen.» Det går opp for meg: «D’Souza!» sier jeg. «Ahr, nei – det kan ikke stemme.» De bare ser på meg, hever øyenbrynene. Rachel dytter til meg i senga. «Du må ut og hente vennen din,» sier hun. Jeg slår opp øynene, ser ut gjennom skodder og moskitonett på det første morgengryet – grått. «Anders. Han heter Anders,» sier jeg. «Anas,» sier Rachel idet hun går ut på kjøkkenet, og jeg setter meg på sengekanten, gnir meg i ansiktet. Anders. Ja. Jeg smiler for meg selv, reiser meg og kler godt på meg – morgenen er kjølig. På kjøkkenet har Rachel allerede kokt melk og vann på komfyren og laget te. Nå står hun og passer på toasten som ligger på ovnsristen – den ligger på kokeplatene – hun rekker å riste et par skiver på overskuddsvarmen når vannet har kokt. Jeg spiser en mango, toast med peanøttsmør, drikker te med melk og rørsukker. Rachel sitter overfor meg. Halima er hjemme hos morfaren sin i landsbyen i fjorten dager fordi Anders skal være her og vi skal en del rundt med ham. «Har du penger til å komme deg ned til byen?» spør jeg, for hun skal ned og kjøpe inn og ha engelsktime på KNCUhuset. «Ja, jeg har nok,» sier hun. Jeg reiser meg, går bak henne. «Takk for maten,» sier jeg, bøyer meg ned og kysser henne på halsen. Hun strekker armene opp og rører ved håret mitt, og jeg legger håndflatene mot den varme huden nedenfor armhulene hennes så fingertuppene kjenner buen der brystene hennes forlater ribbena. «Skal vi legge oss igjen?» spør jeg. Hun 620

slipper hodet mitt med den ene hånden og prøver å gi meg et klask på låret. «Så!» sier hun. «Tsk. Av sted.» Når jeg kommer ut fra toalettet, har Rachel lagt seg inn i senga igjen. Jeg kan ikke se om hun har øynene åpne. Mon tro hva Anders kommer til å synes om henne? Det samme som meg? Jeg gleder meg til å snakke med ham. Savner å snakke med en hvit mann som skjønner hvor jeg kommer fra … i hvert fall delvis. Sola bryter frem bak ryggen min idet jeg kjører mot flyplassen. Jeg passerer en Valmet-traktor med to trailerlass fra West Kilimanjaro – Marcus’ gamle arbeidsplass. Det er en stund siden jeg har sett ham. Fortsatt er det bare få mennesker ute. Jeg havner bak et vogntog med brennbare væsker akkurat idet veien slynger seg ned mot broen over elva nede i kløfta vest for Moshi. Vogntoget spyr ut stinkende svart dieselrøyk, og så snart vi har passert broen, vinker han meg frem – klar bane. Men jeg blir liggende et stykke bak ham. Mange mennesker dør når de prøver å kjøre forbi her. Lillesøsteren min Annemette – nå ville hun ha vært syv år. Det er bare en smal rabatt foran de bratte klippeveggene på begge sider av veien, som svinger, så sikten er begrenset. Motgående trafikk har alltid høy fart ned mot dalbunnen, og mange har dårlige bremser. Det skal kraftig akselerasjon til for å kjøre forbi. Det er risikabelt. Jeg svinger ned mot Kilimanjaro International Airport. Her har jeg opplevd mye: ankomster, avskjed. Lillesøsteren min i kisten. Mor. Jeg selv – hjem … eller hjem? Jeg skyver det fra meg. Passerer avkjørselen til Merelani Township der tanzanittgruvene ligger, og stanser foran bommen inn til flyplassområdet, kjøper en parkeringsbillett og kjører det siste stykket til flyterminalen. Flyet har ikke landet ennå. Det begynner å bli varmere. Jeg går bort i baren og tar en kopp kaffe. Svalene flyr fort og drevent rundt i bygningen. Det henger plakater på veggene: et rødt hjerte på hvit bakgrunn. I hjertet står det Take Care. Under står det Beware of AIDS – men hva er aids, og hvordan skal man passe seg? Det står det ingenting om, for det er tabu. Etter kaffen går jeg opp på takterrassen for å se flyet fra Aero621

flot lande; Anders hadde ikke råd til annet. Snart kommer han ut. Jeg roper og vinker. «Den hvite negeren,» roper han tilbake. Han ser helt kjørt ut, men smiler lettet. Jeg går ned. Han ser meg og kommer bort til ruta mellom bagasjemottaket og forhallen. «Fytte faen for en tur,» sier han. «Fett å se deg.» «Det tar nok litt tid før bagasjen kommer inn,» sier jeg til ham. Anders går bort og veksler de 50 dollarene som kreves ved innreise; til den offisielle kursen – latterlig. Det er strøm i bygningen, men bagasjebåndet har brutt sammen. Så, etter en lang stund med venting, slenger de bare koffertene inn gjennom bagasjebåndhullet i veggen; innenfor står en annen arbeider og ekspederer koffertene videre utover gulvet. Anders har fulgt rådet mitt og forseglet kofferten sin fullstendig med brun pakketeip – så tror flyplassarbeiderne i Moskva at det er russisk bagasje og dermed ingen vits i å bryte opp. «Du må åpne den,» sier tolleren. «Men lommekniven min er i kofferten,» sier Anders. «Jeg fikk ikke ha den med inn på flyet.» Jeg kan se at tolleren blir irritert. «Da må du vente,» sier han. Anders kommer bort til meg igjen mens tollerne ekspederer de andre passasjerene. «Hva faen er det for noe?» sier Anders til meg gjennom glassveggen. «Bare ta det helt rolig,» sier jeg og minner ham på hva han skal si: at han skal opp på Kilimanjaro og besøke faren min i Shinyanga. Oppgi YMCA i Moshi som adresse. Jeg hilser høflig på tolleren på swahili. Han svarer meg på engelsk – skikkelig rasshøl. Jeg fortsetter på swahili: Kan Anders få låne en kniv til å åpne kofferten sin med? Nå slipper tolleren opp for engelsk. «Hvorfor har han gjort det med kofferten sin?» spør han på swahili. Jeg forklarer ham det med russerne. «Åhr, ja, russerne,» sier tolleren, rister på hodet. «Bor du her?» Jeg forklarer at jeg er på besøk hos faren min i Shinyanga, der han jobber for ushirika – kooperativbevegelsen. Men nå skal jeg og min gamle skolekamerat bestige Kilimanjaro. «Men du snakker godt swahili,» sier tolleren. «Takk,» sier jeg og forteller hvor lenge jeg har bodd her. TPC og så videre. Anders sitter på huk på gulvet og filer i teipen med en alminnelig bordkniv fra kafeteriaen. 622

«Har han en gave til meg i den kofferten?» spør tolleren. «Jeg tror det bare er klærne hans til fjellturen,» sier jeg. «Tsk,» sier tolleren og tenner seg en røyk. Så bryter han ut i et smil, vifter oss bort med hånden, snur ryggen til. «Tusen takk,» sier jeg, og til Anders. «Da slapp vi.» «Hva?» sier han. «Skal han ikke se på dritten likevel?» «Nei. Han skulle bare se om vi lot oss skremme. Av sted.» Anders kommer ut til meg. «Fy faen,» sier han hele tiden mens vi beveger oss ut til parkeringsplassen. «Jeg har ikke sovet en dritt, mann. Åtte timer på flyplassen i Moskva. Tristeste stedet i verden. Betong, betong, betong.» Han stanser opp, ser seg rundt. «Wow, Christian,» sier han. Byr meg en Prince. Vi røyker. Det føles underlig hemmet og overstadig på én gang. Jeg spenner kofferten hans bakpå motorsykkelen med gummiremmer skåret til av gamle bilslanger. Han står og røyker. «Jeg er lei for det med sosialpengene.» «Nei, men det er da helt greit – du gjorde så godt du kunne,» sier jeg. «Ja. Altså, jeg kom bort til skranken på Arbeidsformidlingen for å få stempelet ditt, og så tok kjerringa kortet ditt og sa at jeg bare skulle vente. Og jeg sto og svetta og så etter henne mens hun gikk og snakket med en annen kjerring og de hele tiden kastet mistroiske blikk i min retning. Så sier den andre kjerringa: ’Vi har visst et lite problem. Kan ikke du bare komme inn på kontoret litt?’ Så stakk jeg – ut, bort.» «Ja, men selvfølgelig. Det var ok av deg å gjøre det i det hele tatt. Og du trenger ikke bekymre deg for penger mens du er her. Jeg tar meg av alle utgifter – ikke noe problem.» «Fett nok,» sier Anders, og vi setter oss opp og kjører inn mot Moshi. Nå er det trafikk og kvinner på vei til markedet med bugnende grønnsakskurver på hodet. «Negre overalt,» roper han. Vi kommer hjem. «Hvor er kjæresten din?» spør Anders. Jeg forteller ham at hun er i byen for å kjøpe inn, på skolen. Vi røyker en spliff. Han sovner på sofaen. Når Rachel kommer hjem, klarer han ikke å ta øynene fra henne. Hun går rundt i huset med sprettrumpa si og ordner. 623

«Fytte faen,» sier han. Hun spør meg på swahili om han har kjæreste? «Hva sier hun?» spør Anders. «Om du har kjæreste,» oversetter jeg og svarer Rachel: «Nei.» «Det kan hende Matilda kommer innom senere,» sier Rachel. «Jeg tror ikke Anders tar Matilda med seg tilbake til Danmark,» sier jeg på swahili. «Det kan da vel hende,» sier Rachel. «Matilda?» sier Anders. «Hva prater dere om?» «Ingenting,» sier jeg. «Det er bare en av venninnene hennes fra engelsken som kanskje kommer bort og spiser med oss i kveld.» «Ja vel, er hun pen?» spør Anders. «Ja,» sier jeg. Faen, for et sirkus. Anders spør om alt mulig. Jeg prøver å forklare: at Rachel har et barn som er hjemme på besøk hos morfaren i landsbyen. At Halima ellers bor her hos oss. At Rachel holder på å lære seg engelsk. Hvordan det går med jobben min – alt. «Du er praktisk talt familiefar,» sier Anders. «Ja,» sier jeg. «Sprøtt,» sier han. «Vi kjører ned i byen og tar en øl,» sier jeg når vi har spist kvelds. «Ok,» sier Rachel. Matilda sitter i sofaen og smiler bredt, vinker leddløst med armen. «Ha det bra, vi ses,» sier hun til Anders på haltende engelsk. Han peker på henne, sier: «Ja, vi to skal på byen en kveld.» «Ja,» sier Matilda, fniser og hvisker noe til Rachel, som ler og klasker seg på låret mens jeg går ut og åpner porten, setter meg på motorsykkelen. Kickstarter og stirrer ut på veien til jeg kjenner vekten av Anders som setter seg bak meg. Så skrur jeg opp gassen. Lyset fra forlyktene hopper bortover den humpete veibanen, støvete vekster, det massive mørket. Jeg kjører gjennom byen og ut til Majengo. Stanser foran Jackson Bar, som ligger i nærheten av politistasjonen og ikke er for lurvete. «Kom, så setter vi oss her ute,» sier jeg og peker på den høye betongplattingen under en medtatt markise. 624

«Fy faen, så deilig hun er – Matilda,» sier Anders idet barmamaen kommer ut. Jeg bestiller øl til oss. «Tror du hun er …?» begynner Anders. «Er hva?» «Nei, ikke sant … interessert i meg?» «Ja, det kan du banne på. Hun satser på at du tar henne med til Europa.» Anders ser alvorlig på meg. «Mener du virkelig det?» spør han. «Nei, jeg mener ikke det. Men hun gjør det.» «Men altså faen, jeg bor i blokk i Aalborg – jeg kjører søppel.» «Ja, men verdens mest fantastiske søppel – europeisk.» «Men vet ikke kjæresten din at jeg bare er på besøk?» «Rachel vil også at du skal ta med deg Matilda hjem.» «Åhr,» sier Anders. «Jeg vil bare … faen heller. Jeg vil være sammen med en svart jente.» Barmamaen kommer ut med ølet vårt, skjenker i glassene for oss. En barføtt gutt i skitten, fillete shorts og skjorte kommer bort i baren; han bærer et brett med egg i den løftede håndflaten. Han kommer bort og står ved siden av oss, ser på oss, sier ingenting. «Vil du ha et egg?» spør jeg. «Egg?» sier Anders. «Jeg tror det er noe de har fra engelskmennene – hardkokte egg og øl.» «Ja takk – det må jeg prøve.» Jeg ber om to. To jenter kommer slentrende bort med vuggende hofter i stramme jeans. Den ene er Salama, som Rachel delte rom med den første gangen vi lå sammen for syv måneder siden. Salama blir stående i bakgrunnen. Hun nikker til meg, men sier ikke et ord. Venninnen til Salama kommer bort og lener seg inn mot den nederste tverrstanga i rekkverket rundt plattingen. Hun ser på Anders. Hun ser på meg. Smilende og lavmælt forteller hun meg på swahili nøyaktig hva hun vil gjøre for Anders og hvor mye det koster – fullstendig overpris. Hun kan se at han nettopp har landet. «Du, søster!» sier jeg til henne. «Jeg vet hva det koster.» «Ja,» sier hun, «men for mzungu koster det ekstra fordi han er farget,» sier hun. «Vi sitter her for å prate,» sier jeg. «Ikke i kveld.» 625

«Vi ses senere,» sier hun på swahili til meg. Og til Anders: «I love you,» før hun snur seg og går – duvende, vuggende. «Velkommen til de svarte hulls paradis,» sier jeg. «Jeg elsker faen meg deg også,» sier Anders ut i mørket. «Hun er hore,» sier jeg. «Jeg skjønner jo det,» sier Anders. «Og jeg kommer åpenbart til å trenge en hore, siden jeg ikke får tafse på Matilda.» «Nei, men … du gjør som du vil. Det jeg mener, er at hun ikke kommer til å behandle deg ordentlig. Hun kommer til å gjøre alt det konkrete, tekniske, men som en … maskin – uten følelse.» «Matilda?» spør Anders. Han fatter ikke at det er ludderet jeg prater om – dansken min føles rusten i munnen. «Nei,» sier jeg. «Matilda kommer til å gi alt for å få deg på kroken. Jeg snakker om ludderet som nettopp var her.» «Ja, hun er hore – man kan ikke kjøpe følelser, Christian.» «Er du sikker?» spør jeg. «Men hva med Matilda? Hvorfor ikke?» spør Anders – og hva er logikken? Jeg er sammen med Rachel; hvorfor kan ikke han være sammen med Matilda? «Hvis du gjør det, så gjør du det, men du skal vite at hun kommer til å gjøre det for billettens skyld, og så skal jeg sitte her å høre på … de neste to årene kommer jeg til å få spørsmål døgnet rundt om når du kommer tilbake.» «Så du har altså tenkt å ta med deg Rachel hjem når du kommer tilbake – er det det du sier?» «Nå skal vi bare bli mer kjent med hverandre først, men ja – hvis jeg drar hjem.» «Når?» sier Anders. Det svarer jeg ikke på. Skal jeg være noe slags hallik for Anders så han får prøvd seg på litt svart fitte? Det gjør det bare verre. Svarte bær har den søteste saften. Vi skåler og jeg bestiller mer øl. Og Konyagi. «Den lokale snapsen,» sier jeg til Anders. Hver gang en jente går forbi, sitter han og følger henne meg blikket. Jeg overveier om jeg skal fortelle ham om Rachel – hva hun har vært. Skal jeg snakke om aids? Risikoen? Men jeg har ikke lyst til å snakke om disse tingene, og jeg tror ikke Matilda har vært slem jente. «Bytteforholdet er vel det samme,» sier jeg. «Det er bare tydeligere her.» 626

«Bytteforholdet?» sier Anders. «Når du er sammen med en jente, så … på en eller annen måte kommer du til å betale for å knulle henne.» «Hvordan det?» spør Anders. «I Danmark betaler du også,» sier jeg. «Jeg gjør ikke det,» sier Anders. «Nei, ikke kontant, men … andre ting,» sier jeg. «Ja, selvfølgelig,» sier Anders. «Det jeg mener, er at Matilda gjerne gir deg det gratis i håp om at du tar henne med hjem. Så hun kommer til å bli lurt,» sier jeg. «Hun skal vel få litt ut av det,» sier Anders. «Jeg er ikke verdens dårligste ligg.» Jeg dropper det. Velger han å være sammen med Matilda, ja, så gjør han det. «Hva med lillesøsteren din?» spør jeg. «Hvordan er det med henne – Linda?» «De betaler helt opplagt – kontant – de mennene hun er sammen med.» «Hva mener du?» spør jeg. «Gledespiken,» sier Anders. «Er hun …?» «Ja, det kan du banne på.» «Hvor?» «Nei, men Linda er ikke billig – det tror jeg ikke. Så vidt jeg har skjønt, er hun skikkelig luksushore. Hvis man synes det er luksus å knulle en seksten år gammel drittunge.» Jeg sier ingenting. Vi skal spille på en secondary school i Rombo-distriktet. Vi har leid Dicksons pickup. Jeg kjører, Abdullah viser vei, og Rachel sitter mellom oss mens Firestone og Rogarth sitter på lasteplanet med utstyret, som er omhyggelig pakket i tepper og kasser så det ikke skal bli slått i stykker på de humpete veiene. Khalid er ikke med – han ligger hjemme i Swahilitown med malaria. Klokka seks er vi fremme ved skolen i Rongai og begynner å rigge opp i skolesalen mens Rachel går ut for å finne noe cola til oss. Strømmen er nede, men vi har med dieselgeneratoren vår. Den rekker bare akkurat til anlegget: ikke noe lys. Firestone holder på å rigge opp generatoren i et siderom så den ikke 627

skal forstyrre musikken. Rogarth trekker kabler til høyttalerne mens jeg plasserer utstyret på bord oppe på den lille scenen, men vi ser nesten ingenting. Jeg finner vaktmesteren, som henter to parafinlamper, og vi henger dem fra bjelkene – én i hver ende av lokalet. Det er ganske mørkt. I salen er det noe inn i helvete varmt. Anders står med ryggen mot bakveggen ved siden av scenen. Han er i Afrika for første gang. Fytte faen, så hvit han er. Ok, jeg er også hvit, vi er de eneste hvite i nærheten. Men jeg glemmer det, tenker ikke over det på den måten, men det gjør definitivt han – hele tiden, fordi han ikke er vant til å være fremmed. Han har ikke oppdaget meg. Jeg kan se at han friker ut. Hvor han enn snur seg, er det svart å se. Mørk menneskemasse i bevegelse. Det er forbausende hvor redd han ser ut – som om de er rovdyr. Jeg finner et par øl og går bort til ham. «Kom, så går vi ut og får litt luft,» sier jeg. Det tar oss flere minutter å kave oss svettende fra scenen bort til døra og ut. Og der ute er det iskaldt. Vi drikker ølen vår, og Anders tenner en spliff – Ibrahim har forsynt ham med urter. I høyden på fjellet. Tynn luft. Det sies at det forsterker nytelsen å ha sex i et fly. Det er sikkert at det forsterker virkningen av bhangi å røyke i høyden. Det er nesten ikke oksygen her. Vi svetter, og svetten kjøler ned, ølet er kaldt. «Går det bra med deg?» spør jeg. «Ja ja,» sier Anders nasalt mens han holder røyken i lungene, bøyer seg bakover, puster ut. «Pass deg for det der,» sier jeg. Han rekker meg spliffen mens han fortsetter å stirre rett opp. «Faen, så heftig,» sier han. Jeg holder spliffen, selv om jeg ikke vil røyke når jeg skal snurre plater. Jeg kikker opp for å se hva Anders ser: Stjernene skinner klart i det svarte tomrommet, uforstyrret av lysforurensning fra byene som i Europa. De brer seg over himmelhvelvet hele veien ned i horisonten. Vi er omringet av denne kuppelen, og stjernene føles så nære at vi kan plukke dem; breddegraden gjør at vi stirrer rett inn i Melkeveien der båndet av ørsmå diamanter henger som en tåke i et bredt belte bak de klare stjernene. Vi går inn igjen og beveger oss gjennom menneskemengden bort til scenen. Anders trekker meg i armen: 628

«Christian, altså, vet du hva, vi blir nødt til å komme oss bort herfra.» Han er våt av svette, øynene er oppsperret. «Men hva er det, mann? Kom igjen – vi har jo akkurat kommet i gang her. Vi er nettopp kommet inn igjen,» sier jeg. «Nei. Jeg må … jeg er nødt til å gå ut,» sier Anders. Stemmen skjelver. Det er tidlig – klokka er cirka ti. «Jeg er bare helt nødt til å komme meg bort herfra,» sier han igjen. «Men Anders, det er bare spliffen.» «Men faen heller, jeg sverger – jeg så bort mot inngangen og der sto …» Han svelger. «Jeg så Gert komme rett inn døra.» «Gert?» sier jeg. «Den gærne halvbroren til halvfetteren min. Han som banket meg med en død katt full av lopper. Han som voldtok og kvalte en kvinne og stakk jaktpatroner opp i fitta på henne og satte fyr på henne for å slette sporene,» sier Anders febrilsk. «Han er ikke her,» sier jeg. «Jeg så ham,» sier Anders. «Ok, kom så går vi ut og trekker litt frisk luft.» Vi tar den lange turen gjennom menneskehavet igjen. Anders har oppsperrede øyne, svetten fosser av ham. Vi kommer ut. I stjerneskinnet ser jeg noen gutter stå borte på hjørnet av huset – de blir stressa når de ser oss, trekker seg tilbake rundt hjørnet. «Hamna shida,» sier jeg – ikke noe problem. De har sikkert en flaske gongo. Jeg går litt bort fra huset sammen med Anders. Jeg kan høre at det foregår varme ting i nattemørket, enda det er svinkaldt. En jente fniser, og en dyp guttestemme snakker innsmigrende. Jeg griper Anders om skuldrene, ser ham i øynene. Han skjelver: «Nå skal du være helt ærlig med meg, ok?» sier jeg. «Ja, mann,» sier han. «Hva er det som foregår?» spør jeg. «Nei …» sier han og svelger, kniper øynene igjen, åpner dem igjen. «Jeg er ingenting nå. Jeg kan forsvinne … sporløst. I Danmark var jeg … det var … orden.» Det er komisk, men jeg ler ikke. «Faen, heller. Kan vi ikke bare kjøre?» sier han. «Det er ikke lys på motorsykkelen, og bilen må brukes til å transportere utstyret i morgen tidlig.» «Så steng … la oss stanse …» Stemmen hans dirrer. «Du tror de kan vende seg mot deg. At de skal trekke kniven og spise deg levende – er det noe sånt?» 629

«Ja. Ja.» «Men det gjør de ikke,» sier jeg, enda jeg er helt sikker på at de ville flådd oss levende om vi stanset musikken nå. «Nei, men …» Han svelger dypt og begynner å gråte mens han griper hendene mine. «Lov meg … samme hva du gjør, så må du ikke forlate meg her. De dreper meg.» Jeg klarer ikke å la være å le. «Du skjønner det ikke,» roper han. «Ok,» sier jeg. «Nå går vi inn til Rachel.» «Men hva kan hun gjøre?» «Hun kan hjelpe deg,» sier jeg. «Ok,» mumler han og skuldrene synker. Han har kjent Rachel i åtte dager, sittet sammen, spist. Og hun er en pen jente, jeg har sett ham kaste stjålne blikk på henne. Når vi har jobbet oss frem til scenen gjennom det bølgende varme menneskehavet, får jeg vinket Rachel bort til oss. Jeg trekker dem begge med inn bak DJ-pulten og får henne til å holde ham i hånden mens jeg forklarer henne problemet. «Tsk,» sier hun. «Den Arusha-bhangien gjør folk gale.» Og så holder hun rundt Anders bakfra i fire timer mens han kjederøyker sigaretter. Følelsen av de fyldige brystene hennes mot ryggen hans, de varme kjøttfulle armene hennes rundt ham, hjertene deres begynner å banke i takt. Konsekvensen blir at han kommer til å elske henne til vanvidd resten av livet, men det er ikke noe å gjøre med akkurat nå. Vi tar en buss til Arusha om ettermiddagen – jeg, Anders, Rachel og Matilda. Jeg har ringt på forhånd til Mick og avtalt at jeg kan låne passet hans. Hvis man ikke har oppholdstillatelse, må man betale turisttakst i utenlandsk valuta, og det har jeg ikke råd til. Først henter vi passet hos kontordamen på bilverkstedet hans – Mick er ikke der. Vi skal bo på Arusha Hotel like ved Clocktower-rundkjøringen i sentrum. Jeg lar Anders vente i hotellhagen mens jeg går inn og leier to rom sammen med Rachel og Matilda. At det er bilde av Mick i passet, spiller ingen rolle. Alle hvite mennesker ser like ut. Jeg durer tilbake til bilverkstedet i drosje og leverer passet til kontordamen. Jeg finner Anders i hagen. Jentene er opp på rommet sitt og gjør seg klare for kvelden. Anders sier ingenting om Matilda, men jeg ser hva han tenker. Når de kommer ut, går vi og finner 630

en god restaurant, og etterpå går vi opp på Hotel Saba Saba, som har det beste diskoteket. Det er deilig å komme bort fra Moshi. Anders danser med Matilda. Etterpå kommer de tilbake til bordet. Anders tar en slurk øl. «Jeg synes de lokale damene sitter og smiler til meg,» sier han på dansk. «Er det fordi de vil være med til Danmark?» «Det tror jeg ikke – de ser jo at du er sammen med Matilda,» sier jeg og ler. Han stirrer på meg og rister på hodet. «Jeg vet ikke … kanskje den poten roter til huet mitt.» «De synes du danser morsomt,» sier jeg. «Morsomt? Hvordan det?» sier han – desorientert. «Som en jævla saltstøtte – som en hvit mann.» Han ser ut på gulvet; kropper vrir seg så de trosser skjelettets og fysikkens lover. «Det der er ikke sjangs for meg å gjøre,» sier han og rister trist på hodet. Matilda spør meg hva han sier. Jeg oversetter. Rachel og Matilda ler. Anders slår ut med armen. «Hva faen skal jeg gjøre? sier han. «Jeg er fra Norden – leddene våre er stivfrosne.» På engelsk sier han: «Jeg kan ikke danse som en afrikaner.» Matilda reiser seg og trekker ham ut på gulvet igjen, plasserer hendene sine på hoftene hans, fletter fingrene sine bak nakken hans og roterer skjødet sitt rytmisk inn mot skrittet hans. Det pekes og les fra både jenter og gutter ved bordene langs veggen. Anders bryr seg ikke om det – han har nok å tenke på. Etter hvert finner han sin egen groove. Kvelden ender med at romkonstellasjonen på Arusha blir dreid 180 grader i forhold til planen – min plan, den hvite planen; jentene hadde en annen – en mer sjakkmønstret en. Jeg sover sammen med Rachel, mens Anders blir kjent med Matilda. Hun overtok styringen på dansegulvet – nå er han utenfor min kontroll. Det er hennes valg. «Det der skal ikke du blande deg i,» sier Rachel. Nei, jeg skal nok ikke det. «Ja?» spør jeg neste morgen. «Fantastisk,» sier Anders. Anders er reist. Jeg savner ham. Det var litt enklere å snakke med en danske. Jeg treffer Marcus tilfeldig på Kibo Coffee House. Han kom631

mer bort til bordet mitt. Han setter seg ned overfor meg, samler hendene og holder en liten tale jeg tror han har forberedt. «Jeg har hjulpet deg i gang med alt du gjør her i Moshi, og så sparker du meg bort som en hund like før vi skal smake frukten fra treet vi har plantet sammen. Så spiser du all frukten, og jeg sulter. Det er galt,» sier han. «Det er riktig hvis jeg er med i Rebel Rock Sound System. Jeg kan gjøre en god jobb for deg.» «Marcus,» sier jeg. «Du er ute av stand til å holde en avtale. Det er alltid kesho når du skal gjøre noe.» Kesho – i morgen. «Den gangen var det fordi det var mange problemer hjemme med den syke Rebekka som døde, og Claire var veldig trist så jeg kunne ikke arbeide ordentlig. Men nå er det annerledes – jeg er veldig frisk,» sier han. «Du ser ikke frisk ut,» sier jeg. «Du ser ut som en fyllik. Du spiser ingenting, men hver kveld sitter du på bar og drikker deg full så familien din ikke har penger. «Tsk,» sier han. «Du er ikke en helgen, Christian. Du utnytter mennesker. Her er du i landet mitt til og med uten tillatelser og de riktige papirene. Jeg har alle de gamle regnskapene fra Roots Rock-butikken da du ville kontrollere hvor mange bånd Marcus har overspilt i dag. Den gangen du ville stjele hver shilling jeg tjente, til å skaffe diskotekutstyret ditt til Tanzania, og alt var en stor løgn, for anlegget var kommet gjennom kirken sånn som jeg hadde ordnet, og det sto allerede i huset ditt. De regnskapsbøkene er skrevet med din håndskrift, og jeg har dem hos meg. Når jeg vil, kan jeg gå rett til politiet og si: Den hvite gutten er her ulovlig uten arbeidstillatelse, uten oppholdstillatelse, uten rettighet. Og han driver en stor diskotekforretning i Moshi uten å betale en shilling i skatt.» Marcus tier. Han ser på meg. Det er utpressing. Hvis jeg tar ham med i opplegget, er alt i orden. Hvis ikke … kanskje han melder meg. «Jeg er ikke imponert,» sier jeg og går. Når jeg kommer hjem, er Matilda på besøk. «Har du hørt fra Anas?» spør hun. «Kommer han snart til Tanzania igjen?» «Han er nettopp reist,» sier jeg. «Kanskje han kan sende meg en billett så jeg kan fly til Europa,» sier hun. 632

«Jeg har ikke hørt fra ham,» sier jeg. Helvete. Nå skal jeg høre dette pisset i flere måneder. Jeg sa det til Rachel, så hun kunne fortelle Matilda at det ikke ville bli noen flybillett ut av å rundpule Anders. Men Matilda gjorde det likevel – grep sjansen sin.

1988

Marcus EN LITEN SMERTE Claire har reist til Kenya for å selge batikkproduksjonen fra de ugifte unge jentene. Jeg passer bondens plikter ved hjemmet. Kyllingfôret er blandet med pili-pili kichaa. Først går jeg inn i hønsehuset og fjerner fôrbrettene, som jeg fyller med kichaablandingen før jeg tømmer vannbeholderne og heller i dawa ya kuku. Jeg hører motorsykkelen stanse foran huset. Hushjelpen forteller at jeg er hos kyllingene mine. Ibrahim kommer inn i bakhagen uten Christian. «Marcus,» sier Ibrahim. «Hvis du lager problemer for Christian, kan du dø.» «Er han din mzungu nå?» spør jeg. «Vi er venner,» sier Ibrahim. «Du skal holde deg langt borte, ellers fikser jeg deg.» «Han kommer til å lure deg også,» sier jeg. «Du blir ikke rik. Han kan ikke ta deg med til Europa.» «Jeg kan styre den mzunguen, jeg er ikke så bløt som deg.» «Virkelig?» sier jeg. Kanskje var Ibrahim misunnelig på livet mitt hos Larsson-familien da vi gikk på skolen sammen. Nå har han sitt eget hvite leketøy: Christian. Ibrahim vil lære at hvitt leketøy gir en skuffende underholdning. «Regnskapsbøkene,» sier Ibrahim. «Dem får du ikke,» sier jeg. Ibrahim kommer bort til meg med løftet hånd. «Nå er du den hvite manns slave,» sier jeg. Han slår meg i ansiktet. BAM. Og igjen – hardere – PAH. Tror han jeg kan kjenne en liten smerte som den lusingen? Først må han hakke av meg benet eller skjære ut magen min, før jeg oppdager noe. «Nei,» sier jeg. «Hvis jeg roper på politiet, kan kanskje de også ha lyst til å se bøkene? Kanskje vil de gjerne 637

presse penger av mzunguen.» Ibrahim setter en fot frem foran min og dytter meg så jeg velter over i kichaa-blandingen og aloe vera-vannet. Jeg ligger stille på bakken. Hushjelpen står og ser ut av kjøkkenvinduet. «Din forbannede kyllingfarmer,» sier Ibrahim og går. Jeg må ikke rope på hushjelpen så hun løper etter politi fra YMCAkrysset. Ibrahim har vært min venn, båret meg nesten uten fot i armene sine. Han liker ikke å slå meg, men han følger drømmen sin. Dagen får den dårligste avslutningen. Claire kommer hjem med bare en liten ladning kenyanske luksusvarer til kiosken, for kenyanerne ville ikke betale godt for batikken til de ugifte jentene. Stilistisk var den uspennende, og håndverksmessig satt fargen løst. Tsk.

Christian Golden Shower går ok, men vi får ikke inn nok penger, enda jeg synes for så vidt det kommer mye folk i helgene. Pengene i kassa delt på inngangsbilletten skal gi antallet besøkende, minus eierens og mine folk. Det stemmer ikke. Selvfølgelig kommer noen gratis inn: folk som har gjort oss tjenester, og et par venner. Det stemmer fortsatt ikke. Jeg begynner å telle. Hvem skal jeg snakke med? Abdullah er utkaster, Firestone passer parkeringsplassen, og Khalid tar imot penger i døra, for han kan regne. Hvis det foregår noe svindel, er de kanskje alle med på det. Jeg kan ikke regne med at Khalid har pengene som mangler i kassa, på seg. Han kan ha gitt dem til en av de andre. Hvem skal jeg stole på? Jeg forteller det til Rogarth. «Jeg undersøker det,» sier han. «Hvordan da? Hvem vil du snakke med?» «Ingen. Jeg spionerer på ham i døra fra starten på kvelden.» Og Rogarth gjør det: står rett innenfor, gjemt bak en vegg og holder øye med Khalid samtidig som han teller hvor mange mennesker som betaler. Hver halvtime går jeg bort og spør Rogarth. Etter halvannen time blir det napp. «Han er idiot,» sier Rogarth. «Pengene er i sokkene hans.» 638

«Ok, du overtar døra når jeg kommer med Abdullah,» sier jeg og henter ham. Setter ham inn i saken. Abdullah går bort og løfter Khalid opp av stolen, trekker ham rundt hjørnet utenfor og holder ham opp mot veggen mens jeg kroppsvisiterer ham. Khalid gråter mens han lirer av seg unnskyld-men-mor-er-sykjeg-trenger-pengene-til-medisin-det skal-aldri-skje-igjen-talen. «Få ham bort herfra,» sier jeg. Abdullah trekker Khalid bort til veien og gir ham et tupp i ræva, ut i mørket. Firestone står på parkeringsplassen og ler. Khalid kommer neste morgen. Han trygler om å få komme tilbake. Han er en fin fyr. Det er business. «Nei,» sier jeg. «Kom her og sett deg ned,» sier bwana Benson når vi kommer til Golden Shower fredag ettermiddag for å rigge opp. Jeg setter meg ved bordet overfor ham. «Heretter skal jeg ha 40 % av inngangspengene,» sier han. «Vi avtalte 30,» sier jeg. «Ja. Og nå er det 40.» «Hvorfor det?» spør jeg. «Fordi jeg sier det.» «Men det er jo tjukt med folk hver helg. Du tjener masse på baren.» Han trekker på skuldrene, smiler. «40,» sier han, reiser seg og går. Det er hans sted. Hvor skal vi gjøre av oss? Jeg blir drit irritert, men jeg svelger det i meg. Hva kan jeg gjøre? Og det går fortsatt rundt så lenge vi har smådiskotekene på fjellet og fortsetter å spille med det lille anlegget på Shukran Hotel iblant. Jeg har penger til å betale Ibrahim og Abdullah som utkastere. Og Rogarth, som har tatt betalingen i døra siden Khalid forsvant. Firestone som parkeringsvakt. Jeg får pengene mine. Det er akkurat nok til mat, bensin, husleie, Rachels engelsktimer, litt lommepenger, alminnelige driftsutgifter. Men det er ikke noe til overs så jeg kan importere deler når utstyret blir slitt, eller kjøpe nye LP-er. Det blir aldri penger til å kjøpe bil så vi slipper å leie. Jeg får ikke engang fingrene i et stroboskoplys som kan kødde litt med negerhjernen. På motorsykkelen til Swahilitown for å hente Abdullah. Føler meg svimmel og dehydrert – dødstrøtt. Holder på å kjøre i grøfta, tør ikke ta en eneste forbikjøring. Kjører Abdullah bort 639

til markedet og sender ham inn for å kjøpe noe mirungi-khat. Vi får funnet noe diesel etter en lang stund. Skaffer en drosje til å kjøre utstyret til Golden Shower. Opp etter det, slepe, kjøre, slepe, rigge, få i seg noe mat i en fart. Så er det for sent til å få lagt seg. Hvor skal jeg dessuten legge meg? Begynner å tygge bladene – har prøvd det et par ganger før mot monstertømmermenn. Det smaker bittert, virker langsomt, snurrer i munnen. Finner en kiosk i nærheten som har Wrigley Juicyfruit tyggis, kverner den sukrede gummien sammen med den grønne planteklumpen. Føler meg som en kanin i munnen. Boostet begynner å komme. En langsom amfetamin. Fjerner bismaken med en gin tonic. Festen har begynt på Golden Shower. Jeg tygger. Kjenner meg bedre. Drikker som en fisk. Står bak platespilleren, slenger på skiver, danser, ler. Jeg vet det – har sett det før hos andre; tennene mine skinner grønt i det fluoriscerende diskolyset. Har det fint helt til morgenen. Vi kjører sakene tilbake. I hodet har jeg voldsomt lyst til å elske, men når jeg prøver å komme i gang … klarer jeg ikke. «Den virker ikke,» sier Rachel når hun har tatt på meg en stund. Hun er ikke glad for mirungien. Pusten hennes blir jevn. Jeg ser på ryggen hennes, opp i taket. Vifta snurrer. Føler meg utslitt. Hjertet mitt raser i vill fart. Når jeg våkner på ettermiddagen: sinnssykt bakfull. Hva er svaret? «Jeg kan ikke jobbe mer som utkaster,» sier Big Man Ibrahim. «Hva?» sier jeg. «Hvorfor ikke?» «Diskotekbransjen gir bare lommerusk,» sier han. «Jeg skal jobbe i gruvene i Zaïre.» «Men Ibrahim, det er jo faen meg livsfarlig,» sier jeg. «Jeg skal være oppsynsmann – styre en gjeng, sende inn slangene. Det er ikke jeg som skal grave.» «Hva med fredag?» spør jeg. «Kommer du fredag?» «Ja.» Ibrahim smiler. «Fredag er siste dag. Vi holder fest, så stikker jeg – ut og bygge formuen.» «Jeg kommer til å savne deg, mann,» sier jeg. Ibrahim smiler til meg, trykker meg i hånden. Fredag fester vi, og Ibrahim drar. Allerede lørdag kveld begynner bråket. Rop og skrik. Lille, tøffe Scola har begynt å slåss med en av de unge jentene fra Majengo 640

– vilt. Hår som blir røsket ut, klær flerret i stykker – det spyttes, skrikes, sparkes. Abdullah kommer gående og tar tak i Scola bakfra. «Hold deg unna min fisk,» roper Scola til den unge jenta. «Du er gammel og ferdig,» roper jenta. «Du kan ikke suge på pumpen som et sukkertøy, for du tror du er en fin dame, men du er bare en gammel malaya.» Og jenta gir Scola en ørefik, og Abdullah slipper taket. Jeg vet ikke hvorfor han gjør det, men vi kjenner Scola – hun har vært her hele tiden, hun er bra selskap. Kanskje han ikke liker at en sånn møkkadame slår henne. Så han slipper Scola, og hun ryker rett i tottene på jenta så hun spjæler overleppa innen jeg rekker frem og roper til Abdullah over musikken: «Få den jenta ut herfra!» Samtidig med at jeg griper tak i Scola og Rogarth, den idioten, stanser musikken. Jeg ser opp på ham, men det er ikke Rogarth – bwana Benson står oppe ved platespillerne og har løftet av pickup-armen fra LP-en – han ser gult ned på meg. «De møkkadamene dreper kvinnens mystikk,» sier han på engelsk med arbeiderklasseaksenten sin. «Den trenger vi å kunne tro på – du og jeg. Ellers blir det ingenting igjen.» Scola er rolig nå – jeg slipper henne og går opp til Benson. «Hvor er Ibrahim?» spør han. «Han er reist,» sier jeg. «Bli med i baren,» sier Benson. Jeg følger etter ham mens Rogarth starter musikken igjen, men stemningen på gulvet har surnet. Vi setter oss på to barkrakker. Benson ser på meg med det utslokte blikket sitt der det også lurer en villskap – eller er det bare noe jeg innbiller meg fordi så mange har sagt at fyren er gæren? «Disse skitne jentene kommer og underbyr våre egne flotte horer rett for øynene på kunden – skjønner du det?» spør han. «De er jo … horer,» sier jeg. «Alle sammen.» «Det er vi også,» sier Benson. «Du er det. Jeg er det. Vi jobber også for penger. Mine horer, de gir en gave i bytte for penger. De er dyktige i rollen – profesjonelle. Men horene fra Majengo: Du betaler dem for å gjøre deg syk, for å gi deg en skitten følelse. Mine kunder skal ikke utsettes for sånt. Jeg vil ikke oppleve den slags problemer igjen,» sier han og snur seg så han sitter med albuene rett på bar641

disken, tenner en røyk, drikker ølen sin – audiensen er over. Hvor slutter kvinnen? Hvor begynner horen? Mannen som kjøper henne – er ikke han også hore? Og kvinnen som selger – hun prøver å skape seg en bedre tilværelse med det middelet hun har: fitta. Er det greit? Er det hennes rett? Pengene som skifter hender – spiller de noen rolle? Fitta er middelet – et bedre liv er målet. Alle kvinner bruker den. Og mannen, som prøver å finne litt lykke med de midlene han har, han kjøper seg adgang til fitta for penger. Blir han glad? Hva er alternativet? Samme natt blir en av barjentene overfalt på veien hjem. Hun blir slått og voldtatt av to menn. En malaya tjener penger og har råd til drosje, men en barjente bringer liv til festen. De kommer gratis inn, for hvis jentene er deilige, kommer mennene til diskoteket. Nå er de sinte. To av dem stanser meg på gata i byen. «Skal vi betale bussbilletten for å være en attraksjon på diskoteket ditt?» spør den ene, som jeg har sett ofte. «Og når vi prøver å komme oss hjem, blir vi overfalt. Så vi vil ikke komme på Golden Shower, for det er utenfor sentrum. Vi går tilbake til Moshi Hotel, for i sentrum er det lys på gaten.» Hun har rett. Vi trenger dem – ellers kan vektskålen tippe tilbake til Moshi Hotel. Så nå blir jeg involvert i transporten av jenter til diskoteket for å holde det i live. Og jeg har mistet Khalid, jeg har mistet Ibrahim, jeg trenger en ny mann. Hjemme står en Land Rover foran huset. Far. Han sitter på verandaen med en gin tonic på bordet. I armene har han Halima, som han løfter opp i lufta og blåser på magen så hun hviner av fryd. Rachel kommer ut med en skål peanøtter, ser meg, smiler og vinker. Hvor har jeg sett det bildet før? Ja, det pleier jo å være en ung, svart jente med en gammel, hvit mann. Jeg kjører opp til verandaen, skrur av motoren. «Ristjan, ristjan!» roper Halima. «Hei, Christian,» sier far. «Hei,» sier jeg. «Hva gjør du her?» Jeg går opp og lar meg falle ned i en stol. Halima kjemper seg fri av fars hender og krabber opp i fanget mitt. «Óbold,» sier hun – hun prøver å si fotbold på dansk. Far ler. 642

«Jeg må jo få treffe kjæresten din og Halima – bli kjent med dem,» sier han. «Hvorfor det?» spør jeg. «Ja, jeg forestiller meg at det kanskje blir hun som kommer til å føde barnebarnet mitt,» sier han. Jeg svarer ikke. Jeg spør om jobben, Shinyanga. Han spør om diskoteket, men ikke om vanskelige ting – arbeidstillatelse og den slags. «Jeg skal hilse fra mor,» sier han. «Å,» sier jeg. «Du får hilse igjen.» «Hun vil gjerne treffe deg,» sier han. Jeg slår ut med armene og ler. «Ja, men jeg skal ingen steder,» sier jeg. «Christian. Hun er moren din,» sier han. «Det er jeg klar over,» sier jeg. «Du kan i det minste svare på brevene hennes,» sier han. Jeg får brev fra henne, ja. Men det står liksom ingenting i dem. «Ja, det kan jeg kanskje,» sier jeg og ser ned på hendene mine. «Men jeg tenkte vi kunne dra ned på den kinesiske restauranten og spise, alle sammen,» sier far. «Alle sammen?» spør jeg. «Ja. Jeg og dere og Katriina og jentene.» «Hvis vi får tak i barnevakt,» sier jeg. «Rachel har allerede sørget for det,» sier far. Han kan virkelig være en jovial faen når han går inn for det. Hvis vi later som om det ikke finnes problemer, så finnes det ikke problemer. Vi sitter, hele gjengen, og spiser på den kinesiske restauranten. Solja snakker med Rachel. Jeg snakker med Rebekka. Katriina og far sitter og troner over det sammenraskede rotet. Bwana D’Souza kommer inn i restauranten sammen med sin lille lubne kone og den tykke sønnen deres. «Mr. Knudsen, Katriina!» sier han med et stort smil og kommer bort og tar far i hånden mens den lubne kona hilser på Katriina. Hver gang jeg treffer D’Souza, ser jeg for meg det fete, brune ansiktet hans klemt inn mellom rumpeballene til Chantelle mens han puler henne med tunga før hun tisser i munnen hans. Det er sykt, men jeg tviler ikke et øyeblikk på at det stemmer. Jeg hilser ikke på ham, han hilser ikke på meg. Han trives ikke med at jeg vanker i samme miljø som mange indiske 643

mabwana makubwa frekventerer, enda de forakter negre. Jeg vet for mye. Vi spiser videre. Far snakker swahili til Rachel – spør om landsbyen hennes, forteller hva han driver med i Shinyanga – han er blitt ganske god i språket. I øyekroken ser jeg D’Souza reise seg og gå på toalettet. Når han kommer tilbake, setter han kursen for bordet vårt. «Mr. Knudsen,» sier han. «Du skal vite at vi er mange her som mener … at det ikke er bra at Christian løper rundt i Moshi på denne måten og leker innfødt.» Far ser undrende på D’Souza. «Hvorfor er ikke det bra?» spør han. «Han blander ting sammen – det er ikke meningen at han skal være her og løpe rundt med rask fra markedet om natten. Han burde være i Europa, få seg en utdannelse, en ordentlig jobb,» sier D’Souza. «Du kan ikke si sånt,» sier Solja. D’Souza ser på henne. «Det er jo sannheten,» sier han. «Det er jo rasistisk,» sier Solja, og Katriina ser på henne – stolt, tror jeg. Rachel stirrer stivt fremfor seg med tomt blikk. Engelsken hennes er blitt ganske god – hun kan følge med på det som blir sagt. «Synes du det er riktig at Christian skal leve her i Tanzania som en dum innfødt?» spør D’Souza retorisk. «Det er da en pussig ting å si for en mann som deg,» sier jeg. «Hvorfor er det pussig?» spør han og ser på meg. «Du er kjent blant alle tykke waafrika-malaya i Moshi. Du betaler dem for å gi deg ris på stumpen fordi du har vært uskikkelig.» Jeg lar det henge i lufta – ser rolig opp på D’Souza, som blir mørkerød i ansiktet bak den solbrune huden. «Dette er jo vanvidd,» sier han høyt. «Jeg har aldri hørt noe så horribelt.» Og han snur om på hælen og marsjerer bort til familien sin, slenger penger på bordet og skysser dem foran seg ut av restauranten. «Er det sant?» spør Katriina på svensk. «Ja,» sier jeg på dansk. «Æsj,» sier Solja. «Faren min vil snakke med deg,» sier David neste gang jeg er på Golden Shower. 644

«Er han i baren?» spør jeg. «Nei, i Majengo. På den baren som heter Jacksons,» sier David. «Men han kommer vel senere,» sier jeg. «Nei, du må kjøre bort og snakke med ham nå,» sier David. Ååå, faen, har han enda mer å klage over nå, da? Vil han ha mer prosenter? «Hva vil han snakke om?» spør jeg. «Det må du spørre ham om,» sier David. «Ok.» Jeg kjører til Majengo, parkerer foran Jacksons, går inn. Bwana Benson sitter ved et bord på verandaen. Gjennom døråpningen kan jeg se Chantelle sitte inne ved baren. Hun ser i min retning – noe er galt. Jeg vinker til henne. Hun vinker ikke tilbake. «Bwana Benson,» sier jeg. «Hva er det?» Han gjør tegn med hånden til at jeg skal sette meg. Det gjør jeg, begynner å grave røykpakka opp av lomma. PAH. Kinnet brenner. Skikkelig ørefik. Jeg mister røykpakka ned på bordet. Han sitter helt rolig. Tar etter en av sigarettene mine med nikotingule fingre og stirrer på meg med det pissgule blikket sitt. «Hva faen gjør du?» sier jeg. PAH – en til. Han er kjapp. Jeg rykker stolen min bakover, stirrer målløs på ham. «Du ødelegger livet hennes med dette pisset ditt,» sier Benson. «Hun mister inntekten sin på grunn av deg.» Hvem faen snakker han om? Rachel? Benson fortsetter: «Han var fast kunde, og nå har han banket henne. Hun er gul og blå og har mistet inntekten som gjorde at hun kunne ha datteren sin på skole i Arusha.» «Chantelle?» sier jeg. «Ja, Chantelle,» sier Benson. «50 prosent.» «Hva?» sier jeg. «Heretter tar jeg 50 prosent av inngangspengene,» sier Benson. Jeg sier ingenting. «Så jeg kan få ryddet opp i rotet ditt og hjelpe Chantelle med datteren hennes,» sier Benson. Mon tro om det er hans? «Ok,» sier jeg. «Forsvinn,» sier han. Jeg reiser meg stivt. Går mot døråpningen. Jeg vil gå inn og si unnskyld. «Hold deg unna henne,» sier Benson bak meg. «Hun slår mye hardere enn jeg.» Jeg ser inn 645

gjennom døråpningen ryggen til Chantelle – den lubne, men likevel smale midjen og den svulmende rumpa på barkrakken. Hun ser seg over skulderen. «Tsk,» sier hun. «Du kan bare reise. Jeg må leve her.» Hun snur ansiktet bort igjen. «Unnskyld,» sier jeg. «Forsvinn,» sier Chantelle. Stor dag – påske. Det blir en heftig natt. Rogarth kommer i drosje for å hente meg allerede ved titida, for det kommer sikkert folk for å drikke på Golden Shower fra like etter middag, så da må vi stå klare til å spille noe bakgrunnsmusikk. Vi kommer ut dit. Abdullah er der for å løfte høyttalerne opp på krokene vi har skrudd inn i bjelkene. Vi setter opp lyset vårt, utstyret rigges til på pulten vår i hjørnet, kabler stikkes i. Jeg skrur på. Forsterkeren … død. Prøver knappen igjen. Ikke noe lys. Sjekker kabelen, stikkontakten. «Hva kan det være?» spør Rogarth. «Jeg vet ikke,» sier jeg. Jeg får skrudd løs metalldekselet og løftet det av, skrur på og lytter på den innebygde strømforsyningen – det summer. «Ok – det kommer strøm inn,» sier jeg. «Men den spiller ikke,» sier David. Nei – ikke en lyd. «D-d-d-d-d-det er ikke noe lys,» sier Firestone og peker på decibeldisplayet foran. Forsterkeren får strøm, men lysdiodene får det ikke. Det er bare … shit. «Det er fortsatt tidlig på dagen,» sier jeg. «Vi kjører inn til byen og finner en elektriker.» «Det kommer minst 400 mennesker i kveld.» «Jeg vet det.» «Kan du ikke … leie noe i stedet?» «Hvor?» spør jeg. Selvfølgelig kan jeg ikke det. Det finnes ikke noe annet utstyr, bare dette og det Faizal spiller med på Moshi Hotel. Liberty har kutta ut – utstyret til Alwyn er dødt. «Arusha?» sier David. «Det er jo påske i Arusha også.» «Jeg blir nødt til å snakke med faren min.» «David … Nå prøver vi bare å fikse det. Kan du ikke vente litt før du snakker med faren din?» 646

Vi kjører ned på NVTC, National Vocational Training Centre – en slags teknisk skole for elektrikere og så videre. Vi finner en fyr som vet om en elektronikkekspert. Rogarth kjører for å hente ham. Etter halvannen time kommer Rogarth tilbake med fyren. Han lukter øl. Han begynner å rote i forsterkeren, stikker sensorer fra forskjellige måleapparater ned i innvollene på den. Han smiler. «Hva?» sier jeg. «Jeg har funnet feilen,» sier han. «Kan du reparere den? Hva er det?» Jeg har reist meg, står borte hos ham. Han holder en liten glassdings i hånden. «Røket sikring,» sier han. «Ok,» sier jeg. «Kan du skifte den? Har du en ny?» Han rister smilende på hodet. «Vi har ikke den typen sikringer her. Kanskje i Arusha.» «Hva mener du – hvor i Arusha? Er de dyre?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier han med et skuldertrekk. «Kanskje du får to-tre stykker for … en dollar?» En dollar, tre stykk – det er … ingenting. «Man må alltid ha reserve,» sier han. Jeg sier ingenting. Rekker ham et par sedler. «Å, men faen, hva gjør vi?» sier jeg ut i lufta. Abdullah bærer forsterkeren ut, jeg følger etter ham – lik og begravelsesfølge. Rogarth har vandret av sted i ettermiddagssola for å praie en drosje. 400 mennesker. Som alle sammen har kjørt ut til Golden Shower, vårt diskotek, Rebel Rock. Vi kommer til å tape alle pengene. Benson kommer til å flippe fullstendig. «Det er ikke noe vi kan gjøre,» sier Abdullah. Fullstendig afrikaner. «Faizal?» sier jeg. «Faizal?» spør Abdullah. «Men han skal jo spille på Liberty i kveld for første gang.» Det visste jeg ikke engang. Rogarth kommer tilbake i en drosje og kommer ut til oss. Vi kjører inn til Faizal, som er hjemme. Heldigvis har han ikke fraktet utstyret ned til Liberty ennå. Phantom, den gamle bhangi-dealeren, er der. Jeg går rett på sak: «Hør her. Utstyret vårt har klappa sammen. Det kommer en uhorvelig masse folk, og vi har ikke noe lyd. Du har utstyret. Du får ikke noe folk på Liberty første kveld.» Kanskje når de finner ut at vi har gått i dass. Så begynner jeg 647

å snakke penger. Prisen jeg tilbyr, er god. Faizal rister på hodet. «Jeg skulle virkelig gjerne gjort det, men du skjønner at jeg har allerede gjort en avtale med dama på Liberty,» sier han. «Er utstyret allerede der nede?» spør jeg. «Nei, faen heller,» sier han. «Jeg vil heller ha de pengene.» Jeg gir ham halvparten i forskudd, og vi tar hans forsterker med i drosjen. Dama på Liberty blir sint. «Du får resten i morgen,» sier jeg. «Og forsterkeren.» Faizal nikker smilende mens han stapper pengene i lomma, og jeg tenker at de tilsvarer en brøkdel av barnebidraget han burde ha betalt til Rachel disse årene. Klokka fem om ettermiddagen er vi tilbake ved Golden Shower. David er ikke der. Ingen vet hvor han er. Ok. Vi rigger opp – klokka seks er vi i land. Anlegget spiller, det låter bra, det begynner å mørkne. «Kom, så går vi i baren og tar en cola i ro og fred,» sier jeg med et smil. Reddet på målstreken. Vi ler litt fåret til hverandre. Jeg går først inn i baren. Der står David bak disken og ser rar ut. Faren hans sitter på en barkrakk med ryggen til. «Nå virker det,» sier jeg. «Vi er klare for party.» Bwana Benson snur seg. Øynene skinner. Han må ha prøvd å drukne bekymringene sine siden David fikk tak i ham før middag og fortalte at vi var lydløse. «Forsvinn,» sier Benson. Øynene er gule. Jeg holder hendene opp foran meg for å berolige ham. «Jeg er lei for at det ble problemer, men nå er alt klart. Alt fungerer.» «Ta dritten deres. Ta høyttalerne deres og forsvinn fra mitt sted,» sier han. «Men mzee, alt er klart og perfekt nå,» sier Abdullah. Jeg griper armen hans med en hånd: «Stille, Abdullah,» sier jeg og holder kjeft selv. For sånn som han er nå – full – vil jeg ikke krangle med ham. Og David står der bak baren, bøyer seg mot faren sin og hvisker desperat i øret hans: «Nei, kom igjen nå far. Alt er i orden.» PAH – mannen slår sønnen sin, en syngende ørefik rett i an648

siktet. Jeg snur meg og går inn til anlegget med de andre i en hale etter meg. «Ok,» sier jeg til dem. «Nå tar vi bare sakene og stikker.» Og det var det. Ikke mer Golden Shower. «Kan vi ikke kjøre ned til Liberty?» spør Rogarth. «Nei,» sier jeg. Det er for sent. Faizal har rævkjørt dama, og klokka er blitt så mye at hun helt sikkert vet om det nå. Det er ikke noe å gjøre. Dagen er gått. Vi har ikke noe sted. Jeg har tapt pengene mine. «Vi kjører hjem til meg og tar en liten fest,» sier jeg. Først kjører vi til mama Androli. Sitter og venter mens hun fikser noe mat til oss. Jeg er ør i hodet. Jeg betaler. Vi kjører til huset. Jeg betaler drosjen. Er ikke mange slantene jeg har igjen. Rachel er overrasket over å se oss. Jeg forklarer henne kort hva som har skjedd. Hun ser trist ut. «Vi må snakke om det i morgen,» sier jeg. «I kveld har vi en liten påskefest for å glemme alle problemer.» Vi spiser, drikker øl. Det er for så vidt hyggelig, men hodet mitt verker. Jeg ruller et par spliffer mens Rogarth hjelper Rachel med å rydde på kjøkkenet, koke te og kaffe. Jeg tenner opp. Rigger til anlegget og legger på en gammel Bob Marleyskive. Hodepinen letter. Jeg finner en flaske Konyagi, skjenker i små glass til meg og Abdullah og Firestone. «Insh’allah,» sier jeg til Abdullah og løfter glasset mitt. «Shauri ya Mungu,» sier han. Firestone tror ikke på noen Gud, så vidt jeg har greid å skjønne, men Konyagi passer ham fint. Han tømmer glasset sitt og smekker med tunga. Det er for så vidt hyggelig. Vi drikker te og kaffe, setter oss ut på den lille verandaen og ser på stjernene mens Bob synger i stua. Røyker en spliff til. Jeg går ut i den mørke hagen. Hva skjedde? Jeg må tenke over situasjonen – detaljene; der lurer faren. Jeg har hatt det for godt her, lenge. Men … ser jeg på hvert enkeltelement, er mye på halv tolv, skakt, usikkert, feil, på trynet. Hvordan kan jeg …? En sikring slår meg helt ut. En sikring til kanskje to danske kroner og femti øre. Vanvittig. Jeg rekker Faizal den andre halvparten av pengene jeg lovet ham. Faizal er kommet i drosje – jeg møter ham utenfor, vi setter oss på verandaen, jeg henter forsterkeren og kaffe til oss. Halima følger etter meg og gjemmer seg bak bena mine – hun vet ikke hvem den svarte mannen er: faren hennes. Rachel hol649

der seg langt inne på soverommet bak en lukket dør – hun vil ikke engang se fyren. «Datteren min, Halima,» sier Faizal og nikker mot jenta. «Ja,» sier jeg. «Du skal ta henne med til Europa,» sier han. «Jeg skal ikke til Europa,» sier jeg. «Nei, ikke akkurat nå. Men når du drar til Europa, skal du ta henne med,» sier han. «Ok,» sier jeg. «Jeg mener det alvorlig,» sier han. «Å leve her i denne dritten, det er veldig farlig. Du må ta henne med.» «Det er jo det jeg har tenkt,» sier jeg. «Bra,» sier Faizal. Når han har kjørt igjen, er Rachel pottesur. Spør meg ut om hva som skjedde på Golden Shower i går kveld, enda hun har hørt det. «Men hva skal du gjøre nå, da?» spør hun for tredje gang. «Er det ikke bedre å dra til Danmark?» «Ja, kanskje jeg burde dra hjem til Danmark,» sier jeg. «Kanskje moren din kan hjelpe oss,» sier Rachel. «Du er ikke dansk. Hvis du drar til Danmark og bor der, så kaster de deg ut. Du kan bare være der som turist et par måneder – det er alt.» «Men … vi er jo sammen,» sier Rachel. «Ja, men vi er ikke gift,» sier jeg. «Nei, men …» «Og hvorfor er vi ikke det? Fordi du allerede er gift. Med Faizal. Og hvorfor har du ikke skilt deg?» «Du vet at han … Jeg er redd for at han kanskje vil stå i retten og si at jeg … jeg lever sammen med deg. Og så kan han kreve å få barnet.» «Han vil jo ikke ha barnet.» «Bare som hevn. Det blir moren hans som tar seg av det. Og myndighetene … så ser myndighetene også på deg. Hva driver du med her i Tanzania? Stjeler du den afrikanske mannens kvinner og barn? Har du en oppholdstillatelse? – en arbeidstillatelse?» «Rachel. Faizal vil heller at vi beholder Halima og tar henne med til Europa – han har uansett ikke råd til å betale moren 650

sin så hun kan få råd til å passe henne. Vi sørger for at hun får det godt.» «Ja, men han kan også ønske seg betaling hvis vi skiller oss. Hvis han lager stort bråk for meg i retten, er det gratis for deg. Og jeg mister barnet mitt til moren hans. Men hvis Faizal skal være et lam, så vil han ha penger først.» «Sier han det?» «Hva?» sier Rachel. «Du er gal. Tror du jeg snakker med den bedrageren? Glem det.» Rachel kommer inn i stua, kledd for å gå ut. Hun stiller seg foran meg. «Kjører du meg til retten?» spør hun. «Hva skal du?» spør jeg. «Skilles,» sier Rachel. Jeg smiler, rister på hodet, reiser meg, legger armene rundt henne. «Rachel, det er søndag. Retten har stengt. Vi gjør det i morgen.» Hun skyver seg ut av grepet mitt – jeg kan se at øynene hennes er våte. «Ok,» sier hun og går inn på soverommet, lukker døra. «Afrikaneren har landsbyen, klanen og familien. Inderen har trossamfunnet og familien. Du har familien,» sier Mick til meg. Vi sitter hos en mama og spiser pilaff, drikker øl, like ved bilverkstedet til Mick. Jeg har funnet sikringene og skal snart tilbake til Moshi. «Så du må be familien din om hjelp,» sier Mick. «De vil ikke hjelpe meg.» «Du må ha skuffet dem,» sier Mick. «Jeg har vennene mine,» sier jeg. «Hvilke venner?» spør Mick. «Folk i Moshi.» «Vennskap er en hobby for velstående mennesker,» sier han. «Jeg har masse venner i Moshi,» sier jeg. «Nei, det har du ikke,» sier han. «Du har et dystert syn på menneskene,» sier jeg. «Nei. Jeg sier som det er. Tanzania. Du er ikke i Europa. Når du faller, hjelper ingen deg opp. Det blir bare verre hvis du ikke er forberedt. Har du noen dame?» «Ja, Rachel.» «Er dere kjærester?» spør Mick. 651

«Ja.» «Fast?» «Ja, for søren. Vi bor sammen. Den lille datteren hennes bor hos oss.» «Men har du giftet deg med henne? Har du tenkt å ta henne med når du drar tilbake til Danmark?» spør han. Jeg skal akkurat til å fortelle ham at jeg ikke skal til Danmark, men jeg vet godt at det ikke er sant – det kommer til å skje – han vet det. Jeg nøler. Han fortsetter: «Det er kommet mange triste skjebner ut av hvite menns lyst på svart fitte.» Jeg har lyst til å si noe om at det ikke er sånn. Men jeg holder kjeft. Jeg sitter på verandaen foran huset med kaffe og røyk. Halima sitter på stolen ved siden av meg og speiler bevegelsene mine – hun har en kopp melk, og hun løfter en liksom-røyk til munnen, suger og puster. Jeg smiler til henne og setter på henne Ray-Ban-solbrillene. Hun ser ut som en to og et halvt år gammel ond voodoo-prestinne. Jeg går ut på gresset og sparker til en ball. Hun kommer ut til meg. Vi spiller fotball. Hun er god til å løpe med ballen klistret til tåspissene – det er umulig å ta den fra henne uten å gå inn i en ufin takling. Rachel kommer ut fra stua. «Du får ikke spille fotball med henne,» sier hun. «Hvorfor ikke?» «Hun er jente.» «Og så?» «Jenter spiller ikke fotball,» sier Rachel. «Det ser du vel; hun spiller som en gud.» «Hun får ikke.» Rachel går bort og løfter barnet, som på sitt gryende dansk sier: «Obold, obold, obold.» Halima begynner å skrike og gråte når Rachel går inn med henne. Litt senere kommer Rachel ut igjen. «Skal du ikke gjøre noe?» spør hun. «Slapp av,» sier jeg. Hun går inn igjen. «Får jeg en kopp kaffe til?» sier jeg. Hun kommer ut uten et ord, tar den tomme koppen min og går inn med den. Fuck. Jeg reiser meg og går etter henne. Hun er nervøs fordi jeg ikke har funnet noen erstatning 652

for Golden Shower. Og jeg er irritabel. Halima sitter på stuegulvet og ser trassig ut mens hun banker legoklosser høylytt mot hverandre. På kjøkkenet står Rachel lent mot kjøkkenvasken og ser tomt ut av vinduet. Jeg holder rundt henne bakfra. «Det ordner seg,» sier jeg. «Vi finner et nytt sted.» Hun lirker seg rundt og legger armene rundt halsen min. «Jeg er bare redd for hvordan vi skal klare oss hvis ikke du finner et sted, og hvor skal vi bo i så fall?» sier hun fort inn mot halsen min, og jeg stryker henne over ryggen og puster på øret hennes. «Det ordner seg,» sier jeg. «Ikke vær bekymret.» Det er et faen så stort problem, men jeg kan ikke løse det akkurat nå. Jeg er sliten, trenger forandring. Rogarth har dratt opp på fjellet for å hjelpe moren sin med å bygge på det elendige huset de bor i, for faren er fortsatt i Karanga Prison. Ibrahim er i Merelani og pisker slanger til å åle seg ned i fjellet etter blå stein. Jeg har ikke sett Khalid siden han fikk sparken – det bekymrer meg. jeg kjører ned i byen og finner Firestone. Spør etter Khalid. «Kha-kha-kha-kha-Khalid er bli-bli-bli-bli-blitt bærer på f-ff-f-f-jellet,» sier Firestone. «Han går på sko-sko-sko-sko-skolen så han sssssss-snart kan være guide for wazungu som gågå-gå-gå-går til toppen.» Ok. «Vil du bo i huset mitt en uke?» spør jeg. Firestone nikker. «Jeg skal til Shinyanga på en liten safari,» sier jeg. Firestone nikker og setter seg opp bakpå motorsykkelen. Han skal ikke ha med seg noe. Jeg kjører Rachel og Halima til busstasjonen på motorsykkelen. Halima sitter foran meg på tanken, trygt mellom lårene mine. Hun holder fast i styret med hendene, og Rachel sitter bak med armene rundt meg og Halima. Jeg setter dem på en buss til Tanga. Sier til Rachel at hun skal levere Halima og kommer tilbake med det samme – så kjører vi sammen opp til faren min i Shinyanga. Men innen hun er tilbake, kommer far til Moshi. Rachel kommer hjem og sier: «Du må spørre faren din om han kan hjelpe.» Hvis faren min var afrikaner og så rik som han er, ville han hjulpet. Da ville han investert i et sted for sønnen sin. Jeg hadde tenkt å gjøre det, men jeg vet han kommer til å si nei. Han vil ha meg til Danmark. At jeg skal få meg en utdannelse. Og så videre. 653

Vi blir bedt ned til Katriina og jentene – stor familiemiddag. Solja viser Rachel en bok med bilder fra Sverige, som Katriina har for å vise folk hvordan det ser ut i hjemlandet hennes – full pakke med snøkledde fjell og romantiske tømmerhytter, eller sommergrønn skog med vaiende flagg og maistenger og båter i skjærgården og gamle, fine Stockholm og bygder med nymalte trehus og smilende, blonde barn – reinspikka turistbrosjyre. Jeg sitter ved siden av Rachel i sofaen. Hun peker på bildet av husene: «Har dere et sånt hus i Danmark?» spør hun. «Jeg har ikke noe hus i Danmark,» sier jeg. «Nei, men familien?» spør Rachel. Jeg begynner å forklare at husene ser annerledes ut i Danmark, og at foreldrene mine solgte huset sitt før de reiste ut. Mor bor fortsatt i Genève, og far skal kjøpe et nytt hus når han kommer hjem. Og så ser jeg blikket til far – er det vemmelse eller frykt? Jeg sier ingenting; hvordan i helvete skulle Rachel kunne vite det? Æsj. Han går ut på kjøkkenet. Vi spiser. Solja kjører hardt ut mot foreldre, sine egne og i alminnelighet. Hun skjeller dem ut, hun har ingen respekt for dem. Hun vil bare bort; så snart hun er ferdig med ISM, reiser hun ut av landet, helst til USA, hun vil studere biologi, men hun vil først og fremst bort, hun holder ikke ut her. Det kunne vært Samantha. Men i en klokere og mer gjennomtenkt utgave. Etter middagen sitter jeg på verandaen med far – vi har hver vår drink og sigarett. Han har lagt seg ut, men det sier jeg ikke. Spør om han kan låne meg litt penger. «Christian, hvis ikke du er i stand til å klare deg her, synes jeg du skal reise hjem,» sier han. «Hvor er det hen? Hjem?» «Kutt ut,» sier han. «Nei. Dere slepte meg ned hit. Jeg har ikke noe liv i Danmark. Det sier meg ikke en dritt,» sier jeg. «Du må bare få unna artium, og så kan du se hva du har lyst til. Det er viktig å skaffe seg en utdannelse.» «Og hva med Rachel og Halima?» spør jeg. «Ja men …» sier han og går i stå. Han har ikke noe svar. «Jeg spurte om jeg kunne låne litt penger, bare til jeg kommer i gang igjen?» «Du skal få låne litt, men ikke gjør det til en vane,» sier han. 654

Dagen etter låner far en stor Land Rover, og vi kjører alle sammen til Tarangire National Park. Utrolig, men sant: Det er første gang Rachel ser sitt eget lands ville dyr. Rogarth kommer innom – går smilende mot verandaen sammen med Rachel, som dro ned i byen for å kjøpe inn før jeg sto opp. Hun kommer bort til meg. Jeg har lyst til å trøste henne, ta et bad sammen, ligge mellom svale laken og kjærtegne henne, for hun har vært så nervøs for hvordan det skal gå med oss. Men hun trenger ikke trøst – hun er ikke lei seg. Målbevisst. «Nå har jeg satt det i gang,» sier hun. Hva mener hun? «Skilsmissen. Jeg lager litt mat til dere.» Hun går inn. Rogarth smiler fortsatt. «Hva er det?» sier jeg. «Jeg har funnet stedet,» sier Rogarth. «Ok – hvor da?» Han rister på hodet. «Du må se det.» Så vi spiser. Jeg lar ham kjøre motorsykkelen. Vi kjører til YMCA-rundkjøringen og ut mot Golden Shower. Han senker farten like før avkjørselen til Majengo og kjører til venstre – langsomt – ned gjennom en grøft, over et jorde til en byggeplass – det ligger betongrester, plankebiter, knust teglstein strødd rundt. Royal Crown Hotel, står det på skiltet. En hvit mur med et buet inngangsparti som en meksikansk hacienda. Helt nytt. Han stanser sykkelen, vi hopper av, går inn. Hotellet er helt tomt, splitter nytt, ingen aktivitet – merkelig at jeg ikke har lagt merke til byggearbeidene; jeg kjører den veien mange ganger i uka. Det består av fire fløyer i én etasje, men med tak over en flislagt gård. Det står stoler og bord der – spiseområdet. To av fløyene inneholder gjesterom. I fløyen over inngangen er det bar, og en av sidefløyene inneholder kjøkken og gjestetoaletter. Ikke en kjeft å se. «Har du snakket med eieren?» spør jeg lavt. Rogarth rister på hodet. «Men jeg vet hvem det er,» sier han. Stedet er helt perfekt. Endelig dukker det opp en ung jente. «Hva vil dere?» spør hun, nesten fiendtlig. «To cola,» sier jeg. «Ute.» Vi går ut og setter oss ved et plastbord på den nyanlagte plenen mellom huset og muren som omkranser eiendommen. Hun kommer ut. Rogarth spør hvor eieren er. Hun vet ikke. Går igjen. 655

«Det har vært åpent for gjester i nesten to måneder, men det kommer ingen,» sier Rogarth. Selvfølgelig – dårlig beliggenhet. Hvis du skal betale for denne typen kvalitet, velger du heller å bo sentrum, og er du lassis, velger du heller å bo i Majengo. Det her … perfekt for safariselskaper som skal overnatte før de tar fatt på fjellturen, eller når de kommer ned. Så slipper de kjøreturen helt fra Arusha. Men da burde han ha anlagt svømmebasseng. Uten svømmebasseng kjører de heller videre opp til Kibo Hotel rett før porten til Kilimanjaro National Park, for det ligger høyt, vakkert, er gammelt, autentisk, fra den gangen negeren var kolonisert – det er det turisten ønsker seg. «Hvem er det som er eieren?» «En pensjonert politimann,» sier Rogarth. Det har krevd massiv korrupsjon å få bygget det! «En rik politimann,» sier jeg skeptisk. «Ikke nå lenger – han har ikke tjent et øre på dette stedet,» sier Rogarth. «Faen, altså. Vi burde kjøpe det,» sier jeg. «Penger,» sier Rogarth. «Ja,» sier jeg. Men tenker: Hvis jeg kunne låne pengene av fatter’n – det ville være en god investering. Rachel skiller seg, jeg gifter meg med henne, ordner med oppholds- og arbeidstillatelse, adopterer, vi driver stedet. «Kom, vi kjører,» sier jeg. Hjem. Jeg ringer og ringer til Shinyanga helt til jeg får forbindelse. «Nei,» sier fatter’n. «Du har vært her i halvannet år. Du sier du har jobbet hele tiden, og likevel har du ikke en krone. Jeg vil ikke kaste pengene mine ut av vinduet.» «Nei, men faen, da, far. Jeg har bare fått litt problemer. Det her kommer til å funke hvis jeg eier stedet,» sier jeg. «Du får ikke kjøpe noe i Tanzania,» sier far. «Har du i det hele tatt arbeidstillatelse?» spør han. Jeg har ikke engang oppholdstillatelse – jeg er på turistvisum tre måneder av gangen. Det forteller jeg ikke. «Jeg får kjøpe det når jeg har giftet meg med Rachel,» sier jeg. «Har du tenkt å gifte deg med henne?» spør far. «Ja,» sier jeg. «Det har jeg. Har du problem med det?» «Nei, overhodet ikke. Det er ditt liv. Bare tenk deg om før du gjør det,» sier han. 656

«Og hva skal det bety?» spør jeg. «Hvis du ikke kan klare deg i Tanzania, hvordan skal du da kunne forsørge henne og lille Halima? Det kan jo også være at dere får barn sammen. Det er et stort ansvar, Christian. Hvordan skal du klare det? Jeg tror du er bedre tjent med å bygge deg en fremtid i Danmark. Og Rachel vil jo gjerne bli med,» sier han. Et stort ansvar, sier han. Faen, altså – det er virkelig ikke et ansvar han har taklet særlig imponerende selv. «Rachel holder på å skille seg,» sier jeg. «Det kommer til å ta litt tid før vi kan gifte oss. Jeg kan jo saktens ha det stedet og drive det selv om vi drar til Danmark,» sier jeg. Enda … nei, det kan jeg visst ikke. «Hvis du trenger penger til å klare deg en liten stund fremover, kan du få låne av meg. Men jeg kjøper ikke et hotell til deg i Moshi. Ikke tale om. Ferdig med det,» sier han. «Hvordan går det ellers? Med Rachel og lille Halima? Kommer dere ikke opp på besøk?» spør far. Han sparker meg i balla, og nå vil han ha besøk. «Ha det bra,» sier jeg. Legger på. Dust. Ok. Rogarth kjører meg opp til eieren på Royal Crown Hotel i Old Moshi. Vi forhandler prosenter. Jeg presser ham hardt. Han selger mat og drikkevarer, vi har inngangspengene. «Det er for mye,» sier han. «Nei,» sier jeg. «Du kan også få 30 eller 40 prosent av inngangspengene, men vi kan ikke begynne før du har ryddet bort byggavfallet, drenert parkeringsplassen og anlagt inn- og utkjørsel over grøfta fra hovedveien.» Han har allerede brukt enormt med penger på byggingen og har ikke tjent det dugg. «Hvis vi får inngangspengene, så ordner vi de greiene. Du slipper å tenke på det.» Han er medgjørlig – vi ender på 80 prosent av inngangspengene til oss, 20 til ham. Jeg teller på knappene, samler gutta. Av med de gule skjortene – nå skal det jobbes. Først må jeg selge det lille anlegget til en indisk fyr, ellers har jeg ikke penger til å finansiere oppstarten – ikke mer mobilt diskotek til bursdager og fester oppe i fjellet. Men det kan gå – vi får en bra prosent. Rachel tar bussen til Tanga for å besøke faren sin og hente Halima hjem. Det er jeg, Rogarth, Firestone og Abdullah. 657

Rebel Rock Sound System – alle kjenner oss. De siste pengene spanderer vi hos Moshi Computer Centre; eieren designer plakatene våre og trykker dem. Vi sprer dem ut over hele byen – henger dem på trærne, bygninger, i butikker. Det er en stor volleyballturnering i byen med lag fra rundt omkring: Zimbabwe, Zambia, Uganda, Kenya – jenter og gutter og masse tilskuere. Den slutter samme dag som vi har åpning. Vi spanderer gratisbilletter til åpningen for gullvinnerne. Første kveld på Royal Crown Hotel. Alle kommer – hele volleyballturneringen og tilskuerne, som vet at gullvinnerne fester hos oss. 100 mennesker står utenfor, men det er stappfullt – de fester på parkeringsplassen. Rebel Rock Sound System er oppe og går igjen. Fredag. Lørdag – som er den store kvelden, til klokka fem om morgenen. Og søndag, når den eldre generasjonen kommer – vi spiller ABBA og Beatles og Donna Summer for dem. De går ved ett–to–tida, og det blir fest for oss selv. Vi har jobbet hele helgen. Mandag har vi fri, trekker pusten.

Marcus ELEKTRISITETENS PRIS Claire blir syk med en tung malaria, så Princess-butikken i byen går dårlig, for søsteren, Patricia, er ikke smart i handel. Tsk, hele tiden er det vanvittig å leve her. Halvparten av kyllingene dør fra en infeksjon – vi taper en formue. Jeg må kjøre til sønner av mabwana makubwa i byen og selge mine veldig få fine LP-er. Hver eneste shilling investerer jeg i stoff, farger, voks og kjemikalier til å koke batikk. Det finnes ingen småkyllinger under trappen til å dø i holocaust – infeksjonen har allerede drept dem. Så kjemikaliene skal bare dampe i de gamle Marcuslungene, som kommer til å henge i filler og laser. Jeg kjører Claire til moren i Pasua, som kan pleie henne til malariaen forsvinner. Hushjelpen sender jeg hjem – hun bor i en landsby ikke langt fra Moshi, så det er best hun er borte herfra om natten når ikke Claire er hjemme, for ellers løper nabolagets sladder med fantastiske fortellinger om ugudeligheten. Kiosken stenges så gutten som står der, kan hjelpe meg med dampene, med åpne dører overalt så vi ikke blir syke. 658

Jeg røyker straks tre pinner bhangi og sprøyter med farger og dekker med voks og fester farge med kjemikalier, koker bort overskuddsfarge – en lang natt i kjemikalier og rus; jeg våkner til et vanvittig mønster. Snart skal vi selge denne ladningen i Kenya. Elektrisitetsregningen kommer fra Tanesco: Den er skyhøy. Hushjelpen vår er fra et jordhytteliv: Hun koker maisgrøt til kioskgutten og seg selv og lar platen stå på – for henne er det et kullbekken som slokker seg selv mens hun går ut på badet og vasker klær. Strømmen går rett opp i luften til ingen nytte. Og når strømmen er brutt, legger hun kull som et fjell i kullbekkenet. Jeg kan ikke betale elektrisiteten uten å selge batikken. Jeg kan ikke selge batikken før Claire er frisk, for Claire har oppgaven med å få den riktige prisen i Kenya – hun er veldig skarp i den forhandlingen. Tanesco vil til og med kaste meg ut av huset og ta underbuksene mine hvis jeg forklarer problemet mitt for dem, for i deres øyne er jeg bare en liten mann. Jeg må tvinge Claire bort fra sengen og ned til hovedkontoret med et falskt løfte om smøring for å få utsatt regningen. Vi venter to dager til Claire er nesten sykdomsfri. Så reiser vi. Sniker oss over grensen i Rongai, samme rute som når kveget skal smugles til det kenyanske slakteriet i Oloitokitok. Vi tar bussen helt til Nairobi for å få en bedre pris. Og der går vi på diskotek. Eeehhhh, de har saker og ting – ingen av dem har jeg sett i Tanzania. Det vi kaller disko, er bare et stereoanlegg og noen plater. Selv diskolysene våre er farlige for øynene dine. I Nairobi er det et helt fint lys som gir en masse underholdning og ikke dreper øynene kontinuerlig, men pent. Diskoteket i Nairobi er for dyrt for meg og Claire, men noen ganger må mennesket se slike ting for å lære hvordan mennesker prøver å flytte noe frem. Jeg trenger en referanse, så jeg kan arbeide i stedet for å drømme. Jeg blir glad nå – ikke lenger så deprimert over å miste diskobutikken i Moshi. Den var ikke europeisk. Og jeg vet det allerede: Det var et rot. Det var en svindel. Christian tok det meste. Jeg var håndlangeren. Det var en kombinasjon av hans og mine midler, og han utnyttet meg. Kiosken vil gå fint, kyllingene vil vokse seg store igjen til re659

staurantenes bord, jeg vil plante frøet mitt i Claire så magen buler. Pengene er få, men vi er ikke passasjerer som henger i skjørtene til en hvit gutt.

Christian Fra motorsykkelen ser jeg Khalid gå bortover fortauet nede i byen. Etter at han fikk sparken hos meg, ble han bærer på fjellet, men nå er han visst blitt guide. Han har Scarpia-fjellstøvler, adskillig bedre enn mitt eget fottøy. De er sikkert å få kjøpt i Kenya, men ville koste ham et par månedslønner. Og han har Levi’s-jeans og en T-skjorte der det står Nagasaki Dreaming, ting han har fått i gave av fjellklatrerne, noe som betyr at han ikke stjeler, for man gir ikke gaver til en tyv. Og hvis han stjeler og likevel har fått gaver, så må han være ytterst sjarmerende. Han ser meg ikke, og jeg stanser ikke for å slå av en prat, enda jeg savner ham; han var hyggelig og flink til å jobbe. Jeg er glad for at han greier seg. Men han stjal. Royal Crown Hotel går bra. Like bra som Golden Shower, og vi får en høyere prosent som nesten kompenserer for at jeg måtte selge det lille anlegget for å finansiere oppstarten. Jeg har en mann for lite, så jeg kjører ut og finner Emmanuel på TPC. Han kommer og jobber for meg i helgene. Jeg har skrevet til mor, som jeg lovet far. Sendt et bilde av meg selv med Rachel og Halima foran huset. Nå skriver hun at hun gjerne vil betale flybilletten hvis jeg kommer og besøker henne til sommeren. «Det er jo snart to år siden vi så hverandre sist,» skriver hun. Hun jobber fortsatt for Leger uten Grenser i Genève, men kan få låne søsterens hus i Hasseris til sommeren. «Så kan du også besøke vennene dine fra Hasseris Gymnas.» Ikke et ord om Rachel og Halima. Men flybilletten kan jeg alltids trenge. Jeg må forklare Rachel at mor ikke har råd til tre billetter, for hun er skilt fra far, og han har en ny kone. Rachel skjønner ikke at far ikke vil hjelpe til å kjøpe Royal Crown. Vi kunne drive det som hotell. Hvordan skal jeg forklare henne at han håper jeg skal gi opp livet her, dra hjem til Danmark, ta artium, få meg en utdannelse og så videre? Rachel er i gang 660

med skilsmisseprosessen, men hun sier det er ventetid i retten. Jeg klarer ikke å skjønne hva hun tenker og tror om fremtiden, og jeg vil ikke spørre akkurat nå. For tiden har vi det bra sammen. Veldig stabilt. Jeg spiller litt smådiskoer rundt omkring på hverdagene, med noe utstyr jeg låner av en utflippa irsk lærer på ISM – mot at jeg overspiller bånd for ham og forsyner ham med Arusha-bhangi. Noen ganger har vi også diskotek på fjellet med det store anlegget, men da må det være på en hverdag, og det må være godt med penger i det, for ellers vil jeg ikke leie en pickup og kjøre på de elendige veiene. Hvis anlegget bryter sammen, er jeg ferdig. Jeg må få mer kontroll over situasjonen. Det blir lagt merke til at vi gjør det bra på Royal Crown. Rogarth blir stanset på gata av noen regjeringsansatte og spurt hva mzunguen driver med i Tanzania. «Er det hans diskotek?» spør de. «Nei, det er mitt,» sier Rogarth. Jeg ordner et papir der jeg skriver under på at jeg har overført utstyret til Rogarth – at det tilhører ham. Men jeg viser det ikke til ham. Jeg stoler ikke på ham lenger. Men jeg spør ham om råd. «Hvordan kan jeg få ordnet de papirene?» «De vil kreve penger under bordet for dem,» sier han. «Og hver gang de skal fornyes, må du betale mer, for du er ikke på et prosjekt eller utsendt av noen regjering. De ser bare at du er hvit, og da vil de ha penger,» sier Rogarth. «Hva skal jeg gjøre, da?» «Jeg vet ikke.» «Jeg kan gifte meg med Rachel,» sier jeg. Rogarth trekker på skuldrene. «Vil du gjerne gifte deg med henne?» spør han. «Hva mener du?» «En jente fra landsbyen. Vil hun fungere i Danmark?» «Jeg vet ikke. Jeg bor ikke i Danmark,» sier jeg. «Men Rachel er ikke skilt,» sier han. Jeg ser på ham. Hva faen er det som foregår? Vil han se meg gå til grunne? Så han selv kan vende tilbake til fire mann på tolv kvadrat? Der jeg fant ham. «Men hvorfor i helvete gjør hun ikke noe for å få fart på det?» sier jeg. «Faizal,» sier Rogarth. «Rachel tør ikke sette i gang skilsmis661

sen, for hun er redd Faizal kan få rettens tillatelse til å ta Halima og plassere henne hos moren hans. For det er veldig synlig hvordan Rachel har brutt ekteskapet og bor sammen med en hvit mann.» «Det stemmer jo ikke, Rogarth. Faizal vil at jeg skal ta Halima med til Europa så hun ikke skal leve i denne … dritten,» sier jeg. Rogarth trekker på skuldrene: «Kanskje Faizal likevel krever penger for ikke å lage bråk, for Faizal har heller ikke penger.» «Tror du han presser Rachel for penger?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier han. «Akkurat,» sier jeg. «Takk for hjelpen.» Faen altså, hvor afrikansk er det mulig å bli? Lørdag kveld. Royal Crown er godt i gang. Rogarth passer platespillerne, og jeg står ved døra og holder øye med Emmanuel som tar imot inngangspenger, og Abdullah viser muskler så alle vet at begynner de å bråke, så blir det å hilse på de digre nevene hans. En stor ny Range Rover kjører inn på parkeringsplassen. Ut stiger Ibrahim med en bimbo. «Christian, min venn,» sier han og omfavner meg. Big Man Ibrahim i splitter nye klær – og den bimboen er dyr. «Din bil?» spør jeg. «Ja ja, det er min. Jeg har også en stor, ny Yamaha-motorsykkel,» sier han. «Vi fikk en rik høst i gruven.» Jeg blir med ham og jenta inn. Vi setter oss ved et bord. Han bestiller øl til oss. Bimboen går på toalettet. Ibrahim blunker til meg. «Ikke verst, hva?» «Veldig bra,» sier jeg. Ibrahim skyver stolen litt bakover og tar seg til ballene. «Livet er en stor fest,» sier han. «Jeg har pumpet de fineste damene i Arusha.» Jeg ler til ham. Han er stolt av det. Skryter av å serieknulle horer mot betaling – jeg skjønner det ikke. Men jeg liker Ibrahim, fordi han alltid var så rolig og selvsikker når han gikk imellom og hindret bråk på Golden Shower, og han har aldri prøvd å snyte meg i pengesaker. «Skal du tilbake til gruvene?» spør jeg. «Nei, nå skal jeg gifte meg. Vi bygger et stort hus i landsbyen til kjæresten min,» sier Ibrahim. «Skal du gifte deg med henne?» sier jeg og peker mot dø662

rene inn til toalettet, der bimboen er på vei tilbake til bordet. Ibrahim ler, bøyer seg mot meg og legger en hånd på skulderen min. «Nei, nei,» sier han. «Hun er bare en liten underholdning til i kveld. Kjæresten min er av god familie. Allerede har jeg pumpet henne tykk, så bryllupet er neste uke.» «Hva skal du leve av?» spør jeg. «Jeg bygger en bar, og kanskje jeg kjøper et par matatu,» sier Ibrahim og smiler. Big Man Ibrahim. Han danser med bimboen sin, kjøper øl til meg, Rogarth, Firestone, Abdullah, Emmanuel, viser seg frem. Jeg håper han klarer seg. Jeg håper at Ibrahims vordende kone er god i pengesaker, for Ibrahim er best til å feste, slåss og jage damer. Jeg svømmer på YMCA sent på ettermiddagen. Jeg ser Khalid komme inn på den overdekkede terrassen. Han vinker til meg – jeg vinker tilbake. Når jeg har dusjet og skiftet, går jeg opp på terrassen. «Sett deg her, Christian,» sier Khalid og ber servitrisen komme med en ekstra kopp så jeg kan få te fra termokannen. «Hvordan går det?» spør jeg. «Fint,» sier han uten å nevne de smarte klærne sine, solbrillene som henger fra den åpne skjortekragen, pengene til å sitte og henge på YMCA. «Og fjellet?» spør jeg. Han ler. «Jeg er blitt hjelpeguide.» «Ja, men det høres da bra ut – så slipper du å slepe så mye.» «Jeg må slepe på de hvite menneskene,» sier han og rister smilende på hodet. «De er gale,» sier han. «Hvordan gale?» «Forrige uke: Jeg har en amerikansk jente – jeg skal hjelpe henne til toppen om morgenen. Vi sakker bakut. Sola holder allerede på å stå opp. Hvor er den forpulte toppen? sier hun. Det er forpult kaldt, jeg fryser faen meg av meg fingrene. Sånn snakker hun. Altså, selv er jeg muslim, jeg er ikke oppdratt med forpult, forpult. Men i den tynne lufta er alt forpult. Kreftene forsvinner, og en voksen mann kan bli som en baby. Den amerikanske jenta – hun geiper og setter seg på bakken. Hva gjør du? sier jeg. Reis deg opp – du dør hvis du sitter der. For vi blir betalt for å piske folk til toppen, selv når kundene sier de 663

vil ned, hjem, ikke gå et skritt videre. Når vi kommer ned igjen neste ettermiddag, er drikkepengene store hvis vi har tvunget dem til toppen så de kan få diplomet sitt. De forstår ikke at de holdt på å gi opp. De synes guiden var fantastisk. Så amerikanerjenta sier: Jeg vil sitte her litt i sola og få varmen, og så vil jeg ned fra dette møkkafjellet. Jeg sier: Det er ikke langt til toppen. Du får varmen når vi går. Nå blir hun latterlig. Hun sier: Jeg kan faen ikke kjenne fingrene mine. Jeg ser på henne og sier: Gjør sånn … og jeg viser henne det; jeg tar av meg vantene og dytter fingrene ned foran i buksen min. Hun ser opp fra bakken: Vil du at jeg skal stikke fingrene mine ned på pikken din? sier hun. Nei, sier jeg. Jeg vil at du skal stikke dem ned i din egen bukse. Jeg trekker henne opp fra bakken og trekker vantene av henne, og hun begynner langsomt å stikke de stive fingrene ned i buksene sine mens hun ser på meg, veldig sur. Hele veien ned, sier jeg mens ansiktet mitt er som en stein. Vil du at jeg skal stikke fingrene mine inn i fitta mi? spør hun mens hun ser meg inn i øynene og jeg ser henne inn i øynene. Ja, sier jeg: Inn i den faens fitta di. Det er så forpult VARMT der inne. Hun gjør det og begynner å gråte fordi de frosne hendene begynner å tø opp og det gjør vondt når blodet strømmer igjen. Den forpulte fitta di vil gjøre de forpulte fingrene dine varme igjen, sier jeg. Og hun ler og gråter og sier: Ditt rasshøl, ditt forpulte rasshøl.» Khalid klasker hendene sammen. «De hvite – de er gale,» sier han. Jeg smiler til ham. Venter på at det skal komme. Nå begynner det: «Men det er hardt. En sånn tur på fjellet – alle leddene gjør vondt etterpå.» Khalid forteller om kulda, smertene i brystet, den dårlige lønna, farene. «Christian,» sier han og tier – ser ned i bordet en stund og tilbake opp på meg. «Hvis jeg betaler deg tilbake, kan jeg da få komme tilbake til Rebel Rock?» «Hvis du hadde betalt meg uten først å spørre meg om jeg da ville ta deg tilbake, så kanskje – men ikke når det er betingelser før du vil betale meg pengene mine.» «Hva mener du?» sier Khalid. «Hvis jeg må love deg at du får komme tilbake, før du vil gi meg pengene du har stjålet fra meg, så får du ikke. Men hvis du bare hadde gitt meg pengene tilbake og sagt unnskyld, så tror jeg nok at jeg ville tatt deg tilbake.» 664

«Det er det samme,» sier Khalid. «Nei,» sier jeg. «Jeg inviterer deg, byr deg te, og så fornærmer du meg,» sier han. «Du er en tyv,» sier jeg. Han reiser seg med knyttede never. «Det er du som er tyven,» sier han. «I mitt land.» Den ene armen hans kommer mot meg. Jeg skyver meg bakover så stolen skraper mot betonggulvet, unngår slaget, reiser meg. Han kommer rundt bordet, armene går som en vindmølle, treffer meg i kraniet, skuldrene, brystet, men uten skikkelig kraft – jeg dukker, tar et langt skritt inn under de virvlende slagene og dæljer til ham i magen. Og en gang til. Han krøker seg sammen. «Du skylder meg penger,» sier jeg, snur meg, går bort. Uka etter dør han på fjellet. Dårlig vær. Han og to europeere. Og jeg føler meg forpult skyldig. Var jeg for streng mot ham? Skulle jeg ha tatt ham tilbake? Jeg treffer Marcus på gata. «Jeg hører du kaster folkene dine opp på fjellet så de kan dø. Det skaper dårlig stemning,» sier Marcus. «Han hadde stjålet fra meg,» sier jeg. «Ja, selvfølgelig. Han levde et usselt liv i Swahilitown, mens du bor i et hus med hushjelp og vakt og har motorsykkel og en jente til varmen i natten. Og du betaler altfor lite.»

Marcus SYKDOMMEN Dickson er blitt syk; skiter og brekker seg hele tiden – har til og med forkjølelse. Han er på vei mot halv størrelse i bredden. Søsteren hans kommer og pleier ham i huset. Hun sitter ute på verandaen. «Får han det bedre?» spør jeg fra hagen min. «Hekseri,» sier hun. «Dårlige mennesker kaster onde øyne på Dickson fordi han har suksess og har vært slem med andre menns kjærester.» Men det er ikke et ondt øye; den slags er bare hysteri, overtro, for mye uvitende fantasi – et skjul for sannheten. «Hva sier legen?» spør jeg. 665

«KCMC klarer ikke å finne ut hva det er,» sier hun. «Vi har betalt en formue for alle slags undersøkelser.» Claire har hørt samtalen. Når jeg kommer inn, er hun veldig redd. «Tror du det er … sykdommen?» spør hun. Sykdommen heter hiv/aids – ingen forstår den. Det er veldig lite opplysning. Det eneste alle forstår, er at når man pumper en som er syk, blir man tynn, man dør. Folk som har penger, sender sine syke familiemedlemmer opp til KCMC, der de nå har et kjempestort dødsrom. Hvis det ikke finnes penger, gjemmer folk de syke i huset og lyver om grunnen. Det er veldig skamfullt hvis sannheten blir kjent. «Jeg vet ikke hva som feiler Dickson,» sier jeg. «Hvis KCMC ikke kan finne feilen … det er som med lille Rebekka.» «Ja, når legene ikke kjenner igjen feilen, så vet man ikke hva som er galt.» «Da er det kanskje sykdommen. Kanskje det også var sykdommen med lille Rebekka, for den gangen var den nesten ukjent hos alle leger og mennesker.» «Hvis det er sykdommen – hiv/aids – så kjenner de den godt i dag. Selv om de ikke kan reparere den, klarer de å finne den hvis Dickson har den, og kan si: ja – det er den. Men nå kan de ikke finne noe, da er det ikke sykdommen,» sier jeg. Eeehhhh, Claire gjør meg vanvittig redd – det er nesten så jeg kan brekke meg. Og ja, lille Rebekka var også tynn, skinn og ben. Og Claire er tynn fordi hun styrer etter den europeiske moten og spiser for lite. Og jeg er tynn fordi jeg mangler mage og tarm. Vi kan dø veldig fort. Jeg har lest om den sykdommen i et Economist som jeg kjøpte brukt i byen. Den kommer rett inn gjennom pumpen når man stikker den i en syk papaya. Når man har den, sprer man den til alle partnere. Claire får ikke sove om natten. «Kanskje det er derfor babyen ikke vil sitte fast i magen min,» sier hun. «Kanskje bærer vi den sykdommen i blodet vårt.» «Nei,» sier jeg. «Du hørte doktor Strangler sa at babyproblemet var på grunn av kjemikaliene fra batikk.» «Men han undersøkte oss ikke,» sier Claire. «Så det var bare noe han gjettet. Du vet at det godt kan være sykdommen.» Eeehhh – hun kunne like godt si det totalt: «Du, Marcus, har 666

pumpet andre kvinner mens vi har vært sammen. Kanskje har du hentet sykdommen inn i blodet ditt og transportert den videre til meg.» Vi ser Dickson sitte pakket i tepper på verandaen sin – han kan ikke spise lenger og er bare et skjelett med hud. Hver kveld klager Claire. Det er gråt, hyl, nesten som lille Rebekka i sykdomstiden. Etter kort tid dør Dickson. Begravelsen er ikke for meg å delta i. Han var en drittsekk – nå er han underjordisk. Jeg tar Claire til KCMC og tigger en lege om å teste blodet vårt og gi oss det ærlige svaret. Han går med på oppgaven. Så må vi vente i tre uker og komme tilbake etter svaret. Claire er i full frykt dag og natt. Endelig sitter vi på legens kontor. «Nei, dere har ikke noe problem. Blodet er fint,» sier han med et stort smil i det svarte ansiktet sitt. Gud i himmelen som jeg blir pumpet den natten, nesten så jeg blør.

1989

Marcus SPINDELVEVET AV LØGNER Etter et år ser jeg Rhema ved markedet, der hun selger mirungi til arabere og somaliere. Hun er veldig redd for meg, fordi det har vært onde tanker fra henne til Claire. Rhema tror at hekseriet fra bestemoren hennes har sendt datteren min, Rebekka, ned i jorden. Jeg spør etter min ukjente sønn, Steven. «Det er veldig vanskelig økonomisk for meg å ha ham,» sier Rhema. Jeg vil ikke gi henne penger – jeg vil kjenne sønnen min. «Steven kan komme og bo hos oss, det er den eneste måten jeg kan hjelpe deg på. Så skal jeg sørge for at han får alt, og jeg sender ham på skolen når han blir større.» Rhema går med på det. Claire drar dit og henter guttebarnet. Vi lever med Steven i huset vårt. Det er merkelig, for vi er fremmede. Men gutten liker oss. Det er fint. I helgen kan Rhema komme og hente sønnen for å se ham. Endelig planter jeg frøet mitt så det sitter fast, og Claire vokser. Det vekker de djevelske tankene hos Rhema; jeg ser frykten i henne når hun henter Steven på lørdag. Jeg snakker med Phantom i byen. «Eeehhhh,» sier han. «Rhema tror på spindelvevet av løgner, at hun hadde en del i Rebekkas død fordi hun tenkte på onde ånder i retning av deg og Claire sammen med den vanvittige bestemoren sin. Snart får Claire sitt eget barn, så nå tenker Rhema at Claire vil drepe Rhemas barn for å gi ondskapen tilbake.» «Men jeg vil jo sende sønnen min på skolen og alt,» sier jeg. «Ja, men familien til Rhema lever i mystikk og ånder. Hun 671

er sikker på at Claire vil drepe hennes sønn som hevn. Det er umulig for Rhema ikke å tenke på den måten,» sier Phantom.

Christian «Når dere bråker hele helgen på hotellet, får jeg ingen gjester til hotellrommene,» sier den pensjonerte politimannen som eier Royal Crown. «Det er et stort tap i inntjeningen min.» Før vi kom, hadde han verken gjester på rommene eller i baren. Nå er baren full av folk fredag, lørdag og søndag. Han håver inn penger. Mye vil ha mer. Nå vil han ha hevet sin andel av inngangspengene fra 20 til 40 prosent. Vi blir enige om 30. Og samtidig begynner hotelleierens egen barsjef å leie ut hotellrommene til sex. Jeg blir ikke riktig klok på om eieren er klar over det eller ikke. Jeg sier til barsjefen at vi må sette oss ned og ta en prat med eieren om det, fordi det fører til mer bråk – ordentlige mennesker vil ikke komme til et sånt sted, og eieren er en gammel mann, opptatt av ryktet sitt, så vi må ikke la stedet få utvikle seg i feil retning. «Nei, nei,» sier barsjefen. «Jeg gjør det ikke mer.» Eieren visste ingenting – pengene er gått i lomma på barsjefen. Men han slutter med det. Og Royal Crown blir det kuleste stedet i byen, og når det er det kule stedet, begynner det også å skje alt mulig: Det blir slåsskamper, fyll, stoff, malaya … alt har vi. Hvis man ikke liker fulle folk, bør man ikke drive bar. Det er under kontroll. Eieren er på vår side, for endelig tjener han penger på investeringen sin. Jeg stiller med en mann i døra, en utkaster, en DJ, en vakt til parkeringsplassen og meg selv. Eieren har bare to mann i baren. Han tjener mer enn nok til å supplere pensjonen sin fra politiet. Når det er slåsskamp i eller utenfor diskoteket, kommer politiet. Og det er genialt, for eieren er gammel politiboss, de respekterer ham. Det går som smurt. Men man må løpe ræva av seg. Jeg tygger mirungi og Juicy Fruit-tyggis for å holde gjennom helgen. 672

«Det er bare for et par uker,» sier jeg til Rachel. «Du blir med neste gang.» Jeg ser på Halima og legger til: «Dere blir med.» Hun snur ryggen til meg, sier ingenting, legger armene i kors, ser ut av vinduet på den støvete hagen. Selvfølgelig vil hun gjerne til Danmark, men mor vil bare betale min billett – ikke flere. «Hva er det?» spør jeg. Hun snur seg med tårer i øynene – blikket er hardt. «Kommer du tilbake?» spør hun. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg og reiser meg – går bort og holder rundt henne. Halima begynner å gråte. Jeg slipper Rachel og går bort og løfter opp Halima, går tilbake til Rachel. «Ja, selvfølgelig kommer jeg tilbake. Er det det du er redd for?» spør jeg. «Ja,» sier Rachel. Jeg ler anstrengt, nikker rundt i lokalet. «Se – alle tingene mine er her. Anlegget, motorsykkelen min, min Rachel og min Halima,» sier jeg. Hun snufser og kysser meg – hun er redd. Marcus fortalte en gang at søsteren til Claire, Patricia, hadde vært sammen med en australier som reiste hjem for å kjøpe utstyr til en fabrikk i Moshi og aldri kom tilbake. «Du må ikke forlate meg helt alene i verden,» hvisker hun. «Det må du ikke, Christian.» Jeg har ikke sett moren min på et par år. Hun låner huset i Hasseris mens Lene og mannen hennes er i Provence på bilferie. «Du oppfører deg ordentlig mot mor,» sier far på telefonen kvelden før flyet går. Jeg lander i København en uke før jeg skal møte henne i Aalborg. I København kan jeg bo hos fars storebror Jørgen på Østerbro. Han er skilt nå, fortsatt kontorsjef i Innenriksdepertementet, aldri hjemme. Men han gir meg en nøkkel, og jeg er velkommen til å forsyne meg med mat, det bare er ikke stort. Jeg har et par slepne tanzanittsteiner med papirer, kjøpt hos en autorisert inder i Arusha. Og så har jeg en håndfull uslepne steiner jeg kjøpte av Savio. Og så den store jeg fikk etter natta i Zaïre. Jeg slår opp i telefonkatalogen, finner et par juvelerer. Går en tur i København og ser på butikkfasadene, er nervøs. Hvordan gjør man sånt? Jeg går hjem. Tar på den lyse dressen min og tenker på Rachel – jeg savner henne, men er også glad for at hun ikke er her. Hva skulle jeg gjort med henne her? Jeg 673

låner litt aftershave av onkelen min. Drar til en av juvelerene jeg har plukket ut. «De kan være stjålet,» sier mannen om steinene jeg har papir på. Jeg peker på dokumentene. «De dokumentene kan være forfalsket,» sier han. «Har du diamanter fra De Beers?» spør jeg. «Ja, selvfølgelig,» sier mannen og retter seg opp. «Apartheidregimet i Sør-Afrika: Statsstyrt slaveri er ok, men steinene mine, som jeg har kjøpt lovlig i Tanzania, dem liker du ikke,» sier jeg. «Apartheid er over,» sier han. «Ja, men det er faen ikke takket være deg,» sier jeg og går ut på gata. Kjenner at jeg allerede holder på å miste koken. Drikker en cola ved en kiosk. Den smaker Moshi. Skynder meg videre til neste juveler: «Er du interessert i å kjøpe tanzanittstein?» spør jeg. «Det … det kunne jo hende,» sier mannen forsiktig. «Hvis de er autoriserte. Har du dem med?» spør han. «Er det noe sted vi kan sitte?» spør jeg. «Selvfølgelig,» sier han. Viser meg ut i bakrommet. Jeg tar esken med slepne steiner opp av lomma og legger papirene ved siden av. Mannen ser ikke på dem. Han setter en øyelupe på hodet, skrur på og skjærer tenner mens han studerer steinene én for én – øyet hans er stort og undersjøisk bak lupen. «Ja, sier han og tar ut lupen, ser på papirene. «De er som de skal. Slipingen er ikke av beste kvalitet.» Han sier en pris. Den er ok, men ikke bra nok. Jeg ber om mer. «Du skjønner sikkert,» sier han. «Vi foretrekker å få dem slepet så de svarer til standarden vi selv ønsker.» «Det skjønner jeg,» sier jeg. «Kan du skaffe flere til den prisen?» spør han. «Ja,» sier jeg. «Så mange du vil.» Han tenker litt. «Hva med uslepne?» spør han. «La oss først bli enige om disse,» sier jeg med en håndbevegelse mot de slepne steinene. «Ok,» sier han. «Jeg tar dem.» «Fint,» sier jeg og stikker hånden i lomma. «Og her er de uslepne.» Jeg legger en liten pose med stein på bordet. Straks er hendene hans i gang med å åpne. «Jaha, så man kan også få kjøpt slike?» sier han ut i lufta. 674

«Uten papirer,» sier jeg. «Ja, ja,» mumler han og undersøker. «Hvor har du dem fra?» «Jeg har kjøpt dem ute i gruveområdet,» sier jeg. «Så du har ikke papirer på dem?» sier han uten å løfte ansiktet, som er vendt ned mot råsteinen på en filtmatte foran ham, men blikket hever han – ser spørrende opp på meg under de veltrimmede øyenbrynene. «Du skjønner sikkert at jeg ikke kan betale like mye for dem.» «Hvor mye?» spør jeg. Og han er interessert. Vi blir enige om en pris. Så trekker jeg den store steinen opp av lomma. Han vil ha den. Han vil gjerne ha flere. «Kom tilbake klokka fire – så skal jeg ha pengene,» sier han. Jeg rister på hodet. «Vi kan vel gå og spise lunsj på en restaurant i nærheten av banken din,» sier jeg. «Så kan du bare stikke over etter pengene.» «Jeg kan ikke forlate butikken,» sier han, enda det står en dame der ute. «Det er nå eller ikke,» sier jeg og begynner å samle sammen steinene på bordet foran meg. «Jeg skal rekke et fly.» Han reiser seg. «Vi går,» sier han. Vi spiser lunsj. Han går i banken. Jeg får pengene – han får stein. Det er småpenger i forhold til det som skal til for å kunne by på Royal Crown Hotel, men mer enn nok til de småtingene og den nye musikken jeg skal kjøpe. Jeg må spørre mor om hun vil hjelpe. Vise henne bilder av Halima – se om det er blod hun har i hjertet. Jeg finner frem til Anders via faren i Skelagergaarden – enda flere puslespill på veggene. Anders deler en liten toroms i Vestbyen med en gartnerlærling. Selv jobber han som ufaglært i et entreprenørfirma, har nettopp forbedret et par artiumsfag, spiller bass i et partyband og vil utdanne seg til bygningsarbeider. «Har du noen dame på gang?» «Iblant,» sier Anders og smiler. «Hvordan går det med Matilda?» «Hun spør fortsatt: ’Når kommer Anas tilbake? Når du treffer Anas i Danmark, så fortell ham at jeg savner ham hele tiden’ … og så videre.» «Hun var jo faen meg lekker òg, da,» sier Anders. «Jeg har 675

ennå ikke vært sammen med noen hvit jente som var så god til å knulle.» «Du går kanskje på Gøglerbåden for å hedre minnet hennes?» spør jeg. «Nei,» sier Anders. «Til det har jeg blodet mitt for kjært.» «Hva mener du?» spør jeg. «Aids,» sier han. «Jeg håper du er klar over hva det er.» «Jeg er bare sammen med Rachel,» sier jeg. «Og hun er bare sammen med deg? Det er du sikker på?» «Ja. Og hun har testet seg. Jeg har testet meg. Vi er i tipp topp stand.» «Bra,» sier Anders. Om kvelden spiser vi på Kebab House og går hjem til Anders for å varme opp før vi går ut på Jomfru Ane Gade. Vi snakker om da vi gikk på skolen, om da Anders var i Tanzania. Vi blir fulle, hører LP-er. Jeg får meg ikke til å spørre etter lillesøsteren hans, Linda, men plutselig dukker hun opp. «Jeg hørte negeren skulle komme,» sier hun og kommer bort, kaster seg om halsen på meg, trykker kroppen sin mot min, kysser meg på kinnet, ler og slipper. Så vrikker hun ut til kjøleskapet mens hun kaster et frekt blikk på meg. «Hvorfor har du ikke tatt med deg negerjentene?» spør hun der ute fra idet kjøleskapdøra går igjen. Anders sukker. Jeg ser på Linda mens hun skravler i vei. Måten hun sitter på, drikker av flaska på, ler på, det utfordrende blikket. Det minner meg, alt sammen, om Rachel – bare at Linda gjør det vampete … ironisk. Hun driter ut lysten jeg har til å stikke pikken i henne – ler av den. En ekte liten hore. Men det er en variant av de samme virkemidlene som Rachel bruker på meg – eller brukte, for hun bruker dem ikke så ofte lenger. Nå beklager hun seg bare over at hun ikke får reise til Danmark. Men hva skal hun i Danmark? Bli en svart Linda? På Gøglerbåden? Hva annet kan hun gjøre her? I Tanzania, ja – der har hun en rolle, som min kvinne. Hun sørger for barnet og hjemmet og meg. Men her? Hun blir en passasjer, dødvekt, en belastning, uten noe å gjøre, ikke til nytte for noen, hjelpeløs. Vi går på byen. Anders snakker med en jente han kjenner. Linda stiller seg tett inntil meg. 676

«Ja, har du savnet meg, da, Christian?» spør hun og ler høyt og perlende. Jeg savner den gangen Rachel ville tekkes meg, men ikke på Lindas kyniske måte. «Ja, selvfølgelig har jeg det,» sier jeg til henne. «Gutter som deg er rett og slett for lette,» sier hun. «Ja. Du kan vel klare bedre enn det,» sier jeg. Ansiktet hennes lukker seg. «Hva har Anders sagt?» sier hun. «Om hva?» «Om meg,» sier hun. «Hva har det prektige rasshølet sagt om meg?» «Han har ikke sagt noe om deg,» sier jeg og tenker på at han for halvannet år siden sa at hun var luksushore. Siden har jeg ikke hørt noe. Men hun virker ikke dyr. «Faen heller,» sier hun og snur seg. Går bort, forsvinner. «Hva har du gjort?» sier min gamle tannlege og retter seg opp. «Gjort?» sier jeg. «Du har masse små hull, og tennene dine er brune … overalt.» «Kaffe?» sier jeg. «Det er ikke kaffe,» sier han. Mirungi blandet med tyggegummi. «Kan du fikse det?» spør jeg. «Jeg vil gjerne vite hva det er,» sier han. «Det araberne kaller khat. Grønne blader med en mildt euforiserende virkning. Blandet med tyggegummi,» sier jeg. «Ikke smart,» sier han, fikser hullene og lopper meg for en stor del av pengene jeg fikk for tanzanitten. Jeg går tilbake til Anders. Drikker masse svart kaffe for å få fart på magen. Tarmfloraen min er så innstilt på tanzanianske tilstander at magen går fullstendig i stå. Dritten blir hardpakket som leire inni meg. Og jeg får ikke sove om natta fordi det er så forbanna lyst. Det er et par dager til mor kommer fra Genève. «Nei, Christian,» sier mor og holder hånden opp foran munnen. «Du ser nesten ut som en inder.» Jeg ser ned på meg selv. Nei. Jeg ser ut som en lyshåret araber. «Skal vi gå ut og spise?» spør hun. 677

«Det kan vi godt,» sier jeg. Og jeg venter bare. Når kommer det? Vi spiser, snakker om ingenting. Vi tar en drosje til huset i Hasseris og koker kaffe. Tar en konjakk fra barskapet. Mor skuffer ikke. «Har du tenkt på å komme tilbake og få tatt ferdig artium?» spør hun – lett og lys stemme. «Jeg bor i Tanzania,» sier jeg. «Ja, men du er jo ikke tanzanianer, Christian,» sier mor. «Nei, men det er det så mange som ikke er i Tanzania,» sier jeg. Det var heller ikke hun da hun var der. Heller ikke ham hun knullet. «Du kan jo ikke leve av å drive diskotek,» sier mor. «Jo, det går helt fint,» sier jeg. «Ja, akkurat nå. Men det går vel ikke i lengden?» «Nei,» sier jeg. «Så må jeg finne på noe annet.» «Men Christian, det er jo … urealistisk,» sier mor. «Mor,» sier jeg. «Jeg forsørger fire–fem mennesker, jeg bor i Moshi sammen med kjæresten min, Rachel, og den lille datteren hennes, Halima. Det er livet mitt.» «Du må jo få deg en utdannelse. Så kan du alltids reise tilbake til Tanzania og gjøre noe ordentlig.» «Er det ikke … ordentlig, det jeg gjør?» «Jeg synes ikke det,» sier mor og rister på hodet. Egentlig hadde jeg tenkt å spørre om hun ville investere i Royal Crown Hotel. Naivt – det er ikke den veien vinden blåser. «Og Rachel og Halima – hva med dem? Skal jeg bare stikke av fra dem?» «Nei, men … altså – har du tenkt på om hun kanskje er sammen med deg fordi du har penger?» «Ja, jeg har tenkt på det.» «Og?» «Jeg ser ikke så mange FN-ansatte som gifter seg med gatefeiere,» sier jeg. «Hva er det du sier?» sier mor. «Jeg sier at det er normalt å prøve å komme seg frem i livet. Rachel er normal.» «Ja, men hun er jo bare …» Mor går i stå. «Hun er bare hva?» «En enkel landsbyjente.» «Ja,» sier jeg. Mor tar et lommetørkle fra vesken sin og ser 678

til siden mens hun tørker seg rundt munnen. Hun tenner en røyk. Jeg snakker: «Du kunne jo prøve å møte henne. Og hun har en morsom datter. Halima, heter hun.» «Men det er jo ikke din datter,» sier mor. «Hva er det i veien med familien min?» spør jeg. «Dere kommer fra to forskjellige kulturer,» sier mor. «Hun er jo nesten analfabet.» «Det er ikke den familien jeg snakker om. Deg. Og far. Hva faen er det med dere?» spør jeg. Mor sukker. «Skjønner du ikke at hun bare er sammen med deg for å komme seg bort fra Tanzania – fordi du er hvit?» spør mor. Jeg ler. «Og jeg er sammen med henne fordi hun er svart,» sier jeg. Mor rister på hodet: «Hvorfor må du være sånn?» spør mor. «Det må være noe jeg har arvet,» sier jeg. «Så dum har jeg aldri vært,» sier hun. «I fullt dagslys på Mama Friends Guesthouse med Léon – det var smart, hva?» spør jeg. Det rykker i henne, hun stirrer på meg, ser bort. «Hva?» sier jeg igjen. «Det der forstår du ikke,» sier hun mens hun ser ut på gata. «Jo, jeg gjør det. Det jeg ikke skjønte, var før det, da Léon ba meg om råd.» Jeg lar det henge i lufta. Hun biter på: «Om hva?» sier hun. «Han fortalte en lang hypotetisk historie om to mennesker som var forelsket, men kvinnen var gift med en annen, og hva gjorde man da?» «Det er ikke sant,» sier hun. «Det er dessverre det. Da jeg spurte ham hvem han snakket om, sa han at det var ham og Katriina.» Jeg ler. Mor rister på hodet – ser ikke på meg. Jeg fortsetter i samme spor: «Jeg syntes det hele var litt rart, til jeg fant Léons brukte kondomer i søpla og du slo meg i ansiktet.» Mor snufser. Er det et triks? «Så jo, jeg har arvet dumheten min. Dere har vist meg hvordan man oppfører seg som en idiot.» «Fordi om far og jeg har hatt … du trenger jo ikke å ødelegge livet ditt fordi om vi har hatt litt problemer.» «Det er ikke noe ødelagt ved livet mitt. Det er faen meg ikke mitt liv du er bekymret for. Du trives ikke med å skulle fortelle folk at sønnen din, jo, han er taper i Afrika.» 679

«Det er ikke sånn,» sier hun. «Annemette ville selvsagt blitt et mye bedre menneske,» sier jeg. «Ikke gjør det,» sier mor. «Hvis bare ikke du hadde kjørt i grøfta.» Mor reiser seg – skriker – griper glasset sitt, kaster det etter meg, men det treffer ikke. Jeg bare ser på henne. Går ut av stua, ned i kjelleren, hører henne hulke der oppe. Morgenen etter står jeg tidlig opp, tømmer pungen til mor. Stikker. Hun blir glad for det. Så har hun kjøpt seg avlat. Føler meg løsrevet fra alt. Jeg burde vært i Tanzania, men det er som om Tanzania ikke eksisterer lenger. Og her er jeg ingen – usynlig, anonym. Det er deilig å gjemme seg bort i mengden, men det er skremmende også; jeg er fullstendig likegyldig her – ingen har bruk for meg. Presset fra butikken nede i Moshi gnager innvendig et sted, for det er ting som må ordnes og løses når jeg kommer tilbake. Akkurat nå fatter jeg rett og slett ikke at jeg er her i Aalborg, og så har et helt annet liv der nede.

Marcus SJOKOLADEJENTA Jeg sitter i skyggen og drikker kaffe utenfor Blue Café nede ved markedet. Jeg ser en fin hvit kvinne på den andre siden av gaten. Det er … Tita? Jeg skyver stolen min lenger inn i skyggen under markisen og lener meg bakover så jeg er skjult av plantene som vokser rundt kaffebarens terrasse. Tita går med en liten jente – fargen er som melkesjokolade. Det er mitt barn – fem år gammel. Fantastisk fin og ren i en liten blomstret kjole og små sandaler. Tita ser ut som seg selv. Hun har solbriller på – veldig hvit. Kanskje hun er nede for å besøke Katriina. Tita ser meg ikke. Jeg reiser meg og går etter dem, et stykke bak. Sjokoladebarnet er mørkt i huden, men bevegelsen er som en mzungu der hun går ved siden av moren sin, rank og litt stiv. Jeg stanser. Ser på at de går, til de svinger rundt et hjørne. Jeg snur meg, går tilbake, bestiller enda en kopp kaffe, tenner en 680

sigarett. Jeg tar på meg solbrillene mine, enda jeg sitter i skyggen. Solbriller har ingenting med sol å gjøre – de er alltid for å skjule blikkets sannhet. Senere kommer Katriina til Uru Road i bwana Knudsens Nissa Patrol. «Marcus, bli med – det er en du må treffe,» sier hun. «Vent litt.» Jeg går inn og sier til hushjelpen at hun skal pusse skoene mine veldig fort, men godt. Jeg tar på meg min nyeste skjorte, ren bukse. Skoene ser bedre ut. Av sted. Katriina kjører til huset deres i V-krysset på Kilimanjaro Road – ikke langt fra Uhuru Hostel. Vi svinger ned innkjørselen. Tita sitter i en av liggestolene ved bordet like utenfor døren. Sjokoladebarnet leker med hunden. Eeehhh, jeg kan nesten ikke gå ut, så stive er bena. Tita har reist seg. Hun står og vrir seg i hendene. «Hei, Marcus,» sier hun. «Hei,» sier jeg og ser på barnet, på Tita, på barnet igjen. Det er som meg – chagga-ansikt, gode knokler, musklene sitter perfekt, hvite, sterke tenner, litt flat nese og fyldige lepper. Men gyllenbrun med fregner overalt. Katriina har gått inn. «Hun heter Eeva,» sier Tita og roper på barnet på finsk. Eeva kommer bort og holder rundt sin mors ene ben, ser sjenert opp på meg. Katriina kommer ut og stiller et brett med cola på det lille bordet, men går straks inn igjen. Eeva, den første kvinnen i verden, for Gud skapte mannen og oppdaget at han ikke var riktig, så Gud tok et stykke av den dårlige skapningen og formet sitt mesterverk. «Eeva vet ingenting,» sier Tita og ser ned på barnet. «Hun er ikke gammel nok til å forstå.» Jeg ser ned på barnet – smiler det beste jeg kan, men leppene klistrer seg til tennene. Tita sier: «Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg, men jeg synes …» Hun går i stå, fortsetter å se ned. Så ser hun opp. «Jeg syntes at du skulle treffe henne.» Jeg setter meg ned. Jeg åpner en cola og rekker den frem til Eeva. Hun ser spørrende opp på moren sin før hun tar den. Jeg åpner en til meg selv og tar en slurk. Eeva holder flasken sin frem mot meg og ser. Jeg klinker flasken mot hennes. Hun ler – øynene er mørke stjerner. Og det trenger inn i meg så hardt at jeg fort må tørke øynene og gjemme dem bak solbriller, tenne en sigarett. Jeg ser på Tita. Hun er fin. Så fin. Litt eldre, mer hengende 681

titi, men veldig fin. Barnet er fint. Alt er fint. Bare … hun skulle bare ha kommet før. Kanskje vi kunne … men det er for sent. «Jeg er glad,» sier jeg. «Fint,» sier Tita. Jeg er en merkelig slags malaya – leverer frøet mitt, men mottar ingen lønn, og likevel er jeg lykkelig. «Du må forstå,» sier jeg. «Jeg er glad for at den fine jenta vokser opp i Finland og ikke som meg i Afrika – verdens rumpehull. Hvis hun vil møte meg – det er fint; jeg vil gjerne møte henne. Hvis hun ikke kan det, er det også fint.» Eeva tar en slurk cola, stiller flasken fra seg og løper bort til hunden igjen. «Jeg er glad for at du tar det på den måten, Marcus,» sier Tita. Jeg tenker på hvordan det er i Afrika. Hvis en svart kvinne får fingrene i en hvit mann, så er hele familien hennes glad, regnet begynner å falle. Når de får barn, har barna fargen som sjokolade. Men hvis en svart mann får fingrene i en hvit kvinne – eeehhh, er det ille, for kvinnen har pengene; den svarte mannen blir slaven hennes, og alle tanzanianere ser ned på en slik mann. Du ser de tanzanianske legene på KCMC som studerte i Moskva og tok med russiske sykepleiere hjem – ingen liker å se på det; barna har en skitten farge. Og disse russerkvinnene har ikke engang penger. Det er den dårlige følelsen fra å se den hvite kvinnen beherske den svarte mannen, som bør være keiseren i sitt eget hjem. Men jeg kan smile. Eeva har mitt svarte i seg, og det gjør henne vakker – min datter. «Jeg skal bare hente kameraet mitt,» sier Tita. Jeg ser på barnet, som leker videre og iblant ser bort på meg, men uten å si noe. Hun kan ikke det engelske språket. Tita kommer tilbake. Hun rekker meg en konvolutt. «Det er fotografier av Eeva,» sier Tita. «Får jeg ta noen bilder av deg?» Jeg nikker. Stiller meg opp foran de frodige buskene. Jeg tar av meg solbrillene. «Eeva?» roper Tita og snakker til henne på finsk. Eeva kommer bort og stiller seg rett foran meg med ryggen til. Jeg legger hendene mine på skuldrene hennes. Hun blir stående. Det er bare de tynne kjolestroppene, og så huden, som er varm mot håndflatene mine; under den er gode muskler og fine knokler arrangert på et forunderlig vis. Tita knipser. «Ok,» sier Tita, og Eeva løper bort for å drikke en slurk brus og videre ut i hagen igjen. Tita setter seg og ser fra kameraet til meg: «Det er bare til … når hun vil vite … Ok?» 682

«Ja,» sier jeg. «Hvis du synes det.» «Jeg synes det.» «Hvordan er det å ha en mulatt i Finland?» spør jeg når jeg setter meg. «Det er fint,» sier Tita. Men jeg kan se: Det er ikke helt fint. «Ingen problemer?» «Nei, altså … noen av guttene i barnehagen sier at hun er en negerbolle. At hun har …» Tita smiler og holder hånden opp foran munnen: «At hun har kusehår på hodet.» «Tsk, tsk.» Jeg rister på hodet. «Men hun forstår det ikke. Og det er ikke farlig,» sier Tita. «Og Asko?» spør jeg. «Han er i Nicaragua,» sier Tita. Hun spør om meg – ulykken. Om jeg klarer meg? «Ja. Det går fint,» sier jeg. Katriina kommer ut og spør om jeg har sett Christian i det siste. Om det er bra mellom oss. «Ja – ingen problemer,» sier jeg. Katriina må ha lojaliteten overfor sin nye manns sønn. Og Knudsen-mannen har dårlig samvittighet fordi mama Knudsen forsvant på en måte så bwana Knudsen virket latterlig i alles øyne og han holdt sønnen sin i Afrika og skapte den forvirrede gutten: Christian. Tsk, totalt rot. «Blir du og spiser lunsj med oss?» spør Katriina. «Nei, takk. Jeg er allerede forsinket til en avtale,» sier jeg. Hvis jeg skal sitte og spise lunsj med Katriina, Tita, sjokoladejenta – det blir for mye for meg.

Christian Klokka er halv åtte om morgenen når jeg kommer tilbake. Firestone sitter og sover i stolen på verandaen. Jeg dytter til ham. Han smiler og spretter opp. «Shhh,» sier jeg og sniker meg inn for å vekke Rachel. Men anlegget står ikke i stua. Jeg går ut til Firestone igjen. «Hvor er anlegget?» spør jeg. «Ah-ah-ah-ah-ah …» begynner han. «Abdullah har det hjemme på rommet sitt,» sier jeg. Firestone nikker. «Driver han fortsatt butikken som han skal?» spør 683

jeg. Firestone trekker på skuldrene og nikker. Hva betyr det? Jeg går inn og vekker Rachel. «Min mzungu,» sier hun og trekker meg ned til seg i senga. Hun er varm og myk. «Hva har skjedd med anlegget?» spør jeg. «Hvorfor er det ikke her?» «Det er hjemme hos Abdullah. Han sier han ikke vil kjøre opp hit med det hver natt. Og hver dag kommer Rogarth og spør etter deg,» sier Rachel. «Hvorfor det?» «Jeg tror det er problemer med Abdullah.» «Hvordan … problemer?» «Jeg vet ikke riktig,» sier hun. «Men jeg tror han tar mer penger enn det var meningen.» Jeg er dødstrøtt, men adrenalinet raser. Jeg kysser Rachel, kysser Halima, gir Rachel en stor pakke med klær, parfyme, neglelakk og en walkman. Så trekker jeg motorsykkelen ut fra stua og kjører ned til Abdullah – banker på. Han åpner døra i boksershorts. Det er sikkert bare fire timer siden han kom hjem fra jobb på Royal Crown. «Aaa, Christian, min venn. Det er godt å se deg igjen,» sier han. Omfavner meg. Jeg spør hvordan det har gått. «Alt er bra. Abdullah har styrt hele butikken – ingen problemer.» Han strekker seg og gjesper – musklene ruller under huden hans. «Vil du ha kaffe?» spør han. «Nei nei, jeg ville bare høre om det hadde skjedd noen katastrofer.» Han finner pengene mine – de er der ikke alle sammen, men tyveriet er så moderat at jeg velger å svelge forklaringen hans, uansett hva den er. Det vet han – mannen er ikke helt dum. Jeg vil ikke be om å se regnskapet akkurat nå – det ville virke fornærmende, og han virker veldig selvsikker. Jeg kan se at alt utstyret står stablet langs veggen på det lille rommet hans. Jeg gir ham gaven hans: en walkman og en skjorte. Går forsiktig frem. «Kommer det fortsatt folk på Royal Crown?» spør jeg. «Det er masse folk,» sier Abdullah. «Du kan bare slappe av etter reisen – jeg tar meg av det.» «Du får vel heller gå inn og sove,» sier jeg. «Hva skal du nå?» spør han, litt mistroisk, tror jeg. «Jeg kjører ned på Shukran Hotel og drikker litt ordentlig juice.» 684

«Christian …» sier han og ser alvorlig på meg. Nå kommer det. Han rister på hodet. «Rogarth har gitt meg problemer. Masse problemer.» «Hvordan det?» spør jeg. «Han sier at når du er borte, skal han ha mer penger. Så sier jeg til ham at det er galt å stjele pengene dine. Men så vil han ta penger fra kassa mens Emmanuel sitter der, og Emmanuel vet ikke hvordan han skal være med Rogarth, så Emmanuel lar Rogarth ta pengene. Så jeg sier til Rogarth at han skal forsvinne.» «Hva mener du?» «Jeg styrer butikken. Han er en tyv. Jeg gir ham sparken.» «Når skjedde det?» «Rett etter at du reiste.» «Hvem er det som er DJ da?» spør jeg, for Abdullah kan faen ikke spille plater. «Fetteren min, Mohammed, har gjort det,» sier Abdullah. Jeg kjenner ingen Mohammed. «Ok,» sier jeg. Jeg trenger flere opplysninger. «Vi får møtes i morgen og snakke sammen – når vi har sovet.» «Ja,» sier Abdullah. «Men hvis du snakker med Rogarth eller Emmanuel – skal du vite at de lyver. De vil ha mer penger fordi du er borte. Men jeg vil ikke gi dem av pengene dine. De sier at jeg er en tyv.» «Har du gitt Emmanuel sparken også?» «Nei,» sier Abdullah. «Men han snakker stygt om meg – jeg kan ikke jobbe med ham. Men jeg venter til partneren min kommer hjem fra Europa – vi ordner det sammen.» «Vi snakker om det i morgen,» sier jeg, klapper ham på skulderen – jeg er faen ikke partneren hans. «Du og jeg,» sier han. «Vi driver denne butikken sammen – ikke noe problem.» Jeg prøver å være nøytral i ansiktet mens Abdullah gransker meg. Det er faen ikke hans butikk, det dumme svinet. Jeg drønner opp til Rogarths mor i Old Moshi, men naboene sier at hun er død, barna er hos slektninger i Dodoma. «Hva med Rogarth?» spør jeg. «Han er i Moshi,» sier de, men vet ikke hvor. Fuck, så har han ikke noe sted å bo, ingen penger, ingenting. Jeg kjører hele veien ut til TPC – så trøtt at jeg er helt svimmel. I arbeider685

landsbyen finner jeg Emmanuel utenfor det lille huset til foreldrene. Allerede før jeg har stanset motorsykkelen, rister han sørgmodig på hodet. «Abdullah er en stor tyv,» sier han. Jeg får hele historien. Emmanuel har fått lønn, men bare halvparten av det han skulle, og overskuddsdelingen ble droppet fra dag én, samtidig med at Rogarth fikk sparken. «Jeg har forhørt meg rundt omkring. Abdullah bruker pengene til å kjøpe byggematerialer, for han vil bygge et hus i Swahilitown,» sier Emmanuel. Abdullah – for en idiot. Setter av Emmanuel. Gir ham penger til en matatu hjem og sier at han skal komme opp til meg i morgen. Kjører hjem. Rogarth står på terrassen når jeg kjører gjennom porten. Han smiler anstrengt – huden ser ut som den er spent over kraniet, gusten. Opp mot veggen står en gammel ryggsekk. Jeg vipper ut støttefoten, går av. «Rogarth,» sier jeg. «Christian,» sier han. Jeg omfavner ham. Rekker å se hvor skitne klærne hans er, han lukter røyk, støv, gammel svette. Abdullah droppet den afrikanske sosialismen og brukte overskuddet til husbyggingen sin i Swahilitown – det er sakens kjerne. Jeg kan leve med dette, irettesette ham, få ham til å lide en stund – for ellers er han en god mann. Det sier jeg til Rogarth. Han rister på hodet. «Jeg vil ikke jobbe med Abdullah mer,» sier Rogarth. «Hvorfor ikke?» spør jeg. Rogarth ser bort. «Den første kvelden etter at du fløy, vil Abdullah ta anlegget hjem til seg og ikke betale lønnen vår – jeg og Emmanuel og Firestone. Han sier vi er tyver, men det er han som er tyven.» De har bare ventet på at jeg skulle komme hjem og ordne opp. Så jeg må velge: Droppe Abdullah eller beholde ham og bygge opp et helt nytt team med tyvens venner. Det ville være et signal til Abdullah om at det er ok å rævkjøre meg til jeg blør. «Firestone. Kan du gå hjem – så ses vi senere?» Han nikker. «Rogarth. Ta deg et bad, gi skittentøyet ditt til hushjelpen. Lån sofaen. Jeg går inn og sover. Så finner vi ut senere hvordan vi skal få utstyret vårt tilbake.» «Ibrahim er i byen,» sier Rogarth. 686

«Tror du han vil hjelpe?» spør jeg. «For penger,» sier Rogarth. «Men han har da masse med penger fra Merelani,» sier jeg. «Ja, men familien til kona lager problemer for ham – de har stjålet fra ham,» sier Rogarth. Selvfølgelig. Big Man Ibrahim er nyrik, en stor mann med flott Range Rover, flott motorsykkel, flott kone – dyreste modell. Han bygger et flott hus i konas landsby. Men han har ingen utdannelse og ingen forstand på økonomi. Han holder en stor fest mens alle de fattige slektningene hans banker på døra hans for å få hjelp. Og han er afrikaner, så han må hjelpe. Kona blir lei av ham, like fort som pengene forsvinner. Hun er gravid, men nå vil hun skilles. Så mister han motorsykkelen, bilen, huset. Og så er han tilbake på gata der han begynte. Samme gamle historien. «Ok, vi finner ham senere og henter utstyret,» sier jeg. Rogarth går og bader. Jeg legger meg på senga mi og roper på Rachel. «Kom hit til meg,» sier jeg fra hodeputa. «Ikke når hushjelpen er her. Og Rogarth,» sier hun. «Bare lukk døra. Bare tre minutter. Ikke noe tull,» sier jeg. Rachel lukker døra, legger seg ned. Jeg kysser henne, løfter opp T-skjorta hennes og kysser brystene hennes, tar henne på rumpa, prøver å få en hånd opp mellom bena hennes. «Nei, det er nok,» hvisker hun, og jeg lar meg falle tilbake på puta. Jeg sovner ikke – jeg besvimer av tretthet. Fire timer senere våkner jeg med en steinhard ereksjon som straks detter sammen når jeg kommer til meg selv. Rogarth sitter på sofaen med en kopp kaffe og ser adskillig bedre ut; han de samme klærne på, men de er allerede vasket, har tørket i sola og er nystrøket. Jeg gir ham solbrillene og tennisskoene jeg kjøpte til ham i Danmark. Jeg drar ned og finner Big Man Ibrahim i byen. «Fikser du Abdullah hvis det blir nødvendig?» spør jeg ham. «Hvor nødvendig?» spør han. «Hvor mye må til?» spør jeg. Ibrahim sier et sinnssykt beløp. Han er på bar bakke. Jeg er hvit, så jeg må ha penger. Men jeg har ikke mye penger. Vi snakker frem og tilbake – blir enige, men det er dyrt for meg. Jeg leier en drosje, og vi kjører bort til Abdullah – bare jeg og Ibrahim. Vi smiler idet vi går ut. «Har du snakket med Rogarth?» spør Abdullah. 687

«Ja,» sier jeg og rister på hodet. «Han kom med masse løgner. Jeg vil ikke jobbe med ham mer.» «Det er bra,» sier Abdullah. «Vi klarer nok å drive denne butikken sammen – du og jeg. Og fetteren min, Mohammed, er en god DJ – mye bedre enn Rogarth.» «Vi skal ha fest oppe hos meg i kveld,» sier jeg. «Vi har bestilt mat hos Androli og skal ha utstyret opp dit så vi kan danse.» Abdullah ser skeptisk ut. «Vi kan bare ha festen her,» sier han. «Nei, det er også for familien min. De kommer for å se huset mitt,» sier jeg mens Ibrahim allerede har gått i gang med å slepe utstyret mitt ut i drosjen. Når alt er på plass, slipper jeg bomben: «Abdullah, du har stjålet fra meg og fra Rogarth og Emmanuel og Firestone. Du kan betale dem tilbake og si unnskyld. Ellers får du sparken.» «Du gjør en stor feil,» sier Abdullah. «Det kan du ikke gjøre mot meg etter alt jeg har gjort for deg.» «Du har ikke fulgt avtalen vår,» sier jeg. «Du kommer til å angre,» sier Abdullah. «Pass deg,» sier Ibrahim til ham, og vi setter oss inn i drosjen, kjører. Enda en fiende. Vi har mye å gjøre. Jeg savner virkelig Abdullah, men han vil ikke krype til korset. En dag sitter jeg og henger på Coffee Bar mens jeg venter på at de andre skal dukke opp. En fyr med mørke solbriller kommer bort til meg, står rett opp og ned ved bordenden. «Jeg heter Mohammed,» sier han. «Abdullah er fetteren min.» Abdullah. Jeg har hørt at kjæresten dumpet ham da han ikke hadde råd til å bygge videre på huset i Swahilitown, som tydeligvis skulle ligge på tomten til hennes familie, så nå er Abdullas investering i byggematerialer gått tapt. For en idiot. «Sett deg,» sier jeg. «Vil du ha kaffe?» Han blir stående. «Abdullah vil at dere skal fortsette å være venner,» sier Mohammed. «Jeg er ikke uvenner med Abdullah,» sier jeg. «Men han har stjålet fra kollegene sine. Vet du hvor han er?» spør jeg. Så kunne jeg prøve å snakke med ham. Han er ingen god fiende å ha. 688

«Kanskje jeg vet det,» sier Mohammed. «Abdullah har fortsatt jobb hos meg hvis han vil.» «Abdullah sier at etter den måten du behandlet ham på, kommer han tilbake hvis du ber ham om unnskyldning.» Jeg ler: «Skal jeg si unnskyld for at Abdullah har brukt pengene mine til å bygge et hus i Swahilitown?» «Det er Abdullahs penger. Han har jobbet for dem,» sier fetter Mohammed. «Hør her,» sier jeg. «Abdullah er velkommen til å komme og snakke med meg hvis han vil. Men unnskyldningen må gå den andre veien.» «Abdullah blir veldig trist over å høre dette. Kjenner du Abdullah når han er trist på en sterk måte?» «Gå din vei,» sier jeg. «Bare vent,» sier han og går. Jeg er tilbake bak platespillerne. Har to shillingstykker liggende på pickuphodet så stiften ikke glir ut av rillen når dansegulvet bølger på Royal Crown. Platespilleren hopper så stiften spretter ut av rillen og glir hylende over LP-en mens myntene triller på gulvet. Hele stereoanlegget rister. Enkelte skriker. Jeg reiser meg fra stolen jeg sitter på. Gulvet rister også – ingenting står stille. Så ryker strømmen, og et kjempebrøl stiger opp av folkemengden. Jordskjelv. Folk begynner å løpe. Jeg står og holder fast i bordet. Det roer seg, mens folk skriker borte ved utgangen – de blir klemt bakfra, tror jeg. Alt liv holder pusten. Kilimanjaro – det er liv der nede. Strømmen kommer på igjen. Jeg sjekker platespilleren, finner Bob Marley, setter på Survival. Skrur opp bassen – tung, så gulvet dirrer. Alle er lettet, folk ler, begynner å danse, gulvet skjelver – men nå er det vi som gjør det. Alle blir veldig fulle. Men jeg kan ikke bli full. Jeg har vondt i magen. Abdullah – det plager meg. Nå har jeg Big Man Ibrahim tilbake som dørvakt og beskyttelse mot Abdullah. Men Ibrahim plager meg også. Han har personlige problemer med familien, som tydeligvis holder på å rævkjøre ham ut av formuen fra tanzanittgruvene. Og jeg trenger Ibrahim. «Ibrahim er ikke bra,» sier Rogarth. «Han selger brown sugar.» «Her?» spør jeg. 689

«Ja. Lommene hans er fulle av det, pakket i pengesedler. Folk blir ville,» sier Rogarth. Og villskapen øker. Folk ligger med andres koner, jenter er sammen med andres kjærester. Hvem har det flotte armbåndsuret? Hvem snakker søtt om din svulmende kropp? Han som driver hotelldelen for eieren, blir sendt på dør fordi han driver det som bordell. Eieren hører at stedet hans nå omtales som et skittent sted. Jeg mistenker Benson for å slenge dritt om oss til eieren, som er en veldig gammel mann. Royal Crown Hotel skulle være gullgruven da han ble pensjonist, og nå er det blitt en hodepine. «Det er dere som fører alle disse malayaene til stedet mitt,» sier han. «Malayaer?» sier jeg. «Vi fører ingen malayaer hit.» «Jeg har fått vite at du leier en drosje hver helg så du kan transportere en masse malayaer fra sentrum og Majengo til diskotek her på hotellet mitt. Det er ikke bra.» sier han. «Ikke bra i det hele tatt.» «Hvem er det som sier det?» spør jeg. «Det stemmer rett og slett ikke.» Han har selvfølgelig rett i at vi henter barjentene nede i sentrum, for de tør ikke gå den mørke veien ut til Royal Crown, og de har ikke råd til drosje. Barjentene må være her hvis stedet skal bli en suksess. De er bare pene å se på, konverserer og danser fint. Ok, så hender det de knuller; kanskje tar de til og med litt penger for det – det er opp til dem. «Folk sier at dørvakta di selger ulovlige stoffer,» sier eieren. Han er sint, for er du en gammel mann i Tanzania, er det viktig med et godt rykte. Han har hatt en respektabel jobb i politiet – nå blir navnet hans trukket ned i søla. «Jeg lover deg at han ikke selger stoffer. Og vi skal sørge for at det ikke blir bråk. Hvis du kunne få politiet til å kjøre innom når vi har diskotek, ville det være til stor hjelp,» sier jeg. «Nei,» sier han. «Det er ikke politiets problem. Hvis du ikke kan styre det, får jeg politiet til å kaste deg ut.» Han snur ryggen til meg og går sin vei. Jeg snakker under fire øyne med Big Man Ibrahim, sier han skal holde opp med å deale, hever lønna hans. Neste kveld kommer fire unge gutter og provoserer i baren. De ypper til slåsskamp. Ibrahim går imellom og slår to av dem i bakken, den tredje stikker, og Ibrahim sleper den fjerde 690

med utafor. Jeg følger etter. Ibrahim har tak i halsen på fyren. «Fortell min venn hvorfor dere kommer hit og lager bråk,» sier Ibrahim. «Vi ble betalt for å lage bråk,» sier fyren – sinnssykt redd. «Hvem betalte,» spør jeg. «En mulatt – jeg vet ikke hva han heter,» sier fyren. «David – sønnen til Benson,» sier jeg. «Ja,» sier Ibrahim til meg. «Du tar all maten ut av munnen på Golden Shower – nå vil han sørge for at den gamle hotelleieren kaster oss ut herfra.» «Tsk,» sier jeg.

Marcus ØDELEGGELSER På gaten ser jeg Firestone – han oppdager meg og går fort den andre veien. «Firestone,» roper jeg. «J-j-j-jeg har det t-t-t-travelt, Marcus,» sier han lavt og skynder seg bort. Jeg er en spedalsk. Alle mine gamle venner fra Swahilitown er glade for at jeg og Christian har gått hver vår vei. De tror at mens jeg var der, tok jeg alt gullet. Nå kan de få det. Men det er ikke noe gull. Bare drømmer. Hjemme passer jeg hønsehuset og sjekker kiosken og vanner plantene i hagen, og så går jeg til konteineren for å drikke en avslapning hos Dicksons heldige søster, som arvet baren da Dickson gikk i graven. Hvem sitter der? Christian. «Hei, Marcus,» sier han. «Hei, Christian,» sier jeg og setter meg ved et annet bord. Han sitter ved sitt bord, jeg sitter ved mitt. Det er en bar i nabolaget – gjester kommer ikke langveisfra for å drikke her. Når Christian er kommet, er det fordi han vil meg noe. Det er hans oppgave å ta kontakten. «Vil du ha en øl?» spør Christian. «Ja,» sier jeg. Christian reiser seg, tar sin egen øl, bestiller hos servitrisen til meg – øl og Konyagi – og setter seg ved bordet mitt. Han spør om alle ting med Claire og kiosken og Prin691

cess-butikken i byen. Jeg spør om Rebekka og Solja, Katriina, faren hans, huset i Shanty Town, der han bor med sin private malaya. Ikke med et ord spør jeg om diskoforretningen. Han er her fordi swahilitypene gir ham problemer – hver idiot kan skjønne det. Men han må si det selv. Når klokken er halv ni, reiser jeg meg. «Vil du bli med og spise?» spør jeg. «Ja,» sier Christian. Han trekker motorsykkelen med seg den lille avstanden til huset mitt og låser med lenken i forhagen. «Hold øye med den maskinen,» sier jeg til gutten i kiosken. Claire er helt lukket i ansiktet når hun ser Christian. «Kom med maten til meg og Christian,» sier jeg. Uten et ord går Claire i gang med å øse opp på to tallerkener til oss. Det er en rar mat med klebrig ris, sausen smaker flatt og er nesten uten kjøtt. «Hva er dette for en mat?» spør jeg. «Er vi griser?» «Det var ikke annet,» sier Claire. «Da er det bedre at vi spiser maisgrøt som negrene,» sier jeg. Maten er dårlig fordi det ikke finnes penger. Og sønnen min, Steven, vil ikke spise maten, enda Claire prøver å snakke hardt til ham – han kaster bare maten på gulvet så jeg begynner å le. «Hvorfor lar du ham oppføre seg på den måten?» spør Christian. «Hva mener du?» spør jeg. «Du lar ham gjøre seg til overfor Claire, og så ler du bare?» sier Christian. «Jeg vet ikke hvorfor han er sånn,» sier jeg. «Han er sånn fordi han ser at du ler av kona di og snakker stygt til henne og er full, så han tenker at det er sånn en mann skal være overfor kvinnen.» «Synes du jeg skal ta ham inn på soverommet så han kan snakke med kjeppen?» spør jeg. «Du var ikke sånn overfor barna til Larsson,» sier Christian. «Nei, jeg var god mot dem. Nå ser jeg dem aldri, enda de bor rett rundt hjørnet.» «Du kan da bare besøke dem,» sier Christian. Den gutten vet ingenting. «Hva vil du her?» spør jeg. «Jeg kom for å …» begynner Christian, men går i stå. 692

«For hva? For å se meg i min fattigdom, se meg spise grisefôr med stank av kyllingskitt i huset?» «Nei, kan vi ikke bare …» sier Christian og sukker. «Kan vi ikke bare være venner etter at du har stjålet fra meg og svindlet meg og sparket meg i støvet?» sier jeg og fortsetter: «Det er deg jeg skal ta inn på soverommet så du kan snakke med kjeppen til du slutter med alt tullet ditt.» Christian reiser seg, går ut døren. Jeg hører ham låse opp motorsykkelen, starte, kjøre bort. Tsk. Idioti. BARNEROV Steven er i huset hos oss hver dag. Etter et par måneder med mistenksomhet er han blitt veldig livlig og snakkende. «Han er veldig vill,» sier Claire. «Nei,» sier jeg. «Ikke vill, men glad. Vi skal ikke oppdra barna våre på afrikansk med kjeppen, så de bare er redde for oss. Vi skal være glade og levende sammen, så barna blir levende.» Og samtidig vokser Claires mage for hver dag som går. Endelig smiler lykken til familien vår. Hver lørdag middag kommer Rhema og henter Steven og leverer ham tilbake søndag kveld. Men denne lørdagen er annerledes: «Hvis du vil ha barnet tilbake, må du betale meg,» sier hun. «Hva mener du?» spør jeg. «Hvis jeg skal komme tilbake med ham i morgen kveld, må du betale meg.» «Hvorfor det?» «Sånn er det bare,» sier Rhema. «Det er mitt barn.» «Nå har jeg tatt vare på ham i noen måneder, ok?» sier jeg. «Jeg vil gjerne ta vare på ham resten av tiden til han er voksen. Han trenger å gå på skole i mange år; du kan la meg sørge for det. Men jeg har ikke tenkt å kjøpe mitt eget barn.» «Hvis du ikke betaler meg penger, kan du aldri få se gutten igjen,» sier Rhema. Hun tar barnet. Hva skal jeg gjøre? Og loven sier at når barnet er under atten, så tilhører det moren. Og jeg har aldri innrømmet på papirer at den gutten er sådd av meg.

693

KATARSIS Mulatten David kommer og henter meg ved kiosken. «Faren min vil snakke med deg,» sier han. Bwana Benson har ingen kunder i Golden Shower, for den hvite gutten gjør det godt på Royal Crown Hotel. Kanskje vil Benson også ha råd om hevnen? Men Benson har en annen plan. «Jeg har skaffet tillatelse så du kan reise til Kenya. Du skal kjøpe diskoanlegg til meg. David tar deg med. Når dere kommer tilbake, skal du være min nummer én DJ.» Han tilbyr til og med forskudd. «Jeg vil gjøre det,» sier jeg. Vi drønner til grensen, papirene virker. Rett til Nairobi. David har dollar. Vi styrter byen rundt, finner maskiner til en flott lyd. Vi finner lys, vi finner musikk. Tilbake til Moshi. I gang med det samme. Vi merker det straks. Christians disko på Royal Crown blir nesten tømt for gode folk. Anlegget hans er slitt. Og gode folk vil ha en god lyd – Golden Shower har det igjen. Og jeg kan fremdeles kontrollere rommet som DJ: Stemningen skal bygges med tonene til en livlig fest – glad, lang, tørst. Ingen av Christians folk kan gjøre det. Og Benson forstår å holde de skitne jentene borte; de kan spre sykdommer på Royal Crown. Golden Shower har bare flinke damer, som får deg til å glemme hvordan pengene skifter hånd. Nå kan Christian savne meg. Jeg har sett og forstått problemene hans med immigrasjonskontoret lenge før de rammet ham. Og med fattige lus fra Swahilitown. Via vennskapet mitt kunne han ha styrt utenom alle katastrofer. Men Christian ville være boss over meg, og jeg kunne ikke få penger til å drikke et par øl. Men han får alltid tygge mirungi, røyke bhangi, drikke Konyagi, pumpe malayaen sin. Han har redd sengen sin; nå kan han ligge på madrassen fylt med stein og torner. Også et annet mørke lysner. Jeg passer Princess-butikken med dameting i byen, for Claire skal hvile den tykke magen sin noen dager. Jeg sitter utenfor, gjemt bak solbriller med cola og avis. «Hei, Marcus.» Solja? Solja! «Solja!» sier jeg og reiser meg så flasken velter, avisen svømmer i sukkersaft. «Hei,» sier hun og ser merkelig på meg. «Hei. Jeg trodde dere hadde reist,» sier jeg. 694

«Reist?» «Huset er tomt.» «Åååå, mor har flyttet til Shinyanga med Rebekka,» sier Solja. «Men hva med deg?» spør jeg. «Vil du ha cola?» Jeg åpner kjøleskapet mens hun setter seg ned. «Jeg går det siste året på skolen,» sier hun og tenner en sigarett. Jeg stiller colaen foran henne. «Men hvor bor du, da?» «Jeg er jo kostskoleelev,» sier Solja, som om jeg må være veldig dum siden jeg ikke vet noen ting. «Er de greie mot deg?» «Ja, det går fint,» sier hun. «Men … hva med Rebekka? I Shinyanga? Det er jo bare en kjempestor ørken med skur. Er det en skole til henne der? Kan hun leke med noen?» «Det er noen munker og nonner som underviser barna til de rike,» sier Solja. «Så hun blir hjernevasket med Gud og Jomfru Maria?» spør jeg. Solja ler: «Nei, Marcus. Det er visst ikke så ille,» sier hun. Jeg spør om alt med Rebekka som en nervøs mor, enda jeg kan se at Solja synes det er irriterende. Men jeg trenger å høre nytt om min lille svenske baby. Vi snakker ikke om Christian, som fortsetter sitt store rot i Moshi. Jeg begynner ikke å si noe om ham. Solja spør ikke. Hun blir sittende gjennom to sigaretter og colaen, så reiser hun seg og gir meg hånden til avskjed. Min store hvite datter som en fremmed for sin svarte far. Tsk. LUMSK «Men ta nå en øl til med meg,» sier bwana Benson. Det er nesten morgen, gjestene er gått, baren er stille. Det er bare meg, Benson, sønnen hans, David og en mann jeg ikke kjenner. Jeg er full, men fortsatt funksjonell. «Jeg kan kjøre deg hjem etterpå,» sier David. «Ok, la oss skåle en gang til,» sier jeg. «Det er bra vi har kunder igjen,» sier bwana Benson. «Du har virkelig fått musikken til å lokke, Marcus.» Han løfter glasset for å skåle med meg. «Hva med den hvite gutten?» sier han. «Blir han i Moshi?» 695

«Det vet jeg ikke. Etter at han brukte meg som en start, har han aldri snakket med meg igjen,» sier jeg. «Ja, jeg skjønner. Den hvite gutten har fått arbeidstillatelse fordi faren hans er her og forstår hvordan systemet virker.» Bwana Benson nikker langsomt. «Nei nei,» sier jeg og drikker. «Det er ingen tillatelser. Han er her som et spøkelse, full av lureri. Bare på turistvisum og falske navn på diskolisensen. Han er en stor juksemaker.» «Jaha,» sier bwana Benson. «Det spiller jo heller ingen rolle lenger hva han gjør, for nå har Golden Shower den gode lyden, og Royal Crown er på vei ned.» Det er først i bilen jeg våkner ved sjokket av den kjølige morgenluften. Bwana Benson er lumsk; han gir meg øl, prater småpraten, men i virkeligheten er han en slange i sinnet mitt, som snor seg etter opplysninger. Hvem var den fjerde ved bordet? Var han immigrasjon? Nå kan han presse Christian for bestikkelse hvis Christian skal ha stempler for å bli. Så blir Christian fattigere, og forretningen hans går ned. Eller Benson betaler immigrasjonsmannen for å kaste Christian rett på et fly. Jeg kunne selv ha presset Christian, men nei. Jeg har hatt den gutten som en bror. En dårlig lillebror. Noen ganger hjelper han, andre ganger vil han le når han ser sin egen storebror falle på gaten. Kanskje skulle jeg ikke ha avslørt noe for bwana Benson, men her i Tanzania er Christian bare en ødelegger. Han skulle vært på skole i Europa. Og mens han ødelegger seg selv med afrikansk tull, så ødelegger han også andre mennesker. Meg. Jeg våkner etter bare et par timer. Dagen er dårlig fordi Marcus er det store fjolset som aldri vil gjenkjenne hykleriet bak den smilende masken. Jeg skulle vært taus om Christians saker, tsk. Jeg sitter utenfor Princess-butikken og drikker en cola, leser i avisen, mens Claire igjen står bak disken med stor mage. Lyden av motorsykkelen hans ned Rengua Road er så kjent for meg – jeg har lært aldri å snu hodet for den. Nå kjører han inn foran butikken og stanser motoren, men uten å gå av. «Gratulerer med jobben på Golden Shower,» sier Christian. Jeg ser ikke opp fra avisen min. «Jeg har fått sparken,» sier jeg. Christian sukker – han tror 696

det er drukkenskap som har kostet meg jobben. Jeg ser på ham og forklarer: «Historien er kjent. Først stjeler Benson min viten til å bygge diskoteket. Så sparker den hvite mannen min svarte rumpe ut av døren,» sier jeg. Christian ser bort, sparker motorsykkelen i gang, kjører. Ingen andre kan se det: Blodet renner allerede ut av ham som en løpsk vannkran. Snart er han tørr for saft, ferdig. «Hvem er det?» spør Claire. «Christian,» sier jeg. «Hva vil han?» spør Claire. «Reddes,» sier jeg. «Fra hva?» «Seg selv,» sier jeg.

Christian Jeg prøver å la være å tenke på hotelleierens misnøye med diskoteket vårt. Hadde jeg bare kunnet kjøpe det hotellet. Må fyre opp i kullbekkenet for å koke vann til kaffe. Rachel kommer hjem med Halima. Dyvåte. Vi lager mat sammen. Det regner når det mørkner, hele natta, neste morgen. Konstant. Telefonlinjene er døde – strømmen borte. Ikke noe vann i kranene, men rikelig ovenfra. Halima hoster. Rachel snakker nesten ikke til meg. Utpå ettermiddagen kommer Rogarth på motorsykkelen – full av søle. Bak ham snegler en drosje seg forsiktig frem gjennom strømmen av gjørme og vann. «Bra for bøndene,» sier jeg med et smil mot himmelen. «Nei, det er for mye,» sier Rogarth. «Maiskornet de har sådd, blir skyllet ut av jorda.» Vi vet godt at det ikke kommer folk i kveld, men diskoteket må kjøre som vanlig. Vi laster inn utstyr og musikk i drosjen. Jeg finner noen tørre klær til Rogarth, som jeg tar med i en veske så han har skift når vi er på Royal Crown. Drosjen kryper forsiktig ut til Lima Road og kjører i en grunn elv ned mot byen. Vannet høljer ned på fjellet, samler seg i strømmer, elver, floder – finner sin vei ned. Vi skal hente Firestone i Swahilitown. Vi plukker ham opp og tar Mawenzi Road mot Clocktower-rundkjøringen. Når veien 697

begynner å helle svakt før posthuset, ser vi en elv der veien var. Parkeringsplassen foran Royal Crown er en innsjø. «Bare hold deg ute i veikanten,» sier jeg. Jeg tror bilen kommer til å synke ned i sagmugg og gjørme ute på plassen. «Firestone, du må hente noe plast inne i restauranten så utstyret ikke blir vått.» Firestone løper inn, kommer tilbake med en voksduk, og vi pakker alt inn i den før vi bærer det i hus. Vi rigger opp. Strømmen er borte. Jeg starter generatoren for å se om den fungerer, og sjekker at det er nok diesel. Ingen gjester ennå. Vi spiser mat fra hotellkjøkkenet; alt er grillet over trekull. Det begynner å komme litt folk, og regnet fortsetter. Vi starter generatoren, tenner bare litt lys, spiller rolig musikk – lengselsfull. Noen av damene er her – de sitter og hygger seg i baren, ingen utsikt til tørrere vær, ikke noe håp om inntjening. Jeg står og røyker med Rogarth ved inngangen – vi ser ut på det silende regnet. Parkeringsplassen blir som en sump, det samler seg store dammer enda vi tømte grøftene for slam. Jeg hører maskinene før jeg ser de tre frontlyktene gjennom mørket og regnet. De svinger inn fra veien. Off-road-motorsykler. Oppkjøpere fra Merelani Hills; tanzanittgruvene sør for flyplassen i dalen før De blå fjellene. Mennene stanser syklene foran inngangen, men blir sittende uten å si noe. De er gjennomvåte, fulle av søle – ansiktene lukket bortsett fra én med vilt stirrende blikk. Jeg vet ikke hvorfor, men vi går ut i regnet og hilser på dem. En av mennene utstråler en veldig ro – man ser ikke antydning til bevegelse i ham. «Jeg heter Christian,» sier jeg. Han nikker og viser kort tennene, men ikke i et smil – mer som en rykning. «Moses,» sier han. Jeg nikker. Moses? Han ser tomt fremfor seg: «100 mennesker døde i natt i Zaïre – druknet i gruvene da flodbølgen kom fra fjellene. Minst 100,» sier han. «Ah-ahhh,» sier Rogarth. «Pole.» Moses? «Bli med inn,» sier jeg. «Vi har lite penger,» sier Moses. «Det koster ikke noe for dere,» sier jeg. De går av, låser rolig motorsyklene sine sammen med en lenke ute i regnet. De kan ikke bli våtere. De to andre går inn sammen med Rogarth. Moses blir stående i le under inngangspartiet. Jeg byr ham en 698

røyk som han tar imot – gir ham fyr. Han trekker av seg den gjennomvåte jakka. Også skjorta klistrer seg vått til kroppen. Nederst på ryggen, like over bukselinningen, buler noe kantete i det våte stoffet. Revolver. Moses. Da den tykke mamaen døde. Vi var i gruven. Jeg klatret opp stigen bak Savio. Vi kom opp fra gruvesjakta. Den bevegelsen jeg så … mørket beveget seg. Moses. Han kom også opp – ut. Han var under oss på stigen da vi klatret opp. Men han skjøt ikke. Kanskje han var redd for å få liket mitt i hodet. Kanskje han ikke hadde flere kuler igjen. Rogarth kommer tilbake. «Hva er det som har skjedd i gruvene i Zaïre?» spør han. «I går natt,» sier Moses. «Alle har søkt ned i gruvegangene for å sove tørt. Men alt vannet fra fjellene renner nedover bakkene og samler seg i bunnen av dalen. Alle har gravd der nede, for å begynne tett inntil laget med god stein. Vannet fosser rett ned i sjaktene, stigene skylles bort. Mennesker drukner i mørket, flere hundre meter under bakken. Folk klatrer oppå hverandre for å komme opp, bare de sterke overlever – noen av dem. Resten er døde.» «Men det er jo bare vann,» sier Rogarth. «Det må jo ha begynt langsomt?» «Nei. Ikke bare vann,» sier Moses. «Vannet trekker mudder fra fjellene, og det samler seg på Simanjiro-sletta sør-øst for gruvene. Når sletta er oversvømt, søker vannet ned i vår dal. Det kommer som en flodbølge. I dalen treffer bølgen alle haugene med steinslagg fra gruvene. Overalt er det slagg – grus, sand, støv – alt som er gravd opp og ligger løst på bakken. Og bølgene bærer med mudderet og slagget – DVU-DVUUUUUU – rett ned på oss.» «Og du selv?» «Sjakten vår ligger høyere opp – i dalskråningen. Veldig heldig for oss.» Oppe på skråningen, et av de dårlige stedene, for da må de grave lenger ned for å komme til laget med tanzanitt; det reddet livet deres. Rogarth byr røyk rundt, gir fyr. «Hva gjør dere nå?» spør jeg. «Nå blir det bra,» sier Moses. «Etter regntiden?» «Nå er jorda gjødslet,» sier han. «Hva hjelper det? Dere er ikke bønder,» sier jeg. 699

«Vi kommer til å finne mye stein,» sier Moses med et fjernt blikk ut i regnet, mørket. Han snur seg og går inn. Jorda er gjødslet. Det demrer for meg. Med lik. Rogarth følger etter ham. Jeg blir stående. Den senete fyren kommer ut – en stor spliff i hånden. Han ser roligere ut nå. «Bra musikk,» sier han. «Men det er vanskelig å danse i dag, selv om jentene er deilige.» Han byr meg spliffen, jeg tar et trekk – tung Arusha-bhangi. «Mmmm,» sier jeg. «Hvordan var veien inn hit?» «Vi kjørte i ettermiddag, langsomt. Veien er bare grøt. Vi kjørte gjennom bushen. To og en halv time bare for å komme til flyplassen og asfaltveien.» Moses kommer ut – overtar spliffen. «Kan man leve godt som mellomhandler i Zaïre?» spør jeg. «Jeg er ikke mellomhandler,» sier Moses. «Jeg driver en gruve der ute.» «Din egen?» «Nei – jeg eier en andel.» «Hvor lenge har du vært der?» «Ti år,» sier Moses. Han må ha begynt som slange. Ti år på jakt etter en uberegnelig åre med blåfiolett stein. «Kjenner du Savio?» spør jeg. «Tsk,» sier Moses. «Savio er en tyv.» «Ja,» sier jeg. Vi går inn. Horene er ikke horer lenger der de sitter og snakker stille med mennene fra gruvene. Vi drikker tett.

Marcus REDEMPTION Jeg går ut døren. Alt er blankt og grønt etter regnet. Jorden dufter rik og frisk. Hvem står ved kiosken og drikker en cola og ser på meg? Tariq fra Swahilitown – Khalids lillebror. Jeg går bort til ham. «Gi meg en cola og Sportsman,» sier jeg til gutten i kiosken. Jeg tilbyr også Tariq en sigarett. «Hvordan går det? Har du begynt i diskobransjen?» spør jeg. «Nei. Christian betaler for lite,» sier Tariq. «De synes han lurer dem. Og han drepte broren min.» Jeg røyker sigaretten 700

min mens Tariq øser hjertet sitt ut på en ufruktbar jord. «De skulle bli rike og reise rundt med diskoteket. Arusha, Dar es Salaam, Kampala, Nairobi, Europa. Nå er Khalid blitt en død isklump på fjellet.» «Drømmer,» sier jeg. «Rogarth vil gjerne snakke med deg,» sier Tariq. «Hvorfor det?» spør jeg. «Han vil foreslå noe. Du må komme og møte ham på Shukran Hotel i kveld.» «Sist jeg så ham, ville han skite på meg,» sier jeg. «Hele den bransjen er jeg ferdig med.» «Men han har en plan som også vil hjelpe deg,» sier Tariq. «Hvis han vil snakke med meg, vet han at jeg bor her,» sier jeg. «Rogarth vil be om hjelp av deg til å få Christian bort, fordi Christian har lurt oss alle,» sier Tariq. Men hvordan kan man få bort Christian og selv få noe ut av det når Christian allerede er fattig? Det skal jeg hjelpe med, fordi jeg forstår alt rundt Christian veldig godt. Men jeg forstår også at Rogarth hadde en dyp interesse i Rachel før Christian kom; Rogarth vil kanskje også vinne tilbake Rachels seksuelle mirakel. «Jeg er ikke interessert,» sier jeg til Tariq. «Man han lurte deg også med opptaksbutikken den gangen, og han kastet deg ut fra diskotekbutikken da det store anlegget kom,» sier Tariq. «Ja, og jeg vil ikke kaste bort mer tid på den mzunguen,» sier jeg. «Men du kan få hevn,» sier Tariq. «Jeg tapte den gangen. Nå bruker jeg kreftene mine på å overleve. Jeg får ingenting ut av hevn,» sier jeg. For jeg har kiosken min og Princess-butikken, et barn på vei med Claire, og Eeva hos Tita i Finland, og Steven med en sinnssyk kvinne i Soweto. Lungene er slitt av batikkdamp, og selv om natten puster jeg inn luft som stinker kyllingbæsj. Hva mer kan jeg ønske meg? «Men vi kan ta tingene hans,» sier Tariq stille, så ikke engang gutten i kiosken hører ham. «Vi kan ta kassettspilleren hans, platespillerne, alle platene, miksepulten, høyttalere, forsterker, lysmaskiner, diskokule – alt. Så lager vi en ny diskobutikk – sammen. Du kan være med.» «Negerdrømmer,» sier jeg og går inn i huset igjen. Christian. 701

Nå er han stor, og når han gjør en feil, blir det en stor feil. Men han er fremdeles som lillebroren min. Det skjærer i hjertet mitt når han må lide. Christian er ute i sumpen. Disse menneskene kan ødelegge ham. Og jeg er ute i sumpen. Ingen av oss hører til. Phantom kommer til døren min. Rastaluen er ikke på hodet; han holder den i hånden og ser i bakken. «Hva er det?» spør jeg. «Har du hørt det?» spør han. «Hørt hva?» sier jeg. «Steven,» sier han. «Hva er det med Steven?» spør jeg. «Han er død,» sier Phantom. «Død …?» «I stormfloden.» «Druknet han?» spør jeg. «Huset ble skyllet bort mens de sov,» sier Phantom. «Men … hva med Rhema og den gale bestemoren?» «De ble reddet.» «Tsk.» Claire føder min nye sønn to dager før jul. Jeg er ikke blind. I rommets hjørner ser jeg det: slangestøv – eeehhhh – båret rett fra heksedoktoren til huset mitt av Claires mor. Også de kirkelige kvinnene bærer bushen i seg. Med Rebekka var hele troen og håpet lagt i kirkens skjød. Men kjærligheten fra Gud og Jesus og den hellige fugl kunne ikke motstå heksens juju – det nye barnet må vernes av heksedoktoren, som påkaller beskyttelse fra forfedrene via slangenes støv. Forfedrene kan sikre legemets integritet, mens heksen vil åpne det så onde ånder kan trenge inn. Men er forfedrene gode? Min far er ikke god – han er fange av alkohol og galskap. Jeg feier gulvet. «Hva skal barnets navn være?» spør Claires mor. Et navn kan ikke verne barnets sjel mot å bli ødelagt av livet. Man kan bare håpe. «Redemption,» sier jeg.

702

Christian Det blir tørt. Den korte regntiden kom ikke – bare ett vanvittig skybrudd som skyllet bort alle åkrene så folk måtte plante og så om igjen. Men den lange regntiden begynner ikke i det hele tatt. Jorda begynner å tørke ut. Det faller ikke en dråpe. Folk blir irritable, lufta er tørr og varm – når det blåser opp, blir den full av støv. Himmelen er blå så langt øyet rekker. All vegetasjon er vissen og grå. Sola steker til jorda blir steinhard og begynner å sprekke. Det kommer vann fra fjellet, så husdyr og mennesker kan drikke, men selv fjellvannet har skrumpet inn, og ute på masaisletta har kveget begynt å dø av tørst. Det kommer mange færre folk på Royal Crown, og de som kommer, har nervene på høykant. Så snart de får litt innabords, blir lufta stinn av aggresjon. Slåsskamp. Barkrakker flyr gjennom lufta, rop og skrik, slag og spark, flasker knuser, ølet spruter, knyttnever treffer menneskekropper mens sirenene nærmer seg oppe fra YMCA-rundkjøringen der trafikkpolitiet alltid har en bil stående. En ung mann ligger på gulvet – stroboskoplyset glimter i rødt over bakhodet hans – om igjen og om igjen. Eddy Grant drønner fra høyttalerne. Jeg kjenner et grep i armen. Musikken stanser, og lysstoffrørene blir skrudd på – veltede bord, knust glass, kaos. Jeg ser opp: en politimann. «Kom hit,» sier han. «Hvorfor det?» sier jeg. «Jeg har ikke gjort noe.» «Slåsskampen er ditt ansvar når du driver diskoteket,» sier politimannen. «Det er ikke mitt diskotek – jeg er bare på besøk,» sier jeg og peker på Rogarth – det har vi avtalt; det er han som skriver under når vi betaler diskolisensen. «Det er hans diskotek. Jeg er bare på besøk og hjelper ham litt.» «Jeg vet det er ditt,» sier politimannen. «Den løpegutten kan ikke eie et stort diskotekanlegg.» Jeg følger med ham ut i bilen. Politimannen peker på meg. «Og du har skjorten på deg. Gul. Rebel Rock Sound System.» Det svarer jeg ikke på. Det er kommet fire politibiler. Normalt kommer de bare med den ene, som ellers står oppe i YMCA-rundkjøringen. Fire biler – de er kjøpt og betalt: Benson. Rogarth blir ført til en annen bil av en annen politimann. 703

Vi kommer ned på politistasjonen og blir ført inn på kontoret til en politimann med høyere rang – flere striper på uniformen. Rogarth fører ordet: «Jeg har gjort alt jeg kunne for å holde bråkmakerne borte. Hva skal utkasterne gjøre når det kommer dårlige folk og presser seg inn, grafser på jentene som dyr? Vi prøver å stanse dem, men vi er ikke politi – vi kan ikke styre hele verden.» Og det er sant – politiet har ingen sak. En slåsskamp, det skjer hele tida. «Tsk,» sier politimannen. «Mzunguen jobber med diskoteket i Tanzania, og samtidig sier han at han er turist. Men han er ikke tanzanianer. Han får ikke jobbe her. Hvor kan vi se tillatelsen? Hvor er papirene som viser at det er i orden? Han får ikke drive forretning.» «Det er ikke min forretning,» sier jeg. «Nei, det er min forretning,» sier Rogarth. «Christian er min venn fra gamle dager. Han er på besøk og hjelper meg litt.» «Du lyver,» sier politimannen til Rogarth. «Vi vet at mzunguen har vært her lenge. Han bor med en afrikansk kvinne i Shanty Town. Han lever her nesten som en afrikaner, men papirene er ikke i orden.» «La meg dra hjem og hente passet mitt så kan du se at stemplene er i orden. Jeg kom hit for et par måneder siden. Jeg har turistvisum. Faren min bor i Shinyanga. Jeg er bare på besøk,» sier jeg. «Vi kan ikke la deg gå noe sted – kanskje du løper din vei,» sier politimannen. «Hvis du er turist, skal du gå med passet i lommen hele tiden. Men du er slett ikke turist.» Og så ler han. Høyt. Han legger hendene på den velvoksne magen sin og ler høyt og smilende. «Eeehhh,» sier han. «Jeg kjenner deg så godt nå. Du er den hvite gutten av morderslekten. Jeg husker den døde mannen, han ville aldri betale noe. Men faren din var rask med betalingen, så alle kan forstå at den døde mannen falt og slo hodet – ikke et eneste menneske var innblandet i ulykken. Sånne som deg lager så mye rot i Afrika, vi liker ikke å ha dere her i det hele tatt. Bare når dere betaler – da liker vi dere.» Jeg sier ingenting. Ansiktet mitt føles som tre. Vi blir satt på en liten celle. Jeg og Rogarth sammen med et par av slåsskjempene, sikkert betalt av Benson. De sier ingenting. Vi sier ingenting. Om formiddagen blir vi ført ut av cella. Rachel er der. 704

«La meg gi det til ham,» sier hun til politikvinnen bak skranken. «Det er passet hans. Han trenger det.» Politikvinnen rekker hånden frem: «Jeg skal gi det til ham. Du får ikke snakke med ham.» Jeg rekker å nikke til Rachel før vi blir ført inn på kontoret. Politikvinnen kommer og legger passet foran politimannen: et rødbetfarget hefte som skal redde meg. Politimannen grynter: «Det er passet mitt,» sier jeg. «Du kan se selv; turistvisumet mitt er helt i orden.» Hver gang jeg har vært over grensen til Kenya, er passet blitt stemplet med et nytt tre måneders turistvisum til Tanzania – noen ganger ved hjelp av litt smøring. Men alle gjør noe ulovlig, det er normalt. Politimannen blar litt i passet uten å si noe, uten å se på meg. Han griper telefonrøret, ringer. «Kom ned på politistasjonen, for vi har en mzungu her – han får gjerne være i landet, men det er ikke meningen at han skal gjøre det han gjør. Han får ikke drive forretning.» Jeg venter. De kommer en halv time senere fra kontoret på Boma Road. Farten skyldes håpet om penger. De vet ikke at jeg er blakk. Immigrasjonsfolkene kommer inn på kontoret. Det er to tjenestemenn, en dame og en mann. Og jeg kjenner dem. De kom mye på Golden Shower – hun danset fint. Han heter Lukas – jeg har drukket øl med ham. De ser på passet mitt. «Oh oh,» sier Lukas. «Det er forferdelig. Vi ser nøyaktig hva du har gjort. Du har … så snart turistvisumet ditt holdt på å utløpe, har du reist til Kenya og så kommet tilbake med nye tre måneder. Det er fullstendig ureglementert.» Damen ser strengt på meg. «Vi vet at du til og med har leid et hus i Shanty Town. Du bor her helt fast i flere år, men du har ingen oppholdstillatelse. Og nå hører vi at du arbeider med et diskotek, men du har heller ingen arbeidstillatelse. Hvis vi ringer til IRS, kommer de nok til å fortelle oss at du aldri har betalt skatt i Tanzania enda du bor i landet.» Ja, din ku. Du har faen meg danset på det diskoteket. For faen. Hvem er venn her, og hvem er fiende? Lukas overtar: «Opplysningene våre sier at før diskoteket var du involvert i en opptaksbutikk på Rengua Road. En butikk som het Roots Rock. Men ingen skatt har du betalt, ingen avgifter til myndighetene. Det er veldig alvorlig.» 705

Marcus. Det er hevnen hans. Og den jævla immigrasjonsfyren har fått tatt opp bånd på Roots Rock. Jeg husker trynet hans. Marcus kan ikke få noe som helst ut av dette. Dumt. Han er sint og full. «Hva gjør vi med ham?» spør politimannen. «Vi beholder passet hans og innkaller ham til et møte,» sier immigrasjonsdamen. Og jeg blir sluppet fri. Jeg har ingen penger. Ikke et øre. Rachel står utenfor. «Hva gjør vi?» spør hun. «Har du noe penger?» spør jeg. «Det vet du at jeg ikke har,» sier hun. Vi tar en matatu hjem. Motorsykkelen er der. Tingene er der. Ibrahim har sørget for det. Alt håp er ikke ute. Jeg åpner Ostermann-transportkassa og tar frem speilreflekskameraet mitt. Får Rachel til å ta på en flott kjole – får henne til å vise litt lår, litt bryst. Skyter resten av filmen og legger den i kjøleskapet. Setter i ny film, sover et par timer og kjører ned til inderen som har fotobutikken på Mawenzi Road, sent på ettermiddagen. Selger kameraet til ham altfor billig, men utvalget av muligheter er begrenset. Det lille anlegget ble solgt for å finansiere oppstarten på Royal Crown Hotel. Det gikk dårlig. Nå har jeg snart ikke mer å selge. Dagen etter sitter jeg hos en mama like ved immigrasjonskontoret. Venter. Lukas kommer for å spise lunsj. Han har passet mitt på kontoret sitt. «Jeg kan ikke avtale noe med deg uten at kollegaen min er her,» sier han. «Å, kom igjen,» sier jeg. «Du er velkommen på kontoret,» sier han og løfter øyenbrynene. «Ok, vi gjør det som du vil,» sier jeg. «Jeg vil ingenting,» sier han. Han har passet mitt, for faen – han vil ha penger. Men det skal gjøres på tanzaniansk – ikke sies direkte. Jeg trekker pusten dypt, prøver å være rolig. Byr ham en røyk, tenner en selv. «Vil dere drikke en øl sammen med meg i kveld?» spør jeg. «Kanskje,» sier Lukas. «Hvor er du i kveld?» «På Stereo Bar?» spør jeg, for det er han som bestemmer hvor jeg er i kveld. «Kanskje,» sier han. «Men først må du komme på kontoret.» 706

Kontoret er en vits. Byråkratparodi. Jeg sitter på en benk langs veggen. Det står en skranke der, bak skranken er det et par skrivebord der immigrasjonsfolkene holder på med sine usannsynlig viktige ting slik at jeg må vente. «Bwana Lukas har det travelt,» får jeg vite. Jeg kan se at han sitter og blar i papirer på et avskjermet kontor bak en skillevegg med store glassruter – Lukas er åpenbart høyt på strå. Han blir dyrere enn jeg har råd til. Jeg reiser meg, går bort til skranken, melder min ankomst. De ser ikke på meg. Hvert skrivebord er overfylt av stempler. En mann kommer bort til skranken og snakker til meg mens han ser på papirene han har i hånden. Det er ikke underdanighet, for jeg sitter i saksa – han vil bare understreke at jeg ikke er blikket hans verdig. Det er noe de har med seg fra kolonitid og britisk embetsverk – slik er tradisjonen for maktutøvelse: ufattelig nedlatende. Endelig blir jeg kalt inn på kontoret. Han lar døra stå åpen. Jeg blir ikke budt noen stol. Den kvinnelige kollegaen kommer inn. Han snakker høyt nok til at andre kan høre: «Vi har tatt kontakt med myndighetene; IRS og regjeringspartiets kontor. Du oppholder deg her uten arbeidstillatelse. Men din far samarbeider med landet vårt i et prosjekt i Shinyanga, så diplomatiet sier også at vi skal snakke med din far og den danske ambassaden – se om vi sammen kan rydde opp i rotet du har skapt.» «Du kan også bare gi meg passet mitt – så jeg kan dra,» sier jeg. «Du kan ikke få passet før det er ryddet opp i omstendighetene rundt situasjonen,» sier han. «Vi kommer til å innkalle deg til et møte når utredningen er gjennomført.» Lukas ser ned i papirene sine. Audiensen er over. Jeg tenker på reservekapitalen min – de siste dollarene jeg har etter salget av tanzanittstein i København. Dem kan jeg snart vinke farvel til, på den ene eller andre måten. Tørken tærer på alle. Om kvelden sitter jeg på Stereo Bar fra klokka ni og dingler med en øl. Enda jeg ikke vet om de har tenkt å dukke opp. Jeg har alltid likt det lille lokalet med det høye taket, de små båsene mellom høye mosaikkledde betongsøyler ut mot gata. Nå venter jeg bare. De kommer. «Vi må sitte ute bak,» sier Lukas. Jeg går sammen med dem 707

ut i bakgården der det står bord og stoler og det blir stekt kjøtt på en grill. Jeg bestiller øl og nyama choma til oss. Når det er kommet, går de rett på sak. «Hvis du hjelper oss litt, vil det være i orden. Vi kan reparere papirene dine så du kan bli her,» sier kvinnen. «Hvor lenge kan dere gi meg,» spør jeg. «Hvis du kan hjelpe oss, kan det kanskje til og med være et år,» sier Lukas. «Og hva kan jeg hjelpe dere med?» spør jeg. Det er selvfølgelig penger, men jeg vet ikke hvor mye. Kvinnen ser direkte på meg, bøyer seg frem og sier: «Vi trenger 500 dollar.» Jeg har dem. Det er alt jeg har. Men det er ikke urimelig. Et par månedslønner til hver. Normalt. Månedslønna kan man uansett ikke leve på. «Ok,» sier jeg. «Gi meg to dager. Hvor vil dere ha … gaven?» «Du kan invitere oss på middag i overmorgen,» sier kvinnen. «Ja,» sier jeg. «Hvor foretrekker du å spise?» «New Castle Hotel – oppe på takterrassen.» «Ja,» sier jeg og ber servitrisen komme. Betaler regningen. Skåler med dem, drikker ut. Kjører hjem til Rachel. «Hvordan gikk det?» spør hun. «Når det er sult, biter hundene,» sier jeg.

1990

Christian Vi hadde et godt navn. Vi hadde utstyret. På Golden Shower og Royal Crown tiltrakk vi masse folk. Men mulighetene skrumper inn. «Hva med Jacksons i Majengo?» spør jeg Rogarth. Han rister på hodet. «Jeg har snakket med ham. Han vil ikke at folk skal betale inngangspenger. Han sier stedet skal være for folk som sitter og drikker – hvis det blir brukt som dansegulv, så danser folk. Og da drikker de ikke like mye.» «Men det kommer jo mye mer folk hvis de får danse,» sier jeg. «Han sier at det allerede er fullt av folk. De trenger ikke å danse.» «Er det andre steder med plass til dansegulv?» «Amands oppe ved KCMC – de har en liten sal,» sier Rogarth. Vi kjører opp dit på motorsykkelen. En bar med en liten sal ved siden av, en liten hage der man kan sitte. Riktig fint, faktisk. Eieren er en tanzaniansk dame som var gift med en svenske som døde av sykdommen. Han het Åmand, men alle kaller stedet Amands, som et arabisk navn. Nord for KCMC er det også landsbyer oppi fjellet. De kan komme ned på festen. Vi blir enige og starter opp. Ingen kommer. Ingen. Kanskje må ryktet spres først. Tørken bidrar til katastrofen. Folk har bekymringer – de vil ikke bruke pengene sine på inngangsbillett; hver shilling må gå til alkohol. Vi er der i flere uker, og det kommer litt mer folk, men mest veldig unge; det føles som et jævla barnediskotek. Tanzanittdollarene mine er borte. Kostskoleelever fra ISM begynner å 711

dukke opp tidlig fredag og lørdag kveld. Uvørne ungdommer, sånn som jeg var selv; de drikker øl og røyker bhangi. Viseskoleinspektør Thompson dukker opp hjemme hos meg en søndag formiddag. «Vi kan ikke ha noe av at elevene går til deg og drikker,» sier han. Den fyren var med på å kaste Samantha ut av skolen – slengte henne til løvene. «Kom deg ut herfra, Thompson, ellers pusser jeg hundene på deg,» sier jeg. Han ler anstrengt, som om jeg tuller med ham. Jeg gidder ikke engang å krangle. Jeg går inn og lukker døra, lar ham stå og steike i sola. Når jeg ser etter litt senere, er han borte. Amands ligger for avsides; det er ikke bare utenfor byen – det er også litt for langt fra hovedveien. Golden Shower blomstrer igjen – alle går dit. Benson skuffer inn penger. Jeg tjener for lite penger, bare en masse regninger å betale, men ingen inntekter. Når det går bra, er alle sammen om firmaet. De sier: «Slik vi deler arbeidet, slik deler vi også overskuddet.» Når det går dårlig, er hele forretningen mitt problem. «Vi kan ikke jobbe for deg når du ikke kan betale lønnen.» To og en halv måned. Jeg er nesten konkurs. Jeg har ingenting å bruke Big Man Ibrahim til. Hva skal man med en utkaster når man ikke har gjester? Men jeg kan ikke sende ham bort. Han er for sterk, og han er sint for at familien til kona har stjålet fra ham. Det er et hell i uhellet at han blir syk, svetter, hoster, skiter – hele driten på én gang. Jeg står på det stinkende rommet hans og tilbyr å hente en drosje så vi kan få ham opp på KCMC. «Ikke KCMC,» sier Ibrahim. «Man dør der oppe.» Det minner ikke om malaria. Det minner om noe annet. Noe verre. «Men du må til legen,» sier jeg. «Så du kan finne ut hva som er galt.» «Det er bare en tøff malaria,» sier Ibrahim. «Ok,» sier jeg. «Hva kan jeg gjøre for deg, da?» Ibrahim vil hjem til landsbyen – til foreldrenes hytte. De bor ved kysten, ikke så langt fra der Rachel kommer fra. «Jeg kommer tilbake til Moshi når jeg er frisk,» sier Ibrahim. Jeg tror ikke han blir frisk igjen. Jeg går bort til Chuni Motors og leier en gammel bil. Kjører Ibrahim hele veien hjem. Det er forferdelig. Vi må stanse mange ganger fordi han ikke greier å holde på noe som helst. Når vi kommer frem, ligger han og 712

skjelver og svetter i baksetet og har gjort på seg. Han viser meg veien til foreldrene, og jeg hjelper faren med å slepe ham inn mens moren står og hyler i avmakt, slår seg selv i ansiktet, gråter. Det er stor skam forbundet med sykdommen, men jeg kan se på huset at familien ikke er helt fattige, og faren virker som en fin mann, så kanskje de kan hjelpe Ibrahim gjennom den siste tiden han har å leve. «Damen på Liberty ble nødt til å selge,» sier Rogarth. «Det er en ny mann der nå.» «Har du snakket med ham?» «Han spurte meg selv. Jeg sa: ’Det vet jeg ikke – du må snakke med sjefen.’ Så jeg tror han kommer til oss.» Liberty har ligget brakk lenge. Baren med verandaen ut mot gata har gått ok, men diskoteket innenfor har vært stengt – ingen musikk. Araberen Faizal leide utstyr av, flyttet ham til et hotell i Tanga, og dama som eide Liberty, nektet å ha mer med oss å gjøre etter påskefiaskoen da vi leide utstyret til Faizal og han sviktet henne. Og ganske riktig. Et par dager senere kommer den nye eieren hjem til meg i den slitne bilen sin. Inviterer meg til Liberty. Vi kjører ned og ser på lokalet. «Jeg kan gi deg 80 prosent av inngangspengene,» sier han. «100,» sier jeg. «På Amands tjener du ingenting,» sier han. «Det stemmer,» sier jeg. «Jeg er nesten tom for penger. Hvis jeg ikke kan tjene noe her, tar jeg neste fly hjem.» «Da vil jeg gjerne kjøpe utstyret ditt,» sier han. «Jeg har allerede en kjøper i Arusha,» sier jeg, enda det ikke er sant. «Ok,» sier han. «Du får 100 prosent.» Først er det omtrent bare Rogarth og jeg til å ta flyttesjauen. Men de andre lukter penger, som sjakaler kjenner lukta av åtsel. De kommer. «Jeg kan hjelpe deg å trekke kablene,» sier Emmanuel. «Jeg har ikke penger til å betale deg.» «Penger?» sier han. «Vi er venner. Når vi får forretningen opp og stå, kan vi tjene penger alle sammen.» Og Firestone er der, hakkende og stammende og velvillig. Det er godt å være i gang igjen. Liberty – det første ordentlige 713

diskoteket jeg gikk på som gutt sammen med Marcus. Jeg husker da jeg så faren min sammen med Jonas Larsson, John fra TPC og et par tykke gamle malaya på Kilimanjaro Hotel visà-vis. Og så gikk jeg og Marcus over gata til Liberty og drakk oss fulle, hørte musikken, danset. Og nå skal jeg spille her selv. Jeg gleder meg – jeg har alltid elsket det lurvete, nedslitte lokalet. Første kveld. Jeg står oppe i glassburet like under taket over baren – ser utover det bølgende dansegulvet med sigarettgloer som rastløse ildfluer. Festen er nesten oppe i klimaks. Finner et liveopptak med Linton Kwesi Johnson – slenger det på. «Ah-ah-ah-ah-ah-ah-ah …» roper Firestone, som kommer styrtende opp den innvendige trappen til DJ-buret. Han stanser foran meg, står omtrent og hopper: «Ah-ah-ah-ah-ah-ah …» stammer han og ser frustrert på meg. «Ah-ah-ah …» Han går i stå igjen, knytter nevene, har tårer i øynene. «Ah-ah-ah-ah.» Jeg holder rundt ham, trykker ham hardt inntil meg. «Abdullah er her,» sier Firestone overrasket, åpner hendene sine, ser ned på dem, ser meg inn i ansiktet og smiler, snakker veldig fort: «Abdullah har t-t-tygget mye mirungi. Han er helt vill. A-a-aEmmanuel er der ute – han prrrrrrr-prøver å stanse ham.» Døra blir flerret opp nede i trappa, og Abdullah kommer til syne, tar den smale trappa to trinn av gangen, det hvite i øynene, de blottede tennene suser mot meg opp gjennom den mørke trappesjakta. Firestone tar et skritt til siden, presser seg helt opp mot veggen, lufta flytter seg, jeg skritter bakover, løfter hendene – det er ingen steder å gå. Nå får jeg bank. Abdullahs knyttneve treffer meg som et tog, og bakhodet mitt smeller inn i veggen, og så velter han. Firestone raser inn i siden på ham, ned i plata som surret rundt på tallerkenen, musikken stanser, jeg hører nåla, armen, platen knekke, selve bordet som utstyret står på, knaser under vekta til Abdullah, og så knuses glasset i det lille DJ-buret – den lille kommandobroen som henger over baren, blir gjennomboret av Abdullahs skulder, og Abdullah daler i stillhet med et regn av blinkende glasskår rundt seg – ned, ned. Ved baren stirrer folk opp mot den forstummede musikken fra DJ-buret, de hører glasset knuse, de ser den dalende kroppen. Rykker febrilsk tilbake. DUFF – Abdullahs kropp støter dem til side. BAM – Abdullah treffer gulvet, det singler i glass rundt 714

ham, jenter skriker, folk stimler sammen rundt kroppen, han ynker seg, jeg ser ned på ham. Oppdager at Emmanuel står ved siden av meg – det er han som er utkaster for tida. Han blør fra leppa. «Jeg klarte ikke å stoppe ham,» sier Emmanuel. Jeg raser ned trappa, kommer ut i lokalet, baner meg vei gjennom mengden. Abdullah har satt seg opp og vil reise seg. Jeg står foran ham og skjelver innvendig. «Pass deg,» sier jeg. «Du tar det rolig.» «Bli sittende,» sier Emmanuel til Abdullah. «Ellers sparker jeg deg.» «Jeg er rolig,» sier Abdullah gråtkvalt og holder hendene opp foran seg. «Hva vil du her?» spør jeg. Han ser for jævlig ut. «Ta meg tilbake,» sier han. «Du stjal fra meg,» sier jeg. «Ja, men jeg mistet alt,» sier han. «De tok materialene til huset mitt. Familien til kjæresten min. De har …» Han går i stå. Jeg kunne gi ham oppgaven med å passe parkeringsplassen. Jeg har lyst til det, men de andre vil ikke jobbe sammen med ham. Han kostet dem masse penger, og han er upålitelig. Det er ren business. «Ellers må jeg være bærer på fjellet,» sier han. «Jeg vil ikke ha deg tilbake,» sier jeg. Abdullah hopper opp, håndrotslaget treffer ansiktet mitt, jeg kjenner huden spjæle, noe som knaser i nesebenet, jeg vakler bakover – metallisk smak som flyter over tunga, varm og klebrig, samtidig som foten hans flyr opp og treffer skulderen min så jeg velter bakover på gulvet. Emmanuel kaster seg mot ryggen til Abdullah, griper tak i ham og dytter til de begge faller om, Firestone kaster seg oppå dem. Blodet fosser over haken min mens jeg tvinger meg selv på beina. Emmanuel ligger på ryggen med armene rundt Abdullahs bryst – prøver å holde ham mens Abdullah slår med armene så Firestone fyker til siden. Jeg er borte i baren, griper en ølflaske og knuser den mot kanten på bardisken og kaster meg på kne ved de kavende kroppene, holder den knuste flaska mot ansiktet til Abdullah. «Stopp,» sier jeg. Han stivner, stirrer skremt på den skarpe flaskekanten. «Nå går du stille og rolig,» hveser jeg gjennom 715

smerten i munnen. Lårene mine skjelver. Plutselig hører jeg folk igjen – de hoier og ler rundt oss. Abdullah begynner å klynke. «Jeg skal ødelegge deg, din forbannede mzungu. Jeg kommer med vennene mine. Bare vent,» sier han. «Det sa du sist også,» sier jeg. «Jeg venter fortsatt.» Som en dårlig film. Både jeg, Emmanuel og Firestone følger ham ut av lokalet og bortover gangen, forbi Rogarth som sitter på posten sin ved pengeskrinet. Vi går ut på verandabaren, og Abdullah sleper seg ned trinnene til den støvete parkeringsplassen foran Liberty – ut i mørket, der han stanser og sier: «Jeg kommer med vennene mine, og vi skal knuse alle tingene dine – du skal gå i det svarte landet med den skitne melkefargen din, og du skal være fattig uten noen ting. Du skal kjenne det, og jeg skal se deg trygle.» «Christian,» sier Emmanuel. «Jeg går til TPC nå.» «Nå? Hvorfor det?» spør jeg. «Jeg liker ikke diskobransjen – alle er hyener,» sier han. «Men vent nå litt, da,» sier jeg og griper armen hans. Han stanser, ser på meg. «Hjemme i landsbyen på TPC, Christian. Jeg hadde en jente der – søt jente. God. Arbeidssom. Flink. Men jeg tenkte på Moshi, diskobransjen, fine lyder, stilig lys, chiki-chiki jenter overalt for meg å smake på. Men jentene her er skitne – de er malaya. Og mennene er tyver. Hyener,» sier Emmanuel og lirker armen sin løs, går ut i nattemørket. Etter hvert ebber festen ut. Folket fikk seg en slåsskamp, så det har vært en vellykket kveld. For dem. Jeg har en smadret platespiller. Og hva med Abdullah? «Tror du Abdullah kan gjøre noe?» spør jeg Rogarth. «Ja, selvfølgelig,» sier han. «Vi må bli her.» «Men vi blir nødt til å få anlegget hjem,» sier jeg. «Hva med høyttalerne?» spør han. «De blir hengende,» sier jeg. «Det tar en time å få dem ned.» «Da ødelegger han dem,» sier Rogarth. «Hva med nattevakten?» «Dårlig,» sier Rogarth. Vi kan ikke demontere dem – vi har ikke verktøy. «Jeg drar hjem i drosje med de andre tingene,» sier jeg. «Hvis 716

du blir her med Firestone, kommer jeg tilbake, og så blir vi her sammen til det lysner.» «Jeg finner en drosje.» Rogarth går ut. Jeg står i det tomme lokalet med Firestone. Det er en vakt her som går runder om natta, men han er en gammel mann. Rogarth kommer tilbake. Vi bærer tingene ut i drosjen – den enslige platespilleren, kassettspiller, forsterker og all musikken. Jeg kjører hjem med tingene, og alt er stille. Bærer dem inn i huset mens drosjen venter. Jeg skulle ønske jeg hadde Ibrahim her så han kunne bli ved huset. Hundene er ikke mye tess hvis det virkelig brenner. Jeg åpner den gamle Ostermann-transportkassa der jeg har sakene mine. Graver ned under kabler og kassetter. Finner revolveren, sjekker sikringen, stikker den ned foran i bukselinningen, skjorta over. Rachel våkner. «Hva er det?» mumler hun. «Jeg må tilbake på Liberty,» sier jeg. «Hvorfor det?» sier hun søvndrukkent ned i puta. «Problemer. Jeg blir nødt til å være der til i morgen.» Rachel setter seg opp – våken. «Hva slags problemer?» spør hun. «Abdullah kom og laget bråk. Vi blir nødt til å bli der så han ikke kommer og stjeler høyttalerne. Eller knuser dem,» sier jeg. Rachel ser bort på Halima, som sover søtt. «Men hva med meg?» sier hun. «Abdullah vet hvor du bor. Hvis du er på Liberty og han ser at du har kjørt tingene hjem, kommer han kanskje hit og tar dem,» sier hun. «Nattevakten er her,» sier jeg. Før hadde vi bare hunden, men Moshi er blitt farligere etter tørken – ingen har penger – så kona til Gösta har leid inn en nattevakt. «Nattevakten bare løper sin vei,» sier Rachel. Det er sant. Hvis han blir redd, forsvinner han. «Hundene er her,» sier jeg. «De hundene duger ikke til noe som helst,» sier Rachel. Faen. Jeg har lovet å komme tilbake til Liberty. «Jeg kjører ned dit, og så kommer jeg tilbake med det samme på motorsykkelen,» sier jeg og går på kjøkkenet, legger mat og drikkevarer i en flettet kurv – tar den med. Tilbake i drosjen til Liberty. Drosjesjåføren er en jeg kjenner. «Kanskje det er tyver nede på Liberty,» sier jeg til ham. «Jeg vil ned og undersøke det.» Han nikker. 717

Det er bare sigarettene som gjør at jeg oppdager dem – tre–fire stykker står i mørket under halvtaket foran en butikk ved bensinstasjonen like før Liberty. Det kan være flere hvis ikke alle røyker. Svetten bryter frem på ryggen min. «Start motoren og sving inn så frontlyktene lyser på inngangen til Liberty,» sier jeg og stikker skjorta ned i buksa bak revolveren så man kan se den stikke opp av bukselinningen foran magen min. Han stanser. «Tut fire ganger,» sier jeg og rekker hånden opp til taklyset. «Kan det skrus av?» «Hva?» sier han idet han trykker på hornet. «Lyset her inne i bilen – jeg vil ikke ha det på når jeg åpner døra.» «Det virker ikke,» sier han. «Du må bli her til jeg blir sluppet inn på Liberty,» sier jeg og betaler ham dobbel takst før jeg åpner døra. Går ut av bilen og står med fronten mot mennene med sigarettene, som nå er helt usynlige for meg i mørket. Men jeg står litt, så de kan få se revolveren i lyset fra billyktene. Jeg tar revolveren i hånden og lukker bildøra bak meg, trekker kurven min med Sprite og kalde samosaer ut gjennom det nedrullede vinduet. Lar revolveren henge i høyre hånd langs låret mens jeg går mot døra til Liberty – jeg ser ikke nattevakten noe sted. Jeg hører bevegelse et stykke fra meg, men kan ikke se noe utenfor lyskjeglene fra bilen. Revolvergrepet ligger glatt i håndflaten, jeg har pekefingeren borte fra avtrekkeren og banker bunnen på grepet inn mot døra mens jeg ser meg over skulderen. «Vi skal nok få tatt deg, mzungu,» blir det ropt oppe i gata. Det er ikke Abdullah, men jeg har hørt stemmen før, selv om jeg ikke klarer å koble noe ansikt til den. «Ja?» blir det sagt innefra. Rogarth. «Det er meg,» sier jeg. Han låser opp døra, jeg kommer inn. «Var det noen?» spør Rogarth. «Det står en gjeng litt oppi gata.» «Hve-hve-hve-hve …» roper Firestone inne fra dansesalen. «Det er Christian,» roper Rogarth til ham. Det står en flaggermuslykt på gulvet litt borti gangen. Jeg får øye på nattevakten som sitter på en metallstol og vipper mot veggen. «Hvorfor er du ikke utenfor?» spør jeg. Han ser tomt på meg. «Jeg har ikke noe våpen,» sier han. 718

«Tsk,» sier Rogarth. Nattevakten er likeglad. Han har en panga og en kjepp, men han har fått øye på revolveren min, så alvoret demrer for ham. Han får ikke nok lønn til å bli innblandet i noe alvorlig. «Jeg er redd de skal dra opp til Rachel,» sier jeg. «Er ikke nattevakten der?» spør Rogarth. Jeg gjør en håndbevegelse mot nattevakten. «Det er ikke bra,» sier Rogarth. «Det er jo hunder der oppe også,» sier jeg. «Det holder ikke,» sier Rogarth. «Jeg vet det. Kanskje vi skulle sende Firestone opp dit – på motorsykkelen. Han kunne ta bakveien gjennom Majengo, for de gutta står litt oppe i veien her,» sier jeg. «Firestone duger ikke,» sier Rogarth dempet. «Han er veldig redd for Abdullah nå – han skjelver over hele kroppen hele tiden.» «Kanskje jeg må kjøre tilbake,» sier jeg. «Faen, for noe dritt.» «De gutta utenfor – så de revolveren?» spør Rogarth. «Ja,» sier jeg. «Jeg kan kjøre opp dit på motorsykkelen – så vet de ikke hvor revolveren er; er den her hos deg eller der med meg?» sier Rogarth. «Og hvor skal den være?» spør jeg. Rogarth sier ingenting. Jeg trekker revolveren opp av bukselinningen. Rekker den mot ham. Han ser ned på den i mørket. «Nei,» sier han. «Jeg kan ikke sånne ting.» Jeg legger revolveren tilbake. Jeg kan det ikke, jeg heller. Jeg låser opp motorsykkelen og trekker den frem fra gangen der jeg har den stående når vi spiller på Liberty. Jeg sier til nattevakten at han skal åpne dørene og gå ut og se om det er noen der. «Jeg går ikke ut dit,» sier han. «Det er jobben din – du er nattevakt.» «Jeg vil heller være uten jobb,» sier han. Rogarth går bort og åpner dørene, jeg står bak ham med revolveren løftet i armen med bøyd albue så den peker opp i taket. Rogarth går ut – ser til begge sider. Det er fortsatt ingen strøm i sentrum. Han svinger tilbake mot meg, trekker på skuldrene. «Jeg stiller meg ute i døra og holder utkikk til du har kjørt,» hvisker jeg. Jeg går inn til Firestone. Han er veldig stille. Vi røyker sigaretter og drikker Sprite til det lysner utenfor.

719

«Dette ville være et godt tidspunkt for deg å besøke faren din,» sier jeg til Rachel. «Bare til vi får løst dette med Abdullah.» «Men kanskje det er bedre at vi snakker med din far, om han kan skaffe oss billett til Danmark, så vi kan komme bort fra dette rotet,» sier Rachel. Danmark. «Nei, for faen. Vi skal ikke stikke av,» sier jeg, for jeg makter ikke å prøve å forklare henne at faren min ikke vil kjøpe billetter til Danmark, og at vi ikke kan klare oss der. Jeg kan det, ja – fordi jeg har statsborgerskap – men hun kan ikke det. «Ok, jeg besøker dem en uke, så kommer jeg tilbake,» sier hun. «Besøker du Ibrahim mens du er der?» spør jeg. For hvis det bare var en tøff malaria Ibrahim hadde og ikke … ja, så skulle jeg faen ta meg gjerne hatt ham her i Moshi nå. «Jeg ser ham nok,» sier Rachel. «Da må du hilse ham så mye. Og hvis han er blitt frisk, så si til ham at han må komme tilbake – jeg har en jobb til ham. Når Rachel har dratt, kan jeg konsentrere meg om situasjonen. Jeg har oppholdstillatelsen min i orden – kjøpt og betalt i dyre dommer på New Castle Hotels takterrasse. Arbeidstillatelsen – drit i det; Rogarth står som diskotekbestyrer. Men Abdullah – hvordan løser jeg det? Jeg kjører ned på politistasjonen. Går inn til bossen som sa jeg var av morderslekt. Jeg slenger det rett i bordet foran ham: «Denne Abdullah gir meg store problemer. Han truer meg. Kan du snakke med ham?» «Abdullah? Jeg kjenner ham ikke, men han er tanzanianer, så han har mer rett enn deg,» sier politimannen og smiler. «Du er bare turist her. Det koster 1000 dollar hvis jeg skal beskytte deg bare lite grann.» Nå ler han: «Du vil alltid ha problemer i livet, for du er av morderslekt. Hendene dine er farget av den døde mannens blod.» Jeg har ikke 1000 dollar. Jeg har innlosjert Rogarth i huset. Den ødelagte platespilleren er levert inn til en radiomann i byen. Det er ikke noe å foreta seg før det blir helg igjen og vi skal være på Liberty. Jeg skifter til varmere klær, og samtidig legger jeg passet mitt over fra 720

den brukte skjorta til lomma i jakka jeg tar på. Jeg har gjort det til vane alltid å ha passet på meg. Jeg kjører til Arusha og opp på Mountain Lodge for å se om Mick er der – trenger å snakke med en hvit mann. Klokka er fem på ettermiddagen når jeg kommer frem, men han er fortsatt på jobb. Jeg sitter på verandaen og snakker med halvt grønlandske Sofie. Det er deilig å snakke dansk. Jeg spør etter Mick. «Går det bra med bilverkstedet hans?» «Ja, sånn noenlunde. Han jobber hele tiden – det er ikke engang sikkert at han kommer hjem før langt utpå kvelden,» sier hun. «Men blir han boende her på lodgen?» sier jeg. For det forbauser meg at han vil bo sammen med familien. «Ja, selvfølgelig. Altså, til han gifter seg – så kjøper han sikkert et hus i Arusha,» sier Sofie. «Skal han gifte seg?» spør jeg. «Jeg vet ikke – kanskje en gang. Han har ingen kjæreste, så vidt jeg vet,» sier Sofie. «Ja, hvis han ikke liker svarte jenter, kan det jo bli litt vanskelig,» sier jeg. Sofie ler. «Det er ikke fargen han har noe imot. Det er latskapen, det å bare la alt stå til,» sier hun. «Man skal jobbe hardt her for å få det til å gå rundt. Når man får barn, må de gå på Arusha School, og det er dyrt. Det finnes ikke penger til sykeforsikring og den slags. Vi blir nødt til å holde sammen i familien.» Jeg ser meg rundt. Lodgen i den fine gamle bygningen med bungalower bak, safariselskapets Land Rovere, det veldresserte personalet. Jeg misunner dem suksessen, men de jobber til gjengjeld hardt. Jeg har ikke jobbet hardt nok – jeg er klar over det. Alt mitt er i sørgelig forfatning – alt går i stykker. Klærne er hullete, skoene et utgått, solbrillene fulle av riper, kassettspillerens tonehoder kjørt, platene knekker. Er det normalt for oss mennesker? Å være de tingene vi har? Jeg er stiften på platespilleren – hvis ikke den virker, virker heller ikke jeg. Jeg bygger meg et liv på lett fordervelig elektronikk. Det holder ikke. Og lett fordervelige forhold til andre mennesker som jeg har ansvar for. Jeg ser opp. Stjernene begynner å titte frem på den svarte kuppelen. Samantha – var det sånn som dette du ikke ville leve – som meg? Men du kunne levd som Sofie. 721

Sofie snakker igjen: «Men jeg er også neger på et vis,» sier hun. «Jeg er halvt grønlandsk, så jeg forstår tanzanianerne fullt ut; det er for jævlig hvordan de først er blitt herset med av kolonialistene og så etterlatt til å steike i sola.» Jeg ser opp på himmelen. Det begynner å bli mørkt. «Jeg får heller bare kjøre inn på verkstedet,» sier jeg og tar farvel med Sofie. Jeg finner Mick med overkroppen begravd innunder panseret på en safarilastebil. Ved siden av ham står en rynkete tanzanianer. «Kom, så tar vi en øl,» sier Mick, og vi setter oss på et par bildekk i verkstedets bakgård. Det er mørkt nå, men stjerneklart, og månen lyser ned på oss. «Hva driver du egentlig med her, Christian?» «Jeg … jeg lever her.» «Gjør du det?» Han ser seg rundt i verkstedet. «Jeg lever her. Du er flyktning. Du prøver å leve ut en eller annen slags tenåringsdrøm.» «Nei, men faen da, Mick, jeg jobber jo, jeg har folk jeg forsørger.» «Ja, men etter hva jeg hører fra Moshi, så prøver du å snyte deg frem. Det funker ikke i det lange løp, mann.» Han ser på meg. Skulle likt å vite hvem han snakker med i Moshi. Han leser tydeligvis ansiktsuttrykket mitt. Han ler: «Christian, Moshi er veldig liten. Din gamle kompis, Marcus – jeg har kjent ham i mange år. Jeg kjøpte alltid kassetter hos ham når jeg var i Moshi. Marcus har all den gode musikken,» sier Mick. «Er du noe i Moshi?» spør jeg, for jeg har aldri sett ham der. «Det hender,» sier Mick og tenner seg en røyk, røyker litt i taushet. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg hadde tenkt å spørre om jeg kunne låne litt penger, men jeg får meg ikke til det. Han ser tvers igjennom meg. Nå snakker han igjen, rolig. men det er ingenting rolig over det han sier: «Du er som Samantha – du prøver å snike deg rundt alt som er vanskelig. Du tror det skal gå, men blir innhentet hele tida.» «Jeg har det i meg,» sier jeg. «Jeg kunne fått det til å gå.» «Når du ikke får det til, så har du det ikke i deg,» sier Mick. 722

«Det er bare litt småproblemer – det ordner seg,» enda jeg ikke selv tror på det. «Ja, det gjør det,» sier Mick. «Ting løser seg. Det kommer til å roe seg igjen. Men det er faen ikke sikkert at du kommer seirende ut – for meg ser det ut til at du taper.» «Jeg må bare få skaffet litt penger, så går er vi i gang igjen.» «Du må tenke på dem som ville hunder,» sier Mick. «Hvem?» spør jeg. «De du jobber med, og de som er ute etter å overta butikken din.» «Det gjør jeg da faen meg allerede.» «Nei, du gjør ikke det. Hunder. Det handler om revir. Når du går forbi en gretten hund om natta, så angriper den bare hvis du trenger inn på reviret dens. Hvis dere møtes på felles grunn, så angriper den bare hvis du viser frykt, underdanighet.» «Hva har det med meg å gjøre?» sier jeg, enda … «Du er på deres territorium,» sier Mick. «De er i flokk. Du stinker av frykt. De har sett at du er sårbar. Du er blitt utskilt av den hvite flokken, du blør allerede. Det er bare et spørsmål om tid før du blør i hjel. Med mindre, selvfølgelig, du søker hjem til flokken din. Europa,» sier han. «Men det er ikke flokken min – Danmark.» «Nei, det skjønner jeg godt at du tror. Men danskene vet ikke det,» sier Mick og ler. «Så de kommer til å ta seg av deg.» «Du er også hvit,» sier jeg. «Ja, men jeg hører til her. Jeg har livet mitt her. Jeg har slekt, nettverk – jeg er en del av samfunnet.» «Du er ikke tanzanianer,» sier jeg. Mick peker bort på en stor haug med skrot som ligger i et hjørne under halvtaket: «Vet du hva det er?» «Skrot fra gamle biler,» sier jeg. «Ja. Det er reservedelslageret mitt.» «Det der?» spør jeg. «Ja. Det er et spørsmål om å være selvhjulpen. Du må få ting tilført for å klare deg her. Du kom med penger som du investerte – greit nok. Nå har du skuslet bort investeringen. Du har ikke skapt profitt nok til å gjenoppbygge virksomheten når det blir dårlige tider. Du holder på å forblø. Jeg er vokst opp her. 723

Jeg skjønner systemet. Alle problemene du har opplevd, ville aldri ha rammet meg.» «Jeg må bare få det på plass igjen. Så skal jeg greie meg.» «Jeg ble opplært av en fyr som kan reparere en Land Rover med deler fra en Peugeot,» sier Mick. «En selvlært fyr. Han kan knapt lese.» «Ok,» sier jeg. «Han er mye flinkere enn meg.» Mick peker på den gamle, rynkete mannen i en kjeledress som skinner i svart av motorolje. «Det er han der. Han er mitt ideal.» «Jeg skjønner hva du mener,» sier jeg. «Nei, du gjør ikke det,» sier Mick. Vi er tause. Røyker. «Kan du huske Panos?» sier Mick. «Ja, selvfølgelig,» sier jeg. «Panos jobber på Heathrow, flyplassen, du vet, i London. Han hiver rundt på bagasje på dobbeltvakter. Og han er sammen med Parminder, som står bak en British Airways-skranke,» sier Mick. «Pene Parminder?» spør jeg. «Ja, nemlig. Hun giftet seg med en sikh i Nairobi, som slo henne. Så Parminder har brutt med hele familien og slått seg sammen med Panos. Og nå jobber de for livet for å spare til en safaricamp i Ruaha,» sier Mick. «Men hva med Stefano og familien hans?» spør jeg, for etter hva jeg har hørt, var faren til Stefano innstilt på å få Panos drept da han banket opp Stefano fordi han prøvde å voldta Samantha. «Hele familien til Stefano har flyttet til Kina og driver noen store tobakksfarmer der,» sier Mick. «Poenget her er at Panos forbereder seg. Han jobber hardt for å ha penger til investeringen sin. Og han finner den rette kvinnen til å hjelpe seg. Han gjør de rette tingene så han har en sjanse til å lykkes. Det gjør ikke du.» «Jeg skjønner hva du mener,» sier jeg igjen. «Jeg kan gi deg 200 dollar,» sier Mick. «Mener du det?» sier jeg, for jeg har faktisk ikke spurt. «Jeg er virkelig glad for …» Mick holder hånden opp for at jeg skal tie. Han graver i lomma idet han reiser seg. Rekker meg to hundre dollar. «Ikke oppsøk meg igjen,» sier han og går bort og stikker overkroppen innunder panseret igjen, som da jeg kom. 724

Etter et par dager kommer Rachel og Halima hjem. «Hva med Ibrahim? Så du ham?» spør jeg. «Tsk,» sier hun og rister misbilligende på hodet. «Ibrahim er nesten død.» «Hva er det som har skjedd med ham?» «Han har sykdommen. Og i landsbyen har de steinet ham,» sier Rachel. «Steinet ham?» «Ja. Hele landsbyen – mennene. Fordi Ibrahim har ligget med en annen manns kone. Så de har steinet ham hardt – nesten til døden. Og nå holder han på å dø på sykehuset.» «Men … sykdommen. Er han tynn?» «Ja, han er ikke Big Man Ibrahim. Han er som et skjelett.» «Men hvordan har han klart å ligge med en annen manns kone – hvis han var syk allerede?» «I en kort periode var han litt frisk, så han kunne reise seg fra sengen. Og han snakker veldig glatt til jentene, Ibrahim. Han eier en liten butikk, han har to matatu, han har en bar.» «Hvis han er tynn, så vet man jo at han har sykdommen,» sier jeg. «Det er i landsbyen, Christian. De vet ingenting om sykdommen – de tror bare det er en kraftig malaria.» «Men jeg trodde kona hans hadde overtatt virksomhetene hans?» sier jeg. «Ja, men det står Ibrahims navn på forretningen, så folk tror han er en stor mann. Ibrahims kone har også sykdommen.» «Hva med barnet deres?» spør jeg. «Barnet er friskt. Konens foreldre passer barnet.» I sentrum vokser problemet – aktiviteten vår på Liberty er synlig for alle myndighetspersoner. Rogarth blir stanset av politiet på gata. Alle vil ha et stykke av oss. Byen er for liten, og vi har suksess – det ser i hvert fall sånn ut. «Kom igjen, vi vet du har penger. Gi oss litt.» Alt blir dyrere når man er hvit og når man har penger. Vi blir møtt av oppskrudde priser hver gang vi skal kjøpe en vare. Når Rachel går på markedet, slenger de hvite priser til henne. Jeg begynner å leve på samme måte som de hvite jeg foraktet for syv år siden, da jeg flyttet til Moshi fra TPC med far. Jeg syntes de var paranoide fordi de var redde for negre. Jeg vemmet meg over måten de beve725

get seg fra huset inn i bilen til jobben til skolen til klubben. De tok med seg gartneren til markedet så han kunne bære kurvene for dem, fikk kjøttet brakt på døra av kjøpmannen. De visste i beste fall om at kokken hadde familie i en landsby et sted, men de hadde ikke møtt dem eller sett huset hans og jorda hans. De var aldri sammen med tanzanianere. De prøvde aldri å sitte på huk ved et rykende bål og spise maisgrøt og fisk. Vaske seg i rumpa med vann. Røyke rå tobakk rullet i avispapir. Spise grillet kassava med senneps- og chilidressing på de billige kinosetene med harde trebenker. Drikke mbege i de små skurene ute på landet. Nå skjønner jeg det. Det er ikke mulig å bevege seg fritt rundt. Jeg lar Rogarth ta motorsykkelen og kjøre ærender i byen: ned og bestille plakater, finne tapetklister og spann og pensler og hyre inn noe rask fra markedet til å klistre dem opp rundt omkring. Skaffe lyspærer til Liberty så det ikke er helt kølsvart. Jeg går til fots igjen. Den hardpakkede jorda, støvet som letter i små skyer rundt føttene. Det funker ikke. Jeg er på vei bort Uru Road til Marcus for å snakke med ham. Men jeg vil ikke. Det er pinlig. Jeg skammer meg – som om alt er min skyld. Men det stemmer jo ikke. Skal jeg droppe det? Jeg snur. Ser lysene foran YMCA – drosjeholdeplassen. Jeg går bort og kjøper en grillet mais av fyren som står ved siden av konteinerbaren ved YMCA. Han vil ha ågerpris. Jeg gir ham det rette beløpet, snakker til ham på gateswahili: «Mimi sitake kuchuma mboga.» Jeg vil ikke bøye meg for plukke grønnsaker, underforstått at han skal drite i å prøve å lure meg. Alle ser på meg som en omvandrende lommebok. Jeg begynner å gå mot drosjesjåførene, og alle begynner å rope på meg på haltende engelsk: «Kom hit. Her. Taxi. God bil. Med musikk.» Det irriterer meg at de ikke ser det; jeg kom til Tanzania for ni og et halvt år siden – jeg snakker flytende swahili. Jeg gjør tegn til den eldste sjåføren – en gråhåret mann med rynkete kinn, som står lent mot panseret på drosjen sin og ikke har sagt et ord. Han retter seg opp og går rundt for å åpne døra for meg. De andre surmuler, men jeg gidder ikke høre på pisset deres og skulle slåss for ikke å betale overpris.

726

Marcus AVSLAPNING Ja, mannen trenger en avslapning etter en lang dag med arbeid. Et enkelt glass eller to, enda Claire er en fiende av dette systemet. Hun vil ha meg hjemme, til å spise og sove. Ferdig. Ingen livsglede. Og pumpingen: Før var den saft – nå gjør hun arbeidet som en trestamme som ligger felt på bakken. Jeg kan ikke gå til baren i lokalområdet – regningen min er lang som veien til Dar. Så jeg går og banker på kiosken, vekker gutten som passer den om dagen og sover i den om natten, så ikke alt blir stjålet. «Gi meg litt penger,» sier jeg. «Man mama Claire har allerede hentet dagens penger,» sier han søvnig. «Tsk,» sier jeg. Meningen er: Claire passer Princess i byen, og jeg passer kiosken. Hun skal ikke blande seg i min kiosk. Og hvis jeg må bruke litt fortjeneste til en avslapning om kvelden, er det bare for å kunne gjenoppbygge viljen til et stort arbeid neste dag. Jeg går rett tilbake til huset og rister i Claire. «Hvor er pengene mine?» «Hvilke penger?» mumler hun, øynene med redsel fra den harde vekkingen. «Pengene mine fra kiosken,» sier jeg høyt, så babyen våkner og begynner å skrike. «Du vekker Redemption,» sier Claire. «Pengene er brukt til maismel og matolje og brus, som et varelager så kiosken kan selge mer.» Tsk, Claire har styrtet rundt med drosje for å fylle varelageret og brukt alle pengene i kassen. «Hvor er resten av pengene?» sier jeg. Nå skriker Redemption som en ambulanse. «Tsk,» sier Claire. «Du kan se i vesken min.» «Hvorfor er du så sur?» sier jeg. «Kan ikke en mann få lov til å hygge seg bare litt en kveld før konen hans vil sende ham til helvete?» «Det er ikke én kveld,» sier Claire. «Hver kveld går du i baren, som om den er kirken din.» «Jeg må bare ha en liten avslapning så jeg kan sove,» sier jeg. «Andre mennesker kan sove uten å gå i baren,» sier Claire og trøster lille Redemption med et bryst i munnen. 727

«Kanskje er konen deres hyggelig mot dem så de har lyst til å sove med henne i stedet for bare å møte en kald rygg,» sier jeg. «Jeg vil ikke det tullet når jeg har melk – det er galt. Og jeg er trett fra arbeidet hele dagen,» sier Claire. «Du er alltid trett. Men jeg er ikke trett, så jeg må gå og snakke med folk og jobbe for å skaffe litt forretninger.» «Du er trett i morgen,» sier Claire. «Tsk,» sier jeg og går i vesken hennes. Ut, bort, ned Uru Road til YMCA, der det nå er en stor konteinerbar med kiosk; Gateway er navnet. I mitt eget hode kaller jeg den Get Away.

Christian «Er Marcus hjemme?» spør jeg hushjelpen i døra til huset hans. «Han hviler,» sier hun. «Jeg får ikke vekke ham.» Jeg kan se forbi henne inn i stua. Haile Selassie henger på veggen i glass og ramme. Og Bob Marley. Og så er det familiebildene. Claires lille Rebekka, som er død; Marcus med lille Steven som druknet; lille, levende Redemption. Et falmet bilde av Katriina og jentene. En gang hadde han også et bilde av meg og seg selv foran Roots Rock med armene rundt skuldrene på hverandre, solbriller, røyk i kjeften – unge, friske, kule, optimistiske. Det bildet er borte nå. Han har ikke noe bilde av moren til Steven, ikke noe bilde av Tita og den sjokoladebrune datteren hennes. Hvis han har det, står det i hvert fall ikke fremme. Det er ingen bilder av Marcus’ foreldre og søsken. Jeg vet at han har bilder av dem, tatt av tyskere i Seronera da Marcus bodde der som liten. Men de er ikke hengt opp. Han snakker aldri om dem. De var dårlige foreldre. Han brøt med dem, ville starte sin egen slekt fra scratch. Nå har han gjort det, og den er blitt rotete, for Marcus er også dårlig. Kommer lille Redemption til å ha et bilde av Marcus stående i glass og ramme i bokhylla si når han blir voksen? Kommer Solja til det? Rebekka? Jeg tror ikke det. Alle disse bildene kommer til å falme og brenne og støve ned, gå i oppløsning, forsvinne. «Kan du si til Marcus at Christian har vært her?» spør jeg 728

hushjelpen som står lent mot dørkarmen og holder i døra så jeg ikke kommer inn. «Jeg sier det,» sier hun og lukker døra. Jeg kjører hjem for å hente Rachel. Vi må ned og kjøpe inn på markedet. Jeg har bedt Rogarth og Firestone til middag. Vi er bare tre nå, siden Emmanuel forsvant. Tre hyener. Jeg har bedt Rogarth skaffe en ny utkaster, men han har ikke funnet noen ennå som han stoler på. «Hannhunden er syk» sier Rachel en dag jeg kommer hjem. Hun viser meg hvor hunden ligger under en busk i hagen. Han klynker når vi nærmer oss. Tispen sitter litt bortenfor og holder vakt over ham. «Har du sagt fra oppe i huset?» spør jeg. «Ja,» sier hun. «De sier det går over.» «Det er ikke vårt problem,» sier jeg, for jeg har ikke penger til dyrlege. Men det er et problem med bare én hund – de bør være to. En enkelt hund kan drepes kjapt, og da har man ingen alarm til å vekke vaktmannen. Vi kjører ned mot sentrum. Jeg vil unngå Clocktower-rundkjøringen, bykjernen, har ikke lyst til å støte på eieren på Liberty, politimannen, Benson eller David, Claire, Marcus. Vi kjører fra Arusha-rundkjøringen og ned Arusha Road og svinger til høyre bort enveiskjørte Kawawa Street – der Marcus ble påkjørt av Asko. Og så ned Chagga Street til markedet som ligger ved Swahilitown – øynene mine er skjult bak ripete solbriller, og bak dem lar jeg blikket skanne omgivelsene etter Abdullah, Tariq, fiender. Jeg svetter. Jeg drikker en cola i skyggen mens Rachel krangler med selgerne på grønnsaksmarkedet – de vet hun er sammen med en hvit mann, og de vil aldri kunne tro at en hvit mann kan være konkurs. Hjemme rydder jeg, leker med Halima, hjelper Rachel litt på kjøkkenet. Rogarth og Firestone kommer. Jeg byr dem en øl, setter frem salte cashewnøtter og Bombay-mix. Vi hører soundtracket fra Shaft. Det banker på verandadøra. En liten jente oppe fra hovedhuset. Tårene triller nedover kinnene hennes. «Hva er det?» spør jeg. «Hunden er død,» sier hun. «Har den vært syk?» spør Rogarth. 729

«Ja, siden i går,» sier jeg. Den lille jenta blir stående i døra. «Skal du si noe mer?» spør jeg stille for ikke å skremme henne. «Mor sier at mzungu skal begrave hunden,» svarer hun. Jeg reiser meg. «Er det ingen menn i huset?» spør jeg. Jenta rister på hodet. «Vil du ha en cola?» spør jeg. Hun nikker og kommer bort til meg, tar meg i hånden. Vi går ut på kjøkkenet med lille Halima i hælene. Jeg gir jenta en cola og forklarer hva som har skjedd, til Rachel, som holder på å steke auberginer i olje. Jeg tenner en flaggermuslykt og går ut sammen med Rogarth og Firestone. Rogarth skubber til hunden med foten og ser bekymret ut. «Hva er det?» spør jeg. «Kanskje den ble forgiftet,» sier han. «Hvordan da?» «Man bare kaster litt forgiftet kjøtt over gjerdet,» sier Rogarth. «Da ville jo den andre vært syk også,» sier jeg. «Ikke hvis hannhunden er grådig og spiser alt,» sier Rogarth. «Jeg finner en spade,» sier jeg og går mot garasjen. Firestone går inn i huset vårt. Når jeg kommer tilbake med spaden, kommer Firestone ut med en kniv i hånden. «Hva skal du?» spør jeg. «Å-åh-åh-åh-åh … åpne hunden,» sier Firestone. «Jeg trodde du var muslim,» sier jeg. «Imot hunder.» «Ja, men hunden er ok nå, for den er død,» sier Rogarth. Firestone nikker og smiler, setter seg rett ned på kne og snitter opp hundemagen så de blodige innvollene velter ut. Rogarth holder flaggermuslykta borttil mens Firestone sprer dyreinnvollene ut på bakken. Jeg kjenner gallen stige opp i halsen; jeg snur meg bort og svelger. Tenner sigaretter – en til hver. «Her, Firestone,» sier jeg og holder pusten mens jeg tar et skritt bort og holder røyken opp foran ansiktet hans. Han griper filteret mellom tennene og snitter opp et stort organ som tarmen er festet til. Magesekken. Innholdet velter ut, en tjukk masse som Firestone tar mellom hendene og knar forsiktig. «Er det noe?» spør Rogarth. «Eeeehhhh,» sier Firestone. «G-g-g-g-g-glass-skår.» «Tsk,» sier Rogarth. «Hva?» sier jeg. 730

«Du kjøper kjøtt og blander med små glasskår. Hunden oppdager ingenting, for den tygger ikke kjøttet sitt, den bare svelger. Glasset skjærer magesekken og tarmene i stykker så den blør innvendig og dør,» sier Rogarth. «Så da er det noen som har drept den,» sier jeg med en klump i halsen. «Ja,» sier Rogarth. Samantha reiser seg i hodet mitt. Hun står helt stille – død – og ser på meg. Blikket hennes er uleselig. Øyeeplene fylt med størknet blod. Jeg snur ryggen til lyset så de ikke skal se tårene som veller opp. Jeg begynner å grave hullet. Graven.

Marcus ROMANTISK SYKDOM En dag kommer Rachel til døren min – eeehhhh. Christians malaya. «Jeg er mwafrika som deg. Jeg er din søster. Og du forstår wazungu bedre enn jeg. Du kan gi meg et råd,» sier hun. Men jeg forstår ikke lenger de hvite menneskene, kanskje har jeg aldri forstått dem. «Hvorfor skulle jeg hjelpe deg?» spør jeg. «Det var du som presenterte mzunguen for meg. Og nå gir han meg ikke annet enn problemer. Det er riktig hvis du hjelper,» sier Rachel. «Hva slags problemer?» spør jeg. «Han tjener ikke nok penger. Jeg er redd for at han plutselig forsvinner, og så er han borte og jeg er alene med min lille jente, uten hus, uten arbeid. Hva skal jeg gjøre?» «Gir du ham god kjærlighet?» spør jeg. Eeehhhh, hun blir sint: «Tsk, hele tiden mirakuløs, men han kan ikke gjøre kjærlighetens arbeid når han hele tiden tygger mirungi og drikker for mye – min kjærlighet er bare blitt en ekstra forstyrrelse i alle problemene hans.» «Du må finne på noe så du kan få kroken dypt i fisken,» sier jeg. «Du må hjelpe,» sier Rachel. Jeg rister på hodet: 731

«Når man er god mot den mzunguen, blir man mishandlet av ham. Jeg er ferdig med å hjelpe,» sier jeg. Hun snur seg og går, bort mot konteinerbaren. Jeg ser etter henne. Litt senere går hun ned mot Uru Road sammen med en ung mann, Rogarth. Han går rundt sammen med bossens malaya mens hun prøver å finne metoden for manipulasjon av bossen. Denne rikmannssønnen fra TPC er blitt flink i de fattiges metoder siden faren hans flyttet til Karanga Prison. Men Rogarth er fremdeles som en hvit, med troen på en romantisk kjærlighet. Hvorfor er han interessert i Rachel, som allerede er pumpet av Faizal som plantet frøet sitt, og har vært malaya for mabwana makubwa og for Christian? Hvis Rogarth fungerer godt i arbeidet som tyv og bedrager, kan han lynfort få en bedre kvinne. Det er en romantisk sykdom Rachel vekker i de guttene.

Christian Jeg har fått overtalt eieren på Liberty til å sørge for utkaster til jeg finner en ny. Firestone er altmuligmann og vakt på parkeringsplassen som vanlig. Jeg dro helt ut til TPC og hentet Emmanuel – overtalte ham til å sitte i døra. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg går i T-skjorte. Ikke mer gul skjorte. Jeg lar Rogarth passe platespillerne, prøver å gjøre meg usynlig. Jeg har desperat behov for penger for å kunne gi Rogarth og Firestone lønn og betale to måneders leie jeg skylder familien til Gösta for gjestehuset deres, så vi ikke blir kastet ut. Alt jeg hadde etter tanzanittsteinene, er brukt opp. Pengene fra Mick er borte. Jeg sitter ved et bord og drikker Konyagi for å få ro. En mann i dress setter seg ved bordet. «Hvordan har du det, Christian Knudsen?» spør han. «Øhhh,» sier jeg. «Ok, hvem er du?» «Jeg er fra Immigrasjonskontoret,» sier han. «Du har et stort problem.» «Papirene mine er i orden,» sier jeg. Han rister langsomt på hodet. 732

«Nei. Oppholdstillatelsen din er trukket tilbake. Det var en stor feil i saksbehandlingen av deg. Du må søke igjen.» «Og hva koster det?» spør jeg. «Koster?» sier mannen. «En oppholdstillatelse i Tanzania koster ingenting hvis du er godkjent, hvilket vurderes ut fra formålet med ditt opphold – er det bra for Tanzania eller ikke.» «Hva er det du sier jeg skal gjøre?» spør jeg. «Du skal komme på immigrasjonskontoret mandag morgen,» sier han og reiser seg – går ut. Mandag morgen sitter jeg på immigrasjonskontoret og fyller ut papirene. Jeg får audiens hos dressen. Han skummer gjennom papirene, ser opp på meg: «Nå skal jeg vurdere saken din,» sier han. «Det tar cirka en uke, og du kan komme ned hit og få beskjed neste mandag.» «Og hva skjer hvis dere ikke gir meg oppholdstillatelse?» spør jeg. «Da har du 24 timer på deg til å forlate landet.» Sovjetiske metoder. Hva tror de dette er? En spionfilm? «Jeg er tykk,» sier Rachel når jeg kommer inn døra. Hun sitter i sofaen med Halima i fanget. «Hva?» sier jeg. «Du er da ikke tykk. Du er fin.» «Tykk,» sier hun. «Du har pumpet meg tykk.» «Er du gravid?» sier jeg og står stille midt på stuegulvet. «Jeg tror det,» sier Rachel. «Jeg har ikke blødd da jeg skulle.» Hun ser på meg – blikket er uleselig. «Men vi har jo passet på,» sier jeg, for siden … siden den gangen vi fikk sjekket blodet vårt, har jeg aldri knullet henne uten kondom. Nesten. «Når man pumper med sokk – det er ikke 100 prosent sikkert,» sier Rachel. «Og noen ganger har vi glemt sokken.» «Men du tror du er gravid. Hva betyr det? Er du det eller ikke?» «En kvinne vet slike ting,» sier hun. Menstruasjon – egg og blod, men jeg har ærlig talt ikke styr på denne syklusen hennes. «Er du sikker?» spør jeg. «Nesten,» sier hun. «Går du fra meg?» «Nei,» sier jeg. «Nei.» 733

«Men du er ikke glad?» sier hun. «Tsk,» sier jeg. «Akkurat nå er det mye problemer. Alle prøver å plukke meg, som en høne.» «Jeg prøver ikke å plukke deg,» sier Rachel. «Det vet jeg,» sier jeg. Vet jeg det? «Hva vil du gjøre?» spør hun og ser sint ut. Den tanzanianske metoden – det er mannens oppgave å forsørge. «Nå får vi se med Liberty først. Kanskje det fungerer helt flott,» sier jeg. «Hvis ikke det går, må vi dra opp til far en stund.» Jeg kan selge anlegget i Arusha – ordne litt cash. Så må han hjelpe oss med resten til en flybillett. «Hva skal vi hos faren din?» spør hun. «Sender han oss til Danmark?» «Nå venter vi og ser med Liberty først før vi begynner å snakke om Danmark,» sier jeg. For ja, far vil gjerne sende meg til Danmark. Jeg vet ikke hva han vil gjøre med Rachel og Halima. Jeg har ingen anelse. Og Rachel har ikke hørt om immigrasjonsmyndighetenes nye fremstøt. Hun vet ikke at jeg skylder familien til Gösta for husleien. Hun vet ikke at vi er på avgrunnens rand. Jeg er fucking ferdig.

Marcus AVTALEN Rogarth kommer til døren min sammen med Firestone. Rogarth er blitt en hard mann av årene med problemer etter farens fengsling. Og diskobransjen ble også bare et rot. Først døde Khalid på fjellet, så ble Abdullah sparket bort. Big Man Ibrahim ble tynn og døde. Nå er det Rogarth som befaler over Christians slavehær, men hæren har ingen soldater. «Ahr, ha-ha-ha-han sssssss-nyter aaaaaaalle – den mzunguen er ikke ssssss-s-som han ssss-kal,» sier Firestone. De har frosset meg ut i to år. Nå står de foran meg som tiggere. «Han betaler ikke lønn mer,» sier Rogarth. «Vi visste ikke at han var sånn.» Jeg sa det til dem, men for afrikaneren kan den hvite mannen ikke være feil. Først må afrikaneren selv kjenne bedraget og 734

se det med sine egne øyne. Men Rogarth kjenner begge sider; han er tanzanianer, men han har gått på ISM. Han burde forstå mer. Kanskje er han smittet av en romantisk forestilling om menneskets nestekjærlighet, eller også har han den hvite formen for kjærlighet, så han er ute av stand til å oppgi sin følelse for Christians malaya, og retningen hans blir styrt fra buksene. «Nå vet dere at Christian er dårlig,» sier jeg. «Pole.» «Vi vil gjerne snakke med deg,» sier Rogarth. «Huset er for familien min. Vi kan ikke snakke her,» sier jeg mens jeg blir stående i døren, veldig uhøflig. «La oss gå bort til konteinerbaren,» sier Rogarth. «Jeg har ikke penger til konteineren,» sier jeg. «Vi inviterer deg,» sier Rogarth. «Ja vel,» sier jeg, og vi går dit, setter oss ved et bord under halvtaket bak så vi er alene. Tjeneren kommer med øl. «D-d-d-din mzungu har sssss-s-snytt oss fffffffullstendig,» sier Firestone. «Det er deres problem,» sier jeg. «Ja, men han har snytt deg også, og nå har han snytt oss,» sier Rogarth. Jeg sier ingenting. «Ja, og så … kanskje vi kan hjelpe hverandre,» sier Rogarth. «Med hva?» spør jeg, ikke fordi jeg vil spille dum, men hvis Rogarth vil noe, må han si det. «Vi vil ha betaling for at han har snytt oss,» sier Rogarth. «Det gjør dere som dere vil – det er deres problem.» «Men han snøt deg. Med diskotekutstyret og pengene den gangen,» sier Rogarth, den samme mannen som hjalp ham med å gjøre det. «Ja. Og da han var ferdig med meg, gikk dere til ham og bøyde dere forover. Gratulerer.» «Sammen kan vi ordne ham. Vi tilbyr deg muligheten til å få hevn over ham,» sier Rogarth. «Dere kan bare ta hevnen deres. Jeg har en kiosk, en butikk, en kyllingfarm og en familie. Jeg har ikke tid til hevn,» sier jeg. «Det eneste jeg trenger, er penger.» «Chhhhrrristian har i-i-i-kke mer,» sier Firestone. «Kanskje det kan bli litt penger,» sier Rogarth. «Men vi kjenner ikke totalt situasjonen, så vi ber om din hjelp, og pengene vil være dine også.» 735

«Han har anlegget sitt – da må dere stjele det, og se om dere slipper politiet,» sier jeg. «Ja, men kanskje han har kontakter også,» sier Rogarth. Nå kommer sannheten. Jeg blir spurt fordi Rogarth har en bekymring. Hva kan Christian gjøre? Har han en innflytelse gjennom faren, som fortsatt er i Shinyanga? Kjenner faren noen mabwana makubwa i Moshi som kan befale politiet å knuse Rogarth som en bille? Dette vet ikke Rogarth – han trenger meg. Uten denne bekymringen ville Rogarth bare knust Christian – fort, hardt. Og jeg tenker på min slemme lillebror, Christian; han er nede i skitten. Jeg er nede i skitten. Ingen av oss hører til der vi er. Noensinne. Men jeg vil gjerne ha … noe. Uten at han blir skadet for mye. Jeg vil gjerne hjelpe dem på en måte så Christian kommer bort herfra i ett stykke. «Det kan bli penger ved å ta tingene hans,» sier jeg. «Og jeg kan hjelpe dere å slippe bråk med politiet.» «Hvordan?» spør Tariq. «Hvis jeg forteller det, så trenger dere meg ikke lenger,» sier jeg og smiler. Rogarth ler høyt. «Så!» sier han. «Men da skal vi dele høsten,» sier jeg. «Ellers skal jeg selge dere til politiet for småpenger, eller til og med gratis.» «Ja. Det er en avtale,» sier Rogarth og gir meg hånden. De vet ingenting. De vet ikke at bwana Benson allerede har sendt immigrasjonsfolk etter Christian. De vet ikke at Christian er en ulovlighet i Tanzania. Alle disse tingene: Christian har bare diskutert dem med meg. Christian er i hånden min. Hvis jeg trykker, knekker han.

Christian Fredag ettermiddag. Rogarth har nettopp vært her i en drosje for å hente utstyret. Etter våkenatta på Liberty tar vi også høyttalerne med hjem hver kveld. Mandag faller dommen hos immigrasjonsmyndighetene. Rachel tar en dusj etter å ha gått hjem fra byen. Hun ba meg ikke om å hente henne. Badedøra går opp, og jeg hører at hun går inn på soverommet. Halima leker utenfor. Jeg skyver opp døra, går bort og omfavner Ra736

chel bakfra så den stive pikken min hviler mellom rumpeballene hennes. Jeg trenger en utløsning. «Hold opp med det tullet,» sier hun. «Nei,» sier jeg. «Jeg vil ha deg nå.» Hun sukker, trekker kangaen av seg og legger seg på senga. «Så kom, da,» sier hun. Jeg slipper shortsen min på gulvet, trekker av meg T-skjorta og kryper opp i senga og presser det ene benet hennes til side så jeg kan legge meg mellom dem. «Du trenger ikke sokken,» sier hun. «Hvorfor ikke? Vi skal ikke ha flere barn nå.» «Jeg er allerede gravid,» sier hun. «Jeg har ikke blødd denne måneden.» Ereksjonen min faller sammen. Jeg lar meg falle om på ryggen. Hun rører ved pikken min. «Er den trett nå?» «Den er overrasket, men først og fremst glad,» sier jeg. «Det viser seg snart.» Hun legger ansiktet på magen min og kjærtegner pikken min og ballene. Hun setter seg overskrevs på beina mine og lar de myke brystene kjærtegne pikken min. Den reiser seg igjen, og hun tar meg inn i seg. Fredag kveld går greit på Liberty, men jeg er stressa og trøtt når jeg våkner lørdag. Rachel går til en venninne med Halima. Det stinker søppel på kjøkkenet. Jeg ser i søpla. Lokket er ødelagt, og Rachel har ikke tømt bøtta, så den står og damper i varmen. Jeg bærer den ut i søppelhullet nederst i hagen og tømmer den. Jeg stirrer på avfallet. Mellom grønnsaksskrell, grøtrester, brødskorper – der ligger en blodig klut: tanzaniansk bind. Så har Rachel hatt menstruasjon; det ubefruktede egget er blitt skyllet ut av henne med blod. Jeg svelger. Det er trist at hun lyver for meg – at hun føler at det er nødvendig for å holde meg fast. Trist at hun kanskje har rett. Det sørgeligste er at jeg ikke har gjort henne gravid. Jeg har hodepine. Jeg kjører til markedet i Kiborloni midt på dagen for ikke å treffe noen. Kjøper litt khat og kjører ned til elva. Smerten i hodet trykker hjernen sammen. Jeg røyker sigaretter og tygger de bitre stilkene som tørker ut munnen min. Kjører bort til kiosken og drikker en cola. Stikker et par tyggegummiplater inn i klumpen og tygger videre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 737

Igjen kommer Rogarth om ettermiddagen og henter utstyret. «Jeg må få litt penger,» sier han. «Selvfølgelig,» sier jeg. Han må ha penger til drosjen, til å spise for, til å betale litt i øst og vest så kvelden går greit. Og jeg skylder ham penger også. Jeg gir så lite som mulig. Jeg føler behov for å ha de siste pengene på meg hvis … ja … Det kan bli nødvendig. Rachel er fortsatt hos venninnen sin med Halima. Jeg tar en lang dusj og skifter til rene klær – Black Uhuru-Tskjorta mi med safarijakke utenpå. Før jeg kjører, går jeg inn på soverommet og tar nøkkelen i lærsnoren rundt halsen, låser opp transportkassa fra Ostermann, graver ned gjennom kassetter, fotografier, papirer og finner esken. Åpner og tar ut revolveren. Stikker den i bukselinningen på ryggen. Jakka dekker den. Forsikrer meg om at jeg har passet på meg. Kjenner et grøss på vei ut døra og snur meg. Går bort til kjøleskapet og tar den ufremkalte filmen som ligger i døra, stikker den i lomma. Graver bakerst i fryseboksen og tar en fyrstikkeske der jeg har et par rå tanzanittsteiner. Ut igjen. Kjører ned mot Liberty i tussmørket. Alt lyser, hver bevegelse er tydelig når jeg har tygget khat. Jeg skal nok komme meg gjennom natta. I Clocktower-rundkjøringen står Firestone og vinker til meg. Jeg kjører ut til siden og stanser. «Hva er det?» spør jeg. Han hopper opp bakpå og vifter armen fremover forbi ansiktet mitt mens stemmen hans hakker: «Kj-kj-kj-kjø …» Jeg kjører. Stanser utenfor Shukran Hotel. Firestone går av og stiller seg ved siden av meg. Han er stakkåndet, har pusten oppe i halsen, står omtrent og hopper. Det går opp for meg at han må ha kjent revolveren da han satt bakpå. Ikke en sjanse i havet for at han skal få frem en sammenhengende setning nå. Jeg legger en hånd på skulderen hans. Gir ham en røyk, fyr. Lar ham røyke, prøver å beherske meg. «Po-po-po-po …,» sier han. «Politiet,» sier jeg. Han nikker. «De er pbbbbbbugghh …» Han svelger. «De er på Liberty?» sier jeg. Han nikker. «De leter etter meg,» sier jeg. Han nikker og smiler. «Jeg ssssssss-kal te-te-te-te-te …,» sier han og peker. «Du skal tilbake og hjelpe Rogarth,» sier jeg. Han nikker let738

tet. «Ok,» sier jeg. «Si til Rogarth at han skal komme ned til meg på Jacksons i Majengo så snart han kan,» sier jeg. Det er ikke lenger enn at han kan gå, og det hører til en annen politistasjon, så de vet sikkert ikke hva det dreier seg om. Og hva dreier det seg om? Møtet med immigrasjonsmyndighetene er først på mandag – hva er det som kan være galt i dag? Jeg kjører ned til Jacksons. Bestiller øl og Konyagi. Drikker. Ser meg rundt. Det er en stille kveld her. Jeg har ikke spist i dag. Bare en mango i morges. Har ingen appetitt. Det er khaten som gjør det. Drikker en dobbel Konyagi. En stor dame kommer inn og setter seg i baren. Chantelle. Jeg går bort til henne, legger en hånd på skulderen hennes. «Chantelle,» sier jeg. «Jeg er lei for det som skjedde … den gangen.» Hun ser opp på meg. Ser bort igjen. Trekker på skuldrene. Huden hennes kjennes varm mot håndflaten min. Jeg lar meg gli opp på barkrakken ved siden av hennes. Lårene våre møtes. Hun er glovarm. På et øyeblikk er pikken min steinhard. Jeg vil inn mellom de lårene – pumpe henne, kna puppene hennes, suge meg fast i munnen hennes. «Chantelle,» sier jeg – stemmen min er ru. «Kan vi gå et sted?» «Hva?» sier hun og ser på meg. Jeg peker vagt ut. «La oss gå et sted, sammen,» sier jeg. «Gå hjem,» sier hun. «Jeg vil ha deg,» sier jeg lavt så ingen hører meg over den skrapende radioen i baren. «Reis hjem til landet ditt,» sier Chantelle. «Jeg har penger,» sier jeg. «Tsk,» sier hun og snur seg bort. Jeg har lagt en hånd på det svulmende låret hennes – stryker det. Hun skyver den bort. «Slutt med det tullet,» sier hun. «Ja, men jeg har penger,» sier jeg. En tjukk mann reiser seg fra et bord og kommer bort til meg. Hva vil han? Han lener seg mot baren på den andre siden av Chantelle og ser på meg. «Når damen ikke vil snakke med deg, så vil hun ikke snakke med deg,» sier han. Jeg nikker, reiser meg usikkert, går ut og starter motorsykkelen. Kjører. Rogarth skulle komme til Jacksons og fortelle meg hva som foregår på Liberty. Hvilken rolle spiller det nå? Jeg får se i morgen. Kjører rundt hjørnet til en av de skitne barene. Tre unge malayaer sitter ved et bord under markisen. De ligner på Rachel. Ja, Rachel har trolig sittet der, 739

knullet og sugd pikk på enhver klovn som var villig til å gi henne et par slanter. Jeg setter meg ved et bord. Barmamaen kommer. Jeg blir nødt til å spise – ellers går jeg i bakken. Jeg bestiller stekt kjøtt og øl. «Vil du ha selskap?» spør barmamaen. «Vi har noen veldig søte jenter i kveld,» sier hun og dreier kroppen en anelse mot malaya-bordet. Jeg ser nærmere på dem. Den ene er liten og veldreid. Det ser ut som om hun har en liten kantete, fiolett slange nedover ansiktet. Et arr – kanskje en knust flaske. «Den lille,» sier jeg mens jeg tegner en strek over kinnet mitt med en finger. «Og øl til henne.» Mamaen går bort til jentas bord, sier noe og går inn i baren etter øl. Jenta kommer bort til bordet mitt, tar meg i hånden. «Deborah,» sier hun. Ølet kommer. Jeg sier at hun har en fin bluse, at jeg liker lårene hennes – slikt noe, for jeg vil ikke høre hvem hun er, hvor hun kommer fra. Vi småprater, drikker øl – later som om vi er kjærester? Det er arret hennes jeg liker. Men jeg må betale for ølet. Det stekte kjøttet kommer. Jeg må betale for det. Som om vi var kjærester. Drømmer hun om det? Vet hun hvem jeg er? Eller er spillet bare for kundens skyld? Min. «Såpepenger,» sier jeg. «Hvor mye?» Hun sier prisen. For høy. «Så hvit er jeg ikke,» sier jeg. «Tsk,» sier hun. Går litt ned i pris. «La oss kjøre.» Jeg starter motorsykkelen, hun setter seg opp bakpå, legger hendene på hoftene mine. «Det første der borte er best,» sier hun. Jeg stanser foran knullehotellet. Det er en åpning midt i den medtatte steinbygningen. Dragonfly Guesthouse. Jeg går bort dit. Et lite kontor ved åpningen; innenfor sitter en mager mann. På baksiden av bygningen er det en overdekket svalgang i betong der man går inn til rommene. Kjenner meg underlig lett. «Et rom til i morgen,» sier jeg til mannen. «Hele natta?» sier han. «Ja.» «Ok,» sier han og trekker på skuldrene. Jeg betaler, enda han tar for mye. Han rekker meg nøkkelen. «Motorsykkelen min – holder du øye med den?» spør jeg. «Jeg kan ikke holde øye med den,» sier han. «Jeg er ikke nattevakt.» 740

«Da tar jeg den med inn på rommet,» sier jeg. «Hva du tar med inn på rommet, er ikke min sak.» Jeg trekker sykkelen opp de to trinnene, bortover gangen. Deborah låser opp, går inn. Jeg stiller motorsykkelen fra meg og lukker døra. Det står en nattbordslampe der med en 40 watts pære i. Veggene er hvitkalkede, men de skaller av. Betonggulvet holder på å gå i oppløsning. Tresenger med skumgummimadrasser – nedliggede, flekkete. Deborah tar lakenet som ligger brettet ved fotenden, og rister det ut, lar det dale over madrassen og hodeputa. Så trekker hun fort av seg klærne og legger seg på senga. «Kom,» sier hun. Jeg kler helt av meg, legger meg ved siden av henne, tar på henne. Hun er veldig slank, nesten tynn, musklene er små og harde like under huden, som er fast og glatt, utspent. Hendene mine glir over henne – lårene, konturen av magemusklene, små harde bryster som jeg slikker. Hun lukter av kjemiske blomster – billig parfyme. Nedentil: streif av tørrgjær og gammel svette. Hånden hennes rører ved ballene mine – kjærtegner dem – pikken min. Men den reiser seg ikke. Blir svimmel. For mye mirungi. Med tunga følger jeg den fiolette slangen over ansiktet hennes. Arret. «Nei,» sier hun og griper ansiktet mitt mellom hendene sine, flytter det fra kinnet sitt og stikker tunga i munnen min. Den gir meg kvelningsfornemmelser, jeg trekker meg bort. Hun drar i pikken min. «Du må gjøre jobben,» sier hun. «Jeg kan ikke,» sier jeg og fjerner hånden hennes. «Jeg må likevel ha såpepengene mine,» sier hun. Jeg lar en finger følge arret på nesa og kinnet hennes – det er sydd skjevt sammen. «Hva var det som skjedde?» «Hunder,» svarer hun. «Hunder?» «Menn,» sier hun. «Som deg.» Jeg setter meg opp på sengekanten så hun ikke kan se ansiktet mitt. Stirrer ut i lufta. Ser tilbake på henne. Deborah. Jeg liker det arret – det passer til meg. Hun ser på meg med tomt blikk. Jeg strekker meg etter buksa mi der jeg har lagt den over motorsykkelen. Trekker den til meg. Klonk – revolveren lå under den; har falt på gulvet. Jeg strekker meg etter den, legger den opp på setet. Jeg hører et gisp. Jeg ser på Deborah. Øynene hennes er sperret opp. Jeg rister på 741

hodet, trekker frem penger. Rekker dem til henne. Hun teller, ligger spent som en fjær og følger bevegelsene mine mens jeg reiser meg naken. Tenner en røyk, tar revolveren i hånden, setter meg overskrevs på motorsykkelen. Flytter revolveren over i venstre hånd. Metallet i bensintanken føles kjølig mot ballene mine, den slappe pikken. Huden skraper av ankelen min når jeg kickstarter motoren og gasser. Deborah er oppe av senga, står på den andre siden og knuger blusen sin mot brystet. Jeg løfter revolveren og skyter. Pusset daler ned, støver til det knapt opplyste rommet. Svetten renner av meg. Svette? Det er tårer. Jeg senker revolveren. Skrur av motorsykkelen. Ser ned. «Du kan gå nå,» sier jeg. I øyekroken skimter jeg hvordan Deborah samler klærne sine fort, griper sandalene og smyger seg ut døra. Lukker etter seg. Støvet daler ned over meg. Hvorfor er ikke Samantha her? Jeg vil gjerne snakke med henne nå. Jeg trenger det. Kanskje hun vet hva som venter – hun har erfaring med dette landskapet. Jeg savner henne. Nå er jeg nesten blitt det hun var – er jeg fremme? Jeg sitter på motorsykkelen. Røyker. Sigaretten blir våt av de rennende dråpene. Slenger den fra meg, tenner en ny. Prøver å puste rolig. Jeg må gjøre … noe. Begynner å trekke på meg klærne. Hører en bil som tuter i det fjerne. Den nærmer seg, tuter konstant. Så stanser den, ikke langt unna. Fortsetter å tute. Noen roper. Hva? Jeg åpner døra på gløtt. «Brann, brann. Det er brann på Liberty …» lyder stemmen, og flere stemmer blander seg. Fuck. Jeg skynder meg å finne revolveren på gulvet, stikker den på plass, røykpakka, trekker motorsykkelen ut døra, kickstarter og triller bortover svalgangen, rundt hjørnet, forbi resepsjonen, ned trinnene og av sted. Biler og syklister med passasjerer på bagasjebrettet – alle beveger seg mot sentrum. Ingen vil gå glipp av brannen. Jeg gasser av sted gjennom bølgene med støv og eksos, snor meg mellom syklister og løpende mennesker mens jeg i det fjerne ser lysskjæret på himmelen. Over jernbanesporene, bortover veien og opp mot sentrum. Røyken river i nesa. Liberty står i flammer. Jeg må stanse midt på veien der en menneskemengde sperrer for trafikken. Flammene har spredd seg fra trebygget i bakgården til taket på mursteinsbygget ut mot veien, der ilden blusser opp og lyser opp nattemørket – gnistene stiger som ildfluer. Brannbilen er kommet, men bare én, og trykket i slangen er så kraft742

løst at vannstrålen ikke når opp til taket. Jeg trekker motorsykkelen med meg frem mellom tilskuerne, ser på slangen som bukter seg langs den våte bakken – den er nedslitt og lappet tusen ganger, strimler av bildekkslanger er surret rundt brannslangen. Tynne vannstråler spruter fra hele lengden – vannet renner over den steinharde jorda uten å trenge ned. Jeg ser politimannen. Han ser meg. Jeg blir stående med motorsykkelen. Han kan bare komme. Jeg har ikke mer som kan tas fra meg. Men han kommer ikke. Ser tilbake på flammene. Jeg slår ned støttefoten, trekker nøkkelen ut av tenningen, går bort til ham. «Shikamoo mzee,» sier jeg. «Hva vil du meg?» «Deg?» sier han. «Jeg vil deg ingenting.» «Jeg fikk vite at du lette etter meg,» sier jeg. Han ler høyt: «Eeeehhhh – du er full av løgner. Dine egne og andres løgner. Og vennene dine er lei av deg. Det er veldig farlig.» Han snur seg bort og snakker med noen brannfolk som står og ser på bålet. Jeg graver frem røykpakka av lomma. Libertys gamle nattevakt kommer traskende bort til meg. «Bwana Christian,» sier han og smiler. Er det noe å smile av? Jeg stikker til ham en røyk. Det er det han vil. So what. Gir ham fyr. Han suger grådig. «Alt utstyret mitt,» sier jeg ut i lufta. «Brent opp.» Den gamle vaktmannen ser overrasket ut: «Nei, de kjørte bort med anlegget før brannen.» «Hvordan det?» spør jeg. «Brannen startet inne på rommene, så de ropte at det var brann. Alle menneskene løper ut, og så skynder de seg å bære utstyret ditt ut bakdøra til en drosje på Kaunda Street,» sier han og smiler til meg. «Du er veldig heldig.» «Ja,» sier jeg. Går bort og kickstarter motorsykkelen. Kjører hjem langs de mørke veiene. Det er lys i alle vinduene. Det står en drosje i innkjørselen. Hva skal jeg vente meg? Jeg stanser sykkelen noen meter fra verandaen, der Rogarth og Firestone sitter i stolene, mens Tariq står lent mot veggen. Jeg slår av motoren. «Christian, Christian,» roper Halima inne fra stua. Jeg hører Rachels dempede stemme, og Halima begynner å gråte, men lyden forsvinner. Rachel har tatt jenta med inn på soverommet. Låst døra. 743

«Hør her,» sier Rogarth og kommer bort til meg med armene halvt løftet i en halvt oppgitt, halvt forklarende bevegelse. «Hør her hva?» sier jeg. Han stiller seg rett ved siden av meg med ansiktet mot meg. Jeg sitter fortsatt på motorsykkelen. Det er ham. Han har lurt meg. Kanskje Marcus har hjulpet ham. «Er utstyret mitt her?» spør jeg. Rogarth sier ingenting. Han rister to sigaretter ut av pakken sin, tenner den første og rekker den til meg. Jeg tar den og fører den til munnen. Han lar den andre røyken falle på bakken og griper tak bak jakken min, trekker revolveren opp av bukselinningen og går to skritt bakover. Firestone reiser seg smilende og kommer bort og stiller seg ved siden av Rogarth. «Du er f-f-f-f-f-f …,» sier han mens han flytter på føttene i støvet. «Hva er det du driver med, Rogarth?» «Alt ditt er mitt nå,» sier han. «Du kan ikke bare stjele tingene mine. Det er ulovlig,» sier jeg. «Hvem vil du gå til? Politiet?» spør Rogarth. Jeg sier ingenting. Rachel – graviditeten var falsk. Rachel skiftet hest da hun ble nervøs for om jeg ville greie det. Prøvde først med løgnen om at hun var gravid. Så jeg skulle ta henne med til Europa. Det gjorde jeg ikke. Hun hadde ikke nok is i magen, så hun gikk til Rogarth. Jo, hun hadde – hun har rett. Jeg er ikke noe å satse på. Hva kan jeg by henne i Europa? Det er bare billetten hun er ute etter; der oppe vil hun ikke være sammen med meg som ikke eier noen ting. Har Rogarth stått bak hele tiden, også i det at hun ble sammen med meg? Tanken er ubehagelig. «Hva med Rachel?» spør jeg på engelsk. Verken Tariq eller Firestone er gode i engelsk. «Nå er hun sammen med meg,» sier Rogarth. «Hva skal hun med deg?» spør jeg. «Det samme som før du kom. Pumpe,» sier han og griper kjønnsorganet sitt gjennom buksestoffet. Revolveren gjør ham stor. «Nå er den her,» sier han og peker på T-skjorta mi med den ledige hånden sin. «Hva?» sier jeg. «Black Uhuru,» sier han. Jeg ser ned på T-skjorta. Bokstavene i det etiopiske flaggets farger, surret i hvit piggtråd. Rogarth 744

smiler og løfter revolveren mot meg. Og videre opp – peker mot den svarte himmelen. PAW – lyden bølger mot meg i mørket. «Wow!» roper Tariq og ler. «Hva faen gjør du?» roper jeg. Rogarth ser på meg med tomme øyne, rekker hånden med revolveren mot de andre. «Vil du heller at jeg gir den til Firestone?» spør han på engelsk. «Ih-ih-ih-ih-ja – gi meg rrr-r-r-r-revolverrrr …,» stammer Firestone. «Vi skal ha motorsykkelen,» sier Tariq. «Nei,» sier Rogarth. «Christian skal forsvinne langt vekk i en fart på den motorsykkelen så ingen av oss kommer i fengsel for at vi dreper ham om et øyeblikk.» Firestone ler høyt. «Ih-ih-ih-ja,» sier han. «Den hvite gutten må dø,» sier Tariq. Rogarth smiler til dem før han ser på meg igjen. Rogarth løfter øyenbrynene. Snakker til meg på engelsk: «Er du her fortsatt?» Jeg sier ingenting. «Av sted,» sier Rogarth. Jeg kickstarter, kjører.

Marcus DEN GRÅ GUTTEN Christian kommer til døren min, tidlig morgen. Han lukter fælt, er skitten, veldig nervøse bevegelser. Jeg står på den løftede terrassen, Christian står nede på bakken. «Jeg er lei for at det gikk slik mellom oss, Marcus. Jeg trenger virkelig hjelp av deg nå.» «Hva er problemet?» spør jeg. «De har … de har tatt tingene mine,» sier han. «Jeg har hjulpet deg mange ganger, men du hjelper aldri meg,» sier jeg. «Nei, men faen, Marcus. Hvis du går til politiet for meg, kan vi få tingene mine tilbake, og vi kan få det til å gå igjen – du og jeg. Sammen. Jeg kan skrive et papir som beviser at jeg har solgt dem til deg.» «Du kaller dem dine ting og glemmer at jeg tjente pengene 745

til å frakte dem, så de er mine ting også. Du har brukt dem, og nå har du mistet dem. Og du kan ikke engang gå til politiet, for du har ingen papirer som beviser at tingene er dine. Og du har papirproblemer hos immigrasjonskontoret. Nei. Vi er ikke sammen. Vi er adskilt. Og du er i feil land, mitt land.» «Det er da for faen ikke ditt land, din halvsvenske,» sier han og ler. «Jo, det er mitt. Jeg trodde jeg var svensk, men det er jeg ikke. Det var bare en drøm,» sier jeg. «Men faen. For gamle dagers skyld, Marcus? Jeg ber deg.» «Innrømmer du at det var mine ting også?» «Hei, vi kan godt si at det er dine ting også, men det hjelper da for faen ikke nå når de er stjålet,» sier Christian. «Du vil aldri innrømme at du tok alle inntektene våre fra opptaksbutikken og kjøpte utstyr, og så sparket du meg rett ut av butikken.» «Ja men … Ok, det var galt, måten det skjedde på,» sier Christian. «Galt?» sier jeg. «Jeg husker falske tollmyndigheter jeg skulle betale i Dar. Imens sto utstyret vårt allerede hos deg her i Moshi.» «Ja, unnskyld,» sier han. Claire kommer ut fra stuen med Redemption på armen. «Tsk,» sier hun når hun ser Christian, men uten å hilse. «Hei, hvem er det der?» spør Christian. «Min Redemption,» sier jeg mens Claire går inn igjen. «Bra navn,» sier Christian. Jeg ser på ham. Røyker på sigaretten min. «Hva er problemet ditt?» spør jeg. Christian sukker. «De andre har stjålet utstyret mitt,» sier han. «Hvem av dem?» spør jeg – bare en vegg skiller ham fra noe av dette utstyret, som står under min seng. «Jeg vet ikke …» sier han. «Nei, du vet ikke. Du forstår ikke virkeligheten rundt deg. Du er midt imellom. Du er ingenting nå, ikke svart, ikke hvit, bare en grå gutt. Du kan bare klare deg her ved hjelp av penger tatt hjemme fra Danmark. Du kan ikke klare deg i fødelandet ditt, fordi hjernen din er dum som den uvitende negeren fra landsbyen. Og når du er her, snyter du feil mennesker, som om du er enda mer blind enn den uvitende negeren.» Slike ting sier 746

jeg til ham, som en øks av sannhet. Han sier ingenting. «Du søkte den lette måten, men snarveien til penger drukner i en do av løgn.» «Men har du hørt noe, Marcus? Jeg skjønner ikke hva som har skjedd.» «Utstyret ditt er borte,» sier jeg. «Men du er ikke drept. Du er heldig.» «Har du …?» «Ja, jeg har sørget for at de ikke har ødelagt kroppen din. Det var planen deres. Du er fortsatt like hel – du kan flykte,» sier jeg. Eeehhh -- han er sjokkert. Nå opplever han hvordan stemningen ble i mitt liv da han snøt meg: slepe grønnsaker i solen, ha bæsjende kyllinger midt i huset og trekke pusten med kjemikaliedamper fra batikkproduksjon så til og med slekten ødelegges. «Jeg burde grisebanke deg, Marcus. Det burde jeg virkelig,» sier han. Og jeg kan se at han er alvorlig – kanskje han vil gjøre det. «Ja, du er av morderslekt; blodet ditt er fylt med ondskap og hat,» sier jeg. «Hva faen snakker du om?» «Hvordan tror du Jonas døde?» spør jeg. Christian ser bare på meg. «Hva var det som skjedde?» spør jeg. «Han ble dehydrert i saunaen – hva har det med meg å gjøre?» «Du mener at ovnen står og brenner med det samme brenselet som ble lagt i den klokken ti, og hele natten?» spør jeg. «Og samtidig hopper ovnen opp og slår Jonas så han får en kjempekul i hodet,» sier jeg. Christian ser forvirret ut. «Det vet jeg ikke, Marcus. Han har vel lagt på ekstra ved fordi han ville svette, og så har han falt over ovnen fordi han var full.» sier Christian. «Jonas krangler med sin kone, og faren din prøver å gå imellom – du husker det. Og så går Jonas – veldig full og bhangi-gal for å sove. Bort fra konen, bort fra støyen av barn. For å sove i fred uten å høre negerslaven Marcus lage mat til barna om morgenen.» «Ja, og hva så?» sier Christian. «Og så brenner ovnen i saunaen hele natten til om morgenen med døren lukket tett. Hvem legger det brenselet i ovnen? 747

Hvem lager kulen i hodet hans? Han lå oppe på benken da jeg fant ham neste dag. Så han faller og slår hodet, og så flyr han som en engel opp på benken – er det slik?» «Det vet jeg ikke,» sier Christian. «Hva vet du?» «Om hva, for faen? Jeg sov nede i gettoen din.» «Ja, men du vet at du ble vekket,» sier jeg. «Ja, og da var du våken,» sier Christian. «Jeg var våken. Oppe og stjeler Carlsberg i spiskammeret.» «Så var det kanskje du som la på brensel og slo ham i hodet. Du hatet den mannen som pesten,» sier Christian. «Og hvor ser du min fordel i å drepe Jonas?» spør jeg. «Så han ikke utnytter deg lenger.» «Så jeg ikke er sikret jobben lenger, så jeg mister boligen min, mister motorsykkelen å kjøre på, maten min og Carlsberg, mister kontakten til mine svenske pleiedøtre, mister muligheten min for kurs i Sverige, mister min siste forbindelse til min egen sjokoladefargede datter i Finland. Så jeg mister alt og er tilbake som en neger i støvet.» «Jeg blåser i Jonas – han er død.» «Du ser ikke, Christian. Se godt etter: Hvor kommer regnet fra, og hvem faller regnet på? Hvem høster den gode grøden?» «Det vet jeg ikke.» «Derfor er du for dum til å leve her. Du er ikke neger. Du er ikke hvit. Du vet ikke hvem du er,» sier jeg. «Det vet ikke du heller,» sier han. «Jo, nå vet jeg det,» sier jeg. «Jeg er den fremmede.» Christian ser litt på meg. «Katriina?» sier han. «Hun mister hjemmet sitt, pengene sine, må reise tilbake til Sverige – enslig mor med to døtre. Ikke mer dronningliv i Afrika. Nei, jeg tror Katriina sover med jentene sine i den store sengen. Hvem kan da ha slått Jonas? Hvem er igjen av selskapet?» spør jeg. «Jeg sov. Jeg vet ikke. Jonas døde – ikke noe stort tap. Det var i hvert fall ikke meg,» sier Christian. «Jeg så faren din gikk ned for å vekke deg. Hva sa han?» «Det kan jeg ikke huske. At vi skulle dra,» sier Christian. «Klokken seks om morgenen skal dere dra, enda du sover. 748

Enda han er så full at Land Roveren feller trær i hagen mens han snur den, enda det er en sofa i stuen som han kan sove på. Hva sa han mer?» spør jeg. Christian vet det. «Det vet jeg ikke,» svarer han. «Du tror ikke jeg forstår det danske språket? Rebekka har gjort meg som en svenske i språket. Jeg kan forstå mitt naboland – alt.» «Hva sa han, da?» spør Christian. «Vi kan ikke være her når det blir morgen.» «Det er vel ikke rart. Han er blitt trukket langt inn i all kjeftingen mellom Katriina og Jonas. Jonas er sur på ham. Han vil ikke våkne der i bakrus på sofaen og bli skjelt ut av Jonas igjen for at mor gikk fra ham.» «Ja, faren din er trukket inn – helt inn,» sier jeg med en stygg bevegelse fra armen min og underlivet. Christian sier ingenting. «Allerede før Jonas døde, var det aktivitet mellom Katriina og faren din.» Christian sier ingenting. «Du er en søvngjenger i livet. Du er en fremmed. Du er feil. Nå skal du forsvinne herfra,» sier jeg. «Hvor da?» «Bort.» «Men kutt ut, da, mann. Jeg har ikke engang penger til bensin,» sier Christian. Jeg reiser meg, graver i lommen min, trekker pengesedlene frem, nok til bensin og mat hele veien til Shinyanga, legger dem på stolsetet, tar kaffekoppen min, går inn i huset og lukker døren. Et øyeblikk etter starter motorsykkelen. Jeg åpner døren. Stolsetet er tomt.

Christian Kjører ut av Moshi. Uru Road. Fortsetter vestover mot Arusha. Flyplassen ligger nede på sletta. Jeg har ikke penger til billett. Stanser ved en kiosk i veikanten, drikker en lunken cola og stirrer mot fjellet som har skrumpet bak meg. Når jeg nærmer meg Arusha, svimler det for meg. Armer og bein er som stokker. Jeg senker farten. Kan ikke kjøre opp til Mountain Lodge. 749

Sofie ville gitt meg en seng – det tror jeg. Men Mick – han vil ikke treffe meg, og jeg orker ikke å treffe ham. Han hadde rett. Finner et gjestehus. Trekker motorsykkelen med inn. Ligger på senga. Stirrer i taket. Skjelver. Sover urolig. Våkner flere ganger i løpet av ettermiddagen. Når skumringen faller på, går jeg ut. Finner et gatekjøkken under et tre. Spiser maisgrøt og bønner. Må spare. Jeg har penger nok til turen, men bensinen kan være dyr i Serengeti. Drikker te med melk og rørsukker. Går tilbake på gjestehuset. Har lyst til å drikke, men det må jeg ikke. Har lyst til å røyke en joint, tygge khat. All den driten var med og ødela meg. Jeg ligger på senga. Brannen på Liberty … jeg svelger det slimete spyttet mitt. Nattevakten hadde ikke avgitt noe taushetsløfte. Forsikringssvindel. Eieren på Liberty kan ha forsikret anlegget mitt enda det ikke var hans. Litt smøring til forsikringsselskapet – så er vi i havn. Kanskje papirene fra transportkassa mi – de viser verdien i dollar på utstyret jeg fikk inn gjennom kirken den gangen, verdien på platespilleren og lysene jeg hadde med fra turen til Danmark. De afrikanske overlevelsesmetodene er mangfoldige. I kassa ligger også papiret der jeg skriver at diskoteket tilhører Rogarth – i tilfelle myndighetene skulle prøve å ta meg for manglende arbeidstillatelse. Hvorfor så jeg ikke hva Rogarth tenkte? At han ville svikte meg? Jeg har gravd min egen grav. Og brannen: et nytt Liberty i stedet for den gamle lagerhallen. Og hvem står bak? Rogarth er ikke slu – da hadde han gjort det for lenge siden. Og Abdullah er bare muskler. Tariq er bare en stor guttunge. Nei – det er selveste Garvey Dread: Marcus Kamoti. Mørke. Våkner av døsen. Kroppen klør. Jeg kjenner lukta av meg selv og madrassen, insektene jeg har knust i søvne. Reiser meg i mørket. Finner kontakten. Ingen strøm. Trekker fra gardinet. Et svakt grått lys trenger inn. Mandag morgen – jeg er ventet hos immigrasjonsmyndighetene i Moshi. Kler fort på meg, går ut, legger romnøkkelen på skranken ved siden av resepsjonistens ulne hode som hviler på armene hans mens han snorker svakt. Går tilbake og trekker motorsykkelen med meg, ut på veien. Åpner tanken og rister den. Jeg må fylle den opp på den siste bensinstasjonen før Serengeti. Der vet de om man 750

kan få bensin i parken. Ellers må jeg kjøpe en bensindunk og spenne bakpå. Jeg kickstarter. Kjører i det grå lyset. Svinkaldt. Sola begynner å stige idet jeg når utkanten av Arusha. Stanser ved en kafé langs veien. Spiser chapati, et hardkokt egg, drikker te med melk og rørsukker til magen min er full. Tenker på meg og Marcus på motorsykkel opp til West Kilimanjaro. Samme kulda, samme dietten. Jeg kommer til å savne fjellet. Legger bebyggelsen bak meg og kjører gjennom masailand mot Serengeti. Her har de fått regn. Asfaltveien snor seg mellom myke, grønne gresskledde åser. Fyller bensin i Karatu og spiser et par slitne sandwicher. Blir registrert og betaler ved Lodware Gate. Kjører rett forbi Ngorongoro uten å stoppe for å rekke frem til Seronera før det blir sent. Kommer frem. Tørr og støvete. En tysk doktorgradstudent lar meg sove på gulvet hos seg på herberget. Jeg får mat. Et bad. Skyller støvet av klærne mine, vasker T-skjorta mi med håndsåpe, for den stinker. Fyller bensin neste morgenen ved lodgen. En sjåfør for et safariselskap forteller meg at veien gjennom vestkorridoren fortsatt er farbar, for det har nesten ikke regnet. Kjører jevnt og rolig gjennom det varme slettelandet. Ut av Ndabaka Gate, frokost i Lamadai. I Ngudu har jeg en søvnløs natt på et gjestehus med vegglus. Starter tidlig neste dag. Kommer til de vidstrakte bomullsmarkene rundt Shinyanga. Er dehydrert. Grå. Jeg stanser i sentrum. Spør en mann om veien til ushirika-kontoret – bomullskooperativet far jobber for. Jeg finner frem. Spør etter bwana Knudsen. Blir vist til et kontor. Banker på døra. «Yes – enter,» roper han på engelsk. Jeg åpner døra. «Hei, far,» sier jeg. Et lite døgn med søvn og verden kjennes som om tyngdekraften er opphevet. Katriina sier ingenting. Jeg leser høyt for Rebekka, som går på misjonsskole rett utenfor byen – har nonner og munker til lærere. Jeg sitter nesten en hel natt og hører Miles Davis på hodetelefoner. Neste ettermiddag henter far meg i huset. Vi kjører ut av byen. Kanskje han vil snakke med meg. Men han sier ingenting. «Hvordan går det med jobben?» spør jeg. Far sukker. Bomullskooperativet er distriktets viktigste arbeidsplass. Han skal programmere det nye regnskapssystemet og lære dem å bruke datamaskin. Men det er ikke mye støtte å få: 751

«Sjefen har forklart at hvis jeg lager et system uten rom for svindel, så vil medarbeiderne sørge for at det bryter sammen. Så det er jo flott,» sier han. Vi kjører mellom de endeløse bomullsmarkene. Far peker ut tre store lagerbygg i tre mellom åkrene. To av dem er brent nesten ned til grunnen. «Ifølge regnskapet var de to lagerbyggene fulle av bomull, men alt var solgt svart til private oppkjøpere. Alle vet det, men for å få regnskapet til å stemme, mente sjefene tydeligvis at de måtte brenne dem ned.» «For å forklare den forsvunne bomullen?» spør jeg. «Ja – opp i røyk. Neste år blir det vanskeligere – et tomt friluftslager er ikke helt det samme som en bygning.» Jeg sier ingenting. «Hele skiten går konkurs likevel,» sier far. «Småbøndene mister pengene sine, mens sjefene bygger nye hus.» «Sykt,» sier jeg. «Ja, helt sykt,» sier far. «Jeg har vært her i ti år, og alt jeg tar i, blir til støv.» Jeg har samme erfaring. Far får godt betalt for jobben med å lage støv. Den vestlige verdens avlat – men for hva? Ingen vil betale for støvet jeg har laget. «Hvorfor blir du her, da?» spør jeg. «Jeg vet ikke,» sier han og ler kort. «Det er fint her. Og det er da også enkelte som lærer noe av meg og deretter skynder seg over i det private næringsliv så de kan tjene penger.» Far har lagt seg litt ut. Han virker avslappet. Den vanskelige kvinnen er langt borte – mor. Nå faller regnet på Katriina, en enkel kvinne som er takknemmelig og har ordentlige barn – bedre enn hans egne: den ene død og den andre håpløs. Vi spiser. Samtalen beveger seg målrettet utenom samtlige minefelt. Alle har noe på hverandre – taushet er den sikreste strategien. Jeg hjelper Rebekka med leksene. Katriina baker brød på kjøkkenet. Far sitter og programmerer et lekkende regnskapssystem. Far legger seg tidlig – skal på møte i Mwanza i morgen og vil forhøre seg om transport for meg. Transport til Danmark i en eller annen form. Jeg sitter i stua og leser. Katriina kommer ut fra kjøkkenet. Rekker meg en stor gin tonic. Setter seg ned. 752

«Hva vil du gjøre nå?» spør hun. «I Danmark, mener jeg?» Jeg ler. «Leve og dø,» sier jeg. «Hvor da?» spør hun. «I kroppen min. Hvor ellers?» «Jaja,» sier hun. «Men hva vil du leve av? Vil du studere?» «Jeg vet ikke,» sier jeg og ser på henne. Stiller spørsmålet: «Jeg vil gjerne vite hvordan Jonas døde.» Katriina sier at hun hadde prøvd å vekke ham, få ham på beina og inn i seng, men han veltet over saunaovnen og slo hodet. «Hvorfor ville du ha ham inn i huset?» «Jeg ville ikke at Solja og Rebekka skulle finne ham der ute når de våknet,» sier Katriina. «Skal jeg tro på det?» «Det er sant,» sier Katriina. «Jeg tror du slo ham i hodet,» sier jeg. «Nei,» sier Katriina. «Og så?» «Jeg fikk ham på beina, og så prøvde han å … ta på meg. Så jeg dyttet ham bort, og han snublet og veltet inn i ovnen og fikk en flenge i bakhodet.» «Hvorfor ringte du ikke etter lege?» «Hvorfor skulle jeg det?» «Han var mannen din,» sier jeg. «Det hadde han ikke vært på lenge,» sier Katriina. «Du la på mer ved i ovnen. Det fortalte Marcus meg.» «For å dehydrere ham så han kunne bli skikkelig dårlig,» sier Katriina. «Og så døde han faen meg,» sier jeg. «Ja. Han ble dehydrert,» sier Katriina. «Nei,» sier jeg. «Det var ikke alt. Han slo hodet.» «Kanskje han falt,» sier hun. «Jeg vil gjerne vite hva som skjedde,» sier jeg. «Det spiller ingen rolle,» sier Katriina. «For meg gjør det det,» sier jeg. «Det var ikke faren din,» sier hun. «Kanskje det var Marcus?» Jeg ser på henne. Hun ser ut av vinduet, ut i nattemørket – blikket er fjernt: «Jeg gikk ut for å se til ham – Jonas. Han hadde drukket seg i søvn og lå på en av benkene utenfor 753

saunaen. Så jeg la på mer ved og fikk trukket ham inn i saunaen.» «Hjalp far deg?» spør jeg. «Nei, han vet ingenting. Jeg ville vekke ham for å få ham til å hjelpe meg. Men jeg gjorde det ikke,» sier Katriina. «Hjelpe deg å bære inn Jonas?» spør jeg. «Ja,» sier Katriina. «Inn i huset?» «Nei. I saunaen.» «Var det ikke der han lå?» spør jeg. «Han lå på en av benkene utenfor,» sier hun. «Hvordan fikk du ham inn da?» «Jeg fikk noen til å hjelpe meg.» «Marcus?» «Ja,» sier hun. «Visste han at Jonas kunne dø hvis han ble dehydrert?» spør jeg. «Kanskje – jeg tror det. Men jeg sa bare til ham at jeg ikke ville ha Jonas inn i huset.» «Og han våknet ikke?» «Nei.» «Og så slo dere hodet hans inn i ovnen?» spør jeg. «Nei,» sier hun. «Vi la ham på benken, og jeg sa til Marcus at han skulle vekke deg. Og da Marcus var gått, slo jeg Jonas i bakhodet med en stein.» «Med en stein?» «Ja,» sier Katriina. «Hvorfor?» «Fordi han var udugelig. Og jeg regnet ikke med at rettsmedisinerne her nede kunne så mye,» sier hun. «Og så vekket du far?» «Ja. Og sa til ham at det var best dere dro.» «Vet faren min hva du gjorde?» spør jeg. Katriina smiler. «Nei,» sier hun. «Tror du han ville like å høre at du drepte mannen din?» «Det er faren din som er mannen min nå,» sier Katriina. «Likevel,» sier jeg. «Jeg tror han er glad for det, enda han ikke vet det.» «Glad?» sier jeg. «Enkelt og greit?» «Jeg er gravid,» sier hun og smiler. 754

Shinyanga er en stor by med enetasjes hus og ingenting å gjøre. Ingen kino, ingen klubb, to restauranter, ingen diskoteker. Det er nesten ikke hvite her – under ti innenfor bygrensa – så alle glor hvis jeg beveger meg ut. Jeg kjører Rebekka på motorsykkelen til misjonsskolen utenfor byen om morgenen. Jeg kjører lange turer mellom bomullsmarkene på motorsykkelen. Bultaco 350cc. Jeg elsker den sykkelen. Far sier jeg skal la den stå igjen til Solja. Det er greit – hun kommer til å bli glad for den. Det er et utrolig fattig område. Gamle mennesker blir anklaget for hekseri og fordrevet fra landsbyene så familien skal slippe å gi dem mat – det er ikke nok til alle. De gamle sover under trær ute i bushen, sulter i hjel. Lørdag kveld. Katriina har invitert et fransk legepar til middag – de jobber på sykehuset i Shinyanga. «Vi drukner i aidspasienter,» sier mannen, Laurent. «Og foreldreløse barn som bor hos besteforeldrene, og alle er underernærte,» sier Odile. Jeg har sett barna i landsbyene – oppblåste mager, grå hud og rødlig hår. «Hvordan er det blitt så galt?» sier Katriina. Laurent rister på hodet: «Hvis du ser på kartet, er det enkelt. Sykdommen starter et sted i Kongo og spres langs hovedveiene av lastebilsjåfører som kjøper sex. Og skolelærerne som drar på konferanser i andre byer, kjøper sex; etterpå drar de tilbake og knuller kona og knuller elevene sine i bytte mot gode karakterer. Og neste gang lærerne reiser bort, knuller konene deres andre menn, og elevene knuller hverandre. Det finnes ikke TV i Tanzania,» sier han og ler oppgitt. «Men de kunne jo beskytte seg,» sier Katriina. «Afrikanske menn vil ikke bruke kondom,» sier Odile. «Og voldtektene,» sier Laurent. «Hvilke voldtekter?» spør far. «Hvis en afrikansk mann får vite at han er hiv-positiv, sier heksedoktoren at han skal gå ut og ha sex med en jomfru, for hun vil rense sykdommen ut av ham,» sier Laurent. «Jeg har hatt tilfeller der hiv-smittede menn gikk hjem og voldtok sine egne ti–tolv år gamle døtre for å bli friske.» «Nå har tanzanianske leger utstedt forbud mot å fortelle folk 755

at de er hiv-positive. For en vanlig reaksjon er at de smittede mennene går ut og har sex med så mange som mulig for å ta dem med seg i graven,» sier Odile. «Men man må jo fortelle dem at de er … smittsomme, at de er farlige,» sier Katriina. «Men de afrikanske legene har jo rett,» sier Odile. «Hva mener du? Rett?» spør Katriina. «Du forteller en afrikansk mann at han er hiv-positiv og kommer til å få aids og dø, og til da skal han bruke kondom, ellers smitter han folk. Hvorpå han går ut og knuller alt som rører seg, for å ta dem med seg i fallet. Det er en psykologisk reaksjon vi ikke kan skjønne. Men vi ser at det skjer hele tiden,» sier Odile og rister på hodet. «Men er folk virkelig så promiskuøse?» spør far. «Ja,» sier Odile. «Her i Shinyanga jobber man når man sår og høster. Resten av tiden er det ingenting å ta seg til.» Far forteller henne om nattevaktene. «Der kan du se,» sier Odile. Jeg tenker på Marcus og Claire. «Hva hvis du har et spedbarn som dør av aids, og både moren og faren er hiv-positive – vil du da holde dødsårsaken skjult for foreldrene fordi du regner med at mannen kommer til å gå ut og spre sykdommen?» spør jeg. «Jeg forteller aldri en afrikansk mann at han er hiv-positiv. Den risken vil jeg ikke ta,» sier Odile. «Så dere forteller det aldri, hvis dere tester en mann og han er hiv-positiv?» spør jeg. «Nei,» sier Odile. «Og hva hvis man fortalte det? Kondomer er ikke å oppdrive.» «Avholdenhet,» sier far. «I Afrika?» sier hun. «Hva annet har de å more seg med?» Ikke de. Vi. Far ser på Katriina. Hun er blitt knullet av Jonas, som knullet alt som rørte seg. Og far har knullet henne uten kondom – ellers ville hun ikke vært gravid. Jeg ser på Katriina, som ser på far. Blikkene flakker. Jeg tenker på Ibrahims malaria, Marcus og Claires lille utmagrede Rebekka, Tita som knullet Marcus, mor som skar i og sugde blod fra gartnerens slangebitt på TPC. Men fremfor alt ser jeg på mine egne hender, der et par blodårer stikker frem. Vi testet oss, jeg og Rachel – legen sa at det ikke var noe. Pusten går litt kort og fort rundt bordet. Det varer bare et øyeblikk, så er alt under kon756

troll igjen – tilsynelatende. Blodet renner skjult i årene – ingen vet hvilke hemmeligheter det bærer på. Far gjør hva han kan for å skaffe meg en flybillett. Han vil svært gjerne sende meg hjem til Danmark. Det blir vanskelig å skape seg et liv der – men her er det umulig. Han har reisesjekker og dollar nok til en billett med KLM fra Nairobi til Roma, der flyet mellomlander. Men han har ikke nok til å få meg helt til Amsterdam. Han vil kjøre meg selv de skarve 500 kilometerne nordover til grenseovergangen ved Nyabikaye øst for Viktoriasjøen. Derfra kan jeg hoppe på en buss til Nairobi. «Jeg kommer ikke gjennom til banken i Danmark for å få dem til å overføre penger til reisebyrået i Nairobi, og denne billetten er det beste de kan klare på reisebyrået i Mwanza,» sier han etter en lang dag på telefonen. «Det er helt flott,» sier jeg. «Det er fint.» «Bra,» sier far. «Jeg har Kenya-shilling nok til at du kan kjøpe en bussbillett til Nairobi og litt til. Og du kan få med cirka 100 dollar. Så må du enten haike eller ta tog fra Roma. Tror du at du greier det?» «Ja,» sier jeg. «Ta den her,» sier han og rekker meg en lapp. Jeg ser på den. Det er mors adresse i Genève. Jeg stikker den i lomma. «Hun vil gjerne treffe deg, hvis du kan oppføre deg ordentlig,» sier far. Jeg ser ut av vinduet. Jeg kjenner at han fortsatt ser på meg. «Ting skjer,» sier han. Visdommen renner av ham. Far slipper meg av ved grensen to døgn før jeg skal fly. Så har jeg tid til afrikanske komplikasjoner frem til Nairobi. Vi omfavner hverandre. «Pass på deg selv, Christian,» sier han. «I like måte,» sier jeg. «Lykke til.» «Skriv,» sier han. «Jeg skal gjøre det.» Jeg slipper ham og går bort mot grenseposten – trekker passet mitt opp av lomma. Alle stemplene er i orden – kjøpt og betalt i Moshi. Det går en nattbuss til Nairobi. Jeg kommer frem til Jomo Kenyatta-flyplassen i morgen formiddag, og da har jeg cirka 32 timer å slå i hjel til flyet letter. Jeg har et par steiner i skoen – under sokken, mellom 757

tærne: rå tanzanitt. Så jeg ikke mister dem hvis bagen min blir stjålet. Jeg får vindussete og sitter klemt mot karosseriet av en eldre mama med tykke lår. Bussen er ok, og jeg har prøvd det før, så jeg vet at man må tørste – det er aldri tissepauser. Dupper litt, men søvnen uteblir. Røyker sigaretter mens mamaen snorker fredelig ved siden av meg. Bagen står mellom føttene mine. Jeg har en ufremkalt film der Rachel smiler og viser lår. Og lille Halima spiller fotball, sitter på motorsykkelen, har maisgrøt i hele fjeset. Jeg ser ut på daggryet mens dekkene synger mot asfalten. Landskapet ligger slørete – jeg har tårer i øynene. «Pole,» sier mamaen ved siden av meg. «Asante,» sier jeg.

Marcus STØVFOT På verandaen drikker jeg min morgenkaffe og ser ut på det støvete boligkvarteret, kiosken min som står skjevt. Det lander i hodet mitt: En dag vil jeg bli spurt av mine egne barn: «Hvorfor er du full?» Troen min har vært at de vil være redde for meg, så jeg helt kan gjemme meg fra den dårlige følelsen. Ikke bli forstyrret. Men det kommer en tid da de spør meg. Det er hardt; redselssystemet gjentar seg. Og jeg er nesten ferdig og tom for bensin og kjører på dampen og fortsetter sporet mitt gjennom livet – nedover, for hva kan jeg gjøre? Claire kan jeg ikke svikte. Hun kan ikke klare seg alene med Redemption. Han må også være min. Han er min. Men blir det en gjenreisning? Blir han som meg? Planten som visner mens den vokser. Når han blir stor og forlater dette hjemmet, er det tid for meg å dø – så har jeg fullført min katastrofale oppgave på jorden og kan være støv igjen. «Kom og ta Redemption,» roper Claire inne fra huset. Hun skal ordne håret sitt og smøre med sminke før hun går til jobben i Princess, og hushjelpen står i kiosken mens jeg drikker kaffen min. «Kom og ta ham,» roper Claire. «Maku, Maku,» hviner han. Kanskje jeg skal høre den sangen på den fine maskinen i huset mitt. Jeg leter etter en mann 758

som skal kjøpe den av meg – jeg er ferdig med diskodrømmer. Men Redemption skal danse. Jeg går inn og finner LP-en, setter den på. Redemption smiler opp til meg og jeg løfter ham med ut. Stiller ham på verandaen, tar kaffen min og setter meg på stolen. Redemption hopper på de tykke bena sine mens Bob synger sangen: «Emancipate yourselves from mental slavery. None but ourselves can free our minds». Claire kommer ut: «Du må ikke gjøre det barnet tullete med musikken,» sier hun. «Den musikken fører bare til katastrofer.» Jeg løfter hånden og stryker Claire på ryggen. Hun smiler til Redemption som danser. Det er barnets sang. Redemption vil skape katastrofer. Jeg håper de blir gode for ham.

Christian Jeg spiser et par chapati på busstasjonen i Nairobi – drikker te. Kjøper bananer og ristede peanøtter og flaskevann. Spiser et hardkokt egg. Tar en matatu til flyplassen. Jeg går på toalettet. Åpner bagen min og tar en liten pappeske med strandskjell, korallsteiner, som jeg har funnet på stranda utenfor Tanga sammen med Halima. Vi ga esken til far, og jeg har tatt den fra bokhylla i Shinyanga. Lille Halima. Rachel. Jeg må svelge. Fort legger jeg de rå tanzanittsteinene i esken, lukker, stikker den ned i bagen, trekker igjen glidelåsen. Går rundt og røyker. Er sulten, men jeg har nesten ikke mer Kenya-shilling, og jeg vil ikke sløse med dollarene. Plukker opp en kenyansk avis fra et bord. «Stammekrig i Europa» lyder en av overskriftene på utlandssiden. Jugoslavia står i brann – voldtekt, etnisk rensning, mennesker på flukt – de kenyanske journalistene har trolig moret seg med å skrive overskriften. Endelig fikk de oss – vi er like: barbarer. Jeg vil gjerne inn i avgangshallen, men det er over et døgn til innsjekking for flyet mitt. Men KLM åpner en innsjekkingsskranke for en tidligere avgang som går til Amsterdam via Aten. «Kan dere ikke slippe meg inn?» spør jeg og holder opp den medtatte Diadora-bagen min, alt jeg eier. «Jeg har bare den 759

her – bare håndbagasje.» Den bleke nederlandske damen ser på meg. Jeg er skitten, lukter, magen min rumler – et ynkelig syn. Jeg er klar over situasjonen – hun synes det er forstemmende å se en rasefelle i en slik forfatning; det er nettopp den følelsen i henne jeg håper å appellere til. «Ok,» sier hun og stempler billetten min. Jeg går inn i avgangshallen. Jeg har for lite penger. Det blir mat på flyet. Om et døgn. Kenyanerne kan da et og annet. Det er håndsåpe og papir på toalettet. Tar av meg Black Uhuru T-skjorta, vasker håret i håndvasken, halsen, armhulene. Tørker med dopapir. Fukter T-skjorta i håndvasken og tar litt såpe i et hjørne av den. Det klør i underlivet. Går inn i en av båsene, låser døra og lar buksa falle. Bruker den innsåpede enden av T-skjorta til å vaske underlivet, den andre enden til å tørke bort såpen. Jeg er svimmel av sult. Får ikke bort all såpen. Trekker opp buksa. Går ut til vasken i bar overkropp og skyller den stinkende T-skjorta. Går inn i båsen igjen, slenger underbuksa og prøver å få av resten av såpen. Black Uhuru er full av rumpesvette – jeg orker ikke å tenke på å tolke symbolikken. Ren, nystrøket gammelmannsunderbukse med gylf tatt i fars skap i Shinyanga. Det er ingen søppelbøtte, så jeg slenger T-skjorta bak klosettet. Går ut til håndvaskene og tar av meg sneakersene; vasker føttene mine i håndvasken. En afrikaner i ulastelig dress kommer inn døra. Han verdiger meg ikke et blikk; han går inn i båsen der T-skjorta mi er. Sokkene ligger på gulvet under håndvasken. De stinker. Jeg sparker dem bort i hjørnet, lar dem ligge. Rene sokker, ren T-skjorte – begge deler fars, og de siste klærne jeg har, for jeg fikk ikke noe med meg fra Moshi. Pusser tennene lenge. Det hjelper ikke. Går ut i de lange linoleumskledde gangene, kjenner den krydrede duften av etiopiske, somaliske og kenyanske kvinner. Vurderer å låne en deodorant i Tax-Freebutikken, men hvis jeg blir oppdaget, tvinger de meg til å betale. Kjøper en pakke Marlboro. Føler meg lett i hodet av sult. Sigarettene smaker utrolig godt. Kanskje jeg kunne stå i oppvasken på en restaurant? Så kan jeg få meg noe å spise – varm mat. At jeg tenker sånn – betyr det at jeg holder på å få nervesammenbrudd, eller er det et godt tegn? Jeg vurderer situasjonen; hva er mulighetene? Folk legger igjen svære hauger med matrester på tallerkenene sine i kafeen, men jeg får meg ikke til 760

å gå bort og spise av det. Jeg har akkurat nok Kenya-shilling til en kopp te. Det er travelt. Jeg kjøper teen, bærer den til et bord der det står to plastbrett med tallerkener på, pommes frites igjen på begge to. Uten å se etter om det er noen som ser, samler jeg pommes fritesen på én tallerken, har på ekstra ketchup og salt, pøser på med sukker i teen. Inntar måltidet, tygger langsomt. Næringen skal vare. Jeg holder på å besvime når jeg går ut gangen til flyet. «Unnskyld,» sier jeg til en flyvertinne med kastanjebrunt hår og store bryster. «Det føles som om jeg holder på å besvime. Kunne jeg få noe mineralvann eller noe …?» «Ja, selvfølgelig,» sier hun og går ut i byssa. «Er du redd for å fly?» «Ja,» sier jeg. «Vil du ha litt nøtter til?» «Ja, takk,» sier jeg. Hun rekker meg en pose saltede mandler og en 7 Up. Jeg går ned til plassen min. Mandlene er fantastiske. Tvinger meg til å tygge hver eneste lenge og bare ta små slurker. Næringsstoffene fosser ut i blodårene mine. Endelig letter vi. Farvel, Afrika. Varm og listig. Lar jeg være å tenke, så skal det nok gå. Sovner. Drømmer. «Hei.» Hva? Meg? Flyvertinnen står bøyd over meg med et grep om begge skuldrene mine. «Du drømmer,» sier hun. «Hva?» sier jeg. Jeg holder på begynne å gråte. Inne i drømmen var det hvitt, svart, rødt og grått. «Det vet jeg ikke,» sier hun og smiler litt. «Du skrek.» «Unnskyld,» sier jeg. Den fine duften hennes, den stivede uniformen, den flotte figuren reiser seg bort fra meg. «Det gjør ingenting,» sier hun. «Det er nok flyskrekken. Vil du ha noe å drikke?» «Ja takk,» sier jeg. «7 Up?» Jeg nikker. Skulle ønske hun fortsatt holdt meg rundt skuldrene. Hva forteller drømmer? Svart betyr noe spesielt for meg. Vi nærmer oss Italia. Jeg graver i lommene mine. 97 dollar er det jeg har. Det ligger også en lapp der. Jeg bretter den ut: mors adresse. Legger den i lomma igjen. Tanzanittsteinene mine 761

i bagen. Det finnes selvfølgelig en dansk ambassade i Roma, men hva er vitsen? Hvis de sjekker meg, blir jeg kanskje bedt om å pelle meg hjem til en anklage om trygdemisbruk. Og jeg har hørt at de ikke er så greie med å sende folk hjem lenger. Kan en dom for trygdemisbruk sones i et åpent fengsel med biljard, TV, mat? Det kommer mat. Det er trangt om plassen på monkey class. Jeg pakker de små porsjonene forsiktig ut. Spiser rubbel og bit. Jeg ringer etter flyvertinnen. Det er den samme dama. «Kan jeg få en porsjon til?» spør jeg. «Jeg er så sulten.» Hun tar brettet mitt. «Jeg skal se om vi har flere, sir.» Naboen later som om samtalen ikke har funnet sted. Særlig når jeg får det nye brettet og stikker sandwichen i bagen. 97 dollar. Roma – Aalborg. Vi lander. Passasjerene til Roma går av. En lyshåret flyvertinne går langsomt ned gjennom midtgangen mens hun teller passasjerene. Like etter over høyttaleranlegget: «Any more passengers for Rome should please leave the aircraft,» Alle ser mønstrende på hverandre, trekker på skuldrene, rister på hodet. Naboen ser på meg. «Roma?» sier han. «Nei, jeg skal ikke til Roma,» sier jeg. Den lyshårede flyvertinnen er i gang med å telle igjen – en annen sjekker toalettene samtidig som rengjøringspersonalet fyker gjennom kabinen og samler inn søppelposer, støvsuger. Flyvertinnen min står og snakker med en flyvert, nikker ned mot meg. «Blindpassasjer,» sier naboen min og stikker hånden i innerlomma på jakka si. «Jeg har opplevd det før. Nå ber de oss snart finne frem boardingpassene våre.» Flyvertinnen min er på vei ned midtgangen igjen – hun teller ikke. «Nei,» sier jeg. «Slipp meg frem.» «Skal du til Roma?» spør han. Jeg svarer ikke. Han reiser seg så jeg kan komme forbi. Flyvertinnen stanser rett ved meg, venter mens jeg får ut jeansjakka av hylla. Stol aldri på et hvitt menneske. Jeg går mot henne. «Hva skjedde med flyskrekken?» spør hun stille med et lite smil. «Jeg prøver å overvinne den, men det krever øvelse,» sier jeg. «Det er ikke så lett å få haik for tiden,» sier hun. Jeg nikker. Hun smiler ganske kort til meg – skjelmsk, tror jeg. Så er 762

det borte og den stive masken på plass når hun snur seg og går foran meg ned midtgangen mot den åpne flydøra. «Vent,» sier hun, idet vi kommer til byssa. Hun går bort til skapene og heller innholdet fra to frokostbrett over i en taxfree-pose, legger to 7 Up i og tre pakker røyk. Hun rekker meg posen. En svart gutt ville gått tomhendt. Hun smiler. Jeg elsker henne. Jeg kommer til å elske henne resten av livet. «Takk,» sier jeg. «Lykke til,» sier hun. «Takk.» Jeg nikker, snur meg, går ut gjennom døråpningen, ned trappa. Bortover den svarte asfalten.